Så er det snart jul igjen.

Dæven døtte, nå er det lenge siden jeg har blogget. På den måten har tiden gått fort, men hverdagen sånn generelt oppleves ikke å gå like fort. Nå er det jo sånn at jeg føler jeg har skrevet meg helt tom for alt, og jeg gidder jo ikke gjenta meg selv i det uendelige med å skrive det samme dag ut og dag inn. Derfor er det meget stille fra denne fronten, selv om det selvsagt skjer en del ting. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen (ok, her gjentar jeg meg selv litt), jeg vil ikke dele alt som har med privatlivet mitt å gjøre, ikke i detaljer, og ikke med alle og enhver mann. Og så er det jo sånn at nå som jeg har samboer, så er det andre ting enn blogging som er viktigere. Jeg sitter faktisk meget sjeldent på pc’n, det er som regel tlf som blir brukt, og jeg orker ikke blogge fra den.

Kjærligheten går bra, vi hadde 8 måneders dag her på onsdag (høhø, må jo feire hver måned, for det vil nok sikkert ikke skje for evig). Så da stakk vi en tur på kino for å se Hobbiten, som forøvrig var awesome. Husker ikke sist jeg var på kino, men det er lenge siden, vi snakker om år. Tror det kan ha vært «Engelen» jeg så da, og det er jo en stund siden den kom. Var kjekt å dra på kino igjen da, og filmen skulle jeg jo se uansett, men det er slitsomt å sitte i de stolen der over lengre tid, for ryggen blir ikke så veldig begeistret for det, og skinkene dovner og sovner rett som det er. Men kom jo gjennom. Vi har en plan om å se Kill Buljo også, men den er jo ikke like lang, så det går bra.

Humøret har gått litt opp og ned den siste uke. Vi har hatt en veldig trist hendelse innad i familien som har satt i gang mange følelser. Det går greit, men det har blitt mange tårer. Livet kan virkelig være urettferdig til tider. Det gjør det ikke så mye bedre at det kom så tett opp mot jul, men sammen skal vi komme gjennom det og klare å ha det fint likevel. Jeg reiser hjem på lille julaften, og blir der i noen dager. Min kjære kommer 1.juledag, og så reiser vi til hans familie lørdagen i romjula og blir der til 1.nyttårsdag. Vi må jo fordele oss, så ingen blir forsømt, høhø. Feirer julaften hver for oss i år hvertfall. Som vanlig gruegleder jeg meg til jul. Jeg elsker julen, men så er maten vanskelig. Men jeg har jo vært gjennom dette i så mange år, at jeg kommer gjennom det i år også. Men nå har jeg hvertfall verdens beste kjæreste sammen med meg også, så det kan jo bli bedre enn ventet. Tiden får vise. Får fokusere på det koselige med julen, å være sammen med familien og svigerfamilie, se fine filmer på tv, gå i pysj, være omringet av nisser osv. Kanskje vi får til at begge familiene samles også? Mine foreldre ble invitert til min kjæres på søndag som var (min kjære hadde bursdag da), de hilste på hverandre for første gang, så det var jo kjekt.

Nå er behandling avsluttet for i år. Jeg hadde min siste time med fysioterapeuten forrige uke, og psykolog i går. Jeg har ny time med fysio like over nyåret, men har ikke avtalt noe videre med psykologen. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre på det området. Vi hadde en liten prat om det i går, og jeg måtte jo bare si det jeg mente og følte. Vi har jo pratet om mye i timene jeg har gått hos han, men jeg føler ikke vi har hatt noe struktur, og jeg føler jeg står på stedet hvil. Så da vet jeg ikke helt om det er hensiktsmessig. Alle mine behandlere har hatt ulike måter å jobbe på, så han har jo sin, så det er jo ikke hans feil, om jeg skal kalle det feil. Jeg aner jo ikke en gang hva jeg trenger (om jeg hadde visst, så hadde vel ting gått litt bedre..), og dermed blir det jo også litt vanskelig å legge opp løpet i behandlingen. Nå har jeg gått hos psykiatrisk sykepleier, sosionom, fysioterapeut, spesial psykolog og psykolog. Jeg har hatt timer med ernæringsfysiolog (To ganger. En her i fylket + hun på Modum). Jeg har hatt samtaler med treningspedagog, og altså innleggelse. (Der har jeg pratet med personer med ulik bakgrunn). Jeg har jo blitt friskere/bedre av de ulike typene av behandling, på enkelte områder, men det essensielle står der fortsatt. Kanskje fordi jeg ikke helt vet hva det essensielle er, og derfor heller ikke aner hva jeg trenger? Så hele greia føles litt håpløst egentlig. Men, jeg har jo som sagt satt opp ny time med fysioterapeuten da, og vi jobber jo psykomotorisk, så jeg er ikke helt uten behandling. For noen er det den type behandling som fungerer best, så vi får se hva jeg ender opp med. Det er hvertfall helt opp til meg hva jeg velger å gjøre med tanke på timer hos psykolog. Jeg har tenkt mye på det, og må bare fortsette med betenkningstid før jeg tar kontakt og gir beskjed. Jeg aner ikke hvilke andre alternativer jeg har her i byen, så føler jeg står litt i stampe. Men det er ikke sånn at jeg gir opp altså, jeg vet jeg trenger behandling, men ikke helt hva. Erfaringer tas i mot med takk.

Ja, det var det hele. Det er tvilsomt at det blir noe mer blogging fra denne kanten før jul, så da får jeg bare avslutte med å ønske dere alle en riktig god jul. Kos dere som best dere kan, og ta vare på hverandre.

 

god jul

Ferdig.

Da er jeg hjemme igjen, Modum er over og ut. Det har vært veldig hyggelig å treffe alle sammen igjen, både de i gruppen min, og behandlere og andre som er involvert i spis-teamet på ett eller annet vis. Jeg tror jeg har fått truffet alle jeg håpet på å få treffe igjen. Vi var også litt sammen med den ene gruppen som er innlagt nå, koselig jenter. Det har for det meste vært repetisjoner på ting vi har gått gjennom tidligere, + noen få nye ting. Måltidene var selvsagt lagt opp som vanlig, og jeg har hatt noen samtaler. Siste time med behandleren jeg hadde der gikk vi gjennom resultatene på skjemaene jeg fylte ut før innkomst, og der var det både framgang og tilbakegang. Ikke noe jeg ble overrasket over egentlig, men jeg visste ikke at den ene forverringen var så mange score opp som den var på. (altså, i feil retning…). Men det er som det er, jeg har ikke lagt skjul på hvordan ståa er, jeg ser ingen grunn til å gjøre det heller. Det er fine  folk å prate med, og jeg kan si det som det er.

Jeg kjedet meg litt enkelte av ettermiddagene mens jeg var der, syntes at tiden gikk så treigt. Hadde kanskje glemt litt hvor lang enkelte dager kunne føles. Men jeg hadde det jo stort sett hyggelig sammen med de andre, selv om vi kun satt foran tv’n. Det har blitt mye latter hvertfall, gruppen min er fin på den måten, mye humor, heldigvis. Vi vet hva galgenhumor og selvironi er. Jeg hadde dævva uten. Det har ikke vært så mye tårer fra min side på dette lille oppholdet, men det måtte selvsagt komme noen den siste dagen. Ikke fordi det var så trist å måtte reise fra alle, skjønt det var jo trist det også, men ikke så ille som da vi reiste fra hovedoppholdet. Men fordi behandleren min der, da vi ga den siste lange klemmen, sa at hun var glad i meg, og bryr seg. Igjen ble jeg satt litt ut, fordi jeg ikke forventet de ordene, nettopp fordi hun er behandler. Ikke det at jeg ikke tror hun er medmenneske, men det er jo noe med et behandler/pasient forhold da. Men det skal sies at alle folkene på Modum er fantastiske på den måten, de er ikke redde for å vise at de bryr seg, at de er medmennesker, og at de kan dele ut klemmer og omsorg så holder. Det er rett og slett ikke mulig å ikke bli glad i dem. Det er kanskje det tyngste med prosessen å reise hjem derifra, for du må gi slipp på de gode relasjonene. Jeg har muligheten til å maile min behandler om det er noe, noe jeg har gjort innimellom, men det blir jo kun når det er noe jeg lurer på. Jeg liker ikke å skulle ta mye kontakt, men det er jo godt å vite at muligheten er der, om det skulle være noe.

Jeg reiste til søstern med family på fredag, og var der til i går. Veldig koselig å se dem igjen, det er blitt noen måneder siden sist. Kjekt å ha tid sammen med tantebarna mine, leke, prate og kose. Ler mye, for minstemann prater og spør som en foss. Komisk assa. Like trist å reise derifra hver gang, men godt å tenke på at jeg ser dem igjen så klart. Nå blir det noen måneder til neste gang, om det ikke dukker opp noe i mellomtiden som gjør at det blir Oslotur på meg.

Hva som skjer framover vet jeg ikke, står midt i et vakuum akkurat nå, der jeg ikke vet att fram på noe. Da tenker jeg i første omgang behandlingsmessig. Er veldig lei, så har pratet litt om det med de på Modum. De anbefaler meg selvsagt ikke å avslutte behandling, noe som har vært i mine tanker en stund nå, men har fått noen råd, så får vi se hva det blir til. Jeg har time med behandleren min her på onsdag, og temaet er ikke akkurat det jeg gleder meg mest til å prate om, om vi fortsetter der vi slapp sist gang. Men det blir vel en liten update fra Modumoppholdet også, hun vil vel høre hvordan det var vil jeg tro.

 

IMG_1615

Som en annen verden.

Å våkne opp av lyden av barnestemmer, der jeg roper ned en liten tass på 3 år, som kommer med godt humør, en god klem og nysgjerrige spørsmål. «Hva er detta? Hva er detta? Hva er detta?»
To barn som sitter tett inntil meg, og bare være god. Tantebarn. Smil, klemmer, kiling og nærhet. Og nusseleken, der det strengt tatt som regel er meg som nusser.

Å våkne opp på sofaen, enten alene, eller med en annen venn i den andre lengden. Godt innpakket i dynen, trøtt og håret rett til værs. Det er riktignok en dagligdags greie, håret i alle retninger. Jeg har tilbringet tid på tre ulike sofaer de siste dagene. Den første sammen med en overnatter til, 3 jenter, hyggelig prat, og noen glass vin. En natt hos min søster og hennes familie, og en natt hos en kjær og god venninne jeg ikke har fått sett på lenge. Filmkveld under pleddet, 2 stykk skrekkfilmer. Jeg ble vekket i dag tidlig, og dagen startet med kaffe og hjemmelaget cookie mens jeg fortsatt lå med dynen godt pakket rundt meg for å unngå og fryse ihjæl. Mimring, oppdateringer, småsladder, meninger. Venneprat.

Kafé med venner som kun har vært kjente via internett. Klemmer, gleden over å treffes, praten som ikke rekker og ta en pause. Latter, masse kaffe. Treffe andre i lignende situasjoner, samhold, forståelse.

Å gå i Oslos høstgater, der det er mer enn nok bare å bli stående og se på andre mennesker som stresser forbi. Kontrastene i bybildet. Velkledde, tiggere. Lyshudede, mørkhudede. Norske, etniske. Høye, lave. Rike, fattige. Unge, gamle. Narkomane. Særpreg, anonym.
Ønsker noen å være anonym, er Oslo en fin plass og mingle i. En av mange.

Turist i egen hovedstad. Karl Johan, stortinget, slottet, nasjonal theateret, Aker brygge, Akershus festning. Jeg flyttet fra Oslo for 10 år siden. Kjærlighet gjør blind, jeg har mange ganger angret på at jeg flyttet, men det får jeg ikke gjort noe med nå uansett. Men tankene «Tenk om, hva hvis» dukker selvsagt opp til tider. Jeg liker Oslo, jeg savner Oslo, så jeg synes alltid det er hyggelig å reise hit. Kanskje flytter jeg tilbake hit igjen en dag, tiden får vise. Nå står det uansett en del på planen framover, jobbmessig og IKS messig.

Dagene her går i ett, jeg har mange jeg vil treffe, så jeg organiserer og omorganiserer. Vil jo få tid til de fleste. Her har jeg ikke ensomheten, her har jeg mange. Det er som en annen verden. Kontrasten er stor når det kommer til hverdag og tur. Fra tid alene, til tid med mange, til tid alene igjen. Her har jeg det bra. Selv om jeg har mange her, selv om jeg trives her, så er det ikke bare å flytte, ikke sånn livssituasjonen er akkurat nå. Men kanskje en gang. Jeg gleder meg over det dagene fylles med her. Jeg våkner med smil og viten om at jeg skal tilbringe dagen med fine mennesker.

Middag inntatt igjen.

Tidligere i år så hadde jeg som målsetting å prøve å få i meg middager, klare å kjenne på mettheten, og holde det ut. Noe jeg alltid har syntes har vært vanskelig, og som var noe av det vanskeligste når det kom målbare målsettinger. Jeg laget stort sett det samme hele tiden, noe som var trygt for meg, sånn at jeg klarte å beholde det, klarte å holde det ut. Jeg klarte det ikke hver eneste dag, men det ble flere dager i uken med varm mat. Så skle det ut, middag, varm mat, ble nyttet ut med andre ting, noe som føltes enda lettere å få til. Mat som ble beholdt, og derfor var det ok for meg. Å absolutt spise varm mat er ikke noe must for meg, jeg tenker at det viktigste for meg er å få i meg mat som blir beholdt. Jeg tenker at det er viktigere enn at jeg spiser noe som jeg kvitter meg med. Noen vil kanskje da si hva skjer da om jeg skal ut å spise, eller skal spise hos andre? Vel, det er ikke så ille fatt at jeg tar med meg egen mat, eller lar være å spise. Jeg spiser, men passer på at det ikke blir for mye, sånn at det går galt.

Jeg sliter fortsatt veldig med å være mett, jeg klarer bare ikke få det til, uten at det stresser meg noe voldsomt, at tanker om å kaste opp melder seg. Det spiller egentlig ingen rolle hva jeg spiser, blir jeg mett, så er det ubehagelig, da kommer oppkasttrangen uansett. Men klart, noe føles likevel mer ok å være mett på enn andre ting.

Nå er jeg i Kristiansund, hos foreldrene mine. Her spiser de middag hver dag, som normalt er for de aller fleste. Jeg kunne ha spart meg, jeg kunne selvsagt latt være å spise det, spise noe annet istedenfor. Men, jeg spiste middag i går og i dag. Passe porsjoner, jeg har blitt mett, og jeg har beholdt. Jeg har også spist en del sjokolade, smågodtsjokolade. Tankene er der, samtidig så prøver jeg å fokusere på at i går så gikk jeg hjemmefra ned til byen, med en tung bag og en ryggsekk, noe som tok meg bortimot 1 time, og en gåtur på 3 timer i dag. Da føles det mer ok å beholde mat + litt utskeielser.Det føles likevel ut som jeg har lagt på meg 10 kg på to dager, noe som selvsagt ikke stemmer, men det er sånn det føles når jeg spiser, blir mett og beholder. Men jeg er hvertfall glad for at det er ok vær, sånn at jeg kan komme meg litt ut, både for å få luftet tankene, beveget meg, og tatt bilder. Så jeg holder det ut.

2 dager oppkastfri igjen. Regner med at det går bra i morgen også. Blir her til mandag. En dag om gangen. Greit å komme seg litt vekk fra Molde, selv om det ikke er lengre enn til Kr.sund. Andre omgivelser, andre naturmuligheter, flere fotomuligheter. Føler jeg har trålet Molde opp og ned i mente nå, litt oppbrukt. Tenkte meg ut en tur igjen i morgen, i motsatt retning, ut mot havet igjen. Håper været holder, orker ikke sitte inne en hel dag, til tross for at det er OL. Det jeg vil se kommer ikke før til uken likevel, da blir det en del turn finaler. Det gledes et gammelt turnhjerte.

Nå er det hvertfall svømming på skjermen, fatter ikke at de ikke drukner jeg. Det hadde jeg gjort, allerede ved møtet med vannet etter et stup. Hadde ikke blitt mye OL medalje av det, med mindre det er medalje for drukning, men den hadde jeg ikke hatt bruk for. Er ikke akkurat sånn overvettes begeistret for svømming heller jeg da…stup derimot er kult. Skjønt jeg har som sagt aldri stupt, da hadde jeg dævva i luften, før jeg hadde truffet vannet. Det er jo sykt høyt da. Jeg har ikke sånn vanvittig høydeskrekk, ikke sånn at jeg får panikkanfall på vei opp til en topp, men kjenner det kribler i mage og bein likevel. Men å se på går greit altså. Da dævver jeg ikke.

Pappa er helt med her da, selv om det ikke er et eneste kjent tryne å se der. Var visst ei svensk jente som vant. Hun er vel flink da. Hørt rykter om håndballkamp etterpå…blir vel å se den dag sikkert…jaja..overlever vel det også.

Nå er det bare svadaprat her, så tror jeg avslutter med å legge ut et aldri så lite collage av bilder fra turen i dag.

 

Nederst, i midten, en påfugl som flekker ræv for å prøve å imponere damene som var der. Funka ikke.

«La meg fortelle deg om ensomheten»

Les med respekt.

Jeg savner veldig ofte den tiden da jeg bodde i Kr.sund, fram til jeg ble 20, ikke fordi jeg savner selve byen, men fordi jeg alltid var sammen med alle vennene mine der. Jeg traff daem daglig, vi fant alltid på noe. Nå bor de aller fleste av dem i ulike byer, spredt omkring. Jeg savner den tiden jeg bodde i Oslo, hvor jeg i begynnelsen bodde sammen med 3 jenter som jeg ikke kjente fra før av, men som raskt ble veldig gode venner av meg, venner jeg fortsatt holder kontakten med, venner jeg fortsatt setter høy pris på, som jeg savner å tilbringe tid med. Jeg fikk også en kjæreste kun noen uker etter at jeg flyttet dit, og jeg ble kjent med mange av hans venner, det gikk ikke en dag uten at noe skjedde. Jeg savner tiden jeg bodde i Ålesund, hvor jeg ble kjent med enda flere fine mennesker, hvor hver dag også ble fyllt med noe, alt fra besøk, til fester, til trening. Jeg har i alle år alltid tilringt tid med venner og bekjente, gjort hyggelig ting, vært veldig sosial. Det var sånn at når det tilfeldigvis ikke skjedde noe en dag, en dag det ikke var noen planer, så var dagen kjærkommen. Skjønt jeg var jo samboer størsteparten av disse årene, enten med venner eller kjærester, så alenetid ble det ikke noe av. Innimellom kjente jeg at jeg kunne savne å ha noen dager alene, noen få dager ble det jo sånn, og det holdt i massevis.

Jeg savner de første tre årene her i Molde, da jeg gikk på skolen, da jeg ble kjent med mange nye mennesker, da det ofte skjedde noe. Jeg ble etterhvert også samboer her, så det ble ikke mye alenetid da heller, men jeg har alltid vært veldig sosial av meg, og liker å ha folk rundt meg, jeg kjeder meg fort om jeg ikke har noe å gjøre. Mange som går på høyskoler kommer gjerne fra andre yer, og flytter kanskje tilbake til sine egne byer, eller nye byer, når de er ferdig med studiene, det var ikke noe unntak med de jeg ble kjent med. Samboerskapet tok slutt etterhvert, flere av vennene mine flyttet til andre steder i landet, og ofte blir det jo da at kontakten reduseres en god del. Venner blir mer bekjente.

Nå bor jeg alene. Kollegaene mine er etablerte, de har mann og barn, et familieliv. Eks samboeren mine ser jeg veldig sjeldent. Jeg har et vennerpar jeg nesten aldri ser, de jobber fullt begge to, og har en liten gutt og venter nå nr to om en ukes tid. (vi var faktisk på kafé en tur sammen i går, en evighet siden sist vi treftes, og det var veldig hyggelig) Jeg har en venninne her som jeg nesten aldri ser. Jeg prøver å få til noen avtaler innimellom med enkelte, men ofte blir det avlyst av ulike årsaker. Jeg trener, men ikke sammen med noen. Jeg venter som regel med å dra på trening til ettermiddag/ kveld, fordi da er det mye folk der nede, og kanskje treffer jeg på noen jeg kjenner, som jeg kan slå av en prat med. Og jeg trener sent fordi jeg trenger å få kvelden til å gå, fordi det er da sykdom ønsker å ta aller mest plass.

80% av dagene går med til alenetid, 80% av tiden griper sykdommen muligheten til å ta plass. Jeg prøver å få litt avbrekk med å lese bok, sitte på pc’n, gå turer, ta bilder, se tv. Noe, bare for å få tiden til å gå. Jeg kjenner ofte på rastløsheten og uroen, og ofte er det ikke til å holde ut, og sykdom får plass. Gjerne også fordi jeg får tiden til å gå på den måten. Ting blir ikke alltid like kjekt å gjøre, når de må gjøres alene, og lysten til å gjøre det forsvinner også dermed.

Jeg reiste fra ensomheten til Modum. Der hadde jeg folk rundt meg i 3 måneder, og det var veldig sjeldent at jeg kjente på behovet for å være alene. Og de gangene jeg trengte det, så gikk jeg som regel en tur i skogen, hvor jeg kunne kjenne på roen det ga meg, eller at uroen og sinnet kunne dempes litt. Jeg visste jo at da jeg kom tilbake, så var det noen der. Jeg gruet meg til å reise hjem til hjemmeuken vi hadde, for der ble jeg uke alene. Jeg gruet meg til å reise derifra, hjem til ensomheten igjen. Jeg hadde påsken å se fram til, da skulle hele familien være sammen, da kom søsteren min, svogeren min, og tantebarna mine til Kr.sund også. Jeg gledet meg igjen til boosteroppholdet på Modum noen uker etter, for da fikk jeg treffe igjen alle de fine menneskene jeg har blitt glad i. Jeg gruet meg igjen til å reise hjem, men hadde turen til Oslo, og Metallicakonserten å se fram til, tre uker senere.

Da jeg kom til Oslo, laget jeg flere avtaler på de få dagene jeg var der. Jeg odde hos søsterene min med familie, og jeg traff flere venner. En av mine beste venner som jeg ble kjent med i Ålesund, som nå bor på en annen kant av landet, som jeg ikke har sett på veldig veldig lenge, skulle også på konserten. Jeg hadde det så fint i Oslo, fordi jeg var borte fra Molde, jeg var tilbake i byen jeg trives i, og fordi jeg fikk tid familie og venner. Jeg fikk pause fra hverdagen uten mening. Jeg kjente på glede og frihet fra sykdom. Jeg klarte å leve, smile, ha det gøy. Timene fly, som de vanligvis gjør når man har det bra. Jeg kjente på roen. Igjen, jeg gledet meg ikke på noen som helst måte til å reise hjem igjen. Men her er jeg, og nå har jeg ikke noe å se fram til. Ingen flere reiser, eller avtaler. Ikke noe som skjer. Jeg har litt jobb, jeg har treningen.

Jeg har veldig lyst å flytte herifra, helst tilbake til Oslo, hvor jeg har så mange venner, og familie. Der er det muligheter til det meste. Det er mye som må på plass før jeg kan få gjort noe. Jeg trenger en jobb, for det er ikke akkurat gratis å bo i Oslo. Det er dyrt, og jeg trenger en inntekt som kan dekke det jeg trenger.De midlene har jeg ikke nå, det jeg tjener nå går til husleie, andre regninger som tlf, studielån, og tannlege. Jeg har også tannlegebehandlingen jeg bør få gjort unna. Han har full oversikt, vi er godt i gang, og ja, det er dyrt, men det er faktisk ikke fullt så dyrt som hos mange andre. Dere skulle bare visst hvor lite det faktisk kostet meg å få satt inn fire kroner, fortennene jeg nå har fått fikset. Jeg har behandling, men det har jo virkelig fått en dårlig start, så det føler jeg egentlig veldig lite for akkurat nå, ser ikke poenget. Trening får jeg i Oslo også, der det er enda mer utvalg. Jeg svever i løse luften, og vet ikke i hvilken ende jeg skal begynne med noe.

Dagene er tunge, sykdom får mye plass. Jeg liker ikke alle disse rød-dagene som gjør at det blir så utrolig mange søndager denne måneden. Andre folk er sammen, ikke tilgjengelige. Det er ikke jobb, og i dag er heller ikke treningssenteret åpent. Jeg vurderer nå å dra fram sykkelen, børste støvet av den, og ta med en tur, få litt tid til å gå. Og jeg er mett, til tross for en lett frokost (eller lunsj om du vil), og jeg makter ikke bare sitte her og kjenne på det, for det trigger.

Sånn er situasjonen nå, ikke noe glansbilde, men livet er ikke alltid en dans på roser, dessverre. Hadde jeg bare valgt ensomheten selv, så hadde det jo ikke vært noe problem, men det gjør jeg ikke, den bare er der. Nå vet dere noe av det såreste for meg, og jeg har vurdert fram og tilbake om jeg i det hele tatt skulle skrive dette. Det er dessverre sånn at mange kvier seg for å prate om ensomheten, å la andre få vite at de ikke har noen å dele livet med. Det er ikke helt sånn for meg, jeg har jo mange venner jeg kan dele ting med, men de bor bare ikke her, eller, jeg bor ikke der. Kanskje jeg kan se på det å dele dette som et lite skritt fram, at jeg våger å prate om enda en ting som er vanskelig nå.

Jeg vil bare til slutt få understreke at jeg verdsetter de fine opplevelsene jeg får, tar vare på minnene, og at jeg nyter hvert sekund jeg er sammen med andre, når jeg kan få kjenne på friheten fra sykdom og ensomheten.

En finfin dag i storbyen.

Fy faen som jeg digger fine solfyllte dager med gode venner. Awesome. Jeg har fått truffet 3 fine venner, Tuva for aller første gang, fine Eline, og den flinke jenta. Jeg har løpt fra Oslo S til Majorstuen, jeg har kjøpt meg en shorts (som ikke strammer over lårene…) til noe som bør bli atter en finværsdag i morgen. Skal jo være ute i 100 timer da også. Utendørskonsert ya know. Først skal jeg treffe en av mine beste venner som også skal på konserten. Da blir det å trave i Oslo og ta en utepils eller to før vi fyker opp mot Valle Hovin.

Til tross for at jeg har smurt meg med solfaktor 30 i dag, så har jeg selvsagt blitt bra rød..sart hud.com.
Men klager ikke altså. Dagen har vært varm, svett og fin. Eline og jeg fikk en amnesty dude på besøk på plenen der vi satt, og vi signerte på en sånn dere underskriftsgreie. Det gikk både en kråke (med åpen kjeft) og en diger måke rett forbi oss, typ en halv meter unna. Jeg var redd for å bli spist noen øyeblikk der…En tiggerdame rufset meg i det knallrøde håret, en mann i gull stod bom stille.

Og vet dere hva? Jeg har spist en soft-is. God var den og. Kjøpt på Aker brygge om dere må vite det. Et kinesisk eldre par tok bilder. Dvs, dama tok bilde av gubben (eldre par). Han stod rett opp og ned, nesten inni et syrintre, med dønn alvorlig tryne. Dama var borte og rettet på kraven på jakka hans, og ba han tydeligvis dra på smilebåndet.

Raklet meg tilbake til Ski utpå kvelden, måtte passe kidsa mens søstern var på møte, og svogern henta bruttern på Gardermoen. Veslemann var på vei i køya da jeg kom, så rakk å få en kos før han bikket. Størstejenta var oppe litt lengre, så hun og jeg hadde gjettelek fra en bok, før vi ble liggende å skravle litt i senga. Nå vet jeg hva omtrent alle kidsa i barnehagen der hun går heter. Tok bare en halvtime å ramse dem opp. Phew.

Nå er søstern tilbake, og vi venter på svogern og bruttern som er på vei. Etterhvert blir det stillhet i heimen, for søstern og jeg skal ha med oss avslutningen på de frustrerte fruene….jaujau. Nå er det kaffe på gang her. Nyt kvelden godtfolk. Over og ut.

Take-off to Oslo.

Da er baggen pakket, jeg har fått trent og dusjet, plantene har fått vann, søpla er kastet, sola skinner og jeg er klar til å dra. Må jo bare en lynkjap rut innom for å si hei og hå. Gleder meg sykt til å reise vekk fra stuslige Molde nå assa, back to the big city, og treffe fine mennesker. Det skal bli et kjærkomment påfyll i den grå og nitriste hverdagen nå. Thats for damn sure. Tenkte jeg skulle trimme litt til i dag, to timer var liksom ikke nok..Siden sola skinner fra en skyfri himmel, så kan jeg liksom ikke unngå det fine været heller. Så i dag skal jeg jaggu meg traske bortover til flyplassen. Ikke at det er så fordømt langt fra meg akkurat, men en halv times tid må jeg hvertfall beregne. Og så går vi jo gjerne omborde i flyet litt før. Det går 16.25 by the way. Tenkte jeg skulle traske avgårde så snart jeg har skrevet noen ord her, da har jeg god tid, og slipper å stresse, blir nok varmt nok som det er. Har til og med smurt meg med solkrem, denne skrantne kroppen blir jo solbrent bare det er meldt sol på tv’n. Solfaktor 50 bør holde for denne sarte huden.

Håret er farvet knallrødt igjen, og neglene er utrolig nok lakket med neglelakk. Det er en sjeldenhet skal jeg si dere. Fikk en sånn plutselig innskytelse i går kveld. Sikkert fordi jeg oppdaget neglelakken som lå oppi den lille kurven..lilla of course. Om noen timer skal jeg klemme på tantebarna, det er glede det. Nå skal det bli 4 dager hvor matstyret skal bli ok, trenger å hente meg inn, den siste tiden har vært møkk og faen ta. Kroppen trenger noen fine dager nå. Nei, nå gadd jeg ikke skrive mer, så da stakk jeg. Dere får ha en fin dag folkens, kos dere i sommerværet, dere som har det.

I ekstase, snart Metallica konsert.

Vet ikke helt hva jeg skal si om dagen. Det er mye indre kaos, stress, uro. Når det er sånn, så går selvsagt utover maten. Jeg er matlei, samtidig som kroppen hele tiden suger etter mat. Utrolig frustrerende. Det har gått veldig dårlig den siste uken, og jeg har ikke klart å hente meghelt inn igjen. Det drar meg selvsagt enda lengre ned. Jeg blir ikke liggende nede, det er bare så vanskelig å holde seg oppreist. De to ukene på Modum var jo på sett og vis nyttige, samtidig som de dreide seg om traumet, og der fikk jeg jo ikke mye tid til å jobbe med det, og dermed står jeg litt i løse luften og kaver nå. Jeg har åpnet opp om noe, men ikke fått begynt å jobbe med det. I tillegg ligger det en del andre bekymringer på meg, så samlet sett blir det kaotisk og vanskelig å håndtere. Når jeg i tillegg står veldig alene, så sier det seg kanskje selv at det blir enda vanskeligere. Jeg har ikke time med behandleren min igjen før på fredag, jeg vil klare meg fint fram til da, for i morgen reiser jeg til Oslo, og skal tilbringe dagene fram til torsdag med fine mennesker. Etter det vet jeg ingenting. Jeg er veldig lei tilværelsen her.

Jeg gleder meg nå bare helt sykt til å reise til Oslo. Jeg fyker avgårde i morgen ettermiddag. Skal bo hos søster’n med family. Blir kjekt å se dem igjen, og få tilbringe tid med tantebarna ( de kaller meg tanto Laila, hoho). Det er alltid godt å komme seg litt vekk fra Molde, oppleve noe annet, treffe andre mennesker. Jeg har veldig lyst tilbake, men da er det ganske mye som må på plass for å få det til. Så tiden får vise…Anyway, på onsdag er det klart for Metallica konsert, og sattan i gatan som jeg gleder meg!! Billetten er lagt fram på bordet her, bare sånn at den ikke blir glemt liksom. Målet er også å prøve å få til å treffe en av mine beste venninner, sånn at vi kan henge sammen under konserten. Det er en evighet siden jeg har sett henne nå, hun har jo selvsagt flytta helt ned i huttiheita (Sandnes), da bør vi klare å treffes, og være sammen når vi begge to skal å se på heltene våre. Headbange og bli ødelagt i nakken mens vi begge to sikler på James Hetfield. Thaaa maaaan I want to marry.

Svoger’n min, som også skal på konserten sammen med meg, la ut Metallica’s spilleliste på facebook i dag, så nå har jeg oversikten. Har nå sittet her og hørt på en del av sangene, og det kribler fra topplokket og helt nedi tærne, det kommer til å bli så rått!! Det er visst meldt fint vær også, så det kan ikke bli annet enn helt konge. Det er vel best å ha på seg gode sko som jeg kan hoppe mye i, uten av føttene blir helt ødelagte..Om det er noen flere der ute som skal på konserten, og lurer på hva de skal spille, take a look:

Ser virkelig fram til å stå der og være forelsket igjen i noen timer. Jeg har vært på konsert med dem en gang tidligere, på Roskilde festivalen for noen år siden, og jeg var i ekstase da også, det kommer ikke til å bli noe annerledes denne gangen.

(Bildet er hentet herifra)

HOTSTUFF INDEED.

Tusen takk.

Jeg har mange jeg ønsker å si tusen takk til. Folk som på en eller annen måte har betydd mye for meg. Siden mange av dere leser bloggen min fast, og legger igjen så utrolig fine tilbakemeldinger til med. Dere er fantastiske, alle sammen. Jeg setter utrolig stor pris på dere alle sammen. Takk.

Vennene min som selv er i samme, eller lignende situasjon selv. Jeg vil takke dere for at dere på en eller annet måte har gitt av dere selv, delt deres opplevelser Fordi dere er villige til å stille opp når jeg trenger det. Meldinger, mail og brev, det gjør dagen min så mye bedre. Takk. Spesielt vil jeg rette en stor takk til den flinke jenta som har truffet meg å kafe, og i tillegg tok turen til Modum for å besøke forrige søndag. Jeg er veldig glad for at vi ha funnet tonen sammen.

Til min søster og svoger, for alt dere har gjort for meg så lagt. For interessen dere viser, alt dere har stilt opp meg for å ordne visse ting for meg. Jeg setter så uendelig stor pris på dere.

Min kjære individualterapeut på Modum, du er rå. Du er faktastisk. Du er den kuleste dama jeg har vært borti, og jeg er så veldig glad for at jeg fikk akkurat deg. Jeg har satt stor pris på timene vi har hatt sammen, alle vinklingene du har gitt meg. Jeg skulle mer enn gjerne tatt deg med til Molde, og fått deg med videre  i prosessen her. Jeg digger deg tvers igjennom, det skal du vite.

Til min primærkontakt, du er så søt og tvers igjen god. Jeg har satt pris på samtalene vi har hatt, for di forståelse, fordi du var der da jeg gråt og var så frustsrert. Jeg kunne ikke hatt noen bedre for meg. Jeg skulle gjerne hatt deg med videre her i Molde også. Gruppelederen og en av de andre primærkontakten skulle jeg også helst tatt med meg. Dere får ha i bakhodet at det er Molde jazzfestival her i om ikke så lenge, dere må gjerne ta turen hit for å besøke meg. Jeg savner dere utrolig masse.

Til kveldspersonalet som er så fine. Den snille mannen for hans humor og fordi han er en gledespreder. Takk for samtalene vi har hatt, takk for kvelden med julestjerna som pynt på dasslokket. Du fikk meg til å le. For kjøreturen vi hadde på glatta, da jeg satt og var bekymret for om vi sklle kjøre i grøften, og jeg muligens måtte ha tatt steget opp til traume avdelingen. Uansett fikk du meg atter en gang til å smile og le. Til tross for at det var en tung mandag for meg,

Til kjære fine T., for samtalene vi har hatt, for klemmene jeg har har fått. Skulle ønske jeg hadde fått sett enda mer til deg, for du er den aller beste. Jeg liker deg veldig godt du kjøre fine dame.

Til G. som har en sær og morsomme humor, man kan da bare ikke la være å like deg. Du er kul dame. Ernæringsfysiolog, treningspedagog og lege, fordi dere er så fine mennesker som det er lett å bli glad i, fordi dere er så søte. Vil ha hele spisteamet her, fordi dere er en utrolig fin gjeng.

Til gruppen min, jentene mine, dere er de beste. Synd vi ikke får mer tid sammen. Jeg skulle gjerne ha bodd på Modum enda lengre, bare for å ha vært sammen med dere alle vakre sjeler. Vi har vært den aller fineste gruppen. Ssf squad ♥

Til min kjære, nå eks, behandler her i Molde. 3 år har vi hatt sammen. Nå er behandler-pasient forholdet over, noe jeg ikke på noen måte liker. Vi har hatt våre små fighter, men det må jo til. Du har fått meg til å reflektere og jobbe. Du kjenner meg ut og inn, over flere år, det blir nå rart å ikke skulle gå hos deg mere. Du komer til å bli savnet.  Heldigvis prater vi jo ofte sammen likevel. Jeg setter stor pris på deg.

Takk til alle andre som på en eller annen måte stiller opp, enten ved kommentarer i bloggen min, mailer, meldinger på facebook osv. Takk til alle dere som følger bloggen min, ellers som bare er innom i ny og ned for enten å lese, eller kommentere. Jeg setter stor pris på det.

Jeg har hatt mange gode relasjoner, og jeg veier dem høyt, så høyt at de som ikke har gitt meg noe konstruktivt rangerer langt ned på listen, helt ned på minussiden. Dere kan aldri måle dere med overnevnte mennesker. Ikke trenger jeg dere som drar meg ned heller, dere betyr ingenting for meg.

Tusen tusen takk alle sammen som har gitt meg mye, dere er verdsatt høyt. Jeg ville bare at dere skal vite det.

Hvilken roller spiller du?

Jeg hadde sett for meg at dette kunne bli en litt lang dag. Kurs i IKS sine fine lokaler fra kl.11-17. Da jeg leste gjennom programmet så kjente jeg at det knøt seg litt i meg da jeg så at det stod rollespill. Det er, for å være helt ærlig, ikke noe jeg er så veldig glad i. Men her var det ikke noe valg, for størstedelen av kurset bestod av rollespill i litt ulike varianter. Vi var ikke mange på kurset, og rollespillene ble kun innad i gruppen vi var i, så det var ikke ille i det hele tatt.

Vi hadde litt terori, i form av powerpoint, men for at læringen skal sette seg bedre, så ble det altså rollespill. Man husker gjerne ting man selv har gjort, mye bedre enn ting man bare har lest eller hørt. Selve kurset gikk ut på å lære hvordan vi skal kommunisere med andre, enten ved selv å holde et kurs, eller ved å være den som noen henvender seg til.

Vi mennesker kommuniserer med hverandre hele tiden, via språk, atferd og tolkning, så det var interessant å være på kurset i dag, for nå vil jeg kanskje bli litt mer bevisst både ved å lytte til, observere og selv å delta i samtaler. Veldig lærerikt og nyttig. Nå er jeg spent på hvordan dagen i morgen blir.

Veldig kjekt å hilse på de andre, og ekstra kjekt å se min kjære M. igjen så klart. Ble møtt med en skikkelig knusekose klem. Nå er jeg litt sliten og trøtt, men er tilbake i Ski. Nå vil minstemann ha meg med for å leke her, så får vel bare adlyde tenker jeg.

Out tripping.

Halve dagen har gått med til å kjenne på at ræva sakte men sikkert gikk fra å være høyst levende, til det var hakket før den avgikk med døden. Jepps, denne kroppen har vært på reise gjennom halve Norge igjen. Jeg hadde i det minste sett for meg en rolig tur. Det var visst litt for mye å håpe på ja. En skokk med barnehagebarn kom på bussen 10 min. etter avgang. Og gjett hva? Jo, de stimet seg selvsagt rundt meg. Hu-fucking-ray. Jeg skrudde opp volumet på musikken et par hakk, for i tillegg til disse kidsa, så var det også en skokk med skoleelever rundt meg. Ikke fred å få.

Jeg vurderte å legge meg på togskinnene da det viste seg at barnehagekidsa også skulle ta toget. Jeg så at de gikk i motsatt kupe av der jeg skulle sitte, og jeg trakk et lettelsens sukk. Sukket bråstoppet halvveis da hele bølingen snudde og skulle inn der jeg skulle. Jeg kunne ikke ha havnet mer midt i suppa enn jeg gjorde. Jeg fikk t.o.m. et stykk skravlesyk lite kryp ved siden av meg. Jeg stakk pluggene langt inn i øregangene, og dro solbrillene over gluggene. Så drakk jeg brus og sugde febrilsk på en kjærlighet på pinne, bare for å friste. I øyekroken så jeg det sultne blikket på kidsen.

Til slutt gadd jeg ikke det blikket lengre, så jeg tok tak i kidsen, røsket den ut av setet, brølte av full makt at den skulle zippe igjen glidelåsen, før jeg kylte den i gulvet. Da ble det stille. Vel, det ble jo ikke det. Jeg oppdaget selvsagt at det bare var ønsketanker. Kidsen var like livlig da jeg trakk ut pluggene og prøvde ha en samtale. Kun for å få tiden til å gå.

Toget var selvsagt i Oslo en time senere enn den skulle. Det betydde at jeg gikk glipp av muligheten til å treffe venner. Lurer på å legge inn klage, på tapt kvalitetstid. At det var ras en plass lengre nord burde være gjeldende som unnskyldning over forsinkelsen. Da jeg gikk av toget så lurte jeg på om ræva lå igjen på toget, for jeg kjente den ikke.

Jeg er hvertfall ankommet Ski. Jeg har kosa og leka med to stykk tantebarn, skravla og kikket tv. Drukket kaffe og Pepsi max, og spist middag og kvelds. I morgen blir det å treffe en bloggvenn for første gang, det tror jeg blir veldig bra.

Angrep!

I dag fikk jeg endelig vaklet kroppen ut av døra for å få litt frisk luft, og ga kroppen litt fart. Jeg har vel ikke beveget meg så mye siden onsdag. Kroppen hadde nesten glemt hvordan den skulle bevege seg. Det har ikke fristet særlig å gå ut i disse påskedagene, for man vet jo aldri når snøen plutselig lander i hodet på en. Sol ett øyeblikket, og før du rekker å blunke for deg, så blir du dynket i snøkaoset. Det snør ikke rett ned, ikke sidelengs engang, men i alle retninger på en gang, litt sånn som en tornado. Jeg gikk meg en tur ned til kjøpesenteret i sentrum her for et par timer siden, det tar kanskje 15 minutter å gå, og da jeg kun var to minutter fra inngangen på senteret, så fikk jeg nesten en due i hodet. Jeg lurte på om det var en bakholdsangrep, at de tre som gikk der hadde lagt en slagplan. 2 foran meg, og en bak. Jeg hadde blitt knallsur om de hadde tatt lua mi og stukket av. Brukte vel hele ti minutter på senteret, før jeg vendte snuten mot utgangsdøra og skulle labbe hjemover. Da var snøkavet atter en gang ankommet. Så pokker ikke en dritt da jeg gikk hjem, jeg bare håpet på at jeg gikk i riktig retning, og at det ikke kom biler og makket meg rett ned. Men jeg kom da til slutt fram til ytterdøra hjemme, og da var jeg blitt forvandlet til en snømann.

Nå skjer det ingenting her, litt sånn stillstand. Det er vel middag etterhvert, tidligmiddag i dag, for søstern og kidsa reiser i kveld. Da blir det igjen stille i heimen her. Jeg reiser tilbake til Molde igjen i morgen, tilbake til min egen matrutiner, her sklir jeg ut hele tiden. Kjeks, godis, desserter, potetgull. Det gjør at tankene vandrer ut på tur. Så sånn matmessig skal det bli godt å komme hjem til seg selv igjen. Der har jeg mer kontroll, og det føles trygt for meg. Kun 2 uker til Modum nå, og da blir det på’n med kostlista igjen, må ærlig innrømme at det grøsser litt i meg når jeg tenker på den, spesielt på middagene med den fordømte yoghurten. Vi må nok bare følge planen vi hadde ved hovedoppholdet i disse ukene også. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg tilbydde personalet der mine porsjoner, men de var visst ikke så keen på å spise så mye, kan det være spiseforstyrra tanker mon tro? Får ta det opp med dem tror jeg.

I går ble det altså ikke et innlegg med nøkkelord for søkemotor her, så da får jeg nok bare ta det med i dag, som en påskeaftenspesial. Så får dere prøve å ha i tankene at det er lørdag i dag, ikke fredag, skjønt jeg trodde det var fredag selv i dag, blir jo kokko i hodet av høytidsdager, kaosdager. Jeje, her kommer hvertfall ett knippe med søk, jeg må vel luske meg ut herifra, nå begynte pokker meg muttern med quiz. Så jeg får bare beklage skrivefeiler her, det er påske, tross alt, så jeg tar fri fra ekstraarbeid.

nar enden er god – aner ikke hvordan min ende smaker, greit eg er myk, jeg klarer faktisk ikke vri kroppen som en søkkvåt håndduk, for så å bøye meg ned og ta en jafs av baken..vil du ha en smaksprøve?

endre nakken åndalsnes – Når jeg skifter fra buss til tog på Åndalsnes, så skifter jeg gjerne nakkestilling, jeg har jeg en tendens til å bli helt krakilsk i kroppen når jeg er ute og reiser.

du gjør hva som helst for at noen skal like deg. du gjør hva som helst for å passe inn. hva som helst for at noen skal legge merke til deg. hva som helt for at noen skal elske deg. men er det i det hele tatt noen som vet hvem du er? – Tror ikke noen vet hvem jeg er jeg..Blir jo sånn når jeg er helt anonym, både for familie, venner og nettskapninger.

fast rope – gjør ikke annet enn å gå rundt og rope og bælje hele dagen.

sultet seg i en uke gikk ned – Man går fort ned for telling da ja..Greit å bruke hjelm da, for man vet aldri når man svimer av og går i bakken, i grunnen kjekt å ha hjernematen inntakt etter å ha kræsjet hodet i grusen.

ny ryggskade..prøver ut og gå, folk tror jeg er full..og skravla går – man blir fort snakkesalig i fylla, kjenner meg igjen der gitt..Har ofte gnagsår i kjeften etter en kveld med sjanglevann innabords.

takk a! · hva faen i helvete – aner ikke..

uro@ er ikke dum – aldri truffet på, så kan vel egentlig ikke uttale meg her.

skrekkfilm for påskekyllinger – Katten med støvlene?

kaukeda – jeg sa jo akkurat at jeg roper og bæljer jo.

hva kan man gjøre med stygge tenner – trampe på dem.

hvor er dette? – vet ikke om jeg tør å se..

å spise følelser – de går ned på høykant. Eller var det opp?

hvem tok sokkene mine – jeg lurer på hvem som tok mine jeg?

Påska i heimen.

Her står det ikke på fantasien. Når kidsa har kommet seg i seng etter en lang og viltet dag, så er det de voksnes tur til å leke. Det går selvsagt i den obligatoriske quizutspørringen, der svogern svarer alle andre rekker å høre ferdig spørsmålet. Så vil søstern spille Kennedy games. For de som ikke husker, eller aner hva det er, så setter man opp f.eks by, artist, mat, planter og yrker. Deretter bestemmer en person, helst en som ikke er med å spiller, en random bokstav, og så er det om og gjort å finne alle overnevte på den bokstaven. Så hamstre poeng. Like ord gir ikke poeng. Vi tok aldri noen poengoppsummering, så jeg kan godt påta med seieren.

Andre søstern synes det er hysterisk morsomt med miming. Ikke min favoritthobby, men jeg ble da med. (trengte et lite avbrekk fra Wordfeud) Morsomst blir det når vi finner egne ord, alle skriver en haug hver. Det blir ikke fullt så gøy om man ikke bruker altfor enkle ord. Jeg merker at fantasien ønsker å ta kortslutning når jeg må finne ord, og da kan det ført bli litt loyd. Men jeg kom hvertfall opp med «grei hest», «hæla i taket og tenna i tapeten», popkorn, kokko, bø og lyn.

Jeg trakk både lyn og popkorn selv, og ved imitasjonen av lyn, så var jeg et øyeblikk nesten redd vi måtte ringe etter ambulanse grunnet hjertestans. Søstern lo så hun remjet og nesten dævva. Kanskje jeg bør vurdere skuespilleryrket? Pappa trakk min lapp med hælspark, jeg var enda en gang litt bekymret for at ulykken var ute, der han tok sats, hoppet og klinket hælene sammen. I mitt hode tenkte jeg det ikke helt på den måten…

Søstern holdt forøvrig på å forgå da typen til andre søstern prøvde seg på fantorangen og gåsehud. For noen scener. Trenger dere litt humor i påskedagene, dra med dere familien på mimelek. Jeg spiste faktisk litt potetgull mens vi holdt på, da kan dere jo tenke dere hvor oppmerksom jeg var på leken.

Jeg har nå kommet meg gjennom både ribbe, pinnekjøtt og bacalo til middager her. Og dessert både i går og i dag. De neste dagene blir det å rulle inn litt, føles ut som jeg har spist for en uke på disse to dagene. Jeg har knapt vært utenfor dør, for her er været mer ustabilt enn humøret mitt på de verste dagene. Var på kafé en tur med ei bloggvenninne i går da, traff henne for første gang. 3.5 time går ført når begge to har skravlesjuka. Hyggelig.

Nå kom jeg på at det er fredag, og at det søkemotordag, men Blogger fra mobilen nå, så da får det jaggu meg komme i morgen istedenfor, så kan dere late som at det er fredag da, og ergo få en ekstra fridag. Smart.
I følge en stykk kids, fra en barnehage her i Molde, som ble intervjuet på tv, så kunne vi få vite at på langfredag så fikk Jesus en spiker i foten og døde.

image

Påske idyll?

Det beste jeg vet om, som noen av dere kanskje har fått med dere nå, er å makke i senga, natten gjennom, til jeg blir gul, grønn og blå. Det vil si minimalt med søvn. Typ 4 timer, men ikke uten å våkne et par ganger så klart. Glemte jeg å ta noe å sove på i går? Ja det gjorde jeg. Håpet jeg på å sovne like likevel? Ja for pokker. Men neida, denne skrotten hadde visst ikke store planene om det gitt. Og skulle vi tillegg spise felles påskefrokost? Selvsagt. Det var knapt jeg så hva jeg spiste og drakk, men merket at kjeven gikk opp og ned, så noe knasket jeg hvertfall. Etter smaken å dømme, så var det visst både brød, hjemmelagede karbonader, egg, røyket laks, og et tygg waldorfsalat. Og varm sjokolade skled ned gapet også.

Nå er magen mett, og morgenkaffen halvveis tømt. Minstetantekidsen har støvsugd ( han er 2 år, så han har tydeligvis skills, selv om han helst så at den ikke stod på mens han gjorde jobben. Snart kommer forhåpentligvis påskeharen med egg fulle av godis. Størstetantekidsen venter hvertfall tålmodig på det. Hun har, som i fjor, strødd en sukkersti utenfor, sånn at den sukkerhungrige påskeharen finner veien hit. Minstemann danser forøvrig med støvsugerslangen, rockestøvsugerring er den nye hitten, mens «så går vi rundt om en enebærbusk» synges for full hals. Får skikkelig påskestemning av det.

Nuh må jeg avgårde for å drikke mer kaffe med en bloggvenn på byens søteste kafé. Så langt ser jeg meg fornøyd med å ha gjennomført dagens første måltid. Flere dager på rad har gått veldig bra nå. Stjerne i boka (jeg ikke har) Ha en strålende skjærtorsdag godtfolk, lat som dere har en god dag.

image

Spiseforstyrra tanker

Jeg har akkurat kommet hjem fra time med behandleren min, noe som i og for seg var en ok time, jeg fikk luftet hvordan det har gått siden sist. Som egentlig ikke har vært så veldig bra i mine øyne. I går skrev jeg innlegget «Det er ok å ikke få til alt«, men på enkelte dager så føles det bare som ren svada, da føles ikke det lille jeg faktisk har fått til en dritt. Da føles det ikke ok i det hele tatt. Alt avhenger av humøret dagen bringer meg, alt avhenger av hvor mye plass spiseforstyrrelsen tar. Jeg er litt fortvilt for tiden, fordi jeg føler at jeg sklir utfor bakken, at jeg beveger meg inn på gamle kjente stier, der jeg ikke skal befinne meg. Jeg har redskapene til å hente meg inn, men noen dager skjønner jeg ikke hvordan de fungerer i det hele tatt, at de er helt ukjente for meg, og jeg står der som et spørsmåltegn og aner ikke hvordan de skal brukes. Jeg har bare lyst til å grine over hele situasjonen enkelte dager, lurer på hvorfor det skal være så fordømt vanskelig å gjennomføre dette her.

Jeg ser fram til det 2 ukersoppholdet på Modum i slutten av april, for jeg kjenner at jeg trenger å få repetert det jeg alt har lært, et nytt spark i ræva, en ny boost som kan løfte meg opp igjen. Når det først sklir litt ut, og jeg kaver for å holde balansen, så sklir jeg bare enda mer. Kanskje kaver jeg for mye, kanskje tenker jeg for mye, jeg vet ikke. Det som er ekstra fortvilt for tiden, er at den uroen som var så sterk før, har ramlet over meg igjen. Jeg vet ikke hvorfor, men den ligger der og ulmer, gir meg hjertebank, tunge tanker, vanskelige følelser. Det føles litt som at jeg går og bekymrer meg og gruer meg for noe som skal skje, men jeg har ikke noe jeg gruer meg til. Det skjer en del positive ting framover, som jeg gleder meg, og ser fram til. Jeg jobber en god del, det er påske snart, og hele familien skal være samlet. Søstra mi med mann og barn kommer også til Kr.sund i år, og det skal bli veldig kjekt å være sammen med dem igjen. Noen uker etterpå skal jeg på et IKS-kurs (helga rett før Modum), så Modum. Deretter ny behandler som jeg er spent på, så er det Metallicakonsert i slutten av mai. Mye bra som skjer, så hvorfor denne uroen?

Timen hjalp ikke på humøret (som ikke var så bra…), selv om jeg fikk pratet og fortalt ganske så mye om hvor vanskelig jeg føler det er for tiden. Den første tanken var da selvsagt å handle inn til en overspising da jeg var innom butikken. Men jeg klarte la det være, selv om den syke delen hadde veldig lyst, så maktet ikke jeg å ha en runde. Jeg skal på trening etterpå, og jeg orka virkelig ikke å komme hjem, spise og spy, bli drit dårlig, for så å stikke på trening. For det er det jeg blir, drit dårlig, så sånn sett fatter jeg ikke at jeg i det hele tatt lar det skje når det først skjer. Jeg føler meg jo bra sånn fysisk, de dagene der jeg klarer å la være, selv om jeg føler meg bælfeit. Jeg kom meg utrolig nok gjennom dagen i går, uten å kaste opp. Til tross for at det var en helgedag, og det var eviglang. Jeg spiste 5 måltider, mye frukt og grønt inkludert, likevel følte jeg at jeg ikke gjorde annet enn å overspise hele dagen. Jeg vet jo at jeg ikke gjorde det, jeg vet at kroppen helt sikkert frydet seg over inntaket.

Jeg blir rett forbanna over at det skal være så vanskelig i perioder. Jeg vet at det er vanlig med tilbakeskritt, men faen heller da, det trenger da ikke være fordømt vanskelig! Jeg har mest lyst til å filleriste meg selv og kaste meg i veggen fordi jeg ikke klarer å ta meg sammen og sprake spiseforstyrrelsen hardere i ballene. (Nå har jeg vel egentlig aldri satt noe kjønn på den, men det er en metafor for å uttrykke hvor sint jeg er. Ikke at jeg sånn i virkeligheten har lyst til å ballesparke en gutt så det klinger bjelleklang lang vei heller da, selv om noen kanskje innimellom hadde fortjent det, høhø) Vel vel, jeg har hvertfall fått til 2 måltider så langt i dag (stod jo opp ganske sent siden jeg hadde fri fordi jeg hadde time), og det blir både kveldsmat og helt sikkert et lite senkveldssmåltid, så jeg skal nok komme meg gjennom. Jeg , og jeg skal. (Nå kom jeg på et lite sitat jeg fant i et blad på Modum, som jeg klippet ut og limte på forsiden av permen min: «Når du hele tiden skal, bør og , er det på tide å stanse opp og tenker over hva du egentlig vil» Kanskje da heller må si: Dette klarer jeg!) Jeg klarte meg gjennom butikkturen, selv om de spiseforstyrra tankene freste og hylte. Jeg har fått klaget min nød hos behandleren min, og jeg skal trene etterpå, noe jeg vet får meg til å føle meg bedre. Og forhåpentligvis kan jeg få meg en god natts søvn (det er kanskje litt for mye å håpe på?), for jeg må opp tidlig på jobb i morgen, så jeg trenger det for å føle meg opplagt.

Syt og klag, men sånn er det nå, jeg skal ikke pynte på sannheten, medaljens bakside er ikke alltid like skinnende og fin som forsiden. Bak fasaden ligger det ofte mye dritt å lurer. Jeg liker ikke dritt. Dagens mantra får være:

«Ballespark spiseforstyrrelsen. Mat er medisin!»

Siste innspurt

Jeg hadde en veldig hyggelig kveld i gårkveld, sammen med den ene søstra mi, svogeren min, hans bror og mine to små tantebarn. Det ble pinnekjøtt, multekrem og kransekake. Vin og «champis». Kjole og bukse. Det gikk bra med maten også denne dagen, selv om den dårlige samvittigheten satte inn etter å ha spist desserten, men det var siste dag i året, og jeg kunne jo ikke la oppkast være noe av det siste jeg gjorde jeg i 2011. I survived. Å være i godt selskap hjelper, og jeg kosa meg. Det smalt godt rundt husveggene da klokka slo 2012, så søstern og jeg måtte jo ta med oss et glass champis og gå utenfor for å se litt. Masse fine farver, lykter som ble sendt opp, og høye smell, akkurat sånn det skal være den dagen. Snø kom det jaggu meg også. Kanskje en uke for sent, grønn jul gir ikke akkurat mye julestemning, men vi kan jo ikke tvinge fram snø heller. Nå håper jeg bare at vinteren ikke blir så fordømt lang, nå som jula er over, kan også snøen drite i år bli værende synes jeg.

Jeg har hatt noen fine dager hos søstra mi med familie, alltid koslig å få være sammen med dem, ikke så altfor ofte det skjer. Masse gode klemmer av tantebarna var en fin avslutning på oppholdet der. Nå har jeg planta meg oppi sofaen på Modum igjen. Jeg har allerede fått tatt meg en treningsøkt, og det må jeg si var skikkelig digg assa, har ikke akkurat trent meg ihjæl i jula, og det har ikke gjort ting noe enklere for meg. Men nå er back in business assa. Skjønt jeg har jo et kne som truer meg å kollapse under meg, det liker jeg ikke assa. Ikke hva jeg ønsket meg for det nye året, men kan jo bare håpe på at det ikke blir så mye verre, da står jo taekwon do oppstarten min i fare også…gawd damn. Får bare se det an. Jeg er hvertfall veldig fornøyd med å være tilbake her, og nå har noen av de andre også begynt å komme tilbake, og gleden er stor. It feels good.

Nå er det siste innspurt her på Modum, kun 10 dager igjen av innleggelsen, så da blir det å benytte dagene godt.

Godt nyttår.

Dilemma. Jeg aner ikke hva jeg skal ha på meg i kveld. Not that you care, not that I care. Jeg har med meg en kjole, og jeg har kjøpt meg en ny bukse. Nye sko har jeg og, men det er høye sko, og jeg aner ikke om skoene står helt til noen av antrekkene. Men det er jo sko som egner seg best til å bruke ute, jeg har jo med meg et par sko som jeg kan bruke inne da, så sånn sett er det vel ikke noe å tenke på. Men jeg skal jo ut en tur også, så da bør jeg jo tenke på det likevel. Bruke begge antrekkene og begge parene med sko da kanskje? Vanskelig assa. Det enkleste hadde jo bare vært å vasse rundt i joggebukse. Men det tar seg kanskje ikke helt ut i kveld? Not that I care, men jeg skal jo være sammen med folk her, so maybe I should care? Not that you care. Men så krever vel enkelte av dere kanskje bilder, så maybe you care after all. Crap.

Her blir det hvertfall pinnekjøtt, vin og champis i kveld. Nå skal jeg ikke akkurat drikke når jeg er under behandling, men nå er det ikke sånn at jeg skal havne på noe grøftefyll, bare skåle med et par glass. Jeg har jo bare 10 dager igjen på Modum anyway, mener de at jeg gjør meg til en kriminell så får de kaste meg på haue og ræva ut. En av behandlerne der sier at man skal bruke sunn fornuft, og jeg får vel nesten si at jeg gjør det akkurat i kveld. Jeg skal bare bruke det som unnskyldning at jeg gir meg selv en belønning for det jeg har klart å fullføre til nå, er de ikke enige, så er det ikke jeg som har et problem, men de. Not that I care. Ikke i dag. Det eneste lille fallet jeg har hatt er en liten gang med oppkast, ellers har jeg fulgt alle spillereglene. Kjedelig å bare være snill også da.

I morgen ryker det tilbake til Modum for siste innspurt, må si jeg gleder meg til å se igjen alle sammen. Har savnet dem nok nå synes jeg. Dessuten vil det bli nok savning når jeg går ut dørene der 10. januar, det blir sorgen assa. En dårlig start på det nye året, that I care about. Men da har jeg april å se fram til, da jeg får treffe dem igjen i 2 nye uker. Hurra. Jeg har også Metallicakonsert å se fram til i 2012, oh my freaking god, blir ikke det heftig så vet ikke jeg. Vurderer å skrive en stor plakat hvor jeg kan fri til James Hetfield, men er stygt redd jeg får et nei. Men det er jo verdt et forsøk, jeg tror selvtilliten er såpass at jeg kan håndtere et nei. Tror jeg. Mulig jeg blir sur da, men da har han hvertfall sett meg i mengden. Kanskje jeg skal pælme opp trusa mi, skjønt det er jo en oppbrukt strategi da, litt sånn klisje. Får pønske ut noe.

Nå skal søstern og jeg ute og gå en liten tur i kulda, sånn at middagen blir en smule enklere å håndtere. Så da får jeg vel bare ønske alle gamle og nye lesere et godt nyttår og takk for det gamle. Tusen hjertlig takk for alle fine og gode tilbakemeldinger dere har gitt meg gjennom året, most appreciated. Håper dere henger på i det nye året også.

GODT NYTTÅR gamle og unge, høye og lave, friske og gale.

 

Druknet nesten.

image

Jeg rakk såvidt å oppleve litt tid med søstern med family før jeg nesten druknet i ballbingen her på lekeland. Det måtte livredning til før jeg kom meg til live igjen. Fikk nesten en sånn ball i kjeften. Kidsa derimot svømte som fisker rundt meg. Følte meg mer som en lite svømmedyktig hval. Det har vært to kritiske dager for skrotten min nå, flattrykt ræv i går, og nestendrukning i dag. Jeg måtte faktisk ty til ballpumpe for å blåse opp ræva i normal str igjen. Skjønt normal str sånn den er nå, er overdimensjonal, kanskje jeg skal tappe ut litt av luften igjen.

Frokost og lunsj er inntatt, etter å ha sklidd i monstersklie og hoppet i hoppeborg, så ble mageballongen sulten stakkars. Så da er jeg jo pliktoppfyllende og stapper i meg mat da. Aner ikke hva jeg har spist, for jeg er trøtt som en lurvete strømpe. Ble ikke så mye søvn i natt. Sovna sent, og ble vekket et par ganger av tantebarnet i natt. Hun måtte bare fortelle meg at hun måtte på do. Jeg godkjente oppdraget. I morgest ble jeg vekket av begge kidsa som stod ved sengekanten og kauka «tantooo» (det er altså det samme som tante. Helt siden hun eldste var lita, så har hun kalt meg tanto Laila. God knows why.

Nå må visst tanto være med å leke igjen, tør ikke tenke på hva hun vil ha meg med på nå. Spørs om det ikke er monstersklia igjen. Den er ganske skummel, og en bivirkning er sommerfugler i magen. Ser jeg ut som en dyrepasser? Dessuten får vi ikke gå med sko her inne, så tærne mine er nesten blitt forfryst, ser for meg koldbrann og amputering. God jul og takk for meg.

Julas to verste spisedager er snart over.

Jula, kanskje en spiseforstyrrets verste tid. Mat i alle skap, ribbe, pinnekjøtt, riskrem, is, kaker, godis. Julemiddager, juleselskap. Det er en anorektiskers skrekk og en bulimikers fest, men likevel grufulle og vanskelige dager.  Julaften og 1.juledag er de to desidert verste dagene i hele året for min del. Gjennom 16 år har spesielt disse to dagene gått med til å overspise og kaste opp, utrolig slitsomt, utrolig vanskelig å la være. Å begrense seg til kun å spise litt er bulimikerens store utfordring, i forhold til anorektikeren som kanskje ikke unner seg noe særlig i det hele tatt. Jeg har både gruet meg og gledet meg til jul hvert eneste år. Jeg liker julen med roen, stemningen, tradisjonene, men gruet meg for maten. Selv om maten har kommet opp igjen like fort som den gikk ned, så er det aldri kjekt å spise så mye når man er sammen med andre, og spesielt ikke når de man er sammen med i tillegg vet om problematikken, at de vet at rett etter at maten er spist og svelget, så skal den opp og ut igjen. I år har jeg gruet meg ekstra, nettopp fordi jeg er i behandlingen ennå, fordi oppholdet på Modum ennå ikke er ferdig, fordi jeg fortsatt sitter med en kostliste, fordi jeg fortsatt har en veiing å komme tilbake til. Målsettingen min for jula var rett og slett å komme meg gjennom den, og overleve med maten. Vi har ikke noen fast måltidsrytme her i jula, ikke 4 måltider pr dag. Vi spiser frokost og middag på julaften, 1 juledag er det koldtbord fra kl. 12 og utover så lenge besøket er her. Resten av disse to dagene går man egentlig bare å småspiser det man har lyst på, litt her og litt der. 1. juledag går man rundt og her full og uggen i magen hele dagen, av en salig blanding av julebrød, feite pålegg, julekaker, frukt og godis. Jeg tør ikke tenke på hvordan innholdet i magesekken ligger og velter seg. Jeg kjenner det. Jeg vil ikke kjenne det. Disse to dagene har jeg redusert antall måltider, fordi jeg har erstattet noen måltider med julekaker og godis. Både i går og i dag har jeg latt meg selv skli ut, unnet meg det jeg har hatt lyst på. Samvittigheten er ikke god, det må jeg si, og resten av jula vil jeg nok være veldig forsiktig. Jeg ønsker ikke at hele jula skal være et spisegilde sånn som det har vært årene før. Sånn kalorimessig så har jeg vel inntatt nok for hele uka, det føles hvertfall sånn. Jeg ønsker virkelig ikke å stappe innpå så mye av vekten skyter skyhøyt i været. Spiseforstyrrelsen er alt annet enn fornøyd.

Men jeg har greid meg gjennom de to verste dagene jeg vet om når det kommer til mat. Jeg har spist pinnekjøtt, riskrem, julekaker og godis. Jeg har spist julebrød, sylte og hjemmelagede karbonader, jeg har drukket flere små kopper varm sjokolade. Det hjalp litt på at jeg gikk meg en liten tur i går, og jeg har vurdert hele dagen i dag på om jeg skulle ta meg en joggetur. I det jeg skulle gå å skifte klær, så begynte det selvsagt å regne her, nå spørs det om jeg kommer meg ut i det hele tatt i dag, for det er jo meldt storm her, Dagmar er visst på vei. For min del trenger hun virkelig ikke komme, å være innestengt pga møkkavær tror jeg virkelig ikke hjelper på. Jeg føler virkelig for å komme meg litt ut, få litt frisk luft, og lette litt på samvittigheten over alt jeg har spist som ikke akkurat er nyttig for kroppen. Jeg prøver å ikke la tankene få komme så mye fram, la spiseforstyrrelsen ta for mye plass, men de forsvinner ikke så lenge jeg er så full i magen.  Jeg får bare se det litt an tror jeg. Mamma kunne tilby meg en paraply, men jeg tror det kan bli noe knotete å jogge med.

Jeg hadde en fin dag i går, med god mat, tradisjonsprogram på tv, og masse fine gaver. Jeg trodde jeg skulle dævve når jeg åpnet gave fra søstern, svogern og tantebarna min…For denne jenta her fikk en opplevelsesgave. Noe å se fram til, 5 måneder fram i tid. Ca. 3 uker etter at jeg skal på ettervern på Modum. 23 mai, Valle Hovin, og på programmet står Metallica. Fy faen, det blir så heftig det! Timer hvor jeg kan sikle på James Hetfield, the man himself. Jeg skal dit sammen med svogeren min og hans bror, og jeg er visst blitt lovd å få sitte på skuldrene til min svogers bror, og han vil kave oss lengst mulig fram mot scenen. I’m gonna be in heaven! Glede!

 

 

De to verste dagene i jula er snart over, og jeg har kommet meg gjennom, og overlevd. Jeg er fortsatt oppkastfri. 2-0 til meg.

Spiseforstyrrelsen skal settes på den store styrkeprøven.

Målsettinger og forventninger til julen er gjennomgått allerede i dag. Vi fikk i oppgave å lage en collage om hvordan vi ser for oss at julen kommer til å bli. Hver eneste dag vil bli en utfordring, og for min del blir det maten, og regelmessigeten som blir den største utfordringen. Når skal jeg spise? Hva skal jeg spise? Hvilke erstatninger? Jeg har fått tatt med meg noen næringsdrikker, sånn i tilfelle det skulle bli litt vanskelig med enkelte måltider. I første omgang vil jeg drikke det som kveldsmat i kveld siden jeg reiser før kveldsen her, og frokost og lunsj i morgen når jeg kommer hjem. Jeg blir hjemme hos meg selv i morgen, før jeg reiser videre til Kr.sund lille julaften, og jeg tror ikke jeg orker å handle inn noe særlig mat, for jeg vet ikke om jeg skal være hos meg selv i romjula. Dessuten er jo butikkene åpne da også, i tilfelle det skulle bli sånn at jeg reiser hjem. Store deler av jula må jeg ta litt på sparket, jeg kan ikke skrive ned alt i minste detalj, for jeg vet f.eks ikke hva jeg har lyst til å spise der og da. Det blir en utfordring, og jeg vil prøve å få til dette her på egenhånd. Jeg har satt opp trening på planen også, men om det blir gjennomført gjenstår å se. Dørstokkmila er ekstra høy når det er jul. Jeg må bare se det litt an.

 

Om en time blir det julegudstjeneste her, jeg har hørt prat om at ansatte her skal gjennomføre noe, men jeg aner ikke, blir uansett til at jeg og flere andre fra gruppa går bort. Jeg er ikke akkurat en kirkegjenger, men det er koslig når det er jul. Nå har jeg riktig nok kun vært i kirka på julaften bare en gang, men stemningen er jo koslig. Om to timer blir det julemiddag. Ribbe og riskrem. Jeg har blandede følelser angående middagen. Jeg blir alltid stappmett av middagene her, så sånn sett vil det bli ubehagelig, og i tillegg skal jeg sitte der i kjole, men det får stå sin prøve. Vi skal sitte sammen med personalet vi har her, så jeg tror det blir hyggelig jeg. Rett etter middag reiser jeg herifra, inn til Oslo, hvor jeg så langt har planer om å treffe et par stykker, og det ser jeg fram til. Bloggervenner er kjekt. Jeg er sånn ca ferdig med å pakke, julegavene til de andre i gruppa er levert, og nå sitter jeg her med hårfarve, så jeg er strax klar for resten av dag. Jeg drar herifra med ambivalente følelser, jeg skulle egentlig ønske at innleggelsen hadde kommet utpå nyåret en gang, sånn at jula hadde vært lengre fram i tid. At jeg hadde vært litt mer rustet til å møte jula enn jeg er nå. Å hoppe rett inn i den mens jeg ennå er under behandling her er vanskelig, men det får jeg ikke gjort noe med. Jeg har gjort avtale med primærkontakten min her at hun kan ringe meg i løpet av romjula, og det synes jeg er veldig greit. Med henne kan jeg prate om de vanskelige tingene, om det oppstår noe jeg synes blir ekstra tøft. Jeg har selvsat også muligheten til å reise tilbake hit i romjula om jeg synes det blir vanskelig å være hjemme, men jeg skal prøve å komme meg gjennom jula. Jeg gruegleder meg. Gruer meg mer enn jeg gleder meg i år. Men det kan jo hende det går bedre enn jeg antar. Håper på det.

I går pynta jeg juletreet vi fikk her på avdelingen. Måtte sette opp lys og få på pynt helt alene, for her var det ingen som hoppet opp av sofaen for å hjelpe til gitt. Takk for hjelpen liksom. Men jeg har hvertfall erfart at jeg nesten er den fødte juletrepynter. Å mekke sammen julepynt derimot…Hva er greia med at å sette sammen noe sånt inneholder en fordømt framgangsmåte som virker helt på trynet? Og i tillegg så ligner det ikke en gang bildet som er på pakken? M og jeg satt og mekket hver vår greie. Hun en nissefar, og jeg en nissejente. Det ble jo nesten helt på tryne, nesten det verste jeg har sett. Jeg hadde store problemer med å få den fordømte jenta til å stå stabilt på beina, så ut som hun hadde tatt seg et par drammer for mye. Jeg måtte vri og vrenge helt på kroppen hennes for å få henne til å stå noenlunde oppreist.

 

Ingen av dem står godt plantet med begge beina på jorden. Skakk og jævlig. Dessuten skulle jakka til nissefar ha vært helt lukket, han skulle liksom ikke blotte brystet. Dessuten så er håret på høyresiden der langt ned på kjaken hans. Ser ut som har vært på grøftefylla et par dager. M slet skikkelig for å få disse beina til å bli som de egentlig skulle, og når hun endelig fikk begynt å sette på lua hans, og sy sammen jakken, så ramla pokker meg hele beinsystemet rett av og nedi gulvet. Jeg trodde jeg skulle dævve. Pga at kroppen ble så skviset sammen, så hang ikke beina helt sammen en gang, og det endte med at det så ut som nissefar tok et kneløft.

 

Vi er kanskje ikke akkurat noen eksperter på å lage noe sånt, hvertfall når utstyret ikke tilsvarer forklaringen på oppskriften. Hurra.

På tide å komme seg i dusjen og hoppe i kjole før kirka og mat. Ønsker dere alle en fin dag.