Dagene er litt bedre.

Kurset har virkelig gjort meg godt, jeg har fått et lite nettverk igjen, der jeg henger en del sammen med noen av dem også på fritiden. Mennesker med felles interesse for foto, noe som gjør at det ble en fototur på atlanterhavsveien på lørdag, og noen halvveis planer for flere turer er lagt. Det har blitt noen turer på kafe` og besøk. Ensomheten har ikke vært så mye tilstede i det siste, og det føles veldig bra. Helgene har lenge vært veldig lange uten særlig innhold, så jeg har sett fram til ukedagene da jeg har fått være sammen med gruppen igjen. Men denne uken + helgen som har gått, så har jeg vært på rånetur til Kr.sund, der jeg også fikk sett familien igjen, kaffe med en venninne ute i solen + fototur med en flott solnedgang på lørdag, og hyggelig besøk på søndag. Innimellom har jeg også fått gjennomført mine treningsøkter og lest bøker. Det er godt at dagene går, og at de er fylt med masse positive og fine innspill. Det gir hverdagen mening.

Det har dessverre ikke så altfor mye innvirkning på spiseforstyrrelsen, og jeg har ikke akkurat fått gjennomført så mye av utfordringen jeg fikk av behandleren min for to uker siden, men jeg har hvertfall klart å gjennomføre et par dager, og samtidig redusert en del episoder, så det er jo noe, om det er aldri så lite. Det betyr likevel ikke at absolutt alt virker helt håpløst, for jeg ser positivt på tiden framover, der det nå ligger muligheter for ulike endringer. Jeg er åpen for ulike endringer som vil komme, og bare det føles veldig godt. Jeg tar fortsatt en dag av gangen, og ser hva som skjer, uten at jeg ønsker å utdype det noe særlig mer akkurat nå hvertfall.

I morgen har jeg time med behandleren min igjen, så er litt spent på timen, samtidig som det ikke frister så veldig å dra dit. Men jah, jeg drar dit selvsagt. Har i grunnen ikke så mye mer jeg vil dele nå, annet enn noen bilder fra lørdagen. Det var magisk.

 

IMG_2419

 

 

IMG_2426

 

 

Laila2

Inn igjen.

Vil begynne med å informere om at det ikke er noe ille på gang, bare fordi jeg ikke orket skrive det typiske innlegget på fredag. Ser at folk har lagt igjen hjerter og klemmer, noe som er hyggelig, men det er ikke sånn at jeg ligger i grøfta og ikke kommer meg opp altså. Er bare litt sliten. Jeg stresser litt rundt for tiden, førjulsforberedelser f.eks, løpe hit og løpe dit, fikse ditt og fikse datt. Opp og ned til byen, fram og tilbake, klippe, lim, skrive, pakke, og ja, you know the december game. Så på fredag var jeg dævvsliten. På torsdag fikk jeg en pakke i posten, dvs, jeg fikk hentelappen, og innimellom så hender det at den havner på et postkontor et stykke unna her. Noe som er meget irriterende, når jeg kan hente pakker på butikken 7 min nedenfor meg. Men joda, det var jo fint vær på fredag da, så tok det som en tur. Da kunne jeg samtidig stikke innom en annen butikk borti strøket der, for å se om jeg kunne finne noen av de få gavene jeg hadde igjen å kjøpe. Fant noen gaver, så stakk jeg ned på butikken og handlet litt, og hentet samtidig pakken der. Håpet at jeg fikk den nedi posen liksom. Men neiiidaa, måkke tro det nei. En svær pakkejævel som jeg måtte bære under arma, hele veien hjem (halv time ca. Jeg kjører jo ikke bil…). Armene holdt på å ramle av da jeg kom hjem igjen. Men det var jo en hyggelig overraskelse som ramlet ut da jeg åpnet den, for det var ikke en stor julegave der, men 24 gaver, en for hver dag fram til jul. Yaaay. Pakkekalender, bare at det ikke var en kalender der, men bare gavene. Det kom fra ei god venninne av meg som mente at jeg fortjente det. Jeg gjorde det samme til henne en gang, og hun syntes det var så kjekt, så nå ville hun gjøre det samme. Fikk åpne 6 stykker den dagen, siden den ikke kom fram til 1.desember. Alle gavene ligger på utover på gulvet, sammen med noen nisser. Senere på dagen dro jeg ned til kjøpesenteret for å få gjort unna de siste gavene, før jeg dro meg selv hjem igjen. Ble sittende til langt utpå natta og pusle. Fredagen fortsatte jeg der jeg glapp, og ryddet og ordnet her hjemme, før det ble trening, så jah, var egentlig bare helt tappet på fredagskvelden.

I går ble det en hyggelig dag da, kaffedate med en venninne nedi byen, og jeg fikk samtidig levert en haug med bøker og lydbøker, og lånt noen flere. Godt når det går bort timer på hyggelig samvær, da føles det også mye bedre å skulle sitte hjemme resten av kvelden, framfor å sitte hjemme hele dagen lang. Akkurat nå så flyter det med gaver, gavepapir, julekort og poser her, så har litt å gjøre. Det hører jo med i desember, men kjenner at det skal bli godt å få sendt avgårde siste rest snart. 3 julekort og 2 pakker skal avgårde, og da står det igjen å få med seg alt det andre hjem til Kr.sund når jeg tar juleferie. Blir nok å drasse med seg dit også.. Og enda mer på hjemveien når ferien er over sikkert…jaja.

På fredag fikk jeg også brev fra Modum. Innkallelse til oppfølgingsoppholdet i januar, da er det ett år siden utskrivelsen av hovedoppholdet. 13. januar ryker det inn på Modum igjen, og jeg skal være der i 5 dager. Rart å tenke på at det nesten er gått et helt år siden utskrivelsen. Men, jeg var der jo på boosteropphold i april/mai da, så det er jo ikke så lenge siden jeg var der. Gleder meg til å treffe igjen alle, så håper at alle fra gruppen min dukker opp. Det er jo ikke tvang å komme, men jeg håper de fleste kommer da hvertfall. Blir kjekt å treffe igjen alle i spis-teamet også, savner dem innimellom, og nå er det plutselig bare litt over en måned igjen til jeg får se dem, weeee. Tiden fram til da vil nok gå fort tror jeg, nå står jo jula straks for dør, så dagene vil gå.

I morgen er det time med behandler igjen, og temaet blir bulimi, hun har noen tråder hun vil ta opp fra forrige time sa hun. Og i løpet av uken skal jeg faktisk ordne meg en legetime, bør vel ta en blodprøve igjen, sånn for å være på den sikre siden liksom. Ikke at jeg synes det er så himla morsomt med disse prøvene men.. Senere på dagen i morgen skal vi fire i lokallaget ha vårt siste møte før det nye året ringes inn, får vel legge en slagplan for 2013, og drikke masse kaffe. Blir hyggelig.

Søvnen kommer og går for tiden, går mer enn den kommer, og det hjelper jo ikke akkurat på energinivået at det blir mangel på søvn heller. Men hvertfall greit å ha lydbøker i hus, så får jeg hvertfall noe annet å holde fokuset på når jeg legger meg, og så sovner jeg etterhvert. Med et par unntak, så har jeg ikke tatt noe å sove på på flere måneder nå, ennå jeg har igjen hvertfall 1 gang til på resepten jeg har liggende. Synes det er best å få til denne søvnen uten, tross alt. Men så lenge lydbok til en grad fungerer, så er det helt greit. Kan nesten anbefales som sovemedisin det.

Ellers nyter jeg førjulstiden i heimen, to år siden sist, så det er koselig å pynte og kjenne på julestemningen. Stjerne og stake i vinduet, nisser rundt omkring, jeg hører på julemusikk, ser julefilmer, tenner te-lys, drikker varm sjokolade og gomler klementiner til den store gullmedaljen. Skal ikke stå på C-vitamin mangel hvertfall. Og så er jeg så glad for at pink lady eplene er tilbake i butikken, etter at de forsvant en periode for de norske eplene. Sweeetness assa. Små gleder.. Og jaggu kom det snø i går kveld også gitt. Til jul så ønsker jeg meg faktisk sånn stemning som vi hadde her i oktober.

 

IMG_0866

1 år er gått.

5. oktober er en rar og spesiell dato for meg, og det er litt rart at det faktisk har gått 1 år allerede. For 1 år tilbake i tid, på denne dag, så hadde jeg min første dag på Modum. Hvor pokker har tiden blitt av? Vel, det har jo selvsagt skjedd en del siden den dagen. Det er jo heller ikke så lenge siden jeg var på Modum sist, så det føles jo ikke så lenge ut likevel. Men den første dagen var jo veldig spesiell, da var den store jobben i gang. Jeg leste gjennom innlegget jeg linker til over her, og jeg må nesten le litt, for jeg var så positivt innstilt at det var ikke måte på. Det var jo selvsagt en god ting det da, at jeg var så positiv der og da, samtidig som jeg holdt på å pisse på meg fordi jeg var redd også. Den dagen skjedde det mye, det gikk i ett, mye nytt å forholde seg til. Jeg husker nesten ikke alt en gang. Men jeg husker hvor mye jeg gruet meg til denne innleggelsen, hvor stor omveltninger jeg plutselig skulle gå i møte. Alt skulle bli totalt annerledes, snudd opp ned fullstendig. Alt føltes utrygt, selv om jeg visste at jeg var trygg der. Men dette var noe helt nytt, så det var jo ikke rart at det føltes både spennende og skremmende på en og samme tid.

Selv om livet mitt, hverdagen, var en litt annen før innleggelsen, enn det er nå, så klarer jeg likevel ikke helt å se den store forskjellen. Jeg husker kanskje ikke hvor ille det var enkelte ganger. Mye har jo forandret seg nå, men mye er også ved det samme gamle. Jeg har savnet Modum ganske mye siden jeg ble skrevet ut, men det har selvsagt gått i bølgedaler. Den første tiden hjemme var savnet størst, det var rart og plutselig være hjemme igjen, det føltes liksom ikke helt rett å være her igjen. Men det gikk seg jo til, sakte men sikkert. Jeg fikk litt rutiner, og hjemmefølelsen kom litt etter litt. Nå savner jeg Modum kun sånn innimellom, men da folkene og selve stedet, ikke programmet jeg gikk gjennom. Jeg kjenner at jeg ikke hadde orket å gått gjennom det helvetet en gang til, uten at jeg skal si med 100% sikkerhet at jeg aldri havner der igjen, for med livet vet man aldri. Selv om jeg kunne tenkt meg tilbake, sånn på besøk helst, så frister det jo ikke med en innleggelse igjen. Jeg er tilbake der at jeg ikke vil legges inn igjen. Men besøk hadde vært finfint. For å hilse på alle igjen, og gå i skogen.

Om ikke så altfor lenge, så får jeg jo faktisk den muligheten igjen, for i januar så er det jo ett år siden vi ble skrevet ut fra hovedoppholdet, så da skal vi tilbake på ett-års oppfølging. Tror vi skal være der i 5 dager da. Så gleder meg jo til å få treffe alle der igjen da. Det er selvsagt frivillig å reise tilbake da, men jeg husker at behandleren min sa til oss at hun håpet alle ville komme tilbake da, uansett hvordan det hadde gått. Det er jo sånn de på Modum også kan få tilbakemeldinger på hva som har virket og ikke. Det kan jo enkes at når januar kommer, så orker jeg ikke dra, men tiden får vise. Her og nå tenker jeg hvertfall at jeg skal reise. Jeg skal jo også begynne i ny jobb i januar, men jeg har alt sagt ifra om at det blir et kort opphold på Modum da, og det var greit.

Jeg savner gruppen min, og også den andre gruppen vi var innlagt sammen med. Heldigvis har jeg truffet på noen av dem i etterkant. Når jeg var i Oslo for et par uker siden, så traff jeg faktisk på to av jentene som var i den andre gruppen. Veldig hyggelig å treffe dem igjen. Søte fine jentene. Jeg har fortsatt kontakt med de i gruppen min også, selv om det ikke er så ofte, men det er fint å vite at de er der, og at jeg kan legge igjen et hjerte her, en hilsen der. Jeg har også mailet litt med behandleren jeg hadde der, henne savner jeg hvertfall. Skulle kidnappet henne med til Molde, det hadde vært supert å hatt henne som behandler videre.

Selv om det var et tøft opphold, så sitter jeg igjen med mange fine minner, og flotte venner jeg ble kjent med der. Jeg har samlet sammen et lite collage av bilder fra oppholdet.

 

(Ps: innlegg med søkemotor kommer i eget innlegg senere i dag. Woop woop, to innlegg på en og samme dag gitt)

Som en annen verden.

Å våkne opp av lyden av barnestemmer, der jeg roper ned en liten tass på 3 år, som kommer med godt humør, en god klem og nysgjerrige spørsmål. «Hva er detta? Hva er detta? Hva er detta?»
To barn som sitter tett inntil meg, og bare være god. Tantebarn. Smil, klemmer, kiling og nærhet. Og nusseleken, der det strengt tatt som regel er meg som nusser.

Å våkne opp på sofaen, enten alene, eller med en annen venn i den andre lengden. Godt innpakket i dynen, trøtt og håret rett til værs. Det er riktignok en dagligdags greie, håret i alle retninger. Jeg har tilbringet tid på tre ulike sofaer de siste dagene. Den første sammen med en overnatter til, 3 jenter, hyggelig prat, og noen glass vin. En natt hos min søster og hennes familie, og en natt hos en kjær og god venninne jeg ikke har fått sett på lenge. Filmkveld under pleddet, 2 stykk skrekkfilmer. Jeg ble vekket i dag tidlig, og dagen startet med kaffe og hjemmelaget cookie mens jeg fortsatt lå med dynen godt pakket rundt meg for å unngå og fryse ihjæl. Mimring, oppdateringer, småsladder, meninger. Venneprat.

Kafé med venner som kun har vært kjente via internett. Klemmer, gleden over å treffes, praten som ikke rekker og ta en pause. Latter, masse kaffe. Treffe andre i lignende situasjoner, samhold, forståelse.

Å gå i Oslos høstgater, der det er mer enn nok bare å bli stående og se på andre mennesker som stresser forbi. Kontrastene i bybildet. Velkledde, tiggere. Lyshudede, mørkhudede. Norske, etniske. Høye, lave. Rike, fattige. Unge, gamle. Narkomane. Særpreg, anonym.
Ønsker noen å være anonym, er Oslo en fin plass og mingle i. En av mange.

Turist i egen hovedstad. Karl Johan, stortinget, slottet, nasjonal theateret, Aker brygge, Akershus festning. Jeg flyttet fra Oslo for 10 år siden. Kjærlighet gjør blind, jeg har mange ganger angret på at jeg flyttet, men det får jeg ikke gjort noe med nå uansett. Men tankene «Tenk om, hva hvis» dukker selvsagt opp til tider. Jeg liker Oslo, jeg savner Oslo, så jeg synes alltid det er hyggelig å reise hit. Kanskje flytter jeg tilbake hit igjen en dag, tiden får vise. Nå står det uansett en del på planen framover, jobbmessig og IKS messig.

Dagene her går i ett, jeg har mange jeg vil treffe, så jeg organiserer og omorganiserer. Vil jo få tid til de fleste. Her har jeg ikke ensomheten, her har jeg mange. Det er som en annen verden. Kontrasten er stor når det kommer til hverdag og tur. Fra tid alene, til tid med mange, til tid alene igjen. Her har jeg det bra. Selv om jeg har mange her, selv om jeg trives her, så er det ikke bare å flytte, ikke sånn livssituasjonen er akkurat nå. Men kanskje en gang. Jeg gleder meg over det dagene fylles med her. Jeg våkner med smil og viten om at jeg skal tilbringe dagen med fine mennesker.

To fine dager.

Et kjapt innlegg for å avlegge en rapport om at jeg har hatt det knallbra så langt. Timer på kafé med fine Marthe, før vi ble hocket opp av Tuva søte, og vi dro hjem til henne. Masse skravling og vin. Veldig hyggelig jentekveld.

I dag var det fagdag for IKS som er 25 år. Fikk truffet enda flere fine venner og bloggvenner. Jeg synes det er så kjekt å treffe folk jeg har kjent med kun via nett. Klemmer og fin prat. Foredragsholderne var fantastiske, et av høydepunktene var selvsagt Finn Skårderud, helten over alle helter. Men jeg har nå også en ny helt, psykolog Svein Øverland. Fy faen så sinnsykt morsom han er. Vi holdt på å dævve hele gjengen. Humor dere, noe av det beste innenfor behandling. For alt er jo tross alt ikke bare gravalvorlig bestandig.

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg reiste, for miljøet er fantastisk! Nå gleder jeg meg bare enda mer til vi også får kommet i gang i Molde, og dermed komme enda mer i kontakt med resten av IKS gjengen også.

Nå har jeg kommet meg til Ski, hos søstern, kjekt å treffe dem igjen. Tantebarn kos. I morgen bærer det inn til Oslo igjen, for da blir det overnatting hos en god venninne som jeg ikke har sett på leeeenge. Skal også få truffet et par andre, må jo få med meg det jeg kan når jeg først er her.

Har det altså veldig bra. Ble riktignok bombadert av hagl da jeg kom til Ski. Så for meg 100 små blåmerker på kroppen, for haglene var ikke nådig. Så, torden, hagl, regn og sol. Og for å gjøre det hele komplett, så tok regnbuen turen og viste seg fram så klar og fin.

image

Off i go.

Dagen i går gikk i ett, noe jeg ikke klager på i det hele tatt. Kaffe med en god venninne, jeg fikk kjøpt en liten kladdebok til det blir oppstart av lokallaget, og en mascara. Tenkte det var nyttig å informere om. Dessuten fikk jeg et par timer med trening etterpå, for nå blir det tross alt 6 dager i Oslo, og null jern å pumpe. Men det blir kanskje noen gåturer da, må jo ut på fotosafari også, den starter allerede like etter ankomst i morgen, straka vegen mot Aker brygge. Får noen timer alene etter at jeg kommer til storbyen, før jeg skal treffe fine Marthe litt senere, før vi skal hooke opp med fine Tuva, hvor vi skal tilbringe natten før fagdagen på torsdag. Jeg gleder meg opp og ned i mente til å høre på foredrag med Finn Skårderud. Ooohhohohooo. Blir så bra.

Men først er det buss og togtur. Rævskrotten gleder seg ikke fullt så mye akkurat, men den holder vel ut denne turen også. Har jo ikke så mye valg. Får prøve og avlede den. Dessuten håper jeg på vindusplass, får mark av å sitte ved midtgangen.

Alrighty, jeg er nok et stykke på vei alt når dette postes, og jeg aner ikke når jeg får oppdatert neste gang. Time will show I guess. Dere får eventuelt bare savne meg litt i mellomtiden in case.

Galskap i galskapen.

I gårkveld var jeg så heldig at jeg fikk treffe fineste Annika! Vi har blitt blogg og facebook venner, men aldri truffet hverandre før.  Ikke rart når vi har bodd på hver vår ende av landet. Men nå hadde det seg sånn at hun var her i byen, av alle ting, og da kastet jeg meg rundt og lurte på om hun ville treffe meg. Det ville hun. Jeg digger og treffe nye mennesker, og det er selvsagt ekstra stas når vi har kjent hverandre noen år (via blogg altså). Det jeg digger enda mer enn å treffe folk jeg har kjent via worldweben, er når tonen og kjemien stemmer, når skravla går som om vi hadde kjent hverandre hele livet, når det å prate om alt føles naturlig å dele. Vi har jo spiseforstyrrelsen + et par ting til felles, altså, Annika er frisk nå, men hun har vært «der» liksom, veldig syk. Selv om vi har hver vår historie, så er jo en del likt også. Vi slipper å forklare, vi bare vet vet, nikker og samtykker. «Been there, done that. Mhm, know that feeling, done that shit».

Selv om jeg ikke er i frisklandet ennå, og hun er det, så har jeg galgenhumoren på min side. (Det har hun også, i store doser. Noe som helt sikkert er ganske så vanlig blant mange syke). Vi delte opplevelser, og vi lo. «At det går an å bli så koko. Hærregud, tenk å grine over ei skive med brødskive, eller å drikke en næringsdrikk. Tenk å hyle og bælje over mat. Mat!». Det er jo galskap i grunnen. Selv om mat er forferdelig vanskelig når en spiseforstyrrelse roper og skriker, så er det jo rent tragisk at det skal være så vanskelig og få i seg mat. Det burde jo være den mest naturligste ting i verden. Alle må spise for å overleve. Man dævver faktisk ikke av å spise har jeg erfart, the hard way. «Faen ta den maten! Hvorfor må jeg trykke i meg den jævla fisken når jeg ikke liker den engang? Smør på brødskiva????? Er du gal menneske??? Hvem spiser vel 6 brødskiver i løpet av en dag??? Det er ikke normalt å spise 4 måltid i løpet av dagen!!». Vel, jo, det er faktisk normalt. Jeg vet jo det. Galskap.

Det er vanskelig å holde ut spydighetene en spiseforstyrrelse messer inn i hodet på meg, det er vanskelig å holde ut de følelsene som hamrer løs som det stod om liv. Det er vaskelig å holde ut den trangen om å overspise og kaste opp. Og kjedsomheten, ensomheten, uroen, rastløsheten. Hærregud, helt forferdelig når det står på som verst. Nevnte jeg uroen? Er det noe jeg mer enn gjerne skulle ha kastet på dør, så er det uroen. Ensomheten kan jeg til en viss grad gjøre noe med, når noen orker å treffe meg. Kjedsomheten kan jeg også gjøre noe med, og gud skal vite at jeg prøver å unngå den daglig, samtidig som jeg vet at det å kjede seg er ganske så normalt for alle. Men uroen og rastløsheten…den er ikke like lett å hamle opp med. Det er mye på grunn av disse grunnene at det som oftes går galt for meg, det er som oftes når disse overnevnte tingene er så frekke å gjøre inntog at jeg tror jeg skal krepere. Da mener visse deler av hodet mitt (les: spiseforstyrrelsen og borderline) at det er fryktelig lurt å gjøre noe destruktivt. Ja, la oss nå hamre løs med nyttige handlinger, la oss spise og spy, for det er så festlig. La oss kutte ut noen måltider, for det er så morsomt. La oss gjøre ditt og datt, for da har vi det så gøy at vi knapt klarer å reise oss etter å flire oss halvt ihjæl. Galskap.

Jeg vet jo at spiseforstyrrelsen er galskap, det drister jeg til å si. Jeg kan si til folk at jeg er litt koko lokko, at jeg ikke er helt vel bevart, at det skurrer oppi topplokket, at den ene hjernecella er ute av drift til tider. «You see, jeg var innlagt på kokkoheimen». Jeg er klinkende klar over alvorlighetsgraden over å ha en spiseforstyrrelse, det har jeg jo smertelig erfart på flere områder, men jeg må le også, av meg selv og mine reaksjoner og handlinger. Det ække mye normalt å stå med hodet nedi dass vettu, det er ikke normalt å ikke ville spise, det er ikke normalt å tro at mat er farlig. Again, kokko. Galskap.

Det føles i grunnen alltid deilig og befriende å prate med andre som har vært gjennom mye av det samme, for da kan vi le av det sammen. Så sant vi har humor på området så klart. Jeg foretrekker å være sammen med de som gir meg noe, som godt selskap i positiv retning, selv om det blir sykdomsprat. Jeg er ikke så glad i å være sammen med de som tapper meg for energi, energivampyrer som Annika kalte det. Jeg er ikke interessert i å høre hvordan folk går ned i vekt, om de som snakker om alt som er negativt og destruktivt. Det er for det første veldig triggende, og for det andre utrolig slitsomt. Ja, vi snakket om sykdom, men på en humoristisk måte. Det blir liksom litt naturlig å prate om det, men det var ikke triggende eller negativt. «Vi er/var kokko». «Jeg sa og gjorde sånn, jeg oppførte meg slik. Er det mulig liksom?». Galskap.

Jeg synes det er befriende å være sammen med andre syke (eller de som har blitt frisk) og som har galgenhumoren på plass. Jeg hadde ikke kunne vært helt meg selv om jeg ikke kunne ha delt opplevelser uten å kunne le av mye. Jeg vet at mange syke ikke tåler å høre at andre spøker om sykdommen, alt til en viss grad så klart, men jeg klarer seriøst å le av mye av det selv, heldigvis. Om noen spøker om det, på en godmodig måte, så kan jeg le meg skakk og være så hjertens enig.»Sånn! Akkurat sånn er det faktisk!». Why? Fordi det setter det virkelig på spissen, det treffer spikeren på hodet, det er virkelig gjenkjenbart. Da kan det faktsik bli hysterisk gøy. «Tenk at jeg begynte å grine av å spise en skål med grøt! Tenk at jeg hadde lyst til å kaste den jævla middagsporsjonen rett i veggen. Tenk at jeg trodde verden gikk under fordi vekten gikk opp med 400 gram. Tenk at jeg faktisk ikke klarte å glede meg litt over den gangen da vekten gikk litt ned. «Bare vent til neste uke, da er jeg opp igjen». Hallais positivitet. Galskap.

Det er sykdom som skal tas på alvor, samtidig som det er galskap, om man bare klarer å se fornuftig på det. Vi lever i en til tider gal verden, og så har vi galskapen oppi galskapen. Det blir mye galskap det. Annika klarer nå å se at hun var kokko, jeg klarer å se at jeg fortsatt er kokko, samtidig som vi begge vet alvoret i det hele. Og pokker så digg det er å kunne se begge siden av saken. Vi klarer å skille mellom sykdom og galskap.

Det var veldig hyggelig og treffe henne med andre ord, og ordene og latteren bare fløt. Trist at tiden gikk så fort egentlig, for jeg er sikker på at vi kunne ha sittet der i en evighet og bare skravlet videre, delt opplevelser og latt latteren strømme ut. Jeg smilte da jeg gikk hjemover midt på svarte natten. Og for å gjøre det hele enda bedre, så var himmelen dekket av tusener på tusener at blinkede stjerner. Jeg kunne ha lagt meg ned rett på gaten og bare beundret det hele i timevis. Men det hadde kanskje blitt litt kaldt, og veldig dumt om det kom biler og most meg sønder og sammen. Da kunne jeg nok aldri ha sluppet løs latteren igjen. Det hadde blitt for dumt, for jeg liker i grunnen å ha deler av den galskapen i meg. Ikke sykdommen altså, men galskapen. Den sunne galskapen. Så jeg kan bare ikke bli most under 4 voldelige hjul.

Festivalliv.

For andre søndag på rad har jeg faktisk vært ute på rånetur, og utrolig nok i samme strøket begge gangene. Det vil inn i bygda der jeg aldri kunne ha funnet på å leve. Utrolig at folk faktisk bosetter seg på en sånn plass? For meg holder det å kjøre forbi i grunnen, men i dag tok det nesten helt av, fordi jeg og en venninne dro på en «festival» som var der i helgen. Det var en god del folk der, men med årets happening i bygda, så strømmer vel alle til. Vi fikk endelig en solfylt dag her, og god temperatur, så det ble levelig å være der i noen timer. Jeg ble faktisk solbrent i nakken på venstre side også. Høydepunktet i dag, tydeligvis, var «Ta sjansen», der de skulle beina seg over en såkalt «hinderløype» på kjappest mulig tid. Det var sikkert vanvittig morsomt for de folka som bodde der (det er jo høydepunktet for bygda tross alt), for de lo som noen gærninger enkelte av dem, mens jeg bare stod der…?? Men deltakerne skal ha for at de stilte opp da. Festivalens andre høydepunkt var en båtkonvoy, så kan dere jo tenker dere til hvor heftig den festivalen var. En liten kids kom bort til oss da vi fant en ganske fredelig benk ytters på moloen, i dyp samtale, og spurte hvor han kunne finne ting til å lage en sjørøverbåt av. Jeg lurte da på om han så noe han kunne lage denne båten med, men det gjorde han ikke. Ikke jeg heller.

Camilla spurte en av arrangørene der hvilket fjell som var over fjordene der, så da ble vi stående der da og høre på en historie om en fyr som eide etter eller annet, og var veldig rik, og eide både hus i Spania, en båt og en bil. Jøss tenkte jeg, bil også? Da skjønner jeg at han må være rik ja. Og typisk, som eldre folk gjerne er, så nevnte han både for- og etternavn på de folka han pratet om, akkurat som vi skulle kjenne dem mer da. Jeg hadde aldri hørt om noen av dem. Så måtte han bare gå, for han skulle se etter kone og barnebarn, vet jo aldri om de vakler seg ut på moloen og ramler i sjøen. Vi gikk videre vi også.

Nå kan jeg skryte på meg å ha vært ute i solsteik i tre hele timer på en søndag, og til og med fått farve, selv om det bare ble rødt, men det er jeg jo vandt med, når sola først har bestemt seg for å komme fram. Jeg gadd ikke ta bilder av denne festlige «Ta sjansen», men knipset litt av fjell og båter, men jeg gidder heller ikke legge dem over på pc’n. (Tatt med mobilen altså). Jeg kan jo alltids ta meg bryet med å kopiere bildet jeg la ut på instragram, som også legges ut på face, bare for å bevise at jeg har vært ved sjøen, og at det var kids der.

 

De kastet sikkert halve moloen på sjøen, og ved et par anledninger var jeg redd for at de skulle dælje de store stenene, der de selvsagt strakk armen så langt bak de kunne, for å få størst mulig fart og få dem til å komme lengste mulig ut, midt i bakhuet. Begge to klarte opp igjen senere, så jeg regnet med at de klarte å unngå å slå høl i hue.

 

2 nye dager.

Altså, hver dag er en ny dag, men nå har jeg klart to nye dager uten å være totalt spiseforstyrra. To dager oppkastfri. I går kveld trodde jeg seriøst at jeg skulle gå på veggen (igjen), men jeg kom meg gjennom på et vis, igjen. Det er sinnsykt vanskelig å holde ut den trangen som kommer, det kribler og kryper i hele meg. Det var ikke det at jeg var sulten, for jeg følte at jeg gikk å småspiste hele dagen. Spiste eple, nektarin og vannmelon når suget stod på som verst, men det hjalp som utrolig lite. Jeg kikket på klokka, ville at tiden skulle gå, kikket på klokka, vurderte på å løpe ned på butikken. Kikka på klokka, og bare ventet på at den skulle bli over elleve, sånn at butikken skulle stenge, og muligheten var borte. Det ble en usigelig lang kveld kan du si. Men det gikk til slutt. Jeg laget meg en skål med puffet ris og melk utpå kvelden, i håp om at det skulle hjelpe. Kjente litt på småpanikken som kom etter at jeg hadde spist, spy eller ikke? Klarte jeg å holde ut å beholde det? Vurdere, tenke, tenke. Men det gikk bra det også.

Dagen i dag har gått litt bedre. Det går greit på dagtid, det er ettermiddagene/ kveldene som er verst. Det er da det koker over. Ut på ettermiddagen i dag så holdt jeg på å kjede ræva av meg, og været var ganske bra, så jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet over bare å sitte inne. Ikke var noe morsomt å se på tv heller, tennis interesserer meg fint lite. Så da var planen å gå en tur. Jeg hadde litt smerter i det ene kneet, og det irriterte meg, for jeg visste ikke da hvor lang den turen ville bli. Jeg rakk ikke komme lengre enn nedi gaten her før jeg traff på eks’n som var ute og luftet bikkjeskrotten, og han lurte på om vi kanskje skulle kjøre en tur. Så da ble det å traske opp igjen da, pakke kameraet og vente på at han kom opp for å hente meg.

Vi fikk en god tur, ganske forblåst, men fin likevel. Det er veldig fint ved havet her, foruten at det er så forblåst som sagt. Holdt faktisk på å blåse overende, men det gikk da bra. Jeg hadde ikke akkurat ville bosatt meg på de kanter der ingen skulle tru at nåken kunne bu, men helt greit å ta en snartur. Fikk jo knipset noen bilder da, og bare det var verdt turen. En kaffe fikk vi også tatt. Da vi kom tilbake var det gått 4 timer, og allerede blitt kveld. Godt å få gjort noe annet enn bare å sitte hjemme og kjenne på ensomheten og trangen til å slippe løs helvetet. Nå skal det sies at jeg kjenner voldsomt på trangen i skrivende øyeblikk, den kan komme som kastet på meg før jeg aner ordet av det. Forhåpentligvis klarer jeg å holde ut de siste timene av dagen også. Får holde meg opptatt på world webben nå, så går vel tiden.

Får vel slenge med noen bilder fra turen i dag også.

 

Bud og atlanterhavsveien. Nevnte jeg at det blåste heftig der?

2-0 igjen.

Jadda sann, sånn skal det være. To nye dager, på rad, hvor jeg har hatt såkalte «gode» dager. To dager på rad hvor jeg har holdt meg fri fra overspising og oppkast. Det føles bra altså. Nå er jeg ikke heeelt der at yes, nå skal du se at du snart er oppe i 100 igjen, jeg tar en dag av gangen, og så tar jeg det derifra. Sånn det skal gjøres, og må gjøres. At jeg også har klart meg i dag, er bevis på at når det skjer hyggelige ting, så går det mye enklere. Når jeg ikke bare sitter å glor i veggen, ok, jeg er for rastløs til å gjøre akkurat det da, da hadde jeg seriøst gått på den istedenfor. Men ja, bare å sitte hjemme og trykke på pc, eller lese bok. Jeg gjør jo selvsagt det også, men det hjelper så mye mer å gjøre litt andre ting også. Jeg trener ganske ofte, så det hjelper jo også på så klart, men det blir som regel kun de timene. Når jeg kommer hjem, så er tankekjøret der like fullt igjen. Det er ikke lengre en selvfølge at jeg klarer å holde meg oppkastfri selv om jeg har hatt en treningsøkt. Det har sklidd såpass mye ut i det siste, at jeg igjen er der at «det spiller ingen rolle.»

Jeg hadde i utgangspunktet en plan om å gå meg en tur oppi marka her i dag, med kameraet så klart. Om det ble sånn ok vær. Sola skinte da jeg åpnet øynene i dag tidlig, men da jeg stod opp, så var den gjemt bak masse skyer. Jeg så små glimt av den sånn innimellom. Og da sank jeg liksom litt sammen da. Gaawd, skal jeg gidde? Tiltakslysten forsvant liksom sånn plutselig. Og såkom jeg på at pokker, det er jo jazzfestival, kanskje ex’n vil bli med ned til byen for å ta en kaffe og glane på livet? Det er jo en mye morsommere alternativ. Så da sendte jeg avgårde en melding da, og han ville bli med. Avtale i boks, sånn utpå tidlig kveld. 3 timer senere. Hva pokker skal jeg gjøre i de tre timene i mellom da? Jeg hadde alt sittet en stund å lest bok. Pc’n gadd jeg ikke åpne. Så da ble det en kort treningsøkt. Vel, 1 time er kort for meg. Spinne, spinne, svette en liter, sykle hjem, dusje, og så ut igjen. Jeg hadde ingen planer om noe utepils. Litt kjølig ute, og jeg var kaffetørst. Så det ble to kaffe på meg, før jeg ble så himla tørst og skulle kjøpe meg en pepsi max. Jeg kom tilbake med en cider. Dyr var den og, så jeg drakk den med andakt.

Så skulle vi ta bussen hjem da. Bare 40 minutter å vente. Haff. Da ble det en ny uteplass og en pils da. Plutselig gikk tiden gitt. Utrolig hvor fort den går når man sitter der og skal ta en halvliter…merkelig. Men da kom hvertfall bussen i det vi gikk ut. Vel hjemme (måtte mer eller mindre løpe hjem etter å ha gått av bussen, blæra holdt på å krepere) så var jo klokken alt blitt 21.30 den. Og da gadd jeg jo ikke akkurat løpe ut, og ned på butikken igjen. Og dermed var dagen i dag i boks også. Herlich.

Dette var meg vel et bra spennende innlegg vil jeg tro. Actionfylt så det holder. Blir kanskje mer action i morgen, da er det time med psykologen igjen, før hun går ut i 3 ukers ferie. Jaja, not that I care very much.

Et stikk i rumpa.

Jeg kan jo begynne med å takke dere alle for fine kommentarer og støtte den siste tiden. Hyggelig å komme inn hit og lese. Det har vært, og er, dystre tider, men ikke så ille at det er fare på ferde. Så det er ingen grunn til bekymring. Jeg har fortalt det som det har vært, og er, straight from the heartrot. Jeg gidder ikke fake på meg lykkelige dager med rosa skyer og en dæsh parfyme. Er det dritt, så er det drittlukt. Men altså, det er ikke bare sorgen heller. I går hadde jeg en fin dag. 4 timer på kaffe med en utrolig flott jente. Jeg digger det rått når kjemien stemmer, når skravla går som ei pepperkvern, når det ikke er pinlig taushet. Når tiden flyr. 4 fine timer, 2 kopper kaffe, hyggelig samvær med ei jeg kan dele det meste med. Det satt dessuten en gammel gubbe der som klarte å velte ut pilsen sin også, ganske komisk.

Jeg hadde til og med treningsfri. Jeg gikk hjem fra byen da, frisk luft you know, men det er jo ikke trening, det er bevegelse. Det var blitt sen ettermiddag da jeg kom hjem, så dagen hadde gått. Jeg hadde gjort noe hyggelig, jeg slapp å sitte hjemme og å glane i veggen, eller gå på den av ren kjedsomhet.

I dag blir det trening igjen, og så får vi se hva helgen bringen. Det er åpning av det nye jazzbygget, så det skjer vel noe i byen. På mandag starter jazzfestivalen, så da blir det vel action her. Men først er det helg. Og fredag betyr jo søkemotor da. Oh the joy.

bilder psykiatriske pasienter gamle dager – Ja da kom du jo til rett plass. Jeg var jo innlagt på Modum i gamle dager, hele 6 måneder siden. Det var i gode gamle dager.

ødelagt hals av bulimi – Ja, jeg måtte bare ta av min til slutt, den ble som en lurvete gammel oppbrukt fille. Nå ligger den i en krok og slenger.

laila muren – Den nye klagemuren?

går man ned av bullimi? – Jeg klarer hvertfall å gå ned både trapper og bakker. Ingen problem det.

merkelig utvekst på hånden – Fingrene?

tom følelse i hode – Hjernecella har mest sannsynlig takket for seg.

missfarging hud skuldre – Når det sjeldne fenomenet som dukker opp på himmelen av og til, nærmere bestemt sola, så får jeg ofte rare farger på skuldrene om de er bare..fysja meg.

Gud bedre så kjedelige søkeord det er for tiden. Har folk blitt så alvorlige nå plutselig? Eller har topplokket tatt sommerferie? Gått i dvale kanskje? Kan ikke akkurat si at jeg jobber meg ihjæl med disse innleggene for tiden, nesten så jeg ikke ser meg bryet med å skrive dem i det hele tatt. Halvparten av søkene er om sykdom, det kan jeg så lite om at jeg ikke helt orker å ta fatt på området. 40% går på sex. Sex? Whats that? Noe nytt og spennende? Gøy? Og så er det 9% om medisiner. Da gjenstår det en ussel % da. Zzzzz. Give me some shit to work with! Men greit det, kan spe på litt med litt andre ting jeg. Noen fantestreker f.eks.

Jeg har nå vridd og vrengt den ene hjernecella ut og inn i noen dager, fått den til å diske opp med noen lekkerbiskener, om fantestreker jeg gjorde da jeg var yngre. Enda lengre tilbake i tid enn Modum, så da snakker vi virkelig om gamle dager. Jeg begynner nesten å lure på om jeg var litt for snill. At jeg burde ha utaggert mer, vært mer fantete, må jo ha noen fortellinger på lur til barnebarn, om de har tenkt å melde sin ankomst en gang. «Fortell om gamledager mormor» Tja…en gang kastet jeg en halvspist eple midt i knollen på en stakkars fyr. Fra 20 meters avstand. Mulig han fikk hjernerystelse, men det hadde jeg ikke tid til å stå og vente på for å sjekke, jeg holdt på å krepere selv, så jeg måtte løpe alt bena orket å bære. Hadde jeg knelet i latterkrampe, så kunne jeg jo fort ha ramlet om og knallet på meg en hjernerystelse selv. Det hadde ikke vært morsomt.

Og en gang, da jeg var en knott på 10-11-12 år (så lenge siden at det er vanskelig å tidfeste.) så hang jeg med mine venner. Søstern som er 3 år yngre hadde veldig gjerne lyst å henge med oss også. Det ville ikke jeg. Orka liksom ikke ha søstern hengende på slep. Hun kunne være sammen med sine egne venner. Men nei, hun ville være med oss ja. Så jeg måtte lure henne vekk. Jeg ga henne en 25-øring (Ja, i skikkelig gamle dager hadde man faktisk så små penger, helt ned til 10 øre.) og sa at hun kunne stikke på butikken og kjøpe seg noe. Hun var noe motvillig, men hallo, hele to stykk godtebiter burde jo være himmelen. Jeg tror jeg ble kvitt henne.

Da jeg gikk på barneskolen så stod vi noen fra klassen rundt en skrivepult i klasserommet. Vi gjorde vel noen matteoppgaver, eller så hang vi bare der. Jeg hadde hvertfall en passer i hånden. Den stakk jeg i rumpa på en gutt i klassen. Hysterisk øyeblikk. For meg. Han hylte som en stukken gris. Det var jo nesten det han var. På ungdomskolen så husker jeg at vi var i klasserommet, det var friminutt, og jeg hang ut av vinduet, måtte ha litt frisk luft, sånn at jeg ikke kreperte av åndenød. Det hadde snødd litt, sånn sørpe. Det lå litt i vinduskarmen, så jeg skrapet det sammen til en våt snøball. Planen var at jeg skulle pælme den i veggen over noen av de andre i klassen som stod borte ved døren, sånn at de fikk sørpesnøen rasende over seg. Jeg feilberegnet litt, for den havnet mitt i planeten på han ene. Men det var laaaangt ifra jeg som kastet den, den kom nok inn av seg selv, fra noen utenfor, 10 meter ned. De var flinke til å beregne.

Jeg og to barndomsvenner av meg tenkte vi skulle kødde litt med en sur gammel gretten nabogubbe av kompisen min. De bodde i samme hus. Gamlingen bodde i etasjen rett over. De delte vedbod. Kompisen min og mamman hadde vel ikke noe ved der, men det hadde gamlingen. Så da skulle vi kødde litt. Lage litt rot der, sånn at han måtte rydde, så da tok vi noen vedkubber hver, og la de systematisk utover gulvete. Pent og pyntelig. Og så la vi en hanske vi fant oppå den ene vedkubben. Han kom sikkert til å stå der og klø seg i hodet og ikke skjønne en pøkk. «Hvem kan nå dette være? Spøker det her??». Vi holdt på å le oss ihjæl av «rampestreken». Ojojoj så gøy. Det var såvidt vi i det hele tatt turte å luske oss ut av kjelleren igjen, selv om ytterdøra var 6 trapper unna.

Det var tider det.

 

Vil, vil ikke.

Vet du hvor slitsomt det er når ambivalensen river deg i fillebiter, og lar deg ligge der og prøve å få puslespillet til å gå opp på en eller annen måte? Når du ikke klarer å velge den ene siden framfor den andre? Når du ikke klarer å få bitene i puslespillet til å gå opp, uansett hvilken brikke du prøver? Kan du forestille deg frustrasjonen når alt du prøver ikke går? Når noe blir feil uansett? Vel, sånn har jeg det nå. Noe blir feil uansett, enten for fornuften, eller for spiseforstyrrelsen. Vil jeg jobbe med spiseforstyrrelsen? Ja, og nei. Vil jeg bli frisk? Ja, og nei.

Da jeg startet hos min nye behandler, så ble det «bestemt» at vi i første omgang skulle jobbe med traumet, og legge spiseforstyrrelsen litt til sides. Jeg var delt på den «avgjørelsen», fordi jeg trenger egentlig å jobbe med begge deler, siden de henger sammen. Men så gikk nå ukene, ting skle mer og mer ut, noen uker uten behandling, og randome timer. Sist time, forrige uke, så gikk plutselig hele timen med til å snakke om bulimien. Ikke fordi jeg ville unngå å prate om traumet, men fordi jeg ville at hun skulle vite hvordan ståa var i forhold til spiseforstyrrelsen. Så satt vi der da, og vips så var timen gått. Tråden ble selvsagt tatt opp i dag også, ved at jeg fikk start spørsmålet «Hvordan har du det? Hvordan har det gått siden sist?» På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke bare å prate om det negative, men vektlegge at det også har skjedd en del positive ting. Så svaret mitt var delt. Jeg hadde spist rett før jeg dro ned, så jeg var mett, og det gjør at jeg føler meg dobbelt så stor. Ubehag. Samtidig hadde jeg akkurat avtalt en kaffedate med ei venninne, hyggelig.

Deretter gikk da praten på maten. Hvorfor er det vanskelig å være mett? Jobbet dere med dette på Modum, med å nyansere følelsene bak? Finne strategier for at det skulle bli enklere? Grep du kunne gjøre i forhold til å mestre mettheten etterhvert? Jeg svarte etter beste evne, ting jeg har fortalt henne før, og nye ting. Vi snakket mye om dette med ambivalensen også, hvor vanselig den er nå, kontra Modumoppholdet. Hva som skal til for å holde motivasjonen oppe, eller finne tilbake til den, kontra Modum. Alt var selvsagt enklere å få til på Modum, der hadde jeg jo hjelpere rundt meg hele tiden, det har jeg ikke nå. Der hadde jeg forpliktelser, både overfor meg selv, gruppen, kontrakten og behandlerne. Nå har jeg bare meg selv. Jeg har i alle år sagt, og ment, at det ikke er så nøye med meg, jeg klarer meg. Det går greit, jeg overlever. Null respekt overfor meg selv kanskje? Jeg føler det fortsatt sånn. Så lenge jeg klarer meg, så er det ikke noe stress. Hun lurte selvsagt på om jeg ville bli frisk. Jeg sa både ja og nei. Nei fordi sykdommen er trygg, den kan jeg, jeg vet hva jeg har. Det friske er skummelt, fordi det er så mange år siden jeg levde i friskverdenen. Og så kom vi inn på dette med vekt. Det evige vektproblemet. Jeg fortalte henne at jeg er livredd for å ende opp som overspiser, at vekten skal øke drastisk, og overspisingen (uten oppkast) skal eskalere i uendelige høyder. Ikke aktuelt. Jeg har en vektgrense hvor jeg ikke vil over. Ingen nedre grense. Hun sa at jeg tenker veldig sort/ hvitt. No joke. Uansett hvor mye jeg går opp= BAD. Uansett hvor mye jeg går ned= GOOD. Sort, hvitt. Det er enten slik eller sånn. Farvene i mellom er igjen blitt visket ut. Og jeg kan hisse meg opp i den diskusjonen angående vekten. Det er slik eller sånn, end of story. Jeg ser fornuften, men jeg toucher den ikke. Jeg bjeffer, jeg glefser. Touchy tema. Kropp, vekt, mat, tanker, følelser. Ustabil. Emosjonell ustabil. Min nye diagnose, hurra meg rundt, tenna i tapeten og hæla i taket.

Sånn halvveis i timen, så tok hun igjen opp dette med hva vi skal fokusere på framover, traumet, og legge spiseforstyrrelsen litt til sides så lenge, men selvsagt ikke glemme den. Den skal også tas opp innimellom, når det trengs. Og hva jeg syntes om det? Jeg sa at den syke delen av meg jubler, for det går greit, ikke noe stress. Jeg klarer meg. Nei, det var viktig å ta tak i den, og dermed gikk resten av timen med til temaet. Jeg ville egentlig bare bli ferdig med det, men tiden går jo i timene, uten at vi kan gjøre noe med akkurat det. Det var det vi rakk. På en måte er det jo bra at hun tar begge temaene på alvor, at den ene biten ikke skal glemmes selv om vi skal jobbe med den andre. Men nå så befinner jeg meg der at benektelsen igjen er på plass, og blir irritert når vi snakker om spiseforstyrrelsen, samtidig som jeg forteller det akkurat som det er, uten å legge to fingre i mellom. Kanskje høres jeg ut som en drittunge, med selvinnsikt. Nesten tragisk, tragikomisk. Her har jeg gått i behandling for spiseforstyrrelser i flere år, og har vært oppgitt mange ganger, men så kommer hun, og setter litt krav, eller sier ting på en litt annerledes måte enn jeg er vandt med fra forrige behandler, og så blusser plutselig motstanden opp voldsomt. Hærregud. Ja, det er pokker meg tragikomisk. Men jeg ser det jo selv da. Det er vel noe.

Hun lurte også på hvor mye legen min er inn i bildet. Hvor mye han vet osv. Han vet, han har vært fastlegen min siden 2005. Jeg har fortalt han en del, det jeg har rukket i de få minuttene en legetime varer. Han har sett meg i en ille tragisk tilstand (ikke sf relatert), han har henvist meg til psyk.pol, ernæringsfysiolog og for å sjekket bentettheten. Og min forrige behandler sendte han noen sammendrag sånn innimellom. Men det skle visst litt ut etterhvert. Nå har jeg ikke vært hos legen siden februar, angånede de skranglete knærne. Jeg har ikke tatt blodprøver siden før Modum. Så jeg aner ikke hvordan det står til. Kanskje ikke fullt så bra som jeg innbiller meg, med tanke på at det har vært en del oppkast i det siste. Men jeg føler meg bra altså. Stort sett alltid vært frisk og rask sånn fysisk, scoret bra på de testene, i positiv forstand. Psykologen min mente at han kanskje burde bringes mer på bane, nettopp i forhold til blodprøver hvertfall. For han vet jo også hvordan det kan påvirkes fysisk. Jeg sa jeg nesten var usikker. Hun sa hvertfall at hun skulle skrive et sammendrag til han, og ta opp nettopp dette. Og jeg bare….gawd. Skal jeg plutselig bli innkalt til jevnlige sjekker nå da liksom?? Sweet lord. Dette ble tatt opp de siste miniuttene før timen var over, og siden jeg hadde en kaffedate akkurat når timen var over, stod bare og trippet og ville gå. Åpnet døren gjorde jeg også, som et tydelig tegn på at jeg faktisk var veldig klar for å gå. Så da får vi se da, hva det blir til. I samme slengen, sånn helt på tampen, med døra åpen, så lurte hun på om jeg kunne sette meg en konkret mål til neste time. Som f.eks å være oppkastfri, eller, å ikke bare gi faen i alt selv om det går galt en gang. Jeg sa til henne at det er liksom målet mitt hver dag, men at også problemet, eller trangen til å overspise og kaste opp, også kommer hamrende over meg hver dag. Så det er en drakamp hele tiden.

Nå blir det to uker til nesten time. Kjenner at det ikke er noe stress akkurat nå. Drittungen i meg er likeglad. Den blir obsternasig når den møter motstand. Da skal den hvertfall ikke, ikke snakk om i svarte helvete. Meeeen, nå skrev jeg jo i innlegget i går at målet mitt nettopp er å prøve å være oppkastfri, så langt det lar seg gjøre. Jeg gikk jo trynet allerede i dag da, men brukte hvertfall ikke flere hundre kr på mat, det er da noe. Så kommer en ny dag igjen i morgen. Tralla la.

Magisk landskap.

Det ble fint vær, og vi kom oss avgårde på tur. 9 timer on the road, men noen stopp innimellom for å ta bilder, nyte utsikten, ta en kopp kaffe, en soft-is og gå på do. Og så ble det hele 4 fergeturer. Har fått tatt en del bilder, for det meste fossefall. Jeg elsker fossefall. Så mektig, så magisk.

Jeg har vært skikkelig turist blant alle de andre turistene i dag, og jeg ble like fascinert som dem. Nesten. Jeg er jo vandt med den norske fjellheimen og naturen vi har, men pokker så flott det var. Jeg har aldri vært i Geiranger før, og det er noen år siden jeg var oppi trollstigen sist. Fotomuligheter så det holder. Jeg ønsker meg en ny linse, som zoomer lengre enn mitt gjør. Et enda mer fancy kamera hadde ikke vært å forakte heller. Men det får bli senere. Jeg klarer meg fint med det jeg har nå.

Det har virkelig vært godt med en fin og minnerik dag.

 

Bilde 1) Geiranger 2) Gudbrandsjuvet 3) Trollstingen 4) Trollstigen.

En bit lykke.

Aner ikke hvor lenge siden jeg ute og drakk noen pils sist. Eller jo, nå kom jeg på  det, i Oslo, på Metallicadagen. Men her i Molde, holy crappa-ronies. Mange måneder. Ble jo rent på en snurr vettu. 4 halvlitere, og jeg lo så jeg nesten grein. Husker ikke hva jeg lo av, men det var sikkert gøy. Kanskje var det av guttaboys som spilte der vi satt på en uteplass. Den ene med en skyhøy hanekam, og han andre med en hankekam-look-alike. Dvs, 5 pigger. Jeg måtte le da han med hanekammen dro fram gitaren for å småklipre litt, og da han reiste seg, så kom gitarhalsen mellom piggene til minstemann, og han bare «Auuuuuuu». Og jeg bare..da har du mye hårspray assa, nå det faktisk gjør fysisk vondt at noen kommer borti håret. Men han var vel knapt 14 år, tynn som en bengel og syntes vel håret var uberkult. Det var en komedie av dimensjoner. Komisk kan du si.

See what I mean? Fønny shit. Pils. Fyller opp blæra mi. Jeg løp på dass som en tulling. True story. Sånn har det alltid vært, så nå vet du det også. Blir jeg borte i løpet av en fest, så er jeg alltid på dass, jeg løper som regel ikke vekk fra festen, selv om det også skjer så klart. Men det er bare å banke på døra på dassen, jeg befinner meg som regel der. Og sattan så kaldt det blir når jeg sitter ute sånn og drikker. Når sola finner det for godt å forsvinne altså. Trodde jeg skulle fryse på meg drittunger. Gikk som en helt hjemover, ikke at annet er mulig når jeg går sammen med eks’n, han går som vi hadde gammel-Erik selv i hælene. Maraton.com. Men det var i grunnen positivt i går da, for jeg trengte jo å slippe løs blæra igjen. Gadd liksom ikke plante rævskrotten i veikanten heller, hadde jeg tatt to pils til, så kanskje..typisk meg å sleppe løs blæra der jeg finner det for godt når jeg er på en kanelsnurr. Ja, det var en fin nattahistorie om min fintfølende blære. Sikkert veldig informativt vil jeg tro.

Solbrent ble jeg også. Typ hakket før jeg brant opp. Greit det var fint i går, og jeg var ute og syklet, og satt en stund på stranda og kikke på krabbeløp, men sola var visst sterkere enn meg. Nå blir jo jeg solbrent bare det er meldt sol, men jeg glemte faktisk å smøre meg. Var ikke i tankene mine en gang. Jeg smørte meg da jeg stakk ned til byen med eks’n da, men da var det mange timer for sent. Huden er knall rød, typ hummer. Ikke at solfaktor 50 hjelper uansett altså, men ja…Insane solbrent liksom. Djeeez, nå kommer det masse info dere virkelig har nytte av her gitt.

Maten…nje, njo, nja..pils er mat, eller hur? I går var den en fin stor porsjon hvertfall, selv om jeg fikk i meg litt sånn vedsiden av også. Jeg dævva ikke av sult, og kroppen segnet ikke om. Nå mister jeg litt matlyst i varmen, men altså, sånn blir det noen dager. Ingen planer om å drikke daglig liksom. I dag er det back on track. Hva nå det enn er. Trening blir det også, no need to say at jeg ser fram til det. Øke vekten enda litt til, med muskler. Oh joy. Vektoppgang, muskler eller ei, not fun. Men jeg fortsetter jo å trene styrke, så kan jo bare takke meg selv. Tusen takk Laila, du er så flink at jeg får fnatt her jeg sitter.

Nuh er det pokker meg helg igjen, vet ikke om jeg skal le eller grine. Jeg kommer meg jo gjennom, finner vel på noe å gjøre, som alltid. Jeg bør vel kanskje bare unngå å sitte for mye i sola for å brenne hud….Anyway, denne fredagen har jeg faktisk raket sammen noen søkeord igjen. Nå er det jo sånn at det er en sjeldenhet at jeg glemmer det, eller ikke orker, men altså, nå gadd jeg. Flaks for deg som trenger det for å huske at det er fredag. I couldn’t really care much.

 

blokkfløyte vits – Ja, hele blokkfløyten er en stor vits, verste oppfinnelsen ever? Gud bedre, gnagsår i ørene.dom

hva smaker troika sjokolade – Gawd. Heaven? Har faktisk ikke spist troika på hundre år, og jeg som var hekta?? Avvenning.com

sitte lenge åvente påfisk hved have – Seriøst, ser jeg ut som en som har tålmodihet til å vente på en jævla fisk?

notatene mine – Skulle jeg likt å lese dem mener du? Kjenner at jeg får mark ved tanken..

kjøpte jeg på kreta – Joo, et par «Versace solbriller. «Best the is, real thing» Jeje, tråkker jeg på dem, så hjelper det ikke hvilket merke det er.

du var så lita, du var så god. du var så mye mer enn jeg forstod – Aaalrighty, takk til deg.

noen mennesker kommer inn i livet ditt – Nå kødder du med meg? Stygt å lyve i tilfelle..

(det står så trykt og godt) – (Are you sure? Jeg kan fort finne på å rive det ned.)

vinduene i rådhuset i oslo – Crap. Ok, ja, jeg bøffa dem, det trengte du vel strengt tatt ikke nevne her..

trodde du hadde glemt meg – Hvem sa du?

aner ikke hva skal svare henne – Kan du grave i hjernebarken og huske hva hun i det hele tatt spurte deg om da? Kan være en fordel mener jeg..

perler i blåskjell – Gawd..memories..søstern og jeg (og venninna mi en sjeldent gang i blant) brukte å raske sammen blåskjell vi fant i fjæra der vi har hytte. Vi banka livshiten ut av dem alle sammen, og gravde etter perler. Jeg samlet en liten flaske helt full av dem. Jeg burde vel vært millionær nå?

muskel innside lår forsvinner – Lurer på om det var den jeg så i en grøftekant her tidligere i dag…want it back? Mulig den er ihjæltrampe nå da, eller spist opp av sultne brunsnegler..

jævlig oppteden får ikke noe med de som de utøver stygge handlinger mot – Hvem, hva, hvor sa du? Du mista meg. Jeg ligger å kave i grøfta, gnager på lårmuskelen..

deilig å være forelska i deg – Ja det kan jeg levende forestille meg du. Dagens lættis.

det sa pang i hode mitt – Oisann, watch out, brainmess lose liksom.

 

Krabbesisten.

Fri, sol, varmt, null planer. Jeg fatter det ikke altså, her kan jeg sove, lenge, men hvem våkner skamtidlig? Og så ser jeg ut av vinduet da, for å se om det er en unnskyldning til å kunne dra seg enda litt lengre. Det var det ikke. Sola skinte på blå himmel. Det var da som faen. Vel tenkte jeg, så får jeg bare stå opp da, og gjøre noe. Gjøre noe liksom, det er jo like festlig hver gang jeg skal gjøre noe alene. Drar meg i skinnet for å finne på noe, som kan få tiden til å gå, før jeg går på veggen. Jeg hadde lyst å ta flere bilder, og jeg vil komme meg ut og vekk. Late som jeg har et liv. Jeg pakket ned to fotoapparat (i tilfelle speilrefleksen skulle gå tom for strøm, så er det greit å ha en digitalkamera just in case) og drikke. Musikken plugget i ørene, capsen på hodet, øynene bak solbrillene. Slengte meg på sykkelen, og hanglet meg avgårde. Jeg hadde to mål, to plasser hvor det er fint å knipse litt bilder. Vi har et utemuseumher, der hvor endene holder den, blant annet den anda som prøvde å gnage av meg foten for noen uker siden. Det er gamle hus der, andedam og blomster. Stort og fint uteareale. Hva skjer? Jo, hele fuckings plassen kryr av unger. Tydeligvis en skoleklasse, og jeg bare…gaaawd. Det var jo ikke en cm av området hvor det ikke befant et stykk kids. De var overalt, seriøst. Så jeg trakk meg litt opp i høyden, sammen med måsene.

Jeg ga opp håpet om at de skulle dra, så jeg kastet meg på sykkelen for å dra til neste destinasjon. Hva skjer? Joda, da jeg hadde syklet 10 meter, på vei ut av området, da samles hele klassen og skal dra. Gawd. Da gadd jeg liksom ikke stoppe, pustet lettet ut og gå tilbake. Så da bar det mot stranda da. Der kan det da ikke være folk på denne tiden av døgnet tenkte jeg. Joda, det kunne det visst. Nå ynglet det ikke akkurat der da, men det var selvsagt folk på akkurat de plassene jeg ville ta bilder. Men jeg fikk knipset en god del likevel, gadd liksom ikke sitter der og vente til folk skulle makke seg avgårde heller. Fant en stein hvor jeg satte meg på dinglet litt med foten i vannet (kaldt ja), og lot den tørke i sola. Jeg ble sittende å se på det yrende krabbelivet rett under meg. Noen av dem lekte visst sisten, den ene løp hvertfall for harde livet fra en som var større og sterkere. Jeg satt der og håpet de ikke var fjellklatrere, jeg trakk uansett beina godt inntil meg, for man vet jo aldri med disse skapningene. En gang, for hundre år siden, da jeg var lita, så var den en krabbe som bet meg i tåa. Frekt. Barnemishandling.

Ble sittende der i sola en stund, så på vannet som glitret og bølget seg. Så utover de ennå snødekte fjellene, en båt som kjørte forbi. Prøvde å la tankene fare. Jeg syklet avgårde igjen etter en god stund der, da på vei hjemover, med noen få stopp innimellom,  for å ta noen bilder av søte små grøftekantblomster. Utrolig nok så fikk jeg tatt en del bilder i dag, selv om jeg slettet en del jeg ikke ble med fornøyd med. Jeg har en tendesn til å ende opp med typ 20-30 bilder etter en lang tur. Så sletter jeg kanskje halvparten, og ja, da blir det ikke mange igjen. Jeg har vel tatt rundt 150 bilder i dag, så det er da noe.

Yaysann, nå fikk jeg svar på melding fra eks’n min, nå blir det årets første utepils her dere!!!

 

 

 

Og manuset er skrevet av…

Flere av dere var nysgjerrige på hvilket manus jeg leste på her om dagen. Jeg kunne jo selvsagt ikke skrive hvem det var, eller hva det var jeg leste om, før jeg hadde fått klarsignal fra forfatteren selv. Så da gjorde jeg noe så enkelt som å spørre om jeg kunne skrive det. Til tross for at hun synes det var skummelt, så var det greit. Boken skal jo ut etterhvert anyway. Manuset er skrevet av ingen ringere enn Kristine Getz, bak bloggen «Dinosau«. Hun skriver ikke like ofte i den bloggen lengre, hun har jo tross alt en lang og krevende jobb bak seg en god stund nå, men innimellom kommer hun med oppdateringer. Noe hvertfall jeg blir like glad for hver gang. Har jeg forstått det rett, så dukker det kanskje opp en blogg med en ny vinkling etterhvert? Eventuelt få en ny vinkling på den bloggen hun har nå. Jeg husker ikke helt, men hun nevnte noe om dette en gang her tidligere.

Hun er på flyttefot, så det er hektiske tiden. Hun bor for tiden i Dublin, og skal flytte heeelt til USA, nærmere bestemt til Denver, sammen med sin kjære. Et stort steg å ta, men kan tenke meg at det blir veldig bra. Jeg er veldig glad i Irland da, så jeg ville ha bodd i Dublin så klart, men hun har jo bodd der i noen år, så det blir nok spennende å flytte videre og oppleve noe nytt.

Til tross for at hun ikke skriver like ofte i bloggen lengre, så vil jeg anbefale den, hun skriver godt og morsomt. Hun skriver om å jobbe seg frisk fra anoreksi, noe som er gjenkjennbart for flere av dere som også leser min blogg. Kanskje kan dere også klare å finne inspirasjon og motivasjon i hennes blogg. Hun er ei tøff dame skal jeg si dere, hun har kjempet hardt for å komme seg ut av sin spiseforstyrrelse. De fleste av dere som selv er i behandling for å bli frisk, vet hva det koster, dere vet hvilken hard kamp det er, hva mye av det innebærer. Det er et helvete mens det står på, mens man må holde ut og holde ut. Og dere vet hvor lang tid det tar, det evinnelige uttrykket «ting tar tid» er virkelig på sin plass. Det sier alt, kort og greit oppsummert. Noe som kan få den aller tøffeste til å bryte sammen, for tålmodigheten blir virkelig satt på prøve. Igjen og igjen.

Jeg ble helt oppslukt da jeg leste, jeg brukte noen timer på mandagskvelden, og leste ferdig resten i går, før jeg sendte avgårde min tilbakemelding. Vi mailet litt fram og tilbake, jeg svarte på noen spørsmål hun satt med, noe hun ville at jeg, som fortsatt er syk, mente. Forhåpentligvis er hun nå noe mindre nervøs for utgivelsen. Det siste jeg leste i bloggen hennes, er at utgivelsen mest sannsynlig blir i hst en gang. Men det tar jo tid å få ferdig en bok. Det skal leses, det er korrektur, tekst skal reduseres, legges til, ny korrektur osv osv. Så skal den i trykk så klart. Det har vært en lang prosess for henne, det har tatt mye tid, og det har vært en tøff prosess. Sykdomsforløp rippes opp i, følelser og tanker settes tilbake i tid, ord skal settes på vanskelige ting. Men hun har klart det med glans.

Hun har fått med det vesentlige i manuset, hendelsesforløp, årsaker, hendelser, forklaringer, tanker og følelser. Hvordan sykdommen fikk et så hardt grep om henne, og hva den gjorde med henne. Så folkens, jeg anbefaler dere å kjøpe boken når den kommer ut. Jeg skal gi beskjed når den er ute på markedet. Her skal det reklameres!

Ellers kan jeg jo fortelle at jeg fikk et overraskende brev i posten i dag. Eller, jeg visste jo at jeg skulle få det, men ble overrasket over innholdet. Jeg har time hos behandleren min allerede på fredag. Jeg aner ikke om de to ukene hun sa hun skulle bort er blitt endret eller hva. Men det er hvertfall bra at en ny time kom så kjapt. Jeg har kjent en del på sinne i forhold til at det kanskje ble en evighet til neste time, i forhold til at hun sa hun skulle borte. Så nå er jeg bare spent på hva neste time vil innebære egentlig. Mer bli-kjent? Oppstart i forhold til utredning? I don’t know. Hun har hvertfall også fått epikrisen for siste oppholdet på Modum, så da får vi se da.

Jeg har også gjort noe jeg har tenkt på ganske lenge, noe som var, eller er, litt skummelt, men men, av og til må man også gjøre skumle ting. Det kribler hvertfall i magen…grøss og gru. Og i natt hadde jeg en syk/ god drøm, haha. Kan ikke akkurat skrive hva den gikk ut på, men det er faktisk andre gang jeg drømmer en ganske lik drøm. Nå er jeg litt sånn at jeg tror det er budskap bak drømmer, at det ligger en forklaring på ting der, så jeg har ikke problemer med å tolke dem akkurat.

Nå må det litt mat til i skrotten kjenner jeg, før det blir en treningsøkt, her skal det bygges muskler you know. Have a nice day.

«La meg fortelle deg om ensomheten»

Les med respekt.

Jeg savner veldig ofte den tiden da jeg bodde i Kr.sund, fram til jeg ble 20, ikke fordi jeg savner selve byen, men fordi jeg alltid var sammen med alle vennene mine der. Jeg traff daem daglig, vi fant alltid på noe. Nå bor de aller fleste av dem i ulike byer, spredt omkring. Jeg savner den tiden jeg bodde i Oslo, hvor jeg i begynnelsen bodde sammen med 3 jenter som jeg ikke kjente fra før av, men som raskt ble veldig gode venner av meg, venner jeg fortsatt holder kontakten med, venner jeg fortsatt setter høy pris på, som jeg savner å tilbringe tid med. Jeg fikk også en kjæreste kun noen uker etter at jeg flyttet dit, og jeg ble kjent med mange av hans venner, det gikk ikke en dag uten at noe skjedde. Jeg savner tiden jeg bodde i Ålesund, hvor jeg ble kjent med enda flere fine mennesker, hvor hver dag også ble fyllt med noe, alt fra besøk, til fester, til trening. Jeg har i alle år alltid tilringt tid med venner og bekjente, gjort hyggelig ting, vært veldig sosial. Det var sånn at når det tilfeldigvis ikke skjedde noe en dag, en dag det ikke var noen planer, så var dagen kjærkommen. Skjønt jeg var jo samboer størsteparten av disse årene, enten med venner eller kjærester, så alenetid ble det ikke noe av. Innimellom kjente jeg at jeg kunne savne å ha noen dager alene, noen få dager ble det jo sånn, og det holdt i massevis.

Jeg savner de første tre årene her i Molde, da jeg gikk på skolen, da jeg ble kjent med mange nye mennesker, da det ofte skjedde noe. Jeg ble etterhvert også samboer her, så det ble ikke mye alenetid da heller, men jeg har alltid vært veldig sosial av meg, og liker å ha folk rundt meg, jeg kjeder meg fort om jeg ikke har noe å gjøre. Mange som går på høyskoler kommer gjerne fra andre yer, og flytter kanskje tilbake til sine egne byer, eller nye byer, når de er ferdig med studiene, det var ikke noe unntak med de jeg ble kjent med. Samboerskapet tok slutt etterhvert, flere av vennene mine flyttet til andre steder i landet, og ofte blir det jo da at kontakten reduseres en god del. Venner blir mer bekjente.

Nå bor jeg alene. Kollegaene mine er etablerte, de har mann og barn, et familieliv. Eks samboeren mine ser jeg veldig sjeldent. Jeg har et vennerpar jeg nesten aldri ser, de jobber fullt begge to, og har en liten gutt og venter nå nr to om en ukes tid. (vi var faktisk på kafé en tur sammen i går, en evighet siden sist vi treftes, og det var veldig hyggelig) Jeg har en venninne her som jeg nesten aldri ser. Jeg prøver å få til noen avtaler innimellom med enkelte, men ofte blir det avlyst av ulike årsaker. Jeg trener, men ikke sammen med noen. Jeg venter som regel med å dra på trening til ettermiddag/ kveld, fordi da er det mye folk der nede, og kanskje treffer jeg på noen jeg kjenner, som jeg kan slå av en prat med. Og jeg trener sent fordi jeg trenger å få kvelden til å gå, fordi det er da sykdom ønsker å ta aller mest plass.

80% av dagene går med til alenetid, 80% av tiden griper sykdommen muligheten til å ta plass. Jeg prøver å få litt avbrekk med å lese bok, sitte på pc’n, gå turer, ta bilder, se tv. Noe, bare for å få tiden til å gå. Jeg kjenner ofte på rastløsheten og uroen, og ofte er det ikke til å holde ut, og sykdom får plass. Gjerne også fordi jeg får tiden til å gå på den måten. Ting blir ikke alltid like kjekt å gjøre, når de må gjøres alene, og lysten til å gjøre det forsvinner også dermed.

Jeg reiste fra ensomheten til Modum. Der hadde jeg folk rundt meg i 3 måneder, og det var veldig sjeldent at jeg kjente på behovet for å være alene. Og de gangene jeg trengte det, så gikk jeg som regel en tur i skogen, hvor jeg kunne kjenne på roen det ga meg, eller at uroen og sinnet kunne dempes litt. Jeg visste jo at da jeg kom tilbake, så var det noen der. Jeg gruet meg til å reise hjem til hjemmeuken vi hadde, for der ble jeg uke alene. Jeg gruet meg til å reise derifra, hjem til ensomheten igjen. Jeg hadde påsken å se fram til, da skulle hele familien være sammen, da kom søsteren min, svogeren min, og tantebarna mine til Kr.sund også. Jeg gledet meg igjen til boosteroppholdet på Modum noen uker etter, for da fikk jeg treffe igjen alle de fine menneskene jeg har blitt glad i. Jeg gruet meg igjen til å reise hjem, men hadde turen til Oslo, og Metallicakonserten å se fram til, tre uker senere.

Da jeg kom til Oslo, laget jeg flere avtaler på de få dagene jeg var der. Jeg odde hos søsterene min med familie, og jeg traff flere venner. En av mine beste venner som jeg ble kjent med i Ålesund, som nå bor på en annen kant av landet, som jeg ikke har sett på veldig veldig lenge, skulle også på konserten. Jeg hadde det så fint i Oslo, fordi jeg var borte fra Molde, jeg var tilbake i byen jeg trives i, og fordi jeg fikk tid familie og venner. Jeg fikk pause fra hverdagen uten mening. Jeg kjente på glede og frihet fra sykdom. Jeg klarte å leve, smile, ha det gøy. Timene fly, som de vanligvis gjør når man har det bra. Jeg kjente på roen. Igjen, jeg gledet meg ikke på noen som helst måte til å reise hjem igjen. Men her er jeg, og nå har jeg ikke noe å se fram til. Ingen flere reiser, eller avtaler. Ikke noe som skjer. Jeg har litt jobb, jeg har treningen.

Jeg har veldig lyst å flytte herifra, helst tilbake til Oslo, hvor jeg har så mange venner, og familie. Der er det muligheter til det meste. Det er mye som må på plass før jeg kan få gjort noe. Jeg trenger en jobb, for det er ikke akkurat gratis å bo i Oslo. Det er dyrt, og jeg trenger en inntekt som kan dekke det jeg trenger.De midlene har jeg ikke nå, det jeg tjener nå går til husleie, andre regninger som tlf, studielån, og tannlege. Jeg har også tannlegebehandlingen jeg bør få gjort unna. Han har full oversikt, vi er godt i gang, og ja, det er dyrt, men det er faktisk ikke fullt så dyrt som hos mange andre. Dere skulle bare visst hvor lite det faktisk kostet meg å få satt inn fire kroner, fortennene jeg nå har fått fikset. Jeg har behandling, men det har jo virkelig fått en dårlig start, så det føler jeg egentlig veldig lite for akkurat nå, ser ikke poenget. Trening får jeg i Oslo også, der det er enda mer utvalg. Jeg svever i løse luften, og vet ikke i hvilken ende jeg skal begynne med noe.

Dagene er tunge, sykdom får mye plass. Jeg liker ikke alle disse rød-dagene som gjør at det blir så utrolig mange søndager denne måneden. Andre folk er sammen, ikke tilgjengelige. Det er ikke jobb, og i dag er heller ikke treningssenteret åpent. Jeg vurderer nå å dra fram sykkelen, børste støvet av den, og ta med en tur, få litt tid til å gå. Og jeg er mett, til tross for en lett frokost (eller lunsj om du vil), og jeg makter ikke bare sitte her og kjenne på det, for det trigger.

Sånn er situasjonen nå, ikke noe glansbilde, men livet er ikke alltid en dans på roser, dessverre. Hadde jeg bare valgt ensomheten selv, så hadde det jo ikke vært noe problem, men det gjør jeg ikke, den bare er der. Nå vet dere noe av det såreste for meg, og jeg har vurdert fram og tilbake om jeg i det hele tatt skulle skrive dette. Det er dessverre sånn at mange kvier seg for å prate om ensomheten, å la andre få vite at de ikke har noen å dele livet med. Det er ikke helt sånn for meg, jeg har jo mange venner jeg kan dele ting med, men de bor bare ikke her, eller, jeg bor ikke der. Kanskje jeg kan se på det å dele dette som et lite skritt fram, at jeg våger å prate om enda en ting som er vanskelig nå.

Jeg vil bare til slutt få understreke at jeg verdsetter de fine opplevelsene jeg får, tar vare på minnene, og at jeg nyter hvert sekund jeg er sammen med andre, når jeg kan få kjenne på friheten fra sykdom og ensomheten.

Metallicadagen.

Sola skinte, og temperaturen var over 20 grader da jeg stod opp i går. Kl. var 09.30. Det var meldt fint vær hele dagen, så jeg gadd ikke ta med meg jakken jeg hadde pakket med meg. Shorts og skjorte. Hele dagen, fram til kl.24. Jeg dro inn til Oslo 10.30, travet litt hit og dit for å se om jeg kunne finne en tynn jakke som hadde lommer, you know, til å legge bankkort, snus og tlf i. Orka bare ikke ta med meg veske på konsert. Masse folk, hopping og dansing. Men fant jeg noe sånn jeg hadde tenkt? Selvsagt ikke. Så da var det å ha alt liggende i lommene i shortsen da. Det gikk jo helt fint det, ingenting som ramlet ut da jeg hoppa.

Jeg traff en av mine beste venner, og vi vandret litt rundt før vi fant en plass hvor venninna mi fikk seg en matbit, og vi fikk tatt noen øl. Rett før det, så gikk vi forbi grand hotell hvor Metallica bodde. Det stod en liten skrothaug med folk utenfor inngangen der, og de ventet selvsagt på at Metallica skulle komme ut. Vi ble stående litt på den andre siden av gaten, men det skjedde liksom ikke noe, helt til vi snudde ryggen til og skulle gå videre. Da kom selvsagt Robert fra Metallica ut og hoppet inn i en bil. Men fikk sett han bak den halvsotede ruten da. Søstern som jobber på grand så selvsagt hele gjengen da…

Vi kom oss etterhvert opp til Valle Hovin, i folkemengden på 40.000. Insane indeed. Trenger vel ikke si at det var som sild i tønne… Men fikk hvertfall stått ganske langt fram på den ene siden. Da de kom på scenen tok det helt av. Jeg trodde jeg skulle dævve, for James, vokalisten, han er bare mannen over alle menn. Faen han er deilig assa. De fleste som var der i går skrek seg vel halvt ihjæl, og er hese som kråker i dag vil jeg tro.

2 min. etter at vi kom opp der, da jeg kom ut fra dassen der, så treffer jeg på ei jeg kjenner. How about that? Senere på kvelden, mot slutten av konserten, så kommer det bort en dude til meg og spør om jeg husker han fra Molde. Og jeg bare jaja, så klart. Vel, jeg kjente trynet hans, men klarer ikke plassere han. En matbutikk tror jeg, høhø. Rett ved siden av oss stod det en fyr og holdt noen plastbeger med øl i et sånt papphåndtakgreier. Og jædda, selvsagt ramla jo de øllene ut da, og splætta i bakken. Eller, vel, en halv øl ramla selvsagt oppi den ene skoen min. Fine greier. Heldigvis var det sko jeg nesten aldri bruker.

Dagen var fantastisk, jeg var sosial hele dagen, noe jeg sjeldent er hjemme. Der har jeg nesten ikke nettverk lengre. Venner har flyttet derifra. Det gjorde utrolig godt å kunne ha en så god dag. Tirsdagen var også veldig fin sånn. Å være sammen med venner jeg nesten aldri ser, og få treffe Tuva for første gang. Jeg har det meste av nettverket mitt her i Oslo, så jeg har det så bra når jeg er her. Da får ikke sykdom noe særlig plass, da får jeg kjent på gleden og hvor fint livet er.

Jeg reiser hjem til Molde i kveld, jeg gleder meg ikke i det hele tatt, for jeg har rett og slett ikke noe liv der i det hele tatt. I morgen har jeg ny time med behandleren min igjen..det blir jo spennende…Så blir det jo to uker uten behandling. Ser ikke fram til det akkurat…men, dagene går vel på et vis likevel vil jeg tro.

image

En finfin dag i storbyen.

Fy faen som jeg digger fine solfyllte dager med gode venner. Awesome. Jeg har fått truffet 3 fine venner, Tuva for aller første gang, fine Eline, og den flinke jenta. Jeg har løpt fra Oslo S til Majorstuen, jeg har kjøpt meg en shorts (som ikke strammer over lårene…) til noe som bør bli atter en finværsdag i morgen. Skal jo være ute i 100 timer da også. Utendørskonsert ya know. Først skal jeg treffe en av mine beste venner som også skal på konserten. Da blir det å trave i Oslo og ta en utepils eller to før vi fyker opp mot Valle Hovin.

Til tross for at jeg har smurt meg med solfaktor 30 i dag, så har jeg selvsagt blitt bra rød..sart hud.com.
Men klager ikke altså. Dagen har vært varm, svett og fin. Eline og jeg fikk en amnesty dude på besøk på plenen der vi satt, og vi signerte på en sånn dere underskriftsgreie. Det gikk både en kråke (med åpen kjeft) og en diger måke rett forbi oss, typ en halv meter unna. Jeg var redd for å bli spist noen øyeblikk der…En tiggerdame rufset meg i det knallrøde håret, en mann i gull stod bom stille.

Og vet dere hva? Jeg har spist en soft-is. God var den og. Kjøpt på Aker brygge om dere må vite det. Et kinesisk eldre par tok bilder. Dvs, dama tok bilde av gubben (eldre par). Han stod rett opp og ned, nesten inni et syrintre, med dønn alvorlig tryne. Dama var borte og rettet på kraven på jakka hans, og ba han tydeligvis dra på smilebåndet.

Raklet meg tilbake til Ski utpå kvelden, måtte passe kidsa mens søstern var på møte, og svogern henta bruttern på Gardermoen. Veslemann var på vei i køya da jeg kom, så rakk å få en kos før han bikket. Størstejenta var oppe litt lengre, så hun og jeg hadde gjettelek fra en bok, før vi ble liggende å skravle litt i senga. Nå vet jeg hva omtrent alle kidsa i barnehagen der hun går heter. Tok bare en halvtime å ramse dem opp. Phew.

Nå er søstern tilbake, og vi venter på svogern og bruttern som er på vei. Etterhvert blir det stillhet i heimen, for søstern og jeg skal ha med oss avslutningen på de frustrerte fruene….jaujau. Nå er det kaffe på gang her. Nyt kvelden godtfolk. Over og ut.

I ekstase, snart Metallica konsert.

Vet ikke helt hva jeg skal si om dagen. Det er mye indre kaos, stress, uro. Når det er sånn, så går selvsagt utover maten. Jeg er matlei, samtidig som kroppen hele tiden suger etter mat. Utrolig frustrerende. Det har gått veldig dårlig den siste uken, og jeg har ikke klart å hente meghelt inn igjen. Det drar meg selvsagt enda lengre ned. Jeg blir ikke liggende nede, det er bare så vanskelig å holde seg oppreist. De to ukene på Modum var jo på sett og vis nyttige, samtidig som de dreide seg om traumet, og der fikk jeg jo ikke mye tid til å jobbe med det, og dermed står jeg litt i løse luften og kaver nå. Jeg har åpnet opp om noe, men ikke fått begynt å jobbe med det. I tillegg ligger det en del andre bekymringer på meg, så samlet sett blir det kaotisk og vanskelig å håndtere. Når jeg i tillegg står veldig alene, så sier det seg kanskje selv at det blir enda vanskeligere. Jeg har ikke time med behandleren min igjen før på fredag, jeg vil klare meg fint fram til da, for i morgen reiser jeg til Oslo, og skal tilbringe dagene fram til torsdag med fine mennesker. Etter det vet jeg ingenting. Jeg er veldig lei tilværelsen her.

Jeg gleder meg nå bare helt sykt til å reise til Oslo. Jeg fyker avgårde i morgen ettermiddag. Skal bo hos søster’n med family. Blir kjekt å se dem igjen, og få tilbringe tid med tantebarna ( de kaller meg tanto Laila, hoho). Det er alltid godt å komme seg litt vekk fra Molde, oppleve noe annet, treffe andre mennesker. Jeg har veldig lyst tilbake, men da er det ganske mye som må på plass for å få det til. Så tiden får vise…Anyway, på onsdag er det klart for Metallica konsert, og sattan i gatan som jeg gleder meg!! Billetten er lagt fram på bordet her, bare sånn at den ikke blir glemt liksom. Målet er også å prøve å få til å treffe en av mine beste venninner, sånn at vi kan henge sammen under konserten. Det er en evighet siden jeg har sett henne nå, hun har jo selvsagt flytta helt ned i huttiheita (Sandnes), da bør vi klare å treffes, og være sammen når vi begge to skal å se på heltene våre. Headbange og bli ødelagt i nakken mens vi begge to sikler på James Hetfield. Thaaa maaaan I want to marry.

Svoger’n min, som også skal på konserten sammen med meg, la ut Metallica’s spilleliste på facebook i dag, så nå har jeg oversikten. Har nå sittet her og hørt på en del av sangene, og det kribler fra topplokket og helt nedi tærne, det kommer til å bli så rått!! Det er visst meldt fint vær også, så det kan ikke bli annet enn helt konge. Det er vel best å ha på seg gode sko som jeg kan hoppe mye i, uten av føttene blir helt ødelagte..Om det er noen flere der ute som skal på konserten, og lurer på hva de skal spille, take a look:

Ser virkelig fram til å stå der og være forelsket igjen i noen timer. Jeg har vært på konsert med dem en gang tidligere, på Roskilde festivalen for noen år siden, og jeg var i ekstase da også, det kommer ikke til å bli noe annerledes denne gangen.

(Bildet er hentet herifra)

HOTSTUFF INDEED.