«A day without sunshine is like, you know, night».

Nesten 4 måneder har gått siden sist innlegg. Ble litt overraska over å se at det faktisk var så lenge siden. Jeg leser som regel blogger kun når jeg sitter på pc’n (og skriver en gang i jubelåret..), men jeg sitter meget sjeldent med pc, det er kun når jeg holder på med bilder, eller annet småpjask. Men jeg klapper den fort sammen igjen. Det er mobilen jeg forholder meg til, og jeg har ikke lastet ned apper til bloglovin’ og wordpress der nå. Derfor blir det heller ikke til at jeg er noe særlig i bloggverdenen lengre. Innimellom kunne jeg godt ha tenkt meg å skrevet noe, men det er bare helt tomt på en måte. Føler jeg har skrevet meg ferdig kanskje? At det ikke er noe mer å komme med. Har jo i grunnen skrevet om det meste, og gjentagelser orker jeg ikke. Nå er det jo ikke sånn at det ikke skjer noen endringer, men det er liksom ikke noe jeg føler for å skrive om, det er ikke noe eureka (det er jo ofte ikke det..). Men jeg kan jo likevel skrive noen få setninger, for å gi en liten oppdate, om noen skulle lure på ståa. (Forventer ikke at noen lurer altså, høhø).

 

Jeg er fortsatt i behandling hos fysioterapeut. Vi jobber psykomotorisk, og jeg må nok si at det kanskje er den formen for behandling jeg har hatt mest utbytte av, hvis vi ser bort i fra Modum, der programmet var skreddersydd, sånn generelt på flere plan. Nå jobber vi litt mer spesifikt på kropp, der jeg har vanskelig for å akseptere. Jeg lurer på om je noen gang kommer meg dit hen at kropp blir uviktig. Altså, at det ikke skal spille så stor rolle hvordan kroppen ser ut, hvor mye jeg veier, at jeg skal bekymre meg over det. Jeg mener ikke at det ikke er viktig å tenke på kropp, for jeg vil jo ha et sunt forhold til den. Men jeg lurer jo på om jeg kan få et avslappet forhold til den. Jeg er veldig bevisst kroppen når vi jobber med den i timene. Jeg bruker tettsittende klær i behandlingen (ønske fra terapeuten), det vil si, jeg bruker som regel en treningstights, men har på meg en t-skjorte som dekker magen (skrekkområdet). Jeg hater det like mye hver gang hun ber meg om å slappe av i magen, «la den henge»….gaaaawd. Jeg liker ikke at magen skal «henge». Så jeg trekker den inn, og der holder den seg som regel helt til jeg kommer hjem, og er trygt inne i joggebukse og en litt større t-skjorte. Hadde vært fint om søppelposer var på moten…

Tankene hopper hit og dit, det vil si, de kaster meg vegg i mellom. Om kropp. «Du er feit», «Du er normal», «Du bør gå ned i vekt», «Du trenger ikke gå ned i vekt». osv osv osv. Er det rart jeg blir oppgitt? Er det rart det er vanskelig å bli frisk? Jeg vet jo nesten ikke hva jeg skal forholde meg til. Eller…altså..jeg vet jo det, det er bare ikke like enkelt å forholde seg til sånn in real life. Men når det er sagt, så må jeg jo legge til at jeg ikke sulter meg, jeg spiser når jeg er sulten (opptil flere ganger om dagen), og jeg overtrener ikke. Så jeg styres ikke fullt og helt av spiseforstyrrelsen, jeg utfører ikke nødvendigvis spiseforstyrra handlinger selv om spiseforstyrrelser gnåler som ei gammal ku. Jeg har ikke veid meg på flere måneder, så aner ikke hva vekten viser. Og det føles egentlig veldig greit, for jeg blir mer kokko når jeg vet tallet. Derfor veier jeg meg ikke. (Veide meg alltid hver morgen og hver kveld før). Og jada, jeg unner meg både godteri og sukkerholdige drikker. Jeg freaker ikke helt ut…

 

Jeg går ikke hos noen psykolog nå. Jeg tok ikke kontakt igjen med psykologen jeg hadde. Det føltes ikke riktig for meg. Jeg forholder meg til fysioterapeuten så langt, og skulle det bli for ille igjen (bank i bordet), så får det bli å sende ny henvisning. Men nå føles det veldig greit å ikke gå hos psykolog. Fysioterapeuten gjør det jo minst like bra som de behandlerne jeg har gått hos tidligere. Kan bruke timene hos henne på omtrent det samme som hos de, + litt til.

 

Sånn utenom det, så kan jeg jo si at kjærligheten står bare bra til. Om ca. 2 uker har vi vært sammen et helt år. Rart å tenke på, for på den måten har det siste året gått fort. Vi har det hvertfall veldig bra sammen, og godt er det.

Peace out.

Full av følelser, men tom for ord.

Det spinner rundt og rundt oppi hodet, det står aldri stille. Masse tanker. Jeg kan bli litt sliten av for masse tanker, og hvertfall når jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne for å fortelle om dem, eller hva jeg skal si, eller hvem jeg skal si det til. Jeg kjenner at jeg blir litt små gal av alt som svirrer rundt. Gjør meg litt frustrert og oppgitt. Nå har jeg ikke tenkt å gå i detalj om alt her, for noe er personlig. Samtidig har vi da denne spiseforstyrrelsen og alt den bringer med seg, og det er jo ikke rent lite. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si om situasjonen, noe er som før, noe er forandret, eller forbedret, for øyeblikket. Maten..der er det litt som før (overspising og oppkast, spiser stort sett det samme som før), samtidig har det gått ganske så bra når det kommer til middagene. Jeg har spist og beholdt veldig mange middager siden det nye året startet (jula nevner vi ikke…). Det går riktignok i salater med ulikt tilbehør (feta, kylligkjøttdeig, laks.. eller wok. Jeg burde nok turt å spise andre ting også, men jeg er ikke helt der nå. Så jeg er fornøyd med at jeg faktisk spiser og lar kroppen få beholde mat. Det er fortsatt vanskelig å være mett, men jeg minner meg selv på hva jeg har spist, og at vi kanskje skal på trening etterpå, eller skal ut på ett eller annet, og det gjør det enklere å klare å beholde det. Selv om jeg ikke får i meg tilstrekkelig i forhold til aktivitetsnivå, så er den dårlige samvittigheten ute og går likevel, den forteller meg at jeg har spist altfor mye i løpet av dagen. Jeg skyver det vekk, vil ikke tenke på det.

Sliter fortsatt mye med tanker om kropp. Liker ikke det jeg ser i speilet, eller føler når jeg har på meg tettsittende klær. Ett øyeblikk vil jeg trene på meg mer muskler (er i gang med mer styrketrening igjen), og i det neste vil jeg ikke ha muskler, men gå ned i vekt. Bør spise regelmessig og sunt, få i meg masse proteiner, så vil jeg ikke ha mat i det hele tatt, sånn egentlig. Jeg vil stramme opp den rumpa da (trener mye styrke på rumpe/lår), men når jeg tar på meg buksa (ikke joggebuksa nei), og kjenner at rumpa tar litt mer plass i den, så vil jeg pokker ikke ha muskler i den i det hele tatt. (Joda, det vil jeg, hadde sett verre ut om det var tom for alt..). Men ja, skjønner du tegninga? Er så ambivalens at jeg tror jeg skal grine. Dette her er selvsagt arbeidsområdet hos fysioterapeuten, kropp, fokus på kropp. Vil jeg det, sånn egentlig? Nei. Trenger jeg det? Ja. Det fine er jo at hun snur litt på ting, og spør om jeg ikke kan se og tenke omvendt av det jeg gjør. Vinkler ting på en litt annen måte enn andre behandlere, selv om hun ikke spør eller forteller meg noe jeg aldri har vært borti før. Jeg liker henne, hun er fin å prate med. Og det er variasjon i timene, det liker jeg. Vi gjør både øvelser og har pratetimer. Jeg har time med henne i morgen (dvs i dag, siden vi har bikket midnatt). Og vi skal jobbe med ryggøvelser, og ja…kropp. For første gang siden jeg begynte hos henne, så kjenner jeg på at jeg ikke har lyst til å dra til den timen, nettopp pga det vi skal jobbe med. Nettopp fordi tanker og opplevelse av egen kropp er så påtrengende og sterk akkurat nå. Kanskje vil det hjelpe at jeg drar, kanskje vil det bli verre en stund, jeg vet ikke. Jeg har ikke tenkt å skippe unna altså, jeg drar, men kanskje fortelle henne hvordan jeg har det. (Da vil hun hvertfall at vi skal jobbe med det..*sukk*)

Jeg har ikke tatt kontakt med psykologen for hva jeg vil videre. Rett og slett fordi jeg ikke aner hva jeg trenger at han skal hjelpe meg med. Jeg vet ikke helt hva jeg trenger hjelp til (nå jobber vi jo med kropp hos fysio da..), og ikke vet jeg helt om jeg klarer noe nå. Ambivalensen er enorm, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre i forhold til videre behandling hos han. Og hvem kan jeg prate med for å finne ut hva jeg skal gjøre?? Jeg trenger en psykolog for å prate om hva jeg skal gjøre videre med psykologen. Føler meg helt låst i den situasjonen. Men jeg har hvertfall fysioterapeuten.

Ellers…kjærligheten går finfint. 9 måneder allerede. Snart et helt år jo. Han er en fin fyr assa. Gir meg masse komplimenter, og det går ikke en dag uten at han forteller meg at han elsker meg. Kjærlighet er med på å bevare kjærligheten dere.

Blir litt foto også ja…

 

Så er det snart jul igjen.

Dæven døtte, nå er det lenge siden jeg har blogget. På den måten har tiden gått fort, men hverdagen sånn generelt oppleves ikke å gå like fort. Nå er det jo sånn at jeg føler jeg har skrevet meg helt tom for alt, og jeg gidder jo ikke gjenta meg selv i det uendelige med å skrive det samme dag ut og dag inn. Derfor er det meget stille fra denne fronten, selv om det selvsagt skjer en del ting. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen (ok, her gjentar jeg meg selv litt), jeg vil ikke dele alt som har med privatlivet mitt å gjøre, ikke i detaljer, og ikke med alle og enhver mann. Og så er det jo sånn at nå som jeg har samboer, så er det andre ting enn blogging som er viktigere. Jeg sitter faktisk meget sjeldent på pc’n, det er som regel tlf som blir brukt, og jeg orker ikke blogge fra den.

Kjærligheten går bra, vi hadde 8 måneders dag her på onsdag (høhø, må jo feire hver måned, for det vil nok sikkert ikke skje for evig). Så da stakk vi en tur på kino for å se Hobbiten, som forøvrig var awesome. Husker ikke sist jeg var på kino, men det er lenge siden, vi snakker om år. Tror det kan ha vært «Engelen» jeg så da, og det er jo en stund siden den kom. Var kjekt å dra på kino igjen da, og filmen skulle jeg jo se uansett, men det er slitsomt å sitte i de stolen der over lengre tid, for ryggen blir ikke så veldig begeistret for det, og skinkene dovner og sovner rett som det er. Men kom jo gjennom. Vi har en plan om å se Kill Buljo også, men den er jo ikke like lang, så det går bra.

Humøret har gått litt opp og ned den siste uke. Vi har hatt en veldig trist hendelse innad i familien som har satt i gang mange følelser. Det går greit, men det har blitt mange tårer. Livet kan virkelig være urettferdig til tider. Det gjør det ikke så mye bedre at det kom så tett opp mot jul, men sammen skal vi komme gjennom det og klare å ha det fint likevel. Jeg reiser hjem på lille julaften, og blir der i noen dager. Min kjære kommer 1.juledag, og så reiser vi til hans familie lørdagen i romjula og blir der til 1.nyttårsdag. Vi må jo fordele oss, så ingen blir forsømt, høhø. Feirer julaften hver for oss i år hvertfall. Som vanlig gruegleder jeg meg til jul. Jeg elsker julen, men så er maten vanskelig. Men jeg har jo vært gjennom dette i så mange år, at jeg kommer gjennom det i år også. Men nå har jeg hvertfall verdens beste kjæreste sammen med meg også, så det kan jo bli bedre enn ventet. Tiden får vise. Får fokusere på det koselige med julen, å være sammen med familien og svigerfamilie, se fine filmer på tv, gå i pysj, være omringet av nisser osv. Kanskje vi får til at begge familiene samles også? Mine foreldre ble invitert til min kjæres på søndag som var (min kjære hadde bursdag da), de hilste på hverandre for første gang, så det var jo kjekt.

Nå er behandling avsluttet for i år. Jeg hadde min siste time med fysioterapeuten forrige uke, og psykolog i går. Jeg har ny time med fysio like over nyåret, men har ikke avtalt noe videre med psykologen. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre på det området. Vi hadde en liten prat om det i går, og jeg måtte jo bare si det jeg mente og følte. Vi har jo pratet om mye i timene jeg har gått hos han, men jeg føler ikke vi har hatt noe struktur, og jeg føler jeg står på stedet hvil. Så da vet jeg ikke helt om det er hensiktsmessig. Alle mine behandlere har hatt ulike måter å jobbe på, så han har jo sin, så det er jo ikke hans feil, om jeg skal kalle det feil. Jeg aner jo ikke en gang hva jeg trenger (om jeg hadde visst, så hadde vel ting gått litt bedre..), og dermed blir det jo også litt vanskelig å legge opp løpet i behandlingen. Nå har jeg gått hos psykiatrisk sykepleier, sosionom, fysioterapeut, spesial psykolog og psykolog. Jeg har hatt timer med ernæringsfysiolog (To ganger. En her i fylket + hun på Modum). Jeg har hatt samtaler med treningspedagog, og altså innleggelse. (Der har jeg pratet med personer med ulik bakgrunn). Jeg har jo blitt friskere/bedre av de ulike typene av behandling, på enkelte områder, men det essensielle står der fortsatt. Kanskje fordi jeg ikke helt vet hva det essensielle er, og derfor heller ikke aner hva jeg trenger? Så hele greia føles litt håpløst egentlig. Men, jeg har jo som sagt satt opp ny time med fysioterapeuten da, og vi jobber jo psykomotorisk, så jeg er ikke helt uten behandling. For noen er det den type behandling som fungerer best, så vi får se hva jeg ender opp med. Det er hvertfall helt opp til meg hva jeg velger å gjøre med tanke på timer hos psykolog. Jeg har tenkt mye på det, og må bare fortsette med betenkningstid før jeg tar kontakt og gir beskjed. Jeg aner ikke hvilke andre alternativer jeg har her i byen, så føler jeg står litt i stampe. Men det er ikke sånn at jeg gir opp altså, jeg vet jeg trenger behandling, men ikke helt hva. Erfaringer tas i mot med takk.

Ja, det var det hele. Det er tvilsomt at det blir noe mer blogging fra denne kanten før jul, så da får jeg bare avslutte med å ønske dere alle en riktig god jul. Kos dere som best dere kan, og ta vare på hverandre.

 

Hooooy.

Dere trodde kanskje jeg var død, men det var jeg altså ikke. Jeg har bare hatt bloggsperre. (Sjokk liksom). Det føles ikke som at det var så lenge siden jeg sist oppdaterte, men så viser det seg at det er en hel måned siden. (Er det dette de mener med at jo eldre man blir, jo fortere går tiden?). Jeg har ikke sånn voldsomt mye spennende å skrive om da riktignok, men på den måneden som har gått siden sist, så har det da likevel skjedd noe. Jeg kan jo begynne med å nevne at kjærligheten lever i beste velgående og at vi har forlovet oss ♥ Kjekke greier.

 

 

En fin bukket fra de hyggelige husvertene, og en søt kake laget av svigermor.

Behandling 2 ganger i uken (psyk. og fysio), og har begge på samme dag, rett etter hverandre, så det går slag i slag. Fungerer greit for meg at de er samlet på samme dag i grunnen. Så langt har jeg gått rett fra psykolog til fysio (9.30-11, og 11-12, så det er virkelig slag i slag). Så det er veldig fint at det tar meg to minutter å gå mellom disse bygningene. Fra og med om 3 uker, så blir rekkefølgen byttet om (til og med med en halv time i mellom), så får vi se da, om det gjør noen utslag. Altså, at jeg først skal ligge på den benken og bli knadd på (Å bli tatt på er ikke akkurat det jeg liker best her i verden, av andre enn kjæresten da så klart, med tanke på at jeg ikke akkurat er så fornøyd med kroppen..). Hvis det skal ha seg sånn at jeg i en av timene skulle føle det ble helt for jævlig, så kan jeg syte og klage hos psykologen. Nå har det riktignok gått greit så langt (Å bli knadd/tatt på), men man vet jo aldri, ikke sant? Jeg er hvertfall der at jeg kan si det som det er i forhold til kroppsopplevelsen (til fysioterapeuten), samtidig som jeg har galgenhumor og selvironi, så jeg (fornuften) vet jo at det ikke er helt rasjonelle tanker som dukker opp om dette. Så jeg/vi ler jo av noe av dette her også. Hun skal ha for at hun faktisk kommer med innspill som snur på mine tanker. Når jeg sier at jeg føler meg smell feit, og at kroppen flyter utover i alle retninger når jeg ligger, så lurer hun på om jeg kan tenke motsatt, at jeg vil føle meg tynnere når jeg reiser meg. Hun påpeker også (selv om jeg selvsagt er fullstendig klar over dette selv også) at det er naturlig at kropper «flyter litt utover», for vi mennesker har jo også innvoller f.eks, som velter seg ut i liggende tilstand. Men som sagt, det er den syke ufornuften som ikke vil tenke på at det er sånn. (Kokko i hodet ja). Så jeg må ærlig innrømme at den biten av timen der jeg blir dekket av pledd er den beste. Da blir hvertfall ikke kroppen synlig på samme måte. (Jeg innbiller meg selvsagt at andre/hun tenker det samme om min kropp som jeg selv gjør —-> paranoid?). Det aller verste er vel når hun ber meg puste med magen (altså slippe den helt løs liksom), for det oppleves som at den blir dobbelt så stor. Når jeg i utgangspunktet synes den er enorm, og ikke det liker det et sekund, så kan du jo tenke deg. I forrige time (ikke nå på mandag, men forrige), når hun ba meg slippe den løs, så viste jeg henne at jeg kan blåse den skikkelig ut, og da ser den ut som at jeg skulle være gravid i 7-ende måned. (Jeg er flink til å blåse den ut, noe min kjære synes er like morsomt og fascinerende hver gang). Men alt i alt så går det da greit, og hun er så fin og morsom at det ikke er noe problem i grunnen.

Hos psykologen er det fortsatt sånn at jeg deler og forteller, litt sånn mer «bli kjent», fortelle om min situasjon, kroppsopplevelse og matproblematikk. Vi har også vært innom traumet. I går ble det en del prat om IKS, for vi prøver jo å få i gang noe skikkelig her (nå har vi satt opp en plan for hele neste år). Så det blir jo også innenfor feltet jeg er i behandling for. Bloggen ble såvidt nevnt, og han lurte da på om han kunne få lese…ooohoooy. Jadda, fikk jo linken da, så hvis du leser, hei hei. Så langt er det satt opp timer hos de begge ut året, så får vi se hva det blir til videre etter det.

Mat og trening? Joda, neida. Vet nesten ikke helt hva jeg vil nevne angående maten..men jeg er langt i fra frisk, for å si det sånn. Det humper og går, noen dager litt bedre enn andre (alt teller, ikke sant? Alle de små skritta liksom. Viktige og huske på). Tanker kommer og går, noen brenner seg fast, andre blåser jeg avgårde litt lettere. Så både spiseforstyrrelse og sunn fornuft tar plass. Så jeg godtar at sånn er situasjonen akkurat nå, uten at det betyr at det alltid vil forbli sånn. (Se der ja, en rasjonell og fornuftig tanke jeg kan leve med). Jeg er ikke lengre (hvertfall ikke nå) en treningsnarkoman som løper ned treningssenteret i tide og utide. På det meste så trener jeg tre ganger i uken der nede, på det minste…ingen dager. Det kan jeg også leve med, men selvsagt skulle jeg klart/orket og dratt slaktet nedover de tre gangene. Men nå er det jo sånn også for meg, som med andre, at det dukker opp andre ting, og at formen ikke alltid er like god. I går hadde jeg en dag der jeg definitivt burde holdt meg unna treningen. Jeg trasket hjemmefra grytidlig, og det hadde fryst på og var glatt, så jeg steglet meg nedover (til byen), noe som gjør at kroppen blir anspent. Så var det psyk. og fysiotimer, så gikk jeg en liten tur, så ble det kafe i 1.5 time 8på en pinnstol, noe som korsryggen ikke var særlig begeistret for, for den hadde verket fra jeg stod opp. Sliter en del med den, for jeg er vanligvis veldig svai i ryggen). Deretter IKS møte i 1.5 time (på en ny pinnstol), så jeg var rimelig ødelagt i kropp og hode når alt var over. Beina og ryggen holdt på å ta knekken på meg, så jeg haltet og vraltet. Samtidig hadde min kjære og jeg planlagt trening etterpå. Og selv om jeg følte meg som en 5 dager gammel blautkake, så dro vi en tur. Jeg hadde heller ikke spist allverden den dagen, så det var null energi og hente (trykket i meg en banan (som jeg så og si aldri spiser) i ren desperasjon, i håp om å få litt energi til treningsøkten, uten at det hjalp så klart. Så da ble jeg kvalm på toppen av det hele også. Fikk ikke mye utbytte av treningen kan du si, så vi dro hjem etter kort tid. Gosh. Formen er heldigvis bedre i dag.

Ellers kan jo nevne, uten at det finnes spennende for dere (ikke at dette innlegget kanskje var noe særlig spennende heller), så er vi endelig ferdig med å pusse opp gangen her. Tok sin tid, men nå er gjort.

Over og ut.

PS: har vurdert et søkemotorinnlegg igjen. År og dag siden sist. Men det er altså bare vurdert, og vil i tilfelle ikke dukke opp før på fredag, kan jo ikke bryte den tradisjonen.

2 år..

Jeg burde vært i senge for lengst. Natteravn som jeg er, så sitter jeg her foran pc’n og klokken er litt over halv fire på natten. Jeg skal opp om ikke så mange timer, så burde jo seriøst fått meg litt søvn, men det hjelper ikke stort å bare ligger der og vri seg heller, når søvnen nekter å komme. Hjelper heller ikke å ligge og høre på at typen snorker..Så da tenkte jeg å slå til med enda et innlegg her, så kort tid etter det forrige. Jaggu meg lenge siden jeg har blogget så tett. Men jeg har jo tross alt et forhold jeg heller prioriterer.

Men nå fikk jeg lyst til å blogge litt igjen. Dra litt tilbake i tid, for for 2 år siden, på denne tiden, var jeg på Modum. 2 år!! Det er helt sykt å tenke på at det er så lang tid siden jeg ble innlagt. Jeg har jo vært tilbake på to ettervern etter selve utskrivelsen i januar i fjor, så sånn sett er det jo ikke sååå lenge siden jeg var der, og det gjør at det føles enda merkeligere at det faktisk har gått to år. Men høsten vil nok, i noen år til kanskje, nå minne meg om Modum. Jeg satt og kikket gjennom noen bilder her tidligere i natt, fra blant annet Modum. Fine minner, med fine folk og et nydelig sted. Jeg savner stedet og menneskene, men ikke så mye selve opplegget. Nå får jeg nesten noia av tanken på å skulle legges inn på nytt der, men nå er jo situasjonen annerledes også, med tanke på at jeg er samboer. Kunne ikke tenke meg 3 måneder uten han nå. Men kunne godt ha tatt en tur dit, for jeg savner virkelig omgivelsene, stemningen, roen.

Jeg satt nylig og leste et par innlegg fra disse dagene for 2 år siden. Dag 5 og dag 6. (9. og 10.oktober). To kriminelt vanskelige dager som jeg husker veldig godt uten at jeg må lese om dem for å friske opp. Dag 5, og jeg hadde etter å ha kommet meg gjennom den dagen, klart min første målsetting, som var å klare å slå rekorden min på 4 oppkastfrie dager i strekk. Det hadde jeg ikke klart på over 1.5 år i forkant. Men det hadde sin pris å komme seg gjennom den dag. Jeg hadde mitt første sammenbrudd. Jeg holdt på å gå opp i limingen, jeg var så inni helvete urolig og rastløs, og uansett hva jeg gjorde for å distrahere meg selv, få tankene over på noe annet, gjøre noe for å forbedre situasjonen, så gikk det bare ikke. Jeg travet rastløs fram og tilbake i korridorene, gikk ned til biblioteket, fant en bok, satte meg, og leste 4 setninger, uten at jeg fikk med meg det som stod. Jeg prøvde på nytt igjen, men ikke faen. Jeg klarte ikke sitte rolig. Jeg gikk opp igjen, laget meg en kopp kaffe, gikk for å sette meg ned. Satt i et par minutter, der jeg makket i ulike stillinger, før jeg ga opp. Jeg helte ut kaffen igjen, uten at jeg hadde tatt en eneste sup. Jeg skalv og ristet, måtte støtte meg til en stol på kjøkkenet for jeg trodde jeg skulle ramle sammen. Jeg laget en ny kopp, travet fram og tilbake, og gikk til slutt og satte meg i sofaen der jeg noen minutter tidligere hadde prøvd å finne roen. Jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle gjøre for at det skulle bli bedre, og tårene bare trillet i ren fortvilelse. Jeg møtte da for første gang to av de fineste miljøvaktene der, og de satte seg ned for å prate med meg. Siden jeg ikke kjente dem, så føltes det bare så utrolig kleint og vanskelig, men de var jo så fine. Og jeg fikk mitt første møte med mindfulness. «Pust. Pust heeeelt ned i magen. Konsentrer deg fullt og helt om pusten. Vær her og nå. Bla bla bla..». Nei, det funket ikke. For jeg har alltid hatt en tendens til å puste fra brystet og opp, aldri fra helt ned i magen. Det hjalp vel egentlig ikke så mye å prate med dem sånn sett, men det var hvertfall kveldsmat like etterpå (ikke at det hjalp heller), så jeg satt i det minste sammen med de andre jentene. En forferdelig dag, og i tillegg var det selvsagt søndag, og ingen av behandlerne var på jobb.

Dagen etter var vel den verste dagen. Mandag, og den aller første veiingen. Jeg hadde da spist 4 måltider daglig siden jeg kom (foruten den aller første dagen, da vår første måltid var lunsjen). Magen var stappfull av mat, uten at den hadde kvittet seg med så mye. Systemet hadde vært fucka opp i så mange år, og nå som den fikk jevnlig påfyll, som den ikke var vandt med, så stoppet det helt opp. «Helt vanlig» fikk jeg høre. Å gå 3-4 dager uten å kunne gå skikkelig på do (bommelom), så føles hvert eneste måltid som et helvete. Jeg gikk mett fra det ene måltidet til det andre, og da kan du bare forestille deg hvordan det føles når ingenting kommer ut. («Det går seg til» sa de. Jæææædda…når da????). Jeg kjente jo allerede etter første dag med fulle måltider at vekten hadde gått opp. Jeg så det, og jeg kjente det. Klærne ble merkbart strammere på 1-2-3. Ja, over natten. Jeg prøvde å bruke fornuften (skjønt det var jo ikke så mye av den tilstede på den tiden), og tenkte at det var naturlig at jeg ville gå opp når kroppen ikke var vandt med å få så mye mat. Og jeg forberedte meg mentalt på at jeg hadde gått opp maks 4 kilo. Det føltes jo som 10, men bare for ikke å overdrive, så la jeg det på 4. Bare sånn for å ha litt å gå på. Håpet jo selvsagt at det ikke var mer enn et par kilo. At vi skulle veies først etter lunsjen, gjorde selvsagt ikke saken bedre. 2 måltider + drikke i magen, med klær på???? Det blir jo ingen reel vekt av det!!!! Samtidig som jeg visste akkurat det, så forsvant den tanken da jeg måtte gå på vekten. 6.5 kilo opp på 5 dager. Jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Det var som å få en knyttneve i magen. Jeg var så sint at jeg trodde jeg skulle sprekke (det føltes bokstavelig talt sånn ut også). Jeg ville bare bryte oppholdet der og da og reise hjem, for å gå ned de kiloene igjen. Jeg trodde ikke jeg skulle holde det ut. På 5 dager hadde jeg gått fra å være «grei nok» vektmessig (ikke greit i det hele tatt fortalte spiseforstyrrelsen meg, til tross for at jeg var undervektig), til å bli smellfeit. Så fort. Og jeg skulle være der i 3 måneder. Jeg så verden falle i grus.

Det var to fæle dager å gå gjennom, men jeg overlevde jo, selv om det føltes som jeg ikke skulle gjøre det. Jeg gråt mine bitre tårer mang en dag, men bet samtidig sammen tennene og kjempet videre. Jeg gråt innvendig hver eneste dag, fordi kroppen forandret seg, jeg gråt åpenlyst mange dager, under måltider, og omtrentlig hver eneste mandag da vi hadde ny veiing. Opp opp opp. Det stoppet aldri. Jeg kan ikke helt si hva det var som likevel drev meg til å stå på videre, det var nok en blanding av ulike ting. Jeg ville vise at jeg faktisk jobbet mot spiseforstyrrelsen, som jeg skrev under på kontrakten at jeg skulle. Jeg ville ikke skuffe de andre, og jeg ville klare å nå alle målsettingene jeg satte meg, koste hva det koste ville. Og det kostet. Det kostet faen meg svindyrt. Men jeg stod på. Hver mandag og hver fredag satte vi oss nye målsettinger for uken, og helgene. Hver eneste gang gjennom hele oppholdet, satte jeg meg som mål å fortsette å klare å være oppkastfri. Hver eneste dag ble derfor en ny rekord for meg. Jeg ordnet meg med en kalender der jeg for hver dag jeg kom meg gjennom oppkastfri, klistret på et klistremerke. Bare for å få det «Svart på hvitt» hva jeg faktisk hadde klart. Jeg følte meg verre og verre for hver eneste uke som gikk, fordi kroppen forandret seg, så der og da klarte jeg ikke føle noen stolthet over det jeg hadde fått til. Noe primærkontakten min klarte å minne meg på, få meg til å innse. «Se på kalenderen din, ser hvor mange dager du har klart. Det er fantastisk. Jeg har jobbet her i nesten 30 år, og aldri sett noen jobbe så hardt som du». De ordene gjorde noe med meg, i forma av at de satte seg fast i hodet mitt. At hun ga meg et så stort kompliment og skrøt av den harde jobben jeg gjorde, for hun visste hva det kostet. Hun hadde sett det så mange ganger før. Likevel klarte jeg ikke å kjenne på stolthet selv. Til tross for at det var mange beinharde dager (spesielt mandagene), og jeg ved et par anledninger stod bøyd over doskåla for å kaste opp, så holdt det i 84 dager før jeg hadde en sprekk. Det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klare å gjennomføre. Aldri i verden. Men det beviser jo bare at det faktisk er mulig.

Det var trist å skrives ut derifra, for selv om det var tøft, så var det så mye fint som veide opp for det. Det var trygt og godt å være der. Innimellom ønsker jeg meg tilbake, men samtidig orker jeg ikke tanken på å gå gjennom det samme igjen, + at jeg som sagt ikke kunne tenkt meg å være borte fra kjæresten så lenge. Jeg vet selvsagt at det hadde vært bra for det lange løp, for framtiden, likevel er ikke det noe jeg ønsker nå. Jeg hadde et fint og nyttig opphold, og burde nok sånn egentlig (sånn fornuftig sett) hatt et opphold til, for repetisjon og oppfriskning hjelper alltid. Men nå er jeg i en litt annen fase på enkelte områder, så jeg får bare se hva behandlingen jeg har nå fører meg. Jeg sitter uansett igjen med mange erfaringer etter oppholdet, jeg har tross alt ikke glemt alt, selv om spiseforstyrrelsen igjen har et sterkt grep om meg. Jeg får bare fortsette meg å minne meg på følgende:

* Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid.

* Små skritt. En dag av gangen.

Hvorfor er det så vanskelig å akseptere kroppen?

Som regel er sulting, overspising med påfølgende oppkast, overtrening osv. kun symptomer på bakenforliggende årsaker. Å prøve og endre på kroppens utseende blir på en måte sykdommens språk utad. (Dette gjelder ikke nødvendigvis for alle som sliter med en spiseforstyrrelse). Om det gir noen mening? For de som selv sliter med en spiseforstyrrelse kan nok forstå hva jeg mener her, for de som ikke sliter, kan det kanskje ikke være like enkelt å forstå. Følelser kan være fryktelig vanskelig å prate om, for når man ikke alltid helt vet hvordan man skal formidle dem, hvordan skal man da få andre til å forstå? For mange blir da, det å skade seg selv på ett eller annet vis, den «enkleste» måten å forklare på. Det blir kanskje et stille skrik om hjelp. For noen, ikke alle. Å skade seg selv på ett eller annet vis, er strategier for å få vekk følelser og vonde tanker som kan være vanskelig å holde ut, samtidig som det er vanskelig å prate om det. Skam er et stort og viktig ord her. Det holder mange vekk fra å tørre å prate om det. Selv om det i årenes løp er blitt mer fokus på spiseforstyrrelser, så er det fortsatt et godt stykke igjen til at tabuen er helt borte. Jeg husker selv hvor vanskelig det var å skulle meddele andre at jeg frivillig kastet opp. Heldigvis er jeg over det punktet, det er heller ikke det første jeg nevner, akkurat den delen, det gjør jeg kun hvis noen ikke helt vet hva bulimi innebærer. 

Sånn samfunnsutviklingen har blitt med årene, hjelper det ikke på noen som helst måte at fokuset er så kroppsrettet. Sånn eller skli bør du se ut, slik eller sånn er det eneste «eneste riktige». Heldigvis er det blitt en smule mer fokus på kvinnelige former, at det slettes ikke er forkastelig å ha noen kilo på kroppen. Kvinner skal ha former, det er helt naturlig. Samtidig vil jeg nevne at mange er naturlig tynne, uten at det betyr at de sliter med en spiseforstyrrelse. Og deres kropper er naturlige sånn de er. Vi er forskjellige, og det igjen betyr at det ikke finnes noen fasit på hva som er normalt. Men, igjen, så er det store mørketall på hvor mange som sliter med mat/kropp/vekt. Og det at samfunnet har et så stort fokus på kropp, så blir dette en triggerfaktor som gjør det vanskeligere for mange å være/bli fornøyd med kroppen sin. Meg inkludert. Nå er det ikke nødvendigvis sånn at alle blir påvirket av fokuset på kropp som samfunnet innprenter oss med, for kroppen er ofte (men ikke alltid), symbolet utad for mange (ikke alle) som sliter med en spiseforstyrrelse. Dette kan være gjeldende for alle typer spiseforstyrrelser. Anoreksi, bulimi, tvangsspising, ortoreksi (overfokus på sunnhet og trening). 

For meg startet alt dette med en diett som gikk over styr. Ikke at det nødvendigvis trenger å være den utløsende faktoren, men det var der fokuset mitt på kropp og vekt ble vekket. Jobben var å få vekten ned for hver veiing jeg skulle på (fulgte et opplegg med diett, trening, veiing, over en viss tid). Så for meg, ble kropp helt fra starten av, sammen med vekten, hovedfokuset. Jeg var, og ble med tiden, veldig opptatt av hvordan jeg så ut. Gikk vekten ned, ble jeg mer fornøyd (selv om jeg i utgangspunktet ikke var fornøyd. Fra jeg startet det opplegget altså, jeg var aldri opptatt av kropp og vekt før det), og gikk vekten opp, følte jeg meg mislykket, og dagen var ødelagt. Jeg målte (og gjør det vel tildels ennå må jeg innrømme) min egenverdi i forma av hva vekten viste meg. Jeg må samtidig si at jeg nå på langt nær veier meg så ofte som jeg gjorde før innleggelsen på Modum. Da veide jeg meg hver morgen og hver kveld, hver eneste dag. Nå kan det uker og måneder mellom hver gang, og da kun på morgenen. Jeg har tildels bedre dager når jeg ikke veier meg, selv om jeg hele tiden er bevisst kroppen og kiloene mine. Likevel føles det bedre og ikke se tallet på vekten.

Det er for meg, fryktelig vanskelig å akseptere at kroppen endrer seg i form av vektoppgang. Selv om jeg vet at jeg har former (noe som som sagt er naturlig for kvinner), så vil jeg til tider ikke ha dem, mens andre ganger er det greit nok. Som jeg såvidt nevnte i forrige innlegg, så ønsker jeg f.eks heller en rumpe med form, framfor en helt flat en. Og for å få en rumpe med former, så bør det være litt muskler der. Og muskler betyr en aldri så liten vektøkning. I hode blir det derfor helt feil, og da vil jeg ikke ha en rumpe med former. (Joda, jeg vil jo det, dette er spiseforstyrra tanker). Men det er dette med de fordømte kiloene opp som er vanskelig å akseptere. Det er formene, med kiloene, som er vanskelig å akseptere. Endringen kroppsmessig (ergo kilomessig) er vanskelig å akseptere. Mot slutten av oppholdet mitt på Modum, sa min primærkontakt til meg; «Du burde egentlig hatt et litt lengre opphold her du nå, for nå begynner du å jobbe med kroppsaksept». (Etter nye endringer på innleggelser på Modum, er det nå fastspikret at et opphold er på rundt 3 måneder, uten mulighet for forlengelse, sånn det var tidligere). Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, for mitt bilde på egen kropp var likt hele veien, helt fra før vurderingsoppholdet til utskrivelsen. Jeg hadde toppscore på skjemaet vi fylte ut opptil flere ganger (for å se på eventuelle endringer på ulike områder), altså, toppscore på hat over kroppens utseende. Men, hadde jeg kunne forlenget oppholdet (noe jeg kunne tenke meg), så hadde det kanskje kunne endret noe, i positiv retning? Jeg har vanskelig for å se for meg at det kunne ha blitt sånn, men samtidig var det jo en del andre ting som endret seg mens jeg var der, også noe jeg hadde vanskelig for å se for meg før innleggelsen. Det tyder jo på at alt er mulig, bare man får jobbet med det lenge nok. Repetisjon, repetisjon, repetisjon gjør noe med en. (Believe it or not).

Jeg føler meg fortsatt for stor i egen kropp, og har fortsatt vanskelig for å se at jeg skal kunne klare og endre oppfatning av min egen kropps utseende. At jeg en dag skal klare og akseptere kroppen min sånn den er/blir. Jeg har lett for å legge på meg (crap!! Spiseforstyrra tanke igjen…), og derfor vil kroppen min gå opp en del kilo til for å komme dit der kroppens egen trivselsvekt vil ligge. (Ikke den vekten min spiseforstyrrelse ønsker den skal være). Og den (kroppens vekt) ønsker normalt å ligge omtrentlig der den var da hele denne dritten startet. Mitt spiseforstyrra hode ønsker på langt nær å være der. Jeg var der sånn ca. ved utskrivelsen, men jeg var så misfornøyd med å være der da jeg ble skrevet ut, og ville bare ned igjen. Likevel holdt jeg meg sånn ca. der i noen måneder i etterkant. (Jeg gikk til og med opp et par kilo til da jeg trente styrke som en gud). Ikke at jeg følte meg fornøyd på noe vis, men jeg hadde en noenlunde ok rutine på maten. Jeg klarte til en viss grad å forholde meg til noe som lignet kostlisten jeg hadde ved innleggelsen (kalorimessig). Dette fordi jeg hadde repetert på dette over en periode på 3 måneder. Det gikk bedre utover oppholdet, uten at jeg skal gå så langt som å si at det var lett.

Men, tilbake til overskriften, hvorfor er det så vanskelig å akseptere kroppens utseende? Hvorfor er det så vanskelig å håndtere og akseptere at min kropp har mer kilo på seg enn andres kropper, når jeg vet at vi alle er ulike? Hvorfor er det, i mitt syke hode, så viktig å veie mindre enn det som er normalt for min kropp? Handler det om at jeg føler jeg tar for mye plass? At jeg føler jeg blir mer synlig mer flere kilo? Er det et problem å være mer synlig? Er jeg mer synlig? Er det i det hele tatt en problemstilling? Jeg vet pokker meg ikke. Jeg skulle ønske at jeg visste, at jeg hadde svarene, for da hadde det kanskje vært litt enklere å jobbe med det. Kanskje ligger det der i underbevisstheten min og ulmer, og kanskje vil det dukke fram etterhvert, men akkurat nå merker jeg ikke noe til det. Kanskje vil det skje noen endringer underveis i behandlingen med fysioterapi, der vi jobber psykomotorisk (bevissthet på kropp), og ny psykolog (som har bitt seg fast i dette med kroppsaksept etter de to timene jeg har hatt så langt). Jeg hadde min andre time med han på fredag, og temaet var mye kropp. Jeg svarer etter beste evner når vi prater, men den dagen jeg får spørsmål om hvorfor det er vanskelig å akseptere kroppen (noe jeg innbiller meg at jeg kan få), så er det godt mulig at jeg blir svar skyldig. 

 

 

Vanskelig kropp å akseptere…

Here we go again.

Jeg er ikke av dem som verken har vært lengst i behandling, eller prøvd utallige metoder. Likevel har jeg prøvd en del. Jeg har vært i gruppeterapi, hatt timer med psykiatrisk sykepleier, psykologspesialist, et opphold på Modum, og timer med ernæringsfysiolog. Jeg har, til tross for tilbakeskritt, hatt framgang i årene i med behandling, selv om det ikke alltid er like lett å se det. Men jeg er helt klart på et annet stadie nå, på visse områder, enn jeg var for noen få år siden. Jeg har mer selvinnsikt, jeg har åpnet for det hemmeligste, jeg har utfordret meg (og mestret), prøvd og feilet, ramlet og reist meg. Jeg har kuttet medisiner, og enkelte mennesker. Alt for å bedre situasjoner. Flere symptomer er borte, og vil (bank i bordet) forhåpentligvis aldri dukke opp igjen. Så selv om det ikke føles som at jeg har kommet så veldig langt, så er det betydelig framgang/bedring. (Fornuften klarer å se dette).

Nå er jeg såvidt i gang med psykomotorisk behandling, og i går hadde jeg min aller første time med privat psykolog. Denne gangen er det en mann igjen, en som jeg kan like. Han har det beste og mest behagelige kontoret jeg noen gang har vært hos med tanke på behandling. Der er det bare å velge om man vil slenge seg på en sofa, eller lene seg godt tilbake i en skinnsofa. Det er et stort og mykt teppe på gulvet, så skoene må av, og beina kan dermed slenges oppi i stolen. Jeg ble tilbydd kaffe, og tonen var veldig fin, til tross for at temaet selvsagt er sykdom, og det er jo ikke alltid like hyggelig. han hadde (heldigvis?) fått tilsendt en bunke papirer, både fra lege, siste behandler, og epikrisen fra Modum. Så han fikk et innblikk i det mest vesentlige. (Jeg fikk lese det som var blitt tilsendt..). Likevel ville han jo ha mine egne ord. Jeg satt der i 2 timer og liret ut av meg, og svarte på spørsmål, så jeg fikk fortalt det en god del. Vi pratet om spiseforstyrrelsen, så traumet ble ikke tatt opp, men det kommer nok. Han var veldig lett å prate med, og han spurte en del spørsmål om spiseforstyrrelsen, for han vet jo ikke alt om hvordan det fungerer. Han er en type som kommer med noen vittigheter, sikkert for å uskadeliggjøre litt av praten, noe som er helt fint for meg, for jeg har selvironi og galgenhumor, så jeg kan fint spøke om sykdommen også. Noe jeg sa til han at går helt fint, sånn at han ikke trenger å trå så varsomt hele veien. Det er godt å kunne le litt av det også, for visse episoder er jo tragikomiske.

Jeg fikk melding fra han på mandag, om at jeg hadde fått time i går, så det gikk rimelig fort sånn sett. I dagene i mellom, så har jeg gått og lurt på hva pokker jeg skal svare når han spurte om hva jeg trenger i behandlingen. Jeg skjønte jo at jeg kom til å få det spørsmålet. Spiseforstyrrelsen er veldig tilstede nå, og dermed er også ambivalensen stor. Jeg har lenge nå vært møkk lei alt av behandling, og har syntes det har vært godt med store deler behandlingsfri, og dermed også vært usikker på hav jeg trenger og vil. Jeg sa dette til han, men selv om jeg er lei, så vet jeg jo også at jeg trenger det, for jeg er helt fastlås når det kommer til å få til dette helt alene. (Vet at det er jeg som må gjøre jobben altså). Han sa at det er helt opp til meg om jeg ønsker at vi skal fortsette. Jeg trengte ikke svare der og da, men kunne ta betenkningstid og finne ut av det. Jeg vurderte om jeg skulle gjøre det, men bestemte meg for at det er lurt å bare hoppe i det, prøve det og se hvordan dette vil fungere for meg, jeg har jo ingenting å tape på det. Fungerer det ikke, så er det ikke verre enn at jeg kan avslutte det. Nå liker jeg også behandlingen jeg får hos fysioterapeuten, der vi jobber mye med kroppen, det å kunne øve på å være i kroppen, framfor å se på den som et fælt objekt. Kroppsbevissthet med andre ord. Dermed står jeg nå med to litt ulike typer behandling, som matcher hverandre. Fysioterapeuten fungerer også fint som en «pratebehandler», for hun kunne like gjerne ha vært en typ psykolog, for hun gir meg ganske mye like tilbakemeldinger som en behandler har gjort. Så dette her må jo bare bli bra? Jeg har ny time med psykologen igjen neste uke. Jeg kunne selv velge hvor ofte jeg ville ha timer. Dessuten setter han opp litt tid, sånn at det ikke blir stress og vi må avslutte midt i et tema f.eks. Han liker å ha god tid i timene sa han. Jeg er positiv, til dem begge to, og det er godt å gå ut fra timene med gode opplevelser.

Som jeg såvidt nevnte over her, så er det vanskelig med maten for tiden, jeg har problemer med å bryte destruktive mønster (overspising og oppkast), men kanskje kan det gå seg til igjen etterhvert nå som behandlingen kommer skikkelig i gang. Jeg fikk med meg undersøkelse hjem fra psykologen i går, en sånn personlighets test, for å se hvordan det står til. Jeg har tatt det før, for noen år siden, og kan selv se, ut i fra spørsmålene, at situasjonen hvertfall ikke er helt lik. Likevel blir det jo spennende å se resultatene av den. Vi snakket såvidt om et par ting vi kan jobbe med, men det lå litt humor i det også. Vi snakket om kropp, dvs, jeg snakket om kropp, og at jeg har vanskelig for å akseptere kroppen, spesielt når vekten går opp, og jeg allerede misliker den når vekten er lavere. (Har altså gått opp noen kilo etter at jeg kom inn i et forhold igjen). Jeg sa at jeg vet at det ikke er bra å være undervektig, når kroppen min i utgangspunktet ikke har en lav trivselsvekt (der kroppen altså normalt vil ligge, ikke hodet mitt). Så fornuften vil ha en sunn og sterk kropp, der jeg ønsker å en stram kropp, gjerne med litt muskler. Samtidig er det jo sånn at med muskler, så øker også vekten (sånn er det for meg hvertfall). Dermed blir ufornuften kokko. Mer vekt= uakseptabelt. Dermed vil jeg ikke ha muskler likevel. Han spurte da om jeg f.eks synes det er fint å ha flat og formløs rumpe (som nevnt, jeg kan spøke om kropp og syke tanker, så jeg ble ikke akkurat satt ut av spørsmålet). Jeg sa at jeg ikke synes det er fint, og at jeg gjerne vil ha rumpe (nå er det jo ikke sånn at den blir borte da..), men da må jeg jo trene for å få litt muskler der. Vil ha rumpe, men muskler? Hjelpes..han måtte le litt. Ser nesten for meg at vi skal jobbe med rumpa mi da, haha. Ikke at jeg skal trene styrke der da, høhø. Blir vel kanskje å jobbe litt med kroppsaksept der også? Jeg vet ikke. Time will show. Dette kan jo bli gøy…øøøhh høhø.

Ellers? Joda, kjærligheten blomstrer så fint så fint. Vi er jo samboere, og selv om det har gått fort i svingene her (vi har jo kun vært sammen i 5 måneder), så går det veldig bra. Leiligheten min er ikke den aller største, men jeg føler ikke på noen måte at vi tråkker oppi hverandre, eller går hverandre på nervene. Alt i dette forholdet føles bare så utrolig riktig. Det er det første forholdet jeg har vært i der jeg føler stabilitet og ro. Jeg har ikke dette jaget i meg der jeg føler at det må finnes noe annet og bedre der ute. Det er ikke skjæringer, store misforståelser og rot og kav i dette forholdet. Vi har selvsagt noen krangler vi også, det er jo helt normalt, med det er ofte bagateller som vi får ordnet opp i. Dessuten har jeg, mye på grunn av psykdom, mine utblåsninger og irritasjonsmomenter til tider, men kan hvertfall si det som det er. Jeg føler en del på at jeg er den store stygge ulven innimellom, som reagerer som jeg gjør, men jeg kan ikke noe for at følelsene dukker opp, så da sier jeg det. De går over etterhvert uansett, og det er noe jeg må jobbe med. Men vi har det bra sammen, og forteller hverandre flere ganger daglig hvor glad vi er i hverandre. Det er med på å forsterke forholdet, og vedlikeholde forelskelsen og alt det fine. Det er veldig viktig. Dette er en gutt jeg vil dele livet mitt med.

Yes, det er det jeg kommer på i farten, eller som jeg tid til å skrive akkurat nå, for vi skal strax avgårde på en kjøretur til Ålesund, før vi tar helg helt. Så da får jeg ønske dere en god helg også.

En epoke er over.

Da står jeg plutselig helt uten behandling. Det vil si, fra psykiatrien. Forrige uke hadde jeg min aller siste time med psykologen min. Hun blir nå borte en periode fra jobb, og dermed fant vi ut her i vår at det da like så godt bare var å henvise meg til privat psykolog. Nå er det jo sånn at det er ventelister for å en ny behandler, og selv om det er noen måneder siden henvisningen ble sendt, så har jeg ennå ikke fått noen tilbakemelding. Ikke at henvisningen er mottatt, eller at jeg står på venteliste. (Mulig jeg må kontakte legen for å høre om den i det hele tatt er blitt sendt…). Og med tanke på at det kan ta noen måneder før jeg får ny behandler, så kan det jo fort bli like lang tid som det kanskje ville ha tatt til behandleren jeg nå hadde, er tilbake. Det hadde jo på en måte gått opp i opp. Men det føles likevel greit. Jeg gikk ikke hos henne lengre enn litt over ett år, men jeg følte likevel at jeg hadde stagnert helt på det året. At jeg ikke kom noen vei. Men det var kanskje mer en følelse enn sannhet, for det har jo tross alt skjedd en del endringer på noen områder. Men matproblematikken er stort sett den samme. Eller, jeg spiser og beholder mer, men de spiseforstyrrede symptomene er fortsatt veldig tilstede. Kan kanskje si det sånn at jeg har satt det hele litt på pause, for jeg er så lei av å prøve og ikke få til. Likevel må det sies at livskvaliteten min er blitt mye bedre etter at jeg fikk kjæreste. Og det har hjulpet meg. Vekten har gått opp, og selv om jeg har vanskelig for å godta det, så takler jeg det greit. Typen har også meldt seg inn på treningssenteret, så nå er jeg i gang med trening igjen hvertfall, det hjelper meg til å føle meg litt mer vel. Det blir riktignok ikke like mye trening som det var før forholdet. Nå er det mer på et normalt nivå.

Jeg står riktignok ikke helt uten behandling, for etter ett år, så er jeg endelig i gang med fysioterapi. Jeg har hatt to timer så langt. Fysioterapeuten er en utrolig herlig dame, og det er veldig lett å prate med henne. I utgangspunktet ble jeg henvist dit på grunn av betennelse i armene. Jeg var hos henne i 1.5 time den første gangen, der jeg fortalte om betennelsene, både i armer og knær, og samtidig om spiseforstyrrelsen. Hun spurte masse, og vi hadde en fin dialog. Det hun kunne fortelle meg, som legen ikke sa noe om (eller ikke visste kanskje?), er at når kroppen er stresset, og blir veldig lett anspent, så er den mer utsatt for å få betennelser. Og nå er det jo slik at jeg kan si at kroppen min i grunnen har vært stresset og anspent (uten at jeg opplever det sånn selv), i 17 år. Jeg er jo vandt med at kroppen er som den er, og klarer ikke selv å legge merke til at jeg er anspent, men når fysioterapeuten gjorde noen øvelser med meg, og ba meg om å gjøre slik eller sånn, eller å la henne gjøre ditt eller datt uten at jeg skulle anspenne meg, så merket jeg jo at jeg gjorde motstand. Jeg klarte liksom ikke helt å la henne bare få slenge meg armene eller skuldrene mine f.eks. Men når hun ba meg om å slappe av, gjøre det ene eller det andre, så merket jeg jo at holdingen var helt feil, eller at jeg ikke slappet av.

Hun bestemte at framfor å i første omgang jobbe direkte mot betennelsene, så skal vi jobbe med oppleve av egen kropp. Altså, at det blir psykomotorisk behandling. Der jeg skal jobbe mot å være kroppen, framfor å se på den som et objekt. Våge å ta mer plass, og akseptere kroppen. Her og nå ser jeg at jeg har problemer med å se at jeg skulle klare å akseptere kroppen, men jeg er selvsagt åpen for at det vil endre seg. I timene skal jeg helst ha så lite klær på som mulig, sånn at det blir enklere for henne. Dette er et lite problem for meg, for jeg sliter med kroppen, og synes ikke det er kjekt å ha så lite klær på. Men, hun sa at det går greit med litt klær, men da helst tettsittende. Akkurat som at det er bedre liksom. Men, det er jo meningen at ting skal forbedres, så da får jeg bare hoppe i det. Jeg har troen på at dette blir bra. Jeg har aldri prøvd fysio tidligere heller, og jeg kjenner at det skal bli ok å ha en annen type behandling. Det kan jo være minst like bra som å gå hos en psykolog. Jeg vet at flere bare bruker psykomotorisk behandling, og får utbytte av det. Så da er det hvertfall helt greit a jeg står uten psykolog nå. Jeg har lenge vært drittlei av behandling uansett, så det føles godt å ha et annet alternativ nå. Så får vi se hva det blir til angående psykolog. Det stresser meg hvertfall ikke at jeg står uten.

Ellers går det strålende med kjærleiken ♥

Its been a while.

Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg skal komme med en liten update herifra, uten at det har blitt noe av (obviously..). Har begynt å tenke noen ord i hodet, og så bare…neeeei, ooorker ikke likevel. Føler liksom ikke at jeg har så mye nytt å komme med, skjønt det har jo skjedd mye siden sist. Jeg tenker at det kanskje ikke har noe nytteverdi her inne, men for meg personlig betyr det alt. Selv om det er 1.5 måned siden jeg skrev sist, så er det folk innom bloggen og leser. Så da tenkte jeg at jeg kanskje skulle skrive noen ord likevel da, sånn at det kan være noe nytt når folk tar turen innom liksom. So, whats been up? Jo..jeg har blitt samboer igjen. For de som har fulgt med her inne, så fikk dere kanskje med dere at det gikk rimelig fort i svingene når det kom til dette forholdet. Vi hadde kjent hverandre sånn ca. 1 måned før vi ble sammen, men begynte liksom ikke å henge skikkelig sammen før etter noen uker, og vips vaps så var vi sammen etter noen fine turer og magiske stunder sammen. Han har vært her fra dag en, hos meg altså. Og her blir han. (Slipper han ikke nå, for å si det sånn). På søndag som kommer nå, har vi vært sammen i hele…hold dere fast…4 måneder. Aiaiaiai. Og jeg har vært like forelsket hele veien. Jeg har det så bra sammen med han. Og familien hans…ååååååh, de er så fiiiiiine alle sammen.

Jeg har et vikariat i en jobb jeg trives veldig godt i, men det er litt usikkert på hvordan det blir framover, av ulike årsaker, så får bare se hvordan det blir. Jeg trives hvertfall veldig godt.

Ellers…torsdag skal vi endelig få kommet litt i gang med IKS-gruppen vår. Vi skal hvertfall ha et møte, og se hva vi kommer fram til der. Vi har fått en forespørsel som jeg synes høres spennende ut, så får se hva vi kommer fram til angående det. Mandag neste uke har jeg endelig fått time hos fysioterapeut. Det tok bare en ren evighet, men nå skal jeg hvertfall nedover og høre hva de mener og tror kan være lurt. Om det i det hele tatt er hensiktsmessig med noe behandling der. Jeg må riktignok ordne meg en ny legetime før timen, for de vil ha en nyere henvisning, siden den jeg har er ett år gammel…så skal bestille time til lege om et par dager. Neste tirsdag har jeg min aller siste time med nåværende behandler. Hun blir borte fra jobb i en del måneder framover, så da fant vi ut at det beste da er å henvise meg til privat psykolog. Dette ble gjort for noen måneder siden, men ikke hørt noe enda. Det stresser meg ikke, for jeg er lei av behandling (og har lyst til å ha en tilværelse uten), men vet samtidig at det kanskje ikke er så smart å kutte ut all behandling. Så jeg nyter heller tiden jeg har uten. Det er en god stund siden jeg har hatt time nå, for behandleren min har hatt sommerferie. Helt greit.

Såå, hvordan går det da med spiseforstyrrelsen? Jo..nei..det går, på et vis. Det går ikke glimrende, det går ikke kjempebra, men..greit? Jeg tryner ofte, det er sjeldent det går dager der oppkast ikke er inne i bildet, men likevel føler jeg at det går..greit? Jeg spiser flere måltider om dagen, så jeg får i meg mat. Riktignok er jeg redd for en del typer mat, så det går mye i salater med ulike typer proteinkilder, cottage cheese blandet med yoghurt og frukt. Men, innimellom blir det også litt andre ting. Jeg kan (svært sjeldent må sies) spise litt pizza, og det har vært grillmat. Jeg har også nå hele tiden brød liggende (typ veldig mørkt brød med mye fiber. Sånn som holder seg vel og lenge). Jeg spiser det ikke daglig, men flere ganger i uken. På den måten får jeg også i meg litt pålegg. Jeg bruker ikke smør, men majones, så jeg er ikke så ekstrem som jeg en gang var. Vekten har gått opp noe etter at jeg fikk kjæreste, men selv om det freaker meg litt ut, så er det ikke sånn at jeg gjør alt jeg kan for å få vekten ned igjen. Jeg er fortsatt medlem på treningssenteret, men nå går det en ren evighet mellom hver gang jeg er der. Jeg foretrekker heller kvalitetstid med Mr.Right. Vi farter en del rundt, og går litt turer, så jeg er ikke stillestående i det minste. Jeg sykler også ofte til jobb, og går en god del i jobben. Så jeg får beveget meg litt likevel. Jeg kan vel gå så langt som til å si at jeg klarer å være litt mer avslappet i forhold til kropp/vekt. Men det må også sies at det ikke er like avslappende når/om vekten går mer opp..

Å være mett er fortsatt veldig vanskelig, selv om det er salat med ett eller annet i. Jeg prøver da så godt jeg kan og roe ned kranglingen oppi hodet mitt. Som regel går det greit, fordi vi som oftes finner på noe etterpå, men innimellom går det også bokstavelig talt i do. Jeg klarer også å unne meg diverse, uten at det tar livet av meg (ikke at jeg tror det vil gjøre det uansett da..). Jeg er sjuk etter både salt og søtt, men det søte er enklere å beholde enn det salte. Jeg er fortsatt like hekta på varm sjokolade og maoam f.eks. Og nå er også iskaffe en greie. Må ha det, bare mååå ha det. Det er litt enklere å få til måltider når jeg har Mr.Right ved min side. Og det blir naturlig at vi lager mat sammen. Jeg synes det er godt at han vet alt, det gjør det litt enklere. Jeg synes riktignok synd på han når spiseforstyrrelsen er på sitt verste, og lager et sant helvete når vi er i butikken. For da kan sinne og irritasjon være veldig tilstede. Når den ikke får det som den vil. Vi har hatt noen samtaler i etterkant av butikkturer der jeg har vært hissig og irritabel, og det bare er kaos i hodet. Han kommer med masse forslag på mat vi kan lage, og jeg er sur og tverr, fordi enten er det uaktuelt å spise og beholde den maten, eller så har jeg ikke lyst på det han foreslår, men heller mat jeg kan overspise og kaste opp på. Dette går selvsagt utover han også, som blir frustrert og oppgitt. Men vi får som regel pratet ut om det, og så gjør vi nye forsøk for hver gang vi er innom butikken. Av og til går det bra, andre ganger ikke. Må bare nevne at i dag måtte vi innom tre ulike butikken for å handle (noen butikker manglet det vi trengte…), og det var for meg utfordring x 3. Jeg var med inn i to av dem, den tredje lot jeg være å bli med inn i. Vi gikk ut fra alle butikken uten noe som helst som spiseforstyrrelsen kan fråtse i.

Vekten er også noe jeg har holdt meg unna i noen måneder nå. Jeg har den stående, men går ikke på den. Selv om jeg ser at vekten har gått litt opp, så vil jeg ikke se tallet som bekrefter det. Jeg vet at det vil sette i gang noe oppi hodet mitt, selv om jeg er forberedt på vektoppgangen. Så enn så lenge så er det nok mest fornuftig å la det være. Kroppssjekkingen er dessverre fortsatt tilstede. Jeg målet, klyper og klemmer. Og jeg gransker kroppen i speilet og alle vinduer jeg går forbi. Vel, ikke alle gamle vaner kan endres på kort tid. Det viktigste er at Mr.Right liker meg som jeg er.

Jaaah, dette ble en lang oppdatering det, trodde faktisk ikke jeg hadde så mye å skrive om, høhø. Jaja, da vet dere hvordan ståa er sånn ca. Skal ikke se bort i fra at jeg plutselig er tilbake igjen neste gang.

 

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Jeg fikk en forespørsel om jeg ikke kunne skrive et innlegg om emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, siden jeg har den diagnosen, og det kan jeg jo selvsagt gjøre. Kan jo først starte med å skrive litt om hva det er.

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse  kjennetegnes av et varig mønster med høy intensitet og høy grad av ustabilitet i følelseslivet. Diagnosen har mye til felles med diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse. Både i fagmiljøer og i mer uformelle sammenhenger benyttes begrepene emosjonelt ustabil og borderline noe om hverandre. Tilstanden deles i to typer: impulsiv type og borderline type. Mennesker som fyller kriteriene til en slik diagnose har et intenst og sterkt vekslende følelsesliv med mye overdrevent sinne. Videre er det vanlig at disse menneskene ofte inngår i ustabile, turbulente parforhold, tenker svart eller hvitt i forhold til personer eller situasjoner, har usikkert selvbilde, tendens til å skade seg selv eller true med å gjøre dette i følelsesmessig pressede situasjoner. Som ved de andre personlighetsforstyrrelsene vet man lite konkret om hvorfor noen utvikler emosjonelt ustabil personlighet. Imidlertid er det klart at mange av de som fyller kriteriene har opplevd traumatiske hendelser i barndom eller ungdom. Å leve med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse gjør også at en person er i høy risiko for å oppleve nye og gjentatte vonde opplevelser.

 Den impulsive type

Denne personlighetstypen har ofte plutselige utbrudd av sinne, hvor vedkommende handler impulsivt og uoverlagt. Slike personer har en kort lunte, og vil under stress ofte reagere aggressivt. Denne reaksjonen kan imidlertid lett avløses av angst og depressive selvbebreidelser, der selvdestruktive handlinger som selvmordsforsøk kan opptre.

Symptomer:

1. markert tendens til å handle uventet og uten hensyn til konsekvenser;
2. markert tendens til kranglete oppførsel og til konflikter med andre, særlig når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert;
3. lav terskel for sinneutbrudd eller vold, med manglende evne til å kontrollere de resulterende atferdsmessige eksplosjoner;
4. problemer med å opprettholde enhver handling som ikke tilbyr umiddelbar belønning;
5. ustabilt og lunefullt humør.

Pasienten kan i sin impulsivitet ligne den dyssosiale type, men gjenkjennes ved å ikke være antisosial i snever forstand, og ved å være mer skrøpelig og selvdestruktiv.

 Borderline-typen

Det fremtredende ved borderline er en tydelig manglende identitetsfølelse, som fører til manglende psykisk stabilitet og ustabile relasjoner til andre. Angst og usikkerhet dominerer, og kan føre til selvdestruktive handlinger. Tomhetsfølelse er fremtredende, og kan forveksles med depresjon, men den er mindre affektladet enn den depressive. For å fylle tilværelsen vil borderlinepasienten ofte kaste seg ut i aktiviteter som ikke er hensiktsmessige, men som bekrefter at «det er liv». Det kan ofte være selvskading, for eksempel kutte seg på armer eller ben, svi seg selv med sigaretter, dunke hodet hardt mot gulv eller vegg.

Symptomer:

1. forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier (inkludert seksuell orientering);
2. tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise;
3. overdreven innsats for å unngå å bli forlatt;
4. tilbakevendende trusler om eller handlinger med selvskading
5. kronisk følelse av tomhet.

For at diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse skal kunne stilles må de generelle kriteriene for personlighetsforstyrrelse være til stede på tvers av situasjoner og være vedvarende over tid. I tillegg må minst tre av symptomene/væremåtene som er beskrevet ovenfor (under «impulsiv type» eller «borderline type» eller begge) være til stede.          (Kilde: wikipedia)

Jeg må begynne med å si at jeg ikke har diagnosen i like stor grad som jeg for noen få år siden, da symptomene var mye sterkere enn de er nå, selv om jeg først fikk diagnosen på papiret i fjor. Symptomene som er nevnt over var mye mer framtredende for kun noen få år siden, så sånn sett synes jeg det er rart at jeg faktisk ikke fikk den diagnosen tidligere. Men, det var aldri snakk om noen utredning før jeg kom til Modum, og da var det først og fremst fordi jeg ville ha en utredning på bipolar som faktisk var satt i journalen min, etter en såkalt utredning i en time her. Jeg følte aldri at den diagnosen passet på meg, da jeg aldri hadde de maniske episodene, men kun den depressive. Det var altså under mitt opphold på Modum at jeg fikk diagnosen emosjonell ustabil personhetsforstyrrelse. Med tanke på at jeg har hatt en god del positive endringer de siste par årene, så er ikke alle symptomene like sterke, eller tilstede lengre. Derfor vil jeg si at jeg ikke har den i en så stor grad nå hvertfall, men flere av symptomene er likevel fortsatt tilstede. De symptomene som har vært, eller er tilstede for min del, er:

Den impulsive type:

1. Markert tendens til å handle uventet og uten hensyn til konsekvenser. (Sterkere tilstede tidligere enn nå)
2. Markert tendens til kranglete oppførsel og til konflikter med andre, særlig når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert. (Også sterkere tidligere enn nå)
3. Lav terskel for sinneutbrudd. (Her er situasjon selvsagt avgjørende, men var også sterkere tidligere enn nå)
4. Ustabilt og lunefullt humør. (Mer ustabilt eller lunefullt vil jeg si..)

Bordeline type:

1. Forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier. (I grunnen veldig gjeldende ennå)
2. Tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise. (Dette punktet var gjeldende i stor grad tidligere, men er vel borte nå. Jeg måtte kutte ut en del vennskap for å kunne få det mer stabilt selv
3. Tilbakevendende handlinger med selvskading. (Hvis man ser bort i fra det bulimiske (som også er en form for selvskading) som jo er en egen diagnose, hoved diagnosen min, men kun tenker på selvskading i form av kutting og andre ting, så er ikke dette gjeldende lengre)
4. Kronisk følelse av tomhet. (Dette var gjeldende i veldig stor grad helt fram til jeg gikk inn i et forhold for kun et par måneder siden).

Begge behandlerne jeg har hatt her har sett tegn til disse symptomene, uten at de har sagt at dette er gjeldende i stor grad. Men klart, med tanke på at jeg har hatt timer med dem (1 time) pr. uke/hver 14.de dag/tredje uke osv., og at jeg har hatt forbedringer i løpet av de årene jeg har vært i behandling, så har ikke de sett det i like stor grad som behandlerne mine på Modum, der de så jeg omtrent 24 timer i døgnet i 3 måneder i strekk. Behandlingen jeg var i der var tøff og vanskelig, så flere av symptomene overfor kom veldig godt fram. Da spesielt i det som gikk på følelser og humør. Følelsene var ofte nedstemt, og sinneutbrudd kom spesielt på mandager etter veiingene og i forbindelse med måltidene. Jeg synes synd på primærkontakten min i første omgang (men også noen av de andre behandlerne + noen i gruppen av og til) som fikk gjennomgå. Primærkontakten min fikk oppleve sinne mitt hver mandag etter veiingene, siden det var hun som hadde den med oss. Jeg bannet og steiket høyt og lavt, spesielt i forhold til kostlisten som jeg hatet intenst, og samtidig hatet mot min egen kropp i forbindelse med vektoppgangen. Jeg klarte ikke i disse situasjonene å være helt rasjonell, noe jeg ser sterker nå i ettertid, men samtidig var ganske klar over der også da.

Nedstemtheten kjenner jeg ofte på ennå, men det er som regel situasjonsbasert, men det går også hånd i hånd med selvbildet (først og fremst kropp). Mye har likevel endret seg en god del på dette området også de siste to månedene i forholdet. Nå er jeg sammen med en jeg elsker, som elsker meg tilbake, akkurat som jeg er, som jeg kan prate med om alt, en jeg har felles interesser med. Vi fyller alltid dagene med noe, det er lenge siden vi har hatt dager der vi kun sitter hjemme og ikke gjør noe som helst. Jeg blir veldig fort rastløs, så for meg kan det å bare sitte hjemme bli kjedelig, så jeg må gjøre noe. Det spiller i grunnen ikke hva vi gjør, bare jeg kommer meg ut av huset, om så bare for noen få timer. Det blir som regel turer/fototurer, ut for å ta en kaffe, eller reiser til Kr.sund eller der han kommer i fra (oftes der). Det at dagene mine nå har kvalitetsinnhold, hjelper meg i stor grad. Jeg sitter ikke lengre med ensomhetsfølelsen, det bulimiske er redusert (men langt ifra borte), og det at vi kan prate samme på en skikkelig måte gjør at vi unngår en del konflikter (ikke det at det aldri skjer, men vi ordner opp og kan prate ut om det).

Innimellom dukker det opp tanker om selvskading (vet ikke helt hvorfor, og det er ganske så frustrerende), men det har jeg fortalt om til typen, og det er noe jeg ikke ønsker skal skje igjen, så jeg klarer hvertfall å unngå det. Jeg prøver heller å tenke at det kun er tanker, at det forekommer at de dukker opp, at jeg ikke må utføre handlingene. (Håper en dag jeg kommer meg dit at jeg klarer det samme når det kommer til bulimien). Heldigvis er det mulig og bli frisk fra emosjonell ustabil personhetsforstyrrelser (og spiseforstyrrelser), så jo bedre jeg blir, jo større er sjansen for at alle disse symptomene vil forsvinne. Stabilitet har alt og si her, noe navnet sier. Mye har føltes, og føles tildels ennå, ustabilt, så da er det bare å ta tiden til hjelp. Ting tar tid, det må bare innses og aksepteres. Det var disse små skrittene da…

Kan jo nevne i samme slengen her, når jeg først er inne på diagnoser og behandling, så har jeg nå nylig tatt en serumspeil sjekk i forhold til medisiner, for å se om dosen er riktig eller ei. (Har begynt på piller som egentlig ikke matcher sammen med lamictal, kombinasjonen gjør at virkningen av lamictal kan reduseres med hele 50%, så derfor skal vi nå ha oppfølging på det). Har tenkt tanken om å kanskje slutte helt med medisiner, men er usikker på om jeg tør det riktig ennå. Vi får se. Samtidig er jeg henvist til Kr.sund i forhold til å ta ny bentetthetssjekk. Ikke tatt det siden like før innleggelsen på Modum, så aner ikke hvordan det står til med skrotten. Jeg er også henvist til privat psykolog, så vil altså etterhvert starte opp med enda en ny behandler (sukk). Skal ha siste time med nåværende behandler om en måned. Det er jo gjerne litt ventetid på ny behandler, men siden jeg er drittlei av behandling og faktisk kunne tenkt meg og avsluttet helt, så vet jeg at det ikke er et lurt sjakktrekk, så jeg får heller bare nyte tiden uten. Kanskje vil det hjelpe litt på motivasjonen videre. Time will show.

Takk for spørsmål, kjekt å kunne komme med et skikkelig innlegg igjen, høhø.

 

Mental sperre

Det er ikke det at jeg har glemt at jeg har denne bloggen. Fanen er oppe, jeg ser at den ligger der, men overser den på en måte. Og når jeg først børster støvet av den, og kommer inn hit, kanskje for og oppdatere litt,  så dukker det opp en mental sperre tvert. Det er som om all funksjon i topplokket forsvinner på et blunk. Jeg har nemlig litt lyst til å skrive sånn innimellom, men det er bare det at jeg ikke helt vet hva jeg skal skrive, for jeg ønsker jo at det som skrives her skal være litt nyttig eller interessant da. Å skrive hvor typen og jeg har gått på tur (når de fleste av dere knapt vet hvor Molde er, høhø) er pretty pointless. Å skrive hvor ofte vi kysser og sier «Jeg elsker deg», i løpet av dagen, er ikke din sak (men det er ofte kan jeg nevne). Hvor mange bilder vi tar daglig er vel heller ikke særlig relevant kunnskap.

Jeg har det bra da, så bra som jeg kan ha det hvertfall, tatt situasjon i betraktning (spiseforstyrrelsen). Det går da på en vis. Jeg spiser og får i meg mat, samtidig som det ofte går galt, men det er da som regel ved siden av måltidene jeg har. Det er som det er, en dag av gangen, det er det jeg må leve for på en måte. Det er ikke stor oppfølging på behandlingsfronten heller, det blir som regel 1 time pr. andre uke. Hadde time i dag, og nå blir det 1 måned til neste gang igjen. Sommerferie you see. Samtidig vil den timen om en måned være den siste med behandleren jeg har nå. Hun blir borte en lengre periode i høst, så nå skal lege henvise meg til privat psykolog. Jeg regner med at det vil være noe ventetid, men det føles helt riktig å ha en pause. Jeg har lenge egentlig bare ønsket å kutte ut behandling, men om jeg får en pause, så kan det jo føles mer riktig å starte på igjen etterhvert. Skulle det være noe i mellomtiden, så har jeg jo fastlegen.

Dit skal jeg forøvrig i morgen, har noen tester jeg må ta, + da henvisning til privat psykolog, og så har behandler nevnt til lege at hun ønsker at han henviser meg for ny bentetthetsprøve. Tok en sjekk to uker før innleggelsen på Modum (sept.-11), så behandleren min ønsker at jeg skal ta en ny for å se hvordan det står til med skrotten. Det var betraktelig forverring på den sjekken i september det året, i forhold til sjekk som var gjort 3 år tidligere. Aner ikke hvordan ståa er nå. Greit å vite bare. Må til Kr.sund for å ta en sånn sjekk, men har jo familien der, så ikke noe stress at jeg må dit. Får høre hva legen sier i morgen.

Sa jeg at det går bra med kjærleiken? Vel, det gjør det. Føler at dette er Mr.Right guy liksom. Et fint forhold, har ikke kjedelige dager for å si det sånn.

Og deeeer ble det tomt i pappen igjen. Jaja…hvis det er noe dere ønsker jeg skal skrive om, please SKRIK UT. Ellers blir det veldig stille fra den kanten her, for jeg føler liksom at jeg har skrevet meg tom her…

Jepp…

Repetere, repetere.

Det er stille fra den kanten her for tiden, jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si. Det er litt tungt om dagen, på enkelte plan, og det orker jeg i grunnen ikke blåse ut av meg her inne daglig. Det hjelper meg i grunnen ikke så mye akkurat nå. Det jeg kanskje kjenner mest på akkurat nå, er økt trykk på depresjon. Alt virker så tungt og tomt. Maten vet jeg ikke helt hva jeg skal si, men, jeg spiser. Flere små måltider gjennom dagen faktisk. Ikke at det er så himla mye, men jeg klarer ikke å være sulten over lang tid, så da spiser jeg hvertfall noe sånn jevnt gjennom dagen. Jeg går på trynet noen dager (overspising/oppkast), mens andre dager kommer jeg meg gjennom uten. Jeg mener ikke å si at de dagene der jeg tryner er helt på trynet, som i at hele dagen var en fiasko, men jeg har en liten periode gjennom noen dager der jeg ligger på trynet. Men jeg reiser meg jo igjen, jeg blir jo ikke liggende der, og det er det jeg må huske på. Likevel er det sånn at jeg noen ganger dømmer meg selv nedenom og hjem fordi det gikk på trynet «igjen», mens andre ganger så kan jeg kvitte meg med de tankene ganske kjapt, «Jaja, så ble det sånn denne gang, det betyr ikke at det ikke går bedre i morgen, eller resten av dagen for den saks skyld».

Jeg er utrolig sliten om dagen, det er jo gjerne noe som følger med på lasset ved en depresjon. Jeg orker da ikke å forholde meg så altfor mye til verden utenfor, og da tenker jeg i første omgang på å være på nett. Jeg kan være innom, legge igjen en kommentar, lese gjennom et blogginnlegg, se igjen litt her og litt der, men det blir stort sett gjennom tlf. Jeg har kvelder der jeg verken orker å slå på tv eller å åpne pc’n. Jeg kan slå av tlf, og grave meg ned i en bok. Det har blitt mye lesing i det siste, 3 store bøker kan jeg lett lese ut på en ukes tid, fordi det er det jeg orker og foretrekker. Likevel må jeg også ut og se andre mennesker, så jeg stikker på trening, går meg turer. Jeg må gjøre noe, sånn at jeg ikke bare blir sittende og glane i veggen.

Det høres kanskje ut som alt er bare sorg og faens oldemor, men det er det ikke. Jeg går på et kurs, der jeg får positive innspill, noe som gjør meg godt, som gir meg mye. Og jeg gleder meg hver dag til dette når jeg står opp. Jeg synes det er veldig kjekt, og det gir meg positiv påfyll i hverdagen. Og jeg har fått påminnelser om ting som jeg tidligere har lært, som sitter oppi hodet mitt, selv om det ikke alltid er like lett å få til i praksis. Men når det mennesket som gir meg dette påfyllet er så inspirerende og gir så mye av seg selv og sin kunnskap, så gir det meg også litt motivasjon og får meg til å bruke de små grå igjen, hvertfall på noen områder, der jeg har mest bruk for dem kanskje, høhø. Det er jo også sånn at ved å repetere, så vil ting feste seg litt bedre. Og det gir meg noe som også passer inn i behandlingsdelen. Så det kan på en måte kobles opp mot behandlingen, fordi det er en del fellesnevnere. Jeg tar meg i å nikke gjenkjennende. Kurset går på tankeprosesser, som kan anvendes på alle områder egentlig, både i jobb, behandling, og livet generelt. Det handler om å lære seg selv bedre å kjenne, få tak i egne kompetanser på alle områder, svart/hvitt tenkning, negativ/positiv selvsnakk, endring av tankemønster, tankefeller osv osv. Veldig nyttig for meg hvertfall. Jeg må jo jobbe med alle disse områdene. Og jeg bruker jo en del av det i hverdagen. Og det er også derfor at jeg prøver å ikke dømme meg selv nedenom og hjem om jeg går på trynet enkelte dager, fordi dagen består ikke bare av negative hendelser, en hel dag er ikke ødelagt fordi noen timer går med til spiseforstyrrelsen f.eks. Jeg er ikke den eneste som tenker som jeg gjør, jeg er ikke verdiløs fordi jeg ikke klarte å gjennomføre det jeg hadde tenkt eller håpet på osv osv, the list goes on and on. Så er det jo sånn at det man øver på, blir man bedre på, uansett hvor mange ganger man tryner. Man blir bedre med tiden. Ting tar tid. Og det må bare aksepteres, ellers kommer man ingen vei. Ellers kommer jeg ingen vei.

I morgen har jeg time med behandleren min igjen, nå har det gått en måned siden sist. Ikke det at hun kunne ha gjort så mye for å endre hvordan jeg har hatt det/har det for tiden, men jeg har jo på den måten heller ikke fått pratet om ting som er vanskelig. Jeg aner ikke om det vil gjøre noen forskjell etter timen i morgen heller, men jeg får hvertfall vært der og oppdatert litt, så det kan vel ikke bli verre. Det blir kanskje snakk om å henvise til ny behandler, jeg vet ikke, men jeg vet at det er noe vi hvertfall må gjøre etterhvert, med tanke på at hun forsvinner i noen måneder fra like før sommeren av, og utover. Dermed er det vel det beste alternativet å søke om ny. Det er vel litt ventetid også, så spørs det om det ikke bør gjøres snart. Får se hva som blir sagt i morgen. Jeg har i grunnen ikke annet valg, så det må vel til.

Sånn er ståa akkurat nå, tunge dager, med noen knall og fall, men likevel mye positive påfyll. Og jeg lever for dem nå, gleder meg over dem.

Noe falt på plass

Endelig faller en bit på plass for min del også. Nå har jeg tråkket rundt i en uvisshet ganske så lenge, men i dag fikk jeg hvertfall bekreftelse på at en brikke falt på plass. Jeg kan trekke et sukk av lettelse på den planet. Likevel gjør det da at jeg ikke helt hvordan resten av brikkene skal legges så klart, om det til slutt vil gå opp i opp. Men jeg tror bare at jeg ikke skal stresse så veldig mye med det akkurat nå, så vil ting kanskje ordne seg etterhvert, på et vis. Jeg får hvertfall tatt noen skritt videre på et område i det minste, så får resten komme etterhvert. Dette inngår ikke direkte i noen av valgene jeg pratet om her tidligere, men likevel, indirekte. Det henger sammen, det er med på puslespillet, men det var altså ikke noen av de valgene jeg skrev om. Det ene av de valgene aner jeg ikke hvordan skal løses sånn riktig ennå, tiden får vise. Det andre valget jeg skrev om, er bytte av behandler. Igjen. Min nåværende behandler og jeg pratet litt om dette rett før jul, hun antydet at det kanskje var en mulighet jeg kunne benytte meg av. Poliklinikken jeg går på er jo i grunnen ikke ment å skulle være et evigvarende oppbevaringsted, jeg skjønner jo det, jeg har jo allerede gått der noen år. Men det jeg kjente på når hun nevnte det da, var oppgitthet, bare tanken på å måtte starte på nytt enda en gang, for jeg har jo ikke gått hos min nåværende i et helt år en gang enda. Der og da, rett før jul, så sa jeg at om det ble snakk om å bytte, så ville jeg heller avslutte all behandling. Jeg ønsket stabilitet, men alt føltes bare veldig kaotisk, og da i tillegg måtte starte opp på nytt enda en gang, det virket bare enda mer håpløst. Jeg gruet meg til første time over nyåret, i frykt for at vi skulle ta opp igjen det temaet da, men det gjorde vi ikke, og jeg slappet hvertfall litt av, og tenkte at det bare var noe de tok opp med alle som var pasienter der en eller annen gang. Både hun, og de på Modum (etter at jeg var der nå i januar) mener at jeg fortsatt er behandlingstrengende, og at det vil være dumt å avslutte. Jeg er jo fullstendig klar over det selv også, likevel har de tankene streifet meg ofte. Hvertfall etter at det ble snakk temaet behandlerbytte rett før jul.

 

Nå er saken en smule annerledes. Min behandler skal etterhvert ha en lang pause (av en eller annen grunn jeg ikke vet) i 4 måneder. Dette vil være fra rett før sommeferien og utover høsten. Ergo vil det gå lang tid uten behandling om jeg skulle fortsette hos henne. Noe hun mener ikke er helt bra. Derfor er temaet behandlerbytte bragt på bane igjen. Søke om privat psykolog, som kanskje kan tilby tettere oppfølging, eller hvertfall ha muligheten til 1 gang i uken, noe som jeg stort sett har nå også, men innimellom ramler det ut noen uker. Nå har jeg ikke hatt time på to uker, og skal heller ikke tilbake før neste uke. Jeg må endre på timen neste uke, så om da andre tidspunkt ikke passer for henne, så ja, da vet jeg ikke når det blir. Men satser på at det ordner seg. Jeg var hos legen i dag, for å ta blodprøve (fy pokker så vondt det gjorde i dag…geeesh. Blodårene på høyrearmen er alltid medgjørlige, men i dag hadde de visst bestemt seg for å ikke tappe så mye som vanlig..og dermed skviset vel stikkedama enda hardere da..auau). Legen min hadde mottatt mail fra behandleren min, der bl.a dette med behandlerbytte er nevnt…så da har jeg vel ikke annet valg da. Og som med det meste, så er det ventetid, så bør vel kanskje henvises snart..skal ta det opp med behandler til uken, så får vi se da..

 

Jeg har slitt litt med svimmelhet i forhold til når jeg reiser meg i det siste, om det er fra å sitte i stolen, eller reise meg fra sengen. Skikkelig ubehagelig. Verst på nettene når jeg må opp på do, sjangler bortover gangen, og må støtte meg til veggene, som at jeg hadde vært på en skikkelig fyllekule. Det går fort over altså, men ekkelt når det først svimler. Så da måtte jeg jo ta opp dette med legen også da. Det ble sjekket blodtrykk to ganger, en sittende, og en stående…var litt lavt ja. Blodtrykket altså. «En måte å bedre det på, er å gå opp i vekt» sier jeg. Og jeg bare…*stirrer rart på*, og han bare…*stirrer tilbake*. Eller blodtrykksmedisin da…med masse bivirkninger. Og jeg bare…glem det. Og så spurte han og vekt og høyde…og jeg bare…eeeh…det har han aldri gjort før. Jaja. En prat på 10 min, to blodtrykkspumpinger og en stykk vond sprøyte, og jeg var 223 kr fattigere.  Ser fram til frikort sa du? Oh yeah.

 

 

The struggle within.

Det hyler og skriker, det kravler og kryper. Faen til uro, faen til rastløshet. Til tider er det som nesten ikke til å holde ut. At jeg skal gå på veggen, eller å skulle klikke mentalt, bli enda mer mentalt koko enn jeg allerede er, eller hvertfall føler meg. At jeg ikke har gått på veggen allerede er et under, at jeg ikke har krympet meg i fosterstilling eller gått til grunne virker som et under. Jeg føler meg ikke viljesterk bare fordi jeg holde ut, for det føles som et sant helvete når det står på som verst. Å jobbe for å holde meg unna overspising og oppkast. Noen mener, eller opplever, at bare de kommer over den første kneika, de første dagene, så går det litt bedre. Jeg føler det ikke sånn i det hele tatt, fordi det bygger seg ut så voldsomt på innsiden at jeg tror det skal eksplodere en dag. For meg har det alltid gått bra på dagtid, og utover dagen, selv om det en sjelden gang har hendt at en sånn episode har vært min «frokost», for å sette det helt på spissen, men det er når kvelden begynner å nærme seg at det bygger seg opp voldsomt. Det er ikke nødvendigvis sånn at denne trangen ikke kommer bare fordi jeg har noe å gjøre, noe å pusle med, den kommer likevel. Det trenger ikke hjelpe at jeg har vært på trening og fått ut litt energi, eller at jeg har truffet noen, vært sosial. Trangen er der likevel.

 

Jeg har nevnt noen ganger de siste måneden at jeg har tatt en del skritt (mange)tilbake, at det ikke går helt som jeg hadde sett for meg etter oppholdet på Modum, som jeg hadde håpet på. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke kom til å gå ut derifra frisk som en frisk, for jeg klarer tross alt å være realistisk. Jeg hadde trengt et mye lengre opphold om det skulle ha gått i oppfyllelse. Om det skulle ha blitt snakk om et nytt opphold, så hadde jeg måtte begynne nesten helt fra scratch igjen. Jeg kjenner at jeg ikke er helt klar for det igjen akkurat nå, det avhenger også av en del andre ting som jeg ikke har helt klarhet i akkurat nå. Jeg vet jeg burde ha gjort det, at det hadde vært lurt, men som sagt, det avhenger av noen faktorer. Så jeg gjør det jeg får til.

 

Det har ofte gått galt de siste måneden (sprekk etter sprekk), og det bygget seg opp til å bli veldig ofte igjen. Men nå klarer jeg også å ha dager der jeg kommer meg gjennom. Jeg vet jeg burde ha gitt meg selv et stort klapp på skulderen nå, likevel har det vært veldig vanskelig og det overskygger på en måte det jeg har fått til. Men denne uken har jeg faktisk kun hatt en dag der det gikk litt skeis. 1 av 7 dager. Jeg vet det er bra, men det føles ikke bra, sett fra den spiseforstyrra delen. Det verste er det at jeg faktisk blir veldig dårlig etter å ha kastet opp, fordi jeg får elektrolytt forstyrrelser, med kaldsvette, skjelvinger og voldsom hjertebank. Det kan vare en stund, og jeg ser bare fram til at det skal gå over. Hver gang tenker jeg at faen heller, dette er for jævlig, hvorfor gadd jeg? Det er kanskje feil ord å bruke, å gidde, gadd, likevel er det det jeg tenker. For jeg slipper i det minste å ha det sånn på dagene jeg klarer å overleve det hele. Etter en liten stund, så er trangen der på nytt, og jeg har «glemt» hvor jævlig det faktisk var/er. Jeg er avhengig, og det er vel flere som kan relatere seg til hvor vanskelig det er å komme seg ut av noe man er avhengig av. Det er faen så tøft og vanskelig, hvertfall når man står ganske så alene midt oppi kampen. Nå mener jeg ikke at jeg ikke har noen der i det hele tatt, og at jeg ikke går i behandling og får hjelp, men det er kun 1 time i uken, innimellom lengre, og folkene som heier på meg fra utsiden, er nettopp det, på utsiden. Jeg vet også at det er jeg som må kjempe denne kampen, på egenhånd, med de utenforsidene som heier på meg fra utsiden. Men siden ting er som de er nå, så er det ment to be at jeg skal være her akkurat nå, og så kommer dagen der motivasjonen er på plass igjen, for den ramlet av lasset en eller annen plass på veien bak meg.

 

Nå som det har gått dager der jeg har holdt ut og holdt ut, så er jeg også veldig irritabel. Det skal ikke mye til før det koker i meg. Og det kan være små ting som at noen chatter samtidig som at folk skal spille wordfeud eller drawsomething og jeg har noen andre ting jeg må gjøre. At jeg er sulten, at armer og knær verker, at en lyspære går. (Jeg har forresten tatt kontakt med fysioterapeut, som kunne fortelle meg at det var en ventetid på 3-6 måneder). Jeg prøver å distrahere meg selv, drite i å gi feedback på spill på mobilen, lese en bok, glane på tv, vaske og  rydde, gå tur. Uten at det hjelper nevneverdig. Jeg kjenner også på at det er et ork å skulle blogge, jeg begynner på innlegg, skriver et avsnitt før det bare stopper helt opp, og jeg sletter hele greia. Couldn’t care less. Det er faktisk utrolig at jeg har skrevet alt dette uten å slette eller bare lagre det som kladd. Men jeg er irritabel fordi jeg føler at jeg burde gjøre det. Slette eller lagre som kladd.

Valgets kvalmer.

Store deler av livet dreier seg om valg, noen enklere enn andre. Jeg har tatt noen valg jeg angrer på, som jeg skulle ønske jeg kunne ha gjort om på, nå som jeg ser det i ettertid. Sånn fungerer det dessverre ikke for noen av oss. Valg kan ikke endres på, ikke de som ligger et stykke tilbake, men man kan jo angre på valg, og ombestemme seg, så lenge den muligheten er til stede. Jeg skulle mer enn gjerne kunne ha tatt valg for andre, men sånn er det heller ikke. Jeg har  snakket med noen om noen valg i det siste, der jeg har både for- og mot argumenter. Og hva som veier mest? Vel, det ene motargumentet veier i grunnen ganske tungt, samtidig gjør jo argumentene for også det. Det blir dermed litt balanse i det hele, så hva gjør jeg da liksom? Jeg kjenner at jeg blir litt svimmel og nesten kvalm av all denne forvirringen, men jeg trenger heldigvis ikke bestemme meg akkurat nå. Jeg kan tenke på det, og jeg tenker. Det er ikke bare ett valg det er snakk om heller, men to. Og for- og mot argumentene veier i grunnen ganske mye på begge valgene. Jeg kjenner at jeg nesten blir litt motløs, og nedstemt av det hele, for det er i grunnen to viktige valg.

 

On the good note, så har jeg nå endelig (?) blitt hørt i forhold til å få fjernet bipolar diagnosen som har stått i journalen min i noen år, i grunn uten mening. Det vil si, det ble ikke gjort noen utredning av diagnosen, jeg ble kun spurt veldig kort (i løpet av en behandlingstime, det vil si, det siste kvarteret av en time), og selv om jeg kun oppfylte kravene på den depressive siden, så har jeg aldri skjønt hvorfor den ble satt i utgangspunktet. Man bør jo liksom har skår i begge ender. Det ble gjort en litt mer utfyllende utspørring i dag, og tidligere timer ble også tatt med i betraktning. Det er et helt klart skille på hvilke krav jeg oppfyller, og ikke. Så nå vil diagnosen slettet håper jeg. Har i grunnen ikke behov for å ha den stående når den ikke er gjeldende for meg. Jeg trenger ikke flere enn strengt tatt nødvendig. Jeg er ikke en samler av diagnoser heller.  Jeg har som sagt aldri kjent meg igjen i den diagnosen heller, for jeg vet at depresjon er en bivirkning, eller en følge på lasset, av spiseforstyrrelsen, ikke at det dermed må settes opp i kategorien bipolar. Jeg hadde forstått det mer om jeg hadde fått en red depresjonsdiagnose, men jeg har heller aldri vært så langt nede at jeg har prøvd å tatt livet mitt, eller vært der at jeg ikke har klart å fungere på noen områder. Skjønt det trenger vel kanskje ikke være så alvorlig før en diagnose settes heller. Men uansett så er det en del av den spiseforstyrrede delen.

 

Jeg er fortsatt der at jeg ikke har så mye jeg ønsker å dele her, så det blir stille i perioder. Men jeg lever, jeg kommer meg gjennom dagene, selv om noen av dem er tyngre enn andre. Jeg prøver å legge et puslespill som det av og til virker som ikke vil gå helt opp, men det må jo gjøre det til slutt? Nå blir det ikke mer behandling før i mars heller, ikke mye å gjøre med det, men jeg overlever det også. Er i grunnen ganske behandlingslei, så da er det kanskje greit at det blir litt pause innimellom. Jeg er egentlig litt tom for ord mens jeg er der også, men det er kanskje da jeg trenger som mest å være der? Jeg vet ikke, men sånn er hvertfall situasjonen akkurat nå. Jeg får prøve å løfte meg opp på de områdene jeg kan i det minste.

 

Jeg må visst instrueres..

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har formulert innlegg i hodet mitt de siste ukene, uten at det har kommet noe særlig fornuftig ned på skjermen. Jeg har skrevet, så har det stoppet helt opp etter et lite avsnitt, så har jeg lest det om igjen, og bare…geeesh, nei, forkast. Jeg har riktig nok lagret ett av innleggene, det vil si, det ble et helt avsnitt før det stanset helt opp. Kanskje puster jeg støvet av det senere en gang, men akkurat nå orker jeg ikke tanken på å fullføre det en gang. Kanskje gjør det seg bedre i ettertid enn akkurat her og nå. Akkurat nå er ting litt svevende, og jeg trenger å kjøpe meg litt tid, eller, å bruke litt tid er vel mer riktig å si. Uten at jeg skal gå mer inn på akkurat det. (Allerede nå kjenner jeg at det stopper litt opp oppi hodet mitt, hva pokker skal jeg skrive liksom?). Det er mye jeg kunne ha skrevet om, men det er uviktig her. Eller, jeg kan jo nevne at jeg i siste time med behandleren min la inn et sterkt ønske om at bipolar diagnosen (som ikke stemmer på meg, som aldri har gjort det) fjernes i journalen min. Det burde jo ikke være det største problemet, og jeg har ikke behov for å ha den stående der så lenge den ikke stemmer på meg. Jeg har ikke behov for å samle på diagnoser heller.

Jeg har forresten sendt avgårde en mail til fysioterapi. Fant et senter her i Molde, måtte søke det opp på nett, så da får vi se hva som skjer videre da. Der har ikke akkurat voldsom til telefon tid, hele 45 minutter til rådighet. Men om de sender meg et svar på mail i det minste, så får jeg bare sette meg til rette og gjøre klar telefonene når klokken slår 12. Det står på nettsiden deres at det er gruppeøkter, (og forhåpentligvis individual..), og at ventetiden er opp til 3 måneder. Vel, det er i grunnen helt greit for meg, det er jo 6 måneder siden jeg trodde at henvisningen ble sendt av lege, så da kan jeg jo vente noen måneder til liksom. Måtte dra fram henvisningen, og måtte le litt av det legen har skrevet der:

«2-3 år smerter i begge armene, kjennes best ved hvile. Trener aktivt i treningssenter 5 ganger pr. uke. (Dette var altså i august, nå er jeg der 3 ganger).Status: ømhet sv. til begge epikondler ( say what?) Epikondylitt? (Say what?). Selv har hun lurt på om hun kan ha en nevropati, men det er normale funn ved nevrologisk undersøkelse. Forsøksvis fysioterapi med instruksjon i hvordan trene fornuftig». Den siste setningen der altså, haha.  Skjønner virkelig ikke hva han mener, høhø. Jaja, heldigvis tåler jeg sånne ting, og jeg trenger nok instruksjon i hvordan trene fornuftig, selv om jeg alt har kunnskap om det. Det senteret jeg nå har sendt mail til, så er flere av de som jobber der også psykomotoriske fysioterapeuter. Behandleren min på Modum spurte om jeg hadde prøvd den type behandling tidligere, og om det kanskje kunne være et alternativ. Så her kan det bli to fluer i en smekk. Vi får se om jeg får en tilbakemelding. Så lenge jeg har hatt betennelsene i både armer og knær så lenge, så blir jeg ikke kvitt det, men kanskje det kan bli en smule bedre? Og ut i fra det som står om psykomotorisk, så ser det ut til at det også kan være nyttig…

«Behandlingen bygger på en helhetlig tankegang, der mennesket er i fokus, – fysisk, psykisk og sosialt. Det er samarbeid mellom pasient og terapeut der det parallelt med å løse spenninger eller stimulere muskulatur, arbeides med bevisstgjøring av egen kropp og egne reaksjonsmønstre. Målet er ofte symptomlette, bedre kroppslig fungering og mestring av egen livssituasjon».

Jeg er veldig bevisst min egen kropp kan jeg vel si, selv om jeg til tider prøver å late som den ikke er der, eller at den har behov som må tilfredsstilles. Jeg burde jo egentlig, sånn sett, ha startet opp med psykomotorisk like etter utskrivelsen fra Modum i fjor ser jeg. En del av dette var jo relevant da. Ikke at det er mindre relevant nå altså, men jeg tror jeg hadde kunne balansert litt mer om jeg hadde sånn type behandling da. Kanskje. Vi får se hvor dette ender da, fysioterapi er hvertfall nytt for meg. Eller jeg hadde vel noen timer med en for mange herrens år siden, da fikk jeg sånn gravidundersøkelse på leggene. Ultralyd på grunn av benhinnebetennnelse. Jada, det finnes knapt et eneste friskt punkt på denne skrotten. Ja, nei..nok et spennende innlegg om ingenting ser jeg..tror jeg bare avslutter med søkemotor jeg, før du sovner over tastaturet.

støt smerter i skulder – Vel, hvis noen dumper hardt i meg, så kan det vel kanskje kategoriseres som støt smerter..men da bør de dumpe hardt altså.

lednings-forstyrrelser i hjertet – Jeg har nerver og årer tror jeg, telles det?

men tankene får du aldri – Neivel nei…synes de ramler over meg rett som det er jeg, men mulig jeg tar feil..

flettet kjønns hår – Det er ikke akkurat en fetisj jeg har, for å si det sånn.

hvor lenge varer blåveis i ansiktet – Til de går bort?

skjære opp magen kryssord – Tror det ville ha tatt litt tid. Håper ikke de bruker den metoden ved keisersnitt?

mann med loff på beinet – Frø loff? Pariserloff?

tørr hud og sprekker under hælen – Og når var du og snoket på mine hæler om jeg tør spørre?

hvem er kjæresten til bjarte tjøstheim – For det første så aner jeg ikke hvem fyren er, for det andre så er det ikke meg, og for det tredje så har det vært sykt mange søk på akkurat dette spørsmålet…hva skjer? Denne mannen må virkelig være noe stort har jeg skjønt. Det er ikke meg. Jeg lover. Jeg skal skrive det om jeg får en kjæreste, you have my word.

elsker deg jente min – Er det du Bjarte? Hyggelig.

out of the blue – Ja herre gud. La meg fortelle deg om out of the blue. I forrige uke var jeg på vei hjem fra trening en kveld. Det er jo vinter, så det var jo blitt mørkt ute i åtte tiden på kvelden. Så der gikk jeg da, i ro og mak (selv om musikken dundret i ørene på meg), helt i min egen verden (det kjørte riktignok forbi mange biler). Og plutselig, sånn out of the blue (eller bak meg), så kom det en mann syklende forbi meg. Og jeg skvatt. Det var nesten så jeg ropte etter han for å si at det var da måte på frekkheter, komme snikende (på sykkel) uten å lage noen form for lyd (det var snø). Men jeg gjorde det  ikke. Hjertet roet seg ned etterhvert uansett.

Ja, det var det. Siste avsnittet her er til en nederlender som fortalte meg at han har funnet en så oversettelses greie, og skulle nå altså lese bloggen min. Så da får jeg jo nesten bare avslutte med en liten show-off da. Det er jo en liten test på om han faktisk leser da…

Hey Tim. Ik hoop dat je bij je hebt een deel van wat hier werd geschreven, hoewel misschien niet helemaal begrijpen, haha. Dacht dat ik zo vriendelijk en schrijf een beetje groeten aan u in het einde. Mooi, is het niet? Later met je praten. (En dan heb ik een beetje opscheppen, denk ik, haha).

Henvisning.

Ække mye å oppdatere herifra altså. Litt sånn på…feil side av humørskalaen. Kunne nok ha sagt en del om akkurat det, men velger å ikke gjøre det. Har i grunnen mye jeg kunne ha delt her, om ting som foregår oppi topplokket, men igjen, bare for å gjenta meg selv i det uendelige, jeg velger å ikke dele akkurat nå hvertfall. Jeg er fortsatt litt satt ut av konklusjonen på epikrisen, haha. Jeg bare…wooath? Crap. Og selvsagt har jo behandleren min også fått den, uten at jeg tror det blir tatt tak i akkurat den boten, noe som i seg selv er helt ok for min del. Skal ikke tilbake før på mandag heller, så får sikkert roet nervene litt mer før den tid også, sånn i aller tilfelle hun vil nevne det likevel. Jaja, whatever.

Noe jeg derimot lurer litt på, er hvor lang tid det for i helsike skal ta før en henvisning blir sendt til man får svar? Anyone? Altså, jeg vet jo at det kan variere i forhold til hvilke henvisninger det er snakk om, men seriously, 5 måneder? Jeg ble jo henvist til fysioterapeut i august, men neida, nada foreløpig. Jeg vet også at det kan være lang ventetid for nettopp den slags, men…seriously? Den levere-til-fysioterapeuten-brev-tingen henger liksom til spott og spe på kjøleskapet mitt. Spørs om jeg ikke må henge den på den siden jeg ikke akkurat blir stående og glane på. Jeg tror jo likevel ikke at jeg skal få en vidunderkur som skal helbrede knær og armer, men likevel. Kan jo være greit å kanskje få noen tips som jeg ikke alt sitter inne med.

Jeg sitter forresten i halvmørket, om det kan være nyttig å vite. Taklampen takket for seg for noen måneder siden, pæra altså. Og lave meg rekker jo ikke opp akurat. Så da har jeg brukt en sånn spot-stå-lampe da, og tror du ikke den største av dem (det er altså to lamper i stativet) røk i dag?? Og har jeg pære? Nei det har jeg ikke. Og har den ene lille lampen jeg har klikka? Ja det har den. Og den andre har jeg som nattbordslampe liksom..kan jo ikke drive og løpe fram og tilbake med den heller da. Joa, jeg kan godt fyre opp noen telys fram til jeg får på plass en pære, men jeg har det i grunnen ganske varmt nok som det er allerede. Det er ikke akkurat sprengkulde ute nå..ffs.

 

Ferdig.

Da er jeg hjemme igjen, Modum er over og ut. Det har vært veldig hyggelig å treffe alle sammen igjen, både de i gruppen min, og behandlere og andre som er involvert i spis-teamet på ett eller annet vis. Jeg tror jeg har fått truffet alle jeg håpet på å få treffe igjen. Vi var også litt sammen med den ene gruppen som er innlagt nå, koselig jenter. Det har for det meste vært repetisjoner på ting vi har gått gjennom tidligere, + noen få nye ting. Måltidene var selvsagt lagt opp som vanlig, og jeg har hatt noen samtaler. Siste time med behandleren jeg hadde der gikk vi gjennom resultatene på skjemaene jeg fylte ut før innkomst, og der var det både framgang og tilbakegang. Ikke noe jeg ble overrasket over egentlig, men jeg visste ikke at den ene forverringen var så mange score opp som den var på. (altså, i feil retning…). Men det er som det er, jeg har ikke lagt skjul på hvordan ståa er, jeg ser ingen grunn til å gjøre det heller. Det er fine  folk å prate med, og jeg kan si det som det er.

Jeg kjedet meg litt enkelte av ettermiddagene mens jeg var der, syntes at tiden gikk så treigt. Hadde kanskje glemt litt hvor lang enkelte dager kunne føles. Men jeg hadde det jo stort sett hyggelig sammen med de andre, selv om vi kun satt foran tv’n. Det har blitt mye latter hvertfall, gruppen min er fin på den måten, mye humor, heldigvis. Vi vet hva galgenhumor og selvironi er. Jeg hadde dævva uten. Det har ikke vært så mye tårer fra min side på dette lille oppholdet, men det måtte selvsagt komme noen den siste dagen. Ikke fordi det var så trist å måtte reise fra alle, skjønt det var jo trist det også, men ikke så ille som da vi reiste fra hovedoppholdet. Men fordi behandleren min der, da vi ga den siste lange klemmen, sa at hun var glad i meg, og bryr seg. Igjen ble jeg satt litt ut, fordi jeg ikke forventet de ordene, nettopp fordi hun er behandler. Ikke det at jeg ikke tror hun er medmenneske, men det er jo noe med et behandler/pasient forhold da. Men det skal sies at alle folkene på Modum er fantastiske på den måten, de er ikke redde for å vise at de bryr seg, at de er medmennesker, og at de kan dele ut klemmer og omsorg så holder. Det er rett og slett ikke mulig å ikke bli glad i dem. Det er kanskje det tyngste med prosessen å reise hjem derifra, for du må gi slipp på de gode relasjonene. Jeg har muligheten til å maile min behandler om det er noe, noe jeg har gjort innimellom, men det blir jo kun når det er noe jeg lurer på. Jeg liker ikke å skulle ta mye kontakt, men det er jo godt å vite at muligheten er der, om det skulle være noe.

Jeg reiste til søstern med family på fredag, og var der til i går. Veldig koselig å se dem igjen, det er blitt noen måneder siden sist. Kjekt å ha tid sammen med tantebarna mine, leke, prate og kose. Ler mye, for minstemann prater og spør som en foss. Komisk assa. Like trist å reise derifra hver gang, men godt å tenke på at jeg ser dem igjen så klart. Nå blir det noen måneder til neste gang, om det ikke dukker opp noe i mellomtiden som gjør at det blir Oslotur på meg.

Hva som skjer framover vet jeg ikke, står midt i et vakuum akkurat nå, der jeg ikke vet att fram på noe. Da tenker jeg i første omgang behandlingsmessig. Er veldig lei, så har pratet litt om det med de på Modum. De anbefaler meg selvsagt ikke å avslutte behandling, noe som har vært i mine tanker en stund nå, men har fått noen råd, så får vi se hva det blir til. Jeg har time med behandleren min her på onsdag, og temaet er ikke akkurat det jeg gleder meg mest til å prate om, om vi fortsetter der vi slapp sist gang. Men det blir vel en liten update fra Modumoppholdet også, hun vil vel høre hvordan det var vil jeg tro.

 

Once again…

Jeg vet ikke hva jeg hadde sett for meg, hvordan programmet skulle bli for uken. Jeg visste jo om måltidene så klart, sier seg kanskje selv når jeg er innlagt for spiseforstyrrelser, hadde ikke noen tro på at jeg kunne snakke meg vekk fra det heller. Jeg regnet med at vi kanskje skulle bli med på timen med fysisk aktivitet, at det ble en time eller to med behandler, men ellers ante jeg ikke en pøkk. Jeg fikk nesten litt bakoversveis da jeg leste på programmet at vi skulle ha medspisere på den første lunsjen vår (behandlere altså), og at vi skulle ha veiledning i forhold til middagen. Skjønt den veiledningen visste seg kun å være at en fra teamet var rundt oss ved forsyning, om noen lurte på noe. Jeg lurte ikke på noe.

Den første timen vi hadde på mandag, altså i går, pokker så forvirret jeg blir av dagene her..så fikk vi beskjed om veiing! Veiing for pokker! Det hadde jeg ikke sett for meg, det var ikke med i beregningen. De så helst at vi gjennomførte det, så jeg prøvde i grunnen ikke komme meg unna det. Jeg vet hva jeg veier på min vekt, og jeg vet forskjellen på vekten min og den her. Jeg fikk i det minste velge tidspunkt selv, så jeg sørget for å få gjort det før frokost. Så i dag var dagen. Det var primærkontakten min som hadde veiingen, sånn det også var på hovedoppholdet. Jeg freaket ikke ut selv om tallet her viser noe høyere, og bare det var en god følelse. Selvsagt måtte jeg også ha en samtale i etterkant, jeg hadde i grunnen ikke sett det komme heller, skjønt det burde jeg jo nesten ha gjort. Samtalen varte en hel time.. Det har vært slik og sånn, det er sånn og slik. «Kan du gjøre sånn? Kan du prøve slik?». Akkurat nå kan jeg ikke det. Har du vurdert? Ja. Vil du? Vet ikke. Det er bra, det er ikke bra. Jo, ja, nei, jeg vet.. blablabla. Senere hadde vi en undervisning, en repetisjon av noe vi har gått gjennom tidligere. Det var på noen måter i tråd med samtalene jeg har hatt så langt. Jeg var klar over hvordan det hele virker, hvor jeg er i prosessen, hvor jeg kan havne, hvordan det kan svinge osv osv. Akkurat nå er jeg der jeg er, og kanskje er det meningen at jeg skal være her jeg er akkurat nå (i sykdomsbildet), og så er jeg i en prosess oppi hodet mitt, vel, hvertfall den ene delen av hodet mitt.

Jeg må si at jeg er heldig som faktisk får enda en time med behandleren min her, 3 samtaler i løpet av en uke er bra. Vi skal vel gå gjennom scorene på skjemaene jeg gikk gjennom før innleggelsen nå, sammenligne med tidligere. Der vil det vel komme tydelig fram hvor det er framgang og hvor det er tilbakegang. Jeg har jo også pratet om det, så sånn sett vil det vel ikke komme noen sjokk. Vil jeg tro. Jeg ble litt overrasket i dag da primæren min sa at hun ser at jeg er trist og ikke har det så bra, at øynene mine ser så triste ut. Og jeg bare..høh? Jeg er ikke trist akkurat nå hvertfall, jeg er glad for å være her og treffe alle. Det er mye humor, vi ler ofte og har det fint sammen. Kanskje jeg bare var trøtt? Jo, jeg var litt trøtt, var jo tross alt opp tidlig. Kom nesten som et sjokk på meg. Hva pokker liksom? Trist? Jaja, kanskje de ser forskjell på ulike områder, uten at jeg selv ser det, føler det eller opplever det sånn.

Vi har hatt fysisk aktivitet i dag, og timen passet meg utmerket. Først litt spinning, så fikk vi trene styrke på eget vis. Hurra. Jeg kunne kjøre noe av det programmet jeg kjører på hjemmebane med andre ord. Jeg fikk svettet bra, og brukt kroppen slik jeg pleier. Det eneste kjipe, var at han treningspedagogen vi alltid hadde (med noen få unntak) var på kurs i dag. Selvsagt var han på kurs, for det var jo den siste timen vi ville ha fått med han. Flott. Jeg fikk i det minste slengt meg rundt halsen på han i går. Jeg skal vel heller ikke si at jeg aldri kommer til å søke meg inn på et nytt opphold igjen, for behandleren min hjemme, og jeg har pratet litt om det. Jeg vet at jeg sikkert hadde hatt godt av det. Jeg er ambivalent, men det er jo ikke akkurat noen nyhet. Tiden får bare vise.

 

Hello from Modum.

Tenkte bare jeg skulle gi en liten lyd fra meg, og si at jeg lever (dooh). Da er jeg tilbake på kokkoheimen, og det er i grunnen veldig kjekt altså. Benket hos hun ene i gruppen min fra lørdag til søndag, før vi var fire stykker som kjørte sammen. Kom ikke fram før over midnatt i går, så det var i grunnen bare å skravle litt sammen, før vi tok natten. Vi fikk ikke ligge på selve avdelingen gitt, men i et hus rett ved siden av. Greit nok, men hadde selvsagt vært enda bedre om vi fikk sove på avdelingen, da hadde vi sluppet å bevege oss ute i 23 minusgrader omtrent før øyelokkene har åpnet seg. Blir kjapt våken da hvertfall…

Programmet var ganske…ja..mer enn jeg trodde faktisk. Har hatt evaluering på programmet i dag, om hvordan det har gått siden utskrivelsen. Vi fikk servert målene vi hadde satt oss da vi dro ut herifra, noe vi alle stort sett hadde glemt.. Jeg hadde hele 6 målsettinger jeg skulle jobbe med…som jeg hadde glemt, selv om de ligger i permen min hjemme. Jaja, hadde uansett forbedringer på 3 av dem, så det er da noe.

Hadde også samtale allerede i dag, så ble sittende der og skravle i over en time, enda en oppsummering og hvordan stå er, og hvordan det har vært. Kjekt å ha timen da, for jeg har jo den kule behandleren her. Jeg har kasta meg rundt halsen på alle i spis-teamet og de vi har hatt med å gjøre her. Jeg kan vel ikke komme på noen jeg glemt, foruten en hyggelig dame, men vet at hun jobber turnus og ikke er her så ofte. Heldigvis jobber den snille mannen, så har jo selvsagt hengt rundt halsen på han alt. Spratt opp midt under middagen, kunne jo ikke bare la han passere heller.

Maten er…ja..vanskelig, men jeg har gitt beskjed om at jeg sikkert ikke klarer å gjennomføre full kostliste, men skal gjøre det jeg får til. Så ja. Veiing må vi pokker meg ha også. Vi fikk heldigvis bestemme selv når vi ønsket det, så jeg sørget for å få det før frokost i morgen tidlig. Det vil, tross alt, føles litt bedre enn å bli veid etter to måltider, som vi ble på hovedoppholdet..

Ellers…nevnte jeg 23 minus? At det er kaldt? At jeg ikke akkurat tok med vinterklær? At det er så kaldt at vi hvertfall (heldigvis) ikke skal ha utegym i morgen? Jadda.  Det første jeg gjorde da vi kom i natt, var å fyre opp alle ovnene i huset noen hakk. Orker seriøst ikke å fryse ballene (som jeg ikke har) av meg. Det er insane gulvkaldt da, så fryser jo til når jeg vi beveger oss noen skritt over det. (Nevnte jeg 23 minus ute?)

I morgen tenkte jeg at jeg skulle gå meg en tur ut i skogen her (22 minus?) og ta noen bilder. Helt sjukt fint her nå altså, med snø og frost på trærne. Jaujau, det var det jeg kom på i farten her…nå blir det sløvings.