Valgets kvalmer.

Store deler av livet dreier seg om valg, noen enklere enn andre. Jeg har tatt noen valg jeg angrer på, som jeg skulle ønske jeg kunne ha gjort om på, nå som jeg ser det i ettertid. Sånn fungerer det dessverre ikke for noen av oss. Valg kan ikke endres på, ikke de som ligger et stykke tilbake, men man kan jo angre på valg, og ombestemme seg, så lenge den muligheten er til stede. Jeg skulle mer enn gjerne kunne ha tatt valg for andre, men sånn er det heller ikke. Jeg har  snakket med noen om noen valg i det siste, der jeg har både for- og mot argumenter. Og hva som veier mest? Vel, det ene motargumentet veier i grunnen ganske tungt, samtidig gjør jo argumentene for også det. Det blir dermed litt balanse i det hele, så hva gjør jeg da liksom? Jeg kjenner at jeg blir litt svimmel og nesten kvalm av all denne forvirringen, men jeg trenger heldigvis ikke bestemme meg akkurat nå. Jeg kan tenke på det, og jeg tenker. Det er ikke bare ett valg det er snakk om heller, men to. Og for- og mot argumentene veier i grunnen ganske mye på begge valgene. Jeg kjenner at jeg nesten blir litt motløs, og nedstemt av det hele, for det er i grunnen to viktige valg.

 

On the good note, så har jeg nå endelig (?) blitt hørt i forhold til å få fjernet bipolar diagnosen som har stått i journalen min i noen år, i grunn uten mening. Det vil si, det ble ikke gjort noen utredning av diagnosen, jeg ble kun spurt veldig kort (i løpet av en behandlingstime, det vil si, det siste kvarteret av en time), og selv om jeg kun oppfylte kravene på den depressive siden, så har jeg aldri skjønt hvorfor den ble satt i utgangspunktet. Man bør jo liksom har skår i begge ender. Det ble gjort en litt mer utfyllende utspørring i dag, og tidligere timer ble også tatt med i betraktning. Det er et helt klart skille på hvilke krav jeg oppfyller, og ikke. Så nå vil diagnosen slettet håper jeg. Har i grunnen ikke behov for å ha den stående når den ikke er gjeldende for meg. Jeg trenger ikke flere enn strengt tatt nødvendig. Jeg er ikke en samler av diagnoser heller.  Jeg har som sagt aldri kjent meg igjen i den diagnosen heller, for jeg vet at depresjon er en bivirkning, eller en følge på lasset, av spiseforstyrrelsen, ikke at det dermed må settes opp i kategorien bipolar. Jeg hadde forstått det mer om jeg hadde fått en red depresjonsdiagnose, men jeg har heller aldri vært så langt nede at jeg har prøvd å tatt livet mitt, eller vært der at jeg ikke har klart å fungere på noen områder. Skjønt det trenger vel kanskje ikke være så alvorlig før en diagnose settes heller. Men uansett så er det en del av den spiseforstyrrede delen.

 

Jeg er fortsatt der at jeg ikke har så mye jeg ønsker å dele her, så det blir stille i perioder. Men jeg lever, jeg kommer meg gjennom dagene, selv om noen av dem er tyngre enn andre. Jeg prøver å legge et puslespill som det av og til virker som ikke vil gå helt opp, men det må jo gjøre det til slutt? Nå blir det ikke mer behandling før i mars heller, ikke mye å gjøre med det, men jeg overlever det også. Er i grunnen ganske behandlingslei, så da er det kanskje greit at det blir litt pause innimellom. Jeg er egentlig litt tom for ord mens jeg er der også, men det er kanskje da jeg trenger som mest å være der? Jeg vet ikke, men sånn er hvertfall situasjonen akkurat nå. Jeg får prøve å løfte meg opp på de områdene jeg kan i det minste.

 

Mye fint, og så litt sint da.

Jeg fikk utrolig nok sove til slutt i gårkveld, foten var ganske så medgjørlig og laget ikke noe styr. Da jeg våknet en time før jeg skulle opp i morges (må ikke tro at blæra kan holde seg en time til liksom), så føltes foten helt grei, helt til jeg kom tilbake i senga igjen etter blæretømminga. Gadosh, bæm, boom. Da verka det så ille at jeg trodde jeg ikke skulle få sove den usle lille timen før jeg måtte opp. Jeg sovna heldigvis etterhvert. Da jeg skulle stå opp for dagen var jeg trøtt som en sliten strømpe. Orka egentlig ikke tanken på å slepe kadavret bortover korridoren og inn på kjøkkenet. Men som alltid, så har jeg ikke noe valg. Jeg er ikke typen som driver og demonstrerer og lager bråk. Jeg spiste maten min pliktoppfyllende og jeg overlevde. Jeg synes mengden er fin, og det går greit. På tirsdager rett etter frokost er det representantmøte for idrettsgruppa, så slepte meg bort dit hvor vi pleier å ha møtet, men tror du sjefen sjæl troppet opp da? Nånei, hjemme med sjukt barn  gitt. Flott. Så skulle vi da altså ha fysisk aktivitet da, men med denne gorgfoten så kommer jeg ikke så langt når vi skal gå mye, så jeg fikk gå ned i aktivitetsrommet og sykle istedenfor. Det gikk hvertfall helt fint, for da står jo foten bom fast i samme stilling hele veien. Å tøye ut derimot var litt verre. Så noe krykkete ut, men fikk det til på et vis.

Sjekk kulen på høyrefoten i forhold til venstre…

Fikk hvertfall en god økt på sykkelen, og det føltes godt. Men så var det jo lunsj like etter da, og magen skal atter fylles opp. I ballongstørrelse. Jeg liker ikke ballonger i magen. Det er en sånn typ ballong hvor lufta aldri går ut av. Ganske ekkelt må jeg si. Maten gikk ned (men ikke opp), og deretter var det bare å legge på sprang (stakkars foten) for da var det time med behandleren min. Vi tok ikke opp oppgaven jeg fikk forrige gang, kanskje den bare var ment for meg og min tankevirksomhet? Aner ikke, timen ble hvertfall brukt til spørreskjema. Kartlegging you know. Ja, nei, nei, nei, ja, ja, nei, nei, nei…Jeg scoret ikke noe på maniske episoder, så bipolar virker å være utelukket, akkurat som jeg hadde tenkt meg. Jeg har jo alltid lurt på hvorfor den diagnosen står i papirene mine, for jeg har jo aldri blitt utredet for det. Jeg scoret en god del på depresjon, men ikke sånn megahøyt. Det ble nevnt at det kanskje ikke gir virkelige utslag siden lamictalen stabiliserer de virkelige utfallene, men jeg vet ikke helt om jeg vil gå med på å trappe ned på dem for å sjekke ut hvordan ting egentlig er…Anyway, det skal sjekkes ut mer i forhold til bipolar. Ingen nye diagnoser så langt hvertfall. Like greit.

Etter den timen hadde jeg fått time med ernæringsfysiologen min. Jeg gikk dit med en forhåpning av å endre litt på kostplanen med tanke på å redusere litt, fordi vekten går jo bare opp, men neida, der fikk jeg et slag under beltested i stedenfor. Nå er senkveldsen tatt fra meg, og jeg er nå på grunnmenyen. Dvs at jeg må øke frokost og kvelds igjen. Nå som de måltidene endelig var overkommelige. Fy faen assa, dette ødela nesten hele dagen for meg. Var snytforbanna. Jeg stolte jo ikke på den kostlista jeg hadde, og sleit nok som det var, og nå må jeg slite med frokost og kvelds igjen. Just great. Det førte jo selvsagt til at det å gå til middagen var enda mer vanskelig også. Jeg har hvertfall sagt klart og tydelig ifra om hva jeg mener om kostlista mi, så det er ingen tvil om min mening der. Jeg hadde bare lyst å knørve sammen hele den jævla kostlista og trampe på den (med den friske foten). Rett etter møte med ernæringsfysiologen så skulle h*n ha undervisning med oss. Jeg var sur hele timen. «Whatever, uansett hva du sier at kroppen min liksom trenger, så stoler jeg ikke på den. Punktum» Barnslig? Godt mulig. Trassalder? Godt mulig. Likevel vil jeg ikke stole på den så lenge vekten fortsetter å gå opp, det er feil retning. Jeg kommer heller ikke til å spise så mye mat når jeg går ut herifra, jeg kommer til å prøve å spise 4 faste måltider, ja, men jeg kommer til å spise til jeg er mett, ikke overmett og øke sjansen for å kaste opp. Da vil jeg heller stoppe i tide. Sånn tenker jeg nå hvertfall. Hadde jeg fått velge selv, så hadde jeg droppa hvertfall halve kostlista rett i dass, men det er vel «spiseforstyrrelsen som snakker», som er en godt kjent frase blant behandlere. Jeje, let me tell you one thing, jeg er fortsatt spiseforstyrra. Men det betyr ikke at jeg ikke følger den pokkers lista, jeg tygger og svelger som en gal, og jeg kaster ikke opp, til tross for at det er det eneste jeg har lyst til etter hvertfal lunsj og middag. Nå gjenstår det å se om jeg vil føle det samme etter frokost og kvelds igjen. «¤#%&//)(=»!¤¤&!! I say no more. Eller jo, takk for at jeg kan spy det ut her. Verbalt.

Heldigvis har det vært fine ting i løpet av dagen i dag også, for jeg har fått masse post! That really made my day.

Det grønne og rosa kortet med blomster på fikk jeg av søte Anne.

Det lilla kortet, +

Fikk jeg av Nadia.

Og så fikk jeg vite av husvertene mine at jeg hadde fått en bok fra Ascheoug, og da ble jeg jo selvsagt dritnysgjerrig da. Fikk dem til å sende posten min til meg, og så åpner jeg pakken og finner denne boka:

Fra Boablogg. Omg, bloggbok. Gjett om jeg g leder meg til å lese den da! Og så fikk jeg jaggu meg mer snus fra husvertene mine også.

Tusen tusen takk alle sammen, setter virkelig pris på det!

Nå er det strax Linedancekurs her, heldigvis? er foten min skada, så jeg kan jo ikke akkurat delta, men jeg skal jaggu meg bort for å se på. Dette må jo bare bli bra! Muahaha.

Bipolar lidelse

Bipolar lidelse eller manisk-depressiv lidelse (også kalt bipolar affektiv lidelse) er e psykiatrisk diagnose som beskriver en gruppe stemningslidelser preget av tilstedeværelsen av en eller flere episoder med unormalt forhøyet energinivå og stemningsleie, og en eller flere depressive episoder. Det opphøyde stemningsleiet blir ka mani, eller hypomani hvis tilstanden er noe mildere.

Personer som opplever maniske episoder, opplever ofte også depressive episoder eller symptomer, eller blandede episoder der både maniske og depressive symptomer er tilstede samtidig. Episodene er vanligvis adskilt fra hverandre av perioder med «normalt» stemningsleie, men hos noen individer kan mani og depresjon raskt alternere, kjent som «rapid cycling». Ekstreme, maniske episoder kan noen ganger lede til psykotiske symptomer som vrangforestillinger og hallusinasjoner. Lidelsen er delt inn i bipolar type I, bipolar type II, cyklotymi og andre typer, basert på hvor alvorlig den maniske eller depressive episoden er og hvordan den kommer til uttrykk. Lidelsenes variasjonsbredde benevnes ofte som «det bipolare spektrum». (Kilde: wikipedia,bipolar lidelse)

• Bipolar spektrum-lidelse omfatter også personer som har tilbakevendende depresjoner og ofte mye uro. Man kan ha en blanding av mani og depresjon samtidig. Tilstanden likner på bipolar II. Bipolar spektrum-lidelser er i dag ikke tatt inn i de offisielle diagnosehåndbøkene fra Verdens helse organisasjon, men kan bli det.

• Unipolar lidelse: har depresjonen felles med de andre bipolare lidelsene, men man har ikke maniske perioder.

 

Symptomer
Ved de bipolare lidelsene er det store individuelle forskjeller. Som ved alle andre psykiske lidelser varierer symptomer og måter lidelsen gjør seg gjeldende på. Noen kan ha hyppige oppstemte perioder, med en påfølgende nedstemt periode. Andre kan ha lange perioder med nedstemthet som avløses av uventet oppstemt periode.           

Symptomene på bipolar lidelse kan i mange tilfeller minne om symptomene på depresjon. Hvis legen ikke stiller de riktige spørsmålene, kan personer med bipolar lidelse feilaktig få stilt diagnosen depresjon. Bipolar lidelse kan også forveksles med ADHD.

Karakteristiske symptomer i sykdommens forskjellige faser: 

Manisk fase:

• stor selvtillit, mange planer
• Høyt aktivitetsnivå
• Hurtig tankevirksomhet
• Snakker fort
• Sover lite
• Ukritiskhet, endret dømmekraft

Disse symptomene representerer en endring fra den måten personen er på til vanlig.

Intensiteten i symptomene og varigheten kan være svært varierende. Lettere oppstemte faser (hypomanier) varer vanligvis bare noen få dager, mens egentlige manier, hvor pasienten også kan ha psykotiske symptomer, har en varigheten som gjerne strekker seg over flere måneder ubehandlet. Ved kraftige manier hender det at man får enormt pågangsmot og optimisme, og setter i gang store prosjekter som kan sette formue, familie og jobb på spill.

Depressiv fase:

• Tristhet
• Lite eller ingen glede i hverdagen
• Trøtthet, redusert energi og tiltakslyst
• Konsentrasjonsvansker, vanskelig å ta beslutninger
• Svekket matlyst, eller trang til å spise mye, særlig søtsaker
• Sover lite eller mye
• Skyldfølelse
• Angst
• Tanker om døden eller selvmordstanker

Noen pasienter kan endre måten å tenke på i en slik grad at de mister evnen til å vurdere seg selv og omgivelsene realistisk og altså fungerer psykotisk. Varigheten kan være fra dager/uker og til måneder/år.

Spesielt sårbar når depresjonen snur
Personer med bipolar lidelse er spesielt sårbare i perioder når depresjonen snur, når en får mer energi og begynner å bli bedre. En annen sårbar periode er når man i depresjonen tar inn over seg hva man gjorde i forrige maniske periode. Anklagene mot en selv kan for mange være vanskelig å leve med og en del kan få selvmordstanker. 

Hva skyldes bipolar lidelse?
Biologiske faktorer antas å være den viktigste årsaken til bipolar sykdom. Det er usikkert hva som er den primære funksjonsforstyrrelsen, men det ka se ut som om det dreier seg om forstyrrelser i reguleringen av biologiske rytmer.

Arvelige faktorer av vesentlig betydning, men det er ikke noen enkel arvegang. Om man blir syk avhenger også av livshendelser og andre påvirkninger man utsettes for. Utløsende faktorer finnes ofte ved de første sykdomsepisodene, mens det etter hvert ser ut som symptomene kan komme tilbake uten noen tydelig årsak. (Kilde: Rådet for psykisk helse)

For 1 1/2 år siden startet jeg med stemningsstabiliserende (lamictal) medisiner,etter å ha trappet ned på antidepressiva fordi den gjorde meg i en enda verre forfatning enn jeg allerede var i før jeg begynte på dem. I samtale med min behandler og overlegen på psyk.pol. der jeg i dag går i behandling så diskuterte vi dette med mine humørsvingninger,virkningene antidepressiva ga meg,nedtrappingen på dem,og oppstart ved lamictal. Overlegen mente at utifra det jeg fortalte,hvordan jeg opplevde svingningene i humøret,og atferd utifra humøret,at jeg var bipolar. Jeg hadde vært inne på tanken,men egentlig aldri lagt noe mer i det. For meg handlet det kun om depresjon. Jeg er fortsatt usikker på om denne diagnosen stemmer på meg,samtidig som jeg kjenner meg igjen i mye om det som står om bipolar. «Personer som har fått diagnosen bipolar lidelse vil ofte slå opp på internett eller gå i bokhandelern for å finne mer informasjon. De vil imidlertid lett kunne føle seg forvirret og lure på om psykiateren virkelig har funnet fram til rett diagnose. Dette fordi bipolar lidelse er svært sammensatt og varierende,noe man ikke alltid fanger opp i litteraturen» (Kilde: NettDoktor.no) Nesten så jeg måtte le litt da jeg kom over denne siden og leste dette her…

I dag fikk jeg ut et skriv jeg hadde bedt behandleren min om,fordi jeg trengte det i en søknad. Hovedsaklig trengte jeg det i forbindelse med bulimi diagnosen,men også de andre diagnosene var satt opp. Da jeg først kom inn under psykiatrien,fikk jeg satt «uspesifisert personlighetsfortsyrrelse»,så den var jo grei. Tidligere en gang har jeg spurt behandleren min om diagnosen bipolar var satt på meg,eller om det kun ble med at vi pratet om det den gangen jeg ble satt på lamictal. Han sa at vi hadde pratet om det,og at overlegen mente at jeg kom inn under den diagnose. Da jeg skulle på vurderingsoppholdet mitt på Modum,så hadde det blitt sendt over en journal om sykdomshistorien min,og bipolar stod plutselig på papiret. Jeg satt der i grunnen som et lite spørsmålstegn,og fortalte behandleren jeg hadde på Modum og hvordan vi kom inn på den diagnosen i behandlingen min. Vi pratet i grunnen ikke så mye om det. Da jeg fikk epikrisen fra vurderingsoppholdet på Modum tilsendt,så stod fortsatt diagnose bipolar der. I brevet jeg fikk av behandleren min i dag,stod også diagnosen der. Så da står den faktisk oppført som en diagnose på meg,til tross for at jeg ikke har blitt utredet for det på annen måte enn litt prat om det i timene,+ at jeg står på medisiner for bipolar. Når jeg ser tilbake på årene som har gått,på hvordan humørsvingningene til tider har slått meg helt ut,spesielt i depressiv retning,og ikke minst de ulike destruktive atferdsmønstrene mine,så lurer jeg på om det kanskje likevel kan stemme at jeg faller inn under den diagnosen. Ikke at det spiller så fordømt nøye om jeg har den eller ikke,men klart,når jeg har den på papiret,så er det hvertfall greit å vite det liksom. Og sånn med tanke på behandling er det også på sin plass å ha en diagnose,sånn at jeg får riktig behandling. Nå står jeg riktignok allerede på riktig medisiner. Samtidig har jeg jo da gått i behandling hos min behandler i snart 2 år og fått masse kognitiv behandling. Noe har det vel funket,jeg er hvertfall mer stabil nå enn for 1 1/2 år siden.

Lamictal (lamotrigin) ved bipolar lidelse:

Lamictal brukes ved forebygging av depressive episoder hos pasienter med bipolar lidelse¹. Lamictal har god effekt ved tilbakevendende depresjoner², og i motsetning til mange andre medikamenter som brukes ved bipolar lidelse, gir ikke Lamictal vektforandring eller metabolske forandringer⁸. De vanligste bivirkninger sett ved bruk av Lamictal, er hodepine og hudutslett¹. 

(Lamictal ved epilepsi

Lamictal er et førstevalg for kvinner og eldre med epilepsi. Medisinen har god effekt ved riktig dose, den har god effekt på depresjon og den gir ikke hormonforandringer og osteoporose.Begynn med startpakning med tabletter 1 gang daglig.)

Behandling ved bipolar lidelse:

Medikamenter,mest vanlig er lithium og lamictal,men også gehapentin,topimax og rivotril er i bruk. I senere tid har også antipsykotiske medisiner som risperdal og zyprexa også vist seg å være virksomme stemningsstabilisatorer. Ved siden av medikamenter,gjelder behandling som psykoterapi,sosial tilpasning og ferdigheter. (Kilde: NettDoktor.no)

Jaja,kanskje jeg får et enda mer stabilitet i humøret nå som jeg snart skal legges inn ved Modum og få en mer intensiv behandling der. Der skal jeg riktignok ikke behandles for bipolar,men det vil gå på mye av den samme type behandling som jeg trenger ved bipolar også. Medisiner og kognitiv behandling. Maybe there is hope for me…

 

 

 

 

 

Epikrise

Jeg elsker å lese,spenning,krim,grøss,pykologisk. Bøker som fanger oppmerksomheten min fra første side,som får meg til å ikke ville legge dem fra meg. Jeg elsker å få brev som dumper ned i postkassa mi,så lenge det ikke er regninger eller reklame,men hyggelige ord fra venner. Ord som varmer,tanker og opplevelser fra andre. Å få epikrisen i postkassa i dag var ikke akkurat mye hyggelig lesning. Ikke at jeg ikke vet hvordan ståa er med meg selv på mange områder,men noen av tingene som står der var nytt for meg. Som f.eks min høyeste vekt. Jeg nevnte såvidt jeg kan huske et par kg lavere enn det som står oppført,men det er vel en bagatell. Her for noen måneder spurte jeg min behandler om det var satt opp noen tilleggs diagnose på meg,fordi det var snakk om bipolar i fjor høst. Men noen diagnose var ikke satt,det var kun noen overlegen konkluderte med at jeg var under det bipolare spekteret. I epikrisen jeg fikk står det plutselig at jeg har bipolar affektiv lidelse. Jeg er herved forvirra,og har dermed et spørsmål klart til neste time med behandleren min. Det er i grunnen ikke noen big deal for meg,siden vi har vært inne på temaet,og jeg går på lamictal som er stemningsstabiliserende,men det er jo greit å vite liksom. Jeg har også diagnosen uspesifisert personlighetsforstyrrelse som i grunnen betyr nada,du som leser her,frisk eller syk,har også snev at denne diagnosen,så ubetydelig er den,men den visste jeg i det minst om,fordi det er en satt diagnose.

Legen kan herved etter den somatiske undersøkelse fastslå at jeg har emaljeskader,og generell dårlig tannstatus. Jeg skjønner ikke hvor han har det fra. Jeg har da aldri merka noe til tannproblemer. Makan. Høhø. Men han har også fått med på papiret her at jeg er i behandling. *Flinke legen* <— Legen på Modum var en hyggelig fyr,han kan jeg like. Liker generelt ganske godt behandlere jeg kommer overens med,og som gjør seg forstått. Verst må være å sitte der å forklare noe vanskelig som man knapt skjønner noe av selv,så skal behandler snakke gresk i tillegg,det må være nightmare. Jeg har heldigvis unngått denne problemstillingen så langt. Jeg hadde en lang time med en behandler på Modum da jeg var på vurderingsoppholdet,og omg,genial dame! Nå har ikke jeg videre problemer med å åpne med og dele min historie,så jeg har aldri måtte bytte behandler pga null kjemi f.eks. Jeg skal jo snart få ny behandler her,fordi min nåværende behandler skal i ny stilling,så jeg er veldig spent på hvem jeg får,og hvordan et samarbeid vil bli. Jeg er også spent på behandlerne på Modum,men har jo ikke hørt annet enn positive ting om dem,så det må jo bare bli bra. Får jeg samme lege da som jeg var hos nå,ja da vet jeg hvertfall at jeg får en hyggelig lege.

Det står videre i epikrisen en del resultater på andre tester. Jeg vil ikke dele alt med dere,men jeg vil ta med det som har med spiseforstyrrelsen å gjøre. Jeg ble nesten litt satt ut når jeg leste det,at det skulle være sånne score hadde jeg ikke helt sett for meg,for man tenker jo som regel at det ikke står så ille til.

«CIA (Ikke den CIA nei..) (clinical impairment assessment,måler hvordan spiseforstyrrelsen påvirker dagliglivet.) Har en sum på 9. Normalscore 0-14,maksscore 48.» Her vil jeg nesten skrike: «HAHA! I TOLD YOU SO! Jeg klarer meg meeeget bra! In your face!»

«EDI-2 (eating disorder inventory,måler grad av spiseforstyrrede symptomer) totalscore på 82. Normalområde 0-48. Markert for forhøyet på kroppsmisnøye,vektfobi og bulimi.» Uuups…heh…jaujau…

«EDE-Q (Eating disorder examination questionnaire) har pas. en gjennomsnittscore på 4.69. Normalscore: 0.4- 2.4. Maxscore på restriksjon,markert bekymring for vekt og bekymring for kroppsform.» Skjønner ikke hva de babler om. Bekymret for kropp og vekt? Me?

Men…«oppsummering psykometri: på genrell symtomatologi viser de psykometriske tester en mild depresjon,ut over dette intet å bemerke. Høye score i forhold til spiseforstyrrelsesymptomer,men det fremkommer en tydelig kompensering ved funksjon i form av lave scorer på funksjonsutfall.»

HAHA,I TOLD YOU SO! Jeg fungerer glimrende! Det har jeg sagt hele veien,jeg har aldri hatt problemer med å fungere i forhold til jobb eller utdannelse. Jeg er så og si aldri syk,jeg har ingen plager,bortsett fra tennene. Folk sier til meg at en dag kommer kroppen din til å kollapse. De har sagt det i hvertfall 14 år. Hvorfor kommer kroppen min til å kollapse? Det er ikke en selvfølge at den skal gjøre det mener jeg. I følge tester og undersøkelser har jeg lave/normal score,det var de to siste resultatene her som skiller seg ut. Og les denne setningen her,som er med i konklusjonen :» Høyt funksjonsnivå på tross av høyt lidelsestrykk» Yes! Stemmer 100%. Jeg fungerer bra,jeg har en kropp er ok,den virker som den skal. I’m ok. Symptomene derimot,de var skyhøye. Jeg ble mildt sagt satt ut. Vekt og kropp er det som freaker meg mest ut,på lik linje med selve bulimien,mat og oppkast.  Jeg har en rimelig liten epikrise da i det minste,det er ikke side opp og side ned med sorg og tragedie. Jeg har 4 sider,lestlest,men likevel lite hyggelig lesning. Jeg vet at flere har funnet sin epikrise som tøff lesning,man får jo andre menneskers oppfatning og konklusjon skrevet ned.  Jeg visste at jeg kom til å få et sånt brev,men det var rett og slett ramla bort fra hodet mitt,det er jo en stund siden jeg var der,og tenkte rett og slett ikke mer over disse testene og undersøkelsene. Så jeg ble overrasket,det skiplet meg litt ut av min late dag i slosteika,med ei god bok og snus stappa godt under leppa.

Jeg tenkte kanskje noen av dere vil finne det spennende/interessant or god knows what, på en eller annen måte å vite at jeg har klart å gjennomføre frokost i forhold til kostplanen til Modum i dag. Spist og beholdt. Ubehagelig mett,og første tanke var at dette takler jeg ikke,jeg må kaste opp. Men den andre tanken klarte overtale meg til å beholde det,og den fikk gjennomslag. Fortjener nesten en rose.

Svar på spm. ang. spiseforstyrrelsen og bipolar

Da sitter jeg her helt på kanten av stolen,med smågodtposen liggende vidåpen på bodet,potetgullposen på vidtgap oppi stolen ved siden av meg,og ovnen er satt på,i påventa av at grandiosaen skal gjøre sitt inntog.Jeg burde så mye heller ha fått på meg jakke og sko,plantet musikken i ørene og kommet meg på dør.Ut og nyte våren,få litt frisk luft til tanke og sinn. Istedenfor sitter jeg her,innenfor husets fire vegger og lar bulimien få atter en seier. Det skal dog sies at dette er dagens første runde,og klokken er blitt 20.00 Jeg har ingen planer om å ha flere runder enn denne ene her. Om jeg ikke klarer dagen helt uten bulimien,så skal jeg hvertfall redusere på det jeg kan. Jeg har et håp om å klare å la bulimien styre minst mulig denne uka,og å bruke minst mulig unødvendig penger. Jeg vil heller spare dem til påska,sånn at jeg kan kose meg på tur. Det er snakk om en liten harrytur til Sverige,men vi får se hva det blir til. Jeg håper at jeg skal klare meg med minst mulig pengebruk,og minst mulig tid til bulimien fram til jeg reiser avgårde tirsdag neste uke. Anyway,jeg tenkte jeg skulle begynne å svare på spørsmålene jeg fikk ved spørsmålsrunden (forsatt lov å spørre om du lurer på noe),og jeg har valgt å dele dem opp litt. Første kategori her vil bli spørsmålene om Bipolar og spiseforstyrrelsen. Jeg starter med

Bipolar:

– Kan du fortelle litt om hvordan bipolar-diagnosen påvirker livet ditt?
– Hvordan er svigningene dine? Hvilke følelser er gjeldende? Hvor ofte svinger du?

-Jeg ser du har to diagnoser, bipolar og sf… Jeg lurer på; hvilken av dem påvirker livet ditt mest?

Først av alt: jeg har ikke fått stilt noen diagnose. Det er satt spørsmål ved det,utifra tanker,følelser og noen spørsmål utifra et skjema. I følge disse svarene,og det overlegen ved psyk.pol. observerte i en time,så var hans konklusjon at jeg kommer inn under det Bipolar spekteret. Jeg har aldri blitt utredet,og jeg er faktisk ikke sikker på om Bipolar er satt som diagnose i min epikrise. Dette her var for et år siden. Jeg har i de siste månedene tenkt og fundert over om dette egentlig er en diagnose som stemmer på meg. Ikke det at jeg absolutt ikke vil ha diagnosen,men jeg vet at depresjon er en bivirkning ved spiseforstyrrelser,og at det like gjerne kan være det som herjer i meg. Men som ved Bipolar,så svinger humøret mitt ofte,og lett.

Når jeg er på jobb,så setter jeg på meg «happy,se glad ut» masken,og jeg gir det jeg har. Jeg får ofte høre setninger som: «Hærregud,vi bare sitter her vi,fordi du gjør jo alt før vi rekker å sukke for oss»,eller «har du fått gjort det allerede? Du er så effektiv» osv…Ja,jeg vil holde meg effektiv,jeg vil få tiden til å gå,jeg vil helst gjøre noe hele tiden. Jeg blir fort rastløs,så jeg vil bruke hjernebarken,og helst det som er innenfor. Jeg finner meg selv ofte hyper når jeg er på jobb,at jeg tar meg helt ut. Smiler og er glad,gjør noe hele tiden,ja..tar den helt ut. Dette raser som regel fort sammen i det jeg går ut døra fra jobb. Da ramler alt ned over hodet på meg. Tomheten,nedstemtheten,uroen. Dette er noen av de følelsene som kommer oftes,og som er de verste,spesielt fordi det så ofte kommer nowhere fra.Det bare kommer som kastet på meg,eller over meg. Det hender selvsagt at jeg kan ha gode dager,at god feelingen varer til jeg kommer hjem,og timene utover ettermiddagen og kvelden,så så kan det plutselig kommer out of the blue over meg der jeg sitter og aner fred og ingen fare. På skikkelig tunge dager drar disse følelsene med seg en tankestrøm av håpløshet,maktesløshet,et ønske om å sette livet på pause,og tanker om at det enkleste hadde vært å bare gitt opp alt. Men jeg er kommet på et stadie hvor jeg ikke lengre bruker hverken selvskading eller piller på noen måter,for å dempe den smerten som tankene og følelsene gir.Jeg bruker nå kun maten. (Det er jo ille nok i seg selv,men en måte er bedre enn 3/4) Det svinger gjerne hver dag.

En annen grunn til at jeg er usikker på om diagnosen passer på meg,er at depresjonen har blitt noe mildere etter at jeg sluttet på antidepressiva. Da jeg gikk på dem (fontex og efexor) så var det kriminelt ille (ironisk nok…) Overdoser,rus/alkohol,selvmordstanker,selvskading. Da jeg fikk høre at andre også opplevde de samme bivirkningene at disse medisinene,så tok jeg avgjørelsen på at jeg ville slutte på dem,for heller det enn å ha det som jeg hadde det. Jeg orka rett og slett ikke ha det sånn. Jeg ble bedre etter at jeg kutta dem ut og fikk begynt på lamictal (stemningsstabiliserende). Det jeg derimot ikke kan si for sikkert,er om ting vil forverre seg om jeg også slutter på lamictal…Jeg har ingen konkrete planer om å slutte med det første,men jeg tenker jo tanken. Jeg ønsker jo å bli medisinfri en dag. Men enn så lenge så velger jeg å gå på dem,hvertfall til ting har stabilisert seg litt mer for meg på alle måter.

 

Det siste spørsmålet over her er: hvilken diagnose som påvirker livet mitt mest,og da kommer vi inn på den satte diagnosen,bulimien.

 

Spiseforstyrrelsen:

-Hvor lenge har du slitt med SF? Hender det at du spiser mye?

Jeg har nå hatt spiseforstyrrelser i 16 år (holy crap…),thats a loooong time. Og ja,det hender ofte at jeg spiser mye,i den forstand at jeg overspiser,med hensikt,for så å kaste opp. Etterhvert som en bulimi utvikler seg,så går det gjerne over fra å kun kaste opp det man spiser,til å planlegge runder med maten,hvor man spiser for å kaste opp. Jeg spiser aldri mye mat for så å beholde det…

– hvordan forholder venner og familie seg rundt deg? er de støttende, informerte osv?

De aller fleste rundt meg vet om min bulimi. Fordi jeg ønsker det. Fordi jeg ikke ønsker at hverken jeg,eller noen av dem skal føle det rart om temaet kommer opp. Jeg vil at det skal være et åpent tema,for jeg vil ikke holde det skjult. Jeg merker jo det at det ikke er mange av dem som tør ta opp spørsmål om det eller snakke om det. Jeg skjønner og forstår at det kan være vanskelig,at de ikke vet hva de skal spørre om,hvor mye de kan spørre,hva de kan spørre om,og at de er redd for hvordan jeg skal reagere. Jeg tåler ganske så mye når det kommer til sf min,og jeg svarer så godt jeg kan om noen spør om noe de lurer på. Jeg er ikke redd for å svare,og jeg skyver ikke vekk noen om de vil prate om det (Jeg vet at bl.a pappa sliter på dette punktet,noe jeg synes er veldig trist). Innad i familien så er det den ene lillesøstra mi og mannen hennes som viser mest interesse,som tør å spørre og å involvere seg. Jeg har gitt familien viktig info som de har kunne sett på,og søster’n har selv ringt IKS og spurt seg for der bl.a. Ellers får de info via bloggen (foreldrene mine er ikke nettfolk,så de leser ikke bloggen da,selv om de vet at jeg blogger). Så lenge mange rundt meg ikke tør involvere seg,så begrenser støtten seg også så klart,men for de som tør å involvere seg,de gir meg den støtten de kan.
– hvis du ser ett år tilbake i tid, vil du si du har gjort framgang eller blitt verre ift spiseforstyrrelsen?

Jeg har vel på en måte svart på hvertfall deler av dette her inn under bipolar,med tanke på antidepressiva. Spiseforstyrrelsen er i bunn og grunn på samme stadiet,mens mange tankemønster har endret seg en god del. Tankene er den aller største endringen jeg har hatt behandlingsmessig vil jeg si.
– har du noen uvaner eller “ritualer” rundt sf?

Sett bortifra at det å planlegge,lage maten,sette seg ned og spise,for så å spy er ritualer i seg selv,så har jeg i grunnen ikke noen faste uvaner/ritualer. Jeg spiser og spyr,jeg varierer maten,jeg varierer mengden. Jeg drikker mye,det varierer i mengden av maten jeg spiser før jeg spyr. Jeg trener når jeg gidder og orker,det er heller ikke noen faste uvaner/ritualer i bildet på det punktet. Men når jeg først trener,så er det gjerne på tvangsmessige grunnlag. For å forbrenne kalorier. Jeg (mis)bruker til tider avføringspiller. Heller ikke noe fast.
– og sist men ikke minst; du er så vanvittig sterk! hvordan holder du rett og slett ut? hva er motivasjonen til å face en ny dag?

Takk. Jeg suger på ta imot kompliment…Jeg ser ikke på meg selv som sterk. Og jeg tenker heller ikke at det må være spesielle grunner som gjør at jeg vil stå opp og face en ny dag. Jeg har fått et liv,og jeg lever det. Jeg ønsker ikke å legge meg ned å gi opp selv om det er tøffe dager (jeg håper ikke at dette er et midlertidig svar,at det en dag plutselig vil komme til det stadiet at jeg ønsker å gi opp igjen…). Jeg har ikke større vanskeligheter enn at det vil ordne seg på et eller annet vis. Jeg prøver å ikke la framtidens problemer overmanne meg helt og ødelegge for meg. Jeg prøver å ta en dag av gangen,for av erfaring så har jeg lært at mye av det jeg bekymrer meg for,ikke ble så ille som jeg fortutså at de kanskje kunne komme til å bli.

-hvilket program vil du inn på på Modum?

Utifra det jeg leste på Modums hjemmeside på nett,og så over de ulike programmene,så er det gruppebehandling som blir alternativet for meg vil jeg tro.

-hvilke følelser syns du er vanskeligst å håndtere?hvorfor?

Som jeg skrev under Bipolar,så er det nedstemtheten,tomheten og uroen vanskelige følelser. Samtidig så kommer disse sf tankene i tillegg. Følelsene som gjør at jeg har såkalte «feite dager»,dager hvor jeg føler meg smellfeit,selv om det ikke er noen endringer fra dagene før…At alt føles feil,dager hvor ingenting stemmer. Jeg liker ikke uroen/rastløsheten,fordi det kjennes ut som tusen maur som kribler rundt i meg. Og jeg liker ikke maur. Jeg liker ikke å kjenne på nedstemtheten og tomheten,eller sf tankene,fordi de gjør dagene mine tyngre,fordi jeg ikke klarer å se det positive,og fordi de får meg til å føle meg uvel.

– Hvilke mestringsstrategier har du, foruten SF, i depressive perioder?

Jeg har i grunnen ikke noen planlagte mestringsstrategier. Jeg prøver egentlig bare å få gjort noe,hva som helst,av de tingene jeg liker å gjøre,for å få gjort noe fornuftig,framfor å la depresjonen dra meg helt ned,og under gjørma. Jeg leser boøker,strikker,går turer,tar bilder,skriver…Eller det ender med at jeg bruker sf’n. Men den er ikke en mesttringsstrategi,men en holde-ut-strategi. Nå er våren her,og det betyr lysere tider,med fare for mer sol og varmere temperatur. Det hjelper hvertfall mye på motivasjonen. Jeg for min del føler meg hvertfall lettere til sinns da,og jeg prøver å komme meg ut så mye jeg kan. Og jeg håper at jeg vil være like flink på det denne våren og sommeren,som jeg var i fjor. For det er virkelig tragisk å mure seg inne og hengi seg til maten hver eneste dag,selv om det er det jeg veldig ofte ender opp med.

 

Hvordan leve med sf syk Laila.

Jeg fikk en liten «utfordring» fra min ex,om å skrive et innlegg om hvordan jeg tror det var for han,som samboer,å leve med meg.

Ouch!
Men jeg tar som vanlig utfordringer på strak arm,så jeg tar også denne.

Jeg vet at jeg ikke var/er enkel å leve med. Humøret mitt svingte veldig (les forrige innlegg),og jeg kunne lett ta meg nær av ting han sa. Jeg kunne eksplodere i sinne,mens han satt der neste helt sjokka,med åpen munn og haka omtrent på gulvet. Jeg var sint,jeg var oppgitt,jeg var fortvilt,forbanna,irritert,frustrert.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å forklare hvordan jeg hadde det,men jeg fant vel ikke alltid de rette ordene,og dermed var det jo forståelig at han heller ikke skjønte.
Når jeg hadde tunge stunder,så var jeg så fordømt sliten,fysisk og psykisk,at alt var et ork,og jeg orka knapt snakke om det som gnagde på inni meg. Han tolka ting feil mange ganger,men han visste jo ikke hvordan han alltid skulle tolke det heller.

Maten var alltid et problem. Han ville aldri tvinge meg,eller stoppe meg fysisk fra å gå å kaste opp etter måltidene,selv om han visste at det var det jeg gikk for å gjøre. Han sa at det kunne gjøre ting verre for meg,og utløse en enda verre utblåsning fra meg. Men han var selvsagt fortvilt,og visst ikke hvordan han skulle håndtere alle situasjonene. Hva godt han kunne gjøre. Og hvordan han skulle gå fram. Jeg skjønner han så godt. Man blir rådvill.

Selv om han også reagerte på sin måte sin måte,så støttet han meg alltid. Han ga meg nærhet,råd,tips,han var villig til å gjøre mye. Jeg vet ikke om jeg alltid ga uttrykk for hvor mye dette betydde for meg,men jeg skjønner også at han ikke følte det hver gang. At han ga og ga av seg selv,uten at jeg alltid ga uttrykk for takknemlighet. Jeg sa det nok ikke alltid med ord,men jeg gjorde ting som man gjør som samboere,jeg laget mat,jeg stelte hjemme,jeg lufta hunden sånn at han også fikk litt pause fra alle turene som måtte gjøres med det å ha en hund. Kanskje gjorde jeg ikke nok. Jeg tror nok at han kanskje ville få det bekreftet med ord også,og der var jeg som sagt ikke alltid like flink.

Han har dratt ned til psykiatriske når det gikk for lang tid mellom timene mine,fordi han mente at jeg trengte mer hjelp. Han var utrolig fortvilt,og synes ikke jeg fikk nok hjelp.

Jeg var/er bitchy,jeg var/er vanskelig,jeg var stille,jeg utelukket han,og han var utrolig fortvilt mange ganger. Han ble sliten av det selv,og det skjønner jeg veldig godt,fordi jeg vet at jeg ikke er enkel å bo med. Jeg er meget sta,(steinbukk)og har en tendens til å si ting rett ut,rett fra levra,og det skjønner jeg at folk kan tolke ulikt. Dette var hvertfall nytt for han,måten jeg uttrykte meg på,både med ord og handling. Han måtte jo nesten få hjertestans mange ganger. Men det er sånn jeg er. Men jeg kan tenke meg (og jeg vet) at dette måtte han sjokkert han noe så inn i gamperæva.

Jeg kan ikke vite fullt og helt hvordan det er for andre å leve med en som er psykisk syk,jeg kan ikke sette meg inn i den situasjonen,men som sagt,jeg vet at jeg kan være vanskelig å bo med,pga humørsvingningene mine,utbruddene mine,handlingene mine,ordene mine. Jeg er sta,og jeg står på mitt,og har litt vanskelig for å inngå premisser av og til,og det må også ha gitt en stor følelse av oppgitthet,og hjelpesløshet for han.

Det er dette jeg kan si,min oppfatning,for hans del. Bare han kan fortelle det fullt og helt.

Når en spiseforstyrrelse ødelegger et kjærlighetsforhold

Min sf har hatt,og er fortsatt en stor del av livet mitt,på alle mulige måter. Sf har innvirkning på alle deler av mitt liv,på en eller annen måte. Og når det kommer til et forhold får den dessverre en veldig stor innvirkning.

Noen symptomer som er beskrevet blant bulimikere er; rus,selvskading,suicidalitet,promiskuøsitet..Dette er også kjente tegn som dukker opp når man er bipolar.Impulsive handlinger som ikke alltid er like veloverveide,mens som man anser som virkningsfulle der og da.

Jeg har hatt 1 forhold hvor ikke sf var en del av meg. Sf kom et år i etterkant av bruddet. Jeg var 16 da jeg var i det forholdet,ung,utålmodig,sulten på livet og erfaringer.
Sf var noen mnd gammelt da jeg entret det neste forholdet mitt.Det var i dette forholdet den ble avslørt.Det ble en god del snakk om min sf da,på mitt vekttap,jeg ble lyttet på når jeg stod med hodet over doskåla. Jeg fikk et ultimatum;han jeg var sammen med,eller sf. Jeg valgte han,men det er ikke sånn det fungerer.Man blir ikke frisk over natta fra et annet menneskes ønske.
Det var mye kjærlighet i det forholdet,men det fungerte ikke. Han gikk ifra meg,jeg satt med kjærlighetssorg i 8 lange mnd. Jeg flytta hjem til foreldrene mine igjen,han og jeg var samboere og forlovet. Etter 8 mnd tok faren hans kontakt med meg,og vi tok en prat.Jeg satt med blandede følelser,jeg ville gjerne komme tilbake inn i den familien,slik ting var før bruddet,samtidig ville jeg at de skulle la meg være i fred. Han kunne fortelle meg at min ex hadde «funnet seg selv» som det så fint heter. Han var pedofil. Jeg kunne ikke fatte det..men jeg fant bilder som beviste det jeg ikke kunne tro. Mange år i etterkant fikk jeg vite at han hadde gifta seg med ei jente på min egen alder. Jeg tenkte i mitt stille sinn; «vet hun…?» «Og hvis hun vet,hvordan kan hun holde ut i et sånt ekteskap?» For ikke så altfor lenge siden fikk mamma vite av broren til ex’n min,at min ex,og hans far,begge avventer dom for overgrep mot barn.
Jeg er så inderlig glad for at det ikke ble noe mer av det forholdet. Jeg vil ikke ha noe som helst å gjøre med noen i den familien at all! Om min ex,og hans far har jeg kun noen få ord å si; «Måtte dere brenne i helvete!»

Jeg har hatt 3 langvarige forhold til etter dette.Alle varte i 3 år. 3 flotte gutter som jeg ikke har noe vondt å si om i det hele tatt. De gav meg oppmerksomhet,jeg fikk kompliment i fleng,og begreftelser over og over om at de elsket meg.De verdsatte meg for den jeg var.Akkurat som jeg var. Med min kropp som jeg hatet over alt på jord,mine kurver,som jeg ikke takler i det hele tatt,min personlighet. Den gode siden av min personlighet kan være fin.Jeg gir kompliment,skryt,bedyrer min kjærlighet,og gir av meg selv så godt jeg kan og stiller oppp og støtter som best jeg kan.Da gir jeg alt. Men, som alle mennesker så har jeg også en dårlig side.
Jeg roper,jeg skriker,jeg er langsint,jeg er frekk,jeg er vanskelig å leve med,en bitch.

Spisefortyrrelsen og min bipolar overtar fullstendig mine tanker og følelser til tider. Tankene skriker og hyler som hyener oppi hodet mitt,de kaster seg over følelsene mine som en flokk ville djevelske ulver som angriper sitt bytte rått og brutalt.Ingen nåde.
Når disse tankene står på som verst,er jeg uutholdelig. Jeg blir irritert,hissig,går til angrep verbalt,oppgitt,kranglete,you name it,i’m it.
Klær passer aldri,så en fest blir enten uaktuell eller gir en dempet stemning mellom min kjæreste og meg. Middager er et evig kaos for meg. Han må ha mat,jeg må ha mat,men tankene mine skriker opp om at maten kan jeg bare glemme å beholde.Jeg vil fråtse når jeg først er i gang,trykke ned alt jeg kan finne,fylle opp magen til den når et punkt hvor den ikke klarer ta imot en eneste bit til uten at den eksploderer i tusen knas. Men,jeg tillater ikke meg selv å handle sånn foran andre mennesker,ikke en gang en kjæreste. Det river og sliter i meg,fodi suget dempes ikke,hvert eneste sekund fyker tanker om mat omkring i hodet mitt.Sult,mat,spy…sult,mat,spy..over og over igjen.
Han vet hvor maten ender,jeg er irritabel fordi han skjønner,og jeg prøver meg alltid på en unnskyldning for å gå på do. Jeg tror det virker,jeg later som han ikke skjønner. Men han vet. Jeg vet han vet.

Vi krangler,vi misforstår,vi river opp gamle sår,vi prater ut,ting ordner seg. Jeg er sliten,fysisk,men mest psykisk. Jeg prøver å forklare akkurat på hvilken måte psykisk,men jeg finner ikke de rette ordene bestanding.Han misforstår,tror jeg er sur når jeg er nede for full telling. Han snur ryggen til og går.Jeg trenger han som aldri før,lurer på hva jeg sa galt. Han misforstod,vi misforstod hverandre,om hverandre,gang på gang.
Dårlige forklaringer,vanskeligheter for å tolk mine budskap,misforståelser,krangling..et evig styr,et virvarr av tanker og følelser.
Jeg er sliten og lei,ønsker meg vekk,langt bort,en annen plass,andre folk og begivenheter. Nye menn…Jeg ønsket og håpet på at ting skulle være grønnerer på de andre siden av gjerdet. Det er ikke det. Det er den samme gamle historien,med en ny partner. Selv om jeg fikk gode forhold med mine kjærester,og de sa de elsket meg,og jeg trodde på dem,tok det til meg,så ble det sådd en stor tvil i meg samtidig. Sf ‘s tanker fortalte meg gjentatte ganger hvor stygg,feit og jævlig jeg var. Jeg tok opp for mye plass,jeg hatet meg selv og kroppen min så grenseløst. Hvordan kunne jeg da stole på at også min kjære elsket meg,når jeg ikke kunne elske meg selv? Jeg trengte stadig bekreftelser av andre for å tro på det,for å øke min selvtillit. Jeg var utro,jeg gikk bak ryggen på dem,jeg løy,var ikke ærlig,sånn man skal være i et forhold.

I forkant av mitt siste forhold var jeg i en veldig tung periode,depresjonen dro meg langt ned,sf hadde et hardt grep,jeg var så sliten og taklet livet dårlig.Han var der for meg,fullt og helt,hele veien,uansett hvor vanskelig dette var for han. Jeg spurte han hvorfor han ville inngå et forhold med meg når han viste om min utroskap fra tidligere forhold. Han sa til meg; «Å være utro og forholde deg til mange andre menn er en form for selvskading Laila,det er en del av sykdomsbildet» Han har så rett. Promiskuøsitet.Ha tilfeldige forhold,elskere,stadig på søken etter noe nytt som skal frelse deg fra alt,som skal gi deg den bekreftelsen du trenger.
Jeg hadde aldri tenkt på dette på den måten før han sa disse ordene til meg. I etterkant har jeg lest om akkurat dette,hvor typisk dette er blant folk med sf og bipolar. På lik linje med rus,alkohol og andre former for selvskading. Jeg har skadet meg på ulike måter i 15 år nå.

Min sf har ødelagt mange av mine forhold,selv om jeg selv har tatt valget å gå ut av forholdene.Jeg har ikke holdt ut,pga meg selv. Jeg søker fortsatt etter noe,jeg vet ikke hva. Et forhold hvor en mann skal forstå meg fullt og helt,selv om det er egoistisk av meg å tro og ønske. Jeg må også ta del i den prosessen.
Jeg ønsker en mann som skal være sterk for meg,samtidig som med meg.En som har styrke til å stoppe meg før mine raptuser utvikler seg altfor langt,en som setter krav,en som tør å sette meg til veggs,ta meg i kravene og si at nok er nok. En mann som klarer å la meg åpne slusene,åpne meg fullt og helt,en jeg kan gråte ut all min fortvilelse til uten å holde tilbake,en jeg kan tillate meg å knekke sammen for,og som fortsatt vil holde rundt meg mens jeg ligger å vrir meg i fosterstilling fordi jeg ikke makter mer,og forteller meg at vi skal klare dette sammen.
For jeg har aldri funnet den tillitten i mine forhold,en som jeg tør være meg selv fullt og helt for,jeg holder igjen. Jeg kan gråte,men ikke knekke sammen,gi meg over og gjøre meg selv sårbar. Slippe kontrollen og la noen være der for meg.
Jeg fortsetter å søke…og venter..og håper,at kanskje,er han der ute en plass. Han som våger og tør være der og ta meg for den jeg er,med hud og hår og alle feil,og likevel står ved min side.

Heldigvis lærer man av sine feil,jeg lærer meg å handle annerledes,ta andre valg,de riktige valgene,unngå feller,unngå å gi etter for alle mine tanker.
Jeg er fortsatt oppi disse tingene som skader meg,men jeg fortsetter å håpe på at alt tilslutt faller mer på plass,og at jeg slipper å gjenta mine skadelige handlinger.

Min spisefortyrrelse og at jeg er bipolar har ødelagt mine forhold,skadet dem på mange måter,fordi jeg aldri finne ro inni meg selv,fordi jeg alltid er på søken men ikke finner det eller den som klarer å stagge meg.

Spiseforstyrrelse & bipolar

«Bipolar lidelse,tilbakevendende depresjon og bipolare spektrumslideleser (stemningslidelser)»

«Dette er lidelser som man har funnet ut er nært knyttet opp til hverandre og at pasientene har mange sammenfallende symptomer.»
Ofte ser man at pasienter med tilbakevendende depressive lidelser og bipolar lidelse og sliter med andre symptomer, som for eksempel bulimi, overspisning, migrene, ustabilitet i forhold til personlighet»

«symptomer på lavt stoffskifte (energiløshet, treg mage, frossenhet, håravfall, tørr hud, tendens til hevelser). Mange av disse lidelsene tilhører det bipolare spektrum og mange av lidelsene responderer på samme type behandling»

«Depresjoner innenfor bipolar spektrum har mange fellesstrekk med depresjon.I forhold til ”vanlige” depresjoner er imidlertid ofte følelsen av manglende emosjonell reaktivitet (særlig glede) markert, man er mer irritabel og opplever større grad av tretthet, har lavt aktivitetsnivå, isolerer seg mer, fungerer bedre om kvelden enn om morgenen og våkner tidlig selv om man er trett og ikke orker å stå opp»

(kilde:ressursklinikken)

Her har dere meg..alt dette her stemmer på meg. Alt har en sammenheng,en komplisert sammenheng,som kan gjøre at det hele blir vanskelig for andre å forstå.Det er tanker og symptomer som går inn i hverandre,og danner en kjemisk blanding som det er vanskelig å sette ord på.Det er vanskelig å forholde seg til alt dette,og det er ikke lett å kunne forklare hvorfor ting er som de er,og hvorfor det er sånn. Det er komplisert. Man sitter med et evig kaos inni seg,hvor tankene kverner som en mølle,som knuses til støv som fyker hit og dit,som gjør det vanskelig å snappe opp.Tanker som er på avveier,tanker på rett kjør,tanker som er på avveie, tanker som kjører rundt i en rundkjøring,tanker som kjører seg inn i en blindgate.Hvordan skal man kunne forklare sånne ting? Hvordan gjøre det forståelig for andre mennesker som ikke kjører i samme bane som deg?

Jeg har bulimi og jeg kommer inn under det bipolare spekterumet.
Anti depressiva har ikke fungert for meg,lamictal (stemningsstabiliserende) har ikke gitt noe særlig virkning,jeg kan ha en bitteliten periode,som kan være noen dager,men jeg havner alltid tilbake til depresjonen.Det er en veldig frustrerende plass å befinne seg i.

Dette her forklarer hvertfall hva jeg sliter med,det gir et lite innblikk som kanskje kan vise andre hvor kompleks dette her er,og hvorfor det er så vanskelig å forklare og finne de rette ordene for å beskrive det som foregår oppi hodet mitt,og hva alt dette her går ut på.Det beskriver mine symptomer.Det beskriver at jeg har en stemningslidels og at bulimien også er en del av sykdomsbildet.

Jeg er delt i 3,Laila som person,bulimien og det bipolare. Er det rart jeg opplever tilværelsen vanskelig,frustrende,håpløs,maktesløs og utmattende?

Jeg går rundt i en spiral.

You just gotta love it!

I dag har jeg faktisk hatt svømme trening! Jeg svømte hele veien hjem fra jobb,og det er et godt stykke altså.Det har striregnet i hele dag,og med så sinnsyke mengder snø som det er i Molde,så blir hele byen et svømmebasseng..djezez. Jeg gadd ikke ta på meg støvler da jeg fikk til jobb,for det kunne jo tenkes at det var speilblank is ute,så jeg tok heller på meg et par vintersko med sikkert 10 cm høye såler på.De er herved bevist ikke å være vanntette. På jakken jeg kjøpte meg her i forrige uke stod det at den var regntett. jugerhank. Regnbuksen jeg har skal være vanntett..da jeg tok den av meg var jeg våt på begge knærne og et par andre plasser…Stol aldri på noe som sier at de er vanntette. De juger! Stakk innom butikken en tur før jeg svømte hjemover. Da jeg endelig var ferdig med svømme økten og kom meg hjem,så var det å vrenge av seg alle de våte klærne,slenge dem over dusjkabinettet og komme seg inn i tørre klær. Dont you just love people who says; (når du kommer kliss våt inn,en eller annen plass) «jasså,regner det ute?» «Neida,jeg følte bare for å løpe gjennom vannsprinkleren til naboen siden det er 30 grader og blå himmel ute og jeg holder på å daue av varme»

Mekke litt mat,svelge det ned,vrenge det opp.Heisann,hadet bra!Nice to meet you.

Og nå sitter jeg under pleddet og jeg har sprettet en boks Tuborg. Jeg har fri i morgen,jeg er over 18 og jeg bor alene,i do as i please,whenever i want. Skål godtfolk!

-Du er i butikken,og står der med en handlevogn,du treffet kjentfolk og de sier;»Jasså,du er ute og handel?» «Neida,er bare å leker med handlevogna i butikken…»

-Du kommer til kassen for å betale mat nok til en hel bataljon og kassaduden/duda spør;»Trenger du pose?» «Neida,putter det bare i lomma jeg»

-Du får en msn samtale..og personen i andre neden spør;»Du er våken ja?» «Neida,jeg sitter her og skriver i søvne..»

-Du kommer hjem etter å ha jobbet ute på platformen i 4 uker,du treffer noen du kjenner som spør;»Har du kommet hjem nå? «Neida,det er du som har kommet til platformen»

-Du sitter halvdau på legekontoret,og folk spør;»Neimen, er du syk du daaa?! «Neida,bare ute for å treffe kjentfolk….»

Jaudå….Jeg er glad jeg ikke er siamesisk tvilling jeg,tenk da,to hoder en kropp..er man bipolar da? Og hva skjer om den ene av dem faller for en gutt,og den andre ikke liker den gutten at all?!
Hva skjer da når de som liker hverandre gjerne vil ha sex?What to do,what to do? Velge å ikke ha sex,eller velge å ha det,og lar den andre ligge å brekke seg? Difficult issue..

You just gotta love it…

ps: Det er noe alvorlig rart med kommentar greia i bloggen min..det kan stå at jeg f.eks har to kommentarer på et innlegg,men når jeg da åpner dem,så viser det seg at det faktisk står 5-6-8 kommentarer der…wtf liksom?!….Jugarhank!

Skål og over og ut!

Follow my blog with bloglovin

Møte med R.O.B.U.S.T.

I dag hadde jeg møte med ROBUST, ang ny behandling. Psykiateren min var med og var der den første halvtimen, før han måtte dra videre. Vi fortalte ting vi har snakket om i timene jeg har hatt med han, og mine ting. Etter at han dro, snakka jeg med hun dama som er leder der om mål jeg har. Jeg har i grunnen ikke noe fast mål jeg vil nå, annet enn at jeg selvsagt vil finne meg en jobb innenfor det jeg er utdannet som (sports ledelse), ha en inntekt, og etterhvert finne meg en mann og stifte familie og alt det der. Fortsette med å ha min sosiale omkrets, trene mer og forhåpentligvis klare å få mer trening og en sunnere livsstil etterhvert. Hun lurte på hva som skulle til for at jeg skal komme meg dit, og enkelt nok så er det å finne jobber jeg kan søke på…og får jeg en jobb jeg vil trives i, så vil jo det være perfekt. (jeg trives i den jobben jeg har nå også da, men jeg mener en jobb innenfor utdanninga mi) Når jeg får litt mer energi, så vil jeg ta opp mer trening, og med mer trening så klarer jeg også å spise litt mer uten å få så himla dårlig samvittighet når jeg spiser litt mer. Og da klarer jeg også å få i meg noe sunt, med god samvittighet.

Det jeg ønsker mest nå, er at svingningene mine stabiliserer seg, for jeg er så sliten av å være på nedtur hele tiden. Og bulimien er en del verre når jeg er på nedtur enn når jeg er på opptur.
Men bulimien henger med meg selv om jeg også har oppturer. Jeg kan godt planlegge å kjøpe inn mat, kun med det formål å ha sånne runder selv om jeg har en god dag, så det handler ikke bare om å døyve tanker på dårlige dager.

Det er ikke alt jeg har gjort, eller tenker jeg vil skrive om her, men akkurat de tankene holder seg mye mer på avstand nå, så det er ikke det største problemet nå uansett, og de plager meg ikke på samme måte som de gjorde tidligere i sommer..Jeg prøver å avverge de tankene og de situasjonene nå, fordi jeg ikke ønsker noe av det. Sier ikke mer om det.

Så hun forklarte hva opplegge hos ROBUST går ut på, og hva de gjør og hvilke strategier de bruker. Dette dreier seg hovedsakelig ut på de som sliter med selvskading, og er emosjonelt ustabile, som sliter mye med å håndtere situasjoner/følelser når de dukker opp, og hvilke strategier man kan bruke i sånne krisesituasjoner. Jeg bruker maten. Det er den strategien jeg bruker. Og det er den som tar fra meg all energien. Sammen med humørsvingningene som stort sett er på nedtur…en slitsom kombinasjon, som jeg håper vil endre seg litt om lamictalen virker etterhvert.

Så, både hun og jeg følte på slutten av timen at dette tilbudet egentlig ikke var spesielt tilrettelagt for min situasjon. Fordi jeg vet alle de strategiene der fra før av..og prøver å bruke dem på meg selv, og jeg bruker dem ofte som råd til andre, men det er som sagt tidligere vanskeligere å bruke dem på seg selv…men ja…

Så da blir det ikke noe ny behandling på meg der i allefall. Jeg skal fortsette å gå hos psykiateren min, så får vi se hva det blir til videre. Min situasjon sånn den er nå, er levelig..på en måte. Jeg har aldri vært innlagt, jeg har jobbet hele veien, og jeg har fullført studiet mitt. Jeg jobber fortsatt, og jeg vil finne meg en fast jobb ettehvert.

Jeg vet ikke hva som skal til for min del, en eventuell innleggelse kanskje, med kostliste osv,men jeg ønsker jo ikke det heller. Dessuten så kvalifiserer jeg nok ikke til det, siden jeg klarer meg i hverdagen som jeg gjør. Å med tanke på hvor få sengeplasser som finnes innen psykiatrien i norge (hurra) så stiller jeg uansett langt bak i køen. Like greit.

Altså, jeg er på stedet hvil.

La la la la louder

Sitter å hører på Big Bang’s sang *Louder* og tenkte jeg skulle oppdatere litt mer her i bloggen min. Som jeg skrev tidligere i kveld, så er det meget mulig jeg har bipolar lidelse. Så jeg tenkte jeg skulle legge inn litt informasjon om hva det dreier seg om for de som ikke helt hva det går ut på.
Bipolar lidelse er en alvorlig, livslang sykdom som påvirker de normale stemningssvingningene. Pasienter med bipolar lidelse har stemningssvingninger fra lav (depresjon) til veldig høy (mani). Sykdomsfasene kan vare fra dager til måneder. Mellom fasene har de fleste personer med bipolar lidelse normale perioder med få eller ingen symptomer.

Bipolar lidelse ble tidligere kalt for manisk-depressiv sykdom, og er en organisk lidelse som rammer omkring tre til seks prosent av befolkningen.

Bipolar lidelse deles gjerne inn i to hovedgrupper: Bipolar I og Bipolar II.

Bipolar I: Karakteriseres av alvorlige faser med manier og depresjoner.

Bipolar II: Karakteriseres av faser med alvorlige depresjoner og korte, milde, oppstemte faser (hypomanier). Noen pasienter i denne gruppen kan ha et mønster med stadig skifting (dagers mellomrom) mellom lettere depressive og oppstemte faser, i tillegg til perioder med langvarige depresjoner (> 2 uker).

Bipolar II-lidelsen forveksles ofte med vanlig depresjon fordi det kan være vanskelig å kartlegge de hypomane fasene. Lidelsen er derfor underdiagnostisert. Forskning viser at 30 – 50 % av de med vanlige depresjoner, i løpet av 30 år vil vise seg å ha diagnosen bipolar lidelse pga. tilkomne maniske eller hypomane faser.

Faser med mani og depresjon kan utløses av en hendelse, for eksempel årstid eller personlige problemer. Mange har for eksempel mani om våren og høsten, og depresjon om vinteren.

Faser med depresjon eller mani kan også oppstå dersom pasienten misbruker alkohol/narkotika, ved oppstart av medisin mot depresjon eller ved at man stopper å ta forebyggende medisin.

Ca. 30 % av mennesker med bipolar lidelse forsøker å begå selvmord. De fleste selvmord skjer i faser med depresjon, eller ved blandingstilstand – en tilstand der mani og depresjon kommer samtidig.

Så langt tilbake som jeg kan huske (av mitt voksne liv) så har depresjon vært tilstede. Psykiateren min spurte meg om jeg noen gang kan husk å ha hatt en periode over 2 mnd sammenhengende hvor jeg hadde det bra. Jeg kan ikke husk det. Mulig jeg har hatt det,men jeg kan ikke husk det. Det har alltid vært noe i livet mitt som har dratt meg ned. Og da tenker jeg spesielt på forhold jeg har hatt hele veien. Jeg har ikke hatt så veldig pause mellom mine faste forhold. Den lengste pause jeg har hatt er vel på et år. Fra jeg var 16-nå (32) Og i så og si alle forholdene har det vært noe som har skurret, og da spisefortyrrelsen attpåtil kom da jeg var 18, så har det vært oppturer og nedturer om hverandre. Den dypere depresjonen kom snikende etterhvert som årene gikk, og slo ut i full blomst da jeg flyttet til Molde for 4 år siden,og det var også først da jeg snakket med legen min om min sf og depresjonen.
Så jeg håper nå at lamictal kan være med på å gi meg mer stabiliserende stemningsleier. Jeg ønsker hvertfall at den dype depresjonen skal slippe taket og la meg få litt fri nå.

God natt til alle som er innom bloggen min 😉