Repetere, repetere.

Det er stille fra den kanten her for tiden, jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si. Det er litt tungt om dagen, på enkelte plan, og det orker jeg i grunnen ikke blåse ut av meg her inne daglig. Det hjelper meg i grunnen ikke så mye akkurat nå. Det jeg kanskje kjenner mest på akkurat nå, er økt trykk på depresjon. Alt virker så tungt og tomt. Maten vet jeg ikke helt hva jeg skal si, men, jeg spiser. Flere små måltider gjennom dagen faktisk. Ikke at det er så himla mye, men jeg klarer ikke å være sulten over lang tid, så da spiser jeg hvertfall noe sånn jevnt gjennom dagen. Jeg går på trynet noen dager (overspising/oppkast), mens andre dager kommer jeg meg gjennom uten. Jeg mener ikke å si at de dagene der jeg tryner er helt på trynet, som i at hele dagen var en fiasko, men jeg har en liten periode gjennom noen dager der jeg ligger på trynet. Men jeg reiser meg jo igjen, jeg blir jo ikke liggende der, og det er det jeg må huske på. Likevel er det sånn at jeg noen ganger dømmer meg selv nedenom og hjem fordi det gikk på trynet «igjen», mens andre ganger så kan jeg kvitte meg med de tankene ganske kjapt, «Jaja, så ble det sånn denne gang, det betyr ikke at det ikke går bedre i morgen, eller resten av dagen for den saks skyld».

Jeg er utrolig sliten om dagen, det er jo gjerne noe som følger med på lasset ved en depresjon. Jeg orker da ikke å forholde meg så altfor mye til verden utenfor, og da tenker jeg i første omgang på å være på nett. Jeg kan være innom, legge igjen en kommentar, lese gjennom et blogginnlegg, se igjen litt her og litt der, men det blir stort sett gjennom tlf. Jeg har kvelder der jeg verken orker å slå på tv eller å åpne pc’n. Jeg kan slå av tlf, og grave meg ned i en bok. Det har blitt mye lesing i det siste, 3 store bøker kan jeg lett lese ut på en ukes tid, fordi det er det jeg orker og foretrekker. Likevel må jeg også ut og se andre mennesker, så jeg stikker på trening, går meg turer. Jeg må gjøre noe, sånn at jeg ikke bare blir sittende og glane i veggen.

Det høres kanskje ut som alt er bare sorg og faens oldemor, men det er det ikke. Jeg går på et kurs, der jeg får positive innspill, noe som gjør meg godt, som gir meg mye. Og jeg gleder meg hver dag til dette når jeg står opp. Jeg synes det er veldig kjekt, og det gir meg positiv påfyll i hverdagen. Og jeg har fått påminnelser om ting som jeg tidligere har lært, som sitter oppi hodet mitt, selv om det ikke alltid er like lett å få til i praksis. Men når det mennesket som gir meg dette påfyllet er så inspirerende og gir så mye av seg selv og sin kunnskap, så gir det meg også litt motivasjon og får meg til å bruke de små grå igjen, hvertfall på noen områder, der jeg har mest bruk for dem kanskje, høhø. Det er jo også sånn at ved å repetere, så vil ting feste seg litt bedre. Og det gir meg noe som også passer inn i behandlingsdelen. Så det kan på en måte kobles opp mot behandlingen, fordi det er en del fellesnevnere. Jeg tar meg i å nikke gjenkjennende. Kurset går på tankeprosesser, som kan anvendes på alle områder egentlig, både i jobb, behandling, og livet generelt. Det handler om å lære seg selv bedre å kjenne, få tak i egne kompetanser på alle områder, svart/hvitt tenkning, negativ/positiv selvsnakk, endring av tankemønster, tankefeller osv osv. Veldig nyttig for meg hvertfall. Jeg må jo jobbe med alle disse områdene. Og jeg bruker jo en del av det i hverdagen. Og det er også derfor at jeg prøver å ikke dømme meg selv nedenom og hjem om jeg går på trynet enkelte dager, fordi dagen består ikke bare av negative hendelser, en hel dag er ikke ødelagt fordi noen timer går med til spiseforstyrrelsen f.eks. Jeg er ikke den eneste som tenker som jeg gjør, jeg er ikke verdiløs fordi jeg ikke klarte å gjennomføre det jeg hadde tenkt eller håpet på osv osv, the list goes on and on. Så er det jo sånn at det man øver på, blir man bedre på, uansett hvor mange ganger man tryner. Man blir bedre med tiden. Ting tar tid. Og det må bare aksepteres, ellers kommer man ingen vei. Ellers kommer jeg ingen vei.

I morgen har jeg time med behandleren min igjen, nå har det gått en måned siden sist. Ikke det at hun kunne ha gjort så mye for å endre hvordan jeg har hatt det/har det for tiden, men jeg har jo på den måten heller ikke fått pratet om ting som er vanskelig. Jeg aner ikke om det vil gjøre noen forskjell etter timen i morgen heller, men jeg får hvertfall vært der og oppdatert litt, så det kan vel ikke bli verre. Det blir kanskje snakk om å henvise til ny behandler, jeg vet ikke, men jeg vet at det er noe vi hvertfall må gjøre etterhvert, med tanke på at hun forsvinner i noen måneder fra like før sommeren av, og utover. Dermed er det vel det beste alternativet å søke om ny. Det er vel litt ventetid også, så spørs det om det ikke bør gjøres snart. Får se hva som blir sagt i morgen. Jeg har i grunnen ikke annet valg, så det må vel til.

Sånn er ståa akkurat nå, tunge dager, med noen knall og fall, men likevel mye positive påfyll. Og jeg lever for dem nå, gleder meg over dem.

«Sånne som dere».

I går fikk jeg en kommentar fra Kali, i innlegget «Det er jo bare..«.

«Går det ann å ønske seg et innlegg? Hadde vært interessant å lese hva du ville skrive om “Sånne som deg…” Så jeg håper du irriterer deg like mye over denne setningen

(jeg syns den er helt håpløs.»

For det første, selvsagt er det lov til å ønske seg et innlegg, og det gjelder for dere alle. Om det er noe dere ønsker at jeg skal skrive, eller lurer på mine meniger og synspunkt på, så er det bare å fyre løs.

Jeg har nok vært inne på dette temaet tidligere også, sånn litt her og litt der, innimellom enkelte andre ting. Kanskje jeg til og med har skrevet et eget innlegg om det, bare i en litt annen variant. Men, jeg kan jo skrive et eget innlegg om det også. Ja, det er definitivt en setning jeg også irriterer meg over. Jeg har jo fått noen stjernekommentarer underveis i min tid som blogger, og noen av dem har jo gått litt i den retning, da kanskje spesielt innlegget «Jeg blir kvalm av sånne som dere«.
I det innlegget er svaret myntet på diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, men siden jeg nå også har den diagnosen i journalen min, så får jeg vel flette sammen et innlegg som går over begge diagnosene.

Jeg har som sagt, i begge de to siste innleggene mine skrevet om noe som kan ses i denne sammenhengen også, om folk som tror de vet hvordan andre har det, og som mener at «det er jo bare», og sånn generelt sett tror at de vet bedre enn andre, at de vet best, uten at de vet noe som helst. Ok, jeg kan strekke meg så langt som til å si at noen kanskje vet noe, men langt ifra alt. Mange vet kun det det opplyses om i media, og ting de har hørt. Det betyr ikke de vet alt. Det å ha en diagnose krever for det første at man oppfyller visse krav, man får ikke en diagnose satt dersom man kanskje kan kjenne seg igjen i en eller to av kravene, for det er nok sånn godtfolk, at alle mennesker har noe de kjenner seg igjen i, spesielt når det kommer til personlighetsforstyrrelser. Søvnproblemer, tunge tanker, lavt selvbilde, drikker/ruser seg litt, seksuelle elementer, for å nevne noe. Det igjen betyr ikke at man har en diagnose, men er menneskelig, for ingen er plettfrie på alle punkt, beklager å si det til deg som tror det.

Mange der ute sliter også med mat, kropp og utseende, uten at det betyr at de nødvendigvis har en spiseforstyrrelse. Dessverre er det overload med fokus på helse i media. Slik eller sånn bør du se ut, sånne eller slik bør kotholdet ditt være, så så mye er det bra å trene. Det er ikke til å unngå, og vi mennesker er lett påvirkelige. Vi suger det til oss, og tror ofte glatt på at sånn må det, eller burde det være. Feil. Det er faktisk, tro det eller ei, naturlig at vi er født med ulike forutsetninger i første omgang, og, kroppene våre er bygd ulikt, utseende er ulikt, vi liker og tåler ulike matvarer. Noen legger på seg lettere enn andre and so on. De aller fleste har vel i løpet av livet prøvd en diett av et slag, prøvd å slanke seg eller legge på seg, trene for å holde seg i form, gå ned i vekt, øke vekt, bli mer fit eller sterk. Og ikke minst, hvor mange ønsker vel ikke en eller annen gang at de så annerledes ut? Nesen er for stor eller for liten, ørene står ut, hårtypen er feil, puppene er for store eller små, hoftene er for brede, og hva det nå enn er som er «feil». Ingenting er feil, vi er den vi er, og vi alle er unike, på hver vår måte. Det er jo ikke sånn at det finnes et fasitsvar på hvordan man skal se ut eller være, skjønt mange mener jo tragisk nok det.

Dessverre er det sånn at noen mennesker opplever vonde ting i livet, som blir en byrde og en belastning som blir vanskelig å bære med seg. Misbruk, voldtekt, mobbing, fysiske plager, blir utsatt for overtramp, osv osv. Mye av dette kalles for traumer, og setter spor. Alle former for overtramp er traumer (som betyr sår i sjelen). Mange utvikler psykiske plager i etterkant av sånne opplevelser, lavt selvbilde er som oftes kanskje den største faktoren her. Ingen burde vært utsatt for overnevnte elementer, det er å bryte ned menneskers grenser på det groveste. Det er da ikke rart i det hele tatt at mange sitter igjen med tanker om skyld og skam blant annet, og rakker ned på seg selv. Lavt selvbilde, lav selvtillit, usikkerhet, sårbar, utsatt. Mange vil som en ettervirkning av visse opplevelser eller situasjoner, finne mestringsstrategier for å overleve vonde og vanskelige tanker og følelser, selvskading, sult, overspising, oppkast, suicidale handlinger, bruke rus eller sex, for å nevne noe. Mange vet ikke hvordan de skal klare å håndtere alle følelsene og tankene som dukker opp, og blir uttagerende, bruker sinne og handler deretter. Humøret svinger fra minutt til minutt, oppturer og nedturer, angstanfall. Jeg har lest flere steder, innenfor feltet psykisk helse, at følelseslivet på en måte ikke har fått videreutviklet seg lengre enn på det stadiet fra man blir syk, at de som utvikler en eller annen form for psykisk lidelse, ikke har fått jobbet seg gjennom alle stadier som de burde. For min del, så vil det da si, at det stoppet da jeg var 18. Alt i mellom da, og fram til for en del år siden, er på en måte borte, eller ble satt på pause, til jeg fikk jobbet meg gjennom det igjen. Jeg opplever nå at jeg er det jeg burde være på det planet, selv om det forsatt er ting jeg bør jobbe enda mer med. Som f.eks det å kanskje heller gråte, hyle og skrike, prate, avlede, istedenfor å ty til maten. For det å misbruke maten eller skade seg, er kun symptomer på at noe annet er galt.

Om flere mennesker der ute hadde hatt den kunnskapen, at de faktisk hadde visst noe om det jeg skriver her, (det finnes selvsagt mye annet bak også, her nevner jeg kun en liten brøkdel, og om det som er gjeldende for meg) så hadde de kanskje, eller forhåpentligvis, tenkt seg om en gang eller to før de hadde kommet med kommentarer som «Sånne som dere…» eller på det som går på at de tror de vet best, selv om det selv aldri har vært i nærheten av å slite med noe i den retningen selv. Den som står i problemet vet best selv, ingen kan påstå noe annet, ikke jeg, ikke du. Ingen er overmennesker, eller verdt mer enn andre, selv om mange liker å tro såpass om seg selv. Da må jeg igjen få beklage at jeg river ned de så altfor opphøyde tankene du har om deg selv. Selvsagt er det lov til å ha høye tanker og meninger om seg selv, for all del, men tro bare ikke et sekund på at du er bedre enn alle andre, for det er du ikke på noen måte. Ikke jeg heller. Om den dagen skulle komme, at du selv plutselig skulle oppleve noe vondt og vanskelig, eller bli utsatt for noe, så kan du komme til meg og si «sånne som dere», så kan vi da se om du visste bedre eller ei. Fram til da kan du holde nebbet lukket.

Dessverre finnes det også, tragisk nok, behandlere der ute som bruker nettopp den uttalelsen, «sånne som dere». De, av alle, som faktisk har valgt en jobb der de ønsker å jobbe med mennesker, burde vite bedre enn å nedverdige andre. Å jobbe med mennesker, og spesielt de som sliter og har behov for hjelp til tider, burde, virkelig burde, vise medmenneskelighet, og hvertfall ikke dra alle over en kam, bare fordi de har samme diagnose. Dette er kanskje tydeligst når det kommer til emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. «Du vil ha oppmerksomhet» (om det er snakk om selvskading eller voldsom utagering f.eks). Feil. Ikke alle ønsker oppmerksomhet, (noen ønsker det nok helt sikkert, men ikke alle) mange bruke det fordi det er den eneste måten de vet å forholde seg til vonde tanker og følelser på. Det er deres (våre) mestringsstrategier, eller fallskjerm/sikkerhetsnett/fallskjerm, for det er nettopp sånn det føles som. «Sånne som dere har ikke godt av å være innlagt» (fordi da ønsker man jo oppmerksomhet). Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest eller hørt om sånne historier, der folk jeg kjenner har fått sånne uttalelser fra helsepersonell. Her drar vi alle over en kam, og ser ikke mennesket bak diagnosen, men tro det eller ei, vi er alle enkeltindivider, og har ulike behov. Tenk om helsepersonell hadde fått opplæring på det punktet, framfor å bruke det de har lest i læreboka. Kalde mennesker som jobber innenfor helsevesenet har feil jobb. De hever seg over pasienter. De burde hatt en annen jobb, rett og slett. (Min mening).

Heeeeeldigvis finnes det mange utrolig flotte mennesker innefor helsevesenet som klarer å vise medmenneskelighet, og de er heldigvis i overtall. De som ser mennesket bak diagnosen, de som ser enkeltindividet og faktisk skjønner at alle har ulike behov. Det gjelder for alle, uansett diagnose. Noen trenger bare en klam, oppmuntrende ord, en prat. I mange sammenhenger er det faktisk så «lite» som skal til. At de blir hørt og sett, vist respekt. Tenk bare om alle var sånn, at de hadde innsikt i hva respekt og medmenneskelighet er. Det er faktisk ikke så innviklet å finne ut av hva det betyr. Alle har vi hørt klisjeen «Gjør mot andre, som du vil at andre skal være mot deg». For det er akkurat sånn det burde være, så enkelt, men det virker som mange synes det er vanskelig å forstå den setningen, hva den betyr og hva den innebærer. Kanskje har det vanskelig for å lære, og må ha det inn med teskje, ikke godt å si egentlig. Noen er dessverre stokk dumme, eller eier null fornuft, tragisk å måtte si det. Sånne som dere altså…

Regner med at andre også har andre innspill som jeg ikke har nevnt, eller glemt(eller ikke har vært borti selv) her, så del gjerne.

Mellom mild og moderat.

Blir litt forvirra over ukedagene når jeg har vært ute og reist, og kommer hjem midt i uka. Henger litt etter på den måten. Når det ikke skjer noe spesielt, så gjør det ikke saken akkurat bedre. Livet dere. Selv om enkelte dager snegler seg avgårde, så går tiden likevel ganske fort, når jeg ser tilbake vel og merke. Akkurat nå ønsker jeg meg tilbake en uke i tid, til Oslo, og alle fine menneskene jeg traff der. Men jeg skal mest sannsynlig tilbake allerede i november, da er det landsmøte for IKS, og siden vi nå er i gang med lokallag her, så er det vel i grunnen på sin plass å dra nedover, helt sikkert nyttig på alle mulige måter. Må bare forhøre meg litt med de andre også, om det er flere som vil dra, eller om det bare blir meg denne gangen også. Hadde jo vært kjekt om vi var flere da. So we’ll see.

Nå gleder jeg meg bare i grunnen til mandag, for da skal vi ha møte, vi 4 som skal starte opp her, for å planlegge hva som skal skje videre. Jeg har allerede en del tanker og ideer, så får vi se hva de andre sier. Jeg klør i grunnen i fingrene etter å få kommet skikkelig i gang, men jeg kan jo ikke kjøre hele løpet alene. Det blir nok bra, det må bli bra, jeg skal gjøre det jeg kan for at det skal bli bra hvertfall.

Ellers fikk jeg forespørsel om å være deltager i en hovedoppgave som skal skrives, om spiseforstyrrelser og blogging, så har en del spørsmål jeg må fylle ut i forhold til det. Igjen så er Finn Skårderud veileder. De er heldige de som velger temaet spiseforstyrrelser og får han som veileder altså. Mannen er jo eksperten over alle eksperter. Nevnte jeg at jeg var i ekstase da jeg var på fagdagen og hørte på han? Jeg må virkelig prøve og få med meg flere sånne muligheter. Jeg er stygt redd for at jeg kanskje kunne ha blitt frisk om jeg hadde hatt han som behandler, hadde vel ikke kunne kommet meg unna på noen punkter da, høhø. Men, behandler jeg har er flink hun også da. Hadde jo time med henne på onsdag…Vet ikke hva jeg skal si om timen jeg. Var virkelig ikke i humør, og det ble en del halvveise svar fra min side, «Vet ikke. Har ikke tenkt på det. What ever, nei, ja, vet ikke, tvilsomt, nei, sikkert» osv osv. Lei? Ja. Pratet om traumet, hva formålet mitt med å fortelle det var, for jeg sa at jeg innimellom tenker at jeg angrer på at jeg fortalte noe. «Vel, hovedsakelig var det fordi jeg tenkte at det kanskje var på tide å fortelle om det. Og først og fremst fordi at behandleren jeg hadde på Modum kanskje kunne hjelpe, hun var jo den første jeg fortalte det til. Og det var en årsak til det. Kanskje kunne da noen brikker falle på plass. Thats it i grunnen». Av samme grunn fikk også min tidligere behandler vite noe, fordi jeg har gått hos han i 3 år. Skjønt jeg vet ikke helt hvorfor jeg fortalte det til han, for jeg hadde jo kun et par ganger igjen hos han før jeg fikk ny behandler.

Det er jo på en måte positivt at hun jeg har nå får være med fra starten av, på den historien, men hun har jo ikke vært med meg i alle årene tidligere, så hun får jo ikke de brikkene til å falle på plass. Ikke at det betyr noe, men det var hovedsakelig årsaken til at jeg åpnet meg opp for de to andre. Hun lurte på om jeg ville få ryddet opp i traumet, legge det i en skuff, bearbeide det. «Jeg vil viske det ut». Men det er jo ikke mulig. «Jeg vet, men jeg vil viske det ut. Jeg vil viske ut mye i livet, om jeg kunne». Igjen, ikke mulig. I know, but I wish I could. Hun spurte om del ting som kan relateres til traumet, sånn i ettertid. Jeg vet sånn ca noe, og aner ikke på andre områder. «Vet ikke, har ikke tenkt på, klarer ikke tenke på». Jeg følte meg i grunnen sånn halvveis med i timen, og når det ene svaret mitt er «Jeg er likegyldig», så vet jeg at en liten depresjon er på plass. Terapeuten jeg hadde på Modum sa at jeg måtte være obs på depresjoner, for jeg var i grenseland mellom mild og moderat depresjon da jeg ble skrevet ut etter boosteroppholdet. Jeg er klar over det, og jeg kjenner på det. Jeg vet at det er en del av «spillet». Jeg vet også at det kommer og går igjen. Sånn er livet.

Jaujau. Nå er det hvertfall fredag igjen, og det betyr nøkkelord fra søkemotor. Hysterisk morsomt liksom. Gawd.

 

feit mann – høyest søkestatistikk…jaja..kommet til rett plass skjønner jeg.

krystaller i ørene – well, du kan godt kalle de uekte øredobbene jeg knapt nok bruker for krystaller, det høres jo fort mye bedre ut da…Det klinger bra i ørene mine det liksom.

ordtak som hjelper deg når du er lei av alt – Hm..»Go to bed».

tungt å leve når alt er ork – Ja, best å legge seg.

lås porten når dere går ut – Kan jeg velge hvilken som helst port? Har ingen her you see..

muggen leverpostei i pose – Leverpostei er muggen uansett hvor den er. Grøss og gru, hundemat spør du meg.

de tre fordømte ordene – Øøh, det er vel 4 ord vel?

tips mot bulimi – Ikke få det.

«jeg har ikke sett elg» – «Det har jeg». Har blant annet en hel haug med elgbamser. Du kan få se dem hvis du vil.

nå sitter jeg utenfor rektors kontor – Akkurat som det er noe å skryte av. Jeg har vært inne på kontoret jeg.

stalker å sånt – Fæle folk.

utrolig slitsom analkløe – Kan jeg tenke meg ja…rævslit sikkert..

hvordan satse når man hopper høyde – Jeg ville nok ha satset høyt, skjønt jeg burde vel ikke ha lagt lista så høyt i første omgang..En gang så landa jeg rett oppå stanga. Fikk svært blåmerke på ryggen.

konsekvenser av ledningsforstyrrelser – At du ikke kan ha ledninger?

noen har lest legejournalen min – Tror noen har lest min også, jeg mistenker legen.

høstens fine blad – Bare sånn for å avslutte litt koselig liksom…

 

Søvnforstyrrelser.

Jeg har i mange mange år slitt med søvnen. Helt siden jeg var liten har jeg sovet veldig lett, våknet så snart mamma satte en finger på meg da hun vekket meg til skoledagene. Mange våkennetter, netter med noen få timer søvn, netter med urolig søvn, avbrutt søvn. Det jeg har slitt aller mest med, er å sovne inn. Jeg har tilbrakt utallige timer på nattestid, der jeg bare har skiftet stilling, makket hit og dit, mens hodet aldri har falt til ro. Jeg har prøvd å stå opp og legge meg til samme tid, ta naturpreparater, drukket beroligende te (the ironi, da blir jeg jo løpende på do resten av natten), pusteøvelser, lest bøker, hørt på musikk, telle sauser, stoppe tankene. Jeg har prøvd å slite ut kroppen, i form av trening, holdt meg opptatt med noe hele dagen, og ja, jeg har blitt fortvilt over at ikke en gang overspisinger og oppkast har slått meg helt ut.

Jeg husker ikke hvem av oss som tok det opp, legen, behandler, eller meg, men sovemedisiner ble hvertfall et tema på ett eller annet tidspunkt. Det er vel 2-3 år siden nå. Jeg har alltid vært i mot medisiner, jeg har ikke ville blitt avhengig av noe. Likevel endte det opp med at jeg startet opp på antidepressiva, samtidig som jeg fikk noe å sove på. Sovemedisinen er ikke egentlig sovemedisin, men allergitabletter, som gjør at man blir søvning. De er ment til innsovning. Ikke virker de akutt heller, skal jeg få skikkelig effekt av dem, så bør jeg ta med 4-5 timer før jeg skal legge meg, til tross for at det står at de skal tas 1 time før sengetid. Jeg lurer på hvem som har testet dem ut, og synes det mennesket er heldig som fikk en så kjap virkning av dem. Jeg endte opp med å bli verre når jeg gikk på antidepressiva, og enda verre da de satte meg på type nr to. Om jeg ikke var deprimert og føkka i hodet fra før av, så ble jeg det hvertfall da. Jeg ble enda mer deprimert, og det var langt ifr den virkningen jeg var ute etter. For å gøre det enda verre, så var en av bivirkningene på den ene type antidepressiva jeg gikk på, mareritt. Virkelig ille mareritt. Jeg fikk selvsagt den bivirkningen, for jeg sov jo så godt fra før av liksom. Dette førte selvsagt til at søvnen ble enda dårligere. Våknet oftere, dårlig kvalitet på søvnen, som igjen førte til dårligere kvalitet dagsform, og livskvalitet.

Jeg ønsket å slutte med antidepressiva, noe behandleren min i grunnen ikke hadde noe han skulle ha sagt på uansett, for jeg hadde kuttet dem ut likevel, selv om man ikke skal bråseponere på dem. Jeg maktet bare ikke lengre gå på medisiner som gjorde at jeg satt med suicidale tanker og skadetrang, som igjen førte til at jeg ble liggende med enda verre tanker og følelser enn tidligere, fordi jeg var enda verre mentalt. Jeg ble satt på stemningsstabiliserende istedenfor. Jeg kan fortsatt kjenne på depresjoner som kommer, men ikke i like stor grad som tidligere, jeg er ikke der at jeg ønsker å dø. Men de funker bedre enn antidepressiva. Jeg har flere ganger de siste månedene tenkt tanken på å avslutte medisinbruken, for hvis det ikke er verre enn dette her, så skal jeg jo overleve. Men jeg vet jo ikke om det er medisinene som virker, eller om det faktisk er sånn, at de har sluttet å fungere, fordi kroppen er så vant med dem. Det skal ikke være «farlig» å bråslutte med stemningsstabiliserende, ikke som med antidepressiva. Jeg prøvde meg på det en gang, en uke uten, og at jeg grein og grein og alt var helt for jævlig. Jeg gjorde ikke det flere ganger. Jeg tror ikke det vil gi samme effekt ved å slutte på stemningsstabiliserende. Det er andre kjemikalier i dem, de føkker ikke opp på samme måte som antidepressiva. (Jeg har skrevet et innlegg som antidepressiva tidligere, «Lille pille» ). Jeg kjenner at jeg er litt lei av medisiner på en måte. Innimellom så glemmer jeg å ta dem også, husker ikke om jeg tok dem jeg stod opp, eller før jeg la meg. Jeg bryr meg ikke stort heller, for det er bare enkelt tilfeller. En gang om dagen sånn av og til. Det er heller ikke sånn at jeg merker at jeg ikke har tatt dem.

Men, on the good side. Jeg har ikke tatt noe å sove på på 1.5 uke nå. Jeg får det for meg innimellom, at jeg skal prøve uten, for å se hvordan det går. Den første natten uten, så sovnet jeg aldri. 1.5 døgn uten søvn. Så jeg måtte jo bare holde meg våken da dagen også kom, for jeg hadde virkelig til lyst til å sove neste kveld. Jeg trente, prøvde slite ut kroppen maks. Og jeg fikk sove, uten å ta noe. Jeg ble nesten sjokkert. Jeg våknet riktignok flere ganger i løpet av natten, av at jeg må på do som regel, men det gjør i grunnen ingenting, så lenge jeg sovner igjen. Dagen før jeg reiste til Oslo, så sov jeg 1.5 time, så var det å reise fra kl. 08 til 15. Jeg sovnet heldigvis ganske kjapt da jeg sov over hos Tuva, og så var det jo opp tidlig neste morgen, fordi det var fagdag. Jeg lå over hos en annen venninne også, og selv om det tok litt tid før jeg sovnet, så våknet jeg ikke før hun vekket meg neste dag, i 10 tiden. Resten av Osloturen sov jeg hos søstern, det betyr at jeg våknet rundt kl. 07 hver morgen, av en liten tass på 3 som ropte at han var våken.

Jeg har 1 gang igjen på resepten min, der jeg kan ta ut to esker til med sovemeds, men jeg vil fortsette og klare meg uten. Er overrasket over at jeg har fått sove hjemme, for det er jo her jeg sliter som mest. Jeg sovner til slutt, jeg våkner noen ganger i løpet av natten, men sovner igjen, og jeg er kanontrøtt om morgenen. I går var det spesielt ille. Jeg hadde time med behandleren min kl.09.00 (umenneskelig), til tross for 4 times søvn, så kom jeg meg opp. Timen var….ja…Jeg var i dårlig humør, likegyldig, sliten og lei. På en måte ødelagt. Dro hjem, satte meg ned for å lese litt, men jeg var så sliten at jeg måtte kapitulere, og legge meg litt. Jeg sov i nesten 4 timer, og følte meg like sliten og uopplagt da jeg våknet. Jeg vurderte å drite i dagen, trekke dyna over hodet og la verden gå sin gang, men jeg stod opp, og kom meg avgårde på trening en tur. Var ikke helt på topp der heller, og ble selvsagt enda mer sliten etter treningsøkten. Det tok ikke lang tid før jeg søvnet etter å ha lagt meg i rent sengtøy etter en dusj i går kveld.

Bare det å kjenne at jeg faktisk blir trøtt om kveldene, uten å ha tatt noe for å bli det, det føles godt. Litt sånn lettelse over å kjenne på at jeg mest sannsynlig får sove den natten også. Jeg er i grunnen fornøyd med at jeg har sluppet å ta noe for  få sove, samtidig som jeg har vært inne på tanken om at en liten depresjon har en finger med i spillet. Men, jeg vil ha søvn, tross alt.

(Er for trøtt til å sjekke korrektur)

Jeg vet ikke.

Det er rart hvor stort et fall kan bli etter gode dager. Om det er fine opplevelser, eller etter å ha vært sammen med andre mennesker. Å gå fra å ha det veldig fint, til å plutselig ramle ned i gjørma igjen, der det ikke finnes fint i det hele tatt. Dette er ikke noe nytt fenomen for min del, å ramle ned igjen, etter fine dager. Kontrasten blir så stor, fra å se noe fint, oppleve noe nytt, være sammen med andre mennesker, bort fra sykdom og ensomhet. Tomheten blir på en måte ekstra stor å kjenne på. Humøret går fra å være ganske høyt, til veldig lavt, på kort tid. Hverdagen, og realiteten slår tilbake med full makt. Ikke misforstå meg, jeg klarer selvsagt å ta vare på de fine minnene.

Dagen har vært tom, lang, tung. Humøret har stupt, tankene surrer, og det går nedover. Jeg er lei, av alt. Om noen spør meg om jeg kan spesifisere det, så vil svaret bli «Jeg vet ikke». Hva føler du? Jeg vet ikke. Hva vil du? Jeg vet ikke. Hva går galt? Jeg vet ikke. Vil du prøve? Jeg vet ikke. Hva trigger? Jeg vet ikke. Er det noe du kan gjøre? Jeg vet ikke. Jeg er tom for tanker, samtidig som jeg er full av dem, men akkurat nå er alt «Jeg vet ikke». Jeg orker ikke forholde meg, alt er et tiltak. Det glipper, og jeg klarer ikke holde meg fast. Det spinner avgårde, ned i spiralen. Det virker meningsløst å svirvle nedover, det virker meningsløst å prøve. Om det gir mening.

Jeg prøver å finne svar oppi hodet mitt, men jeg klarer ikke tenke, alt bare glipper når jeg prøver å få fatt i det. Det sklir vekk, legger seg lengre bak, sånn at det blir vanskeligere å få tak i det igjen. Fornuften sklir bort, spiseforstyrrelsen tar plass. Den jager meg videre, lengre og lengre ut på vidda. «Ikke gi opp, du har jobbet så hardt». Jeg vet det, jeg vet det, likevel glipper det. Mer og mer. Skal det virkelig være så fordømt vanskelig? Ja, det skal visst det. Tankemønsteret er der, jeg tråkker på gamle velkjente stier, brillene sitter hardt på, speilet viser min verdi. I form og fasong. Speilvendt. Jo større kroppen er, jo mindre verdi. Jeg klarer ikke akseptere det jeg ser. Jeg ser bare feil. Jeg er der at jeg ikke klarer forestille meg at den kroppsaksepten noen gang vil komme. Akkurat nå klarer jeg ikke det. Jeg vet ikke. Akkurat nå føles alt så vanskelig, uansett hvilke hindere jeg prøver å forsere. Det gjør meg irritabel og oppgitt. Likegyldig. Noen sier at det er den «skumleste» følelsen, likegyldighet, for da spiller ingenting noen rolle.

Man blir sårbar i perioden etter en utskrivelse, da er da det gjelder, det er da en må være obs. En sykdom sniker seg ubemerket fram, små skritt om gangen, til du plutselig er innhentet igjen, og du er midt oppi den gamle kampen. Jeg kjenner igjen på den følelsen av at andre kanskje hadde forventet mer, mer friskhet, at jeg skulle klare holde hardere fast på friskheten. Spiseforstyrrelsen gjør alt den kan for at det ikke skal skje. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, for akkurat nå er jeg likegyldig. Jeg trodde kanskje at den dårlige perioden skulle vare en liten stund, men den lille stunden er blitt stor synes jeg. Jeg måtte være obs på depresjon sa min behandler på Modum, i følge scorene jeg fikk på det siste skjemaet jeg fyllte ut, nest siste dag ved siste innleggelse. Jeg er obs på den, jeg kjenner at den er der. De fine øyeblikkene setter den bare på pause.

Jeg vet ikke.

Hvordan kan jeg inspirere?

Etter at jeg lettet på sløret, fortalte det jeg aldri trodde jeg noensinne kom til å fortelle til noen, så er ting blitt vanskelig. Tåken som har tilsløret tankene mine i så mange år har begynt å tynnes ut. Det forbudte stiger opp, gir meg bilder i hodet som jeg på ingen måte har lyst til å se. Fortvilt prøver jeg å skyve dem vekk, slik jeg alltid har gjort. Jeg har aldri villet seg dem, og jeg vil ikke se dem nå. Jeg vil fortsette å skyve dem så langt bak i hodet som jeg kan, og jeg ønsker å skyve dem over kanten, og aldri se dem igjen. Det har vært begrenset hva som har kommet fram i årene som har gått, jeg har aldri ville se dem ferdig før jeg har tåkelagt dem. Noen flere har kommet fram nå, og jeg prøver fortvilt å tåkelegge dem også. Mye er fortsatt fortrengt, for jeg ser kun glimt. Andre perioder av livet mitt har vært med på å forsterke følelser og tanker, om meg selv i hovedsak. Det er jo gjerne seg selv man legger skylden på når noe hender, selv om man er to, eller flere som er involvert. Det er min skyld, jeg burde ikke sagt det, jeg burde ikke gjort det, jeg burde ha satt ned foten, jeg burde ha sagt at nok er nok, jeg burde ha vært tydeligere, jeg burde ha snudd ryggen til, til og med gått, satt opp en grense og sagt at det får da virkelig være grenser for hva du kan tillate deg. Listen er lang, jeg har vært gjennom mye, som alle andre, når det kommer til relasjoner. Noen relasjoner burde vært brutt lenge før de ble det, noen relasjoner burde det vært ordnet opp i tidligere enn de ble osv.

Jeg har alltid letet etter årsak til at min spiseforstyrrelse oppstod, uten at det nødvendigvis var en årsak. Men jeg har hatt mange nok opprettholdende faktorer som har vært med på å forsterke den.I mine år i behandling, og da spesielt det siste året, så har jeg sett ting på en annen måte, lært mye som har gjort at tankene har gått en annen vei, tenkt nye tanker, spiralen har spunnet, både opp og ned, hit og dit. Det er alltid årsaker til at noe skjer, på en eller annen måte. Jeg kan ikke si om det er en spesifikk årsak, eller om det er flere sammensatte, mest sannsynlig sistnevnte. Alt som har formet meg til den jeg er, den jeg var, og hele livet, med alt dets innhold er jo med på å forme oss som individer.

Før var mat og kropp veldig vanskelig. Det er det fortsatt, og mange følelser og tanker kavet rundt i meg. Jeg klarte ikke alltid sette ord på følelsene, og tankene var et salig rot, mange av dem kunne jeg si høyt, andre igjen forble usagt. Mange av de samme tankene og følelsene sitter der ennå, men jeg har fått satt litt mer ord på dem, takket være behandling, spesielt tiden på Modum. Nå som jeg i tillegg har sagt mer enn en del av meg ønsket, så er enda flere tanker og følelser i sving. Nå som jeg har lært mer om følelser, så kan jeg sette litt mer ord på dem, som igjen forklarer litt bedre. Det er vel positivt at jeg endelig har fått fortalt dette til behandlere, at det nå er oppe fra graven, samtidig er det en bakside. Medaljen har jo alltid en bakside. Baksiden av denne medaljen er forverring av symptomer. Misbruk av maten, den metoden jeg kjenner best til, den som er enklest for meg å bruke når det røyner på. Når det kjennes ut som jeg skal kveles, når de kjennes ut som følelsene skal drepe meg, sakte men sikkert. I følge skjemaene jeg fyllte ut på Modum når jeg var der nå, så hadde depresjonen min økt noe, jeg er i grenseland mellom mild og moderat, så jeg må være litt obs. Behandleren min sa at det er naturlig nå som jeg har delt vanskelige ting, og at det mest sannsynlig er forbigående, jeg håper det.

Veldig mange av dere som leser bloggen min har gitt meg tilbakemeldinger på at jeg inspirer og motivere dere i deres kamp. Forstå meg rett, jeg blir veldig glad for å lese at det jeg skriver kan hjelpe dere på en eller annen måte, at dere våger å stå i deres kamp. Når det derimot stormer som verst i meg, når jeg gang på gang faller tilbake i min destruktive verden, så føler jeg meg ikke som en inspirasjon på noen som helst måte. «De skulle bare visst hvor mye jeg egentlig sliter, hvor tøffe dagene min kan være til tider. Hvor vanskelig jeg synes det kan være å holde ut, hvor langt nedi gjørma jeg føler at jeg kaver når det står på som verst» Selv om jeg deler mye her, så deler jeg selvsagt ikke alt. Jeg vil helst unngå å trigge noen på noen som helst måte. Det er ikke intensjonen med bloggen min. Jeg føler meg som en løgner av og til, fordi jeg ikke klarer alt dere kanskje tror jeg klarer. Jeg vet at jeg har klart mye, at jeg har tatt mange skritt i riktig retning, men samtidig er jeg redd for at dere skal tro jeg klarer enda mer. Jeg forteller jo hva jeg har fått til, jeg forteller ikke alltid hva jeg ikke har fått til, men det er heller ikke meningen. Jeg vet også at jeg ikke kan klare alt på en gang, at jeg må ta ett skritt om gangen, en dag av gangen, men jeg skulle ønske jeg klarte mer. At det ikke skulle vært så vanskelig. Det er vel snakk om å ikke sette listen så altfor høyt..

Jeg vet også at mange av dere vet hvor vanskelig det er å gå den friske veien, at det er vanlig med tilbakeskritt. Jeg er nok bare altfor dårlig til å gi meg selv creds for det jeg får til, og dermed klarer jeg heller ikke å skjønne hvordan jeg kan inspirere og motivere andre. Når jeg fortsatt har langt igjen å gå. Men igjen, jeg blir glad for å lese at dere blir inspirert. Jeg håper virkelig at alle dere som faktisk har blitt inspirert og motivert klarer å fortsette å stå på i deres egen kamp. Selv om jeg har vanskelig for å gi meg selv ros, ikke alltid har troen på meg selv, så har jeg troen på dere. Stå på tøffe mennesker. Og tusen takk for alle fine tilbakemeldinger dere gir meg, at dere har troen på meg når jeg selv ikke klarer å ha det.

Tips til menn som lever med en partner som sliter psykisk.

Jeg har, med tillatelse fra forfatter og tidligere blogger «Belinda», bak «Boabloggen» (som forøvrig ikke lengre skrives i, men som ligger der ute til de som ønsker å lese) til å dele et avsnitt hun har skrevet i boken og bloggen sin. Jeg som sliter psykisk selv, og har en del lesere/følgere som også sliter psykisk, synes dette avsnittet i boka/bloggen, var veldig godt, og ønsker derfor å dele dette med flere, som kanskje kan ha litt nytte av det. Forfatteren/ bloggeren «Belinda» syntes det var flott at jeg ville dele dette i min blogg også.

«Mine tips til menn som lever med en partner med monstre av typen spiseforstyrrelser, angst eller depresjon» (eller andre typer lidelser) :

1. Det å ha et monster i hus, fører til negative konsekvenser. Klart. Men spør dere selv, hva positivt fører dette monsteret til? Det kan være at monsteret har gjort at partneren din har funnet ut at hun er en jævel på å male eller skrive eller å lage keramikk. Noe som kan føre med seg noe fint på sikt. Det kan være at monsteret har gjort at dama di setter mer pris på deg. Eller har bedre tid til barna deres. Husk å lete etter positive endringer også.

2. Man kan lett føle det som at monsteret forandrer partneren sin. Ingen blir særlig tiltrekkende med et monster om halsen. Av og til kan man føle det som at monsteret står mellom en selv og partneren. Det går seg til! Det kan gå seg til, om man bare er kreativ. Er man kreativ nok, finner man nye måter å møtes på. Man kan møtes nærere. I armkroken, der slipper gjerne ikke monsteret til. Man kan møtes over ost og kjeks og vin hjemme, istedenfor på restauranter. Man kan møtes i skogen, helt nært, helt stille. Man kan komme til å se hverandre og seg selv på nye måter.

3. Husk at det er monsteret du er sint på. Ikke den ufrivillige eieren. Ingen får seg angst, depresjon eller lignende fordi de har lyst. Ingen!

4. Avreager mot andre ting enn monsteret. Du kan ikke kjempe monsteret uten at eieren står imellom. Det blir partneren din du kveler, ikke monsteret. Trenger du å avreagere, stikk til fjells. Ta jaktprøven, jakt og kom hjem med økt mannefølelse. Ikke jakt på byen. Det vil aldri, aldri bli en lettvint løsning av noe slag.

5. Vil du komme monsteret til livs, må du være slu. Behersket. Trygg. Monsteret dør av varme, av klemmer og kos og støtte. Krangling, sinte ord og avvisning gjør dem bare større.

6. Gå frivillig med på å gå til parterapeut, om det trengs. Blir mandigheten skaket, så bare jakt litt mer. På ryper på fjellet altså.

7. Det er ingen som liker å ha sex med et monster om halsen. Det bør man forstå. Monster i hus= ofte mindre sex for en periode. Deal with it, på en fornuftig måte. Jo mer du maser, jo større blir gjerne monsteret.

8. Bestem deg for om du har tenkt å stå løpet ut. Tenk som en kriger. Som mann har du det sannsynligvis i deg. Du må tåle. Du må beskytte partneren din. Av og til mot seg selv. Det er din jobb å tåle denne kampen i huset. Om du ikke har trynet selv, er det vanskelig å skjønne hvorfor partneren din ligger nedi gjørma, men jo lettere er det da for deg å ha styrke til å stå løpet hun skal igjennom ut. Se på det som ditt livs utfordring å stå ved hennes side gjennom dette, og ta den! (Og husk, nå at gresset ikke nødvendigvis er grønnere, eller lettere, på den andre siden av gjerdet)

9. Og om du ikke får det til, skal du ikke ha dårlig samvittighet, så lenge du har forsøkt. Ikke mist deg selv i det hele. Tell stjerner, om nødvendig. Snakk med en kompis (joda, det er lov)

10. Bestemmer du deg for å gå, så gjør det nå på en ryddig måte. Husk menneskeverd. Også til ekspartner.

Kilde: «Belinda: Boaen er et udyr – blogbok om hverdagsangst», 2011, s. 168-171.

Jeg håper at dette kanskje kan være til hjelp for flere der ute. Dere, som jenter (kremt, unnskyld, kvinner)  har nå også muligheten til å kunne vise dette til deres kjære partner som kanskje trenger en liten påminnelse om hvordan man skal behandle sitt hjertes utkårede som sliter.

Helt til slutt, sist men ikke minst liksom, så må jeg få takk deg «Belinda», så lot meg få dele dette her. Du er en knalltøff dame, som reiser deg ved fall, akkurat som hverdagshelter gjør. Du er fantastisk, glem aldri det vakre du. Tusen tusen takk.

 

 

Veiedag

Tom for ord…kaos i hodet…Holder ute…på en møte, men vet ikke helt på hvilken måte egentlig…jeg bare er..her. Kind of.

 

Nå er det litt tid med mamma og Janne, og så får jeg forhåpentligvis en mer oppløftende dag i morgen.

Mye fint, og så litt sint da.

Jeg fikk utrolig nok sove til slutt i gårkveld, foten var ganske så medgjørlig og laget ikke noe styr. Da jeg våknet en time før jeg skulle opp i morges (må ikke tro at blæra kan holde seg en time til liksom), så føltes foten helt grei, helt til jeg kom tilbake i senga igjen etter blæretømminga. Gadosh, bæm, boom. Da verka det så ille at jeg trodde jeg ikke skulle få sove den usle lille timen før jeg måtte opp. Jeg sovna heldigvis etterhvert. Da jeg skulle stå opp for dagen var jeg trøtt som en sliten strømpe. Orka egentlig ikke tanken på å slepe kadavret bortover korridoren og inn på kjøkkenet. Men som alltid, så har jeg ikke noe valg. Jeg er ikke typen som driver og demonstrerer og lager bråk. Jeg spiste maten min pliktoppfyllende og jeg overlevde. Jeg synes mengden er fin, og det går greit. På tirsdager rett etter frokost er det representantmøte for idrettsgruppa, så slepte meg bort dit hvor vi pleier å ha møtet, men tror du sjefen sjæl troppet opp da? Nånei, hjemme med sjukt barn  gitt. Flott. Så skulle vi da altså ha fysisk aktivitet da, men med denne gorgfoten så kommer jeg ikke så langt når vi skal gå mye, så jeg fikk gå ned i aktivitetsrommet og sykle istedenfor. Det gikk hvertfall helt fint, for da står jo foten bom fast i samme stilling hele veien. Å tøye ut derimot var litt verre. Så noe krykkete ut, men fikk det til på et vis.

Sjekk kulen på høyrefoten i forhold til venstre…

Fikk hvertfall en god økt på sykkelen, og det føltes godt. Men så var det jo lunsj like etter da, og magen skal atter fylles opp. I ballongstørrelse. Jeg liker ikke ballonger i magen. Det er en sånn typ ballong hvor lufta aldri går ut av. Ganske ekkelt må jeg si. Maten gikk ned (men ikke opp), og deretter var det bare å legge på sprang (stakkars foten) for da var det time med behandleren min. Vi tok ikke opp oppgaven jeg fikk forrige gang, kanskje den bare var ment for meg og min tankevirksomhet? Aner ikke, timen ble hvertfall brukt til spørreskjema. Kartlegging you know. Ja, nei, nei, nei, ja, ja, nei, nei, nei…Jeg scoret ikke noe på maniske episoder, så bipolar virker å være utelukket, akkurat som jeg hadde tenkt meg. Jeg har jo alltid lurt på hvorfor den diagnosen står i papirene mine, for jeg har jo aldri blitt utredet for det. Jeg scoret en god del på depresjon, men ikke sånn megahøyt. Det ble nevnt at det kanskje ikke gir virkelige utslag siden lamictalen stabiliserer de virkelige utfallene, men jeg vet ikke helt om jeg vil gå med på å trappe ned på dem for å sjekke ut hvordan ting egentlig er…Anyway, det skal sjekkes ut mer i forhold til bipolar. Ingen nye diagnoser så langt hvertfall. Like greit.

Etter den timen hadde jeg fått time med ernæringsfysiologen min. Jeg gikk dit med en forhåpning av å endre litt på kostplanen med tanke på å redusere litt, fordi vekten går jo bare opp, men neida, der fikk jeg et slag under beltested i stedenfor. Nå er senkveldsen tatt fra meg, og jeg er nå på grunnmenyen. Dvs at jeg må øke frokost og kvelds igjen. Nå som de måltidene endelig var overkommelige. Fy faen assa, dette ødela nesten hele dagen for meg. Var snytforbanna. Jeg stolte jo ikke på den kostlista jeg hadde, og sleit nok som det var, og nå må jeg slite med frokost og kvelds igjen. Just great. Det førte jo selvsagt til at det å gå til middagen var enda mer vanskelig også. Jeg har hvertfall sagt klart og tydelig ifra om hva jeg mener om kostlista mi, så det er ingen tvil om min mening der. Jeg hadde bare lyst å knørve sammen hele den jævla kostlista og trampe på den (med den friske foten). Rett etter møte med ernæringsfysiologen så skulle h*n ha undervisning med oss. Jeg var sur hele timen. «Whatever, uansett hva du sier at kroppen min liksom trenger, så stoler jeg ikke på den. Punktum» Barnslig? Godt mulig. Trassalder? Godt mulig. Likevel vil jeg ikke stole på den så lenge vekten fortsetter å gå opp, det er feil retning. Jeg kommer heller ikke til å spise så mye mat når jeg går ut herifra, jeg kommer til å prøve å spise 4 faste måltider, ja, men jeg kommer til å spise til jeg er mett, ikke overmett og øke sjansen for å kaste opp. Da vil jeg heller stoppe i tide. Sånn tenker jeg nå hvertfall. Hadde jeg fått velge selv, så hadde jeg droppa hvertfall halve kostlista rett i dass, men det er vel «spiseforstyrrelsen som snakker», som er en godt kjent frase blant behandlere. Jeje, let me tell you one thing, jeg er fortsatt spiseforstyrra. Men det betyr ikke at jeg ikke følger den pokkers lista, jeg tygger og svelger som en gal, og jeg kaster ikke opp, til tross for at det er det eneste jeg har lyst til etter hvertfal lunsj og middag. Nå gjenstår det å se om jeg vil føle det samme etter frokost og kvelds igjen. «¤#%&//)(=»!¤¤&!! I say no more. Eller jo, takk for at jeg kan spy det ut her. Verbalt.

Heldigvis har det vært fine ting i løpet av dagen i dag også, for jeg har fått masse post! That really made my day.

Det grønne og rosa kortet med blomster på fikk jeg av søte Anne.

Det lilla kortet, +

Fikk jeg av Nadia.

Og så fikk jeg vite av husvertene mine at jeg hadde fått en bok fra Ascheoug, og da ble jeg jo selvsagt dritnysgjerrig da. Fikk dem til å sende posten min til meg, og så åpner jeg pakken og finner denne boka:

Fra Boablogg. Omg, bloggbok. Gjett om jeg g leder meg til å lese den da! Og så fikk jeg jaggu meg mer snus fra husvertene mine også.

Tusen tusen takk alle sammen, setter virkelig pris på det!

Nå er det strax Linedancekurs her, heldigvis? er foten min skada, så jeg kan jo ikke akkurat delta, men jeg skal jaggu meg bort for å se på. Dette må jo bare bli bra! Muahaha.

16 år siden jeg kastet opp for første gang i dag

Jakten på tallet på vekten var i gang,hjernen var aktivert og innstilt på denne jakten,og den var intens. Det hadde ikke gått mange ukene her siden jeg startet på dietten som skulle sette livet mitt på hode og føre meg inn en runddans jeg ikke på noen som helst måte kunne forestille meg. Kropp og vekt hadde jo aldri vært tema for meg,jeg hadde vel aldri hatt tid eller grunn til å være opptatt av sånt. Hvorfor skulle jeg det? Jeg hadde jo alltid vært en aktiv sjel når det kom til trening,jeg drev med elite turn i en del år,fra jeg var rundt 8-9 år,fram til jeg ble 14. Jeg begynte deretter med friidrett,og fotball etter det igjen. Det var aldri noen form for kroppsfokusering,for fokuseringen lå på å klare øvelsene riktig,klare best mulig tid og å vinne kamper. Det gikk på å ha det gøy,og kjenne på mestringen ved å få til ting. Helt fra jeg var lita,hadde jeg “kjærester”,her snakker vi om naboguttene,kompisene jeg vokste opp med,hvor vi dristet oss til å holde hverandre i hendene og skrive små kjærlighetsbrev til hverandre,”Jeg liker deg. Du er snill og søt”. Etterhvert ble det litt nussing,og det første tungekysset kom da jeg var 14. Jeg fikk min første skikkelige kjæreste da jeg var 15,og vi holdt sammen et år. Deretter gikk det et år til som singel,før jeg ble sammen en ny. Vi ble forlovet og var samboere. Jeg tilbrakte mye tid med vennene mine,kino,vandret nedi byen,klassefester,filmkvelder og rånerunder på byen. Jeg hadde en kjæreste som var glad i meg,og likte meg akkurat som jeg var,hvorfor skulle da kropp og vekt plage meg? Det gjorde ikke det.

Men nå som jeg var blitt 18 år,og hadde begynt på en diett (fordi min daværende venninne mente hun trengte å gå ned noen kilo,og jeg slengte meg med sånn bestevenner gjør,de henger sammen på det meste,nødvendig eller ei) ble jeg besatt av å se tallet gå ned til hver måling vi var på. Men vekten gikk ikke fort nok ned,jeg ville ha større nedgang,jeg ville ha stor nedgang hver eneste gang,ikke kun i ny og ne. Hvorfor? Jeg aner ikke,jeg gikk jo ned uansett,så jeg vet ikke hvorfor jeg ville at det skulle være mer for hver gang. Kanskje fordi dette var nytt og spennende,og jeg ville gjøre det bra her også? Nå har jeg aldri vært av typen som har satt meg skyhøye mål,satt lista usansynlig høyt,men jeg var som de fleste,som ville mestre det jeg gjorde. Jeg hadde hørt fra andre om noen jenter som gikk i parallellklassen min som hadde kastet opp frivillig,så det var nok der jeg fikk den ideen fra. Og så lenge jeg bodde hjemme,så ble det vanskelig å la vær å spise uten at det ble lagt merke til. Å spise sunnere gikk jo greit,for jeg spiste jo da. Derfor ble det å kaste opp enklere,for det kunne jeg skjule. På den måten gikk jeg kjappere ned i vekt også,og nedgangen ble større ved hver måling. Jeg spiste av og til frokost hjemme,andre ganger da jeg kom på skolen. Lunsjen ble også inntatt på skolen så klart. Jeg spiste av og til hjemme,andre ganger ikke. Og som regel var jeg ikke hjemme på kveldene,så kveldsmat var ikke akkurat et fast mltid. Det var på denne måten lett å kutte ned på måltidene også. 9 mnd etter at jeg begynte å kaste opp flyttet jeg sammen med min daværende kjæreste.

Jeg kastet opp ofte etterhvert,men kun små mengder,kun de måltidene jeg inntok,og eventuelt det jeg spiste når det var filmkvelder og det stod godis på menyen. Jeg kunne kaste opp en go morgen yogurt til middager. Jeg hadde også en periode hvor jeg spiste en halv yogurt om dagen. Den virkelige onde sirkelen var i gang,og jeg ånde og levde i den,mens jeg sakte men sikkert spant nedover. Etter 3 år begynte de psykisk ettervirkningene virkelig å gjøre seg gjeldende for alvor. Depresjon,slevhat og dårlig selvbilde trådte fram for fullt. Jeg hatet kroppen min intenst og følte meg skikkelig utilpass,feit og jævlig. Treningsmenden tiltok. Jeg meldte meg inn på treningssenter,syklet mye og begynte å jogge ofte. På denne tiden var samboerskap og forlovelse brutt,og jeg hadde flyttet til Oslo for å begynne skole. Til tross for hvordan jeg følte meg og så på meg selv,så fikk jeg også her en kjæreste som elsket meg og likte meg akkurat sånn jeg var. Men det hjalp lite på selvbildet mitt. Likevel kjøpte jeg masse nye klær og prøvde å føle meg ok med korte skjørt,tettsittende topper og lignende. Prøvde føle meg tiltrekkende og føle at andre skulle vise at de ikke synes kroppen min var så fæl som jeg anså meg selv som. Jeg fikk tilbakemeldinger som jeg ønsket,og det føltes bra,uten at mitt syn på meg selv endret seg. På denne tiden økte rundene med maten,det var på den tiden at jeg begynte med planlagte runder,og mengden med mat økte. Spiralen nedover ble enda dypere. Likevel var tankene aldri der at jeg vurderte profesjonell hjelp. Vekten kom heller aldri ned på et nivå som gjorde at tilstanden ble kritisk. Jeg fortalte det til legen jeg hadde den gang,uten at mer skjedde. Etter 3 år i Oslo flyttet jeg til Ålesund hvor spiseforstyrrelsen fortsatte i samme grad,men her ble det mye overspising. Jeg var samboer på nytt,og middager ble en fast greie,og det var ofte utskeielser på usunt på kveldene. Jeg jobbet også da i ferskvareavdelingen i en matbutikk,og mat var tilgjengelig hver eneste dag. Vekten økte,og jeg kom opp i vekt som var høyere enn da jeg begynte på dietten i -95.

Etter 3 år i Ålesund flytta jeg til Molde. Her eskalte spiseforstyrrelsen seg i vanvittig høyde. Det tok helt av. Rundene med overspising og oppkast tok helt av. Jeg spiste og spydde dag ut og dag inn. Mengder av bakevarer,potetgull,middager,sjokolade. Ned på høykant,opp i rekordfart. Jeg hang med hodet over doskåla 24/7. Depresjonen trakk meg ned i en dyp og mørk dal,og jeg kom i en kritisk tilstand psykisk. Det var først her,etter 11 år med bulimi at jeg oppsøkte profesjonell hjelp etter mange dytt i ryggen av de rundt meg. 11 år i en ensom sykdom hvor ingen visste hvor ille det egentlig stod til med meg,og da spesielt psykisk. Jeg var dødsredd for hjelp,til tross for at jeg visste at jeg trengte det,så var jeg ikke motivert. Jeg grudde meg voldsomt til første møte med psykiatrisk poliklikk. Å sitte på et kontor med en psykolog og en psykiatrisk sykepleier fra akutt teamet var rart og skremmende. Jeg følte meg liten og avkledd der de satt og over meg og spurte om min historie. Samtidig føltes det godt å prate om det med noen som forstod. Jeg var ærlig og åpen,og jeg fikk gode tilbakemeldinger på at jeg var så reflektert og hadde så mye selvinnsikt over egen sykdom. Det gjorde at det ble enda enklere å fortelle. Jeg fortalte samtidig historien til fastlegen min. Og dermed begynte jeg også på medisiner,til tross for at jeg var svært skeptisk til det. Men jeg tenkte at det ikke kunne skade å gi det et forsøk. Hva hadde jeg å tape på det? Kanskje ville det hjelp på depresjonen i det minste. Fontex som jeg begynte på skulle også hjelpe mot bulimien på den måten at suget på å ha runder med overspising og oppkast skulle reduseres. Dessverre tok det ikke mange ukene før kroppen ble vant med dem,og tilstanden gikk tilbake der jeg var før jeg begynte på dem. Ikke hjalp det meg å gå i gruppeterapi heller,heller tvert imot. Bulimien var og ble et vedvarende faktum,på den fortsatt samme høye måten som tidligere. Depresjonen ble noe redusert,men den kom også tilbake i nye høyder etterhvert. Overdoser,og ny type antidepressiva. Gruppeterapien var jeg ferdig med,og jeg fikk individualbehandling. Tankemessig har situasjonen endret seg mye,men ikke sykdommens handlinger. Den nye antidepressivaen gjorde meg enda verre enn den forrige. Jeg skjønte ikke hvorfor en antidepressiva gjorde meg enda mer deprimert enn utgangspunktet. Nye overdosert,selvskading,rus og alkohol. Og bulimiens heftige runddans. Jeg var sykt sliten og medtatt. Men jeg valgte til slutt å kutte ut antidepressivaen helt,jeg orka ikke dette mere.

Jeg var sjeleglad for valget jeg tok med tanke på medisinene. Den verste depresjonen forsvant når jeg ble satt på stemningsstabiliserende som jeg fortsatt står på. Overdosene forsvant,det samme gjorde selvskadingen,og rusingen. Drikkingen har også blitt kraftig redusert. Nå er det meget sjeldent jeg drikker,og jeg husker ikke sist jeg var på fylla,det var vel kanskje i fjor en gang. Nå blir jeg kvalm av tanken på hvordan situasjonen min var spesielt i 2009,med alt dette selvdestruktive. Det er godt å slippe trangen til å ruse seg,til overdoser og til å kjenne på måtte selvskade. Jeg er glad det stadiet er over og ut. Bulimien med sine overspisinger og oppkast er fortsatt like gjeldende,jeg spiser og spyr,spiser og spyr. De siste årene,da sepsielt etter at jeg kom til Molde,har vært de verste i alle disse årene. Sykdomsbildet er på topp,symptomene er på topp. Nå er det flere uker siden jeg har hatt en oppkastfri dag,jeg klarer det ikke. Sykdommen har symptom messig bare forverret seg med årene,med overspisingen og oppkast. Etter som årene går så vil kroppen tåle mer,høyere tolleranse,kløften er blitt dypere,og det er en himla lang vei å komme seg opp. Men nå er det kun 17 dager igjen til jeg skal til Modum for å jobbe med bulimien. Jeg er redd og spent,vil dette hjelpe meg til å etterhvert bli kvitt bulimien fullt og helt,eller vil den hjelpe meg til å komme dithen at jeg får verktøy med meg videre i livet til å klare å holde meg stabil og kanskje aldri helt bli kvitt den. Framtiden får vise,men nå er jeg hvertfall i gang med den største og viktigste oppgaven jeg har hatt så langt i livet. Og det vil bli helvete på jord,selv om de 16 årene med bulimien også har vært et helvete til tider.

 

Kjære lille pike. (Reprise)

La aldri noen fortelle deg hvor lite du er verdt. La aldri noen fortelle deg at din verdi ligger i dine antall kilo. La aldri noen fortelle deg at din verdi ligger i hvordan du ser ut. La aldri noen fortelle deg at du er mindre verdt fordi du ser annereledes ut. Alle er vi annereledes enn alle andre.Vi er ulike,det er bare en av oss alle.Det forteller oss bare at vi alle er unike,på hver vår måte. Du er unik lille pike.

Kjære lille pike. Lykken i livet ligger ikke i antall kilo,i å være «tynn«,i å være best,i å trene mest,i å spise minst. Du er vakker som du er,du elsket for den du er lille pike,livet blir ikke bedre på noen måter om du begynner å rote med mat,vekt og kropp. Tynn er ikke ensbetydende med lykke. Ikke utsett kroppen din for noe som du kommer til å bruke år på å angre på i ettertid. Å ha en spiseforstyrrelse er på ingen måte glamour,det finnes ikke noen fine sider. Det eneste du får igjen,er en skadet kropp og et ødelagt sinn.

Kjære lille pike. Bruk tiden i livet ditt på familie din. På vennene dine,for om du blir syk vil mange av dem forsvinne. Bruk tiden på å komme deg gjennom skolen,få deg en utdannelse og bli det du har lyst å bli. For blir du syk,kan det ta mange år før du får tatt igjen alt du har mistet. Bruk tiden på dine interesser,ting du liker å gjøre,for hvis du blir syk,så er det ingenting som interesserer deg lengre. Du mister all livsglede,på det som virkelig kan kalles gleder her i livet,for den eneste «gleden»  du vil få hvis du blir syk,er å dyrke det syke,sånn at det syke blir enda sykere,og din verden blir enda tristere. Du vil miste gleden å glede deg over livet.

Tynn er ikke = lykke kjære lille pike.

Fordi,kjære lille pike,lykke er ikke å la kroppen forfalle.Lykke er ikke å la hverdagen domineres av trening og mat.Lykke er ikke å isolere seg fra omverdenen. Lykke er ikke å sitte dag inn og dag ut og regne kalorier. Lykke er ikke å være nedtynget av mørke tunge tanker som du ikke klarer å dele med noen andre. Lykke er ikke å sitte over doskåla og fingrene langt nedi halsen. Lykke er ikke å få så ødelagt tenner at du må bruke flere tusen kroner få å få litt orden i munnene igjen. Lykke er ikke å besvime av utmattelse fordi du har spist for lite,trent for mye,er dehydrert,eller har kastet opp for mye. Lykke er ikke å ligge på sykehuset med en slange gjennom nesa fordi du ikke vil spise. Lykke er ikke å være innlagt på psykiatrisk fordi du ikke klarer ta vare på deg selv. Lykke er ikke å bruke opp alle pengene dine på mat,fordi du må spise og spy,selv om du egentlig ikke makter det. Lykke er ikke å gå på antidepressiva,men det kan du ende opp med å måtte bruke,fordi når du ødelegger kroppen din på den måten,så kommer depresjon på kjøpet. Lykke er ikke å ville dø. Lykke er ikke å trene til du stuper. Lykke er ikke å redusere hjertekapasiteten din. Alt dette vil du oppnå ved å begynne å rote med mat,kropp og vekt.

Lykke er:

• Tid med familien din
• Tid med vennene dine
• Å bruke tid på interessene dine
• Å gå etter drømmene dine
• Reise,oppdag verden
• Lese en bok
• Danse i regnet
• Le til du gråter
• Krype inn i armkroken på en du er glad i
• Skrive

Bruk livet ditt til å gjøre noe godt for deg selv. Vær snill mot deg selv lille pike. For livet handler ikke om å være tynn. Det er kun en illusjon.

Du er god nok som du er. Lev livet ditt.

 

 

«I refuse to let what happened to me make me bitter.» -Nicole Kidman-

Er du bitter overfor noe du har opplevd? For noe du måtte gjennomgå? For noe noen sa til deg? For hvordan ting var,eller hvordan ting ble? For noe som en eller annen gang har hendt deg tidligere i livet? Er du bitter? Hvordan kjennes det? Føler du deg sviktet? Såret? Skuffet? Føler du deg dårlig behandlet? Oversett? Føler du ergrelse? Er du sint? Føler du skam? Lar du det tynge deg ned og ødelegge livskvaliteten din her og nå? Klarer du ikke legge det fra deg? Klarer du ikke gå videre? Føler du,eller tror du,at det som en gang skjedde med deg for alltid vil ødelegge for deg i en eller annen grad? Tror du at du vil klare å legge det bak deg,og gå videre? Ikke at du noen gang kanskje vil glemme det,men klarer du å skyve det litt bak,og fokusere på her og nå?

Hvorfor er det vanskelig å gi slipp på bitterheten? Det eneste den gjør er å fortsette å dra deg ned i søla,tråkke på deg,stikke kniven i deg,vri den rundt,og sørger for at det aldri vil gro. Klarer du å la det såret få gro tilstrekkelig nok til at du kan akseptere arret som alltid kommer til å være synlig? Hva har du egentlig igjen for å bære nag,eller å gå rundt med den bitterheten i deg? Det som har skjedd har skjedd,du kan ikke få det ugjort,du kan ikke endre på det,uansett hvor mye du skulle ønske at det kunne ha vært sånn. Det som skjedde skulle kanskje aldri ha skjedd,det skulle ha vært unngått.Det var ikke rettferdig. Det er ikke noe som noen mennesker skulle trenge å oppleve. Det var usmakelig,det var sårt,det var vondt. Det var sykt,det var meningsløs,det var hensynsløst. Det var rått parti. Du var vergeløs,uskyldig,uforberedt. Det var ikke din skyld. Det var aldri din skyld. Kanskje var du dum,kanskje var du tankeløs,kanskje gikk du for langt. Kanskje ikke. Kanskje var du medskyldig,kanskje var det ikke ment å skulle gå så langt. Kanskje skjedde det i trygge omgivelser,kanskje kom det ut av det blå. Så du det komme? Kunne det ha vært unngått? Kunne du sagt eller gjort noe annerledes? Det får man aldri svar på. Man må kanskje sitte på de spørsmålene resten av livet,ha dem ubesvart. Lar deg sitte igjen uforstående,uvitende.

«Hvorfor meg? Hvorfor akkurat meg?» Hvorfor ikke deg? Hvorfor ikke meg? Alt som skjer,skjer ikke bare med andre. Det kan skje med hvem som helst av oss. Alle er utsatt. Man vet aldri. Man har ikke noen forsikring om at livet skal passere uproblematisk forbi,at man skal leve på en rosa sky. Men vi kan akseptere at sånn er det. Det som skjedde skjedde,vi kan ikke få det ugjort,men vi kan akseptere og gå videre. Hva hjelper det å være bitter? Noen trenger å legge skylden der den hører hjemme,det er veldig forståelig. Men for å kunne fortsette livet,er det viktig at man også klarer å akseptere,for å komme seg videre. Klare å fokusere på at man lever her og nå,og ikke i fortiden da ting skjedde. Du har kanskje all grunn i hele verden til å være bitter,kanskje trenger du å være bitter,for å holde ut,for å overleve,for å ikke bli gal. Kanskje jobber du med saken. Det er viktig at du jobber med saken. At du får hjelp med tankene og følelsene dine om det du opplevde har satt en støkk i deg,så stor at den overvelder deg,og styrer hverdagen din. Noe er enklere å akseptere enn andre ting,men glem aldri at du ikke kan få ting ugjort. Det som teller er her og nå,og det grunnlaget du skal legge for framtiden din.

Jeg klarer ikke være bitter fordi nettopp jeg fikk min spiseforstyrrelse. Jeg klarer ikke vært bitter over ting som har skjedd meg. Jeg kan være sint,frustrert,oppgitt. Men hva oppnår jeg med å være bitter? Jeg orker ikke lage meg et ekstra problem som skal dra med enda lengre ned i søla enn jeg allerede befinner meg til tider. Jeg kan kave og makke,men jeg akter ikke å la meg drukne i søla. Jeg akter ikke å la deg sluke meg,kvele meg. Jeg nekter å la fortiden dra med under sånn at søla skal trenge inn i meg og gjennomsyre hver eneste celle i kroppen min. Jeg vil holde hodet hevet,vise fingeren,rope og kjefte. Jeg gir meg selv lov til å bli sint,men aldri bitter,for det vil gjennomsyre meg,ødelegge meg,tømme meg for tårer jeg ikke akter å kaste bort på enkelte mennesker eller episoder. Ikke faen. De er i min fortid,ikke i min nåtid. Saker jeg er ferdig med,satt strek over,akseptert. Sånn var det da,sånn er det ikke nå.

Kanskje er det også episoder hvor man trenger å tilgi,få ordnet opp i,sette en strek for,bli ferdig med. Kanskje finner man ut at det er til det beste å avslutte et forhold,et vennskap,en forbindelse. Kanskje trenger man å ransake seg selv for å finne ut om reaksjonen man fikk var berettighet. Var det virkelig en så stor sak når alt kommer til alt? Overreagerte du? Følelser er aldri feil,man kan ikke alltid kontrollere dem,de kommer på impuls. Men vi vet alle sammen at det i enkelte saker er lov til å tenke før man snakker. Kanskje var det ord som kom ut feil,kanskje var det en bemerkning som var unødvendig. Kanskje var det noen som tråkket deg for nær,som prøvde å tråkke innenfor dine grenser. Visse ting kan man tilgi,andre ting ikke,men da kan det være lurt å bruke litt tid på å kjenne etter hvor mye tid og tanker du makter å bruke over fortiden. Du kan fikse på så veldig mye. Noe på egenhånd,andre ting med god hjelp.

«People can be more forgiving than you can imagine. But you have to forgive yourself. Lets go of whats bitter,and move on»

-Bill Cosby-

«Things don’t go wrong and break your heart so you can become bitter and give up. They happen to break you down and build you up so you can be all that you were intended to be»

-Samual Johnson-

(kilde: tumblr)

Opprettholdende faktorer

Til tross for at jeg ikke har begrep om hvorfor min spiseforstyrrelse startet,annet enn at det gikk over styr med en diett (for mange er det jo gjerne noe de har opplevd i forkant som har utløst det) så har det mange faktorer som har vært med på å opprettholde den. Når man har problemer med å sette ord på følelser,så bruker man gjerne atferd. «Actions speak louder than words» (denne kan også forøvrig brukes i motsatt retning,i form for motivasjon til å bli frisk) Maten blir lett å bruke når man føler seg nedfor og trist. Å sulte seg,spise og spy,trene,og bruke avførende tabletter (og andre typer selvskading så klart) er blitt så godt innøvd i systemet,og dermed er det lett å ty til,for mange kanskje ubevisst. Man tenker kanskje ikke over at ting som skjer rundt en utløser visse følelser alltid,man tenker kanskje ikke over alt som blir sagt eller gjort mot en er av så stor betydning at det utløser den eller den type selvskadingsmåter. Men i mange tilfeller vet man selvsagt også hva som kan utløse det,og bruker dermed den mestringsstrategien man kjenner best til for nettopp å håndtere,eller skyve vekk følelsene som oppstår der og da. Jeg har mange ganger ikke helt skjønt hvorfor jeg har følt meg så nedfor og trist,hvorfor uroen har kommet,hvorfor depresjonen har satt seg sånn fast at jeg finner det vanskelig å komme meg opp igjen,men ofte vet jeg det også selvsagt. Men når jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut av det,eller få løst problemene så tyr jeg til maten.

For mange der ute er det traumer de har opplevd som har gjort at de har laget seg strategier for å ha kontroll over noe selv,når de blir styrt av andre på andre måter. Det kan være voldtekter,mishandling hjemme,mobbing,det kan være alkohol i hjemmet,lav selvfølelse. Det kan være mange årsaker.Det kan være opplevelser man ikke husker bevisst,men underbevisstheten husker eller kjenner igjen noe om man kommer i visse situasjoner som kanskje ligner,eller det kan være ting som trigger. For en som sliter med spiseforstyrrelser kan det være mange utenforliggende årsaker som er med på å opprettholde sykdommen. Det kan være samfunnets syn på hvordan kroppsbildet bør være. Reklameplakater,magasiner,moteshow,for de som ser på sånt. Tv-programmer,ukebladers konstante artikler om slankemetoder/dietter,treningstips. Det kan være mennesker rundt deg som ofte snakker om at de er misfornøyde med kroppen sin,at de burde gått ned i vekt. Og tallet på vekten er en stor trigger for mange,syn på egen kropp,speilbildet som viser at det du føler stemmer overens med det du ser i speilet,fordi du har et forvrengt syn på egen kropp. Mange liker følelsen av sulten,andre misliker følelsen av å være mett,og dermed kvitter seg med maten (som i mitt tilfelle). Det kan også selvsagt utløse vonde følelser når man får kommentarer fra andre rundt deg. «Har du lagt på deg litt nå?» «Så godt å se at du ser så bra ut» (som veldig mange spiseforstyrrede tolker som «du har blitt feiter,best å slanke vekk de kiloene igjen)

Når man har kommet seg litt opp og fram i behandling blir man gjerne mer bevisst på hvorfor man bruker disse mestringsstrategiene for å døyve følelsene,skyve dem vekk. Man klarer kanskje å se/finne årsakene som utløste følelsene og tankene som man før benektet. Kanskje har man tenkt at årsakene der og da var så små og ubetydelige at det neppe var det som utløste atferden man bruker/brukte. Sånn er det hvertfall for meg. Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over alle de tingene som kan ha utløst min atferd,men nå kan jeg se mye av det litt klarere. Mange har kanskje hatt like episoder som meg. Det kan som skrevet over her være de triggerne rundt deg,det kan være kommentarer,kjærlighetssorg,lav selvfølelse. Det kan også være at du har følt deg utenfor i vennekretsen,at du har følt at du er verdt mindre enn andre mennesker. At du har følt at andre kan visse ting bedre enn deg,at du er dårlig i ting som du ønsker å være god i. At du har følt/føler at du ikke er god nok som du er. Kanskje har du satt/setter listen for høyt for deg selv,at du forventer mer av deg selv,og når du ikke klarer å nå opp til den lista,så er du en taper,mener at du ikke klarer noe,»så hvorfor gidde å prøve i det hele tatt når jeg likevel aldri klarer det? Kan liksågodt bare gi opp..» Det kan selvsagt også være en trigger å se at vekten går nedover,og du ønsker å fortsette å gjøre det du gjør for å komme enda lengre ned på vektskalaen. Jeg er en av dem…Å opprettholde kontakt med venner som fortsatt befinner seg på et mye sykere stadie kan også være uheldig for mange. At man tar innover seg andre sin håpløshet,at man blir misunnelig fordi den/de andre klarer å gå ned mer i vekt enn deg,at de kun forkuserer på sykdommen,men ikke positive og fine ting i livet sitt. Dermed blir også du dratt med i dragsuget, «Det du snakker om får du mer av» Negative triggere. Dette her gjelder selvsagt også for nettsamfunn man er med i. Sykdomsprat fører til mer sykdomsprat,dermed er det veldig lett for at man bli sittende fast i sykdommen. Opprettholdende faktor. Er man i en fase hvor man er på vei ut av spiseforstyrrelsen kan det for mange være lurt å kutte ut enkelte venner eller nettsamfunn,og heller holde seg til de friske vennen som gir deg positive faktorer. Og så har vi den stygge ensomheten da. Den er en nasty jævel. Når man blir sittende der mutters alene (om man velger å isolere seg frivillig,eller ei) så er det altfor lett å ty til den atferden man holder sånn fast på. Bort med smerten,bort med tankene,bort med seg. Om man forblir ensom over lengre perioder,så ser mange kanskje ikke poenget med å endre på atferden sin. «Andre bryr seg jo ikke anyway,so why bother?» Noe må man jo bruke tiden på,gjøre noe for å få tiden til å gå. Det er heller ikke like lett for alle å komme seg ut og være sosial.Kanskje har man få venner i utgangspunktet,kanskje har de flyttet,kanskje har man mistet dem pga sykdommen. Det er dessverre ikke så enkelt som å gå ut på gaten og finne seg nye venner heller. Man har jo alltids muligheten til å melde seg inn i ulike aktiviteter,men det koster,og kanskje har man ikke midler til å få begynt med noe. Det er så mange faktorer som spiller inn for å få kabalen til å gå opp for mange. Me included. Mange har kanskje heller ikke venner eller familie som er der og støtter og motiverer når man trenger det,og man føler seg enda mer ensom og alene,og det gjør selvsagt veldig vondt. Sykdommen blir derfor det eneste trygge man har å forholde seg til i hverdagen.

For min del så har jeg klart meg «bra» i alle årene,til tross for bulimien. Jeg har klart å jobbe,jeg har fått meg en bachelorgrad,jeg har vært samboer,jeg har klart det sosiale. Jeg har klart meg på de fleste områdene i livet,bare ikke maten,og å håndtere en del følelser og tanker. Men jeg har klart meg,tenker jeg,fysisk er kroppen i god stand,derfor vil jeg fortsette å klare meg,så hvorfor gi slipp på spiseforstyrrelsen? Jeg har nevnt det før,og jeg snakket også om det med en av de jeg var på vurderingsoppholdet på Modum,at vi vil aldri komme unna triggerne i hverdagen,dermed må vi lære å leve med at de er der. Det er vi som må innfinne oss med at sånn er det,og sånn vil det bli,selv om vi ønsker at det er det rundt oss som burde endre seg. Egoistiske tanker,ønsketenknig. Mange av dere der ute har helt sikkert andre opprettholdene faktorer i livet deres,bevisste eller ubevisste,vi har alle opplevd ulike (og like) ting,og alt preger oss,og gjør oss til den vi er i dag. Klarer du å sette deg ned og se deg tilbake for å se etter ting som vært opprettholdene faktorer tidligere,og til hva det ennå kan være i dag?

 

«Jeg vil gi opp.» Nei det vil du ikke!

Dette er et mareritt,jeg orker ikke mer,jeg er så lei. Jo,du orker,gjør du ikke? Njo,jeg gjør kanskje det,men det er så fordømt vanskelig! Hvordan skal jeg kommer meg gjennom det?? Hvordan? Du tar dag for dag,simples as that. Jeg skjønner det,men jeg feiler jo hver dag! Hallo,du klarte det nesten i går,dessuten så ble det bare med den ene glippen. Jeg veit,det er bedre enn ingenting,ikke sant? Ja,det er det. Det kunne vært to,tre,fire. Det ble en. Jeg brukte hvertfall ikke penger,sånn jeg pleier…Nettopp,bare det er et skritt i riktig retning,et pluss i boka. Men det kommer jo flere dager…Ja,det vil komme mange flere dager,men de skal du ikke ta før de kommer. Jeg veit det,jeg veit det…det føles bare så jævla tungt. Føler ikke at jeg får til en dritt. Det gjør du,men du fokuserer bare på det du ikke får til. Du må klare å fokusere på det får til! Men dagene er så lange,det verker,skriker og roper i hele kroppen,hver jævla celle skriker i smerte. Men jeg klarer meg jo likevel,har jo gjort det hele veien. Jeg kan jo bare kaste inn håndkleekt og fortsette der jeg alltid har gått. Ja for der er det jo jævla hyggelig å være…Nei,det er ikke hyggelig,men da slipper jeg å måtte presse meg gjennom alt dette her,bli frisk. Jeg makter ikke tanken,jeg makter ikke tanken på å gå gjennom det hele. Det vil bli beinhardt,det vil det bli,men tenk på hvor mye bedre det vil bli etter de 3 måneden du må presse deg gjennom. Men de tre månedene kommer til å bli så sykt vanskelig. Jeg vet hva jeg har nå,men ikke hva jeg går til..jeg klarer ikke slippe taket. Du vil få god hjelp der. Jeg vet det,jeg gruer meg så jævlig. Du har lov til å grue deg.

Jeg har bare lyst å gi opp hele «bli frisk prosjektet»,orker ikke mer,makter det ikke. Jeg vil avslutte behandlingen,være alene. La meg være i fred,jeg makter ikke.Orker ikke. Jeg hører dere sier at det vil bli bedre,at det vil bli enklere etterhvert. Men jeg makter ikke tanken. Jeg vil gi opp hele greia,si nei, Flytte,komme meg vekk,skaffe meg et liv,jeg er så drittlei av alt. Jeg vil klare meg,jeg vil det. Jeg klarer meg. Jeg føler bare for å grine,legge inn årene,drite i det. Orker ikke tenke på at de tre månedene skal komme. Jeg vil ikke ha dem,gi dem til noen andre. La meg være i fred. Jeg har lyst å ringe og avlyse timen med behandleren min,jeg har ikke vært der på en hel måned,og det har jo gått bra så langt. Javel,greit,depresjone er her,men han kan ikke ta den bort likevel,det går nok over etterhvert. Jeg gidder ikke,har ikke lyst.Hvorfor skal jeg sitte der og vrenge ut av meg at jeg ikke orker mer? Hvorfor skal jeg sitte der og høre på at han sier at det vil bli bedre? «Du har vel hatt fine stunder siden sist også,har du ikke?» «Er det en grunn til at depresjonen har kommet?» Hærregud,jeg er bare lei av å prøve,jeg vil gi opp hele prosjektet! La meg være i fred. Hvorfor gidde prøve? Jeg har jo ikke noe liv likevel,så jeg kan likesågodt bare fortsette med å ikke ha et liv. Kan jeg gå nå? Jeg vil gå.Kan jeg gå? Jeg orker ikke kjenne på dette suget,jeg vil spise,jeg vil spy,om og om igjen. Hvordan i svarte helvete mener du at jeg skal komme gjennom det? Hæ? Det er lett for deg,lett for dere,å si at det vil gå bedre,ikke gi opp,stå på,du er tøff. Crap it all. La meg være. Jeg vil være i fred.

Ok,hør her. Det vil sikkert bli bedre,det må jo det. 3 måneder av et helt liv,3 måneder,tenk på det. Etter det så vil du stå mer stabilt på beina. Ja særlig. Ja,særlig. Hvorfor skal ikke du klare det når andre før deg har klart det? Hvorfor tror du at du er svakere enn dem? Hvorfor tror du at du har mindre ressurser inni deg? Det er vanskelig å komme seg gjennom dagene,det er tøft,men du trenger ikke være så hard mot deg selv,du trenger ikke klare alle målene på en dag. Litt og litt,alle små steg fører til større steg. Du vet alt dette. Du vet at du bør gi deg selv et klapp på skuldra for hver lille ting du gjør riktig. Om det så er å ikke bruker penger på mat som du skal spise og kaste opp. Om du har en liten runde med maten istedenfor en stor som du pleier. Om du får i deg noe mat i løpet av dagen. Hvor langt kommer du med å gi opp? Og er det så smart å ringe og avlyse timen med behandleren din? Hva vil skje om du gjør det,og du går på en smell? Jo,da må du tilbake igjen,enda en gang likevel. Du står sterkere med en behandler i ryggen. Du vet ennå ikke når du skal legges inn,men det skjer ikke i morgen. Ikke denne uka. Ikke stress!

Dessuten så klarte du jo en oppkastfri dag i går. Ja,jeg klarte det i går...men jeg kommer helt sikkert til å sprekke i dag. Du skal ta dagen som den kommer,det skal du ikke stresse med akkurat nå,husk,time for time.Greit,men jeg klarer ikke gi meg selv en klapp på skuldra,who cares liksom,jeg gidder ikke bry meg..det er hva det er. En dag oppkastfri liksom,hvem som helst klarer jo det uten noe som helst problem,I’m fucked in the head. Jeg vil gi opp hele greia. Det vil bli bedre. Jeg hører du sier det…

«When you feel like giving up,remember why you held on for so long»

Blablablablabla….

Hell yes!

Oppkastfri dag.

Først av alt så vil jeg få takke dere kjære lesere for fine og oppmuntrende kommentarer. Jeg setter veldig stor pris på at dere har troen på meg,og forteller meg at det faktisk vil bli bedre med tid og stunder. Jeg vet jo at det vil bli det,men som jeg nevnte i går,så må jeg bare gjennom hele prosessen selv før jeg selv tør å tro,og føle på at det faktis blir det. Det betyr ikke at jeg går inn med en innstilling om at det aldri vil bli bedre,og at jeg derfor ikke vil gi alt,jeg må bare få føle det kroppen,få gå gjennom det,og ikke minst våge å stå i det for å komme meg dit hen at jeg faktisk opplever at det går bedre. Akkurat her og nå har jeg bare så vanskelig for å tro på at jeg vil komme meg fullt og helt ut av det,men jeg kan selvsagt ta feil. Jeg kan jo håpe på at jeg tar feil,at jeg kan bli en av dem som klarer å bli 100% frisk. Det er en større prosent del som blir friske enn de somikke blir helt friske. Kanskje vil jeg ende opp med en mellomting,mest frisk,litt syk,og akkurat nå føles det helt greit,skjønt det kan jo hende akkurat det vil føles annerledes med tiden også. Den dagen jeg merker at det er blitt bedre,at det blir enklere med maten,og ikke minst at jeg lærer å beholde maten og til en viss grad klarer å akseptere kroppen og vektoppgangen. Jeg prøver hvertfall å holde håpet opp på at det vil skje. Tenk å kunne få tilbake et normalt forhold til kropp,mat og vekt,uten å måtte bekymre for alt dette. Føle på friheten ved å kunne spise det jeg måtte føle for uten frykt for vektoppgang,uten å kjenne på den dårlige samvittigheten for at jeg har spist for mye,uten å tenke at jeg må trene for å kompensere for de kaloriene jeg har spist. At jeg kan føle meg ok med livet,slippe depresjoner og humørsvingningene som kommer så ofte nå.

Jeg prøver å finne motivasjon på ulike områder nå som jeg finner det med maten vanskelig. Jeg leser og prøver å koble ut. Jeg bruker mye tid på å lese,fordi jeg liker det. Jeg går turer for å lufte hodet,gå vekk tunge tanker og uroen som herjer som en orkan i kroppen og i topplokket. I dag har jeg kommet meg ut på sykkeltur igjen,fordi jeg liker å sykle. Den har bare blitt stående utenfor uten at den har fått kommet seg så mye på veien. Jeg har ikke fått kommet meg ut for å tatt bilder på en stund,så om været ikke er så altfor ille i morgen,så vurdere jeg å komme meg oppi marka og knipse litt. Jeg har lyst å få ferdig et strikkeprosjekt,men på  grunn av muskelbetennelse som jeg tydeligvis har fått kronisk,så vet jeg ikke helt om jeg tør ta fatt på det igjen. Jeg tenker på å ta det med meg til Modum da,for der er det jo strikke aktivitet som er den store greia. Da jeg var på vurderingsoppholdet,så satt de som er innlagt der nå og strikka oppi sofaen hele gjengen. Man må jo oppholde seg med noe når man er der og er ferdig med dagens program. Jeg prøver å oppholde meg med noe,sånn at ikke bulimien skal få ta opp alle tankene,at den ikke tar opp hele plassen gjennom dagen. Ikke bare for å overse og ikke kjenne på følelsene,for de er der hele tiden til en viss grad,men også fordi jeg som sagt liker å holde på med disse tingene jeg liker. Jeg prøver å la ordene som dere skriver til meg få synke inn og la det bli motivasjon for meg,og jeg finner inspirerende ord andre plasser. Prøver å la det positive og gode få mer plass. Det er ikke alltid like enkelt,spesielt ikke når kvelden kommer,når jeg har lagt meg og meningen er at jeg skal få meg litt søvn. Jeg finner ikke helt roen. Jeg leser til øynene nesten ikke klarer å holde seg oppe,men når jeg slukker lyset og legger meg til rette,så holder tankene et svare leven og nekter hvertfall å roe seg ned og ta kvelden sammen med meg. Jeg må ta noe for å sove,men det tar lang tid før de virker,og jeg kan bli liggende i timevis før jeg slukner. Når jeg endelig har sovnet,så kan jeg sove noen timer,for så å våkne. Når jeg skal stå opp,så er jeg så trøtt at jeg ikke ser land,og må tvinge meg opp. Det er sjeldent at jeg føler meg opplagt. Det kommer seg når jeg først har vært våken en stund så klart,men jeg kunne tenkt meg å våkne opp og føle at kroppen har fått den hvilen den skal,og at jeg er opplagt og klar for dagen.

I dag har ikke suget etter å spise og kaste opp vært til stede. Jeg føler ikke for å ordne meg mat,jeg har ikke vært på butikken og brukt penger på bulimiske runder. Jeg orker rett og slett ikke tanken på å henge over doskåla og vrenge ut av meg noe som helst. Jeg har mat i huset til å kjøre på,mamma handlet jo mat nok til å ha en del runder i går,men det er stort sett middager som jeg ikke orker å begynne å forberede. Akkurat nå sitter jeg å drikker varm sjokolade,til tross for at jeg holder på å forgå av varme her,men det forebygger hvertfall at suget kan komme utover kvelden. Jeg ønsker en oppkastfri dag,det har jeg ikke hatt nå siden vurderingsoppholdet på Modum,og jeg vet at kroppen trenger en dag uten juling. Jeg ønsker også å kjenne på den følelsen av å faktisk ha klart meg gjennom en dag med å være oppkastfri. Dette vil bli den fjerde oppkastfrie dagen på et år,jeg trenger virkelig å gi kroppen flere sånne dager. Det føles godt å faktisk ikke orke å ordne å tenke på å lage mat for å spise og kaste opp,det er lenge siden jeg har følt akkurat dette. Det er faktisk enda lengre siden enn et år siden jeg følte det sånn. Dagene på Modum følte jeg at jeg måtte klare det,for å kjenne på hvordan det faktisk vil bli når jeg blir innlagt,skjønt jeg klarte meg bare 1 av 3 dager også. Og den dagen jeg klarte det var den dagen jeg kom dit,og da skulle vi ikke møte opp før i ett tiden,og dermed ble det bare to måltider på oss den dagen. I fjor sommer klarte jeg nesten 4 dager,men sprakk på kvelden den fjerde dagen,ergo jeg klarte 3 dager. De dagene var jeg på å telle oppkastfrie dager sammen med andre,og det gikk på ren vilje og tvang,og jeg var nær ved å sprekke hver eneste dag. Kroppen var ikke vant med å beholde særlig,så da den faktisk fikk noe å fordøye,så sugde den til seg alt den fikk,og jeg gikk litt opp i vekt. Jeg taklet det rett og slett ikke,og jeg sprakk. Så nå føles det godt å faktisk ikke ha lyst,i tillegg til at jeg ikke orker,og jeg ikke kjenner på suget. Jeg er i en periode hvor depresjonen er gjeldende,og da kjenner jeg på oppgittheten,og det gjør at jeg rett og slett ikke orker og makter å stå på kjøkkenet og forberede mat mens jeg kjenner på frustrasjonen fordi jeg står der atter en gang når jeg egentlig ikke har energi til å gi kroppen enda en runde med hardkjør. Så i dag gir jeg kroppen en hviledag,jeg kan ikke love at morgendagen også blir sånn,men jeg kan jo håpe på det.

Edit: jeg må bare slenge med noe som jeg ble veldig veldig glad for akkurat nå. Seeee her! Takk kjære vakre venn ❤

Hjernedød

Registreringsskjemaet ser ut som en katastrofe

Hello likegyldighet,goodbye motivasjon

«Gidder ikke,orker ikke,makter ikke,couldn’t care less»

«Ikke spis,ikke,spis! Spis! Spis! Spy for i svarte helvete!»

Det ble ikke bedre i dag heller. Humøret.

Jeg hadde time med behandleren min. Praten gikk stort sett om Modum. Og at jeg etterhvert får ny behandler. Jeg forteller han hvor mye jeg jobber imot nå,eller,sf tankene. Han mener det er et godt tegn. Et tegn på at jeg er motivert. Jeg ramlet ut da han forklarte meg hva han mente,jeg har ikke helt fått tak i det ennå. Kanskje han mener det på den måten at det bare beviser hvor syk jeg er,og at jeg helt klart trenger innleggelsen? Nettopp fordi jeg selv vet hvor sykt det faktisk er? Jeg klarer ikke tenke nå,hjernen henger ikke med. Det gjør som regel ikke det når jeg sitter midt oppi en bulimisk runde med maten. Ikke at den nødvendigvis gjør det vanligvis heller. Ikke i sånne perioder som jeg er i nå. Jeg blir litt hjernedød kan man si. Kokko lokko in tha head. But you already know that. Det burde hvertfall ikke være en nyhet. Timen gikk greit. Ikke mer enn jeg hadde forventa. Jeg er ikke klokere,han klarte ikke få opp motivasjonen min,til tross for at han gjorde et forsøk eller to. Jeg fikk ikke noen klare svar på det jeg spurte om,men det var fordi det er usikkerhet rundt temaene. Jeg gikk ut derifra i samme sinnstilstand som da jeg gikk inn. Ingen smile å spore. Men jeg gråt heller ikke. Jeg gråter jo ikke.

1 måned til neste time.

Jeg fikk i det minste sove godt natt til i dag,skjønt ikke uten noe å sove på.

 

«Everything will be okay in the end,and if it’s not ok,it’s not the end.»

Stenger verden ute,fordyper meg i en spennende bok som har klart å fange oppmerksomheten min totalt. Timene går,og med timene går dagen. Timer i boka,timer hvor hjernen er opptatt med å produsere bilder utifra teksten jeg har fordypet meg i.  Timer hvor jeg innimellom nesten følte litt dårlig samvittighet fordi det føltes som jeg kasta bort dagen. Men hvorfor skal jeg ha dårlig samvittighet for å gjøre noe jeg faktisk liker å gjøre,når jeg likevel har fri,og sola ikke viser seg på himmelen,når regnet ikke virker å ta slutt. Ingen andre planer stod på menyen heller,så hvorfor skulle jeg føle dårlig samvittighet? Jeg slapp de tankene ut gjennom vinduet som stod på gløtt,lot de fly avgårde og inn i regnskuret og bli skyllet vekk,og ned i kumlokket. Men det var også rom for syke tanker. Tanker på mat. Ambivalensen,tvekampen mellom fornuft og ufornuft. Jeg har ikke helt orka forholde meg så mye til omverdenen i dag,jeg tok en aldri så liten tur ned til butikken. Gjorde en unødvendig liten nødvendig handle,der jeg vandret mellom hyllene og funderte over hva pokker jeg skulle kjøpe. Jeg måtte jo ha noe til kvelden. Jeg måtte ha noe i skapene,sånn just in case. Jeg følte ikke helt for å spise og spy,sånn der og da,men jeg visste også at suget kom til å komme. Det er bare ikke like fullt tilstede som på de verste dagene. Jeg foretrekker selvsagt å ha minst mulig runder hvor jeg ender med å henge over doskåla og vrenge magesekken til den gulper opp magesyre,og jeg brekker meg av at jeg brekker jeg. Jeg er fornøyd når jeg i det minste klarer å la det bli med 1 runde pr. dag,sånn som i går,og dagen før der igjen,og det enda det var lørdag og søndag,de to kanskje verste dagene i uka som regel,der det tar helt av matmessig.  Jeg fikk plukket noe oppi kurva og kom meg avgårde hjemover igjen. Hjem til stolen,åpne boken,lukke verden.

Jeg er der hvor jeg ikke har orka å forholde meg så mye til omverdene i dag,ikke orket bevege meg ute mer enn den korte turen nedd til butikken. Orket ikke komme meg på nett før mange timer senere enn jeg vanligvis pleier,orker ikke være tilgjengelig på facebook. Jeg befinner meg på en plass hvor jeg ikke orker å ta tak,eller ta stillinger til. Det er greit. Jeg har befunnet meg på den plassen i noen dager nå,kanskje vil jeg befinne meg her i noen dager til,kanskje over en lengre periode. Jeg aner ikke,det er sånn det er i perioder,hvor den grå skyen henger seg litt opp. Etter solskinn kommer regn,og etter regn kommer solskinn. Det vil komme bedre dager igjen,det vet jeg,det er sånn det alltid blir. Jeg har vært gjennom det før,og jeg må gjennom det nå. Depressive perioder,likegyldighetsperioder,de kommer og går. Det er greit,jeg overlever,jeg kommer meg gjennom det,for jeg vet at det vil bli bedre igjen,at jeg vil føle meg lettere til sinns,at jeg kanskje orker å ta stilling til ting. Jeg er vant med humørsvingningene,jeg forventer ikke at alt skal være rosenrødt til enhver tid. Depresjon er en del av sykdommen,og av og til slår den til uten at jeg ser den komme. Jeg har hatt en ganske lang og bra periode nå,hvor jeg har vært mye sosial,når sånne perioder går over,hvor jeg er tilbake i hverdagen igjen,så kommer det gjerne tungsinn med. Det er litt vanskelig å reise seg igjen når jeg kommer i disse periodene,men det betyr ikke at jeg ikke reiser meg igjen. Av og til så må jeg bare la meg selv ligge litt,kjenne på,og tenke over. Da orker jeg ikke forholde meg så mye til verden.

I morgen (eller teknisk sett i dag,klokken viser at vi er godt over midnatt) så har jeg time med behandleren min igjen,første time etter oppholdet jeg hadde på Modum. Han har mottatt de samme brevene fra Modum som jeg har gjort,epikrisen og antatt ventetid for innleggelse. Timen i morgen vil nok gå med til å prate om nettopp dette her. Og kostplanen. Den ble nemlig sendt sammen med epikrisen. Jeg har også et par spørsmål jeg ønsker å stille,så timen vil nok mer eller mindre gå av seg selv. Det er sikkert greit med en time nå,det er 3 uker siden sist,og mye har skjedd. Kanskje dagen i morgen vil bli bedre?

 

One of these downhill days

Når maten virker som noe som er unødvendig å få i seg,når det er så sent på dag at frokost var for en evighet siden og da ikke vits i å spise engang,men heller ender opp med å ha en runde med å spise i senga mens øynene er klistret i side etter side i boka som får tankene over på noe annet,ting man burde og helst skulle,for så å bli kvitt det inntatte en stund senere når siste side i boken endelig var kommet. For å unngå et eventuelt blodsukkerfall så blir en nutribar inntatt,det kvalifiserer som et måltid det,ikke sant? I min ufornuftige tankegang er det et måltid,skjønt det kan kvalifiseres til å kanskje være et halvt måltid omtrent,kalorimessig. Men i dag klarte jeg ikke presse i meg et måltid med kornblanding,som er det alternativet av frokost jeg har satt meg som mål å klare å gjennomføre. I dag klarte jeg bare ikke få det til som en lunjs,eller en middag en gang. Motivasjonen forsvant i drømmene vil jeg tro,kanskje klarer jeg å innhente dem igjen i natt. Jeg har som mål å skulle klare hvertfall et måltid som skal beholdes hver dag,jeg gir ikke opp hele prosjektet fordi jeg ikke klarer enkelte dager innimellom. Det er ikke aktuelt en gang,for jeg vil så gjerne klare å gjennomføre noen av de målene jeg har satt meg fram til innleggelsen. Jeg har kanskje satt meg mange mål,men de andre målene er en god del enklere enn dette med maten og motivasjonen. Jeg har fått satt opp et registreringskjema,likt det som står i heftet vi fikk utdelt på Modum,hvor det skal føres opp antall overspisinger,antall ganger med oppkast,antall avføringstabletter,trim,antall ikke-slankende måltider og annet (gud vet hva annet egentlig hentyder til,men jeg har skrevet opp nutribarer,som hverken er en overspising eller et ikke-slankende måltid) Jeg begynte registreringen på tirsdag,og det ser dermed altså ikke så lovende ut ennå. Men så klart,alt er ikke gjort i en håndvending,og jeg har lang tid på meg før en innleggelse,så forhåpentlivis vil skjemaene jeg skal registrere se bedre ut etterhvert som tiden går. Noen av punktene vil hvertfall bli ulike og kanskje variere i større grad enn andre. Men målet er hvertfall å få til bedringer på punktene. Det ene punktet er hvertfall på + i dag,og det er da noe. Får ta med alt det positive på veien jeg går. Kan ikke bare fokusere på det som går rett vest.

Jeg kan ikke sette fingeren på hva som gjør at humøret ikke er tilstede i dag,eller,det gode humøret bør jeg si,for det dårlige er jo her. Det er bare en av disse dagene der alt virker som et ork,at alt føles som et stort tiltak. Ikke det at jeg ikke har energi til å utføre noe,det er ikke der problemet ligger,det virker bare som,ja,et tiltak. En dag hvor jeg er lei,og sliten,til tross for at jeg ikke har gjort noe som tilsier at jeg skal være sliten,for hvor sliten blir man av å sitte med øynene plantet i en bok,eller skrive noen sider i et brev,eller ytre ord i en samtale av et kort besøk og en liten telefonsamtale? Alt dette er jo oppmuntrende hendelser,ikke noe som virker energitappende,og jeg har jo fortsatt energien inntakt. Jeg har til og med drukket en energidrikk,noe som har gitt meg mengder av sukker.  Denne følelsen var også til stede før jeg hadde en spise/spy runde tidligere i dag,og jeg har aldri problemer med energinivået mitt til tross for at jeg spiser uhorvelige mengder mat og deretter kaster opp. Jeg kjenner heller ingen forskjell når jeg spiser og faktisk klarer å beholde maten. Men det er kanskje noe jeg vil merke bedre av når kroppen venner seg til å innta mer regelmessige måltider. Når blodsukkeret får stabilisert seg på et normalt nivå,der det skal ligge,uten å bli føkket opp,der det tør stole på at jeg beholder maten,sånn det er naturlig å faktisk gjøre for at kroppen skal få det den trenger og har behov for for å fungere optimalt.

Dette er en av de dagene som kommer,dager jeg har innimellom,dager jeg er vant med kommer,dager jeg vet går over,uten at neste dager trenger være likedan. Dager jeg kommer meg gjennom selv om de virker tunge og uendelig lange. Det er ikke dager jeg lar bli mer destruktive enn dager som er gode,det forholder seg kun til maten,og ikke noe mer enn det. Den tiden er over og forbi,noe jeg ikke har lyst tilbake til,noe jeg håper jeg aldri kommer tilbake til. Jeg føler meg ganske så trygg på at jeg  aldri faller tilbake dit igjen hvertfall. Behandling og medisiner har hjulpet meg fram til hvor jeg er i dag på de områdene som var så veldig ille i fjor på denne tiden. Det er en periode jeg er veldig glad for er over og er et tilbakelagt kapitell. Det går bra,jeg kommer meg gjennom dagen,det er bare en av disse dagene hvor alt virker som et ork. Thats it,det er hva det er.

Se,jeg kunne bare ikke la vær…the ironi…

Epikrise

Jeg elsker å lese,spenning,krim,grøss,pykologisk. Bøker som fanger oppmerksomheten min fra første side,som får meg til å ikke ville legge dem fra meg. Jeg elsker å få brev som dumper ned i postkassa mi,så lenge det ikke er regninger eller reklame,men hyggelige ord fra venner. Ord som varmer,tanker og opplevelser fra andre. Å få epikrisen i postkassa i dag var ikke akkurat mye hyggelig lesning. Ikke at jeg ikke vet hvordan ståa er med meg selv på mange områder,men noen av tingene som står der var nytt for meg. Som f.eks min høyeste vekt. Jeg nevnte såvidt jeg kan huske et par kg lavere enn det som står oppført,men det er vel en bagatell. Her for noen måneder spurte jeg min behandler om det var satt opp noen tilleggs diagnose på meg,fordi det var snakk om bipolar i fjor høst. Men noen diagnose var ikke satt,det var kun noen overlegen konkluderte med at jeg var under det bipolare spekteret. I epikrisen jeg fikk står det plutselig at jeg har bipolar affektiv lidelse. Jeg er herved forvirra,og har dermed et spørsmål klart til neste time med behandleren min. Det er i grunnen ikke noen big deal for meg,siden vi har vært inne på temaet,og jeg går på lamictal som er stemningsstabiliserende,men det er jo greit å vite liksom. Jeg har også diagnosen uspesifisert personlighetsforstyrrelse som i grunnen betyr nada,du som leser her,frisk eller syk,har også snev at denne diagnosen,så ubetydelig er den,men den visste jeg i det minst om,fordi det er en satt diagnose.

Legen kan herved etter den somatiske undersøkelse fastslå at jeg har emaljeskader,og generell dårlig tannstatus. Jeg skjønner ikke hvor han har det fra. Jeg har da aldri merka noe til tannproblemer. Makan. Høhø. Men han har også fått med på papiret her at jeg er i behandling. *Flinke legen* <— Legen på Modum var en hyggelig fyr,han kan jeg like. Liker generelt ganske godt behandlere jeg kommer overens med,og som gjør seg forstått. Verst må være å sitte der å forklare noe vanskelig som man knapt skjønner noe av selv,så skal behandler snakke gresk i tillegg,det må være nightmare. Jeg har heldigvis unngått denne problemstillingen så langt. Jeg hadde en lang time med en behandler på Modum da jeg var på vurderingsoppholdet,og omg,genial dame! Nå har ikke jeg videre problemer med å åpne med og dele min historie,så jeg har aldri måtte bytte behandler pga null kjemi f.eks. Jeg skal jo snart få ny behandler her,fordi min nåværende behandler skal i ny stilling,så jeg er veldig spent på hvem jeg får,og hvordan et samarbeid vil bli. Jeg er også spent på behandlerne på Modum,men har jo ikke hørt annet enn positive ting om dem,så det må jo bare bli bra. Får jeg samme lege da som jeg var hos nå,ja da vet jeg hvertfall at jeg får en hyggelig lege.

Det står videre i epikrisen en del resultater på andre tester. Jeg vil ikke dele alt med dere,men jeg vil ta med det som har med spiseforstyrrelsen å gjøre. Jeg ble nesten litt satt ut når jeg leste det,at det skulle være sånne score hadde jeg ikke helt sett for meg,for man tenker jo som regel at det ikke står så ille til.

«CIA (Ikke den CIA nei..) (clinical impairment assessment,måler hvordan spiseforstyrrelsen påvirker dagliglivet.) Har en sum på 9. Normalscore 0-14,maksscore 48.» Her vil jeg nesten skrike: «HAHA! I TOLD YOU SO! Jeg klarer meg meeeget bra! In your face!»

«EDI-2 (eating disorder inventory,måler grad av spiseforstyrrede symptomer) totalscore på 82. Normalområde 0-48. Markert for forhøyet på kroppsmisnøye,vektfobi og bulimi.» Uuups…heh…jaujau…

«EDE-Q (Eating disorder examination questionnaire) har pas. en gjennomsnittscore på 4.69. Normalscore: 0.4- 2.4. Maxscore på restriksjon,markert bekymring for vekt og bekymring for kroppsform.» Skjønner ikke hva de babler om. Bekymret for kropp og vekt? Me?

Men…«oppsummering psykometri: på genrell symtomatologi viser de psykometriske tester en mild depresjon,ut over dette intet å bemerke. Høye score i forhold til spiseforstyrrelsesymptomer,men det fremkommer en tydelig kompensering ved funksjon i form av lave scorer på funksjonsutfall.»

HAHA,I TOLD YOU SO! Jeg fungerer glimrende! Det har jeg sagt hele veien,jeg har aldri hatt problemer med å fungere i forhold til jobb eller utdannelse. Jeg er så og si aldri syk,jeg har ingen plager,bortsett fra tennene. Folk sier til meg at en dag kommer kroppen din til å kollapse. De har sagt det i hvertfall 14 år. Hvorfor kommer kroppen min til å kollapse? Det er ikke en selvfølge at den skal gjøre det mener jeg. I følge tester og undersøkelser har jeg lave/normal score,det var de to siste resultatene her som skiller seg ut. Og les denne setningen her,som er med i konklusjonen :» Høyt funksjonsnivå på tross av høyt lidelsestrykk» Yes! Stemmer 100%. Jeg fungerer bra,jeg har en kropp er ok,den virker som den skal. I’m ok. Symptomene derimot,de var skyhøye. Jeg ble mildt sagt satt ut. Vekt og kropp er det som freaker meg mest ut,på lik linje med selve bulimien,mat og oppkast.  Jeg har en rimelig liten epikrise da i det minste,det er ikke side opp og side ned med sorg og tragedie. Jeg har 4 sider,lestlest,men likevel lite hyggelig lesning. Jeg vet at flere har funnet sin epikrise som tøff lesning,man får jo andre menneskers oppfatning og konklusjon skrevet ned.  Jeg visste at jeg kom til å få et sånt brev,men det var rett og slett ramla bort fra hodet mitt,det er jo en stund siden jeg var der,og tenkte rett og slett ikke mer over disse testene og undersøkelsene. Så jeg ble overrasket,det skiplet meg litt ut av min late dag i slosteika,med ei god bok og snus stappa godt under leppa.

Jeg tenkte kanskje noen av dere vil finne det spennende/interessant or god knows what, på en eller annen måte å vite at jeg har klart å gjennomføre frokost i forhold til kostplanen til Modum i dag. Spist og beholdt. Ubehagelig mett,og første tanke var at dette takler jeg ikke,jeg må kaste opp. Men den andre tanken klarte overtale meg til å beholde det,og den fikk gjennomslag. Fortjener nesten en rose.

Retningsendringer

Notat fra dabok,2009.

«Jeg føler meg så uendelig tom. Jeg føler at jeg står ved nok et veiskille. Hvor går jeg fra her? «Gjør det du alltid har gjort,og du vil alltid være den du er» Jeg trenger nye innspill,nye strategier. Jeg har tapt mange kamper,nettopp fordi mine mestringsstrategier ikke har fungert. «Når noe ikke virker,gjør noe annet» Det er enklere sagt enn gjort. Når man står der på en blindvei,må man ta andre handlingsvalg for å komme seg videre,framfor å snu og gå samme vei tilbake. Man setter seg fast i et tankespor,man gror fast der. Og mens tiden går,jo mer fastgrodd blir man. Det trengs nyttigere redskap for å løsne det hele. De redskapene er mine egne tanker og valg.»

«Man ser ikke skogen for bare trær»,man tråkker seg fast i et mønster,og man står og stamper i de samme sporene til enhver tid,og føler at man ikke kommer seg løs. Det kan føles trygt å oppholde seg i disse sporene,du har gått den veien så mange ganger,du kjenner hvert eneste skritt,fram og tilbake,fram og tilbake. Ensporet,ensidig,uten endringer. Ingen avkjørsel til høyre eller venstre,det eneste du kjenner til en det langstrekket du går og går i,og grøftekantene som du har ramlet i så uendelig mange ganger,gjørma du har kavet i,som du mange ganger har brukt lang tid på å komme deg opp av,fordi du har følt at det ikke er noen vits i å prøve engang,fordi det virker som en uoverkommelig oppgave,mens andre ganger har du satt inn ekstra krefter på å komme deg opp så fort som mulig. De gangen du har ligget der og følt på håpløsheten,har du kjent på den kalde massen som har truet med å drukne deg,dra deg under og latt mørket senke seg over deg. Gitt deg fred fra verdens kav og mas,plikter og oppgaver,tvang og angst. En verden i ensomhet,i frustrasjon over en håpløs tilværelse. Men det er her du har vært fanget i så mange år,det er hverdagen du kjenner og lever så smertelig i,dag ut,og dag inn. Du vet hva du har,du vet hva du får når du våkner opp igjen til en ny dag,om du i det hele tatt har fått deg noe søvn gjennom den tunge og vanskelige natten,og kun mørket og stillheten har vært dine følgesvenner. Netter uten stjerner på himmelen,netter i et total mørke. Netter fylt av tankekaos og uro,rastløshet og hjertesmerte. Ensomhet,og en lengsel etter noe du føler du aldri tror du kan få,å være elsket. «Når jeg ikke elsker meg selv,hvordan kan andre elske meg? Når jeg ikke føler meg god nok,hvordan kan andre fortelle meg at jeg er god nok som jeg er? Jeg er ikke god nok. Jeg er uten verdi» Dagene er fylt av tunge tanker,en sirkel av atferd,uten et snev av en aldri så liten glipe å prøve å komme seg ut av. Du gir til slutt opp å se etter en glipe,du godtar at du må gå i den sirkelen som består av de samme rutinene,det er uansett det du kjenner best,du føler deg trygg på den veien,fordi du har gått i den så mange ganger at du kjenner hver eneste detalj. Du kan den i blinde. Og i veggene sitter det demoner som følger hvert skritt du tar,demoner som bruker all sin tid på å fortelle deg hvor udugelig du er,hvor håpløs du er,og passer på at du ikke skal begynne å lete etter noen gliper i veggene som kan gi deg håpet om å komme deg ut i en lysere tilværelse. Du godtar,du tror på det som blir sagt,uansett hvor smertelig det er. Deres ord blir dine egne. Deres tanker blir dine. Dere blir ett. De er deg,og du er dem. Du klarer ikke sette skille etterhvert.

Dager fastlå i rutiner. Vandring mellom de så altfor velkjente hyllene i butikken,du vet hvor du finner hver eneste vare. Og selv om du er så ufattelig sliten og lei,og gråten sitter i halsen fordi du egentlig ikke orker,så vet du at suget og trangen,tankene og følelsene ikke gir deg fred,du har ikke noe valg,du må. Og du vil,fordi det er den eneste måten du vet at du kan en viss fred og ro av det som må til. En kurv eller en handlevogn fylt av det du enn måtte ha lyst på,matvarer du føler deg trygg på,penger som flyr avgårde,handleposer så tunge at du tror armene skal rives av deg når du går den lange veien hjem. Kjøleskap og kjøkkenskap som fylle opp,forberedelser av maten,om du ikke bare slenger alt på bordet og gjør det klar så snart du har kommet deg inn og får satt deg ned. Glass er unødvendig,du drikker rett av flaska,søppelposen står klar ved siden av deg på gulvet,maten stables på fatet,eller spises rett fra pakningen. Tørkepapir er ikke nødvendig,fordi du slikker hvert eneste kliss og søl av fingrene. Små biter er aldri et alternativ,munnen fylle opp,den er aldri tom. Du fyller opp magen,med mat og med drikke. En liter drikke i løpet av en omgang med maten må til,du spiser og drikker,spiser og drikker til mage er så full at du er redd den skal revne før du får reist deg og går krokrygget inn til badet,og henger hodet over doskåla og presser på til tårene fylle opp øynen,og hjerte sprenger. Alt skal opp,du gir deg ikke før du kjenner den etsende magesyren kommer opp helt til slutt. Bena skjelver,fingrene er dekt med slim og oppkast,og du er så sliten at du bare har lyst å krølle deg sammen på badegulvet og samle deg til hjerte og kropp har roet seg nok til at du klare å komme deg opp igjen,for så å gjøre deg klar til hele rutinen starter på nytt. Om og om igjen,stuck on repeat,til du er så sliten at du ikke klarer mer. Den evige sirkelen,den eneste veien du kjenner,den eneste måten du kjenner,den samme gaten du har gått så mange ganger. En sirkel. En vei du ikke kommer ut av,fordi du finner ikke veiskille som du innerst inne vet er der,men du ser det ikke. Dette er det eneste du mestrer og kan. Du føler deg håpløs,uten verdi. Du duger ikke,du er ikke god nok.

Jeg gikk den veien i mange år. Jeg så meg blind,jeg kikket meg ikke til siden,tråkket på kun den ene veien jeg kjente til,den gaten jeg kjente,og føte meg på trygg i. Jeg hadde innfunnet meg med at jeg skulle gå den veien resten av livet,selv om et snev av meg ville noe annet. Selv om fornuften innimellom hvisket svakt til meg at det er håp,at jeg kan,at jeg har verdi,at jeg er god nok. Men jeg trodde ikke på det. Jeg nektet å tro på det. Hvorfor skulle jeg tro på det,når demonene har sagt noe annet? Når demonene og jeg hadde blitt ett? Men fonuften ga seg ikke. Den hadde bestemt seg for å hviske litt til meg hver eneste dag,helt til jeg klarte høre at den hadde hevet stemmen litt. Jeg hørte den litt bedre,jeg begynte å tvile litt,kunne jeg likevel? Var jeg god nok? Hadde jeg verdi? Kunne jeg finne andre mestringsstrategier? Fornuften fikk etterhvert litt mer plass,den konkurrerte med ondskapen. En engel og en demon. Håp og håpløshet. Hvem skulle jeg tro på? Hvem skulle jeg forholde meg til? De rev og slet i meg,dro meg i hver sin retning til jeg trodde jeg skulle slites i to. Ambivalens. Jeg både ville og ville ikke. Trodde og trodde ikke. Burde og burde ikke. Jeg ble gal,tankekaoset ble om ikke enda verre. Det stormet og raste rundt meg,uroen tiltok. Depresjonen ble verre,fordi jeg hylte og skrek i ren fortvilelse,hva faen skal jeg gjøre?? Hvor går jeg nå? Må jeg velge å tråkke på en ny vei som jeg ikke kjenner? Vil jeg finne fram? Hvor ledet den meg i det hele tatt? Ventet det noe fint der framme? Var det sant det som fornuften fortalte meg?

Fornuften har fått en stor plass nå,selv om ondskapen også fortsatt har en stor plass,spiseforstyrrelsens makt har et hardt grep,den nekter å ville gi slipp,men kjemper med nebb og klør,stiller seg i veien,vil ha meg til å snu og gå tilbake på den gamle veien. Den skriker så det skjærer i ørene mine om jeg nekter å høre på den. Jeg vet hva som venter meg om jeg nekter å høre,smerten som kommer,og den er på kanten av å være uutholdelig. Men jeg har nå fått noen redskaper jeg kan bruke for å ta igjen,til å forsvare meg,så får jeg heller bare holde ut de smertene den klarer å påføre meg. Men jeg vet at den vil sette inn enda hardere støt jo lengre jeg klarer å komme meg. Jeg vet ikke hvor klar jeg er for smerten,hvor uutholdelige den vil bli,men jeg makter egentlig ikke tenke for mye på den. Jeg er forberedt på den,og jeg vil prøve så godt jeg kan for å overleve det,for jeg er utrolig sliten av å gå i sirkel,jeg har lyst å se hvor avstikkerne bringer meg,for å se om det fornuften forteller meg virkelig er sant. For selv om jeg har begynt å tro på noe av det den har fortalt meg,så har jeg ennå vanskelig for å tro på jeg er god nok.