Repetere, repetere.

Det er stille fra den kanten her for tiden, jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si. Det er litt tungt om dagen, på enkelte plan, og det orker jeg i grunnen ikke blåse ut av meg her inne daglig. Det hjelper meg i grunnen ikke så mye akkurat nå. Det jeg kanskje kjenner mest på akkurat nå, er økt trykk på depresjon. Alt virker så tungt og tomt. Maten vet jeg ikke helt hva jeg skal si, men, jeg spiser. Flere små måltider gjennom dagen faktisk. Ikke at det er så himla mye, men jeg klarer ikke å være sulten over lang tid, så da spiser jeg hvertfall noe sånn jevnt gjennom dagen. Jeg går på trynet noen dager (overspising/oppkast), mens andre dager kommer jeg meg gjennom uten. Jeg mener ikke å si at de dagene der jeg tryner er helt på trynet, som i at hele dagen var en fiasko, men jeg har en liten periode gjennom noen dager der jeg ligger på trynet. Men jeg reiser meg jo igjen, jeg blir jo ikke liggende der, og det er det jeg må huske på. Likevel er det sånn at jeg noen ganger dømmer meg selv nedenom og hjem fordi det gikk på trynet «igjen», mens andre ganger så kan jeg kvitte meg med de tankene ganske kjapt, «Jaja, så ble det sånn denne gang, det betyr ikke at det ikke går bedre i morgen, eller resten av dagen for den saks skyld».

Jeg er utrolig sliten om dagen, det er jo gjerne noe som følger med på lasset ved en depresjon. Jeg orker da ikke å forholde meg så altfor mye til verden utenfor, og da tenker jeg i første omgang på å være på nett. Jeg kan være innom, legge igjen en kommentar, lese gjennom et blogginnlegg, se igjen litt her og litt der, men det blir stort sett gjennom tlf. Jeg har kvelder der jeg verken orker å slå på tv eller å åpne pc’n. Jeg kan slå av tlf, og grave meg ned i en bok. Det har blitt mye lesing i det siste, 3 store bøker kan jeg lett lese ut på en ukes tid, fordi det er det jeg orker og foretrekker. Likevel må jeg også ut og se andre mennesker, så jeg stikker på trening, går meg turer. Jeg må gjøre noe, sånn at jeg ikke bare blir sittende og glane i veggen.

Det høres kanskje ut som alt er bare sorg og faens oldemor, men det er det ikke. Jeg går på et kurs, der jeg får positive innspill, noe som gjør meg godt, som gir meg mye. Og jeg gleder meg hver dag til dette når jeg står opp. Jeg synes det er veldig kjekt, og det gir meg positiv påfyll i hverdagen. Og jeg har fått påminnelser om ting som jeg tidligere har lært, som sitter oppi hodet mitt, selv om det ikke alltid er like lett å få til i praksis. Men når det mennesket som gir meg dette påfyllet er så inspirerende og gir så mye av seg selv og sin kunnskap, så gir det meg også litt motivasjon og får meg til å bruke de små grå igjen, hvertfall på noen områder, der jeg har mest bruk for dem kanskje, høhø. Det er jo også sånn at ved å repetere, så vil ting feste seg litt bedre. Og det gir meg noe som også passer inn i behandlingsdelen. Så det kan på en måte kobles opp mot behandlingen, fordi det er en del fellesnevnere. Jeg tar meg i å nikke gjenkjennende. Kurset går på tankeprosesser, som kan anvendes på alle områder egentlig, både i jobb, behandling, og livet generelt. Det handler om å lære seg selv bedre å kjenne, få tak i egne kompetanser på alle områder, svart/hvitt tenkning, negativ/positiv selvsnakk, endring av tankemønster, tankefeller osv osv. Veldig nyttig for meg hvertfall. Jeg må jo jobbe med alle disse områdene. Og jeg bruker jo en del av det i hverdagen. Og det er også derfor at jeg prøver å ikke dømme meg selv nedenom og hjem om jeg går på trynet enkelte dager, fordi dagen består ikke bare av negative hendelser, en hel dag er ikke ødelagt fordi noen timer går med til spiseforstyrrelsen f.eks. Jeg er ikke den eneste som tenker som jeg gjør, jeg er ikke verdiløs fordi jeg ikke klarte å gjennomføre det jeg hadde tenkt eller håpet på osv osv, the list goes on and on. Så er det jo sånn at det man øver på, blir man bedre på, uansett hvor mange ganger man tryner. Man blir bedre med tiden. Ting tar tid. Og det bare aksepteres, ellers kommer man ingen vei. Ellers kommer jeg ingen vei.

I morgen har jeg time med behandleren min igjen, nå har det gått en måned siden sist. Ikke det at hun kunne ha gjort så mye for å endre hvordan jeg har hatt det/har det for tiden, men jeg har jo på den måten heller ikke fått pratet om ting som er vanskelig. Jeg aner ikke om det vil gjøre noen forskjell etter timen i morgen heller, men jeg får hvertfall vært der og oppdatert litt, så det kan vel ikke bli verre. Det blir kanskje snakk om å henvise til ny behandler, jeg vet ikke, men jeg vet at det er noe vi hvertfall må gjøre etterhvert, med tanke på at hun forsvinner i noen måneder fra like før sommeren av, og utover. Dermed er det vel det beste alternativet å søke om ny. Det er vel litt ventetid også, så spørs det om det ikke bør gjøres snart. Får se hva som blir sagt i morgen. Jeg har i grunnen ikke annet valg, så det må vel til.

Sånn er ståa akkurat nå, tunge dager, med noen knall og fall, men likevel mye positive påfyll. Og jeg lever for dem nå, gleder meg over dem.

Advertisements

«Sånne som dere».

I går fikk jeg en kommentar fra Kali, i innlegget «Det er jo bare..«.

«Går det ann å ønske seg et innlegg? Hadde vært interessant å lese hva du ville skrive om “Sånne som deg…” Så jeg håper du irriterer deg like mye over denne setningen ;)

(jeg syns den er helt håpløs.»

For det første, selvsagt er det lov til å ønske seg et innlegg, og det gjelder for dere alle. Om det er noe dere ønsker at jeg skal skrive, eller lurer på mine meniger og synspunkt på, så er det bare å fyre løs.

Jeg har nok vært inne på dette temaet tidligere også, sånn litt her og litt der, innimellom enkelte andre ting. Kanskje jeg til og med har skrevet et eget innlegg om det, bare i en litt annen variant. Men, jeg kan jo skrive et eget innlegg om det også. Ja, det er definitivt en setning jeg også irriterer meg over. Jeg har jo fått noen stjernekommentarer underveis i min tid som blogger, og noen av dem har jo gått litt i den retning, da kanskje spesielt innlegget «Jeg blir kvalm av sånne som dere«.
I det innlegget er svaret myntet på diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, men siden jeg nå også har den diagnosen i journalen min, så får jeg vel flette sammen et innlegg som går over begge diagnosene.

Jeg har som sagt, i begge de to siste innleggene mine skrevet om noe som kan ses i denne sammenhengen også, om folk som tror de vet hvordan andre har det, og som mener at «det er jo bare», og sånn generelt sett tror at de vet bedre enn andre, at de vet best, uten at de vet noe som helst. Ok, jeg kan strekke meg så langt som til å si at noen kanskje vet noe, men langt ifra alt. Mange vet kun det det opplyses om i media, og ting de har hørt. Det betyr ikke de vet alt. Det å ha en diagnose krever for det første at man oppfyller visse krav, man får ikke en diagnose satt dersom man kanskje kan kjenne seg igjen i en eller to av kravene, for det er nok sånn godtfolk, at alle mennesker har noe de kjenner seg igjen i, spesielt når det kommer til personlighetsforstyrrelser. Søvnproblemer, tunge tanker, lavt selvbilde, drikker/ruser seg litt, seksuelle elementer, for å nevne noe. Det igjen betyr ikke at man har en diagnose, men er menneskelig, for ingen er plettfrie på alle punkt, beklager å si det til deg som tror det.

Mange der ute sliter også med mat, kropp og utseende, uten at det betyr at de nødvendigvis har en spiseforstyrrelse. Dessverre er det overload med fokus på helse i media. Slik eller sånn bør du se ut, sånne eller slik bør kotholdet ditt være, så så mye er det bra å trene. Det er ikke til å unngå, og vi mennesker er lett påvirkelige. Vi suger det til oss, og tror ofte glatt på at sånn må det, eller burde det være. Feil. Det er faktisk, tro det eller ei, naturlig at vi er født med ulike forutsetninger i første omgang, og, kroppene våre er bygd ulikt, utseende er ulikt, vi liker og tåler ulike matvarer. Noen legger på seg lettere enn andre and so on. De aller fleste har vel i løpet av livet prøvd en diett av et slag, prøvd å slanke seg eller legge på seg, trene for å holde seg i form, gå ned i vekt, øke vekt, bli mer fit eller sterk. Og ikke minst, hvor mange ønsker vel ikke en eller annen gang at de så annerledes ut? Nesen er for stor eller for liten, ørene står ut, hårtypen er feil, puppene er for store eller små, hoftene er for brede, og hva det nå enn er som er «feil». Ingenting er feil, vi er den vi er, og vi alle er unike, på hver vår måte. Det er jo ikke sånn at det finnes et fasitsvar på hvordan man skal se ut eller være, skjønt mange mener jo tragisk nok det.

Dessverre er det sånn at noen mennesker opplever vonde ting i livet, som blir en byrde og en belastning som blir vanskelig å bære med seg. Misbruk, voldtekt, mobbing, fysiske plager, blir utsatt for overtramp, osv osv. Mye av dette kalles for traumer, og setter spor. Alle former for overtramp er traumer (som betyr sår i sjelen). Mange utvikler psykiske plager i etterkant av sånne opplevelser, lavt selvbilde er som oftes kanskje den største faktoren her. Ingen burde vært utsatt for overnevnte elementer, det er å bryte ned menneskers grenser på det groveste. Det er da ikke rart i det hele tatt at mange sitter igjen med tanker om skyld og skam blant annet, og rakker ned på seg selv. Lavt selvbilde, lav selvtillit, usikkerhet, sårbar, utsatt. Mange vil som en ettervirkning av visse opplevelser eller situasjoner, finne mestringsstrategier for å overleve vonde og vanskelige tanker og følelser, selvskading, sult, overspising, oppkast, suicidale handlinger, bruke rus eller sex, for å nevne noe. Mange vet ikke hvordan de skal klare å håndtere alle følelsene og tankene som dukker opp, og blir uttagerende, bruker sinne og handler deretter. Humøret svinger fra minutt til minutt, oppturer og nedturer, angstanfall. Jeg har lest flere steder, innenfor feltet psykisk helse, at følelseslivet på en måte ikke har fått videreutviklet seg lengre enn på det stadiet fra man blir syk, at de som utvikler en eller annen form for psykisk lidelse, ikke har fått jobbet seg gjennom alle stadier som de burde. For min del, så vil det da si, at det stoppet da jeg var 18. Alt i mellom da, og fram til for en del år siden, er på en måte borte, eller ble satt på pause, til jeg fikk jobbet meg gjennom det igjen. Jeg opplever nå at jeg er det jeg burde være på det planet, selv om det forsatt er ting jeg bør jobbe enda mer med. Som f.eks det å kanskje heller gråte, hyle og skrike, prate, avlede, istedenfor å ty til maten. For det å misbruke maten eller skade seg, er kun symptomer på at noe annet er galt.

Om flere mennesker der ute hadde hatt den kunnskapen, at de faktisk hadde visst noe om det jeg skriver her, (det finnes selvsagt mye annet bak også, her nevner jeg kun en liten brøkdel, og om det som er gjeldende for meg) så hadde de kanskje, eller forhåpentligvis, tenkt seg om en gang eller to før de hadde kommet med kommentarer som «Sånne som dere…» eller på det som går på at de tror de vet best, selv om det selv aldri har vært i nærheten av å slite med noe i den retningen selv. Den som står i problemet vet best selv, ingen kan påstå noe annet, ikke jeg, ikke du. Ingen er overmennesker, eller verdt mer enn andre, selv om mange liker å tro såpass om seg selv. Da må jeg igjen få beklage at jeg river ned de så altfor opphøyde tankene du har om deg selv. Selvsagt er det lov til å ha høye tanker og meninger om seg selv, for all del, men tro bare ikke et sekund på at du er bedre enn alle andre, for det er du ikke på noen måte. Ikke jeg heller. Om den dagen skulle komme, at du selv plutselig skulle oppleve noe vondt og vanskelig, eller bli utsatt for noe, så kan du komme til meg og si «sånne som dere», så kan vi da se om du visste bedre eller ei. Fram til da kan du holde nebbet lukket.

Dessverre finnes det også, tragisk nok, behandlere der ute som bruker nettopp den uttalelsen, «sånne som dere». De, av alle, som faktisk har valgt en jobb der de ønsker å jobbe med mennesker, burde vite bedre enn å nedverdige andre. Å jobbe med mennesker, og spesielt de som sliter og har behov for hjelp til tider, burde, virkelig burde, vise medmenneskelighet, og hvertfall ikke dra alle over en kam, bare fordi de har samme diagnose. Dette er kanskje tydeligst når det kommer til emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. «Du vil ha oppmerksomhet» (om det er snakk om selvskading eller voldsom utagering f.eks). Feil. Ikke alle ønsker oppmerksomhet, (noen ønsker det nok helt sikkert, men ikke alle) mange bruke det fordi det er den eneste måten de vet å forholde seg til vonde tanker og følelser på. Det er deres (våre) mestringsstrategier, eller fallskjerm/sikkerhetsnett/fallskjerm, for det er nettopp sånn det føles som. «Sånne som dere har ikke godt av å være innlagt» (fordi da ønsker man jo oppmerksomhet). Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest eller hørt om sånne historier, der folk jeg kjenner har fått sånne uttalelser fra helsepersonell. Her drar vi alle over en kam, og ser ikke mennesket bak diagnosen, men tro det eller ei, vi er alle enkeltindivider, og har ulike behov. Tenk om helsepersonell hadde fått opplæring på det punktet, framfor å bruke det de har lest i læreboka. Kalde mennesker som jobber innenfor helsevesenet har feil jobb. De hever seg over pasienter. De burde hatt en annen jobb, rett og slett. (Min mening).

Heeeeeldigvis finnes det mange utrolig flotte mennesker innefor helsevesenet som klarer å vise medmenneskelighet, og de er heldigvis i overtall. De som ser mennesket bak diagnosen, de som ser enkeltindividet og faktisk skjønner at alle har ulike behov. Det gjelder for alle, uansett diagnose. Noen trenger bare en klam, oppmuntrende ord, en prat. I mange sammenhenger er det faktisk så «lite» som skal til. At de blir hørt og sett, vist respekt. Tenk bare om alle var sånn, at de hadde innsikt i hva respekt og medmenneskelighet er. Det er faktisk ikke så innviklet å finne ut av hva det betyr. Alle har vi hørt klisjeen «Gjør mot andre, som du vil at andre skal være mot deg». For det er akkurat sånn det burde være, så enkelt, men det virker som mange synes det er vanskelig å forstå den setningen, hva den betyr og hva den innebærer. Kanskje har det vanskelig for å lære, og må ha det inn med teskje, ikke godt å si egentlig. Noen er dessverre stokk dumme, eller eier null fornuft, tragisk å måtte si det. Sånne som dere altså…

Regner med at andre også har andre innspill som jeg ikke har nevnt, eller glemt(eller ikke har vært borti selv) her, så del gjerne.

Mellom mild og moderat.

Blir litt forvirra over ukedagene når jeg har vært ute og reist, og kommer hjem midt i uka. Henger litt etter på den måten. Når det ikke skjer noe spesielt, så gjør det ikke saken akkurat bedre. Livet dere. Selv om enkelte dager snegler seg avgårde, så går tiden likevel ganske fort, når jeg ser tilbake vel og merke. Akkurat nå ønsker jeg meg tilbake en uke i tid, til Oslo, og alle fine menneskene jeg traff der. Men jeg skal mest sannsynlig tilbake allerede i november, da er det landsmøte for IKS, og siden vi nå er i gang med lokallag her, så er det vel i grunnen på sin plass å dra nedover, helt sikkert nyttig på alle mulige måter. Må bare forhøre meg litt med de andre også, om det er flere som vil dra, eller om det bare blir meg denne gangen også. Hadde jo vært kjekt om vi var flere da. So we’ll see.

Nå gleder jeg meg bare i grunnen til mandag, for da skal vi ha møte, vi 4 som skal starte opp her, for å planlegge hva som skal skje videre. Jeg har allerede en del tanker og ideer, så får vi se hva de andre sier. Jeg klør i grunnen i fingrene etter å få kommet skikkelig i gang, men jeg kan jo ikke kjøre hele løpet alene. Det blir nok bra, det bli bra, jeg skal gjøre det jeg kan for at det skal bli bra hvertfall.

Ellers fikk jeg forespørsel om å være deltager i en hovedoppgave som skal skrives, om spiseforstyrrelser og blogging, så har en del spørsmål jeg må fylle ut i forhold til det. Igjen så er Finn Skårderud veileder. De er heldige de som velger temaet spiseforstyrrelser og får han som veileder altså. Mannen er jo eksperten over alle eksperter. Nevnte jeg at jeg var i ekstase da jeg var på fagdagen og hørte på han? Jeg må virkelig prøve og få med meg flere sånne muligheter. Jeg er stygt redd for at jeg kanskje kunne ha blitt frisk om jeg hadde hatt han som behandler, hadde vel ikke kunne kommet meg unna på noen punkter da, høhø. Men, behandler jeg har er flink hun også da. Hadde jo time med henne på onsdag…Vet ikke hva jeg skal si om timen jeg. Var virkelig ikke i humør, og det ble en del halvveise svar fra min side, «Vet ikke. Har ikke tenkt på det. What ever, nei, ja, vet ikke, tvilsomt, nei, sikkert» osv osv. Lei? Ja. Pratet om traumet, hva formålet mitt med å fortelle det var, for jeg sa at jeg innimellom tenker at jeg angrer på at jeg fortalte noe. «Vel, hovedsakelig var det fordi jeg tenkte at det kanskje var på tide å fortelle om det. Og først og fremst fordi at behandleren jeg hadde på Modum kanskje kunne hjelpe, hun var jo den første jeg fortalte det til. Og det var en årsak til det. Kanskje kunne da noen brikker falle på plass. Thats it i grunnen». Av samme grunn fikk også min tidligere behandler vite noe, fordi jeg har gått hos han i 3 år. Skjønt jeg vet ikke helt hvorfor jeg fortalte det til han, for jeg hadde jo kun et par ganger igjen hos han før jeg fikk ny behandler.

Det er jo på en måte positivt at hun jeg har nå får være med fra starten av, på den historien, men hun har jo ikke vært med meg i alle årene tidligere, så hun får jo ikke de brikkene til å falle på plass. Ikke at det betyr noe, men det var hovedsakelig årsaken til at jeg åpnet meg opp for de to andre. Hun lurte på om jeg ville få ryddet opp i traumet, legge det i en skuff, bearbeide det. «Jeg vil viske det ut». Men det er jo ikke mulig. «Jeg vet, men jeg vil viske det ut. Jeg vil viske ut mye i livet, om jeg kunne». Igjen, ikke mulig. I know, but I wish I could. Hun spurte om del ting som kan relateres til traumet, sånn i ettertid. Jeg vet sånn ca noe, og aner ikke på andre områder. «Vet ikke, har ikke tenkt på, klarer ikke tenke på». Jeg følte meg i grunnen sånn halvveis med i timen, og når det ene svaret mitt er «Jeg er likegyldig», så vet jeg at en liten depresjon er på plass. Terapeuten jeg hadde på Modum sa at jeg måtte være obs på depresjoner, for jeg var i grenseland mellom mild og moderat depresjon da jeg ble skrevet ut etter boosteroppholdet. Jeg er klar over det, og jeg kjenner på det. Jeg vet at det er en del av «spillet». Jeg vet også at det kommer og går igjen. Sånn er livet.

Jaujau. Nå er det hvertfall fredag igjen, og det betyr nøkkelord fra søkemotor. Hysterisk morsomt liksom. Gawd.

 

feit mann – høyest søkestatistikk…jaja..kommet til rett plass skjønner jeg.

krystaller i ørene – well, du kan godt kalle de uekte øredobbene jeg knapt nok bruker for krystaller, det høres jo fort mye bedre ut da…Det klinger bra i ørene mine det liksom.

ordtak som hjelper deg når du er lei av alt – Hm..»Go to bed».

tungt å leve når alt er ork – Ja, best å legge seg.

lås porten når dere går ut – Kan jeg velge hvilken som helst port? Har ingen her you see..

muggen leverpostei i pose – Leverpostei er muggen uansett hvor den er. Grøss og gru, hundemat spør du meg.

de tre fordømte ordene – Øøh, det er vel 4 ord vel?

tips mot bulimi – Ikke få det.

«jeg har ikke sett elg» – «Det har jeg». Har blant annet en hel haug med elgbamser. Du kan få se dem hvis du vil.

nå sitter jeg utenfor rektors kontor – Akkurat som det er noe å skryte av. Jeg har vært inne på kontoret jeg.

stalker å sånt – Fæle folk.

utrolig slitsom analkløe – Kan jeg tenke meg ja…rævslit sikkert..

hvordan satse når man hopper høyde – Jeg ville nok ha satset høyt, skjønt jeg burde vel ikke ha lagt lista så høyt i første omgang..En gang så landa jeg rett oppå stanga. Fikk svært blåmerke på ryggen.

konsekvenser av ledningsforstyrrelser – At du ikke kan ha ledninger?

noen har lest legejournalen min – Tror noen har lest min også, jeg mistenker legen.

høstens fine blad – Bare sånn for å avslutte litt koselig liksom…

 

Søvnforstyrrelser.

Jeg har i mange mange år slitt med søvnen. Helt siden jeg var liten har jeg sovet veldig lett, våknet så snart mamma satte en finger på meg da hun vekket meg til skoledagene. Mange våkennetter, netter med noen få timer søvn, netter med urolig søvn, avbrutt søvn. Det jeg har slitt aller mest med, er å sovne inn. Jeg har tilbrakt utallige timer på nattestid, der jeg bare har skiftet stilling, makket hit og dit, mens hodet aldri har falt til ro. Jeg har prøvd å stå opp og legge meg til samme tid, ta naturpreparater, drukket beroligende te (the ironi, da blir jeg jo løpende på do resten av natten), pusteøvelser, lest bøker, hørt på musikk, telle sauser, stoppe tankene. Jeg har prøvd å slite ut kroppen, i form av trening, holdt meg opptatt med noe hele dagen, og ja, jeg har blitt fortvilt over at ikke en gang overspisinger og oppkast har slått meg helt ut.

Jeg husker ikke hvem av oss som tok det opp, legen, behandler, eller meg, men sovemedisiner ble hvertfall et tema på ett eller annet tidspunkt. Det er vel 2-3 år siden nå. Jeg har alltid vært i mot medisiner, jeg har ikke ville blitt avhengig av noe. Likevel endte det opp med at jeg startet opp på antidepressiva, samtidig som jeg fikk noe å sove på. Sovemedisinen er ikke egentlig sovemedisin, men allergitabletter, som gjør at man blir søvning. De er ment til innsovning. Ikke virker de akutt heller, skal jeg få skikkelig effekt av dem, så bør jeg ta med 4-5 timer før jeg skal legge meg, til tross for at det står at de skal tas 1 time før sengetid. Jeg lurer på hvem som har testet dem ut, og synes det mennesket er heldig som fikk en så kjap virkning av dem. Jeg endte opp med å bli verre når jeg gikk på antidepressiva, og enda verre da de satte meg på type nr to. Om jeg ikke var deprimert og føkka i hodet fra før av, så ble jeg det hvertfall da. Jeg ble enda mer deprimert, og det var langt ifr den virkningen jeg var ute etter. For å gøre det enda verre, så var en av bivirkningene på den ene type antidepressiva jeg gikk på, mareritt. Virkelig ille mareritt. Jeg fikk selvsagt den bivirkningen, for jeg sov jo så godt fra før av liksom. Dette førte selvsagt til at søvnen ble enda dårligere. Våknet oftere, dårlig kvalitet på søvnen, som igjen førte til dårligere kvalitet dagsform, og livskvalitet.

Jeg ønsket å slutte med antidepressiva, noe behandleren min i grunnen ikke hadde noe han skulle ha sagt på uansett, for jeg hadde kuttet dem ut likevel, selv om man ikke skal bråseponere på dem. Jeg maktet bare ikke lengre gå på medisiner som gjorde at jeg satt med suicidale tanker og skadetrang, som igjen førte til at jeg ble liggende med enda verre tanker og følelser enn tidligere, fordi jeg var enda verre mentalt. Jeg ble satt på stemningsstabiliserende istedenfor. Jeg kan fortsatt kjenne på depresjoner som kommer, men ikke i like stor grad som tidligere, jeg er ikke der at jeg ønsker å dø. Men de funker bedre enn antidepressiva. Jeg har flere ganger de siste månedene tenkt tanken på å avslutte medisinbruken, for hvis det ikke er verre enn dette her, så skal jeg jo overleve. Men jeg vet jo ikke om det er medisinene som virker, eller om det faktisk er sånn, at de har sluttet å fungere, fordi kroppen er så vant med dem. Det skal ikke være «farlig» å bråslutte med stemningsstabiliserende, ikke som med antidepressiva. Jeg prøvde meg på det en gang, en uke uten, og at jeg grein og grein og alt var helt for jævlig. Jeg gjorde ikke det flere ganger. Jeg tror ikke det vil gi samme effekt ved å slutte på stemningsstabiliserende. Det er andre kjemikalier i dem, de føkker ikke opp på samme måte som antidepressiva. (Jeg har skrevet et innlegg som antidepressiva tidligere, «Lille pille» ). Jeg kjenner at jeg er litt lei av medisiner på en måte. Innimellom så glemmer jeg å ta dem også, husker ikke om jeg tok dem jeg stod opp, eller før jeg la meg. Jeg bryr meg ikke stort heller, for det er bare enkelt tilfeller. En gang om dagen sånn av og til. Det er heller ikke sånn at jeg merker at jeg ikke har tatt dem.

Men, on the good side. Jeg har ikke tatt noe å sove på på 1.5 uke nå. Jeg får det for meg innimellom, at jeg skal prøve uten, for å se hvordan det går. Den første natten uten, så sovnet jeg aldri. 1.5 døgn uten søvn. Så jeg måtte jo bare holde meg våken da dagen også kom, for jeg hadde virkelig til lyst til å sove neste kveld. Jeg trente, prøvde slite ut kroppen maks. Og jeg fikk sove, uten å ta noe. Jeg ble nesten sjokkert. Jeg våknet riktignok flere ganger i løpet av natten, av at jeg må på do som regel, men det gjør i grunnen ingenting, så lenge jeg sovner igjen. Dagen før jeg reiste til Oslo, så sov jeg 1.5 time, så var det å reise fra kl. 08 til 15. Jeg sovnet heldigvis ganske kjapt da jeg sov over hos Tuva, og så var det jo opp tidlig neste morgen, fordi det var fagdag. Jeg lå over hos en annen venninne også, og selv om det tok litt tid før jeg sovnet, så våknet jeg ikke før hun vekket meg neste dag, i 10 tiden. Resten av Osloturen sov jeg hos søstern, det betyr at jeg våknet rundt kl. 07 hver morgen, av en liten tass på 3 som ropte at han var våken.

Jeg har 1 gang igjen på resepten min, der jeg kan ta ut to esker til med sovemeds, men jeg vil fortsette og klare meg uten. Er overrasket over at jeg har fått sove hjemme, for det er jo her jeg sliter som mest. Jeg sovner til slutt, jeg våkner noen ganger i løpet av natten, men sovner igjen, og jeg er kanontrøtt om morgenen. I går var det spesielt ille. Jeg hadde time med behandleren min kl.09.00 (umenneskelig), til tross for 4 times søvn, så kom jeg meg opp. Timen var….ja…Jeg var i dårlig humør, likegyldig, sliten og lei. På en måte ødelagt. Dro hjem, satte meg ned for å lese litt, men jeg var så sliten at jeg måtte kapitulere, og legge meg litt. Jeg sov i nesten 4 timer, og følte meg like sliten og uopplagt da jeg våknet. Jeg vurderte å drite i dagen, trekke dyna over hodet og la verden gå sin gang, men jeg stod opp, og kom meg avgårde på trening en tur. Var ikke helt på topp der heller, og ble selvsagt enda mer sliten etter treningsøkten. Det tok ikke lang tid før jeg søvnet etter å ha lagt meg i rent sengtøy etter en dusj i går kveld.

Bare det å kjenne at jeg faktisk blir trøtt om kveldene, uten å ha tatt noe for å bli det, det føles godt. Litt sånn lettelse over å kjenne på at jeg mest sannsynlig får sove den natten også. Jeg er i grunnen fornøyd med at jeg har sluppet å ta noe for  få sove, samtidig som jeg har vært inne på tanken om at en liten depresjon har en finger med i spillet. Men, jeg vil ha søvn, tross alt.

(Er for trøtt til å sjekke korrektur)

Jeg vet ikke.

Det er rart hvor stort et fall kan bli etter gode dager. Om det er fine opplevelser, eller etter å ha vært sammen med andre mennesker. Å gå fra å ha det veldig fint, til å plutselig ramle ned i gjørma igjen, der det ikke finnes fint i det hele tatt. Dette er ikke noe nytt fenomen for min del, å ramle ned igjen, etter fine dager. Kontrasten blir så stor, fra å se noe fint, oppleve noe nytt, være sammen med andre mennesker, bort fra sykdom og ensomhet. Tomheten blir på en måte ekstra stor å kjenne på. Humøret går fra å være ganske høyt, til veldig lavt, på kort tid. Hverdagen, og realiteten slår tilbake med full makt. Ikke misforstå meg, jeg klarer selvsagt å ta vare på de fine minnene.

Dagen har vært tom, lang, tung. Humøret har stupt, tankene surrer, og det går nedover. Jeg er lei, av alt. Om noen spør meg om jeg kan spesifisere det, så vil svaret bli «Jeg vet ikke». Hva føler du? Jeg vet ikke. Hva vil du? Jeg vet ikke. Hva går galt? Jeg vet ikke. Vil du prøve? Jeg vet ikke. Hva trigger? Jeg vet ikke. Er det noe du kan gjøre? Jeg vet ikke. Jeg er tom for tanker, samtidig som jeg er full av dem, men akkurat nå er alt «Jeg vet ikke». Jeg orker ikke forholde meg, alt er et tiltak. Det glipper, og jeg klarer ikke holde meg fast. Det spinner avgårde, ned i spiralen. Det virker meningsløst å svirvle nedover, det virker meningsløst å prøve. Om det gir mening.

Jeg prøver å finne svar oppi hodet mitt, men jeg klarer ikke tenke, alt bare glipper når jeg prøver å få fatt i det. Det sklir vekk, legger seg lengre bak, sånn at det blir vanskeligere å få tak i det igjen. Fornuften sklir bort, spiseforstyrrelsen tar plass. Den jager meg videre, lengre og lengre ut på vidda. «Ikke gi opp, du har jobbet så hardt». Jeg vet det, jeg vet det, likevel glipper det. Mer og mer. Skal det virkelig være så fordømt vanskelig? Ja, det skal visst det. Tankemønsteret er der, jeg tråkker på gamle velkjente stier, brillene sitter hardt på, speilet viser min verdi. I form og fasong. Speilvendt. Jo større kroppen er, jo mindre verdi. Jeg klarer ikke akseptere det jeg ser. Jeg ser bare feil. Jeg er der at jeg ikke klarer forestille meg at den kroppsaksepten noen gang vil komme. Akkurat nå klarer jeg ikke det. Jeg vet ikke. Akkurat nå føles alt så vanskelig, uansett hvilke hindere jeg prøver å forsere. Det gjør meg irritabel og oppgitt. Likegyldig. Noen sier at det er den «skumleste» følelsen, likegyldighet, for da spiller ingenting noen rolle.

Man blir sårbar i perioden etter en utskrivelse, da er da det gjelder, det er da en må være obs. En sykdom sniker seg ubemerket fram, små skritt om gangen, til du plutselig er innhentet igjen, og du er midt oppi den gamle kampen. Jeg kjenner igjen på den følelsen av at andre kanskje hadde forventet mer, mer friskhet, at jeg skulle klare holde hardere fast på friskheten. Spiseforstyrrelsen gjør alt den kan for at det ikke skal skje. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, for akkurat nå er jeg likegyldig. Jeg trodde kanskje at den dårlige perioden skulle vare en liten stund, men den lille stunden er blitt stor synes jeg. Jeg måtte være obs på depresjon sa min behandler på Modum, i følge scorene jeg fikk på det siste skjemaet jeg fyllte ut, nest siste dag ved siste innleggelse. Jeg er obs på den, jeg kjenner at den er der. De fine øyeblikkene setter den bare på pause.

Jeg vet ikke.

Hvordan kan jeg inspirere?

Etter at jeg lettet på sløret, fortalte det jeg aldri trodde jeg noensinne kom til å fortelle til noen, så er ting blitt vanskelig. Tåken som har tilsløret tankene mine i så mange år har begynt å tynnes ut. Det forbudte stiger opp, gir meg bilder i hodet som jeg på ingen måte har lyst til å se. Fortvilt prøver jeg å skyve dem vekk, slik jeg alltid har gjort. Jeg har aldri villet seg dem, og jeg vil ikke se dem nå. Jeg vil fortsette å skyve dem så langt bak i hodet som jeg kan, og jeg ønsker å skyve dem over kanten, og aldri se dem igjen. Det har vært begrenset hva som har kommet fram i årene som har gått, jeg har aldri ville se dem ferdig før jeg har tåkelagt dem. Noen flere har kommet fram nå, og jeg prøver fortvilt å tåkelegge dem også. Mye er fortsatt fortrengt, for jeg ser kun glimt. Andre perioder av livet mitt har vært med på å forsterke følelser og tanker, om meg selv i hovedsak. Det er jo gjerne seg selv man legger skylden på når noe hender, selv om man er to, eller flere som er involvert. Det er min skyld, jeg burde ikke sagt det, jeg burde ikke gjort det, jeg burde ha satt ned foten, jeg burde ha sagt at nok er nok, jeg burde ha vært tydeligere, jeg burde ha snudd ryggen til, til og med gått, satt opp en grense og sagt at det får da virkelig være grenser for hva du kan tillate deg. Listen er lang, jeg har vært gjennom mye, som alle andre, når det kommer til relasjoner. Noen relasjoner burde vært brutt lenge før de ble det, noen relasjoner burde det vært ordnet opp i tidligere enn de ble osv.

Jeg har alltid letet etter årsak til at min spiseforstyrrelse oppstod, uten at det nødvendigvis var en årsak. Men jeg har hatt mange nok opprettholdende faktorer som har vært med på å forsterke den.I mine år i behandling, og da spesielt det siste året, så har jeg sett ting på en annen måte, lært mye som har gjort at tankene har gått en annen vei, tenkt nye tanker, spiralen har spunnet, både opp og ned, hit og dit. Det er alltid årsaker til at noe skjer, på en eller annen måte. Jeg kan ikke si om det er en spesifikk årsak, eller om det er flere sammensatte, mest sannsynlig sistnevnte. Alt som har formet meg til den jeg er, den jeg var, og hele livet, med alt dets innhold er jo med på å forme oss som individer.

Før var mat og kropp veldig vanskelig. Det er det fortsatt, og mange følelser og tanker kavet rundt i meg. Jeg klarte ikke alltid sette ord på følelsene, og tankene var et salig rot, mange av dem kunne jeg si høyt, andre igjen forble usagt. Mange av de samme tankene og følelsene sitter der ennå, men jeg har fått satt litt mer ord på dem, takket være behandling, spesielt tiden på Modum. Nå som jeg i tillegg har sagt mer enn en del av meg ønsket, så er enda flere tanker og følelser i sving. Nå som jeg har lært mer om følelser, så kan jeg sette litt mer ord på dem, som igjen forklarer litt bedre. Det er vel positivt at jeg endelig har fått fortalt dette til behandlere, at det nå er oppe fra graven, samtidig er det en bakside. Medaljen har jo alltid en bakside. Baksiden av denne medaljen er forverring av symptomer. Misbruk av maten, den metoden jeg kjenner best til, den som er enklest for meg å bruke når det røyner på. Når det kjennes ut som jeg skal kveles, når de kjennes ut som følelsene skal drepe meg, sakte men sikkert. I følge skjemaene jeg fyllte ut på Modum når jeg var der nå, så hadde depresjonen min økt noe, jeg er i grenseland mellom mild og moderat, så jeg må være litt obs. Behandleren min sa at det er naturlig nå som jeg har delt vanskelige ting, og at det mest sannsynlig er forbigående, jeg håper det.

Veldig mange av dere som leser bloggen min har gitt meg tilbakemeldinger på at jeg inspirer og motivere dere i deres kamp. Forstå meg rett, jeg blir veldig glad for å lese at det jeg skriver kan hjelpe dere på en eller annen måte, at dere våger å stå i deres kamp. Når det derimot stormer som verst i meg, når jeg gang på gang faller tilbake i min destruktive verden, så føler jeg meg ikke som en inspirasjon på noen som helst måte. «De skulle bare visst hvor mye jeg egentlig sliter, hvor tøffe dagene min kan være til tider. Hvor vanskelig jeg synes det kan være å holde ut, hvor langt nedi gjørma jeg føler at jeg kaver når det står på som verst» Selv om jeg deler mye her, så deler jeg selvsagt ikke alt. Jeg vil helst unngå å trigge noen på noen som helst måte. Det er ikke intensjonen med bloggen min. Jeg føler meg som en løgner av og til, fordi jeg ikke klarer alt dere kanskje tror jeg klarer. Jeg vet at jeg har klart mye, at jeg har tatt mange skritt i riktig retning, men samtidig er jeg redd for at dere skal tro jeg klarer enda mer. Jeg forteller jo hva jeg har fått til, jeg forteller ikke alltid hva jeg ikke har fått til, men det er heller ikke meningen. Jeg vet også at jeg ikke kan klare alt på en gang, at jeg må ta ett skritt om gangen, en dag av gangen, men jeg skulle ønske jeg klarte mer. At det ikke skulle vært så vanskelig. Det er vel snakk om å ikke sette listen så altfor høyt..

Jeg vet også at mange av dere vet hvor vanskelig det er å gå den friske veien, at det er vanlig med tilbakeskritt. Jeg er nok bare altfor dårlig til å gi meg selv creds for det jeg får til, og dermed klarer jeg heller ikke å skjønne hvordan jeg kan inspirere og motivere andre. Når jeg fortsatt har langt igjen å gå. Men igjen, jeg blir glad for å lese at dere blir inspirert. Jeg håper virkelig at alle dere som faktisk har blitt inspirert og motivert klarer å fortsette å stå på i deres egen kamp. Selv om jeg har vanskelig for å gi meg selv ros, ikke alltid har troen på meg selv, så har jeg troen på dere. Stå på tøffe mennesker. Og tusen takk for alle fine tilbakemeldinger dere gir meg, at dere har troen på meg når jeg selv ikke klarer å ha det.

Tips til menn som lever med en partner som sliter psykisk.

Jeg har, med tillatelse fra forfatter og tidligere blogger «Belinda», bak «Boabloggen» (som forøvrig ikke lengre skrives i, men som ligger der ute til de som ønsker å lese) til å dele et avsnitt hun har skrevet i boken og bloggen sin. Jeg som sliter psykisk selv, og har en del lesere/følgere som også sliter psykisk, synes dette avsnittet i boka/bloggen, var veldig godt, og ønsker derfor å dele dette med flere, som kanskje kan ha litt nytte av det. Forfatteren/ bloggeren «Belinda» syntes det var flott at jeg ville dele dette i min blogg også.

«Mine tips til menn som lever med en partner med monstre av typen spiseforstyrrelser, angst eller depresjon» (eller andre typer lidelser) :

1. Det å ha et monster i hus, fører til negative konsekvenser. Klart. Men spør dere selv, hva positivt fører dette monsteret til? Det kan være at monsteret har gjort at partneren din har funnet ut at hun er en jævel på å male eller skrive eller å lage keramikk. Noe som kan føre med seg noe fint på sikt. Det kan være at monsteret har gjort at dama di setter mer pris på deg. Eller har bedre tid til barna deres. Husk å lete etter positive endringer også.

2. Man kan lett føle det som at monsteret forandrer partneren sin. Ingen blir særlig tiltrekkende med et monster om halsen. Av og til kan man føle det som at monsteret står mellom en selv og partneren. Det går seg til! Det kan gå seg til, om man bare er kreativ. Er man kreativ nok, finner man nye måter å møtes på. Man kan møtes nærere. I armkroken, der slipper gjerne ikke monsteret til. Man kan møtes over ost og kjeks og vin hjemme, istedenfor på restauranter. Man kan møtes i skogen, helt nært, helt stille. Man kan komme til å se hverandre og seg selv på nye måter.

3. Husk at det er monsteret du er sint på. Ikke den ufrivillige eieren. Ingen får seg angst, depresjon eller lignende fordi de har lyst. Ingen!

4. Avreager mot andre ting enn monsteret. Du kan ikke kjempe monsteret uten at eieren står imellom. Det blir partneren din du kveler, ikke monsteret. Trenger du å avreagere, stikk til fjells. Ta jaktprøven, jakt og kom hjem med økt mannefølelse. Ikke jakt på byen. Det vil aldri, aldri bli en lettvint løsning av noe slag.

5. Vil du komme monsteret til livs, må du være slu. Behersket. Trygg. Monsteret dør av varme, av klemmer og kos og støtte. Krangling, sinte ord og avvisning gjør dem bare større.

6. Gå frivillig med på å gå til parterapeut, om det trengs. Blir mandigheten skaket, så bare jakt litt mer. På ryper på fjellet altså.

7. Det er ingen som liker å ha sex med et monster om halsen. Det bør man forstå. Monster i hus= ofte mindre sex for en periode. Deal with it, på en fornuftig måte. Jo mer du maser, jo større blir gjerne monsteret.

8. Bestem deg for om du har tenkt å stå løpet ut. Tenk som en kriger. Som mann har du det sannsynligvis i deg. Du må tåle. Du må beskytte partneren din. Av og til mot seg selv. Det er din jobb å tåle denne kampen i huset. Om du ikke har trynet selv, er det vanskelig å skjønne hvorfor partneren din ligger nedi gjørma, men jo lettere er det da for deg å ha styrke til å stå løpet hun skal igjennom ut. Se på det som ditt livs utfordring å stå ved hennes side gjennom dette, og ta den! (Og husk, nå at gresset ikke nødvendigvis er grønnere, eller lettere, på den andre siden av gjerdet)

9. Og om du ikke får det til, skal du ikke ha dårlig samvittighet, så lenge du har forsøkt. Ikke mist deg selv i det hele. Tell stjerner, om nødvendig. Snakk med en kompis (joda, det er lov)

10. Bestemmer du deg for å gå, så gjør det nå på en ryddig måte. Husk menneskeverd. Også til ekspartner.

Kilde: «Belinda: Boaen er et udyr – blogbok om hverdagsangst», 2011, s. 168-171.

Jeg håper at dette kanskje kan være til hjelp for flere der ute. Dere, som jenter (kremt, unnskyld, kvinner)  har nå også muligheten til å kunne vise dette til deres kjære partner som kanskje trenger en liten påminnelse om hvordan man skal behandle sitt hjertes utkårede som sliter.

Helt til slutt, sist men ikke minst liksom, så må jeg få takk deg «Belinda», så lot meg få dele dette her. Du er en knalltøff dame, som reiser deg ved fall, akkurat som hverdagshelter gjør. Du er fantastisk, glem aldri det vakre du. Tusen tusen takk.