Dagene er litt bedre.

Kurset har virkelig gjort meg godt, jeg har fått et lite nettverk igjen, der jeg henger en del sammen med noen av dem også på fritiden. Mennesker med felles interesse for foto, noe som gjør at det ble en fototur på atlanterhavsveien på lørdag, og noen halvveis planer for flere turer er lagt. Det har blitt noen turer på kafe` og besøk. Ensomheten har ikke vært så mye tilstede i det siste, og det føles veldig bra. Helgene har lenge vært veldig lange uten særlig innhold, så jeg har sett fram til ukedagene da jeg har fått være sammen med gruppen igjen. Men denne uken + helgen som har gått, så har jeg vært på rånetur til Kr.sund, der jeg også fikk sett familien igjen, kaffe med en venninne ute i solen + fototur med en flott solnedgang på lørdag, og hyggelig besøk på søndag. Innimellom har jeg også fått gjennomført mine treningsøkter og lest bøker. Det er godt at dagene går, og at de er fylt med masse positive og fine innspill. Det gir hverdagen mening.

Det har dessverre ikke så altfor mye innvirkning på spiseforstyrrelsen, og jeg har ikke akkurat fått gjennomført så mye av utfordringen jeg fikk av behandleren min for to uker siden, men jeg har hvertfall klart å gjennomføre et par dager, og samtidig redusert en del episoder, så det er jo noe, om det er aldri så lite. Det betyr likevel ikke at absolutt alt virker helt håpløst, for jeg ser positivt på tiden framover, der det nå ligger muligheter for ulike endringer. Jeg er åpen for ulike endringer som vil komme, og bare det føles veldig godt. Jeg tar fortsatt en dag av gangen, og ser hva som skjer, uten at jeg ønsker å utdype det noe særlig mer akkurat nå hvertfall.

I morgen har jeg time med behandleren min igjen, så er litt spent på timen, samtidig som det ikke frister så veldig å dra dit. Men jah, jeg drar dit selvsagt. Har i grunnen ikke så mye mer jeg vil dele nå, annet enn noen bilder fra lørdagen. Det var magisk.

 

 

 

 

 

Reklamer

Inn igjen.

Vil begynne med å informere om at det ikke er noe ille på gang, bare fordi jeg ikke orket skrive det typiske innlegget på fredag. Ser at folk har lagt igjen hjerter og klemmer, noe som er hyggelig, men det er ikke sånn at jeg ligger i grøfta og ikke kommer meg opp altså. Er bare litt sliten. Jeg stresser litt rundt for tiden, førjulsforberedelser f.eks, løpe hit og løpe dit, fikse ditt og fikse datt. Opp og ned til byen, fram og tilbake, klippe, lim, skrive, pakke, og ja, you know the december game. Så på fredag var jeg dævvsliten. På torsdag fikk jeg en pakke i posten, dvs, jeg fikk hentelappen, og innimellom så hender det at den havner på et postkontor et stykke unna her. Noe som er meget irriterende, når jeg kan hente pakker på butikken 7 min nedenfor meg. Men joda, det var jo fint vær på fredag da, så tok det som en tur. Da kunne jeg samtidig stikke innom en annen butikk borti strøket der, for å se om jeg kunne finne noen av de få gavene jeg hadde igjen å kjøpe. Fant noen gaver, så stakk jeg ned på butikken og handlet litt, og hentet samtidig pakken der. Håpet at jeg fikk den nedi posen liksom. Men neiiidaa, måkke tro det nei. En svær pakkejævel som jeg måtte bære under arma, hele veien hjem (halv time ca. Jeg kjører jo ikke bil…). Armene holdt på å ramle av da jeg kom hjem igjen. Men det var jo en hyggelig overraskelse som ramlet ut da jeg åpnet den, for det var ikke en stor julegave der, men 24 gaver, en for hver dag fram til jul. Yaaay. Pakkekalender, bare at det ikke var en kalender der, men bare gavene. Det kom fra ei god venninne av meg som mente at jeg fortjente det. Jeg gjorde det samme til henne en gang, og hun syntes det var så kjekt, så nå ville hun gjøre det samme. Fikk åpne 6 stykker den dagen, siden den ikke kom fram til 1.desember. Alle gavene ligger på utover på gulvet, sammen med noen nisser. Senere på dagen dro jeg ned til kjøpesenteret for å få gjort unna de siste gavene, før jeg dro meg selv hjem igjen. Ble sittende til langt utpå natta og pusle. Fredagen fortsatte jeg der jeg glapp, og ryddet og ordnet her hjemme, før det ble trening, så jah, var egentlig bare helt tappet på fredagskvelden.

I går ble det en hyggelig dag da, kaffedate med en venninne nedi byen, og jeg fikk samtidig levert en haug med bøker og lydbøker, og lånt noen flere. Godt når det går bort timer på hyggelig samvær, da føles det også mye bedre å skulle sitte hjemme resten av kvelden, framfor å sitte hjemme hele dagen lang. Akkurat nå så flyter det med gaver, gavepapir, julekort og poser her, så har litt å gjøre. Det hører jo med i desember, men kjenner at det skal bli godt å få sendt avgårde siste rest snart. 3 julekort og 2 pakker skal avgårde, og da står det igjen å få med seg alt det andre hjem til Kr.sund når jeg tar juleferie. Blir nok å drasse med seg dit også.. Og enda mer på hjemveien når ferien er over sikkert…jaja.

På fredag fikk jeg også brev fra Modum. Innkallelse til oppfølgingsoppholdet i januar, da er det ett år siden utskrivelsen av hovedoppholdet. 13. januar ryker det inn på Modum igjen, og jeg skal være der i 5 dager. Rart å tenke på at det nesten er gått et helt år siden utskrivelsen. Men, jeg var der jo på boosteropphold i april/mai da, så det er jo ikke så lenge siden jeg var der. Gleder meg til å treffe igjen alle, så håper at alle fra gruppen min dukker opp. Det er jo ikke tvang å komme, men jeg håper de fleste kommer da hvertfall. Blir kjekt å treffe igjen alle i spis-teamet også, savner dem innimellom, og nå er det plutselig bare litt over en måned igjen til jeg får se dem, weeee. Tiden fram til da vil nok gå fort tror jeg, nå står jo jula straks for dør, så dagene vil gå.

I morgen er det time med behandler igjen, og temaet blir bulimi, hun har noen tråder hun vil ta opp fra forrige time sa hun. Og i løpet av uken skal jeg faktisk ordne meg en legetime, bør vel ta en blodprøve igjen, sånn for å være på den sikre siden liksom. Ikke at jeg synes det er så himla morsomt med disse prøvene men.. Senere på dagen i morgen skal vi fire i lokallaget ha vårt siste møte før det nye året ringes inn, får vel legge en slagplan for 2013, og drikke masse kaffe. Blir hyggelig.

Søvnen kommer og går for tiden, går mer enn den kommer, og det hjelper jo ikke akkurat på energinivået at det blir mangel på søvn heller. Men hvertfall greit å ha lydbøker i hus, så får jeg hvertfall noe annet å holde fokuset på når jeg legger meg, og så sovner jeg etterhvert. Med et par unntak, så har jeg ikke tatt noe å sove på på flere måneder nå, ennå jeg har igjen hvertfall 1 gang til på resepten jeg har liggende. Synes det er best å få til denne søvnen uten, tross alt. Men så lenge lydbok til en grad fungerer, så er det helt greit. Kan nesten anbefales som sovemedisin det.

Ellers nyter jeg førjulstiden i heimen, to år siden sist, så det er koselig å pynte og kjenne på julestemningen. Stjerne og stake i vinduet, nisser rundt omkring, jeg hører på julemusikk, ser julefilmer, tenner te-lys, drikker varm sjokolade og gomler klementiner til den store gullmedaljen. Skal ikke stå på C-vitamin mangel hvertfall. Og så er jeg så glad for at pink lady eplene er tilbake i butikken, etter at de forsvant en periode for de norske eplene. Sweeetness assa. Små gleder.. Og jaggu kom det snø i går kveld også gitt. Til jul så ønsker jeg meg faktisk sånn stemning som vi hadde her i oktober.

 

1 år er gått.

5. oktober er en rar og spesiell dato for meg, og det er litt rart at det faktisk har gått 1 år allerede. For 1 år tilbake i tid, på denne dag, så hadde jeg min første dag på Modum. Hvor pokker har tiden blitt av? Vel, det har jo selvsagt skjedd en del siden den dagen. Det er jo heller ikke så lenge siden jeg var på Modum sist, så det føles jo ikke så lenge ut likevel. Men den første dagen var jo veldig spesiell, da var den store jobben i gang. Jeg leste gjennom innlegget jeg linker til over her, og jeg må nesten le litt, for jeg var så positivt innstilt at det var ikke måte på. Det var jo selvsagt en god ting det da, at jeg var så positiv der og da, samtidig som jeg holdt på å pisse på meg fordi jeg var redd også. Den dagen skjedde det mye, det gikk i ett, mye nytt å forholde seg til. Jeg husker nesten ikke alt en gang. Men jeg husker hvor mye jeg gruet meg til denne innleggelsen, hvor stor omveltninger jeg plutselig skulle gå i møte. Alt skulle bli totalt annerledes, snudd opp ned fullstendig. Alt føltes utrygt, selv om jeg visste at jeg var trygg der. Men dette var noe helt nytt, så det var jo ikke rart at det føltes både spennende og skremmende på en og samme tid.

Selv om livet mitt, hverdagen, var en litt annen før innleggelsen, enn det er nå, så klarer jeg likevel ikke helt å se den store forskjellen. Jeg husker kanskje ikke hvor ille det var enkelte ganger. Mye har jo forandret seg nå, men mye er også ved det samme gamle. Jeg har savnet Modum ganske mye siden jeg ble skrevet ut, men det har selvsagt gått i bølgedaler. Den første tiden hjemme var savnet størst, det var rart og plutselig være hjemme igjen, det føltes liksom ikke helt rett å være her igjen. Men det gikk seg jo til, sakte men sikkert. Jeg fikk litt rutiner, og hjemmefølelsen kom litt etter litt. Nå savner jeg Modum kun sånn innimellom, men da folkene og selve stedet, ikke programmet jeg gikk gjennom. Jeg kjenner at jeg ikke hadde orket å gått gjennom det helvetet en gang til, uten at jeg skal si med 100% sikkerhet at jeg aldri havner der igjen, for med livet vet man aldri. Selv om jeg kunne tenkt meg tilbake, sånn på besøk helst, så frister det jo ikke med en innleggelse igjen. Jeg er tilbake der at jeg ikke vil legges inn igjen. Men besøk hadde vært finfint. For å hilse på alle igjen, og gå i skogen.

Om ikke så altfor lenge, så får jeg jo faktisk den muligheten igjen, for i januar så er det jo ett år siden vi ble skrevet ut fra hovedoppholdet, så da skal vi tilbake på ett-års oppfølging. Tror vi skal være der i 5 dager da. Så gleder meg jo til å få treffe alle der igjen da. Det er selvsagt frivillig å reise tilbake da, men jeg husker at behandleren min sa til oss at hun håpet alle ville komme tilbake da, uansett hvordan det hadde gått. Det er jo sånn de på Modum også kan få tilbakemeldinger på hva som har virket og ikke. Det kan jo enkes at når januar kommer, så orker jeg ikke dra, men tiden får vise. Her og nå tenker jeg hvertfall at jeg skal reise. Jeg skal jo også begynne i ny jobb i januar, men jeg har alt sagt ifra om at det blir et kort opphold på Modum da, og det var greit.

Jeg savner gruppen min, og også den andre gruppen vi var innlagt sammen med. Heldigvis har jeg truffet på noen av dem i etterkant. Når jeg var i Oslo for et par uker siden, så traff jeg faktisk på to av jentene som var i den andre gruppen. Veldig hyggelig å treffe dem igjen. Søte fine jentene. Jeg har fortsatt kontakt med de i gruppen min også, selv om det ikke er så ofte, men det er fint å vite at de er der, og at jeg kan legge igjen et hjerte her, en hilsen der. Jeg har også mailet litt med behandleren jeg hadde der, henne savner jeg hvertfall. Skulle kidnappet henne med til Molde, det hadde vært supert å hatt henne som behandler videre.

Selv om det var et tøft opphold, så sitter jeg igjen med mange fine minner, og flotte venner jeg ble kjent med der. Jeg har samlet sammen et lite collage av bilder fra oppholdet.

 

(Ps: innlegg med søkemotor kommer i eget innlegg senere i dag. Woop woop, to innlegg på en og samme dag gitt)

Som en annen verden.

Å våkne opp av lyden av barnestemmer, der jeg roper ned en liten tass på 3 år, som kommer med godt humør, en god klem og nysgjerrige spørsmål. «Hva er detta? Hva er detta? Hva er detta?»
To barn som sitter tett inntil meg, og bare være god. Tantebarn. Smil, klemmer, kiling og nærhet. Og nusseleken, der det strengt tatt som regel er meg som nusser.

Å våkne opp på sofaen, enten alene, eller med en annen venn i den andre lengden. Godt innpakket i dynen, trøtt og håret rett til værs. Det er riktignok en dagligdags greie, håret i alle retninger. Jeg har tilbringet tid på tre ulike sofaer de siste dagene. Den første sammen med en overnatter til, 3 jenter, hyggelig prat, og noen glass vin. En natt hos min søster og hennes familie, og en natt hos en kjær og god venninne jeg ikke har fått sett på lenge. Filmkveld under pleddet, 2 stykk skrekkfilmer. Jeg ble vekket i dag tidlig, og dagen startet med kaffe og hjemmelaget cookie mens jeg fortsatt lå med dynen godt pakket rundt meg for å unngå og fryse ihjæl. Mimring, oppdateringer, småsladder, meninger. Venneprat.

Kafé med venner som kun har vært kjente via internett. Klemmer, gleden over å treffes, praten som ikke rekker og ta en pause. Latter, masse kaffe. Treffe andre i lignende situasjoner, samhold, forståelse.

Å gå i Oslos høstgater, der det er mer enn nok bare å bli stående og se på andre mennesker som stresser forbi. Kontrastene i bybildet. Velkledde, tiggere. Lyshudede, mørkhudede. Norske, etniske. Høye, lave. Rike, fattige. Unge, gamle. Narkomane. Særpreg, anonym.
Ønsker noen å være anonym, er Oslo en fin plass og mingle i. En av mange.

Turist i egen hovedstad. Karl Johan, stortinget, slottet, nasjonal theateret, Aker brygge, Akershus festning. Jeg flyttet fra Oslo for 10 år siden. Kjærlighet gjør blind, jeg har mange ganger angret på at jeg flyttet, men det får jeg ikke gjort noe med nå uansett. Men tankene «Tenk om, hva hvis» dukker selvsagt opp til tider. Jeg liker Oslo, jeg savner Oslo, så jeg synes alltid det er hyggelig å reise hit. Kanskje flytter jeg tilbake hit igjen en dag, tiden får vise. Nå står det uansett en del på planen framover, jobbmessig og IKS messig.

Dagene her går i ett, jeg har mange jeg vil treffe, så jeg organiserer og omorganiserer. Vil jo få tid til de fleste. Her har jeg ikke ensomheten, her har jeg mange. Det er som en annen verden. Kontrasten er stor når det kommer til hverdag og tur. Fra tid alene, til tid med mange, til tid alene igjen. Her har jeg det bra. Selv om jeg har mange her, selv om jeg trives her, så er det ikke bare å flytte, ikke sånn livssituasjonen er akkurat nå. Men kanskje en gang. Jeg gleder meg over det dagene fylles med her. Jeg våkner med smil og viten om at jeg skal tilbringe dagen med fine mennesker.

To fine dager.

Et kjapt innlegg for å avlegge en rapport om at jeg har hatt det knallbra så langt. Timer på kafé med fine Marthe, før vi ble hocket opp av Tuva søte, og vi dro hjem til henne. Masse skravling og vin. Veldig hyggelig jentekveld.

I dag var det fagdag for IKS som er 25 år. Fikk truffet enda flere fine venner og bloggvenner. Jeg synes det er så kjekt å treffe folk jeg har kjent med kun via nett. Klemmer og fin prat. Foredragsholderne var fantastiske, et av høydepunktene var selvsagt Finn Skårderud, helten over alle helter. Men jeg har nå også en ny helt, psykolog Svein Øverland. Fy faen så sinnsykt morsom han er. Vi holdt på å dævve hele gjengen. Humor dere, noe av det beste innenfor behandling. For alt er jo tross alt ikke bare gravalvorlig bestandig.

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg reiste, for miljøet er fantastisk! Nå gleder jeg meg bare enda mer til vi også får kommet i gang i Molde, og dermed komme enda mer i kontakt med resten av IKS gjengen også.

Nå har jeg kommet meg til Ski, hos søstern, kjekt å treffe dem igjen. Tantebarn kos. I morgen bærer det inn til Oslo igjen, for da blir det overnatting hos en god venninne som jeg ikke har sett på leeeenge. Skal også få truffet et par andre, må jo få med meg det jeg kan når jeg først er her.

Har det altså veldig bra. Ble riktignok bombadert av hagl da jeg kom til Ski. Så for meg 100 små blåmerker på kroppen, for haglene var ikke nådig. Så, torden, hagl, regn og sol. Og for å gjøre det hele komplett, så tok regnbuen turen og viste seg fram så klar og fin.

Off i go.

Dagen i går gikk i ett, noe jeg ikke klager på i det hele tatt. Kaffe med en god venninne, jeg fikk kjøpt en liten kladdebok til det blir oppstart av lokallaget, og en mascara. Tenkte det var nyttig å informere om. Dessuten fikk jeg et par timer med trening etterpå, for nå blir det tross alt 6 dager i Oslo, og null jern å pumpe. Men det blir kanskje noen gåturer da, må jo ut på fotosafari også, den starter allerede like etter ankomst i morgen, straka vegen mot Aker brygge. Får noen timer alene etter at jeg kommer til storbyen, før jeg skal treffe fine Marthe litt senere, før vi skal hooke opp med fine Tuva, hvor vi skal tilbringe natten før fagdagen på torsdag. Jeg gleder meg opp og ned i mente til å høre på foredrag med Finn Skårderud. Ooohhohohooo. Blir så bra.

Men først er det buss og togtur. Rævskrotten gleder seg ikke fullt så mye akkurat, men den holder vel ut denne turen også. Har jo ikke så mye valg. Får prøve og avlede den. Dessuten håper jeg på vindusplass, får mark av å sitte ved midtgangen.

Alrighty, jeg er nok et stykke på vei alt når dette postes, og jeg aner ikke når jeg får oppdatert neste gang. Time will show I guess. Dere får eventuelt bare savne meg litt i mellomtiden in case.

Galskap i galskapen.

I gårkveld var jeg så heldig at jeg fikk treffe fineste Annika! Vi har blitt blogg og facebook venner, men aldri truffet hverandre før.  Ikke rart når vi har bodd på hver vår ende av landet. Men nå hadde det seg sånn at hun var her i byen, av alle ting, og da kastet jeg meg rundt og lurte på om hun ville treffe meg. Det ville hun. Jeg digger og treffe nye mennesker, og det er selvsagt ekstra stas når vi har kjent hverandre noen år (via blogg altså). Det jeg digger enda mer enn å treffe folk jeg har kjent via worldweben, er når tonen og kjemien stemmer, når skravla går som om vi hadde kjent hverandre hele livet, når det å prate om alt føles naturlig å dele. Vi har jo spiseforstyrrelsen + et par ting til felles, altså, Annika er frisk nå, men hun har vært «der» liksom, veldig syk. Selv om vi har hver vår historie, så er jo en del likt også. Vi slipper å forklare, vi bare vet vet, nikker og samtykker. «Been there, done that. Mhm, know that feeling, done that shit».

Selv om jeg ikke er i frisklandet ennå, og hun er det, så har jeg galgenhumoren på min side. (Det har hun også, i store doser. Noe som helt sikkert er ganske så vanlig blant mange syke). Vi delte opplevelser, og vi lo. «At det går an å bli så koko. Hærregud, tenk å grine over ei skive med brødskive, eller å drikke en næringsdrikk. Tenk å hyle og bælje over mat. Mat!». Det er jo galskap i grunnen. Selv om mat er forferdelig vanskelig når en spiseforstyrrelse roper og skriker, så er det jo rent tragisk at det skal være så vanskelig og få i seg mat. Det burde jo være den mest naturligste ting i verden. Alle må spise for å overleve. Man dævver faktisk ikke av å spise har jeg erfart, the hard way. «Faen ta den maten! Hvorfor må jeg trykke i meg den jævla fisken når jeg ikke liker den engang? Smør på brødskiva????? Er du gal menneske??? Hvem spiser vel 6 brødskiver i løpet av en dag??? Det er ikke normalt å spise 4 måltid i løpet av dagen!!». Vel, jo, det er faktisk normalt. Jeg vet jo det. Galskap.

Det er vanskelig å holde ut spydighetene en spiseforstyrrelse messer inn i hodet på meg, det er vanskelig å holde ut de følelsene som hamrer løs som det stod om liv. Det er vaskelig å holde ut den trangen om å overspise og kaste opp. Og kjedsomheten, ensomheten, uroen, rastløsheten. Hærregud, helt forferdelig når det står på som verst. Nevnte jeg uroen? Er det noe jeg mer enn gjerne skulle ha kastet på dør, så er det uroen. Ensomheten kan jeg til en viss grad gjøre noe med, når noen orker å treffe meg. Kjedsomheten kan jeg også gjøre noe med, og gud skal vite at jeg prøver å unngå den daglig, samtidig som jeg vet at det å kjede seg er ganske så normalt for alle. Men uroen og rastløsheten…den er ikke like lett å hamle opp med. Det er mye på grunn av disse grunnene at det som oftes går galt for meg, det er som oftes når disse overnevnte tingene er så frekke å gjøre inntog at jeg tror jeg skal krepere. Da mener visse deler av hodet mitt (les: spiseforstyrrelsen og borderline) at det er fryktelig lurt å gjøre noe destruktivt. Ja, la oss nå hamre løs med nyttige handlinger, la oss spise og spy, for det er så festlig. La oss kutte ut noen måltider, for det er så morsomt. La oss gjøre ditt og datt, for da har vi det så gøy at vi knapt klarer å reise oss etter å flire oss halvt ihjæl. Galskap.

Jeg vet jo at spiseforstyrrelsen er galskap, det drister jeg til å si. Jeg kan si til folk at jeg er litt koko lokko, at jeg ikke er helt vel bevart, at det skurrer oppi topplokket, at den ene hjernecella er ute av drift til tider. «You see, jeg var innlagt på kokkoheimen». Jeg er klinkende klar over alvorlighetsgraden over å ha en spiseforstyrrelse, det har jeg jo smertelig erfart på flere områder, men jeg må le også, av meg selv og mine reaksjoner og handlinger. Det ække mye normalt å stå med hodet nedi dass vettu, det er ikke normalt å ikke ville spise, det er ikke normalt å tro at mat er farlig. Again, kokko. Galskap.

Det føles i grunnen alltid deilig og befriende å prate med andre som har vært gjennom mye av det samme, for da kan vi le av det sammen. Så sant vi har humor på området så klart. Jeg foretrekker å være sammen med de som gir meg noe, som godt selskap i positiv retning, selv om det blir sykdomsprat. Jeg er ikke så glad i å være sammen med de som tapper meg for energi, energivampyrer som Annika kalte det. Jeg er ikke interessert i å høre hvordan folk går ned i vekt, om de som snakker om alt som er negativt og destruktivt. Det er for det første veldig triggende, og for det andre utrolig slitsomt. Ja, vi snakket om sykdom, men på en humoristisk måte. Det blir liksom litt naturlig å prate om det, men det var ikke triggende eller negativt. «Vi er/var kokko». «Jeg sa og gjorde sånn, jeg oppførte meg slik. Er det mulig liksom?». Galskap.

Jeg synes det er befriende å være sammen med andre syke (eller de som har blitt frisk) og som har galgenhumoren på plass. Jeg hadde ikke kunne vært helt meg selv om jeg ikke kunne ha delt opplevelser uten å kunne le av mye. Jeg vet at mange syke ikke tåler å høre at andre spøker om sykdommen, alt til en viss grad så klart, men jeg klarer seriøst å le av mye av det selv, heldigvis. Om noen spøker om det, på en godmodig måte, så kan jeg le meg skakk og være så hjertens enig.»Sånn! Akkurat sånn er det faktisk!». Why? Fordi det setter det virkelig på spissen, det treffer spikeren på hodet, det er virkelig gjenkjenbart. Da kan det faktsik bli hysterisk gøy. «Tenk at jeg begynte å grine av å spise en skål med grøt! Tenk at jeg hadde lyst til å kaste den jævla middagsporsjonen rett i veggen. Tenk at jeg trodde verden gikk under fordi vekten gikk opp med 400 gram. Tenk at jeg faktisk ikke klarte å glede meg litt over den gangen da vekten gikk litt ned. «Bare vent til neste uke, da er jeg opp igjen». Hallais positivitet. Galskap.

Det er sykdom som skal tas på alvor, samtidig som det er galskap, om man bare klarer å se fornuftig på det. Vi lever i en til tider gal verden, og så har vi galskapen oppi galskapen. Det blir mye galskap det. Annika klarer nå å se at hun var kokko, jeg klarer å se at jeg fortsatt er kokko, samtidig som vi begge vet alvoret i det hele. Og pokker så digg det er å kunne se begge siden av saken. Vi klarer å skille mellom sykdom og galskap.

Det var veldig hyggelig og treffe henne med andre ord, og ordene og latteren bare fløt. Trist at tiden gikk så fort egentlig, for jeg er sikker på at vi kunne ha sittet der i en evighet og bare skravlet videre, delt opplevelser og latt latteren strømme ut. Jeg smilte da jeg gikk hjemover midt på svarte natten. Og for å gjøre det hele enda bedre, så var himmelen dekket av tusener på tusener at blinkede stjerner. Jeg kunne ha lagt meg ned rett på gaten og bare beundret det hele i timevis. Men det hadde kanskje blitt litt kaldt, og veldig dumt om det kom biler og most meg sønder og sammen. Da kunne jeg nok aldri ha sluppet løs latteren igjen. Det hadde blitt for dumt, for jeg liker i grunnen å ha deler av den galskapen i meg. Ikke sykdommen altså, men galskapen. Den sunne galskapen. Så jeg kan bare ikke bli most under 4 voldelige hjul.