Kan hjertet banke ut av posisjon?

Jeg kjenner mye på voldsom uro og rastløshet for tiden, det virker som at det aldri skal roe seg. Jeg trener av meg noe, går av meg noe, men det forsvinner ikke fullt og helt. Jeg klarer liksom ikke slappe av, eller nyte fritiden. Den går meg på nervene, det føles som at jeg hele tiden står på vent. Til at tiden skal gå, til jeg skal på trening, til jeg skal legge meg, til at dagen skal bli ferdig og den neste kan komme til jeg skal på kurs. Her og nå? Hva er det? Jeg har det i minnet, å prøve å kjenne etter, være her og nå, men når denne uroen og rastløsheten holder på å kvele meg, så vil jeg ikke være her og nå. Da vil jeg bare ha det bort. Jeg vil kjenne på tilfredshet, ro, få dekket behov, men ikke alle disse blir oppfylt.

I dag har det vært helt kriminelt ubehagelig. Jeg aner ikke om det var de fire små koppene med kaffe på kurset, eller om det er det vanlige (altså denne uroen og rastløsheten som er det konstant), men det har vært helt for jævlig. Hjertet banket så det kjentes ut som det skulle eksplodere veggimellom. Det har vært tungt å puste, som i den kvelningsfornemmelsen jeg nevner over, jeg følte meg tung i kroppen, og veldig veldig urolig. Dette her var spesielt ille i tiden etter jeg kom hjem fra kurset, og fram til jeg  dro på trening. Jeg satt da og leste i en bok, slappet av litt. Men det er ikke enkelt å slappe av når hjertet banker så det omtrent vises på utsiden. (Ikke utenfor altså, men utenpå kroppen). Jeg klarte riktignok å konsentrere meg om innholdet i boken, men følelsen forsvant ikke på noen måter. Jeg har kjent en del på denne kvelningsfornemmelsen i det siste, det er litt på samme måte som når det er tungt å puste, at du ikke får dratt inn nok oksygen, eller som når du bare puster fra brystet og opp, og ikke trekker pusten helt ned i magen. Jeg vet at jeg veldig ofte puster på den måten, noe jeg mer eller mindre er bevisst over, og når jeg kjenner på denne følelsen av at det er tungt å puste, så puster jeg hvertfall helt fra magen av og ut. Blåser det skikkelig ut liksom, som en blåsebelg. Men det hjelper ikke en pøkk. Så da begynner jo tankene mine og vandre litt i retning mot angst og små panikk da. Jeg har vært borti mennesker med panikkanfall, men dette er jo ikke i nærheten av det helle da..Det er hvertfall veldig ubehagelig. Får vel gjøre et eksperiment med litt mindre kaffeinntak i morgen, men det har heller ikke vært ille tidligere heller da.

Jeg er dessverre av den typen at jeg bekymrer meg mye også, og store deler av uroen ligger nok der også. Samtidig som jeg har den bulimiske delen da. Det har gått skikkelig ille på den fronten i det siste, en forverring av den allerede forverrede situasjonen. Utfordringen jeg fikk i siste time med behandleren min går på den å klare å redusere overspising og oppkast. Det trengs virkelig, det er ikke det at jeg ikke ser det selv. Problemet ligger i at jeg ikke helt klarer å snu dette. For min del er det sånn at det forsetter å gå i utforbakke når jeg har vært i utforbakke over lengre tid. Jeg har vanskelig for å hente meg inn. Å komme seg gjennom en dag uten, blir en stor utfordring, og beintøft å gjennomføre. En del av uroen i dag er nok også relatert til dette, for planen hele dagen har vært å komme meg helskinnet gjennom. Og da blir den spiseforstyrra dele helt krakilsk og gjør oppgjør som en annen fjortis. Dermed dukker irritasjonen og sinnet opp. Noe som i og for seg kan være en bra ting, men det blir litt vel i overkant av adrenalin som pumper ut i kroppen, fordi det koster så mye å jobbe i mot disse tankene og følelsene. Det raser avgårde, i 150 km i timen, og jeg har vanskelig for å holde meg fast og holde tritt. Jeg stakk ned på trening utpå ettermiddagen og spinnet fra meg en del raseri. Det føltes godt å få det ut på en ok måte, framfor å ty til maten.

Sååå, jeg har planer om å finne senga om ikke så altfor lenge, noe som betyr at jeg faktisk har klart meg gjennom den første dagen på veldig lenge, uten overspising og oppkast. Jeg vet det er bra, veldig bra egentlig, fordi det koster noe så inn i gamperæva å gjennomføre det. Samtidig fortsetter spiseforstyrrelsen å rase fra seg, så det føles vanskelig å kjenne på mestring over det jeg har klart å gjennomføre. Det koster å være helt. Men det er hvertfall et kryss i boka i dag (neida, jeg har ikke en bok jeg setter et kryss i), samtidig har det vært en helt forjævlig dag å komme seg gjennom. (Tiden på kurset er ikke inkludert i den jævlige delen, for der har jeg det fint).

Bildet under her forklarer egentlig kort og godt hvordan jeg har følt meg i dag.

Dead crap in the dark.

 

IMG_2236

2 nye dager.

Altså, hver dag er en ny dag, men nå har jeg klart to nye dager uten å være totalt spiseforstyrra. To dager oppkastfri. I går kveld trodde jeg seriøst at jeg skulle gå på veggen (igjen), men jeg kom meg gjennom på et vis, igjen. Det er sinnsykt vanskelig å holde ut den trangen som kommer, det kribler og kryper i hele meg. Det var ikke det at jeg var sulten, for jeg følte at jeg gikk å småspiste hele dagen. Spiste eple, nektarin og vannmelon når suget stod på som verst, men det hjalp som utrolig lite. Jeg kikket på klokka, ville at tiden skulle gå, kikket på klokka, vurderte på å løpe ned på butikken. Kikka på klokka, og bare ventet på at den skulle bli over elleve, sånn at butikken skulle stenge, og muligheten var borte. Det ble en usigelig lang kveld kan du si. Men det gikk til slutt. Jeg laget meg en skål med puffet ris og melk utpå kvelden, i håp om at det skulle hjelpe. Kjente litt på småpanikken som kom etter at jeg hadde spist, spy eller ikke? Klarte jeg å holde ut å beholde det? Vurdere, tenke, tenke. Men det gikk bra det også.

Dagen i dag har gått litt bedre. Det går greit på dagtid, det er ettermiddagene/ kveldene som er verst. Det er da det koker over. Ut på ettermiddagen i dag så holdt jeg på å kjede ræva av meg, og været var ganske bra, så jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet over bare å sitte inne. Ikke var noe morsomt å se på tv heller, tennis interesserer meg fint lite. Så da var planen å gå en tur. Jeg hadde litt smerter i det ene kneet, og det irriterte meg, for jeg visste ikke da hvor lang den turen ville bli. Jeg rakk ikke komme lengre enn nedi gaten her før jeg traff på eks’n som var ute og luftet bikkjeskrotten, og han lurte på om vi kanskje skulle kjøre en tur. Så da ble det å traske opp igjen da, pakke kameraet og vente på at han kom opp for å hente meg.

Vi fikk en god tur, ganske forblåst, men fin likevel. Det er veldig fint ved havet her, foruten at det er så forblåst som sagt. Holdt faktisk på å blåse overende, men det gikk da bra. Jeg hadde ikke akkurat ville bosatt meg på de kanter der ingen skulle tru at nåken kunne bu, men helt greit å ta en snartur. Fikk jo knipset noen bilder da, og bare det var verdt turen. En kaffe fikk vi også tatt. Da vi kom tilbake var det gått 4 timer, og allerede blitt kveld. Godt å få gjort noe annet enn bare å sitte hjemme og kjenne på ensomheten og trangen til å slippe løs helvetet. Nå skal det sies at jeg kjenner voldsomt på trangen i skrivende øyeblikk, den kan komme som kastet på meg før jeg aner ordet av det. Forhåpentligvis klarer jeg å holde ut de siste timene av dagen også. Får holde meg opptatt på world webben nå, så går vel tiden.

Får vel slenge med noen bilder fra turen i dag også.

 

Bud og atlanterhavsveien. Nevnte jeg at det blåste heftig der?

Hva er min uro?

I går mottok jeg bladet «Kvinnekraft», som IKS utgir 4 ganger i året. Temaet var «Uro». Man kan sende inn tekster og bilder til hver utgave. Til tross for at jeg har vært medlem siden 2000, så har jeg aldri sendt inn noe der. Jeg tenker tanken, men så blir det glemt. Likevel blir jeg jo sittende å tenke på hvordan de ulike temaene som har blitt tatt opp oppleves for meg. Jeg har skrevet veldig mye om uro i bloggen tidligere, for den har jeg kjent mye på i løpet av årene som syk. Inder uro. Jeg har ikke alltid helt klart å definere hva den uroen egentlig er, men den er en samlebetegnelse for mange følelser. Jeg har kort fortalt den, eller betegnet den som en rastløshet, men det er jo også grunner til hvorfor rastløshet oppstår, hva som ligger bak.

Når uroen kommer, så følelse det som tusen maur har tatt bolig i meg, det kribler og kryper overalt, i hele meg. Det er ubehagelig å sitte stille, jeg føler at jeg må gjøre noe, for å få den til å gå bort, eller at den skal dempes. Jeg har prøvd å bruke ulike metoder for å dempe denne uroen, gå turer, trene, holde meg opptatt med noe som kan fjerne tanker og følelser, men som oftes har jeg brukt maten. Den tar som regel bort den aller verste uroen jeg kjenner på. For noen år siden fikk jeg også medisiner når det stod på som verst. Til bruk ved behov. Etter en periode fikk jeg ikke lengre gå på dem. Bestemt av behandler og lege.

En uro kommer ikke uten at noe ligger bak. Noe utløser det alltid, selv om det kan være vanskelig å få tak i hva. Nå har jeg lært mye ved å gå i behandling, nå klarer jeg å se hva som kan utløse denne uroen for meg. Det kan være ulike årsaker. Ensomhet, tristhet, depresjon, nederlag, følelse av å ikke mestre, savn, utmattelse, oppgitthet, sinne, frykt, oppspilthet. Kjært barn har mange navn. Når jeg kjenner på noen av disse følelsene, så kommer uroen. Og når uroen kommer, så ønsker jeg å få dem bort, eller få dekket behovene, fylle denne uroen med noe annet, noe positivt. Alle følelser får jeg ikke dekket behovene for. Jeg kan ikke fylle ensomheten når jeg ikke har noen jeg kan være sammen med. Jeg klarer ikke alltid få ut sinne og oppgitthet, når jeg ikke har noen å prate med. Jeg får ikke dekket savnet, når den, eller det jeg savner ikke er innenfor rekkevidde. Men det hjelper litt å skrive. Det hjelper litt å trene. Men det som fungerer best, er å misbruke maten. Når jeg kan spise opp følelsene, for så å kaste dem opp igjen. Da kan jeg se dem forsvinne ned i do, og bli spylt langt vekk. Ulempen er bare den at uroen kan komme tilbake i dobbel styrke etterpå, da kommer alt veltende over på meg på nytt, fordi behovene har jo ikke blitt dekt, bare spist og spydd bort, for en stakket stund.

Uroen er minimalt til stede når jeg har det bra. Jeg kan kjenne snev av den, men som regel er den ikke der. Da blir behovene dekket. Når jeg er sammen med andre, når jeg kan prate, når jeg får en klem og gode ord. Når jeg føler på en tilhørighet. Når jeg kjenner på gleden ved livet. Når jeg mestrer. Når jeg ikke mestrer, så føler jeg meg mislykket, og alt jeg faktisk har lyktes med, forsvinner som dugg for solen. Når jeg ser hvor bra andre rundt meg har det, så føler jeg meg mislykket, når jeg ser hva andre rundt meg har oppnådd, så føler jeg meg mislykket. Når jeg ikke får til maten, så føler jeg meg mislykket, fordi jeg burde ha klart meg bedre. Når jeg ikke klarer å få ut sinnet, så bygger det seg bare opp. Kanskje kan jeg trene bort mye av det, men som regel spiser jeg det bort. Dekker behovene destruktivt. Er jeg oppspilt, så kan jeg også da spise og spy det bort, fordi jeg ikke har noen å dele gleden jeg føler. Sånn fysisk dele det med noen. Når jeg ikke kan dele det jeg mestrer med noen, så kjenner jeg på savnet av å være med noen, noen som kan anerkjenne det jeg har klart, sammen med meg.

Nå er det jo sånn at jeg ikke skal være nødt til å få alle behovene dekket gjennom andre, at jeg skal sammenligne meg med andre, eller være avhengig av andre, men alle trenger vi også å få dekket noen av behovene via andre. Tilhørighet. Uroen ved å kun ha meg selv til selskap så ofte, kun ha meg selv å forholde meg til, ikke ha noen å finne på noe med, det er egentlig den aller største årsaken til min uro. Samtidig så var også uroen til stede da jeg var sammen med andre, jeg trodde hele tiden at gresset måtte være grønnere andre steder. At uroen kanskje kunne finnes om jeg flyttet til et annet sted, ved å finne en ny jobb, ved å treffe andre mennesker. Jeg har alltid kjent dette jaget i meg, savnet etter å falle til ro, føle trygghet, og ha stabilitet rundt meg. Men da hadde jeg heller ikke jobbet nok med meg selv, på de syke områdene, sykdommen jaget meg videre framover. Spise mer, spy mer, trene mer, for jeg klarte jo ikke alltid å si ifra hva jeg trengte, fordi jeg ikke visste hva jeg trengte. Nå vet jeg litt mer, nå kan jeg hvertfall gjenkjenne hvilke følelser som utløser uroen for meg, selv om jeg ikke nødvendigvis får dekket behovene. Jeg må bare ikke gi opp håpet om at jeg en dag kan falle helt til ro og få dekt alle behov.

 

I ekstase, snart Metallica konsert.

Vet ikke helt hva jeg skal si om dagen. Det er mye indre kaos, stress, uro. Når det er sånn, så går selvsagt utover maten. Jeg er matlei, samtidig som kroppen hele tiden suger etter mat. Utrolig frustrerende. Det har gått veldig dårlig den siste uken, og jeg har ikke klart å hente meghelt inn igjen. Det drar meg selvsagt enda lengre ned. Jeg blir ikke liggende nede, det er bare så vanskelig å holde seg oppreist. De to ukene på Modum var jo på sett og vis nyttige, samtidig som de dreide seg om traumet, og der fikk jeg jo ikke mye tid til å jobbe med det, og dermed står jeg litt i løse luften og kaver nå. Jeg har åpnet opp om noe, men ikke fått begynt å jobbe med det. I tillegg ligger det en del andre bekymringer på meg, så samlet sett blir det kaotisk og vanskelig å håndtere. Når jeg i tillegg står veldig alene, så sier det seg kanskje selv at det blir enda vanskeligere. Jeg har ikke time med behandleren min igjen før på fredag, jeg vil klare meg fint fram til da, for i morgen reiser jeg til Oslo, og skal tilbringe dagene fram til torsdag med fine mennesker. Etter det vet jeg ingenting. Jeg er veldig lei tilværelsen her.

Jeg gleder meg nå bare helt sykt til å reise til Oslo. Jeg fyker avgårde i morgen ettermiddag. Skal bo hos søster’n med family. Blir kjekt å se dem igjen, og få tilbringe tid med tantebarna ( de kaller meg tanto Laila, hoho). Det er alltid godt å komme seg litt vekk fra Molde, oppleve noe annet, treffe andre mennesker. Jeg har veldig lyst tilbake, men da er det ganske mye som må på plass for å få det til. Så tiden får vise…Anyway, på onsdag er det klart for Metallica konsert, og sattan i gatan som jeg gleder meg!! Billetten er lagt fram på bordet her, bare sånn at den ikke blir glemt liksom. Målet er også å prøve å få til å treffe en av mine beste venninner, sånn at vi kan henge sammen under konserten. Det er en evighet siden jeg har sett henne nå, hun har jo selvsagt flytta helt ned i huttiheita (Sandnes), da bør vi klare å treffes, og være sammen når vi begge to skal å se på heltene våre. Headbange og bli ødelagt i nakken mens vi begge to sikler på James Hetfield. Thaaa maaaan I want to marry.

Svoger’n min, som også skal på konserten sammen med meg, la ut Metallica’s spilleliste på facebook i dag, så nå har jeg oversikten. Har nå sittet her og hørt på en del av sangene, og det kribler fra topplokket og helt nedi tærne, det kommer til å bli så rått!! Det er visst meldt fint vær også, så det kan ikke bli annet enn helt konge. Det er vel best å ha på seg gode sko som jeg kan hoppe mye i, uten av føttene blir helt ødelagte..Om det er noen flere der ute som skal på konserten, og lurer på hva de skal spille, take a look:

Ser virkelig fram til å stå der og være forelsket igjen i noen timer. Jeg har vært på konsert med dem en gang tidligere, på Roskilde festivalen for noen år siden, og jeg var i ekstase da også, det kommer ikke til å bli noe annerledes denne gangen.

(Bildet er hentet herifra)

HOTSTUFF INDEED.

Jeg ba om hjelp.

Jeg må bare ærlig innrømme at jeg er fryktelig dårlig på å be om hjelp når jeg trenger det. Nå tenker jeg altså i forhold til mine problemer. Jeg brukte veldig mange år på å i det hele tatt oppsøke hjelp for å komme i behandling. Jeg har vel kanskje vært redd for å ikke bli tatt på alvor, ikke bli trodd, fordi jeg hele veien har klart å fungere ganske så optimalt i hverdagen. Jeg husker at jeg nevnte det til en lege jeg hadde da jeg bodde i Oslo, men det skjedde ikke noe videre da. Det var først 6 år senere at jeg til slutt turte å ta kontakt med rådgiveren på høyskolen i Molde. Hun tok meg på alvor og tok tok kontakt med psyk. pol. i Molde, og jeg fikk kommet kjapt i gang med behandling. Det var utrolig vanskelig for meg å ta kontakt med henne, jeg utsatte det flere ganger, helt til jeg en dag tok mot til meg å banket på døren hennes. Jeg har skrevet et eget innlegg om dette tidligere, «Aller første dag i behandling»

Selv her på Modum har jeg hatt vanskelig for å be om hjelp når det har røynet på som verst. Jeg hadde jo faste samtaler da jeg  var her på hovedoppholdet, så da slapp jeg å be om det. Og det var kun 1 gang at jeg ba om å få en samtale utenom det, i løpet av 3 måneder. Det var etter middag en mandag vi hadde hatt veiing. Hver mandag var himla vanskelig, men det var spesielt to ganger at jeg sleit noe helt forferdelig. Den ene gangen gikk jeg å satte meg inn på vaktrommet fordi jeg syntes at det var det lureste da, for å unngå oppkast. Jeg ba ikke om hjelp, men gikk inn dit for å ha noen rundt meg, og kun fordi det var den snille mannen som var på jobb. Den gangen jeg virkelig trengte det, så var det også den snille mannen som var på jobb, og da ba jeg om det selv. Jeg tar ikke kontakt med hvem som helst, fordi jeg vil helst prate med noen jeg kjenner, som jeg føler meg trygg på. Han føler jeg meg trygg på, men det er ikke alle jeg føler for å prate med. Jeg husker dag 5 av hovedoppholdet mitt her, da brøt jeg helt sammen for første gang her, det var helt jævlig, men jeg ba ikke om hjelp. Jeg travet opp og ned korridoren her, for jeg var så rastløst og urolig, og det sprengte på i hele meg. Da kom to fra ettermiddagspersonalet forbi meg uti gangen her, så hun ene satte seg ned sammen med meg. Jeg likte (og liker) henne veldig godt. Jeg ble trygg på henne. Jeg har hadde en samtale til med henne på hovedoppholdet, men ikke fordi jeg ba om det selv. Jeg skulle egentlig trene, så jeg måtte hente nøkkelen til treningsrommet, og så begynte vi å prate.

I går hadde jeg en veldig vanskelig ettermiddag kveld. Jeg hadde en sårbar samtale med presten i går, og gikk rett til en undervisning med et litt sårbart tema på noen områder. Det gjorde at tankene og følelsene satte seg i sving resten av dagen. Tankene på å kaste opp middagen dukket opp, og tanken på å stikke ned til Vikersund for å handle inn til en overspising dukket opp. Jeg unngikk begge deler, og følelsene satt som spikret fast i meg. Det roet seg litt en liten stund, men det tiltok igjen utover kvelden, og da følte jeg virkelig for å prate med noen av de som jobber her. Jeg syntes likevel det var vanskelig å si ifra, å ta det steget. Men det ble samtale, med hun jeg likte så godt, hun jeg hadde pratet med noen ganger på hovedoppholdet. Samtalen ble dessverre veldig kort, fordi hun skulle gå av vakt en halv time senere. Hun lurte på om jeg ville at hun skulle si ifra til nattevaktene, sånn at en av dem kunne komme bort for å prate med meg. Jeg sa ja, selv om jeg ikke visste hvem som kom. Jeg kjente ikke vedkommende, og syntes det var litt rart å prate med henne, men jeg pratet likevel. Vi ble sittende en stund, og jeg fikk etterhvert roet meg litt. Jeg sliter jo med søvnen, og det er alltid tankekaos når jeg legger meg. Tankene vil bare ikke stoppe opp. Jeg har heller bare blitt liggende og vri meg når jeg ikke har fått sovet her, framfor å ta kontakt med nattevaktene for å prate. Vi har alle en tlf på rommet, som nettopp er til nattevaktene, om det skulle være behov for det. Jeg har aldri løftet av det røret. Hun jeg pratet med i gårkveld ba meg om å ring, bare for å ha brutt den terskelen med å prøve det ut. Hun gikk tilbake til vaktrommet, sånn at jeg kunne ringe. Ikke for å prate videre, men for å gjennomføre utfordringen, sånn at det kanskje ikke skal være så vanskelig å gjøre det igjen, om det blir behov for det. Det var litt kleint og vanskelig, selv om det ikke var skummelt i det hele tatt da jeg hadde gjort det.

Det føltes bedre da jeg fikk lagt meg, og jeg lå heldigvis ikke så lenge før jeg sovnet. Alt har ikke vært bedre i dag, til tross for samtalene jeg hadde. Tankene har kværnet, og jeg har vært ganske stille. Men jeg hadde samtale med behandleren min i dag, den aller siste, så vi snakket litt om det, for alt blir jo selvsagt journalført her, så hun fikk jo vite om det.

Timen hos henne var litt oppdelt i dag, vi snakket litt om det jeg kjente på i går, og vi gikk igjennom skjemaene jeg hadde fyllt ut, om spiseforstyrrelser, og om forløp. Som jeg selv oppdaget da jeg fyllte det ut, så er scoren på vekt og kropp fortsatt på topp. Fikk høyeste scor der, så har fortsatt en lang vei å gå på den biten. Ellers hadde scoren gått ned på en del ting, og blitt forhøyet på andre områder. Jeg var i toppsjiktet på mild depresjon, på grensen til moderat, så jeg må være obs på det området framover nå. Ellers måtte jeg fylle ut enda et skjema nå, angående traume. Får jo ikke tatt opp resultatene med behandleren min her da, men får det i epikrisen min som blir sendt i posten. Vi får mulighet til å reise i morgen, men jeg har ennå ikke bestilt meg billett hjem, for jeg har tenkt å være her i helgen, nyte de siste dagene, ta to ekstra dager her. Jeg har jo i grunnen ikke lyst til å reise hjem, men jeg kan jo ikke bli lengre, for på tirsdag kommer det inn en ny gruppe her.

Jeg snes det blir trist å reise hjem, dra fra tryggheten her, til å komme hjem til utryggheten igjen. Jeg blir uten behandler neste uke, og starter opp med ny om to uker. Så er jo spent på hvordan det vil bli framover, med å jobbe både med spiseforstyrrelsen og traumet. Jeg klarer ikke ha formening om hvordan det vil bli, men jeg må fortsette jobben jeg er i gang med. Jeg kommer til å savne behandleren min her, kunnet godt ha tenkt meg å tatt henne med meg hjem til Molde, hun er skikkelig god. Jeg fikk et bilde av henne i dag, jeg har tidligere fått et kostkort fra en venninne med samme bilde på, men likevel veldig hyggelig å få det fra behandleren min som har tro på at det vil gå bra med meg.

(Bildet er googlet.)

Hvordan holder jeg ut?

Det er et spørsmål jeg har fått en del ganger. Hva gjør at jeg holder ut, når jeg faktisk klarer å holde ut. Hva som holder meg fra å overspise og kaste opp. Hva gjør jeg når suget etter en overspising med påfølgende oppkast melder seg. Hva gjør jeg for å holde ut uten å ty til oppkast. Jeg vet at mange ønsker svar på det, eller råd. Mange som befinner seg i samme situasjon som jeg var, og fortsatt er i. Jeg lurte på akkurat det samme selv før, og jeg fikk, og leste, en god del erfaring fra andre som var kommet lengre i tilfriskningen enn meg. Dessverre er det gjerne sånn at det er enklere sagt enn gjort å klare å gjennomføre tiltakene man så gjerne vil oppnå, hvertfall om man må klare det helt på egenhånd. Spiseforstyrrelsen har stor makt over den syke, og den gir ikke mye rom for å slippe opp så sant den kan klamre seg fast som en jernklo. Den er slu, den er sleip, den er en djevel som utnytter alle muligheter den får, og den tar det den kan, og skviser all luft og fornuft ut av deg. Den forgifter deg, den lar giften spre seg rundt i blodårene som en slange på jakt. Når giften har lagt seg i alle kriker og kroker som den kan, og som de fleste nok skjønner, jo mer gift, jo verre er det, da skal det mye motgift til før kroppen igjen kan begynne å friskne til.

Jeg kan bare dele mine erfaringer her, alle som sliter med en spiseforstyrrelse opplever den ulikt, selv om mye også er likt, og sykdomsforløpet er da selvsagt individuelt. Det samme er tilfriskningen. Noen trenger ikke like mye behandling som andre. Noen får riktig hjelp fort, andre må kave seg gjennom systemet før de blir hørt, sett og tatt på alvor. Hvilken behandling som fungerer for de syke er også individuelt. For noen holder det med poliklinisk behandling, andre i grupper, andre igjen trenger innleggelser. Hvilken behandler man kan få varierer også. Psykiatriske sykepleiere, psykiatere, psykologer, psykomotorisk behandlere, leger osv osv. Kjemien mellom pasient og behandler bør også stemme for at behandlingsforløpet skal gå best mulig. Jeg har hatt individualbehandlere, jeg var i gruppeterapi 1 år, og jeg har vært med i selvhjelpsgruppe. Selv om en del av tankesettet mitt endret seg, så fikk det meg ikke friskere. Symptomene var hele tiden til stede, overtrening, faste, overspising og oppkast, og et par andre metoder. Jeg følte jeg stod i stampe rett og slett. Ambivalensen rev og slet i meg, en stor del av meg, den syke, ville ikke bli frisk. Jeg stod jo på mine to bein, hvorfor skulle jeg da bli frisk? Den fornuftige delen av meg visste jo at frisklivet heller var å foretrekke. Til tross for at ambivalense slett meg i fillebiter, til tross for at sykdommen var min trygghet, den hverdagen jeg kjente best, fordi jeg visste hva jeg hadde, så ba jeg behandleren min sende en søknad til Modum. Til tross for at jeg på en side ikke ville, så måtte jeg likevel gi det et forsøk, for jeg kunne ikke si at jeg aldri kom til å bli frisk om jeg ikke hadde prøvd de muligheten jeg kunne prøve.

Å være innlagt på Modum var veldig veldig tøft, der måtte jeg utfordre sykdommen flere ganger daglig. Jeg har aldri fått så mye mental juling av spiseforstyrrelsen før, som da. Den motarbeidet meg selvsagt alt den kunne, fra dag en. Fra første måltid. Den ville selvsagt ikke at jeg skulle spise i første omgang, og den ville hvertfall ikke at jeg skulle beholde den. Jeg slet med å spise måltidene innen tiden vi hadde, en halv time. Om det var en skål med salat og et rundstykke, om det var 2 skiver brød og et knekkebrød, om det var en skål med kornblanding. For ikke å snakke om middagene, der vi hadde 40 minutter. Enkelte måltid var det vanskelig å tygge, vanskelig å svelge. Det var vondt å kjenne hvordan magen sakte men sikkert fyllte seg opp. Hvordan magesekken utvidet seg mer og mer for hver bit jeg svelget. Jeg satt og dirret med bena, var veldig urolig, kastet stadig blikk mot klokken for å se hvor lang tid jeg hadde igjen. Kikket bort på de andre for å se hvor langt i måltidet de var kommet i forhold til meg. Jeg gråt, jeg slet. Det var helt forferdelig. I begynnelsen var jeg veldig ofte den siste til å bli ferdig med måltidet, og det stresset meg enda mer, at de måtte vente på meg, selv om ingen kunne gå fra bordet før tiden var der. Selv om jeg klarte å bli ferdig sånn akkurat.

Jeg holdt ut og holdt ut, og jeg holdt på å gå på veggen mang en gang. Jeg gråt mine bitre tårer, bannet og steiket. Jeg gikk, jeg løp, jeg syklet, jeg løftet vekter. Jeg gikk ut for å ta bilder, ut i naturen, prøvde å finne roen når uroen truet meg å velte over i meg. Jeg bet tennene sammen, og jeg skrev. Jeg var veldig glad for at jeg fikk blogge mens jeg var innlagt (Takk til min kjære behandler som ga oss den beskjeden ♥) Mitt første mål der var å klare å slå min tidligere rekord, 4 dager i strekk oppkastfri. Det var godt over 1 år i forkant at jeg klarte. Jeg ble skrevet inn på en onsdag, mandagen skulle vi ha en oppsummering over hvordan det hadde gått. Mandagen ville jeg fortelle at jeg hadde klart 5 dager, og dermed slått rekorden min. Er det en dag jeg husker veldig godt, så var det dag 5. Søndag. Fra middag og resten av dagen. Det var helt forferdelig. Jeg var så urolig og rastløs at jeg trodde jeg skulle forgå. Ingenting jeg gjorde hjalp. Jeg ordnet meg kaffe, prøvde sette meg. Drakk et par slurker, tømte den ut, travet fram og tilbake. Inn på kjøkkenet igjen, lage en ny kopp kaffe. Jeg måtte lene meg over kjøkkenbenken for å prøve å gjennvinne roen. Prøvde puste dypt, men jeg skalv, jeg ristet og ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg satte meg i en liten sofa i enden av korridoren, prøvde bevare fatningen før jeg ble gal. To flotte damer kom bort for å prate med meg. Prøvde med mindfulness, pust med magen, bare pust. Vær her og nå. Og jeg gråt mine første tårer på Modum. Det bare rant over. Masken sprakk, jeg orket ikke holde tilbake mer. Uroen forsvant litt, men ikke helt. På kvelden gråt jeg for første gang ved et måltid.

Jeg fikk spørsmålet av behandlere der også. Hva gjør at jeg holder ut og holder ut? «Jeg har skrevet under en kontrakt. Jeg vil ikke skuffe gruppa, jeg vil ikke skuffe meg selv. Jeg har ikke noe valg.» «Du har alltid et valg Laila. Du velger helt selv.» Ja, jeg hadde jo valg, men hadde jeg begynt å kaste opp mens jeg var der, så var en barriere brutt, og det ville bli enklere å ty til den løsningen igjen. Det kunne jeg ikke, derfor var det ikke et valg for meg. Derfor måtte jeg holde ut. Jeg stod et par ganger med hodet over doskåla, to ganger i løpet av en ettermiddag. Men jeg kasta ikke opp. Jeg klarte det faktisk ikke. Noe holdt igjen. Jeg kunne bare ikke, fordi hver dag jeg klarte å la være, var en ny rekord. Jeg ville fortelle at jeg klarte målsettingene mine. Hver fredag, og hver mandag. Jeg hadde satt meg mål, og de ville jeg klare å oppnå. Det var en seier, det ga en mestringsfølelse.

Samtidig hadde vi jo et program å følge, både individualsamtaler, gruppeundervisning, kognitiv kartlegging, og vi hadde gruppemøte etter både middag og kveldsmat. Det var med på å hjelpe meg til å unngå å kunne kaste opp. De møtene brukte vi på å fortelle hvordan vi hadde det før, under, og etter måltidene. Hvert møte var på en halv time, og det var selvsagt med på å redusere mulighetene for å kaste opp. Det hjalp meg også å være sammen med de andre. Se tv, en film, gå turer, eller bare prate. Det å vite at det alltid var noen der jeg kunne prate med, enten jentene, eller noen fra personalet, var veldig beroligende. Men klart, der var jeg i trygge omgivelser, der var det alltid noen rundt meg. Det gjorde jo det hele mye enklere, selv om det ikke var enkelt i det hele tatt. Jeg hadde også vanskelig for å be om hjelp, på ettermiddag/ kveld, når ikke mine behandlere var på jobb. Da var det greit å kunne si ifra på ettermøtene vi hadde, etter måltidene, om vi hadde behov for å prate med personalet.

Det å være på Modum hjalp meg mye, på mange måter. Det å være der mens jeg måtte lære å spise «på nytt», gå opp i vekt, og holde ut alt som flommet over. Det var en trygg plass å være på mens jeg måtte lære, og øve meg på det som var vanskelig. Det la et grunnlag jeg tok med, og tar med, meg videre. Jeg fikk nye verktøy i veska. Jeg sitter igjen med mye nyttig. Jeg «hører» stemmene til behandlerne enkelte ganger. «Kroppen trenger så så mye mat for å fungere. Du ødelegger balansene i kroppen om du kaster opp. Kroppen trenger hvile. Hva, hvorfor, hvordan. Jeg visste jo selvsagt mye av dette fra før av, men jeg klarte ikke bruke det. 3 måneder på Modum fikk spikret det bedre fast. Jeg lærte å spise på nytt, jeg fikk inn rutinen med 4 måltider om dagen, det sitter. Jeg telte egentlig aldri kalorier nazi, men nå gjør jeg det, for å forsikre meg om at jeg hvertfall er i nærheten av det jeg bør spise. Jeg klare veldig ofte å skille fysisk og psykisk sug. Nå trener jeg også en god del styrke, og det motiverer meg ekstra til å få i meg maten.

En av jentene i gruppen min fortalte at hun laget seg en liste over ting hun skulle gjøre når hun kjente på overspisingstrangen. Ting hun kunne gjøre for å avlede suget. 10 punkter. En liste. For hver gang gjorde hun det som stod på lista, og gjorde alle punktene hun klarte, før hun ikke klarte holde ut mer. Kanskje klarte hun å komme til punkt 3 en dag, mens neste dag klarte hun kanskje å komme helt til punkt 5 før hun ikke klarte mer. En øvelse. Ved å prøve å få gjort flest mulig punkter, så vil det for det første redusere tiden du har tilgjengelig til oppkast (om du da ikke blir sittende oppe hele natten) og kanskje vil suget gi seg underveis. Du har egentlig bare noe å vinne uansett. Punktene på listen bestod av noe hun likte å gjøre. Hva en setter opp, er hva en selv tror vil fungere så klart. Det kan være å lese en bok, gå en tur, vaske/ rydde, høre musikk, trene, blogge, se en film, tegne/ male, ringe noen. Hva som helst. En utfordring, men ved å se hvor langt du klarer å komme for hver gang, gjør også at målsettingen blir målbar.

Selv om det går mye bedre for meg nå, så går det ikke knirkefritt. Jeg har verktøyene, og jeg prøver så godt jeg kan å bruke dem. Jeg ofte dialoger oppi hodet mitt, den som foregår mellom spiseforstyrrelsen og meg. Skal, skal ikke, må, må ikke, bør, bør ikke. Et evig mas. Slitsomt. Men for hver diskusjon jeg vinner, er en seier. Ramler jeg, så børster jeg støvet av hendene og fortsetter der jeg ramlet. Dagen er ikke ødelagt selv om jeg trynet en gang. Om fotballaget ditt ligger under med ett mål, så er ikke kampen avgjort. Er du ute og går tur en vinterdag, og sklir på isen, så går du ikke helt hjem for så å starte turen på nytt. Og jeg selv om du sklir, så betyr ikke det at du ikke kommer fram dit du skal. Du fortsetter å gå. Så, når jeg sklir, så betyr ikke det at jeg er tilbake på null, og det betyr ikke at jeg ikke vil komme meg i mål. Det betyr bare at jeg må reise meg og gå videre. Jeg må bare ikke miste fokuset ut av synet. Hver eneste kveld kjenner jeg fortsatt på overspising/ oppkasttrangen, hver eneste kveld. Da hjelper det meg litt å ha noe å putte i munnen. Kjærlighet på pinne, tyggis, drops, frukt, nutribar. Og noe jeg alltid har i tankene, er hvor dårlig jeg blir i etterkant av å ha kastet opp. Blodsukkerfall. Svimmelhet, kaldsvetting, skjelvinger, null fokus, og stjerner som surrer rundt hodet på meg. Jeg kjenner etter hvordan jeg har det, hvordan kroppen fungerer når jeg gir den mat, og lar være å kaste opp. Den fungerer, og den liker å få mat.

Jeg mener ikke at man kun skal gjøre ting for å avlede de vonde følelsene som dukker opp, det er også veldig nyttig å tørre å kjenne på den, oppleve at katastrofetankene man har gjort seg i frokant faktisk ikke inntreffer. Likevel er det bra å ha noe å gjøre, noe som gir positiv input i hverdagen, sånn at sykdommen ikke sluker alle døgnets timer.

Hva ligger bak symptomene på min spiseforstyrrelse?

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet av mine behandlere. Å kaste opp, å sulte seg, å overtrene, å selvskade seg, å ruse seg osv, er symptomer på ett eller annet. Det er alltid et symptom for noe, en måte å håndtere vanskelige tanker og følelser, men hva ligger bak disse tankene og følelsene? Veldig mange sitter med svarene bak sine symptomer, det kan være vonde opplevelser, fravær av nærhet, mangel på oppmerksomhet, dårlig selvbilde, relasjonstraumer, traumer osv osv. Årsakene kan være så uendelig mange. Jeg har brukt de siste 6 årene, altså de årene jeg har vært i behandling, på å gruble, grave og reflektere over hva som ligger bak min spiseforstyrrelse. Jeg har rivd meg i håret og vridd hjernecellene for å finne noe, ett eller annet der bak som kan ha vært de utløsende faktorene. For en del som utvikler en spiseforstyrrelse, så er det rett og slett en diett som gikk litt vel langt over styr. Det var sånn det hele startet for min del også, likevel må det kanskje være noe mer, siden det gikk så veldig veldig galt mener jeg? Mine behandlere og jeg har hvertfall kommet fram til at dårlig selvbilde mest sannsynlig var en årsak som hvertfall var med på å utløse, og vedlikeholde sykdommen.

Jeg har en god del kaos i årene bak meg, først og fremst i forhold jeg har hatt. De har vært preget av mye turbulens, mye på grunn av min sykdom så klart. Min måte å være på, eller måter som min sykdom fikk meg til å bli. At jeg, enkelt sagt, var to personer. Nå mener jeg ikke at jeg har spaltet personlighet, men at på den ene siden var meg, Laila, og på den andre siden den syke Laila, eller Laila og bulimien. I et forhold er det alltid to parter, så det var ikke bare meg som var «feilen» så klart, men mye var sykdomsrelatert. Ikke minst var det min rastløshet, at jeg aldri fant roen. Som at jeg var på søk etter noe, uten at jeg helt visste hva. Kanskje stabilitet og trygghet. Jeg har fortsatt dette jaget i meg. Jeg har alltid tenkt som så at ting kanskje blir bedre om jeg flyttet til en annen plass, begynte i ny jobb, traff nye folk, fant en ny kjæreste. Jeg har flyttet en del, fra Kr.sund til Oslo, til Ålesund, til Molde. Roen kom likevel aldri, fordi sykdommen satt jo i meg og fulgte med på lasset hele veien. Jeg kunne ikke akkurat flykte fra den, eller legge den igjen der jeg flyttet i fra.

Det har også klabbet på seg en god del andre ting i livet mitt som har vært med på å opprettholde sykdommen. Disse årsakene vet jeg selvsagt hva er, uten at jeg ønsker å gå dypere inn i dem her. En del er nevnt i bloggen, andre ting ikke. Det aller meste er snakket om i mine timer med behandlerne jeg har hatt, og har, bortsett fra en ting. Jeg ønsker virkelig ikke, på noen som helst måte, å prate om det, selv om jeg har tenkt tanken en del ganger. Hvorfor jeg ikke ønsker å dele det lurer du kanskje på? Vel, for det første ligger det ufattelig mye skam bak det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal legge det fram, fordi jeg er så redd for å få tilbakemeldingen på akkurat det jeg tenker og tror jeg vil få. Jeg har mange ganger formulert ordene i tankene mine, og det ligger en veldig komplisert historie bak, noe som selvsagt gjør det hele enda vanskeligere. Jeg er redd for å ikke bli forstått, eller at jeg blir misforstått rett og slett. Atter andre årsaker klabbet på seg de siste årene, men dette er ting jeg har snakket mye med min nåværende behandler om. Det er ting som ikke lengre er tilstede i livet mitt.

I timen med behandleren min i går, så spurte han meg igjen altså dette spørsmålet, hva ligger bak symptomene, hvorfor har det sklidd ut igjen i det siste? Det eneste jeg klarer å forklare det med er tanker og følelser angående kropp og uroen som ligger over meg. «Jeg takler ikke kroppen min, formene mine. Jeg kjenner på en vanvittig uro. Og ikke minst suget etter å spise og spy.» Men hva ligger bak det suget? spør han. Jeg forklarer noen av følelsene, som kan være veldig typiske. Likevel må det da være noe mer? sier han. Ååååh, jeg vet ikke!! Vel, humøret var ikke helt bra da jeg dro til timen, og til tross for at jeg pratet mye, forklarte opp og ned i mente, hvor han lyttet, kom med innspill og stilte noen spørsmål, så følte jeg meg enda mer crap etter timen. Jeg har merket at jeg blir veldig fort sliten av sykdomsprat for tiden, akkurat som at det tapper meg helt for krefter. Nå tenker jeg altså ikke på bloggingen, men da spesielt etter «menneskebok» prosjektet, og timene jeg er i behandling. Nettopp fordi fokuset er så intenst på sykdom hele tiden. Men det er jo derfor jeg er der, og det rører tydeligvis noe sterkt i meg nå.

Etter at jeg kom hjem fra trening i går kveld, så duret og gikk tankekverna fortsatt. Da jeg drev og ordnet meg etter en dusj, ramlet det plutselig ned noe i hodet mitt. «Faen! Jeg føler meg som en mislykket bulimiker når jeg spiser og går opp i vekt! En mislykket syk.» Kan det være en årsak til at ting har sklidd litt ut tenkte jeg. At det ligger og gnager i underbevisstheten min? Jeg skal jo ikke tenke sånne tanker nå, for nå skal jeg jobbe mot friskheten, ikke favne om sykdommen. Samtidig så tenker jeg tankene kommer jo uansett, om jeg vil eller ei. Om det er en aldri så feil tanke, så kommer den. Tanker kommer og går, hvordan vi behandler eller etterfølger tankene våre er helt opp til oss, men vi kan ikke bestemme hvilke tanker som plutselig angriper oss. De kommer, rasjonelle eller urasjonelle. Om vi vil eller ei, så kommer de. Uansett hva vi måtte mene om tankene vi får, så kommer de. Når jeg tenker etter, så har faktisk den tankene dukket opp flere ganger. Når jeg ser meg i speilet, når jeg sammenligner meg med andre, når jeg kjenner på følelser. Faen, jeg er mislykket. «Jeg har spist, jeg er mett, det gjør vondt, magen eser ut, jeg ser feit ut, jeg må kaste opp, ellers er jeg mislykket. Jeg har bulimi, jeg har «lov» til å kaste opp. Jeg har en spiseforstyrrelse, jeg kan ikke ha en kropp som ser sånn ut. De siste årene har jeg vært mye tynnere enn nå, jeg takler ikke å se sånn ut som jeg gjør nå. Jeg misliker kroppen min, og synes jeg er ekkel to the bones, da må andre også tenke sånn om meg. Jeg er en mislykket syk.»

Det høres sykt ut, og det er sykt. Kanskje gir ikke dette noe som helst mening i det hele tatt, kanskje kjenner noen seg igjen. Men det var nesten litt som å få en aha opplevelse, at det må være noe av betydning på hvorfor ting er som de er nå. At ting er vanskelig, og at jeg har sklidd litt utfor bakken. Det er så fortvilt, jeg blir så oppgitt av at det skal være sånn. At jeg til stadighet skal skli og tryne, hente meg inn, og hente meg inn. Hvor mange ganger skal jeg gå ut og skli, sånn at jeg må hente meg inn igjen? Tenk om det fantes et fasitsvar på det. Enn så lenge får jeg prøve å holde meg fast i karusellen mens den suser og går.