Kan hjertet banke ut av posisjon?

Jeg kjenner mye på voldsom uro og rastløshet for tiden, det virker som at det aldri skal roe seg. Jeg trener av meg noe, går av meg noe, men det forsvinner ikke fullt og helt. Jeg klarer liksom ikke slappe av, eller nyte fritiden. Den går meg på nervene, det føles som at jeg hele tiden står på vent. Til at tiden skal gå, til jeg skal på trening, til jeg skal legge meg, til at dagen skal bli ferdig og den neste kan komme til jeg skal på kurs. Her og nå? Hva er det? Jeg har det i minnet, å prøve å kjenne etter, være her og nå, men når denne uroen og rastløsheten holder på å kvele meg, så vil jeg ikke være her og nå. Da vil jeg bare ha det bort. Jeg vil kjenne på tilfredshet, ro, få dekket behov, men ikke alle disse blir oppfylt.

I dag har det vært helt kriminelt ubehagelig. Jeg aner ikke om det var de fire små koppene med kaffe på kurset, eller om det er det vanlige (altså denne uroen og rastløsheten som er det konstant), men det har vært helt for jævlig. Hjertet banket så det kjentes ut som det skulle eksplodere veggimellom. Det har vært tungt å puste, som i den kvelningsfornemmelsen jeg nevner over, jeg følte meg tung i kroppen, og veldig veldig urolig. Dette her var spesielt ille i tiden etter jeg kom hjem fra kurset, og fram til jeg  dro på trening. Jeg satt da og leste i en bok, slappet av litt. Men det er ikke enkelt å slappe av når hjertet banker så det omtrent vises på utsiden. (Ikke utenfor altså, men utenpå kroppen). Jeg klarte riktignok å konsentrere meg om innholdet i boken, men følelsen forsvant ikke på noen måter. Jeg har kjent en del på denne kvelningsfornemmelsen i det siste, det er litt på samme måte som når det er tungt å puste, at du ikke får dratt inn nok oksygen, eller som når du bare puster fra brystet og opp, og ikke trekker pusten helt ned i magen. Jeg vet at jeg veldig ofte puster på den måten, noe jeg mer eller mindre er bevisst over, og når jeg kjenner på denne følelsen av at det er tungt å puste, så puster jeg hvertfall helt fra magen av og ut. Blåser det skikkelig ut liksom, som en blåsebelg. Men det hjelper ikke en pøkk. Så da begynner jo tankene mine og vandre litt i retning mot angst og små panikk da. Jeg har vært borti mennesker med panikkanfall, men dette er jo ikke i nærheten av det helle da..Det er hvertfall veldig ubehagelig. Får vel gjøre et eksperiment med litt mindre kaffeinntak i morgen, men det har heller ikke vært så ille tidligere heller da.

Jeg er dessverre av den typen at jeg bekymrer meg mye også, og store deler av uroen ligger nok der også. Samtidig som jeg har den bulimiske delen da. Det har gått skikkelig ille på den fronten i det siste, en forverring av den allerede forverrede situasjonen. Utfordringen jeg fikk i siste time med behandleren min går på den å klare å redusere overspising og oppkast. Det trengs virkelig, det er ikke det at jeg ikke ser det selv. Problemet ligger i at jeg ikke helt klarer å snu dette. For min del er det sånn at det forsetter å gå i utforbakke når jeg har vært i utforbakke over lengre tid. Jeg har vanskelig for å hente meg inn. Å komme seg gjennom en dag uten, blir en stor utfordring, og beintøft å gjennomføre. En del av uroen i dag er nok også relatert til dette, for planen hele dagen har vært å komme meg helskinnet gjennom. Og da blir den spiseforstyrra dele helt krakilsk og gjør oppgjør som en annen fjortis. Dermed dukker irritasjonen og sinnet opp. Noe som i og for seg kan være en bra ting, men det blir litt vel i overkant av adrenalin som pumper ut i kroppen, fordi det koster så mye å jobbe i mot disse tankene og følelsene. Det raser avgårde, i 150 km i timen, og jeg har vanskelig for å holde meg fast og holde tritt. Jeg stakk ned på trening utpå ettermiddagen og spinnet fra meg en del raseri. Det føltes godt å få det ut på en ok måte, framfor å ty til maten.

Sååå, jeg har planer om å finne senga om ikke så altfor lenge, noe som betyr at jeg faktisk har klart meg gjennom den første dagen på veldig lenge, uten overspising og oppkast. Jeg vet det er bra, veldig bra egentlig, fordi det koster noe så inn i gamperæva å gjennomføre det. Samtidig fortsetter spiseforstyrrelsen å rase fra seg, så det føles vanskelig å kjenne på mestring over det jeg har klart å gjennomføre. Det koster å være helt. Men det er hvertfall et kryss i boka i dag (neida, jeg har ikke en bok jeg setter et kryss i), samtidig har det vært en helt forjævlig dag å komme seg gjennom. (Tiden på kurset er ikke inkludert i den jævlige delen, for der har jeg det fint).

Bildet under her forklarer egentlig kort og godt hvordan jeg har følt meg i dag.

Dead crap in the dark.

 

Litt motivasjon.

Det har blitt sjeldent med oppdateringer herifra i det siste, men det har sine årsaker. Som jeg har sagt tusen ganger før, så er det ikke alt jeg ønsker å dele, det har ikke skjedd så mye nytt, og jeg har i grunnen vært litt tom i hodet og hatt lite ork til å skrive. Har vært litt på nedtur i det siste også, og da har jeg heller tatt avstand fra skrivingen og fokusert på andre ting. Når det blir sånn, så bli humøret naturlig nok tappet, og irritasjon ganske stor, og nå har jeg ikke ønsket å bruke bloggskrivingen som en terapiform, det får heller legges igjen hos behandler. Nå har det seg også sånn at det er hele tre uker siden sist jeg var der, og skulle hatt time igjen i dag. Men så fikk jeg da en telefon om sykdom i dag, så da ble jo den timen avlyst. Måtte jo bare skje i dag så klart. Så jeg aner ikke når det blir satt opp en ny time igjen. Tviler på at det blir denne uken, men vet jo aldri.

Ellers har det skjedd en endring i hverdagen som jeg ikke vil si så mye om akkurat nå hvertfall, men det er i veldig positiv retning, så håper på at utfallet av det blir bra. Time will show. Jeg er veldig positivt innstilt, og forandring fryder. Alle positive input kommer godt med hvertfall, uansett hvor store eller små de er. Som at det blir bowling i morgen f.eks. Har ikke spilt det på en ren evighet, og det blir i koselig lag. Det blir noe annet enn hva dagen har inneholdt i ganske lang tid, for sånn hobby/aktivitetsmessig så går det jevnt på det samme dag ut og dag inn. Trening, gå turer, lese, og noen kaffedater (IKS). Vi har ennå ikke fått noe særlig fart på det området ennå, men det er fordi vi har vært litt amputert i forhold til sykdom. Men vi har hvertfall tatt noen små steg, og hatt litt brainstorming.

Ja, det var litt sånn generelt om ståa akkurat nå, men det jeg egentlig skulle komme med er noen små historier som jeg tenkte jeg ville dele, som handler om motivasjon og ettertanke. Det er 4 små historier, så da kjører jeg bare på.

 

«God motivasjon»

En velkjent taler startet et av sine foredrag med å holde opp en 100 kr. seddel. Med 200 tilhørere i salen spurte han: «Hvem vil ha denne seddelen?». Flere rakk opp hånden. Og han fortsatte : «Jeg vil gi denne seddelen til en, først vil jeg gjøre noe med den». Han krøllet seddelen sammen til en kule, så spurte han: «Er det fremdeles noen som vil ha den?», og flere rakk opp hånden. Så tok han seddelen , la den på gulvet, og tråkket den ned på det skitne gulvet. Seddelen var nå skrukkete og skitten. «Er det fremdeles noen som vil ha den?» spurte han, og flere hender i salen gikk i været. 

«Mine gode venner, sa taleren, i dag har flere av dere lært en verdifull lekse. Uansett hva jeg gjør med denne seddelen, er det noen som vil ha den. Det er fordi dere vet at verdien av den er uforandret, selv om den er både skrukkete og skitten. Mange ganger i våre liv blir vi «krøllet sammen» eller tråkket ned i skitten, på grunn av avgjørelser som blir tatt og omstendigheter som dukker opp. Vi føler oss kanskje verdiløse. Men uansett hva som hender, vil du aldri miste din verdi! Du er spesiell, glem aldri det! La aldri gårsdagens skuffelser overskygge morgendagens drømmer». 

 

«Uten venner»

Det var en gang en liten gutt som ble så lett sint. Faren hans ga han en neve spiker og sa til han at hver gang han ble sint, så skulle han gå bak huset og slå inn en spiker i stakittet. Første dagen slo gutten inn 37 spiker. Etter noen uker lærte han seg å kontrollere sinnet sitt. Og antall spiker han slo inn minsket hele tiden. Han merket at det var lettere å beherske sinnet sitt enn å slå inn en spiker i stakittet. Til slutt kom dagen da gutten ikke ble sint en eneste gang. Han fortalte det til faren sin og faren foreslo dermed at han skulle dra ut en spiker fra stakittet hver dag han ikke ble sint i det hele tatt. Dagene gikk og etter en tid kunne gutten fortelle faren at det ikke fantes en spiker igjen i stakittet. Da tok faren guttens hånd og leide han ut til stakittet.

Der sa han til gutten: «Dette var bra gjort min sønn, men se på alle disse hullene». Dette stakittet blir aldri som det en gang har vært. Når du sier noe i sinne, etterlate det nettopp et slikt arr». 

Det spiller ingen rolle hvor mange ganger du ber om forlatelse, skaden er allerede skjedd. En skade forårsaket av et uvennlig ord, gjør like vondt som et fysisk slag. Venner er i seg selv svært spesielle edelstener. De gjør deg glad og støtter deg i alt. De lytter til deg når du har bekymringer. De berømmer deg, og er alltid klar til å åpne sitt hjerte for deg.

 

«Personlig utvikling er å ta ansvar. Utholdenhet gir resultater»

Det var to frosker som hoppet opp i et spann med fløte. «Vi er nok ferdige», sa den ene etter flere mislykkede forsøk på å komme opp. «Vi kan like godt gi opp med det samme». «Nei» sa den andre, «fortsett å svømme så lenge du klarer. Vi skal nok berge livet på en eller annen måte». «Nei, det nytter ikke», sa den første, «best å få det overstått med en gang». Dermed sank den til bunns og døde. 

Men den andre ga ikke opp. Den plasket og svømte, og en morgen satt den på en svær smørklump som den hadde kjernet alene. Dermed kunne den lett og elegant hoppe ut av spannet. Den vesle frosken hadde oppdaget det som de fleste mennesker overser. Holder du ut lenge nok, er du nødt til å vinne i siste omgang.

Tro på deg selv, gi aldri opp!

 

Historien om det dansende tusenbeinet.

Det var en gang et tusenbein som var så utrolig flink til å danse. Alle skogens dyr beundret tusenbeinet for hennes dans. Og tusenbeinet gledet skogens dyr med sin dans i tusener av år. En dag kom det et menneske inn i skogen. Mennesket så tusenbeinet danse og ble dypt grepet. Etter dansen gikk mennesket bort til tusenbeinet og spurte: «Hvordan får du det egentlig til? Hvordan klarer du å flytte bein nr. 478 der bak og til venstre to millimeter fram samtidig som du flytter bein nr. 213 og bein nr.964 motsatt vei tre og en halv millimeter?»

Tusenbeinet lyttet forundret og så ned på alle beina sine. Bein nr. 478? Bein nr. 213 og 964? To millimeter fram og tre og en halv millimeter motsatt vei? Det hadde aldri tusenbeinet noen gang tenkt på. Og tusenbeinet prøvde en gang, to ganger, mange ganger, tusen ganger. Tusenbeinet fikk det ikke til. Tusenbeinet danset ikke mer.

MORALEN ER: 

Vær ikke problemorienter, det skaper bare mer problem og forvirring. Vær resultatorientert, fokuser på det som er bra, det som er positivt, det som fungerer. 

 

Sånn, det var det. Håper det var litt til ettertanke for flere enn meg. Han en fin dag alle som leser.

 

 

 

 

«Jeg vil ikke!»

På enkelte områder er ting litt vanskelig og kaotisk akkurat nå. Jeg ser ikke helt hvordan ting skal ordne seg, selv om det sikkert gjør det på en eller annen måte, det pleier jo å gjøre det. Likevel skaper det bekymringer, og jeg vrir hodet for å få kabalen til å gå opp, eller å finne de riktige brikkene om du vil. Jeg er ikke videre fan av å legge puslespill. Dette gjør at ting blir en ekstra belastning, men det er ikke så mye jeg får gjort med det akkurat nå, men håper det ordner seg på sikt. Men her og nå forstyrrer det en del. Lager ubalanse i systemet, men jeg holder meg oppreist, til tross for at jeg enkelte dager føler at jeg skal gå på veggen av disse ulike årsakene.

Matmessig…vel, den siste tiden har det i grunnen gått ganske greit bulimisk sett, det vil si, jeg klarer å unngå å gå på smeller oftere enn at det smeller. Det skjer selvsagt innimellom, men det har gått, om jeg skal si det selv, ganske så bra i det siste. Jeg vinner ofterer enn jeg taper, og jeg vil si meg fornøyd med at jeg faktisk klarer flere dager uten overspising og oppkast. Jeg vil jo helst klare å unngå det som best jeg kan, selv om det av og til går litt skeis. Jeg hadde time med behandleren min i dag, og hele timen gikk med til å prate om spiseforstyrrelsen. Hun lurte blant annet på hvor ofte oppkast forekommer nå, om jeg skal gi et gjennomsnittstall. Jeg tar hele tiden utgangspunkt i før og etter Modumoppholdet, for det laget jo et skille. Om jeg skal gjøre en utregning på det, så vil jeg gå så langt som å si at episodene nå bare er 1/3 av hva de var før oppholdet. Det er en drastisk forbedring vil jeg si. Før hadde jeg 2-3-4-5 runder med det bulimiske, daglig. Nå kan det kanskje bli 2-3 i løpet av en hel uke, der det vanligvis bli 1 gang de dagene det skjer.

Samtidig er ikke inntaket optimalt, det er jeg fullstendig klar over, men igjen, det er mer enn før innleggelsen, så det er jo forbedring der også, tross alt. Det som kanskje ikke er helt bra, er at jeg er veldig ensidig i kosten, noen behandleren min gjerne vil at jeg skal gjøre noe med, og da var det spesielt med tanke på utvalg av diverse påleggstyper. Det har blitt mye syltetøy for tiden, rett og slett fordi jeg har et stort glass av det stående. Nå er det ikke sånn at jeg ikke vil spise noe annet, det er mer det at jeg ikke har lyst på noe annet når jeg er i butikken, at jeg ikke tenker over det, eller at jeg tenker litt på dette med holdbarhetsdatoer f.eks. Da kjøper jeg heller noe som varer over tid, for jeg vet at det fort kan bli sånn at jeg velger andre alternativer enn knekkebrød når jeg skal spise, og da blir det jo litt bortkastet å kjøpe en pakke med kjøttpålegg som varer i en kort periode bare. Litt taktisk tenkning. Fisk er jeg dårlig på å få i meg, så hun spurte om det var noe der jeg kunne kjøpe. Joda, jeg er veldig glad i makrell i tomat, og det kjøper jeg innimellom, når jeg kommer på det. Men der også kan det dukke opp det problemet at det ikke frister hver dag, og dermed kan en halv boks bli liggende i evigheter etter at den er åpnet, og den blir kastet.

Og så er den fordømte ambivalensen veldig sterk igjen da, så alt i meg skrek «Jeg vil ikke!!» gjennom hele timen. Det stritter i mot, fordi spiseforstyrrelsen har fått mer grep om meg igjen, selv om det er bedringer på flere områder. Og når hele timen i dag gikk til å prate om spiseforstyrrelsen, nå som jeg er i en periode der jeg er drittlei av alt som heter behandling, så var jeg bare irritert og ønsket egentlig ikke å prate om det. Noe som selvsagt gjorde at behandleren min nettopp vil at vi skal prate om det. Hun ønsker å høre hva disse tankene og følelsene gjør med meg. Så det blir temaet neste uke. Finfint.

Fikk ut litt frustrasjon på trening i dag da, helt til jeg så at hun også var der, og alt bare kom veltende over meg igjen. Faen ta! Som jeg har fortalt før, så trener også ex-behandleren min der jeg trener, og det hender at vi er ferdig sånn ca. samtidig, noe som fører til at jeg innimellom treffer på han inne på butikken jeg går forbi på vei hjem, for det er nærbutikken hans. Vi har samme vei hjemover, jeg går forbi der han bor ofte. På fredag var vi ferdig samtidig, og gikk sammen oppover. Han lurte på om jeg skulle innom butikken, han skulle det. Men jeg hadde lagt igjen lommeboken hjemme, nettopp for å unngå å gå innom på vei hjem, så jeg sa at jeg skulle gå forbi. Noe han utbrøt «Yes!» til. De gangene jeg er ferdig på trening sånn like etter at han går (jeg ser når han drar, det er ikke så stort der, og jeg sitter da som regel på spinningsykkelen noen meter fra utgangen), og jeg skal innom butikken på vei hjem, så går jeg og ser om han er der inne, for det er ikke alltid jeg har så lyst til å treffe på han der. Vel, i dag traff jeg selvsagt på han der inne. Han var på vei ut da jeg kom inn. «Hva skal du nå?» spurte han, akkurat som han tenkte at det går galt hver gang jeg beveger meg inn i en butikk. Jeg må jo tross alt ha noe mat innimellom jeg også repliserte jeg. Vi ble stående og prate litt, og han viste meg en boks med tunfisk som han hadde kjøpt, som at det skulle være et bra alternativ. Jeg liker ikke tunfisk, så svaret han fikk var æsj. Jeg fortalte at behandleren min mente at jeg bør få litt mer variert kost, fordi det en så ensformig nå. «Ååh, er du der nå». Jepps. Vi ble stående og prate litt til om dette, og i det han gikk ut så sa han at jeg bør handle fornuftig. Det var planen, og jeg sa at på den måten er det bedring. Han smilte og sa at det var bra, før vi sa ha det bra og gikk hvert til vårt.

Og jeg var faktisk fornuftig, og jeg kjøpte faktisk makrell i tomat. På tube, for da slipper jeg hvertfall å kaste noe. Jeg handlet inn noe så jeg har over litt lengre tid, hvertfall så jeg klarer meg i noen dager framover, sånn at jeg også slipper å måtte løpe ned butikken daglig. Det eneste ufornuftige jeg gikk ut derifra med, var to kick, sånn lakris med sitron i. Jeg har fått, ja, helt kick på dem for tiden. Ellers var det bare fornuftig handel. Jeg var fornøyd med at jeg klarte å forholde meg til jeg hadde planlagt å kjøpe inn, og ikke mer enn det. Ikke noe som havner rett i dass, på feil måte. Så selv om det stritter i mot i meg, så gjør jeg da likevel noen fornuftige valg, høhø. Alt som havner på plussiden er jo tross alt bra, tross alt. I løpet av de 5 siste dagene (som er det jeg husker akkurat nå), så hadde jeg en bitteliten smell på lørdag, men laaangt ifra den mengden jeg har på det verste. Bare det er jo bra, så alt er ikke bare sorgen.

Helt til slutt her vil jeg ta med at det er verdensdagen for forebygging mot overgrep av barn i dag. Jeg liker å være med å sette lys på sånne verdensdager, så kan ikke unnlate dette heller. Tanker går til alle barn som har vært/blir utsatt for overgrep daglig, ingen skal være nødt til å oppleve sånne grusomheter. Ta deg tid til å gi disse barna gode tanker du også.

Gå i stormen.

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan jeg klarer å holde ut når overspisingstrangen kommer, eller oppkasttrangen for den del. Vel, jeg må jo bare begynne med å si at jeg ikke klarer det alltid, men jeg har dager der det går bra og holder ut. Klart, jeg kjenner jo på det suget som dukker opp, for det kommer som regel hver eneste kveld, men noen kvelder er litt enklere og holde ut enn andre. Dagsform og humør spiller også en stor rolle så klart. Enkelte dager kan jeg være så liten og lei at tanken på å overspise og kaste opp bare gjør meg enda mer sliten, eller at det bare vrenger seg i meg. Andre ganger kan det ha helt motsatt effekt, at det er nettopp da det kan gå galt.

Jeg ønsker jo å klare meg oppkastfri så klart, så jeg gjør det jeg kan for å komme meg gjennom. Og det gjelder og ikke bli liggende i gjørma og kave om det går galt. Jeg må opp og fram igjen, jeg må opp og fortsette å gå veien. For selv om jeg har det tungt og vanskelig innimellom, så er jeg ikke der lengre, at jeg ønsker å gi opp alt. Og selv om den tanken kan dukke opp, så forsvinner den igjen. Jeg prøver og bruke tiden min på noe som gjør at jeg kan få fokuset over på noe annet, om det er å lese en bok, blogge, trene, gå tur eller hva som helst. Jeg er en sucker for kjærlighet på pinne, noe som fungerer å trykke i trynet for min del, når jeg kjenner at jeg «Får lyst på noe» (overspise og kaste opp). Jeg driter i kaloriene de inneholder, har jeg lyst på noe søtt, så kan jeg godt stappe i meg både 4 og 5 kjærlighet på pinne. En sjokolade funker også, da blir det gjerne en kinder maxi f.eks., eller mørk kokesjokolade. Ellers har jeg også alltid epler i kjøleskapet.En skål med cottage cheez med yoghurt i fungerer også veldig bra når suget dukker opp, det er virkelig blitt en stor hit for meg. Cottage cheez med JA vanilje yoghurt er min favoritt, insane godt.

Å finne metoder for å holde ut, og komme seg gjennom, blir litt som å gå i stormen. Har du et mål du skal nå, så går du, selv om det blåser kraftig. Kanskje blåses du ut av balanse og må ta noen skritt tilbake, eller til siden, men du fortsetter likevel å gå. Skal du på jobb, og du må gå, så snur du ikke etter 300 meter fordi det blåser. Du vet du må på jobb, så du har ikke annet valg enn å bare fortsette. Kanskje må du gå litt før du egentlig pleier, sånn for å beregne litt ekstra tid, men du blir ikke hjemme. Du trekker ikke dyna over hodet, og ringer sjefen for å si at du ikke kommer bare fordi det blåser (kraftig) ute. Her forrige uke så regnet det noe helt sykt her, og jeg hadde selvsagt tannlegetime. Jeg hadde lyst til å ringe og avlyse, men det ville jo bare for det første ha utsatt problemet, for jeg måtte jo gjennom det uansett, og for det andre så er jeg faktisk vanntett, selv om ikke klærne er det. Jeg nevnte dette for tannlegen min, og han lo og fortalte meg at det var faktisk en mann som hadde ringt og avlyst timen hos han, nettopp på grunn av at det regnet ute. Og han bodde nærmere enn det jeg gjør. Det tar meg 20 minutter å gå ned kanskje. Det frister kanskje og ringe og avlyse når det stormer, men hvor god er ikke den følelsen når du kommer deg fram, velberget? «Yes! I freaking did it!»

Å slite psykisk kan oppleves litt på samme måte. Jeg opplever det på samme måte, som å gå i stormen. Mot stormen. Det har stormet som verst, jeg har har tatt skritt tilbake og til siden, men likevel har jeg jo hele tiden også gått framover. Selv om jeg har vært langt nede, så ble jeg ikke liggende der. Jeg fikk en utdannelse, jeg har jobbet, jeg har hatt forhold, jeg kom meg ut av selvskading og andre selvdestruktive metoder, jeg går i behandling, jeg ble innlagt, jeg har snakket, jeg har spist, jeg har holdt ut. Jeg har i løpet av det siste halve året tatt en del initiativ til ting som kan forbedre framtiden min, søkt om ny jobb, er i gang med å opprette et lokallag for iks. Jeg trener, jeg reiser litt, jeg går på kafe med venner.

Jeg har alltid tenkt, og tenker fortsatt, at ting vil kanskje stabilisere seg litt mer, når jeg også får mer stabilitet i hverdagen. Så når nyåret kommer, og jeg skal inn i nye jobb, så vet jeg, ut i fra det vi har snakket om, at jeg vil få både utfordrende og spennende arbeidsoppgaver. Samtidig får vi snart i gang lokallaget for real. Vi skal ha møte nå i oktober, for å sette opp en videre plan. Da blir det også en del planlegging og temaoppsetting i forhold til det. Samtidig har jeg fortsatt behandlingen, og tannlegebehandlingen skal avsluttes etterhvert, jeg skal fortsette med treningen, og jeg har spiseforstyrrelsen som en fulltidsjobb.  Det vil med andre ord bli en del jobbing framover, på flere områder. Jeg skal fortsette å gå i storm, og gjøre de krumspringene som må til for at jeg skal komme meg fra A til B. Det skal bli veldig godt og få noen nye arbeidsoppgaver å drive med, noe som vil kreve en del av meg, som vil ta litt tid, for på den måten vil jeg forhåpentligvis klare å holde spiseforstyrrelsen enda mer på avstand.

Om 3 dager reiser jeg til Oslo, først og fremst fordi jeg skal på fagdagen som IKS skal ha neste torsdag. Forhåpentligvis vil jeg gå ut derifra med masse nyttig informasjon som jeg kan ta med meg videre til vi skal starte opp her. Jeg skal treffe masse fine mennesker, venner jeg har fått via blogging blant annet. Jeg gleder meg enormt! Jeg skal også til søsteren min og hennes familie, og pappa skal også nedover samtidig, han og søstern skal komme seg gjennom Oslo maraton. (Ikke helt sikker på hvilken løype de skal løpe, men det er ikke hel. Pappa har i alle år vært maratonmann, men har vel ikke løpt en helmaraton på noen år nå.). Jeg gleder meg til å treffe dem alle, og til å kunne kose med tantebarna mine.

På grunn av at jeg skal til Oslo, så har jeg ikke kunne brukt noen penger i det siste heller, noe som på en side er positivt, om jeg ser på det matmessig (og økonomisk så klart).For jeg har nemlig ikke hatt penger til å kunne gå amok i butikken for å ha overspisinger med oppkast. Det igjen vil si at jeg nå faktisk er inne på min åttende dag oppkastfri. Og det er som sagt 3 dager til jeg skal til Oslo. Der skal jeg være i 6 dager. 8 + 3 + 6= 17 dager. Det er så langt jeg i første omgang vil ta utgangspunkt i. Når jeg har kommet meg så langt, så kan det jo være at det blir enklere framover også, men jeg må selvsagt bare ta det dag for dag. Og vet dere hva? De siste 4 dagene har jeg laget meg middag igjen også. Det er lenge siden sist, for jeg har som regel spist andre ting enn varm mat. I går laget jeg meg laks med grønnsaker og ris! Ris dere! Det er lenge siden det. Blir jaggu meg det samme til middag i dag også, har litt laks i frysern som det kanskje er på tide å få i seg, spiser ikke så mye fisk at det gjør noe. I går spiste jeg faktisk både laks, og makrell i tomat. Kroppen var vel glad. Ikke at det var så forferdelig godt og være mett, men jeg var skikkelig sulten før jeg spiste, typ rumling i magen og tung i hodet, så det var i grunnen bare godt å spise da. Dessuten ble middagen litt sen, så på den måten kjente jeg heller ikke på noe sug på kvelden. Og så kom husverten ned med en flaske hvitvin, så det ble kveldskosen min i går. Og, for å imponere dere enda mer, så har jeg vært på trening kun 2 dager denne uka. Været har jo vært så tragisk at det knapt har vært mulig å bevege seg utendørs. Det så ikke så ille ut sånn utpå dagen i går, så jeg skiftet og pakket sekken, klar for å stikke ned på trening. Da jeg kom ut fra badet, og kikket ut igjen, så høljet det ned. Da ble det te og ringenes herre x 2 istedenfor. Kanskje får jeg muligheten til å stikke ned i dag. Time will show.

Så, dere, det nytter å gå selv om det stormer. Du beveger deg hele tiden framover på ett eller annet vis, selv om det ikke føles sånn, for livet går jo sin gang. Du går kanskje på skole, du jobber kanskje, har et forhold? Er ute med venner? Trener? Blogger? Leser? Strikker? Har en hund du må ta deg av? Ett eller annet? Alle har noe å holde fast ved, hvertfall de aller fleste. Bruk de virkemidlene du har. Men jeg vil nødig anbefale paraply i stormen, med mindre du driter i om den blåses i fillebiter da. Men det er fullt mulig å bevege seg i en storm, for uansett så vil stormen blåse deg den ene eller den andre veien, du er stadig i bevegelse, med mindre du velger å legge deg ned så klart. Det er kjedelig det, å bli liggende der i stormen, da hadde hvertfall jeg dævva av kjedsomhet.

So far so good.

Fortsatt ikke så fryktelig glad i helg, hvertfall når det er meldt opp i mot storm i kastene og jeg ikke har en dritt å gjøre. Kan jo alltids gå meg en tur og håpe på at jeg blåser veggi mellom, da blir det i det minste action. Har tenkt meg ned på trening da, så den muligheten byr seg vel uansett. Får det ikke mer morro enn man gjør det til sjæl visstnok. Jeg har ingen prosjekter å gjøre heller, men skal gjøre noen forsøk til på å få tak i en dame. Har prøvd 4 ganger uten hell til nå, tror hun er ganske så opptatt. Psykologer er vel gjerne det. Det er ikke min psykolog altså, henne skal jeg se på mandag.

Jeg er i grunnen sånn hvertfall nesten ferdig med et lite prosjekt da, for når vi får kommet i gang med lokallaget vårt (iks), så blir det også åpnet en blogg. Jeg har fått opp en mal, og puttet inn en del i den alt, men den er lukket. Tenkte at jeg skulle ta på meg ansvaret med å holde den oppe, men må vel diskutere det med de andre først så klart. Jeg er ganske så gira på og komme i gang nå merker jeg, finally skjer det noe liksom. Og når vi har fått gjennomført vårt neste møte, så blir det nok litt mer planlegging med temaer, og finne ut dager/datoer vi skal sette opp åpne kvelder. Blir så bræææ så. Digg at vi alt har lokale hvertfall. Neste oppgave blir også å kontakte så mange vi kan i ulike organisasjoner og helseforetak. Jeg har alt sagt ifra til min kjære eks-behandler om at han har med å legge ut info. Det var ikke noe problem da heldigvis, ikke at han har hatt noe han skulle ha sagt men…høhø.

Har ikke så mye på hjertet i dag, hvis dere da ikke har interesse av å vite at jeg nå er inne på min 6 dag oppkastfri. Går i grunnen greit nå. Og ja, jeg spiser. Så nå gjelder det og holde ut så lenge som jeg kan så klart. Vil jo så gjerne klare og holde meg langt og lengre enn langt. Jeg kjenner veldig på trangen, og kveldene er verst, noe det alltid har vært. Lyst på noe hele tiden. Men stapper da i meg frukt i håp om at det skal dempe suget noe. Som sagt, so far so good.

Får vel avslutte innlegget med søkeord igjen da, det er jo freddan after all.

snøfnugg – Jeg blir dritsure om jeg ser en aldri så liten snøfille dale ned på denne tiden altså! Den kan vente til 1.desember. Snøfilla altså.

pasienten syntes hun viste mye tannkjøtt når hun smilte og var ikke fornøyd med smilet sitt. behandlingen her – Driver du med behandling for den type problem mener du?

utslitt klarer ikke holde kroppen oppe – Fortvil ikke, jeg vet råd. Brett sammen kroppen og legg den ned.

det er lys ute sola skinner og sjøen er blå, vi går på tur og sitter under trær og drikker brus – høres jo vidunderlig ut, men hadde nok vært bedre med en iskald utepils.

sovemedisin på morningen – med mindre du har jobbet nattevakt, eller liker å sove deg gjennom skole/arbeidsdagen, så vil jeg egentlig fraråde deg akkurat det. Blir ganske søvning av sovemedisiner you see.

bulimi lukte spy – Øøøh…nå ble jeg nesten litt usikker på om du vet hva bulimi er.

hvorfor bli man spiseforstyrrelser – man blir vel ikke akkurat spiseforstyrrelser. Jeg har ikke blitt en spiseforstyrrelser, men jeg har en..

halebeinet ut – vil du ta det ut mener du?

nedenom og hjem igjen snegler – prater du med sneglene eller?

gullkorn fra barnemunn svigermor: En svigermor er en pytonslange i menneskeskikkelse. (Didrik, 6 år)

nummen på innsiden av pekefinger – Nei, men på utsiden av lillefingeren. Aner ikke hva jeg har gjort da, for det er ikke den lillefingeren jeg nesten fikk kuttet av..(Dumt å putte hånda oppi påleggsskjærere. Knivbladet er skarpt)

hvordan bli kvalm med vilje – Det vet jeg! Lukt på avocado! Brekker meg av tanken..

skriker du – Vent litt, så skal jeg sjekke…. Nope, ganske stille her jeg sitter gitt.

så får det bli krig da – Kremkrig?? I’M IN! Been there, done that. Festlig.

trenger jeg krykker når jeg er kjempe svimmel og ikke greier og holde balansen – Se svar lengre opp. (Brett sammen kroppen og legg deg ned)

For spesielt interesserte, så er fotobloggen pustet støvet av, og igang igjen.

«As I see it«

Gjennomført.

Det er i grunnen litt rart, sånn egentlig, hvordan enkelte dager er så mye enklere å komme seg gjennom enn andre. De fleste dagene sitter jeg her og kjenner hvordan det kribler og kryper i meg, som får meg til nesten å ville gå på veggen, fordi trangen til å overspise og kaste opp er så vanvittig stor og overveldende. Andre dager, sånn innimellom, så kjenner jeg på avmakten bare ved tanken på det. Utrolig nok så kan jeg være veldig irritabel, sliten og lei på de dagene jeg ikke orker eller makter. En skulle nesten tro at det var da trangen kommer som verst. At jeg bare vil spise vekk alle følelsene som dukker opp. De dagene jeg føler meg tipp topp, og livet ikke er så verst, da kan trangen melde seg ekstra stor grad. Kanskje fordi jeg faktisk har energi til å orke å gjennomføre trangen og alt det fører med seg. Kanskje fordi jeg ikke er kvalm og uvel og irritabel. Enkelte dager føler man seg jo mer opplagt enn andre. Sånn er det for alle. Nå  spiser jeg sånn stort sett like mye de fleste dager, så den uvelheten og kvalmen jeg føler enkelte dager kommer ikke av sult. Jeg spiser faktisk når jeg er sulten, til spiseforstyrrelsens store frustrasjon mange ganger.

Jeg er ikke en av de spiseforstyrrede som aldri har kjent på sult eller metthetsfølelsen, det har vært der hele veien for meg, jeg har bare ognorert sulten før, og ikke klart å holde ut mettheten. Jeg sliter fortsatt med sistnevnte, men enkelte måltider føles litt lettere akseptere, til tross for at jeg er mett. Det kommer an på hva jeg spiser, og hvor mye. Noe tynger jo mer enn andre ting. Hva jeg spiser er ikke verdt å nevne her, jeg spiser noe som fungerer for meg, på lik linje som andre. Ikke er jeg redd for å få i meg litt sukker innimellom heller, eller en stor kopp med varm sjokolade som mange andre er veldig redd for. Jeg er bare så altfor glad i min versjon, den beste som finnes. Jeg har perioder hvor jeg helt på «kjøret», og må lage det ganske ofte. Så kommer det perioder hvor jeg ikke lager det på en stund, fordi jeg glemmer å handle det inne, eller bare fordi jeg ikke har lyst på.

Jeg er fortsatt ikke der at jeg jubler hemningsløst over de dagene jeg klarer å gjennomføre oppkastfri, men det føles greit å kunne ha dager hvor jeg har «fri». Det er jo det jeg ønsker, selv om det ønsket ligger ganske langt bak i hjernebarken de dagene jeg ikke klarer å holde ut. Det er så veldig lett å skli ut når jeg bare har meg selv å tenke på, når jeg ikke har andre å ta hensyn til, noen rundt meg som «distraherer» meg, når jeg ikke har noe nyttig å bruke tiden på. Det er begrenset hva jeg kan finne på om dagene, det går i den samme tralten dag ut og dag inn. Mest sannsynlig vil det bli litt annerledes fra høsten av, og den er jo like rundt hjørnet.

Jeg har klart å gjennomføre dagen i dag, overspisingsfri, oppkastfri, og trangen holder ikke på å tar kverken på meg. Den er der, men ikke i like stor grad i kveld. Jeg har også vært innom butikken i dag, og selv om tanken var der sånn nå og da, så var det ikke aktuelt i dag. Jeg får si meg fornøyd med de dagene jeg klarer å gjennomføre fullt og helt.

2-0 igjen.

Jadda sann, sånn skal det være. To nye dager, på rad, hvor jeg har hatt såkalte «gode» dager. To dager på rad hvor jeg har holdt meg fri fra overspising og oppkast. Det føles bra altså. Nå er jeg ikke heeelt der at yes, nå skal du se at du snart er oppe i 100 igjen, jeg tar en dag av gangen, og så tar jeg det derifra. Sånn det skal gjøres, og må gjøres. At jeg også har klart meg i dag, er bevis på at når det skjer hyggelige ting, så går det mye enklere. Når jeg ikke bare sitter å glor i veggen, ok, jeg er for rastløs til å gjøre akkurat det da, da hadde jeg seriøst gått på den istedenfor. Men ja, bare å sitte hjemme og trykke på pc, eller lese bok. Jeg gjør jo selvsagt det også, men det hjelper så mye mer å gjøre litt andre ting også. Jeg trener ganske ofte, så det hjelper jo også på så klart, men det blir som regel kun de timene. Når jeg kommer hjem, så er tankekjøret der like fullt igjen. Det er ikke lengre en selvfølge at jeg klarer å holde meg oppkastfri selv om jeg har hatt en treningsøkt. Det har sklidd såpass mye ut i det siste, at jeg igjen er der at «det spiller ingen rolle.»

Jeg hadde i utgangspunktet en plan om å gå meg en tur oppi marka her i dag, med kameraet så klart. Om det ble sånn ok vær. Sola skinte da jeg åpnet øynene i dag tidlig, men da jeg stod opp, så var den gjemt bak masse skyer. Jeg så små glimt av den sånn innimellom. Og da sank jeg liksom litt sammen da. Gaawd, skal jeg gidde? Tiltakslysten forsvant liksom sånn plutselig. Og såkom jeg på at pokker, det er jo jazzfestival, kanskje ex’n vil bli med ned til byen for å ta en kaffe og glane på livet? Det er jo en mye morsommere alternativ. Så da sendte jeg avgårde en melding da, og han ville bli med. Avtale i boks, sånn utpå tidlig kveld. 3 timer senere. Hva pokker skal jeg gjøre i de tre timene i mellom da? Jeg hadde alt sittet en stund å lest bok. Pc’n gadd jeg ikke åpne. Så da ble det en kort treningsøkt. Vel, 1 time er kort for meg. Spinne, spinne, svette en liter, sykle hjem, dusje, og så ut igjen. Jeg hadde ingen planer om noe utepils. Litt kjølig ute, og jeg var kaffetørst. Så det ble to kaffe på meg, før jeg ble så himla tørst og skulle kjøpe meg en pepsi max. Jeg kom tilbake med en cider. Dyr var den og, så jeg drakk den med andakt.

Så skulle vi ta bussen hjem da. Bare 40 minutter å vente. Haff. Da ble det en ny uteplass og en pils da. Plutselig gikk tiden gitt. Utrolig hvor fort den går når man sitter der og skal ta en halvliter…merkelig. Men da kom hvertfall bussen i det vi gikk ut. Vel hjemme (måtte mer eller mindre løpe hjem etter å ha gått av bussen, blæra holdt på å krepere) så var jo klokken alt blitt 21.30 den. Og da gadd jeg jo ikke akkurat løpe ut, og ned på butikken igjen. Og dermed var dagen i dag i boks også. Herlich.

Dette var meg vel et bra spennende innlegg vil jeg tro. Actionfylt så det holder. Blir kanskje mer action i morgen, da er det time med psykologen igjen, før hun går ut i 3 ukers ferie. Jaja, not that I care very much.

Kryss i taket.

Jeg vet ikke helt hvor det gikk galt, eller hvor det begynte å gå galt, når. Det gikk forsåvidt ganske greit da jeg kom hjem fra Modum i januar. Forsåvidt greit, fordi jeg spiste 5-6 måltider om dagen. Ikke helt optimalt, men noe som funket. Det tok heller ikke mange dagene før jeg gikk på en smell. Det var langt uti januar før jeg klarte 100 oppkastfrie dager. Ikke etterhverandre, men totalt siden 5. oktober. Med kroppsmisnøyen kraftig intakt, så ble et ok inntak av mat til litt mindre, og litt mindre. For meg var det helt ok, men i følge kostlista, og det jeg hadde lært på Modum så var det ikke ok. Og jeg visste det. Men nå var det opp til meg, og jeg måtte ha en plan som kunne fungere for meg, som gjorde at jeg holdt ut. Selv om jeg kuttet ned litt på matinntaket, så var det ikke farlig lite, men ganske så normalt. Kanskje sånn normalt som andre mennesker spiser, jeg spiste bare andre ting, delte opp måltidene litt mer. Gjorde det utholdbart. Jeg holdt det ut, til en viss grad, selv om jeg egentlig ikke holdt det ut. Det smalt innimellom, men det gikk som regel greit. Jeg klarer ikke si at det gikk bra, for det føltes jo ikke bra. Det kan jo ikke ha vært bra da, når jeg jobbet i mot spiseforstyrrelsen, som på ingen måten mente at dette var bra. Den var mer fornøyd når det smalt, når jeg var tilbake i gamle velkjente spor. Jeg klarte meg altså ok i begynnelsen, da var jeg kommet inn i et spor hvor det gikk greit å spise flere måltider, rytmen fra Modum. Innimellom blir det ikke helt som planlagt, ikke sånn det var før. En dagsplan ser helt annerledes ut hjemme enn når man er innlagt. Jobb, trening, avtaler. Man må legge opp kostholdet jevnt utover, sånn at det passer inn, uten at det går for lang tid mellom hvert måltid.

Noe av det jeg slet mest med i begynnelsen av innleggelsen, var å gå mett fra ett måltid, til det neste. Sånn var det de første ukene. Fra frokost, til lunsj, til middag, til kvelds. Dagen lang var jeg mett og oppblåst, og de fire første dagene, forstoppet. En helt vanlig faktor for mange spiseforstyrrede som skal tilbake til «normalen» igjen. Jeg husker hvor glad og lettet jeg var den dagen det endelig løsnet (excuse my info). Jeg kunne egentlig ikke huske at jeg hadde hatt noen problemer på det området før innleggelsen, men tydeligvis funket systemet hvertfall ikke som normalt. Det ble overload av mat, kroppen rakk ikke fordøye før det kom mer, det hopet seg opp. Ikke rart jeg følte meg som en sprekkeferdig ballong. Men som med det meste, det går over. Det gikk over. allongfølelsen gikk ikke over, men det ble ikke overload hver dag.

Så kom jeg hjem, og det gikk en stund, så gikk det sakte men sikkert litt nedover. Dagene men oppkast var fortsatt i mindretall i forhold til «gode dager». Jeg skriver «Gode dager» fordi før innleggelsen så tenkte jeg alltid at om jeg først hadde kastet opp en dag, så var hele dagen ødelagt, da var det bare å kjøre på resten av dagen også. Det jeg lærte på Modum, var at hele dagen er ikke ødelagt fordi det går galt med ett måltid. Det står fortsatt 3 måltider igjen (eller 4-5) og 3 er bedre enn 1. De måltidene jeg klarer veier (ironisk nok) mer enn det måltidet som gikk galt. «Det er bare å reise seg og fortsette der du glapp» fikk jeg høre en del ganger. Joda, jeg ser den, jeg må bare snu tankegangen, venne meg til å heller tenke sånn, framfor det jeg alltid har gjort. De 3 T’ene. Ting Tar Tid. Det har jeg smertelig fått erfare. Fordømt lang tid tar det. FLT.

Jeg husker behandleren min sa til meg at det ikke gjorde noe at det gikk galt den ene gangen i romjula,hun ble ikke skuffet på noen som helst måte. «Tenk på alt du har fått til». Jeg tenkte på det. Tidligere en gang fortalte hun meg om en tidligere pasient som slet mye, og at det var kryss i taket de dagene det gikk bra. For meg ble det kryss i taket når det gikk dårlig. Vi er ulike, det som gikk bra for meg, kan være veldig vanskelig for andre. Det som går bra for andre, kan være vanskelig for meg. Jeg tror, om jeg husker riktig, 4 kryss i taket før jeg ble skrevet ut derifra 10.januar. De 3 siste kom i løpet av de par siste dagene, og jeg hadde ikke engang dårlig samvittighet. På boosteroppholdet kastet jeg også opp. Jeg brøt en regel, jeg hadde planlagte overspisinger. Jeg var i oppløsning på det oppholdet, mye hardere emosjonelt, fordi de gikk ikke rundt grøten, det var pålen rett i hjerterota, det var intenst, lite tid på å fordøye, prate om det. Samtidig hadde jeg fortalt om traumet. Jeg holdt ikke ut kaoset, så jeg brukte gamle mestringsstrategier for å holde ut. Men jeg fikk fortalt det, jeg åpnet opp døren. Ikke bare på gløtt, men fullt og helt. Mest til presten, siden det var derfor jeg hadde timer med han. Og han trengte å høre historien for å kunne gi meg tilbakemeldinger, for at vi kunne ha en samtale. Selv om det var vanskelig, så var det lett å prate med han. Han er så sympatisk, empatisk, utrolig flott mann. Han burde vært behandler, det hadde han klart med glans. Jeg pratet ikke særlig om det med behandleren min, hun hadde fått historien på mail, så vi forholdt oss til hva traumer er, og vi fylte ut skjemaer. Jeg snakket litt med primærkontakten min om det, hun hadde også lest mailen. Vi hadde aldri lange samtaler om det, det ble mest prat i koridoren. Den nest siste dagen der så fortalte jeg det til en av de andre i spis-teamet. Hun var god å prate med, en erfaren og utrolig flink behandler. Det gjorde godt.

Så reiste jeg hjem igjen, med visshet om at det var to uker til neste time med ny behandler. Tiden gikk, spiseforstyrrelsen tok mer og mer plass. Det gikk nedover, jeg var igjen i spiralen, på vei ned. Med stormkast. Den virvlet meg rundt, jeg følte meg som en kasteball der jeg smalt veggimellom. Tankene om at jeg overlever uansett tok mer og mer plass. Jeg tåler å bli kastet veggimellom, jeg tåler turen ned spiralen, det går greit, jeg klarer meg. No problem. Been there, done that before. «De fleste kommer aldri helt nederst i spiralen igjen etter innleggelsen» sa noen på Modum. Jeg trodde på det, og kjente at det var sant. Nå vet jeg ikke lengre. Jeg er hvertfall ikke langt ifra bunnen, men det er greit. Jeg greier meg. Jeg går ikke til grunne. Jeg overlever. Jeg kan umulig være den eneste som har falt så langt tilbake igjen. Det er nok derfor flere har hatt både to og tre innleggelser på Modum, og andre plasser for den del. Det er ikke dermed sagt at om man ikke klarer det på første forsøk, så er det over og ut. Man kan klare det på andre, tredje, fjerde forsøk. Sånn er det med det meste man synes er vanskelig. Så jeg tror fortsatt ikke 100% på at jeg aldri vil bli frisk, men akkurat nå så finner jeg det vanskelig å tro på det. Men det som er vanskelig trenger flere forsøk.

Nå er jeg heller ikke der at jeg ønsker en ny innleggelse, akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke orker tanken engang. Alt gjennom det helvete igjen? Trokke det. Sist time hos behandleren min, forrige uke, så spurte hun om jeg ikke kunne prøve å ha oppkastfri dager, uten at jeg skulle tenke at alt går til helvete om det smeller en gang. At jeg ikke skal gi opp, selv om jeg går på trynet en gang. Jeg lurte litt på om hun hadde forstått meg riktig. Jeg hadde riktignok motstridende utsagn, sa at jeg egentlig ikke helt bryr meg for tiden, jeg klarer meg. At motivasjonen er ganske bortevekk. Samtidig sa jeg at jeg selvsagt ønsket at jeg klarte å ha oppkastfrie dager. Det er ikke noe feil med ønsket, jeg er bare litt for svak for spiseforstyrrelsen, gir meg når den gnåler og maser, fordi det er det enkleste, da får jeg fred, da får jeg bort uroen, da får jeg tiden til å gå. Da blir ensomheten mer utholdelig. Men selvsagt, klarer jeg dager uten overspising og oppkast, så er jo det bra.

Vel, utrolig nok, og kryss i taket, så klarte jeg å være oppkastfri i forgårs. Og jaggu, tror du ikke jeg har klart det i dag også? Jeg slet meg grønn i forgårs, overspisingstrangen (med oppkast så klart) var enorm på søndag. Men det gikk med et nødskrik. Mye fordi jeg ikke orket dra på butikken. Den som er søndagsåpen ligger et stykke borte. Tiltak å gå bort når det striregner. I dag har jeg vært sliten. Uopplagt, stiv og støl, giddasløs. Da kjenner jeg på irritasjon, blir kvalm(ooh the ironi again) av tanken på overspise og kaste opp. Det vrengte seg liksom. Jeg var på butikken tidligere i dag, fordi jeg trengte enkelte ting. Tanken på å handle inn noe var tilstede, men jeg maktet ikke. Senere dro jeg på trening, måtte komme meg ut og gjøre noe, få vekk uroen. Jeg tok med meg lommeboken, just in case liksom. På vei hjem vurderte jeg fram og tilbake, men tanken gjorde fortsatt at jeg vrengte meg. Så jeg syklet forbi, og rett hjem. Jeg laget meg heller en kopp med varm sjokolade, noe som er lenge siden jeg har gjort. Det smakte. Og her sitter jeg, uten trangen, med litt uro, men best av alt, med to kryss i taket.

Det er så lett å glemme.

Når jeg har dårlig periode, sånn som nå, så glemmer jeg veldig fort alt jeg har klart å oppnå. Da ser jeg bare på «her og nå» situasjon. Det jeg klarte  for 1 måned siden teller ikke lengre. Det jeg klarte å oppnå fra oktober til januar, det var den gang, ikke nå.  Jeg klarte det da, men ikke nå, ergo teller det heller ikke nå. Det er akkurat som at det ikke betyr noe, for nå er jeg nærmer null enn enn hundre. Nærmere bunnen igjen. Jaha, det jeg gjorde var sikkert bra, men se på meg nå, jeg har gått baklengs siden mai. Jeg vet jo, innerst inne, langt der inne i hjerterota, at jeg gjorde en stor jobb på Modum. Jeg jobbet hardt, og kom meg framover.

Når jeg klarer å nå noen av målene mine, uansett hvor små de er, så er det positivt, men det er så lett å glemme, fordi jeg ikke synes det er så stort likevel. Det burde vært en selvfølge å ikke gå bananas i butikken, det burde være en smal sak å klare å spise en fordømt måltid. Det burde være naturlig å latt være å stappe hodet i dass. Tidligere følte jeg mestring, nå blir jeg irritert. Javel, hva så om jeg klarte å spise to måltid i går, dagen i dag er et helvete anyway. Jeje, whatever. Og så glemmer jeg det jeg faktisk klarer å føle mestring over. Jeg har glemt det neste dag, da jeg ikke klarer å mestre. Hva spiller det da for rolle hva jeg klarte i går, når jeg ikke klarer det i dag?

Når noen påpekter det, eller minner meg på det, så kan jeg klare å snu meg, og se tilbake, og kanskje, se at jeg har mestret noe. Det blir mer synlig, og mer betydelig, for meg når andre også ser at jeg mestrer noe. Ikke at det betyr mest at andre skal se det, men det kan være med på å forsterke min opplevelse av det. At andre også ser at jeg mestrer. At jeg kun mestrer overfor meg selv betyr jo selvsagt mest, men jeg er flink til å slå ned på meg selv, og småliggjøre det jeg har fått til. Lar det nærmest bli ubetydelig og uten verdi og mening.

Innimellom så kan jeg gjøre noe som i utgangspunktet kan virke vanskelig eller skummelt. Når jeg da først tar sats, så kan jeg kjenne litt på en tilfredshets, fordi jeg faktisk gjorde det, fikk det gjennomført eller hvertfall tatt det første steget. Når det første er gjort, og det går noen dager, så sitter jeg ofte igjen med en tanken om at «Jaja, du gjorde det, nå er det hvertfall gjort. Ferdig med det». Da kan jeg til og med spøke med hvordan jeg satt og vurderte på om jeg skulle trykke «send» eller ei, når det kom til å få sendt avgårde mailen om traumet. Og jeg skulle klare å si B når jeg hadde sagt A. Eller jeg kan le når jeg ser tilbake på ting jeg har gjennomført, som virket så uoverkommerlige der og da, men som nå i etterkant virker latterlig små.

For noen uker siden skrev jeg at jeg tok sats og kastet meg ut i et par ting. Og jeg ble svevende, og visste ikke hvordan landingen ville bli. Jeg svsver fortsatt i uvisse i det ene hoppet, det andre nærmer jeg meg landingen, og den ser ut til å skulle gå bra. Det trengs noen små justeringer, så håper jeg at landingen blir stødig. Jeg fikk en mail for et par dager siden, et svar på en mail jeg sendte. Og så ble det satt opp en avtale. Den avtalen var i dag. Jeg gruet meg mest, men gledet meg litt også, men mest for å få det unnagjort egentlig, så slapp jeg å gå og grue meg mer.  Nå i etterkant ser jeg jo selvsagt at jeg ikke hadde trengt å grue meg, men sånn er det jo som regel alltid når man skal noe som er litt ukjent.

Noe av det første han sa til meg var «Du er nå tøff da Laila. Det synes jeg» Og jeg bare…eeh..ja, jeg var kanskje det? Jeg hadde glemt det, at jeg en gang faktisk syntes jeg var litt tøff selv også, som faktisk fikk satt i gang dette. Jeg forventet ikke å høre akkurat det, men han kjenner jo til en del av historien min, og jeg fikk inntrykk av at han er en menneskekjenner. Som vet at enkelte ting kan være vanskelig for noen, selv om det er den naturligste ting i verden for andre. Akkurat de ordene gjorde noe med meg, selv om det kun var noe få ord. Han så meg på en måte, eller, han klarte å se det litt fra min side. Og han minnet meg på at jeg faktisk var litt tøff, sånn egentlig. Jeg hadde helt glemt det.

Hva er min uro?

I går mottok jeg bladet «Kvinnekraft», som IKS utgir 4 ganger i året. Temaet var «Uro». Man kan sende inn tekster og bilder til hver utgave. Til tross for at jeg har vært medlem siden 2000, så har jeg aldri sendt inn noe der. Jeg tenker tanken, men så blir det glemt. Likevel blir jeg jo sittende å tenke på hvordan de ulike temaene som har blitt tatt opp oppleves for meg. Jeg har skrevet veldig mye om uro i bloggen tidligere, for den har jeg kjent mye på i løpet av årene som syk. Inder uro. Jeg har ikke alltid helt klart å definere hva den uroen egentlig er, men den er en samlebetegnelse for mange følelser. Jeg har kort fortalt den, eller betegnet den som en rastløshet, men det er jo også grunner til hvorfor rastløshet oppstår, hva som ligger bak.

Når uroen kommer, så følelse det som tusen maur har tatt bolig i meg, det kribler og kryper overalt, i hele meg. Det er ubehagelig å sitte stille, jeg føler at jeg må gjøre noe, for å få den til å gå bort, eller at den skal dempes. Jeg har prøvd å bruke ulike metoder for å dempe denne uroen, gå turer, trene, holde meg opptatt med noe som kan fjerne tanker og følelser, men som oftes har jeg brukt maten. Den tar som regel bort den aller verste uroen jeg kjenner på. For noen år siden fikk jeg også medisiner når det stod på som verst. Til bruk ved behov. Etter en periode fikk jeg ikke lengre gå på dem. Bestemt av behandler og lege.

En uro kommer ikke uten at noe ligger bak. Noe utløser det alltid, selv om det kan være vanskelig å få tak i hva. Nå har jeg lært mye ved å gå i behandling, nå klarer jeg å se hva som kan utløse denne uroen for meg. Det kan være ulike årsaker. Ensomhet, tristhet, depresjon, nederlag, følelse av å ikke mestre, savn, utmattelse, oppgitthet, sinne, frykt, oppspilthet. Kjært barn har mange navn. Når jeg kjenner på noen av disse følelsene, så kommer uroen. Og når uroen kommer, så ønsker jeg å få dem bort, eller få dekket behovene, fylle denne uroen med noe annet, noe positivt. Alle følelser får jeg ikke dekket behovene for. Jeg kan ikke fylle ensomheten når jeg ikke har noen jeg kan være sammen med. Jeg klarer ikke alltid få ut sinne og oppgitthet, når jeg ikke har noen å prate med. Jeg får ikke dekket savnet, når den, eller det jeg savner ikke er innenfor rekkevidde. Men det hjelper litt å skrive. Det hjelper litt å trene. Men det som fungerer best, er å misbruke maten. Når jeg kan spise opp følelsene, for så å kaste dem opp igjen. Da kan jeg se dem forsvinne ned i do, og bli spylt langt vekk. Ulempen er bare den at uroen kan komme tilbake i dobbel styrke etterpå, da kommer alt veltende over på meg på nytt, fordi behovene har jo ikke blitt dekt, bare spist og spydd bort, for en stakket stund.

Uroen er minimalt til stede når jeg har det bra. Jeg kan kjenne snev av den, men som regel er den ikke der. Da blir behovene dekket. Når jeg er sammen med andre, når jeg kan prate, når jeg får en klem og gode ord. Når jeg føler på en tilhørighet. Når jeg kjenner på gleden ved livet. Når jeg mestrer. Når jeg ikke mestrer, så føler jeg meg mislykket, og alt jeg faktisk har lyktes med, forsvinner som dugg for solen. Når jeg ser hvor bra andre rundt meg har det, så føler jeg meg mislykket, når jeg ser hva andre rundt meg har oppnådd, så føler jeg meg mislykket. Når jeg ikke får til maten, så føler jeg meg mislykket, fordi jeg burde ha klart meg bedre. Når jeg ikke klarer å få ut sinnet, så bygger det seg bare opp. Kanskje kan jeg trene bort mye av det, men som regel spiser jeg det bort. Dekker behovene destruktivt. Er jeg oppspilt, så kan jeg også da spise og spy det bort, fordi jeg ikke har noen å dele gleden jeg føler. Sånn fysisk dele det med noen. Når jeg ikke kan dele det jeg mestrer med noen, så kjenner jeg på savnet av å være med noen, noen som kan anerkjenne det jeg har klart, sammen med meg.

Nå er det jo sånn at jeg ikke skal være nødt til å få alle behovene dekket gjennom andre, at jeg skal sammenligne meg med andre, eller være avhengig av andre, men alle trenger vi også å få dekket noen av behovene via andre. Tilhørighet. Uroen ved å kun ha meg selv til selskap så ofte, kun ha meg selv å forholde meg til, ikke ha noen å finne på noe med, det er egentlig den aller største årsaken til min uro. Samtidig så var også uroen til stede da jeg var sammen med andre, jeg trodde hele tiden at gresset måtte være grønnere andre steder. At uroen kanskje kunne finnes om jeg flyttet til et annet sted, ved å finne en ny jobb, ved å treffe andre mennesker. Jeg har alltid kjent dette jaget i meg, savnet etter å falle til ro, føle trygghet, og ha stabilitet rundt meg. Men da hadde jeg heller ikke jobbet nok med meg selv, på de syke områdene, sykdommen jaget meg videre framover. Spise mer, spy mer, trene mer, for jeg klarte jo ikke alltid å si ifra hva jeg trengte, fordi jeg ikke visste hva jeg trengte. Nå vet jeg litt mer, nå kan jeg hvertfall gjenkjenne hvilke følelser som utløser uroen for meg, selv om jeg ikke nødvendigvis får dekket behovene. Jeg må bare ikke gi opp håpet om at jeg en dag kan falle helt til ro og få dekt alle behov.

 

I faced my fear.

Det kommer mange utfordringer med det å ha en spiseforstyrrelse. Mat, kropp, vekt, uttalelser fra andre, triggere som finnes overalt, tanker og følelser som dukker opp. Det er mye som må eksponeres for å gjøre frykten mindre. Ved mye øvelse, så kan det man frykter bli ufarliggjort, eller hvertfall mindre farlig, ikke fullt så skummelt som det tidligere føltes. Det behøver nødvendigvis ikke si at frykten forsvinner helt, for har man fryktet noe over lang tid, så kan det også ta lang tid før det ikke lengre føles farlig eller skummelt. Jeg frykter fremdeles ganske mye av det jeg i så mange år har fryktet, mat, vektoppgang, kjenne på følelser, la tanker være tanker. Det er flere ting som fortsatt trigger meg, uten at jeg nødvendigvis gjør noe med det. Jeg gjør fortsatt en god del spiseforstyrra ting, jeg har fortsatt adferd som viser at jeg er langt ifra frisk. Mye av det gamle henger igjen, mye av det vil ta lang tid for å bli kvitt, jeg har fortsatt mye å jobbe med. Ofte føles det håpløst, at jeg aldri vil komme meg videre, selv om jeg har redskapene i sekken. Når jeg er i dårlige perioder, så føles det ikke ut som jeg bare tar ett lite skritt tilbake, men hundre. Ikke helt tilbake til scratch, men sånn midt i mellom scratch og der jeg var på mitt friskeste. Tilbakefall er helt vanlig, som sagt, ikke helt tilbake, men langt tilbake. Tilbakeskritt er veldig vanlig, da ikke så langt tilbake som tilbakefall naturlig nok. Vi lærte om dette på Modum, at det ikke alltid, for alle, kaller det for tilbakefall, men tilbakeskritt. Det kommer jo an på hvor langt tilbake man faktisk ender.

Har man redskapene, så kan man plukke opp seg selv igjen, hente seg inn, noe som ikke alltid er like lett. Det kommer jo helt an på hvor langt tilbake man faller, eller går.  Selv om det ikke nødvendigvis er så mange skritt tilbake, eller et så stort fall, så føles det ofte som at jeg har trynet kraftig, og slått meg halvt ihjæl. Når jeg ligger nede og prøver å kave meg opp, så glemmer jeg helt alt jeg faktisk har fått til, alle de tingene jeg gjør i riktig retning, for det føles da plutselig ikke bra nok. Jeg ser bare fallet, de kampene jeg tapte, eller taper. Det oppleves som å ha falt helt tilbake, men når jeg ser realistisk på det, så klarer jeg jo å se at det ikke er like ille som det var. At flere tanker er endret, at adferd har forbedret seg i positiv retning. Selv om jeg enkelte dager føler for å drite i alt som har med mat å gjøre, så spiser jeg, selv om det ikke alltid er optimalt. Jeg blir sulten, jeg vet at jeg må ha i meg noe, så jeg spiser noe. Selv om jeg føler for å gjøre det eller det, så tenker jeg meg godt om, spør meg selv om det er verdt det, hva er gevinsten framfor konsekvensen.

Etter hovedoppholdet på Modum, fra januar, så eksponerte jeg meg mye. Jeg spiste full kostliste, jeg spiste middager, jeg skeiet ut med desserter og godteri, jeg gikk med tettsittende klær, jeg unngikk vekten, jeg prøvde redusere kroppssjekking, jeg klarte flere runder i butikken uten å ty til innkjøp av mat til overspising og oppkast. Jeg fortalte om vanskelige ting. Jeg vant mange kamper, men tapte også noen. Akkurat sånn det skal være, sånn det blir. Man blir jo ikke frisk av et 3 måneders opphold på Modum, og det var jeg jo fullt klar over. Det var jo realistisk å tenke at det skulle bli sånn. Det har dessverre blitt sånn at jeg har tapt flere kamper enn jeg har vunnet, siden det siste oppholdet på Modum. Jeg har pratet om vanskelige ting, ting jeg såvidt har fått begynt å jobbe med. Jeg har rippet opp i gamle sår, ting som er sårt å prate om, følelser i forhold til det, som er vanskelige å håndtere. Jeg skyver det fortsatt vekk, vil ikke tenke på det, vil ikke kejnne på det. Vil helst ikke ha noe med det å gjøre. Jeg vil at det skal forsvinne for godt. Noe jeg ikke kan, noe som aldri vil skje. Jeg kan ikke annet enn å akseptere det faktum, likevel vil jeg ha det bort. Samtidig har det vært andre faktorer inn i bildet, som har gjort det veldig vanskelig de siste månedene, og jeg bruker derfor fortsatt spiseforstyrrelsen som en mestringsstrategi for å komme meg gjennom. Jeg blokkerer ut mye, orker ikke forholde meg, vil helst ikke kjenne på, eller tenke. Vil ofte legge meg ned, gi opp. Men jeg blir jo ikke liggende nede likevel, jeg står opp, jeg kommer meg gjennom dagen, møter utfordringer, og gjør det jeg klarer, selv om det ikke alltid føles nok.

For et par dager siden utfordret jeg meg selv på noen som jeg ikke har gjort på veldig lenge. Fordi jeg hadde tenkt tanken lenge, og fordi jeg ville se om jeg taklet det. Ikke fordi noen andre utfordret meg, eller ba meg om å gjøre det, men fordi jeg tenkte at det kanskje var på tide å face den frykten jeg har unngått, for å unngå å bli trigget. Jeg gikk på vekten, for første gang siden februar/ mars. Jeg veide meg da jeg kom hjem fra Modum i januar, og gjorde det i noen uker etterpå. Jeg husker hva jeg veide da. Jeg prøvde også, i forberedelsen, å huske på at jeg har trent mye styrketrening siden januar, og veldig lite kondisjon. At det er noramlt å gå opp i vekt når kroppen får mer muskler. Jeg tenkte: xx kg er «greit», er jeg rundt der omkring, så skal jeg ikke gå av skaftet. Er den lavere, så blir jeg selvsagt glad, er den høyere, så ja…» Så jeg hoppet på den, og jeg veide 300 gr mindre enn det tallet som var «greit». Jeg regnet med at jeg kunne ligge sånn omtrent der, uten at jeg kunne være sikker så klart. Samtidig som det var «greit» å ligge der, så er det selvsagt ikke greit. Det er x kg mer enn jeg er komfortabel med. Tankene surret og planla tvert. Plutselig blir styrketrening mindre attraktivt, for jeg vil jo ikke veie mer. Men jeg liker å trene styrketrening, så jeg blir jo å fortsette med det.

Det jeg synes er veldig vanskelig å forholde meg til, sånn i forhold til at jeg veide meg, er den totale vektoppgangen jeg har hatt siden innleggelsen. Nå hadde jeg jo to vekter å forholde meg til, en her hjemme, og en på Modum. Det er 2 kg forskjell på dem. Noe som i seg selv skapte litt kaos i hodet mitt, for hvilken skulle jeg forholde meg? Hvilken av dem viste mest riktig tall? Uansett, det er den jeg har hjemme jeg må forholde meg til framover, selv om det er uvisst hvor mye jeg vil bruke den. Jeg klarer fortsatt ikke kvitte meg med den, selv om det hadde vært til det beste. Men nå har jeg jo bevist for meg selv, og dere, at jeg faktisk har klart å ha den i hus uten å gå på den, i rundt 3 måneder. Så den blir nok her til den dagen jeg kanskje finner ut at den ikke har noe her å gjøre, den dagen er ikke kommet ennå. Så da blir det den å forholde seg til, derfor må jeg ta utgangspunkt i hva jeg veide i oktober, kontra nå, for å sammenligne. 16 kg opp siden oktober. Det vil si 3 kg opp siden januar, og utskrivelsen. Forhåpentligvis 3 kg muskler. I følge dem på Modum, så skal ikke kostlisten jeg gikk på få meg til å gå opp i vekt, men stabilisere meg. Nå har jeg jo ikke akkurat klart å følge den hele veien, så da skal den hvertfall ikke få meg opp i vekt, derfor velger jeg hvertfall å tro at det må være muskler. Jeg må overbevise meg selv om det for å klare å holde det ut. Jeg freaket utrolig nok ikke ut da jeg veide meg, men å vite at vektoppgangen har vært så stor, det svir, det må jeg ærlig innrømme. Andre syke har gått opp mye mer enn hva jeg har gjort, kanskje det dobbelt av hva jeg har gjort, det er jeg fullstendig klar over, men for meg er dette ille nok. Det svir ikke mindre av å vite at andre har gått opp mer, for jeg kan kun sammenligne det med meg selv, min tidligere vekt.

Men nå har jeg hvertfall facet vekten, selv om det var med blandede følelser og blandede reaksjoner og tanker om det. Kanskje mener noe at det var dumt gjort av meg, kanskje burde jeg latt være, samtidig mener jeg at å gå fra å veie seg to ganger daglig over år, kontra en gang i løpet av 3 måneder er ingenting. Jeg har unasett ingen planer om å verken veie meg daglig eller to ganger daglig framover. Skulle jeg føle for det, så kan jeg veie meg, vekten står der. Ikke som en trigger, men en utfordring og en trygghet. Det er fortsatt en eksponering å ha den stående her, og det går jo fint, jeg er ikke så avhengig av den som jeg en gang var, så det er jo et stort framskritt i seg selv.

Kan du gi meg et løfte?

Hun spurte meg om jeg kunne gi henne et løfte. Fordi jeg fortalte henne noe. Jeg ble litt overrasket over at hun ikke bekreftet at det det er sånn som kan skje, eller bare hørte på det jeg hadde fortalt, men spurte om jeg kunne gi henne et løfte. Da blir det plutselig noe konkret å forholde seg til, at jeg faktisk måtte love noe. Hva om jeg da ikke klarer å holde det løftet? Da vil jeg ha følt meg enda verre enn bare det jeg kjenner på i forhold til det jeg fortalte. Jeg trengte egentlig bare å få det fortalt, dele det, si tanker og følelser høyt, synliggjøre det, eller, la det bli hørtbart, la noen, henne, få høre det, at det ikke bare var i tankene mine. Jeg måtte lette litt på trykket, si det som var, hadde vært. Siden sist, og det hadde jo vært en stund siden sist, mange dager, enda flere timer, og en evighet av minutter. Det er mye tid til tanker og følelser, når hvert minutt til tider, i seg selv virker som en evighet.

Jeg sa at jeg kunne gi henne det løftet, så klart kunne jeg det. Jeg har lært av tanker kommer og går, at de i seg selv ikke kan skade meg på noen måte. Det kan sannelig virke sånn noen ganger, at de kan skade meg, derfor er jeg ofte raskt ute med å forhindre skadene, ironisk nok med å skade meg selv. Jeg skader meg selv, for å unngå at tankene og følelsene, som ikke kan skade meg, skal skade meg. Jeg misbruker maten, og lar spiseforstyrrelsen overta for meg, la den sluke den indre smerten og tunge tankene. La den spise dem bort, og skylle dem vekk. Spiseforstyrrelsen skader meg, den er destruktiv for meg, jeg skader meg på den.

Jeg kunne gi henne løftet. Det første løftet, men ikke det andre. Hun sa at hun håpte, eller ønsket, for min del, at det kunne være til hjelp, kanskje. Det er noe jeg kan prøve på så klart, noen ganger berger jeg meg, andre ganger ikke. Fordi jeg ikke alltid berger meg, så er det løftet brutt, og dermed kan jeg ikke gi det løftet, selv om jeg ønsket av jeg kunne, for jeg vil jo så gjerne. Jeg orker ikke la det bli skuffelse på skuffelse, legge listen for høyt. Jo høyere listen ligger, jo større blir fallet. Jeg vil da heller ta det som en seier de dagene jeg klarer å hoppe over listen, sånn med hårfin margin. Jeg tør ikke legge sette listen høyere før jeg kan hoppe over den med god margin, fordi jeg liker mestringsfølelsen som kommer når jeg klarer å nå målet. Og jeg ønsker å bli der en stund, øve meg, lære teknikken skikkelig før jeg går videre. Små skritt, ett steg om gangen, ett hopp om gangen. Jeg kan jo ikke risikere at jeg lander så hardt oppå stangen at den knuses og revner, og jeg ligger der og kaver, og kjenner splintrene spidde meg i ryggen. Jeg tåler at stangen rives ned, men også at jeg får muligheten til å legge den på plass igjen.

Jeg kunne gi det ene løftet, men ikke det andre. Selv om hun ønsket, og håpet, skjønte hun likevel. At det var å legge listen for høyt. Jeg var klar i min tale, det levnet vel ingen tvil på hva jeg kunne love, og ikke. Hun forstod da jeg forklarte hvorfor jeg kunne si ja på det ene, og nei på det andre. Jeg kunne til og med driste meg så langt til at jeg kunne sverge på det løftet jeg sa ja til.  Aldri, sa jeg, aldri. Man skal kanskje aldri si aldri, men jeg sa det likevel, fordi jeg mener aldri. Noe jeg skal leve opp til, det er noe jeg har lovet meg selv også. Derfor var det ikke noe problem å love det, si ja til det løftet. Likevel, i aller tilfelle, så ga hun meg et råd. Om det skulle bli krise. Jeg tviler sterkt så ja, både til løftet, og til rådet. Mest til rådet. Jeg klarer meg. Jeg klarer meg. Det er bare tanker, flyktige tanker, og selv om det føles som at de skal skade meg, innvendig, så kan de ikke skade meg. Tanker i seg selv skader ingen, ikke en gang meg.

Hvordan holder jeg ut?

Det er et spørsmål jeg har fått en del ganger. Hva gjør at jeg holder ut, når jeg faktisk klarer å holde ut. Hva som holder meg fra å overspise og kaste opp. Hva gjør jeg når suget etter en overspising med påfølgende oppkast melder seg. Hva gjør jeg for å holde ut uten å ty til oppkast. Jeg vet at mange ønsker svar på det, eller råd. Mange som befinner seg i samme situasjon som jeg var, og fortsatt er i. Jeg lurte på akkurat det samme selv før, og jeg fikk, og leste, en god del erfaring fra andre som var kommet lengre i tilfriskningen enn meg. Dessverre er det gjerne sånn at det er enklere sagt enn gjort å klare å gjennomføre tiltakene man så gjerne vil oppnå, hvertfall om man må klare det helt på egenhånd. Spiseforstyrrelsen har stor makt over den syke, og den gir ikke mye rom for å slippe opp så sant den kan klamre seg fast som en jernklo. Den er slu, den er sleip, den er en djevel som utnytter alle muligheter den får, og den tar det den kan, og skviser all luft og fornuft ut av deg. Den forgifter deg, den lar giften spre seg rundt i blodårene som en slange på jakt. Når giften har lagt seg i alle kriker og kroker som den kan, og som de fleste nok skjønner, jo mer gift, jo verre er det, da skal det mye motgift til før kroppen igjen kan begynne å friskne til.

Jeg kan bare dele mine erfaringer her, alle som sliter med en spiseforstyrrelse opplever den ulikt, selv om mye også er likt, og sykdomsforløpet er da selvsagt individuelt. Det samme er tilfriskningen. Noen trenger ikke like mye behandling som andre. Noen får riktig hjelp fort, andre må kave seg gjennom systemet før de blir hørt, sett og tatt på alvor. Hvilken behandling som fungerer for de syke er også individuelt. For noen holder det med poliklinisk behandling, andre i grupper, andre igjen trenger innleggelser. Hvilken behandler man kan få varierer også. Psykiatriske sykepleiere, psykiatere, psykologer, psykomotorisk behandlere, leger osv osv. Kjemien mellom pasient og behandler bør også stemme for at behandlingsforløpet skal gå best mulig. Jeg har hatt individualbehandlere, jeg var i gruppeterapi 1 år, og jeg har vært med i selvhjelpsgruppe. Selv om en del av tankesettet mitt endret seg, så fikk det meg ikke friskere. Symptomene var hele tiden til stede, overtrening, faste, overspising og oppkast, og et par andre metoder. Jeg følte jeg stod i stampe rett og slett. Ambivalensen rev og slet i meg, en stor del av meg, den syke, ville ikke bli frisk. Jeg stod jo på mine to bein, hvorfor skulle jeg da bli frisk? Den fornuftige delen av meg visste jo at frisklivet heller var å foretrekke. Til tross for at ambivalense slett meg i fillebiter, til tross for at sykdommen var min trygghet, den hverdagen jeg kjente best, fordi jeg visste hva jeg hadde, så ba jeg behandleren min sende en søknad til Modum. Til tross for at jeg på en side ikke ville, så måtte jeg likevel gi det et forsøk, for jeg kunne ikke si at jeg aldri kom til å bli frisk om jeg ikke hadde prøvd de muligheten jeg kunne prøve.

Å være innlagt på Modum var veldig veldig tøft, der måtte jeg utfordre sykdommen flere ganger daglig. Jeg har aldri fått så mye mental juling av spiseforstyrrelsen før, som da. Den motarbeidet meg selvsagt alt den kunne, fra dag en. Fra første måltid. Den ville selvsagt ikke at jeg skulle spise i første omgang, og den ville hvertfall ikke at jeg skulle beholde den. Jeg slet med å spise måltidene innen tiden vi hadde, en halv time. Om det var en skål med salat og et rundstykke, om det var 2 skiver brød og et knekkebrød, om det var en skål med kornblanding. For ikke å snakke om middagene, der vi hadde 40 minutter. Enkelte måltid var det vanskelig å tygge, vanskelig å svelge. Det var vondt å kjenne hvordan magen sakte men sikkert fyllte seg opp. Hvordan magesekken utvidet seg mer og mer for hver bit jeg svelget. Jeg satt og dirret med bena, var veldig urolig, kastet stadig blikk mot klokken for å se hvor lang tid jeg hadde igjen. Kikket bort på de andre for å se hvor langt i måltidet de var kommet i forhold til meg. Jeg gråt, jeg slet. Det var helt forferdelig. I begynnelsen var jeg veldig ofte den siste til å bli ferdig med måltidet, og det stresset meg enda mer, at de måtte vente på meg, selv om ingen kunne gå fra bordet før tiden var der. Selv om jeg klarte å bli ferdig sånn akkurat.

Jeg holdt ut og holdt ut, og jeg holdt på å gå på veggen mang en gang. Jeg gråt mine bitre tårer, bannet og steiket. Jeg gikk, jeg løp, jeg syklet, jeg løftet vekter. Jeg gikk ut for å ta bilder, ut i naturen, prøvde å finne roen når uroen truet meg å velte over i meg. Jeg bet tennene sammen, og jeg skrev. Jeg var veldig glad for at jeg fikk blogge mens jeg var innlagt (Takk til min kjære behandler som ga oss den beskjeden ♥) Mitt første mål der var å klare å slå min tidligere rekord, 4 dager i strekk oppkastfri. Det var godt over 1 år i forkant at jeg klarte. Jeg ble skrevet inn på en onsdag, mandagen skulle vi ha en oppsummering over hvordan det hadde gått. Mandagen ville jeg fortelle at jeg hadde klart 5 dager, og dermed slått rekorden min. Er det en dag jeg husker veldig godt, så var det dag 5. Søndag. Fra middag og resten av dagen. Det var helt forferdelig. Jeg var så urolig og rastløs at jeg trodde jeg skulle forgå. Ingenting jeg gjorde hjalp. Jeg ordnet meg kaffe, prøvde sette meg. Drakk et par slurker, tømte den ut, travet fram og tilbake. Inn på kjøkkenet igjen, lage en ny kopp kaffe. Jeg måtte lene meg over kjøkkenbenken for å prøve å gjennvinne roen. Prøvde puste dypt, men jeg skalv, jeg ristet og ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg satte meg i en liten sofa i enden av korridoren, prøvde bevare fatningen før jeg ble gal. To flotte damer kom bort for å prate med meg. Prøvde med mindfulness, pust med magen, bare pust. Vær her og nå. Og jeg gråt mine første tårer på Modum. Det bare rant over. Masken sprakk, jeg orket ikke holde tilbake mer. Uroen forsvant litt, men ikke helt. På kvelden gråt jeg for første gang ved et måltid.

Jeg fikk spørsmålet av behandlere der også. Hva gjør at jeg holder ut og holder ut? «Jeg har skrevet under en kontrakt. Jeg vil ikke skuffe gruppa, jeg vil ikke skuffe meg selv. Jeg har ikke noe valg.» «Du har alltid et valg Laila. Du velger helt selv.» Ja, jeg hadde jo valg, men hadde jeg begynt å kaste opp mens jeg var der, så var en barriere brutt, og det ville bli enklere å ty til den løsningen igjen. Det kunne jeg ikke, derfor var det ikke et valg for meg. Derfor måtte jeg holde ut. Jeg stod et par ganger med hodet over doskåla, to ganger i løpet av en ettermiddag. Men jeg kasta ikke opp. Jeg klarte det faktisk ikke. Noe holdt igjen. Jeg kunne bare ikke, fordi hver dag jeg klarte å la være, var en ny rekord. Jeg ville fortelle at jeg klarte målsettingene mine. Hver fredag, og hver mandag. Jeg hadde satt meg mål, og de ville jeg klare å oppnå. Det var en seier, det ga en mestringsfølelse.

Samtidig hadde vi jo et program å følge, både individualsamtaler, gruppeundervisning, kognitiv kartlegging, og vi hadde gruppemøte etter både middag og kveldsmat. Det var med på å hjelpe meg til å unngå å kunne kaste opp. De møtene brukte vi på å fortelle hvordan vi hadde det før, under, og etter måltidene. Hvert møte var på en halv time, og det var selvsagt med på å redusere mulighetene for å kaste opp. Det hjalp meg også å være sammen med de andre. Se tv, en film, gå turer, eller bare prate. Det å vite at det alltid var noen der jeg kunne prate med, enten jentene, eller noen fra personalet, var veldig beroligende. Men klart, der var jeg i trygge omgivelser, der var det alltid noen rundt meg. Det gjorde jo det hele mye enklere, selv om det ikke var enkelt i det hele tatt. Jeg hadde også vanskelig for å be om hjelp, på ettermiddag/ kveld, når ikke mine behandlere var på jobb. Da var det greit å kunne si ifra på ettermøtene vi hadde, etter måltidene, om vi hadde behov for å prate med personalet.

Det å være på Modum hjalp meg mye, på mange måter. Det å være der mens jeg måtte lære å spise «på nytt», gå opp i vekt, og holde ut alt som flommet over. Det var en trygg plass å være på mens jeg måtte lære, og øve meg på det som var vanskelig. Det la et grunnlag jeg tok med, og tar med, meg videre. Jeg fikk nye verktøy i veska. Jeg sitter igjen med mye nyttig. Jeg «hører» stemmene til behandlerne enkelte ganger. «Kroppen trenger så så mye mat for å fungere. Du ødelegger balansene i kroppen om du kaster opp. Kroppen trenger hvile. Hva, hvorfor, hvordan. Jeg visste jo selvsagt mye av dette fra før av, men jeg klarte ikke bruke det. 3 måneder på Modum fikk spikret det bedre fast. Jeg lærte å spise på nytt, jeg fikk inn rutinen med 4 måltider om dagen, det sitter. Jeg telte egentlig aldri kalorier nazi, men nå gjør jeg det, for å forsikre meg om at jeg hvertfall er i nærheten av det jeg bør spise. Jeg klare veldig ofte å skille fysisk og psykisk sug. Nå trener jeg også en god del styrke, og det motiverer meg ekstra til å få i meg maten.

En av jentene i gruppen min fortalte at hun laget seg en liste over ting hun skulle gjøre når hun kjente på overspisingstrangen. Ting hun kunne gjøre for å avlede suget. 10 punkter. En liste. For hver gang gjorde hun det som stod på lista, og gjorde alle punktene hun klarte, før hun ikke klarte holde ut mer. Kanskje klarte hun å komme til punkt 3 en dag, mens neste dag klarte hun kanskje å komme helt til punkt 5 før hun ikke klarte mer. En øvelse. Ved å prøve å få gjort flest mulig punkter, så vil det for det første redusere tiden du har tilgjengelig til oppkast (om du da ikke blir sittende oppe hele natten) og kanskje vil suget gi seg underveis. Du har egentlig bare noe å vinne uansett. Punktene på listen bestod av noe hun likte å gjøre. Hva en setter opp, er hva en selv tror vil fungere så klart. Det kan være å lese en bok, gå en tur, vaske/ rydde, høre musikk, trene, blogge, se en film, tegne/ male, ringe noen. Hva som helst. En utfordring, men ved å se hvor langt du klarer å komme for hver gang, gjør også at målsettingen blir målbar.

Selv om det går mye bedre for meg nå, så går det ikke knirkefritt. Jeg har verktøyene, og jeg prøver så godt jeg kan å bruke dem. Jeg ofte dialoger oppi hodet mitt, den som foregår mellom spiseforstyrrelsen og meg. Skal, skal ikke, må, må ikke, bør, bør ikke. Et evig mas. Slitsomt. Men for hver diskusjon jeg vinner, er en seier. Ramler jeg, så børster jeg støvet av hendene og fortsetter der jeg ramlet. Dagen er ikke ødelagt selv om jeg trynet en gang. Om fotballaget ditt ligger under med ett mål, så er ikke kampen avgjort. Er du ute og går tur en vinterdag, og sklir på isen, så går du ikke helt hjem for så å starte turen på nytt. Og jeg selv om du sklir, så betyr ikke det at du ikke kommer fram dit du skal. Du fortsetter å gå. Så, når jeg sklir, så betyr ikke det at jeg er tilbake på null, og det betyr ikke at jeg ikke vil komme meg i mål. Det betyr bare at jeg må reise meg og gå videre. Jeg må bare ikke miste fokuset ut av synet. Hver eneste kveld kjenner jeg fortsatt på overspising/ oppkasttrangen, hver eneste kveld. Da hjelper det meg litt å ha noe å putte i munnen. Kjærlighet på pinne, tyggis, drops, frukt, nutribar. Og noe jeg alltid har i tankene, er hvor dårlig jeg blir i etterkant av å ha kastet opp. Blodsukkerfall. Svimmelhet, kaldsvetting, skjelvinger, null fokus, og stjerner som surrer rundt hodet på meg. Jeg kjenner etter hvordan jeg har det, hvordan kroppen fungerer når jeg gir den mat, og lar være å kaste opp. Den fungerer, og den liker å få mat.

Jeg mener ikke at man kun skal gjøre ting for å avlede de vonde følelsene som dukker opp, det er også veldig nyttig å tørre å kjenne på den, oppleve at katastrofetankene man har gjort seg i frokant faktisk ikke inntreffer. Likevel er det bra å ha noe å gjøre, noe som gir positiv input i hverdagen, sånn at sykdommen ikke sluker alle døgnets timer.

Ny innkallelse.

Tenk at vi har kommet til april allerede. Selv om det innimellom har føltes som at tiden har sneglet seg avgårde, så har likevel månedene siden januar gått på et vis. Da jeg ble skrevet ut fra Modum, så føltes det som en ren evighet til april, og jeg håpet bare at tiden i mellom skulle gå fort, sånn at jeg kunne komme tilbake igjen. Vel, nå har april kommet, og jeg gleder meg bare til å få kommet meg avgårde. Det er ennå noen få uker til, men vet at den tiden kommer til å gå rimelig kjapt. Først er det jo påske, så et par uker hvor jeg regner med at det vil bli litt jobbing, og så drar jeg avgårde østover. Jeg har noen planer dagene før Modum også. Jeg skal treffe en bloggvenn for aller første gang, og jeg skal på iks-kurs hvor jeg også kommer til å treffe hyggelige folk. Jeg fikk en mail her forleden dag, av ei som er medlem i iks, som leser bloggen min. Hun lurte på om det var jeg som skulle på kurs den helga i april, så da blir det jo ekstra hyggelig å få treffe på en leser også.

I går fikk jeg brev fra Modum, innkallelsen til oppholdet jeg har i vente. Fikk også med programmet for de to ukene, og det gledet hjertet mitt å se at veiing ikke stod oppført. Nå skal jeg ikke glede meg så altfor mye, for det kan jo hende at det likevel blir plottet inn, men håper ikke det. Er redd det vil kunne utløse noe som ikke trengs å bli utløst. Nå har jeg ikke vært på vekten på ganske så lenge, så jeg trenger ikke få det ødelagt nå. Da jeg var innlagt på Modum, så hadde jeg samtaler tirsdager og torsdager, jeg regner med at de kanskje går utifra det samme nå, og dermed forsvinner det for min del, en time. 1.mai kommer nemlig på en tirsdag, og da var ikke noe program, med mindre det skal «feires» på noen måte. Men timene vi får med behandlerne våre denne gang er på 2 timer pr. gang, kontra 45. min. som vi hadde da. Så da blir det jo litt tid likevel, og dermed tror jeg nok at min behandler og jeg skal få brukt tiden litt effektivt. Det føles veldig bra.

Det jeg ikke er så begeistret for derimot, er at vi flere dager skal ha økter med kognitiv kartlegging. (hele gruppa) Vi hadde det kun på onsdagene da vi var innlagt, og alle syntes det var lange og tunge timer. Nå skal vi hvertfall ha det 3 ganger i uka. Kjenner jeg blir sliten bare av tanken..grøss. De timene var forferdelig slitsomme. Men sånn er programmet lagt opp, så da får det bare bli sånn. Så det var gjort en aldri så liten feil i brevet jeg fikk også, da jeg var innlagt, så var jeg også med i en anne gruppe der, som jeg ikke har nevnt her inne. Mot slutten trakk jeg meg ut av den gruppen, fordi den ikke ga meg noe, jeg var kommet langt ut av det området allerede. Nå står det at jeg skal ha en gruppeøkt i den gruppa, men det blir like lite aktuelt nå som mot slutten av oppholdet jeg hadde. Mest sannsynlig er det bare gjort en feil der. Nå som jeg har fått brevet, så merker jeg enda bedre hvor kort tid det faktisk er igjen nå. Jeg ser sånn fram til å treffe igjen jentene, både i gruppen min, og den andre gruppen vi var innlagt sammen med. Alle ansatte i spis-teamet, både behandlere og vaktpersonalet. Jeg gleder meg vanvittig til å treffe igjen mine kontakter, individualterapeuten min som er så fantastisk, og den herlige primærkontakten min. Alle skal få klemmer, helst hoppepåklemmer. Til og med treningspedagogen skal få det, han kommer ikke unna han heller. Håper forøvrig at han har glemt at han har en hevn på meg..

Jeg gleder meg til å se Modum Bad om våren, komme meg bort fra snøhølet jeg bor i. Her har det nemlig lavet ned snø i bøtter og spann de siste dagene, full vinter igjen, med skyhøye brøytekanter. Greit nok at vinteren er fin når snøen blir liggende, men ikke når det er vår. Jeg vil se blomstene igjen, jeg vil gå på bar bakke, jeg vil gå med ett lag med klær, framfor 3-4. Jeg vil gå i lette sko, ikke store tunge varme sko. Snøen kom kanskje som bestilt for de som er glad i å gå på ski nå som påska er her, men jeg har ingen planer om det. Men nå kan jeg jo alltids leke i snøen med tantebarna mine. Nå fyker jeg hvertfall avgårde mot Kr.sund hvor jeg skal tilbringe påskedagene sammen med familien min. Håper det blir greie dager sånn matmessig. Jeg er ikke videre glad i høytider på den måten..hørt rykter om at det vanker påskeegg på meg da, men det får gå.

Jeg pratet såvidt med behandleren min på trening på mandag ettermiddag, han sa at han hadde mottatt mailen min med historien, men ikke hatt tid til å lese den. «Phew» tenkte jeg der og da, jeg hadde jo sett for meg å treffe på han, og at han da skulle vite alt..Jeg aner ikke om han leste den i går, eller gjør det i dag, om han i det hele tatt er på jobb i dag. Men han burde jo gjøre det før påske, for jeg har time allerede første dag etter påsken. Har han ikke lest den til da, så kommer jeg til å be han lese den, så kan jeg gå ut av rommet i noen minutter. Nå har jeg tross alt brukt mange år på å ikke fortelle noe, og brukte timer på å få skrevet ned alt, og ikke minst så sendte jeg den avgårde, selv om det kostet meg mye. Da bør han pokker meg lese den også, når han endelig har fått den. Tiden får vise.

Jeg kan jo også fortelle at de siste dagene så har jeg kommet meg greit gjennom, null oppkast, jeg har kommet meg gjennom butikkturene fint, og jeg har laget meg middager. Føles godt å ha oppkastfrie dager, da kan jeg virkelig føle på mestringsfølelsen. Sliter selvsagt en del med kroppsbildet, og det vil nok ta lang tid før det vil gå seg til. I følge behandlerne på Modum, så er synet på kropp noe av det siste som slipper ved en spiseforstyrrelse. Nå er jeg jo heller ganske langt fra frisk ennå, så den biten vil nok sitte i lenge. Jeg trener en god del styrke, så jeg prøver heller å fokusere på at da vil også musklene komme, og med dem også litt vektoppgang. Jeg ønsker bare ikke å få det bekreftet ved å hoppe på vekten, fordi det i seg selv er en trigger, og jeg ønsker å holde meg unna den. Vekten står der, så jeg har muligheten til å hoppe på den når det enn måtte være, men jeg har vel snart unngått å gå på den på en måned nå. Noe jeg er veldig fornøyd med.

Jeg kommer ikke til å ta påskeferie fra bloggingen, men jeg kan jo ønske alle dere som ikke blir å lese bloggen i påskedagene en riktig god påske. Skal du ut på fjelltur, så husk nisten! Appelsin, kvikk-lunsj og kakao er et must husk.

Spiseforstyrra tanker

Jeg har akkurat kommet hjem fra time med behandleren min, noe som i og for seg var en ok time, jeg fikk luftet hvordan det har gått siden sist. Som egentlig ikke har vært så veldig bra i mine øyne. I går skrev jeg innlegget «Det er ok å ikke få til alt«, men på enkelte dager så føles det bare som ren svada, da føles ikke det lille jeg faktisk har fått til en dritt. Da føles det ikke ok i det hele tatt. Alt avhenger av humøret dagen bringer meg, alt avhenger av hvor mye plass spiseforstyrrelsen tar. Jeg er litt fortvilt for tiden, fordi jeg føler at jeg sklir utfor bakken, at jeg beveger meg inn på gamle kjente stier, der jeg ikke skal befinne meg. Jeg har redskapene til å hente meg inn, men noen dager skjønner jeg ikke hvordan de fungerer i det hele tatt, at de er helt ukjente for meg, og jeg står der som et spørsmåltegn og aner ikke hvordan de skal brukes. Jeg har bare lyst til å grine over hele situasjonen enkelte dager, lurer på hvorfor det skal være så fordømt vanskelig å gjennomføre dette her.

Jeg ser fram til det 2 ukersoppholdet på Modum i slutten av april, for jeg kjenner at jeg trenger å få repetert det jeg alt har lært, et nytt spark i ræva, en ny boost som kan løfte meg opp igjen. Når det først sklir litt ut, og jeg kaver for å holde balansen, så sklir jeg bare enda mer. Kanskje kaver jeg for mye, kanskje tenker jeg for mye, jeg vet ikke. Det som er ekstra fortvilt for tiden, er at den uroen som var så sterk før, har ramlet over meg igjen. Jeg vet ikke hvorfor, men den ligger der og ulmer, gir meg hjertebank, tunge tanker, vanskelige følelser. Det føles litt som at jeg går og bekymrer meg og gruer meg for noe som skal skje, men jeg har ikke noe jeg gruer meg til. Det skjer en del positive ting framover, som jeg gleder meg, og ser fram til. Jeg jobber en god del, det er påske snart, og hele familien skal være samlet. Søstra mi med mann og barn kommer også til Kr.sund i år, og det skal bli veldig kjekt å være sammen med dem igjen. Noen uker etterpå skal jeg på et IKS-kurs (helga rett før Modum), så Modum. Deretter ny behandler som jeg er spent på, så er det Metallicakonsert i slutten av mai. Mye bra som skjer, så hvorfor denne uroen?

Timen hjalp ikke på humøret (som ikke var så bra…), selv om jeg fikk pratet og fortalt ganske så mye om hvor vanskelig jeg føler det er for tiden. Den første tanken var da selvsagt å handle inn til en overspising da jeg var innom butikken. Men jeg klarte la det være, selv om den syke delen hadde veldig lyst, så maktet ikke jeg å ha en runde. Jeg skal på trening etterpå, og jeg orka virkelig ikke å komme hjem, spise og spy, bli drit dårlig, for så å stikke på trening. For det er det jeg blir, drit dårlig, så sånn sett fatter jeg ikke at jeg i det hele tatt lar det skje når det først skjer. Jeg føler meg jo bra sånn fysisk, de dagene der jeg klarer å la være, selv om jeg føler meg bælfeit. Jeg kom meg utrolig nok gjennom dagen i går, uten å kaste opp. Til tross for at det var en helgedag, og det var eviglang. Jeg spiste 5 måltider, mye frukt og grønt inkludert, likevel følte jeg at jeg ikke gjorde annet enn å overspise hele dagen. Jeg vet jo at jeg ikke gjorde det, jeg vet at kroppen helt sikkert frydet seg over inntaket.

Jeg blir rett forbanna over at det skal være så vanskelig i perioder. Jeg vet at det er vanlig med tilbakeskritt, men faen heller da, det trenger da ikke være så fordømt vanskelig! Jeg har mest lyst til å filleriste meg selv og kaste meg i veggen fordi jeg ikke klarer å ta meg sammen og sprake spiseforstyrrelsen hardere i ballene. (Nå har jeg vel egentlig aldri satt noe kjønn på den, men det er en metafor for å uttrykke hvor sint jeg er. Ikke at jeg sånn i virkeligheten har lyst til å ballesparke en gutt så det klinger bjelleklang lang vei heller da, selv om noen kanskje innimellom hadde fortjent det, høhø) Vel vel, jeg har hvertfall fått til 2 måltider så langt i dag (stod jo opp ganske sent siden jeg hadde fri fordi jeg hadde time), og det blir både kveldsmat og helt sikkert et lite senkveldssmåltid, så jeg skal nok komme meg gjennom. Jeg må, og jeg skal. (Nå kom jeg på et lite sitat jeg fant i et blad på Modum, som jeg klippet ut og limte på forsiden av permen min: «Når du hele tiden skal, bør og må, er det på tide å stanse opp og tenker over hva du egentlig vil» Kanskje da heller må si: Dette klarer jeg!) Jeg klarte meg gjennom butikkturen, selv om de spiseforstyrra tankene freste og hylte. Jeg har fått klaget min nød hos behandleren min, og jeg skal trene etterpå, noe jeg vet får meg til å føle meg bedre. Og forhåpentligvis kan jeg få meg en god natts søvn (det er kanskje litt for mye å håpe på?), for jeg må opp tidlig på jobb i morgen, så jeg trenger det for å føle meg opplagt.

Syt og klag, men sånn er det nå, jeg skal ikke pynte på sannheten, medaljens bakside er ikke alltid like skinnende og fin som forsiden. Bak fasaden ligger det ofte mye dritt å lurer. Jeg liker ikke dritt. Dagens mantra får være:

«Ballespark spiseforstyrrelsen. Mat er medisin!»

Jeg har sagt ja til å være en «bok»

For 2 år siden, så hadde jeg en time med behandleren min hvor han sammenlignet meg med en bokhylle. Han er veldig glad i å bruke metaforer, så selv om jeg satt der og bare tenkte «Jaha..en bokhylle faktisk..», så var jo metaforen veldig god. Nå hadde det seg sånn at bokhyllen hans var full av bøker, permer, hefter og skrivebøker. Noen stod, noen lå. Litt kaotisk i grunnen. Akkurat som oppi hodet mitt, med alle tankene som lå (og fortsatt ligger) hulter til bulter. Han snakket om at det trengs en opprydding, sortering av hva som er hva. Jeg skjønte tegninga. Innlegget kan leses på «Jeg er en bokhylle»

For 2 dager siden fikk jeg altså en mail fra IKS, som igjen hadde fått mail fra Norsk folkehjelp. » Norsk folkehjel skal arrangere et menneskebibliotek i Molde 10.mars, og jeg lurer i den anledning på om du kan sette meg i kontakt med noen du tror kan være interessert i å bidra ved å stille opp som bok.» Ergo var jeg en av de som ble forespurt. Jeg leste om konseptet på nett, mailet tilbake til damen i IKS. Hun hadde kontaktet mannen som hadde sendt mailen, og fikk litt mer info som hun videresendte til meg. Dette er et arrangement som er fra i dag til søndag, og det holdes for Røde kors, idrettsforbundet og voksenopplæringsforbundet. De som skal være «bøker» skal i ilden i morgen.

Jeg trengte enda litt mer informasjon før jeg ville gi noe endelig svar, så jeg tok kontakt med mannen via mail selv. Jeg lurte på om det f.eks var mulighet for behandleren min å komme, om han ønsket det. Jeg traff jo på behandleren min på treningssenteret samme dag som jeg fikk mailen, så jeg fortalte det jo til han. Han sa at jeg måtte sende mail til han om det ble noe av, sånn at han kunne komme for å høre om det jeg fortalte stemte med det jeg hadde fortalt til han, haha. Så joda, det er mulighet for at han kan komme, så jeg har sendt mail til han. Ikke hørt noe fra han, men regner med at jeg treffer på han på trening i kveld, så får eventuelt prate litt der. Han mannen fra norsk folkehjelp ringte meg hvertfall, og vi pratet noen ord, så nå blir det til at jeg stiller opp i morgen…..Arrangementet starter kl. 09.30, og er ferdig kl.16. Deltakerne skal visst deles inn i 2 grupper, så da blir det sikkert 2 økter vil jeg tro. Håper hvertfall det blir litt pauser innimellom, ellers kommer jeg til å prate meg helt tørr i kjeften. Jeg skal treffe han mannen i resepsjonen på hotellet hvor det skal være, kl. 08.30 i morgen tidlig. Det er litt vel støgg tidlig for meg å stå opp en lørdag, men det får gå for denne gang.

Jeg trenger vel ikke nevne at nervene nå står i høyspenn? Hva pokker har jeg begutt meg ut på nå? Jeg er ikke videre glad i å prate foran store mengder folk…men det blir helt sikkert bra når jeg først er i gang. Jeg blir jo heller ikke den eneste «boken» Aner ikke hvor mange andre som skal være med, eller hva de skal representere. Så det er skummelt og spennende. Får roe nervene med en hard styrkeøkt på trening i kveld, og så satser jeg på søvn i natt, sånn at jeg er opplagt til morgen dagen…

Da er det altså fredag igjen, så da må jeg jo raske sammen noen nøkkelord for søkemotor i dag også. Her har jeg altså tatt med noen av siste ukes søk folk har gjort, som har ført dem inn på min blogg, uten at jeg helt ser sammenhengen i mange av søkene…

Bulimi tenner laipai – jeg har både tenner og bulimi ja. Det ser ut som et takras i kjeften, eller, det gjorde, nå er vi på god vei i restaureringen. På torsdag skal jeg fikse alle 4 fortennene oppe, åååh som jeg gleder meg, kan nesten ikke vente. Porselen, porselen, porselen…

Radio Modum – Jada, de har radio der.

Tykk trener – min trener er langt ifra tykk kan du si, men psyco godt trent. Looking good.

Sterk som faen i helvete – Det er godt mulig at han er så sterk ja. Vet han er sterk, men vet egentlig hvor sterk. Litt sterkere enn meg hvertfall.

Aldri se noen i øynene når du spiser banan – ohoow…crap. Hva skjer med meg nå da? Venter det en sterk straff i helvete? Tror kanskje jeg kan like det når jeg tenker meg om..

Gratulerer med dagen logo – sist jeg sjekka, så het jeg ikke logo. Men om du vil bruke det som kjælenavn på meg, så go ahead, be my guest liksom.

Se meg naken (jente) – Det går helt fint, føler egentlig ikke behovet akkurat nå.

Vær så snill be for meg jeg skal reise i – er det så ille at du ikke klarer fullføre setningen? Nå har jeg ikke for uvane å be, men may the force be with you kiddo.

Feite får ikke jobb – nei, det sier seg selv, bare beinrangel som jobber.

Tannverk uten årsak – believe me, det har alltid en årsak. Med mindre ei tann bestemmer seg for å skulke en dag, og laaaate som den er sjuk.

En fyr kjeder seg – hender at jeg kjeder meg og.

Amputering av langfingeren – kan ikke stemme, for jeg ser at jeg har begge mine på plass. Men som nevnt før, så holdet jeg jo på å kappe av en del av lillefingeren for noen år siden. Ta aldri, jeg understreker, aldri, hånda oppi en påleggsmaskin mens den durer og går, knivplaten er…ja, veldig skarp kan du si.

Jeg var redd jeg skulle bli fristet til å spise den samme maten som barna – Oh my gadd, du må aldri finne på å gjøre det!

Utslitt, tørr i munn, skjelver i armer og ben – Jaha, høres ut som du har hatt en orgasme..

brygga holding fredrikstad as brygga holding fredrikstad as brygga holding fredrikstad as – Jeg var i Fredrikstad for 2 år siden.

rense ører svimmehet – du renska kanskje bort noe viktig inni der da…balansenerven kanskje..

orker ikke være på facebook – skjønner godt du heller vil være her på bloggen ja.

tenk da! – Gjør faen ikke annet. Aldri fred å få, kanskje jeg rense ørene, i håp om å pirke ut noe..

hvis en hane legger et egg på grensen mellom norge og sverige, i hvilket land havner egget da? – Aldri hørt om en hane som legger egg..

mobbing, kilt under føttene – Ja, det er mobbing på høyt nivå synes jeg! Jeg hater det, får helt noia!

e du dom eller tegning– En strektegning.

b12 mangel tabletter vs sprøyte – da jeg hadde lave verdier på B12, så ville legen ha meg til enten å knaske piller, eller sette en hestesprøyte. Jeg skrek «NEI», til sprøyte, for å si det sånn..

usunt å trene – Ja, man kan jo komme i skade for å bli sprek. Fysjameg.

Jeg tar likevel sjansen på å trene, men først skal jeg stappe innpå litt mat, sånn at jeg holder ut dagens økt. Jeg må tappe meg for krefter og nerver. Jeg har en mestringsoppgave foran meg i morgen….

Jeg tar sats, og håper jeg lander trygt.

Jeg føler at jeg står litt fast, stamper i kvikksand, kaver for å komme meg opp. Men jeg har jo lært at jo mer man kaver i kvikksand, jo verre blir det. Planløsning. Hvordan skal jeg komme meg opp, hvordan går jeg fram, hvor går jeg videre. Jeg snakker om målsettingene mine. Jeg begynte med å ha som mål å være oppkastfri, unngå impulskjøp i butikk, som kan føre til oppkast, og redusere kroppssjekkingen. Behandleren min sa at det kanskje var lurere å lage seg delmål under det å være oppkastfri, små mål som heller leder mot det å være oppkastfri, at det blir et litt langsiktig mål. For jeg tryner jo, og da er ikke målet oppnådd. Lista var for høy, den er for høy. Ergo må jeg senke den, sånn at jeg klarer å komme meg over den, og gå mot nest hinder. Det er en hinderløype, med fallgruver som må forseres. Ved forrige time fortalte jeg at jeg hadde fjernet det konkrete målet med å være oppkastfri, altså, at det heller var et langsiktig mål, ikke et mål jeg må klare fra gang til gang. Så jeg bruker heller det å redusere kroppssjekking, og unngå impulskjøp, for begge de leder jo mot nettopp å ramle i fallgruven «oppkast».

Som jeg skrev i forrige innlegg, «Vekt, eller ei? Hva mener du?» så skrev jeg om det at jeg ikke har gått på vekten på 2 uker nå. Altså, en måte å redusere det som går på kroppssjekking. Jeg har heller ikke brukt målebåndet, og jeg står ikke så lenge foran speilet og gransker og bedømmer kroppen min. Jeg prøver å unngå dette mest mulig. Butikkturene har vært vanskelig i det siste, så der må jeg definitivt sette meg selv på en hardere prøve, gå inn, handle det jeg skal, unngå å ty til handling når de automatiske tankene om å gå amok kommer. Stoppe opp, tenke konsekvenser, analysere, og gå videre. Når jeg går forbi varer jeg alltid har brukt i mine overspisinger, så kommer de automatiske tankene tvert. Det er ikke til å unngå å ikke gå forbi disse varene, de er jo overalt, men jeg kan velge å unngå å ty til handling. Som jeg har nevnt flere ganger tidligere, så blir jeg dratt i to retninger når jeg er i butikken, en del som vil raske med seg alt jeg har lyst på der og da, og den andre delen som tenker fornuftig og forteller meg at jeg ikke hverken bør eller må. Jeg må være en som kan stille meg på utsiden av meg selv, og vurdere saken objektivt. Og da vil jo saken i grunnen avgjøres på den fornuftige siden, for det er jo ikke mye bra i å velge en destruktiv handling.

Nå har jeg brukt flere dager på å finne andre målsettinger, noen små konkrete mål jeg kan jobbe med, som kan være overkommelige for å komme seg litt videre. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal ta tak i. Hva er vanskelig? Hva kan jeg utfordre meg på? Vel, å la være å hoppe på vekten er jo noe jeg i utgangspunktet synes er litt vanskelig, for jeg skulle jo veldig gjerne gått litt ned i vekt (den syke siden), jeg hoppet jo på den 2 ganger daglig før. Nå har jeg likevel klart å la det være på 2 uker. Kroppssjekkingen er redusert. Jeg spiser 4 ganger om dagen. Når jeg kjenner på overspisingstrangen på kveldene, så kjenner jeg etter om det er fysisk eller psykisk sult jeg kjenner på. Som regel er det bare psykisk, men det hender jo selvsagt også at jeg er fysisk sulten, så da finner jeg meg noe å spise. Om det er en nutribar, en frukt, en yoghurt eller kesam med noe oppi. Nå snakker jeg altså om sent på kvelden, etter kveldsmaten er inntatt og mer eller mindre fordøyd.

Jeg trenger noe mer å jobbe med, hvis ikke kommer jeg meg liksom ikke videre. For de målene jeg nevner over her, er mål som hele tiden vil være med meg, som jeg må jobbe med hver dag, uansett. Noen dager går det bra, andre dager mindre bra. Noe av det som er aller vanskeligst for min del nå, er dette med å være mett. Det er uhyre vanskelig. Fordi det trigger til å fortsette å spise, som igjen fører til oppkast. Når det gjør vondt å være mett, så ønsker jeg bare å kunne spise mer, for da blir jeg enda mer mett, og da blir det en unnskyldning til å kunne kaste opp alt. Så, jeg tenkte nå at jeg skulle utfordre meg litt på dette å jobbe med å klare å være mett igjen. På Modum var jo dette en hverdagslig greie, der måtte jeg gjennom det, flere ganger daglig, og det var et helvete på jord. Men der hadde jeg kompetente folk rundt meg, som jeg kunne snakke med når det stod på som verst. Her har jeg bare meg selv, og jeg er flink til å lure meg selv rundt lillefingeren på det området. Jeg har redusert mengden på middagene mine etter at jeg kom hjem. Jeg spiser ikke så store mengder som jeg gjorde på Modum, jeg spiser heller 5 mindre måltider, men får likevel i meg rundt 2000 kcal daglig. Middagene mine så langt har som regel vært andre ting enn varme retter. Jeg er ikke så flink til å spise det som normalt kalles middag. Jeg må definitivt bli flinkere der. Få i meg kjøtt og fisk.

Nå har jeg akkurat spist en porsjon med middag + en yoghurt. De på Modum ville vel ha blitt bra fornøyd tenker jeg. Nå skal det sies her at jeg enkelte ganger krydrer maten min såpass at det omtrentlig står flammer ut av kjeften på meg. I dag ble det visst litt vel mye chili, og dermed måtte jeg bare spise noe etterpå for å roe ned de verste flammene. Og mett ble jeg. Sånn at det ikke er videre behagelig. Nå skal det ikke mye «mett» til før jeg synes det er ubehagelig heller. Og selv om jeg ikke liker det på noen som helst måte, selv om jeg ikke ønsker å være mett, så skal det beholdes, og jeg skal lande med begge bena trygt på bakken. Jeg må øve meg på at det er greit å være mett, at jeg ikke dør av det, at det går over, at kroppen trenger maten, at jeg ikke vil legge på meg 10 kg av ett måltid. Så utfordringen blir at jeg skal prøve å lage meg middag framover. Varme middager. Med kjøtt eller fisk. Å takle å være mett, bruke konsekvensanalyse. Kognitiv terapi. Etter at jeg kom hjem fra Modum, så ramlet jeg helt vekk fra å klare å gjennomføre dette, så nå må jeg innføre det på nytt igjen. Øvelse gjør mester. Jeg har verktøyene, nå må jeg hente dem fram og bruke dem. Og så må jeg ikke glemme at gjennomførte tiltake gir mestringsfølelse!

Vekt, eller ei? Hva mener du?

De på Modum anbefaler at vi kvittet oss med vektene våre. Få dem bort, gi den til noen andre, kanskje til en behandler, noen i familien, eller rett og slett kast den. Det er som å ha en tikkende bombe i hus for de av oss som har en spiseforstyrrelse. Den er en trigger, den kan få verden til å rase sammen som et skjørt korthus på et lite blunk. Viser tallet noen hundre gram opp, du faller i raset og bli begravd under tyngden av ordet «failed. Mislykket» Mission not completed. «Tallet på vekten betyr ingenting, den måler ikke din verdi som person. Stol på kroppen din, aksepter den som den er, bli fornøyd med deg selv, ikke la tallet avgjøre hvordan du skal føle deg. Tallet betyr ingenting» I’ve heard it all before. Og jeg vet hvor riktig det er. Tallet betyr egentlig ingenting. Tallet bør ikke avgjøre min verdi av meg selv. Jeg vet det så inderlig godt. Den fornuftige meg vet det. Den syke meg bryr seg ikke om hva som er fornuftig. Tallet har stor verdi for ufornuften. Jeg hatet å måtte veie meg på Modum, det gjorde vondt hver mandag. Jeg skulle gjerne ønske å ha sluppet unna veiingene, men likevel var jeg jo like håpefull hver gang, når vi likevel måtte veies, at tallet kanskje var gått ned. Jeg konfronterte primærkontakten min angående veiingene. De fortalte oss at vekten ikke betyr noe, likevel skulle de veie oss. Hvorfor? Jo, fordi de ville se, og samtidig vise oss, at vekten faktisk vil stabilisere seg over tid. (Vel, dette fikk jo ikke jeg bevist der da) Jeg skjønner at de med undervekt, som trenger å gå opp i vekt må veies. Jeg skjønner jo meningen, men det fikk utrolig stor betydning for meg. En vond betydning. Jeg kunne selvsagt latt være å se på vekten da jeg gikk på den, men det klarte jeg ikke, for jeg ville vite.

Før jeg ble innlagt på Modum, så veide jeg meg to ganger daglig. Da jeg stod opp, og før jeg la meg. Rett etter jeg ble skrevet ut veide jeg meg noen ganger i uka, og så ble det en gang i uka. Jeg ville se om vekten faktisk stabiliserte seg. Den holdt seg sånn noenlunde stabil, noe opp, noe ned. Sist jeg veide meg, så var den opp. Og det raste. På et blunk gikk humøret fra ok, til faen-i-helvete! Jeg har de siste ukene hatt som målsetting å redusere kroppssjekkingen min. Veie meg mindre, redusere bruken av målebånd, bruke mindre tid foran speilet,redusere det å klemme og ta på kroppen min for å sjekke omkrets. Jeg bruker fortsatt litt tid foran speilet, jeg klyper og klemmer en del, og jeg er det bevisst når det skjer. Derfor kan jeg også ta meg i å slutte. I løpet av de siste to ukene har jeg ikke veid meg, eller brukt målebånd. 2 uker siden siste veiing. Jeg har muligheten foran meg hver dag, jeg ser vekten hver dag. Men jeg unngått  å gå på den, for jeg har ikke ønsket at tallet skulle avgjøre humøret på dagene mine.  Jeg var faktisk litt stolt og fornøyd da jeg kom til timen med behandleren min på fredag, og kunne fortelle at jeg faktisk ikke har veid meg.

Utfallet ble ikke akkurat sånn jeg hadde forventet det. «Det har vært veldig vanskelig siden sist, trynet en del, men jeg har hvertfall ikke veid meg» , var noe av det jeg sa. «Jeg vet at jeg i utgangspunktet burde kvitte meg med vekten, men en del av meg vil ikke det heller…» Vel, tilbakemeldingen jeg fikk var «Ved å si at du burde kvitte deg med vekten, så lager du deg et nytt problem. Det er helt vanlig å ha vekt i hus, nesten alle har det. Hvorfor kan du ikke bare ha den der, og heller godta det tallet vekten viser deg, uten at det skal ødelegge?» Jeg trodde seriøst jeg skulle klikke i vinkel. Igjen. For helt i begynnelsen av timen snakket vi om noe annet som ble tolket helt feil, og jeg hevet stemmen og ble lynforbanna. Denne uttalelsen hjalp ikke akkurat på humøret mitt. Jeg raste! Jeg kokte! Hvordan i helvete kan behandleren min sitte der og si at det er normalt å ha en vekt i hus, til meg, som sliter med kropp og vekt????? Ja, det er normalt å ha vekt i hus, mange har det. Men fornuften min vet at det i utgangspunktet ikke er bra for meg å ha den tikkende bomben liggende. Her prøver jeg å komme med friske tanker, (selv om den syke delen ikke er enig og synes det er vanskelig å kvitte seg med vekten) og så får jeg et sånt svar. Det høres kanskje rart ut at jeg ble sint, for spiseforstyrrelsen vil jo ha vekten stående, men jeg prøvde her altså å få fram et friskt argument.

Jeg forstår også poenget til behandleren min, at istedenfor å unngå å veie meg, så må jeg lære å face tallet som står på vekten. Jeg skjønner det, men, det er ikke et problem for meg å tenke at jeg en dag kanskje bør kvitte meg med vekten. Det er ikke noe jeg går å grubler og tenker på, ikke noe jeg bruker energi på. Det er en tanke. Om et framtidig mål. For det andre, vekten står der tilgjengelig, jeg kan veie meg når som helst, så sånn sett kan jeg kanskje si at det å ha den der på en måte er eksponeringsterapi for meg. At jeg tåler å ja den der, uten å manisk måtte hoppe på den. Jeg burde kanskje hoppe på den, bare for å lære meg å face tallet, uten å måtte ty til destruktiv atferd. Det er jo også eksponering på høyt plan. Men på Modum snakket primærkontakten min om at jeg bør sette meg ned for å lage en «livspai.» En sirkel med ulike «kakestykker» hvor jeg skal fylle inn andre ting enn elementer som har med spiseforstyrrelsen å gjøre. Positive ting som gir meg noe bra. Noe som fyller dagene med fine ting, for å erstatte spiseforstyrrede tanker, følelser og atferd. Ikke unngå, men erstatte.Fylle inn flere og flere fine ting, sånn at spiseforstyrrelsen får mindre og mindre plass.

Så for meg var det å ikke gå på vekten altså et positivt skritt. En del av veien å gå for å redusere kroppssjekkingen. Å gå på vekten vil si å fortsterke de spiseforstyrrede tankene. Jeg har tidligere skrevet en del om triggere som finnes rundt meg, oss, som vi ikke kan styre. Reklame, media, butikker osv osv. De er overalt. Det er ikke til å unngå å bli påvirket, men man kan selv velge hvor mye man vil la seg påvirke. På Modum fikk vi ofte høre at det kunne være lurt å unngå triggere så sant det lot seg gjøre, hvertfall litt og litt, sånn for ikke å forverre situasjonen. Altså, velge bort det som ikke er bra. Unngå det man kan unngå, så lenge det gir en positiv effekt. Det er sånn jeg de siste ukene har tenkt angåenede vekten. Den står der, jeg kan selv velge om jeg vil gå på den eller ei. Jeg har ikke gått på den, men valgt det bort. Det har ikke vært noe problem å latt være å gå på den heller, fordi jeg rett og slett ikke har ønsket å vektlegge tallet. For meg har det faktisk vært et stort steg i riktig retning. For meg har det vært en styrke å latt være. En positiv ting. Ett lite skritt. Så når utfallet av timen ble som den ble på fredag (det var en del andre ting som ble tatt opp også), så satt jeg der og kokte nesten over. Jeg hevet stemmen, jeg raste, jeg var så sint som jeg aldri noengang har vært der før. Jeg sa at jeg ikke skjønte hvorfor i helvete jeg i det hele tatt gadd å være der, og hadde mest lyst til bare å ta på meg jakken og gå. Den lille seieren jeg følte ved å la være å veie meg falt sammen, og forsvant på et blunk. Jeg følte seieren ble tatt fra meg, målet knust i fillebiter og tilintetgjort. Så hva skal jeg jobbe med nå? Jeg føler meg litt låst, hva pokker er meningen med å jobbe med dette når det jeg gjør ikke betyr en dritt?

Som sagt over her, så ønsker jeg egntlig ikke å kvitte meg med vekten, men fornuften forteller meg at så lenge jeg sliter med en spiseforstyrrelse, så er den en tikkende bombe som er lettantennelig om jeg stiller meg oppå den. Mulig jeg aldri kommer til å kvitte meg med den, kanskje jeg en dag klarer å gjøre det. Det kan jeg ikke svare på nå. Jeg kommer uansett til å gå på vekten kun om jeg skulle føle for det. For meg er det faktisk en seier å klare å la være, for det gjør at jeg jobber mot spiseforstyrrelsen som mer enn gjerne skulle visst hva vekten viser, for så å ty livshiten ut av meg. 1-0 til meg, for hver eneste dag jeg lar være. Det gir meg mestringsfølelse, det føles riktig, for meg. «Gjør mer av det som virker» Løsningsfokusert tilnærming. Det virker for meg.

Jeg vil enda en gang understreke at jeg skjønner hva behandleren min mener. Jeg vet ikke helt om jeg får fram hva jeg skal fram til her, om dere skjønner hva jeg mener. Jeg vil gjerne ha vekten, eller, jeg synes det er vanskelig å kvitte seg med den. Poenget her er at jeg mener måten jeg har jobbet med målet mitt på er fornuftig, og riktig, og at anbefalingen om å ha en vekt i huset er feil.(Fornuftig sett) Så la oss kjøre en liten meningsmåling her, hva mener du? Ingen svar eller meninger er feil, her er det rom for ulike synspunkt.

Treningsøvelser og mestring.

Nå blir det null saltimer for min del, jeg har disse knærne jeg må ta hensyn til. Derfor blir det kun noen tøyeøvelser og noen få styrkeøvelser uten belastning, for å trene opp stabiliseringsmusklene rundt knærne. Innside- og utside, framside og bakside lår. De gode gamle øvelsene som å ligge på siden, og heve beinet, både utsiden, og innsiden. Ligge på ryggen, støttet opp av albuene, stram leggen, og hev benet, så stram låret, og hev benet. Ligg på magen, stram lårene, og hev benene. Tøy baksidelår, setemusklene, leggene. Stå inntil en vegg, og senk kroppen ned så det blir en svak «knebøy», hold til det begynner å brenne litt i lårene, for så å reise seg igjen. Gjenta. Ja, det er noen av øvelsene jeg er nødt til å prøve å få gjort daglig. Etterhvert kan jeg legge på litt vekter, jeg har noen ankelvekter som jeg kan bruke etterhvert. Så selv om jeg ikke får trent knebøy, benpress eller utfall, så får jeg likevel trent beina. Så da spiller det ingen rolle. Jeg må jo uansett gjøre det som er best nå som situasjonen er som den er.

Nå har jeg trent effektivt styrke siden jeg meldte meg inn på treningssenteret i begynnelsen av januar. Og det er skikkelig motiverende når jeg merker framgang. Når jeg kan øke vektene på apparatene, når jeg klarer noen få repitisjoner mer enn sist, når jeg kan bruke tyngre manualer eller stang med vekter. Framgang= mestring= motivasjon. Jeg økte med 2.5-3 kg på vektstang med vekter, på bicepsøvelse i dag. Samme med skulderpress med vektstang. Og jeg økte først med 2 kg på ryggøvelse (øvre del av rygg, skulderblad) hvor man bruker en manual, og prøvde meg deretter med enda 2 kg. 4 kg økning. (22 kg) Det kan jeg like. Det ble 1 repsetisjon mindre når jeg økte med 4 kg, men jeg løfter hvertfall tyngre. Og det anbefales jo mellom 6-8 rep. sånn ca, når man skal øke musklene. Det er ikke om og gjort å løfte flest mulige repitisjoner. Jeg har også økt i benkpressøvelse. Jeg bruker roøvelser med vektstang, og jeg merket i dag at jeg klarer å løfte enda litt tyngre på den øvelsen. Vektstengene der jeg bruker dem (er altså ikke inne på styrkerommet med muskelgutta ennå, høhø), så kan man ikke endre på vektene på stanga. Der er vektene låst fast. Så da blir det å øke med 5 kg neste gang, siden det ikke er en mellomting på de to. Men det skal gå greit kjente jeg.

Jeg har alltid vært glad i å trene magen (hvem er vel ikke det liksom), men da har det som regel gått i vanlig sit-up, rette og skrå magemuskler. Hekt greie øvelser, men lite utfordrende, skjønt jeg bruker en vektplate liggende på brystet når jeg bruker de øvelsene, for å gjøre det litt tyngre. Nå bruker jeg helst andre alternativer, som planke, rett og side. Og sidehev. Og den hvor du sitter som du skal ta vanlig sit-ups, med bena hevet over gulvet og en vektplate i hendene, og vrir fra side til side. En annen variant er å stå på det ene kneet, og strekk ut det andre benet, hold en vektplate i hendene, og len overkroppen mot siden hvor du står på kne. Underkroppen er låst, så det er bare overkroppen som skal beves. Fantastic. Men jeg har også funnet en genial øvelse i fitnessbloggen. Ta en kikk på den siste øvelsen i linken. «Woodchopers» Gotta love it. Og jeg lover, den river skikkelig. Ellers vil jeg også anbefale slyngetrening for de som ønsker en litt annerledes styrketrening. Det bruker man kun kroppens vekt, men det er effektivt synes nå jeg da. Fin å bruke som oppvarming også. Nå er jeg som sagt ikke med på saltimer, så jeg bruker slynger som er hengt opp i selv treningshallen. Passer meg ypperlig, for da kan jeg velge bort de øvelsene som innebærer å bruke knærne.

Jeg synes selvsagt det er litt irriterende å ikke kunne trene kardio, men jeg må ta hensyn til knærne, så da blir det hverken tredemølle (t.o.m. å gå gjør vondt om det blir for mye), steppemaskin, ellipse, eller for mye sykling. Jeg elsker å spinne, og jeg kan selvsagt sykle, men da må det helst bli sittende, og ikke så altfor hardt. Å stå og sykle er ganske belastende, og når jeg blir veldig gira, så står jeg mye, og jeg sykler tungt. Men jeg må bare ikke presse meg selv så altfor hardt der heller. Jeg må ta det rolig på den kanten, og heller komme sterkere tilbake etterhvert. Det anbefales jo både utholdenhet og styrke, så jeg får heller bare bite i det sure eplet og sykle på en måte som ikke gjør at smertene kommer.

Utfordre deg selv, og øk vektene neste gang du trener styrke, du er gjerne sterkere enn du tror. Try it.

Jeg har lagt min elsk på styrketrening.

Jeg har alltid likt å trene, det fenger meg, jeg liker det, jeg synes det er gøy, og motiverende når jeg ser framgang. Når jeg har vært medlem på treningssenter, så har jeg alltid funnet meg favorittimer. Foruten spinning som jeg er veldig glad i, så har det vært Body Combat (dette var da jeg bodde i Ålesund for noen år siden, de har det ikke her i Molde, dessverre), Body Pump (styrketime med vektstang), og nå Corebar (styrketrening med en corebar, en liten vektstang, hvor hovedsaklig kjernemuskulaturen trenes). Jeg har også alltid trent i treningshallen, med ulike apparater, men syntes det var litt kjedelig til tider, det motiverte meg ikke nok. Før foretrakk jeg gruppetimer, fordi det var gøy, fordi instruktørene motiverte meg, og fordi jeg fikk framgang. Det sosiale telte like mye for min del da. Jeg ble veldig godt kjent med instruktørene der. (I Ålesund) Her i Molde trener jeg alene, ikke meldt meg inn sammen med noen. Jeg kjenner jo noen som trener der, men der blir til at jeg møter dem nå og da. Bekjente. Jeg har kun trent der i ca 1 mnd ennå, så er kun på hils med noen av instruktørene der. Men det fungerer fint for meg å trene som jeg gjør nå, for da får jeg trene i fred, med det jeg jobber mot. Å trene, det er derfor jeg er der, ikke for å treffe folk og ha smalltalks. Selv om det selvsagt skjer innimellom når jeg treffer på kjente. Men jeg vil at treningsøktene mine skal være mest mulig effektive, så da blir det musikk i ørene, og fokusere på øvelsene jeg gjør.

Nå trener jeg stort sett i treningshallen. En del apparater, en del slyngetrening (kan f.eks leses om her) De har også en gruppetime for det her, men det henger også to sånne slynger uti treningshallen. Har begynt å bruke dem litt i det siste. Men nå går det mest i vekter. Manualer, og vektstang. Da blir det mye trening på biceps, triceps, rygg, bryst og mage spesielt. Andre muskelgrupper kommer jo selvsagt også inn. Men harde øvelser som går utover knærne må jeg være forsiktig med, derfor blir det som regel spinning som oppvarming. (Ikke gruppetimer) Bruker likevel noen øvelser/apparater hvor lår er inkludert, uten at det blir så belastende for knærne. Jeg begynte jo allerede å trene litt styrke mens jeg var på Modum, men der var det ikke akkurat så mye utstyr å skryte av. Ikke manualer heller. Men jeg fikk jo begynt å jobbe opp noe. Men bare på den mnd jeg har vært medlem her i Molde, så har jeg framgang både i økning av vekter, og i antall repetisjoner. Og det gir virkelig mestringsfølelse, for jeg er på vei! Jeg skulle selvsagt veldig gjerne hatt fine definerte muskler allerede i går, men det er jo ikke gjort i en fei å bygge muskler. Det kreves jobbing. Og jeg har det ikke travelt. Nå må jeg få understreke at jeg ikke har som mål å bli noen budybuilder, og som jente skal det jævlig mye til å for å komme dit uansett.

Jeg har begynt å følge noen fitnessblogger, og synes det er veldig kjekt å få tips til øvelser, og til styrketrening generelt. Det gir motivasjon å lese, og det motiverer meg at jeg selv får framgang i det jeg gjør. Jeg utfordrer meg selv i å øke antall vekter, ikke pusler med uendelig antall repetisjoner med lave vekter. Det vil ikke føre meg noen vei om jeg ikke øker. Tung styrke må da til. Å krype oppover er gøy! Når jeg får til, er det gøy! Som f.eks, da jeg begynte å trene her, så begynte jeg med 8-9 kg’s manual når jeg skulle trene rygg (en side av gangen) Jeg økte litt og litt, og i dag var jeg oppe i 16 kg. 2 x 8 rep. Manualene er gjerne i partall, så får jobbe med opp til 18 neste gang. Det er ikke om og gjort å få til 8,9 eller 10 rep., men kan f.eks sette meg mål på å klare max 5. Og så presser jeg meg til å klare minst 1 ekstra rep. Om det blir for tungt å øke vekter, så kjører jeg heller noen ekstra rep. på det jeg klarer. Det er klart jeg fort kan bli stiv og støl, men det betyr bare at jeg har presset meg selv litt ekstra. Og stølhet går jo over. Jeg gleder meg til hver treningsøkt, for å se framgangen min.

Og som jeg har sagt før, så er det enklere matmessig for meg også når jeg fokuserer på å trene muskler. Jeg dropper ikke måltider og nitrener for å forbrenne mest mulig kalorier. Det spiller ingen rolle hvor mye jeg forbrenner, det er framgang som er gøy. Og at jeg klarer å få til øvelsene mest mulig effektivt. Jeg vil heller være litt treningsfreak, enn spisesyk. Jeg har fortsatt en lang vei å gå for å komme i mål med spiseforstyrrelsen, men alt som hjelper meg dit er jeg glad for. Og det føles ekstra bra når det gir meg noe, at det er gøy og meningsfullt, og at jeg har et mål å jobbe mot på det området. En sterk kropp, med muskler. Jeg tar meg også et par dager treningsfri i løpet av uken, jeg har utrolig nok stemmen til treningspedagogen vår på Modum klingende i hodet, «2 treningsfrie dager er nødvendig for kroppen Laila» Jada, jada, var svaret jeg ga, og trodde virkelig ikke at jeg skulle klare det, men det gjør jeg. Kjenner selvsagt litt på treningstvang de dagene, men prøver heller å glede meg til neste dag hvor jeg kan trene igjen, fordi jeg vet at kroppen trenger hvile også, og jeg dør ikke av det.

Jeg fant et godt blogginnlegg i dag, » Trening, bodyfitness og fordommer», om jenter og styrketrening. Kanskje det er flere der ute, som ikke leser den bloggen fra før av, som kan få litt inspirasjon og motivasjon av dette innlegget, så jeg vil dele det med dere.

«Styrketrening er mer enn å bygge muskler»

I dag skal jeg ta meg en treningsfri dag, en hviledag hvor kroppen skal få hente seg litt inn, restituere seg litt, sånn at jeg ikke kjører den helt på skraphaugen, jeg ønsker ikke at den skal havne der nemlig.