Stop the guilt talk.

Dette er ikke noen skjennepreken, men et lite råd som kanskje kan komme godt med for noen. Det kan hvertfall være noe å tenke over, selv om det kanskje ikke alltid er like lett å bruke det, eller å tenke over det for den saks skyld. Som vanlig tar jeg utgangspunkt i psykdom, ikke nødvendigvis egne erfaringer, men også tanker jeg gjør meg, for jeg vet jo hvordan jeg har/vil reagert om det var meg. Jeg vil snakke om den vanskelige samtalen, eller de vanskelige samtalene. Dette innlegget er da mest rettet mot pårørende på ett eller annet vis. Det er ikke alltid like lett å skulle ta opp samtale om et vanskelige tema, det er vel noe vi alle en eller annen gang har erfart, uansett hva det måtte gjelde. Dette temaet her er i grunnen like gjeldende på alle områder. Men altså, fokus rettet mot vanskelige samtale i forbindelse med psykdom. Jeg har fått noen henvendelser fra pårørende, som har lurt litt på hvordan de skal gå fram i en samtale med sønn/datter/annen slekt/venn. Hva kan de si, hva kan de gjøre? Vanskelige og sårbare temaer. Hvor går grensen for overtramp? Hvor langt kan man dra den? Hva skal man egentlig si? Jeg vet at mange er redde for å involvere seg, fordi de er redde for å bli avvist. Fullt forståelig, fordi den som er syk ofte kan reagere med å avvise. Ikke for å være slem, eller oppføre seg som en dritt (som kanskje er ganske vanlig å føle seg som), men fordi det også er vanskelig for den det gjelder. Sårt, skam, skyld, you name it.

Det jeg alltid sier til dem som spør meg, er at de skal la den syke få vite at de er der om de har behov for å prate. Bare la dem få vite det, og selv om den syke kanskje ikke benytter seg av den muligheten, så ligger det likevel en trygghet i å vite at det faktisk er noe der de kan gå til. Ikke forvent at den syke skal ta kontakt for en prat, fordi det er veldig vanskelig å ta det skrittet, selv om den syke ønsker det. Jeg foreslår også, for de som er venner, at de gjerne må ta kontakt med den som er syk, for å invitere han/henne med på noe som er hyggelig, som kan gi et lite avbrekk fra sykdom. Et pusterom. Kanskje trå forsiktig når det gjelder å foreslå noe som inneholder måltider om sykdommen er spiseforstyrrelser, det kan gjerne føre til et avslag på invitasjonen, fordi det kan bli for vanskelig å delta. Men det finnes jo så mye annet å gjøre sammen, se en film, gå på kino, shoppe, ta en kopp kaffe, aketur, gå en tur osv osv. Inviter på noe som gjør at den som er syk kan senke skuldrene og kjenne glede ved å delta, uten at det skal være noe press tilstede. Det er verken venner eller families oppgave, å tvinge til noe. Anbefale, i visse tilfeller overtale, rådgive, ja, men prøv å få situasjonen inn på en bane der den syke føler at han/hun kan klare å balansere seg noen lunde. Jeg har også fortalt at det er verken venner eller families oppgave å være behandlere. Støttespillere, lufteventiler, ja, men ikke behandlere. Være tilstede, vis åpenhet og tegn på at det er rom for dialog.

Og nå kommer vi til kjernen i innlegget her. Aldri do the guilt talk. Ikke la samtalen ta en vending der du setter i gang skyldfølelse hos den syke. «Hvis du ikke spiser, så blir mormor skuffet fordi du ikke ville smake på kaken hennes». «Nå har jeg stått her i timevis og laget mat, og så skal du ikke ha??». «Tenk på barna i Afrika, tenk på dem eller de». «Har du tenkt på hvor mye du sårer oss/dem?». And the list goes on and on. Get the point? Sånne uttalelser gjør situasjonen bare enda mer sår. Det kan føre til at den som er syk føler seg enda verre enn det han/hun allerede gjør i utgangspunktet, for tro ikke et sekund at den som er spisesyk ikke allerede tenker på disse tingene fra før av. Prøv så godt som mulig å unngå sånne kommentarer, selv om du også kanskje føler deg såret fordi situasjonen er sånn. Trå varsomt. Prøv å gjør skadeomfanget minst mulig. Du kan gjerne si hva du føler, hva du tenker, men gjør det på en måte som ikke blir anklagende. La det heller bli en så god dialog som mulig, enn en krangel som ender i ubehageligheter der det ikke er rom for å ordne opp igjen. Ved å få til en god dialog, der du heller kan spørre spørsmål for å få svar på ting du lurer på, så vil utfallet heller bli vinnende eller i det minste mer forståelig. Men ikke glem at ikke alle klarer å sette de riktige ordene på alt, på hvorfor de føler sånn, eller tenker slik, for det er ikke alltid like klart for den som er syk heller. Dessuten er det viktig å ha i minnet at det ikke er alt den syke ønsker å dele med sine nærmeste. Det er kanskje vanskelig å godta, men prøv da å tenk over om du har egne ting som du kanskje også finner det vanskelig å dele med de som står deg nærmest. Når det kommer til skyld og skam, så er det noen av de vanskeligste følelsene vi sitter med, og da er det ikke bare bare å skulle dele alt.

Det er ikke alltid like lett å vite hvor grensen på hva kan, og ikke kan si går. Det er en hårfin balanse. Mye kan heldigvis rettes opp selv om en dialog går i feil retning, bare man husker på å bruke de rette ordene, eller hvertfall prøve å finne dem. Ikke bus ut med det første som dukker opp, men pust, tenk, så prat. Tenk gjerne over på forhånd hva du ønsker å oppnå med samtalen. Krangel eller dialog? Å gi dårlig samvittighet, eller å få forståelse? Akseptere, eller ikke akseptere? Det er kanskje vanskelig å akseptere, men noen ganger er det nødvendig å akseptere det en egentlig ikke vil akseptere.

Midt oppi alt det vanskelige, så er det også viktig å prøve å holde fokus på at det faktisk er mulig å bli frisk. At det er håp selv om det virker håpløst der og da. At det er hjelp der ute, selv om det tar tid, og veien kan være lang og vanskelig å gå. Jeg har full forståelse for all frustrasjon, for følelser av håpløshet og motløshet. Jeg har full forståelse for følelsen av å føle seg hjelpeløs og ønsket om å ville gjøre hva som helst for å hjelpe. Men ved å være tilstede, gjøre hyggelige ting, og ha gode dialoger, uten å gå dårlig samvittighet, så kommer man mye lengre enn ved å lage dårlig stemning og ubehag for begge parter. Prøv å sett deg inn i den sykes situasjon, og hvordan du selv ville ha blitt behandlet, gått i møte og tatt i mot. Det er ikke enkelt.

Ikke sammenlign med andre.

Veldig mange av oss er flinke til å sammenligne oss selv med andre, uansett hva det gjelder. Enten tror vi at vi er bedre enn andre, eller at andre er bedre enn oss. Mange av oss sliter psykisk heller nok mer mot sistnevnte, uten at jeg skal dra alle over en kam, bare så det er sagt med det samme. Vi sammenligner oss selv med andre på mange områder i livet, men nå ønsker jeg å vinkle det inn på et område som har vært, og til dels er, gjeldende for meg, og sikkert for en del andre. Behandling, og friskveien. Jeg hadde en chat her om dagen, og det satte i gang tankerekkene som førte til dette innlegget. «Hvis det ikke fungerte for deg, hvorfor er det da vits for meg å prøve?». Det er utgangspunktet jeg vil ta her. For nettopp den setningen, eller tenkemåten, har jeg tenkt flere ganger selv. Jeg har mye lettere for å sammenligne meg med dem som faktisk ikke klarer det, enn med de som klarer det. Å bli bedre, frisk. Hvorfor? Vel, fordi jeg har vært syk i så mange år, og fordi jeg i de fleste av de årene aldri har klart å se for meg at jeg noen gang skal bli kvitt spiseforstyrrelsen. Negativ tenkning. Andre kan få det til, bare ikke jeg. Virker uoppnåelig, for usannsynlig.

I forkant av innleggelsen min på Modum, så leste jeg noe som noen jeg kjenner hadde skrevet. At det ikke gikk så bra etter en utskrivelse av behandling for spiseforstyrrelser. En innleggelse som hadde vart over noen måneder, akkurat som det jeg også skulle. Da jeg leste dette, så satt jeg med motstridende følelser. Noen som sa «Jeg kan bare gi opp først som sist, det funker jo tydeligvis ikke for henne, så da funker det sikkert ikke for meg heller». Samtidig så tenkte jeg at jaja, om hun kan gjøre slik eller sånn nå som hun er hjemme, så kan jeg også gjøre det, ikke noe stress, det ordner seg. Utingen var bare den at det var spiseforstyrrede tanker som tenkte begge de tankene. For den løsningen hun brukte etter utskrivelse var ikke optimal, sånn den burde være, men mer en nødløsning, en som gjorde at det ble litt lettere, uten at jeg skal gå mer inn på det. Jeg tenkte dermed at enten vil det gå greit, eller det vil gå helt på trynet, og det ville jo bare bevise hva jeg alltid har tenkt, og jeg kan gå tilbake til det gamle vante, da hadde jeg hvertfall prøvd. Jeg tenkte ikke tanken om at det faktisk kunne fungere for meg, selv om det ikke fungerte for henne.

Da jeg i tillegg, mens jeg var i selve behandlingen, fikk høre en historie der noen hadde vært frisk i så så mange år, men fått tilbakefall igjen, da kjente jeg også litt på mismotet. Og det til tross for at jeg vet så inderlig godt at tilbakefall er helt normalt, og at det kan gå år i mellom. Det er bare det at når jeg da stod midt i det verste av det verste, og målet var å jobbe mot det fornuftige og normale, så føltes det veldig vemodig å høre sånne ting, for jeg tok som sannhet for meg også. Når de ikke klarte det, så klarer ikke jeg det heller. Må jeg virkelig gjennom alt dette når utfallet likevel vil være det samme gamle? Jeg valgt uansett å fullføre oppholdet, og jeg lærte mye, det var verdt det.

Nå har det seg riktig nok sånn at jeg har hatt et stort tilbakefall, eller skritt som behandleren min på Modum sa. Mange skritt tilbake. Og det var det samtalen på chatten gikk ut på, hvorfor skulle h*n prøve, når det ikke gikk så bra med meg? Selv om jeg også tenkte sånn i forhold til andre, og kan til en grad gjøre det ennå, så kjenner jeg på en litt oppgitthet. For det første var det snakk om to ulike behandlingssteder, og dermed garantert to ulike opplegg, og ulike kostlister. Jeg sa at h*n ikke måtte sammenligne seg med meg, fordi vi alle responderer ulikt i behandling. Dette er noe jeg må minne meg selv på også, for jeg må virkelig tenkte sånn. Vi kan ikke sammenligne oss med andre, ikke på en negativ innstilt måte, selv om det er lett å tenke sånn. Jeg for min del, vet at det er spiseforstyrrelsen som lener seg på den tankegangen. «Når det ikke funker for hun/han, så funker det ikke for meg heller. Fint, da trenger jeg ikke gjøre noe med det». Jeg ble jo heldigvis motbevist da jeg var innlagt, fordi jeg opplevde jo at jeg fikk til mye, i friskretning. Og jeg klarte å vedlikeholde det lenge, før det begynte å gå nedover igjen. (Nevner ikke årsaker).

Det er viktig at vi husker på at vi er ulike, og ikke minst, dette må jeg prente inn i mitt eget hodet også, at noen trenger lengre tid på å bli frisk. Noen må gå en litt lengre vei, med litt flere hinder. Og det kan det jo være ulike årsaker til, støttespillere, hvor god oppfølging man får, rutiner i hverdagen, for å nevne noe. Jeg glemmer ofte at jeg kun har vært i behandling i omtrent 1/4 del av tiden jeg har vært syk. Jeg trenger nok litt mer tid, og dessuten har jeg nå åpnet opp for flere ting som trenger å tas tak i, så veien er fortsatt humpete.

Behandleren min har lurt på om jeg har tenkt over å søke om en ny innleggelse på Modum. Selvsagt har jeg jo tenkt tanken, og jeg vet at jeg har den muligheten, og til og med at jeg kanskje trenger en runde til, samtidig sitter den ambivalensen på skulderen min igjen da. Skal jeg orke å gå gjennom det der en gang til? Jeg kjenner at jeg blir litt matt ved tanken, så jeg har ikke helt forholdt meg til det. Jeg fylte jo ut en hel haug med skjemaer som må besvares før ettervernet jeg skal på, og så jo at jeg ikke akkurat vil få toppscore på gode resultater. Jeg «bestod» noen av delene, men langt ifra alt. Altså, bare så det er sagt, dette er ikke noen tester vi får resultater på der og da, og vi får heller ikke bestått/ikke bestått på resultatet, det var bare en uttrykksmåte. Resultatene vil nok bli sammenlignet med utskrivelse i januar i fjor hvertfall, vil jeg tro, så får vi se da.  Jeg kan ikke se bort i fra at en reinnleggelse kan bli tatt opp, men jeg orker ikke forholde meg til det akkurat her og nå, og det trenger jeg heldigvis ikke heller. Det er kun snakk om noen få dager før jeg er der igjen. Jeg reiser avgårde til Oslo på lørdag, og vender snuten mot Modum på søndag.

Moralen i innlegget; ikke sammenlign deg med andre, vi er ulike, og vi responderer ulikt. Du kan ha stort utbytte av noe som andre kanskje ikke har. Og det aller viktigste, vi bør våge å satse, for vi vet aldri når vi vinner potten. Om ikke akkurat nå, så kanskje om et halvt år, 1 år, 2 år? You never know until you try. Jeg vet hvertfall (selv om jeg ikke gjør noe med det…), at jeg blir ikke lottomillionær så lenge jeg ikke tipper. Blir du?

(Et ps her, i tilfelle det ikke var like klart for alle. Dette er ment like mye for min egen del, som et råd, eller hva jeg enn skal kalle det, til andre).

DU kan være med å gjøre en forskjell.

En av mine facebookvenner delte i går kveld linken jeg legger ved under her. Sånt gjør vondt i hjerterota. Jeg har hadde noen julekort liggende her, og skrev det ferdig og puttet det i konvolutt allerede i natt (rart hvordan jeg plutselig får en del å gjøre på nattestid..). I dag skal jeg poste det. Vil du være med å gjøre en forskjell for noen? For denne personen vil nok dette bety noe stort. Det vil ikke koste deg mye. Mitt ønske er at noen av dere tar dere tid til å lese dette, og gjøre det samme som meg.

«Enke uten familie ønsker noen å dele julaften med».  Les kommentarfeltet under artikkelen, der står det hvordan du kan få til dette.

Er du med? Det vil også gjøre meg glad.

 

Fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser.

Det er ganske irriterendeå vite at andre har rett, og at din formening er så feil at det ikke ligner noe. (Selv om du vet at den andre faktisk har rett). Før jeg ble lagt inn på Modum, så var treningsaktiviteten min mye lavere enn den hadde vært bare ett år tidligere. Jeg slet en del med depresjoner (i noe større grad enn nå), noe som gjorde at alt ble et tiltak, orket ingenting, det var ikke gøy, jeg maktet ikke. Så jeg kuttet ut treningen mer og mer, men jeg dukket opp på en trening her og en trening der, sånn innimellom, om jeg hadde en god dag. (Taekwon-Do forresten). Da jeg først var der, så hadde jeg det utrolig hyggelig, og tanken var derfor der at jeg tenkte at jeg skulle stikke ned neste trening også (mandager og onsdager). Da neste gang kom, så orket jeg ikke likevel. Da ble det plutselig veldig tungt å reise seg, et ork å dra ned, jeg ville heller fortsette med det jeg holdt på med, og jeg hadde nesten glemt hvor kjekt det var forrige gang. Jeg kunne heller gå meg lange turer, og jeg syklet innimellom, trente litt pilates og styrke, på hjemmebane, innimellom. Men det å gå turer så jeg aldri på som trening, (jeg tenker fortsatt litt sånn) men jeg vet hvertfall at det går an å h økter der aktiviteten ikke er så høy for hver gang.

 

Vi hadde undervisning med treningspedagogen veldig tidlig i oppholdet på Modum, og da fikk jeg meg en liten oppvekker. Den mengden som jeg så på somliten og ubetydelig, var visst overtrening. Og tidligere hadde jeg trent enda mer. Jeg trener riktignok mye nå også, men jeg har hvertfall redusert siden begynnelsen av året, da jeg trente 5 ganger i uke på treningssenteret + turer utenom. Nå er jeg nede på 3 ganger i uken, og kan gå meg turer om været tillater det, eller om/når jeg orker, eller når jeg skal noe, ned til byen, på møter osv. Dessuten spiser jeg mer nå enn jeg gjorde før innleggelsen. En del av meg kjenner på dette med at jeg ikke er helt fornøyd med at treningsmengden er redusert, samtidig så gjør jeg ikke noe med det, for jeg vet jo at kroppen trenger pauser også, jeg dævver ikke av den grunn. Og jeg klarer å være litt fornuftig til tider, og tenke at jeg var der i går, og skal mest sannsynlig tilbake i morgen, så jeg overlever fint. Med mindre det er helg da, for da er jeg der som regel ikke lengre. Men jeg overlever altså.

Da jeg var på IKS treff i helga, så fant jeg en brosjyre liggende der, utarbeidet av ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser), om nettopp fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser. Der står det akkurat det samme som treningspedagogen på Modum fortalte oss..(Irriterende much).

«Fysisk aktivitet defineres som «all kroppslig bevegelse som produseres av skjeettmuskulatur, og som øker kroppens energiforbruk utover hvilenivå» Det betyr at f.eks rolig gange, husarbeid, lek og yogaøvelser i lavt tempo også er fysisk aktivitet. For mye fys. aktivitet påvirker både fyfysisk form og mental helse. Når det blir for mye fys.aktivitet i forhold til restitusjon (mat, drikke, søvn og hvile), vil du bli fortere sliten, sove dårligere, bli mer humørsyk og mer nedstemt. Trening når du er overtrent er bortkastet! For personer med spiseforstyrrelser vil restitusjonestiden bli lengre fordi de ofte er underernærte/feilernærte, og har det vanskelig psykisk».

 

Råd til deg som er for mye fysisk aktiv:

  • Tenk over hvorfor du er fysisk aktiv. (For å redusere vekten? Regulering av følelser? For å straffe deg selv? For å være sosial? Fordi det er gøy?)
  • Gradvis nedtrapping er å anbefale.
  • Erstatt gjerne den fysiske aktiviteten med andre former for aktivitet.
  • Restitusjon er viktig.
  • Vi anbefaler at du er regelmessig aktiv i fys.aktivtet etter at du er ferdig med behandling, men det holder med 3 ukentlige økter på inntil 60 minutter pr. gang, eller 30 min. moderatintensiv fys.akt. daglig.
  • Det skal være gøy.

For oss med en spiseforstyrrelse bør ha kontakt med en lege når det kommer til dette med fysisk aktivitet, for å finne en balanse, og fordi det ikke skal bli skadelig på noen måte. Finne en balanse for at det ikke skal tippe over. Noen må kanskje kutte ut trening en helt en periode, for å stable seg litt på bena, før man kan begynne å bygge opp kroppen igjen, sakte men sikkert, på en hensiktsmessig måte. Jeg må nesten si at jeg er heldig som ikke er i den gruppen, for jeg tror seriøst jeg hadde blitt gærn om jeg ikke hadde kunne vært aktiv. Jeg merker at jeg fort blir rastløs på dagene jeg ikke trener, men jeg har hvertfall noe fornuft langt der inne, som klarer å tenke på overnevnte punkter. Dessuten så kjenner jo også jeg på at kroppen blir sliten, og at den trenger hvile innimellom. Orker jeg ikke, så drar jeg heller ikke nedover. Jeg merker også at om ikke kroppen er helt uthvilt, så blir treningen mindre optimal, og jeg kan faktisk kjenne at det ikke blir stort utbytte av den på den måten.

Nå har jeg faktisk ikke vært særlig fysisk aktiv de siste 5 dagene, det har ikke vært lange gåturer heller, for jeg har sitte mange timer av både fredag og lørdag, og delvis søndag, på treffet i helga. Vi gikk ut for å spise to kvelder, men når hovedlokalet vi var i, og hotellet vi lå på, lå midt i sentrum, så tok det ikke mer enn noen få minutter å gå dit vi skulle.Og det tok et halvt minutt å gå fra hotellet til hovedlokalet. Jeg vurderte å stikke ned på trening i dag, men jeg orker ikke likevel, så jeg venter til i morgen. Det er vel positivt, selv om den lille djevelske samvittigheten forteller meg noe. Men nå er det jeg som bestemmer, og da blir det sånn.

Yes, det var dagens lille forelesing her, kanskje er det flere som fikk en liten oppvekker her. Kan jo alltids håpe. Ellers er det ikke så forferdelig mye å fortelle. Artikkelen med intervjuet Camilla og jeg var på før helgen, kom i avisen i går…Som en av de anbefalte artiklene å lese i avisen faktisk. Trodde ikke at det skulle bli så stort. I følge eks’n min, så var det den femte mest leste saken i avisen i går..wææææh. Fått noen positive tilbakemeldinger, så det er jo hyggelig da. Ble veldig overrasket da jeg leste den, for den står pokker meg skrevet på nynorsk av alle ting. Ikke prater vi nynorks, og ikke er Molde dialekten nynorsk heller..Nå har jeg også fått opp en egen facebook side for lokallaget vårt, som man kan følge via bloggen vår.

IKS Molde sin blogg.

Artikkelen som kom i avisen.

 

 

 

Gå i stormen.

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan jeg klarer å holde ut når overspisingstrangen kommer, eller oppkasttrangen for den del. Vel, jeg må jo bare begynne med å si at jeg ikke klarer det alltid, men jeg har dager der det går bra og holder ut. Klart, jeg kjenner jo på det suget som dukker opp, for det kommer som regel hver eneste kveld, men noen kvelder er litt enklere og holde ut enn andre. Dagsform og humør spiller også en stor rolle så klart. Enkelte dager kan jeg være så liten og lei at tanken på å overspise og kaste opp bare gjør meg enda mer sliten, eller at det bare vrenger seg i meg. Andre ganger kan det ha helt motsatt effekt, at det er nettopp da det kan gå galt.

Jeg ønsker jo å klare meg oppkastfri så klart, så jeg gjør det jeg kan for å komme meg gjennom. Og det gjelder og ikke bli liggende i gjørma og kave om det går galt. Jeg må opp og fram igjen, jeg må opp og fortsette å gå veien. For selv om jeg har det tungt og vanskelig innimellom, så er jeg ikke der lengre, at jeg ønsker å gi opp alt. Og selv om den tanken kan dukke opp, så forsvinner den igjen. Jeg prøver og bruke tiden min på noe som gjør at jeg kan få fokuset over på noe annet, om det er å lese en bok, blogge, trene, gå tur eller hva som helst. Jeg er en sucker for kjærlighet på pinne, noe som fungerer å trykke i trynet for min del, når jeg kjenner at jeg «Får lyst på noe» (overspise og kaste opp). Jeg driter i kaloriene de inneholder, har jeg lyst på noe søtt, så kan jeg godt stappe i meg både 4 og 5 kjærlighet på pinne. En sjokolade funker også, da blir det gjerne en kinder maxi f.eks., eller mørk kokesjokolade. Ellers har jeg også alltid epler i kjøleskapet.En skål med cottage cheez med yoghurt i fungerer også veldig bra når suget dukker opp, det er virkelig blitt en stor hit for meg. Cottage cheez med JA vanilje yoghurt er min favoritt, insane godt.

Å finne metoder for å holde ut, og komme seg gjennom, blir litt som å gå i stormen. Har du et mål du skal nå, så går du, selv om det blåser kraftig. Kanskje blåses du ut av balanse og må ta noen skritt tilbake, eller til siden, men du fortsetter likevel å gå. Skal du på jobb, og du må gå, så snur du ikke etter 300 meter fordi det blåser. Du vet du må på jobb, så du har ikke annet valg enn å bare fortsette. Kanskje må du gå litt før du egentlig pleier, sånn for å beregne litt ekstra tid, men du blir ikke hjemme. Du trekker ikke dyna over hodet, og ringer sjefen for å si at du ikke kommer bare fordi det blåser (kraftig) ute. Her forrige uke så regnet det noe helt sykt her, og jeg hadde selvsagt tannlegetime. Jeg hadde lyst til å ringe og avlyse, men det ville jo bare for det første ha utsatt problemet, for jeg måtte jo gjennom det uansett, og for det andre så er jeg faktisk vanntett, selv om ikke klærne er det. Jeg nevnte dette for tannlegen min, og han lo og fortalte meg at det var faktisk en mann som hadde ringt og avlyst timen hos han, nettopp på grunn av at det regnet ute. Og han bodde nærmere enn det jeg gjør. Det tar meg 20 minutter å gå ned kanskje. Det frister kanskje og ringe og avlyse når det stormer, men hvor god er ikke den følelsen når du kommer deg fram, velberget? «Yes! I freaking did it!»

Å slite psykisk kan oppleves litt på samme måte. Jeg opplever det på samme måte, som å gå i stormen. Mot stormen. Det har stormet som verst, jeg har har tatt skritt tilbake og til siden, men likevel har jeg jo hele tiden også gått framover. Selv om jeg har vært langt nede, så ble jeg ikke liggende der. Jeg fikk en utdannelse, jeg har jobbet, jeg har hatt forhold, jeg kom meg ut av selvskading og andre selvdestruktive metoder, jeg går i behandling, jeg ble innlagt, jeg har snakket, jeg har spist, jeg har holdt ut. Jeg har i løpet av det siste halve året tatt en del initiativ til ting som kan forbedre framtiden min, søkt om ny jobb, er i gang med å opprette et lokallag for iks. Jeg trener, jeg reiser litt, jeg går på kafe med venner.

Jeg har alltid tenkt, og tenker fortsatt, at ting vil kanskje stabilisere seg litt mer, når jeg også får mer stabilitet i hverdagen. Så når nyåret kommer, og jeg skal inn i nye jobb, så vet jeg, ut i fra det vi har snakket om, at jeg vil få både utfordrende og spennende arbeidsoppgaver. Samtidig får vi snart i gang lokallaget for real. Vi skal ha møte nå i oktober, for å sette opp en videre plan. Da blir det også en del planlegging og temaoppsetting i forhold til det. Samtidig har jeg fortsatt behandlingen, og tannlegebehandlingen skal avsluttes etterhvert, jeg skal fortsette med treningen, og jeg har spiseforstyrrelsen som en fulltidsjobb.  Det vil med andre ord bli en del jobbing framover, på flere områder. Jeg skal fortsette å gå i storm, og gjøre de krumspringene som må til for at jeg skal komme meg fra A til B. Det skal bli veldig godt og få noen nye arbeidsoppgaver å drive med, noe som vil kreve en del av meg, som vil ta litt tid, for på den måten vil jeg forhåpentligvis klare å holde spiseforstyrrelsen enda mer på avstand.

Om 3 dager reiser jeg til Oslo, først og fremst fordi jeg skal på fagdagen som IKS skal ha neste torsdag. Forhåpentligvis vil jeg gå ut derifra med masse nyttig informasjon som jeg kan ta med meg videre til vi skal starte opp her. Jeg skal treffe masse fine mennesker, venner jeg har fått via blogging blant annet. Jeg gleder meg enormt! Jeg skal også til søsteren min og hennes familie, og pappa skal også nedover samtidig, han og søstern skal komme seg gjennom Oslo maraton. (Ikke helt sikker på hvilken løype de skal løpe, men det er ikke hel. Pappa har i alle år vært maratonmann, men har vel ikke løpt en helmaraton på noen år nå.). Jeg gleder meg til å treffe dem alle, og til å kunne kose med tantebarna mine.

På grunn av at jeg skal til Oslo, så har jeg ikke kunne brukt noen penger i det siste heller, noe som på en side er positivt, om jeg ser på det matmessig (og økonomisk så klart).For jeg har nemlig ikke hatt penger til å kunne gå amok i butikken for å ha overspisinger med oppkast. Det igjen vil si at jeg nå faktisk er inne på min åttende dag oppkastfri. Og det er som sagt 3 dager til jeg skal til Oslo. Der skal jeg være i 6 dager. 8 + 3 + 6= 17 dager. Det er så langt jeg i første omgang vil ta utgangspunkt i. Når jeg har kommet meg så langt, så kan det jo være at det blir enklere framover også, men jeg må selvsagt bare ta det dag for dag. Og vet dere hva? De siste 4 dagene har jeg laget meg middag igjen også. Det er lenge siden sist, for jeg har som regel spist andre ting enn varm mat. I går laget jeg meg laks med grønnsaker og ris! Ris dere! Det er lenge siden det. Blir jaggu meg det samme til middag i dag også, har litt laks i frysern som det kanskje er på tide å få i seg, spiser ikke så mye fisk at det gjør noe. I går spiste jeg faktisk både laks, og makrell i tomat. Kroppen var vel glad. Ikke at det var så forferdelig godt og være mett, men jeg var skikkelig sulten før jeg spiste, typ rumling i magen og tung i hodet, så det var i grunnen bare godt å spise da. Dessuten ble middagen litt sen, så på den måten kjente jeg heller ikke på noe sug på kvelden. Og så kom husverten ned med en flaske hvitvin, så det ble kveldskosen min i går. Og, for å imponere dere enda mer, så har jeg vært på trening kun 2 dager denne uka. Været har jo vært så tragisk at det knapt har vært mulig å bevege seg utendørs. Det så ikke så ille ut sånn utpå dagen i går, så jeg skiftet og pakket sekken, klar for å stikke ned på trening. Da jeg kom ut fra badet, og kikket ut igjen, så høljet det ned. Da ble det te og ringenes herre x 2 istedenfor. Kanskje får jeg muligheten til å stikke ned i dag. Time will show.

Så, dere, det nytter å gå selv om det stormer. Du beveger deg hele tiden framover på ett eller annet vis, selv om det ikke føles sånn, for livet går jo sin gang. Du går kanskje på skole, du jobber kanskje, har et forhold? Er ute med venner? Trener? Blogger? Leser? Strikker? Har en hund du må ta deg av? Ett eller annet? Alle har noe å holde fast ved, hvertfall de aller fleste. Bruk de virkemidlene du har. Men jeg vil nødig anbefale paraply i stormen, med mindre du driter i om den blåses i fillebiter da. Men det er fullt mulig å bevege seg i en storm, for uansett så vil stormen blåse deg den ene eller den andre veien, du er stadig i bevegelse, med mindre du velger å legge deg ned så klart. Det er kjedelig det, å bli liggende der i stormen, da hadde hvertfall jeg dævva av kjedsomhet.

Hvordan holder jeg ut?

Det er et spørsmål jeg har fått en del ganger. Hva gjør at jeg holder ut, når jeg faktisk klarer å holde ut. Hva som holder meg fra å overspise og kaste opp. Hva gjør jeg når suget etter en overspising med påfølgende oppkast melder seg. Hva gjør jeg for å holde ut uten å ty til oppkast. Jeg vet at mange ønsker svar på det, eller råd. Mange som befinner seg i samme situasjon som jeg var, og fortsatt er i. Jeg lurte på akkurat det samme selv før, og jeg fikk, og leste, en god del erfaring fra andre som var kommet lengre i tilfriskningen enn meg. Dessverre er det gjerne sånn at det er enklere sagt enn gjort å klare å gjennomføre tiltakene man så gjerne vil oppnå, hvertfall om man må klare det helt på egenhånd. Spiseforstyrrelsen har stor makt over den syke, og den gir ikke mye rom for å slippe opp så sant den kan klamre seg fast som en jernklo. Den er slu, den er sleip, den er en djevel som utnytter alle muligheter den får, og den tar det den kan, og skviser all luft og fornuft ut av deg. Den forgifter deg, den lar giften spre seg rundt i blodårene som en slange på jakt. Når giften har lagt seg i alle kriker og kroker som den kan, og som de fleste nok skjønner, jo mer gift, jo verre er det, da skal det mye motgift til før kroppen igjen kan begynne å friskne til.

Jeg kan bare dele mine erfaringer her, alle som sliter med en spiseforstyrrelse opplever den ulikt, selv om mye også er likt, og sykdomsforløpet er da selvsagt individuelt. Det samme er tilfriskningen. Noen trenger ikke like mye behandling som andre. Noen får riktig hjelp fort, andre må kave seg gjennom systemet før de blir hørt, sett og tatt på alvor. Hvilken behandling som fungerer for de syke er også individuelt. For noen holder det med poliklinisk behandling, andre i grupper, andre igjen trenger innleggelser. Hvilken behandler man kan få varierer også. Psykiatriske sykepleiere, psykiatere, psykologer, psykomotorisk behandlere, leger osv osv. Kjemien mellom pasient og behandler bør også stemme for at behandlingsforløpet skal gå best mulig. Jeg har hatt individualbehandlere, jeg var i gruppeterapi 1 år, og jeg har vært med i selvhjelpsgruppe. Selv om en del av tankesettet mitt endret seg, så fikk det meg ikke friskere. Symptomene var hele tiden til stede, overtrening, faste, overspising og oppkast, og et par andre metoder. Jeg følte jeg stod i stampe rett og slett. Ambivalensen rev og slet i meg, en stor del av meg, den syke, ville ikke bli frisk. Jeg stod jo på mine to bein, hvorfor skulle jeg da bli frisk? Den fornuftige delen av meg visste jo at frisklivet heller var å foretrekke. Til tross for at ambivalense slett meg i fillebiter, til tross for at sykdommen var min trygghet, den hverdagen jeg kjente best, fordi jeg visste hva jeg hadde, så ba jeg behandleren min sende en søknad til Modum. Til tross for at jeg på en side ikke ville, så måtte jeg likevel gi det et forsøk, for jeg kunne ikke si at jeg aldri kom til å bli frisk om jeg ikke hadde prøvd de muligheten jeg kunne prøve.

Å være innlagt på Modum var veldig veldig tøft, der måtte jeg utfordre sykdommen flere ganger daglig. Jeg har aldri fått så mye mental juling av spiseforstyrrelsen før, som da. Den motarbeidet meg selvsagt alt den kunne, fra dag en. Fra første måltid. Den ville selvsagt ikke at jeg skulle spise i første omgang, og den ville hvertfall ikke at jeg skulle beholde den. Jeg slet med å spise måltidene innen tiden vi hadde, en halv time. Om det var en skål med salat og et rundstykke, om det var 2 skiver brød og et knekkebrød, om det var en skål med kornblanding. For ikke å snakke om middagene, der vi hadde 40 minutter. Enkelte måltid var det vanskelig å tygge, vanskelig å svelge. Det var vondt å kjenne hvordan magen sakte men sikkert fyllte seg opp. Hvordan magesekken utvidet seg mer og mer for hver bit jeg svelget. Jeg satt og dirret med bena, var veldig urolig, kastet stadig blikk mot klokken for å se hvor lang tid jeg hadde igjen. Kikket bort på de andre for å se hvor langt i måltidet de var kommet i forhold til meg. Jeg gråt, jeg slet. Det var helt forferdelig. I begynnelsen var jeg veldig ofte den siste til å bli ferdig med måltidet, og det stresset meg enda mer, at de måtte vente på meg, selv om ingen kunne gå fra bordet før tiden var der. Selv om jeg klarte å bli ferdig sånn akkurat.

Jeg holdt ut og holdt ut, og jeg holdt på å gå på veggen mang en gang. Jeg gråt mine bitre tårer, bannet og steiket. Jeg gikk, jeg løp, jeg syklet, jeg løftet vekter. Jeg gikk ut for å ta bilder, ut i naturen, prøvde å finne roen når uroen truet meg å velte over i meg. Jeg bet tennene sammen, og jeg skrev. Jeg var veldig glad for at jeg fikk blogge mens jeg var innlagt (Takk til min kjære behandler som ga oss den beskjeden ♥) Mitt første mål der var å klare å slå min tidligere rekord, 4 dager i strekk oppkastfri. Det var godt over 1 år i forkant at jeg klarte. Jeg ble skrevet inn på en onsdag, mandagen skulle vi ha en oppsummering over hvordan det hadde gått. Mandagen ville jeg fortelle at jeg hadde klart 5 dager, og dermed slått rekorden min. Er det en dag jeg husker veldig godt, så var det dag 5. Søndag. Fra middag og resten av dagen. Det var helt forferdelig. Jeg var så urolig og rastløs at jeg trodde jeg skulle forgå. Ingenting jeg gjorde hjalp. Jeg ordnet meg kaffe, prøvde sette meg. Drakk et par slurker, tømte den ut, travet fram og tilbake. Inn på kjøkkenet igjen, lage en ny kopp kaffe. Jeg måtte lene meg over kjøkkenbenken for å prøve å gjennvinne roen. Prøvde puste dypt, men jeg skalv, jeg ristet og ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg satte meg i en liten sofa i enden av korridoren, prøvde bevare fatningen før jeg ble gal. To flotte damer kom bort for å prate med meg. Prøvde med mindfulness, pust med magen, bare pust. Vær her og nå. Og jeg gråt mine første tårer på Modum. Det bare rant over. Masken sprakk, jeg orket ikke holde tilbake mer. Uroen forsvant litt, men ikke helt. På kvelden gråt jeg for første gang ved et måltid.

Jeg fikk spørsmålet av behandlere der også. Hva gjør at jeg holder ut og holder ut? «Jeg har skrevet under en kontrakt. Jeg vil ikke skuffe gruppa, jeg vil ikke skuffe meg selv. Jeg har ikke noe valg.» «Du har alltid et valg Laila. Du velger helt selv.» Ja, jeg hadde jo valg, men hadde jeg begynt å kaste opp mens jeg var der, så var en barriere brutt, og det ville bli enklere å ty til den løsningen igjen. Det kunne jeg ikke, derfor var det ikke et valg for meg. Derfor måtte jeg holde ut. Jeg stod et par ganger med hodet over doskåla, to ganger i løpet av en ettermiddag. Men jeg kasta ikke opp. Jeg klarte det faktisk ikke. Noe holdt igjen. Jeg kunne bare ikke, fordi hver dag jeg klarte å la være, var en ny rekord. Jeg ville fortelle at jeg klarte målsettingene mine. Hver fredag, og hver mandag. Jeg hadde satt meg mål, og de ville jeg klare å oppnå. Det var en seier, det ga en mestringsfølelse.

Samtidig hadde vi jo et program å følge, både individualsamtaler, gruppeundervisning, kognitiv kartlegging, og vi hadde gruppemøte etter både middag og kveldsmat. Det var med på å hjelpe meg til å unngå å kunne kaste opp. De møtene brukte vi på å fortelle hvordan vi hadde det før, under, og etter måltidene. Hvert møte var på en halv time, og det var selvsagt med på å redusere mulighetene for å kaste opp. Det hjalp meg også å være sammen med de andre. Se tv, en film, gå turer, eller bare prate. Det å vite at det alltid var noen der jeg kunne prate med, enten jentene, eller noen fra personalet, var veldig beroligende. Men klart, der var jeg i trygge omgivelser, der var det alltid noen rundt meg. Det gjorde jo det hele mye enklere, selv om det ikke var enkelt i det hele tatt. Jeg hadde også vanskelig for å be om hjelp, på ettermiddag/ kveld, når ikke mine behandlere var på jobb. Da var det greit å kunne si ifra på ettermøtene vi hadde, etter måltidene, om vi hadde behov for å prate med personalet.

Det å være på Modum hjalp meg mye, på mange måter. Det å være der mens jeg måtte lære å spise «på nytt», gå opp i vekt, og holde ut alt som flommet over. Det var en trygg plass å være på mens jeg måtte lære, og øve meg på det som var vanskelig. Det la et grunnlag jeg tok med, og tar med, meg videre. Jeg fikk nye verktøy i veska. Jeg sitter igjen med mye nyttig. Jeg «hører» stemmene til behandlerne enkelte ganger. «Kroppen trenger så så mye mat for å fungere. Du ødelegger balansene i kroppen om du kaster opp. Kroppen trenger hvile. Hva, hvorfor, hvordan. Jeg visste jo selvsagt mye av dette fra før av, men jeg klarte ikke bruke det. 3 måneder på Modum fikk spikret det bedre fast. Jeg lærte å spise på nytt, jeg fikk inn rutinen med 4 måltider om dagen, det sitter. Jeg telte egentlig aldri kalorier nazi, men nå gjør jeg det, for å forsikre meg om at jeg hvertfall er i nærheten av det jeg bør spise. Jeg klare veldig ofte å skille fysisk og psykisk sug. Nå trener jeg også en god del styrke, og det motiverer meg ekstra til å få i meg maten.

En av jentene i gruppen min fortalte at hun laget seg en liste over ting hun skulle gjøre når hun kjente på overspisingstrangen. Ting hun kunne gjøre for å avlede suget. 10 punkter. En liste. For hver gang gjorde hun det som stod på lista, og gjorde alle punktene hun klarte, før hun ikke klarte holde ut mer. Kanskje klarte hun å komme til punkt 3 en dag, mens neste dag klarte hun kanskje å komme helt til punkt 5 før hun ikke klarte mer. En øvelse. Ved å prøve å få gjort flest mulig punkter, så vil det for det første redusere tiden du har tilgjengelig til oppkast (om du da ikke blir sittende oppe hele natten) og kanskje vil suget gi seg underveis. Du har egentlig bare noe å vinne uansett. Punktene på listen bestod av noe hun likte å gjøre. Hva en setter opp, er hva en selv tror vil fungere så klart. Det kan være å lese en bok, gå en tur, vaske/ rydde, høre musikk, trene, blogge, se en film, tegne/ male, ringe noen. Hva som helst. En utfordring, men ved å se hvor langt du klarer å komme for hver gang, gjør også at målsettingen blir målbar.

Selv om det går mye bedre for meg nå, så går det ikke knirkefritt. Jeg har verktøyene, og jeg prøver så godt jeg kan å bruke dem. Jeg ofte dialoger oppi hodet mitt, den som foregår mellom spiseforstyrrelsen og meg. Skal, skal ikke, må, må ikke, bør, bør ikke. Et evig mas. Slitsomt. Men for hver diskusjon jeg vinner, er en seier. Ramler jeg, så børster jeg støvet av hendene og fortsetter der jeg ramlet. Dagen er ikke ødelagt selv om jeg trynet en gang. Om fotballaget ditt ligger under med ett mål, så er ikke kampen avgjort. Er du ute og går tur en vinterdag, og sklir på isen, så går du ikke helt hjem for så å starte turen på nytt. Og jeg selv om du sklir, så betyr ikke det at du ikke kommer fram dit du skal. Du fortsetter å gå. Så, når jeg sklir, så betyr ikke det at jeg er tilbake på null, og det betyr ikke at jeg ikke vil komme meg i mål. Det betyr bare at jeg må reise meg og gå videre. Jeg må bare ikke miste fokuset ut av synet. Hver eneste kveld kjenner jeg fortsatt på overspising/ oppkasttrangen, hver eneste kveld. Da hjelper det meg litt å ha noe å putte i munnen. Kjærlighet på pinne, tyggis, drops, frukt, nutribar. Og noe jeg alltid har i tankene, er hvor dårlig jeg blir i etterkant av å ha kastet opp. Blodsukkerfall. Svimmelhet, kaldsvetting, skjelvinger, null fokus, og stjerner som surrer rundt hodet på meg. Jeg kjenner etter hvordan jeg har det, hvordan kroppen fungerer når jeg gir den mat, og lar være å kaste opp. Den fungerer, og den liker å få mat.

Jeg mener ikke at man kun skal gjøre ting for å avlede de vonde følelsene som dukker opp, det er også veldig nyttig å tørre å kjenne på den, oppleve at katastrofetankene man har gjort seg i frokant faktisk ikke inntreffer. Likevel er det bra å ha noe å gjøre, noe som gir positiv input i hverdagen, sånn at sykdommen ikke sluker alle døgnets timer.

Det er ikke din oppgave å være psykolog for en som er syk.

Jeg fikk en mail her om dagen, fra en jente som nylig hadde ftt vite at en venninne slet med bulimi. Hun syntes dette var veldig trist, og samtidig vanskelig. Hun spurte meg om jeg hadde noen råd for hva hun kunne gjøre for sin venninne, om det var noe hun kunne spørre om, hva hun eventuelt ikke burde spørre om, om det er noe hun burde si ofte. Det er nok flere der ute som kanskje lurer på det samme, som føler seg veldig hjelpesløs i forhold til hva de kan stille opp med, både pårørende og venner.

Jeg skjønner veldig godt at det kan være vanskelig å prate med en som er syk, for hva kan man si? Hvordan skal man ta opp temaet? Vil den syke avvise deg? Lukke seg helt? Snakke det bort? Si at det ikke er noe problem? En vanskelig oppgave. Den som er syk ønsker kanskje å snakke om problemet, dele tanker og følelser, men ikke helt vet hvordan sette i gang samtalen, eller hvor mye han/ hun skal fortelle. Derfor blir det faktisk mye enklere å la det være, eller snakke det bort. Mange er redde for reaksjoner som kan komme fra de rundt seg, mange føler skam over det å være syk, mange finner ikke de rette ordene, eller anledningen til å ta det opp. Jeg kan nå bare snakke for meg selv her, mine erfaringer med denne problematikken. Jeg syntes det var veldig vanskelig å prate om det i begynnelsen. Han jeg var samboer med første gangen oppdaget det veldig fort, og vi snakket en del om det, men det ble på et helt feil måte. Han våket over meg, spurte om jeg hadde spist den og den dagen, hva jeg hadde spist. Han lyttet ved dodøren, men det verste var at han ga meg et ultimatum, «meg eller spiseforstyrrelsen» sa han til meg en dag. Hadde det bare vært så enkelt å velge når jeg alt var fastlåst i sykdommen.

Det tok noen år før jeg fortalte det til andre venner, og søstra mi. Da jeg bodde i Oslo, så delte jeg leilighet med 3 andre jenter den første plassen jeg bodde. Jeg fikk fort et veldig godt vennskap med hun ene (og vi er fortsatt gode venner ennå.) Jeg hadde ofte lyst til å fortelle henne det, men jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle fortelle det, så jeg utsatte og utsatte det. En av de andre jentene slet også med bulimi. Dette pratet hun om en kveld hvor hun og jeg satt og drakk vin. Siden vi var to med samme problematikk, så var det mye enklere for meg å dele mitt problem med henne også. Ved en senere anledning oppstod det en liten krangel mellom henne og meg, og hun klarte da, i sinne overfor meg, å fortelle om min bulimi til venninna mi. Hun reagerte meg å bli skuffet og lei seg, noe jeg syntes var veldig forståelig. Samme kveld så banket jeg på døren hennes, og ga henne en bok jeg hadde, en håndbok for pårørende. Jeg ba henne lese den, og så kunne vi prate sammen etterpå. Hun leste den, og kom å banket på døren min, og vi pratet litt. Hun tok det fint, og jeg syntes det var godt å vite at hun visste. I etterkant har hun en del ganger tatt tak i dette, uten at jeg fikk vite noe på forhånd. En dag vi satt og chattet og jeg hadde en tung dag, så ringte hun til legevakta her i Molde, og de ringte meg. Jeg tar gjerne ikke telefonen så lenge jeg ikke kjenner nummeret, så jeg tok den da altså ikke. De ringte henne tydeligvis tilbake, for hun  på kom på msn igjen, og lurte på hvorfor pokker jeg ikke tok tlf..Litt senere «tvang» hun meg til å ta kontakt med legen min, noe jeg da følte jeg ikke hadde annen grunn enn å gjøre, for hvis ikke jeg gjorde det, så ville hun gjøre det. Jeg bestilte time, og hun fikk vite når. Hun sendte meg også melding den morgenen, for å forsikre seg at jeg var våken, og på vei ned. Hun tok også kontakt med søsteren min og pratet med henne. Søsteren min hadde fått vite det en stund i forveien, det var også en vanskelig samtale for meg, jeg fortalte det faktisk en kveld vi hadde drukket, da først fikk jeg mot til å fortelle det. Hun reagerte med vantro, og lurte på hvorfor i helvete jeg ikke hadde fortalte noe. Vel, det var nettopp en sånn reaksjon jeg var redd for, og derfor hadde jeg ikke sagt noe. Det var alltid reaksjonene jeg var redde for.

Det tok meg hele 11 år å fortelle det til foreldrene mine. Igjen, fordi jeg var redd for reaksjonene. Jeg ønsket ikke å bli overvåket da jeg var hjemme hos dem, det er noe jeg ikke har ønsket hos noen av de jeg har fortalte det til, om det er familie, venner eller jobb. Foruten søsteren min sin reaksjon, så har faktisk alle tatt det helt fint, selv om de har syntes det har vært trist og leit. Jeg har full forståelse for det, jeg synes jo også det er trist å få vite andre jeg kjenner slite med det samme, eller andre psykiske lidelser. Jeg har i mange år, til tross for at jeg har åpnet meg mer og mer, syntes at det til tider har vært vanskelig å prate om det. Å la andre få vite at jeg faktisk kaster opp med vilje. Noe så forkastelig som å kaste opp! Jeg har opplevd reaksjoner som «ææææsj!!!» Ja, det er æsj, oppkast er æsj, enkelt sagt. Hva svarer jeg på det liksom? Bulimi er nettopp derfor en veldig skambelagt sykdom, fordi så mange ikke kan fatte og begripe at noen faktisk stikker fingeren frivillig i halsen for å kaste opp. De siste årene har jeg blitt mer og mer åpen for å prate om det, jeg har innsikt i sykdommen, og jeg er reflektert. Man blir ekspert på egen sykdom. Det er selvsagt en del spørsmål jeg ikke kan svare på, som hvilken årsak som ligger bak det hele for min del f.eks. Mange der ute har opplevelser som har utløst sykdommen, som i seg selv også kan være veldig skamfullt og vanskelig å prate om. Det er aldri lett å skulle fortelle at man f.eks har blitt misbrukt gjennom mange år, eller har blitt voldtatt, fordi så mange føler seg skyldig i det som har skjedd.

Det er veldig vanskelig å være pårørende eller venn når noen er syke. Hvordan tar man opp samtalen med den syke? Hva kan man gjøre? Mange av de som er syke tør ikke be om hjelp fordi de er redd for ikke å bli trodd. En typisk «unnskyldning» for mange, spesielt de med bulimi, er «Hvordan kan noen tro på meg, når jeg er normalvektig? Hvordan kan de tro at jeg har en spiseforstyrrelse?» Når man et anstrengt forhold til mat/kropp/vekt, som ødelegger livskvaliteten», så har man en spiseforstyrrelse. Det er altså definisjonen på en spiseforstyrrelse. Mange tør selv ta sjansen å be om hjelp, hos helsesøster, en lege, kanskje forteller de det til noen de stoler på, og føler seg trygg hos, som igjen kan hjelpe dem med å ta kontakt med noen. En del tør kanskje aldri å ta kontakt med noe før det går for langt, og dermed får sykdommen bitt seg skikkelig fast, og det kan ta mye lengre tid å bli frisk. Jo fortere man kan be om hjelp, jo fortere kan man bli frisk. Det er altså ikke tilfellet for alle, men for en del kan det være det.

Det er en lege, psykiater, psykolog, eller andre som har erfaringer med spiseforstyrrelser som kan gjøre jobben med å hjelpe en som er syk. En utenforstående, en som har erfaring og kompetanse på området. En som i tillegg har taushetsplikt, som gjør at den som er syk kan slappe litt mer av og ikke frykte at noen de ikke ønsker å dele problemet med får vite noe. Mange er heldigvis åpne om sine problemer med sine nærmeste, noe som kan være til stor hjelp for den syke. Når de rundt kan være til støtte og hjelp, så er det med på å bedre situasjonen for den syke som ønsker å bli frisk. Støttespillere er veldig viktig. Men, det er også viktig å tenke på at de som er pårørende, eller venner, ikke skal være den sykes psykolog. Det er den syke som skal velge hvor mye han/ hun ønsker å dele med sine nærmeste. Blir det mas, kjefting og tvang, så vil det ofte føre til at den syke stenger seg helt, det kan føre til unødvendig krangling, kontakt kan brytes, avvisning. Det kan altså forverre situasjonen. Som pårørende og venn, så er det viktig å la den syke få vite at du er der om den syke ønsker å prate. La den syke få vite at de har full støtte, at du ikke kommer til å kjefte og smelle, eller tvinge han/ henne til å spise, eller fotfølge den syke etter et måltid. La den syke selv bestemme og sette grenser.

Som venn kan du vise at du er der om han/ hun ønsker å prate, ta kontakt og spør om han/hun ønsker å være med å finne på noe hyggelig, sende fine meldiger, eller ringe, for å vise at du bryr deg. Å prøve å få den syke med på noe hyggelig kan være mer enn nok, fordi det kan være med på å få den syke med på noe som kan gi et avbrekk fra sykdommen. Igjen, det er ikke alt en som er syk synes er lett å prate om, det kan være mye han/hun kanskje ikke klarer å dele med andre enn en behandler. Som pårørende er det gjerne en belastning i seg selv å vite at en sønn/datter er syk, og å få vite detaljer i årsaker kan fort ende med enda flere bekymringer. Det kan altså bli en ekstra belastning å være psykolog for en sønn/datter/venn. Så det beste er alltid å la en behandler ta fatt på den oppgaven, fordi det er de som kan den jobben best, og de har ikke et nært forhold til den syke. La den syke få vite at du er der og gjerne vil støtte og stille opp, men la det bli opp til den syke selv. Resten er opp til en behandler å ta seg av.

Tips til menn som lever med en partner som sliter psykisk.

Jeg har, med tillatelse fra forfatter og tidligere blogger «Belinda», bak «Boabloggen» (som forøvrig ikke lengre skrives i, men som ligger der ute til de som ønsker å lese) til å dele et avsnitt hun har skrevet i boken og bloggen sin. Jeg som sliter psykisk selv, og har en del lesere/følgere som også sliter psykisk, synes dette avsnittet i boka/bloggen, var veldig godt, og ønsker derfor å dele dette med flere, som kanskje kan ha litt nytte av det. Forfatteren/ bloggeren «Belinda» syntes det var flott at jeg ville dele dette i min blogg også.

«Mine tips til menn som lever med en partner med monstre av typen spiseforstyrrelser, angst eller depresjon» (eller andre typer lidelser) :

1. Det å ha et monster i hus, fører til negative konsekvenser. Klart. Men spør dere selv, hva positivt fører dette monsteret til? Det kan være at monsteret har gjort at partneren din har funnet ut at hun er en jævel på å male eller skrive eller å lage keramikk. Noe som kan føre med seg noe fint på sikt. Det kan være at monsteret har gjort at dama di setter mer pris på deg. Eller har bedre tid til barna deres. Husk å lete etter positive endringer også.

2. Man kan lett føle det som at monsteret forandrer partneren sin. Ingen blir særlig tiltrekkende med et monster om halsen. Av og til kan man føle det som at monsteret står mellom en selv og partneren. Det går seg til! Det kan gå seg til, om man bare er kreativ. Er man kreativ nok, finner man nye måter å møtes på. Man kan møtes nærere. I armkroken, der slipper gjerne ikke monsteret til. Man kan møtes over ost og kjeks og vin hjemme, istedenfor på restauranter. Man kan møtes i skogen, helt nært, helt stille. Man kan komme til å se hverandre og seg selv på nye måter.

3. Husk at det er monsteret du er sint på. Ikke den ufrivillige eieren. Ingen får seg angst, depresjon eller lignende fordi de har lyst. Ingen!

4. Avreager mot andre ting enn monsteret. Du kan ikke kjempe monsteret uten at eieren står imellom. Det blir partneren din du kveler, ikke monsteret. Trenger du å avreagere, stikk til fjells. Ta jaktprøven, jakt og kom hjem med økt mannefølelse. Ikke jakt på byen. Det vil aldri, aldri bli en lettvint løsning av noe slag.

5. Vil du komme monsteret til livs, må du være slu. Behersket. Trygg. Monsteret dør av varme, av klemmer og kos og støtte. Krangling, sinte ord og avvisning gjør dem bare større.

6. Gå frivillig med på å gå til parterapeut, om det trengs. Blir mandigheten skaket, så bare jakt litt mer. På ryper på fjellet altså.

7. Det er ingen som liker å ha sex med et monster om halsen. Det bør man forstå. Monster i hus= ofte mindre sex for en periode. Deal with it, på en fornuftig måte. Jo mer du maser, jo større blir gjerne monsteret.

8. Bestem deg for om du har tenkt å stå løpet ut. Tenk som en kriger. Som mann har du det sannsynligvis i deg. Du må tåle. Du må beskytte partneren din. Av og til mot seg selv. Det er din jobb å tåle denne kampen i huset. Om du ikke har trynet selv, er det vanskelig å skjønne hvorfor partneren din ligger nedi gjørma, men jo lettere er det da for deg å ha styrke til å stå løpet hun skal igjennom ut. Se på det som ditt livs utfordring å stå ved hennes side gjennom dette, og ta den! (Og husk, nå at gresset ikke nødvendigvis er grønnere, eller lettere, på den andre siden av gjerdet)

9. Og om du ikke får det til, skal du ikke ha dårlig samvittighet, så lenge du har forsøkt. Ikke mist deg selv i det hele. Tell stjerner, om nødvendig. Snakk med en kompis (joda, det er lov)

10. Bestemmer du deg for å gå, så gjør det nå på en ryddig måte. Husk menneskeverd. Også til ekspartner.

Kilde: «Belinda: Boaen er et udyr – blogbok om hverdagsangst», 2011, s. 168-171.

Jeg håper at dette kanskje kan være til hjelp for flere der ute. Dere, som jenter (kremt, unnskyld, kvinner)  har nå også muligheten til å kunne vise dette til deres kjære partner som kanskje trenger en liten påminnelse om hvordan man skal behandle sitt hjertes utkårede som sliter.

Helt til slutt, sist men ikke minst liksom, så må jeg få takk deg «Belinda», så lot meg få dele dette her. Du er en knalltøff dame, som reiser deg ved fall, akkurat som hverdagshelter gjør. Du er fantastisk, glem aldri det vakre du. Tusen tusen takk.

 

 

Jeg kan jo forestille meg?

Jeg kjøpte meg ei bok som jeg hadde å lese på vei hjem i går. (Engler over Georgia, R.J.Ellory)I den boken dukket stadig opp noen kloke ord. Det er roman, en thriller, ikke noen selvhjelpsbok, ikke noen «gjør livet bedre» bok. Bare en thriller. Jeg fanget likevel opp et lite avsnitt der, sagt av en klok lærer i boka. Den ene eleven har skrevet en fortelling som hun leser for klassen. Hun ber dem lukke øynene og lytte til historien. Deretter spurte om hvor mange av dem som hadde greid å se for seg hendelsene i historien. Flere av dem gjorde det. Og hun sa : «Bra. Riktig bra. Det kalles å forestille seg noe. Og det å forestille seg noe er en viktig og nødvendig evne her i verden. Alle store oppfinnelser har skjedd fordi folk har greid å forestille seg ting. Dere må pleie og dyrke forestillingsevnen deres. Dere må la hodet fylles av bilder av de tingene dere tenker på, og beskrive dem for dere selv. Dere må late som.» Det traff meg litt, og det fikk meg til å reflektere litt. Kan jeg forestille meg hvordan livet mitt kan bli, hvordan jeg vil at det skal se ut? Skal jeg late som at jeg er på vei til å forme livet mitt sånn jeg vil ha det? Vil de tankene, de forestillingene oppfylles om jeg forestiller meg de nok? Kan det være en drasnor, en ledetrå?

Kan jeg få det bedre om jeg forestiller meg at jeg har det bra? At ting faller på plass, og at alt vil ordne seg? Om jeg later som, forestiller meg det hardt nok? Kan det være så enkelt? Vil det være en slags motivasjon? En gulrot? Det er hvertfall en fin tanke, noe å reflektere rundt. Det har hvertfall satt seg i meg, satt i gang tankekverna litt. Jeg vet hvertfall at forestillinger kan være med på å lette litt på et tungt sinn, flytte tystre tanker litt vekk, flytte fokus. Når jeg har det tungt og vanskelig, så kan jeg rett og slett bare legge meg ned, lukke øynene, lytte til musikk, og forestille meg at jeg er en annen plass, flytter meg selv tilbake til fine minner. Det flytter fokuset mitt over på noe som ga meg noe fint. Noe jeg kan smile av, le av, gjenne glede ved, kjenne ro av. Vi alle har evnen til å forestille oss noe. De fleste kjenner vel også til uttrykket «Jeg kan levende forestille meg..» Men vet man ikke at man faktisk kan ta ibruk den evnen, så kan vi selvsagt ikke bruke den evnen heller. Det man ikke har fokus på, som man ikke tenker over, kan man heller ikke bruke.

Jeg liker sånne påminnelser, metaforer, ord og uttrykk. Selv om jeg vet mye av det, selv om jeg har hørt det mange ganger før, så hjelper det å lese det om igjen, høre det på nytt. Det frisker opp, setter i gang tankevirksomheten. Tenk på alle muligheter som faktisk ligger og flyter rundt omkring oss, noen ganger kun i få ord. Det skal ikke så mye til før det setter i gang store kjedereaksjoner i oss. Noen ganger kan ord være mer enn nok, så lenge det setter i gang noe.  Så forestill deg hvordan du kan gjøre sinnet lettere, tankene lysere, hvordan du ønsker hverdagen, livet. Mange ganger kan det være nok bare å forestille seg. Og kanskje vil det å kunne forestille seg hjelpe. Kanskje det vil hjelpe meg opp og fram?

Lavkarbo hvor enn man snur seg.

Jeg har aldri vært vært noen fan av ulike slankedietter, pulver meg her, og pulver meg der. Mange går sikkert ned masse av å gå på de ulike pulverdiettene, men så snart de begynner å spise normal mat igjen, så fyker man opp alt man har gått ned, + enda litt til igjen. So whats the point? Jeg ser det ikke. Men det som tar helt av nå, hvor enn man snur seg, er lavkarbodiett. Det er svært få plasser man kan lese om et normalt kosthold der både fett, proteiner og karbohydrater er viktige å få i seg. I hvert enest ukeblad, i annehver reklame på tv, diskusjoner på tv og radio. Og enkelte treningssenter har også begynt å reklamere for det ene eller det andre.  Det er ikke til å unngå. Her sitter jeg og jobber meg ut av en spiseforstyrrelse, hvor vi får innprentet hvor viktig det er å få i seg alt som kroppen trenger for at den skal fungere optimalt, for kroppen trenger karbohydrater, fett, proteiner, vitaminer og mineraler. Alle organer trenger de ulike delene av et kosthold. Jeg må ærlig si at jeg sliter en del selv når det kommer til karbohydrater, at det er vanskelig for meg å få det i meg når jeg er på hjemmebane. Her på Modum har jeg jo ikke noe valg, her må jeg spise det jeg får, men er jeg hjemme, så må jeg ordne alt selv. Og når det er snakk om lavkarbo hele veien, så blir jeg lett påvirket. Når vi sitter her og ser på tv, så er annenhver reklame om mat, om dietter, om lavkarbo. Det er ikke til å unngå. Det blir mye påvirkning utenifra, og det kommer jeg ikke ifra. Jeg kan ikke la være å gå utenfor døra fordi jeg kan bli påvirket heller.

Jeg synes det er litt trist at det skal være et så stort fokus på lavkarbo, at alt skal dreie seg om slanking, når det er så mange som faktisk sliter en del med mat, for en med en spiseforstyrrelse skal det ikke mye til før man blir trigget, og med et sånt fokus overalt, så komer man heller ikke unna disse triggerne. Vi som er i behandling lærer, og får innprentet hvor viktig det er å opprettholde et normalt kosthold, hvor viktig det er for at vekten skal stabilisere seg og at kroppen skal fungere optimalt. Vi vet hva kroppen trenger, hva som er normalt, og hvorfor det er så nødvendig å ha et variert kosthold, men det er ekstra vanskelig å lande helt stødig på bena når hele samfunnet er så opptatt og fokusert på slanking, at media slår så stort opp om dette til enhver tid. Jeg har pratet med flere i gruppa mi her, og jeg vet om andre som sliter/ har slitt, med mat og som har vært medlemmer av treningssenter hvor poenget med treningen har vært å få et normalt forhold til trening, for å holde formen, og lære å trene på en sunn og fornuftig måte, men har blitt møtt av personlige trenere som nesten har tatt det som en selvfølge at poenget med treningen har vært å gå ned i vekt, eller for å stramme opp kroppen. «Vil du gå ned i vekt? Stramme opp kroppen? Gå opp i vekt? Alle ønsker seg jo en strammere kropp» Hvorfor tror så mange pers. trenere at dette er en selvfølge for alle som trener? Mange ønsker faktisk ikke noen av disse delene, men rett og slett bare vedlikeholde formen, eller komme i form. Å trene anbefales, kroppen skal jo ikke forfalle på hverken den ene eller den andre måten, men å holde seg i form er bra for alle.

Jeg vet om spiseforstyrrede som har dratt fra et treningssenter de har ønsket å melde seg inn i for å komme i form på en fornuftig måte, i raseri, fordi de har blitt møtt på en måte hvor en pers.trener har tatt for gitt at målene for den som er/har vært syk, er å gå ned i vekt eller ønsket å stramme opp kroppen. Hvorfor er det så vanskelig for mange pers.trenere å spørre noen som ønsker å melde seg inn på et treningssenter, om hvilke mål de har med å begynne å trene? Så enkelt kan det faktisk spørres om. Jeg vet om hvertfall to stykker som har konfrontert pers. trenere om at de faktisk er i en tilfriskningsfase av en spiseforstyrrelse og at målet med treningen så langt ifra er å gå ned i vekt. Mange spiseforstyrrede har i mange år overtrenet og trenger å normaliser trening. Andre har kanskje aldri trent noe særlig, og ønsker å komme i gang for å komme i form. Vi alle har ulike grunner for å begynne å trene, derfor er det veldig synd at mange pers.trenere er så opptatt av at folk vil ned i vekt. Jeg hørte her for et par dager siden, av ei jeg er innlagt sammen med, som hadde vært innom et treningssenter for å vurdere å melde seg inn, og ble møtt på en sånn måte av en av de som jobber der. I tillegg reklameres det om hvordan gå ned i vekt, timer hvor man kan forbrenne så så mye osv. Hvor ble det av fokuset på viktigheten av å trene for å holde seg i form, trene på en sunn måte?

Som vi alle vet, så er fokuset på sunne oppskrifter, ulike dietter, trening osv i januar er helt enormt. Da skal julematen trimmes vekk, da skal vi få tips og råd på hvordan vi kan lage lavkarbo mat, gå ned de kiloene vi eventuelt har gått opp i jula. Da skal det trimmes og trenes for harde livet. Da har mange nyttårsforsett om å begynne å trene. Hva med å trene jevnt og trutt gjennom hele året? Hvorfor begynne akkurat i januar? De aller fleste går kanskje litt opp i vekt i jula, men det er jo pga julematen, at man gjerne unner seg å skeie litt ut. Likevel går det fint an å trene jevnt og trutt gjennom hele året, ikke bare nitrene rett før jul, eller å trene beinhardt like over jul. De fleste av oss har vel forhåpentligvis også fått med oss at det i lengden ikke er bra for kroppen å kjøre på for fullt med lavkarbo over en lengre periode. Kroppen tåler faktisk ikke å få i seg for lite karbohydrater over lang tid. Mange spiser kanskje for mye karbohydrater, og da kan det jo kanskje være greit å redusere litt, få det ned på et normalt nivå. Mange ønsker selvsagt å gå ned i vekt også, at de begynner å trene på dette grunnlaget, men ved å endre kostholdet, få det litt sunnere, så går det faktisk fint an. Man ikke leve på en lavkarbodiett for å gå ned i vekt. Fysisk aktivitet og et sunt og fornuftig kosthold er den beste muligheten for å gå ned i vekt, for å pleie kroppen på best mulig måte. Det skal faktisk ikke mye trening til heller for å holde seg i form.

Nå har jeg etter å ha vært innlagt her på Modum lært en del om ernæring og fysisk aktivitet, og lært viktigheten av et variert kosthold, og hvor mye kroppen forbrenner på ulike ting, og hva kroppen bruker forbrenningen på. Men da er det selvsagt tatt utgangspunkt i et variert og normalt kosthold. Med både karbohydrater, proteiner, fett, mineraler og vitaminer. Jeg skrev om dette i et tidligere innlegg her også, men det skader jo ikke å gjenta noe som er positivt.

Hva brukes energien på?

  • Fysisk aktivitet: 10-40 %
  • Fordøyelse: 5-15 %
  • Forbrenning i hvile/ basalmetabolisme: 55-75 %

Les gjerne innlegget «Ernæring og kosthold» om du ønsker å lære mer om hva vi har lært av vår ernæringsfysiolog.

Det er som sagt ikke enkelt å ikke la seg påvirke. Og jeg som syk påvirkes ganske lett, til tross for at jeg vet hva jeg burde gjøre, fordi spiseforstyrrelsen fortsatt er så sterkt i meg. Men selv om jeg er veldig redd for karbohydrater, så kommer jeg ikke til å kutte dem ut.

Hvordan bli mer fornøyd med livet.

Jeg fant en artikkeli i et ukeblad her for noen dager siden, hvor det stod noen grep man kan bruke for å få et lysere liv. Disse tipsene har jeg hørt flere ganger før, men jeg synes det er greit å få oppfrisket dette med jevne mellomrom, for det har veldig lett for at det sklir vekk, at det blir glemt i hverdagen når man som regel bare suser gjennom dagene og gjør det man alltid gjør. Mange stresser bare gjennom dagene og føler at de bør gjøre ditt og bør gjøre datt. Det er veldig lett for å glemme å stoppe opp og tenke, sette av tid til ting man virkelig har lyst til, gjøre det beste ut av det man kan, og har tid til. Mange av oss glemmer rett og slett å leve her og nå, fokusere på det positive, og det som virker. Jeg er en av dem, og derfor synes jeg det er fint å få påminnelser om de gode grepene jeg kan gjøre for å gjøre det beste for å få det bedre. Det er jo egentlig ikke store og uoverkommelige grep heller, selv om enkelte ting kanskje er litt vanskeligere å få til enn andre ting. Det er kanskje lettere sagt enn gjort for mange også, men øvelse gjør mester har jeg fått fortalt mange ganger, det har kanskje du også hørt? Jeg vil tro det.

Jeg ønsker å dele de tipsene jeg fant med dere også, for påminnelser kan være bra for alle. Og kanskje trenger du dem akkurat nå.

1. Vit hvem du er. Vi blir neddynget av regler for hva vi bør spise, hvordan vi skal trene, hva vi bør gjøre for å gå ned i vekt osv. Hver enkelt kan finne sin egen måte å takle livet på. Hva som funker for den enkelte. Alle har ulike behov, og derfor finnes det ikke en fasit. Det gjelder å finne en balanse, som funker for deg. Ta tak i deg selv, spør deg selv hvem du er. Blir bevisst på hvem du er, på hvilke behov du har, og hva slags liv du ønsker deg. Hvis du klarer å etterleve en del av dine ønsker, så får du mer trivsel. Trives du bedre med deg selv og dine omgivelser, har du funnet balanse i livet ditt. Ingen av oss kan vel benekte at dette her stemmer.

2. Gi deg selv ti ekstra minutter. Bruk ti minutter for deg selv om morgenen. Start med å skrive ned oppgaver du helst skal rekke i løpet av dagen. Se på punktene og kryss av det du kan si nei til. du stille opp på den dugnaden?  Bake den kaken? Må du stille opp for noen? Du kan si nei, på en fin måte. du trene? Det er lov å slappe av og kose seg. Står det 10-15 ting du skal rekke i løpet av dagen, kryss av de tre viktigste, og prøv å være fornøyd med det du får gjort. Vi blir stresset over det vi ikke får gjort, kunsten er å fokusere på det du får gjort.

3. Våg å si nei.  Tenk over hva du risikerer ved å si nei. Hvilke konsekvenser kan det få? Vi tror ofte det blir verre enn det blir, at verden raser sammen og at vi er uunnværlige. Men man kan si på en positiv måte, at man trenger å ta det med ro, at man ikke velger bort den det gjelder, men at man trenger å velge seg selv den dagen det gjelder. Når man setter grenser, så vil kanskje ikke folk bli så fornærmet eller skuffet som vi tror. Det er veldig vanskelig å si nei, det vet jeg alt om. Jeg har alltid vært sånn at jeg har sagt ja til ting jeg kanskje ikke har hatt overskudd til å gjøre. Ta ekstra vakter på jobb, stille opp for noen når jeg selv har det tungt og vanskelig osv. Jeg må øve meg på å si mer nei når jeg kjenner at jeg faktisk ikke har kapasitet til å stille opp. Rett og slett bli litt mer egoistisk. Skal jeg klare å fungere, så er det også viktig at jeg faktisk fungerer.

4. Ta vare på deg selv. Gi deg selv tid og rom. Der du ikke gjør noe spesielt, der du ikke har planlagt noe. Kall det et «møte med deg selv» Finn en dato eller klokkeslett som passer. Kanskje en kveld der resten av familien skal gjøre noe. Velg et slikt møte en gang i uken, eller kanskje hver annen uke. Velg hva du har lyst å gjøre. F.eks gå en tur, lese en bok, lytt til musikk o.l. Gjør noe du gleder deg over fordi du ønsker det. Det er deilig å kunne gjøre noe man har lyst til, uten at man føler at man må, burde eller skulle. En smak av frihet og glede rett og slett.

5. Aksepter det vonde. Livet er ikke bare positivt, det går opp og ned. For alle. Vi er egentlig alene selv om vi er sammen med andre. Den som klarer seg best er den som tar ansvar for eget liv og seg selv. Noen søker hjelp for å få det til, det viktigste er at du ikke legger skylden på noe annet. Da kommer du inn i en offerrolle, og den tapper deg for energi. De fleste har vonde opplevelser i bagasjen som kan oppleves som steiner i ryggsekken. Lure tips man kan bruke er å late som du tar fram en stein, og ser på den. Skriv gjerne ned hvilke erfaringer de representerer. Se for deg at du legger stenen for deg i bekken og bruker den som underlag når du krysser bekken. Istedenfor å bære på den, kan du bruke dine erfaringer som ressurser. -Aksepter at du ikke kan bli født på nytt. Det vonde du har erfart kan du ikke gjøre om. Du har to valg: 1) Du kan synes synd på deg selv og stadig tenke på det som føles urettferdig. 2)Si at det var synd du måtte erfare det, men vær glad fordi du kan utvikle deg og komme videre. Det siste høres kanskje overfladisk ut, men erfaringen er at mange klarer å akseptere livet som det ble. Det er tøft, men nødvendig å akseptere, hvis ikke vil den stjele energi og glede fra deg. «Det kommer ikke an på hvordan du har det, men på hvordan du tar det» For meg føles dette riktig, eller viktig. Jeg skulle selvsagt ønske jeg aldri ble syk, men det var sånn det ble, og jeg har høstet mye erfaring av det, og det tar jeg med meg videre. Nå er det mange som sliter med mye verre ting, men ved å ta tak i disse tingene og jobbe seg framover, så kan det hvertfall hjelpe noe.

6. Dropp dårlig samvittighet. Når skyldfølelsen kommer kan du spørre deg hvorfor den kom, hva er det med denne situasjon som gir deg skyldfølelse. Er det egentlig så farlig at du ikke stiller opp f.eks? Avvisning skremmer oss, det er den vi er redd for, men vi bekymrer oss unødvendig, det meste vi frykter skjer jo ikke. Vi trenger å øve oss på å slappe av litt mer. Tenk på dine gode sider, og de kvaliteten/talentene du har, og fokuser på dem. Si positive ting til deg selv. Tenk over hva du kan gjøre som gir deg energi, og glede, slik at den dårlige samvittiheten blekner. Veldig vanskelig punkt. Når jeg føler eller tror at andre forventer noe av meg, så får jeg dårlig samvittighet om jeg ikke orker eller kan. Her bør hvertfall jeg øve meg mer. «Ønsker du noe i livet ditt, er det i deg selv du skal starte»‘

7. Finn ut hva du vil. Hva kan du? Hva kan du gjøre? Hva har du lyst til å prøve? Hva har du i deg som du ikke har fått brukt eller utforsket? Snakk med sjefen om du trenger forandring. Bruk medarneidersamtaler til å diskutere dine muligheter for å få andre arb.oppg. Vi er opptatt av å se mulighetene først, og ikke hindringene, men da må vi si ifra hva vi ønsker endringer på, for ingen kan lese tankene våre. Kurs/utdanning/videreutdanning gir muligheter og omstillinger. Ta tak i situasjonen, og gjør grep rett og slett. Vi har alle muligheter foran oss, så det gjelder å ta tak i dem. Dette er hvertfall et viktig punkt for meg. Jeg ønsker mye, derfor må jeg bli flinkere til å ta fatt på noe og få det gjort. And thats my plan.

Grip øyeblikkene, grip dagen, ta sjanser, si nei, aksepter, ta vare på deg selv, gi mer faen, si nei, gi deg selv tid, og finn ut hvem du er. Jeg har hvertfall en jobb å gjøre når jeg kommer hjem igjen også. Det er jo litt spennende å se hva framtiden bringer også, ikke sant? Å finne ut hva man kan få til, hva man kan gjøre av små og store grep for å forbedre livskvaliteten.

Lykketips:

  • Legg merke til det som går bra.
  • Ros deg selv når du klarer noe.
  • Fokuser på hva du får og ikke så mye på hva du mister.

 

Hvorfor unngå slanking?

Det er ikke noe hemmelighet at jeg sliter veldig for tiden, at spiseforstyrrelsen er veldig sterk, at jeg har vanskelig for å akseptere både vekt og kropp. Jeg ser for meg at jeg vil få store problemer med å forholde meg til kostlista når jeg kommer hjem, til å spise alt jeg skal, til å begrense inntaket, unngå oppkast. Det er enklere for meg å unngå oppkast enn det var, jeg klarer å få i meg mat og beholde det, men jeg har store problemer med å stole på kostlista fordi jeg kun har gått opp i vekt. De spiseforstyrra tankene ønsker å gå ned i vekt, den fornuftige delen vet at det å begynne å kutte ut måltider, og redusere masse vil ødelegge muligheten for stabilisering. Jeg vil ned i vekt, men ønsker samtidig å kunne klare å akseptere kroppen. Jeg ønsker å ha en godt trent kropp, så jeg vil opprettholde treninga mi, ha variasjon, gå turer, trene utholdenhet og styrke. Mandag skal jeg ha en liten samtale med treningspedagogen vår, og få litt alternative øvelser jeg kan bruke nå som knærne mest sannsynlig er overbelastet. Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å få til alle målsettingene mine mens jeg er hjemme, så lenge tankene er så delt, så splittet. Ambivalens er noe dritt. Fornuft vs ufornuft. Det er vanskelig å finne den rett balansegangen for å få regnestykket til å gå opp, finne den løsningen som vil fungere best for meg, uten at det går helt galt.

Vi jobbet med målsettinger for hjemmeperioden, fram til april tidligere i dag. Jeg fikk satt opp en del punkter, men som jeg nevnte i går, så må en del praktiske ting på plass først. Jeg har fått sendt avgårde noen mailer, og har noen flere jeg må sende avgårde. Jeg har fått ordnet meg time med behandleren min hjemme, og så får jeg vite mer angående videre behandling da. Behandleren min her kommer jo til å videresende epikrisen min, så hun vil nok skrive ting jeg fortsatt sliter veldig med, som jeg kan ta med videre hjemme. Jeg scorer like høyt nå, som ved innkomst, på det som har med vekt og kropp å gjøre. Jeg fylte ut et par skjemaer her om dagen, akkurat samme skjema som jeg fylte ut rett før virderingsoppholdet, og rett før innleggelsen. Det er for å sammenligne, og finne endringene. Symptomene har endret seg drastisk. Oppkast fra 56 ganger (før vurderingsoppholdet) til 0 nå bl.a. Men nå har jeg jo vært i trygge omgivelser her, da blir det litt enklere å holde ut. Men jobben har jeg jo gjort selv, så jeg har ikke akkurat ligget på latsiden for å si det sånn. «Det er noe av det beste jeg har sett» kunne behandleren min si. Det tar jeg med meg som et stort kompliment.

Jeg har snakket mye om vekt og kroppsopplevelse med både behandleren min og primærkontakten min, jeg er ærlig på hvordan jeg har det. Hvor vanskelig det fortsatt er for meg. Hvilken trigger det er for meg at vekten går opp, og at kostlisten derfor blir vanskelig å gjennomføre. Jeg fikk derfor med meg et ark med ulike punkter på ulike ulemper på hvorfor jeg skal prøve å unngå slankehandlinger. Slanketankene regjerer jo for fullt nå, og det er veldig lett å havne tilbake i gamle spor på den måten. Jeg vet jo alt det som står på det papiret jeg fikk, det er bare så veldig vanskelig å unngå slankehandlinger, spiseforstyrrede handlinger, når det har vært mine mestringsstrategier i så mange år. «Bryt regler vi har satt oss» sier gruppelederen vår. Mange ganger har hun gjentatt nettopp den setningen. Det er jo det alt dreier seg om. Bryte mønster, regler vi har satt oss. Enklere sagt enn gjort, og derfor er jobben vanskelig. Prøv å gjør en vane du har hatt i mange år på en ny måte, og se hvor vanskelig det faktisk kan være. Er man ikke bevisst på at man gjør som man gjør, så går det av seg selv, fordi man er vandt med å gjøre det. Slutt å bite negler, slutt å røyke, puss tennen med den andre hånden, såp deg inn med dusjsåpe før du tar i sjampo (eller omvendt) osv osv. Det er ikke enkelt.

Jeg liker å dele gode råd jeg får, så jeg vil også dele disse rådene for hvorfor man skal unngå slankehandlinger, spesielt når man sliter med en spiseforstyrrelse og  er i en tilfriskningsfase.

  • Det er med på å opprettholde spiseforstyrrelsen.
  • Tanker rundt mat og spising forsterkes.
  • Kan være angstfremkallende og stressende.
  • Innskrenker mulighetene for å spise. 1: Regler i forhold til mattyper-rigide. 2: Kan ikke spise foran andre.
  • Overspising.
  • Kan medføre undervekt. (Sikkert en positiv ting for de som ønsker vektnedgang så klart..)
  • Problematisk hvis den er rigid og/eller ekstrem. F.eks omfattende regler om hva som er lov og ikke lov til å spise.

Denne type slanking har som oftest negative følger:

  • Lykkes? : Hva med psykososial fungering og helsen din?
  • Mislykkes? : «Feilet», tanker om at du er mislykket, økt forekomst av overspising.

De fleste av oss som sliter, som er i tilfriskning vet jo alt dette, og derfor blir det også ekstra vanskelig når fornuften sier en ting, og spiseforstyrrelsen noe annet. Man vil kanskje gå en vei, men føler man blir dratt i en annen. Man vil kanskje gå i begge retningene, finne en gylden middelvei. Vanskelig å balansere som sagt. Det føles nesten som at man har to personligheter som begge vil hver sin vei. Jeg vil, nei for pokker, det vil jeg ikke. Jeg må, nei, det må jeg ikke for pokker. Jeg burde, nei det burde jeg ikke. Jeg skal, nei, det skal jeg ikke. Forvirrende? Ja, mildt sagt. Om du ikke skjønner det, så skjønner jeg det veldig godt. De beste ordet jeg kan beskrive det med er: slitsomt og frustrerende.

Fornuften stabler seg litt på beina igjen.

Jeg kan ikke få si nok hvor tøffe mandagene her er for meg. Når jeg hver mandag går på trynet, og fornuften forsvinner som dugg for solen. Jeg har hatt en god mandag i løpet av oppholdet her, og det var en vanvittig god følelse å kunne gå ut av rommet hvor vi veies, og kunne smile, senke skuldrene en hel uke. Nå har jeg kun en uke igjen av oppholdet for denne gang, og det skremmer meg veldig at de spiseforstyrra tankene er så forsterket. Jeg er redd for å gå kraftig på trynet når jeg kommer hjem, at noen av de destruktive metodene kommer tilbake igjen. Jeg tror ikke at jeg vil gå helt i kjelleren igjen (bank i bordet), for jeg har jo tross alt klart å snu på en god del av tankene i løpet av oppholdet her. Jeg visste jo på forhånd at jeg ikke kom til å gå ut herifra frisk, men jeg har hvertfall oppnådd målsettingene for oppholdet her, å redusere oppkast, og få med meg nye verktøy for å komme meg videre etter endt opphold. Nå skal jeg snart tilbake til hverdagen, og det er der  de største utfordringene venter på meg. Nå skal jeg prøve meg, på egenhånd, helt fram til jeg skal tilbake igjen, i 2 uker, i slutten av april. Det blir nok noen harde måneder framover. Jeg står litt på bar bakke når jeg kommer hjem nå, så jeg er redd for at det blir en ekstra utfordring. Det er mye som må tilrettelegges og planlegges, sånn at jobben jeg har foran meg skal gå mest mulig etter planen. Jeg har en kostplan jeg må få på plass, jeg må få inn rutiner, jeg vil opprettholde treninga, men nå har jeg et par knær som truer med å ødelegge litt for meg. Jeg skal etterhvert ut i ny jobb, og jeg ønsker å flytte, for nettverket mitt er i helt andre byer enn i Molde. Å sitte for mye alene vil nok føre til at bulimien igjen kan få et sterke grep rundt meg.

Jeg hadde en tung og vanskelig dag i går, det gikk litt galt, og jeg var utslitt, nedfor og lei. Men jeg kom meg litt opp igjen utover kvelden, da satt vi samlet en gjeng her for å se på et par filmer. Når jeg endelig fikk sove, så fikk jeg sove hele natten igjennom, og jeg har derfor være litt mer opplagt i dag. Vi startet dagen med fysisk aktivitet, hvor vi hadde en god intervalløkt, så jeg fikk brukt kroppen godt. Jeg liker at disse timene er lagt opp sånn at vi får svetta og stått på litt, for da kan jeg også spare på treningstimene mine utover uka. Etter lunsj hadde jeg en fin time med terapeuten min, og primærkontakten min. Jeg har fått stablet meg litt på beina, fresha meg litt opp, og føler meg ganske ok så langt. Tankene har samlet seg litt, de er litt roligere i dag, til tross for at tallet på vekten i går fortsatt ligger og murrer. Men jeg får bare fortsette og holde ut, holde meg selv sammen, og oppe. Nå har vi akkurat hatt undervisning om bl.a. motivasjon til å holde ut når vi er hjemme, og om endringshjulet, som kan fortelle oss hvilken fase vi befinner oss i; føroverveielse, overveielse, forberedelse, handling, vedlikeholdsfase eller tilbakefall. Og om hvordan vi kan hente oss inn igjen om et tilbakefall skulle skje.

1. Føroverveielse: Tiden før den aktive og det bevisst tankearbeidet begynner. Når man blir bevisst sin egen sykdom. Reflektere over saken. Saken blir et problem man må jobbe med for å skape endring.

2. Overveielse: Begynne å overveie om å ta skritt videre mot endring. Personen trenger støtte til å tåle erkjennelsen, usikkerheten og skammen over at endring trengs, og støtte til å orke å stå i overveielsesfasen og til å jobbe med ambivalensen overfor problemet og beslutning om event. behandling.

3. Beslutning: Bestemme seg for å gjennomføre endring og forberede seg til det praktiske endringsarbeidet. Skifte fokus fra problem, til løsning og handling.

4. Handling: De ytre og merkbare atferdsendringene finner sted. Fasen er aktiv, positiv og utadrettet, lettere for pasienten å se resultat av endringsarbeidet. Tid variere for hver pasient. Viktig med hjelp til  holde motivasjon og energi oppe uansett hvor lang tid det vil ta. Viktig at pasient får hjelp til å finne relevante handlingsmetoder.

5. Vedlikehold/stabilisering: Endring bygges inn i hverdagen, automatiseres og opprettholdes slik at pasienten etterhvert ikke trenger å ha særlig mye fokus på problemet. Viktig i denne fasen å forebygge tilbakefall.

Tilbakefall: Forekommer ofte i alle fasene om ikke pasienten klarer å møte utfordringen fasene gir. Tilbakefall kan gå ett eller flere nivå tilbake. Går pasienten flere skritt tilbake, vil motløsheten, resignasjonen og oppgittheten øke sterkt. Tilbakefall kan beskrives som en «svingdør» (vanlig med tilbakefall) eller som en «spiral» (ting gjentar seg).

NB: Motivasjon handler ikke om enten-eller. Ikke om pasienten er motivert eller umotivert. Pasienten vil alltid på en eller annen måte, eller styrke, alltid være klar til endring. Hjelperens oppgave er å finne ut hvor klar personen er akkurat for øyeblikket og for å møte pasienten der han/hun er og slik han/hun er.

Jeg føler nå at jeg er i vedlikeholdsfasen, med glimt av handling. Jeg henter meg inn igjen når det smeller litt. Hele veien har jeg kjent på ambivalensen som drar meg hit og dit. Enkelte ganger vil jeg bare drite i alt jeg har lært her, og gå tilbake til spiseforstyrrelsen fullt og helt, andre ganger ønsker jeg å jobbe meg videre. Det er ikke uvanlig at det er sånn, og det er på en måte en trøst å vite, for da er det ikke bare meg liksom. Det vil også ta lang lang tid før alt faller helt på plass. Kanskje vil det aldri falle helt på plass heller, det er det bare tiden som får vise. Men jeg vil prøve å reise meg etter fall, det er det beste jeg kan gjøre, så får det gå som det går. Jeg tror ikke jeg vil falle helt tilbake der jeg var, for nå har jeg mange grep jeg kan ta fatt på. Mange forteller meg at jeg er sterk, og ja, jeg har kanskje vært det til nå, men man vet aldri, jeg kan ikke si 100% at jeg blir frisk. Det er viktig å være realistisk oppi det hele her, selv om jeg står på alt jeg kan nå.

I timen i dag fikk vi også noen råd vi kan følge om vi får en glipp, eller tilbakefall. Jeg ønsker også å dele dem med dere her, kanskje noen andre også kan bruke det som hjelp. De 4 F’er.

1. Formuler episoden på en rettferdig måte. Beskriv episoden som en glipp eller en tilbakefallsepisode framfor f.eks «ødelagt sjansen», «blir aldri frisk», «bekreftelse på mislykkethet». Du kan ikke spå i framtiden hvordan ting vil gå videre, og de negative spådommene er ikke rettferdige. Bare beskriv det som skjedde, og kall det for noe nøytralt, «en glipp, eller en tilbakefallsepisode»

2. Fornye forpliktelsene. Fornye forpliktelsene i forhold til langsiktige mål. Mange kjenner på håpløshet etter tilbakefall, og forkaster derfor hele prosjektet om å bli frisk. Minn deg selv derfor på at tilbakefall er en naturlig del av et tilfriskningsforløp. Husk at hovedmålet er å bli frisk, unngå overspising, oppkast, restriktivitet. Si til deg selv at du skal fortsette å jobbe mot å bli frisk sånn at du kan nå langtidsmålet om å bli frisk.

3. Følge måltidsplanen igjen. Forsøk så godt du kan å fortsette som noralt etter en glipp. Start på ny frisk ved neste måltid. Å hoppe over neste måltid er en av hovedgrunnene til at tilbakefall blir langvarige og sterke. Nullstill deg, og følg måltidsplanen. Nest måltid er neste mål.

4. Finne ut hvorfor det skjedde. Forsøk å få tilbake kontrollen ved å finne ut hvorfor glippen skjedde. Hva skjedde i forkant? Konflikt? Kommentar? Negative tankespinn? At du ikke fulgte kostplanen din? osv. Om du finner ut hvorfor, finn en strategi for å unngå at det skjer igjen. Vær beredt. Kanskje trenger du støtte, holde deg unna visse situasjoner/ personer, gjør noe som avleder eller utfordre tankene.

NB: Alle med spiseforstyrrelser har slike faktorer som påvirker spiseforstyrrelsen negativt eller positivt. La tilbakefallsepisodene være en mulighet til å styrke deg selv for fremtiden. Ta med erfaringene.

Som dere skjønner, så ligger det en stor jobb i å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Det er mange faktorer som spiller inn, mye som må på plass. Det er tungt, det er tøft, det er beinhardt. Det krever åpenhet, meninger, ærlighet, press, tårer, handling, prøvelser, feiling. Man kan føle seg gal som syk, men man kan føle seg gal av tilfriskning også, for det er mye liv og røre oppi topplokket. Vaner som skal endres, tankegang som skal endres. Metoder og mestringsstrategier skal byttes ut, fornyes. Er det rart jeg føler det hele kaotisk?

I can’t fake it to break it. Derfor må jeg si det som det er. I går var dritt, i dag føles det bedre. Ikke helt bra, men bedre, og det får være godt nok for i dag. Nemlig.

Aksjonsplan

«Når det du gjør ikke virker, gjør noe annet». «Når trangen til overspising kommer, prøv å tenk på noe annet, gjør noe som distraherer tankene dine» Høres det kjent ut? Jeg kunne bare drite i å lese ei bok, interesserte meg ikke heller, gadd ikke. Strikke? Glem det, har senebetennelse i begge armene, men å skrive på pc’n går helt fintfint. Gadd ikke alltid gå meg en tur ut heller, eller trene andre ting for den del. Alt var en ork, dessuten tok bulimien all plass, «glem det, gidder ikke prøve å være oppkastfri engang, for jeg vet jeg ikke klarer det. Jeg vet at trangen kommer til å bli et helvete» Uansett hva jeg gjorde så satt jeg egentlig å vente på å kjenne på hvor ille suget skulle bli før jeg ga etter. Og det var ille, det var vanskelig å gjøre noe annet for å få fokuset vekk fra bulimien. Det var det jeg kunne aller best, det var det som tok av tiden min, stjal en liten bit av meg hver eneste dag. Fram til dag to på vurderingsoppholdet i juli i år, så hadde jeg kun hatt 4 oppkastfrie dager det siste året. Etter vurderingsoppholdet fram til innleggelsen klarte jeg vel 6 eller noe deromkring. På et helt år. De 4 dagene før vurderingsoppholdet klarte jeg august i fjor, og det var 4 dager i strekk. Dagene etter vurderingsoppholdet var spredt. I dag er jeg på min femtiførste dag, 51 dager i strekk. Jeg har aldri klart det i løpet av de siste 16 årene. 2009 var et skikkelig destruktivt år for meg, hele året, fra januar til, ja, faktisk litt ut i 2010 også, var et svart år. Selvsagt var det fine ting innimellom også, men det var nedtur på nedtur, mye dumt og vondt. Alt som interesserte meg ble skyvd langt vekk i skallen, jeg gadd ikke, orka ikke, jeg hadde mistet gleden, og spiseforstyrrelsen hadde fullstendig kontrollen. Depresjonen hang som en tung svart sky over meg. Ting begynte å bedre seg litt på visse punkt i 2010, jeg klarte ta tilbake noen av interessene mine, jeg tok f.eks opp gleden ved å lese igjen. Behandleren min og jeg snakka en del om å ta tilbake det som jeg egentlig likte å gjøre. Lære meg til å sette meg ned å lese, og prøve å holde fokuset i boka, selv om tankene på mat dukket opp, og unngå å ty til bulimiske handlinger så snart de kom. Jeg klarte etterhvert å bruke mange timer hver dag til å lese, til å reduser, utsette de bulimiske handlingen. Gjøre noe annet.

Nå som jeg har vært innlagt en god stund på Modum, så har jeg måtte gjøre mer av disse tingene jeg liker for å unngå å ty til oppkast. Det har til tider vært et rent helvete å måtte sitte og kjenne på mettheten, kjenne på maten som lå i magen, stå i det, og holde ut. Det har vært til stor hjelp å være på Modum, der jeg har gruppa mi, og behandlerne rundt meg. Nå som jeg skulle prøve meg på en uke hjemme, så trengte jeg å forberede meg på alle mulige måter jeg kunne. Legge en slagplan for å holde ut. Ei i gruppa mi foreslo å sette opp en aksjonsplan. Lage en liste over 10 ting man kan gjøre for å unngå å ty til bulimiske handlinger når overspsingstrangen meldte seg. Det er jo det samme som behandleren min her hjemme, og jeg hadde snakket om, gjør noe annet først. Men nå som jeg hadde vært på Modum så lenge, nå som jeg var i intensiv behandling, og jeg var innstilt på å klare det, så var denne planen mer til hjelp. Jeg satte opp mange punkter på den lista, skjønt jeg manglet to punkter. Nå var jeg også kommet såpass langt at jeg ikke hadde lyst til å gå på en smell, jeg vet at jeg hadde kommet til å bli så inderlig skuffet om jeg gikk på trynet, og det kjenner jeg på ennå. Men nå er det litt enklere å holde ut, nå klarer jeg å distrahere trangen, fokusere på andre ting etter måltidene. Jeg strikker, leser, går meg turer, trener, og julegave forberedelsene er i gang. Det er ikke alltid like enkelt å klare å gjøre ting for å unngå å kaste opp etter å ha spist, men det hjelper hvertfall på å gjøre noe etterpå, om enn for å redusere timer på dagen for å unngå tid til spiseforstyrrelsen. Jeg ønsker derfor å dele noen tips med dere som kanskje har vanskelig for å finne ut ting som kan hjelpe dere, om det er å unngå å overspise, eller å la være å kaste opp etterpå.

Når trangen kommer, eventuelt unngå å spise mer enn normale mengder/ det som var planlagt.

  • Skriv handleliste, og prøv å fokusere kun på de tingene du skal ha.
  • Ring og prat med noen om det blir vanskelig i butikken.
  • Kjøp noe du liker, og som du synes er greit å spise.
  • Kjøp deg noe drops, lakerol, dent eller tyggis som du kan spise når du får suge etter noe søtt.
  • Kjøp noe frukt, eller nøtter du kan spise, for å unngå overspsingstrangen når kvelden kommer.
  • Spis nok, og regelmessig for å unngå å bli sulten, som igjen øker overspisingstrangen utover dagen.
  • Sett deg opp en meny, og prøv å forholde deg til det du har satt opp.
  • Kast, eventuelt frys ned rester.
  • Kjøp ting hvor du slipper å lage opp så mye på en gang.
  • Bruk tid når du spiser, mettheten kommer først etterhvert.
  • Stopp når du er mett.
  • La noen andre lage porsjonen for deg.
  • Om noen prater om slanking eller mat som kan trigge deg og gjøre situasjonen vanskelig for deg, prøv å peile samtalen inn på noe annet.
  • Si fra at du ikke er interessert i å prate om dette fordi du prøver å bli bedre (om du er åpen om din sf)
  • Lag rutiner.
  • Be om hjelp om du synes det blir vanskelig å klare det alene.
  • Det er lov til å skeie ut litt innimellom!

Etter du har spist:

  • Lese, om du liker å sitte med nesen i ei bok.
  • Blogge, om du er en blogger, skrive dagbok, skrive brev. Å skrive er en fin terapiform for mange.
  • Trene, gjør noe du synes er morsomt.
  • Gå en tur sammen med noen.
  • Ring noen.
  • Tegne, male, strikke, bruk dine kreative sider.
  • Bruk tid med kjæledyret ditt om du har noen.
  • Se en film, hør på lydbok.
  • Ta bilder.
  • Dra på shopping.
  • Gå på kafe.
  • Besøk noen.
  • Skriv et brev og gled noen.
  • Vaske og rydde hjemme.
  • Sove
  • Nå kan du starte med julegave forberedelser.

Det er mange små grep som kan gjøres, og selv om det ikke funker i lengden, så kan det hvertfall utsette tiden for overspisinger og oppkast. Å overspise og kaste opp en gang er bedre enn tre. Å bruke to timer er bedre enn fem. Å klare en dag i uka er bedre enn syv. Alt er bedre enn ingenting. Med litt øvelse så vil du klare noe. Planlegging er nøkkelordet, og det allerer lureste taktikken du kan bruke. Tenk gjennom ting, og forbered deg mentalt på forhånd i tilfelle ulike situasjoner skulle dukke opp. Andre tips tas imot med takk.

 

Kommentarer om kroppen trigger

Jeg har aldri likt kroppen min. Jeg var ikke fornøyd for 5, 8, 10 eller 11 kg siden. Men da var jeg mer fornøyd enn jeg er nå. Jeg føler meg tyngre, og jeg ser at jeg er tyngre, kroppen har est ut. Vann eller fett, doesn’t matter, det er fortsatt 10 kg ekstra på kroppen som jeg må drasse rundt på. Jeg liker ikke hvor stor lårene mine har blitt, eller hvor stor rumpa har blitt, til tross for at mye av det er muskler. Jeg har trent en del styrke mens jeg har vært innlagt, nettopp fordi jeg heller vil at det skal være muskler enn fett der. Det som er vanskeligst å forholde seg til, er magen. Den har lagt på seg noen valker, den står ut, og det er langt ifra antydninger til muskler der. Om jeg strammer magen, så kan jeg kjenne at det er muskler der så klart, men jeg liker bare ikke innpakningen rundt musklene. Jeg liker ikke fettet som har lagt seg rundtomkring. Jeg hater det. Det er veldig veldig vanskelig å akseptere kroppens forvandling, når alt som har opptatt meg de siste 16 årene, nettopp har vært kropp og vekt. Det gjør vondt å spise, det gjør vondt å kjenne på mettheten, og det gjør vondt å ha mat i magen. Kroppen min er ennå der at magen vokser i dobbel størrelse så snart den får mat i seg, jeg er fortsatt mye oppblåst, er kvalm og har vondt i magen. Forbrenninga er i gang, fordøyelsen er i gang, men jeg er veldig utålmodig av meg, og ønsker meg dithen hvor det skal føles naturlig, og ok å ha mat i magen, at kroppen ikke skal vokse i dobbel størrelse bare fordi jeg spiser en fordømt middag.

Klær strammer, føles mindre. Jeg vokser og er blitt større. Jeg føler meg skikkelig ukomfortabel i egen kropp, men jeg har likevel ikke annet valg enn å bo i kroppen min, akseptere at den må ha mat, og at den skal beholdes. Jeg må akseptere at kroppen trenger bensin for å fungere som den skal, at kroppen trenger næringen, at den får nok av alt den trenger for å fungere optimalt. Jeg har fulgt kostlista mi hele veien, og jeg har vært oppkastfri hele veien. Jeg har også stappa i meg en vitaminpille og en tranpille hver dag siden innleggelsen. Målet er også å klare å fortsette med denne jobben, uansett hvor hardt det vil bli. Men når vekten går opp, og kroppen vokser, så føles alt bare så utrolig meningsløst. Da har jeg lyst å bryte ut av behandlingen, takke for meg, og gå tilbake til det som en gang var. For å se tallet på vekten, og se meg selv i speilet, se kroppen min når jeg står i dusjen, det bekrefter bare hvordan jeg også føler meg, at jeg er stor. Jeg pakker meg inn i de største klærne jeg har, jeg liker ikke at andre også ser hvor stor jeg har blitt. Da vi hadde pårørendeuke, så fikk de noen papirer på Modum. Et punkt som stod der, var at det ikke skulle være kommentarer om kropp og vekt, hverken på pasienten, eller på pårørende selv. Kroppssnakk skulle være et ikke-tema, fordi det påvirker pasienten, i negativ retning som regel. Mange av oss som sliter med kroppen vår, mange av oss som sliter med en spiseforstyrrelse, er veldig var når det kommer til kroppen vår. Så når noen kommenterer at vi «ser bra ut», så tolker vi det som at vi har blitt feit. «Du ser bra ut, du ser godt ut, du kler kiloene, vektoppgangen er kledelig» osv osv, fastslår nok en gang vektoppgangen vår. Mange av oss ønsker oss ikke opp i vekt, vi sliter med vektoppgangen. Mange av oss ønsker oss ned i vekt, og vektoppgang betyr for mange at vi har blitt feit. Sånne kommentarer kan fort trigge spiseforstyrrelsen i oss, og ønsker enda mer at vekten skal gå ned. Spiseforstyrrelsen blir sterkere, og det kan på den måten ende opp med at vi kanskje reduserer litt på kostlista, og trener enda mer, kanskje også kaster opp. Selvsagt vet vi at sånne ting kun ødelegger for oss selv, men når spiseforstyrrelsen får kontrollen, om så for et lite øyeblikk, så nøler den ikke med å handle. Den kan være veldig sterk.

Jeg ser selv at jeg har gått opp i vekt, og jeg jobber beinhardt for å klare å akseptere det jeg må gjøre, jeg må holde ut følelsene og tankene som kommer, jeg må stå i det, og holde ut. Når jeg føler meg svak, når spiseforstyrrelsen er sterk, så har jeg mer enn nok med å klare å holde meg på beina og komme meg gjennom. Når jeg er i den fasen jeg er i nå, hvor alt er beinhardt, ja da trenger jeg ikke kommentarer som går på kroppen min, om de er aldri så mye godt ment. Spiseforstyrrelsen synes nemlig det er alt annet enn greit, og spiseforstyrrelsen er veldig tilstede i meg ennå, selv om jeg har gått mange skritt i riktig retning. Så lite som en kommentar er nok til å få spiseforstyrrelsen til å blomstre enda mer, og å få meg til å føle meg enda verre enn jeg alt gjør. Jeg ser hvordan jeg ser ut, hva andre mener om den spiller ingen rolle, fordi jeg føler det ikke sånn selv. Uansett hva andre måtte mene, så er det jeg som må bo, og holde ut i min kropp. Om du mener at jeg ser bra ut med de ekstra kiloene, javel, greit, men det endrer ikke på mitt syn på meg selv. Så langt i behandlingen har jeg ikke kommet enda. Jeg er i min mest sårbare periode nå, hvor spiseforstyrrelsen roper, skriker og kritiserer dagen lang, og jeg må konsentrer meg om å spise og beholde, sette ord på følelser, og prøve å endre på tankegangen. Det er det jeg makter her og nå, og det er mer enn nok akkurat nå. Ett skritt om gangen.

 

Vær forsiktig med hva du sier, trå varsomt.

En helvetes mandag!

«Ny uke, nye muligheter!» I svarte gamperæva sier jeg bare!! Her starter ukasom et rent og skjært helvete. Mat, mat og atter mat. Og veiing. Jeg hater mandager! H-a-t-e-r  d-e-m! Frokost, ikke sulten, og stup trøtt, jeg har bare lyst å bli liggende sammenkrøllet under dyna, la vær å stå opp, la vær å face denne dagen. Men jeg kan jo ikke det. Frokosten går greit, det er det måltidet som er enklest for meg, det har det alltid vært. Jeg blir mett, og jeg liker ikke bli mett, men det er det måltidet det er greit å bli litt mett etter. Da starter forbrenninga for resten av dagen. Jeg hadde ikke noe program etter frokosten i dag, så jeg begynte å lage meg en kalender, jeg glemte å ta med meg den bitte lille kalenderen jeg har hjemme. Så da fant jeg en plakat, og fikk streket opp og nummerert fra oktober og ut desember. Og der skal jeg sette på et klistremerke for hver eneste dag jeg er oppkastfri. Hver dag fram til nå er gjennomført. Jeg satt der oppslukt med det jeg drev med, og tiden gikk helt uten at jeg egentlig tenkte på så mye annet. Plutselig var det tid for lunsj. Jeg hater lunsjen på mandager, fordi det er veiing 2 timer senere. Jeg hater det! Fylle opp magen før veiing, jeg fatter ikke poenget! Som om at det ikke er ille nok fra før av å skulle hoppe på den jævla vekta. Vi har gruppetime rett etter lunsjen, og jeg sitter å ser på klokka flere ganger, for bare å se at tiden telles ned til kl. blir 13.30, og veiingen står for tur. Å stå uten døra til rommet hvor vi veies er et mareritt. Jeg veier meg alltid sist, fordi det som regel er min miljøterapeut som veier oss, og jeg har time med henne rett etterpå, så da blir vi bare sittende der inne. Vekten fortsetter å gå opp, hjertet synker ned i magen på meg hver eneste gang. Motivasjonen synker for hver gang. Jeg får helt noia av å se at tallet blir høyere og høyere, at jeg ikke får se noe nedgang. Hvorfor skal jeg tro på at kostlista er bra for meg? Hvorfor skal jeg tro på at oppgangen skyldes vann, når kroppen ikke slipper på noe, at vekten fortsetter å øke? Jeg får panikk, jeg ønsker bare å synke ned i et svart hull og forbli der nede. Jeg ønsker å trene til kroppen resignerer, jeg vil hyle og skrike til jeg blir hes og utmattet. Alt jeg kan gjøre er å prate. Jeg kan ikke rope og hyle, jeg kan ikke løpe, for vi har treningsfri dag i tillegg på mandager, bare for å toppe det hele.

3 kvarter etter at samtalen var over, så var det selvsagt på tide og fylle opp magen igjen. Så klart, vi skal jo ikke sulte ihjæl liksom. Lunsjen er så stor at jeg ikke rekker å bli sulten til middag, så selvsagt er det på tide å fylle opp magen mer, det er jo bare rett og rimelig. Det sier seg selv. Kyllingfilet, potet, brokkoli og saus. Og den fordømte yoghurten så klart. Jeg slet for hver bit jeg tvang inn i munnen. Tygge, puste dypt, svelge. Tygge, puste dypt, svelge. Tårer som trillet, fortvilelse, tygge, svelge. Tvang. Jeg ville gå fra bordet, løpe vekk, gå å spy, men jeg har ikke noe annet valg enn å sitte der og tvinge i meg maten til alt er spist. Rett etter middagen har vi gruppemøte hvor vi snakker om tanker og følelser rundt måltidet, så jeg kunne ikke gå ut rett etterpå, men når møtet var ferdig måtte jeg bare ut og ha frisk luft. Klarne tankene. Jeg tenkte jeg skulle ut og ta litt bilder. Jeg pakker på meg klærne, rasker med meg kameraet og går ut. Vi kan gå en rolig tur bort til et lite vann som ligger borti skogen her. Spasere en tur. Jeg kan da for pokker ikke spasere. Aner ikke hva det er. Jeg synes jeg går rolig om jeg roer tempoet et lite hakk, men jeg går vanligvis ganske fort, det er sånn jeg alltid går. Det tar ikke mer enn 3 minutter å gå bort til det vannet anyway. Jeg blir ikke akkurat svett og utslitt av å gå 3 minutter i mitt tempo uansett. I det jeg går ut døra, og ned det eneste trappetrinnet som er utenfor den ytterdøra, så tråkker jeg over og tryner så lang (eller kort) jeg er. Jeg ble rasende! Og enda flere tårer kom trillende. Dette var det siste jeg trengte i dag, å skade foten sånn at jeg blir forhindret til å kunne gjennomføre de få timene jeg har i uka når det kommer til trening. Trening er forresten å ta litt hardt i, fysisk aktivitet mener jeg. Et skritt ut døra, og jeg er skadet.

Heldigvis var jeg ikke mange meterne unna resepsjonen, så jeg fikk hinket meg inn til vaktrommet, hvor jeg ble plassert i en stol, og fikk servert en kopp kaffe. Hun som var på jobb hadde hvertfall peiling på å fikse overtråkka ankler, så hun fikk bandasjert meg, og lagt på en ispose. Jeg grein sinte og fortvilte tårer, ikke fordi det gjorde noe så inn i hampen vondt, men fordi jeg er forhindret til å bevege meg som jeg vil. Her om dagen så tenkte jeg; «Det hadde bare vært min flaks om jeg på en eller annen måte hadde klart å skade meg, sånn at jeg blir helt hemmet fra å få trent..» Jeg banket dessverre ikke i bordet for å unngå å jinxe meg selv. Så nå ligger jeg her i en sliten sakkosekk med foten hevet, og er sint og frustrert. Pisse må jeg også, men det betyr at jeg må trå på foten, det frister ikke så veldig akkurat nå. Dessuten skal jeg hjelpe en av mine kjære her med å installere en pc. Og om litt over en time er det mer mat. What a fan-fucking-tastic day.

 

Dagens outfit:

Godt råd:

IKKE TRÅKK OVER, DET ER VONDT. OG DUMT.

Når venner sliter.

Hva skal man egentlig gjøre når vennene dine sliter,og du selv sitter med masse problemer? Make søker jo gjerne make,man kobles lett sammen,finner tonen fordi man kanskje sliter med samme problematikk. Man har noe felles,bånd knyttes fort. Kanskje er de ikke nære venner på den måten at man kjenner hverandre in real life,men like fullt er de nære fordi man har holdt kontakten så lenge via nett,alt fra blogger og andre forum. Jeg har blitt kjent med så utrolig mange flotte mennesker via nett,som jeg setter veldig stor pris på,og som jeg bryr meg om og er glad i. Noen har jeg møtt i virkeligheten og vil mer enn gjerne treffe dem igjen,og holde kontakten videre. Jeg har flere andre nettvenner som jeg veldig gjerne har lyst å treffe face to face. Få gi en klem,ha gode samtaler med. Jeg vil beholde mange av dem videre i livet mitt. Når man sliter psykisk,så deler man veldig mange av de samme tankene og følelsene. Tanker og følelser som mange av oss kanskje sliter med å dele med andre som står oss nær med. Vi trenger ikke forklare så mye når vi deler med likesinnende,eller med dem som har «beslektede» psykdommer,og det gjør det mindre komplisert,man føler seg forstått uten å måtte finne alle ordene,uten å forklare opp og ned i mente. Fordi vi forstår og kjenner oss igjen. Det er en lettelse. Man har likesinnede som kan gi råd,som støtter deg,no matter what. Det er godt.

Men hva når andre likesinnede sliter,og vil dele sine smerter,tanker og følelser med deg,og du har mer enn nok med ditt eget,hva skal man gjøre da? Skal man avvise personen? Skal man holde praten gående? Skal man komme med råd man selv ikke klarer følge på daværende tidspunkt? Skal man kutte kontakten med personen i det hele tatt? Snu ryggen til? La personen seile sin egen sjø? Nå sikter jeg ikke til noen spesiell situasjon eller person,jeg bare tenker. Jeg har selv sittet oppi et par situasjoner (det skjedde i fjor en gang,da hadde jeg 3 situasjoner hvor det var dramatikk,usikkerhet og bekymringer inn i bildet) og man vet jo ikke hva godt man kan gjøre når man står midt opp i det hele. Og når man attpåtil sitter på hver sin kant av landet,så blir situasjonen enda mer håpløs. To av situasjonen jeg var oppi,som var på samme kveld,så bodde begge to i andre byer. Den tredje situasjonen var med ei som bodde i Finland av alle ting. Hun ringte meg og gråt sine tårer og ante ikke hva hun skulle gjøre. Jeg trøstet og pratet så godt jeg kunne,og ble rimelig fortvilt der jeg satt.

Min behandler mener at jeg bør holde meg unna folk som kan trigge min situasjon. Holde meg unna personer som gjør at sykdommen min vedlikeholdes,fordi den/de andre kanskje befinner seg på et sykere stadie enn meg,og det blir mye sykdomsprat. Jeg skjønner hva han mener,»det du prater om får du mer av» Jeg vet jo meget godt at jeg ikke har godt av å holde meg på sf forum f.eks. Men burde jeg også kutte ut å lese andre sf blogger? Eller andre psykiske blogger for den saks skyld? Bør jeg kutte ut noen av vennene mine,selv om jeg bryr meg om dem,og er glad i dem? Jeg mener,til tross for at de bloggene jeg leser ikke trigger meg,så trigger de meg kanskje likevel,ubevisst? Jeg ønsker jo å følge dem fordi jeg også er interessert i å følge dem i livet utenfor det psyke. Jeg blir jo glad når jeg leser at de andre har det bra,at de opplever fine ting i livet,til tross for psykdommen. Hvem liker vel ikke å vite at venner har det bra,om det er venner i virkeligheten,eller venner via nett? Jeg styrer fint unna blogger som tilber psykdommen sin,som legger ut bilder som kan trigge. Jeg har kommet ganske langt opp og fram med min sf at jeg vet hva som trigger meg,samtidig kan jo selvsagt enkelte ting trigge meg,men jeg prøver å ikke la det trigge meg,og tenke på min egen situasjon.

Til tross for at jeg kan ha shitty days,så kan jeg likevel stille opp for andre og høre på dem når de trenger å lufte tankene sine,uten at jeg lar det gå innover meg på feil måte,at det gjør min situasjon enda verre. Jeg vil jo ikke snu ryggen (eller smekke sammen pc’n om det er snakk om en msn samtale) til og la den andre sitte der og ha det vondt. Men likevel,om den andre hadde trigget meg grenseløst,hva da? Når jeg vet at det kanskje hadde vært helt feil å komme med noen preken,fordi jeg selv ikke hadde klart å følge mine egne råd? Hvordan skulle jeg ha fortalt at jeg bryr meg,men at samtalen samtidig hadde trigget meg og jeg bare må avslutte? Hvordan prøve finne de rette ordene,og prøve få den andre til å tenke positivt når den andre personen vet at du har det crappy også,og dermed blir det helt feil,hele samtalen? Det er en vanskelig greie,og uansett hvor mye jeg grubler over dette,så finner jeg liksom ikke helt ut hva som blir rett. Jeg mener,jeg vil jo den andres best,og selvsagt mitt eget beste (når den fornuftige delen er tilstede hvertfall),så da står jeg midt oppi et dilemma. Avslutte samtalen for å unngå å ta i mot den andres problemer når du har mer enn nok med deg selv,eller lytte til den andre,og kanskje utsette deg selv for en trigger? Jeg råder andre som står i samme situasjon til å tenke på seg selv i første omgang,men ville det blitt like enkelt for meg om jeg selv satt i samme situasjon? Og hvordan ville jeg selv ha reagert om den andre slet med å høre på meg når jeg hadde trengt å prate ut,og jeg hadde visst at den andre slet noe jævlig der og da? Hadde jeg ville holdt kjeft og latt vær å si noe,for å skåne den andre,eller plapret i vei uten å ta hensyn til hvordan den andre ville ha reagert på det?

Mye henger selvsagt av hvor man befinner seg i sykdomsforløpet,hvor mye man selv har vært gjennom av erfaring og behandling i forhold til hvordan man hadde forholdt seg til en sånn samtale med den andre parten,men når ingen er friske,og når begge har dårlige dager,og lett kan bli trigget,så er dette vanskelig. Man vil jo beholde vennene sine,man vil deres beste. Man vil jo gjerne stille opp,og være der. Og ikke minst så bør forholdet være på et stadiet hvor begge kan prate om sine problemer,at det er toveiskommunikasjon,at det ikke er kun den ene som til enhver tid skal prate om sine ting,men ikke bryr seg med å høre på den andre når h*n føler for å prate om sine ting. Ekstra vanskelig blir det kanskje når man vet at den andre kanskje ikke har noen andre å prate med,at man føler at man stille opp når den andre trenger det. Kanskje har du ikke så mange å prate med selv,men ønsker heller ikke å prate med den andre om dine ting når den andre trenger å prate,fordi du ønser ikke å være en trigger for den andre,som kan gjøre at den andre vil føle seg enda verre. Som sagt så skjønner jeg veldig godt hva behandleren min mener og synes,og jeg tenker jo en del på dette selv også. Tenker og grubler over om det er noen venner jeg bør kutte ut om jeg skal komme noen vei,for ikke å bli trigget. Det er jo ikke noen jeg ønsker å kutte kontakten med. Selvsagt kan jeg kutte ut å lese enkelte blogger fordi jeg ikke har en close connection med menneskene,at de ikke står meg nær på noen måte,men jeg vil jo gjerne fortsette å følge mange av dem,til tross for at de sliter mer enn meg,fordi jeg har et nært forhold til dem,selv om det kun dreier som om at det er via nett.

Her og nå så er jeg der at jeg klarer forholde meg rasjonelt overfor andre som sliter,selv om jeg selv har det vanskelig nå. Jeg blir selvsagt trist på den andres vegne,og skulle ønske situasonen var annerledes,og at det var noe jeg kunne gjøre,annet enn å lytte,men jeg prøver samtidig å tenke såpass klart at jeg ikke kan ta det innover meg på en måte som gjør at jeg selv får det enda verre. Det gjelder å klare å skille litt,holde de to situasjonene hver for seg. Andre ganger er det litt vanskeligere,og jeg merker at jeg blir litt avmålt i samtalen,blir kort. Kjenner at jeg ikke makter det,at jeg har nok med mitt. At det den andre prater om kanskje er drama,uten at det egentlig ikke er drama fordi den andre har det vanskelig og vondt. Følelser kommer og går,uansett hvor dumme de måtte føles i etterkant. Der og da er de meget virkelig,og vanskelig å håndtere. Jeg vil ikke avbryte den andre,eller takke for meg,men egentlig så makter jeg ikke forholde meg. Men hvordan få fram dette på en måte sånn at den andre ikke skal føle seg oversett og føle at ingen bryr seg? At h*n trenger å prate med noen som forstår? Og at situasjonen er der at den ikke er så ille at det trengs å ringe etter profesjonell hjelp. Vanskelig. Jeg vil gjerne høre andres meninger og råd om dere har noe å komme med om dere har noen erfaringer på området.

30 things you can do når…

Det plaskregner ute,og du ikke gidder bevege ræva utenfor dør. Eller på søndager,bare fordi søndager er søndager. Eller om kjeder deg og trenger å fylle tiden med noe,eller om du rett og slett ikke har noe liv. Her skal du få noen nyttige tips.

1. Du kan lese en spennende god bok. F.eks en ordbok

2. Hvis du vet at det er spådd drittvær en del dager framover,så kan du la vær å rydde og vaske,la oppvasken stå,og utsette sengetøyskiftet noen dager til,sånn at du har noe å gjøre de dagene du virkelig har behov for å gjøre noe før du går på veggen.

3. Kanskje bare sove seg gjennom dagen?

4. Ringe og plage noen som du mener fortjener å høre på crappet ditt.

5. Lese blogger for å sjekke om andre har et liv

6. Øve deg på å lære dyrelyder

7. Stange hodet i veggen

8. Snu ryggen til virkeligheten,og lat som du har et liv

9. Se en nitrist film,kanskje den får deg til å innse at du har et liv likevel

10. Vift med tærne

11. Ommøblere litt på saker og ting du har stående,sånn at du kan rydde det tilbake på plass igjen

12. Sjekk ut om du er kreativ,tegne,male,strikke,sy, eller whatever. Begynn med en strekmann,og se hvor langt du klarer å komme.

13. Spill et spill og lat som du har en motstander.

14. Sett på musikk og vrikk på skrotten etter beste evne,mulig du kan få til noe som ligner på dans.

15. Du kan tenke,kanskje du kommer på om du har et liv

16. Du kan skrive et brev. Har du ingen du kan sende det til,så kan du alltids sende det til deg selv,for det er jo hyggelig å få brev.

17. Stå på hodet

18. Hør på en lydbok,da får du i det minste høre andre stemmer enn din egen

19. Rydde i klesskapet,du finner kanskje noe du kan kaste,du vil kanskje til og med finne du hadde glemt at du hadde

20. Se hvor lenge du klarer å holde pusten

21. Trekk dyna over hodet og lat som du ikke er der

22.Glan i veggen

23. Eventuelt glan ut av vinduet

24. sjekk ut reisetips på nett,og drøm deg bort og lat som du er andre plasser enn i din egen stue og kjeder vettet av deg

25. Hvis det er søndag så kan du late som det er lørdag og faktisk finn på noe gøy

26. Om du er på facebook så kan du spamme din egen status med å oppdatere andre om hvor mye du kjeder deg,andre har sikkert veldig lyst å vite det

27. Latter gjør livet litt lysere og bedre,fortell en vits til deg selv

28. Sjekk hvor mange ganger du klarer å blunke i løpet av et minutt

29. Hvis du egentlig ikke liker å bevege deg ute når det plaskregner som verst,så kan du likevel alltids ta deg en tur ut

30. Eller du kan rett og slett gå på veggen,kan jo være morsomt å se hvor mange blåmerker du kan smelle på deg

Er det søndag? Ja. Kjeder jeg meg? Ja. Har jeg et liv? Nei

Mål å jobbe med

Siste dagen på vurderingsoppholdet så hadde vi et lite gruppemøte rett etter at alle hadde fått dommen sin (om vi fikk tilbud om plass eller ei for en innleggelse). Møtet gikk ut på å sette opp en slagplan for hva vi kan jobbe med fram mot innleggelsen. Små mål å strekke seg etter,øve seg på. Vi hadde noen like,og noen ulike mål vi kom opp med,samt at hun fulgte oss opp de dagen kom opp med noen eksempler på mål som tidligere innlagte hadde som mål. Som jeg også nevnte i innlegget jeg skrev i går,så vil de helst at vi skal begynne å jobbe litt med målene allerede nå,sånn for å forberede oss selv litt på det som skal komme,sånn at vi ikke får en så brå og voldsom overgang til å gjøre alt på en gang. Det er jo alltid lurt å være forberedt på en eksamen om man ønsker gode resultater. Jeg har alltid vært av typen som småleser gjennom skoletiden,for så å nipugge den siste måneden i forkant av en eksamen. Det virker bra for meg,for jeg er god på å pugge. Men i utgangspunktet er jo ikke dette en særlig smart måte å øve på. Det man lærer skal også ha tid til å synke inn og fordøyes,og helst bli værende der. Nileser man kunkort tid i forveien,sånn bare for å huske alt til eksamen,så forsvinner gjerne mye av det etterpå,for da trenger man jo ikke å gå å huske så hardt på det. Jeg husker mye,men har også glemt mye,så om jeg trenger å vite det igjen,så må jeg lese meg opp enda en gang. Derfor er det lurt å bruke god tid,og gjøre det skikkelig. Alt er ikke like enkelt,og man trenger derfor også den tiden man har tilgjengelig før eksamen.

Vi kom opp med følgende liste for mål:

  • Gå et steg videre i forhold til kostlisten: utfordre,regelmessige måltider  —> følg klokka,f.eks 1 måltid om gangen.
  • Øve på å «stå i det»,kjenne på følelsene og tankene som kommer,prøv å kun la det bli med tankene,uten at atferd skal følge etter.
  • Registrering rundt måltidene: situasjon,tanker,følelser,handling.
  • Bli kjent med trigger situasjoner
  • Ta tilbake hobbyer
  • Trening: «livsgivende» ting foran trening,glede/nytte foran tvang. Kjenne på kroppen. Forhold til kcal inntak
  • Motivere til innleggelse (øk den,minsk ambivalensen)
  • Redusere oppkast
  • Det sosiale; ta kontakt selv
  • La det «svake ja» gå foran det «sterke nei»

Jeg har allerede jobbet en del med flere av disse tingene her en god stund nå. Behandleren min og jeg har tatt tak i de fleste av disse punktene,+ at jeg selv har endret på en del ting uten at det har vært tatt opp. Jeg klarer hvertfall med en halvt øye å se at jeg har gjort framgang på en del av punktene her hvertfall. Noe av det er enklere å gjennomføre enn andre. Det er spesielt tre av punktene her som er vanskeligst for meg. Å gå et steg videre i forhold til kostlista,redusere oppkast og motivere til innleggelsen. Målet mitt i første omgang når det kommer til kostlista er å ta for meg frokosten. Det er det måltidet jeg synes er enklest å komme seg gjennom. Få i gang kroppen etter en natts søvn,gjøre den klar for dagen. Jeg har vanskelig for å spise brød,så jeg har nå gått til innkjøp av kornblanding (4 korn,axa),cultura jordbær og rosiner. Nøtter som det står i menyen har jeg da ikke,men kan ta ekstra rosiner. Syltetøy har jeg også. Jeg tror det skal gå bra. Det skal gå bra. Det går bra! Det som jeg derimot har mine tvil om,er å gå et steg videre derifra igjen. I hvertfall ikke i forhold til kostlisten og mengden som står der. Jeg kan klare en yoghurt,en nutri eller en frukt f.eks,men ikke brød,ikke middag. Kanskje jeg etterhvert klarer et måltid til med frokostblanding? Jeg lar det være neste mål. En ting om gangen. Når det kommer til oppkast,så har jeg enkelte dager hvor jeg har reduserte omganger med maten,så det går jo sånn halvveis da,men jeg ønsker å redusere det enda mer. Å klare å ha oppkastfrie dager innimellom. Det er jo helt tragisk å tenke på at jeg kun har hatt 3 oppkastfrie dager det siste året. Altså,jeg er fornøyd med at jeg tross alt har klart de 3 dagene,men jeg skulle gjerne klart flere. Men det er jo et mål jeg skal jobbe med,så forhåpentligvis får jeg flere oppkastfrie dager.

Så er det dette med motivasjonen til innleggelsen da. Den er veldig vanskelig,for her er det ambivalensen som styrer skuta. En dag så er motivasjonen på topp,yes,dette her skal bli så bra,dette her må til,jeg skal bli frisk! Neste dag så motivasjonen fraværende,fy faen,jeg makter det rett og slett ikke,gidder ikke,orker ikke,jeg klarer meg jo uansett,så hva skal jeg med en innleggelse? Jeg vil,og vil ikke. Jeg er skeptisk,jeg har lyst å slå fra meg hele Modum,jeg ser fram til det,jeg ser hvertfall ikke fram til det. Jeg trenger det,jeg trenger det ikke. Andre trenger plassen mer enn meg,jeg trenger den plassen like mye som noen annen. Jeg har lyst,men jeg har ikke lyst likevel. Klart det! Glem det! Se meg! Glem meg. Hold rundt meg,la meg vær alene! Skjønner dere tegninga? Ambivalensen drar meg hit og dit,og den kan variere fra dag til dag,til flere ganger om dagen. Selv om jeg motiverer meg selv til topp en dag,så kan det ha rast betydelig sammen senere. Så det er en vanskelig oppgave å bygge opp og holde på motivasjonen over lang tid. Jeg sier ikke at det er umulig,men vanskelig. I heftet vi fikk med oss fra Modum står det en del øvelser,tankeøvelser,og tips og råd vi kan bruke. Det hjelper å få nye tips og råd,og ikke minst påminnelse på det man alt kan,men glemmer å bruke. Øvelse gjør mester,og jeg skal hvertfall bli flinkere til en del av de målene som står over her,og kommer jeg på flere til jeg ønsker å jobbe med framover,så vil jeg prøve meg fram på det også. Alt som peker på framgang er god framgang og verdt å prøve og øve på. For jo mere innsikt og lærdom man besitter foran en eksamen,jo enklere blir det å komme seg gjennom.

I dag er motivasjonen helt nede på bunnen,men det gjelder å se framover.

 

Avføringspiller

Kildehenvisningen bloggen min kunne i dag fortelle meg at min blogg ble anbefalt som kildehenvisning da en luring la ut dette spørsmålet i forumet «Babyporten»  :

«Hvor farlig er det egentlig å bruke avføringspiller lenger enn det står i papiret som følger med esken? Jeg har tatt 4-6 piller hver dag i noen måneder og er redd for å slutte med dem for da går jeg nok opp i vekt igjen og det orker jeg ikke.»

«Man skal ikke bruke avføringsmidler dersom man ikke har behov for det, og man skal isåfall holde seg til doseringen som står på pakken. Dersom man bruker mye avføringsmidler, bør dette drøftes med fastlegen. Avføringspiller kan i verste fall skade tarmen, slik at man sliter med avføringen for livet. Overdreven bruk av avføringspiller kan også føre til forstyrrelser i salt- og væskebalansen.
Misbruk av avføringspiller er relativt vanlig hos mennesker som sliter med spiseforstyrrelser. Det er viktig at mennesker med slike lidelser får hjelp raskt for sin sykdom, og det er i dag god behandling å få.» (Kilde:  kloke Klara klok)

For det første: jeg kan skjønne tanken på at man ikke orker å gå opp i vekt. Eller,det er kanskje litt feil ordlagt,jeg orker ikke tanken på det. Og om/når det skjer,så føler jeg meg forferdelig. Vel,og grunne til det er nettopp spiseforstyrrelsen. Og fordi jeg vet hvor jævlig det er å leve med en spiseforstyrrelse,og samtidig har en fornuftig side,så er det første jeg anbefaler folk om de spør etter råd for å gå ned i vekt,er å prøve å endre på kostholdet,kutte ned på diverse mat som ikke er hverken sunt eller heldig for kroppen,eventulet kutte ned mengden på dette,samtidig med trening. Det er og blir det beste tipset og måten å gjøre det på.

Som spiseforstyrret tar man i bruk alle metoder,ja,even avføringspiller,selv om man vet hvor tåpelig dette er,for det er kun litt restavfall (les: BAJS) og vann som forsvinner,noe som kommer tilbake så snart du inntar mat og væske igjen (dooh,even an idiot can understand that),og dermed går vinningen opp i spinningen. Man går i null,altså,det er egEntlig i det store og hele waste of money and time. For ikke å snakke om ulidelige smerter det fører med seg å innta sånne piller. Vanvittig mageknip,kaldsvette,en kvalme så stor at du ikke vet hvilken ende det vil tømme seg fra først,om du ikke er så heldig at det kommer begge veier samtidig. Oh the glamour. Så om du har så store ønsker om å begynne å bruke avføringspiller som gir deg falsk lykke ved å gå ned i vekt (som som sagt ikke er ekte vektnedgang) og har lyst å øke fare for å drite på deg f.eks,be my guest. Men jeg lover deg,det er på ingen måte noe jeg  vil anbefale deg,det er virkelig ikke verdt det.

«Ved bruk av avføringspiller kan tykktarmen slutte å fungere.» Ooh,the joy…

«Manglende inntak av næring og væske,hyppig oppkast og misbruk av avføringsmidler eller vanndrivende medisiner vil føre til endringer i elektrolyttene. Elektrolytter er kroppens salter som spiller en sentral rolle i syre-base- og væskebalansen. Symptomene kan bli særlig markante ved kombinasjon av oppkast og medikamentmisbruk. Av det mer vanlige er mangel på kalium-hypokalemi Stort forbruk skader tarmene og tømningsfunksjoner.» (Kilde: Finn Skårderud,Sterk/svak,2000)

(Ja,bildet er googlet,dette er ikke meg..)

 

Dette er derimot meg når noen kommer med sånne spørsmål….