2 år..

Jeg burde vært i senge for lengst. Natteravn som jeg er, så sitter jeg her foran pc’n og klokken er litt over halv fire på natten. Jeg skal opp om ikke så mange timer, så burde jo seriøst fått meg litt søvn, men det hjelper ikke stort å bare ligger der og vri seg heller, når søvnen nekter å komme. Hjelper heller ikke å ligge og høre på at typen snorker..Så da tenkte jeg å slå til med enda et innlegg her, så kort tid etter det forrige. Jaggu meg lenge siden jeg har blogget så tett. Men jeg har jo tross alt et forhold jeg heller prioriterer.

Men nå fikk jeg lyst til å blogge litt igjen. Dra litt tilbake i tid, for for 2 år siden, på denne tiden, var jeg på Modum. 2 år!! Det er helt sykt å tenke på at det er så lang tid siden jeg ble innlagt. Jeg har jo vært tilbake på to ettervern etter selve utskrivelsen i januar i fjor, så sånn sett er det jo ikke sååå lenge siden jeg var der, og det gjør at det føles enda merkeligere at det faktisk har gått to år. Men høsten vil nok, i noen år til kanskje, nå minne meg om Modum. Jeg satt og kikket gjennom noen bilder her tidligere i natt, fra blant annet Modum. Fine minner, med fine folk og et nydelig sted. Jeg savner stedet og menneskene, men ikke så mye selve opplegget. Nå får jeg nesten noia av tanken på å skulle legges inn på nytt der, men nå er jo situasjonen annerledes også, med tanke på at jeg er samboer. Kunne ikke tenke meg 3 måneder uten han nå. Men kunne godt ha tatt en tur dit, for jeg savner virkelig omgivelsene, stemningen, roen.

Jeg satt nylig og leste et par innlegg fra disse dagene for 2 år siden. Dag 5 og dag 6. (9. og 10.oktober). To kriminelt vanskelige dager som jeg husker veldig godt uten at jeg må lese om dem for å friske opp. Dag 5, og jeg hadde etter å ha kommet meg gjennom den dagen, klart min første målsetting, som var å klare å slå rekorden min på 4 oppkastfrie dager i strekk. Det hadde jeg ikke klart på over 1.5 år i forkant. Men det hadde sin pris å komme seg gjennom den dag. Jeg hadde mitt første sammenbrudd. Jeg holdt på å gå opp i limingen, jeg var så inni helvete urolig og rastløs, og uansett hva jeg gjorde for å distrahere meg selv, få tankene over på noe annet, gjøre noe for å forbedre situasjonen, så gikk det bare ikke. Jeg travet rastløs fram og tilbake i korridorene, gikk ned til biblioteket, fant en bok, satte meg, og leste 4 setninger, uten at jeg fikk med meg det som stod. Jeg prøvde på nytt igjen, men ikke faen. Jeg klarte ikke sitte rolig. Jeg gikk opp igjen, laget meg en kopp kaffe, gikk for å sette meg ned. Satt i et par minutter, der jeg makket i ulike stillinger, før jeg ga opp. Jeg helte ut kaffen igjen, uten at jeg hadde tatt en eneste sup. Jeg skalv og ristet, måtte støtte meg til en stol på kjøkkenet for jeg trodde jeg skulle ramle sammen. Jeg laget en ny kopp, travet fram og tilbake, og gikk til slutt og satte meg i sofaen der jeg noen minutter tidligere hadde prøvd å finne roen. Jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle gjøre for at det skulle bli bedre, og tårene bare trillet i ren fortvilelse. Jeg møtte da for første gang to av de fineste miljøvaktene der, og de satte seg ned for å prate med meg. Siden jeg ikke kjente dem, så føltes det bare så utrolig kleint og vanskelig, men de var jo så fine. Og jeg fikk mitt første møte med mindfulness. «Pust. Pust heeeelt ned i magen. Konsentrer deg fullt og helt om pusten. Vær her og nå. Bla bla bla..». Nei, det funket ikke. For jeg har alltid hatt en tendens til å puste fra brystet og opp, aldri fra helt ned i magen. Det hjalp vel egentlig ikke så mye å prate med dem sånn sett, men det var hvertfall kveldsmat like etterpå (ikke at det hjalp heller), så jeg satt i det minste sammen med de andre jentene. En forferdelig dag, og i tillegg var det selvsagt søndag, og ingen av behandlerne var på jobb.

Dagen etter var vel den verste dagen. Mandag, og den aller første veiingen. Jeg hadde da spist 4 måltider daglig siden jeg kom (foruten den aller første dagen, da vår første måltid var lunsjen). Magen var stappfull av mat, uten at den hadde kvittet seg med så mye. Systemet hadde vært fucka opp i så mange år, og nå som den fikk jevnlig påfyll, som den ikke var vandt med, så stoppet det helt opp. «Helt vanlig» fikk jeg høre. Å gå 3-4 dager uten å kunne gå skikkelig på do (bommelom), så føles hvert eneste måltid som et helvete. Jeg gikk mett fra det ene måltidet til det andre, og da kan du bare forestille deg hvordan det føles når ingenting kommer ut. («Det går seg til» sa de. Jæææædda…når da????). Jeg kjente jo allerede etter første dag med fulle måltider at vekten hadde gått opp. Jeg så det, og jeg kjente det. Klærne ble merkbart strammere på 1-2-3. Ja, over natten. Jeg prøvde å bruke fornuften (skjønt det var jo ikke så mye av den tilstede på den tiden), og tenkte at det var naturlig at jeg ville gå opp når kroppen ikke var vandt med å få så mye mat. Og jeg forberedte meg mentalt på at jeg hadde gått opp maks 4 kilo. Det føltes jo som 10, men bare for ikke å overdrive, så la jeg det på 4. Bare sånn for å ha litt å gå på. Håpet jo selvsagt at det ikke var mer enn et par kilo. At vi skulle veies først etter lunsjen, gjorde selvsagt ikke saken bedre. 2 måltider + drikke i magen, med klær på???? Det blir jo ingen reel vekt av det!!!! Samtidig som jeg visste akkurat det, så forsvant den tanken da jeg måtte gå på vekten. 6.5 kilo opp på 5 dager. Jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Det var som å få en knyttneve i magen. Jeg var så sint at jeg trodde jeg skulle sprekke (det føltes bokstavelig talt sånn ut også). Jeg ville bare bryte oppholdet der og da og reise hjem, for å gå ned de kiloene igjen. Jeg trodde ikke jeg skulle holde det ut. På 5 dager hadde jeg gått fra å være «grei nok» vektmessig (ikke greit i det hele tatt fortalte spiseforstyrrelsen meg, til tross for at jeg var undervektig), til å bli smellfeit. Så fort. Og jeg skulle være der i 3 måneder. Jeg så verden falle i grus.

Det var to fæle dager å gå gjennom, men jeg overlevde jo, selv om det føltes som jeg ikke skulle gjøre det. Jeg gråt mine bitre tårer mang en dag, men bet samtidig sammen tennene og kjempet videre. Jeg gråt innvendig hver eneste dag, fordi kroppen forandret seg, jeg gråt åpenlyst mange dager, under måltider, og omtrentlig hver eneste mandag da vi hadde ny veiing. Opp opp opp. Det stoppet aldri. Jeg kan ikke helt si hva det var som likevel drev meg til å stå på videre, det var nok en blanding av ulike ting. Jeg ville vise at jeg faktisk jobbet mot spiseforstyrrelsen, som jeg skrev under på kontrakten at jeg skulle. Jeg ville ikke skuffe de andre, og jeg ville klare å nå alle målsettingene jeg satte meg, koste hva det koste ville. Og det kostet. Det kostet faen meg svindyrt. Men jeg stod på. Hver mandag og hver fredag satte vi oss nye målsettinger for uken, og helgene. Hver eneste gang gjennom hele oppholdet, satte jeg meg som mål å fortsette å klare å være oppkastfri. Hver eneste dag ble derfor en ny rekord for meg. Jeg ordnet meg med en kalender der jeg for hver dag jeg kom meg gjennom oppkastfri, klistret på et klistremerke. Bare for å få det «Svart på hvitt» hva jeg faktisk hadde klart. Jeg følte meg verre og verre for hver eneste uke som gikk, fordi kroppen forandret seg, så der og da klarte jeg ikke føle noen stolthet over det jeg hadde fått til. Noe primærkontakten min klarte å minne meg på, få meg til å innse. «Se på kalenderen din, ser hvor mange dager du har klart. Det er fantastisk. Jeg har jobbet her i nesten 30 år, og aldri sett noen jobbe så hardt som du». De ordene gjorde noe med meg, i forma av at de satte seg fast i hodet mitt. At hun ga meg et så stort kompliment og skrøt av den harde jobben jeg gjorde, for hun visste hva det kostet. Hun hadde sett det så mange ganger før. Likevel klarte jeg ikke å kjenne på stolthet selv. Til tross for at det var mange beinharde dager (spesielt mandagene), og jeg ved et par anledninger stod bøyd over doskåla for å kaste opp, så holdt det i 84 dager før jeg hadde en sprekk. Det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klare å gjennomføre. Aldri i verden. Men det beviser jo bare at det faktisk er mulig.

Det var trist å skrives ut derifra, for selv om det var tøft, så var det så mye fint som veide opp for det. Det var trygt og godt å være der. Innimellom ønsker jeg meg tilbake, men samtidig orker jeg ikke tanken på å gå gjennom det samme igjen, + at jeg som sagt ikke kunne tenkt meg å være borte fra kjæresten så lenge. Jeg vet selvsagt at det hadde vært bra for det lange løp, for framtiden, likevel er ikke det noe jeg ønsker nå. Jeg hadde et fint og nyttig opphold, og burde nok sånn egentlig (sånn fornuftig sett) hatt et opphold til, for repetisjon og oppfriskning hjelper alltid. Men nå er jeg i en litt annen fase på enkelte områder, så jeg får bare se hva behandlingen jeg har nå fører meg. Jeg sitter uansett igjen med mange erfaringer etter oppholdet, jeg har tross alt ikke glemt alt, selv om spiseforstyrrelsen igjen har et sterkt grep om meg. Jeg får bare fortsette meg å minne meg på følgende:

* Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid.

* Små skritt. En dag av gangen.

Hvorfor er det så vanskelig å akseptere kroppen?

Som regel er sulting, overspising med påfølgende oppkast, overtrening osv. kun symptomer på bakenforliggende årsaker. Å prøve og endre på kroppens utseende blir på en måte sykdommens språk utad. (Dette gjelder ikke nødvendigvis for alle som sliter med en spiseforstyrrelse). Om det gir noen mening? For de som selv sliter med en spiseforstyrrelse kan nok forstå hva jeg mener her, for de som ikke sliter, kan det kanskje ikke være like enkelt å forstå. Følelser kan være fryktelig vanskelig å prate om, for når man ikke alltid helt vet hvordan man skal formidle dem, hvordan skal man da få andre til å forstå? For mange blir da, det å skade seg selv på ett eller annet vis, den «enkleste» måten å forklare på. Det blir kanskje et stille skrik om hjelp. For noen, ikke alle. Å skade seg selv på ett eller annet vis, er strategier for å få vekk følelser og vonde tanker som kan være vanskelig å holde ut, samtidig som det er vanskelig å prate om det. Skam er et stort og viktig ord her. Det holder mange vekk fra å tørre å prate om det. Selv om det i årenes løp er blitt mer fokus på spiseforstyrrelser, så er det fortsatt et godt stykke igjen til at tabuen er helt borte. Jeg husker selv hvor vanskelig det var å skulle meddele andre at jeg frivillig kastet opp. Heldigvis er jeg over det punktet, det er heller ikke det første jeg nevner, akkurat den delen, det gjør jeg kun hvis noen ikke helt vet hva bulimi innebærer. 

Sånn samfunnsutviklingen har blitt med årene, hjelper det ikke på noen som helst måte at fokuset er så kroppsrettet. Sånn eller skli bør du se ut, slik eller sånn er det eneste «eneste riktige». Heldigvis er det blitt en smule mer fokus på kvinnelige former, at det slettes ikke er forkastelig å ha noen kilo på kroppen. Kvinner skal ha former, det er helt naturlig. Samtidig vil jeg nevne at mange er naturlig tynne, uten at det betyr at de sliter med en spiseforstyrrelse. Og deres kropper er naturlige sånn de er. Vi er forskjellige, og det igjen betyr at det ikke finnes noen fasit på hva som er normalt. Men, igjen, så er det store mørketall på hvor mange som sliter med mat/kropp/vekt. Og det at samfunnet har et så stort fokus på kropp, så blir dette en triggerfaktor som gjør det vanskeligere for mange å være/bli fornøyd med kroppen sin. Meg inkludert. Nå er det ikke nødvendigvis sånn at alle blir påvirket av fokuset på kropp som samfunnet innprenter oss med, for kroppen er ofte (men ikke alltid), symbolet utad for mange (ikke alle) som sliter med en spiseforstyrrelse. Dette kan være gjeldende for alle typer spiseforstyrrelser. Anoreksi, bulimi, tvangsspising, ortoreksi (overfokus på sunnhet og trening). 

For meg startet alt dette med en diett som gikk over styr. Ikke at det nødvendigvis trenger å være den utløsende faktoren, men det var der fokuset mitt på kropp og vekt ble vekket. Jobben var å få vekten ned for hver veiing jeg skulle på (fulgte et opplegg med diett, trening, veiing, over en viss tid). Så for meg, ble kropp helt fra starten av, sammen med vekten, hovedfokuset. Jeg var, og ble med tiden, veldig opptatt av hvordan jeg så ut. Gikk vekten ned, ble jeg mer fornøyd (selv om jeg i utgangspunktet ikke var fornøyd. Fra jeg startet det opplegget altså, jeg var aldri opptatt av kropp og vekt før det), og gikk vekten opp, følte jeg meg mislykket, og dagen var ødelagt. Jeg målte (og gjør det vel tildels ennå må jeg innrømme) min egenverdi i forma av hva vekten viste meg. Jeg må samtidig si at jeg nå på langt nær veier meg så ofte som jeg gjorde før innleggelsen på Modum. Da veide jeg meg hver morgen og hver kveld, hver eneste dag. Nå kan det uker og måneder mellom hver gang, og da kun på morgenen. Jeg har tildels bedre dager når jeg ikke veier meg, selv om jeg hele tiden er bevisst kroppen og kiloene mine. Likevel føles det bedre og ikke se tallet på vekten.

Det er for meg, fryktelig vanskelig å akseptere at kroppen endrer seg i form av vektoppgang. Selv om jeg vet at jeg har former (noe som som sagt er naturlig for kvinner), så vil jeg til tider ikke ha dem, mens andre ganger er det greit nok. Som jeg såvidt nevnte i forrige innlegg, så ønsker jeg f.eks heller en rumpe med form, framfor en helt flat en. Og for å få en rumpe med former, så bør det være litt muskler der. Og muskler betyr en aldri så liten vektøkning. I hode blir det derfor helt feil, og da vil jeg ikke ha en rumpe med former. (Joda, jeg vil jo det, dette er spiseforstyrra tanker). Men det er dette med de fordømte kiloene opp som er vanskelig å akseptere. Det er formene, med kiloene, som er vanskelig å akseptere. Endringen kroppsmessig (ergo kilomessig) er vanskelig å akseptere. Mot slutten av oppholdet mitt på Modum, sa min primærkontakt til meg; «Du burde egentlig hatt et litt lengre opphold her du nå, for nå begynner du å jobbe med kroppsaksept». (Etter nye endringer på innleggelser på Modum, er det nå fastspikret at et opphold er på rundt 3 måneder, uten mulighet for forlengelse, sånn det var tidligere). Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, for mitt bilde på egen kropp var likt hele veien, helt fra før vurderingsoppholdet til utskrivelsen. Jeg hadde toppscore på skjemaet vi fylte ut opptil flere ganger (for å se på eventuelle endringer på ulike områder), altså, toppscore på hat over kroppens utseende. Men, hadde jeg kunne forlenget oppholdet (noe jeg kunne tenke meg), så hadde det kanskje kunne endret noe, i positiv retning? Jeg har vanskelig for å se for meg at det kunne ha blitt sånn, men samtidig var det jo en del andre ting som endret seg mens jeg var der, også noe jeg hadde vanskelig for å se for meg før innleggelsen. Det tyder jo på at alt er mulig, bare man får jobbet med det lenge nok. Repetisjon, repetisjon, repetisjon gjør noe med en. (Believe it or not).

Jeg føler meg fortsatt for stor i egen kropp, og har fortsatt vanskelig for å se at jeg skal kunne klare og endre oppfatning av min egen kropps utseende. At jeg en dag skal klare og akseptere kroppen min sånn den er/blir. Jeg har lett for å legge på meg (crap!! Spiseforstyrra tanke igjen…), og derfor vil kroppen min gå opp en del kilo til for å komme dit der kroppens egen trivselsvekt vil ligge. (Ikke den vekten min spiseforstyrrelse ønsker den skal være). Og den (kroppens vekt) ønsker normalt å ligge omtrentlig der den var da hele denne dritten startet. Mitt spiseforstyrra hode ønsker på langt nær å være der. Jeg var der sånn ca. ved utskrivelsen, men jeg var så misfornøyd med å være der da jeg ble skrevet ut, og ville bare ned igjen. Likevel holdt jeg meg sånn ca. der i noen måneder i etterkant. (Jeg gikk til og med opp et par kilo til da jeg trente styrke som en gud). Ikke at jeg følte meg fornøyd på noe vis, men jeg hadde en noenlunde ok rutine på maten. Jeg klarte til en viss grad å forholde meg til noe som lignet kostlisten jeg hadde ved innleggelsen (kalorimessig). Dette fordi jeg hadde repetert på dette over en periode på 3 måneder. Det gikk bedre utover oppholdet, uten at jeg skal gå så langt som å si at det var lett.

Men, tilbake til overskriften, hvorfor er det så vanskelig å akseptere kroppens utseende? Hvorfor er det så vanskelig å håndtere og akseptere at min kropp har mer kilo på seg enn andres kropper, når jeg vet at vi alle er ulike? Hvorfor er det, i mitt syke hode, så viktig å veie mindre enn det som er normalt for min kropp? Handler det om at jeg føler jeg tar for mye plass? At jeg føler jeg blir mer synlig mer flere kilo? Er det et problem å være mer synlig? Er jeg mer synlig? Er det i det hele tatt en problemstilling? Jeg vet pokker meg ikke. Jeg skulle ønske at jeg visste, at jeg hadde svarene, for da hadde det kanskje vært litt enklere å jobbe med det. Kanskje ligger det der i underbevisstheten min og ulmer, og kanskje vil det dukke fram etterhvert, men akkurat nå merker jeg ikke noe til det. Kanskje vil det skje noen endringer underveis i behandlingen med fysioterapi, der vi jobber psykomotorisk (bevissthet på kropp), og ny psykolog (som har bitt seg fast i dette med kroppsaksept etter de to timene jeg har hatt så langt). Jeg hadde min andre time med han på fredag, og temaet var mye kropp. Jeg svarer etter beste evner når vi prater, men den dagen jeg får spørsmål om hvorfor det er vanskelig å akseptere kroppen (noe jeg innbiller meg at jeg kan få), så er det godt mulig at jeg blir svar skyldig. 

 

559690_10151782598175129_200764705_n

 

Vanskelig kropp å akseptere…

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Jeg fikk en forespørsel om jeg ikke kunne skrive et innlegg om emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, siden jeg har den diagnosen, og det kan jeg jo selvsagt gjøre. Kan jo først starte med å skrive litt om hva det er.

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse  kjennetegnes av et varig mønster med høy intensitet og høy grad av ustabilitet i følelseslivet. Diagnosen har mye til felles med diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse. Både i fagmiljøer og i mer uformelle sammenhenger benyttes begrepene emosjonelt ustabil og borderline noe om hverandre. Tilstanden deles i to typer: impulsiv type og borderline type. Mennesker som fyller kriteriene til en slik diagnose har et intenst og sterkt vekslende følelsesliv med mye overdrevent sinne. Videre er det vanlig at disse menneskene ofte inngår i ustabile, turbulente parforhold, tenker svart eller hvitt i forhold til personer eller situasjoner, har usikkert selvbilde, tendens til å skade seg selv eller true med å gjøre dette i følelsesmessig pressede situasjoner. Som ved de andre personlighetsforstyrrelsene vet man lite konkret om hvorfor noen utvikler emosjonelt ustabil personlighet. Imidlertid er det klart at mange av de som fyller kriteriene har opplevd traumatiske hendelser i barndom eller ungdom. Å leve med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse gjør også at en person er i høy risiko for å oppleve nye og gjentatte vonde opplevelser.

 Den impulsive type

Denne personlighetstypen har ofte plutselige utbrudd av sinne, hvor vedkommende handler impulsivt og uoverlagt. Slike personer har en kort lunte, og vil under stress ofte reagere aggressivt. Denne reaksjonen kan imidlertid lett avløses av angst og depressive selvbebreidelser, der selvdestruktive handlinger som selvmordsforsøk kan opptre.

Symptomer:

  1. markert tendens til å handle uventet og uten hensyn til konsekvenser;
  2. markert tendens til kranglete oppførsel og til konflikter med andre, særlig når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert;
  3. lav terskel for sinneutbrudd eller vold, med manglende evne til å kontrollere de resulterende atferdsmessige eksplosjoner;
  4. problemer med å opprettholde enhver handling som ikke tilbyr umiddelbar belønning;
  5. ustabilt og lunefullt humør.

Pasienten kan i sin impulsivitet ligne den dyssosiale type, men gjenkjennes ved å ikke være antisosial i snever forstand, og ved å være mer skrøpelig og selvdestruktiv.

 Borderline-typen

Det fremtredende ved borderline er en tydelig manglende identitetsfølelse, som fører til manglende psykisk stabilitet og ustabile relasjoner til andre. Angst og usikkerhet dominerer, og kan føre til selvdestruktive handlinger. Tomhetsfølelse er fremtredende, og kan forveksles med depresjon, men den er mindre affektladet enn den depressive. For å fylle tilværelsen vil borderlinepasienten ofte kaste seg ut i aktiviteter som ikke er hensiktsmessige, men som bekrefter at «det er liv». Det kan ofte være selvskading, for eksempel kutte seg på armer eller ben, svi seg selv med sigaretter, dunke hodet hardt mot gulv eller vegg.

Symptomer:

  1. forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier (inkludert seksuell orientering);
  2. tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise;
  3. overdreven innsats for å unngå å bli forlatt;
  4. tilbakevendende trusler om eller handlinger med selvskading
  5. kronisk følelse av tomhet.

For at diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse skal kunne stilles må de generelle kriteriene for personlighetsforstyrrelse være til stede på tvers av situasjoner og være vedvarende over tid. I tillegg må minst tre av symptomene/væremåtene som er beskrevet ovenfor (under «impulsiv type» eller «borderline type» eller begge) være til stede.          (Kilde: wikipedia)

Jeg må begynne med å si at jeg ikke har diagnosen i like stor grad som jeg for noen få år siden, da symptomene var mye sterkere enn de er nå, selv om jeg først fikk diagnosen på papiret i fjor. Symptomene som er nevnt over var mye mer framtredende for kun noen få år siden, så sånn sett synes jeg det er rart at jeg faktisk ikke fikk den diagnosen tidligere. Men, det var aldri snakk om noen utredning før jeg kom til Modum, og da var det først og fremst fordi jeg ville ha en utredning på bipolar som faktisk var satt i journalen min, etter en såkalt utredning i en time her. Jeg følte aldri at den diagnosen passet på meg, da jeg aldri hadde de maniske episodene, men kun den depressive. Det var altså under mitt opphold på Modum at jeg fikk diagnosen emosjonell ustabil personhetsforstyrrelse. Med tanke på at jeg har hatt en god del positive endringer de siste par årene, så er ikke alle symptomene like sterke, eller tilstede lengre. Derfor vil jeg si at jeg ikke har den i en så stor grad nå hvertfall, men flere av symptomene er likevel fortsatt tilstede. De symptomene som har vært, eller er tilstede for min del, er:

Den impulsive type:

  1. Markert tendens til å handle uventet og uten hensyn til konsekvenser. (Sterkere tilstede tidligere enn nå)
  2. Markert tendens til kranglete oppførsel og til konflikter med andre, særlig når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert. (Også sterkere tidligere enn nå)
  3. Lav terskel for sinneutbrudd. (Her er situasjon selvsagt avgjørende, men var også sterkere tidligere enn nå)
  4. Ustabilt og lunefullt humør. (Mer ustabilt eller lunefullt vil jeg si..)

Bordeline type:

  1. Forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier. (I grunnen veldig gjeldende ennå)
  2. Tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise. (Dette punktet var gjeldende i stor grad tidligere, men er vel borte nå. Jeg måtte kutte ut en del vennskap for å kunne få det mer stabilt selv
  3. Tilbakevendende handlinger med selvskading. (Hvis man ser bort i fra det bulimiske (som også er en form for selvskading) som jo er en egen diagnose, hoved diagnosen min, men kun tenker på selvskading i form av kutting og andre ting, så er ikke dette gjeldende lengre)
  4. Kronisk følelse av tomhet. (Dette var gjeldende i veldig stor grad helt fram til jeg gikk inn i et forhold for kun et par måneder siden).

Begge behandlerne jeg har hatt her har sett tegn til disse symptomene, uten at de har sagt at dette er gjeldende i stor grad. Men klart, med tanke på at jeg har hatt timer med dem (1 time) pr. uke/hver 14.de dag/tredje uke osv., og at jeg har hatt forbedringer i løpet av de årene jeg har vært i behandling, så har ikke de sett det i like stor grad som behandlerne mine på Modum, der de så jeg omtrent 24 timer i døgnet i 3 måneder i strekk. Behandlingen jeg var i der var tøff og vanskelig, så flere av symptomene overfor kom veldig godt fram. Da spesielt i det som gikk på følelser og humør. Følelsene var ofte nedstemt, og sinneutbrudd kom spesielt på mandager etter veiingene og i forbindelse med måltidene. Jeg synes synd på primærkontakten min i første omgang (men også noen av de andre behandlerne + noen i gruppen av og til) som fikk gjennomgå. Primærkontakten min fikk oppleve sinne mitt hver mandag etter veiingene, siden det var hun som hadde den med oss. Jeg bannet og steiket høyt og lavt, spesielt i forhold til kostlisten som jeg hatet intenst, og samtidig hatet mot min egen kropp i forbindelse med vektoppgangen. Jeg klarte ikke i disse situasjonene å være helt rasjonell, noe jeg ser sterker nå i ettertid, men samtidig var ganske klar over der også da.

Nedstemtheten kjenner jeg ofte på ennå, men det er som regel situasjonsbasert, men det går også hånd i hånd med selvbildet (først og fremst kropp). Mye har likevel endret seg en god del på dette området også de siste to månedene i forholdet. Nå er jeg sammen med en jeg elsker, som elsker meg tilbake, akkurat som jeg er, som jeg kan prate med om alt, en jeg har felles interesser med. Vi fyller alltid dagene med noe, det er lenge siden vi har hatt dager der vi kun sitter hjemme og ikke gjør noe som helst. Jeg blir veldig fort rastløs, så for meg kan det å bare sitte hjemme bli kjedelig, så jeg gjøre noe. Det spiller i grunnen ikke hva vi gjør, bare jeg kommer meg ut av huset, om så bare for noen få timer. Det blir som regel turer/fototurer, ut for å ta en kaffe, eller reiser til Kr.sund eller der han kommer i fra (oftes der). Det at dagene mine nå har kvalitetsinnhold, hjelper meg i stor grad. Jeg sitter ikke lengre med ensomhetsfølelsen, det bulimiske er redusert (men langt ifra borte), og det at vi kan prate samme på en skikkelig måte gjør at vi unngår en del konflikter (ikke det at det aldri skjer, men vi ordner opp og kan prate ut om det).

Innimellom dukker det opp tanker om selvskading (vet ikke helt hvorfor, og det er ganske så frustrerende), men det har jeg fortalt om til typen, og det er noe jeg ikke ønsker skal skje igjen, så jeg klarer hvertfall å unngå det. Jeg prøver heller å tenke at det kun er tanker, at det forekommer at de dukker opp, at jeg ikke må utføre handlingene. (Håper en dag jeg kommer meg dit at jeg klarer det samme når det kommer til bulimien). Heldigvis er det mulig og bli frisk fra emosjonell ustabil personhetsforstyrrelser (og spiseforstyrrelser), så jo bedre jeg blir, jo større er sjansen for at alle disse symptomene vil forsvinne. Stabilitet har alt og si her, noe navnet sier. Mye har føltes, og føles tildels ennå, ustabilt, så da er det bare å ta tiden til hjelp. Ting tar tid, det må bare innses og aksepteres. Det var disse små skrittene da…

Kan jo nevne i samme slengen her, når jeg først er inne på diagnoser og behandling, så har jeg nå nylig tatt en serumspeil sjekk i forhold til medisiner, for å se om dosen er riktig eller ei. (Har begynt på piller som egentlig ikke matcher sammen med lamictal, kombinasjonen gjør at virkningen av lamictal kan reduseres med hele 50%, så derfor skal vi nå ha oppfølging på det). Har tenkt tanken om å kanskje slutte helt med medisiner, men er usikker på om jeg tør det riktig ennå. Vi får se. Samtidig er jeg henvist til Kr.sund i forhold til å ta ny bentetthetssjekk. Ikke tatt det siden like før innleggelsen på Modum, så aner ikke hvordan det står til med skrotten. Jeg er også henvist til privat psykolog, så vil altså etterhvert starte opp med enda en ny behandler (sukk). Skal ha siste time med nåværende behandler om en måned. Det er jo gjerne litt ventetid på ny behandler, men siden jeg er drittlei av behandling og faktisk kunne tenkt meg og avsluttet helt, så vet jeg at det ikke er et lurt sjakktrekk, så jeg får heller bare nyte tiden uten. Kanskje vil det hjelpe litt på motivasjonen videre. Time will show.

Takk for spørsmål, kjekt å kunne komme med et skikkelig innlegg igjen, høhø.

 

Changes.

Det er ikke alltid like lett å bryte vaner man har hatt over lengre tid, som mer eller mindre sitter så fastspikret i kroppen at de går på automatikk i hverdagen. Vaner man ofte kanskje ikke helt tenker over en gang, man gjør dem fordi man er så vandt med dem. Jeg vet hva jeg prater om, for jeg har hatt noen av mine vaner i mange år. Om man da kan kalle alt som en spiseforstyrrelse inneholder for vaner. De blir jo på en måte det når de er en så stor del av hverdagen min, der jeg som ofte ikke tenker før jeg handler, fordi behovet er så tilstede. Jeg er jo fullstendig klar over at mye av det jeg gjør ikke er verken normalt eller nødvendig, at det er destruktivt og ødelegger mer enn det gagner. Men når jeg står midt oppi situasjonen så føles det naturlig for meg, fordi det er sånn det nesten alltid har vært. Jeg har vært syk i så mange år, at det er vanskelig for meg å gjøre ting på andre måter. Jeg vet jo hva som burde gjøres, men det er ikke alltid like enkelt å få det til i praksis, fordi det er så lenge siden det har vært sånn for meg. Mange ganger går det bare av seg selv, at det kommer så fort at jeg ikke registrere det, andre ganger dukker det opp raske tanker om at jeg burde gjort det helt motsatte, men de tankene forsvinner raskt igjen, mens andre ganger igjen, så tenker jeg litt mer over det, uten at jeg makter (eller til tider ikke vil eller orker) å gjøre noe med det. Det blir for vanskelig eller virker uoppnåelig, og da føles det enklere og bare gjøre som jeg alltid har gjort. Jeg tør ikke alltid og utfordre meg selv, våger ikke alltid hoppe i det, velger bevisst og gjøre som jeg alltid har gjort, for det motsatte oppleves veldig skummelt, og kan føre med seg endringer som spiseforstyrrelsen i meg knapt nok orker å takle. Altfor mange tanker, altfor mye følelser som settes i sving.

Av og til dukker det likevel opp ting som gjør at det kan være litt enklere å gjøre små eller store endringer. Det kan selvsagt være behandling i seg selv, der bevisstgjøring har stort hovedfokus, det kan være eksponering, det kan være mot til å våge og utfordre seg selv mer. Det kan være et brennhett ønske om å få det til. Nå er det også sånn at jeg ønsker å få det til, men helt ærlig, så er det ikke alltid like lett å få det til, eller at jeg ikke våger nok. At jeg ikke tør å hoppe i det og utfordre meg selv nok. Det må likevel sies at jeg har tatt mange sjanser, at jeg har våget ofte, men da stort sett når jeg har hatt trygghetspersoner rundt meg, som har vært der og støttet meg når det har blitt for tøft. Modum er et godt eksempel på det. Der hadde jeg mennesker som hadde stor kompetanse, erfaringer med tidligere pasienter, hadde forståelse, men likevel kunne være «beinhard», fordi det var jo derfor jeg (vi) var der, og det var jobben deres og hjelpe oss. De var i største grad omsorgspersoner som ønsket meg (oss) det beste. Det hjalp enormt, det gjorde det vanskelige litt enklere å gjennomføre. De ga meg (oss) motivasjon når jeg (vi) fikk til noe som tidligere virket uoppnåelig å skule få gjennomført, som virket håpløst i utgangspunktet. Jeg har lenge trodd at jeg er en av de som aldri kommer til å bli frisk, noe jeg også nå kan tenke, spesielt når jeg har dårlige dager og mer eller mindre har null motivasjon til å orke og jobbe med problemene mine. Likevel vet jeg jo også at det ikke er mindre mulig for meg enn for ande, hvorfor skal det være det?

Nå har jeg etter 3 år som singel fått kjæreste igjen, en veldig flott en. En som før vi ble sammen visste om problemene mine, men likevel våget å gå inn i et forhold med meg. En som tør å spørre om det er noe han lurer på når det kommer til spiseforstyrrelsen, en som spør meg hvordan det har gått om dagene, en som gir meg kompliment når det har gått bra, en som stryker meg på ryggen og gir meg en klem om det ikke går fullt så bra. Han minner meg også på at i morgen er det en ny dag, at det som har skjedd har skjedd og at det er sånn det blir innimellom. Til tross for at han ikke tidligere har visst så mye om spiseforstyrrelser, eller har vært borti lignende situasjoner, så viser han interesse og vil lære mer. Likevel spiller det ingen rolle om jeg er i den situasjonen jeg er i, fordi jeg er jo mer enn sykdommen. Nå er det ikke sånn at han ikke bryr seg om at jeg er syk, fordi han ønsker jo ikke at situasjonen min skal være som den er. Til tross for at han er yngre enn meg (hele 5 år faktisk), så merker jeg ikke noe til det, fordi han er som han er. Jeg har tidligere erfart at det ikke har blitt like mye sykdomspreg når jeg har vært i forhold, spesielt når jeg har vært samboer, for da har jeg jo ikke hatt like stort spillerom til å utføre mine destruktive mestringsstrategier.  Det har ikke vært like enkelt når jeg har vært i forhold der jeg ikke har vært samboer, men likevel litt enklere. Jeg er ikke samboer med kjæresten nå heller, men han er hos meg som oftest, og dermed blir også min mulighet og spillerom for å bruke destruktive metoder mye mindre, selv om det noen ganger kan hende det blir som det blir.

Nå har vi faktisk ikke vært sammen så veldig lenge lenge ennå (ikke lengre enn snart 3 uker faktisk, høhø), men i løpet av de 3 ukene har det gått veldig bra vil jeg si. Selv om det ikke har vært så lenge ennå, så må det jo starte en plass. Jeg har klart flere gode dager (overspising- og oppkastmessig) enn det har vært dårlige. Jeg har klart flere dager i strekk der jeg har kommet meg helskinnet gjennom, og det har ikke vært så vanskelig heller. Dagene sammen med han har bestått av mye aktivitet på ulike plan, vi drar ofte ut på kjøreturer og har fototid. Vi har vært hos han, hos hans foreldre, i Kr.sund, rundt omkring på plasser utenfor Molde, hatt filmkvelder osv. Det er jo tid jeg tidligere har brukt på spiseforstyrrelsen. Nå blir tiden (dagene) brukt på kvalitetstid og hyggelige ting. Treningen min er også blitt betraktelig redusert, og det enda jeg i nesten ett år nå kun har trent bare 3 dager i uken. Nå kan det gå dager mellom hver gang, alt fra bare 1 til 2 dager i uken, til en uke uten noe som helst. Jeg får i meg flere måltider om dagen, selv om det ikke er så altfor mye, men likevel en del. Jeg har også klart å fortelle han om traumet mitt, noe som tok meg hele 15 år og i det hele tatt fortelle noen om, og det sier vel sitt om hvor bra dette forholdet er for meg. Det føles veldig riktig, jeg setter enormt pris på han, han betyr mye for meg, og jeg er veldig takknemlig for at han er med på og hjelpe meg til å få til de endringene jeg trenger og få til.

Ferdig.

Da er jeg hjemme igjen, Modum er over og ut. Det har vært veldig hyggelig å treffe alle sammen igjen, både de i gruppen min, og behandlere og andre som er involvert i spis-teamet på ett eller annet vis. Jeg tror jeg har fått truffet alle jeg håpet på å få treffe igjen. Vi var også litt sammen med den ene gruppen som er innlagt nå, koselig jenter. Det har for det meste vært repetisjoner på ting vi har gått gjennom tidligere, + noen få nye ting. Måltidene var selvsagt lagt opp som vanlig, og jeg har hatt noen samtaler. Siste time med behandleren jeg hadde der gikk vi gjennom resultatene på skjemaene jeg fylte ut før innkomst, og der var det både framgang og tilbakegang. Ikke noe jeg ble overrasket over egentlig, men jeg visste ikke at den ene forverringen var så mange score opp som den var på. (altså, i feil retning…). Men det er som det er, jeg har ikke lagt skjul på hvordan ståa er, jeg ser ingen grunn til å gjøre det heller. Det er fine  folk å prate med, og jeg kan si det som det er.

Jeg kjedet meg litt enkelte av ettermiddagene mens jeg var der, syntes at tiden gikk så treigt. Hadde kanskje glemt litt hvor lang enkelte dager kunne føles. Men jeg hadde det jo stort sett hyggelig sammen med de andre, selv om vi kun satt foran tv’n. Det har blitt mye latter hvertfall, gruppen min er fin på den måten, mye humor, heldigvis. Vi vet hva galgenhumor og selvironi er. Jeg hadde dævva uten. Det har ikke vært så mye tårer fra min side på dette lille oppholdet, men det måtte selvsagt komme noen den siste dagen. Ikke fordi det var så trist å måtte reise fra alle, skjønt det var jo trist det også, men ikke så ille som da vi reiste fra hovedoppholdet. Men fordi behandleren min der, da vi ga den siste lange klemmen, sa at hun var glad i meg, og bryr seg. Igjen ble jeg satt litt ut, fordi jeg ikke forventet de ordene, nettopp fordi hun er behandler. Ikke det at jeg ikke tror hun er medmenneske, men det er jo noe med et behandler/pasient forhold da. Men det skal sies at alle folkene på Modum er fantastiske på den måten, de er ikke redde for å vise at de bryr seg, at de er medmennesker, og at de kan dele ut klemmer og omsorg så holder. Det er rett og slett ikke mulig å ikke bli glad i dem. Det er kanskje det tyngste med prosessen å reise hjem derifra, for du må gi slipp på de gode relasjonene. Jeg har muligheten til å maile min behandler om det er noe, noe jeg har gjort innimellom, men det blir jo kun når det er noe jeg lurer på. Jeg liker ikke å skulle ta mye kontakt, men det er jo godt å vite at muligheten er der, om det skulle være noe.

Jeg reiste til søstern med family på fredag, og var der til i går. Veldig koselig å se dem igjen, det er blitt noen måneder siden sist. Kjekt å ha tid sammen med tantebarna mine, leke, prate og kose. Ler mye, for minstemann prater og spør som en foss. Komisk assa. Like trist å reise derifra hver gang, men godt å tenke på at jeg ser dem igjen så klart. Nå blir det noen måneder til neste gang, om det ikke dukker opp noe i mellomtiden som gjør at det blir Oslotur på meg.

Hva som skjer framover vet jeg ikke, står midt i et vakuum akkurat nå, der jeg ikke vet att fram på noe. Da tenker jeg i første omgang behandlingsmessig. Er veldig lei, så har pratet litt om det med de på Modum. De anbefaler meg selvsagt ikke å avslutte behandling, noe som har vært i mine tanker en stund nå, men har fått noen råd, så får vi se hva det blir til. Jeg har time med behandleren min her på onsdag, og temaet er ikke akkurat det jeg gleder meg mest til å prate om, om vi fortsetter der vi slapp sist gang. Men det blir vel en liten update fra Modumoppholdet også, hun vil vel høre hvordan det var vil jeg tro.

 

IMG_1615

Once again…

Jeg vet ikke hva jeg hadde sett for meg, hvordan programmet skulle bli for uken. Jeg visste jo om måltidene så klart, sier seg kanskje selv når jeg er innlagt for spiseforstyrrelser, hadde ikke noen tro på at jeg kunne snakke meg vekk fra det heller. Jeg regnet med at vi kanskje skulle bli med på timen med fysisk aktivitet, at det ble en time eller to med behandler, men ellers ante jeg ikke en pøkk. Jeg fikk nesten litt bakoversveis da jeg leste på programmet at vi skulle ha medspisere på den første lunsjen vår (behandlere altså), og at vi skulle ha veiledning i forhold til middagen. Skjønt den veiledningen visste seg kun å være at en fra teamet var rundt oss ved forsyning, om noen lurte på noe. Jeg lurte ikke på noe.

Den første timen vi hadde på mandag, altså i går, pokker så forvirret jeg blir av dagene her..så fikk vi beskjed om veiing! Veiing for pokker! Det hadde jeg ikke sett for meg, det var ikke med i beregningen. De så helst at vi gjennomførte det, så jeg prøvde i grunnen ikke komme meg unna det. Jeg vet hva jeg veier på min vekt, og jeg vet forskjellen på vekten min og den her. Jeg fikk i det minste velge tidspunkt selv, så jeg sørget for å få gjort det før frokost. Så i dag var dagen. Det var primærkontakten min som hadde veiingen, sånn det også var på hovedoppholdet. Jeg freaket ikke ut selv om tallet her viser noe høyere, og bare det var en god følelse. Selvsagt måtte jeg også ha en samtale i etterkant, jeg hadde i grunnen ikke sett det komme heller, skjønt det burde jeg jo nesten ha gjort. Samtalen varte en hel time.. Det har vært slik og sånn, det er sånn og slik. «Kan du gjøre sånn? Kan du prøve slik?». Akkurat nå kan jeg ikke det. Har du vurdert? Ja. Vil du? Vet ikke. Det er bra, det er ikke bra. Jo, ja, nei, jeg vet.. blablabla. Senere hadde vi en undervisning, en repetisjon av noe vi har gått gjennom tidligere. Det var på noen måter i tråd med samtalene jeg har hatt så langt. Jeg var klar over hvordan det hele virker, hvor jeg er i prosessen, hvor jeg kan havne, hvordan det kan svinge osv osv. Akkurat nå er jeg der jeg er, og kanskje er det meningen at jeg skal være her jeg er akkurat nå (i sykdomsbildet), og så er jeg i en prosess oppi hodet mitt, vel, hvertfall den ene delen av hodet mitt.

Jeg må si at jeg er heldig som faktisk får enda en time med behandleren min her, 3 samtaler i løpet av en uke er bra. Vi skal vel gå gjennom scorene på skjemaene jeg gikk gjennom før innleggelsen nå, sammenligne med tidligere. Der vil det vel komme tydelig fram hvor det er framgang og hvor det er tilbakegang. Jeg har jo også pratet om det, så sånn sett vil det vel ikke komme noen sjokk. Vil jeg tro. Jeg ble litt overrasket i dag da primæren min sa at hun ser at jeg er trist og ikke har det så bra, at øynene mine ser så triste ut. Og jeg bare..høh? Jeg er ikke trist akkurat nå hvertfall, jeg er glad for å være her og treffe alle. Det er mye humor, vi ler ofte og har det fint sammen. Kanskje jeg bare var trøtt? Jo, jeg var litt trøtt, var jo tross alt opp tidlig. Kom nesten som et sjokk på meg. Hva pokker liksom? Trist? Jaja, kanskje de ser forskjell på ulike områder, uten at jeg selv ser det, føler det eller opplever det sånn.

Vi har hatt fysisk aktivitet i dag, og timen passet meg utmerket. Først litt spinning, så fikk vi trene styrke på eget vis. Hurra. Jeg kunne kjøre noe av det programmet jeg kjører på hjemmebane med andre ord. Jeg fikk svettet bra, og brukt kroppen slik jeg pleier. Det eneste kjipe, var at han treningspedagogen vi alltid hadde (med noen få unntak) var på kurs i dag. Selvsagt var han på kurs, for det var jo den siste timen vi ville ha fått med han. Flott. Jeg fikk i det minste slengt meg rundt halsen på han i går. Jeg skal vel heller ikke si at jeg aldri kommer til å søke meg inn på et nytt opphold igjen, for behandleren min hjemme, og jeg har pratet litt om det. Jeg vet at jeg sikkert hadde hatt godt av det. Jeg er ambivalent, men det er jo ikke akkurat noen nyhet. Tiden får bare vise.

 

Hello from Modum.

Tenkte bare jeg skulle gi en liten lyd fra meg, og si at jeg lever (dooh). Da er jeg tilbake på kokkoheimen, og det er i grunnen veldig kjekt altså. Benket hos hun ene i gruppen min fra lørdag til søndag, før vi var fire stykker som kjørte sammen. Kom ikke fram før over midnatt i går, så det var i grunnen bare å skravle litt sammen, før vi tok natten. Vi fikk ikke ligge på selve avdelingen gitt, men i et hus rett ved siden av. Greit nok, men hadde selvsagt vært enda bedre om vi fikk sove på avdelingen, da hadde vi sluppet å bevege oss ute i 23 minusgrader omtrent før øyelokkene har åpnet seg. Blir kjapt våken da hvertfall…

Programmet var ganske…ja..mer enn jeg trodde faktisk. Har hatt evaluering på programmet i dag, om hvordan det har gått siden utskrivelsen. Vi fikk servert målene vi hadde satt oss da vi dro ut herifra, noe vi alle stort sett hadde glemt.. Jeg hadde hele 6 målsettinger jeg skulle jobbe med…som jeg hadde glemt, selv om de ligger i permen min hjemme. Jaja, hadde uansett forbedringer på 3 av dem, så det er da noe.

Hadde også samtale allerede i dag, så ble sittende der og skravle i over en time, enda en oppsummering og hvordan stå er, og hvordan det har vært. Kjekt å ha timen da, for jeg har jo den kule behandleren her. Jeg har kasta meg rundt halsen på alle i spis-teamet og de vi har hatt med å gjøre her. Jeg kan vel ikke komme på noen jeg glemt, foruten en hyggelig dame, men vet at hun jobber turnus og ikke er her så ofte. Heldigvis jobber den snille mannen, så har jo selvsagt hengt rundt halsen på han alt. Spratt opp midt under middagen, kunne jo ikke bare la han passere heller.

Maten er…ja..vanskelig, men jeg har gitt beskjed om at jeg sikkert ikke klarer å gjennomføre full kostliste, men skal gjøre det jeg får til. Så ja. Veiing må vi pokker meg ha også. Vi fikk heldigvis bestemme selv når vi ønsket det, så jeg sørget for å få det før frokost i morgen tidlig. Det vil, tross alt, føles litt bedre enn å bli veid etter to måltider, som vi ble på hovedoppholdet..

Ellers…nevnte jeg 23 minus? At det er kaldt? At jeg ikke akkurat tok med vinterklær? At det er så kaldt at vi hvertfall (heldigvis) ikke skal ha utegym i morgen? Jadda.  Det første jeg gjorde da vi kom i natt, var å fyre opp alle ovnene i huset noen hakk. Orker seriøst ikke å fryse ballene (som jeg ikke har) av meg. Det er insane gulvkaldt da, så fryser jo til når jeg vi beveger oss noen skritt over det. (Nevnte jeg 23 minus ute?)

I morgen tenkte jeg at jeg skulle gå meg en tur ut i skogen her (22 minus?) og ta noen bilder. Helt sjukt fint her nå altså, med snø og frost på trærne. Jaujau, det var det jeg kom på i farten her…nå blir det sløvings.