«A day without sunshine is like, you know, night».

Nesten 4 måneder har gått siden sist innlegg. Ble litt overraska over å se at det faktisk var så lenge siden. Jeg leser som regel blogger kun når jeg sitter på pc’n (og skriver en gang i jubelåret..), men jeg sitter meget sjeldent med pc, det er kun når jeg holder på med bilder, eller annet småpjask. Men jeg klapper den fort sammen igjen. Det er mobilen jeg forholder meg til, og jeg har ikke lastet ned apper til bloglovin’ og wordpress der nå. Derfor blir det heller ikke til at jeg er noe særlig i bloggverdenen lengre. Innimellom kunne jeg godt ha tenkt meg å skrevet noe, men det er bare helt tomt på en måte. Føler jeg har skrevet meg ferdig kanskje? At det ikke er noe mer å komme med. Har jo i grunnen skrevet om det meste, og gjentagelser orker jeg ikke. Nå er det jo ikke sånn at det ikke skjer noen endringer, men det er liksom ikke noe jeg føler for å skrive om, det er ikke noe eureka (det er jo ofte ikke det..). Men jeg kan jo likevel skrive noen få setninger, for å gi en liten oppdate, om noen skulle lure på ståa. (Forventer ikke at noen lurer altså, høhø).

 

Jeg er fortsatt i behandling hos fysioterapeut. Vi jobber psykomotorisk, og jeg må nok si at det kanskje er den formen for behandling jeg har hatt mest utbytte av, hvis vi ser bort i fra Modum, der programmet var skreddersydd, sånn generelt på flere plan. Nå jobber vi litt mer spesifikt på kropp, der jeg har vanskelig for å akseptere. Jeg lurer på om je noen gang kommer meg dit hen at kropp blir uviktig. Altså, at det ikke skal spille så stor rolle hvordan kroppen ser ut, hvor mye jeg veier, at jeg skal bekymre meg over det. Jeg mener ikke at det ikke er viktig å tenke på kropp, for jeg vil jo ha et sunt forhold til den. Men jeg lurer jo på om jeg kan få et avslappet forhold til den. Jeg er veldig bevisst kroppen når vi jobber med den i timene. Jeg bruker tettsittende klær i behandlingen (ønske fra terapeuten), det vil si, jeg bruker som regel en treningstights, men har på meg en t-skjorte som dekker magen (skrekkområdet). Jeg hater det like mye hver gang hun ber meg om å slappe av i magen, «la den henge»….gaaaawd. Jeg liker ikke at magen skal «henge». Så jeg trekker den inn, og der holder den seg som regel helt til jeg kommer hjem, og er trygt inne i joggebukse og en litt større t-skjorte. Hadde vært fint om søppelposer var på moten…

Tankene hopper hit og dit, det vil si, de kaster meg vegg i mellom. Om kropp. «Du er feit», «Du er normal», «Du bør gå ned i vekt», «Du trenger ikke gå ned i vekt». osv osv osv. Er det rart jeg blir oppgitt? Er det rart det er vanskelig å bli frisk? Jeg vet jo nesten ikke hva jeg skal forholde meg til. Eller…altså..jeg vet jo det, det er bare ikke like enkelt å forholde seg til sånn in real life. Men når det er sagt, så må jeg jo legge til at jeg ikke sulter meg, jeg spiser når jeg er sulten (opptil flere ganger om dagen), og jeg overtrener ikke. Så jeg styres ikke fullt og helt av spiseforstyrrelsen, jeg utfører ikke nødvendigvis spiseforstyrra handlinger selv om spiseforstyrrelser gnåler som ei gammal ku. Jeg har ikke veid meg på flere måneder, så aner ikke hva vekten viser. Og det føles egentlig veldig greit, for jeg blir mer kokko når jeg vet tallet. Derfor veier jeg meg ikke. (Veide meg alltid hver morgen og hver kveld før). Og jada, jeg unner meg både godteri og sukkerholdige drikker. Jeg freaker ikke helt ut…

 

Jeg går ikke hos noen psykolog nå. Jeg tok ikke kontakt igjen med psykologen jeg hadde. Det føltes ikke riktig for meg. Jeg forholder meg til fysioterapeuten så langt, og skulle det bli for ille igjen (bank i bordet), så får det bli å sende ny henvisning. Men nå føles det veldig greit å ikke gå hos psykolog. Fysioterapeuten gjør det jo minst like bra som de behandlerne jeg har gått hos tidligere. Kan bruke timene hos henne på omtrent det samme som hos de, + litt til.

 

Sånn utenom det, så kan jeg jo si at kjærligheten står bare bra til. Om ca. 2 uker har vi vært sammen et helt år. Rart å tenke på, for på den måten har det siste året gått fort. Vi har det hvertfall veldig bra sammen, og godt er det.

Peace out.

Full av følelser, men tom for ord.

Det spinner rundt og rundt oppi hodet, det står aldri stille. Masse tanker. Jeg kan bli litt sliten av for masse tanker, og hvertfall når jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne for å fortelle om dem, eller hva jeg skal si, eller hvem jeg skal si det til. Jeg kjenner at jeg blir litt små gal av alt som svirrer rundt. Gjør meg litt frustrert og oppgitt. Nå har jeg ikke tenkt å gå i detalj om alt her, for noe er personlig. Samtidig har vi da denne spiseforstyrrelsen og alt den bringer med seg, og det er jo ikke rent lite. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si om situasjonen, noe er som før, noe er forandret, eller forbedret, for øyeblikket. Maten..der er det litt som før (overspising og oppkast, spiser stort sett det samme som før), samtidig har det gått ganske så bra når det kommer til middagene. Jeg har spist og beholdt veldig mange middager siden det nye året startet (jula nevner vi ikke…). Det går riktignok i salater med ulikt tilbehør (feta, kylligkjøttdeig, laks.. eller wok. Jeg burde nok turt å spise andre ting også, men jeg er ikke helt der nå. Så jeg er fornøyd med at jeg faktisk spiser og lar kroppen få beholde mat. Det er fortsatt vanskelig å være mett, men jeg minner meg selv på hva jeg har spist, og at vi kanskje skal på trening etterpå, eller skal ut på ett eller annet, og det gjør det enklere å klare å beholde det. Selv om jeg ikke får i meg tilstrekkelig i forhold til aktivitetsnivå, så er den dårlige samvittigheten ute og går likevel, den forteller meg at jeg har spist altfor mye i løpet av dagen. Jeg skyver det vekk, vil ikke tenke på det.

Sliter fortsatt mye med tanker om kropp. Liker ikke det jeg ser i speilet, eller føler når jeg har på meg tettsittende klær. Ett øyeblikk vil jeg trene på meg mer muskler (er i gang med mer styrketrening igjen), og i det neste vil jeg ikke ha muskler, men gå ned i vekt. Bør spise regelmessig og sunt, få i meg masse proteiner, så vil jeg ikke ha mat i det hele tatt, sånn egentlig. Jeg vil stramme opp den rumpa da (trener mye styrke på rumpe/lår), men når jeg tar på meg buksa (ikke joggebuksa nei), og kjenner at rumpa tar litt mer plass i den, så vil jeg pokker ikke ha muskler i den i det hele tatt. (Joda, det vil jeg, hadde sett verre ut om det var tom for alt..). Men ja, skjønner du tegninga? Er så ambivalens at jeg tror jeg skal grine. Dette her er selvsagt arbeidsområdet hos fysioterapeuten, kropp, fokus på kropp. Vil jeg det, sånn egentlig? Nei. Trenger jeg det? Ja. Det fine er jo at hun snur litt på ting, og spør om jeg ikke kan se og tenke omvendt av det jeg gjør. Vinkler ting på en litt annen måte enn andre behandlere, selv om hun ikke spør eller forteller meg noe jeg aldri har vært borti før. Jeg liker henne, hun er fin å prate med. Og det er variasjon i timene, det liker jeg. Vi gjør både øvelser og har pratetimer. Jeg har time med henne i morgen (dvs i dag, siden vi har bikket midnatt). Og vi skal jobbe med ryggøvelser, og ja…kropp. For første gang siden jeg begynte hos henne, så kjenner jeg på at jeg ikke har lyst til å dra til den timen, nettopp pga det vi skal jobbe med. Nettopp fordi tanker og opplevelse av egen kropp er så påtrengende og sterk akkurat nå. Kanskje vil det hjelpe at jeg drar, kanskje vil det bli verre en stund, jeg vet ikke. Jeg har ikke tenkt å skippe unna altså, jeg drar, men kanskje fortelle henne hvordan jeg har det. (Da vil hun hvertfall at vi skal jobbe med det..*sukk*)

Jeg har ikke tatt kontakt med psykologen for hva jeg vil videre. Rett og slett fordi jeg ikke aner hva jeg trenger at han skal hjelpe meg med. Jeg vet ikke helt hva jeg trenger hjelp til (nå jobber vi jo med kropp hos fysio da..), og ikke vet jeg helt om jeg klarer noe nå. Ambivalensen er enorm, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre i forhold til videre behandling hos han. Og hvem kan jeg prate med for å finne ut hva jeg skal gjøre?? Jeg trenger en psykolog for å prate om hva jeg skal gjøre videre med psykologen. Føler meg helt låst i den situasjonen. Men jeg har hvertfall fysioterapeuten.

Ellers…kjærligheten går finfint. 9 måneder allerede. Snart et helt år jo. Han er en fin fyr assa. Gir meg masse komplimenter, og det går ikke en dag uten at han forteller meg at han elsker meg. Kjærlighet er med på å bevare kjærligheten dere.

Blir litt foto også ja…

 

Så er det snart jul igjen.

Dæven døtte, nå er det lenge siden jeg har blogget. På den måten har tiden gått fort, men hverdagen sånn generelt oppleves ikke å gå like fort. Nå er det jo sånn at jeg føler jeg har skrevet meg helt tom for alt, og jeg gidder jo ikke gjenta meg selv i det uendelige med å skrive det samme dag ut og dag inn. Derfor er det meget stille fra denne fronten, selv om det selvsagt skjer en del ting. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen (ok, her gjentar jeg meg selv litt), jeg vil ikke dele alt som har med privatlivet mitt å gjøre, ikke i detaljer, og ikke med alle og enhver mann. Og så er det jo sånn at nå som jeg har samboer, så er det andre ting enn blogging som er viktigere. Jeg sitter faktisk meget sjeldent på pc’n, det er som regel tlf som blir brukt, og jeg orker ikke blogge fra den.

Kjærligheten går bra, vi hadde 8 måneders dag her på onsdag (høhø, må jo feire hver måned, for det vil nok sikkert ikke skje for evig). Så da stakk vi en tur på kino for å se Hobbiten, som forøvrig var awesome. Husker ikke sist jeg var på kino, men det er lenge siden, vi snakker om år. Tror det kan ha vært «Engelen» jeg så da, og det er jo en stund siden den kom. Var kjekt å dra på kino igjen da, og filmen skulle jeg jo se uansett, men det er slitsomt å sitte i de stolen der over lengre tid, for ryggen blir ikke så veldig begeistret for det, og skinkene dovner og sovner rett som det er. Men kom jo gjennom. Vi har en plan om å se Kill Buljo også, men den er jo ikke like lang, så det går bra.

Humøret har gått litt opp og ned den siste uke. Vi har hatt en veldig trist hendelse innad i familien som har satt i gang mange følelser. Det går greit, men det har blitt mange tårer. Livet kan virkelig være urettferdig til tider. Det gjør det ikke så mye bedre at det kom så tett opp mot jul, men sammen skal vi komme gjennom det og klare å ha det fint likevel. Jeg reiser hjem på lille julaften, og blir der i noen dager. Min kjære kommer 1.juledag, og så reiser vi til hans familie lørdagen i romjula og blir der til 1.nyttårsdag. Vi må jo fordele oss, så ingen blir forsømt, høhø. Feirer julaften hver for oss i år hvertfall. Som vanlig gruegleder jeg meg til jul. Jeg elsker julen, men så er maten vanskelig. Men jeg har jo vært gjennom dette i så mange år, at jeg kommer gjennom det i år også. Men nå har jeg hvertfall verdens beste kjæreste sammen med meg også, så det kan jo bli bedre enn ventet. Tiden får vise. Får fokusere på det koselige med julen, å være sammen med familien og svigerfamilie, se fine filmer på tv, gå i pysj, være omringet av nisser osv. Kanskje vi får til at begge familiene samles også? Mine foreldre ble invitert til min kjæres på søndag som var (min kjære hadde bursdag da), de hilste på hverandre for første gang, så det var jo kjekt.

Nå er behandling avsluttet for i år. Jeg hadde min siste time med fysioterapeuten forrige uke, og psykolog i går. Jeg har ny time med fysio like over nyåret, men har ikke avtalt noe videre med psykologen. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre på det området. Vi hadde en liten prat om det i går, og jeg måtte jo bare si det jeg mente og følte. Vi har jo pratet om mye i timene jeg har gått hos han, men jeg føler ikke vi har hatt noe struktur, og jeg føler jeg står på stedet hvil. Så da vet jeg ikke helt om det er hensiktsmessig. Alle mine behandlere har hatt ulike måter å jobbe på, så han har jo sin, så det er jo ikke hans feil, om jeg skal kalle det feil. Jeg aner jo ikke en gang hva jeg trenger (om jeg hadde visst, så hadde vel ting gått litt bedre..), og dermed blir det jo også litt vanskelig å legge opp løpet i behandlingen. Nå har jeg gått hos psykiatrisk sykepleier, sosionom, fysioterapeut, spesial psykolog og psykolog. Jeg har hatt timer med ernæringsfysiolog (To ganger. En her i fylket + hun på Modum). Jeg har hatt samtaler med treningspedagog, og altså innleggelse. (Der har jeg pratet med personer med ulik bakgrunn). Jeg har jo blitt friskere/bedre av de ulike typene av behandling, på enkelte områder, men det essensielle står der fortsatt. Kanskje fordi jeg ikke helt vet hva det essensielle er, og derfor heller ikke aner hva jeg trenger? Så hele greia føles litt håpløst egentlig. Men, jeg har jo som sagt satt opp ny time med fysioterapeuten da, og vi jobber jo psykomotorisk, så jeg er ikke helt uten behandling. For noen er det den type behandling som fungerer best, så vi får se hva jeg ender opp med. Det er hvertfall helt opp til meg hva jeg velger å gjøre med tanke på timer hos psykolog. Jeg har tenkt mye på det, og må bare fortsette med betenkningstid før jeg tar kontakt og gir beskjed. Jeg aner ikke hvilke andre alternativer jeg har her i byen, så føler jeg står litt i stampe. Men det er ikke sånn at jeg gir opp altså, jeg vet jeg trenger behandling, men ikke helt hva. Erfaringer tas i mot med takk.

Ja, det var det hele. Det er tvilsomt at det blir noe mer blogging fra denne kanten før jul, så da får jeg bare avslutte med å ønske dere alle en riktig god jul. Kos dere som best dere kan, og ta vare på hverandre.

 

Hooooy.

Dere trodde kanskje jeg var død, men det var jeg altså ikke. Jeg har bare hatt bloggsperre. (Sjokk liksom). Det føles ikke som at det var så lenge siden jeg sist oppdaterte, men så viser det seg at det er en hel måned siden. (Er det dette de mener med at jo eldre man blir, jo fortere går tiden?). Jeg har ikke sånn voldsomt mye spennende å skrive om da riktignok, men på den måneden som har gått siden sist, så har det da likevel skjedd noe. Jeg kan jo begynne med å nevne at kjærligheten lever i beste velgående og at vi har forlovet oss ♥ Kjekke greier.

 

 

En fin bukket fra de hyggelige husvertene, og en søt kake laget av svigermor.

Behandling 2 ganger i uken (psyk. og fysio), og har begge på samme dag, rett etter hverandre, så det går slag i slag. Fungerer greit for meg at de er samlet på samme dag i grunnen. Så langt har jeg gått rett fra psykolog til fysio (9.30-11, og 11-12, så det er virkelig slag i slag). Så det er veldig fint at det tar meg to minutter å gå mellom disse bygningene. Fra og med om 3 uker, så blir rekkefølgen byttet om (til og med med en halv time i mellom), så får vi se da, om det gjør noen utslag. Altså, at jeg først skal ligge på den benken og bli knadd på (Å bli tatt på er ikke akkurat det jeg liker best her i verden, av andre enn kjæresten da så klart, med tanke på at jeg ikke akkurat er så fornøyd med kroppen..). Hvis det skal ha seg sånn at jeg i en av timene skulle føle det ble helt for jævlig, så kan jeg syte og klage hos psykologen. Nå har det riktignok gått greit så langt (Å bli knadd/tatt på), men man vet jo aldri, ikke sant? Jeg er hvertfall der at jeg kan si det som det er i forhold til kroppsopplevelsen (til fysioterapeuten), samtidig som jeg har galgenhumor og selvironi, så jeg (fornuften) vet jo at det ikke er helt rasjonelle tanker som dukker opp om dette. Så jeg/vi ler jo av noe av dette her også. Hun skal ha for at hun faktisk kommer med innspill som snur på mine tanker. Når jeg sier at jeg føler meg smell feit, og at kroppen flyter utover i alle retninger når jeg ligger, så lurer hun på om jeg kan tenke motsatt, at jeg vil føle meg tynnere når jeg reiser meg. Hun påpeker også (selv om jeg selvsagt er fullstendig klar over dette selv også) at det er naturlig at kropper «flyter litt utover», for vi mennesker har jo også innvoller f.eks, som velter seg ut i liggende tilstand. Men som sagt, det er den syke ufornuften som ikke vil tenke på at det er sånn. (Kokko i hodet ja). Så jeg må ærlig innrømme at den biten av timen der jeg blir dekket av pledd er den beste. Da blir hvertfall ikke kroppen synlig på samme måte. (Jeg innbiller meg selvsagt at andre/hun tenker det samme om min kropp som jeg selv gjør —-> paranoid?). Det aller verste er vel når hun ber meg puste med magen (altså slippe den helt løs liksom), for det oppleves som at den blir dobbelt så stor. Når jeg i utgangspunktet synes den er enorm, og ikke det liker det et sekund, så kan du jo tenke deg. I forrige time (ikke nå på mandag, men forrige), når hun ba meg slippe den løs, så viste jeg henne at jeg kan blåse den skikkelig ut, og da ser den ut som at jeg skulle være gravid i 7-ende måned. (Jeg er flink til å blåse den ut, noe min kjære synes er like morsomt og fascinerende hver gang). Men alt i alt så går det da greit, og hun er så fin og morsom at det ikke er noe problem i grunnen.

Hos psykologen er det fortsatt sånn at jeg deler og forteller, litt sånn mer «bli kjent», fortelle om min situasjon, kroppsopplevelse og matproblematikk. Vi har også vært innom traumet. I går ble det en del prat om IKS, for vi prøver jo å få i gang noe skikkelig her (nå har vi satt opp en plan for hele neste år). Så det blir jo også innenfor feltet jeg er i behandling for. Bloggen ble såvidt nevnt, og han lurte da på om han kunne få lese…ooohoooy. Jadda, fikk jo linken da, så hvis du leser, hei hei. Så langt er det satt opp timer hos de begge ut året, så får vi se hva det blir til videre etter det.

Mat og trening? Joda, neida. Vet nesten ikke helt hva jeg vil nevne angående maten..men jeg er langt i fra frisk, for å si det sånn. Det humper og går, noen dager litt bedre enn andre (alt teller, ikke sant? Alle de små skritta liksom. Viktige og huske på). Tanker kommer og går, noen brenner seg fast, andre blåser jeg avgårde litt lettere. Så både spiseforstyrrelse og sunn fornuft tar plass. Så jeg godtar at sånn er situasjonen akkurat nå, uten at det betyr at det alltid vil forbli sånn. (Se der ja, en rasjonell og fornuftig tanke jeg kan leve med). Jeg er ikke lengre (hvertfall ikke nå) en treningsnarkoman som løper ned treningssenteret i tide og utide. På det meste så trener jeg tre ganger i uken der nede, på det minste…ingen dager. Det kan jeg også leve med, men selvsagt skulle jeg klart/orket og dratt slaktet nedover de tre gangene. Men nå er det jo sånn også for meg, som med andre, at det dukker opp andre ting, og at formen ikke alltid er like god. I går hadde jeg en dag der jeg definitivt burde holdt meg unna treningen. Jeg trasket hjemmefra grytidlig, og det hadde fryst på og var glatt, så jeg steglet meg nedover (til byen), noe som gjør at kroppen blir anspent. Så var det psyk. og fysiotimer, så gikk jeg en liten tur, så ble det kafe i 1.5 time 8på en pinnstol, noe som korsryggen ikke var særlig begeistret for, for den hadde verket fra jeg stod opp. Sliter en del med den, for jeg er vanligvis veldig svai i ryggen). Deretter IKS møte i 1.5 time (på en ny pinnstol), så jeg var rimelig ødelagt i kropp og hode når alt var over. Beina og ryggen holdt på å ta knekken på meg, så jeg haltet og vraltet. Samtidig hadde min kjære og jeg planlagt trening etterpå. Og selv om jeg følte meg som en 5 dager gammel blautkake, så dro vi en tur. Jeg hadde heller ikke spist allverden den dagen, så det var null energi og hente (trykket i meg en banan (som jeg så og si aldri spiser) i ren desperasjon, i håp om å få litt energi til treningsøkten, uten at det hjalp så klart. Så da ble jeg kvalm på toppen av det hele også. Fikk ikke mye utbytte av treningen kan du si, så vi dro hjem etter kort tid. Gosh. Formen er heldigvis bedre i dag.

Ellers kan jo nevne, uten at det finnes spennende for dere (ikke at dette innlegget kanskje var noe særlig spennende heller), så er vi endelig ferdig med å pusse opp gangen her. Tok sin tid, men nå er gjort.

Over og ut.

PS: har vurdert et søkemotorinnlegg igjen. År og dag siden sist. Men det er altså bare vurdert, og vil i tilfelle ikke dukke opp før på fredag, kan jo ikke bryte den tradisjonen.

Here we go again.

Jeg er ikke av dem som verken har vært lengst i behandling, eller prøvd utallige metoder. Likevel har jeg prøvd en del. Jeg har vært i gruppeterapi, hatt timer med psykiatrisk sykepleier, psykologspesialist, et opphold på Modum, og timer med ernæringsfysiolog. Jeg har, til tross for tilbakeskritt, hatt framgang i årene i med behandling, selv om det ikke alltid er like lett å se det. Men jeg er helt klart på et annet stadie nå, på visse områder, enn jeg var for noen få år siden. Jeg har mer selvinnsikt, jeg har åpnet for det hemmeligste, jeg har utfordret meg (og mestret), prøvd og feilet, ramlet og reist meg. Jeg har kuttet medisiner, og enkelte mennesker. Alt for å bedre situasjoner. Flere symptomer er borte, og vil (bank i bordet) forhåpentligvis aldri dukke opp igjen. Så selv om det ikke føles som at jeg har kommet så veldig langt, så er det betydelig framgang/bedring. (Fornuften klarer å se dette).

Nå er jeg såvidt i gang med psykomotorisk behandling, og i går hadde jeg min aller første time med privat psykolog. Denne gangen er det en mann igjen, en som jeg kan like. Han har det beste og mest behagelige kontoret jeg noen gang har vært hos med tanke på behandling. Der er det bare å velge om man vil slenge seg på en sofa, eller lene seg godt tilbake i en skinnsofa. Det er et stort og mykt teppe på gulvet, så skoene må av, og beina kan dermed slenges oppi i stolen. Jeg ble tilbydd kaffe, og tonen var veldig fin, til tross for at temaet selvsagt er sykdom, og det er jo ikke alltid like hyggelig. han hadde (heldigvis?) fått tilsendt en bunke papirer, både fra lege, siste behandler, og epikrisen fra Modum. Så han fikk et innblikk i det mest vesentlige. (Jeg fikk lese det som var blitt tilsendt..). Likevel ville han jo ha mine egne ord. Jeg satt der i 2 timer og liret ut av meg, og svarte på spørsmål, så jeg fikk fortalt det en god del. Vi pratet om spiseforstyrrelsen, så traumet ble ikke tatt opp, men det kommer nok. Han var veldig lett å prate med, og han spurte en del spørsmål om spiseforstyrrelsen, for han vet jo ikke alt om hvordan det fungerer. Han er en type som kommer med noen vittigheter, sikkert for å uskadeliggjøre litt av praten, noe som er helt fint for meg, for jeg har selvironi og galgenhumor, så jeg kan fint spøke om sykdommen også. Noe jeg sa til han at går helt fint, sånn at han ikke trenger å trå så varsomt hele veien. Det er godt å kunne le litt av det også, for visse episoder er jo tragikomiske.

Jeg fikk melding fra han på mandag, om at jeg hadde fått time i går, så det gikk rimelig fort sånn sett. I dagene i mellom, så har jeg gått og lurt på hva pokker jeg skal svare når han spurte om hva jeg trenger i behandlingen. Jeg skjønte jo at jeg kom til å få det spørsmålet. Spiseforstyrrelsen er veldig tilstede nå, og dermed er også ambivalensen stor. Jeg har lenge nå vært møkk lei alt av behandling, og har syntes det har vært godt med store deler behandlingsfri, og dermed også vært usikker på hav jeg trenger og vil. Jeg sa dette til han, men selv om jeg er lei, så vet jeg jo også at jeg trenger det, for jeg er helt fastlås når det kommer til å få til dette helt alene. (Vet at det er jeg som må gjøre jobben altså). Han sa at det er helt opp til meg om jeg ønsker at vi skal fortsette. Jeg trengte ikke svare der og da, men kunne ta betenkningstid og finne ut av det. Jeg vurderte om jeg skulle gjøre det, men bestemte meg for at det er lurt å bare hoppe i det, prøve det og se hvordan dette vil fungere for meg, jeg har jo ingenting å tape på det. Fungerer det ikke, så er det ikke verre enn at jeg kan avslutte det. Nå liker jeg også behandlingen jeg får hos fysioterapeuten, der vi jobber mye med kroppen, det å kunne øve på å være i kroppen, framfor å se på den som et fælt objekt. Kroppsbevissthet med andre ord. Dermed står jeg nå med to litt ulike typer behandling, som matcher hverandre. Fysioterapeuten fungerer også fint som en «pratebehandler», for hun kunne like gjerne ha vært en typ psykolog, for hun gir meg ganske mye like tilbakemeldinger som en behandler har gjort. Så dette her må jo bare bli bra? Jeg har ny time med psykologen igjen neste uke. Jeg kunne selv velge hvor ofte jeg ville ha timer. Dessuten setter han opp litt tid, sånn at det ikke blir stress og vi må avslutte midt i et tema f.eks. Han liker å ha god tid i timene sa han. Jeg er positiv, til dem begge to, og det er godt å gå ut fra timene med gode opplevelser.

Som jeg såvidt nevnte over her, så er det vanskelig med maten for tiden, jeg har problemer med å bryte destruktive mønster (overspising og oppkast), men kanskje kan det gå seg til igjen etterhvert nå som behandlingen kommer skikkelig i gang. Jeg fikk med meg undersøkelse hjem fra psykologen i går, en sånn personlighets test, for å se hvordan det står til. Jeg har tatt det før, for noen år siden, og kan selv se, ut i fra spørsmålene, at situasjonen hvertfall ikke er helt lik. Likevel blir det jo spennende å se resultatene av den. Vi snakket såvidt om et par ting vi kan jobbe med, men det lå litt humor i det også. Vi snakket om kropp, dvs, jeg snakket om kropp, og at jeg har vanskelig for å akseptere kroppen, spesielt når vekten går opp, og jeg allerede misliker den når vekten er lavere. (Har altså gått opp noen kilo etter at jeg kom inn i et forhold igjen). Jeg sa at jeg vet at det ikke er bra å være undervektig, når kroppen min i utgangspunktet ikke har en lav trivselsvekt (der kroppen altså normalt vil ligge, ikke hodet mitt). Så fornuften vil ha en sunn og sterk kropp, der jeg ønsker å en stram kropp, gjerne med litt muskler. Samtidig er det jo sånn at med muskler, så øker også vekten (sånn er det for meg hvertfall). Dermed blir ufornuften kokko. Mer vekt= uakseptabelt. Dermed vil jeg ikke ha muskler likevel. Han spurte da om jeg f.eks synes det er fint å ha flat og formløs rumpe (som nevnt, jeg kan spøke om kropp og syke tanker, så jeg ble ikke akkurat satt ut av spørsmålet). Jeg sa at jeg ikke synes det er fint, og at jeg gjerne vil ha rumpe (nå er det jo ikke sånn at den blir borte da..), men da må jeg jo trene for å få litt muskler der. Vil ha rumpe, men muskler? Hjelpes..han måtte le litt. Ser nesten for meg at vi skal jobbe med rumpa mi da, haha. Ikke at jeg skal trene styrke der da, høhø. Blir vel kanskje å jobbe litt med kroppsaksept der også? Jeg vet ikke. Time will show. Dette kan jo bli gøy…øøøhh høhø.

Ellers? Joda, kjærligheten blomstrer så fint så fint. Vi er jo samboere, og selv om det har gått fort i svingene her (vi har jo kun vært sammen i 5 måneder), så går det veldig bra. Leiligheten min er ikke den aller største, men jeg føler ikke på noen måte at vi tråkker oppi hverandre, eller går hverandre på nervene. Alt i dette forholdet føles bare så utrolig riktig. Det er det første forholdet jeg har vært i der jeg føler stabilitet og ro. Jeg har ikke dette jaget i meg der jeg føler at det må finnes noe annet og bedre der ute. Det er ikke skjæringer, store misforståelser og rot og kav i dette forholdet. Vi har selvsagt noen krangler vi også, det er jo helt normalt, med det er ofte bagateller som vi får ordnet opp i. Dessuten har jeg, mye på grunn av psykdom, mine utblåsninger og irritasjonsmomenter til tider, men kan hvertfall si det som det er. Jeg føler en del på at jeg er den store stygge ulven innimellom, som reagerer som jeg gjør, men jeg kan ikke noe for at følelsene dukker opp, så da sier jeg det. De går over etterhvert uansett, og det er noe jeg må jobbe med. Men vi har det bra sammen, og forteller hverandre flere ganger daglig hvor glad vi er i hverandre. Det er med på å forsterke forholdet, og vedlikeholde forelskelsen og alt det fine. Det er veldig viktig. Dette er en gutt jeg vil dele livet mitt med.

Yes, det er det jeg kommer på i farten, eller som jeg tid til å skrive akkurat nå, for vi skal strax avgårde på en kjøretur til Ålesund, før vi tar helg helt. Så da får jeg ønske dere en god helg også.

Its been a while.

Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg skal komme med en liten update herifra, uten at det har blitt noe av (obviously..). Har begynt å tenke noen ord i hodet, og så bare…neeeei, ooorker ikke likevel. Føler liksom ikke at jeg har så mye nytt å komme med, skjønt det har jo skjedd mye siden sist. Jeg tenker at det kanskje ikke har noe nytteverdi her inne, men for meg personlig betyr det alt. Selv om det er 1.5 måned siden jeg skrev sist, så er det folk innom bloggen og leser. Så da tenkte jeg at jeg kanskje skulle skrive noen ord likevel da, sånn at det kan være noe nytt når folk tar turen innom liksom. So, whats been up? Jo..jeg har blitt samboer igjen. For de som har fulgt med her inne, så fikk dere kanskje med dere at det gikk rimelig fort i svingene når det kom til dette forholdet. Vi hadde kjent hverandre sånn ca. 1 måned før vi ble sammen, men begynte liksom ikke å henge skikkelig sammen før etter noen uker, og vips vaps så var vi sammen etter noen fine turer og magiske stunder sammen. Han har vært her fra dag en, hos meg altså. Og her blir han. (Slipper han ikke nå, for å si det sånn). På søndag som kommer nå, har vi vært sammen i hele…hold dere fast…4 måneder. Aiaiaiai. Og jeg har vært like forelsket hele veien. Jeg har det så bra sammen med han. Og familien hans…ååååååh, de er så fiiiiiine alle sammen.

Jeg har et vikariat i en jobb jeg trives veldig godt i, men det er litt usikkert på hvordan det blir framover, av ulike årsaker, så får bare se hvordan det blir. Jeg trives hvertfall veldig godt.

Ellers…torsdag skal vi endelig få kommet litt i gang med IKS-gruppen vår. Vi skal hvertfall ha et møte, og se hva vi kommer fram til der. Vi har fått en forespørsel som jeg synes høres spennende ut, så får se hva vi kommer fram til angående det. Mandag neste uke har jeg endelig fått time hos fysioterapeut. Det tok bare en ren evighet, men nå skal jeg hvertfall nedover og høre hva de mener og tror kan være lurt. Om det i det hele tatt er hensiktsmessig med noe behandling der. Jeg må riktignok ordne meg en ny legetime før timen, for de vil ha en nyere henvisning, siden den jeg har er ett år gammel…så skal bestille time til lege om et par dager. Neste tirsdag har jeg min aller siste time med nåværende behandler. Hun blir borte fra jobb i en del måneder framover, så da fant vi ut at det beste da er å henvise meg til privat psykolog. Dette ble gjort for noen måneder siden, men ikke hørt noe enda. Det stresser meg ikke, for jeg er lei av behandling (og har lyst til å ha en tilværelse uten), men vet samtidig at det kanskje ikke er så smart å kutte ut all behandling. Så jeg nyter heller tiden jeg har uten. Det er en god stund siden jeg har hatt time nå, for behandleren min har hatt sommerferie. Helt greit.

Såå, hvordan går det da med spiseforstyrrelsen? Jo..nei..det går, på et vis. Det går ikke glimrende, det går ikke kjempebra, men..greit? Jeg tryner ofte, det er sjeldent det går dager der oppkast ikke er inne i bildet, men likevel føler jeg at det går..greit? Jeg spiser flere måltider om dagen, så jeg får i meg mat. Riktignok er jeg redd for en del typer mat, så det går mye i salater med ulike typer proteinkilder, cottage cheese blandet med yoghurt og frukt. Men, innimellom blir det også litt andre ting. Jeg kan (svært sjeldent må sies) spise litt pizza, og det har vært grillmat. Jeg har også nå hele tiden brød liggende (typ veldig mørkt brød med mye fiber. Sånn som holder seg vel og lenge). Jeg spiser det ikke daglig, men flere ganger i uken. På den måten får jeg også i meg litt pålegg. Jeg bruker ikke smør, men majones, så jeg er ikke så ekstrem som jeg en gang var. Vekten har gått opp noe etter at jeg fikk kjæreste, men selv om det freaker meg litt ut, så er det ikke sånn at jeg gjør alt jeg kan for å få vekten ned igjen. Jeg er fortsatt medlem på treningssenteret, men nå går det en ren evighet mellom hver gang jeg er der. Jeg foretrekker heller kvalitetstid med Mr.Right. Vi farter en del rundt, og går litt turer, så jeg er ikke stillestående i det minste. Jeg sykler også ofte til jobb, og går en god del i jobben. Så jeg får beveget meg litt likevel. Jeg kan vel gå så langt som til å si at jeg klarer å være litt mer avslappet i forhold til kropp/vekt. Men det må også sies at det ikke er like avslappende når/om vekten går mer opp..

Å være mett er fortsatt veldig vanskelig, selv om det er salat med ett eller annet i. Jeg prøver da så godt jeg kan og roe ned kranglingen oppi hodet mitt. Som regel går det greit, fordi vi som oftes finner på noe etterpå, men innimellom går det også bokstavelig talt i do. Jeg klarer også å unne meg diverse, uten at det tar livet av meg (ikke at jeg tror det vil gjøre det uansett da..). Jeg er sjuk etter både salt og søtt, men det søte er enklere å beholde enn det salte. Jeg er fortsatt like hekta på varm sjokolade og maoam f.eks. Og nå er også iskaffe en greie. Må ha det, bare mååå ha det. Det er litt enklere å få til måltider når jeg har Mr.Right ved min side. Og det blir naturlig at vi lager mat sammen. Jeg synes det er godt at han vet alt, det gjør det litt enklere. Jeg synes riktignok synd på han når spiseforstyrrelsen er på sitt verste, og lager et sant helvete når vi er i butikken. For da kan sinne og irritasjon være veldig tilstede. Når den ikke får det som den vil. Vi har hatt noen samtaler i etterkant av butikkturer der jeg har vært hissig og irritabel, og det bare er kaos i hodet. Han kommer med masse forslag på mat vi kan lage, og jeg er sur og tverr, fordi enten er det uaktuelt å spise og beholde den maten, eller så har jeg ikke lyst på det han foreslår, men heller mat jeg kan overspise og kaste opp på. Dette går selvsagt utover han også, som blir frustrert og oppgitt. Men vi får som regel pratet ut om det, og så gjør vi nye forsøk for hver gang vi er innom butikken. Av og til går det bra, andre ganger ikke. Må bare nevne at i dag måtte vi innom tre ulike butikken for å handle (noen butikker manglet det vi trengte…), og det var for meg utfordring x 3. Jeg var med inn i to av dem, den tredje lot jeg være å bli med inn i. Vi gikk ut fra alle butikken uten noe som helst som spiseforstyrrelsen kan fråtse i.

Vekten er også noe jeg har holdt meg unna i noen måneder nå. Jeg har den stående, men går ikke på den. Selv om jeg ser at vekten har gått litt opp, så vil jeg ikke se tallet som bekrefter det. Jeg vet at det vil sette i gang noe oppi hodet mitt, selv om jeg er forberedt på vektoppgangen. Så enn så lenge så er det nok mest fornuftig å la det være. Kroppssjekkingen er dessverre fortsatt tilstede. Jeg målet, klyper og klemmer. Og jeg gransker kroppen i speilet og alle vinduer jeg går forbi. Vel, ikke alle gamle vaner kan endres på kort tid. Det viktigste er at Mr.Right liker meg som jeg er.

Jaaah, dette ble en lang oppdatering det, trodde faktisk ikke jeg hadde så mye å skrive om, høhø. Jaja, da vet dere hvordan ståa er sånn ca. Skal ikke se bort i fra at jeg plutselig er tilbake igjen neste gang.

 

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Jeg fikk en forespørsel om jeg ikke kunne skrive et innlegg om emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, siden jeg har den diagnosen, og det kan jeg jo selvsagt gjøre. Kan jo først starte med å skrive litt om hva det er.

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse  kjennetegnes av et varig mønster med høy intensitet og høy grad av ustabilitet i følelseslivet. Diagnosen har mye til felles med diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse. Både i fagmiljøer og i mer uformelle sammenhenger benyttes begrepene emosjonelt ustabil og borderline noe om hverandre. Tilstanden deles i to typer: impulsiv type og borderline type. Mennesker som fyller kriteriene til en slik diagnose har et intenst og sterkt vekslende følelsesliv med mye overdrevent sinne. Videre er det vanlig at disse menneskene ofte inngår i ustabile, turbulente parforhold, tenker svart eller hvitt i forhold til personer eller situasjoner, har usikkert selvbilde, tendens til å skade seg selv eller true med å gjøre dette i følelsesmessig pressede situasjoner. Som ved de andre personlighetsforstyrrelsene vet man lite konkret om hvorfor noen utvikler emosjonelt ustabil personlighet. Imidlertid er det klart at mange av de som fyller kriteriene har opplevd traumatiske hendelser i barndom eller ungdom. Å leve med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse gjør også at en person er i høy risiko for å oppleve nye og gjentatte vonde opplevelser.

 Den impulsive type

Denne personlighetstypen har ofte plutselige utbrudd av sinne, hvor vedkommende handler impulsivt og uoverlagt. Slike personer har en kort lunte, og vil under stress ofte reagere aggressivt. Denne reaksjonen kan imidlertid lett avløses av angst og depressive selvbebreidelser, der selvdestruktive handlinger som selvmordsforsøk kan opptre.

Symptomer:

1. markert tendens til å handle uventet og uten hensyn til konsekvenser;
2. markert tendens til kranglete oppførsel og til konflikter med andre, særlig når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert;
3. lav terskel for sinneutbrudd eller vold, med manglende evne til å kontrollere de resulterende atferdsmessige eksplosjoner;
4. problemer med å opprettholde enhver handling som ikke tilbyr umiddelbar belønning;
5. ustabilt og lunefullt humør.

Pasienten kan i sin impulsivitet ligne den dyssosiale type, men gjenkjennes ved å ikke være antisosial i snever forstand, og ved å være mer skrøpelig og selvdestruktiv.

 Borderline-typen

Det fremtredende ved borderline er en tydelig manglende identitetsfølelse, som fører til manglende psykisk stabilitet og ustabile relasjoner til andre. Angst og usikkerhet dominerer, og kan føre til selvdestruktive handlinger. Tomhetsfølelse er fremtredende, og kan forveksles med depresjon, men den er mindre affektladet enn den depressive. For å fylle tilværelsen vil borderlinepasienten ofte kaste seg ut i aktiviteter som ikke er hensiktsmessige, men som bekrefter at «det er liv». Det kan ofte være selvskading, for eksempel kutte seg på armer eller ben, svi seg selv med sigaretter, dunke hodet hardt mot gulv eller vegg.

Symptomer:

1. forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier (inkludert seksuell orientering);
2. tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise;
3. overdreven innsats for å unngå å bli forlatt;
4. tilbakevendende trusler om eller handlinger med selvskading
5. kronisk følelse av tomhet.

For at diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse skal kunne stilles må de generelle kriteriene for personlighetsforstyrrelse være til stede på tvers av situasjoner og være vedvarende over tid. I tillegg må minst tre av symptomene/væremåtene som er beskrevet ovenfor (under «impulsiv type» eller «borderline type» eller begge) være til stede.          (Kilde: wikipedia)

Jeg må begynne med å si at jeg ikke har diagnosen i like stor grad som jeg for noen få år siden, da symptomene var mye sterkere enn de er nå, selv om jeg først fikk diagnosen på papiret i fjor. Symptomene som er nevnt over var mye mer framtredende for kun noen få år siden, så sånn sett synes jeg det er rart at jeg faktisk ikke fikk den diagnosen tidligere. Men, det var aldri snakk om noen utredning før jeg kom til Modum, og da var det først og fremst fordi jeg ville ha en utredning på bipolar som faktisk var satt i journalen min, etter en såkalt utredning i en time her. Jeg følte aldri at den diagnosen passet på meg, da jeg aldri hadde de maniske episodene, men kun den depressive. Det var altså under mitt opphold på Modum at jeg fikk diagnosen emosjonell ustabil personhetsforstyrrelse. Med tanke på at jeg har hatt en god del positive endringer de siste par årene, så er ikke alle symptomene like sterke, eller tilstede lengre. Derfor vil jeg si at jeg ikke har den i en så stor grad nå hvertfall, men flere av symptomene er likevel fortsatt tilstede. De symptomene som har vært, eller er tilstede for min del, er:

Den impulsive type:

1. Markert tendens til å handle uventet og uten hensyn til konsekvenser. (Sterkere tilstede tidligere enn nå)
2. Markert tendens til kranglete oppførsel og til konflikter med andre, særlig når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert. (Også sterkere tidligere enn nå)
3. Lav terskel for sinneutbrudd. (Her er situasjon selvsagt avgjørende, men var også sterkere tidligere enn nå)
4. Ustabilt og lunefullt humør. (Mer ustabilt eller lunefullt vil jeg si..)

Bordeline type:

1. Forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier. (I grunnen veldig gjeldende ennå)
2. Tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise. (Dette punktet var gjeldende i stor grad tidligere, men er vel borte nå. Jeg måtte kutte ut en del vennskap for å kunne få det mer stabilt selv
3. Tilbakevendende handlinger med selvskading. (Hvis man ser bort i fra det bulimiske (som også er en form for selvskading) som jo er en egen diagnose, hoved diagnosen min, men kun tenker på selvskading i form av kutting og andre ting, så er ikke dette gjeldende lengre)
4. Kronisk følelse av tomhet. (Dette var gjeldende i veldig stor grad helt fram til jeg gikk inn i et forhold for kun et par måneder siden).

Begge behandlerne jeg har hatt her har sett tegn til disse symptomene, uten at de har sagt at dette er gjeldende i stor grad. Men klart, med tanke på at jeg har hatt timer med dem (1 time) pr. uke/hver 14.de dag/tredje uke osv., og at jeg har hatt forbedringer i løpet av de årene jeg har vært i behandling, så har ikke de sett det i like stor grad som behandlerne mine på Modum, der de så jeg omtrent 24 timer i døgnet i 3 måneder i strekk. Behandlingen jeg var i der var tøff og vanskelig, så flere av symptomene overfor kom veldig godt fram. Da spesielt i det som gikk på følelser og humør. Følelsene var ofte nedstemt, og sinneutbrudd kom spesielt på mandager etter veiingene og i forbindelse med måltidene. Jeg synes synd på primærkontakten min i første omgang (men også noen av de andre behandlerne + noen i gruppen av og til) som fikk gjennomgå. Primærkontakten min fikk oppleve sinne mitt hver mandag etter veiingene, siden det var hun som hadde den med oss. Jeg bannet og steiket høyt og lavt, spesielt i forhold til kostlisten som jeg hatet intenst, og samtidig hatet mot min egen kropp i forbindelse med vektoppgangen. Jeg klarte ikke i disse situasjonene å være helt rasjonell, noe jeg ser sterker nå i ettertid, men samtidig var ganske klar over der også da.

Nedstemtheten kjenner jeg ofte på ennå, men det er som regel situasjonsbasert, men det går også hånd i hånd med selvbildet (først og fremst kropp). Mye har likevel endret seg en god del på dette området også de siste to månedene i forholdet. Nå er jeg sammen med en jeg elsker, som elsker meg tilbake, akkurat som jeg er, som jeg kan prate med om alt, en jeg har felles interesser med. Vi fyller alltid dagene med noe, det er lenge siden vi har hatt dager der vi kun sitter hjemme og ikke gjør noe som helst. Jeg blir veldig fort rastløs, så for meg kan det å bare sitte hjemme bli kjedelig, så jeg må gjøre noe. Det spiller i grunnen ikke hva vi gjør, bare jeg kommer meg ut av huset, om så bare for noen få timer. Det blir som regel turer/fototurer, ut for å ta en kaffe, eller reiser til Kr.sund eller der han kommer i fra (oftes der). Det at dagene mine nå har kvalitetsinnhold, hjelper meg i stor grad. Jeg sitter ikke lengre med ensomhetsfølelsen, det bulimiske er redusert (men langt ifra borte), og det at vi kan prate samme på en skikkelig måte gjør at vi unngår en del konflikter (ikke det at det aldri skjer, men vi ordner opp og kan prate ut om det).

Innimellom dukker det opp tanker om selvskading (vet ikke helt hvorfor, og det er ganske så frustrerende), men det har jeg fortalt om til typen, og det er noe jeg ikke ønsker skal skje igjen, så jeg klarer hvertfall å unngå det. Jeg prøver heller å tenke at det kun er tanker, at det forekommer at de dukker opp, at jeg ikke må utføre handlingene. (Håper en dag jeg kommer meg dit at jeg klarer det samme når det kommer til bulimien). Heldigvis er det mulig og bli frisk fra emosjonell ustabil personhetsforstyrrelser (og spiseforstyrrelser), så jo bedre jeg blir, jo større er sjansen for at alle disse symptomene vil forsvinne. Stabilitet har alt og si her, noe navnet sier. Mye har føltes, og føles tildels ennå, ustabilt, så da er det bare å ta tiden til hjelp. Ting tar tid, det må bare innses og aksepteres. Det var disse små skrittene da…

Kan jo nevne i samme slengen her, når jeg først er inne på diagnoser og behandling, så har jeg nå nylig tatt en serumspeil sjekk i forhold til medisiner, for å se om dosen er riktig eller ei. (Har begynt på piller som egentlig ikke matcher sammen med lamictal, kombinasjonen gjør at virkningen av lamictal kan reduseres med hele 50%, så derfor skal vi nå ha oppfølging på det). Har tenkt tanken om å kanskje slutte helt med medisiner, men er usikker på om jeg tør det riktig ennå. Vi får se. Samtidig er jeg henvist til Kr.sund i forhold til å ta ny bentetthetssjekk. Ikke tatt det siden like før innleggelsen på Modum, så aner ikke hvordan det står til med skrotten. Jeg er også henvist til privat psykolog, så vil altså etterhvert starte opp med enda en ny behandler (sukk). Skal ha siste time med nåværende behandler om en måned. Det er jo gjerne litt ventetid på ny behandler, men siden jeg er drittlei av behandling og faktisk kunne tenkt meg og avsluttet helt, så vet jeg at det ikke er et lurt sjakktrekk, så jeg får heller bare nyte tiden uten. Kanskje vil det hjelpe litt på motivasjonen videre. Time will show.

Takk for spørsmål, kjekt å kunne komme med et skikkelig innlegg igjen, høhø.

 

Mental sperre

Det er ikke det at jeg har glemt at jeg har denne bloggen. Fanen er oppe, jeg ser at den ligger der, men overser den på en måte. Og når jeg først børster støvet av den, og kommer inn hit, kanskje for og oppdatere litt,  så dukker det opp en mental sperre tvert. Det er som om all funksjon i topplokket forsvinner på et blunk. Jeg har nemlig litt lyst til å skrive sånn innimellom, men det er bare det at jeg ikke helt vet hva jeg skal skrive, for jeg ønsker jo at det som skrives her skal være litt nyttig eller interessant da. Å skrive hvor typen og jeg har gått på tur (når de fleste av dere knapt vet hvor Molde er, høhø) er pretty pointless. Å skrive hvor ofte vi kysser og sier «Jeg elsker deg», i løpet av dagen, er ikke din sak (men det er ofte kan jeg nevne). Hvor mange bilder vi tar daglig er vel heller ikke særlig relevant kunnskap.

Jeg har det bra da, så bra som jeg kan ha det hvertfall, tatt situasjon i betraktning (spiseforstyrrelsen). Det går da på en vis. Jeg spiser og får i meg mat, samtidig som det ofte går galt, men det er da som regel ved siden av måltidene jeg har. Det er som det er, en dag av gangen, det er det jeg må leve for på en måte. Det er ikke stor oppfølging på behandlingsfronten heller, det blir som regel 1 time pr. andre uke. Hadde time i dag, og nå blir det 1 måned til neste gang igjen. Sommerferie you see. Samtidig vil den timen om en måned være den siste med behandleren jeg har nå. Hun blir borte en lengre periode i høst, så nå skal lege henvise meg til privat psykolog. Jeg regner med at det vil være noe ventetid, men det føles helt riktig å ha en pause. Jeg har lenge egentlig bare ønsket å kutte ut behandling, men om jeg får en pause, så kan det jo føles mer riktig å starte på igjen etterhvert. Skulle det være noe i mellomtiden, så har jeg jo fastlegen.

Dit skal jeg forøvrig i morgen, har noen tester jeg må ta, + da henvisning til privat psykolog, og så har behandler nevnt til lege at hun ønsker at han henviser meg for ny bentetthetsprøve. Tok en sjekk to uker før innleggelsen på Modum (sept.-11), så behandleren min ønsker at jeg skal ta en ny for å se hvordan det står til med skrotten. Det var betraktelig forverring på den sjekken i september det året, i forhold til sjekk som var gjort 3 år tidligere. Aner ikke hvordan ståa er nå. Greit å vite bare. Må til Kr.sund for å ta en sånn sjekk, men har jo familien der, så ikke noe stress at jeg må dit. Får høre hva legen sier i morgen.

Sa jeg at det går bra med kjærleiken? Vel, det gjør det. Føler at dette er Mr.Right guy liksom. Et fint forhold, har ikke kjedelige dager for å si det sånn.

Og deeeer ble det tomt i pappen igjen. Jaja…hvis det er noe dere ønsker jeg skal skrive om, please SKRIK UT. Ellers blir det veldig stille fra den kanten her, for jeg føler liksom at jeg har skrevet meg tom her…

Jepp…

Still alive

Yo.

Jeg hakke dævva helt enda, jeg har bare fått noe som ligner litt mer på et liv enn tidligere. Ikke sånn kjempemasse mer, men litt. Dagene går liksom med til litt matnyttige ting (oooh the sweet ironi). Altså, ikke bokstavelig talt altså (ordet matmessig mener jeg). Og da blir blogging nedprioritert, naturlig nok. Jeg oppdaget at det er nesten en måned siden sist jeg skrev, så jeg tenkte at det kanskje kunne være på sin plass og oppdatere en smule.Sånn er det når det er kjæreste inn i bildet, kan jo ikke gjøre hva som helst da, han må jo nesten få litt pleie og omsorg han også. Ikke at det er synd på han altså, for han får min oppmerksomhet, høhø.  Ikke at jeg har så voldsomt mye å fortelle anyway, for alt kan jo tross alt ikke fortelles. Maten vet jeg ikke helt hva jeg skal si noe om, pretty much same old? Hvertfall ikke langt ifra. Men jeg får da i meg mat, så det er da noe. Så lenge gubben er her, så spiser jeg hvertfall, om enn mat jeg er trygg på (selv om jeg kan freake ut av det også til tider, fordi jeg innbiller meg at jeg har overspist).  Å gå i butikken er fortsatt en stor utfordring, for jeg har lyst på absolutt alt hver eneste gang vi er innom. Noe som betyr at jeg har lyst til å overspise og kaste opp. Lyst på alt= behov/trang til overspising.

Jeg er veldig åpen med typen, så han skjønner tegninga når jeg sier at jeg har lyst på alt. «Er du der igjen nå ja…». Jepp, stort sett all the time… Så innimellom er det han som er «streng» og sier at vi ikke skal handle mer enn det som var planlagt. Andre ganger er det utrolig nok jeg som må ta tak og si «Du trenger ikke, gjør du vel?», når han har lyst på noe. (Noe som da er ment at begge skal spise altså, ting som jeg normalt sett har overspisinger på, som is, potetgull, sjokolade osv.). Han har skjønt, og sett, (og jeg har fortalt) at jeg kan være meeeeget irritabel i handlesituasjoner, fordi det å være i en matbutikk er en av de største triggerne for meg. Jeg får virkelig lyst på alt, og om jeg ikke har mulighet til det, så kommer sinnet og irritasjonen til overflaten. Ikke så mye sinne da, men mest irritasjon. Det er jo spiseforstyrrelsen som freser, men det er jo jeg som lirer det av meg. Jeg trenger faktisk at typen kan si at vi ikke skal ha noe unødvendig (for is, potetgull, pizza, sjokolade osv er jo strengt tatt ikke nødvendig, hvertfall ikke hver dag), selv om den spiseforstyrra delen av meg kunne ha banket han sønder og sammen de gangene han tar tak. (Neida, jeg er ikke voldelig, så det kommer ikke til å skje). Det ganger meg jo tross alt, at vi kommer hjem uten crap som jeg kaller det. Jeg strever likevel med maten, for det å være mett er en av de vanskeligste tingene for meg, da spiller det ingen rolle hva det er jeg blir mett på, så det går ofte galt uansett. Daglig.

Jeg forteller det som det er til behandleren min også, og sist time spurte hun om jeg har tenkt mer på et eventuelt nytt opphold på Modum. Jeg kjenner at det stresser meg enormt bare det å tenke på det, nå tør jeg faen hakke meg ikke. Jeg klarer ikke snu dette på egenhånd (noe som også skaper irritasjon), men jeg makter ikke tanken på store kostlister nå. Jeg spiser 3-4 ganger daglig, så jeg får uansett i meg mat, og jeg fungerer på denne måten. Mye er bedre nå som jeg er i et forhold igjen, med en som lytter, og spør. Det er nesten mer synd på han, som ofte spiser mye av det samme som meg (han spiser også litt andre ting i tillegg da), her florerer det ikke akkurat det mat i kjøleskapet… Han går ned i vekt, mens jeg har gått opp et par kilo siden vi ble sammen…haff. Jeg har redusert treningen min kraftig også, men vi går mange turer. Vi er blitt sånne «Vi går på stikk-ut turer mennesker». Vi har tatt mange turer allerede, og har planer om mange til. Vi kombinerer dette med foto, så vi får glede x 4 av turene (turene i seg selv, foto, trimmen og hverandre). Jeg synes kvalitetstid med han er kjekkere enn treningen på treningssenteret, selv om den spiseforstyrra delen av meg banner og steiker fordi jeg ikke hardkjører meg på spinningsykkelen, for turer kategoriseres ikke som trening). Men jeg velger det jo tross alt selv, så jeg prøver å ignorere de tankene.

Jepp, det var en liten update fra sofakroken. Legger ved noen bilder helt til slutt her, bare for å vise hvorfor jeg foretrekker andre ting enn å blogge nå…