Så er det snart jul igjen.

Dæven døtte, nå er det lenge siden jeg har blogget. På den måten har tiden gått fort, men hverdagen sånn generelt oppleves ikke å gå like fort. Nå er det jo sånn at jeg føler jeg har skrevet meg helt tom for alt, og jeg gidder jo ikke gjenta meg selv i det uendelige med å skrive det samme dag ut og dag inn. Derfor er det meget stille fra denne fronten, selv om det selvsagt skjer en del ting. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen (ok, her gjentar jeg meg selv litt), jeg vil ikke dele alt som har med privatlivet mitt å gjøre, ikke i detaljer, og ikke med alle og enhver mann. Og så er det jo sånn at nå som jeg har samboer, så er det andre ting enn blogging som er viktigere. Jeg sitter faktisk meget sjeldent på pc’n, det er som regel tlf som blir brukt, og jeg orker ikke blogge fra den.

Kjærligheten går bra, vi hadde 8 måneders dag her på onsdag (høhø, må jo feire hver måned, for det vil nok sikkert ikke skje for evig). Så da stakk vi en tur på kino for å se Hobbiten, som forøvrig var awesome. Husker ikke sist jeg var på kino, men det er lenge siden, vi snakker om år. Tror det kan ha vært «Engelen» jeg så da, og det er jo en stund siden den kom. Var kjekt å dra på kino igjen da, og filmen skulle jeg jo se uansett, men det er slitsomt å sitte i de stolen der over lengre tid, for ryggen blir ikke så veldig begeistret for det, og skinkene dovner og sovner rett som det er. Men kom jo gjennom. Vi har en plan om å se Kill Buljo også, men den er jo ikke like lang, så det går bra.

Humøret har gått litt opp og ned den siste uke. Vi har hatt en veldig trist hendelse innad i familien som har satt i gang mange følelser. Det går greit, men det har blitt mange tårer. Livet kan virkelig være urettferdig til tider. Det gjør det ikke så mye bedre at det kom så tett opp mot jul, men sammen skal vi komme gjennom det og klare å ha det fint likevel. Jeg reiser hjem på lille julaften, og blir der i noen dager. Min kjære kommer 1.juledag, og så reiser vi til hans familie lørdagen i romjula og blir der til 1.nyttårsdag. Vi må jo fordele oss, så ingen blir forsømt, høhø. Feirer julaften hver for oss i år hvertfall. Som vanlig gruegleder jeg meg til jul. Jeg elsker julen, men så er maten vanskelig. Men jeg har jo vært gjennom dette i så mange år, at jeg kommer gjennom det i år også. Men nå har jeg hvertfall verdens beste kjæreste sammen med meg også, så det kan jo bli bedre enn ventet. Tiden får vise. Får fokusere på det koselige med julen, å være sammen med familien og svigerfamilie, se fine filmer på tv, gå i pysj, være omringet av nisser osv. Kanskje vi får til at begge familiene samles også? Mine foreldre ble invitert til min kjæres på søndag som var (min kjære hadde bursdag da), de hilste på hverandre for første gang, så det var jo kjekt.

Nå er behandling avsluttet for i år. Jeg hadde min siste time med fysioterapeuten forrige uke, og psykolog i går. Jeg har ny time med fysio like over nyåret, men har ikke avtalt noe videre med psykologen. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre på det området. Vi hadde en liten prat om det i går, og jeg måtte jo bare si det jeg mente og følte. Vi har jo pratet om mye i timene jeg har gått hos han, men jeg føler ikke vi har hatt noe struktur, og jeg føler jeg står på stedet hvil. Så da vet jeg ikke helt om det er hensiktsmessig. Alle mine behandlere har hatt ulike måter å jobbe på, så han har jo sin, så det er jo ikke hans feil, om jeg skal kalle det feil. Jeg aner jo ikke en gang hva jeg trenger (om jeg hadde visst, så hadde vel ting gått litt bedre..), og dermed blir det jo også litt vanskelig å legge opp løpet i behandlingen. Nå har jeg gått hos psykiatrisk sykepleier, sosionom, fysioterapeut, spesial psykolog og psykolog. Jeg har hatt timer med ernæringsfysiolog (To ganger. En her i fylket + hun på Modum). Jeg har hatt samtaler med treningspedagog, og altså innleggelse. (Der har jeg pratet med personer med ulik bakgrunn). Jeg har jo blitt friskere/bedre av de ulike typene av behandling, på enkelte områder, men det essensielle står der fortsatt. Kanskje fordi jeg ikke helt vet hva det essensielle er, og derfor heller ikke aner hva jeg trenger? Så hele greia føles litt håpløst egentlig. Men, jeg har jo som sagt satt opp ny time med fysioterapeuten da, og vi jobber jo psykomotorisk, så jeg er ikke helt uten behandling. For noen er det den type behandling som fungerer best, så vi får se hva jeg ender opp med. Det er hvertfall helt opp til meg hva jeg velger å gjøre med tanke på timer hos psykolog. Jeg har tenkt mye på det, og må bare fortsette med betenkningstid før jeg tar kontakt og gir beskjed. Jeg aner ikke hvilke andre alternativer jeg har her i byen, så føler jeg står litt i stampe. Men det er ikke sånn at jeg gir opp altså, jeg vet jeg trenger behandling, men ikke helt hva. Erfaringer tas i mot med takk.

Ja, det var det hele. Det er tvilsomt at det blir noe mer blogging fra denne kanten før jul, så da får jeg bare avslutte med å ønske dere alle en riktig god jul. Kos dere som best dere kan, og ta vare på hverandre.

 

god jul

Advertisements

Ferdig.

Da er jeg hjemme igjen, Modum er over og ut. Det har vært veldig hyggelig å treffe alle sammen igjen, både de i gruppen min, og behandlere og andre som er involvert i spis-teamet på ett eller annet vis. Jeg tror jeg har fått truffet alle jeg håpet på å få treffe igjen. Vi var også litt sammen med den ene gruppen som er innlagt nå, koselig jenter. Det har for det meste vært repetisjoner på ting vi har gått gjennom tidligere, + noen få nye ting. Måltidene var selvsagt lagt opp som vanlig, og jeg har hatt noen samtaler. Siste time med behandleren jeg hadde der gikk vi gjennom resultatene på skjemaene jeg fylte ut før innkomst, og der var det både framgang og tilbakegang. Ikke noe jeg ble overrasket over egentlig, men jeg visste ikke at den ene forverringen var så mange score opp som den var på. (altså, i feil retning…). Men det er som det er, jeg har ikke lagt skjul på hvordan ståa er, jeg ser ingen grunn til å gjøre det heller. Det er fine  folk å prate med, og jeg kan si det som det er.

Jeg kjedet meg litt enkelte av ettermiddagene mens jeg var der, syntes at tiden gikk så treigt. Hadde kanskje glemt litt hvor lang enkelte dager kunne føles. Men jeg hadde det jo stort sett hyggelig sammen med de andre, selv om vi kun satt foran tv’n. Det har blitt mye latter hvertfall, gruppen min er fin på den måten, mye humor, heldigvis. Vi vet hva galgenhumor og selvironi er. Jeg hadde dævva uten. Det har ikke vært så mye tårer fra min side på dette lille oppholdet, men det måtte selvsagt komme noen den siste dagen. Ikke fordi det var så trist å måtte reise fra alle, skjønt det var jo trist det også, men ikke så ille som da vi reiste fra hovedoppholdet. Men fordi behandleren min der, da vi ga den siste lange klemmen, sa at hun var glad i meg, og bryr seg. Igjen ble jeg satt litt ut, fordi jeg ikke forventet de ordene, nettopp fordi hun er behandler. Ikke det at jeg ikke tror hun er medmenneske, men det er jo noe med et behandler/pasient forhold da. Men det skal sies at alle folkene på Modum er fantastiske på den måten, de er ikke redde for å vise at de bryr seg, at de er medmennesker, og at de kan dele ut klemmer og omsorg så holder. Det er rett og slett ikke mulig å ikke bli glad i dem. Det er kanskje det tyngste med prosessen å reise hjem derifra, for du må gi slipp på de gode relasjonene. Jeg har muligheten til å maile min behandler om det er noe, noe jeg har gjort innimellom, men det blir jo kun når det er noe jeg lurer på. Jeg liker ikke å skulle ta mye kontakt, men det er jo godt å vite at muligheten er der, om det skulle være noe.

Jeg reiste til søstern med family på fredag, og var der til i går. Veldig koselig å se dem igjen, det er blitt noen måneder siden sist. Kjekt å ha tid sammen med tantebarna mine, leke, prate og kose. Ler mye, for minstemann prater og spør som en foss. Komisk assa. Like trist å reise derifra hver gang, men godt å tenke på at jeg ser dem igjen så klart. Nå blir det noen måneder til neste gang, om det ikke dukker opp noe i mellomtiden som gjør at det blir Oslotur på meg.

Hva som skjer framover vet jeg ikke, står midt i et vakuum akkurat nå, der jeg ikke vet att fram på noe. Da tenker jeg i første omgang behandlingsmessig. Er veldig lei, så har pratet litt om det med de på Modum. De anbefaler meg selvsagt ikke å avslutte behandling, noe som har vært i mine tanker en stund nå, men har fått noen råd, så får vi se hva det blir til. Jeg har time med behandleren min her på onsdag, og temaet er ikke akkurat det jeg gleder meg mest til å prate om, om vi fortsetter der vi slapp sist gang. Men det blir vel en liten update fra Modumoppholdet også, hun vil vel høre hvordan det var vil jeg tro.

 

IMG_1615

Som en annen verden.

Å våkne opp av lyden av barnestemmer, der jeg roper ned en liten tass på 3 år, som kommer med godt humør, en god klem og nysgjerrige spørsmål. «Hva er detta? Hva er detta? Hva er detta?»
To barn som sitter tett inntil meg, og bare være god. Tantebarn. Smil, klemmer, kiling og nærhet. Og nusseleken, der det strengt tatt som regel er meg som nusser.

Å våkne opp på sofaen, enten alene, eller med en annen venn i den andre lengden. Godt innpakket i dynen, trøtt og håret rett til værs. Det er riktignok en dagligdags greie, håret i alle retninger. Jeg har tilbringet tid på tre ulike sofaer de siste dagene. Den første sammen med en overnatter til, 3 jenter, hyggelig prat, og noen glass vin. En natt hos min søster og hennes familie, og en natt hos en kjær og god venninne jeg ikke har fått sett på lenge. Filmkveld under pleddet, 2 stykk skrekkfilmer. Jeg ble vekket i dag tidlig, og dagen startet med kaffe og hjemmelaget cookie mens jeg fortsatt lå med dynen godt pakket rundt meg for å unngå og fryse ihjæl. Mimring, oppdateringer, småsladder, meninger. Venneprat.

Kafé med venner som kun har vært kjente via internett. Klemmer, gleden over å treffes, praten som ikke rekker og ta en pause. Latter, masse kaffe. Treffe andre i lignende situasjoner, samhold, forståelse.

Å gå i Oslos høstgater, der det er mer enn nok bare å bli stående og se på andre mennesker som stresser forbi. Kontrastene i bybildet. Velkledde, tiggere. Lyshudede, mørkhudede. Norske, etniske. Høye, lave. Rike, fattige. Unge, gamle. Narkomane. Særpreg, anonym.
Ønsker noen å være anonym, er Oslo en fin plass og mingle i. En av mange.

Turist i egen hovedstad. Karl Johan, stortinget, slottet, nasjonal theateret, Aker brygge, Akershus festning. Jeg flyttet fra Oslo for 10 år siden. Kjærlighet gjør blind, jeg har mange ganger angret på at jeg flyttet, men det får jeg ikke gjort noe med nå uansett. Men tankene «Tenk om, hva hvis» dukker selvsagt opp til tider. Jeg liker Oslo, jeg savner Oslo, så jeg synes alltid det er hyggelig å reise hit. Kanskje flytter jeg tilbake hit igjen en dag, tiden får vise. Nå står det uansett en del på planen framover, jobbmessig og IKS messig.

Dagene her går i ett, jeg har mange jeg vil treffe, så jeg organiserer og omorganiserer. Vil jo få tid til de fleste. Her har jeg ikke ensomheten, her har jeg mange. Det er som en annen verden. Kontrasten er stor når det kommer til hverdag og tur. Fra tid alene, til tid med mange, til tid alene igjen. Her har jeg det bra. Selv om jeg har mange her, selv om jeg trives her, så er det ikke bare å flytte, ikke sånn livssituasjonen er akkurat nå. Men kanskje en gang. Jeg gleder meg over det dagene fylles med her. Jeg våkner med smil og viten om at jeg skal tilbringe dagen med fine mennesker.

Middag inntatt igjen.

Tidligere i år så hadde jeg som målsetting å prøve å få i meg middager, klare å kjenne på mettheten, og holde det ut. Noe jeg alltid har syntes har vært vanskelig, og som var noe av det vanskeligste når det kom målbare målsettinger. Jeg laget stort sett det samme hele tiden, noe som var trygt for meg, sånn at jeg klarte å beholde det, klarte å holde det ut. Jeg klarte det ikke hver eneste dag, men det ble flere dager i uken med varm mat. Så skle det ut, middag, varm mat, ble nyttet ut med andre ting, noe som føltes enda lettere å få til. Mat som ble beholdt, og derfor var det ok for meg. Å absolutt spise varm mat er ikke noe must for meg, jeg tenker at det viktigste for meg er å få i meg mat som blir beholdt. Jeg tenker at det er viktigere enn at jeg spiser noe som jeg kvitter meg med. Noen vil kanskje da si hva skjer da om jeg skal ut å spise, eller skal spise hos andre? Vel, det er ikke så ille fatt at jeg tar med meg egen mat, eller lar være å spise. Jeg spiser, men passer på at det ikke blir for mye, sånn at det går galt.

Jeg sliter fortsatt veldig med å være mett, jeg klarer bare ikke få det til, uten at det stresser meg noe voldsomt, at tanker om å kaste opp melder seg. Det spiller egentlig ingen rolle hva jeg spiser, blir jeg mett, så er det ubehagelig, da kommer oppkasttrangen uansett. Men klart, noe føles likevel mer ok å være mett på enn andre ting.

Nå er jeg i Kristiansund, hos foreldrene mine. Her spiser de middag hver dag, som normalt er for de aller fleste. Jeg kunne ha spart meg, jeg kunne selvsagt latt være å spise det, spise noe annet istedenfor. Men, jeg spiste middag i går og i dag. Passe porsjoner, jeg har blitt mett, og jeg har beholdt. Jeg har også spist en del sjokolade, smågodtsjokolade. Tankene er der, samtidig så prøver jeg å fokusere på at i går så gikk jeg hjemmefra ned til byen, med en tung bag og en ryggsekk, noe som tok meg bortimot 1 time, og en gåtur på 3 timer i dag. Da føles det mer ok å beholde mat + litt utskeielser.Det føles likevel ut som jeg har lagt på meg 10 kg på to dager, noe som selvsagt ikke stemmer, men det er sånn det føles når jeg spiser, blir mett og beholder. Men jeg er hvertfall glad for at det er ok vær, sånn at jeg kan komme meg litt ut, både for å få luftet tankene, beveget meg, og tatt bilder. Så jeg holder det ut.

2 dager oppkastfri igjen. Regner med at det går bra i morgen også. Blir her til mandag. En dag om gangen. Greit å komme seg litt vekk fra Molde, selv om det ikke er lengre enn til Kr.sund. Andre omgivelser, andre naturmuligheter, flere fotomuligheter. Føler jeg har trålet Molde opp og ned i mente nå, litt oppbrukt. Tenkte meg ut en tur igjen i morgen, i motsatt retning, ut mot havet igjen. Håper været holder, orker ikke sitte inne en hel dag, til tross for at det er OL. Det jeg vil se kommer ikke før til uken likevel, da blir det en del turn finaler. Det gledes et gammelt turnhjerte.

Nå er det hvertfall svømming på skjermen, fatter ikke at de ikke drukner jeg. Det hadde jeg gjort, allerede ved møtet med vannet etter et stup. Hadde ikke blitt mye OL medalje av det, med mindre det er medalje for drukning, men den hadde jeg ikke hatt bruk for. Er ikke akkurat sånn overvettes begeistret for svømming heller jeg da…stup derimot er kult. Skjønt jeg har som sagt aldri stupt, da hadde jeg dævva i luften, før jeg hadde truffet vannet. Det er jo sykt høyt da. Jeg har ikke sånn vanvittig høydeskrekk, ikke sånn at jeg får panikkanfall på vei opp til en topp, men kjenner det kribler i mage og bein likevel. Men å se på går greit altså. Da dævver jeg ikke.

Pappa er helt med her da, selv om det ikke er et eneste kjent tryne å se der. Var visst ei svensk jente som vant. Hun er vel flink da. Hørt rykter om håndballkamp etterpå…blir vel å se den dag sikkert…jaja..overlever vel det også.

Nå er det bare svadaprat her, så tror jeg avslutter med å legge ut et aldri så lite collage av bilder fra turen i dag.

 

Nederst, i midten, en påfugl som flekker ræv for å prøve å imponere damene som var der. Funka ikke.

«La meg fortelle deg om ensomheten»

Les med respekt.

Jeg savner veldig ofte den tiden da jeg bodde i Kr.sund, fram til jeg ble 20, ikke fordi jeg savner selve byen, men fordi jeg alltid var sammen med alle vennene mine der. Jeg traff daem daglig, vi fant alltid på noe. Nå bor de aller fleste av dem i ulike byer, spredt omkring. Jeg savner den tiden jeg bodde i Oslo, hvor jeg i begynnelsen bodde sammen med 3 jenter som jeg ikke kjente fra før av, men som raskt ble veldig gode venner av meg, venner jeg fortsatt holder kontakten med, venner jeg fortsatt setter høy pris på, som jeg savner å tilbringe tid med. Jeg fikk også en kjæreste kun noen uker etter at jeg flyttet dit, og jeg ble kjent med mange av hans venner, det gikk ikke en dag uten at noe skjedde. Jeg savner tiden jeg bodde i Ålesund, hvor jeg ble kjent med enda flere fine mennesker, hvor hver dag også ble fyllt med noe, alt fra besøk, til fester, til trening. Jeg har i alle år alltid tilringt tid med venner og bekjente, gjort hyggelig ting, vært veldig sosial. Det var sånn at når det tilfeldigvis ikke skjedde noe en dag, en dag det ikke var noen planer, så var dagen kjærkommen. Skjønt jeg var jo samboer størsteparten av disse årene, enten med venner eller kjærester, så alenetid ble det ikke noe av. Innimellom kjente jeg at jeg kunne savne å ha noen dager alene, noen få dager ble det jo sånn, og det holdt i massevis.

Jeg savner de første tre årene her i Molde, da jeg gikk på skolen, da jeg ble kjent med mange nye mennesker, da det ofte skjedde noe. Jeg ble etterhvert også samboer her, så det ble ikke mye alenetid da heller, men jeg har alltid vært veldig sosial av meg, og liker å ha folk rundt meg, jeg kjeder meg fort om jeg ikke har noe å gjøre. Mange som går på høyskoler kommer gjerne fra andre yer, og flytter kanskje tilbake til sine egne byer, eller nye byer, når de er ferdig med studiene, det var ikke noe unntak med de jeg ble kjent med. Samboerskapet tok slutt etterhvert, flere av vennene mine flyttet til andre steder i landet, og ofte blir det jo da at kontakten reduseres en god del. Venner blir mer bekjente.

Nå bor jeg alene. Kollegaene mine er etablerte, de har mann og barn, et familieliv. Eks samboeren mine ser jeg veldig sjeldent. Jeg har et vennerpar jeg nesten aldri ser, de jobber fullt begge to, og har en liten gutt og venter nå nr to om en ukes tid. (vi var faktisk på kafé en tur sammen i går, en evighet siden sist vi treftes, og det var veldig hyggelig) Jeg har en venninne her som jeg nesten aldri ser. Jeg prøver å få til noen avtaler innimellom med enkelte, men ofte blir det avlyst av ulike årsaker. Jeg trener, men ikke sammen med noen. Jeg venter som regel med å dra på trening til ettermiddag/ kveld, fordi da er det mye folk der nede, og kanskje treffer jeg på noen jeg kjenner, som jeg kan slå av en prat med. Og jeg trener sent fordi jeg trenger å få kvelden til å gå, fordi det er da sykdom ønsker å ta aller mest plass.

80% av dagene går med til alenetid, 80% av tiden griper sykdommen muligheten til å ta plass. Jeg prøver å få litt avbrekk med å lese bok, sitte på pc’n, gå turer, ta bilder, se tv. Noe, bare for å få tiden til å gå. Jeg kjenner ofte på rastløsheten og uroen, og ofte er det ikke til å holde ut, og sykdom får plass. Gjerne også fordi jeg får tiden til å gå på den måten. Ting blir ikke alltid like kjekt å gjøre, når de må gjøres alene, og lysten til å gjøre det forsvinner også dermed.

Jeg reiste fra ensomheten til Modum. Der hadde jeg folk rundt meg i 3 måneder, og det var veldig sjeldent at jeg kjente på behovet for å være alene. Og de gangene jeg trengte det, så gikk jeg som regel en tur i skogen, hvor jeg kunne kjenne på roen det ga meg, eller at uroen og sinnet kunne dempes litt. Jeg visste jo at da jeg kom tilbake, så var det noen der. Jeg gruet meg til å reise hjem til hjemmeuken vi hadde, for der ble jeg uke alene. Jeg gruet meg til å reise derifra, hjem til ensomheten igjen. Jeg hadde påsken å se fram til, da skulle hele familien være sammen, da kom søsteren min, svogeren min, og tantebarna mine til Kr.sund også. Jeg gledet meg igjen til boosteroppholdet på Modum noen uker etter, for da fikk jeg treffe igjen alle de fine menneskene jeg har blitt glad i. Jeg gruet meg igjen til å reise hjem, men hadde turen til Oslo, og Metallicakonserten å se fram til, tre uker senere.

Da jeg kom til Oslo, laget jeg flere avtaler på de få dagene jeg var der. Jeg odde hos søsterene min med familie, og jeg traff flere venner. En av mine beste venner som jeg ble kjent med i Ålesund, som nå bor på en annen kant av landet, som jeg ikke har sett på veldig veldig lenge, skulle også på konserten. Jeg hadde det så fint i Oslo, fordi jeg var borte fra Molde, jeg var tilbake i byen jeg trives i, og fordi jeg fikk tid familie og venner. Jeg fikk pause fra hverdagen uten mening. Jeg kjente på glede og frihet fra sykdom. Jeg klarte å leve, smile, ha det gøy. Timene fly, som de vanligvis gjør når man har det bra. Jeg kjente på roen. Igjen, jeg gledet meg ikke på noen som helst måte til å reise hjem igjen. Men her er jeg, og nå har jeg ikke noe å se fram til. Ingen flere reiser, eller avtaler. Ikke noe som skjer. Jeg har litt jobb, jeg har treningen.

Jeg har veldig lyst å flytte herifra, helst tilbake til Oslo, hvor jeg har så mange venner, og familie. Der er det muligheter til det meste. Det er mye som må på plass før jeg kan få gjort noe. Jeg trenger en jobb, for det er ikke akkurat gratis å bo i Oslo. Det er dyrt, og jeg trenger en inntekt som kan dekke det jeg trenger.De midlene har jeg ikke nå, det jeg tjener nå går til husleie, andre regninger som tlf, studielån, og tannlege. Jeg har også tannlegebehandlingen jeg bør få gjort unna. Han har full oversikt, vi er godt i gang, og ja, det er dyrt, men det er faktisk ikke fullt så dyrt som hos mange andre. Dere skulle bare visst hvor lite det faktisk kostet meg å få satt inn fire kroner, fortennene jeg nå har fått fikset. Jeg har behandling, men det har jo virkelig fått en dårlig start, så det føler jeg egentlig veldig lite for akkurat nå, ser ikke poenget. Trening får jeg i Oslo også, der det er enda mer utvalg. Jeg svever i løse luften, og vet ikke i hvilken ende jeg skal begynne med noe.

Dagene er tunge, sykdom får mye plass. Jeg liker ikke alle disse rød-dagene som gjør at det blir så utrolig mange søndager denne måneden. Andre folk er sammen, ikke tilgjengelige. Det er ikke jobb, og i dag er heller ikke treningssenteret åpent. Jeg vurderer nå å dra fram sykkelen, børste støvet av den, og ta med en tur, få litt tid til å gå. Og jeg er mett, til tross for en lett frokost (eller lunsj om du vil), og jeg makter ikke bare sitte her og kjenne på det, for det trigger.

Sånn er situasjonen nå, ikke noe glansbilde, men livet er ikke alltid en dans på roser, dessverre. Hadde jeg bare valgt ensomheten selv, så hadde det jo ikke vært noe problem, men det gjør jeg ikke, den bare er der. Nå vet dere noe av det såreste for meg, og jeg har vurdert fram og tilbake om jeg i det hele tatt skulle skrive dette. Det er dessverre sånn at mange kvier seg for å prate om ensomheten, å la andre få vite at de ikke har noen å dele livet med. Det er ikke helt sånn for meg, jeg har jo mange venner jeg kan dele ting med, men de bor bare ikke her, eller, jeg bor ikke der. Kanskje jeg kan se på det å dele dette som et lite skritt fram, at jeg våger å prate om enda en ting som er vanskelig nå.

Jeg vil bare til slutt få understreke at jeg verdsetter de fine opplevelsene jeg får, tar vare på minnene, og at jeg nyter hvert sekund jeg er sammen med andre, når jeg kan få kjenne på friheten fra sykdom og ensomheten.

En finfin dag i storbyen.

Fy faen som jeg digger fine solfyllte dager med gode venner. Awesome. Jeg har fått truffet 3 fine venner, Tuva for aller første gang, fine Eline, og den flinke jenta. Jeg har løpt fra Oslo S til Majorstuen, jeg har kjøpt meg en shorts (som ikke strammer over lårene…) til noe som bør bli atter en finværsdag i morgen. Skal jo være ute i 100 timer da også. Utendørskonsert ya know. Først skal jeg treffe en av mine beste venner som også skal på konserten. Da blir det å trave i Oslo og ta en utepils eller to før vi fyker opp mot Valle Hovin.

Til tross for at jeg har smurt meg med solfaktor 30 i dag, så har jeg selvsagt blitt bra rød..sart hud.com.
Men klager ikke altså. Dagen har vært varm, svett og fin. Eline og jeg fikk en amnesty dude på besøk på plenen der vi satt, og vi signerte på en sånn dere underskriftsgreie. Det gikk både en kråke (med åpen kjeft) og en diger måke rett forbi oss, typ en halv meter unna. Jeg var redd for å bli spist noen øyeblikk der…En tiggerdame rufset meg i det knallrøde håret, en mann i gull stod bom stille.

Og vet dere hva? Jeg har spist en soft-is. God var den og. Kjøpt på Aker brygge om dere må vite det. Et kinesisk eldre par tok bilder. Dvs, dama tok bilde av gubben (eldre par). Han stod rett opp og ned, nesten inni et syrintre, med dønn alvorlig tryne. Dama var borte og rettet på kraven på jakka hans, og ba han tydeligvis dra på smilebåndet.

Raklet meg tilbake til Ski utpå kvelden, måtte passe kidsa mens søstern var på møte, og svogern henta bruttern på Gardermoen. Veslemann var på vei i køya da jeg kom, så rakk å få en kos før han bikket. Størstejenta var oppe litt lengre, så hun og jeg hadde gjettelek fra en bok, før vi ble liggende å skravle litt i senga. Nå vet jeg hva omtrent alle kidsa i barnehagen der hun går heter. Tok bare en halvtime å ramse dem opp. Phew.

Nå er søstern tilbake, og vi venter på svogern og bruttern som er på vei. Etterhvert blir det stillhet i heimen, for søstern og jeg skal ha med oss avslutningen på de frustrerte fruene….jaujau. Nå er det kaffe på gang her. Nyt kvelden godtfolk. Over og ut.

Take-off to Oslo.

Da er baggen pakket, jeg har fått trent og dusjet, plantene har fått vann, søpla er kastet, sola skinner og jeg er klar til å dra. Må jo bare en lynkjap rut innom for å si hei og hå. Gleder meg sykt til å reise vekk fra stuslige Molde nå assa, back to the big city, og treffe fine mennesker. Det skal bli et kjærkomment påfyll i den grå og nitriste hverdagen nå. Thats for damn sure. Tenkte jeg skulle trimme litt til i dag, to timer var liksom ikke nok..Siden sola skinner fra en skyfri himmel, så kan jeg liksom ikke unngå det fine været heller. Så i dag skal jeg jaggu meg traske bortover til flyplassen. Ikke at det er så fordømt langt fra meg akkurat, men en halv times tid må jeg hvertfall beregne. Og så går vi jo gjerne omborde i flyet litt før. Det går 16.25 by the way. Tenkte jeg skulle traske avgårde så snart jeg har skrevet noen ord her, da har jeg god tid, og slipper å stresse, blir nok varmt nok som det er. Har til og med smurt meg med solkrem, denne skrantne kroppen blir jo solbrent bare det er meldt sol på tv’n. Solfaktor 50 bør holde for denne sarte huden.

Håret er farvet knallrødt igjen, og neglene er utrolig nok lakket med neglelakk. Det er en sjeldenhet skal jeg si dere. Fikk en sånn plutselig innskytelse i går kveld. Sikkert fordi jeg oppdaget neglelakken som lå oppi den lille kurven..lilla of course. Om noen timer skal jeg klemme på tantebarna, det er glede det. Nå skal det bli 4 dager hvor matstyret skal bli ok, trenger å hente meg inn, den siste tiden har vært møkk og faen ta. Kroppen trenger noen fine dager nå. Nei, nå gadd jeg ikke skrive mer, så da stakk jeg. Dere får ha en fin dag folkens, kos dere i sommerværet, dere som har det.