«A day without sunshine is like, you know, night».

Nesten 4 måneder har gått siden sist innlegg. Ble litt overraska over å se at det faktisk var så lenge siden. Jeg leser som regel blogger kun når jeg sitter på pc’n (og skriver en gang i jubelåret..), men jeg sitter meget sjeldent med pc, det er kun når jeg holder på med bilder, eller annet småpjask. Men jeg klapper den fort sammen igjen. Det er mobilen jeg forholder meg til, og jeg har ikke lastet ned apper til bloglovin’ og wordpress der nå. Derfor blir det heller ikke til at jeg er noe særlig i bloggverdenen lengre. Innimellom kunne jeg godt ha tenkt meg å skrevet noe, men det er bare helt tomt på en måte. Føler jeg har skrevet meg ferdig kanskje? At det ikke er noe mer å komme med. Har jo i grunnen skrevet om det meste, og gjentagelser orker jeg ikke. Nå er det jo ikke sånn at det ikke skjer noen endringer, men det er liksom ikke noe jeg føler for å skrive om, det er ikke noe eureka (det er jo ofte ikke det..). Men jeg kan jo likevel skrive noen få setninger, for å gi en liten oppdate, om noen skulle lure på ståa. (Forventer ikke at noen lurer altså, høhø).

 

Jeg er fortsatt i behandling hos fysioterapeut. Vi jobber psykomotorisk, og jeg må nok si at det kanskje er den formen for behandling jeg har hatt mest utbytte av, hvis vi ser bort i fra Modum, der programmet var skreddersydd, sånn generelt på flere plan. Nå jobber vi litt mer spesifikt på kropp, der jeg har vanskelig for å akseptere. Jeg lurer på om je noen gang kommer meg dit hen at kropp blir uviktig. Altså, at det ikke skal spille så stor rolle hvordan kroppen ser ut, hvor mye jeg veier, at jeg skal bekymre meg over det. Jeg mener ikke at det ikke er viktig å tenke på kropp, for jeg vil jo ha et sunt forhold til den. Men jeg lurer jo på om jeg kan få et avslappet forhold til den. Jeg er veldig bevisst kroppen når vi jobber med den i timene. Jeg bruker tettsittende klær i behandlingen (ønske fra terapeuten), det vil si, jeg bruker som regel en treningstights, men har på meg en t-skjorte som dekker magen (skrekkområdet). Jeg hater det like mye hver gang hun ber meg om å slappe av i magen, «la den henge»….gaaaawd. Jeg liker ikke at magen skal «henge». Så jeg trekker den inn, og der holder den seg som regel helt til jeg kommer hjem, og er trygt inne i joggebukse og en litt større t-skjorte. Hadde vært fint om søppelposer var på moten…

Tankene hopper hit og dit, det vil si, de kaster meg vegg i mellom. Om kropp. «Du er feit», «Du er normal», «Du bør gå ned i vekt», «Du trenger ikke gå ned i vekt». osv osv osv. Er det rart jeg blir oppgitt? Er det rart det er vanskelig å bli frisk? Jeg vet jo nesten ikke hva jeg skal forholde meg til. Eller…altså..jeg vet jo det, det er bare ikke like enkelt å forholde seg til sånn in real life. Men når det er sagt, så må jeg jo legge til at jeg ikke sulter meg, jeg spiser når jeg er sulten (opptil flere ganger om dagen), og jeg overtrener ikke. Så jeg styres ikke fullt og helt av spiseforstyrrelsen, jeg utfører ikke nødvendigvis spiseforstyrra handlinger selv om spiseforstyrrelser gnåler som ei gammal ku. Jeg har ikke veid meg på flere måneder, så aner ikke hva vekten viser. Og det føles egentlig veldig greit, for jeg blir mer kokko når jeg vet tallet. Derfor veier jeg meg ikke. (Veide meg alltid hver morgen og hver kveld før). Og jada, jeg unner meg både godteri og sukkerholdige drikker. Jeg freaker ikke helt ut…

 

Jeg går ikke hos noen psykolog nå. Jeg tok ikke kontakt igjen med psykologen jeg hadde. Det føltes ikke riktig for meg. Jeg forholder meg til fysioterapeuten så langt, og skulle det bli for ille igjen (bank i bordet), så får det bli å sende ny henvisning. Men nå føles det veldig greit å ikke gå hos psykolog. Fysioterapeuten gjør det jo minst like bra som de behandlerne jeg har gått hos tidligere. Kan bruke timene hos henne på omtrent det samme som hos de, + litt til.

 

Sånn utenom det, så kan jeg jo si at kjærligheten står bare bra til. Om ca. 2 uker har vi vært sammen et helt år. Rart å tenke på, for på den måten har det siste året gått fort. Vi har det hvertfall veldig bra sammen, og godt er det.

Peace out.

Så er det snart jul igjen.

Dæven døtte, nå er det lenge siden jeg har blogget. På den måten har tiden gått fort, men hverdagen sånn generelt oppleves ikke å gå like fort. Nå er det jo sånn at jeg føler jeg har skrevet meg helt tom for alt, og jeg gidder jo ikke gjenta meg selv i det uendelige med å skrive det samme dag ut og dag inn. Derfor er det meget stille fra denne fronten, selv om det selvsagt skjer en del ting. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen (ok, her gjentar jeg meg selv litt), jeg vil ikke dele alt som har med privatlivet mitt å gjøre, ikke i detaljer, og ikke med alle og enhver mann. Og så er det jo sånn at nå som jeg har samboer, så er det andre ting enn blogging som er viktigere. Jeg sitter faktisk meget sjeldent på pc’n, det er som regel tlf som blir brukt, og jeg orker ikke blogge fra den.

Kjærligheten går bra, vi hadde 8 måneders dag her på onsdag (høhø, må jo feire hver måned, for det vil nok sikkert ikke skje for evig). Så da stakk vi en tur på kino for å se Hobbiten, som forøvrig var awesome. Husker ikke sist jeg var på kino, men det er lenge siden, vi snakker om år. Tror det kan ha vært «Engelen» jeg så da, og det er jo en stund siden den kom. Var kjekt å dra på kino igjen da, og filmen skulle jeg jo se uansett, men det er slitsomt å sitte i de stolen der over lengre tid, for ryggen blir ikke så veldig begeistret for det, og skinkene dovner og sovner rett som det er. Men kom jo gjennom. Vi har en plan om å se Kill Buljo også, men den er jo ikke like lang, så det går bra.

Humøret har gått litt opp og ned den siste uke. Vi har hatt en veldig trist hendelse innad i familien som har satt i gang mange følelser. Det går greit, men det har blitt mange tårer. Livet kan virkelig være urettferdig til tider. Det gjør det ikke så mye bedre at det kom så tett opp mot jul, men sammen skal vi komme gjennom det og klare å ha det fint likevel. Jeg reiser hjem på lille julaften, og blir der i noen dager. Min kjære kommer 1.juledag, og så reiser vi til hans familie lørdagen i romjula og blir der til 1.nyttårsdag. Vi må jo fordele oss, så ingen blir forsømt, høhø. Feirer julaften hver for oss i år hvertfall. Som vanlig gruegleder jeg meg til jul. Jeg elsker julen, men så er maten vanskelig. Men jeg har jo vært gjennom dette i så mange år, at jeg kommer gjennom det i år også. Men nå har jeg hvertfall verdens beste kjæreste sammen med meg også, så det kan jo bli bedre enn ventet. Tiden får vise. Får fokusere på det koselige med julen, å være sammen med familien og svigerfamilie, se fine filmer på tv, gå i pysj, være omringet av nisser osv. Kanskje vi får til at begge familiene samles også? Mine foreldre ble invitert til min kjæres på søndag som var (min kjære hadde bursdag da), de hilste på hverandre for første gang, så det var jo kjekt.

Nå er behandling avsluttet for i år. Jeg hadde min siste time med fysioterapeuten forrige uke, og psykolog i går. Jeg har ny time med fysio like over nyåret, men har ikke avtalt noe videre med psykologen. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre på det området. Vi hadde en liten prat om det i går, og jeg måtte jo bare si det jeg mente og følte. Vi har jo pratet om mye i timene jeg har gått hos han, men jeg føler ikke vi har hatt noe struktur, og jeg føler jeg står på stedet hvil. Så da vet jeg ikke helt om det er hensiktsmessig. Alle mine behandlere har hatt ulike måter å jobbe på, så han har jo sin, så det er jo ikke hans feil, om jeg skal kalle det feil. Jeg aner jo ikke en gang hva jeg trenger (om jeg hadde visst, så hadde vel ting gått litt bedre..), og dermed blir det jo også litt vanskelig å legge opp løpet i behandlingen. Nå har jeg gått hos psykiatrisk sykepleier, sosionom, fysioterapeut, spesial psykolog og psykolog. Jeg har hatt timer med ernæringsfysiolog (To ganger. En her i fylket + hun på Modum). Jeg har hatt samtaler med treningspedagog, og altså innleggelse. (Der har jeg pratet med personer med ulik bakgrunn). Jeg har jo blitt friskere/bedre av de ulike typene av behandling, på enkelte områder, men det essensielle står der fortsatt. Kanskje fordi jeg ikke helt vet hva det essensielle er, og derfor heller ikke aner hva jeg trenger? Så hele greia føles litt håpløst egentlig. Men, jeg har jo som sagt satt opp ny time med fysioterapeuten da, og vi jobber jo psykomotorisk, så jeg er ikke helt uten behandling. For noen er det den type behandling som fungerer best, så vi får se hva jeg ender opp med. Det er hvertfall helt opp til meg hva jeg velger å gjøre med tanke på timer hos psykolog. Jeg har tenkt mye på det, og må bare fortsette med betenkningstid før jeg tar kontakt og gir beskjed. Jeg aner ikke hvilke andre alternativer jeg har her i byen, så føler jeg står litt i stampe. Men det er ikke sånn at jeg gir opp altså, jeg vet jeg trenger behandling, men ikke helt hva. Erfaringer tas i mot med takk.

Ja, det var det hele. Det er tvilsomt at det blir noe mer blogging fra denne kanten før jul, så da får jeg bare avslutte med å ønske dere alle en riktig god jul. Kos dere som best dere kan, og ta vare på hverandre.

 

Hooooy.

Dere trodde kanskje jeg var død, men det var jeg altså ikke. Jeg har bare hatt bloggsperre. (Sjokk liksom). Det føles ikke som at det var så lenge siden jeg sist oppdaterte, men så viser det seg at det er en hel måned siden. (Er det dette de mener med at jo eldre man blir, jo fortere går tiden?). Jeg har ikke sånn voldsomt mye spennende å skrive om da riktignok, men på den måneden som har gått siden sist, så har det da likevel skjedd noe. Jeg kan jo begynne med å nevne at kjærligheten lever i beste velgående og at vi har forlovet oss ♥ Kjekke greier.

 

 

En fin bukket fra de hyggelige husvertene, og en søt kake laget av svigermor.

Behandling 2 ganger i uken (psyk. og fysio), og har begge på samme dag, rett etter hverandre, så det går slag i slag. Fungerer greit for meg at de er samlet på samme dag i grunnen. Så langt har jeg gått rett fra psykolog til fysio (9.30-11, og 11-12, så det er virkelig slag i slag). Så det er veldig fint at det tar meg to minutter å gå mellom disse bygningene. Fra og med om 3 uker, så blir rekkefølgen byttet om (til og med med en halv time i mellom), så får vi se da, om det gjør noen utslag. Altså, at jeg først skal ligge på den benken og bli knadd på (Å bli tatt på er ikke akkurat det jeg liker best her i verden, av andre enn kjæresten da så klart, med tanke på at jeg ikke akkurat er så fornøyd med kroppen..). Hvis det skal ha seg sånn at jeg i en av timene skulle føle det ble helt for jævlig, så kan jeg syte og klage hos psykologen. Nå har det riktignok gått greit så langt (Å bli knadd/tatt på), men man vet jo aldri, ikke sant? Jeg er hvertfall der at jeg kan si det som det er i forhold til kroppsopplevelsen (til fysioterapeuten), samtidig som jeg har galgenhumor og selvironi, så jeg (fornuften) vet jo at det ikke er helt rasjonelle tanker som dukker opp om dette. Så jeg/vi ler jo av noe av dette her også. Hun skal ha for at hun faktisk kommer med innspill som snur på mine tanker. Når jeg sier at jeg føler meg smell feit, og at kroppen flyter utover i alle retninger når jeg ligger, så lurer hun på om jeg kan tenke motsatt, at jeg vil føle meg tynnere når jeg reiser meg. Hun påpeker også (selv om jeg selvsagt er fullstendig klar over dette selv også) at det er naturlig at kropper «flyter litt utover», for vi mennesker har jo også innvoller f.eks, som velter seg ut i liggende tilstand. Men som sagt, det er den syke ufornuften som ikke vil tenke på at det er sånn. (Kokko i hodet ja). Så jeg må ærlig innrømme at den biten av timen der jeg blir dekket av pledd er den beste. Da blir hvertfall ikke kroppen synlig på samme måte. (Jeg innbiller meg selvsagt at andre/hun tenker det samme om min kropp som jeg selv gjør —-> paranoid?). Det aller verste er vel når hun ber meg puste med magen (altså slippe den helt løs liksom), for det oppleves som at den blir dobbelt så stor. Når jeg i utgangspunktet synes den er enorm, og ikke det liker det et sekund, så kan du jo tenke deg. I forrige time (ikke nå på mandag, men forrige), når hun ba meg slippe den løs, så viste jeg henne at jeg kan blåse den skikkelig ut, og da ser den ut som at jeg skulle være gravid i 7-ende måned. (Jeg er flink til å blåse den ut, noe min kjære synes er like morsomt og fascinerende hver gang). Men alt i alt så går det da greit, og hun er så fin og morsom at det ikke er noe problem i grunnen.

Hos psykologen er det fortsatt sånn at jeg deler og forteller, litt sånn mer «bli kjent», fortelle om min situasjon, kroppsopplevelse og matproblematikk. Vi har også vært innom traumet. I går ble det en del prat om IKS, for vi prøver jo å få i gang noe skikkelig her (nå har vi satt opp en plan for hele neste år). Så det blir jo også innenfor feltet jeg er i behandling for. Bloggen ble såvidt nevnt, og han lurte da på om han kunne få lese…ooohoooy. Jadda, fikk jo linken da, så hvis du leser, hei hei. Så langt er det satt opp timer hos de begge ut året, så får vi se hva det blir til videre etter det.

Mat og trening? Joda, neida. Vet nesten ikke helt hva jeg vil nevne angående maten..men jeg er langt i fra frisk, for å si det sånn. Det humper og går, noen dager litt bedre enn andre (alt teller, ikke sant? Alle de små skritta liksom. Viktige og huske på). Tanker kommer og går, noen brenner seg fast, andre blåser jeg avgårde litt lettere. Så både spiseforstyrrelse og sunn fornuft tar plass. Så jeg godtar at sånn er situasjonen akkurat nå, uten at det betyr at det alltid vil forbli sånn. (Se der ja, en rasjonell og fornuftig tanke jeg kan leve med). Jeg er ikke lengre (hvertfall ikke nå) en treningsnarkoman som løper ned treningssenteret i tide og utide. På det meste så trener jeg tre ganger i uken der nede, på det minste…ingen dager. Det kan jeg også leve med, men selvsagt skulle jeg klart/orket og dratt slaktet nedover de tre gangene. Men nå er det jo sånn også for meg, som med andre, at det dukker opp andre ting, og at formen ikke alltid er like god. I går hadde jeg en dag der jeg definitivt burde holdt meg unna treningen. Jeg trasket hjemmefra grytidlig, og det hadde fryst på og var glatt, så jeg steglet meg nedover (til byen), noe som gjør at kroppen blir anspent. Så var det psyk. og fysiotimer, så gikk jeg en liten tur, så ble det kafe i 1.5 time 8på en pinnstol, noe som korsryggen ikke var særlig begeistret for, for den hadde verket fra jeg stod opp. Sliter en del med den, for jeg er vanligvis veldig svai i ryggen). Deretter IKS møte i 1.5 time (på en ny pinnstol), så jeg var rimelig ødelagt i kropp og hode når alt var over. Beina og ryggen holdt på å ta knekken på meg, så jeg haltet og vraltet. Samtidig hadde min kjære og jeg planlagt trening etterpå. Og selv om jeg følte meg som en 5 dager gammel blautkake, så dro vi en tur. Jeg hadde heller ikke spist allverden den dagen, så det var null energi og hente (trykket i meg en banan (som jeg så og si aldri spiser) i ren desperasjon, i håp om å få litt energi til treningsøkten, uten at det hjalp så klart. Så da ble jeg kvalm på toppen av det hele også. Fikk ikke mye utbytte av treningen kan du si, så vi dro hjem etter kort tid. Gosh. Formen er heldigvis bedre i dag.

Ellers kan jo nevne, uten at det finnes spennende for dere (ikke at dette innlegget kanskje var noe særlig spennende heller), så er vi endelig ferdig med å pusse opp gangen her. Tok sin tid, men nå er gjort.

Over og ut.

PS: har vurdert et søkemotorinnlegg igjen. År og dag siden sist. Men det er altså bare vurdert, og vil i tilfelle ikke dukke opp før på fredag, kan jo ikke bryte den tradisjonen.

2 år..

Jeg burde vært i senge for lengst. Natteravn som jeg er, så sitter jeg her foran pc’n og klokken er litt over halv fire på natten. Jeg skal opp om ikke så mange timer, så burde jo seriøst fått meg litt søvn, men det hjelper ikke stort å bare ligger der og vri seg heller, når søvnen nekter å komme. Hjelper heller ikke å ligge og høre på at typen snorker..Så da tenkte jeg å slå til med enda et innlegg her, så kort tid etter det forrige. Jaggu meg lenge siden jeg har blogget så tett. Men jeg har jo tross alt et forhold jeg heller prioriterer.

Men nå fikk jeg lyst til å blogge litt igjen. Dra litt tilbake i tid, for for 2 år siden, på denne tiden, var jeg på Modum. 2 år!! Det er helt sykt å tenke på at det er så lang tid siden jeg ble innlagt. Jeg har jo vært tilbake på to ettervern etter selve utskrivelsen i januar i fjor, så sånn sett er det jo ikke sååå lenge siden jeg var der, og det gjør at det føles enda merkeligere at det faktisk har gått to år. Men høsten vil nok, i noen år til kanskje, nå minne meg om Modum. Jeg satt og kikket gjennom noen bilder her tidligere i natt, fra blant annet Modum. Fine minner, med fine folk og et nydelig sted. Jeg savner stedet og menneskene, men ikke så mye selve opplegget. Nå får jeg nesten noia av tanken på å skulle legges inn på nytt der, men nå er jo situasjonen annerledes også, med tanke på at jeg er samboer. Kunne ikke tenke meg 3 måneder uten han nå. Men kunne godt ha tatt en tur dit, for jeg savner virkelig omgivelsene, stemningen, roen.

Jeg satt nylig og leste et par innlegg fra disse dagene for 2 år siden. Dag 5 og dag 6. (9. og 10.oktober). To kriminelt vanskelige dager som jeg husker veldig godt uten at jeg må lese om dem for å friske opp. Dag 5, og jeg hadde etter å ha kommet meg gjennom den dagen, klart min første målsetting, som var å klare å slå rekorden min på 4 oppkastfrie dager i strekk. Det hadde jeg ikke klart på over 1.5 år i forkant. Men det hadde sin pris å komme seg gjennom den dag. Jeg hadde mitt første sammenbrudd. Jeg holdt på å gå opp i limingen, jeg var så inni helvete urolig og rastløs, og uansett hva jeg gjorde for å distrahere meg selv, få tankene over på noe annet, gjøre noe for å forbedre situasjonen, så gikk det bare ikke. Jeg travet rastløs fram og tilbake i korridorene, gikk ned til biblioteket, fant en bok, satte meg, og leste 4 setninger, uten at jeg fikk med meg det som stod. Jeg prøvde på nytt igjen, men ikke faen. Jeg klarte ikke sitte rolig. Jeg gikk opp igjen, laget meg en kopp kaffe, gikk for å sette meg ned. Satt i et par minutter, der jeg makket i ulike stillinger, før jeg ga opp. Jeg helte ut kaffen igjen, uten at jeg hadde tatt en eneste sup. Jeg skalv og ristet, måtte støtte meg til en stol på kjøkkenet for jeg trodde jeg skulle ramle sammen. Jeg laget en ny kopp, travet fram og tilbake, og gikk til slutt og satte meg i sofaen der jeg noen minutter tidligere hadde prøvd å finne roen. Jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle gjøre for at det skulle bli bedre, og tårene bare trillet i ren fortvilelse. Jeg møtte da for første gang to av de fineste miljøvaktene der, og de satte seg ned for å prate med meg. Siden jeg ikke kjente dem, så føltes det bare så utrolig kleint og vanskelig, men de var jo så fine. Og jeg fikk mitt første møte med mindfulness. «Pust. Pust heeeelt ned i magen. Konsentrer deg fullt og helt om pusten. Vær her og nå. Bla bla bla..». Nei, det funket ikke. For jeg har alltid hatt en tendens til å puste fra brystet og opp, aldri fra helt ned i magen. Det hjalp vel egentlig ikke så mye å prate med dem sånn sett, men det var hvertfall kveldsmat like etterpå (ikke at det hjalp heller), så jeg satt i det minste sammen med de andre jentene. En forferdelig dag, og i tillegg var det selvsagt søndag, og ingen av behandlerne var på jobb.

Dagen etter var vel den verste dagen. Mandag, og den aller første veiingen. Jeg hadde da spist 4 måltider daglig siden jeg kom (foruten den aller første dagen, da vår første måltid var lunsjen). Magen var stappfull av mat, uten at den hadde kvittet seg med så mye. Systemet hadde vært fucka opp i så mange år, og nå som den fikk jevnlig påfyll, som den ikke var vandt med, så stoppet det helt opp. «Helt vanlig» fikk jeg høre. Å gå 3-4 dager uten å kunne gå skikkelig på do (bommelom), så føles hvert eneste måltid som et helvete. Jeg gikk mett fra det ene måltidet til det andre, og da kan du bare forestille deg hvordan det føles når ingenting kommer ut. («Det går seg til» sa de. Jæææædda…når da????). Jeg kjente jo allerede etter første dag med fulle måltider at vekten hadde gått opp. Jeg så det, og jeg kjente det. Klærne ble merkbart strammere på 1-2-3. Ja, over natten. Jeg prøvde å bruke fornuften (skjønt det var jo ikke så mye av den tilstede på den tiden), og tenkte at det var naturlig at jeg ville gå opp når kroppen ikke var vandt med å få så mye mat. Og jeg forberedte meg mentalt på at jeg hadde gått opp maks 4 kilo. Det føltes jo som 10, men bare for ikke å overdrive, så la jeg det på 4. Bare sånn for å ha litt å gå på. Håpet jo selvsagt at det ikke var mer enn et par kilo. At vi skulle veies først etter lunsjen, gjorde selvsagt ikke saken bedre. 2 måltider + drikke i magen, med klær på???? Det blir jo ingen reel vekt av det!!!! Samtidig som jeg visste akkurat det, så forsvant den tanken da jeg måtte gå på vekten. 6.5 kilo opp på 5 dager. Jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Det var som å få en knyttneve i magen. Jeg var så sint at jeg trodde jeg skulle sprekke (det føltes bokstavelig talt sånn ut også). Jeg ville bare bryte oppholdet der og da og reise hjem, for å gå ned de kiloene igjen. Jeg trodde ikke jeg skulle holde det ut. På 5 dager hadde jeg gått fra å være «grei nok» vektmessig (ikke greit i det hele tatt fortalte spiseforstyrrelsen meg, til tross for at jeg var undervektig), til å bli smellfeit. Så fort. Og jeg skulle være der i 3 måneder. Jeg så verden falle i grus.

Det var to fæle dager å gå gjennom, men jeg overlevde jo, selv om det føltes som jeg ikke skulle gjøre det. Jeg gråt mine bitre tårer mang en dag, men bet samtidig sammen tennene og kjempet videre. Jeg gråt innvendig hver eneste dag, fordi kroppen forandret seg, jeg gråt åpenlyst mange dager, under måltider, og omtrentlig hver eneste mandag da vi hadde ny veiing. Opp opp opp. Det stoppet aldri. Jeg kan ikke helt si hva det var som likevel drev meg til å stå på videre, det var nok en blanding av ulike ting. Jeg ville vise at jeg faktisk jobbet mot spiseforstyrrelsen, som jeg skrev under på kontrakten at jeg skulle. Jeg ville ikke skuffe de andre, og jeg ville klare å nå alle målsettingene jeg satte meg, koste hva det koste ville. Og det kostet. Det kostet faen meg svindyrt. Men jeg stod på. Hver mandag og hver fredag satte vi oss nye målsettinger for uken, og helgene. Hver eneste gang gjennom hele oppholdet, satte jeg meg som mål å fortsette å klare å være oppkastfri. Hver eneste dag ble derfor en ny rekord for meg. Jeg ordnet meg med en kalender der jeg for hver dag jeg kom meg gjennom oppkastfri, klistret på et klistremerke. Bare for å få det «Svart på hvitt» hva jeg faktisk hadde klart. Jeg følte meg verre og verre for hver eneste uke som gikk, fordi kroppen forandret seg, så der og da klarte jeg ikke føle noen stolthet over det jeg hadde fått til. Noe primærkontakten min klarte å minne meg på, få meg til å innse. «Se på kalenderen din, ser hvor mange dager du har klart. Det er fantastisk. Jeg har jobbet her i nesten 30 år, og aldri sett noen jobbe så hardt som du». De ordene gjorde noe med meg, i forma av at de satte seg fast i hodet mitt. At hun ga meg et så stort kompliment og skrøt av den harde jobben jeg gjorde, for hun visste hva det kostet. Hun hadde sett det så mange ganger før. Likevel klarte jeg ikke å kjenne på stolthet selv. Til tross for at det var mange beinharde dager (spesielt mandagene), og jeg ved et par anledninger stod bøyd over doskåla for å kaste opp, så holdt det i 84 dager før jeg hadde en sprekk. Det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klare å gjennomføre. Aldri i verden. Men det beviser jo bare at det faktisk er mulig.

Det var trist å skrives ut derifra, for selv om det var tøft, så var det så mye fint som veide opp for det. Det var trygt og godt å være der. Innimellom ønsker jeg meg tilbake, men samtidig orker jeg ikke tanken på å gå gjennom det samme igjen, + at jeg som sagt ikke kunne tenkt meg å være borte fra kjæresten så lenge. Jeg vet selvsagt at det hadde vært bra for det lange løp, for framtiden, likevel er ikke det noe jeg ønsker nå. Jeg hadde et fint og nyttig opphold, og burde nok sånn egentlig (sånn fornuftig sett) hatt et opphold til, for repetisjon og oppfriskning hjelper alltid. Men nå er jeg i en litt annen fase på enkelte områder, så jeg får bare se hva behandlingen jeg har nå fører meg. Jeg sitter uansett igjen med mange erfaringer etter oppholdet, jeg har tross alt ikke glemt alt, selv om spiseforstyrrelsen igjen har et sterkt grep om meg. Jeg får bare fortsette meg å minne meg på følgende:

* Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid.

* Små skritt. En dag av gangen.

Hvorfor er det så vanskelig å akseptere kroppen?

Som regel er sulting, overspising med påfølgende oppkast, overtrening osv. kun symptomer på bakenforliggende årsaker. Å prøve og endre på kroppens utseende blir på en måte sykdommens språk utad. (Dette gjelder ikke nødvendigvis for alle som sliter med en spiseforstyrrelse). Om det gir noen mening? For de som selv sliter med en spiseforstyrrelse kan nok forstå hva jeg mener her, for de som ikke sliter, kan det kanskje ikke være like enkelt å forstå. Følelser kan være fryktelig vanskelig å prate om, for når man ikke alltid helt vet hvordan man skal formidle dem, hvordan skal man da få andre til å forstå? For mange blir da, det å skade seg selv på ett eller annet vis, den «enkleste» måten å forklare på. Det blir kanskje et stille skrik om hjelp. For noen, ikke alle. Å skade seg selv på ett eller annet vis, er strategier for å få vekk følelser og vonde tanker som kan være vanskelig å holde ut, samtidig som det er vanskelig å prate om det. Skam er et stort og viktig ord her. Det holder mange vekk fra å tørre å prate om det. Selv om det i årenes løp er blitt mer fokus på spiseforstyrrelser, så er det fortsatt et godt stykke igjen til at tabuen er helt borte. Jeg husker selv hvor vanskelig det var å skulle meddele andre at jeg frivillig kastet opp. Heldigvis er jeg over det punktet, det er heller ikke det første jeg nevner, akkurat den delen, det gjør jeg kun hvis noen ikke helt vet hva bulimi innebærer. 

Sånn samfunnsutviklingen har blitt med årene, hjelper det ikke på noen som helst måte at fokuset er så kroppsrettet. Sånn eller skli bør du se ut, slik eller sånn er det eneste «eneste riktige». Heldigvis er det blitt en smule mer fokus på kvinnelige former, at det slettes ikke er forkastelig å ha noen kilo på kroppen. Kvinner skal ha former, det er helt naturlig. Samtidig vil jeg nevne at mange er naturlig tynne, uten at det betyr at de sliter med en spiseforstyrrelse. Og deres kropper er naturlige sånn de er. Vi er forskjellige, og det igjen betyr at det ikke finnes noen fasit på hva som er normalt. Men, igjen, så er det store mørketall på hvor mange som sliter med mat/kropp/vekt. Og det at samfunnet har et så stort fokus på kropp, så blir dette en triggerfaktor som gjør det vanskeligere for mange å være/bli fornøyd med kroppen sin. Meg inkludert. Nå er det ikke nødvendigvis sånn at alle blir påvirket av fokuset på kropp som samfunnet innprenter oss med, for kroppen er ofte (men ikke alltid), symbolet utad for mange (ikke alle) som sliter med en spiseforstyrrelse. Dette kan være gjeldende for alle typer spiseforstyrrelser. Anoreksi, bulimi, tvangsspising, ortoreksi (overfokus på sunnhet og trening). 

For meg startet alt dette med en diett som gikk over styr. Ikke at det nødvendigvis trenger å være den utløsende faktoren, men det var der fokuset mitt på kropp og vekt ble vekket. Jobben var å få vekten ned for hver veiing jeg skulle på (fulgte et opplegg med diett, trening, veiing, over en viss tid). Så for meg, ble kropp helt fra starten av, sammen med vekten, hovedfokuset. Jeg var, og ble med tiden, veldig opptatt av hvordan jeg så ut. Gikk vekten ned, ble jeg mer fornøyd (selv om jeg i utgangspunktet ikke var fornøyd. Fra jeg startet det opplegget altså, jeg var aldri opptatt av kropp og vekt før det), og gikk vekten opp, følte jeg meg mislykket, og dagen var ødelagt. Jeg målte (og gjør det vel tildels ennå må jeg innrømme) min egenverdi i forma av hva vekten viste meg. Jeg må samtidig si at jeg nå på langt nær veier meg så ofte som jeg gjorde før innleggelsen på Modum. Da veide jeg meg hver morgen og hver kveld, hver eneste dag. Nå kan det uker og måneder mellom hver gang, og da kun på morgenen. Jeg har tildels bedre dager når jeg ikke veier meg, selv om jeg hele tiden er bevisst kroppen og kiloene mine. Likevel føles det bedre og ikke se tallet på vekten.

Det er for meg, fryktelig vanskelig å akseptere at kroppen endrer seg i form av vektoppgang. Selv om jeg vet at jeg har former (noe som som sagt er naturlig for kvinner), så vil jeg til tider ikke ha dem, mens andre ganger er det greit nok. Som jeg såvidt nevnte i forrige innlegg, så ønsker jeg f.eks heller en rumpe med form, framfor en helt flat en. Og for å få en rumpe med former, så bør det være litt muskler der. Og muskler betyr en aldri så liten vektøkning. I hode blir det derfor helt feil, og da vil jeg ikke ha en rumpe med former. (Joda, jeg vil jo det, dette er spiseforstyrra tanker). Men det er dette med de fordømte kiloene opp som er vanskelig å akseptere. Det er formene, med kiloene, som er vanskelig å akseptere. Endringen kroppsmessig (ergo kilomessig) er vanskelig å akseptere. Mot slutten av oppholdet mitt på Modum, sa min primærkontakt til meg; «Du burde egentlig hatt et litt lengre opphold her du nå, for nå begynner du å jobbe med kroppsaksept». (Etter nye endringer på innleggelser på Modum, er det nå fastspikret at et opphold er på rundt 3 måneder, uten mulighet for forlengelse, sånn det var tidligere). Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, for mitt bilde på egen kropp var likt hele veien, helt fra før vurderingsoppholdet til utskrivelsen. Jeg hadde toppscore på skjemaet vi fylte ut opptil flere ganger (for å se på eventuelle endringer på ulike områder), altså, toppscore på hat over kroppens utseende. Men, hadde jeg kunne forlenget oppholdet (noe jeg kunne tenke meg), så hadde det kanskje kunne endret noe, i positiv retning? Jeg har vanskelig for å se for meg at det kunne ha blitt sånn, men samtidig var det jo en del andre ting som endret seg mens jeg var der, også noe jeg hadde vanskelig for å se for meg før innleggelsen. Det tyder jo på at alt er mulig, bare man får jobbet med det lenge nok. Repetisjon, repetisjon, repetisjon gjør noe med en. (Believe it or not).

Jeg føler meg fortsatt for stor i egen kropp, og har fortsatt vanskelig for å se at jeg skal kunne klare og endre oppfatning av min egen kropps utseende. At jeg en dag skal klare og akseptere kroppen min sånn den er/blir. Jeg har lett for å legge på meg (crap!! Spiseforstyrra tanke igjen…), og derfor vil kroppen min gå opp en del kilo til for å komme dit der kroppens egen trivselsvekt vil ligge. (Ikke den vekten min spiseforstyrrelse ønsker den skal være). Og den (kroppens vekt) ønsker normalt å ligge omtrentlig der den var da hele denne dritten startet. Mitt spiseforstyrra hode ønsker på langt nær å være der. Jeg var der sånn ca. ved utskrivelsen, men jeg var så misfornøyd med å være der da jeg ble skrevet ut, og ville bare ned igjen. Likevel holdt jeg meg sånn ca. der i noen måneder i etterkant. (Jeg gikk til og med opp et par kilo til da jeg trente styrke som en gud). Ikke at jeg følte meg fornøyd på noe vis, men jeg hadde en noenlunde ok rutine på maten. Jeg klarte til en viss grad å forholde meg til noe som lignet kostlisten jeg hadde ved innleggelsen (kalorimessig). Dette fordi jeg hadde repetert på dette over en periode på 3 måneder. Det gikk bedre utover oppholdet, uten at jeg skal gå så langt som å si at det var lett.

Men, tilbake til overskriften, hvorfor er det så vanskelig å akseptere kroppens utseende? Hvorfor er det så vanskelig å håndtere og akseptere at min kropp har mer kilo på seg enn andres kropper, når jeg vet at vi alle er ulike? Hvorfor er det, i mitt syke hode, så viktig å veie mindre enn det som er normalt for min kropp? Handler det om at jeg føler jeg tar for mye plass? At jeg føler jeg blir mer synlig mer flere kilo? Er det et problem å være mer synlig? Er jeg mer synlig? Er det i det hele tatt en problemstilling? Jeg vet pokker meg ikke. Jeg skulle ønske at jeg visste, at jeg hadde svarene, for da hadde det kanskje vært litt enklere å jobbe med det. Kanskje ligger det der i underbevisstheten min og ulmer, og kanskje vil det dukke fram etterhvert, men akkurat nå merker jeg ikke noe til det. Kanskje vil det skje noen endringer underveis i behandlingen med fysioterapi, der vi jobber psykomotorisk (bevissthet på kropp), og ny psykolog (som har bitt seg fast i dette med kroppsaksept etter de to timene jeg har hatt så langt). Jeg hadde min andre time med han på fredag, og temaet var mye kropp. Jeg svarer etter beste evner når vi prater, men den dagen jeg får spørsmål om hvorfor det er vanskelig å akseptere kroppen (noe jeg innbiller meg at jeg kan få), så er det godt mulig at jeg blir svar skyldig. 

 

 

Vanskelig kropp å akseptere…

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Jeg fikk en forespørsel om jeg ikke kunne skrive et innlegg om emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, siden jeg har den diagnosen, og det kan jeg jo selvsagt gjøre. Kan jo først starte med å skrive litt om hva det er.

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse  kjennetegnes av et varig mønster med høy intensitet og høy grad av ustabilitet i følelseslivet. Diagnosen har mye til felles med diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse. Både i fagmiljøer og i mer uformelle sammenhenger benyttes begrepene emosjonelt ustabil og borderline noe om hverandre. Tilstanden deles i to typer: impulsiv type og borderline type. Mennesker som fyller kriteriene til en slik diagnose har et intenst og sterkt vekslende følelsesliv med mye overdrevent sinne. Videre er det vanlig at disse menneskene ofte inngår i ustabile, turbulente parforhold, tenker svart eller hvitt i forhold til personer eller situasjoner, har usikkert selvbilde, tendens til å skade seg selv eller true med å gjøre dette i følelsesmessig pressede situasjoner. Som ved de andre personlighetsforstyrrelsene vet man lite konkret om hvorfor noen utvikler emosjonelt ustabil personlighet. Imidlertid er det klart at mange av de som fyller kriteriene har opplevd traumatiske hendelser i barndom eller ungdom. Å leve med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse gjør også at en person er i høy risiko for å oppleve nye og gjentatte vonde opplevelser.

 Den impulsive type

Denne personlighetstypen har ofte plutselige utbrudd av sinne, hvor vedkommende handler impulsivt og uoverlagt. Slike personer har en kort lunte, og vil under stress ofte reagere aggressivt. Denne reaksjonen kan imidlertid lett avløses av angst og depressive selvbebreidelser, der selvdestruktive handlinger som selvmordsforsøk kan opptre.

Symptomer:

1. markert tendens til å handle uventet og uten hensyn til konsekvenser;
2. markert tendens til kranglete oppførsel og til konflikter med andre, særlig når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert;
3. lav terskel for sinneutbrudd eller vold, med manglende evne til å kontrollere de resulterende atferdsmessige eksplosjoner;
4. problemer med å opprettholde enhver handling som ikke tilbyr umiddelbar belønning;
5. ustabilt og lunefullt humør.

Pasienten kan i sin impulsivitet ligne den dyssosiale type, men gjenkjennes ved å ikke være antisosial i snever forstand, og ved å være mer skrøpelig og selvdestruktiv.

 Borderline-typen

Det fremtredende ved borderline er en tydelig manglende identitetsfølelse, som fører til manglende psykisk stabilitet og ustabile relasjoner til andre. Angst og usikkerhet dominerer, og kan føre til selvdestruktive handlinger. Tomhetsfølelse er fremtredende, og kan forveksles med depresjon, men den er mindre affektladet enn den depressive. For å fylle tilværelsen vil borderlinepasienten ofte kaste seg ut i aktiviteter som ikke er hensiktsmessige, men som bekrefter at «det er liv». Det kan ofte være selvskading, for eksempel kutte seg på armer eller ben, svi seg selv med sigaretter, dunke hodet hardt mot gulv eller vegg.

Symptomer:

1. forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier (inkludert seksuell orientering);
2. tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise;
3. overdreven innsats for å unngå å bli forlatt;
4. tilbakevendende trusler om eller handlinger med selvskading
5. kronisk følelse av tomhet.

For at diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse skal kunne stilles må de generelle kriteriene for personlighetsforstyrrelse være til stede på tvers av situasjoner og være vedvarende over tid. I tillegg må minst tre av symptomene/væremåtene som er beskrevet ovenfor (under «impulsiv type» eller «borderline type» eller begge) være til stede.          (Kilde: wikipedia)

Jeg må begynne med å si at jeg ikke har diagnosen i like stor grad som jeg for noen få år siden, da symptomene var mye sterkere enn de er nå, selv om jeg først fikk diagnosen på papiret i fjor. Symptomene som er nevnt over var mye mer framtredende for kun noen få år siden, så sånn sett synes jeg det er rart at jeg faktisk ikke fikk den diagnosen tidligere. Men, det var aldri snakk om noen utredning før jeg kom til Modum, og da var det først og fremst fordi jeg ville ha en utredning på bipolar som faktisk var satt i journalen min, etter en såkalt utredning i en time her. Jeg følte aldri at den diagnosen passet på meg, da jeg aldri hadde de maniske episodene, men kun den depressive. Det var altså under mitt opphold på Modum at jeg fikk diagnosen emosjonell ustabil personhetsforstyrrelse. Med tanke på at jeg har hatt en god del positive endringer de siste par årene, så er ikke alle symptomene like sterke, eller tilstede lengre. Derfor vil jeg si at jeg ikke har den i en så stor grad nå hvertfall, men flere av symptomene er likevel fortsatt tilstede. De symptomene som har vært, eller er tilstede for min del, er:

Den impulsive type:

1. Markert tendens til å handle uventet og uten hensyn til konsekvenser. (Sterkere tilstede tidligere enn nå)
2. Markert tendens til kranglete oppførsel og til konflikter med andre, særlig når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert. (Også sterkere tidligere enn nå)
3. Lav terskel for sinneutbrudd. (Her er situasjon selvsagt avgjørende, men var også sterkere tidligere enn nå)
4. Ustabilt og lunefullt humør. (Mer ustabilt eller lunefullt vil jeg si..)

Bordeline type:

1. Forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier. (I grunnen veldig gjeldende ennå)
2. Tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise. (Dette punktet var gjeldende i stor grad tidligere, men er vel borte nå. Jeg måtte kutte ut en del vennskap for å kunne få det mer stabilt selv
3. Tilbakevendende handlinger med selvskading. (Hvis man ser bort i fra det bulimiske (som også er en form for selvskading) som jo er en egen diagnose, hoved diagnosen min, men kun tenker på selvskading i form av kutting og andre ting, så er ikke dette gjeldende lengre)
4. Kronisk følelse av tomhet. (Dette var gjeldende i veldig stor grad helt fram til jeg gikk inn i et forhold for kun et par måneder siden).

Begge behandlerne jeg har hatt her har sett tegn til disse symptomene, uten at de har sagt at dette er gjeldende i stor grad. Men klart, med tanke på at jeg har hatt timer med dem (1 time) pr. uke/hver 14.de dag/tredje uke osv., og at jeg har hatt forbedringer i løpet av de årene jeg har vært i behandling, så har ikke de sett det i like stor grad som behandlerne mine på Modum, der de så jeg omtrent 24 timer i døgnet i 3 måneder i strekk. Behandlingen jeg var i der var tøff og vanskelig, så flere av symptomene overfor kom veldig godt fram. Da spesielt i det som gikk på følelser og humør. Følelsene var ofte nedstemt, og sinneutbrudd kom spesielt på mandager etter veiingene og i forbindelse med måltidene. Jeg synes synd på primærkontakten min i første omgang (men også noen av de andre behandlerne + noen i gruppen av og til) som fikk gjennomgå. Primærkontakten min fikk oppleve sinne mitt hver mandag etter veiingene, siden det var hun som hadde den med oss. Jeg bannet og steiket høyt og lavt, spesielt i forhold til kostlisten som jeg hatet intenst, og samtidig hatet mot min egen kropp i forbindelse med vektoppgangen. Jeg klarte ikke i disse situasjonene å være helt rasjonell, noe jeg ser sterker nå i ettertid, men samtidig var ganske klar over der også da.

Nedstemtheten kjenner jeg ofte på ennå, men det er som regel situasjonsbasert, men det går også hånd i hånd med selvbildet (først og fremst kropp). Mye har likevel endret seg en god del på dette området også de siste to månedene i forholdet. Nå er jeg sammen med en jeg elsker, som elsker meg tilbake, akkurat som jeg er, som jeg kan prate med om alt, en jeg har felles interesser med. Vi fyller alltid dagene med noe, det er lenge siden vi har hatt dager der vi kun sitter hjemme og ikke gjør noe som helst. Jeg blir veldig fort rastløs, så for meg kan det å bare sitte hjemme bli kjedelig, så jeg må gjøre noe. Det spiller i grunnen ikke hva vi gjør, bare jeg kommer meg ut av huset, om så bare for noen få timer. Det blir som regel turer/fototurer, ut for å ta en kaffe, eller reiser til Kr.sund eller der han kommer i fra (oftes der). Det at dagene mine nå har kvalitetsinnhold, hjelper meg i stor grad. Jeg sitter ikke lengre med ensomhetsfølelsen, det bulimiske er redusert (men langt ifra borte), og det at vi kan prate samme på en skikkelig måte gjør at vi unngår en del konflikter (ikke det at det aldri skjer, men vi ordner opp og kan prate ut om det).

Innimellom dukker det opp tanker om selvskading (vet ikke helt hvorfor, og det er ganske så frustrerende), men det har jeg fortalt om til typen, og det er noe jeg ikke ønsker skal skje igjen, så jeg klarer hvertfall å unngå det. Jeg prøver heller å tenke at det kun er tanker, at det forekommer at de dukker opp, at jeg ikke må utføre handlingene. (Håper en dag jeg kommer meg dit at jeg klarer det samme når det kommer til bulimien). Heldigvis er det mulig og bli frisk fra emosjonell ustabil personhetsforstyrrelser (og spiseforstyrrelser), så jo bedre jeg blir, jo større er sjansen for at alle disse symptomene vil forsvinne. Stabilitet har alt og si her, noe navnet sier. Mye har føltes, og føles tildels ennå, ustabilt, så da er det bare å ta tiden til hjelp. Ting tar tid, det må bare innses og aksepteres. Det var disse små skrittene da…

Kan jo nevne i samme slengen her, når jeg først er inne på diagnoser og behandling, så har jeg nå nylig tatt en serumspeil sjekk i forhold til medisiner, for å se om dosen er riktig eller ei. (Har begynt på piller som egentlig ikke matcher sammen med lamictal, kombinasjonen gjør at virkningen av lamictal kan reduseres med hele 50%, så derfor skal vi nå ha oppfølging på det). Har tenkt tanken om å kanskje slutte helt med medisiner, men er usikker på om jeg tør det riktig ennå. Vi får se. Samtidig er jeg henvist til Kr.sund i forhold til å ta ny bentetthetssjekk. Ikke tatt det siden like før innleggelsen på Modum, så aner ikke hvordan det står til med skrotten. Jeg er også henvist til privat psykolog, så vil altså etterhvert starte opp med enda en ny behandler (sukk). Skal ha siste time med nåværende behandler om en måned. Det er jo gjerne litt ventetid på ny behandler, men siden jeg er drittlei av behandling og faktisk kunne tenkt meg og avsluttet helt, så vet jeg at det ikke er et lurt sjakktrekk, så jeg får heller bare nyte tiden uten. Kanskje vil det hjelpe litt på motivasjonen videre. Time will show.

Takk for spørsmål, kjekt å kunne komme med et skikkelig innlegg igjen, høhø.

 

Still alive

Yo.

Jeg hakke dævva helt enda, jeg har bare fått noe som ligner litt mer på et liv enn tidligere. Ikke sånn kjempemasse mer, men litt. Dagene går liksom med til litt matnyttige ting (oooh the sweet ironi). Altså, ikke bokstavelig talt altså (ordet matmessig mener jeg). Og da blir blogging nedprioritert, naturlig nok. Jeg oppdaget at det er nesten en måned siden sist jeg skrev, så jeg tenkte at det kanskje kunne være på sin plass og oppdatere en smule.Sånn er det når det er kjæreste inn i bildet, kan jo ikke gjøre hva som helst da, han må jo nesten få litt pleie og omsorg han også. Ikke at det er synd på han altså, for han får min oppmerksomhet, høhø.  Ikke at jeg har så voldsomt mye å fortelle anyway, for alt kan jo tross alt ikke fortelles. Maten vet jeg ikke helt hva jeg skal si noe om, pretty much same old? Hvertfall ikke langt ifra. Men jeg får da i meg mat, så det er da noe. Så lenge gubben er her, så spiser jeg hvertfall, om enn mat jeg er trygg på (selv om jeg kan freake ut av det også til tider, fordi jeg innbiller meg at jeg har overspist).  Å gå i butikken er fortsatt en stor utfordring, for jeg har lyst på absolutt alt hver eneste gang vi er innom. Noe som betyr at jeg har lyst til å overspise og kaste opp. Lyst på alt= behov/trang til overspising.

Jeg er veldig åpen med typen, så han skjønner tegninga når jeg sier at jeg har lyst på alt. «Er du der igjen nå ja…». Jepp, stort sett all the time… Så innimellom er det han som er «streng» og sier at vi ikke skal handle mer enn det som var planlagt. Andre ganger er det utrolig nok jeg som må ta tak og si «Du trenger ikke, gjør du vel?», når han har lyst på noe. (Noe som da er ment at begge skal spise altså, ting som jeg normalt sett har overspisinger på, som is, potetgull, sjokolade osv.). Han har skjønt, og sett, (og jeg har fortalt) at jeg kan være meeeeget irritabel i handlesituasjoner, fordi det å være i en matbutikk er en av de største triggerne for meg. Jeg får virkelig lyst på alt, og om jeg ikke har mulighet til det, så kommer sinnet og irritasjonen til overflaten. Ikke så mye sinne da, men mest irritasjon. Det er jo spiseforstyrrelsen som freser, men det er jo jeg som lirer det av meg. Jeg trenger faktisk at typen kan si at vi ikke skal ha noe unødvendig (for is, potetgull, pizza, sjokolade osv er jo strengt tatt ikke nødvendig, hvertfall ikke hver dag), selv om den spiseforstyrra delen av meg kunne ha banket han sønder og sammen de gangene han tar tak. (Neida, jeg er ikke voldelig, så det kommer ikke til å skje). Det ganger meg jo tross alt, at vi kommer hjem uten crap som jeg kaller det. Jeg strever likevel med maten, for det å være mett er en av de vanskeligste tingene for meg, da spiller det ingen rolle hva det er jeg blir mett på, så det går ofte galt uansett. Daglig.

Jeg forteller det som det er til behandleren min også, og sist time spurte hun om jeg har tenkt mer på et eventuelt nytt opphold på Modum. Jeg kjenner at det stresser meg enormt bare det å tenke på det, nå tør jeg faen hakke meg ikke. Jeg klarer ikke snu dette på egenhånd (noe som også skaper irritasjon), men jeg makter ikke tanken på store kostlister nå. Jeg spiser 3-4 ganger daglig, så jeg får uansett i meg mat, og jeg fungerer på denne måten. Mye er bedre nå som jeg er i et forhold igjen, med en som lytter, og spør. Det er nesten mer synd på han, som ofte spiser mye av det samme som meg (han spiser også litt andre ting i tillegg da), her florerer det ikke akkurat det mat i kjøleskapet… Han går ned i vekt, mens jeg har gått opp et par kilo siden vi ble sammen…haff. Jeg har redusert treningen min kraftig også, men vi går mange turer. Vi er blitt sånne «Vi går på stikk-ut turer mennesker». Vi har tatt mange turer allerede, og har planer om mange til. Vi kombinerer dette med foto, så vi får glede x 4 av turene (turene i seg selv, foto, trimmen og hverandre). Jeg synes kvalitetstid med han er kjekkere enn treningen på treningssenteret, selv om den spiseforstyrra delen av meg banner og steiker fordi jeg ikke hardkjører meg på spinningsykkelen, for turer kategoriseres ikke som trening). Men jeg velger det jo tross alt selv, så jeg prøver å ignorere de tankene.

Jepp, det var en liten update fra sofakroken. Legger ved noen bilder helt til slutt her, bare for å vise hvorfor jeg foretrekker andre ting enn å blogge nå…

 

 

Changes.

Det er ikke alltid like lett å bryte vaner man har hatt over lengre tid, som mer eller mindre sitter så fastspikret i kroppen at de går på automatikk i hverdagen. Vaner man ofte kanskje ikke helt tenker over en gang, man gjør dem fordi man er så vandt med dem. Jeg vet hva jeg prater om, for jeg har hatt noen av mine vaner i mange år. Om man da kan kalle alt som en spiseforstyrrelse inneholder for vaner. De blir jo på en måte det når de er en så stor del av hverdagen min, der jeg som ofte ikke tenker før jeg handler, fordi behovet er så tilstede. Jeg er jo fullstendig klar over at mye av det jeg gjør ikke er verken normalt eller nødvendig, at det er destruktivt og ødelegger mer enn det gagner. Men når jeg står midt oppi situasjonen så føles det naturlig for meg, fordi det er sånn det nesten alltid har vært. Jeg har vært syk i så mange år, at det er vanskelig for meg å gjøre ting på andre måter. Jeg vet jo hva som burde gjøres, men det er ikke alltid like enkelt å få det til i praksis, fordi det er så lenge siden det har vært sånn for meg. Mange ganger går det bare av seg selv, at det kommer så fort at jeg ikke registrere det, andre ganger dukker det opp raske tanker om at jeg burde gjort det helt motsatte, men de tankene forsvinner raskt igjen, mens andre ganger igjen, så tenker jeg litt mer over det, uten at jeg makter (eller til tider ikke vil eller orker) å gjøre noe med det. Det blir for vanskelig eller virker uoppnåelig, og da føles det enklere og bare gjøre som jeg alltid har gjort. Jeg tør ikke alltid og utfordre meg selv, våger ikke alltid hoppe i det, velger bevisst og gjøre som jeg alltid har gjort, for det motsatte oppleves veldig skummelt, og kan føre med seg endringer som spiseforstyrrelsen i meg knapt nok orker å takle. Altfor mange tanker, altfor mye følelser som settes i sving.

Av og til dukker det likevel opp ting som gjør at det kan være litt enklere å gjøre små eller store endringer. Det kan selvsagt være behandling i seg selv, der bevisstgjøring har stort hovedfokus, det kan være eksponering, det kan være mot til å våge og utfordre seg selv mer. Det kan være et brennhett ønske om å få det til. Nå er det også sånn at jeg ønsker å få det til, men helt ærlig, så er det ikke alltid like lett å få det til, eller at jeg ikke våger nok. At jeg ikke tør å hoppe i det og utfordre meg selv nok. Det må likevel sies at jeg har tatt mange sjanser, at jeg har våget ofte, men da stort sett når jeg har hatt trygghetspersoner rundt meg, som har vært der og støttet meg når det har blitt for tøft. Modum er et godt eksempel på det. Der hadde jeg mennesker som hadde stor kompetanse, erfaringer med tidligere pasienter, hadde forståelse, men likevel kunne være «beinhard», fordi det var jo derfor jeg (vi) var der, og det var jobben deres og hjelpe oss. De var i største grad omsorgspersoner som ønsket meg (oss) det beste. Det hjalp enormt, det gjorde det vanskelige litt enklere å gjennomføre. De ga meg (oss) motivasjon når jeg (vi) fikk til noe som tidligere virket uoppnåelig å skule få gjennomført, som virket håpløst i utgangspunktet. Jeg har lenge trodd at jeg er en av de som aldri kommer til å bli frisk, noe jeg også nå kan tenke, spesielt når jeg har dårlige dager og mer eller mindre har null motivasjon til å orke og jobbe med problemene mine. Likevel vet jeg jo også at det ikke er mindre mulig for meg enn for ande, hvorfor skal det være det?

Nå har jeg etter 3 år som singel fått kjæreste igjen, en veldig flott en. En som før vi ble sammen visste om problemene mine, men likevel våget å gå inn i et forhold med meg. En som tør å spørre om det er noe han lurer på når det kommer til spiseforstyrrelsen, en som spør meg hvordan det har gått om dagene, en som gir meg kompliment når det har gått bra, en som stryker meg på ryggen og gir meg en klem om det ikke går fullt så bra. Han minner meg også på at i morgen er det en ny dag, at det som har skjedd har skjedd og at det er sånn det blir innimellom. Til tross for at han ikke tidligere har visst så mye om spiseforstyrrelser, eller har vært borti lignende situasjoner, så viser han interesse og vil lære mer. Likevel spiller det ingen rolle om jeg er i den situasjonen jeg er i, fordi jeg er jo mer enn sykdommen. Nå er det ikke sånn at han ikke bryr seg om at jeg er syk, fordi han ønsker jo ikke at situasjonen min skal være som den er. Til tross for at han er yngre enn meg (hele 5 år faktisk), så merker jeg ikke noe til det, fordi han er som han er. Jeg har tidligere erfart at det ikke har blitt like mye sykdomspreg når jeg har vært i forhold, spesielt når jeg har vært samboer, for da har jeg jo ikke hatt like stort spillerom til å utføre mine destruktive mestringsstrategier.  Det har ikke vært like enkelt når jeg har vært i forhold der jeg ikke har vært samboer, men likevel litt enklere. Jeg er ikke samboer med kjæresten nå heller, men han er hos meg som oftest, og dermed blir også min mulighet og spillerom for å bruke destruktive metoder mye mindre, selv om det noen ganger kan hende det blir som det blir.

Nå har vi faktisk ikke vært sammen så veldig lenge lenge ennå (ikke lengre enn snart 3 uker faktisk, høhø), men i løpet av de 3 ukene har det gått veldig bra vil jeg si. Selv om det ikke har vært så lenge ennå, så må det jo starte en plass. Jeg har klart flere gode dager (overspising- og oppkastmessig) enn det har vært dårlige. Jeg har klart flere dager i strekk der jeg har kommet meg helskinnet gjennom, og det har ikke vært så vanskelig heller. Dagene sammen med han har bestått av mye aktivitet på ulike plan, vi drar ofte ut på kjøreturer og har fototid. Vi har vært hos han, hos hans foreldre, i Kr.sund, rundt omkring på plasser utenfor Molde, hatt filmkvelder osv. Det er jo tid jeg tidligere har brukt på spiseforstyrrelsen. Nå blir tiden (dagene) brukt på kvalitetstid og hyggelige ting. Treningen min er også blitt betraktelig redusert, og det enda jeg i nesten ett år nå kun har trent bare 3 dager i uken. Nå kan det gå dager mellom hver gang, alt fra bare 1 til 2 dager i uken, til en uke uten noe som helst. Jeg får i meg flere måltider om dagen, selv om det ikke er så altfor mye, men likevel en del. Jeg har også klart å fortelle han om traumet mitt, noe som tok meg hele 15 år og i det hele tatt fortelle noen om, og det sier vel sitt om hvor bra dette forholdet er for meg. Det føles veldig riktig, jeg setter enormt pris på han, han betyr mye for meg, og jeg er veldig takknemlig for at han er med på og hjelpe meg til å få til de endringene jeg trenger og få til.

Kjærlighet og mat.

Mange som befinner seg i fasen «nyforelsket» har en tendens til å være så overveldet av følelser at de glemmer helt å spise, eller at matlysten kanskje forsvinner. Overlever på luft og kjærlighet. Innimellom skulle jeg nesten ønske det var så enkelt for meg også, istedenfor at matsituasjonen er som den stort sett alltid har vært. Jeg har fortalt behandleren min at bulimien tidligere har vært noe roligere når jeg har vært i forhold, fordi sjansen for overspisinger og oppkast har blitt redusert. Og at det kanskje kunne hjelpe meg ved et nytt forhold også. Vel, det gjorde det i begynnelsen her også, jeg klarte 6 dager i strekk der det gikk «fint». Det vil si, jeg klarte å la være å overspise og kaste opp, og jeg klarte å beholde flere måltider. Klart jeg bekymret meg, klart tankene surret, men det gikk overraskende bra, jeg overlevde, og lot ikke spiseforstyrrelsen ta styringen. Det har dessverre begynt å skli ut igjen. Vi er så altfor flinke til å gi etter for fristelser, det blir å se noe på tv, se en film, og da hører jo kos med. Vi er hekta på smågodt for tiden, så det har blitt noen kilo den siste uken (med smågodt altså…), +++ andre ting. Og dermed ble det for mye for meg, dermed har jeg ikke klart å la være å ha overspising- og oppkastfrie dager i det siste. Jeg har også klart å la være å gå på vekten de siste par ukene, men i går var jeg så dum at jeg børstet støvet av den igjen. Jeg var ikke så naiv at jeg trodde at jeg ikke hadde gått opp i vekt, jeg trodde egentlig at jeg hadde gått opp enda mer enn jeg hadde gjort også, uten at det betyr at jeg ikke var misfornøyd med det jeg hadde gått opp. Ikke bare har det blitt mye inntak at unødvendige (og bortkastede) kalorier, men det har også blitt veldig lite trening. Kun 1 økt på 1 uke. Jeg har i det minste vært veldig åpen om alt med kjæresten, og han er veldig forståelsesfull. Han oppmuntrer meg når det går bra, han er der og klemmer meg når det ikke går så bra. Det føles veldig avslappende på den måten at jeg slipper å late som, at jeg faktisk kan fortelle det som det er, om det går bra, eller når skaden allerede har skjedd. Han lytter når jeg prater, han viser interesse for å forstå og få innblikk. Det er også ganske så befriende at foreldrene vet, at det på den måten kan bli noe enklere ved spising, for det er jo ikke alltid like enkelt å skulle forholde seg til mat når jeg er hos andre. Men jeg vil jo gjerne klare det, og så langt har det gått bra, jeg må bare ta ting i mitt eget tempo.

 

Jeg vet ikke helt om jeg stresser unødvendig med vekten, eller, jeg gjør nok sikkert det, til tross for at jeg ikke burde gjøre det. Å ha det bra i forholdet betyr jo mer enn spiseforstyrrelsen, samtidig er det heller ikke sånn at spiseforstyrrelsen plutselig forsvinner over natten bare fordi jeg er i et forhold. Ikke det at jeg forsvarer at jeg skal bevare spiseforstyrrelsen, det er ikke det jeg sier, det er bare det at den like fullt er tilstede. Det er vel likevel forbedringer, med tanke på at jeg nå faktisk klarer å ha gode dager, da tenker jeg spisemessig, for dagene generelt er jo bedre nå enn hva de var for bare kort tid siden. Jeg hadde havnet helt ut på skråplanet igjen, der jeg nesten var tilbake på scratch, der jeg var for 1.5 år siden omtrent, da med tanke på overspisingen og oppkast. Jeg har riktignok klart å spise og beholde litt mer mat da, men det opplevdes i grunnen ganske så likt som den gang. Jeg har faktisk, til tross for at det er jeg som gjør jobben, en god del å takke kjæresten for for at det har gått/ går, såpass bra som det gjør nå, selv om enkelte dager ikke er helt 100%. Nå har jeg dager med innhold som gir mening, fine opplevelser, kvalitetstid og gode følelser.

 

Jeg prøver fortsatt å kjøre en noenlunde safe matliste over det jeg inntar, utrolig nok (men sånn er det sikkert for flere der ute?) er det helt ok å spise en del godteri, men da helst ikke sjokolade, skjønt det blir jo en del av det også, men da øker stressnivået noe hakk. Jeg sliter fortsatt mest med mettfølelsen, og dermed blir normal mat mer skummelt enn godteri (i en viss mengde så klart). Jeg kan utfordre meg til en viss grad, men da går det i mengde mat jeg spiser. Er det mat jeg synes er litt vanskelig å «godta», så blir ikke porsjonene så fryktelig store. Men jeg vil heller gjøre det på den måten, og dermed beholde det jeg spiser, enn å spise litt for mye, og kaste opp igjen. Da får hvertfall ikke kroppen noe å gå på. Det er jo tydelig at kroppen har fått litt mer enn den vanligvis har fått de siste månedene, med tanke på at jeg har gått litt mer opp i vekt. Uten at jeg selv mener det, så er jeg faktisk i kategorien undervektig, men det er langt ifra det jeg ser i speilet. Men det er jo noe jeg er fullstendig klar over, det er sånn hodet og tankegangen blir. Men uansett hvor sant det faktisk er, så klarer ikke fornuften helt å henge med.

 

Anyway, selv om jeg ikke klarer å klappe meg selv på skulderen, så er det vel skritt fram i riktig retning at jeg klart det jeg har fått til de siste ukene. (Se her ja, klarer liksom ikke å la den siste setningen bli heeeelt positiv…Selvskryt er ikke helt min sterke side akkurat). Er det ikke rart hvor mye kjærlighet kan gjøre? Kanskje er det ikke så rart likevel når jeg tenker meg om, for hva betyr vel mer enn det? Jeg skal dra det så langt som til å si at spiseforstyrrelsen ikke betyr noe i forhold til, selv om den er kraftig tilstede…

 

 

When things go right, I cant go left.

Det er rart hvor fort ting plutselig kan forandre seg, og ofte når man minst venter det. Det er kanskje den mest spennende måten det kan skje på, når det hele kommer litt overraskende på, fordi du ikke så for deg at det skulle komme. Livet mitt siden utskrivelsen fra Modum i januar i fjor har på noen områder vært veldig turbulente og vanskelig, samtidig som at det på andre områder har vært overkommelig og spennende. Det har vært håp, og håp som brast. Det har vært pågangsmot og motstand. Motivasjon, og ambivalens i store doser. Oppturer og nedturer, fine stunder, og mye tid med mange ensomme stunder. Det har vært håpløshet, og glimt av tro på at det en dag må ordne seg på noen områder. I mars kom endelig en mulighet jeg kunne gripe fatt i, noe som ga meg håp om at nå skulle jeg få komme i gang med noe som ville endre seg på enkelte områder. Noe lysnet endelig litt, dagene fikk lyspunkter som gjorde at jeg våknet med et smil om munnen, og jeg kjente på glede fordi jeg skulle tilbringe tid med fine mennesker. Kurset jeg har gått på en stund nå har gitt meg veldig mye positivt, mye lærdom, hyggelige stunder og mye latter. Nedturene kom da jeg gikk ut dørene der, og jeg igjen var på vei hjem til timer med bare meg selv, og det lite innholdsrike livet, der tiden kun bestod av bøker, trening og bulimi. Veldig mye lesing, veldig mye trening, veldig mye bulimi. Jeg har vært ganske nær det området jeg var på før innleggelsen på Modum. Jeg har over lengre tid tenkt tanken på at det ikke er mulig å bli frisk, og at jeg bare skal godta at sånn vil det for alltid være, og at jeg kan leve med det. Jeg er jo vandt med det, og jeg klarer meg. Jeg er veldig ambivalent, og jeg lyver om jeg sier at ambivalensen nå er borte, selv om situasjonen enda en gang har endret seg i en ny positiv retning.

 

Likevel har ting på en måte gått litt på skinner, det har gått litt lettere. Jeg tenker her på spiseforstyrrelsen. Jeg var hos min behandler for tre uker siden, der hun utfordret meg til å prøve og reduser mine runder med overspising og oppkast fram til neste time. Jeg hadde time med henne igjen nå på tirsdag, og jeg hadde klart meg kun i to dager av to uker. Jeg fikk ikke noen ny utfordring på samme tema til neste time om to uker, men jeg fikk nesten klar tale om å dra til legen for å ta en ny blodprøve. Jeg er virkelig ikke klar for blodprøve, jeg hater det, men jeg må likevel få gjort det, for mitt eget beste, og fordi hun faktisk setter ned foten og er litt «streng». Det er i grunnen det jeg trenger, for jeg har egentlig aldri blitt noe særlig utfordret, eller fått klar tale tidligere. Så det er greit, selv om jeg hele veien har hatt fine blodprøver, selv om alt virker å være normalt på det området. Men, jeg har likevel, når det kommer til spiseforstyrrelsen, klart meg nå i 6 dager (når denne dagen er over, og jeg har stor tro på at jeg kommer meg gjennom i dag også), uten overspisinger og oppkast. Jeg har nemlig fått enda en positiv faktor i livet nå, etter 3 år er jeg ikke lengre singel. Dagene har tatt en ny vending, jeg har tilbrakt dagene med kjærsten hver eneste dag i over en uke fram til nå, noe som har gjort at tiden har vært fylt av annet enn ensomhet og lange dager uten stort annet enn trening og dø tid. Suget og trangen til overspising har dermed vært svært minimale. Inntaket av mat har ikke av den grunn økt betraktelig, men likevel har jeg hatt dager der jeg har spist ting jeg vanligvis overspiser og kaster opp på. Vi hadde filmkveld her om dagen, der jeg spiste både smågodt og litt potetgull, nesten helt uten dårlig dårlig samvittighet. En del av grunnen til det var at jeg ikke hadde spist så altfor mye annet den dagen, men likevel ville dette til vanlig ha vært nok til at det hadde kommet opp igjen. Det beste var at det var helt greit.

 

I helgen tilbringer jeg tiden sammen med han hos foreldrene hans, til tross for at forholdet vårt har vært offentlig kun i hel dag (woop woop, todagers jubileum). Han har allerede hilst på mine også, for et par uker siden, men det var fordi vi hadde en spontan tur til Kr.sund, av helt andre grunner. Og når vi først var der, så måtte vi jo innom for kaffe. Vi kom her i går ettermiddag, rett til dekket bord omtrent, for da var det klart for middag, med dessert. Det var riktig nok salat til middag, men jeg spiste også is med jordbær og blå til. Også dette uten dårlig samvittighet og trang til å kaste opp igjen. Det ble også litt sjokolade en stund senere. Det var i grunnen min kveldsmat i går. Nå som jeg er her, så blir det ikke varm sjokolade, så sjokoladen hvertfall, kan regnes som den koppen jeg egentlig får i meg omtrentlig daglig, siden det var veldig mørk sjokolade. Nå er det snart frokost på oss (det har vært minimalt med søvn den siste uken, så vi fikk endelig sovet ut litt i dag, og derfor blir det også litt sen frokost her, høhø), før vi skal ut og sjekke ut omgivelsene her. Eller, omgivelsene bli ny bare for meg så klart. Så kameraet skal med, blir jo tross alt nye motiv for meg, noe annet enn de traurige samme fjellene jeg ser dag ut og dag inn. Vi håper på sol til kvelden, for da kan det bli enda mer solnedgang. Woop woop. Jepps, det var siste nytt herifra, og det er jo noe helt annet enn de såkalte «nyhetene» jeg kommet med det siste året. Jeg har det bra og er fornøyd.

 

Vår og kjærleik.

 

Dagene er litt bedre.

Kurset har virkelig gjort meg godt, jeg har fått et lite nettverk igjen, der jeg henger en del sammen med noen av dem også på fritiden. Mennesker med felles interesse for foto, noe som gjør at det ble en fototur på atlanterhavsveien på lørdag, og noen halvveis planer for flere turer er lagt. Det har blitt noen turer på kafe` og besøk. Ensomheten har ikke vært så mye tilstede i det siste, og det føles veldig bra. Helgene har lenge vært veldig lange uten særlig innhold, så jeg har sett fram til ukedagene da jeg har fått være sammen med gruppen igjen. Men denne uken + helgen som har gått, så har jeg vært på rånetur til Kr.sund, der jeg også fikk sett familien igjen, kaffe med en venninne ute i solen + fototur med en flott solnedgang på lørdag, og hyggelig besøk på søndag. Innimellom har jeg også fått gjennomført mine treningsøkter og lest bøker. Det er godt at dagene går, og at de er fylt med masse positive og fine innspill. Det gir hverdagen mening.

Det har dessverre ikke så altfor mye innvirkning på spiseforstyrrelsen, og jeg har ikke akkurat fått gjennomført så mye av utfordringen jeg fikk av behandleren min for to uker siden, men jeg har hvertfall klart å gjennomføre et par dager, og samtidig redusert en del episoder, så det er jo noe, om det er aldri så lite. Det betyr likevel ikke at absolutt alt virker helt håpløst, for jeg ser positivt på tiden framover, der det nå ligger muligheter for ulike endringer. Jeg er åpen for ulike endringer som vil komme, og bare det føles veldig godt. Jeg tar fortsatt en dag av gangen, og ser hva som skjer, uten at jeg ønsker å utdype det noe særlig mer akkurat nå hvertfall.

I morgen har jeg time med behandleren min igjen, så er litt spent på timen, samtidig som det ikke frister så veldig å dra dit. Men jah, jeg drar dit selvsagt. Har i grunnen ikke så mye mer jeg vil dele nå, annet enn noen bilder fra lørdagen. Det var magisk.

 

 

 

 

 

Kan hjertet banke ut av posisjon?

Jeg kjenner mye på voldsom uro og rastløshet for tiden, det virker som at det aldri skal roe seg. Jeg trener av meg noe, går av meg noe, men det forsvinner ikke fullt og helt. Jeg klarer liksom ikke slappe av, eller nyte fritiden. Den går meg på nervene, det føles som at jeg hele tiden står på vent. Til at tiden skal gå, til jeg skal på trening, til jeg skal legge meg, til at dagen skal bli ferdig og den neste kan komme til jeg skal på kurs. Her og nå? Hva er det? Jeg har det i minnet, å prøve å kjenne etter, være her og nå, men når denne uroen og rastløsheten holder på å kvele meg, så vil jeg ikke være her og nå. Da vil jeg bare ha det bort. Jeg vil kjenne på tilfredshet, ro, få dekket behov, men ikke alle disse blir oppfylt.

I dag har det vært helt kriminelt ubehagelig. Jeg aner ikke om det var de fire små koppene med kaffe på kurset, eller om det er det vanlige (altså denne uroen og rastløsheten som er det konstant), men det har vært helt for jævlig. Hjertet banket så det kjentes ut som det skulle eksplodere veggimellom. Det har vært tungt å puste, som i den kvelningsfornemmelsen jeg nevner over, jeg følte meg tung i kroppen, og veldig veldig urolig. Dette her var spesielt ille i tiden etter jeg kom hjem fra kurset, og fram til jeg  dro på trening. Jeg satt da og leste i en bok, slappet av litt. Men det er ikke enkelt å slappe av når hjertet banker så det omtrent vises på utsiden. (Ikke utenfor altså, men utenpå kroppen). Jeg klarte riktignok å konsentrere meg om innholdet i boken, men følelsen forsvant ikke på noen måter. Jeg har kjent en del på denne kvelningsfornemmelsen i det siste, det er litt på samme måte som når det er tungt å puste, at du ikke får dratt inn nok oksygen, eller som når du bare puster fra brystet og opp, og ikke trekker pusten helt ned i magen. Jeg vet at jeg veldig ofte puster på den måten, noe jeg mer eller mindre er bevisst over, og når jeg kjenner på denne følelsen av at det er tungt å puste, så puster jeg hvertfall helt fra magen av og ut. Blåser det skikkelig ut liksom, som en blåsebelg. Men det hjelper ikke en pøkk. Så da begynner jo tankene mine og vandre litt i retning mot angst og små panikk da. Jeg har vært borti mennesker med panikkanfall, men dette er jo ikke i nærheten av det helle da..Det er hvertfall veldig ubehagelig. Får vel gjøre et eksperiment med litt mindre kaffeinntak i morgen, men det har heller ikke vært så ille tidligere heller da.

Jeg er dessverre av den typen at jeg bekymrer meg mye også, og store deler av uroen ligger nok der også. Samtidig som jeg har den bulimiske delen da. Det har gått skikkelig ille på den fronten i det siste, en forverring av den allerede forverrede situasjonen. Utfordringen jeg fikk i siste time med behandleren min går på den å klare å redusere overspising og oppkast. Det trengs virkelig, det er ikke det at jeg ikke ser det selv. Problemet ligger i at jeg ikke helt klarer å snu dette. For min del er det sånn at det forsetter å gå i utforbakke når jeg har vært i utforbakke over lengre tid. Jeg har vanskelig for å hente meg inn. Å komme seg gjennom en dag uten, blir en stor utfordring, og beintøft å gjennomføre. En del av uroen i dag er nok også relatert til dette, for planen hele dagen har vært å komme meg helskinnet gjennom. Og da blir den spiseforstyrra dele helt krakilsk og gjør oppgjør som en annen fjortis. Dermed dukker irritasjonen og sinnet opp. Noe som i og for seg kan være en bra ting, men det blir litt vel i overkant av adrenalin som pumper ut i kroppen, fordi det koster så mye å jobbe i mot disse tankene og følelsene. Det raser avgårde, i 150 km i timen, og jeg har vanskelig for å holde meg fast og holde tritt. Jeg stakk ned på trening utpå ettermiddagen og spinnet fra meg en del raseri. Det føltes godt å få det ut på en ok måte, framfor å ty til maten.

Sååå, jeg har planer om å finne senga om ikke så altfor lenge, noe som betyr at jeg faktisk har klart meg gjennom den første dagen på veldig lenge, uten overspising og oppkast. Jeg vet det er bra, veldig bra egentlig, fordi det koster noe så inn i gamperæva å gjennomføre det. Samtidig fortsetter spiseforstyrrelsen å rase fra seg, så det føles vanskelig å kjenne på mestring over det jeg har klart å gjennomføre. Det koster å være helt. Men det er hvertfall et kryss i boka i dag (neida, jeg har ikke en bok jeg setter et kryss i), samtidig har det vært en helt forjævlig dag å komme seg gjennom. (Tiden på kurset er ikke inkludert i den jævlige delen, for der har jeg det fint).

Bildet under her forklarer egentlig kort og godt hvordan jeg har følt meg i dag.

Dead crap in the dark.

 

Å bli sett utenfra.

Hei verden, jeg har ikke daua.

Som jeg fortalte behandleren min i går, så er jeg bare helt blank i hodet for tiden, eller tom, eller svart, alt ettersom hvilket ord du vil bruke. Skrivelysten har sunket drastisk, ikke fordi jeg har mistet interessen, men jeg føler at alt er sagt eller oppbrukt, selv om hver dag er ulik, eller tilstanden varierer. Men mye er jo som tidligere, og jeg føler derfor at mye vil bli på repeat, og dermed blir det på en måte umotiverende å skrive også, if that makes sense.

Jeg går fortsatt på kurs, og det er positivt innspill i hverdagen. Jeg våkner opp og gleder meg til å dra dit, til å treffe fine mennesker som jeg setter stor pris på, for jeg trives så godt sammen med dem, og det gir meg noe. Det er ikke alltid sånn at jeg lærer noe nytt hver dag, men likevel gir det meg noe, og det føles bra, for vi skaper jo tross alt noe likevel, fordi båndene oss i mellom blir bedre, vi prater godt sammen, vi har et godt samhold, og vi deler av oss selv. Jeg føler meg hvertfall veldig trygg sammen med dem, og klarer derfor å slappe av og være meg selv. Der og da har jeg det bra. Det tunge kommer i etterkant, når jeg skal hjem, for der er hverdagen som den stort sett alltid har vært, dermed blir kontrasten også veldig stor og synlig, fine timer vs tilstanden sånn den har vært lenge, tung og vanskelig. Så oppgaven hver dag blir å komme seg gjennom, til dagen er over.

Jeg hadde som sagt time med behandleren min i går, og nå som det har vært påske, så er det to uker siden sist. Helt greit i grunnen, for jeg føler at jeg ikke har så mye nytt å komme med likevel, at det ikke er så store endringer på andre plan enn oppdateringene fra kurset som selvsagt varierer. Men hun får hvertfall innblikk i hvordan det står til, så det er vel nyttig for henne. For min del blir det gjentagelser, både i hva jeg forteller, og hvilke tilbakemeldinger jeg får, selv om dette med tilbakemeldinger som repeteres også kan være en god og nyttig ting så klart. Så sånn sett plager det meg ikke akkurat. I går ble jeg kun overrasket over ett plan, der hun hadde endret synspunkt på en sak. Tidligere var vel dette helt omvendt, at vi begge var på motsatt side av hva den andre mente, men jeg ser, og skjønner hva hun mener nå, for jeg har jo hele veien sagt det selv også. Men ja, jeg ble bare litt overrasket over at hun hadde endret syn på det punktet. Det har vel med det å gjøre at jeg sier det som det er, uten å pynte på noe, kanskje ser hun det, og jeg mistenker at min forrige behandler kanskje har sagt noe, uten at jeg skal si det for sikkert. Men på en måte er det jo greit at hun tar det til etterretning også. Dessuten ga hun meg en oppgave (eller utfordring) til neste gang (om to uker), så da har jeg noe å jobbe med..phew.

Uten at jeg skal si så altfor mye, så går det vel i grunnen ikke så veldig bra, noe som selvsagt gjør at jeg blir litt motløs. Men jeg verdsetter hvertfall alle de positive innspillene jeg får/har i hverdagen. Jeg tar vare på dem. For et par dager siden fikk vi i gruppen en liten oppgave, der vi fikk utlevert en post-it lapp hver hvor vi skulle skrive navnet vårt og klistre den på plassen vår, og så skulle vi alle gå rundt og skrive ett positivt ord til hver av de andre. Hvilken oppfatning vi har av hverandre, hva vi synes/mener, eller lagt merke til. Vi har tidligere fortalt litt om oss selv, hvordan vi er som person, eller hva som beskriver oss, så jeg ble ikke sånn kjempe overrasket over ordene jeg hadde fått på min lapp, for de beskriver meg ganske godt, selv om jeg, om jeg skal være selvkritisk, ikke alltid klarer å si om meg selv, eller til enhver tid mener. Det var spesielt ett ord der jeg ble veldig overrasket over, for jeg føler ikke at det stemmer i det hele tatt. Det var jo hyggelig at det ordet ble tatt med da, at andre oppfatter meg helt annerledes enn hva jeg selv oppfatter meg som. Det var en del borte den dagen vi fikk den lille oppgaven, så det endte opp med 6 ord. Ordene som stod på min lapp ble: Aktiv, morsom, snill, engasjert, kreativ og selvsikker. Ordet jeg ble mest overrasket over var «selvsikker». Jeg føler meg ikke mye selvsikker, samtidig har jeg jo blitt mer selvsikker de siste årene. Jeg tør å åpne meg og dele vanskelige ting, jeg kan si ifra, si mine meninger. Jeg tar sjanser og jeg kan utfordre meg, selv om noe virker skummelt. Så det ligger vel noe i det. Samtidig er jeg jo veldig trygg i den gruppen, så da blir det kanskje enklere å tørre å være litt selvsikker også.

De andre ordene beskriver meg vel ganske godt, hvertfall i den settingen der (og i andre så klart…), for jeg prøver jo å være hyggelig med alle, involverer meg, gir klemmer,smil og fine ord. Jeg slipper vel ut noe gullkorn innimellom, selv om de kan være aldri så tørre. Jeg er veldig aktiv og engasjert både i timene og andre aktiviteter, og kreativ når det kreves. Jeg har stått foran forsamlingen og pratet, og forteller om erfaringer med sykdom. Så jeg gjør meg hvertfall ikke usynlig, og det er vel bra. For meg er det også viktig å vise engasjement, om det er å lytte og følge med, eller delta aktivt. Å få disse ordene fra de andre var veldig kjekt, for det er jo gjerne sånn at andre ser på oss på andre måter på noen områder, enn hva vi selv klarer å se/mene/tro om oss selv. Og av og til er det jo greit å bli motbevist, spesielt når det kommer til det å få kompliment eller positive tilbakemeldinger, for vi mennesker er altfor flinke til å kritisere oss selv. Hvor fint hadde det ikke vært å gi en sånn lapp til noen hver dag, med noen positive ord, eller å få noen sånne ord? Mange av oss burde vel vært flinkere til å gi kompliment også kanskje, og jeg for min del burde så absolutt vært flinkere til å ta til meg kompliment istedenfor å tøyse dem bort. Jeg har hvertfall gitt noen komplimenter i dag, så da har jeg jo gjort noe riktig, høhø.

Mentalisering i hverdagen.

I morgen skal vi på kurset jeg er på ha om mentalisering, noe som er veldig aktuelt for meg, og helt sikkert mange andre som også er i behandling. Jeg har hatt noe av det, men som min behandler sier så er det visst flere måter å gå fram på innenfor den formen. Jeg synes jeg fikk det veldig godt forklart da jeg var på Modum, som jeg ikke helt kjenner igjen, hvertfall ikke på alle områder i behandlingen jeg får her. Det er heller ikke alltid like enkelt å forstå hva mentalisering er, for da jeg søkte det opp på nett i etterkant av at min behandler på Modum anbefalte meg om å be om å få den type behandlingsmetode her hjemme, så  var det jeg fant på nett ganske innviklet forklart og ikke helt forståelig. Vi har nå i forkant av morgendagen fått utlevert et ark som ble anbefalt å lese gjennom, og jeg synes det var veldig godt og enkelt forklart. Mentalisering kan også brukes i hverdagen generelt, ikke bare i behandling. For vi bruker mentalisering veldig ofte, uten at mange vet at det faktisk er mentalisering. Så, da vil jeg ta utgangspunkt i det skrivet jeg har fått utlevert for å forklare hva mentalisering er.

Mentalisering er et begrep som beskriver vår egne til å fortolke og forstå egne og andres handlinger som meningsfulle ytringer i vårt indre liv. Det vil si, våre behov, våre følelser, vår fornuft, våre tanker og våre intensjoner. Våre evner til å mentalisere gjør oss i stand til å finne mening i egne og andres atferd. Vi trenger å mentalisere for å forstå egne følelsesmessige reaksjoner. Mentalisering er derfor viktig for å forstå og forklare atferd. Mentalisering er lik empati, men går videre enn det, fordi det også inkluderer oppmerksomhet av egen sinnstilstand. Det er grunnleggende at vi fortolker hverandre. Vi erfarer andres handlinger og fortolker følelser, tanker og intensjoner bak disse handlingene. Følelser er ofte uklare. Det vil derfor alltid være knyttet usikkerhet til fortolkninger. Vi tolker mer eller mindre godt eller dårlig.

Her er noen eksempler som krever mentalisering:

• Trøste en venn som har det vanskelig
• Oppklare en misforståelse med ektefelle/samboer/familiemedlem/venn
• Roe ned et barn som har et raseriutbrudd
• Utvikle strategier for å unngå overspising/selvskading/unngå rusmisbruk
• Beskrive egne problemer til en behandler

Mentalisering kan med andre ord, på en enkel og forståelig måte kalles sunn fornuft. Vi alle forsøker å forstå og finne ut hvorfor folk tenker og føler som de gjør. Man kan si at mentalisering er regulering av følelser og psykisk helse. De fleste som har utfordringer innen psykisk helse har problemer med mentalisering (no joke) og er mer sårbare for endringer i egen tilstand (true that).  Når vi er i følelsesmessige vanskelige situasjoner kan vi oppleve mentaliseringssvikt. Dvs at vår evne til å fortolke/forstå oss selv og andre og den situasjonen vi er i da, er blitt betydelig svekket. 

Vi har vel alle en eller annen gang vært i situasjoner der det har vært problemer i relasjoner, der ting vi sier blir tolket feil. At budskapet ikke er blitt forstått på den måten det var ment i utgangspunktet. Misforståelser med andre ord. Det er ikke alltid like lett å finne de rette ordene på det vi ønsker å få fram. Måten vi sier ting på kan også selvsagt være med på at det oppstår misforståelser, for selv om vi mener en ting, så kan de andre oppleve det på en annen måte, som f.eks at de føler det som blir sagt er et angrep, mens det kanskje egentlig kan være frustrasjon over at den andre parten ikke klarer å forstå det som blir sagt på riktig måte. Jeg har opplevd dette mange ganger, og da spesielt kanskje tidligere, da jeg ikke alltid fant de rette ordene å bruke for å få fram hva mente. Nå har jeg litt flere ord, og jeg klarer også, hvertfall til en viss grad, å skjønne at det ikke alltid er like lett for mottaker å sette seg inn i min situasjon, eller forstår hva det jeg sier innebærer, fordi de selv ikke er/har vært, i samme situasjon. Nå gjelder dette spesielt i forhold til psykdom. Dette kan selvsagt føre til stor frustrasjon fra begge parter, og misforståelser oppstår lett.

For å bruke ett eksempel, så kan lidelser som depresjon og misbruk av rusmidler påvirke mentaliseringsevnen fordi evnen til fleksibel tenkning svekkes. Dette kan føre til forvrengt syn på en selv, og undergraving av oppmerksomhet på andes erfaringer. Alle kan komme i omstendigheter som påvirker evnen til å mentalisere, spesielt hvis vi føler oss truet eller på andre måter er i en intens følelsesmessig tilstand. Å mentalisere egne følelser er både viktig og vanskelig. Mentalisering vil gjøre oss bedre rustet til å avstå fra impulsiv og selvødeleggende atferd. Det kan beskrives som å sette på en pauseknapp , og gi oss selv mulighet til å tenke/forstå egne behov og følelser og hvordan mestre disse. Mentalisering hjelper en til å oppdage, tolerere og uttrykke egne følelser av frustrasjon i stedet for å måtte «kvitte seg med dem» gjennom bruk av rusmidler eller andre ting/metoder.

Man mentalisere mer eller mindre ubevisst, eksplisitt mentalisering er når man tenker over årsaken for en handling, og undrer seg: «hvorfor sa han/hun det?». Man mentaliserer eksplisitt når man setter ord på følelser, prøver å forstå seg selv eller forsøker å beskrive egne følelser til andre. Som regel har vi ikke tid til å mentalisere eksplisitt i samhandling med andre, men mentaliserer implisitt, dvs, spontant og intuitivt, uten å tenke på det. Da er vi styr av magefølelsen.

For å gi noen eksempler som kanskje gjør det enda enklere å forstå, kan være eksempler som at om du er i en samtale der vi er flere samlet, og vi har ulike meninger om ett eller annet, så kan vi kanskje oppdage at den som har en annen mening enn deg, og en diskusjon kan bli litt heftig, så kan noen av oss automatisk tenke at den andre tenker noe negativt oss som person fordi vi ikke mener det samme som dem/ham/henne. Kanskje kan en av de som deltar i diskusjonen forlate rommet, og dette kan igjen føre til at vi automatisk tror at den personen er sur eller ble fornærmet, med kanskje var det bare sånn at den andre personen var sliten og ikke orket diskutere mer, eller ikke i det hele tatt deltok i diskusjonen, eller kanskje han/hun bare skulle på do eller ordne seg noe å drikke. Det kan rett og slett være ulike grunner til at den andre forlot rommet. Mange vil likevel automatisk, uten at vi er bevisst på det, tenke at det var vi som sa, eller gjorde noe feil, uten at det var tilfellet. Vi legger med andre ord inn vår egen tolkning av andres atferd/utsagn.

Et annet eksempel som vi som sliter med en spiseforstyrrelse ofte tenker, kan være at vi tolker komplimenter vi får helt feil. «Så bra du ser ut», og vi tenker automatisk «Han/hun mener vi ser feit ut». Om noen sier «Du fin du er i dag da, den kjolen/buksen kledde deg veldig godt», og vi kan ofte automatisk og ubevisst tenke: «Det sier han/hun bare for å være hyggelig». Om noen f.eks sender en tekstmelding uten et smilefjes, så kan vi automatisk kanskje tenke «Er den personen sur nå, tolket han/hun melding feil?». Eller om det tar noen timer før man i det hele tatt får svar på en melding: «Vil han/hun ikke svare meg, har jeg gjort noe galt?». I de to første eksemplene som mener som regel den andre faktisk det det sier, for hvis ikke kunne de faktisk bare ha latt være å si noe i det hele tatt. I de to andre eksemplene kan det rett og slett bare være at den andre aldri bruker smilyer når de sender meldinger, eller at de ikke har tid, eller tilgjengelig akkurat der og da til å svare.

Ja, jeg kunne ha kommet opp med mange flere eksempler, men dere skjønner kanskje poenget her? For å beskrive det enda enklere, så kan altså mentalisering være hvordan vi tolker andres tilbakemeninger på ting vi sier f.eks. Andres tolkninger, og hvilke tanker vi gjør oss i forhold til andres atferd i samhandler med oss selv. (Mis)forståelser og (mis)tolkninger kan vel kjerneordene her.

Repetere, repetere.

Det er stille fra den kanten her for tiden, jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si. Det er litt tungt om dagen, på enkelte plan, og det orker jeg i grunnen ikke blåse ut av meg her inne daglig. Det hjelper meg i grunnen ikke så mye akkurat nå. Det jeg kanskje kjenner mest på akkurat nå, er økt trykk på depresjon. Alt virker så tungt og tomt. Maten vet jeg ikke helt hva jeg skal si, men, jeg spiser. Flere små måltider gjennom dagen faktisk. Ikke at det er så himla mye, men jeg klarer ikke å være sulten over lang tid, så da spiser jeg hvertfall noe sånn jevnt gjennom dagen. Jeg går på trynet noen dager (overspising/oppkast), mens andre dager kommer jeg meg gjennom uten. Jeg mener ikke å si at de dagene der jeg tryner er helt på trynet, som i at hele dagen var en fiasko, men jeg har en liten periode gjennom noen dager der jeg ligger på trynet. Men jeg reiser meg jo igjen, jeg blir jo ikke liggende der, og det er det jeg må huske på. Likevel er det sånn at jeg noen ganger dømmer meg selv nedenom og hjem fordi det gikk på trynet «igjen», mens andre ganger så kan jeg kvitte meg med de tankene ganske kjapt, «Jaja, så ble det sånn denne gang, det betyr ikke at det ikke går bedre i morgen, eller resten av dagen for den saks skyld».

Jeg er utrolig sliten om dagen, det er jo gjerne noe som følger med på lasset ved en depresjon. Jeg orker da ikke å forholde meg så altfor mye til verden utenfor, og da tenker jeg i første omgang på å være på nett. Jeg kan være innom, legge igjen en kommentar, lese gjennom et blogginnlegg, se igjen litt her og litt der, men det blir stort sett gjennom tlf. Jeg har kvelder der jeg verken orker å slå på tv eller å åpne pc’n. Jeg kan slå av tlf, og grave meg ned i en bok. Det har blitt mye lesing i det siste, 3 store bøker kan jeg lett lese ut på en ukes tid, fordi det er det jeg orker og foretrekker. Likevel må jeg også ut og se andre mennesker, så jeg stikker på trening, går meg turer. Jeg må gjøre noe, sånn at jeg ikke bare blir sittende og glane i veggen.

Det høres kanskje ut som alt er bare sorg og faens oldemor, men det er det ikke. Jeg går på et kurs, der jeg får positive innspill, noe som gjør meg godt, som gir meg mye. Og jeg gleder meg hver dag til dette når jeg står opp. Jeg synes det er veldig kjekt, og det gir meg positiv påfyll i hverdagen. Og jeg har fått påminnelser om ting som jeg tidligere har lært, som sitter oppi hodet mitt, selv om det ikke alltid er like lett å få til i praksis. Men når det mennesket som gir meg dette påfyllet er så inspirerende og gir så mye av seg selv og sin kunnskap, så gir det meg også litt motivasjon og får meg til å bruke de små grå igjen, hvertfall på noen områder, der jeg har mest bruk for dem kanskje, høhø. Det er jo også sånn at ved å repetere, så vil ting feste seg litt bedre. Og det gir meg noe som også passer inn i behandlingsdelen. Så det kan på en måte kobles opp mot behandlingen, fordi det er en del fellesnevnere. Jeg tar meg i å nikke gjenkjennende. Kurset går på tankeprosesser, som kan anvendes på alle områder egentlig, både i jobb, behandling, og livet generelt. Det handler om å lære seg selv bedre å kjenne, få tak i egne kompetanser på alle områder, svart/hvitt tenkning, negativ/positiv selvsnakk, endring av tankemønster, tankefeller osv osv. Veldig nyttig for meg hvertfall. Jeg må jo jobbe med alle disse områdene. Og jeg bruker jo en del av det i hverdagen. Og det er også derfor at jeg prøver å ikke dømme meg selv nedenom og hjem om jeg går på trynet enkelte dager, fordi dagen består ikke bare av negative hendelser, en hel dag er ikke ødelagt fordi noen timer går med til spiseforstyrrelsen f.eks. Jeg er ikke den eneste som tenker som jeg gjør, jeg er ikke verdiløs fordi jeg ikke klarte å gjennomføre det jeg hadde tenkt eller håpet på osv osv, the list goes on and on. Så er det jo sånn at det man øver på, blir man bedre på, uansett hvor mange ganger man tryner. Man blir bedre med tiden. Ting tar tid. Og det må bare aksepteres, ellers kommer man ingen vei. Ellers kommer jeg ingen vei.

I morgen har jeg time med behandleren min igjen, nå har det gått en måned siden sist. Ikke det at hun kunne ha gjort så mye for å endre hvordan jeg har hatt det/har det for tiden, men jeg har jo på den måten heller ikke fått pratet om ting som er vanskelig. Jeg aner ikke om det vil gjøre noen forskjell etter timen i morgen heller, men jeg får hvertfall vært der og oppdatert litt, så det kan vel ikke bli verre. Det blir kanskje snakk om å henvise til ny behandler, jeg vet ikke, men jeg vet at det er noe vi hvertfall må gjøre etterhvert, med tanke på at hun forsvinner i noen måneder fra like før sommeren av, og utover. Dermed er det vel det beste alternativet å søke om ny. Det er vel litt ventetid også, så spørs det om det ikke bør gjøres snart. Får se hva som blir sagt i morgen. Jeg har i grunnen ikke annet valg, så det må vel til.

Sånn er ståa akkurat nå, tunge dager, med noen knall og fall, men likevel mye positive påfyll. Og jeg lever for dem nå, gleder meg over dem.

Litt motivasjon.

Det har blitt sjeldent med oppdateringer herifra i det siste, men det har sine årsaker. Som jeg har sagt tusen ganger før, så er det ikke alt jeg ønsker å dele, det har ikke skjedd så mye nytt, og jeg har i grunnen vært litt tom i hodet og hatt lite ork til å skrive. Har vært litt på nedtur i det siste også, og da har jeg heller tatt avstand fra skrivingen og fokusert på andre ting. Når det blir sånn, så bli humøret naturlig nok tappet, og irritasjon ganske stor, og nå har jeg ikke ønsket å bruke bloggskrivingen som en terapiform, det får heller legges igjen hos behandler. Nå har det seg også sånn at det er hele tre uker siden sist jeg var der, og skulle hatt time igjen i dag. Men så fikk jeg da en telefon om sykdom i dag, så da ble jo den timen avlyst. Måtte jo bare skje i dag så klart. Så jeg aner ikke når det blir satt opp en ny time igjen. Tviler på at det blir denne uken, men vet jo aldri.

Ellers har det skjedd en endring i hverdagen som jeg ikke vil si så mye om akkurat nå hvertfall, men det er i veldig positiv retning, så håper på at utfallet av det blir bra. Time will show. Jeg er veldig positivt innstilt, og forandring fryder. Alle positive input kommer godt med hvertfall, uansett hvor store eller små de er. Som at det blir bowling i morgen f.eks. Har ikke spilt det på en ren evighet, og det blir i koselig lag. Det blir noe annet enn hva dagen har inneholdt i ganske lang tid, for sånn hobby/aktivitetsmessig så går det jevnt på det samme dag ut og dag inn. Trening, gå turer, lese, og noen kaffedater (IKS). Vi har ennå ikke fått noe særlig fart på det området ennå, men det er fordi vi har vært litt amputert i forhold til sykdom. Men vi har hvertfall tatt noen små steg, og hatt litt brainstorming.

Ja, det var litt sånn generelt om ståa akkurat nå, men det jeg egentlig skulle komme med er noen små historier som jeg tenkte jeg ville dele, som handler om motivasjon og ettertanke. Det er 4 små historier, så da kjører jeg bare på.

 

«God motivasjon»

En velkjent taler startet et av sine foredrag med å holde opp en 100 kr. seddel. Med 200 tilhørere i salen spurte han: «Hvem vil ha denne seddelen?». Flere rakk opp hånden. Og han fortsatte : «Jeg vil gi denne seddelen til en, først vil jeg gjøre noe med den». Han krøllet seddelen sammen til en kule, så spurte han: «Er det fremdeles noen som vil ha den?», og flere rakk opp hånden. Så tok han seddelen , la den på gulvet, og tråkket den ned på det skitne gulvet. Seddelen var nå skrukkete og skitten. «Er det fremdeles noen som vil ha den?» spurte han, og flere hender i salen gikk i været. 

«Mine gode venner, sa taleren, i dag har flere av dere lært en verdifull lekse. Uansett hva jeg gjør med denne seddelen, er det noen som vil ha den. Det er fordi dere vet at verdien av den er uforandret, selv om den er både skrukkete og skitten. Mange ganger i våre liv blir vi «krøllet sammen» eller tråkket ned i skitten, på grunn av avgjørelser som blir tatt og omstendigheter som dukker opp. Vi føler oss kanskje verdiløse. Men uansett hva som hender, vil du aldri miste din verdi! Du er spesiell, glem aldri det! La aldri gårsdagens skuffelser overskygge morgendagens drømmer». 

 

«Uten venner»

Det var en gang en liten gutt som ble så lett sint. Faren hans ga han en neve spiker og sa til han at hver gang han ble sint, så skulle han gå bak huset og slå inn en spiker i stakittet. Første dagen slo gutten inn 37 spiker. Etter noen uker lærte han seg å kontrollere sinnet sitt. Og antall spiker han slo inn minsket hele tiden. Han merket at det var lettere å beherske sinnet sitt enn å slå inn en spiker i stakittet. Til slutt kom dagen da gutten ikke ble sint en eneste gang. Han fortalte det til faren sin og faren foreslo dermed at han skulle dra ut en spiker fra stakittet hver dag han ikke ble sint i det hele tatt. Dagene gikk og etter en tid kunne gutten fortelle faren at det ikke fantes en spiker igjen i stakittet. Da tok faren guttens hånd og leide han ut til stakittet.

Der sa han til gutten: «Dette var bra gjort min sønn, men se på alle disse hullene». Dette stakittet blir aldri som det en gang har vært. Når du sier noe i sinne, etterlate det nettopp et slikt arr». 

Det spiller ingen rolle hvor mange ganger du ber om forlatelse, skaden er allerede skjedd. En skade forårsaket av et uvennlig ord, gjør like vondt som et fysisk slag. Venner er i seg selv svært spesielle edelstener. De gjør deg glad og støtter deg i alt. De lytter til deg når du har bekymringer. De berømmer deg, og er alltid klar til å åpne sitt hjerte for deg.

 

«Personlig utvikling er å ta ansvar. Utholdenhet gir resultater»

Det var to frosker som hoppet opp i et spann med fløte. «Vi er nok ferdige», sa den ene etter flere mislykkede forsøk på å komme opp. «Vi kan like godt gi opp med det samme». «Nei» sa den andre, «fortsett å svømme så lenge du klarer. Vi skal nok berge livet på en eller annen måte». «Nei, det nytter ikke», sa den første, «best å få det overstått med en gang». Dermed sank den til bunns og døde. 

Men den andre ga ikke opp. Den plasket og svømte, og en morgen satt den på en svær smørklump som den hadde kjernet alene. Dermed kunne den lett og elegant hoppe ut av spannet. Den vesle frosken hadde oppdaget det som de fleste mennesker overser. Holder du ut lenge nok, er du nødt til å vinne i siste omgang.

Tro på deg selv, gi aldri opp!

 

Historien om det dansende tusenbeinet.

Det var en gang et tusenbein som var så utrolig flink til å danse. Alle skogens dyr beundret tusenbeinet for hennes dans. Og tusenbeinet gledet skogens dyr med sin dans i tusener av år. En dag kom det et menneske inn i skogen. Mennesket så tusenbeinet danse og ble dypt grepet. Etter dansen gikk mennesket bort til tusenbeinet og spurte: «Hvordan får du det egentlig til? Hvordan klarer du å flytte bein nr. 478 der bak og til venstre to millimeter fram samtidig som du flytter bein nr. 213 og bein nr.964 motsatt vei tre og en halv millimeter?»

Tusenbeinet lyttet forundret og så ned på alle beina sine. Bein nr. 478? Bein nr. 213 og 964? To millimeter fram og tre og en halv millimeter motsatt vei? Det hadde aldri tusenbeinet noen gang tenkt på. Og tusenbeinet prøvde en gang, to ganger, mange ganger, tusen ganger. Tusenbeinet fikk det ikke til. Tusenbeinet danset ikke mer.

MORALEN ER: 

Vær ikke problemorienter, det skaper bare mer problem og forvirring. Vær resultatorientert, fokuser på det som er bra, det som er positivt, det som fungerer. 

 

Sånn, det var det. Håper det var litt til ettertanke for flere enn meg. Han en fin dag alle som leser.

 

 

 

 

The struggle within.

Det hyler og skriker, det kravler og kryper. Faen til uro, faen til rastløshet. Til tider er det som nesten ikke til å holde ut. At jeg skal gå på veggen, eller å skulle klikke mentalt, bli enda mer mentalt koko enn jeg allerede er, eller hvertfall føler meg. At jeg ikke har gått på veggen allerede er et under, at jeg ikke har krympet meg i fosterstilling eller gått til grunne virker som et under. Jeg føler meg ikke viljesterk bare fordi jeg holde ut, for det føles som et sant helvete når det står på som verst. Å jobbe for å holde meg unna overspising og oppkast. Noen mener, eller opplever, at bare de kommer over den første kneika, de første dagene, så går det litt bedre. Jeg føler det ikke sånn i det hele tatt, fordi det bygger seg ut så voldsomt på innsiden at jeg tror det skal eksplodere en dag. For meg har det alltid gått bra på dagtid, og utover dagen, selv om det en sjelden gang har hendt at en sånn episode har vært min «frokost», for å sette det helt på spissen, men det er når kvelden begynner å nærme seg at det bygger seg opp voldsomt. Det er ikke nødvendigvis sånn at denne trangen ikke kommer bare fordi jeg har noe å gjøre, noe å pusle med, den kommer likevel. Det trenger ikke hjelpe at jeg har vært på trening og fått ut litt energi, eller at jeg har truffet noen, vært sosial. Trangen er der likevel.

 

Jeg har nevnt noen ganger de siste måneden at jeg har tatt en del skritt (mange)tilbake, at det ikke går helt som jeg hadde sett for meg etter oppholdet på Modum, som jeg hadde håpet på. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke kom til å gå ut derifra frisk som en frisk, for jeg klarer tross alt å være realistisk. Jeg hadde trengt et mye lengre opphold om det skulle ha gått i oppfyllelse. Om det skulle ha blitt snakk om et nytt opphold, så hadde jeg måtte begynne nesten helt fra scratch igjen. Jeg kjenner at jeg ikke er helt klar for det igjen akkurat nå, det avhenger også av en del andre ting som jeg ikke har helt klarhet i akkurat nå. Jeg vet jeg burde ha gjort det, at det hadde vært lurt, men som sagt, det avhenger av noen faktorer. Så jeg gjør det jeg får til.

 

Det har ofte gått galt de siste måneden (sprekk etter sprekk), og det bygget seg opp til å bli veldig ofte igjen. Men nå klarer jeg også å ha dager der jeg kommer meg gjennom. Jeg vet jeg burde ha gitt meg selv et stort klapp på skulderen nå, likevel har det vært veldig vanskelig og det overskygger på en måte det jeg har fått til. Men denne uken har jeg faktisk kun hatt en dag der det gikk litt skeis. 1 av 7 dager. Jeg vet det er bra, men det føles ikke bra, sett fra den spiseforstyrra delen. Det verste er det at jeg faktisk blir veldig dårlig etter å ha kastet opp, fordi jeg får elektrolytt forstyrrelser, med kaldsvette, skjelvinger og voldsom hjertebank. Det kan vare en stund, og jeg ser bare fram til at det skal gå over. Hver gang tenker jeg at faen heller, dette er for jævlig, hvorfor gadd jeg? Det er kanskje feil ord å bruke, å gidde, gadd, likevel er det det jeg tenker. For jeg slipper i det minste å ha det sånn på dagene jeg klarer å overleve det hele. Etter en liten stund, så er trangen der på nytt, og jeg har «glemt» hvor jævlig det faktisk var/er. Jeg er avhengig, og det er vel flere som kan relatere seg til hvor vanskelig det er å komme seg ut av noe man er avhengig av. Det er faen så tøft og vanskelig, hvertfall når man står ganske så alene midt oppi kampen. Nå mener jeg ikke at jeg ikke har noen der i det hele tatt, og at jeg ikke går i behandling og får hjelp, men det er kun 1 time i uken, innimellom lengre, og folkene som heier på meg fra utsiden, er nettopp det, på utsiden. Jeg vet også at det er jeg som må kjempe denne kampen, på egenhånd, med de utenforsidene som heier på meg fra utsiden. Men siden ting er som de er nå, så er det ment to be at jeg skal være her akkurat nå, og så kommer dagen der motivasjonen er på plass igjen, for den ramlet av lasset en eller annen plass på veien bak meg.

 

Nå som det har gått dager der jeg har holdt ut og holdt ut, så er jeg også veldig irritabel. Det skal ikke mye til før det koker i meg. Og det kan være små ting som at noen chatter samtidig som at folk skal spille wordfeud eller drawsomething og jeg har noen andre ting jeg må gjøre. At jeg er sulten, at armer og knær verker, at en lyspære går. (Jeg har forresten tatt kontakt med fysioterapeut, som kunne fortelle meg at det var en ventetid på 3-6 måneder). Jeg prøver å distrahere meg selv, drite i å gi feedback på spill på mobilen, lese en bok, glane på tv, vaske og  rydde, gå tur. Uten at det hjelper nevneverdig. Jeg kjenner også på at det er et ork å skulle blogge, jeg begynner på innlegg, skriver et avsnitt før det bare stopper helt opp, og jeg sletter hele greia. Couldn’t care less. Det er faktisk utrolig at jeg har skrevet alt dette uten å slette eller bare lagre det som kladd. Men jeg er irritabel fordi jeg føler at jeg burde gjøre det. Slette eller lagre som kladd.

Mareritt sa du?

I går hadde jeg nesten ikke lyst til å slå på pc’n, av den grunn at jeg ikke nesten ikke orket dette valentines mølet som florerte rundt, spesielt på facebook. Hærregud, kan jeg ikke få oppmerksomhet andre dager i løpet av året, så kan det bare være for min del. Ikke at jeg får roser eller sjokolade andre dager heller for den del, det må jeg pokker meg kjøpe selv. Det er ikke like gøy. Kanskje blir den dagen litt kjekkere når en høy kjekk mann vekker meg med en kopp varm sjokolade, gir meg en haug med sjokolade og en feit haug med roser. Men det hadde selvsagt vært kjekkere om det hadde vært på en any given søndag eller noe, de dagene er jo gørre kjedelig at det er til å dævve av. Jeg måtte pokker meg lage varm sjokolade selv i går jeg. To stykk, men det er nok best på den måten, for jeg lager den jo på mitt vis, ikke bare en sånn støgg rett i koppen greie. *Grøøs og gru*.  Kan det regnes som selvmedfølelse? Å gjøre noe hyggelig for meg selv? Noe jeg fikk fortalt på Modum at jeg burde lære meg å gjøre. Hvis det telles, så er jeg sykt flink, siden jeg gir meg selv dette daglig. Må jo nesten regnes som framskritt, siden jeg nå klarer å unne meg to kopper daglig, fram en som det var tidligere. Jaggu. Men, jeg fikk en melding om at noen hadde sendt meg sjokolade i går da, og siden det er sendt på denne teite dagen, så telles det kanskje likevel? Jeg fikk jo litt oppmerksomhet da, selv om ingen av oss er fan av den dagen. Men det var jo hyggelig da, blir enda mer spennende å få den i postkassa så klart, og det vil jo skje på nettopp en any  given day. Ikke en søndag da riktignok.

 

Her en dag var jeg forresten på et møte der jeg fikk bekreftet noe i forhold til det ene valget jeg må tenke på. Derfor har jeg noen argumenter i forhold til det. Ikke at det gjør det noe enklere av den grunn altså, men det gjør hvertfall at jeg må tenke i de banene jeg i grunnen hadde tenkt det i første omgang. Dessuten er jeg i ventemodus i forhold til noe annet, som vil gjøre at jeg må tenke enda mer på det ene valget jeg tenker på. Geeesh. Joda, neida. Puslespill sa du? Oh yeah.

 

Gud for et spennende og sammenhengende innlegg du. zzzzz. Nå vurderer jeg bare å slette hele dritten her…men så er det jo fredag da..noen forventer kanskje søkemotor? Ikke at det er noe spennende heller, for det er jaggu meg ikke mye å plukke opp for tiden…gawd.

 

jeg føler at noen klyper meg i magen hva er det – noen som klyper?

drømmer om mann med ekkelt smil – Høres ikke ut som et mareritt akkurat, med mindre du er lettskremt så klart. Mine er litt verre enn som så..

tenker syke tanker – Menn med ekkelt smil? Gosh så sykt.

kan unge mennesker plages med iskalde føtter – Kan jeg ikke tenke meg.

hvit skinnvest – Det er hvertfall noe du aldri kommer til å se meg i. Hvit liksom..

hvordan ser en tannlegestol ut – Det er mareritt det!

jeg lovet deg aldri en rosehaven – Som at jeg ikke har lagt merke til det liksom. Den dukket hvertfall ikke opp i går..Ikke det at jeg har plass til noe have her heller..

 

See? Det var alt som dukket opp blant alt sykdoms søk liksom…mareritt.

Valgets kvalmer.

Store deler av livet dreier seg om valg, noen enklere enn andre. Jeg har tatt noen valg jeg angrer på, som jeg skulle ønske jeg kunne ha gjort om på, nå som jeg ser det i ettertid. Sånn fungerer det dessverre ikke for noen av oss. Valg kan ikke endres på, ikke de som ligger et stykke tilbake, men man kan jo angre på valg, og ombestemme seg, så lenge den muligheten er til stede. Jeg skulle mer enn gjerne kunne ha tatt valg for andre, men sånn er det heller ikke. Jeg har  snakket med noen om noen valg i det siste, der jeg har både for- og mot argumenter. Og hva som veier mest? Vel, det ene motargumentet veier i grunnen ganske tungt, samtidig gjør jo argumentene for også det. Det blir dermed litt balanse i det hele, så hva gjør jeg da liksom? Jeg kjenner at jeg blir litt svimmel og nesten kvalm av all denne forvirringen, men jeg trenger heldigvis ikke bestemme meg akkurat nå. Jeg kan tenke på det, og jeg tenker. Det er ikke bare ett valg det er snakk om heller, men to. Og for- og mot argumentene veier i grunnen ganske mye på begge valgene. Jeg kjenner at jeg nesten blir litt motløs, og nedstemt av det hele, for det er i grunnen to viktige valg.

 

On the good note, så har jeg nå endelig (?) blitt hørt i forhold til å få fjernet bipolar diagnosen som har stått i journalen min i noen år, i grunn uten mening. Det vil si, det ble ikke gjort noen utredning av diagnosen, jeg ble kun spurt veldig kort (i løpet av en behandlingstime, det vil si, det siste kvarteret av en time), og selv om jeg kun oppfylte kravene på den depressive siden, så har jeg aldri skjønt hvorfor den ble satt i utgangspunktet. Man bør jo liksom har skår i begge ender. Det ble gjort en litt mer utfyllende utspørring i dag, og tidligere timer ble også tatt med i betraktning. Det er et helt klart skille på hvilke krav jeg oppfyller, og ikke. Så nå vil diagnosen slettet håper jeg. Har i grunnen ikke behov for å ha den stående når den ikke er gjeldende for meg. Jeg trenger ikke flere enn strengt tatt nødvendig. Jeg er ikke en samler av diagnoser heller.  Jeg har som sagt aldri kjent meg igjen i den diagnosen heller, for jeg vet at depresjon er en bivirkning, eller en følge på lasset, av spiseforstyrrelsen, ikke at det dermed må settes opp i kategorien bipolar. Jeg hadde forstått det mer om jeg hadde fått en red depresjonsdiagnose, men jeg har heller aldri vært så langt nede at jeg har prøvd å tatt livet mitt, eller vært der at jeg ikke har klart å fungere på noen områder. Skjønt det trenger vel kanskje ikke være så alvorlig før en diagnose settes heller. Men uansett så er det en del av den spiseforstyrrede delen.

 

Jeg er fortsatt der at jeg ikke har så mye jeg ønsker å dele her, så det blir stille i perioder. Men jeg lever, jeg kommer meg gjennom dagene, selv om noen av dem er tyngre enn andre. Jeg prøver å legge et puslespill som det av og til virker som ikke vil gå helt opp, men det må jo gjøre det til slutt? Nå blir det ikke mer behandling før i mars heller, ikke mye å gjøre med det, men jeg overlever det også. Er i grunnen ganske behandlingslei, så da er det kanskje greit at det blir litt pause innimellom. Jeg er egentlig litt tom for ord mens jeg er der også, men det er kanskje da jeg trenger som mest å være der? Jeg vet ikke, men sånn er hvertfall situasjonen akkurat nå. Jeg får prøve å løfte meg opp på de områdene jeg kan i det minste.

 

Stop the guilt talk.

Dette er ikke noen skjennepreken, men et lite råd som kanskje kan komme godt med for noen. Det kan hvertfall være noe å tenke over, selv om det kanskje ikke alltid er like lett å bruke det, eller å tenke over det for den saks skyld. Som vanlig tar jeg utgangspunkt i psykdom, ikke nødvendigvis egne erfaringer, men også tanker jeg gjør meg, for jeg vet jo hvordan jeg har/vil reagert om det var meg. Jeg vil snakke om den vanskelige samtalen, eller de vanskelige samtalene. Dette innlegget er da mest rettet mot pårørende på ett eller annet vis. Det er ikke alltid like lett å skulle ta opp samtale om et vanskelige tema, det er vel noe vi alle en eller annen gang har erfart, uansett hva det måtte gjelde. Dette temaet her er i grunnen like gjeldende på alle områder. Men altså, fokus rettet mot vanskelige samtale i forbindelse med psykdom. Jeg har fått noen henvendelser fra pårørende, som har lurt litt på hvordan de skal gå fram i en samtale med sønn/datter/annen slekt/venn. Hva kan de si, hva kan de gjøre? Vanskelige og sårbare temaer. Hvor går grensen for overtramp? Hvor langt kan man dra den? Hva skal man egentlig si? Jeg vet at mange er redde for å involvere seg, fordi de er redde for å bli avvist. Fullt forståelig, fordi den som er syk ofte kan reagere med å avvise. Ikke for å være slem, eller oppføre seg som en dritt (som kanskje er ganske vanlig å føle seg som), men fordi det også er vanskelig for den det gjelder. Sårt, skam, skyld, you name it.

Det jeg alltid sier til dem som spør meg, er at de skal la den syke få vite at de er der om de har behov for å prate. Bare la dem få vite det, og selv om den syke kanskje ikke benytter seg av den muligheten, så ligger det likevel en trygghet i å vite at det faktisk er noe der de kan gå til. Ikke forvent at den syke skal ta kontakt for en prat, fordi det er veldig vanskelig å ta det skrittet, selv om den syke ønsker det. Jeg foreslår også, for de som er venner, at de gjerne må ta kontakt med den som er syk, for å invitere han/henne med på noe som er hyggelig, som kan gi et lite avbrekk fra sykdom. Et pusterom. Kanskje trå forsiktig når det gjelder å foreslå noe som inneholder måltider om sykdommen er spiseforstyrrelser, det kan gjerne føre til et avslag på invitasjonen, fordi det kan bli for vanskelig å delta. Men det finnes jo så mye annet å gjøre sammen, se en film, gå på kino, shoppe, ta en kopp kaffe, aketur, gå en tur osv osv. Inviter på noe som gjør at den som er syk kan senke skuldrene og kjenne glede ved å delta, uten at det skal være noe press tilstede. Det er verken venner eller families oppgave, å tvinge til noe. Anbefale, i visse tilfeller overtale, rådgive, ja, men prøv å få situasjonen inn på en bane der den syke føler at han/hun kan klare å balansere seg noen lunde. Jeg har også fortalt at det er verken venner eller families oppgave å være behandlere. Støttespillere, lufteventiler, ja, men ikke behandlere. Være tilstede, vis åpenhet og tegn på at det er rom for dialog.

Og nå kommer vi til kjernen i innlegget her. Aldri do the guilt talk. Ikke la samtalen ta en vending der du setter i gang skyldfølelse hos den syke. «Hvis du ikke spiser, så blir mormor skuffet fordi du ikke ville smake på kaken hennes». «Nå har jeg stått her i timevis og laget mat, og så skal du ikke ha??». «Tenk på barna i Afrika, tenk på dem eller de». «Har du tenkt på hvor mye du sårer oss/dem?». And the list goes on and on. Get the point? Sånne uttalelser gjør situasjonen bare enda mer sår. Det kan føre til at den som er syk føler seg enda verre enn det han/hun allerede gjør i utgangspunktet, for tro ikke et sekund at den som er spisesyk ikke allerede tenker på disse tingene fra før av. Prøv så godt som mulig å unngå sånne kommentarer, selv om du også kanskje føler deg såret fordi situasjonen er sånn. Trå varsomt. Prøv å gjør skadeomfanget minst mulig. Du kan gjerne si hva du føler, hva du tenker, men gjør det på en måte som ikke blir anklagende. La det heller bli en så god dialog som mulig, enn en krangel som ender i ubehageligheter der det ikke er rom for å ordne opp igjen. Ved å få til en god dialog, der du heller kan spørre spørsmål for å få svar på ting du lurer på, så vil utfallet heller bli vinnende eller i det minste mer forståelig. Men ikke glem at ikke alle klarer å sette de riktige ordene på alt, på hvorfor de føler sånn, eller tenker slik, for det er ikke alltid like klart for den som er syk heller. Dessuten er det viktig å ha i minnet at det ikke er alt den syke ønsker å dele med sine nærmeste. Det er kanskje vanskelig å godta, men prøv da å tenk over om du har egne ting som du kanskje også finner det vanskelig å dele med de som står deg nærmest. Når det kommer til skyld og skam, så er det noen av de vanskeligste følelsene vi sitter med, og da er det ikke bare bare å skulle dele alt.

Det er ikke alltid like lett å vite hvor grensen på hva kan, og ikke kan si går. Det er en hårfin balanse. Mye kan heldigvis rettes opp selv om en dialog går i feil retning, bare man husker på å bruke de rette ordene, eller hvertfall prøve å finne dem. Ikke bus ut med det første som dukker opp, men pust, tenk, så prat. Tenk gjerne over på forhånd hva du ønsker å oppnå med samtalen. Krangel eller dialog? Å gi dårlig samvittighet, eller å få forståelse? Akseptere, eller ikke akseptere? Det er kanskje vanskelig å akseptere, men noen ganger er det nødvendig å akseptere det en egentlig ikke vil akseptere.

Midt oppi alt det vanskelige, så er det også viktig å prøve å holde fokus på at det faktisk er mulig å bli frisk. At det er håp selv om det virker håpløst der og da. At det er hjelp der ute, selv om det tar tid, og veien kan være lang og vanskelig å gå. Jeg har full forståelse for all frustrasjon, for følelser av håpløshet og motløshet. Jeg har full forståelse for følelsen av å føle seg hjelpeløs og ønsket om å ville gjøre hva som helst for å hjelpe. Men ved å være tilstede, gjøre hyggelige ting, og ha gode dialoger, uten å gå dårlig samvittighet, så kommer man mye lengre enn ved å lage dårlig stemning og ubehag for begge parter. Prøv å sett deg inn i den sykes situasjon, og hvordan du selv ville ha blitt behandlet, gått i møte og tatt i mot. Det er ikke enkelt.