Hvorfor er det så vanskelig å akseptere kroppen?

Som regel er sulting, overspising med påfølgende oppkast, overtrening osv. kun symptomer på bakenforliggende årsaker. Å prøve og endre på kroppens utseende blir på en måte sykdommens språk utad. (Dette gjelder ikke nødvendigvis for alle som sliter med en spiseforstyrrelse). Om det gir noen mening? For de som selv sliter med en spiseforstyrrelse kan nok forstå hva jeg mener her, for de som ikke sliter, kan det kanskje ikke være like enkelt å forstå. Følelser kan være fryktelig vanskelig å prate om, for når man ikke alltid helt vet hvordan man skal formidle dem, hvordan skal man da få andre til å forstå? For mange blir da, det å skade seg selv på ett eller annet vis, den «enkleste» måten å forklare på. Det blir kanskje et stille skrik om hjelp. For noen, ikke alle. Å skade seg selv på ett eller annet vis, er strategier for å få vekk følelser og vonde tanker som kan være vanskelig å holde ut, samtidig som det er vanskelig å prate om det. Skam er et stort og viktig ord her. Det holder mange vekk fra å tørre å prate om det. Selv om det i årenes løp er blitt mer fokus på spiseforstyrrelser, så er det fortsatt et godt stykke igjen til at tabuen er helt borte. Jeg husker selv hvor vanskelig det var å skulle meddele andre at jeg frivillig kastet opp. Heldigvis er jeg over det punktet, det er heller ikke det første jeg nevner, akkurat den delen, det gjør jeg kun hvis noen ikke helt vet hva bulimi innebærer. 

Sånn samfunnsutviklingen har blitt med årene, hjelper det ikke på noen som helst måte at fokuset er så kroppsrettet. Sånn eller skli bør du se ut, slik eller sånn er det eneste «eneste riktige». Heldigvis er det blitt en smule mer fokus på kvinnelige former, at det slettes ikke er forkastelig å ha noen kilo på kroppen. Kvinner skal ha former, det er helt naturlig. Samtidig vil jeg nevne at mange er naturlig tynne, uten at det betyr at de sliter med en spiseforstyrrelse. Og deres kropper er naturlige sånn de er. Vi er forskjellige, og det igjen betyr at det ikke finnes noen fasit på hva som er normalt. Men, igjen, så er det store mørketall på hvor mange som sliter med mat/kropp/vekt. Og det at samfunnet har et så stort fokus på kropp, så blir dette en triggerfaktor som gjør det vanskeligere for mange å være/bli fornøyd med kroppen sin. Meg inkludert. Nå er det ikke nødvendigvis sånn at alle blir påvirket av fokuset på kropp som samfunnet innprenter oss med, for kroppen er ofte (men ikke alltid), symbolet utad for mange (ikke alle) som sliter med en spiseforstyrrelse. Dette kan være gjeldende for alle typer spiseforstyrrelser. Anoreksi, bulimi, tvangsspising, ortoreksi (overfokus på sunnhet og trening). 

For meg startet alt dette med en diett som gikk over styr. Ikke at det nødvendigvis trenger å være den utløsende faktoren, men det var der fokuset mitt på kropp og vekt ble vekket. Jobben var å få vekten ned for hver veiing jeg skulle på (fulgte et opplegg med diett, trening, veiing, over en viss tid). Så for meg, ble kropp helt fra starten av, sammen med vekten, hovedfokuset. Jeg var, og ble med tiden, veldig opptatt av hvordan jeg så ut. Gikk vekten ned, ble jeg mer fornøyd (selv om jeg i utgangspunktet ikke var fornøyd. Fra jeg startet det opplegget altså, jeg var aldri opptatt av kropp og vekt før det), og gikk vekten opp, følte jeg meg mislykket, og dagen var ødelagt. Jeg målte (og gjør det vel tildels ennå må jeg innrømme) min egenverdi i forma av hva vekten viste meg. Jeg må samtidig si at jeg nå på langt nær veier meg så ofte som jeg gjorde før innleggelsen på Modum. Da veide jeg meg hver morgen og hver kveld, hver eneste dag. Nå kan det uker og måneder mellom hver gang, og da kun på morgenen. Jeg har tildels bedre dager når jeg ikke veier meg, selv om jeg hele tiden er bevisst kroppen og kiloene mine. Likevel føles det bedre og ikke se tallet på vekten.

Det er for meg, fryktelig vanskelig å akseptere at kroppen endrer seg i form av vektoppgang. Selv om jeg vet at jeg har former (noe som som sagt er naturlig for kvinner), så vil jeg til tider ikke ha dem, mens andre ganger er det greit nok. Som jeg såvidt nevnte i forrige innlegg, så ønsker jeg f.eks heller en rumpe med form, framfor en helt flat en. Og for å få en rumpe med former, så bør det være litt muskler der. Og muskler betyr en aldri så liten vektøkning. I hode blir det derfor helt feil, og da vil jeg ikke ha en rumpe med former. (Joda, jeg vil jo det, dette er spiseforstyrra tanker). Men det er dette med de fordømte kiloene opp som er vanskelig å akseptere. Det er formene, med kiloene, som er vanskelig å akseptere. Endringen kroppsmessig (ergo kilomessig) er vanskelig å akseptere. Mot slutten av oppholdet mitt på Modum, sa min primærkontakt til meg; «Du burde egentlig hatt et litt lengre opphold her du nå, for nå begynner du å jobbe med kroppsaksept». (Etter nye endringer på innleggelser på Modum, er det nå fastspikret at et opphold er på rundt 3 måneder, uten mulighet for forlengelse, sånn det var tidligere). Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, for mitt bilde på egen kropp var likt hele veien, helt fra før vurderingsoppholdet til utskrivelsen. Jeg hadde toppscore på skjemaet vi fylte ut opptil flere ganger (for å se på eventuelle endringer på ulike områder), altså, toppscore på hat over kroppens utseende. Men, hadde jeg kunne forlenget oppholdet (noe jeg kunne tenke meg), så hadde det kanskje kunne endret noe, i positiv retning? Jeg har vanskelig for å se for meg at det kunne ha blitt sånn, men samtidig var det jo en del andre ting som endret seg mens jeg var der, også noe jeg hadde vanskelig for å se for meg før innleggelsen. Det tyder jo på at alt er mulig, bare man får jobbet med det lenge nok. Repetisjon, repetisjon, repetisjon gjør noe med en. (Believe it or not).

Jeg føler meg fortsatt for stor i egen kropp, og har fortsatt vanskelig for å se at jeg skal kunne klare og endre oppfatning av min egen kropps utseende. At jeg en dag skal klare og akseptere kroppen min sånn den er/blir. Jeg har lett for å legge på meg (crap!! Spiseforstyrra tanke igjen…), og derfor vil kroppen min gå opp en del kilo til for å komme dit der kroppens egen trivselsvekt vil ligge. (Ikke den vekten min spiseforstyrrelse ønsker den skal være). Og den (kroppens vekt) ønsker normalt å ligge omtrentlig der den var da hele denne dritten startet. Mitt spiseforstyrra hode ønsker på langt nær å være der. Jeg var der sånn ca. ved utskrivelsen, men jeg var så misfornøyd med å være der da jeg ble skrevet ut, og ville bare ned igjen. Likevel holdt jeg meg sånn ca. der i noen måneder i etterkant. (Jeg gikk til og med opp et par kilo til da jeg trente styrke som en gud). Ikke at jeg følte meg fornøyd på noe vis, men jeg hadde en noenlunde ok rutine på maten. Jeg klarte til en viss grad å forholde meg til noe som lignet kostlisten jeg hadde ved innleggelsen (kalorimessig). Dette fordi jeg hadde repetert på dette over en periode på 3 måneder. Det gikk bedre utover oppholdet, uten at jeg skal gå så langt som å si at det var lett.

Men, tilbake til overskriften, hvorfor er det så vanskelig å akseptere kroppens utseende? Hvorfor er det så vanskelig å håndtere og akseptere at min kropp har mer kilo på seg enn andres kropper, når jeg vet at vi alle er ulike? Hvorfor er det, i mitt syke hode, så viktig å veie mindre enn det som er normalt for min kropp? Handler det om at jeg føler jeg tar for mye plass? At jeg føler jeg blir mer synlig mer flere kilo? Er det et problem å være mer synlig? Er jeg mer synlig? Er det i det hele tatt en problemstilling? Jeg vet pokker meg ikke. Jeg skulle ønske at jeg visste, at jeg hadde svarene, for da hadde det kanskje vært litt enklere å jobbe med det. Kanskje ligger det der i underbevisstheten min og ulmer, og kanskje vil det dukke fram etterhvert, men akkurat nå merker jeg ikke noe til det. Kanskje vil det skje noen endringer underveis i behandlingen med fysioterapi, der vi jobber psykomotorisk (bevissthet på kropp), og ny psykolog (som har bitt seg fast i dette med kroppsaksept etter de to timene jeg har hatt så langt). Jeg hadde min andre time med han på fredag, og temaet var mye kropp. Jeg svarer etter beste evner når vi prater, men den dagen jeg får spørsmål om hvorfor det er vanskelig å akseptere kroppen (noe jeg innbiller meg at jeg kan få), så er det godt mulig at jeg blir svar skyldig. 

 

559690_10151782598175129_200764705_n

 

Vanskelig kropp å akseptere…

19 thoughts on “Hvorfor er det så vanskelig å akseptere kroppen?

  1. Føler at jeg på mitt eget vis vet akkurat hva du mener… Jeg syns det er kjempevanskelig å akseptere at også kroppen må forandre seg, ikke bare tankemønstre og atferd. Det er en lei knute å løsne…. Kanskje vi nøster på den uten at vi merker det, og at det er mange tråder inn, så ingen egentlig blir feil å begynne med. Vi vet bare ikke at vi kommer til målet før vi er der?
    Det høres spennende ut med psykomotorisk fysioterapi. Håper du vil dele mer hvordan det er. Du jobber virkelig hardt! Jeg ønsker deg alt godt. Du skriver så bra og det er både vondt å lese og lett å kjenne seg igjen. Takk som setter ord på ting jeg skulle ønske jeg selv kunne formidlet.

    • Jeg håper jeg kan kjenne på, og legge merke til endringene underveis. Tror ikke det er sånn at man plutselig en dag er der. Men jeg håper vi kommer oss dit🙂 Tusen takk🙂

      • Hei,
        Nei – jeg tror vel heller ikke at løsningen bare plutselig dukker opp🙂 Hadde vært ok, noen ganger😉. Jeg håper nøstingen og det harde arbeidet man legger i vil hjelpe. Det jeg syns er vanskelig er å se hva som hjelper for å komme i riktig retning. Det gir seg liksom ikke helt før jeg har beveget meg et stykkke. Jeg håper du kommer deg dit du vil, og selv takk:-) Varme tanker.

      • Nøsting hjelper som regel, på en eller annen måte. En dag kommer vi sikkert i mål. Får hvertfall håpe det🙂

  2. Jeg har ikke noe svar på innlegget dit, utenom at du belyser noen veldige viktige områder, som det sykelige kroppsfokuset i media er.
    Jeg håper du kommer dit hvor du klarer å akseptere din egen kropp.

  3. Utrolig bra og viktig innlegg som får frem mye om dette med spiseforstyrrelse, både hvorfor det kan oppstå og det å ikke akseptere sin egen kropp. Kjenner meg veldig igjen i dette, klarer ikke å akseptere meg og min kropp, det er skikkelig utfordrende. Håper du klarer å akseptere din kropp etterhvert, og at du finner de svarene du søker❤❤❤

  4. Du stiller gode (vanskelige) spørsmål, og jeg skulle ønske jeg hadde svarene.

    Jeg tenker så ofte på deg, Laila, og håper at du tar vare på deg selv. Håper OGSÅ at du på sikt vil akseptere kroppen din.❤ Flott, reflektert og rørende innlegg, as always. God klem fra meg

  5. Du skriver like bra hver gang du slenger inn noen ord her🙂 Ble egentlig veldig glad du skrev noe om dette, har (faktisk) lett etter blogginnlegg som er skrevet om dette temaet, er selv i en bli-frisk-prosess fra spiseforstyrrelsen og det innebærer jo å se og akseptere vektoppgang. Det er F*** ikke lett!!! Håper du vil skrive mer om dette, det hjelper mye å lese om folk i samme situasjon. Jeg synes det er kjempevanskelig å bli frisk alene, (i spiseforstyrrelsens øyne er frisk d samme som å bli feit) selv om jeg vet d ikke er reellt. Derfor er det så fint å kunne dele erfaringer med noen som er i bli-frisk-prosessen. Det skulle egentlig ha vært startet en støttegruppe oss som er i denne situasjonen, en gruppe som ikke fokuserer på spiseforstyrrelsens manipulerende og hemmende funksjon, men som fokuserer utelukkende på fordeler ved å ha en fysisk velfungerende kropp og aksept for formene våre.. Er ikke sikkert det hadde vært noe for alle, men for meg hadde det vært lettere å «bli frisk sammen med noen».

  6. Reblogged this on The Nemesis of Eloquence and commented:
    Jeg tror nok alle de som følger min blogg følger Lailas også. Og hvis ikke har dere gått glipp av mye! Laila har en fantastisk evne til å få frem viktige ting på en slik måte at folk kan forstå og henge med selv om de ikke har stått i det, og om man har stått i det må man bare nikke og tenke «ja, dette er akkurat sånn det er, jeg har bare aldri tenkt på det slik før!». Også er hun ei herlig dame!

  7. For meg som også sliter med bulimi, er dette veldig gjenkjennelig. Du formulerer det også veldig godt! Dette med at hvor man enn vender seg, er det et ekstremt kroppsfokus (iallfall føles det sånn når en er spiseforstyrra) gjør at veien til et friskere liv blir vanskeligere. Nettopp fordi det virker som om «alle andre» er på en eller annen diett eller trener som duracellkaniner.
    Bra innlegg! Og lykke til med ny behandler:)

  8. Hei! Takk for et godt innlegg. Det er veldig gjenkjennbart at samfunnet idag legger opp til å skape usikkerhet og dårlig selvbilde i forhold til egen kropp. Synd at det skal være sånn. Og så skriver du godt om spiseforstyrrelser og skam. Enig i at det ennå er mye tabu rundt spiseforstyrrelser, men slike innlegg som dette bidrar til å skape bedre forståelse for hva det «egentlig» handler om!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s