Hooooy.

Dere trodde kanskje jeg var død, men det var jeg altså ikke. Jeg har bare hatt bloggsperre. (Sjokk liksom). Det føles ikke som at det var så lenge siden jeg sist oppdaterte, men så viser det seg at det er en hel måned siden. (Er det dette de mener med at jo eldre man blir, jo fortere går tiden?). Jeg har ikke sånn voldsomt mye spennende å skrive om da riktignok, men på den måneden som har gått siden sist, så har det da likevel skjedd noe. Jeg kan jo begynne med å nevne at kjærligheten lever i beste velgående og at vi har forlovet oss ♥ Kjekke greier.

 

lovecollage

 

En fin bukket fra de hyggelige husvertene, og en søt kake laget av svigermor.

Behandling 2 ganger i uken (psyk. og fysio), og har begge på samme dag, rett etter hverandre, så det går slag i slag. Fungerer greit for meg at de er samlet på samme dag i grunnen. Så langt har jeg gått rett fra psykolog til fysio (9.30-11, og 11-12, så det er virkelig slag i slag). Så det er veldig fint at det tar meg to minutter å gå mellom disse bygningene. Fra og med om 3 uker, så blir rekkefølgen byttet om (til og med med en halv time i mellom), så får vi se da, om det gjør noen utslag. Altså, at jeg først skal ligge på den benken og bli knadd på (Å bli tatt på er ikke akkurat det jeg liker best her i verden, av andre enn kjæresten da så klart, med tanke på at jeg ikke akkurat er så fornøyd med kroppen..). Hvis det skal ha seg sånn at jeg i en av timene skulle føle det ble helt for jævlig, så kan jeg syte og klage hos psykologen. Nå har det riktignok gått greit så langt (Å bli knadd/tatt på), men man vet jo aldri, ikke sant? Jeg er hvertfall der at jeg kan si det som det er i forhold til kroppsopplevelsen (til fysioterapeuten), samtidig som jeg har galgenhumor og selvironi, så jeg (fornuften) vet jo at det ikke er helt rasjonelle tanker som dukker opp om dette. Så jeg/vi ler jo av noe av dette her også. Hun skal ha for at hun faktisk kommer med innspill som snur på mine tanker. Når jeg sier at jeg føler meg smell feit, og at kroppen flyter utover i alle retninger når jeg ligger, så lurer hun på om jeg kan tenke motsatt, at jeg vil føle meg tynnere når jeg reiser meg. Hun påpeker også (selv om jeg selvsagt er fullstendig klar over dette selv også) at det er naturlig at kropper «flyter litt utover», for vi mennesker har jo også innvoller f.eks, som velter seg ut i liggende tilstand. Men som sagt, det er den syke ufornuften som ikke vil tenke på at det er sånn. (Kokko i hodet ja). Så jeg må ærlig innrømme at den biten av timen der jeg blir dekket av pledd er den beste. Da blir hvertfall ikke kroppen synlig på samme måte. (Jeg innbiller meg selvsagt at andre/hun tenker det samme om min kropp som jeg selv gjør —-> paranoid?). Det aller verste er vel når hun ber meg puste med magen (altså slippe den helt løs liksom), for det oppleves som at den blir dobbelt så stor. Når jeg i utgangspunktet synes den er enorm, og ikke det liker det et sekund, så kan du jo tenke deg. I forrige time (ikke nå på mandag, men forrige), når hun ba meg slippe den løs, så viste jeg henne at jeg kan blåse den skikkelig ut, og da ser den ut som at jeg skulle være gravid i 7-ende måned. (Jeg er flink til å blåse den ut, noe min kjære synes er like morsomt og fascinerende hver gang). Men alt i alt så går det da greit, og hun er så fin og morsom at det ikke er noe problem i grunnen.

Hos psykologen er det fortsatt sånn at jeg deler og forteller, litt sånn mer «bli kjent», fortelle om min situasjon, kroppsopplevelse og matproblematikk. Vi har også vært innom traumet. I går ble det en del prat om IKS, for vi prøver jo å få i gang noe skikkelig her (nå har vi satt opp en plan for hele neste år). Så det blir jo også innenfor feltet jeg er i behandling for. Bloggen ble såvidt nevnt, og han lurte da på om han kunne få lese…ooohoooy. Jadda, fikk jo linken da, så hvis du leser, hei hei. Så langt er det satt opp timer hos de begge ut året, så får vi se hva det blir til videre etter det.

Mat og trening? Joda, neida. Vet nesten ikke helt hva jeg vil nevne angående maten..men jeg er langt i fra frisk, for å si det sånn. Det humper og går, noen dager litt bedre enn andre (alt teller, ikke sant? Alle de små skritta liksom. Viktige og huske på). Tanker kommer og går, noen brenner seg fast, andre blåser jeg avgårde litt lettere. Så både spiseforstyrrelse og sunn fornuft tar plass. Så jeg godtar at sånn er situasjonen akkurat nå, uten at det betyr at det alltid vil forbli sånn. (Se der ja, en rasjonell og fornuftig tanke jeg kan leve med). Jeg er ikke lengre (hvertfall ikke nå) en treningsnarkoman som løper ned treningssenteret i tide og utide. På det meste så trener jeg tre ganger i uken der nede, på det minste…ingen dager. Det kan jeg også leve med, men selvsagt skulle jeg klart/orket og dratt slaktet nedover de tre gangene. Men nå er det jo sånn også for meg, som med andre, at det dukker opp andre ting, og at formen ikke alltid er like god. I går hadde jeg en dag der jeg definitivt burde holdt meg unna treningen. Jeg trasket hjemmefra grytidlig, og det hadde fryst på og var glatt, så jeg steglet meg nedover (til byen), noe som gjør at kroppen blir anspent. Så var det psyk. og fysiotimer, så gikk jeg en liten tur, så ble det kafe i 1.5 time 8på en pinnstol, noe som korsryggen ikke var særlig begeistret for, for den hadde verket fra jeg stod opp. Sliter en del med den, for jeg er vanligvis veldig svai i ryggen). Deretter IKS møte i 1.5 time (på en ny pinnstol), så jeg var rimelig ødelagt i kropp og hode når alt var over. Beina og ryggen holdt på å ta knekken på meg, så jeg haltet og vraltet. Samtidig hadde min kjære og jeg planlagt trening etterpå. Og selv om jeg følte meg som en 5 dager gammel blautkake, så dro vi en tur. Jeg hadde heller ikke spist allverden den dagen, så det var null energi og hente (trykket i meg en banan (som jeg så og si aldri spiser) i ren desperasjon, i håp om å få litt energi til treningsøkten, uten at det hjalp så klart. Så da ble jeg kvalm på toppen av det hele også. Fikk ikke mye utbytte av treningen kan du si, så vi dro hjem etter kort tid. Gosh. Formen er heldigvis bedre i dag.

Ellers kan jo nevne, uten at det finnes spennende for dere (ikke at dette innlegget kanskje var noe særlig spennende heller), så er vi endelig ferdig med å pusse opp gangen her. Tok sin tid, men nå er gjort.

Over og ut.

PS: har vurdert et søkemotorinnlegg igjen. År og dag siden sist. Men det er altså bare vurdert, og vil i tilfelle ikke dukke opp før på fredag, kan jo ikke bryte den tradisjonen.

Still alive

Yo.

Jeg hakke dævva helt enda, jeg har bare fått noe som ligner litt mer på et liv enn tidligere. Ikke sånn kjempemasse mer, men litt. Dagene går liksom med til litt matnyttige ting (oooh the sweet ironi). Altså, ikke bokstavelig talt altså (ordet matmessig mener jeg). Og da blir blogging nedprioritert, naturlig nok. Jeg oppdaget at det er nesten en måned siden sist jeg skrev, så jeg tenkte at det kanskje kunne være på sin plass og oppdatere en smule.Sånn er det når det er kjæreste inn i bildet, kan jo ikke gjøre hva som helst da, han må jo nesten få litt pleie og omsorg han også. Ikke at det er synd på han altså, for han får min oppmerksomhet, høhø.  Ikke at jeg har så voldsomt mye å fortelle anyway, for alt kan jo tross alt ikke fortelles. Maten vet jeg ikke helt hva jeg skal si noe om, pretty much same old? Hvertfall ikke langt ifra. Men jeg får da i meg mat, så det er da noe. Så lenge gubben er her, så spiser jeg hvertfall, om enn mat jeg er trygg på (selv om jeg kan freake ut av det også til tider, fordi jeg innbiller meg at jeg har overspist).  Å gå i butikken er fortsatt en stor utfordring, for jeg har lyst på absolutt alt hver eneste gang vi er innom. Noe som betyr at jeg har lyst til å overspise og kaste opp. Lyst på alt= behov/trang til overspising.

Jeg er veldig åpen med typen, så han skjønner tegninga når jeg sier at jeg har lyst på alt. «Er du der igjen nå ja…». Jepp, stort sett all the time… Så innimellom er det han som er «streng» og sier at vi ikke skal handle mer enn det som var planlagt. Andre ganger er det utrolig nok jeg som må ta tak og si «Du trenger ikke, gjør du vel?», når han har lyst på noe. (Noe som da er ment at begge skal spise altså, ting som jeg normalt sett har overspisinger på, som is, potetgull, sjokolade osv.). Han har skjønt, og sett, (og jeg har fortalt) at jeg kan være meeeeget irritabel i handlesituasjoner, fordi det å være i en matbutikk er en av de største triggerne for meg. Jeg får virkelig lyst på alt, og om jeg ikke har mulighet til det, så kommer sinnet og irritasjonen til overflaten. Ikke så mye sinne da, men mest irritasjon. Det er jo spiseforstyrrelsen som freser, men det er jo jeg som lirer det av meg. Jeg trenger faktisk at typen kan si at vi ikke skal ha noe unødvendig (for is, potetgull, pizza, sjokolade osv er jo strengt tatt ikke nødvendig, hvertfall ikke hver dag), selv om den spiseforstyrra delen av meg kunne ha banket han sønder og sammen de gangene han tar tak. (Neida, jeg er ikke voldelig, så det kommer ikke til å skje). Det ganger meg jo tross alt, at vi kommer hjem uten crap som jeg kaller det. Jeg strever likevel med maten, for det å være mett er en av de vanskeligste tingene for meg, da spiller det ingen rolle hva det er jeg blir mett på, så det går ofte galt uansett. Daglig.

Jeg forteller det som det er til behandleren min også, og sist time spurte hun om jeg har tenkt mer på et eventuelt nytt opphold på Modum. Jeg kjenner at det stresser meg enormt bare det å tenke på det, nå tør jeg faen hakke meg ikke. Jeg klarer ikke snu dette på egenhånd (noe som også skaper irritasjon), men jeg makter ikke tanken på store kostlister nå. Jeg spiser 3-4 ganger daglig, så jeg får uansett i meg mat, og jeg fungerer på denne måten. Mye er bedre nå som jeg er i et forhold igjen, med en som lytter, og spør. Det er nesten mer synd på han, som ofte spiser mye av det samme som meg (han spiser også litt andre ting i tillegg da), her florerer det ikke akkurat det mat i kjøleskapet… Han går ned i vekt, mens jeg har gått opp et par kilo siden vi ble sammen…haff. Jeg har redusert treningen min kraftig også, men vi går mange turer. Vi er blitt sånne «Vi går på stikk-ut turer mennesker». Vi har tatt mange turer allerede, og har planer om mange til. Vi kombinerer dette med foto, så vi får glede x 4 av turene (turene i seg selv, foto, trimmen og hverandre). Jeg synes kvalitetstid med han er kjekkere enn treningen på treningssenteret, selv om den spiseforstyrra delen av meg banner og steiker fordi jeg ikke hardkjører meg på spinningsykkelen, for turer kategoriseres ikke som trening). Men jeg velger det jo tross alt selv, så jeg prøver å ignorere de tankene.

Jepp, det var en liten update fra sofakroken. Legger ved noen bilder helt til slutt her, bare for å vise hvorfor jeg foretrekker andre ting enn å blogge nå…

 

collage

 

Måtte bare si ifra.

Nå kan jeg senke skuldrene noen få hakk, typ, noen cm eller noe, for nå har jeg fått sendt avgårde siste gave og julekort. Sykt godt å ha fått unna alt, og det innenfor tiden, 16.desember som de minner oss om hvert eneste år. Posten altså. Så nå bør jo alt komme fram innen julen er over oss, og det er jo ikke så fordømt lenge til heller. Jeg vender snuten hjemover om litt over en uke tenker jeg, ikke helt bestemt meg for hvilken dag jeg reiser, men nærmere mot neste helg en gang. Får bare håpe at snøen blir liggende nå da, sånn at julestemningen holder seg. Det er hvertfall jul hjemme hos meg, så jeg kan jo alltids bare holde meg inne bak persiennene så klart, da vil det jo ikke bli noe problem, men nå er det nå en gang sånn at jeg må ut døra om dagene da. Jeg kjøpte meg en svibel her i forrige uke, og nå som varmen står på ganske godt her, så har den blomstret ganske så bra bare i løpet av denne dagen. Hurraaa. Det er den optimale julelukten for meg hvertfall. Den er rooosaaa og fin.

Jeg lider valgets kvaler når det kommer til julekjoler i år, valget står mellom en lilla, to svart og en grønn. Alle er fine, men jeg har ikke behov for å pakke med meg alle liksom.  Jaja,  får vel være fornøyd med at jeg hvertfall slipper å kjøpe en ny, for jeg har ikke akkurat slitt ut noen av dem. Den grønne har jeg vel bare brukt en gang før. Foruten julaften så skal vel klesvalget gå greit tror jeg. Har liksom en plan i hodet om at jeg ikke skal pakke med meg så mye, men skal jo tross alt være hjemme en stund, så trenger jo litt likevel. Skjønt jeg kan jo vrenge klærne, og bruke dem på begge sidene. Kabalen går vel opp i år også vil jeg tro.

Her er kjolene jeg har tenkt da…

kjolene

Måtte ta med to bilder på den øverste, for detaljene foran på kjolen kom liksom ikke så godt fram på avstand..Det heller i grunnen i mot den lilla og den øverste svarte, for de er mest behagelige å gå i.. ignore the batwings forresten (ja, armene)

På mandag hadde jeg time med behandleren min igjen, og det er vel en underdrivelse å si at jeg var irritert. Kjenner at jeg er sliten av behandling, samtidig som det var en del ting jeg reagerte på. Men, nå klarte jeg hvertfall å si klart og tydelig hva jeg mente om visse ting, så får vi se da, hva som kommer ut av det. Synes det er litt ubehagelig å måtte si sånne ting, men nå var jeg der at jeg følte at jeg bare måtte, jeg kan jo ikke ta hensyn til henne i første omgang, når jeg er der for min egen del. Og jeg trengte å påpeke det. Dessuten handler det jo om kommunikasjon, og den skal jo gå to veier, tross alt. Jeg syntes den timen var litt lang, så var glad da den nærmet seg slutten, og håpet egentlig at jeg fikk behandlingsfri til over nyåret, men neida, hun var ledig neste uke også gitt. Jaja, da er jo jula bare noen få dager unna, så da skal det hvertfall bli godt å gå ut derifra.

Skulle ha møte med de fine IKS jentene senere den dagen, men hun ene ble forhindret fra å komme likevel, så da endte det opp med at vi tre andre ble sittende på cafe et par timer og drikke kaffe og skravle. Veldig hyggelig og avslappende. Ble en treningsøkt på meg etter det igjen, og gleden var ganske stor da jeg kom dit og så at de har fått nye spinningsykler i selve treningshallen. Med bedre seter, og med et lite tastatur, der det er klokke og km teller. Genialt. Droppet styrkeøkten da, orket bare å spinne. Men digg var det uansett.

I går var jeg ute og gikk meg en tur, det er i grunnen ganske tungt å gå i dyp snø, så jeg ble sliten, men når utsikten var sånn her, da var det verdt det.

IMG_1148

Er Cair Paraval (slottet i Narnia you know) bak de fjellene der?

Ps: fun fact: jeg har forhåndsinnstilt dette innlegget til publisering 12.12.-12. kl.12.12 hohoho.

Ekstrem til ekstrem.

Jeg klarer ikke helt å huske om jeg har skrevet et innlegg om dette før, eller om det bare har vært et planlagt innlegg i hodet mitt lenge. Jeg mener at jeg kanskje har skrevet litt om det…? Uansett, så er situasjonen litt annerledes nå, i forhold til dette temaet, i enda større grad enn tidligere. Dessuten leste jeg blogginnlegget til Lovelyliller i går, + at jeg fikk en kommentar på facebook her om dagen, og hadde en kort cha om det i går kveld. Så da vil jeg, uavhengig om jeg har skrevet noe om det før, skrive om det nå (også?).

Kosthold i ekstrem variant, trening, sykdom? Da jeg kom ut fra kokkoheimen i januar, så ble jeg helt besatt på trening og kosthold. Jeg fant fitness blogger, og leste alt jeg kom over om trening og kosthold. Slukte alt av tips og råd, og gjorde en del av det til mitt eget. Jeg søkte opp ulike øvelser, treningsprogram, proteinrike matretter and so on. Tidligere (for noen år siden) prøvde jeg meg på atkins (jeg ble veldig gira på å spise kjøtt, fisk, grønnsaker, og endte med å gå opp i vekt, så jeg slutta). Nå ble det proteiner som plutselig stod høyt i kurs. Og mye og hard trening. Sakte mens sikkert begynte jeg å gå lei av alt dette styret, alle disse tipsene og rådene, den og den maten. Altså, jeg syntes det var veldig greit å få noen tips innen trening, hvilke øvelser som kan være greit å bruke, og hvordan de skal utføres korrekt.  Vil jo helst unngå en enda mer herpa kropp når det kommer til betennelser og overbelastninger.

Men etterhvert begynte det å gå meg mer og mer på nervene å lese disse bloggene spesielt. Fordi så mange av dem er så fordømt ekstreme, knapt nok rom til til å skeie ut, eller la være å trene. Jeg har nemlig ingen planer om å gå fra den ene eksreme mat/kropp/trenings varianten, til den andre. Jeg orker ikke å måtte planlegge, vurdere, skvise inn, og bli fanatisk. Etter som tiden gikk, så ble jeg mer og mer forbannet når jeg leste innlegg etter innlegg, der jeg ble bombadert med hva jeg burde gjøre, og hvordan. Hva jeg helst bør spise, og når. Hvordan jeg skal trene, og hvilke øvelser, til hvilken tid omtrent. For det første, når det kommer til kosthold, så er det dyrt å skulle bestille både det ene og det andre av ingredienser for å få laget anbefalte retter flere av dem legger ut. For det andre, så vil jeg faktisk unne meg noe godt innimellom, og jeg vil spise det jeg liker, ikke lage noe bare fordi noen mener at alt annet ikke er bra å få i seg. Selv om det er en del mat jeg fortsatt synes er litt skummelt å få i seg, så var det en ting vi fikk innprentet av en psykolog på Modum; «Spis all mat. Spis all mat, spis all mat!». Da jeg var i Oslo for noen uker siden, landsmøte med IKS, så hadde de en liten sten liggende, der det stod en tekst på; «All mat er ja mat». Selvsagt finnes det jo en grense på hva som er bra, og helseskadelig (å leve på junk hele livet er vel ikke akkurat så bra). Jeg vet hva jeg burde gjøre, spis såkalt normalkost, med variasjon, og tillate meg å skeie ut innimellom, alle har godt av det. Det siste jeg trenger, er fanatiske folk som nesten brøler (ved bruk av tusen !!!!!!!!!) hva som er bra, og definitivt ikke bra (i deres øyne).

«Vil du ha stram rumpe? Kom deg opp av sofaen og kast den sjokoladen!!!!!!!!!!!. Vil du ned i vekt? Få rævva opp av stolen og beveg deg!!!!!!!!!!!!! (Jo, man må kanskje holde seg aktiv om man ønske vektnedgang, men å gi tips på en god og hensiktsmessig måte er tross alt hyggeligere enn sånne uttalelser mener jeg). Dropp sjokoladen, spis salat!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Ikke spis sukker, velg stevia eller hva pokker!!!!!!!!!!! Ikke finn på å få i deg aspartam!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Spis lite av ditt, spis masse av datt. Ikke bruk tredemølle eller apparater, bruk manualer!!!!!!!!!!! Get my point? For meg ble det hele bare usaklig, selv om mye helt sikkert stemmer, og er fornuftig til tider. Men når det blir så totalt ekstremt og fanatisk, da skygger jeg banen. Har jeg lyst på en sjokolade, så vil jeg spise en sjokolade (eventuelt drikke varm sjokko), vil jeg trene både styrke og utholdenhet på en og samme økt (selv om det ikke er opimalt i forhold til utbytte, hva nå enn målet mitt/ditt er), vil jeg sitte på ræva en dag, så gjør jeg faen meg det. Dessuten kunne jeg aldri ha kjørt et sånt kosthold som mange av disse råd»giverne» gjør, for jeg klarer ikke holde meg til kun grønnsaker og proteiner f.eks. Jeg er litt for glad i sjokolade og godis til å ville kutte det ut. Og jeg drikker pepsi max, så mye jeg vil, selv om det inneholder aspartam. (Jeg mener, jeg kutta ut røykingen, den må vel være litt mer skadelig, den hadde jo krigføring mot lungene mine tross alt). Og nei, jeg kutter virkelig ikke ut sukker, for jeg vil nemlig leve på en måte som er normalt, uten at jeg skal bli redd for absolutt alt som enkelte vil kalle for farlig og usunt. Jeg har ingen planer om å utvikle ortoreksi f.eks.

Her om dagen skrev jeg på facebook at jeg var på min andre kopp med varm sjokolade. (Ja, jeg er hekta). Der var den en som skrev som kommentar at det var jo bare å drikke en sunn variant. Jeg kan ikke fordra disse posevariantene med lettutgaver av såkalt «kakao». Ikke foretrekker jeg å lage det med kakaopulver heller. Jeg liker min variant best, og dermed er det den jeg lager. Jeg bruker mørk dronningsjokolade og som regel skummet melk, (også med litt kaffe i), og jeg lager en kopp pr. gang, så det er ikke akkurat en kaloribombe. Det skal tross alt smake godt, jeg lager ikke noe jeg ikke liker noe særlig, bare fordi det er «sunnere» (les: mindre kalorier). Nei takk, jeg vil ikke ha rådet ditt en gang, det faller rett i grusen. Det er vel ikke akkurat uvanlig at flere som tidligere har slitt med en spiseforstyrrelse lett faller over til andre ekstremiteter, og dette med trening og kosthold står høyt på listen hos flere. Jeg blir bare oppgitt jeg, når vedkommede plutselig lever på proteinpulver, og bestiller absolutt alt han/hun kommer over på iherb, for å nevne et eksempel. «Nå er jeg frisk gitt, trener 100 ganger i uken, propper i meg proteinpulver, kuttet ut sukker and so on. Vel, jeg vil ikke kalle det for helt friskt jeg da, som Lovelyliller skriver, er det ok å være sykelig opptatt av noe så lenge det er i sunnhetens navn? Min mening er at så lenge det er ekstremt eller sykelig, så ja, så er det sykelig, og ikke normalt. Men for guds skyld, det er jo opp til enhver mann å gjøre som man vil, bare ikke prakk det på meg.

Og bare for å nevne det, jeg har sluttet å følge disse bloggene, og jeg søker ikke opp alt som har med trening og kosthold å gjøre lengre. God fornuftige tips kan jeg ta imot, men blir det ekstremt, så snur jeg og går ut. Jeg vil nemlig styre litt selv, uten at media eller hvem det nå skal være, skal fortelle meg hva jeg bør, og ikke bør gjøre. Sunt eller usunt. Jeg har i mange år levd i en stor og ekstrem boble, jeg trenger ikke flere innfallsvinkler i den retningen. Og heldigvis gjør jeg som jeg vil. Tenkte bare jeg skulle dele mine meninger rundt dette, sånn at vi har det på det rene, fordi jeg har tenkt på det lenge, fordi jeg ikke trenger at andre skal fortelle meg (eller brøle!!!!!!!!) hva som er bra og ikke, og fordi Lovelyliller sitt innlegg sparket meg bak til å skrive dette. (Jeg leste innlegget via facebook, fordi det poppet opp der). Kan også helt til slutt her, si at jeg aldri har laget en eneste rett som noen har tipset om sine blogger. Så så ivrig er jeg på nytt kosthold. Og som jeg nevnte for et par blogginnlegg siden, jeg har redusert treningsmengden fra 5 til 3 dager i uken. Prøver å være litt fornuftig oppi alt det ufornuftige, tross alt.

Takk for meg. (!!!!!!!!!!!)

«Jeg vil ikke!»

På enkelte områder er ting litt vanskelig og kaotisk akkurat nå. Jeg ser ikke helt hvordan ting skal ordne seg, selv om det sikkert gjør det på en eller annen måte, det pleier jo å gjøre det. Likevel skaper det bekymringer, og jeg vrir hodet for å få kabalen til å gå opp, eller å finne de riktige brikkene om du vil. Jeg er ikke videre fan av å legge puslespill. Dette gjør at ting blir en ekstra belastning, men det er ikke så mye jeg får gjort med det akkurat nå, men håper det ordner seg på sikt. Men her og nå forstyrrer det en del. Lager ubalanse i systemet, men jeg holder meg oppreist, til tross for at jeg enkelte dager føler at jeg skal gå på veggen av disse ulike årsakene.

Matmessig…vel, den siste tiden har det i grunnen gått ganske greit bulimisk sett, det vil si, jeg klarer å unngå å gå på smeller oftere enn at det smeller. Det skjer selvsagt innimellom, men det har gått, om jeg skal si det selv, ganske så bra i det siste. Jeg vinner ofterer enn jeg taper, og jeg vil si meg fornøyd med at jeg faktisk klarer flere dager uten overspising og oppkast. Jeg vil jo helst klare å unngå det som best jeg kan, selv om det av og til går litt skeis. Jeg hadde time med behandleren min i dag, og hele timen gikk med til å prate om spiseforstyrrelsen. Hun lurte blant annet på hvor ofte oppkast forekommer nå, om jeg skal gi et gjennomsnittstall. Jeg tar hele tiden utgangspunkt i før og etter Modumoppholdet, for det laget jo et skille. Om jeg skal gjøre en utregning på det, så vil jeg gå så langt som å si at episodene nå bare er 1/3 av hva de var før oppholdet. Det er en drastisk forbedring vil jeg si. Før hadde jeg 2-3-4-5 runder med det bulimiske, daglig. Nå kan det kanskje bli 2-3 i løpet av en hel uke, der det vanligvis bli 1 gang de dagene det skjer.

Samtidig er ikke inntaket optimalt, det er jeg fullstendig klar over, men igjen, det er mer enn før innleggelsen, så det er jo forbedring der også, tross alt. Det som kanskje ikke er helt bra, er at jeg er veldig ensidig i kosten, noen behandleren min gjerne vil at jeg skal gjøre noe med, og da var det spesielt med tanke på utvalg av diverse påleggstyper. Det har blitt mye syltetøy for tiden, rett og slett fordi jeg har et stort glass av det stående. Nå er det ikke sånn at jeg ikke vil spise noe annet, det er mer det at jeg ikke har lyst på noe annet når jeg er i butikken, at jeg ikke tenker over det, eller at jeg tenker litt på dette med holdbarhetsdatoer f.eks. Da kjøper jeg heller noe som varer over tid, for jeg vet at det fort kan bli sånn at jeg velger andre alternativer enn knekkebrød når jeg skal spise, og da blir det jo litt bortkastet å kjøpe en pakke med kjøttpålegg som varer i en kort periode bare. Litt taktisk tenkning. Fisk er jeg dårlig på å få i meg, så hun spurte om det var noe der jeg kunne kjøpe. Joda, jeg er veldig glad i makrell i tomat, og det kjøper jeg innimellom, når jeg kommer på det. Men der også kan det dukke opp det problemet at det ikke frister hver dag, og dermed kan en halv boks bli liggende i evigheter etter at den er åpnet, og den blir kastet.

Og så er den fordømte ambivalensen veldig sterk igjen da, så alt i meg skrek «Jeg vil ikke!!» gjennom hele timen. Det stritter i mot, fordi spiseforstyrrelsen har fått mer grep om meg igjen, selv om det er bedringer på flere områder. Og når hele timen i dag gikk til å prate om spiseforstyrrelsen, nå som jeg er i en periode der jeg er drittlei av alt som heter behandling, så var jeg bare irritert og ønsket egentlig ikke å prate om det. Noe som selvsagt gjorde at behandleren min nettopp vil at vi skal prate om det. Hun ønsker å høre hva disse tankene og følelsene gjør med meg. Så det blir temaet neste uke. Finfint.

Fikk ut litt frustrasjon på trening i dag da, helt til jeg så at hun også var der, og alt bare kom veltende over meg igjen. Faen ta! Som jeg har fortalt før, så trener også ex-behandleren min der jeg trener, og det hender at vi er ferdig sånn ca. samtidig, noe som fører til at jeg innimellom treffer på han inne på butikken jeg går forbi på vei hjem, for det er nærbutikken hans. Vi har samme vei hjemover, jeg går forbi der han bor ofte. På fredag var vi ferdig samtidig, og gikk sammen oppover. Han lurte på om jeg skulle innom butikken, han skulle det. Men jeg hadde lagt igjen lommeboken hjemme, nettopp for å unngå å gå innom på vei hjem, så jeg sa at jeg skulle gå forbi. Noe han utbrøt «Yes!» til. De gangene jeg er ferdig på trening sånn like etter at han går (jeg ser når han drar, det er ikke så stort der, og jeg sitter da som regel på spinningsykkelen noen meter fra utgangen), og jeg skal innom butikken på vei hjem, så går jeg og ser om han er der inne, for det er ikke alltid jeg har så lyst til å treffe på han der. Vel, i dag traff jeg selvsagt på han der inne. Han var på vei ut da jeg kom inn. «Hva skal du nå?» spurte han, akkurat som han tenkte at det går galt hver gang jeg beveger meg inn i en butikk. Jeg må jo tross alt ha noe mat innimellom jeg også repliserte jeg. Vi ble stående og prate litt, og han viste meg en boks med tunfisk som han hadde kjøpt, som at det skulle være et bra alternativ. Jeg liker ikke tunfisk, så svaret han fikk var æsj. Jeg fortalte at behandleren min mente at jeg bør få litt mer variert kost, fordi det en så ensformig nå. «Ååh, er du der nå». Jepps. Vi ble stående og prate litt til om dette, og i det han gikk ut så sa han at jeg bør handle fornuftig. Det var planen, og jeg sa at på den måten er det bedring. Han smilte og sa at det var bra, før vi sa ha det bra og gikk hvert til vårt.

Og jeg var faktisk fornuftig, og jeg kjøpte faktisk makrell i tomat. På tube, for da slipper jeg hvertfall å kaste noe. Jeg handlet inn noe så jeg har over litt lengre tid, hvertfall så jeg klarer meg i noen dager framover, sånn at jeg også slipper å måtte løpe ned butikken daglig. Det eneste ufornuftige jeg gikk ut derifra med, var to kick, sånn lakris med sitron i. Jeg har fått, ja, helt kick på dem for tiden. Ellers var det bare fornuftig handel. Jeg var fornøyd med at jeg klarte å forholde meg til jeg hadde planlagt å kjøpe inn, og ikke mer enn det. Ikke noe som havner rett i dass, på feil måte. Så selv om det stritter i mot i meg, så gjør jeg da likevel noen fornuftige valg, høhø. Alt som havner på plussiden er jo tross alt bra, tross alt. I løpet av de 5 siste dagene (som er det jeg husker akkurat nå), så hadde jeg en bitteliten smell på lørdag, men laaangt ifra den mengden jeg har på det verste. Bare det er jo bra, så alt er ikke bare sorgen.

Helt til slutt her vil jeg ta med at det er verdensdagen for forebygging mot overgrep av barn i dag. Jeg liker å være med å sette lys på sånne verdensdager, så kan ikke unnlate dette heller. Tanker går til alle barn som har vært/blir utsatt for overgrep daglig, ingen skal være nødt til å oppleve sånne grusomheter. Ta deg tid til å gi disse barna gode tanker du også.

Forbedring?

Nå må vi nesten prate litt om trening dere. Jeg skrev riktignok et innlegg om trening for noen dager siden, eller, det var faktisk om fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser da, men nå skal jeg snakke pittelitt om trening, som i trening. Helt siden jeg var lita har jeg trent med ett eller annet, jeg er en sånn person som må holde meg aktiv på den fronten, det har alltid vært en del av meg, det ligger liksom naturlig i livet mitt. Jeg har vært innom en del ulike typer idretter. Jeg drev med turn da jeg var rundt 7-8 år, og holdt på i noen år, før jeg ble nesten fjortis, og fant ut at det var andre ting som var mer interessant (les: gutter). Jeg har i en god del år egentlig angret på at jeg sluttet, for jeg likte det jo egentlig veldig godt, og jeg savner det på en måte. Nå er jeg utgammel, og kan liksom ikke fortsette der jeg slapp. Men, jeg likte også fotball, men jeg sluttet jo der også, når andre ting begynte å interessere meg (igjen: gutter, bare i en eldre versjon). Da jeg begynte på taekwon-do, så følte jeg på en måte at jeg fant min greie, i voksen aldre. Kampsport er noe jeg også har hatt lyst til å begynne med, i mange år. Aller mest kickboksing, men det var det ikke oppstart på den høsten jeg var meeeget klar for å begynne. Men, taekwon-do var kjekt, for miljøet der var knall. Jeg trente ofte, møtte opp hver gang, uansett hvor lang tid det tok meg å gå, uansett vær.

I takt med spiseforstyrrelsen, så kom depresjonen sigende på, og det gjorde at alt jeg interesserte meg for forsvant helt. Jeg trappet ned på treningen, orka ikke møte opp, utsatte, maktet ikke. Gleden og motivasjonen forsvant. Dessverre, for jeg hadde det jo så kjekt de få gangene jeg gadd gå ned, selv om det var en gang i jubel året. I fjor høst kom lysten tilbake igjen, og jeg dukket opp på treningene igjen. Jeg børstet støvet av utstyret, og jeg var med på kurs. Klar for å bli hjelpetrener, og gradere meg videre mot svart belte. Så kom brevet fra Modum…og så forsvant muligheten når jeg først var i gang igjen. Jeg hadde som mål å starte på igjen på nyåret, da oppholdet på Modum var ferdig, og jeg skulle gradere meg til påsken igjen. Jadda, sånn skulle det ikke gå gitt, for jeg, lur som jeg var, klarte jo å trene på meg den fordømte betennelsen i knærne da. Trente det jeg fikk lov til, + litt til, da jeg var på Modum. Hadde jo vanskelig for å forholde meg til den vektoppgangen da…så treningen ble noe ufornuftig, noe jeg har fått merket nå i ettertid. Jeg fikk denne dritten for ett år siden, og har det fremdeles, selv om jeg er flink til å la være å belaste knærne når jeg trener nå.

Så, da jeg kom hjem fra Modum, så meldte jeg meg jo inn på treningssenteret her da. Nå skulle det trenes, for nå skulle det bygges muskler! Treningspedagogen vår på Modum anbefalte meg selvsagt å kun trene 3 dager i uken, helst bare 4 timer i løpet av uken, og da ikke med høyt gir. Og jeg bare…mmmhmm, sææærlig. Jeg vil trene hver dag!! Da må du spise mer, sier han. Din gledesdreper tenkte jeg bare da, i mitt stille sinn. Jeg så faktisk for meg at jeg skulle trene hver dag, for jeg var jo så gira på å bygge muskler. Det som overrasket meg litt, var at jeg faktisk klarte å ha to treningsfrie dager i uken, akkurat som vi hadde på Modum. Det var liksom som at jeg hadde en miniutgave av treningspedagogen sittende på den ene skulderen min, og hele tiden minnet meg på at kroppen hvertfall trengte to dager med fri. «Restitusjon Laila, kroppen trenger restitusjon». Jeg klarte å vedlikeholde dette helt fram til boosteroppholdet vi hadde 4 måneder senere, der jeg stolt kunne fortelle at jeg faktisk hadde klart å forholde meg til dette. Jeg tør påstå at han ble litt stolt over meg. Han sa hvertfall at det var veldig bra.

Men så dere, ikke det at det begynte å skli ut, men jeg tillot meg faktisk å også ha tre dager fri i uken, uten at jeg fikk noia av den grunn. Det var greit, jeg hadde hele tiden dette i minnet, at kroppen ikke tar skade av noen fridager. Tidligere stakk jeg innom trening hvertfall en dag i løpet av helgen også, men nå…nå er det nesten sånn at bare tanken kjeder meg. Da er det så stille og rolig der. Jeg liker faktisk at det er litt folk der når jeg trener jeg, kanskje treffe på noen kjente tryner og skravle litt. Det er det dårlig med i helgene gitt. Så, nå har jeg ikke bare to treningsfrie dager i uken, ikke tre heller, men fire! Og vet dere hva? Jeg synes det er helt greit. Jeg er liksom der at jeg ikke orker stikke ned i helgene, når jeg vet at piffen kanskje ikke er der helt. Så jeg tar faktisk helgene helt fri. Trener tre dager i uken, og resten går til andre ting, avslapping som regel. På ettermiddagene altså. Dagene går jo som regel med til jobb, møter, tannlege, behandling og den biten der. Innimellom, om været er bra, og jeg føler for å stikke ut og ta noen bilder, så kan jeg gå meg turer, men jeg er litt sånn væravhengig jeg da. Plaskregner det, eller sludder, som det gjerne gjør på denne kanten av landet på denne tiden, så gidder jeg ikke gå ut. «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær» regla kan gå og legge seg for min del. Jeg går ikke ut, bare fordi det oppi hodet mitt brøler at jeg burde gå ut. Turene skal være hyggelige mener jeg. Selv om helgene kan bli utrolig lange og dryge, så kan jeg godt holde meg inne hele tiden, om været stinker altså. Er det fint vær, så får jeg nesten dårlig samvittighet om jeg bare sitter inne.

Jeg har som nevnt tidligere, en vanvittig med uro i meg til tider, kan fort bli veldig rastløs, men om det plaskregner, da får jeg bare være rastløs altså. (Selv om hodet helt sikkert hadde hatt godt av litt frisk luft. Men da kan jeg jo bare stikke hodet ut av døra, er ikke verre enn det). Uansett vær eller vind, poenget mitt her er hvertfall at jeg faktisk har klart å roe ned treningsmengden min ganske så mye siden oppstart i januar. Og det føles helt greit. Jeg klarer meg fint med tre dager, + at det innimellom blir noen gåturer med kameraet i hånden. Jeg må riktignok innrømme at jeg kan bli litt stressa når jeg reiser bort i flere dager og vet at jeg ikke har treningsmulighet, men jeg overlever faktisk det helt fint også. Jeg dævver ikke om jeg har noen dager fri. Jeg må nesten klappe meg selv litt på skulderen over det faktum at jeg faktisk har trappet ned jeg. Så fornuften er heldigvis på plass i noen tilfeller, og alt som er fornuftig er jo skritt på veien. Tross alt. Og om jeg tar utgangspunkt i de timene vi hadde med fysisk aktivitet/trening på Modum, i løpet av en uke, noe som utgjorde ca. 6 timer totalt (to timer med fysisk aktivitet på planen, for var obligatorisk, + 4 timer vi kunne bruke utenom), så er jeg faktisk der nå også. Pluss dagene med fri da, bare at jeg nå har to mer enn det vi hadde på Modum. Jaggu, det hadde jeg aldri trodd i januar da jeg meldte meg inn på treningssenteret.

Jeg tør derimot nesten ikke tenke på hvor mye mer jeg kanskje må kutte ned den dagen jeg ender opp i en time hos en fysioterapeut, som skal anbefale meg øvelser som skal være bra for knærne, og den teite muskelbetennelsen jeg har i armene. Jaja, den tid den sorg..

Nervene begynner å melde seg..

Sommerfuglene har begynt å svirre rundt i magen på meg, ikke sånn kjempe heftig ennå, men jeg kjenner at de er der. Vi har hatt et nytt IKS møte i dag, der jeg har fått oppdatert jenten litt om tips og råd jeg fikk forrige helg da jeg var i Oslo, hva vi kan jobbe litt med videre, og hva som generelt kan være nyttig for oss i forhold til å få i gang lokallaget. Siste rest av møtet ble brukt til å småforberede litt i forhold til temakvelden vi skal ha på torsdag. Hva som kan være lurt å ta med i det vi skal prate om, hvordan vi skal gjøre det osv. Vi har jo planlagt dette her en god stund nå, og kommet ut i media og vist trynene våre (to av oss..), opprettet blogg og facebook side, og slengt ut, og hengt opp informasjon på ulike steder. Da vi hadde det hele litt mer på avstand, så var jeg bare gira, og så fram til det, det gjør jeg jo nå også, men nå har også nervene begynt å melde seg litt. Vi aner jo ikke om det kommer noen, eller eventuelt hvor mange som vil komme, men noen har hvertfall ytret at de vil komme, noen helsepersonell, så da får vi se da. Nervene blir nesten enda litt verre når det kommer folk fra den sektoren, selv om det er viktig at de kommer, for alle har jo ikke full innsikt i hva spiseforstyrrelser, eller IKS er.

Det er to av oss som skal holde selve foredraget, og vi skal heldigvis møtes litt før det hele starter (alle kommer litt før da, men vi skal møtes enda tidligere). Vi må liksom ha en liten «generalprøve», og ikke minst må vi få forberede oss på det praktiske også. Jo mer vi pratet om dette i dag, jo mer kjente jeg på disse sommerfuglene i magen, for nå er kvelden snart her. 3 dager igjen bare, iiiiiikk. Jeg har ingen planer om å droppe ut da, det er jo en utfordring å skulle stå der og prate foran mennesker, men jeg får tenke at det nok vil gi en mestringsfølelse når det hele er over. Og det er jo lov til å grue seg for noe man aldri har gjort før, nerver hører liksom med. Ikke at jeg er sånn overvettes glad i å snakke i forsamlinger, men det vil nok gå seg til når vi først er i gang tenker jeg. En gang må jo være den første uansett, om vi skal få til dette her.

Jeg må si at det var godt å komme seg på trening etter møtet, få fokuset på noe annet, roet nervene litt liksom, og få ut litt energi og anspenthet. Kanskje det er det jeg bør gjøre før foredraget på torsdagen også…Ikke på en sånn måte at jeg peser meg ut så klart, men roe ned litt, før det topper seg igjen i timene før. Bærer jeg på for mye nerver, så sprekker jeg vel som en ballong. Jeje..Kanskje jeg bør trykke i meg en battery eller noe, sammen med kaffe så klart, sånn at jeg er litt der opp når vi starter..Burde vel heller tatt beroligende, men sånt driver jeg ikke med lengre. Nå får det gå som det går, jeg har troen på at det skal gå bra. Det broliger meg hvertfall litt at vi er en så fin gruppe, vi jobber godt sammen, og vi er samkjørte, så vi backer opp hverandre.

Jeg tok turen innom biblioteket i dag også, lånte meg et par lydbøker, så i kveld blir det nok å koble helt ut tror jeg. Lene meg tilbake, og bare leve meg inn i historien, dessuten funker det veldig godt som sovemedisin for meg. Blir jo ubertrøtt etter ett kapitell eller to, etter at jeg har krøpet under dyna altså. Det er jo finfint. Godt å kunne sovne uten å måtte stappe i meg noe å sove på, det er forresten noe jeg nesten ikke har gjort den siste måneden, og godt er det. Fint om jeg kan klare meg uten.

Nei, nå må nervene roe reka litt her, kjenner det blir ekstra mer liv i magen nå som jeg skriver om det, lord.