2 år..

Jeg burde vært i senge for lengst. Natteravn som jeg er, så sitter jeg her foran pc’n og klokken er litt over halv fire på natten. Jeg skal opp om ikke så mange timer, så burde jo seriøst fått meg litt søvn, men det hjelper ikke stort å bare ligger der og vri seg heller, når søvnen nekter å komme. Hjelper heller ikke å ligge og høre på at typen snorker..Så da tenkte jeg å slå til med enda et innlegg her, så kort tid etter det forrige. Jaggu meg lenge siden jeg har blogget så tett. Men jeg har jo tross alt et forhold jeg heller prioriterer.

Men nå fikk jeg lyst til å blogge litt igjen. Dra litt tilbake i tid, for for 2 år siden, på denne tiden, var jeg på Modum. 2 år!! Det er helt sykt å tenke på at det er så lang tid siden jeg ble innlagt. Jeg har jo vært tilbake på to ettervern etter selve utskrivelsen i januar i fjor, så sånn sett er det jo ikke sååå lenge siden jeg var der, og det gjør at det føles enda merkeligere at det faktisk har gått to år. Men høsten vil nok, i noen år til kanskje, nå minne meg om Modum. Jeg satt og kikket gjennom noen bilder her tidligere i natt, fra blant annet Modum. Fine minner, med fine folk og et nydelig sted. Jeg savner stedet og menneskene, men ikke så mye selve opplegget. Nå får jeg nesten noia av tanken på å skulle legges inn på nytt der, men nå er jo situasjonen annerledes også, med tanke på at jeg er samboer. Kunne ikke tenke meg 3 måneder uten han nå. Men kunne godt ha tatt en tur dit, for jeg savner virkelig omgivelsene, stemningen, roen.

Jeg satt nylig og leste et par innlegg fra disse dagene for 2 år siden. Dag 5 og dag 6. (9. og 10.oktober). To kriminelt vanskelige dager som jeg husker veldig godt uten at jeg må lese om dem for å friske opp. Dag 5, og jeg hadde etter å ha kommet meg gjennom den dagen, klart min første målsetting, som var å klare å slå rekorden min på 4 oppkastfrie dager i strekk. Det hadde jeg ikke klart på over 1.5 år i forkant. Men det hadde sin pris å komme seg gjennom den dag. Jeg hadde mitt første sammenbrudd. Jeg holdt på å gå opp i limingen, jeg var så inni helvete urolig og rastløs, og uansett hva jeg gjorde for å distrahere meg selv, få tankene over på noe annet, gjøre noe for å forbedre situasjonen, så gikk det bare ikke. Jeg travet rastløs fram og tilbake i korridorene, gikk ned til biblioteket, fant en bok, satte meg, og leste 4 setninger, uten at jeg fikk med meg det som stod. Jeg prøvde på nytt igjen, men ikke faen. Jeg klarte ikke sitte rolig. Jeg gikk opp igjen, laget meg en kopp kaffe, gikk for å sette meg ned. Satt i et par minutter, der jeg makket i ulike stillinger, før jeg ga opp. Jeg helte ut kaffen igjen, uten at jeg hadde tatt en eneste sup. Jeg skalv og ristet, måtte støtte meg til en stol på kjøkkenet for jeg trodde jeg skulle ramle sammen. Jeg laget en ny kopp, travet fram og tilbake, og gikk til slutt og satte meg i sofaen der jeg noen minutter tidligere hadde prøvd å finne roen. Jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle gjøre for at det skulle bli bedre, og tårene bare trillet i ren fortvilelse. Jeg møtte da for første gang to av de fineste miljøvaktene der, og de satte seg ned for å prate med meg. Siden jeg ikke kjente dem, så føltes det bare så utrolig kleint og vanskelig, men de var jo så fine. Og jeg fikk mitt første møte med mindfulness. «Pust. Pust heeeelt ned i magen. Konsentrer deg fullt og helt om pusten. Vær her og nå. Bla bla bla..». Nei, det funket ikke. For jeg har alltid hatt en tendens til å puste fra brystet og opp, aldri fra helt ned i magen. Det hjalp vel egentlig ikke så mye å prate med dem sånn sett, men det var hvertfall kveldsmat like etterpå (ikke at det hjalp heller), så jeg satt i det minste sammen med de andre jentene. En forferdelig dag, og i tillegg var det selvsagt søndag, og ingen av behandlerne var på jobb.

Dagen etter var vel den verste dagen. Mandag, og den aller første veiingen. Jeg hadde da spist 4 måltider daglig siden jeg kom (foruten den aller første dagen, da vår første måltid var lunsjen). Magen var stappfull av mat, uten at den hadde kvittet seg med så mye. Systemet hadde vært fucka opp i så mange år, og nå som den fikk jevnlig påfyll, som den ikke var vandt med, så stoppet det helt opp. «Helt vanlig» fikk jeg høre. Å gå 3-4 dager uten å kunne gå skikkelig på do (bommelom), så føles hvert eneste måltid som et helvete. Jeg gikk mett fra det ene måltidet til det andre, og da kan du bare forestille deg hvordan det føles når ingenting kommer ut. («Det går seg til» sa de. Jæææædda…når da????). Jeg kjente jo allerede etter første dag med fulle måltider at vekten hadde gått opp. Jeg så det, og jeg kjente det. Klærne ble merkbart strammere på 1-2-3. Ja, over natten. Jeg prøvde å bruke fornuften (skjønt det var jo ikke så mye av den tilstede på den tiden), og tenkte at det var naturlig at jeg ville gå opp når kroppen ikke var vandt med å få så mye mat. Og jeg forberedte meg mentalt på at jeg hadde gått opp maks 4 kilo. Det føltes jo som 10, men bare for ikke å overdrive, så la jeg det på 4. Bare sånn for å ha litt å gå på. Håpet jo selvsagt at det ikke var mer enn et par kilo. At vi skulle veies først etter lunsjen, gjorde selvsagt ikke saken bedre. 2 måltider + drikke i magen, med klær på???? Det blir jo ingen reel vekt av det!!!! Samtidig som jeg visste akkurat det, så forsvant den tanken da jeg måtte gå på vekten. 6.5 kilo opp på 5 dager. Jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Det var som å få en knyttneve i magen. Jeg var så sint at jeg trodde jeg skulle sprekke (det føltes bokstavelig talt sånn ut også). Jeg ville bare bryte oppholdet der og da og reise hjem, for å gå ned de kiloene igjen. Jeg trodde ikke jeg skulle holde det ut. På 5 dager hadde jeg gått fra å være «grei nok» vektmessig (ikke greit i det hele tatt fortalte spiseforstyrrelsen meg, til tross for at jeg var undervektig), til å bli smellfeit. Så fort. Og jeg skulle være der i 3 måneder. Jeg så verden falle i grus.

Det var to fæle dager å gå gjennom, men jeg overlevde jo, selv om det føltes som jeg ikke skulle gjøre det. Jeg gråt mine bitre tårer mang en dag, men bet samtidig sammen tennene og kjempet videre. Jeg gråt innvendig hver eneste dag, fordi kroppen forandret seg, jeg gråt åpenlyst mange dager, under måltider, og omtrentlig hver eneste mandag da vi hadde ny veiing. Opp opp opp. Det stoppet aldri. Jeg kan ikke helt si hva det var som likevel drev meg til å stå på videre, det var nok en blanding av ulike ting. Jeg ville vise at jeg faktisk jobbet mot spiseforstyrrelsen, som jeg skrev under på kontrakten at jeg skulle. Jeg ville ikke skuffe de andre, og jeg ville klare å nå alle målsettingene jeg satte meg, koste hva det koste ville. Og det kostet. Det kostet faen meg svindyrt. Men jeg stod på. Hver mandag og hver fredag satte vi oss nye målsettinger for uken, og helgene. Hver eneste gang gjennom hele oppholdet, satte jeg meg som mål å fortsette å klare å være oppkastfri. Hver eneste dag ble derfor en ny rekord for meg. Jeg ordnet meg med en kalender der jeg for hver dag jeg kom meg gjennom oppkastfri, klistret på et klistremerke. Bare for å få det «Svart på hvitt» hva jeg faktisk hadde klart. Jeg følte meg verre og verre for hver eneste uke som gikk, fordi kroppen forandret seg, så der og da klarte jeg ikke føle noen stolthet over det jeg hadde fått til. Noe primærkontakten min klarte å minne meg på, få meg til å innse. «Se på kalenderen din, ser hvor mange dager du har klart. Det er fantastisk. Jeg har jobbet her i nesten 30 år, og aldri sett noen jobbe så hardt som du». De ordene gjorde noe med meg, i forma av at de satte seg fast i hodet mitt. At hun ga meg et så stort kompliment og skrøt av den harde jobben jeg gjorde, for hun visste hva det kostet. Hun hadde sett det så mange ganger før. Likevel klarte jeg ikke å kjenne på stolthet selv. Til tross for at det var mange beinharde dager (spesielt mandagene), og jeg ved et par anledninger stod bøyd over doskåla for å kaste opp, så holdt det i 84 dager før jeg hadde en sprekk. Det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klare å gjennomføre. Aldri i verden. Men det beviser jo bare at det faktisk er mulig.

Det var trist å skrives ut derifra, for selv om det var tøft, så var det så mye fint som veide opp for det. Det var trygt og godt å være der. Innimellom ønsker jeg meg tilbake, men samtidig orker jeg ikke tanken på å gå gjennom det samme igjen, + at jeg som sagt ikke kunne tenkt meg å være borte fra kjæresten så lenge. Jeg vet selvsagt at det hadde vært bra for det lange løp, for framtiden, likevel er ikke det noe jeg ønsker nå. Jeg hadde et fint og nyttig opphold, og burde nok sånn egentlig (sånn fornuftig sett) hatt et opphold til, for repetisjon og oppfriskning hjelper alltid. Men nå er jeg i en litt annen fase på enkelte områder, så jeg får bare se hva behandlingen jeg har nå fører meg. Jeg sitter uansett igjen med mange erfaringer etter oppholdet, jeg har tross alt ikke glemt alt, selv om spiseforstyrrelsen igjen har et sterkt grep om meg. Jeg får bare fortsette meg å minne meg på følgende:

* Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid.

* Små skritt. En dag av gangen.