Stop the guilt talk.

Dette er ikke noen skjennepreken, men et lite råd som kanskje kan komme godt med for noen. Det kan hvertfall være noe å tenke over, selv om det kanskje ikke alltid er like lett å bruke det, eller å tenke over det for den saks skyld. Som vanlig tar jeg utgangspunkt i psykdom, ikke nødvendigvis egne erfaringer, men også tanker jeg gjør meg, for jeg vet jo hvordan jeg har/vil reagert om det var meg. Jeg vil snakke om den vanskelige samtalen, eller de vanskelige samtalene. Dette innlegget er da mest rettet mot pårørende på ett eller annet vis. Det er ikke alltid like lett å skulle ta opp samtale om et vanskelige tema, det er vel noe vi alle en eller annen gang har erfart, uansett hva det måtte gjelde. Dette temaet her er i grunnen like gjeldende på alle områder. Men altså, fokus rettet mot vanskelige samtale i forbindelse med psykdom. Jeg har fått noen henvendelser fra pårørende, som har lurt litt på hvordan de skal gå fram i en samtale med sønn/datter/annen slekt/venn. Hva kan de si, hva kan de gjøre? Vanskelige og sårbare temaer. Hvor går grensen for overtramp? Hvor langt kan man dra den? Hva skal man egentlig si? Jeg vet at mange er redde for å involvere seg, fordi de er redde for å bli avvist. Fullt forståelig, fordi den som er syk ofte kan reagere med å avvise. Ikke for å være slem, eller oppføre seg som en dritt (som kanskje er ganske vanlig å føle seg som), men fordi det også er vanskelig for den det gjelder. Sårt, skam, skyld, you name it.

Det jeg alltid sier til dem som spør meg, er at de skal la den syke få vite at de er der om de har behov for å prate. Bare la dem få vite det, og selv om den syke kanskje ikke benytter seg av den muligheten, så ligger det likevel en trygghet i å vite at det faktisk er noe der de kan gå til. Ikke forvent at den syke skal ta kontakt for en prat, fordi det er veldig vanskelig å ta det skrittet, selv om den syke ønsker det. Jeg foreslår også, for de som er venner, at de gjerne må ta kontakt med den som er syk, for å invitere han/henne med på noe som er hyggelig, som kan gi et lite avbrekk fra sykdom. Et pusterom. Kanskje trå forsiktig når det gjelder å foreslå noe som inneholder måltider om sykdommen er spiseforstyrrelser, det kan gjerne føre til et avslag på invitasjonen, fordi det kan bli for vanskelig å delta. Men det finnes jo så mye annet å gjøre sammen, se en film, gå på kino, shoppe, ta en kopp kaffe, aketur, gå en tur osv osv. Inviter på noe som gjør at den som er syk kan senke skuldrene og kjenne glede ved å delta, uten at det skal være noe press tilstede. Det er verken venner eller families oppgave, å tvinge til noe. Anbefale, i visse tilfeller overtale, rådgive, ja, men prøv å få situasjonen inn på en bane der den syke føler at han/hun kan klare å balansere seg noen lunde. Jeg har også fortalt at det er verken venner eller families oppgave å være behandlere. Støttespillere, lufteventiler, ja, men ikke behandlere. Være tilstede, vis åpenhet og tegn på at det er rom for dialog.

Og nå kommer vi til kjernen i innlegget her. Aldri do the guilt talk. Ikke la samtalen ta en vending der du setter i gang skyldfølelse hos den syke. «Hvis du ikke spiser, så blir mormor skuffet fordi du ikke ville smake på kaken hennes». «Nå har jeg stått her i timevis og laget mat, og så skal du ikke ha??». «Tenk på barna i Afrika, tenk på dem eller de». «Har du tenkt på hvor mye du sårer oss/dem?». And the list goes on and on. Get the point? Sånne uttalelser gjør situasjonen bare enda mer sår. Det kan føre til at den som er syk føler seg enda verre enn det han/hun allerede gjør i utgangspunktet, for tro ikke et sekund at den som er spisesyk ikke allerede tenker på disse tingene fra før av. Prøv så godt som mulig å unngå sånne kommentarer, selv om du også kanskje føler deg såret fordi situasjonen er sånn. Trå varsomt. Prøv å gjør skadeomfanget minst mulig. Du kan gjerne si hva du føler, hva du tenker, men gjør det på en måte som ikke blir anklagende. La det heller bli en så god dialog som mulig, enn en krangel som ender i ubehageligheter der det ikke er rom for å ordne opp igjen. Ved å få til en god dialog, der du heller kan spørre spørsmål for å få svar på ting du lurer på, så vil utfallet heller bli vinnende eller i det minste mer forståelig. Men ikke glem at ikke alle klarer å sette de riktige ordene på alt, på hvorfor de føler sånn, eller tenker slik, for det er ikke alltid like klart for den som er syk heller. Dessuten er det viktig å ha i minnet at det ikke er alt den syke ønsker å dele med sine nærmeste. Det er kanskje vanskelig å godta, men prøv da å tenk over om du har egne ting som du kanskje også finner det vanskelig å dele med de som står deg nærmest. Når det kommer til skyld og skam, så er det noen av de vanskeligste følelsene vi sitter med, og da er det ikke bare bare å skulle dele alt.

Det er ikke alltid like lett å vite hvor grensen på hva kan, og ikke kan si går. Det er en hårfin balanse. Mye kan heldigvis rettes opp selv om en dialog går i feil retning, bare man husker på å bruke de rette ordene, eller hvertfall prøve å finne dem. Ikke bus ut med det første som dukker opp, men pust, tenk, så prat. Tenk gjerne over på forhånd hva du ønsker å oppnå med samtalen. Krangel eller dialog? Å gi dårlig samvittighet, eller å få forståelse? Akseptere, eller ikke akseptere? Det er kanskje vanskelig å akseptere, men noen ganger er det nødvendig å akseptere det en egentlig ikke vil akseptere.

Midt oppi alt det vanskelige, så er det også viktig å prøve å holde fokus på at det faktisk er mulig å bli frisk. At det er håp selv om det virker håpløst der og da. At det er hjelp der ute, selv om det tar tid, og veien kan være lang og vanskelig å gå. Jeg har full forståelse for all frustrasjon, for følelser av håpløshet og motløshet. Jeg har full forståelse for følelsen av å føle seg hjelpeløs og ønsket om å ville gjøre hva som helst for å hjelpe. Men ved å være tilstede, gjøre hyggelige ting, og ha gode dialoger, uten å gå dårlig samvittighet, så kommer man mye lengre enn ved å lage dårlig stemning og ubehag for begge parter. Prøv å sett deg inn i den sykes situasjon, og hvordan du selv ville ha blitt behandlet, gått i møte og tatt i mot. Det er ikke enkelt.

Reklamer

Ikke sammenlign med andre.

Veldig mange av oss er flinke til å sammenligne oss selv med andre, uansett hva det gjelder. Enten tror vi at vi er bedre enn andre, eller at andre er bedre enn oss. Mange av oss sliter psykisk heller nok mer mot sistnevnte, uten at jeg skal dra alle over en kam, bare så det er sagt med det samme. Vi sammenligner oss selv med andre på mange områder i livet, men nå ønsker jeg å vinkle det inn på et område som har vært, og til dels er, gjeldende for meg, og sikkert for en del andre. Behandling, og friskveien. Jeg hadde en chat her om dagen, og det satte i gang tankerekkene som førte til dette innlegget. «Hvis det ikke fungerte for deg, hvorfor er det da vits for meg å prøve?». Det er utgangspunktet jeg vil ta her. For nettopp den setningen, eller tenkemåten, har jeg tenkt flere ganger selv. Jeg har mye lettere for å sammenligne meg med dem som faktisk ikke klarer det, enn med de som klarer det. Å bli bedre, frisk. Hvorfor? Vel, fordi jeg har vært syk i så mange år, og fordi jeg i de fleste av de årene aldri har klart å se for meg at jeg noen gang skal bli kvitt spiseforstyrrelsen. Negativ tenkning. Andre kan få det til, bare ikke jeg. Virker uoppnåelig, for usannsynlig.

I forkant av innleggelsen min på Modum, så leste jeg noe som noen jeg kjenner hadde skrevet. At det ikke gikk så bra etter en utskrivelse av behandling for spiseforstyrrelser. En innleggelse som hadde vart over noen måneder, akkurat som det jeg også skulle. Da jeg leste dette, så satt jeg med motstridende følelser. Noen som sa «Jeg kan bare gi opp først som sist, det funker jo tydeligvis ikke for henne, så da funker det sikkert ikke for meg heller». Samtidig så tenkte jeg at jaja, om hun kan gjøre slik eller sånn nå som hun er hjemme, så kan jeg også gjøre det, ikke noe stress, det ordner seg. Utingen var bare den at det var spiseforstyrrede tanker som tenkte begge de tankene. For den løsningen hun brukte etter utskrivelse var ikke optimal, sånn den burde være, men mer en nødløsning, en som gjorde at det ble litt lettere, uten at jeg skal gå mer inn på det. Jeg tenkte dermed at enten vil det gå greit, eller det vil gå helt på trynet, og det ville jo bare bevise hva jeg alltid har tenkt, og jeg kan gå tilbake til det gamle vante, da hadde jeg hvertfall prøvd. Jeg tenkte ikke tanken om at det faktisk kunne fungere for meg, selv om det ikke fungerte for henne.

Da jeg i tillegg, mens jeg var i selve behandlingen, fikk høre en historie der noen hadde vært frisk i så så mange år, men fått tilbakefall igjen, da kjente jeg også litt på mismotet. Og det til tross for at jeg vet så inderlig godt at tilbakefall er helt normalt, og at det kan gå år i mellom. Det er bare det at når jeg da stod midt i det verste av det verste, og målet var å jobbe mot det fornuftige og normale, så føltes det veldig vemodig å høre sånne ting, for jeg tok som sannhet for meg også. Når de ikke klarte det, så klarer ikke jeg det heller. Må jeg virkelig gjennom alt dette når utfallet likevel vil være det samme gamle? Jeg valgt uansett å fullføre oppholdet, og jeg lærte mye, det var verdt det.

Nå har det seg riktig nok sånn at jeg har hatt et stort tilbakefall, eller skritt som behandleren min på Modum sa. Mange skritt tilbake. Og det var det samtalen på chatten gikk ut på, hvorfor skulle h*n prøve, når det ikke gikk så bra med meg? Selv om jeg også tenkte sånn i forhold til andre, og kan til en grad gjøre det ennå, så kjenner jeg på en litt oppgitthet. For det første var det snakk om to ulike behandlingssteder, og dermed garantert to ulike opplegg, og ulike kostlister. Jeg sa at h*n ikke måtte sammenligne seg med meg, fordi vi alle responderer ulikt i behandling. Dette er noe jeg må minne meg selv på også, for jeg må virkelig tenkte sånn. Vi kan ikke sammenligne oss med andre, ikke på en negativ innstilt måte, selv om det er lett å tenke sånn. Jeg for min del, vet at det er spiseforstyrrelsen som lener seg på den tankegangen. «Når det ikke funker for hun/han, så funker det ikke for meg heller. Fint, da trenger jeg ikke gjøre noe med det». Jeg ble jo heldigvis motbevist da jeg var innlagt, fordi jeg opplevde jo at jeg fikk til mye, i friskretning. Og jeg klarte å vedlikeholde det lenge, før det begynte å gå nedover igjen. (Nevner ikke årsaker).

Det er viktig at vi husker på at vi er ulike, og ikke minst, dette må jeg prente inn i mitt eget hodet også, at noen trenger lengre tid på å bli frisk. Noen må gå en litt lengre vei, med litt flere hinder. Og det kan det jo være ulike årsaker til, støttespillere, hvor god oppfølging man får, rutiner i hverdagen, for å nevne noe. Jeg glemmer ofte at jeg kun har vært i behandling i omtrent 1/4 del av tiden jeg har vært syk. Jeg trenger nok litt mer tid, og dessuten har jeg nå åpnet opp for flere ting som trenger å tas tak i, så veien er fortsatt humpete.

Behandleren min har lurt på om jeg har tenkt over å søke om en ny innleggelse på Modum. Selvsagt har jeg jo tenkt tanken, og jeg vet at jeg har den muligheten, og til og med at jeg kanskje trenger en runde til, samtidig sitter den ambivalensen på skulderen min igjen da. Skal jeg orke å gå gjennom det der en gang til? Jeg kjenner at jeg blir litt matt ved tanken, så jeg har ikke helt forholdt meg til det. Jeg fylte jo ut en hel haug med skjemaer som må besvares før ettervernet jeg skal på, og så jo at jeg ikke akkurat vil få toppscore på gode resultater. Jeg «bestod» noen av delene, men langt ifra alt. Altså, bare så det er sagt, dette er ikke noen tester vi får resultater på der og da, og vi får heller ikke bestått/ikke bestått på resultatet, det var bare en uttrykksmåte. Resultatene vil nok bli sammenlignet med utskrivelse i januar i fjor hvertfall, vil jeg tro, så får vi se da.  Jeg kan ikke se bort i fra at en reinnleggelse kan bli tatt opp, men jeg orker ikke forholde meg til det akkurat her og nå, og det trenger jeg heldigvis ikke heller. Det er kun snakk om noen få dager før jeg er der igjen. Jeg reiser avgårde til Oslo på lørdag, og vender snuten mot Modum på søndag.

Moralen i innlegget; ikke sammenlign deg med andre, vi er ulike, og vi responderer ulikt. Du kan ha stort utbytte av noe som andre kanskje ikke har. Og det aller viktigste, vi bør våge å satse, for vi vet aldri når vi vinner potten. Om ikke akkurat nå, så kanskje om et halvt år, 1 år, 2 år? You never know until you try. Jeg vet hvertfall (selv om jeg ikke gjør noe med det…), at jeg blir ikke lottomillionær så lenge jeg ikke tipper. Blir du?

(Et ps her, i tilfelle det ikke var like klart for alle. Dette er ment like mye for min egen del, som et råd, eller hva jeg enn skal kalle det, til andre).

DU kan være med å gjøre en forskjell.

En av mine facebookvenner delte i går kveld linken jeg legger ved under her. Sånt gjør vondt i hjerterota. Jeg har hadde noen julekort liggende her, og skrev det ferdig og puttet det i konvolutt allerede i natt (rart hvordan jeg plutselig får en del å gjøre på nattestid..). I dag skal jeg poste det. Vil du være med å gjøre en forskjell for noen? For denne personen vil nok dette bety noe stort. Det vil ikke koste deg mye. Mitt ønske er at noen av dere tar dere tid til å lese dette, og gjøre det samme som meg.

«Enke uten familie ønsker noen å dele julaften med».  Les kommentarfeltet under artikkelen, der står det hvordan du kan få til dette.

Er du med? Det vil også gjøre meg glad.

 

Fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser.

Det er ganske irriterendeå vite at andre har rett, og at din formening er så feil at det ikke ligner noe. (Selv om du vet at den andre faktisk har rett). Før jeg ble lagt inn på Modum, så var treningsaktiviteten min mye lavere enn den hadde vært bare ett år tidligere. Jeg slet en del med depresjoner (i noe større grad enn nå), noe som gjorde at alt ble et tiltak, orket ingenting, det var ikke gøy, jeg maktet ikke. Så jeg kuttet ut treningen mer og mer, men jeg dukket opp på en trening her og en trening der, sånn innimellom, om jeg hadde en god dag. (Taekwon-Do forresten). Da jeg først var der, så hadde jeg det utrolig hyggelig, og tanken var derfor der at jeg tenkte at jeg skulle stikke ned neste trening også (mandager og onsdager). Da neste gang kom, så orket jeg ikke likevel. Da ble det plutselig veldig tungt å reise seg, et ork å dra ned, jeg ville heller fortsette med det jeg holdt på med, og jeg hadde nesten glemt hvor kjekt det var forrige gang. Jeg kunne heller gå meg lange turer, og jeg syklet innimellom, trente litt pilates og styrke, på hjemmebane, innimellom. Men det å gå turer så jeg aldri på som trening, (jeg tenker fortsatt litt sånn) men jeg vet hvertfall at det går an å h økter der aktiviteten ikke er så høy for hver gang.

 

Vi hadde undervisning med treningspedagogen veldig tidlig i oppholdet på Modum, og da fikk jeg meg en liten oppvekker. Den mengden som jeg så på somliten og ubetydelig, var visst overtrening. Og tidligere hadde jeg trent enda mer. Jeg trener riktignok mye nå også, men jeg har hvertfall redusert siden begynnelsen av året, da jeg trente 5 ganger i uke på treningssenteret + turer utenom. Nå er jeg nede på 3 ganger i uken, og kan gå meg turer om været tillater det, eller om/når jeg orker, eller når jeg skal noe, ned til byen, på møter osv. Dessuten spiser jeg mer nå enn jeg gjorde før innleggelsen. En del av meg kjenner på dette med at jeg ikke er helt fornøyd med at treningsmengden er redusert, samtidig så gjør jeg ikke noe med det, for jeg vet jo at kroppen trenger pauser også, jeg dævver ikke av den grunn. Og jeg klarer å være litt fornuftig til tider, og tenke at jeg var der i går, og skal mest sannsynlig tilbake i morgen, så jeg overlever fint. Med mindre det er helg da, for da er jeg der som regel ikke lengre. Men jeg overlever altså.

Da jeg var på IKS treff i helga, så fant jeg en brosjyre liggende der, utarbeidet av ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser), om nettopp fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser. Der står det akkurat det samme som treningspedagogen på Modum fortalte oss..(Irriterende much).

«Fysisk aktivitet defineres som «all kroppslig bevegelse som produseres av skjeettmuskulatur, og som øker kroppens energiforbruk utover hvilenivå» Det betyr at f.eks rolig gange, husarbeid, lek og yogaøvelser i lavt tempo også er fysisk aktivitet. For mye fys. aktivitet påvirker både fyfysisk form og mental helse. Når det blir for mye fys.aktivitet i forhold til restitusjon (mat, drikke, søvn og hvile), vil du bli fortere sliten, sove dårligere, bli mer humørsyk og mer nedstemt. Trening når du er overtrent er bortkastet! For personer med spiseforstyrrelser vil restitusjonestiden bli lengre fordi de ofte er underernærte/feilernærte, og har det vanskelig psykisk».

 

Råd til deg som er for mye fysisk aktiv:

  • Tenk over hvorfor du er fysisk aktiv. (For å redusere vekten? Regulering av følelser? For å straffe deg selv? For å være sosial? Fordi det er gøy?)
  • Gradvis nedtrapping er å anbefale.
  • Erstatt gjerne den fysiske aktiviteten med andre former for aktivitet.
  • Restitusjon er viktig.
  • Vi anbefaler at du er regelmessig aktiv i fys.aktivtet etter at du er ferdig med behandling, men det holder med 3 ukentlige økter på inntil 60 minutter pr. gang, eller 30 min. moderatintensiv fys.akt. daglig.
  • Det skal være gøy.

For oss med en spiseforstyrrelse bør ha kontakt med en lege når det kommer til dette med fysisk aktivitet, for å finne en balanse, og fordi det ikke skal bli skadelig på noen måte. Finne en balanse for at det ikke skal tippe over. Noen må kanskje kutte ut trening en helt en periode, for å stable seg litt på bena, før man kan begynne å bygge opp kroppen igjen, sakte men sikkert, på en hensiktsmessig måte. Jeg må nesten si at jeg er heldig som ikke er i den gruppen, for jeg tror seriøst jeg hadde blitt gærn om jeg ikke hadde kunne vært aktiv. Jeg merker at jeg fort blir rastløs på dagene jeg ikke trener, men jeg har hvertfall noe fornuft langt der inne, som klarer å tenke på overnevnte punkter. Dessuten så kjenner jo også jeg på at kroppen blir sliten, og at den trenger hvile innimellom. Orker jeg ikke, så drar jeg heller ikke nedover. Jeg merker også at om ikke kroppen er helt uthvilt, så blir treningen mindre optimal, og jeg kan faktisk kjenne at det ikke blir stort utbytte av den på den måten.

Nå har jeg faktisk ikke vært særlig fysisk aktiv de siste 5 dagene, det har ikke vært lange gåturer heller, for jeg har sitte mange timer av både fredag og lørdag, og delvis søndag, på treffet i helga. Vi gikk ut for å spise to kvelder, men når hovedlokalet vi var i, og hotellet vi lå på, lå midt i sentrum, så tok det ikke mer enn noen få minutter å gå dit vi skulle.Og det tok et halvt minutt å gå fra hotellet til hovedlokalet. Jeg vurderte å stikke ned på trening i dag, men jeg orker ikke likevel, så jeg venter til i morgen. Det er vel positivt, selv om den lille djevelske samvittigheten forteller meg noe. Men nå er det jeg som bestemmer, og da blir det sånn.

Yes, det var dagens lille forelesing her, kanskje er det flere som fikk en liten oppvekker her. Kan jo alltids håpe. Ellers er det ikke så forferdelig mye å fortelle. Artikkelen med intervjuet Camilla og jeg var på før helgen, kom i avisen i går…Som en av de anbefalte artiklene å lese i avisen faktisk. Trodde ikke at det skulle bli så stort. I følge eks’n min, så var det den femte mest leste saken i avisen i går..wææææh. Fått noen positive tilbakemeldinger, så det er jo hyggelig da. Ble veldig overrasket da jeg leste den, for den står pokker meg skrevet på nynorsk av alle ting. Ikke prater vi nynorks, og ikke er Molde dialekten nynorsk heller..Nå har jeg også fått opp en egen facebook side for lokallaget vårt, som man kan følge via bloggen vår.

IKS Molde sin blogg.

Artikkelen som kom i avisen.

 

 

 

Gå i stormen.

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan jeg klarer å holde ut når overspisingstrangen kommer, eller oppkasttrangen for den del. Vel, jeg må jo bare begynne med å si at jeg ikke klarer det alltid, men jeg har dager der det går bra og holder ut. Klart, jeg kjenner jo på det suget som dukker opp, for det kommer som regel hver eneste kveld, men noen kvelder er litt enklere og holde ut enn andre. Dagsform og humør spiller også en stor rolle så klart. Enkelte dager kan jeg være så liten og lei at tanken på å overspise og kaste opp bare gjør meg enda mer sliten, eller at det bare vrenger seg i meg. Andre ganger kan det ha helt motsatt effekt, at det er nettopp da det kan gå galt.

Jeg ønsker jo å klare meg oppkastfri så klart, så jeg gjør det jeg kan for å komme meg gjennom. Og det gjelder og ikke bli liggende i gjørma og kave om det går galt. Jeg må opp og fram igjen, jeg må opp og fortsette å gå veien. For selv om jeg har det tungt og vanskelig innimellom, så er jeg ikke der lengre, at jeg ønsker å gi opp alt. Og selv om den tanken kan dukke opp, så forsvinner den igjen. Jeg prøver og bruke tiden min på noe som gjør at jeg kan få fokuset over på noe annet, om det er å lese en bok, blogge, trene, gå tur eller hva som helst. Jeg er en sucker for kjærlighet på pinne, noe som fungerer å trykke i trynet for min del, når jeg kjenner at jeg «Får lyst på noe» (overspise og kaste opp). Jeg driter i kaloriene de inneholder, har jeg lyst på noe søtt, så kan jeg godt stappe i meg både 4 og 5 kjærlighet på pinne. En sjokolade funker også, da blir det gjerne en kinder maxi f.eks., eller mørk kokesjokolade. Ellers har jeg også alltid epler i kjøleskapet.En skål med cottage cheez med yoghurt i fungerer også veldig bra når suget dukker opp, det er virkelig blitt en stor hit for meg. Cottage cheez med JA vanilje yoghurt er min favoritt, insane godt.

Å finne metoder for å holde ut, og komme seg gjennom, blir litt som å gå i stormen. Har du et mål du skal nå, så går du, selv om det blåser kraftig. Kanskje blåses du ut av balanse og må ta noen skritt tilbake, eller til siden, men du fortsetter likevel å gå. Skal du på jobb, og du må gå, så snur du ikke etter 300 meter fordi det blåser. Du vet du må på jobb, så du har ikke annet valg enn å bare fortsette. Kanskje må du gå litt før du egentlig pleier, sånn for å beregne litt ekstra tid, men du blir ikke hjemme. Du trekker ikke dyna over hodet, og ringer sjefen for å si at du ikke kommer bare fordi det blåser (kraftig) ute. Her forrige uke så regnet det noe helt sykt her, og jeg hadde selvsagt tannlegetime. Jeg hadde lyst til å ringe og avlyse, men det ville jo bare for det første ha utsatt problemet, for jeg måtte jo gjennom det uansett, og for det andre så er jeg faktisk vanntett, selv om ikke klærne er det. Jeg nevnte dette for tannlegen min, og han lo og fortalte meg at det var faktisk en mann som hadde ringt og avlyst timen hos han, nettopp på grunn av at det regnet ute. Og han bodde nærmere enn det jeg gjør. Det tar meg 20 minutter å gå ned kanskje. Det frister kanskje og ringe og avlyse når det stormer, men hvor god er ikke den følelsen når du kommer deg fram, velberget? «Yes! I freaking did it!»

Å slite psykisk kan oppleves litt på samme måte. Jeg opplever det på samme måte, som å gå i stormen. Mot stormen. Det har stormet som verst, jeg har har tatt skritt tilbake og til siden, men likevel har jeg jo hele tiden også gått framover. Selv om jeg har vært langt nede, så ble jeg ikke liggende der. Jeg fikk en utdannelse, jeg har jobbet, jeg har hatt forhold, jeg kom meg ut av selvskading og andre selvdestruktive metoder, jeg går i behandling, jeg ble innlagt, jeg har snakket, jeg har spist, jeg har holdt ut. Jeg har i løpet av det siste halve året tatt en del initiativ til ting som kan forbedre framtiden min, søkt om ny jobb, er i gang med å opprette et lokallag for iks. Jeg trener, jeg reiser litt, jeg går på kafe med venner.

Jeg har alltid tenkt, og tenker fortsatt, at ting vil kanskje stabilisere seg litt mer, når jeg også får mer stabilitet i hverdagen. Så når nyåret kommer, og jeg skal inn i nye jobb, så vet jeg, ut i fra det vi har snakket om, at jeg vil få både utfordrende og spennende arbeidsoppgaver. Samtidig får vi snart i gang lokallaget for real. Vi skal ha møte nå i oktober, for å sette opp en videre plan. Da blir det også en del planlegging og temaoppsetting i forhold til det. Samtidig har jeg fortsatt behandlingen, og tannlegebehandlingen skal avsluttes etterhvert, jeg skal fortsette med treningen, og jeg har spiseforstyrrelsen som en fulltidsjobb.  Det vil med andre ord bli en del jobbing framover, på flere områder. Jeg skal fortsette å gå i storm, og gjøre de krumspringene som må til for at jeg skal komme meg fra A til B. Det skal bli veldig godt og få noen nye arbeidsoppgaver å drive med, noe som vil kreve en del av meg, som vil ta litt tid, for på den måten vil jeg forhåpentligvis klare å holde spiseforstyrrelsen enda mer på avstand.

Om 3 dager reiser jeg til Oslo, først og fremst fordi jeg skal på fagdagen som IKS skal ha neste torsdag. Forhåpentligvis vil jeg gå ut derifra med masse nyttig informasjon som jeg kan ta med meg videre til vi skal starte opp her. Jeg skal treffe masse fine mennesker, venner jeg har fått via blogging blant annet. Jeg gleder meg enormt! Jeg skal også til søsteren min og hennes familie, og pappa skal også nedover samtidig, han og søstern skal komme seg gjennom Oslo maraton. (Ikke helt sikker på hvilken løype de skal løpe, men det er ikke hel. Pappa har i alle år vært maratonmann, men har vel ikke løpt en helmaraton på noen år nå.). Jeg gleder meg til å treffe dem alle, og til å kunne kose med tantebarna mine.

På grunn av at jeg skal til Oslo, så har jeg ikke kunne brukt noen penger i det siste heller, noe som på en side er positivt, om jeg ser på det matmessig (og økonomisk så klart).For jeg har nemlig ikke hatt penger til å kunne gå amok i butikken for å ha overspisinger med oppkast. Det igjen vil si at jeg nå faktisk er inne på min åttende dag oppkastfri. Og det er som sagt 3 dager til jeg skal til Oslo. Der skal jeg være i 6 dager. 8 + 3 + 6= 17 dager. Det er så langt jeg i første omgang vil ta utgangspunkt i. Når jeg har kommet meg så langt, så kan det jo være at det blir enklere framover også, men jeg må selvsagt bare ta det dag for dag. Og vet dere hva? De siste 4 dagene har jeg laget meg middag igjen også. Det er lenge siden sist, for jeg har som regel spist andre ting enn varm mat. I går laget jeg meg laks med grønnsaker og ris! Ris dere! Det er lenge siden det. Blir jaggu meg det samme til middag i dag også, har litt laks i frysern som det kanskje er på tide å få i seg, spiser ikke så mye fisk at det gjør noe. I går spiste jeg faktisk både laks, og makrell i tomat. Kroppen var vel glad. Ikke at det var så forferdelig godt og være mett, men jeg var skikkelig sulten før jeg spiste, typ rumling i magen og tung i hodet, så det var i grunnen bare godt å spise da. Dessuten ble middagen litt sen, så på den måten kjente jeg heller ikke på noe sug på kvelden. Og så kom husverten ned med en flaske hvitvin, så det ble kveldskosen min i går. Og, for å imponere dere enda mer, så har jeg vært på trening kun 2 dager denne uka. Været har jo vært så tragisk at det knapt har vært mulig å bevege seg utendørs. Det så ikke så ille ut sånn utpå dagen i går, så jeg skiftet og pakket sekken, klar for å stikke ned på trening. Da jeg kom ut fra badet, og kikket ut igjen, så høljet det ned. Da ble det te og ringenes herre x 2 istedenfor. Kanskje får jeg muligheten til å stikke ned i dag. Time will show.

Så, dere, det nytter å gå selv om det stormer. Du beveger deg hele tiden framover på ett eller annet vis, selv om det ikke føles sånn, for livet går jo sin gang. Du går kanskje på skole, du jobber kanskje, har et forhold? Er ute med venner? Trener? Blogger? Leser? Strikker? Har en hund du må ta deg av? Ett eller annet? Alle har noe å holde fast ved, hvertfall de aller fleste. Bruk de virkemidlene du har. Men jeg vil nødig anbefale paraply i stormen, med mindre du driter i om den blåses i fillebiter da. Men det er fullt mulig å bevege seg i en storm, for uansett så vil stormen blåse deg den ene eller den andre veien, du er stadig i bevegelse, med mindre du velger å legge deg ned så klart. Det er kjedelig det, å bli liggende der i stormen, da hadde hvertfall jeg dævva av kjedsomhet.

Hvordan holder jeg ut?

Det er et spørsmål jeg har fått en del ganger. Hva gjør at jeg holder ut, når jeg faktisk klarer å holde ut. Hva som holder meg fra å overspise og kaste opp. Hva gjør jeg når suget etter en overspising med påfølgende oppkast melder seg. Hva gjør jeg for å holde ut uten å ty til oppkast. Jeg vet at mange ønsker svar på det, eller råd. Mange som befinner seg i samme situasjon som jeg var, og fortsatt er i. Jeg lurte på akkurat det samme selv før, og jeg fikk, og leste, en god del erfaring fra andre som var kommet lengre i tilfriskningen enn meg. Dessverre er det gjerne sånn at det er enklere sagt enn gjort å klare å gjennomføre tiltakene man så gjerne vil oppnå, hvertfall om man må klare det helt på egenhånd. Spiseforstyrrelsen har stor makt over den syke, og den gir ikke mye rom for å slippe opp så sant den kan klamre seg fast som en jernklo. Den er slu, den er sleip, den er en djevel som utnytter alle muligheter den får, og den tar det den kan, og skviser all luft og fornuft ut av deg. Den forgifter deg, den lar giften spre seg rundt i blodårene som en slange på jakt. Når giften har lagt seg i alle kriker og kroker som den kan, og som de fleste nok skjønner, jo mer gift, jo verre er det, da skal det mye motgift til før kroppen igjen kan begynne å friskne til.

Jeg kan bare dele mine erfaringer her, alle som sliter med en spiseforstyrrelse opplever den ulikt, selv om mye også er likt, og sykdomsforløpet er da selvsagt individuelt. Det samme er tilfriskningen. Noen trenger ikke like mye behandling som andre. Noen får riktig hjelp fort, andre må kave seg gjennom systemet før de blir hørt, sett og tatt på alvor. Hvilken behandling som fungerer for de syke er også individuelt. For noen holder det med poliklinisk behandling, andre i grupper, andre igjen trenger innleggelser. Hvilken behandler man kan få varierer også. Psykiatriske sykepleiere, psykiatere, psykologer, psykomotorisk behandlere, leger osv osv. Kjemien mellom pasient og behandler bør også stemme for at behandlingsforløpet skal gå best mulig. Jeg har hatt individualbehandlere, jeg var i gruppeterapi 1 år, og jeg har vært med i selvhjelpsgruppe. Selv om en del av tankesettet mitt endret seg, så fikk det meg ikke friskere. Symptomene var hele tiden til stede, overtrening, faste, overspising og oppkast, og et par andre metoder. Jeg følte jeg stod i stampe rett og slett. Ambivalensen rev og slet i meg, en stor del av meg, den syke, ville ikke bli frisk. Jeg stod jo på mine to bein, hvorfor skulle jeg da bli frisk? Den fornuftige delen av meg visste jo at frisklivet heller var å foretrekke. Til tross for at ambivalense slett meg i fillebiter, til tross for at sykdommen var min trygghet, den hverdagen jeg kjente best, fordi jeg visste hva jeg hadde, så ba jeg behandleren min sende en søknad til Modum. Til tross for at jeg på en side ikke ville, så måtte jeg likevel gi det et forsøk, for jeg kunne ikke si at jeg aldri kom til å bli frisk om jeg ikke hadde prøvd de muligheten jeg kunne prøve.

Å være innlagt på Modum var veldig veldig tøft, der måtte jeg utfordre sykdommen flere ganger daglig. Jeg har aldri fått så mye mental juling av spiseforstyrrelsen før, som da. Den motarbeidet meg selvsagt alt den kunne, fra dag en. Fra første måltid. Den ville selvsagt ikke at jeg skulle spise i første omgang, og den ville hvertfall ikke at jeg skulle beholde den. Jeg slet med å spise måltidene innen tiden vi hadde, en halv time. Om det var en skål med salat og et rundstykke, om det var 2 skiver brød og et knekkebrød, om det var en skål med kornblanding. For ikke å snakke om middagene, der vi hadde 40 minutter. Enkelte måltid var det vanskelig å tygge, vanskelig å svelge. Det var vondt å kjenne hvordan magen sakte men sikkert fyllte seg opp. Hvordan magesekken utvidet seg mer og mer for hver bit jeg svelget. Jeg satt og dirret med bena, var veldig urolig, kastet stadig blikk mot klokken for å se hvor lang tid jeg hadde igjen. Kikket bort på de andre for å se hvor langt i måltidet de var kommet i forhold til meg. Jeg gråt, jeg slet. Det var helt forferdelig. I begynnelsen var jeg veldig ofte den siste til å bli ferdig med måltidet, og det stresset meg enda mer, at de måtte vente på meg, selv om ingen kunne gå fra bordet før tiden var der. Selv om jeg klarte å bli ferdig sånn akkurat.

Jeg holdt ut og holdt ut, og jeg holdt på å gå på veggen mang en gang. Jeg gråt mine bitre tårer, bannet og steiket. Jeg gikk, jeg løp, jeg syklet, jeg løftet vekter. Jeg gikk ut for å ta bilder, ut i naturen, prøvde å finne roen når uroen truet meg å velte over i meg. Jeg bet tennene sammen, og jeg skrev. Jeg var veldig glad for at jeg fikk blogge mens jeg var innlagt (Takk til min kjære behandler som ga oss den beskjeden ♥) Mitt første mål der var å klare å slå min tidligere rekord, 4 dager i strekk oppkastfri. Det var godt over 1 år i forkant at jeg klarte. Jeg ble skrevet inn på en onsdag, mandagen skulle vi ha en oppsummering over hvordan det hadde gått. Mandagen ville jeg fortelle at jeg hadde klart 5 dager, og dermed slått rekorden min. Er det en dag jeg husker veldig godt, så var det dag 5. Søndag. Fra middag og resten av dagen. Det var helt forferdelig. Jeg var så urolig og rastløs at jeg trodde jeg skulle forgå. Ingenting jeg gjorde hjalp. Jeg ordnet meg kaffe, prøvde sette meg. Drakk et par slurker, tømte den ut, travet fram og tilbake. Inn på kjøkkenet igjen, lage en ny kopp kaffe. Jeg måtte lene meg over kjøkkenbenken for å prøve å gjennvinne roen. Prøvde puste dypt, men jeg skalv, jeg ristet og ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg satte meg i en liten sofa i enden av korridoren, prøvde bevare fatningen før jeg ble gal. To flotte damer kom bort for å prate med meg. Prøvde med mindfulness, pust med magen, bare pust. Vær her og nå. Og jeg gråt mine første tårer på Modum. Det bare rant over. Masken sprakk, jeg orket ikke holde tilbake mer. Uroen forsvant litt, men ikke helt. På kvelden gråt jeg for første gang ved et måltid.

Jeg fikk spørsmålet av behandlere der også. Hva gjør at jeg holder ut og holder ut? «Jeg har skrevet under en kontrakt. Jeg vil ikke skuffe gruppa, jeg vil ikke skuffe meg selv. Jeg har ikke noe valg.» «Du har alltid et valg Laila. Du velger helt selv.» Ja, jeg hadde jo valg, men hadde jeg begynt å kaste opp mens jeg var der, så var en barriere brutt, og det ville bli enklere å ty til den løsningen igjen. Det kunne jeg ikke, derfor var det ikke et valg for meg. Derfor måtte jeg holde ut. Jeg stod et par ganger med hodet over doskåla, to ganger i løpet av en ettermiddag. Men jeg kasta ikke opp. Jeg klarte det faktisk ikke. Noe holdt igjen. Jeg kunne bare ikke, fordi hver dag jeg klarte å la være, var en ny rekord. Jeg ville fortelle at jeg klarte målsettingene mine. Hver fredag, og hver mandag. Jeg hadde satt meg mål, og de ville jeg klare å oppnå. Det var en seier, det ga en mestringsfølelse.

Samtidig hadde vi jo et program å følge, både individualsamtaler, gruppeundervisning, kognitiv kartlegging, og vi hadde gruppemøte etter både middag og kveldsmat. Det var med på å hjelpe meg til å unngå å kunne kaste opp. De møtene brukte vi på å fortelle hvordan vi hadde det før, under, og etter måltidene. Hvert møte var på en halv time, og det var selvsagt med på å redusere mulighetene for å kaste opp. Det hjalp meg også å være sammen med de andre. Se tv, en film, gå turer, eller bare prate. Det å vite at det alltid var noen der jeg kunne prate med, enten jentene, eller noen fra personalet, var veldig beroligende. Men klart, der var jeg i trygge omgivelser, der var det alltid noen rundt meg. Det gjorde jo det hele mye enklere, selv om det ikke var enkelt i det hele tatt. Jeg hadde også vanskelig for å be om hjelp, på ettermiddag/ kveld, når ikke mine behandlere var på jobb. Da var det greit å kunne si ifra på ettermøtene vi hadde, etter måltidene, om vi hadde behov for å prate med personalet.

Det å være på Modum hjalp meg mye, på mange måter. Det å være der mens jeg måtte lære å spise «på nytt», gå opp i vekt, og holde ut alt som flommet over. Det var en trygg plass å være på mens jeg måtte lære, og øve meg på det som var vanskelig. Det la et grunnlag jeg tok med, og tar med, meg videre. Jeg fikk nye verktøy i veska. Jeg sitter igjen med mye nyttig. Jeg «hører» stemmene til behandlerne enkelte ganger. «Kroppen trenger så så mye mat for å fungere. Du ødelegger balansene i kroppen om du kaster opp. Kroppen trenger hvile. Hva, hvorfor, hvordan. Jeg visste jo selvsagt mye av dette fra før av, men jeg klarte ikke bruke det. 3 måneder på Modum fikk spikret det bedre fast. Jeg lærte å spise på nytt, jeg fikk inn rutinen med 4 måltider om dagen, det sitter. Jeg telte egentlig aldri kalorier nazi, men nå gjør jeg det, for å forsikre meg om at jeg hvertfall er i nærheten av det jeg bør spise. Jeg klare veldig ofte å skille fysisk og psykisk sug. Nå trener jeg også en god del styrke, og det motiverer meg ekstra til å få i meg maten.

En av jentene i gruppen min fortalte at hun laget seg en liste over ting hun skulle gjøre når hun kjente på overspisingstrangen. Ting hun kunne gjøre for å avlede suget. 10 punkter. En liste. For hver gang gjorde hun det som stod på lista, og gjorde alle punktene hun klarte, før hun ikke klarte holde ut mer. Kanskje klarte hun å komme til punkt 3 en dag, mens neste dag klarte hun kanskje å komme helt til punkt 5 før hun ikke klarte mer. En øvelse. Ved å prøve å få gjort flest mulig punkter, så vil det for det første redusere tiden du har tilgjengelig til oppkast (om du da ikke blir sittende oppe hele natten) og kanskje vil suget gi seg underveis. Du har egentlig bare noe å vinne uansett. Punktene på listen bestod av noe hun likte å gjøre. Hva en setter opp, er hva en selv tror vil fungere så klart. Det kan være å lese en bok, gå en tur, vaske/ rydde, høre musikk, trene, blogge, se en film, tegne/ male, ringe noen. Hva som helst. En utfordring, men ved å se hvor langt du klarer å komme for hver gang, gjør også at målsettingen blir målbar.

Selv om det går mye bedre for meg nå, så går det ikke knirkefritt. Jeg har verktøyene, og jeg prøver så godt jeg kan å bruke dem. Jeg ofte dialoger oppi hodet mitt, den som foregår mellom spiseforstyrrelsen og meg. Skal, skal ikke, må, må ikke, bør, bør ikke. Et evig mas. Slitsomt. Men for hver diskusjon jeg vinner, er en seier. Ramler jeg, så børster jeg støvet av hendene og fortsetter der jeg ramlet. Dagen er ikke ødelagt selv om jeg trynet en gang. Om fotballaget ditt ligger under med ett mål, så er ikke kampen avgjort. Er du ute og går tur en vinterdag, og sklir på isen, så går du ikke helt hjem for så å starte turen på nytt. Og jeg selv om du sklir, så betyr ikke det at du ikke kommer fram dit du skal. Du fortsetter å gå. Så, når jeg sklir, så betyr ikke det at jeg er tilbake på null, og det betyr ikke at jeg ikke vil komme meg i mål. Det betyr bare at jeg må reise meg og gå videre. Jeg må bare ikke miste fokuset ut av synet. Hver eneste kveld kjenner jeg fortsatt på overspising/ oppkasttrangen, hver eneste kveld. Da hjelper det meg litt å ha noe å putte i munnen. Kjærlighet på pinne, tyggis, drops, frukt, nutribar. Og noe jeg alltid har i tankene, er hvor dårlig jeg blir i etterkant av å ha kastet opp. Blodsukkerfall. Svimmelhet, kaldsvetting, skjelvinger, null fokus, og stjerner som surrer rundt hodet på meg. Jeg kjenner etter hvordan jeg har det, hvordan kroppen fungerer når jeg gir den mat, og lar være å kaste opp. Den fungerer, og den liker å få mat.

Jeg mener ikke at man kun skal gjøre ting for å avlede de vonde følelsene som dukker opp, det er også veldig nyttig å tørre å kjenne på den, oppleve at katastrofetankene man har gjort seg i frokant faktisk ikke inntreffer. Likevel er det bra å ha noe å gjøre, noe som gir positiv input i hverdagen, sånn at sykdommen ikke sluker alle døgnets timer.

Det er ikke din oppgave å være psykolog for en som er syk.

Jeg fikk en mail her om dagen, fra en jente som nylig hadde ftt vite at en venninne slet med bulimi. Hun syntes dette var veldig trist, og samtidig vanskelig. Hun spurte meg om jeg hadde noen råd for hva hun kunne gjøre for sin venninne, om det var noe hun kunne spørre om, hva hun eventuelt ikke burde spørre om, om det er noe hun burde si ofte. Det er nok flere der ute som kanskje lurer på det samme, som føler seg veldig hjelpesløs i forhold til hva de kan stille opp med, både pårørende og venner.

Jeg skjønner veldig godt at det kan være vanskelig å prate med en som er syk, for hva kan man si? Hvordan skal man ta opp temaet? Vil den syke avvise deg? Lukke seg helt? Snakke det bort? Si at det ikke er noe problem? En vanskelig oppgave. Den som er syk ønsker kanskje å snakke om problemet, dele tanker og følelser, men ikke helt vet hvordan sette i gang samtalen, eller hvor mye han/ hun skal fortelle. Derfor blir det faktisk mye enklere å la det være, eller snakke det bort. Mange er redde for reaksjoner som kan komme fra de rundt seg, mange føler skam over det å være syk, mange finner ikke de rette ordene, eller anledningen til å ta det opp. Jeg kan nå bare snakke for meg selv her, mine erfaringer med denne problematikken. Jeg syntes det var veldig vanskelig å prate om det i begynnelsen. Han jeg var samboer med første gangen oppdaget det veldig fort, og vi snakket en del om det, men det ble på et helt feil måte. Han våket over meg, spurte om jeg hadde spist den og den dagen, hva jeg hadde spist. Han lyttet ved dodøren, men det verste var at han ga meg et ultimatum, «meg eller spiseforstyrrelsen» sa han til meg en dag. Hadde det bare vært så enkelt å velge når jeg alt var fastlåst i sykdommen.

Det tok noen år før jeg fortalte det til andre venner, og søstra mi. Da jeg bodde i Oslo, så delte jeg leilighet med 3 andre jenter den første plassen jeg bodde. Jeg fikk fort et veldig godt vennskap med hun ene (og vi er fortsatt gode venner ennå.) Jeg hadde ofte lyst til å fortelle henne det, men jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle fortelle det, så jeg utsatte og utsatte det. En av de andre jentene slet også med bulimi. Dette pratet hun om en kveld hvor hun og jeg satt og drakk vin. Siden vi var to med samme problematikk, så var det mye enklere for meg å dele mitt problem med henne også. Ved en senere anledning oppstod det en liten krangel mellom henne og meg, og hun klarte da, i sinne overfor meg, å fortelle om min bulimi til venninna mi. Hun reagerte meg å bli skuffet og lei seg, noe jeg syntes var veldig forståelig. Samme kveld så banket jeg på døren hennes, og ga henne en bok jeg hadde, en håndbok for pårørende. Jeg ba henne lese den, og så kunne vi prate sammen etterpå. Hun leste den, og kom å banket på døren min, og vi pratet litt. Hun tok det fint, og jeg syntes det var godt å vite at hun visste. I etterkant har hun en del ganger tatt tak i dette, uten at jeg fikk vite noe på forhånd. En dag vi satt og chattet og jeg hadde en tung dag, så ringte hun til legevakta her i Molde, og de ringte meg. Jeg tar gjerne ikke telefonen så lenge jeg ikke kjenner nummeret, så jeg tok den da altså ikke. De ringte henne tydeligvis tilbake, for hun  på kom på msn igjen, og lurte på hvorfor pokker jeg ikke tok tlf..Litt senere «tvang» hun meg til å ta kontakt med legen min, noe jeg da følte jeg ikke hadde annen grunn enn å gjøre, for hvis ikke jeg gjorde det, så ville hun gjøre det. Jeg bestilte time, og hun fikk vite når. Hun sendte meg også melding den morgenen, for å forsikre seg at jeg var våken, og på vei ned. Hun tok også kontakt med søsteren min og pratet med henne. Søsteren min hadde fått vite det en stund i forveien, det var også en vanskelig samtale for meg, jeg fortalte det faktisk en kveld vi hadde drukket, da først fikk jeg mot til å fortelle det. Hun reagerte med vantro, og lurte på hvorfor i helvete jeg ikke hadde fortalte noe. Vel, det var nettopp en sånn reaksjon jeg var redd for, og derfor hadde jeg ikke sagt noe. Det var alltid reaksjonene jeg var redde for.

Det tok meg hele 11 år å fortelle det til foreldrene mine. Igjen, fordi jeg var redd for reaksjonene. Jeg ønsket ikke å bli overvåket da jeg var hjemme hos dem, det er noe jeg ikke har ønsket hos noen av de jeg har fortalte det til, om det er familie, venner eller jobb. Foruten søsteren min sin reaksjon, så har faktisk alle tatt det helt fint, selv om de har syntes det har vært trist og leit. Jeg har full forståelse for det, jeg synes jo også det er trist å få vite andre jeg kjenner slite med det samme, eller andre psykiske lidelser. Jeg har i mange år, til tross for at jeg har åpnet meg mer og mer, syntes at det til tider har vært vanskelig å prate om det. Å la andre få vite at jeg faktisk kaster opp med vilje. Noe så forkastelig som å kaste opp! Jeg har opplevd reaksjoner som «ææææsj!!!» Ja, det er æsj, oppkast er æsj, enkelt sagt. Hva svarer jeg på det liksom? Bulimi er nettopp derfor en veldig skambelagt sykdom, fordi så mange ikke kan fatte og begripe at noen faktisk stikker fingeren frivillig i halsen for å kaste opp. De siste årene har jeg blitt mer og mer åpen for å prate om det, jeg har innsikt i sykdommen, og jeg er reflektert. Man blir ekspert på egen sykdom. Det er selvsagt en del spørsmål jeg ikke kan svare på, som hvilken årsak som ligger bak det hele for min del f.eks. Mange der ute har opplevelser som har utløst sykdommen, som i seg selv også kan være veldig skamfullt og vanskelig å prate om. Det er aldri lett å skulle fortelle at man f.eks har blitt misbrukt gjennom mange år, eller har blitt voldtatt, fordi så mange føler seg skyldig i det som har skjedd.

Det er veldig vanskelig å være pårørende eller venn når noen er syke. Hvordan tar man opp samtalen med den syke? Hva kan man gjøre? Mange av de som er syke tør ikke be om hjelp fordi de er redd for ikke å bli trodd. En typisk «unnskyldning» for mange, spesielt de med bulimi, er «Hvordan kan noen tro på meg, når jeg er normalvektig? Hvordan kan de tro at jeg har en spiseforstyrrelse?» Når man et anstrengt forhold til mat/kropp/vekt, som ødelegger livskvaliteten», så har man en spiseforstyrrelse. Det er altså definisjonen på en spiseforstyrrelse. Mange tør selv ta sjansen å be om hjelp, hos helsesøster, en lege, kanskje forteller de det til noen de stoler på, og føler seg trygg hos, som igjen kan hjelpe dem med å ta kontakt med noen. En del tør kanskje aldri å ta kontakt med noe før det går for langt, og dermed får sykdommen bitt seg skikkelig fast, og det kan ta mye lengre tid å bli frisk. Jo fortere man kan be om hjelp, jo fortere kan man bli frisk. Det er altså ikke tilfellet for alle, men for en del kan det være det.

Det er en lege, psykiater, psykolog, eller andre som har erfaringer med spiseforstyrrelser som kan gjøre jobben med å hjelpe en som er syk. En utenforstående, en som har erfaring og kompetanse på området. En som i tillegg har taushetsplikt, som gjør at den som er syk kan slappe litt mer av og ikke frykte at noen de ikke ønsker å dele problemet med får vite noe. Mange er heldigvis åpne om sine problemer med sine nærmeste, noe som kan være til stor hjelp for den syke. Når de rundt kan være til støtte og hjelp, så er det med på å bedre situasjonen for den syke som ønsker å bli frisk. Støttespillere er veldig viktig. Men, det er også viktig å tenke på at de som er pårørende, eller venner, ikke skal være den sykes psykolog. Det er den syke som skal velge hvor mye han/ hun ønsker å dele med sine nærmeste. Blir det mas, kjefting og tvang, så vil det ofte føre til at den syke stenger seg helt, det kan føre til unødvendig krangling, kontakt kan brytes, avvisning. Det kan altså forverre situasjonen. Som pårørende og venn, så er det viktig å la den syke få vite at du er der om den syke ønsker å prate. La den syke få vite at de har full støtte, at du ikke kommer til å kjefte og smelle, eller tvinge han/ henne til å spise, eller fotfølge den syke etter et måltid. La den syke selv bestemme og sette grenser.

Som venn kan du vise at du er der om han/ hun ønsker å prate, ta kontakt og spør om han/hun ønsker å være med å finne på noe hyggelig, sende fine meldiger, eller ringe, for å vise at du bryr deg. Å prøve å få den syke med på noe hyggelig kan være mer enn nok, fordi det kan være med på å få den syke med på noe som kan gi et avbrekk fra sykdommen. Igjen, det er ikke alt en som er syk synes er lett å prate om, det kan være mye han/hun kanskje ikke klarer å dele med andre enn en behandler. Som pårørende er det gjerne en belastning i seg selv å vite at en sønn/datter er syk, og å få vite detaljer i årsaker kan fort ende med enda flere bekymringer. Det kan altså bli en ekstra belastning å være psykolog for en sønn/datter/venn. Så det beste er alltid å la en behandler ta fatt på den oppgaven, fordi det er de som kan den jobben best, og de har ikke et nært forhold til den syke. La den syke få vite at du er der og gjerne vil støtte og stille opp, men la det bli opp til den syke selv. Resten er opp til en behandler å ta seg av.