2 år..

Jeg burde vært i senge for lengst. Natteravn som jeg er, så sitter jeg her foran pc’n og klokken er litt over halv fire på natten. Jeg skal opp om ikke så mange timer, så burde jo seriøst fått meg litt søvn, men det hjelper ikke stort å bare ligger der og vri seg heller, når søvnen nekter å komme. Hjelper heller ikke å ligge og høre på at typen snorker..Så da tenkte jeg å slå til med enda et innlegg her, så kort tid etter det forrige. Jaggu meg lenge siden jeg har blogget så tett. Men jeg har jo tross alt et forhold jeg heller prioriterer.

Men nå fikk jeg lyst til å blogge litt igjen. Dra litt tilbake i tid, for for 2 år siden, på denne tiden, var jeg på Modum. 2 år!! Det er helt sykt å tenke på at det er så lang tid siden jeg ble innlagt. Jeg har jo vært tilbake på to ettervern etter selve utskrivelsen i januar i fjor, så sånn sett er det jo ikke sååå lenge siden jeg var der, og det gjør at det føles enda merkeligere at det faktisk har gått to år. Men høsten vil nok, i noen år til kanskje, nå minne meg om Modum. Jeg satt og kikket gjennom noen bilder her tidligere i natt, fra blant annet Modum. Fine minner, med fine folk og et nydelig sted. Jeg savner stedet og menneskene, men ikke så mye selve opplegget. Nå får jeg nesten noia av tanken på å skulle legges inn på nytt der, men nå er jo situasjonen annerledes også, med tanke på at jeg er samboer. Kunne ikke tenke meg 3 måneder uten han nå. Men kunne godt ha tatt en tur dit, for jeg savner virkelig omgivelsene, stemningen, roen.

Jeg satt nylig og leste et par innlegg fra disse dagene for 2 år siden. Dag 5 og dag 6. (9. og 10.oktober). To kriminelt vanskelige dager som jeg husker veldig godt uten at jeg må lese om dem for å friske opp. Dag 5, og jeg hadde etter å ha kommet meg gjennom den dagen, klart min første målsetting, som var å klare å slå rekorden min på 4 oppkastfrie dager i strekk. Det hadde jeg ikke klart på over 1.5 år i forkant. Men det hadde sin pris å komme seg gjennom den dag. Jeg hadde mitt første sammenbrudd. Jeg holdt på å gå opp i limingen, jeg var så inni helvete urolig og rastløs, og uansett hva jeg gjorde for å distrahere meg selv, få tankene over på noe annet, gjøre noe for å forbedre situasjonen, så gikk det bare ikke. Jeg travet rastløs fram og tilbake i korridorene, gikk ned til biblioteket, fant en bok, satte meg, og leste 4 setninger, uten at jeg fikk med meg det som stod. Jeg prøvde på nytt igjen, men ikke faen. Jeg klarte ikke sitte rolig. Jeg gikk opp igjen, laget meg en kopp kaffe, gikk for å sette meg ned. Satt i et par minutter, der jeg makket i ulike stillinger, før jeg ga opp. Jeg helte ut kaffen igjen, uten at jeg hadde tatt en eneste sup. Jeg skalv og ristet, måtte støtte meg til en stol på kjøkkenet for jeg trodde jeg skulle ramle sammen. Jeg laget en ny kopp, travet fram og tilbake, og gikk til slutt og satte meg i sofaen der jeg noen minutter tidligere hadde prøvd å finne roen. Jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle gjøre for at det skulle bli bedre, og tårene bare trillet i ren fortvilelse. Jeg møtte da for første gang to av de fineste miljøvaktene der, og de satte seg ned for å prate med meg. Siden jeg ikke kjente dem, så føltes det bare så utrolig kleint og vanskelig, men de var jo så fine. Og jeg fikk mitt første møte med mindfulness. «Pust. Pust heeeelt ned i magen. Konsentrer deg fullt og helt om pusten. Vær her og nå. Bla bla bla..». Nei, det funket ikke. For jeg har alltid hatt en tendens til å puste fra brystet og opp, aldri fra helt ned i magen. Det hjalp vel egentlig ikke så mye å prate med dem sånn sett, men det var hvertfall kveldsmat like etterpå (ikke at det hjalp heller), så jeg satt i det minste sammen med de andre jentene. En forferdelig dag, og i tillegg var det selvsagt søndag, og ingen av behandlerne var på jobb.

Dagen etter var vel den verste dagen. Mandag, og den aller første veiingen. Jeg hadde da spist 4 måltider daglig siden jeg kom (foruten den aller første dagen, da vår første måltid var lunsjen). Magen var stappfull av mat, uten at den hadde kvittet seg med så mye. Systemet hadde vært fucka opp i så mange år, og nå som den fikk jevnlig påfyll, som den ikke var vandt med, så stoppet det helt opp. «Helt vanlig» fikk jeg høre. Å gå 3-4 dager uten å kunne gå skikkelig på do (bommelom), så føles hvert eneste måltid som et helvete. Jeg gikk mett fra det ene måltidet til det andre, og da kan du bare forestille deg hvordan det føles når ingenting kommer ut. («Det går seg til» sa de. Jæææædda…når da????). Jeg kjente jo allerede etter første dag med fulle måltider at vekten hadde gått opp. Jeg så det, og jeg kjente det. Klærne ble merkbart strammere på 1-2-3. Ja, over natten. Jeg prøvde å bruke fornuften (skjønt det var jo ikke så mye av den tilstede på den tiden), og tenkte at det var naturlig at jeg ville gå opp når kroppen ikke var vandt med å få så mye mat. Og jeg forberedte meg mentalt på at jeg hadde gått opp maks 4 kilo. Det føltes jo som 10, men bare for ikke å overdrive, så la jeg det på 4. Bare sånn for å ha litt å gå på. Håpet jo selvsagt at det ikke var mer enn et par kilo. At vi skulle veies først etter lunsjen, gjorde selvsagt ikke saken bedre. 2 måltider + drikke i magen, med klær på???? Det blir jo ingen reel vekt av det!!!! Samtidig som jeg visste akkurat det, så forsvant den tanken da jeg måtte gå på vekten. 6.5 kilo opp på 5 dager. Jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Det var som å få en knyttneve i magen. Jeg var så sint at jeg trodde jeg skulle sprekke (det føltes bokstavelig talt sånn ut også). Jeg ville bare bryte oppholdet der og da og reise hjem, for å gå ned de kiloene igjen. Jeg trodde ikke jeg skulle holde det ut. På 5 dager hadde jeg gått fra å være «grei nok» vektmessig (ikke greit i det hele tatt fortalte spiseforstyrrelsen meg, til tross for at jeg var undervektig), til å bli smellfeit. Så fort. Og jeg skulle være der i 3 måneder. Jeg så verden falle i grus.

Det var to fæle dager å gå gjennom, men jeg overlevde jo, selv om det føltes som jeg ikke skulle gjøre det. Jeg gråt mine bitre tårer mang en dag, men bet samtidig sammen tennene og kjempet videre. Jeg gråt innvendig hver eneste dag, fordi kroppen forandret seg, jeg gråt åpenlyst mange dager, under måltider, og omtrentlig hver eneste mandag da vi hadde ny veiing. Opp opp opp. Det stoppet aldri. Jeg kan ikke helt si hva det var som likevel drev meg til å stå på videre, det var nok en blanding av ulike ting. Jeg ville vise at jeg faktisk jobbet mot spiseforstyrrelsen, som jeg skrev under på kontrakten at jeg skulle. Jeg ville ikke skuffe de andre, og jeg ville klare å nå alle målsettingene jeg satte meg, koste hva det koste ville. Og det kostet. Det kostet faen meg svindyrt. Men jeg stod på. Hver mandag og hver fredag satte vi oss nye målsettinger for uken, og helgene. Hver eneste gang gjennom hele oppholdet, satte jeg meg som mål å fortsette å klare å være oppkastfri. Hver eneste dag ble derfor en ny rekord for meg. Jeg ordnet meg med en kalender der jeg for hver dag jeg kom meg gjennom oppkastfri, klistret på et klistremerke. Bare for å få det «Svart på hvitt» hva jeg faktisk hadde klart. Jeg følte meg verre og verre for hver eneste uke som gikk, fordi kroppen forandret seg, så der og da klarte jeg ikke føle noen stolthet over det jeg hadde fått til. Noe primærkontakten min klarte å minne meg på, få meg til å innse. «Se på kalenderen din, ser hvor mange dager du har klart. Det er fantastisk. Jeg har jobbet her i nesten 30 år, og aldri sett noen jobbe så hardt som du». De ordene gjorde noe med meg, i forma av at de satte seg fast i hodet mitt. At hun ga meg et så stort kompliment og skrøt av den harde jobben jeg gjorde, for hun visste hva det kostet. Hun hadde sett det så mange ganger før. Likevel klarte jeg ikke å kjenne på stolthet selv. Til tross for at det var mange beinharde dager (spesielt mandagene), og jeg ved et par anledninger stod bøyd over doskåla for å kaste opp, så holdt det i 84 dager før jeg hadde en sprekk. Det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klare å gjennomføre. Aldri i verden. Men det beviser jo bare at det faktisk er mulig.

Det var trist å skrives ut derifra, for selv om det var tøft, så var det så mye fint som veide opp for det. Det var trygt og godt å være der. Innimellom ønsker jeg meg tilbake, men samtidig orker jeg ikke tanken på å gå gjennom det samme igjen, + at jeg som sagt ikke kunne tenkt meg å være borte fra kjæresten så lenge. Jeg vet selvsagt at det hadde vært bra for det lange løp, for framtiden, likevel er ikke det noe jeg ønsker nå. Jeg hadde et fint og nyttig opphold, og burde nok sånn egentlig (sånn fornuftig sett) hatt et opphold til, for repetisjon og oppfriskning hjelper alltid. Men nå er jeg i en litt annen fase på enkelte områder, så jeg får bare se hva behandlingen jeg har nå fører meg. Jeg sitter uansett igjen med mange erfaringer etter oppholdet, jeg har tross alt ikke glemt alt, selv om spiseforstyrrelsen igjen har et sterkt grep om meg. Jeg får bare fortsette meg å minne meg på følgende:

* Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid.

* Små skritt. En dag av gangen.

Hvorfor er det så vanskelig å akseptere kroppen?

Som regel er sulting, overspising med påfølgende oppkast, overtrening osv. kun symptomer på bakenforliggende årsaker. Å prøve og endre på kroppens utseende blir på en måte sykdommens språk utad. (Dette gjelder ikke nødvendigvis for alle som sliter med en spiseforstyrrelse). Om det gir noen mening? For de som selv sliter med en spiseforstyrrelse kan nok forstå hva jeg mener her, for de som ikke sliter, kan det kanskje ikke være like enkelt å forstå. Følelser kan være fryktelig vanskelig å prate om, for når man ikke alltid helt vet hvordan man skal formidle dem, hvordan skal man da få andre til å forstå? For mange blir da, det å skade seg selv på ett eller annet vis, den «enkleste» måten å forklare på. Det blir kanskje et stille skrik om hjelp. For noen, ikke alle. Å skade seg selv på ett eller annet vis, er strategier for å få vekk følelser og vonde tanker som kan være vanskelig å holde ut, samtidig som det er vanskelig å prate om det. Skam er et stort og viktig ord her. Det holder mange vekk fra å tørre å prate om det. Selv om det i årenes løp er blitt mer fokus på spiseforstyrrelser, så er det fortsatt et godt stykke igjen til at tabuen er helt borte. Jeg husker selv hvor vanskelig det var å skulle meddele andre at jeg frivillig kastet opp. Heldigvis er jeg over det punktet, det er heller ikke det første jeg nevner, akkurat den delen, det gjør jeg kun hvis noen ikke helt vet hva bulimi innebærer. 

Sånn samfunnsutviklingen har blitt med årene, hjelper det ikke på noen som helst måte at fokuset er så kroppsrettet. Sånn eller skli bør du se ut, slik eller sånn er det eneste «eneste riktige». Heldigvis er det blitt en smule mer fokus på kvinnelige former, at det slettes ikke er forkastelig å ha noen kilo på kroppen. Kvinner skal ha former, det er helt naturlig. Samtidig vil jeg nevne at mange er naturlig tynne, uten at det betyr at de sliter med en spiseforstyrrelse. Og deres kropper er naturlige sånn de er. Vi er forskjellige, og det igjen betyr at det ikke finnes noen fasit på hva som er normalt. Men, igjen, så er det store mørketall på hvor mange som sliter med mat/kropp/vekt. Og det at samfunnet har et så stort fokus på kropp, så blir dette en triggerfaktor som gjør det vanskeligere for mange å være/bli fornøyd med kroppen sin. Meg inkludert. Nå er det ikke nødvendigvis sånn at alle blir påvirket av fokuset på kropp som samfunnet innprenter oss med, for kroppen er ofte (men ikke alltid), symbolet utad for mange (ikke alle) som sliter med en spiseforstyrrelse. Dette kan være gjeldende for alle typer spiseforstyrrelser. Anoreksi, bulimi, tvangsspising, ortoreksi (overfokus på sunnhet og trening). 

For meg startet alt dette med en diett som gikk over styr. Ikke at det nødvendigvis trenger å være den utløsende faktoren, men det var der fokuset mitt på kropp og vekt ble vekket. Jobben var å få vekten ned for hver veiing jeg skulle på (fulgte et opplegg med diett, trening, veiing, over en viss tid). Så for meg, ble kropp helt fra starten av, sammen med vekten, hovedfokuset. Jeg var, og ble med tiden, veldig opptatt av hvordan jeg så ut. Gikk vekten ned, ble jeg mer fornøyd (selv om jeg i utgangspunktet ikke var fornøyd. Fra jeg startet det opplegget altså, jeg var aldri opptatt av kropp og vekt før det), og gikk vekten opp, følte jeg meg mislykket, og dagen var ødelagt. Jeg målte (og gjør det vel tildels ennå må jeg innrømme) min egenverdi i forma av hva vekten viste meg. Jeg må samtidig si at jeg nå på langt nær veier meg så ofte som jeg gjorde før innleggelsen på Modum. Da veide jeg meg hver morgen og hver kveld, hver eneste dag. Nå kan det uker og måneder mellom hver gang, og da kun på morgenen. Jeg har tildels bedre dager når jeg ikke veier meg, selv om jeg hele tiden er bevisst kroppen og kiloene mine. Likevel føles det bedre og ikke se tallet på vekten.

Det er for meg, fryktelig vanskelig å akseptere at kroppen endrer seg i form av vektoppgang. Selv om jeg vet at jeg har former (noe som som sagt er naturlig for kvinner), så vil jeg til tider ikke ha dem, mens andre ganger er det greit nok. Som jeg såvidt nevnte i forrige innlegg, så ønsker jeg f.eks heller en rumpe med form, framfor en helt flat en. Og for å få en rumpe med former, så bør det være litt muskler der. Og muskler betyr en aldri så liten vektøkning. I hode blir det derfor helt feil, og da vil jeg ikke ha en rumpe med former. (Joda, jeg vil jo det, dette er spiseforstyrra tanker). Men det er dette med de fordømte kiloene opp som er vanskelig å akseptere. Det er formene, med kiloene, som er vanskelig å akseptere. Endringen kroppsmessig (ergo kilomessig) er vanskelig å akseptere. Mot slutten av oppholdet mitt på Modum, sa min primærkontakt til meg; «Du burde egentlig hatt et litt lengre opphold her du nå, for nå begynner du å jobbe med kroppsaksept». (Etter nye endringer på innleggelser på Modum, er det nå fastspikret at et opphold er på rundt 3 måneder, uten mulighet for forlengelse, sånn det var tidligere). Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, for mitt bilde på egen kropp var likt hele veien, helt fra før vurderingsoppholdet til utskrivelsen. Jeg hadde toppscore på skjemaet vi fylte ut opptil flere ganger (for å se på eventuelle endringer på ulike områder), altså, toppscore på hat over kroppens utseende. Men, hadde jeg kunne forlenget oppholdet (noe jeg kunne tenke meg), så hadde det kanskje kunne endret noe, i positiv retning? Jeg har vanskelig for å se for meg at det kunne ha blitt sånn, men samtidig var det jo en del andre ting som endret seg mens jeg var der, også noe jeg hadde vanskelig for å se for meg før innleggelsen. Det tyder jo på at alt er mulig, bare man får jobbet med det lenge nok. Repetisjon, repetisjon, repetisjon gjør noe med en. (Believe it or not).

Jeg føler meg fortsatt for stor i egen kropp, og har fortsatt vanskelig for å se at jeg skal kunne klare og endre oppfatning av min egen kropps utseende. At jeg en dag skal klare og akseptere kroppen min sånn den er/blir. Jeg har lett for å legge på meg (crap!! Spiseforstyrra tanke igjen…), og derfor vil kroppen min gå opp en del kilo til for å komme dit der kroppens egen trivselsvekt vil ligge. (Ikke den vekten min spiseforstyrrelse ønsker den skal være). Og den (kroppens vekt) ønsker normalt å ligge omtrentlig der den var da hele denne dritten startet. Mitt spiseforstyrra hode ønsker på langt nær å være der. Jeg var der sånn ca. ved utskrivelsen, men jeg var så misfornøyd med å være der da jeg ble skrevet ut, og ville bare ned igjen. Likevel holdt jeg meg sånn ca. der i noen måneder i etterkant. (Jeg gikk til og med opp et par kilo til da jeg trente styrke som en gud). Ikke at jeg følte meg fornøyd på noe vis, men jeg hadde en noenlunde ok rutine på maten. Jeg klarte til en viss grad å forholde meg til noe som lignet kostlisten jeg hadde ved innleggelsen (kalorimessig). Dette fordi jeg hadde repetert på dette over en periode på 3 måneder. Det gikk bedre utover oppholdet, uten at jeg skal gå så langt som å si at det var lett.

Men, tilbake til overskriften, hvorfor er det så vanskelig å akseptere kroppens utseende? Hvorfor er det så vanskelig å håndtere og akseptere at min kropp har mer kilo på seg enn andres kropper, når jeg vet at vi alle er ulike? Hvorfor er det, i mitt syke hode, så viktig å veie mindre enn det som er normalt for min kropp? Handler det om at jeg føler jeg tar for mye plass? At jeg føler jeg blir mer synlig mer flere kilo? Er det et problem å være mer synlig? Er jeg mer synlig? Er det i det hele tatt en problemstilling? Jeg vet pokker meg ikke. Jeg skulle ønske at jeg visste, at jeg hadde svarene, for da hadde det kanskje vært litt enklere å jobbe med det. Kanskje ligger det der i underbevisstheten min og ulmer, og kanskje vil det dukke fram etterhvert, men akkurat nå merker jeg ikke noe til det. Kanskje vil det skje noen endringer underveis i behandlingen med fysioterapi, der vi jobber psykomotorisk (bevissthet på kropp), og ny psykolog (som har bitt seg fast i dette med kroppsaksept etter de to timene jeg har hatt så langt). Jeg hadde min andre time med han på fredag, og temaet var mye kropp. Jeg svarer etter beste evner når vi prater, men den dagen jeg får spørsmål om hvorfor det er vanskelig å akseptere kroppen (noe jeg innbiller meg at jeg kan få), så er det godt mulig at jeg blir svar skyldig. 

 

 

Vanskelig kropp å akseptere…

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Jeg fikk en forespørsel om jeg ikke kunne skrive et innlegg om emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, siden jeg har den diagnosen, og det kan jeg jo selvsagt gjøre. Kan jo først starte med å skrive litt om hva det er.

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse  kjennetegnes av et varig mønster med høy intensitet og høy grad av ustabilitet i følelseslivet. Diagnosen har mye til felles med diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse. Både i fagmiljøer og i mer uformelle sammenhenger benyttes begrepene emosjonelt ustabil og borderline noe om hverandre. Tilstanden deles i to typer: impulsiv type og borderline type. Mennesker som fyller kriteriene til en slik diagnose har et intenst og sterkt vekslende følelsesliv med mye overdrevent sinne. Videre er det vanlig at disse menneskene ofte inngår i ustabile, turbulente parforhold, tenker svart eller hvitt i forhold til personer eller situasjoner, har usikkert selvbilde, tendens til å skade seg selv eller true med å gjøre dette i følelsesmessig pressede situasjoner. Som ved de andre personlighetsforstyrrelsene vet man lite konkret om hvorfor noen utvikler emosjonelt ustabil personlighet. Imidlertid er det klart at mange av de som fyller kriteriene har opplevd traumatiske hendelser i barndom eller ungdom. Å leve med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse gjør også at en person er i høy risiko for å oppleve nye og gjentatte vonde opplevelser.

 Den impulsive type

Denne personlighetstypen har ofte plutselige utbrudd av sinne, hvor vedkommende handler impulsivt og uoverlagt. Slike personer har en kort lunte, og vil under stress ofte reagere aggressivt. Denne reaksjonen kan imidlertid lett avløses av angst og depressive selvbebreidelser, der selvdestruktive handlinger som selvmordsforsøk kan opptre.

Symptomer:

1. markert tendens til å handle uventet og uten hensyn til konsekvenser;
2. markert tendens til kranglete oppførsel og til konflikter med andre, særlig når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert;
3. lav terskel for sinneutbrudd eller vold, med manglende evne til å kontrollere de resulterende atferdsmessige eksplosjoner;
4. problemer med å opprettholde enhver handling som ikke tilbyr umiddelbar belønning;
5. ustabilt og lunefullt humør.

Pasienten kan i sin impulsivitet ligne den dyssosiale type, men gjenkjennes ved å ikke være antisosial i snever forstand, og ved å være mer skrøpelig og selvdestruktiv.

 Borderline-typen

Det fremtredende ved borderline er en tydelig manglende identitetsfølelse, som fører til manglende psykisk stabilitet og ustabile relasjoner til andre. Angst og usikkerhet dominerer, og kan føre til selvdestruktive handlinger. Tomhetsfølelse er fremtredende, og kan forveksles med depresjon, men den er mindre affektladet enn den depressive. For å fylle tilværelsen vil borderlinepasienten ofte kaste seg ut i aktiviteter som ikke er hensiktsmessige, men som bekrefter at «det er liv». Det kan ofte være selvskading, for eksempel kutte seg på armer eller ben, svi seg selv med sigaretter, dunke hodet hardt mot gulv eller vegg.

Symptomer:

1. forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier (inkludert seksuell orientering);
2. tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise;
3. overdreven innsats for å unngå å bli forlatt;
4. tilbakevendende trusler om eller handlinger med selvskading
5. kronisk følelse av tomhet.

For at diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse skal kunne stilles må de generelle kriteriene for personlighetsforstyrrelse være til stede på tvers av situasjoner og være vedvarende over tid. I tillegg må minst tre av symptomene/væremåtene som er beskrevet ovenfor (under «impulsiv type» eller «borderline type» eller begge) være til stede.          (Kilde: wikipedia)

Jeg må begynne med å si at jeg ikke har diagnosen i like stor grad som jeg for noen få år siden, da symptomene var mye sterkere enn de er nå, selv om jeg først fikk diagnosen på papiret i fjor. Symptomene som er nevnt over var mye mer framtredende for kun noen få år siden, så sånn sett synes jeg det er rart at jeg faktisk ikke fikk den diagnosen tidligere. Men, det var aldri snakk om noen utredning før jeg kom til Modum, og da var det først og fremst fordi jeg ville ha en utredning på bipolar som faktisk var satt i journalen min, etter en såkalt utredning i en time her. Jeg følte aldri at den diagnosen passet på meg, da jeg aldri hadde de maniske episodene, men kun den depressive. Det var altså under mitt opphold på Modum at jeg fikk diagnosen emosjonell ustabil personhetsforstyrrelse. Med tanke på at jeg har hatt en god del positive endringer de siste par årene, så er ikke alle symptomene like sterke, eller tilstede lengre. Derfor vil jeg si at jeg ikke har den i en så stor grad nå hvertfall, men flere av symptomene er likevel fortsatt tilstede. De symptomene som har vært, eller er tilstede for min del, er:

Den impulsive type:

1. Markert tendens til å handle uventet og uten hensyn til konsekvenser. (Sterkere tilstede tidligere enn nå)
2. Markert tendens til kranglete oppførsel og til konflikter med andre, særlig når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert. (Også sterkere tidligere enn nå)
3. Lav terskel for sinneutbrudd. (Her er situasjon selvsagt avgjørende, men var også sterkere tidligere enn nå)
4. Ustabilt og lunefullt humør. (Mer ustabilt eller lunefullt vil jeg si..)

Bordeline type:

1. Forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier. (I grunnen veldig gjeldende ennå)
2. Tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise. (Dette punktet var gjeldende i stor grad tidligere, men er vel borte nå. Jeg måtte kutte ut en del vennskap for å kunne få det mer stabilt selv
3. Tilbakevendende handlinger med selvskading. (Hvis man ser bort i fra det bulimiske (som også er en form for selvskading) som jo er en egen diagnose, hoved diagnosen min, men kun tenker på selvskading i form av kutting og andre ting, så er ikke dette gjeldende lengre)
4. Kronisk følelse av tomhet. (Dette var gjeldende i veldig stor grad helt fram til jeg gikk inn i et forhold for kun et par måneder siden).

Begge behandlerne jeg har hatt her har sett tegn til disse symptomene, uten at de har sagt at dette er gjeldende i stor grad. Men klart, med tanke på at jeg har hatt timer med dem (1 time) pr. uke/hver 14.de dag/tredje uke osv., og at jeg har hatt forbedringer i løpet av de årene jeg har vært i behandling, så har ikke de sett det i like stor grad som behandlerne mine på Modum, der de så jeg omtrent 24 timer i døgnet i 3 måneder i strekk. Behandlingen jeg var i der var tøff og vanskelig, så flere av symptomene overfor kom veldig godt fram. Da spesielt i det som gikk på følelser og humør. Følelsene var ofte nedstemt, og sinneutbrudd kom spesielt på mandager etter veiingene og i forbindelse med måltidene. Jeg synes synd på primærkontakten min i første omgang (men også noen av de andre behandlerne + noen i gruppen av og til) som fikk gjennomgå. Primærkontakten min fikk oppleve sinne mitt hver mandag etter veiingene, siden det var hun som hadde den med oss. Jeg bannet og steiket høyt og lavt, spesielt i forhold til kostlisten som jeg hatet intenst, og samtidig hatet mot min egen kropp i forbindelse med vektoppgangen. Jeg klarte ikke i disse situasjonene å være helt rasjonell, noe jeg ser sterker nå i ettertid, men samtidig var ganske klar over der også da.

Nedstemtheten kjenner jeg ofte på ennå, men det er som regel situasjonsbasert, men det går også hånd i hånd med selvbildet (først og fremst kropp). Mye har likevel endret seg en god del på dette området også de siste to månedene i forholdet. Nå er jeg sammen med en jeg elsker, som elsker meg tilbake, akkurat som jeg er, som jeg kan prate med om alt, en jeg har felles interesser med. Vi fyller alltid dagene med noe, det er lenge siden vi har hatt dager der vi kun sitter hjemme og ikke gjør noe som helst. Jeg blir veldig fort rastløs, så for meg kan det å bare sitte hjemme bli kjedelig, så jeg må gjøre noe. Det spiller i grunnen ikke hva vi gjør, bare jeg kommer meg ut av huset, om så bare for noen få timer. Det blir som regel turer/fototurer, ut for å ta en kaffe, eller reiser til Kr.sund eller der han kommer i fra (oftes der). Det at dagene mine nå har kvalitetsinnhold, hjelper meg i stor grad. Jeg sitter ikke lengre med ensomhetsfølelsen, det bulimiske er redusert (men langt ifra borte), og det at vi kan prate samme på en skikkelig måte gjør at vi unngår en del konflikter (ikke det at det aldri skjer, men vi ordner opp og kan prate ut om det).

Innimellom dukker det opp tanker om selvskading (vet ikke helt hvorfor, og det er ganske så frustrerende), men det har jeg fortalt om til typen, og det er noe jeg ikke ønsker skal skje igjen, så jeg klarer hvertfall å unngå det. Jeg prøver heller å tenke at det kun er tanker, at det forekommer at de dukker opp, at jeg ikke må utføre handlingene. (Håper en dag jeg kommer meg dit at jeg klarer det samme når det kommer til bulimien). Heldigvis er det mulig og bli frisk fra emosjonell ustabil personhetsforstyrrelser (og spiseforstyrrelser), så jo bedre jeg blir, jo større er sjansen for at alle disse symptomene vil forsvinne. Stabilitet har alt og si her, noe navnet sier. Mye har føltes, og føles tildels ennå, ustabilt, så da er det bare å ta tiden til hjelp. Ting tar tid, det må bare innses og aksepteres. Det var disse små skrittene da…

Kan jo nevne i samme slengen her, når jeg først er inne på diagnoser og behandling, så har jeg nå nylig tatt en serumspeil sjekk i forhold til medisiner, for å se om dosen er riktig eller ei. (Har begynt på piller som egentlig ikke matcher sammen med lamictal, kombinasjonen gjør at virkningen av lamictal kan reduseres med hele 50%, så derfor skal vi nå ha oppfølging på det). Har tenkt tanken om å kanskje slutte helt med medisiner, men er usikker på om jeg tør det riktig ennå. Vi får se. Samtidig er jeg henvist til Kr.sund i forhold til å ta ny bentetthetssjekk. Ikke tatt det siden like før innleggelsen på Modum, så aner ikke hvordan det står til med skrotten. Jeg er også henvist til privat psykolog, så vil altså etterhvert starte opp med enda en ny behandler (sukk). Skal ha siste time med nåværende behandler om en måned. Det er jo gjerne litt ventetid på ny behandler, men siden jeg er drittlei av behandling og faktisk kunne tenkt meg og avsluttet helt, så vet jeg at det ikke er et lurt sjakktrekk, så jeg får heller bare nyte tiden uten. Kanskje vil det hjelpe litt på motivasjonen videre. Time will show.

Takk for spørsmål, kjekt å kunne komme med et skikkelig innlegg igjen, høhø.

 

Changes.

Det er ikke alltid like lett å bryte vaner man har hatt over lengre tid, som mer eller mindre sitter så fastspikret i kroppen at de går på automatikk i hverdagen. Vaner man ofte kanskje ikke helt tenker over en gang, man gjør dem fordi man er så vandt med dem. Jeg vet hva jeg prater om, for jeg har hatt noen av mine vaner i mange år. Om man da kan kalle alt som en spiseforstyrrelse inneholder for vaner. De blir jo på en måte det når de er en så stor del av hverdagen min, der jeg som ofte ikke tenker før jeg handler, fordi behovet er så tilstede. Jeg er jo fullstendig klar over at mye av det jeg gjør ikke er verken normalt eller nødvendig, at det er destruktivt og ødelegger mer enn det gagner. Men når jeg står midt oppi situasjonen så føles det naturlig for meg, fordi det er sånn det nesten alltid har vært. Jeg har vært syk i så mange år, at det er vanskelig for meg å gjøre ting på andre måter. Jeg vet jo hva som burde gjøres, men det er ikke alltid like enkelt å få det til i praksis, fordi det er så lenge siden det har vært sånn for meg. Mange ganger går det bare av seg selv, at det kommer så fort at jeg ikke registrere det, andre ganger dukker det opp raske tanker om at jeg burde gjort det helt motsatte, men de tankene forsvinner raskt igjen, mens andre ganger igjen, så tenker jeg litt mer over det, uten at jeg makter (eller til tider ikke vil eller orker) å gjøre noe med det. Det blir for vanskelig eller virker uoppnåelig, og da føles det enklere og bare gjøre som jeg alltid har gjort. Jeg tør ikke alltid og utfordre meg selv, våger ikke alltid hoppe i det, velger bevisst og gjøre som jeg alltid har gjort, for det motsatte oppleves veldig skummelt, og kan føre med seg endringer som spiseforstyrrelsen i meg knapt nok orker å takle. Altfor mange tanker, altfor mye følelser som settes i sving.

Av og til dukker det likevel opp ting som gjør at det kan være litt enklere å gjøre små eller store endringer. Det kan selvsagt være behandling i seg selv, der bevisstgjøring har stort hovedfokus, det kan være eksponering, det kan være mot til å våge og utfordre seg selv mer. Det kan være et brennhett ønske om å få det til. Nå er det også sånn at jeg ønsker å få det til, men helt ærlig, så er det ikke alltid like lett å få det til, eller at jeg ikke våger nok. At jeg ikke tør å hoppe i det og utfordre meg selv nok. Det må likevel sies at jeg har tatt mange sjanser, at jeg har våget ofte, men da stort sett når jeg har hatt trygghetspersoner rundt meg, som har vært der og støttet meg når det har blitt for tøft. Modum er et godt eksempel på det. Der hadde jeg mennesker som hadde stor kompetanse, erfaringer med tidligere pasienter, hadde forståelse, men likevel kunne være «beinhard», fordi det var jo derfor jeg (vi) var der, og det var jobben deres og hjelpe oss. De var i største grad omsorgspersoner som ønsket meg (oss) det beste. Det hjalp enormt, det gjorde det vanskelige litt enklere å gjennomføre. De ga meg (oss) motivasjon når jeg (vi) fikk til noe som tidligere virket uoppnåelig å skule få gjennomført, som virket håpløst i utgangspunktet. Jeg har lenge trodd at jeg er en av de som aldri kommer til å bli frisk, noe jeg også nå kan tenke, spesielt når jeg har dårlige dager og mer eller mindre har null motivasjon til å orke og jobbe med problemene mine. Likevel vet jeg jo også at det ikke er mindre mulig for meg enn for ande, hvorfor skal det være det?

Nå har jeg etter 3 år som singel fått kjæreste igjen, en veldig flott en. En som før vi ble sammen visste om problemene mine, men likevel våget å gå inn i et forhold med meg. En som tør å spørre om det er noe han lurer på når det kommer til spiseforstyrrelsen, en som spør meg hvordan det har gått om dagene, en som gir meg kompliment når det har gått bra, en som stryker meg på ryggen og gir meg en klem om det ikke går fullt så bra. Han minner meg også på at i morgen er det en ny dag, at det som har skjedd har skjedd og at det er sånn det blir innimellom. Til tross for at han ikke tidligere har visst så mye om spiseforstyrrelser, eller har vært borti lignende situasjoner, så viser han interesse og vil lære mer. Likevel spiller det ingen rolle om jeg er i den situasjonen jeg er i, fordi jeg er jo mer enn sykdommen. Nå er det ikke sånn at han ikke bryr seg om at jeg er syk, fordi han ønsker jo ikke at situasjonen min skal være som den er. Til tross for at han er yngre enn meg (hele 5 år faktisk), så merker jeg ikke noe til det, fordi han er som han er. Jeg har tidligere erfart at det ikke har blitt like mye sykdomspreg når jeg har vært i forhold, spesielt når jeg har vært samboer, for da har jeg jo ikke hatt like stort spillerom til å utføre mine destruktive mestringsstrategier.  Det har ikke vært like enkelt når jeg har vært i forhold der jeg ikke har vært samboer, men likevel litt enklere. Jeg er ikke samboer med kjæresten nå heller, men han er hos meg som oftest, og dermed blir også min mulighet og spillerom for å bruke destruktive metoder mye mindre, selv om det noen ganger kan hende det blir som det blir.

Nå har vi faktisk ikke vært sammen så veldig lenge lenge ennå (ikke lengre enn snart 3 uker faktisk, høhø), men i løpet av de 3 ukene har det gått veldig bra vil jeg si. Selv om det ikke har vært så lenge ennå, så må det jo starte en plass. Jeg har klart flere gode dager (overspising- og oppkastmessig) enn det har vært dårlige. Jeg har klart flere dager i strekk der jeg har kommet meg helskinnet gjennom, og det har ikke vært så vanskelig heller. Dagene sammen med han har bestått av mye aktivitet på ulike plan, vi drar ofte ut på kjøreturer og har fototid. Vi har vært hos han, hos hans foreldre, i Kr.sund, rundt omkring på plasser utenfor Molde, hatt filmkvelder osv. Det er jo tid jeg tidligere har brukt på spiseforstyrrelsen. Nå blir tiden (dagene) brukt på kvalitetstid og hyggelige ting. Treningen min er også blitt betraktelig redusert, og det enda jeg i nesten ett år nå kun har trent bare 3 dager i uken. Nå kan det gå dager mellom hver gang, alt fra bare 1 til 2 dager i uken, til en uke uten noe som helst. Jeg får i meg flere måltider om dagen, selv om det ikke er så altfor mye, men likevel en del. Jeg har også klart å fortelle han om traumet mitt, noe som tok meg hele 15 år og i det hele tatt fortelle noen om, og det sier vel sitt om hvor bra dette forholdet er for meg. Det føles veldig riktig, jeg setter enormt pris på han, han betyr mye for meg, og jeg er veldig takknemlig for at han er med på og hjelpe meg til å få til de endringene jeg trenger og få til.

Ferdig.

Da er jeg hjemme igjen, Modum er over og ut. Det har vært veldig hyggelig å treffe alle sammen igjen, både de i gruppen min, og behandlere og andre som er involvert i spis-teamet på ett eller annet vis. Jeg tror jeg har fått truffet alle jeg håpet på å få treffe igjen. Vi var også litt sammen med den ene gruppen som er innlagt nå, koselig jenter. Det har for det meste vært repetisjoner på ting vi har gått gjennom tidligere, + noen få nye ting. Måltidene var selvsagt lagt opp som vanlig, og jeg har hatt noen samtaler. Siste time med behandleren jeg hadde der gikk vi gjennom resultatene på skjemaene jeg fylte ut før innkomst, og der var det både framgang og tilbakegang. Ikke noe jeg ble overrasket over egentlig, men jeg visste ikke at den ene forverringen var så mange score opp som den var på. (altså, i feil retning…). Men det er som det er, jeg har ikke lagt skjul på hvordan ståa er, jeg ser ingen grunn til å gjøre det heller. Det er fine  folk å prate med, og jeg kan si det som det er.

Jeg kjedet meg litt enkelte av ettermiddagene mens jeg var der, syntes at tiden gikk så treigt. Hadde kanskje glemt litt hvor lang enkelte dager kunne føles. Men jeg hadde det jo stort sett hyggelig sammen med de andre, selv om vi kun satt foran tv’n. Det har blitt mye latter hvertfall, gruppen min er fin på den måten, mye humor, heldigvis. Vi vet hva galgenhumor og selvironi er. Jeg hadde dævva uten. Det har ikke vært så mye tårer fra min side på dette lille oppholdet, men det måtte selvsagt komme noen den siste dagen. Ikke fordi det var så trist å måtte reise fra alle, skjønt det var jo trist det også, men ikke så ille som da vi reiste fra hovedoppholdet. Men fordi behandleren min der, da vi ga den siste lange klemmen, sa at hun var glad i meg, og bryr seg. Igjen ble jeg satt litt ut, fordi jeg ikke forventet de ordene, nettopp fordi hun er behandler. Ikke det at jeg ikke tror hun er medmenneske, men det er jo noe med et behandler/pasient forhold da. Men det skal sies at alle folkene på Modum er fantastiske på den måten, de er ikke redde for å vise at de bryr seg, at de er medmennesker, og at de kan dele ut klemmer og omsorg så holder. Det er rett og slett ikke mulig å ikke bli glad i dem. Det er kanskje det tyngste med prosessen å reise hjem derifra, for du må gi slipp på de gode relasjonene. Jeg har muligheten til å maile min behandler om det er noe, noe jeg har gjort innimellom, men det blir jo kun når det er noe jeg lurer på. Jeg liker ikke å skulle ta mye kontakt, men det er jo godt å vite at muligheten er der, om det skulle være noe.

Jeg reiste til søstern med family på fredag, og var der til i går. Veldig koselig å se dem igjen, det er blitt noen måneder siden sist. Kjekt å ha tid sammen med tantebarna mine, leke, prate og kose. Ler mye, for minstemann prater og spør som en foss. Komisk assa. Like trist å reise derifra hver gang, men godt å tenke på at jeg ser dem igjen så klart. Nå blir det noen måneder til neste gang, om det ikke dukker opp noe i mellomtiden som gjør at det blir Oslotur på meg.

Hva som skjer framover vet jeg ikke, står midt i et vakuum akkurat nå, der jeg ikke vet att fram på noe. Da tenker jeg i første omgang behandlingsmessig. Er veldig lei, så har pratet litt om det med de på Modum. De anbefaler meg selvsagt ikke å avslutte behandling, noe som har vært i mine tanker en stund nå, men har fått noen råd, så får vi se hva det blir til. Jeg har time med behandleren min her på onsdag, og temaet er ikke akkurat det jeg gleder meg mest til å prate om, om vi fortsetter der vi slapp sist gang. Men det blir vel en liten update fra Modumoppholdet også, hun vil vel høre hvordan det var vil jeg tro.

 

Once again…

Jeg vet ikke hva jeg hadde sett for meg, hvordan programmet skulle bli for uken. Jeg visste jo om måltidene så klart, sier seg kanskje selv når jeg er innlagt for spiseforstyrrelser, hadde ikke noen tro på at jeg kunne snakke meg vekk fra det heller. Jeg regnet med at vi kanskje skulle bli med på timen med fysisk aktivitet, at det ble en time eller to med behandler, men ellers ante jeg ikke en pøkk. Jeg fikk nesten litt bakoversveis da jeg leste på programmet at vi skulle ha medspisere på den første lunsjen vår (behandlere altså), og at vi skulle ha veiledning i forhold til middagen. Skjønt den veiledningen visste seg kun å være at en fra teamet var rundt oss ved forsyning, om noen lurte på noe. Jeg lurte ikke på noe.

Den første timen vi hadde på mandag, altså i går, pokker så forvirret jeg blir av dagene her..så fikk vi beskjed om veiing! Veiing for pokker! Det hadde jeg ikke sett for meg, det var ikke med i beregningen. De så helst at vi gjennomførte det, så jeg prøvde i grunnen ikke komme meg unna det. Jeg vet hva jeg veier på min vekt, og jeg vet forskjellen på vekten min og den her. Jeg fikk i det minste velge tidspunkt selv, så jeg sørget for å få gjort det før frokost. Så i dag var dagen. Det var primærkontakten min som hadde veiingen, sånn det også var på hovedoppholdet. Jeg freaket ikke ut selv om tallet her viser noe høyere, og bare det var en god følelse. Selvsagt måtte jeg også ha en samtale i etterkant, jeg hadde i grunnen ikke sett det komme heller, skjønt det burde jeg jo nesten ha gjort. Samtalen varte en hel time.. Det har vært slik og sånn, det er sånn og slik. «Kan du gjøre sånn? Kan du prøve slik?». Akkurat nå kan jeg ikke det. Har du vurdert? Ja. Vil du? Vet ikke. Det er bra, det er ikke bra. Jo, ja, nei, jeg vet.. blablabla. Senere hadde vi en undervisning, en repetisjon av noe vi har gått gjennom tidligere. Det var på noen måter i tråd med samtalene jeg har hatt så langt. Jeg var klar over hvordan det hele virker, hvor jeg er i prosessen, hvor jeg kan havne, hvordan det kan svinge osv osv. Akkurat nå er jeg der jeg er, og kanskje er det meningen at jeg skal være her jeg er akkurat nå (i sykdomsbildet), og så er jeg i en prosess oppi hodet mitt, vel, hvertfall den ene delen av hodet mitt.

Jeg må si at jeg er heldig som faktisk får enda en time med behandleren min her, 3 samtaler i løpet av en uke er bra. Vi skal vel gå gjennom scorene på skjemaene jeg gikk gjennom før innleggelsen nå, sammenligne med tidligere. Der vil det vel komme tydelig fram hvor det er framgang og hvor det er tilbakegang. Jeg har jo også pratet om det, så sånn sett vil det vel ikke komme noen sjokk. Vil jeg tro. Jeg ble litt overrasket i dag da primæren min sa at hun ser at jeg er trist og ikke har det så bra, at øynene mine ser så triste ut. Og jeg bare..høh? Jeg er ikke trist akkurat nå hvertfall, jeg er glad for å være her og treffe alle. Det er mye humor, vi ler ofte og har det fint sammen. Kanskje jeg bare var trøtt? Jo, jeg var litt trøtt, var jo tross alt opp tidlig. Kom nesten som et sjokk på meg. Hva pokker liksom? Trist? Jaja, kanskje de ser forskjell på ulike områder, uten at jeg selv ser det, føler det eller opplever det sånn.

Vi har hatt fysisk aktivitet i dag, og timen passet meg utmerket. Først litt spinning, så fikk vi trene styrke på eget vis. Hurra. Jeg kunne kjøre noe av det programmet jeg kjører på hjemmebane med andre ord. Jeg fikk svettet bra, og brukt kroppen slik jeg pleier. Det eneste kjipe, var at han treningspedagogen vi alltid hadde (med noen få unntak) var på kurs i dag. Selvsagt var han på kurs, for det var jo den siste timen vi ville ha fått med han. Flott. Jeg fikk i det minste slengt meg rundt halsen på han i går. Jeg skal vel heller ikke si at jeg aldri kommer til å søke meg inn på et nytt opphold igjen, for behandleren min hjemme, og jeg har pratet litt om det. Jeg vet at jeg sikkert hadde hatt godt av det. Jeg er ambivalent, men det er jo ikke akkurat noen nyhet. Tiden får bare vise.

 

Hello from Modum.

Tenkte bare jeg skulle gi en liten lyd fra meg, og si at jeg lever (dooh). Da er jeg tilbake på kokkoheimen, og det er i grunnen veldig kjekt altså. Benket hos hun ene i gruppen min fra lørdag til søndag, før vi var fire stykker som kjørte sammen. Kom ikke fram før over midnatt i går, så det var i grunnen bare å skravle litt sammen, før vi tok natten. Vi fikk ikke ligge på selve avdelingen gitt, men i et hus rett ved siden av. Greit nok, men hadde selvsagt vært enda bedre om vi fikk sove på avdelingen, da hadde vi sluppet å bevege oss ute i 23 minusgrader omtrent før øyelokkene har åpnet seg. Blir kjapt våken da hvertfall…

Programmet var ganske…ja..mer enn jeg trodde faktisk. Har hatt evaluering på programmet i dag, om hvordan det har gått siden utskrivelsen. Vi fikk servert målene vi hadde satt oss da vi dro ut herifra, noe vi alle stort sett hadde glemt.. Jeg hadde hele 6 målsettinger jeg skulle jobbe med…som jeg hadde glemt, selv om de ligger i permen min hjemme. Jaja, hadde uansett forbedringer på 3 av dem, så det er da noe.

Hadde også samtale allerede i dag, så ble sittende der og skravle i over en time, enda en oppsummering og hvordan stå er, og hvordan det har vært. Kjekt å ha timen da, for jeg har jo den kule behandleren her. Jeg har kasta meg rundt halsen på alle i spis-teamet og de vi har hatt med å gjøre her. Jeg kan vel ikke komme på noen jeg glemt, foruten en hyggelig dame, men vet at hun jobber turnus og ikke er her så ofte. Heldigvis jobber den snille mannen, så har jo selvsagt hengt rundt halsen på han alt. Spratt opp midt under middagen, kunne jo ikke bare la han passere heller.

Maten er…ja..vanskelig, men jeg har gitt beskjed om at jeg sikkert ikke klarer å gjennomføre full kostliste, men skal gjøre det jeg får til. Så ja. Veiing må vi pokker meg ha også. Vi fikk heldigvis bestemme selv når vi ønsket det, så jeg sørget for å få det før frokost i morgen tidlig. Det vil, tross alt, føles litt bedre enn å bli veid etter to måltider, som vi ble på hovedoppholdet..

Ellers…nevnte jeg 23 minus? At det er kaldt? At jeg ikke akkurat tok med vinterklær? At det er så kaldt at vi hvertfall (heldigvis) ikke skal ha utegym i morgen? Jadda.  Det første jeg gjorde da vi kom i natt, var å fyre opp alle ovnene i huset noen hakk. Orker seriøst ikke å fryse ballene (som jeg ikke har) av meg. Det er insane gulvkaldt da, så fryser jo til når jeg vi beveger oss noen skritt over det. (Nevnte jeg 23 minus ute?)

I morgen tenkte jeg at jeg skulle gå meg en tur ut i skogen her (22 minus?) og ta noen bilder. Helt sjukt fint her nå altså, med snø og frost på trærne. Jaujau, det var det jeg kom på i farten her…nå blir det sløvings.

Ikke sammenlign med andre.

Veldig mange av oss er flinke til å sammenligne oss selv med andre, uansett hva det gjelder. Enten tror vi at vi er bedre enn andre, eller at andre er bedre enn oss. Mange av oss sliter psykisk heller nok mer mot sistnevnte, uten at jeg skal dra alle over en kam, bare så det er sagt med det samme. Vi sammenligner oss selv med andre på mange områder i livet, men nå ønsker jeg å vinkle det inn på et område som har vært, og til dels er, gjeldende for meg, og sikkert for en del andre. Behandling, og friskveien. Jeg hadde en chat her om dagen, og det satte i gang tankerekkene som førte til dette innlegget. «Hvis det ikke fungerte for deg, hvorfor er det da vits for meg å prøve?». Det er utgangspunktet jeg vil ta her. For nettopp den setningen, eller tenkemåten, har jeg tenkt flere ganger selv. Jeg har mye lettere for å sammenligne meg med dem som faktisk ikke klarer det, enn med de som klarer det. Å bli bedre, frisk. Hvorfor? Vel, fordi jeg har vært syk i så mange år, og fordi jeg i de fleste av de årene aldri har klart å se for meg at jeg noen gang skal bli kvitt spiseforstyrrelsen. Negativ tenkning. Andre kan få det til, bare ikke jeg. Virker uoppnåelig, for usannsynlig.

I forkant av innleggelsen min på Modum, så leste jeg noe som noen jeg kjenner hadde skrevet. At det ikke gikk så bra etter en utskrivelse av behandling for spiseforstyrrelser. En innleggelse som hadde vart over noen måneder, akkurat som det jeg også skulle. Da jeg leste dette, så satt jeg med motstridende følelser. Noen som sa «Jeg kan bare gi opp først som sist, det funker jo tydeligvis ikke for henne, så da funker det sikkert ikke for meg heller». Samtidig så tenkte jeg at jaja, om hun kan gjøre slik eller sånn nå som hun er hjemme, så kan jeg også gjøre det, ikke noe stress, det ordner seg. Utingen var bare den at det var spiseforstyrrede tanker som tenkte begge de tankene. For den løsningen hun brukte etter utskrivelse var ikke optimal, sånn den burde være, men mer en nødløsning, en som gjorde at det ble litt lettere, uten at jeg skal gå mer inn på det. Jeg tenkte dermed at enten vil det gå greit, eller det vil gå helt på trynet, og det ville jo bare bevise hva jeg alltid har tenkt, og jeg kan gå tilbake til det gamle vante, da hadde jeg hvertfall prøvd. Jeg tenkte ikke tanken om at det faktisk kunne fungere for meg, selv om det ikke fungerte for henne.

Da jeg i tillegg, mens jeg var i selve behandlingen, fikk høre en historie der noen hadde vært frisk i så så mange år, men fått tilbakefall igjen, da kjente jeg også litt på mismotet. Og det til tross for at jeg vet så inderlig godt at tilbakefall er helt normalt, og at det kan gå år i mellom. Det er bare det at når jeg da stod midt i det verste av det verste, og målet var å jobbe mot det fornuftige og normale, så føltes det veldig vemodig å høre sånne ting, for jeg tok som sannhet for meg også. Når de ikke klarte det, så klarer ikke jeg det heller. Må jeg virkelig gjennom alt dette når utfallet likevel vil være det samme gamle? Jeg valgt uansett å fullføre oppholdet, og jeg lærte mye, det var verdt det.

Nå har det seg riktig nok sånn at jeg har hatt et stort tilbakefall, eller skritt som behandleren min på Modum sa. Mange skritt tilbake. Og det var det samtalen på chatten gikk ut på, hvorfor skulle h*n prøve, når det ikke gikk så bra med meg? Selv om jeg også tenkte sånn i forhold til andre, og kan til en grad gjøre det ennå, så kjenner jeg på en litt oppgitthet. For det første var det snakk om to ulike behandlingssteder, og dermed garantert to ulike opplegg, og ulike kostlister. Jeg sa at h*n ikke måtte sammenligne seg med meg, fordi vi alle responderer ulikt i behandling. Dette er noe jeg må minne meg selv på også, for jeg må virkelig tenkte sånn. Vi kan ikke sammenligne oss med andre, ikke på en negativ innstilt måte, selv om det er lett å tenke sånn. Jeg for min del, vet at det er spiseforstyrrelsen som lener seg på den tankegangen. «Når det ikke funker for hun/han, så funker det ikke for meg heller. Fint, da trenger jeg ikke gjøre noe med det». Jeg ble jo heldigvis motbevist da jeg var innlagt, fordi jeg opplevde jo at jeg fikk til mye, i friskretning. Og jeg klarte å vedlikeholde det lenge, før det begynte å gå nedover igjen. (Nevner ikke årsaker).

Det er viktig at vi husker på at vi er ulike, og ikke minst, dette må jeg prente inn i mitt eget hodet også, at noen trenger lengre tid på å bli frisk. Noen må gå en litt lengre vei, med litt flere hinder. Og det kan det jo være ulike årsaker til, støttespillere, hvor god oppfølging man får, rutiner i hverdagen, for å nevne noe. Jeg glemmer ofte at jeg kun har vært i behandling i omtrent 1/4 del av tiden jeg har vært syk. Jeg trenger nok litt mer tid, og dessuten har jeg nå åpnet opp for flere ting som trenger å tas tak i, så veien er fortsatt humpete.

Behandleren min har lurt på om jeg har tenkt over å søke om en ny innleggelse på Modum. Selvsagt har jeg jo tenkt tanken, og jeg vet at jeg har den muligheten, og til og med at jeg kanskje trenger en runde til, samtidig sitter den ambivalensen på skulderen min igjen da. Skal jeg orke å gå gjennom det der en gang til? Jeg kjenner at jeg blir litt matt ved tanken, så jeg har ikke helt forholdt meg til det. Jeg fylte jo ut en hel haug med skjemaer som må besvares før ettervernet jeg skal på, og så jo at jeg ikke akkurat vil få toppscore på gode resultater. Jeg «bestod» noen av delene, men langt ifra alt. Altså, bare så det er sagt, dette er ikke noen tester vi får resultater på der og da, og vi får heller ikke bestått/ikke bestått på resultatet, det var bare en uttrykksmåte. Resultatene vil nok bli sammenlignet med utskrivelse i januar i fjor hvertfall, vil jeg tro, så får vi se da.  Jeg kan ikke se bort i fra at en reinnleggelse kan bli tatt opp, men jeg orker ikke forholde meg til det akkurat her og nå, og det trenger jeg heldigvis ikke heller. Det er kun snakk om noen få dager før jeg er der igjen. Jeg reiser avgårde til Oslo på lørdag, og vender snuten mot Modum på søndag.

Moralen i innlegget; ikke sammenlign deg med andre, vi er ulike, og vi responderer ulikt. Du kan ha stort utbytte av noe som andre kanskje ikke har. Og det aller viktigste, vi bør våge å satse, for vi vet aldri når vi vinner potten. Om ikke akkurat nå, så kanskje om et halvt år, 1 år, 2 år? You never know until you try. Jeg vet hvertfall (selv om jeg ikke gjør noe med det…), at jeg blir ikke lottomillionær så lenge jeg ikke tipper. Blir du?

(Et ps her, i tilfelle det ikke var like klart for alle. Dette er ment like mye for min egen del, som et råd, eller hva jeg enn skal kalle det, til andre).

«Har du virkelig opplevd noe så jævlig?»

På tide med en liten update da kanskje. Kjenner at iveren for å blogge ikke er heeelt til stede for tiden, er liksom litt tom i skolten, og ikke skjer det noe nevneverdig å skrive heller. Hverdagen har liksom ikke helt kommet i gang for fullt, men det blir vel til uken tenker jeg. Håper da på å få til et møte som jeg har prøvd på en stund nå, og jeg har behandling igjen, treningen skal økes (var på trening i går, første økten på nesten 2.5 uke, og selv om jeg trente på samme nivå som før jula, så er jeg støl som en østers i dag). Til helgen (altså neste uke), så setter jeg nesen mot Oslo, og deretter Modum. Det gleder jeg meg til, å få treffe igjen alle sammen, det er jo en ren evighet siden sist. Skulle ønske at den gruppe vi var innlagt samme med også skulle tilbake nå, men de avsluttet ikke før til sommeren, så da skal de ikke tilbake før nå i sommer igjen. Savner jo dem også da. Men men, blir uansett kjekt å treffe dem jeg får treffe.

Nå er det helt greit for meg at jula er over, komme tilbake i noen av rutinene jeg hadde. Det ble mye mat og lite bevegelse i jula, noe jeg i grunnen regnet med at det ble, men likevel håpet jeg kunne få til annerledes. Meeen, det er et tiltak å komme seg ut i jula, for dagene blir jo ikke som vanlige dager. Jeg ble sittende oppe til langt på natt, sov lenge enkelte dager, så var det filmer på tv, middag, vi fikk besøk, og var på besøk. Så da gikk jo dagene da. Nå blir det andre boller her.  Skal få rydda vekk jula her hjemme hos meg selv i løpet av helgen også, ikke like kjekt nå som jula er over. Men jeg er vandt med, fra da jeg var lita, at julen først ble ryddet vekk på denne tiden, for vi ventet til 13. dag, altså til i morgen, som også er bursdagen min (grøss). Så får vel holde på den tradisjonen jeg også, høhø.

Det jeg egentlig skulle skrive om i dag (måtte jo bare skrive en liten oppdatering først, må jo vise dere hvor spennende livet er), er et spørsmål jeg fikk i jula, av en slektning, som tydeligvis har fått med seg litt av bloggen. Jeg har fortalt om den til noen i slekta, men visste jo ikke hvem, og hvor mange av dem som faktisk hadde vært innom, selv om jeg visste av noen av dem. Anyway, vi kom inn på min spiseforstyrrelse, og mitt opphold på Modum bl.a, og deretter kom også spørsmålet «Har du virkelig opplevd noe så jævlig?», hentydet til traumet. Nå har jeg altså ikke skrevet hva det traumet er. Noen har kanskje gjort seg tanker, ut i fra hva de har hørt angående traumer, men jeg har tidligere skrevet et innlegg om hva traumer er, at det kan være alt fra «små» ting, til store og voldsomme.

Da jeg fikk det spørsmålet av denne slektningen, så ble jeg for det første nesten litt satt ut fordi hun faktisk hadde fått det med seg, at jeg har skrevet at det er noe der. Jeg vet ikke om hun selv har lest bloggen, eller fått det fortalt, men hun vet om den. Jeg ble også litt overrasket over at hun var interessert og kunne prate åpent om det. Men nå er det jo sånn at jeg kan svare om noen spør, uten at jeg forteller hva det er, om jeg ikke ønsker det. Hadde jeg kunne fortelle det, så hadde kanskje flere virkelig kunne skjønt hvorfor det er vanskelig. For det første er det ikke alle som vet hva et traume egentlig er, heller ikke hvor «små» ting som faktisk kan kalles et traume. Jeg gjorde ikke det selv heller for veldig kort tid tilbake. Men enkelt fortalt (om du ikke har tatt deg bryet med å lese innlegget om hva traumer er), så betyr traume «Sår i sjelen». Så enkelt. Enda enklere fortalt, et traume kan være en ting som har skjedd som gjør at det til tider kommer tilbake i tankene dine, og setter i gang noe i deg, om det er skyldfølelse, dårlig samvittighet, noe du ikke ønsker å tenke på osv i den gaten. Det som noen kan blåse vekk og ikke være til bekymring for enkelte, kan være vanskelig for andre. Vi er ulike, og har ulike reaksjonsmønstre. Noen kan plages med traumer hele livet (altså tanker og reaksjoner på det), mens for andre kan det mildnes eller til og med glemmes i hverdagen, selv om det selvsagt er en del av livet til den personen. La meg ta et eksempel jeg har nevnt før. For 12-13 år siden, da jeg bodde i Oslo, og jobbet i en matbutikk, så opplevde jeg et ran mens jeg var på jobb. Jeg hadde ansvaret den dagen, og hadde nøklene til safen. Ranerne var selvsagt veldig stresset, for det måtte jo foregå fort. Jeg hadde ikke nøklene på meg, noe som stresset dem enda mer. Mens jeg satt der på gulvet, slo den ene raneren (som var veldig ung) meg i hodet med knivskaftet, og slo meg i ansiktet (riktignok med flat hånd), før han rev meg opp og geleidet meg inn på pauserommet der nøklene lå, tvang meg inn på kontoret for å låse opp safen. Han skulle også ha meg til å legge penger og telekort (for en idiot, det var sånn de ble avslørt..) i en pose. Men der satte jeg meg på bakbeina, selv om jeg hadde lært at det var viktigere å gjøre som de sier, enn å utsette meg selv for enda mer fare. Til tross for at han hadde kniv, så sa jeg at om han skulle ha noe, fikk han faen hakke skjære meg ta det selv. Noe han gjorde.

Hele ranet provoserte meg noe så grønnjævlig, fordi jeg så hvor unge de var. Det gjorde meg lynforbanna rett og slett, noe jeg også påpekte under avhøret, mens moren og søsteren til han ene var der. Akkurat det brydde meg fint lite, at han fikk høre hva jeg mente om han og det han hadde gjort. Den episoden skremte meg så klart, og det var ikke kjekt å være på jobb på kveldstid i tiden like etter, skjønt vi fikk en vekter til å komme innom hver kveld ved stenging, og vi fikk ransalarm til å ha rundt halsen. Jeg tror at sinnet mitt hjalp meg en god del i den saken, at det ikke skulle ødelegge for meg. Alle vi som var på jobb den dagen fikk time med psykolog etterpå, noe som er standard. Jeg ville ikke ha flere timer enn den ene, mens hvertfall en av de andre gikk der over en lengre periode. Det betyr på ingen måte at jeg var sterkere enn henne, men vi reagerte ulikt, og vi tok valg etter hva vi hadde behov for.

Sånn er det for alle typer traumer, vi reagerer ulikt, og har ulike behov i etterkant. Noen trenger kanskje bare noen å prate med, som står dem nær, noen trenger behandling, kortsiktig eller langsiktig. Noen klarer å jobbe med det, andre ikke, ikke der og da. Noen trenger mer tid. Noen har problemer med å prate om ting de har opplevd, andre har det ikke. Det avhenger ofte hva traumet handler om. Jeg har en del ting som jeg kun har fortalt til mine behandlere, ting jeg synes er vanskelig å prate om. Jeg har kunne pratet om noe, andre ting ikke. Ofte fordi jeg ikke har ord, eller fordi det har satt i gang følelser som det er vanskelig å prate om. Så svaret på det spørsmålet jeg fikk, er ja. For meg er det jævlig, selv om det for andre kanskje ikke hadde så jævlig, det kommer litt an på en del ting, uten at jeg skal nevne hva. Noen kan også få traume av ting som kanskje ikke angår dem direkte, men er en reaksjon på noe som har skjedd med noen som står dem nær f.eks, eller at de har sett noe skje med andre. Det kan rett og slett være så mangt, men det er ikke alle klar over, og derfor trekker enkelte veldig raske beslutninger som kan være helt på jorde og ikke stemme over hodet. Derfor kan det i grunnen være greit å oppdatere seg litt på hva det kan være, før man kommer med en uttalelse i det minste, eller trekker en beslutning.

Inn igjen.

Vil begynne med å informere om at det ikke er noe ille på gang, bare fordi jeg ikke orket skrive det typiske innlegget på fredag. Ser at folk har lagt igjen hjerter og klemmer, noe som er hyggelig, men det er ikke sånn at jeg ligger i grøfta og ikke kommer meg opp altså. Er bare litt sliten. Jeg stresser litt rundt for tiden, førjulsforberedelser f.eks, løpe hit og løpe dit, fikse ditt og fikse datt. Opp og ned til byen, fram og tilbake, klippe, lim, skrive, pakke, og ja, you know the december game. Så på fredag var jeg dævvsliten. På torsdag fikk jeg en pakke i posten, dvs, jeg fikk hentelappen, og innimellom så hender det at den havner på et postkontor et stykke unna her. Noe som er meget irriterende, når jeg kan hente pakker på butikken 7 min nedenfor meg. Men joda, det var jo fint vær på fredag da, så tok det som en tur. Da kunne jeg samtidig stikke innom en annen butikk borti strøket der, for å se om jeg kunne finne noen av de få gavene jeg hadde igjen å kjøpe. Fant noen gaver, så stakk jeg ned på butikken og handlet litt, og hentet samtidig pakken der. Håpet at jeg fikk den nedi posen liksom. Men neiiidaa, måkke tro det nei. En svær pakkejævel som jeg måtte bære under arma, hele veien hjem (halv time ca. Jeg kjører jo ikke bil…). Armene holdt på å ramle av da jeg kom hjem igjen. Men det var jo en hyggelig overraskelse som ramlet ut da jeg åpnet den, for det var ikke en stor julegave der, men 24 gaver, en for hver dag fram til jul. Yaaay. Pakkekalender, bare at det ikke var en kalender der, men bare gavene. Det kom fra ei god venninne av meg som mente at jeg fortjente det. Jeg gjorde det samme til henne en gang, og hun syntes det var så kjekt, så nå ville hun gjøre det samme. Fikk åpne 6 stykker den dagen, siden den ikke kom fram til 1.desember. Alle gavene ligger på utover på gulvet, sammen med noen nisser. Senere på dagen dro jeg ned til kjøpesenteret for å få gjort unna de siste gavene, før jeg dro meg selv hjem igjen. Ble sittende til langt utpå natta og pusle. Fredagen fortsatte jeg der jeg glapp, og ryddet og ordnet her hjemme, før det ble trening, så jah, var egentlig bare helt tappet på fredagskvelden.

I går ble det en hyggelig dag da, kaffedate med en venninne nedi byen, og jeg fikk samtidig levert en haug med bøker og lydbøker, og lånt noen flere. Godt når det går bort timer på hyggelig samvær, da føles det også mye bedre å skulle sitte hjemme resten av kvelden, framfor å sitte hjemme hele dagen lang. Akkurat nå så flyter det med gaver, gavepapir, julekort og poser her, så har litt å gjøre. Det hører jo med i desember, men kjenner at det skal bli godt å få sendt avgårde siste rest snart. 3 julekort og 2 pakker skal avgårde, og da står det igjen å få med seg alt det andre hjem til Kr.sund når jeg tar juleferie. Blir nok å drasse med seg dit også.. Og enda mer på hjemveien når ferien er over sikkert…jaja.

På fredag fikk jeg også brev fra Modum. Innkallelse til oppfølgingsoppholdet i januar, da er det ett år siden utskrivelsen av hovedoppholdet. 13. januar ryker det inn på Modum igjen, og jeg skal være der i 5 dager. Rart å tenke på at det nesten er gått et helt år siden utskrivelsen. Men, jeg var der jo på boosteropphold i april/mai da, så det er jo ikke så lenge siden jeg var der. Gleder meg til å treffe igjen alle, så håper at alle fra gruppen min dukker opp. Det er jo ikke tvang å komme, men jeg håper de fleste kommer da hvertfall. Blir kjekt å treffe igjen alle i spis-teamet også, savner dem innimellom, og nå er det plutselig bare litt over en måned igjen til jeg får se dem, weeee. Tiden fram til da vil nok gå fort tror jeg, nå står jo jula straks for dør, så dagene vil gå.

I morgen er det time med behandler igjen, og temaet blir bulimi, hun har noen tråder hun vil ta opp fra forrige time sa hun. Og i løpet av uken skal jeg faktisk ordne meg en legetime, bør vel ta en blodprøve igjen, sånn for å være på den sikre siden liksom. Ikke at jeg synes det er så himla morsomt med disse prøvene men.. Senere på dagen i morgen skal vi fire i lokallaget ha vårt siste møte før det nye året ringes inn, får vel legge en slagplan for 2013, og drikke masse kaffe. Blir hyggelig.

Søvnen kommer og går for tiden, går mer enn den kommer, og det hjelper jo ikke akkurat på energinivået at det blir mangel på søvn heller. Men hvertfall greit å ha lydbøker i hus, så får jeg hvertfall noe annet å holde fokuset på når jeg legger meg, og så sovner jeg etterhvert. Med et par unntak, så har jeg ikke tatt noe å sove på på flere måneder nå, ennå jeg har igjen hvertfall 1 gang til på resepten jeg har liggende. Synes det er best å få til denne søvnen uten, tross alt. Men så lenge lydbok til en grad fungerer, så er det helt greit. Kan nesten anbefales som sovemedisin det.

Ellers nyter jeg førjulstiden i heimen, to år siden sist, så det er koselig å pynte og kjenne på julestemningen. Stjerne og stake i vinduet, nisser rundt omkring, jeg hører på julemusikk, ser julefilmer, tenner te-lys, drikker varm sjokolade og gomler klementiner til den store gullmedaljen. Skal ikke stå på C-vitamin mangel hvertfall. Og så er jeg så glad for at pink lady eplene er tilbake i butikken, etter at de forsvant en periode for de norske eplene. Sweeetness assa. Små gleder.. Og jaggu kom det snø i går kveld også gitt. Til jul så ønsker jeg meg faktisk sånn stemning som vi hadde her i oktober.

 

Forbedring?

Nå må vi nesten prate litt om trening dere. Jeg skrev riktignok et innlegg om trening for noen dager siden, eller, det var faktisk om fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser da, men nå skal jeg snakke pittelitt om trening, som i trening. Helt siden jeg var lita har jeg trent med ett eller annet, jeg er en sånn person som må holde meg aktiv på den fronten, det har alltid vært en del av meg, det ligger liksom naturlig i livet mitt. Jeg har vært innom en del ulike typer idretter. Jeg drev med turn da jeg var rundt 7-8 år, og holdt på i noen år, før jeg ble nesten fjortis, og fant ut at det var andre ting som var mer interessant (les: gutter). Jeg har i en god del år egentlig angret på at jeg sluttet, for jeg likte det jo egentlig veldig godt, og jeg savner det på en måte. Nå er jeg utgammel, og kan liksom ikke fortsette der jeg slapp. Men, jeg likte også fotball, men jeg sluttet jo der også, når andre ting begynte å interessere meg (igjen: gutter, bare i en eldre versjon). Da jeg begynte på taekwon-do, så følte jeg på en måte at jeg fant min greie, i voksen aldre. Kampsport er noe jeg også har hatt lyst til å begynne med, i mange år. Aller mest kickboksing, men det var det ikke oppstart på den høsten jeg var meeeget klar for å begynne. Men, taekwon-do var kjekt, for miljøet der var knall. Jeg trente ofte, møtte opp hver gang, uansett hvor lang tid det tok meg å gå, uansett vær.

I takt med spiseforstyrrelsen, så kom depresjonen sigende på, og det gjorde at alt jeg interesserte meg for forsvant helt. Jeg trappet ned på treningen, orka ikke møte opp, utsatte, maktet ikke. Gleden og motivasjonen forsvant. Dessverre, for jeg hadde det jo så kjekt de få gangene jeg gadd gå ned, selv om det var en gang i jubel året. I fjor høst kom lysten tilbake igjen, og jeg dukket opp på treningene igjen. Jeg børstet støvet av utstyret, og jeg var med på kurs. Klar for å bli hjelpetrener, og gradere meg videre mot svart belte. Så kom brevet fra Modum…og så forsvant muligheten når jeg først var i gang igjen. Jeg hadde som mål å starte på igjen på nyåret, da oppholdet på Modum var ferdig, og jeg skulle gradere meg til påsken igjen. Jadda, sånn skulle det ikke gå gitt, for jeg, lur som jeg var, klarte jo å trene på meg den fordømte betennelsen i knærne da. Trente det jeg fikk lov til, + litt til, da jeg var på Modum. Hadde jo vanskelig for å forholde meg til den vektoppgangen da…så treningen ble noe ufornuftig, noe jeg har fått merket nå i ettertid. Jeg fikk denne dritten for ett år siden, og har det fremdeles, selv om jeg er flink til å la være å belaste knærne når jeg trener nå.

Så, da jeg kom hjem fra Modum, så meldte jeg meg jo inn på treningssenteret her da. Nå skulle det trenes, for nå skulle det bygges muskler! Treningspedagogen vår på Modum anbefalte meg selvsagt å kun trene 3 dager i uken, helst bare 4 timer i løpet av uken, og da ikke med høyt gir. Og jeg bare…mmmhmm, sææærlig. Jeg vil trene hver dag!! Da må du spise mer, sier han. Din gledesdreper tenkte jeg bare da, i mitt stille sinn. Jeg så faktisk for meg at jeg skulle trene hver dag, for jeg var jo så gira på å bygge muskler. Det som overrasket meg litt, var at jeg faktisk klarte å ha to treningsfrie dager i uken, akkurat som vi hadde på Modum. Det var liksom som at jeg hadde en miniutgave av treningspedagogen sittende på den ene skulderen min, og hele tiden minnet meg på at kroppen hvertfall trengte to dager med fri. «Restitusjon Laila, kroppen trenger restitusjon». Jeg klarte å vedlikeholde dette helt fram til boosteroppholdet vi hadde 4 måneder senere, der jeg stolt kunne fortelle at jeg faktisk hadde klart å forholde meg til dette. Jeg tør påstå at han ble litt stolt over meg. Han sa hvertfall at det var veldig bra.

Men så dere, ikke det at det begynte å skli ut, men jeg tillot meg faktisk å også ha tre dager fri i uken, uten at jeg fikk noia av den grunn. Det var greit, jeg hadde hele tiden dette i minnet, at kroppen ikke tar skade av noen fridager. Tidligere stakk jeg innom trening hvertfall en dag i løpet av helgen også, men nå…nå er det nesten sånn at bare tanken kjeder meg. Da er det så stille og rolig der. Jeg liker faktisk at det er litt folk der når jeg trener jeg, kanskje treffe på noen kjente tryner og skravle litt. Det er det dårlig med i helgene gitt. Så, nå har jeg ikke bare to treningsfrie dager i uken, ikke tre heller, men fire! Og vet dere hva? Jeg synes det er helt greit. Jeg er liksom der at jeg ikke orker stikke ned i helgene, når jeg vet at piffen kanskje ikke er der helt. Så jeg tar faktisk helgene helt fri. Trener tre dager i uken, og resten går til andre ting, avslapping som regel. På ettermiddagene altså. Dagene går jo som regel med til jobb, møter, tannlege, behandling og den biten der. Innimellom, om været er bra, og jeg føler for å stikke ut og ta noen bilder, så kan jeg gå meg turer, men jeg er litt sånn væravhengig jeg da. Plaskregner det, eller sludder, som det gjerne gjør på denne kanten av landet på denne tiden, så gidder jeg ikke gå ut. «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær» regla kan gå og legge seg for min del. Jeg går ikke ut, bare fordi det oppi hodet mitt brøler at jeg burde gå ut. Turene skal være hyggelige mener jeg. Selv om helgene kan bli utrolig lange og dryge, så kan jeg godt holde meg inne hele tiden, om været stinker altså. Er det fint vær, så får jeg nesten dårlig samvittighet om jeg bare sitter inne.

Jeg har som nevnt tidligere, en vanvittig med uro i meg til tider, kan fort bli veldig rastløs, men om det plaskregner, da får jeg bare være rastløs altså. (Selv om hodet helt sikkert hadde hatt godt av litt frisk luft. Men da kan jeg jo bare stikke hodet ut av døra, er ikke verre enn det). Uansett vær eller vind, poenget mitt her er hvertfall at jeg faktisk har klart å roe ned treningsmengden min ganske så mye siden oppstart i januar. Og det føles helt greit. Jeg klarer meg fint med tre dager, + at det innimellom blir noen gåturer med kameraet i hånden. Jeg må riktignok innrømme at jeg kan bli litt stressa når jeg reiser bort i flere dager og vet at jeg ikke har treningsmulighet, men jeg overlever faktisk det helt fint også. Jeg dævver ikke om jeg har noen dager fri. Jeg må nesten klappe meg selv litt på skulderen over det faktum at jeg faktisk har trappet ned jeg. Så fornuften er heldigvis på plass i noen tilfeller, og alt som er fornuftig er jo skritt på veien. Tross alt. Og om jeg tar utgangspunkt i de timene vi hadde med fysisk aktivitet/trening på Modum, i løpet av en uke, noe som utgjorde ca. 6 timer totalt (to timer med fysisk aktivitet på planen, for var obligatorisk, + 4 timer vi kunne bruke utenom), så er jeg faktisk der nå også. Pluss dagene med fri da, bare at jeg nå har to mer enn det vi hadde på Modum. Jaggu, det hadde jeg aldri trodd i januar da jeg meldte meg inn på treningssenteret.

Jeg tør derimot nesten ikke tenke på hvor mye mer jeg kanskje må kutte ned den dagen jeg ender opp i en time hos en fysioterapeut, som skal anbefale meg øvelser som skal være bra for knærne, og den teite muskelbetennelsen jeg har i armene. Jaja, den tid den sorg..

Bruk av e-tjeneste i behandling?

(Et ps i begynnelsen av innelgget, det er langt. Sånn, nå er du advart og forberedt på det).

Etter at Kali lurte på om det var mulig å ønske seg innlegg, som jeg skrev i går, så lurte også perlesnor på noe, hun ble visst litt glad fordi det gikk an å ønske seg innlegg.

«Jippi! Ønsker: tanker om bruk av e-tjenester i behandling. Type blogg, forum, chat og Mail. Åpne eller lukket. Leser dine behandlere bloggen? Fordeler/ulemper og hvor står du i dette? Mange poliklinikker blir strengere i sin kommunikasjon bua Mail (har jeg inntrykk av), men så er det mange artikler om bruk av e tjenester. Jeg har maaaange tanker her… Haha. Spent på om du, eller andre, kan dele sine.»

Dette temaet er faktisk noe jeg har snakket om med min nåværende behandler, da i forhold til å kunne sende henne dokumentet jeg skrev til min behandler på Modum, om traumet. Det er langt, men forklarer det som trengs for å skjønne og forstå. Sånn at hun kunne sette seg inn i historien, med en god del detaljer, som jeg kanskje kunne glemme å fortelle i en time. Jeg har bare 1 time å prate på hver gang jeg er hos henne, og når hun kommer med spørsmål og innfallsvinkler, så blir det jo ofte sånn at jeg ikke får med alt, kanskje til og med vesentlige ting i historien. Når jeg skriver, så bruker jeg tross alt mer tid, og får på den måten skrevet ned mye. Jeg skrev jo hele 6 pc skrevne sider som jeg sendte avgårde til behandleren min på Modum. I tillegg så la jeg ved mailer vi sendte til hverandre etter at hun hadde lest den, sånn at min tidligere behandler her, som jeg slutte hos først i mai, også kunne få lese hva hun hadde skrevet, for jeg bestemt meg til slutt for også å sende det til han. Jeg hadde aldri klart å fortelle om dette til han, til tross for at jeg hadde han som behandler i 3 år. Jeg hadde fortalt at det var noe jeg aldri kom til å fortelle til noe, men han spurte ikke så mye om det, ikke før jeg nevnte at jeg vurderte å sende en mail til min behandler på Modum. Jeg begynte for alvor å vurdere på å fortelle det til henne først etter hovedoppholdet mitt, like før jeg skulle tilbake på boosteroppholdet. Han prøvde da å lirke noe ut av meg, men jeg gikk rundt grøten, uten å fortelle hva det dreide seg om.

Min nåværende behandler sa til meg at det å sende mailer ikke er en form for kommunikasjon de vil bruke her nede, at behandlingen skal være en toveis dialog, face to face. Samtidig mente hun at det var en risiko å ta, at det var av sikkerhetsmessige årsaker at de ikke vil bruke den metoden, da med tanke på at ting som sendes via internett kan forsvinne, og at det kan havne i andres hender (eller skjermer). Jeg kjente at jeg ble rimelig forbannet når jeg fikk den tilbakemeldingen (og kan kjenn på det ennå), fordi jeg syntes det var greit å sende den, jeg hadde jo tross alt gjort det to ganger tidligere allerede. Hun spurte meg hva de på Modum sa til meg, i forhold til å sende den mailen, noe min behandler der skrev til meg i mail, for jeg måtte jo skrive og spørre om jeg kunne sende den, for hun hadde jo andre pasienter i den perioden jeg var hjemme, der hun svarte at jeg enten kunne sende det på mail, eller sende det via post. Altså, hun ga meg klarsignal på at det var helt greit, at det var opp til meg om jeg ville skrive til henne, om bestemte meg for å gjøre det, for jeg skrev at jeg var usikker på om jeg komme til å sende noe, men jeg ville hvertfall forhøre meg om hun hadde kapasitet og mulighet, om jeg bestemte meg for å gjøre det. Min nåværende behandler sa ikke akkurat hva hun tenkte om at de på Modum sa at det var greit, men at det ikke var sånn de gjorde det her. Jeg forstår på en måte argumentet, samtidig som jeg syntes det var litt rart, fordi jeg sendt jo flere mailer til min forrige behandler, uten at han sa noe om at det ikke var sånn han, eller de, opererte der nede. Jeg går i behandling på samme sted nå. Ekstra rart er det kanskje fordi min forrige behandler er leder der nede…Nå var det ikke sånn at jeg spurte før jeg sendte avgårde mailer til han, men jeg fikk alltid tilbakemeldinger, men aldri noe om at det ikke var greit. Han sa til og med at jeg gjerne måtte sende han oppdateringer fra Modum, sånn at han fikk vite hvordan det gikk med meg der, noe jeg gjorde.

Jeg kjenner flere som har veldig tette bånd med sine behandlere, både innenfor psykiatrien og leger, der de har full mulighet til å både sende mailer, men også ta kontakt via mobil, dag som natt om det er behov for det. Jeg kjenner også et par stykker som har egne lukkede blogger, der kun behandler har innsyn. Jeg fortalte dette til min behandler, men hun syntes ikke at det var riktig for oss å gjøre, at det ikke er sånn de gjør det her nede. Da jeg sa at til henne at det ikke var et problem for meg at jeg kunne sende henne mailen med dokumentet, så sa hun at jeg heller kunne printe det ut og ta det med i timen. Jeg vet at flere har brukt den metoden, men jeg aktet ikke, på noen som helst måte, å ta med dette dokumentet i hånden, for kanskje å måtte sitte der og lese det opp. Ikke hadde jeg printer heller, og ville ikke sende det andre steder, for å printe det ut der, selv om eks’n min ga meg det tilbudet. Når jeg ikke vil at noen andre skal lese det, så ville jeg ikke gjøre det på den måten. Han sa riktignok også at vi kunne dra ned på jobben hans en lørdag, sånn at jeg kunne få printet det ut, men jeg ble så provosert av tilbakemeldingen av behandleren min, at det var helt utelukket å gjøre det. Jeg sa forresten til henne at om hun ikke ville ta imot mailen, så kunne det bare være det samme, da fikk hun ikke lest den, så enkelt. Hun hadde spurt min forrige behandler om han fortsatt hadde den liggende, men han har tydeligvis slettet den. Nå er det likevel sånn at jeg har fortalt mye av historien til henne, så hun vet vel for det meste hva som står i dokumentet likevel. Jeg har ikke lest gjennom det igjen for å se om det er noe som er vesentlig å ta med, mer enn det vi alt har pratet om, så nå spiller det ikke noen rolle uansett. Nå vet hun, og vi prater om det, og jeg svarer så godt jeg kan i forhold til det hun lurer på. Og hun spør også om ting jeg ikke helt har svar på, eller har tenkt gjennom, så det fungerer jo helt fint i grunnen, for på den måten får jeg fortalt om ting jeg igjen kanskje ikke har skrevet om i dokumentet. Hun jobber på en helt annen måte enn min forrige behandler, så det er jo bra.

Jeg vet at mange behandlere der ute er imot den måten å kommunisere på, via mail, eller tlf,mens andre igjen synes det er en god måte å gjøre det på, for det er ikke alle pasienter som synes det er like enkelt å prate om alt, men at det er tryggere, og bedre og heller skrive, noe flere behandlere vet, og har forståelse for. Jeg befinner meg i begge de sonene, jeg kan prate, men synes også det hadde vært veldig greit å kunne skrive, for som sagt, det er ikke alt jeg rekker å prate om i løpet av en time. Dessuten er det ofte sånn at jeg har dårlige dager, der tusen tanker raser, og følelsene er kaotiske, mens jeg kan ha en forholdsvis god dag da jeg har en time, dermed får jeg heller ikke uttrykt alt. Da hadde det vært veldig greit å kunne skrive og sende det der og da, sånn at vi kunne tatt det opp i en time. Jeg prøver å få med de tunge dagene, fortelle om det, og vi kan prate om det, likevel får jeg jo ikke med alt. Som nevnt over, så finner jeg ikke tanken på å skulle skrive ned ting for hånd, for så og ta det med i timene og lese det opp. Så jeg skulle mer enn gjerne hatt den muligheten, til f.eks å sende mail, eller skrive en lukket blogg. Kanskje ikke å sende meldinger eller ringe, for jeg er dårlig på å ta kontakt på den måten, og forholdet mellom min nåværende behandler og meg er ikke så tett ennå, som det var mellom meg og min forrige, så jeg hadde nok syntes at det var kleint å skulle kontakte henne på den måten. Og tanken på å sulle bruke av tiden hennes, på privattiden hennes, hadde vært ubehagelig, og for pågående. På Modum var det litt enklere, for der hadde jeg dem, både min behandler og primærkontakt, rundt meg daglig, og vi hadde et veldig fint forhold, fordi vi så hverandre så ofte, fordi de har kunnskap, erfaring og full forståelse på området. De delte også mye av seg selv og sitt privatliv, noe min forrige behandler også til en viss grad gjorde, men jeg vet ikke noe om min nåværende, annet enn at hun har hvertfall ett barn, og at hun også trener på treningssenteret jeg trener på. (Var skikkelig kleint her på mandag, for da var min eks behandler der, noe jeg er vant med, og ikke plages med, og vi prater ofte, men jeg så plutselig at min nåværende også trener der, jeg har aldri sett henne der før, og nå var plutselig begge der…).

Misunnelig er kanskje feil ord å bruke her, men jeg synes at de som har en mulighet til å kunne ta kontak med sine behandlere på en eller annen måte utenfor timene, ved behov, uansett når, er veldig heldige, for på den måten blir også behandler/pasient forholdet mye sterkere tror jeg. For det er jo heller ikke sånn at det bare er på dager med behandling man kan ha det vanskelig, men som oftes på alle dagene i mellom. Noen er så heldige at de har både to og tre timer i uken med behandling, der oppfølgingen dermed blir tett og god (om man kommer godt overens med behandler så klart), men for min del, så har jeg kun den ene timen i uken, og innimellom kan det gå både 1.5 og 2 uker mellom timer, men det er heldigvis ikke så ofte at det skjer. Min lege er heller ikke inn i bildet, så jeg har kun min psykolog å forholde meg til, 1 time i uken, og det er jo den uken i mellom timene som blir vanskelige, all tid rundt den ene timen. Det er jo min oppgave å jobbe, likevel er jo behovet for behandlingen der. Nå sier jeg ikke at min behandling ikke er god, men jeg har ikke på den måten en tett oppfølging sånn som mange andre har.

Min psykolog leser ikke bloggen min, såvidt jeg vet, hun har hvertfall ikke sagt noe om det. Min forrige behandler har lest noen innlegg, det første som kom på vg.no (da hadde han pokker meg printet det ut det neste time…), + at jeg sendte han noen få som jeg mente kunne være vesentlig at han leste. Han lurte til og med på om han kunne vise det ene innlegget jeg sendte, til sine kollegaer, så da var det kanskje nyttig. Min behandler på Modum leste bloggen min mens jeg var innlagt, og er innom sånn innimellom nå også fortalte hun meg. Det var flere ansatte på Modum som lurte på om de kunne få linken til bloggen, og som var innom den. Det ble jo tatt opp som et tema da jeg var innlagt, dette med sosiale medier, hvor heldig/uheldig det kunne være, først og fremst med tanke på personvern og den biten der, men jeg fikk heldigvis blogge, for de var innom bloggen og leste, og mente at måten jeg skrev på, og det jeg skrev, var bra. Dessuten hadde jeg informert jentene jeg innlagt med, at jeg blogget, og de var også innom den, og de mente også at den var bra. Jeg forsikret dem om at jeg ikke hadde til hensikt å skrive om dem, eller legge ut bilder av dem, med mindre jeg fikk klarsignal om det. Jeg skriver jo tross alt om meg selv, og mitt her.

Så, jeg skjønner at det er både fordeler og ulemper med å kommunisere på den måten, alle fordelene har jeg nå skrevet masse om, men selvsagt, det kan jo også være sånn at ting forsvinner her på worldwebben, man kan ikke være 100% sikker på at alt havner i rette hender (eller skjermer) til enhver tid. Enkelte pasienter vil kanskje også bli veldig avhengige av sine behandlere ved at en sånn type kommunikasjon blir brukt, at de skaper seg forventninger om at behandler alltid vil være der, og de blir omsorgspersoner, mer enn behandler, at det på en måte blir misbrukt, selv om mange behandlere synes at det er helt greit at forholdet blir sånn. (Likevel vil man jo miste behandler etterhvert, de vil jo ikke alltid være der). Jeg for min del, savner å kunne ha en sånn type kommunikasjon, og mener at det er en fin måte å forbedre behandlingen på, for da får man ofte satt mer ord på tanker og følelser, og mer kan kanskje da bli tatt tak i. Andre igjen synes at det er mer enn nok å forholde seg kun til timene i behandling.

Igjen, som jeg skrev i forrige innlegg, dette er mine synspunkter og meninger. Kom gjerne med innspill og deres meninger eller erfaringer på dette området, for vi har jo ulike opplevelser og forhold til våre behandlere, og kummunikasjon og hvordan systemene er rundt omkring.

Kreds til dere som har lest gjennom hele innlegget uten å sovne.

 

1 år er gått.

5. oktober er en rar og spesiell dato for meg, og det er litt rart at det faktisk har gått 1 år allerede. For 1 år tilbake i tid, på denne dag, så hadde jeg min første dag på Modum. Hvor pokker har tiden blitt av? Vel, det har jo selvsagt skjedd en del siden den dagen. Det er jo heller ikke så lenge siden jeg var på Modum sist, så det føles jo ikke så lenge ut likevel. Men den første dagen var jo veldig spesiell, da var den store jobben i gang. Jeg leste gjennom innlegget jeg linker til over her, og jeg må nesten le litt, for jeg var så positivt innstilt at det var ikke måte på. Det var jo selvsagt en god ting det da, at jeg var så positiv der og da, samtidig som jeg holdt på å pisse på meg fordi jeg var redd også. Den dagen skjedde det mye, det gikk i ett, mye nytt å forholde seg til. Jeg husker nesten ikke alt en gang. Men jeg husker hvor mye jeg gruet meg til denne innleggelsen, hvor stor omveltninger jeg plutselig skulle gå i møte. Alt skulle bli totalt annerledes, snudd opp ned fullstendig. Alt føltes utrygt, selv om jeg visste at jeg var trygg der. Men dette var noe helt nytt, så det var jo ikke rart at det føltes både spennende og skremmende på en og samme tid.

Selv om livet mitt, hverdagen, var en litt annen før innleggelsen, enn det er nå, så klarer jeg likevel ikke helt å se den store forskjellen. Jeg husker kanskje ikke hvor ille det var enkelte ganger. Mye har jo forandret seg nå, men mye er også ved det samme gamle. Jeg har savnet Modum ganske mye siden jeg ble skrevet ut, men det har selvsagt gått i bølgedaler. Den første tiden hjemme var savnet størst, det var rart og plutselig være hjemme igjen, det føltes liksom ikke helt rett å være her igjen. Men det gikk seg jo til, sakte men sikkert. Jeg fikk litt rutiner, og hjemmefølelsen kom litt etter litt. Nå savner jeg Modum kun sånn innimellom, men da folkene og selve stedet, ikke programmet jeg gikk gjennom. Jeg kjenner at jeg ikke hadde orket å gått gjennom det helvetet en gang til, uten at jeg skal si med 100% sikkerhet at jeg aldri havner der igjen, for med livet vet man aldri. Selv om jeg kunne tenkt meg tilbake, sånn på besøk helst, så frister det jo ikke med en innleggelse igjen. Jeg er tilbake der at jeg ikke vil legges inn igjen. Men besøk hadde vært finfint. For å hilse på alle igjen, og gå i skogen.

Om ikke så altfor lenge, så får jeg jo faktisk den muligheten igjen, for i januar så er det jo ett år siden vi ble skrevet ut fra hovedoppholdet, så da skal vi tilbake på ett-års oppfølging. Tror vi skal være der i 5 dager da. Så gleder meg jo til å få treffe alle der igjen da. Det er selvsagt frivillig å reise tilbake da, men jeg husker at behandleren min sa til oss at hun håpet alle ville komme tilbake da, uansett hvordan det hadde gått. Det er jo sånn de på Modum også kan få tilbakemeldinger på hva som har virket og ikke. Det kan jo enkes at når januar kommer, så orker jeg ikke dra, men tiden får vise. Her og nå tenker jeg hvertfall at jeg skal reise. Jeg skal jo også begynne i ny jobb i januar, men jeg har alt sagt ifra om at det blir et kort opphold på Modum da, og det var greit.

Jeg savner gruppen min, og også den andre gruppen vi var innlagt sammen med. Heldigvis har jeg truffet på noen av dem i etterkant. Når jeg var i Oslo for et par uker siden, så traff jeg faktisk på to av jentene som var i den andre gruppen. Veldig hyggelig å treffe dem igjen. Søte fine jentene. Jeg har fortsatt kontakt med de i gruppen min også, selv om det ikke er så ofte, men det er fint å vite at de er der, og at jeg kan legge igjen et hjerte her, en hilsen der. Jeg har også mailet litt med behandleren jeg hadde der, henne savner jeg hvertfall. Skulle kidnappet henne med til Molde, det hadde vært supert å hatt henne som behandler videre.

Selv om det var et tøft opphold, så sitter jeg igjen med mange fine minner, og flotte venner jeg ble kjent med der. Jeg har samlet sammen et lite collage av bilder fra oppholdet.

 

(Ps: innlegg med søkemotor kommer i eget innlegg senere i dag. Woop woop, to innlegg på en og samme dag gitt)

Å verdsette seg selv.

Jeg husker en time vi i gruppen hadde da jeg var innlagt på Modum. Vi skulle sette opp målsettinger, som vanlig. Jeg syntes det var litt vanskelig og sette opp mål, rett og slett fordi ikke ante hva jeg skulle utfordre meg på. Nå er det ikke sånn at jeg er redd for å spise visse typer mater, sett bortifra den spiseforstyrra meningen om at det som ikke er uber sunt, ikke er verdt å spise. Alle har vel ting de ikke liker, og da er det selvsagt ganske naturlig å velge det bort, men vi hadde blant annet nugatti som et påleggsalternativ der. Jeg liker nugatti, ikke det beste jeg vet så klart, men jeg liker det, og det var noe jeg spiste sånn innimellom. Smør måtte jeg ha på skiva, melk måtte jeg drikke, sauser, brød og ris måtte jeg spise.  Det å spise i seg selv var jo en stor utfordring, men der hadde jeg ikke mye valg, men når det kom til å skulle sette opp mål å jobbe med for uken, eller helgen, så ble det alltid de samme målene for meg, «Være oppkastfri, følge kostlista, følge treningsplanen». Samme målenen, uke etter uke.

Sånn et godt stykke ut i oppholdet foreslo en av de andre i gruppen at eg til neste gang, kanskje skulle prøve og finne noe positivt ved meg selv. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine av det forslaget, for hvordan i helsike mente de at jeg skulle klare og finne noe positivt ved meg selv, når jeg mislikte meg selv enda mer enn jeg hadde gjort tidligere? Med 10 kilo ekstra på kroppen i tillegg? Jeg ble bare irritert da forslaget kom, selv om jeg vet at det var godt ment, som litt drahjelp når jeg selv stod fast. Men var det noe jeg ikke ønsket, så var det å skulle finne noe positivt ved meg selv, for jeg så ingenting. Jeg tviler på at «Lillefingeren er ok. Den på høyrehånda vel og merke, den på venstrehånda har jo et arr etter at jeg stappa hånda oppi påleggsmaskina», hadde vært bra nok. Det hadde kanskje ville vært en for liten innsats, eller de ville nok ikke tatt det alvorlig en gang. Det gjorde jo ikke jeg heller. Ikke aktet jeg å stå foran speilet for å prøve å finne noe heller, jeg som ville snu meg vekk hver gang jeg gikk forbi et speil.

Jeg har vært flink til å kaste shit på meg selv halve livet, og tatt imot alle de stygge og ufine kommentarene som har haglet fra spiseforstyrrelsen. «Du er feit, du er ekkel, du er stygg, du fortjener ikke mat, du må trene mer, du er verdiløs, du betyr ingenting, du er ikke bra nok, du blir aldri god nok» osv osv.  På fagdagen forrige uke, så var det en av foreleserne som spurte oss om vi hadde kommet til å godtatt disse kommentarene om det var noen andre som hadde sagt dem til oss, eller om vi ville ha sagt noe sånt til en venninne. Selvsagt ikke, ikke om man er en god venn hvertfall. Jeg kunne aldri ha sagt noe sånt til en venn, ikke at jeg bryr meg om hvordan mine venner ser ut heller, det er ikke på grunn av utseendet deres at jeg liker dem. Hadde noen av mine venner, eller ukjente for den del, sagt noe sånt til meg, så hadde det enten blitt på hue og ræva ut, eller virkelig fått passet påskrevet.  Selv om jeg kan være enig i utsagn andre sier om meg, så betyr det ikke at jeg trenger å ta imot dritten. Si ifra, sett grenser, stå opp for deg selv, stå opp for meg selv.

Verdsett meg selv, finn verdi i meg selv. Jeg er virkelig ikke god på det. Det vil selvsagt behandleren min gjøre noe med. «Vi må jobbe med det framover, at du skal klare å gi deg selv kreds for ting du får til, se det positive ved deg selv». Jeg kjente det vrengte seg i meg. Terapeuten jeg hadde på Modum mente at jeg trengte å jobbe med selvmedfølelse. Medfølelse er noe jeg kan ha overfor andre, gjerne om de er i samme situasjon som meg, det spiller egentlig ingen rolle, men jeg klarer ikke ha medfølelse overfor meg selv, i gitt situasjon. (Nei, jeg snakker ikke om å synes synd på meg selv, med om medfølelse). Det er vel gjerne sånn at det er enklere å føle med andre enn seg selv. Andres situasjoner virker verre enn vår egen, selv om den er akkurat lik. «Strakkars deg, det er ikk så nøye med meg». Jeg har jo i alle år sagt «det går greit, jeg klarer meg», derfor oppleves det ikke så ille når jeg står opp i situasjoner heller, fordi det har vært hverdagen, livet, så lenge. Typ, en helt vanlig dag, no worries, been there, done that. Klarer meg, ikke noe stress. Hadde noen jeg kjente hatt det likt, så ville jeg ha latt den personen vite at jeg er der om han/hun ville prate, gitt en klem, sagt fine ord og vist at jeg bryr meg. Jeg klarer bare ikke ha den medfølelsen overfor meg selv, selv om mine behandlere mener at jeg definitivt bør jobbe med nettopp det. Så det skal jo bli spennende framover…kjenner jeg vegrer meg for å skulle rose meg selv på noe vis, gi meg selv et klapp på skuldra, gud forby. Jeg synes fortsatt det ofte er kleint å ta imot kompliment, selv om jeg er blitt flinkere til å takke framfor å fjase det bort.

Ja, jo, nevnte jeg at jeg har time med psykologen min i morgen tidlig klokken 09.00? Da skal vi vel i gang med dette her, om hun ikke har glemt det, noe hun neppe har, siden hun noterte ivrig da hun nevnte det sist. Pokker.

 

Jeg er visst fornøyd med traumet….(svar på tiltale)

Av og til så får jeg veldig glupe kommentarer her i bloggen, noen som føler de har noe «lurt» og komme med, eller mene noe om. Og selvsagt er alle disse (ikke mange gjennom de tre årene jeg har blogget da) anonyme. Who dare to face it liksom. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine (av oppgitthet) over disse glupisene når de kommer, for dessverre, så viser de bare at det fortsatt finnes folk der ute som ikke klarer og se et helhetsbilde. «Det er jo bare og skjerpe seg» kommentarer. Sweet lord. Men, det positive med disse kommentarene er at jeg kan skrive egne innlegg ut av dem, som svar på tiltale, eller bare prøve og gi litt innsikt. Dagens glupis (ha overbærenhet med vedkommende, og er du enig (med vedkommende altså), såer det lov til å nikke og smile, jeg lover at jeg ikke skal bryr meg, kors på halsen):

«Kanskje du kan velge å rett og slett bli bedre? Være mer fornøyd med terapeuten din, feks? Innse at Modum og poliklinisk ikke er det samme? Og bearbeidingen av dette såkalte “traumet” som du virker veldig fornøyd med å ha i bagasjen, hva med det? Er det egentlig vits i å gå så veldig inn på det en gang i uka? Det virker mer som om du fremdeles er i behov av mer stabilisering, men hva vet vel jeg. Synes bare du virker så veldig kritisk og uengasjert i forhold til dem som prøver å hjelpe deg. Lykke til videre i behandling, håper du klarer å nyttiggjøre deg den etterhvert».

Velge ja, nei, you see, jeg synes det er så ufattelig gøy å være syk, at jeg ikke gidder å velge frisk. Hver dag er en fest, hver tanke er som fløyelsmyk musikk, hver vonde følelse føles som en varm og trygg klem. Mmmm, hvem vil vel ikke velge det? Frisk høres jo så sørgelig trist ut, at jeg liksågodt kunne ha tatt en tornerose. Nei takke meg til å være oppgående,nei  takke til å kunne mestre absolutt alt, nei takk til å kunne gi en jamt god faen i mat, tanker og følelser om kropp, utseende, selvfølelse, traume.  Høres dødsens kjedelig ut spør du meg, tenk og kunne være fri for alt som binder meg fast, som gjør meg fastlåst? Nei, det høres ut som et fengsel i seg selv, å være frisk. Da er det myye bedre og føle seg fri i lenkene som binder meg fast. Sier seg vel selv at jeg velger å være syk, når det ikke finnes noen bakside av det.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har påpekt at behandleren min er flink? At hun kan, og gjør jobben sin? At hun tar tak? At hun er litt «strengere» enn min forrige? At hun jobber på riktig måte i forhold til hva jeg behandles for? Mmm, tror jeg har nevnt det noen ganger. Det jeg har følt på, er at jeg ikke føler jeg kommer noen vei, og at det har vært noe ustabilt i behandlingen siden januar. Det har absolutt ingenting å gjøre med om jeg liker behandleren min eller ei, og heller ikke noe om jobben hun gjør. Hun er flink, hun kan det hun gjør, og jeg føler meg nå, etter å ha vært der en del ganger, trygg på henne. Kjemi og tillit på må bygges opp, og behandlerbytte er ikke bare bare. Vi har bygget opp en god tone og en god kjemi. Jeg er fornøyd med henne. Og er det noe jeg vet veldig godt, så er det forskjellen mellom Modum og poliklinisk. Believe you me darling.

Og ja, det er faktisk et traume. Nå akter jeg ikke, på noen som helst måte å dele dette med webverdenen, så nei, du får ikke noen hint som kan oppklare noe. Det betyr heller null nada niks for meg om du tror på meg eller ei, jeg svarer bare på den glupe kommentaren du la igjen. Når noe jeg har opplevd har blitt en svart hemmelighet som jeg lovet meg selv å aldri fortelle til noen, pga skam og skyld, vel, da er det vel neppe et «såkalt traume». Jeg vet heller ikke hvor mange ganger jeg har skrevet at jeg mer enn gjerne skulle ha visket ut alt som har med det traumet og gjøre. Vi snakker om år jeg vil viske ut helt. Er det noe jeg kunne ha gått tilbake og endret på i livet, så er det det. Jeg kan jo gi deg et lynkurs i hva et traume defineres som, når jeg først er i gang. Det er jo greit at du vet hva du har og forhold deg til, hva et traume er mener jeg.

Traume: (fra gresk «skade, sår») er en skade på kroppen av enten fysisk eller psykisk karakter.

Håper ikke det ble for voldsomt å sette seg inn i? La oss ta et lite eksempel. Om du satte fast noe i halsen, og hadde problemer med å få det opp igjen, og du begynner å bli stresset og redd fordi du tror du skal kveles. <– Traume. Fordi det er en hendelse som setter et støkk i deg, som gjør noe med deg, og det er garantert en hendelse du vil tenke tilbake på med et lite grøss, og tanke «tenk om». Again, traume. Dette var altså et eksempel på hvor «liten» en hendelse kan være for at det kan kalles for et traume. (Behandleren minforklart meg dette). Er du klokere? Ganske enkelt å forstå i grunnen. Du har sikkert dine traumer du også, hvis du tenker deg godt om. De små nissene som er med på lasset you know. Søk opp traume, så kan du lese hvor vidt det begrepet faktisk er.

Så jada, når jeg har en svart hemmelighet, traumet altså, som har vært med meg i 15 år, så ja, klart jeg har lyst til å ha det. Det føles så godt å kjenne på skam og skyld, det er så godt å kjenne på noe av det verste jeg vet, og som jeg vil bli kvitt for alt i verden (selv om jeg vet at det aldr ivil skje). Oohh yeah, give me more. Sier seg selv at jeg ønsker å ha disse minnene som jeg gjør alt jeg kan for å bli kvitt når de dukker opp. «La minnene komme! Neei, gå bort, gå bort». Jauda, sånn går nå dagan.

Og ja, jeg hadde trengt stabilisering fra utskrivelsen fra Modum i januar. Sånn ble det dessverre ikke. Jeg tok i mot det jeg fikk av timer, det min daværende behandler kunne gi meg. Legen min har aldri vært inn i bildet, annet enn ved reseptutskrivelser, og fylle ut skjema for blodprøve. Så jeg har kun behandler og forholde meg til. På Modum anbefalte de, eller mente er vel kanskje mer riktig og si, at etter en utsrivelse, nettopp for å klare å vedlikeholde jobben en har gjort, for å klare og vedlikeholde stabiliteten, så er 1-3 timer i uken ofte nødvendig. Jeg hadde 2 timer på en 3 ukers periode, så nei, jeg ble ikke stabil nok, dessverre. Og ja, jeg burde stabiliseres, og det er derfor jeg har sagt flere ganger at jeg burde hatt behandling litt oftere (flere timer).  Det er det ikke kapasitet til, så sånn blir det ikke. Og det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Da blir det som det blir, dag for dag, gjør det jeg klarer, akkurat sånn det skal, og må gjøres. Du skriver at jeg virker kritisk og uengasjert i forhold til behandlingen jeg får. Nå nevnte jeg akkurat at jeg har behandling 1 gang i uken, innimellom blir det hver andre, og jeg tar selvsagt de timene som blir satt opp. Så hva mener du med at jeg er uengasjert? At jeg skriver at jeg føler jeg står i stampe, og at det ikke er så mye framgang da eller? Sånn som kan skje i behandling? Er jeg kritisk fordi jeg har sagt at jeg føler at vi aldri får kommet i gang skikkelig? Vel, jeg hadde trengt og tatt tak i traumet alt fra mai av, jeg fikk ny behandler i midten av mai, og så gikk jo de første timene med til å bli kjent, så ble det sommerferie, og nå er vi i gang igjen, og har brukt de to siste timene til kun å fokusere på traumet, på det vi hovedsakelig skal forholde oss til. Det har tatt 4 måneder, fra jeg endelig turte åpne meg, til vi er skikkelig i gang.  Siden jeg endelig åpnet opp for det, og var klar for å prate om det, så burde det vært tak i tvert. Det jeg har sagt derimot, fordi det har tatt så lang tid før vi i det hele tatt har fått satt i gang noe, er at jeg til tider angrer på at jeg har fortalt om det i det hele tatt. Sånn, da vet du det, håper du ble litt klokere?

Husker du fortsatt konklusjonen på traume? («Sår, skader», av fysisk eller psyksisk art)

Sååååå, den kommentaren du så fint la igjen, den sier meg at du selv ikke har noen erfaring med å være psykisk syk, for da hadde du (håper jeg) aldri kommet med en så stupid uttalelse. En som selv har slitt vet at det ikke er «bare bare». Men kanskje (håper jeg) har du lært litt mer nå?  Og selv om jeg ikke føler at jeg gjør noen framgang i behandlingen (som jeg også sier til behandleren), så må jeg jo likevel ha det, siden jeg forteller mer og mer av en historie jeg aldri før har fortalt fullt og helt, selv om jeg synes det er vanskelig og fortelle? Eller? Jeg vet ikke hvor kravstor du er til størrelsen på skritt (you know, framskritt), selv setter jeg listen litt vel høyt altså, jeg vet jeg må senke den, og heller klappe meg selv på skulderen for det jeg faktisk gjør framskritt på.

Jeg deler heller ikke alt her, bare så det er sagt. Jeg holder igjen mye, fordi jeg må ha grenser for meg selv. Ikke er jeg interessert i å dele alt. Its not your business anyway. Det er kun behandleren min jeg deler alt med, og kun henne. Hva du mener og tror, er meg revnende likegyldig. Grunnen til at jeg tar meg bryet med å skrive et eget innlegg for å svare, er at jeg syntes at det kanskje var på sin plass å mate det inn med t-skje, sånn at det ikke burde være noe problem med å forstå svarene.Og så må jeg jo avslutte med en liten overraskelse til deg. Ser du pilen sånn øverste til venstre i skjermbildet ditt, den som peker mot venstre også? Hvis du trykker på den, så skjer det noe magisk.

De vanskelige ordene.

Jeg hadde time med psykologen in i går, jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke egentlig. Eller, det blir kanskje feil og si, for jeg tenker kanskje litt for mye, eller tankene blir satt i et høyere gir når jeg er der, og det gires ikke ned før langt ut på dagen, neste dag, eller noen dager i etterkant. Vi prater, hun spør, jeg svarer etter beste evne. Traumet, med noen spiseforstyrra innspill. Alt henger jo sammen. Det er litt vanskelig og fortelle, eller forklare, følelsene rundt temaet, for de er både i fortid og nåtid. Ambivalens, blandede følelser. Jeg skjønner spørsmålene, jeg skjønner hva hun vil fram til, men jeg har litt vanskelig for å formidle det på riktig måte, for jeg vil ikke at hun skal tro at det hun oppfatter er riktig, når det ikke er riktig. Traumet er en del år tilbake, men jeg kan fortsette kjenne på følelsene, de har vært med meg hele veien. Jeg kjenner fortsatt mye av de samme følelsene over dette. Jeg kjenner på irritasjon i timene, når jeg ikke føler at jeg får snakket ferdig, eller når det virker som hun kanskje ikke oppfatter det jeg forteller, på en riktig måte. Jeg kjente på den irritasjonen i timen i går, men tok meg selv i og ikke frese opp, men sa heller at det er nettopp derfor det er så vanskelig og fortelle, når følelsene er så komplekse, det har vært en av største årsakene til at jeg aldri har fortalt noe, ved siden av skam og skyldfølelsen. Hvordan kan noe forstå når det var så mange motstridende tanker og følelser? Hvordan kan noen forstå når det var så innviklet? Det er vanskelig og helt sette ord på alt.

Ikke misforstå meg, for hun vet hvor komplekst og innviklet det er, hun skjønner at det kan være vanskelig og forklare, og jeg tror hun skjønner at det ikke alltid er lett og fortelle. Jobbes hennes, er å få meg til å klare og forsone med fortiden, plassere traumet der det hører hjemme, at jeg skal tilgi meg selv, at jeg skal legge bort selvhatet. Legge lokk på det, og skyve inn skuffen. «Skjer ikke. Vil aldri skje. Jeg vil bare slette det. Ha det bort.» Det går ikke, det vet jeg. Jeg vet ikke om jeg får noe ut av timene, men vi prater jo om det, kanskje er det bare det som skal til. Jeg har ikke noen forventing om hva som skal skje, eller hvordan jeg skal komme dit, men vi er vel på vei til noe. Jeg har hvertfall åpnet opp, noe jeg aldri trodde jeg noen gang kom til og gjøre.

Etter timen hadde jeg et møte. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente, men jeg forventet ikke det som kom, selv om det som kom i grunnen var bra det også. Jeg skal i en nytt møte neste uke, så får jeg bare se hva som kommer ut av det, virket hvertfall litt lyst etter telefonsamtalen jeg hadde i etterkant av møtet. Ble veldig positivt overrasket over at jeg fikk en tilbakemelding allerede få timer etter møtet. Positive ting liker jeg. Alle små skritt som fører framover er bra, så da fortsetter jeg og går framover da.

Dro fram noen bilder fra Modum i går kveld, skulle finne et bilde, og hærregud som jeg savner jentene og plassen. For en knallfin høst vi hadde, der Monicka og jeg lå og rullet i gresset for og ta bilder, der vi hele gruppen vandret rundt på området for å hanke inn fine løv og blomster. Collagene vi laget, fine kvelder vi hadde sammen, avdelingen vår, bilder på veggene, stua, uteområdet. Det var fint, rart og trist å se på bildene. Fint fordi jeg hadde det så bra oppi alt det vanskelige, og trist fordi jeg savner. Men jeg har mange gode minner, og de tar jeg med meg.

Da var det blitt helg igjen, vet ikke hvor uken ble av, en del av den gikk med til snufsing og hodepine, noe som gjorde at det ble lite trening. 2 treningsøkter på 2 uker…det er virkelig lenge siden det har vært så lite trening for min del. Jeg har riktig nok gått en god del turer, men det er ikke trening for meg. Når jeg sa det til  treningspedagogen på Modum, så protesterte han høylytt. Jaja, han ser jo på det på en annen måte enn meg… Jeg har har hvertfall ikke vært inaktiv da, så jeg har ikke så veldig dårlig samvittighet egentlig. Jeg kunne jo fint ha stukket ned for å trene. Men det bli i dag da. Hvertfall en liten økt. Og siden det er fredag, så sier det seg vel selv hva innlegget her avsluttes med…

 

kom hit – Du kan komme hit, nå er det helg, orker ikke komme dit nå.

finne på på en lørdags kveld – Komme hit?

leve med hjulbeinthet – Knærne er ikke helt god, men jeg tviler i grunnen på at jeg holder på og utvikle hjulbeinthet..

lailastakk – Hender at jeg både stikker og stakk ja, av og til så må jeg bare bort liksom, men gidder ikke nå altså.

det var kosleig å se deg igjen etter så mange år – Jaha..sikker på at d traff meg? Kan ikke huske at det var kosleig og se noen etter mange år, men godt mulig at det var det altså..

hvit fot på russ – Det hører til sjeldenheten, ikke vanlig og ha hvit fot når man er russ.

hørselvern tannhelse – Jeg hadde satt pris på hørselvern innimellom når jeg sitter i den grufulle stolen, mens borret som omtrent like stort som meg durer og går i kjeften på meg. Ikke favorittlyden..

bartje snus balla – Enda et sånt fancy navn som folk skal kalle kidsa? Skjønner ikke at alt skal være så spesielt..hva skjedde med Kari, Knut og Ola?

ca hvor mange nisser i en pose med juleskum? – Alt for få.

hjernen dovner bort halvveis – Vel, problemet er bare det at når den ene hjernecella tar kvelden, dovner hele hjernen bort. Da er det såvidt jeg klarer å åle meg bortover som en sel, der mage og bein bare slepes bortover. Ikke at jeg vet hva jeg skal, for det har jo hjernecella glemt og fortelle meg, så driver egentlig bare og sleper meg rundt uten mål og mening.

forskrekka menesker – Mennesker? Eller mener du menisk, som i kneet? Folk hadde sikkert blitt forskrekka og de så at jeg drev og slepte meg bortover gulvet her som en annen hvalross, menisken hadde sikkert og begynt og lure den også..

kroppen min beveger seg ikke så mye sovn. hvordan har du det? – Kanskje hjernen din også har dovna bort? Mens du sov? Jo takk, jeg driver nå og sleper meg rundt da..

 

Jeg sjekka opp i går hvilke to bilder jeg faktisk hadde sendt inn til fotokonkurransen jeg var med i. To av de jeg la med i forrige innlegg hadde jeg ikke sendt inn i det helt. Og ett av de jeg sendte inn, hadde jeg altså ikke tatt med i forrige i mitt forrige.Så jatta. Jeg vant visst med bilde nr.1

 

Hurra!

Syk og svak, og noe støl bak, der har du meg om dagen. Hodet dundrer, kroppen er slapp som en fisk, og formen er heller laber. Forkjøla? Jeg hater og være syk, det må være noe av det kjedeligste som finnes. Hvertfall når det er fint vær og ganske varmt ute i tillegg. Og her sitter jeg og snørrer liksom. Fint, bare helt flott. Jeg har egentlig treningsdag i dag, men er redd for at formen kanskje skal bli enda verre om jeg trøkker meg nedover. Gå hjemover svett og utkjørt, bli kald, bli verre…Nja..skeptisk. Liker det ikke altså, bare to dager med trening på to uker so far…det kan jeg virkelig ikke like nei. Jeg klarte å kome meg gjennom en økt på mandag, selv om formen ikke var så god, men det hele ble bare et ork, følte ikke at jeg fikk helt utbytte av det når det ble så tungt og komme seg gjennom. Formen ble jo bare enda verre nå i dagene i etterkant også. Gawd assa. Får mark av å ikke få gjennomført en skikkelig økt. I tillegg ble jo høyrekneet føkka opp enda mer, lurer på om beina ikke sto helt i riktig possisjon da jeg gjorde øvelsen? De er litt skjeve de beina altså, er liksom ikke helt skrudd sammen normalt virker det som..jaja..innen ett års tidhar jeg kanskje fått time hos fysio, så kanskje både armer og ben kan bli noe bedre med tiden.

Men, når jeg ligger her sjuk og svak, og ingenting føles kjekt (ikke en gang noen som kommer med oppmuntringsgodis på døren jo), så er det veldig kjekt å våkne opp til en mail som forteller meg at jeg har vunnet første plassen i en fotokonkurranse, der premien er et nytt speilreflekskamera 😀 Jeg har ønska meg et nytt en stund nå, et som er litt mer komplesk enn det jeg har. Jeg har et veldig «enkelt i bruk» sony fra før av, men nå får jeg et canon systemkamera. Heldigvis passer det nye objektet jeg kjøpte meg for en stund siden på canonkameraet også. Flaks.com. Nå gleder jeg meg bare til og få det i posten altså, keen på og løpe ut for å ta bilder. Blitt dårlig med det i det siste i grunnen, nå går det mest i å ta bilder med mobilen.

Det var Interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser som hadde konkurransen. Jeg ble anbefalt og delta, men jeg var litt usikker, fortemaet var «Under overflaten», og jeg ante virkelig ikke hvordan jeg skulle få til bilder av det. I tillegg skulle det legges til en liten tekst, som liksom forklarte litt. Noen få dager før innsendingsfristen, så sendt jeg likevel avgårde noen bilder jeg hadde liggende fra Modum. Refleksjon, og skrev noen ord som ramlet ned i hodet på meg. Ante ikke om det kunne være i nærheten av å formidle det de var ute etter i det hele tatt, men da hadde jeghvertfall sendt inn noe. Har faktisk glemt av hele konkurransen jeg. Så da var det jo ekstra morsomt å vinne. Jeg husker ikke om jeg sendte inn 2 eller 3 bilder, og er faktisk litt usikker på hvilke jeg sendt jeg inn. Eller, jeg husker det ene, men usikker på de(t) andre. Jeg vet faktisk ikke hvilket av dem jeg vant med heller, det stod det ingenting om i mailen, annet enn at det var «Det sorte hav» på Modum, noe begge bildene var fra. Anyway, bildet vil bli tatt med i neste utgave av Kvinnekraft, medlemsbladet de sender ut, + at det vil bli utstilt på fagdagen IKS skal ha nå i september, hvor det skal holdes en del foredrag. Hjelpes…haha.

Legger med et lite collage her, med kameraet jeg vant, og bildene jeg sendte inn.

 

Vet at jeg hvertfall sendte inn bildet nederst til venstre, men usikker på hvilket av de to andre jeg sendte inn, troooor det kanskje var bildet nederst til høyre…husker som sagt ikke. Men samma det, vant hvertfall, haha.

Hurra. Tusen takk til juryen som steme på bildet mitt, selv om dere kanskje ikke leser dette.

Ellers…veeel, jeg skal på et møte i morgen, så dere kan jo krysse fingrene, sånn for sikkerhets skyld. Ja, og før møtet har jeg time med frøken psykolog.

*snufs snufs*

Tiden går så fort.

Ikke det at jeg ikke henger med, at jeg ikke får med meg hvilken dag, dato og måned det er, men likevel slo det meg i dag, at vi nå snart er inn i september, og at det snart er gått hele 11 måneder siden jeg ble innlagt på Modum. Jeg kan nesten ikke tro at det er så lenge siden. Det har nok med og gjøre at jeg hadde min siste uke, før utskrivelsen av hovedoppholdet, i januar, og at jeg var tilbake på et boosteropphold i april/mai. Men likevel, tenk, snart et helt år. Jeg bladde meg tilbake i arkivet mitt, og oppdaget at det er ett år (i morgen), siden jeg fikk innkallelsen til oppholdet. Ved vurderingsoppholdet i fjor sommer, så sa de til meg at en innleggelsen ville skje inen halvt år, til ett år. Da jeg noen uker etter og ha vært der, fikk et brev fra dem hvor det stod at jeg stod på venteliste først fra 2.mai 2012, så senket jeg skuldrene noen hakk. Det var ennå god tid til noe skulle skje. 28.august kommer et nytt brev, der det står at jeg hadde fått plass 5.oktober. 28.august i fjor skriver jeg om panikken som veltet opp i meg da jeg fikk det brevet.

 

«Det koker oppi topplokket. Tankene løper i panikk i alle retninger. Ingen orden, bare totalt kaos som råder. Vill panikk, full kræsj. Jeg går på tomgang føler jeg, jeg føler alt og ingenting på en gang. Jeg nekter, jeg gjør meg blind, jeg vil grine,jeg vil rope, jeg vil skrike til jeg mister stemmen. Jeg vil slå i veggen, løpe langt vekk, synke gjennom gulvet. Jeg er stressa, hvordan skal jeg få ordnet med alt? Ikke nå? Ikke allerede nå??? Jeg vil nekte, jeg vil snu, jeg vil ikke være med lengre, jeg vil gi meg mens leken er god. Jeg vil feige ut, gjemme meg og nekte å komme fram. Jeg vil ikke gi slipp, jeg vil tviholde til jeg blir gul og blå, til knokene hvitner. Til svetten pimpler, til kreftene ikke klarer mer. Jeg vil vente litt. Litt til. Bare litt til. Ikke så kjapt, slakk litt ned på farten, jeg klarer ikke henge med. Jeg vil ikke ha det så travelt.

 

Alt i meg vrenger seg, vrir seg i vrede og avmakt. Nekter. Låser seg fullstendig. Sunn fornuft blåses vekk som sandkorn mellom fingrene på meg. Nå gjelder det å nyte, eller unytte,den siste tiden med min venn, min fiende. Den siste tiden der det aller meste fortsatt er trygt og sikkert, fordi det er her jeg har befunnet meg de siste 16 årene. Den siste tiden der ufornuften får råde. Jeg har nå en gitt tid igjen med bulimien min,snart skal den rives ned bit for bit. Forholdet skal splittes, vi skal bli dratt i hver vår retning, samtidig som begge to prøver å holde hverandre i hendene og fortvilte rop og hjerteskjærende gråt. Tenk deg at du hadde fått satt en viss dato for når du måtte skilles med den som stod deg nærmest. Tenk deg sorgen. Tenk på den nye hverdagen du må begynne å bygge opp på nytt helt alene etterpå. Alle forandringene, alt du må endre på, ting du bør unngå for å ikke skulle bli minnet på alt det som engang var, som du aldri igjen vil få tilbake. Det er sånn det føles når jeg må kvitte meg med spiseforstyrrelsen. Den er  en venn og en fiende. En venn fordi den alltid er der når du trenger den, og en fiende fordi den skader deg. Men du er bergtatt, du er oppslukt, du elsker og omfavner. Den er den som kjenner deg best, som gjør den uryddige hverdagen din trygg. Et sikkerhetsnett, fordi du vet hva du har,men du vet ikke hva du går til. Å bevege seg i nytt terreng kan være skummelt. Som å vandre rundt i et tåkebelagt område, og du ikke ser mer enn en meter foran deg. Hvor skal du gå? Hvor er det trygt å gå? Hva vil befinne seg to meter lengre borte? Vil du snuble, vil du ramle? Utenfor?

 

Jeg ble helt slått ut. Jeg nektet å tro på at en innkallelse kunne komme så fort. Jeg hadde håpet på litt mer tid. At det ville gå noen mnd til. Jeg visste jo at jeg kunne bli kalt inn når som helst fra den dagen jeg svarte at jeg kan komme inn tidligere om noen andre falt fra, men jeg håpet på at det ikke ville komme så fort. Selv om jeg vil legges inn for å gi meg selv denne sjansen, så er det så fordømt vanskelig å gi slipp etter alle disse årene. Til tross for at det er forferdelig slitsomt, til tross for at det er et helvete på jord, så er det hverdagen min. Det er det jeg kan best. Det er sånn jeg overlever. Og jeg er livredd for å bli frisk. Og det er lov. Tross alt. Det vet jeg. Ambivalensen blinker som store discokuler, «warning! Run! Run like you have the devil after you! Save yourself!» Jeg vil bli, jeg vil løpe. Jeg vil stå oppreist, jeg vil synke sammen og nekte å reise meg. Jeg vil si ja,jeg vil rope et høyt og klart nei! Mest av alt har jeg bare lyst til å grine, til å nekte å kjenne på den delen som sier at jeg ikke trenger å bli frisk, fordi jeg klarer meg så fordømt bra akkurat som det er! Jeg klarer meg! Jeg trenger ikke bli frisk! Please la meg slippe å bli frisk!! Ikke gå ifra meg! Jeg vil ikke gå ifra deg min kjære. Jeg elsker deg, men faen som jeg hater deg!

(…..) Jeg slites i to, i tre, i alle retninger. kaos. Frustrasjon, oppgitthet, avmakt. Jeg vil legge meg ned før jeg i det hele tatt får begynt. Jeg vil trekke meg. Nei,det vil du ikke! Jeg blir gal. Nå er det virkelig. Nå skal det skje. Nå er jeg snart kommet dithen som jeg i alle år har vært redd for å dra til. Jeg kan ikke trekke meg nå? Jeg vil! Å som jeg vil trekke meg. Men jeg skal hoppe i det. Jeg kan ikke trekke meg nå, hvor mye jeg enn vil det. Gjør jeg det, så vet jeg at hvertfall behandleren min vil kaste meg i veggen. Men det igjen vil jo gjøre mindre vondt, ikke sant? Det vil bli en kortvarig smerte. Innleggelsen vil gi meg 3 måneder med smerte. Mye smerte.»

 

Jeg kan fortsatt kjenne på de følelsene som brevet utløste i meg, jeg kan fortsatt kjenne på panikken det ga meg. Jeg hadde aldri før vært innlagt, jeg hadde aldri før hatt en intensiv behandling, så jeg visste ikke hva jeg gikk til. Jeg hadde jo vært på vurderingsoppholdet, men det viste jo kun en brøkdel av hva som ventet meg. Jeg kunne ikke forutse hvor hardt det egentlig skulle bli, jeg kunne ikke forutse alle følelsene som skulle velte seg opp i meg, vektoppgangen som gikk så fort og ble så stor. Jeg kunne ikke forutse noen ting, annet enn kostlisten, men ikke hvor vanskelig det faktisk skulle bli. Jeg kan ennå kjenne igjen følelsene av stresset dette brevet satte i gang i meg, over hvor kort tid jeg plutselig hadde igjen før alvoret satte i gang.

 

Samtidig er det litt rart og tenke tilbale på, for mye av det samme er likt nå, og en del av annerledes. Jeg sitter med mange flere verktøy nå, en del av tankegangen er endret, nye ting er kommet til overflaten. Vekten var mye lavere, situasjonenog hverdagen var en annen. Jeg hadde håpet, eller hvertfall sett for meg, at jeg skulle ha kommet mye lengre enn det jeg har gjort til nå, dette har jeg nevnt flere ganger, så jeg må stadig minne meg selv på at jeg likevel har tatt en del skritt fram, skritt jeg aldri har kunne tatt på egenhånd. Når jeg ser tilbake, så kan jeg se skrittene jeg har tråkket på veien.

«Hvem er man?»

Det spørsmålet er kanskje noe som flere av oss som har vært innlagt på Modum bad, godt kjent med. For hvem er egentlig denne man som man prater om? Da vi skulle fortelle noe, eller forklarte hvorfor ditt eller datt vanskelig, hvorfor det ble slik eller sånn, så var det veldig, og da mener jeg veldig, lett å svare med «Man gjør jo gjerne slik eller sånn fordi man har hatt det sånn i så mange år. Man vil gjerne gjøre slik eller sånn, fordi det kan jeg, sånn har det vært så leng. Man blir jo så lett lurt inn i fellene som spiseforstyrrelsen legger ut» osv osv. Man, man, man. Noen av behandlerne der, spurte da, «Hvem er man?» Eeeh, jeg? Selv midt i en setning kunne vi, den som pratet, om man brukte man, plutselig bli avbrutt med dette «Hvem er man?». Det var til å bli små gal av, men vi lærte hvorfor vi helst ikke skulle bruke man, men jeg.

So, why then? Jo, fordi du, jeg, skal gjøre det vi forteller, om til vårt eget. La det bli personlig. Når jeg prater om meg selv, og bruker man, istedenfor jeg, så distanserer jeg meg litt fra det jeg sier. Det er enkelre å bruke man, for da er man liksom en del av en helhet, mange, da er oss, og de utenfor. «Det er sånn når man har en spiseforstyrrelse, man gjør slik når man har bulimi», da blir det på en måte litt unnskyldende, litt enkelere å forklare, en slipper å føle at det er meg, og de andre.

Det er jo ikke sånn at om jeg forteller noe som er relevant for meg, så trenger det ikke være sånn for alle andre som sliter på samme måte. Derfor blir det kanskje litt feil å bruke man? «Når man har overspist, så må man kaste opp, det er sånn det er å være bulimiker». Det er jo ikke sånn for alle, for mange ja, men ikke alle. Mange overspiser bare, kompenserer på andre måter, eller lar handlingen være hva den er, en overspising. Det er ikke en selvfølge at alle kaster opp over en overspising. Så jeg må gjøre historien til det den er, min. Når jeg har overspist, så må jeg kaste opp. Det er sånn min bulimi er, det er sånn jeg gjør det, det er sånn jeg tenker. Ikke man, men jeg.

Jeg har ved flere anledninger brukt dette man selv, både når jeg har skrevet her i bloggen, og når jeg har pratet med andre. Det er vel lett for at det blir sånn om en ikke er bevisst på det. Jeg har aldri tenkt over det, men jeg er det veldig bevisst nå. Vi fikk det spørsmålet så mange ganger, at det var ikke mulig å glemme det akkurat. Det ble til slutt komisk, vi spøkte med det, brukt det oss i mellom om noen fortalte noe hvor man ble brukt. Jeg ble oppmerskom på når andre brukte det, og jeg måtte le inni meg, for når vi hadde med enkelte behandlere i timene, så visste jeg at det spørsmålet kom, hvem er man? Veldig ofte så hadde jeg lyst til å spørre om det selv også, og jeg gjorde det innimellom, men jeg måtte jo se an situasjonen litt først. Om en av de andre hadde det veldig vanskelig, og brukte man når hun fortalte, så følte jeg altså ikke helt for å spørre hvem denne man var. Jeg visste jo det liksom.

Det kunne være ganske irriterende å få dette spørsmålet til tider. Der var vi, innlagt for spiseforstyrrelser, og skulle dele våre historier, som selvsagt kunne være tøft, og så skal vi altså bruke jeg, og ikke man. Det er mye enklere å bruke dette man, for da blir det en liten distanse mellom meg og historien min, det gjør at det kan bli en smule lettere å fortelle. «Man synes jo det er vanskelig å skulle forsyne seg med mat, når spiseforstyrrelsen freser de stygeste regler du kan tenke deg. Man blir litt overrumplet da». Skulle jeg da plutselig si høyt at det var jeg som syntes det var vanskelig?? At jeg ble overrumplet? Da ville det jo være jeg som kokko, sånn…bare meg, og ikke alle oss. Nå vet jeg jo litt mer som sagt, at det faktisk kan bli helt feil å si man, for det er jo ikke nødvendigvis sånn at alle føler, eller opplever det likedan. Så jeg må gjøre mitt til mitt.

Jeg tar meg ofte i å skulle skrive man, og så må jeg prøve å finne en annen måte å formulere meg på, sånn at det blir personlig, for det er jo meg jeg skriver om, ikke alle og enhver mann. Ofte har jeg skrevet «vi som sliter med en spiseforstyrrelse tenker slik eller sånn, føler sånn eller slik, har det sånn eller sånn». Men det er jo ikke sant, ikke alle føler, tenker, eller har det akkurat som meg. Eller deg. De kan ha det sånn, men ikke nødvendigvis.

Jeg ler ofte, sånn litt for meg selv så klart, når jeg ser at andre skriver man, eller når andre sier man når de prater. Da har jeg litt lyst til å spørre hvem denne man er. De ville sikkert bare sett rart på meg og lurt på hva pokker jeg mente. Om jeg var stokk dum? Litt sånn kokko? Jeg tror jaggu meg jeg må prøve det. Er dette gjenkjennbart for dere? Bruker dere man istedenfor jeg når dere skriver eller prater? Det er ganske morsomt å gjøre seg bevisst nettopp dette. Man er som man er. Jeg er som jeg er.

«Hvordan klarte du å legge på deg?»

For noen dager siden fikk jeg en kommentar fra noen som lurte på dette, og om jeg kunne skrive noe om det. Vel, jeg har alltid hatt lett for å legge på meg. Kanskje ikke så rart sånn som spisemønsteret mitt har vært de siste 17 årene. Alt fra mye mat, noe mat, lite mat. I en salig miks, omhverandre. Kroppen aner ikke hva den skal forvente om det som kommer ned. Skal det beholdes, skal det opp igjen? Den ønsker selvsagt at det skal beholdes, den trenger jo næringsstoffer som maten inneholder. Alle kropper gjør det. Har man et såkalt normalt spisemønster, uten at man tuller med det, så skal kroppsvekten holde seg stabilt. Da snakker jeg om variert og normal mat. Normal mat har jo endret seg noe opp gjennom årene, men like fullt så er brødskiva, potetene og ulike frokostblandinger på menyen for de fleste, og har vært det i alle år. Når man aldri har tullet med maten, og spist normale porsjoner, så går man ikke voldsomt opp, eller drastisk ned. Da må man gjøre en del endringer i så fall.

Før jeg ble innlagt på Modum, så hadde jeg ikke noen kostplan å forholde meg til. Jeg spiste og beholdt lite, og det kunne variere hva jeg spiste og beholdt. Dagsinntaket var uansett ikke så høyt, uten at jeg skal si hva jeg spiste. Vekten gikk som en jojo, den var aldri stabil. Spiste jeg litt mer i perioder, så gikk vekten opp, reduserte jeg, så gikk den ned. Dette var i grunnen uavhengig om jeg kastet opp eller ei, for man går nødvendigvis ikke ned i vekt av å overspise og kaste opp. Kroppen holder igjen en del når man kaster opp, den holder igjen det den kan, fordi den ikke vet hva som blir beholdt i etterkant av at man har kastet opp. Eller når neste måltid kommer. Selv om vektnedgang hele veien har vært det jeg har jaget etter (som så mange andre spiseforstyrrede), så har jeg altså ikke bare gått ned. Det har jo vært utrolig frustrerende mange ganger så klart. Men en overspisingmed påfølgende oppkast er ikke et mål om å gå ned i vekt, det er å dempe noe bakenforliggende. Følelser, tanker, kjedsomhet, ensomhet osv. Jeg vet jo at vekten ikke nødvendigvis går ned selv om jeg kaster opp, likevel melder trangen seg til å overspise og kaste opp.

Da jeg kom til Modum og måtte gå rett på full kostliste (rundt 2200 kcal), med 4 måltider hver dag, så fikk kroppen min sjokk, eller jeg fikk sjokk, kroppen jublet vel. Likevel visste den jo ikke om maten ville bli beholdt eller ei, så den tviholdt på alt den fikk. Grafset til seg. Samlet opp all væsken den fikk, som den fra før av manglet. I følge terapeutene jeg hadde, så var de første 6.5 kg, som jeg la på meg på 5 dager, kun væske. Jeg hadde veldig vanskelig for å godta, og tro på det, sjokket var for stort. Så altfor voldsomt. Så vanskelig å takle. Jeg var visst dehydrert, noe som ikke var så rart, med tanke på hvor mye jeg kastet opp i forkant. Jeg hadde vanskelig for å tro på at jeg var dehydrert, fordi jeg var alltid flink til å drikke, men så kom jo mye av det opp igjen også. Alt i alt beholdt jeg kanskje ikke så mye likevel. Jeg har blitt bedre på å få i meg væske nå, drikker mer vann enn jeg har gjort før.

Ved flere anledninger så sa primærkontakten min «Kroppen husker». Med det mente hun at kroppen husker hvor lenge jeg har spist og kastet opp, at den ikke tør stole på at den maten jeg spiste og beholdt der, faktisk ble beholdt. Derfor stabiliserte den seg ikke, men gikk litt og litt opp. Alle kropper har en trivselsvekt, uavhengig av om vi trives der kroppen vil ligge. Min trivselsvekt, eller kroppens, lå langt over der jeg ville ligge, det gjorde vektoppgangen hele veien så fordømt vanskelig å takle.

Nå er det også viktig å huske på at det er individuelt hvor vekten stabiliserer seg hos oss alle. Og noen har lettere for å legge på seg enn andre. Har man vært undervektig over lang tid, kan det ta lengre tid før vekten går opp, og man må kanskje øke kaloriinntaket enda mer. Det kommer også an på hvordan matmønsteret er for den enkelte, noen spiser kanskje ganske normalt, men trener mye, kaster opp innimellom, overspiser litt nå og da. Noen klarer kanskje å stabilisere vekten ganske fort med en kostliste på rundt 2000 kcal, mens andre går opp, noen går kanskje ned. Det varierer veldig. Hvordan vektoppgangen var for de jeg var innlagt med varierte også veldig. Vi er alle ulike, vi har tross alt ulike kropper, ulike trivselsvekter.

Så lenge kroppen etterhvert opplever at den får jevn tilførsel av mat, nok mat, at det blir beholdt, så vil den «slappe av» og fungere som den skal. Å overtrene, sulte seg, overspise og kaste opp, stresser kroppen, og den jobber på høygir. Stress i seg selv kan føre til vektoppgang.

Vi med en spiseforstyrrelse har ulike opplevelser når det kommer til matinntak, så jeg kan bare skrive om meg selv her, min erfaringer. Det kan oppleves helt annerledes for andre. Det var hvertfall ikke noe problem for meg å legge på meg, alt jeg gjorde var å forholde meg til kostlisten jeg hadde. Spise måltidene og beholde dem. Nå mener jeg ikke «at det ikke var noe problem» som i at det var lett, for jeg slet meg gjennom alle måltidene i 3 måneder. Det var en kamp hele veien, mange kamper daglig som måtte kjempes. Jeg hadde heldigvis god back-up der, så når det ble helt forjævlig, så hadde jeg noen å prate med. Det hjalp veldig bare å være sammen med de fine jentene jeg var der sammen med. Man trengte ikke akkurat å utbrodere hvorfor man satt å gråt sine bitre tårer under måltidene. Hvorfor man var sint etter veiingen, hvorfor man var irritert før et nytt måltid. Alle syntes det var like vanskelig, vi var jo der alle sammen nettopp fordi vi slet med maten.

Jeg tror, eller jeg kan jo innbille meg, at det kanskje hadde vært en smule enklere om jeg ville legge på meg, uten at jeg skal si det for sikkert. Spiseforstyrrelsen ville jo like fullt ha blånektet..Jeg skulle kanskje ønske at jeg ville legge på meg, men det ville jeg ikke. Vekt er et sårbart og vanskelig område, og derfor blir maten enda vanskeligere. Men uansett, med den kostlisten jeg hadde, så var det hvertfall ikke noe problem å gå opp i vekt, kroppen tok rett og slett bare imot det den trengte, og ville ha.