Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Jeg fikk en forespørsel om jeg ikke kunne skrive et innlegg om emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, siden jeg har den diagnosen, og det kan jeg jo selvsagt gjøre. Kan jo først starte med å skrive litt om hva det er.

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse  kjennetegnes av et varig mønster med høy intensitet og høy grad av ustabilitet i følelseslivet. Diagnosen har mye til felles med diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse. Både i fagmiljøer og i mer uformelle sammenhenger benyttes begrepene emosjonelt ustabil og borderline noe om hverandre. Tilstanden deles i to typer: impulsiv type og borderline type. Mennesker som fyller kriteriene til en slik diagnose har et intenst og sterkt vekslende følelsesliv med mye overdrevent sinne. Videre er det vanlig at disse menneskene ofte inngår i ustabile, turbulente parforhold, tenker svart eller hvitt i forhold til personer eller situasjoner, har usikkert selvbilde, tendens til å skade seg selv eller true med å gjøre dette i følelsesmessig pressede situasjoner. Som ved de andre personlighetsforstyrrelsene vet man lite konkret om hvorfor noen utvikler emosjonelt ustabil personlighet. Imidlertid er det klart at mange av de som fyller kriteriene har opplevd traumatiske hendelser i barndom eller ungdom. Å leve med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse gjør også at en person er i høy risiko for å oppleve nye og gjentatte vonde opplevelser.

 Den impulsive type

Denne personlighetstypen har ofte plutselige utbrudd av sinne, hvor vedkommende handler impulsivt og uoverlagt. Slike personer har en kort lunte, og vil under stress ofte reagere aggressivt. Denne reaksjonen kan imidlertid lett avløses av angst og depressive selvbebreidelser, der selvdestruktive handlinger som selvmordsforsøk kan opptre.

Symptomer:

1. markert tendens til å handle uventet og uten hensyn til konsekvenser;
2. markert tendens til kranglete oppførsel og til konflikter med andre, særlig når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert;
3. lav terskel for sinneutbrudd eller vold, med manglende evne til å kontrollere de resulterende atferdsmessige eksplosjoner;
4. problemer med å opprettholde enhver handling som ikke tilbyr umiddelbar belønning;
5. ustabilt og lunefullt humør.

Pasienten kan i sin impulsivitet ligne den dyssosiale type, men gjenkjennes ved å ikke være antisosial i snever forstand, og ved å være mer skrøpelig og selvdestruktiv.

 Borderline-typen

Det fremtredende ved borderline er en tydelig manglende identitetsfølelse, som fører til manglende psykisk stabilitet og ustabile relasjoner til andre. Angst og usikkerhet dominerer, og kan føre til selvdestruktive handlinger. Tomhetsfølelse er fremtredende, og kan forveksles med depresjon, men den er mindre affektladet enn den depressive. For å fylle tilværelsen vil borderlinepasienten ofte kaste seg ut i aktiviteter som ikke er hensiktsmessige, men som bekrefter at «det er liv». Det kan ofte være selvskading, for eksempel kutte seg på armer eller ben, svi seg selv med sigaretter, dunke hodet hardt mot gulv eller vegg.

Symptomer:

1. forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier (inkludert seksuell orientering);
2. tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise;
3. overdreven innsats for å unngå å bli forlatt;
4. tilbakevendende trusler om eller handlinger med selvskading
5. kronisk følelse av tomhet.

For at diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse skal kunne stilles må de generelle kriteriene for personlighetsforstyrrelse være til stede på tvers av situasjoner og være vedvarende over tid. I tillegg må minst tre av symptomene/væremåtene som er beskrevet ovenfor (under «impulsiv type» eller «borderline type» eller begge) være til stede.          (Kilde: wikipedia)

Jeg må begynne med å si at jeg ikke har diagnosen i like stor grad som jeg for noen få år siden, da symptomene var mye sterkere enn de er nå, selv om jeg først fikk diagnosen på papiret i fjor. Symptomene som er nevnt over var mye mer framtredende for kun noen få år siden, så sånn sett synes jeg det er rart at jeg faktisk ikke fikk den diagnosen tidligere. Men, det var aldri snakk om noen utredning før jeg kom til Modum, og da var det først og fremst fordi jeg ville ha en utredning på bipolar som faktisk var satt i journalen min, etter en såkalt utredning i en time her. Jeg følte aldri at den diagnosen passet på meg, da jeg aldri hadde de maniske episodene, men kun den depressive. Det var altså under mitt opphold på Modum at jeg fikk diagnosen emosjonell ustabil personhetsforstyrrelse. Med tanke på at jeg har hatt en god del positive endringer de siste par årene, så er ikke alle symptomene like sterke, eller tilstede lengre. Derfor vil jeg si at jeg ikke har den i en så stor grad nå hvertfall, men flere av symptomene er likevel fortsatt tilstede. De symptomene som har vært, eller er tilstede for min del, er:

Den impulsive type:

1. Markert tendens til å handle uventet og uten hensyn til konsekvenser. (Sterkere tilstede tidligere enn nå)
2. Markert tendens til kranglete oppførsel og til konflikter med andre, særlig når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert. (Også sterkere tidligere enn nå)
3. Lav terskel for sinneutbrudd. (Her er situasjon selvsagt avgjørende, men var også sterkere tidligere enn nå)
4. Ustabilt og lunefullt humør. (Mer ustabilt eller lunefullt vil jeg si..)

Bordeline type:

1. Forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier. (I grunnen veldig gjeldende ennå)
2. Tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise. (Dette punktet var gjeldende i stor grad tidligere, men er vel borte nå. Jeg måtte kutte ut en del vennskap for å kunne få det mer stabilt selv
3. Tilbakevendende handlinger med selvskading. (Hvis man ser bort i fra det bulimiske (som også er en form for selvskading) som jo er en egen diagnose, hoved diagnosen min, men kun tenker på selvskading i form av kutting og andre ting, så er ikke dette gjeldende lengre)
4. Kronisk følelse av tomhet. (Dette var gjeldende i veldig stor grad helt fram til jeg gikk inn i et forhold for kun et par måneder siden).

Begge behandlerne jeg har hatt her har sett tegn til disse symptomene, uten at de har sagt at dette er gjeldende i stor grad. Men klart, med tanke på at jeg har hatt timer med dem (1 time) pr. uke/hver 14.de dag/tredje uke osv., og at jeg har hatt forbedringer i løpet av de årene jeg har vært i behandling, så har ikke de sett det i like stor grad som behandlerne mine på Modum, der de så jeg omtrent 24 timer i døgnet i 3 måneder i strekk. Behandlingen jeg var i der var tøff og vanskelig, så flere av symptomene overfor kom veldig godt fram. Da spesielt i det som gikk på følelser og humør. Følelsene var ofte nedstemt, og sinneutbrudd kom spesielt på mandager etter veiingene og i forbindelse med måltidene. Jeg synes synd på primærkontakten min i første omgang (men også noen av de andre behandlerne + noen i gruppen av og til) som fikk gjennomgå. Primærkontakten min fikk oppleve sinne mitt hver mandag etter veiingene, siden det var hun som hadde den med oss. Jeg bannet og steiket høyt og lavt, spesielt i forhold til kostlisten som jeg hatet intenst, og samtidig hatet mot min egen kropp i forbindelse med vektoppgangen. Jeg klarte ikke i disse situasjonene å være helt rasjonell, noe jeg ser sterker nå i ettertid, men samtidig var ganske klar over der også da.

Nedstemtheten kjenner jeg ofte på ennå, men det er som regel situasjonsbasert, men det går også hånd i hånd med selvbildet (først og fremst kropp). Mye har likevel endret seg en god del på dette området også de siste to månedene i forholdet. Nå er jeg sammen med en jeg elsker, som elsker meg tilbake, akkurat som jeg er, som jeg kan prate med om alt, en jeg har felles interesser med. Vi fyller alltid dagene med noe, det er lenge siden vi har hatt dager der vi kun sitter hjemme og ikke gjør noe som helst. Jeg blir veldig fort rastløs, så for meg kan det å bare sitte hjemme bli kjedelig, så jeg må gjøre noe. Det spiller i grunnen ikke hva vi gjør, bare jeg kommer meg ut av huset, om så bare for noen få timer. Det blir som regel turer/fototurer, ut for å ta en kaffe, eller reiser til Kr.sund eller der han kommer i fra (oftes der). Det at dagene mine nå har kvalitetsinnhold, hjelper meg i stor grad. Jeg sitter ikke lengre med ensomhetsfølelsen, det bulimiske er redusert (men langt ifra borte), og det at vi kan prate samme på en skikkelig måte gjør at vi unngår en del konflikter (ikke det at det aldri skjer, men vi ordner opp og kan prate ut om det).

Innimellom dukker det opp tanker om selvskading (vet ikke helt hvorfor, og det er ganske så frustrerende), men det har jeg fortalt om til typen, og det er noe jeg ikke ønsker skal skje igjen, så jeg klarer hvertfall å unngå det. Jeg prøver heller å tenke at det kun er tanker, at det forekommer at de dukker opp, at jeg ikke må utføre handlingene. (Håper en dag jeg kommer meg dit at jeg klarer det samme når det kommer til bulimien). Heldigvis er det mulig og bli frisk fra emosjonell ustabil personhetsforstyrrelser (og spiseforstyrrelser), så jo bedre jeg blir, jo større er sjansen for at alle disse symptomene vil forsvinne. Stabilitet har alt og si her, noe navnet sier. Mye har føltes, og føles tildels ennå, ustabilt, så da er det bare å ta tiden til hjelp. Ting tar tid, det må bare innses og aksepteres. Det var disse små skrittene da…

Kan jo nevne i samme slengen her, når jeg først er inne på diagnoser og behandling, så har jeg nå nylig tatt en serumspeil sjekk i forhold til medisiner, for å se om dosen er riktig eller ei. (Har begynt på piller som egentlig ikke matcher sammen med lamictal, kombinasjonen gjør at virkningen av lamictal kan reduseres med hele 50%, så derfor skal vi nå ha oppfølging på det). Har tenkt tanken om å kanskje slutte helt med medisiner, men er usikker på om jeg tør det riktig ennå. Vi får se. Samtidig er jeg henvist til Kr.sund i forhold til å ta ny bentetthetssjekk. Ikke tatt det siden like før innleggelsen på Modum, så aner ikke hvordan det står til med skrotten. Jeg er også henvist til privat psykolog, så vil altså etterhvert starte opp med enda en ny behandler (sukk). Skal ha siste time med nåværende behandler om en måned. Det er jo gjerne litt ventetid på ny behandler, men siden jeg er drittlei av behandling og faktisk kunne tenkt meg og avsluttet helt, så vet jeg at det ikke er et lurt sjakktrekk, så jeg får heller bare nyte tiden uten. Kanskje vil det hjelpe litt på motivasjonen videre. Time will show.

Takk for spørsmål, kjekt å kunne komme med et skikkelig innlegg igjen, høhø.

 

«Sånne som dere».

I går fikk jeg en kommentar fra Kali, i innlegget «Det er jo bare..«.

«Går det ann å ønske seg et innlegg? Hadde vært interessant å lese hva du ville skrive om “Sånne som deg…” Så jeg håper du irriterer deg like mye over denne setningen

(jeg syns den er helt håpløs.»

For det første, selvsagt er det lov til å ønske seg et innlegg, og det gjelder for dere alle. Om det er noe dere ønsker at jeg skal skrive, eller lurer på mine meniger og synspunkt på, så er det bare å fyre løs.

Jeg har nok vært inne på dette temaet tidligere også, sånn litt her og litt der, innimellom enkelte andre ting. Kanskje jeg til og med har skrevet et eget innlegg om det, bare i en litt annen variant. Men, jeg kan jo skrive et eget innlegg om det også. Ja, det er definitivt en setning jeg også irriterer meg over. Jeg har jo fått noen stjernekommentarer underveis i min tid som blogger, og noen av dem har jo gått litt i den retning, da kanskje spesielt innlegget «Jeg blir kvalm av sånne som dere«.
I det innlegget er svaret myntet på diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, men siden jeg nå også har den diagnosen i journalen min, så får jeg vel flette sammen et innlegg som går over begge diagnosene.

Jeg har som sagt, i begge de to siste innleggene mine skrevet om noe som kan ses i denne sammenhengen også, om folk som tror de vet hvordan andre har det, og som mener at «det er jo bare», og sånn generelt sett tror at de vet bedre enn andre, at de vet best, uten at de vet noe som helst. Ok, jeg kan strekke meg så langt som til å si at noen kanskje vet noe, men langt ifra alt. Mange vet kun det det opplyses om i media, og ting de har hørt. Det betyr ikke de vet alt. Det å ha en diagnose krever for det første at man oppfyller visse krav, man får ikke en diagnose satt dersom man kanskje kan kjenne seg igjen i en eller to av kravene, for det er nok sånn godtfolk, at alle mennesker har noe de kjenner seg igjen i, spesielt når det kommer til personlighetsforstyrrelser. Søvnproblemer, tunge tanker, lavt selvbilde, drikker/ruser seg litt, seksuelle elementer, for å nevne noe. Det igjen betyr ikke at man har en diagnose, men er menneskelig, for ingen er plettfrie på alle punkt, beklager å si det til deg som tror det.

Mange der ute sliter også med mat, kropp og utseende, uten at det betyr at de nødvendigvis har en spiseforstyrrelse. Dessverre er det overload med fokus på helse i media. Slik eller sånn bør du se ut, sånne eller slik bør kotholdet ditt være, så så mye er det bra å trene. Det er ikke til å unngå, og vi mennesker er lett påvirkelige. Vi suger det til oss, og tror ofte glatt på at sånn må det, eller burde det være. Feil. Det er faktisk, tro det eller ei, naturlig at vi er født med ulike forutsetninger i første omgang, og, kroppene våre er bygd ulikt, utseende er ulikt, vi liker og tåler ulike matvarer. Noen legger på seg lettere enn andre and so on. De aller fleste har vel i løpet av livet prøvd en diett av et slag, prøvd å slanke seg eller legge på seg, trene for å holde seg i form, gå ned i vekt, øke vekt, bli mer fit eller sterk. Og ikke minst, hvor mange ønsker vel ikke en eller annen gang at de så annerledes ut? Nesen er for stor eller for liten, ørene står ut, hårtypen er feil, puppene er for store eller små, hoftene er for brede, og hva det nå enn er som er «feil». Ingenting er feil, vi er den vi er, og vi alle er unike, på hver vår måte. Det er jo ikke sånn at det finnes et fasitsvar på hvordan man skal se ut eller være, skjønt mange mener jo tragisk nok det.

Dessverre er det sånn at noen mennesker opplever vonde ting i livet, som blir en byrde og en belastning som blir vanskelig å bære med seg. Misbruk, voldtekt, mobbing, fysiske plager, blir utsatt for overtramp, osv osv. Mye av dette kalles for traumer, og setter spor. Alle former for overtramp er traumer (som betyr sår i sjelen). Mange utvikler psykiske plager i etterkant av sånne opplevelser, lavt selvbilde er som oftes kanskje den største faktoren her. Ingen burde vært utsatt for overnevnte elementer, det er å bryte ned menneskers grenser på det groveste. Det er da ikke rart i det hele tatt at mange sitter igjen med tanker om skyld og skam blant annet, og rakker ned på seg selv. Lavt selvbilde, lav selvtillit, usikkerhet, sårbar, utsatt. Mange vil som en ettervirkning av visse opplevelser eller situasjoner, finne mestringsstrategier for å overleve vonde og vanskelige tanker og følelser, selvskading, sult, overspising, oppkast, suicidale handlinger, bruke rus eller sex, for å nevne noe. Mange vet ikke hvordan de skal klare å håndtere alle følelsene og tankene som dukker opp, og blir uttagerende, bruker sinne og handler deretter. Humøret svinger fra minutt til minutt, oppturer og nedturer, angstanfall. Jeg har lest flere steder, innenfor feltet psykisk helse, at følelseslivet på en måte ikke har fått videreutviklet seg lengre enn på det stadiet fra man blir syk, at de som utvikler en eller annen form for psykisk lidelse, ikke har fått jobbet seg gjennom alle stadier som de burde. For min del, så vil det da si, at det stoppet da jeg var 18. Alt i mellom da, og fram til for en del år siden, er på en måte borte, eller ble satt på pause, til jeg fikk jobbet meg gjennom det igjen. Jeg opplever nå at jeg er det jeg burde være på det planet, selv om det forsatt er ting jeg bør jobbe enda mer med. Som f.eks det å kanskje heller gråte, hyle og skrike, prate, avlede, istedenfor å ty til maten. For det å misbruke maten eller skade seg, er kun symptomer på at noe annet er galt.

Om flere mennesker der ute hadde hatt den kunnskapen, at de faktisk hadde visst noe om det jeg skriver her, (det finnes selvsagt mye annet bak også, her nevner jeg kun en liten brøkdel, og om det som er gjeldende for meg) så hadde de kanskje, eller forhåpentligvis, tenkt seg om en gang eller to før de hadde kommet med kommentarer som «Sånne som dere…» eller på det som går på at de tror de vet best, selv om det selv aldri har vært i nærheten av å slite med noe i den retningen selv. Den som står i problemet vet best selv, ingen kan påstå noe annet, ikke jeg, ikke du. Ingen er overmennesker, eller verdt mer enn andre, selv om mange liker å tro såpass om seg selv. Da må jeg igjen få beklage at jeg river ned de så altfor opphøyde tankene du har om deg selv. Selvsagt er det lov til å ha høye tanker og meninger om seg selv, for all del, men tro bare ikke et sekund på at du er bedre enn alle andre, for det er du ikke på noen måte. Ikke jeg heller. Om den dagen skulle komme, at du selv plutselig skulle oppleve noe vondt og vanskelig, eller bli utsatt for noe, så kan du komme til meg og si «sånne som dere», så kan vi da se om du visste bedre eller ei. Fram til da kan du holde nebbet lukket.

Dessverre finnes det også, tragisk nok, behandlere der ute som bruker nettopp den uttalelsen, «sånne som dere». De, av alle, som faktisk har valgt en jobb der de ønsker å jobbe med mennesker, burde vite bedre enn å nedverdige andre. Å jobbe med mennesker, og spesielt de som sliter og har behov for hjelp til tider, burde, virkelig burde, vise medmenneskelighet, og hvertfall ikke dra alle over en kam, bare fordi de har samme diagnose. Dette er kanskje tydeligst når det kommer til emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. «Du vil ha oppmerksomhet» (om det er snakk om selvskading eller voldsom utagering f.eks). Feil. Ikke alle ønsker oppmerksomhet, (noen ønsker det nok helt sikkert, men ikke alle) mange bruke det fordi det er den eneste måten de vet å forholde seg til vonde tanker og følelser på. Det er deres (våre) mestringsstrategier, eller fallskjerm/sikkerhetsnett/fallskjerm, for det er nettopp sånn det føles som. «Sånne som dere har ikke godt av å være innlagt» (fordi da ønsker man jo oppmerksomhet). Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest eller hørt om sånne historier, der folk jeg kjenner har fått sånne uttalelser fra helsepersonell. Her drar vi alle over en kam, og ser ikke mennesket bak diagnosen, men tro det eller ei, vi er alle enkeltindivider, og har ulike behov. Tenk om helsepersonell hadde fått opplæring på det punktet, framfor å bruke det de har lest i læreboka. Kalde mennesker som jobber innenfor helsevesenet har feil jobb. De hever seg over pasienter. De burde hatt en annen jobb, rett og slett. (Min mening).

Heeeeeldigvis finnes det mange utrolig flotte mennesker innefor helsevesenet som klarer å vise medmenneskelighet, og de er heldigvis i overtall. De som ser mennesket bak diagnosen, de som ser enkeltindividet og faktisk skjønner at alle har ulike behov. Det gjelder for alle, uansett diagnose. Noen trenger bare en klam, oppmuntrende ord, en prat. I mange sammenhenger er det faktisk så «lite» som skal til. At de blir hørt og sett, vist respekt. Tenk bare om alle var sånn, at de hadde innsikt i hva respekt og medmenneskelighet er. Det er faktisk ikke så innviklet å finne ut av hva det betyr. Alle har vi hørt klisjeen «Gjør mot andre, som du vil at andre skal være mot deg». For det er akkurat sånn det burde være, så enkelt, men det virker som mange synes det er vanskelig å forstå den setningen, hva den betyr og hva den innebærer. Kanskje har det vanskelig for å lære, og må ha det inn med teskje, ikke godt å si egentlig. Noen er dessverre stokk dumme, eller eier null fornuft, tragisk å måtte si det. Sånne som dere altså…

Regner med at andre også har andre innspill som jeg ikke har nevnt, eller glemt(eller ikke har vært borti selv) her, så del gjerne.

Mentalisering.

Da jeg sendte mail til behandleren min på Modum, og fortalte hemmeligheten jeg aldri før har fortalt til noen andre, så ga hun meg et navn, eller en merkelapp på den, noe som gjør det litt lettere for meg å kunne gå fram for å i det hele tatt begynne å fortelle om det til en ny behandler. Om man har et utgangspunkt til å forklare noe, så blir det litt lettere å ta det opp. Som f.eks, jeg var en rusmisbruker, jeg ble voldtatt, jeg ble mishandlet, jeg ble misbrukt, jeg opplevde et traume. Har man et navn på en hendelse, så blir det litt enklere å skulle begynne å forklare. Jeg hadde aldri noe navn på det..»jeg opplevde noe en gang»…det var liksom det jeg hadde. Men jeg hadde aldri satt noe navn på hva jeg opplevde, derfor var det også vanskelig for meg å gå fram for å fortelle det. Nå fikk jeg et navn, eller en merkelapp på det hele. Nå kan det bli litt lettere, for nå kan jeg si, jeg ……….. for noen år siden, det har gjort, og gjør noe med meg.  Hun anbefalte meg å be om å få en annen type behandlingsform enn det jeg har nå. Sånn timene mine går nå, så kan det vel kanskje ikke kalles for noe spesielt, siden det er en blanding av kognitiv og snakking generelt, uten at vi fordyper oss sånn spesielt i hver time. Det blir mye sånn «hvordan har det gått siden sist?»

Nå har jeg jo også, i tillegg, fått diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Og den typen behandling hun anbefalte meg å be om, heter «mentalisering», den skal visst være god for både spiseforstyrrelser, emosjonell ustabil pers.forst. (borderline), og andre typer lidelser. Jeg søkte opp mentalisering på nett, og fant en veldig nyttig side, hvor det stod en god del om behandlingsformen. Og den treffer spikern på hodet i forhold til hva jeg sliter med, så jeg bør jo virkelig høre om vi kan benytte den i behandlingen framover. Nå har jeg avtalt med behandleren min på Modum at vi skal ta tak i det jeg fortalte når jeg kommer dit. Dessverre får jeg bare 3 timer med henne, men som hun skrev, vi får bruke dem effektivt. Ellers har jeg jo også noen få timer igjen med min nåværende behandler, og så blir det ny i midten av mai. Jeg synes det blir trist å avslutte med behandleren jeg har nå, men nå som jeg kanskje bør få en ny type behandlingsform, så er det kanskje greit at den nye behandleren får være med omtrent fra begynnelsen av på det området. Tenkte jeg skulle  dele litt av dette med metalisering for dere. Kanskje noen av dere allerede benytter den formen for behandling?

«Begrepet «mentalisering» dreier seg om at vi alltid fortolker hverandre. Det omfatter det å forstå seg selv og andre – en nøkkelkompetanse i reguleringen av følelser. Hemmet mentalisering og psykopatologi er forbundet gjennom redusert følelsesregulering

«Mentalisering» viser til fenomener som angår absolutt alle, og er et samlebegrep om implisitt og eksplisitt å fortolke egne og andres handlinger som meningsfulle ytringer av indre liv, eksempelvis behov, ønsker, følelser og fornuft.

Hemmede mentaliseringsevner og forskjellige former for psykopatologi er forbundet nettopp gjennom redusert regulering av følelser. Følelsene er i praksis ute av kontroll ved de fleste former for psykisk sykdom. Dette kommer svært tydelig til uttrykk ved stemningslidelser. Og ikke minst gjelder det personlighetsforstyrrelser, som hittil er mentaliseringstradisjonens fremste felt for teoretisk, klinisk og vitenskapelig virksomhet. Også traumer kan beskrives innenfor en slik forståelse. Opplevelsen av ikke å holde ut vanskelige følelser kan lede til forsøk på å ruse, sulte, spise eller skjære dem vekk. Regulering er et erfaringsnært begrep som hjelper oss til å se noen forskjeller mellom sunt og friskt, mellom velvære og ubehag, mellom mental helse og uhelse. God mentalisering kan beskrives som evnen til «å føle klarere». Og «følelser hjelper oss til å få tingene på plass». I de ofte utfordrende møtene med andre sinn, ikke minst i intime relasjoner, bidrar god mentalisering med rikdom og presisjon.

 Sentralt i mentaliseringstradisjonen er at følelser er uklare og at det således alltid vil være knyttet usikkerhet til fortolkninger. (….) Det viser seg at evnene til å forstå andres – og sitt eget – sinn er knyttet til god regulering av følelser og således til psykisk helse. Og det å misforstå og mistolke andres sinn er klart forbundet med former for psykopatologi. Ved hjelp av mentaliseringsbasert terapi søker man å fremme evnen til å forstå seg selv og andre.

Mentaliseringsbegrepets innhold ligger tett opp til andre begreper. Det er nært i slekt med eksempelvis empati, emosjonell intelligens, (selv)refleksjon, affektbevissthet, metakognisjon, innsikt og den kognitive terapeutiske tradisjonens begrep «oppmerksomt nærvær» (mindfulness). Det som skiller mentalisering fra de nevnte begrepene, er at mentalisering er overgripende ved å involvere både en selvrefleksiv og en mellommenneskelig komponent, altså både meg selv og andre. Det kan beskrives som å forstå andre innenfra og en selv utenfra, utenfra i den forstand at vi forsøker å forstå hvordan andre kan forstå oss. God mentaliserende kompetanse kan således beskrives som et mentalt kompass for å orientere seg i kompleksiteten av forskjellige realiteter

Spesifikk mentaliseringsbasert terapi for borderline personlighetsforstyrrelse kan ikke direkte overføres til andre typer forstyrrelser. Men mentaliseringmodellen er også blitt brukt i forhold til andre lidelser, som for eksempel posttraumatisk stresslidelse, spiseforstyrrelser , depresjon og suicidalitet. (……) Det er her de fleste menn med borderline forstyrrelse får behandling.»

Du kan lese hele artikkelen på Tidsskrift for norske legeforening, mentalisering.

Jeg kan se tilbake, og le.

«Dette kommer aldri til å stoppe!! Den fordømte vektoppgangen kommer aldri til å stoppe! Den kommer bare til å fortsette å øke, og øke, og øke, i det uendelige. Den kostlista her sørger bare for at vekten bare øker, den vil aldri, noensinne stoppe. Jeg hater dette opplegget her! Jeg hater kostlista! Hører dere, jeg hater det max! Dette er bare tull, fra ende til annen! Jeg gidder ikke mer! Hører dere meg?» Jeg glemmer aldri hvor vondt det gjorde, hver gang jeg hoppet på vekten, hver bidige mandag, håpløsheten, sinnet, raseriet, hvor tung, og feit og udugelig jeg følte meg. Behovet for å få ut raseriet. Da jeg gråt i dusjen, fordi kroppen var blitt så stor. Hvor vondt det gjorde å spise, hvor vondt det var å se kiloene som la seg på kroppen. Hvor mye sinne som kom fram. Tårene som trillet og trillet da jeg pratet. Hvor tungt det var å måtte holde ut, og godta. Spiseforstyrrelsen som raste, da jeg stod bøyd over doskåla, men likevel ikke fikk meg til å kaste opp. Jeg gråt aldri så mye som da jeg hadde de to samlatene med den snille mannen på Modum. Jeg gråt ikke i timene med terapeuten min, kanskje fordi da hadde de verste følelsene lagt seg. Jeg gråt foran primærkontakten min, hun hadde veiingene våre. Hun fikk se mine umidelbare reaksjoner. Jeg gråt under måltider, sammen med andre fra gruppa mi. Men aller mest da jeg snakket med mannen. Fordi han var der da jeg hadde det som verst, rett etter middagene, to av de vonde mandagene.

Jeg traff ei veldig hyggelig jente her om dagen, vi ble sittende noen timer å prate. Om spiseforstyrrelser. Jeg fortalte om oppholdet på Modum. Jeg var i et møte her om dagen, og jeg fortalte om mitt opphold på Modum. Da jeg fortalte om kostlisten og vektoppgangen, så lo jeg. Nå som jeg har fått det litt på avstand, og kan se meg tilbake, så kan jeg le av reaksjonene mine, ting jeg sa og gjorde. Noen dager er vanskeligere enn andre nå også, ikke alle dager jeg har matlyst, eller har ork til å spise. Men jeg spiser hver dag, 4 ganger. Men det går greit, selv om jeg også ramler litt på veien. I går hoppet jeg på vekten, for første gang på nesten 2 uker. Tallet var akkurat det samme som sist. Glad for at jeg ikke hadde gått opp, litt skuffte fordi den ikke var litt ned, men aller mest fornøyd med at den var stabil. Nå slipper jeg riktignok å veie meg etter to måltider, med klær på, for nå er det det første jeg gjør etter å ha gått på do om morgenen. Men jeg vet at de negative følelsene ville ha vært større om tilstanden hadde vært som før innleggelsen. Nå kom det kun et lite blaff av skuffelse, før fornuften kom inn og hvisket at jeg tross alt spiser, og trener. Da var det greit. Jeg lo ikke når jeg var på Modum, men nå kan jeg virkelig le av det, engasjere meg skikkelig i hvordan reaksjonene mine da var, men det er ikke annet å gjøre enn å le.

Det føles litt godt å kunne le av visse hendelser på Modum, sånn nå i etterkant. At jeg kan le av reaksjonene mine, utbruddene mine. Og til tross for all smerten som kom ved det å være innlagt, så kom jeg meg gjennom det. Utrolig nok helskinnet.  Så det går an. Dere som har en innleggelse foran dere, uansett hvor tøft det vil bli, så er det faktisk mulig å kunne se seg tilbake og le. Se tilbake og innse hvor mye du faktisk har lært. Jeg har også, heldigvis, hele veien kunne kunsten å le av meg selv, ha selvironi, og galgenhumor på sykdommen, det hjelper faktisk ganske så mye, man kan avvæpne situasjoner, følelser, tanker, reaksjoner. Nå kan jeg se meg tilbake å tenke «Hærregud, jeg må ha hørtes ut som en jævla 3-åring i trassalderen» Ja, jeg gjorde det, men det var også sykdommen, for den er bestandig i en trassalder, hissig, amper, rasende, om den ikke føler den blir hørt. Jeg både ser, og hører, hvor urasjonelt mye av det jeg sier og gjør er, og jeg vet jo hva jeg burde gjøre. Men sykdommen stikker seg ofte fram, skal liksom ha et ord med i laget. Da blir det sånn. Men jeg kan le av det, selv om det er blodig alvorlig i øyeblikket. Jeg kan le nå, av det som har skjedd. Jeg ler ikke alltid av det som skjer nå, men om en stund, litt i framtiden, så kan jeg le av det også. Men jeg kan le av mye nå også. Våg å le av deg selv, det er utrolig hva det kan være med på å se ufornuften i det hele, selv om det virker alt annet enn ufornuftig der og da.

Og tenk, for 4 mnd siden, på denne dag, så tråkket jeg inn over dørstokken på Modum, for å jobbe meg gjennom 3 intensive måneder med beinhard jobbing. Det var en rar dag, en hektisk dag, en dag hvor jeg gikk i helspenn. Treffe alle, samtaler, veiing, somatisk undersøkelse, gruppetime, måltider. Skummelt, nytt, stressende, spennende. Jeg kan le av det også nå.

Ny diagnose.

I går fikk jeg epikrisen min fra Modum. Alltid spennende lesing. Hvordan har de tolket det jeg har pratet om? Hvordan har de tolket meg som person? Hvilke resultater har jeg scoret på i de ulike spørreskjemaene jeg har svart på? Hvordan har endringene vært? Jeg hadde min aller siste time med terapeuten min 5 dager før jeg ble skrevet ut fra Modum. Der gikk vi gjennom resultater fra et skjema jeg måtte fylle ut før innkomst, en gang sånn ca midt i, og en gang like før utskrivelse. Så ble disse sammenlignet, for å se endringene. Jeg hadde høy score på symptomer, oppkast. 2 ganger innen skjemaet ble utfylt. Fra 5. oktober til begynnelsen av januar. Jeg hadde et score som tydet på mild depresjon. Mål på spiseforstyrrelser, 72 (normal under 48), høyest score på vektfobi, kroppsnøye og bulimi.  Totalscore forhøyet med høyeste score for kroppsform og bekymring for vekt. På en skala fra 0-48 (nrmalscore 0-14) scorer hun 18,13.

I papirene mine står diagnosen bipolar. Jeg har aldri blitt utredet skikkelig for den, likevel ble den satt. Jeg har hele veien vært skeptisk til at den diagnose passer på meg, for jeg har ikke de maniske episodene, og det er jo et av kriteriene for å få diagnosen. I følge utredningen på Modum, så scorer jeg ikke på diagnosen. Terapeuten min sa derimot at det kan skyldes at jeg står på stemningsstabiliserende, noe som gjør at toppene, og bunnene i humøret fjernes, at humrøet altså holder seg noenlunde stabilt. Skulle jeg ha fått skikkelig resultater, burde jeg ha blitt utredet uten medisiner. Men siden lamictal fungerer for meg, så ville hun jo ikke ta meg av dem heller. Det anbefales fra Modum at det blir tatt videre utredning her i Molde. Så jeg aner ikke hva som skjer videre med det ennå. Det vil nok bli tatt opp med behandleren min, for nå får jo også han epikrisen min.

Videre står det følgende i epikrisen:

«Klinisk så ser vi at stemningsleiet hennes er uforutsigbart og svingende. Hun har flere kjennetegn på følelsesmessige ustabilitet og raske humørsvingninger. (……..) Hun framstår som åpen og utadvendt, men det kan se ut som hun skjuler indre stress, tomhetsflelse og følelse av å være verdiløs. Hun har tidligere hatt impulsive trekk, men dette synes ikke lengre å være til stede i samme grad. Ut fra dette mener vi at hun oppfyller diagnosekravene til emosjonel ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline type»

Nå har jeg utelatt en del av det som stod som begrunnelse for diagnosesettingen, for det er ikke alt jeg ønsker å dele her. Denne diagnosen, ifølge kriteriene, passer mye bedre på meg enn bipolar. Jeg leste om emosjonel ustabil personlighetsforstyrrelse på Wikipedia i går, og jeg kjenner meg i mye av det som står der. Jeg tror ikke det vil si at behandlingen min videre framover vil bli noe særlig annerledes enn det var på Modum, eller sånn den var før jeg ble lagt inn. Behandleren min her spurte meg hvordan behandlingen min på Modum var, og han ønsker at vi skal fortsette med den type behandling videre. Fortsette der jeg slapp på Modum. Det jeg trenger å fortsette med er syn på egen kropp, kroppssjekking, kropp/vektaksept, måltider, og kognitiv terapi. Kognitiv terapi vil si å ta for seg situasjoner som dukker opp, de automatiske tankene som dukker opp, føleser det gir, kroppslige reaksjoner, og handling. F.eks: Situasjon: Jeg hopper på vekten.  Automatisk tanke: Jeg er feit. Følelse: Tristhet, håpløshet, frustrasjon osv. Kroppslig følelse: indre tomhet, stress, hjertebank, uro. Handling: oppkast, trene. Dette er en tung måte å jobbe på, man må virkelig tenke og kjenne etter. Ikke alltid like hyggelig, men man får hvertfall nøstet opp litt, kanskje finne noen svar. Jeg var ikke så veldig begeistret for disse timene når jeg var på Modum, de var tunge og lange. Men det nytter hvertfall. Må ærlig innrømme at jeg gruer meg til en sånn type behandling videre, men det er jo en nødvendighet for å komme videre.

Litt om emosjonel ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline type:

Diagnosen er basert på en klinisk vurdering av kvalifisert helsepersonell innen psykisk helse. I Norge vil dette vanligvis være en psykiater eller en psykolog. Vurderingen omfatter pasientens selvrapporterte opplevelser, samt behandlerens observasjoner.

Borderline personlighetsforstyrrelse (BPD) er en personlighetsforstyrrelse definert i det nordamrikanske diagnosesystemet DSM-IV, og beskrives som en langvarig forstyrrelse av personlighetsfungering karakterisert av tydelige variasjoner i humøret. Lidelsen innebærer vanligvis uvanlig grad av ustabilitet i humør og svarthvittenkning. Lidelsen manifesterer seg ofte ved episoder med skifte mellom idealisering og devaluering av andre mennesker, kaotiske og ustabile mellommenneskelige relasjoner, skiftende selvbilde, identitet og atferd.(….). Symptomer opptrer særlig i nære personlige forhold, såkalte tilknytningsforhold. I upersonlige sammenhenger kan funksjonen være upåfallende.

Kraftige humørsvingninger kombinert med skifter mellom å devaluere og idealisere andre kan undergrave relasjoner til familie, venner og kolleger. Forstyrrelser knyttet til lidelsen kan også omfatte selvskading.

Studier tyder på at personer med BPD har en tendens til å oppleve hyppige, sterke og langvarige tilstander av ubehagelig spenning, ofte utløst av opplevd avvisning, av å være ensom eller oppfatte seg som mislykket. Personer med borderline kan vise labilitet mellom sinne og angst eller mellom depresjon og angst, og temperamentsfull sensitivitet for følelsesladet stimuli. (……..) De negative emosjonelle tilstander som er spesifikke for BPD, kan grupperes i fire kategorier: selvdestruktive følelser, ekstreme følelser generelt, følelser av fragmentering eller mangel på identitet, og følelse av å være et offer. (…………….) Personer med borderline kan være svært følsomme for hvordan andre behandler dem og reagerer sterkt på det de oppfatter som kritikk eller nedlatenhet. Følelser for andre skifter ofte markant fra positive til negative, vanligvis etter en skuffelse eller oppfattet trussel om å miste noen. Selvbildet kan også endre seg raskt fra svært positivt til svært negativt. Impulsiv atferd er vanlig, inkludert alkohol- eller stoffmisbruk, usikker sex, pengespill, bulimi, risikabel bilkjøring etc. Tilknytningsstudier antyder at personer med BPD samtidig som at de i stor grad søker intimitet/nærhet til andre mennesker, kan være hyper-oppmerksomme på tegn til avvisning eller ikke å bli verdsatt, samt at de har en tendens til å utvikle usikre, unnvikende, ambivalente relasjonsmønstre. De kan  ha en tendens til å se seg selv som maktesløse, sårbare, uakseptable og usikre i selv-identitet.

Du kan lese mer utfyllende om dette på Wikipedia, Borderline.

Jaja, lamictalen hjelper meg hvertfall til å holde humøret sånn ganske stabilt. De raske humørsvingningene de på Modum har lagt best merke til, er nok på mandagene, etter veiingen, da har humøret gått fra å ha en blanding av å ha det ganske ok, vært urolig og spent på samme tid, til å eksplodere i sinne, raseri, frustrasjon og tristhet. Tenk at et tall kan gjøre så store forandringer i humøret. Tragikomisk egentlig. Men de reaksjonene er jo veldig spiseforstyrra da.