Full av følelser, men tom for ord.

Det spinner rundt og rundt oppi hodet, det står aldri stille. Masse tanker. Jeg kan bli litt sliten av for masse tanker, og hvertfall når jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne for å fortelle om dem, eller hva jeg skal si, eller hvem jeg skal si det til. Jeg kjenner at jeg blir litt små gal av alt som svirrer rundt. Gjør meg litt frustrert og oppgitt. Nå har jeg ikke tenkt å gå i detalj om alt her, for noe er personlig. Samtidig har vi da denne spiseforstyrrelsen og alt den bringer med seg, og det er jo ikke rent lite. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si om situasjonen, noe er som før, noe er forandret, eller forbedret, for øyeblikket. Maten..der er det litt som før (overspising og oppkast, spiser stort sett det samme som før), samtidig har det gått ganske så bra når det kommer til middagene. Jeg har spist og beholdt veldig mange middager siden det nye året startet (jula nevner vi ikke…). Det går riktignok i salater med ulikt tilbehør (feta, kylligkjøttdeig, laks.. eller wok. Jeg burde nok turt å spise andre ting også, men jeg er ikke helt der nå. Så jeg er fornøyd med at jeg faktisk spiser og lar kroppen få beholde mat. Det er fortsatt vanskelig å være mett, men jeg minner meg selv på hva jeg har spist, og at vi kanskje skal på trening etterpå, eller skal ut på ett eller annet, og det gjør det enklere å klare å beholde det. Selv om jeg ikke får i meg tilstrekkelig i forhold til aktivitetsnivå, så er den dårlige samvittigheten ute og går likevel, den forteller meg at jeg har spist altfor mye i løpet av dagen. Jeg skyver det vekk, vil ikke tenke på det.

Sliter fortsatt mye med tanker om kropp. Liker ikke det jeg ser i speilet, eller føler når jeg har på meg tettsittende klær. Ett øyeblikk vil jeg trene på meg mer muskler (er i gang med mer styrketrening igjen), og i det neste vil jeg ikke ha muskler, men gå ned i vekt. Bør spise regelmessig og sunt, få i meg masse proteiner, så vil jeg ikke ha mat i det hele tatt, sånn egentlig. Jeg vil stramme opp den rumpa da (trener mye styrke på rumpe/lår), men når jeg tar på meg buksa (ikke joggebuksa nei), og kjenner at rumpa tar litt mer plass i den, så vil jeg pokker ikke ha muskler i den i det hele tatt. (Joda, det vil jeg, hadde sett verre ut om det var tom for alt..). Men ja, skjønner du tegninga? Er så ambivalens at jeg tror jeg skal grine. Dette her er selvsagt arbeidsområdet hos fysioterapeuten, kropp, fokus på kropp. Vil jeg det, sånn egentlig? Nei. Trenger jeg det? Ja. Det fine er jo at hun snur litt på ting, og spør om jeg ikke kan se og tenke omvendt av det jeg gjør. Vinkler ting på en litt annen måte enn andre behandlere, selv om hun ikke spør eller forteller meg noe jeg aldri har vært borti før. Jeg liker henne, hun er fin å prate med. Og det er variasjon i timene, det liker jeg. Vi gjør både øvelser og har pratetimer. Jeg har time med henne i morgen (dvs i dag, siden vi har bikket midnatt). Og vi skal jobbe med ryggøvelser, og ja…kropp. For første gang siden jeg begynte hos henne, så kjenner jeg på at jeg ikke har lyst til å dra til den timen, nettopp pga det vi skal jobbe med. Nettopp fordi tanker og opplevelse av egen kropp er så påtrengende og sterk akkurat nå. Kanskje vil det hjelpe at jeg drar, kanskje vil det bli verre en stund, jeg vet ikke. Jeg har ikke tenkt å skippe unna altså, jeg drar, men kanskje fortelle henne hvordan jeg har det. (Da vil hun hvertfall at vi skal jobbe med det..*sukk*)

Jeg har ikke tatt kontakt med psykologen for hva jeg vil videre. Rett og slett fordi jeg ikke aner hva jeg trenger at han skal hjelpe meg med. Jeg vet ikke helt hva jeg trenger hjelp til (nå jobber vi jo med kropp hos fysio da..), og ikke vet jeg helt om jeg klarer noe nå. Ambivalensen er enorm, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre i forhold til videre behandling hos han. Og hvem kan jeg prate med for å finne ut hva jeg skal gjøre?? Jeg trenger en psykolog for å prate om hva jeg skal gjøre videre med psykologen. Føler meg helt låst i den situasjonen. Men jeg har hvertfall fysioterapeuten.

Ellers…kjærligheten går finfint. 9 måneder allerede. Snart et helt år jo. Han er en fin fyr assa. Gir meg masse komplimenter, og det går ikke en dag uten at han forteller meg at han elsker meg. Kjærlighet er med på å bevare kjærligheten dere.

Blir litt foto også ja…

 

Så er det snart jul igjen.

Dæven døtte, nå er det lenge siden jeg har blogget. På den måten har tiden gått fort, men hverdagen sånn generelt oppleves ikke å gå like fort. Nå er det jo sånn at jeg føler jeg har skrevet meg helt tom for alt, og jeg gidder jo ikke gjenta meg selv i det uendelige med å skrive det samme dag ut og dag inn. Derfor er det meget stille fra denne fronten, selv om det selvsagt skjer en del ting. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen (ok, her gjentar jeg meg selv litt), jeg vil ikke dele alt som har med privatlivet mitt å gjøre, ikke i detaljer, og ikke med alle og enhver mann. Og så er det jo sånn at nå som jeg har samboer, så er det andre ting enn blogging som er viktigere. Jeg sitter faktisk meget sjeldent på pc’n, det er som regel tlf som blir brukt, og jeg orker ikke blogge fra den.

Kjærligheten går bra, vi hadde 8 måneders dag her på onsdag (høhø, må jo feire hver måned, for det vil nok sikkert ikke skje for evig). Så da stakk vi en tur på kino for å se Hobbiten, som forøvrig var awesome. Husker ikke sist jeg var på kino, men det er lenge siden, vi snakker om år. Tror det kan ha vært «Engelen» jeg så da, og det er jo en stund siden den kom. Var kjekt å dra på kino igjen da, og filmen skulle jeg jo se uansett, men det er slitsomt å sitte i de stolen der over lengre tid, for ryggen blir ikke så veldig begeistret for det, og skinkene dovner og sovner rett som det er. Men kom jo gjennom. Vi har en plan om å se Kill Buljo også, men den er jo ikke like lang, så det går bra.

Humøret har gått litt opp og ned den siste uke. Vi har hatt en veldig trist hendelse innad i familien som har satt i gang mange følelser. Det går greit, men det har blitt mange tårer. Livet kan virkelig være urettferdig til tider. Det gjør det ikke så mye bedre at det kom så tett opp mot jul, men sammen skal vi komme gjennom det og klare å ha det fint likevel. Jeg reiser hjem på lille julaften, og blir der i noen dager. Min kjære kommer 1.juledag, og så reiser vi til hans familie lørdagen i romjula og blir der til 1.nyttårsdag. Vi må jo fordele oss, så ingen blir forsømt, høhø. Feirer julaften hver for oss i år hvertfall. Som vanlig gruegleder jeg meg til jul. Jeg elsker julen, men så er maten vanskelig. Men jeg har jo vært gjennom dette i så mange år, at jeg kommer gjennom det i år også. Men nå har jeg hvertfall verdens beste kjæreste sammen med meg også, så det kan jo bli bedre enn ventet. Tiden får vise. Får fokusere på det koselige med julen, å være sammen med familien og svigerfamilie, se fine filmer på tv, gå i pysj, være omringet av nisser osv. Kanskje vi får til at begge familiene samles også? Mine foreldre ble invitert til min kjæres på søndag som var (min kjære hadde bursdag da), de hilste på hverandre for første gang, så det var jo kjekt.

Nå er behandling avsluttet for i år. Jeg hadde min siste time med fysioterapeuten forrige uke, og psykolog i går. Jeg har ny time med fysio like over nyåret, men har ikke avtalt noe videre med psykologen. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre på det området. Vi hadde en liten prat om det i går, og jeg måtte jo bare si det jeg mente og følte. Vi har jo pratet om mye i timene jeg har gått hos han, men jeg føler ikke vi har hatt noe struktur, og jeg føler jeg står på stedet hvil. Så da vet jeg ikke helt om det er hensiktsmessig. Alle mine behandlere har hatt ulike måter å jobbe på, så han har jo sin, så det er jo ikke hans feil, om jeg skal kalle det feil. Jeg aner jo ikke en gang hva jeg trenger (om jeg hadde visst, så hadde vel ting gått litt bedre..), og dermed blir det jo også litt vanskelig å legge opp løpet i behandlingen. Nå har jeg gått hos psykiatrisk sykepleier, sosionom, fysioterapeut, spesial psykolog og psykolog. Jeg har hatt timer med ernæringsfysiolog (To ganger. En her i fylket + hun på Modum). Jeg har hatt samtaler med treningspedagog, og altså innleggelse. (Der har jeg pratet med personer med ulik bakgrunn). Jeg har jo blitt friskere/bedre av de ulike typene av behandling, på enkelte områder, men det essensielle står der fortsatt. Kanskje fordi jeg ikke helt vet hva det essensielle er, og derfor heller ikke aner hva jeg trenger? Så hele greia føles litt håpløst egentlig. Men, jeg har jo som sagt satt opp ny time med fysioterapeuten da, og vi jobber jo psykomotorisk, så jeg er ikke helt uten behandling. For noen er det den type behandling som fungerer best, så vi får se hva jeg ender opp med. Det er hvertfall helt opp til meg hva jeg velger å gjøre med tanke på timer hos psykolog. Jeg har tenkt mye på det, og må bare fortsette med betenkningstid før jeg tar kontakt og gir beskjed. Jeg aner ikke hvilke andre alternativer jeg har her i byen, så føler jeg står litt i stampe. Men det er ikke sånn at jeg gir opp altså, jeg vet jeg trenger behandling, men ikke helt hva. Erfaringer tas i mot med takk.

Ja, det var det hele. Det er tvilsomt at det blir noe mer blogging fra denne kanten før jul, så da får jeg bare avslutte med å ønske dere alle en riktig god jul. Kos dere som best dere kan, og ta vare på hverandre.

 

Hvorfor er det så vanskelig å akseptere kroppen?

Som regel er sulting, overspising med påfølgende oppkast, overtrening osv. kun symptomer på bakenforliggende årsaker. Å prøve og endre på kroppens utseende blir på en måte sykdommens språk utad. (Dette gjelder ikke nødvendigvis for alle som sliter med en spiseforstyrrelse). Om det gir noen mening? For de som selv sliter med en spiseforstyrrelse kan nok forstå hva jeg mener her, for de som ikke sliter, kan det kanskje ikke være like enkelt å forstå. Følelser kan være fryktelig vanskelig å prate om, for når man ikke alltid helt vet hvordan man skal formidle dem, hvordan skal man da få andre til å forstå? For mange blir da, det å skade seg selv på ett eller annet vis, den «enkleste» måten å forklare på. Det blir kanskje et stille skrik om hjelp. For noen, ikke alle. Å skade seg selv på ett eller annet vis, er strategier for å få vekk følelser og vonde tanker som kan være vanskelig å holde ut, samtidig som det er vanskelig å prate om det. Skam er et stort og viktig ord her. Det holder mange vekk fra å tørre å prate om det. Selv om det i årenes løp er blitt mer fokus på spiseforstyrrelser, så er det fortsatt et godt stykke igjen til at tabuen er helt borte. Jeg husker selv hvor vanskelig det var å skulle meddele andre at jeg frivillig kastet opp. Heldigvis er jeg over det punktet, det er heller ikke det første jeg nevner, akkurat den delen, det gjør jeg kun hvis noen ikke helt vet hva bulimi innebærer. 

Sånn samfunnsutviklingen har blitt med årene, hjelper det ikke på noen som helst måte at fokuset er så kroppsrettet. Sånn eller skli bør du se ut, slik eller sånn er det eneste «eneste riktige». Heldigvis er det blitt en smule mer fokus på kvinnelige former, at det slettes ikke er forkastelig å ha noen kilo på kroppen. Kvinner skal ha former, det er helt naturlig. Samtidig vil jeg nevne at mange er naturlig tynne, uten at det betyr at de sliter med en spiseforstyrrelse. Og deres kropper er naturlige sånn de er. Vi er forskjellige, og det igjen betyr at det ikke finnes noen fasit på hva som er normalt. Men, igjen, så er det store mørketall på hvor mange som sliter med mat/kropp/vekt. Og det at samfunnet har et så stort fokus på kropp, så blir dette en triggerfaktor som gjør det vanskeligere for mange å være/bli fornøyd med kroppen sin. Meg inkludert. Nå er det ikke nødvendigvis sånn at alle blir påvirket av fokuset på kropp som samfunnet innprenter oss med, for kroppen er ofte (men ikke alltid), symbolet utad for mange (ikke alle) som sliter med en spiseforstyrrelse. Dette kan være gjeldende for alle typer spiseforstyrrelser. Anoreksi, bulimi, tvangsspising, ortoreksi (overfokus på sunnhet og trening). 

For meg startet alt dette med en diett som gikk over styr. Ikke at det nødvendigvis trenger å være den utløsende faktoren, men det var der fokuset mitt på kropp og vekt ble vekket. Jobben var å få vekten ned for hver veiing jeg skulle på (fulgte et opplegg med diett, trening, veiing, over en viss tid). Så for meg, ble kropp helt fra starten av, sammen med vekten, hovedfokuset. Jeg var, og ble med tiden, veldig opptatt av hvordan jeg så ut. Gikk vekten ned, ble jeg mer fornøyd (selv om jeg i utgangspunktet ikke var fornøyd. Fra jeg startet det opplegget altså, jeg var aldri opptatt av kropp og vekt før det), og gikk vekten opp, følte jeg meg mislykket, og dagen var ødelagt. Jeg målte (og gjør det vel tildels ennå må jeg innrømme) min egenverdi i forma av hva vekten viste meg. Jeg må samtidig si at jeg nå på langt nær veier meg så ofte som jeg gjorde før innleggelsen på Modum. Da veide jeg meg hver morgen og hver kveld, hver eneste dag. Nå kan det uker og måneder mellom hver gang, og da kun på morgenen. Jeg har tildels bedre dager når jeg ikke veier meg, selv om jeg hele tiden er bevisst kroppen og kiloene mine. Likevel føles det bedre og ikke se tallet på vekten.

Det er for meg, fryktelig vanskelig å akseptere at kroppen endrer seg i form av vektoppgang. Selv om jeg vet at jeg har former (noe som som sagt er naturlig for kvinner), så vil jeg til tider ikke ha dem, mens andre ganger er det greit nok. Som jeg såvidt nevnte i forrige innlegg, så ønsker jeg f.eks heller en rumpe med form, framfor en helt flat en. Og for å få en rumpe med former, så bør det være litt muskler der. Og muskler betyr en aldri så liten vektøkning. I hode blir det derfor helt feil, og da vil jeg ikke ha en rumpe med former. (Joda, jeg vil jo det, dette er spiseforstyrra tanker). Men det er dette med de fordømte kiloene opp som er vanskelig å akseptere. Det er formene, med kiloene, som er vanskelig å akseptere. Endringen kroppsmessig (ergo kilomessig) er vanskelig å akseptere. Mot slutten av oppholdet mitt på Modum, sa min primærkontakt til meg; «Du burde egentlig hatt et litt lengre opphold her du nå, for nå begynner du å jobbe med kroppsaksept». (Etter nye endringer på innleggelser på Modum, er det nå fastspikret at et opphold er på rundt 3 måneder, uten mulighet for forlengelse, sånn det var tidligere). Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, for mitt bilde på egen kropp var likt hele veien, helt fra før vurderingsoppholdet til utskrivelsen. Jeg hadde toppscore på skjemaet vi fylte ut opptil flere ganger (for å se på eventuelle endringer på ulike områder), altså, toppscore på hat over kroppens utseende. Men, hadde jeg kunne forlenget oppholdet (noe jeg kunne tenke meg), så hadde det kanskje kunne endret noe, i positiv retning? Jeg har vanskelig for å se for meg at det kunne ha blitt sånn, men samtidig var det jo en del andre ting som endret seg mens jeg var der, også noe jeg hadde vanskelig for å se for meg før innleggelsen. Det tyder jo på at alt er mulig, bare man får jobbet med det lenge nok. Repetisjon, repetisjon, repetisjon gjør noe med en. (Believe it or not).

Jeg føler meg fortsatt for stor i egen kropp, og har fortsatt vanskelig for å se at jeg skal kunne klare og endre oppfatning av min egen kropps utseende. At jeg en dag skal klare og akseptere kroppen min sånn den er/blir. Jeg har lett for å legge på meg (crap!! Spiseforstyrra tanke igjen…), og derfor vil kroppen min gå opp en del kilo til for å komme dit der kroppens egen trivselsvekt vil ligge. (Ikke den vekten min spiseforstyrrelse ønsker den skal være). Og den (kroppens vekt) ønsker normalt å ligge omtrentlig der den var da hele denne dritten startet. Mitt spiseforstyrra hode ønsker på langt nær å være der. Jeg var der sånn ca. ved utskrivelsen, men jeg var så misfornøyd med å være der da jeg ble skrevet ut, og ville bare ned igjen. Likevel holdt jeg meg sånn ca. der i noen måneder i etterkant. (Jeg gikk til og med opp et par kilo til da jeg trente styrke som en gud). Ikke at jeg følte meg fornøyd på noe vis, men jeg hadde en noenlunde ok rutine på maten. Jeg klarte til en viss grad å forholde meg til noe som lignet kostlisten jeg hadde ved innleggelsen (kalorimessig). Dette fordi jeg hadde repetert på dette over en periode på 3 måneder. Det gikk bedre utover oppholdet, uten at jeg skal gå så langt som å si at det var lett.

Men, tilbake til overskriften, hvorfor er det så vanskelig å akseptere kroppens utseende? Hvorfor er det så vanskelig å håndtere og akseptere at min kropp har mer kilo på seg enn andres kropper, når jeg vet at vi alle er ulike? Hvorfor er det, i mitt syke hode, så viktig å veie mindre enn det som er normalt for min kropp? Handler det om at jeg føler jeg tar for mye plass? At jeg føler jeg blir mer synlig mer flere kilo? Er det et problem å være mer synlig? Er jeg mer synlig? Er det i det hele tatt en problemstilling? Jeg vet pokker meg ikke. Jeg skulle ønske at jeg visste, at jeg hadde svarene, for da hadde det kanskje vært litt enklere å jobbe med det. Kanskje ligger det der i underbevisstheten min og ulmer, og kanskje vil det dukke fram etterhvert, men akkurat nå merker jeg ikke noe til det. Kanskje vil det skje noen endringer underveis i behandlingen med fysioterapi, der vi jobber psykomotorisk (bevissthet på kropp), og ny psykolog (som har bitt seg fast i dette med kroppsaksept etter de to timene jeg har hatt så langt). Jeg hadde min andre time med han på fredag, og temaet var mye kropp. Jeg svarer etter beste evner når vi prater, men den dagen jeg får spørsmål om hvorfor det er vanskelig å akseptere kroppen (noe jeg innbiller meg at jeg kan få), så er det godt mulig at jeg blir svar skyldig. 

 

 

Vanskelig kropp å akseptere…

Its been a while.

Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg skal komme med en liten update herifra, uten at det har blitt noe av (obviously..). Har begynt å tenke noen ord i hodet, og så bare…neeeei, ooorker ikke likevel. Føler liksom ikke at jeg har så mye nytt å komme med, skjønt det har jo skjedd mye siden sist. Jeg tenker at det kanskje ikke har noe nytteverdi her inne, men for meg personlig betyr det alt. Selv om det er 1.5 måned siden jeg skrev sist, så er det folk innom bloggen og leser. Så da tenkte jeg at jeg kanskje skulle skrive noen ord likevel da, sånn at det kan være noe nytt når folk tar turen innom liksom. So, whats been up? Jo..jeg har blitt samboer igjen. For de som har fulgt med her inne, så fikk dere kanskje med dere at det gikk rimelig fort i svingene når det kom til dette forholdet. Vi hadde kjent hverandre sånn ca. 1 måned før vi ble sammen, men begynte liksom ikke å henge skikkelig sammen før etter noen uker, og vips vaps så var vi sammen etter noen fine turer og magiske stunder sammen. Han har vært her fra dag en, hos meg altså. Og her blir han. (Slipper han ikke nå, for å si det sånn). På søndag som kommer nå, har vi vært sammen i hele…hold dere fast…4 måneder. Aiaiaiai. Og jeg har vært like forelsket hele veien. Jeg har det så bra sammen med han. Og familien hans…ååååååh, de er så fiiiiiine alle sammen.

Jeg har et vikariat i en jobb jeg trives veldig godt i, men det er litt usikkert på hvordan det blir framover, av ulike årsaker, så får bare se hvordan det blir. Jeg trives hvertfall veldig godt.

Ellers…torsdag skal vi endelig få kommet litt i gang med IKS-gruppen vår. Vi skal hvertfall ha et møte, og se hva vi kommer fram til der. Vi har fått en forespørsel som jeg synes høres spennende ut, så får se hva vi kommer fram til angående det. Mandag neste uke har jeg endelig fått time hos fysioterapeut. Det tok bare en ren evighet, men nå skal jeg hvertfall nedover og høre hva de mener og tror kan være lurt. Om det i det hele tatt er hensiktsmessig med noe behandling der. Jeg må riktignok ordne meg en ny legetime før timen, for de vil ha en nyere henvisning, siden den jeg har er ett år gammel…så skal bestille time til lege om et par dager. Neste tirsdag har jeg min aller siste time med nåværende behandler. Hun blir borte fra jobb i en del måneder framover, så da fant vi ut at det beste da er å henvise meg til privat psykolog. Dette ble gjort for noen måneder siden, men ikke hørt noe enda. Det stresser meg ikke, for jeg er lei av behandling (og har lyst til å ha en tilværelse uten), men vet samtidig at det kanskje ikke er så smart å kutte ut all behandling. Så jeg nyter heller tiden jeg har uten. Det er en god stund siden jeg har hatt time nå, for behandleren min har hatt sommerferie. Helt greit.

Såå, hvordan går det da med spiseforstyrrelsen? Jo..nei..det går, på et vis. Det går ikke glimrende, det går ikke kjempebra, men..greit? Jeg tryner ofte, det er sjeldent det går dager der oppkast ikke er inne i bildet, men likevel føler jeg at det går..greit? Jeg spiser flere måltider om dagen, så jeg får i meg mat. Riktignok er jeg redd for en del typer mat, så det går mye i salater med ulike typer proteinkilder, cottage cheese blandet med yoghurt og frukt. Men, innimellom blir det også litt andre ting. Jeg kan (svært sjeldent må sies) spise litt pizza, og det har vært grillmat. Jeg har også nå hele tiden brød liggende (typ veldig mørkt brød med mye fiber. Sånn som holder seg vel og lenge). Jeg spiser det ikke daglig, men flere ganger i uken. På den måten får jeg også i meg litt pålegg. Jeg bruker ikke smør, men majones, så jeg er ikke så ekstrem som jeg en gang var. Vekten har gått opp noe etter at jeg fikk kjæreste, men selv om det freaker meg litt ut, så er det ikke sånn at jeg gjør alt jeg kan for å få vekten ned igjen. Jeg er fortsatt medlem på treningssenteret, men nå går det en ren evighet mellom hver gang jeg er der. Jeg foretrekker heller kvalitetstid med Mr.Right. Vi farter en del rundt, og går litt turer, så jeg er ikke stillestående i det minste. Jeg sykler også ofte til jobb, og går en god del i jobben. Så jeg får beveget meg litt likevel. Jeg kan vel gå så langt som til å si at jeg klarer å være litt mer avslappet i forhold til kropp/vekt. Men det må også sies at det ikke er like avslappende når/om vekten går mer opp..

Å være mett er fortsatt veldig vanskelig, selv om det er salat med ett eller annet i. Jeg prøver da så godt jeg kan og roe ned kranglingen oppi hodet mitt. Som regel går det greit, fordi vi som oftes finner på noe etterpå, men innimellom går det også bokstavelig talt i do. Jeg klarer også å unne meg diverse, uten at det tar livet av meg (ikke at jeg tror det vil gjøre det uansett da..). Jeg er sjuk etter både salt og søtt, men det søte er enklere å beholde enn det salte. Jeg er fortsatt like hekta på varm sjokolade og maoam f.eks. Og nå er også iskaffe en greie. Må ha det, bare mååå ha det. Det er litt enklere å få til måltider når jeg har Mr.Right ved min side. Og det blir naturlig at vi lager mat sammen. Jeg synes det er godt at han vet alt, det gjør det litt enklere. Jeg synes riktignok synd på han når spiseforstyrrelsen er på sitt verste, og lager et sant helvete når vi er i butikken. For da kan sinne og irritasjon være veldig tilstede. Når den ikke får det som den vil. Vi har hatt noen samtaler i etterkant av butikkturer der jeg har vært hissig og irritabel, og det bare er kaos i hodet. Han kommer med masse forslag på mat vi kan lage, og jeg er sur og tverr, fordi enten er det uaktuelt å spise og beholde den maten, eller så har jeg ikke lyst på det han foreslår, men heller mat jeg kan overspise og kaste opp på. Dette går selvsagt utover han også, som blir frustrert og oppgitt. Men vi får som regel pratet ut om det, og så gjør vi nye forsøk for hver gang vi er innom butikken. Av og til går det bra, andre ganger ikke. Må bare nevne at i dag måtte vi innom tre ulike butikken for å handle (noen butikker manglet det vi trengte…), og det var for meg utfordring x 3. Jeg var med inn i to av dem, den tredje lot jeg være å bli med inn i. Vi gikk ut fra alle butikken uten noe som helst som spiseforstyrrelsen kan fråtse i.

Vekten er også noe jeg har holdt meg unna i noen måneder nå. Jeg har den stående, men går ikke på den. Selv om jeg ser at vekten har gått litt opp, så vil jeg ikke se tallet som bekrefter det. Jeg vet at det vil sette i gang noe oppi hodet mitt, selv om jeg er forberedt på vektoppgangen. Så enn så lenge så er det nok mest fornuftig å la det være. Kroppssjekkingen er dessverre fortsatt tilstede. Jeg målet, klyper og klemmer. Og jeg gransker kroppen i speilet og alle vinduer jeg går forbi. Vel, ikke alle gamle vaner kan endres på kort tid. Det viktigste er at Mr.Right liker meg som jeg er.

Jaaah, dette ble en lang oppdatering det, trodde faktisk ikke jeg hadde så mye å skrive om, høhø. Jaja, da vet dere hvordan ståa er sånn ca. Skal ikke se bort i fra at jeg plutselig er tilbake igjen neste gang.

 

Still alive

Yo.

Jeg hakke dævva helt enda, jeg har bare fått noe som ligner litt mer på et liv enn tidligere. Ikke sånn kjempemasse mer, men litt. Dagene går liksom med til litt matnyttige ting (oooh the sweet ironi). Altså, ikke bokstavelig talt altså (ordet matmessig mener jeg). Og da blir blogging nedprioritert, naturlig nok. Jeg oppdaget at det er nesten en måned siden sist jeg skrev, så jeg tenkte at det kanskje kunne være på sin plass og oppdatere en smule.Sånn er det når det er kjæreste inn i bildet, kan jo ikke gjøre hva som helst da, han må jo nesten få litt pleie og omsorg han også. Ikke at det er synd på han altså, for han får min oppmerksomhet, høhø.  Ikke at jeg har så voldsomt mye å fortelle anyway, for alt kan jo tross alt ikke fortelles. Maten vet jeg ikke helt hva jeg skal si noe om, pretty much same old? Hvertfall ikke langt ifra. Men jeg får da i meg mat, så det er da noe. Så lenge gubben er her, så spiser jeg hvertfall, om enn mat jeg er trygg på (selv om jeg kan freake ut av det også til tider, fordi jeg innbiller meg at jeg har overspist).  Å gå i butikken er fortsatt en stor utfordring, for jeg har lyst på absolutt alt hver eneste gang vi er innom. Noe som betyr at jeg har lyst til å overspise og kaste opp. Lyst på alt= behov/trang til overspising.

Jeg er veldig åpen med typen, så han skjønner tegninga når jeg sier at jeg har lyst på alt. «Er du der igjen nå ja…». Jepp, stort sett all the time… Så innimellom er det han som er «streng» og sier at vi ikke skal handle mer enn det som var planlagt. Andre ganger er det utrolig nok jeg som må ta tak og si «Du trenger ikke, gjør du vel?», når han har lyst på noe. (Noe som da er ment at begge skal spise altså, ting som jeg normalt sett har overspisinger på, som is, potetgull, sjokolade osv.). Han har skjønt, og sett, (og jeg har fortalt) at jeg kan være meeeeget irritabel i handlesituasjoner, fordi det å være i en matbutikk er en av de største triggerne for meg. Jeg får virkelig lyst på alt, og om jeg ikke har mulighet til det, så kommer sinnet og irritasjonen til overflaten. Ikke så mye sinne da, men mest irritasjon. Det er jo spiseforstyrrelsen som freser, men det er jo jeg som lirer det av meg. Jeg trenger faktisk at typen kan si at vi ikke skal ha noe unødvendig (for is, potetgull, pizza, sjokolade osv er jo strengt tatt ikke nødvendig, hvertfall ikke hver dag), selv om den spiseforstyrra delen av meg kunne ha banket han sønder og sammen de gangene han tar tak. (Neida, jeg er ikke voldelig, så det kommer ikke til å skje). Det ganger meg jo tross alt, at vi kommer hjem uten crap som jeg kaller det. Jeg strever likevel med maten, for det å være mett er en av de vanskeligste tingene for meg, da spiller det ingen rolle hva det er jeg blir mett på, så det går ofte galt uansett. Daglig.

Jeg forteller det som det er til behandleren min også, og sist time spurte hun om jeg har tenkt mer på et eventuelt nytt opphold på Modum. Jeg kjenner at det stresser meg enormt bare det å tenke på det, nå tør jeg faen hakke meg ikke. Jeg klarer ikke snu dette på egenhånd (noe som også skaper irritasjon), men jeg makter ikke tanken på store kostlister nå. Jeg spiser 3-4 ganger daglig, så jeg får uansett i meg mat, og jeg fungerer på denne måten. Mye er bedre nå som jeg er i et forhold igjen, med en som lytter, og spør. Det er nesten mer synd på han, som ofte spiser mye av det samme som meg (han spiser også litt andre ting i tillegg da), her florerer det ikke akkurat det mat i kjøleskapet… Han går ned i vekt, mens jeg har gått opp et par kilo siden vi ble sammen…haff. Jeg har redusert treningen min kraftig også, men vi går mange turer. Vi er blitt sånne «Vi går på stikk-ut turer mennesker». Vi har tatt mange turer allerede, og har planer om mange til. Vi kombinerer dette med foto, så vi får glede x 4 av turene (turene i seg selv, foto, trimmen og hverandre). Jeg synes kvalitetstid med han er kjekkere enn treningen på treningssenteret, selv om den spiseforstyrra delen av meg banner og steiker fordi jeg ikke hardkjører meg på spinningsykkelen, for turer kategoriseres ikke som trening). Men jeg velger det jo tross alt selv, så jeg prøver å ignorere de tankene.

Jepp, det var en liten update fra sofakroken. Legger ved noen bilder helt til slutt her, bare for å vise hvorfor jeg foretrekker andre ting enn å blogge nå…

 

 

When things go right, I cant go left.

Det er rart hvor fort ting plutselig kan forandre seg, og ofte når man minst venter det. Det er kanskje den mest spennende måten det kan skje på, når det hele kommer litt overraskende på, fordi du ikke så for deg at det skulle komme. Livet mitt siden utskrivelsen fra Modum i januar i fjor har på noen områder vært veldig turbulente og vanskelig, samtidig som at det på andre områder har vært overkommelig og spennende. Det har vært håp, og håp som brast. Det har vært pågangsmot og motstand. Motivasjon, og ambivalens i store doser. Oppturer og nedturer, fine stunder, og mye tid med mange ensomme stunder. Det har vært håpløshet, og glimt av tro på at det en dag må ordne seg på noen områder. I mars kom endelig en mulighet jeg kunne gripe fatt i, noe som ga meg håp om at nå skulle jeg få komme i gang med noe som ville endre seg på enkelte områder. Noe lysnet endelig litt, dagene fikk lyspunkter som gjorde at jeg våknet med et smil om munnen, og jeg kjente på glede fordi jeg skulle tilbringe tid med fine mennesker. Kurset jeg har gått på en stund nå har gitt meg veldig mye positivt, mye lærdom, hyggelige stunder og mye latter. Nedturene kom da jeg gikk ut dørene der, og jeg igjen var på vei hjem til timer med bare meg selv, og det lite innholdsrike livet, der tiden kun bestod av bøker, trening og bulimi. Veldig mye lesing, veldig mye trening, veldig mye bulimi. Jeg har vært ganske nær det området jeg var på før innleggelsen på Modum. Jeg har over lengre tid tenkt tanken på at det ikke er mulig å bli frisk, og at jeg bare skal godta at sånn vil det for alltid være, og at jeg kan leve med det. Jeg er jo vandt med det, og jeg klarer meg. Jeg er veldig ambivalent, og jeg lyver om jeg sier at ambivalensen nå er borte, selv om situasjonen enda en gang har endret seg i en ny positiv retning.

 

Likevel har ting på en måte gått litt på skinner, det har gått litt lettere. Jeg tenker her på spiseforstyrrelsen. Jeg var hos min behandler for tre uker siden, der hun utfordret meg til å prøve og reduser mine runder med overspising og oppkast fram til neste time. Jeg hadde time med henne igjen nå på tirsdag, og jeg hadde klart meg kun i to dager av to uker. Jeg fikk ikke noen ny utfordring på samme tema til neste time om to uker, men jeg fikk nesten klar tale om å dra til legen for å ta en ny blodprøve. Jeg er virkelig ikke klar for blodprøve, jeg hater det, men jeg må likevel få gjort det, for mitt eget beste, og fordi hun faktisk setter ned foten og er litt «streng». Det er i grunnen det jeg trenger, for jeg har egentlig aldri blitt noe særlig utfordret, eller fått klar tale tidligere. Så det er greit, selv om jeg hele veien har hatt fine blodprøver, selv om alt virker å være normalt på det området. Men, jeg har likevel, når det kommer til spiseforstyrrelsen, klart meg nå i 6 dager (når denne dagen er over, og jeg har stor tro på at jeg kommer meg gjennom i dag også), uten overspisinger og oppkast. Jeg har nemlig fått enda en positiv faktor i livet nå, etter 3 år er jeg ikke lengre singel. Dagene har tatt en ny vending, jeg har tilbrakt dagene med kjærsten hver eneste dag i over en uke fram til nå, noe som har gjort at tiden har vært fylt av annet enn ensomhet og lange dager uten stort annet enn trening og dø tid. Suget og trangen til overspising har dermed vært svært minimale. Inntaket av mat har ikke av den grunn økt betraktelig, men likevel har jeg hatt dager der jeg har spist ting jeg vanligvis overspiser og kaster opp på. Vi hadde filmkveld her om dagen, der jeg spiste både smågodt og litt potetgull, nesten helt uten dårlig dårlig samvittighet. En del av grunnen til det var at jeg ikke hadde spist så altfor mye annet den dagen, men likevel ville dette til vanlig ha vært nok til at det hadde kommet opp igjen. Det beste var at det var helt greit.

 

I helgen tilbringer jeg tiden sammen med han hos foreldrene hans, til tross for at forholdet vårt har vært offentlig kun i hel dag (woop woop, todagers jubileum). Han har allerede hilst på mine også, for et par uker siden, men det var fordi vi hadde en spontan tur til Kr.sund, av helt andre grunner. Og når vi først var der, så måtte vi jo innom for kaffe. Vi kom her i går ettermiddag, rett til dekket bord omtrent, for da var det klart for middag, med dessert. Det var riktig nok salat til middag, men jeg spiste også is med jordbær og blå til. Også dette uten dårlig samvittighet og trang til å kaste opp igjen. Det ble også litt sjokolade en stund senere. Det var i grunnen min kveldsmat i går. Nå som jeg er her, så blir det ikke varm sjokolade, så sjokoladen hvertfall, kan regnes som den koppen jeg egentlig får i meg omtrentlig daglig, siden det var veldig mørk sjokolade. Nå er det snart frokost på oss (det har vært minimalt med søvn den siste uken, så vi fikk endelig sovet ut litt i dag, og derfor blir det også litt sen frokost her, høhø), før vi skal ut og sjekke ut omgivelsene her. Eller, omgivelsene bli ny bare for meg så klart. Så kameraet skal med, blir jo tross alt nye motiv for meg, noe annet enn de traurige samme fjellene jeg ser dag ut og dag inn. Vi håper på sol til kvelden, for da kan det bli enda mer solnedgang. Woop woop. Jepps, det var siste nytt herifra, og det er jo noe helt annet enn de såkalte «nyhetene» jeg kommet med det siste året. Jeg har det bra og er fornøyd.

 

Vår og kjærleik.

 

Dagene er litt bedre.

Kurset har virkelig gjort meg godt, jeg har fått et lite nettverk igjen, der jeg henger en del sammen med noen av dem også på fritiden. Mennesker med felles interesse for foto, noe som gjør at det ble en fototur på atlanterhavsveien på lørdag, og noen halvveis planer for flere turer er lagt. Det har blitt noen turer på kafe` og besøk. Ensomheten har ikke vært så mye tilstede i det siste, og det føles veldig bra. Helgene har lenge vært veldig lange uten særlig innhold, så jeg har sett fram til ukedagene da jeg har fått være sammen med gruppen igjen. Men denne uken + helgen som har gått, så har jeg vært på rånetur til Kr.sund, der jeg også fikk sett familien igjen, kaffe med en venninne ute i solen + fototur med en flott solnedgang på lørdag, og hyggelig besøk på søndag. Innimellom har jeg også fått gjennomført mine treningsøkter og lest bøker. Det er godt at dagene går, og at de er fylt med masse positive og fine innspill. Det gir hverdagen mening.

Det har dessverre ikke så altfor mye innvirkning på spiseforstyrrelsen, og jeg har ikke akkurat fått gjennomført så mye av utfordringen jeg fikk av behandleren min for to uker siden, men jeg har hvertfall klart å gjennomføre et par dager, og samtidig redusert en del episoder, så det er jo noe, om det er aldri så lite. Det betyr likevel ikke at absolutt alt virker helt håpløst, for jeg ser positivt på tiden framover, der det nå ligger muligheter for ulike endringer. Jeg er åpen for ulike endringer som vil komme, og bare det føles veldig godt. Jeg tar fortsatt en dag av gangen, og ser hva som skjer, uten at jeg ønsker å utdype det noe særlig mer akkurat nå hvertfall.

I morgen har jeg time med behandleren min igjen, så er litt spent på timen, samtidig som det ikke frister så veldig å dra dit. Men jah, jeg drar dit selvsagt. Har i grunnen ikke så mye mer jeg vil dele nå, annet enn noen bilder fra lørdagen. Det var magisk.

 

 

 

 

 

Kan hjertet banke ut av posisjon?

Jeg kjenner mye på voldsom uro og rastløshet for tiden, det virker som at det aldri skal roe seg. Jeg trener av meg noe, går av meg noe, men det forsvinner ikke fullt og helt. Jeg klarer liksom ikke slappe av, eller nyte fritiden. Den går meg på nervene, det føles som at jeg hele tiden står på vent. Til at tiden skal gå, til jeg skal på trening, til jeg skal legge meg, til at dagen skal bli ferdig og den neste kan komme til jeg skal på kurs. Her og nå? Hva er det? Jeg har det i minnet, å prøve å kjenne etter, være her og nå, men når denne uroen og rastløsheten holder på å kvele meg, så vil jeg ikke være her og nå. Da vil jeg bare ha det bort. Jeg vil kjenne på tilfredshet, ro, få dekket behov, men ikke alle disse blir oppfylt.

I dag har det vært helt kriminelt ubehagelig. Jeg aner ikke om det var de fire små koppene med kaffe på kurset, eller om det er det vanlige (altså denne uroen og rastløsheten som er det konstant), men det har vært helt for jævlig. Hjertet banket så det kjentes ut som det skulle eksplodere veggimellom. Det har vært tungt å puste, som i den kvelningsfornemmelsen jeg nevner over, jeg følte meg tung i kroppen, og veldig veldig urolig. Dette her var spesielt ille i tiden etter jeg kom hjem fra kurset, og fram til jeg  dro på trening. Jeg satt da og leste i en bok, slappet av litt. Men det er ikke enkelt å slappe av når hjertet banker så det omtrent vises på utsiden. (Ikke utenfor altså, men utenpå kroppen). Jeg klarte riktignok å konsentrere meg om innholdet i boken, men følelsen forsvant ikke på noen måter. Jeg har kjent en del på denne kvelningsfornemmelsen i det siste, det er litt på samme måte som når det er tungt å puste, at du ikke får dratt inn nok oksygen, eller som når du bare puster fra brystet og opp, og ikke trekker pusten helt ned i magen. Jeg vet at jeg veldig ofte puster på den måten, noe jeg mer eller mindre er bevisst over, og når jeg kjenner på denne følelsen av at det er tungt å puste, så puster jeg hvertfall helt fra magen av og ut. Blåser det skikkelig ut liksom, som en blåsebelg. Men det hjelper ikke en pøkk. Så da begynner jo tankene mine og vandre litt i retning mot angst og små panikk da. Jeg har vært borti mennesker med panikkanfall, men dette er jo ikke i nærheten av det helle da..Det er hvertfall veldig ubehagelig. Får vel gjøre et eksperiment med litt mindre kaffeinntak i morgen, men det har heller ikke vært så ille tidligere heller da.

Jeg er dessverre av den typen at jeg bekymrer meg mye også, og store deler av uroen ligger nok der også. Samtidig som jeg har den bulimiske delen da. Det har gått skikkelig ille på den fronten i det siste, en forverring av den allerede forverrede situasjonen. Utfordringen jeg fikk i siste time med behandleren min går på den å klare å redusere overspising og oppkast. Det trengs virkelig, det er ikke det at jeg ikke ser det selv. Problemet ligger i at jeg ikke helt klarer å snu dette. For min del er det sånn at det forsetter å gå i utforbakke når jeg har vært i utforbakke over lengre tid. Jeg har vanskelig for å hente meg inn. Å komme seg gjennom en dag uten, blir en stor utfordring, og beintøft å gjennomføre. En del av uroen i dag er nok også relatert til dette, for planen hele dagen har vært å komme meg helskinnet gjennom. Og da blir den spiseforstyrra dele helt krakilsk og gjør oppgjør som en annen fjortis. Dermed dukker irritasjonen og sinnet opp. Noe som i og for seg kan være en bra ting, men det blir litt vel i overkant av adrenalin som pumper ut i kroppen, fordi det koster så mye å jobbe i mot disse tankene og følelsene. Det raser avgårde, i 150 km i timen, og jeg har vanskelig for å holde meg fast og holde tritt. Jeg stakk ned på trening utpå ettermiddagen og spinnet fra meg en del raseri. Det føltes godt å få det ut på en ok måte, framfor å ty til maten.

Sååå, jeg har planer om å finne senga om ikke så altfor lenge, noe som betyr at jeg faktisk har klart meg gjennom den første dagen på veldig lenge, uten overspising og oppkast. Jeg vet det er bra, veldig bra egentlig, fordi det koster noe så inn i gamperæva å gjennomføre det. Samtidig fortsetter spiseforstyrrelsen å rase fra seg, så det føles vanskelig å kjenne på mestring over det jeg har klart å gjennomføre. Det koster å være helt. Men det er hvertfall et kryss i boka i dag (neida, jeg har ikke en bok jeg setter et kryss i), samtidig har det vært en helt forjævlig dag å komme seg gjennom. (Tiden på kurset er ikke inkludert i den jævlige delen, for der har jeg det fint).

Bildet under her forklarer egentlig kort og godt hvordan jeg har følt meg i dag.

Dead crap in the dark.

 

Fristed.

Jeg tror alle trenger et eget lite fristed, der de få en pust i bakken, trekke seg vekk fra mas og tjas som hverdagen bringer med seg. Vi som sliter psykisk trenger det kanskje ekstra mye, fristed altså. Der sykdom hvertfall til en viss grad kan få en pause. Jeg trenger det hvertfall, fordi sykdom trekker meg bare lengre ned i grøfta enn jeg strengt tatt nødvendig trenger å være. Jeg elsker å lese bøker, og å ta bilder, så det er pusterom for meg når jeg sysler med sånne ting. Da får jeg fokusert på andre ting, la andre tanker fare litt avgårde. Nå er det sånn at det ofte kan dukke opp triggere når jeg leser en bok, eller ser en film for den saks skyld, men da er jeg rask med å se vekk, eller lese fort igjennom. For jeg orker det ikke, orker ikke tenke på det når jeg skal ha  fritid. Og den fritiden vil jeg egentlig bare nyte i fred og ro.

Det siste året har jeg blitt mer og mer interessert i det å ta bilder. Jeg er ofte ute og går turer, i ens ærend for å ta bilder, og jeg får jo turen og naturomgivelsene på kjøpet, noe som er et stort pluss for min del. Jeg er en i hugget fan av instagram, eller, dvs jeg var en i hugget fan, jeg postet mange flere bilder der tidligere enn hva jeg gjør nå, skjønt jeg poster noen der nå også, men ikke fullt så ofte og så mye. Jeg er samtidig moderator på en av taggene der inne (water perfection), så jeg er jo der. Men nå har jeg funnet en annen side, streamzoo. Det er på en måte det samme som instagram, men likevel litt annerledes. Jeg liker meg mye bedre der, hele greia er liksom litt lysere og lystigere enn mørke instagram.

Jeg vet at mange bruker sykdommen sin for alt den er verdt, der de bruker både forum, blogger, facebook, twitter og instagram (og sikkert mange flere andre steder) for å prate/dele. Jeg har også twitter og facebookside der innleggene mine dukker opp, men jeg prøver å publisere andre ting enn det på min egen profil. (Facebook, er svært sjeldent på twitter, glemmer liksom at jeg har en profil der..høhø). Så instagram og streamzoo er sykdomsfritt for meg. Det er mine frisoner, mine fristeder der jeg fokuserer på andre ting enn sykdom. Jeg ser ikke poenget med å aldri kunne ha sykdomsfri soner, uansett i hvilken sammenheng det gjelder. Det er ikke om og gjort for meg at alle jeg kommuniserer med i hele verden skal vite at jeg har en spiseforstyrrelse, nettopp fordi jeg synes det er urelevant i sånne sammenhenger der greia er å dele bilder, for fun liksom. Jeg skjønner at det kan være kjekt for noen å dele disse tingene over alt altså, men for meg blir det helt feil, og det er ikke sånt jeg er ute etter akkurat der. Alt i livet dreier seg tross alt ikke om sykdom.

Det samme gjelder litt for disse teite søkemotorinnleggene også, jeg vil at de i all hovedsak skal utelukke sykdom. Det hender selvsagt innimellom at det blir med noen der også, men da gjerne fordi et ord eller søk bare er helt vanvittig. Det er mange søk som omhandler sykdom her, sånne alvorlige søk, derfor uteblir de fullt og helt. Sykdom skriver jeg nok om som det er ellers her i bloggen. Jepp, det var dagens peptalk, og noe å tenke på kanskje? Anyway, blant alle syke (høhø) søk, så fant jeg et bittelite knippe av andre også…så da kjører vi på da…

 

elefant på ryggen til en mann – Er det en form for utvekst? Da er jeg glad jeg har sluppet unna. For å si det sånn.

kjærester til middag kryssord – Sååå du skal servere kryssord? Høres spennende ut, blir nok en vellykket middag det.

helelaila.wordpress.com – Beklager, men her får du nok bare bruddstykker gitt.

hvor fort går tankene mine – Hakke pepling. Mine går hvertfall veldig fort.

pipipi iiiiiiiiiiiiii pi – Ok, du virker veldig gira, roe reka kanskje? Jeg forresten filme om Pi her forrige uke. Helt grei den assa.

kirker i norge – Det er en nedi veien her, den skal du få billig av meg.

domo kun speil – Feil. Domo er den kuleste bamser med den største kjæften. Han ruler. Han står forresten i bokhylla mi og passer på at ingen stjæler dem.

da er det mandag igjen – Såvidt jeg vet, så er det fredag i dag…eller?

 

Slenger forresten med et bilde helt på slutten her denne fredagen også jeg. Det har seg sånn at jeg fikk en utfordring på instagram tidligere i uken, der jeg skulle poste 5 bilder av et tema jeg fikk. Temaet var low key (har med spesiell lyssetting å gjøre). Aldri hørt om det en gang, så søkte det opp og skjønte at jeg hadde en utfordring foran meg, men det gikk da til slutt. Phew.

 

Ikke alt kan deles.

Long time no see. Nei vent, det er jo ikke så lenge siden egentlig, men det kan føles sånn i bloggverdenen når jeg tidligere tross alt skrev oftere. Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive egentlig, det ligger mer i det at jeg verken kan, eller vil dele det som surrer i hodet på meg om dagen. Som jeg har nevnt før, så kan jeg dele mye, men da stort sett det som går på sykdom, sånn jeg føler er ok å kunne dele, men det er også andre områder, både på sykdom og generelt, som jeg ikke ønsker å dele. Det hadde selvsagt ville ha forklart en god del om jeg skrev alt, kanskje gjort at mer ble forståelig for dere som leser, men det som betyr noe, er at det er viktig for meg, og jeg får en forståelse (hvertfall til dels) for hvordan alt henger sammen, og hvorfor det er slik og sånn. I går formulerte jeg et sårt innlegg oppi hodet mitt, men jeg valgte likevel å ikke skrive det, fordi jeg ville ha gått overfor min egen grense av det som er for privat, og fordi jeg ikke ønsker tilbakemeldinger fra folk som ikke skjønner en døyt, men tror de gjør det. Likevel vet jeg at mange kan skjønne og relatere seg til det. Det er ikke viktig for meg å dele alt med hvem som helst, jeg deler noe med noen, men aller mest til min behandler her, og jeg har også delt en god del med mine nærmeste (behandler, primær og noen andre ansatte) på Modum. Men heller ikke alle der vet alt, det vil si, ikke alle av dem har hele historien, den delte jeg stort sett med mine to kontakter.

Samtidig så ønsker jeg ikke at bloggen skal bli noe syt og klage sted, der alt er bare sorgen. Jeg kan si så mye som at det ikke går så bra om dagen, av ulike grunner, og på ulike områder, det får holde. Det surrer som sagt mye oppi topplokket, og til tider føler jeg at jeg står bom fast. Men ting vil nok ordne seg, litt etter litt, jeg kan jo ikke slippe taket på håpet eller troen. Det er disse små stegene da. Det er viktig å gå dem, for å unngå å bryte sammen og tryne kraftig. Jeg føler i grunnen ikke for å gjøre det, tviler på at jeg vil føle meg ok med å være moset og full av sår og skader (av å tryne altså). Bare for å få sagt det også, så er jeg fullstendig klar over at livet ikke alltid bare går oppover, om noen skulle lure på om jeg hadde glemt nettopp det.

Med litt motivasjon til å skrive, og ikke noe ønske om å dele alt, så har det det vært dager med opphold fra skrivingen her, og fredagsinnleggene med søkemotor har dermed også uteblitt. Jeg har vurdert å droppe dem, men hva mener dere? Anyway, tar det hvertfall med i dag da, siden det er så lenge siden sist…

 

Leppefisk – Det sier seg selv at dette er den riktige plassen å havne på når du søker på det. Jeg har jo de leppene, og de kan virkelig ikke sammenlignes med noe annet.

for ikke å glemme hockeysveis 80 tallet – Skjønner nesten ikke hva du mener…skjønt jeg kan jo nevne at den var inn på -90 tallet også (jeg har bevis, men nekter grasalt å vise det..)

hvorfor rompa mi blir lyd – Nååå henger jeg virkelig ikke med her…

helvetes kirkeklokker – Nei du sier ikke det gitt. Gjett en gang hva jeg våknet  til i dag. På en fredag! Jeg lå i ørska og chattet med noen, og lurte på om vedkommende vennligst kunne pelle seg fra Nederland på flekken, for å komme og holde for ørene mine sånn at jeg muligens kunne sovne igjen. Hadde jeg skulle gjort dette selv, så ville jeg ha bruktalle krefter og all konsentrasjon på å skvise fingrene så hardt i ørene at jeg neppe hadde sovnet igjen. Og puta over hodet lurer du på? Vel, den søvnen kunne jo ha vart for evig..Fordømte kirkeklokker!

hvorfor sier vi pepling – Har ikke pepling.

hvordan bli kvalmen med vilje – Jo, det kan jeg fortelle deg. Lukt på avocado, og du brekker deg kjapper enn svint.

virkning på øyne pepsi max – Jeg får stjerner i øynene hvertfall.

den følelsen når ikke får sove – Våken? Den er fæl, hvertfall når jeg vil sove, mens kirkeklokkene kimer i det vide og brede.

tålmodigheten sprukket – Jeg har superlim om du trenger det. Funker som bare det.

trillekoffert til scrapbooking – Det vil nok gjøre seg i en scrapbook, blir en fin og nett bok det skal du se.

pia haraldsen sparker folk i ballene – Godt jeg ikke har baller eller planer om å treffe henne. Ganske frekt gjort synes jeg. Bøllefrø.

 

Synes forresten folk må roe reka litt, og ikke søke så mye på sykdom og fordervelse, hele søkemotorfeltet er jo overloaded med det, og da blir det ikke mye action over disse innleggene heller. Nå er det litt nederlands chatting igjen ser jeg, og så blir det en treningsøkt etterhvert. Får vel avslutte med et flott øyeblikk fra i går da.

 

Ferdig.

Da er jeg hjemme igjen, Modum er over og ut. Det har vært veldig hyggelig å treffe alle sammen igjen, både de i gruppen min, og behandlere og andre som er involvert i spis-teamet på ett eller annet vis. Jeg tror jeg har fått truffet alle jeg håpet på å få treffe igjen. Vi var også litt sammen med den ene gruppen som er innlagt nå, koselig jenter. Det har for det meste vært repetisjoner på ting vi har gått gjennom tidligere, + noen få nye ting. Måltidene var selvsagt lagt opp som vanlig, og jeg har hatt noen samtaler. Siste time med behandleren jeg hadde der gikk vi gjennom resultatene på skjemaene jeg fylte ut før innkomst, og der var det både framgang og tilbakegang. Ikke noe jeg ble overrasket over egentlig, men jeg visste ikke at den ene forverringen var så mange score opp som den var på. (altså, i feil retning…). Men det er som det er, jeg har ikke lagt skjul på hvordan ståa er, jeg ser ingen grunn til å gjøre det heller. Det er fine  folk å prate med, og jeg kan si det som det er.

Jeg kjedet meg litt enkelte av ettermiddagene mens jeg var der, syntes at tiden gikk så treigt. Hadde kanskje glemt litt hvor lang enkelte dager kunne føles. Men jeg hadde det jo stort sett hyggelig sammen med de andre, selv om vi kun satt foran tv’n. Det har blitt mye latter hvertfall, gruppen min er fin på den måten, mye humor, heldigvis. Vi vet hva galgenhumor og selvironi er. Jeg hadde dævva uten. Det har ikke vært så mye tårer fra min side på dette lille oppholdet, men det måtte selvsagt komme noen den siste dagen. Ikke fordi det var så trist å måtte reise fra alle, skjønt det var jo trist det også, men ikke så ille som da vi reiste fra hovedoppholdet. Men fordi behandleren min der, da vi ga den siste lange klemmen, sa at hun var glad i meg, og bryr seg. Igjen ble jeg satt litt ut, fordi jeg ikke forventet de ordene, nettopp fordi hun er behandler. Ikke det at jeg ikke tror hun er medmenneske, men det er jo noe med et behandler/pasient forhold da. Men det skal sies at alle folkene på Modum er fantastiske på den måten, de er ikke redde for å vise at de bryr seg, at de er medmennesker, og at de kan dele ut klemmer og omsorg så holder. Det er rett og slett ikke mulig å ikke bli glad i dem. Det er kanskje det tyngste med prosessen å reise hjem derifra, for du må gi slipp på de gode relasjonene. Jeg har muligheten til å maile min behandler om det er noe, noe jeg har gjort innimellom, men det blir jo kun når det er noe jeg lurer på. Jeg liker ikke å skulle ta mye kontakt, men det er jo godt å vite at muligheten er der, om det skulle være noe.

Jeg reiste til søstern med family på fredag, og var der til i går. Veldig koselig å se dem igjen, det er blitt noen måneder siden sist. Kjekt å ha tid sammen med tantebarna mine, leke, prate og kose. Ler mye, for minstemann prater og spør som en foss. Komisk assa. Like trist å reise derifra hver gang, men godt å tenke på at jeg ser dem igjen så klart. Nå blir det noen måneder til neste gang, om det ikke dukker opp noe i mellomtiden som gjør at det blir Oslotur på meg.

Hva som skjer framover vet jeg ikke, står midt i et vakuum akkurat nå, der jeg ikke vet att fram på noe. Da tenker jeg i første omgang behandlingsmessig. Er veldig lei, så har pratet litt om det med de på Modum. De anbefaler meg selvsagt ikke å avslutte behandling, noe som har vært i mine tanker en stund nå, men har fått noen råd, så får vi se hva det blir til. Jeg har time med behandleren min her på onsdag, og temaet er ikke akkurat det jeg gleder meg mest til å prate om, om vi fortsetter der vi slapp sist gang. Men det blir vel en liten update fra Modumoppholdet også, hun vil vel høre hvordan det var vil jeg tro.

 

Godt nyttår.

Ooooy. Klar for et nytt år? Vel, for meg er det en bare en helt ny dag, etterfulgt av andre, men så er det jo det der at det liksom er en ny start likevel da. Som tidligere år, så har jeg ikke satt meg opp nyttårsforsett, er ikke helt min greie å gjøre det, skjønner ikke poenget rett og slett. Skal jeg ha mål, så får de da være  på enten kort sikt eller lengre sikt, ikke nødvendigvis i løpet av et år. Og heller ikke at det må være fra 1.januar til neste 1. Jeg kan jo være litt rebelsk og starte 13. februar f.eks.

Det var en steike rolig dag her i går, ikke akkurat noe action for å si det sånn. Nyttårsaften er oppskrytt synes jeg, ikke noen forskjell fra alle andre dager, foruten at det skytes opp raketter, og at maten er noe annerledes enn den grå hverdagen. Jeg er ikke videre fan av raketter heller by the way, greit nok at det kan være flott å se på enkelte av dem, men jeg synes samtidig det er tragisk å se hvor mye penger som sendes opp og gir et par pang pang. Men folk må for all del bruke penger på det, jeg kommer ikke til å gjøre det, og har vel aldri gjort det, såvidt jeg kan huske. Jeg er litt nysgjerrig på hvor mange skader som har oppstått pga raketter i år. Noe som skal gi noen sekunders flott skue blir ofte til store skader. Så hvor mye verdt det er det egentlig? Jaujau, be my guest.

Har nå min siste dag i Kr.sund, reiser tilbake til Molde i morgen. Skal være glad da jeg kommer meg inn døra hjemme, for jeg kommer til å bære meg skvett ihjæl. Ser fram til å komme meg på trening igjen nå, hele julen har mer eller mindre vært bevegelsesløs. Blir dessverre alt for mye innesitting, og det blir liksom et tiltak å komme seg ut. Men nå skal det bli andre boller. Sånn sett er det godt at jula er ferdig.

I dag har jeg fylt ut skjemaer i forhold til oppfølgingsoppholdet jeg skal ha på Modum fra neste søndag av. Hele 11 skjemaer måtte jeg fylle ut, trodde ikke mine egne øyne da jeg logget meg inn. Det ble en del spørsmål å svare på kan du si. Tror jeg satt i 1.5 time…djeez ass. Men greit å ha det gjort nå da. Får resultatene da jeg kommer dit, og så skal det vel prates litt om da sikkert…hurra.

Ja, nei, kveldsmat hos en tante om en liten stund her, så avslutter bare, har ikke noe spennende å dele likevel.

 

Juleupdate.

Bloggingen blir ikke prioritert nå i jula, leser knapt nok noen heller. Jeg sitter i grunnen ikke så mye pc’n, men titter innom facebook i ny og ne via tlf. Det jeg er mest aktiv på er faktisk instagram og streamzoo (fun fun fun). Jula går sin gang her, stort sett sånn den alltid har vært, med masse julemat, besøk, filmer, kaffe, kaker, og sene kvelder. Det blir mye innesitting, men har kommet meg ut på noen få gåturer noen dager, med kameraet på slep. Regner med at jeg blir her til 2. januar, så får komme meg ut litt de neste dagene også. Savner å få en skikkelig treningsøkt for å si det sånn, så det ser jeg fram til ved å komme tilbake til meg selv igjen.

Gleder meg ikke sånn sinnsykt til selve reisen hjem, for jeg kommer til å bære meg skvett ihjæl. Trillekofferten var stappings da jeg reiste, og så kom det jo noen julegaver også da, så det blir mer å dra med seg tilbake igjen. Det er nesten så jeg har vurdert å pakke meg inn i 3-4 lag med klær, sånn at jeg kanskje får plass til noe i trillekofferten, av gaver. Heldigvis ikke fått så altfor mange store ting i år (noe jeg har gitt beskjed om på forhånd), så det skal vel gå bra. Vurderer å leie inn et pakkesel, så slipper jeg å føle meg som et selv, men det er vel ingen ledige på denne tiden tenker jeg. Det er jo bursdag like over nyåret også, best å ikke ønske seg noe tror jeg.

Må si at jeg har syntes det har vært ganske godt å hatt pause fra behandling, og at jeg ikke skal tilbake før 9.januar igjen. Gleder meg ikke akkurat til timen heller, for temaet før jul var ikke akkurat det festligste. Uansett, har blitt litt småkjent med en via instagram og streamzoo, og vi har chattet litt sånn utenfor de områdene, og det viser seg at han er psykolog, så han har jo «behandlet» meg litt som han så fint sa det, haha. Han spurte om det var greit først da, at han spurte og ga råd. Noe det selvsagt er, for på en eller annen måte så kom vi jo inn på temaet, og hadde jeg ikke syntes det var greit, så hadde jeg ikke sagt noe i utgangspunktet. Han bor i Nederland da, så kan jo dessverre ikke kidnappe han med hit heller da, høhø.

Reiser tilbake til Modum på 1 års opphold om 2 uker. Rart å tenke på at det alt har gått et år siden utskrivelsen. Tenker ikke så mye på at jeg skal tilbake, men kommer liksom på det sånn innimellom. Bør kanskje notere det når jeg kommer tilbake til meg selv, sånn at jeg ikke glemmer å reise, haha. Hadde vært litt kjipt når billetten alt er bestilt og betalt. Gleder meg til å treffe igjen alle der da, skal bli kjekt.

Ja, det var en kort oppsummering herifra, uten at jeg vil gå så altfor mye i detalj på enkelte områder. Det går greit, jeg overlever i år også.

Det kom litt mer snø også, men ikke så mye som jeg håpet på. Ikke at jeg er så glad i vinteren altså, men det gir jo ekstra julestemning, og det gjør seg på bilder. Her om dagen haglet det sykt da, og jeg holdt på blåse vekk da jeg var ute og gikk en tur. Ikke særlig digg å få en haglstorm midt i fleisen.

 

 

 

 

 

Tjohei og god jul.

En liten oppdatering bare. Jeg har kommet meg i hus hos ho mor. Har ikke ligget på latsiden riktig ennå, for her har jeg vært med på handleturer, der posene har vært stappet til randen, og jeg har lurt på om de har holdt hele veien hjem igjen. Jeg har tørket støv, støvsugd, vasket gulv, pyntet juletre, og jeg har stappet julegaver under juletreet. Selv om jeg kom hit på torsdag, så var det først i dag at jeg fikk gått meg en tur ut og bare koblet helt av. Nå gjelder det å komme seg ut før sola går ned, noe jo den gjør ganske så tidlig på denne tiden av året. Jeg måtte jo ta med meg kameraet, for nå gjelder det å benytte muligheten til å ta noen bilder når jeg er i et annet miljø enn Molde by. Hadde tatt med meg noen varme klær, men tok ikke med meg de varmeste skoene jeg har, så tærne klapret vilt i skoene, selv om jeg hadde ullsokker på, og hanskene? Vel, jeg tror de må ligge igjen i Molde. Burde egentlig ha hatt på meg en finlandshette også, for trynet frøs nesten til is. Ikke det at det er så mange minusgrader her, men det blåser veldig kaldt på kveldstid ved havet, der jeg gikk tur. Men det var jo verdt turen uansett. Frisk luft skader aldri, og med julemusikk i ørene, så ble det jo bare enda bedre.

 

 

Jeg har spist noen julekaker, klementiner, taco og pizza (grøss), og jeg har selvsagt drukket varm sjokolade. Nå gjenstår bare resten, og det verste. Men, jeg har planer om å ta en dag av gangen, ikke noe annet å gjøre. Og så har jeg bestemt meg for at jeg skal få til noen gåturer innimellom, orker virkelig ikke ha en innejul. Kan ikke bare stappe i trynet og sitte på ræva julen lang, da går jeg på den berømte veggen. Akkurat nå så har jeg huset for meg selv en stund, mens de andre er på julekonsert. Stille og rolig her med andre ord, helt greit det også innimellom. Dagen i morgen kommer sikkert også til å gå i ett vil jeg tro, for da skal det forberedes en del mat (hurra) til julaften bl.a. Og jeg får besøk av en venninne. Og så må jeg få kommet meg ut og luftet hodet en stund, før det utpå kvelden blir julegrøt og spekemat (hurra) og «Kvelden før kvelden» med Greven og grevinnen som Asbjørn Brekke (aka Jon Eckbo) sa så fint her et år. Tradisjon, det er vel da jula setter inn for fullt for min del.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å oppdatere med før jula nå (den er jo tross alt like rundt hjørnet), så jeg tror bare jeg benytter sjansen til å ønsker alle en riktig god jul. Den er vanskelig for mange av oss, men vi får bare gjøre det beste ut av det vi kan. En dag av gangen og den pakka der. Det er ikke lenge til den er over igjen, så det er bare å bite tennene sammen og holde ut.

 

GOD JUL FOLKENS, KOS DERE, OG OPPFØR DERE FINT, SÅNN AT NISSEN IKKE SNUR I DØRA.

«Hvem er jeg uten spiseforstyrrelsen?».

I år har IKS 25 års jubileum, og i den forbindelse har de gitt ut et ekstranummer av sitt medlemsblad «Kvinnekraft», som vanligvis kommer ut fire ganger i løpet av året. I dette bladet som kom ut nå, var temaet «Under overflaten», og der var det en del om fagdagen som ble holdt i september, bilder som er blitt sendt inn (bl.a mitt) og medlemmer har sendt inn tekster og bilder. For første gang i løpet av mine 12 år som medlem av IKS, så sendte også jeg inn en tekst til bladet denne gangen. Jeg følte nesten at jeg «måtte» det denne gangen, siden jeg allerede hadde sendt inn bilde til fotokonkurransen som ble holdt tidligere i år (med samme tema, «Under overflaten»), der jeg vant, og fordi jeg var med på fagdagen. Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle ha sendt inn en tekst, men det har aldri blitt noe av, enten fordi temaet ikke «passet», at jeg ikke har  hatt en historie i forhold til det, eller rett og slett fordi jeg ikke har visst hva jeg skulle skrive. Og bilder har jeg egentlig aldri helt tenkt over å sende inn. Kanskje det er noe jeg kan gjøre litt oftere, istedenfor en tekst, så kan jeg jo likeså godt sende inn bilder som kan illustrerer et tema f.eks. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle skrive i den teksten jeg hadde bestemt meg for å sende inn, for hva skulle jeg skrive om, som omhandlet «Under overflaten»? Men jeg, som sikkert så mange andre, tolker det som det som ligger bakenfor sykdommen, det som ligger skjult. Likevel så regnet jeg med at mange ville skrive på «lik» måte, nettopp rundt dette med hva som ligger bakenfor, eller under overflaten, derfor bestemte jeg meg for å gjøre en liten vri på det. Samtidig som teksten på en måte omhandler det som ligger under overflaten, så handler den også om det som faktisk er på overflaten, det som vises. Jeg tenkte at jeg skulle dele teksten med dere, for dere som ikke er medlem av IKS og mottar bladet.

 

«Hvem er jeg uten spiseforstyrrelsen?».

«Hvem er jeg bak spiseforstyrrelsen?» er det mange som spør seg- «Hvem er jeg uten, og hva skjuler seg bak? Er jeg en annen bak der, langt der inne?». Jeg vet ikke om jeg ser helt sånn på det selv.

For spiseforstyrrelsen er jo ikke hele meg, den definerer meg ikke, den er bare en del av livet mitt. Jeg er jo meg selv, med bulimien i ryggsekken. Den er der hele tiden, selv om den ikke har kontrollen til enhver tid. Men den er der, ligger der og puster mer i nakken. Hvisker ufinheter som bare den mener er riktig, og lurt. Men jeg lar den ikke ta den fulle og hele makten. Er det noe jeg har lyst til å gjøre, så gjør jeg det. Jeg liker å gjøre ting som er hyggelige, som gir meg noe. Som får meg ut av stolen, ut av rommet, der det føles som jeg skal kveles, bli klemt mellom veggene som presser seg mer og mer sammen. Jeg kan unne meg noe godt, jeg elsker f.eks varm sjokolade, laget på min måte. Og jeg nyter hver sup.

Jeg tror ikke at jeg vil være en annen om spiseforstyrrelsen skulle forsvinne. For selv om den kommer med hvite løgner innimellom, eller prøver å lure noen rundt lillefingeren, så er jeg meg selv 99% av tiden. Jeg spiller ikke et skuespill, for folk rundt meg kjenner mine problemer, i hvertfall store deler av dem. Så hvorfor skulle jeg spille? Jeg vil ikke bli en annen uten spiseforstyrrelsen, men jeg vil få andre mestringsstrategier å lene meg på. Jeg kan bruke andre metoder, men det igjen betyr ikke at jeg er en annen når jeg bruker de destruktive mestringsstrategiene.

Jeg har aldri helt skjønt de som sier at de har «funnet seg sjæl». Da lurer jeg på, var du borte du da? Du må jaggu ha vært langt borte, om du har brukt hele livet på å finne deg selv. Så vidt jeg vet, så har jeg vært her hele livet mitt. Akkurat her, bare med ulike vinduer å se ut av, ulik utsikt, og innsikt. Men jeg lærte mens jeg gikk veien, og ble bare bygget ut, ut som når man bygger ut et hus. Lager større plass til alt det nye som dukker opp. Det er klart, i ethvert hus med store rom og god plass, så vil det bli rotete når alt ligger og slenger, og ikke blir sortert, men huset forblir det samme. Kaos kan bli til orden, men huset forblir det samme, sånn sett. Sånn ser jeg på meg selv og livet mitt også. Jeg har ikke behov for å lete etter meg selv, jeg er jo akkurat her. Og jeg lurer ikke på hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen, for jeg er jo meg, på godt og vondt. Men jeg lurer heller på hvilke mestringsstrategier jeg vil få i erstatning. Uten spiseforstyrrelsen.»

 

Når jeg leser teksten nå i etterkant så ser jeg at den kan virke rotete og uforståelig, jeg bare skrev og sendte inn jeg. Sikkert i et sånt humør der jeg var irritert og careless, som jeg ofte er. Kanskje var det en kveld jeg hadde hatt en smell, kanskje var blodsukker på vei ned, kanskje var det fordi jeg veldig sent ute med teksten, kanskje, kanskje. Jeg vet ikke, husker ikke. Med andre ord, jeg vet ikke om jeg er fornøyd med det jeg skrev. Selvkritisk much? Jepps. Anyway, meningen er den samme, uansett i hvilken tilstand jeg var i da, jeg lurer ikke på hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen, men at livet kan bli bedre uten den. Jeg har jo alltid vært meg, og jeg vil alltid være meg. Ja, den har tatt mye fra meg, men ikke gjort at jeg har forsvunnet. Selv om den har preget meg mye, så har jeg likevel fått til mye mens den har vært her. Selv om kroppen ikke alltid vært helt 100% (fysisk og psykisk), så har jeg fungert. Jeg har ikke dissosiert bort tid, jeg har ikke mistet virkelighetsoppfatningen. Selv om spiseforstyrrelsen har vridd rundt på selvoppfatningen av meg selv, så har jeg også vært klar i toppen, fullstendig klar over hvor fucked up det hele er.

Og dette med illustrasjonen av huset. Vel, den kan sammenlignes med kroppen som er min «bolig». Jeg har hatt den samme boligen hele livet, men innholdet i den har blitt rotet til. Jeg har mange «vinduer», og jeg har sett ulike ting ut av dem. Syke utsikter, friske utsikter. Det har vært kaos i huset, men for å få orden, så må det ryddes opp i. Både loftet, eller topplokket om du vil, og resten av etasjene, har blitt endevendt mange ganger. Tanker og følelser har blitt snudd, vridd og vendt på. Noen er på plass, eller hvertfall noenlunde på plass, noen ting var på plass, men er blitt rotet til igjen, og atter andre ting ligger fortsatt som en slagmark. Om vi skal se litt fysisk på det, så er boligen blitt bygget ut, revet ned, skrumpet inn, bygget opp, bygget ut osv osv. Det gjelder vel å bli fornøyd med konstruksjonen, og det er der jeg sliter mest, men likefullt, jeg har ikke til hensikt å miste meg selv, jeg har fortsatt til hensikt å være meg selv, akkurat her.

Jeg vil også legge til, bare så det ikke skal være noen misforståelser her, jeg vet at mange føler de har mistet seg selv, og at de føler de har mistet mange år av livet sitt, men teksten jeg skriver her, er hvordan jeg opplever det, og at jeg ikke kjenner meg igjen. Og som teksten sier, så handler dette altså om spiseforstyrrelser, ikke andre psykiske lidelser, der et «vanlig» symptom nettopp er å miste sted og tid f.eks. Sånn, da håper jeg at det ikke var til å ta feil av.

 

Helt off topics, ønsker dere en fin tredje søndag i advent.

 

 

 

Måtte bare si ifra.

Nå kan jeg senke skuldrene noen få hakk, typ, noen cm eller noe, for nå har jeg fått sendt avgårde siste gave og julekort. Sykt godt å ha fått unna alt, og det innenfor tiden, 16.desember som de minner oss om hvert eneste år. Posten altså. Så nå bør jo alt komme fram innen julen er over oss, og det er jo ikke så fordømt lenge til heller. Jeg vender snuten hjemover om litt over en uke tenker jeg, ikke helt bestemt meg for hvilken dag jeg reiser, men nærmere mot neste helg en gang. Får bare håpe at snøen blir liggende nå da, sånn at julestemningen holder seg. Det er hvertfall jul hjemme hos meg, så jeg kan jo alltids bare holde meg inne bak persiennene så klart, da vil det jo ikke bli noe problem, men nå er det nå en gang sånn at jeg må ut døra om dagene da. Jeg kjøpte meg en svibel her i forrige uke, og nå som varmen står på ganske godt her, så har den blomstret ganske så bra bare i løpet av denne dagen. Hurraaa. Det er den optimale julelukten for meg hvertfall. Den er rooosaaa og fin.

Jeg lider valgets kvaler når det kommer til julekjoler i år, valget står mellom en lilla, to svart og en grønn. Alle er fine, men jeg har ikke behov for å pakke med meg alle liksom.  Jaja,  får vel være fornøyd med at jeg hvertfall slipper å kjøpe en ny, for jeg har ikke akkurat slitt ut noen av dem. Den grønne har jeg vel bare brukt en gang før. Foruten julaften så skal vel klesvalget gå greit tror jeg. Har liksom en plan i hodet om at jeg ikke skal pakke med meg så mye, men skal jo tross alt være hjemme en stund, så trenger jo litt likevel. Skjønt jeg kan jo vrenge klærne, og bruke dem på begge sidene. Kabalen går vel opp i år også vil jeg tro.

Her er kjolene jeg har tenkt da…

Måtte ta med to bilder på den øverste, for detaljene foran på kjolen kom liksom ikke så godt fram på avstand..Det heller i grunnen i mot den lilla og den øverste svarte, for de er mest behagelige å gå i.. ignore the batwings forresten (ja, armene)

På mandag hadde jeg time med behandleren min igjen, og det er vel en underdrivelse å si at jeg var irritert. Kjenner at jeg er sliten av behandling, samtidig som det var en del ting jeg reagerte på. Men, nå klarte jeg hvertfall å si klart og tydelig hva jeg mente om visse ting, så får vi se da, hva som kommer ut av det. Synes det er litt ubehagelig å måtte si sånne ting, men nå var jeg der at jeg følte at jeg bare måtte, jeg kan jo ikke ta hensyn til henne i første omgang, når jeg er der for min egen del. Og jeg trengte å påpeke det. Dessuten handler det jo om kommunikasjon, og den skal jo gå to veier, tross alt. Jeg syntes den timen var litt lang, så var glad da den nærmet seg slutten, og håpet egentlig at jeg fikk behandlingsfri til over nyåret, men neida, hun var ledig neste uke også gitt. Jaja, da er jo jula bare noen få dager unna, så da skal det hvertfall bli godt å gå ut derifra.

Skulle ha møte med de fine IKS jentene senere den dagen, men hun ene ble forhindret fra å komme likevel, så da endte det opp med at vi tre andre ble sittende på cafe et par timer og drikke kaffe og skravle. Veldig hyggelig og avslappende. Ble en treningsøkt på meg etter det igjen, og gleden var ganske stor da jeg kom dit og så at de har fått nye spinningsykler i selve treningshallen. Med bedre seter, og med et lite tastatur, der det er klokke og km teller. Genialt. Droppet styrkeøkten da, orket bare å spinne. Men digg var det uansett.

I går var jeg ute og gikk meg en tur, det er i grunnen ganske tungt å gå i dyp snø, så jeg ble sliten, men når utsikten var sånn her, da var det verdt det.

Er Cair Paraval (slottet i Narnia you know) bak de fjellene der?

Ps: fun fact: jeg har forhåndsinnstilt dette innlegget til publisering 12.12.-12. kl.12.12 hohoho.

Inn igjen.

Vil begynne med å informere om at det ikke er noe ille på gang, bare fordi jeg ikke orket skrive det typiske innlegget på fredag. Ser at folk har lagt igjen hjerter og klemmer, noe som er hyggelig, men det er ikke sånn at jeg ligger i grøfta og ikke kommer meg opp altså. Er bare litt sliten. Jeg stresser litt rundt for tiden, førjulsforberedelser f.eks, løpe hit og løpe dit, fikse ditt og fikse datt. Opp og ned til byen, fram og tilbake, klippe, lim, skrive, pakke, og ja, you know the december game. Så på fredag var jeg dævvsliten. På torsdag fikk jeg en pakke i posten, dvs, jeg fikk hentelappen, og innimellom så hender det at den havner på et postkontor et stykke unna her. Noe som er meget irriterende, når jeg kan hente pakker på butikken 7 min nedenfor meg. Men joda, det var jo fint vær på fredag da, så tok det som en tur. Da kunne jeg samtidig stikke innom en annen butikk borti strøket der, for å se om jeg kunne finne noen av de få gavene jeg hadde igjen å kjøpe. Fant noen gaver, så stakk jeg ned på butikken og handlet litt, og hentet samtidig pakken der. Håpet at jeg fikk den nedi posen liksom. Men neiiidaa, måkke tro det nei. En svær pakkejævel som jeg måtte bære under arma, hele veien hjem (halv time ca. Jeg kjører jo ikke bil…). Armene holdt på å ramle av da jeg kom hjem igjen. Men det var jo en hyggelig overraskelse som ramlet ut da jeg åpnet den, for det var ikke en stor julegave der, men 24 gaver, en for hver dag fram til jul. Yaaay. Pakkekalender, bare at det ikke var en kalender der, men bare gavene. Det kom fra ei god venninne av meg som mente at jeg fortjente det. Jeg gjorde det samme til henne en gang, og hun syntes det var så kjekt, så nå ville hun gjøre det samme. Fikk åpne 6 stykker den dagen, siden den ikke kom fram til 1.desember. Alle gavene ligger på utover på gulvet, sammen med noen nisser. Senere på dagen dro jeg ned til kjøpesenteret for å få gjort unna de siste gavene, før jeg dro meg selv hjem igjen. Ble sittende til langt utpå natta og pusle. Fredagen fortsatte jeg der jeg glapp, og ryddet og ordnet her hjemme, før det ble trening, så jah, var egentlig bare helt tappet på fredagskvelden.

I går ble det en hyggelig dag da, kaffedate med en venninne nedi byen, og jeg fikk samtidig levert en haug med bøker og lydbøker, og lånt noen flere. Godt når det går bort timer på hyggelig samvær, da føles det også mye bedre å skulle sitte hjemme resten av kvelden, framfor å sitte hjemme hele dagen lang. Akkurat nå så flyter det med gaver, gavepapir, julekort og poser her, så har litt å gjøre. Det hører jo med i desember, men kjenner at det skal bli godt å få sendt avgårde siste rest snart. 3 julekort og 2 pakker skal avgårde, og da står det igjen å få med seg alt det andre hjem til Kr.sund når jeg tar juleferie. Blir nok å drasse med seg dit også.. Og enda mer på hjemveien når ferien er over sikkert…jaja.

På fredag fikk jeg også brev fra Modum. Innkallelse til oppfølgingsoppholdet i januar, da er det ett år siden utskrivelsen av hovedoppholdet. 13. januar ryker det inn på Modum igjen, og jeg skal være der i 5 dager. Rart å tenke på at det nesten er gått et helt år siden utskrivelsen. Men, jeg var der jo på boosteropphold i april/mai da, så det er jo ikke så lenge siden jeg var der. Gleder meg til å treffe igjen alle, så håper at alle fra gruppen min dukker opp. Det er jo ikke tvang å komme, men jeg håper de fleste kommer da hvertfall. Blir kjekt å treffe igjen alle i spis-teamet også, savner dem innimellom, og nå er det plutselig bare litt over en måned igjen til jeg får se dem, weeee. Tiden fram til da vil nok gå fort tror jeg, nå står jo jula straks for dør, så dagene vil gå.

I morgen er det time med behandler igjen, og temaet blir bulimi, hun har noen tråder hun vil ta opp fra forrige time sa hun. Og i løpet av uken skal jeg faktisk ordne meg en legetime, bør vel ta en blodprøve igjen, sånn for å være på den sikre siden liksom. Ikke at jeg synes det er så himla morsomt med disse prøvene men.. Senere på dagen i morgen skal vi fire i lokallaget ha vårt siste møte før det nye året ringes inn, får vel legge en slagplan for 2013, og drikke masse kaffe. Blir hyggelig.

Søvnen kommer og går for tiden, går mer enn den kommer, og det hjelper jo ikke akkurat på energinivået at det blir mangel på søvn heller. Men hvertfall greit å ha lydbøker i hus, så får jeg hvertfall noe annet å holde fokuset på når jeg legger meg, og så sovner jeg etterhvert. Med et par unntak, så har jeg ikke tatt noe å sove på på flere måneder nå, ennå jeg har igjen hvertfall 1 gang til på resepten jeg har liggende. Synes det er best å få til denne søvnen uten, tross alt. Men så lenge lydbok til en grad fungerer, så er det helt greit. Kan nesten anbefales som sovemedisin det.

Ellers nyter jeg førjulstiden i heimen, to år siden sist, så det er koselig å pynte og kjenne på julestemningen. Stjerne og stake i vinduet, nisser rundt omkring, jeg hører på julemusikk, ser julefilmer, tenner te-lys, drikker varm sjokolade og gomler klementiner til den store gullmedaljen. Skal ikke stå på C-vitamin mangel hvertfall. Og så er jeg så glad for at pink lady eplene er tilbake i butikken, etter at de forsvant en periode for de norske eplene. Sweeetness assa. Små gleder.. Og jaggu kom det snø i går kveld også gitt. Til jul så ønsker jeg meg faktisk sånn stemning som vi hadde her i oktober.

 

Vet ikke.

Av og til (eller egentlig ganske ofte), så kan jeg bli litt små irritert på meg selv, fordi jeg enten ikke får samlet tankene helt, eller rett og slett fordi jeg ikke finner et svar med to streker under. Det er ikke sånn at jeg alltid må ha et svar med to streker under, for jeg tviler på at jeg alltid vil ende opp med et sånt svar, men på noen områder vil jeg gjerne ha nettopp et sånt svar. Tanker kan plutselig ramle ned i hodet på meg, det kan være gamle tanker som plutselig dukker opp igjen, eller kanskje en ny vri på dem. Så begynner tankene å spinne, jeg grubler, spør meg selv, leter etter forklaringer og løsninger, og så ender jeg opp med «vet ikke» på enkelte av dem. «Vet ikke??», men for pokker, det er kanskje vesentlig at jeg bør finne et svar på nettopp det, at det kan forklare noe, men neida, jeg sitter med et vet ikke, for uansett hvordan jeg vender og snur på forklaringene, så blir det feil, det er ikke løsningen, eller svaret. Vet ikke. Jeg kan da kjenne på at jeg blir frustrert og litt oppgitt, hvis ikke det stemmer, eller at det er svaret, hva betyr det da? Hvis de vinklene jeg peiler meg inn på ikke føles rett eller riktig, hva er rett eller riktig da? Jeg har i årene som har gått funnet en del svar på hvorfor ting er slik eller sånn, hvorfor ting har blitt slik eller sånn, men enkelte ting står der forsatt uløst, ikke sortert. Jeg vet at det kan ta lang tid og få sortert alt, men pokker da, jeg blir litt utålmodig når ett eneste spørsmål forblir ubesvart med et klart svar.

Ofte sier jeg at jeg føler meg helt tom i hodet, men sannheten er jo den at det surrer og går hele tiden. Mye kaos som ikke helt er så lett å få løst opp. Trådene knyter seg litt for hardt, som et nøste som floker seg noe enormt. Flere har nok kjent på irritasjonen og frustrasjonen av å ikke klare å få nøstet opp en floke skikkelig, at tanken på å kaste hele driten hadde vært det mest fristende, men så vil man jo egentlig bare få nøstet den opp. Det er litt sånn med tankene også, det tar tid å nøste opp, og irritasjon og frustrasjon tar plass. Da kan det være lurt å legge det litt til sides, og heller prøve på nytt igjen litt senere. Sånne floker har en tendens til å dukke opp når jeg driver å trener har jeg merket. Når jeg sitter på spinningsykkelen, og bena bare flyter av seg selv, i takt med musikken. Jeg kan sitte og se meg rundt, på alle de andre, mens tankene bare vandrer. Så er det noe som setter seg, og så er tankespillet i gang. Hvorfor er det slik? Hva er det som gjør at det blir sånn? Jeg vet ikke. Men faen da, det er jo en grunn! Det er sikkert det. Men det kan jo tenkes at svaret, eller årsaken, var en helt annen enn den er nå, at det som nå føles feil, kanskje var riktig en gang. Ting kan jo snu. Det er til å bli gal av.

La meg ta et eksempel, sånn at det kanskje kan bli litt mer forståelig, sånn at det kan settes inn i en sammenheng. Hvorfor liker jeg ikke kroppen min? Hvorfor er det vanskelig for meg å gå opp i vekt. Et så konkret spørsmål. Jeg vet ikke. Svaret har alltid kommet helt av seg selv: Jeg trives ikke i kroppen min, trives ikke med den vekten jeg har, misliker kroppen, hater kroppen, føler meg for stor, tar for mye plass. Samme svar, med litt ulike nyanser. Men hvorfor? Vet ikke. Vil ikke bli sett, men blir jo sett, på en eller annen måte. Redd for å ikke bli likt? Men blir jo likt. Få oppmerksomhet om jeg blir mindre? (Lavere i vekt). Jeg vil jo ikke ha den oppmerksomheten, ikke på den måten. For at andre skal like meg bedre? Men hvorfor skal andre like meg bedre? Fordi jeg tror at andre skal synes bedre om meg da? Men jeg driter jo i hva andre mener og synes. Så hva pokker er grunnen da? Jeg vet ikke. Og jeg blir litt irritert når jeg ikke vet, når jeg ikke finner svaret. Dette var et eksempel, for å vise hva jeg skal fram til. Det er flere områder jeg tenker og grubler på lignende sørsmål. Og dette fordømte «Vet ikke» dukker opp.

Irriterende, ikke sant? Jeg påstår at jeg har liten tålmodighet til tider, men det er vel kanskje helt motsatt, for jeg har jo ingen annen mulighet enn å være tålmodig, så vil det kanskje dukke opp svar på de ulike tingene etterhvert likevel. Da er det hvertfall fint å kunne gi tankene litt avløsning, når det kjennes som jeg skal gå på veggen til tider. Komme meg ut, gi hodet andre inntrykk og frisk luft, kanskje kan det løsne opp litt spenning på den måten. Jeg synes i grunnen jeg har vært litt flink til det i det siste, å gi meg selv pusterom, for jeg orker jo ikke at alle de irriterende tankene skal puste meg i nakken til enhver tid. De kan dra seg langt pokker i vold, så kan jeg dra meg på turer.

Jeg skrev i sist innlegg at jeg skulle dra kadavret ut og nyte den fine dagen, komme meg ut i naturen, og ta flere bilder. Det blir gjerne sånn at jeg tar turene litt på sparket, går dit bena orker å bære meg. Går så langt jeg orker, uten å ha satt meg et mål. På den måten blir jeg heller ikke skuffet om det skulle vise seg at jeg ikke orker å gå hele turen jeg hadde satt meg som mål, men at det kanskje heller blir lengre, fordi jeg rett og slett ikke hadde noe konkret mål å komme meg til. Tar det som kommer. Det ble en lang tur på tirsdag også, været var så fint, og det var så godt å bare vandre rundt oppi marka her. Jeg gikk opp til toppen av slalombakken vi har her, selv om jeg har bodd her siden 2005, så har jeg aldri vært der opp, men nå er det nyig åpnet en ny vei opp dit, og da passet det jo bare helt glimrende. Jeg ante ikke hvor langt det var å gå opp, det virket som en evighet, men det tok ikke så lang tid som det virket som. Utsikten ble bare bedre og bedre, og med musikk i ørene så var også energien der. Jeg kom meg ut sent, og det var bekmørkt da jeg kom på toppen. Ikke er det lys oppover der heller, og månen skinte selvsagt ikke den kvelden. Jeg så for meg at turen ned igjen kom til å bli lengre, siden det var kaldt og ja, totalt mørkt, umulig å se mange meterne foran seg. Men der oppe, på toppen, så traff jeg på en eldre herremann som begynte å prate med meg, og begge var på vei ned igjen. Så da hadde jeg selskap hele veien ned, og en hyggelig prat. Han skysset meg et godt stykke på hjemveien også. Det ble en fin pause som gjorde godt for hodet. Takk for sånne dager.

 

Venn med meg selv?

Alle burde nok ha vært bestevenn med seg selv, siden vi forholder oss til oss selv døgnet rundt. Vi er de eneste som vet alt om oss. Ikke alle liker seg selv, og jeg må nok innrømme at jeg er en av dem, men det igjen er vel ikke ensbetydende med at jeg ikke bør være snill mot meg selv, eller hva? Jeg har såvidt nevnt dette tidligere også, men det skader jo aldri å si en god ting for ofte. Da jeg var på fagdagen som IKS hadde i slutten av september, så var det en av foreleserne der som spurte om vi ville ha behandlet en venn på samme måte som vi behandler oss selv (på en destruktiv måte). Vi alle svarte nei på det. Selvsagt ville vi ikke ha sagt og tenkt så dårlig om venner, som vi gjør mot oss selv. Selvsagt ville ikke en med en spiseforstyrrelse overtalt en venn til å overspise og kaste opp, sulte seg, eller overtrent f.eks. Selvsagt ville ikke en selvskader ha sagt til en venn at hun/han skulle ha skadet seg selv. Og vi ville vel heller ikke sagt til en venn at han/hun så feit og jævlig ut, hvor dårlig menneske denne vennen var, at den personen er feil, eller ikke er verdt noe. Men vi gjør det, nesten gladelig, mot oss selv.

Jeg gikk å tenkte disse tankene igjen da jeg var på vei til timen med min behandler i dag, hvor slem jeg faktisk er mot kroppen min, den eneste jeg har, hvor jeg holder bolig, og skal gjøre det resten av livet. Jeg ville jo ikke ha gjort det i en leilighet jeg bor i, ødelagt og gjort det stygt og følt, sånn at jeg ikke hadde trivdes der, og jeg ville definitivt ikke gjort det mot en venn. Men mot med selv, no problem. Jeg burde vært min beste venn, og behandlet meg selv bra. Tingen er den, etter så mange år som psyk, at jeg ikke alltid er det like bevisst, at det liksom bare turer og går av seg selv, fordi det alltid har vært sånn, at det er hverdagen, tankene og følelsene mine overfor meg selv. Ubevisste handlinger stort sett, skjønt det innimellom også er bevisste handlinger, for jeg har jo peiling på forskjellen mellom bra og dårlig. Det er der ambivalensen slår inn med full styrke, vil, vil ikke, bør, bør ikke, må, må ikke. Jeg slites i to retninger, frisk vs psyk. Heldigvis, så er det ikke alltid det psyke som får viljen sin, for fornuften, den friske siden, den vinner jo innimellom den også. Det er ikke sånn at det bare går dårlig.

Vi snakket litt om dette i timen i dag. Jeg sa at jeg har litt problemer med hva jeg skal svare folk når de spør meg om hvordan det går. Automatisk tenker, og svarer, sett i fra psykdom. Jeg vet ikke helt hvorfor, det bare slo meg akkurat nå. Men tingen er jo den at livet er mer enn psykdom, tross alt. Jeg er jo ikke psykdommen, jeg er hele meg, med alt det innebærer. Sånn er det for absolutt alle. Ingen er psykdommen sin. Psykdom er noe vi bærer med oss, som en del av oss, men den definerer oss ikke som menneske. Likevel er det det jeg svarer ut i fra. «Nja, jo, det går da, på et vis. Opp og ned, jeg lever da…». Når jeg tenker over det, sånn helhetlig sett, så er det jo bedringer på flere måter, tross alt. Jeg spiser mer, jeg har oppkastfrie dager, jeg klarer å stå i mot jaget som herjer i meg når jeg går opp og ned mellom hyllene i butikken, jeg går meg turer og nyter fint vær, mens jeg tar bilder, noe jeg elsker å gjøre, jeg koser meg med gode bøker, jeg koser meg når jeg er sammen med familie og venner. Jeg nyter en kopp varm sjokolade, så og si hver eneste dag. Jeg har dager der jeg bare sitter i godstolen, uten å trene eller går turer. Det kan riktignok bli lange dager og det klør i kroppen etter å bevege meg, men jeg gjør det likevel, uten at jeg går til grunne. Jeg holder meg i form, jeg kan småpynte meg og føle meg ok med det. Jeg er i godt humør og ler sammen med andre. Jeg gir meg selv pauser fra psykdomesmessige tanker og følelser. Alt dette er jo fine ting som gjør at jeg er snill mot meg selv, og som gjør at jeg har det bra, det er framgang, oppturer.

Veldig ofte, i timer med behandleren min, de det første hun alltid spør om, er hvordan jeg har det, så svarer jeg «Joda..så der..ok, greit nok..». I dag så svarte jeg at jeg har det faktisk veldig greit akkurat nå, for selv om det går «opp og ned», så har jeg hatt det ganske fint siden sist. Jeg har truffet venner, vært på kafe, vært på møte, trent, gått med fine turer i det fantastiske høstværet. Jeg elsker høsten når den er akkurat sånn. Sånne ting drar hverdagskvaliteten opp, da må jeg jo klare å huske på disse tingene også, ikke bare ta utgangspunkt i de dagene der jeg går på en smell, som kun varer i noen timer i løpet av en hel dag. Jeg kan ha 12 fine timer mot 2-3 mindre gode, det fine er jo helt klart i overtall, og det er jo sånn hver dag. Hvertfall for det meste, for klart, innimellom kommer det jo dritt dager, men sånn er det jo for alle. Ingen svever gjennom hver dag, hele livet, med bare gode dager. Ingen, den som sier noe annet lyver så det renner. Jeg må si at jeg ikke er så stor fan av den trenden der enkelte kun oppdatere hvor herlige og fantastisk livet er, på facebook f.eks, det har jo fått en god del fokus i det siste, men likevel, så synes jeg jo det er mye bedre enn de som alltid kun skriver negativt. Nå er det ikke sånn at jeg bryr meg så stort om den trenden der alt er bare fryd og gammen, men livet er jo tross alt ikke sånn, og da blir det falskt å framstå slik, men heller det enn bare eder og galle. Jeg kjenner at jeg blir irritert over mennesker som kun fokuserer på hvor fælt og jævlig de har det, til enhver tid. Igjen, spesielt på facebook, men også i blogger så klart, der det virker som at de ikke har noe som helst positivt i hverdagen, selv om det har kjærester, gode venner de har det fint med, og familie, og til og med hobbyer og fine interesser. Fokuser på det også da, ikke bare dra fram det du synes er tragisk for faen! Livet er ikke bare dritt, selv om du tror det.

Så langt har jeg hatt en fin dag, en god time hos behandleren min, jeg har drukket en stor kopp varm sjokolade, sola skinner, og nå skal jeg pokker meg gå meg en tur i naturen og ta flere bilder. Nye høsten, gjøre fine ting. Ikke skal jeg ned på trening heller. Jeg skal være venn med meg selv, og gjøre ting som gjør meg godt, som jeg liker og som får humøret mitt opp. Selv om jeg ikke har oppdatert på noen dager her inne, så betyr heller ikke det at jeg har hatt det dårlig, jeg har bare ikke hatt noe interessant å skrive, og følt for noen dager fri fra blogging, jeg har det veldig greit, selv om det går opp og ned, selv om det går «Greit nok», for hver dag har inneholdt noe fint, tross alt.

 

Det turer og går.

Jeg blir så glad når vi får sånne perfekte høstdager som i går, der sola skinner og fargene spiller så vakkert i naturen. Jeg tenkte at jeg bare ikke kunne sitte inne da altså, så jeg pakket med meg 2 kameraer og trasket meg ned mot byen. Målet var biblioteket. De åpnet i nye lokaler nå i sommer, og jeg hadde enda ikke vært der. Var i grunnen klar for nye bøker å sette øynene i. Det er utrolig fint der nede, men jeg fant jo pokker meg ikke fram til noe omtrent. Meeeen, jeg gikk hvertfall ut derifra med to bøker og en lydbok da. Brukte vel en time der inne. Gawd. Vegg i vegg, sånn uten å måtte gå ut altså, så er det en liten kafe/restaurant, så jeg satte meg ned der og drakk to kopper kaffe mens jeg lest litt i den ene boken jeg lånte.(Som ser ut til å være bra så langt. «Bebudelse» av Selma Lønning Aarø). Men jeg hadde jo med meg kamera, så jeg kunne jo ikke akkurat gro fast der heller. Ut og nyte sola!

Jeg hadde sånn egentlig ingen konkret plan på hvor jeg skulle gå, så jeg gikk bare, sånn etter hvor blikket dro meg. Det ble i grunnen langt og lengre enn langt det gitt…endte til slutt langt oppi gokk, det vil si det høyeste punktet i Molde (sett bort i fra fjellene), Varden. Der er det utsikt over så og si hele Molde. Midt  naturen, og jeg knipset som en gal. Med musikk i ørene, kameraer og pepsi max i sekken, og sola i øynene, så trasket jeg så fint og godt i løvet, noe som er det beste med høsten. Jeg elsker å vasse i løvet! Det begynte jo selvsagt å bli litt kaldt etterhvert da, noe det gjerne blir når det lakker og lir mot kveld, og jeg hadde jo ikke tenkt på å ta med meg hansker må du tro, så jeg fant ut at det kanskje var på tide å bevege seg hjemover. Det var bare det at jeg fant jo stadig nye ting jeg bare måtte ta bilder av da, og da går det enda litt mer tid da. Og så blir jeg ikke helt fornøyd, så må jeg ta flere bilder, noen fra den kanten, og noen fra den andre. Og så litt den veien så klart. Neste gang skal jeg huske på å ta med meg hansker, for jeg trodde seriøst jeg skulle fryse fingrene av meg. Blæra var ganske så stappa også, så jeg gikk krokrygget og kjapt hjemover. Trodde jo aldri jeg skulle komme fram. Måtte jo også ta noen flere bilder på veien så klart, for plutselig var jo sola ganske lav, og da blir det jo fint og rødlig. Kan ikke gå glipp av det. Men jeg kom da hjem til slutt. Utrolig nok. Da hadde jeg vært ute i 8.5 time…phew. Sliten, men fornøyd med å ha hatt en fin dag.

Nuh er det helg igjen, og jeg skal på møte med de andre jentene i dag, vi som skal starte opp lokallag. Så nå skjer det snart noe på ordentlig her. Så det blir vel å begynne å planlegge vår første temakveld. Mer om det senere. Blir en kjapp kopp kaffe med hun ene først, før vi trasker oss opp til avtalt møtested. Blir kjekt. Deretter blir det en treningsøkt for min del hvertfall. Må jo pumpe litt jern også. Såååe, ja, fredag, helg. Need I say more?

 

sint ulv – Ser ingen sinte ulver noen plass jeg. Ingen her hvertfall. Så riktignok en edderkopp på veggen i går da, senere var den plutselig bort.

hvordan fortelle psykologen – ? Altså, jeg skjønner at det blir vanskelig å fortelle psykologen noe som helst om du bare avslutter en setning på den måten der……Jeg bare..??

drøvelen fjerne bivirkninger – Jaha..? Hvilke bivirkninger fjerner den da? Kvalme? Den reiser seg og liksom bare «Talk to tha hand, her kommer du ikke forbi!», eller kan man dingle litt på drøvelen, og så justerer man svimmelheten f.eks? Hvis du drar i den, så fjerner du hodepine? Eller kan man liksom suge den litt inn, prøve å få dradd tyngdekraften litt opp på en måte, sånn at rygg og knær skal slippe den store belastningen av drøvelen? You tell me pretty please with sugar on top?

blæra fylles opp så ofte – Sikkert noen knep man kan gjøre med drøvelen, så kan det kanskje bli noe bedre. Jeg trenger sårt et drøvel-fjerner-bivirkninger tips, for blæra mi holder ikke mye væske før den hyler og bæljer.

hvorfor suger nettet mitt så hardt – Du får be det rulle inn litt.

rompa i været, sa jeg. er du døv eller dum? – Hm? Har en drøvel i hvert øre, hører ikke en døyt jeg. Ser du beveger på leppene, men er dessverre dårlig på å lese på lepper altså..

eg orker ikkje meir fortelling – Nei, du får holde for ørene, eventuelt stikke et par drøvler i dem. I ørene altså.

hvor lang tid tar det for å blir frisk hvis man får – Njaa…det kan nok ta sin tid det ja, men det er sikker ikke noe drøvelen ikke kan hjelpe med!

kaffe i rumpa – Jeg foretrekker oralt framfor analt…noe med smaken liksom….Av kaffe altså.

er det vondt og sette inn tenner -Hm…ville kanskje ha lurt på det motsatte jeg da, men nå har jeg jo erfaring på begge områdene….vet ikke hva jeg skal si er verst jeg…å borre ned tenner til røttene, etter å ha fått x antall sprøyter, eller å røske ut en tann eller to eller tre eller fire, eller det å kjenne på et liten puff og et krrcccc når tenner settes inn…njæææ…

skli dæ vækk ditt spøkels – Ååååhåååhåå. Ypper du? Pass deg så jeg ikke sparker deg i drøvelen! Ha! Kiiiiaaaaah.

stakk fingeren i halsen kaste opp halsbetennelse – Du kastet opp halsbetennelsen? Ble den borte da du kasta opp? Hm..er det metoden ja…men…stoppa ikke drøvelen oppkastet? Eller fingrene for den del? Sånn typ, «Ooyyy, give me five!» eller «Stop it right there. Talk to tha hand!»

bomullshode forelsket – i en q-tips da eller? Ligner i grunnen litt på en drøvelen den..endene altså.

tror på meg kan du ikke bare trykke på den selv så ser du – Trykke på drøvelen?? Vel, funny story faktisk. For mange år siden, så hadde jeg insane halsbetennelse, så ille at det knapt var noe ledig plass å svelge noe på, og jeg var jo så sykt hoven, og det var slim der inne liksom. På mandler og drøvel og sikkert ned i hele gapet. Så dra brukte jeg faktisk en q-tips for å fjerne noe av det, synes det var så kvalmt å se på, høhø. For du vet, har man halsbetennelse, så gaper man jo gjerne som en gal for å se hvor ille det egentlig står til nedi der..

vem opfant hanher – Beklager, men jeg kan ikke skryte på meg å kunne alle verdens språk, og det der skjønte jeg ikke en pøkk av. Men sikkert veldig riktig det du sier…tror jeg.

hva liker smurfer? – Funny story. Akkurat da jeg leste dette søkeordet, så var det reklame av smurfer på tv…og jeg bare…wth? De spiste ikke da, aner i grunnen ikke hva de gjorde. Danset? Smurfet?
Jaujau…

Vil dere se hvor fin dag i går var eller? I noen bilder?