When things go right, I cant go left.

Det er rart hvor fort ting plutselig kan forandre seg, og ofte når man minst venter det. Det er kanskje den mest spennende måten det kan skje på, når det hele kommer litt overraskende på, fordi du ikke så for deg at det skulle komme. Livet mitt siden utskrivelsen fra Modum i januar i fjor har på noen områder vært veldig turbulente og vanskelig, samtidig som at det på andre områder har vært overkommelig og spennende. Det har vært håp, og håp som brast. Det har vært pågangsmot og motstand. Motivasjon, og ambivalens i store doser. Oppturer og nedturer, fine stunder, og mye tid med mange ensomme stunder. Det har vært håpløshet, og glimt av tro på at det en dag må ordne seg på noen områder. I mars kom endelig en mulighet jeg kunne gripe fatt i, noe som ga meg håp om at nå skulle jeg få komme i gang med noe som ville endre seg på enkelte områder. Noe lysnet endelig litt, dagene fikk lyspunkter som gjorde at jeg våknet med et smil om munnen, og jeg kjente på glede fordi jeg skulle tilbringe tid med fine mennesker. Kurset jeg har gått på en stund nå har gitt meg veldig mye positivt, mye lærdom, hyggelige stunder og mye latter. Nedturene kom da jeg gikk ut dørene der, og jeg igjen var på vei hjem til timer med bare meg selv, og det lite innholdsrike livet, der tiden kun bestod av bøker, trening og bulimi. Veldig mye lesing, veldig mye trening, veldig mye bulimi. Jeg har vært ganske nær det området jeg var på før innleggelsen på Modum. Jeg har over lengre tid tenkt tanken på at det ikke er mulig å bli frisk, og at jeg bare skal godta at sånn vil det for alltid være, og at jeg kan leve med det. Jeg er jo vandt med det, og jeg klarer meg. Jeg er veldig ambivalent, og jeg lyver om jeg sier at ambivalensen nå er borte, selv om situasjonen enda en gang har endret seg i en ny positiv retning.

 

Likevel har ting på en måte gått litt på skinner, det har gått litt lettere. Jeg tenker her på spiseforstyrrelsen. Jeg var hos min behandler for tre uker siden, der hun utfordret meg til å prøve og reduser mine runder med overspising og oppkast fram til neste time. Jeg hadde time med henne igjen nå på tirsdag, og jeg hadde klart meg kun i to dager av to uker. Jeg fikk ikke noen ny utfordring på samme tema til neste time om to uker, men jeg fikk nesten klar tale om å dra til legen for å ta en ny blodprøve. Jeg er virkelig ikke klar for blodprøve, jeg hater det, men jeg må likevel få gjort det, for mitt eget beste, og fordi hun faktisk setter ned foten og er litt «streng». Det er i grunnen det jeg trenger, for jeg har egentlig aldri blitt noe særlig utfordret, eller fått klar tale tidligere. Så det er greit, selv om jeg hele veien har hatt fine blodprøver, selv om alt virker å være normalt på det området. Men, jeg har likevel, når det kommer til spiseforstyrrelsen, klart meg nå i 6 dager (når denne dagen er over, og jeg har stor tro på at jeg kommer meg gjennom i dag også), uten overspisinger og oppkast. Jeg har nemlig fått enda en positiv faktor i livet nå, etter 3 år er jeg ikke lengre singel. Dagene har tatt en ny vending, jeg har tilbrakt dagene med kjærsten hver eneste dag i over en uke fram til nå, noe som har gjort at tiden har vært fylt av annet enn ensomhet og lange dager uten stort annet enn trening og dø tid. Suget og trangen til overspising har dermed vært svært minimale. Inntaket av mat har ikke av den grunn økt betraktelig, men likevel har jeg hatt dager der jeg har spist ting jeg vanligvis overspiser og kaster opp på. Vi hadde filmkveld her om dagen, der jeg spiste både smågodt og litt potetgull, nesten helt uten dårlig dårlig samvittighet. En del av grunnen til det var at jeg ikke hadde spist så altfor mye annet den dagen, men likevel ville dette til vanlig ha vært nok til at det hadde kommet opp igjen. Det beste var at det var helt greit.

 

I helgen tilbringer jeg tiden sammen med han hos foreldrene hans, til tross for at forholdet vårt har vært offentlig kun i hel dag (woop woop, todagers jubileum). Han har allerede hilst på mine også, for et par uker siden, men det var fordi vi hadde en spontan tur til Kr.sund, av helt andre grunner. Og når vi først var der, så måtte vi jo innom for kaffe. Vi kom her i går ettermiddag, rett til dekket bord omtrent, for da var det klart for middag, med dessert. Det var riktig nok salat til middag, men jeg spiste også is med jordbær og blå til. Også dette uten dårlig samvittighet og trang til å kaste opp igjen. Det ble også litt sjokolade en stund senere. Det var i grunnen min kveldsmat i går. Nå som jeg er her, så blir det ikke varm sjokolade, så sjokoladen hvertfall, kan regnes som den koppen jeg egentlig får i meg omtrentlig daglig, siden det var veldig mørk sjokolade. Nå er det snart frokost på oss (det har vært minimalt med søvn den siste uken, så vi fikk endelig sovet ut litt i dag, og derfor blir det også litt sen frokost her, høhø), før vi skal ut og sjekke ut omgivelsene her. Eller, omgivelsene bli ny bare for meg så klart. Så kameraet skal med, blir jo tross alt nye motiv for meg, noe annet enn de traurige samme fjellene jeg ser dag ut og dag inn. Vi håper på sol til kvelden, for da kan det bli enda mer solnedgang. Woop woop. Jepps, det var siste nytt herifra, og det er jo noe helt annet enn de såkalte «nyhetene» jeg kommet med det siste året. Jeg har det bra og er fornøyd.

 

Vår og kjærleik.