Still alive

Yo.

Jeg hakke dævva helt enda, jeg har bare fått noe som ligner litt mer på et liv enn tidligere. Ikke sånn kjempemasse mer, men litt. Dagene går liksom med til litt matnyttige ting (oooh the sweet ironi). Altså, ikke bokstavelig talt altså (ordet matmessig mener jeg). Og da blir blogging nedprioritert, naturlig nok. Jeg oppdaget at det er nesten en måned siden sist jeg skrev, så jeg tenkte at det kanskje kunne være på sin plass og oppdatere en smule.Sånn er det når det er kjæreste inn i bildet, kan jo ikke gjøre hva som helst da, han må jo nesten få litt pleie og omsorg han også. Ikke at det er synd på han altså, for han får min oppmerksomhet, høhø.  Ikke at jeg har så voldsomt mye å fortelle anyway, for alt kan jo tross alt ikke fortelles. Maten vet jeg ikke helt hva jeg skal si noe om, pretty much same old? Hvertfall ikke langt ifra. Men jeg får da i meg mat, så det er da noe. Så lenge gubben er her, så spiser jeg hvertfall, om enn mat jeg er trygg på (selv om jeg kan freake ut av det også til tider, fordi jeg innbiller meg at jeg har overspist).  Å gå i butikken er fortsatt en stor utfordring, for jeg har lyst på absolutt alt hver eneste gang vi er innom. Noe som betyr at jeg har lyst til å overspise og kaste opp. Lyst på alt= behov/trang til overspising.

Jeg er veldig åpen med typen, så han skjønner tegninga når jeg sier at jeg har lyst på alt. «Er du der igjen nå ja…». Jepp, stort sett all the time… Så innimellom er det han som er «streng» og sier at vi ikke skal handle mer enn det som var planlagt. Andre ganger er det utrolig nok jeg som må ta tak og si «Du trenger ikke, gjør du vel?», når han har lyst på noe. (Noe som da er ment at begge skal spise altså, ting som jeg normalt sett har overspisinger på, som is, potetgull, sjokolade osv.). Han har skjønt, og sett, (og jeg har fortalt) at jeg kan være meeeeget irritabel i handlesituasjoner, fordi det å være i en matbutikk er en av de største triggerne for meg. Jeg får virkelig lyst på alt, og om jeg ikke har mulighet til det, så kommer sinnet og irritasjonen til overflaten. Ikke så mye sinne da, men mest irritasjon. Det er jo spiseforstyrrelsen som freser, men det er jo jeg som lirer det av meg. Jeg trenger faktisk at typen kan si at vi ikke skal ha noe unødvendig (for is, potetgull, pizza, sjokolade osv er jo strengt tatt ikke nødvendig, hvertfall ikke hver dag), selv om den spiseforstyrra delen av meg kunne ha banket han sønder og sammen de gangene han tar tak. (Neida, jeg er ikke voldelig, så det kommer ikke til å skje). Det ganger meg jo tross alt, at vi kommer hjem uten crap som jeg kaller det. Jeg strever likevel med maten, for det å være mett er en av de vanskeligste tingene for meg, da spiller det ingen rolle hva det er jeg blir mett på, så det går ofte galt uansett. Daglig.

Jeg forteller det som det er til behandleren min også, og sist time spurte hun om jeg har tenkt mer på et eventuelt nytt opphold på Modum. Jeg kjenner at det stresser meg enormt bare det å tenke på det, nå tør jeg faen hakke meg ikke. Jeg klarer ikke snu dette på egenhånd (noe som også skaper irritasjon), men jeg makter ikke tanken på store kostlister nå. Jeg spiser 3-4 ganger daglig, så jeg får uansett i meg mat, og jeg fungerer på denne måten. Mye er bedre nå som jeg er i et forhold igjen, med en som lytter, og spør. Det er nesten mer synd på han, som ofte spiser mye av det samme som meg (han spiser også litt andre ting i tillegg da), her florerer det ikke akkurat det mat i kjøleskapet… Han går ned i vekt, mens jeg har gått opp et par kilo siden vi ble sammen…haff. Jeg har redusert treningen min kraftig også, men vi går mange turer. Vi er blitt sånne «Vi går på stikk-ut turer mennesker». Vi har tatt mange turer allerede, og har planer om mange til. Vi kombinerer dette med foto, så vi får glede x 4 av turene (turene i seg selv, foto, trimmen og hverandre). Jeg synes kvalitetstid med han er kjekkere enn treningen på treningssenteret, selv om den spiseforstyrra delen av meg banner og steiker fordi jeg ikke hardkjører meg på spinningsykkelen, for turer kategoriseres ikke som trening). Men jeg velger det jo tross alt selv, så jeg prøver å ignorere de tankene.

Jepp, det var en liten update fra sofakroken. Legger ved noen bilder helt til slutt her, bare for å vise hvorfor jeg foretrekker andre ting enn å blogge nå…

 

 

Som en annen verden.

Å våkne opp av lyden av barnestemmer, der jeg roper ned en liten tass på 3 år, som kommer med godt humør, en god klem og nysgjerrige spørsmål. «Hva er detta? Hva er detta? Hva er detta?»
To barn som sitter tett inntil meg, og bare være god. Tantebarn. Smil, klemmer, kiling og nærhet. Og nusseleken, der det strengt tatt som regel er meg som nusser.

Å våkne opp på sofaen, enten alene, eller med en annen venn i den andre lengden. Godt innpakket i dynen, trøtt og håret rett til værs. Det er riktignok en dagligdags greie, håret i alle retninger. Jeg har tilbringet tid på tre ulike sofaer de siste dagene. Den første sammen med en overnatter til, 3 jenter, hyggelig prat, og noen glass vin. En natt hos min søster og hennes familie, og en natt hos en kjær og god venninne jeg ikke har fått sett på lenge. Filmkveld under pleddet, 2 stykk skrekkfilmer. Jeg ble vekket i dag tidlig, og dagen startet med kaffe og hjemmelaget cookie mens jeg fortsatt lå med dynen godt pakket rundt meg for å unngå og fryse ihjæl. Mimring, oppdateringer, småsladder, meninger. Venneprat.

Kafé med venner som kun har vært kjente via internett. Klemmer, gleden over å treffes, praten som ikke rekker og ta en pause. Latter, masse kaffe. Treffe andre i lignende situasjoner, samhold, forståelse.

Å gå i Oslos høstgater, der det er mer enn nok bare å bli stående og se på andre mennesker som stresser forbi. Kontrastene i bybildet. Velkledde, tiggere. Lyshudede, mørkhudede. Norske, etniske. Høye, lave. Rike, fattige. Unge, gamle. Narkomane. Særpreg, anonym.
Ønsker noen å være anonym, er Oslo en fin plass og mingle i. En av mange.

Turist i egen hovedstad. Karl Johan, stortinget, slottet, nasjonal theateret, Aker brygge, Akershus festning. Jeg flyttet fra Oslo for 10 år siden. Kjærlighet gjør blind, jeg har mange ganger angret på at jeg flyttet, men det får jeg ikke gjort noe med nå uansett. Men tankene «Tenk om, hva hvis» dukker selvsagt opp til tider. Jeg liker Oslo, jeg savner Oslo, så jeg synes alltid det er hyggelig å reise hit. Kanskje flytter jeg tilbake hit igjen en dag, tiden får vise. Nå står det uansett en del på planen framover, jobbmessig og IKS messig.

Dagene her går i ett, jeg har mange jeg vil treffe, så jeg organiserer og omorganiserer. Vil jo få tid til de fleste. Her har jeg ikke ensomheten, her har jeg mange. Det er som en annen verden. Kontrasten er stor når det kommer til hverdag og tur. Fra tid alene, til tid med mange, til tid alene igjen. Her har jeg det bra. Selv om jeg har mange her, selv om jeg trives her, så er det ikke bare å flytte, ikke sånn livssituasjonen er akkurat nå. Men kanskje en gang. Jeg gleder meg over det dagene fylles med her. Jeg våkner med smil og viten om at jeg skal tilbringe dagen med fine mennesker.

Galskap i galskapen.

I gårkveld var jeg så heldig at jeg fikk treffe fineste Annika! Vi har blitt blogg og facebook venner, men aldri truffet hverandre før.  Ikke rart når vi har bodd på hver vår ende av landet. Men nå hadde det seg sånn at hun var her i byen, av alle ting, og da kastet jeg meg rundt og lurte på om hun ville treffe meg. Det ville hun. Jeg digger og treffe nye mennesker, og det er selvsagt ekstra stas når vi har kjent hverandre noen år (via blogg altså). Det jeg digger enda mer enn å treffe folk jeg har kjent via worldweben, er når tonen og kjemien stemmer, når skravla går som om vi hadde kjent hverandre hele livet, når det å prate om alt føles naturlig å dele. Vi har jo spiseforstyrrelsen + et par ting til felles, altså, Annika er frisk nå, men hun har vært «der» liksom, veldig syk. Selv om vi har hver vår historie, så er jo en del likt også. Vi slipper å forklare, vi bare vet vet, nikker og samtykker. «Been there, done that. Mhm, know that feeling, done that shit».

Selv om jeg ikke er i frisklandet ennå, og hun er det, så har jeg galgenhumoren på min side. (Det har hun også, i store doser. Noe som helt sikkert er ganske så vanlig blant mange syke). Vi delte opplevelser, og vi lo. «At det går an å bli så koko. Hærregud, tenk å grine over ei skive med brødskive, eller å drikke en næringsdrikk. Tenk å hyle og bælje over mat. Mat!». Det er jo galskap i grunnen. Selv om mat er forferdelig vanskelig når en spiseforstyrrelse roper og skriker, så er det jo rent tragisk at det skal være så vanskelig og få i seg mat. Det burde jo være den mest naturligste ting i verden. Alle må spise for å overleve. Man dævver faktisk ikke av å spise har jeg erfart, the hard way. «Faen ta den maten! Hvorfor må jeg trykke i meg den jævla fisken når jeg ikke liker den engang? Smør på brødskiva????? Er du gal menneske??? Hvem spiser vel 6 brødskiver i løpet av en dag??? Det er ikke normalt å spise 4 måltid i løpet av dagen!!». Vel, jo, det er faktisk normalt. Jeg vet jo det. Galskap.

Det er vanskelig å holde ut spydighetene en spiseforstyrrelse messer inn i hodet på meg, det er vanskelig å holde ut de følelsene som hamrer løs som det stod om liv. Det er vaskelig å holde ut den trangen om å overspise og kaste opp. Og kjedsomheten, ensomheten, uroen, rastløsheten. Hærregud, helt forferdelig når det står på som verst. Nevnte jeg uroen? Er det noe jeg mer enn gjerne skulle ha kastet på dør, så er det uroen. Ensomheten kan jeg til en viss grad gjøre noe med, når noen orker å treffe meg. Kjedsomheten kan jeg også gjøre noe med, og gud skal vite at jeg prøver å unngå den daglig, samtidig som jeg vet at det å kjede seg er ganske så normalt for alle. Men uroen og rastløsheten…den er ikke like lett å hamle opp med. Det er mye på grunn av disse grunnene at det som oftes går galt for meg, det er som oftes når disse overnevnte tingene er så frekke å gjøre inntog at jeg tror jeg skal krepere. Da mener visse deler av hodet mitt (les: spiseforstyrrelsen og borderline) at det er fryktelig lurt å gjøre noe destruktivt. Ja, la oss nå hamre løs med nyttige handlinger, la oss spise og spy, for det er så festlig. La oss kutte ut noen måltider, for det er så morsomt. La oss gjøre ditt og datt, for da har vi det så gøy at vi knapt klarer å reise oss etter å flire oss halvt ihjæl. Galskap.

Jeg vet jo at spiseforstyrrelsen er galskap, det drister jeg til å si. Jeg kan si til folk at jeg er litt koko lokko, at jeg ikke er helt vel bevart, at det skurrer oppi topplokket, at den ene hjernecella er ute av drift til tider. «You see, jeg var innlagt på kokkoheimen». Jeg er klinkende klar over alvorlighetsgraden over å ha en spiseforstyrrelse, det har jeg jo smertelig erfart på flere områder, men jeg må le også, av meg selv og mine reaksjoner og handlinger. Det ække mye normalt å stå med hodet nedi dass vettu, det er ikke normalt å ikke ville spise, det er ikke normalt å tro at mat er farlig. Again, kokko. Galskap.

Det føles i grunnen alltid deilig og befriende å prate med andre som har vært gjennom mye av det samme, for da kan vi le av det sammen. Så sant vi har humor på området så klart. Jeg foretrekker å være sammen med de som gir meg noe, som godt selskap i positiv retning, selv om det blir sykdomsprat. Jeg er ikke så glad i å være sammen med de som tapper meg for energi, energivampyrer som Annika kalte det. Jeg er ikke interessert i å høre hvordan folk går ned i vekt, om de som snakker om alt som er negativt og destruktivt. Det er for det første veldig triggende, og for det andre utrolig slitsomt. Ja, vi snakket om sykdom, men på en humoristisk måte. Det blir liksom litt naturlig å prate om det, men det var ikke triggende eller negativt. «Vi er/var kokko». «Jeg sa og gjorde sånn, jeg oppførte meg slik. Er det mulig liksom?». Galskap.

Jeg synes det er befriende å være sammen med andre syke (eller de som har blitt frisk) og som har galgenhumoren på plass. Jeg hadde ikke kunne vært helt meg selv om jeg ikke kunne ha delt opplevelser uten å kunne le av mye. Jeg vet at mange syke ikke tåler å høre at andre spøker om sykdommen, alt til en viss grad så klart, men jeg klarer seriøst å le av mye av det selv, heldigvis. Om noen spøker om det, på en godmodig måte, så kan jeg le meg skakk og være så hjertens enig.»Sånn! Akkurat sånn er det faktisk!». Why? Fordi det setter det virkelig på spissen, det treffer spikeren på hodet, det er virkelig gjenkjenbart. Da kan det faktsik bli hysterisk gøy. «Tenk at jeg begynte å grine av å spise en skål med grøt! Tenk at jeg hadde lyst til å kaste den jævla middagsporsjonen rett i veggen. Tenk at jeg trodde verden gikk under fordi vekten gikk opp med 400 gram. Tenk at jeg faktisk ikke klarte å glede meg litt over den gangen da vekten gikk litt ned. «Bare vent til neste uke, da er jeg opp igjen». Hallais positivitet. Galskap.

Det er sykdom som skal tas på alvor, samtidig som det er galskap, om man bare klarer å se fornuftig på det. Vi lever i en til tider gal verden, og så har vi galskapen oppi galskapen. Det blir mye galskap det. Annika klarer nå å se at hun var kokko, jeg klarer å se at jeg fortsatt er kokko, samtidig som vi begge vet alvoret i det hele. Og pokker så digg det er å kunne se begge siden av saken. Vi klarer å skille mellom sykdom og galskap.

Det var veldig hyggelig og treffe henne med andre ord, og ordene og latteren bare fløt. Trist at tiden gikk så fort egentlig, for jeg er sikker på at vi kunne ha sittet der i en evighet og bare skravlet videre, delt opplevelser og latt latteren strømme ut. Jeg smilte da jeg gikk hjemover midt på svarte natten. Og for å gjøre det hele enda bedre, så var himmelen dekket av tusener på tusener at blinkede stjerner. Jeg kunne ha lagt meg ned rett på gaten og bare beundret det hele i timevis. Men det hadde kanskje blitt litt kaldt, og veldig dumt om det kom biler og most meg sønder og sammen. Da kunne jeg nok aldri ha sluppet løs latteren igjen. Det hadde blitt for dumt, for jeg liker i grunnen å ha deler av den galskapen i meg. Ikke sykdommen altså, men galskapen. Den sunne galskapen. Så jeg kan bare ikke bli most under 4 voldelige hjul.

Not so good.

Jeg får innimellom sprøsmål om hvordan det går med meg. Til noen svarer jeg at jeg er ok-ish. Til andre svarer jeg at ting er pretty bad. Det kommer litt an på hvem som spør, og på hvor mye jeg orker å gre ut om situasjonen. Får jeg spørsmålet over en sms, så orker jeg hvertfall ikke greie ut om det. Da har jeg det ok-ish. De som sliter på samme område, eller som vet mye om situasjonen min, de kan jeg fortelle det som det er til, for de har hørt det før, de forstår, jeg slipper lange forklaringer. Så sånn sett, så setter jeg bare en grense for meg selv, overfor andre, på hvor mye jeg ønsker å involvere dem, eller å dele med dem. Jeg har det bra, jeg har det ok-ish, jeg har det vanskelig. Hva er sannheten? Tildels begge svarene.

Jeg kommer meg på jobb, og jeg fungerer der. Jeg stikker ned på trening, skjønt jeg har vært veldig sliten og uopplagt i det siste. Jeg går meg turer, jeg tar bilder, jeg skriver, jeg leser. Det er veldig ensformig, men så lenge jeg plotter inn disse tingene i hverdagen, så gjør hvertfall de at det blir ok-ish. Hele dagen er da hvertfall ikke gjennomsyret tung og vanskelig. Det er med andre ord noen lysglimt også, positive innspill, alt er ikke bare død og tragedie. I dag har jeg kjøpt meg litt lykke f.eks. Jeg klipte meg, og jeg spanderte på meg et nytt tilbehør til leketøyet mitt. (Speilrefleksen). Lykkefølelsen over å eie noe nytt man har ønsket seg lenge, den er god. Da kjennes det ut som det er hakket før jeg skal lette over bakken. Det kostet litt, men det er noe jeg forhåpentligvis skal ha resten av livet (snakker fortsatt om speilrefleksen), og jeg bruker det mye. Så det var absolutt verdt pengene. Jeg kjøpte meg et nytt objekt, macrolinse. Det som var med kameraet hadde en zoom på 18-55 m. Det jeg nå kjøpte har en zoo på 18-200. Awesome, jeg løp rett fra butikken, og opp til et utemuseeum her i byen. Knipset masse bilder. Åååh, lykke.

Jeg ruinerte meg ikke på objektet, jeg valgte et som jeg kunne ta meg råd til, men, og det er vel kanskje et positiv men, jeg må da klare å avstå fra å gå banans i butikken. Nå er jo det enkelre sagt enn gjort, men jeg tenker sånn: en butikktur ender som regel mellom 2-400 kr, pr dag.  Mesteparten av det spiser og spyr jeg, men noe er andre ting også. Så, om jeg klarer å være å bruke penger til overspising i x-antall dager, så har jeg spart inn de pengene som jeg brukte på objektet i dag. Altså, hadde jeg ikke kjøpt det objektet, så hadde de pengene gått med til overspising og oppkast. Skal jeg samtidig bruke så mye penger på overspising og oppkast, så blir det sjukt mye penger. Det kan jeg bare ikke. Jeg tenker jo inni hodet mitt at det skal gå greit, å ikke skulle bruke så mye penger på mat som ender i dass et par timer senere, men jeg har jo erfart hvor vanskelig det er når jeg står i det. Jeg har jo mat, jeg skal jo fint klar meg, sånn egentlig.

Det har vært mye bulimi i det siste. Det har bare blitt verre og verre. Det har eskalert skikkelig igjen. Jeg er sår i halsen, det rasper i halsen, stemmen er hes. Det er spesielt ille når jeg våkner, i halsen altså, da må jeg hoste og kremte for å i det hele tatt sjekke om det er igjen noe av stemmen. Det har så langt, vært verst i dag, jeg har hørtes ut som en skjære hver gang jeg har pratet med noen, og jeg har lurt på om de lurer på om jeg har en sånn ru stemme til vanlig. Men det har jeg altså ikke. Den er bare helt herpa, etter mye oppkast, brekninger. Og jeg tenker: i morgen kan jeg rett og slett bare ikke kaste opp, for jeg orker virkelig ikke miste stemmen (og det som verre er). Så kommer neste dag…same old shit. Det var sårt i går, og verre i dag, likevel kaster jeg opp. Not good. Jeg ønsker, og trenger en pause, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare å hente meg inn igjen, nå som det har sklidd så mye ut. Jeg har verktøyene, det vet jeg, det er bare så vanvittig vanskelig å klare å bruke dem år mer eller indre har sklidd helt ut igjen.

Jeg tør ikke si at dette skal gå som fot i hose, jeg får bare ta en dag av gangen, og se hvordan det går. Jeg prøver jo å gjøre ting som distraherer meg, som i det minste utsetter tiden jeg får til rådighet til overspising og oppkast. Likevel smeller det ut på kvelden. Hver kveld. Nå husker jeg faktisk ike sist jeg var oppkastfri. 3 uker? Det er vanskelig, veldig vanskelig. Det er ikke bedre at jeg ikke har så fordømt mye å gjøre for å få tiden til å gå. Når jeg gjør de samme tingene om og om igjen, daglig, så blir det fort kjedelig, og det gjør det jo bare enda vanskeligere. Men men, jeg skal hvertfall prøve å bruke minst mulig penger, skjønt regningene må jo betales da.

 

 

I morgen har jeg time med behandleren min igjen, og jeg får spørsmålet om hvordan jeg har det, hvordan det har gått siden sist. Jeg får vel fortelle om det positive som har skjedd siden sist, for det har jo vært noe av det.

Magisk landskap.

Det ble fint vær, og vi kom oss avgårde på tur. 9 timer on the road, men noen stopp innimellom for å ta bilder, nyte utsikten, ta en kopp kaffe, en soft-is og gå på do. Og så ble det hele 4 fergeturer. Har fått tatt en del bilder, for det meste fossefall. Jeg elsker fossefall. Så mektig, så magisk.

Jeg har vært skikkelig turist blant alle de andre turistene i dag, og jeg ble like fascinert som dem. Nesten. Jeg er jo vandt med den norske fjellheimen og naturen vi har, men pokker så flott det var. Jeg har aldri vært i Geiranger før, og det er noen år siden jeg var oppi trollstigen sist. Fotomuligheter så det holder. Jeg ønsker meg en ny linse, som zoomer lengre enn mitt gjør. Et enda mer fancy kamera hadde ikke vært å forakte heller. Men det får bli senere. Jeg klarer meg fint med det jeg har nå.

Det har virkelig vært godt med en fin og minnerik dag.

 

Bilde 1) Geiranger 2) Gudbrandsjuvet 3) Trollstingen 4) Trollstigen.

Metallicadagen.

Sola skinte, og temperaturen var over 20 grader da jeg stod opp i går. Kl. var 09.30. Det var meldt fint vær hele dagen, så jeg gadd ikke ta med meg jakken jeg hadde pakket med meg. Shorts og skjorte. Hele dagen, fram til kl.24. Jeg dro inn til Oslo 10.30, travet litt hit og dit for å se om jeg kunne finne en tynn jakke som hadde lommer, you know, til å legge bankkort, snus og tlf i. Orka bare ikke ta med meg veske på konsert. Masse folk, hopping og dansing. Men fant jeg noe sånn jeg hadde tenkt? Selvsagt ikke. Så da var det å ha alt liggende i lommene i shortsen da. Det gikk jo helt fint det, ingenting som ramlet ut da jeg hoppa.

Jeg traff en av mine beste venner, og vi vandret litt rundt før vi fant en plass hvor venninna mi fikk seg en matbit, og vi fikk tatt noen øl. Rett før det, så gikk vi forbi grand hotell hvor Metallica bodde. Det stod en liten skrothaug med folk utenfor inngangen der, og de ventet selvsagt på at Metallica skulle komme ut. Vi ble stående litt på den andre siden av gaten, men det skjedde liksom ikke noe, helt til vi snudde ryggen til og skulle gå videre. Da kom selvsagt Robert fra Metallica ut og hoppet inn i en bil. Men fikk sett han bak den halvsotede ruten da. Søstern som jobber på grand så selvsagt hele gjengen da…

Vi kom oss etterhvert opp til Valle Hovin, i folkemengden på 40.000. Insane indeed. Trenger vel ikke si at det var som sild i tønne… Men fikk hvertfall stått ganske langt fram på den ene siden. Da de kom på scenen tok det helt av. Jeg trodde jeg skulle dævve, for James, vokalisten, han er bare mannen over alle menn. Faen han er deilig assa. De fleste som var der i går skrek seg vel halvt ihjæl, og er hese som kråker i dag vil jeg tro.

2 min. etter at vi kom opp der, da jeg kom ut fra dassen der, så treffer jeg på ei jeg kjenner. How about that? Senere på kvelden, mot slutten av konserten, så kommer det bort en dude til meg og spør om jeg husker han fra Molde. Og jeg bare jaja, så klart. Vel, jeg kjente trynet hans, men klarer ikke plassere han. En matbutikk tror jeg, høhø. Rett ved siden av oss stod det en fyr og holdt noen plastbeger med øl i et sånt papphåndtakgreier. Og jædda, selvsagt ramla jo de øllene ut da, og splætta i bakken. Eller, vel, en halv øl ramla selvsagt oppi den ene skoen min. Fine greier. Heldigvis var det sko jeg nesten aldri bruker.

Dagen var fantastisk, jeg var sosial hele dagen, noe jeg sjeldent er hjemme. Der har jeg nesten ikke nettverk lengre. Venner har flyttet derifra. Det gjorde utrolig godt å kunne ha en så god dag. Tirsdagen var også veldig fin sånn. Å være sammen med venner jeg nesten aldri ser, og få treffe Tuva for første gang. Jeg har det meste av nettverket mitt her i Oslo, så jeg har det så bra når jeg er her. Da får ikke sykdom noe særlig plass, da får jeg kjent på gleden og hvor fint livet er.

Jeg reiser hjem til Molde i kveld, jeg gleder meg ikke i det hele tatt, for jeg har rett og slett ikke noe liv der i det hele tatt. I morgen har jeg ny time med behandleren min igjen..det blir jo spennende…Så blir det jo to uker uten behandling. Ser ikke fram til det akkurat…men, dagene går vel på et vis likevel vil jeg tro.

Materialistisk lykke?

Materialistisk lykke, nye flotte ting. Falsk lykke sier noen, og på sett og vis er det kanskje feil å bruke ordet lykke i den sammenhengen, men likevel gir det oss en aldri så liten lykkefølelse. Det gir meg en liten lykkefølelse. Når jeg kan kjøpe meg noe jeg lenge har hatt lyst på, når jeg får noe jeg har ønsket meg, når jeg kommer over noe fint jeg kan ta meg råd til. I sommer, når skatte- og feriepenger kom, kunne jeg endelig kjøpe meg et speilreflekskamera som jeg har ønsket meg veldig lenge. Jeg kunne kjøpe meg en ny mobil, fordi den jeg hadde slo seg av i tide og utide, og de fant liksom aldri noen feil på den når jeg sendte den inn på sjekk. Jeg fant en htc mobil til en rimelig pris, og jeg liker den godt. Det jeg er veldig veldig svak for, er klær og sko. Noe de fleste jenter er. Når det lyser «Salg! Tilbud! Nedsatt pris!» mot meg, så må jeg bort for å se. Og selv om jeg ikke nødvendigvis trenger noe av det de har, så er det jo «kjekt å ha, for man vet jo aldri» Og selv om klesskapet mitt er fylt til randen, så har jeg «aldri» noe å ha på meg. Når det kommer et bryllup jeg er invitert til, eller når jula kommer, så må jeg jo ha en ny kjole, selv om jeg har hvertfall 3 fine kjoler jeg liker og som jeg synes er fine, fra før av. Kjoler jeg ikke bruker i andre sammenhenger enn nettopp jula og fine selskaper. Sko som passer til har jeg også, men det ene paret er veldig slitsomt å gå med over flere timer, fordi det er høye stiletthæler, klart jeg trenger ett nytt par da. Det sier seg jo selv. Og kanskje blir det kjølig utover kvelden, da burde jeg jo også ha en eller annen form for cardigen over. Når høsten kommer, trenger jeg selvsagt nye varmer klær, for da blir det jo kaldere. Da trenger jeg enda en cardigen, for den kan jeg jo ta av-og på etter som hvor varm eller kald jeg blir. Jeg har flere varme, store gensere og cardigans fra før av, og de passer helt fint, men det er jo kjekt med nye klær. Den beste høstgenseren min, som jeg kaller den, krympet en smule etter en tur i tørketrommelen, jeg tenkte ikke engang tankene på at den kunne gjøre det, jeg bare stappa den inn der sammen med resten av vasken. Da trenger jeg jo helt klart en ny.

Og så kommer jo sommeren! Åååh, sommeren! Fine flotte farver! (Jeg som før helst bare gikk i svart, har de siste årene fått smaken på farver)Kjoler, skjørt, shortser, topper, bikinier. Jeg har 3-4 bikinier, jeg bruker dem kanskje 1 gang i året, med mindre jeg er i syden. Her er det for kaldt til å bade om sommeren. For min del. Likevel trenger jeg en ny bikini for hvert år. De er jo så fine! Linbukser! Fantastisk å gå i om sommeren, når det er litt for kjølig til å gå i kjole eller skjørt. Jeg esker dem, det tynne stoffet som er så herlig å gå i, så lett og behagelig. Når det er temperaturer som tilsier at det blir litt vel varmt å gå i joggesko, så må jeg selvsagt ha noen små, nette sko. Jeg liker ikke å gå i slippers eller sandaler. Verst er de hvor remen skiller storetåe og de andre. Det ganger og er skikkelig ubehagelig å gå med. Men når jeg fant et par svarte og hvite i str 35 da jeg var i syden i sommer, så måtte jeg slå til. De kosta jo bare 2 eller 3 euro. Det er jo ingenting. De var ikke så verst å gå med heller, bare jeg ble vandt med den enkle plastremen mellom tærne, og kunsten å knipe litt med tærne, sånn at de faktisk satt på når jeg gikk med dem. For ikke å nevne solbriller. Solbriller er lykke det. Det kan man jo bruke året gjennom. Som nevnt over, så er jeg svak for svart. Men når jeg finner solbriller i lilla, rødt og blått, så må jeg jo ha det også, det matcher jo flere plagg jeg har.

Det skumleste er kanskje når det er salg. Outlet, når en butikk har lagertømming, eller når en ny sesong kommer. Alt skal bort, nye klær ankommer, vekk med det «gamle». Når det er et bord fullt med klær, «ta 5 for 100 kr» Selvsagt er det sånn at det ett eller to plagg du kunne tenkt deg, men tar du bare de to, så blir prisen litt høyere. Dermed må du finne 3 til. Jeg var på en lagertømming hvor det var nettopp et sånt tilbud. Der fant jeg en dongribukse, opprevet, kul. Men det var ikke 4 andre plagg jeg egentlig kunne tenkt meg. Men når buksen som var så kul, i utgangspunktet kostet 500 kr, og var nedsatt til 20, om man tok 4 andre plagg, så kunne jeg jo ikke la være. Rasket med meg 4 topper etter å ha kastet plagg hit og dit for å se om det var noen der som i det minste var litt fine. Joda, det var egentlig det da. Jeg brukte vel 2 av dem sånn 2-3 ganger. Den tredje prøvde jeg, og den fjerde har jeg aldri brukt.

For en ukes tid siden så ryddet jeg i kleeskapet mitt, for alt var bare kaos og lå hulter til bulter, null oversikt. Jeg oppdaget topper jeg helt hadde glemt at jeg hadde, men som jeg akter å bruke. Jeg fant en topp hvor prislappen ennå var på. Den akter jeg også å bruke, så den la jeg øverst i bunken, nærmest skapdøren, sånn at jeg ser den. Den er svart, så den kan brukes. Etter innleggelsen på Modum, så gikk jeg opp «noen» kilo. Dermed hadde jeg jo også noen klær liggende, som ikke lengre passet meg. Klær fra barneavdelingen som jeg i utgangspunktet ikke skulle hatt behov for å bruke. Ut og bort fra skapet. Jeg røsket ut det ene plagget etter det andre. Og sko som jeg ikke lengre bruker. Sko av alle ting, jeg elsker sko! Det er nesten så det gjør vondt i sjelen å kvitte seg med både sko og klær. Men det er jo ikke vits i at det ligger der ubrukt, og bare tar opp plass. Tragisk nok, når jeg fikk lagt alt i poser, så endte det opp med rundt 20 poser totalt. Det skal vel ende opp med 4-5 søppelsekker til sammen. Fullt brukbare klær. Noen litt brukt, noen mindre brukt, noen aldri brukt. Jeg skal donere vekk alt til fretex, kanskje er det noen andre som kan oppdage litt lykke i disse skoene og klærne enn meg. Tenk på alle pengene jeg faktisk har brukt på dette her de siste årene. Det er helt sykt. Og nå har jeg mer plass til nye klær…

 

Kroppssjekking

Jeg klemmer, klyper, stryker, kjenner, gransker, ser, dømmer, måler og veier. Ofte. Jeg kler meg etter hvordan jeg ser meg selv i speilet og hvordan jeg føler meg. Vekten, og hva speilet viser avgjør hva jeg skal ha på meg, og hvordan jeg har det humørmessig gjennom dagen. Jeg kan ikke huske sist jeg var fornøyd med kroppen min, om jeg noen gang har vært det. Jeg husker ikke hva jeg tenkte og mente om kroppen min jeg utviklet min spiseforstyrrelse, men i de siste 16 årene har kroppen min vært mitt fokus. Jeg har alltid funnet feil, og nå ser de feilene jeg så enda verre. Tallet er blitt høyere, formene har est ut, klærne er blitt trangere, dommen over det jeg ser et strengere, og alt føles veldig feil. Jeg er for stor, jeg klarer ikke se det som andre ser. Hun ene på gruppa mi ser ikke det jeg ser i speilet, kanskje er det flere av dem som ikke ser det, men hun ene nevnte det for meg. Jeg kjøpte meg en ny topp på lørdag, en lang genser/tunika ting. Jeg kjøpte den i str M, og den var veldig stor og vid, akkurat det jeg trengte for å skjule kroppen. Hun sa at jeg godt kunne ha kjøpt den i mindre str, og joda, det kunne jeg godt ha gjort, men da ville jeg ikke ha følt meg vel i den. Da hadde hensikten med at jeg kjøpte den blitt gjort på feil grunnlag. Jeg ser ikke det andre ser, og mange med en spiseforstyrrelse har det på samme måte. Bildet av det vi ser i speilet er forvrengt. Vi ser noe helt annet enn det speilet viser.

Jeg hadde time med individualbehandleren min i dag, og jeg fikk en oppgave å jobbe med fram til neste time. Oppgaven heter «Holder jeg på med kroppssjekking?»

«Mens noen vil gjenkjenne at man gjør slik sjekking og overvåking, inntreffer ofte sjekking uten at vi er den bevisst. Tenk over om du driver noen form for kroppssjekking, og kryss gjerne av»:

• Veiing
• Speiling for å overvåke figur, bestemte deler av kroppen.
• Klyper seg i huden for å sjekke «fettmengden» e.l.
• Stryker seg over bestemte deler av kroppen som mage eller rumpe
• Bruker målebånd
• Ser ned på magen eller lårene sine f.eks når man sitter
• Bruker klærs passform til å vurdere endringer i figur
• Annet

Jeg skal bruke et registreringsskjema og overvåke i to dager. Skrive ned hver gang jeg bedriver slik kroppssjekking, og hva slags type kroppssjekking jeg bruker. Check, check, ckeck…jeg bruker alle disse metodene ( veiing og målebånd var metoder jeg brukte hjemme, så de skal også registreres, dette er ikke bare metoder jeg bruker mens jeg er her på Modum) Jeg gjør det veldig ofte. Kanskje jeg ikke er like bevisst over det hver gang, men jeg gjør det ofte, flere ganger daglig. Det er ikke akkurat noen hemmelighet at jeg gjør dette, og det er ikke akkurat blitt bedre med tiden jeg har vært her. Jeg føler meg jo mer ukomfortabel med kroppen nå som vekten har gått så mye opp. Jeg er jo dessverre en av de som opplever stor vektøkning ved en innleggelse, skrekk eksemplene de har fortalt om. Jeg håper bare at jeg får oppleve en fin mandag snart jeg også, at vekten kan gå litt ned, for da vil jeg tørre stole på at kostlisten ikke er skummel, at den er bra for kroppen min, og at det faktisk er vann som har samlet seg opp. Fram til det skjer, så tør jeg ikke det.

Det er rart hvor så mange mennesker lar kropp og vekt styre dagen, hvor mye plass tallet på vekten tar. Man skal ikke måle sin egen verdi i tall, men for veldig mange er det nettopp sånn. Et stusselig lite tall har så uendelig stor makt. Tallet har veldig stor makt over meg, jeg lar tallet styre og bestemme humøret mitt. Jeg vet ikke hvorfor dette tallet har den makten over meg, jeg er av dem som måler min verdi i det tallet på vekten. Jo høyere det er, jo mer håpløs føler jeg meg. Går tallet opp, føler jeg meg nedstemt, går tallet ned, føler jeg meg oppstemt. Jeg er også en av dem som blir påvirket av media, av tynnheten som tar så mye plass hvor enn man snur seg. Etter mange år som spiseforstyrret så misliker jeg svært dagens samfunns syn på kropp og fasong, at det å være tynn oser av lykke og perfekthet. Det er jo så dumt som det går an, for om man har det dårlig, så vil ikke de ytre stimuliene endre seg, ting blir plutselig ikke bedre fordi du går ned i vekt. En depresjon forsvinner ikke om jeg går ned en kilo. Den økonomiske situasjonen blir ikke bedre av at jeg g år ned en kilo eller to, et relasjonsproblem blir ikke bedre av at jeg går ned en kilo eller to. Ting blir ikke bedre om man blir tynnere. Selvbildet blir heller ikke nødvendigvis bedre selv om man går ned en kilo eller to heller. Er man spiseforstyrret, så blir man gjerne aldri fornøyd uansett hvor langt ned man går i vekt. Lykken finnes ikke i tynnhet. Dessuten er det falsk lykke. Lykke finner man i familie og venner, i et smil, i fine ord, i en klem, i solskinn, blomster, i nye oppdagelser, nye erfaringer, mestring, i de ting man liker å gjøre, som gir en glede. De små tingene i livet, ting som får deg til å føle deg bra, som gjør deg godt. Jeg vet alt dette så altfor altfor godt, likevel har tallet, og kroppsfasongen stor innflytelse på meg..

Dagen i dag så langt har vært en smule bedre enn gårsdagen, vi har tett program i dag, og vi har bl.a hatt fysisk aktivitet. Selvsagt innebar det løping inne i skogen, i ulendt terreng, så foten jeg tråkka over på fikk seg jo en trøkk igjen da. Jeg fikk brølt fra meg litt sinne, men måtte ta det litt roligere. Jeg fikk redusert lengde, og jeg måtte gå/ småløpe bare. Blir utrolig frustrert når jeg ikke får brukt kroppen fullt ut når jeg har muligheten til det. Men jeg må jo bare være forsiktig, sånn at den blir bedre igjen. Men jeg kjenner at jeg er sliten i dag, trøtt og uopplagt. Orkesløs. Sitter litt for meg selv, trenger litt tid alene. Men om en halv times tid skal hele gruppa bort i gymsalen, for da er det linedance igjen. Siden foten min er ute av drift, så må jeg nøye meg med å se på denne gangen også, men det blir jo underholdning, så det er mer enn greit for meg. Ellers har noen av oss en plan om noe faenskap, behandleren min mente at h*n ikke var god å ha på nakken, så da må vi jo finne ut om det er sant eller ei. H*n ga oss jo egentlig bare en invitasjon til en utfordring der. Vi tar imot den med åpne armer.

Jeg erklærte krig!!

Her sitter jeg som vanlig lettere henslengt i godstolen og glaner på A-ha på tv’n,ikke spør meg hvorfor,jeg gidder visst ikke skippe kanal,og den enda fjernkontrollen ligger rett ved siden av meg her. Så jeg regner med at jeg da heller ikke har andre enn meg selv å skylde på for at jeg må se på noe jeg egentlig ikke har intresse av å se på. Jeg tror jeg dævver av varme,et fett pledd bak ryggen og en varm pc i fanget,men når jeg ikke gidder å regulere varmen,så kan jeg vel heller ikke klage. I går var jeg så heldig at jeg oppdageten reprise fra i fjor her. Maurinvasjon. Jeg gikk rundt som en annen gal i gårkveld og utøvet et makabert blodig masakre.De kom,skal jeg si heldigvis? fra under lista oppunder taket i år,så de kravla for det meste på veggen her borte,men her utpå kvelden kom det en liten jævel opp på pc min,og trodde den kunne få skrive et aldri så lite blogginnlegg. «Trokke  det» sa jeg og knipsa den veggimellom. Makan til frekkhet. Dessuten ga jeg klar beskjed om at om de skulle oppholde seg her så skulle da jaggu meg få ta sin del av husleia. Det ble ikke tatt så godt imot,så da erklærte jeg krig og gikk til angrep med jif flaska,tape og dasspapir. Hva jeg brukte tapen til? Klistra dem så klart. Så da satt de der i klisteret og sprella da,muahaha. I’m a cruel one. I dag kom da husverten på besøk med ei feit flaske med noe insektsmiddel som tar knekken på maurfaenskapen. Så nå har jeg spraya som faen under listene,og siden har jeg ikke sett snurten av dem. I morgen den dag skal de (altså husvertene) fjerne blomsterbedet utenfor vinduet mitt her,og da skal hele maurheimen gå sin sikre død i møte. Det skal bli meg en sann glede. Sendt dem til Libya,kanskje de kan gjøre en forskjell der nede istedenfor. Kanskje de kan hamle opp med Gaddafi.

Nå sitter jeg altså her og holder på å kreperer i ryggen og kjenner på det helvetes bulimisuget som har meldt seg noe så inni helvete heftig. Det har allerede blitt en runde i dag,men det holder tydeligvis ikke,det river og sliter og får meg omtrentlig til å klikke i vinkel. Jeg blir så sykt rastløs. Den indre uroen er helt forjævlig ubehagelig å kjenne på. Jeg vurderer nå virkelig å dra meg ned på butikken en tur,jeg har ikke fått min daglige dose varm sjokolade i dag,så melk og kokesjokolade står høyt på ønskelisten akkurat nå. Det er tross alt påskeferie. Noe jeg tydeligvis har hver dag,siden jeg drikker det hver dag. Man skulle tro at siden jeg sliter med en spiseforstyrrelse at jeg hengir meg til lett-varianter,sånn typ rett i koppen sjokolade light. Puke! Varm sjokolade skal lages med melk,og kokesjokolade,med en dæsj kaffe oppi,da snakker vi.Og da spiller det ikke noen rolle om det er aldri mye mange flere kalorier. Nemlig.

I ren kjedsommelighet så tenkte jeg at jeg skal avslutte med de fine tingene som skal sje den neste uka,og fine ting sånn generelt som er positivt,for alt er jo ikke bare sorgen mener jeg. Og jeg kan jo ikke ha en blogg fylt med bare bu-fucking-hu oppdateringer heller.

Jeg gleder meg sykt til å reise på Beitostølen med søsteren min,hennes mann og mine to små tantebarn,broren til svogeren min og min lillebror. Hyttekos! Og søstern har visst lagt opp plan med quiz,trim og quiz hvertfall,+ bursdagsfeiring av Mr.svoger. Og jeg skal stå på ski igjen for første gang på 16 år,det kan jo bli spennende.Skal prøve å få det dokumentert…Og jeg skal hvertfall på akebrett tur med kidsa. Jeg ser dem så sykt sjeldent siden de bor på Ski,så da må jeg benytte anledningen til å ha kvalitetstid med dem. Og selvsagt tar jeg med meg lesestoff,kan jo ikke ta pause fra lesingen selv om det er påskeferie. Når jeg nå blir ferdig med den boka jeg holder på med,så er jeg kommet oppi 31 bøker så langt i år (målet er minst 100). Jeg skal ta masse bilder (må jo tvinge dere til å se på noen av dem også) og jeg skal slappe-av.com. Så går ferden videre til Ida,hvor også min kjære Karianne kommer.Vi skal tilbringe de siste påskedagene sammen,og jeg gleder meg som en unge til å treffe dem. Nå har jeg kjent Karianne i mange år via nett,Ida har jeg ikke kjent fullt så lenge,så det skal bli helt crazy å treffe dem. Faen så bra det blir! Ida kunne fortelle meg at hun vil at jeg skal ri på hesten hennes…jeg er heller skeptisk,men vi får nå se. Det skal i tilfelle også dokumenteres!

Våren er her,og i dag kom det en humle og nesten satte seg på mobilen min da jeg satt utenfor på benken her og prøvde nyte sola som svinset bak skyene. Det var ei skikkelig tjukkebollefeita humle. Og i går så jeg en sommerfugl! Lykke!

Om et par måneder er det sommer,og da kommer det skattepenger (og i år fikk jeg igjen en heftig sum!) og feriepenger! Hærregud så godt det skal bli! Jeg skal ta meg en ferie for å si det sånn. Ingen spesifikke planer,tar det litt på sparket tenkte jeg,så om noen vil være med på en utenlandstur,let me know (du får betale turen din selv ja…)

• Bloggtreff?
• Jeg får besøk fra Arendal
• Treffe utenby’s venner
• Finne fram sommerklær
• IS! (skjønt det tjuvstarta jeg på i går,og jeg trodde jeg skulle fryse rett ihjæl!)
• Vannmelon!
• Maurfaenskapen skal bort!
• Kanskje jeg får vite noe mer angående søknaden til Modum?
• Jeg skal klippe meg
• Lysere dager
• Grilling!
• Badestrand (men bader kun om jeg er utenfor Molde’s grenser hvertfall..)
• Vurderer å kjøpe meg speilrefleks

Jaja,det var da noe. Jeg får hvertfall et liv når jeg reiser herfira på tirsdag,og det skal jaggu meg bli godt,selv om jeg sliter med tankene om maten,men jeg vil så absolutt ikke at det skal få ødelegge turen for meg,ikke faen.

 

Rain and sunshine

I dag skulle jeg ha hatt tålmodighet i bøtter og spann!! Det er suredagen. Uten at jeg har stått opp med feil bein til og med. Det regner og det regner,greit,det kan jeg ikke gjøre noe med. Jeg dro ræva mi opp fra senga uansett. Jeg kledde på meg også,og ikke nok med det,jeg gikk ut også! Ned til byen en tur,fikse og ordne,traske,glane,kjenne og tenke. Handle,mekke,spise,***.

Klaske den ene mauren etter den andre,de har tydeligvis bestemt seg for at denne våren/sommeren er det meg det skal gå ut over…HA!! Særlig! In my ars! Jeg har bestemt meg for å bli «a bug exterminator» Så fram til jeg får kjøpt meg en sånn «ha dåkk vækk småkryp» spray,så har jeg teipet igjen de lille sprekken som er mellom gulvet og listen rundt veggene her…HAHA! What about that you antzingers? Håper du tråkker rett i klisteret på teipen,og blir stående fast og stampe der til de dør! Dessuten så tramper jeg dem glatt ned om de kommer min vei,så langt har jeg klæska en regning eller noe over dem. «#¤?()´$]]@@%!»#^^*//¤Dessuten er det hakket før pc’n min ryker tror jeg. Om ikke den tar kvelden selv,så ender det med at jeg knørver den sammen og tar kvelertak på den,og holder til den SKJERPER SEG! I dag har det vært helt jævlig. Det gikk så langt at jeg slo pc’n!

Så når ting er så kjipt,så gidder jeg ikke akkurat å lage et negativt blogginnlegg heller. Så derfor skal jeg heller fortelle dere ting jeg gleder meg til,har lyst å gjøre,og ser fram til!

*Å finne en huske som tåler meg,og huske så høyt oppi lufta som jeg bare kan!
*Å spise soft-is og vannmelon!
*Å pakke inn kroppen i mindre klær.
*Å nyte iskalde utepils
*Å ha chille og grille dager med vennene mine
*Å gå barbeint ute
*Til Lene kommer på Moldebesøk
*Bryllupet til Janne og Tommy
*Å bruke de søte rosa og svarte små skoene mine med hodeskaller på
*Jazz festivalen,masse folk og liv og røre,og forhåpentligvis masse fint vær
*Å gå lange fine turer
*Fjellturer?
*Telt turer?
*Plukke blåbær
*Spise jordbær
*Bruke kjoler,skjørt og shortser
*Finne en stor og fin sklie å skli på?
*Dra på hjerteøya?
*Båttur?
*Spise pæreis
*Lage masse smoothie
*Sommerkvelder

JEG–GLEDER–MEG–TIL–SOMMEREN–OG-ALT SOM–KOMMER–I POSITIV–RETNING!

Noe å tenke på

– Du kan ikke bli lykkelig ved å følge etter andre mennesker. Finn din egen vei.

-Gleden er ikke avhengig av andres anerkjennelse, den avhenger av don egen anerkjennelse.

-Veien til glede kan finnes ved å le godt og lenge…av deg selv.

-Glede ligger i ikke å være redd for forandring

-Gleden er i den varm sommersolen…i høstens røde blader…er nær deg når lyset ditt brenner svakt…er i høstbrisen…er i den varme vinden…er nær når din tro vil tørke ut.

-Følelsen av at du bør være lykkelig når alt inni deg sier at du er ulykkelig, er som å prøve å korrigere naturen, vær ulykkelig og tålmodig, så vil lykken komme senere.

-Glede er evnen til å vokse,utvikles og dele kjærligheten og livet.

-Et smil kan avvæpne mange situasjoner, kjærlighet og glede er konfliktens sterkeste motstandere.

-Bring et glimt av glede inn i andre menneskers liv, og kjenn varmen som sendes tilbake inn i ditt eget.

-Lykken venter tålmodig, som nattens lengsel etter dagen.

-Gi deg lov til å være deg selv,du vil aldri være glad i et annet menneskes sko.

-Problemer må av og til beskues fra forskjellige vinkler for å kunne bli løst.

-Den beste medisinen i livet kan finnes i en trofast venn eller et øyeblikks lykke.

-Kampen utenfor kan aldri bli vunnet hvis du taper kampen inni deg selv.

—————————————-oOo—————————————–

Folk kommer ofte inn i livet ditt av spesielle årsaker, for en kort periode,
eller for livstid.
Når du vet hvilken type person det er, vet du hva du skal gjøre for den personen og vice versa.

Når noen trer inn i livet ditt av en årsak skyldes dette vanligvis et behov som du har uttrykt.

Vedkommende har kommet for å hjelpe deg gjennom en vanskelighet, gi deg veiledning og støtte, hjelpe deg fysisk, følelsesmessig eller åndelig.

Disse synes som en gudegave og de er det! De kommer fordi du behøver dem.

Så, – uten at du gjør noe fra eller til, – eller på et gitt tidspunkt, sier eller gjør personen noe som avslutter forholdet. Av og til dør de, noen ganger blir de bare borte. Av og til griper de inn og tvinger deg til å ta et standpunkt.

Hva vi må forstå er at når vårt behov imøtekommes, når vårt ønske er oppfylt, er deres arbeid utført. Når bønnen som du sendte er besvart og er det på tide å reise videre.

Noen mennesker kommer inn i livet ditt for en kort periode, fordi det er din tur til å dele, vokse og lære. De får deg til å slappe av, eller får deg til å le.
Kanskje lærer de deg noe som du aldri har kunnet. Ofte gir disse deg stor glede.

Tro på det! Det er sant! – Men bare for en periode.

Livstidsforhold gir deg livstids lærdom:
Kunnskap som må bygges opp over tid for å gi et solid og nært grunnlag. Du skal akseptere lærdommen, elske personen og bruke alt du lærer i andre tilfeller og andre deler av
livet.
Det sies at kjærlighet gjør blind – men vennskap gjør klarsynt (clairvoyant)

Hos Annicen

I går tilbringte jeg kvelden sammen med min kjære Annicen. Planen var egentlig å komme seg ut på byen, men så langt kom vi aldri…like greit egentlig, formen hadde kanskje ikke vært fullt så bra i dag om vi hadde dratt ut. Vi hadde det jo hyggelig der vi var da, satt bare å prata shit, hørte musikk, drakk og kosa oss. heldige Tommy var der sammen med oss også, og jeg tror nok han overlevde kvelden sammen med oss 🙂

 

Annicen hadde jaggu meg et elgteppe som jeg ikke har sett før, ble jo sittende med den resten av kvelden jeg da, sånn halvveis som et pledd + elgkompishodet i fanget. HAPPY.

Hadde en koslig kveld, uten stress med å dra ut på byen å kaste bort penger, og bli full og dryg…så det var en deilig lørdagskveld.

lykke

Å tilbringe tid med en man er glad i, sitte tett sammen i sofaen under et pledd og se en morsom film. Ligge inntil hverandre om natten, og våkne opp sammen med en klem og litt nærhet. Spise frokost på verandaen, og nyte en kopp kaffe eller to, for så å ligge i hengekøya og bare prate om alt og ingenting.
Det har vært lykke for meg det siste døgnet, og jeg har kosa meg så utrolig masse. Hadde hver dag vært så god som dette, da hadde jeg skulle levd godt. Livet er dessverre ingen dans på rose hele tiden, men det er godt det finnes sånne dager som dette innimellom, som er med på å løfte opp hverdagen.