«A day without sunshine is like, you know, night».

Nesten 4 måneder har gått siden sist innlegg. Ble litt overraska over å se at det faktisk var så lenge siden. Jeg leser som regel blogger kun når jeg sitter på pc’n (og skriver en gang i jubelåret..), men jeg sitter meget sjeldent med pc, det er kun når jeg holder på med bilder, eller annet småpjask. Men jeg klapper den fort sammen igjen. Det er mobilen jeg forholder meg til, og jeg har ikke lastet ned apper til bloglovin’ og wordpress der nå. Derfor blir det heller ikke til at jeg er noe særlig i bloggverdenen lengre. Innimellom kunne jeg godt ha tenkt meg å skrevet noe, men det er bare helt tomt på en måte. Føler jeg har skrevet meg ferdig kanskje? At det ikke er noe mer å komme med. Har jo i grunnen skrevet om det meste, og gjentagelser orker jeg ikke. Nå er det jo ikke sånn at det ikke skjer noen endringer, men det er liksom ikke noe jeg føler for å skrive om, det er ikke noe eureka (det er jo ofte ikke det..). Men jeg kan jo likevel skrive noen få setninger, for å gi en liten oppdate, om noen skulle lure på ståa. (Forventer ikke at noen lurer altså, høhø).

 

Jeg er fortsatt i behandling hos fysioterapeut. Vi jobber psykomotorisk, og jeg må nok si at det kanskje er den formen for behandling jeg har hatt mest utbytte av, hvis vi ser bort i fra Modum, der programmet var skreddersydd, sånn generelt på flere plan. Nå jobber vi litt mer spesifikt på kropp, der jeg har vanskelig for å akseptere. Jeg lurer på om je noen gang kommer meg dit hen at kropp blir uviktig. Altså, at det ikke skal spille så stor rolle hvordan kroppen ser ut, hvor mye jeg veier, at jeg skal bekymre meg over det. Jeg mener ikke at det ikke er viktig å tenke på kropp, for jeg vil jo ha et sunt forhold til den. Men jeg lurer jo på om jeg kan få et avslappet forhold til den. Jeg er veldig bevisst kroppen når vi jobber med den i timene. Jeg bruker tettsittende klær i behandlingen (ønske fra terapeuten), det vil si, jeg bruker som regel en treningstights, men har på meg en t-skjorte som dekker magen (skrekkområdet). Jeg hater det like mye hver gang hun ber meg om å slappe av i magen, «la den henge»….gaaaawd. Jeg liker ikke at magen skal «henge». Så jeg trekker den inn, og der holder den seg som regel helt til jeg kommer hjem, og er trygt inne i joggebukse og en litt større t-skjorte. Hadde vært fint om søppelposer var på moten…

Tankene hopper hit og dit, det vil si, de kaster meg vegg i mellom. Om kropp. «Du er feit», «Du er normal», «Du bør gå ned i vekt», «Du trenger ikke gå ned i vekt». osv osv osv. Er det rart jeg blir oppgitt? Er det rart det er vanskelig å bli frisk? Jeg vet jo nesten ikke hva jeg skal forholde meg til. Eller…altså..jeg vet jo det, det er bare ikke like enkelt å forholde seg til sånn in real life. Men når det er sagt, så må jeg jo legge til at jeg ikke sulter meg, jeg spiser når jeg er sulten (opptil flere ganger om dagen), og jeg overtrener ikke. Så jeg styres ikke fullt og helt av spiseforstyrrelsen, jeg utfører ikke nødvendigvis spiseforstyrra handlinger selv om spiseforstyrrelser gnåler som ei gammal ku. Jeg har ikke veid meg på flere måneder, så aner ikke hva vekten viser. Og det føles egentlig veldig greit, for jeg blir mer kokko når jeg vet tallet. Derfor veier jeg meg ikke. (Veide meg alltid hver morgen og hver kveld før). Og jada, jeg unner meg både godteri og sukkerholdige drikker. Jeg freaker ikke helt ut…

 

Jeg går ikke hos noen psykolog nå. Jeg tok ikke kontakt igjen med psykologen jeg hadde. Det føltes ikke riktig for meg. Jeg forholder meg til fysioterapeuten så langt, og skulle det bli for ille igjen (bank i bordet), så får det bli å sende ny henvisning. Men nå føles det veldig greit å ikke gå hos psykolog. Fysioterapeuten gjør det jo minst like bra som de behandlerne jeg har gått hos tidligere. Kan bruke timene hos henne på omtrent det samme som hos de, + litt til.

 

Sånn utenom det, så kan jeg jo si at kjærligheten står bare bra til. Om ca. 2 uker har vi vært sammen et helt år. Rart å tenke på, for på den måten har det siste året gått fort. Vi har det hvertfall veldig bra sammen, og godt er det.

Peace out.

21 thoughts on “«A day without sunshine is like, you know, night».

  1. Veldig kjekt å lese en liten oppdatering🙂

    Høres positivt ut at du ikke bruker hauger av tid på data. Helt supert at kjærleiken snart fyller år. Psykomtorisk er noe av den beste behandlingen jeg har fått, så utnytt tiden der, høres ut som dere jobber på en konstruktiv måte. Kanskje du etterhvert klarer å hoppe helt i det, slippe magen og alt det der😉 Jeg slet så enormt mye med det selv, jeg pusta så vidt den timen for å holde magen mest inn. Godt det ikke bare er jeg som tenker slik.

    Ha en flott vårdag❤

  2. Kjempe koselig å se et innlegg fra deg❤ Godt at det er god hjelp hos fysio og psykomotorisk behandling, det med kropp er så vanskelig og krevende. Masse lykke til videre i denne behandlingen, heier på deg hver dag fine du🙂❤

    Kjempe gøy å høre at kjærleiken går bra og wii 1 år, det er jo kjempe gøy og bra😀❤❤❤

  3. Jeg kom plutselig på at det var lenge siden jeg har vært innom her og nå ble jeg glad for å se at det går bra med deg. Små skritt sees ofte ikke så godt mens vi går dem, men hvis vi sammenligner med et punkt langt tilbake blir det letter å se veien vi har gått. Jeg er interessert i å høre mer om hva fysioterapeuten gjør som hjelper hvis du har tid å fortelle litt mer.

    • Det kan jeg jo. Vi jobber litt forskjellig, for jeg sliter med betennelse i armer og i begge knær, så en del av behandlingen går det de områdene. Samtidig så jobber vi med psykomotorisk behandling. Mye kroppsbevissthet. Å tørre å kjenne på kroppen, at jeg ER kroppen, og at alt henger sammen, at jeg ikke skal se på kroppen min som noe som ikke henger sammen med hodet, ikke se på den som et objekt, utenifra på en måte. Vi jobber med kroppsholdning, at jeg må tørre å ta plass, la alt «henge» og slenge, slappe av i muskler og ledd. (Jeg holder alltid inn magen, puster fra brystet, holder armene litt ut fra kroppen osv).

      Vi kan godt ha timer der vi bare prater også, akkurat som jeg ville ha gjort hos en psykolog. Hun gir meg tilbakemeldinger på samme måte som en behandler gjør. Hun får meg til å tenke litt omvendt. Som f.eks en gang jeg sa at jeg føler meg så feit når jeg ligger på ryggen, for alt flyter utover. Hun spurte meg da om jeg ikke kunne snu på det, og heller tenke at jeg blir tynnere når jeg reiser meg.

      Jeg har aldri jobbet psykomotorisk tidligere, men det er kanskje det som har gitt meg mest utbytte, fordi vi jobber så direkte med det jeg sliter mest med å akseptere, kroppen.

      • Takk for at du tok deg tid til å fortelle mer. Det virker logisk at det hjelper å jobbe direkte med kroppen når målet er å flytte inn i den og bli del av den. Men kanskje må du også ha nådd et visst punkt i forhold til selvaksept for å greie å arbeide med det…

      • Vel, jeg har alltid slitt med å akseptere kroppen, og gjør det ennå. Er veldig ambivalent..en dag kan den føles ok, andre dager ikke. Jeg kler meg som oftest i joggebukser og t-skjorter, sånn at jeg ikke ser kroppen, og jeg blir mye mer var for den når jeg går i tettsittende klær..men skal jeg komme noen vei, så må jeg jo bare gjennom det. Jeg har fortalt meg fysioterapeuten min at jeg føler ubehag ved å jobbe med kropp, og at jeg må ha så tettsittende klær da. Så hun er klar over det. Vi prater litt om det også.

  4. Jeg klikker innom bloggen din sånn hist og her, og var hyggelig å se en oppdatering🙂 og denne ga meg en god følelse🙂 Jeg kjenner igjen en del av tankene rundt spiseforstyrra tanker, men at man kanskje ikke drives av disse i like stor grad. De er der, men har kanskje ikke like stor kraft hele tiden. Var i hvert fall det jeg kjente da jeg leste. Tror det er et stort og positivt steg i en god retning. Selv om veien ikke er ferdigtråkka. Så godt også at psykomotorisk fungerer så bra for deg – jeg har aldri testa det. Og jeg kan også kjenne på at det kan bli mye terapi, at det kanskje kommer et metningspunkt og kan ta en pause. Så flott at du kjenner hva du trenger.
    Ønsker deg og kjæresten alt godt, og ta godt vare på deg selv🙂 Fortsetter å kikke innom bloggen din🙂
    Klem

    • Hei du.

      Vil anbefale fysioterapeut, og psykomotorisk behandling. Det er litt annerledes, og kan hjelpe på litt andre områder enn bare det å prate. Å få jobbe direkte med kroppsaksept, og det å tåle og ta plass. Vet at flere har mer utbytte av fysioterapeut kontra psykolog/psk. sykepleier osv. Verdt et forsøk kanskje? Jeg får dekket et halvt år av gangen, så lenge henvisning kommer fra dps.

      Tusen takk, alt godt til deg også🙂

      • Takk for anbefaling og informasjon🙂 Jeg skal absolutt tenke på det. Nyttig å høre andres erfaringer og opplevelser. Pussig at det ikke er mer fokus på kroppsbehandling/ fysio i behandling av spiseforstyrrelser egentlig, det er jo en stor del av pakken å ha kontakt med egen kropp, lære den å kjenne.
        Jeg gikk til en gestaltterapeut som var veldig flink til å oppmuntre meg til å prøve akupunktur og massasje – med tanke på dette og å være god med seg selv. Det var kjempeutfordrende, men jeg ser nå hvorfor hun gjorde det. Eneste minuset er jo det økonomiske, så takk for informasjon om at det kan dekkes som del av behandling. God klem, også ønsker jeg deg en god påske🙂

      • Alt som kan prøves og kommer godt med er jo bra. Synd at det skal koste så mye med enkelte ting, men heldigvis så kommer jo noe under frikortet da.

        God påske til deg også🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s