Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Jeg fikk en forespørsel om jeg ikke kunne skrive et innlegg om emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, siden jeg har den diagnosen, og det kan jeg jo selvsagt gjøre. Kan jo først starte med å skrive litt om hva det er.

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse  kjennetegnes av et varig mønster med høy intensitet og høy grad av ustabilitet i følelseslivet. Diagnosen har mye til felles med diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse. Både i fagmiljøer og i mer uformelle sammenhenger benyttes begrepene emosjonelt ustabil og borderline noe om hverandre. Tilstanden deles i to typer: impulsiv type og borderline type. Mennesker som fyller kriteriene til en slik diagnose har et intenst og sterkt vekslende følelsesliv med mye overdrevent sinne. Videre er det vanlig at disse menneskene ofte inngår i ustabile, turbulente parforhold, tenker svart eller hvitt i forhold til personer eller situasjoner, har usikkert selvbilde, tendens til å skade seg selv eller true med å gjøre dette i følelsesmessig pressede situasjoner. Som ved de andre personlighetsforstyrrelsene vet man lite konkret om hvorfor noen utvikler emosjonelt ustabil personlighet. Imidlertid er det klart at mange av de som fyller kriteriene har opplevd traumatiske hendelser i barndom eller ungdom. Å leve med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse gjør også at en person er i høy risiko for å oppleve nye og gjentatte vonde opplevelser.

 Den impulsive type

Denne personlighetstypen har ofte plutselige utbrudd av sinne, hvor vedkommende handler impulsivt og uoverlagt. Slike personer har en kort lunte, og vil under stress ofte reagere aggressivt. Denne reaksjonen kan imidlertid lett avløses av angst og depressive selvbebreidelser, der selvdestruktive handlinger som selvmordsforsøk kan opptre.

Symptomer:

1. markert tendens til å handle uventet og uten hensyn til konsekvenser;
2. markert tendens til kranglete oppførsel og til konflikter med andre, særlig når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert;
3. lav terskel for sinneutbrudd eller vold, med manglende evne til å kontrollere de resulterende atferdsmessige eksplosjoner;
4. problemer med å opprettholde enhver handling som ikke tilbyr umiddelbar belønning;
5. ustabilt og lunefullt humør.

Pasienten kan i sin impulsivitet ligne den dyssosiale type, men gjenkjennes ved å ikke være antisosial i snever forstand, og ved å være mer skrøpelig og selvdestruktiv.

 Borderline-typen

Det fremtredende ved borderline er en tydelig manglende identitetsfølelse, som fører til manglende psykisk stabilitet og ustabile relasjoner til andre. Angst og usikkerhet dominerer, og kan føre til selvdestruktive handlinger. Tomhetsfølelse er fremtredende, og kan forveksles med depresjon, men den er mindre affektladet enn den depressive. For å fylle tilværelsen vil borderlinepasienten ofte kaste seg ut i aktiviteter som ikke er hensiktsmessige, men som bekrefter at «det er liv». Det kan ofte være selvskading, for eksempel kutte seg på armer eller ben, svi seg selv med sigaretter, dunke hodet hardt mot gulv eller vegg.

Symptomer:

1. forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier (inkludert seksuell orientering);
2. tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise;
3. overdreven innsats for å unngå å bli forlatt;
4. tilbakevendende trusler om eller handlinger med selvskading
5. kronisk følelse av tomhet.

For at diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse skal kunne stilles må de generelle kriteriene for personlighetsforstyrrelse være til stede på tvers av situasjoner og være vedvarende over tid. I tillegg må minst tre av symptomene/væremåtene som er beskrevet ovenfor (under «impulsiv type» eller «borderline type» eller begge) være til stede.          (Kilde: wikipedia)

Jeg må begynne med å si at jeg ikke har diagnosen i like stor grad som jeg for noen få år siden, da symptomene var mye sterkere enn de er nå, selv om jeg først fikk diagnosen på papiret i fjor. Symptomene som er nevnt over var mye mer framtredende for kun noen få år siden, så sånn sett synes jeg det er rart at jeg faktisk ikke fikk den diagnosen tidligere. Men, det var aldri snakk om noen utredning før jeg kom til Modum, og da var det først og fremst fordi jeg ville ha en utredning på bipolar som faktisk var satt i journalen min, etter en såkalt utredning i en time her. Jeg følte aldri at den diagnosen passet på meg, da jeg aldri hadde de maniske episodene, men kun den depressive. Det var altså under mitt opphold på Modum at jeg fikk diagnosen emosjonell ustabil personhetsforstyrrelse. Med tanke på at jeg har hatt en god del positive endringer de siste par årene, så er ikke alle symptomene like sterke, eller tilstede lengre. Derfor vil jeg si at jeg ikke har den i en så stor grad nå hvertfall, men flere av symptomene er likevel fortsatt tilstede. De symptomene som har vært, eller er tilstede for min del, er:

Den impulsive type:

1. Markert tendens til å handle uventet og uten hensyn til konsekvenser. (Sterkere tilstede tidligere enn nå)
2. Markert tendens til kranglete oppførsel og til konflikter med andre, særlig når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert. (Også sterkere tidligere enn nå)
3. Lav terskel for sinneutbrudd. (Her er situasjon selvsagt avgjørende, men var også sterkere tidligere enn nå)
4. Ustabilt og lunefullt humør. (Mer ustabilt eller lunefullt vil jeg si..)

Bordeline type:

1. Forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier. (I grunnen veldig gjeldende ennå)
2. Tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise. (Dette punktet var gjeldende i stor grad tidligere, men er vel borte nå. Jeg måtte kutte ut en del vennskap for å kunne få det mer stabilt selv
3. Tilbakevendende handlinger med selvskading. (Hvis man ser bort i fra det bulimiske (som også er en form for selvskading) som jo er en egen diagnose, hoved diagnosen min, men kun tenker på selvskading i form av kutting og andre ting, så er ikke dette gjeldende lengre)
4. Kronisk følelse av tomhet. (Dette var gjeldende i veldig stor grad helt fram til jeg gikk inn i et forhold for kun et par måneder siden).

Begge behandlerne jeg har hatt her har sett tegn til disse symptomene, uten at de har sagt at dette er gjeldende i stor grad. Men klart, med tanke på at jeg har hatt timer med dem (1 time) pr. uke/hver 14.de dag/tredje uke osv., og at jeg har hatt forbedringer i løpet av de årene jeg har vært i behandling, så har ikke de sett det i like stor grad som behandlerne mine på Modum, der de så jeg omtrent 24 timer i døgnet i 3 måneder i strekk. Behandlingen jeg var i der var tøff og vanskelig, så flere av symptomene overfor kom veldig godt fram. Da spesielt i det som gikk på følelser og humør. Følelsene var ofte nedstemt, og sinneutbrudd kom spesielt på mandager etter veiingene og i forbindelse med måltidene. Jeg synes synd på primærkontakten min i første omgang (men også noen av de andre behandlerne + noen i gruppen av og til) som fikk gjennomgå. Primærkontakten min fikk oppleve sinne mitt hver mandag etter veiingene, siden det var hun som hadde den med oss. Jeg bannet og steiket høyt og lavt, spesielt i forhold til kostlisten som jeg hatet intenst, og samtidig hatet mot min egen kropp i forbindelse med vektoppgangen. Jeg klarte ikke i disse situasjonene å være helt rasjonell, noe jeg ser sterker nå i ettertid, men samtidig var ganske klar over der også da.

Nedstemtheten kjenner jeg ofte på ennå, men det er som regel situasjonsbasert, men det går også hånd i hånd med selvbildet (først og fremst kropp). Mye har likevel endret seg en god del på dette området også de siste to månedene i forholdet. Nå er jeg sammen med en jeg elsker, som elsker meg tilbake, akkurat som jeg er, som jeg kan prate med om alt, en jeg har felles interesser med. Vi fyller alltid dagene med noe, det er lenge siden vi har hatt dager der vi kun sitter hjemme og ikke gjør noe som helst. Jeg blir veldig fort rastløs, så for meg kan det å bare sitte hjemme bli kjedelig, så jeg må gjøre noe. Det spiller i grunnen ikke hva vi gjør, bare jeg kommer meg ut av huset, om så bare for noen få timer. Det blir som regel turer/fototurer, ut for å ta en kaffe, eller reiser til Kr.sund eller der han kommer i fra (oftes der). Det at dagene mine nå har kvalitetsinnhold, hjelper meg i stor grad. Jeg sitter ikke lengre med ensomhetsfølelsen, det bulimiske er redusert (men langt ifra borte), og det at vi kan prate samme på en skikkelig måte gjør at vi unngår en del konflikter (ikke det at det aldri skjer, men vi ordner opp og kan prate ut om det).

Innimellom dukker det opp tanker om selvskading (vet ikke helt hvorfor, og det er ganske så frustrerende), men det har jeg fortalt om til typen, og det er noe jeg ikke ønsker skal skje igjen, så jeg klarer hvertfall å unngå det. Jeg prøver heller å tenke at det kun er tanker, at det forekommer at de dukker opp, at jeg ikke må utføre handlingene. (Håper en dag jeg kommer meg dit at jeg klarer det samme når det kommer til bulimien). Heldigvis er det mulig og bli frisk fra emosjonell ustabil personhetsforstyrrelser (og spiseforstyrrelser), så jo bedre jeg blir, jo større er sjansen for at alle disse symptomene vil forsvinne. Stabilitet har alt og si her, noe navnet sier. Mye har føltes, og føles tildels ennå, ustabilt, så da er det bare å ta tiden til hjelp. Ting tar tid, det må bare innses og aksepteres. Det var disse små skrittene da…

Kan jo nevne i samme slengen her, når jeg først er inne på diagnoser og behandling, så har jeg nå nylig tatt en serumspeil sjekk i forhold til medisiner, for å se om dosen er riktig eller ei. (Har begynt på piller som egentlig ikke matcher sammen med lamictal, kombinasjonen gjør at virkningen av lamictal kan reduseres med hele 50%, så derfor skal vi nå ha oppfølging på det). Har tenkt tanken om å kanskje slutte helt med medisiner, men er usikker på om jeg tør det riktig ennå. Vi får se. Samtidig er jeg henvist til Kr.sund i forhold til å ta ny bentetthetssjekk. Ikke tatt det siden like før innleggelsen på Modum, så aner ikke hvordan det står til med skrotten. Jeg er også henvist til privat psykolog, så vil altså etterhvert starte opp med enda en ny behandler (sukk). Skal ha siste time med nåværende behandler om en måned. Det er jo gjerne litt ventetid på ny behandler, men siden jeg er drittlei av behandling og faktisk kunne tenkt meg og avsluttet helt, så vet jeg at det ikke er et lurt sjakktrekk, så jeg får heller bare nyte tiden uten. Kanskje vil det hjelpe litt på motivasjonen videre. Time will show.

Takk for spørsmål, kjekt å kunne komme med et skikkelig innlegg igjen, høhø.

 

Mentalisering i hverdagen.

I morgen skal vi på kurset jeg er på ha om mentalisering, noe som er veldig aktuelt for meg, og helt sikkert mange andre som også er i behandling. Jeg har hatt noe av det, men som min behandler sier så er det visst flere måter å gå fram på innenfor den formen. Jeg synes jeg fikk det veldig godt forklart da jeg var på Modum, som jeg ikke helt kjenner igjen, hvertfall ikke på alle områder i behandlingen jeg får her. Det er heller ikke alltid like enkelt å forstå hva mentalisering er, for da jeg søkte det opp på nett i etterkant av at min behandler på Modum anbefalte meg om å be om å få den type behandlingsmetode her hjemme, så  var det jeg fant på nett ganske innviklet forklart og ikke helt forståelig. Vi har nå i forkant av morgendagen fått utlevert et ark som ble anbefalt å lese gjennom, og jeg synes det var veldig godt og enkelt forklart. Mentalisering kan også brukes i hverdagen generelt, ikke bare i behandling. For vi bruker mentalisering veldig ofte, uten at mange vet at det faktisk er mentalisering. Så, da vil jeg ta utgangspunkt i det skrivet jeg har fått utlevert for å forklare hva mentalisering er.

Mentalisering er et begrep som beskriver vår egne til å fortolke og forstå egne og andres handlinger som meningsfulle ytringer i vårt indre liv. Det vil si, våre behov, våre følelser, vår fornuft, våre tanker og våre intensjoner. Våre evner til å mentalisere gjør oss i stand til å finne mening i egne og andres atferd. Vi trenger å mentalisere for å forstå egne følelsesmessige reaksjoner. Mentalisering er derfor viktig for å forstå og forklare atferd. Mentalisering er lik empati, men går videre enn det, fordi det også inkluderer oppmerksomhet av egen sinnstilstand. Det er grunnleggende at vi fortolker hverandre. Vi erfarer andres handlinger og fortolker følelser, tanker og intensjoner bak disse handlingene. Følelser er ofte uklare. Det vil derfor alltid være knyttet usikkerhet til fortolkninger. Vi tolker mer eller mindre godt eller dårlig.

Her er noen eksempler som krever mentalisering:

• Trøste en venn som har det vanskelig
• Oppklare en misforståelse med ektefelle/samboer/familiemedlem/venn
• Roe ned et barn som har et raseriutbrudd
• Utvikle strategier for å unngå overspising/selvskading/unngå rusmisbruk
• Beskrive egne problemer til en behandler

Mentalisering kan med andre ord, på en enkel og forståelig måte kalles sunn fornuft. Vi alle forsøker å forstå og finne ut hvorfor folk tenker og føler som de gjør. Man kan si at mentalisering er regulering av følelser og psykisk helse. De fleste som har utfordringer innen psykisk helse har problemer med mentalisering (no joke) og er mer sårbare for endringer i egen tilstand (true that).  Når vi er i følelsesmessige vanskelige situasjoner kan vi oppleve mentaliseringssvikt. Dvs at vår evne til å fortolke/forstå oss selv og andre og den situasjonen vi er i da, er blitt betydelig svekket. 

Vi har vel alle en eller annen gang vært i situasjoner der det har vært problemer i relasjoner, der ting vi sier blir tolket feil. At budskapet ikke er blitt forstått på den måten det var ment i utgangspunktet. Misforståelser med andre ord. Det er ikke alltid like lett å finne de rette ordene på det vi ønsker å få fram. Måten vi sier ting på kan også selvsagt være med på at det oppstår misforståelser, for selv om vi mener en ting, så kan de andre oppleve det på en annen måte, som f.eks at de føler det som blir sagt er et angrep, mens det kanskje egentlig kan være frustrasjon over at den andre parten ikke klarer å forstå det som blir sagt på riktig måte. Jeg har opplevd dette mange ganger, og da spesielt kanskje tidligere, da jeg ikke alltid fant de rette ordene å bruke for å få fram hva mente. Nå har jeg litt flere ord, og jeg klarer også, hvertfall til en viss grad, å skjønne at det ikke alltid er like lett for mottaker å sette seg inn i min situasjon, eller forstår hva det jeg sier innebærer, fordi de selv ikke er/har vært, i samme situasjon. Nå gjelder dette spesielt i forhold til psykdom. Dette kan selvsagt føre til stor frustrasjon fra begge parter, og misforståelser oppstår lett.

For å bruke ett eksempel, så kan lidelser som depresjon og misbruk av rusmidler påvirke mentaliseringsevnen fordi evnen til fleksibel tenkning svekkes. Dette kan føre til forvrengt syn på en selv, og undergraving av oppmerksomhet på andes erfaringer. Alle kan komme i omstendigheter som påvirker evnen til å mentalisere, spesielt hvis vi føler oss truet eller på andre måter er i en intens følelsesmessig tilstand. Å mentalisere egne følelser er både viktig og vanskelig. Mentalisering vil gjøre oss bedre rustet til å avstå fra impulsiv og selvødeleggende atferd. Det kan beskrives som å sette på en pauseknapp , og gi oss selv mulighet til å tenke/forstå egne behov og følelser og hvordan mestre disse. Mentalisering hjelper en til å oppdage, tolerere og uttrykke egne følelser av frustrasjon i stedet for å måtte «kvitte seg med dem» gjennom bruk av rusmidler eller andre ting/metoder.

Man mentalisere mer eller mindre ubevisst, eksplisitt mentalisering er når man tenker over årsaken for en handling, og undrer seg: «hvorfor sa han/hun det?». Man mentaliserer eksplisitt når man setter ord på følelser, prøver å forstå seg selv eller forsøker å beskrive egne følelser til andre. Som regel har vi ikke tid til å mentalisere eksplisitt i samhandling med andre, men mentaliserer implisitt, dvs, spontant og intuitivt, uten å tenke på det. Da er vi styr av magefølelsen.

For å gi noen eksempler som kanskje gjør det enda enklere å forstå, kan være eksempler som at om du er i en samtale der vi er flere samlet, og vi har ulike meninger om ett eller annet, så kan vi kanskje oppdage at den som har en annen mening enn deg, og en diskusjon kan bli litt heftig, så kan noen av oss automatisk tenke at den andre tenker noe negativt oss som person fordi vi ikke mener det samme som dem/ham/henne. Kanskje kan en av de som deltar i diskusjonen forlate rommet, og dette kan igjen føre til at vi automatisk tror at den personen er sur eller ble fornærmet, med kanskje var det bare sånn at den andre personen var sliten og ikke orket diskutere mer, eller ikke i det hele tatt deltok i diskusjonen, eller kanskje han/hun bare skulle på do eller ordne seg noe å drikke. Det kan rett og slett være ulike grunner til at den andre forlot rommet. Mange vil likevel automatisk, uten at vi er bevisst på det, tenke at det var vi som sa, eller gjorde noe feil, uten at det var tilfellet. Vi legger med andre ord inn vår egen tolkning av andres atferd/utsagn.

Et annet eksempel som vi som sliter med en spiseforstyrrelse ofte tenker, kan være at vi tolker komplimenter vi får helt feil. «Så bra du ser ut», og vi tenker automatisk «Han/hun mener vi ser feit ut». Om noen sier «Du fin du er i dag da, den kjolen/buksen kledde deg veldig godt», og vi kan ofte automatisk og ubevisst tenke: «Det sier han/hun bare for å være hyggelig». Om noen f.eks sender en tekstmelding uten et smilefjes, så kan vi automatisk kanskje tenke «Er den personen sur nå, tolket han/hun melding feil?». Eller om det tar noen timer før man i det hele tatt får svar på en melding: «Vil han/hun ikke svare meg, har jeg gjort noe galt?». I de to første eksemplene som mener som regel den andre faktisk det det sier, for hvis ikke kunne de faktisk bare ha latt være å si noe i det hele tatt. I de to andre eksemplene kan det rett og slett bare være at den andre aldri bruker smilyer når de sender meldinger, eller at de ikke har tid, eller tilgjengelig akkurat der og da til å svare.

Ja, jeg kunne ha kommet opp med mange flere eksempler, men dere skjønner kanskje poenget her? For å beskrive det enda enklere, så kan altså mentalisering være hvordan vi tolker andres tilbakemeninger på ting vi sier f.eks. Andres tolkninger, og hvilke tanker vi gjør oss i forhold til andres atferd i samhandler med oss selv. (Mis)forståelser og (mis)tolkninger kan vel kjerneordene her.

1.mars, verdensdagen mot selvskading

1. mars markeres SIAD (Self Injury Awareness Day), Verdensdagen mot selvskading, over hele verden. SIAD er opprettet for å rette fokus mot og skape mer kunnskap om selvskading. De siste årene har vist at selvskading er et fenomen som forekommer hos over ti prosent av ungdom i Norge, og det er tegn som tyder på at dette tallet har steget de siste årene. For noen år siden ble selvskading sett på som et mislykket selvmordforsøk. I dag er det motsatt. En som selvskader gjør det for å mestre og overleve sterk følelsemessig smerte. Selvskading er et emne som nesten ingen tør å snakke om, men åpenhet er den beste medisin       (Kilde:wikipedia)

Vil anbefale og gå inn på hjemmesiden til «Landsforenningen for forebygging av selvskading og selvmord» for å lese litt mer om temaet der inne.

 

Stop the guilt talk.

Dette er ikke noen skjennepreken, men et lite råd som kanskje kan komme godt med for noen. Det kan hvertfall være noe å tenke over, selv om det kanskje ikke alltid er like lett å bruke det, eller å tenke over det for den saks skyld. Som vanlig tar jeg utgangspunkt i psykdom, ikke nødvendigvis egne erfaringer, men også tanker jeg gjør meg, for jeg vet jo hvordan jeg har/vil reagert om det var meg. Jeg vil snakke om den vanskelige samtalen, eller de vanskelige samtalene. Dette innlegget er da mest rettet mot pårørende på ett eller annet vis. Det er ikke alltid like lett å skulle ta opp samtale om et vanskelige tema, det er vel noe vi alle en eller annen gang har erfart, uansett hva det måtte gjelde. Dette temaet her er i grunnen like gjeldende på alle områder. Men altså, fokus rettet mot vanskelige samtale i forbindelse med psykdom. Jeg har fått noen henvendelser fra pårørende, som har lurt litt på hvordan de skal gå fram i en samtale med sønn/datter/annen slekt/venn. Hva kan de si, hva kan de gjøre? Vanskelige og sårbare temaer. Hvor går grensen for overtramp? Hvor langt kan man dra den? Hva skal man egentlig si? Jeg vet at mange er redde for å involvere seg, fordi de er redde for å bli avvist. Fullt forståelig, fordi den som er syk ofte kan reagere med å avvise. Ikke for å være slem, eller oppføre seg som en dritt (som kanskje er ganske vanlig å føle seg som), men fordi det også er vanskelig for den det gjelder. Sårt, skam, skyld, you name it.

Det jeg alltid sier til dem som spør meg, er at de skal la den syke få vite at de er der om de har behov for å prate. Bare la dem få vite det, og selv om den syke kanskje ikke benytter seg av den muligheten, så ligger det likevel en trygghet i å vite at det faktisk er noe der de kan gå til. Ikke forvent at den syke skal ta kontakt for en prat, fordi det er veldig vanskelig å ta det skrittet, selv om den syke ønsker det. Jeg foreslår også, for de som er venner, at de gjerne må ta kontakt med den som er syk, for å invitere han/henne med på noe som er hyggelig, som kan gi et lite avbrekk fra sykdom. Et pusterom. Kanskje trå forsiktig når det gjelder å foreslå noe som inneholder måltider om sykdommen er spiseforstyrrelser, det kan gjerne føre til et avslag på invitasjonen, fordi det kan bli for vanskelig å delta. Men det finnes jo så mye annet å gjøre sammen, se en film, gå på kino, shoppe, ta en kopp kaffe, aketur, gå en tur osv osv. Inviter på noe som gjør at den som er syk kan senke skuldrene og kjenne glede ved å delta, uten at det skal være noe press tilstede. Det er verken venner eller families oppgave, å tvinge til noe. Anbefale, i visse tilfeller overtale, rådgive, ja, men prøv å få situasjonen inn på en bane der den syke føler at han/hun kan klare å balansere seg noen lunde. Jeg har også fortalt at det er verken venner eller families oppgave å være behandlere. Støttespillere, lufteventiler, ja, men ikke behandlere. Være tilstede, vis åpenhet og tegn på at det er rom for dialog.

Og nå kommer vi til kjernen i innlegget her. Aldri do the guilt talk. Ikke la samtalen ta en vending der du setter i gang skyldfølelse hos den syke. «Hvis du ikke spiser, så blir mormor skuffet fordi du ikke ville smake på kaken hennes». «Nå har jeg stått her i timevis og laget mat, og så skal du ikke ha??». «Tenk på barna i Afrika, tenk på dem eller de». «Har du tenkt på hvor mye du sårer oss/dem?». And the list goes on and on. Get the point? Sånne uttalelser gjør situasjonen bare enda mer sår. Det kan føre til at den som er syk føler seg enda verre enn det han/hun allerede gjør i utgangspunktet, for tro ikke et sekund at den som er spisesyk ikke allerede tenker på disse tingene fra før av. Prøv så godt som mulig å unngå sånne kommentarer, selv om du også kanskje føler deg såret fordi situasjonen er sånn. Trå varsomt. Prøv å gjør skadeomfanget minst mulig. Du kan gjerne si hva du føler, hva du tenker, men gjør det på en måte som ikke blir anklagende. La det heller bli en så god dialog som mulig, enn en krangel som ender i ubehageligheter der det ikke er rom for å ordne opp igjen. Ved å få til en god dialog, der du heller kan spørre spørsmål for å få svar på ting du lurer på, så vil utfallet heller bli vinnende eller i det minste mer forståelig. Men ikke glem at ikke alle klarer å sette de riktige ordene på alt, på hvorfor de føler sånn, eller tenker slik, for det er ikke alltid like klart for den som er syk heller. Dessuten er det viktig å ha i minnet at det ikke er alt den syke ønsker å dele med sine nærmeste. Det er kanskje vanskelig å godta, men prøv da å tenk over om du har egne ting som du kanskje også finner det vanskelig å dele med de som står deg nærmest. Når det kommer til skyld og skam, så er det noen av de vanskeligste følelsene vi sitter med, og da er det ikke bare bare å skulle dele alt.

Det er ikke alltid like lett å vite hvor grensen på hva kan, og ikke kan si går. Det er en hårfin balanse. Mye kan heldigvis rettes opp selv om en dialog går i feil retning, bare man husker på å bruke de rette ordene, eller hvertfall prøve å finne dem. Ikke bus ut med det første som dukker opp, men pust, tenk, så prat. Tenk gjerne over på forhånd hva du ønsker å oppnå med samtalen. Krangel eller dialog? Å gi dårlig samvittighet, eller å få forståelse? Akseptere, eller ikke akseptere? Det er kanskje vanskelig å akseptere, men noen ganger er det nødvendig å akseptere det en egentlig ikke vil akseptere.

Midt oppi alt det vanskelige, så er det også viktig å prøve å holde fokus på at det faktisk er mulig å bli frisk. At det er håp selv om det virker håpløst der og da. At det er hjelp der ute, selv om det tar tid, og veien kan være lang og vanskelig å gå. Jeg har full forståelse for all frustrasjon, for følelser av håpløshet og motløshet. Jeg har full forståelse for følelsen av å føle seg hjelpeløs og ønsket om å ville gjøre hva som helst for å hjelpe. Men ved å være tilstede, gjøre hyggelige ting, og ha gode dialoger, uten å gå dårlig samvittighet, så kommer man mye lengre enn ved å lage dårlig stemning og ubehag for begge parter. Prøv å sett deg inn i den sykes situasjon, og hvordan du selv ville ha blitt behandlet, gått i møte og tatt i mot. Det er ikke enkelt.

Sterk/svak?

Jeg fikk et spørsmål om jeg kunne skrive et innlegg om hva jeg legger i begrepet å være sterk. Det kan jeg selvsagt gjøre.

Når jeg skriver, eller sier til noen at jeg synes de er sterke, eller når jeg selv får høre de ordene, så så har jeg aldri opplevd, eller tolket det på en annen måte enn det som går på det mentale. Jeg tolker det ordet som fighter. Å være viljesterk. Det er det jeg legger i ordene når jeg uttrykker dem overfor andre, og da mener jeg det av hele mitt hjerte. Jeg har derimot vanskelig for å ta imot de ordene selv, for å ta imot kompliment er ikke helt min sterke side.Jeg legger nok listen veldig høyt for meg selv, og klarer ikke helt å se at det jeg gjør og får til, er bra nok. Andre kan klare, og få til akkurat det samme som meg, og jeg klarer å se at de er sterke, som får det til, som jobber så hardt for å få det til, jeg klarer bare ikke se det på den sammen måten når det kommer til meg selv.

Å være sterk er kanskje mest nærliggende å ta utgangspunkt i når noen får til noe som for dem er vanskelig, da ofte på det plan hvor det psykiske spiller inn. Å klare reise seg etter fall, kjempe imot det vonde, mot frykten og angsten for det som skremmer vannet av en. Ut ifra mine egne erfaring, og andres historier, så handler det aldri om å være svak når vi går på trynet, om det gjelder selvskading, rus, overspising og oppkast osv. Mange er nok fortsatt av den oppfatningen om at spiseforstyrrede er svake fordi de ikke klarer å spise, eller når de overspiser og kaster opp. Men har man innsikt i sykdommen, så vet man bedre. Det er symptomer som kommer ut i handling, det er ikke selve sykdommen. Det er ikke hosten som er sykdommen i en forkjølelse, det er bare et symptom på sykdommen, på lik linje som at en med en spiseforstyrrelse faster og misbruker. Med problematikken spiseforstyrrelser, så blir det å spise vanskelig, å beholde mat blir vanskelig, å la være å overspise og kaste opp blir vanskelig. Det å prate om det bakenforliggende er vanskelig, kjenne på tanker og følelser, dele vonde ting som har vært.

Om noen av mine venner som sliter, går på en smell av en eller annen form, så ser jeg ikke på dem som svake, men jeg synes de er tøffe fordi de faktisk gjorde det de kunne for å unngå å havne i grøfta. Jeg synes de er tøffe fordi de har klart 3 skritt fram, selv om det ble 1 tilbake, det er uansett 1 skritt mer fram. De er tøffe og sterke fordi de faktisk reiser seg igjen etter fall. Det er å være sterk, å nekte å gi seg, nekte å reise seg, men fighte på videre.

Mitt beste eksempel på meg selv må være innleggelsen. Fram til da hadde jeg i løpet av 1 år og 4 måneder kanskje vært oppkastfri i 2 uker, sammenlagt, kun 4 dager i strekk. Under innleggelsen på 3 måneder, så klarte jeg meg i 84 dager før jeg tråkket litt skjevt. Jeg vil ikke si det så sterkt som at jeg gikk på trynet kanskje, for jeg ramlet jo ikke hodestups tilbake der jeg var før innleggelse, det er ikke mulig når kun en episode dukker opp. Jeg fulgte en full kostliste, over 2000 kcal daglig, fordelt på 4 måltider. Jeg klarte å fullføre det fra 5.oktober til en dag i romjula. Det betyr ikke at jeg ikke spiste måltidene mine, for det gjorde jeg, denne episoden kom utenom, så jeg fravek ikke på noen punkter matmessig. Jeg brydde meg ikke nevneverdig om at det skjedde, det hadde sine årsaker. Likevel hadde jeg overlevd de to vanskeligste dagene i løpet av hele året, julaften, og 1.juledag, for første gang på 16 år, oppkastfri.

Jeg fikk  høre at jeg var sterk som jobbet så hardt, for de så hva det kostet meg av sinne, frustrasjon, håpløshet, oppgitthet, selvhat og tårer. Der og da klarte jeg ikke se på som at jeg var sterk som holdt ut, men nå klarer jeg til en viss grad å faktisk tenke sånn selv også, for jeg utfordret det som skremt meg aller mest, å spise og beholde maten, uten å kvitte meg med den. Å holde ut vektoppgangen som kom som en konsekvens.

Å dele traumeopplevelsen var også beintøft, for jeg har i alle år følt meg veldig svak i forhold til den, det har vært mye selvbebreidelse (det er det ennå også). Jeg klarte likevel til slutt å dele det med noen, noe som jeg vil gå så langt som til å si var tøft av meg, for det må være noe av det tøffeste og vanskeligste jeg har gjort, ved siden av innleggelsen. Jeg har den samme oppfatningen når det gjelder andre, jeg synes det er beintøft av dem å dele av sine vonde og vanskelige opplevelser, for jeg vet hva det koster å skulle fortelle. Jeg synes andre er sterke når de utfordrer seg selv, når jeg vet hvor vanskelig det er, fordi jeg har vært der/er der selv, eller fordi jeg har forståelse av hvor vanskelig det er.

De sterkeste menneskene jeg vet om, er de som kjemper i mot sykdom, da spesielt psykisk sykdom, for det er ikke alle fysiske sykdommer vi kan gjøre noe med, annet enn å vente på at det går over av seg selv. Selv om spiseforstyrrelsen fortsatt tar stor plass i meg, og jeg har dager der jeg kan føle meg sterk, sykdomsmessig sett, så føler jeg meg enda sterkere når jeg kommer meg gjennom dagene ved å unngå symptomer. Det gir en mestringsfølelse å faktisk klare å unngå bruke destruktive mestringsstrategier. Selv om jeg ikke alltid klarer å se det som det er, eller ikke klarer å gi meg selv et klapp på skulderen når jeg klarer å gjennomføre noe som er i friskretning, så vet jo fornuften i meg at det er bra, og i noen øyeblikk kan jeg føle meg sterk som klarer å overvinne sykdommen. Det må være lov til å gi seg selv skryt, selv om jeg er veldig dårlig på det. Det er mye enklere å gi skryt til andre. Det er beundringsverdig å lese/høre om andre som kjemper, og faktisk klarer å reise seg, og får til det de jobber seg mot.

Det handler om å reise seg etter fall, og ikke bli liggende. Likevel er man ikke svak selv om man blir liggende i noen minutter for å samle styrke til å reise seg igjen, det viktigste er å reise seg og aldri gi opp. Samtidig er det viktig å tenke på at det er veldig sterkt å klare å vise svakhet, for når alt kommer til alt, så er vi alle mennesker, og vi er utrustet med følelser og tanker, alle har dem, men ikke alle tør å uttrykke dem. Så det å vise seg menneskelig, uansett hvor vanskelig det er, det er å være sterk. Jeg tror at alle mennesker besitter noe som de har vanskelig for å skulle fortelle til andre. Tenk da på hvor tøff og sterk de som faktisk klarer det er.

 

«Å være sterk er ikke å løpe raskest, å hoppe lengst eller løfte tyngst. Å være sterk er ikke alltid å vinne alltid å ha rett eller alltid å vite best Å være sterk er å se lyset når det er som mørkest, slåss for noe man tror på, selv om man ikke har flere krefter igjen til å se sannheten i øynene selv om den er hard».   -Ukjent-

«Jeg vil ikke!»

På enkelte områder er ting litt vanskelig og kaotisk akkurat nå. Jeg ser ikke helt hvordan ting skal ordne seg, selv om det sikkert gjør det på en eller annen måte, det pleier jo å gjøre det. Likevel skaper det bekymringer, og jeg vrir hodet for å få kabalen til å gå opp, eller å finne de riktige brikkene om du vil. Jeg er ikke videre fan av å legge puslespill. Dette gjør at ting blir en ekstra belastning, men det er ikke så mye jeg får gjort med det akkurat nå, men håper det ordner seg på sikt. Men her og nå forstyrrer det en del. Lager ubalanse i systemet, men jeg holder meg oppreist, til tross for at jeg enkelte dager føler at jeg skal gå på veggen av disse ulike årsakene.

Matmessig…vel, den siste tiden har det i grunnen gått ganske greit bulimisk sett, det vil si, jeg klarer å unngå å gå på smeller oftere enn at det smeller. Det skjer selvsagt innimellom, men det har gått, om jeg skal si det selv, ganske så bra i det siste. Jeg vinner ofterer enn jeg taper, og jeg vil si meg fornøyd med at jeg faktisk klarer flere dager uten overspising og oppkast. Jeg vil jo helst klare å unngå det som best jeg kan, selv om det av og til går litt skeis. Jeg hadde time med behandleren min i dag, og hele timen gikk med til å prate om spiseforstyrrelsen. Hun lurte blant annet på hvor ofte oppkast forekommer nå, om jeg skal gi et gjennomsnittstall. Jeg tar hele tiden utgangspunkt i før og etter Modumoppholdet, for det laget jo et skille. Om jeg skal gjøre en utregning på det, så vil jeg gå så langt som å si at episodene nå bare er 1/3 av hva de var før oppholdet. Det er en drastisk forbedring vil jeg si. Før hadde jeg 2-3-4-5 runder med det bulimiske, daglig. Nå kan det kanskje bli 2-3 i løpet av en hel uke, der det vanligvis bli 1 gang de dagene det skjer.

Samtidig er ikke inntaket optimalt, det er jeg fullstendig klar over, men igjen, det er mer enn før innleggelsen, så det er jo forbedring der også, tross alt. Det som kanskje ikke er helt bra, er at jeg er veldig ensidig i kosten, noen behandleren min gjerne vil at jeg skal gjøre noe med, og da var det spesielt med tanke på utvalg av diverse påleggstyper. Det har blitt mye syltetøy for tiden, rett og slett fordi jeg har et stort glass av det stående. Nå er det ikke sånn at jeg ikke vil spise noe annet, det er mer det at jeg ikke har lyst på noe annet når jeg er i butikken, at jeg ikke tenker over det, eller at jeg tenker litt på dette med holdbarhetsdatoer f.eks. Da kjøper jeg heller noe som varer over tid, for jeg vet at det fort kan bli sånn at jeg velger andre alternativer enn knekkebrød når jeg skal spise, og da blir det jo litt bortkastet å kjøpe en pakke med kjøttpålegg som varer i en kort periode bare. Litt taktisk tenkning. Fisk er jeg dårlig på å få i meg, så hun spurte om det var noe der jeg kunne kjøpe. Joda, jeg er veldig glad i makrell i tomat, og det kjøper jeg innimellom, når jeg kommer på det. Men der også kan det dukke opp det problemet at det ikke frister hver dag, og dermed kan en halv boks bli liggende i evigheter etter at den er åpnet, og den blir kastet.

Og så er den fordømte ambivalensen veldig sterk igjen da, så alt i meg skrek «Jeg vil ikke!!» gjennom hele timen. Det stritter i mot, fordi spiseforstyrrelsen har fått mer grep om meg igjen, selv om det er bedringer på flere områder. Og når hele timen i dag gikk til å prate om spiseforstyrrelsen, nå som jeg er i en periode der jeg er drittlei av alt som heter behandling, så var jeg bare irritert og ønsket egentlig ikke å prate om det. Noe som selvsagt gjorde at behandleren min nettopp vil at vi skal prate om det. Hun ønsker å høre hva disse tankene og følelsene gjør med meg. Så det blir temaet neste uke. Finfint.

Fikk ut litt frustrasjon på trening i dag da, helt til jeg så at hun også var der, og alt bare kom veltende over meg igjen. Faen ta! Som jeg har fortalt før, så trener også ex-behandleren min der jeg trener, og det hender at vi er ferdig sånn ca. samtidig, noe som fører til at jeg innimellom treffer på han inne på butikken jeg går forbi på vei hjem, for det er nærbutikken hans. Vi har samme vei hjemover, jeg går forbi der han bor ofte. På fredag var vi ferdig samtidig, og gikk sammen oppover. Han lurte på om jeg skulle innom butikken, han skulle det. Men jeg hadde lagt igjen lommeboken hjemme, nettopp for å unngå å gå innom på vei hjem, så jeg sa at jeg skulle gå forbi. Noe han utbrøt «Yes!» til. De gangene jeg er ferdig på trening sånn like etter at han går (jeg ser når han drar, det er ikke så stort der, og jeg sitter da som regel på spinningsykkelen noen meter fra utgangen), og jeg skal innom butikken på vei hjem, så går jeg og ser om han er der inne, for det er ikke alltid jeg har så lyst til å treffe på han der. Vel, i dag traff jeg selvsagt på han der inne. Han var på vei ut da jeg kom inn. «Hva skal du nå?» spurte han, akkurat som han tenkte at det går galt hver gang jeg beveger meg inn i en butikk. Jeg må jo tross alt ha noe mat innimellom jeg også repliserte jeg. Vi ble stående og prate litt, og han viste meg en boks med tunfisk som han hadde kjøpt, som at det skulle være et bra alternativ. Jeg liker ikke tunfisk, så svaret han fikk var æsj. Jeg fortalte at behandleren min mente at jeg bør få litt mer variert kost, fordi det en så ensformig nå. «Ååh, er du der nå». Jepps. Vi ble stående og prate litt til om dette, og i det han gikk ut så sa han at jeg bør handle fornuftig. Det var planen, og jeg sa at på den måten er det bedring. Han smilte og sa at det var bra, før vi sa ha det bra og gikk hvert til vårt.

Og jeg var faktisk fornuftig, og jeg kjøpte faktisk makrell i tomat. På tube, for da slipper jeg hvertfall å kaste noe. Jeg handlet inn noe så jeg har over litt lengre tid, hvertfall så jeg klarer meg i noen dager framover, sånn at jeg også slipper å måtte løpe ned butikken daglig. Det eneste ufornuftige jeg gikk ut derifra med, var to kick, sånn lakris med sitron i. Jeg har fått, ja, helt kick på dem for tiden. Ellers var det bare fornuftig handel. Jeg var fornøyd med at jeg klarte å forholde meg til jeg hadde planlagt å kjøpe inn, og ikke mer enn det. Ikke noe som havner rett i dass, på feil måte. Så selv om det stritter i mot i meg, så gjør jeg da likevel noen fornuftige valg, høhø. Alt som havner på plussiden er jo tross alt bra, tross alt. I løpet av de 5 siste dagene (som er det jeg husker akkurat nå), så hadde jeg en bitteliten smell på lørdag, men laaangt ifra den mengden jeg har på det verste. Bare det er jo bra, så alt er ikke bare sorgen.

Helt til slutt her vil jeg ta med at det er verdensdagen for forebygging mot overgrep av barn i dag. Jeg liker å være med å sette lys på sånne verdensdager, så kan ikke unnlate dette heller. Tanker går til alle barn som har vært/blir utsatt for overgrep daglig, ingen skal være nødt til å oppleve sånne grusomheter. Ta deg tid til å gi disse barna gode tanker du også.

Fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser.

Det er ganske irriterendeå vite at andre har rett, og at din formening er så feil at det ikke ligner noe. (Selv om du vet at den andre faktisk har rett). Før jeg ble lagt inn på Modum, så var treningsaktiviteten min mye lavere enn den hadde vært bare ett år tidligere. Jeg slet en del med depresjoner (i noe større grad enn nå), noe som gjorde at alt ble et tiltak, orket ingenting, det var ikke gøy, jeg maktet ikke. Så jeg kuttet ut treningen mer og mer, men jeg dukket opp på en trening her og en trening der, sånn innimellom, om jeg hadde en god dag. (Taekwon-Do forresten). Da jeg først var der, så hadde jeg det utrolig hyggelig, og tanken var derfor der at jeg tenkte at jeg skulle stikke ned neste trening også (mandager og onsdager). Da neste gang kom, så orket jeg ikke likevel. Da ble det plutselig veldig tungt å reise seg, et ork å dra ned, jeg ville heller fortsette med det jeg holdt på med, og jeg hadde nesten glemt hvor kjekt det var forrige gang. Jeg kunne heller gå meg lange turer, og jeg syklet innimellom, trente litt pilates og styrke, på hjemmebane, innimellom. Men det å gå turer så jeg aldri på som trening, (jeg tenker fortsatt litt sånn) men jeg vet hvertfall at det går an å h økter der aktiviteten ikke er så høy for hver gang.

 

Vi hadde undervisning med treningspedagogen veldig tidlig i oppholdet på Modum, og da fikk jeg meg en liten oppvekker. Den mengden som jeg så på somliten og ubetydelig, var visst overtrening. Og tidligere hadde jeg trent enda mer. Jeg trener riktignok mye nå også, men jeg har hvertfall redusert siden begynnelsen av året, da jeg trente 5 ganger i uke på treningssenteret + turer utenom. Nå er jeg nede på 3 ganger i uken, og kan gå meg turer om været tillater det, eller om/når jeg orker, eller når jeg skal noe, ned til byen, på møter osv. Dessuten spiser jeg mer nå enn jeg gjorde før innleggelsen. En del av meg kjenner på dette med at jeg ikke er helt fornøyd med at treningsmengden er redusert, samtidig så gjør jeg ikke noe med det, for jeg vet jo at kroppen trenger pauser også, jeg dævver ikke av den grunn. Og jeg klarer å være litt fornuftig til tider, og tenke at jeg var der i går, og skal mest sannsynlig tilbake i morgen, så jeg overlever fint. Med mindre det er helg da, for da er jeg der som regel ikke lengre. Men jeg overlever altså.

Da jeg var på IKS treff i helga, så fant jeg en brosjyre liggende der, utarbeidet av ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser), om nettopp fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser. Der står det akkurat det samme som treningspedagogen på Modum fortalte oss..(Irriterende much).

«Fysisk aktivitet defineres som «all kroppslig bevegelse som produseres av skjeettmuskulatur, og som øker kroppens energiforbruk utover hvilenivå» Det betyr at f.eks rolig gange, husarbeid, lek og yogaøvelser i lavt tempo også er fysisk aktivitet. For mye fys. aktivitet påvirker både fyfysisk form og mental helse. Når det blir for mye fys.aktivitet i forhold til restitusjon (mat, drikke, søvn og hvile), vil du bli fortere sliten, sove dårligere, bli mer humørsyk og mer nedstemt. Trening når du er overtrent er bortkastet! For personer med spiseforstyrrelser vil restitusjonestiden bli lengre fordi de ofte er underernærte/feilernærte, og har det vanskelig psykisk».

 

Råd til deg som er for mye fysisk aktiv:

• Tenk over hvorfor du er fysisk aktiv. (For å redusere vekten? Regulering av følelser? For å straffe deg selv? For å være sosial? Fordi det er gøy?)
• Gradvis nedtrapping er å anbefale.
• Erstatt gjerne den fysiske aktiviteten med andre former for aktivitet.
• Restitusjon er viktig.
• Vi anbefaler at du er regelmessig aktiv i fys.aktivtet etter at du er ferdig med behandling, men det holder med 3 ukentlige økter på inntil 60 minutter pr. gang, eller 30 min. moderatintensiv fys.akt. daglig.
• Det skal være gøy.

For oss med en spiseforstyrrelse bør ha kontakt med en lege når det kommer til dette med fysisk aktivitet, for å finne en balanse, og fordi det ikke skal bli skadelig på noen måte. Finne en balanse for at det ikke skal tippe over. Noen må kanskje kutte ut trening en helt en periode, for å stable seg litt på bena, før man kan begynne å bygge opp kroppen igjen, sakte men sikkert, på en hensiktsmessig måte. Jeg må nesten si at jeg er heldig som ikke er i den gruppen, for jeg tror seriøst jeg hadde blitt gærn om jeg ikke hadde kunne vært aktiv. Jeg merker at jeg fort blir rastløs på dagene jeg ikke trener, men jeg har hvertfall noe fornuft langt der inne, som klarer å tenke på overnevnte punkter. Dessuten så kjenner jo også jeg på at kroppen blir sliten, og at den trenger hvile innimellom. Orker jeg ikke, så drar jeg heller ikke nedover. Jeg merker også at om ikke kroppen er helt uthvilt, så blir treningen mindre optimal, og jeg kan faktisk kjenne at det ikke blir stort utbytte av den på den måten.

Nå har jeg faktisk ikke vært særlig fysisk aktiv de siste 5 dagene, det har ikke vært lange gåturer heller, for jeg har sitte mange timer av både fredag og lørdag, og delvis søndag, på treffet i helga. Vi gikk ut for å spise to kvelder, men når hovedlokalet vi var i, og hotellet vi lå på, lå midt i sentrum, så tok det ikke mer enn noen få minutter å gå dit vi skulle.Og det tok et halvt minutt å gå fra hotellet til hovedlokalet. Jeg vurderte å stikke ned på trening i dag, men jeg orker ikke likevel, så jeg venter til i morgen. Det er vel positivt, selv om den lille djevelske samvittigheten forteller meg noe. Men nå er det jeg som bestemmer, og da blir det sånn.

Yes, det var dagens lille forelesing her, kanskje er det flere som fikk en liten oppvekker her. Kan jo alltids håpe. Ellers er det ikke så forferdelig mye å fortelle. Artikkelen med intervjuet Camilla og jeg var på før helgen, kom i avisen i går…Som en av de anbefalte artiklene å lese i avisen faktisk. Trodde ikke at det skulle bli så stort. I følge eks’n min, så var det den femte mest leste saken i avisen i går..wææææh. Fått noen positive tilbakemeldinger, så det er jo hyggelig da. Ble veldig overrasket da jeg leste den, for den står pokker meg skrevet på nynorsk av alle ting. Ikke prater vi nynorks, og ikke er Molde dialekten nynorsk heller..Nå har jeg også fått opp en egen facebook side for lokallaget vårt, som man kan følge via bloggen vår.

IKS Molde sin blogg.

Artikkelen som kom i avisen.

 

 

 

Over for denne gang.

Om noen timer vender jeg snuten hjemover igjen. Da er Oslodagene over. Ikke at jeg føler så veldig for å reise hjem igjen, men nå går hvertfall flyet avgårde senere i dag. Helga har vært veldig hyggelig og ikke minst nyttig. Jeg fikk truffet masse hyggelige jenter, både kjente og ukjente. Det er noe helt eget ved stemningen og samholdet mellom medlemmene i IKS. Tonen er lett og ledig, til tross for bakgrunnene til at vi alle er en del av denne organisasjonen. Der føler vi oss hjemme og avslappet, hvertfall er det sånn jeg føler meg der.

Flere av oss var ute og spiste både fredag og lørdag kveld. Veldig hyggelig, selv om det å spise middager fortsatt er en utfordring. Men godt selskap hjelper jo på. Lørdagen var alle ute samlet. Vi dro på en kinesisk/japansk eller noe i den retning restaurant, der måten var insane sterk. Tror ikke det var noen som gikk ut derifra uten svidd tunge eller hals. Hun som tok i mot bestillingene våre informerte oss riktignok om at maten var sykt sterk, men jeg trodde likevel ikke at mild skulle være så sykt sterkt. Klarte jo ikke spise opp alt en gang. Maten fløt i chillisaus. Holy crap.

Jeg har nå masse nyttige tips å ta med meg hjem til lokallaget mitt, så skal vi prøve og få gjort mest mulig ut av det, for å få hjulene til å rulle best mulig. Jeg fikk akkurat melding fra hun søte damen som intervjuet Camilla og meg på torsdag, og artikkelen står i avisen i dag… Jeg får ikke sett det før senere i dag, så aner ikke hvordan resultatet er. Jaja, ikke noe å gjøre med det nå uansett..

Nå er det bare 10 dager igjen til den planlagte temakvelden vår, begynner å bli litt stressa kjenner jeg…. Men, som de på hovedkontoret her sa, og flere fra andre lokallag, så må vi være forberedt på at det kanskje ikke dukker opp noen. Det er vi klar over, og forberedt på i grunnen, jeg kan skjønne at mange kanskje finner det vanskelig å skulle komme, men det får gå som det går. Kommer det ingen, så får hvertfall vi 4 en hyggelig stund sammen.
Om noen lurer på når og hvor det skal være (om det er noen fra fylket som leser her..For alle er velkommen) så er det den 15. november kl.18.30- 20.30, ved voksenhabiliteringen, den gamle psyk. pol., på nedsiden av sykehuset. Kom kom.
Vi kan kontaktes på molde@iks.no om noen lurer på noe. Ellers har vi vår egen blogg. Molde-iks

Nei, nå skal vi (svogern) min og jeg, kjøre inn til Oslo (er altså nå i Ski). Blir noen timer der for meg, før flyet suser avgårde i ettermiddag. Sikkert nyttig å vite vil jeg tro.

Bruk av e-tjeneste i behandling?

(Et ps i begynnelsen av innelgget, det er langt. Sånn, nå er du advart og forberedt på det).

Etter at Kali lurte på om det var mulig å ønske seg innlegg, som jeg skrev i går, så lurte også perlesnor på noe, hun ble visst litt glad fordi det gikk an å ønske seg innlegg.

«Jippi! Ønsker: tanker om bruk av e-tjenester i behandling. Type blogg, forum, chat og Mail. Åpne eller lukket. Leser dine behandlere bloggen? Fordeler/ulemper og hvor står du i dette? Mange poliklinikker blir strengere i sin kommunikasjon bua Mail (har jeg inntrykk av), men så er det mange artikler om bruk av e tjenester. Jeg har maaaange tanker her… Haha. Spent på om du, eller andre, kan dele sine.»

Dette temaet er faktisk noe jeg har snakket om med min nåværende behandler, da i forhold til å kunne sende henne dokumentet jeg skrev til min behandler på Modum, om traumet. Det er langt, men forklarer det som trengs for å skjønne og forstå. Sånn at hun kunne sette seg inn i historien, med en god del detaljer, som jeg kanskje kunne glemme å fortelle i en time. Jeg har bare 1 time å prate på hver gang jeg er hos henne, og når hun kommer med spørsmål og innfallsvinkler, så blir det jo ofte sånn at jeg ikke får med alt, kanskje til og med vesentlige ting i historien. Når jeg skriver, så bruker jeg tross alt mer tid, og får på den måten skrevet ned mye. Jeg skrev jo hele 6 pc skrevne sider som jeg sendte avgårde til behandleren min på Modum. I tillegg så la jeg ved mailer vi sendte til hverandre etter at hun hadde lest den, sånn at min tidligere behandler her, som jeg slutte hos først i mai, også kunne få lese hva hun hadde skrevet, for jeg bestemt meg til slutt for også å sende det til han. Jeg hadde aldri klart å fortelle om dette til han, til tross for at jeg hadde han som behandler i 3 år. Jeg hadde fortalt at det var noe jeg aldri kom til å fortelle til noe, men han spurte ikke så mye om det, ikke før jeg nevnte at jeg vurderte å sende en mail til min behandler på Modum. Jeg begynte for alvor å vurdere på å fortelle det til henne først etter hovedoppholdet mitt, like før jeg skulle tilbake på boosteroppholdet. Han prøvde da å lirke noe ut av meg, men jeg gikk rundt grøten, uten å fortelle hva det dreide seg om.

Min nåværende behandler sa til meg at det å sende mailer ikke er en form for kommunikasjon de vil bruke her nede, at behandlingen skal være en toveis dialog, face to face. Samtidig mente hun at det var en risiko å ta, at det var av sikkerhetsmessige årsaker at de ikke vil bruke den metoden, da med tanke på at ting som sendes via internett kan forsvinne, og at det kan havne i andres hender (eller skjermer). Jeg kjente at jeg ble rimelig forbannet når jeg fikk den tilbakemeldingen (og kan kjenn på det ennå), fordi jeg syntes det var greit å sende den, jeg hadde jo tross alt gjort det to ganger tidligere allerede. Hun spurte meg hva de på Modum sa til meg, i forhold til å sende den mailen, noe min behandler der skrev til meg i mail, for jeg måtte jo skrive og spørre om jeg kunne sende den, for hun hadde jo andre pasienter i den perioden jeg var hjemme, der hun svarte at jeg enten kunne sende det på mail, eller sende det via post. Altså, hun ga meg klarsignal på at det var helt greit, at det var opp til meg om jeg ville skrive til henne, om bestemte meg for å gjøre det, for jeg skrev at jeg var usikker på om jeg komme til å sende noe, men jeg ville hvertfall forhøre meg om hun hadde kapasitet og mulighet, om jeg bestemte meg for å gjøre det. Min nåværende behandler sa ikke akkurat hva hun tenkte om at de på Modum sa at det var greit, men at det ikke var sånn de gjorde det her. Jeg forstår på en måte argumentet, samtidig som jeg syntes det var litt rart, fordi jeg sendt jo flere mailer til min forrige behandler, uten at han sa noe om at det ikke var sånn han, eller de, opererte der nede. Jeg går i behandling på samme sted nå. Ekstra rart er det kanskje fordi min forrige behandler er leder der nede…Nå var det ikke sånn at jeg spurte før jeg sendte avgårde mailer til han, men jeg fikk alltid tilbakemeldinger, men aldri noe om at det ikke var greit. Han sa til og med at jeg gjerne måtte sende han oppdateringer fra Modum, sånn at han fikk vite hvordan det gikk med meg der, noe jeg gjorde.

Jeg kjenner flere som har veldig tette bånd med sine behandlere, både innenfor psykiatrien og leger, der de har full mulighet til å både sende mailer, men også ta kontakt via mobil, dag som natt om det er behov for det. Jeg kjenner også et par stykker som har egne lukkede blogger, der kun behandler har innsyn. Jeg fortalte dette til min behandler, men hun syntes ikke at det var riktig for oss å gjøre, at det ikke er sånn de gjør det her nede. Da jeg sa at til henne at det ikke var et problem for meg at jeg kunne sende henne mailen med dokumentet, så sa hun at jeg heller kunne printe det ut og ta det med i timen. Jeg vet at flere har brukt den metoden, men jeg aktet ikke, på noen som helst måte, å ta med dette dokumentet i hånden, for kanskje å måtte sitte der og lese det opp. Ikke hadde jeg printer heller, og ville ikke sende det andre steder, for å printe det ut der, selv om eks’n min ga meg det tilbudet. Når jeg ikke vil at noen andre skal lese det, så ville jeg ikke gjøre det på den måten. Han sa riktignok også at vi kunne dra ned på jobben hans en lørdag, sånn at jeg kunne få printet det ut, men jeg ble så provosert av tilbakemeldingen av behandleren min, at det var helt utelukket å gjøre det. Jeg sa forresten til henne at om hun ikke ville ta imot mailen, så kunne det bare være det samme, da fikk hun ikke lest den, så enkelt. Hun hadde spurt min forrige behandler om han fortsatt hadde den liggende, men han har tydeligvis slettet den. Nå er det likevel sånn at jeg har fortalt mye av historien til henne, så hun vet vel for det meste hva som står i dokumentet likevel. Jeg har ikke lest gjennom det igjen for å se om det er noe som er vesentlig å ta med, mer enn det vi alt har pratet om, så nå spiller det ikke noen rolle uansett. Nå vet hun, og vi prater om det, og jeg svarer så godt jeg kan i forhold til det hun lurer på. Og hun spør også om ting jeg ikke helt har svar på, eller har tenkt gjennom, så det fungerer jo helt fint i grunnen, for på den måten får jeg fortalt om ting jeg igjen kanskje ikke har skrevet om i dokumentet. Hun jobber på en helt annen måte enn min forrige behandler, så det er jo bra.

Jeg vet at mange behandlere der ute er imot den måten å kommunisere på, via mail, eller tlf,mens andre igjen synes det er en god måte å gjøre det på, for det er ikke alle pasienter som synes det er like enkelt å prate om alt, men at det er tryggere, og bedre og heller skrive, noe flere behandlere vet, og har forståelse for. Jeg befinner meg i begge de sonene, jeg kan prate, men synes også det hadde vært veldig greit å kunne skrive, for som sagt, det er ikke alt jeg rekker å prate om i løpet av en time. Dessuten er det ofte sånn at jeg har dårlige dager, der tusen tanker raser, og følelsene er kaotiske, mens jeg kan ha en forholdsvis god dag da jeg har en time, dermed får jeg heller ikke uttrykt alt. Da hadde det vært veldig greit å kunne skrive og sende det der og da, sånn at vi kunne tatt det opp i en time. Jeg prøver å få med de tunge dagene, fortelle om det, og vi kan prate om det, likevel får jeg jo ikke med alt. Som nevnt over, så finner jeg ikke tanken på å skulle skrive ned ting for hånd, for så og ta det med i timene og lese det opp. Så jeg skulle mer enn gjerne hatt den muligheten, til f.eks å sende mail, eller skrive en lukket blogg. Kanskje ikke å sende meldinger eller ringe, for jeg er dårlig på å ta kontakt på den måten, og forholdet mellom min nåværende behandler og meg er ikke så tett ennå, som det var mellom meg og min forrige, så jeg hadde nok syntes at det var kleint å skulle kontakte henne på den måten. Og tanken på å sulle bruke av tiden hennes, på privattiden hennes, hadde vært ubehagelig, og for pågående. På Modum var det litt enklere, for der hadde jeg dem, både min behandler og primærkontakt, rundt meg daglig, og vi hadde et veldig fint forhold, fordi vi så hverandre så ofte, fordi de har kunnskap, erfaring og full forståelse på området. De delte også mye av seg selv og sitt privatliv, noe min forrige behandler også til en viss grad gjorde, men jeg vet ikke noe om min nåværende, annet enn at hun har hvertfall ett barn, og at hun også trener på treningssenteret jeg trener på. (Var skikkelig kleint her på mandag, for da var min eks behandler der, noe jeg er vant med, og ikke plages med, og vi prater ofte, men jeg så plutselig at min nåværende også trener der, jeg har aldri sett henne der før, og nå var plutselig begge der…).

Misunnelig er kanskje feil ord å bruke her, men jeg synes at de som har en mulighet til å kunne ta kontak med sine behandlere på en eller annen måte utenfor timene, ved behov, uansett når, er veldig heldige, for på den måten blir også behandler/pasient forholdet mye sterkere tror jeg. For det er jo heller ikke sånn at det bare er på dager med behandling man kan ha det vanskelig, men som oftes på alle dagene i mellom. Noen er så heldige at de har både to og tre timer i uken med behandling, der oppfølgingen dermed blir tett og god (om man kommer godt overens med behandler så klart), men for min del, så har jeg kun den ene timen i uken, og innimellom kan det gå både 1.5 og 2 uker mellom timer, men det er heldigvis ikke så ofte at det skjer. Min lege er heller ikke inn i bildet, så jeg har kun min psykolog å forholde meg til, 1 time i uken, og det er jo den uken i mellom timene som blir vanskelige, all tid rundt den ene timen. Det er jo min oppgave å jobbe, likevel er jo behovet for behandlingen der. Nå sier jeg ikke at min behandling ikke er god, men jeg har ikke på den måten en tett oppfølging sånn som mange andre har.

Min psykolog leser ikke bloggen min, såvidt jeg vet, hun har hvertfall ikke sagt noe om det. Min forrige behandler har lest noen innlegg, det første som kom på vg.no (da hadde han pokker meg printet det ut det neste time…), + at jeg sendte han noen få som jeg mente kunne være vesentlig at han leste. Han lurte til og med på om han kunne vise det ene innlegget jeg sendte, til sine kollegaer, så da var det kanskje nyttig. Min behandler på Modum leste bloggen min mens jeg var innlagt, og er innom sånn innimellom nå også fortalte hun meg. Det var flere ansatte på Modum som lurte på om de kunne få linken til bloggen, og som var innom den. Det ble jo tatt opp som et tema da jeg var innlagt, dette med sosiale medier, hvor heldig/uheldig det kunne være, først og fremst med tanke på personvern og den biten der, men jeg fikk heldigvis blogge, for de var innom bloggen og leste, og mente at måten jeg skrev på, og det jeg skrev, var bra. Dessuten hadde jeg informert jentene jeg innlagt med, at jeg blogget, og de var også innom den, og de mente også at den var bra. Jeg forsikret dem om at jeg ikke hadde til hensikt å skrive om dem, eller legge ut bilder av dem, med mindre jeg fikk klarsignal om det. Jeg skriver jo tross alt om meg selv, og mitt her.

Så, jeg skjønner at det er både fordeler og ulemper med å kommunisere på den måten, alle fordelene har jeg nå skrevet masse om, men selvsagt, det kan jo også være sånn at ting forsvinner her på worldwebben, man kan ikke være 100% sikker på at alt havner i rette hender (eller skjermer) til enhver tid. Enkelte pasienter vil kanskje også bli veldig avhengige av sine behandlere ved at en sånn type kommunikasjon blir brukt, at de skaper seg forventninger om at behandler alltid vil være der, og de blir omsorgspersoner, mer enn behandler, at det på en måte blir misbrukt, selv om mange behandlere synes at det er helt greit at forholdet blir sånn. (Likevel vil man jo miste behandler etterhvert, de vil jo ikke alltid være der). Jeg for min del, savner å kunne ha en sånn type kommunikasjon, og mener at det er en fin måte å forbedre behandlingen på, for da får man ofte satt mer ord på tanker og følelser, og mer kan kanskje da bli tatt tak i. Andre igjen synes at det er mer enn nok å forholde seg kun til timene i behandling.

Igjen, som jeg skrev i forrige innlegg, dette er mine synspunkter og meninger. Kom gjerne med innspill og deres meninger eller erfaringer på dette området, for vi har jo ulike opplevelser og forhold til våre behandlere, og kummunikasjon og hvordan systemene er rundt omkring.

Kreds til dere som har lest gjennom hele innlegget uten å sovne.

 

«Sånne som dere».

I går fikk jeg en kommentar fra Kali, i innlegget «Det er jo bare..«.

«Går det ann å ønske seg et innlegg? Hadde vært interessant å lese hva du ville skrive om “Sånne som deg…” Så jeg håper du irriterer deg like mye over denne setningen

(jeg syns den er helt håpløs.»

For det første, selvsagt er det lov til å ønske seg et innlegg, og det gjelder for dere alle. Om det er noe dere ønsker at jeg skal skrive, eller lurer på mine meniger og synspunkt på, så er det bare å fyre løs.

Jeg har nok vært inne på dette temaet tidligere også, sånn litt her og litt der, innimellom enkelte andre ting. Kanskje jeg til og med har skrevet et eget innlegg om det, bare i en litt annen variant. Men, jeg kan jo skrive et eget innlegg om det også. Ja, det er definitivt en setning jeg også irriterer meg over. Jeg har jo fått noen stjernekommentarer underveis i min tid som blogger, og noen av dem har jo gått litt i den retning, da kanskje spesielt innlegget «Jeg blir kvalm av sånne som dere«.
I det innlegget er svaret myntet på diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, men siden jeg nå også har den diagnosen i journalen min, så får jeg vel flette sammen et innlegg som går over begge diagnosene.

Jeg har som sagt, i begge de to siste innleggene mine skrevet om noe som kan ses i denne sammenhengen også, om folk som tror de vet hvordan andre har det, og som mener at «det er jo bare», og sånn generelt sett tror at de vet bedre enn andre, at de vet best, uten at de vet noe som helst. Ok, jeg kan strekke meg så langt som til å si at noen kanskje vet noe, men langt ifra alt. Mange vet kun det det opplyses om i media, og ting de har hørt. Det betyr ikke de vet alt. Det å ha en diagnose krever for det første at man oppfyller visse krav, man får ikke en diagnose satt dersom man kanskje kan kjenne seg igjen i en eller to av kravene, for det er nok sånn godtfolk, at alle mennesker har noe de kjenner seg igjen i, spesielt når det kommer til personlighetsforstyrrelser. Søvnproblemer, tunge tanker, lavt selvbilde, drikker/ruser seg litt, seksuelle elementer, for å nevne noe. Det igjen betyr ikke at man har en diagnose, men er menneskelig, for ingen er plettfrie på alle punkt, beklager å si det til deg som tror det.

Mange der ute sliter også med mat, kropp og utseende, uten at det betyr at de nødvendigvis har en spiseforstyrrelse. Dessverre er det overload med fokus på helse i media. Slik eller sånn bør du se ut, sånne eller slik bør kotholdet ditt være, så så mye er det bra å trene. Det er ikke til å unngå, og vi mennesker er lett påvirkelige. Vi suger det til oss, og tror ofte glatt på at sånn må det, eller burde det være. Feil. Det er faktisk, tro det eller ei, naturlig at vi er født med ulike forutsetninger i første omgang, og, kroppene våre er bygd ulikt, utseende er ulikt, vi liker og tåler ulike matvarer. Noen legger på seg lettere enn andre and so on. De aller fleste har vel i løpet av livet prøvd en diett av et slag, prøvd å slanke seg eller legge på seg, trene for å holde seg i form, gå ned i vekt, øke vekt, bli mer fit eller sterk. Og ikke minst, hvor mange ønsker vel ikke en eller annen gang at de så annerledes ut? Nesen er for stor eller for liten, ørene står ut, hårtypen er feil, puppene er for store eller små, hoftene er for brede, og hva det nå enn er som er «feil». Ingenting er feil, vi er den vi er, og vi alle er unike, på hver vår måte. Det er jo ikke sånn at det finnes et fasitsvar på hvordan man skal se ut eller være, skjønt mange mener jo tragisk nok det.

Dessverre er det sånn at noen mennesker opplever vonde ting i livet, som blir en byrde og en belastning som blir vanskelig å bære med seg. Misbruk, voldtekt, mobbing, fysiske plager, blir utsatt for overtramp, osv osv. Mye av dette kalles for traumer, og setter spor. Alle former for overtramp er traumer (som betyr sår i sjelen). Mange utvikler psykiske plager i etterkant av sånne opplevelser, lavt selvbilde er som oftes kanskje den største faktoren her. Ingen burde vært utsatt for overnevnte elementer, det er å bryte ned menneskers grenser på det groveste. Det er da ikke rart i det hele tatt at mange sitter igjen med tanker om skyld og skam blant annet, og rakker ned på seg selv. Lavt selvbilde, lav selvtillit, usikkerhet, sårbar, utsatt. Mange vil som en ettervirkning av visse opplevelser eller situasjoner, finne mestringsstrategier for å overleve vonde og vanskelige tanker og følelser, selvskading, sult, overspising, oppkast, suicidale handlinger, bruke rus eller sex, for å nevne noe. Mange vet ikke hvordan de skal klare å håndtere alle følelsene og tankene som dukker opp, og blir uttagerende, bruker sinne og handler deretter. Humøret svinger fra minutt til minutt, oppturer og nedturer, angstanfall. Jeg har lest flere steder, innenfor feltet psykisk helse, at følelseslivet på en måte ikke har fått videreutviklet seg lengre enn på det stadiet fra man blir syk, at de som utvikler en eller annen form for psykisk lidelse, ikke har fått jobbet seg gjennom alle stadier som de burde. For min del, så vil det da si, at det stoppet da jeg var 18. Alt i mellom da, og fram til for en del år siden, er på en måte borte, eller ble satt på pause, til jeg fikk jobbet meg gjennom det igjen. Jeg opplever nå at jeg er det jeg burde være på det planet, selv om det forsatt er ting jeg bør jobbe enda mer med. Som f.eks det å kanskje heller gråte, hyle og skrike, prate, avlede, istedenfor å ty til maten. For det å misbruke maten eller skade seg, er kun symptomer på at noe annet er galt.

Om flere mennesker der ute hadde hatt den kunnskapen, at de faktisk hadde visst noe om det jeg skriver her, (det finnes selvsagt mye annet bak også, her nevner jeg kun en liten brøkdel, og om det som er gjeldende for meg) så hadde de kanskje, eller forhåpentligvis, tenkt seg om en gang eller to før de hadde kommet med kommentarer som «Sånne som dere…» eller på det som går på at de tror de vet best, selv om det selv aldri har vært i nærheten av å slite med noe i den retningen selv. Den som står i problemet vet best selv, ingen kan påstå noe annet, ikke jeg, ikke du. Ingen er overmennesker, eller verdt mer enn andre, selv om mange liker å tro såpass om seg selv. Da må jeg igjen få beklage at jeg river ned de så altfor opphøyde tankene du har om deg selv. Selvsagt er det lov til å ha høye tanker og meninger om seg selv, for all del, men tro bare ikke et sekund på at du er bedre enn alle andre, for det er du ikke på noen måte. Ikke jeg heller. Om den dagen skulle komme, at du selv plutselig skulle oppleve noe vondt og vanskelig, eller bli utsatt for noe, så kan du komme til meg og si «sånne som dere», så kan vi da se om du visste bedre eller ei. Fram til da kan du holde nebbet lukket.

Dessverre finnes det også, tragisk nok, behandlere der ute som bruker nettopp den uttalelsen, «sånne som dere». De, av alle, som faktisk har valgt en jobb der de ønsker å jobbe med mennesker, burde vite bedre enn å nedverdige andre. Å jobbe med mennesker, og spesielt de som sliter og har behov for hjelp til tider, burde, virkelig burde, vise medmenneskelighet, og hvertfall ikke dra alle over en kam, bare fordi de har samme diagnose. Dette er kanskje tydeligst når det kommer til emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. «Du vil ha oppmerksomhet» (om det er snakk om selvskading eller voldsom utagering f.eks). Feil. Ikke alle ønsker oppmerksomhet, (noen ønsker det nok helt sikkert, men ikke alle) mange bruke det fordi det er den eneste måten de vet å forholde seg til vonde tanker og følelser på. Det er deres (våre) mestringsstrategier, eller fallskjerm/sikkerhetsnett/fallskjerm, for det er nettopp sånn det føles som. «Sånne som dere har ikke godt av å være innlagt» (fordi da ønsker man jo oppmerksomhet). Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest eller hørt om sånne historier, der folk jeg kjenner har fått sånne uttalelser fra helsepersonell. Her drar vi alle over en kam, og ser ikke mennesket bak diagnosen, men tro det eller ei, vi er alle enkeltindivider, og har ulike behov. Tenk om helsepersonell hadde fått opplæring på det punktet, framfor å bruke det de har lest i læreboka. Kalde mennesker som jobber innenfor helsevesenet har feil jobb. De hever seg over pasienter. De burde hatt en annen jobb, rett og slett. (Min mening).

Heeeeeldigvis finnes det mange utrolig flotte mennesker innefor helsevesenet som klarer å vise medmenneskelighet, og de er heldigvis i overtall. De som ser mennesket bak diagnosen, de som ser enkeltindividet og faktisk skjønner at alle har ulike behov. Det gjelder for alle, uansett diagnose. Noen trenger bare en klam, oppmuntrende ord, en prat. I mange sammenhenger er det faktisk så «lite» som skal til. At de blir hørt og sett, vist respekt. Tenk bare om alle var sånn, at de hadde innsikt i hva respekt og medmenneskelighet er. Det er faktisk ikke så innviklet å finne ut av hva det betyr. Alle har vi hørt klisjeen «Gjør mot andre, som du vil at andre skal være mot deg». For det er akkurat sånn det burde være, så enkelt, men det virker som mange synes det er vanskelig å forstå den setningen, hva den betyr og hva den innebærer. Kanskje har det vanskelig for å lære, og må ha det inn med teskje, ikke godt å si egentlig. Noen er dessverre stokk dumme, eller eier null fornuft, tragisk å måtte si det. Sånne som dere altså…

Regner med at andre også har andre innspill som jeg ikke har nevnt, eller glemt(eller ikke har vært borti selv) her, så del gjerne.

«Jeg vet hvordan du har det».

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har lest den setningen. Kanskje har jeg sagt den selv også, tidligere. Og det har i tilfelle vært veldig feil av meg, på lik linje som at det er feil at du sier det til noen. Ingen, og da mener jeg absolutt ingen, vet hvordan et annet menneske har det. Ingen kan fylle noen andres sko. Ingen. Ja, man kan kjenne seg igjen, man kan ha erfart lignende situasjoner, men aldri opplevd det på samme måte som noen andre. Jeg vet at mange irriterer seg over nettopp denne tilbakemeldingen, jeg kan kjenne på det selv også, for hvordan kan jeg, eller du, vite hvordan et annet menneske opplever en situasjon? Vi er forskjellige, vi oppfatter og opplever ulike settinger ulikt, fordi vi har ulike utgangspunkt.

Jeg tar meg i hvordan jeg gir tilbakemeldinger til andre, muntlig eller skriftlig. Jeg kan si at jeg kjenner meg igjen, at jeg har opplevd lignende, at jeg vet hvordan det kan oppleves, men jeg kan ikke si at jeg vet hvordan det oppleves for den andre. Om et annet menneske sier at han/hun er dødssliten etter en dag med utallige runder med overspising og oppkast, så kan jeg relatere, men ikke sette meg inn i hvordan dette andre mennesket erfarer det. Om noen sier at en depresjon gjør at de bare ønsker å ta en aldri så liten pause fra hverdagen og omverdene, så kan jeg si at jeg har opplevd en sånn situasjon selv, så jeg vet at det er en vond og vanskelig plass å være på, men jeg kan ikke si at jeg vet hvordan den andre har det. Når noen forteller noe vanskelig, noe jeg selv ikke har vært i nærheten av å oppleve, så kan jeg ikke si at jeg vet hvordan det er, selv om jeg kan sitte med mange av de samme tankene, bare med et annet utgangspunkt, men jeg kan si at jeg kan relatere meg til lignende tanker og følelser. Men jeg aner ikke hvordan den andre opplever det, selv om han/hun skriver eller forteller om det. Jeg kan si at jeg skjønner at den eller den situasjonen/opplevelsen høres vanskelig, eller vond ut, men jeg kan aldri sette meg helt inn i det.

Selv om en annen har bulimi, så opplever vi det ulikt. Selv om et annet menneske selvskader, så kan jeg ikke si at jeg vet hvordan det mennesket har det, selv om jeg også har hatt mine perioder med den problematikken. Selv om noen andre sliter med depresjoner, ustabil personlighetsforstyrrelse, så vet jeg ikke hvordan andre opplever det, selv om jeg har vært der selv. Fordi vi har ulike forutsetninger og ulik fortid. Vi var 8 i samme gruppe på Modum, med mer eller mindre samme problematikk, vi var alle spiseforstyrret, men vi hadde også mye som var ulikt. Noen hadde problemer med å spise brød, noe som ikke var noe problem for meg å spise da jeg var der. Noen hadde problemer under forsyning, noe som ikke var noe problem for meg. Noen synes det tildels gikk greit å spise enkelte måltider, noe som var utrolig vanskelig for meg. Noen gråt aldri under måltidene, selv om det var et helvete for dem å spise, mens jeg gråt under flere måltider. Noen gikk ut fra veiingen uten å vise så altfor mye følelser, mens jeg gråt mer eller mindre hver eneste mandag.

Jeg kjenner flere med samme problematikk som meg, men vi er på ulike stadier, og har opplevd ulike ting, så jeg kan ikke kjenne meg igjen i alt. Noe som for meg kan være såre enkelt, kan være vanskelig for andre, og omvendt. Mange tanker og følelser kan være like, til tross for ulik problematikk, så jeg kan skjønne, og forstå, sette meg inn i det til en viss grad, men aldri vite. Om jeg sier at dagen ikke har gått så bra, så er det flere som automatisk tror at jeg har hatt en dårlig dag, men det trenger jeg nødvendigvis ikke ha, fordi det kan gå galt matmessig selv om jeg har en god dag. Jeg kan ha en tung dag, men likevel komme meg helskinnet gjennom dagen, matmessig. To ganske like situasjoner betyr ikke at de oppleves på samme måte. Jeg vet ikke hvordan et annet menneske har det, og andre vet ikke hvordan jeg har det, bare fordi dagene har vært ganske like. Dette er nok noe de aller fleste burde tenke gjennom før de uttaler seg, for det kan faktisk oppleves ganske så frustrerende og irriterende på den som får en sånn tilbakemelding, for alle deler jo ikke alt fra situasjonen en gang, så hvordan kan da andre vite?

Jeg deler aldri alt her inne, eller i hverdagen generelt. Det er flere aspekter ved en situasjon eller opplevelse jeg utelater, for å skåne meg selv. Ikke nødvendigvis hos behandleren min, men det er ikke alt jeg føler for å dele hver gang der heller. Der igjen får jeg jo aldri en sånn tilbakemelding, men det kan være en plass jeg kan dele alt, det gjør jeg ikke her, og det gjør jeg ikke andre steder. Det er heller ikke noe jeg har interesse av å gjøre, men her inne f.eks, så har jeg flere ganger fått tilbakemeldinger fra andre om at de vet akkurat hvordan jeg har det. Nei, det vet dere ikke, for jeg deler ikke alt rundt en opplevelse eller situasjon. Jeg sikter ikke til noen spesielle her, det er bare for å få fram poenget med innlegget, for det er flere som skriver sånne tilbakemeldinger. Jeg mener heller ikke at det er lite omtenksomt av andre, men at andre aldri kan vite fullt og helt når jeg ikke deler alt, eller når  andre ikke deler absolutt alt de sitter med. Så verken du eller jeg kan vite hvordan det er å være i andres sko. Aldri.

Ta deg tid noen øyeblikk.

Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag? Jo, det skal jeg fortelle deg kjære leser. Ikke er det bare en helt vanlig onsdag, (for det er vel onsdag?) men det er også verdensdag for psykisk helse, og det kan bare ikke forbigåes i stillhet. Derfor vil jeg jeg, om ikke akkurat skrike det ut, (litt vanskelig å få med lyd når jeg skriver) så ja, så skriver jeg det. Om også jeg kan være med på å sette søkelys på området, og være med på å øke bevisstheten rundt det, så gjør jeg selvfølgelig det, av hele mitt hjerte. Nå gjør jeg jo i grunnen det året rundt ved at jeg Blogger åpent om min lidelse, men verdensdagen er jo noe helt eget i seg selv, som markeres, ja, hold deg fast, i hele verden.

Det er dessverre fortsatt sånn at tabu og skam er en del av det å slite psykisk. Sånn bør det ikke være, for ingen velger å bli psykisk syk. Det er virkelig noe flere der ute som trenger å bli opplyst om, til tross for at det har blitt mer fokus på området de siste årene. Men langt i fra nok.

Kjenner du noen som sliter psykisk, (se bort i fra meg nå da) så ta deg, i det minste, for det koster deg ingenting, litt tid til å tenke på de/det mennesket. Kanskje kan du gi et smil eller klem, si noen fine ord, send en melding eller ta en telefon, det er jo noe de aller fleste setter stor pris. Og som sagt, det koster ikke mye å vise oppmerksomhet.

Jeg ønsker helt til slutt her, og sende ut tanker, vibber og cyberklemmer til alle som sliter der ut (og alle andré som vil ha, eller trenger det for den saks skyld). Dere er beintøffe. Ikke gi dere selv om dere møter motstand (i uansett form). Sett grenser, og ikke la noen som helst få bryte ned muren eller ødelegge for dere. Reis dere om dere faller. Dere er, på hver deres måte, unike små sjeler i den store verden, dere alle som en betyr, og er verdt like mye. Ikke la noen fortelle dere noe annet.

La oss stå sammen og knyte sterke bånd. Mine tanker går til dere alle i dag. Og, ikke glem at

«Every journey of a thousand miles, begins with a single step».

«Deler du for mye?»

På fagdagen med IKS så kom det bort en jente for å hilse på meg, hun fortalte meg at hun hadde sendt meg mail der hun lurte på om jeg hadde lyst til å delta på et masterprosjekt hun skal skrive, om spiseforstyrrelser og blogging. Noe jeg sa ja til. Hun sendte 14 spørsmål hun ville at jeg skulle svare på, noe jeg akkurat har brukt litt tid på å fylle ut. Det var ikke akkurat spørsmål jeg ikke har fått før, for mange av dem var de samme som de jeg ble spurt om i forskningsprosjektet jeg deltok i for et par år siden, der temaet også var blogging, spiseforstyrrelser, men også behandling. Det blir vel kanskje gjerne sånn, at når temaet blogging er en del av oppgaven, så vil det også bli ganske like spørsmål. Siden Finn Skårderud er veileder for denne jenta her også, så ble det vel kanskje naturlig å spørre de av oss som også var med på forrige prosjekt, for hun skulle visst bruke 5-6 bloggere i oppgaven. Jeg regner bare med at mange av svarene vi gir blir ganske like.

Et av spørsmålene jeg har fått begge gangene, er om jeg synes jeg deler for mye av meg selv i bloggen, og om jeg skriver sannheten. Her vil jeg svare nei, og ja. Hvertfall nå. I begynnelsen, da jeg opprettet bloggen, så var jeg jeg i en mye sykere periode enn jeg er nå, på flere områder. Livet var et totalt kaos, på flere områder. Jeg var veldig deprimert da, og blogginnleggene gjenspeilet nettopp dette. Mange av blogginnleggene var dystre og tragiske, og jeg delte kanskje ting jeg ikke trengte å dele. Jeg har slettet en god del innlegg i bloggen, spesielt fra den første tiden. Ikke det at jeg ikke står for det jeg skrev, men en del ting er kanskje ikke ment å være leselig for alle og enhver, det var hvertfall noe jeg mente i ettertid (og fortsatt gjør) når jeg var kommet litt lengre opp og fram i prosessen i behandling. Jeg slet på den tiden med en del ting som ikke er relevant nå, som jeg nå ser på som noe som er privat og som ikke alle trenger å få innpass i. Det er fortid, det er en del av historien min, men noe som jeg kun trenger å la de som står meg nærmest trenger å vite noe om. Jeg trenger ikke å ha det skriftlig i en blogg for å kunne se meg tilbake og se at jeg har kommet meg langt på vei på den biten. Dessuten skrev jeg et par ting som ikke bør ligge der ute og sveve. Det aller meste jeg skrev ligger der fortsatt, og når jeg blar meg tilbake, så ser jeg stor forskjell fra da og nå. Sånn var forløpet, sånn har veien vært, kronglete og lang. Selv om jeg har slettet en del, så betyr det ikke at det ikke var sannheten jeg skrev, jeg har bare etterhvert blitt flinkere til å sette grenser for meg selv, til å la noe være privatliv. Om jeg kommer til å slette flere innlegg, det vet jeg ikke, om jeg en dag kommer til å slette hele bloggen fordi jeg er drittlei av den, det vet jeg heller ikke, men det betyr heller ikke at det jeg har skrevet ikke er sant.

Jeg har som sagt blitt flinkere til å sette grenser, for jeg har ikke behov for å la hele verden ha tilgang til alle mine tanker, følelser og handlinger. Jeg deler det som har med sykdom og gjøre, en del hverdag og interesser, men jeg utelukker mye. Jeg skriver svært lite om familien min, jobb skriver jeg nesten ikke om i det hele tatt, og mange tanker og følelser havner i rommet hos behandleren min. Traumet skriver jeg heller ikke om, og det kommer jeg heller aldri til å dele i bloggen. Jeg har fortalt dere at det er et traumet, hva traumer er sånn generelt (sår i sjelen alt fra små ting til store ting), og litt om tanker og følelser, uten å gå inn på hva det dreier seg om. Jeg har ikke lyst til å dele det, og jeg har ikke behov for å skrive om det her. Det forblir mellom behandler og meg, det er hos henne jeg skal jobbe med det, ikke blogge om det. Også ved å fortelle dere at det er ting jeg ikke deler, så sier det seg vel egentlig selv at jeg da ikke har grunn til å fortelle annet enn sannheten. Jeg kunne jo fort ha diktet opp et helt annet liv her bak skjermen enn det som faktisk er sannheten, men, så er det jo sånn da, at jeg har kjente som også leser bloggen, og de ville kanskje ha syntes det var merkelig om jeg skrev en ting, mens sannheten var en annen. Jeg tror nok at de som kjenner meg, og som har blitt kjent med meg, får det samme inntrykket av meg i virkeligheten som det de leser her. Om man ser bort i fra hvordan jeg oppfatter meg selv så klart. Men nå tenker jeg på historien jeg skriver i bloggen. Ikke hvordan jeg ser ut og mener om meg selv.

Så, hvorfor blogger jeg? Jo, mål og mening har hele veien vært å gjøre spiseforstyrrelser mindre tabu, gjøre det mindre skambelagt. Og kunne vise at selv om man sliter psykisk, så kan man være oppegående og ha et mer eller mindre normalt liv. Selv om jeg kan spøke med sykdommen min, og har galgenhumor, og sier at jeg er kokko i topplokket, så er jeg jo ikke kokko lokko på den måten at jeg er innestengt bak høyemurer og vinduer meg hengelås. (Kanskje jeg burde vært det til tider?). Det finnes både fysisk og psykiske sår, uten at det gjør en til et mindreverdig eller mer kokko menneske. Om bloggen min kan være til hjelp for andre, om det være seg at andre kjenner seg igjen, føler seg mindre alene, får innsikt og forståelse, at den sprer informasjon, ja, så er hele poenget nådd fram. Som en spiseforstyrret på veien mot en friskere tilværelse, så er jeg, som så mange andre av oss, interessert i å kunne bidra med økt forståelse om sykdommen. Sette den enda mer på dagsorden på en måte. Det er heller ikke bare «mannen i gata» som trenger mer forståelse, men det gjelder også for helsepersonell, for det er tross alt den syke som sitter på ekspertisen, og som går gjennom helvetet. Gjennom kommunikasjon med pasient, så vil også kunnskapet blant helsepersonell øke. Og så lenge det finnes syke, så trengs det behandlere, og da er det selvsagt nødvendig at de kan gi mest mulig riktig behandling.

Så ja, jeg forteller sannheten, jeg ser ikke noen poeng i å finne på gode historier. Da kunne jeg likesågodt ha blogget anonymt og lagt på i tjukke lag og dramatisert det hele til en thriller uten sidestykke. Hva andre der ute, som ikke kjenner meg privat måtte mene, er meg revnende likegyldig, det har dere kanskje fått med dere alt. Blogginnleggene mine deles også på facebook, der jeg har familie og venner, så det hadde kanskje vært litt drøyt å lyve, å lure alle sammen kraftig rundt lillefingeren ved å si at joda, det går framover, jeg har det dårlig, men jeg klarer å holde meg oppreist, nå har jeg klart slik eller sånn, mens jeg i virkeligheten hadde ligget halvveis i koma hjemme, fordi jeg ikke har spist på et halvt år, eller at magesekken har revnet og spiserøret spruket, fordi jeg har overspist og kastet opp i 23 timer i døgnet. Nei, jeg er en av de som brenner for å sette spiseforstyrrelser på mer på dagsorden.

Og nei, jeg deler langt ifra alt. Dere skulle bare visst hvor mye jeg faktisk ikke deler. Jeg ønsker ikke å dele tragiske historier, eller andre private ting. Ja, jeg har en kaotisk historie bak meg, men det holder at de som har vært involvert i handlingene og opplevelsene vet. Nå er det jo gjerne sånn at samhandler med andre mennesker i de fleste situasjoner, så selvsagt vet mange mye, men jeg ønsker ikke på noen som helst måte at andre skal vite disse tingene. Mye er tilbakelagte stadier, enkelte ting vil jeg bare viske vekk eller glemme, noe er jeg ferdig med, andre ting ligger det en del skam bak, og jeg ønsker ikke utlevere det til dere. Jeg har levd et liv med oppturer og nedturer, som alle andre, men mye har vært kronglete og kaotisk som sagt. Mye av det passer det seg ikke å skrive om, om alle har behov for privatliv, jeg holder mye av det innenfor grensen jeg har satt opp, og deler det kun med de jeg føler for. Akkurat sånn det skal være. Sett grenser og ikke la noen rive dem ned.

To fine dager.

Et kjapt innlegg for å avlegge en rapport om at jeg har hatt det knallbra så langt. Timer på kafé med fine Marthe, før vi ble hocket opp av Tuva søte, og vi dro hjem til henne. Masse skravling og vin. Veldig hyggelig jentekveld.

I dag var det fagdag for IKS som er 25 år. Fikk truffet enda flere fine venner og bloggvenner. Jeg synes det er så kjekt å treffe folk jeg har kjent med kun via nett. Klemmer og fin prat. Foredragsholderne var fantastiske, et av høydepunktene var selvsagt Finn Skårderud, helten over alle helter. Men jeg har nå også en ny helt, psykolog Svein Øverland. Fy faen så sinnsykt morsom han er. Vi holdt på å dævve hele gjengen. Humor dere, noe av det beste innenfor behandling. For alt er jo tross alt ikke bare gravalvorlig bestandig.

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg reiste, for miljøet er fantastisk! Nå gleder jeg meg bare enda mer til vi også får kommet i gang i Molde, og dermed komme enda mer i kontakt med resten av IKS gjengen også.

Nå har jeg kommet meg til Ski, hos søstern, kjekt å treffe dem igjen. Tantebarn kos. I morgen bærer det inn til Oslo igjen, for da blir det overnatting hos en god venninne som jeg ikke har sett på leeeenge. Skal også få truffet et par andre, må jo få med meg det jeg kan når jeg først er her.

Har det altså veldig bra. Ble riktignok bombadert av hagl da jeg kom til Ski. Så for meg 100 små blåmerker på kroppen, for haglene var ikke nådig. Så, torden, hagl, regn og sol. Og for å gjøre det hele komplett, så tok regnbuen turen og viste seg fram så klar og fin.

Gå i stormen.

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan jeg klarer å holde ut når overspisingstrangen kommer, eller oppkasttrangen for den del. Vel, jeg må jo bare begynne med å si at jeg ikke klarer det alltid, men jeg har dager der det går bra og holder ut. Klart, jeg kjenner jo på det suget som dukker opp, for det kommer som regel hver eneste kveld, men noen kvelder er litt enklere og holde ut enn andre. Dagsform og humør spiller også en stor rolle så klart. Enkelte dager kan jeg være så liten og lei at tanken på å overspise og kaste opp bare gjør meg enda mer sliten, eller at det bare vrenger seg i meg. Andre ganger kan det ha helt motsatt effekt, at det er nettopp da det kan gå galt.

Jeg ønsker jo å klare meg oppkastfri så klart, så jeg gjør det jeg kan for å komme meg gjennom. Og det gjelder og ikke bli liggende i gjørma og kave om det går galt. Jeg må opp og fram igjen, jeg må opp og fortsette å gå veien. For selv om jeg har det tungt og vanskelig innimellom, så er jeg ikke der lengre, at jeg ønsker å gi opp alt. Og selv om den tanken kan dukke opp, så forsvinner den igjen. Jeg prøver og bruke tiden min på noe som gjør at jeg kan få fokuset over på noe annet, om det er å lese en bok, blogge, trene, gå tur eller hva som helst. Jeg er en sucker for kjærlighet på pinne, noe som fungerer å trykke i trynet for min del, når jeg kjenner at jeg «Får lyst på noe» (overspise og kaste opp). Jeg driter i kaloriene de inneholder, har jeg lyst på noe søtt, så kan jeg godt stappe i meg både 4 og 5 kjærlighet på pinne. En sjokolade funker også, da blir det gjerne en kinder maxi f.eks., eller mørk kokesjokolade. Ellers har jeg også alltid epler i kjøleskapet.En skål med cottage cheez med yoghurt i fungerer også veldig bra når suget dukker opp, det er virkelig blitt en stor hit for meg. Cottage cheez med JA vanilje yoghurt er min favoritt, insane godt.

Å finne metoder for å holde ut, og komme seg gjennom, blir litt som å gå i stormen. Har du et mål du skal nå, så går du, selv om det blåser kraftig. Kanskje blåses du ut av balanse og må ta noen skritt tilbake, eller til siden, men du fortsetter likevel å gå. Skal du på jobb, og du må gå, så snur du ikke etter 300 meter fordi det blåser. Du vet du må på jobb, så du har ikke annet valg enn å bare fortsette. Kanskje må du gå litt før du egentlig pleier, sånn for å beregne litt ekstra tid, men du blir ikke hjemme. Du trekker ikke dyna over hodet, og ringer sjefen for å si at du ikke kommer bare fordi det blåser (kraftig) ute. Her forrige uke så regnet det noe helt sykt her, og jeg hadde selvsagt tannlegetime. Jeg hadde lyst til å ringe og avlyse, men det ville jo bare for det første ha utsatt problemet, for jeg måtte jo gjennom det uansett, og for det andre så er jeg faktisk vanntett, selv om ikke klærne er det. Jeg nevnte dette for tannlegen min, og han lo og fortalte meg at det var faktisk en mann som hadde ringt og avlyst timen hos han, nettopp på grunn av at det regnet ute. Og han bodde nærmere enn det jeg gjør. Det tar meg 20 minutter å gå ned kanskje. Det frister kanskje og ringe og avlyse når det stormer, men hvor god er ikke den følelsen når du kommer deg fram, velberget? «Yes! I freaking did it!»

Å slite psykisk kan oppleves litt på samme måte. Jeg opplever det på samme måte, som å gå i stormen. Mot stormen. Det har stormet som verst, jeg har har tatt skritt tilbake og til siden, men likevel har jeg jo hele tiden også gått framover. Selv om jeg har vært langt nede, så ble jeg ikke liggende der. Jeg fikk en utdannelse, jeg har jobbet, jeg har hatt forhold, jeg kom meg ut av selvskading og andre selvdestruktive metoder, jeg går i behandling, jeg ble innlagt, jeg har snakket, jeg har spist, jeg har holdt ut. Jeg har i løpet av det siste halve året tatt en del initiativ til ting som kan forbedre framtiden min, søkt om ny jobb, er i gang med å opprette et lokallag for iks. Jeg trener, jeg reiser litt, jeg går på kafe med venner.

Jeg har alltid tenkt, og tenker fortsatt, at ting vil kanskje stabilisere seg litt mer, når jeg også får mer stabilitet i hverdagen. Så når nyåret kommer, og jeg skal inn i nye jobb, så vet jeg, ut i fra det vi har snakket om, at jeg vil få både utfordrende og spennende arbeidsoppgaver. Samtidig får vi snart i gang lokallaget for real. Vi skal ha møte nå i oktober, for å sette opp en videre plan. Da blir det også en del planlegging og temaoppsetting i forhold til det. Samtidig har jeg fortsatt behandlingen, og tannlegebehandlingen skal avsluttes etterhvert, jeg skal fortsette med treningen, og jeg har spiseforstyrrelsen som en fulltidsjobb.  Det vil med andre ord bli en del jobbing framover, på flere områder. Jeg skal fortsette å gå i storm, og gjøre de krumspringene som må til for at jeg skal komme meg fra A til B. Det skal bli veldig godt og få noen nye arbeidsoppgaver å drive med, noe som vil kreve en del av meg, som vil ta litt tid, for på den måten vil jeg forhåpentligvis klare å holde spiseforstyrrelsen enda mer på avstand.

Om 3 dager reiser jeg til Oslo, først og fremst fordi jeg skal på fagdagen som IKS skal ha neste torsdag. Forhåpentligvis vil jeg gå ut derifra med masse nyttig informasjon som jeg kan ta med meg videre til vi skal starte opp her. Jeg skal treffe masse fine mennesker, venner jeg har fått via blogging blant annet. Jeg gleder meg enormt! Jeg skal også til søsteren min og hennes familie, og pappa skal også nedover samtidig, han og søstern skal komme seg gjennom Oslo maraton. (Ikke helt sikker på hvilken løype de skal løpe, men det er ikke hel. Pappa har i alle år vært maratonmann, men har vel ikke løpt en helmaraton på noen år nå.). Jeg gleder meg til å treffe dem alle, og til å kunne kose med tantebarna mine.

På grunn av at jeg skal til Oslo, så har jeg ikke kunne brukt noen penger i det siste heller, noe som på en side er positivt, om jeg ser på det matmessig (og økonomisk så klart).For jeg har nemlig ikke hatt penger til å kunne gå amok i butikken for å ha overspisinger med oppkast. Det igjen vil si at jeg nå faktisk er inne på min åttende dag oppkastfri. Og det er som sagt 3 dager til jeg skal til Oslo. Der skal jeg være i 6 dager. 8 + 3 + 6= 17 dager. Det er så langt jeg i første omgang vil ta utgangspunkt i. Når jeg har kommet meg så langt, så kan det jo være at det blir enklere framover også, men jeg må selvsagt bare ta det dag for dag. Og vet dere hva? De siste 4 dagene har jeg laget meg middag igjen også. Det er lenge siden sist, for jeg har som regel spist andre ting enn varm mat. I går laget jeg meg laks med grønnsaker og ris! Ris dere! Det er lenge siden det. Blir jaggu meg det samme til middag i dag også, har litt laks i frysern som det kanskje er på tide å få i seg, spiser ikke så mye fisk at det gjør noe. I går spiste jeg faktisk både laks, og makrell i tomat. Kroppen var vel glad. Ikke at det var så forferdelig godt og være mett, men jeg var skikkelig sulten før jeg spiste, typ rumling i magen og tung i hodet, så det var i grunnen bare godt å spise da. Dessuten ble middagen litt sen, så på den måten kjente jeg heller ikke på noe sug på kvelden. Og så kom husverten ned med en flaske hvitvin, så det ble kveldskosen min i går. Og, for å imponere dere enda mer, så har jeg vært på trening kun 2 dager denne uka. Været har jo vært så tragisk at det knapt har vært mulig å bevege seg utendørs. Det så ikke så ille ut sånn utpå dagen i går, så jeg skiftet og pakket sekken, klar for å stikke ned på trening. Da jeg kom ut fra badet, og kikket ut igjen, så høljet det ned. Da ble det te og ringenes herre x 2 istedenfor. Kanskje får jeg muligheten til å stikke ned i dag. Time will show.

Så, dere, det nytter å gå selv om det stormer. Du beveger deg hele tiden framover på ett eller annet vis, selv om det ikke føles sånn, for livet går jo sin gang. Du går kanskje på skole, du jobber kanskje, har et forhold? Er ute med venner? Trener? Blogger? Leser? Strikker? Har en hund du må ta deg av? Ett eller annet? Alle har noe å holde fast ved, hvertfall de aller fleste. Bruk de virkemidlene du har. Men jeg vil nødig anbefale paraply i stormen, med mindre du driter i om den blåses i fillebiter da. Men det er fullt mulig å bevege seg i en storm, for uansett så vil stormen blåse deg den ene eller den andre veien, du er stadig i bevegelse, med mindre du velger å legge deg ned så klart. Det er kjedelig det, å bli liggende der i stormen, da hadde hvertfall jeg dævva av kjedsomhet.

So far so good.

Fortsatt ikke så fryktelig glad i helg, hvertfall når det er meldt opp i mot storm i kastene og jeg ikke har en dritt å gjøre. Kan jo alltids gå meg en tur og håpe på at jeg blåser veggi mellom, da blir det i det minste action. Har tenkt meg ned på trening da, så den muligheten byr seg vel uansett. Får det ikke mer morro enn man gjør det til sjæl visstnok. Jeg har ingen prosjekter å gjøre heller, men skal gjøre noen forsøk til på å få tak i en dame. Har prøvd 4 ganger uten hell til nå, tror hun er ganske så opptatt. Psykologer er vel gjerne det. Det er ikke min psykolog altså, henne skal jeg se på mandag.

Jeg er i grunnen sånn hvertfall nesten ferdig med et lite prosjekt da, for når vi får kommet i gang med lokallaget vårt (iks), så blir det også åpnet en blogg. Jeg har fått opp en mal, og puttet inn en del i den alt, men den er lukket. Tenkte at jeg skulle ta på meg ansvaret med å holde den oppe, men må vel diskutere det med de andre først så klart. Jeg er ganske så gira på og komme i gang nå merker jeg, finally skjer det noe liksom. Og når vi har fått gjennomført vårt neste møte, så blir det nok litt mer planlegging med temaer, og finne ut dager/datoer vi skal sette opp åpne kvelder. Blir så bræææ så. Digg at vi alt har lokale hvertfall. Neste oppgave blir også å kontakte så mange vi kan i ulike organisasjoner og helseforetak. Jeg har alt sagt ifra til min kjære eks-behandler om at han har med å legge ut info. Det var ikke noe problem da heldigvis, ikke at han har hatt noe han skulle ha sagt men…høhø.

Har ikke så mye på hjertet i dag, hvis dere da ikke har interesse av å vite at jeg nå er inne på min 6 dag oppkastfri. Går i grunnen greit nå. Og ja, jeg spiser. Så nå gjelder det og holde ut så lenge som jeg kan så klart. Vil jo så gjerne klare og holde meg langt og lengre enn langt. Jeg kjenner veldig på trangen, og kveldene er verst, noe det alltid har vært. Lyst på noe hele tiden. Men stapper da i meg frukt i håp om at det skal dempe suget noe. Som sagt, so far so good.

Får vel avslutte innlegget med søkeord igjen da, det er jo freddan after all.

snøfnugg – Jeg blir dritsure om jeg ser en aldri så liten snøfille dale ned på denne tiden altså! Den kan vente til 1.desember. Snøfilla altså.

pasienten syntes hun viste mye tannkjøtt når hun smilte og var ikke fornøyd med smilet sitt. behandlingen her – Driver du med behandling for den type problem mener du?

utslitt klarer ikke holde kroppen oppe – Fortvil ikke, jeg vet råd. Brett sammen kroppen og legg den ned.

det er lys ute sola skinner og sjøen er blå, vi går på tur og sitter under trær og drikker brus – høres jo vidunderlig ut, men hadde nok vært bedre med en iskald utepils.

sovemedisin på morningen – med mindre du har jobbet nattevakt, eller liker å sove deg gjennom skole/arbeidsdagen, så vil jeg egentlig fraråde deg akkurat det. Blir ganske søvning av sovemedisiner you see.

bulimi lukte spy – Øøøh…nå ble jeg nesten litt usikker på om du vet hva bulimi er.

hvorfor bli man spiseforstyrrelser – man blir vel ikke akkurat spiseforstyrrelser. Jeg har ikke blitt en spiseforstyrrelser, men jeg har en..

halebeinet ut – vil du ta det ut mener du?

nedenom og hjem igjen snegler – prater du med sneglene eller?

gullkorn fra barnemunn svigermor: En svigermor er en pytonslange i menneskeskikkelse. (Didrik, 6 år)

nummen på innsiden av pekefinger – Nei, men på utsiden av lillefingeren. Aner ikke hva jeg har gjort da, for det er ikke den lillefingeren jeg nesten fikk kuttet av..(Dumt å putte hånda oppi påleggsskjærere. Knivbladet er skarpt)

hvordan bli kvalm med vilje – Det vet jeg! Lukt på avocado! Brekker meg av tanken..

skriker du – Vent litt, så skal jeg sjekke…. Nope, ganske stille her jeg sitter gitt.

så får det bli krig da – Kremkrig?? I’M IN! Been there, done that. Festlig.

trenger jeg krykker når jeg er kjempe svimmel og ikke greier og holde balansen – Se svar lengre opp. (Brett sammen kroppen og legg deg ned)

For spesielt interesserte, så er fotobloggen pustet støvet av, og igang igjen.

«As I see it«

Noen forklaringer og råd.

Først av alt vil jeg takke for stort engasjement i forbindelse med forrige innlegg «Blir bulimi litt glemt bort?«. Det havnet på første siden på vg.no, noe som er litt skremmende, for plutselig blir bloggen veldig synlig for så mange, selv om den ligger her ute i worldweben, åpen for alle. Samtidig er det positivt på den måten at flere faktisk har lagt igjen kommentarer og kort fortalt om sine opplevelser om at de kjenner seg igjen. Jeg synes ikke det er fint at så mange sliter med en spiseforsyrrelse, misforstå meg rett, men det er viktig at flere kan dele sine erfaringer, meninger og synspunkt. Jeg kan jo alltids håpe at det er helsepersonell der ute som også leser, og som kan få et lite innsyn og kanskje få en annen oppfatning.

Jeg vil igjen få påpeke hvor viktig det er at spesielt helsepersonell tar alle pasienter på alvor når de faktisk tør å ta det steget med å åpne seg og fortelle om sine problemer. Med tanke på hvor mye skam det faktisk ligger bak det å ha en spiseforstyrrelse, så mener jeg at det minste en behandler av ett eller annet slag bør gjøre, være seg leger, psykologer, psykiatere, helsesøster, rådgivere, enræringsfysiologer osv osv, er å ta elevene/pasientene, på alvor. Det å ikke bli hørt, sett eller trodd, kan faktisk være med på å gjøre situasjonen enda verre for den det gjelder. Jeg husker at jeg fortalte en lege jeg hadde i Oslo, om min spiseforstyrrelse. Alt som ble gjort, var at jeg tok en blodprøve og fikk påvist litt lav verdi av jern, og så fikk jeg en resept på jern og B-12 tabletter. Dette er 13 år siden, og sykdommen forverret seg grundig i årene i etterkant. Som jeg nevnte i forrige innlegg, så fikk jeg også høre av en behandler at jeg var lubben da jeg var 55-56 kg, til tross for at jeg da befant meg i nedre grense for en BMI på 20, som mange tar utgangspunkt i som undervekt om man faller under. (Bl.a Modum, og vektklubben på vg.no). Den kommentaren satte i gang en faen i meg, «Jeg skal pokker meg vise deg at jeg kan bli tynnere!!». Vel, jeg havnet på en BMI under 18.5, som de på atter andre steder tar utgangspunkt i som grensen for undervekt. Ikke at jeg følte, eller anså meg selv som tynn av den grunn. Jeg følte meg fortsatt smellfeit, det er sånn sykdommer føkker med tankene. Aldri bra nok, aldri tynn nok.

Ta pasienter på alvor, for sykdommen kan være veldig alvorlig selv om ikke vekten viser under 30 kg! Se pasienten, lytt til pasienten, la være å komme med flåsete kommentarer som «Men du er jo ikke tynn. Du fungerer jo i hverdagen, du klarer jo å studer, å jobbe, ha kjæreste, være sosial». Dere vet ikke hvor vanskelig en person som sliter faktisk har det når han/hun er alene. Dere vet ikke om tankene som dreper en, dere vet ikke følelsene som truer med å kvele en, dere vet ikke om angsten, om uroen, om trangen til å overspise og kaste opp, om sulten som gnager, om trangen til å skade seg på ett eller annet vis. For alt det der ligger der latent. Se, lytt, hør. Ta det på alvor, for det er så uendelig viktig at en som oppsøker hjelp føler seg ivaretatt, uansett alvorlighetsgrad.

Samtidig vil jeg si til alle dere som er syke, oppsøk likevel hjelp, for det finnes heldigvis utallige behandlerer der ute som tar spiseforstyrrelser på alvor, uansett grad, eller navn på sykdommen. Jeg vet at det er skummelt å søke om hjelp, for det tok meg hele 11 år før jeg i det hele tatt oppsøkte hjelp. Nettopp fordi jeg var redd for ikke å bli trodd, for jeg jobbet jo, jeg studerte, jeg klarte å være sosial, jeg hadde kjæreste. Jeg fungerte til en viss grad, men det kostet. Mye penger, overspising, oppkast, fasting, misbruk av avføringspiller, overtrening, depresjon, og det evige jaget om en lavere vekt. Hadde jeg visst utfallet av hva dette kunne føre til da jeg begynte på noe som virket som en ufarlig diett, eller da jeg først stakk fingeren i halsen for første gang, så hadde jeg latt det være. Men jeg visste ikke den gang, det jeg vet nå. Ikke kan jeg gå tilbake og endre på noe heller. Men jeg er glad for at jeg turte å fortelle om problemene mine til fastlegen, for på den måten begynte jeg med medisiner, jeg er glad for at jeg oppsøkte rådgiveren på høyskolen jeg gikk på, for på den måten ble jeg henvist til akutteamet på psykiatrisk poliklinikk her. Jeg ble heldigvis både hørt, sett og tatt på alvor, jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det ville ha gått om jeg ikke hadde fått hjelp….Så jeg vil på det sterkeste anbefale å oppsøke hjelp, gi aldri opp, selv om noen ikke tror på deg, for en dag kan du komme borti en person som tror.

Så vil jeg inn på et annet punkt. «Hva vil det si å bli frisk?». Jeg har skrevet om dette tidligere også, men jeg vil nevne det igjen, for dette var også noe som enkelte la igjen i kommentarer på forrige innlegg. Flere har fått kommentarer som «Godt å se at du er frisk, for nå har du jo lagt på deg. Du ser så godt ut, bra du ikke lengre sliter med maten». Vær veldig forsiktig med hva du sier til en som har/har hatt, en spiseforstyrrelse. Ikke alle klarer å ta til seg sånne kommentarer. Veldig mange, meg inkludert, tolker sånne kommentar som «Jeg er blitt feit. De mener jeg har blitt feit». Det kan være en trigger i seg selv, og kan utløse et nytt jag etter å gå ned i vekt igjen, selv om man vet at det ikke er den riktige veien å gå. Vi vet hva vi burde gjøre, vi vet hva som er det riktige, men det er ikke alltid like lett å utføre det i praksis. Etter en vektoppgang er mange i en veldig sårbar periode. Det er da det gjelder å vedlikeholde det man har jobbet så hardt for, unngå de spiseforstyrrede tankene som dukker opp. «Gå ned i vekt, du er feit, dette er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke tynn nok, din gris, du er ekkel» osv osv. Å gå opp i vekt er en av de vanskeligste tingene å akseptere ved en tilfriskning for mange, sånn var det for meg. Jeg hatet kroppen før innleggelsen på Modum, og jeg hatet den enda mer da oppholdet var ferdig, for da hadde jeg 13 kilo ekstra på kroppen. Jeg ville ikke for alt i verden høre av andre at jeg hadde gått opp, det visste jeg så inderlig godt. Jeg ville ikke høre at jeg så godt ut, for jeg følte meg alt annet enn «godt». Da det var pårørendeopphold på Modum, så var en av «reglene» at det ikke skulle snakkes om vekt. Jeg var så uendelig glad for den regelen, for jeg ønsket ikke høre hvor godt og bra jeg så ut, når jeg følte meg som en dass. Vær forsiktig med hva du sier, for ikke alle klarer å ta en sånn kommentar for hva den er ment som, selv om personen vet den er ment godt.

Så, hva vil det egentlig si å være frisk da? Forrige uke kom jeg i snakk om dette med noen, i går fikk jeg en kommentar om dette, og jeg fikk en tilbakemelding fra noen her en dag, en sak som jeg ikke ønsker å nevne noe mer om. «Vil du ikke bli frisk? Du er ikke frisk». Jo, jeg vil bli frisk, nei, jeg er ikke frisk. Men jeg er der jeg er i prossesen så langt. Dessuten, «frisk» er relativt, og kan tolkes på ulike måter, fra person til person. For noen kan det bety å aldri mer ha problem i forhold til mat og kropp. For andre kan det bety å være symptomfri, for andre kan det være å fortsatt ha sykdommen, men at den ikke tar så mye plass lengre. Jeg skal ikke si for sikkert at jeg noen gang vil bli 100% frisk, altså, at kropp og mat aldri vil være problematisk, at jeg vil bli helt symptomfri, at tanker og følelser aldri vil plage meg igjen. Tilbakeskritt er vanlig, tilbakefall er vanlig. Sykdommen sitter hardt i, den blir ikke fiks ferdig etter 3 år, 4 år, 5 år, 6 år, etter en innleggelse. Det tar tid. Jeg har ofte vært frustrert over at jeg ikke har kommet lengre enn jeg har gjort, jeg var veldig fortvilt mange ganger da jeg var på Modum, men da jeg snakket med den snille mannen, så sa han noe som selvsagt er så sant så sant. «Du har vært syk i 17 år, du har vært i behandling i 5 år totalt sett, innlagt i 3 måneder. Når du sammenligner årene med sykdom opp mot årene du har vært i behandling, så kan du jo se hvor kort tid behandlingsdelen egentlig er». Det tar tid å bli frisk». Irriterende nok har han selvsagt rett.

Jeg vet ikke hvor jeg vil ende opp til slutt, hvor jeg vil havne og kunne si at nå er jeg frisk, hvertfall så frisk som jeg kan bli. Jeg har, her og nå, vanskelig for å se for meg at jeg aldri skal slippe å tenke på mat med gru igjen. Jeg ser for meg at mat alltid vil være litt vanskelig, men jeg kan jo håpe at jeg tar feil. Jeg håper hvertfall at jeg ender opp der at jeg blir symptomfri, det er noe jeg jobber med hver eneste dag. Noen dager går det, andre dager går det ikke fullt så bra. (Jeg kan jo skyte inn at jeg nå er på min tredje dag oppkastfri igjen). Jeg vet at det er mulig å bli frisk, for jeg har både lest og hørt historier om syke som har blitt frisk. Hva de legger i å bli frisk har de ikke alltid sagt, men det viktigste er at de anser seg selv som frisk. La meg igjen få dele definisjonen på en spiseforstyrrelse, som Finn Skårderud skriver i sin bok «Sterk/svak», fra 2000.

«Når tanker og atferd i forhold til mat og vekt begynner å begrense livsutfoldelse og forringer livskvaliteten, har man en spiseforstyrrelse».

Jeg tror nesten at jeg da vil anse frisk ut i fra den definisjonen. Når tanker og atferd i forhold til mat og vekt ikke lengre begrenser eller forringer livsutfoldelsen og livskvaliteten min.

Helt til slutt må jeg atter en gang få takke for alle fine tilbakemeldinger på gårsdagen innlegg!

Blir bulimi litt glemt bort?

Det er et spørmål jeg har hatt litt i tankene i det siste, av en grunn jeg ikke skal nevne her. Bulimi er jo ofte blitt nevnt som en usynlig sykdom, fordi de aller fleste bulimikere er normalvektige. Ikke alle, men de fleste. «Hvordan kan du ha en spiseforstyrrelse, du er jo ikke tynn». Jeg vet at det er mange som har fått den setningen, og tilsvarende, slengt i trynet. Jeg fikk en kommentar om at jeg var «lubben», da jeg veide 55-56 kg, fordi jeg fortsatt var normalvektig, og langt ifra i «faresonen» når det kommer til BMI. Det vil si, jeg var i nedre sjikte på normalskalaen, hvis en tar utgangspunkt i at en BMI på under 20 er undervekt, noe de tar utgangspunkt i på Modum f.eks. Dette var en kommentar fra en behandler. Bulimi er den type spiseforstyrrelse som er størst i prosent. Mange er i behandling, men tenkt på alle de som faktisk ikke er i behandling, som dermed ikke er med i beregningen. Mange tør ikke oppsøke hjelp, av ulike grunner, men jeg vet at en del ikke tør ta kontakt med hjelpepersonell, nettopp på grunn av at de redde for å få slengt overnevnte kommentar i trynet. Og det kan jeg forstå meget godt. For det første føler veldig mange skam over å ha en spiseforstyrrelse, over at de kaster opp, og skulle de i tillegg da få en sånn type kommentar som gjør at de føler seg enda mer skamfull, så er det fullt forståelig at mange vegrer seg for å oppsøke hjelp. Mange har erfart å ikke bli tatt på alvor.

Jeg er heldigvis en av de som har blitt tatt på alvor, men dessverre blir ikke alle det. Dessverre finnes det helsepersonell som ikke har såpass innsikt i sykdommen at de ikke tar alle pasienter på alvor. Dette gjelder forøvrig ikke bare helsepersonell, men mannen i gata generelt. Veldig mange forbinder fortsatt det å ha en spiseforstyrrelse med å være sykelig tynn. Mange tror at det å ha en spiseforstyrrelse kun handler om å slanke seg mest mulig ned i vekt. Når en spisesyk er veldig undervektig, er sykdommen synlig for de fleste, den blir sett, og får ofte mye fokus. Hvor mange artikler, bøker, dokumentarer osv finnes om anoreksi kontra bulimi? Hva får mest fokus? Anoreksi, fordi det blir sett. Hvilken type spiseforstyrrelser har størst prosentandel? Bulimi, men den blir ikke sett i like stor grad.

Begge sykdommene er like alvorlige, begge sykdommene utgjør store skader, begge sykdommene kan ha alvorlige bakenforliggende årsaker, som er det som bør tas tak i i første omgang. Å sulte seg, kaste opp, overtrene, misbruke avføringspiller, skade seg and so on, er bare symptomer på at noe annet er fryktelig galt. Er du forkjølet, så er hoste, rennende neser, sår hals og feber symptomer på at kroppen er blitt angrepet av virus og basilusker. Rennende neser er ikke en sykdom i seg selv, ikke hoste heller. En spiseforstyrrelse fungerer på samme måte, man har sykdommen, og symptomene. Om noen sulter seg, og andre kaster opp, betyr ikke at kun en av delene er alvorlig, for begge gjør skade på en eller annen måte.

At en person er syltynn, og en annen normalvektig, betyr ikke at den normalvektige er mindre syk enn den andre. Å kaste opp fører til ubalanse i elektrolyttene, det påfører stor belastning for hjertet, man mister viktige vitaminer og mineraler som gjør at verdier synker, man blir avhengig av det. For å nevne noe. Der anoreksi ofte handler om kontroll, ses bulimi som tap av kontroll, og masse kaos. Og er det noe jeg kan skrive under på, så er det at bulimi skaper mye kaos, både tankemessig, og følelsesmessig. At jeg er normalvektig betyr ikke at jeg er mindre syk enn en som har anoreksi. Definisjonen på en spiseforstyrrelse er i grunnen ganske enkel og forklarerende.

«Når tanker og atferd i forhold til mat og vekt begynner å begrense livsutfoldelsen og forringe livskvaliteten, har man en spiseforstyrrelse»

(Kilde: Finn Skårderud, «sterk/svak» 2000)

Om man tar utgangspunkt i den definisjonen, så ser vi at det ikke står noe om at man må ha en BMI under 16 for å ha en spiseforstyrrelse. Det står ikke at man veie 30 kg, eller aldri spise mat. Det står at når livsutfoldelsen og livskvaliteten blir forringet og begrenset, noe den ofte blir, uansett type spiseforstyrrelser, om det er anoreksi, bulimi, overspising, eller en suppe av salig blanding. Så hvorfor er det som oftes anoreksi som blir sett, mens bulimi og overspising blir satt litt til side? Er det fordi mange med bulimi og overspising til en viss grad klarer å fungere i hverdagen? Blir sykdommen mindre alvorlig av den grunn? Når vi ser i media, så blir også overspising ofte sett på som et svakhetstegn, da er man lat, og spiser usunt. Hvor mange av de som er overvektige har vel ikke også et spiseproblem?

Heldigvis har også bulimi og overspising fått litt mer plass i årene som har gått, og langt flere i helseforetak har klart å ta disse problematikkene mer alvorlig, men når det kommer til mannen i gata, så er det fortsatt mange der ute som er av den oppfatning at man kan da neppe ha en spiseforstyrrelse når man er normalvektig. Og på den måten blir bulimi glemt litt bort. Trist, men sant. Det som er mest trist, er at mange ikke tør be om hjelp, fordi de er redd for å ikke bli tatt på alvor.

Såvidt i gang med IKS lokallag i Molde.

Helt siden begynnelsen av året, så har jeg puslet litt i forhold til å få i gang et lokallag for IKS, interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser, her i Molde. Jeg tok kontakt med hovedkontoret i Oslo, og fikk klarsignal der. Deretter kom jeg i kontakt med en jente her i byen som var interessert, og deretter et par til. Jeg har lest brosjyrer og informasjoner som trengs, og har sendt mailer i øst og vest for å få satt opp en avtale så vi som har kapasitet til å stille opp kunne ha en brainstorming. Vi fikk utvekslet erfaringer og ulik komepetanse, hva den enkelte kunne bidra med, og hvordan den enkelte kunne tenkt seg å jobbe i gruppen. Jeg ble utnevt til å være «sjef», stå i søkelyset, høhø. Vi har, heldigvis, allerede lokal i boks, noe som jeg egentlig hadde sett for meg som den verste oppgaven å få gjennomført. Telefoner her, samtaler og kontrakter der. Hun ene har lokale disponibelt på arbeidsplassen sin, noe som er genialt. Og det kan vi bruke gratis. Perfect. Vi har såvidt snakket litt om ulike temaer vi kan ta for oss på de åpne kveldene, og hvor ofte vi skal arrangere dem. Så nå blir det endelig fart på sakene her, og det føles veldig veldig bra! Vi må selvsagt profilere oss, sånn at folk får vite om tilbudet, så det får vi ta etter neste møte vi skal ha. Uansett, om det er noen fra Molde og nær omegne som leser her, eller kjenner noen her, så kan det tas kontakt på molde@iks.no.  Det er også mulig å kontakte meg på min mailadresse, som du finner i menyen på venstre side her.

Nå har jeg også bestilt meg billett til fagdagen som IKS skal ha i Oslo den 20.september, der temaet for dagen er «Under overflaten». Samme tema som jeg vant fotokonkurransen med. (Speilrefleksen jeg vant er nå på vei, hurra!). En av foredragsholderne er Finn Skårderud, og jeg gleder meg som en helt til å høre på. Det er et tettpakket program den dagen, så jeg vil forhåpentligvis ta med meg nyttig informasjon tilbake til vårt lokallag. Så nå blir det en 6 dagers tur til Oslo. Det blir bra med et avbrekk fra hverdagen her.

Ellers kan jeg jo fortelle at jeg har vært i et møte med Idrettskretsen her i byen, angående jobbing fra nyåret av. Så nå har vi sånn ca. en plan for hvordan de har tenkt seg det. Der vil jeg både få gjennomgang hvordan idrettsorganisasjonene jobber, og samtidig bruke min erfaring om spiseforstyrrelser. Holde foredrag, ha stands, knytte kontakter and so on. Jeg fikk et navn og et tlf.nr. oppgitt, av et helseforetak som er interessert i å komme i kontakt med lokallaget vårt, og det er jo veldig positivt at de viser interesse, og at vi kan spre kunnskap og informasjon som de kan ta med seg videre. Helse og spiseforstyrrelser går jo tross alt hånd i hånd. Jo flere helseforetak og organisasjoner vi kan knytte kontakt med, jo bedre. Det er nesten så jeg kan takke for at jeg har spiseforstyrrelsen nå, sånn at jeg/vi kan være med på å spre informasjon, for det er jo et veldig aktuelt tema, spesielt innenfor idretten. Godt å kunne få råd og tips i forhold til hvem vi kan ta kontakt med, for å knytte nettverk. Håper at dette kan være bra for byen her.

Ellers? Jo, tannlege i morgen, hurra liksom. Men må jo gjøre ferdig alt. Ny time med behandler på mandag, så det er en del møter og avtaler nå, men det trengs. Må prøve og få puttet inn noen treningsøkter også tenker jeg. I går kjøpte jeg meg kenesio-tape, sånn fancy alternativ til smertelindring og muskelstøtte. Jeg har jo uskelsmerter i begge armene (myalgi som det så fint heter), så jeg har teipet begge armer, og tok samtidig en omgang på knærne. Kikket gjennom en del you-tube videoer for å se hvordan det skulle teipes. Tjohei,ser ut som en zombie. Ikke at det funker så veldig godt i armene, jeg har jo tross alt hatt disse smertene i 3 år, og da er det vel kronisk, men verdt et forsøk. Smertene skal liksom lindres umiddelbart.. Men kjekt å ha da, for det kan jo dukke opp andre smerter innimellom også. Tviler derimot på at det funker å tepie hodet, sånn at tanker lindres. Jeg kan hvertfall føle meg litt spååårty da, for denne teipen er det mange toppidrettsutøvere som bruker også. Dere så kanskje på OL? Der var det flere som var teipet med fin blå teip. Den finnes i ulike farver på nett, det er en billigere variant, kinesiologiteip. På apoteket der jeg var, hadde de en dyrer variant, som visstnok er litt mer «seriøs», for de som virkelig er sporty liksom, kinesio-teip. De hadde bare svart og beige, så da valgt jeg beige, den er liksom litt nøytral, og ikke vekker ikke så mye oppsikt, høhø.

 

«Hvordan er det å være psykisk syk?»

Det var det noen som hadde søkt på. Tenkte derfor at jeg kanskje kunne skrive litt om det, hvordan det er for meg.

Jeg vil da begynne med og si at jeg føler meg veldig «menneskelig» og normal på lik linje med alle andre. Det er ikke sånn at jeg definerer meg selv den syke, og thats it. Sykdommen er kun en del av meg, men den definerer meg ikke som person. Jeg er mye mer enn bare syk. Jeg har et mer eller mindre normalt liv, men jeg har en sykdom i tillegg. For meg så har det ført med seg noen vanskelige skritt i livet, noen ekstra kamper, noen ekstra hindringer og komme over. Jeg er ikke av dem som har tilbringt halve livet innenfor psykiatriens dører, og gått glipp av mye i livet. Jeg har en utdannelse, jeg har hatt mine forhold, jeg har levd livet, jeg har opplevd mye. Sykdommen har satt visse begrensninger for meg, ja, men den har ikke ødelagt hele livet mitt, heldigvis. Jeg er som deg, og mange andre,bare at jeg har en nisse med på lasset. En som ikke alltid viser seg, ikke en jeg alltid forteller at er med på lasset.

Jeg har i tillegg til jobb, det sosiale, og livet forøvrig, en behandling jeg må gjennom, for å komme meg best mulig ut av hindringer som sykdommen utsetter meg for. Nå har jeg kun 1 time i uken, noe som betyr at hverdagen min for det meste går med til vanlige ting. Behandlingen utgjør bare en liten prosentdel. Sykdommen i seg selv utgjør en god del i hverdagen min, men etter så mange år som syk, så er den en del av livet mitt. Jeg får likevel dagene til og gå, og den forhindrer meg ikke i og gjøre ting jeg har lyst til og gjøre. Men så klart, av og til så gjør den at jeg skulle ønske jeg kunne klart og gitt 100% av det jeg ønsker. Jeg har vanskelig for og si nei, så med tanke på at situasjonen er som den er, at jeg burde bli flinkere til og ta mer hensyn til hvordan jeg har det, så kan det til tider kanskje bli litt mye. Jeg kjenner tegnene som kommer når det blir for mye. Jeg ønsker og kunne klare alt, stille opp på alt, gi 100%, men det er ikke alltid at det blir sånn jeg ønsker.

Jeg har lyst til å engasjere meg på flere områder, fullt og helt, men med tanke på erfaringer jeg har gjort meg tidligere, så må jeg ta hensyn til meg selv. Sånn må det være akkurat nå. Jeg har kjørt på for fullt før, og jeg har gått på noen smeller. Skal jeg komme meg dit igjen, så må jeg ta det litt og litt, for og unngå at de smellene dukker opp igjen. Det finnes også en del ting som er vanskeligere for meg og komme meg gjennom enn for deg kanskje, men det betyr ikke at jeg ikke klarer det, det kan bare være litt mer utfordrende.

Sykdommen kan til tider være en belastning, men nå vet jeg mye mer enn hva jeg gjorde tidligere. Nå har jeg noen flere verktøy i sekken min, litt mer fornuft, har mer selvinnsikt og er litt mer reflektert, og det hjelper meg til og komme opp med noen løsninge for å forsere hindringer som kan dukke opp. Nå sier jeg ikke at jeg kommer meg helskinnet over alle hinder, for det gjør jeg såvisst ikke, men jeg kan prøve på nytt igjen, om det ikke fungerer første gang. Noe som virker enkelt for deg, kan være noe mer komplisert og få til for meg, men det betyr ikke at det ødelegger livet for meg.

Jeg føler meg ikke som «hun syke», bare fordi jeg har et par diagnoser på papiret, jeg føler meg ikke annerledes enn friske, jeg gjør de samme tingene som andre, jeg har de samme interessene, de samme ønskene og målene. Kansje oppnår jeg dem like fort som deg, kanskje litt i etterkant, eller kanskje til og med før deg. Jeg er ikke dysfunksjonell selv om jeg har noen diagnoser, jeg føler ikke at jeg er mer, eller mindre spesiell enn andre, jeg føler meg ikke annerledes.

Jeg er ikke bitter fordi jeg er syk, sånn ble det, og det er ikke noe jeg kan endre på, det ligger der, og er en del av min historie. Det nytter ikke og være bitter på at sykdommen fikk tak i akkurat meg, det ble som det ble. Jeg klarer heller ikke tenke tanken på at det er urettferdig at det ble sånn, for hva hjelper det vel og tenke sånn? Jeg blir ikke mindre frisk av og tenke på at det er urettferdig, og å være bitter. Jeg kan ikke forandre på fortid.

Jeg kan derimot kjenne på en tristhet overfor hvor mye skade sykdommen faktisk kan utføre,  eller hvilke ekstra store utfordinger den kan gi på enkelte områder, som f.eks i forhold. Jeg har hatt mine forhold opp gjennom årene, men jeg skal ikke legge skylden på sykdommen fullt og helt for at det gikk galt, for det er alltid to parter i et forhold, men jeg ser hvor mye spiseforstyrrelsen har kommet i veien. Uroen og jaget i meg som har ført til rastløsheten i meg, som aldri har gjort at jeg har følt ro stabilitet og trygghet. På den området kjenner jeg på en lten vemodighet, når jeg ser alle andre på min alder, hvor langt de har kommet i forhold til meg, med mann og barn. Det igjen betyr jo ikke at jeg også vil komme dit en dag, alt til sin tid. Jeg har jo heller ikke ville dratt inn en ny gutt i livet mitt, nettopp fordi jeg har følt på en del kaos, og har hatt nok med meg selv.

Jeg har noen hensyn jeg må ta, men det handler om og tilrettelegge. Det handler om oppturer og nedturer, som hos de aller fleste andre mennesker, det handler om gode og dårlige dager. Det handler om valg. Det handler om å gjøre det beste ut av det jeg har, og kan, det gjelder jo for alle. Jeg føler meg ikke annerledes, jeg er normal, men psykisk syk i tillegg. Jeg er oppegående som de aller fleste.