Still alive

Yo.

Jeg hakke dævva helt enda, jeg har bare fått noe som ligner litt mer på et liv enn tidligere. Ikke sånn kjempemasse mer, men litt. Dagene går liksom med til litt matnyttige ting (oooh the sweet ironi). Altså, ikke bokstavelig talt altså (ordet matmessig mener jeg). Og da blir blogging nedprioritert, naturlig nok. Jeg oppdaget at det er nesten en måned siden sist jeg skrev, så jeg tenkte at det kanskje kunne være på sin plass og oppdatere en smule.Sånn er det når det er kjæreste inn i bildet, kan jo ikke gjøre hva som helst da, han må jo nesten få litt pleie og omsorg han også. Ikke at det er synd på han altså, for han får min oppmerksomhet, høhø.  Ikke at jeg har så voldsomt mye å fortelle anyway, for alt kan jo tross alt ikke fortelles. Maten vet jeg ikke helt hva jeg skal si noe om, pretty much same old? Hvertfall ikke langt ifra. Men jeg får da i meg mat, så det er da noe. Så lenge gubben er her, så spiser jeg hvertfall, om enn mat jeg er trygg på (selv om jeg kan freake ut av det også til tider, fordi jeg innbiller meg at jeg har overspist).  Å gå i butikken er fortsatt en stor utfordring, for jeg har lyst på absolutt alt hver eneste gang vi er innom. Noe som betyr at jeg har lyst til å overspise og kaste opp. Lyst på alt= behov/trang til overspising.

Jeg er veldig åpen med typen, så han skjønner tegninga når jeg sier at jeg har lyst på alt. «Er du der igjen nå ja…». Jepp, stort sett all the time… Så innimellom er det han som er «streng» og sier at vi ikke skal handle mer enn det som var planlagt. Andre ganger er det utrolig nok jeg som må ta tak og si «Du trenger ikke, gjør du vel?», når han har lyst på noe. (Noe som da er ment at begge skal spise altså, ting som jeg normalt sett har overspisinger på, som is, potetgull, sjokolade osv.). Han har skjønt, og sett, (og jeg har fortalt) at jeg kan være meeeeget irritabel i handlesituasjoner, fordi det å være i en matbutikk er en av de største triggerne for meg. Jeg får virkelig lyst på alt, og om jeg ikke har mulighet til det, så kommer sinnet og irritasjonen til overflaten. Ikke så mye sinne da, men mest irritasjon. Det er jo spiseforstyrrelsen som freser, men det er jo jeg som lirer det av meg. Jeg trenger faktisk at typen kan si at vi ikke skal ha noe unødvendig (for is, potetgull, pizza, sjokolade osv er jo strengt tatt ikke nødvendig, hvertfall ikke hver dag), selv om den spiseforstyrra delen av meg kunne ha banket han sønder og sammen de gangene han tar tak. (Neida, jeg er ikke voldelig, så det kommer ikke til å skje). Det ganger meg jo tross alt, at vi kommer hjem uten crap som jeg kaller det. Jeg strever likevel med maten, for det å være mett er en av de vanskeligste tingene for meg, da spiller det ingen rolle hva det er jeg blir mett på, så det går ofte galt uansett. Daglig.

Jeg forteller det som det er til behandleren min også, og sist time spurte hun om jeg har tenkt mer på et eventuelt nytt opphold på Modum. Jeg kjenner at det stresser meg enormt bare det å tenke på det, nå tør jeg faen hakke meg ikke. Jeg klarer ikke snu dette på egenhånd (noe som også skaper irritasjon), men jeg makter ikke tanken på store kostlister nå. Jeg spiser 3-4 ganger daglig, så jeg får uansett i meg mat, og jeg fungerer på denne måten. Mye er bedre nå som jeg er i et forhold igjen, med en som lytter, og spør. Det er nesten mer synd på han, som ofte spiser mye av det samme som meg (han spiser også litt andre ting i tillegg da), her florerer det ikke akkurat det mat i kjøleskapet… Han går ned i vekt, mens jeg har gått opp et par kilo siden vi ble sammen…haff. Jeg har redusert treningen min kraftig også, men vi går mange turer. Vi er blitt sånne «Vi går på stikk-ut turer mennesker». Vi har tatt mange turer allerede, og har planer om mange til. Vi kombinerer dette med foto, så vi får glede x 4 av turene (turene i seg selv, foto, trimmen og hverandre). Jeg synes kvalitetstid med han er kjekkere enn treningen på treningssenteret, selv om den spiseforstyrra delen av meg banner og steiker fordi jeg ikke hardkjører meg på spinningsykkelen, for turer kategoriseres ikke som trening). Men jeg velger det jo tross alt selv, så jeg prøver å ignorere de tankene.

Jepp, det var en liten update fra sofakroken. Legger ved noen bilder helt til slutt her, bare for å vise hvorfor jeg foretrekker andre ting enn å blogge nå…

 

collage

 

Advertisements

Changes.

Det er ikke alltid like lett å bryte vaner man har hatt over lengre tid, som mer eller mindre sitter så fastspikret i kroppen at de går på automatikk i hverdagen. Vaner man ofte kanskje ikke helt tenker over en gang, man gjør dem fordi man er så vandt med dem. Jeg vet hva jeg prater om, for jeg har hatt noen av mine vaner i mange år. Om man da kan kalle alt som en spiseforstyrrelse inneholder for vaner. De blir jo på en måte det når de er en så stor del av hverdagen min, der jeg som ofte ikke tenker før jeg handler, fordi behovet er så tilstede. Jeg er jo fullstendig klar over at mye av det jeg gjør ikke er verken normalt eller nødvendig, at det er destruktivt og ødelegger mer enn det gagner. Men når jeg står midt oppi situasjonen så føles det naturlig for meg, fordi det er sånn det nesten alltid har vært. Jeg har vært syk i så mange år, at det er vanskelig for meg å gjøre ting på andre måter. Jeg vet jo hva som burde gjøres, men det er ikke alltid like enkelt å få det til i praksis, fordi det er så lenge siden det har vært sånn for meg. Mange ganger går det bare av seg selv, at det kommer så fort at jeg ikke registrere det, andre ganger dukker det opp raske tanker om at jeg burde gjort det helt motsatte, men de tankene forsvinner raskt igjen, mens andre ganger igjen, så tenker jeg litt mer over det, uten at jeg makter (eller til tider ikke vil eller orker) å gjøre noe med det. Det blir for vanskelig eller virker uoppnåelig, og da føles det enklere og bare gjøre som jeg alltid har gjort. Jeg tør ikke alltid og utfordre meg selv, våger ikke alltid hoppe i det, velger bevisst og gjøre som jeg alltid har gjort, for det motsatte oppleves veldig skummelt, og kan føre med seg endringer som spiseforstyrrelsen i meg knapt nok orker å takle. Altfor mange tanker, altfor mye følelser som settes i sving.

Av og til dukker det likevel opp ting som gjør at det kan være litt enklere å gjøre små eller store endringer. Det kan selvsagt være behandling i seg selv, der bevisstgjøring har stort hovedfokus, det kan være eksponering, det kan være mot til å våge og utfordre seg selv mer. Det kan være et brennhett ønske om å få det til. Nå er det også sånn at jeg ønsker å få det til, men helt ærlig, så er det ikke alltid like lett å få det til, eller at jeg ikke våger nok. At jeg ikke tør å hoppe i det og utfordre meg selv nok. Det må likevel sies at jeg har tatt mange sjanser, at jeg har våget ofte, men da stort sett når jeg har hatt trygghetspersoner rundt meg, som har vært der og støttet meg når det har blitt for tøft. Modum er et godt eksempel på det. Der hadde jeg mennesker som hadde stor kompetanse, erfaringer med tidligere pasienter, hadde forståelse, men likevel kunne være «beinhard», fordi det var jo derfor jeg (vi) var der, og det var jobben deres og hjelpe oss. De var i største grad omsorgspersoner som ønsket meg (oss) det beste. Det hjalp enormt, det gjorde det vanskelige litt enklere å gjennomføre. De ga meg (oss) motivasjon når jeg (vi) fikk til noe som tidligere virket uoppnåelig å skule få gjennomført, som virket håpløst i utgangspunktet. Jeg har lenge trodd at jeg er en av de som aldri kommer til å bli frisk, noe jeg også nå kan tenke, spesielt når jeg har dårlige dager og mer eller mindre har null motivasjon til å orke og jobbe med problemene mine. Likevel vet jeg jo også at det ikke er mindre mulig for meg enn for ande, hvorfor skal det være det?

Nå har jeg etter 3 år som singel fått kjæreste igjen, en veldig flott en. En som før vi ble sammen visste om problemene mine, men likevel våget å gå inn i et forhold med meg. En som tør å spørre om det er noe han lurer på når det kommer til spiseforstyrrelsen, en som spør meg hvordan det har gått om dagene, en som gir meg kompliment når det har gått bra, en som stryker meg på ryggen og gir meg en klem om det ikke går fullt så bra. Han minner meg også på at i morgen er det en ny dag, at det som har skjedd har skjedd og at det er sånn det blir innimellom. Til tross for at han ikke tidligere har visst så mye om spiseforstyrrelser, eller har vært borti lignende situasjoner, så viser han interesse og vil lære mer. Likevel spiller det ingen rolle om jeg er i den situasjonen jeg er i, fordi jeg er jo mer enn sykdommen. Nå er det ikke sånn at han ikke bryr seg om at jeg er syk, fordi han ønsker jo ikke at situasjonen min skal være som den er. Til tross for at han er yngre enn meg (hele 5 år faktisk), så merker jeg ikke noe til det, fordi han er som han er. Jeg har tidligere erfart at det ikke har blitt like mye sykdomspreg når jeg har vært i forhold, spesielt når jeg har vært samboer, for da har jeg jo ikke hatt like stort spillerom til å utføre mine destruktive mestringsstrategier.  Det har ikke vært like enkelt når jeg har vært i forhold der jeg ikke har vært samboer, men likevel litt enklere. Jeg er ikke samboer med kjæresten nå heller, men han er hos meg som oftest, og dermed blir også min mulighet og spillerom for å bruke destruktive metoder mye mindre, selv om det noen ganger kan hende det blir som det blir.

Nå har vi faktisk ikke vært sammen så veldig lenge lenge ennå (ikke lengre enn snart 3 uker faktisk, høhø), men i løpet av de 3 ukene har det gått veldig bra vil jeg si. Selv om det ikke har vært så lenge ennå, så må det jo starte en plass. Jeg har klart flere gode dager (overspising- og oppkastmessig) enn det har vært dårlige. Jeg har klart flere dager i strekk der jeg har kommet meg helskinnet gjennom, og det har ikke vært så vanskelig heller. Dagene sammen med han har bestått av mye aktivitet på ulike plan, vi drar ofte ut på kjøreturer og har fototid. Vi har vært hos han, hos hans foreldre, i Kr.sund, rundt omkring på plasser utenfor Molde, hatt filmkvelder osv. Det er jo tid jeg tidligere har brukt på spiseforstyrrelsen. Nå blir tiden (dagene) brukt på kvalitetstid og hyggelige ting. Treningen min er også blitt betraktelig redusert, og det enda jeg i nesten ett år nå kun har trent bare 3 dager i uken. Nå kan det gå dager mellom hver gang, alt fra bare 1 til 2 dager i uken, til en uke uten noe som helst. Jeg får i meg flere måltider om dagen, selv om det ikke er så altfor mye, men likevel en del. Jeg har også klart å fortelle han om traumet mitt, noe som tok meg hele 15 år og i det hele tatt fortelle noen om, og det sier vel sitt om hvor bra dette forholdet er for meg. Det føles veldig riktig, jeg setter enormt pris på han, han betyr mye for meg, og jeg er veldig takknemlig for at han er med på og hjelpe meg til å få til de endringene jeg trenger og få til.

Kjærlighet og mat.

Mange som befinner seg i fasen «nyforelsket» har en tendens til å være så overveldet av følelser at de glemmer helt å spise, eller at matlysten kanskje forsvinner. Overlever på luft og kjærlighet. Innimellom skulle jeg nesten ønske det var så enkelt for meg også, istedenfor at matsituasjonen er som den stort sett alltid har vært. Jeg har fortalt behandleren min at bulimien tidligere har vært noe roligere når jeg har vært i forhold, fordi sjansen for overspisinger og oppkast har blitt redusert. Og at det kanskje kunne hjelpe meg ved et nytt forhold også. Vel, det gjorde det i begynnelsen her også, jeg klarte 6 dager i strekk der det gikk «fint». Det vil si, jeg klarte å la være å overspise og kaste opp, og jeg klarte å beholde flere måltider. Klart jeg bekymret meg, klart tankene surret, men det gikk overraskende bra, jeg overlevde, og lot ikke spiseforstyrrelsen ta styringen. Det har dessverre begynt å skli ut igjen. Vi er så altfor flinke til å gi etter for fristelser, det blir å se noe på tv, se en film, og da hører jo kos med. Vi er hekta på smågodt for tiden, så det har blitt noen kilo den siste uken (med smågodt altså…), +++ andre ting. Og dermed ble det for mye for meg, dermed har jeg ikke klart å la være å ha overspising- og oppkastfrie dager i det siste. Jeg har også klart å la være å gå på vekten de siste par ukene, men i går var jeg så dum at jeg børstet støvet av den igjen. Jeg var ikke så naiv at jeg trodde at jeg ikke hadde gått opp i vekt, jeg trodde egentlig at jeg hadde gått opp enda mer enn jeg hadde gjort også, uten at det betyr at jeg ikke var misfornøyd med det jeg hadde gått opp. Ikke bare har det blitt mye inntak at unødvendige (og bortkastede) kalorier, men det har også blitt veldig lite trening. Kun 1 økt på 1 uke. Jeg har i det minste vært veldig åpen om alt med kjæresten, og han er veldig forståelsesfull. Han oppmuntrer meg når det går bra, han er der og klemmer meg når det ikke går så bra. Det føles veldig avslappende på den måten at jeg slipper å late som, at jeg faktisk kan fortelle det som det er, om det går bra, eller når skaden allerede har skjedd. Han lytter når jeg prater, han viser interesse for å forstå og få innblikk. Det er også ganske så befriende at foreldrene vet, at det på den måten kan bli noe enklere ved spising, for det er jo ikke alltid like enkelt å skulle forholde seg til mat når jeg er hos andre. Men jeg vil jo gjerne klare det, og så langt har det gått bra, jeg må bare ta ting i mitt eget tempo.

 

Jeg vet ikke helt om jeg stresser unødvendig med vekten, eller, jeg gjør nok sikkert det, til tross for at jeg ikke burde gjøre det. Å ha det bra i forholdet betyr jo mer enn spiseforstyrrelsen, samtidig er det heller ikke sånn at spiseforstyrrelsen plutselig forsvinner over natten bare fordi jeg er i et forhold. Ikke det at jeg forsvarer at jeg skal bevare spiseforstyrrelsen, det er ikke det jeg sier, det er bare det at den like fullt er tilstede. Det er vel likevel forbedringer, med tanke på at jeg nå faktisk klarer å ha gode dager, da tenker jeg spisemessig, for dagene generelt er jo bedre nå enn hva de var for bare kort tid siden. Jeg hadde havnet helt ut på skråplanet igjen, der jeg nesten var tilbake på scratch, der jeg var for 1.5 år siden omtrent, da med tanke på overspisingen og oppkast. Jeg har riktignok klart å spise og beholde litt mer mat da, men det opplevdes i grunnen ganske så likt som den gang. Jeg har faktisk, til tross for at det er jeg som gjør jobben, en god del å takke kjæresten for for at det har gått/ går, såpass bra som det gjør nå, selv om enkelte dager ikke er helt 100%. Nå har jeg dager med innhold som gir mening, fine opplevelser, kvalitetstid og gode følelser.

 

Jeg prøver fortsatt å kjøre en noenlunde safe matliste over det jeg inntar, utrolig nok (men sånn er det sikkert for flere der ute?) er det helt ok å spise en del godteri, men da helst ikke sjokolade, skjønt det blir jo en del av det også, men da øker stressnivået noe hakk. Jeg sliter fortsatt mest med mettfølelsen, og dermed blir normal mat mer skummelt enn godteri (i en viss mengde så klart). Jeg kan utfordre meg til en viss grad, men da går det i mengde mat jeg spiser. Er det mat jeg synes er litt vanskelig å «godta», så blir ikke porsjonene så fryktelig store. Men jeg vil heller gjøre det på den måten, og dermed beholde det jeg spiser, enn å spise litt for mye, og kaste opp igjen. Da får hvertfall ikke kroppen noe å gå på. Det er jo tydelig at kroppen har fått litt mer enn den vanligvis har fått de siste månedene, med tanke på at jeg har gått litt mer opp i vekt. Uten at jeg selv mener det, så er jeg faktisk i kategorien undervektig, men det er langt ifra det jeg ser i speilet. Men det er jo noe jeg er fullstendig klar over, det er sånn hodet og tankegangen blir. Men uansett hvor sant det faktisk er, så klarer ikke fornuften helt å henge med.

 

Anyway, selv om jeg ikke klarer å klappe meg selv på skulderen, så er det vel skritt fram i riktig retning at jeg klart det jeg har fått til de siste ukene. (Se her ja, klarer liksom ikke å la den siste setningen bli heeeelt positiv…Selvskryt er ikke helt min sterke side akkurat). Er det ikke rart hvor mye kjærlighet kan gjøre? Kanskje er det ikke så rart likevel når jeg tenker meg om, for hva betyr vel mer enn det? Jeg skal dra det så langt som til å si at spiseforstyrrelsen ikke betyr noe i forhold til, selv om den er kraftig tilstede…

 

 

Ekstrem til ekstrem.

Jeg klarer ikke helt å huske om jeg har skrevet et innlegg om dette før, eller om det bare har vært et planlagt innlegg i hodet mitt lenge. Jeg mener at jeg kanskje har skrevet litt om det…? Uansett, så er situasjonen litt annerledes nå, i forhold til dette temaet, i enda større grad enn tidligere. Dessuten leste jeg blogginnlegget til Lovelyliller i går, + at jeg fikk en kommentar på facebook her om dagen, og hadde en kort cha om det i går kveld. Så da vil jeg, uavhengig om jeg har skrevet noe om det før, skrive om det nå (også?).

Kosthold i ekstrem variant, trening, sykdom? Da jeg kom ut fra kokkoheimen i januar, så ble jeg helt besatt på trening og kosthold. Jeg fant fitness blogger, og leste alt jeg kom over om trening og kosthold. Slukte alt av tips og råd, og gjorde en del av det til mitt eget. Jeg søkte opp ulike øvelser, treningsprogram, proteinrike matretter and so on. Tidligere (for noen år siden) prøvde jeg meg på atkins (jeg ble veldig gira på å spise kjøtt, fisk, grønnsaker, og endte med å gå opp i vekt, så jeg slutta). Nå ble det proteiner som plutselig stod høyt i kurs. Og mye og hard trening. Sakte mens sikkert begynte jeg å gå lei av alt dette styret, alle disse tipsene og rådene, den og den maten. Altså, jeg syntes det var veldig greit å få noen tips innen trening, hvilke øvelser som kan være greit å bruke, og hvordan de skal utføres korrekt.  Vil jo helst unngå en enda mer herpa kropp når det kommer til betennelser og overbelastninger.

Men etterhvert begynte det å gå meg mer og mer på nervene å lese disse bloggene spesielt. Fordi så mange av dem er så fordømt ekstreme, knapt nok rom til til å skeie ut, eller la være å trene. Jeg har nemlig ingen planer om å gå fra den ene eksreme mat/kropp/trenings varianten, til den andre. Jeg orker ikke å måtte planlegge, vurdere, skvise inn, og bli fanatisk. Etter som tiden gikk, så ble jeg mer og mer forbannet når jeg leste innlegg etter innlegg, der jeg ble bombadert med hva jeg burde gjøre, og hvordan. Hva jeg helst bør spise, og når. Hvordan jeg skal trene, og hvilke øvelser, til hvilken tid omtrent. For det første, når det kommer til kosthold, så er det dyrt å skulle bestille både det ene og det andre av ingredienser for å få laget anbefalte retter flere av dem legger ut. For det andre, så vil jeg faktisk unne meg noe godt innimellom, og jeg vil spise det jeg liker, ikke lage noe bare fordi noen mener at alt annet ikke er bra å få i seg. Selv om det er en del mat jeg fortsatt synes er litt skummelt å få i seg, så var det en ting vi fikk innprentet av en psykolog på Modum; «Spis all mat. Spis all mat, spis all mat!». Da jeg var i Oslo for noen uker siden, landsmøte med IKS, så hadde de en liten sten liggende, der det stod en tekst på; «All mat er ja mat». Selvsagt finnes det jo en grense på hva som er bra, og helseskadelig (å leve på junk hele livet er vel ikke akkurat så bra). Jeg vet hva jeg burde gjøre, spis såkalt normalkost, med variasjon, og tillate meg å skeie ut innimellom, alle har godt av det. Det siste jeg trenger, er fanatiske folk som nesten brøler (ved bruk av tusen !!!!!!!!!) hva som er bra, og definitivt ikke bra (i deres øyne).

«Vil du ha stram rumpe? Kom deg opp av sofaen og kast den sjokoladen!!!!!!!!!!!. Vil du ned i vekt? Få rævva opp av stolen og beveg deg!!!!!!!!!!!!! (Jo, man må kanskje holde seg aktiv om man ønske vektnedgang, men å gi tips på en god og hensiktsmessig måte er tross alt hyggeligere enn sånne uttalelser mener jeg). Dropp sjokoladen, spis salat!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Ikke spis sukker, velg stevia eller hva pokker!!!!!!!!!!! Ikke finn på å få i deg aspartam!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Spis lite av ditt, spis masse av datt. Ikke bruk tredemølle eller apparater, bruk manualer!!!!!!!!!!! Get my point? For meg ble det hele bare usaklig, selv om mye helt sikkert stemmer, og er fornuftig til tider. Men når det blir så totalt ekstremt og fanatisk, da skygger jeg banen. Har jeg lyst på en sjokolade, så vil jeg spise en sjokolade (eventuelt drikke varm sjokko), vil jeg trene både styrke og utholdenhet på en og samme økt (selv om det ikke er opimalt i forhold til utbytte, hva nå enn målet mitt/ditt er), vil jeg sitte på ræva en dag, så gjør jeg faen meg det. Dessuten kunne jeg aldri ha kjørt et sånt kosthold som mange av disse råd»giverne» gjør, for jeg klarer ikke holde meg til kun grønnsaker og proteiner f.eks. Jeg er litt for glad i sjokolade og godis til å ville kutte det ut. Og jeg drikker pepsi max, så mye jeg vil, selv om det inneholder aspartam. (Jeg mener, jeg kutta ut røykingen, den må vel være litt mer skadelig, den hadde jo krigføring mot lungene mine tross alt). Og nei, jeg kutter virkelig ikke ut sukker, for jeg vil nemlig leve på en måte som er normalt, uten at jeg skal bli redd for absolutt alt som enkelte vil kalle for farlig og usunt. Jeg har ingen planer om å utvikle ortoreksi f.eks.

Her om dagen skrev jeg på facebook at jeg var på min andre kopp med varm sjokolade. (Ja, jeg er hekta). Der var den en som skrev som kommentar at det var jo bare å drikke en sunn variant. Jeg kan ikke fordra disse posevariantene med lettutgaver av såkalt «kakao». Ikke foretrekker jeg å lage det med kakaopulver heller. Jeg liker min variant best, og dermed er det den jeg lager. Jeg bruker mørk dronningsjokolade og som regel skummet melk, (også med litt kaffe i), og jeg lager en kopp pr. gang, så det er ikke akkurat en kaloribombe. Det skal tross alt smake godt, jeg lager ikke noe jeg ikke liker noe særlig, bare fordi det er «sunnere» (les: mindre kalorier). Nei takk, jeg vil ikke ha rådet ditt en gang, det faller rett i grusen. Det er vel ikke akkurat uvanlig at flere som tidligere har slitt med en spiseforstyrrelse lett faller over til andre ekstremiteter, og dette med trening og kosthold står høyt på listen hos flere. Jeg blir bare oppgitt jeg, når vedkommede plutselig lever på proteinpulver, og bestiller absolutt alt han/hun kommer over på iherb, for å nevne et eksempel. «Nå er jeg frisk gitt, trener 100 ganger i uken, propper i meg proteinpulver, kuttet ut sukker and so on. Vel, jeg vil ikke kalle det for helt friskt jeg da, som Lovelyliller skriver, er det ok å være sykelig opptatt av noe så lenge det er i sunnhetens navn? Min mening er at så lenge det er ekstremt eller sykelig, så ja, så er det sykelig, og ikke normalt. Men for guds skyld, det er jo opp til enhver mann å gjøre som man vil, bare ikke prakk det på meg.

Og bare for å nevne det, jeg har sluttet å følge disse bloggene, og jeg søker ikke opp alt som har med trening og kosthold å gjøre lengre. God fornuftige tips kan jeg ta imot, men blir det ekstremt, så snur jeg og går ut. Jeg vil nemlig styre litt selv, uten at media eller hvem det nå skal være, skal fortelle meg hva jeg bør, og ikke bør gjøre. Sunt eller usunt. Jeg har i mange år levd i en stor og ekstrem boble, jeg trenger ikke flere innfallsvinkler i den retningen. Og heldigvis gjør jeg som jeg vil. Tenkte bare jeg skulle dele mine meninger rundt dette, sånn at vi har det på det rene, fordi jeg har tenkt på det lenge, fordi jeg ikke trenger at andre skal fortelle meg (eller brøle!!!!!!!!) hva som er bra og ikke, og fordi Lovelyliller sitt innlegg sparket meg bak til å skrive dette. (Jeg leste innlegget via facebook, fordi det poppet opp der). Kan også helt til slutt her, si at jeg aldri har laget en eneste rett som noen har tipset om sine blogger. Så så ivrig er jeg på nytt kosthold. Og som jeg nevnte for et par blogginnlegg siden, jeg har redusert treningsmengden fra 5 til 3 dager i uken. Prøver å være litt fornuftig oppi alt det ufornuftige, tross alt.

Takk for meg. (!!!!!!!!!!!)

«Jeg vil ikke!»

På enkelte områder er ting litt vanskelig og kaotisk akkurat nå. Jeg ser ikke helt hvordan ting skal ordne seg, selv om det sikkert gjør det på en eller annen måte, det pleier jo å gjøre det. Likevel skaper det bekymringer, og jeg vrir hodet for å få kabalen til å gå opp, eller å finne de riktige brikkene om du vil. Jeg er ikke videre fan av å legge puslespill. Dette gjør at ting blir en ekstra belastning, men det er ikke så mye jeg får gjort med det akkurat nå, men håper det ordner seg på sikt. Men her og nå forstyrrer det en del. Lager ubalanse i systemet, men jeg holder meg oppreist, til tross for at jeg enkelte dager føler at jeg skal gå på veggen av disse ulike årsakene.

Matmessig…vel, den siste tiden har det i grunnen gått ganske greit bulimisk sett, det vil si, jeg klarer å unngå å gå på smeller oftere enn at det smeller. Det skjer selvsagt innimellom, men det har gått, om jeg skal si det selv, ganske så bra i det siste. Jeg vinner ofterer enn jeg taper, og jeg vil si meg fornøyd med at jeg faktisk klarer flere dager uten overspising og oppkast. Jeg vil jo helst klare å unngå det som best jeg kan, selv om det av og til går litt skeis. Jeg hadde time med behandleren min i dag, og hele timen gikk med til å prate om spiseforstyrrelsen. Hun lurte blant annet på hvor ofte oppkast forekommer nå, om jeg skal gi et gjennomsnittstall. Jeg tar hele tiden utgangspunkt i før og etter Modumoppholdet, for det laget jo et skille. Om jeg skal gjøre en utregning på det, så vil jeg gå så langt som å si at episodene nå bare er 1/3 av hva de var før oppholdet. Det er en drastisk forbedring vil jeg si. Før hadde jeg 2-3-4-5 runder med det bulimiske, daglig. Nå kan det kanskje bli 2-3 i løpet av en hel uke, der det vanligvis bli 1 gang de dagene det skjer.

Samtidig er ikke inntaket optimalt, det er jeg fullstendig klar over, men igjen, det er mer enn før innleggelsen, så det er jo forbedring der også, tross alt. Det som kanskje ikke er helt bra, er at jeg er veldig ensidig i kosten, noen behandleren min gjerne vil at jeg skal gjøre noe med, og da var det spesielt med tanke på utvalg av diverse påleggstyper. Det har blitt mye syltetøy for tiden, rett og slett fordi jeg har et stort glass av det stående. Nå er det ikke sånn at jeg ikke vil spise noe annet, det er mer det at jeg ikke har lyst på noe annet når jeg er i butikken, at jeg ikke tenker over det, eller at jeg tenker litt på dette med holdbarhetsdatoer f.eks. Da kjøper jeg heller noe som varer over tid, for jeg vet at det fort kan bli sånn at jeg velger andre alternativer enn knekkebrød når jeg skal spise, og da blir det jo litt bortkastet å kjøpe en pakke med kjøttpålegg som varer i en kort periode bare. Litt taktisk tenkning. Fisk er jeg dårlig på å få i meg, så hun spurte om det var noe der jeg kunne kjøpe. Joda, jeg er veldig glad i makrell i tomat, og det kjøper jeg innimellom, når jeg kommer på det. Men der også kan det dukke opp det problemet at det ikke frister hver dag, og dermed kan en halv boks bli liggende i evigheter etter at den er åpnet, og den blir kastet.

Og så er den fordømte ambivalensen veldig sterk igjen da, så alt i meg skrek «Jeg vil ikke!!» gjennom hele timen. Det stritter i mot, fordi spiseforstyrrelsen har fått mer grep om meg igjen, selv om det er bedringer på flere områder. Og når hele timen i dag gikk til å prate om spiseforstyrrelsen, nå som jeg er i en periode der jeg er drittlei av alt som heter behandling, så var jeg bare irritert og ønsket egentlig ikke å prate om det. Noe som selvsagt gjorde at behandleren min nettopp vil at vi skal prate om det. Hun ønsker å høre hva disse tankene og følelsene gjør med meg. Så det blir temaet neste uke. Finfint.

Fikk ut litt frustrasjon på trening i dag da, helt til jeg så at hun også var der, og alt bare kom veltende over meg igjen. Faen ta! Som jeg har fortalt før, så trener også ex-behandleren min der jeg trener, og det hender at vi er ferdig sånn ca. samtidig, noe som fører til at jeg innimellom treffer på han inne på butikken jeg går forbi på vei hjem, for det er nærbutikken hans. Vi har samme vei hjemover, jeg går forbi der han bor ofte. På fredag var vi ferdig samtidig, og gikk sammen oppover. Han lurte på om jeg skulle innom butikken, han skulle det. Men jeg hadde lagt igjen lommeboken hjemme, nettopp for å unngå å gå innom på vei hjem, så jeg sa at jeg skulle gå forbi. Noe han utbrøt «Yes!» til. De gangene jeg er ferdig på trening sånn like etter at han går (jeg ser når han drar, det er ikke så stort der, og jeg sitter da som regel på spinningsykkelen noen meter fra utgangen), og jeg skal innom butikken på vei hjem, så går jeg og ser om han er der inne, for det er ikke alltid jeg har så lyst til å treffe på han der. Vel, i dag traff jeg selvsagt på han der inne. Han var på vei ut da jeg kom inn. «Hva skal du nå?» spurte han, akkurat som han tenkte at det går galt hver gang jeg beveger meg inn i en butikk. Jeg må jo tross alt ha noe mat innimellom jeg også repliserte jeg. Vi ble stående og prate litt, og han viste meg en boks med tunfisk som han hadde kjøpt, som at det skulle være et bra alternativ. Jeg liker ikke tunfisk, så svaret han fikk var æsj. Jeg fortalte at behandleren min mente at jeg bør få litt mer variert kost, fordi det en så ensformig nå. «Ååh, er du der nå». Jepps. Vi ble stående og prate litt til om dette, og i det han gikk ut så sa han at jeg bør handle fornuftig. Det var planen, og jeg sa at på den måten er det bedring. Han smilte og sa at det var bra, før vi sa ha det bra og gikk hvert til vårt.

Og jeg var faktisk fornuftig, og jeg kjøpte faktisk makrell i tomat. På tube, for da slipper jeg hvertfall å kaste noe. Jeg handlet inn noe så jeg har over litt lengre tid, hvertfall så jeg klarer meg i noen dager framover, sånn at jeg også slipper å måtte løpe ned butikken daglig. Det eneste ufornuftige jeg gikk ut derifra med, var to kick, sånn lakris med sitron i. Jeg har fått, ja, helt kick på dem for tiden. Ellers var det bare fornuftig handel. Jeg var fornøyd med at jeg klarte å forholde meg til jeg hadde planlagt å kjøpe inn, og ikke mer enn det. Ikke noe som havner rett i dass, på feil måte. Så selv om det stritter i mot i meg, så gjør jeg da likevel noen fornuftige valg, høhø. Alt som havner på plussiden er jo tross alt bra, tross alt. I løpet av de 5 siste dagene (som er det jeg husker akkurat nå), så hadde jeg en bitteliten smell på lørdag, men laaangt ifra den mengden jeg har på det verste. Bare det er jo bra, så alt er ikke bare sorgen.

Helt til slutt her vil jeg ta med at det er verdensdagen for forebygging mot overgrep av barn i dag. Jeg liker å være med å sette lys på sånne verdensdager, så kan ikke unnlate dette heller. Tanker går til alle barn som har vært/blir utsatt for overgrep daglig, ingen skal være nødt til å oppleve sånne grusomheter. Ta deg tid til å gi disse barna gode tanker du også.

Gå i stormen.

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan jeg klarer å holde ut når overspisingstrangen kommer, eller oppkasttrangen for den del. Vel, jeg må jo bare begynne med å si at jeg ikke klarer det alltid, men jeg har dager der det går bra og holder ut. Klart, jeg kjenner jo på det suget som dukker opp, for det kommer som regel hver eneste kveld, men noen kvelder er litt enklere og holde ut enn andre. Dagsform og humør spiller også en stor rolle så klart. Enkelte dager kan jeg være så liten og lei at tanken på å overspise og kaste opp bare gjør meg enda mer sliten, eller at det bare vrenger seg i meg. Andre ganger kan det ha helt motsatt effekt, at det er nettopp da det kan gå galt.

Jeg ønsker jo å klare meg oppkastfri så klart, så jeg gjør det jeg kan for å komme meg gjennom. Og det gjelder og ikke bli liggende i gjørma og kave om det går galt. Jeg må opp og fram igjen, jeg må opp og fortsette å gå veien. For selv om jeg har det tungt og vanskelig innimellom, så er jeg ikke der lengre, at jeg ønsker å gi opp alt. Og selv om den tanken kan dukke opp, så forsvinner den igjen. Jeg prøver og bruke tiden min på noe som gjør at jeg kan få fokuset over på noe annet, om det er å lese en bok, blogge, trene, gå tur eller hva som helst. Jeg er en sucker for kjærlighet på pinne, noe som fungerer å trykke i trynet for min del, når jeg kjenner at jeg «Får lyst på noe» (overspise og kaste opp). Jeg driter i kaloriene de inneholder, har jeg lyst på noe søtt, så kan jeg godt stappe i meg både 4 og 5 kjærlighet på pinne. En sjokolade funker også, da blir det gjerne en kinder maxi f.eks., eller mørk kokesjokolade. Ellers har jeg også alltid epler i kjøleskapet.En skål med cottage cheez med yoghurt i fungerer også veldig bra når suget dukker opp, det er virkelig blitt en stor hit for meg. Cottage cheez med JA vanilje yoghurt er min favoritt, insane godt.

Å finne metoder for å holde ut, og komme seg gjennom, blir litt som å gå i stormen. Har du et mål du skal nå, så går du, selv om det blåser kraftig. Kanskje blåses du ut av balanse og må ta noen skritt tilbake, eller til siden, men du fortsetter likevel å gå. Skal du på jobb, og du må gå, så snur du ikke etter 300 meter fordi det blåser. Du vet du må på jobb, så du har ikke annet valg enn å bare fortsette. Kanskje må du gå litt før du egentlig pleier, sånn for å beregne litt ekstra tid, men du blir ikke hjemme. Du trekker ikke dyna over hodet, og ringer sjefen for å si at du ikke kommer bare fordi det blåser (kraftig) ute. Her forrige uke så regnet det noe helt sykt her, og jeg hadde selvsagt tannlegetime. Jeg hadde lyst til å ringe og avlyse, men det ville jo bare for det første ha utsatt problemet, for jeg måtte jo gjennom det uansett, og for det andre så er jeg faktisk vanntett, selv om ikke klærne er det. Jeg nevnte dette for tannlegen min, og han lo og fortalte meg at det var faktisk en mann som hadde ringt og avlyst timen hos han, nettopp på grunn av at det regnet ute. Og han bodde nærmere enn det jeg gjør. Det tar meg 20 minutter å gå ned kanskje. Det frister kanskje og ringe og avlyse når det stormer, men hvor god er ikke den følelsen når du kommer deg fram, velberget? «Yes! I freaking did it!»

Å slite psykisk kan oppleves litt på samme måte. Jeg opplever det på samme måte, som å gå i stormen. Mot stormen. Det har stormet som verst, jeg har har tatt skritt tilbake og til siden, men likevel har jeg jo hele tiden også gått framover. Selv om jeg har vært langt nede, så ble jeg ikke liggende der. Jeg fikk en utdannelse, jeg har jobbet, jeg har hatt forhold, jeg kom meg ut av selvskading og andre selvdestruktive metoder, jeg går i behandling, jeg ble innlagt, jeg har snakket, jeg har spist, jeg har holdt ut. Jeg har i løpet av det siste halve året tatt en del initiativ til ting som kan forbedre framtiden min, søkt om ny jobb, er i gang med å opprette et lokallag for iks. Jeg trener, jeg reiser litt, jeg går på kafe med venner.

Jeg har alltid tenkt, og tenker fortsatt, at ting vil kanskje stabilisere seg litt mer, når jeg også får mer stabilitet i hverdagen. Så når nyåret kommer, og jeg skal inn i nye jobb, så vet jeg, ut i fra det vi har snakket om, at jeg vil få både utfordrende og spennende arbeidsoppgaver. Samtidig får vi snart i gang lokallaget for real. Vi skal ha møte nå i oktober, for å sette opp en videre plan. Da blir det også en del planlegging og temaoppsetting i forhold til det. Samtidig har jeg fortsatt behandlingen, og tannlegebehandlingen skal avsluttes etterhvert, jeg skal fortsette med treningen, og jeg har spiseforstyrrelsen som en fulltidsjobb.  Det vil med andre ord bli en del jobbing framover, på flere områder. Jeg skal fortsette å gå i storm, og gjøre de krumspringene som må til for at jeg skal komme meg fra A til B. Det skal bli veldig godt og få noen nye arbeidsoppgaver å drive med, noe som vil kreve en del av meg, som vil ta litt tid, for på den måten vil jeg forhåpentligvis klare å holde spiseforstyrrelsen enda mer på avstand.

Om 3 dager reiser jeg til Oslo, først og fremst fordi jeg skal på fagdagen som IKS skal ha neste torsdag. Forhåpentligvis vil jeg gå ut derifra med masse nyttig informasjon som jeg kan ta med meg videre til vi skal starte opp her. Jeg skal treffe masse fine mennesker, venner jeg har fått via blogging blant annet. Jeg gleder meg enormt! Jeg skal også til søsteren min og hennes familie, og pappa skal også nedover samtidig, han og søstern skal komme seg gjennom Oslo maraton. (Ikke helt sikker på hvilken løype de skal løpe, men det er ikke hel. Pappa har i alle år vært maratonmann, men har vel ikke løpt en helmaraton på noen år nå.). Jeg gleder meg til å treffe dem alle, og til å kunne kose med tantebarna mine.

På grunn av at jeg skal til Oslo, så har jeg ikke kunne brukt noen penger i det siste heller, noe som på en side er positivt, om jeg ser på det matmessig (og økonomisk så klart).For jeg har nemlig ikke hatt penger til å kunne gå amok i butikken for å ha overspisinger med oppkast. Det igjen vil si at jeg nå faktisk er inne på min åttende dag oppkastfri. Og det er som sagt 3 dager til jeg skal til Oslo. Der skal jeg være i 6 dager. 8 + 3 + 6= 17 dager. Det er så langt jeg i første omgang vil ta utgangspunkt i. Når jeg har kommet meg så langt, så kan det jo være at det blir enklere framover også, men jeg må selvsagt bare ta det dag for dag. Og vet dere hva? De siste 4 dagene har jeg laget meg middag igjen også. Det er lenge siden sist, for jeg har som regel spist andre ting enn varm mat. I går laget jeg meg laks med grønnsaker og ris! Ris dere! Det er lenge siden det. Blir jaggu meg det samme til middag i dag også, har litt laks i frysern som det kanskje er på tide å få i seg, spiser ikke så mye fisk at det gjør noe. I går spiste jeg faktisk både laks, og makrell i tomat. Kroppen var vel glad. Ikke at det var så forferdelig godt og være mett, men jeg var skikkelig sulten før jeg spiste, typ rumling i magen og tung i hodet, så det var i grunnen bare godt å spise da. Dessuten ble middagen litt sen, så på den måten kjente jeg heller ikke på noe sug på kvelden. Og så kom husverten ned med en flaske hvitvin, så det ble kveldskosen min i går. Og, for å imponere dere enda mer, så har jeg vært på trening kun 2 dager denne uka. Været har jo vært så tragisk at det knapt har vært mulig å bevege seg utendørs. Det så ikke så ille ut sånn utpå dagen i går, så jeg skiftet og pakket sekken, klar for å stikke ned på trening. Da jeg kom ut fra badet, og kikket ut igjen, så høljet det ned. Da ble det te og ringenes herre x 2 istedenfor. Kanskje får jeg muligheten til å stikke ned i dag. Time will show.

Så, dere, det nytter å gå selv om det stormer. Du beveger deg hele tiden framover på ett eller annet vis, selv om det ikke føles sånn, for livet går jo sin gang. Du går kanskje på skole, du jobber kanskje, har et forhold? Er ute med venner? Trener? Blogger? Leser? Strikker? Har en hund du må ta deg av? Ett eller annet? Alle har noe å holde fast ved, hvertfall de aller fleste. Bruk de virkemidlene du har. Men jeg vil nødig anbefale paraply i stormen, med mindre du driter i om den blåses i fillebiter da. Men det er fullt mulig å bevege seg i en storm, for uansett så vil stormen blåse deg den ene eller den andre veien, du er stadig i bevegelse, med mindre du velger å legge deg ned så klart. Det er kjedelig det, å bli liggende der i stormen, da hadde hvertfall jeg dævva av kjedsomhet.

Galskap i galskapen.

I gårkveld var jeg så heldig at jeg fikk treffe fineste Annika! Vi har blitt blogg og facebook venner, men aldri truffet hverandre før.  Ikke rart når vi har bodd på hver vår ende av landet. Men nå hadde det seg sånn at hun var her i byen, av alle ting, og da kastet jeg meg rundt og lurte på om hun ville treffe meg. Det ville hun. Jeg digger og treffe nye mennesker, og det er selvsagt ekstra stas når vi har kjent hverandre noen år (via blogg altså). Det jeg digger enda mer enn å treffe folk jeg har kjent via worldweben, er når tonen og kjemien stemmer, når skravla går som om vi hadde kjent hverandre hele livet, når det å prate om alt føles naturlig å dele. Vi har jo spiseforstyrrelsen + et par ting til felles, altså, Annika er frisk nå, men hun har vært «der» liksom, veldig syk. Selv om vi har hver vår historie, så er jo en del likt også. Vi slipper å forklare, vi bare vet vet, nikker og samtykker. «Been there, done that. Mhm, know that feeling, done that shit».

Selv om jeg ikke er i frisklandet ennå, og hun er det, så har jeg galgenhumoren på min side. (Det har hun også, i store doser. Noe som helt sikkert er ganske så vanlig blant mange syke). Vi delte opplevelser, og vi lo. «At det går an å bli så koko. Hærregud, tenk å grine over ei skive med brødskive, eller å drikke en næringsdrikk. Tenk å hyle og bælje over mat. Mat!». Det er jo galskap i grunnen. Selv om mat er forferdelig vanskelig når en spiseforstyrrelse roper og skriker, så er det jo rent tragisk at det skal være så vanskelig og få i seg mat. Det burde jo være den mest naturligste ting i verden. Alle må spise for å overleve. Man dævver faktisk ikke av å spise har jeg erfart, the hard way. «Faen ta den maten! Hvorfor må jeg trykke i meg den jævla fisken når jeg ikke liker den engang? Smør på brødskiva????? Er du gal menneske??? Hvem spiser vel 6 brødskiver i løpet av en dag??? Det er ikke normalt å spise 4 måltid i løpet av dagen!!». Vel, jo, det er faktisk normalt. Jeg vet jo det. Galskap.

Det er vanskelig å holde ut spydighetene en spiseforstyrrelse messer inn i hodet på meg, det er vanskelig å holde ut de følelsene som hamrer løs som det stod om liv. Det er vaskelig å holde ut den trangen om å overspise og kaste opp. Og kjedsomheten, ensomheten, uroen, rastløsheten. Hærregud, helt forferdelig når det står på som verst. Nevnte jeg uroen? Er det noe jeg mer enn gjerne skulle ha kastet på dør, så er det uroen. Ensomheten kan jeg til en viss grad gjøre noe med, når noen orker å treffe meg. Kjedsomheten kan jeg også gjøre noe med, og gud skal vite at jeg prøver å unngå den daglig, samtidig som jeg vet at det å kjede seg er ganske så normalt for alle. Men uroen og rastløsheten…den er ikke like lett å hamle opp med. Det er mye på grunn av disse grunnene at det som oftes går galt for meg, det er som oftes når disse overnevnte tingene er så frekke å gjøre inntog at jeg tror jeg skal krepere. Da mener visse deler av hodet mitt (les: spiseforstyrrelsen og borderline) at det er fryktelig lurt å gjøre noe destruktivt. Ja, la oss nå hamre løs med nyttige handlinger, la oss spise og spy, for det er så festlig. La oss kutte ut noen måltider, for det er så morsomt. La oss gjøre ditt og datt, for da har vi det så gøy at vi knapt klarer å reise oss etter å flire oss halvt ihjæl. Galskap.

Jeg vet jo at spiseforstyrrelsen er galskap, det drister jeg til å si. Jeg kan si til folk at jeg er litt koko lokko, at jeg ikke er helt vel bevart, at det skurrer oppi topplokket, at den ene hjernecella er ute av drift til tider. «You see, jeg var innlagt på kokkoheimen». Jeg er klinkende klar over alvorlighetsgraden over å ha en spiseforstyrrelse, det har jeg jo smertelig erfart på flere områder, men jeg må le også, av meg selv og mine reaksjoner og handlinger. Det ække mye normalt å stå med hodet nedi dass vettu, det er ikke normalt å ikke ville spise, det er ikke normalt å tro at mat er farlig. Again, kokko. Galskap.

Det føles i grunnen alltid deilig og befriende å prate med andre som har vært gjennom mye av det samme, for da kan vi le av det sammen. Så sant vi har humor på området så klart. Jeg foretrekker å være sammen med de som gir meg noe, som godt selskap i positiv retning, selv om det blir sykdomsprat. Jeg er ikke så glad i å være sammen med de som tapper meg for energi, energivampyrer som Annika kalte det. Jeg er ikke interessert i å høre hvordan folk går ned i vekt, om de som snakker om alt som er negativt og destruktivt. Det er for det første veldig triggende, og for det andre utrolig slitsomt. Ja, vi snakket om sykdom, men på en humoristisk måte. Det blir liksom litt naturlig å prate om det, men det var ikke triggende eller negativt. «Vi er/var kokko». «Jeg sa og gjorde sånn, jeg oppførte meg slik. Er det mulig liksom?». Galskap.

Jeg synes det er befriende å være sammen med andre syke (eller de som har blitt frisk) og som har galgenhumoren på plass. Jeg hadde ikke kunne vært helt meg selv om jeg ikke kunne ha delt opplevelser uten å kunne le av mye. Jeg vet at mange syke ikke tåler å høre at andre spøker om sykdommen, alt til en viss grad så klart, men jeg klarer seriøst å le av mye av det selv, heldigvis. Om noen spøker om det, på en godmodig måte, så kan jeg le meg skakk og være så hjertens enig.»Sånn! Akkurat sånn er det faktisk!». Why? Fordi det setter det virkelig på spissen, det treffer spikeren på hodet, det er virkelig gjenkjenbart. Da kan det faktsik bli hysterisk gøy. «Tenk at jeg begynte å grine av å spise en skål med grøt! Tenk at jeg hadde lyst til å kaste den jævla middagsporsjonen rett i veggen. Tenk at jeg trodde verden gikk under fordi vekten gikk opp med 400 gram. Tenk at jeg faktisk ikke klarte å glede meg litt over den gangen da vekten gikk litt ned. «Bare vent til neste uke, da er jeg opp igjen». Hallais positivitet. Galskap.

Det er sykdom som skal tas på alvor, samtidig som det er galskap, om man bare klarer å se fornuftig på det. Vi lever i en til tider gal verden, og så har vi galskapen oppi galskapen. Det blir mye galskap det. Annika klarer nå å se at hun var kokko, jeg klarer å se at jeg fortsatt er kokko, samtidig som vi begge vet alvoret i det hele. Og pokker så digg det er å kunne se begge siden av saken. Vi klarer å skille mellom sykdom og galskap.

Det var veldig hyggelig og treffe henne med andre ord, og ordene og latteren bare fløt. Trist at tiden gikk så fort egentlig, for jeg er sikker på at vi kunne ha sittet der i en evighet og bare skravlet videre, delt opplevelser og latt latteren strømme ut. Jeg smilte da jeg gikk hjemover midt på svarte natten. Og for å gjøre det hele enda bedre, så var himmelen dekket av tusener på tusener at blinkede stjerner. Jeg kunne ha lagt meg ned rett på gaten og bare beundret det hele i timevis. Men det hadde kanskje blitt litt kaldt, og veldig dumt om det kom biler og most meg sønder og sammen. Da kunne jeg nok aldri ha sluppet løs latteren igjen. Det hadde blitt for dumt, for jeg liker i grunnen å ha deler av den galskapen i meg. Ikke sykdommen altså, men galskapen. Den sunne galskapen. Så jeg kan bare ikke bli most under 4 voldelige hjul.