Hooooy.

Dere trodde kanskje jeg var død, men det var jeg altså ikke. Jeg har bare hatt bloggsperre. (Sjokk liksom). Det føles ikke som at det var så lenge siden jeg sist oppdaterte, men så viser det seg at det er en hel måned siden. (Er det dette de mener med at jo eldre man blir, jo fortere går tiden?). Jeg har ikke sånn voldsomt mye spennende å skrive om da riktignok, men på den måneden som har gått siden sist, så har det da likevel skjedd noe. Jeg kan jo begynne med å nevne at kjærligheten lever i beste velgående og at vi har forlovet oss ♥ Kjekke greier.

 

 

En fin bukket fra de hyggelige husvertene, og en søt kake laget av svigermor.

Behandling 2 ganger i uken (psyk. og fysio), og har begge på samme dag, rett etter hverandre, så det går slag i slag. Fungerer greit for meg at de er samlet på samme dag i grunnen. Så langt har jeg gått rett fra psykolog til fysio (9.30-11, og 11-12, så det er virkelig slag i slag). Så det er veldig fint at det tar meg to minutter å gå mellom disse bygningene. Fra og med om 3 uker, så blir rekkefølgen byttet om (til og med med en halv time i mellom), så får vi se da, om det gjør noen utslag. Altså, at jeg først skal ligge på den benken og bli knadd på (Å bli tatt på er ikke akkurat det jeg liker best her i verden, av andre enn kjæresten da så klart, med tanke på at jeg ikke akkurat er så fornøyd med kroppen..). Hvis det skal ha seg sånn at jeg i en av timene skulle føle det ble helt for jævlig, så kan jeg syte og klage hos psykologen. Nå har det riktignok gått greit så langt (Å bli knadd/tatt på), men man vet jo aldri, ikke sant? Jeg er hvertfall der at jeg kan si det som det er i forhold til kroppsopplevelsen (til fysioterapeuten), samtidig som jeg har galgenhumor og selvironi, så jeg (fornuften) vet jo at det ikke er helt rasjonelle tanker som dukker opp om dette. Så jeg/vi ler jo av noe av dette her også. Hun skal ha for at hun faktisk kommer med innspill som snur på mine tanker. Når jeg sier at jeg føler meg smell feit, og at kroppen flyter utover i alle retninger når jeg ligger, så lurer hun på om jeg kan tenke motsatt, at jeg vil føle meg tynnere når jeg reiser meg. Hun påpeker også (selv om jeg selvsagt er fullstendig klar over dette selv også) at det er naturlig at kropper «flyter litt utover», for vi mennesker har jo også innvoller f.eks, som velter seg ut i liggende tilstand. Men som sagt, det er den syke ufornuften som ikke vil tenke på at det er sånn. (Kokko i hodet ja). Så jeg må ærlig innrømme at den biten av timen der jeg blir dekket av pledd er den beste. Da blir hvertfall ikke kroppen synlig på samme måte. (Jeg innbiller meg selvsagt at andre/hun tenker det samme om min kropp som jeg selv gjør —-> paranoid?). Det aller verste er vel når hun ber meg puste med magen (altså slippe den helt løs liksom), for det oppleves som at den blir dobbelt så stor. Når jeg i utgangspunktet synes den er enorm, og ikke det liker det et sekund, så kan du jo tenke deg. I forrige time (ikke nå på mandag, men forrige), når hun ba meg slippe den løs, så viste jeg henne at jeg kan blåse den skikkelig ut, og da ser den ut som at jeg skulle være gravid i 7-ende måned. (Jeg er flink til å blåse den ut, noe min kjære synes er like morsomt og fascinerende hver gang). Men alt i alt så går det da greit, og hun er så fin og morsom at det ikke er noe problem i grunnen.

Hos psykologen er det fortsatt sånn at jeg deler og forteller, litt sånn mer «bli kjent», fortelle om min situasjon, kroppsopplevelse og matproblematikk. Vi har også vært innom traumet. I går ble det en del prat om IKS, for vi prøver jo å få i gang noe skikkelig her (nå har vi satt opp en plan for hele neste år). Så det blir jo også innenfor feltet jeg er i behandling for. Bloggen ble såvidt nevnt, og han lurte da på om han kunne få lese…ooohoooy. Jadda, fikk jo linken da, så hvis du leser, hei hei. Så langt er det satt opp timer hos de begge ut året, så får vi se hva det blir til videre etter det.

Mat og trening? Joda, neida. Vet nesten ikke helt hva jeg vil nevne angående maten..men jeg er langt i fra frisk, for å si det sånn. Det humper og går, noen dager litt bedre enn andre (alt teller, ikke sant? Alle de små skritta liksom. Viktige og huske på). Tanker kommer og går, noen brenner seg fast, andre blåser jeg avgårde litt lettere. Så både spiseforstyrrelse og sunn fornuft tar plass. Så jeg godtar at sånn er situasjonen akkurat nå, uten at det betyr at det alltid vil forbli sånn. (Se der ja, en rasjonell og fornuftig tanke jeg kan leve med). Jeg er ikke lengre (hvertfall ikke nå) en treningsnarkoman som løper ned treningssenteret i tide og utide. På det meste så trener jeg tre ganger i uken der nede, på det minste…ingen dager. Det kan jeg også leve med, men selvsagt skulle jeg klart/orket og dratt slaktet nedover de tre gangene. Men nå er det jo sånn også for meg, som med andre, at det dukker opp andre ting, og at formen ikke alltid er like god. I går hadde jeg en dag der jeg definitivt burde holdt meg unna treningen. Jeg trasket hjemmefra grytidlig, og det hadde fryst på og var glatt, så jeg steglet meg nedover (til byen), noe som gjør at kroppen blir anspent. Så var det psyk. og fysiotimer, så gikk jeg en liten tur, så ble det kafe i 1.5 time 8på en pinnstol, noe som korsryggen ikke var særlig begeistret for, for den hadde verket fra jeg stod opp. Sliter en del med den, for jeg er vanligvis veldig svai i ryggen). Deretter IKS møte i 1.5 time (på en ny pinnstol), så jeg var rimelig ødelagt i kropp og hode når alt var over. Beina og ryggen holdt på å ta knekken på meg, så jeg haltet og vraltet. Samtidig hadde min kjære og jeg planlagt trening etterpå. Og selv om jeg følte meg som en 5 dager gammel blautkake, så dro vi en tur. Jeg hadde heller ikke spist allverden den dagen, så det var null energi og hente (trykket i meg en banan (som jeg så og si aldri spiser) i ren desperasjon, i håp om å få litt energi til treningsøkten, uten at det hjalp så klart. Så da ble jeg kvalm på toppen av det hele også. Fikk ikke mye utbytte av treningen kan du si, så vi dro hjem etter kort tid. Gosh. Formen er heldigvis bedre i dag.

Ellers kan jo nevne, uten at det finnes spennende for dere (ikke at dette innlegget kanskje var noe særlig spennende heller), så er vi endelig ferdig med å pusse opp gangen her. Tok sin tid, men nå er gjort.

Over og ut.

PS: har vurdert et søkemotorinnlegg igjen. År og dag siden sist. Men det er altså bare vurdert, og vil i tilfelle ikke dukke opp før på fredag, kan jo ikke bryte den tradisjonen.

«Hvem er jeg uten spiseforstyrrelsen?».

I år har IKS 25 års jubileum, og i den forbindelse har de gitt ut et ekstranummer av sitt medlemsblad «Kvinnekraft», som vanligvis kommer ut fire ganger i løpet av året. I dette bladet som kom ut nå, var temaet «Under overflaten», og der var det en del om fagdagen som ble holdt i september, bilder som er blitt sendt inn (bl.a mitt) og medlemmer har sendt inn tekster og bilder. For første gang i løpet av mine 12 år som medlem av IKS, så sendte også jeg inn en tekst til bladet denne gangen. Jeg følte nesten at jeg «måtte» det denne gangen, siden jeg allerede hadde sendt inn bilde til fotokonkurransen som ble holdt tidligere i år (med samme tema, «Under overflaten»), der jeg vant, og fordi jeg var med på fagdagen. Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle ha sendt inn en tekst, men det har aldri blitt noe av, enten fordi temaet ikke «passet», at jeg ikke har  hatt en historie i forhold til det, eller rett og slett fordi jeg ikke har visst hva jeg skulle skrive. Og bilder har jeg egentlig aldri helt tenkt over å sende inn. Kanskje det er noe jeg kan gjøre litt oftere, istedenfor en tekst, så kan jeg jo likeså godt sende inn bilder som kan illustrerer et tema f.eks. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle skrive i den teksten jeg hadde bestemt meg for å sende inn, for hva skulle jeg skrive om, som omhandlet «Under overflaten»? Men jeg, som sikkert så mange andre, tolker det som det som ligger bakenfor sykdommen, det som ligger skjult. Likevel så regnet jeg med at mange ville skrive på «lik» måte, nettopp rundt dette med hva som ligger bakenfor, eller under overflaten, derfor bestemte jeg meg for å gjøre en liten vri på det. Samtidig som teksten på en måte omhandler det som ligger under overflaten, så handler den også om det som faktisk er på overflaten, det som vises. Jeg tenkte at jeg skulle dele teksten med dere, for dere som ikke er medlem av IKS og mottar bladet.

 

«Hvem er jeg uten spiseforstyrrelsen?».

«Hvem er jeg bak spiseforstyrrelsen?» er det mange som spør seg- «Hvem er jeg uten, og hva skjuler seg bak? Er jeg en annen bak der, langt der inne?». Jeg vet ikke om jeg ser helt sånn på det selv.

For spiseforstyrrelsen er jo ikke hele meg, den definerer meg ikke, den er bare en del av livet mitt. Jeg er jo meg selv, med bulimien i ryggsekken. Den er der hele tiden, selv om den ikke har kontrollen til enhver tid. Men den er der, ligger der og puster mer i nakken. Hvisker ufinheter som bare den mener er riktig, og lurt. Men jeg lar den ikke ta den fulle og hele makten. Er det noe jeg har lyst til å gjøre, så gjør jeg det. Jeg liker å gjøre ting som er hyggelige, som gir meg noe. Som får meg ut av stolen, ut av rommet, der det føles som jeg skal kveles, bli klemt mellom veggene som presser seg mer og mer sammen. Jeg kan unne meg noe godt, jeg elsker f.eks varm sjokolade, laget på min måte. Og jeg nyter hver sup.

Jeg tror ikke at jeg vil være en annen om spiseforstyrrelsen skulle forsvinne. For selv om den kommer med hvite løgner innimellom, eller prøver å lure noen rundt lillefingeren, så er jeg meg selv 99% av tiden. Jeg spiller ikke et skuespill, for folk rundt meg kjenner mine problemer, i hvertfall store deler av dem. Så hvorfor skulle jeg spille? Jeg vil ikke bli en annen uten spiseforstyrrelsen, men jeg vil få andre mestringsstrategier å lene meg på. Jeg kan bruke andre metoder, men det igjen betyr ikke at jeg er en annen når jeg bruker de destruktive mestringsstrategiene.

Jeg har aldri helt skjønt de som sier at de har «funnet seg sjæl». Da lurer jeg på, var du borte du da? Du må jaggu ha vært langt borte, om du har brukt hele livet på å finne deg selv. Så vidt jeg vet, så har jeg vært her hele livet mitt. Akkurat her, bare med ulike vinduer å se ut av, ulik utsikt, og innsikt. Men jeg lærte mens jeg gikk veien, og ble bare bygget ut, ut som når man bygger ut et hus. Lager større plass til alt det nye som dukker opp. Det er klart, i ethvert hus med store rom og god plass, så vil det bli rotete når alt ligger og slenger, og ikke blir sortert, men huset forblir det samme. Kaos kan bli til orden, men huset forblir det samme, sånn sett. Sånn ser jeg på meg selv og livet mitt også. Jeg har ikke behov for å lete etter meg selv, jeg er jo akkurat her. Og jeg lurer ikke på hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen, for jeg er jo meg, på godt og vondt. Men jeg lurer heller på hvilke mestringsstrategier jeg vil få i erstatning. Uten spiseforstyrrelsen.»

 

Når jeg leser teksten nå i etterkant så ser jeg at den kan virke rotete og uforståelig, jeg bare skrev og sendte inn jeg. Sikkert i et sånt humør der jeg var irritert og careless, som jeg ofte er. Kanskje var det en kveld jeg hadde hatt en smell, kanskje var blodsukker på vei ned, kanskje var det fordi jeg veldig sent ute med teksten, kanskje, kanskje. Jeg vet ikke, husker ikke. Med andre ord, jeg vet ikke om jeg er fornøyd med det jeg skrev. Selvkritisk much? Jepps. Anyway, meningen er den samme, uansett i hvilken tilstand jeg var i da, jeg lurer ikke på hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen, men at livet kan bli bedre uten den. Jeg har jo alltid vært meg, og jeg vil alltid være meg. Ja, den har tatt mye fra meg, men ikke gjort at jeg har forsvunnet. Selv om den har preget meg mye, så har jeg likevel fått til mye mens den har vært her. Selv om kroppen ikke alltid vært helt 100% (fysisk og psykisk), så har jeg fungert. Jeg har ikke dissosiert bort tid, jeg har ikke mistet virkelighetsoppfatningen. Selv om spiseforstyrrelsen har vridd rundt på selvoppfatningen av meg selv, så har jeg også vært klar i toppen, fullstendig klar over hvor fucked up det hele er.

Og dette med illustrasjonen av huset. Vel, den kan sammenlignes med kroppen som er min «bolig». Jeg har hatt den samme boligen hele livet, men innholdet i den har blitt rotet til. Jeg har mange «vinduer», og jeg har sett ulike ting ut av dem. Syke utsikter, friske utsikter. Det har vært kaos i huset, men for å få orden, så må det ryddes opp i. Både loftet, eller topplokket om du vil, og resten av etasjene, har blitt endevendt mange ganger. Tanker og følelser har blitt snudd, vridd og vendt på. Noen er på plass, eller hvertfall noenlunde på plass, noen ting var på plass, men er blitt rotet til igjen, og atter andre ting ligger fortsatt som en slagmark. Om vi skal se litt fysisk på det, så er boligen blitt bygget ut, revet ned, skrumpet inn, bygget opp, bygget ut osv osv. Det gjelder vel å bli fornøyd med konstruksjonen, og det er der jeg sliter mest, men likefullt, jeg har ikke til hensikt å miste meg selv, jeg har fortsatt til hensikt å være meg selv, akkurat her.

Jeg vil også legge til, bare så det ikke skal være noen misforståelser her, jeg vet at mange føler de har mistet seg selv, og at de føler de har mistet mange år av livet sitt, men teksten jeg skriver her, er hvordan jeg opplever det, og at jeg ikke kjenner meg igjen. Og som teksten sier, så handler dette altså om spiseforstyrrelser, ikke andre psykiske lidelser, der et «vanlig» symptom nettopp er å miste sted og tid f.eks. Sånn, da håper jeg at det ikke var til å ta feil av.

 

Helt off topics, ønsker dere en fin tredje søndag i advent.

 

 

 

Sur? Ja.

Jeg liker ikke når planer går i vasken, da blir jeg sur. Hvertfall når det er noe jeg liker, eller har lyst til. Jeg hadde altså en plan om å stikke ned på trening i stad. Rakk å lade mp3’n i noen minutter etter at jeg kom hjem fra jobb, før jeg var klar for å dra nedover. Den kom seg opp et hakk, så da visste jeg hvertfall at det holdt gjennom turen nedover, en økt på 1 time, og hjem igjen. Da jeg kom hjem fra jobb, så vrengte jeg av meg 3 lag med klær (ja, det var kaldt ute), og da jeg skulle ut igjen, så var det på med 3 lag igjen (ja, det var fortsatt kaldt), og kom meg ut døra. Så begynte jeg å labbe i vei, slo på mp3’n og la i vei. Sangen som startet orka jeg ikke høre på, så jeg trykket videre, og så starta samme sangen om igjen, og jeg bare..?? wtf? Skippa og skippa, men nei da, skulle tro at jeg hadde lagret samme sangen hundre ganger, og jeg gadd fortsatt ikke høre på akkurat den. Trykket som en gal, og fikk endelig ordna det. Trodde jeg. Dvs, det kom to sanger til, men jeg ville høre noe annet, og så bare…?? wtf? 3 sanger på spilleren bare, når jeg vet at jeg har mange mange flere? Trodde jeg skulle klikke i vinkel nedi gata her. Jeg orker seriøst ikke dra på trening (og gå opp og ned) og høre på de tre samme sangene om og om igjen. Da droppa jeg hele trening, for da var jeg sur. Gikk heller innom butikken og handlet dasspapir og pepsi max. Jeg er fortsatt sur. Må seriøst finne ut av det her altså, jeg er jo avhengig av å høre musikk når jeg er ute og går da. Men det er greit det, nå skal jeg kose meg med en kopp varm sjokolade og slappe heeeelt av. Dævvsliten etter arbeidsdagen.

Men det var i det minste hyggelig og komme hjem til hyggelig post. En utgave av IKS sitt medlemsblad, der t.o.m. jeg har en tekst i denne gangen (kanskje på tide, etter å ha vært medlem i 12 år?), og så kom det et helt uventet postkort (hun syntes det var litt trist at ikke alle jeg skriver til gir respons, så da skrev hun ett, høhø) med et skrapelodd i (jeg vant ikke…) Tusen takk Monika, you made my day. Dessuten fikk jeg en mini flaske med absolutt vodka i pakkekalenderen jeg fikk av en venninne, nå blir det kanonfylle. Er det forresten flere som har kosedager på jobb nå i desember eller? Typ, spisekosedager? Lunsjen + pausen min i dag har bestått av kakemenn og twist. Fine greier..som at det ikke er nok spising av usunne fristelser i jula liksom..jaja. Jeg tok ikke helt av da, det må sies, det jobber tross alt flere der også, og så må jeg jo lage plass til julematen. Gleder meg ikke akkurat så mye til akkurat den biten, men får bare gjøre det beste ut av det, får komme meg ut og gå noen turer i jula også, kan jo ikke sitte inne i dagevis, da kommer jeg tilbake som en julegris, orker ikke være en julegris.

Nå har jeg en sånn halvveis plan for hva jeg skal ha med meg hjem til jul, av klær altså, litt sånn finklær. Resten aner jeg ikke. Bør jeg pynte meg hele jula? Pysjbuksa blir definitivt med hjem, så da har jeg jo noe å ha på meg halve dagen, hver dag. Skulle nesten ha vært litt mer glad i å pynte meg, så hadde det ikke vært et så stort problem, men finstasen har en tendens til å ryke rett av så snart jeg ikke trenger å ha den på meg mer. Det er vel ikke noe bedre enn å vrenge av seg kjolen på kvelden på julaften, for så å hoppe inn i noe mer behagelig å gå i. Gleder meg allerede.

Nå orker jeg ikke skrive mere heller, for jeg er fortsatt litt muggen, så siden det ikke ble søkemotor forrige uke (fordi jeg var litt sur og sliten, og muggen), så får jeg vel slenge med noen i dag da, tror det skal bli greit med juleferie snart, for jeg vet ikke om jeg orker å skrive det da, men skal jo aldri si aldri.

ja jeg er tullete 🙂 hehe… gæærn – ja, det får’n si altså, tenk å tulle da.

bilder av uttøyning av pasienter – Altså, to behandlere som drar en pasient i hver sin ende? Det har jeg ikke bilde av.

ikke få panikk! det er bare angst skjorte – Mange som får angst av skjorter.

» bare klorer meg tak, tar å klamrer meg fast, tar den tynne slitte tråden min å holder den hardt. – Høres ut som en solid tynn tråd du har der..

finner det litt forstyrrende at foretrekker å torturere kakemenn framfor å spise dem – Du bør bures inn bak stengte dører…

hvorfor tvinge oss men til å rydde når vi kun bruker sofaen – kanskje fordi dere bare sitter i sofaen??

symptomer på spiseforstyrrelser ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||| – Oi, det var mange streker.

gnagsår i underlivet etter håndball – Daaaaa tror jeg du har misforstått hva du skal bruke ballen til…

hvordan går det med …..? med hva da.? – Og du bør legge ned flaska høres det ut som.

drømmene mine får du ikke – Takk for det, har mer enn nok med mine egne i grunnen.

barbering av beina for å unngå beinhinnebetennelse – Vel, jeg har barbert beina mange ganger, men får like fullt beinhinnebetennelse altså..

Måtte bare si ifra.

Nå kan jeg senke skuldrene noen få hakk, typ, noen cm eller noe, for nå har jeg fått sendt avgårde siste gave og julekort. Sykt godt å ha fått unna alt, og det innenfor tiden, 16.desember som de minner oss om hvert eneste år. Posten altså. Så nå bør jo alt komme fram innen julen er over oss, og det er jo ikke så fordømt lenge til heller. Jeg vender snuten hjemover om litt over en uke tenker jeg, ikke helt bestemt meg for hvilken dag jeg reiser, men nærmere mot neste helg en gang. Får bare håpe at snøen blir liggende nå da, sånn at julestemningen holder seg. Det er hvertfall jul hjemme hos meg, så jeg kan jo alltids bare holde meg inne bak persiennene så klart, da vil det jo ikke bli noe problem, men nå er det nå en gang sånn at jeg må ut døra om dagene da. Jeg kjøpte meg en svibel her i forrige uke, og nå som varmen står på ganske godt her, så har den blomstret ganske så bra bare i løpet av denne dagen. Hurraaa. Det er den optimale julelukten for meg hvertfall. Den er rooosaaa og fin.

Jeg lider valgets kvaler når det kommer til julekjoler i år, valget står mellom en lilla, to svart og en grønn. Alle er fine, men jeg har ikke behov for å pakke med meg alle liksom.  Jaja,  får vel være fornøyd med at jeg hvertfall slipper å kjøpe en ny, for jeg har ikke akkurat slitt ut noen av dem. Den grønne har jeg vel bare brukt en gang før. Foruten julaften så skal vel klesvalget gå greit tror jeg. Har liksom en plan i hodet om at jeg ikke skal pakke med meg så mye, men skal jo tross alt være hjemme en stund, så trenger jo litt likevel. Skjønt jeg kan jo vrenge klærne, og bruke dem på begge sidene. Kabalen går vel opp i år også vil jeg tro.

Her er kjolene jeg har tenkt da…

Måtte ta med to bilder på den øverste, for detaljene foran på kjolen kom liksom ikke så godt fram på avstand..Det heller i grunnen i mot den lilla og den øverste svarte, for de er mest behagelige å gå i.. ignore the batwings forresten (ja, armene)

På mandag hadde jeg time med behandleren min igjen, og det er vel en underdrivelse å si at jeg var irritert. Kjenner at jeg er sliten av behandling, samtidig som det var en del ting jeg reagerte på. Men, nå klarte jeg hvertfall å si klart og tydelig hva jeg mente om visse ting, så får vi se da, hva som kommer ut av det. Synes det er litt ubehagelig å måtte si sånne ting, men nå var jeg der at jeg følte at jeg bare måtte, jeg kan jo ikke ta hensyn til henne i første omgang, når jeg er der for min egen del. Og jeg trengte å påpeke det. Dessuten handler det jo om kommunikasjon, og den skal jo gå to veier, tross alt. Jeg syntes den timen var litt lang, så var glad da den nærmet seg slutten, og håpet egentlig at jeg fikk behandlingsfri til over nyåret, men neida, hun var ledig neste uke også gitt. Jaja, da er jo jula bare noen få dager unna, så da skal det hvertfall bli godt å gå ut derifra.

Skulle ha møte med de fine IKS jentene senere den dagen, men hun ene ble forhindret fra å komme likevel, så da endte det opp med at vi tre andre ble sittende på cafe et par timer og drikke kaffe og skravle. Veldig hyggelig og avslappende. Ble en treningsøkt på meg etter det igjen, og gleden var ganske stor da jeg kom dit og så at de har fått nye spinningsykler i selve treningshallen. Med bedre seter, og med et lite tastatur, der det er klokke og km teller. Genialt. Droppet styrkeøkten da, orket bare å spinne. Men digg var det uansett.

I går var jeg ute og gikk meg en tur, det er i grunnen ganske tungt å gå i dyp snø, så jeg ble sliten, men når utsikten var sånn her, da var det verdt det.

Er Cair Paraval (slottet i Narnia you know) bak de fjellene der?

Ps: fun fact: jeg har forhåndsinnstilt dette innlegget til publisering 12.12.-12. kl.12.12 hohoho.

Jeg overlevde.

Tror jeg skal begynne dette innlegget med å beklage meg litt, mener at det er på sin plass. Og så har jeg aldri helt skjønt at flere bloggere ofte starter innlegget sitt med det positive, og avslutter med det negative (om det både og så klart). Jeg synes heller at det er bedre å avslutte med noe positivt og hyggelig jeg da, så er det liksom det siste en leser sitter igjen med. Dessuten viser det bedre at ting ikke er baaaare crap, noe jeg synes kommer mer til syne om det positive kommer til slutt. Skjønner? Ok. Altså, jeg er litt sur, og oppgitt. Søvn. Hvor ble den av mener jeg?? Nå har den kommet i noen timer hver natt hvertfall, over en ganske lang periode, der jeg stort sett har vært medisinfri på nattestid (sett bort i fra stemningsstabiliserende da, men den gjør meg ikke søvning). Lydbok har enkelte netter fungert som sovemedisin. Men i natt? Etter en dag og kveld som i går (kommer lengre ned i innlegget…), der jeg var dausliten, neida, da melder søvnen avbud. Null nada søvn. Vred og snudde, lyttet til lydboken, men nope, ikke tale om. Og som vanlig, når jeg blir liggende lenge våken, så blir jeg sulten. Da blir det jo bare enda vanskeligere å få sove. Klokken 05.30 ga jeg opp. Da var det bare å røske med seg dyna og ei bok, og stå opp. Trykte i meg et par knekkebrød og en svær kopp varm sjokolade (sjokk..) og sørget hvertfall for at jeg ikke lengre var sulten. Tenkte at jeg kanskje ble litt søvning av å lese i boka, men neida. Sikker på at søvnen gjør det med vilje, uteblir altså. Det er jo finfint å måtte være zombie i dag, like gøy hver gang det. Har fridag, men har en kaffedate kl. 12, så kan liksom ikke legge nå heller. Jeg ser henne ikke så ofte, så vil ikke avlyse heller. Så jædda, får bare holde ut og håpe at det blir litt søvn i natt. Ser du skrivefeil i innlegget her, så er det fordi øynene går i kryss. Faen, nå så jeg på værmeldingen at det er meldt regn til i dag også. Flott.

Såå, da hopper jeg likeså godt over til de fordømte søkeordene, må liksom hoppe rett over på noe som ikke er fullt så tragisk, skjønt noen søkeord er jo tragisk, på sin måte, men du skjønner tegninga…

 

hufsa i mummidalen – Går rykter om at hun er så skummel..aldri skjønt det jeg, hun har jo aldri utøvet vold eller drept noen. Jeg mener, Mummi filmene er ikke akkurat det jeg vil kalle for skrekkfilmer..Dessuten er hun lilla. Lilla er fint.

musikk demper hjerteflimmer – Vel, når jeg hører enkelte typer musikk, så får jeg hjerteflimmer. Dæænceband…I say no more.

hvor faen var det nå jeg laden – Ikke her.

jaja rogbiff – Det har jeg aldri blitt kalt før.(Men rogbiff er jo fin da, så jeg tar det som et kompliment jeg).

laila blø – Det hender det altså, sånn en sjeldent gang i blant.

den følelsen når vennene dine sover – Den er jævlig irriterende når jeg ligger der og vrir og makker ræva av meg. «#¤%&

merker ubehag over kneskål i nedoverbakke – Har du kneskåler som går i nedoverbakke? Merkelige knær.

hvordan vet jeg har bra – Oooog en merkelig setning..

barn som tenker – Ikke bra. Jeg husker en rar episode fra da jeg var 18 år og jobbet i en barnehage. Vi var ute, og plutselig ser jeg et stykk kids stå med armene utover, trynet vrengt i en rar grimase og rister. Og jeg bare..»Fryser du xxxxxx?» Og han bare…»Neei, jeg tenker!». Det han faktisk gjorde, var at tok i alt han kunne for å drite…(Gikk heldigvis med bleie, og jeg var den heldige han valgte ut til å skifte på han..Oooh glede!)

sover 1 time, våkner opp igjen og fremdeles dritt trøtt – Jada, bare klag du! Du fikk hvertfall 1 time! Og hva fikk jeg?? Nada.

brune bananer – Skal fortelle deg om brune bananer jeg. I går kveld, da vi skulle ha temakvelden (oppdatering lengre nede her), så stod det et fat med frukt på en skrivepult i rommet vi brukte. En liten søt klementin, og to støgg brune bananer som var så brune at det var hakket før de ble svarte og gikk av seg selv. Jeg tok dem i nakkeskinnet og pælma dem i søpla. Håper ikke eieren blir sur.

kilt under føttene » kilt under føttene» – Ekkelt. «Ekkelt»

sikling av langrennski, hvilken retning på skia skal det – Hvilken retning du skal sikle mener du? Njææ…

 

Sånn, da var tragedien over. Så over til godbiten. Jeg overlevde gårsdagen (sikkert ganske innlysende siden jeg skriver her..). Gruet meg jo ganske til temakvelden vi skulle ha, for jeg ante jo ikke hva vi hadde foran oss, om det kom folk, og eventuelt hvem som kom. Det ble jo sagt at det var mulig at en psykolog og en lege skulle komme, noe som ville ha gjort at prestasjonsnivået vil blitt noe høyere. Vi var tre som dukket opp alt 1.5 time før vi skulle starte. Spise litt, ordne i stand ting og tang, drikke kaffe, gå gjennom power pointen sånn kjapt, drikke mer kaffe, skrive plakat for å henge opp på døra (greit at folk visste at de var kommet til rett plass liksom), drikke enda mer kaffe osv. Jo nærmere 18.30 klokken ble, jo hardere slo hjertet. Og enda hardere slo det da ytterdøra gikk opp, og noen faktisk kom inn. I tillegg kjentfolk. Det endte opp med kun tre stykker som kom, men vi det gjorde absolutt ingenting. Legen og psykologen kunne ikke komme likevel, men det var helt greit. At det kom bare tre, gjorde at det hele ble litt lettere på en måte, stemningen ble lett og fin. Vi satt bare rundt bordet og pratet om det vi skulle si, + at vi la inn litt av egne erfaringer.

Vi brukte faktisk de to timene vi hadde satt opp, og vi ble stående og prate med dem i over en halv time til etter at vi var ferdig. Prakket på dem informasjon, og jeg regner nå med at vi har fått vervet 3 til, hoho. Vi fikk fine tilbakemeldinger, og vi fikk hvertfall øvet oss på å presentere det hele. Vi har mer eller mindre bestemt oss for at vi skal gjenta den samme presentasjonen flere ganger, kanskje ved å invitere oss selv andre steder der det kan være nyttig å gå ut med informasjon om IKS og spiseforstyrrelser. Det finnes så absolutt instanser som trenger å lære. (Behandlere, helsesøstre, sykepleier and so on tenkte vi).

Vi er hvertfall fornøyd med at noen kom, og at det ga dem utbytte, og at de syntes det var nyttig og informativt. Og, 3 er bedre enn ingen, tross alt. Må begynne i det små, og bygge oss opp sakte, men sikkert. Kanskje blir det mindre skummelt neste gang, når vi så at vi nå mestret det å komme oss gjennom det hele, uten å stotre eller ha problemer med å prate. En fin øvelse. Vi er gira på å få til mer, så vi vil gi jernet framover. Vi er hvertfall i gang, dette var en begynnelse. En fin en. Jeg synes samtidig at det var tøft av de tre å møte opp i første omgang, for jeg vet jo selv hvor vanskelig det kan være å ta det skrittet å skulle møte opp på noe for første gang. (Som f.eks å ta mer kontakt med IKS. Jeg ble medlem i 2000, og bodde i Oslo fra -98 til 2002, og hadde der to år hvor jeg hadde muligheten til å dra til hovedkontoret, men turte aldri..). Det er jo også gjerne sånn at vi mennesker lager oss katastrofetanker om ting som virker litt skummelt, men så oppdager vi at det ikke er så skummelt likevel. Jeg håper hvertfall at flere tør å dukke opp etterhvert, og får den opplevelse at det ikke er så skummelt som det virker som. Vi er jo tross alt 4 jenter her som ikke akkurat er så skumle.

Jeg var sliten i hodet da vi var ferdige, trøtt og sulten, så det var godt å komme hjem igjen også. Fornøyd med hva vi har gjennomført, samtidig som jeg var irritabel fordi jeg var så sliten. Men mest fornøyd. Vi har kommet noen skritt videre! Og, vi har gjort noe som ga noen andre noe viktig. Strålende. Alle dråper teller.

Gruings…

Holy crap dere, om hellet er på min side nå (at det ikke oppstår noe uventet mener jeg), så har jeg kun 1 time igjen hos tannlegen!! Det er nesten så det er for godt til å være sant, så jeg bør nok banke i bordet, sånn for ikke å jinxe meg selv. Meeen, i dag ble rotfylling del 2 gjennomført, + at jeg fikk satt inn permanent bro nede. Nå gjenstår det kun å få trekt ut en fordømt rot oppe. Det er noe jeg har ville utsatt lenge nå, er det noe som virkelig er dritt med å gå til tannlegen, så er det å trekke. Eller, selve trekkingen går greit, så lenge bedøvelsen virker som den skal, men den bløsningen som aldri tar slutt!!! Gawd. Han satte til og med opp hee 45 minutter til den oppgaven, den så ikke akkurat ut til å være enkel å få ut sa han, og jeg bare…*sukk*. Men han fikser det nok. I dag trengte han faktisk rådgivning fra en annen tannlege der nede (tror hvertfall hun er det, hun er  ny der), for det er nemlig sånn at i en tann, eller i røttene da, så er det to rotkanaler, men ikke hos meg. Ikke i den tanna. Neida, de har vokst seg sammen de, så det var liksom ikke bare bare å få fylt den skikkelig da, eller å komme til skikkelig. Dette stod de og pratet om, rett over hodet på meg. Jeg tenkte jo selvsagt det verste, og stønnet stille inni meg. De to kanalene var visst formet som et 8 tall. Etter at hun dama gikk ut, så forsikret han meg om at det ikke var noe big deal da, «Bare litt flisespikkeri, sånn at vi får det ordentlig». PHEW.  Jaja, nå er rotfylling og hele pakka der nede fiks ferdig. 1 time igjen i desember. Jeg sa til dem at det skal bli godt å slippe å se trynene deres igjen, høhø. Nå gjenstår regningen…lord. Men det er hvertfall ikke så ille som jeg så for meg før jeg begynte behandlingen. Under halvparten av hva det egentlig ville ha kostet meg, så sånn sett kom diagnosen, og mediseringen meg til gode. Får en del refusjon på enkelte behandlinger. Og så har han vært snill et par ganger da…

Han hadde fått med seg at vi skal ha temakveld i morgen da, hadde jo lest artikkelen i avisa, «Jaa, så du var blitt kjendisyndling». Og jeg bare..såpass ja, yndling faktisk.  Han fortalte at han en gang hadde spurt en lege om han hadde noen råd om hvordan han kunne gå fram når det kom pasienter med en spiseforstyrrelse, sånn i forhold til dårlige tenner, og svaret han fikk var «Be dem ta seg sammen!», så han har full forståelse for at enkelte i helsevesenet virkelig trenger å lære om sf. No joke.

Såååå, nuh på denne tiden i morgen, er vi strax ferdig…djez. Ja, jeg gruer meg altså, må innrømme det. Nå er dagen der plutselig liksom. Enda godt vi er fire stykker der, selv om kun er to som skal holde foredraget. Men hvertfall godt å vite at jeg ikke skal stå der framme helt alene. Så får vi se da, om det dukker opp noen i det hele tatt. Vi har hvertfall fått i gang noe her, så kan det jo hende at det tar seg opp etterhvert i det minste. Får bare se sånn på det. Kan jo ikke få både i pose og sekk sånn med det samme heller da. Men dette er jo et prosjekt vi håper å få til på lang sikt, så det kan jo bli bra.

I kveld skal jeg faktisk ta noe å sove på, sånn at jeg hvertfall er uthvilt til i morgen. Sovna ikke før i 5 tiden i morges, hjalp ikke at jeg hørte på lydbok en gang. Ble jo sulten igjen til slutt også, så satt der i fire tiden i natt og gnafset på knekkebrød da, var en smule pissed egentlig. Foretrekker i grunnen å få litt søvn i løpet av natten. Forhåpentligvis får jeg det i natt.

Wish me luck. (Hører dere ikke noe fra meg etter morgendagen, så har jeg dævva av gruings)

Nervene begynner å melde seg..

Sommerfuglene har begynt å svirre rundt i magen på meg, ikke sånn kjempe heftig ennå, men jeg kjenner at de er der. Vi har hatt et nytt IKS møte i dag, der jeg har fått oppdatert jenten litt om tips og råd jeg fikk forrige helg da jeg var i Oslo, hva vi kan jobbe litt med videre, og hva som generelt kan være nyttig for oss i forhold til å få i gang lokallaget. Siste rest av møtet ble brukt til å småforberede litt i forhold til temakvelden vi skal ha på torsdag. Hva som kan være lurt å ta med i det vi skal prate om, hvordan vi skal gjøre det osv. Vi har jo planlagt dette her en god stund nå, og kommet ut i media og vist trynene våre (to av oss..), opprettet blogg og facebook side, og slengt ut, og hengt opp informasjon på ulike steder. Da vi hadde det hele litt mer på avstand, så var jeg bare gira, og så fram til det, det gjør jeg jo nå også, men nå har også nervene begynt å melde seg litt. Vi aner jo ikke om det kommer noen, eller eventuelt hvor mange som vil komme, men noen har hvertfall ytret at de vil komme, noen helsepersonell, så da får vi se da. Nervene blir nesten enda litt verre når det kommer folk fra den sektoren, selv om det er viktig at de kommer, for alle har jo ikke full innsikt i hva spiseforstyrrelser, eller IKS er.

Det er to av oss som skal holde selve foredraget, og vi skal heldigvis møtes litt før det hele starter (alle kommer litt før da, men vi skal møtes enda tidligere). Vi må liksom ha en liten «generalprøve», og ikke minst må vi få forberede oss på det praktiske også. Jo mer vi pratet om dette i dag, jo mer kjente jeg på disse sommerfuglene i magen, for nå er kvelden snart her. 3 dager igjen bare, iiiiiikk. Jeg har ingen planer om å droppe ut da, det er jo en utfordring å skulle stå der og prate foran mennesker, men jeg får tenke at det nok vil gi en mestringsfølelse når det hele er over. Og det er jo lov til å grue seg for noe man aldri har gjort før, nerver hører liksom med. Ikke at jeg er sånn overvettes glad i å snakke i forsamlinger, men det vil nok gå seg til når vi først er i gang tenker jeg. En gang må jo være den første uansett, om vi skal få til dette her.

Jeg må si at det var godt å komme seg på trening etter møtet, få fokuset på noe annet, roet nervene litt liksom, og få ut litt energi og anspenthet. Kanskje det er det jeg bør gjøre før foredraget på torsdagen også…Ikke på en sånn måte at jeg peser meg ut så klart, men roe ned litt, før det topper seg igjen i timene før. Bærer jeg på for mye nerver, så sprekker jeg vel som en ballong. Jeje..Kanskje jeg bør trykke i meg en battery eller noe, sammen med kaffe så klart, sånn at jeg er litt der opp når vi starter..Burde vel heller tatt beroligende, men sånt driver jeg ikke med lengre. Nå får det gå som det går, jeg har troen på at det skal gå bra. Det broliger meg hvertfall litt at vi er en så fin gruppe, vi jobber godt sammen, og vi er samkjørte, så vi backer opp hverandre.

Jeg tok turen innom biblioteket i dag også, lånte meg et par lydbøker, så i kveld blir det nok å koble helt ut tror jeg. Lene meg tilbake, og bare leve meg inn i historien, dessuten funker det veldig godt som sovemedisin for meg. Blir jo ubertrøtt etter ett kapitell eller to, etter at jeg har krøpet under dyna altså. Det er jo finfint. Godt å kunne sovne uten å måtte stappe i meg noe å sove på, det er forresten noe jeg nesten ikke har gjort den siste måneden, og godt er det. Fint om jeg kan klare meg uten.

Nei, nå må nervene roe reka litt her, kjenner det blir ekstra mer liv i magen nå som jeg skriver om det, lord.

Fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser.

Det er ganske irriterendeå vite at andre har rett, og at din formening er så feil at det ikke ligner noe. (Selv om du vet at den andre faktisk har rett). Før jeg ble lagt inn på Modum, så var treningsaktiviteten min mye lavere enn den hadde vært bare ett år tidligere. Jeg slet en del med depresjoner (i noe større grad enn nå), noe som gjorde at alt ble et tiltak, orket ingenting, det var ikke gøy, jeg maktet ikke. Så jeg kuttet ut treningen mer og mer, men jeg dukket opp på en trening her og en trening der, sånn innimellom, om jeg hadde en god dag. (Taekwon-Do forresten). Da jeg først var der, så hadde jeg det utrolig hyggelig, og tanken var derfor der at jeg tenkte at jeg skulle stikke ned neste trening også (mandager og onsdager). Da neste gang kom, så orket jeg ikke likevel. Da ble det plutselig veldig tungt å reise seg, et ork å dra ned, jeg ville heller fortsette med det jeg holdt på med, og jeg hadde nesten glemt hvor kjekt det var forrige gang. Jeg kunne heller gå meg lange turer, og jeg syklet innimellom, trente litt pilates og styrke, på hjemmebane, innimellom. Men det å gå turer så jeg aldri på som trening, (jeg tenker fortsatt litt sånn) men jeg vet hvertfall at det går an å h økter der aktiviteten ikke er så høy for hver gang.

 

Vi hadde undervisning med treningspedagogen veldig tidlig i oppholdet på Modum, og da fikk jeg meg en liten oppvekker. Den mengden som jeg så på somliten og ubetydelig, var visst overtrening. Og tidligere hadde jeg trent enda mer. Jeg trener riktignok mye nå også, men jeg har hvertfall redusert siden begynnelsen av året, da jeg trente 5 ganger i uke på treningssenteret + turer utenom. Nå er jeg nede på 3 ganger i uken, og kan gå meg turer om været tillater det, eller om/når jeg orker, eller når jeg skal noe, ned til byen, på møter osv. Dessuten spiser jeg mer nå enn jeg gjorde før innleggelsen. En del av meg kjenner på dette med at jeg ikke er helt fornøyd med at treningsmengden er redusert, samtidig så gjør jeg ikke noe med det, for jeg vet jo at kroppen trenger pauser også, jeg dævver ikke av den grunn. Og jeg klarer å være litt fornuftig til tider, og tenke at jeg var der i går, og skal mest sannsynlig tilbake i morgen, så jeg overlever fint. Med mindre det er helg da, for da er jeg der som regel ikke lengre. Men jeg overlever altså.

Da jeg var på IKS treff i helga, så fant jeg en brosjyre liggende der, utarbeidet av ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser), om nettopp fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser. Der står det akkurat det samme som treningspedagogen på Modum fortalte oss..(Irriterende much).

«Fysisk aktivitet defineres som «all kroppslig bevegelse som produseres av skjeettmuskulatur, og som øker kroppens energiforbruk utover hvilenivå» Det betyr at f.eks rolig gange, husarbeid, lek og yogaøvelser i lavt tempo også er fysisk aktivitet. For mye fys. aktivitet påvirker både fyfysisk form og mental helse. Når det blir for mye fys.aktivitet i forhold til restitusjon (mat, drikke, søvn og hvile), vil du bli fortere sliten, sove dårligere, bli mer humørsyk og mer nedstemt. Trening når du er overtrent er bortkastet! For personer med spiseforstyrrelser vil restitusjonestiden bli lengre fordi de ofte er underernærte/feilernærte, og har det vanskelig psykisk».

 

Råd til deg som er for mye fysisk aktiv:

• Tenk over hvorfor du er fysisk aktiv. (For å redusere vekten? Regulering av følelser? For å straffe deg selv? For å være sosial? Fordi det er gøy?)
• Gradvis nedtrapping er å anbefale.
• Erstatt gjerne den fysiske aktiviteten med andre former for aktivitet.
• Restitusjon er viktig.
• Vi anbefaler at du er regelmessig aktiv i fys.aktivtet etter at du er ferdig med behandling, men det holder med 3 ukentlige økter på inntil 60 minutter pr. gang, eller 30 min. moderatintensiv fys.akt. daglig.
• Det skal være gøy.

For oss med en spiseforstyrrelse bør ha kontakt med en lege når det kommer til dette med fysisk aktivitet, for å finne en balanse, og fordi det ikke skal bli skadelig på noen måte. Finne en balanse for at det ikke skal tippe over. Noen må kanskje kutte ut trening en helt en periode, for å stable seg litt på bena, før man kan begynne å bygge opp kroppen igjen, sakte men sikkert, på en hensiktsmessig måte. Jeg må nesten si at jeg er heldig som ikke er i den gruppen, for jeg tror seriøst jeg hadde blitt gærn om jeg ikke hadde kunne vært aktiv. Jeg merker at jeg fort blir rastløs på dagene jeg ikke trener, men jeg har hvertfall noe fornuft langt der inne, som klarer å tenke på overnevnte punkter. Dessuten så kjenner jo også jeg på at kroppen blir sliten, og at den trenger hvile innimellom. Orker jeg ikke, så drar jeg heller ikke nedover. Jeg merker også at om ikke kroppen er helt uthvilt, så blir treningen mindre optimal, og jeg kan faktisk kjenne at det ikke blir stort utbytte av den på den måten.

Nå har jeg faktisk ikke vært særlig fysisk aktiv de siste 5 dagene, det har ikke vært lange gåturer heller, for jeg har sitte mange timer av både fredag og lørdag, og delvis søndag, på treffet i helga. Vi gikk ut for å spise to kvelder, men når hovedlokalet vi var i, og hotellet vi lå på, lå midt i sentrum, så tok det ikke mer enn noen få minutter å gå dit vi skulle.Og det tok et halvt minutt å gå fra hotellet til hovedlokalet. Jeg vurderte å stikke ned på trening i dag, men jeg orker ikke likevel, så jeg venter til i morgen. Det er vel positivt, selv om den lille djevelske samvittigheten forteller meg noe. Men nå er det jeg som bestemmer, og da blir det sånn.

Yes, det var dagens lille forelesing her, kanskje er det flere som fikk en liten oppvekker her. Kan jo alltids håpe. Ellers er det ikke så forferdelig mye å fortelle. Artikkelen med intervjuet Camilla og jeg var på før helgen, kom i avisen i går…Som en av de anbefalte artiklene å lese i avisen faktisk. Trodde ikke at det skulle bli så stort. I følge eks’n min, så var det den femte mest leste saken i avisen i går..wææææh. Fått noen positive tilbakemeldinger, så det er jo hyggelig da. Ble veldig overrasket da jeg leste den, for den står pokker meg skrevet på nynorsk av alle ting. Ikke prater vi nynorks, og ikke er Molde dialekten nynorsk heller..Nå har jeg også fått opp en egen facebook side for lokallaget vårt, som man kan følge via bloggen vår.

IKS Molde sin blogg.

Artikkelen som kom i avisen.

 

 

 

Over for denne gang.

Om noen timer vender jeg snuten hjemover igjen. Da er Oslodagene over. Ikke at jeg føler så veldig for å reise hjem igjen, men nå går hvertfall flyet avgårde senere i dag. Helga har vært veldig hyggelig og ikke minst nyttig. Jeg fikk truffet masse hyggelige jenter, både kjente og ukjente. Det er noe helt eget ved stemningen og samholdet mellom medlemmene i IKS. Tonen er lett og ledig, til tross for bakgrunnene til at vi alle er en del av denne organisasjonen. Der føler vi oss hjemme og avslappet, hvertfall er det sånn jeg føler meg der.

Flere av oss var ute og spiste både fredag og lørdag kveld. Veldig hyggelig, selv om det å spise middager fortsatt er en utfordring. Men godt selskap hjelper jo på. Lørdagen var alle ute samlet. Vi dro på en kinesisk/japansk eller noe i den retning restaurant, der måten var insane sterk. Tror ikke det var noen som gikk ut derifra uten svidd tunge eller hals. Hun som tok i mot bestillingene våre informerte oss riktignok om at maten var sykt sterk, men jeg trodde likevel ikke at mild skulle være så sykt sterkt. Klarte jo ikke spise opp alt en gang. Maten fløt i chillisaus. Holy crap.

Jeg har nå masse nyttige tips å ta med meg hjem til lokallaget mitt, så skal vi prøve og få gjort mest mulig ut av det, for å få hjulene til å rulle best mulig. Jeg fikk akkurat melding fra hun søte damen som intervjuet Camilla og meg på torsdag, og artikkelen står i avisen i dag… Jeg får ikke sett det før senere i dag, så aner ikke hvordan resultatet er. Jaja, ikke noe å gjøre med det nå uansett..

Nå er det bare 10 dager igjen til den planlagte temakvelden vår, begynner å bli litt stressa kjenner jeg…. Men, som de på hovedkontoret her sa, og flere fra andre lokallag, så må vi være forberedt på at det kanskje ikke dukker opp noen. Det er vi klar over, og forberedt på i grunnen, jeg kan skjønne at mange kanskje finner det vanskelig å skulle komme, men det får gå som det går. Kommer det ingen, så får hvertfall vi 4 en hyggelig stund sammen.
Om noen lurer på når og hvor det skal være (om det er noen fra fylket som leser her..For alle er velkommen) så er det den 15. november kl.18.30- 20.30, ved voksenhabiliteringen, den gamle psyk. pol., på nedsiden av sykehuset. Kom kom.
Vi kan kontaktes på molde@iks.no om noen lurer på noe. Ellers har vi vår egen blogg. Molde-iks

Nei, nå skal vi (svogern) min og jeg, kjøre inn til Oslo (er altså nå i Ski). Blir noen timer der for meg, før flyet suser avgårde i ettermiddag. Sikkert nyttig å vite vil jeg tro.

Borte, men likevel her. På en måte.

Jadda, jeg sitter nok med gnagsår i rævskrotten allerede, når dere leser dette. Sikkert himla trøtt også, men forhåpentligvis våken i det minste. (Men vet jo aldri). Kjekt at det går an å skrive innlegg på forhånd, og planlegge publisering, så selv om jeg er borte, så er jeg her på en måte likevel. Aner ikke hvordan det blir med nettilgang i helga, jeg har en tlf som er litt kokko sånn sett, kommer seg ikke på nett overalt. Må vel legge den inn for behandling, sånn at det blir en mulighet, for det kan fort bli kjedelig å ikke kunne komme på nett til tider for å oppdatere seg på all dritten folk informerer om. Må jo henge med litt. Verst blir det vel for min ene partner in crime på instagram (jeg er moderator for den taggen som heter water_perfection), for to av oss er borte samtidig, og hun må gjøre jobben alene i et par dager, jaja, hun klarer vel det. Tredjemann visste ikke helt om han kommer seg på nett, men håpet det, sånn at han hvertfall kan hjelpe henne litt. I tilfelle jeg ikke kommer meg på nett. Det er jo tross alt en himla viktig jobb vi har der. (Selv om de som admin ikke liker at vi kaller det jobb, for det er jo bare på gøy). Morsomt da hvertfall, blitt litt kjent med dem, og kan i grunnen dele det meste. Ei godt voksen dame i USA, en unghingst i Canada, og så lille meg da. Cool.

Jada, neida. Jeg har det hvertfall helt sikkert kjekt i Oslo, alltid kjekt å komme tilbake hit, er jo masse fine jenter i IKS, så hyggelig å treffe på dem. Får sikkert med meg noe nyttig herifra også. Jeg kommer sikkert ikke til å sove så godt disse nettene, for hotellet ligger jo midt i sentrum, og det er helg, og det betyr vel partay og støy. Men men, overlever sikkert det også. Nei, får vel peile inn på et viktigere fokus her tenker jeg.

 

sjukk mann – Sjuk? Kjempe sjukk sjuk? Godt mulig, vet ikke om noen for øyeblikket. Kan opplyse deg når jeg vet.

sitte på huk – Det hender, men med skrale knær, så kneler jeg ikke så ofte akkurat. Føler meg ei skrulle på 80 når jeg reiser meg..

black pepper saus bunnpris – Ja, altså, nå er det ikke akkurat sånn at jeg er en matbutikk her, så skjønner i grunnen ikke helt hvordan du klarte å havne her..

oppdumgdumsiyl – Ja du kan så si…*sukk*

bjarte tjøstheim kjæreste – Hmm, søk om dette her hver eneste uke, men jeg tviler sterkt på at jeg er kjæresten hans. Aldri hørt om han hvertfall.

«føles ut som jeg er mett, kjenner meg sulten» – Eeeh…du føler deg mett, men likevel sulten? Sååå, hva blir det til?

lårmuskel markert over dump – Mener du fartsdump?

stikk i rumpe – Som jeg har nevnt noen gang før, så stakk jeg en passer i rumpa på en jeg gikk på barneskolen med. Han skjønte ingenting, men skrek opp som en stukken gris.

pinefull død for de som ikke klarer å holde kjeft på biblioteket – Oiisann, hissig?

 

Må vel være de kjedeligste søkene i manns minne. Kjedet meg nesten ihjæl.

 

Intervju gjennomført.

Tidlig i morges var det klart for intervju med avisen her i byen, angående lokallaget vårt, og den første temakvelden vi skal holde i midten av november. En veldig hyggelig ung dame kom for å intervju oss (vi var to), og knipse noen bilder i vinden (jeg finnes ikke fotogen, så det ble en del sletting av bilder…+ at vi selvsagt blunket på noen av dem, og håret blåste i alle retninger. Trakk på meg luen etterhvert..). Jeg tror vi fikk med det mest vesentlige + at hun damen hadde vært innom iks sin nettside og lest litt der også. Det vil faktisk bli en A-sak som hun kalte det, dvs at vi får en helside i avisen. Jædda…håper ikke bildet blir blåst opp voldsomt..(grøss). Men, positivt at de vil prioritere saken såpass hvertfall, for da kan heller ikke folk unngå å legge merke til den (håper jeg). Når den vil dukke opp i avisen var ikke helt avgjort, men hvertfall i løpet av de nærmeste dagene, så jeg er på en måte glad for at jeg rømmer byen i morgen (IKS lokallag- og landsmøte), og blir borte til mandag. (Kan jo fort bli litt stressende å bli kjendis mener jeg). Så da gjenstår det å se om noen tør å dukke opp på temakvelden da, kjipt å skulle stå der og snakke til oss selv, blir ikke særlig spennende i grunnen. Kaffe skal vi nok klare å drikke opp sånn i tilfelle, men hadde jo vært hyggelig å kunne dele den med flere da. Kan jo alltids håpe at noen fagfolk tar seg tid til å dukke opp også, for de tar ikke skade av å få litt inside information de heller….

Etter intervjuet tok Camilla og jeg turen innom en kafe for å skravle litt videre, og trøkke i oss noen kopper kaffe, før vi labbet videre. Stakk innom det ene kjøpesenteret her + en matbutikk for å henge opp noen plakater om temakvelden. Ikke at vi spurte om lov, så håper bare at det får bli hengende. Jeje, dagen rampestrek (uten at det i grunnen er så rampete). Jeg har fått hamstret inn noen miniprodukter til reisen i helga, orker ikke at de på flyplassen skal knebbe fra meg shampo, balsam, hårspray, tannkrem, deo and so on. Har på en måte planer om å dusje i løpet av dagene jeg er borte. Nå er det klesvask på gang (djez så interessant å vite), og jeg har stappet i meg hele 3 stykk kakemenn (enda en interessant opplysning). Har en sånn dag der jeg er insane sulten hele tiden, hva er greia? Har til og med (som vanlig) drukket en stor kopp varm sjokolade, som i seg selv en mettende. Jaja, det blir jo uansett mer mat utover dagen, har ingen videre plan om å sultestreike på noen måte. Nå er planen å legge meg godt til rette for å slappe av litt (blir litt skrullete i hodet av å snakke om sf i mange timer), og høre på lydbok. Får se om det blir en aldri så liten treningsøkt senere, for jeg skal jo tross alt sitte på ræva i mange timer i helga, for det er kurs i morgen, lørdag og søndag. Redd jeg kommer til å få gnagsår i skinka, men har jo selvsagt muligheten til å skifte sittestilling, og vi får noen pauser innimellom.

Har ikke pakket en dritt for turen i morgen enda, men har ingen planer om å drasse meg halvt ihjæl, så det blir rett og slett bare å kaste noen klær i en bag, og ferdig med det. Trenger ikke all verden for noen få dager. Jeg har en tendens til alltid å pakke med for mye, så skal prøve å begrense meg denne gangen (Haha). Må prøve å komme meg i seng til en noenlunde normal tid i kveld, for må opp tidlig i morgen. Kurset begynner kl. 12 alt, så må ta et tidlig fly. Nå våknet jeg faktisk allerede i 06.30 tiden i morges, selv om jeg kunne sove helt til kl. 08.30 (ikke at det er så lenge heller da). Typisk å ikke få sove igjen. Meeeen, da blir jeg kanskje trøtt litt tidligere i kveld da. Kan jo håpe på litt søvn i natt også.

Dagen har hvertfall vært nyttig og god så langt, så satser på at resten av dagen blir likedan. God altså.

Blir du verre psykisk når du er syk fysisk?

Det var et spørsmål jeg fikk av behandleren min i dag, for formen min er laber akkurat nå. Sår i halsen, vondt i hodet, slapp. Hun lurte på om det kunne bli vanskelig å snakke om vanskelige ting når formen ikke helt er der. Nja på det første spørsmålet, njei på det siste. Når jeg er syk, sånn fysisk, så blir jeg slappfisk som de fleste andre som brygger på noe, da blir alt liksom ekstra tungt. Dagene blir lange, matlysten synker, alt føles som et ork, og ja, når jeg ikke er helt i slaget til å gjøre så mye fysisk, i form av aktivitet, så blir det også fritt fram for tankesirkuset å komme fram på banen. Jeg kan kjenne på hvor lei og sliten jeg er, at det forsterker seg når formen ellers er redusert. Det hjelper jo heller ikke at jeg har ett mareritt + en drøm som omhandler elementer jeg ikke vil ha, + lest bøker som omhandler temaer jeg ikke vil tenke på. Det har selvsagt ikke stått nevnt noe bak bøkene, om at det er sånne temaer som vil dukke opp i boken, men det kan være en historie om en historie. Den boken jeg begynte på for noen dager siden, der jeg nevnte at en trigger dukket opp veldig tidlig i boken, som jeg håpet skulle være triggerfri resten, inneholdt selvsagt mer eller mindre kun om triggere. Det setter i gang tanker, som setter i gang andre tanker igjen, som til slutt lander på lave tanker om meg selv og mitt.

Jeg har derimot ikke problemer med å snakke om vanskelige ting når jeg er i fysisk nesten-i-ustand, kanskje det er enda litt viktigere nettopp da, sånn for å kunne få dratt meg litt opp fra søla. Jeg fortalte om drømmene, ikke akkurat hva jeg drømte, for det spurte hun ikke om, men hva disse elementen i den ene drømmen var, og om boken jeg hadde lest. Og, så brukte vi store deler av timen til å prate om det hun sa sist gang at vi skulle prate om…et tema som får meg til å grøsse på ryggen. Å klare å gi meg selv anerkjennelse, ros, gjøre gode ting for meg selv, være venn med meg selv. Hva ros fra andre gjør med meg, er jeg mottakelig for det osv. Jeg føler jeg gjentok meg selv litt, men aner ikke om hun tolket det slik. Jeg føler heller ikke at jeg har beveget meg så mye framover på akkurat det punktet, for jeg er forsatt dårlig på å ta imot kompliment, spøker det ofte bort. Jeg har vanskelig for å klappe meg selv på skulderen, og anerkjenne ting jeg har fått til. Joda, neida, jeg har da fått til noe, men jaja, det er jo nesten en selvfølge at jeg burde klare. Ikke så nøye, ikke såå bra. And so on.  Småliggjør små ting, som egentlig er store i min verden. Som å faktisk spise f.eks. Eller snakke om tanker og følelser. Unngå raider i butikken, unngå veiing daglig osv osv. Jeg er stygt redd vi kommer til å fortsette denne diskusjonen neste uke. Men kanskje vil det bli litt bedre da, at formen er bedre, da er det mye som føles bedre. After all, en ok timen, selv om hodet dundret og kroppen var litt slapp. Da jeg kom meg hjem, så ordnet jeg meg varm sjokolade, satte meg under pleddet og lyttet til lydbok. Det er vel å være venn med seg selv, jeg pleide meg selv litt, gjorde noe koselig. *Klapp på skulderen*

Og dere…woop woop, gulp og iiiik. I går kveld, så skrev jeg en pressemelding til den lokale avisen her. Aldri sendt en pressemelding i hele mitt liv, men fikk da knotet ned noen ord og sendt det avgårde. Ante ikke om jeg hadde sendt til rett mailadresse, men sendte den hvertfall til den adr. jeg fant på hjemmesiden deres, og så fikk jeg bare håpe på det beste. I dag fikk jeg en tlf fra en veldig hyggelig dame som kunne fortelle at de var interessert i å skrive en artikkel om lokallaget vårt, at de syntes det var et flott tiltak, og selvsagt vil de skrive tid og sted for den åpne temakvelden vi skal ha. Så i morgen dere, da skal jeg og ei til stille til intervju med avisen. Vi må jo nesten vise ansikt, og litt personlige historier, så dette kan jo bli rikitg så spennende. Forrige uke så skrev jeg en plakat som jeg tok med ned på poliklinikken her, og så til min store glede av den fortsatt henger der. Og de lappene jeg skrev om temakvelden er borte. Så forhåpentligvis vil det dukke opp noen sjeler. Hadde hvertfall vært veldig kjekt.

Nå gleder jeg meg rett og slett bare til fredag, og avreise til Oslo for å treffe IKS gjengen rundt omkring i landet, to netter på hotell (midt i sentrum, så det er vel kanskje for mye å håpe på at det blir stille på nettene) og så skal jeg til Ski for å være til søstern med family fra søndag til mandag. Gleder meg til tantebarnkos.

 

You guys rock.

Jeg vil takke dere alle for engasjement i de siste innleggene jeg har skrevet. Istedenfor å skirve svar til hver enkelt på forrige innlegg, så skriver jeg en felles kommentar til dere her. Jeg synes det er knallbra å lese de ulike meningene, synspunktene og erfaringene dere har på området e-tjenester i behandling. Selv om jeg ikke fikk meg alt, så har dere utfylt enda mer. Jeg er enig i alle punkter dere skriver, for det er jo sånn at det er både + og – med den typen måte å forholde seg til behandlere på. Nå har ikke jeg opplevd eller hatt det på samme måte som flere av dere andre, så jeg setter selvsagt pris på at dere har tatt dere tid til å dele det dere tenker og har erfart. Meningen med innlegget var jo også å kunne få ulike innfallsvinkler og meninger, så tusen takk for at der deler alle sammen. Kjempe flott.

Jeg er helt skutt nå, dagen har gått i ett her, først jobb, så rett på trening, først nå kan jeg slappe av litt, og dagen er pokker meg snart over…jaja, dagen har hvertfall gått. Jeg kan vel ta helg med god samvittighet tenker jeg. Det har skjedd litt av hvert denne uken, så har på en måte fått unna er del. I går måtte jeg ha en litt tidligere tannlegetime enn det som var planen.For et par uker siden fikk jeg satt inn en midlertidig bro ned i kjeften, og det ble da borret litt i en tann jeg har en del smerter i, sånn at broen kan festen til den tanna. Tannlegen mente at vi skulle se det litt an med tanna, og smertene roet seg etterhvert, men siden har holdt på med den (uten å fikse den), så ble jo smerten bare verre. Jeg levde på smertestillende to ganger om dagen i 1.5 uke uten at det ga seg, så da måtte jeg bare ringe og få timen tidligere. Så da ble det rotfylling i går. Ikke at jeg gledet meg til det akkurat, men det gikk jo helt fint. Å få satt bedøvelsen gjorde ikke vondt en gang i  går, enda det er den som som regle er det verste. Det verst i går var faktisk å ta røntgenbilde, det er så skarpe kanter på den dritten, så er sår på tunga faktisk…jaja, skal ikke klage, for smertene i tanna er heldigvis borte. Nå kan jeg tygge på den siden igjen også. Om to uker kommer permanent bro inn. Nærmer seg slutten på denne behandlingen, og godt er det.

Ellers har vi i lokallaget hatt enda et møte, og er nå mer eller mindre klar for å ha vår første åpne temakveld. Iiiiik. Jeg og ei til skal holde foredrag om hva IKS står for, og hvilket arbeid de (vi) gjør, og kan tilby, samtidig som vi skal snakke om spiseforstyrrelser. Jeg har avlevert informasjon på poliklinikken her, og vi skal sende ut en pressemelding til avisen, så håper vi får en  artikkel der. Må jo nesten profilere oss om folk skal få vite om tilbudet. 15.november braker det løs…Har også fått opp vår egen blogg, der jeg skal holde styringen… den kan, for de som er interessert, finnes HER. Neste helg fyker jeg avgårde til Oslo i forbindelse med et lokallagstreff på fredagen, og landsmøte lørdag og søndag, med IKS. Blir kjekt å treffe igjen de som jobber på hovedkontoret, og jenter fra andre lokallag rundt i landet. Forhåpentligvis får jeg noe jeg kan bringe med meg hjem, til vårt lokallag. Vi er jo rykende ferske, så nå gjelder det å ta med alt vi kan. Det vil bli veldig bra tror jeg. En helg på hotell er heller ikke å forakte.

Yeah yeah, helg..fredag…ya know what that means. Sal vi se, da får jeg loke meg inn på nøkkelord for søkemotor da, og se om jeg finner noe spennende denne uken også…lets see…..Ok, det var ikke så mye å skryte av akkurat, men her er hvertfall noen..

 

naken mann – Det er pokker meg med hver eneste uke, og kan garantere dere, at det ikke finnes en naken mann her, ikke at jeg kommer til å vise han fram om han dukker opp heller da.

lenge leve materalistisk lykke – Hell yes! Julebrus og pepperkaker!! Lykke.

sprute på føtter – Julebrus? Det er sløsing.

kropp i dag – Jada jeg har kropp i dag også.

jeg trenger et lån @hotmail.com 2012 – Jaha, og du tror kanskje ta jeg driter penger da kanskje?

den følelsen når du får vite – Ja den ja..den altså..

fortrengte følelser i hoftene – Var de kaotiske? Sånn at du ikke gadd kjenne på dem? Kanskje du bare kan ta bort hoften, da blir det sikkert bedre skal du se.

hvordan kan man få spiseforstyrrelser etter man har fått det vekk – Fått vekk? Janei det..ikke godt å si altså..

hvis du har trekt noen tenner kan du da sette i stift etter det – Vel, for noen år siden så var jeg og fikk fikset det som en gang var en tann der jeg nå skal fylle igjen med en bro. Jeg satt jo der i stolen og bare ventet på at timen skulle bli ferdig da, er ikke videre glad i å borre, selv om jeg som regel ikke kjenner en pøkk etter bedøvelsen. Tanna ble da som ny den, helt til jeg en gang plutselig knakk en bit av den. Jaja tenkte jeg, det går sikkert bra å drite i å gå for å fikse den, en halv tann er jo bedre enn ingenting. Så spiste jeg karamell..jeg var hekta på maoam en periode for noen år siden, og så en dag så bare plutselig…wtf? Skjer a? Mista jeg en bit til nå? Så da tok jeg jo selvsagt ut karamellen da,  for å se hva pokker som skjedde, og så sitter jeg der da, med den godt tygde karamellen, med den halve tanna godt plantet inni. Og jeg bare…wtf er det på den biten der da? En stift? Hvor i helsike kom den fra? Jeg hadde ikke hørt noe om stift av tannlegen…det som var kjekt da, var at jeg jo bare kunne stappe den ned igjen..så det gikk jo opp og ned lenge, alt etter hva jeg spiste. Fancy, right? Så jada, stift kan du få, vil du ha tegnestift?

er det bra å unne seg noe usunt en gang i uken – Det håper jeg virkelig, for jeg knasker drops og kjærleik på pinne omtrentlig daglig (ikke rart tennene som i utgangspunktet ikke er bra, ryker så det holder..) + at jeg drikker en stor kopp kakao daglig..Ingen dævver av å fore kroppen med litt dritt innimellom.

hvor lenge skal man holde ut i et forhold – Altså..eeh..hvis du går inn i et forhold med den holdningen, der du bare går og tenker…gaaawd, når skal det egentlig bare ryke? Daaaa tror jeg kanskje du heller kan kjøpe deg en kjøter. Eller noe. En bamse kanskje.

stum behandler – Høres spennende ut.

naturlig skal det faen ikke være! sånne mennesker burde ha blitt brent til helvete!! rett å slett torturert….. – stumme behandlere? Hva pokker gjør de galt liksom.. Hvis du er så voldsom, så er det kanskje ikke rart de er stum..

 

Jædda.

 

Forbedringer.

Det er nesten litt rart hvordan ett og samme tema kan komme på bane på kort tid, selv om situasjonene er ulike, og praten ikke helt handler om det samme. For noen dager siden så nevnte jeg at jeg hadde en fin prat med en flott dame, en dame jeg kunne åpne meg for og som det føltes naturlig å prate med. (Uten at jeg gikk i detalje i alt jeg pratet om så klart). Vi kom inn på endringene jeg har gjort de siste årene, der mer innsikt i sykdommen har kommet, og at jeg har blitt mer reflektert rundt enkelte ting, som at jeg nå f.eks til tider kan tenke litt over hvorfor det gikk galt med maten en dag, hva det var som førte til at det gikk som det gikk. Eller at jeg klarer å se sammenhenger som jeg ikke helt har sett før. Hun sa til meg at jeg ikke burde henge meg for mye opp i at det går galt, at jeg kanskje skal godta at sånn ble det, men heller fokusere på at jeg klarer å reflektere rundt hvorfor det ble sånn, at jeg kan gjenkjenne andre lignende situasjoner, at jeg klarer å finne andre alternativer neste gang osv. Hun sa også at jeg var kommet langt som klarte å se sammenhenger, at jeg hadde innsikt i sykdommen, for det er ikke alle som har det, selv om det har vært syk på en eller annen psykisk måte i mange år. Jo, ja, jeg den. Hun mente at jeg burde heise flagget og feire de tingene jeg klarer. Vel, der butter det i mot for min del. Jeg ser det fra en litt annen side enn utenforstående, for jeg tenker at det liksom burde være en selvfølge at jeg har kommet dit jeg er i dag, etter å ha vært syk i så mange år. Kanskje er det ikke en selvfølge, for jeg har jo jobbet for det, jeg har brukt mye energi på det, men likevel føles det bare sånn, at det skulle jo bare mangle. Men jeg kan si meg enig i at det er forbedringer på enkelte områder.

I dag hadde jeg time hos psykologen min, og selv om vi på en måte har blitt enige om å legge spiseforstyrrelsen litt på «is», så kommer vi stadig inn på temaet. Fordi vi snakker om ting i fortiden, som har med andre ting å gjøre, men der spiseforstyrrelsen likevel har en stor rolle. Nå ønsker jeg ikke å utdype det noe mer, men vi snakket om en del ting som har en rød tråd i seg, og jeg nevnte noe som gjorde at vi kom inn på et spesielt tema. Jeg fortalte noe jeg hadde sett, og tenkt over for ikke så lenge siden, hvor gjenkjenbart det var. Hun sa at hun også kunne kjenne igjen det jeg pratet om, men siden det ikke har vært noe på dette området på en stund, så spør hun meg om jeg jobber for å endre på disse tingene, for å få til en forbedring. Jeg kan ikkeakkurat si at jeg jobber med det, for det har bare blitt sånn, fordi situasjonen er som den er nå. Hvordan det eventuelt vil komme til å bli en gang, på det området, det kan jeg ikke svare på nå, selv om jeg sitter med en formening om det. Men uansett så er det jo en endring her og nå, fordi jeg ikke står i en situasjon der det kunne ha vært en slik mulighet. Det er fortsatt elementer i meg som kunne ha vært kapabel til det, men jeg vet ikke hvor sannsynlig det ville ha vært den dag i dag, kanskje fullt mulig, kanskje ikke. Men her og nå er det jo på en måte en forbedring.

Jeg har fortsatt en del tanker rundt visse ting som jeg vet ikke er bra for meg, uten at jeg lar det bli med annet enn tankene. Det tar tid å endre på, eller jobbe med tankene, men på de områdene så klarer jeg, så langt, å la det bli med tankene. Så der er det også forbedringer. Det er heller ikke noe jeg klarer å heise flagget for, eller klappe meg selv på skulderen for, for det har liksom «bare blitt sånn». Jeg suger rett og slett på å gi meg selv creds for ting som går bra, og det er vel en ting vi egentlig skulle begynne å jobbe med i timen i dag, men som ble ikke ble nevnt fordi vi kom inn på andre temaer. Hun sa hvertfall sist gang at vi måtte jobbe med det. Da tenkte jeg bare «Naaaaaai, gawd. Ikke det da…». Vanskelig og touchy tema kanskje..skryte av seg selv? Gud forby. (Nå er jeg ikke kristen av meg altså, men enkelte ganger passer sånne uttrykk seg litt bedre for å forklare, if you know what I mean). Jaja.

Sånn ellers, så får jeg jo også til en del oppkastfrie dager, så det er jo forbedringer der også, sånn innimellom. Noen dager går det rimelig greit, andre dager er litt vanskeligere, og atter andre dager så er det insane vanskelig. Sånn er det, men det forhindrer meg ikke å klare å få til andre ting, så sånn sett er det jo overkommerlig og levelig. Ting må gå seg til, og ting tar tid.

Og så må jeg jo fortelle at det er blitt forbedringer i kjeften også. I går fikk jeg en midlertidig bro nede, altså to stykk nye tenner, eller, det blir det hvertfall om 1 måneds tid, da porselenet skal inn. Fram til nå har det kun vært et stort gapende hull der, siden to av tennene var trekt, så jeg må si at det er litt merkelig at det plutselig ikke er åpent der lengre. Jeg har flere ganger spurt tannlegen min om det står igjen mye arbeid, men hver gang får jeg samme svar, som ikke gjør meg klokere, «Det begynner å bli bra nå». Og jeg bare…?? Sånn foruten at den ordentlige broen skal inn i november, så vet jeg at jeg skal trekke ut en rot, men sånn utenom det, så aner jeg ikke. Jeg har riktignok hatt en del smerter i den ene tanna nede, en av de som broen er festet til, så om det ikke roer seg, så er det mulig jeg må rotfylle den. Hurra. Men jeg håper jo at vi kan bli ferdig i år da, har jo holdt på i 1.5 år nå….og det har ikke akkurat vært gratis med så store forbedringer. Det er riktignok en livsinvestering, så det er jo verdt det, men crap assa, det koster. Så jeg skal være glad den dagen jeg har betalt ferdig alt. For å si det sånn. Heldigvis er det ikke noe stress i forhold til nedbetalingen da, jeg betaler når jeg kan, utifra hva jeg har råd til. Og godt er det.

Helt til slutt, når jeg er inne på forbedringer/ endringer, så kan jeg jo nevne at vi nå endelig er i gang med lokallaget vårt. Det vil si, vi er endelig 4 stykk som er blitt et lite styre, og vi har alt hatt et møte. Neste uke blir det enda ett, og så har vi tenkt å satse på en åpen temakveld i midten av november, om alt går etter planen. Endelig er vi så smått i gang her, og jeg ivrer etter å få kommet skikkelig i gang her. Gøy gøy gøy.

Just for fun.

 

«Deler du for mye?»

På fagdagen med IKS så kom det bort en jente for å hilse på meg, hun fortalte meg at hun hadde sendt meg mail der hun lurte på om jeg hadde lyst til å delta på et masterprosjekt hun skal skrive, om spiseforstyrrelser og blogging. Noe jeg sa ja til. Hun sendte 14 spørsmål hun ville at jeg skulle svare på, noe jeg akkurat har brukt litt tid på å fylle ut. Det var ikke akkurat spørsmål jeg ikke har fått før, for mange av dem var de samme som de jeg ble spurt om i forskningsprosjektet jeg deltok i for et par år siden, der temaet også var blogging, spiseforstyrrelser, men også behandling. Det blir vel kanskje gjerne sånn, at når temaet blogging er en del av oppgaven, så vil det også bli ganske like spørsmål. Siden Finn Skårderud er veileder for denne jenta her også, så ble det vel kanskje naturlig å spørre de av oss som også var med på forrige prosjekt, for hun skulle visst bruke 5-6 bloggere i oppgaven. Jeg regner bare med at mange av svarene vi gir blir ganske like.

Et av spørsmålene jeg har fått begge gangene, er om jeg synes jeg deler for mye av meg selv i bloggen, og om jeg skriver sannheten. Her vil jeg svare nei, og ja. Hvertfall nå. I begynnelsen, da jeg opprettet bloggen, så var jeg jeg i en mye sykere periode enn jeg er nå, på flere områder. Livet var et totalt kaos, på flere områder. Jeg var veldig deprimert da, og blogginnleggene gjenspeilet nettopp dette. Mange av blogginnleggene var dystre og tragiske, og jeg delte kanskje ting jeg ikke trengte å dele. Jeg har slettet en god del innlegg i bloggen, spesielt fra den første tiden. Ikke det at jeg ikke står for det jeg skrev, men en del ting er kanskje ikke ment å være leselig for alle og enhver, det var hvertfall noe jeg mente i ettertid (og fortsatt gjør) når jeg var kommet litt lengre opp og fram i prosessen i behandling. Jeg slet på den tiden med en del ting som ikke er relevant nå, som jeg nå ser på som noe som er privat og som ikke alle trenger å få innpass i. Det er fortid, det er en del av historien min, men noe som jeg kun trenger å la de som står meg nærmest trenger å vite noe om. Jeg trenger ikke å ha det skriftlig i en blogg for å kunne se meg tilbake og se at jeg har kommet meg langt på vei på den biten. Dessuten skrev jeg et par ting som ikke bør ligge der ute og sveve. Det aller meste jeg skrev ligger der fortsatt, og når jeg blar meg tilbake, så ser jeg stor forskjell fra da og nå. Sånn var forløpet, sånn har veien vært, kronglete og lang. Selv om jeg har slettet en del, så betyr det ikke at det ikke var sannheten jeg skrev, jeg har bare etterhvert blitt flinkere til å sette grenser for meg selv, til å la noe være privatliv. Om jeg kommer til å slette flere innlegg, det vet jeg ikke, om jeg en dag kommer til å slette hele bloggen fordi jeg er drittlei av den, det vet jeg heller ikke, men det betyr heller ikke at det jeg har skrevet ikke er sant.

Jeg har som sagt blitt flinkere til å sette grenser, for jeg har ikke behov for å la hele verden ha tilgang til alle mine tanker, følelser og handlinger. Jeg deler det som har med sykdom og gjøre, en del hverdag og interesser, men jeg utelukker mye. Jeg skriver svært lite om familien min, jobb skriver jeg nesten ikke om i det hele tatt, og mange tanker og følelser havner i rommet hos behandleren min. Traumet skriver jeg heller ikke om, og det kommer jeg heller aldri til å dele i bloggen. Jeg har fortalt dere at det er et traumet, hva traumer er sånn generelt (sår i sjelen alt fra små ting til store ting), og litt om tanker og følelser, uten å gå inn på hva det dreier seg om. Jeg har ikke lyst til å dele det, og jeg har ikke behov for å skrive om det her. Det forblir mellom behandler og meg, det er hos henne jeg skal jobbe med det, ikke blogge om det. Også ved å fortelle dere at det er ting jeg ikke deler, så sier det seg vel egentlig selv at jeg da ikke har grunn til å fortelle annet enn sannheten. Jeg kunne jo fort ha diktet opp et helt annet liv her bak skjermen enn det som faktisk er sannheten, men, så er det jo sånn da, at jeg har kjente som også leser bloggen, og de ville kanskje ha syntes det var merkelig om jeg skrev en ting, mens sannheten var en annen. Jeg tror nok at de som kjenner meg, og som har blitt kjent med meg, får det samme inntrykket av meg i virkeligheten som det de leser her. Om man ser bort i fra hvordan jeg oppfatter meg selv så klart. Men nå tenker jeg på historien jeg skriver i bloggen. Ikke hvordan jeg ser ut og mener om meg selv.

Så, hvorfor blogger jeg? Jo, mål og mening har hele veien vært å gjøre spiseforstyrrelser mindre tabu, gjøre det mindre skambelagt. Og kunne vise at selv om man sliter psykisk, så kan man være oppegående og ha et mer eller mindre normalt liv. Selv om jeg kan spøke med sykdommen min, og har galgenhumor, og sier at jeg er kokko i topplokket, så er jeg jo ikke kokko lokko på den måten at jeg er innestengt bak høyemurer og vinduer meg hengelås. (Kanskje jeg burde vært det til tider?). Det finnes både fysisk og psykiske sår, uten at det gjør en til et mindreverdig eller mer kokko menneske. Om bloggen min kan være til hjelp for andre, om det være seg at andre kjenner seg igjen, føler seg mindre alene, får innsikt og forståelse, at den sprer informasjon, ja, så er hele poenget nådd fram. Som en spiseforstyrret på veien mot en friskere tilværelse, så er jeg, som så mange andre av oss, interessert i å kunne bidra med økt forståelse om sykdommen. Sette den enda mer på dagsorden på en måte. Det er heller ikke bare «mannen i gata» som trenger mer forståelse, men det gjelder også for helsepersonell, for det er tross alt den syke som sitter på ekspertisen, og som går gjennom helvetet. Gjennom kommunikasjon med pasient, så vil også kunnskapet blant helsepersonell øke. Og så lenge det finnes syke, så trengs det behandlere, og da er det selvsagt nødvendig at de kan gi mest mulig riktig behandling.

Så ja, jeg forteller sannheten, jeg ser ikke noen poeng i å finne på gode historier. Da kunne jeg likesågodt ha blogget anonymt og lagt på i tjukke lag og dramatisert det hele til en thriller uten sidestykke. Hva andre der ute, som ikke kjenner meg privat måtte mene, er meg revnende likegyldig, det har dere kanskje fått med dere alt. Blogginnleggene mine deles også på facebook, der jeg har familie og venner, så det hadde kanskje vært litt drøyt å lyve, å lure alle sammen kraftig rundt lillefingeren ved å si at joda, det går framover, jeg har det dårlig, men jeg klarer å holde meg oppreist, nå har jeg klart slik eller sånn, mens jeg i virkeligheten hadde ligget halvveis i koma hjemme, fordi jeg ikke har spist på et halvt år, eller at magesekken har revnet og spiserøret spruket, fordi jeg har overspist og kastet opp i 23 timer i døgnet. Nei, jeg er en av de som brenner for å sette spiseforstyrrelser på mer på dagsorden.

Og nei, jeg deler langt ifra alt. Dere skulle bare visst hvor mye jeg faktisk ikke deler. Jeg ønsker ikke å dele tragiske historier, eller andre private ting. Ja, jeg har en kaotisk historie bak meg, men det holder at de som har vært involvert i handlingene og opplevelsene vet. Nå er det jo gjerne sånn at samhandler med andre mennesker i de fleste situasjoner, så selvsagt vet mange mye, men jeg ønsker ikke på noen som helst måte at andre skal vite disse tingene. Mye er tilbakelagte stadier, enkelte ting vil jeg bare viske vekk eller glemme, noe er jeg ferdig med, andre ting ligger det en del skam bak, og jeg ønsker ikke utlevere det til dere. Jeg har levd et liv med oppturer og nedturer, som alle andre, men mye har vært kronglete og kaotisk som sagt. Mye av det passer det seg ikke å skrive om, om alle har behov for privatliv, jeg holder mye av det innenfor grensen jeg har satt opp, og deler det kun med de jeg føler for. Akkurat sånn det skal være. Sett grenser og ikke la noen rive dem ned.

Som en annen verden.

Å våkne opp av lyden av barnestemmer, der jeg roper ned en liten tass på 3 år, som kommer med godt humør, en god klem og nysgjerrige spørsmål. «Hva er detta? Hva er detta? Hva er detta?»
To barn som sitter tett inntil meg, og bare være god. Tantebarn. Smil, klemmer, kiling og nærhet. Og nusseleken, der det strengt tatt som regel er meg som nusser.

Å våkne opp på sofaen, enten alene, eller med en annen venn i den andre lengden. Godt innpakket i dynen, trøtt og håret rett til værs. Det er riktignok en dagligdags greie, håret i alle retninger. Jeg har tilbringet tid på tre ulike sofaer de siste dagene. Den første sammen med en overnatter til, 3 jenter, hyggelig prat, og noen glass vin. En natt hos min søster og hennes familie, og en natt hos en kjær og god venninne jeg ikke har fått sett på lenge. Filmkveld under pleddet, 2 stykk skrekkfilmer. Jeg ble vekket i dag tidlig, og dagen startet med kaffe og hjemmelaget cookie mens jeg fortsatt lå med dynen godt pakket rundt meg for å unngå og fryse ihjæl. Mimring, oppdateringer, småsladder, meninger. Venneprat.

Kafé med venner som kun har vært kjente via internett. Klemmer, gleden over å treffes, praten som ikke rekker og ta en pause. Latter, masse kaffe. Treffe andre i lignende situasjoner, samhold, forståelse.

Å gå i Oslos høstgater, der det er mer enn nok bare å bli stående og se på andre mennesker som stresser forbi. Kontrastene i bybildet. Velkledde, tiggere. Lyshudede, mørkhudede. Norske, etniske. Høye, lave. Rike, fattige. Unge, gamle. Narkomane. Særpreg, anonym.
Ønsker noen å være anonym, er Oslo en fin plass og mingle i. En av mange.

Turist i egen hovedstad. Karl Johan, stortinget, slottet, nasjonal theateret, Aker brygge, Akershus festning. Jeg flyttet fra Oslo for 10 år siden. Kjærlighet gjør blind, jeg har mange ganger angret på at jeg flyttet, men det får jeg ikke gjort noe med nå uansett. Men tankene «Tenk om, hva hvis» dukker selvsagt opp til tider. Jeg liker Oslo, jeg savner Oslo, så jeg synes alltid det er hyggelig å reise hit. Kanskje flytter jeg tilbake hit igjen en dag, tiden får vise. Nå står det uansett en del på planen framover, jobbmessig og IKS messig.

Dagene her går i ett, jeg har mange jeg vil treffe, så jeg organiserer og omorganiserer. Vil jo få tid til de fleste. Her har jeg ikke ensomheten, her har jeg mange. Det er som en annen verden. Kontrasten er stor når det kommer til hverdag og tur. Fra tid alene, til tid med mange, til tid alene igjen. Her har jeg det bra. Selv om jeg har mange her, selv om jeg trives her, så er det ikke bare å flytte, ikke sånn livssituasjonen er akkurat nå. Men kanskje en gang. Jeg gleder meg over det dagene fylles med her. Jeg våkner med smil og viten om at jeg skal tilbringe dagen med fine mennesker.

To fine dager.

Et kjapt innlegg for å avlegge en rapport om at jeg har hatt det knallbra så langt. Timer på kafé med fine Marthe, før vi ble hocket opp av Tuva søte, og vi dro hjem til henne. Masse skravling og vin. Veldig hyggelig jentekveld.

I dag var det fagdag for IKS som er 25 år. Fikk truffet enda flere fine venner og bloggvenner. Jeg synes det er så kjekt å treffe folk jeg har kjent med kun via nett. Klemmer og fin prat. Foredragsholderne var fantastiske, et av høydepunktene var selvsagt Finn Skårderud, helten over alle helter. Men jeg har nå også en ny helt, psykolog Svein Øverland. Fy faen så sinnsykt morsom han er. Vi holdt på å dævve hele gjengen. Humor dere, noe av det beste innenfor behandling. For alt er jo tross alt ikke bare gravalvorlig bestandig.

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg reiste, for miljøet er fantastisk! Nå gleder jeg meg bare enda mer til vi også får kommet i gang i Molde, og dermed komme enda mer i kontakt med resten av IKS gjengen også.

Nå har jeg kommet meg til Ski, hos søstern, kjekt å treffe dem igjen. Tantebarn kos. I morgen bærer det inn til Oslo igjen, for da blir det overnatting hos en god venninne som jeg ikke har sett på leeeenge. Skal også få truffet et par andre, må jo få med meg det jeg kan når jeg først er her.

Har det altså veldig bra. Ble riktignok bombadert av hagl da jeg kom til Ski. Så for meg 100 små blåmerker på kroppen, for haglene var ikke nådig. Så, torden, hagl, regn og sol. Og for å gjøre det hele komplett, så tok regnbuen turen og viste seg fram så klar og fin.

Off i go.

Dagen i går gikk i ett, noe jeg ikke klager på i det hele tatt. Kaffe med en god venninne, jeg fikk kjøpt en liten kladdebok til det blir oppstart av lokallaget, og en mascara. Tenkte det var nyttig å informere om. Dessuten fikk jeg et par timer med trening etterpå, for nå blir det tross alt 6 dager i Oslo, og null jern å pumpe. Men det blir kanskje noen gåturer da, må jo ut på fotosafari også, den starter allerede like etter ankomst i morgen, straka vegen mot Aker brygge. Får noen timer alene etter at jeg kommer til storbyen, før jeg skal treffe fine Marthe litt senere, før vi skal hooke opp med fine Tuva, hvor vi skal tilbringe natten før fagdagen på torsdag. Jeg gleder meg opp og ned i mente til å høre på foredrag med Finn Skårderud. Ooohhohohooo. Blir så bra.

Men først er det buss og togtur. Rævskrotten gleder seg ikke fullt så mye akkurat, men den holder vel ut denne turen også. Har jo ikke så mye valg. Får prøve og avlede den. Dessuten håper jeg på vindusplass, får mark av å sitte ved midtgangen.

Alrighty, jeg er nok et stykke på vei alt når dette postes, og jeg aner ikke når jeg får oppdatert neste gang. Time will show I guess. Dere får eventuelt bare savne meg litt i mellomtiden in case.

Gå i stormen.

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan jeg klarer å holde ut når overspisingstrangen kommer, eller oppkasttrangen for den del. Vel, jeg må jo bare begynne med å si at jeg ikke klarer det alltid, men jeg har dager der det går bra og holder ut. Klart, jeg kjenner jo på det suget som dukker opp, for det kommer som regel hver eneste kveld, men noen kvelder er litt enklere og holde ut enn andre. Dagsform og humør spiller også en stor rolle så klart. Enkelte dager kan jeg være så liten og lei at tanken på å overspise og kaste opp bare gjør meg enda mer sliten, eller at det bare vrenger seg i meg. Andre ganger kan det ha helt motsatt effekt, at det er nettopp da det kan gå galt.

Jeg ønsker jo å klare meg oppkastfri så klart, så jeg gjør det jeg kan for å komme meg gjennom. Og det gjelder og ikke bli liggende i gjørma og kave om det går galt. Jeg må opp og fram igjen, jeg må opp og fortsette å gå veien. For selv om jeg har det tungt og vanskelig innimellom, så er jeg ikke der lengre, at jeg ønsker å gi opp alt. Og selv om den tanken kan dukke opp, så forsvinner den igjen. Jeg prøver og bruke tiden min på noe som gjør at jeg kan få fokuset over på noe annet, om det er å lese en bok, blogge, trene, gå tur eller hva som helst. Jeg er en sucker for kjærlighet på pinne, noe som fungerer å trykke i trynet for min del, når jeg kjenner at jeg «Får lyst på noe» (overspise og kaste opp). Jeg driter i kaloriene de inneholder, har jeg lyst på noe søtt, så kan jeg godt stappe i meg både 4 og 5 kjærlighet på pinne. En sjokolade funker også, da blir det gjerne en kinder maxi f.eks., eller mørk kokesjokolade. Ellers har jeg også alltid epler i kjøleskapet.En skål med cottage cheez med yoghurt i fungerer også veldig bra når suget dukker opp, det er virkelig blitt en stor hit for meg. Cottage cheez med JA vanilje yoghurt er min favoritt, insane godt.

Å finne metoder for å holde ut, og komme seg gjennom, blir litt som å gå i stormen. Har du et mål du skal nå, så går du, selv om det blåser kraftig. Kanskje blåses du ut av balanse og må ta noen skritt tilbake, eller til siden, men du fortsetter likevel å gå. Skal du på jobb, og du må gå, så snur du ikke etter 300 meter fordi det blåser. Du vet du må på jobb, så du har ikke annet valg enn å bare fortsette. Kanskje må du gå litt før du egentlig pleier, sånn for å beregne litt ekstra tid, men du blir ikke hjemme. Du trekker ikke dyna over hodet, og ringer sjefen for å si at du ikke kommer bare fordi det blåser (kraftig) ute. Her forrige uke så regnet det noe helt sykt her, og jeg hadde selvsagt tannlegetime. Jeg hadde lyst til å ringe og avlyse, men det ville jo bare for det første ha utsatt problemet, for jeg måtte jo gjennom det uansett, og for det andre så er jeg faktisk vanntett, selv om ikke klærne er det. Jeg nevnte dette for tannlegen min, og han lo og fortalte meg at det var faktisk en mann som hadde ringt og avlyst timen hos han, nettopp på grunn av at det regnet ute. Og han bodde nærmere enn det jeg gjør. Det tar meg 20 minutter å gå ned kanskje. Det frister kanskje og ringe og avlyse når det stormer, men hvor god er ikke den følelsen når du kommer deg fram, velberget? «Yes! I freaking did it!»

Å slite psykisk kan oppleves litt på samme måte. Jeg opplever det på samme måte, som å gå i stormen. Mot stormen. Det har stormet som verst, jeg har har tatt skritt tilbake og til siden, men likevel har jeg jo hele tiden også gått framover. Selv om jeg har vært langt nede, så ble jeg ikke liggende der. Jeg fikk en utdannelse, jeg har jobbet, jeg har hatt forhold, jeg kom meg ut av selvskading og andre selvdestruktive metoder, jeg går i behandling, jeg ble innlagt, jeg har snakket, jeg har spist, jeg har holdt ut. Jeg har i løpet av det siste halve året tatt en del initiativ til ting som kan forbedre framtiden min, søkt om ny jobb, er i gang med å opprette et lokallag for iks. Jeg trener, jeg reiser litt, jeg går på kafe med venner.

Jeg har alltid tenkt, og tenker fortsatt, at ting vil kanskje stabilisere seg litt mer, når jeg også får mer stabilitet i hverdagen. Så når nyåret kommer, og jeg skal inn i nye jobb, så vet jeg, ut i fra det vi har snakket om, at jeg vil få både utfordrende og spennende arbeidsoppgaver. Samtidig får vi snart i gang lokallaget for real. Vi skal ha møte nå i oktober, for å sette opp en videre plan. Da blir det også en del planlegging og temaoppsetting i forhold til det. Samtidig har jeg fortsatt behandlingen, og tannlegebehandlingen skal avsluttes etterhvert, jeg skal fortsette med treningen, og jeg har spiseforstyrrelsen som en fulltidsjobb.  Det vil med andre ord bli en del jobbing framover, på flere områder. Jeg skal fortsette å gå i storm, og gjøre de krumspringene som må til for at jeg skal komme meg fra A til B. Det skal bli veldig godt og få noen nye arbeidsoppgaver å drive med, noe som vil kreve en del av meg, som vil ta litt tid, for på den måten vil jeg forhåpentligvis klare å holde spiseforstyrrelsen enda mer på avstand.

Om 3 dager reiser jeg til Oslo, først og fremst fordi jeg skal på fagdagen som IKS skal ha neste torsdag. Forhåpentligvis vil jeg gå ut derifra med masse nyttig informasjon som jeg kan ta med meg videre til vi skal starte opp her. Jeg skal treffe masse fine mennesker, venner jeg har fått via blogging blant annet. Jeg gleder meg enormt! Jeg skal også til søsteren min og hennes familie, og pappa skal også nedover samtidig, han og søstern skal komme seg gjennom Oslo maraton. (Ikke helt sikker på hvilken løype de skal løpe, men det er ikke hel. Pappa har i alle år vært maratonmann, men har vel ikke løpt en helmaraton på noen år nå.). Jeg gleder meg til å treffe dem alle, og til å kunne kose med tantebarna mine.

På grunn av at jeg skal til Oslo, så har jeg ikke kunne brukt noen penger i det siste heller, noe som på en side er positivt, om jeg ser på det matmessig (og økonomisk så klart).For jeg har nemlig ikke hatt penger til å kunne gå amok i butikken for å ha overspisinger med oppkast. Det igjen vil si at jeg nå faktisk er inne på min åttende dag oppkastfri. Og det er som sagt 3 dager til jeg skal til Oslo. Der skal jeg være i 6 dager. 8 + 3 + 6= 17 dager. Det er så langt jeg i første omgang vil ta utgangspunkt i. Når jeg har kommet meg så langt, så kan det jo være at det blir enklere framover også, men jeg må selvsagt bare ta det dag for dag. Og vet dere hva? De siste 4 dagene har jeg laget meg middag igjen også. Det er lenge siden sist, for jeg har som regel spist andre ting enn varm mat. I går laget jeg meg laks med grønnsaker og ris! Ris dere! Det er lenge siden det. Blir jaggu meg det samme til middag i dag også, har litt laks i frysern som det kanskje er på tide å få i seg, spiser ikke så mye fisk at det gjør noe. I går spiste jeg faktisk både laks, og makrell i tomat. Kroppen var vel glad. Ikke at det var så forferdelig godt og være mett, men jeg var skikkelig sulten før jeg spiste, typ rumling i magen og tung i hodet, så det var i grunnen bare godt å spise da. Dessuten ble middagen litt sen, så på den måten kjente jeg heller ikke på noe sug på kvelden. Og så kom husverten ned med en flaske hvitvin, så det ble kveldskosen min i går. Og, for å imponere dere enda mer, så har jeg vært på trening kun 2 dager denne uka. Været har jo vært så tragisk at det knapt har vært mulig å bevege seg utendørs. Det så ikke så ille ut sånn utpå dagen i går, så jeg skiftet og pakket sekken, klar for å stikke ned på trening. Da jeg kom ut fra badet, og kikket ut igjen, så høljet det ned. Da ble det te og ringenes herre x 2 istedenfor. Kanskje får jeg muligheten til å stikke ned i dag. Time will show.

Så, dere, det nytter å gå selv om det stormer. Du beveger deg hele tiden framover på ett eller annet vis, selv om det ikke føles sånn, for livet går jo sin gang. Du går kanskje på skole, du jobber kanskje, har et forhold? Er ute med venner? Trener? Blogger? Leser? Strikker? Har en hund du må ta deg av? Ett eller annet? Alle har noe å holde fast ved, hvertfall de aller fleste. Bruk de virkemidlene du har. Men jeg vil nødig anbefale paraply i stormen, med mindre du driter i om den blåses i fillebiter da. Men det er fullt mulig å bevege seg i en storm, for uansett så vil stormen blåse deg den ene eller den andre veien, du er stadig i bevegelse, med mindre du velger å legge deg ned så klart. Det er kjedelig det, å bli liggende der i stormen, da hadde hvertfall jeg dævva av kjedsomhet.

So far so good.

Fortsatt ikke så fryktelig glad i helg, hvertfall når det er meldt opp i mot storm i kastene og jeg ikke har en dritt å gjøre. Kan jo alltids gå meg en tur og håpe på at jeg blåser veggi mellom, da blir det i det minste action. Har tenkt meg ned på trening da, så den muligheten byr seg vel uansett. Får det ikke mer morro enn man gjør det til sjæl visstnok. Jeg har ingen prosjekter å gjøre heller, men skal gjøre noen forsøk til på å få tak i en dame. Har prøvd 4 ganger uten hell til nå, tror hun er ganske så opptatt. Psykologer er vel gjerne det. Det er ikke min psykolog altså, henne skal jeg se på mandag.

Jeg er i grunnen sånn hvertfall nesten ferdig med et lite prosjekt da, for når vi får kommet i gang med lokallaget vårt (iks), så blir det også åpnet en blogg. Jeg har fått opp en mal, og puttet inn en del i den alt, men den er lukket. Tenkte at jeg skulle ta på meg ansvaret med å holde den oppe, men må vel diskutere det med de andre først så klart. Jeg er ganske så gira på og komme i gang nå merker jeg, finally skjer det noe liksom. Og når vi har fått gjennomført vårt neste møte, så blir det nok litt mer planlegging med temaer, og finne ut dager/datoer vi skal sette opp åpne kvelder. Blir så bræææ så. Digg at vi alt har lokale hvertfall. Neste oppgave blir også å kontakte så mange vi kan i ulike organisasjoner og helseforetak. Jeg har alt sagt ifra til min kjære eks-behandler om at han har med å legge ut info. Det var ikke noe problem da heldigvis, ikke at han har hatt noe han skulle ha sagt men…høhø.

Har ikke så mye på hjertet i dag, hvis dere da ikke har interesse av å vite at jeg nå er inne på min 6 dag oppkastfri. Går i grunnen greit nå. Og ja, jeg spiser. Så nå gjelder det og holde ut så lenge som jeg kan så klart. Vil jo så gjerne klare og holde meg langt og lengre enn langt. Jeg kjenner veldig på trangen, og kveldene er verst, noe det alltid har vært. Lyst på noe hele tiden. Men stapper da i meg frukt i håp om at det skal dempe suget noe. Som sagt, so far so good.

Får vel avslutte innlegget med søkeord igjen da, det er jo freddan after all.

snøfnugg – Jeg blir dritsure om jeg ser en aldri så liten snøfille dale ned på denne tiden altså! Den kan vente til 1.desember. Snøfilla altså.

pasienten syntes hun viste mye tannkjøtt når hun smilte og var ikke fornøyd med smilet sitt. behandlingen her – Driver du med behandling for den type problem mener du?

utslitt klarer ikke holde kroppen oppe – Fortvil ikke, jeg vet råd. Brett sammen kroppen og legg den ned.

det er lys ute sola skinner og sjøen er blå, vi går på tur og sitter under trær og drikker brus – høres jo vidunderlig ut, men hadde nok vært bedre med en iskald utepils.

sovemedisin på morningen – med mindre du har jobbet nattevakt, eller liker å sove deg gjennom skole/arbeidsdagen, så vil jeg egentlig fraråde deg akkurat det. Blir ganske søvning av sovemedisiner you see.

bulimi lukte spy – Øøøh…nå ble jeg nesten litt usikker på om du vet hva bulimi er.

hvorfor bli man spiseforstyrrelser – man blir vel ikke akkurat spiseforstyrrelser. Jeg har ikke blitt en spiseforstyrrelser, men jeg har en..

halebeinet ut – vil du ta det ut mener du?

nedenom og hjem igjen snegler – prater du med sneglene eller?

gullkorn fra barnemunn svigermor: En svigermor er en pytonslange i menneskeskikkelse. (Didrik, 6 år)

nummen på innsiden av pekefinger – Nei, men på utsiden av lillefingeren. Aner ikke hva jeg har gjort da, for det er ikke den lillefingeren jeg nesten fikk kuttet av..(Dumt å putte hånda oppi påleggsskjærere. Knivbladet er skarpt)

hvordan bli kvalm med vilje – Det vet jeg! Lukt på avocado! Brekker meg av tanken..

skriker du – Vent litt, så skal jeg sjekke…. Nope, ganske stille her jeg sitter gitt.

så får det bli krig da – Kremkrig?? I’M IN! Been there, done that. Festlig.

trenger jeg krykker når jeg er kjempe svimmel og ikke greier og holde balansen – Se svar lengre opp. (Brett sammen kroppen og legg deg ned)

For spesielt interesserte, så er fotobloggen pustet støvet av, og igang igjen.

«As I see it«