Mentalisering i hverdagen.

I morgen skal vi på kurset jeg er på ha om mentalisering, noe som er veldig aktuelt for meg, og helt sikkert mange andre som også er i behandling. Jeg har hatt noe av det, men som min behandler sier så er det visst flere måter å gå fram på innenfor den formen. Jeg synes jeg fikk det veldig godt forklart da jeg var på Modum, som jeg ikke helt kjenner igjen, hvertfall ikke på alle områder i behandlingen jeg får her. Det er heller ikke alltid like enkelt å forstå hva mentalisering er, for da jeg søkte det opp på nett i etterkant av at min behandler på Modum anbefalte meg om å be om å få den type behandlingsmetode her hjemme, så  var det jeg fant på nett ganske innviklet forklart og ikke helt forståelig. Vi har nå i forkant av morgendagen fått utlevert et ark som ble anbefalt å lese gjennom, og jeg synes det var veldig godt og enkelt forklart. Mentalisering kan også brukes i hverdagen generelt, ikke bare i behandling. For vi bruker mentalisering veldig ofte, uten at mange vet at det faktisk er mentalisering. Så, da vil jeg ta utgangspunkt i det skrivet jeg har fått utlevert for å forklare hva mentalisering er.

Mentalisering er et begrep som beskriver vår egne til å fortolke og forstå egne og andres handlinger som meningsfulle ytringer i vårt indre liv. Det vil si, våre behov, våre følelser, vår fornuft, våre tanker og våre intensjoner. Våre evner til å mentalisere gjør oss i stand til å finne mening i egne og andres atferd. Vi trenger å mentalisere for å forstå egne følelsesmessige reaksjoner. Mentalisering er derfor viktig for å forstå og forklare atferd. Mentalisering er lik empati, men går videre enn det, fordi det også inkluderer oppmerksomhet av egen sinnstilstand. Det er grunnleggende at vi fortolker hverandre. Vi erfarer andres handlinger og fortolker følelser, tanker og intensjoner bak disse handlingene. Følelser er ofte uklare. Det vil derfor alltid være knyttet usikkerhet til fortolkninger. Vi tolker mer eller mindre godt eller dårlig.

Her er noen eksempler som krever mentalisering:

  • Trøste en venn som har det vanskelig
  • Oppklare en misforståelse med ektefelle/samboer/familiemedlem/venn
  • Roe ned et barn som har et raseriutbrudd
  • Utvikle strategier for å unngå overspising/selvskading/unngå rusmisbruk
  • Beskrive egne problemer til en behandler

Mentalisering kan med andre ord, på en enkel og forståelig måte kalles sunn fornuft. Vi alle forsøker å forstå og finne ut hvorfor folk tenker og føler som de gjør. Man kan si at mentalisering er regulering av følelser og psykisk helse. De fleste som har utfordringer innen psykisk helse har problemer med mentalisering (no joke) og er mer sårbare for endringer i egen tilstand (true that).  Når vi er i følelsesmessige vanskelige situasjoner kan vi oppleve mentaliseringssvikt. Dvs at vår evne til å fortolke/forstå oss selv og andre og den situasjonen vi er i da, er blitt betydelig svekket. 

Vi har vel alle en eller annen gang vært i situasjoner der det har vært problemer i relasjoner, der ting vi sier blir tolket feil. At budskapet ikke er blitt forstått på den måten det var ment i utgangspunktet. Misforståelser med andre ord. Det er ikke alltid like lett å finne de rette ordene på det vi ønsker å få fram. Måten vi sier ting på kan også selvsagt være med på at det oppstår misforståelser, for selv om vi mener en ting, så kan de andre oppleve det på en annen måte, som f.eks at de føler det som blir sagt er et angrep, mens det kanskje egentlig kan være frustrasjon over at den andre parten ikke klarer å forstå det som blir sagt på riktig måte. Jeg har opplevd dette mange ganger, og da spesielt kanskje tidligere, da jeg ikke alltid fant de rette ordene å bruke for å få fram hva mente. Nå har jeg litt flere ord, og jeg klarer også, hvertfall til en viss grad, å skjønne at det ikke alltid er like lett for mottaker å sette seg inn i min situasjon, eller forstår hva det jeg sier innebærer, fordi de selv ikke er/har vært, i samme situasjon. Nå gjelder dette spesielt i forhold til psykdom. Dette kan selvsagt føre til stor frustrasjon fra begge parter, og misforståelser oppstår lett.

For å bruke ett eksempel, så kan lidelser som depresjon og misbruk av rusmidler påvirke mentaliseringsevnen fordi evnen til fleksibel tenkning svekkes. Dette kan føre til forvrengt syn på en selv, og undergraving av oppmerksomhet på andes erfaringer. Alle kan komme i omstendigheter som påvirker evnen til å mentalisere, spesielt hvis vi føler oss truet eller på andre måter er i en intens følelsesmessig tilstand. Å mentalisere egne følelser er både viktig og vanskelig. Mentalisering vil gjøre oss bedre rustet til å avstå fra impulsiv og selvødeleggende atferd. Det kan beskrives som å sette på en pauseknapp , og gi oss selv mulighet til å tenke/forstå egne behov og følelser og hvordan mestre disse. Mentalisering hjelper en til å oppdage, tolerere og uttrykke egne følelser av frustrasjon i stedet for å måtte «kvitte seg med dem» gjennom bruk av rusmidler eller andre ting/metoder.

Man mentalisere mer eller mindre ubevisst, eksplisitt mentalisering er når man tenker over årsaken for en handling, og undrer seg: «hvorfor sa han/hun det?». Man mentaliserer eksplisitt når man setter ord på følelser, prøver å forstå seg selv eller forsøker å beskrive egne følelser til andre. Som regel har vi ikke tid til å mentalisere eksplisitt i samhandling med andre, men mentaliserer implisitt, dvs, spontant og intuitivt, uten å tenke på det. Da er vi styr av magefølelsen.

For å gi noen eksempler som kanskje gjør det enda enklere å forstå, kan være eksempler som at om du er i en samtale der vi er flere samlet, og vi har ulike meninger om ett eller annet, så kan vi kanskje oppdage at den som har en annen mening enn deg, og en diskusjon kan bli litt heftig, så kan noen av oss automatisk tenke at den andre tenker noe negativt oss som person fordi vi ikke mener det samme som dem/ham/henne. Kanskje kan en av de som deltar i diskusjonen forlate rommet, og dette kan igjen føre til at vi automatisk tror at den personen er sur eller ble fornærmet, med kanskje var det bare sånn at den andre personen var sliten og ikke orket diskutere mer, eller ikke i det hele tatt deltok i diskusjonen, eller kanskje han/hun bare skulle på do eller ordne seg noe å drikke. Det kan rett og slett være ulike grunner til at den andre forlot rommet. Mange vil likevel automatisk, uten at vi er bevisst på det, tenke at det var vi som sa, eller gjorde noe feil, uten at det var tilfellet. Vi legger med andre ord inn vår egen tolkning av andres atferd/utsagn.

Et annet eksempel som vi som sliter med en spiseforstyrrelse ofte tenker, kan være at vi tolker komplimenter vi får helt feil. «Så bra du ser ut», og vi tenker automatisk «Han/hun mener vi ser feit ut». Om noen sier «Du fin du er i dag da, den kjolen/buksen kledde deg veldig godt», og vi kan ofte automatisk og ubevisst tenke: «Det sier han/hun bare for å være hyggelig». Om noen f.eks sender en tekstmelding uten et smilefjes, så kan vi automatisk kanskje tenke «Er den personen sur nå, tolket han/hun melding feil?». Eller om det tar noen timer før man i det hele tatt får svar på en melding: «Vil han/hun ikke svare meg, har jeg gjort noe galt?». I de to første eksemplene som mener som regel den andre faktisk det det sier, for hvis ikke kunne de faktisk bare ha latt være å si noe i det hele tatt. I de to andre eksemplene kan det rett og slett bare være at den andre aldri bruker smilyer når de sender meldinger, eller at de ikke har tid, eller tilgjengelig akkurat der og da til å svare.

Ja, jeg kunne ha kommet opp med mange flere eksempler, men dere skjønner kanskje poenget her? For å beskrive det enda enklere, så kan altså mentalisering være hvordan vi tolker andres tilbakemeninger på ting vi sier f.eks. Andres tolkninger, og hvilke tanker vi gjør oss i forhold til andres atferd i samhandler med oss selv. (Mis)forståelser og (mis)tolkninger kan vel kjerneordene her.

Repetere, repetere.

Det er stille fra den kanten her for tiden, jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si. Det er litt tungt om dagen, på enkelte plan, og det orker jeg i grunnen ikke blåse ut av meg her inne daglig. Det hjelper meg i grunnen ikke så mye akkurat nå. Det jeg kanskje kjenner mest på akkurat nå, er økt trykk på depresjon. Alt virker så tungt og tomt. Maten vet jeg ikke helt hva jeg skal si, men, jeg spiser. Flere små måltider gjennom dagen faktisk. Ikke at det er så himla mye, men jeg klarer ikke å være sulten over lang tid, så da spiser jeg hvertfall noe sånn jevnt gjennom dagen. Jeg går på trynet noen dager (overspising/oppkast), mens andre dager kommer jeg meg gjennom uten. Jeg mener ikke å si at de dagene der jeg tryner er helt på trynet, som i at hele dagen var en fiasko, men jeg har en liten periode gjennom noen dager der jeg ligger på trynet. Men jeg reiser meg jo igjen, jeg blir jo ikke liggende der, og det er det jeg må huske på. Likevel er det sånn at jeg noen ganger dømmer meg selv nedenom og hjem fordi det gikk på trynet «igjen», mens andre ganger så kan jeg kvitte meg med de tankene ganske kjapt, «Jaja, så ble det sånn denne gang, det betyr ikke at det ikke går bedre i morgen, eller resten av dagen for den saks skyld».

Jeg er utrolig sliten om dagen, det er jo gjerne noe som følger med på lasset ved en depresjon. Jeg orker da ikke å forholde meg så altfor mye til verden utenfor, og da tenker jeg i første omgang på å være på nett. Jeg kan være innom, legge igjen en kommentar, lese gjennom et blogginnlegg, se igjen litt her og litt der, men det blir stort sett gjennom tlf. Jeg har kvelder der jeg verken orker å slå på tv eller å åpne pc’n. Jeg kan slå av tlf, og grave meg ned i en bok. Det har blitt mye lesing i det siste, 3 store bøker kan jeg lett lese ut på en ukes tid, fordi det er det jeg orker og foretrekker. Likevel må jeg også ut og se andre mennesker, så jeg stikker på trening, går meg turer. Jeg må gjøre noe, sånn at jeg ikke bare blir sittende og glane i veggen.

Det høres kanskje ut som alt er bare sorg og faens oldemor, men det er det ikke. Jeg går på et kurs, der jeg får positive innspill, noe som gjør meg godt, som gir meg mye. Og jeg gleder meg hver dag til dette når jeg står opp. Jeg synes det er veldig kjekt, og det gir meg positiv påfyll i hverdagen. Og jeg har fått påminnelser om ting som jeg tidligere har lært, som sitter oppi hodet mitt, selv om det ikke alltid er like lett å få til i praksis. Men når det mennesket som gir meg dette påfyllet er så inspirerende og gir så mye av seg selv og sin kunnskap, så gir det meg også litt motivasjon og får meg til å bruke de små grå igjen, hvertfall på noen områder, der jeg har mest bruk for dem kanskje, høhø. Det er jo også sånn at ved å repetere, så vil ting feste seg litt bedre. Og det gir meg noe som også passer inn i behandlingsdelen. Så det kan på en måte kobles opp mot behandlingen, fordi det er en del fellesnevnere. Jeg tar meg i å nikke gjenkjennende. Kurset går på tankeprosesser, som kan anvendes på alle områder egentlig, både i jobb, behandling, og livet generelt. Det handler om å lære seg selv bedre å kjenne, få tak i egne kompetanser på alle områder, svart/hvitt tenkning, negativ/positiv selvsnakk, endring av tankemønster, tankefeller osv osv. Veldig nyttig for meg hvertfall. Jeg må jo jobbe med alle disse områdene. Og jeg bruker jo en del av det i hverdagen. Og det er også derfor at jeg prøver å ikke dømme meg selv nedenom og hjem om jeg går på trynet enkelte dager, fordi dagen består ikke bare av negative hendelser, en hel dag er ikke ødelagt fordi noen timer går med til spiseforstyrrelsen f.eks. Jeg er ikke den eneste som tenker som jeg gjør, jeg er ikke verdiløs fordi jeg ikke klarte å gjennomføre det jeg hadde tenkt eller håpet på osv osv, the list goes on and on. Så er det jo sånn at det man øver på, blir man bedre på, uansett hvor mange ganger man tryner. Man blir bedre med tiden. Ting tar tid. Og det bare aksepteres, ellers kommer man ingen vei. Ellers kommer jeg ingen vei.

I morgen har jeg time med behandleren min igjen, nå har det gått en måned siden sist. Ikke det at hun kunne ha gjort så mye for å endre hvordan jeg har hatt det/har det for tiden, men jeg har jo på den måten heller ikke fått pratet om ting som er vanskelig. Jeg aner ikke om det vil gjøre noen forskjell etter timen i morgen heller, men jeg får hvertfall vært der og oppdatert litt, så det kan vel ikke bli verre. Det blir kanskje snakk om å henvise til ny behandler, jeg vet ikke, men jeg vet at det er noe vi hvertfall må gjøre etterhvert, med tanke på at hun forsvinner i noen måneder fra like før sommeren av, og utover. Dermed er det vel det beste alternativet å søke om ny. Det er vel litt ventetid også, så spørs det om det ikke bør gjøres snart. Får se hva som blir sagt i morgen. Jeg har i grunnen ikke annet valg, så det må vel til.

Sånn er ståa akkurat nå, tunge dager, med noen knall og fall, men likevel mye positive påfyll. Og jeg lever for dem nå, gleder meg over dem.

Litt motivasjon.

Det har blitt sjeldent med oppdateringer herifra i det siste, men det har sine årsaker. Som jeg har sagt tusen ganger før, så er det ikke alt jeg ønsker å dele, det har ikke skjedd så mye nytt, og jeg har i grunnen vært litt tom i hodet og hatt lite ork til å skrive. Har vært litt på nedtur i det siste også, og da har jeg heller tatt avstand fra skrivingen og fokusert på andre ting. Når det blir sånn, så bli humøret naturlig nok tappet, og irritasjon ganske stor, og nå har jeg ikke ønsket å bruke bloggskrivingen som en terapiform, det får heller legges igjen hos behandler. Nå har det seg også sånn at det er hele tre uker siden sist jeg var der, og skulle hatt time igjen i dag. Men så fikk jeg da en telefon om sykdom i dag, så da ble jo den timen avlyst. Måtte jo bare skje i dag så klart. Så jeg aner ikke når det blir satt opp en ny time igjen. Tviler på at det blir denne uken, men vet jo aldri.

Ellers har det skjedd en endring i hverdagen som jeg ikke vil si så mye om akkurat nå hvertfall, men det er i veldig positiv retning, så håper på at utfallet av det blir bra. Time will show. Jeg er veldig positivt innstilt, og forandring fryder. Alle positive input kommer godt med hvertfall, uansett hvor store eller små de er. Som at det blir bowling i morgen f.eks. Har ikke spilt det på en ren evighet, og det blir i koselig lag. Det blir noe annet enn hva dagen har inneholdt i ganske lang tid, for sånn hobby/aktivitetsmessig så går det jevnt på det samme dag ut og dag inn. Trening, gå turer, lese, og noen kaffedater (IKS). Vi har ennå ikke fått noe særlig fart på det området ennå, men det er fordi vi har vært litt amputert i forhold til sykdom. Men vi har hvertfall tatt noen små steg, og hatt litt brainstorming.

Ja, det var litt sånn generelt om ståa akkurat nå, men det jeg egentlig skulle komme med er noen små historier som jeg tenkte jeg ville dele, som handler om motivasjon og ettertanke. Det er 4 små historier, så da kjører jeg bare på.

 

«God motivasjon«

En velkjent taler startet et av sine foredrag med å holde opp en 100 kr. seddel. Med 200 tilhørere i salen spurte han: «Hvem vil ha denne seddelen?». Flere rakk opp hånden. Og han fortsatte : «Jeg vil gi denne seddelen til en, først vil jeg gjøre noe med den». Han krøllet seddelen sammen til en kule, så spurte han: «Er det fremdeles noen som vil ha den?», og flere rakk opp hånden. Så tok han seddelen , la den på gulvet, og tråkket den ned på det skitne gulvet. Seddelen var nå skrukkete og skitten. «Er det fremdeles noen som vil ha den?» spurte han, og flere hender i salen gikk i været. 

«Mine gode venner, sa taleren, i dag har flere av dere lært en verdifull lekse. Uansett hva jeg gjør med denne seddelen, er det noen som vil ha den. Det er fordi dere vet at verdien av den er uforandret, selv om den er både skrukkete og skitten. Mange ganger i våre liv blir vi «krøllet sammen» eller tråkket ned i skitten, på grunn av avgjørelser som blir tatt og omstendigheter som dukker opp. Vi føler oss kanskje verdiløse. Men uansett hva som hender, vil du aldri miste din verdi! Du er spesiell, glem aldri det! La aldri gårsdagens skuffelser overskygge morgendagens drømmer». 

 

«Uten venner«

Det var en gang en liten gutt som ble så lett sint. Faren hans ga han en neve spiker og sa til han at hver gang han ble sint, så skulle han gå bak huset og slå inn en spiker i stakittet. Første dagen slo gutten inn 37 spiker. Etter noen uker lærte han seg å kontrollere sinnet sitt. Og antall spiker han slo inn minsket hele tiden. Han merket at det var lettere å beherske sinnet sitt enn å slå inn en spiker i stakittet. Til slutt kom dagen da gutten ikke ble sint en eneste gang. Han fortalte det til faren sin og faren foreslo dermed at han skulle dra ut en spiker fra stakittet hver dag han ikke ble sint i det hele tatt. Dagene gikk og etter en tid kunne gutten fortelle faren at det ikke fantes en spiker igjen i stakittet. Da tok faren guttens hånd og leide han ut til stakittet.

Der sa han til gutten: «Dette var bra gjort min sønn, men se på alle disse hullene». Dette stakittet blir aldri som det en gang har vært. Når du sier noe i sinne, etterlate det nettopp et slikt arr». 

Det spiller ingen rolle hvor mange ganger du ber om forlatelse, skaden er allerede skjedd. En skade forårsaket av et uvennlig ord, gjør like vondt som et fysisk slag. Venner er i seg selv svært spesielle edelstener. De gjør deg glad og støtter deg i alt. De lytter til deg når du har bekymringer. De berømmer deg, og er alltid klar til å åpne sitt hjerte for deg.

 

«Personlig utvikling er å ta ansvar. Utholdenhet gir resultater«

Det var to frosker som hoppet opp i et spann med fløte. «Vi er nok ferdige», sa den ene etter flere mislykkede forsøk på å komme opp. «Vi kan like godt gi opp med det samme». «Nei» sa den andre, «fortsett å svømme så lenge du klarer. Vi skal nok berge livet på en eller annen måte». «Nei, det nytter ikke», sa den første, «best å få det overstått med en gang». Dermed sank den til bunns og døde. 

Men den andre ga ikke opp. Den plasket og svømte, og en morgen satt den på en svær smørklump som den hadde kjernet alene. Dermed kunne den lett og elegant hoppe ut av spannet. Den vesle frosken hadde oppdaget det som de fleste mennesker overser. Holder du ut lenge nok, er du nødt til å vinne i siste omgang.

Tro på deg selv, gi aldri opp!

 

Historien om det dansende tusenbeinet.

Det var en gang et tusenbein som var så utrolig flink til å danse. Alle skogens dyr beundret tusenbeinet for hennes dans. Og tusenbeinet gledet skogens dyr med sin dans i tusener av år. En dag kom det et menneske inn i skogen. Mennesket så tusenbeinet danse og ble dypt grepet. Etter dansen gikk mennesket bort til tusenbeinet og spurte: «Hvordan får du det egentlig til? Hvordan klarer du å flytte bein nr. 478 der bak og til venstre to millimeter fram samtidig som du flytter bein nr. 213 og bein nr.964 motsatt vei tre og en halv millimeter?»

Tusenbeinet lyttet forundret og så ned på alle beina sine. Bein nr. 478? Bein nr. 213 og 964? To millimeter fram og tre og en halv millimeter motsatt vei? Det hadde aldri tusenbeinet noen gang tenkt på. Og tusenbeinet prøvde en gang, to ganger, mange ganger, tusen ganger. Tusenbeinet fikk det ikke til. Tusenbeinet danset ikke mer.

MORALEN ER: 

Vær ikke problemorienter, det skaper bare mer problem og forvirring. Vær resultatorientert, fokuser på det som er bra, det som er positivt, det som fungerer. 

 

Sånn, det var det. Håper det var litt til ettertanke for flere enn meg. Han en fin dag alle som leser.

 

 

 

 

Stop the guilt talk.

Dette er ikke noen skjennepreken, men et lite råd som kanskje kan komme godt med for noen. Det kan hvertfall være noe å tenke over, selv om det kanskje ikke alltid er like lett å bruke det, eller å tenke over det for den saks skyld. Som vanlig tar jeg utgangspunkt i psykdom, ikke nødvendigvis egne erfaringer, men også tanker jeg gjør meg, for jeg vet jo hvordan jeg har/vil reagert om det var meg. Jeg vil snakke om den vanskelige samtalen, eller de vanskelige samtalene. Dette innlegget er da mest rettet mot pårørende på ett eller annet vis. Det er ikke alltid like lett å skulle ta opp samtale om et vanskelige tema, det er vel noe vi alle en eller annen gang har erfart, uansett hva det måtte gjelde. Dette temaet her er i grunnen like gjeldende på alle områder. Men altså, fokus rettet mot vanskelige samtale i forbindelse med psykdom. Jeg har fått noen henvendelser fra pårørende, som har lurt litt på hvordan de skal gå fram i en samtale med sønn/datter/annen slekt/venn. Hva kan de si, hva kan de gjøre? Vanskelige og sårbare temaer. Hvor går grensen for overtramp? Hvor langt kan man dra den? Hva skal man egentlig si? Jeg vet at mange er redde for å involvere seg, fordi de er redde for å bli avvist. Fullt forståelig, fordi den som er syk ofte kan reagere med å avvise. Ikke for å være slem, eller oppføre seg som en dritt (som kanskje er ganske vanlig å føle seg som), men fordi det også er vanskelig for den det gjelder. Sårt, skam, skyld, you name it.

Det jeg alltid sier til dem som spør meg, er at de skal la den syke få vite at de er der om de har behov for å prate. Bare la dem få vite det, og selv om den syke kanskje ikke benytter seg av den muligheten, så ligger det likevel en trygghet i å vite at det faktisk er noe der de kan gå til. Ikke forvent at den syke skal ta kontakt for en prat, fordi det er veldig vanskelig å ta det skrittet, selv om den syke ønsker det. Jeg foreslår også, for de som er venner, at de gjerne må ta kontakt med den som er syk, for å invitere han/henne med på noe som er hyggelig, som kan gi et lite avbrekk fra sykdom. Et pusterom. Kanskje trå forsiktig når det gjelder å foreslå noe som inneholder måltider om sykdommen er spiseforstyrrelser, det kan gjerne føre til et avslag på invitasjonen, fordi det kan bli for vanskelig å delta. Men det finnes jo så mye annet å gjøre sammen, se en film, gå på kino, shoppe, ta en kopp kaffe, aketur, gå en tur osv osv. Inviter på noe som gjør at den som er syk kan senke skuldrene og kjenne glede ved å delta, uten at det skal være noe press tilstede. Det er verken venner eller families oppgave, å tvinge til noe. Anbefale, i visse tilfeller overtale, rådgive, ja, men prøv å få situasjonen inn på en bane der den syke føler at han/hun kan klare å balansere seg noen lunde. Jeg har også fortalt at det er verken venner eller families oppgave å være behandlere. Støttespillere, lufteventiler, ja, men ikke behandlere. Være tilstede, vis åpenhet og tegn på at det er rom for dialog.

Og nå kommer vi til kjernen i innlegget her. Aldri do the guilt talk. Ikke la samtalen ta en vending der du setter i gang skyldfølelse hos den syke. «Hvis du ikke spiser, så blir mormor skuffet fordi du ikke ville smake på kaken hennes». «Nå har jeg stått her i timevis og laget mat, og så skal du ikke ha??». «Tenk på barna i Afrika, tenk på dem eller de». «Har du tenkt på hvor mye du sårer oss/dem?». And the list goes on and on. Get the point? Sånne uttalelser gjør situasjonen bare enda mer sår. Det kan føre til at den som er syk føler seg enda verre enn det han/hun allerede gjør i utgangspunktet, for tro ikke et sekund at den som er spisesyk ikke allerede tenker på disse tingene fra før av. Prøv så godt som mulig å unngå sånne kommentarer, selv om du også kanskje føler deg såret fordi situasjonen er sånn. Trå varsomt. Prøv å gjør skadeomfanget minst mulig. Du kan gjerne si hva du føler, hva du tenker, men gjør det på en måte som ikke blir anklagende. La det heller bli en så god dialog som mulig, enn en krangel som ender i ubehageligheter der det ikke er rom for å ordne opp igjen. Ved å få til en god dialog, der du heller kan spørre spørsmål for å få svar på ting du lurer på, så vil utfallet heller bli vinnende eller i det minste mer forståelig. Men ikke glem at ikke alle klarer å sette de riktige ordene på alt, på hvorfor de føler sånn, eller tenker slik, for det er ikke alltid like klart for den som er syk heller. Dessuten er det viktig å ha i minnet at det ikke er alt den syke ønsker å dele med sine nærmeste. Det er kanskje vanskelig å godta, men prøv da å tenk over om du har egne ting som du kanskje også finner det vanskelig å dele med de som står deg nærmest. Når det kommer til skyld og skam, så er det noen av de vanskeligste følelsene vi sitter med, og da er det ikke bare bare å skulle dele alt.

Det er ikke alltid like lett å vite hvor grensen på hva kan, og ikke kan si går. Det er en hårfin balanse. Mye kan heldigvis rettes opp selv om en dialog går i feil retning, bare man husker på å bruke de rette ordene, eller hvertfall prøve å finne dem. Ikke bus ut med det første som dukker opp, men pust, tenk, så prat. Tenk gjerne over på forhånd hva du ønsker å oppnå med samtalen. Krangel eller dialog? Å gi dårlig samvittighet, eller å få forståelse? Akseptere, eller ikke akseptere? Det er kanskje vanskelig å akseptere, men noen ganger er det nødvendig å akseptere det en egentlig ikke vil akseptere.

Midt oppi alt det vanskelige, så er det også viktig å prøve å holde fokus på at det faktisk er mulig å bli frisk. At det er håp selv om det virker håpløst der og da. At det er hjelp der ute, selv om det tar tid, og veien kan være lang og vanskelig å gå. Jeg har full forståelse for all frustrasjon, for følelser av håpløshet og motløshet. Jeg har full forståelse for følelsen av å føle seg hjelpeløs og ønsket om å ville gjøre hva som helst for å hjelpe. Men ved å være tilstede, gjøre hyggelige ting, og ha gode dialoger, uten å gå dårlig samvittighet, så kommer man mye lengre enn ved å lage dårlig stemning og ubehag for begge parter. Prøv å sett deg inn i den sykes situasjon, og hvordan du selv ville ha blitt behandlet, gått i møte og tatt i mot. Det er ikke enkelt.

Ikke sammenlign med andre.

Veldig mange av oss er flinke til å sammenligne oss selv med andre, uansett hva det gjelder. Enten tror vi at vi er bedre enn andre, eller at andre er bedre enn oss. Mange av oss sliter psykisk heller nok mer mot sistnevnte, uten at jeg skal dra alle over en kam, bare så det er sagt med det samme. Vi sammenligner oss selv med andre på mange områder i livet, men nå ønsker jeg å vinkle det inn på et område som har vært, og til dels er, gjeldende for meg, og sikkert for en del andre. Behandling, og friskveien. Jeg hadde en chat her om dagen, og det satte i gang tankerekkene som førte til dette innlegget. «Hvis det ikke fungerte for deg, hvorfor er det da vits for meg å prøve?». Det er utgangspunktet jeg vil ta her. For nettopp den setningen, eller tenkemåten, har jeg tenkt flere ganger selv. Jeg har mye lettere for å sammenligne meg med dem som faktisk ikke klarer det, enn med de som klarer det. Å bli bedre, frisk. Hvorfor? Vel, fordi jeg har vært syk i så mange år, og fordi jeg i de fleste av de årene aldri har klart å se for meg at jeg noen gang skal bli kvitt spiseforstyrrelsen. Negativ tenkning. Andre kan få det til, bare ikke jeg. Virker uoppnåelig, for usannsynlig.

I forkant av innleggelsen min på Modum, så leste jeg noe som noen jeg kjenner hadde skrevet. At det ikke gikk så bra etter en utskrivelse av behandling for spiseforstyrrelser. En innleggelse som hadde vart over noen måneder, akkurat som det jeg også skulle. Da jeg leste dette, så satt jeg med motstridende følelser. Noen som sa «Jeg kan bare gi opp først som sist, det funker jo tydeligvis ikke for henne, så da funker det sikkert ikke for meg heller». Samtidig så tenkte jeg at jaja, om hun kan gjøre slik eller sånn nå som hun er hjemme, så kan jeg også gjøre det, ikke noe stress, det ordner seg. Utingen var bare den at det var spiseforstyrrede tanker som tenkte begge de tankene. For den løsningen hun brukte etter utskrivelse var ikke optimal, sånn den burde være, men mer en nødløsning, en som gjorde at det ble litt lettere, uten at jeg skal gå mer inn på det. Jeg tenkte dermed at enten vil det gå greit, eller det vil gå helt på trynet, og det ville jo bare bevise hva jeg alltid har tenkt, og jeg kan gå tilbake til det gamle vante, da hadde jeg hvertfall prøvd. Jeg tenkte ikke tanken om at det faktisk kunne fungere for meg, selv om det ikke fungerte for henne.

Da jeg i tillegg, mens jeg var i selve behandlingen, fikk høre en historie der noen hadde vært frisk i så så mange år, men fått tilbakefall igjen, da kjente jeg også litt på mismotet. Og det til tross for at jeg vet så inderlig godt at tilbakefall er helt normalt, og at det kan gå år i mellom. Det er bare det at når jeg da stod midt i det verste av det verste, og målet var å jobbe mot det fornuftige og normale, så føltes det veldig vemodig å høre sånne ting, for jeg tok som sannhet for meg også. Når de ikke klarte det, så klarer ikke jeg det heller. Må jeg virkelig gjennom alt dette når utfallet likevel vil være det samme gamle? Jeg valgt uansett å fullføre oppholdet, og jeg lærte mye, det var verdt det.

Nå har det seg riktig nok sånn at jeg har hatt et stort tilbakefall, eller skritt som behandleren min på Modum sa. Mange skritt tilbake. Og det var det samtalen på chatten gikk ut på, hvorfor skulle h*n prøve, når det ikke gikk så bra med meg? Selv om jeg også tenkte sånn i forhold til andre, og kan til en grad gjøre det ennå, så kjenner jeg på en litt oppgitthet. For det første var det snakk om to ulike behandlingssteder, og dermed garantert to ulike opplegg, og ulike kostlister. Jeg sa at h*n ikke måtte sammenligne seg med meg, fordi vi alle responderer ulikt i behandling. Dette er noe jeg må minne meg selv på også, for jeg må virkelig tenkte sånn. Vi kan ikke sammenligne oss med andre, ikke på en negativ innstilt måte, selv om det er lett å tenke sånn. Jeg for min del, vet at det er spiseforstyrrelsen som lener seg på den tankegangen. «Når det ikke funker for hun/han, så funker det ikke for meg heller. Fint, da trenger jeg ikke gjøre noe med det». Jeg ble jo heldigvis motbevist da jeg var innlagt, fordi jeg opplevde jo at jeg fikk til mye, i friskretning. Og jeg klarte å vedlikeholde det lenge, før det begynte å gå nedover igjen. (Nevner ikke årsaker).

Det er viktig at vi husker på at vi er ulike, og ikke minst, dette må jeg prente inn i mitt eget hodet også, at noen trenger lengre tid på å bli frisk. Noen må gå en litt lengre vei, med litt flere hinder. Og det kan det jo være ulike årsaker til, støttespillere, hvor god oppfølging man får, rutiner i hverdagen, for å nevne noe. Jeg glemmer ofte at jeg kun har vært i behandling i omtrent 1/4 del av tiden jeg har vært syk. Jeg trenger nok litt mer tid, og dessuten har jeg nå åpnet opp for flere ting som trenger å tas tak i, så veien er fortsatt humpete.

Behandleren min har lurt på om jeg har tenkt over å søke om en ny innleggelse på Modum. Selvsagt har jeg jo tenkt tanken, og jeg vet at jeg har den muligheten, og til og med at jeg kanskje trenger en runde til, samtidig sitter den ambivalensen på skulderen min igjen da. Skal jeg orke å gå gjennom det der en gang til? Jeg kjenner at jeg blir litt matt ved tanken, så jeg har ikke helt forholdt meg til det. Jeg fylte jo ut en hel haug med skjemaer som må besvares før ettervernet jeg skal på, og så jo at jeg ikke akkurat vil få toppscore på gode resultater. Jeg «bestod» noen av delene, men langt ifra alt. Altså, bare så det er sagt, dette er ikke noen tester vi får resultater på der og da, og vi får heller ikke bestått/ikke bestått på resultatet, det var bare en uttrykksmåte. Resultatene vil nok bli sammenlignet med utskrivelse i januar i fjor hvertfall, vil jeg tro, så får vi se da.  Jeg kan ikke se bort i fra at en reinnleggelse kan bli tatt opp, men jeg orker ikke forholde meg til det akkurat her og nå, og det trenger jeg heldigvis ikke heller. Det er kun snakk om noen få dager før jeg er der igjen. Jeg reiser avgårde til Oslo på lørdag, og vender snuten mot Modum på søndag.

Moralen i innlegget; ikke sammenlign deg med andre, vi er ulike, og vi responderer ulikt. Du kan ha stort utbytte av noe som andre kanskje ikke har. Og det aller viktigste, vi bør våge å satse, for vi vet aldri når vi vinner potten. Om ikke akkurat nå, så kanskje om et halvt år, 1 år, 2 år? You never know until you try. Jeg vet hvertfall (selv om jeg ikke gjør noe med det…), at jeg blir ikke lottomillionær så lenge jeg ikke tipper. Blir du?

(Et ps her, i tilfelle det ikke var like klart for alle. Dette er ment like mye for min egen del, som et råd, eller hva jeg enn skal kalle det, til andre).

«Det er jo bare…»

Jeg har lyst til å skrive en liten fortsettelse på innlegget jeg skrev på søndag, «Jeg vet hvordan du har det«. En liten forlengelse kanskje. Noen skrev en kommentar i det innlegget, en annen setning som irriterer minst like mye som «Jeg vet hvordan du har det». Nei, stryk minst like mye, enda mer er det riktige her, hvertfall for min del, men jeg vet også at mange andre er enige med meg her. «Det er jo bare å…». Det er jo bare å spise, det er jo bare å la være å kutte seg, det er jo bare å smile, det er jo bare å glemme, det er jo bare å face, det er jo bare, det er jo bare. Joda, det er jo bare, vi har alle valg, vi kan jo bare gjøre. Det er bare det at det ikke alltid er like enkelt, at det er enklere sagt enn gjort i mange tilfeller, og da spesielt i tilfeller der psyken kommer inn. Jeg har full forståelse for at destruktive handlinger er uforståelig for de som selv ikke er der, selvsagt har jeg det, for jeg kan jo ikke helt forstå det selv heller, når det kommer til andre lidelser enn den jeg selv har, like fullt har jeg forståelse for det. Jeg har forståelse, uten at jeg helt forstår.

Jeg regner med at det er flere enn meg som en eller annen gang har hatt kjærlighetssorg f.eks? Det gjør vondt, og tusen tanker raser gjennom hodet. Jeg kunne ha gjort bedre, jeg kunne ha oppført meg annerledes, jeg hadde ikke trengt å sagt ditt eller datt, jeg burde, jeg burde. Jeg er ikke bra nok, jeg er en taper, jeg er ikke fin nok and the list goes on and on. Og vet dere hva? Sånne tanker er faktisk destruktive, selvdestruktive, fordi man drar seg selv unødvendig lengre ned i grøfta. Tilintetgjør seg selv på en måte, småliggjør seg selv. Og det verste i en sånn situasjon, noe jeg selv også har opplevd, er når andre sier, det er bare å glemme ham/henne, drit i ham/henne, du fortjener bedre osv osv. Jo, kanskje fortjener man noe bedre om man er blitt dumpet, og spesielt om det er blitt gjort på en umoden måte. Likevel sitter man der, midt opp i kjærlighetssorgen, og bare ønsker at ting skal fikse seg. Sånne tilbakemeldinger er jo som regel ment i beste mening, som støtte og omsorg, likevel kan de være irriterende, fordi man rett og slett fortsatt har følelser for den «drittsekken». «Det blir bedre». Ja, en gang vil det selvsagt også bli bedre, men der og da er alt bare vondt, «Det blir bedre» hjelper ikke der og da. Jeg ble lynforbanna en gang jeg fikk en sånn kommentar, selv om jeg visste at den ikke var annet enn godt ment. Og jeg freste tilbake. Jeg burde kanskje ikke ha gjort det, men der og da var det den eneste tilbakemelding jeg kunne komme med, fordi jeg satt med vonde følelser, og ønsket bare at alt skulle ordne seg, om jeg så måtte forandre meg. Noe som i seg selv er totalt feil, om man ikke kan bli elsket for den man er.

Nå var det ikke kjærlighetssorg jeg skulle snakke om, men det var et enkelt eksempel, som kanskje flere kunne kjenne seg igjen i, som kanskje (forhåpentligvis) gjør at det også går an å se på psykiske lidelser og atferd som følge av det, med litt andre øyne. Nå kan det selvsagt ikke sammenlignes helt, men mye blir på en måte likedan likevel, som at det ikke er bare bare. Når jeg, som sliter med mat/kropp/vekt/kaotiske tanker og følelser, og har gjort det i 17 år, får en kommentar som «Det er jo bare å spise, og la være å kaste opp», så gråter jeg innvendig og vrir meg i avmakt. På grunn av lite innsikt, og uvitenhet fra den som uttaler en sånn kommentar. Hvordan kan noen si noe sånt, når de ikke kan sette seg inn i hva en spiseforstyrrelse går ut på? Jeg vet at det ikke er en enkel problematikk å sette seg inn i, for all del, men likevel, når det er så mye informasjon om spiseofrstyrrelser, så burde man hvertfall skjønne såpass at det ikke er så enkelt. Hadde det vært så enkelt, så hadde ingen slitt, med mindre de virkelig ønsket det så klart. Noen velger jo å kalle en spiseforstyrrelse, kanskje da spesielt anoreksi, for en livsstil. No fucking way sier jeg. Og joda, det kan kanskje virke som et enkelt valg å bare spise den brødskiva eller hva det nå enn skulle være, det er jo bare å åpne kjeften, tygge og svelge. Men det er faen så vanskelig. Jeg satt ikke å grein under flere måltider på Modum fordi jeg syntes det var enkelt, eller gøy. Nei, det var fordi jeg syntes det var vanskelig. Noe så grunnleggende og naturlig som det å spise, var, og er, vanskelig. Og ja, jeg smurte på brødskiva, jeg åpnet kjeften, jeg tygde og svelget, men kaoset oppi hodet var en rent og skjært helvete. Uten sidestykke.

Det er heller ikke sånn, som mange kanskje tror, at de av oss som sliter, ikke prøver. For det gjør vi. Jeg synes ikke det er hysterisk morsomt å ha overspisinger og oppkast, det er tragisk, rett og slett, likevel tryner jeg innimellom. Det igjen betyr ikke at jeg aldri klarer å spise normalt, for det gjør jeg ofte. Hver dag faktisk. Dessuten har flere destruktive handlinger forsvunnet for min del, fordi jeg har fått jobbet med det, og fordi andre faktorer har vært inn i bildet. Jeg kuttet ut antidepressiva f.eks, som gjorde meg så mye verre. De hadde motsatt av ønsket effekt, jeg ble mer depressiv og destruktiv av å gå på dem. Det var sånn de virket på meg. Heldigvis fungerer de for andre igjen. Det som virker for noe, trenger ikke nødvendigvis virke for andre. For meg virket det å kutte dem ut, for på den måten forsvant mye av det destruktive.

Da jeg gikk på høyskolen, så hadde vi et fag som heter «Prestasjonspsykologi», og et av temaene vi hadde der var «Løsningsfokusert tilnærming», LØFT. Der er det 8 trossetninger, der en av dem er «Når noe ikke fungerer, prøv noe annet». Ikke det at jeg alltid har den setningen i bakhodet, likevel gjør jeg nettopp dette, bevisst eller ubevisst, på grunn av ting jeg har lært og erfart i behandling. Jeg prøver å gjøre noe annerledes, finner andre løsninger, prøver å få tankene over på noe annet, gjør noe som distraherer, gjør ting på en annen måte. Ting som gjør at det skal fungere best mulig, selv om det er vanskelig. Noen ganger blir det på en måte tvang, at jeg må tvinge meg gjennom det for å klare å få det til. Spise og prøve å glemme at jeg har spist f.eks. Ikke bli sittende og dvele ved det, la tankene på maten i magen plage meg sønder og sammen. Heldigvis vil jeg si, så liker jeg jo mat, og spiser selvsagt det jeg liker. Og når jeg er sammen med andre, så kan jeg også spise selv om det vi spiser er vanskelig for meg. Jeg prøver da å tenke at det jeg spiser ikke tar livet av meg, jeg dør ikke om jeg spiser det, og at kroppen trenger mat for å fungere. Men er det enkelt? Ikke i det hele tatt. Nettopp fordi mat har vært et stort problem for meg i mange år. Når det ble snakk om innleggelse for min del, så ble det som å lære å spise på nytt igjen. Noe så enkelt og banalt som å spise, måtte «læres» på nytt. Langt i fra enkelt, men nødvendig, og dessuten hadde jeg ikke noe valg heller.

Face your fear. Ja, det er det som må til. Like fullt er det ikke enkelt. Det å spise opp den brødskiva eller den middagen er likevel ikke ensbetydende med at spiseforstyrrelsen blir borte over natten. Det er ikke enkelt. Hadde spiseforstyrrelsen fått bestemm, så hadde ikke den maten gått inn i munnen, det var et valg jeg måtte ta ved hvert måltid, det er et valg jeg må ta hver dag, uten at det er enkelt. Ja, det er til syvende og sist mitt valg, vårt valg, men enkelt? Langt i fra, og til tider er det ikke bare å…. Det er nok enkelt å bare for de som ikke sliter, for det er jo ikke normalt å sulte seg, overspise og kaste opp, kutte seg, ligge i sengen hele dagen på grunn av depresjon, la være å gå ut døra and so on. Det er heller ikke uten grunn at flere trenger behandling, nettopp fordi det ikke er enkelt å bare.

Det er jo bare å spise. Det er jo bare å la være å kutte seg. Det er jo bare å smile. Det er jo bare å glemme. Det er jo bare å drite i. Det er jo bare å tenke på. Det er jo bare å overse følelsene. Det er jo bare å la være å sulte seg. Det er jo bare å la være å kaste opp. Det er jo bare å la være å overspise. Det er jo bare å slutte med tvangshandlinger. Det er jo bare å unngå. Det er jo bare bare. Nei, det er ikke bare bare. Det må jobbes med.

Det er våre valg, det er vår frykt, det er våre utfordringer, men det er ikke enkelt, og det skal det vel heller ikke være. Men prøv, om du kan, å ha i bakhodet at det ikke alltid er bare bare, selv om det for deg er bare bare. For de fleste av oss prøver nemlig å gjøre vårt beste, og vi prøver å komme oss dithen at vi også kan si, til oss selv, at det er jo bare, no problem.

Jeg jobber med matproblematikken hver eneste dag, noen valg er blitt enklere å ta, men langt i fra alle. Og enda, etter mange år i behandling, er det fortsatt mye som ikke er bare bare. Ting tar tid, og selv om jeg innimellom kjenner på at jeg er så utålmodig, at ting burde ha vært mye bedre, så er jo mye blitt bedre, for spiseforstyrrelsen opptar ikke hjernen min 90% lengre. Det handler om utfordringer og målsettinger, og når jeg klarer å prestere, så kan jeg, til en viss grad, kjenne på mestring, og det er jo en god følelse. (Jeg vet derimot at jeg burde bli enda bedre på å vedkjenne meg det jeg faktisk presterer…). Det er ikke bare bare å slite.

Det er mine meninger og synspunkter om dette temaet.

«Jeg vet hvordan du har det».

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har lest den setningen. Kanskje har jeg sagt den selv også, tidligere. Og det har i tilfelle vært veldig feil av meg, på lik linje som at det er feil at du sier det til noen. Ingen, og da mener jeg absolutt ingen, vet hvordan et annet menneske har det. Ingen kan fylle noen andres sko. Ingen. Ja, man kan kjenne seg igjen, man kan ha erfart lignende situasjoner, men aldri opplevd det på samme måte som noen andre. Jeg vet at mange irriterer seg over nettopp denne tilbakemeldingen, jeg kan kjenne på det selv også, for hvordan kan jeg, eller du, vite hvordan et annet menneske opplever en situasjon? Vi er forskjellige, vi oppfatter og opplever ulike settinger ulikt, fordi vi har ulike utgangspunkt.

Jeg tar meg i hvordan jeg gir tilbakemeldinger til andre, muntlig eller skriftlig. Jeg kan si at jeg kjenner meg igjen, at jeg har opplevd lignende, at jeg vet hvordan det kan oppleves, men jeg kan ikke si at jeg vet hvordan det oppleves for den andre. Om et annet menneske sier at han/hun er dødssliten etter en dag med utallige runder med overspising og oppkast, så kan jeg relatere, men ikke sette meg inn i hvordan dette andre mennesket erfarer det. Om noen sier at en depresjon gjør at de bare ønsker å ta en aldri så liten pause fra hverdagen og omverdene, så kan jeg si at jeg har opplevd en sånn situasjon selv, så jeg vet at det er en vond og vanskelig plass å være på, men jeg kan ikke si at jeg vet hvordan den andre har det. Når noen forteller noe vanskelig, noe jeg selv ikke har vært i nærheten av å oppleve, så kan jeg ikke si at jeg vet hvordan det er, selv om jeg kan sitte med mange av de samme tankene, bare med et annet utgangspunkt, men jeg kan si at jeg kan relatere meg til lignende tanker og følelser. Men jeg aner ikke hvordan den andre opplever det, selv om han/hun skriver eller forteller om det. Jeg kan si at jeg skjønner at den eller den situasjonen/opplevelsen høres vanskelig, eller vond ut, men jeg kan aldri sette meg helt inn i det.

Selv om en annen har bulimi, så opplever vi det ulikt. Selv om et annet menneske selvskader, så kan jeg ikke si at jeg vet hvordan det mennesket har det, selv om jeg også har hatt mine perioder med den problematikken. Selv om noen andre sliter med depresjoner, ustabil personlighetsforstyrrelse, så vet jeg ikke hvordan andre opplever det, selv om jeg har vært der selv. Fordi vi har ulike forutsetninger og ulik fortid. Vi var 8 i samme gruppe på Modum, med mer eller mindre samme problematikk, vi var alle spiseforstyrret, men vi hadde også mye som var ulikt. Noen hadde problemer med å spise brød, noe som ikke var noe problem for meg å spise da jeg var der. Noen hadde problemer under forsyning, noe som ikke var noe problem for meg. Noen synes det tildels gikk greit å spise enkelte måltider, noe som var utrolig vanskelig for meg. Noen gråt aldri under måltidene, selv om det var et helvete for dem å spise, mens jeg gråt under flere måltider. Noen gikk ut fra veiingen uten å vise så altfor mye følelser, mens jeg gråt mer eller mindre hver eneste mandag.

Jeg kjenner flere med samme problematikk som meg, men vi er på ulike stadier, og har opplevd ulike ting, så jeg kan ikke kjenne meg igjen i alt. Noe som for meg kan være såre enkelt, kan være vanskelig for andre, og omvendt. Mange tanker og følelser kan være like, til tross for ulik problematikk, så jeg kan skjønne, og forstå, sette meg inn i det til en viss grad, men aldri vite. Om jeg sier at dagen ikke har gått så bra, så er det flere som automatisk tror at jeg har hatt en dårlig dag, men det trenger jeg nødvendigvis ikke ha, fordi det kan gå galt matmessig selv om jeg har en god dag. Jeg kan ha en tung dag, men likevel komme meg helskinnet gjennom dagen, matmessig. To ganske like situasjoner betyr ikke at de oppleves på samme måte. Jeg vet ikke hvordan et annet menneske har det, og andre vet ikke hvordan jeg har det, bare fordi dagene har vært ganske like. Dette er nok noe de aller fleste burde tenke gjennom før de uttaler seg, for det kan faktisk oppleves ganske så frustrerende og irriterende på den som får en sånn tilbakemelding, for alle deler jo ikke alt fra situasjonen en gang, så hvordan kan da andre vite?

Jeg deler aldri alt her inne, eller i hverdagen generelt. Det er flere aspekter ved en situasjon eller opplevelse jeg utelater, for å skåne meg selv. Ikke nødvendigvis hos behandleren min, men det er ikke alt jeg føler for å dele hver gang der heller. Der igjen får jeg jo aldri en sånn tilbakemelding, men det kan være en plass jeg kan dele alt, det gjør jeg ikke her, og det gjør jeg ikke andre steder. Det er heller ikke noe jeg har interesse av å gjøre, men her inne f.eks, så har jeg flere ganger fått tilbakemeldinger fra andre om at de vet akkurat hvordan jeg har det. Nei, det vet dere ikke, for jeg deler ikke alt rundt en opplevelse eller situasjon. Jeg sikter ikke til noen spesielle her, det er bare for å få fram poenget med innlegget, for det er flere som skriver sånne tilbakemeldinger. Jeg mener heller ikke at det er lite omtenksomt av andre, men at andre aldri kan vite fullt og helt når jeg ikke deler alt, eller når  andre ikke deler absolutt alt de sitter med. Så verken du eller jeg kan vite hvordan det er å være i andres sko. Aldri.

Vet ikke.

Av og til (eller egentlig ganske ofte), så kan jeg bli litt små irritert på meg selv, fordi jeg enten ikke får samlet tankene helt, eller rett og slett fordi jeg ikke finner et svar med to streker under. Det er ikke sånn at jeg alltid må ha et svar med to streker under, for jeg tviler på at jeg alltid vil ende opp med et sånt svar, men på noen områder vil jeg gjerne ha nettopp et sånt svar. Tanker kan plutselig ramle ned i hodet på meg, det kan være gamle tanker som plutselig dukker opp igjen, eller kanskje en ny vri på dem. Så begynner tankene å spinne, jeg grubler, spør meg selv, leter etter forklaringer og løsninger, og så ender jeg opp med «vet ikke» på enkelte av dem. «Vet ikke??», men for pokker, det er kanskje vesentlig at jeg bør finne et svar på nettopp det, at det kan forklare noe, men neida, jeg sitter med et vet ikke, for uansett hvordan jeg vender og snur på forklaringene, så blir det feil, det er ikke løsningen, eller svaret. Vet ikke. Jeg kan da kjenne på at jeg blir frustrert og litt oppgitt, hvis ikke det stemmer, eller at det er svaret, hva betyr det da? Hvis de vinklene jeg peiler meg inn på ikke føles rett eller riktig, hva er rett eller riktig da? Jeg har i årene som har gått funnet en del svar på hvorfor ting er slik eller sånn, hvorfor ting har blitt slik eller sånn, men enkelte ting står der forsatt uløst, ikke sortert. Jeg vet at det kan ta lang tid og få sortert alt, men pokker da, jeg blir litt utålmodig når ett eneste spørsmål forblir ubesvart med et klart svar.

Ofte sier jeg at jeg føler meg helt tom i hodet, men sannheten er jo den at det surrer og går hele tiden. Mye kaos som ikke helt er så lett å få løst opp. Trådene knyter seg litt for hardt, som et nøste som floker seg noe enormt. Flere har nok kjent på irritasjonen og frustrasjonen av å ikke klare å få nøstet opp en floke skikkelig, at tanken på å kaste hele driten hadde vært det mest fristende, men så vil man jo egentlig bare få nøstet den opp. Det er litt sånn med tankene også, det tar tid å nøste opp, og irritasjon og frustrasjon tar plass. Da kan det være lurt å legge det litt til sides, og heller prøve på nytt igjen litt senere. Sånne floker har en tendens til å dukke opp når jeg driver å trener har jeg merket. Når jeg sitter på spinningsykkelen, og bena bare flyter av seg selv, i takt med musikken. Jeg kan sitte og se meg rundt, på alle de andre, mens tankene bare vandrer. Så er det noe som setter seg, og så er tankespillet i gang. Hvorfor er det slik? Hva er det som gjør at det blir sånn? Jeg vet ikke. Men faen da, det er jo en grunn! Det er sikkert det. Men det kan jo tenkes at svaret, eller årsaken, var en helt annen enn den er nå, at det som nå føles feil, kanskje var riktig en gang. Ting kan jo snu. Det er til å bli gal av.

La meg ta et eksempel, sånn at det kanskje kan bli litt mer forståelig, sånn at det kan settes inn i en sammenheng. Hvorfor liker jeg ikke kroppen min? Hvorfor er det vanskelig for meg å gå opp i vekt. Et så konkret spørsmål. Jeg vet ikke. Svaret har alltid kommet helt av seg selv: Jeg trives ikke i kroppen min, trives ikke med den vekten jeg har, misliker kroppen, hater kroppen, føler meg for stor, tar for mye plass. Samme svar, med litt ulike nyanser. Men hvorfor? Vet ikke. Vil ikke bli sett, men blir jo sett, på en eller annen måte. Redd for å ikke bli likt? Men blir jo likt. Få oppmerksomhet om jeg blir mindre? (Lavere i vekt). Jeg vil jo ikke ha den oppmerksomheten, ikke på den måten. For at andre skal like meg bedre? Men hvorfor skal andre like meg bedre? Fordi jeg tror at andre skal synes bedre om meg da? Men jeg driter jo i hva andre mener og synes. Så hva pokker er grunnen da? Jeg vet ikke. Og jeg blir litt irritert når jeg ikke vet, når jeg ikke finner svaret. Dette var et eksempel, for å vise hva jeg skal fram til. Det er flere områder jeg tenker og grubler på lignende sørsmål. Og dette fordømte «Vet ikke» dukker opp.

Irriterende, ikke sant? Jeg påstår at jeg har liten tålmodighet til tider, men det er vel kanskje helt motsatt, for jeg har jo ingen annen mulighet enn å være tålmodig, så vil det kanskje dukke opp svar på de ulike tingene etterhvert likevel. Da er det hvertfall fint å kunne gi tankene litt avløsning, når det kjennes som jeg skal gå på veggen til tider. Komme meg ut, gi hodet andre inntrykk og frisk luft, kanskje kan det løsne opp litt spenning på den måten. Jeg synes i grunnen jeg har vært litt flink til det i det siste, å gi meg selv pusterom, for jeg orker jo ikke at alle de irriterende tankene skal puste meg i nakken til enhver tid. De kan dra seg langt pokker i vold, så kan jeg dra meg på turer.

Jeg skrev i sist innlegg at jeg skulle dra kadavret ut og nyte den fine dagen, komme meg ut i naturen, og ta flere bilder. Det blir gjerne sånn at jeg tar turene litt på sparket, går dit bena orker å bære meg. Går så langt jeg orker, uten å ha satt meg et mål. På den måten blir jeg heller ikke skuffet om det skulle vise seg at jeg ikke orker å gå hele turen jeg hadde satt meg som mål, men at det kanskje heller blir lengre, fordi jeg rett og slett ikke hadde noe konkret mål å komme meg til. Tar det som kommer. Det ble en lang tur på tirsdag også, været var så fint, og det var så godt å bare vandre rundt oppi marka her. Jeg gikk opp til toppen av slalombakken vi har her, selv om jeg har bodd her siden 2005, så har jeg aldri vært der opp, men nå er det nyig åpnet en ny vei opp dit, og da passet det jo bare helt glimrende. Jeg ante ikke hvor langt det var å gå opp, det virket som en evighet, men det tok ikke så lang tid som det virket som. Utsikten ble bare bedre og bedre, og med musikk i ørene så var også energien der. Jeg kom meg ut sent, og det var bekmørkt da jeg kom på toppen. Ikke er det lys oppover der heller, og månen skinte selvsagt ikke den kvelden. Jeg så for meg at turen ned igjen kom til å bli lengre, siden det var kaldt og ja, totalt mørkt, umulig å se mange meterne foran seg. Men der oppe, på toppen, så traff jeg på en eldre herremann som begynte å prate med meg, og begge var på vei ned igjen. Så da hadde jeg selskap hele veien ned, og en hyggelig prat. Han skysset meg et godt stykke på hjemveien også. Det ble en fin pause som gjorde godt for hodet. Takk for sånne dager.

 

Forbedringer.

Det er nesten litt rart hvordan ett og samme tema kan komme på bane på kort tid, selv om situasjonene er ulike, og praten ikke helt handler om det samme. For noen dager siden så nevnte jeg at jeg hadde en fin prat med en flott dame, en dame jeg kunne åpne meg for og som det føltes naturlig å prate med. (Uten at jeg gikk i detalje i alt jeg pratet om så klart). Vi kom inn på endringene jeg har gjort de siste årene, der mer innsikt i sykdommen har kommet, og at jeg har blitt mer reflektert rundt enkelte ting, som at jeg nå f.eks til tider kan tenke litt over hvorfor det gikk galt med maten en dag, hva det var som førte til at det gikk som det gikk. Eller at jeg klarer å se sammenhenger som jeg ikke helt har sett før. Hun sa til meg at jeg ikke burde henge meg for mye opp i at det går galt, at jeg kanskje skal godta at sånn ble det, men heller fokusere på at jeg klarer å reflektere rundt hvorfor det ble sånn, at jeg kan gjenkjenne andre lignende situasjoner, at jeg klarer å finne andre alternativer neste gang osv. Hun sa også at jeg var kommet langt som klarte å se sammenhenger, at jeg hadde innsikt i sykdommen, for det er ikke alle som har det, selv om det har vært syk på en eller annen psykisk måte i mange år. Jo, ja, jeg den. Hun mente at jeg burde heise flagget og feire de tingene jeg klarer. Vel, der butter det i mot for min del. Jeg ser det fra en litt annen side enn utenforstående, for jeg tenker at det liksom burde være en selvfølge at jeg har kommet dit jeg er i dag, etter å ha vært syk i så mange år. Kanskje er det ikke en selvfølge, for jeg har jo jobbet for det, jeg har brukt mye energi på det, men likevel føles det bare sånn, at det skulle jo bare mangle. Men jeg kan si meg enig i at det er forbedringer på enkelte områder.

I dag hadde jeg time hos psykologen min, og selv om vi på en måte har blitt enige om å legge spiseforstyrrelsen litt på «is», så kommer vi stadig inn på temaet. Fordi vi snakker om ting i fortiden, som har med andre ting å gjøre, men der spiseforstyrrelsen likevel har en stor rolle. Nå ønsker jeg ikke å utdype det noe mer, men vi snakket om en del ting som har en rød tråd i seg, og jeg nevnte noe som gjorde at vi kom inn på et spesielt tema. Jeg fortalte noe jeg hadde sett, og tenkt over for ikke så lenge siden, hvor gjenkjenbart det var. Hun sa at hun også kunne kjenne igjen det jeg pratet om, men siden det ikke har vært noe på dette området på en stund, så spør hun meg om jeg jobber for å endre på disse tingene, for å få til en forbedring. Jeg kan ikkeakkurat si at jeg jobber med det, for det har bare blitt sånn, fordi situasjonen er som den er nå. Hvordan det eventuelt vil komme til å bli en gang, på det området, det kan jeg ikke svare på nå, selv om jeg sitter med en formening om det. Men uansett så er det jo en endring her og nå, fordi jeg ikke står i en situasjon der det kunne ha vært en slik mulighet. Det er fortsatt elementer i meg som kunne ha vært kapabel til det, men jeg vet ikke hvor sannsynlig det ville ha vært den dag i dag, kanskje fullt mulig, kanskje ikke. Men her og nå er det jo på en måte en forbedring.

Jeg har fortsatt en del tanker rundt visse ting som jeg vet ikke er bra for meg, uten at jeg lar det bli med annet enn tankene. Det tar tid å endre på, eller jobbe med tankene, men på de områdene så klarer jeg, så langt, å la det bli med tankene. Så der er det også forbedringer. Det er heller ikke noe jeg klarer å heise flagget for, eller klappe meg selv på skulderen for, for det har liksom «bare blitt sånn». Jeg suger rett og slett på å gi meg selv creds for ting som går bra, og det er vel en ting vi egentlig skulle begynne å jobbe med i timen i dag, men som ble ikke ble nevnt fordi vi kom inn på andre temaer. Hun sa hvertfall sist gang at vi måtte jobbe med det. Da tenkte jeg bare «Naaaaaai, gawd. Ikke det da…». Vanskelig og touchy tema kanskje..skryte av seg selv? Gud forby. (Nå er jeg ikke kristen av meg altså, men enkelte ganger passer sånne uttrykk seg litt bedre for å forklare, if you know what I mean). Jaja.

Sånn ellers, så får jeg jo også til en del oppkastfrie dager, så det er jo forbedringer der også, sånn innimellom. Noen dager går det rimelig greit, andre dager er litt vanskeligere, og atter andre dager så er det insane vanskelig. Sånn er det, men det forhindrer meg ikke å klare å få til andre ting, så sånn sett er det jo overkommerlig og levelig. Ting må gå seg til, og ting tar tid.

Og så må jeg jo fortelle at det er blitt forbedringer i kjeften også. I går fikk jeg en midlertidig bro nede, altså to stykk nye tenner, eller, det blir det hvertfall om 1 måneds tid, da porselenet skal inn. Fram til nå har det kun vært et stort gapende hull der, siden to av tennene var trekt, så jeg må si at det er litt merkelig at det plutselig ikke er åpent der lengre. Jeg har flere ganger spurt tannlegen min om det står igjen mye arbeid, men hver gang får jeg samme svar, som ikke gjør meg klokere, «Det begynner å bli bra nå». Og jeg bare…?? Sånn foruten at den ordentlige broen skal inn i november, så vet jeg at jeg skal trekke ut en rot, men sånn utenom det, så aner jeg ikke. Jeg har riktignok hatt en del smerter i den ene tanna nede, en av de som broen er festet til, så om det ikke roer seg, så er det mulig jeg må rotfylle den. Hurra. Men jeg håper jo at vi kan bli ferdig i år da, har jo holdt på i 1.5 år nå….og det har ikke akkurat vært gratis med så store forbedringer. Det er riktignok en livsinvestering, så det er jo verdt det, men crap assa, det koster. Så jeg skal være glad den dagen jeg har betalt ferdig alt. For å si det sånn. Heldigvis er det ikke noe stress i forhold til nedbetalingen da, jeg betaler når jeg kan, utifra hva jeg har råd til. Og godt er det.

Helt til slutt, når jeg er inne på forbedringer/ endringer, så kan jeg jo nevne at vi nå endelig er i gang med lokallaget vårt. Det vil si, vi er endelig 4 stykk som er blitt et lite styre, og vi har alt hatt et møte. Neste uke blir det enda ett, og så har vi tenkt å satse på en åpen temakveld i midten av november, om alt går etter planen. Endelig er vi så smått i gang her, og jeg ivrer etter å få kommet skikkelig i gang her. Gøy gøy gøy.

Just for fun.

 

Gammel og ny sammenheng.

Jeg har tenkt tanken i en del år nå, og skjønt litt av sammenhengen, at sånn må det være, sånn må det ha vært, det må ha vært årsaken hele veien. Det må ha vært årsaken til at jeg har søkt etter det jeg har søkt etter. Med årene har det på en måte føltes naturlig, uten at det kanskje nødvendigvis er det, kanskje det ville ha vært annerledes om livet hadde tatt en annen vending enn det gjorde. Jeg kjenner ennå på at det er mest naturlig å søke i den retningen jeg har vært i i noen år, at det ikke føles naturlig å være helt i den motsatte enden. En gang i tiden var jeg nærmere den motsatte enden enn jeg er i dag, men det føltes naturligvis mer naturlig da, nå kjenner jeg på at det vil føles feil, selv om det nødvendigvis ikke trenger å være det. Jeg kan ta feil, men jeg tenker og føler at det ikke vil føles riktig. Samtidig er det ikke helt riktig å være i den enden jeg er nå heller, selv om det er hit jeg har søkt meg i mange år. Jeg har tenkt at det beste kanskje hadde vært å landet på midten.

Disse tankene er ikke nye, jeg har tenkt dem i noen år, uten at jeg har tenkt dem helt på samme måte som nå. Så den er likevel litt ny også. Jeg ser det fra en litt annen vinkel, med et nytt lys, eller nye øyne. Jeg stopper aldri å reflektere over ting, og det fører tydeligvis med seg nye spørsmål og svar. Begge måtene å se det på er nok riktige, på hver sin måte. Det føles like riktig for meg å tenke på begge måtene, sånn var det da, og slik er det nå, det betyr ikke at den ene er mer riktig enn den andre. Likevel er det en viss forskjell på dem. Jeg oppsøker ikke, eller søker ikke etter, det som en gang var, for som sagt, så tenker jeg nå at jeg bør finne den gyldne middelvei. Det trenger ikke være sånn at det er der jeg til slutt lander, men det er der jeg tenker at det vil være mest riktig for meg å være, av ulike årsaker. Jeg tror kanskje at det vil være mest riktig, eller gunstig, når det kommer til spiseforstyrrelsen også. At jeg tenker at den gyldne middelvei kanskje er der jeg ønsker å være, så finnes det fortsatt en liten del av meg som fortsatt ønsker å være i den enden jeg har vært de siste årene, uten at grunnen til at jeg har vært der er tilstede.

Jeg liker å finne sammenhenger, for det gir meg noen svar som tilsier at jeg ikke er helt blåst i hodet likevel. At det har vært, og er, årsaker til det meste jeg gjør, tenker og føler.  Jeg vet at jeg alltid har hatt valg, at det har vært helt opp til meg å velge hvilken retning jeg skulle ha gått, men det var en tid der jeg var mer selvdestruktiv, ga mer faen, ikke brydde meg, eller mente at jeg ikke var verdt noe uansett, så det spilte liksom ingen rolle. Nå tenker jeg annerledes. Nå har jeg gått på en tredje vei, vekk fra begge de to andre, der jeg har trekt meg unna. Jeg vet at jeg må snu en dag, men ikke i dag. Jeg kommer ikke til å gå til noen av de to ytterpunktene, men skal prøve og balansere meg en plass i midten.

Jeg har snakket med noen om det, men det er både lenge siden, og ganske nylig. Ganske nylig med behandler så klart, og hun klarte å se hva jeg mente med den måten jeg tolket det på før, den gamle måten, før den nye måten også kom inn. Hun var på en måte enig, og det ga mening. Jeg kan ikke helt huske om jeg har nevnt den nye måten, for vi har snakket om så mange ulike ting. Ting som på en måte ikke handler direkte om dette.Kanskje er det ikke av så stor betydning heller, det er mer at jeg selv har reflektert over sammenhenger over ting som var, som nå kun er tanker innimellom.

Jeg hadde en samtale meg en fin dame i dag, ikke om akkurat dette temaet, men litt av det som er årsaken til at det har vært sånn. En dame jeg føler det veldig naturlig å prate med, som jeg kan være med selv fullt og helt med, fordi hun sitter på mye kunnskap og innsikt. (Snakker ikke om behandler her). Det er ulike årsaker til at det føles naturlig å prate med henne, uten at jeg skal gå inn på hva det drier seg om. Jeg kan senke skuldrene, være åpen, fortelle mer enn jeg kanskje ville ha gjort med andre, uten å fortelle detaljer, eller hele historier. Det er en dame jeg kunne ha sittet og pratet med i timevis, selv om jeg ikke har kjent henne lenge, jeg har faktisk kun truffet henne to ganger, likevel føles det som full klaff når det kommer til å prate om det meste. Hun ser på ting på en litt annen måte enn meg også, eller har mer fokus på andre måter å se ting på, ting som jeg selv også har tenkt, gjort og følt. Hun setter også ord på ting som jeg har tenkt, at det er naturlig at det ting har vært som de har vært, og blitt som det ble. Og hun har helt rett.

Sammenhenger.

Den nye psykologen min spør meg spørsmål som jeg har selv har tenkt på, og sett noen sammenhenger ved, samtidig som hun spør på en måte som kanskje belyser temaene på en litt annen måte. Vi nøster opp i mønster og sammenligner med andre lignende situasjoner. I mange år gikk jeg og tråkket i samme gamle spor, tråkket ofte i de samme sporene, samtidig som jeg tråkket litt utenfor på andre områder, men likevel tett vedsiden av de jeg tråkket i gjentatte ganger. Jeg gikk den samme løypen, rundt i ring, og selv om sporene ikke alltid så helt like ut, selv om det var noen ulike mønster i dem, så passet de likevel i hverandre. Som når man har på seg ulike typer sko, bare med ulikt mønster under sålene. Selv om jeg visste at den veien jeg gikk ikke ga meg trygghet, eller bare meg helt på riktig vei, så klarte jeg ikke vike fra dem. Selv om jeg så visse likheter i sporene, i tegnene. Jeg følte at det var der min plass var, selv om jeg ønsket at det kunne bli annerledes. Jeg kan vel si at jeg var på villspor, og ikke klarte å komme meg ut av de mønstrene. Kanskje var jeg naiv, kanskje håpet jeg det skulle dukke opp en annen vei jeg kunne peile inn på, men det føltes som jeg gikk i ring.

Nå i ettertid klarer jeg å se mønstrene tydeligere enn jeg gjorde tilbake i tid. Det er vel kanskje gjerne sånn, at når man har gått et stykke, og snur seg, så kan man se ting bedre, man får mer oversikt. Alt har en sammenheng, men det er ikke alltid like lett å se sammenhengene, hvertfall ikke når man står midt oppi det. Man tenker kanskje heller ikke på man har gått den samme løypa før, for man lever i en boble der alt bare turer og går, litt som på autopilot. Da kan det være greit å ha noen som står utenfor og ser sammen med deg. Det er det min behandler gjør, hun ser tilbake, sammen med meg. Spør meg om fortiden, om jeg klarer og se mønstrene tydeligere. Jeg så demfør også, til en viss grad, men jeg ser dem tydeligere nå. Jeg har gjort den en stund, de siste årene, men jeg har reflektert en god del de siste årene også, og klart og sett sammenhengene enda klarere. Mye henger igjen enda, tankemessig, men jeg prøver å bryte meg ut. På noen områder har jeg vel allerede klart å bryte med enkelte mønster, ikke bare når det gjelder spiseforstyrrelsen, men også andre områder. Det er de andre områdene vi nå tar for oss i første omgang, selv om spiseforstyrrelsen har hatt en stor innvirkning på alt. Hva både den og andre ting har gjort med meg, hva det hele har ført til.

Jeg har satt opp flere grenser for meg selv nå, og fortsetter med den byggingen, fordi det er nødvendig, fordi jeg styrker meg selv på den måten. Setter grenser og krav. Det er viktig, sånn at ikke andre, eller jeg selv for den del, skal rive ned den muren jeg har bygget opp. Alle trenger en mur, en som beskytter visse deler der andre ikke skal innenfor, med mindre de får tilgang til det. Jeg har en del bagasje som jeg ikke ønsker at andre enn de jeg selv ønsker skal få se, som er privat, bare mitt. Samtidig er det nå bare behandleren min som får vite det aller meste, for jeg klarer å dele det med henne. Det er noen av det tryggeste med behandling, det som blir sagt inne på det kontoret forblir der. Taushetsplikt er et fint ord.

Selv om jeg har brukt år i behandling, selv om jeg har delt visse ting med andre som har vært gjennom lignende situasjoner, selv om jeg har blitt mer reflektert de siste årene, så har selvsagt ikke alt blitt leget. Alt er ikke reparert, visse ting kan aldri bli reparert og se helt og fint ut, det vil alltid være sprekker og sår, men kanskje enkelte ting ikke vil bli fullt så knuselig igjen, og sår vil gro til arr som alltid vil være tegn på kamper jeg har vært gjennom. Alle kamper kan ikke vinnes, og det har jeg heller ikke gjort, men jeg står fortsatt oppreist, og jeg vil fortsette og kjempe meg gjennom videre kamper som vil komme. Jeg føler meg sterker og mer rustet, for jeg har samlet opp våpen og styrke. Skal man gjennom kamper, så må mye trening og øving til, for uten kommer man ikke langt. Det gjelder for oss alle. Jeg har skrevet det før, og jeg vil skrive det igjen, en av mine favoritt quotes er:

«Faller du syv ganger, reis deg åtte».

Selv den aller minste kan samle opp mye styrke, selv den aller minste kan være sterk, se bare på den lille mauren som jobber så hardt, se hva den får til, hva kan ikke da vi mennesker få til? Kanskje har den ikke så ikke samme utfordringene som vi har, men den er veldig liten i stor og skummel verden likevel. Den er en kriger av rang.

Kroppsperspektiv.

Annika delte noe hun hadde funnet via facebook, og jeg lurte på om også jeg kunne dele dette videre, for det passer jo glatt inn i bloggen. Kan hende flere av dere alt har lest dette herog kanskje noen ikke har sett da, derfor må det deles, for den er så fin denne teksten her. Skrevet av en dame ved navn Nina Cruickshan.

Hval eller havfrue?

For en stund siden, ved inngangen til et treningssenter, var det et bilde av en meget tynn og vakker kvinne. Bildeteksten var «Denne sommeren, vil du være en havfrue eller en hval?»

En kvinne (med ukjent klesstørrelse) svarte på følgende måte: 

Kjære mennesker, hvaler er alltid omgitt av venner (delfiner, seler, nysgjerrige mennesker), de er seksuelt aktive og oppdrar sine barn med stor ømhet. De underholder seg som bare det med delfiner og spise masse reker. De svømmer hele dagen og reiser til fantastiske steder som Patagonia, Barentshavet eller korallrev i Polynesia. De synger utrolig bra og noen ganger til og med på CDer. De er imponerende og inderlig elskede dyr, som alle forsvarer og beundrer.

Havfruer eksisterer ikke.

Men hvis de hadde fantes, ville de stått i kø til psykolog på grunn av et problem med splittet personlighet: kvinne eller fisk?
De ville ikke hatt noe sexliv og kunne ikke fått barn.
Ja, de ville vært deilige, men ensomme og triste.
Og, hvem ønsker en jente som lukter som fisk ved sin side?

Uten tvil, jeg vil heller være en hval.

I en tid da media forteller oss at bare tynt er vakkert, foretrekker jeg å spise is med barna mine, å spise middag med mannen min, å spise og drikke og ha det gøy med vennene mine.

Vi kvinner får vekt fordi vi samler så mye visdom og kunnskap som det ikke er plass nok til i hodene våre, så det sprer seg over hele kroppen.
Vi er ikke fet, vi er kraftig dyrket.
Hver gang jeg ser mine former i speilet, forteller jeg meg selv «hvor fantastisk jeg er!» ♥

Hva er min uro?

I går mottok jeg bladet «Kvinnekraft», som IKS utgir 4 ganger i året. Temaet var «Uro». Man kan sende inn tekster og bilder til hver utgave. Til tross for at jeg har vært medlem siden 2000, så har jeg aldri sendt inn noe der. Jeg tenker tanken, men så blir det glemt. Likevel blir jeg jo sittende å tenke på hvordan de ulike temaene som har blitt tatt opp oppleves for meg. Jeg har skrevet veldig mye om uro i bloggen tidligere, for den har jeg kjent mye på i løpet av årene som syk. Inder uro. Jeg har ikke alltid helt klart å definere hva den uroen egentlig er, men den er en samlebetegnelse for mange følelser. Jeg har kort fortalt den, eller betegnet den som en rastløshet, men det er jo også grunner til hvorfor rastløshet oppstår, hva som ligger bak.

Når uroen kommer, så følelse det som tusen maur har tatt bolig i meg, det kribler og kryper overalt, i hele meg. Det er ubehagelig å sitte stille, jeg føler at jeg må gjøre noe, for å få den til å gå bort, eller at den skal dempes. Jeg har prøvd å bruke ulike metoder for å dempe denne uroen, gå turer, trene, holde meg opptatt med noe som kan fjerne tanker og følelser, men som oftes har jeg brukt maten. Den tar som regel bort den aller verste uroen jeg kjenner på. For noen år siden fikk jeg også medisiner når det stod på som verst. Til bruk ved behov. Etter en periode fikk jeg ikke lengre gå på dem. Bestemt av behandler og lege.

En uro kommer ikke uten at noe ligger bak. Noe utløser det alltid, selv om det kan være vanskelig å få tak i hva. Nå har jeg lært mye ved å gå i behandling, nå klarer jeg å se hva som kan utløse denne uroen for meg. Det kan være ulike årsaker. Ensomhet, tristhet, depresjon, nederlag, følelse av å ikke mestre, savn, utmattelse, oppgitthet, sinne, frykt, oppspilthet. Kjært barn har mange navn. Når jeg kjenner på noen av disse følelsene, så kommer uroen. Og når uroen kommer, så ønsker jeg å få dem bort, eller få dekket behovene, fylle denne uroen med noe annet, noe positivt. Alle følelser får jeg ikke dekket behovene for. Jeg kan ikke fylle ensomheten når jeg ikke har noen jeg kan være sammen med. Jeg klarer ikke alltid få ut sinne og oppgitthet, når jeg ikke har noen å prate med. Jeg får ikke dekket savnet, når den, eller det jeg savner ikke er innenfor rekkevidde. Men det hjelper litt å skrive. Det hjelper litt å trene. Men det som fungerer best, er å misbruke maten. Når jeg kan spise opp følelsene, for så å kaste dem opp igjen. Da kan jeg se dem forsvinne ned i do, og bli spylt langt vekk. Ulempen er bare den at uroen kan komme tilbake i dobbel styrke etterpå, da kommer alt veltende over på meg på nytt, fordi behovene har jo ikke blitt dekt, bare spist og spydd bort, for en stakket stund.

Uroen er minimalt til stede når jeg har det bra. Jeg kan kjenne snev av den, men som regel er den ikke der. Da blir behovene dekket. Når jeg er sammen med andre, når jeg kan prate, når jeg får en klem og gode ord. Når jeg føler på en tilhørighet. Når jeg kjenner på gleden ved livet. Når jeg mestrer. Når jeg ikke mestrer, så føler jeg meg mislykket, og alt jeg faktisk har lyktes med, forsvinner som dugg for solen. Når jeg ser hvor bra andre rundt meg har det, så føler jeg meg mislykket, når jeg ser hva andre rundt meg har oppnådd, så føler jeg meg mislykket. Når jeg ikke får til maten, så føler jeg meg mislykket, fordi jeg burde ha klart meg bedre. Når jeg ikke klarer å få ut sinnet, så bygger det seg bare opp. Kanskje kan jeg trene bort mye av det, men som regel spiser jeg det bort. Dekker behovene destruktivt. Er jeg oppspilt, så kan jeg også da spise og spy det bort, fordi jeg ikke har noen å dele gleden jeg føler. Sånn fysisk dele det med noen. Når jeg ikke kan dele det jeg mestrer med noen, så kjenner jeg på savnet av å være med noen, noen som kan anerkjenne det jeg har klart, sammen med meg.

Nå er det jo sånn at jeg ikke skal være nødt til å få alle behovene dekket gjennom andre, at jeg skal sammenligne meg med andre, eller være avhengig av andre, men alle trenger vi også å få dekket noen av behovene via andre. Tilhørighet. Uroen ved å kun ha meg selv til selskap så ofte, kun ha meg selv å forholde meg til, ikke ha noen å finne på noe med, det er egentlig den aller største årsaken til min uro. Samtidig så var også uroen til stede da jeg var sammen med andre, jeg trodde hele tiden at gresset måtte være grønnere andre steder. At uroen kanskje kunne finnes om jeg flyttet til et annet sted, ved å finne en ny jobb, ved å treffe andre mennesker. Jeg har alltid kjent dette jaget i meg, savnet etter å falle til ro, føle trygghet, og ha stabilitet rundt meg. Men da hadde jeg heller ikke jobbet nok med meg selv, på de syke områdene, sykdommen jaget meg videre framover. Spise mer, spy mer, trene mer, for jeg klarte jo ikke alltid å si ifra hva jeg trengte, fordi jeg ikke visste hva jeg trengte. Nå vet jeg litt mer, nå kan jeg hvertfall gjenkjenne hvilke følelser som utløser uroen for meg, selv om jeg ikke nødvendigvis får dekket behovene. Jeg må bare ikke gi opp håpet om at jeg en dag kan falle helt til ro og få dekt alle behov.

 

Hvorfor er vekten så viktig?

«Jeg prøver å forstå hvordan det er å se gjennom brillene. Hva betydde det for deg at du så/ser stor og feit ut med brillene på? Hva gjør det så viktig for deg å se liten ut?» Jeg fikk disse spørsmålene av Eva i gårsdagens innlegg, «Jeg tok aldri av meg brillene«

Vel, som spiseforstyrret, så ser man et forvrengt bilde av egen kropp, en egen oppfatning av hvordan en ser ut, noe som nødvendigvis ikke stemmer med virkeligheten. Vi ser oss selv på en helt annen måte enn mange andre gjør. Mange tenker jo heller ikke over hvordan andre ser ut, og at det hvertfall ikke er av betydning, for selv om jeg vet det så alt for godt, så er det jo ikke vekten vår som setter verdien av oss som menneske. Når man er spisesyk, og kroppen blir et viktig, eller veldig stort element i det hele, så finner man kun feil ved seg selv. Alt det negative blir forsterket, man finner feil man så gjerne vil prøve å endre på. Bli mindre, få bort mest mulig fett fra kroppen, siden det ofte er en stor fiende. For fett gjør at man blir feit. Og mange av oss har den oppfatningen at vi blir enda feitere enn andre, om vi spiser fett. Vi trenger det ikke, vi vil helst ikke ha det.

Det handler jo i utgangspunktet ikke om at det er viktig å være liten, men det er en del av sykdommen, å gå mest mulig ned i vekt, fordi man er misfornøyd med seg selv. For ikke så altfor lenge siden, så fikk jeg en liten aha-opplevelse. Jeg hadde hatt time med behandleren min, og reflekterte i etterkant av timen, hva vi hadde pratet om, og om sykdommen generelt. Hvorfor det er så vanskelig å gi slipp, hvorfor jeg holder fast ved den, hvorfor det er så vanskelig å akseptere kroppen sånn den har blitt etter oppholdet på Modum, hvor jeg gikk opp 13 kg. Skam. Mye handler om skam. Jeg skammer meg ikke lengre over at jeg har bulimi, men jeg har skam over andre ting, hemmeligheten jeg ganske nylig har åpnet opp for. Den er stor, skammen, og det slo meg at grunnen til at jeg har så vanskelig for å akseptere meg selv ved  den vekten jeg har nå, er at skammen blir større i takt med vektoppgangen. Går jeg ned i vekt, så forminskes også skammen. Jeg føler i tillegg at det er for mye av meg, og jeg ønsker ikke å være mye. Jeg føler jeg tar stor plass med høyere vekt, jo mindre jeg er, jo mindre plass tar jeg.

Jeg følte meg mere vel med meg selv da jeg veide mindre, jeg klarte å puste, jeg kjente ikke på den kvelningsfornemmelsen jeg nå kjenner på, den som ble verre og verre for hver kilo jeg gikk opp. Jeg kunne til tider være fornøyd, en stakket stund kunne jeg senke skuldrene noen hakk, selv om spiseforstyrrelsen hentet meg fort inn igjen, og fant alle feil. Alt fettet som lå overalt, og jaget etter vektnedgang økte. Og jeg klarte å oppnå mål, jeg hadde en viss kontroll over vekten, jeg klarte hvertfall å oppnå noe. Jeg kunne se meg i speilet og være fornøyd når jeg klarte å gjennomføre noe som sykdommen var fornøyd med.

Det er lenge siden jeg har vært så misfornøyd med kroppen som jeg er nå, som jeg har vært siden oktober, da vektoppgangen begynte. Jeg gråt flere ganger i dusjen da jeg var på Modum, fordi vekten bare gikk opp. Jeg prøvde å unngå å se på selv da jeg dusjet, da jeg kledde av meg om kveldene, da jeg kledde på meg om morgenene, da jeg gikk forbi speilet uti korridoren vår. Blikket gransket likevel kroppen, for å bekrefte at det jeg følte var et faktum, at det var så ille som jeg følte det. Det jeg så, og kjente, stemte overens med det tallet på vekten viste. Jeg ønsket, hver gang jeg så meg i speilet, eller kjente og klemte på kroppen, at det likevel ikke skulle være så ille. Ønsketenkning, noe som aldri gikk i oppfyllelse.

Jeg tenker at andre folk ser på meg på samme måte som jeg selv gjør, at jeg er stor og feit, og det føles enda verre når alle tenker det samme. Nå vet jeg jo at alle ikke tenker sånn, men sykdommen tenker sånn. Jeg blir veldig synlig, og jeg ønsker ikke å være så synlig. Ta så mye plass. Jeg sammenligner meg selv med andre, som er mindre enn meg, vektmessig, og jeg føler meg derfor enda større, dobbelt så stor. Jeg liker ikke det jeg ser i speilet, jeg kjenner veldig på det ubehaget jeg føler, og det oppleves innimellom som at alle ser hva jeg tenker, og derfor føles det som at kroppen vokser enda mer. Jeg trener en del, så jeg vet jo at jeg også har muskler, likevel sliter jeg veldig med å akseptere lårene mine spesielt. Jeg trener likevel i løpetights, noe som framhever formene mine, fordi det er behagelig å trene i, men samtidig så blottlegger jeg meg føler jeg. At det blir så synlig hvordan jeg ser ut. Jeg går veldig sjeldent i trange klær foruten på trening, fordi jeg er så misfornøyd med kroppen min, så ønsker jeg å skjule den mest mulig. Jeg føler alltid andres blikk på meg, uansett om de ikke ser på meg, men det er noe jeg føler, eller innbiller meg.

Men aller mest er det skammen som jeg føler vokser og reduseres i takt med vekten. Kanskje vil skammen reduseres etterhvert nå som jeg får begynne å jobbe med den, jeg vet ikke. Jeg har vanskelig for å tro det akkurat nå, men jeg kan jo ikke vite det. Kanskje vil jeg da også klare å se på meg selv på en annen måte, om den reduseres. Kanskje vil jeg klare å bli mer fornøyd med meg selv når tilværelsen blir bedre, for det er mye som ikke er på plass nå.

Jeg vet ikke om dette ble forståelig, at du fikk svar på det du lurte på. Jeg vet ikke om andre føler det litt på samme måte. Det er hvertfall sånn jeg kan forklare det nå.

 

 

Hvordan kan jeg inspirere?

Etter at jeg lettet på sløret, fortalte det jeg aldri trodde jeg noensinne kom til å fortelle til noen, så er ting blitt vanskelig. Tåken som har tilsløret tankene mine i så mange år har begynt å tynnes ut. Det forbudte stiger opp, gir meg bilder i hodet som jeg på ingen måte har lyst til å se. Fortvilt prøver jeg å skyve dem vekk, slik jeg alltid har gjort. Jeg har aldri villet seg dem, og jeg vil ikke se dem nå. Jeg vil fortsette å skyve dem så langt bak i hodet som jeg kan, og jeg ønsker å skyve dem over kanten, og aldri se dem igjen. Det har vært begrenset hva som har kommet fram i årene som har gått, jeg har aldri ville se dem ferdig før jeg har tåkelagt dem. Noen flere har kommet fram nå, og jeg prøver fortvilt å tåkelegge dem også. Mye er fortsatt fortrengt, for jeg ser kun glimt. Andre perioder av livet mitt har vært med på å forsterke følelser og tanker, om meg selv i hovedsak. Det er jo gjerne seg selv man legger skylden på når noe hender, selv om man er to, eller flere som er involvert. Det er min skyld, jeg burde ikke sagt det, jeg burde ikke gjort det, jeg burde ha satt ned foten, jeg burde ha sagt at nok er nok, jeg burde ha vært tydeligere, jeg burde ha snudd ryggen til, til og med gått, satt opp en grense og sagt at det får da virkelig være grenser for hva du kan tillate deg. Listen er lang, jeg har vært gjennom mye, som alle andre, når det kommer til relasjoner. Noen relasjoner burde vært brutt lenge før de ble det, noen relasjoner burde det vært ordnet opp i tidligere enn de ble osv.

Jeg har alltid letet etter årsak til at min spiseforstyrrelse oppstod, uten at det nødvendigvis var en årsak. Men jeg har hatt mange nok opprettholdende faktorer som har vært med på å forsterke den.I mine år i behandling, og da spesielt det siste året, så har jeg sett ting på en annen måte, lært mye som har gjort at tankene har gått en annen vei, tenkt nye tanker, spiralen har spunnet, både opp og ned, hit og dit. Det er alltid årsaker til at noe skjer, på en eller annen måte. Jeg kan ikke si om det er en spesifikk årsak, eller om det er flere sammensatte, mest sannsynlig sistnevnte. Alt som har formet meg til den jeg er, den jeg var, og hele livet, med alt dets innhold er jo med på å forme oss som individer.

Før var mat og kropp veldig vanskelig. Det er det fortsatt, og mange følelser og tanker kavet rundt i meg. Jeg klarte ikke alltid sette ord på følelsene, og tankene var et salig rot, mange av dem kunne jeg si høyt, andre igjen forble usagt. Mange av de samme tankene og følelsene sitter der ennå, men jeg har fått satt litt mer ord på dem, takket være behandling, spesielt tiden på Modum. Nå som jeg i tillegg har sagt mer enn en del av meg ønsket, så er enda flere tanker og følelser i sving. Nå som jeg har lært mer om følelser, så kan jeg sette litt mer ord på dem, som igjen forklarer litt bedre. Det er vel positivt at jeg endelig har fått fortalt dette til behandlere, at det nå er oppe fra graven, samtidig er det en bakside. Medaljen har jo alltid en bakside. Baksiden av denne medaljen er forverring av symptomer. Misbruk av maten, den metoden jeg kjenner best til, den som er enklest for meg å bruke når det røyner på. Når det kjennes ut som jeg skal kveles, når de kjennes ut som følelsene skal drepe meg, sakte men sikkert. I følge skjemaene jeg fyllte ut på Modum når jeg var der nå, så hadde depresjonen min økt noe, jeg er i grenseland mellom mild og moderat, så jeg må være litt obs. Behandleren min sa at det er naturlig nå som jeg har delt vanskelige ting, og at det mest sannsynlig er forbigående, jeg håper det.

Veldig mange av dere som leser bloggen min har gitt meg tilbakemeldinger på at jeg inspirer og motivere dere i deres kamp. Forstå meg rett, jeg blir veldig glad for å lese at det jeg skriver kan hjelpe dere på en eller annen måte, at dere våger å stå i deres kamp. Når det derimot stormer som verst i meg, når jeg gang på gang faller tilbake i min destruktive verden, så føler jeg meg ikke som en inspirasjon på noen som helst måte. «De skulle bare visst hvor mye jeg egentlig sliter, hvor tøffe dagene min kan være til tider. Hvor vanskelig jeg synes det kan være å holde ut, hvor langt nedi gjørma jeg føler at jeg kaver når det står på som verst» Selv om jeg deler mye her, så deler jeg selvsagt ikke alt. Jeg vil helst unngå å trigge noen på noen som helst måte. Det er ikke intensjonen med bloggen min. Jeg føler meg som en løgner av og til, fordi jeg ikke klarer alt dere kanskje tror jeg klarer. Jeg vet at jeg har klart mye, at jeg har tatt mange skritt i riktig retning, men samtidig er jeg redd for at dere skal tro jeg klarer enda mer. Jeg forteller jo hva jeg har fått til, jeg forteller ikke alltid hva jeg ikke har fått til, men det er heller ikke meningen. Jeg vet også at jeg ikke kan klare alt på en gang, at jeg må ta ett skritt om gangen, en dag av gangen, men jeg skulle ønske jeg klarte mer. At det ikke skulle vært så vanskelig. Det er vel snakk om å ikke sette listen så altfor høyt..

Jeg vet også at mange av dere vet hvor vanskelig det er å gå den friske veien, at det er vanlig med tilbakeskritt. Jeg er nok bare altfor dårlig til å gi meg selv creds for det jeg får til, og dermed klarer jeg heller ikke å skjønne hvordan jeg kan inspirere og motivere andre. Når jeg fortsatt har langt igjen å gå. Men igjen, jeg blir glad for å lese at dere blir inspirert. Jeg håper virkelig at alle dere som faktisk har blitt inspirert og motivert klarer å fortsette å stå på i deres egen kamp. Selv om jeg har vanskelig for å gi meg selv ros, ikke alltid har troen på meg selv, så har jeg troen på dere. Stå på tøffe mennesker. Og tusen takk for alle fine tilbakemeldinger dere gir meg, at dere har troen på meg når jeg selv ikke klarer å ha det.

Legg merke til hva du sier til deg selv.

Jeg nevnte i går at jeg fikk en fikk en oppgave av behandleren min.  Jeg skulle fylle ut to skjemaer, et i forhold til spiseforstyrrelsen, og et i forhold til traumer. Der går på dette med selvmedfølelse. Igjen vil jeg gjerne dele med dere, så kan dere også registrere for dere selv.

Legg merke til hva du sier til deg selv.

«Med medfølende tanker mener vi tanker du sier til deg selv som viser deg respekt og gir deg støtte»

Sammenlign tanker knyttet til spiseforstyrrelsen (i venstre kolonne) og tanker assosiert med medfølelse (høyre kolonne)

» Jeg må trene for å kvitte meg med kaloriene»  VS «Jeg vil trene når det er lystbetont»

«Jeg må spise lite» VS » Hvis jeg spiser lite orker jeg ikke det jeg har lyst til»

«Hvis jeg spiser dette blir jeg feit» VS » Jeg blir ikke feit av å spise normal mengde mat»

«Jeg må være tynn ellers vil ingen like meg» VS «Min verdi som menneske er ikke avhengig av vekt»

«Spiseforstyrrelsen hjelper meg å fjerne det ubehagelige» VS » Jeg kan holde ut å ha det vanskelig»

«Uten spiseforstyrrelsen har jeg ingenting» VS «Jeg kan lære nytt»

«Jeg kommer aldri til å komme ut av dette» VS «Jeg kan ta ett skritt om gangen»

«Ingen vits i å prøve å bli frisk, alt er kaos uansett» VS » Det vet jeg ikke før jeg har prøvd»

«Jeg vil bli frisk, men fortsatt være undervektig» VS «Jeg vet jeg må være i normalvektområdet»

«Jeg har ikke kontroll» VS «Jeg har altfor mye kontroll, det fratar meg friheten»


Her ble det litt borte, hjemme, uavgjort for meg. + at jeg skrev ned noen utsag som passer i forhold til hvordan jeg tenker. Jeg kunne skrive inn andre tanker som passet bedre i sammenligningen. Det ble kun på to av punktene da. En del syke tanker sitter fortsatt igjen, men jeg har også klart å snu en god del av de syke tankene. Utrolig nok, så krysset jeg av på tanker assosiert med medfølelse på alle punktene på skjemaet for traumer. Dvs, det er de tankene jeg jobber med for å klare å holde fast på, eller jobber mot å fokusere på. Den syke delen av meg heller mot noen av de negative tankesettene her også, men nå som jeg er i en jobbe fase, så er fokuset der at jeg må holde fokus på det som styrker meg, ikke bryter meg ned.

Traume-tanker. Sammenlign tanker knyttet til traume (venstre kolonne) og tanker assosiert med medfølelse (høyre kolonne)

«Jeg er ududgelig» VS «Alle har verdi, jeg også»

«Jeg vil kutte meg» VS » Jeg må finne en annen løsning»

«Jeg har ingen betydning» VS «Jeg må ta hensyn til mine behov»

«Det nytter ikke» VS «Det er jeg som må gi mening til livet»

«Jeg vil alltid være ensom» VS » Jeg kan ta kontakt med andre»

«Jeg er bare spiseforstyrret» VS «Jeg er et menneske»

«Jeg trenger spiseforstyrrelsen for å slippe de ubehagelige tankene og følelsene» VS » Jeg må finne andre måter å avlede meg på»

«Jeg er et dårlig menneske» VS «Jeg er et bra menneske»  (Her krysset jeg på begge...)

«Jeg faller bare for menn som vil meg vondt» VS «Jeg kan finne bra mennesker»

«Jeg får ikke til noe» VS «Jeg kan prøve»

«Livet består av lidelse» VS » Livet går opp og ned»

Igjen, som jeg nevnte i går, det er ikke lett å skulle si, eller tenke, positive ting om seg selv. I tillegg til selvhatet som ofte kommer med en psykisk lidelse, så har vi janteloven som er en fin hjelp å ha i ryggen når man skal trykke seg selv enda mer ned i gjørma. For all den ikke tro at du er noe. Hater du deg selv, så skal du hvertfall ikke reise deg og tro at du er noe. På en måte så kan man kanskje si at janteloven er en psyk persons mantra. Om ikke på alle punktene, så hvertfall på noen av dem. Og da kanskje spesielt » du skal ikke tro du er noe» Jeg har tenkt sånn ofte. Jeg kan fortsatt tenke sånn. Men hvorfor skal jeg ikke tro at jeg er noe? Hvorfor skal ikke jeg få erkjenne det positive ved meg selv? Hvorfor skal det være feil å skryte, og rose seg selv, hvorfor skal det være feil å synes godt om seg selv? Like seg selv? Elske seg selv? Jeg vet ikke, jeg får det hvertfall ikke til. Ikke nå. Selvhat er så mye enklere å lene seg på. Men det er jo kun med på å la det destruktive gro.

Kan skammen reduseres i form av selvdestruktive handlinger?

Det dukker stadig opp nye tanker i hodet når jeg blir sittende å reflektere og fundere. Tanker jeg kanskje egentlig har sneiet borti tidligere, men som like fort har blåst bort fra bevisstheten igjen. Tanker jeg har tenkt, men ikke funnet troverdig, fordi slik eller sånn, fordi det ikke har kunnet vært så enkelt, eller fordi det ikke stemmer overens med tidspunkt, alvorlighetsgrad eller trolighet. Jeg har i det siste begynt å fundere over visse ting fra tiden rundt da min spiseforstyrrelse begynte å utvikle seg. Ting som jeg ikke har vektlagt så mye tidligere, som likevel kan ha vært med på å utløse det, eller i det minste forsterket det, samtidig som at det lå noe annet der fra før av. Jeg har revurdert hendelser, funnet igjen små fragmenter som jeg alltid har sett på som lite betydningsfulle. Selv om jeg i utgangspunktet vet at det ikke trenger å være store og vanskelige hendelser som nødvendigvis utløser en psykisk lidelse. Det kan være noe så «enkelt» som en kjærlighetssorg, et brudd, en tillit som ble brutt, et svik, en sårende kommentar o.l. Det trenger ikke nødvendigvis være så stort og innviklet. Er man en sårbar sjel, så trenger det ikke være så mye som velter selvtillitten.

Jeg har revurdert, lurt, gransket, reflektert, stilt meg selv spørsmål. Kan det likevel være så «enkelt»? Kan det likevel ha vært det?Behandleren min har flere ganger sagt, og det vet jeg selv også, at det ikke alltid er så viktig å finne årsaken(e), men heller nøste opp i det som gjør at sykdommen fortsatt har så stor plass, hva som utløser symptomene for hver gang, hvilke løsninger man kan finne for å redusere/ fjerne symptombruken. Finne andre måter å mestre på, enn å bruke, for min del, overspising og oppkast, og tidligere fastet, overdrevet trening, selvskadet i en liten periode, + en del andre strategier som der og da føltes «nødvendig» for å holde ut. Å være løsningsfokusert kan i manges situasjoner være den viktigste formen for behandling, uten nødvendigvis å måtte granske årsakene opp og ned i mente. For andre igjen, må det nettopp til, finne årsakene, for å bearbeide dem skikkelig, ta det vonde ved roten, og rive det opp, prate om det, for så å finne løsninger. Ulike behandlingsmetoder må brukes, ikke alt fungerer like godt for alle.

I gårkveld kom nye tanker oppi hodet mitt. Jeg har flere ganger fått spørsmålet om hvorfor det er så vanskelig for meg å gå opp i vekt, at kroppen blir større. Jeg har som regel besvart det spørsmålet med at jeg ikke liker kroppen, at jeg ikke liker å være så stor. Da jeg var på Modum, og akkurat hadde en veing, og vekten hadde gått opp, så gikk jeg en tur med en av de andre jentene, som også hadde hatt litt vektoppgang den mandagen. Hun sa noe som jeg også følte, men aldri egentlig aldri har satt ord på på samme måte. «Jo mer jeg går opp i vekt, jo mindre verdt føler jeg meg» Ordene hennes stemte så altfor godt for min del også, det var, og er tildels sånn ennå, akkurat sånn det føles. Og skam. Jeg følte i mange år skam ved å la noen andre få vite at jeg hadde bulimi, at jeg kastet opp frivillig. Å kaste opp er noe veldig mange synes er ekkelt, og mange skjønner ikke at noen kan få seg til å kaste opp frivillig. Jeg kan godt forstå den tankegangen. Det verste jeg vet selv, er faktisk å kaste opp, så lenge det er ufrivillig. Å oppleve at andre kaster opp er også skikkelig ekkelt. Da brekker jeg meg. Å kaste opp frivillig har nå vært en stod del av livet mitt, og tragisk nok kan jeg si at det oppleves «naturlig» for meg, noe som kan oppfattes rart fra noen, men forståelig for andre igjen.

Tilbake til tanken som dukket opp i går. Jeg tenkte, Kan det være sånn at ønsket om å gå ned i vekt, bli mindre fysisk, kan oppleves på den måten at skammen, i takt med en vektnedgang, reduseres i styrke? At når jeg tidligere selvskadet i en periode, fjernet skammen inni meg, ved å fjerne smerten innvendig til å bli en smerte unnvendig? At de som ruser seg på en eller annet måte reduserer skammen, med å flykte fra den? Nå kan jeg jo kun fokusere på min sykdom, og min opplevelse, bulimien, hvor mat, kropp og vekt er hovedfokuset. Derfor blir tanken om vektnedgang her spørsmålet. Jo mindre det er av meg, fysisk, jo mindre vil også skammen inni meg reduseres i takt med kroppsstørrelsen. Selv om dette er et spørsmål som dukket opp i tankene mine, så kan det faktisk oppleves sånn, at det kanskje er naturlig at det blir, eller oppleves sånn? At jo større plass jeg tar fysisk, med en større kropp, jo mer vil også skammen romme i meg. Her mener jeg nå altså den historien hvor jeg for første gang på mange år endelig klarte å dele med mine behandlere, ikke bulimien i seg selv, for den skammen har blitt redusert kraftig med årene, men kanskje den kan være en sannhet for andre som fortsatt sliter med å føle skam over sin spiseforstyrrelse, som fortsatt har problemer med å dele sin sykdom med andre? Jeg vet ikke om dette kan stemme for andre, det er bare tanker jeg nå har gjort meg. Jeg hadde ikke akkurat disse tankene da jeg selv følte skammen som verst over å ha bulimi, så jeg klarer ikke helt å kjenne etter om det kunne stemme, men det er godt mulig at jeg også følte det sånn da, uten at jeg da klarte å formulere på den måten. Jeg hadde jo også da den historien med meg, som i mange år har ligget der og ulmet, og aldri har turt å formidle til noen andre. Det føles på en måte «riktig» for meg å tenke at det er sånn, hvertfall nå, samtidig så vet jeg ikke helt om det faktisk er en fornuftig tanke, at det kan tenkes sånn. Jeg kommer hvertfall til å ta opp dette med min behandler her i første omgang, og sikkert også med min behandler når jeg skal tilbake til Modum. Så da får jeg høre hva de tenker og mener rundt det, om andre pasienter de har hatt kanskje har tenkt noe lignende, at jeg ikke er den eneste som har tenkt sånn. Kanskje føler noen av dere som leser også sånn, uten at dere nødvendigvis har fått tak på  tanken? Kanskje har dere også fått tak på tanken?

Sort/hvitt tenking.

«Personer som deg, med personlighetsforstyrrelser, har som regel en sort/hvitt måte å tenke på. Det gjelder å finne farvene i mellom.» Qoute: min behandler. Han kunne ikke truffet spikeren mer på hodet. Veldig ofte tenker jeg at det enten må være slik eller sånn, uten mye spillerom i mellom. Sort eller hvitt. Emosjonell ustabil, det være slik eller sånn. Som oftes er det slik, jeg får ikke til noe som helst, så hvorfor gidde? Jeg mislykkes gang på gang, jeg er håpløs. Jeg er feit, jeg er slik, slik, slik, eller sånn. I de dårligste periodene mine tenker jeg på denne måten. Heldigvis har jeg også gode perioder, hvor jeg klarer å finne mellomtingene også. Jeg fikk i oppgave sist time, å sortere litt i de ulike arenaene jeg befinner meg i. Positive og negative ting. Ikke sånn at de spriker på hver sin ekstreme kant, men på en sånn måte som gjør at de kan filtres sammen, og blir en ball bestående av begge deler og gjør det levelig. Istedenfor å tenke at jeg er mislykket, eller at jeg må perfeksjonere meg, så heller prøve å finne den mellomtingen som gjør at jeg kan godta at det kan være både slik og sånn. Ikke enten ellerIkke at jeg er flink eller dårlig, men at jeg ikke er fullt så flink til noen, men flink til noe, og at det er ok. Ikke at behandlingen jeg går i enten er dårlig eller god, men at den er nyttig, selv om jeg ikke går ut derifra forbanna. At det er ok, fordi jeg får likevel reflektert en del i etterkant av alle timene. Noe som jo er poenget. Ikke at jeg enten får til, eller ikke får til i det hele tatt, men at noe faktisk går, selv om jeg ikke får det til fullt og helt, og at det er sånn det er, og at det er ok for nå. Ikke at noe enten er slitsomt eller lett og greit, men at jeg faktisk kan veie det, og godta at sånn er det. At relasjoner ikke bare er gode eller dårlige, men at det kan oppstå uenigheter og noen klinsjer, uten at det dermed må ende i at det da enten er slik eller sånn. Innad i en familie, eller mellom venner, så må det jo være rom for både enigheter og uenigheter, f.esk, uten at det dermed må få en klistrelapp om at relasjonen er bare bra eller dårlig.

Nå skulle jeg helst ikke bruke det som gikk på følelser, men for mange av oss som har en personlighetsforstyrrelse, så blir det mye sort/hvitt tenkning på følelser også, samtidig som vi ser på situasjoner, hverdagen, livet, som sort/hvitt ofte også. Enten eller, slik eller sånn. Sort eller hvitt. Det gjelder å finne farvespillet i mellom, men også godta å måtte avfinne seg i gråsonene i enkelte situasjoner eller tankemessig, uten å tenke at verden dermed faller i grus. At det må finnes løsninger som gjør det levelig, uten å dømme situasjonen, opplevelsen, relasjonene, seg selv, som katastrofal eller som en dans på rosenrøde skyer. Jeg er ikke enten mislykket eller vellykket. Jeg er ikke enten en god eller dårlig datter, søster, tante, venn, pasient eller kollega. Jeg gjør ikke enten en god eller dårlig jobb. Jeg gjøre enten en dårlig eller god treningsøkt. Jeg snakker ikke enten godt eller dårlig for meg. Jeg gjør ikke enten gode eller dårlig ting for meg selv. Jeg gjør ikke enten gode eller dårlige valg i forhold til behandlingen/ målsettingene mine. Jeg tar ikke enten gode eller dårlige avgjørelser.

Det er rom for å befinne seg i begge endene, og midt imellom. Det ikke være enten eller, selv om det kan oppleves eller føles sånn. Jeg vet det så godt, at sånn er livet faktisk, midt i mellom, ikke på endene. Jeg har blitt mer bevisst på dette de siste årene, hvertfall på enkelte områder. Det er stort sett mitt eget syn på meg selv som person at det går i kræsj. At jeg setter meg selv i enten eller båsen. Hva andre mener og synes spiller ikke alltid noen rolle, for jeg synes da som regel bare dårlig om meg selv, at jeg gjøre slik eller sånn, at jeg er slik eller sånn. Jeg må visst bli mer bevisst på at jeg ikke bare er sort eller hvit, men at jeg også er rød, blå, gul, rosa, lilla og grønn. Hele farvespekteret.At jeg faktisk er en regnbue, en farveklatt.

Det er viktig å anerkjenne seg selv som man er, på godt og vondt. Ingen er bare vond eller god. Alle mennesker har begge deler i seg, selv om det kan virke som at enkelte mennesker kun har det ene i seg fordi vi kun ser, eller opplever dem i visse settinger. Det er lov til å klappe seg selv på skuldra for ting man får til, det er lov til å ta imot komplimenter, det er lov til å si at man faktisk er god på noe, at man får til, at man mestrer. For min del bruker jeg mye selvironi og kan le av situasjoner hvor jeg driter meg ut, eller avfinner meg med at jaja, så klarer jeg ikke dette fullt og helt da, no big deal. Jeg mener at det er til stor hjelp å ikke være så selvhøytidelig. Le av deg selv, godta at du ikke får til alt, at alt ikke er som du skulle ønske det var. Sånn er livet. Faktisk. Heldigvis, mener nå jeg. Jeg liker i grunnen søtt, salt og syrlig jeg da. En salig blanding av det meste, selv om veldig ofte setter meg selv i enten-eller båsen.

Hvor i farvespekteret befinner du deg? Sort? Hvitt? Grått? I de svake eller sterke sonene? Eller hele?

PAINT YOUR LIFE WITH COLORS.

Thats what I gotta do.

Hva ligger bak symptomene på min spiseforstyrrelse?

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet av mine behandlere. Å kaste opp, å sulte seg, å overtrene, å selvskade seg, å ruse seg osv, er symptomer på ett eller annet. Det er alltid et symptom for noe, en måte å håndtere vanskelige tanker og følelser, men hva ligger bak disse tankene og følelsene? Veldig mange sitter med svarene bak sine symptomer, det kan være vonde opplevelser, fravær av nærhet, mangel på oppmerksomhet, dårlig selvbilde, relasjonstraumer, traumer osv osv. Årsakene kan være så uendelig mange. Jeg har brukt de siste 6 årene, altså de årene jeg har vært i behandling, på å gruble, grave og reflektere over hva som ligger bak min spiseforstyrrelse. Jeg har rivd meg i håret og vridd hjernecellene for å finne noe, ett eller annet der bak som kan ha vært de utløsende faktorene. For en del som utvikler en spiseforstyrrelse, så er det rett og slett en diett som gikk litt vel langt over styr. Det var sånn det hele startet for min del også, likevel må det kanskje være noe mer, siden det gikk så veldig veldig galt mener jeg? Mine behandlere og jeg har hvertfall kommet fram til at dårlig selvbilde mest sannsynlig var en årsak som hvertfall var med på å utløse, og vedlikeholde sykdommen.

Jeg har en god del kaos i årene bak meg, først og fremst i forhold jeg har hatt. De har vært preget av mye turbulens, mye på grunn av min sykdom så klart. Min måte å være på, eller måter som min sykdom fikk meg til å bli. At jeg, enkelt sagt, var to personer. Nå mener jeg ikke at jeg har spaltet personlighet, men at på den ene siden var meg, Laila, og på den andre siden den syke Laila, eller Laila og bulimien. I et forhold er det alltid to parter, så det var ikke bare meg som var «feilen» så klart, men mye var sykdomsrelatert. Ikke minst var det min rastløshet, at jeg aldri fant roen. Som at jeg var på søk etter noe, uten at jeg helt visste hva. Kanskje stabilitet og trygghet. Jeg har fortsatt dette jaget i meg. Jeg har alltid tenkt som så at ting kanskje blir bedre om jeg flyttet til en annen plass, begynte i ny jobb, traff nye folk, fant en ny kjæreste. Jeg har flyttet en del, fra Kr.sund til Oslo, til Ålesund, til Molde. Roen kom likevel aldri, fordi sykdommen satt jo i meg og fulgte med på lasset hele veien. Jeg kunne ikke akkurat flykte fra den, eller legge den igjen der jeg flyttet i fra.

Det har også klabbet på seg en god del andre ting i livet mitt som har vært med på å opprettholde sykdommen. Disse årsakene vet jeg selvsagt hva er, uten at jeg ønsker å gå dypere inn i dem her. En del er nevnt i bloggen, andre ting ikke. Det aller meste er snakket om i mine timer med behandlerne jeg har hatt, og har, bortsett fra en ting. Jeg ønsker virkelig ikke, på noen som helst måte, å prate om det, selv om jeg har tenkt tanken en del ganger. Hvorfor jeg ikke ønsker å dele det lurer du kanskje på? Vel, for det første ligger det ufattelig mye skam bak det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal legge det fram, fordi jeg er så redd for å få tilbakemeldingen på akkurat det jeg tenker og tror jeg vil få. Jeg har mange ganger formulert ordene i tankene mine, og det ligger en veldig komplisert historie bak, noe som selvsagt gjør det hele enda vanskeligere. Jeg er redd for å ikke bli forstått, eller at jeg blir misforstått rett og slett. Atter andre årsaker klabbet på seg de siste årene, men dette er ting jeg har snakket mye med min nåværende behandler om. Det er ting som ikke lengre er tilstede i livet mitt.

I timen med behandleren min i går, så spurte han meg igjen altså dette spørsmålet, hva ligger bak symptomene, hvorfor har det sklidd ut igjen i det siste? Det eneste jeg klarer å forklare det med er tanker og følelser angående kropp og uroen som ligger over meg. «Jeg takler ikke kroppen min, formene mine. Jeg kjenner på en vanvittig uro. Og ikke minst suget etter å spise og spy.» Men hva ligger bak det suget? spør han. Jeg forklarer noen av følelsene, som kan være veldig typiske. Likevel må det da være noe mer? sier han. Ååååh, jeg vet ikke!! Vel, humøret var ikke helt bra da jeg dro til timen, og til tross for at jeg pratet mye, forklarte opp og ned i mente, hvor han lyttet, kom med innspill og stilte noen spørsmål, så følte jeg meg enda mer crap etter timen. Jeg har merket at jeg blir veldig fort sliten av sykdomsprat for tiden, akkurat som at det tapper meg helt for krefter. Nå tenker jeg altså ikke på bloggingen, men da spesielt etter «menneskebok» prosjektet, og timene jeg er i behandling. Nettopp fordi fokuset er så intenst på sykdom hele tiden. Men det er jo derfor jeg er der, og det rører tydeligvis noe sterkt i meg nå.

Etter at jeg kom hjem fra trening i går kveld, så duret og gikk tankekverna fortsatt. Da jeg drev og ordnet meg etter en dusj, ramlet det plutselig ned noe i hodet mitt. «Faen! Jeg føler meg som en mislykket bulimiker når jeg spiser og går opp i vekt! En mislykket syk.» Kan det være en årsak til at ting har sklidd litt ut tenkte jeg. At det ligger og gnager i underbevisstheten min? Jeg skal jo ikke tenke sånne tanker nå, for nå skal jeg jobbe mot friskheten, ikke favne om sykdommen. Samtidig så tenker jeg tankene kommer jo uansett, om jeg vil eller ei. Om det er en aldri så feil tanke, så kommer den. Tanker kommer og går, hvordan vi behandler eller etterfølger tankene våre er helt opp til oss, men vi kan ikke bestemme hvilke tanker som plutselig angriper oss. De kommer, rasjonelle eller urasjonelle. Om vi vil eller ei, så kommer de. Uansett hva vi måtte mene om tankene vi får, så kommer de. Når jeg tenker etter, så har faktisk den tankene dukket opp flere ganger. Når jeg ser meg i speilet, når jeg sammenligner meg med andre, når jeg kjenner på følelser. Faen, jeg er mislykket. «Jeg har spist, jeg er mett, det gjør vondt, magen eser ut, jeg ser feit ut, jeg må kaste opp, ellers er jeg mislykket. Jeg har bulimi, jeg har «lov» til å kaste opp. Jeg har en spiseforstyrrelse, jeg kan ikke ha en kropp som ser sånn ut. De siste årene har jeg vært mye tynnere enn nå, jeg takler ikke å se sånn ut som jeg gjør nå. Jeg misliker kroppen min, og synes jeg er ekkel to the bones, da må andre også tenke sånn om meg. Jeg er en mislykket syk.»

Det høres sykt ut, og det er sykt. Kanskje gir ikke dette noe som helst mening i det hele tatt, kanskje kjenner noen seg igjen. Men det var nesten litt som å få en aha opplevelse, at det må være noe av betydning på hvorfor ting er som de er nå. At ting er vanskelig, og at jeg har sklidd litt utfor bakken. Det er så fortvilt, jeg blir så oppgitt av at det skal være sånn. At jeg til stadighet skal skli og tryne, hente meg inn, og hente meg inn. Hvor mange ganger skal jeg gå ut og skli, sånn at jeg må hente meg inn igjen? Tenk om det fantes et fasitsvar på det. Enn så lenge får jeg prøve å holde meg fast i karusellen mens den suser og går.

Trenger å hente meg inn.

Hvordan går det egentlig for tiden? Vel, det snubler og går. Jeg halter, tryner og reiser meg. Henter meg inn, vakler, tryner og reiser meg igjen. Det går opp og ned, fram og tilbake, hit og dit. Uansett hvor mye vekrtøy jeg har, så er det vanskelig å bruke dem nyttig til tider. Selv om jeg vet enkelte ting som trigger, eller utløser visse følelser og tanker, så er det ikke alltid like lett å hamle opp med dem. Selv om jeg har verktøy, så er det ikke alltid like lett å bruke dem på skikkelig måte. Jeg vet hvordan mange av dem brukes, men likevel glemmer jeg å bruke dem, eller bruker dem feil. Lar til og med la være å bruke dem, fordi det innimellom er uutholdelig å bruke dem. Gamle mestringsstrategier virker som den eneste «lure» måten å løse problemene på, de er den enkleste å bruke. Det er de jeg kan best. Det er veldig vanskelig å snu gamle vaner, rett og slett fordi mange av de nye ennå ikke sitter som de skal. Jeg forventer ikke vanene skal sitte allerede, det har det gått altfor kort tid til. Ikke alle gamle vaner har like godt grep lengre, flere av dem har bleknet litt med tiden, heldigvis.

Jeg vet ikke helt hva jeg ska mene og tro om hvordan det går. Det meste heller jo i grunnen mot at ting har blitt mye bedre. Jeg spiser flere måltider om dagen, jeg har fortsatt ikke veid meg. Jeg har i løpet av den siste måneden kun brukt målebånd over hele kroppen en gang. Jeg analyserer og reflekterer. Tenker konsekvenser. Jeg skriver hver dag opp hvordan det har gått med målsettingene mine, guler ut det som ikke har gått så bra, og hvorfor. Jeg prøver hvertfall å lage meg middag så ofte som jeg kan, selv om det enkelte dager ikke blir noe av. Helgene er definitivt de verste dagene. De vanskeligste dagene, der ikke alt går etter planen. Dagene jeg vanligvis går på trynet. Selv om jeg går på trynet innimellom, når trangen blir så vanskelig å holde ut, så er det ikke til å unngå å kjenne på hvor jævlig dårlig jeg føler meg, kontra de dagene jeg kommer meg gjennom. Jeg klarer å tenke over hvor godt det faktisk er, spesielt fysisk, de dagene jeg klarer å holde meg oppreist, og klarer å holde ut.

Likevel river og sliter ambivalensen i meg, ikke helt på samme måte som før, ikke mellom «Jeg ønsker å bli frisk vs jeg ønsker ikke å bli frisk», men «Jeg ønsker å gå ned i vekt vs jeg må prøve å godta kroppen som den er.» Ofte kommer slanketanker, tanker om å spise mindre, færre måltider, trene mer kardio. Men jeg spiser like mange måltider, får i meg bortimot det jeg skal, og jeg trener ikke kardio. Jeg som elsker å spinne gjør det nesten ikke lengre, kun i ca. 10 minutter etter en styrkeøkt. Jeg vurderer å ta en spinningtime, sånn på egenhånd i treningshallen, innimellom, men det har ikke blitt noe av ennå. Jeg kjenner at ønsket ligger i å trene mest mulig styrke. Ikke er knærne helt i gjenge ennå heller, så jeg må fortsatt være forsiktig. Når jeg først setter meg på en spinningsykkel, så er det ikke sånn at jeg bare ønsker å sitte og tråkke i en times tid, jeg ønsker å variere mellom å sykle i tempo, sittende, sykle tungt sittende, sykle tempo og tungt stående. Når knærne ikke er helt som de skal, så er det ikke helt heldig å sykle for mye stående, derfor kan en time på sykkelen bli dørgende kjedelig for meg. Men jeg tenkte å prøve meg litt fram en dag hvor jeg skal gi kroppen litt hvile fra tungt styrketrening.

Det går stort sett bra, hvertfall mye bedre enn før. Nye rutiner sitter bedre, men jeg har fortsatt mye å jobbe med. Når tunge tanker og vonde følelser kommer. Jeg prøver da å gjøre noe sånn at de ikke skal ta så altfor stor plass. Det er ikke mulig å skyve dem vekk, for de sitter der, så det blir å sitte å kjenne på mye av det, samtidig som jeg prøver å gjøre noe som løfter meg opp og fram. Jeg burde hatt litt mer oppfølging på behandlingsfronten, for det er vanskelig å klare alt dette på egenhånd, for når jeg først glipper en gang, så er det så lett av nye glipp kommer. Dessverre har ikke behandleren min den kapasiteten å gi meg. Nå får jeg nye behandler fra 14. mai, som forhåpentligvis har litt mer kapasitet til rådighet. Da har jeg også akkurat hatt 2 uker til på Modum, men er like fullt i en sårbar periode og trenger oppfølging. 2 uker på Modum vil friske opp litt, men etter det står jeg igjen helt på egenhånd. Jeg skulle gjerne hatt de 2 ukene på Modum nå, men ennå er det 5 uker til. Det går sikkert fort, men nå føles det ut som en evighet til.

Så det går ok, med fall innimellom. Noen dager går det veldig bra, andre mindre bra. Noen dager er jeg veldig motivert og er positiv, andre dager kunne jeg brydd meg mindre, og alt føles bare utrolig negativt. Men om man skal legge det positive og det negative på en vektskål, så veier det positive litt mer. Det er ikke en balanse, men en positiv ubalanse. Likevel føles det mer ut som balanse, for de negative dagene føles selvsagt tyngre ut, og da føles det som det positive deiser rett i bakken mens det negative står skyhøyt. Så jeg trenger å hente meg inn, for akkurat nå føles det hele litt tungt. Jeg må få vektskålen til å få det positive høyere enn det negative, følelsesmessig også. Livet vil aldri være en dans på rosa skyer, dårlige dager vil alltid komme, men jeg trenger at det blir færrest av dem, og at det skal bli enklere å håndtere dem enn det er nå. Jeg vet heldigvis at det går an.