Hooooy.

Dere trodde kanskje jeg var død, men det var jeg altså ikke. Jeg har bare hatt bloggsperre. (Sjokk liksom). Det føles ikke som at det var så lenge siden jeg sist oppdaterte, men så viser det seg at det er en hel måned siden. (Er det dette de mener med at jo eldre man blir, jo fortere går tiden?). Jeg har ikke sånn voldsomt mye spennende å skrive om da riktignok, men på den måneden som har gått siden sist, så har det da likevel skjedd noe. Jeg kan jo begynne med å nevne at kjærligheten lever i beste velgående og at vi har forlovet oss ♥ Kjekke greier.

 

lovecollage

 

En fin bukket fra de hyggelige husvertene, og en søt kake laget av svigermor.

Behandling 2 ganger i uken (psyk. og fysio), og har begge på samme dag, rett etter hverandre, så det går slag i slag. Fungerer greit for meg at de er samlet på samme dag i grunnen. Så langt har jeg gått rett fra psykolog til fysio (9.30-11, og 11-12, så det er virkelig slag i slag). Så det er veldig fint at det tar meg to minutter å gå mellom disse bygningene. Fra og med om 3 uker, så blir rekkefølgen byttet om (til og med med en halv time i mellom), så får vi se da, om det gjør noen utslag. Altså, at jeg først skal ligge på den benken og bli knadd på (Å bli tatt på er ikke akkurat det jeg liker best her i verden, av andre enn kjæresten da så klart, med tanke på at jeg ikke akkurat er så fornøyd med kroppen..). Hvis det skal ha seg sånn at jeg i en av timene skulle føle det ble helt for jævlig, så kan jeg syte og klage hos psykologen. Nå har det riktignok gått greit så langt (Å bli knadd/tatt på), men man vet jo aldri, ikke sant? Jeg er hvertfall der at jeg kan si det som det er i forhold til kroppsopplevelsen (til fysioterapeuten), samtidig som jeg har galgenhumor og selvironi, så jeg (fornuften) vet jo at det ikke er helt rasjonelle tanker som dukker opp om dette. Så jeg/vi ler jo av noe av dette her også. Hun skal ha for at hun faktisk kommer med innspill som snur på mine tanker. Når jeg sier at jeg føler meg smell feit, og at kroppen flyter utover i alle retninger når jeg ligger, så lurer hun på om jeg kan tenke motsatt, at jeg vil føle meg tynnere når jeg reiser meg. Hun påpeker også (selv om jeg selvsagt er fullstendig klar over dette selv også) at det er naturlig at kropper «flyter litt utover», for vi mennesker har jo også innvoller f.eks, som velter seg ut i liggende tilstand. Men som sagt, det er den syke ufornuften som ikke vil tenke på at det er sånn. (Kokko i hodet ja). Så jeg må ærlig innrømme at den biten av timen der jeg blir dekket av pledd er den beste. Da blir hvertfall ikke kroppen synlig på samme måte. (Jeg innbiller meg selvsagt at andre/hun tenker det samme om min kropp som jeg selv gjør —-> paranoid?). Det aller verste er vel når hun ber meg puste med magen (altså slippe den helt løs liksom), for det oppleves som at den blir dobbelt så stor. Når jeg i utgangspunktet synes den er enorm, og ikke det liker det et sekund, så kan du jo tenke deg. I forrige time (ikke nå på mandag, men forrige), når hun ba meg slippe den løs, så viste jeg henne at jeg kan blåse den skikkelig ut, og da ser den ut som at jeg skulle være gravid i 7-ende måned. (Jeg er flink til å blåse den ut, noe min kjære synes er like morsomt og fascinerende hver gang). Men alt i alt så går det da greit, og hun er så fin og morsom at det ikke er noe problem i grunnen.

Hos psykologen er det fortsatt sånn at jeg deler og forteller, litt sånn mer «bli kjent», fortelle om min situasjon, kroppsopplevelse og matproblematikk. Vi har også vært innom traumet. I går ble det en del prat om IKS, for vi prøver jo å få i gang noe skikkelig her (nå har vi satt opp en plan for hele neste år). Så det blir jo også innenfor feltet jeg er i behandling for. Bloggen ble såvidt nevnt, og han lurte da på om han kunne få lese…ooohoooy. Jadda, fikk jo linken da, så hvis du leser, hei hei. Så langt er det satt opp timer hos de begge ut året, så får vi se hva det blir til videre etter det.

Mat og trening? Joda, neida. Vet nesten ikke helt hva jeg vil nevne angående maten..men jeg er langt i fra frisk, for å si det sånn. Det humper og går, noen dager litt bedre enn andre (alt teller, ikke sant? Alle de små skritta liksom. Viktige og huske på). Tanker kommer og går, noen brenner seg fast, andre blåser jeg avgårde litt lettere. Så både spiseforstyrrelse og sunn fornuft tar plass. Så jeg godtar at sånn er situasjonen akkurat nå, uten at det betyr at det alltid vil forbli sånn. (Se der ja, en rasjonell og fornuftig tanke jeg kan leve med). Jeg er ikke lengre (hvertfall ikke nå) en treningsnarkoman som løper ned treningssenteret i tide og utide. På det meste så trener jeg tre ganger i uken der nede, på det minste…ingen dager. Det kan jeg også leve med, men selvsagt skulle jeg klart/orket og dratt slaktet nedover de tre gangene. Men nå er det jo sånn også for meg, som med andre, at det dukker opp andre ting, og at formen ikke alltid er like god. I går hadde jeg en dag der jeg definitivt burde holdt meg unna treningen. Jeg trasket hjemmefra grytidlig, og det hadde fryst på og var glatt, så jeg steglet meg nedover (til byen), noe som gjør at kroppen blir anspent. Så var det psyk. og fysiotimer, så gikk jeg en liten tur, så ble det kafe i 1.5 time 8på en pinnstol, noe som korsryggen ikke var særlig begeistret for, for den hadde verket fra jeg stod opp. Sliter en del med den, for jeg er vanligvis veldig svai i ryggen). Deretter IKS møte i 1.5 time (på en ny pinnstol), så jeg var rimelig ødelagt i kropp og hode når alt var over. Beina og ryggen holdt på å ta knekken på meg, så jeg haltet og vraltet. Samtidig hadde min kjære og jeg planlagt trening etterpå. Og selv om jeg følte meg som en 5 dager gammel blautkake, så dro vi en tur. Jeg hadde heller ikke spist allverden den dagen, så det var null energi og hente (trykket i meg en banan (som jeg så og si aldri spiser) i ren desperasjon, i håp om å få litt energi til treningsøkten, uten at det hjalp så klart. Så da ble jeg kvalm på toppen av det hele også. Fikk ikke mye utbytte av treningen kan du si, så vi dro hjem etter kort tid. Gosh. Formen er heldigvis bedre i dag.

Ellers kan jo nevne, uten at det finnes spennende for dere (ikke at dette innlegget kanskje var noe særlig spennende heller), så er vi endelig ferdig med å pusse opp gangen her. Tok sin tid, men nå er gjort.

Over og ut.

PS: har vurdert et søkemotorinnlegg igjen. År og dag siden sist. Men det er altså bare vurdert, og vil i tilfelle ikke dukke opp før på fredag, kan jo ikke bryte den tradisjonen.

«Hvem er jeg uten spiseforstyrrelsen?».

I år har IKS 25 års jubileum, og i den forbindelse har de gitt ut et ekstranummer av sitt medlemsblad «Kvinnekraft», som vanligvis kommer ut fire ganger i løpet av året. I dette bladet som kom ut nå, var temaet «Under overflaten», og der var det en del om fagdagen som ble holdt i september, bilder som er blitt sendt inn (bl.a mitt) og medlemmer har sendt inn tekster og bilder. For første gang i løpet av mine 12 år som medlem av IKS, så sendte også jeg inn en tekst til bladet denne gangen. Jeg følte nesten at jeg «måtte» det denne gangen, siden jeg allerede hadde sendt inn bilde til fotokonkurransen som ble holdt tidligere i år (med samme tema, «Under overflaten»), der jeg vant, og fordi jeg var med på fagdagen. Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle ha sendt inn en tekst, men det har aldri blitt noe av, enten fordi temaet ikke «passet», at jeg ikke har  hatt en historie i forhold til det, eller rett og slett fordi jeg ikke har visst hva jeg skulle skrive. Og bilder har jeg egentlig aldri helt tenkt over å sende inn. Kanskje det er noe jeg kan gjøre litt oftere, istedenfor en tekst, så kan jeg jo likeså godt sende inn bilder som kan illustrerer et tema f.eks. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle skrive i den teksten jeg hadde bestemt meg for å sende inn, for hva skulle jeg skrive om, som omhandlet «Under overflaten»? Men jeg, som sikkert så mange andre, tolker det som det som ligger bakenfor sykdommen, det som ligger skjult. Likevel så regnet jeg med at mange ville skrive på «lik» måte, nettopp rundt dette med hva som ligger bakenfor, eller under overflaten, derfor bestemte jeg meg for å gjøre en liten vri på det. Samtidig som teksten på en måte omhandler det som ligger under overflaten, så handler den også om det som faktisk er på overflaten, det som vises. Jeg tenkte at jeg skulle dele teksten med dere, for dere som ikke er medlem av IKS og mottar bladet.

 

«Hvem er jeg uten spiseforstyrrelsen?».

«Hvem er jeg bak spiseforstyrrelsen?» er det mange som spør seg- «Hvem er jeg uten, og hva skjuler seg bak? Er jeg en annen bak der, langt der inne?». Jeg vet ikke om jeg ser helt sånn på det selv.

For spiseforstyrrelsen er jo ikke hele meg, den definerer meg ikke, den er bare en del av livet mitt. Jeg er jo meg selv, med bulimien i ryggsekken. Den er der hele tiden, selv om den ikke har kontrollen til enhver tid. Men den er der, ligger der og puster mer i nakken. Hvisker ufinheter som bare den mener er riktig, og lurt. Men jeg lar den ikke ta den fulle og hele makten. Er det noe jeg har lyst til å gjøre, så gjør jeg det. Jeg liker å gjøre ting som er hyggelige, som gir meg noe. Som får meg ut av stolen, ut av rommet, der det føles som jeg skal kveles, bli klemt mellom veggene som presser seg mer og mer sammen. Jeg kan unne meg noe godt, jeg elsker f.eks varm sjokolade, laget på min måte. Og jeg nyter hver sup.

Jeg tror ikke at jeg vil være en annen om spiseforstyrrelsen skulle forsvinne. For selv om den kommer med hvite løgner innimellom, eller prøver å lure noen rundt lillefingeren, så er jeg meg selv 99% av tiden. Jeg spiller ikke et skuespill, for folk rundt meg kjenner mine problemer, i hvertfall store deler av dem. Så hvorfor skulle jeg spille? Jeg vil ikke bli en annen uten spiseforstyrrelsen, men jeg vil få andre mestringsstrategier å lene meg på. Jeg kan bruke andre metoder, men det igjen betyr ikke at jeg er en annen når jeg bruker de destruktive mestringsstrategiene.

Jeg har aldri helt skjønt de som sier at de har «funnet seg sjæl». Da lurer jeg på, var du borte du da? Du må jaggu ha vært langt borte, om du har brukt hele livet på å finne deg selv. Så vidt jeg vet, så har jeg vært her hele livet mitt. Akkurat her, bare med ulike vinduer å se ut av, ulik utsikt, og innsikt. Men jeg lærte mens jeg gikk veien, og ble bare bygget ut, ut som når man bygger ut et hus. Lager større plass til alt det nye som dukker opp. Det er klart, i ethvert hus med store rom og god plass, så vil det bli rotete når alt ligger og slenger, og ikke blir sortert, men huset forblir det samme. Kaos kan bli til orden, men huset forblir det samme, sånn sett. Sånn ser jeg på meg selv og livet mitt også. Jeg har ikke behov for å lete etter meg selv, jeg er jo akkurat her. Og jeg lurer ikke på hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen, for jeg er jo meg, på godt og vondt. Men jeg lurer heller på hvilke mestringsstrategier jeg vil få i erstatning. Uten spiseforstyrrelsen.»

 

Når jeg leser teksten nå i etterkant så ser jeg at den kan virke rotete og uforståelig, jeg bare skrev og sendte inn jeg. Sikkert i et sånt humør der jeg var irritert og careless, som jeg ofte er. Kanskje var det en kveld jeg hadde hatt en smell, kanskje var blodsukker på vei ned, kanskje var det fordi jeg veldig sent ute med teksten, kanskje, kanskje. Jeg vet ikke, husker ikke. Med andre ord, jeg vet ikke om jeg er fornøyd med det jeg skrev. Selvkritisk much? Jepps. Anyway, meningen er den samme, uansett i hvilken tilstand jeg var i da, jeg lurer ikke på hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen, men at livet kan bli bedre uten den. Jeg har jo alltid vært meg, og jeg vil alltid være meg. Ja, den har tatt mye fra meg, men ikke gjort at jeg har forsvunnet. Selv om den har preget meg mye, så har jeg likevel fått til mye mens den har vært her. Selv om kroppen ikke alltid vært helt 100% (fysisk og psykisk), så har jeg fungert. Jeg har ikke dissosiert bort tid, jeg har ikke mistet virkelighetsoppfatningen. Selv om spiseforstyrrelsen har vridd rundt på selvoppfatningen av meg selv, så har jeg også vært klar i toppen, fullstendig klar over hvor fucked up det hele er.

Og dette med illustrasjonen av huset. Vel, den kan sammenlignes med kroppen som er min «bolig». Jeg har hatt den samme boligen hele livet, men innholdet i den har blitt rotet til. Jeg har mange «vinduer», og jeg har sett ulike ting ut av dem. Syke utsikter, friske utsikter. Det har vært kaos i huset, men for å få orden, så må det ryddes opp i. Både loftet, eller topplokket om du vil, og resten av etasjene, har blitt endevendt mange ganger. Tanker og følelser har blitt snudd, vridd og vendt på. Noen er på plass, eller hvertfall noenlunde på plass, noen ting var på plass, men er blitt rotet til igjen, og atter andre ting ligger fortsatt som en slagmark. Om vi skal se litt fysisk på det, så er boligen blitt bygget ut, revet ned, skrumpet inn, bygget opp, bygget ut osv osv. Det gjelder vel å bli fornøyd med konstruksjonen, og det er der jeg sliter mest, men likefullt, jeg har ikke til hensikt å miste meg selv, jeg har fortsatt til hensikt å være meg selv, akkurat her.

Jeg vil også legge til, bare så det ikke skal være noen misforståelser her, jeg vet at mange føler de har mistet seg selv, og at de føler de har mistet mange år av livet sitt, men teksten jeg skriver her, er hvordan jeg opplever det, og at jeg ikke kjenner meg igjen. Og som teksten sier, så handler dette altså om spiseforstyrrelser, ikke andre psykiske lidelser, der et «vanlig» symptom nettopp er å miste sted og tid f.eks. Sånn, da håper jeg at det ikke var til å ta feil av.

 

Helt off topics, ønsker dere en fin tredje søndag i advent.

 

IMG_1054

 

 

Sur? Ja.

Jeg liker ikke når planer går i vasken, da blir jeg sur. Hvertfall når det er noe jeg liker, eller har lyst til. Jeg hadde altså en plan om å stikke ned på trening i stad. Rakk å lade mp3’n i noen minutter etter at jeg kom hjem fra jobb, før jeg var klar for å dra nedover. Den kom seg opp et hakk, så da visste jeg hvertfall at det holdt gjennom turen nedover, en økt på 1 time, og hjem igjen. Da jeg kom hjem fra jobb, så vrengte jeg av meg 3 lag med klær (ja, det var kaldt ute), og da jeg skulle ut igjen, så var det på med 3 lag igjen (ja, det var fortsatt kaldt), og kom meg ut døra. Så begynte jeg å labbe i vei, slo på mp3’n og la i vei. Sangen som startet orka jeg ikke høre på, så jeg trykket videre, og så starta samme sangen om igjen, og jeg bare..?? wtf? Skippa og skippa, men nei da, skulle tro at jeg hadde lagret samme sangen hundre ganger, og jeg gadd fortsatt ikke høre på akkurat den. Trykket som en gal, og fikk endelig ordna det. Trodde jeg. Dvs, det kom to sanger til, men jeg ville høre noe annet, og så bare…?? wtf? 3 sanger på spilleren bare, når jeg vet at jeg har mange mange flere? Trodde jeg skulle klikke i vinkel nedi gata her. Jeg orker seriøst ikke dra på trening (og gå opp og ned) og høre på de tre samme sangene om og om igjen. Da droppa jeg hele trening, for da var jeg sur. Gikk heller innom butikken og handlet dasspapir og pepsi max. Jeg er fortsatt sur. Må seriøst finne ut av det her altså, jeg er jo avhengig av å høre musikk når jeg er ute og går da. Men det er greit det, nå skal jeg kose meg med en kopp varm sjokolade og slappe heeeelt av. Dævvsliten etter arbeidsdagen.

Men det var i det minste hyggelig og komme hjem til hyggelig post. En utgave av IKS sitt medlemsblad, der t.o.m. jeg har en tekst i denne gangen (kanskje på tide, etter å ha vært medlem i 12 år?), og så kom det et helt uventet postkort (hun syntes det var litt trist at ikke alle jeg skriver til gir respons, så da skrev hun ett, høhø) med et skrapelodd i (jeg vant ikke…) Tusen takk Monika, you made my day. Dessuten fikk jeg en mini flaske med absolutt vodka i pakkekalenderen jeg fikk av en venninne, nå blir det kanonfylle. Er det forresten flere som har kosedager på jobb nå i desember eller? Typ, spisekosedager? Lunsjen + pausen min i dag har bestått av kakemenn og twist. Fine greier..som at det ikke er nok spising av usunne fristelser i jula liksom..jaja. Jeg tok ikke helt av da, det må sies, det jobber tross alt flere der også, og så må jeg jo lage plass til julematen. Gleder meg ikke akkurat så mye til akkurat den biten, men får bare gjøre det beste ut av det, får komme meg ut og gå noen turer i jula også, kan jo ikke sitte inne i dagevis, da kommer jeg tilbake som en julegris, orker ikke være en julegris.

Nå har jeg en sånn halvveis plan for hva jeg skal ha med meg hjem til jul, av klær altså, litt sånn finklær. Resten aner jeg ikke. Bør jeg pynte meg hele jula? Pysjbuksa blir definitivt med hjem, så da har jeg jo noe å ha på meg halve dagen, hver dag. Skulle nesten ha vært litt mer glad i å pynte meg, så hadde det ikke vært et så stort problem, men finstasen har en tendens til å ryke rett av så snart jeg ikke trenger å ha den på meg mer. Det er vel ikke noe bedre enn å vrenge av seg kjolen på kvelden på julaften, for så å hoppe inn i noe mer behagelig å gå i. Gleder meg allerede.

Nå orker jeg ikke skrive mere heller, for jeg er fortsatt litt muggen, så siden det ikke ble søkemotor forrige uke (fordi jeg var litt sur og sliten, og muggen), så får jeg vel slenge med noen i dag da, tror det skal bli greit med juleferie snart, for jeg vet ikke om jeg orker å skrive det da, men skal jo aldri si aldri.

ja jeg er tullete 🙂 hehe… gæærn – ja, det får’n si altså, tenk å tulle da.

bilder av uttøyning av pasienter – Altså, to behandlere som drar en pasient i hver sin ende? Det har jeg ikke bilde av.

ikke få panikk! det er bare angst skjorte – Mange som får angst av skjorter.

» bare klorer meg tak, tar å klamrer meg fast, tar den tynne slitte tråden min å holder den hardt. – Høres ut som en solid tynn tråd du har der..

finner det litt forstyrrende at foretrekker å torturere kakemenn framfor å spise dem – Du bør bures inn bak stengte dører…

hvorfor tvinge oss men til å rydde når vi kun bruker sofaen – kanskje fordi dere bare sitter i sofaen??

symptomer på spiseforstyrrelser ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||| – Oi, det var mange streker.

gnagsår i underlivet etter håndball – Daaaaa tror jeg du har misforstått hva du skal bruke ballen til…

hvordan går det med …..? med hva da.? – Og du bør legge ned flaska høres det ut som.

drømmene mine får du ikke – Takk for det, har mer enn nok med mine egne i grunnen.

barbering av beina for å unngå beinhinnebetennelse – Vel, jeg har barbert beina mange ganger, men får like fullt beinhinnebetennelse altså..

Måtte bare si ifra.

Nå kan jeg senke skuldrene noen få hakk, typ, noen cm eller noe, for nå har jeg fått sendt avgårde siste gave og julekort. Sykt godt å ha fått unna alt, og det innenfor tiden, 16.desember som de minner oss om hvert eneste år. Posten altså. Så nå bør jo alt komme fram innen julen er over oss, og det er jo ikke så fordømt lenge til heller. Jeg vender snuten hjemover om litt over en uke tenker jeg, ikke helt bestemt meg for hvilken dag jeg reiser, men nærmere mot neste helg en gang. Får bare håpe at snøen blir liggende nå da, sånn at julestemningen holder seg. Det er hvertfall jul hjemme hos meg, så jeg kan jo alltids bare holde meg inne bak persiennene så klart, da vil det jo ikke bli noe problem, men nå er det nå en gang sånn at jeg må ut døra om dagene da. Jeg kjøpte meg en svibel her i forrige uke, og nå som varmen står på ganske godt her, så har den blomstret ganske så bra bare i løpet av denne dagen. Hurraaa. Det er den optimale julelukten for meg hvertfall. Den er rooosaaa og fin.

Jeg lider valgets kvaler når det kommer til julekjoler i år, valget står mellom en lilla, to svart og en grønn. Alle er fine, men jeg har ikke behov for å pakke med meg alle liksom.  Jaja,  får vel være fornøyd med at jeg hvertfall slipper å kjøpe en ny, for jeg har ikke akkurat slitt ut noen av dem. Den grønne har jeg vel bare brukt en gang før. Foruten julaften så skal vel klesvalget gå greit tror jeg. Har liksom en plan i hodet om at jeg ikke skal pakke med meg så mye, men skal jo tross alt være hjemme en stund, så trenger jo litt likevel. Skjønt jeg kan jo vrenge klærne, og bruke dem på begge sidene. Kabalen går vel opp i år også vil jeg tro.

Her er kjolene jeg har tenkt da…

kjolene

Måtte ta med to bilder på den øverste, for detaljene foran på kjolen kom liksom ikke så godt fram på avstand..Det heller i grunnen i mot den lilla og den øverste svarte, for de er mest behagelige å gå i.. ignore the batwings forresten (ja, armene)

På mandag hadde jeg time med behandleren min igjen, og det er vel en underdrivelse å si at jeg var irritert. Kjenner at jeg er sliten av behandling, samtidig som det var en del ting jeg reagerte på. Men, nå klarte jeg hvertfall å si klart og tydelig hva jeg mente om visse ting, så får vi se da, hva som kommer ut av det. Synes det er litt ubehagelig å måtte si sånne ting, men nå var jeg der at jeg følte at jeg bare måtte, jeg kan jo ikke ta hensyn til henne i første omgang, når jeg er der for min egen del. Og jeg trengte å påpeke det. Dessuten handler det jo om kommunikasjon, og den skal jo gå to veier, tross alt. Jeg syntes den timen var litt lang, så var glad da den nærmet seg slutten, og håpet egentlig at jeg fikk behandlingsfri til over nyåret, men neida, hun var ledig neste uke også gitt. Jaja, da er jo jula bare noen få dager unna, så da skal det hvertfall bli godt å gå ut derifra.

Skulle ha møte med de fine IKS jentene senere den dagen, men hun ene ble forhindret fra å komme likevel, så da endte det opp med at vi tre andre ble sittende på cafe et par timer og drikke kaffe og skravle. Veldig hyggelig og avslappende. Ble en treningsøkt på meg etter det igjen, og gleden var ganske stor da jeg kom dit og så at de har fått nye spinningsykler i selve treningshallen. Med bedre seter, og med et lite tastatur, der det er klokke og km teller. Genialt. Droppet styrkeøkten da, orket bare å spinne. Men digg var det uansett.

I går var jeg ute og gikk meg en tur, det er i grunnen ganske tungt å gå i dyp snø, så jeg ble sliten, men når utsikten var sånn her, da var det verdt det.

IMG_1148

Er Cair Paraval (slottet i Narnia you know) bak de fjellene der?

Ps: fun fact: jeg har forhåndsinnstilt dette innlegget til publisering 12.12.-12. kl.12.12 hohoho.

Jeg overlevde.

Tror jeg skal begynne dette innlegget med å beklage meg litt, mener at det er på sin plass. Og så har jeg aldri helt skjønt at flere bloggere ofte starter innlegget sitt med det positive, og avslutter med det negative (om det både og så klart). Jeg synes heller at det er bedre å avslutte med noe positivt og hyggelig jeg da, så er det liksom det siste en leser sitter igjen med. Dessuten viser det bedre at ting ikke er baaaare crap, noe jeg synes kommer mer til syne om det positive kommer til slutt. Skjønner? Ok. Altså, jeg er litt sur, og oppgitt. Søvn. Hvor ble den av mener jeg?? Nå har den kommet i noen timer hver natt hvertfall, over en ganske lang periode, der jeg stort sett har vært medisinfri på nattestid (sett bort i fra stemningsstabiliserende da, men den gjør meg ikke søvning). Lydbok har enkelte netter fungert som sovemedisin. Men i natt? Etter en dag og kveld som i går (kommer lengre ned i innlegget…), der jeg var dausliten, neida, da melder søvnen avbud. Null nada søvn. Vred og snudde, lyttet til lydboken, men nope, ikke tale om. Og som vanlig, når jeg blir liggende lenge våken, så blir jeg sulten. Da blir det jo bare enda vanskeligere å få sove. Klokken 05.30 ga jeg opp. Da var det bare å røske med seg dyna og ei bok, og stå opp. Trykte i meg et par knekkebrød og en svær kopp varm sjokolade (sjokk..) og sørget hvertfall for at jeg ikke lengre var sulten. Tenkte at jeg kanskje ble litt søvning av å lese i boka, men neida. Sikker på at søvnen gjør det med vilje, uteblir altså. Det er jo finfint å måtte være zombie i dag, like gøy hver gang det. Har fridag, men har en kaffedate kl. 12, så kan liksom ikke legge nå heller. Jeg ser henne ikke så ofte, så vil ikke avlyse heller. Så jædda, får bare holde ut og håpe at det blir litt søvn i natt. Ser du skrivefeil i innlegget her, så er det fordi øynene går i kryss. Faen, nå så jeg på værmeldingen at det er meldt regn til i dag også. Flott.

Såå, da hopper jeg likeså godt over til de fordømte søkeordene, må liksom hoppe rett over på noe som ikke er fullt så tragisk, skjønt noen søkeord er jo tragisk, på sin måte, men du skjønner tegninga…

 

hufsa i mummidalen – Går rykter om at hun er så skummel..aldri skjønt det jeg, hun har jo aldri utøvet vold eller drept noen. Jeg mener, Mummi filmene er ikke akkurat det jeg vil kalle for skrekkfilmer..Dessuten er hun lilla. Lilla er fint.

musikk demper hjerteflimmer – Vel, når jeg hører enkelte typer musikk, så får jeg hjerteflimmer. Dæænceband…I say no more.

hvor faen var det nå jeg laden – Ikke her.

jaja rogbiff – Det har jeg aldri blitt kalt før.(Men rogbiff er jo fin da, så jeg tar det som et kompliment jeg).

laila blø – Det hender det altså, sånn en sjeldent gang i blant.

den følelsen når vennene dine sover – Den er jævlig irriterende når jeg ligger der og vrir og makker ræva av meg. «#¤%&

merker ubehag over kneskål i nedoverbakke – Har du kneskåler som går i nedoverbakke? Merkelige knær.

hvordan vet jeg har bra – Oooog en merkelig setning..

barn som tenker – Ikke bra. Jeg husker en rar episode fra da jeg var 18 år og jobbet i en barnehage. Vi var ute, og plutselig ser jeg et stykk kids stå med armene utover, trynet vrengt i en rar grimase og rister. Og jeg bare..»Fryser du xxxxxx?» Og han bare…»Neei, jeg tenker!». Det han faktisk gjorde, var at tok i alt han kunne for å drite…(Gikk heldigvis med bleie, og jeg var den heldige han valgte ut til å skifte på han..Oooh glede!)

sover 1 time, våkner opp igjen og fremdeles dritt trøtt – Jada, bare klag du! Du fikk hvertfall 1 time! Og hva fikk jeg?? Nada.

brune bananer – Skal fortelle deg om brune bananer jeg. I går kveld, da vi skulle ha temakvelden (oppdatering lengre nede her), så stod det et fat med frukt på en skrivepult i rommet vi brukte. En liten søt klementin, og to støgg brune bananer som var så brune at det var hakket før de ble svarte og gikk av seg selv. Jeg tok dem i nakkeskinnet og pælma dem i søpla. Håper ikke eieren blir sur.

kilt under føttene » kilt under føttene» – Ekkelt. «Ekkelt»

sikling av langrennski, hvilken retning på skia skal det – Hvilken retning du skal sikle mener du? Njææ…

 

Sånn, da var tragedien over. Så over til godbiten. Jeg overlevde gårsdagen (sikkert ganske innlysende siden jeg skriver her..). Gruet meg jo ganske til temakvelden vi skulle ha, for jeg ante jo ikke hva vi hadde foran oss, om det kom folk, og eventuelt hvem som kom. Det ble jo sagt at det var mulig at en psykolog og en lege skulle komme, noe som ville ha gjort at prestasjonsnivået vil blitt noe høyere. Vi var tre som dukket opp alt 1.5 time før vi skulle starte. Spise litt, ordne i stand ting og tang, drikke kaffe, gå gjennom power pointen sånn kjapt, drikke mer kaffe, skrive plakat for å henge opp på døra (greit at folk visste at de var kommet til rett plass liksom), drikke enda mer kaffe osv. Jo nærmere 18.30 klokken ble, jo hardere slo hjertet. Og enda hardere slo det da ytterdøra gikk opp, og noen faktisk kom inn. I tillegg kjentfolk. Det endte opp med kun tre stykker som kom, men vi det gjorde absolutt ingenting. Legen og psykologen kunne ikke komme likevel, men det var helt greit. At det kom bare tre, gjorde at det hele ble litt lettere på en måte, stemningen ble lett og fin. Vi satt bare rundt bordet og pratet om det vi skulle si, + at vi la inn litt av egne erfaringer.

Vi brukte faktisk de to timene vi hadde satt opp, og vi ble stående og prate med dem i over en halv time til etter at vi var ferdig. Prakket på dem informasjon, og jeg regner nå med at vi har fått vervet 3 til, hoho. Vi fikk fine tilbakemeldinger, og vi fikk hvertfall øvet oss på å presentere det hele. Vi har mer eller mindre bestemt oss for at vi skal gjenta den samme presentasjonen flere ganger, kanskje ved å invitere oss selv andre steder der det kan være nyttig å gå ut med informasjon om IKS og spiseforstyrrelser. Det finnes så absolutt instanser som trenger å lære. (Behandlere, helsesøstre, sykepleier and so on tenkte vi).

Vi er hvertfall fornøyd med at noen kom, og at det ga dem utbytte, og at de syntes det var nyttig og informativt. Og, 3 er bedre enn ingen, tross alt. Må begynne i det små, og bygge oss opp sakte, men sikkert. Kanskje blir det mindre skummelt neste gang, når vi så at vi nå mestret det å komme oss gjennom det hele, uten å stotre eller ha problemer med å prate. En fin øvelse. Vi er gira på å få til mer, så vi vil gi jernet framover. Vi er hvertfall i gang, dette var en begynnelse. En fin en. Jeg synes samtidig at det var tøft av de tre å møte opp i første omgang, for jeg vet jo selv hvor vanskelig det kan være å ta det skrittet å skulle møte opp på noe for første gang. (Som f.eks å ta mer kontakt med IKS. Jeg ble medlem i 2000, og bodde i Oslo fra -98 til 2002, og hadde der to år hvor jeg hadde muligheten til å dra til hovedkontoret, men turte aldri..). Det er jo også gjerne sånn at vi mennesker lager oss katastrofetanker om ting som virker litt skummelt, men så oppdager vi at det ikke er så skummelt likevel. Jeg håper hvertfall at flere tør å dukke opp etterhvert, og får den opplevelse at det ikke er så skummelt som det virker som. Vi er jo tross alt 4 jenter her som ikke akkurat er så skumle.

Jeg var sliten i hodet da vi var ferdige, trøtt og sulten, så det var godt å komme hjem igjen også. Fornøyd med hva vi har gjennomført, samtidig som jeg var irritabel fordi jeg var så sliten. Men mest fornøyd. Vi har kommet noen skritt videre! Og, vi har gjort noe som ga noen andre noe viktig. Strålende. Alle dråper teller.

Gruings…

Holy crap dere, om hellet er på min side nå (at det ikke oppstår noe uventet mener jeg), så har jeg kun 1 time igjen hos tannlegen!! Det er nesten så det er for godt til å være sant, så jeg bør nok banke i bordet, sånn for ikke å jinxe meg selv. Meeen, i dag ble rotfylling del 2 gjennomført, + at jeg fikk satt inn permanent bro nede. Nå gjenstår det kun å få trekt ut en fordømt rot oppe. Det er noe jeg har ville utsatt lenge nå, er det noe som virkelig er dritt med å gå til tannlegen, så er det å trekke. Eller, selve trekkingen går greit, så lenge bedøvelsen virker som den skal, men den bløsningen som aldri tar slutt!!! Gawd. Han satte til og med opp hee 45 minutter til den oppgaven, den så ikke akkurat ut til å være enkel å få ut sa han, og jeg bare…*sukk*. Men han fikser det nok. I dag trengte han faktisk rådgivning fra en annen tannlege der nede (tror hvertfall hun er det, hun er  ny der), for det er nemlig sånn at i en tann, eller i røttene da, så er det to rotkanaler, men ikke hos meg. Ikke i den tanna. Neida, de har vokst seg sammen de, så det var liksom ikke bare bare å få fylt den skikkelig da, eller å komme til skikkelig. Dette stod de og pratet om, rett over hodet på meg. Jeg tenkte jo selvsagt det verste, og stønnet stille inni meg. De to kanalene var visst formet som et 8 tall. Etter at hun dama gikk ut, så forsikret han meg om at det ikke var noe big deal da, «Bare litt flisespikkeri, sånn at vi får det ordentlig». PHEW.  Jaja, nå er rotfylling og hele pakka der nede fiks ferdig. 1 time igjen i desember. Jeg sa til dem at det skal bli godt å slippe å se trynene deres igjen, høhø. Nå gjenstår regningen…lord. Men det er hvertfall ikke så ille som jeg så for meg før jeg begynte behandlingen. Under halvparten av hva det egentlig ville ha kostet meg, så sånn sett kom diagnosen, og mediseringen meg til gode. Får en del refusjon på enkelte behandlinger. Og så har han vært snill et par ganger da…

Han hadde fått med seg at vi skal ha temakveld i morgen da, hadde jo lest artikkelen i avisa, «Jaa, så du var blitt kjendisyndling». Og jeg bare..såpass ja, yndling faktisk.  Han fortalte at han en gang hadde spurt en lege om han hadde noen råd om hvordan han kunne gå fram når det kom pasienter med en spiseforstyrrelse, sånn i forhold til dårlige tenner, og svaret han fikk var «Be dem ta seg sammen!», så han har full forståelse for at enkelte i helsevesenet virkelig trenger å lære om sf. No joke.

Såååå, nuh på denne tiden i morgen, er vi strax ferdig…djez. Ja, jeg gruer meg altså, må innrømme det. Nå er dagen der plutselig liksom. Enda godt vi er fire stykker der, selv om kun er to som skal holde foredraget. Men hvertfall godt å vite at jeg ikke skal stå der framme helt alene. Så får vi se da, om det dukker opp noen i det hele tatt. Vi har hvertfall fått i gang noe her, så kan det jo hende at det tar seg opp etterhvert i det minste. Får bare se sånn på det. Kan jo ikke få både i pose og sekk sånn med det samme heller da. Men dette er jo et prosjekt vi håper å få til på lang sikt, så det kan jo bli bra.

I kveld skal jeg faktisk ta noe å sove på, sånn at jeg hvertfall er uthvilt til i morgen. Sovna ikke før i 5 tiden i morges, hjalp ikke at jeg hørte på lydbok en gang. Ble jo sulten igjen til slutt også, så satt der i fire tiden i natt og gnafset på knekkebrød da, var en smule pissed egentlig. Foretrekker i grunnen å få litt søvn i løpet av natten. Forhåpentligvis får jeg det i natt.

Wish me luck. (Hører dere ikke noe fra meg etter morgendagen, så har jeg dævva av gruings)

Nervene begynner å melde seg..

Sommerfuglene har begynt å svirre rundt i magen på meg, ikke sånn kjempe heftig ennå, men jeg kjenner at de er der. Vi har hatt et nytt IKS møte i dag, der jeg har fått oppdatert jenten litt om tips og råd jeg fikk forrige helg da jeg var i Oslo, hva vi kan jobbe litt med videre, og hva som generelt kan være nyttig for oss i forhold til å få i gang lokallaget. Siste rest av møtet ble brukt til å småforberede litt i forhold til temakvelden vi skal ha på torsdag. Hva som kan være lurt å ta med i det vi skal prate om, hvordan vi skal gjøre det osv. Vi har jo planlagt dette her en god stund nå, og kommet ut i media og vist trynene våre (to av oss..), opprettet blogg og facebook side, og slengt ut, og hengt opp informasjon på ulike steder. Da vi hadde det hele litt mer på avstand, så var jeg bare gira, og så fram til det, det gjør jeg jo nå også, men nå har også nervene begynt å melde seg litt. Vi aner jo ikke om det kommer noen, eller eventuelt hvor mange som vil komme, men noen har hvertfall ytret at de vil komme, noen helsepersonell, så da får vi se da. Nervene blir nesten enda litt verre når det kommer folk fra den sektoren, selv om det er viktig at de kommer, for alle har jo ikke full innsikt i hva spiseforstyrrelser, eller IKS er.

Det er to av oss som skal holde selve foredraget, og vi skal heldigvis møtes litt før det hele starter (alle kommer litt før da, men vi skal møtes enda tidligere). Vi må liksom ha en liten «generalprøve», og ikke minst må vi få forberede oss på det praktiske også. Jo mer vi pratet om dette i dag, jo mer kjente jeg på disse sommerfuglene i magen, for nå er kvelden snart her. 3 dager igjen bare, iiiiiikk. Jeg har ingen planer om å droppe ut da, det er jo en utfordring å skulle stå der og prate foran mennesker, men jeg får tenke at det nok vil gi en mestringsfølelse når det hele er over. Og det er jo lov til å grue seg for noe man aldri har gjort før, nerver hører liksom med. Ikke at jeg er sånn overvettes glad i å snakke i forsamlinger, men det vil nok gå seg til når vi først er i gang tenker jeg. En gang må jo være den første uansett, om vi skal få til dette her.

Jeg må si at det var godt å komme seg på trening etter møtet, få fokuset på noe annet, roet nervene litt liksom, og få ut litt energi og anspenthet. Kanskje det er det jeg bør gjøre før foredraget på torsdagen også…Ikke på en sånn måte at jeg peser meg ut så klart, men roe ned litt, før det topper seg igjen i timene før. Bærer jeg på for mye nerver, så sprekker jeg vel som en ballong. Jeje..Kanskje jeg bør trykke i meg en battery eller noe, sammen med kaffe så klart, sånn at jeg er litt der opp når vi starter..Burde vel heller tatt beroligende, men sånt driver jeg ikke med lengre. Nå får det gå som det går, jeg har troen på at det skal gå bra. Det broliger meg hvertfall litt at vi er en så fin gruppe, vi jobber godt sammen, og vi er samkjørte, så vi backer opp hverandre.

Jeg tok turen innom biblioteket i dag også, lånte meg et par lydbøker, så i kveld blir det nok å koble helt ut tror jeg. Lene meg tilbake, og bare leve meg inn i historien, dessuten funker det veldig godt som sovemedisin for meg. Blir jo ubertrøtt etter ett kapitell eller to, etter at jeg har krøpet under dyna altså. Det er jo finfint. Godt å kunne sovne uten å måtte stappe i meg noe å sove på, det er forresten noe jeg nesten ikke har gjort den siste måneden, og godt er det. Fint om jeg kan klare meg uten.

Nei, nå må nervene roe reka litt her, kjenner det blir ekstra mer liv i magen nå som jeg skriver om det, lord.