Still alive

Yo.

Jeg hakke dævva helt enda, jeg har bare fått noe som ligner litt mer på et liv enn tidligere. Ikke sånn kjempemasse mer, men litt. Dagene går liksom med til litt matnyttige ting (oooh the sweet ironi). Altså, ikke bokstavelig talt altså (ordet matmessig mener jeg). Og da blir blogging nedprioritert, naturlig nok. Jeg oppdaget at det er nesten en måned siden sist jeg skrev, så jeg tenkte at det kanskje kunne være på sin plass og oppdatere en smule.Sånn er det når det er kjæreste inn i bildet, kan jo ikke gjøre hva som helst da, han må jo nesten få litt pleie og omsorg han også. Ikke at det er synd på han altså, for han får min oppmerksomhet, høhø.  Ikke at jeg har så voldsomt mye å fortelle anyway, for alt kan jo tross alt ikke fortelles. Maten vet jeg ikke helt hva jeg skal si noe om, pretty much same old? Hvertfall ikke langt ifra. Men jeg får da i meg mat, så det er da noe. Så lenge gubben er her, så spiser jeg hvertfall, om enn mat jeg er trygg på (selv om jeg kan freake ut av det også til tider, fordi jeg innbiller meg at jeg har overspist).  Å gå i butikken er fortsatt en stor utfordring, for jeg har lyst på absolutt alt hver eneste gang vi er innom. Noe som betyr at jeg har lyst til å overspise og kaste opp. Lyst på alt= behov/trang til overspising.

Jeg er veldig åpen med typen, så han skjønner tegninga når jeg sier at jeg har lyst på alt. «Er du der igjen nå ja…». Jepp, stort sett all the time… Så innimellom er det han som er «streng» og sier at vi ikke skal handle mer enn det som var planlagt. Andre ganger er det utrolig nok jeg som må ta tak og si «Du trenger ikke, gjør du vel?», når han har lyst på noe. (Noe som da er ment at begge skal spise altså, ting som jeg normalt sett har overspisinger på, som is, potetgull, sjokolade osv.). Han har skjønt, og sett, (og jeg har fortalt) at jeg kan være meeeeget irritabel i handlesituasjoner, fordi det å være i en matbutikk er en av de største triggerne for meg. Jeg får virkelig lyst på alt, og om jeg ikke har mulighet til det, så kommer sinnet og irritasjonen til overflaten. Ikke så mye sinne da, men mest irritasjon. Det er jo spiseforstyrrelsen som freser, men det er jo jeg som lirer det av meg. Jeg trenger faktisk at typen kan si at vi ikke skal ha noe unødvendig (for is, potetgull, pizza, sjokolade osv er jo strengt tatt ikke nødvendig, hvertfall ikke hver dag), selv om den spiseforstyrra delen av meg kunne ha banket han sønder og sammen de gangene han tar tak. (Neida, jeg er ikke voldelig, så det kommer ikke til å skje). Det ganger meg jo tross alt, at vi kommer hjem uten crap som jeg kaller det. Jeg strever likevel med maten, for det å være mett er en av de vanskeligste tingene for meg, da spiller det ingen rolle hva det er jeg blir mett på, så det går ofte galt uansett. Daglig.

Jeg forteller det som det er til behandleren min også, og sist time spurte hun om jeg har tenkt mer på et eventuelt nytt opphold på Modum. Jeg kjenner at det stresser meg enormt bare det å tenke på det, nå tør jeg faen hakke meg ikke. Jeg klarer ikke snu dette på egenhånd (noe som også skaper irritasjon), men jeg makter ikke tanken på store kostlister nå. Jeg spiser 3-4 ganger daglig, så jeg får uansett i meg mat, og jeg fungerer på denne måten. Mye er bedre nå som jeg er i et forhold igjen, med en som lytter, og spør. Det er nesten mer synd på han, som ofte spiser mye av det samme som meg (han spiser også litt andre ting i tillegg da), her florerer det ikke akkurat det mat i kjøleskapet… Han går ned i vekt, mens jeg har gått opp et par kilo siden vi ble sammen…haff. Jeg har redusert treningen min kraftig også, men vi går mange turer. Vi er blitt sånne «Vi går på stikk-ut turer mennesker». Vi har tatt mange turer allerede, og har planer om mange til. Vi kombinerer dette med foto, så vi får glede x 4 av turene (turene i seg selv, foto, trimmen og hverandre). Jeg synes kvalitetstid med han er kjekkere enn treningen på treningssenteret, selv om den spiseforstyrra delen av meg banner og steiker fordi jeg ikke hardkjører meg på spinningsykkelen, for turer kategoriseres ikke som trening). Men jeg velger det jo tross alt selv, så jeg prøver å ignorere de tankene.

Jepp, det var en liten update fra sofakroken. Legger ved noen bilder helt til slutt her, bare for å vise hvorfor jeg foretrekker andre ting enn å blogge nå…

 

 

Changes.

Det er ikke alltid like lett å bryte vaner man har hatt over lengre tid, som mer eller mindre sitter så fastspikret i kroppen at de går på automatikk i hverdagen. Vaner man ofte kanskje ikke helt tenker over en gang, man gjør dem fordi man er så vandt med dem. Jeg vet hva jeg prater om, for jeg har hatt noen av mine vaner i mange år. Om man da kan kalle alt som en spiseforstyrrelse inneholder for vaner. De blir jo på en måte det når de er en så stor del av hverdagen min, der jeg som ofte ikke tenker før jeg handler, fordi behovet er så tilstede. Jeg er jo fullstendig klar over at mye av det jeg gjør ikke er verken normalt eller nødvendig, at det er destruktivt og ødelegger mer enn det gagner. Men når jeg står midt oppi situasjonen så føles det naturlig for meg, fordi det er sånn det nesten alltid har vært. Jeg har vært syk i så mange år, at det er vanskelig for meg å gjøre ting på andre måter. Jeg vet jo hva som burde gjøres, men det er ikke alltid like enkelt å få det til i praksis, fordi det er så lenge siden det har vært sånn for meg. Mange ganger går det bare av seg selv, at det kommer så fort at jeg ikke registrere det, andre ganger dukker det opp raske tanker om at jeg burde gjort det helt motsatte, men de tankene forsvinner raskt igjen, mens andre ganger igjen, så tenker jeg litt mer over det, uten at jeg makter (eller til tider ikke vil eller orker) å gjøre noe med det. Det blir for vanskelig eller virker uoppnåelig, og da føles det enklere og bare gjøre som jeg alltid har gjort. Jeg tør ikke alltid og utfordre meg selv, våger ikke alltid hoppe i det, velger bevisst og gjøre som jeg alltid har gjort, for det motsatte oppleves veldig skummelt, og kan føre med seg endringer som spiseforstyrrelsen i meg knapt nok orker å takle. Altfor mange tanker, altfor mye følelser som settes i sving.

Av og til dukker det likevel opp ting som gjør at det kan være litt enklere å gjøre små eller store endringer. Det kan selvsagt være behandling i seg selv, der bevisstgjøring har stort hovedfokus, det kan være eksponering, det kan være mot til å våge og utfordre seg selv mer. Det kan være et brennhett ønske om å få det til. Nå er det også sånn at jeg ønsker å få det til, men helt ærlig, så er det ikke alltid like lett å få det til, eller at jeg ikke våger nok. At jeg ikke tør å hoppe i det og utfordre meg selv nok. Det må likevel sies at jeg har tatt mange sjanser, at jeg har våget ofte, men da stort sett når jeg har hatt trygghetspersoner rundt meg, som har vært der og støttet meg når det har blitt for tøft. Modum er et godt eksempel på det. Der hadde jeg mennesker som hadde stor kompetanse, erfaringer med tidligere pasienter, hadde forståelse, men likevel kunne være «beinhard», fordi det var jo derfor jeg (vi) var der, og det var jobben deres og hjelpe oss. De var i største grad omsorgspersoner som ønsket meg (oss) det beste. Det hjalp enormt, det gjorde det vanskelige litt enklere å gjennomføre. De ga meg (oss) motivasjon når jeg (vi) fikk til noe som tidligere virket uoppnåelig å skule få gjennomført, som virket håpløst i utgangspunktet. Jeg har lenge trodd at jeg er en av de som aldri kommer til å bli frisk, noe jeg også nå kan tenke, spesielt når jeg har dårlige dager og mer eller mindre har null motivasjon til å orke og jobbe med problemene mine. Likevel vet jeg jo også at det ikke er mindre mulig for meg enn for ande, hvorfor skal det være det?

Nå har jeg etter 3 år som singel fått kjæreste igjen, en veldig flott en. En som før vi ble sammen visste om problemene mine, men likevel våget å gå inn i et forhold med meg. En som tør å spørre om det er noe han lurer på når det kommer til spiseforstyrrelsen, en som spør meg hvordan det har gått om dagene, en som gir meg kompliment når det har gått bra, en som stryker meg på ryggen og gir meg en klem om det ikke går fullt så bra. Han minner meg også på at i morgen er det en ny dag, at det som har skjedd har skjedd og at det er sånn det blir innimellom. Til tross for at han ikke tidligere har visst så mye om spiseforstyrrelser, eller har vært borti lignende situasjoner, så viser han interesse og vil lære mer. Likevel spiller det ingen rolle om jeg er i den situasjonen jeg er i, fordi jeg er jo mer enn sykdommen. Nå er det ikke sånn at han ikke bryr seg om at jeg er syk, fordi han ønsker jo ikke at situasjonen min skal være som den er. Til tross for at han er yngre enn meg (hele 5 år faktisk), så merker jeg ikke noe til det, fordi han er som han er. Jeg har tidligere erfart at det ikke har blitt like mye sykdomspreg når jeg har vært i forhold, spesielt når jeg har vært samboer, for da har jeg jo ikke hatt like stort spillerom til å utføre mine destruktive mestringsstrategier.  Det har ikke vært like enkelt når jeg har vært i forhold der jeg ikke har vært samboer, men likevel litt enklere. Jeg er ikke samboer med kjæresten nå heller, men han er hos meg som oftest, og dermed blir også min mulighet og spillerom for å bruke destruktive metoder mye mindre, selv om det noen ganger kan hende det blir som det blir.

Nå har vi faktisk ikke vært sammen så veldig lenge lenge ennå (ikke lengre enn snart 3 uker faktisk, høhø), men i løpet av de 3 ukene har det gått veldig bra vil jeg si. Selv om det ikke har vært så lenge ennå, så må det jo starte en plass. Jeg har klart flere gode dager (overspising- og oppkastmessig) enn det har vært dårlige. Jeg har klart flere dager i strekk der jeg har kommet meg helskinnet gjennom, og det har ikke vært så vanskelig heller. Dagene sammen med han har bestått av mye aktivitet på ulike plan, vi drar ofte ut på kjøreturer og har fototid. Vi har vært hos han, hos hans foreldre, i Kr.sund, rundt omkring på plasser utenfor Molde, hatt filmkvelder osv. Det er jo tid jeg tidligere har brukt på spiseforstyrrelsen. Nå blir tiden (dagene) brukt på kvalitetstid og hyggelige ting. Treningen min er også blitt betraktelig redusert, og det enda jeg i nesten ett år nå kun har trent bare 3 dager i uken. Nå kan det gå dager mellom hver gang, alt fra bare 1 til 2 dager i uken, til en uke uten noe som helst. Jeg får i meg flere måltider om dagen, selv om det ikke er så altfor mye, men likevel en del. Jeg har også klart å fortelle han om traumet mitt, noe som tok meg hele 15 år og i det hele tatt fortelle noen om, og det sier vel sitt om hvor bra dette forholdet er for meg. Det føles veldig riktig, jeg setter enormt pris på han, han betyr mye for meg, og jeg er veldig takknemlig for at han er med på og hjelpe meg til å få til de endringene jeg trenger og få til.

Kjærlighet og mat.

Mange som befinner seg i fasen «nyforelsket» har en tendens til å være så overveldet av følelser at de glemmer helt å spise, eller at matlysten kanskje forsvinner. Overlever på luft og kjærlighet. Innimellom skulle jeg nesten ønske det var så enkelt for meg også, istedenfor at matsituasjonen er som den stort sett alltid har vært. Jeg har fortalt behandleren min at bulimien tidligere har vært noe roligere når jeg har vært i forhold, fordi sjansen for overspisinger og oppkast har blitt redusert. Og at det kanskje kunne hjelpe meg ved et nytt forhold også. Vel, det gjorde det i begynnelsen her også, jeg klarte 6 dager i strekk der det gikk «fint». Det vil si, jeg klarte å la være å overspise og kaste opp, og jeg klarte å beholde flere måltider. Klart jeg bekymret meg, klart tankene surret, men det gikk overraskende bra, jeg overlevde, og lot ikke spiseforstyrrelsen ta styringen. Det har dessverre begynt å skli ut igjen. Vi er så altfor flinke til å gi etter for fristelser, det blir å se noe på tv, se en film, og da hører jo kos med. Vi er hekta på smågodt for tiden, så det har blitt noen kilo den siste uken (med smågodt altså…), +++ andre ting. Og dermed ble det for mye for meg, dermed har jeg ikke klart å la være å ha overspising- og oppkastfrie dager i det siste. Jeg har også klart å la være å gå på vekten de siste par ukene, men i går var jeg så dum at jeg børstet støvet av den igjen. Jeg var ikke så naiv at jeg trodde at jeg ikke hadde gått opp i vekt, jeg trodde egentlig at jeg hadde gått opp enda mer enn jeg hadde gjort også, uten at det betyr at jeg ikke var misfornøyd med det jeg hadde gått opp. Ikke bare har det blitt mye inntak at unødvendige (og bortkastede) kalorier, men det har også blitt veldig lite trening. Kun 1 økt på 1 uke. Jeg har i det minste vært veldig åpen om alt med kjæresten, og han er veldig forståelsesfull. Han oppmuntrer meg når det går bra, han er der og klemmer meg når det ikke går så bra. Det føles veldig avslappende på den måten at jeg slipper å late som, at jeg faktisk kan fortelle det som det er, om det går bra, eller når skaden allerede har skjedd. Han lytter når jeg prater, han viser interesse for å forstå og få innblikk. Det er også ganske så befriende at foreldrene vet, at det på den måten kan bli noe enklere ved spising, for det er jo ikke alltid like enkelt å skulle forholde seg til mat når jeg er hos andre. Men jeg vil jo gjerne klare det, og så langt har det gått bra, jeg må bare ta ting i mitt eget tempo.

 

Jeg vet ikke helt om jeg stresser unødvendig med vekten, eller, jeg gjør nok sikkert det, til tross for at jeg ikke burde gjøre det. Å ha det bra i forholdet betyr jo mer enn spiseforstyrrelsen, samtidig er det heller ikke sånn at spiseforstyrrelsen plutselig forsvinner over natten bare fordi jeg er i et forhold. Ikke det at jeg forsvarer at jeg skal bevare spiseforstyrrelsen, det er ikke det jeg sier, det er bare det at den like fullt er tilstede. Det er vel likevel forbedringer, med tanke på at jeg nå faktisk klarer å ha gode dager, da tenker jeg spisemessig, for dagene generelt er jo bedre nå enn hva de var for bare kort tid siden. Jeg hadde havnet helt ut på skråplanet igjen, der jeg nesten var tilbake på scratch, der jeg var for 1.5 år siden omtrent, da med tanke på overspisingen og oppkast. Jeg har riktignok klart å spise og beholde litt mer mat da, men det opplevdes i grunnen ganske så likt som den gang. Jeg har faktisk, til tross for at det er jeg som gjør jobben, en god del å takke kjæresten for for at det har gått/ går, såpass bra som det gjør nå, selv om enkelte dager ikke er helt 100%. Nå har jeg dager med innhold som gir mening, fine opplevelser, kvalitetstid og gode følelser.

 

Jeg prøver fortsatt å kjøre en noenlunde safe matliste over det jeg inntar, utrolig nok (men sånn er det sikkert for flere der ute?) er det helt ok å spise en del godteri, men da helst ikke sjokolade, skjønt det blir jo en del av det også, men da øker stressnivået noe hakk. Jeg sliter fortsatt mest med mettfølelsen, og dermed blir normal mat mer skummelt enn godteri (i en viss mengde så klart). Jeg kan utfordre meg til en viss grad, men da går det i mengde mat jeg spiser. Er det mat jeg synes er litt vanskelig å «godta», så blir ikke porsjonene så fryktelig store. Men jeg vil heller gjøre det på den måten, og dermed beholde det jeg spiser, enn å spise litt for mye, og kaste opp igjen. Da får hvertfall ikke kroppen noe å gå på. Det er jo tydelig at kroppen har fått litt mer enn den vanligvis har fått de siste månedene, med tanke på at jeg har gått litt mer opp i vekt. Uten at jeg selv mener det, så er jeg faktisk i kategorien undervektig, men det er langt ifra det jeg ser i speilet. Men det er jo noe jeg er fullstendig klar over, det er sånn hodet og tankegangen blir. Men uansett hvor sant det faktisk er, så klarer ikke fornuften helt å henge med.

 

Anyway, selv om jeg ikke klarer å klappe meg selv på skulderen, så er det vel skritt fram i riktig retning at jeg klart det jeg har fått til de siste ukene. (Se her ja, klarer liksom ikke å la den siste setningen bli heeeelt positiv…Selvskryt er ikke helt min sterke side akkurat). Er det ikke rart hvor mye kjærlighet kan gjøre? Kanskje er det ikke så rart likevel når jeg tenker meg om, for hva betyr vel mer enn det? Jeg skal dra det så langt som til å si at spiseforstyrrelsen ikke betyr noe i forhold til, selv om den er kraftig tilstede…

 

 

Ekstrem til ekstrem.

Jeg klarer ikke helt å huske om jeg har skrevet et innlegg om dette før, eller om det bare har vært et planlagt innlegg i hodet mitt lenge. Jeg mener at jeg kanskje har skrevet litt om det…? Uansett, så er situasjonen litt annerledes nå, i forhold til dette temaet, i enda større grad enn tidligere. Dessuten leste jeg blogginnlegget til Lovelyliller i går, + at jeg fikk en kommentar på facebook her om dagen, og hadde en kort cha om det i går kveld. Så da vil jeg, uavhengig om jeg har skrevet noe om det før, skrive om det nå (også?).

Kosthold i ekstrem variant, trening, sykdom? Da jeg kom ut fra kokkoheimen i januar, så ble jeg helt besatt på trening og kosthold. Jeg fant fitness blogger, og leste alt jeg kom over om trening og kosthold. Slukte alt av tips og råd, og gjorde en del av det til mitt eget. Jeg søkte opp ulike øvelser, treningsprogram, proteinrike matretter and so on. Tidligere (for noen år siden) prøvde jeg meg på atkins (jeg ble veldig gira på å spise kjøtt, fisk, grønnsaker, og endte med å gå opp i vekt, så jeg slutta). Nå ble det proteiner som plutselig stod høyt i kurs. Og mye og hard trening. Sakte mens sikkert begynte jeg å gå lei av alt dette styret, alle disse tipsene og rådene, den og den maten. Altså, jeg syntes det var veldig greit å få noen tips innen trening, hvilke øvelser som kan være greit å bruke, og hvordan de skal utføres korrekt.  Vil jo helst unngå en enda mer herpa kropp når det kommer til betennelser og overbelastninger.

Men etterhvert begynte det å gå meg mer og mer på nervene å lese disse bloggene spesielt. Fordi så mange av dem er så fordømt ekstreme, knapt nok rom til til å skeie ut, eller la være å trene. Jeg har nemlig ingen planer om å gå fra den ene eksreme mat/kropp/trenings varianten, til den andre. Jeg orker ikke å måtte planlegge, vurdere, skvise inn, og bli fanatisk. Etter som tiden gikk, så ble jeg mer og mer forbannet når jeg leste innlegg etter innlegg, der jeg ble bombadert med hva jeg burde gjøre, og hvordan. Hva jeg helst bør spise, og når. Hvordan jeg skal trene, og hvilke øvelser, til hvilken tid omtrent. For det første, når det kommer til kosthold, så er det dyrt å skulle bestille både det ene og det andre av ingredienser for å få laget anbefalte retter flere av dem legger ut. For det andre, så vil jeg faktisk unne meg noe godt innimellom, og jeg vil spise det jeg liker, ikke lage noe bare fordi noen mener at alt annet ikke er bra å få i seg. Selv om det er en del mat jeg fortsatt synes er litt skummelt å få i seg, så var det en ting vi fikk innprentet av en psykolog på Modum; «Spis all mat. Spis all mat, spis all mat!». Da jeg var i Oslo for noen uker siden, landsmøte med IKS, så hadde de en liten sten liggende, der det stod en tekst på; «All mat er ja mat». Selvsagt finnes det jo en grense på hva som er bra, og helseskadelig (å leve på junk hele livet er vel ikke akkurat så bra). Jeg vet hva jeg burde gjøre, spis såkalt normalkost, med variasjon, og tillate meg å skeie ut innimellom, alle har godt av det. Det siste jeg trenger, er fanatiske folk som nesten brøler (ved bruk av tusen !!!!!!!!!) hva som er bra, og definitivt ikke bra (i deres øyne).

«Vil du ha stram rumpe? Kom deg opp av sofaen og kast den sjokoladen!!!!!!!!!!!. Vil du ned i vekt? Få rævva opp av stolen og beveg deg!!!!!!!!!!!!! (Jo, man må kanskje holde seg aktiv om man ønske vektnedgang, men å gi tips på en god og hensiktsmessig måte er tross alt hyggeligere enn sånne uttalelser mener jeg). Dropp sjokoladen, spis salat!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Ikke spis sukker, velg stevia eller hva pokker!!!!!!!!!!! Ikke finn på å få i deg aspartam!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Spis lite av ditt, spis masse av datt. Ikke bruk tredemølle eller apparater, bruk manualer!!!!!!!!!!! Get my point? For meg ble det hele bare usaklig, selv om mye helt sikkert stemmer, og er fornuftig til tider. Men når det blir så totalt ekstremt og fanatisk, da skygger jeg banen. Har jeg lyst på en sjokolade, så vil jeg spise en sjokolade (eventuelt drikke varm sjokko), vil jeg trene både styrke og utholdenhet på en og samme økt (selv om det ikke er opimalt i forhold til utbytte, hva nå enn målet mitt/ditt er), vil jeg sitte på ræva en dag, så gjør jeg faen meg det. Dessuten kunne jeg aldri ha kjørt et sånt kosthold som mange av disse råd»giverne» gjør, for jeg klarer ikke holde meg til kun grønnsaker og proteiner f.eks. Jeg er litt for glad i sjokolade og godis til å ville kutte det ut. Og jeg drikker pepsi max, så mye jeg vil, selv om det inneholder aspartam. (Jeg mener, jeg kutta ut røykingen, den må vel være litt mer skadelig, den hadde jo krigføring mot lungene mine tross alt). Og nei, jeg kutter virkelig ikke ut sukker, for jeg vil nemlig leve på en måte som er normalt, uten at jeg skal bli redd for absolutt alt som enkelte vil kalle for farlig og usunt. Jeg har ingen planer om å utvikle ortoreksi f.eks.

Her om dagen skrev jeg på facebook at jeg var på min andre kopp med varm sjokolade. (Ja, jeg er hekta). Der var den en som skrev som kommentar at det var jo bare å drikke en sunn variant. Jeg kan ikke fordra disse posevariantene med lettutgaver av såkalt «kakao». Ikke foretrekker jeg å lage det med kakaopulver heller. Jeg liker min variant best, og dermed er det den jeg lager. Jeg bruker mørk dronningsjokolade og som regel skummet melk, (også med litt kaffe i), og jeg lager en kopp pr. gang, så det er ikke akkurat en kaloribombe. Det skal tross alt smake godt, jeg lager ikke noe jeg ikke liker noe særlig, bare fordi det er «sunnere» (les: mindre kalorier). Nei takk, jeg vil ikke ha rådet ditt en gang, det faller rett i grusen. Det er vel ikke akkurat uvanlig at flere som tidligere har slitt med en spiseforstyrrelse lett faller over til andre ekstremiteter, og dette med trening og kosthold står høyt på listen hos flere. Jeg blir bare oppgitt jeg, når vedkommede plutselig lever på proteinpulver, og bestiller absolutt alt han/hun kommer over på iherb, for å nevne et eksempel. «Nå er jeg frisk gitt, trener 100 ganger i uken, propper i meg proteinpulver, kuttet ut sukker and so on. Vel, jeg vil ikke kalle det for helt friskt jeg da, som Lovelyliller skriver, er det ok å være sykelig opptatt av noe så lenge det er i sunnhetens navn? Min mening er at så lenge det er ekstremt eller sykelig, så ja, så er det sykelig, og ikke normalt. Men for guds skyld, det er jo opp til enhver mann å gjøre som man vil, bare ikke prakk det på meg.

Og bare for å nevne det, jeg har sluttet å følge disse bloggene, og jeg søker ikke opp alt som har med trening og kosthold å gjøre lengre. God fornuftige tips kan jeg ta imot, men blir det ekstremt, så snur jeg og går ut. Jeg vil nemlig styre litt selv, uten at media eller hvem det nå skal være, skal fortelle meg hva jeg bør, og ikke bør gjøre. Sunt eller usunt. Jeg har i mange år levd i en stor og ekstrem boble, jeg trenger ikke flere innfallsvinkler i den retningen. Og heldigvis gjør jeg som jeg vil. Tenkte bare jeg skulle dele mine meninger rundt dette, sånn at vi har det på det rene, fordi jeg har tenkt på det lenge, fordi jeg ikke trenger at andre skal fortelle meg (eller brøle!!!!!!!!) hva som er bra og ikke, og fordi Lovelyliller sitt innlegg sparket meg bak til å skrive dette. (Jeg leste innlegget via facebook, fordi det poppet opp der). Kan også helt til slutt her, si at jeg aldri har laget en eneste rett som noen har tipset om sine blogger. Så så ivrig er jeg på nytt kosthold. Og som jeg nevnte for et par blogginnlegg siden, jeg har redusert treningsmengden fra 5 til 3 dager i uken. Prøver å være litt fornuftig oppi alt det ufornuftige, tross alt.

Takk for meg. (!!!!!!!!!!!)

«Jeg vil ikke!»

På enkelte områder er ting litt vanskelig og kaotisk akkurat nå. Jeg ser ikke helt hvordan ting skal ordne seg, selv om det sikkert gjør det på en eller annen måte, det pleier jo å gjøre det. Likevel skaper det bekymringer, og jeg vrir hodet for å få kabalen til å gå opp, eller å finne de riktige brikkene om du vil. Jeg er ikke videre fan av å legge puslespill. Dette gjør at ting blir en ekstra belastning, men det er ikke så mye jeg får gjort med det akkurat nå, men håper det ordner seg på sikt. Men her og nå forstyrrer det en del. Lager ubalanse i systemet, men jeg holder meg oppreist, til tross for at jeg enkelte dager føler at jeg skal gå på veggen av disse ulike årsakene.

Matmessig…vel, den siste tiden har det i grunnen gått ganske greit bulimisk sett, det vil si, jeg klarer å unngå å gå på smeller oftere enn at det smeller. Det skjer selvsagt innimellom, men det har gått, om jeg skal si det selv, ganske så bra i det siste. Jeg vinner ofterer enn jeg taper, og jeg vil si meg fornøyd med at jeg faktisk klarer flere dager uten overspising og oppkast. Jeg vil jo helst klare å unngå det som best jeg kan, selv om det av og til går litt skeis. Jeg hadde time med behandleren min i dag, og hele timen gikk med til å prate om spiseforstyrrelsen. Hun lurte blant annet på hvor ofte oppkast forekommer nå, om jeg skal gi et gjennomsnittstall. Jeg tar hele tiden utgangspunkt i før og etter Modumoppholdet, for det laget jo et skille. Om jeg skal gjøre en utregning på det, så vil jeg gå så langt som å si at episodene nå bare er 1/3 av hva de var før oppholdet. Det er en drastisk forbedring vil jeg si. Før hadde jeg 2-3-4-5 runder med det bulimiske, daglig. Nå kan det kanskje bli 2-3 i løpet av en hel uke, der det vanligvis bli 1 gang de dagene det skjer.

Samtidig er ikke inntaket optimalt, det er jeg fullstendig klar over, men igjen, det er mer enn før innleggelsen, så det er jo forbedring der også, tross alt. Det som kanskje ikke er helt bra, er at jeg er veldig ensidig i kosten, noen behandleren min gjerne vil at jeg skal gjøre noe med, og da var det spesielt med tanke på utvalg av diverse påleggstyper. Det har blitt mye syltetøy for tiden, rett og slett fordi jeg har et stort glass av det stående. Nå er det ikke sånn at jeg ikke vil spise noe annet, det er mer det at jeg ikke har lyst på noe annet når jeg er i butikken, at jeg ikke tenker over det, eller at jeg tenker litt på dette med holdbarhetsdatoer f.eks. Da kjøper jeg heller noe som varer over tid, for jeg vet at det fort kan bli sånn at jeg velger andre alternativer enn knekkebrød når jeg skal spise, og da blir det jo litt bortkastet å kjøpe en pakke med kjøttpålegg som varer i en kort periode bare. Litt taktisk tenkning. Fisk er jeg dårlig på å få i meg, så hun spurte om det var noe der jeg kunne kjøpe. Joda, jeg er veldig glad i makrell i tomat, og det kjøper jeg innimellom, når jeg kommer på det. Men der også kan det dukke opp det problemet at det ikke frister hver dag, og dermed kan en halv boks bli liggende i evigheter etter at den er åpnet, og den blir kastet.

Og så er den fordømte ambivalensen veldig sterk igjen da, så alt i meg skrek «Jeg vil ikke!!» gjennom hele timen. Det stritter i mot, fordi spiseforstyrrelsen har fått mer grep om meg igjen, selv om det er bedringer på flere områder. Og når hele timen i dag gikk til å prate om spiseforstyrrelsen, nå som jeg er i en periode der jeg er drittlei av alt som heter behandling, så var jeg bare irritert og ønsket egentlig ikke å prate om det. Noe som selvsagt gjorde at behandleren min nettopp vil at vi skal prate om det. Hun ønsker å høre hva disse tankene og følelsene gjør med meg. Så det blir temaet neste uke. Finfint.

Fikk ut litt frustrasjon på trening i dag da, helt til jeg så at hun også var der, og alt bare kom veltende over meg igjen. Faen ta! Som jeg har fortalt før, så trener også ex-behandleren min der jeg trener, og det hender at vi er ferdig sånn ca. samtidig, noe som fører til at jeg innimellom treffer på han inne på butikken jeg går forbi på vei hjem, for det er nærbutikken hans. Vi har samme vei hjemover, jeg går forbi der han bor ofte. På fredag var vi ferdig samtidig, og gikk sammen oppover. Han lurte på om jeg skulle innom butikken, han skulle det. Men jeg hadde lagt igjen lommeboken hjemme, nettopp for å unngå å gå innom på vei hjem, så jeg sa at jeg skulle gå forbi. Noe han utbrøt «Yes!» til. De gangene jeg er ferdig på trening sånn like etter at han går (jeg ser når han drar, det er ikke så stort der, og jeg sitter da som regel på spinningsykkelen noen meter fra utgangen), og jeg skal innom butikken på vei hjem, så går jeg og ser om han er der inne, for det er ikke alltid jeg har så lyst til å treffe på han der. Vel, i dag traff jeg selvsagt på han der inne. Han var på vei ut da jeg kom inn. «Hva skal du nå?» spurte han, akkurat som han tenkte at det går galt hver gang jeg beveger meg inn i en butikk. Jeg må jo tross alt ha noe mat innimellom jeg også repliserte jeg. Vi ble stående og prate litt, og han viste meg en boks med tunfisk som han hadde kjøpt, som at det skulle være et bra alternativ. Jeg liker ikke tunfisk, så svaret han fikk var æsj. Jeg fortalte at behandleren min mente at jeg bør få litt mer variert kost, fordi det en så ensformig nå. «Ååh, er du der nå». Jepps. Vi ble stående og prate litt til om dette, og i det han gikk ut så sa han at jeg bør handle fornuftig. Det var planen, og jeg sa at på den måten er det bedring. Han smilte og sa at det var bra, før vi sa ha det bra og gikk hvert til vårt.

Og jeg var faktisk fornuftig, og jeg kjøpte faktisk makrell i tomat. På tube, for da slipper jeg hvertfall å kaste noe. Jeg handlet inn noe så jeg har over litt lengre tid, hvertfall så jeg klarer meg i noen dager framover, sånn at jeg også slipper å måtte løpe ned butikken daglig. Det eneste ufornuftige jeg gikk ut derifra med, var to kick, sånn lakris med sitron i. Jeg har fått, ja, helt kick på dem for tiden. Ellers var det bare fornuftig handel. Jeg var fornøyd med at jeg klarte å forholde meg til jeg hadde planlagt å kjøpe inn, og ikke mer enn det. Ikke noe som havner rett i dass, på feil måte. Så selv om det stritter i mot i meg, så gjør jeg da likevel noen fornuftige valg, høhø. Alt som havner på plussiden er jo tross alt bra, tross alt. I løpet av de 5 siste dagene (som er det jeg husker akkurat nå), så hadde jeg en bitteliten smell på lørdag, men laaangt ifra den mengden jeg har på det verste. Bare det er jo bra, så alt er ikke bare sorgen.

Helt til slutt her vil jeg ta med at det er verdensdagen for forebygging mot overgrep av barn i dag. Jeg liker å være med å sette lys på sånne verdensdager, så kan ikke unnlate dette heller. Tanker går til alle barn som har vært/blir utsatt for overgrep daglig, ingen skal være nødt til å oppleve sånne grusomheter. Ta deg tid til å gi disse barna gode tanker du også.

Gå i stormen.

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan jeg klarer å holde ut når overspisingstrangen kommer, eller oppkasttrangen for den del. Vel, jeg må jo bare begynne med å si at jeg ikke klarer det alltid, men jeg har dager der det går bra og holder ut. Klart, jeg kjenner jo på det suget som dukker opp, for det kommer som regel hver eneste kveld, men noen kvelder er litt enklere og holde ut enn andre. Dagsform og humør spiller også en stor rolle så klart. Enkelte dager kan jeg være så liten og lei at tanken på å overspise og kaste opp bare gjør meg enda mer sliten, eller at det bare vrenger seg i meg. Andre ganger kan det ha helt motsatt effekt, at det er nettopp da det kan gå galt.

Jeg ønsker jo å klare meg oppkastfri så klart, så jeg gjør det jeg kan for å komme meg gjennom. Og det gjelder og ikke bli liggende i gjørma og kave om det går galt. Jeg må opp og fram igjen, jeg må opp og fortsette å gå veien. For selv om jeg har det tungt og vanskelig innimellom, så er jeg ikke der lengre, at jeg ønsker å gi opp alt. Og selv om den tanken kan dukke opp, så forsvinner den igjen. Jeg prøver og bruke tiden min på noe som gjør at jeg kan få fokuset over på noe annet, om det er å lese en bok, blogge, trene, gå tur eller hva som helst. Jeg er en sucker for kjærlighet på pinne, noe som fungerer å trykke i trynet for min del, når jeg kjenner at jeg «Får lyst på noe» (overspise og kaste opp). Jeg driter i kaloriene de inneholder, har jeg lyst på noe søtt, så kan jeg godt stappe i meg både 4 og 5 kjærlighet på pinne. En sjokolade funker også, da blir det gjerne en kinder maxi f.eks., eller mørk kokesjokolade. Ellers har jeg også alltid epler i kjøleskapet.En skål med cottage cheez med yoghurt i fungerer også veldig bra når suget dukker opp, det er virkelig blitt en stor hit for meg. Cottage cheez med JA vanilje yoghurt er min favoritt, insane godt.

Å finne metoder for å holde ut, og komme seg gjennom, blir litt som å gå i stormen. Har du et mål du skal nå, så går du, selv om det blåser kraftig. Kanskje blåses du ut av balanse og må ta noen skritt tilbake, eller til siden, men du fortsetter likevel å gå. Skal du på jobb, og du må gå, så snur du ikke etter 300 meter fordi det blåser. Du vet du må på jobb, så du har ikke annet valg enn å bare fortsette. Kanskje må du gå litt før du egentlig pleier, sånn for å beregne litt ekstra tid, men du blir ikke hjemme. Du trekker ikke dyna over hodet, og ringer sjefen for å si at du ikke kommer bare fordi det blåser (kraftig) ute. Her forrige uke så regnet det noe helt sykt her, og jeg hadde selvsagt tannlegetime. Jeg hadde lyst til å ringe og avlyse, men det ville jo bare for det første ha utsatt problemet, for jeg måtte jo gjennom det uansett, og for det andre så er jeg faktisk vanntett, selv om ikke klærne er det. Jeg nevnte dette for tannlegen min, og han lo og fortalte meg at det var faktisk en mann som hadde ringt og avlyst timen hos han, nettopp på grunn av at det regnet ute. Og han bodde nærmere enn det jeg gjør. Det tar meg 20 minutter å gå ned kanskje. Det frister kanskje og ringe og avlyse når det stormer, men hvor god er ikke den følelsen når du kommer deg fram, velberget? «Yes! I freaking did it!»

Å slite psykisk kan oppleves litt på samme måte. Jeg opplever det på samme måte, som å gå i stormen. Mot stormen. Det har stormet som verst, jeg har har tatt skritt tilbake og til siden, men likevel har jeg jo hele tiden også gått framover. Selv om jeg har vært langt nede, så ble jeg ikke liggende der. Jeg fikk en utdannelse, jeg har jobbet, jeg har hatt forhold, jeg kom meg ut av selvskading og andre selvdestruktive metoder, jeg går i behandling, jeg ble innlagt, jeg har snakket, jeg har spist, jeg har holdt ut. Jeg har i løpet av det siste halve året tatt en del initiativ til ting som kan forbedre framtiden min, søkt om ny jobb, er i gang med å opprette et lokallag for iks. Jeg trener, jeg reiser litt, jeg går på kafe med venner.

Jeg har alltid tenkt, og tenker fortsatt, at ting vil kanskje stabilisere seg litt mer, når jeg også får mer stabilitet i hverdagen. Så når nyåret kommer, og jeg skal inn i nye jobb, så vet jeg, ut i fra det vi har snakket om, at jeg vil få både utfordrende og spennende arbeidsoppgaver. Samtidig får vi snart i gang lokallaget for real. Vi skal ha møte nå i oktober, for å sette opp en videre plan. Da blir det også en del planlegging og temaoppsetting i forhold til det. Samtidig har jeg fortsatt behandlingen, og tannlegebehandlingen skal avsluttes etterhvert, jeg skal fortsette med treningen, og jeg har spiseforstyrrelsen som en fulltidsjobb.  Det vil med andre ord bli en del jobbing framover, på flere områder. Jeg skal fortsette å gå i storm, og gjøre de krumspringene som må til for at jeg skal komme meg fra A til B. Det skal bli veldig godt og få noen nye arbeidsoppgaver å drive med, noe som vil kreve en del av meg, som vil ta litt tid, for på den måten vil jeg forhåpentligvis klare å holde spiseforstyrrelsen enda mer på avstand.

Om 3 dager reiser jeg til Oslo, først og fremst fordi jeg skal på fagdagen som IKS skal ha neste torsdag. Forhåpentligvis vil jeg gå ut derifra med masse nyttig informasjon som jeg kan ta med meg videre til vi skal starte opp her. Jeg skal treffe masse fine mennesker, venner jeg har fått via blogging blant annet. Jeg gleder meg enormt! Jeg skal også til søsteren min og hennes familie, og pappa skal også nedover samtidig, han og søstern skal komme seg gjennom Oslo maraton. (Ikke helt sikker på hvilken løype de skal løpe, men det er ikke hel. Pappa har i alle år vært maratonmann, men har vel ikke løpt en helmaraton på noen år nå.). Jeg gleder meg til å treffe dem alle, og til å kunne kose med tantebarna mine.

På grunn av at jeg skal til Oslo, så har jeg ikke kunne brukt noen penger i det siste heller, noe som på en side er positivt, om jeg ser på det matmessig (og økonomisk så klart).For jeg har nemlig ikke hatt penger til å kunne gå amok i butikken for å ha overspisinger med oppkast. Det igjen vil si at jeg nå faktisk er inne på min åttende dag oppkastfri. Og det er som sagt 3 dager til jeg skal til Oslo. Der skal jeg være i 6 dager. 8 + 3 + 6= 17 dager. Det er så langt jeg i første omgang vil ta utgangspunkt i. Når jeg har kommet meg så langt, så kan det jo være at det blir enklere framover også, men jeg må selvsagt bare ta det dag for dag. Og vet dere hva? De siste 4 dagene har jeg laget meg middag igjen også. Det er lenge siden sist, for jeg har som regel spist andre ting enn varm mat. I går laget jeg meg laks med grønnsaker og ris! Ris dere! Det er lenge siden det. Blir jaggu meg det samme til middag i dag også, har litt laks i frysern som det kanskje er på tide å få i seg, spiser ikke så mye fisk at det gjør noe. I går spiste jeg faktisk både laks, og makrell i tomat. Kroppen var vel glad. Ikke at det var så forferdelig godt og være mett, men jeg var skikkelig sulten før jeg spiste, typ rumling i magen og tung i hodet, så det var i grunnen bare godt å spise da. Dessuten ble middagen litt sen, så på den måten kjente jeg heller ikke på noe sug på kvelden. Og så kom husverten ned med en flaske hvitvin, så det ble kveldskosen min i går. Og, for å imponere dere enda mer, så har jeg vært på trening kun 2 dager denne uka. Været har jo vært så tragisk at det knapt har vært mulig å bevege seg utendørs. Det så ikke så ille ut sånn utpå dagen i går, så jeg skiftet og pakket sekken, klar for å stikke ned på trening. Da jeg kom ut fra badet, og kikket ut igjen, så høljet det ned. Da ble det te og ringenes herre x 2 istedenfor. Kanskje får jeg muligheten til å stikke ned i dag. Time will show.

Så, dere, det nytter å gå selv om det stormer. Du beveger deg hele tiden framover på ett eller annet vis, selv om det ikke føles sånn, for livet går jo sin gang. Du går kanskje på skole, du jobber kanskje, har et forhold? Er ute med venner? Trener? Blogger? Leser? Strikker? Har en hund du må ta deg av? Ett eller annet? Alle har noe å holde fast ved, hvertfall de aller fleste. Bruk de virkemidlene du har. Men jeg vil nødig anbefale paraply i stormen, med mindre du driter i om den blåses i fillebiter da. Men det er fullt mulig å bevege seg i en storm, for uansett så vil stormen blåse deg den ene eller den andre veien, du er stadig i bevegelse, med mindre du velger å legge deg ned så klart. Det er kjedelig det, å bli liggende der i stormen, da hadde hvertfall jeg dævva av kjedsomhet.

Galskap i galskapen.

I gårkveld var jeg så heldig at jeg fikk treffe fineste Annika! Vi har blitt blogg og facebook venner, men aldri truffet hverandre før.  Ikke rart når vi har bodd på hver vår ende av landet. Men nå hadde det seg sånn at hun var her i byen, av alle ting, og da kastet jeg meg rundt og lurte på om hun ville treffe meg. Det ville hun. Jeg digger og treffe nye mennesker, og det er selvsagt ekstra stas når vi har kjent hverandre noen år (via blogg altså). Det jeg digger enda mer enn å treffe folk jeg har kjent via worldweben, er når tonen og kjemien stemmer, når skravla går som om vi hadde kjent hverandre hele livet, når det å prate om alt føles naturlig å dele. Vi har jo spiseforstyrrelsen + et par ting til felles, altså, Annika er frisk nå, men hun har vært «der» liksom, veldig syk. Selv om vi har hver vår historie, så er jo en del likt også. Vi slipper å forklare, vi bare vet vet, nikker og samtykker. «Been there, done that. Mhm, know that feeling, done that shit».

Selv om jeg ikke er i frisklandet ennå, og hun er det, så har jeg galgenhumoren på min side. (Det har hun også, i store doser. Noe som helt sikkert er ganske så vanlig blant mange syke). Vi delte opplevelser, og vi lo. «At det går an å bli så koko. Hærregud, tenk å grine over ei skive med brødskive, eller å drikke en næringsdrikk. Tenk å hyle og bælje over mat. Mat!». Det er jo galskap i grunnen. Selv om mat er forferdelig vanskelig når en spiseforstyrrelse roper og skriker, så er det jo rent tragisk at det skal være så vanskelig og få i seg mat. Det burde jo være den mest naturligste ting i verden. Alle må spise for å overleve. Man dævver faktisk ikke av å spise har jeg erfart, the hard way. «Faen ta den maten! Hvorfor må jeg trykke i meg den jævla fisken når jeg ikke liker den engang? Smør på brødskiva????? Er du gal menneske??? Hvem spiser vel 6 brødskiver i løpet av en dag??? Det er ikke normalt å spise 4 måltid i løpet av dagen!!». Vel, jo, det er faktisk normalt. Jeg vet jo det. Galskap.

Det er vanskelig å holde ut spydighetene en spiseforstyrrelse messer inn i hodet på meg, det er vanskelig å holde ut de følelsene som hamrer løs som det stod om liv. Det er vaskelig å holde ut den trangen om å overspise og kaste opp. Og kjedsomheten, ensomheten, uroen, rastløsheten. Hærregud, helt forferdelig når det står på som verst. Nevnte jeg uroen? Er det noe jeg mer enn gjerne skulle ha kastet på dør, så er det uroen. Ensomheten kan jeg til en viss grad gjøre noe med, når noen orker å treffe meg. Kjedsomheten kan jeg også gjøre noe med, og gud skal vite at jeg prøver å unngå den daglig, samtidig som jeg vet at det å kjede seg er ganske så normalt for alle. Men uroen og rastløsheten…den er ikke like lett å hamle opp med. Det er mye på grunn av disse grunnene at det som oftes går galt for meg, det er som oftes når disse overnevnte tingene er så frekke å gjøre inntog at jeg tror jeg skal krepere. Da mener visse deler av hodet mitt (les: spiseforstyrrelsen og borderline) at det er fryktelig lurt å gjøre noe destruktivt. Ja, la oss nå hamre løs med nyttige handlinger, la oss spise og spy, for det er så festlig. La oss kutte ut noen måltider, for det er så morsomt. La oss gjøre ditt og datt, for da har vi det så gøy at vi knapt klarer å reise oss etter å flire oss halvt ihjæl. Galskap.

Jeg vet jo at spiseforstyrrelsen er galskap, det drister jeg til å si. Jeg kan si til folk at jeg er litt koko lokko, at jeg ikke er helt vel bevart, at det skurrer oppi topplokket, at den ene hjernecella er ute av drift til tider. «You see, jeg var innlagt på kokkoheimen». Jeg er klinkende klar over alvorlighetsgraden over å ha en spiseforstyrrelse, det har jeg jo smertelig erfart på flere områder, men jeg må le også, av meg selv og mine reaksjoner og handlinger. Det ække mye normalt å stå med hodet nedi dass vettu, det er ikke normalt å ikke ville spise, det er ikke normalt å tro at mat er farlig. Again, kokko. Galskap.

Det føles i grunnen alltid deilig og befriende å prate med andre som har vært gjennom mye av det samme, for da kan vi le av det sammen. Så sant vi har humor på området så klart. Jeg foretrekker å være sammen med de som gir meg noe, som godt selskap i positiv retning, selv om det blir sykdomsprat. Jeg er ikke så glad i å være sammen med de som tapper meg for energi, energivampyrer som Annika kalte det. Jeg er ikke interessert i å høre hvordan folk går ned i vekt, om de som snakker om alt som er negativt og destruktivt. Det er for det første veldig triggende, og for det andre utrolig slitsomt. Ja, vi snakket om sykdom, men på en humoristisk måte. Det blir liksom litt naturlig å prate om det, men det var ikke triggende eller negativt. «Vi er/var kokko». «Jeg sa og gjorde sånn, jeg oppførte meg slik. Er det mulig liksom?». Galskap.

Jeg synes det er befriende å være sammen med andre syke (eller de som har blitt frisk) og som har galgenhumoren på plass. Jeg hadde ikke kunne vært helt meg selv om jeg ikke kunne ha delt opplevelser uten å kunne le av mye. Jeg vet at mange syke ikke tåler å høre at andre spøker om sykdommen, alt til en viss grad så klart, men jeg klarer seriøst å le av mye av det selv, heldigvis. Om noen spøker om det, på en godmodig måte, så kan jeg le meg skakk og være så hjertens enig.»Sånn! Akkurat sånn er det faktisk!». Why? Fordi det setter det virkelig på spissen, det treffer spikeren på hodet, det er virkelig gjenkjenbart. Da kan det faktsik bli hysterisk gøy. «Tenk at jeg begynte å grine av å spise en skål med grøt! Tenk at jeg hadde lyst til å kaste den jævla middagsporsjonen rett i veggen. Tenk at jeg trodde verden gikk under fordi vekten gikk opp med 400 gram. Tenk at jeg faktisk ikke klarte å glede meg litt over den gangen da vekten gikk litt ned. «Bare vent til neste uke, da er jeg opp igjen». Hallais positivitet. Galskap.

Det er sykdom som skal tas på alvor, samtidig som det er galskap, om man bare klarer å se fornuftig på det. Vi lever i en til tider gal verden, og så har vi galskapen oppi galskapen. Det blir mye galskap det. Annika klarer nå å se at hun var kokko, jeg klarer å se at jeg fortsatt er kokko, samtidig som vi begge vet alvoret i det hele. Og pokker så digg det er å kunne se begge siden av saken. Vi klarer å skille mellom sykdom og galskap.

Det var veldig hyggelig og treffe henne med andre ord, og ordene og latteren bare fløt. Trist at tiden gikk så fort egentlig, for jeg er sikker på at vi kunne ha sittet der i en evighet og bare skravlet videre, delt opplevelser og latt latteren strømme ut. Jeg smilte da jeg gikk hjemover midt på svarte natten. Og for å gjøre det hele enda bedre, så var himmelen dekket av tusener på tusener at blinkede stjerner. Jeg kunne ha lagt meg ned rett på gaten og bare beundret det hele i timevis. Men det hadde kanskje blitt litt kaldt, og veldig dumt om det kom biler og most meg sønder og sammen. Da kunne jeg nok aldri ha sluppet løs latteren igjen. Det hadde blitt for dumt, for jeg liker i grunnen å ha deler av den galskapen i meg. Ikke sykdommen altså, men galskapen. Den sunne galskapen. Så jeg kan bare ikke bli most under 4 voldelige hjul.

Da har jeg vakthund.

Det er så typisk på denne kanten av landet, at sommerdagene kommer. Ikke at de varer i strekk, men sånn en her, og en der. Hvor sommeren egentlig ble av aner jeg ikke, den regnet mer eller mindre bort. Så nå krysser jeg hvertfall fingrene for en fin sensommer. Spesielt trenger jeg finvær den neste uken, for nå har jeg fått en vakthund i hus. Skal passe skinnskrotten til eks’n mens han i dag dro til syden. Synes heller han kunne ha plassert vekk skinnet og tatt meg med på tur. Men neeeida. Det skal jo bli spennende å se hvordan, eller om, skinnet slår seg til ro her, han er liksom på hugget bare jeg rører på meg oppi stolen. «Knirk», og hodet er oppe tvert. «Knitre», kroppen er halvveis oppe. «Kremt», boing, så er han opp på labbene. Går jeg på do, så lurer han fælt på hva jeg skal, lager jeg mat, så er han så nysgjerrig at han holder på å dævve. Sin egen mat er ikke like spennende.

 

Han pleier å få 3 turer hver dag, og eks’n var vel ute med han tidlig i dag, + at de gikk opp hit, mensiden det endelig var en finværsdag her, så kunne jeg bare ikke sitte inne, så da tok jeg han liksågodt med ut på tur 1 times tid etter han kom hit. Bikkja altså. Jeg hadde ikke en bestemt rute vi skulle gå, jeg tok det bare litt sånn hipp som happ, og så endte vi oppi marka her. 1 time opp, og bikkjeskrotten som drar som bare pokker, han var helt utslitt. Drakk grådig av et vann vi tok en pause ved, og satte seg under benken, det var visst litt varmt…han er for det meste svart, så kanskje ikke så rart. Jeg visste om en lur vei tilbake, hadde gått der en gang før, opp gjennom marka.Vi gikk og gikk, og plutselig skjønte jeg ikke bæret. Hm..kan umulig stemme at vi skal gå oppover, når jeg bor nedover… Så da måtte vi snu. Jaha, nåå er vi på rett vei ja. Men så skjønte jeg ikke hvor i helsike vi var kommet…og vi gikk og vi gikk. Havnet plutselig, og endelig, til slutt ved en vei jeg visste hvor var. Gikk og gikk videre, til jeg trodde beina skulle ramle av. Hallo beinhinnebetennelse. Nesten 3 timer…og ennå må han ut på en tur til i dag, og ennå er vi på dag 1 av 8. Djeez. Han har også havnet i fight med 3 andre bikkjer i dag…holy crap. Nevnte jeg at jeg skulle ha han i 8 dager?

Ingen skal si at jeg ikke får trim den neste uken hvertfall, og holder været seg bra, så får jeg kanskje litt farve også. Middagen i dag ble rimelig heftig, jeg hadde en pose med moreller av eks’n. Det ble en stor skål det gitt. Kjenner at jeg ikke orker så mye i varmen, mat altså. Da frister det mer med noe søtt, frukt f.eks. Og knekkebrød med jordbærsyltetøy. Jeg glemmer liksom hvor godt det egentlig er. Undervurdert vil jeg si. Burde ha tatt meg en tur oppi marka og plukket blåbær også, men da må jeg et stykke unna, og det blir nok lange turer den nesten uken. Kan ikke ta med han, og plassere han rundt et tre, da kommer han til å kjede ræva av seg.

Kom meg velberget gjennom dagen i går, og siden kontoen ikke akkurat bugner over med penger, så må det bare gå bra framover nå..Får vel si at det er positivt kanskje..

NUH er det avslapping noen timer før det blir ut på tur igjen…

Middag inntatt igjen.

Tidligere i år så hadde jeg som målsetting å prøve å få i meg middager, klare å kjenne på mettheten, og holde det ut. Noe jeg alltid har syntes har vært vanskelig, og som var noe av det vanskeligste når det kom målbare målsettinger. Jeg laget stort sett det samme hele tiden, noe som var trygt for meg, sånn at jeg klarte å beholde det, klarte å holde det ut. Jeg klarte det ikke hver eneste dag, men det ble flere dager i uken med varm mat. Så skle det ut, middag, varm mat, ble nyttet ut med andre ting, noe som føltes enda lettere å få til. Mat som ble beholdt, og derfor var det ok for meg. Å absolutt spise varm mat er ikke noe must for meg, jeg tenker at det viktigste for meg er å få i meg mat som blir beholdt. Jeg tenker at det er viktigere enn at jeg spiser noe som jeg kvitter meg med. Noen vil kanskje da si hva skjer da om jeg skal ut å spise, eller skal spise hos andre? Vel, det er ikke så ille fatt at jeg tar med meg egen mat, eller lar være å spise. Jeg spiser, men passer på at det ikke blir for mye, sånn at det går galt.

Jeg sliter fortsatt veldig med å være mett, jeg klarer bare ikke få det til, uten at det stresser meg noe voldsomt, at tanker om å kaste opp melder seg. Det spiller egentlig ingen rolle hva jeg spiser, blir jeg mett, så er det ubehagelig, da kommer oppkasttrangen uansett. Men klart, noe føles likevel mer ok å være mett på enn andre ting.

Nå er jeg i Kristiansund, hos foreldrene mine. Her spiser de middag hver dag, som normalt er for de aller fleste. Jeg kunne ha spart meg, jeg kunne selvsagt latt være å spise det, spise noe annet istedenfor. Men, jeg spiste middag i går og i dag. Passe porsjoner, jeg har blitt mett, og jeg har beholdt. Jeg har også spist en del sjokolade, smågodtsjokolade. Tankene er der, samtidig så prøver jeg å fokusere på at i går så gikk jeg hjemmefra ned til byen, med en tung bag og en ryggsekk, noe som tok meg bortimot 1 time, og en gåtur på 3 timer i dag. Da føles det mer ok å beholde mat + litt utskeielser.Det føles likevel ut som jeg har lagt på meg 10 kg på to dager, noe som selvsagt ikke stemmer, men det er sånn det føles når jeg spiser, blir mett og beholder. Men jeg er hvertfall glad for at det er ok vær, sånn at jeg kan komme meg litt ut, både for å få luftet tankene, beveget meg, og tatt bilder. Så jeg holder det ut.

2 dager oppkastfri igjen. Regner med at det går bra i morgen også. Blir her til mandag. En dag om gangen. Greit å komme seg litt vekk fra Molde, selv om det ikke er lengre enn til Kr.sund. Andre omgivelser, andre naturmuligheter, flere fotomuligheter. Føler jeg har trålet Molde opp og ned i mente nå, litt oppbrukt. Tenkte meg ut en tur igjen i morgen, i motsatt retning, ut mot havet igjen. Håper været holder, orker ikke sitte inne en hel dag, til tross for at det er OL. Det jeg vil se kommer ikke før til uken likevel, da blir det en del turn finaler. Det gledes et gammelt turnhjerte.

Nå er det hvertfall svømming på skjermen, fatter ikke at de ikke drukner jeg. Det hadde jeg gjort, allerede ved møtet med vannet etter et stup. Hadde ikke blitt mye OL medalje av det, med mindre det er medalje for drukning, men den hadde jeg ikke hatt bruk for. Er ikke akkurat sånn overvettes begeistret for svømming heller jeg da…stup derimot er kult. Skjønt jeg har som sagt aldri stupt, da hadde jeg dævva i luften, før jeg hadde truffet vannet. Det er jo sykt høyt da. Jeg har ikke sånn vanvittig høydeskrekk, ikke sånn at jeg får panikkanfall på vei opp til en topp, men kjenner det kribler i mage og bein likevel. Men å se på går greit altså. Da dævver jeg ikke.

Pappa er helt med her da, selv om det ikke er et eneste kjent tryne å se der. Var visst ei svensk jente som vant. Hun er vel flink da. Hørt rykter om håndballkamp etterpå…blir vel å se den dag sikkert…jaja..overlever vel det også.

Nå er det bare svadaprat her, så tror jeg avslutter med å legge ut et aldri så lite collage av bilder fra turen i dag.

 

Nederst, i midten, en påfugl som flekker ræv for å prøve å imponere damene som var der. Funka ikke.

Vil, vil ikke.

Vet du hvor slitsomt det er når ambivalensen river deg i fillebiter, og lar deg ligge der og prøve å få puslespillet til å gå opp på en eller annen måte? Når du ikke klarer å velge den ene siden framfor den andre? Når du ikke klarer å få bitene i puslespillet til å gå opp, uansett hvilken brikke du prøver? Kan du forestille deg frustrasjonen når alt du prøver ikke går? Når noe blir feil uansett? Vel, sånn har jeg det nå. Noe blir feil uansett, enten for fornuften, eller for spiseforstyrrelsen. Vil jeg jobbe med spiseforstyrrelsen? Ja, og nei. Vil jeg bli frisk? Ja, og nei.

Da jeg startet hos min nye behandler, så ble det «bestemt» at vi i første omgang skulle jobbe med traumet, og legge spiseforstyrrelsen litt til sides. Jeg var delt på den «avgjørelsen», fordi jeg trenger egentlig å jobbe med begge deler, siden de henger sammen. Men så gikk nå ukene, ting skle mer og mer ut, noen uker uten behandling, og randome timer. Sist time, forrige uke, så gikk plutselig hele timen med til å snakke om bulimien. Ikke fordi jeg ville unngå å prate om traumet, men fordi jeg ville at hun skulle vite hvordan ståa var i forhold til spiseforstyrrelsen. Så satt vi der da, og vips så var timen gått. Tråden ble selvsagt tatt opp i dag også, ved at jeg fikk start spørsmålet «Hvordan har du det? Hvordan har det gått siden sist?» På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke bare å prate om det negative, men vektlegge at det også har skjedd en del positive ting. Så svaret mitt var delt. Jeg hadde spist rett før jeg dro ned, så jeg var mett, og det gjør at jeg føler meg dobbelt så stor. Ubehag. Samtidig hadde jeg akkurat avtalt en kaffedate med ei venninne, hyggelig.

Deretter gikk da praten på maten. Hvorfor er det vanskelig å være mett? Jobbet dere med dette på Modum, med å nyansere følelsene bak? Finne strategier for at det skulle bli enklere? Grep du kunne gjøre i forhold til å mestre mettheten etterhvert? Jeg svarte etter beste evne, ting jeg har fortalt henne før, og nye ting. Vi snakket mye om dette med ambivalensen også, hvor vanselig den er nå, kontra Modumoppholdet. Hva som skal til for å holde motivasjonen oppe, eller finne tilbake til den, kontra Modum. Alt var selvsagt enklere å få til på Modum, der hadde jeg jo hjelpere rundt meg hele tiden, det har jeg ikke nå. Der hadde jeg forpliktelser, både overfor meg selv, gruppen, kontrakten og behandlerne. Nå har jeg bare meg selv. Jeg har i alle år sagt, og ment, at det ikke er så nøye med meg, jeg klarer meg. Det går greit, jeg overlever. Null respekt overfor meg selv kanskje? Jeg føler det fortsatt sånn. Så lenge jeg klarer meg, så er det ikke noe stress. Hun lurte selvsagt på om jeg ville bli frisk. Jeg sa både ja og nei. Nei fordi sykdommen er trygg, den kan jeg, jeg vet hva jeg har. Det friske er skummelt, fordi det er så mange år siden jeg levde i friskverdenen. Og så kom vi inn på dette med vekt. Det evige vektproblemet. Jeg fortalte henne at jeg er livredd for å ende opp som overspiser, at vekten skal øke drastisk, og overspisingen (uten oppkast) skal eskalere i uendelige høyder. Ikke aktuelt. Jeg har en vektgrense hvor jeg ikke vil over. Ingen nedre grense. Hun sa at jeg tenker veldig sort/ hvitt. No joke. Uansett hvor mye jeg går opp= BAD. Uansett hvor mye jeg går ned= GOOD. Sort, hvitt. Det er enten slik eller sånn. Farvene i mellom er igjen blitt visket ut. Og jeg kan hisse meg opp i den diskusjonen angående vekten. Det er slik eller sånn, end of story. Jeg ser fornuften, men jeg toucher den ikke. Jeg bjeffer, jeg glefser. Touchy tema. Kropp, vekt, mat, tanker, følelser. Ustabil. Emosjonell ustabil. Min nye diagnose, hurra meg rundt, tenna i tapeten og hæla i taket.

Sånn halvveis i timen, så tok hun igjen opp dette med hva vi skal fokusere på framover, traumet, og legge spiseforstyrrelsen litt til sides så lenge, men selvsagt ikke glemme den. Den skal også tas opp innimellom, når det trengs. Og hva jeg syntes om det? Jeg sa at den syke delen av meg jubler, for det går greit, ikke noe stress. Jeg klarer meg. Nei, det var viktig å ta tak i den, og dermed gikk resten av timen med til temaet. Jeg ville egentlig bare bli ferdig med det, men tiden går jo i timene, uten at vi kan gjøre noe med akkurat det. Det var det vi rakk. På en måte er det jo bra at hun tar begge temaene på alvor, at den ene biten ikke skal glemmes selv om vi skal jobbe med den andre. Men nå så befinner jeg meg der at benektelsen igjen er på plass, og blir irritert når vi snakker om spiseforstyrrelsen, samtidig som jeg forteller det akkurat som det er, uten å legge to fingre i mellom. Kanskje høres jeg ut som en drittunge, med selvinnsikt. Nesten tragisk, tragikomisk. Her har jeg gått i behandling for spiseforstyrrelser i flere år, og har vært oppgitt mange ganger, men så kommer hun, og setter litt krav, eller sier ting på en litt annerledes måte enn jeg er vandt med fra forrige behandler, og så blusser plutselig motstanden opp voldsomt. Hærregud. Ja, det er pokker meg tragikomisk. Men jeg ser det jo selv da. Det er vel noe.

Hun lurte også på hvor mye legen min er inn i bildet. Hvor mye han vet osv. Han vet, han har vært fastlegen min siden 2005. Jeg har fortalt han en del, det jeg har rukket i de få minuttene en legetime varer. Han har sett meg i en ille tragisk tilstand (ikke sf relatert), han har henvist meg til psyk.pol, ernæringsfysiolog og for å sjekket bentettheten. Og min forrige behandler sendte han noen sammendrag sånn innimellom. Men det skle visst litt ut etterhvert. Nå har jeg ikke vært hos legen siden februar, angånede de skranglete knærne. Jeg har ikke tatt blodprøver siden før Modum. Så jeg aner ikke hvordan det står til. Kanskje ikke fullt så bra som jeg innbiller meg, med tanke på at det har vært en del oppkast i det siste. Men jeg føler meg bra altså. Stort sett alltid vært frisk og rask sånn fysisk, scoret bra på de testene, i positiv forstand. Psykologen min mente at han kanskje burde bringes mer på bane, nettopp i forhold til blodprøver hvertfall. For han vet jo også hvordan det kan påvirkes fysisk. Jeg sa jeg nesten var usikker. Hun sa hvertfall at hun skulle skrive et sammendrag til han, og ta opp nettopp dette. Og jeg bare….gawd. Skal jeg plutselig bli innkalt til jevnlige sjekker nå da liksom?? Sweet lord. Dette ble tatt opp de siste miniuttene før timen var over, og siden jeg hadde en kaffedate akkurat når timen var over, stod bare og trippet og ville gå. Åpnet døren gjorde jeg også, som et tydelig tegn på at jeg faktisk var veldig klar for å gå. Så da får vi se da, hva det blir til. I samme slengen, sånn helt på tampen, med døra åpen, så lurte hun på om jeg kunne sette meg en konkret mål til neste time. Som f.eks å være oppkastfri, eller, å ikke bare gi faen i alt selv om det går galt en gang. Jeg sa til henne at det er liksom målet mitt hver dag, men at også problemet, eller trangen til å overspise og kaste opp, også kommer hamrende over meg hver dag. Så det er en drakamp hele tiden.

Nå blir det to uker til nesten time. Kjenner at det ikke er noe stress akkurat nå. Drittungen i meg er likeglad. Den blir obsternasig når den møter motstand. Da skal den hvertfall ikke, ikke snakk om i svarte helvete. Meeeen, nå skrev jeg jo i innlegget i går at målet mitt nettopp er å prøve å være oppkastfri, så langt det lar seg gjøre. Jeg gikk jo trynet allerede i dag da, men brukte hvertfall ikke flere hundre kr på mat, det er da noe. Så kommer en ny dag igjen i morgen. Tralla la.

Not so good.

Jeg får innimellom sprøsmål om hvordan det går med meg. Til noen svarer jeg at jeg er ok-ish. Til andre svarer jeg at ting er pretty bad. Det kommer litt an på hvem som spør, og på hvor mye jeg orker å gre ut om situasjonen. Får jeg spørsmålet over en sms, så orker jeg hvertfall ikke greie ut om det. Da har jeg det ok-ish. De som sliter på samme område, eller som vet mye om situasjonen min, de kan jeg fortelle det som det er til, for de har hørt det før, de forstår, jeg slipper lange forklaringer. Så sånn sett, så setter jeg bare en grense for meg selv, overfor andre, på hvor mye jeg ønsker å involvere dem, eller å dele med dem. Jeg har det bra, jeg har det ok-ish, jeg har det vanskelig. Hva er sannheten? Tildels begge svarene.

Jeg kommer meg på jobb, og jeg fungerer der. Jeg stikker ned på trening, skjønt jeg har vært veldig sliten og uopplagt i det siste. Jeg går meg turer, jeg tar bilder, jeg skriver, jeg leser. Det er veldig ensformig, men så lenge jeg plotter inn disse tingene i hverdagen, så gjør hvertfall de at det blir ok-ish. Hele dagen er da hvertfall ikke gjennomsyret tung og vanskelig. Det er med andre ord noen lysglimt også, positive innspill, alt er ikke bare død og tragedie. I dag har jeg kjøpt meg litt lykke f.eks. Jeg klipte meg, og jeg spanderte på meg et nytt tilbehør til leketøyet mitt. (Speilrefleksen). Lykkefølelsen over å eie noe nytt man har ønsket seg lenge, den er god. Da kjennes det ut som det er hakket før jeg skal lette over bakken. Det kostet litt, men det er noe jeg forhåpentligvis skal ha resten av livet (snakker fortsatt om speilrefleksen), og jeg bruker det mye. Så det var absolutt verdt pengene. Jeg kjøpte meg et nytt objekt, macrolinse. Det som var med kameraet hadde en zoom på 18-55 m. Det jeg nå kjøpte har en zoo på 18-200. Awesome, jeg løp rett fra butikken, og opp til et utemuseeum her i byen. Knipset masse bilder. Åååh, lykke.

Jeg ruinerte meg ikke på objektet, jeg valgte et som jeg kunne ta meg råd til, men, og det er vel kanskje et positiv men, jeg må da klare å avstå fra å gå banans i butikken. Nå er jo det enkelre sagt enn gjort, men jeg tenker sånn: en butikktur ender som regel mellom 2-400 kr, pr dag.  Mesteparten av det spiser og spyr jeg, men noe er andre ting også. Så, om jeg klarer å være å bruke penger til overspising i x-antall dager, så har jeg spart inn de pengene som jeg brukte på objektet i dag. Altså, hadde jeg ikke kjøpt det objektet, så hadde de pengene gått med til overspising og oppkast. Skal jeg samtidig bruke så mye penger på overspising og oppkast, så blir det sjukt mye penger. Det kan jeg bare ikke. Jeg tenker jo inni hodet mitt at det skal gå greit, å ikke skulle bruke så mye penger på mat som ender i dass et par timer senere, men jeg har jo erfart hvor vanskelig det er når jeg står i det. Jeg har jo mat, jeg skal jo fint klar meg, sånn egentlig.

Det har vært mye bulimi i det siste. Det har bare blitt verre og verre. Det har eskalert skikkelig igjen. Jeg er sår i halsen, det rasper i halsen, stemmen er hes. Det er spesielt ille når jeg våkner, i halsen altså, da må jeg hoste og kremte for å i det hele tatt sjekke om det er igjen noe av stemmen. Det har så langt, vært verst i dag, jeg har hørtes ut som en skjære hver gang jeg har pratet med noen, og jeg har lurt på om de lurer på om jeg har en sånn ru stemme til vanlig. Men det har jeg altså ikke. Den er bare helt herpa, etter mye oppkast, brekninger. Og jeg tenker: i morgen kan jeg rett og slett bare ikke kaste opp, for jeg orker virkelig ikke miste stemmen (og det som verre er). Så kommer neste dag…same old shit. Det var sårt i går, og verre i dag, likevel kaster jeg opp. Not good. Jeg ønsker, og trenger en pause, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare å hente meg inn igjen, nå som det har sklidd så mye ut. Jeg har verktøyene, det vet jeg, det er bare så vanvittig vanskelig å klare å bruke dem år mer eller indre har sklidd helt ut igjen.

Jeg tør ikke si at dette skal gå som fot i hose, jeg får bare ta en dag av gangen, og se hvordan det går. Jeg prøver jo å gjøre ting som distraherer meg, som i det minste utsetter tiden jeg får til rådighet til overspising og oppkast. Likevel smeller det ut på kvelden. Hver kveld. Nå husker jeg faktisk ike sist jeg var oppkastfri. 3 uker? Det er vanskelig, veldig vanskelig. Det er ikke bedre at jeg ikke har så fordømt mye å gjøre for å få tiden til å gå. Når jeg gjør de samme tingene om og om igjen, daglig, så blir det fort kjedelig, og det gjør det jo bare enda vanskeligere. Men men, jeg skal hvertfall prøve å bruke minst mulig penger, skjønt regningene må jo betales da.

 

 

I morgen har jeg time med behandleren min igjen, og jeg får spørsmålet om hvordan jeg har det, hvordan det har gått siden sist. Jeg får vel fortelle om det positive som har skjedd siden sist, for det har jo vært noe av det.

En liten utfordring.

Jeg tror nesten jeg har fått solstikk. Det stikker hvertfall noe så grønnjævlig i hodebunnen. Sola har vel svidd seg halvveis ned i hjernebarken på meg. Solbrent i topplokket. Lurt å drite i å slenge capsen på hodet når sola steiker på himmelen. 28 grader, og jeg har vært ute i 7 timer. Trynet føles som en rosin, en rød en. Når andre får energi av solvarme dager, så tappes jeg. Jeg blir trøtt og uopplagt pga varmen. Men jeg klager ikke altså. Her har vi sommer sånn ca. 1 gang i uken, så prøver å nyte det. Nå tar det nesten helt av her, for det har vært fint to dager i strekk, og jaggu er det meldt fint til i morgen også. Jeg fikk sove sånn omtrentlig 3 timer i natt, så skrotten mangler sånn ca. 80% energi i dag. Rundt 12 timer søvn på 3 netter er litt vel i underkant for min del. Men nå har jeg heller ikke tatt noe å sove på de kveldene, og da blir det ekstra vanskelig å sovne. Sånn innimellom så prøver jeg å la være å ta noe, det beste er jo tross alt å kunne sove uten å måtte ta noe. Det blir nok ikke mulighet til å sove lenge i morgen heller, for blir det fint vær, så stikker vi vel avgårde på tur ganske tidlig vil jeg tro.

Nå sitter jeg her og vurderer på om jeg skal stikke ned på trening en tur, kanskje jeg klarer å skrape sammen litt energi til det. Nå har jeg jo tross alt hatt to treningsfrie dager allerede denne uken, og det blir jo ikke noe i morgen, så da bør jeg dra ned en tur etterpå, hvertfall for å få en liten økt. Orker ikke sitte inne resten av dagen og glo i veggen heller.

Hærregud, i dag har jeg pokker meg overgått meg selv. Jeg har spist 1.5 hjemmelagede horn med tacokjøttdeig og ost i. Kjente en del på ambivalensen, om jeg skulle la være å spise, om jeg skulle spise noen knekkebrød eller våge meg på disse hornene. Jeg våget. Med hyggelig selskap, så går det litt enklere. Det har selvsagt gnagd litt i meg resten av dagen, men spist er spist. De ble selvsagt beholdt. Vel, nå er det jo ikke akkurat en selvfølge at de ble beholdt, for tanken på å ikke beholde var til stede, men jeg skjøv den tanken fra meg. Jeg klarte heller å begrense inntaket, sånn at det ikke ble for mye, sånn at det gikk galt. Fornøyd? Nja, delt. Men det går greit, jeg fikk ikke panikk, så da får det være bra. En utfordring gjennomført og bestått.

Her i stad satt jeg og vurderte på om jeg skulle ta sommerferie fra søkeord, men denne uken har det jaggu meg ramlet inn en del jeg kan ta med, så da ble det ikke et fredagsinnlegg uten. Det er nesten så jeg selv ikke får fredagsfølelse heller, om jeg ikke tar det med…så da kjører vi på da.

 

hånda nede i en potetgullpose – denne jenta har aldri stukket så mye som en finger i en potetgullpose i hele sitt liv.

jeg er innlagt på dr høst fysioterapeuten er søt – og hva synes du jeg bør feile for å søke meg akkurat dit? Bør det være meget ille? Jeg tar selvsagt utgangspunkt i at vi snakker om en søt mann her.

jeg er ikke intrisert i deg lenger for jgeg er jo ikke interu – Nå er jeg en smule usikker på hva interu er, men det er sikkert en glimrende grunn til at du ikke er interisert.

nye tenner på en time – Ja, man kan få kjøpt sånne draculatenner på lekebutikken. Da får du nye tenner på under en time til og med.

menn er menn og menn bør vaske huset – En mann kan gjerne komme og vaske hos meg. Jeg synes virkelig det er stappkjedelig å vaske..

hvorfor spør du meg når du vet jeg har ikke det bra – Jeg er møkknysgjerrig, og kanskje hadde humøret ditt ombestemt seg.

finner du ikke posten er det ingenting å kjøpe – Nei, hvis postmannen skal drive å gjemme posten, så kan jeg bare glemme å finne noe i butikken, det sier seg jo selv. All mat forsvinner da. Klær også har jeg hørt.

alt jeg ønsker er for deg å kaste meg ned, rippe hver eneste klær artikkel off, bite halsen min, – Jeg er meget interessert i se at du biter deg selv i nakken jeg da….

nedslitte tenner løsninger – som sagt, lekebutikken.

har du hørt om vitser – Nei, er det morsomt?

manisk depressiv kjørte hele familien sin i dass – De må ha hatt en jævla svær dass..

kan man svelge gelefisk omega 3? – Ærreu gærn, de er til pynt.

tå ute av ledd – Den vil sikkert ha en liten pause. Den faller nok på plass igjen etterhvert skal du se.

tusen takk for at du gjør dagen min bedre – Skulle bare mangle, det er jo derfor jeg kom til verden.

 

Jeg tror jeg dævver av varme, så jeg tror jeg skal røske vekk pc’n fra fanget og løsrive meg her.

Hva er min uro?

I går mottok jeg bladet «Kvinnekraft», som IKS utgir 4 ganger i året. Temaet var «Uro». Man kan sende inn tekster og bilder til hver utgave. Til tross for at jeg har vært medlem siden 2000, så har jeg aldri sendt inn noe der. Jeg tenker tanken, men så blir det glemt. Likevel blir jeg jo sittende å tenke på hvordan de ulike temaene som har blitt tatt opp oppleves for meg. Jeg har skrevet veldig mye om uro i bloggen tidligere, for den har jeg kjent mye på i løpet av årene som syk. Inder uro. Jeg har ikke alltid helt klart å definere hva den uroen egentlig er, men den er en samlebetegnelse for mange følelser. Jeg har kort fortalt den, eller betegnet den som en rastløshet, men det er jo også grunner til hvorfor rastløshet oppstår, hva som ligger bak.

Når uroen kommer, så følelse det som tusen maur har tatt bolig i meg, det kribler og kryper overalt, i hele meg. Det er ubehagelig å sitte stille, jeg føler at jeg må gjøre noe, for å få den til å gå bort, eller at den skal dempes. Jeg har prøvd å bruke ulike metoder for å dempe denne uroen, gå turer, trene, holde meg opptatt med noe som kan fjerne tanker og følelser, men som oftes har jeg brukt maten. Den tar som regel bort den aller verste uroen jeg kjenner på. For noen år siden fikk jeg også medisiner når det stod på som verst. Til bruk ved behov. Etter en periode fikk jeg ikke lengre gå på dem. Bestemt av behandler og lege.

En uro kommer ikke uten at noe ligger bak. Noe utløser det alltid, selv om det kan være vanskelig å få tak i hva. Nå har jeg lært mye ved å gå i behandling, nå klarer jeg å se hva som kan utløse denne uroen for meg. Det kan være ulike årsaker. Ensomhet, tristhet, depresjon, nederlag, følelse av å ikke mestre, savn, utmattelse, oppgitthet, sinne, frykt, oppspilthet. Kjært barn har mange navn. Når jeg kjenner på noen av disse følelsene, så kommer uroen. Og når uroen kommer, så ønsker jeg å få dem bort, eller få dekket behovene, fylle denne uroen med noe annet, noe positivt. Alle følelser får jeg ikke dekket behovene for. Jeg kan ikke fylle ensomheten når jeg ikke har noen jeg kan være sammen med. Jeg klarer ikke alltid få ut sinne og oppgitthet, når jeg ikke har noen å prate med. Jeg får ikke dekket savnet, når den, eller det jeg savner ikke er innenfor rekkevidde. Men det hjelper litt å skrive. Det hjelper litt å trene. Men det som fungerer best, er å misbruke maten. Når jeg kan spise opp følelsene, for så å kaste dem opp igjen. Da kan jeg se dem forsvinne ned i do, og bli spylt langt vekk. Ulempen er bare den at uroen kan komme tilbake i dobbel styrke etterpå, da kommer alt veltende over på meg på nytt, fordi behovene har jo ikke blitt dekt, bare spist og spydd bort, for en stakket stund.

Uroen er minimalt til stede når jeg har det bra. Jeg kan kjenne snev av den, men som regel er den ikke der. Da blir behovene dekket. Når jeg er sammen med andre, når jeg kan prate, når jeg får en klem og gode ord. Når jeg føler på en tilhørighet. Når jeg kjenner på gleden ved livet. Når jeg mestrer. Når jeg ikke mestrer, så føler jeg meg mislykket, og alt jeg faktisk har lyktes med, forsvinner som dugg for solen. Når jeg ser hvor bra andre rundt meg har det, så føler jeg meg mislykket, når jeg ser hva andre rundt meg har oppnådd, så føler jeg meg mislykket. Når jeg ikke får til maten, så føler jeg meg mislykket, fordi jeg burde ha klart meg bedre. Når jeg ikke klarer å få ut sinnet, så bygger det seg bare opp. Kanskje kan jeg trene bort mye av det, men som regel spiser jeg det bort. Dekker behovene destruktivt. Er jeg oppspilt, så kan jeg også da spise og spy det bort, fordi jeg ikke har noen å dele gleden jeg føler. Sånn fysisk dele det med noen. Når jeg ikke kan dele det jeg mestrer med noen, så kjenner jeg på savnet av å være med noen, noen som kan anerkjenne det jeg har klart, sammen med meg.

Nå er det jo sånn at jeg ikke skal være nødt til å få alle behovene dekket gjennom andre, at jeg skal sammenligne meg med andre, eller være avhengig av andre, men alle trenger vi også å få dekket noen av behovene via andre. Tilhørighet. Uroen ved å kun ha meg selv til selskap så ofte, kun ha meg selv å forholde meg til, ikke ha noen å finne på noe med, det er egentlig den aller største årsaken til min uro. Samtidig så var også uroen til stede da jeg var sammen med andre, jeg trodde hele tiden at gresset måtte være grønnere andre steder. At uroen kanskje kunne finnes om jeg flyttet til et annet sted, ved å finne en ny jobb, ved å treffe andre mennesker. Jeg har alltid kjent dette jaget i meg, savnet etter å falle til ro, føle trygghet, og ha stabilitet rundt meg. Men da hadde jeg heller ikke jobbet nok med meg selv, på de syke områdene, sykdommen jaget meg videre framover. Spise mer, spy mer, trene mer, for jeg klarte jo ikke alltid å si ifra hva jeg trengte, fordi jeg ikke visste hva jeg trengte. Nå vet jeg litt mer, nå kan jeg hvertfall gjenkjenne hvilke følelser som utløser uroen for meg, selv om jeg ikke nødvendigvis får dekket behovene. Jeg må bare ikke gi opp håpet om at jeg en dag kan falle helt til ro og få dekt alle behov.

 

Jeg sporer av.

Jeg er litt tom for ord for tiden, og jeg orker ikke helt å gjenta meg selv til det uendelige. Det er i grunnen ikke så mye å oppdatere heller, føler jeg står litt stand-by. I en vond sirkel. Mistet litt piffen, hvor det er vanskelig å hente seg inn igjen. Jeg har et jag i meg, som har vart en stund nå. Symptomer har tatt seg opp, jeg er sliten og lei. Mye tanker og mye følelser, likevel føler jeg meg helt tom og tappet. Når det blir overload i hodet, så orker jeg ikke kjenne på alt. Jeg vil bare fryse alt, stoppe opp, pause bildet, ta en pust i bakken. Og det er da symptomene kommer inn i bildet.

Jeg trenger vel ikke si så mye om det, det ligger jo i kortene hva jeg mener. Jeg vet ikke hvor motivasjonen ble av, den ramlet av lasset. Det vil ikke si at jeg ikke prøver, jeg får i meg mat, jeg prøver å gjøre ting som avleder meg, prøver å skyve vekk sykdomstanker som dukker opp, likevel klarer de fint å påvirke meg. Brillene sitter fint på, og jeg ser ting jeg vet jeg ikke burde se, likevel ser jeg det. Klart og tydelig. I need a smack in the head. Skjønt det hadde vel kanskje bare skapt enda mer kaos oppi topplokket, rota det enda mer til der oppe.

Jeg vil bare si at selv om det er mye kaos for tiden, og ting har sklidd ut, så er jeg ikke helt tilbake der jeg var på det verste. Jeg spiser, om ikke så mye som jeg burde, så spiser jeg. Flere ganger om dagen. Jeg kjenner på sult, og på metthet. Kroppen passer på å si ifra når den er sulten. Jeg føler jeg spiser for mye, selv om jeg vet jeg ikke spiser nok. Og er det en ting jeg er redd for, så er det å bli en overspiser. Jeg ønsker ikke på noen som helst måte å ende der. Jeg hadde realistiske forventninger av det å være innlagt i 3 måneder, jeg visste at jeg ikke kom ut frisk, men jeg må jo ærlig innrømme at det ikke skulle bli så vanskelig å klare å holde fast, at det ikke skulle rase så fort. Jeg har ikke mistet verktøyene mine, de har jeg med meg, det er bare så lett å glemme å ta dem fram. Jeg kan til og med ta dem fram, men det blir ofte til at jeg bare ser på dem, og legger dem bort. Ja, jeg burde ta meg sammen, ja jeg burde burde. I praksis er det vanskeligere sagt enn gjort når det begynner å skli ut. Og jo mer det sklir ut, jo vanskeligere blir det å finne tilbake til riktig spor. Jeg har uansett kommet meg et stykke framover i forhold til der jeg var på det sykeste, det klarer jeg jo å se selv også, men ikke nok.

Jeg hadde kanskje trengt en lengre innleggelse, mer oppfølging, men sånn ble det ikke, og sånn er det ikke. Det er jo jeg som skal klare mitt eget liv, ikke andre. Ja, nei, I’ll leave it here. Enough said. Det er helg igjen, hipp hurra. Null planer, så den får bli som den blir. Fredag betyr vel også søkemotor, men pokker så lite spennende det er for tiden. Mye, veldig mye sykdomssøk. Og det skriver jeg seriøst mer enn nok om, så orker ikke ta det med i søkemotor i tillegg.

 

eg er naken – da tror jeg nesten at jeg skygger banen…

ikke se inn i en fiberkabel – takk for advarselen, men det kan godt tenkes jeg har glemt det allerede etter at jeg har skrevet her.

skal jeg si at noe sitter fast grov humor – Hm, å si at noe sitter fast, er det grov humor? Da må jeg si at du har dårlig humor. Jeg trakk ikke på smilebåndet engang…

hvorfor oppstår ekstrem samlemani – fordi noen liker å samle på ting?

nakne piker uten klær – jeg må ærlig innrømme at jeg trodde at det å være naken faktisk betydde å ikke ha klær på seg jeg..men mulig jeg tok feil?

åpen bok – jeg har en bok her jeg kan åpne om du vil? Jeg derimot, kan ikke alltid leses som en åpne bok.

nabo som gjødsler med kumøkk,klagerett på lukt – du kan jo kjøpe en neseklype. Sikkert det enkleste. Eller kanskje du kan gå i protesttog, så har du noe å gjøre samtidig. Fin trim.

 

Som sagt, jeg føler meg litt tom for ord for tiden, selv om det likevel blir noen ord. Er det noen som ønsker jeg skal skrive om noe spesielt, så spør gjerne.

 

En bit lykke.

Aner ikke hvor lenge siden jeg ute og drakk noen pils sist. Eller jo, nå kom jeg på  det, i Oslo, på Metallicadagen. Men her i Molde, holy crappa-ronies. Mange måneder. Ble jo rent på en snurr vettu. 4 halvlitere, og jeg lo så jeg nesten grein. Husker ikke hva jeg lo av, men det var sikkert gøy. Kanskje var det av guttaboys som spilte der vi satt på en uteplass. Den ene med en skyhøy hanekam, og han andre med en hankekam-look-alike. Dvs, 5 pigger. Jeg måtte le da han med hanekammen dro fram gitaren for å småklipre litt, og da han reiste seg, så kom gitarhalsen mellom piggene til minstemann, og han bare «Auuuuuuu». Og jeg bare..da har du mye hårspray assa, nå det faktisk gjør fysisk vondt at noen kommer borti håret. Men han var vel knapt 14 år, tynn som en bengel og syntes vel håret var uberkult. Det var en komedie av dimensjoner. Komisk kan du si.

See what I mean? Fønny shit. Pils. Fyller opp blæra mi. Jeg løp på dass som en tulling. True story. Sånn har det alltid vært, så nå vet du det også. Blir jeg borte i løpet av en fest, så er jeg alltid på dass, jeg løper som regel ikke vekk fra festen, selv om det også skjer så klart. Men det er bare å banke på døra på dassen, jeg befinner meg som regel der. Og sattan så kaldt det blir når jeg sitter ute sånn og drikker. Når sola finner det for godt å forsvinne altså. Trodde jeg skulle fryse på meg drittunger. Gikk som en helt hjemover, ikke at annet er mulig når jeg går sammen med eks’n, han går som vi hadde gammel-Erik selv i hælene. Maraton.com. Men det var i grunnen positivt i går da, for jeg trengte jo å slippe løs blæra igjen. Gadd liksom ikke plante rævskrotten i veikanten heller, hadde jeg tatt to pils til, så kanskje..typisk meg å sleppe løs blæra der jeg finner det for godt når jeg er på en kanelsnurr. Ja, det var en fin nattahistorie om min fintfølende blære. Sikkert veldig informativt vil jeg tro.

Solbrent ble jeg også. Typ hakket før jeg brant opp. Greit det var fint i går, og jeg var ute og syklet, og satt en stund på stranda og kikke på krabbeløp, men sola var visst sterkere enn meg. Nå blir jo jeg solbrent bare det er meldt sol, men jeg glemte faktisk å smøre meg. Var ikke i tankene mine en gang. Jeg smørte meg da jeg stakk ned til byen med eks’n da, men da var det mange timer for sent. Huden er knall rød, typ hummer. Ikke at solfaktor 50 hjelper uansett altså, men ja…Insane solbrent liksom. Djeeez, nå kommer det masse info dere virkelig har nytte av her gitt.

Maten…nje, njo, nja..pils er mat, eller hur? I går var den en fin stor porsjon hvertfall, selv om jeg fikk i meg litt sånn vedsiden av også. Jeg dævva ikke av sult, og kroppen segnet ikke om. Nå mister jeg litt matlyst i varmen, men altså, sånn blir det noen dager. Ingen planer om å drikke daglig liksom. I dag er det back on track. Hva nå det enn er. Trening blir det også, no need to say at jeg ser fram til det. Øke vekten enda litt til, med muskler. Oh joy. Vektoppgang, muskler eller ei, not fun. Men jeg fortsetter jo å trene styrke, så kan jo bare takke meg selv. Tusen takk Laila, du er så flink at jeg får fnatt her jeg sitter.

Nuh er det pokker meg helg igjen, vet ikke om jeg skal le eller grine. Jeg kommer meg jo gjennom, finner vel på noe å gjøre, som alltid. Jeg bør vel kanskje bare unngå å sitte for mye i sola for å brenne hud….Anyway, denne fredagen har jeg faktisk raket sammen noen søkeord igjen. Nå er det jo sånn at det er en sjeldenhet at jeg glemmer det, eller ikke orker, men altså, nå gadd jeg. Flaks for deg som trenger det for å huske at det er fredag. I couldn’t really care much.

 

blokkfløyte vits – Ja, hele blokkfløyten er en stor vits, verste oppfinnelsen ever? Gud bedre, gnagsår i ørene.dom

hva smaker troika sjokolade – Gawd. Heaven? Har faktisk ikke spist troika på hundre år, og jeg som var hekta?? Avvenning.com

sitte lenge åvente påfisk hved have – Seriøst, ser jeg ut som en som har tålmodihet til å vente på en jævla fisk?

notatene mine – Skulle jeg likt å lese dem mener du? Kjenner at jeg får mark ved tanken..

kjøpte jeg på kreta – Joo, et par «Versace solbriller. «Best the is, real thing» Jeje, tråkker jeg på dem, så hjelper det ikke hvilket merke det er.

du var så lita, du var så god. du var så mye mer enn jeg forstod – Aaalrighty, takk til deg.

noen mennesker kommer inn i livet ditt – Nå kødder du med meg? Stygt å lyve i tilfelle..

(det står så trykt og godt) – (Are you sure? Jeg kan fort finne på å rive det ned.)

vinduene i rådhuset i oslo – Crap. Ok, ja, jeg bøffa dem, det trengte du vel strengt tatt ikke nevne her..

trodde du hadde glemt meg – Hvem sa du?

aner ikke hva skal svare henne – Kan du grave i hjernebarken og huske hva hun i det hele tatt spurte deg om da? Kan være en fordel mener jeg..

perler i blåskjell – Gawd..memories..søstern og jeg (og venninna mi en sjeldent gang i blant) brukte å raske sammen blåskjell vi fant i fjæra der vi har hytte. Vi banka livshiten ut av dem alle sammen, og gravde etter perler. Jeg samlet en liten flaske helt full av dem. Jeg burde vel vært millionær nå?

muskel innside lår forsvinner – Lurer på om det var den jeg så i en grøftekant her tidligere i dag…want it back? Mulig den er ihjæltrampe nå da, eller spist opp av sultne brunsnegler..

jævlig oppteden får ikke noe med de som de utøver stygge handlinger mot – Hvem, hva, hvor sa du? Du mista meg. Jeg ligger å kave i grøfta, gnager på lårmuskelen..

deilig å være forelska i deg – Ja det kan jeg levende forestille meg du. Dagens lættis.

det sa pang i hode mitt – Oisann, watch out, brainmess lose liksom.

 

I faced my fear.

Det kommer mange utfordringer med det å ha en spiseforstyrrelse. Mat, kropp, vekt, uttalelser fra andre, triggere som finnes overalt, tanker og følelser som dukker opp. Det er mye som må eksponeres for å gjøre frykten mindre. Ved mye øvelse, så kan det man frykter bli ufarliggjort, eller hvertfall mindre farlig, ikke fullt så skummelt som det tidligere føltes. Det behøver nødvendigvis ikke si at frykten forsvinner helt, for har man fryktet noe over lang tid, så kan det også ta lang tid før det ikke lengre føles farlig eller skummelt. Jeg frykter fremdeles ganske mye av det jeg i så mange år har fryktet, mat, vektoppgang, kjenne på følelser, la tanker være tanker. Det er flere ting som fortsatt trigger meg, uten at jeg nødvendigvis gjør noe med det. Jeg gjør fortsatt en god del spiseforstyrra ting, jeg har fortsatt adferd som viser at jeg er langt ifra frisk. Mye av det gamle henger igjen, mye av det vil ta lang tid for å bli kvitt, jeg har fortsatt mye å jobbe med. Ofte føles det håpløst, at jeg aldri vil komme meg videre, selv om jeg har redskapene i sekken. Når jeg er i dårlige perioder, så føles det ikke ut som jeg bare tar ett lite skritt tilbake, men hundre. Ikke helt tilbake til scratch, men sånn midt i mellom scratch og der jeg var på mitt friskeste. Tilbakefall er helt vanlig, som sagt, ikke helt tilbake, men langt tilbake. Tilbakeskritt er veldig vanlig, da ikke så langt tilbake som tilbakefall naturlig nok. Vi lærte om dette på Modum, at det ikke alltid, for alle, kaller det for tilbakefall, men tilbakeskritt. Det kommer jo an på hvor langt tilbake man faktisk ender.

Har man redskapene, så kan man plukke opp seg selv igjen, hente seg inn, noe som ikke alltid er like lett. Det kommer jo helt an på hvor langt tilbake man faller, eller går.  Selv om det ikke nødvendigvis er så mange skritt tilbake, eller et så stort fall, så føles det ofte som at jeg har trynet kraftig, og slått meg halvt ihjæl. Når jeg ligger nede og prøver å kave meg opp, så glemmer jeg helt alt jeg faktisk har fått til, alle de tingene jeg gjør i riktig retning, for det føles da plutselig ikke bra nok. Jeg ser bare fallet, de kampene jeg tapte, eller taper. Det oppleves som å ha falt helt tilbake, men når jeg ser realistisk på det, så klarer jeg jo å se at det ikke er like ille som det var. At flere tanker er endret, at adferd har forbedret seg i positiv retning. Selv om jeg enkelte dager føler for å drite i alt som har med mat å gjøre, så spiser jeg, selv om det ikke alltid er optimalt. Jeg blir sulten, jeg vet at jeg må ha i meg noe, så jeg spiser noe. Selv om jeg føler for å gjøre det eller det, så tenker jeg meg godt om, spør meg selv om det er verdt det, hva er gevinsten framfor konsekvensen.

Etter hovedoppholdet på Modum, fra januar, så eksponerte jeg meg mye. Jeg spiste full kostliste, jeg spiste middager, jeg skeiet ut med desserter og godteri, jeg gikk med tettsittende klær, jeg unngikk vekten, jeg prøvde redusere kroppssjekking, jeg klarte flere runder i butikken uten å ty til innkjøp av mat til overspising og oppkast. Jeg fortalte om vanskelige ting. Jeg vant mange kamper, men tapte også noen. Akkurat sånn det skal være, sånn det blir. Man blir jo ikke frisk av et 3 måneders opphold på Modum, og det var jeg jo fullt klar over. Det var jo realistisk å tenke at det skulle bli sånn. Det har dessverre blitt sånn at jeg har tapt flere kamper enn jeg har vunnet, siden det siste oppholdet på Modum. Jeg har pratet om vanskelige ting, ting jeg såvidt har fått begynt å jobbe med. Jeg har rippet opp i gamle sår, ting som er sårt å prate om, følelser i forhold til det, som er vanskelige å håndtere. Jeg skyver det fortsatt vekk, vil ikke tenke på det, vil ikke kejnne på det. Vil helst ikke ha noe med det å gjøre. Jeg vil at det skal forsvinne for godt. Noe jeg ikke kan, noe som aldri vil skje. Jeg kan ikke annet enn å akseptere det faktum, likevel vil jeg ha det bort. Samtidig har det vært andre faktorer inn i bildet, som har gjort det veldig vanskelig de siste månedene, og jeg bruker derfor fortsatt spiseforstyrrelsen som en mestringsstrategi for å komme meg gjennom. Jeg blokkerer ut mye, orker ikke forholde meg, vil helst ikke kjenne på, eller tenke. Vil ofte legge meg ned, gi opp. Men jeg blir jo ikke liggende nede likevel, jeg står opp, jeg kommer meg gjennom dagen, møter utfordringer, og gjør det jeg klarer, selv om det ikke alltid føles nok.

For et par dager siden utfordret jeg meg selv på noen som jeg ikke har gjort på veldig lenge. Fordi jeg hadde tenkt tanken lenge, og fordi jeg ville se om jeg taklet det. Ikke fordi noen andre utfordret meg, eller ba meg om å gjøre det, men fordi jeg tenkte at det kanskje var på tide å face den frykten jeg har unngått, for å unngå å bli trigget. Jeg gikk på vekten, for første gang siden februar/ mars. Jeg veide meg da jeg kom hjem fra Modum i januar, og gjorde det i noen uker etterpå. Jeg husker hva jeg veide da. Jeg prøvde også, i forberedelsen, å huske på at jeg har trent mye styrketrening siden januar, og veldig lite kondisjon. At det er noramlt å gå opp i vekt når kroppen får mer muskler. Jeg tenkte: xx kg er «greit», er jeg rundt der omkring, så skal jeg ikke gå av skaftet. Er den lavere, så blir jeg selvsagt glad, er den høyere, så ja…» Så jeg hoppet på den, og jeg veide 300 gr mindre enn det tallet som var «greit». Jeg regnet med at jeg kunne ligge sånn omtrent der, uten at jeg kunne være sikker så klart. Samtidig som det var «greit» å ligge der, så er det selvsagt ikke greit. Det er x kg mer enn jeg er komfortabel med. Tankene surret og planla tvert. Plutselig blir styrketrening mindre attraktivt, for jeg vil jo ikke veie mer. Men jeg liker å trene styrketrening, så jeg blir jo å fortsette med det.

Det jeg synes er veldig vanskelig å forholde meg til, sånn i forhold til at jeg veide meg, er den totale vektoppgangen jeg har hatt siden innleggelsen. Nå hadde jeg jo to vekter å forholde meg til, en her hjemme, og en på Modum. Det er 2 kg forskjell på dem. Noe som i seg selv skapte litt kaos i hodet mitt, for hvilken skulle jeg forholde meg? Hvilken av dem viste mest riktig tall? Uansett, det er den jeg har hjemme jeg må forholde meg til framover, selv om det er uvisst hvor mye jeg vil bruke den. Jeg klarer fortsatt ikke kvitte meg med den, selv om det hadde vært til det beste. Men nå har jeg jo bevist for meg selv, og dere, at jeg faktisk har klart å ha den i hus uten å gå på den, i rundt 3 måneder. Så den blir nok her til den dagen jeg kanskje finner ut at den ikke har noe her å gjøre, den dagen er ikke kommet ennå. Så da blir det den å forholde seg til, derfor må jeg ta utgangspunkt i hva jeg veide i oktober, kontra nå, for å sammenligne. 16 kg opp siden oktober. Det vil si 3 kg opp siden januar, og utskrivelsen. Forhåpentligvis 3 kg muskler. I følge dem på Modum, så skal ikke kostlisten jeg gikk på få meg til å gå opp i vekt, men stabilisere meg. Nå har jeg jo ikke akkurat klart å følge den hele veien, så da skal den hvertfall ikke få meg opp i vekt, derfor velger jeg hvertfall å tro at det må være muskler. Jeg må overbevise meg selv om det for å klare å holde det ut. Jeg freaket utrolig nok ikke ut da jeg veide meg, men å vite at vektoppgangen har vært så stor, det svir, det må jeg ærlig innrømme. Andre syke har gått opp mye mer enn hva jeg har gjort, kanskje det dobbelt av hva jeg har gjort, det er jeg fullstendig klar over, men for meg er dette ille nok. Det svir ikke mindre av å vite at andre har gått opp mer, for jeg kan kun sammenligne det med meg selv, min tidligere vekt.

Men nå har jeg hvertfall facet vekten, selv om det var med blandede følelser og blandede reaksjoner og tanker om det. Kanskje mener noe at det var dumt gjort av meg, kanskje burde jeg latt være, samtidig mener jeg at å gå fra å veie seg to ganger daglig over år, kontra en gang i løpet av 3 måneder er ingenting. Jeg har unasett ingen planer om å verken veie meg daglig eller to ganger daglig framover. Skulle jeg føle for det, så kan jeg veie meg, vekten står der. Ikke som en trigger, men en utfordring og en trygghet. Det er fortsatt en eksponering å ha den stående her, og det går jo fint, jeg er ikke så avhengig av den som jeg en gang var, så det er jo et stort framskritt i seg selv.

Spørsmål om Modum Bad, og innleggelse.

I løpet av helgen har jeg mottatt mailer fra tre jenter, angående innleggelse på Modum Bad. En av dem har mailet meg tidligere, og har nå akkurat vært på vurderingsopphold. En har nylig fått avgårde en søknad, og den siste av dem vurderer å søke. De to førstnevnte lurte i hovedsak på hvor lang tid det vil at før man eventuelt får en innleggelse, den ene i forhold til etter å ha vært på vurderingsopphold, den andre i forhold til å ha sendt avgårde søknaden. Sistnevnte lurte i grunnen på det meste. Skulle hun tørre å be behandler om å søke, hvordan er opplegget på Modum, tar søkeprosessen lang tid? Jeg har også tidligere mottatt flere mailer, fra flere jenter, som har lurt på flere ting angående et opphold der. Et spørsmål som har gått igjen flere ganger er «Er det bare tynne folk der?» Jeg tror at nettopp det spørsmålet surrer og går i hodene på de aller fleste som skal legges inn, eller som vurderer det. Ikke så rart egentlig, spiseforstyrrede er jo så kroppsbevisste, og er, uansett hva de veier, redd for å være størst, at alle andre skal være tynnere. Man er redd for å bli trigget, for å føle seg utenfor, ikke syk nok, føle seg enda verre enn man alt gjør fra før av, fordi veldig mange føler seg mislykket i forhold til andre som veier enda mindre. Årsakene kan være mange.

Jeg satt med mange av de samme tankene og spørsmålene før min innleggelse. Jeg var først der at jeg ikke ville legges inn, så kom jeg dit at jeg tenkte at jeg kanskje burde gi meg selv den sjansen, for jeg kunne jo ikke si at jeg aldri kom til å bli frisk, uten å ha prøvd de mulighetene jeg kunne. Så jeg ba til slutt min behandler om å sende avgårde en søknad. Jeg var både skremt og lettet på en gang. Jeg hadde hoppet i det, tok en sjanse. Og kom i gang med en prosess som jeg flere ganger i etterkant angret på at jeg hoppet i. For å skulle ta det steget er skummelt. Når man vet hva man har, men ikke hva man får, så er det skummelt. Tankene surret enda verre enn før, og jeg var livredd da jeg fikk svar, at jeg hadde blitt kalt inn til vurderingsopphold. Jeg gruet meg som en gal, og følelsen som satt seg i magen da jeg var på vei, den var ekkel. Uro, redsel, frykt, spent, redd. Vurderingsoppholdet skremte meg litt, mest fordi alt var så nytt, og fordi det var så mye informasjon på så få dager. Heldigvis kom jeg i en liten gruppe med veldig hyggelige folk, det hjalp selvsagt. Det hjalp også at vi fikk prate med dem som da var innlagt, de svarte på spørsmål fra oss, og fortalte i det hele tatt om hvordan det var å være innlagt.

Jeg gruet meg enda mer til selv innleggelsen, da var det ingen vei tilbake, da var tiden kommet til å hoppe i det, til å gi meg selv sjansen. Jeg kunne selvsagt ha avlyst alt, jeg kunne selvsagt ha reist derifra i begynnelsen, men da hadde jeg også fratatt meg selv den sjansen jeg ga meg selv. Så jeg ble, jeg holdt ut, jeg øvde meg, jeg lærte mye, jeg fikk enda mer innblikk, jeg ble kjent med fantastiske mennesker, jeg fikk en ro over meg, jeg fikk bo i nydelige omgivelser, jeg fikk mange nyttige verktøy å ta med meg videre. Om jeg angret? Aldri. Jeg er utrolig takknemlig over at jeg fikk den sjansen, og glad for at jeg til slutt tok det valget om å få sendt avgårde en søknad.

Kostlista er vel det de fleste gruer seg aller mest til. Det gjorde jeg også. Naturlig nok. Når mat er noe av det skumleste å forholde seg til, og kostlista er en av de mest vesentlige delene der, så er det klart at man blir skremt. Og det var vanskelig, veldig vanskelig. Det ble mange tårer, det var irritasjon, sinne, oppgitthet og frustrasjon. Heldigvis hadde jeg den fine gruppa mi, heldigvis er spis-teamet fantastisk. Der har man muligheten til å snakke med noen hele tiden. Og vet du hva? Det går seg utrolig nok til med tiden. Det blir litt lettere, selv om det fortsatt er vanskelig også. Det er full kostliste fra dag en, og det forventes at du gjør ditt aller beste, skulle det bli for vanskelig, får man selvsagt samtaler for å prate med personalet. Det er også behandlere under måltider i begynnelsen, til lunsj og middag. Noe som kan være til stor hjelp for noe som synes det er ekstra vanskelig. Man får en kostliste å forholde seg til, og det henger en liste på kjøkkenet, hvor det står hvor mye man skal ta av det ene eller det andre. Man får svar, og hjelp til det man lurer på, og trenger.

«Er det bare tynne der?». Vel, som spiseforstyrra, så anser de fleste at «tynn» betyr undervektig, gjerne sykelig undervektig. Tynnere enn man selv er. Tynn kommer an på øyet som ser, og med friske øyne, så er også normalvektig tynn. Jeg var i den aller første gruppen etter at de gjorde om på gruppene der. Tidligere var det gjerne skille mellom bulimi og anoreksi, til en viss grad. Det var selvsagt blanding av begge, men noen trengte et litt strenger program, med mer oppfølging enn andre. Nå har de satt sammen de to gruppene til en. Sammensatte spiseforstyrrelser. Den består av både anorektikere og bulimikere. Det vil at det varierer vektmessig også. Fra tynn, til normal, til overvektig. Poenget er at en spiseforstyrrelse defineres ikke kun ut i fra vekt. Vekt, utseende, mat. Alle har et problematisk forhold til mat, uavhengig av vekt. Og man trenger hjelp til å normalisere dette. Vi var 14 jenter totalt på avdeling, i to grupper. I forhold til meg, så var det jenter der som veide både mindre og mer enn meg. Men etterhvert som man blir kjent med hverandre, så ser man liksom ikke på kroppene lengre, men de fine personene bak. Man tilpasser seg personene, og man kan identifisere seg, fordi mye er likt hos alle, uansett vekt.

Når det kommer til hvor lang tid en søknadsprosess tar, så varierer det veldig. For noen kan det ta opp til ett år, for andre noen måneder, for atter andre, bare uker. For meg tok det, alt i alt, et halvt år, fra søknaden ble sendt, til jeg ble innlagt. Behandlingstiden på søknaden er satt til 3-4 uker. Noen vil få avsalg, andre vil bli bedt om å skrive et eget, kortfattet brev om «nåværende» situasjon, og deretter eventuelt få tilbud om vurderingsopphold. På det oppholdet får man vite om man får tilbud om innleggelse eller ei. Man kan takke ja eller nei der og da. Takker man ja, er det bare å vente på brev om når man blir satt på venteliste. Jeg fikk brev om at jeg stod på venteliste fra 2.mai, i år. Men jeg kunne også takke ja til å bli tatt inn før, om noen andre trakk seg. Noe jeg gjorde, og dermed fikk jeg plass alt i oktober. En av de andre i gruppen min fikk tilbud om plass allerede tre uker etter vurderingsoppholdet. Så det varierer veldig, for de tar inn grupper på 8 ( i den gruppen jeg var i.), og sier noen nei, så får andre som står på venteliste tilbud om plassen(e). Noen får kanskje beskjed om at de må stabilisere seg litt mer, på hjemmebane, før de blir tatt inn. Så det er ikke noen fasit på hvor lang tid en sånn prosess vil ta. Man må også ta med i betrakningen at det er påskeferie, juleferie, sommerferie. Da blir selvsagt behandling av søknad satt på vent. Mange er utålmodige etter å komme inn, mens andre igjen helst vil ha det så langt fram i tid som mulig. Det kommer helt an på hvor man er i sykdomsbildet. Uansett, vær tålmodig, vær forberedt.

Uansett tanker, skal, skal ikke, gi det en sjanse. Det verste som kan skje, er at du ikke synes det fungerer, og du kan reise hjem, for den muligheten har du. Det er en frivillig innleggelse der, det er ikke tvang. Helt til slutt her vil jeg legge ved link til et tidligere innlegg jeg har skrevet. En del av det samme som står her, står også der, men det er skrevet mens jeg var innlagt, så det skrives om der og da opplevelsen av det. En del av dere har kanskje lest det før, andre leser dette kanskje for første gang. Kanskje kan det være til hjelp for noen å lese. Jeg håper det. Er det noen som lurer på noe i forbindelse med en innleggelse på Modum, så er det også lov til å sende mail, så skal jeg svare så godt jeg kan. Mail adr. min står i menyen på høyre siden.

«Hvorfor velge Modum Bad?»

 

Og manuset er skrevet av…

Flere av dere var nysgjerrige på hvilket manus jeg leste på her om dagen. Jeg kunne jo selvsagt ikke skrive hvem det var, eller hva det var jeg leste om, før jeg hadde fått klarsignal fra forfatteren selv. Så da gjorde jeg noe så enkelt som å spørre om jeg kunne skrive det. Til tross for at hun synes det var skummelt, så var det greit. Boken skal jo ut etterhvert anyway. Manuset er skrevet av ingen ringere enn Kristine Getz, bak bloggen «Dinosau«. Hun skriver ikke like ofte i den bloggen lengre, hun har jo tross alt en lang og krevende jobb bak seg en god stund nå, men innimellom kommer hun med oppdateringer. Noe hvertfall jeg blir like glad for hver gang. Har jeg forstått det rett, så dukker det kanskje opp en blogg med en ny vinkling etterhvert? Eventuelt få en ny vinkling på den bloggen hun har nå. Jeg husker ikke helt, men hun nevnte noe om dette en gang her tidligere.

Hun er på flyttefot, så det er hektiske tiden. Hun bor for tiden i Dublin, og skal flytte heeelt til USA, nærmere bestemt til Denver, sammen med sin kjære. Et stort steg å ta, men kan tenke meg at det blir veldig bra. Jeg er veldig glad i Irland da, så jeg ville ha bodd i Dublin så klart, men hun har jo bodd der i noen år, så det blir nok spennende å flytte videre og oppleve noe nytt.

Til tross for at hun ikke skriver like ofte i bloggen lengre, så vil jeg anbefale den, hun skriver godt og morsomt. Hun skriver om å jobbe seg frisk fra anoreksi, noe som er gjenkjennbart for flere av dere som også leser min blogg. Kanskje kan dere også klare å finne inspirasjon og motivasjon i hennes blogg. Hun er ei tøff dame skal jeg si dere, hun har kjempet hardt for å komme seg ut av sin spiseforstyrrelse. De fleste av dere som selv er i behandling for å bli frisk, vet hva det koster, dere vet hvilken hard kamp det er, hva mye av det innebærer. Det er et helvete mens det står på, mens man må holde ut og holde ut. Og dere vet hvor lang tid det tar, det evinnelige uttrykket «ting tar tid» er virkelig på sin plass. Det sier alt, kort og greit oppsummert. Noe som kan få den aller tøffeste til å bryte sammen, for tålmodigheten blir virkelig satt på prøve. Igjen og igjen.

Jeg ble helt oppslukt da jeg leste, jeg brukte noen timer på mandagskvelden, og leste ferdig resten i går, før jeg sendte avgårde min tilbakemelding. Vi mailet litt fram og tilbake, jeg svarte på noen spørsmål hun satt med, noe hun ville at jeg, som fortsatt er syk, mente. Forhåpentligvis er hun nå noe mindre nervøs for utgivelsen. Det siste jeg leste i bloggen hennes, er at utgivelsen mest sannsynlig blir i hst en gang. Men det tar jo tid å få ferdig en bok. Det skal leses, det er korrektur, tekst skal reduseres, legges til, ny korrektur osv osv. Så skal den i trykk så klart. Det har vært en lang prosess for henne, det har tatt mye tid, og det har vært en tøff prosess. Sykdomsforløp rippes opp i, følelser og tanker settes tilbake i tid, ord skal settes på vanskelige ting. Men hun har klart det med glans.

Hun har fått med det vesentlige i manuset, hendelsesforløp, årsaker, hendelser, forklaringer, tanker og følelser. Hvordan sykdommen fikk et så hardt grep om henne, og hva den gjorde med henne. Så folkens, jeg anbefaler dere å kjøpe boken når den kommer ut. Jeg skal gi beskjed når den er ute på markedet. Her skal det reklameres!

Ellers kan jeg jo fortelle at jeg fikk et overraskende brev i posten i dag. Eller, jeg visste jo at jeg skulle få det, men ble overrasket over innholdet. Jeg har time hos behandleren min allerede på fredag. Jeg aner ikke om de to ukene hun sa hun skulle bort er blitt endret eller hva. Men det er hvertfall bra at en ny time kom så kjapt. Jeg har kjent en del på sinne i forhold til at det kanskje ble en evighet til neste time, i forhold til at hun sa hun skulle borte. Så nå er jeg bare spent på hva neste time vil innebære egentlig. Mer bli-kjent? Oppstart i forhold til utredning? I don’t know. Hun har hvertfall også fått epikrisen for siste oppholdet på Modum, så da får vi se da.

Jeg har også gjort noe jeg har tenkt på ganske lenge, noe som var, eller er, litt skummelt, men men, av og til må man også gjøre skumle ting. Det kribler hvertfall i magen…grøss og gru. Og i natt hadde jeg en syk/ god drøm, haha. Kan ikke akkurat skrive hva den gikk ut på, men det er faktisk andre gang jeg drømmer en ganske lik drøm. Nå er jeg litt sånn at jeg tror det er budskap bak drømmer, at det ligger en forklaring på ting der, så jeg har ikke problemer med å tolke dem akkurat.

Nå må det litt mat til i skrotten kjenner jeg, før det blir en treningsøkt, her skal det bygges muskler you know. Have a nice day.

Take-off to Oslo.

Da er baggen pakket, jeg har fått trent og dusjet, plantene har fått vann, søpla er kastet, sola skinner og jeg er klar til å dra. Må jo bare en lynkjap rut innom for å si hei og hå. Gleder meg sykt til å reise vekk fra stuslige Molde nå assa, back to the big city, og treffe fine mennesker. Det skal bli et kjærkomment påfyll i den grå og nitriste hverdagen nå. Thats for damn sure. Tenkte jeg skulle trimme litt til i dag, to timer var liksom ikke nok..Siden sola skinner fra en skyfri himmel, så kan jeg liksom ikke unngå det fine været heller. Så i dag skal jeg jaggu meg traske bortover til flyplassen. Ikke at det er så fordømt langt fra meg akkurat, men en halv times tid må jeg hvertfall beregne. Og så går vi jo gjerne omborde i flyet litt før. Det går 16.25 by the way. Tenkte jeg skulle traske avgårde så snart jeg har skrevet noen ord her, da har jeg god tid, og slipper å stresse, blir nok varmt nok som det er. Har til og med smurt meg med solkrem, denne skrantne kroppen blir jo solbrent bare det er meldt sol på tv’n. Solfaktor 50 bør holde for denne sarte huden.

Håret er farvet knallrødt igjen, og neglene er utrolig nok lakket med neglelakk. Det er en sjeldenhet skal jeg si dere. Fikk en sånn plutselig innskytelse i går kveld. Sikkert fordi jeg oppdaget neglelakken som lå oppi den lille kurven..lilla of course. Om noen timer skal jeg klemme på tantebarna, det er glede det. Nå skal det bli 4 dager hvor matstyret skal bli ok, trenger å hente meg inn, den siste tiden har vært møkk og faen ta. Kroppen trenger noen fine dager nå. Nei, nå gadd jeg ikke skrive mer, så da stakk jeg. Dere får ha en fin dag folkens, kos dere i sommerværet, dere som har det.

I ekstase, snart Metallica konsert.

Vet ikke helt hva jeg skal si om dagen. Det er mye indre kaos, stress, uro. Når det er sånn, så går selvsagt utover maten. Jeg er matlei, samtidig som kroppen hele tiden suger etter mat. Utrolig frustrerende. Det har gått veldig dårlig den siste uken, og jeg har ikke klart å hente meghelt inn igjen. Det drar meg selvsagt enda lengre ned. Jeg blir ikke liggende nede, det er bare så vanskelig å holde seg oppreist. De to ukene på Modum var jo på sett og vis nyttige, samtidig som de dreide seg om traumet, og der fikk jeg jo ikke mye tid til å jobbe med det, og dermed står jeg litt i løse luften og kaver nå. Jeg har åpnet opp om noe, men ikke fått begynt å jobbe med det. I tillegg ligger det en del andre bekymringer på meg, så samlet sett blir det kaotisk og vanskelig å håndtere. Når jeg i tillegg står veldig alene, så sier det seg kanskje selv at det blir enda vanskeligere. Jeg har ikke time med behandleren min igjen før på fredag, jeg vil klare meg fint fram til da, for i morgen reiser jeg til Oslo, og skal tilbringe dagene fram til torsdag med fine mennesker. Etter det vet jeg ingenting. Jeg er veldig lei tilværelsen her.

Jeg gleder meg nå bare helt sykt til å reise til Oslo. Jeg fyker avgårde i morgen ettermiddag. Skal bo hos søster’n med family. Blir kjekt å se dem igjen, og få tilbringe tid med tantebarna ( de kaller meg tanto Laila, hoho). Det er alltid godt å komme seg litt vekk fra Molde, oppleve noe annet, treffe andre mennesker. Jeg har veldig lyst tilbake, men da er det ganske mye som må på plass for å få det til. Så tiden får vise…Anyway, på onsdag er det klart for Metallica konsert, og sattan i gatan som jeg gleder meg!! Billetten er lagt fram på bordet her, bare sånn at den ikke blir glemt liksom. Målet er også å prøve å få til å treffe en av mine beste venninner, sånn at vi kan henge sammen under konserten. Det er en evighet siden jeg har sett henne nå, hun har jo selvsagt flytta helt ned i huttiheita (Sandnes), da bør vi klare å treffes, og være sammen når vi begge to skal å se på heltene våre. Headbange og bli ødelagt i nakken mens vi begge to sikler på James Hetfield. Thaaa maaaan I want to marry.

Svoger’n min, som også skal på konserten sammen med meg, la ut Metallica’s spilleliste på facebook i dag, så nå har jeg oversikten. Har nå sittet her og hørt på en del av sangene, og det kribler fra topplokket og helt nedi tærne, det kommer til å bli så rått!! Det er visst meldt fint vær også, så det kan ikke bli annet enn helt konge. Det er vel best å ha på seg gode sko som jeg kan hoppe mye i, uten av føttene blir helt ødelagte..Om det er noen flere der ute som skal på konserten, og lurer på hva de skal spille, take a look:

Ser virkelig fram til å stå der og være forelsket igjen i noen timer. Jeg har vært på konsert med dem en gang tidligere, på Roskilde festivalen for noen år siden, og jeg var i ekstase da også, det kommer ikke til å bli noe annerledes denne gangen.

(Bildet er hentet herifra)

HOTSTUFF INDEED.