Å bli sett utenfra.

Hei verden, jeg har ikke daua.

Som jeg fortalte behandleren min i går, så er jeg bare helt blank i hodet for tiden, eller tom, eller svart, alt ettersom hvilket ord du vil bruke. Skrivelysten har sunket drastisk, ikke fordi jeg har mistet interessen, men jeg føler at alt er sagt eller oppbrukt, selv om hver dag er ulik, eller tilstanden varierer. Men mye er jo som tidligere, og jeg føler derfor at mye vil bli på repeat, og dermed blir det på en måte umotiverende å skrive også, if that makes sense.

Jeg går fortsatt på kurs, og det er positivt innspill i hverdagen. Jeg våkner opp og gleder meg til å dra dit, til å treffe fine mennesker som jeg setter stor pris på, for jeg trives så godt sammen med dem, og det gir meg noe. Det er ikke alltid sånn at jeg lærer noe nytt hver dag, men likevel gir det meg noe, og det føles bra, for vi skaper jo tross alt noe likevel, fordi båndene oss i mellom blir bedre, vi prater godt sammen, vi har et godt samhold, og vi deler av oss selv. Jeg føler meg hvertfall veldig trygg sammen med dem, og klarer derfor å slappe av og være meg selv. Der og da har jeg det bra. Det tunge kommer i etterkant, når jeg skal hjem, for der er hverdagen som den stort sett alltid har vært, dermed blir kontrasten også veldig stor og synlig, fine timer vs tilstanden sånn den har vært lenge, tung og vanskelig. Så oppgaven hver dag blir å komme seg gjennom, til dagen er over.

Jeg hadde som sagt time med behandleren min i går, og nå som det har vært påske, så er det to uker siden sist. Helt greit i grunnen, for jeg føler at jeg ikke har så mye nytt å komme med likevel, at det ikke er så store endringer på andre plan enn oppdateringene fra kurset som selvsagt varierer. Men hun får hvertfall innblikk i hvordan det står til, så det er vel nyttig for henne. For min del blir det gjentagelser, både i hva jeg forteller, og hvilke tilbakemeldinger jeg får, selv om dette med tilbakemeldinger som repeteres også kan være en god og nyttig ting så klart. Så sånn sett plager det meg ikke akkurat. I går ble jeg kun overrasket over ett plan, der hun hadde endret synspunkt på en sak. Tidligere var vel dette helt omvendt, at vi begge var på motsatt side av hva den andre mente, men jeg ser, og skjønner hva hun mener nå, for jeg har jo hele veien sagt det selv også. Men ja, jeg ble bare litt overrasket over at hun hadde endret syn på det punktet. Det har vel med det å gjøre at jeg sier det som det er, uten å pynte på noe, kanskje ser hun det, og jeg mistenker at min forrige behandler kanskje har sagt noe, uten at jeg skal si det for sikkert. Men på en måte er det jo greit at hun tar det til etterretning også. Dessuten ga hun meg en oppgave (eller utfordring) til neste gang (om to uker), så da har jeg noe å jobbe med..phew.

Uten at jeg skal si så altfor mye, så går det vel i grunnen ikke så veldig bra, noe som selvsagt gjør at jeg blir litt motløs. Men jeg verdsetter hvertfall alle de positive innspillene jeg får/har i hverdagen. Jeg tar vare på dem. For et par dager siden fikk vi i gruppen en liten oppgave, der vi fikk utlevert en post-it lapp hver hvor vi skulle skrive navnet vårt og klistre den på plassen vår, og så skulle vi alle gå rundt og skrive ett positivt ord til hver av de andre. Hvilken oppfatning vi har av hverandre, hva vi synes/mener, eller lagt merke til. Vi har tidligere fortalt litt om oss selv, hvordan vi er som person, eller hva som beskriver oss, så jeg ble ikke sånn kjempe overrasket over ordene jeg hadde fått på min lapp, for de beskriver meg ganske godt, selv om jeg, om jeg skal være selvkritisk, ikke alltid klarer å si om meg selv, eller til enhver tid mener. Det var spesielt ett ord der jeg ble veldig overrasket over, for jeg føler ikke at det stemmer i det hele tatt. Det var jo hyggelig at det ordet ble tatt med da, at andre oppfatter meg helt annerledes enn hva jeg selv oppfatter meg som. Det var en del borte den dagen vi fikk den lille oppgaven, så det endte opp med 6 ord. Ordene som stod på min lapp ble: Aktiv, morsom, snill, engasjert, kreativ og selvsikker. Ordet jeg ble mest overrasket over var «selvsikker». Jeg føler meg ikke mye selvsikker, samtidig har jeg jo blitt mer selvsikker de siste årene. Jeg tør å åpne meg og dele vanskelige ting, jeg kan si ifra, si mine meninger. Jeg tar sjanser og jeg kan utfordre meg, selv om noe virker skummelt. Så det ligger vel noe i det. Samtidig er jeg jo veldig trygg i den gruppen, så da blir det kanskje enklere å tørre å være litt selvsikker også.

De andre ordene beskriver meg vel ganske godt, hvertfall i den settingen der (og i andre så klart…), for jeg prøver jo å være hyggelig med alle, involverer meg, gir klemmer,smil og fine ord. Jeg slipper vel ut noe gullkorn innimellom, selv om de kan være aldri så tørre. Jeg er veldig aktiv og engasjert både i timene og andre aktiviteter, og kreativ når det kreves. Jeg har stått foran forsamlingen og pratet, og forteller om erfaringer med sykdom. Så jeg gjør meg hvertfall ikke usynlig, og det er vel bra. For meg er det også viktig å vise engasjement, om det er å lytte og følge med, eller delta aktivt. Å få disse ordene fra de andre var veldig kjekt, for det er jo gjerne sånn at andre ser på oss på andre måter på noen områder, enn hva vi selv klarer å se/mene/tro om oss selv. Og av og til er det jo greit å bli motbevist, spesielt når det kommer til det å få kompliment eller positive tilbakemeldinger, for vi mennesker er altfor flinke til å kritisere oss selv. Hvor fint hadde det ikke vært å gi en sånn lapp til noen hver dag, med noen positive ord, eller å få noen sånne ord? Mange av oss burde vel vært flinkere til å gi kompliment også kanskje, og jeg for min del burde så absolutt vært flinkere til å ta til meg kompliment istedenfor å tøyse dem bort. Jeg har hvertfall gitt noen komplimenter i dag, så da har jeg jo gjort noe riktig, høhø.