«A day without sunshine is like, you know, night».

Nesten 4 måneder har gått siden sist innlegg. Ble litt overraska over å se at det faktisk var så lenge siden. Jeg leser som regel blogger kun når jeg sitter på pc’n (og skriver en gang i jubelåret..), men jeg sitter meget sjeldent med pc, det er kun når jeg holder på med bilder, eller annet småpjask. Men jeg klapper den fort sammen igjen. Det er mobilen jeg forholder meg til, og jeg har ikke lastet ned apper til bloglovin’ og wordpress der nå. Derfor blir det heller ikke til at jeg er noe særlig i bloggverdenen lengre. Innimellom kunne jeg godt ha tenkt meg å skrevet noe, men det er bare helt tomt på en måte. Føler jeg har skrevet meg ferdig kanskje? At det ikke er noe mer å komme med. Har jo i grunnen skrevet om det meste, og gjentagelser orker jeg ikke. Nå er det jo ikke sånn at det ikke skjer noen endringer, men det er liksom ikke noe jeg føler for å skrive om, det er ikke noe eureka (det er jo ofte ikke det..). Men jeg kan jo likevel skrive noen få setninger, for å gi en liten oppdate, om noen skulle lure på ståa. (Forventer ikke at noen lurer altså, høhø).

 

Jeg er fortsatt i behandling hos fysioterapeut. Vi jobber psykomotorisk, og jeg må nok si at det kanskje er den formen for behandling jeg har hatt mest utbytte av, hvis vi ser bort i fra Modum, der programmet var skreddersydd, sånn generelt på flere plan. Nå jobber vi litt mer spesifikt på kropp, der jeg har vanskelig for å akseptere. Jeg lurer på om je noen gang kommer meg dit hen at kropp blir uviktig. Altså, at det ikke skal spille så stor rolle hvordan kroppen ser ut, hvor mye jeg veier, at jeg skal bekymre meg over det. Jeg mener ikke at det ikke er viktig å tenke på kropp, for jeg vil jo ha et sunt forhold til den. Men jeg lurer jo på om jeg kan få et avslappet forhold til den. Jeg er veldig bevisst kroppen når vi jobber med den i timene. Jeg bruker tettsittende klær i behandlingen (ønske fra terapeuten), det vil si, jeg bruker som regel en treningstights, men har på meg en t-skjorte som dekker magen (skrekkområdet). Jeg hater det like mye hver gang hun ber meg om å slappe av i magen, «la den henge»….gaaaawd. Jeg liker ikke at magen skal «henge». Så jeg trekker den inn, og der holder den seg som regel helt til jeg kommer hjem, og er trygt inne i joggebukse og en litt større t-skjorte. Hadde vært fint om søppelposer var på moten…

Tankene hopper hit og dit, det vil si, de kaster meg vegg i mellom. Om kropp. «Du er feit», «Du er normal», «Du bør gå ned i vekt», «Du trenger ikke gå ned i vekt». osv osv osv. Er det rart jeg blir oppgitt? Er det rart det er vanskelig å bli frisk? Jeg vet jo nesten ikke hva jeg skal forholde meg til. Eller…altså..jeg vet jo det, det er bare ikke like enkelt å forholde seg til sånn in real life. Men når det er sagt, så må jeg jo legge til at jeg ikke sulter meg, jeg spiser når jeg er sulten (opptil flere ganger om dagen), og jeg overtrener ikke. Så jeg styres ikke fullt og helt av spiseforstyrrelsen, jeg utfører ikke nødvendigvis spiseforstyrra handlinger selv om spiseforstyrrelser gnåler som ei gammal ku. Jeg har ikke veid meg på flere måneder, så aner ikke hva vekten viser. Og det føles egentlig veldig greit, for jeg blir mer kokko når jeg vet tallet. Derfor veier jeg meg ikke. (Veide meg alltid hver morgen og hver kveld før). Og jada, jeg unner meg både godteri og sukkerholdige drikker. Jeg freaker ikke helt ut…

 

Jeg går ikke hos noen psykolog nå. Jeg tok ikke kontakt igjen med psykologen jeg hadde. Det føltes ikke riktig for meg. Jeg forholder meg til fysioterapeuten så langt, og skulle det bli for ille igjen (bank i bordet), så får det bli å sende ny henvisning. Men nå føles det veldig greit å ikke gå hos psykolog. Fysioterapeuten gjør det jo minst like bra som de behandlerne jeg har gått hos tidligere. Kan bruke timene hos henne på omtrent det samme som hos de, + litt til.

 

Sånn utenom det, så kan jeg jo si at kjærligheten står bare bra til. Om ca. 2 uker har vi vært sammen et helt år. Rart å tenke på, for på den måten har det siste året gått fort. Vi har det hvertfall veldig bra sammen, og godt er det.

Peace out.

Advertisements

Så er det snart jul igjen.

Dæven døtte, nå er det lenge siden jeg har blogget. På den måten har tiden gått fort, men hverdagen sånn generelt oppleves ikke å gå like fort. Nå er det jo sånn at jeg føler jeg har skrevet meg helt tom for alt, og jeg gidder jo ikke gjenta meg selv i det uendelige med å skrive det samme dag ut og dag inn. Derfor er det meget stille fra denne fronten, selv om det selvsagt skjer en del ting. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen (ok, her gjentar jeg meg selv litt), jeg vil ikke dele alt som har med privatlivet mitt å gjøre, ikke i detaljer, og ikke med alle og enhver mann. Og så er det jo sånn at nå som jeg har samboer, så er det andre ting enn blogging som er viktigere. Jeg sitter faktisk meget sjeldent på pc’n, det er som regel tlf som blir brukt, og jeg orker ikke blogge fra den.

Kjærligheten går bra, vi hadde 8 måneders dag her på onsdag (høhø, må jo feire hver måned, for det vil nok sikkert ikke skje for evig). Så da stakk vi en tur på kino for å se Hobbiten, som forøvrig var awesome. Husker ikke sist jeg var på kino, men det er lenge siden, vi snakker om år. Tror det kan ha vært «Engelen» jeg så da, og det er jo en stund siden den kom. Var kjekt å dra på kino igjen da, og filmen skulle jeg jo se uansett, men det er slitsomt å sitte i de stolen der over lengre tid, for ryggen blir ikke så veldig begeistret for det, og skinkene dovner og sovner rett som det er. Men kom jo gjennom. Vi har en plan om å se Kill Buljo også, men den er jo ikke like lang, så det går bra.

Humøret har gått litt opp og ned den siste uke. Vi har hatt en veldig trist hendelse innad i familien som har satt i gang mange følelser. Det går greit, men det har blitt mange tårer. Livet kan virkelig være urettferdig til tider. Det gjør det ikke så mye bedre at det kom så tett opp mot jul, men sammen skal vi komme gjennom det og klare å ha det fint likevel. Jeg reiser hjem på lille julaften, og blir der i noen dager. Min kjære kommer 1.juledag, og så reiser vi til hans familie lørdagen i romjula og blir der til 1.nyttårsdag. Vi må jo fordele oss, så ingen blir forsømt, høhø. Feirer julaften hver for oss i år hvertfall. Som vanlig gruegleder jeg meg til jul. Jeg elsker julen, men så er maten vanskelig. Men jeg har jo vært gjennom dette i så mange år, at jeg kommer gjennom det i år også. Men nå har jeg hvertfall verdens beste kjæreste sammen med meg også, så det kan jo bli bedre enn ventet. Tiden får vise. Får fokusere på det koselige med julen, å være sammen med familien og svigerfamilie, se fine filmer på tv, gå i pysj, være omringet av nisser osv. Kanskje vi får til at begge familiene samles også? Mine foreldre ble invitert til min kjæres på søndag som var (min kjære hadde bursdag da), de hilste på hverandre for første gang, så det var jo kjekt.

Nå er behandling avsluttet for i år. Jeg hadde min siste time med fysioterapeuten forrige uke, og psykolog i går. Jeg har ny time med fysio like over nyåret, men har ikke avtalt noe videre med psykologen. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre på det området. Vi hadde en liten prat om det i går, og jeg måtte jo bare si det jeg mente og følte. Vi har jo pratet om mye i timene jeg har gått hos han, men jeg føler ikke vi har hatt noe struktur, og jeg føler jeg står på stedet hvil. Så da vet jeg ikke helt om det er hensiktsmessig. Alle mine behandlere har hatt ulike måter å jobbe på, så han har jo sin, så det er jo ikke hans feil, om jeg skal kalle det feil. Jeg aner jo ikke en gang hva jeg trenger (om jeg hadde visst, så hadde vel ting gått litt bedre..), og dermed blir det jo også litt vanskelig å legge opp løpet i behandlingen. Nå har jeg gått hos psykiatrisk sykepleier, sosionom, fysioterapeut, spesial psykolog og psykolog. Jeg har hatt timer med ernæringsfysiolog (To ganger. En her i fylket + hun på Modum). Jeg har hatt samtaler med treningspedagog, og altså innleggelse. (Der har jeg pratet med personer med ulik bakgrunn). Jeg har jo blitt friskere/bedre av de ulike typene av behandling, på enkelte områder, men det essensielle står der fortsatt. Kanskje fordi jeg ikke helt vet hva det essensielle er, og derfor heller ikke aner hva jeg trenger? Så hele greia føles litt håpløst egentlig. Men, jeg har jo som sagt satt opp ny time med fysioterapeuten da, og vi jobber jo psykomotorisk, så jeg er ikke helt uten behandling. For noen er det den type behandling som fungerer best, så vi får se hva jeg ender opp med. Det er hvertfall helt opp til meg hva jeg velger å gjøre med tanke på timer hos psykolog. Jeg har tenkt mye på det, og må bare fortsette med betenkningstid før jeg tar kontakt og gir beskjed. Jeg aner ikke hvilke andre alternativer jeg har her i byen, så føler jeg står litt i stampe. Men det er ikke sånn at jeg gir opp altså, jeg vet jeg trenger behandling, men ikke helt hva. Erfaringer tas i mot med takk.

Ja, det var det hele. Det er tvilsomt at det blir noe mer blogging fra denne kanten før jul, så da får jeg bare avslutte med å ønske dere alle en riktig god jul. Kos dere som best dere kan, og ta vare på hverandre.

 

god jul

Hooooy.

Dere trodde kanskje jeg var død, men det var jeg altså ikke. Jeg har bare hatt bloggsperre. (Sjokk liksom). Det føles ikke som at det var så lenge siden jeg sist oppdaterte, men så viser det seg at det er en hel måned siden. (Er det dette de mener med at jo eldre man blir, jo fortere går tiden?). Jeg har ikke sånn voldsomt mye spennende å skrive om da riktignok, men på den måneden som har gått siden sist, så har det da likevel skjedd noe. Jeg kan jo begynne med å nevne at kjærligheten lever i beste velgående og at vi har forlovet oss ♥ Kjekke greier.

 

lovecollage

 

En fin bukket fra de hyggelige husvertene, og en søt kake laget av svigermor.

Behandling 2 ganger i uken (psyk. og fysio), og har begge på samme dag, rett etter hverandre, så det går slag i slag. Fungerer greit for meg at de er samlet på samme dag i grunnen. Så langt har jeg gått rett fra psykolog til fysio (9.30-11, og 11-12, så det er virkelig slag i slag). Så det er veldig fint at det tar meg to minutter å gå mellom disse bygningene. Fra og med om 3 uker, så blir rekkefølgen byttet om (til og med med en halv time i mellom), så får vi se da, om det gjør noen utslag. Altså, at jeg først skal ligge på den benken og bli knadd på (Å bli tatt på er ikke akkurat det jeg liker best her i verden, av andre enn kjæresten da så klart, med tanke på at jeg ikke akkurat er så fornøyd med kroppen..). Hvis det skal ha seg sånn at jeg i en av timene skulle føle det ble helt for jævlig, så kan jeg syte og klage hos psykologen. Nå har det riktignok gått greit så langt (Å bli knadd/tatt på), men man vet jo aldri, ikke sant? Jeg er hvertfall der at jeg kan si det som det er i forhold til kroppsopplevelsen (til fysioterapeuten), samtidig som jeg har galgenhumor og selvironi, så jeg (fornuften) vet jo at det ikke er helt rasjonelle tanker som dukker opp om dette. Så jeg/vi ler jo av noe av dette her også. Hun skal ha for at hun faktisk kommer med innspill som snur på mine tanker. Når jeg sier at jeg føler meg smell feit, og at kroppen flyter utover i alle retninger når jeg ligger, så lurer hun på om jeg kan tenke motsatt, at jeg vil føle meg tynnere når jeg reiser meg. Hun påpeker også (selv om jeg selvsagt er fullstendig klar over dette selv også) at det er naturlig at kropper «flyter litt utover», for vi mennesker har jo også innvoller f.eks, som velter seg ut i liggende tilstand. Men som sagt, det er den syke ufornuften som ikke vil tenke på at det er sånn. (Kokko i hodet ja). Så jeg må ærlig innrømme at den biten av timen der jeg blir dekket av pledd er den beste. Da blir hvertfall ikke kroppen synlig på samme måte. (Jeg innbiller meg selvsagt at andre/hun tenker det samme om min kropp som jeg selv gjør —-> paranoid?). Det aller verste er vel når hun ber meg puste med magen (altså slippe den helt løs liksom), for det oppleves som at den blir dobbelt så stor. Når jeg i utgangspunktet synes den er enorm, og ikke det liker det et sekund, så kan du jo tenke deg. I forrige time (ikke nå på mandag, men forrige), når hun ba meg slippe den løs, så viste jeg henne at jeg kan blåse den skikkelig ut, og da ser den ut som at jeg skulle være gravid i 7-ende måned. (Jeg er flink til å blåse den ut, noe min kjære synes er like morsomt og fascinerende hver gang). Men alt i alt så går det da greit, og hun er så fin og morsom at det ikke er noe problem i grunnen.

Hos psykologen er det fortsatt sånn at jeg deler og forteller, litt sånn mer «bli kjent», fortelle om min situasjon, kroppsopplevelse og matproblematikk. Vi har også vært innom traumet. I går ble det en del prat om IKS, for vi prøver jo å få i gang noe skikkelig her (nå har vi satt opp en plan for hele neste år). Så det blir jo også innenfor feltet jeg er i behandling for. Bloggen ble såvidt nevnt, og han lurte da på om han kunne få lese…ooohoooy. Jadda, fikk jo linken da, så hvis du leser, hei hei. Så langt er det satt opp timer hos de begge ut året, så får vi se hva det blir til videre etter det.

Mat og trening? Joda, neida. Vet nesten ikke helt hva jeg vil nevne angående maten..men jeg er langt i fra frisk, for å si det sånn. Det humper og går, noen dager litt bedre enn andre (alt teller, ikke sant? Alle de små skritta liksom. Viktige og huske på). Tanker kommer og går, noen brenner seg fast, andre blåser jeg avgårde litt lettere. Så både spiseforstyrrelse og sunn fornuft tar plass. Så jeg godtar at sånn er situasjonen akkurat nå, uten at det betyr at det alltid vil forbli sånn. (Se der ja, en rasjonell og fornuftig tanke jeg kan leve med). Jeg er ikke lengre (hvertfall ikke nå) en treningsnarkoman som løper ned treningssenteret i tide og utide. På det meste så trener jeg tre ganger i uken der nede, på det minste…ingen dager. Det kan jeg også leve med, men selvsagt skulle jeg klart/orket og dratt slaktet nedover de tre gangene. Men nå er det jo sånn også for meg, som med andre, at det dukker opp andre ting, og at formen ikke alltid er like god. I går hadde jeg en dag der jeg definitivt burde holdt meg unna treningen. Jeg trasket hjemmefra grytidlig, og det hadde fryst på og var glatt, så jeg steglet meg nedover (til byen), noe som gjør at kroppen blir anspent. Så var det psyk. og fysiotimer, så gikk jeg en liten tur, så ble det kafe i 1.5 time 8på en pinnstol, noe som korsryggen ikke var særlig begeistret for, for den hadde verket fra jeg stod opp. Sliter en del med den, for jeg er vanligvis veldig svai i ryggen). Deretter IKS møte i 1.5 time (på en ny pinnstol), så jeg var rimelig ødelagt i kropp og hode når alt var over. Beina og ryggen holdt på å ta knekken på meg, så jeg haltet og vraltet. Samtidig hadde min kjære og jeg planlagt trening etterpå. Og selv om jeg følte meg som en 5 dager gammel blautkake, så dro vi en tur. Jeg hadde heller ikke spist allverden den dagen, så det var null energi og hente (trykket i meg en banan (som jeg så og si aldri spiser) i ren desperasjon, i håp om å få litt energi til treningsøkten, uten at det hjalp så klart. Så da ble jeg kvalm på toppen av det hele også. Fikk ikke mye utbytte av treningen kan du si, så vi dro hjem etter kort tid. Gosh. Formen er heldigvis bedre i dag.

Ellers kan jo nevne, uten at det finnes spennende for dere (ikke at dette innlegget kanskje var noe særlig spennende heller), så er vi endelig ferdig med å pusse opp gangen her. Tok sin tid, men nå er gjort.

Over og ut.

PS: har vurdert et søkemotorinnlegg igjen. År og dag siden sist. Men det er altså bare vurdert, og vil i tilfelle ikke dukke opp før på fredag, kan jo ikke bryte den tradisjonen.

2 år..

Jeg burde vært i senge for lengst. Natteravn som jeg er, så sitter jeg her foran pc’n og klokken er litt over halv fire på natten. Jeg skal opp om ikke så mange timer, så burde jo seriøst fått meg litt søvn, men det hjelper ikke stort å bare ligger der og vri seg heller, når søvnen nekter å komme. Hjelper heller ikke å ligge og høre på at typen snorker..Så da tenkte jeg å slå til med enda et innlegg her, så kort tid etter det forrige. Jaggu meg lenge siden jeg har blogget så tett. Men jeg har jo tross alt et forhold jeg heller prioriterer.

Men nå fikk jeg lyst til å blogge litt igjen. Dra litt tilbake i tid, for for 2 år siden, på denne tiden, var jeg på Modum. 2 år!! Det er helt sykt å tenke på at det er så lang tid siden jeg ble innlagt. Jeg har jo vært tilbake på to ettervern etter selve utskrivelsen i januar i fjor, så sånn sett er det jo ikke sååå lenge siden jeg var der, og det gjør at det føles enda merkeligere at det faktisk har gått to år. Men høsten vil nok, i noen år til kanskje, nå minne meg om Modum. Jeg satt og kikket gjennom noen bilder her tidligere i natt, fra blant annet Modum. Fine minner, med fine folk og et nydelig sted. Jeg savner stedet og menneskene, men ikke så mye selve opplegget. Nå får jeg nesten noia av tanken på å skulle legges inn på nytt der, men nå er jo situasjonen annerledes også, med tanke på at jeg er samboer. Kunne ikke tenke meg 3 måneder uten han nå. Men kunne godt ha tatt en tur dit, for jeg savner virkelig omgivelsene, stemningen, roen.

Jeg satt nylig og leste et par innlegg fra disse dagene for 2 år siden. Dag 5 og dag 6. (9. og 10.oktober). To kriminelt vanskelige dager som jeg husker veldig godt uten at jeg må lese om dem for å friske opp. Dag 5, og jeg hadde etter å ha kommet meg gjennom den dagen, klart min første målsetting, som var å klare å slå rekorden min på 4 oppkastfrie dager i strekk. Det hadde jeg ikke klart på over 1.5 år i forkant. Men det hadde sin pris å komme seg gjennom den dag. Jeg hadde mitt første sammenbrudd. Jeg holdt på å gå opp i limingen, jeg var så inni helvete urolig og rastløs, og uansett hva jeg gjorde for å distrahere meg selv, få tankene over på noe annet, gjøre noe for å forbedre situasjonen, så gikk det bare ikke. Jeg travet rastløs fram og tilbake i korridorene, gikk ned til biblioteket, fant en bok, satte meg, og leste 4 setninger, uten at jeg fikk med meg det som stod. Jeg prøvde på nytt igjen, men ikke faen. Jeg klarte ikke sitte rolig. Jeg gikk opp igjen, laget meg en kopp kaffe, gikk for å sette meg ned. Satt i et par minutter, der jeg makket i ulike stillinger, før jeg ga opp. Jeg helte ut kaffen igjen, uten at jeg hadde tatt en eneste sup. Jeg skalv og ristet, måtte støtte meg til en stol på kjøkkenet for jeg trodde jeg skulle ramle sammen. Jeg laget en ny kopp, travet fram og tilbake, og gikk til slutt og satte meg i sofaen der jeg noen minutter tidligere hadde prøvd å finne roen. Jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle gjøre for at det skulle bli bedre, og tårene bare trillet i ren fortvilelse. Jeg møtte da for første gang to av de fineste miljøvaktene der, og de satte seg ned for å prate med meg. Siden jeg ikke kjente dem, så føltes det bare så utrolig kleint og vanskelig, men de var jo så fine. Og jeg fikk mitt første møte med mindfulness. «Pust. Pust heeeelt ned i magen. Konsentrer deg fullt og helt om pusten. Vær her og nå. Bla bla bla..». Nei, det funket ikke. For jeg har alltid hatt en tendens til å puste fra brystet og opp, aldri fra helt ned i magen. Det hjalp vel egentlig ikke så mye å prate med dem sånn sett, men det var hvertfall kveldsmat like etterpå (ikke at det hjalp heller), så jeg satt i det minste sammen med de andre jentene. En forferdelig dag, og i tillegg var det selvsagt søndag, og ingen av behandlerne var på jobb.

Dagen etter var vel den verste dagen. Mandag, og den aller første veiingen. Jeg hadde da spist 4 måltider daglig siden jeg kom (foruten den aller første dagen, da vår første måltid var lunsjen). Magen var stappfull av mat, uten at den hadde kvittet seg med så mye. Systemet hadde vært fucka opp i så mange år, og nå som den fikk jevnlig påfyll, som den ikke var vandt med, så stoppet det helt opp. «Helt vanlig» fikk jeg høre. Å gå 3-4 dager uten å kunne gå skikkelig på do (bommelom), så føles hvert eneste måltid som et helvete. Jeg gikk mett fra det ene måltidet til det andre, og da kan du bare forestille deg hvordan det føles når ingenting kommer ut. («Det går seg til» sa de. Jæææædda…når da????). Jeg kjente jo allerede etter første dag med fulle måltider at vekten hadde gått opp. Jeg så det, og jeg kjente det. Klærne ble merkbart strammere på 1-2-3. Ja, over natten. Jeg prøvde å bruke fornuften (skjønt det var jo ikke så mye av den tilstede på den tiden), og tenkte at det var naturlig at jeg ville gå opp når kroppen ikke var vandt med å få så mye mat. Og jeg forberedte meg mentalt på at jeg hadde gått opp maks 4 kilo. Det føltes jo som 10, men bare for ikke å overdrive, så la jeg det på 4. Bare sånn for å ha litt å gå på. Håpet jo selvsagt at det ikke var mer enn et par kilo. At vi skulle veies først etter lunsjen, gjorde selvsagt ikke saken bedre. 2 måltider + drikke i magen, med klær på???? Det blir jo ingen reel vekt av det!!!! Samtidig som jeg visste akkurat det, så forsvant den tanken da jeg måtte gå på vekten. 6.5 kilo opp på 5 dager. Jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Det var som å få en knyttneve i magen. Jeg var så sint at jeg trodde jeg skulle sprekke (det føltes bokstavelig talt sånn ut også). Jeg ville bare bryte oppholdet der og da og reise hjem, for å gå ned de kiloene igjen. Jeg trodde ikke jeg skulle holde det ut. På 5 dager hadde jeg gått fra å være «grei nok» vektmessig (ikke greit i det hele tatt fortalte spiseforstyrrelsen meg, til tross for at jeg var undervektig), til å bli smellfeit. Så fort. Og jeg skulle være der i 3 måneder. Jeg så verden falle i grus.

Det var to fæle dager å gå gjennom, men jeg overlevde jo, selv om det føltes som jeg ikke skulle gjøre det. Jeg gråt mine bitre tårer mang en dag, men bet samtidig sammen tennene og kjempet videre. Jeg gråt innvendig hver eneste dag, fordi kroppen forandret seg, jeg gråt åpenlyst mange dager, under måltider, og omtrentlig hver eneste mandag da vi hadde ny veiing. Opp opp opp. Det stoppet aldri. Jeg kan ikke helt si hva det var som likevel drev meg til å stå på videre, det var nok en blanding av ulike ting. Jeg ville vise at jeg faktisk jobbet mot spiseforstyrrelsen, som jeg skrev under på kontrakten at jeg skulle. Jeg ville ikke skuffe de andre, og jeg ville klare å nå alle målsettingene jeg satte meg, koste hva det koste ville. Og det kostet. Det kostet faen meg svindyrt. Men jeg stod på. Hver mandag og hver fredag satte vi oss nye målsettinger for uken, og helgene. Hver eneste gang gjennom hele oppholdet, satte jeg meg som mål å fortsette å klare å være oppkastfri. Hver eneste dag ble derfor en ny rekord for meg. Jeg ordnet meg med en kalender der jeg for hver dag jeg kom meg gjennom oppkastfri, klistret på et klistremerke. Bare for å få det «Svart på hvitt» hva jeg faktisk hadde klart. Jeg følte meg verre og verre for hver eneste uke som gikk, fordi kroppen forandret seg, så der og da klarte jeg ikke føle noen stolthet over det jeg hadde fått til. Noe primærkontakten min klarte å minne meg på, få meg til å innse. «Se på kalenderen din, ser hvor mange dager du har klart. Det er fantastisk. Jeg har jobbet her i nesten 30 år, og aldri sett noen jobbe så hardt som du». De ordene gjorde noe med meg, i forma av at de satte seg fast i hodet mitt. At hun ga meg et så stort kompliment og skrøt av den harde jobben jeg gjorde, for hun visste hva det kostet. Hun hadde sett det så mange ganger før. Likevel klarte jeg ikke å kjenne på stolthet selv. Til tross for at det var mange beinharde dager (spesielt mandagene), og jeg ved et par anledninger stod bøyd over doskåla for å kaste opp, så holdt det i 84 dager før jeg hadde en sprekk. Det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klare å gjennomføre. Aldri i verden. Men det beviser jo bare at det faktisk er mulig.

Det var trist å skrives ut derifra, for selv om det var tøft, så var det så mye fint som veide opp for det. Det var trygt og godt å være der. Innimellom ønsker jeg meg tilbake, men samtidig orker jeg ikke tanken på å gå gjennom det samme igjen, + at jeg som sagt ikke kunne tenkt meg å være borte fra kjæresten så lenge. Jeg vet selvsagt at det hadde vært bra for det lange løp, for framtiden, likevel er ikke det noe jeg ønsker nå. Jeg hadde et fint og nyttig opphold, og burde nok sånn egentlig (sånn fornuftig sett) hatt et opphold til, for repetisjon og oppfriskning hjelper alltid. Men nå er jeg i en litt annen fase på enkelte områder, så jeg får bare se hva behandlingen jeg har nå fører meg. Jeg sitter uansett igjen med mange erfaringer etter oppholdet, jeg har tross alt ikke glemt alt, selv om spiseforstyrrelsen igjen har et sterkt grep om meg. Jeg får bare fortsette meg å minne meg på følgende:

* Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid.

* Små skritt. En dag av gangen.

Hvorfor er det så vanskelig å akseptere kroppen?

Som regel er sulting, overspising med påfølgende oppkast, overtrening osv. kun symptomer på bakenforliggende årsaker. Å prøve og endre på kroppens utseende blir på en måte sykdommens språk utad. (Dette gjelder ikke nødvendigvis for alle som sliter med en spiseforstyrrelse). Om det gir noen mening? For de som selv sliter med en spiseforstyrrelse kan nok forstå hva jeg mener her, for de som ikke sliter, kan det kanskje ikke være like enkelt å forstå. Følelser kan være fryktelig vanskelig å prate om, for når man ikke alltid helt vet hvordan man skal formidle dem, hvordan skal man da få andre til å forstå? For mange blir da, det å skade seg selv på ett eller annet vis, den «enkleste» måten å forklare på. Det blir kanskje et stille skrik om hjelp. For noen, ikke alle. Å skade seg selv på ett eller annet vis, er strategier for å få vekk følelser og vonde tanker som kan være vanskelig å holde ut, samtidig som det er vanskelig å prate om det. Skam er et stort og viktig ord her. Det holder mange vekk fra å tørre å prate om det. Selv om det i årenes løp er blitt mer fokus på spiseforstyrrelser, så er det fortsatt et godt stykke igjen til at tabuen er helt borte. Jeg husker selv hvor vanskelig det var å skulle meddele andre at jeg frivillig kastet opp. Heldigvis er jeg over det punktet, det er heller ikke det første jeg nevner, akkurat den delen, det gjør jeg kun hvis noen ikke helt vet hva bulimi innebærer. 

Sånn samfunnsutviklingen har blitt med årene, hjelper det ikke på noen som helst måte at fokuset er så kroppsrettet. Sånn eller skli bør du se ut, slik eller sånn er det eneste «eneste riktige». Heldigvis er det blitt en smule mer fokus på kvinnelige former, at det slettes ikke er forkastelig å ha noen kilo på kroppen. Kvinner skal ha former, det er helt naturlig. Samtidig vil jeg nevne at mange er naturlig tynne, uten at det betyr at de sliter med en spiseforstyrrelse. Og deres kropper er naturlige sånn de er. Vi er forskjellige, og det igjen betyr at det ikke finnes noen fasit på hva som er normalt. Men, igjen, så er det store mørketall på hvor mange som sliter med mat/kropp/vekt. Og det at samfunnet har et så stort fokus på kropp, så blir dette en triggerfaktor som gjør det vanskeligere for mange å være/bli fornøyd med kroppen sin. Meg inkludert. Nå er det ikke nødvendigvis sånn at alle blir påvirket av fokuset på kropp som samfunnet innprenter oss med, for kroppen er ofte (men ikke alltid), symbolet utad for mange (ikke alle) som sliter med en spiseforstyrrelse. Dette kan være gjeldende for alle typer spiseforstyrrelser. Anoreksi, bulimi, tvangsspising, ortoreksi (overfokus på sunnhet og trening). 

For meg startet alt dette med en diett som gikk over styr. Ikke at det nødvendigvis trenger å være den utløsende faktoren, men det var der fokuset mitt på kropp og vekt ble vekket. Jobben var å få vekten ned for hver veiing jeg skulle på (fulgte et opplegg med diett, trening, veiing, over en viss tid). Så for meg, ble kropp helt fra starten av, sammen med vekten, hovedfokuset. Jeg var, og ble med tiden, veldig opptatt av hvordan jeg så ut. Gikk vekten ned, ble jeg mer fornøyd (selv om jeg i utgangspunktet ikke var fornøyd. Fra jeg startet det opplegget altså, jeg var aldri opptatt av kropp og vekt før det), og gikk vekten opp, følte jeg meg mislykket, og dagen var ødelagt. Jeg målte (og gjør det vel tildels ennå må jeg innrømme) min egenverdi i forma av hva vekten viste meg. Jeg må samtidig si at jeg nå på langt nær veier meg så ofte som jeg gjorde før innleggelsen på Modum. Da veide jeg meg hver morgen og hver kveld, hver eneste dag. Nå kan det uker og måneder mellom hver gang, og da kun på morgenen. Jeg har tildels bedre dager når jeg ikke veier meg, selv om jeg hele tiden er bevisst kroppen og kiloene mine. Likevel føles det bedre og ikke se tallet på vekten.

Det er for meg, fryktelig vanskelig å akseptere at kroppen endrer seg i form av vektoppgang. Selv om jeg vet at jeg har former (noe som som sagt er naturlig for kvinner), så vil jeg til tider ikke ha dem, mens andre ganger er det greit nok. Som jeg såvidt nevnte i forrige innlegg, så ønsker jeg f.eks heller en rumpe med form, framfor en helt flat en. Og for å få en rumpe med former, så bør det være litt muskler der. Og muskler betyr en aldri så liten vektøkning. I hode blir det derfor helt feil, og da vil jeg ikke ha en rumpe med former. (Joda, jeg vil jo det, dette er spiseforstyrra tanker). Men det er dette med de fordømte kiloene opp som er vanskelig å akseptere. Det er formene, med kiloene, som er vanskelig å akseptere. Endringen kroppsmessig (ergo kilomessig) er vanskelig å akseptere. Mot slutten av oppholdet mitt på Modum, sa min primærkontakt til meg; «Du burde egentlig hatt et litt lengre opphold her du nå, for nå begynner du å jobbe med kroppsaksept». (Etter nye endringer på innleggelser på Modum, er det nå fastspikret at et opphold er på rundt 3 måneder, uten mulighet for forlengelse, sånn det var tidligere). Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, for mitt bilde på egen kropp var likt hele veien, helt fra før vurderingsoppholdet til utskrivelsen. Jeg hadde toppscore på skjemaet vi fylte ut opptil flere ganger (for å se på eventuelle endringer på ulike områder), altså, toppscore på hat over kroppens utseende. Men, hadde jeg kunne forlenget oppholdet (noe jeg kunne tenke meg), så hadde det kanskje kunne endret noe, i positiv retning? Jeg har vanskelig for å se for meg at det kunne ha blitt sånn, men samtidig var det jo en del andre ting som endret seg mens jeg var der, også noe jeg hadde vanskelig for å se for meg før innleggelsen. Det tyder jo på at alt er mulig, bare man får jobbet med det lenge nok. Repetisjon, repetisjon, repetisjon gjør noe med en. (Believe it or not).

Jeg føler meg fortsatt for stor i egen kropp, og har fortsatt vanskelig for å se at jeg skal kunne klare og endre oppfatning av min egen kropps utseende. At jeg en dag skal klare og akseptere kroppen min sånn den er/blir. Jeg har lett for å legge på meg (crap!! Spiseforstyrra tanke igjen…), og derfor vil kroppen min gå opp en del kilo til for å komme dit der kroppens egen trivselsvekt vil ligge. (Ikke den vekten min spiseforstyrrelse ønsker den skal være). Og den (kroppens vekt) ønsker normalt å ligge omtrentlig der den var da hele denne dritten startet. Mitt spiseforstyrra hode ønsker på langt nær å være der. Jeg var der sånn ca. ved utskrivelsen, men jeg var så misfornøyd med å være der da jeg ble skrevet ut, og ville bare ned igjen. Likevel holdt jeg meg sånn ca. der i noen måneder i etterkant. (Jeg gikk til og med opp et par kilo til da jeg trente styrke som en gud). Ikke at jeg følte meg fornøyd på noe vis, men jeg hadde en noenlunde ok rutine på maten. Jeg klarte til en viss grad å forholde meg til noe som lignet kostlisten jeg hadde ved innleggelsen (kalorimessig). Dette fordi jeg hadde repetert på dette over en periode på 3 måneder. Det gikk bedre utover oppholdet, uten at jeg skal gå så langt som å si at det var lett.

Men, tilbake til overskriften, hvorfor er det så vanskelig å akseptere kroppens utseende? Hvorfor er det så vanskelig å håndtere og akseptere at min kropp har mer kilo på seg enn andres kropper, når jeg vet at vi alle er ulike? Hvorfor er det, i mitt syke hode, så viktig å veie mindre enn det som er normalt for min kropp? Handler det om at jeg føler jeg tar for mye plass? At jeg føler jeg blir mer synlig mer flere kilo? Er det et problem å være mer synlig? Er jeg mer synlig? Er det i det hele tatt en problemstilling? Jeg vet pokker meg ikke. Jeg skulle ønske at jeg visste, at jeg hadde svarene, for da hadde det kanskje vært litt enklere å jobbe med det. Kanskje ligger det der i underbevisstheten min og ulmer, og kanskje vil det dukke fram etterhvert, men akkurat nå merker jeg ikke noe til det. Kanskje vil det skje noen endringer underveis i behandlingen med fysioterapi, der vi jobber psykomotorisk (bevissthet på kropp), og ny psykolog (som har bitt seg fast i dette med kroppsaksept etter de to timene jeg har hatt så langt). Jeg hadde min andre time med han på fredag, og temaet var mye kropp. Jeg svarer etter beste evner når vi prater, men den dagen jeg får spørsmål om hvorfor det er vanskelig å akseptere kroppen (noe jeg innbiller meg at jeg kan få), så er det godt mulig at jeg blir svar skyldig. 

 

559690_10151782598175129_200764705_n

 

Vanskelig kropp å akseptere…

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Jeg fikk en forespørsel om jeg ikke kunne skrive et innlegg om emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, siden jeg har den diagnosen, og det kan jeg jo selvsagt gjøre. Kan jo først starte med å skrive litt om hva det er.

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse  kjennetegnes av et varig mønster med høy intensitet og høy grad av ustabilitet i følelseslivet. Diagnosen har mye til felles med diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse. Både i fagmiljøer og i mer uformelle sammenhenger benyttes begrepene emosjonelt ustabil og borderline noe om hverandre. Tilstanden deles i to typer: impulsiv type og borderline type. Mennesker som fyller kriteriene til en slik diagnose har et intenst og sterkt vekslende følelsesliv med mye overdrevent sinne. Videre er det vanlig at disse menneskene ofte inngår i ustabile, turbulente parforhold, tenker svart eller hvitt i forhold til personer eller situasjoner, har usikkert selvbilde, tendens til å skade seg selv eller true med å gjøre dette i følelsesmessig pressede situasjoner. Som ved de andre personlighetsforstyrrelsene vet man lite konkret om hvorfor noen utvikler emosjonelt ustabil personlighet. Imidlertid er det klart at mange av de som fyller kriteriene har opplevd traumatiske hendelser i barndom eller ungdom. Å leve med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse gjør også at en person er i høy risiko for å oppleve nye og gjentatte vonde opplevelser.

 Den impulsive type

Denne personlighetstypen har ofte plutselige utbrudd av sinne, hvor vedkommende handler impulsivt og uoverlagt. Slike personer har en kort lunte, og vil under stress ofte reagere aggressivt. Denne reaksjonen kan imidlertid lett avløses av angst og depressive selvbebreidelser, der selvdestruktive handlinger som selvmordsforsøk kan opptre.

Symptomer:

  1. markert tendens til å handle uventet og uten hensyn til konsekvenser;
  2. markert tendens til kranglete oppførsel og til konflikter med andre, særlig når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert;
  3. lav terskel for sinneutbrudd eller vold, med manglende evne til å kontrollere de resulterende atferdsmessige eksplosjoner;
  4. problemer med å opprettholde enhver handling som ikke tilbyr umiddelbar belønning;
  5. ustabilt og lunefullt humør.

Pasienten kan i sin impulsivitet ligne den dyssosiale type, men gjenkjennes ved å ikke være antisosial i snever forstand, og ved å være mer skrøpelig og selvdestruktiv.

 Borderline-typen

Det fremtredende ved borderline er en tydelig manglende identitetsfølelse, som fører til manglende psykisk stabilitet og ustabile relasjoner til andre. Angst og usikkerhet dominerer, og kan føre til selvdestruktive handlinger. Tomhetsfølelse er fremtredende, og kan forveksles med depresjon, men den er mindre affektladet enn den depressive. For å fylle tilværelsen vil borderlinepasienten ofte kaste seg ut i aktiviteter som ikke er hensiktsmessige, men som bekrefter at «det er liv». Det kan ofte være selvskading, for eksempel kutte seg på armer eller ben, svi seg selv med sigaretter, dunke hodet hardt mot gulv eller vegg.

Symptomer:

  1. forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier (inkludert seksuell orientering);
  2. tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise;
  3. overdreven innsats for å unngå å bli forlatt;
  4. tilbakevendende trusler om eller handlinger med selvskading
  5. kronisk følelse av tomhet.

For at diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse skal kunne stilles må de generelle kriteriene for personlighetsforstyrrelse være til stede på tvers av situasjoner og være vedvarende over tid. I tillegg må minst tre av symptomene/væremåtene som er beskrevet ovenfor (under «impulsiv type» eller «borderline type» eller begge) være til stede.          (Kilde: wikipedia)

Jeg må begynne med å si at jeg ikke har diagnosen i like stor grad som jeg for noen få år siden, da symptomene var mye sterkere enn de er nå, selv om jeg først fikk diagnosen på papiret i fjor. Symptomene som er nevnt over var mye mer framtredende for kun noen få år siden, så sånn sett synes jeg det er rart at jeg faktisk ikke fikk den diagnosen tidligere. Men, det var aldri snakk om noen utredning før jeg kom til Modum, og da var det først og fremst fordi jeg ville ha en utredning på bipolar som faktisk var satt i journalen min, etter en såkalt utredning i en time her. Jeg følte aldri at den diagnosen passet på meg, da jeg aldri hadde de maniske episodene, men kun den depressive. Det var altså under mitt opphold på Modum at jeg fikk diagnosen emosjonell ustabil personhetsforstyrrelse. Med tanke på at jeg har hatt en god del positive endringer de siste par årene, så er ikke alle symptomene like sterke, eller tilstede lengre. Derfor vil jeg si at jeg ikke har den i en så stor grad nå hvertfall, men flere av symptomene er likevel fortsatt tilstede. De symptomene som har vært, eller er tilstede for min del, er:

Den impulsive type:

  1. Markert tendens til å handle uventet og uten hensyn til konsekvenser. (Sterkere tilstede tidligere enn nå)
  2. Markert tendens til kranglete oppførsel og til konflikter med andre, særlig når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert. (Også sterkere tidligere enn nå)
  3. Lav terskel for sinneutbrudd. (Her er situasjon selvsagt avgjørende, men var også sterkere tidligere enn nå)
  4. Ustabilt og lunefullt humør. (Mer ustabilt eller lunefullt vil jeg si..)

Bordeline type:

  1. Forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier. (I grunnen veldig gjeldende ennå)
  2. Tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise. (Dette punktet var gjeldende i stor grad tidligere, men er vel borte nå. Jeg måtte kutte ut en del vennskap for å kunne få det mer stabilt selv
  3. Tilbakevendende handlinger med selvskading. (Hvis man ser bort i fra det bulimiske (som også er en form for selvskading) som jo er en egen diagnose, hoved diagnosen min, men kun tenker på selvskading i form av kutting og andre ting, så er ikke dette gjeldende lengre)
  4. Kronisk følelse av tomhet. (Dette var gjeldende i veldig stor grad helt fram til jeg gikk inn i et forhold for kun et par måneder siden).

Begge behandlerne jeg har hatt her har sett tegn til disse symptomene, uten at de har sagt at dette er gjeldende i stor grad. Men klart, med tanke på at jeg har hatt timer med dem (1 time) pr. uke/hver 14.de dag/tredje uke osv., og at jeg har hatt forbedringer i løpet av de årene jeg har vært i behandling, så har ikke de sett det i like stor grad som behandlerne mine på Modum, der de så jeg omtrent 24 timer i døgnet i 3 måneder i strekk. Behandlingen jeg var i der var tøff og vanskelig, så flere av symptomene overfor kom veldig godt fram. Da spesielt i det som gikk på følelser og humør. Følelsene var ofte nedstemt, og sinneutbrudd kom spesielt på mandager etter veiingene og i forbindelse med måltidene. Jeg synes synd på primærkontakten min i første omgang (men også noen av de andre behandlerne + noen i gruppen av og til) som fikk gjennomgå. Primærkontakten min fikk oppleve sinne mitt hver mandag etter veiingene, siden det var hun som hadde den med oss. Jeg bannet og steiket høyt og lavt, spesielt i forhold til kostlisten som jeg hatet intenst, og samtidig hatet mot min egen kropp i forbindelse med vektoppgangen. Jeg klarte ikke i disse situasjonene å være helt rasjonell, noe jeg ser sterker nå i ettertid, men samtidig var ganske klar over der også da.

Nedstemtheten kjenner jeg ofte på ennå, men det er som regel situasjonsbasert, men det går også hånd i hånd med selvbildet (først og fremst kropp). Mye har likevel endret seg en god del på dette området også de siste to månedene i forholdet. Nå er jeg sammen med en jeg elsker, som elsker meg tilbake, akkurat som jeg er, som jeg kan prate med om alt, en jeg har felles interesser med. Vi fyller alltid dagene med noe, det er lenge siden vi har hatt dager der vi kun sitter hjemme og ikke gjør noe som helst. Jeg blir veldig fort rastløs, så for meg kan det å bare sitte hjemme bli kjedelig, så jeg gjøre noe. Det spiller i grunnen ikke hva vi gjør, bare jeg kommer meg ut av huset, om så bare for noen få timer. Det blir som regel turer/fototurer, ut for å ta en kaffe, eller reiser til Kr.sund eller der han kommer i fra (oftes der). Det at dagene mine nå har kvalitetsinnhold, hjelper meg i stor grad. Jeg sitter ikke lengre med ensomhetsfølelsen, det bulimiske er redusert (men langt ifra borte), og det at vi kan prate samme på en skikkelig måte gjør at vi unngår en del konflikter (ikke det at det aldri skjer, men vi ordner opp og kan prate ut om det).

Innimellom dukker det opp tanker om selvskading (vet ikke helt hvorfor, og det er ganske så frustrerende), men det har jeg fortalt om til typen, og det er noe jeg ikke ønsker skal skje igjen, så jeg klarer hvertfall å unngå det. Jeg prøver heller å tenke at det kun er tanker, at det forekommer at de dukker opp, at jeg ikke må utføre handlingene. (Håper en dag jeg kommer meg dit at jeg klarer det samme når det kommer til bulimien). Heldigvis er det mulig og bli frisk fra emosjonell ustabil personhetsforstyrrelser (og spiseforstyrrelser), så jo bedre jeg blir, jo større er sjansen for at alle disse symptomene vil forsvinne. Stabilitet har alt og si her, noe navnet sier. Mye har føltes, og føles tildels ennå, ustabilt, så da er det bare å ta tiden til hjelp. Ting tar tid, det må bare innses og aksepteres. Det var disse små skrittene da…

Kan jo nevne i samme slengen her, når jeg først er inne på diagnoser og behandling, så har jeg nå nylig tatt en serumspeil sjekk i forhold til medisiner, for å se om dosen er riktig eller ei. (Har begynt på piller som egentlig ikke matcher sammen med lamictal, kombinasjonen gjør at virkningen av lamictal kan reduseres med hele 50%, så derfor skal vi nå ha oppfølging på det). Har tenkt tanken om å kanskje slutte helt med medisiner, men er usikker på om jeg tør det riktig ennå. Vi får se. Samtidig er jeg henvist til Kr.sund i forhold til å ta ny bentetthetssjekk. Ikke tatt det siden like før innleggelsen på Modum, så aner ikke hvordan det står til med skrotten. Jeg er også henvist til privat psykolog, så vil altså etterhvert starte opp med enda en ny behandler (sukk). Skal ha siste time med nåværende behandler om en måned. Det er jo gjerne litt ventetid på ny behandler, men siden jeg er drittlei av behandling og faktisk kunne tenkt meg og avsluttet helt, så vet jeg at det ikke er et lurt sjakktrekk, så jeg får heller bare nyte tiden uten. Kanskje vil det hjelpe litt på motivasjonen videre. Time will show.

Takk for spørsmål, kjekt å kunne komme med et skikkelig innlegg igjen, høhø.

 

Still alive

Yo.

Jeg hakke dævva helt enda, jeg har bare fått noe som ligner litt mer på et liv enn tidligere. Ikke sånn kjempemasse mer, men litt. Dagene går liksom med til litt matnyttige ting (oooh the sweet ironi). Altså, ikke bokstavelig talt altså (ordet matmessig mener jeg). Og da blir blogging nedprioritert, naturlig nok. Jeg oppdaget at det er nesten en måned siden sist jeg skrev, så jeg tenkte at det kanskje kunne være på sin plass og oppdatere en smule.Sånn er det når det er kjæreste inn i bildet, kan jo ikke gjøre hva som helst da, han må jo nesten få litt pleie og omsorg han også. Ikke at det er synd på han altså, for han får min oppmerksomhet, høhø.  Ikke at jeg har så voldsomt mye å fortelle anyway, for alt kan jo tross alt ikke fortelles. Maten vet jeg ikke helt hva jeg skal si noe om, pretty much same old? Hvertfall ikke langt ifra. Men jeg får da i meg mat, så det er da noe. Så lenge gubben er her, så spiser jeg hvertfall, om enn mat jeg er trygg på (selv om jeg kan freake ut av det også til tider, fordi jeg innbiller meg at jeg har overspist).  Å gå i butikken er fortsatt en stor utfordring, for jeg har lyst på absolutt alt hver eneste gang vi er innom. Noe som betyr at jeg har lyst til å overspise og kaste opp. Lyst på alt= behov/trang til overspising.

Jeg er veldig åpen med typen, så han skjønner tegninga når jeg sier at jeg har lyst på alt. «Er du der igjen nå ja…». Jepp, stort sett all the time… Så innimellom er det han som er «streng» og sier at vi ikke skal handle mer enn det som var planlagt. Andre ganger er det utrolig nok jeg som må ta tak og si «Du trenger ikke, gjør du vel?», når han har lyst på noe. (Noe som da er ment at begge skal spise altså, ting som jeg normalt sett har overspisinger på, som is, potetgull, sjokolade osv.). Han har skjønt, og sett, (og jeg har fortalt) at jeg kan være meeeeget irritabel i handlesituasjoner, fordi det å være i en matbutikk er en av de største triggerne for meg. Jeg får virkelig lyst på alt, og om jeg ikke har mulighet til det, så kommer sinnet og irritasjonen til overflaten. Ikke så mye sinne da, men mest irritasjon. Det er jo spiseforstyrrelsen som freser, men det er jo jeg som lirer det av meg. Jeg trenger faktisk at typen kan si at vi ikke skal ha noe unødvendig (for is, potetgull, pizza, sjokolade osv er jo strengt tatt ikke nødvendig, hvertfall ikke hver dag), selv om den spiseforstyrra delen av meg kunne ha banket han sønder og sammen de gangene han tar tak. (Neida, jeg er ikke voldelig, så det kommer ikke til å skje). Det ganger meg jo tross alt, at vi kommer hjem uten crap som jeg kaller det. Jeg strever likevel med maten, for det å være mett er en av de vanskeligste tingene for meg, da spiller det ingen rolle hva det er jeg blir mett på, så det går ofte galt uansett. Daglig.

Jeg forteller det som det er til behandleren min også, og sist time spurte hun om jeg har tenkt mer på et eventuelt nytt opphold på Modum. Jeg kjenner at det stresser meg enormt bare det å tenke på det, nå tør jeg faen hakke meg ikke. Jeg klarer ikke snu dette på egenhånd (noe som også skaper irritasjon), men jeg makter ikke tanken på store kostlister nå. Jeg spiser 3-4 ganger daglig, så jeg får uansett i meg mat, og jeg fungerer på denne måten. Mye er bedre nå som jeg er i et forhold igjen, med en som lytter, og spør. Det er nesten mer synd på han, som ofte spiser mye av det samme som meg (han spiser også litt andre ting i tillegg da), her florerer det ikke akkurat det mat i kjøleskapet… Han går ned i vekt, mens jeg har gått opp et par kilo siden vi ble sammen…haff. Jeg har redusert treningen min kraftig også, men vi går mange turer. Vi er blitt sånne «Vi går på stikk-ut turer mennesker». Vi har tatt mange turer allerede, og har planer om mange til. Vi kombinerer dette med foto, så vi får glede x 4 av turene (turene i seg selv, foto, trimmen og hverandre). Jeg synes kvalitetstid med han er kjekkere enn treningen på treningssenteret, selv om den spiseforstyrra delen av meg banner og steiker fordi jeg ikke hardkjører meg på spinningsykkelen, for turer kategoriseres ikke som trening). Men jeg velger det jo tross alt selv, så jeg prøver å ignorere de tankene.

Jepp, det var en liten update fra sofakroken. Legger ved noen bilder helt til slutt her, bare for å vise hvorfor jeg foretrekker andre ting enn å blogge nå…

 

collage