The struggle within.

Det hyler og skriker, det kravler og kryper. Faen til uro, faen til rastløshet. Til tider er det som nesten ikke til å holde ut. At jeg skal gå på veggen, eller å skulle klikke mentalt, bli enda mer mentalt koko enn jeg allerede er, eller hvertfall føler meg. At jeg ikke har gått på veggen allerede er et under, at jeg ikke har krympet meg i fosterstilling eller gått til grunne virker som et under. Jeg føler meg ikke viljesterk bare fordi jeg holde ut, for det føles som et sant helvete når det står på som verst. Å jobbe for å holde meg unna overspising og oppkast. Noen mener, eller opplever, at bare de kommer over den første kneika, de første dagene, så går det litt bedre. Jeg føler det ikke sånn i det hele tatt, fordi det bygger seg ut så voldsomt på innsiden at jeg tror det skal eksplodere en dag. For meg har det alltid gått bra på dagtid, og utover dagen, selv om det en sjelden gang har hendt at en sånn episode har vært min «frokost», for å sette det helt på spissen, men det er når kvelden begynner å nærme seg at det bygger seg opp voldsomt. Det er ikke nødvendigvis sånn at denne trangen ikke kommer bare fordi jeg har noe å gjøre, noe å pusle med, den kommer likevel. Det trenger ikke hjelpe at jeg har vært på trening og fått ut litt energi, eller at jeg har truffet noen, vært sosial. Trangen er der likevel.

 

Jeg har nevnt noen ganger de siste måneden at jeg har tatt en del skritt (mange)tilbake, at det ikke går helt som jeg hadde sett for meg etter oppholdet på Modum, som jeg hadde håpet på. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke kom til å gå ut derifra frisk som en frisk, for jeg klarer tross alt å være realistisk. Jeg hadde trengt et mye lengre opphold om det skulle ha gått i oppfyllelse. Om det skulle ha blitt snakk om et nytt opphold, så hadde jeg måtte begynne nesten helt fra scratch igjen. Jeg kjenner at jeg ikke er helt klar for det igjen akkurat nå, det avhenger også av en del andre ting som jeg ikke har helt klarhet i akkurat nå. Jeg vet jeg burde ha gjort det, at det hadde vært lurt, men som sagt, det avhenger av noen faktorer. Så jeg gjør det jeg får til.

 

Det har ofte gått galt de siste måneden (sprekk etter sprekk), og det bygget seg opp til å bli veldig ofte igjen. Men nå klarer jeg også å ha dager der jeg kommer meg gjennom. Jeg vet jeg burde ha gitt meg selv et stort klapp på skulderen nå, likevel har det vært veldig vanskelig og det overskygger på en måte det jeg har fått til. Men denne uken har jeg faktisk kun hatt en dag der det gikk litt skeis. 1 av 7 dager. Jeg vet det er bra, men det føles ikke bra, sett fra den spiseforstyrra delen. Det verste er det at jeg faktisk blir veldig dårlig etter å ha kastet opp, fordi jeg får elektrolytt forstyrrelser, med kaldsvette, skjelvinger og voldsom hjertebank. Det kan vare en stund, og jeg ser bare fram til at det skal gå over. Hver gang tenker jeg at faen heller, dette er for jævlig, hvorfor gadd jeg? Det er kanskje feil ord å bruke, å gidde, gadd, likevel er det det jeg tenker. For jeg slipper i det minste å ha det sånn på dagene jeg klarer å overleve det hele. Etter en liten stund, så er trangen der på nytt, og jeg har «glemt» hvor jævlig det faktisk var/er. Jeg er avhengig, og det er vel flere som kan relatere seg til hvor vanskelig det er å komme seg ut av noe man er avhengig av. Det er faen så tøft og vanskelig, hvertfall når man står ganske så alene midt oppi kampen. Nå mener jeg ikke at jeg ikke har noen der i det hele tatt, og at jeg ikke går i behandling og får hjelp, men det er kun 1 time i uken, innimellom lengre, og folkene som heier på meg fra utsiden, er nettopp det, på utsiden. Jeg vet også at det er jeg som må kjempe denne kampen, på egenhånd, med de utenforsidene som heier på meg fra utsiden. Men siden ting er som de er nå, så er det ment to be at jeg skal være her akkurat nå, og så kommer dagen der motivasjonen er på plass igjen, for den ramlet av lasset en eller annen plass på veien bak meg.

 

Nå som det har gått dager der jeg har holdt ut og holdt ut, så er jeg også veldig irritabel. Det skal ikke mye til før det koker i meg. Og det kan være små ting som at noen chatter samtidig som at folk skal spille wordfeud eller drawsomething og jeg har noen andre ting jeg må gjøre. At jeg er sulten, at armer og knær verker, at en lyspære går. (Jeg har forresten tatt kontakt med fysioterapeut, som kunne fortelle meg at det var en ventetid på 3-6 måneder). Jeg prøver å distrahere meg selv, drite i å gi feedback på spill på mobilen, lese en bok, glane på tv, vaske og  rydde, gå tur. Uten at det hjelper nevneverdig. Jeg kjenner også på at det er et ork å skulle blogge, jeg begynner på innlegg, skriver et avsnitt før det bare stopper helt opp, og jeg sletter hele greia. Couldn’t care less. Det er faktisk utrolig at jeg har skrevet alt dette uten å slette eller bare lagre det som kladd. Men jeg er irritabel fordi jeg føler at jeg burde gjøre det. Slette eller lagre som kladd.

22 thoughts on “The struggle within.

  1. Det er som om du beskriver min hverdag slik den har vært etter jul. En rastløshet og uro uten like. Tanker som presser seg på, trang til å gjøre noe.Det å holde ut uten å gå helt til grunne betyr ikke at ting er ok. Det er vondt å holde ut.

    Jobber du for tiden? Jeg har klart å holde på jobben. Det gir jo noe positivt påfyll å ha noe annet enn sykdom.

    Det er forskjell på innleggelser. Noen ganger akutt, noen ganger planlagt. Om du ikke er klar for et slikt opplegg som Modum har, har du tenkt på korter innleggelse på et dps eller lignende for å hindre noen skritt bakover? Det handler jo ikke alltid om å gå framover, men å hindre og dempe for store tilbakefall.

    • Jeg har positive påfyll i hverdagen også, og jeg klarer å glede meg over dem, å være tilstede..heldigvis. Jeg ser ikke for meg hva en kort innleggelse skal gjøre egentlig, jeg har aldri trengt det før, og jeg klarer meg jo… ❤

  2. Den rastløsheten og uroen der kjenner jeg godt. Bare at jeg får den i forhold til å ruse meg og ikke sf/oppkast. Den er vondt å vanskelig og ikke minst uutholdelig. Jeg har enda ikke funnet den magiske oppskriften som kveler uroen. Så stort sett holder jeg ut og noen ganger ikke.
    Stor klem ♥

  3. For min del handlet bulimidelen av spiseforstyrrelsen om en del følelser, den urofølelsen som jeg fant en «snarvei» for å bli kvitt. Anorexiadelen tok bort alle de andre følelsene og jeg satt igjen et tomt skall med masse uro.
    Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg har klart å komme meg ut av bulimidelen, men noen punkter har jeg: en masse løfter til de jeg er glad i (og som «flink jente» holder jeg det jeg lover), en ny leilighet som jeg ikke vil grue meg å komme hjem til, og en haug med lister over hva jeg skal gjøre når trangen kommer.
    Men kjenner følelsene av sinne, irritasjon og uro kommer og går enda, jeg må bare ha nye strategier hele tiden.

    • Jeg har også en sånn liste (eller hvertfall ting) som jeg prøver å gjennomføre når uroen kommer. Jeg leser, jeg trener/går turer, ute og tar bilder, ser tv, sitte på nett, vasker og rydder og ja..men det er ikke alltid at det hjelper, men det utsetter..

  4. Uff kjenner igjen den uroen bare at jeg ikke er flink for tida, klarer ikke å stå i mot, så du er flink jeg velger å si det for jeg mener det virkelig, vet at det er vanskelig å se selv oppi kaoset❤.. Legger igjen en klem og håper det letter litt snart, er så vondt når det er sånn. Når den frustasjonen er på værst da må jeg å tenne i ovnen 5 ganger og bruke 2 aviser,, bare slukker og slukker.. da klikker jeg..:S
    En goood klem og mange❤❤ <3< 3

    • Det handler vel ikke om å være flink heller. Vet ikke hva jeg skal kalle det jeg, for ingen ord føles riktig..eller, jeg vet ikke hvilket ord jeg skal bruke..Tusen takk❤

  5. Jeg ser at du har det vanskelig, og jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å slite med den psykdommen du har.
    Erfaringen min med psykdom så går det i bølger, og en føler ofte at en er tilbake til «start» at all den jobben en har gjort ikke har noe betydning, men det har den.
    Du har stått eller står opp i noen vanskelige valg som kan gjøre psykdommen verre for en periode.
    Jeg håper at den perioden du er i snart går over og at du snubler litt mindre og klarer å se den enorme jobben du har gjort og gjør.
    Ønsker deg bedre dager

    • Jeg vet at den jobben jeg har gjort er av betydning, og jeg tross alt har tatt store skritt. Men noe vil vel falle på plass etterhvert håper jeg..Tusen takk🙂

  6. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og jeg synes du beskriver følelsene dine på en god måte. Håper du får det litt bedre etter hvert og at uroen blir mindre. Uansett synes jeg du er både tøff og sterk som står i det! Heier på deg❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s