2 år..

Jeg burde vært i senge for lengst. Natteravn som jeg er, så sitter jeg her foran pc’n og klokken er litt over halv fire på natten. Jeg skal opp om ikke så mange timer, så burde jo seriøst fått meg litt søvn, men det hjelper ikke stort å bare ligger der og vri seg heller, når søvnen nekter å komme. Hjelper heller ikke å ligge og høre på at typen snorker..Så da tenkte jeg å slå til med enda et innlegg her, så kort tid etter det forrige. Jaggu meg lenge siden jeg har blogget så tett. Men jeg har jo tross alt et forhold jeg heller prioriterer.

Men nå fikk jeg lyst til å blogge litt igjen. Dra litt tilbake i tid, for for 2 år siden, på denne tiden, var jeg på Modum. 2 år!! Det er helt sykt å tenke på at det er så lang tid siden jeg ble innlagt. Jeg har jo vært tilbake på to ettervern etter selve utskrivelsen i januar i fjor, så sånn sett er det jo ikke sååå lenge siden jeg var der, og det gjør at det føles enda merkeligere at det faktisk har gått to år. Men høsten vil nok, i noen år til kanskje, nå minne meg om Modum. Jeg satt og kikket gjennom noen bilder her tidligere i natt, fra blant annet Modum. Fine minner, med fine folk og et nydelig sted. Jeg savner stedet og menneskene, men ikke så mye selve opplegget. Nå får jeg nesten noia av tanken på å skulle legges inn på nytt der, men nå er jo situasjonen annerledes også, med tanke på at jeg er samboer. Kunne ikke tenke meg 3 måneder uten han nå. Men kunne godt ha tatt en tur dit, for jeg savner virkelig omgivelsene, stemningen, roen.

Jeg satt nylig og leste et par innlegg fra disse dagene for 2 år siden. Dag 5 og dag 6. (9. og 10.oktober). To kriminelt vanskelige dager som jeg husker veldig godt uten at jeg må lese om dem for å friske opp. Dag 5, og jeg hadde etter å ha kommet meg gjennom den dagen, klart min første målsetting, som var å klare å slå rekorden min på 4 oppkastfrie dager i strekk. Det hadde jeg ikke klart på over 1.5 år i forkant. Men det hadde sin pris å komme seg gjennom den dag. Jeg hadde mitt første sammenbrudd. Jeg holdt på å gå opp i limingen, jeg var så inni helvete urolig og rastløs, og uansett hva jeg gjorde for å distrahere meg selv, få tankene over på noe annet, gjøre noe for å forbedre situasjonen, så gikk det bare ikke. Jeg travet rastløs fram og tilbake i korridorene, gikk ned til biblioteket, fant en bok, satte meg, og leste 4 setninger, uten at jeg fikk med meg det som stod. Jeg prøvde på nytt igjen, men ikke faen. Jeg klarte ikke sitte rolig. Jeg gikk opp igjen, laget meg en kopp kaffe, gikk for å sette meg ned. Satt i et par minutter, der jeg makket i ulike stillinger, før jeg ga opp. Jeg helte ut kaffen igjen, uten at jeg hadde tatt en eneste sup. Jeg skalv og ristet, måtte støtte meg til en stol på kjøkkenet for jeg trodde jeg skulle ramle sammen. Jeg laget en ny kopp, travet fram og tilbake, og gikk til slutt og satte meg i sofaen der jeg noen minutter tidligere hadde prøvd å finne roen. Jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle gjøre for at det skulle bli bedre, og tårene bare trillet i ren fortvilelse. Jeg møtte da for første gang to av de fineste miljøvaktene der, og de satte seg ned for å prate med meg. Siden jeg ikke kjente dem, så føltes det bare så utrolig kleint og vanskelig, men de var jo så fine. Og jeg fikk mitt første møte med mindfulness. «Pust. Pust heeeelt ned i magen. Konsentrer deg fullt og helt om pusten. Vær her og nå. Bla bla bla..». Nei, det funket ikke. For jeg har alltid hatt en tendens til å puste fra brystet og opp, aldri fra helt ned i magen. Det hjalp vel egentlig ikke så mye å prate med dem sånn sett, men det var hvertfall kveldsmat like etterpå (ikke at det hjalp heller), så jeg satt i det minste sammen med de andre jentene. En forferdelig dag, og i tillegg var det selvsagt søndag, og ingen av behandlerne var på jobb.

Dagen etter var vel den verste dagen. Mandag, og den aller første veiingen. Jeg hadde da spist 4 måltider daglig siden jeg kom (foruten den aller første dagen, da vår første måltid var lunsjen). Magen var stappfull av mat, uten at den hadde kvittet seg med så mye. Systemet hadde vært fucka opp i så mange år, og nå som den fikk jevnlig påfyll, som den ikke var vandt med, så stoppet det helt opp. «Helt vanlig» fikk jeg høre. Å gå 3-4 dager uten å kunne gå skikkelig på do (bommelom), så føles hvert eneste måltid som et helvete. Jeg gikk mett fra det ene måltidet til det andre, og da kan du bare forestille deg hvordan det føles når ingenting kommer ut. («Det går seg til» sa de. Jæææædda…når da????). Jeg kjente jo allerede etter første dag med fulle måltider at vekten hadde gått opp. Jeg så det, og jeg kjente det. Klærne ble merkbart strammere på 1-2-3. Ja, over natten. Jeg prøvde å bruke fornuften (skjønt det var jo ikke så mye av den tilstede på den tiden), og tenkte at det var naturlig at jeg ville gå opp når kroppen ikke var vandt med å få så mye mat. Og jeg forberedte meg mentalt på at jeg hadde gått opp maks 4 kilo. Det føltes jo som 10, men bare for ikke å overdrive, så la jeg det på 4. Bare sånn for å ha litt å gå på. Håpet jo selvsagt at det ikke var mer enn et par kilo. At vi skulle veies først etter lunsjen, gjorde selvsagt ikke saken bedre. 2 måltider + drikke i magen, med klær på???? Det blir jo ingen reel vekt av det!!!! Samtidig som jeg visste akkurat det, så forsvant den tanken da jeg måtte gå på vekten. 6.5 kilo opp på 5 dager. Jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Det var som å få en knyttneve i magen. Jeg var så sint at jeg trodde jeg skulle sprekke (det føltes bokstavelig talt sånn ut også). Jeg ville bare bryte oppholdet der og da og reise hjem, for å gå ned de kiloene igjen. Jeg trodde ikke jeg skulle holde det ut. På 5 dager hadde jeg gått fra å være «grei nok» vektmessig (ikke greit i det hele tatt fortalte spiseforstyrrelsen meg, til tross for at jeg var undervektig), til å bli smellfeit. Så fort. Og jeg skulle være der i 3 måneder. Jeg så verden falle i grus.

Det var to fæle dager å gå gjennom, men jeg overlevde jo, selv om det føltes som jeg ikke skulle gjøre det. Jeg gråt mine bitre tårer mang en dag, men bet samtidig sammen tennene og kjempet videre. Jeg gråt innvendig hver eneste dag, fordi kroppen forandret seg, jeg gråt åpenlyst mange dager, under måltider, og omtrentlig hver eneste mandag da vi hadde ny veiing. Opp opp opp. Det stoppet aldri. Jeg kan ikke helt si hva det var som likevel drev meg til å stå på videre, det var nok en blanding av ulike ting. Jeg ville vise at jeg faktisk jobbet mot spiseforstyrrelsen, som jeg skrev under på kontrakten at jeg skulle. Jeg ville ikke skuffe de andre, og jeg ville klare å nå alle målsettingene jeg satte meg, koste hva det koste ville. Og det kostet. Det kostet faen meg svindyrt. Men jeg stod på. Hver mandag og hver fredag satte vi oss nye målsettinger for uken, og helgene. Hver eneste gang gjennom hele oppholdet, satte jeg meg som mål å fortsette å klare å være oppkastfri. Hver eneste dag ble derfor en ny rekord for meg. Jeg ordnet meg med en kalender der jeg for hver dag jeg kom meg gjennom oppkastfri, klistret på et klistremerke. Bare for å få det «Svart på hvitt» hva jeg faktisk hadde klart. Jeg følte meg verre og verre for hver eneste uke som gikk, fordi kroppen forandret seg, så der og da klarte jeg ikke føle noen stolthet over det jeg hadde fått til. Noe primærkontakten min klarte å minne meg på, få meg til å innse. «Se på kalenderen din, ser hvor mange dager du har klart. Det er fantastisk. Jeg har jobbet her i nesten 30 år, og aldri sett noen jobbe så hardt som du». De ordene gjorde noe med meg, i forma av at de satte seg fast i hodet mitt. At hun ga meg et så stort kompliment og skrøt av den harde jobben jeg gjorde, for hun visste hva det kostet. Hun hadde sett det så mange ganger før. Likevel klarte jeg ikke å kjenne på stolthet selv. Til tross for at det var mange beinharde dager (spesielt mandagene), og jeg ved et par anledninger stod bøyd over doskåla for å kaste opp, så holdt det i 84 dager før jeg hadde en sprekk. Det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klare å gjennomføre. Aldri i verden. Men det beviser jo bare at det faktisk er mulig.

Det var trist å skrives ut derifra, for selv om det var tøft, så var det så mye fint som veide opp for det. Det var trygt og godt å være der. Innimellom ønsker jeg meg tilbake, men samtidig orker jeg ikke tanken på å gå gjennom det samme igjen, + at jeg som sagt ikke kunne tenkt meg å være borte fra kjæresten så lenge. Jeg vet selvsagt at det hadde vært bra for det lange løp, for framtiden, likevel er ikke det noe jeg ønsker nå. Jeg hadde et fint og nyttig opphold, og burde nok sånn egentlig (sånn fornuftig sett) hatt et opphold til, for repetisjon og oppfriskning hjelper alltid. Men nå er jeg i en litt annen fase på enkelte områder, så jeg får bare se hva behandlingen jeg har nå fører meg. Jeg sitter uansett igjen med mange erfaringer etter oppholdet, jeg har tross alt ikke glemt alt, selv om spiseforstyrrelsen igjen har et sterkt grep om meg. Jeg får bare fortsette meg å minne meg på følgende:

* Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid.

* Små skritt. En dag av gangen.

Hvorfor er det så vanskelig å akseptere kroppen?

Som regel er sulting, overspising med påfølgende oppkast, overtrening osv. kun symptomer på bakenforliggende årsaker. Å prøve og endre på kroppens utseende blir på en måte sykdommens språk utad. (Dette gjelder ikke nødvendigvis for alle som sliter med en spiseforstyrrelse). Om det gir noen mening? For de som selv sliter med en spiseforstyrrelse kan nok forstå hva jeg mener her, for de som ikke sliter, kan det kanskje ikke være like enkelt å forstå. Følelser kan være fryktelig vanskelig å prate om, for når man ikke alltid helt vet hvordan man skal formidle dem, hvordan skal man da få andre til å forstå? For mange blir da, det å skade seg selv på ett eller annet vis, den «enkleste» måten å forklare på. Det blir kanskje et stille skrik om hjelp. For noen, ikke alle. Å skade seg selv på ett eller annet vis, er strategier for å få vekk følelser og vonde tanker som kan være vanskelig å holde ut, samtidig som det er vanskelig å prate om det. Skam er et stort og viktig ord her. Det holder mange vekk fra å tørre å prate om det. Selv om det i årenes løp er blitt mer fokus på spiseforstyrrelser, så er det fortsatt et godt stykke igjen til at tabuen er helt borte. Jeg husker selv hvor vanskelig det var å skulle meddele andre at jeg frivillig kastet opp. Heldigvis er jeg over det punktet, det er heller ikke det første jeg nevner, akkurat den delen, det gjør jeg kun hvis noen ikke helt vet hva bulimi innebærer. 

Sånn samfunnsutviklingen har blitt med årene, hjelper det ikke på noen som helst måte at fokuset er så kroppsrettet. Sånn eller skli bør du se ut, slik eller sånn er det eneste «eneste riktige». Heldigvis er det blitt en smule mer fokus på kvinnelige former, at det slettes ikke er forkastelig å ha noen kilo på kroppen. Kvinner skal ha former, det er helt naturlig. Samtidig vil jeg nevne at mange er naturlig tynne, uten at det betyr at de sliter med en spiseforstyrrelse. Og deres kropper er naturlige sånn de er. Vi er forskjellige, og det igjen betyr at det ikke finnes noen fasit på hva som er normalt. Men, igjen, så er det store mørketall på hvor mange som sliter med mat/kropp/vekt. Og det at samfunnet har et så stort fokus på kropp, så blir dette en triggerfaktor som gjør det vanskeligere for mange å være/bli fornøyd med kroppen sin. Meg inkludert. Nå er det ikke nødvendigvis sånn at alle blir påvirket av fokuset på kropp som samfunnet innprenter oss med, for kroppen er ofte (men ikke alltid), symbolet utad for mange (ikke alle) som sliter med en spiseforstyrrelse. Dette kan være gjeldende for alle typer spiseforstyrrelser. Anoreksi, bulimi, tvangsspising, ortoreksi (overfokus på sunnhet og trening). 

For meg startet alt dette med en diett som gikk over styr. Ikke at det nødvendigvis trenger å være den utløsende faktoren, men det var der fokuset mitt på kropp og vekt ble vekket. Jobben var å få vekten ned for hver veiing jeg skulle på (fulgte et opplegg med diett, trening, veiing, over en viss tid). Så for meg, ble kropp helt fra starten av, sammen med vekten, hovedfokuset. Jeg var, og ble med tiden, veldig opptatt av hvordan jeg så ut. Gikk vekten ned, ble jeg mer fornøyd (selv om jeg i utgangspunktet ikke var fornøyd. Fra jeg startet det opplegget altså, jeg var aldri opptatt av kropp og vekt før det), og gikk vekten opp, følte jeg meg mislykket, og dagen var ødelagt. Jeg målte (og gjør det vel tildels ennå må jeg innrømme) min egenverdi i forma av hva vekten viste meg. Jeg må samtidig si at jeg nå på langt nær veier meg så ofte som jeg gjorde før innleggelsen på Modum. Da veide jeg meg hver morgen og hver kveld, hver eneste dag. Nå kan det uker og måneder mellom hver gang, og da kun på morgenen. Jeg har tildels bedre dager når jeg ikke veier meg, selv om jeg hele tiden er bevisst kroppen og kiloene mine. Likevel føles det bedre og ikke se tallet på vekten.

Det er for meg, fryktelig vanskelig å akseptere at kroppen endrer seg i form av vektoppgang. Selv om jeg vet at jeg har former (noe som som sagt er naturlig for kvinner), så vil jeg til tider ikke ha dem, mens andre ganger er det greit nok. Som jeg såvidt nevnte i forrige innlegg, så ønsker jeg f.eks heller en rumpe med form, framfor en helt flat en. Og for å få en rumpe med former, så bør det være litt muskler der. Og muskler betyr en aldri så liten vektøkning. I hode blir det derfor helt feil, og da vil jeg ikke ha en rumpe med former. (Joda, jeg vil jo det, dette er spiseforstyrra tanker). Men det er dette med de fordømte kiloene opp som er vanskelig å akseptere. Det er formene, med kiloene, som er vanskelig å akseptere. Endringen kroppsmessig (ergo kilomessig) er vanskelig å akseptere. Mot slutten av oppholdet mitt på Modum, sa min primærkontakt til meg; «Du burde egentlig hatt et litt lengre opphold her du nå, for nå begynner du å jobbe med kroppsaksept». (Etter nye endringer på innleggelser på Modum, er det nå fastspikret at et opphold er på rundt 3 måneder, uten mulighet for forlengelse, sånn det var tidligere). Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, for mitt bilde på egen kropp var likt hele veien, helt fra før vurderingsoppholdet til utskrivelsen. Jeg hadde toppscore på skjemaet vi fylte ut opptil flere ganger (for å se på eventuelle endringer på ulike områder), altså, toppscore på hat over kroppens utseende. Men, hadde jeg kunne forlenget oppholdet (noe jeg kunne tenke meg), så hadde det kanskje kunne endret noe, i positiv retning? Jeg har vanskelig for å se for meg at det kunne ha blitt sånn, men samtidig var det jo en del andre ting som endret seg mens jeg var der, også noe jeg hadde vanskelig for å se for meg før innleggelsen. Det tyder jo på at alt er mulig, bare man får jobbet med det lenge nok. Repetisjon, repetisjon, repetisjon gjør noe med en. (Believe it or not).

Jeg føler meg fortsatt for stor i egen kropp, og har fortsatt vanskelig for å se at jeg skal kunne klare og endre oppfatning av min egen kropps utseende. At jeg en dag skal klare og akseptere kroppen min sånn den er/blir. Jeg har lett for å legge på meg (crap!! Spiseforstyrra tanke igjen…), og derfor vil kroppen min gå opp en del kilo til for å komme dit der kroppens egen trivselsvekt vil ligge. (Ikke den vekten min spiseforstyrrelse ønsker den skal være). Og den (kroppens vekt) ønsker normalt å ligge omtrentlig der den var da hele denne dritten startet. Mitt spiseforstyrra hode ønsker på langt nær å være der. Jeg var der sånn ca. ved utskrivelsen, men jeg var så misfornøyd med å være der da jeg ble skrevet ut, og ville bare ned igjen. Likevel holdt jeg meg sånn ca. der i noen måneder i etterkant. (Jeg gikk til og med opp et par kilo til da jeg trente styrke som en gud). Ikke at jeg følte meg fornøyd på noe vis, men jeg hadde en noenlunde ok rutine på maten. Jeg klarte til en viss grad å forholde meg til noe som lignet kostlisten jeg hadde ved innleggelsen (kalorimessig). Dette fordi jeg hadde repetert på dette over en periode på 3 måneder. Det gikk bedre utover oppholdet, uten at jeg skal gå så langt som å si at det var lett.

Men, tilbake til overskriften, hvorfor er det så vanskelig å akseptere kroppens utseende? Hvorfor er det så vanskelig å håndtere og akseptere at min kropp har mer kilo på seg enn andres kropper, når jeg vet at vi alle er ulike? Hvorfor er det, i mitt syke hode, så viktig å veie mindre enn det som er normalt for min kropp? Handler det om at jeg føler jeg tar for mye plass? At jeg føler jeg blir mer synlig mer flere kilo? Er det et problem å være mer synlig? Er jeg mer synlig? Er det i det hele tatt en problemstilling? Jeg vet pokker meg ikke. Jeg skulle ønske at jeg visste, at jeg hadde svarene, for da hadde det kanskje vært litt enklere å jobbe med det. Kanskje ligger det der i underbevisstheten min og ulmer, og kanskje vil det dukke fram etterhvert, men akkurat nå merker jeg ikke noe til det. Kanskje vil det skje noen endringer underveis i behandlingen med fysioterapi, der vi jobber psykomotorisk (bevissthet på kropp), og ny psykolog (som har bitt seg fast i dette med kroppsaksept etter de to timene jeg har hatt så langt). Jeg hadde min andre time med han på fredag, og temaet var mye kropp. Jeg svarer etter beste evner når vi prater, men den dagen jeg får spørsmål om hvorfor det er vanskelig å akseptere kroppen (noe jeg innbiller meg at jeg kan få), så er det godt mulig at jeg blir svar skyldig. 

 

 

Vanskelig kropp å akseptere…

Here we go again.

Jeg er ikke av dem som verken har vært lengst i behandling, eller prøvd utallige metoder. Likevel har jeg prøvd en del. Jeg har vært i gruppeterapi, hatt timer med psykiatrisk sykepleier, psykologspesialist, et opphold på Modum, og timer med ernæringsfysiolog. Jeg har, til tross for tilbakeskritt, hatt framgang i årene i med behandling, selv om det ikke alltid er like lett å se det. Men jeg er helt klart på et annet stadie nå, på visse områder, enn jeg var for noen få år siden. Jeg har mer selvinnsikt, jeg har åpnet for det hemmeligste, jeg har utfordret meg (og mestret), prøvd og feilet, ramlet og reist meg. Jeg har kuttet medisiner, og enkelte mennesker. Alt for å bedre situasjoner. Flere symptomer er borte, og vil (bank i bordet) forhåpentligvis aldri dukke opp igjen. Så selv om det ikke føles som at jeg har kommet så veldig langt, så er det betydelig framgang/bedring. (Fornuften klarer å se dette).

Nå er jeg såvidt i gang med psykomotorisk behandling, og i går hadde jeg min aller første time med privat psykolog. Denne gangen er det en mann igjen, en som jeg kan like. Han har det beste og mest behagelige kontoret jeg noen gang har vært hos med tanke på behandling. Der er det bare å velge om man vil slenge seg på en sofa, eller lene seg godt tilbake i en skinnsofa. Det er et stort og mykt teppe på gulvet, så skoene må av, og beina kan dermed slenges oppi i stolen. Jeg ble tilbydd kaffe, og tonen var veldig fin, til tross for at temaet selvsagt er sykdom, og det er jo ikke alltid like hyggelig. han hadde (heldigvis?) fått tilsendt en bunke papirer, både fra lege, siste behandler, og epikrisen fra Modum. Så han fikk et innblikk i det mest vesentlige. (Jeg fikk lese det som var blitt tilsendt..). Likevel ville han jo ha mine egne ord. Jeg satt der i 2 timer og liret ut av meg, og svarte på spørsmål, så jeg fikk fortalt det en god del. Vi pratet om spiseforstyrrelsen, så traumet ble ikke tatt opp, men det kommer nok. Han var veldig lett å prate med, og han spurte en del spørsmål om spiseforstyrrelsen, for han vet jo ikke alt om hvordan det fungerer. Han er en type som kommer med noen vittigheter, sikkert for å uskadeliggjøre litt av praten, noe som er helt fint for meg, for jeg har selvironi og galgenhumor, så jeg kan fint spøke om sykdommen også. Noe jeg sa til han at går helt fint, sånn at han ikke trenger å trå så varsomt hele veien. Det er godt å kunne le litt av det også, for visse episoder er jo tragikomiske.

Jeg fikk melding fra han på mandag, om at jeg hadde fått time i går, så det gikk rimelig fort sånn sett. I dagene i mellom, så har jeg gått og lurt på hva pokker jeg skal svare når han spurte om hva jeg trenger i behandlingen. Jeg skjønte jo at jeg kom til å få det spørsmålet. Spiseforstyrrelsen er veldig tilstede nå, og dermed er også ambivalensen stor. Jeg har lenge nå vært møkk lei alt av behandling, og har syntes det har vært godt med store deler behandlingsfri, og dermed også vært usikker på hav jeg trenger og vil. Jeg sa dette til han, men selv om jeg er lei, så vet jeg jo også at jeg trenger det, for jeg er helt fastlås når det kommer til å få til dette helt alene. (Vet at det er jeg som må gjøre jobben altså). Han sa at det er helt opp til meg om jeg ønsker at vi skal fortsette. Jeg trengte ikke svare der og da, men kunne ta betenkningstid og finne ut av det. Jeg vurderte om jeg skulle gjøre det, men bestemte meg for at det er lurt å bare hoppe i det, prøve det og se hvordan dette vil fungere for meg, jeg har jo ingenting å tape på det. Fungerer det ikke, så er det ikke verre enn at jeg kan avslutte det. Nå liker jeg også behandlingen jeg får hos fysioterapeuten, der vi jobber mye med kroppen, det å kunne øve på å være i kroppen, framfor å se på den som et fælt objekt. Kroppsbevissthet med andre ord. Dermed står jeg nå med to litt ulike typer behandling, som matcher hverandre. Fysioterapeuten fungerer også fint som en «pratebehandler», for hun kunne like gjerne ha vært en typ psykolog, for hun gir meg ganske mye like tilbakemeldinger som en behandler har gjort. Så dette her må jo bare bli bra? Jeg har ny time med psykologen igjen neste uke. Jeg kunne selv velge hvor ofte jeg ville ha timer. Dessuten setter han opp litt tid, sånn at det ikke blir stress og vi må avslutte midt i et tema f.eks. Han liker å ha god tid i timene sa han. Jeg er positiv, til dem begge to, og det er godt å gå ut fra timene med gode opplevelser.

Som jeg såvidt nevnte over her, så er det vanskelig med maten for tiden, jeg har problemer med å bryte destruktive mønster (overspising og oppkast), men kanskje kan det gå seg til igjen etterhvert nå som behandlingen kommer skikkelig i gang. Jeg fikk med meg undersøkelse hjem fra psykologen i går, en sånn personlighets test, for å se hvordan det står til. Jeg har tatt det før, for noen år siden, og kan selv se, ut i fra spørsmålene, at situasjonen hvertfall ikke er helt lik. Likevel blir det jo spennende å se resultatene av den. Vi snakket såvidt om et par ting vi kan jobbe med, men det lå litt humor i det også. Vi snakket om kropp, dvs, jeg snakket om kropp, og at jeg har vanskelig for å akseptere kroppen, spesielt når vekten går opp, og jeg allerede misliker den når vekten er lavere. (Har altså gått opp noen kilo etter at jeg kom inn i et forhold igjen). Jeg sa at jeg vet at det ikke er bra å være undervektig, når kroppen min i utgangspunktet ikke har en lav trivselsvekt (der kroppen altså normalt vil ligge, ikke hodet mitt). Så fornuften vil ha en sunn og sterk kropp, der jeg ønsker å en stram kropp, gjerne med litt muskler. Samtidig er det jo sånn at med muskler, så øker også vekten (sånn er det for meg hvertfall). Dermed blir ufornuften kokko. Mer vekt= uakseptabelt. Dermed vil jeg ikke ha muskler likevel. Han spurte da om jeg f.eks synes det er fint å ha flat og formløs rumpe (som nevnt, jeg kan spøke om kropp og syke tanker, så jeg ble ikke akkurat satt ut av spørsmålet). Jeg sa at jeg ikke synes det er fint, og at jeg gjerne vil ha rumpe (nå er det jo ikke sånn at den blir borte da..), men da må jeg jo trene for å få litt muskler der. Vil ha rumpe, men muskler? Hjelpes..han måtte le litt. Ser nesten for meg at vi skal jobbe med rumpa mi da, haha. Ikke at jeg skal trene styrke der da, høhø. Blir vel kanskje å jobbe litt med kroppsaksept der også? Jeg vet ikke. Time will show. Dette kan jo bli gøy…øøøhh høhø.

Ellers? Joda, kjærligheten blomstrer så fint så fint. Vi er jo samboere, og selv om det har gått fort i svingene her (vi har jo kun vært sammen i 5 måneder), så går det veldig bra. Leiligheten min er ikke den aller største, men jeg føler ikke på noen måte at vi tråkker oppi hverandre, eller går hverandre på nervene. Alt i dette forholdet føles bare så utrolig riktig. Det er det første forholdet jeg har vært i der jeg føler stabilitet og ro. Jeg har ikke dette jaget i meg der jeg føler at det må finnes noe annet og bedre der ute. Det er ikke skjæringer, store misforståelser og rot og kav i dette forholdet. Vi har selvsagt noen krangler vi også, det er jo helt normalt, med det er ofte bagateller som vi får ordnet opp i. Dessuten har jeg, mye på grunn av psykdom, mine utblåsninger og irritasjonsmomenter til tider, men kan hvertfall si det som det er. Jeg føler en del på at jeg er den store stygge ulven innimellom, som reagerer som jeg gjør, men jeg kan ikke noe for at følelsene dukker opp, så da sier jeg det. De går over etterhvert uansett, og det er noe jeg må jobbe med. Men vi har det bra sammen, og forteller hverandre flere ganger daglig hvor glad vi er i hverandre. Det er med på å forsterke forholdet, og vedlikeholde forelskelsen og alt det fine. Det er veldig viktig. Dette er en gutt jeg vil dele livet mitt med.

Yes, det er det jeg kommer på i farten, eller som jeg tid til å skrive akkurat nå, for vi skal strax avgårde på en kjøretur til Ålesund, før vi tar helg helt. Så da får jeg ønske dere en god helg også.

Its been a while.

Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg skal komme med en liten update herifra, uten at det har blitt noe av (obviously..). Har begynt å tenke noen ord i hodet, og så bare…neeeei, ooorker ikke likevel. Føler liksom ikke at jeg har så mye nytt å komme med, skjønt det har jo skjedd mye siden sist. Jeg tenker at det kanskje ikke har noe nytteverdi her inne, men for meg personlig betyr det alt. Selv om det er 1.5 måned siden jeg skrev sist, så er det folk innom bloggen og leser. Så da tenkte jeg at jeg kanskje skulle skrive noen ord likevel da, sånn at det kan være noe nytt når folk tar turen innom liksom. So, whats been up? Jo..jeg har blitt samboer igjen. For de som har fulgt med her inne, så fikk dere kanskje med dere at det gikk rimelig fort i svingene når det kom til dette forholdet. Vi hadde kjent hverandre sånn ca. 1 måned før vi ble sammen, men begynte liksom ikke å henge skikkelig sammen før etter noen uker, og vips vaps så var vi sammen etter noen fine turer og magiske stunder sammen. Han har vært her fra dag en, hos meg altså. Og her blir han. (Slipper han ikke nå, for å si det sånn). På søndag som kommer nå, har vi vært sammen i hele…hold dere fast…4 måneder. Aiaiaiai. Og jeg har vært like forelsket hele veien. Jeg har det så bra sammen med han. Og familien hans…ååååååh, de er så fiiiiiine alle sammen.

Jeg har et vikariat i en jobb jeg trives veldig godt i, men det er litt usikkert på hvordan det blir framover, av ulike årsaker, så får bare se hvordan det blir. Jeg trives hvertfall veldig godt.

Ellers…torsdag skal vi endelig få kommet litt i gang med IKS-gruppen vår. Vi skal hvertfall ha et møte, og se hva vi kommer fram til der. Vi har fått en forespørsel som jeg synes høres spennende ut, så får se hva vi kommer fram til angående det. Mandag neste uke har jeg endelig fått time hos fysioterapeut. Det tok bare en ren evighet, men nå skal jeg hvertfall nedover og høre hva de mener og tror kan være lurt. Om det i det hele tatt er hensiktsmessig med noe behandling der. Jeg må riktignok ordne meg en ny legetime før timen, for de vil ha en nyere henvisning, siden den jeg har er ett år gammel…så skal bestille time til lege om et par dager. Neste tirsdag har jeg min aller siste time med nåværende behandler. Hun blir borte fra jobb i en del måneder framover, så da fant vi ut at det beste da er å henvise meg til privat psykolog. Dette ble gjort for noen måneder siden, men ikke hørt noe enda. Det stresser meg ikke, for jeg er lei av behandling (og har lyst til å ha en tilværelse uten), men vet samtidig at det kanskje ikke er så smart å kutte ut all behandling. Så jeg nyter heller tiden jeg har uten. Det er en god stund siden jeg har hatt time nå, for behandleren min har hatt sommerferie. Helt greit.

Såå, hvordan går det da med spiseforstyrrelsen? Jo..nei..det går, på et vis. Det går ikke glimrende, det går ikke kjempebra, men..greit? Jeg tryner ofte, det er sjeldent det går dager der oppkast ikke er inne i bildet, men likevel føler jeg at det går..greit? Jeg spiser flere måltider om dagen, så jeg får i meg mat. Riktignok er jeg redd for en del typer mat, så det går mye i salater med ulike typer proteinkilder, cottage cheese blandet med yoghurt og frukt. Men, innimellom blir det også litt andre ting. Jeg kan (svært sjeldent må sies) spise litt pizza, og det har vært grillmat. Jeg har også nå hele tiden brød liggende (typ veldig mørkt brød med mye fiber. Sånn som holder seg vel og lenge). Jeg spiser det ikke daglig, men flere ganger i uken. På den måten får jeg også i meg litt pålegg. Jeg bruker ikke smør, men majones, så jeg er ikke så ekstrem som jeg en gang var. Vekten har gått opp noe etter at jeg fikk kjæreste, men selv om det freaker meg litt ut, så er det ikke sånn at jeg gjør alt jeg kan for å få vekten ned igjen. Jeg er fortsatt medlem på treningssenteret, men nå går det en ren evighet mellom hver gang jeg er der. Jeg foretrekker heller kvalitetstid med Mr.Right. Vi farter en del rundt, og går litt turer, så jeg er ikke stillestående i det minste. Jeg sykler også ofte til jobb, og går en god del i jobben. Så jeg får beveget meg litt likevel. Jeg kan vel gå så langt som til å si at jeg klarer å være litt mer avslappet i forhold til kropp/vekt. Men det må også sies at det ikke er like avslappende når/om vekten går mer opp..

Å være mett er fortsatt veldig vanskelig, selv om det er salat med ett eller annet i. Jeg prøver da så godt jeg kan og roe ned kranglingen oppi hodet mitt. Som regel går det greit, fordi vi som oftes finner på noe etterpå, men innimellom går det også bokstavelig talt i do. Jeg klarer også å unne meg diverse, uten at det tar livet av meg (ikke at jeg tror det vil gjøre det uansett da..). Jeg er sjuk etter både salt og søtt, men det søte er enklere å beholde enn det salte. Jeg er fortsatt like hekta på varm sjokolade og maoam f.eks. Og nå er også iskaffe en greie. Må ha det, bare mååå ha det. Det er litt enklere å få til måltider når jeg har Mr.Right ved min side. Og det blir naturlig at vi lager mat sammen. Jeg synes det er godt at han vet alt, det gjør det litt enklere. Jeg synes riktignok synd på han når spiseforstyrrelsen er på sitt verste, og lager et sant helvete når vi er i butikken. For da kan sinne og irritasjon være veldig tilstede. Når den ikke får det som den vil. Vi har hatt noen samtaler i etterkant av butikkturer der jeg har vært hissig og irritabel, og det bare er kaos i hodet. Han kommer med masse forslag på mat vi kan lage, og jeg er sur og tverr, fordi enten er det uaktuelt å spise og beholde den maten, eller så har jeg ikke lyst på det han foreslår, men heller mat jeg kan overspise og kaste opp på. Dette går selvsagt utover han også, som blir frustrert og oppgitt. Men vi får som regel pratet ut om det, og så gjør vi nye forsøk for hver gang vi er innom butikken. Av og til går det bra, andre ganger ikke. Må bare nevne at i dag måtte vi innom tre ulike butikken for å handle (noen butikker manglet det vi trengte…), og det var for meg utfordring x 3. Jeg var med inn i to av dem, den tredje lot jeg være å bli med inn i. Vi gikk ut fra alle butikken uten noe som helst som spiseforstyrrelsen kan fråtse i.

Vekten er også noe jeg har holdt meg unna i noen måneder nå. Jeg har den stående, men går ikke på den. Selv om jeg ser at vekten har gått litt opp, så vil jeg ikke se tallet som bekrefter det. Jeg vet at det vil sette i gang noe oppi hodet mitt, selv om jeg er forberedt på vektoppgangen. Så enn så lenge så er det nok mest fornuftig å la det være. Kroppssjekkingen er dessverre fortsatt tilstede. Jeg målet, klyper og klemmer. Og jeg gransker kroppen i speilet og alle vinduer jeg går forbi. Vel, ikke alle gamle vaner kan endres på kort tid. Det viktigste er at Mr.Right liker meg som jeg er.

Jaaah, dette ble en lang oppdatering det, trodde faktisk ikke jeg hadde så mye å skrive om, høhø. Jaja, da vet dere hvordan ståa er sånn ca. Skal ikke se bort i fra at jeg plutselig er tilbake igjen neste gang.

 

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Jeg fikk en forespørsel om jeg ikke kunne skrive et innlegg om emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, siden jeg har den diagnosen, og det kan jeg jo selvsagt gjøre. Kan jo først starte med å skrive litt om hva det er.

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse  kjennetegnes av et varig mønster med høy intensitet og høy grad av ustabilitet i følelseslivet. Diagnosen har mye til felles med diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse. Både i fagmiljøer og i mer uformelle sammenhenger benyttes begrepene emosjonelt ustabil og borderline noe om hverandre. Tilstanden deles i to typer: impulsiv type og borderline type. Mennesker som fyller kriteriene til en slik diagnose har et intenst og sterkt vekslende følelsesliv med mye overdrevent sinne. Videre er det vanlig at disse menneskene ofte inngår i ustabile, turbulente parforhold, tenker svart eller hvitt i forhold til personer eller situasjoner, har usikkert selvbilde, tendens til å skade seg selv eller true med å gjøre dette i følelsesmessig pressede situasjoner. Som ved de andre personlighetsforstyrrelsene vet man lite konkret om hvorfor noen utvikler emosjonelt ustabil personlighet. Imidlertid er det klart at mange av de som fyller kriteriene har opplevd traumatiske hendelser i barndom eller ungdom. Å leve med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse gjør også at en person er i høy risiko for å oppleve nye og gjentatte vonde opplevelser.

 Den impulsive type

Denne personlighetstypen har ofte plutselige utbrudd av sinne, hvor vedkommende handler impulsivt og uoverlagt. Slike personer har en kort lunte, og vil under stress ofte reagere aggressivt. Denne reaksjonen kan imidlertid lett avløses av angst og depressive selvbebreidelser, der selvdestruktive handlinger som selvmordsforsøk kan opptre.

Symptomer:

1. markert tendens til å handle uventet og uten hensyn til konsekvenser;
2. markert tendens til kranglete oppførsel og til konflikter med andre, særlig når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert;
3. lav terskel for sinneutbrudd eller vold, med manglende evne til å kontrollere de resulterende atferdsmessige eksplosjoner;
4. problemer med å opprettholde enhver handling som ikke tilbyr umiddelbar belønning;
5. ustabilt og lunefullt humør.

Pasienten kan i sin impulsivitet ligne den dyssosiale type, men gjenkjennes ved å ikke være antisosial i snever forstand, og ved å være mer skrøpelig og selvdestruktiv.

 Borderline-typen

Det fremtredende ved borderline er en tydelig manglende identitetsfølelse, som fører til manglende psykisk stabilitet og ustabile relasjoner til andre. Angst og usikkerhet dominerer, og kan føre til selvdestruktive handlinger. Tomhetsfølelse er fremtredende, og kan forveksles med depresjon, men den er mindre affektladet enn den depressive. For å fylle tilværelsen vil borderlinepasienten ofte kaste seg ut i aktiviteter som ikke er hensiktsmessige, men som bekrefter at «det er liv». Det kan ofte være selvskading, for eksempel kutte seg på armer eller ben, svi seg selv med sigaretter, dunke hodet hardt mot gulv eller vegg.

Symptomer:

1. forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier (inkludert seksuell orientering);
2. tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise;
3. overdreven innsats for å unngå å bli forlatt;
4. tilbakevendende trusler om eller handlinger med selvskading
5. kronisk følelse av tomhet.

For at diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse skal kunne stilles må de generelle kriteriene for personlighetsforstyrrelse være til stede på tvers av situasjoner og være vedvarende over tid. I tillegg må minst tre av symptomene/væremåtene som er beskrevet ovenfor (under «impulsiv type» eller «borderline type» eller begge) være til stede.          (Kilde: wikipedia)

Jeg må begynne med å si at jeg ikke har diagnosen i like stor grad som jeg for noen få år siden, da symptomene var mye sterkere enn de er nå, selv om jeg først fikk diagnosen på papiret i fjor. Symptomene som er nevnt over var mye mer framtredende for kun noen få år siden, så sånn sett synes jeg det er rart at jeg faktisk ikke fikk den diagnosen tidligere. Men, det var aldri snakk om noen utredning før jeg kom til Modum, og da var det først og fremst fordi jeg ville ha en utredning på bipolar som faktisk var satt i journalen min, etter en såkalt utredning i en time her. Jeg følte aldri at den diagnosen passet på meg, da jeg aldri hadde de maniske episodene, men kun den depressive. Det var altså under mitt opphold på Modum at jeg fikk diagnosen emosjonell ustabil personhetsforstyrrelse. Med tanke på at jeg har hatt en god del positive endringer de siste par årene, så er ikke alle symptomene like sterke, eller tilstede lengre. Derfor vil jeg si at jeg ikke har den i en så stor grad nå hvertfall, men flere av symptomene er likevel fortsatt tilstede. De symptomene som har vært, eller er tilstede for min del, er:

Den impulsive type:

1. Markert tendens til å handle uventet og uten hensyn til konsekvenser. (Sterkere tilstede tidligere enn nå)
2. Markert tendens til kranglete oppførsel og til konflikter med andre, særlig når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert. (Også sterkere tidligere enn nå)
3. Lav terskel for sinneutbrudd. (Her er situasjon selvsagt avgjørende, men var også sterkere tidligere enn nå)
4. Ustabilt og lunefullt humør. (Mer ustabilt eller lunefullt vil jeg si..)

Bordeline type:

1. Forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier. (I grunnen veldig gjeldende ennå)
2. Tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise. (Dette punktet var gjeldende i stor grad tidligere, men er vel borte nå. Jeg måtte kutte ut en del vennskap for å kunne få det mer stabilt selv
3. Tilbakevendende handlinger med selvskading. (Hvis man ser bort i fra det bulimiske (som også er en form for selvskading) som jo er en egen diagnose, hoved diagnosen min, men kun tenker på selvskading i form av kutting og andre ting, så er ikke dette gjeldende lengre)
4. Kronisk følelse av tomhet. (Dette var gjeldende i veldig stor grad helt fram til jeg gikk inn i et forhold for kun et par måneder siden).

Begge behandlerne jeg har hatt her har sett tegn til disse symptomene, uten at de har sagt at dette er gjeldende i stor grad. Men klart, med tanke på at jeg har hatt timer med dem (1 time) pr. uke/hver 14.de dag/tredje uke osv., og at jeg har hatt forbedringer i løpet av de årene jeg har vært i behandling, så har ikke de sett det i like stor grad som behandlerne mine på Modum, der de så jeg omtrent 24 timer i døgnet i 3 måneder i strekk. Behandlingen jeg var i der var tøff og vanskelig, så flere av symptomene overfor kom veldig godt fram. Da spesielt i det som gikk på følelser og humør. Følelsene var ofte nedstemt, og sinneutbrudd kom spesielt på mandager etter veiingene og i forbindelse med måltidene. Jeg synes synd på primærkontakten min i første omgang (men også noen av de andre behandlerne + noen i gruppen av og til) som fikk gjennomgå. Primærkontakten min fikk oppleve sinne mitt hver mandag etter veiingene, siden det var hun som hadde den med oss. Jeg bannet og steiket høyt og lavt, spesielt i forhold til kostlisten som jeg hatet intenst, og samtidig hatet mot min egen kropp i forbindelse med vektoppgangen. Jeg klarte ikke i disse situasjonene å være helt rasjonell, noe jeg ser sterker nå i ettertid, men samtidig var ganske klar over der også da.

Nedstemtheten kjenner jeg ofte på ennå, men det er som regel situasjonsbasert, men det går også hånd i hånd med selvbildet (først og fremst kropp). Mye har likevel endret seg en god del på dette området også de siste to månedene i forholdet. Nå er jeg sammen med en jeg elsker, som elsker meg tilbake, akkurat som jeg er, som jeg kan prate med om alt, en jeg har felles interesser med. Vi fyller alltid dagene med noe, det er lenge siden vi har hatt dager der vi kun sitter hjemme og ikke gjør noe som helst. Jeg blir veldig fort rastløs, så for meg kan det å bare sitte hjemme bli kjedelig, så jeg må gjøre noe. Det spiller i grunnen ikke hva vi gjør, bare jeg kommer meg ut av huset, om så bare for noen få timer. Det blir som regel turer/fototurer, ut for å ta en kaffe, eller reiser til Kr.sund eller der han kommer i fra (oftes der). Det at dagene mine nå har kvalitetsinnhold, hjelper meg i stor grad. Jeg sitter ikke lengre med ensomhetsfølelsen, det bulimiske er redusert (men langt ifra borte), og det at vi kan prate samme på en skikkelig måte gjør at vi unngår en del konflikter (ikke det at det aldri skjer, men vi ordner opp og kan prate ut om det).

Innimellom dukker det opp tanker om selvskading (vet ikke helt hvorfor, og det er ganske så frustrerende), men det har jeg fortalt om til typen, og det er noe jeg ikke ønsker skal skje igjen, så jeg klarer hvertfall å unngå det. Jeg prøver heller å tenke at det kun er tanker, at det forekommer at de dukker opp, at jeg ikke må utføre handlingene. (Håper en dag jeg kommer meg dit at jeg klarer det samme når det kommer til bulimien). Heldigvis er det mulig og bli frisk fra emosjonell ustabil personhetsforstyrrelser (og spiseforstyrrelser), så jo bedre jeg blir, jo større er sjansen for at alle disse symptomene vil forsvinne. Stabilitet har alt og si her, noe navnet sier. Mye har føltes, og føles tildels ennå, ustabilt, så da er det bare å ta tiden til hjelp. Ting tar tid, det må bare innses og aksepteres. Det var disse små skrittene da…

Kan jo nevne i samme slengen her, når jeg først er inne på diagnoser og behandling, så har jeg nå nylig tatt en serumspeil sjekk i forhold til medisiner, for å se om dosen er riktig eller ei. (Har begynt på piller som egentlig ikke matcher sammen med lamictal, kombinasjonen gjør at virkningen av lamictal kan reduseres med hele 50%, så derfor skal vi nå ha oppfølging på det). Har tenkt tanken om å kanskje slutte helt med medisiner, men er usikker på om jeg tør det riktig ennå. Vi får se. Samtidig er jeg henvist til Kr.sund i forhold til å ta ny bentetthetssjekk. Ikke tatt det siden like før innleggelsen på Modum, så aner ikke hvordan det står til med skrotten. Jeg er også henvist til privat psykolog, så vil altså etterhvert starte opp med enda en ny behandler (sukk). Skal ha siste time med nåværende behandler om en måned. Det er jo gjerne litt ventetid på ny behandler, men siden jeg er drittlei av behandling og faktisk kunne tenkt meg og avsluttet helt, så vet jeg at det ikke er et lurt sjakktrekk, så jeg får heller bare nyte tiden uten. Kanskje vil det hjelpe litt på motivasjonen videre. Time will show.

Takk for spørsmål, kjekt å kunne komme med et skikkelig innlegg igjen, høhø.

 

Changes.

Det er ikke alltid like lett å bryte vaner man har hatt over lengre tid, som mer eller mindre sitter så fastspikret i kroppen at de går på automatikk i hverdagen. Vaner man ofte kanskje ikke helt tenker over en gang, man gjør dem fordi man er så vandt med dem. Jeg vet hva jeg prater om, for jeg har hatt noen av mine vaner i mange år. Om man da kan kalle alt som en spiseforstyrrelse inneholder for vaner. De blir jo på en måte det når de er en så stor del av hverdagen min, der jeg som ofte ikke tenker før jeg handler, fordi behovet er så tilstede. Jeg er jo fullstendig klar over at mye av det jeg gjør ikke er verken normalt eller nødvendig, at det er destruktivt og ødelegger mer enn det gagner. Men når jeg står midt oppi situasjonen så føles det naturlig for meg, fordi det er sånn det nesten alltid har vært. Jeg har vært syk i så mange år, at det er vanskelig for meg å gjøre ting på andre måter. Jeg vet jo hva som burde gjøres, men det er ikke alltid like enkelt å få det til i praksis, fordi det er så lenge siden det har vært sånn for meg. Mange ganger går det bare av seg selv, at det kommer så fort at jeg ikke registrere det, andre ganger dukker det opp raske tanker om at jeg burde gjort det helt motsatte, men de tankene forsvinner raskt igjen, mens andre ganger igjen, så tenker jeg litt mer over det, uten at jeg makter (eller til tider ikke vil eller orker) å gjøre noe med det. Det blir for vanskelig eller virker uoppnåelig, og da føles det enklere og bare gjøre som jeg alltid har gjort. Jeg tør ikke alltid og utfordre meg selv, våger ikke alltid hoppe i det, velger bevisst og gjøre som jeg alltid har gjort, for det motsatte oppleves veldig skummelt, og kan føre med seg endringer som spiseforstyrrelsen i meg knapt nok orker å takle. Altfor mange tanker, altfor mye følelser som settes i sving.

Av og til dukker det likevel opp ting som gjør at det kan være litt enklere å gjøre små eller store endringer. Det kan selvsagt være behandling i seg selv, der bevisstgjøring har stort hovedfokus, det kan være eksponering, det kan være mot til å våge og utfordre seg selv mer. Det kan være et brennhett ønske om å få det til. Nå er det også sånn at jeg ønsker å få det til, men helt ærlig, så er det ikke alltid like lett å få det til, eller at jeg ikke våger nok. At jeg ikke tør å hoppe i det og utfordre meg selv nok. Det må likevel sies at jeg har tatt mange sjanser, at jeg har våget ofte, men da stort sett når jeg har hatt trygghetspersoner rundt meg, som har vært der og støttet meg når det har blitt for tøft. Modum er et godt eksempel på det. Der hadde jeg mennesker som hadde stor kompetanse, erfaringer med tidligere pasienter, hadde forståelse, men likevel kunne være «beinhard», fordi det var jo derfor jeg (vi) var der, og det var jobben deres og hjelpe oss. De var i største grad omsorgspersoner som ønsket meg (oss) det beste. Det hjalp enormt, det gjorde det vanskelige litt enklere å gjennomføre. De ga meg (oss) motivasjon når jeg (vi) fikk til noe som tidligere virket uoppnåelig å skule få gjennomført, som virket håpløst i utgangspunktet. Jeg har lenge trodd at jeg er en av de som aldri kommer til å bli frisk, noe jeg også nå kan tenke, spesielt når jeg har dårlige dager og mer eller mindre har null motivasjon til å orke og jobbe med problemene mine. Likevel vet jeg jo også at det ikke er mindre mulig for meg enn for ande, hvorfor skal det være det?

Nå har jeg etter 3 år som singel fått kjæreste igjen, en veldig flott en. En som før vi ble sammen visste om problemene mine, men likevel våget å gå inn i et forhold med meg. En som tør å spørre om det er noe han lurer på når det kommer til spiseforstyrrelsen, en som spør meg hvordan det har gått om dagene, en som gir meg kompliment når det har gått bra, en som stryker meg på ryggen og gir meg en klem om det ikke går fullt så bra. Han minner meg også på at i morgen er det en ny dag, at det som har skjedd har skjedd og at det er sånn det blir innimellom. Til tross for at han ikke tidligere har visst så mye om spiseforstyrrelser, eller har vært borti lignende situasjoner, så viser han interesse og vil lære mer. Likevel spiller det ingen rolle om jeg er i den situasjonen jeg er i, fordi jeg er jo mer enn sykdommen. Nå er det ikke sånn at han ikke bryr seg om at jeg er syk, fordi han ønsker jo ikke at situasjonen min skal være som den er. Til tross for at han er yngre enn meg (hele 5 år faktisk), så merker jeg ikke noe til det, fordi han er som han er. Jeg har tidligere erfart at det ikke har blitt like mye sykdomspreg når jeg har vært i forhold, spesielt når jeg har vært samboer, for da har jeg jo ikke hatt like stort spillerom til å utføre mine destruktive mestringsstrategier.  Det har ikke vært like enkelt når jeg har vært i forhold der jeg ikke har vært samboer, men likevel litt enklere. Jeg er ikke samboer med kjæresten nå heller, men han er hos meg som oftest, og dermed blir også min mulighet og spillerom for å bruke destruktive metoder mye mindre, selv om det noen ganger kan hende det blir som det blir.

Nå har vi faktisk ikke vært sammen så veldig lenge lenge ennå (ikke lengre enn snart 3 uker faktisk, høhø), men i løpet av de 3 ukene har det gått veldig bra vil jeg si. Selv om det ikke har vært så lenge ennå, så må det jo starte en plass. Jeg har klart flere gode dager (overspising- og oppkastmessig) enn det har vært dårlige. Jeg har klart flere dager i strekk der jeg har kommet meg helskinnet gjennom, og det har ikke vært så vanskelig heller. Dagene sammen med han har bestått av mye aktivitet på ulike plan, vi drar ofte ut på kjøreturer og har fototid. Vi har vært hos han, hos hans foreldre, i Kr.sund, rundt omkring på plasser utenfor Molde, hatt filmkvelder osv. Det er jo tid jeg tidligere har brukt på spiseforstyrrelsen. Nå blir tiden (dagene) brukt på kvalitetstid og hyggelige ting. Treningen min er også blitt betraktelig redusert, og det enda jeg i nesten ett år nå kun har trent bare 3 dager i uken. Nå kan det gå dager mellom hver gang, alt fra bare 1 til 2 dager i uken, til en uke uten noe som helst. Jeg får i meg flere måltider om dagen, selv om det ikke er så altfor mye, men likevel en del. Jeg har også klart å fortelle han om traumet mitt, noe som tok meg hele 15 år og i det hele tatt fortelle noen om, og det sier vel sitt om hvor bra dette forholdet er for meg. Det føles veldig riktig, jeg setter enormt pris på han, han betyr mye for meg, og jeg er veldig takknemlig for at han er med på og hjelpe meg til å få til de endringene jeg trenger og få til.

The struggle within.

Det hyler og skriker, det kravler og kryper. Faen til uro, faen til rastløshet. Til tider er det som nesten ikke til å holde ut. At jeg skal gå på veggen, eller å skulle klikke mentalt, bli enda mer mentalt koko enn jeg allerede er, eller hvertfall føler meg. At jeg ikke har gått på veggen allerede er et under, at jeg ikke har krympet meg i fosterstilling eller gått til grunne virker som et under. Jeg føler meg ikke viljesterk bare fordi jeg holde ut, for det føles som et sant helvete når det står på som verst. Å jobbe for å holde meg unna overspising og oppkast. Noen mener, eller opplever, at bare de kommer over den første kneika, de første dagene, så går det litt bedre. Jeg føler det ikke sånn i det hele tatt, fordi det bygger seg ut så voldsomt på innsiden at jeg tror det skal eksplodere en dag. For meg har det alltid gått bra på dagtid, og utover dagen, selv om det en sjelden gang har hendt at en sånn episode har vært min «frokost», for å sette det helt på spissen, men det er når kvelden begynner å nærme seg at det bygger seg opp voldsomt. Det er ikke nødvendigvis sånn at denne trangen ikke kommer bare fordi jeg har noe å gjøre, noe å pusle med, den kommer likevel. Det trenger ikke hjelpe at jeg har vært på trening og fått ut litt energi, eller at jeg har truffet noen, vært sosial. Trangen er der likevel.

 

Jeg har nevnt noen ganger de siste måneden at jeg har tatt en del skritt (mange)tilbake, at det ikke går helt som jeg hadde sett for meg etter oppholdet på Modum, som jeg hadde håpet på. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke kom til å gå ut derifra frisk som en frisk, for jeg klarer tross alt å være realistisk. Jeg hadde trengt et mye lengre opphold om det skulle ha gått i oppfyllelse. Om det skulle ha blitt snakk om et nytt opphold, så hadde jeg måtte begynne nesten helt fra scratch igjen. Jeg kjenner at jeg ikke er helt klar for det igjen akkurat nå, det avhenger også av en del andre ting som jeg ikke har helt klarhet i akkurat nå. Jeg vet jeg burde ha gjort det, at det hadde vært lurt, men som sagt, det avhenger av noen faktorer. Så jeg gjør det jeg får til.

 

Det har ofte gått galt de siste måneden (sprekk etter sprekk), og det bygget seg opp til å bli veldig ofte igjen. Men nå klarer jeg også å ha dager der jeg kommer meg gjennom. Jeg vet jeg burde ha gitt meg selv et stort klapp på skulderen nå, likevel har det vært veldig vanskelig og det overskygger på en måte det jeg har fått til. Men denne uken har jeg faktisk kun hatt en dag der det gikk litt skeis. 1 av 7 dager. Jeg vet det er bra, men det føles ikke bra, sett fra den spiseforstyrra delen. Det verste er det at jeg faktisk blir veldig dårlig etter å ha kastet opp, fordi jeg får elektrolytt forstyrrelser, med kaldsvette, skjelvinger og voldsom hjertebank. Det kan vare en stund, og jeg ser bare fram til at det skal gå over. Hver gang tenker jeg at faen heller, dette er for jævlig, hvorfor gadd jeg? Det er kanskje feil ord å bruke, å gidde, gadd, likevel er det det jeg tenker. For jeg slipper i det minste å ha det sånn på dagene jeg klarer å overleve det hele. Etter en liten stund, så er trangen der på nytt, og jeg har «glemt» hvor jævlig det faktisk var/er. Jeg er avhengig, og det er vel flere som kan relatere seg til hvor vanskelig det er å komme seg ut av noe man er avhengig av. Det er faen så tøft og vanskelig, hvertfall når man står ganske så alene midt oppi kampen. Nå mener jeg ikke at jeg ikke har noen der i det hele tatt, og at jeg ikke går i behandling og får hjelp, men det er kun 1 time i uken, innimellom lengre, og folkene som heier på meg fra utsiden, er nettopp det, på utsiden. Jeg vet også at det er jeg som må kjempe denne kampen, på egenhånd, med de utenforsidene som heier på meg fra utsiden. Men siden ting er som de er nå, så er det ment to be at jeg skal være her akkurat nå, og så kommer dagen der motivasjonen er på plass igjen, for den ramlet av lasset en eller annen plass på veien bak meg.

 

Nå som det har gått dager der jeg har holdt ut og holdt ut, så er jeg også veldig irritabel. Det skal ikke mye til før det koker i meg. Og det kan være små ting som at noen chatter samtidig som at folk skal spille wordfeud eller drawsomething og jeg har noen andre ting jeg må gjøre. At jeg er sulten, at armer og knær verker, at en lyspære går. (Jeg har forresten tatt kontakt med fysioterapeut, som kunne fortelle meg at det var en ventetid på 3-6 måneder). Jeg prøver å distrahere meg selv, drite i å gi feedback på spill på mobilen, lese en bok, glane på tv, vaske og  rydde, gå tur. Uten at det hjelper nevneverdig. Jeg kjenner også på at det er et ork å skulle blogge, jeg begynner på innlegg, skriver et avsnitt før det bare stopper helt opp, og jeg sletter hele greia. Couldn’t care less. Det er faktisk utrolig at jeg har skrevet alt dette uten å slette eller bare lagre det som kladd. Men jeg er irritabel fordi jeg føler at jeg burde gjøre det. Slette eller lagre som kladd.

«Jeg vil ikke!»

På enkelte områder er ting litt vanskelig og kaotisk akkurat nå. Jeg ser ikke helt hvordan ting skal ordne seg, selv om det sikkert gjør det på en eller annen måte, det pleier jo å gjøre det. Likevel skaper det bekymringer, og jeg vrir hodet for å få kabalen til å gå opp, eller å finne de riktige brikkene om du vil. Jeg er ikke videre fan av å legge puslespill. Dette gjør at ting blir en ekstra belastning, men det er ikke så mye jeg får gjort med det akkurat nå, men håper det ordner seg på sikt. Men her og nå forstyrrer det en del. Lager ubalanse i systemet, men jeg holder meg oppreist, til tross for at jeg enkelte dager føler at jeg skal gå på veggen av disse ulike årsakene.

Matmessig…vel, den siste tiden har det i grunnen gått ganske greit bulimisk sett, det vil si, jeg klarer å unngå å gå på smeller oftere enn at det smeller. Det skjer selvsagt innimellom, men det har gått, om jeg skal si det selv, ganske så bra i det siste. Jeg vinner ofterer enn jeg taper, og jeg vil si meg fornøyd med at jeg faktisk klarer flere dager uten overspising og oppkast. Jeg vil jo helst klare å unngå det som best jeg kan, selv om det av og til går litt skeis. Jeg hadde time med behandleren min i dag, og hele timen gikk med til å prate om spiseforstyrrelsen. Hun lurte blant annet på hvor ofte oppkast forekommer nå, om jeg skal gi et gjennomsnittstall. Jeg tar hele tiden utgangspunkt i før og etter Modumoppholdet, for det laget jo et skille. Om jeg skal gjøre en utregning på det, så vil jeg gå så langt som å si at episodene nå bare er 1/3 av hva de var før oppholdet. Det er en drastisk forbedring vil jeg si. Før hadde jeg 2-3-4-5 runder med det bulimiske, daglig. Nå kan det kanskje bli 2-3 i løpet av en hel uke, der det vanligvis bli 1 gang de dagene det skjer.

Samtidig er ikke inntaket optimalt, det er jeg fullstendig klar over, men igjen, det er mer enn før innleggelsen, så det er jo forbedring der også, tross alt. Det som kanskje ikke er helt bra, er at jeg er veldig ensidig i kosten, noen behandleren min gjerne vil at jeg skal gjøre noe med, og da var det spesielt med tanke på utvalg av diverse påleggstyper. Det har blitt mye syltetøy for tiden, rett og slett fordi jeg har et stort glass av det stående. Nå er det ikke sånn at jeg ikke vil spise noe annet, det er mer det at jeg ikke har lyst på noe annet når jeg er i butikken, at jeg ikke tenker over det, eller at jeg tenker litt på dette med holdbarhetsdatoer f.eks. Da kjøper jeg heller noe som varer over tid, for jeg vet at det fort kan bli sånn at jeg velger andre alternativer enn knekkebrød når jeg skal spise, og da blir det jo litt bortkastet å kjøpe en pakke med kjøttpålegg som varer i en kort periode bare. Litt taktisk tenkning. Fisk er jeg dårlig på å få i meg, så hun spurte om det var noe der jeg kunne kjøpe. Joda, jeg er veldig glad i makrell i tomat, og det kjøper jeg innimellom, når jeg kommer på det. Men der også kan det dukke opp det problemet at det ikke frister hver dag, og dermed kan en halv boks bli liggende i evigheter etter at den er åpnet, og den blir kastet.

Og så er den fordømte ambivalensen veldig sterk igjen da, så alt i meg skrek «Jeg vil ikke!!» gjennom hele timen. Det stritter i mot, fordi spiseforstyrrelsen har fått mer grep om meg igjen, selv om det er bedringer på flere områder. Og når hele timen i dag gikk til å prate om spiseforstyrrelsen, nå som jeg er i en periode der jeg er drittlei av alt som heter behandling, så var jeg bare irritert og ønsket egentlig ikke å prate om det. Noe som selvsagt gjorde at behandleren min nettopp vil at vi skal prate om det. Hun ønsker å høre hva disse tankene og følelsene gjør med meg. Så det blir temaet neste uke. Finfint.

Fikk ut litt frustrasjon på trening i dag da, helt til jeg så at hun også var der, og alt bare kom veltende over meg igjen. Faen ta! Som jeg har fortalt før, så trener også ex-behandleren min der jeg trener, og det hender at vi er ferdig sånn ca. samtidig, noe som fører til at jeg innimellom treffer på han inne på butikken jeg går forbi på vei hjem, for det er nærbutikken hans. Vi har samme vei hjemover, jeg går forbi der han bor ofte. På fredag var vi ferdig samtidig, og gikk sammen oppover. Han lurte på om jeg skulle innom butikken, han skulle det. Men jeg hadde lagt igjen lommeboken hjemme, nettopp for å unngå å gå innom på vei hjem, så jeg sa at jeg skulle gå forbi. Noe han utbrøt «Yes!» til. De gangene jeg er ferdig på trening sånn like etter at han går (jeg ser når han drar, det er ikke så stort der, og jeg sitter da som regel på spinningsykkelen noen meter fra utgangen), og jeg skal innom butikken på vei hjem, så går jeg og ser om han er der inne, for det er ikke alltid jeg har så lyst til å treffe på han der. Vel, i dag traff jeg selvsagt på han der inne. Han var på vei ut da jeg kom inn. «Hva skal du nå?» spurte han, akkurat som han tenkte at det går galt hver gang jeg beveger meg inn i en butikk. Jeg må jo tross alt ha noe mat innimellom jeg også repliserte jeg. Vi ble stående og prate litt, og han viste meg en boks med tunfisk som han hadde kjøpt, som at det skulle være et bra alternativ. Jeg liker ikke tunfisk, så svaret han fikk var æsj. Jeg fortalte at behandleren min mente at jeg bør få litt mer variert kost, fordi det en så ensformig nå. «Ååh, er du der nå». Jepps. Vi ble stående og prate litt til om dette, og i det han gikk ut så sa han at jeg bør handle fornuftig. Det var planen, og jeg sa at på den måten er det bedring. Han smilte og sa at det var bra, før vi sa ha det bra og gikk hvert til vårt.

Og jeg var faktisk fornuftig, og jeg kjøpte faktisk makrell i tomat. På tube, for da slipper jeg hvertfall å kaste noe. Jeg handlet inn noe så jeg har over litt lengre tid, hvertfall så jeg klarer meg i noen dager framover, sånn at jeg også slipper å måtte løpe ned butikken daglig. Det eneste ufornuftige jeg gikk ut derifra med, var to kick, sånn lakris med sitron i. Jeg har fått, ja, helt kick på dem for tiden. Ellers var det bare fornuftig handel. Jeg var fornøyd med at jeg klarte å forholde meg til jeg hadde planlagt å kjøpe inn, og ikke mer enn det. Ikke noe som havner rett i dass, på feil måte. Så selv om det stritter i mot i meg, så gjør jeg da likevel noen fornuftige valg, høhø. Alt som havner på plussiden er jo tross alt bra, tross alt. I løpet av de 5 siste dagene (som er det jeg husker akkurat nå), så hadde jeg en bitteliten smell på lørdag, men laaangt ifra den mengden jeg har på det verste. Bare det er jo bra, så alt er ikke bare sorgen.

Helt til slutt her vil jeg ta med at det er verdensdagen for forebygging mot overgrep av barn i dag. Jeg liker å være med å sette lys på sånne verdensdager, så kan ikke unnlate dette heller. Tanker går til alle barn som har vært/blir utsatt for overgrep daglig, ingen skal være nødt til å oppleve sånne grusomheter. Ta deg tid til å gi disse barna gode tanker du også.

«Sånne som dere».

I går fikk jeg en kommentar fra Kali, i innlegget «Det er jo bare..«.

«Går det ann å ønske seg et innlegg? Hadde vært interessant å lese hva du ville skrive om “Sånne som deg…” Så jeg håper du irriterer deg like mye over denne setningen

(jeg syns den er helt håpløs.»

For det første, selvsagt er det lov til å ønske seg et innlegg, og det gjelder for dere alle. Om det er noe dere ønsker at jeg skal skrive, eller lurer på mine meniger og synspunkt på, så er det bare å fyre løs.

Jeg har nok vært inne på dette temaet tidligere også, sånn litt her og litt der, innimellom enkelte andre ting. Kanskje jeg til og med har skrevet et eget innlegg om det, bare i en litt annen variant. Men, jeg kan jo skrive et eget innlegg om det også. Ja, det er definitivt en setning jeg også irriterer meg over. Jeg har jo fått noen stjernekommentarer underveis i min tid som blogger, og noen av dem har jo gått litt i den retning, da kanskje spesielt innlegget «Jeg blir kvalm av sånne som dere«.
I det innlegget er svaret myntet på diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, men siden jeg nå også har den diagnosen i journalen min, så får jeg vel flette sammen et innlegg som går over begge diagnosene.

Jeg har som sagt, i begge de to siste innleggene mine skrevet om noe som kan ses i denne sammenhengen også, om folk som tror de vet hvordan andre har det, og som mener at «det er jo bare», og sånn generelt sett tror at de vet bedre enn andre, at de vet best, uten at de vet noe som helst. Ok, jeg kan strekke meg så langt som til å si at noen kanskje vet noe, men langt ifra alt. Mange vet kun det det opplyses om i media, og ting de har hørt. Det betyr ikke de vet alt. Det å ha en diagnose krever for det første at man oppfyller visse krav, man får ikke en diagnose satt dersom man kanskje kan kjenne seg igjen i en eller to av kravene, for det er nok sånn godtfolk, at alle mennesker har noe de kjenner seg igjen i, spesielt når det kommer til personlighetsforstyrrelser. Søvnproblemer, tunge tanker, lavt selvbilde, drikker/ruser seg litt, seksuelle elementer, for å nevne noe. Det igjen betyr ikke at man har en diagnose, men er menneskelig, for ingen er plettfrie på alle punkt, beklager å si det til deg som tror det.

Mange der ute sliter også med mat, kropp og utseende, uten at det betyr at de nødvendigvis har en spiseforstyrrelse. Dessverre er det overload med fokus på helse i media. Slik eller sånn bør du se ut, sånne eller slik bør kotholdet ditt være, så så mye er det bra å trene. Det er ikke til å unngå, og vi mennesker er lett påvirkelige. Vi suger det til oss, og tror ofte glatt på at sånn må det, eller burde det være. Feil. Det er faktisk, tro det eller ei, naturlig at vi er født med ulike forutsetninger i første omgang, og, kroppene våre er bygd ulikt, utseende er ulikt, vi liker og tåler ulike matvarer. Noen legger på seg lettere enn andre and so on. De aller fleste har vel i løpet av livet prøvd en diett av et slag, prøvd å slanke seg eller legge på seg, trene for å holde seg i form, gå ned i vekt, øke vekt, bli mer fit eller sterk. Og ikke minst, hvor mange ønsker vel ikke en eller annen gang at de så annerledes ut? Nesen er for stor eller for liten, ørene står ut, hårtypen er feil, puppene er for store eller små, hoftene er for brede, og hva det nå enn er som er «feil». Ingenting er feil, vi er den vi er, og vi alle er unike, på hver vår måte. Det er jo ikke sånn at det finnes et fasitsvar på hvordan man skal se ut eller være, skjønt mange mener jo tragisk nok det.

Dessverre er det sånn at noen mennesker opplever vonde ting i livet, som blir en byrde og en belastning som blir vanskelig å bære med seg. Misbruk, voldtekt, mobbing, fysiske plager, blir utsatt for overtramp, osv osv. Mye av dette kalles for traumer, og setter spor. Alle former for overtramp er traumer (som betyr sår i sjelen). Mange utvikler psykiske plager i etterkant av sånne opplevelser, lavt selvbilde er som oftes kanskje den største faktoren her. Ingen burde vært utsatt for overnevnte elementer, det er å bryte ned menneskers grenser på det groveste. Det er da ikke rart i det hele tatt at mange sitter igjen med tanker om skyld og skam blant annet, og rakker ned på seg selv. Lavt selvbilde, lav selvtillit, usikkerhet, sårbar, utsatt. Mange vil som en ettervirkning av visse opplevelser eller situasjoner, finne mestringsstrategier for å overleve vonde og vanskelige tanker og følelser, selvskading, sult, overspising, oppkast, suicidale handlinger, bruke rus eller sex, for å nevne noe. Mange vet ikke hvordan de skal klare å håndtere alle følelsene og tankene som dukker opp, og blir uttagerende, bruker sinne og handler deretter. Humøret svinger fra minutt til minutt, oppturer og nedturer, angstanfall. Jeg har lest flere steder, innenfor feltet psykisk helse, at følelseslivet på en måte ikke har fått videreutviklet seg lengre enn på det stadiet fra man blir syk, at de som utvikler en eller annen form for psykisk lidelse, ikke har fått jobbet seg gjennom alle stadier som de burde. For min del, så vil det da si, at det stoppet da jeg var 18. Alt i mellom da, og fram til for en del år siden, er på en måte borte, eller ble satt på pause, til jeg fikk jobbet meg gjennom det igjen. Jeg opplever nå at jeg er det jeg burde være på det planet, selv om det forsatt er ting jeg bør jobbe enda mer med. Som f.eks det å kanskje heller gråte, hyle og skrike, prate, avlede, istedenfor å ty til maten. For det å misbruke maten eller skade seg, er kun symptomer på at noe annet er galt.

Om flere mennesker der ute hadde hatt den kunnskapen, at de faktisk hadde visst noe om det jeg skriver her, (det finnes selvsagt mye annet bak også, her nevner jeg kun en liten brøkdel, og om det som er gjeldende for meg) så hadde de kanskje, eller forhåpentligvis, tenkt seg om en gang eller to før de hadde kommet med kommentarer som «Sånne som dere…» eller på det som går på at de tror de vet best, selv om det selv aldri har vært i nærheten av å slite med noe i den retningen selv. Den som står i problemet vet best selv, ingen kan påstå noe annet, ikke jeg, ikke du. Ingen er overmennesker, eller verdt mer enn andre, selv om mange liker å tro såpass om seg selv. Da må jeg igjen få beklage at jeg river ned de så altfor opphøyde tankene du har om deg selv. Selvsagt er det lov til å ha høye tanker og meninger om seg selv, for all del, men tro bare ikke et sekund på at du er bedre enn alle andre, for det er du ikke på noen måte. Ikke jeg heller. Om den dagen skulle komme, at du selv plutselig skulle oppleve noe vondt og vanskelig, eller bli utsatt for noe, så kan du komme til meg og si «sånne som dere», så kan vi da se om du visste bedre eller ei. Fram til da kan du holde nebbet lukket.

Dessverre finnes det også, tragisk nok, behandlere der ute som bruker nettopp den uttalelsen, «sånne som dere». De, av alle, som faktisk har valgt en jobb der de ønsker å jobbe med mennesker, burde vite bedre enn å nedverdige andre. Å jobbe med mennesker, og spesielt de som sliter og har behov for hjelp til tider, burde, virkelig burde, vise medmenneskelighet, og hvertfall ikke dra alle over en kam, bare fordi de har samme diagnose. Dette er kanskje tydeligst når det kommer til emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. «Du vil ha oppmerksomhet» (om det er snakk om selvskading eller voldsom utagering f.eks). Feil. Ikke alle ønsker oppmerksomhet, (noen ønsker det nok helt sikkert, men ikke alle) mange bruke det fordi det er den eneste måten de vet å forholde seg til vonde tanker og følelser på. Det er deres (våre) mestringsstrategier, eller fallskjerm/sikkerhetsnett/fallskjerm, for det er nettopp sånn det føles som. «Sånne som dere har ikke godt av å være innlagt» (fordi da ønsker man jo oppmerksomhet). Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest eller hørt om sånne historier, der folk jeg kjenner har fått sånne uttalelser fra helsepersonell. Her drar vi alle over en kam, og ser ikke mennesket bak diagnosen, men tro det eller ei, vi er alle enkeltindivider, og har ulike behov. Tenk om helsepersonell hadde fått opplæring på det punktet, framfor å bruke det de har lest i læreboka. Kalde mennesker som jobber innenfor helsevesenet har feil jobb. De hever seg over pasienter. De burde hatt en annen jobb, rett og slett. (Min mening).

Heeeeeldigvis finnes det mange utrolig flotte mennesker innefor helsevesenet som klarer å vise medmenneskelighet, og de er heldigvis i overtall. De som ser mennesket bak diagnosen, de som ser enkeltindividet og faktisk skjønner at alle har ulike behov. Det gjelder for alle, uansett diagnose. Noen trenger bare en klam, oppmuntrende ord, en prat. I mange sammenhenger er det faktisk så «lite» som skal til. At de blir hørt og sett, vist respekt. Tenk bare om alle var sånn, at de hadde innsikt i hva respekt og medmenneskelighet er. Det er faktisk ikke så innviklet å finne ut av hva det betyr. Alle har vi hørt klisjeen «Gjør mot andre, som du vil at andre skal være mot deg». For det er akkurat sånn det burde være, så enkelt, men det virker som mange synes det er vanskelig å forstå den setningen, hva den betyr og hva den innebærer. Kanskje har det vanskelig for å lære, og må ha det inn med teskje, ikke godt å si egentlig. Noen er dessverre stokk dumme, eller eier null fornuft, tragisk å måtte si det. Sånne som dere altså…

Regner med at andre også har andre innspill som jeg ikke har nevnt, eller glemt(eller ikke har vært borti selv) her, så del gjerne.

Forbedringer.

Det er nesten litt rart hvordan ett og samme tema kan komme på bane på kort tid, selv om situasjonene er ulike, og praten ikke helt handler om det samme. For noen dager siden så nevnte jeg at jeg hadde en fin prat med en flott dame, en dame jeg kunne åpne meg for og som det føltes naturlig å prate med. (Uten at jeg gikk i detalje i alt jeg pratet om så klart). Vi kom inn på endringene jeg har gjort de siste årene, der mer innsikt i sykdommen har kommet, og at jeg har blitt mer reflektert rundt enkelte ting, som at jeg nå f.eks til tider kan tenke litt over hvorfor det gikk galt med maten en dag, hva det var som førte til at det gikk som det gikk. Eller at jeg klarer å se sammenhenger som jeg ikke helt har sett før. Hun sa til meg at jeg ikke burde henge meg for mye opp i at det går galt, at jeg kanskje skal godta at sånn ble det, men heller fokusere på at jeg klarer å reflektere rundt hvorfor det ble sånn, at jeg kan gjenkjenne andre lignende situasjoner, at jeg klarer å finne andre alternativer neste gang osv. Hun sa også at jeg var kommet langt som klarte å se sammenhenger, at jeg hadde innsikt i sykdommen, for det er ikke alle som har det, selv om det har vært syk på en eller annen psykisk måte i mange år. Jo, ja, jeg den. Hun mente at jeg burde heise flagget og feire de tingene jeg klarer. Vel, der butter det i mot for min del. Jeg ser det fra en litt annen side enn utenforstående, for jeg tenker at det liksom burde være en selvfølge at jeg har kommet dit jeg er i dag, etter å ha vært syk i så mange år. Kanskje er det ikke en selvfølge, for jeg har jo jobbet for det, jeg har brukt mye energi på det, men likevel føles det bare sånn, at det skulle jo bare mangle. Men jeg kan si meg enig i at det er forbedringer på enkelte områder.

I dag hadde jeg time hos psykologen min, og selv om vi på en måte har blitt enige om å legge spiseforstyrrelsen litt på «is», så kommer vi stadig inn på temaet. Fordi vi snakker om ting i fortiden, som har med andre ting å gjøre, men der spiseforstyrrelsen likevel har en stor rolle. Nå ønsker jeg ikke å utdype det noe mer, men vi snakket om en del ting som har en rød tråd i seg, og jeg nevnte noe som gjorde at vi kom inn på et spesielt tema. Jeg fortalte noe jeg hadde sett, og tenkt over for ikke så lenge siden, hvor gjenkjenbart det var. Hun sa at hun også kunne kjenne igjen det jeg pratet om, men siden det ikke har vært noe på dette området på en stund, så spør hun meg om jeg jobber for å endre på disse tingene, for å få til en forbedring. Jeg kan ikkeakkurat si at jeg jobber med det, for det har bare blitt sånn, fordi situasjonen er som den er nå. Hvordan det eventuelt vil komme til å bli en gang, på det området, det kan jeg ikke svare på nå, selv om jeg sitter med en formening om det. Men uansett så er det jo en endring her og nå, fordi jeg ikke står i en situasjon der det kunne ha vært en slik mulighet. Det er fortsatt elementer i meg som kunne ha vært kapabel til det, men jeg vet ikke hvor sannsynlig det ville ha vært den dag i dag, kanskje fullt mulig, kanskje ikke. Men her og nå er det jo på en måte en forbedring.

Jeg har fortsatt en del tanker rundt visse ting som jeg vet ikke er bra for meg, uten at jeg lar det bli med annet enn tankene. Det tar tid å endre på, eller jobbe med tankene, men på de områdene så klarer jeg, så langt, å la det bli med tankene. Så der er det også forbedringer. Det er heller ikke noe jeg klarer å heise flagget for, eller klappe meg selv på skulderen for, for det har liksom «bare blitt sånn». Jeg suger rett og slett på å gi meg selv creds for ting som går bra, og det er vel en ting vi egentlig skulle begynne å jobbe med i timen i dag, men som ble ikke ble nevnt fordi vi kom inn på andre temaer. Hun sa hvertfall sist gang at vi måtte jobbe med det. Da tenkte jeg bare «Naaaaaai, gawd. Ikke det da…». Vanskelig og touchy tema kanskje..skryte av seg selv? Gud forby. (Nå er jeg ikke kristen av meg altså, men enkelte ganger passer sånne uttrykk seg litt bedre for å forklare, if you know what I mean). Jaja.

Sånn ellers, så får jeg jo også til en del oppkastfrie dager, så det er jo forbedringer der også, sånn innimellom. Noen dager går det rimelig greit, andre dager er litt vanskeligere, og atter andre dager så er det insane vanskelig. Sånn er det, men det forhindrer meg ikke å klare å få til andre ting, så sånn sett er det jo overkommerlig og levelig. Ting må gå seg til, og ting tar tid.

Og så må jeg jo fortelle at det er blitt forbedringer i kjeften også. I går fikk jeg en midlertidig bro nede, altså to stykk nye tenner, eller, det blir det hvertfall om 1 måneds tid, da porselenet skal inn. Fram til nå har det kun vært et stort gapende hull der, siden to av tennene var trekt, så jeg må si at det er litt merkelig at det plutselig ikke er åpent der lengre. Jeg har flere ganger spurt tannlegen min om det står igjen mye arbeid, men hver gang får jeg samme svar, som ikke gjør meg klokere, «Det begynner å bli bra nå». Og jeg bare…?? Sånn foruten at den ordentlige broen skal inn i november, så vet jeg at jeg skal trekke ut en rot, men sånn utenom det, så aner jeg ikke. Jeg har riktignok hatt en del smerter i den ene tanna nede, en av de som broen er festet til, så om det ikke roer seg, så er det mulig jeg må rotfylle den. Hurra. Men jeg håper jo at vi kan bli ferdig i år da, har jo holdt på i 1.5 år nå….og det har ikke akkurat vært gratis med så store forbedringer. Det er riktignok en livsinvestering, så det er jo verdt det, men crap assa, det koster. Så jeg skal være glad den dagen jeg har betalt ferdig alt. For å si det sånn. Heldigvis er det ikke noe stress i forhold til nedbetalingen da, jeg betaler når jeg kan, utifra hva jeg har råd til. Og godt er det.

Helt til slutt, når jeg er inne på forbedringer/ endringer, så kan jeg jo nevne at vi nå endelig er i gang med lokallaget vårt. Det vil si, vi er endelig 4 stykk som er blitt et lite styre, og vi har alt hatt et møte. Neste uke blir det enda ett, og så har vi tenkt å satse på en åpen temakveld i midten av november, om alt går etter planen. Endelig er vi så smått i gang her, og jeg ivrer etter å få kommet skikkelig i gang her. Gøy gøy gøy.

Just for fun.

 

«Deler du for mye?»

På fagdagen med IKS så kom det bort en jente for å hilse på meg, hun fortalte meg at hun hadde sendt meg mail der hun lurte på om jeg hadde lyst til å delta på et masterprosjekt hun skal skrive, om spiseforstyrrelser og blogging. Noe jeg sa ja til. Hun sendte 14 spørsmål hun ville at jeg skulle svare på, noe jeg akkurat har brukt litt tid på å fylle ut. Det var ikke akkurat spørsmål jeg ikke har fått før, for mange av dem var de samme som de jeg ble spurt om i forskningsprosjektet jeg deltok i for et par år siden, der temaet også var blogging, spiseforstyrrelser, men også behandling. Det blir vel kanskje gjerne sånn, at når temaet blogging er en del av oppgaven, så vil det også bli ganske like spørsmål. Siden Finn Skårderud er veileder for denne jenta her også, så ble det vel kanskje naturlig å spørre de av oss som også var med på forrige prosjekt, for hun skulle visst bruke 5-6 bloggere i oppgaven. Jeg regner bare med at mange av svarene vi gir blir ganske like.

Et av spørsmålene jeg har fått begge gangene, er om jeg synes jeg deler for mye av meg selv i bloggen, og om jeg skriver sannheten. Her vil jeg svare nei, og ja. Hvertfall nå. I begynnelsen, da jeg opprettet bloggen, så var jeg jeg i en mye sykere periode enn jeg er nå, på flere områder. Livet var et totalt kaos, på flere områder. Jeg var veldig deprimert da, og blogginnleggene gjenspeilet nettopp dette. Mange av blogginnleggene var dystre og tragiske, og jeg delte kanskje ting jeg ikke trengte å dele. Jeg har slettet en god del innlegg i bloggen, spesielt fra den første tiden. Ikke det at jeg ikke står for det jeg skrev, men en del ting er kanskje ikke ment å være leselig for alle og enhver, det var hvertfall noe jeg mente i ettertid (og fortsatt gjør) når jeg var kommet litt lengre opp og fram i prosessen i behandling. Jeg slet på den tiden med en del ting som ikke er relevant nå, som jeg nå ser på som noe som er privat og som ikke alle trenger å få innpass i. Det er fortid, det er en del av historien min, men noe som jeg kun trenger å la de som står meg nærmest trenger å vite noe om. Jeg trenger ikke å ha det skriftlig i en blogg for å kunne se meg tilbake og se at jeg har kommet meg langt på vei på den biten. Dessuten skrev jeg et par ting som ikke bør ligge der ute og sveve. Det aller meste jeg skrev ligger der fortsatt, og når jeg blar meg tilbake, så ser jeg stor forskjell fra da og nå. Sånn var forløpet, sånn har veien vært, kronglete og lang. Selv om jeg har slettet en del, så betyr det ikke at det ikke var sannheten jeg skrev, jeg har bare etterhvert blitt flinkere til å sette grenser for meg selv, til å la noe være privatliv. Om jeg kommer til å slette flere innlegg, det vet jeg ikke, om jeg en dag kommer til å slette hele bloggen fordi jeg er drittlei av den, det vet jeg heller ikke, men det betyr heller ikke at det jeg har skrevet ikke er sant.

Jeg har som sagt blitt flinkere til å sette grenser, for jeg har ikke behov for å la hele verden ha tilgang til alle mine tanker, følelser og handlinger. Jeg deler det som har med sykdom og gjøre, en del hverdag og interesser, men jeg utelukker mye. Jeg skriver svært lite om familien min, jobb skriver jeg nesten ikke om i det hele tatt, og mange tanker og følelser havner i rommet hos behandleren min. Traumet skriver jeg heller ikke om, og det kommer jeg heller aldri til å dele i bloggen. Jeg har fortalt dere at det er et traumet, hva traumer er sånn generelt (sår i sjelen alt fra små ting til store ting), og litt om tanker og følelser, uten å gå inn på hva det dreier seg om. Jeg har ikke lyst til å dele det, og jeg har ikke behov for å skrive om det her. Det forblir mellom behandler og meg, det er hos henne jeg skal jobbe med det, ikke blogge om det. Også ved å fortelle dere at det er ting jeg ikke deler, så sier det seg vel egentlig selv at jeg da ikke har grunn til å fortelle annet enn sannheten. Jeg kunne jo fort ha diktet opp et helt annet liv her bak skjermen enn det som faktisk er sannheten, men, så er det jo sånn da, at jeg har kjente som også leser bloggen, og de ville kanskje ha syntes det var merkelig om jeg skrev en ting, mens sannheten var en annen. Jeg tror nok at de som kjenner meg, og som har blitt kjent med meg, får det samme inntrykket av meg i virkeligheten som det de leser her. Om man ser bort i fra hvordan jeg oppfatter meg selv så klart. Men nå tenker jeg på historien jeg skriver i bloggen. Ikke hvordan jeg ser ut og mener om meg selv.

Så, hvorfor blogger jeg? Jo, mål og mening har hele veien vært å gjøre spiseforstyrrelser mindre tabu, gjøre det mindre skambelagt. Og kunne vise at selv om man sliter psykisk, så kan man være oppegående og ha et mer eller mindre normalt liv. Selv om jeg kan spøke med sykdommen min, og har galgenhumor, og sier at jeg er kokko i topplokket, så er jeg jo ikke kokko lokko på den måten at jeg er innestengt bak høyemurer og vinduer meg hengelås. (Kanskje jeg burde vært det til tider?). Det finnes både fysisk og psykiske sår, uten at det gjør en til et mindreverdig eller mer kokko menneske. Om bloggen min kan være til hjelp for andre, om det være seg at andre kjenner seg igjen, føler seg mindre alene, får innsikt og forståelse, at den sprer informasjon, ja, så er hele poenget nådd fram. Som en spiseforstyrret på veien mot en friskere tilværelse, så er jeg, som så mange andre av oss, interessert i å kunne bidra med økt forståelse om sykdommen. Sette den enda mer på dagsorden på en måte. Det er heller ikke bare «mannen i gata» som trenger mer forståelse, men det gjelder også for helsepersonell, for det er tross alt den syke som sitter på ekspertisen, og som går gjennom helvetet. Gjennom kommunikasjon med pasient, så vil også kunnskapet blant helsepersonell øke. Og så lenge det finnes syke, så trengs det behandlere, og da er det selvsagt nødvendig at de kan gi mest mulig riktig behandling.

Så ja, jeg forteller sannheten, jeg ser ikke noen poeng i å finne på gode historier. Da kunne jeg likesågodt ha blogget anonymt og lagt på i tjukke lag og dramatisert det hele til en thriller uten sidestykke. Hva andre der ute, som ikke kjenner meg privat måtte mene, er meg revnende likegyldig, det har dere kanskje fått med dere alt. Blogginnleggene mine deles også på facebook, der jeg har familie og venner, så det hadde kanskje vært litt drøyt å lyve, å lure alle sammen kraftig rundt lillefingeren ved å si at joda, det går framover, jeg har det dårlig, men jeg klarer å holde meg oppreist, nå har jeg klart slik eller sånn, mens jeg i virkeligheten hadde ligget halvveis i koma hjemme, fordi jeg ikke har spist på et halvt år, eller at magesekken har revnet og spiserøret spruket, fordi jeg har overspist og kastet opp i 23 timer i døgnet. Nei, jeg er en av de som brenner for å sette spiseforstyrrelser på mer på dagsorden.

Og nei, jeg deler langt ifra alt. Dere skulle bare visst hvor mye jeg faktisk ikke deler. Jeg ønsker ikke å dele tragiske historier, eller andre private ting. Ja, jeg har en kaotisk historie bak meg, men det holder at de som har vært involvert i handlingene og opplevelsene vet. Nå er det jo gjerne sånn at samhandler med andre mennesker i de fleste situasjoner, så selvsagt vet mange mye, men jeg ønsker ikke på noen som helst måte at andre skal vite disse tingene. Mye er tilbakelagte stadier, enkelte ting vil jeg bare viske vekk eller glemme, noe er jeg ferdig med, andre ting ligger det en del skam bak, og jeg ønsker ikke utlevere det til dere. Jeg har levd et liv med oppturer og nedturer, som alle andre, men mye har vært kronglete og kaotisk som sagt. Mye av det passer det seg ikke å skrive om, om alle har behov for privatliv, jeg holder mye av det innenfor grensen jeg har satt opp, og deler det kun med de jeg føler for. Akkurat sånn det skal være. Sett grenser og ikke la noen rive dem ned.

Gå i stormen.

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan jeg klarer å holde ut når overspisingstrangen kommer, eller oppkasttrangen for den del. Vel, jeg må jo bare begynne med å si at jeg ikke klarer det alltid, men jeg har dager der det går bra og holder ut. Klart, jeg kjenner jo på det suget som dukker opp, for det kommer som regel hver eneste kveld, men noen kvelder er litt enklere og holde ut enn andre. Dagsform og humør spiller også en stor rolle så klart. Enkelte dager kan jeg være så liten og lei at tanken på å overspise og kaste opp bare gjør meg enda mer sliten, eller at det bare vrenger seg i meg. Andre ganger kan det ha helt motsatt effekt, at det er nettopp da det kan gå galt.

Jeg ønsker jo å klare meg oppkastfri så klart, så jeg gjør det jeg kan for å komme meg gjennom. Og det gjelder og ikke bli liggende i gjørma og kave om det går galt. Jeg må opp og fram igjen, jeg må opp og fortsette å gå veien. For selv om jeg har det tungt og vanskelig innimellom, så er jeg ikke der lengre, at jeg ønsker å gi opp alt. Og selv om den tanken kan dukke opp, så forsvinner den igjen. Jeg prøver og bruke tiden min på noe som gjør at jeg kan få fokuset over på noe annet, om det er å lese en bok, blogge, trene, gå tur eller hva som helst. Jeg er en sucker for kjærlighet på pinne, noe som fungerer å trykke i trynet for min del, når jeg kjenner at jeg «Får lyst på noe» (overspise og kaste opp). Jeg driter i kaloriene de inneholder, har jeg lyst på noe søtt, så kan jeg godt stappe i meg både 4 og 5 kjærlighet på pinne. En sjokolade funker også, da blir det gjerne en kinder maxi f.eks., eller mørk kokesjokolade. Ellers har jeg også alltid epler i kjøleskapet.En skål med cottage cheez med yoghurt i fungerer også veldig bra når suget dukker opp, det er virkelig blitt en stor hit for meg. Cottage cheez med JA vanilje yoghurt er min favoritt, insane godt.

Å finne metoder for å holde ut, og komme seg gjennom, blir litt som å gå i stormen. Har du et mål du skal nå, så går du, selv om det blåser kraftig. Kanskje blåses du ut av balanse og må ta noen skritt tilbake, eller til siden, men du fortsetter likevel å gå. Skal du på jobb, og du må gå, så snur du ikke etter 300 meter fordi det blåser. Du vet du må på jobb, så du har ikke annet valg enn å bare fortsette. Kanskje må du gå litt før du egentlig pleier, sånn for å beregne litt ekstra tid, men du blir ikke hjemme. Du trekker ikke dyna over hodet, og ringer sjefen for å si at du ikke kommer bare fordi det blåser (kraftig) ute. Her forrige uke så regnet det noe helt sykt her, og jeg hadde selvsagt tannlegetime. Jeg hadde lyst til å ringe og avlyse, men det ville jo bare for det første ha utsatt problemet, for jeg måtte jo gjennom det uansett, og for det andre så er jeg faktisk vanntett, selv om ikke klærne er det. Jeg nevnte dette for tannlegen min, og han lo og fortalte meg at det var faktisk en mann som hadde ringt og avlyst timen hos han, nettopp på grunn av at det regnet ute. Og han bodde nærmere enn det jeg gjør. Det tar meg 20 minutter å gå ned kanskje. Det frister kanskje og ringe og avlyse når det stormer, men hvor god er ikke den følelsen når du kommer deg fram, velberget? «Yes! I freaking did it!»

Å slite psykisk kan oppleves litt på samme måte. Jeg opplever det på samme måte, som å gå i stormen. Mot stormen. Det har stormet som verst, jeg har har tatt skritt tilbake og til siden, men likevel har jeg jo hele tiden også gått framover. Selv om jeg har vært langt nede, så ble jeg ikke liggende der. Jeg fikk en utdannelse, jeg har jobbet, jeg har hatt forhold, jeg kom meg ut av selvskading og andre selvdestruktive metoder, jeg går i behandling, jeg ble innlagt, jeg har snakket, jeg har spist, jeg har holdt ut. Jeg har i løpet av det siste halve året tatt en del initiativ til ting som kan forbedre framtiden min, søkt om ny jobb, er i gang med å opprette et lokallag for iks. Jeg trener, jeg reiser litt, jeg går på kafe med venner.

Jeg har alltid tenkt, og tenker fortsatt, at ting vil kanskje stabilisere seg litt mer, når jeg også får mer stabilitet i hverdagen. Så når nyåret kommer, og jeg skal inn i nye jobb, så vet jeg, ut i fra det vi har snakket om, at jeg vil få både utfordrende og spennende arbeidsoppgaver. Samtidig får vi snart i gang lokallaget for real. Vi skal ha møte nå i oktober, for å sette opp en videre plan. Da blir det også en del planlegging og temaoppsetting i forhold til det. Samtidig har jeg fortsatt behandlingen, og tannlegebehandlingen skal avsluttes etterhvert, jeg skal fortsette med treningen, og jeg har spiseforstyrrelsen som en fulltidsjobb.  Det vil med andre ord bli en del jobbing framover, på flere områder. Jeg skal fortsette å gå i storm, og gjøre de krumspringene som må til for at jeg skal komme meg fra A til B. Det skal bli veldig godt og få noen nye arbeidsoppgaver å drive med, noe som vil kreve en del av meg, som vil ta litt tid, for på den måten vil jeg forhåpentligvis klare å holde spiseforstyrrelsen enda mer på avstand.

Om 3 dager reiser jeg til Oslo, først og fremst fordi jeg skal på fagdagen som IKS skal ha neste torsdag. Forhåpentligvis vil jeg gå ut derifra med masse nyttig informasjon som jeg kan ta med meg videre til vi skal starte opp her. Jeg skal treffe masse fine mennesker, venner jeg har fått via blogging blant annet. Jeg gleder meg enormt! Jeg skal også til søsteren min og hennes familie, og pappa skal også nedover samtidig, han og søstern skal komme seg gjennom Oslo maraton. (Ikke helt sikker på hvilken løype de skal løpe, men det er ikke hel. Pappa har i alle år vært maratonmann, men har vel ikke løpt en helmaraton på noen år nå.). Jeg gleder meg til å treffe dem alle, og til å kunne kose med tantebarna mine.

På grunn av at jeg skal til Oslo, så har jeg ikke kunne brukt noen penger i det siste heller, noe som på en side er positivt, om jeg ser på det matmessig (og økonomisk så klart).For jeg har nemlig ikke hatt penger til å kunne gå amok i butikken for å ha overspisinger med oppkast. Det igjen vil si at jeg nå faktisk er inne på min åttende dag oppkastfri. Og det er som sagt 3 dager til jeg skal til Oslo. Der skal jeg være i 6 dager. 8 + 3 + 6= 17 dager. Det er så langt jeg i første omgang vil ta utgangspunkt i. Når jeg har kommet meg så langt, så kan det jo være at det blir enklere framover også, men jeg må selvsagt bare ta det dag for dag. Og vet dere hva? De siste 4 dagene har jeg laget meg middag igjen også. Det er lenge siden sist, for jeg har som regel spist andre ting enn varm mat. I går laget jeg meg laks med grønnsaker og ris! Ris dere! Det er lenge siden det. Blir jaggu meg det samme til middag i dag også, har litt laks i frysern som det kanskje er på tide å få i seg, spiser ikke så mye fisk at det gjør noe. I går spiste jeg faktisk både laks, og makrell i tomat. Kroppen var vel glad. Ikke at det var så forferdelig godt og være mett, men jeg var skikkelig sulten før jeg spiste, typ rumling i magen og tung i hodet, så det var i grunnen bare godt å spise da. Dessuten ble middagen litt sen, så på den måten kjente jeg heller ikke på noe sug på kvelden. Og så kom husverten ned med en flaske hvitvin, så det ble kveldskosen min i går. Og, for å imponere dere enda mer, så har jeg vært på trening kun 2 dager denne uka. Været har jo vært så tragisk at det knapt har vært mulig å bevege seg utendørs. Det så ikke så ille ut sånn utpå dagen i går, så jeg skiftet og pakket sekken, klar for å stikke ned på trening. Da jeg kom ut fra badet, og kikket ut igjen, så høljet det ned. Da ble det te og ringenes herre x 2 istedenfor. Kanskje får jeg muligheten til å stikke ned i dag. Time will show.

Så, dere, det nytter å gå selv om det stormer. Du beveger deg hele tiden framover på ett eller annet vis, selv om det ikke føles sånn, for livet går jo sin gang. Du går kanskje på skole, du jobber kanskje, har et forhold? Er ute med venner? Trener? Blogger? Leser? Strikker? Har en hund du må ta deg av? Ett eller annet? Alle har noe å holde fast ved, hvertfall de aller fleste. Bruk de virkemidlene du har. Men jeg vil nødig anbefale paraply i stormen, med mindre du driter i om den blåses i fillebiter da. Men det er fullt mulig å bevege seg i en storm, for uansett så vil stormen blåse deg den ene eller den andre veien, du er stadig i bevegelse, med mindre du velger å legge deg ned så klart. Det er kjedelig det, å bli liggende der i stormen, da hadde hvertfall jeg dævva av kjedsomhet.

Noen forklaringer og råd.

Først av alt vil jeg takke for stort engasjement i forbindelse med forrige innlegg «Blir bulimi litt glemt bort?«. Det havnet på første siden på vg.no, noe som er litt skremmende, for plutselig blir bloggen veldig synlig for så mange, selv om den ligger her ute i worldweben, åpen for alle. Samtidig er det positivt på den måten at flere faktisk har lagt igjen kommentarer og kort fortalt om sine opplevelser om at de kjenner seg igjen. Jeg synes ikke det er fint at så mange sliter med en spiseforsyrrelse, misforstå meg rett, men det er viktig at flere kan dele sine erfaringer, meninger og synspunkt. Jeg kan jo alltids håpe at det er helsepersonell der ute som også leser, og som kan få et lite innsyn og kanskje få en annen oppfatning.

Jeg vil igjen få påpeke hvor viktig det er at spesielt helsepersonell tar alle pasienter på alvor når de faktisk tør å ta det steget med å åpne seg og fortelle om sine problemer. Med tanke på hvor mye skam det faktisk ligger bak det å ha en spiseforstyrrelse, så mener jeg at det minste en behandler av ett eller annet slag bør gjøre, være seg leger, psykologer, psykiatere, helsesøster, rådgivere, enræringsfysiologer osv osv, er å ta elevene/pasientene, på alvor. Det å ikke bli hørt, sett eller trodd, kan faktisk være med på å gjøre situasjonen enda verre for den det gjelder. Jeg husker at jeg fortalte en lege jeg hadde i Oslo, om min spiseforstyrrelse. Alt som ble gjort, var at jeg tok en blodprøve og fikk påvist litt lav verdi av jern, og så fikk jeg en resept på jern og B-12 tabletter. Dette er 13 år siden, og sykdommen forverret seg grundig i årene i etterkant. Som jeg nevnte i forrige innlegg, så fikk jeg også høre av en behandler at jeg var lubben da jeg var 55-56 kg, til tross for at jeg da befant meg i nedre grense for en BMI på 20, som mange tar utgangspunkt i som undervekt om man faller under. (Bl.a Modum, og vektklubben på vg.no). Den kommentaren satte i gang en faen i meg, «Jeg skal pokker meg vise deg at jeg kan bli tynnere!!». Vel, jeg havnet på en BMI under 18.5, som de på atter andre steder tar utgangspunkt i som grensen for undervekt. Ikke at jeg følte, eller anså meg selv som tynn av den grunn. Jeg følte meg fortsatt smellfeit, det er sånn sykdommer føkker med tankene. Aldri bra nok, aldri tynn nok.

Ta pasienter på alvor, for sykdommen kan være veldig alvorlig selv om ikke vekten viser under 30 kg! Se pasienten, lytt til pasienten, la være å komme med flåsete kommentarer som «Men du er jo ikke tynn. Du fungerer jo i hverdagen, du klarer jo å studer, å jobbe, ha kjæreste, være sosial». Dere vet ikke hvor vanskelig en person som sliter faktisk har det når han/hun er alene. Dere vet ikke om tankene som dreper en, dere vet ikke følelsene som truer med å kvele en, dere vet ikke om angsten, om uroen, om trangen til å overspise og kaste opp, om sulten som gnager, om trangen til å skade seg på ett eller annet vis. For alt det der ligger der latent. Se, lytt, hør. Ta det på alvor, for det er så uendelig viktig at en som oppsøker hjelp føler seg ivaretatt, uansett alvorlighetsgrad.

Samtidig vil jeg si til alle dere som er syke, oppsøk likevel hjelp, for det finnes heldigvis utallige behandlerer der ute som tar spiseforstyrrelser på alvor, uansett grad, eller navn på sykdommen. Jeg vet at det er skummelt å søke om hjelp, for det tok meg hele 11 år før jeg i det hele tatt oppsøkte hjelp. Nettopp fordi jeg var redd for ikke å bli trodd, for jeg jobbet jo, jeg studerte, jeg klarte å være sosial, jeg hadde kjæreste. Jeg fungerte til en viss grad, men det kostet. Mye penger, overspising, oppkast, fasting, misbruk av avføringspiller, overtrening, depresjon, og det evige jaget om en lavere vekt. Hadde jeg visst utfallet av hva dette kunne føre til da jeg begynte på noe som virket som en ufarlig diett, eller da jeg først stakk fingeren i halsen for første gang, så hadde jeg latt det være. Men jeg visste ikke den gang, det jeg vet nå. Ikke kan jeg gå tilbake og endre på noe heller. Men jeg er glad for at jeg turte å fortelle om problemene mine til fastlegen, for på den måten begynte jeg med medisiner, jeg er glad for at jeg oppsøkte rådgiveren på høyskolen jeg gikk på, for på den måten ble jeg henvist til akutteamet på psykiatrisk poliklinikk her. Jeg ble heldigvis både hørt, sett og tatt på alvor, jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det ville ha gått om jeg ikke hadde fått hjelp….Så jeg vil på det sterkeste anbefale å oppsøke hjelp, gi aldri opp, selv om noen ikke tror på deg, for en dag kan du komme borti en person som tror.

Så vil jeg inn på et annet punkt. «Hva vil det si å bli frisk?». Jeg har skrevet om dette tidligere også, men jeg vil nevne det igjen, for dette var også noe som enkelte la igjen i kommentarer på forrige innlegg. Flere har fått kommentarer som «Godt å se at du er frisk, for nå har du jo lagt på deg. Du ser så godt ut, bra du ikke lengre sliter med maten». Vær veldig forsiktig med hva du sier til en som har/har hatt, en spiseforstyrrelse. Ikke alle klarer å ta til seg sånne kommentarer. Veldig mange, meg inkludert, tolker sånne kommentar som «Jeg er blitt feit. De mener jeg har blitt feit». Det kan være en trigger i seg selv, og kan utløse et nytt jag etter å gå ned i vekt igjen, selv om man vet at det ikke er den riktige veien å gå. Vi vet hva vi burde gjøre, vi vet hva som er det riktige, men det er ikke alltid like lett å utføre det i praksis. Etter en vektoppgang er mange i en veldig sårbar periode. Det er da det gjelder å vedlikeholde det man har jobbet så hardt for, unngå de spiseforstyrrede tankene som dukker opp. «Gå ned i vekt, du er feit, dette er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke tynn nok, din gris, du er ekkel» osv osv. Å gå opp i vekt er en av de vanskeligste tingene å akseptere ved en tilfriskning for mange, sånn var det for meg. Jeg hatet kroppen før innleggelsen på Modum, og jeg hatet den enda mer da oppholdet var ferdig, for da hadde jeg 13 kilo ekstra på kroppen. Jeg ville ikke for alt i verden høre av andre at jeg hadde gått opp, det visste jeg så inderlig godt. Jeg ville ikke høre at jeg så godt ut, for jeg følte meg alt annet enn «godt». Da det var pårørendeopphold på Modum, så var en av «reglene» at det ikke skulle snakkes om vekt. Jeg var så uendelig glad for den regelen, for jeg ønsket ikke høre hvor godt og bra jeg så ut, når jeg følte meg som en dass. Vær forsiktig med hva du sier, for ikke alle klarer å ta en sånn kommentar for hva den er ment som, selv om personen vet den er ment godt.

Så, hva vil det egentlig si å være frisk da? Forrige uke kom jeg i snakk om dette med noen, i går fikk jeg en kommentar om dette, og jeg fikk en tilbakemelding fra noen her en dag, en sak som jeg ikke ønsker å nevne noe mer om. «Vil du ikke bli frisk? Du er ikke frisk». Jo, jeg vil bli frisk, nei, jeg er ikke frisk. Men jeg er der jeg er i prossesen så langt. Dessuten, «frisk» er relativt, og kan tolkes på ulike måter, fra person til person. For noen kan det bety å aldri mer ha problem i forhold til mat og kropp. For andre kan det bety å være symptomfri, for andre kan det være å fortsatt ha sykdommen, men at den ikke tar så mye plass lengre. Jeg skal ikke si for sikkert at jeg noen gang vil bli 100% frisk, altså, at kropp og mat aldri vil være problematisk, at jeg vil bli helt symptomfri, at tanker og følelser aldri vil plage meg igjen. Tilbakeskritt er vanlig, tilbakefall er vanlig. Sykdommen sitter hardt i, den blir ikke fiks ferdig etter 3 år, 4 år, 5 år, 6 år, etter en innleggelse. Det tar tid. Jeg har ofte vært frustrert over at jeg ikke har kommet lengre enn jeg har gjort, jeg var veldig fortvilt mange ganger da jeg var på Modum, men da jeg snakket med den snille mannen, så sa han noe som selvsagt er så sant så sant. «Du har vært syk i 17 år, du har vært i behandling i 5 år totalt sett, innlagt i 3 måneder. Når du sammenligner årene med sykdom opp mot årene du har vært i behandling, så kan du jo se hvor kort tid behandlingsdelen egentlig er». Det tar tid å bli frisk». Irriterende nok har han selvsagt rett.

Jeg vet ikke hvor jeg vil ende opp til slutt, hvor jeg vil havne og kunne si at nå er jeg frisk, hvertfall så frisk som jeg kan bli. Jeg har, her og nå, vanskelig for å se for meg at jeg aldri skal slippe å tenke på mat med gru igjen. Jeg ser for meg at mat alltid vil være litt vanskelig, men jeg kan jo håpe at jeg tar feil. Jeg håper hvertfall at jeg ender opp der at jeg blir symptomfri, det er noe jeg jobber med hver eneste dag. Noen dager går det, andre dager går det ikke fullt så bra. (Jeg kan jo skyte inn at jeg nå er på min tredje dag oppkastfri igjen). Jeg vet at det er mulig å bli frisk, for jeg har både lest og hørt historier om syke som har blitt frisk. Hva de legger i å bli frisk har de ikke alltid sagt, men det viktigste er at de anser seg selv som frisk. La meg igjen få dele definisjonen på en spiseforstyrrelse, som Finn Skårderud skriver i sin bok «Sterk/svak», fra 2000.

«Når tanker og atferd i forhold til mat og vekt begynner å begrense livsutfoldelse og forringer livskvaliteten, har man en spiseforstyrrelse».

Jeg tror nesten at jeg da vil anse frisk ut i fra den definisjonen. Når tanker og atferd i forhold til mat og vekt ikke lengre begrenser eller forringer livsutfoldelsen og livskvaliteten min.

Helt til slutt må jeg atter en gang få takke for alle fine tilbakemeldinger på gårsdagen innlegg!

Blir bulimi litt glemt bort?

Det er et spørmål jeg har hatt litt i tankene i det siste, av en grunn jeg ikke skal nevne her. Bulimi er jo ofte blitt nevnt som en usynlig sykdom, fordi de aller fleste bulimikere er normalvektige. Ikke alle, men de fleste. «Hvordan kan du ha en spiseforstyrrelse, du er jo ikke tynn». Jeg vet at det er mange som har fått den setningen, og tilsvarende, slengt i trynet. Jeg fikk en kommentar om at jeg var «lubben», da jeg veide 55-56 kg, fordi jeg fortsatt var normalvektig, og langt ifra i «faresonen» når det kommer til BMI. Det vil si, jeg var i nedre sjikte på normalskalaen, hvis en tar utgangspunkt i at en BMI på under 20 er undervekt, noe de tar utgangspunkt i på Modum f.eks. Dette var en kommentar fra en behandler. Bulimi er den type spiseforstyrrelse som er størst i prosent. Mange er i behandling, men tenkt på alle de som faktisk ikke er i behandling, som dermed ikke er med i beregningen. Mange tør ikke oppsøke hjelp, av ulike grunner, men jeg vet at en del ikke tør ta kontakt med hjelpepersonell, nettopp på grunn av at de redde for å få slengt overnevnte kommentar i trynet. Og det kan jeg forstå meget godt. For det første føler veldig mange skam over å ha en spiseforstyrrelse, over at de kaster opp, og skulle de i tillegg da få en sånn type kommentar som gjør at de føler seg enda mer skamfull, så er det fullt forståelig at mange vegrer seg for å oppsøke hjelp. Mange har erfart å ikke bli tatt på alvor.

Jeg er heldigvis en av de som har blitt tatt på alvor, men dessverre blir ikke alle det. Dessverre finnes det helsepersonell som ikke har såpass innsikt i sykdommen at de ikke tar alle pasienter på alvor. Dette gjelder forøvrig ikke bare helsepersonell, men mannen i gata generelt. Veldig mange forbinder fortsatt det å ha en spiseforstyrrelse med å være sykelig tynn. Mange tror at det å ha en spiseforstyrrelse kun handler om å slanke seg mest mulig ned i vekt. Når en spisesyk er veldig undervektig, er sykdommen synlig for de fleste, den blir sett, og får ofte mye fokus. Hvor mange artikler, bøker, dokumentarer osv finnes om anoreksi kontra bulimi? Hva får mest fokus? Anoreksi, fordi det blir sett. Hvilken type spiseforstyrrelser har størst prosentandel? Bulimi, men den blir ikke sett i like stor grad.

Begge sykdommene er like alvorlige, begge sykdommene utgjør store skader, begge sykdommene kan ha alvorlige bakenforliggende årsaker, som er det som bør tas tak i i første omgang. Å sulte seg, kaste opp, overtrene, misbruke avføringspiller, skade seg and so on, er bare symptomer på at noe annet er fryktelig galt. Er du forkjølet, så er hoste, rennende neser, sår hals og feber symptomer på at kroppen er blitt angrepet av virus og basilusker. Rennende neser er ikke en sykdom i seg selv, ikke hoste heller. En spiseforstyrrelse fungerer på samme måte, man har sykdommen, og symptomene. Om noen sulter seg, og andre kaster opp, betyr ikke at kun en av delene er alvorlig, for begge gjør skade på en eller annen måte.

At en person er syltynn, og en annen normalvektig, betyr ikke at den normalvektige er mindre syk enn den andre. Å kaste opp fører til ubalanse i elektrolyttene, det påfører stor belastning for hjertet, man mister viktige vitaminer og mineraler som gjør at verdier synker, man blir avhengig av det. For å nevne noe. Der anoreksi ofte handler om kontroll, ses bulimi som tap av kontroll, og masse kaos. Og er det noe jeg kan skrive under på, så er det at bulimi skaper mye kaos, både tankemessig, og følelsesmessig. At jeg er normalvektig betyr ikke at jeg er mindre syk enn en som har anoreksi. Definisjonen på en spiseforstyrrelse er i grunnen ganske enkel og forklarerende.

«Når tanker og atferd i forhold til mat og vekt begynner å begrense livsutfoldelsen og forringe livskvaliteten, har man en spiseforstyrrelse»

(Kilde: Finn Skårderud, «sterk/svak» 2000)

Om man tar utgangspunkt i den definisjonen, så ser vi at det ikke står noe om at man må ha en BMI under 16 for å ha en spiseforstyrrelse. Det står ikke at man veie 30 kg, eller aldri spise mat. Det står at når livsutfoldelsen og livskvaliteten blir forringet og begrenset, noe den ofte blir, uansett type spiseforstyrrelser, om det er anoreksi, bulimi, overspising, eller en suppe av salig blanding. Så hvorfor er det som oftes anoreksi som blir sett, mens bulimi og overspising blir satt litt til side? Er det fordi mange med bulimi og overspising til en viss grad klarer å fungere i hverdagen? Blir sykdommen mindre alvorlig av den grunn? Når vi ser i media, så blir også overspising ofte sett på som et svakhetstegn, da er man lat, og spiser usunt. Hvor mange av de som er overvektige har vel ikke også et spiseproblem?

Heldigvis har også bulimi og overspising fått litt mer plass i årene som har gått, og langt flere i helseforetak har klart å ta disse problematikkene mer alvorlig, men når det kommer til mannen i gata, så er det fortsatt mange der ute som er av den oppfatning at man kan da neppe ha en spiseforstyrrelse når man er normalvektig. Og på den måten blir bulimi glemt litt bort. Trist, men sant. Det som er mest trist, er at mange ikke tør be om hjelp, fordi de er redd for å ikke bli tatt på alvor.

Selv om jeg ikke sier like mye hver gang…

så betyr ikke det at alt går på skinner her. Men det har kanskje noen av dere skjønt? Jeg har ikke sensasjonelle oppdateringer å komme med til enhver tid, jeg får ikke aha-opplevelser daglig, jeg får ikke til alt daglig, selv om jeg skulle ønske det. Jeg mister litt motet når jeg ikke får til, jeg blir forbanna og irritert fordi det skal være så vanskelig å komme seg helskinnet gjennom en dag. Tankene gir meg aldri fred, når har de tenkt og holde kjeft? Når har de tenkt å ta en aldri så liten ferie? Og da mener jeg ikke for bare noen få timer, men gjerne over dager, det hadde vært veldig fint. Det går litt opp og ned med bloggingen også, for jeg orker rett og slett ikke å oppdatere det samme hver dag. Det er de samme kampene hver dag, oppi hodet mitt. Men jeg prøver så godt jeg kan og holde fast ved det jeg klarer å få til, de skrittene som går i riktig retning, om da snakker jeg ikke bare om spiseforstyrrelsen. Det skjer ett og annet utenom den også, tross alt.

Forhåpentligvis får jeg svar, eller oppklaring, eller hva jeg skal si, på et par ting denne uken, så får jeg ta det derifra. Time will show, right? Det skjer hvertfall noe i løpet av uken, det er jobb, møte x 2?, tannlege, trening. Ikke behandling denne uken, men har time igjen tidlig neste uke. Helt greit, å prate om traumet er ikke det morsomste jeg vet, selv om det sikkert trengs, for å komme litt til bunns i diverse følelser som er med på og kødde i hodet mitt.

Og så venter jeg på det nye speilreflekskameraet mitt da. Tamtitam ta. Blir gira når det kommer til kameraer altså. Dette er kanskje noe mer finurlig enn det enkle jeg har, så det blir morsomt og holde på med. Det er jo så kjekt å ta bilder! Fotobloggen min får ikke akkurat gjennomgå av bilder, for jeg er jo helfrelst på instagram da, så de havner liksom der, bildene altså. Bilder tatt med speilrefleksen, et digitalt kamera, eller fra tlf. Å ta bilder er litt terapi, for da går mye av fokuset på å lete etter detaljer eller fine motiv i naturen. Og så er det litt gøy med redigering. Lek med foto folkens, fun fun. Legger ved et lite knippe av bilder fra mitt instagram galleri. Mitt nick der er krakeli btw. Skikkelig orginalt.

 

Tiden går så fort.

Ikke det at jeg ikke henger med, at jeg ikke får med meg hvilken dag, dato og måned det er, men likevel slo det meg i dag, at vi nå snart er inn i september, og at det snart er gått hele 11 måneder siden jeg ble innlagt på Modum. Jeg kan nesten ikke tro at det er så lenge siden. Det har nok med og gjøre at jeg hadde min siste uke, før utskrivelsen av hovedoppholdet, i januar, og at jeg var tilbake på et boosteropphold i april/mai. Men likevel, tenk, snart et helt år. Jeg bladde meg tilbake i arkivet mitt, og oppdaget at det er ett år (i morgen), siden jeg fikk innkallelsen til oppholdet. Ved vurderingsoppholdet i fjor sommer, så sa de til meg at en innleggelsen ville skje inen halvt år, til ett år. Da jeg noen uker etter og ha vært der, fikk et brev fra dem hvor det stod at jeg stod på venteliste først fra 2.mai 2012, så senket jeg skuldrene noen hakk. Det var ennå god tid til noe skulle skje. 28.august kommer et nytt brev, der det står at jeg hadde fått plass 5.oktober. 28.august i fjor skriver jeg om panikken som veltet opp i meg da jeg fikk det brevet.

 

«Det koker oppi topplokket. Tankene løper i panikk i alle retninger. Ingen orden, bare totalt kaos som råder. Vill panikk, full kræsj. Jeg går på tomgang føler jeg, jeg føler alt og ingenting på en gang. Jeg nekter, jeg gjør meg blind, jeg vil grine,jeg vil rope, jeg vil skrike til jeg mister stemmen. Jeg vil slå i veggen, løpe langt vekk, synke gjennom gulvet. Jeg er stressa, hvordan skal jeg få ordnet med alt? Ikke nå? Ikke allerede nå??? Jeg vil nekte, jeg vil snu, jeg vil ikke være med lengre, jeg vil gi meg mens leken er god. Jeg vil feige ut, gjemme meg og nekte å komme fram. Jeg vil ikke gi slipp, jeg vil tviholde til jeg blir gul og blå, til knokene hvitner. Til svetten pimpler, til kreftene ikke klarer mer. Jeg vil vente litt. Litt til. Bare litt til. Ikke så kjapt, slakk litt ned på farten, jeg klarer ikke henge med. Jeg vil ikke ha det så travelt.

 

Alt i meg vrenger seg, vrir seg i vrede og avmakt. Nekter. Låser seg fullstendig. Sunn fornuft blåses vekk som sandkorn mellom fingrene på meg. Nå gjelder det å nyte, eller unytte,den siste tiden med min venn, min fiende. Den siste tiden der det aller meste fortsatt er trygt og sikkert, fordi det er her jeg har befunnet meg de siste 16 årene. Den siste tiden der ufornuften får råde. Jeg har nå en gitt tid igjen med bulimien min,snart skal den rives ned bit for bit. Forholdet skal splittes, vi skal bli dratt i hver vår retning, samtidig som begge to prøver å holde hverandre i hendene og fortvilte rop og hjerteskjærende gråt. Tenk deg at du hadde fått satt en viss dato for når du måtte skilles med den som stod deg nærmest. Tenk deg sorgen. Tenk på den nye hverdagen du må begynne å bygge opp på nytt helt alene etterpå. Alle forandringene, alt du må endre på, ting du bør unngå for å ikke skulle bli minnet på alt det som engang var, som du aldri igjen vil få tilbake. Det er sånn det føles når jeg må kvitte meg med spiseforstyrrelsen. Den er  en venn og en fiende. En venn fordi den alltid er der når du trenger den, og en fiende fordi den skader deg. Men du er bergtatt, du er oppslukt, du elsker og omfavner. Den er den som kjenner deg best, som gjør den uryddige hverdagen din trygg. Et sikkerhetsnett, fordi du vet hva du har,men du vet ikke hva du går til. Å bevege seg i nytt terreng kan være skummelt. Som å vandre rundt i et tåkebelagt område, og du ikke ser mer enn en meter foran deg. Hvor skal du gå? Hvor er det trygt å gå? Hva vil befinne seg to meter lengre borte? Vil du snuble, vil du ramle? Utenfor?

 

Jeg ble helt slått ut. Jeg nektet å tro på at en innkallelse kunne komme så fort. Jeg hadde håpet på litt mer tid. At det ville gå noen mnd til. Jeg visste jo at jeg kunne bli kalt inn når som helst fra den dagen jeg svarte at jeg kan komme inn tidligere om noen andre falt fra, men jeg håpet på at det ikke ville komme så fort. Selv om jeg vil legges inn for å gi meg selv denne sjansen, så er det så fordømt vanskelig å gi slipp etter alle disse årene. Til tross for at det er forferdelig slitsomt, til tross for at det er et helvete på jord, så er det hverdagen min. Det er det jeg kan best. Det er sånn jeg overlever. Og jeg er livredd for å bli frisk. Og det er lov. Tross alt. Det vet jeg. Ambivalensen blinker som store discokuler, «warning! Run! Run like you have the devil after you! Save yourself!» Jeg vil bli, jeg vil løpe. Jeg vil stå oppreist, jeg vil synke sammen og nekte å reise meg. Jeg vil si ja,jeg vil rope et høyt og klart nei! Mest av alt har jeg bare lyst til å grine, til å nekte å kjenne på den delen som sier at jeg ikke trenger å bli frisk, fordi jeg klarer meg så fordømt bra akkurat som det er! Jeg klarer meg! Jeg trenger ikke bli frisk! Please la meg slippe å bli frisk!! Ikke gå ifra meg! Jeg vil ikke gå ifra deg min kjære. Jeg elsker deg, men faen som jeg hater deg!

(…..) Jeg slites i to, i tre, i alle retninger. kaos. Frustrasjon, oppgitthet, avmakt. Jeg vil legge meg ned før jeg i det hele tatt får begynt. Jeg vil trekke meg. Nei,det vil du ikke! Jeg blir gal. Nå er det virkelig. Nå skal det skje. Nå er jeg snart kommet dithen som jeg i alle år har vært redd for å dra til. Jeg kan ikke trekke meg nå? Jeg vil! Å som jeg vil trekke meg. Men jeg skal hoppe i det. Jeg kan ikke trekke meg nå, hvor mye jeg enn vil det. Gjør jeg det, så vet jeg at hvertfall behandleren min vil kaste meg i veggen. Men det igjen vil jo gjøre mindre vondt, ikke sant? Det vil bli en kortvarig smerte. Innleggelsen vil gi meg 3 måneder med smerte. Mye smerte.»

 

Jeg kan fortsatt kjenne på de følelsene som brevet utløste i meg, jeg kan fortsatt kjenne på panikken det ga meg. Jeg hadde aldri før vært innlagt, jeg hadde aldri før hatt en intensiv behandling, så jeg visste ikke hva jeg gikk til. Jeg hadde jo vært på vurderingsoppholdet, men det viste jo kun en brøkdel av hva som ventet meg. Jeg kunne ikke forutse hvor hardt det egentlig skulle bli, jeg kunne ikke forutse alle følelsene som skulle velte seg opp i meg, vektoppgangen som gikk så fort og ble så stor. Jeg kunne ikke forutse noen ting, annet enn kostlisten, men ikke hvor vanskelig det faktisk skulle bli. Jeg kan ennå kjenne igjen følelsene av stresset dette brevet satte i gang i meg, over hvor kort tid jeg plutselig hadde igjen før alvoret satte i gang.

 

Samtidig er det litt rart og tenke tilbale på, for mye av det samme er likt nå, og en del av annerledes. Jeg sitter med mange flere verktøy nå, en del av tankegangen er endret, nye ting er kommet til overflaten. Vekten var mye lavere, situasjonenog hverdagen var en annen. Jeg hadde håpet, eller hvertfall sett for meg, at jeg skulle ha kommet mye lengre enn det jeg har gjort til nå, dette har jeg nevnt flere ganger, så jeg må stadig minne meg selv på at jeg likevel har tatt en del skritt fram, skritt jeg aldri har kunne tatt på egenhånd. Når jeg ser tilbake, så kan jeg se skrittene jeg har tråkket på veien.

Godt med fri.

Enda er det 1.5 uke igjen til ny time med behandleren min, noe som ikke bekymrer meg det grann. Tidligere år har jeg som så mange andre som sliter psykisk, syntes det har vært litt vanskelig å plutselig stå helt alene, uten noen timer i det hele tatt. 3-4-5 uker uten noe kan fort bli tungt når man er i en periode hvor man er på nedtur, eller allerede ligger i grøften og kaver. Jeg har aldri hørt ordene «Det er bare å ta kontakt, dag som natt, om det skulle bli altfor vanskelig». Aldri har jeg før fått ordene «Husk at du kan ringe akutteamet om det skulle vise seg å bli vanskelig å holde ut». Jeg er ikke den som løper ned legekontoret, så det å skulle ringe for å si ordene «Jeg har det vanskelig nå», det har aldri skjedd, ikke her på hjemmebane. Klart det var noe enklere på Modum, men der var det folk tilgjengelig hele tiden. Her er det ikke det, på samme måte. Jeg klarer meg, selv om det føles som jeg ikke skal gjøre det. Å be om hjelp er vanskelig, det er faktisk vanskeligere enn å ha det vanskelig. Jeg vil ikke være til bry, jeg vil ikke få ordene «Klarer du å holde ut, tror du vil gå bra?» i retur om jeg skulle ringe. Jada, jeg gjør vel det, jeg ringte bare for å slå av en prat, var bare litt pratsyk you see. Jeg ser bare ikke poenget i å skulle ringe, bare for å likevel skulle sitte hjemme og holde ut, når de mest sannsynlig spør om jeg holder ut, at det ikke er mye de kan hjelpe med. Da sparer jeg meg heller for den telefonen.

Nå når min behandler gikk ut i ferie, så sa hun at jeg bare måtte ringe akutteamet om det skulle bli vanskelig. Om jeg kunne love å ringe dem? Vel, nei, det kommer ikke til å skje. Grunnet det jeg skrev over her. Og det er som regel på kveldstid det blir vanskeligst, og da er de ikke tilgjengelig likevel. Men hun sa hvertfall ordene, du kan ringe dem. Jeg visste vel kanskje at jeg hadde den muligheten, men likevel, i mitt hode, så må det virkelig være akutt for å ta den telefonen. Typ veldig kritisk akutt. Ikke bare «Vanskelig for å holde ut. Depresjon, tunge tanker».

Jeg har helt siden jeg fikk ny behandler vært litt oppgitt. Jeg føler at jeg står på stedet hvil. Ikke at behandleren ikke er flink, for hun tar tak. Ikke det at jeg hadde forventet et mirakel, for det skjer ikke. Ikke at hun skal gjøre jobben for meg, for den er min, ene og alene. Men ja, jeg vet ikke helt. Stabilitet, jobbe med bakenforliggende ting? Det har ennå ikke skjedd, og nå har jeg gått hos henne siden midten av mai. Planen var å legge spiseforstyrrelsen litt på is, noe jeg var enig i, men likevel gikk de tre siste timene med til å snakke om nettopp den. Kanskje blir det tatt tak i framover.

Jeg har ny time igjen 16. august, og jeg må bare si at de ukene uten behandling nå ikke har plaget meg. Jeg har ikke engang tenkt på det, eller savnet det. Alt oppi hodet mitt har også blitt lagt på is, stoppe tanker, skyve dem bak, prøve å glemme de tankene jeg ikke vil tenke. Som jeg har sagt tidligere, så er det nesten så jeg angrer på at jeg har lettet på sløret og fortalt det jeg aldri ville fortelle. Det er som alltid har vært likevel, så hva var da poenget? Eneste forskjellen er at nå er det noen som vet. Jeg er bare likegyldig til det hele nå, jeg klarer meg, er liksom der at jeg ikke orker ta tak i det, ikke ser poenget med å jobbe med det. Jeg vil jo bare glemme det uansett. Det er hva det er, og mange år siden.

Pausen uten behandling så langt har gått greit, om jeg kan bruke det ordet. Det vil si at ting er som de har vært lenge. Noen dager går bra, andre mindre bra. Same old, same old. Tankene spretter hit og dit, motivert et øyeblikk, umotivert det neste. Men men, sånn er det nå. Og som noen andre sa her for litt siden, det er vel her jeg trenger å være akkurat nå, for å jobbe her jeg er, før jeg kan ta noen skritt videre. Alt til sin tid. Det er hvertfall godt med fri nå, tross alt. Så får vi se hvor veien går når vi er i gang igjen.

Gjennomført.

Det er i grunnen litt rart, sånn egentlig, hvordan enkelte dager er så mye enklere å komme seg gjennom enn andre. De fleste dagene sitter jeg her og kjenner hvordan det kribler og kryper i meg, som får meg til nesten å ville gå på veggen, fordi trangen til å overspise og kaste opp er så vanvittig stor og overveldende. Andre dager, sånn innimellom, så kjenner jeg på avmakten bare ved tanken på det. Utrolig nok så kan jeg være veldig irritabel, sliten og lei på de dagene jeg ikke orker eller makter. En skulle nesten tro at det var da trangen kommer som verst. At jeg bare vil spise vekk alle følelsene som dukker opp. De dagene jeg føler meg tipp topp, og livet ikke er så verst, da kan trangen melde seg ekstra stor grad. Kanskje fordi jeg faktisk har energi til å orke å gjennomføre trangen og alt det fører med seg. Kanskje fordi jeg ikke er kvalm og uvel og irritabel. Enkelte dager føler man seg jo mer opplagt enn andre. Sånn er det for alle. Nå  spiser jeg sånn stort sett like mye de fleste dager, så den uvelheten og kvalmen jeg føler enkelte dager kommer ikke av sult. Jeg spiser faktisk når jeg er sulten, til spiseforstyrrelsens store frustrasjon mange ganger.

Jeg er ikke en av de spiseforstyrrede som aldri har kjent på sult eller metthetsfølelsen, det har vært der hele veien for meg, jeg har bare ognorert sulten før, og ikke klart å holde ut mettheten. Jeg sliter fortsatt med sistnevnte, men enkelte måltider føles litt lettere akseptere, til tross for at jeg er mett. Det kommer an på hva jeg spiser, og hvor mye. Noe tynger jo mer enn andre ting. Hva jeg spiser er ikke verdt å nevne her, jeg spiser noe som fungerer for meg, på lik linje som andre. Ikke er jeg redd for å få i meg litt sukker innimellom heller, eller en stor kopp med varm sjokolade som mange andre er veldig redd for. Jeg er bare så altfor glad i min versjon, den beste som finnes. Jeg har perioder hvor jeg helt på «kjøret», og må lage det ganske ofte. Så kommer det perioder hvor jeg ikke lager det på en stund, fordi jeg glemmer å handle det inne, eller bare fordi jeg ikke har lyst på.

Jeg er fortsatt ikke der at jeg jubler hemningsløst over de dagene jeg klarer å gjennomføre oppkastfri, men det føles greit å kunne ha dager hvor jeg har «fri». Det er jo det jeg ønsker, selv om det ønsket ligger ganske langt bak i hjernebarken de dagene jeg ikke klarer å holde ut. Det er så veldig lett å skli ut når jeg bare har meg selv å tenke på, når jeg ikke har andre å ta hensyn til, noen rundt meg som «distraherer» meg, når jeg ikke har noe nyttig å bruke tiden på. Det er begrenset hva jeg kan finne på om dagene, det går i den samme tralten dag ut og dag inn. Mest sannsynlig vil det bli litt annerledes fra høsten av, og den er jo like rundt hjørnet.

Jeg har klart å gjennomføre dagen i dag, overspisingsfri, oppkastfri, og trangen holder ikke på å tar kverken på meg. Den er der, men ikke i like stor grad i kveld. Jeg har også vært innom butikken i dag, og selv om tanken var der sånn nå og da, så var det ikke aktuelt i dag. Jeg får si meg fornøyd med de dagene jeg klarer å gjennomføre fullt og helt.

«Hvordan klarte du å legge på deg?»

For noen dager siden fikk jeg en kommentar fra noen som lurte på dette, og om jeg kunne skrive noe om det. Vel, jeg har alltid hatt lett for å legge på meg. Kanskje ikke så rart sånn som spisemønsteret mitt har vært de siste 17 årene. Alt fra mye mat, noe mat, lite mat. I en salig miks, omhverandre. Kroppen aner ikke hva den skal forvente om det som kommer ned. Skal det beholdes, skal det opp igjen? Den ønsker selvsagt at det skal beholdes, den trenger jo næringsstoffer som maten inneholder. Alle kropper gjør det. Har man et såkalt normalt spisemønster, uten at man tuller med det, så skal kroppsvekten holde seg stabilt. Da snakker jeg om variert og normal mat. Normal mat har jo endret seg noe opp gjennom årene, men like fullt så er brødskiva, potetene og ulike frokostblandinger på menyen for de fleste, og har vært det i alle år. Når man aldri har tullet med maten, og spist normale porsjoner, så går man ikke voldsomt opp, eller drastisk ned. Da må man gjøre en del endringer i så fall.

Før jeg ble innlagt på Modum, så hadde jeg ikke noen kostplan å forholde meg til. Jeg spiste og beholdt lite, og det kunne variere hva jeg spiste og beholdt. Dagsinntaket var uansett ikke så høyt, uten at jeg skal si hva jeg spiste. Vekten gikk som en jojo, den var aldri stabil. Spiste jeg litt mer i perioder, så gikk vekten opp, reduserte jeg, så gikk den ned. Dette var i grunnen uavhengig om jeg kastet opp eller ei, for man går nødvendigvis ikke ned i vekt av å overspise og kaste opp. Kroppen holder igjen en del når man kaster opp, den holder igjen det den kan, fordi den ikke vet hva som blir beholdt i etterkant av at man har kastet opp. Eller når neste måltid kommer. Selv om vektnedgang hele veien har vært det jeg har jaget etter (som så mange andre spiseforstyrrede), så har jeg altså ikke bare gått ned. Det har jo vært utrolig frustrerende mange ganger så klart. Men en overspisingmed påfølgende oppkast er ikke et mål om å gå ned i vekt, det er å dempe noe bakenforliggende. Følelser, tanker, kjedsomhet, ensomhet osv. Jeg vet jo at vekten ikke nødvendigvis går ned selv om jeg kaster opp, likevel melder trangen seg til å overspise og kaste opp.

Da jeg kom til Modum og måtte gå rett på full kostliste (rundt 2200 kcal), med 4 måltider hver dag, så fikk kroppen min sjokk, eller jeg fikk sjokk, kroppen jublet vel. Likevel visste den jo ikke om maten ville bli beholdt eller ei, så den tviholdt på alt den fikk. Grafset til seg. Samlet opp all væsken den fikk, som den fra før av manglet. I følge terapeutene jeg hadde, så var de første 6.5 kg, som jeg la på meg på 5 dager, kun væske. Jeg hadde veldig vanskelig for å godta, og tro på det, sjokket var for stort. Så altfor voldsomt. Så vanskelig å takle. Jeg var visst dehydrert, noe som ikke var så rart, med tanke på hvor mye jeg kastet opp i forkant. Jeg hadde vanskelig for å tro på at jeg var dehydrert, fordi jeg var alltid flink til å drikke, men så kom jo mye av det opp igjen også. Alt i alt beholdt jeg kanskje ikke så mye likevel. Jeg har blitt bedre på å få i meg væske nå, drikker mer vann enn jeg har gjort før.

Ved flere anledninger så sa primærkontakten min «Kroppen husker». Med det mente hun at kroppen husker hvor lenge jeg har spist og kastet opp, at den ikke tør stole på at den maten jeg spiste og beholdt der, faktisk ble beholdt. Derfor stabiliserte den seg ikke, men gikk litt og litt opp. Alle kropper har en trivselsvekt, uavhengig av om vi trives der kroppen vil ligge. Min trivselsvekt, eller kroppens, lå langt over der jeg ville ligge, det gjorde vektoppgangen hele veien så fordømt vanskelig å takle.

Nå er det også viktig å huske på at det er individuelt hvor vekten stabiliserer seg hos oss alle. Og noen har lettere for å legge på seg enn andre. Har man vært undervektig over lang tid, kan det ta lengre tid før vekten går opp, og man må kanskje øke kaloriinntaket enda mer. Det kommer også an på hvordan matmønsteret er for den enkelte, noen spiser kanskje ganske normalt, men trener mye, kaster opp innimellom, overspiser litt nå og da. Noen klarer kanskje å stabilisere vekten ganske fort med en kostliste på rundt 2000 kcal, mens andre går opp, noen går kanskje ned. Det varierer veldig. Hvordan vektoppgangen var for de jeg var innlagt med varierte også veldig. Vi er alle ulike, vi har tross alt ulike kropper, ulike trivselsvekter.

Så lenge kroppen etterhvert opplever at den får jevn tilførsel av mat, nok mat, at det blir beholdt, så vil den «slappe av» og fungere som den skal. Å overtrene, sulte seg, overspise og kaste opp, stresser kroppen, og den jobber på høygir. Stress i seg selv kan føre til vektoppgang.

Vi med en spiseforstyrrelse har ulike opplevelser når det kommer til matinntak, så jeg kan bare skrive om meg selv her, min erfaringer. Det kan oppleves helt annerledes for andre. Det var hvertfall ikke noe problem for meg å legge på meg, alt jeg gjorde var å forholde meg til kostlisten jeg hadde. Spise måltidene og beholde dem. Nå mener jeg ikke «at det ikke var noe problem» som i at det var lett, for jeg slet meg gjennom alle måltidene i 3 måneder. Det var en kamp hele veien, mange kamper daglig som måtte kjempes. Jeg hadde heldigvis god back-up der, så når det ble helt forjævlig, så hadde jeg noen å prate med. Det hjalp veldig bare å være sammen med de fine jentene jeg var der sammen med. Man trengte ikke akkurat å utbrodere hvorfor man satt å gråt sine bitre tårer under måltidene. Hvorfor man var sint etter veiingen, hvorfor man var irritert før et nytt måltid. Alle syntes det var like vanskelig, vi var jo der alle sammen nettopp fordi vi slet med maten.

Jeg tror, eller jeg kan jo innbille meg, at det kanskje hadde vært en smule enklere om jeg ville legge på meg, uten at jeg skal si det for sikkert. Spiseforstyrrelsen ville jo like fullt ha blånektet..Jeg skulle kanskje ønske at jeg ville legge på meg, men det ville jeg ikke. Vekt er et sårbart og vanskelig område, og derfor blir maten enda vanskeligere. Men uansett, med den kostlisten jeg hadde, så var det hvertfall ikke noe problem å gå opp i vekt, kroppen tok rett og slett bare imot det den trengte, og ville ha.

«Gode» og «dårlige» dager.

Det er litt stille fra denne kanten for tiden, jeg er liksom litt tom i hodet. Tom for ord å dele, skjønt hodet er fullt av tanker. Tanker jeg har delt ofte, tanker jeg ikke ønsker å dele, fordi det ikke er hensiktsmessig. Det skjer ikke så mye heller, og jeg gidder ikke skrive det samme hver eneste dag. Det er ferietid, og det betyr rolige og stille dager. En avtale her og en avtale her, det er det som skjer, ellers går det i den samme tralten. Ikke mye å rope hurra for. Men dagene går på et vis, jeg klamrer meg fast og kommer meg gjennom, om ikke alltid like hel. Det knives inni meg konstant, så mye av tiden går med på forhandlinger, for å roe gemyttene sånn at jeg ikke går helt til grunne. Det går greit, det er ikke sånn at jeg ligger sammenkrøpet i fosterstilling og ikke vet hvordan jeg skal overleve. Jeg står opp om dagene, selv om det ikke står noe på programmet. Uansett hvor langt nede jeg føler meg, så klarer jeg ikke bare å bli liggende i sengen og ikke møte dagen. Jeg må opp, må få noe ut av dagen, tross alt.

Det humper og går sånn spiseforstyrra sett. Noen dager går det ikke like fullt så bra, andre dager litt bedre. Jeg tok meg selv i tenke over hva jeg egentlig legger i gode og dårlige dager. Gamle tankespor. Blir det overspising og oppkast, så kategoriseres dagen som dårlig. Klarer jeg å komme meg gjennom oppkastfri, så er dagen god. Jeg glemmer liksom at hele dagen ikke er ødelagt selv om jeg kaster opp. For jeg får jo i meg mat, det er bra. Jeg trener, det er bra. Jeg leser bok, det er en fin ting. Jeg går turer, det er godt og fint. Jeg tar bilder, noe jeg brenner for. En god ting. Jeg klarer å nyte en kopp varm sjokolade. Jeg spiser kjærlighet på pinne, jeg unner meg en liten sjokolade innimellom (kinder maxi for the win). Jeg deler bilder på instagram, får fine tilbakemeldinger. Finner skatter der, i form av andre brukere som tar fine bilder. En fryd for øye. Jeg liker å se andre sine flotte bilder der. Går på kafe med fine mennesker og nyter timene. Det er mange små fine og gode øyeblikk gjennom dagene også, så hele dagen er ikke dårlig fordi den bulimisk. Jeg må bare klare å huske på det, selv når det føles som verst.

I dag har vært en «god» dag. I tillegg til overnevnte ting, så har jeg også kommet meg gjennom en ny oppkastfri dag. Jeg har vært innom butikken to ganger i dag, og tankene haglet over meg. Dro meg i ulike retninger, men fornuften vant likevel. Det føles…ok, selv om trangen er der. Nå orker jeg uansett ikke gå på butikken enda en gang, og ikke har jeg noe tilgjengelig å spise og kaste opp på. Så dagen er vel gjennomført. Jeg sitter i skrivende stund med både mat og en kinder maxi i magen. Jeg er mett, magen er oppblåst (det føles kanskje verre enn det egentlig er..), men det er ikke noe som skal kastes opp. Jeg har vært å trent i dag, så selvsagt trenger kroppen maten. Det har ikke vært sånn hver dag, ofte har nettopp den tankene bare blitt skyvd bort, litt lengre bak, der den ikke er så tydelig og betydningsfull. Nå tenkte jeg at det var på tide å klare å få til en fonuftig dag, virkelig få det til, uten at det skal gå galt. Jeg har også kjøpt meg en kurv med nektariner, noe jeg heller kan spise når suget kommer som verst. Jeg vil jo så gjerne klare det, men mange dager virker det uoverkommerlig. Jeg får sette pris på de dagene jeg klarer meg.