Kjærlighet og mat.

Mange som befinner seg i fasen «nyforelsket» har en tendens til å være så overveldet av følelser at de glemmer helt å spise, eller at matlysten kanskje forsvinner. Overlever på luft og kjærlighet. Innimellom skulle jeg nesten ønske det var så enkelt for meg også, istedenfor at matsituasjonen er som den stort sett alltid har vært. Jeg har fortalt behandleren min at bulimien tidligere har vært noe roligere når jeg har vært i forhold, fordi sjansen for overspisinger og oppkast har blitt redusert. Og at det kanskje kunne hjelpe meg ved et nytt forhold også. Vel, det gjorde det i begynnelsen her også, jeg klarte 6 dager i strekk der det gikk «fint». Det vil si, jeg klarte å la være å overspise og kaste opp, og jeg klarte å beholde flere måltider. Klart jeg bekymret meg, klart tankene surret, men det gikk overraskende bra, jeg overlevde, og lot ikke spiseforstyrrelsen ta styringen. Det har dessverre begynt å skli ut igjen. Vi er så altfor flinke til å gi etter for fristelser, det blir å se noe på tv, se en film, og da hører jo kos med. Vi er hekta på smågodt for tiden, så det har blitt noen kilo den siste uken (med smågodt altså…), +++ andre ting. Og dermed ble det for mye for meg, dermed har jeg ikke klart å la være å ha overspising- og oppkastfrie dager i det siste. Jeg har også klart å la være å gå på vekten de siste par ukene, men i går var jeg så dum at jeg børstet støvet av den igjen. Jeg var ikke så naiv at jeg trodde at jeg ikke hadde gått opp i vekt, jeg trodde egentlig at jeg hadde gått opp enda mer enn jeg hadde gjort også, uten at det betyr at jeg ikke var misfornøyd med det jeg hadde gått opp. Ikke bare har det blitt mye inntak at unødvendige (og bortkastede) kalorier, men det har også blitt veldig lite trening. Kun 1 økt på 1 uke. Jeg har i det minste vært veldig åpen om alt med kjæresten, og han er veldig forståelsesfull. Han oppmuntrer meg når det går bra, han er der og klemmer meg når det ikke går så bra. Det føles veldig avslappende på den måten at jeg slipper å late som, at jeg faktisk kan fortelle det som det er, om det går bra, eller når skaden allerede har skjedd. Han lytter når jeg prater, han viser interesse for å forstå og få innblikk. Det er også ganske så befriende at foreldrene vet, at det på den måten kan bli noe enklere ved spising, for det er jo ikke alltid like enkelt å skulle forholde seg til mat når jeg er hos andre. Men jeg vil jo gjerne klare det, og så langt har det gått bra, jeg må bare ta ting i mitt eget tempo.

 

Jeg vet ikke helt om jeg stresser unødvendig med vekten, eller, jeg gjør nok sikkert det, til tross for at jeg ikke burde gjøre det. Å ha det bra i forholdet betyr jo mer enn spiseforstyrrelsen, samtidig er det heller ikke sånn at spiseforstyrrelsen plutselig forsvinner over natten bare fordi jeg er i et forhold. Ikke det at jeg forsvarer at jeg skal bevare spiseforstyrrelsen, det er ikke det jeg sier, det er bare det at den like fullt er tilstede. Det er vel likevel forbedringer, med tanke på at jeg nå faktisk klarer å ha gode dager, da tenker jeg spisemessig, for dagene generelt er jo bedre nå enn hva de var for bare kort tid siden. Jeg hadde havnet helt ut på skråplanet igjen, der jeg nesten var tilbake på scratch, der jeg var for 1.5 år siden omtrent, da med tanke på overspisingen og oppkast. Jeg har riktignok klart å spise og beholde litt mer mat da, men det opplevdes i grunnen ganske så likt som den gang. Jeg har faktisk, til tross for at det er jeg som gjør jobben, en god del å takke kjæresten for for at det har gått/ går, såpass bra som det gjør nå, selv om enkelte dager ikke er helt 100%. Nå har jeg dager med innhold som gir mening, fine opplevelser, kvalitetstid og gode følelser.

 

Jeg prøver fortsatt å kjøre en noenlunde safe matliste over det jeg inntar, utrolig nok (men sånn er det sikkert for flere der ute?) er det helt ok å spise en del godteri, men da helst ikke sjokolade, skjønt det blir jo en del av det også, men da øker stressnivået noe hakk. Jeg sliter fortsatt mest med mettfølelsen, og dermed blir normal mat mer skummelt enn godteri (i en viss mengde så klart). Jeg kan utfordre meg til en viss grad, men da går det i mengde mat jeg spiser. Er det mat jeg synes er litt vanskelig å «godta», så blir ikke porsjonene så fryktelig store. Men jeg vil heller gjøre det på den måten, og dermed beholde det jeg spiser, enn å spise litt for mye, og kaste opp igjen. Da får hvertfall ikke kroppen noe å gå på. Det er jo tydelig at kroppen har fått litt mer enn den vanligvis har fått de siste månedene, med tanke på at jeg har gått litt mer opp i vekt. Uten at jeg selv mener det, så er jeg faktisk i kategorien undervektig, men det er langt ifra det jeg ser i speilet. Men det er jo noe jeg er fullstendig klar over, det er sånn hodet og tankegangen blir. Men uansett hvor sant det faktisk er, så klarer ikke fornuften helt å henge med.

 

Anyway, selv om jeg ikke klarer å klappe meg selv på skulderen, så er det vel skritt fram i riktig retning at jeg klart det jeg har fått til de siste ukene. (Se her ja, klarer liksom ikke å la den siste setningen bli heeeelt positiv…Selvskryt er ikke helt min sterke side akkurat). Er det ikke rart hvor mye kjærlighet kan gjøre? Kanskje er det ikke så rart likevel når jeg tenker meg om, for hva betyr vel mer enn det? Jeg skal dra det så langt som til å si at spiseforstyrrelsen ikke betyr noe i forhold til, selv om den er kraftig tilstede…

 

 

20 thoughts on “Kjærlighet og mat.

  1. Nei, man kan vel ikke forvente at en så stor del av livet forsvinner over natten, selvom det kommer noe som er viktigere. Men jeg er glad du opplever mer gode ting nå, og har gode dager.

  2. Ja, ha og amen. Jeg har det litt motsatt. De gangene jeg har gått inn i forhold har sf blomstret over ende. Jeg har vært stabil i forhold til sf de tre årene jeg har vært singel nå og nå fikk jeg meg kjæreste i februar og gjett om det skjedde en liten eksplosjon. Men jeg jobber med det og regner med at det ordner seg.
    Stå på snuppa ♥ Og nyt forelskelsen ♥

    • Hadde det vært så enkelt som å blåse i sf’n, så hadde det vært veldig greit…men, jeg nyter uansett kjærligheten så klart🙂

  3. Spiseforestyrrelsen din har vært en meget stor del av livet ditt i mange år. Den forsvinner ikke selv om man blir forelsket, den kan kanskje ta en pause eller endre litt mønster.
    Jeg tenker at du har en «kronisk» lidelse som i perioder er verre og i andre perioder er bedre. Du fikk noen verktøy på Modum, men det er det og huske hvor det verktøyet ligger, og ikke minst huske å bruke de.
    Det at en lidelse er «kronisk» betyr ikke at det ikke er mulig og bli bedre.
    Ønsker deg fine dager og håper jeg ikke har tråkket over noen grenser .

  4. Takk for et åpenhjertig innlegg…
    Gjensidig kjærlighet er fantastisk å oppleve, men – som du sier – spiseforstyrrelsen forsvinner ikke automatisk. Det blir imidlertid mer å kjempe for; man vil jo helst unngå et «trekantforhold»…

    • Haha, ja, du sier noe der. Heldigvis har han stor forståelse da, og vi kan prate om det, så jeg trooooor ikke det skal bli noe trekantforhold, håper hvertfall ikke det. Vil unngå det, for sånn har det blitt i tidligere forhold, dessverre…

  5. Veldig fint å se at det går bedre med sf`en nå som du har funnet en ny type, flott at du nyter kjærligheten. Og veldig bra at han godtar deg som du er og støtter deg når du har problemer med maten. Heier på deg/dere:-)

  6. ❤❤❤ Nyt forelskelsen, kjenner meg litt igjen i alt dette så kjenner ordene forsvinner litt. For når jeg har vært forelsket trer jeg inn i en "frisk" hverdag helt til jeg møter meg selv igjen og situasjonen, men klarer man å leve med sf og la den få den plassen den må få for å ikke få for mye og så bruke resten av tiden på gode følelser, forelske og glede❤❤❤
    Du er flink, det er så inspirerende å lese🙂❤

    • Ja, det er litt kjedelig å møte seg selv i døra igjen, men det er jo ikke til å unngå, dessverre….MEN, kjærsten og jeg gjør masse fint sammen, så det lyser opp dagene mine uansett🙂
      Tusen takk❤

  7. Kjempeklapp på skulderen fra meg!! Veldig glad på dine vegne, lykkelig kjærlighet er jo dte beste på jord❤ og det å tørre å åpne seg for et annet menneske, og å lage plass til ett annet menneske i mye strevsomt tankekjør, synes vertfall jeg er et stort steg i frisk retning! Du er så flink Laila! …og ta å hiv den vekten til piiiiiiiises😉❤

  8. Jeg tror ikke kjærligheten i seg selv kan utrydde en dyptgående sf, men herregud som det gjør hverdagen lysere?! Jeg leser mye mer positivitet mellom linjene i dine to siste innlegg enn i de foregående:) Veldig godt å lese at han er støttende og at du kan være ærlig med ham. Det er jo alfa og omega! Så dette er mange gode faktorerer for framtiden vettu :*

    • Nei, kjærligheten kan ikke utrydde sf’n, men den er med på å forbedre livskvaliteten, noe som kan være med på å forbedre sf’n også.. Han er supergod❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s