Kan hjertet banke ut av posisjon?

Jeg kjenner mye på voldsom uro og rastløshet for tiden, det virker som at det aldri skal roe seg. Jeg trener av meg noe, går av meg noe, men det forsvinner ikke fullt og helt. Jeg klarer liksom ikke slappe av, eller nyte fritiden. Den går meg på nervene, det føles som at jeg hele tiden står på vent. Til at tiden skal gå, til jeg skal på trening, til jeg skal legge meg, til at dagen skal bli ferdig og den neste kan komme til jeg skal på kurs. Her og nå? Hva er det? Jeg har det i minnet, å prøve å kjenne etter, være her og nå, men når denne uroen og rastløsheten holder på å kvele meg, så vil jeg ikke være her og nå. Da vil jeg bare ha det bort. Jeg vil kjenne på tilfredshet, ro, få dekket behov, men ikke alle disse blir oppfylt.

I dag har det vært helt kriminelt ubehagelig. Jeg aner ikke om det var de fire små koppene med kaffe på kurset, eller om det er det vanlige (altså denne uroen og rastløsheten som er det konstant), men det har vært helt for jævlig. Hjertet banket så det kjentes ut som det skulle eksplodere veggimellom. Det har vært tungt å puste, som i den kvelningsfornemmelsen jeg nevner over, jeg følte meg tung i kroppen, og veldig veldig urolig. Dette her var spesielt ille i tiden etter jeg kom hjem fra kurset, og fram til jeg  dro på trening. Jeg satt da og leste i en bok, slappet av litt. Men det er ikke enkelt å slappe av når hjertet banker så det omtrent vises på utsiden. (Ikke utenfor altså, men utenpå kroppen). Jeg klarte riktignok å konsentrere meg om innholdet i boken, men følelsen forsvant ikke på noen måter. Jeg har kjent en del på denne kvelningsfornemmelsen i det siste, det er litt på samme måte som når det er tungt å puste, at du ikke får dratt inn nok oksygen, eller som når du bare puster fra brystet og opp, og ikke trekker pusten helt ned i magen. Jeg vet at jeg veldig ofte puster på den måten, noe jeg mer eller mindre er bevisst over, og når jeg kjenner på denne følelsen av at det er tungt å puste, så puster jeg hvertfall helt fra magen av og ut. Blåser det skikkelig ut liksom, som en blåsebelg. Men det hjelper ikke en pøkk. Så da begynner jo tankene mine og vandre litt i retning mot angst og små panikk da. Jeg har vært borti mennesker med panikkanfall, men dette er jo ikke i nærheten av det helle da..Det er hvertfall veldig ubehagelig. Får vel gjøre et eksperiment med litt mindre kaffeinntak i morgen, men det har heller ikke vært ille tidligere heller da.

Jeg er dessverre av den typen at jeg bekymrer meg mye også, og store deler av uroen ligger nok der også. Samtidig som jeg har den bulimiske delen da. Det har gått skikkelig ille på den fronten i det siste, en forverring av den allerede forverrede situasjonen. Utfordringen jeg fikk i siste time med behandleren min går på den å klare å redusere overspising og oppkast. Det trengs virkelig, det er ikke det at jeg ikke ser det selv. Problemet ligger i at jeg ikke helt klarer å snu dette. For min del er det sånn at det forsetter å gå i utforbakke når jeg har vært i utforbakke over lengre tid. Jeg har vanskelig for å hente meg inn. Å komme seg gjennom en dag uten, blir en stor utfordring, og beintøft å gjennomføre. En del av uroen i dag er nok også relatert til dette, for planen hele dagen har vært å komme meg helskinnet gjennom. Og da blir den spiseforstyrra dele helt krakilsk og gjør oppgjør som en annen fjortis. Dermed dukker irritasjonen og sinnet opp. Noe som i og for seg kan være en bra ting, men det blir litt vel i overkant av adrenalin som pumper ut i kroppen, fordi det koster så mye å jobbe i mot disse tankene og følelsene. Det raser avgårde, i 150 km i timen, og jeg har vanskelig for å holde meg fast og holde tritt. Jeg stakk ned på trening utpå ettermiddagen og spinnet fra meg en del raseri. Det føltes godt å få det ut på en ok måte, framfor å ty til maten.

Sååå, jeg har planer om å finne senga om ikke så altfor lenge, noe som betyr at jeg faktisk har klart meg gjennom den første dagen på veldig lenge, uten overspising og oppkast. Jeg vet det er bra, veldig bra egentlig, fordi det koster noe så inn i gamperæva å gjennomføre det. Samtidig fortsetter spiseforstyrrelsen å rase fra seg, så det føles vanskelig å kjenne på mestring over det jeg har klart å gjennomføre. Det koster å være helt. Men det er hvertfall et kryss i boka i dag (neida, jeg har ikke en bok jeg setter et kryss i), samtidig har det vært en helt forjævlig dag å komme seg gjennom. (Tiden på kurset er ikke inkludert i den jævlige delen, for der har jeg det fint).

Bildet under her forklarer egentlig kort og godt hvordan jeg har følt meg i dag.

Dead crap in the dark.

 

IMG_2236

2 nye dager.

Altså, hver dag er en ny dag, men nå har jeg klart to nye dager uten å være totalt spiseforstyrra. To dager oppkastfri. I går kveld trodde jeg seriøst at jeg skulle gå på veggen (igjen), men jeg kom meg gjennom på et vis, igjen. Det er sinnsykt vanskelig å holde ut den trangen som kommer, det kribler og kryper i hele meg. Det var ikke det at jeg var sulten, for jeg følte at jeg gikk å småspiste hele dagen. Spiste eple, nektarin og vannmelon når suget stod på som verst, men det hjalp som utrolig lite. Jeg kikket på klokka, ville at tiden skulle gå, kikket på klokka, vurderte på å løpe ned på butikken. Kikka på klokka, og bare ventet på at den skulle bli over elleve, sånn at butikken skulle stenge, og muligheten var borte. Det ble en usigelig lang kveld kan du si. Men det gikk til slutt. Jeg laget meg en skål med puffet ris og melk utpå kvelden, i håp om at det skulle hjelpe. Kjente litt på småpanikken som kom etter at jeg hadde spist, spy eller ikke? Klarte jeg å holde ut å beholde det? Vurdere, tenke, tenke. Men det gikk bra det også.

Dagen i dag har gått litt bedre. Det går greit på dagtid, det er ettermiddagene/ kveldene som er verst. Det er da det koker over. Ut på ettermiddagen i dag så holdt jeg på å kjede ræva av meg, og været var ganske bra, så jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet over bare å sitte inne. Ikke var noe morsomt å se på tv heller, tennis interesserer meg fint lite. Så da var planen å gå en tur. Jeg hadde litt smerter i det ene kneet, og det irriterte meg, for jeg visste ikke da hvor lang den turen ville bli. Jeg rakk ikke komme lengre enn nedi gaten her før jeg traff på eks’n som var ute og luftet bikkjeskrotten, og han lurte på om vi kanskje skulle kjøre en tur. Så da ble det å traske opp igjen da, pakke kameraet og vente på at han kom opp for å hente meg.

Vi fikk en god tur, ganske forblåst, men fin likevel. Det er veldig fint ved havet her, foruten at det er så forblåst som sagt. Holdt faktisk på å blåse overende, men det gikk da bra. Jeg hadde ikke akkurat ville bosatt meg på de kanter der ingen skulle tru at nåken kunne bu, men helt greit å ta en snartur. Fikk jo knipset noen bilder da, og bare det var verdt turen. En kaffe fikk vi også tatt. Da vi kom tilbake var det gått 4 timer, og allerede blitt kveld. Godt å få gjort noe annet enn bare å sitte hjemme og kjenne på ensomheten og trangen til å slippe løs helvetet. Nå skal det sies at jeg kjenner voldsomt på trangen i skrivende øyeblikk, den kan komme som kastet på meg før jeg aner ordet av det. Forhåpentligvis klarer jeg å holde ut de siste timene av dagen også. Får holde meg opptatt på world webben nå, så går vel tiden.

Får vel slenge med noen bilder fra turen i dag også.

 

Bud og atlanterhavsveien. Nevnte jeg at det blåste heftig der?

Hva er min uro?

I går mottok jeg bladet «Kvinnekraft», som IKS utgir 4 ganger i året. Temaet var «Uro». Man kan sende inn tekster og bilder til hver utgave. Til tross for at jeg har vært medlem siden 2000, så har jeg aldri sendt inn noe der. Jeg tenker tanken, men så blir det glemt. Likevel blir jeg jo sittende å tenke på hvordan de ulike temaene som har blitt tatt opp oppleves for meg. Jeg har skrevet veldig mye om uro i bloggen tidligere, for den har jeg kjent mye på i løpet av årene som syk. Inder uro. Jeg har ikke alltid helt klart å definere hva den uroen egentlig er, men den er en samlebetegnelse for mange følelser. Jeg har kort fortalt den, eller betegnet den som en rastløshet, men det er jo også grunner til hvorfor rastløshet oppstår, hva som ligger bak.

Når uroen kommer, så følelse det som tusen maur har tatt bolig i meg, det kribler og kryper overalt, i hele meg. Det er ubehagelig å sitte stille, jeg føler at jeg må gjøre noe, for å få den til å gå bort, eller at den skal dempes. Jeg har prøvd å bruke ulike metoder for å dempe denne uroen, gå turer, trene, holde meg opptatt med noe som kan fjerne tanker og følelser, men som oftes har jeg brukt maten. Den tar som regel bort den aller verste uroen jeg kjenner på. For noen år siden fikk jeg også medisiner når det stod på som verst. Til bruk ved behov. Etter en periode fikk jeg ikke lengre gå på dem. Bestemt av behandler og lege.

En uro kommer ikke uten at noe ligger bak. Noe utløser det alltid, selv om det kan være vanskelig å få tak i hva. Nå har jeg lært mye ved å gå i behandling, nå klarer jeg å se hva som kan utløse denne uroen for meg. Det kan være ulike årsaker. Ensomhet, tristhet, depresjon, nederlag, følelse av å ikke mestre, savn, utmattelse, oppgitthet, sinne, frykt, oppspilthet. Kjært barn har mange navn. Når jeg kjenner på noen av disse følelsene, så kommer uroen. Og når uroen kommer, så ønsker jeg å få dem bort, eller få dekket behovene, fylle denne uroen med noe annet, noe positivt. Alle følelser får jeg ikke dekket behovene for. Jeg kan ikke fylle ensomheten når jeg ikke har noen jeg kan være sammen med. Jeg klarer ikke alltid få ut sinne og oppgitthet, når jeg ikke har noen å prate med. Jeg får ikke dekket savnet, når den, eller det jeg savner ikke er innenfor rekkevidde. Men det hjelper litt å skrive. Det hjelper litt å trene. Men det som fungerer best, er å misbruke maten. Når jeg kan spise opp følelsene, for så å kaste dem opp igjen. Da kan jeg se dem forsvinne ned i do, og bli spylt langt vekk. Ulempen er bare den at uroen kan komme tilbake i dobbel styrke etterpå, da kommer alt veltende over på meg på nytt, fordi behovene har jo ikke blitt dekt, bare spist og spydd bort, for en stakket stund.

Uroen er minimalt til stede når jeg har det bra. Jeg kan kjenne snev av den, men som regel er den ikke der. Da blir behovene dekket. Når jeg er sammen med andre, når jeg kan prate, når jeg får en klem og gode ord. Når jeg føler på en tilhørighet. Når jeg kjenner på gleden ved livet. Når jeg mestrer. Når jeg ikke mestrer, så føler jeg meg mislykket, og alt jeg faktisk har lyktes med, forsvinner som dugg for solen. Når jeg ser hvor bra andre rundt meg har det, så føler jeg meg mislykket, når jeg ser hva andre rundt meg har oppnådd, så føler jeg meg mislykket. Når jeg ikke får til maten, så føler jeg meg mislykket, fordi jeg burde ha klart meg bedre. Når jeg ikke klarer å få ut sinnet, så bygger det seg bare opp. Kanskje kan jeg trene bort mye av det, men som regel spiser jeg det bort. Dekker behovene destruktivt. Er jeg oppspilt, så kan jeg også da spise og spy det bort, fordi jeg ikke har noen å dele gleden jeg føler. Sånn fysisk dele det med noen. Når jeg ikke kan dele det jeg mestrer med noen, så kjenner jeg på savnet av å være med noen, noen som kan anerkjenne det jeg har klart, sammen med meg.

Nå er det jo sånn at jeg ikke skal være nødt til å få alle behovene dekket gjennom andre, at jeg skal sammenligne meg med andre, eller være avhengig av andre, men alle trenger vi også å få dekket noen av behovene via andre. Tilhørighet. Uroen ved å kun ha meg selv til selskap så ofte, kun ha meg selv å forholde meg til, ikke ha noen å finne på noe med, det er egentlig den aller største årsaken til min uro. Samtidig så var også uroen til stede da jeg var sammen med andre, jeg trodde hele tiden at gresset måtte være grønnere andre steder. At uroen kanskje kunne finnes om jeg flyttet til et annet sted, ved å finne en ny jobb, ved å treffe andre mennesker. Jeg har alltid kjent dette jaget i meg, savnet etter å falle til ro, føle trygghet, og ha stabilitet rundt meg. Men da hadde jeg heller ikke jobbet nok med meg selv, på de syke områdene, sykdommen jaget meg videre framover. Spise mer, spy mer, trene mer, for jeg klarte jo ikke alltid å si ifra hva jeg trengte, fordi jeg ikke visste hva jeg trengte. Nå vet jeg litt mer, nå kan jeg hvertfall gjenkjenne hvilke følelser som utløser uroen for meg, selv om jeg ikke nødvendigvis får dekket behovene. Jeg må bare ikke gi opp håpet om at jeg en dag kan falle helt til ro og få dekt alle behov.

 

I ekstase, snart Metallica konsert.

Vet ikke helt hva jeg skal si om dagen. Det er mye indre kaos, stress, uro. Når det er sånn, så går selvsagt utover maten. Jeg er matlei, samtidig som kroppen hele tiden suger etter mat. Utrolig frustrerende. Det har gått veldig dårlig den siste uken, og jeg har ikke klart å hente meghelt inn igjen. Det drar meg selvsagt enda lengre ned. Jeg blir ikke liggende nede, det er bare så vanskelig å holde seg oppreist. De to ukene på Modum var jo på sett og vis nyttige, samtidig som de dreide seg om traumet, og der fikk jeg jo ikke mye tid til å jobbe med det, og dermed står jeg litt i løse luften og kaver nå. Jeg har åpnet opp om noe, men ikke fått begynt å jobbe med det. I tillegg ligger det en del andre bekymringer på meg, så samlet sett blir det kaotisk og vanskelig å håndtere. Når jeg i tillegg står veldig alene, så sier det seg kanskje selv at det blir enda vanskeligere. Jeg har ikke time med behandleren min igjen før på fredag, jeg vil klare meg fint fram til da, for i morgen reiser jeg til Oslo, og skal tilbringe dagene fram til torsdag med fine mennesker. Etter det vet jeg ingenting. Jeg er veldig lei tilværelsen her.

Jeg gleder meg nå bare helt sykt til å reise til Oslo. Jeg fyker avgårde i morgen ettermiddag. Skal bo hos søster’n med family. Blir kjekt å se dem igjen, og få tilbringe tid med tantebarna ( de kaller meg tanto Laila, hoho). Det er alltid godt å komme seg litt vekk fra Molde, oppleve noe annet, treffe andre mennesker. Jeg har veldig lyst tilbake, men da er det ganske mye som må på plass for å få det til. Så tiden får vise…Anyway, på onsdag er det klart for Metallica konsert, og sattan i gatan som jeg gleder meg!! Billetten er lagt fram på bordet her, bare sånn at den ikke blir glemt liksom. Målet er også å prøve å få til å treffe en av mine beste venninner, sånn at vi kan henge sammen under konserten. Det er en evighet siden jeg har sett henne nå, hun har jo selvsagt flytta helt ned i huttiheita (Sandnes), da bør vi klare å treffes, og være sammen når vi begge to skal å se på heltene våre. Headbange og bli ødelagt i nakken mens vi begge to sikler på James Hetfield. Thaaa maaaan I want to marry.

Svoger’n min, som også skal på konserten sammen med meg, la ut Metallica’s spilleliste på facebook i dag, så nå har jeg oversikten. Har nå sittet her og hørt på en del av sangene, og det kribler fra topplokket og helt nedi tærne, det kommer til å bli så rått!! Det er visst meldt fint vær også, så det kan ikke bli annet enn helt konge. Det er vel best å ha på seg gode sko som jeg kan hoppe mye i, uten av føttene blir helt ødelagte..Om det er noen flere der ute som skal på konserten, og lurer på hva de skal spille, take a look:

Ser virkelig fram til å stå der og være forelsket igjen i noen timer. Jeg har vært på konsert med dem en gang tidligere, på Roskilde festivalen for noen år siden, og jeg var i ekstase da også, det kommer ikke til å bli noe annerledes denne gangen.

(Bildet er hentet herifra)

HOTSTUFF INDEED.

Jeg ba om hjelp.

Jeg må bare ærlig innrømme at jeg er fryktelig dårlig på å be om hjelp når jeg trenger det. Nå tenker jeg altså i forhold til mine problemer. Jeg brukte veldig mange år på å i det hele tatt oppsøke hjelp for å komme i behandling. Jeg har vel kanskje vært redd for å ikke bli tatt på alvor, ikke bli trodd, fordi jeg hele veien har klart å fungere ganske så optimalt i hverdagen. Jeg husker at jeg nevnte det til en lege jeg hadde da jeg bodde i Oslo, men det skjedde ikke noe videre da. Det var først 6 år senere at jeg til slutt turte å ta kontakt med rådgiveren på høyskolen i Molde. Hun tok meg på alvor og tok tok kontakt med psyk. pol. i Molde, og jeg fikk kommet kjapt i gang med behandling. Det var utrolig vanskelig for meg å ta kontakt med henne, jeg utsatte det flere ganger, helt til jeg en dag tok mot til meg å banket på døren hennes. Jeg har skrevet et eget innlegg om dette tidligere, «Aller første dag i behandling«

Selv her på Modum har jeg hatt vanskelig for å be om hjelp når det har røynet på som verst. Jeg hadde jo faste samtaler da jeg  var her på hovedoppholdet, så da slapp jeg å be om det. Og det var kun 1 gang at jeg ba om å få en samtale utenom det, i løpet av 3 måneder. Det var etter middag en mandag vi hadde hatt veiing. Hver mandag var himla vanskelig, men det var spesielt to ganger at jeg sleit noe helt forferdelig. Den ene gangen gikk jeg å satte meg inn på vaktrommet fordi jeg syntes at det var det lureste da, for å unngå oppkast. Jeg ba ikke om hjelp, men gikk inn dit for å ha noen rundt meg, og kun fordi det var den snille mannen som var på jobb. Den gangen jeg virkelig trengte det, så var det også den snille mannen som var på jobb, og da ba jeg om det selv. Jeg tar ikke kontakt med hvem som helst, fordi jeg vil helst prate med noen jeg kjenner, som jeg føler meg trygg på. Han føler jeg meg trygg på, men det er ikke alle jeg føler for å prate med. Jeg husker dag 5 av hovedoppholdet mitt her, da brøt jeg helt sammen for første gang her, det var helt jævlig, men jeg ba ikke om hjelp. Jeg travet opp og ned korridoren her, for jeg var så rastløst og urolig, og det sprengte på i hele meg. Da kom to fra ettermiddagspersonalet forbi meg uti gangen her, så hun ene satte seg ned sammen med meg. Jeg likte (og liker) henne veldig godt. Jeg ble trygg på henne. Jeg har hadde en samtale til med henne på hovedoppholdet, men ikke fordi jeg ba om det selv. Jeg skulle egentlig trene, så jeg måtte hente nøkkelen til treningsrommet, og så begynte vi å prate.

I går hadde jeg en veldig vanskelig ettermiddag kveld. Jeg hadde en sårbar samtale med presten i går, og gikk rett til en undervisning med et litt sårbart tema på noen områder. Det gjorde at tankene og følelsene satte seg i sving resten av dagen. Tankene på å kaste opp middagen dukket opp, og tanken på å stikke ned til Vikersund for å handle inn til en overspising dukket opp. Jeg unngikk begge deler, og følelsene satt som spikret fast i meg. Det roet seg litt en liten stund, men det tiltok igjen utover kvelden, og da følte jeg virkelig for å prate med noen av de som jobber her. Jeg syntes likevel det var vanskelig å si ifra, å ta det steget. Men det ble samtale, med hun jeg likte så godt, hun jeg hadde pratet med noen ganger på hovedoppholdet. Samtalen ble dessverre veldig kort, fordi hun skulle gå av vakt en halv time senere. Hun lurte på om jeg ville at hun skulle si ifra til nattevaktene, sånn at en av dem kunne komme bort for å prate med meg. Jeg sa ja, selv om jeg ikke visste hvem som kom. Jeg kjente ikke vedkommende, og syntes det var litt rart å prate med henne, men jeg pratet likevel. Vi ble sittende en stund, og jeg fikk etterhvert roet meg litt. Jeg sliter jo med søvnen, og det er alltid tankekaos når jeg legger meg. Tankene vil bare ikke stoppe opp. Jeg har heller bare blitt liggende og vri meg når jeg ikke har fått sovet her, framfor å ta kontakt med nattevaktene for å prate. Vi har alle en tlf på rommet, som nettopp er til nattevaktene, om det skulle være behov for det. Jeg har aldri løftet av det røret. Hun jeg pratet med i gårkveld ba meg om å ring, bare for å ha brutt den terskelen med å prøve det ut. Hun gikk tilbake til vaktrommet, sånn at jeg kunne ringe. Ikke for å prate videre, men for å gjennomføre utfordringen, sånn at det kanskje ikke skal være så vanskelig å gjøre det igjen, om det blir behov for det. Det var litt kleint og vanskelig, selv om det ikke var skummelt i det hele tatt da jeg hadde gjort det.

Det føltes bedre da jeg fikk lagt meg, og jeg lå heldigvis ikke så lenge før jeg sovnet. Alt har ikke vært bedre i dag, til tross for samtalene jeg hadde. Tankene har kværnet, og jeg har vært ganske stille. Men jeg hadde samtale med behandleren min i dag, den aller siste, så vi snakket litt om det, for alt blir jo selvsagt journalført her, så hun fikk jo vite om det.

Timen hos henne var litt oppdelt i dag, vi snakket litt om det jeg kjente på i går, og vi gikk igjennom skjemaene jeg hadde fyllt ut, om spiseforstyrrelser, og om forløp. Som jeg selv oppdaget da jeg fyllte det ut, så er scoren på vekt og kropp fortsatt på topp. Fikk høyeste scor der, så har fortsatt en lang vei å gå på den biten. Ellers hadde scoren gått ned på en del ting, og blitt forhøyet på andre områder. Jeg var i toppsjiktet på mild depresjon, på grensen til moderat, så jeg må være obs på det området framover nå. Ellers måtte jeg fylle ut enda et skjema nå, angående traume. Får jo ikke tatt opp resultatene med behandleren min her da, men får det i epikrisen min som blir sendt i posten. Vi får mulighet til å reise i morgen, men jeg har ennå ikke bestilt meg billett hjem, for jeg har tenkt å være her i helgen, nyte de siste dagene, ta to ekstra dager her. Jeg har jo i grunnen ikke lyst til å reise hjem, men jeg kan jo ikke bli lengre, for på tirsdag kommer det inn en ny gruppe her.

Jeg snes det blir trist å reise hjem, dra fra tryggheten her, til å komme hjem til utryggheten igjen. Jeg blir uten behandler neste uke, og starter opp med ny om to uker. Så er jo spent på hvordan det vil bli framover, med å jobbe både med spiseforstyrrelsen og traumet. Jeg klarer ikke ha formening om hvordan det vil bli, men jeg må fortsette jobben jeg er i gang med. Jeg kommer til å savne behandleren min her, kunnet godt ha tenkt meg å tatt henne med meg hjem til Molde, hun er skikkelig god. Jeg fikk et bilde av henne i dag, jeg har tidligere fått et kostkort fra en venninne med samme bilde på, men likevel veldig hyggelig å få det fra behandleren min som har tro på at det vil gå bra med meg.

(Bildet er googlet.)

Hvordan holder jeg ut?

Det er et spørsmål jeg har fått en del ganger. Hva gjør at jeg holder ut, når jeg faktisk klarer å holde ut. Hva som holder meg fra å overspise og kaste opp. Hva gjør jeg når suget etter en overspising med påfølgende oppkast melder seg. Hva gjør jeg for å holde ut uten å ty til oppkast. Jeg vet at mange ønsker svar på det, eller råd. Mange som befinner seg i samme situasjon som jeg var, og fortsatt er i. Jeg lurte på akkurat det samme selv før, og jeg fikk, og leste, en god del erfaring fra andre som var kommet lengre i tilfriskningen enn meg. Dessverre er det gjerne sånn at det er enklere sagt enn gjort å klare å gjennomføre tiltakene man så gjerne vil oppnå, hvertfall om man må klare det helt på egenhånd. Spiseforstyrrelsen har stor makt over den syke, og den gir ikke mye rom for å slippe opp så sant den kan klamre seg fast som en jernklo. Den er slu, den er sleip, den er en djevel som utnytter alle muligheter den får, og den tar det den kan, og skviser all luft og fornuft ut av deg. Den forgifter deg, den lar giften spre seg rundt i blodårene som en slange på jakt. Når giften har lagt seg i alle kriker og kroker som den kan, og som de fleste nok skjønner, jo mer gift, jo verre er det, da skal det mye motgift til før kroppen igjen kan begynne å friskne til.

Jeg kan bare dele mine erfaringer her, alle som sliter med en spiseforstyrrelse opplever den ulikt, selv om mye også er likt, og sykdomsforløpet er da selvsagt individuelt. Det samme er tilfriskningen. Noen trenger ikke like mye behandling som andre. Noen får riktig hjelp fort, andre må kave seg gjennom systemet før de blir hørt, sett og tatt på alvor. Hvilken behandling som fungerer for de syke er også individuelt. For noen holder det med poliklinisk behandling, andre i grupper, andre igjen trenger innleggelser. Hvilken behandler man kan få varierer også. Psykiatriske sykepleiere, psykiatere, psykologer, psykomotorisk behandlere, leger osv osv. Kjemien mellom pasient og behandler bør også stemme for at behandlingsforløpet skal gå best mulig. Jeg har hatt individualbehandlere, jeg var i gruppeterapi 1 år, og jeg har vært med i selvhjelpsgruppe. Selv om en del av tankesettet mitt endret seg, så fikk det meg ikke friskere. Symptomene var hele tiden til stede, overtrening, faste, overspising og oppkast, og et par andre metoder. Jeg følte jeg stod i stampe rett og slett. Ambivalensen rev og slet i meg, en stor del av meg, den syke, ville ikke bli frisk. Jeg stod jo på mine to bein, hvorfor skulle jeg da bli frisk? Den fornuftige delen av meg visste jo at frisklivet heller var å foretrekke. Til tross for at ambivalense slett meg i fillebiter, til tross for at sykdommen var min trygghet, den hverdagen jeg kjente best, fordi jeg visste hva jeg hadde, så ba jeg behandleren min sende en søknad til Modum. Til tross for at jeg på en side ikke ville, så måtte jeg likevel gi det et forsøk, for jeg kunne ikke si at jeg aldri kom til å bli frisk om jeg ikke hadde prøvd de muligheten jeg kunne prøve.

Å være innlagt på Modum var veldig veldig tøft, der måtte jeg utfordre sykdommen flere ganger daglig. Jeg har aldri fått så mye mental juling av spiseforstyrrelsen før, som da. Den motarbeidet meg selvsagt alt den kunne, fra dag en. Fra første måltid. Den ville selvsagt ikke at jeg skulle spise i første omgang, og den ville hvertfall ikke at jeg skulle beholde den. Jeg slet med å spise måltidene innen tiden vi hadde, en halv time. Om det var en skål med salat og et rundstykke, om det var 2 skiver brød og et knekkebrød, om det var en skål med kornblanding. For ikke å snakke om middagene, der vi hadde 40 minutter. Enkelte måltid var det vanskelig å tygge, vanskelig å svelge. Det var vondt å kjenne hvordan magen sakte men sikkert fyllte seg opp. Hvordan magesekken utvidet seg mer og mer for hver bit jeg svelget. Jeg satt og dirret med bena, var veldig urolig, kastet stadig blikk mot klokken for å se hvor lang tid jeg hadde igjen. Kikket bort på de andre for å se hvor langt i måltidet de var kommet i forhold til meg. Jeg gråt, jeg slet. Det var helt forferdelig. I begynnelsen var jeg veldig ofte den siste til å bli ferdig med måltidet, og det stresset meg enda mer, at de måtte vente på meg, selv om ingen kunne gå fra bordet før tiden var der. Selv om jeg klarte å bli ferdig sånn akkurat.

Jeg holdt ut og holdt ut, og jeg holdt på å gå på veggen mang en gang. Jeg gråt mine bitre tårer, bannet og steiket. Jeg gikk, jeg løp, jeg syklet, jeg løftet vekter. Jeg gikk ut for å ta bilder, ut i naturen, prøvde å finne roen når uroen truet meg å velte over i meg. Jeg bet tennene sammen, og jeg skrev. Jeg var veldig glad for at jeg fikk blogge mens jeg var innlagt (Takk til min kjære behandler som ga oss den beskjeden ♥) Mitt første mål der var å klare å slå min tidligere rekord, 4 dager i strekk oppkastfri. Det var godt over 1 år i forkant at jeg klarte. Jeg ble skrevet inn på en onsdag, mandagen skulle vi ha en oppsummering over hvordan det hadde gått. Mandagen ville jeg fortelle at jeg hadde klart 5 dager, og dermed slått rekorden min. Er det en dag jeg husker veldig godt, så var det dag 5. Søndag. Fra middag og resten av dagen. Det var helt forferdelig. Jeg var så urolig og rastløs at jeg trodde jeg skulle forgå. Ingenting jeg gjorde hjalp. Jeg ordnet meg kaffe, prøvde sette meg. Drakk et par slurker, tømte den ut, travet fram og tilbake. Inn på kjøkkenet igjen, lage en ny kopp kaffe. Jeg måtte lene meg over kjøkkenbenken for å prøve å gjennvinne roen. Prøvde puste dypt, men jeg skalv, jeg ristet og ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg satte meg i en liten sofa i enden av korridoren, prøvde bevare fatningen før jeg ble gal. To flotte damer kom bort for å prate med meg. Prøvde med mindfulness, pust med magen, bare pust. Vær her og nå. Og jeg gråt mine første tårer på Modum. Det bare rant over. Masken sprakk, jeg orket ikke holde tilbake mer. Uroen forsvant litt, men ikke helt. På kvelden gråt jeg for første gang ved et måltid.

Jeg fikk spørsmålet av behandlere der også. Hva gjør at jeg holder ut og holder ut? «Jeg har skrevet under en kontrakt. Jeg vil ikke skuffe gruppa, jeg vil ikke skuffe meg selv. Jeg har ikke noe valg.» «Du har alltid et valg Laila. Du velger helt selv.» Ja, jeg hadde jo valg, men hadde jeg begynt å kaste opp mens jeg var der, så var en barriere brutt, og det ville bli enklere å ty til den løsningen igjen. Det kunne jeg ikke, derfor var det ikke et valg for meg. Derfor måtte jeg holde ut. Jeg stod et par ganger med hodet over doskåla, to ganger i løpet av en ettermiddag. Men jeg kasta ikke opp. Jeg klarte det faktisk ikke. Noe holdt igjen. Jeg kunne bare ikke, fordi hver dag jeg klarte å la være, var en ny rekord. Jeg ville fortelle at jeg klarte målsettingene mine. Hver fredag, og hver mandag. Jeg hadde satt meg mål, og de ville jeg klare å oppnå. Det var en seier, det ga en mestringsfølelse.

Samtidig hadde vi jo et program å følge, både individualsamtaler, gruppeundervisning, kognitiv kartlegging, og vi hadde gruppemøte etter både middag og kveldsmat. Det var med på å hjelpe meg til å unngå å kunne kaste opp. De møtene brukte vi på å fortelle hvordan vi hadde det før, under, og etter måltidene. Hvert møte var på en halv time, og det var selvsagt med på å redusere mulighetene for å kaste opp. Det hjalp meg også å være sammen med de andre. Se tv, en film, gå turer, eller bare prate. Det å vite at det alltid var noen der jeg kunne prate med, enten jentene, eller noen fra personalet, var veldig beroligende. Men klart, der var jeg i trygge omgivelser, der var det alltid noen rundt meg. Det gjorde jo det hele mye enklere, selv om det ikke var enkelt i det hele tatt. Jeg hadde også vanskelig for å be om hjelp, på ettermiddag/ kveld, når ikke mine behandlere var på jobb. Da var det greit å kunne si ifra på ettermøtene vi hadde, etter måltidene, om vi hadde behov for å prate med personalet.

Det å være på Modum hjalp meg mye, på mange måter. Det å være der mens jeg måtte lære å spise «på nytt», gå opp i vekt, og holde ut alt som flommet over. Det var en trygg plass å være på mens jeg måtte lære, og øve meg på det som var vanskelig. Det la et grunnlag jeg tok med, og tar med, meg videre. Jeg fikk nye verktøy i veska. Jeg sitter igjen med mye nyttig. Jeg «hører» stemmene til behandlerne enkelte ganger. «Kroppen trenger så så mye mat for å fungere. Du ødelegger balansene i kroppen om du kaster opp. Kroppen trenger hvile. Hva, hvorfor, hvordan. Jeg visste jo selvsagt mye av dette fra før av, men jeg klarte ikke bruke det. 3 måneder på Modum fikk spikret det bedre fast. Jeg lærte å spise på nytt, jeg fikk inn rutinen med 4 måltider om dagen, det sitter. Jeg telte egentlig aldri kalorier nazi, men nå gjør jeg det, for å forsikre meg om at jeg hvertfall er i nærheten av det jeg bør spise. Jeg klare veldig ofte å skille fysisk og psykisk sug. Nå trener jeg også en god del styrke, og det motiverer meg ekstra til å få i meg maten.

En av jentene i gruppen min fortalte at hun laget seg en liste over ting hun skulle gjøre når hun kjente på overspisingstrangen. Ting hun kunne gjøre for å avlede suget. 10 punkter. En liste. For hver gang gjorde hun det som stod på lista, og gjorde alle punktene hun klarte, før hun ikke klarte holde ut mer. Kanskje klarte hun å komme til punkt 3 en dag, mens neste dag klarte hun kanskje å komme helt til punkt 5 før hun ikke klarte mer. En øvelse. Ved å prøve å få gjort flest mulig punkter, så vil det for det første redusere tiden du har tilgjengelig til oppkast (om du da ikke blir sittende oppe hele natten) og kanskje vil suget gi seg underveis. Du har egentlig bare noe å vinne uansett. Punktene på listen bestod av noe hun likte å gjøre. Hva en setter opp, er hva en selv tror vil fungere så klart. Det kan være å lese en bok, gå en tur, vaske/ rydde, høre musikk, trene, blogge, se en film, tegne/ male, ringe noen. Hva som helst. En utfordring, men ved å se hvor langt du klarer å komme for hver gang, gjør også at målsettingen blir målbar.

Selv om det går mye bedre for meg nå, så går det ikke knirkefritt. Jeg har verktøyene, og jeg prøver så godt jeg kan å bruke dem. Jeg ofte dialoger oppi hodet mitt, den som foregår mellom spiseforstyrrelsen og meg. Skal, skal ikke, må, må ikke, bør, bør ikke. Et evig mas. Slitsomt. Men for hver diskusjon jeg vinner, er en seier. Ramler jeg, så børster jeg støvet av hendene og fortsetter der jeg ramlet. Dagen er ikke ødelagt selv om jeg trynet en gang. Om fotballaget ditt ligger under med ett mål, så er ikke kampen avgjort. Er du ute og går tur en vinterdag, og sklir på isen, så går du ikke helt hjem for så å starte turen på nytt. Og jeg selv om du sklir, så betyr ikke det at du ikke kommer fram dit du skal. Du fortsetter å gå. Så, når jeg sklir, så betyr ikke det at jeg er tilbake på null, og det betyr ikke at jeg ikke vil komme meg i mål. Det betyr bare at jeg må reise meg og gå videre. Jeg må bare ikke miste fokuset ut av synet. Hver eneste kveld kjenner jeg fortsatt på overspising/ oppkasttrangen, hver eneste kveld. Da hjelper det meg litt å ha noe å putte i munnen. Kjærlighet på pinne, tyggis, drops, frukt, nutribar. Og noe jeg alltid har i tankene, er hvor dårlig jeg blir i etterkant av å ha kastet opp. Blodsukkerfall. Svimmelhet, kaldsvetting, skjelvinger, null fokus, og stjerner som surrer rundt hodet på meg. Jeg kjenner etter hvordan jeg har det, hvordan kroppen fungerer når jeg gir den mat, og lar være å kaste opp. Den fungerer, og den liker å få mat.

Jeg mener ikke at man kun skal gjøre ting for å avlede de vonde følelsene som dukker opp, det er også veldig nyttig å tørre å kjenne på den, oppleve at katastrofetankene man har gjort seg i frokant faktisk ikke inntreffer. Likevel er det bra å ha noe å gjøre, noe som gir positiv input i hverdagen, sånn at sykdommen ikke sluker alle døgnets timer.

Hva ligger bak symptomene på min spiseforstyrrelse?

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet av mine behandlere. Å kaste opp, å sulte seg, å overtrene, å selvskade seg, å ruse seg osv, er symptomer på ett eller annet. Det er alltid et symptom for noe, en måte å håndtere vanskelige tanker og følelser, men hva ligger bak disse tankene og følelsene? Veldig mange sitter med svarene bak sine symptomer, det kan være vonde opplevelser, fravær av nærhet, mangel på oppmerksomhet, dårlig selvbilde, relasjonstraumer, traumer osv osv. Årsakene kan være så uendelig mange. Jeg har brukt de siste 6 årene, altså de årene jeg har vært i behandling, på å gruble, grave og reflektere over hva som ligger bak min spiseforstyrrelse. Jeg har rivd meg i håret og vridd hjernecellene for å finne noe, ett eller annet der bak som kan ha vært de utløsende faktorene. For en del som utvikler en spiseforstyrrelse, så er det rett og slett en diett som gikk litt vel langt over styr. Det var sånn det hele startet for min del også, likevel må det kanskje være noe mer, siden det gikk så veldig veldig galt mener jeg? Mine behandlere og jeg har hvertfall kommet fram til at dårlig selvbilde mest sannsynlig var en årsak som hvertfall var med på å utløse, og vedlikeholde sykdommen.

Jeg har en god del kaos i årene bak meg, først og fremst i forhold jeg har hatt. De har vært preget av mye turbulens, mye på grunn av min sykdom så klart. Min måte å være på, eller måter som min sykdom fikk meg til å bli. At jeg, enkelt sagt, var to personer. Nå mener jeg ikke at jeg har spaltet personlighet, men at på den ene siden var meg, Laila, og på den andre siden den syke Laila, eller Laila og bulimien. I et forhold er det alltid to parter, så det var ikke bare meg som var «feilen» så klart, men mye var sykdomsrelatert. Ikke minst var det min rastløshet, at jeg aldri fant roen. Som at jeg var på søk etter noe, uten at jeg helt visste hva. Kanskje stabilitet og trygghet. Jeg har fortsatt dette jaget i meg. Jeg har alltid tenkt som så at ting kanskje blir bedre om jeg flyttet til en annen plass, begynte i ny jobb, traff nye folk, fant en ny kjæreste. Jeg har flyttet en del, fra Kr.sund til Oslo, til Ålesund, til Molde. Roen kom likevel aldri, fordi sykdommen satt jo i meg og fulgte med på lasset hele veien. Jeg kunne ikke akkurat flykte fra den, eller legge den igjen der jeg flyttet i fra.

Det har også klabbet på seg en god del andre ting i livet mitt som har vært med på å opprettholde sykdommen. Disse årsakene vet jeg selvsagt hva er, uten at jeg ønsker å gå dypere inn i dem her. En del er nevnt i bloggen, andre ting ikke. Det aller meste er snakket om i mine timer med behandlerne jeg har hatt, og har, bortsett fra en ting. Jeg ønsker virkelig ikke, på noen som helst måte, å prate om det, selv om jeg har tenkt tanken en del ganger. Hvorfor jeg ikke ønsker å dele det lurer du kanskje på? Vel, for det første ligger det ufattelig mye skam bak det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal legge det fram, fordi jeg er så redd for å få tilbakemeldingen på akkurat det jeg tenker og tror jeg vil få. Jeg har mange ganger formulert ordene i tankene mine, og det ligger en veldig komplisert historie bak, noe som selvsagt gjør det hele enda vanskeligere. Jeg er redd for å ikke bli forstått, eller at jeg blir misforstått rett og slett. Atter andre årsaker klabbet på seg de siste årene, men dette er ting jeg har snakket mye med min nåværende behandler om. Det er ting som ikke lengre er tilstede i livet mitt.

I timen med behandleren min i går, så spurte han meg igjen altså dette spørsmålet, hva ligger bak symptomene, hvorfor har det sklidd ut igjen i det siste? Det eneste jeg klarer å forklare det med er tanker og følelser angående kropp og uroen som ligger over meg. «Jeg takler ikke kroppen min, formene mine. Jeg kjenner på en vanvittig uro. Og ikke minst suget etter å spise og spy.» Men hva ligger bak det suget? spør han. Jeg forklarer noen av følelsene, som kan være veldig typiske. Likevel må det da være noe mer? sier han. Ååååh, jeg vet ikke!! Vel, humøret var ikke helt bra da jeg dro til timen, og til tross for at jeg pratet mye, forklarte opp og ned i mente, hvor han lyttet, kom med innspill og stilte noen spørsmål, så følte jeg meg enda mer crap etter timen. Jeg har merket at jeg blir veldig fort sliten av sykdomsprat for tiden, akkurat som at det tapper meg helt for krefter. Nå tenker jeg altså ikke på bloggingen, men da spesielt etter «menneskebok» prosjektet, og timene jeg er i behandling. Nettopp fordi fokuset er så intenst på sykdom hele tiden. Men det er jo derfor jeg er der, og det rører tydeligvis noe sterkt i meg nå.

Etter at jeg kom hjem fra trening i går kveld, så duret og gikk tankekverna fortsatt. Da jeg drev og ordnet meg etter en dusj, ramlet det plutselig ned noe i hodet mitt. «Faen! Jeg føler meg som en mislykket bulimiker når jeg spiser og går opp i vekt! En mislykket syk.» Kan det være en årsak til at ting har sklidd litt ut tenkte jeg. At det ligger og gnager i underbevisstheten min? Jeg skal jo ikke tenke sånne tanker nå, for nå skal jeg jobbe mot friskheten, ikke favne om sykdommen. Samtidig så tenker jeg tankene kommer jo uansett, om jeg vil eller ei. Om det er en aldri så feil tanke, så kommer den. Tanker kommer og går, hvordan vi behandler eller etterfølger tankene våre er helt opp til oss, men vi kan ikke bestemme hvilke tanker som plutselig angriper oss. De kommer, rasjonelle eller urasjonelle. Om vi vil eller ei, så kommer de. Uansett hva vi måtte mene om tankene vi får, så kommer de. Når jeg tenker etter, så har faktisk den tankene dukket opp flere ganger. Når jeg ser meg i speilet, når jeg sammenligner meg med andre, når jeg kjenner på følelser. Faen, jeg er mislykket. «Jeg har spist, jeg er mett, det gjør vondt, magen eser ut, jeg ser feit ut, jeg må kaste opp, ellers er jeg mislykket. Jeg har bulimi, jeg har «lov» til å kaste opp. Jeg har en spiseforstyrrelse, jeg kan ikke ha en kropp som ser sånn ut. De siste årene har jeg vært mye tynnere enn nå, jeg takler ikke å se sånn ut som jeg gjør nå. Jeg misliker kroppen min, og synes jeg er ekkel to the bones, da må andre også tenke sånn om meg. Jeg er en mislykket syk.»

Det høres sykt ut, og det er sykt. Kanskje gir ikke dette noe som helst mening i det hele tatt, kanskje kjenner noen seg igjen. Men det var nesten litt som å få en aha opplevelse, at det må være noe av betydning på hvorfor ting er som de er nå. At ting er vanskelig, og at jeg har sklidd litt utfor bakken. Det er så fortvilt, jeg blir så oppgitt av at det skal være sånn. At jeg til stadighet skal skli og tryne, hente meg inn, og hente meg inn. Hvor mange ganger skal jeg gå ut og skli, sånn at jeg må hente meg inn igjen? Tenk om det fantes et fasitsvar på det. Enn så lenge får jeg prøve å holde meg fast i karusellen mens den suser og går.

Spiseforstyrra tanker

Jeg har akkurat kommet hjem fra time med behandleren min, noe som i og for seg var en ok time, jeg fikk luftet hvordan det har gått siden sist. Som egentlig ikke har vært så veldig bra i mine øyne. I går skrev jeg innlegget «Det er ok å ikke få til alt«, men på enkelte dager så føles det bare som ren svada, da føles ikke det lille jeg faktisk har fått til en dritt. Da føles det ikke ok i det hele tatt. Alt avhenger av humøret dagen bringer meg, alt avhenger av hvor mye plass spiseforstyrrelsen tar. Jeg er litt fortvilt for tiden, fordi jeg føler at jeg sklir utfor bakken, at jeg beveger meg inn på gamle kjente stier, der jeg ikke skal befinne meg. Jeg har redskapene til å hente meg inn, men noen dager skjønner jeg ikke hvordan de fungerer i det hele tatt, at de er helt ukjente for meg, og jeg står der som et spørsmåltegn og aner ikke hvordan de skal brukes. Jeg har bare lyst til å grine over hele situasjonen enkelte dager, lurer på hvorfor det skal være så fordømt vanskelig å gjennomføre dette her.

Jeg ser fram til det 2 ukersoppholdet på Modum i slutten av april, for jeg kjenner at jeg trenger å få repetert det jeg alt har lært, et nytt spark i ræva, en ny boost som kan løfte meg opp igjen. Når det først sklir litt ut, og jeg kaver for å holde balansen, så sklir jeg bare enda mer. Kanskje kaver jeg for mye, kanskje tenker jeg for mye, jeg vet ikke. Det som er ekstra fortvilt for tiden, er at den uroen som var så sterk før, har ramlet over meg igjen. Jeg vet ikke hvorfor, men den ligger der og ulmer, gir meg hjertebank, tunge tanker, vanskelige følelser. Det føles litt som at jeg går og bekymrer meg og gruer meg for noe som skal skje, men jeg har ikke noe jeg gruer meg til. Det skjer en del positive ting framover, som jeg gleder meg, og ser fram til. Jeg jobber en god del, det er påske snart, og hele familien skal være samlet. Søstra mi med mann og barn kommer også til Kr.sund i år, og det skal bli veldig kjekt å være sammen med dem igjen. Noen uker etterpå skal jeg på et IKS-kurs (helga rett før Modum), så Modum. Deretter ny behandler som jeg er spent på, så er det Metallicakonsert i slutten av mai. Mye bra som skjer, så hvorfor denne uroen?

Timen hjalp ikke på humøret (som ikke var så bra…), selv om jeg fikk pratet og fortalt ganske så mye om hvor vanskelig jeg føler det er for tiden. Den første tanken var da selvsagt å handle inn til en overspising da jeg var innom butikken. Men jeg klarte la det være, selv om den syke delen hadde veldig lyst, så maktet ikke jeg å ha en runde. Jeg skal på trening etterpå, og jeg orka virkelig ikke å komme hjem, spise og spy, bli drit dårlig, for så å stikke på trening. For det er det jeg blir, drit dårlig, så sånn sett fatter jeg ikke at jeg i det hele tatt lar det skje når det først skjer. Jeg føler meg jo bra sånn fysisk, de dagene der jeg klarer å la være, selv om jeg føler meg bælfeit. Jeg kom meg utrolig nok gjennom dagen i går, uten å kaste opp. Til tross for at det var en helgedag, og det var eviglang. Jeg spiste 5 måltider, mye frukt og grønt inkludert, likevel følte jeg at jeg ikke gjorde annet enn å overspise hele dagen. Jeg vet jo at jeg ikke gjorde det, jeg vet at kroppen helt sikkert frydet seg over inntaket.

Jeg blir rett forbanna over at det skal være så vanskelig i perioder. Jeg vet at det er vanlig med tilbakeskritt, men faen heller da, det trenger da ikke være fordømt vanskelig! Jeg har mest lyst til å filleriste meg selv og kaste meg i veggen fordi jeg ikke klarer å ta meg sammen og sprake spiseforstyrrelsen hardere i ballene. (Nå har jeg vel egentlig aldri satt noe kjønn på den, men det er en metafor for å uttrykke hvor sint jeg er. Ikke at jeg sånn i virkeligheten har lyst til å ballesparke en gutt så det klinger bjelleklang lang vei heller da, selv om noen kanskje innimellom hadde fortjent det, høhø) Vel vel, jeg har hvertfall fått til 2 måltider så langt i dag (stod jo opp ganske sent siden jeg hadde fri fordi jeg hadde time), og det blir både kveldsmat og helt sikkert et lite senkveldssmåltid, så jeg skal nok komme meg gjennom. Jeg , og jeg skal. (Nå kom jeg på et lite sitat jeg fant i et blad på Modum, som jeg klippet ut og limte på forsiden av permen min: «Når du hele tiden skal, bør og , er det på tide å stanse opp og tenker over hva du egentlig vil» Kanskje da heller må si: Dette klarer jeg!) Jeg klarte meg gjennom butikkturen, selv om de spiseforstyrra tankene freste og hylte. Jeg har fått klaget min nød hos behandleren min, og jeg skal trene etterpå, noe jeg vet får meg til å føle meg bedre. Og forhåpentligvis kan jeg få meg en god natts søvn (det er kanskje litt for mye å håpe på?), for jeg må opp tidlig på jobb i morgen, så jeg trenger det for å føle meg opplagt.

Syt og klag, men sånn er det nå, jeg skal ikke pynte på sannheten, medaljens bakside er ikke alltid like skinnende og fin som forsiden. Bak fasaden ligger det ofte mye dritt å lurer. Jeg liker ikke dritt. Dagens mantra får være:

«Ballespark spiseforstyrrelsen. Mat er medisin!»

Uro om natten.

Kriblingen i magen, som om alt på innsiden er i opprør. Følelsen du føler når det er noe du er urolig for, eller gruer deg til. Tankene som surret går som en evighetsmaskin på tomgang. Som en lyd du ikke helt vet hva er, som aldri stopper, og du tror du skal bli gærn. Som en lyd som går deg på nervene, aldri gir deg fred, mens fred er det eneste du ønsker deg. Følelsen og opplevelsen av stillhet, en indre ro, hvor du kan senke skuldrene, legge deg ned, lukke øynene og bare flyte avsted uten bekymringer.

Jeg ønsker meg den stillheten. Jeg ønsker å bli kvitt den indre uroen som ligger over meg som et tungt teppe, som truer med å kvele meg. Hver eneste natt ligger jeg og vrir meg, finner ikke roen, lengter etter at søvnen skal ta meg. Tankene vil ikke roe seg, jeg kjenner på følelser av bekymringer, selv når jeg ikke trenger å bekymre seg. Selv om jeg sier til meg selv at alt vil ordne seg, selv om jeg har hatt en god dag. Selv om jeg gleder meg til planene dagen etter.

Hver natt må jeg ta noe å sove på, for i det hele tatt få noen timers søvn. Likevel tar det lang tid før jeg sovner. I flere timer blir jeg liggende å kjenne på disse følelsene, tenke på disse tankene. På dager hvor jeg ramler, overspiser og kaster opp, eller trener mye. Ting som gjør at jeg blir veldig sliten, sliter meg ikke nok ut. Dette skaper en ekstra frustrasjon, fordi det sier noe om at jeg ikke blir utslitt nok til at kroppen er helt skutt på kvelden, og bare kortslutter av seg selv. Det er ytterst sjeldent at jeg er så sliten at jeg bare må avslutte kvelden tidlig. Og selv da blir jeg liggende lenge før kropp og hode gir etter.

Da jeg skulle legges inn på Modum, så trodde jeg, eller håpet jeg, at all den harde jobben jeg skulle gjennom kom til å slå meg helt ut, at jeg kom til å bli så sliten etter dagene at jeg ville segne om. Det skjedde ikke. Hodet var enda mer oppspilt, bekymringene enda verre, tankene surret enda mer. Jeg følte meg aldri opplagt til en ny dag, jeg var bare forferdelig sliten og trøtt. Jeg hadde problemer med å komme meg opp etter at søvnen bet seg fast i meg. Jeg hadde problemer med å holde øynene åpen i en del av gruppetimene. Ikke kunne jeg sove litt på dagtid heller, for da ville jeg fått enda større problemer med å sove til natten igjen.

Jeg kan ikke sove på dagtid nå heller,  og jeg unngår det til enhver pris. Jeg vil heller prøve å bli sliten og kanskje få muligheten til en god natts søvn. Når jeg endelig får virkning av sovepillene, (som egentlig bare er allergitabletter man blir søvnig av, som man ikke blir avhengig av) så er jeg veldig trøtt når jeg må opp dagen etter. Da vil kroppen sove mer. Dermed kan mye av dagen gå bort i søvn. Jeg har prøvd ulike metoder for å få bedre søvn. Jeg har prøvd te, urter, stå opp og legge meg til samme tid. Stått opp på natten for å gjøre noe annet før jeg prøver igjen. Jeg har prøvd pusteteknikker, telle sauer (men de bare flokker seg og lager kaos.) Jeg har hørt på musikk, men lydene har bare blitt til uromomenter. Jeg leser bøker, spiller spill på tlf. Jeg snur og vrir, men til ingen nytte. Da kommer også frustrasjonen på besøk, som en uvelkommen gjest. Når jeg blir liggende for lenge uten å få sove så kommer sulten og forsterker problemet enda mer.

Det er utrolig frustrerende å måtte slite med dette hver eneste kveld. Å alltid bli liggende å kjenne på denne uroen som nødvendigvis ikke har et opphav. Jeg blir helt tappet for energi, får vondt i hodet, og blir veldig rastløs og irritert. Øynene er veldig trøtt, men det er ikke tankene, deres favorittid på døgnet er midt på natten, mens resten av kroppen trenger en avkobling, litt hvile, en pust i bakken.

Dette er IKKE dagen.

En skulle nesten tro at det var en av disse mandagene på Modum, hvor alt stort sett gikk til helvete, sånn følelsesmessig. Hvor sinne og raseri stod i sentrum, hvor jeg blåste ut av meg stygge gloser og tårene trillet. Hvor trassen kom fram, og jeg marsjerte trampende avgårde fra det fordømte veierommet, rommet bak speilet, rommet med den forbannede vekten. Mandagene som gikk rett vest, hvor jeg gikk lengre turer enn jeg hadde «lov» til. Turer jeg måtte ut på, for å rase fra meg da det å prate ikke var nok. Jeg fikk meg jo aldri til å kaste den fordømte vekten i veggen, men tanken var der hver gang. Det kokte i meg, en indre uro, som truet meg å koke over, og velte seg utover hele rommet, dekke hele meg med rødt svovel. Jeg følte jeg etset bort av raseri. Fordi vekten gikk opp, fordi jeg forbannet kostlista nedenom og hjem, fordi spiseforstyrrelsen rundhjulte meg innvendig, fordi jeg mange mandager ikke følte jeg ble hørt, eller forstått. Men det er ikke mandag i dag, og jeg er heller ikke på Modum. Jeg har ikke blitt veid, og det handler ikke om kostlista.

Men det handler om å få fram hva jeg mener, tenker og føler. Det handler om to forskjellige synspunkter, meninger og oppfatninger, hvor jeg står i midten. Der det handler om meg. Jeg har hatt time med behandleren min i dag. Tema: epikrisen. Meg. At han ikke har oppfattet meg helt på samme måte som de på Modum har gjort. Men jeg mener at de på Modum har sett litt bedre, de så meg jo hver dag, jeg hadde flere samtaler med behandlerne mine, gruppetimer, rapporter fra måltidssituasjoner, samtaler med kveldsvaktene, veiedagene. De har vært tettere innpå meg over en lengre periode. Jeg har stått og kjempet i en tøff og vanskelig periode, der følelsene svingte kraftig. Der jeg blåste ut meg all gørr og gugge som var i meg. Klart de har opplevd meg på en annen måte kontra timer jeg har hatt med min behandler via et par timer i måneden. Vi diskuterte opp og ned i mente, det kokte inni meg. Jeg var rasende. Vi kom inn på et litt annet tema på slutten av timen, noe som gjorde at jeg følte litt på frustrasjon, håpløshet, provokasjon og ja, raseri. «Jeg kjenner at jeg er forbanna» sier jeg. Men jeg skjønner jo dilemmaet, for all del. Men (…………) og (……)!!!!!!! Så var tiden ute.

Jeg vil understreke her at vi har en god kjemi, jeg liker han som behandler, for jeg ler i timene også. Bare så det er sagt. Men jeg tror aldri jeg har vært så forbanna i timene før. Og jeg understreket det vel kanskje for første gang såpass tydelig også. Skal jeg komme meg videre, så må jeg bli hørt. Jeg blir vel det også, men i dag føltes det ikke sånn. Men det var jo en følelse som dukket opp i meg, det trenger jo ikke bety at det var sånn. Det var min oppfatning av det hele. Men jeg håper bare at jeg fikk poengtert det ettertrykkelig nok. Og det er vel kanskje bra at følelsene får utløp, at jeg setter litt ord på dem. Vil jeg tro. Da jeg gikk ut derifra, så hadde jeg fått en tlf fra treningssenteret. Hva ville de meg? Jeg vred og vrengte hjernen, og tenkte det verste, men håpet på det beste. Jeg ringte opp igjen, og det var heldigvis bare det at timen jeg hadde booket meg på i kveld går ut. Det dumme er bare det at det er favoritt timen min, men er det sykdom, så er det sykdom, det er ikke noe å gjøre med det. Men jeg hadde jo gledet meg til den da. Men, det kommer en ny sjanse på tirsdag, heldigvis.

Sitter nå å vurderer på om jeg skal stikke ned å trene litt styrke istedenfor, er jo blitt hekta på det. Og treningen gjør at jeg kan få utløp for sinnet jeg føler på nå. Og jeg føler meg vel når jeg trener noe jeg liker å gjøre, fordi det er gøy, fordi jeg har framgang. Jeg klarer å føle meg litt mer vel med meg selv, og ikke minst, det går bedre med maten når jeg får trent. Vekten har holdt seg ganske så stabilt siden jeg kom hjem, og selv om jeg selvsagt har lyst ned i vekt igjen, så føles det ganske ok å at det hvertfall er stabil. Jeg trener jo mye styrke, det betyr muskler. Heller muskler enn fett. Jeg får i meg 4 måltider om dagen, og ett mellomåltid mellom timene, om jeg trener to timer. Eller at jeg spiser noe rett etter trening, før kveldsmat. Da går det i nutribar eller proteinbar. De har omtrentlig samme innhold, så det spiller ingen rolle hvilken bar jeg spiser. Jeg vil bare ha i meg proteiner rett etterpå, for da restituerer musklene, og kroppen seg bedre. Skal snart få i meg middag tenkte jeg, selv om jeg har null matlyst nå, og ikke er jeg sulten heller. Men skal jeg trene, så må jeg hvertfall spise. Jeg har hvertfall kommet såpass langt at jeg klarer å tenke den fornuftige tanken. Og bra er vel det…

Egenevaluering

Litt ut i oppholdet vårt så skrev vi en egenevaluering om hvordan det gikk å spise måltidene i forhold til mengde (kostlista), type mat (allsidighet) og forsyning. Vi gikk ut på gangen en og en, mens de andre i gruppa skulle svare på de samme spm. angående den personen som satt på gangen, og når den personen kom inn, så sammenlignet vi. For de fleste av oss, så samsvarte svarene. Ganske morsom time, fordi vi var så bevisst på hva vi selv gjorde, samtidig som at de andre hadde registrert akkurat det samme. For min del, så fulgte jeg grunnmenyen jeg har, jeg spiste for det meste alternativet kornblanding med nøtteblanding, og biola/cultura både til frokost og kvelds (spiser det ennå, men har nå også stappa oppi både svisker og et eple) Jeg velger veldig sjeldent (veldig lenge siden med andre ord) brød, rett og slett fordi jeg synes utvalget av pålegg er så kjedelig, fordi vi har hatt det samme nå hele veien. Jeg må uansett spise brød/rundstykke til lunsjen, og litt ekstra til helgen, for da har vi ikke salat til rundstykket som vi har i ukedagene. Jeg varierer på pålegget de gangene jeg må velge brød, jeg har i grunnen ikke problemer med pålegg, sånn når det kommer til om jeg liker ting eller ei. Er ikke så kresen der. Jeg har vært gjennom ost og skinke, makrell i tomat, pepperlaks, røkelaks, egg, kaviar, syltetøy, og nugatti. Jeg går som regel for samme type yoghurt, nyt sin med blåbær eller bringebær, eller skogsbær. Frukt varierer jeg også. Selve forsyningen gikk helt fint.

Vi skal ha en sånn evaluering til mot slutten av oppholdet, blir spennende å se om det er endringer. For en stund tilbake så fant jeg et ark nede på grupperommet vårt, jeg aner ikke hvor det kom fra, men jeg rappet det hvertfall. Det er også en egenevaluering, men med flere spørsmål. Jeg har ikke brukt det ennå, så jeg tenkte jeg skulle skrive et innlegg her om det, sånn at kanskje andre også kan bruke det på seg selv for å se hvordan ståa er. Nå er det også sånn at vi har ettermøter etter middag og kvelds, og det vil jo selvsagt ikke være gjeldende for de av dere som selv ikke er med i et behandlingsopplegg. Skjemaet ser sånn ut:

EGENEVALUERING

Spørsmål som kan stilles:

*Hvordan går det for deg å spise måltidene i forhold til:

  • Mengde
  • Type mat
  • Spise sammen med andre
  • overspising/oppkast
  • Ettermøtene
  • Å forsyne seg selv.

Nå har jeg skrevet om Mengde mat, type mat og forsyning allerede, og det gjelder fortsatt for meg. Å spise sammen med andre har aldri vært et særlig stort problem for meg, bortsett fra den biten at andre rundt meg skjønner at jeg vil kaste opp etterpå så klart. Bare det at de vet hva jeg gjør i etterkant er jo aldri en behagelig følelse. Men sånn situasjonen er nå, så går det helt fint, og forhåpentligvis vil det også gå bra etter at jeg skrives ut herifra. Selv om det mange ganger føles som jeg overspiser, fordi mengden for meg er så store, så er det jo ikke reelle overspisinger her. Og jeg har til nå klart å være oppkastfri hele veien, 75 dager i dag. Ettermøtene har vært til stor hjelp for meg mange ganger hvor jeg har følt for å kaste opp. Vi har gått rett ned til grupperommet vårt etter måltidene, på den måten har man faktisk ikke særlig tid på seg til å kaste opp. I begynnelsen tok vi alltid med en av de andre på rommet om vi virkelig måtte tisse, sånn for å unngå at oppkast skjedde. Vi støtte hverandre, og brukte, og bruker, gruppen sånn den er ment å brukes til.

*Hva betyr det for deg å spise 4/5 måltider?

*Er det noen måltider som er vanskeligere enn andre for deg?

*Hvordan forholder du deg til maten?

  • Koser du deg?
  • Smaker du på maten?
  • Distanserer du deg fra maten?
  • Spiser du mekanisk?

For meg var det å skulle spise 4/5 måltider i løpet av en dag skrekk og gru. Før jeg kom til Modum så hadde jeg vel ikke noe som kan kalles måltider, sånn utifra normalen. Så å måtte hoppe rett på 4 faste måltider var skrekken. I begynnelsen hadde jeg også senkvelds, en næringsdrikk i tillegg til de 4 faste måltidene. Jeg syntes ikke jeg gjorde annet enn å spise dagen lang. Det var et mareritt uten sidestykke. Jeg slet da spesielt med lunsj og middag. Det gjør jeg fremdeles. På de siste 4 spørsmålene over her kunne jeg ha svart veldig kort alle på spørsmålene. Nei, nei, ja, ja. I begynnelsen klarte jeg ikke akkurat kose meg med maten, jeg smakte nesten ikke på den, jeg distanserte meg fra den, og jeg spiste automatisk. Jeg slet veldig med maten i begynnelsen, det var vanskelig å få den i seg, jeg ble stappmett etter alle måltidene, jeg ble oppblåst, og følte meg uvel hele dagen, hver dag. Smaken betydde ingenting, fordi det bare gjorde vondt å spise, konsekvensen av alle måltidene ble vondt i magen, og tunge tanker. Tygg og svelg, få det ned, bli ferdig med det. Jeg spiste på autopilot, spiste fordi jeg måtte spise, fordi jeg ikke hadde annet valg. Å ikke møte til måltidene er brudd på kontrakten, og det fører til advarsel om tenkepause fra innleggelsen, hva vi egentlig ønsker med innleggelsen, om vi vil være i behandling.

  • Hvordan påvirker medpasientene rundt bordet deg?
  • Hvilke positive erfaring har du gjort deg i forhold til matsituasjonen siden innomst?
  • Hva er forandret?
  • Hva vil du jobbe med videre?
  • Er forståelsen av sammenhengen mellom mat/følelser annerledes nå enn ved innkomst?
  • Hvordan forholder du deg nå til frustrasjon/indre stress og mat i frohold til ved innkomst?
  • Hva styrer matinntaket ditt? -Uro? -Vekt? -Kcal? – Liker/liker ikke? – Kroppsfølelsen? – Sult/metthet? – Følelsene? – Trening?

Jeg synes det er hyggelig at vi er flere rundt bordet. Vi er en godt sammensveiset gruppe, og vi prater om alt og ingenting. Vi har en del ting vi ikke får lov til å prate om rundt matbordet, som trening, kropp, kalorier og negative ting om maten. Vi glemmer oss veldig ofte, men vi tar oss i det. Vi prøver å holde en god og hyggelig stemning ved bordet, og vi ler mye. Det har hjulpet hvertfall meg mange ganger. Når stemningen er god, så blir det enklere å spise, enklere å ta vekk de tunge tankene. Distanserer meg dermed litt fra maten når det blir for vanskelig. Da prøver jeg heller å holde fokuset på samtalene vi har, framfor å konsentrere meg fullt og helt om maten jeg sliter med å få ned, det gjør det bare verre i en del situasjoner for meg.

Måltidene har blitt litt bedre å komme seg gjennom i løpet av oppholdet her. Jeg er trygg på både frokost og kvelds. Lunsjen går greit, men synes den kan bli tung mange ganger ennå. Når det kommer til middagene så varierer det litt. Vi har gått gjennom de ulike middagsrettene flere ganger, så mye av det vi får har vi vært gjennom tidligere, og vi vet dermed hvordan det smaker. På den måten kan jeg enten senke skuldrene noen hakk, eller grue meg skikkelig. Jeg liker stort sett alt vi får, og noen typer middager er det mindre volum på enn andre, og det er alltid en lettelse når vi får servert en rett med lite volum, fordi det fyller ikke opp magen sånn, og likevel så får vi i oss akkurat det vi skal. Jeg har også hatt noen typer middag som har gjort meg sprengfull, men hvor mettheten har gått fort over, det har gjort meg litt tryggere på de typene mat. Jeg har jo også selvsagt erfart at mettheten går over etterhvert, men mange ganger så rekker jeg ikke bli sulten mellom måltidene fordi det tynger sånn i magen. De gangene jeg blir sulten før et måltid så blir jeg nesten glad, fordi det er så sjeldent.

Jeg vet nesten ikke hva jeg vil jobbe med videre, kroppsaksept er jo det jeg sliter aller mest med nå, så der har jeg en stor jobb å gjøre. Men også det å få i seg 4 faste måltider, og rutiner i forhold til maten er noe jeg må jobbe med. Spiseforstyrrelsen i meg ønsker å redusere mengden mat, type mat, og trene mer. Jeg ønsker å kunne fortsette å være oppkastfri, men på grunn av det så forsterkes også tankene på å skulle redusere inntaket for å holde ut, for å unngå overspising og oppkast.

Forståelse av sammenhengen mellom mat/følelser er vel i grunnen ikke annerledes enn ved innkomst. For meg gjelder fortsatt «Er du mett, er du feit» Den kjenner jeg like sterkt på, og nettopp derfor sliter jeg sånn med metthetsfølelsen. Jeg har veldig vanskelig for å forholde meg til vektoppgangen min. Veldig vanskelig. Før brukte jeg overspising og oppkast når frustrasjon og indre stress meldte seg, nå bruker jeg ikke oppkast, her har jeg ikke brukt oppkast. Her har det gått mye i sinne, i å gå turer, prate, grine. Det har langt ifra tatt vekk all frustrasjon og indre stress, men jeg har måtte holdt ut, stått i det. Og det har mildt sagt vært et rent helvete. Ikke spør meg hvordan jeg har klart det, jeg har bare kommet meg gjennom det på ren viljestyrke føler jeg.

Hva som styrer matinntaket mitt varier mellom de ulike punktene over. Her på Modum har jeg jo en kostliste å forholde meg til, og jeg må spise det jeg må når middagen kommer. Når jeg er hjemme derimot, så blir det litt verre. Da velger jeg ofte enkle ting, mat som en minst mulig triggende, men selvsagt mat jeg liker, det er godt å kunne velge selv.  Noe mat liker jeg selvsagt ikke, men her på Modum må jeg spise det jeg får, dette gjelder ved middagene, ellers velger jeg jo selv. Uroen er vond og ubehagelig, men her har jeg hvertfall andre mennesker rundt meg hele tiden, da er det enklere å gjøre noe fornuftig, hjemme har det alltid resultert i overspisng og oppkast. Rastløsheten har ikke vært til å holde ut. Mange ganger har jeg bare ønsket å kaste meg selv i veggen for å få vekk uroen. Jeg har prøvd å gjøre noe for å få det vekk, men det er ikke alltid det har fungert.Vekten spiller en stor rolle, men jeg har som nevnt over ikke noe alternativ til å la være å spise her på Modum, selv om jeg hadde ønsket jeg kunne. Kcal prøver jeg å ikke tenke så mye på, vi har jo en utregnet kcal. mengde i kostlista vår, selv om jeg mange ganger tviler sterkt på at det er så mye kalorier de påstår, men enda mer. Når jeg er hjemme så tenker jeg enda mer på vekt og kalorier, og det er nettopp derfor det er så lett å bytte ut ingredienser, redusere, trene mer. Når jeg er veldig bevisst kroppen min, så føler jeg enda mindre for å spise, da blir det vanskeligere å komme seg gjennom måltidene. Spesielt middagen på mandager er vanskelig på grunn av veiingen. Men som sagt så har jeg ikke noe alternativ for å ikke spise her. Hjemme reduseres det. Det som er veldig frustrerende her, er at vi må møte opp til måltidene, og spise, uansett om man er stappmett etter forrige måltid. Vi kan ikke hoppe over noen måltider, kroppen skal vennes til å spise 4 faste måltider. Få inn rutiner. Det positive med å være hjemme, er at man kan regulere litt på spisetidene selv, spise når man er sulten, kanskje drøye hvertfall en time ekstra mellom måltidene i forhold til planen vi har her. Da føles det hvertfall enklere for min del.

Når humøret er på hell, når jeg føler meg trist og lei, så blir det også en ekstra påkjennelse å spise, da spiser jeg hvertfall på automatikk, tygger, svelger, blir ferdig med det. Når jeg føler meg feit, så er det vanskelig å spise, bli mett, for så å føle meg enda feitere. Da forsvinner all fornuft som tilsier at kroppen trenger mat for å fungere optimalt. Jo mer jeg spiser, jo større føler jeg meg. Kroppsaksept er det siste som slipper for en som sliter med en spiseforstyrrelser, derfor får den spiseforstyrrede delen fort et stort grep på en, får en til  tenke at det enkleste vil være å redusere, kutte ditt, og kutte datt, trene mer, spise færre måltider osv. Gamle knep og triks vil fram på banen igjen. Det er en tøff jobb å skulle endre tankegangen, endre på gamle vaner. Ting tar tid, og tålmodigheten blir virkelig satt på prøve. Det er nok der de sprekker for mange, at de ikke har tålmodigheten til stede. Det har jeg merket mange ganger selv, nok er nok, nå orker jeg ikke mer, hvor lang tid skal det egentlig ta?? Det er en tålmodighetsprøve uten sidestykke.

Jeg må nok ærlig innrømme av treningstrangen er blitt forsterket mens jeg har vært her. En del av meg trener fordi jeg har lyst, en annen blir på tvang. Det er vanskelig å godta at vi ikke får trene mer enn 4 timer i løpet av uken, foruten de to timene vi har fast på programmet. I tillegg har vi to dager som er treningsfrie, hviledager. På de dagene er jeg veldig rastløs, og ønsker hvertfall å trene. Vi har treningsfri dag på mandager når det er veiing, da gleder jeg meg bare til tirsdagen kommer, for da kan jeg trene. Når helgen kommer, og ny veiing nærmer seg, så øker treningstvangen. Vi har ingen program i helgene, derfor trener jeg også for å ha noe å gjøre. Det positive oppi det hele med treningen her, er at kondisen har blitt mye bedre, og jeg har fått trent mer styrke. Jeg aner ikke hvordan det vil bli når jeg kommer hjem, men jeg har vurdert å melde meg inn på et treningssenter, for jeg savner det å kunne dra på spinning og få trene mer styrke. Så jeg skal se hva jeg får til når den tid kommer.

En god del ting har endret seg siden innkomst her på Modum, noen måltider går greit å få i seg, jeg har vært oppkastfri hele veien, jeg har fått variasjon i maten, jeg har blitt mer utholdende og fått mer styrke, jeg prøver å stoppe opp og kjenne etter. Jeg prøver å gjøre ting jeg liker sånn for å fylle hodet med andre ting enn spiseforstyrrelsen, sånn at den skal få mindre plass. Det handler ikke alltid om å skyve vekk, eller rømme vekk fra tankene og følelsene, men å fylle hverdagen med noe som gjør at spiseforstyrrelsen tar mindre plass. Den skal jo helst forsvinne helt, da nytter det ikke å la den få ta hele plassen.

 

Stenger tankene ute

Jeg sliter med å kjenne på følelsene i dag, prøver å holde meg opptatt med andre ting, for å slippe å kjenne, slippe å tenke. En tung dag. Alt føles vanskelig. Rastløs, urolig. Med mat i magen føles alt bare enda tyngre. Jeg skriver, tegner, hører på musikk, det er det eneste jeg får til akkurat nå, puste, holde fokuset på det jeg gjør der og da. Jeg må snart komme meg ut en tur, trene litt, før jeg går på veggen.

Note to self:

NEVER

NEVER

NEVER

GIVE

UP.

60 DAGER OPPKASTFRI.

Tusen takk til alle sammen for fine og oppmuntrende kommentarer dere har gitt meg. Det setter jeg stor pris på.

Den indre stemmen

«Hvorfor gidder du fortsette når du vet at det helvete hver jævla uke? Du vet jo at kostlista gjør deg feitere, du vet at vekten bare vil fortsette og fortsette oppover. Hvorfor gidder du følge rammene og reglene de har satt for deg? Bryt av nå, før du går over det tallet som gjør at du tipper helt over, og setter i gang en alvorlig depresjon. Hopp av! Reis hjem! Det er faen meg ikke verdt det. Tenk på den harde jobben du nå må gjennom for å få vekten ned igjen!! Kutt ned på maten, tren mer, dropp styrketrening, hold deg til utholdenhetstrening. Forbrenn mest mulig kalorier. Reduser matinntaket når du kommer hjem. Kjøp avføringspiller, du må trene hardt nå du kommer hjem om 4 dager. Beinhardt. Du vet du vil overspise og kaste opp, om og om igjen. Du vet at du vil la deg overtale og styre, fordi jeg er sterkere enn deg. Gi deg mens leken er god, mens du ennå er under det uakseptable tallet. Du er faen meg så jævla naiv som tror at kanskje vekten er ned denne gangen. Du håper og håper, men hvorfor våge å tro, når du vet du har feilet? Taper. Du er så fordømt mislykket. Drit i reglene, drit i alt du har gjort så langt, det betyr ingenting når vekten har gått opp. Det betyr null, nada, nothing. Løp, gå lange turer, kjør deg helt ut. Du vil ikke gi slipp på meg likevel, så hvorfor late som at du vil det? Å gå ned i vekt er alt som betyr noe.»

Forrige uke fikk jeg time me ernæringsfysiologen her på huset, teamet her hadde kommet fram til at de kunne redusere litt på kostlista mi, i håp om at vekten kanskje ville stabilisere seg. Vi snakker om å redusere et halvt rundstykke med pålegg + et glass biola. Jeg så ikke poenget, det utgjør ikke en dritt for meg. Det fikk jeg bekreftet atter en gang i dag. Spiseforstyrrelsen i meg er så fordømt sterk nå, den stritter imot, alt den kan. Jeg tror jeg blir gal snart. Jeg blir svakere og svakere for hver mandag som går. Jeg begynner å grue meg for veiingen allerede 3 dager før. Jeg trener maks dagene før, fordi mandagene også er treningsfrie, og jeg sliter ekstra. Mandag formiddag så er det bare veiingen jeg tenker på, gruer meg mer og mer jo nærmere 13.30 vi kommer. Veldig urolig, veldig stressa, hjertebank. Så hopper jeg på vekten, og verden faller i  grus. Alt av fornuft forsvinner som dugg for solen. Om det er et halvt kilo opp, eller 200 gram, det spiller ingen rolle, for alt jeg ser er at tallet har gått opp. «Det er vann» sier de. Det er ikke mulig at du har lagt på deg fett av den kostlista. De kan si hva de vil, hodet mitt er ikke med. Tallet er ikke akseptabelt, tallet er alt. Borte er tankene på at jeg har vært oppkastfri i 40 dager bort er alt jeg har gjennomført og stått i, kjent på, sagt. Det betyr ingenting, så lenge «gevinsten» er vektoppgang. Jeg skulle så inderlig gjerne ønske at det snart ble min tur til å hoppe på vekten og se at den er stabil, eller har gått ned.Jeg grein når jeg gikk av vekten. Jeg grein når jeg stod og pratet med hun ene fra spis teamet, jeg grein når jeg kom opp på rommet mitt. Jeg grein når hun kom bort for å prate med meg etterpå. Jeg misunner de andre i gruppa som går ned, for de kan føle seg trygge på kostlista. Det gjør ikke jeg, og det gjør det ekstra vanskelig å gå til måltidene. Vanskeligere å akseptere maten i magen. Middagen i dag var et rent helvete. Jeg klarte å spise opp det jeg skulle, men alt jeg ønsket var å kaste opp. Jeg grein når jeg var ferdig. Jeg ville bare løpe vekk. Jeg orka ikke ettermøte vi alltid har, så jeg fikk prate med en av de som var på jobb. Og jeg grein. Jeg måtte komme meg ut, få luft mellom ørene, vekk fra huset. Jeg gikk, og jeg grein. Og spiseforstyrrelsen jaget meg videre.

Jeg kasta ikke opp, jeg overlevde. Men det er ikke greit. Om en halv time er det mat igjen, og det er ikke greit. At maten skal ødelegge så mye. At mat, som i utgangspunktet er så nødvendig, skal være så fordømt vanskelig. Om 4 dager, sent fredagskveld, så er jeg tilbake i Molde. Hjemme hos meg selv, og der skal jeg være i 8 dager. Jeg aner ikke hvordan det skal gå. Jeg ser for meg det verste, men alt jeg kan gjøre, er å gjøre mitt beste. Denne uka skal gå med til å planlegge og tilrettelegge. Jeg gruer meg til måltidene hjemme, helt på egenhånd, uten å ødelegge alt jeg har bygget opp så langt. Spiseforstyrrelsen ser sitt snitt, men jeg vet at om det går til helvete hjemme, så vil det bli verre når jeg kommer tilbake. Dilemma.

 

Når spiseforstyrrelsen bestemmer

I følge forskning så opptar spiseforstyrrelsen opp til 80-90% av tankevirksomheten til den som er syk. Det er ikke mye igjen til alt den andre i livet. Den tar opp nesten all plass, presser alt det andre vekk, sørger for at de tingene i livet som egentlig betyr noe ikke får komme til. Den styrer hverdagen omtrent 24 timer i døgnet, den tar aldri pause, ikke engang når jeg sover. Drømmene fylles med mat, kropp, vekt, vonde tanker og følelser. Tankene tar aldri pause, spiseforstyrrelsen lar meg ikke være fred, gir meg aldri ro. Den sørger for at den hele tiden for at den har overtaket og at jeg gjør som den befaler. Den sørger for at jeg til enhver tid planlegger og tilrettelegger, at den ikke blir lagt bort eller glemt. Den er det første som slår inn for fullt når jeg våkner, og den er den siste som får plass før jeg sovner. Men den søreger også for at jeg ikke får fred i drømmene, den puster meg hele tiden i nakken. Når jeg står opp går tankene over på hva jeg skal spise, om jeg skal spise. Både spiseforstyrrelsen og jeg vet at det kan være lurt å starte dagen med noe mat i magen, for å sette i gang forbrenningen, men det skal ikke være mye mat. Ikke så mye at jeg blir mett, for mett er ikke akseptert. Mett er vondt, mett er uakseptabelt. Jeg liker heller ikke å være sulten, selv om spiseforstyrrelsen mener det. Jeg liker å ha noe i magen, nok til at jeg ikke er sulten, men langt ifra mett. Det må heller ikke være noe som inneholder mye kalorier, forda setter jo den dårlige samvittigheten inn for fullt. Da må jeg kaste det opp, eller sørge for å holde meg i nok aktivitet til å forbrenne det jeg har spist langt vekk, og enda litt til, sånn for å være på den sikre siden. Jeg kikker ikke på kroppen min før jeg står opp og inn på badet. Ikke før jeg stiller meg opp foran speilet for å bedømme kroppen. Jeg må hoppe på vekten for å sjekke tallet, dommen. For å se hvordan dagen min blir. Tallet avgjør humøret. Har det gått opp blir det dommedag, er det stabilt, så har jeg ikke gjort en god nok jobb dagen før, har det gått ned kan jeg senke skuldrene noen hakk, da har jeg hvertfall gjort noe riktig. Er magen flat nok? Står den ikke litt ut? Møtes lårene? At de møtes er ikke akseptert, om de møtes er jeg for feit. Mellomrom mellom lårene er bra, men aldri bra nok. Det burde vært større, det må bli større. Rumpa er for stor, og hoftene for breie. Det er for mye fett på overarmene. Kan jeg ta på meg den buksa? Kan jeg ha på meg den genseren eller skjorta? Sitter de for stramt? Kanskje jeg heller burde hatt på meg store klær for at jeg skal virke tynnere?

Hva skal jeg spise senere i dag? Bør jeg spise mer i det hele tatt? Kanskje jeg skal lage meg to kopper varm sjokolade, og så kan det være middagene i dag? Egentlig burde jeg inkludere de to koppene i en runde med overspising, for da kaster jeg det opp igjen. Hva skal jeg handle på butikken i dag? Hva har jeg lyst på? Et brød, en stor pose potetgull, en stor plate med sjokolade? Middager? Har jeg mye brus igjen? Jeg burde nok kjøpt mer. Hvor mye penger har jeg igjen, har jeg nok til å handle alt jeg har lyst på? Burde jeg kanskje klare en dag uten å kaste opp i det hele tatt? Det hadde jo vært det aller beste, men jeg vet også at da vil trangen etter å overspise og kaste opp bli et helvete å kjenne på. Jeg vet at jeg vil g å på veggen, bli irritert, sint, forbanna. Nei, jeg bør nok handle inn masse, sånn at jeg vet at jeg kan spise og spy 2, 3, 4 ganger. Jeg bør nok trene også, skal jeg gå en lang tur? Nei, det er jo ikke trening, jeg bør nok heller komme meg opp av stolen og ta meg en løpetur. Jeg skulle ønske at jeg syntes løping var mer gøy enn jeg synes. en halv time til tre kvarter er for puslete. Jeg skulle gjerne hatt bedre kondisjon, for da kunne jeg ha løpt lengre og fortere. Kanksje jeg skal trene styrketrening? Muskler er bra, jeg vil se trent ut, men muskler øker vekten, jeg vil se trent ut, ha mer muskler, men jeg vil ikke veie mer. Jeg vil bare ha vekk fettet på kroppen. Jeg vil være fornøyd med kroppen, det er jeg ikke så lenge det er så mye fett der. Men jeg blir aldri fornøyd, uansett hvor lite jeg veier.

Selv om magen ser flat ut i speilet, så buler den ut når jeg sitter. Jeg må synke lengre ned i stolen, lengre bak, sånn at magen flater seg ut. Drar ut genseren, sånn at den ikke klistrer seg sånn inntil magen. Jeg bør nok skifte til noe større. Jeg bør også sørge for å ha på meg en stor joggebukse m gjør at jeg ikke ser hvor store lårene mine er. Jeg pakker meg inn i pleddet sånn at jeg slipper å se på hverken magen eller lårene. Jeg setter meg ned med en bok for å få fokuset over på noe annet, men tankene på mat, kropp og vekt kommer likevel. Jeg mister tråden i boka, får ikke med meg det som står der, og jeg må lese alt på nytt. Jeg prøver å bruke tid på å lese, redusere timene på dagen sånn for at bulimien skal få mindre plass, utsette det uunngåelige, men til slutt må jeg likevel bare gi opp boka, og sette i gang forberedelsen til dagens bulimiske handlinger. Hva skal jeg handle? Hva skal jeg spise først? Skal jeg starte med søtt eller salt? Magen fylles opp til randen, klarer jeg noen biter til? Hvor lang tid har jeg brukt på å spise, skal gå å kaste opp nå, eller nå? Hva skal jeg velge om jeg må spise med andre? Skal jeg prøve å spise bare litt, og beholde maten, eller skal jeg kjøre på, for så å kaste opp? Hvor ligger badet i forhold til hvor vi spiser? Hvor kjapt etterpå skal jeg gå på do etter å ha spist om jeg skal kaste opp? Hvilken unnskyldning skal jeg bruke for å gå på do? Vil de fatte mistanke, hva vil de tenke? Hvordan skal jeg oppføre meg etterpå? Skal jeg si noe, eller skal jeg late som alt er i sin skjønneste orden?

Tankene stopper aldri å kverne, de går i en evigvarende sirkel, er jeg bra nok? Blir jeg noensinne bra nok? Jeg er bra nok? Er bra nok, nok? Trenger jeg være bedre enn bra nok? Bør jeg trene mer? Jeg burde trene mer. Om jeg trener mer blir jeg bra nok. Om jeg spiser mindre, eller kaster opp mer, så blir jeg bra nok. Bare jeg blir tynnere, så blir alt bra. Å være tynn er akseptert, er jeg ikke tynn, så er jeg mislykka, ikke bra nok, mindreverdig. Lykke er å være tynn. Tynn= perfeksjonisme. Tynn er ikke lik lykke! Jeg blir ikke perfekt om jeg blir tynn. Hva er perfekt? Perfekt har ikke en fasit. Det kommer an på øye som ser. Du kan være perfekt i mine øyne, om du så mangler en arm eller et bein, om du er døv eller blind. Om du kommer fra her eller der, om du snakker slik eller sånn, fordi du var fra begynnelsen av ment å bli slik du er. Du er perfekt fordi du er deg. Men jeg, jeg er ikke perfekt. Jeg kan aldri bli perfekt. Jeg er feil, jeg er ikke bra nok, for meg. Det sier hvertfall spiseforstyrrelsen min. Jeg burde ditt og jeg burde datt. Tanker som spinner, kaostisk tanker, syke tanker, giftige tanker, svarte og dystre tanker. Om og om igjen. Jeg vil ha fred, jeg trenger ro. Når jeg er sammen med mange andre mennesker, så blir det fort mye mas for meg, tanker i hodet, en spiseforstyrrelse som spiser meg opp innenfra, stemmer og latter utenfra, et krsæj, et cresendo, mas, mas, mas, over hele linje. Jeg får ikke puste, jeg får ikke klarnet tankene, rensket opp i grumset. Jeg blir utmattet, rives og slites i to, og jeg må ut, bort, vekk alt og alle. Og jeg ønsker ofte at jeg kunne løpt vekk fra tankene og følelsene som flammer opp i meg. Gjemme meg, skru dem av, sette en stopper for følelsesregisteret.

Jeg vil for en periode være tankeløs, følelseskald. Slippe unna, ta en pause, få en pust i bakken, før jeg kan reise meg og ta fatt. Men det betyr også at spiseforstyrrelsen må legges vekk, og det er den ikke med på. Jeg burde løpe mer, spise mindre, kaste opp mer, telle kalorier, ta avføringspiller, få tallet på vekten ned, redusere cm’erne på kroppen. Tynnere lår, flatere mage, flatere rumpe, smalere hofter. Mer bein, hoftebein, kravebein, ribbein. Vekt, målebånd, trening, mat, kropp, fett, mat, tanker, mat, følelser, mat, kropp, fett, kalorier, mat, vekt, tall, gram, kilo, cm, BMI, kondisjon, styrke, forbrenning. Kald mat, varm mat, søtt, surt, salt. Sult, metthet, kvalme, blodsukkerfall. Ansikt mot porselen, oppkast mot toalettskål. Tårer, hjertebank, sviktende knær, magesyre. Vil blodsukkerfallet komme? Kasta jeg opp nok? Kom magesyra? Bør jeg spise noe søtt sånn at blodsukkeret stabiliserer seg, og jeg slipper å bli svimmel, kvalm og begynne å kaldsvette? Jeg burde trene for å være på den sikre siden, fordi alt kommer jo ikke opp bestandig. Nei, jeg bør nok vente og se om blodsukkerfallet kommer eller ei. Jeg orker ikke spise og spy mer, orker ikke reaksjonene når blodsukkerfallet kommer. Men det kommer, og går, og jeg er i gang igjen. Spise, drikke, fyll opp magen, alt skal ned. Og viktigst av alt; det skal opp igjen.

Har vekten gått opp eller ned etter en sånn spiseraid? Jeg bør kanskje ha en ny runde med overspising og oppkast, og søreg for at jeg kaster opp flere ganger, få opp alt. Mens magesekken vrenger seg over skåla, så er hodet i gang med å planlegge neste runde. Jeg burde legge meg, takke for i dag, la dette bli dagens siste runde, men det er ikke godt nok, jeg har mer mat jeg må spise og spy. Jeg må face doskåla minst en gang til. Faen så feit og jævlig jeg ser ut i speilet, og hovne og røde øyne etter stresset kroppen er blitt utsatt for etter å ha brekt seg om og om igjen. Når jeg er ferdig for dagen, og finner senga, så tenker jeg igjennom hva jeg skal gjøre og spise neste dag. Hva skal jeg ha på meg? Hva skal jeg trene om vekten har gått opp? Jeg burde  trene uansett. Skal jeg høre om noen vil være med å gå tur? Gå på kafe? Om jeg får med noen på kafe, så må jeg tenke over om jeg skal spise eller ei først, i tilfelle det ender opp med at vi spiser noe. Jeg trenger egentlig ikke spise noe som helst, jeg klarer meg, kroppen klarer seg, det går bra, jeg overlever. Jeg har klart meg i 16 år til nå, det  går helt fint. Kjør på sier spiseforstyrrelsen, dette klarer du. Jeg trenger vel ikke bli frisk? Jeg som klarer meg så bra. Jeg som har jobbet og fullført en utdannelse. Jeg som  fungerer sosialt. Jeg som klarer å gjennomføre treningsøkter. Jeg trenger ikke bli frisk. Dessuten er jo dette hverdagen min, det er det jeg kjenner til, og kan. Dette mestrer jeg helt fint. Spiseforstyrrelsen gir meg trygghet, jeg vet hva jeg har, jeg vet hva jeg går til. Mister jeg den, aner jeg ikke hva jeg har i vente. Ikke er jeg så fordømt nysgjerrig av meg at jeg trenger å vite det heller. «Du trenger bare meg, det holder i massevis» sier spiseforstyrrelsen. Det er nok.

Skal, skal ikke, må, må ikke. Tørr, tørr ikke. Bør, bør ikke. Ambivalensen som drar meg i to retninger. Fornuften vet bedre enn spiseforstyrrelsen, men spiseforstyrrelsen er den sterkeste. Den nekter å slippe taket, den holder fast, binder meg, knebler meg. Hjernevasker meg. Vrenger på kroppsbildet mitt når jeg ser meg i speilet. Tvinger meg til å kroppssjekke meg selv. Gir kommandoer, gjør meg til en slave. Den tar opp plassen til alt den andre som hodet mitt burde hatt plass til. Den breier seg ut, tar styringa, seiler skuta, legger ut på de syv hav. Og jeg seiler med som passasjer. Jeg hoppet til slutt ut av skuta, og la på svøm, alt jeg maktet. Mot land, svelget vann, hostet, kavet og veivet. Holdt på å drukne, kjente på panikken og angsten fra den som pustet meg i nakken og vrengte skuta rundt, mot meg. Den innhenter meg, og jeg svømte for livet. Jeg kom meg på land, andpusten, sliten og maktesløs, men ikke uten håp. Jeg kom meg innenfor de trygge murene, jeg pustet, jeg overlevde. Spiseforstyrrelsen hyler og skriker, stemmen når gjennom veggene, den gir meg ikke et sekunds stillhet. Den jakter, og venter på det rette øyeblikket til å kaste seg over meg så snart jeg setter mine bein utenfor murene. Den er rasende fordi jeg følger reglene innenfor murene, fordi jeg følger rammene slavisk og driter i spiseforstyrrelsen. Jeg gjør det fordi jeg føler jeg må, for andres del, men litt etter litt har det blitt for min egen del også. Jeg har blitt litt sterkere, men er fortsatt veldig svak. Spiseforstyrrelsen er fortsatt sterk i meg, gjør meg svak. Passer på at jeg aldri glemmer den, jobber imot meg. Kritiserer meg opp og ned i mente. Gir meg aldri fred. Jeg lurer på når nok er nok, når jeg får fred, når jeg får en pause, en time-out. En indre ro. Jeg ønsker meg indre ro. De rundt meg sier jeg har gjort en helvetes stor jobb så langt, men det føles ikke sånn. Jeg føler meg bare sliten, og lei. At alt arbeidet bak det jeg har gjort ikke betyr så mye, fordi vekten har gått opp, fordi kroppen har forandret seg. Spiseforstyrrelsen forteller meg at ingenting betyr noe så lenge vekten har gått opp, at jeg burde løpe vekk, bryte av, gi opp. Gå tilbake til det som en gang var. For i dens armer er jeg trygg, blir passet på. Jeg er redd for ikke å gjøre som den sier, for jeg vet at jeg kan bli straffet hardt, at den vil slå tilbake i dobbel styrke. Jeg er redd for at den skal angripe meg når som helst. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å stå imot. Jeg er redd fordi det er den mot meg alene. Det er jeg som må slåss og kjempe. Innenfor murene er jeg trygg, hjemme er jeg utsatt, i fare.

Jeg klarer ikke si at jeg har vært flink eller tøff, selv om alle andre sier det. Det føles ikke sånn. Alt har bare føltes som et helvete. Det har vært hardt arbeid fra dag en. Tankekaoset har økt i styrke, følelsene har slått meg ut, uroen har blitt verre, de spiseforstyrrede tankene har tatt større plass. Jeg har folk rundt meg hele tiden, ofte føles alt bare som mas. Jeg føler meg presset opp i et hjørne. Forventninger, krav. Og det hele sliter meg ut, jeg føler meg ofte utmattet, tappet for krefter. Det er for mye tanker som tar plass. Men jeg gjør det jeg kan, jeg følger reglene, jeg følger rammene, fordi jeg er redd for å skuffe, både andre og meg selv. Motivasjonen til å bli fri kommer og går. Men den har kommet seg noe hakk lengre opp. Jeg ønsker å bli frisk litt mer enn nå enn hva jeg ville før jeg kom meg innenfor murene. Jeg vil så gjerne klare det, men jeg kan aldri love noe som helst. Jeg vil aldri si aldri. For om jeg ikke skulle klare det, så vil skuffelsen bli ekstra tung å bære. Alt jeg kan love, er at jeg skal gjøre mitt beste, med det jeg kan klare.

Og i dag har jeg klart å være 40 dager oppkastfri. Aldri før har jeg klart så mange dager i strekk de siste 16 årene. Hver dag er en ny rekord.

40 dager, og spiseforstyrrelsen er rasende.

Og jeg, jeg føler meg svak og skjør som et spindelvev.

Tom i hodet

Jeg føler meg bare forferdelig tom i hodet i dag, helt tom for krefter, utmattet, sliten og lei. En skulle ikke tro at man blir sliten av å ikke gjøre noe som helst, for i dag har vi kun hatt undervisning i ernæring og fysisk aktivitet, men tanker ligger og kverner oppi hodet 24/7, og det tapper meg for krefter. Orker ingenting, giddesløs, orkesløs og tiltaksløs. Mamma, søsteren min og jeg dro ned til Vikersund en tur etter lunsjen i dag, men det er ikke akkurat så mye å ta seg til der nede, så vi gikk bare innom et par butikker. Jeg følte bare for å komme meg ut dørene her, få litt frisk luft mellom ørene før jeg gikk på veggen her. Men når jeg er så sliten og lei, så blir alt bare et ork. Jeg har måtte trekke meg litt tilbake i dag, tatt pauser, prøvd å slappe av litt, men jeg kjenner likevel på en rastløshet som holder på å ta knekken på meg. Jeg vurdere å gå meg en liten tur ut, bare jeg, alene. Det er kanskje ikke så veldig lurt å gå så langt vekk fra området nå, for det er så sinnsykt med tåke her, at man ser ikke meteren foran seg. Skikkelig trolsk stemning. Det har vært sånn i en hel uke nå, men i dag er det virkelig kriminelt her.

Maten har gått greit i dag egentlig, men når jeg har sånne dager som i dag, så forsvinner sulten litt, og det å spise går på autopilot, spiser kun fordi jeg virkelig må. Middagen var bare tragisk i dag, men fikk den ned. Yoghurten som jeg vanligvis fordømmer opp og ned i mente smakte faktisk godt, fordi middagen var så utrolig kjedelig og smakløs. La yoghurten i frysern før vi spiste, så den var skikkelig forfriskende. Godt å faktisk kunne klare å nyte den, både fordi den smaker godt, og fordi jeg ikke ble overmett allerede etter middagen. Ikke verst bare det. Nå er mamma og søsteren min ned i Vikersund en tur igjen, for jeg trengte å trekke meg litt tilbake og slappe av, så jeg tror jeg bare skal gå meg en tur, for å få være helt alene, her sitter det jo folk i stuen hele tiden. Bare 1.5 time til mat igjen, så får bare komme meg avgårde, og så får den lille gåturen bli dagens trening, kjenner at jeg ikke orker mer i dag, rett og slett.

 

1 måned oppkastfri

Massive mengder mat, brød, kjøttdeig, taco, pasta, ris, sauser, frukt, grønnsaker, sjokolade, smågodt, potetgull, varm sjokolade, kaker, is, bakevarer, yoghurter, pizza, burgere, gryteretter, pålegg, kjeks, nøtter, kylling, supper. Vandring mellom butikkhyllene, fylle handlevogna, valgets kvaler. Pengeforbruk. Forberedelser av mat. Maten som føres inn i munnen på automatikk, magen som sakte men sikkert fylles opp til randen, til det ikke er plass til en eneste bit til. Frykten som kommer fordi jeg er redd for at magen skal eksplodere. Turen fra stua inn mot badet hvor jeg går krokrygget fordi jeg ikke klarer å gå gå oppreist på grunn av at magen er så full av mat og drikke. Gjensynet med doskåla, et gjensyn jeg har flere ganger hver dag. Smerten i magen, frykten for at alt ikke vil komme opp, smerten som er så vond at jeg helst vil legge meg ned i fosterstilling på badegulvet til smertene gir seg, men det er ikke et alternativ, for jeg har absolutt ingen ønsker om å ha maten i meg. Magesekken som vrenges, og maten som kommer i retur, som fyller opp doskåla i ulike ufyselige farver, de ulike konsistensene. Fett som flyter, utygde biter, lukten av oppkast. Tårer som triller, hjertet som banker i full galopp. Press og stress på kroppen. Magesyre, blod? Skjelvende ben, en utslitt kropp. Så kommer blodsukkerfallet med skjelving, svimmelhet, kaldsvette og nummenhet. Utslått, nedslått, mørbanket.

Jeg savner det, jeg hater det. Jeg kjenner på trangen til å kunne gjennomføre sånne økter igjen, til å spise det jeg vil, hvor mye jeg vil. Kroppen skriker etter å kjøre på slik den har gjort i så mange år. Salt, søtt, surt. Varmt, kaldt. Kroppen min får 4 måltider hver eneste dag her, den får en variert kost, med riktig mengde næring. Karbohydrater, proteiner, fett, grønnsaker, frukt. Jeg kjenner litt på sult innimellom, men går for det meste veldig mett dagen gjennom. Likevel kjenner jeg på suget, på trangen etter å kunne spise og spise til det ikke var mer plass. Jeg kjenner ofte på trangen til å kaste opp her, spesielt etter lunjs og middag. Det er store måltider hvor jeg sliter ekstra. Mettheten som følger, følelsene og tankene som kommer. Jeg sliter veldig med det å være mett, det gjør vondt. Magen som blir oppblåst, jeg føler meg så fordømt ukomfortabel, jeg hater kroppen min, hva mat gjør med kroppen min. Spiseforstyrrelsen raser, den peprer meg kaotiske tanker og vonde følelser. Gir meg dårlig samvittighet fordi jeg følger programmet jeg har å forholde meg til her, at jeg følger kostlisten, at jeg spiser alt jeg må, at jeg ikke kaster opp. Den sørger for at den indre uroen gjør opprør og får meg til å gå av hengslene. Blikket som går ned mot magen og lårene, hendene som klemmer, stryker og klyper for å kjenne på kroppen som har økt i omfang. Tankene som dømmer, og følelsene som slår meg ut. Samvittigheten som er splittet, den gode på den ene skulderen min, og den dårlige på den andre siden. Den dårlige som skriker høyest, som baner seg fram og vil ta mest plass. Som forteller meg hvor udugelig jeg er, hvor feit og jævlig jeg er blitt, at jeg burde trene mer, bryte regler.  Dem gode som prøver å komme til orde, som forteller meg hvor flink jeg er som står på og jobber så hardt. Som klapper meg på skuldra. Jeg hører hviskingen av den gode, men jeg hører skrikene av den dårlige veldig veldig godt. Jeg dras i begge retningene, jeg vil gå begge veier, så jeg prøver å holde balansen. Jeg ønsker å gå mot den godes side, men den dårlige river og drar i meg så jeg nesten mister balansen. Den er sterkest. Men midt i kaoset så kommer viljen inn. Den er mektig, den gjør meg og den gode sterkest. Det er den som gjør at jeg holder balansen, at jeg klarer å ta et skritt på den godes side, selv om jeg står veldig skjevt. Bena plassert midt i balansefeltet, mens overkroppen dras over mot den gode siden. Tanker fra den dårlige som gjør at jeg vil gå over på dens side. Det føles som jeg rakner i to, og jeg prøver fortvilt å holde meg samlet så jeg ikke går opp i limingen. Gjør meg selv slitesterk. Jeg ønsker å holde meg ørene, løpe vekk fra de giftige tankene, stenge dem av og legge dem langt vekk, begrave dem. Legge dem dø. Men jeg kan aldri løpe fra tankene mine, jeg kan aldri stenge dem av, jeg kan aldri løpe fra meg selv. Jeg må jobbe med dem, med meg selv. Og jeg gjør mitt fordømt beste.

Jeg har spist meg stappa full, og vrengt magesekken i 16 år. Jeg kan ikke huske hvor mange år det er siden jeg har hatt flere dager enn fire dager i strekk med å være oppkastfri.

I dag har jeg vært oppkastfri i 1 måned. Det er kanskje en seier, en bragd, men jeg klarer ikke helt å kjenne på det, for i dag er oppkasttrangen veldig stor. Men jeg kan ikke ødelegge denne dagen med å stå bøyd over doskåla.

Kaos i hodet

Etter solskinn kommer storm. Jeg hadde en veldig fin dag i går, alt føltes veldig greit, jeg klarte senke skuldrene, jeg kjente sola i ansiktet, jeg klarte å nyte dagen. Men det var i går. Gårsdagen er bak meg. I dag kjennes ikke sola like god ut, farvene på løvet forsvinner, alt av lyder lager kaos, tankene er kaos, følelsene er kaos. Dagen er kaostisk. Jeg klarer ikke sortere tankene, klarer ikke la fornuften styre. Hver eneste mandagsmorgen står jeg opp med en visst håp om at kanskje, kanskje vil tallet på vekten være snill mot meg i dag. Kanskje vil det få meg til å føle meg ok, kanskje vil det gi motivasjonen et dytt bak, kanskje vil jeg få beviset på at kostlisten er bra for kroppen min. Kanskje, kanskje. Hver mandag blir det lille håpet knust, hver mandag stoler jeg mindre på kostlista, hver mandag kommer lysten til å bryte dette oppholdet, hver mandag har jeg lyst å gi opp, for jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut panikken som kommer. Uansett om jeg følger treningsprogrammet mitt, og spiser de faste måltidene, så stiger bare vekten videre oppover. Dermed blir absolutt alt jeg gjør bare feil oppi hodet mitt. Alt det jeg jobber med her henger ikke på greip for meg. Jeg er her på oppfeiting, det er det jeg opplever, det er det jeg erfarer. Alt annet blir uviktig. Hva så at jeg har klart 26 dager oppkastfri, hva så?? Det betyr ingenting, fordi konsekvensen av det = 9 kg opp på 27 dager. At kroppen trenger mat for å leve betyr ingenting, at jeg tillater kroppen å få beholde næring betyr ingenting. At jeg blir friskere betyr ingenting, for alt jeg vil er å bli kvitt de kiloene igjen. Jeg vil se det tallet gå ned igjen, det betyr noe. Jeg vil veie mindre, det betyr noe. Jeg vil kaste opp alt, føle meg tom, det betyr noe. Jeg vil kjenne på det å være sulten, det betyr noe. Det betyr at jeg føler meg ok med meg selv. Monicka sa noe i stad som forklarer situasjonen min veldig bra, jeg føler meg mindre verdt for hver kilo jeg går opp. Jeg føler meg mer og mer ukomfortabel, feit og ekkel for hvert fordømte gram jeg går opp. Jeg takler ikke kroppen min et sekund nå. Jeg klarer ikke forholde meg til den. Jeg må skjule meg. Dette er noe av det jævligste jeg har gått gjennom, og jeg fatter ikke poenget. Jeg har ikke lyst til å fortsette dette her. Jeg aner hvirkelig ikke hvordan jeg skal holde det ut.

Selvsagt er det jo også treningsfri dag i dag, fordi de vet nok at det for flere ville blitt tvangstrening om vekten går opp på sånne dager. Det er jo også noe som en del må jobbe med, å ikke trene kun på tvang. Jeg kjenner jeg er kraftig irritert på akkurat dette punktet, fordi alt jeg ønsker etter veiing er nettopp å trene, for å forbrenne, og for å få ut sinne. Jeg og Monicka tok oss en liten pratetur rett borti hugget etter veiingen, men jeg har bare lyst å løpe meg en lang lang tur. Men det som nå står på programmet er middag. Og det er det aller siste jeg har lyst til akkurat nå.

 

Dette går feil vei.

Mandag betyr veiing. Vi har hatt møte, og rett etter skulle det veies. Jeg satt flere ganger og kikket på klokka og kjente ilingene i magen når det tiden nærmet seg sakte men sikkert. Hjertet som banket. Jeg grudde meg enormt, og uroen bygget seg opp. Rett etter møtet løp jeg inn på do for å slippe ut det jeg kunne. Jeg gikk med rastløse skritt mot døra på rommet vi veies på. Vi står i kø og venter, utålmodige, redde. Jeg gikk og holdt rundt hun ene i en lang klem.

Inn på rommet, nuller ut vekten, av med skoene, opp på vekten og vente på dommen. Den ble hard og brutal. Et hardt nådeløst slag i magen. Det føltes som jeg ikke fikk puste. Jeg tok bare på meg skoene og gikk derifra mens tårene presset på. Hun som veide oss ba meg vente, men jeg måtte bare gå. Orka ikke være der.

Om få minutter er det kveldsmat, jeg har virkelig ikke lyst til å spise mer nå. Jeg stoler ikke på kostlista. Tror ikke et sekund på at den er bra for kroppen min. Det har bare gått nedenom og hjem med tanke på vekten. Vann eller ei, nå betyr det ingenting. Nada, null niks. Ikke har jeg hatt samtale etter veiingen heller, so this is hard shit. Jeg vil bare at det skal gå bra den veien også. Det går jo bra å være oppkastfri, men det er jo veldig vanskelig på det området også nå.

Treningsfri dag i dag også, det gjør det hele ekstra vanskelig. Jeg er glad jeg har gruppa mi.

Nå tærer det på…

Jeg føler at jeg ikke gjør annet enn å syte og klage, er negativ og pessimistisk. Alt virker bare så fordømt vanskelig nå. Jeg har vært her i 12 dager, og det er like vanskelig. Ikke det at jeg hadde sett for meg at ting skulle bli bedre etter noen få dager, men maten burde kanskje begynne å bli litt enklere å håndtere. Jeg spiser alle måltidene mine, følge kostlista jeg har. Men tingen er den at det er like vanskelig å gå til hvert eneste måltid. Jeg savner å kunne føle litt på sulten, på å ha tom mage. Rekke å bli sulten før neste måltid skal inntas. Jeg føler jeg går med maten oppi halsen til enhver tid. At den ikke rekker å synke før jeg må fylle opp igjen. Jeg prøver å tenke minst mulig under måltidene og heller konsentrere meg om samtalene vi har. Det hjelper hvertfall litt på at stemningen er så fin og god rundt bordet. Vi ler mye. Vi har fått lov til å sette sammen begge bordene og laget et langbord, framfor å sitte 4 stk på to bord. Det er mye hyggeligere når man kan se alle sammen, og føle at man er en hel gruppe, og ikke to små grupperinger. Vi har ei her som er veldig flink til å dekke på og gjøre det klart på bordet før måltidene. Hun tenner lys, bretter serviettene fint, og dekker på det vi må dekke på selv. Setter over kaffen og gjør det klart før vi har gruppemøtene våre etter måltidene. I gårkveld hadde hun ordnet med en veldig hyggelig overraskelse til oss alle sammen.

 

 

 

Hun er flink til å muntre oss andre opp. Hun er så motivert til å bli frisk, alltid så blid og glad. Jeg er så fornøyd med jentene i gruppa mi. Tidligere i dag fikk jeg med meg en av de andre for å ta en liten treningskt en stund etter lunsjen. Bare oss to, litt spinning og pumping av jern. Jeg eller begge to egentlig, er forferdelig stiv og støl i underkroppen, så i dag fikk vi trent litt overkropp, så ser for meg at underkroppen vil begynne å føle seg en smule bedre i morgen, men at da vil overkroppen være stiv og støl. Vi er flere her som går rundt og halter og ser ut som noen gamle kroker. Komisk. Etter at vi kom tilbake fra treningsøkten, så ventet en ny overraskelse.

 

Søteste Monicka hadde tegnet denne fine elgen til meg. Hurraaaa.

Middagen i dag ble litt vanskelig igjen. Jeg synes ikke maten i dag var god, så jeg slet meg gjennom den. Den ble dobbel så vanskelig. Jeg blir alltid så veldig mett når middagen er spist, og når vi attpåtil må toppe hver middag med en yoghurt, så tipper det helt over og jeg føler det som en stor overspising. Jeg synes det er veldig vanskelig å forholde seg til kroppen, for jeg ser at den eser mer og mer ut. Jeg har virkelig trang til å kaste opp, det begynner å tære skikkelig på. Jeg har så veldig ambivalente følelser til helgene, jeg synes det er deilig å ha muligheten til å kunne slappe av og gjøre det jeg vil, samtidig er det vanskelig at vi jeg ikke har behandlerne mine rundt meg. Det er ikke helt det samme å ta kontakt med helgevaktene her, fordi det er så mange nye å forholde seg til ennå. De er veldig hyggelige, og jeg har jo fått pratet en del med en del av dem, men likevel, de er jo ikke behandlere. Jeg burde nok, eller, jeg vet jeg må bli flinkere til å ta kontakt med dem etter spesielt middagene, men der og da så føler jeg bare for å komme meg litt ut, få litt frisk luft mellom ørene. Ta med kameraet og gå i naturen rundt her. Få ut litt uro og rastløshet. Utrolig nok så lengter jeg etter ukedagene hvor vi har program på planen. Timer, undervisning, fysisk aktivitet og samtaler med behandlerne mine. Ha fagfolk som vet hva jeg går gjennom, som jeg kan blåse ut hos, få råd og hjelp til å komme gjennom det som er vanskelig.

Jeg fikk gått meg en tur etter middagen i dag også, fikk knipset noen bilder, fått frisk luft og koble ut noen av tankene. Jeg vet at jeg ikke bør ta sorgene på forskudd, men tankene kverner mye rundt veiingen i morgen. Nå har jeg ikke hatt veiing i helga, sånn jeg egentlig skulle ha hatt, siden nøkkelkortet til rommet ikke funket. Jeg føler jo at det er så forferdelig store mengder med mat til hvert måltid, og er dermed skrekkslagen for hva tallet på vekten vil vise. Jeg trenger å se at vekten går litt ned, at litt vann slipper, om det er det som har forårsaket all den raske og høye vektoppgangen. Jeg klarer ikke stole på kostlisten, den skremmer meg grenseløst. Tenk at det skal være så vanskelig å forholde seg til mat. Det skal bli godt å komme seg dithen at mat blir mindre skummelt, at jeg ikke går av hektene fordi jeg har spist noe som hodet ikke godtar. Planen min er jo å prøve å holde ut her så godt jeg kan, lære og få oppleve at det jeg gjør faktisk er bra for meg. Kjenne på mestring over det jeg får utført. Jeg har jo klart å være oppkastfri hele veien, men jeg føler ingen glede ved det. De spiseforstyrrede tankene raser, og får meg til å føle meg så motbydelig og ekkel. Feit og jævlig. Jeg kjenner også på trangen til å løpe meg helt tom, forbrenne vekk det jeg har spist, men jeg må holde meg i tøylene. Vi har kun 4 timer til rådighet utenom de to timene vi har på programmet her. Jeg har sagt til miljøterapeuten min at h*n må få ordnet med samtale med treningsveilederen vi har her, sånn at h*n kan sette opp en treningsplan for meg. Jeg håper å få ordnet det i løpet av uken.

Onsdag er det ny blodprøve, så det skal bli spennende å se hva som kommer ut av den. Om det er noe som ikke stemmer. På onsdag som var så tok jeg den rett etter frokosten, og til tross for at jeg akkurat hadde spist, så hadde jeg lavt blodsukker. Nå på onsdag skal jeg ned dit før frokosten, og uten å ha inntatt lamictal, for det skal tas prøver på både blodsukker og om jeg tar riktig dose med lamictal. Om ikke vekten har gått ned, så må jeg fortsette å veie meg hver dag, bare for å følge med. Ellers står det en del på programmet i morgen, bl.a skal vi møte noen som kommer på vurderingsopphold, det kan jo bli spennende. Jeg skal også ta meg en tur på et opplegg som har å gjøre med det jeg ikke ønsker å dele her. Kjenner at jeg gruer meg litt for det, men jeg får vel noe igjen for det også.

Jeg er veldig sliten og lei nå, og søvnen er fortsatt like dårlig. Er veldig uopplagt, noe som er veldig uheldig i forhold til alt det vanskelige jeg må gjennom her. Men jeg skal ordne med en time med legen her, så får vi se om det kan bli en løsning som gjør at jeg hvertfall kan få litt søvn. Jeg kjenner at jeg trenger det. Nå er det bare litt avslapping her før det blir kveldsmat om en times tid. Litt tv og pc tid. Føler meg som en mørbanket klut, men jeg overlever og holder ut. Det må jo snart bli litt bedre? Får jo bare håpe på det. Gruppa mi er hvertfall fantastisk, så jeg tror jeg skal slenge meg over «my partner in crime» her og bare være til.

Ubekvem med egen kropp

Magen sprenger, mat som ligger og velter seg tungt i magesekken, kvalme, ubehag, selvhat mot egen kropp. Klærne klamrer seg til kroppen, lår som møtes, mage som strutter. Konstant stapp mett, indre uro og kaotiske tanker. Jeg savner å gå sulten, jeg savner å ha flat mage, jeg savner å ha mellomrom mellom lårene. Jeg savner å kunne føle meg ok, uten å kjenne at alle klærne strammer. Jeg går mett fra det ene måltidet over til det andre. Jeg rekker ikke å bli sulten. Det er utrolig vanskelig å gå til neste måltid når det føles som at maten fra forrige måltid ikke har rukket å fordøye før man må presse ned enda mer mat. Jeg gruer meg til hvert eneste måltid. Jeg føler ubehag under og etter måltidene. Jeg går gjennom hver eneste dag og føler meg full i magen, sprengt til randen. Jeg klarer ikke nyte maten, fordi mettheten kommer så fort, og det gjør så vondt å være mett. Uansett om jeg trener, eller gjør et eller annet forut for måltidene, så er jeg aldri klar for å spise. Jeg skulle så inderlig gjerne kunne hoppe over noen måltider for å kanskje kunne kjenne på at jeg var sulten. Glede meg til måltidene. Nå tenker jeg bare «Oooff, mat igjen.» Jeg har bare vært her i 11 dager, men det er 11 dager hvor jeg har gått rundt og vært konstant mett.

Jeg skulle egentlig ha blitt veid i dag også, men det er noe feil med låsen på døra på det rommet hvor vekten står. Nøkkelkortet virker ikke. Så da ble det ikke noe av i går. De som kan gjøre noe med det er ikke på jobb i helga. Dermed blir det ikke veiing igjen før mandag. Og jeg er redd vekten bare fortsetter å gå opp. Jeg skulle egentlig ha samtale etter veiingen på mandag, men h*n jeg skulle ha time med er ikke på jobb den dagen, så det ble utsatt til onsdag. Jeg hadde virkelig trengt det etter veiingen, så jeg må høre om det finnes en annen mulighet. Det skaper ekstra utrygghet for meg at jeg kanskje må stå på bar bakke etter en veiing som mest sannsynlig vil gå feil vei. Jeg får negative reaksjoner om det bare er snakk om noen 100 gr. opp, så jeg vet at det kan komme kraftige reaksjoner om vekten fortsetter opp. Da trenger jeg virkelig en samtale. Jeg synes egentlig at det var greit at det ikke ble noen veiing i dag, for det hadde stresset meg enda mer med tanke på måltidene, men jeg kjenner jo hvor full og mett jeg er. Det er ille nok.

I dag var jeg utenfor murene for første gang etter at jeg kom hit. Syklet ned til Vikersund for å handle inn noen få ting jeg trengte, dere vet, vaskepulver, skyllemiddel, håndsåpe, barberhøvel. Ting man må ha når man er hjemmefra over en lengre periode. Det føltes helt greit å gå rundt i butikken uten å kjenne så altfor mye på trang til å ta helt av. Jeg var alene, så jeg hadde muligheten, men det var bare ikke et alternativ. Jeg er ikke her for å gå amok på butikken når jeg har muligheten til å dra ned til Vikersund. Jeg fikk også kjøpt meg en litt stor joggebukse som jeg kan føle meg litt mer vel i. Nå mangler jeg bare en t-skjorte i str XXL for å skjule overkroppen. Det var kjekt å kunne sette seg på en sykkel igjen, men den var utrolig tung å sykle på. Det var ikke akkurat den mest moderne sykkelen. Sånn typ sykkel som bremser når man tråkker bakover. En skikkelig off road med de feiteste dekkene. Turen ned til Vikersund skjer på flat mark og nedoverbakker. Men så skal man jo gjerne opp igjen også. Jeg tok med meg ryggsekken min da jeg dro ned, så jeg endte jo opp med noen kilo i sekken, og beina var helt gele etter joggeturen på 1 time her tidligere i uka, og styrke på underkropp i timen med fysisk aktivitet som vi har hver fredag. Dermed ble det veldig tungt å sykle tilbake. Jeg er vanvittig støl i lår og stump, men det var hvertfall kjekt å kunne komme seg litt vekk og gjøre noe annet.

Nå er det utrolig stille her på huset, alle bruker fritiden på ulike aktiviteter vi kan gjøre. Vi sitter to stykker på stua og slenger. Det kan bli lange dager i helgene når det ikke er program. Helt ok til tider, men også litt tungt. Alt føles liksom som et tiltak. Vil ikke gjøre noe, samtidig som jeg vil gjøre alt. Jeg er trøtt og sliten, og tankene tynger meg litt ned nå kjenner jeg. Skulle ønske jeg kunne sove litt, uten at det ødela nattesøvnen min, den er ille nok som den er.