Hooooy.

Dere trodde kanskje jeg var død, men det var jeg altså ikke. Jeg har bare hatt bloggsperre. (Sjokk liksom). Det føles ikke som at det var så lenge siden jeg sist oppdaterte, men så viser det seg at det er en hel måned siden. (Er det dette de mener med at jo eldre man blir, jo fortere går tiden?). Jeg har ikke sånn voldsomt mye spennende å skrive om da riktignok, men på den måneden som har gått siden sist, så har det da likevel skjedd noe. Jeg kan jo begynne med å nevne at kjærligheten lever i beste velgående og at vi har forlovet oss ♥ Kjekke greier.

 

 

En fin bukket fra de hyggelige husvertene, og en søt kake laget av svigermor.

Behandling 2 ganger i uken (psyk. og fysio), og har begge på samme dag, rett etter hverandre, så det går slag i slag. Fungerer greit for meg at de er samlet på samme dag i grunnen. Så langt har jeg gått rett fra psykolog til fysio (9.30-11, og 11-12, så det er virkelig slag i slag). Så det er veldig fint at det tar meg to minutter å gå mellom disse bygningene. Fra og med om 3 uker, så blir rekkefølgen byttet om (til og med med en halv time i mellom), så får vi se da, om det gjør noen utslag. Altså, at jeg først skal ligge på den benken og bli knadd på (Å bli tatt på er ikke akkurat det jeg liker best her i verden, av andre enn kjæresten da så klart, med tanke på at jeg ikke akkurat er så fornøyd med kroppen..). Hvis det skal ha seg sånn at jeg i en av timene skulle føle det ble helt for jævlig, så kan jeg syte og klage hos psykologen. Nå har det riktignok gått greit så langt (Å bli knadd/tatt på), men man vet jo aldri, ikke sant? Jeg er hvertfall der at jeg kan si det som det er i forhold til kroppsopplevelsen (til fysioterapeuten), samtidig som jeg har galgenhumor og selvironi, så jeg (fornuften) vet jo at det ikke er helt rasjonelle tanker som dukker opp om dette. Så jeg/vi ler jo av noe av dette her også. Hun skal ha for at hun faktisk kommer med innspill som snur på mine tanker. Når jeg sier at jeg føler meg smell feit, og at kroppen flyter utover i alle retninger når jeg ligger, så lurer hun på om jeg kan tenke motsatt, at jeg vil føle meg tynnere når jeg reiser meg. Hun påpeker også (selv om jeg selvsagt er fullstendig klar over dette selv også) at det er naturlig at kropper «flyter litt utover», for vi mennesker har jo også innvoller f.eks, som velter seg ut i liggende tilstand. Men som sagt, det er den syke ufornuften som ikke vil tenke på at det er sånn. (Kokko i hodet ja). Så jeg må ærlig innrømme at den biten av timen der jeg blir dekket av pledd er den beste. Da blir hvertfall ikke kroppen synlig på samme måte. (Jeg innbiller meg selvsagt at andre/hun tenker det samme om min kropp som jeg selv gjør —-> paranoid?). Det aller verste er vel når hun ber meg puste med magen (altså slippe den helt løs liksom), for det oppleves som at den blir dobbelt så stor. Når jeg i utgangspunktet synes den er enorm, og ikke det liker det et sekund, så kan du jo tenke deg. I forrige time (ikke nå på mandag, men forrige), når hun ba meg slippe den løs, så viste jeg henne at jeg kan blåse den skikkelig ut, og da ser den ut som at jeg skulle være gravid i 7-ende måned. (Jeg er flink til å blåse den ut, noe min kjære synes er like morsomt og fascinerende hver gang). Men alt i alt så går det da greit, og hun er så fin og morsom at det ikke er noe problem i grunnen.

Hos psykologen er det fortsatt sånn at jeg deler og forteller, litt sånn mer «bli kjent», fortelle om min situasjon, kroppsopplevelse og matproblematikk. Vi har også vært innom traumet. I går ble det en del prat om IKS, for vi prøver jo å få i gang noe skikkelig her (nå har vi satt opp en plan for hele neste år). Så det blir jo også innenfor feltet jeg er i behandling for. Bloggen ble såvidt nevnt, og han lurte da på om han kunne få lese…ooohoooy. Jadda, fikk jo linken da, så hvis du leser, hei hei. Så langt er det satt opp timer hos de begge ut året, så får vi se hva det blir til videre etter det.

Mat og trening? Joda, neida. Vet nesten ikke helt hva jeg vil nevne angående maten..men jeg er langt i fra frisk, for å si det sånn. Det humper og går, noen dager litt bedre enn andre (alt teller, ikke sant? Alle de små skritta liksom. Viktige og huske på). Tanker kommer og går, noen brenner seg fast, andre blåser jeg avgårde litt lettere. Så både spiseforstyrrelse og sunn fornuft tar plass. Så jeg godtar at sånn er situasjonen akkurat nå, uten at det betyr at det alltid vil forbli sånn. (Se der ja, en rasjonell og fornuftig tanke jeg kan leve med). Jeg er ikke lengre (hvertfall ikke nå) en treningsnarkoman som løper ned treningssenteret i tide og utide. På det meste så trener jeg tre ganger i uken der nede, på det minste…ingen dager. Det kan jeg også leve med, men selvsagt skulle jeg klart/orket og dratt slaktet nedover de tre gangene. Men nå er det jo sånn også for meg, som med andre, at det dukker opp andre ting, og at formen ikke alltid er like god. I går hadde jeg en dag der jeg definitivt burde holdt meg unna treningen. Jeg trasket hjemmefra grytidlig, og det hadde fryst på og var glatt, så jeg steglet meg nedover (til byen), noe som gjør at kroppen blir anspent. Så var det psyk. og fysiotimer, så gikk jeg en liten tur, så ble det kafe i 1.5 time 8på en pinnstol, noe som korsryggen ikke var særlig begeistret for, for den hadde verket fra jeg stod opp. Sliter en del med den, for jeg er vanligvis veldig svai i ryggen). Deretter IKS møte i 1.5 time (på en ny pinnstol), så jeg var rimelig ødelagt i kropp og hode når alt var over. Beina og ryggen holdt på å ta knekken på meg, så jeg haltet og vraltet. Samtidig hadde min kjære og jeg planlagt trening etterpå. Og selv om jeg følte meg som en 5 dager gammel blautkake, så dro vi en tur. Jeg hadde heller ikke spist allverden den dagen, så det var null energi og hente (trykket i meg en banan (som jeg så og si aldri spiser) i ren desperasjon, i håp om å få litt energi til treningsøkten, uten at det hjalp så klart. Så da ble jeg kvalm på toppen av det hele også. Fikk ikke mye utbytte av treningen kan du si, så vi dro hjem etter kort tid. Gosh. Formen er heldigvis bedre i dag.

Ellers kan jo nevne, uten at det finnes spennende for dere (ikke at dette innlegget kanskje var noe særlig spennende heller), så er vi endelig ferdig med å pusse opp gangen her. Tok sin tid, men nå er gjort.

Over og ut.

PS: har vurdert et søkemotorinnlegg igjen. År og dag siden sist. Men det er altså bare vurdert, og vil i tilfelle ikke dukke opp før på fredag, kan jo ikke bryte den tradisjonen.

Still alive

Yo.

Jeg hakke dævva helt enda, jeg har bare fått noe som ligner litt mer på et liv enn tidligere. Ikke sånn kjempemasse mer, men litt. Dagene går liksom med til litt matnyttige ting (oooh the sweet ironi). Altså, ikke bokstavelig talt altså (ordet matmessig mener jeg). Og da blir blogging nedprioritert, naturlig nok. Jeg oppdaget at det er nesten en måned siden sist jeg skrev, så jeg tenkte at det kanskje kunne være på sin plass og oppdatere en smule.Sånn er det når det er kjæreste inn i bildet, kan jo ikke gjøre hva som helst da, han må jo nesten få litt pleie og omsorg han også. Ikke at det er synd på han altså, for han får min oppmerksomhet, høhø.  Ikke at jeg har så voldsomt mye å fortelle anyway, for alt kan jo tross alt ikke fortelles. Maten vet jeg ikke helt hva jeg skal si noe om, pretty much same old? Hvertfall ikke langt ifra. Men jeg får da i meg mat, så det er da noe. Så lenge gubben er her, så spiser jeg hvertfall, om enn mat jeg er trygg på (selv om jeg kan freake ut av det også til tider, fordi jeg innbiller meg at jeg har overspist).  Å gå i butikken er fortsatt en stor utfordring, for jeg har lyst på absolutt alt hver eneste gang vi er innom. Noe som betyr at jeg har lyst til å overspise og kaste opp. Lyst på alt= behov/trang til overspising.

Jeg er veldig åpen med typen, så han skjønner tegninga når jeg sier at jeg har lyst på alt. «Er du der igjen nå ja…». Jepp, stort sett all the time… Så innimellom er det han som er «streng» og sier at vi ikke skal handle mer enn det som var planlagt. Andre ganger er det utrolig nok jeg som må ta tak og si «Du trenger ikke, gjør du vel?», når han har lyst på noe. (Noe som da er ment at begge skal spise altså, ting som jeg normalt sett har overspisinger på, som is, potetgull, sjokolade osv.). Han har skjønt, og sett, (og jeg har fortalt) at jeg kan være meeeeget irritabel i handlesituasjoner, fordi det å være i en matbutikk er en av de største triggerne for meg. Jeg får virkelig lyst på alt, og om jeg ikke har mulighet til det, så kommer sinnet og irritasjonen til overflaten. Ikke så mye sinne da, men mest irritasjon. Det er jo spiseforstyrrelsen som freser, men det er jo jeg som lirer det av meg. Jeg trenger faktisk at typen kan si at vi ikke skal ha noe unødvendig (for is, potetgull, pizza, sjokolade osv er jo strengt tatt ikke nødvendig, hvertfall ikke hver dag), selv om den spiseforstyrra delen av meg kunne ha banket han sønder og sammen de gangene han tar tak. (Neida, jeg er ikke voldelig, så det kommer ikke til å skje). Det ganger meg jo tross alt, at vi kommer hjem uten crap som jeg kaller det. Jeg strever likevel med maten, for det å være mett er en av de vanskeligste tingene for meg, da spiller det ingen rolle hva det er jeg blir mett på, så det går ofte galt uansett. Daglig.

Jeg forteller det som det er til behandleren min også, og sist time spurte hun om jeg har tenkt mer på et eventuelt nytt opphold på Modum. Jeg kjenner at det stresser meg enormt bare det å tenke på det, nå tør jeg faen hakke meg ikke. Jeg klarer ikke snu dette på egenhånd (noe som også skaper irritasjon), men jeg makter ikke tanken på store kostlister nå. Jeg spiser 3-4 ganger daglig, så jeg får uansett i meg mat, og jeg fungerer på denne måten. Mye er bedre nå som jeg er i et forhold igjen, med en som lytter, og spør. Det er nesten mer synd på han, som ofte spiser mye av det samme som meg (han spiser også litt andre ting i tillegg da), her florerer det ikke akkurat det mat i kjøleskapet… Han går ned i vekt, mens jeg har gått opp et par kilo siden vi ble sammen…haff. Jeg har redusert treningen min kraftig også, men vi går mange turer. Vi er blitt sånne «Vi går på stikk-ut turer mennesker». Vi har tatt mange turer allerede, og har planer om mange til. Vi kombinerer dette med foto, så vi får glede x 4 av turene (turene i seg selv, foto, trimmen og hverandre). Jeg synes kvalitetstid med han er kjekkere enn treningen på treningssenteret, selv om den spiseforstyrra delen av meg banner og steiker fordi jeg ikke hardkjører meg på spinningsykkelen, for turer kategoriseres ikke som trening). Men jeg velger det jo tross alt selv, så jeg prøver å ignorere de tankene.

Jepp, det var en liten update fra sofakroken. Legger ved noen bilder helt til slutt her, bare for å vise hvorfor jeg foretrekker andre ting enn å blogge nå…

 

 

Måtte bare si ifra.

Nå kan jeg senke skuldrene noen få hakk, typ, noen cm eller noe, for nå har jeg fått sendt avgårde siste gave og julekort. Sykt godt å ha fått unna alt, og det innenfor tiden, 16.desember som de minner oss om hvert eneste år. Posten altså. Så nå bør jo alt komme fram innen julen er over oss, og det er jo ikke så fordømt lenge til heller. Jeg vender snuten hjemover om litt over en uke tenker jeg, ikke helt bestemt meg for hvilken dag jeg reiser, men nærmere mot neste helg en gang. Får bare håpe at snøen blir liggende nå da, sånn at julestemningen holder seg. Det er hvertfall jul hjemme hos meg, så jeg kan jo alltids bare holde meg inne bak persiennene så klart, da vil det jo ikke bli noe problem, men nå er det nå en gang sånn at jeg må ut døra om dagene da. Jeg kjøpte meg en svibel her i forrige uke, og nå som varmen står på ganske godt her, så har den blomstret ganske så bra bare i løpet av denne dagen. Hurraaa. Det er den optimale julelukten for meg hvertfall. Den er rooosaaa og fin.

Jeg lider valgets kvaler når det kommer til julekjoler i år, valget står mellom en lilla, to svart og en grønn. Alle er fine, men jeg har ikke behov for å pakke med meg alle liksom.  Jaja,  får vel være fornøyd med at jeg hvertfall slipper å kjøpe en ny, for jeg har ikke akkurat slitt ut noen av dem. Den grønne har jeg vel bare brukt en gang før. Foruten julaften så skal vel klesvalget gå greit tror jeg. Har liksom en plan i hodet om at jeg ikke skal pakke med meg så mye, men skal jo tross alt være hjemme en stund, så trenger jo litt likevel. Skjønt jeg kan jo vrenge klærne, og bruke dem på begge sidene. Kabalen går vel opp i år også vil jeg tro.

Her er kjolene jeg har tenkt da…

Måtte ta med to bilder på den øverste, for detaljene foran på kjolen kom liksom ikke så godt fram på avstand..Det heller i grunnen i mot den lilla og den øverste svarte, for de er mest behagelige å gå i.. ignore the batwings forresten (ja, armene)

På mandag hadde jeg time med behandleren min igjen, og det er vel en underdrivelse å si at jeg var irritert. Kjenner at jeg er sliten av behandling, samtidig som det var en del ting jeg reagerte på. Men, nå klarte jeg hvertfall å si klart og tydelig hva jeg mente om visse ting, så får vi se da, hva som kommer ut av det. Synes det er litt ubehagelig å måtte si sånne ting, men nå var jeg der at jeg følte at jeg bare måtte, jeg kan jo ikke ta hensyn til henne i første omgang, når jeg er der for min egen del. Og jeg trengte å påpeke det. Dessuten handler det jo om kommunikasjon, og den skal jo gå to veier, tross alt. Jeg syntes den timen var litt lang, så var glad da den nærmet seg slutten, og håpet egentlig at jeg fikk behandlingsfri til over nyåret, men neida, hun var ledig neste uke også gitt. Jaja, da er jo jula bare noen få dager unna, så da skal det hvertfall bli godt å gå ut derifra.

Skulle ha møte med de fine IKS jentene senere den dagen, men hun ene ble forhindret fra å komme likevel, så da endte det opp med at vi tre andre ble sittende på cafe et par timer og drikke kaffe og skravle. Veldig hyggelig og avslappende. Ble en treningsøkt på meg etter det igjen, og gleden var ganske stor da jeg kom dit og så at de har fått nye spinningsykler i selve treningshallen. Med bedre seter, og med et lite tastatur, der det er klokke og km teller. Genialt. Droppet styrkeøkten da, orket bare å spinne. Men digg var det uansett.

I går var jeg ute og gikk meg en tur, det er i grunnen ganske tungt å gå i dyp snø, så jeg ble sliten, men når utsikten var sånn her, da var det verdt det.

Er Cair Paraval (slottet i Narnia you know) bak de fjellene der?

Ps: fun fact: jeg har forhåndsinnstilt dette innlegget til publisering 12.12.-12. kl.12.12 hohoho.

Ekstrem til ekstrem.

Jeg klarer ikke helt å huske om jeg har skrevet et innlegg om dette før, eller om det bare har vært et planlagt innlegg i hodet mitt lenge. Jeg mener at jeg kanskje har skrevet litt om det…? Uansett, så er situasjonen litt annerledes nå, i forhold til dette temaet, i enda større grad enn tidligere. Dessuten leste jeg blogginnlegget til Lovelyliller i går, + at jeg fikk en kommentar på facebook her om dagen, og hadde en kort cha om det i går kveld. Så da vil jeg, uavhengig om jeg har skrevet noe om det før, skrive om det nå (også?).

Kosthold i ekstrem variant, trening, sykdom? Da jeg kom ut fra kokkoheimen i januar, så ble jeg helt besatt på trening og kosthold. Jeg fant fitness blogger, og leste alt jeg kom over om trening og kosthold. Slukte alt av tips og råd, og gjorde en del av det til mitt eget. Jeg søkte opp ulike øvelser, treningsprogram, proteinrike matretter and so on. Tidligere (for noen år siden) prøvde jeg meg på atkins (jeg ble veldig gira på å spise kjøtt, fisk, grønnsaker, og endte med å gå opp i vekt, så jeg slutta). Nå ble det proteiner som plutselig stod høyt i kurs. Og mye og hard trening. Sakte mens sikkert begynte jeg å gå lei av alt dette styret, alle disse tipsene og rådene, den og den maten. Altså, jeg syntes det var veldig greit å få noen tips innen trening, hvilke øvelser som kan være greit å bruke, og hvordan de skal utføres korrekt.  Vil jo helst unngå en enda mer herpa kropp når det kommer til betennelser og overbelastninger.

Men etterhvert begynte det å gå meg mer og mer på nervene å lese disse bloggene spesielt. Fordi så mange av dem er så fordømt ekstreme, knapt nok rom til til å skeie ut, eller la være å trene. Jeg har nemlig ingen planer om å gå fra den ene eksreme mat/kropp/trenings varianten, til den andre. Jeg orker ikke å måtte planlegge, vurdere, skvise inn, og bli fanatisk. Etter som tiden gikk, så ble jeg mer og mer forbannet når jeg leste innlegg etter innlegg, der jeg ble bombadert med hva jeg burde gjøre, og hvordan. Hva jeg helst bør spise, og når. Hvordan jeg skal trene, og hvilke øvelser, til hvilken tid omtrent. For det første, når det kommer til kosthold, så er det dyrt å skulle bestille både det ene og det andre av ingredienser for å få laget anbefalte retter flere av dem legger ut. For det andre, så vil jeg faktisk unne meg noe godt innimellom, og jeg vil spise det jeg liker, ikke lage noe bare fordi noen mener at alt annet ikke er bra å få i seg. Selv om det er en del mat jeg fortsatt synes er litt skummelt å få i seg, så var det en ting vi fikk innprentet av en psykolog på Modum; «Spis all mat. Spis all mat, spis all mat!». Da jeg var i Oslo for noen uker siden, landsmøte med IKS, så hadde de en liten sten liggende, der det stod en tekst på; «All mat er ja mat». Selvsagt finnes det jo en grense på hva som er bra, og helseskadelig (å leve på junk hele livet er vel ikke akkurat så bra). Jeg vet hva jeg burde gjøre, spis såkalt normalkost, med variasjon, og tillate meg å skeie ut innimellom, alle har godt av det. Det siste jeg trenger, er fanatiske folk som nesten brøler (ved bruk av tusen !!!!!!!!!) hva som er bra, og definitivt ikke bra (i deres øyne).

«Vil du ha stram rumpe? Kom deg opp av sofaen og kast den sjokoladen!!!!!!!!!!!. Vil du ned i vekt? Få rævva opp av stolen og beveg deg!!!!!!!!!!!!! (Jo, man må kanskje holde seg aktiv om man ønske vektnedgang, men å gi tips på en god og hensiktsmessig måte er tross alt hyggeligere enn sånne uttalelser mener jeg). Dropp sjokoladen, spis salat!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Ikke spis sukker, velg stevia eller hva pokker!!!!!!!!!!! Ikke finn på å få i deg aspartam!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Spis lite av ditt, spis masse av datt. Ikke bruk tredemølle eller apparater, bruk manualer!!!!!!!!!!! Get my point? For meg ble det hele bare usaklig, selv om mye helt sikkert stemmer, og er fornuftig til tider. Men når det blir så totalt ekstremt og fanatisk, da skygger jeg banen. Har jeg lyst på en sjokolade, så vil jeg spise en sjokolade (eventuelt drikke varm sjokko), vil jeg trene både styrke og utholdenhet på en og samme økt (selv om det ikke er opimalt i forhold til utbytte, hva nå enn målet mitt/ditt er), vil jeg sitte på ræva en dag, så gjør jeg faen meg det. Dessuten kunne jeg aldri ha kjørt et sånt kosthold som mange av disse råd»giverne» gjør, for jeg klarer ikke holde meg til kun grønnsaker og proteiner f.eks. Jeg er litt for glad i sjokolade og godis til å ville kutte det ut. Og jeg drikker pepsi max, så mye jeg vil, selv om det inneholder aspartam. (Jeg mener, jeg kutta ut røykingen, den må vel være litt mer skadelig, den hadde jo krigføring mot lungene mine tross alt). Og nei, jeg kutter virkelig ikke ut sukker, for jeg vil nemlig leve på en måte som er normalt, uten at jeg skal bli redd for absolutt alt som enkelte vil kalle for farlig og usunt. Jeg har ingen planer om å utvikle ortoreksi f.eks.

Her om dagen skrev jeg på facebook at jeg var på min andre kopp med varm sjokolade. (Ja, jeg er hekta). Der var den en som skrev som kommentar at det var jo bare å drikke en sunn variant. Jeg kan ikke fordra disse posevariantene med lettutgaver av såkalt «kakao». Ikke foretrekker jeg å lage det med kakaopulver heller. Jeg liker min variant best, og dermed er det den jeg lager. Jeg bruker mørk dronningsjokolade og som regel skummet melk, (også med litt kaffe i), og jeg lager en kopp pr. gang, så det er ikke akkurat en kaloribombe. Det skal tross alt smake godt, jeg lager ikke noe jeg ikke liker noe særlig, bare fordi det er «sunnere» (les: mindre kalorier). Nei takk, jeg vil ikke ha rådet ditt en gang, det faller rett i grusen. Det er vel ikke akkurat uvanlig at flere som tidligere har slitt med en spiseforstyrrelse lett faller over til andre ekstremiteter, og dette med trening og kosthold står høyt på listen hos flere. Jeg blir bare oppgitt jeg, når vedkommede plutselig lever på proteinpulver, og bestiller absolutt alt han/hun kommer over på iherb, for å nevne et eksempel. «Nå er jeg frisk gitt, trener 100 ganger i uken, propper i meg proteinpulver, kuttet ut sukker and so on. Vel, jeg vil ikke kalle det for helt friskt jeg da, som Lovelyliller skriver, er det ok å være sykelig opptatt av noe så lenge det er i sunnhetens navn? Min mening er at så lenge det er ekstremt eller sykelig, så ja, så er det sykelig, og ikke normalt. Men for guds skyld, det er jo opp til enhver mann å gjøre som man vil, bare ikke prakk det på meg.

Og bare for å nevne det, jeg har sluttet å følge disse bloggene, og jeg søker ikke opp alt som har med trening og kosthold å gjøre lengre. God fornuftige tips kan jeg ta imot, men blir det ekstremt, så snur jeg og går ut. Jeg vil nemlig styre litt selv, uten at media eller hvem det nå skal være, skal fortelle meg hva jeg bør, og ikke bør gjøre. Sunt eller usunt. Jeg har i mange år levd i en stor og ekstrem boble, jeg trenger ikke flere innfallsvinkler i den retningen. Og heldigvis gjør jeg som jeg vil. Tenkte bare jeg skulle dele mine meninger rundt dette, sånn at vi har det på det rene, fordi jeg har tenkt på det lenge, fordi jeg ikke trenger at andre skal fortelle meg (eller brøle!!!!!!!!) hva som er bra og ikke, og fordi Lovelyliller sitt innlegg sparket meg bak til å skrive dette. (Jeg leste innlegget via facebook, fordi det poppet opp der). Kan også helt til slutt her, si at jeg aldri har laget en eneste rett som noen har tipset om sine blogger. Så så ivrig er jeg på nytt kosthold. Og som jeg nevnte for et par blogginnlegg siden, jeg har redusert treningsmengden fra 5 til 3 dager i uken. Prøver å være litt fornuftig oppi alt det ufornuftige, tross alt.

Takk for meg. (!!!!!!!!!!!)

«Jeg vil ikke!»

På enkelte områder er ting litt vanskelig og kaotisk akkurat nå. Jeg ser ikke helt hvordan ting skal ordne seg, selv om det sikkert gjør det på en eller annen måte, det pleier jo å gjøre det. Likevel skaper det bekymringer, og jeg vrir hodet for å få kabalen til å gå opp, eller å finne de riktige brikkene om du vil. Jeg er ikke videre fan av å legge puslespill. Dette gjør at ting blir en ekstra belastning, men det er ikke så mye jeg får gjort med det akkurat nå, men håper det ordner seg på sikt. Men her og nå forstyrrer det en del. Lager ubalanse i systemet, men jeg holder meg oppreist, til tross for at jeg enkelte dager føler at jeg skal gå på veggen av disse ulike årsakene.

Matmessig…vel, den siste tiden har det i grunnen gått ganske greit bulimisk sett, det vil si, jeg klarer å unngå å gå på smeller oftere enn at det smeller. Det skjer selvsagt innimellom, men det har gått, om jeg skal si det selv, ganske så bra i det siste. Jeg vinner ofterer enn jeg taper, og jeg vil si meg fornøyd med at jeg faktisk klarer flere dager uten overspising og oppkast. Jeg vil jo helst klare å unngå det som best jeg kan, selv om det av og til går litt skeis. Jeg hadde time med behandleren min i dag, og hele timen gikk med til å prate om spiseforstyrrelsen. Hun lurte blant annet på hvor ofte oppkast forekommer nå, om jeg skal gi et gjennomsnittstall. Jeg tar hele tiden utgangspunkt i før og etter Modumoppholdet, for det laget jo et skille. Om jeg skal gjøre en utregning på det, så vil jeg gå så langt som å si at episodene nå bare er 1/3 av hva de var før oppholdet. Det er en drastisk forbedring vil jeg si. Før hadde jeg 2-3-4-5 runder med det bulimiske, daglig. Nå kan det kanskje bli 2-3 i løpet av en hel uke, der det vanligvis bli 1 gang de dagene det skjer.

Samtidig er ikke inntaket optimalt, det er jeg fullstendig klar over, men igjen, det er mer enn før innleggelsen, så det er jo forbedring der også, tross alt. Det som kanskje ikke er helt bra, er at jeg er veldig ensidig i kosten, noen behandleren min gjerne vil at jeg skal gjøre noe med, og da var det spesielt med tanke på utvalg av diverse påleggstyper. Det har blitt mye syltetøy for tiden, rett og slett fordi jeg har et stort glass av det stående. Nå er det ikke sånn at jeg ikke vil spise noe annet, det er mer det at jeg ikke har lyst på noe annet når jeg er i butikken, at jeg ikke tenker over det, eller at jeg tenker litt på dette med holdbarhetsdatoer f.eks. Da kjøper jeg heller noe som varer over tid, for jeg vet at det fort kan bli sånn at jeg velger andre alternativer enn knekkebrød når jeg skal spise, og da blir det jo litt bortkastet å kjøpe en pakke med kjøttpålegg som varer i en kort periode bare. Litt taktisk tenkning. Fisk er jeg dårlig på å få i meg, så hun spurte om det var noe der jeg kunne kjøpe. Joda, jeg er veldig glad i makrell i tomat, og det kjøper jeg innimellom, når jeg kommer på det. Men der også kan det dukke opp det problemet at det ikke frister hver dag, og dermed kan en halv boks bli liggende i evigheter etter at den er åpnet, og den blir kastet.

Og så er den fordømte ambivalensen veldig sterk igjen da, så alt i meg skrek «Jeg vil ikke!!» gjennom hele timen. Det stritter i mot, fordi spiseforstyrrelsen har fått mer grep om meg igjen, selv om det er bedringer på flere områder. Og når hele timen i dag gikk til å prate om spiseforstyrrelsen, nå som jeg er i en periode der jeg er drittlei av alt som heter behandling, så var jeg bare irritert og ønsket egentlig ikke å prate om det. Noe som selvsagt gjorde at behandleren min nettopp vil at vi skal prate om det. Hun ønsker å høre hva disse tankene og følelsene gjør med meg. Så det blir temaet neste uke. Finfint.

Fikk ut litt frustrasjon på trening i dag da, helt til jeg så at hun også var der, og alt bare kom veltende over meg igjen. Faen ta! Som jeg har fortalt før, så trener også ex-behandleren min der jeg trener, og det hender at vi er ferdig sånn ca. samtidig, noe som fører til at jeg innimellom treffer på han inne på butikken jeg går forbi på vei hjem, for det er nærbutikken hans. Vi har samme vei hjemover, jeg går forbi der han bor ofte. På fredag var vi ferdig samtidig, og gikk sammen oppover. Han lurte på om jeg skulle innom butikken, han skulle det. Men jeg hadde lagt igjen lommeboken hjemme, nettopp for å unngå å gå innom på vei hjem, så jeg sa at jeg skulle gå forbi. Noe han utbrøt «Yes!» til. De gangene jeg er ferdig på trening sånn like etter at han går (jeg ser når han drar, det er ikke så stort der, og jeg sitter da som regel på spinningsykkelen noen meter fra utgangen), og jeg skal innom butikken på vei hjem, så går jeg og ser om han er der inne, for det er ikke alltid jeg har så lyst til å treffe på han der. Vel, i dag traff jeg selvsagt på han der inne. Han var på vei ut da jeg kom inn. «Hva skal du nå?» spurte han, akkurat som han tenkte at det går galt hver gang jeg beveger meg inn i en butikk. Jeg må jo tross alt ha noe mat innimellom jeg også repliserte jeg. Vi ble stående og prate litt, og han viste meg en boks med tunfisk som han hadde kjøpt, som at det skulle være et bra alternativ. Jeg liker ikke tunfisk, så svaret han fikk var æsj. Jeg fortalte at behandleren min mente at jeg bør få litt mer variert kost, fordi det en så ensformig nå. «Ååh, er du der nå». Jepps. Vi ble stående og prate litt til om dette, og i det han gikk ut så sa han at jeg bør handle fornuftig. Det var planen, og jeg sa at på den måten er det bedring. Han smilte og sa at det var bra, før vi sa ha det bra og gikk hvert til vårt.

Og jeg var faktisk fornuftig, og jeg kjøpte faktisk makrell i tomat. På tube, for da slipper jeg hvertfall å kaste noe. Jeg handlet inn noe så jeg har over litt lengre tid, hvertfall så jeg klarer meg i noen dager framover, sånn at jeg også slipper å måtte løpe ned butikken daglig. Det eneste ufornuftige jeg gikk ut derifra med, var to kick, sånn lakris med sitron i. Jeg har fått, ja, helt kick på dem for tiden. Ellers var det bare fornuftig handel. Jeg var fornøyd med at jeg klarte å forholde meg til jeg hadde planlagt å kjøpe inn, og ikke mer enn det. Ikke noe som havner rett i dass, på feil måte. Så selv om det stritter i mot i meg, så gjør jeg da likevel noen fornuftige valg, høhø. Alt som havner på plussiden er jo tross alt bra, tross alt. I løpet av de 5 siste dagene (som er det jeg husker akkurat nå), så hadde jeg en bitteliten smell på lørdag, men laaangt ifra den mengden jeg har på det verste. Bare det er jo bra, så alt er ikke bare sorgen.

Helt til slutt her vil jeg ta med at det er verdensdagen for forebygging mot overgrep av barn i dag. Jeg liker å være med å sette lys på sånne verdensdager, så kan ikke unnlate dette heller. Tanker går til alle barn som har vært/blir utsatt for overgrep daglig, ingen skal være nødt til å oppleve sånne grusomheter. Ta deg tid til å gi disse barna gode tanker du også.

Forbedring?

Nå må vi nesten prate litt om trening dere. Jeg skrev riktignok et innlegg om trening for noen dager siden, eller, det var faktisk om fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser da, men nå skal jeg snakke pittelitt om trening, som i trening. Helt siden jeg var lita har jeg trent med ett eller annet, jeg er en sånn person som må holde meg aktiv på den fronten, det har alltid vært en del av meg, det ligger liksom naturlig i livet mitt. Jeg har vært innom en del ulike typer idretter. Jeg drev med turn da jeg var rundt 7-8 år, og holdt på i noen år, før jeg ble nesten fjortis, og fant ut at det var andre ting som var mer interessant (les: gutter). Jeg har i en god del år egentlig angret på at jeg sluttet, for jeg likte det jo egentlig veldig godt, og jeg savner det på en måte. Nå er jeg utgammel, og kan liksom ikke fortsette der jeg slapp. Men, jeg likte også fotball, men jeg sluttet jo der også, når andre ting begynte å interessere meg (igjen: gutter, bare i en eldre versjon). Da jeg begynte på taekwon-do, så følte jeg på en måte at jeg fant min greie, i voksen aldre. Kampsport er noe jeg også har hatt lyst til å begynne med, i mange år. Aller mest kickboksing, men det var det ikke oppstart på den høsten jeg var meeeget klar for å begynne. Men, taekwon-do var kjekt, for miljøet der var knall. Jeg trente ofte, møtte opp hver gang, uansett hvor lang tid det tok meg å gå, uansett vær.

I takt med spiseforstyrrelsen, så kom depresjonen sigende på, og det gjorde at alt jeg interesserte meg for forsvant helt. Jeg trappet ned på treningen, orka ikke møte opp, utsatte, maktet ikke. Gleden og motivasjonen forsvant. Dessverre, for jeg hadde det jo så kjekt de få gangene jeg gadd gå ned, selv om det var en gang i jubel året. I fjor høst kom lysten tilbake igjen, og jeg dukket opp på treningene igjen. Jeg børstet støvet av utstyret, og jeg var med på kurs. Klar for å bli hjelpetrener, og gradere meg videre mot svart belte. Så kom brevet fra Modum…og så forsvant muligheten når jeg først var i gang igjen. Jeg hadde som mål å starte på igjen på nyåret, da oppholdet på Modum var ferdig, og jeg skulle gradere meg til påsken igjen. Jadda, sånn skulle det ikke gå gitt, for jeg, lur som jeg var, klarte jo å trene på meg den fordømte betennelsen i knærne da. Trente det jeg fikk lov til, + litt til, da jeg var på Modum. Hadde jo vanskelig for å forholde meg til den vektoppgangen da…så treningen ble noe ufornuftig, noe jeg har fått merket nå i ettertid. Jeg fikk denne dritten for ett år siden, og har det fremdeles, selv om jeg er flink til å la være å belaste knærne når jeg trener nå.

Så, da jeg kom hjem fra Modum, så meldte jeg meg jo inn på treningssenteret her da. Nå skulle det trenes, for nå skulle det bygges muskler! Treningspedagogen vår på Modum anbefalte meg selvsagt å kun trene 3 dager i uken, helst bare 4 timer i løpet av uken, og da ikke med høyt gir. Og jeg bare…mmmhmm, sææærlig. Jeg vil trene hver dag!! Da må du spise mer, sier han. Din gledesdreper tenkte jeg bare da, i mitt stille sinn. Jeg så faktisk for meg at jeg skulle trene hver dag, for jeg var jo så gira på å bygge muskler. Det som overrasket meg litt, var at jeg faktisk klarte å ha to treningsfrie dager i uken, akkurat som vi hadde på Modum. Det var liksom som at jeg hadde en miniutgave av treningspedagogen sittende på den ene skulderen min, og hele tiden minnet meg på at kroppen hvertfall trengte to dager med fri. «Restitusjon Laila, kroppen trenger restitusjon». Jeg klarte å vedlikeholde dette helt fram til boosteroppholdet vi hadde 4 måneder senere, der jeg stolt kunne fortelle at jeg faktisk hadde klart å forholde meg til dette. Jeg tør påstå at han ble litt stolt over meg. Han sa hvertfall at det var veldig bra.

Men så dere, ikke det at det begynte å skli ut, men jeg tillot meg faktisk å også ha tre dager fri i uken, uten at jeg fikk noia av den grunn. Det var greit, jeg hadde hele tiden dette i minnet, at kroppen ikke tar skade av noen fridager. Tidligere stakk jeg innom trening hvertfall en dag i løpet av helgen også, men nå…nå er det nesten sånn at bare tanken kjeder meg. Da er det så stille og rolig der. Jeg liker faktisk at det er litt folk der når jeg trener jeg, kanskje treffe på noen kjente tryner og skravle litt. Det er det dårlig med i helgene gitt. Så, nå har jeg ikke bare to treningsfrie dager i uken, ikke tre heller, men fire! Og vet dere hva? Jeg synes det er helt greit. Jeg er liksom der at jeg ikke orker stikke ned i helgene, når jeg vet at piffen kanskje ikke er der helt. Så jeg tar faktisk helgene helt fri. Trener tre dager i uken, og resten går til andre ting, avslapping som regel. På ettermiddagene altså. Dagene går jo som regel med til jobb, møter, tannlege, behandling og den biten der. Innimellom, om været er bra, og jeg føler for å stikke ut og ta noen bilder, så kan jeg gå meg turer, men jeg er litt sånn væravhengig jeg da. Plaskregner det, eller sludder, som det gjerne gjør på denne kanten av landet på denne tiden, så gidder jeg ikke gå ut. «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær» regla kan gå og legge seg for min del. Jeg går ikke ut, bare fordi det oppi hodet mitt brøler at jeg burde gå ut. Turene skal være hyggelige mener jeg. Selv om helgene kan bli utrolig lange og dryge, så kan jeg godt holde meg inne hele tiden, om været stinker altså. Er det fint vær, så får jeg nesten dårlig samvittighet om jeg bare sitter inne.

Jeg har som nevnt tidligere, en vanvittig med uro i meg til tider, kan fort bli veldig rastløs, men om det plaskregner, da får jeg bare være rastløs altså. (Selv om hodet helt sikkert hadde hatt godt av litt frisk luft. Men da kan jeg jo bare stikke hodet ut av døra, er ikke verre enn det). Uansett vær eller vind, poenget mitt her er hvertfall at jeg faktisk har klart å roe ned treningsmengden min ganske så mye siden oppstart i januar. Og det føles helt greit. Jeg klarer meg fint med tre dager, + at det innimellom blir noen gåturer med kameraet i hånden. Jeg må riktignok innrømme at jeg kan bli litt stressa når jeg reiser bort i flere dager og vet at jeg ikke har treningsmulighet, men jeg overlever faktisk det helt fint også. Jeg dævver ikke om jeg har noen dager fri. Jeg må nesten klappe meg selv litt på skulderen over det faktum at jeg faktisk har trappet ned jeg. Så fornuften er heldigvis på plass i noen tilfeller, og alt som er fornuftig er jo skritt på veien. Tross alt. Og om jeg tar utgangspunkt i de timene vi hadde med fysisk aktivitet/trening på Modum, i løpet av en uke, noe som utgjorde ca. 6 timer totalt (to timer med fysisk aktivitet på planen, for var obligatorisk, + 4 timer vi kunne bruke utenom), så er jeg faktisk der nå også. Pluss dagene med fri da, bare at jeg nå har to mer enn det vi hadde på Modum. Jaggu, det hadde jeg aldri trodd i januar da jeg meldte meg inn på treningssenteret.

Jeg tør derimot nesten ikke tenke på hvor mye mer jeg kanskje må kutte ned den dagen jeg ender opp i en time hos en fysioterapeut, som skal anbefale meg øvelser som skal være bra for knærne, og den teite muskelbetennelsen jeg har i armene. Jaja, den tid den sorg..

Nervene begynner å melde seg..

Sommerfuglene har begynt å svirre rundt i magen på meg, ikke sånn kjempe heftig ennå, men jeg kjenner at de er der. Vi har hatt et nytt IKS møte i dag, der jeg har fått oppdatert jenten litt om tips og råd jeg fikk forrige helg da jeg var i Oslo, hva vi kan jobbe litt med videre, og hva som generelt kan være nyttig for oss i forhold til å få i gang lokallaget. Siste rest av møtet ble brukt til å småforberede litt i forhold til temakvelden vi skal ha på torsdag. Hva som kan være lurt å ta med i det vi skal prate om, hvordan vi skal gjøre det osv. Vi har jo planlagt dette her en god stund nå, og kommet ut i media og vist trynene våre (to av oss..), opprettet blogg og facebook side, og slengt ut, og hengt opp informasjon på ulike steder. Da vi hadde det hele litt mer på avstand, så var jeg bare gira, og så fram til det, det gjør jeg jo nå også, men nå har også nervene begynt å melde seg litt. Vi aner jo ikke om det kommer noen, eller eventuelt hvor mange som vil komme, men noen har hvertfall ytret at de vil komme, noen helsepersonell, så da får vi se da. Nervene blir nesten enda litt verre når det kommer folk fra den sektoren, selv om det er viktig at de kommer, for alle har jo ikke full innsikt i hva spiseforstyrrelser, eller IKS er.

Det er to av oss som skal holde selve foredraget, og vi skal heldigvis møtes litt før det hele starter (alle kommer litt før da, men vi skal møtes enda tidligere). Vi må liksom ha en liten «generalprøve», og ikke minst må vi få forberede oss på det praktiske også. Jo mer vi pratet om dette i dag, jo mer kjente jeg på disse sommerfuglene i magen, for nå er kvelden snart her. 3 dager igjen bare, iiiiiikk. Jeg har ingen planer om å droppe ut da, det er jo en utfordring å skulle stå der og prate foran mennesker, men jeg får tenke at det nok vil gi en mestringsfølelse når det hele er over. Og det er jo lov til å grue seg for noe man aldri har gjort før, nerver hører liksom med. Ikke at jeg er sånn overvettes glad i å snakke i forsamlinger, men det vil nok gå seg til når vi først er i gang tenker jeg. En gang må jo være den første uansett, om vi skal få til dette her.

Jeg må si at det var godt å komme seg på trening etter møtet, få fokuset på noe annet, roet nervene litt liksom, og få ut litt energi og anspenthet. Kanskje det er det jeg bør gjøre før foredraget på torsdagen også…Ikke på en sånn måte at jeg peser meg ut så klart, men roe ned litt, før det topper seg igjen i timene før. Bærer jeg på for mye nerver, så sprekker jeg vel som en ballong. Jeje..Kanskje jeg bør trykke i meg en battery eller noe, sammen med kaffe så klart, sånn at jeg er litt der opp når vi starter..Burde vel heller tatt beroligende, men sånt driver jeg ikke med lengre. Nå får det gå som det går, jeg har troen på at det skal gå bra. Det broliger meg hvertfall litt at vi er en så fin gruppe, vi jobber godt sammen, og vi er samkjørte, så vi backer opp hverandre.

Jeg tok turen innom biblioteket i dag også, lånte meg et par lydbøker, så i kveld blir det nok å koble helt ut tror jeg. Lene meg tilbake, og bare leve meg inn i historien, dessuten funker det veldig godt som sovemedisin for meg. Blir jo ubertrøtt etter ett kapitell eller to, etter at jeg har krøpet under dyna altså. Det er jo finfint. Godt å kunne sovne uten å måtte stappe i meg noe å sove på, det er forresten noe jeg nesten ikke har gjort den siste måneden, og godt er det. Fint om jeg kan klare meg uten.

Nei, nå må nervene roe reka litt her, kjenner det blir ekstra mer liv i magen nå som jeg skriver om det, lord.

Fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser.

Det er ganske irriterendeå vite at andre har rett, og at din formening er så feil at det ikke ligner noe. (Selv om du vet at den andre faktisk har rett). Før jeg ble lagt inn på Modum, så var treningsaktiviteten min mye lavere enn den hadde vært bare ett år tidligere. Jeg slet en del med depresjoner (i noe større grad enn nå), noe som gjorde at alt ble et tiltak, orket ingenting, det var ikke gøy, jeg maktet ikke. Så jeg kuttet ut treningen mer og mer, men jeg dukket opp på en trening her og en trening der, sånn innimellom, om jeg hadde en god dag. (Taekwon-Do forresten). Da jeg først var der, så hadde jeg det utrolig hyggelig, og tanken var derfor der at jeg tenkte at jeg skulle stikke ned neste trening også (mandager og onsdager). Da neste gang kom, så orket jeg ikke likevel. Da ble det plutselig veldig tungt å reise seg, et ork å dra ned, jeg ville heller fortsette med det jeg holdt på med, og jeg hadde nesten glemt hvor kjekt det var forrige gang. Jeg kunne heller gå meg lange turer, og jeg syklet innimellom, trente litt pilates og styrke, på hjemmebane, innimellom. Men det å gå turer så jeg aldri på som trening, (jeg tenker fortsatt litt sånn) men jeg vet hvertfall at det går an å h økter der aktiviteten ikke er så høy for hver gang.

 

Vi hadde undervisning med treningspedagogen veldig tidlig i oppholdet på Modum, og da fikk jeg meg en liten oppvekker. Den mengden som jeg så på somliten og ubetydelig, var visst overtrening. Og tidligere hadde jeg trent enda mer. Jeg trener riktignok mye nå også, men jeg har hvertfall redusert siden begynnelsen av året, da jeg trente 5 ganger i uke på treningssenteret + turer utenom. Nå er jeg nede på 3 ganger i uken, og kan gå meg turer om været tillater det, eller om/når jeg orker, eller når jeg skal noe, ned til byen, på møter osv. Dessuten spiser jeg mer nå enn jeg gjorde før innleggelsen. En del av meg kjenner på dette med at jeg ikke er helt fornøyd med at treningsmengden er redusert, samtidig så gjør jeg ikke noe med det, for jeg vet jo at kroppen trenger pauser også, jeg dævver ikke av den grunn. Og jeg klarer å være litt fornuftig til tider, og tenke at jeg var der i går, og skal mest sannsynlig tilbake i morgen, så jeg overlever fint. Med mindre det er helg da, for da er jeg der som regel ikke lengre. Men jeg overlever altså.

Da jeg var på IKS treff i helga, så fant jeg en brosjyre liggende der, utarbeidet av ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser), om nettopp fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser. Der står det akkurat det samme som treningspedagogen på Modum fortalte oss..(Irriterende much).

«Fysisk aktivitet defineres som «all kroppslig bevegelse som produseres av skjeettmuskulatur, og som øker kroppens energiforbruk utover hvilenivå» Det betyr at f.eks rolig gange, husarbeid, lek og yogaøvelser i lavt tempo også er fysisk aktivitet. For mye fys. aktivitet påvirker både fyfysisk form og mental helse. Når det blir for mye fys.aktivitet i forhold til restitusjon (mat, drikke, søvn og hvile), vil du bli fortere sliten, sove dårligere, bli mer humørsyk og mer nedstemt. Trening når du er overtrent er bortkastet! For personer med spiseforstyrrelser vil restitusjonestiden bli lengre fordi de ofte er underernærte/feilernærte, og har det vanskelig psykisk».

 

Råd til deg som er for mye fysisk aktiv:

• Tenk over hvorfor du er fysisk aktiv. (For å redusere vekten? Regulering av følelser? For å straffe deg selv? For å være sosial? Fordi det er gøy?)
• Gradvis nedtrapping er å anbefale.
• Erstatt gjerne den fysiske aktiviteten med andre former for aktivitet.
• Restitusjon er viktig.
• Vi anbefaler at du er regelmessig aktiv i fys.aktivtet etter at du er ferdig med behandling, men det holder med 3 ukentlige økter på inntil 60 minutter pr. gang, eller 30 min. moderatintensiv fys.akt. daglig.
• Det skal være gøy.

For oss med en spiseforstyrrelse bør ha kontakt med en lege når det kommer til dette med fysisk aktivitet, for å finne en balanse, og fordi det ikke skal bli skadelig på noen måte. Finne en balanse for at det ikke skal tippe over. Noen må kanskje kutte ut trening en helt en periode, for å stable seg litt på bena, før man kan begynne å bygge opp kroppen igjen, sakte men sikkert, på en hensiktsmessig måte. Jeg må nesten si at jeg er heldig som ikke er i den gruppen, for jeg tror seriøst jeg hadde blitt gærn om jeg ikke hadde kunne vært aktiv. Jeg merker at jeg fort blir rastløs på dagene jeg ikke trener, men jeg har hvertfall noe fornuft langt der inne, som klarer å tenke på overnevnte punkter. Dessuten så kjenner jo også jeg på at kroppen blir sliten, og at den trenger hvile innimellom. Orker jeg ikke, så drar jeg heller ikke nedover. Jeg merker også at om ikke kroppen er helt uthvilt, så blir treningen mindre optimal, og jeg kan faktisk kjenne at det ikke blir stort utbytte av den på den måten.

Nå har jeg faktisk ikke vært særlig fysisk aktiv de siste 5 dagene, det har ikke vært lange gåturer heller, for jeg har sitte mange timer av både fredag og lørdag, og delvis søndag, på treffet i helga. Vi gikk ut for å spise to kvelder, men når hovedlokalet vi var i, og hotellet vi lå på, lå midt i sentrum, så tok det ikke mer enn noen få minutter å gå dit vi skulle.Og det tok et halvt minutt å gå fra hotellet til hovedlokalet. Jeg vurderte å stikke ned på trening i dag, men jeg orker ikke likevel, så jeg venter til i morgen. Det er vel positivt, selv om den lille djevelske samvittigheten forteller meg noe. Men nå er det jeg som bestemmer, og da blir det sånn.

Yes, det var dagens lille forelesing her, kanskje er det flere som fikk en liten oppvekker her. Kan jo alltids håpe. Ellers er det ikke så forferdelig mye å fortelle. Artikkelen med intervjuet Camilla og jeg var på før helgen, kom i avisen i går…Som en av de anbefalte artiklene å lese i avisen faktisk. Trodde ikke at det skulle bli så stort. I følge eks’n min, så var det den femte mest leste saken i avisen i går..wææææh. Fått noen positive tilbakemeldinger, så det er jo hyggelig da. Ble veldig overrasket da jeg leste den, for den står pokker meg skrevet på nynorsk av alle ting. Ikke prater vi nynorks, og ikke er Molde dialekten nynorsk heller..Nå har jeg også fått opp en egen facebook side for lokallaget vårt, som man kan følge via bloggen vår.

IKS Molde sin blogg.

Artikkelen som kom i avisen.

 

 

 

Død over dagen.

Ikke det at jeg nødvendigvis hater mandager, de er dager som alle andre dager, men dagen i dag kan gå og dø for min del. Møkkadag. Skjer a? Vel, ikke det at det har skjedd noe som gjør dagen rævva, men enkelte dager suger bare, fordi humøret ikke helt er på plass. Det var i grunnen labert fra jeg stod opp i dag, uten at jeg tror at jeg stod opp med noe feil bein. Ikke ramla jeg ut av sengen heller, men jeg ble vekket av at telefonen ringte. Ikke bare en gang, men 3? 4? Og når jeg ikke kjenner nummeret, så tar jeg den rett og slett ikke, spesielt ikke når den ringer 3 ganger på rad, og det er litt ulike nummer, der ett av tallene er endret. Selgere? Hell yes, og dem finner jeg ytterst lite interessant å prate med, uansett tid og sted.

Har også et par elementer som forstyrrer meg litt akkurat nå, og jeg aner ikke helt hva jeg skal gjøre i forhold til det egentlig. Vil det ordne seg? Er det lurt å ta et usikkert valg? Jeg aner ikke akkurat nå, så bør vel legge dette med valget litt på is hvertfall. Og det andre, om det vil ordne seg? Vel, det går rykter om at det ordner seg for snille jenter, men da igjen begynner jeg jo å lure på om jeg egentlig er snill. Jaja, det får vel gå som det går uansett, og så får jeg bare begrave dagen i dag, og trampe hardt på den og håpe at morgendagen blir noe lysere. Den må jo bare bli det, skal jo ha IKS møte, og det vet jeg jo er hyggelig.

Kan jo, sånn for å avslutte litt hyggelig, si at jeg har kommet meg velberget gjennom dagen uten overspising og oppkast, og jeg har fått en fin treningsøkt. Og til tross for at det har vært litt regn i dag, så har jeg vasset litt i løvet. Høsten har hvertfall vært fin så langt, og jeg håper den har tenkt å vare en stund til, for jeg er ikke klar for vinter.

 

Jeg burde ha banket han.

I dag ble jeg litt overrasket, selv om jeg kanskje burde ha blitt det for flere dager siden, forrige uke f.eks. Jeg var jo på biblioteket forrige uke, og etter å ha brukt lang tid der inne, så gikk jeg ut med 3 bøker og en lydbok. Lydboken brukte jeg to dager på, og den ene boken gikk også rimelig kjapt. I dag skulle jeg altså begynne på en av de  andre, så jeg kikket på dem, for å se hvilken jeg skulle ta først. Vel, valget var rimelig enkelt da det viste seg at jeg hadde lånt samme bok og lydbok….Meningen var vel at jeg i utgangspunktet skulle lese boken, men så fant jeg lydboken, så glemte jeg å sette tilbake boken. Jeg kikket jo ikke gjennom dem da jeg skulle registrere dem, for da var det jo bare å legge dem oppå et lite sånn borde, deer de ble scannet. Da synes jeg nesten det var verre at bibliotekaren ikke sa noe. You see, kortet mitt var gått ut, så hun forlenget det for meg, og registrerte dermed bøkene i samme slengen, bak disken….Kanskje hun trodde jeg var overvettes interessert i boken. (Som forøvrig er Karin Fossum’s «Elskede Poona»).

I ettermiddag gikk jeg nedover til trening, da jeg nesten var framme, så ser jeg min eks-behandler komme, 30 meter unna meg. Han skulle også trene, men jeg fortsatte bare å gå, og tenkte at hvis han ville gå meg igjen, så klarte han sikkert det. Han kom litt kjappere enn jeg hadde forventet (for jeg så nesten for meg at han kom til å hanke meg inn), han kom løpende den tullingen, typ 10 cm unna meg, nesten inni meg, og jeg brøla jo ut da. Og så ler han.  «Ja, raaasende festlig xxxxxxx. Jeg ventet nesten at du skulle ta meg igjen, meg hallo i luken». «Sånt er så morsomt, haha. Spesielt om man brøler i tillegg…».  Mhm. Burde ha banket han sønder og sammen, men det er kanskje ikke så snilt, skal jo være hyggelige mot eldre mennesker. Men kanskje jeg hadde tatt meg vann over hodet om jeg hadde prøvd å legge han i bakken, han er vel en meter høyere enn meg, og sikkert 40-50 kg mer. I muskler. Jeg burde jo likevel ha prøvd.

Det var det mest spennende jeg hadde å fortelle dere, det tar jo helt av her. Meldt fint vær til i morgen ser jeg, kanskje det blir en tur blant trærne da også. Anyway, helga kom plutselig igjen.

 

voltaren når maner forkjølet – Jeg får som regel voltaren når jeg sliter med en senebetennelse (ikke at det hjelper..), men jeg må si jeg er litt usikker på hvordan det funker når man driver og maner fram forkjølelser.

nok setning – Jeg har jo såvidt begynt jo…

makrellfiske på hvaler – Jeg fisker aldri, om det er på svaberg, båt eller hvaler. Tviler forresten sterkt på at jeg hadde satt meg på en hval for å fiske makrell i utgangspunktet..Stakkars hval liksom, det er grov utnyttig.

stopp laipai fra å ? – skrive flere setninger? I dare you.

la meg få bo hos deg – skeptisk til sånne forespørsler..

total rot og kaos, bombadert husog kaos er det ensykdom – Ja, det er det, giddesløshet heter den. Fæl greie.

orkan i hodet når jeg svelger – Da er det best å spytte ut…

stor tromme dager molde – Hvis du finner ut når det er, vennligst gi meg beskjed, sånn at jeg kan mure meg inne.

aa, blir kvalm av dæ – Flaks for meg at jeg er LK da…phew.

hvorfor du står og kikka meg på tryne – Aner ikke. Kanskje du er morsom å se på.

er det normalt å gå på krykket når du har lør høne? – Lur høne? Ler høne? Lir? Er det det du mener? Tror ikke man trenger krykker for det…Hadde du spurt om lårhøne, så er det også heller svært tvilsomt, men det kommer jo an på hvor langt du går for å overdrive smertene så klart.

Venn med meg selv?

Alle burde nok ha vært bestevenn med seg selv, siden vi forholder oss til oss selv døgnet rundt. Vi er de eneste som vet alt om oss. Ikke alle liker seg selv, og jeg må nok innrømme at jeg er en av dem, men det igjen er vel ikke ensbetydende med at jeg ikke bør være snill mot meg selv, eller hva? Jeg har såvidt nevnt dette tidligere også, men det skader jo aldri å si en god ting for ofte. Da jeg var på fagdagen som IKS hadde i slutten av september, så var det en av foreleserne der som spurte om vi ville ha behandlet en venn på samme måte som vi behandler oss selv (på en destruktiv måte). Vi alle svarte nei på det. Selvsagt ville vi ikke ha sagt og tenkt så dårlig om venner, som vi gjør mot oss selv. Selvsagt ville ikke en med en spiseforstyrrelse overtalt en venn til å overspise og kaste opp, sulte seg, eller overtrent f.eks. Selvsagt ville ikke en selvskader ha sagt til en venn at hun/han skulle ha skadet seg selv. Og vi ville vel heller ikke sagt til en venn at han/hun så feit og jævlig ut, hvor dårlig menneske denne vennen var, at den personen er feil, eller ikke er verdt noe. Men vi gjør det, nesten gladelig, mot oss selv.

Jeg gikk å tenkte disse tankene igjen da jeg var på vei til timen med min behandler i dag, hvor slem jeg faktisk er mot kroppen min, den eneste jeg har, hvor jeg holder bolig, og skal gjøre det resten av livet. Jeg ville jo ikke ha gjort det i en leilighet jeg bor i, ødelagt og gjort det stygt og følt, sånn at jeg ikke hadde trivdes der, og jeg ville definitivt ikke gjort det mot en venn. Men mot med selv, no problem. Jeg burde vært min beste venn, og behandlet meg selv bra. Tingen er den, etter så mange år som psyk, at jeg ikke alltid er det like bevisst, at det liksom bare turer og går av seg selv, fordi det alltid har vært sånn, at det er hverdagen, tankene og følelsene mine overfor meg selv. Ubevisste handlinger stort sett, skjønt det innimellom også er bevisste handlinger, for jeg har jo peiling på forskjellen mellom bra og dårlig. Det er der ambivalensen slår inn med full styrke, vil, vil ikke, bør, bør ikke, må, må ikke. Jeg slites i to retninger, frisk vs psyk. Heldigvis, så er det ikke alltid det psyke som får viljen sin, for fornuften, den friske siden, den vinner jo innimellom den også. Det er ikke sånn at det bare går dårlig.

Vi snakket litt om dette i timen i dag. Jeg sa at jeg har litt problemer med hva jeg skal svare folk når de spør meg om hvordan det går. Automatisk tenker, og svarer, sett i fra psykdom. Jeg vet ikke helt hvorfor, det bare slo meg akkurat nå. Men tingen er jo den at livet er mer enn psykdom, tross alt. Jeg er jo ikke psykdommen, jeg er hele meg, med alt det innebærer. Sånn er det for absolutt alle. Ingen er psykdommen sin. Psykdom er noe vi bærer med oss, som en del av oss, men den definerer oss ikke som menneske. Likevel er det det jeg svarer ut i fra. «Nja, jo, det går da, på et vis. Opp og ned, jeg lever da…». Når jeg tenker over det, sånn helhetlig sett, så er det jo bedringer på flere måter, tross alt. Jeg spiser mer, jeg har oppkastfrie dager, jeg klarer å stå i mot jaget som herjer i meg når jeg går opp og ned mellom hyllene i butikken, jeg går meg turer og nyter fint vær, mens jeg tar bilder, noe jeg elsker å gjøre, jeg koser meg med gode bøker, jeg koser meg når jeg er sammen med familie og venner. Jeg nyter en kopp varm sjokolade, så og si hver eneste dag. Jeg har dager der jeg bare sitter i godstolen, uten å trene eller går turer. Det kan riktignok bli lange dager og det klør i kroppen etter å bevege meg, men jeg gjør det likevel, uten at jeg går til grunne. Jeg holder meg i form, jeg kan småpynte meg og føle meg ok med det. Jeg er i godt humør og ler sammen med andre. Jeg gir meg selv pauser fra psykdomesmessige tanker og følelser. Alt dette er jo fine ting som gjør at jeg er snill mot meg selv, og som gjør at jeg har det bra, det er framgang, oppturer.

Veldig ofte, i timer med behandleren min, de det første hun alltid spør om, er hvordan jeg har det, så svarer jeg «Joda..så der..ok, greit nok..». I dag så svarte jeg at jeg har det faktisk veldig greit akkurat nå, for selv om det går «opp og ned», så har jeg hatt det ganske fint siden sist. Jeg har truffet venner, vært på kafe, vært på møte, trent, gått med fine turer i det fantastiske høstværet. Jeg elsker høsten når den er akkurat sånn. Sånne ting drar hverdagskvaliteten opp, da må jeg jo klare å huske på disse tingene også, ikke bare ta utgangspunkt i de dagene der jeg går på en smell, som kun varer i noen timer i løpet av en hel dag. Jeg kan ha 12 fine timer mot 2-3 mindre gode, det fine er jo helt klart i overtall, og det er jo sånn hver dag. Hvertfall for det meste, for klart, innimellom kommer det jo dritt dager, men sånn er det jo for alle. Ingen svever gjennom hver dag, hele livet, med bare gode dager. Ingen, den som sier noe annet lyver så det renner. Jeg må si at jeg ikke er så stor fan av den trenden der enkelte kun oppdatere hvor herlige og fantastisk livet er, på facebook f.eks, det har jo fått en god del fokus i det siste, men likevel, så synes jeg jo det er mye bedre enn de som alltid kun skriver negativt. Nå er det ikke sånn at jeg bryr meg så stort om den trenden der alt er bare fryd og gammen, men livet er jo tross alt ikke sånn, og da blir det falskt å framstå slik, men heller det enn bare eder og galle. Jeg kjenner at jeg blir irritert over mennesker som kun fokuserer på hvor fælt og jævlig de har det, til enhver tid. Igjen, spesielt på facebook, men også i blogger så klart, der det virker som at de ikke har noe som helst positivt i hverdagen, selv om det har kjærester, gode venner de har det fint med, og familie, og til og med hobbyer og fine interesser. Fokuser på det også da, ikke bare dra fram det du synes er tragisk for faen! Livet er ikke bare dritt, selv om du tror det.

Så langt har jeg hatt en fin dag, en god time hos behandleren min, jeg har drukket en stor kopp varm sjokolade, sola skinner, og nå skal jeg pokker meg gå meg en tur i naturen og ta flere bilder. Nye høsten, gjøre fine ting. Ikke skal jeg ned på trening heller. Jeg skal være venn med meg selv, og gjøre ting som gjør meg godt, som jeg liker og som får humøret mitt opp. Selv om jeg ikke har oppdatert på noen dager her inne, så betyr heller ikke det at jeg har hatt det dårlig, jeg har bare ikke hatt noe interessant å skrive, og følt for noen dager fri fra blogging, jeg har det veldig greit, selv om det går opp og ned, selv om det går «Greit nok», for hver dag har inneholdt noe fint, tross alt.

 

Har ikke dævva enda.

Still very much alive. Har bare forferdelig lite å informere. Sitter med hodet nedi pepperkakeboksen, om det skulle være av interesse å vite? Tenkte i grunnen at det kunne være på sin plass å spandere på seg det etter en totimers treningsøkt. Ser derimot at jeg bør stoppe spisingen nå, for halvparten er allerede fortært. Jaja, sånn kan det gå. Pepperkaker er dessuten best før jul, og jeg spiser det ikke i jula, for da er det så mye som er bedre enn pepperkaker. Jeg har klart å holde meg unna marsipangrisen da, det må poengteres synes jeg.

Er litt tom i hodet for tiden, litt sliten og lei av det meste. Kobler ut med filmer og bøker. Maten er det opp og ned med, men det blir da noen måltider i løpet av dagen. Jeg blir jo tross alt sulten som de fleste andre.

Off i go.

Dagen i går gikk i ett, noe jeg ikke klager på i det hele tatt. Kaffe med en god venninne, jeg fikk kjøpt en liten kladdebok til det blir oppstart av lokallaget, og en mascara. Tenkte det var nyttig å informere om. Dessuten fikk jeg et par timer med trening etterpå, for nå blir det tross alt 6 dager i Oslo, og null jern å pumpe. Men det blir kanskje noen gåturer da, må jo ut på fotosafari også, den starter allerede like etter ankomst i morgen, straka vegen mot Aker brygge. Får noen timer alene etter at jeg kommer til storbyen, før jeg skal treffe fine Marthe litt senere, før vi skal hooke opp med fine Tuva, hvor vi skal tilbringe natten før fagdagen på torsdag. Jeg gleder meg opp og ned i mente til å høre på foredrag med Finn Skårderud. Ooohhohohooo. Blir så bra.

Men først er det buss og togtur. Rævskrotten gleder seg ikke fullt så mye akkurat, men den holder vel ut denne turen også. Har jo ikke så mye valg. Får prøve og avlede den. Dessuten håper jeg på vindusplass, får mark av å sitte ved midtgangen.

Alrighty, jeg er nok et stykke på vei alt når dette postes, og jeg aner ikke når jeg får oppdatert neste gang. Time will show I guess. Dere får eventuelt bare savne meg litt i mellomtiden in case.

Gå i stormen.

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan jeg klarer å holde ut når overspisingstrangen kommer, eller oppkasttrangen for den del. Vel, jeg må jo bare begynne med å si at jeg ikke klarer det alltid, men jeg har dager der det går bra og holder ut. Klart, jeg kjenner jo på det suget som dukker opp, for det kommer som regel hver eneste kveld, men noen kvelder er litt enklere og holde ut enn andre. Dagsform og humør spiller også en stor rolle så klart. Enkelte dager kan jeg være så liten og lei at tanken på å overspise og kaste opp bare gjør meg enda mer sliten, eller at det bare vrenger seg i meg. Andre ganger kan det ha helt motsatt effekt, at det er nettopp da det kan gå galt.

Jeg ønsker jo å klare meg oppkastfri så klart, så jeg gjør det jeg kan for å komme meg gjennom. Og det gjelder og ikke bli liggende i gjørma og kave om det går galt. Jeg må opp og fram igjen, jeg må opp og fortsette å gå veien. For selv om jeg har det tungt og vanskelig innimellom, så er jeg ikke der lengre, at jeg ønsker å gi opp alt. Og selv om den tanken kan dukke opp, så forsvinner den igjen. Jeg prøver og bruke tiden min på noe som gjør at jeg kan få fokuset over på noe annet, om det er å lese en bok, blogge, trene, gå tur eller hva som helst. Jeg er en sucker for kjærlighet på pinne, noe som fungerer å trykke i trynet for min del, når jeg kjenner at jeg «Får lyst på noe» (overspise og kaste opp). Jeg driter i kaloriene de inneholder, har jeg lyst på noe søtt, så kan jeg godt stappe i meg både 4 og 5 kjærlighet på pinne. En sjokolade funker også, da blir det gjerne en kinder maxi f.eks., eller mørk kokesjokolade. Ellers har jeg også alltid epler i kjøleskapet.En skål med cottage cheez med yoghurt i fungerer også veldig bra når suget dukker opp, det er virkelig blitt en stor hit for meg. Cottage cheez med JA vanilje yoghurt er min favoritt, insane godt.

Å finne metoder for å holde ut, og komme seg gjennom, blir litt som å gå i stormen. Har du et mål du skal nå, så går du, selv om det blåser kraftig. Kanskje blåses du ut av balanse og må ta noen skritt tilbake, eller til siden, men du fortsetter likevel å gå. Skal du på jobb, og du må gå, så snur du ikke etter 300 meter fordi det blåser. Du vet du må på jobb, så du har ikke annet valg enn å bare fortsette. Kanskje må du gå litt før du egentlig pleier, sånn for å beregne litt ekstra tid, men du blir ikke hjemme. Du trekker ikke dyna over hodet, og ringer sjefen for å si at du ikke kommer bare fordi det blåser (kraftig) ute. Her forrige uke så regnet det noe helt sykt her, og jeg hadde selvsagt tannlegetime. Jeg hadde lyst til å ringe og avlyse, men det ville jo bare for det første ha utsatt problemet, for jeg måtte jo gjennom det uansett, og for det andre så er jeg faktisk vanntett, selv om ikke klærne er det. Jeg nevnte dette for tannlegen min, og han lo og fortalte meg at det var faktisk en mann som hadde ringt og avlyst timen hos han, nettopp på grunn av at det regnet ute. Og han bodde nærmere enn det jeg gjør. Det tar meg 20 minutter å gå ned kanskje. Det frister kanskje og ringe og avlyse når det stormer, men hvor god er ikke den følelsen når du kommer deg fram, velberget? «Yes! I freaking did it!»

Å slite psykisk kan oppleves litt på samme måte. Jeg opplever det på samme måte, som å gå i stormen. Mot stormen. Det har stormet som verst, jeg har har tatt skritt tilbake og til siden, men likevel har jeg jo hele tiden også gått framover. Selv om jeg har vært langt nede, så ble jeg ikke liggende der. Jeg fikk en utdannelse, jeg har jobbet, jeg har hatt forhold, jeg kom meg ut av selvskading og andre selvdestruktive metoder, jeg går i behandling, jeg ble innlagt, jeg har snakket, jeg har spist, jeg har holdt ut. Jeg har i løpet av det siste halve året tatt en del initiativ til ting som kan forbedre framtiden min, søkt om ny jobb, er i gang med å opprette et lokallag for iks. Jeg trener, jeg reiser litt, jeg går på kafe med venner.

Jeg har alltid tenkt, og tenker fortsatt, at ting vil kanskje stabilisere seg litt mer, når jeg også får mer stabilitet i hverdagen. Så når nyåret kommer, og jeg skal inn i nye jobb, så vet jeg, ut i fra det vi har snakket om, at jeg vil få både utfordrende og spennende arbeidsoppgaver. Samtidig får vi snart i gang lokallaget for real. Vi skal ha møte nå i oktober, for å sette opp en videre plan. Da blir det også en del planlegging og temaoppsetting i forhold til det. Samtidig har jeg fortsatt behandlingen, og tannlegebehandlingen skal avsluttes etterhvert, jeg skal fortsette med treningen, og jeg har spiseforstyrrelsen som en fulltidsjobb.  Det vil med andre ord bli en del jobbing framover, på flere områder. Jeg skal fortsette å gå i storm, og gjøre de krumspringene som må til for at jeg skal komme meg fra A til B. Det skal bli veldig godt og få noen nye arbeidsoppgaver å drive med, noe som vil kreve en del av meg, som vil ta litt tid, for på den måten vil jeg forhåpentligvis klare å holde spiseforstyrrelsen enda mer på avstand.

Om 3 dager reiser jeg til Oslo, først og fremst fordi jeg skal på fagdagen som IKS skal ha neste torsdag. Forhåpentligvis vil jeg gå ut derifra med masse nyttig informasjon som jeg kan ta med meg videre til vi skal starte opp her. Jeg skal treffe masse fine mennesker, venner jeg har fått via blogging blant annet. Jeg gleder meg enormt! Jeg skal også til søsteren min og hennes familie, og pappa skal også nedover samtidig, han og søstern skal komme seg gjennom Oslo maraton. (Ikke helt sikker på hvilken løype de skal løpe, men det er ikke hel. Pappa har i alle år vært maratonmann, men har vel ikke løpt en helmaraton på noen år nå.). Jeg gleder meg til å treffe dem alle, og til å kunne kose med tantebarna mine.

På grunn av at jeg skal til Oslo, så har jeg ikke kunne brukt noen penger i det siste heller, noe som på en side er positivt, om jeg ser på det matmessig (og økonomisk så klart).For jeg har nemlig ikke hatt penger til å kunne gå amok i butikken for å ha overspisinger med oppkast. Det igjen vil si at jeg nå faktisk er inne på min åttende dag oppkastfri. Og det er som sagt 3 dager til jeg skal til Oslo. Der skal jeg være i 6 dager. 8 + 3 + 6= 17 dager. Det er så langt jeg i første omgang vil ta utgangspunkt i. Når jeg har kommet meg så langt, så kan det jo være at det blir enklere framover også, men jeg må selvsagt bare ta det dag for dag. Og vet dere hva? De siste 4 dagene har jeg laget meg middag igjen også. Det er lenge siden sist, for jeg har som regel spist andre ting enn varm mat. I går laget jeg meg laks med grønnsaker og ris! Ris dere! Det er lenge siden det. Blir jaggu meg det samme til middag i dag også, har litt laks i frysern som det kanskje er på tide å få i seg, spiser ikke så mye fisk at det gjør noe. I går spiste jeg faktisk både laks, og makrell i tomat. Kroppen var vel glad. Ikke at det var så forferdelig godt og være mett, men jeg var skikkelig sulten før jeg spiste, typ rumling i magen og tung i hodet, så det var i grunnen bare godt å spise da. Dessuten ble middagen litt sen, så på den måten kjente jeg heller ikke på noe sug på kvelden. Og så kom husverten ned med en flaske hvitvin, så det ble kveldskosen min i går. Og, for å imponere dere enda mer, så har jeg vært på trening kun 2 dager denne uka. Været har jo vært så tragisk at det knapt har vært mulig å bevege seg utendørs. Det så ikke så ille ut sånn utpå dagen i går, så jeg skiftet og pakket sekken, klar for å stikke ned på trening. Da jeg kom ut fra badet, og kikket ut igjen, så høljet det ned. Da ble det te og ringenes herre x 2 istedenfor. Kanskje får jeg muligheten til å stikke ned i dag. Time will show.

Så, dere, det nytter å gå selv om det stormer. Du beveger deg hele tiden framover på ett eller annet vis, selv om det ikke føles sånn, for livet går jo sin gang. Du går kanskje på skole, du jobber kanskje, har et forhold? Er ute med venner? Trener? Blogger? Leser? Strikker? Har en hund du må ta deg av? Ett eller annet? Alle har noe å holde fast ved, hvertfall de aller fleste. Bruk de virkemidlene du har. Men jeg vil nødig anbefale paraply i stormen, med mindre du driter i om den blåses i fillebiter da. Men det er fullt mulig å bevege seg i en storm, for uansett så vil stormen blåse deg den ene eller den andre veien, du er stadig i bevegelse, med mindre du velger å legge deg ned så klart. Det er kjedelig det, å bli liggende der i stormen, da hadde hvertfall jeg dævva av kjedsomhet.

Såvidt i gang med IKS lokallag i Molde.

Helt siden begynnelsen av året, så har jeg puslet litt i forhold til å få i gang et lokallag for IKS, interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser, her i Molde. Jeg tok kontakt med hovedkontoret i Oslo, og fikk klarsignal der. Deretter kom jeg i kontakt med en jente her i byen som var interessert, og deretter et par til. Jeg har lest brosjyrer og informasjoner som trengs, og har sendt mailer i øst og vest for å få satt opp en avtale så vi som har kapasitet til å stille opp kunne ha en brainstorming. Vi fikk utvekslet erfaringer og ulik komepetanse, hva den enkelte kunne bidra med, og hvordan den enkelte kunne tenkt seg å jobbe i gruppen. Jeg ble utnevt til å være «sjef», stå i søkelyset, høhø. Vi har, heldigvis, allerede lokal i boks, noe som jeg egentlig hadde sett for meg som den verste oppgaven å få gjennomført. Telefoner her, samtaler og kontrakter der. Hun ene har lokale disponibelt på arbeidsplassen sin, noe som er genialt. Og det kan vi bruke gratis. Perfect. Vi har såvidt snakket litt om ulike temaer vi kan ta for oss på de åpne kveldene, og hvor ofte vi skal arrangere dem. Så nå blir det endelig fart på sakene her, og det føles veldig veldig bra! Vi må selvsagt profilere oss, sånn at folk får vite om tilbudet, så det får vi ta etter neste møte vi skal ha. Uansett, om det er noen fra Molde og nær omegne som leser her, eller kjenner noen her, så kan det tas kontakt på molde@iks.no.  Det er også mulig å kontakte meg på min mailadresse, som du finner i menyen på venstre side her.

Nå har jeg også bestilt meg billett til fagdagen som IKS skal ha i Oslo den 20.september, der temaet for dagen er «Under overflaten». Samme tema som jeg vant fotokonkurransen med. (Speilrefleksen jeg vant er nå på vei, hurra!). En av foredragsholderne er Finn Skårderud, og jeg gleder meg som en helt til å høre på. Det er et tettpakket program den dagen, så jeg vil forhåpentligvis ta med meg nyttig informasjon tilbake til vårt lokallag. Så nå blir det en 6 dagers tur til Oslo. Det blir bra med et avbrekk fra hverdagen her.

Ellers kan jeg jo fortelle at jeg har vært i et møte med Idrettskretsen her i byen, angående jobbing fra nyåret av. Så nå har vi sånn ca. en plan for hvordan de har tenkt seg det. Der vil jeg både få gjennomgang hvordan idrettsorganisasjonene jobber, og samtidig bruke min erfaring om spiseforstyrrelser. Holde foredrag, ha stands, knytte kontakter and so on. Jeg fikk et navn og et tlf.nr. oppgitt, av et helseforetak som er interessert i å komme i kontakt med lokallaget vårt, og det er jo veldig positivt at de viser interesse, og at vi kan spre kunnskap og informasjon som de kan ta med seg videre. Helse og spiseforstyrrelser går jo tross alt hånd i hånd. Jo flere helseforetak og organisasjoner vi kan knytte kontakt med, jo bedre. Det er nesten så jeg kan takke for at jeg har spiseforstyrrelsen nå, sånn at jeg/vi kan være med på å spre informasjon, for det er jo et veldig aktuelt tema, spesielt innenfor idretten. Godt å kunne få råd og tips i forhold til hvem vi kan ta kontakt med, for å knytte nettverk. Håper at dette kan være bra for byen her.

Ellers? Jo, tannlege i morgen, hurra liksom. Men må jo gjøre ferdig alt. Ny time med behandler på mandag, så det er en del møter og avtaler nå, men det trengs. Må prøve og få puttet inn noen treningsøkter også tenker jeg. I går kjøpte jeg meg kenesio-tape, sånn fancy alternativ til smertelindring og muskelstøtte. Jeg har jo uskelsmerter i begge armene (myalgi som det så fint heter), så jeg har teipet begge armer, og tok samtidig en omgang på knærne. Kikket gjennom en del you-tube videoer for å se hvordan det skulle teipes. Tjohei,ser ut som en zombie. Ikke at det funker så veldig godt i armene, jeg har jo tross alt hatt disse smertene i 3 år, og da er det vel kronisk, men verdt et forsøk. Smertene skal liksom lindres umiddelbart.. Men kjekt å ha da, for det kan jo dukke opp andre smerter innimellom også. Tviler derimot på at det funker å tepie hodet, sånn at tanker lindres. Jeg kan hvertfall føle meg litt spååårty da, for denne teipen er det mange toppidrettsutøvere som bruker også. Dere så kanskje på OL? Der var det flere som var teipet med fin blå teip. Den finnes i ulike farver på nett, det er en billigere variant, kinesiologiteip. På apoteket der jeg var, hadde de en dyrer variant, som visstnok er litt mer «seriøs», for de som virkelig er sporty liksom, kinesio-teip. De hadde bare svart og beige, så da valgt jeg beige, den er liksom litt nøytral, og ikke vekker ikke så mye oppsikt, høhø.

 

De vanskelige ordene.

Jeg hadde time med psykologen in i går, jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke egentlig. Eller, det blir kanskje feil og si, for jeg tenker kanskje litt for mye, eller tankene blir satt i et høyere gir når jeg er der, og det gires ikke ned før langt ut på dagen, neste dag, eller noen dager i etterkant. Vi prater, hun spør, jeg svarer etter beste evne. Traumet, med noen spiseforstyrra innspill. Alt henger jo sammen. Det er litt vanskelig og fortelle, eller forklare, følelsene rundt temaet, for de er både i fortid og nåtid. Ambivalens, blandede følelser. Jeg skjønner spørsmålene, jeg skjønner hva hun vil fram til, men jeg har litt vanskelig for å formidle det på riktig måte, for jeg vil ikke at hun skal tro at det hun oppfatter er riktig, når det ikke er riktig. Traumet er en del år tilbake, men jeg kan fortsette kjenne på følelsene, de har vært med meg hele veien. Jeg kjenner fortsatt mye av de samme følelsene over dette. Jeg kjenner på irritasjon i timene, når jeg ikke føler at jeg får snakket ferdig, eller når det virker som hun kanskje ikke oppfatter det jeg forteller, på en riktig måte. Jeg kjente på den irritasjonen i timen i går, men tok meg selv i og ikke frese opp, men sa heller at det er nettopp derfor det er så vanskelig og fortelle, når følelsene er så komplekse, det har vært en av største årsakene til at jeg aldri har fortalt noe, ved siden av skam og skyldfølelsen. Hvordan kan noe forstå når det var så mange motstridende tanker og følelser? Hvordan kan noen forstå når det var så innviklet? Det er vanskelig og helt sette ord på alt.

Ikke misforstå meg, for hun vet hvor komplekst og innviklet det er, hun skjønner at det kan være vanskelig og forklare, og jeg tror hun skjønner at det ikke alltid er lett og fortelle. Jobbes hennes, er å få meg til å klare og forsone med fortiden, plassere traumet der det hører hjemme, at jeg skal tilgi meg selv, at jeg skal legge bort selvhatet. Legge lokk på det, og skyve inn skuffen. «Skjer ikke. Vil aldri skje. Jeg vil bare slette det. Ha det bort.» Det går ikke, det vet jeg. Jeg vet ikke om jeg får noe ut av timene, men vi prater jo om det, kanskje er det bare det som skal til. Jeg har ikke noen forventing om hva som skal skje, eller hvordan jeg skal komme dit, men vi er vel på vei til noe. Jeg har hvertfall åpnet opp, noe jeg aldri trodde jeg noen gang kom til og gjøre.

Etter timen hadde jeg et møte. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente, men jeg forventet ikke det som kom, selv om det som kom i grunnen var bra det også. Jeg skal i en nytt møte neste uke, så får jeg bare se hva som kommer ut av det, virket hvertfall litt lyst etter telefonsamtalen jeg hadde i etterkant av møtet. Ble veldig positivt overrasket over at jeg fikk en tilbakemelding allerede få timer etter møtet. Positive ting liker jeg. Alle små skritt som fører framover er bra, så da fortsetter jeg og går framover da.

Dro fram noen bilder fra Modum i går kveld, skulle finne et bilde, og hærregud som jeg savner jentene og plassen. For en knallfin høst vi hadde, der Monicka og jeg lå og rullet i gresset for og ta bilder, der vi hele gruppen vandret rundt på området for å hanke inn fine løv og blomster. Collagene vi laget, fine kvelder vi hadde sammen, avdelingen vår, bilder på veggene, stua, uteområdet. Det var fint, rart og trist å se på bildene. Fint fordi jeg hadde det så bra oppi alt det vanskelige, og trist fordi jeg savner. Men jeg har mange gode minner, og de tar jeg med meg.

Da var det blitt helg igjen, vet ikke hvor uken ble av, en del av den gikk med til snufsing og hodepine, noe som gjorde at det ble lite trening. 2 treningsøkter på 2 uker…det er virkelig lenge siden det har vært så lite trening for min del. Jeg har riktig nok gått en god del turer, men det er ikke trening for meg. Når jeg sa det til  treningspedagogen på Modum, så protesterte han høylytt. Jaja, han ser jo på det på en annen måte enn meg… Jeg har har hvertfall ikke vært inaktiv da, så jeg har ikke så veldig dårlig samvittighet egentlig. Jeg kunne jo fint ha stukket ned for å trene. Men det bli i dag da. Hvertfall en liten økt. Og siden det er fredag, så sier det seg vel selv hva innlegget her avsluttes med…

 

kom hit – Du kan komme hit, nå er det helg, orker ikke komme dit nå.

finne på på en lørdags kveld – Komme hit?

leve med hjulbeinthet – Knærne er ikke helt god, men jeg tviler i grunnen på at jeg holder på og utvikle hjulbeinthet..

lailastakk – Hender at jeg både stikker og stakk ja, av og til så må jeg bare bort liksom, men gidder ikke nå altså.

det var kosleig å se deg igjen etter så mange år – Jaha..sikker på at d traff meg? Kan ikke huske at det var kosleig og se noen etter mange år, men godt mulig at det var det altså..

hvit fot på russ – Det hører til sjeldenheten, ikke vanlig og ha hvit fot når man er russ.

hørselvern tannhelse – Jeg hadde satt pris på hørselvern innimellom når jeg sitter i den grufulle stolen, mens borret som omtrent like stort som meg durer og går i kjeften på meg. Ikke favorittlyden..

bartje snus balla – Enda et sånt fancy navn som folk skal kalle kidsa? Skjønner ikke at alt skal være så spesielt..hva skjedde med Kari, Knut og Ola?

ca hvor mange nisser i en pose med juleskum? – Alt for få.

hjernen dovner bort halvveis – Vel, problemet er bare det at når den ene hjernecella tar kvelden, dovner hele hjernen bort. Da er det såvidt jeg klarer å åle meg bortover som en sel, der mage og bein bare slepes bortover. Ikke at jeg vet hva jeg skal, for det har jo hjernecella glemt og fortelle meg, så driver egentlig bare og sleper meg rundt uten mål og mening.

forskrekka menesker – Mennesker? Eller mener du menisk, som i kneet? Folk hadde sikkert blitt forskrekka og de så at jeg drev og slepte meg bortover gulvet her som en annen hvalross, menisken hadde sikkert og begynt og lure den også..

kroppen min beveger seg ikke så mye sovn. hvordan har du det? – Kanskje hjernen din også har dovna bort? Mens du sov? Jo takk, jeg driver nå og sleper meg rundt da..

 

Jeg sjekka opp i går hvilke to bilder jeg faktisk hadde sendt inn til fotokonkurransen jeg var med i. To av de jeg la med i forrige innlegg hadde jeg ikke sendt inn i det helt. Og ett av de jeg sendte inn, hadde jeg altså ikke tatt med i forrige i mitt forrige.Så jatta. Jeg vant visst med bilde nr.1

 

Hurra!

Syk og svak, og noe støl bak, der har du meg om dagen. Hodet dundrer, kroppen er slapp som en fisk, og formen er heller laber. Forkjøla? Jeg hater og være syk, det må være noe av det kjedeligste som finnes. Hvertfall når det er fint vær og ganske varmt ute i tillegg. Og her sitter jeg og snørrer liksom. Fint, bare helt flott. Jeg har egentlig treningsdag i dag, men er redd for at formen kanskje skal bli enda verre om jeg trøkker meg nedover. Gå hjemover svett og utkjørt, bli kald, bli verre…Nja..skeptisk. Liker det ikke altså, bare to dager med trening på to uker so far…det kan jeg virkelig ikke like nei. Jeg klarte å kome meg gjennom en økt på mandag, selv om formen ikke var så god, men det hele ble bare et ork, følte ikke at jeg fikk helt utbytte av det når det ble så tungt og komme seg gjennom. Formen ble jo bare enda verre nå i dagene i etterkant også. Gawd assa. Får mark av å ikke få gjennomført en skikkelig økt. I tillegg ble jo høyrekneet føkka opp enda mer, lurer på om beina ikke sto helt i riktig possisjon da jeg gjorde øvelsen? De er litt skjeve de beina altså, er liksom ikke helt skrudd sammen normalt virker det som..jaja..innen ett års tidhar jeg kanskje fått time hos fysio, så kanskje både armer og ben kan bli noe bedre med tiden.

Men, når jeg ligger her sjuk og svak, og ingenting føles kjekt (ikke en gang noen som kommer med oppmuntringsgodis på døren jo), så er det veldig kjekt å våkne opp til en mail som forteller meg at jeg har vunnet første plassen i en fotokonkurranse, der premien er et nytt speilreflekskamera 😀 Jeg har ønska meg et nytt en stund nå, et som er litt mer komplesk enn det jeg har. Jeg har et veldig «enkelt i bruk» sony fra før av, men nå får jeg et canon systemkamera. Heldigvis passer det nye objektet jeg kjøpte meg for en stund siden på canonkameraet også. Flaks.com. Nå gleder jeg meg bare til og få det i posten altså, keen på og løpe ut for å ta bilder. Blitt dårlig med det i det siste i grunnen, nå går det mest i å ta bilder med mobilen.

Det var Interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser som hadde konkurransen. Jeg ble anbefalt og delta, men jeg var litt usikker, fortemaet var «Under overflaten», og jeg ante virkelig ikke hvordan jeg skulle få til bilder av det. I tillegg skulle det legges til en liten tekst, som liksom forklarte litt. Noen få dager før innsendingsfristen, så sendt jeg likevel avgårde noen bilder jeg hadde liggende fra Modum. Refleksjon, og skrev noen ord som ramlet ned i hodet på meg. Ante ikke om det kunne være i nærheten av å formidle det de var ute etter i det hele tatt, men da hadde jeghvertfall sendt inn noe. Har faktisk glemt av hele konkurransen jeg. Så da var det jo ekstra morsomt å vinne. Jeg husker ikke om jeg sendte inn 2 eller 3 bilder, og er faktisk litt usikker på hvilke jeg sendt jeg inn. Eller, jeg husker det ene, men usikker på de(t) andre. Jeg vet faktisk ikke hvilket av dem jeg vant med heller, det stod det ingenting om i mailen, annet enn at det var «Det sorte hav» på Modum, noe begge bildene var fra. Anyway, bildet vil bli tatt med i neste utgave av Kvinnekraft, medlemsbladet de sender ut, + at det vil bli utstilt på fagdagen IKS skal ha nå i september, hvor det skal holdes en del foredrag. Hjelpes…haha.

Legger med et lite collage her, med kameraet jeg vant, og bildene jeg sendte inn.

 

Vet at jeg hvertfall sendte inn bildet nederst til venstre, men usikker på hvilket av de to andre jeg sendte inn, troooor det kanskje var bildet nederst til høyre…husker som sagt ikke. Men samma det, vant hvertfall, haha.

Hurra. Tusen takk til juryen som steme på bildet mitt, selv om dere kanskje ikke leser dette.

Ellers…veeel, jeg skal på et møte i morgen, så dere kan jo krysse fingrene, sånn for sikkerhets skyld. Ja, og før møtet har jeg time med frøken psykolog.

*snufs snufs*

Ps: syt og klag.

Enkelte dager altså. I dag var en sånn dag. Der alt blir feil. Jeg tror jeg har vært irritert fra jeg stod opp i dag. Å våkne til klokka fordi jeg har ei bikkje her som må ut og slippe løs blæra…vel, senga fristet mer. Jeg kom meg hvertfall opp til da jeg hadde planlagt å stå opp, åpnet døra inn til kjøkkenet, og passet på å ikke stå like foran døren, for han er jo hel vill i fletta om morgenene. Han tror det bare handler om han da, piper og gnåler, og jeg bare…kan jeg please få spise litt først? Jeg dævver av sult, du klare å knipe igjen litt til. Det var bare såvidt jeg rakk å spise opp maten, før han tok helt av. Turen ble ikke kjempelang, men lang nok til at han fikk tømt blæra. Jeg tenkte at vi tross alt skulle på 3 turer til i dag, og jeg har et par knær som virkelig begynner å kjenne det nå. Da kan det ikke bli like lange turer hver gang.

Anyway, jeg har prøvd å fått tak i en dame på et kontor over lengre tid nå. «Nei, ut i ferie», «Nei, systemet er nede», «Nei, hun er på møte» and so on. Jeg har lagt igjen to beskjed om at hun skulle ringe meg opp. I dag måtte hun da seriøst klare det tenkte jeg.  Joda, hun ringte meg faktisk hun, men det var tydeligvis mens jeg stod på kjøkkenet og laget meg en kopp varm sjokolade, og viften stod på for fullt.  Telefonen min lå til lading, og jeg satt opptatt med noe, så jeg tenkte jo heller ikke å se på den. Ikke før 1 t. og 45 minutter senere.  Da var det for sent å prate med henne i dag. Det er jo bare typisk at telefonen ringer i det jeg er på dass, og helst da jeg trekker ned. Eller når viften å kjøkkenet står på for fullt, og det bare i 10 minutter i løpet av hele dagen. Nå får jeg ikke gjort noe før mandag.

I natt sendte jeg melding til legekontoret, jeg ba om en resept på voltaren, for det har begynt å verke sånn i albuene igjen. I tillegg har jeg jo de konstante smertene i armene, som jeg mistenker kan være nevropati, så det er jo et mareritt å prøve å få sove om kveldene, som at jeg ikke har søvnproblemer fra før av liksom. Jeg fikk melding tilbake i morges, der det stod at jeg kunne hente dem på det og det apoteket, etter kl.11 i dag. Supert tenkte jeg, da tar jeg det i samme slengen som en treningsøkt senere i dag, for i dag skulle jeg ut, nå har jeg kuttet treningen de siste dagene, på grunn av bikkja. I dag måtte jeg bare ut. Så jeg syklet nedover, og ble sittende en stund i kø der. Ikke så altfor ille lenge da. Gikk nesten fort. Jeg sier at det skal være fakset over en resept til meg, så hun gikk for å finne den. Men var den der? Neida, det var den ikke. Jeg kjente det kokte i meg, men jeg kunne jo ikke skjelle ut den satakkars damen bak skranken heller, så jeg gikk. Eller trampet, avgårde. Jeg hadde virkelig håpet å få begynt på den kuren nå da, i håp om at det kanskje kan hjelpe, men neida, holde ut i helge ja. Gawd.

Rett på trening, få det ut. Pumpe, løfte, rive og dra, heve og senke. Jeg var så sliten og utmattet etter alle turer og tragiske knær, vonde armer og null resept. Jeg mer eller mindre tvang meg gjennom økten, fordi jeg ville så gjerne gjøre det jeg liker å gjøre, ikke bare sitte hjemme, bikkje eller ei. Jeg kom meg hvertfall gjennom det som var planen, selv om det var noe halvhjertet innimellom der. Ex-behandleren min var også trening i dag, og da jeg var ferdig, så satt han i en liten sofa de har ved resepsjonen der, så jeg gikk for å slå ræva nedpå jeg og, måtte øse ut litt eder og galle, men det ble bare bikkjeprat.

Så dro jeg hjem, og så ville skinnet ha luft, og så fikk han luft, han skal til og med få en tur til senere, bare sånn for å tømt seg skikkelig før natta kommer.

Jeg glemte nesten at det var fredag i dag, men så kom jeg på det.

 

plukker kjønnshår den beste måten – Det er vel den første formen for barbering, og noen liker gjerne det gode gamle..

lillebror tennissokker – de ligger pokker meg overalt. Han bare vrenger av seg, lukker tydeligvis øynene, og leker cowboy. «Iiihaaa», og så bare pælmer han dem vegg i mellom. Jeg har heldigvis aldri blitt truffet av stinkbombene.

pusur dagbok hvis du sovner på skolen – Ja, de var fin sånn, de små vitsene i dagbøkene var så hysterisk morsomme, så når timene ble søvndyssende, så var det bare å dra opp pusur.

hvorfor ligger det en død naken mann midt i ørkenen – Ooooyy, ikke se på meg! Er du sikker på at han er død?

 

Nå kjeder jeg meg, så orker ikke skrive mer.

 

Yet another day..

Dere skulle bare visst hvilken kamp jeg kjempet i natt, holy crap. Bikkjeskinnet skulle ligge på kjøkkenet om natten, det er liksom litt sånn skjermet på en måte, ikke vegg i vegg med soverommet mitt, og ikke vegg i vegg med gangen der det er så lytt inn til husvertene at han hadde gått helt i spinn når de stod og dro avgårde til jobb om morningen. Jeg pakket sammen for kvelden, pusset tennene og kledde av meg, da gjenstod det bare å si godnatt til skinnet. Men nå nei du, han skulle for pokker ikke inn dit nei. Han løp som en gal fra gangen til stua, halvveis under bordet, tilbake til gangen, og stua and so on. I en evighet liksom. Hver gang jeg kom bort, så la han selv helt flat, og kom opp med en mine som sa «Klaaaaapp meg, kose på maaagen». Og jeg bare, kom hit, nuh er det natta, og du skal inn dit! Nope, ikke snakk om gitt. Jeg måtte stenge dørea inn til stua, og sette opp et hinderpå gangen, men neida, da lekte han liksom hest, og skulle galoppere. Jeg trodde jeg skulle klikke i vinkel assa. Jeg måtte seriøst ta på han båndet til slutt, og dra han inn på kjøkkenet. Gawd, dette skal bli finfint om det blir sånn hver kveld i en uke. Det er såvidt han lusker inn på kjøkkenet på dagtid, ennå maten og vannet står der. Han er vel redd for at døren skal lukke seg bak han. På dagtid liksom, hallo i luken. Skjer ikke. Jaja, jeg sovnet hvertfall til slutt, og han sluttet å pipe.

Og så er han helt villmann om morgenen da, jeg har lært av erfaring, etter at han sov over en natt her i fjor en gang, at det er best å kle på seg først, og åpne døre mens jeg liksom står klistret inntl veggen, bare sånn for å unngå å få klør spiddet inn i lårene. Det synes jeg ikke er så kult egentlig. Trikset funka det, så det skal brukes framover for sure.

Han fikk seg hvertfall en morgentur, men det var bare å glemme å få i seg frokost først, det har han ikke tid til å vente på. *Sukk*. Heldigvis var været strålende i dag også, så helt greit å komme seg ut. Jeg lurer litt på en ting, dere hundemennesker: er det normalt at hunder slikker av hundedrittresten i pelsen? Rimelig kvalmt, men kanskje normalt? Jeg syntes det var helt ok altså, så slapp jeg å få det på gulvteppet. Jeg passet bare på at han ikke hoppet og sleika på meg etterpå. Og så skjønner jeg ikke helt hvorfor de stresser sånn på tur? Altså, jeg skjønner at de vil snuse og lukte, og se om noen har lagt igjen et kjærlighetsbrev på lyktestolper og steiner og sånt, men når de trekker og drar framover, for man vet jo aldri om det er noe spennende den neste meteren, men når de kommer dit da, så bare…nei, her var det ikke no gitt, så da stresser vi videre. Tenk om de hadde skjønt at de vil komme seg framover selv omm de ikke stresser, og tenk om de hadde skjønt at jo mer de stresser, jo fortere vil turen bli ferdig. Da kan de angre på at det ikke ble lengre tid ute…

Han her vil helst være ute hele tiden, og en tur vi kunne brukt langt over en time på, den er vips vaps over på en halvtime. Vi går ikke tur, mer som småjogger. Så jeg må jo legge løypene til lengre og lengre turer, sånn for i det hele tatt å rekke å være ute jo. Ikke rart jeg er pumpa etter 3-4 timer på tur med han, i løpet at en dag. Jaja, fint med tur nå  det er så fint ute. Håper det ikke blir regn på en uke framover.
Ikke lenge til vi må ut igjen nå da, selv om det bare er et par timer siden vi kom tilbake fra forrige tur, han har plantet seg på gangen nå, hint hint liksom..Jaujau, her skal det trimmes. Jeg blir enda flinkere med turer i løpet av denne uken hvertfall. Av og til har vi stirrekonkurranse. Fra hans side betyr det «Ut på tur?». Og jeg bare..»rull inn». Men han er veldig snill da, han er bare veldig oppmerksomhetssjuk, og vil helst ute og snuse opp hele Molde. Og lord, eks’n kjøpte en sånn liten lekehund til han da det var jazzfestival her (og den fikk han slevsagt i en gjennomsiktig pose, så jeg lurte på om han kanskje ville at jeg skulle stappe den i veska..gubben er 50 liksom…), og det er batteri i den, så når den slås på da, så gneldrer og piper den. Balto som bikkjeskinnet heter, har en greie for små hunder. Så snart de tøffer seg, og gneldrer først, så er han på hugget tvert. Holder de små kjefte, (noe de aldri gjør), så er han rolig. Så nårvi da slår på den lille lekehunden, så gyver han løs. Hele kjevepartiet på den stakkars leken er helt herpa. Den kan aldri lukke kjeften igjen.

Ok, nok bikkjeprat. Jeg hadde tannlegetime igjen i dag, så stresset meg nedover, i den tro at jeg sikkert kom til å være der sånn akkurat, selv om jeg vet at om jeg går i mitt tempo, så er jeg der på 20 minutter. Timen var 13.30, jeg gikk hjemmefra 12.45, og var selvsagt framme 13.05. Og jeg bare…pokker. Prøvde ta en telefon, men neida, ikke hjelp å få der i dag, ring i morgen. Greeeiiit. Knipse bilder av skyer da, yay, aldri gjort før liksom. Og så gikk jeg opp, og leste i et blad, eller, bladde gjennom er vel mer riktig. Bare mote jo, da blar jeg fort gjennom. Klær har jeg nok av, smykker og dall er ikke helt min greie, klarer med den ringen og det smykket jeg som regel bruker. Og så kom jeg inn da. Han skulle fikse en tann vi var blitt enig om, for den iser. En sprøyte, borr. Ok, iser ennå ja. Ny sprøyte, borre borre, og han bare «Jeg merker at det fortsatt iser litt for deg..». Jeg bevet meg ikke i det hele tatt, og laget ikke en eneste lyd, for isingen var minimal, og bare litt sånn av og til. Jeg skjønner ikke hvordan han klarte å merke det? Var hvertfall fort gjort, halve tiden gikk jo til å vente på at bedøvelsene skulle virke, og at han kikket på røntgenbilder, og helt til slutt, at fyllingen skulle størkne. Tjohei. On the good side: JEG ER SNART FERDIG!!!!!!!! Bare en bro nede, og trekke en rot av det som en gang var en tann. Han tok nye røntgenbilder i dag, og det er null hull, og alt ser bra ut. Hurra hurra!

En liten oppsummering helt på slutten her, for å vektlegge det positive ved dagen så langt:

 

*Fint vær, strålende sol og veldig varmt, to dager på rad nå!! (Bank i bordet…)

*Fått to turer so far, en til strax. (Har droppet treningen jeg vanligvis har på onsdager, blir jo tross alt en del turer..)

*Snart ferdig hos tannlegen.

*3 dager spyfri!!!! På rad! (Lenge siden sist…)

*En stor kopp varm sjokolade (jepps, selv om det er varmt ute, så smaker det godt!)

*Fått litt mer farve, selv om det er litt rødt (farve er farve, right?)

*Jeg har støvsuget opp noe som minst må være ei halv bikkje

*Vi har vært ved stranda (selv om kun var i noen minutter)

*Jeg var innom butikken og handlet, uten at det kom med noen bad intensions!

*Jeg har gått i shorts! (Takk fine været)

*Jeg har pepsi max igjen

 

Jaaah, det var da en del det.

 

Da har jeg vakthund.

Det er så typisk på denne kanten av landet, at sommerdagene kommer. Ikke at de varer i strekk, men sånn en her, og en der. Hvor sommeren egentlig ble av aner jeg ikke, den regnet mer eller mindre bort. Så nå krysser jeg hvertfall fingrene for en fin sensommer. Spesielt trenger jeg finvær den neste uken, for nå har jeg fått en vakthund i hus. Skal passe skinnskrotten til eks’n mens han i dag dro til syden. Synes heller han kunne ha plassert vekk skinnet og tatt meg med på tur. Men neeeida. Det skal jo bli spennende å se hvordan, eller om, skinnet slår seg til ro her, han er liksom på hugget bare jeg rører på meg oppi stolen. «Knirk», og hodet er oppe tvert. «Knitre», kroppen er halvveis oppe. «Kremt», boing, så er han opp på labbene. Går jeg på do, så lurer han fælt på hva jeg skal, lager jeg mat, så er han så nysgjerrig at han holder på å dævve. Sin egen mat er ikke like spennende.

 

Han pleier å få 3 turer hver dag, og eks’n var vel ute med han tidlig i dag, + at de gikk opp hit, mensiden det endelig var en finværsdag her, så kunne jeg bare ikke sitte inne, så da tok jeg han liksågodt med ut på tur 1 times tid etter han kom hit. Bikkja altså. Jeg hadde ikke en bestemt rute vi skulle gå, jeg tok det bare litt sånn hipp som happ, og så endte vi oppi marka her. 1 time opp, og bikkjeskrotten som drar som bare pokker, han var helt utslitt. Drakk grådig av et vann vi tok en pause ved, og satte seg under benken, det var visst litt varmt…han er for det meste svart, så kanskje ikke så rart. Jeg visste om en lur vei tilbake, hadde gått der en gang før, opp gjennom marka.Vi gikk og gikk, og plutselig skjønte jeg ikke bæret. Hm..kan umulig stemme at vi skal gå oppover, når jeg bor nedover… Så da måtte vi snu. Jaha, nåå er vi på rett vei ja. Men så skjønte jeg ikke hvor i helsike vi var kommet…og vi gikk og vi gikk. Havnet plutselig, og endelig, til slutt ved en vei jeg visste hvor var. Gikk og gikk videre, til jeg trodde beina skulle ramle av. Hallo beinhinnebetennelse. Nesten 3 timer…og ennå må han ut på en tur til i dag, og ennå er vi på dag 1 av 8. Djeez. Han har også havnet i fight med 3 andre bikkjer i dag…holy crap. Nevnte jeg at jeg skulle ha han i 8 dager?

Ingen skal si at jeg ikke får trim den neste uken hvertfall, og holder været seg bra, så får jeg kanskje litt farve også. Middagen i dag ble rimelig heftig, jeg hadde en pose med moreller av eks’n. Det ble en stor skål det gitt. Kjenner at jeg ikke orker så mye i varmen, mat altså. Da frister det mer med noe søtt, frukt f.eks. Og knekkebrød med jordbærsyltetøy. Jeg glemmer liksom hvor godt det egentlig er. Undervurdert vil jeg si. Burde ha tatt meg en tur oppi marka og plukket blåbær også, men da må jeg et stykke unna, og det blir nok lange turer den nesten uken. Kan ikke ta med han, og plassere han rundt et tre, da kommer han til å kjede ræva av seg.

Kom meg velberget gjennom dagen i går, og siden kontoen ikke akkurat bugner over med penger, så må det bare gå bra framover nå..Får vel si at det er positivt kanskje..

NUH er det avslapping noen timer før det blir ut på tur igjen…