Fristed.

Jeg tror alle trenger et eget lite fristed, der de få en pust i bakken, trekke seg vekk fra mas og tjas som hverdagen bringer med seg. Vi som sliter psykisk trenger det kanskje ekstra mye, fristed altså. Der sykdom hvertfall til en viss grad kan få en pause. Jeg trenger det hvertfall, fordi sykdom trekker meg bare lengre ned i grøfta enn jeg strengt tatt nødvendig trenger å være. Jeg elsker å lese bøker, og å ta bilder, så det er pusterom for meg når jeg sysler med sånne ting. Da får jeg fokusert på andre ting, la andre tanker fare litt avgårde. Nå er det sånn at det ofte kan dukke opp triggere når jeg leser en bok, eller ser en film for den saks skyld, men da er jeg rask med å se vekk, eller lese fort igjennom. For jeg orker det ikke, orker ikke tenke på det når jeg skal ha  fritid. Og den fritiden vil jeg egentlig bare nyte i fred og ro.

Det siste året har jeg blitt mer og mer interessert i det å ta bilder. Jeg er ofte ute og går turer, i ens ærend for å ta bilder, og jeg får jo turen og naturomgivelsene på kjøpet, noe som er et stort pluss for min del. Jeg er en i hugget fan av instagram, eller, dvs jeg var en i hugget fan, jeg postet mange flere bilder der tidligere enn hva jeg gjør nå, skjønt jeg poster noen der nå også, men ikke fullt så ofte og så mye. Jeg er samtidig moderator på en av taggene der inne (water perfection), så jeg er jo der. Men nå har jeg funnet en annen side, streamzoo. Det er på en måte det samme som instagram, men likevel litt annerledes. Jeg liker meg mye bedre der, hele greia er liksom litt lysere og lystigere enn mørke instagram.

Jeg vet at mange bruker sykdommen sin for alt den er verdt, der de bruker både forum, blogger, facebook, twitter og instagram (og sikkert mange flere andre steder) for å prate/dele. Jeg har også twitter og facebookside der innleggene mine dukker opp, men jeg prøver å publisere andre ting enn det på min egen profil. (Facebook, er svært sjeldent på twitter, glemmer liksom at jeg har en profil der..høhø). Så instagram og streamzoo er sykdomsfritt for meg. Det er mine frisoner, mine fristeder der jeg fokuserer på andre ting enn sykdom. Jeg ser ikke poenget med å aldri kunne ha sykdomsfri soner, uansett i hvilken sammenheng det gjelder. Det er ikke om og gjort for meg at alle jeg kommuniserer med i hele verden skal vite at jeg har en spiseforstyrrelse, nettopp fordi jeg synes det er urelevant i sånne sammenhenger der greia er å dele bilder, for fun liksom. Jeg skjønner at det kan være kjekt for noen å dele disse tingene over alt altså, men for meg blir det helt feil, og det er ikke sånt jeg er ute etter akkurat der. Alt i livet dreier seg tross alt ikke om sykdom.

Det samme gjelder litt for disse teite søkemotorinnleggene også, jeg vil at de i all hovedsak skal utelukke sykdom. Det hender selvsagt innimellom at det blir med noen der også, men da gjerne fordi et ord eller søk bare er helt vanvittig. Det er mange søk som omhandler sykdom her, sånne alvorlige søk, derfor uteblir de fullt og helt. Sykdom skriver jeg nok om som det er ellers her i bloggen. Jepp, det var dagens peptalk, og noe å tenke på kanskje? Anyway, blant alle syke (høhø) søk, så fant jeg et bittelite knippe av andre også…så da kjører vi på da…

 

elefant på ryggen til en mann – Er det en form for utvekst? Da er jeg glad jeg har sluppet unna. For å si det sånn.

kjærester til middag kryssord – Sååå du skal servere kryssord? Høres spennende ut, blir nok en vellykket middag det.

helelaila.wordpress.com – Beklager, men her får du nok bare bruddstykker gitt.

hvor fort går tankene mine – Hakke pepling. Mine går hvertfall veldig fort.

pipipi iiiiiiiiiiiiii pi – Ok, du virker veldig gira, roe reka kanskje? Jeg forresten filme om Pi her forrige uke. Helt grei den assa.

kirker i norge – Det er en nedi veien her, den skal du få billig av meg.

domo kun speil – Feil. Domo er den kuleste bamser med den største kjæften. Han ruler. Han står forresten i bokhylla mi og passer på at ingen stjæler dem.

da er det mandag igjen – Såvidt jeg vet, så er det fredag i dag…eller?

 

Slenger forresten med et bilde helt på slutten her denne fredagen også jeg. Det har seg sånn at jeg fikk en utfordring på instagram tidligere i uken, der jeg skulle poste 5 bilder av et tema jeg fikk. Temaet var low key (har med spesiell lyssetting å gjøre). Aldri hørt om det en gang, så søkte det opp og skjønte at jeg hadde en utfordring foran meg, men det gikk da til slutt. Phew.

 

skygge 4

Ekstrem til ekstrem.

Jeg klarer ikke helt å huske om jeg har skrevet et innlegg om dette før, eller om det bare har vært et planlagt innlegg i hodet mitt lenge. Jeg mener at jeg kanskje har skrevet litt om det…? Uansett, så er situasjonen litt annerledes nå, i forhold til dette temaet, i enda større grad enn tidligere. Dessuten leste jeg blogginnlegget til Lovelyliller i går, + at jeg fikk en kommentar på facebook her om dagen, og hadde en kort cha om det i går kveld. Så da vil jeg, uavhengig om jeg har skrevet noe om det før, skrive om det nå (også?).

Kosthold i ekstrem variant, trening, sykdom? Da jeg kom ut fra kokkoheimen i januar, så ble jeg helt besatt på trening og kosthold. Jeg fant fitness blogger, og leste alt jeg kom over om trening og kosthold. Slukte alt av tips og råd, og gjorde en del av det til mitt eget. Jeg søkte opp ulike øvelser, treningsprogram, proteinrike matretter and so on. Tidligere (for noen år siden) prøvde jeg meg på atkins (jeg ble veldig gira på å spise kjøtt, fisk, grønnsaker, og endte med å gå opp i vekt, så jeg slutta). Nå ble det proteiner som plutselig stod høyt i kurs. Og mye og hard trening. Sakte mens sikkert begynte jeg å gå lei av alt dette styret, alle disse tipsene og rådene, den og den maten. Altså, jeg syntes det var veldig greit å få noen tips innen trening, hvilke øvelser som kan være greit å bruke, og hvordan de skal utføres korrekt.  Vil jo helst unngå en enda mer herpa kropp når det kommer til betennelser og overbelastninger.

Men etterhvert begynte det å gå meg mer og mer på nervene å lese disse bloggene spesielt. Fordi så mange av dem er så fordømt ekstreme, knapt nok rom til til å skeie ut, eller la være å trene. Jeg har nemlig ingen planer om å gå fra den ene eksreme mat/kropp/trenings varianten, til den andre. Jeg orker ikke å måtte planlegge, vurdere, skvise inn, og bli fanatisk. Etter som tiden gikk, så ble jeg mer og mer forbannet når jeg leste innlegg etter innlegg, der jeg ble bombadert med hva jeg burde gjøre, og hvordan. Hva jeg helst bør spise, og når. Hvordan jeg skal trene, og hvilke øvelser, til hvilken tid omtrent. For det første, når det kommer til kosthold, så er det dyrt å skulle bestille både det ene og det andre av ingredienser for å få laget anbefalte retter flere av dem legger ut. For det andre, så vil jeg faktisk unne meg noe godt innimellom, og jeg vil spise det jeg liker, ikke lage noe bare fordi noen mener at alt annet ikke er bra å få i seg. Selv om det er en del mat jeg fortsatt synes er litt skummelt å få i seg, så var det en ting vi fikk innprentet av en psykolog på Modum; «Spis all mat. Spis all mat, spis all mat!». Da jeg var i Oslo for noen uker siden, landsmøte med IKS, så hadde de en liten sten liggende, der det stod en tekst på; «All mat er ja mat». Selvsagt finnes det jo en grense på hva som er bra, og helseskadelig (å leve på junk hele livet er vel ikke akkurat så bra). Jeg vet hva jeg burde gjøre, spis såkalt normalkost, med variasjon, og tillate meg å skeie ut innimellom, alle har godt av det. Det siste jeg trenger, er fanatiske folk som nesten brøler (ved bruk av tusen !!!!!!!!!) hva som er bra, og definitivt ikke bra (i deres øyne).

«Vil du ha stram rumpe? Kom deg opp av sofaen og kast den sjokoladen!!!!!!!!!!!. Vil du ned i vekt? Få rævva opp av stolen og beveg deg!!!!!!!!!!!!! (Jo, man må kanskje holde seg aktiv om man ønske vektnedgang, men å gi tips på en god og hensiktsmessig måte er tross alt hyggeligere enn sånne uttalelser mener jeg). Dropp sjokoladen, spis salat!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Ikke spis sukker, velg stevia eller hva pokker!!!!!!!!!!! Ikke finn på å få i deg aspartam!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Spis lite av ditt, spis masse av datt. Ikke bruk tredemølle eller apparater, bruk manualer!!!!!!!!!!! Get my point? For meg ble det hele bare usaklig, selv om mye helt sikkert stemmer, og er fornuftig til tider. Men når det blir så totalt ekstremt og fanatisk, da skygger jeg banen. Har jeg lyst på en sjokolade, så vil jeg spise en sjokolade (eventuelt drikke varm sjokko), vil jeg trene både styrke og utholdenhet på en og samme økt (selv om det ikke er opimalt i forhold til utbytte, hva nå enn målet mitt/ditt er), vil jeg sitte på ræva en dag, så gjør jeg faen meg det. Dessuten kunne jeg aldri ha kjørt et sånt kosthold som mange av disse råd»giverne» gjør, for jeg klarer ikke holde meg til kun grønnsaker og proteiner f.eks. Jeg er litt for glad i sjokolade og godis til å ville kutte det ut. Og jeg drikker pepsi max, så mye jeg vil, selv om det inneholder aspartam. (Jeg mener, jeg kutta ut røykingen, den må vel være litt mer skadelig, den hadde jo krigføring mot lungene mine tross alt). Og nei, jeg kutter virkelig ikke ut sukker, for jeg vil nemlig leve på en måte som er normalt, uten at jeg skal bli redd for absolutt alt som enkelte vil kalle for farlig og usunt. Jeg har ingen planer om å utvikle ortoreksi f.eks.

Her om dagen skrev jeg på facebook at jeg var på min andre kopp med varm sjokolade. (Ja, jeg er hekta). Der var den en som skrev som kommentar at det var jo bare å drikke en sunn variant. Jeg kan ikke fordra disse posevariantene med lettutgaver av såkalt «kakao». Ikke foretrekker jeg å lage det med kakaopulver heller. Jeg liker min variant best, og dermed er det den jeg lager. Jeg bruker mørk dronningsjokolade og som regel skummet melk, (også med litt kaffe i), og jeg lager en kopp pr. gang, så det er ikke akkurat en kaloribombe. Det skal tross alt smake godt, jeg lager ikke noe jeg ikke liker noe særlig, bare fordi det er «sunnere» (les: mindre kalorier). Nei takk, jeg vil ikke ha rådet ditt en gang, det faller rett i grusen. Det er vel ikke akkurat uvanlig at flere som tidligere har slitt med en spiseforstyrrelse lett faller over til andre ekstremiteter, og dette med trening og kosthold står høyt på listen hos flere. Jeg blir bare oppgitt jeg, når vedkommede plutselig lever på proteinpulver, og bestiller absolutt alt han/hun kommer over på iherb, for å nevne et eksempel. «Nå er jeg frisk gitt, trener 100 ganger i uken, propper i meg proteinpulver, kuttet ut sukker and so on. Vel, jeg vil ikke kalle det for helt friskt jeg da, som Lovelyliller skriver, er det ok å være sykelig opptatt av noe så lenge det er i sunnhetens navn? Min mening er at så lenge det er ekstremt eller sykelig, så ja, så er det sykelig, og ikke normalt. Men for guds skyld, det er jo opp til enhver mann å gjøre som man vil, bare ikke prakk det på meg.

Og bare for å nevne det, jeg har sluttet å følge disse bloggene, og jeg søker ikke opp alt som har med trening og kosthold å gjøre lengre. God fornuftige tips kan jeg ta imot, men blir det ekstremt, så snur jeg og går ut. Jeg vil nemlig styre litt selv, uten at media eller hvem det nå skal være, skal fortelle meg hva jeg bør, og ikke bør gjøre. Sunt eller usunt. Jeg har i mange år levd i en stor og ekstrem boble, jeg trenger ikke flere innfallsvinkler i den retningen. Og heldigvis gjør jeg som jeg vil. Tenkte bare jeg skulle dele mine meninger rundt dette, sånn at vi har det på det rene, fordi jeg har tenkt på det lenge, fordi jeg ikke trenger at andre skal fortelle meg (eller brøle!!!!!!!!) hva som er bra og ikke, og fordi Lovelyliller sitt innlegg sparket meg bak til å skrive dette. (Jeg leste innlegget via facebook, fordi det poppet opp der). Kan også helt til slutt her, si at jeg aldri har laget en eneste rett som noen har tipset om sine blogger. Så så ivrig er jeg på nytt kosthold. Og som jeg nevnte for et par blogginnlegg siden, jeg har redusert treningsmengden fra 5 til 3 dager i uken. Prøver å være litt fornuftig oppi alt det ufornuftige, tross alt.

Takk for meg. (!!!!!!!!!!!)

Bruk av e-tjeneste i behandling?

(Et ps i begynnelsen av innelgget, det er langt. Sånn, nå er du advart og forberedt på det).

Etter at Kali lurte på om det var mulig å ønske seg innlegg, som jeg skrev i går, så lurte også perlesnor på noe, hun ble visst litt glad fordi det gikk an å ønske seg innlegg.

«Jippi! Ønsker: tanker om bruk av e-tjenester i behandling. Type blogg, forum, chat og Mail. Åpne eller lukket. Leser dine behandlere bloggen? Fordeler/ulemper og hvor står du i dette? Mange poliklinikker blir strengere i sin kommunikasjon bua Mail (har jeg inntrykk av), men så er det mange artikler om bruk av e tjenester. Jeg har maaaange tanker her… Haha. Spent på om du, eller andre, kan dele sine.»

Dette temaet er faktisk noe jeg har snakket om med min nåværende behandler, da i forhold til å kunne sende henne dokumentet jeg skrev til min behandler på Modum, om traumet. Det er langt, men forklarer det som trengs for å skjønne og forstå. Sånn at hun kunne sette seg inn i historien, med en god del detaljer, som jeg kanskje kunne glemme å fortelle i en time. Jeg har bare 1 time å prate på hver gang jeg er hos henne, og når hun kommer med spørsmål og innfallsvinkler, så blir det jo ofte sånn at jeg ikke får med alt, kanskje til og med vesentlige ting i historien. Når jeg skriver, så bruker jeg tross alt mer tid, og får på den måten skrevet ned mye. Jeg skrev jo hele 6 pc skrevne sider som jeg sendte avgårde til behandleren min på Modum. I tillegg så la jeg ved mailer vi sendte til hverandre etter at hun hadde lest den, sånn at min tidligere behandler her, som jeg slutte hos først i mai, også kunne få lese hva hun hadde skrevet, for jeg bestemt meg til slutt for også å sende det til han. Jeg hadde aldri klart å fortelle om dette til han, til tross for at jeg hadde han som behandler i 3 år. Jeg hadde fortalt at det var noe jeg aldri kom til å fortelle til noe, men han spurte ikke så mye om det, ikke før jeg nevnte at jeg vurderte å sende en mail til min behandler på Modum. Jeg begynte for alvor å vurdere på å fortelle det til henne først etter hovedoppholdet mitt, like før jeg skulle tilbake på boosteroppholdet. Han prøvde da å lirke noe ut av meg, men jeg gikk rundt grøten, uten å fortelle hva det dreide seg om.

Min nåværende behandler sa til meg at det å sende mailer ikke er en form for kommunikasjon de vil bruke her nede, at behandlingen skal være en toveis dialog, face to face. Samtidig mente hun at det var en risiko å ta, at det var av sikkerhetsmessige årsaker at de ikke vil bruke den metoden, da med tanke på at ting som sendes via internett kan forsvinne, og at det kan havne i andres hender (eller skjermer). Jeg kjente at jeg ble rimelig forbannet når jeg fikk den tilbakemeldingen (og kan kjenn på det ennå), fordi jeg syntes det var greit å sende den, jeg hadde jo tross alt gjort det to ganger tidligere allerede. Hun spurte meg hva de på Modum sa til meg, i forhold til å sende den mailen, noe min behandler der skrev til meg i mail, for jeg måtte jo skrive og spørre om jeg kunne sende den, for hun hadde jo andre pasienter i den perioden jeg var hjemme, der hun svarte at jeg enten kunne sende det på mail, eller sende det via post. Altså, hun ga meg klarsignal på at det var helt greit, at det var opp til meg om jeg ville skrive til henne, om bestemte meg for å gjøre det, for jeg skrev at jeg var usikker på om jeg komme til å sende noe, men jeg ville hvertfall forhøre meg om hun hadde kapasitet og mulighet, om jeg bestemte meg for å gjøre det. Min nåværende behandler sa ikke akkurat hva hun tenkte om at de på Modum sa at det var greit, men at det ikke var sånn de gjorde det her. Jeg forstår på en måte argumentet, samtidig som jeg syntes det var litt rart, fordi jeg sendt jo flere mailer til min forrige behandler, uten at han sa noe om at det ikke var sånn han, eller de, opererte der nede. Jeg går i behandling på samme sted nå. Ekstra rart er det kanskje fordi min forrige behandler er leder der nede…Nå var det ikke sånn at jeg spurte før jeg sendte avgårde mailer til han, men jeg fikk alltid tilbakemeldinger, men aldri noe om at det ikke var greit. Han sa til og med at jeg gjerne måtte sende han oppdateringer fra Modum, sånn at han fikk vite hvordan det gikk med meg der, noe jeg gjorde.

Jeg kjenner flere som har veldig tette bånd med sine behandlere, både innenfor psykiatrien og leger, der de har full mulighet til å både sende mailer, men også ta kontakt via mobil, dag som natt om det er behov for det. Jeg kjenner også et par stykker som har egne lukkede blogger, der kun behandler har innsyn. Jeg fortalte dette til min behandler, men hun syntes ikke at det var riktig for oss å gjøre, at det ikke er sånn de gjør det her nede. Da jeg sa at til henne at det ikke var et problem for meg at jeg kunne sende henne mailen med dokumentet, så sa hun at jeg heller kunne printe det ut og ta det med i timen. Jeg vet at flere har brukt den metoden, men jeg aktet ikke, på noen som helst måte, å ta med dette dokumentet i hånden, for kanskje å måtte sitte der og lese det opp. Ikke hadde jeg printer heller, og ville ikke sende det andre steder, for å printe det ut der, selv om eks’n min ga meg det tilbudet. Når jeg ikke vil at noen andre skal lese det, så ville jeg ikke gjøre det på den måten. Han sa riktignok også at vi kunne dra ned på jobben hans en lørdag, sånn at jeg kunne få printet det ut, men jeg ble så provosert av tilbakemeldingen av behandleren min, at det var helt utelukket å gjøre det. Jeg sa forresten til henne at om hun ikke ville ta imot mailen, så kunne det bare være det samme, da fikk hun ikke lest den, så enkelt. Hun hadde spurt min forrige behandler om han fortsatt hadde den liggende, men han har tydeligvis slettet den. Nå er det likevel sånn at jeg har fortalt mye av historien til henne, så hun vet vel for det meste hva som står i dokumentet likevel. Jeg har ikke lest gjennom det igjen for å se om det er noe som er vesentlig å ta med, mer enn det vi alt har pratet om, så nå spiller det ikke noen rolle uansett. Nå vet hun, og vi prater om det, og jeg svarer så godt jeg kan i forhold til det hun lurer på. Og hun spør også om ting jeg ikke helt har svar på, eller har tenkt gjennom, så det fungerer jo helt fint i grunnen, for på den måten får jeg fortalt om ting jeg igjen kanskje ikke har skrevet om i dokumentet. Hun jobber på en helt annen måte enn min forrige behandler, så det er jo bra.

Jeg vet at mange behandlere der ute er imot den måten å kommunisere på, via mail, eller tlf,mens andre igjen synes det er en god måte å gjøre det på, for det er ikke alle pasienter som synes det er like enkelt å prate om alt, men at det er tryggere, og bedre og heller skrive, noe flere behandlere vet, og har forståelse for. Jeg befinner meg i begge de sonene, jeg kan prate, men synes også det hadde vært veldig greit å kunne skrive, for som sagt, det er ikke alt jeg rekker å prate om i løpet av en time. Dessuten er det ofte sånn at jeg har dårlige dager, der tusen tanker raser, og følelsene er kaotiske, mens jeg kan ha en forholdsvis god dag da jeg har en time, dermed får jeg heller ikke uttrykt alt. Da hadde det vært veldig greit å kunne skrive og sende det der og da, sånn at vi kunne tatt det opp i en time. Jeg prøver å få med de tunge dagene, fortelle om det, og vi kan prate om det, likevel får jeg jo ikke med alt. Som nevnt over, så finner jeg ikke tanken på å skulle skrive ned ting for hånd, for så og ta det med i timene og lese det opp. Så jeg skulle mer enn gjerne hatt den muligheten, til f.eks å sende mail, eller skrive en lukket blogg. Kanskje ikke å sende meldinger eller ringe, for jeg er dårlig på å ta kontakt på den måten, og forholdet mellom min nåværende behandler og meg er ikke så tett ennå, som det var mellom meg og min forrige, så jeg hadde nok syntes at det var kleint å skulle kontakte henne på den måten. Og tanken på å sulle bruke av tiden hennes, på privattiden hennes, hadde vært ubehagelig, og for pågående. På Modum var det litt enklere, for der hadde jeg dem, både min behandler og primærkontakt, rundt meg daglig, og vi hadde et veldig fint forhold, fordi vi så hverandre så ofte, fordi de har kunnskap, erfaring og full forståelse på området. De delte også mye av seg selv og sitt privatliv, noe min forrige behandler også til en viss grad gjorde, men jeg vet ikke noe om min nåværende, annet enn at hun har hvertfall ett barn, og at hun også trener på treningssenteret jeg trener på. (Var skikkelig kleint her på mandag, for da var min eks behandler der, noe jeg er vant med, og ikke plages med, og vi prater ofte, men jeg så plutselig at min nåværende også trener der, jeg har aldri sett henne der før, og nå var plutselig begge der…).

Misunnelig er kanskje feil ord å bruke her, men jeg synes at de som har en mulighet til å kunne ta kontak med sine behandlere på en eller annen måte utenfor timene, ved behov, uansett når, er veldig heldige, for på den måten blir også behandler/pasient forholdet mye sterkere tror jeg. For det er jo heller ikke sånn at det bare er på dager med behandling man kan ha det vanskelig, men som oftes på alle dagene i mellom. Noen er så heldige at de har både to og tre timer i uken med behandling, der oppfølgingen dermed blir tett og god (om man kommer godt overens med behandler så klart), men for min del, så har jeg kun den ene timen i uken, og innimellom kan det gå både 1.5 og 2 uker mellom timer, men det er heldigvis ikke så ofte at det skjer. Min lege er heller ikke inn i bildet, så jeg har kun min psykolog å forholde meg til, 1 time i uken, og det er jo den uken i mellom timene som blir vanskelige, all tid rundt den ene timen. Det er jo min oppgave å jobbe, likevel er jo behovet for behandlingen der. Nå sier jeg ikke at min behandling ikke er god, men jeg har ikke på den måten en tett oppfølging sånn som mange andre har.

Min psykolog leser ikke bloggen min, såvidt jeg vet, hun har hvertfall ikke sagt noe om det. Min forrige behandler har lest noen innlegg, det første som kom på vg.no (da hadde han pokker meg printet det ut det neste time…), + at jeg sendte han noen få som jeg mente kunne være vesentlig at han leste. Han lurte til og med på om han kunne vise det ene innlegget jeg sendte, til sine kollegaer, så da var det kanskje nyttig. Min behandler på Modum leste bloggen min mens jeg var innlagt, og er innom sånn innimellom nå også fortalte hun meg. Det var flere ansatte på Modum som lurte på om de kunne få linken til bloggen, og som var innom den. Det ble jo tatt opp som et tema da jeg var innlagt, dette med sosiale medier, hvor heldig/uheldig det kunne være, først og fremst med tanke på personvern og den biten der, men jeg fikk heldigvis blogge, for de var innom bloggen og leste, og mente at måten jeg skrev på, og det jeg skrev, var bra. Dessuten hadde jeg informert jentene jeg innlagt med, at jeg blogget, og de var også innom den, og de mente også at den var bra. Jeg forsikret dem om at jeg ikke hadde til hensikt å skrive om dem, eller legge ut bilder av dem, med mindre jeg fikk klarsignal om det. Jeg skriver jo tross alt om meg selv, og mitt her.

Så, jeg skjønner at det er både fordeler og ulemper med å kommunisere på den måten, alle fordelene har jeg nå skrevet masse om, men selvsagt, det kan jo også være sånn at ting forsvinner her på worldwebben, man kan ikke være 100% sikker på at alt havner i rette hender (eller skjermer) til enhver tid. Enkelte pasienter vil kanskje også bli veldig avhengige av sine behandlere ved at en sånn type kommunikasjon blir brukt, at de skaper seg forventninger om at behandler alltid vil være der, og de blir omsorgspersoner, mer enn behandler, at det på en måte blir misbrukt, selv om mange behandlere synes at det er helt greit at forholdet blir sånn. (Likevel vil man jo miste behandler etterhvert, de vil jo ikke alltid være der). Jeg for min del, savner å kunne ha en sånn type kommunikasjon, og mener at det er en fin måte å forbedre behandlingen på, for da får man ofte satt mer ord på tanker og følelser, og mer kan kanskje da bli tatt tak i. Andre igjen synes at det er mer enn nok å forholde seg kun til timene i behandling.

Igjen, som jeg skrev i forrige innlegg, dette er mine synspunkter og meninger. Kom gjerne med innspill og deres meninger eller erfaringer på dette området, for vi har jo ulike opplevelser og forhold til våre behandlere, og kummunikasjon og hvordan systemene er rundt omkring.

Kreds til dere som har lest gjennom hele innlegget uten å sovne.

 

«Sånne som dere».

I går fikk jeg en kommentar fra Kali, i innlegget «Det er jo bare..«.

«Går det ann å ønske seg et innlegg? Hadde vært interessant å lese hva du ville skrive om “Sånne som deg…” Så jeg håper du irriterer deg like mye over denne setningen ;)

(jeg syns den er helt håpløs.»

For det første, selvsagt er det lov til å ønske seg et innlegg, og det gjelder for dere alle. Om det er noe dere ønsker at jeg skal skrive, eller lurer på mine meniger og synspunkt på, så er det bare å fyre løs.

Jeg har nok vært inne på dette temaet tidligere også, sånn litt her og litt der, innimellom enkelte andre ting. Kanskje jeg til og med har skrevet et eget innlegg om det, bare i en litt annen variant. Men, jeg kan jo skrive et eget innlegg om det også. Ja, det er definitivt en setning jeg også irriterer meg over. Jeg har jo fått noen stjernekommentarer underveis i min tid som blogger, og noen av dem har jo gått litt i den retning, da kanskje spesielt innlegget «Jeg blir kvalm av sånne som dere«.
I det innlegget er svaret myntet på diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, men siden jeg nå også har den diagnosen i journalen min, så får jeg vel flette sammen et innlegg som går over begge diagnosene.

Jeg har som sagt, i begge de to siste innleggene mine skrevet om noe som kan ses i denne sammenhengen også, om folk som tror de vet hvordan andre har det, og som mener at «det er jo bare», og sånn generelt sett tror at de vet bedre enn andre, at de vet best, uten at de vet noe som helst. Ok, jeg kan strekke meg så langt som til å si at noen kanskje vet noe, men langt ifra alt. Mange vet kun det det opplyses om i media, og ting de har hørt. Det betyr ikke de vet alt. Det å ha en diagnose krever for det første at man oppfyller visse krav, man får ikke en diagnose satt dersom man kanskje kan kjenne seg igjen i en eller to av kravene, for det er nok sånn godtfolk, at alle mennesker har noe de kjenner seg igjen i, spesielt når det kommer til personlighetsforstyrrelser. Søvnproblemer, tunge tanker, lavt selvbilde, drikker/ruser seg litt, seksuelle elementer, for å nevne noe. Det igjen betyr ikke at man har en diagnose, men er menneskelig, for ingen er plettfrie på alle punkt, beklager å si det til deg som tror det.

Mange der ute sliter også med mat, kropp og utseende, uten at det betyr at de nødvendigvis har en spiseforstyrrelse. Dessverre er det overload med fokus på helse i media. Slik eller sånn bør du se ut, sånne eller slik bør kotholdet ditt være, så så mye er det bra å trene. Det er ikke til å unngå, og vi mennesker er lett påvirkelige. Vi suger det til oss, og tror ofte glatt på at sånn må det, eller burde det være. Feil. Det er faktisk, tro det eller ei, naturlig at vi er født med ulike forutsetninger i første omgang, og, kroppene våre er bygd ulikt, utseende er ulikt, vi liker og tåler ulike matvarer. Noen legger på seg lettere enn andre and so on. De aller fleste har vel i løpet av livet prøvd en diett av et slag, prøvd å slanke seg eller legge på seg, trene for å holde seg i form, gå ned i vekt, øke vekt, bli mer fit eller sterk. Og ikke minst, hvor mange ønsker vel ikke en eller annen gang at de så annerledes ut? Nesen er for stor eller for liten, ørene står ut, hårtypen er feil, puppene er for store eller små, hoftene er for brede, og hva det nå enn er som er «feil». Ingenting er feil, vi er den vi er, og vi alle er unike, på hver vår måte. Det er jo ikke sånn at det finnes et fasitsvar på hvordan man skal se ut eller være, skjønt mange mener jo tragisk nok det.

Dessverre er det sånn at noen mennesker opplever vonde ting i livet, som blir en byrde og en belastning som blir vanskelig å bære med seg. Misbruk, voldtekt, mobbing, fysiske plager, blir utsatt for overtramp, osv osv. Mye av dette kalles for traumer, og setter spor. Alle former for overtramp er traumer (som betyr sår i sjelen). Mange utvikler psykiske plager i etterkant av sånne opplevelser, lavt selvbilde er som oftes kanskje den største faktoren her. Ingen burde vært utsatt for overnevnte elementer, det er å bryte ned menneskers grenser på det groveste. Det er da ikke rart i det hele tatt at mange sitter igjen med tanker om skyld og skam blant annet, og rakker ned på seg selv. Lavt selvbilde, lav selvtillit, usikkerhet, sårbar, utsatt. Mange vil som en ettervirkning av visse opplevelser eller situasjoner, finne mestringsstrategier for å overleve vonde og vanskelige tanker og følelser, selvskading, sult, overspising, oppkast, suicidale handlinger, bruke rus eller sex, for å nevne noe. Mange vet ikke hvordan de skal klare å håndtere alle følelsene og tankene som dukker opp, og blir uttagerende, bruker sinne og handler deretter. Humøret svinger fra minutt til minutt, oppturer og nedturer, angstanfall. Jeg har lest flere steder, innenfor feltet psykisk helse, at følelseslivet på en måte ikke har fått videreutviklet seg lengre enn på det stadiet fra man blir syk, at de som utvikler en eller annen form for psykisk lidelse, ikke har fått jobbet seg gjennom alle stadier som de burde. For min del, så vil det da si, at det stoppet da jeg var 18. Alt i mellom da, og fram til for en del år siden, er på en måte borte, eller ble satt på pause, til jeg fikk jobbet meg gjennom det igjen. Jeg opplever nå at jeg er det jeg burde være på det planet, selv om det forsatt er ting jeg bør jobbe enda mer med. Som f.eks det å kanskje heller gråte, hyle og skrike, prate, avlede, istedenfor å ty til maten. For det å misbruke maten eller skade seg, er kun symptomer på at noe annet er galt.

Om flere mennesker der ute hadde hatt den kunnskapen, at de faktisk hadde visst noe om det jeg skriver her, (det finnes selvsagt mye annet bak også, her nevner jeg kun en liten brøkdel, og om det som er gjeldende for meg) så hadde de kanskje, eller forhåpentligvis, tenkt seg om en gang eller to før de hadde kommet med kommentarer som «Sånne som dere…» eller på det som går på at de tror de vet best, selv om det selv aldri har vært i nærheten av å slite med noe i den retningen selv. Den som står i problemet vet best selv, ingen kan påstå noe annet, ikke jeg, ikke du. Ingen er overmennesker, eller verdt mer enn andre, selv om mange liker å tro såpass om seg selv. Da må jeg igjen få beklage at jeg river ned de så altfor opphøyde tankene du har om deg selv. Selvsagt er det lov til å ha høye tanker og meninger om seg selv, for all del, men tro bare ikke et sekund på at du er bedre enn alle andre, for det er du ikke på noen måte. Ikke jeg heller. Om den dagen skulle komme, at du selv plutselig skulle oppleve noe vondt og vanskelig, eller bli utsatt for noe, så kan du komme til meg og si «sånne som dere», så kan vi da se om du visste bedre eller ei. Fram til da kan du holde nebbet lukket.

Dessverre finnes det også, tragisk nok, behandlere der ute som bruker nettopp den uttalelsen, «sånne som dere». De, av alle, som faktisk har valgt en jobb der de ønsker å jobbe med mennesker, burde vite bedre enn å nedverdige andre. Å jobbe med mennesker, og spesielt de som sliter og har behov for hjelp til tider, burde, virkelig burde, vise medmenneskelighet, og hvertfall ikke dra alle over en kam, bare fordi de har samme diagnose. Dette er kanskje tydeligst når det kommer til emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. «Du vil ha oppmerksomhet» (om det er snakk om selvskading eller voldsom utagering f.eks). Feil. Ikke alle ønsker oppmerksomhet, (noen ønsker det nok helt sikkert, men ikke alle) mange bruke det fordi det er den eneste måten de vet å forholde seg til vonde tanker og følelser på. Det er deres (våre) mestringsstrategier, eller fallskjerm/sikkerhetsnett/fallskjerm, for det er nettopp sånn det føles som. «Sånne som dere har ikke godt av å være innlagt» (fordi da ønsker man jo oppmerksomhet). Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest eller hørt om sånne historier, der folk jeg kjenner har fått sånne uttalelser fra helsepersonell. Her drar vi alle over en kam, og ser ikke mennesket bak diagnosen, men tro det eller ei, vi er alle enkeltindivider, og har ulike behov. Tenk om helsepersonell hadde fått opplæring på det punktet, framfor å bruke det de har lest i læreboka. Kalde mennesker som jobber innenfor helsevesenet har feil jobb. De hever seg over pasienter. De burde hatt en annen jobb, rett og slett. (Min mening).

Heeeeeldigvis finnes det mange utrolig flotte mennesker innefor helsevesenet som klarer å vise medmenneskelighet, og de er heldigvis i overtall. De som ser mennesket bak diagnosen, de som ser enkeltindividet og faktisk skjønner at alle har ulike behov. Det gjelder for alle, uansett diagnose. Noen trenger bare en klam, oppmuntrende ord, en prat. I mange sammenhenger er det faktisk så «lite» som skal til. At de blir hørt og sett, vist respekt. Tenk bare om alle var sånn, at de hadde innsikt i hva respekt og medmenneskelighet er. Det er faktisk ikke så innviklet å finne ut av hva det betyr. Alle har vi hørt klisjeen «Gjør mot andre, som du vil at andre skal være mot deg». For det er akkurat sånn det burde være, så enkelt, men det virker som mange synes det er vanskelig å forstå den setningen, hva den betyr og hva den innebærer. Kanskje har det vanskelig for å lære, og må ha det inn med teskje, ikke godt å si egentlig. Noen er dessverre stokk dumme, eller eier null fornuft, tragisk å måtte si det. Sånne som dere altså…

Regner med at andre også har andre innspill som jeg ikke har nevnt, eller glemt(eller ikke har vært borti selv) her, så del gjerne.

«Jeg vet hvordan du har det».

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har lest den setningen. Kanskje har jeg sagt den selv også, tidligere. Og det har i tilfelle vært veldig feil av meg, på lik linje som at det er feil at du sier det til noen. Ingen, og da mener jeg absolutt ingen, vet hvordan et annet menneske har det. Ingen kan fylle noen andres sko. Ingen. Ja, man kan kjenne seg igjen, man kan ha erfart lignende situasjoner, men aldri opplevd det på samme måte som noen andre. Jeg vet at mange irriterer seg over nettopp denne tilbakemeldingen, jeg kan kjenne på det selv også, for hvordan kan jeg, eller du, vite hvordan et annet menneske opplever en situasjon? Vi er forskjellige, vi oppfatter og opplever ulike settinger ulikt, fordi vi har ulike utgangspunkt.

Jeg tar meg i hvordan jeg gir tilbakemeldinger til andre, muntlig eller skriftlig. Jeg kan si at jeg kjenner meg igjen, at jeg har opplevd lignende, at jeg vet hvordan det kan oppleves, men jeg kan ikke si at jeg vet hvordan det oppleves for den andre. Om et annet menneske sier at han/hun er dødssliten etter en dag med utallige runder med overspising og oppkast, så kan jeg relatere, men ikke sette meg inn i hvordan dette andre mennesket erfarer det. Om noen sier at en depresjon gjør at de bare ønsker å ta en aldri så liten pause fra hverdagen og omverdene, så kan jeg si at jeg har opplevd en sånn situasjon selv, så jeg vet at det er en vond og vanskelig plass å være på, men jeg kan ikke si at jeg vet hvordan den andre har det. Når noen forteller noe vanskelig, noe jeg selv ikke har vært i nærheten av å oppleve, så kan jeg ikke si at jeg vet hvordan det er, selv om jeg kan sitte med mange av de samme tankene, bare med et annet utgangspunkt, men jeg kan si at jeg kan relatere meg til lignende tanker og følelser. Men jeg aner ikke hvordan den andre opplever det, selv om han/hun skriver eller forteller om det. Jeg kan si at jeg skjønner at den eller den situasjonen/opplevelsen høres vanskelig, eller vond ut, men jeg kan aldri sette meg helt inn i det.

Selv om en annen har bulimi, så opplever vi det ulikt. Selv om et annet menneske selvskader, så kan jeg ikke si at jeg vet hvordan det mennesket har det, selv om jeg også har hatt mine perioder med den problematikken. Selv om noen andre sliter med depresjoner, ustabil personlighetsforstyrrelse, så vet jeg ikke hvordan andre opplever det, selv om jeg har vært der selv. Fordi vi har ulike forutsetninger og ulik fortid. Vi var 8 i samme gruppe på Modum, med mer eller mindre samme problematikk, vi var alle spiseforstyrret, men vi hadde også mye som var ulikt. Noen hadde problemer med å spise brød, noe som ikke var noe problem for meg å spise da jeg var der. Noen hadde problemer under forsyning, noe som ikke var noe problem for meg. Noen synes det tildels gikk greit å spise enkelte måltider, noe som var utrolig vanskelig for meg. Noen gråt aldri under måltidene, selv om det var et helvete for dem å spise, mens jeg gråt under flere måltider. Noen gikk ut fra veiingen uten å vise så altfor mye følelser, mens jeg gråt mer eller mindre hver eneste mandag.

Jeg kjenner flere med samme problematikk som meg, men vi er på ulike stadier, og har opplevd ulike ting, så jeg kan ikke kjenne meg igjen i alt. Noe som for meg kan være såre enkelt, kan være vanskelig for andre, og omvendt. Mange tanker og følelser kan være like, til tross for ulik problematikk, så jeg kan skjønne, og forstå, sette meg inn i det til en viss grad, men aldri vite. Om jeg sier at dagen ikke har gått så bra, så er det flere som automatisk tror at jeg har hatt en dårlig dag, men det trenger jeg nødvendigvis ikke ha, fordi det kan gå galt matmessig selv om jeg har en god dag. Jeg kan ha en tung dag, men likevel komme meg helskinnet gjennom dagen, matmessig. To ganske like situasjoner betyr ikke at de oppleves på samme måte. Jeg vet ikke hvordan et annet menneske har det, og andre vet ikke hvordan jeg har det, bare fordi dagene har vært ganske like. Dette er nok noe de aller fleste burde tenke gjennom før de uttaler seg, for det kan faktisk oppleves ganske så frustrerende og irriterende på den som får en sånn tilbakemelding, for alle deler jo ikke alt fra situasjonen en gang, så hvordan kan da andre vite?

Jeg deler aldri alt her inne, eller i hverdagen generelt. Det er flere aspekter ved en situasjon eller opplevelse jeg utelater, for å skåne meg selv. Ikke nødvendigvis hos behandleren min, men det er ikke alt jeg føler for å dele hver gang der heller. Der igjen får jeg jo aldri en sånn tilbakemelding, men det kan være en plass jeg kan dele alt, det gjør jeg ikke her, og det gjør jeg ikke andre steder. Det er heller ikke noe jeg har interesse av å gjøre, men her inne f.eks, så har jeg flere ganger fått tilbakemeldinger fra andre om at de vet akkurat hvordan jeg har det. Nei, det vet dere ikke, for jeg deler ikke alt rundt en opplevelse eller situasjon. Jeg sikter ikke til noen spesielle her, det er bare for å få fram poenget med innlegget, for det er flere som skriver sånne tilbakemeldinger. Jeg mener heller ikke at det er lite omtenksomt av andre, men at andre aldri kan vite fullt og helt når jeg ikke deler alt, eller når  andre ikke deler absolutt alt de sitter med. Så verken du eller jeg kan vite hvordan det er å være i andres sko. Aldri.

Hva med tiden etter en utskrivelse?

Jeg fikk et spørsmål fra psykolog Eva i det forrige innlegget mitt «Jeg vet ikke«. Jeg skriver her om motivasjon som har blitt kraftig redusert, om hvor mye ting faktisk sklir ut for tiden. Eva legger igjen denne kommentaren:

«Det er mange som opplever at det er vanskelig i tiden etter at de har blitt utskrevet fra behandlingsopphold. Det er ganske drastiske livsstilsendringer man går igjennom. Overgangene kunne sikkert ha vært gjort på en bedre måte. Kunne du tenke deg å komme med noen forslag til forandringer og kanskje få bloggleserne til å gjøre det samme?»

Nå kan jeg bare svare for meg selv her, og om andre har lyst til å dele sine meninger, så skriv gjerne et innlegg om det, eller legg igjen svar i innlegget her.

Jeg vet ikke helt om jeg skal si at jeg er heldig eller uheldig med tanke på at jeg kun har hatt en innleggelse for min spiseforstyrrelse. Jeg er heldig på den måten at jeg tok initiativet til å søke, og fikk plass, men kanskje burde jeg ha hatt innleggelse tidligere, eventuelt flere. Jeg vet ikke, det kommer jo litt an på hvordan man ser det. Jeg har hele veien, i alle år, holdt på at det ikke er så nøye med meg, for jeg har jo klart meg. Jeg har jobbet hele veien, jeg har tatt en utdannelse, jeg har klart meg sosialt, jeg har hatt forhold. Jeg har aldri vært så undervektig at det har stått om liv, kollapset eller hatt store fysisk skader av sykdommen. Om jeg har vært til skade for meg selv? Jo, ja, på en måte, jeg har jo hatt mine destruktive perioder, og det å overspise og kaste opp, sulte meg, overtrene osv, er jo destruktivt i  seg selv. Det kunne ha gått galt med meg også, det er noe man aldri har garanti for, uansett hvor oppegående man føler seg, til tross for sykdom. Noen mener kanskje at jeg kunne hatt flere innleggelser, og at jeg på den måten er «uheldig», som ikke har hatt det. Jeg velger å si at jeg har vært heldig som hvertfall har fått den ene muligheten.

Mange er nok enig med meg når jeg sier at en innleggelse er beintøff. Hvor mye jobb som kreves av en selv, hvor hardt man må stå på, hvor vanskelig det er, hvor tøft det er, for en kamp det er. Mange har ulike erfaringer fra de ulike instansene, det jobbes ulikt på de forskjellige plassene, selv om mye også er likt. Jeg har lest og hørt manges erfaringer og opplevelser fra de ulike plassene. Noen kan oppleve det positivt på en plass, mens en annen opplever det positivt fra samme plass. Noen trenger mer oppfølging enn andre, noen trenger en slik behandling, andre trenger en sånn. Vi er ulike, vi har ulike behov, vi er i ulike stadier i sykdommen.

Jeg er veldig fornøyd med innleggelsen jeg hadde på Modum. Jeg føler meg veldig heldig som fikk plass der. Jeg ble møtt, hørt og sett for den jeg var, og mitt sykdomsbilde. Jeg var så heldig at jeg kom i en fantastisk gruppe, utrolig flotte og herlige jenter. Jeg fikk en terapeut og en primærkontakt jeg var strålende fornøyd med. (Som jeg savner veldig masse). Spis-teamet på Modum er en gjeng med fantastiske og flinke mennesker om har vid erfaring og kompetanse innen spiseforstyrrelser. De har hørt og sett det meste, de skjønner hvordan sykdommen herjer, selv om det en vi som er syke som har den fulle kompetansen på sykdommen, hvordan den virker. De har svar, de har medmenneskelighet, de har råd og tips, de har lsøninger, de har verktøy de gladelig gir oss. Modum har veldig gode resultater fra sine pasienter, noe som viser hvor godt tilbudet faktisk er der, hvor nyttig den jobben de gjør er.

Mange med meg har opplevd hvor vanskelig tiden etter en utskrivelse kan være, når man plutselig står på egne ben igjen, etter å ha hatt en trygghet rundt seg over en lengre periode. Plutselig skal man bruke det man har lært, klare å opprettholde bruken av verktøyene man har fått, kjempe mot spiseforstyrrelsen. En innleggelse med stabilisering er beintøff, men det å komme hjem og skulle klare seg selv er også beintøff. Kanskje enda tøffere, for da har man ikke noen rundt seg 24/7. På de fleste plasser man er innlagt får man muligheter til permisjon, om det er for en helg, eller en lengre periode. Det kan være frivillig, eller pålagt. På Modum anbefalte de oss til å ta perm, for å øve oss hjemme, der hvor vi skal tilbringe hverdagen. Vi hadde også en hjemmeuke midt i oppholdet, + at vi hadde juleferie. Etter de 2 første ukene kunne vi ta helgeperm. Jeg benyttet meg ikke av det, siden det var langt å reise helt til Molde for kun noen få dager. Vi måtte også dekke de reisen selv. I hjemme uken fikk vi en smakebit på hvordan det var å skulle benytte seg av det vi hadde lært, der fikk vi erfare hva som var vanskelig, og hva som gikk greit, for deretter å komme tilbake og jobbe med det som var vanskelig.

For min del ble hjemmeuken vanskelig. Men jeg fulgte kostlisten, og holdt ut. Jeg klarte å være oppkastfri hele den uken, for jeg var så redd for å ødelegge det jeg hadde jobbet for, for det var jo tross alt veiing igjen mandagen, dagen etter vi kom tilbake dit. Den strste utfordringen kom selvsagt da jeg skulle skrives ut, for da stod jeg på bar bakke, og skulle ikke tilbake før i april igjen. I begynnelsen, etter utskrivelsen, så gikk sånn noenlunde ok, jeg spiste 5-6 måltider om dagen, det gikk galt innimellom, men det gikk for det meste ok. Etter som tiden gikk, så skled det mer og mer ut, og jeg hadde tatt mange skritt tilbake. Ikke helt tilbake til null, men godt på vei.

De på Modumvet hvor vanskelig, og avgjørende tiden etter en utskrivelse er, så de anbfalte å hvertfall ha 1-2 timer i uken med behandling på hjemmebane. Hvertfall i begynnelsen. For å vedlikeholde jobben, for å fortsette jobben. Det er en avgjørende periode, og stabilitet er viktig. Nå er det jo ikke sånn at alle er like heldige og kan få så mye oppfølging av sine behandlere hjemme, det kommer jo an på kapasitet de har, muligheter de har for å gi så mye oppfølging. Jeg sa ifra til min behandler at jeg trengte minimum 1 time i uken framover, og at jeg trengte å fortsette å jobbe med målsettingene mine. Nå var det sånn at min daværende behandler ikke hadde kapasitet over lengre tid til å gi meg såpass med oppfølging. Han hadde fått en ny stilling, og jeg skulle få ny behandler. En behandler som kunne ha den muligheten til hvertfall å gi meg 1 time i uken. Legen min har jeg ikke oppfølging fra, det har jeg aldri hatt, selv om han vet hva jeg sliter med. Jeg fikk 1 time i uken, de første ukene, deretter skled det ut til å bli 1.5 uke mellom hver time. «Du klarer deg jo fint du». Vel, jeg vil vel ikke akkurat kalle det fint, men det var det jeg kunne få av timer.

Det positive fra Modum sitt opplegg av innleggelser, er at det kommer et boosteropphold 4 måneder etter utskrivelsen fra hovedoppholdet. Det for å se hvordan det går, og for å få et lite push til å komme tlbake i rett spor om det har sklidd for mye ut. En ny motivasjon. Et veldig bra opplegg, men jeg skulle ønske, og trengt, at det oppholdet var litt lengre enn 2 uker. Har det sklidd for mye ut, så rekker man ikke hente seg så veldig mye inn på så kort tid. Det burde også vært satt opp litt mer intensivt program, med kanskje enda strammere rammer. Dette var noe vi tok opp den siste dagen, da vi skulle ha en oppsummering. Hadde det vært opp til meg, så kunne vi godt ha hatt enda flere oppfølgingsopphold der, men det kommer jo inn flere grupper, så jeg skjønner jo at det ikke er en mulighet. Heldigvis er det muligheter for å søke seg inn på nye opphold om en skulle trenge det. Det er pasienter som har hatt både 2 og 3 innleggelser der. Noen trenger det, og klarer de det ikke på første forsøk, så kan de klare det på andre eller tredje.

Jeg personlig mener at det burde vært en tettere oppfølging på hjemmebane. At behandlere for den enkelte burde ha hatt et samarbeid med Modum, og de andre ulike senterene man kan legges inn på. Jeg vet at noen pasienter har behandlere som samarbeider med instansene man kan legges inn på, men ikke alle har det. Da vi hadde pårørendeuken, så kunne vi invitere våre behandlere, men det var ikke noe som kom tydelig fram av informasjonen vi  fikk på forhånd. Jeg nevnte for de på Modm at min behandler hadde sagt at det også burde være et opphold for behandlere, og det var først da jeg fikk vite at behandler kan inviteres til pårørendeuken. Min behandler skulle da på et annet arrangement, så det passet ikke. Så der kunne det kanskje ha vært opprettet en sånn mulighet fra Modum sin side. For det er jo hjemme man skal fungere, og da er det viktig at behandlere får være med å se hvordan de jobber på Modum, og de andre plassene. Men dette er altså min mening, jeg vet jo ikke om dette er en mulighet som lar seg gjøre. Men det hadde hvertfall ville ha hjulpet en god del for min del hvertfall.

Nå har jeg behandling 1 time i uken, og det har jo vært litt opphold noen uker innimellom. Dette gir ikke flyt i behandlingen i det hele tatt for min del, selv om det er min oppgave å gjøre jobben. Nå er spiseforstyrrelsen kraftig tilbake i meg, så ting har dessverre sklidd veldig ut igjen, og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å hente meg inn igjen. Jeg hadde kanskje trengt en innleggelse til, skjønt nå er jeg igjen der at ambivalensen sliter meg i to, og en innleggelse ikke er helt det jeg ønsker. Å måtte gå gjennom alt enda en gang ser jeg på som et rent helvete. Jeg klarer meg jo, tross alt…..Back to square.

Hva mener du?

 

HVOR mye er du villig til å gi for å bli frisk(ere)?

Skal man bli friskere, i det hele tatt komme noen vei, så er man faktisk nødt til å gi av seg selv. Man er nødt til å jobbe imot sykdommen, om sykdommen er av det slaget av man faktisk kan gjøre noe selv for å bli friskere. Med støtte og hjelp så klart. Er du ikke villig til å prøve, så kommer du ingen vei. Ingen andre kan gjøre jobben for deg, men de kan være med deg på veien. Nå kan jeg kun snakke ut ifra min egen sykdom, men det er også selvsagt gjeldende for andre typer psykdom. Jeg vet at hadde jeg tillatt min spiseforstyrrelse å fortsette å ha styringen, uten å våge å jobbe imot den, så hadde jeg stått i stampe. Jeg måtte spise maten, jeg måtte beholde maten, jeg måtte forholde meg så godt jeg kunne til kontrakten jeg hadde på Modum. Jeg må tenke, reflektere og prøve finne alternative strategier når det buttet imot. Man må være villig til å våge.

Når man er innlagt så er man der gjerne for å bli frisk, hvertfall friskere. Hva er da meningen med å la spiseforstyrrelsen styre? Tro meg, jeg vet at det ikke alltid er enkelt å gjøre det rette, det som heller mot det friske, men det må faktisk til. La ord bli til handling. Ønsker du å bli frisk(ere), så må du faktisk tørre å kaste deg ut i det. Tørre å spise den brødskiva, tørre å beholde maten, tørre å kjenne på følelsene, tørre å utfordre angsten osv. Utfordrer du ikke det du frykter, så vil du fortsatt frykte det like mye. Ramler du, så må du våge å reise deg. Selv om du er redd for endringene, selv om du frykter det ukjente, som for mange er det friske livet, men du likevel, innerst inne, ønsker å bli frisk, så må du satse og hoppe. Har du en kostliste å forholde deg til, så spis. Får du en utfordring, våg å ta den. For hva er det verste som kan skje? Jo, du kan ramle. Du har likevel alltid krefter til å reise deg igjen, om du bare setter inn energi og mot til det.

Jeg sier ikke at jeg klarer jobben med glans, jeg sier ikke at jeg alltid gjør det rette, jeg sier ikke at jeg alltid tør eller våger. Mye er fortsatt vanskelig, men pokker som jeg har våget. Jeg klarte å tenke på at jeg var innlagt av en eneste grunn, å bli firskere. Jeg hadde ikke som mål å bli frisk, men friskere. Å bli frisk er et langtidsmål. Jeg må skynde meg langsomt mot målet. Jeg visste at jeg ikke hadde noe der å gjøre om jeg tillot spiseforstyrrelsen å ta styringen, for da ville jeg jo ikke komme noen vei. Man er nødt til å gi av seg selv, ikke forvente at behandlingen i seg selv gjør jobben for deg. Å være i behandling er ingen mirakelkur, du er kuren. Du (og jeg) må samle opp alle gode råd, hjelp, støtte og motivasjon, mikse det sammen i en mikstur, og bruke den riktig. Da, og kun da, kan man kjenne at man beveger seg framover. Ikke bare si at du vil bli frisk, du må faktisk prøve å gjøre noe med det også. La ord bli til handling. Du klarer faktisk mer enn du tror, om du bare utfordrer deg selv til å prøve det ut.  Faller du syv ganger, reis deg åtte. En av mine favoritt quotes.

Så, uansett hvor vanskelig det er, og du samtidig vet at det faktisk er gjennomførbart bare du tør å gi litt slipp på kontrollen, hvor mye er du villig til å gi for å bli frisk(ere)?

Hvorfor handler det alltid om vekt?

Har du lagt merke til hvor mye reklame det til stadighet er på forsiden av vg.nett? I ukeblader, tv-reklamer. Ned i vekt, ned i vekt, ned i vekt. Og i blogger ikke minst. Gjør slik eller sånn, gjør du ikke det, så slutt å syt og klag på manglende framgang. «Hvem ønsker seg vel ikke en sånn mage, eller en slik rumpe? Dra deg på trening!!! Kutt ut sjokolade, ellers har du ingenting å klage over!!!!» Jeg har sett nok av de kommentarene, for å si det sånn. Og de provoserer meg. Greit nok, mange ønsker seg kanskje en sånn mage eller en slik rumpe, men kanskje de ikke ønsker det så inn i hampen at de legger fra seg alt i livet bare for å beintrene som en gal for å komme i nærheten av å se sånn ut. Ned i vekt, sykle, sykle, jogge, jogge, tråkke, tråkke, svette, kave. For noen passer kanskje et slikt liv, for andre ikke. Jeg kan også ønske meg en rutete mage, og en sprettrumpe, og jeg trener mye styrke, men jeg ser fortsatt ikke noen ruter i magen. De ligger sikkert bak fettet, men de ses ikke. Rumpa vil jeg heller kalle stor framfor spretten.

Jeg for min del liker å trene mye, og bruker mye tid på det. Og den syke delen av meg skulle veldig gjerne ha gått ned 10 kg, men da ville også muskler ha blitt borte, det jeg har jobbet for å fått. Jeg kunne sikkert ha gått ned i vekt, om jeg kuttet litt mat her, og litt mat der. Trent mer kondisjon, og mindre styrke. Gjør jeg det? Nei. Jeg må spise den mengden jeg gjør nå, for å unngå å trigge sykdommen, og fordi jeg trener så mye som jeg gjør. På grunn av knærne må jeg være veldig forsiktig med kardiotrening. Jeg kan sykle litt, men ikke på den måten jeg helst vil sykle. Jeg elsker spinning, men jeg må være forsiktig med å tråkke for tungt, og å stå for mye. Når jeg først setter meg på sykkelen, så er det nettopp det jeg gjør,tråkker på. Med den konsekvensen av knærne blir verre.

Jeg er enig i at det kan være en fordel å kutte ut junkfood, cola og den daglige sjokoladen om man skal ned i vekt. Og at man bør bevege seg litt. Helt klart. Men ikke alle former for trening passer for alle. Trening skal være gøy, og ikke alle synes det er gøy med styrke, ikke alle synes det er gøy å sykle, og hva det enn måtte være. Det er lov til å ønske seg en slik eller sånn kropp, uten at man nødvendigvis går inn for å få det. Dessuten må vi huske på at alle er skapt ulikt, og ikke alle kan få «drømmekroppen» Jeg synes også det er viktig å ta i betraktning at ikke alle har samme mål for treningen som akkurat deg. La nå folk få trene som de vil, la nå folk få ha drømmer og ønsker. La nå folk få spise den sjokoladen etter treningsøkta fordi de føler at nå fortjener de den. Selv om ikke du tenker sånn, så kan det jo hende at andre dont give a shit. After all, en treningsøkt er bedre enn ingen, en time er bedre enn ingenting, hva du trener må være noe som fenger deg, ikke hva andre måtte mene og synes.

Kanskje vil mange sitte igjen med dårlig samvittighet over de forsøkene de gjør, fordi andre mener at en sånn måte å gjøre det ikke holder mål, at det nesten er poengløst å dra på trening om man bare skal tråkke på ellipsemaskina eller gå på tredemølla. PASS PÅ DEG SELV, MIND YOUR OWN BUSINESS, OG LA ANDRE FÅ GJØRE HVA DE VIL. Spør de om råd, så gi dem noe som kan være oppnåelig for dem, utifra fysikken de har, og har kostholdet de har, og ikke minst, muligheten de har tilgjengelig til å få trent. Jada, man får tid til det man vil, men har du ikke selv en familie med barn, så kan du heller ikke vite hva de faktisk har tid til eller ei.

Jeg vet at jeg skrev en lignende innlegg for ikke så lenge siden, but I dont give a shit either. En god ting kan ikke sies ofte nok, eller hur? Jeg blir bare så oppgitt over at alt skal handle om vekt hvor enn man snur seg. Sånn, da fikk jeg blåst ut min mening dette temaet en gang til. Hva du mener er helt opp til deg…

Sort/hvitt tenking.

«Personer som deg, med personlighetsforstyrrelser, har som regel en sort/hvitt måte å tenke på. Det gjelder å finne farvene i mellom.» Qoute: min behandler. Han kunne ikke truffet spikeren mer på hodet. Veldig ofte tenker jeg at det enten må være slik eller sånn, uten mye spillerom i mellom. Sort eller hvitt. Emosjonell ustabil, det være slik eller sånn. Som oftes er det slik, jeg får ikke til noe som helst, så hvorfor gidde? Jeg mislykkes gang på gang, jeg er håpløs. Jeg er feit, jeg er slik, slik, slik, eller sånn. I de dårligste periodene mine tenker jeg på denne måten. Heldigvis har jeg også gode perioder, hvor jeg klarer å finne mellomtingene også. Jeg fikk i oppgave sist time, å sortere litt i de ulike arenaene jeg befinner meg i. Positive og negative ting. Ikke sånn at de spriker på hver sin ekstreme kant, men på en sånn måte som gjør at de kan filtres sammen, og blir en ball bestående av begge deler og gjør det levelig. Istedenfor å tenke at jeg er mislykket, eller at jeg må perfeksjonere meg, så heller prøve å finne den mellomtingen som gjør at jeg kan godta at det kan være både slik og sånn. Ikke enten ellerIkke at jeg er flink eller dårlig, men at jeg ikke er fullt så flink til noen, men flink til noe, og at det er ok. Ikke at behandlingen jeg går i enten er dårlig eller god, men at den er nyttig, selv om jeg ikke går ut derifra forbanna. At det er ok, fordi jeg får likevel reflektert en del i etterkant av alle timene. Noe som jo er poenget. Ikke at jeg enten får til, eller ikke får til i det hele tatt, men at noe faktisk går, selv om jeg ikke får det til fullt og helt, og at det er sånn det er, og at det er ok for nå. Ikke at noe enten er slitsomt eller lett og greit, men at jeg faktisk kan veie det, og godta at sånn er det. At relasjoner ikke bare er gode eller dårlige, men at det kan oppstå uenigheter og noen klinsjer, uten at det dermed må ende i at det da enten er slik eller sånn. Innad i en familie, eller mellom venner, så må det jo være rom for både enigheter og uenigheter, f.esk, uten at det dermed må få en klistrelapp om at relasjonen er bare bra eller dårlig.

Nå skulle jeg helst ikke bruke det som gikk på følelser, men for mange av oss som har en personlighetsforstyrrelse, så blir det mye sort/hvitt tenkning på følelser også, samtidig som vi ser på situasjoner, hverdagen, livet, som sort/hvitt ofte også. Enten eller, slik eller sånn. Sort eller hvitt. Det gjelder å finne farvespillet i mellom, men også godta å måtte avfinne seg i gråsonene i enkelte situasjoner eller tankemessig, uten å tenke at verden dermed faller i grus. At det må finnes løsninger som gjør det levelig, uten å dømme situasjonen, opplevelsen, relasjonene, seg selv, som katastrofal eller som en dans på rosenrøde skyer. Jeg er ikke enten mislykket eller vellykket. Jeg er ikke enten en god eller dårlig datter, søster, tante, venn, pasient eller kollega. Jeg gjør ikke enten en god eller dårlig jobb. Jeg gjøre enten en dårlig eller god treningsøkt. Jeg snakker ikke enten godt eller dårlig for meg. Jeg gjør ikke enten gode eller dårlig ting for meg selv. Jeg gjør ikke enten gode eller dårlige valg i forhold til behandlingen/ målsettingene mine. Jeg tar ikke enten gode eller dårlige avgjørelser.

Det er rom for å befinne seg i begge endene, og midt imellom. Det ikke være enten eller, selv om det kan oppleves eller føles sånn. Jeg vet det så godt, at sånn er livet faktisk, midt i mellom, ikke på endene. Jeg har blitt mer bevisst på dette de siste årene, hvertfall på enkelte områder. Det er stort sett mitt eget syn på meg selv som person at det går i kræsj. At jeg setter meg selv i enten eller båsen. Hva andre mener og synes spiller ikke alltid noen rolle, for jeg synes da som regel bare dårlig om meg selv, at jeg gjøre slik eller sånn, at jeg er slik eller sånn. Jeg må visst bli mer bevisst på at jeg ikke bare er sort eller hvit, men at jeg også er rød, blå, gul, rosa, lilla og grønn. Hele farvespekteret.At jeg faktisk er en regnbue, en farveklatt.

Det er viktig å anerkjenne seg selv som man er, på godt og vondt. Ingen er bare vond eller god. Alle mennesker har begge deler i seg, selv om det kan virke som at enkelte mennesker kun har det ene i seg fordi vi kun ser, eller opplever dem i visse settinger. Det er lov til å klappe seg selv på skuldra for ting man får til, det er lov til å ta imot komplimenter, det er lov til å si at man faktisk er god på noe, at man får til, at man mestrer. For min del bruker jeg mye selvironi og kan le av situasjoner hvor jeg driter meg ut, eller avfinner meg med at jaja, så klarer jeg ikke dette fullt og helt da, no big deal. Jeg mener at det er til stor hjelp å ikke være så selvhøytidelig. Le av deg selv, godta at du ikke får til alt, at alt ikke er som du skulle ønske det var. Sånn er livet. Faktisk. Heldigvis, mener nå jeg. Jeg liker i grunnen søtt, salt og syrlig jeg da. En salig blanding av det meste, selv om veldig ofte setter meg selv i enten-eller båsen.

Hvor i farvespekteret befinner du deg? Sort? Hvitt? Grått? I de svake eller sterke sonene? Eller hele?

PAINT YOUR LIFE WITH COLORS.

Thats what I gotta do.

Det ER lov til å unne seg noe usunt innimellom.

Jeg må ærlig innrømme at jeg synes det fortsatt er litt vanskelig å skulle kunne unne meg noe usunt, fordi det setter i gang triggere oppi hodet mitt. «Men det jo bare tanker, og tanker skader deg ikke» sier behandleren min. Det er så sant så sant. Likevel skremmer de tankene meg ennå. Men, jeg er ikke helt fanatisk. Det har jeg aldri vært. Kun når det har vært snakk om store mengder. Da har det fort kommet i retur. Men sånn situasjonen min var før innleggelsen på Modum, så hadde jeg ingen problemer med å spise en troika f.eks. Utingen var at jeg erstattet den for et måltid. Heller en sjokolade enn 2 brødskiver, selv om kaloriinnholdet er høyere i sjokoladen. Men sjokoladen tynget ikke sånn som brød gjør, derfor var det enklere. Jeg tenkte ikke kalorimessig, men volum på det jeg spiste, fordi det å være mett gjorde vondt. (Noe det fortsatt gjør, men ikke i like stor grad)

Jeg leser en del trening/kostholdsblogger, hovedsakelig på grunn av trening. For å få inspirasjon, motivasjon og ikke minst tips. Jeg har faktisk aldri prøvd ut noen oppskrifter noen har lagt ut, uansett hvor sunne de måtte være. Jeg styrer maten min etter hva jeg selv liker, og hva jeg har ork til å lage meg. Jeg trener fordi jeg synes det er gøy, det er noe jeg alltid har likt å holde på meg, helt siden jeg var ei lita tulle med Pippifletter. (Jeg ble faktisk kalt Pippi av et par i familien da jeg var lita, høhø) Jeg trener nå for å bygge litt muskler, for å holde meg i form, fordi jeg liker det jeg holder på meg og fordi trening interesserer meg. Med tanke på min spiseforstyrrelse, og behandlingene jeg er i, så er altså ikke vektnedgang noe jeg skal jage etter. Selvsagt kunne jeg godt ha tenkt meg å gått ned i vekt, jeg er ikke frisk ennå, langt ifra, så de tankene, og det ønsket er der fortsatt. Jeg kunne jo fort ha gjort noe med den biten, men da burde jeg kanskje ha droppet all styrketreningen jeg driver med, og kuttet ut mye av matinntaket mitt. Jeg trener mye styrke, og jeg spiser det jeg skal.

I mange av blogginnleggene til enkelte av bloggene jeg leser, så skrives det ofte om «Det er ditt valg, legg om kostholdet, legg vekk det usunne, du ødelegger alt om du spiser en sjokolade etter en treningstime» osv osv. Joda, skal du ned i vekt and all that jazz, så er det jo riktige og viktige ting å tenke på. Men alle trener faktisk ikke for å gå ned i vekt. Mange trener for å komme i form, få bedre kondisjon, forebygge, trene seg opp etter skader/ sykdom osv. Man vet aldri på hvilket grunnlag alle trener på. Så når du overhører, eller prater med noen som sier at de nå kan unne seg en sjokolade, et kakestykke eller hva det nå enn måtte være, etter en treningsøkt, så kanskje det kan være en ide å ha i bakhodet at ikke alle trener på samme grunnlag som deg. Selv om du kanskje regner kalorier eller kjører den sunneste linje, så er det ikke sikkert vedkommede gjør det. Om man unner seg en sjokolade eller et kakestykke innimellom, så vil ikke det si all treningen man har gjort er forgjeves. Om jeg skulle unne meg en sjokolade rett etter en treningsøkt, la oss si en gang av 10 økter, så vil ikke formen min plutselig gå fra 100 til 0. Om jeg trener, la oss si 10 timer i uka, og unner meg et kakestykke en lørdag, så vil ikke det si at vekten min går opp 10 kg. Det er ikke sånn kroppen funker. Går du på en diett, ja, så kan du faktisk unne deg et kakestykke eller en sjokolade innimellom da også. For det har seg sånn at de aller fleste mennesker varierer med hva de spiser, fra dag til dag. En dag kanskje litt mer enn neste, og dermed så vil det jevne seg ut. Vinninga går ikke opp i spinninga om du skulle spise 200 kcal mer den ene dagen.

Ja, såpass har jeg faktisk lært. Derfor blir jeg faktisk ganske så irritert når jeg leser at alle tror at andre også trener på samme grunnlaget som dem, og bare må tenke slik eller sånn om vedkommede. Jeg skulle gjerne kjørt den sunneste av den sunneste linje jeg, og hatt en kropp med minst mulig fettprosent, og sett fittest of the fittest ut. Men sånn kjører jeg ikke. Jeg trener ikke mye kondisjon lengre, det blir kun litt sykling, som avslutning etter en styrke økt. Det er jo disse knærne da…Og jeg kan spise noen sjokoladebiter. Jeg lager meg en halv liter varm sjokolade når jeg først lager meg det, og gud vet hvor mange kjærlighet på pinne jeg kan trykke i trynet. Jeg har ikke akkurat gått opp 10 kg av den grunnen. Kroppen har endret seg noe, magen er flatere enn da jeg kom hjem fra Modum, overkroppen har fått muskler. Og jeg aner ikke hva jeg veier, for jeg har faktisk ikke veid meg på 3 uker. Og det eneste jeg har brukt målebåndet på de siste 3 ukene, er for å måle biceps, høhø. And guess what? De er 1.5 cm større. Før hadde jeg kommet til å freaket ut pga det, men nå smiler jeg bredt istedenfor. Hurra for en sånn framgang!

Så, unn deg noe, du dør ikke av det. Og husk at andre ikke nødvendigvis har samme mål med treningen som deg.

Takk for meg. Nå stikker jeg og trener. Fordi jeg har lyst, fordi jeg vil trene mer muskler!

(Orker ikke gå over for å se om det er skrivefeil her, så if it is, excuse moi)

Tykk vs tynn?

Ja, jeg sliter med mitt eget selvbilde. Ja, jeg er misfornøyd med min egen kropp. Ja, jeg synes selv at jeg har for mye på kroppen. For mye former. Men, det er et sykt selvbilde. Andre ser på meg og min kropp på en helt annen måte enn hva jeg selv gjør. De fleste vil nok si at jeg er normal. De som er syke vil sikkert si at jeg er stor (der sier jeg meg enig), de som er større enn meg vil si at jeg er tynn. Vi ser, og oppfatter, med ulike øyne. Ofte plager det meg, det jeg ser i speilet. Andre ganger kan jeg si «ok..du er…ok. Bra nok, som du er.» I korte øyeblikk klarer jeg å være.., vel, fornøyd er kanskje å ta hardt i, men å synes at ok er ok. I korte øyeblikk. I friske øyeblikk dømmer jeg ikke meg selv nedenom og hjem. Hvis jeg kaster et raskt blikk på speilet, før jeg snur meg rundt, så kan jeg tenke «Ok. Its ok»

Jeg er syk. Jeg er spisesyk. Jeg er kroppssyk. Jeg er vektsyk. Jeg har ikke et normalt syn på kropp. Når det kommer til meg selv. Jeg klarer å ha et normalt syn på andres kropp. Om noen veier mer enn meg, har mer former enn meg, så kan jeg synes det er kledelig på dem, synes de er knallfine, sexy, flotte, vakre. Det er bare min egen kropp jeg mislikker så inderlig sterkt. Selvbildet er ikke bra. Jeg jobber med saken, prøver å godta at sånn er det, sånn ser jeg ut, sånn er normalt for meg å se ut. Godta meg selv, rett og slett. Vanskelig? Ja, definitivt. Jeg har dager hvor jeg dømmer meg selv rett vest, dager hvor jeg ønsker å kaste inn håndkleet og takke for meg. Gi opp. Legge meg ned. Men vet du hva? Jeg gjør ikke det. Jeg spiser, jeg beholder. Og ja, kaster opp også, men det jeg kaster opp kommer utenom det jeg spiser og beholder. Jeg har aldri vært fanatisk når det kommer til kalorier. Jeg kan ikke kaloriguiden ut og inn som mange andre. Jeg teller ikke kalorier på nøyaktig tall. Jeg kan grovregne. Legger på litt ekstra i regningen, for å være på den «sikre» siden.

Jeg aner fortsatt ikke hvor mye kalorier mye av det jeg spiser inneholder. Men jeg har begynt å regne litt. Fortsatt ikke fanatisk, men jeg teller fordi jeg prøver å passe på at jeg har fått i meg nok. Jeg holder meg alltid til rundt 2000 kcal daglig. Har jeg spist litt mindre på dagtid, så kan jeg unne meg litt ekstra på kveldstid, uten at jeg dør av den grunn. Sånn sett synes jeg det er bedre å legge kaloriinntaket litt høyere på kvelden, fordi det er da overspisinstrangen melder seg som verst.

Jeg regner med at flere har fått med seg saken om «nakenbildene som startet kroppsbråket» ? Jeg blir oppriktig glad når jeg leser om sånne saker. Der kvinner med former får plass i media. Når det blir sånne diskusjoner. For temaet trengs virkelig å bli tatt tak i. I mange år nå har de tynne, de sykelig tynne, kroppen fått mye plass og oppmerksomhet på catwalken. Har du ikke en skrapa kropp, så kan du aldri bli modell. Kvinner skal være tynne. Skraptynne. Da kan de bli modeller. Altså, normalt tynne kvinner er helt greit for min del. Mange har naturlig for å være tynne, ikke noe feil med det. Nå snakker jeg om det presset, de kravene som faktisk må ligge til grunn for at man skal «passe inn» som modell. Jeg blir sint når jeg leser uttalelsene til moteredaktører om hva som er den «beste» kroppen egnet til å være modeller. Hvis man ser på de modellene som vakler på catwalken, så ser de ikke mye sunne ut. Skrapa til beinet, tynne som stilker. Hvor mange av verdens kvinner har sånne kropper normalt? Vel, de fleste kvinner har faktisk former. Det er normalt for kvinner å ha former, uansett hva man måtte mene om det.

Å være skrapa inn til beinet er kanskje «normalt» for alle, at det er sånn de er, og alltid har vært vært, men mange må jobbe ræva av seg for å bli sånn. For å passe inn. For å få jobben som modell. For å passe inn i klærne som designerne har designet. Ville de ikke ha solgt mer om de faktisk hadde designet klær for alle størrelser? En skulle jo tro det. Kanskje tenker de ikke så rasjonelt, hvem vet. Men en kan ikke tro det akkurat. Jeg synes det er veldig bra at det blir debatt om dette temaet, få blest om større kropper. Få former på dagsorden! Å spise et eple om dagen for å komme seg inn i visse designeres klær er ikke normalt!

Atter en gang vil jeg få understreke at jeg ikke mener det er feil med jenter som er tynne. Vi er skapt ulikt. Noen er tynne, noen er større. Jeg mener at synspunktet om kroppssyn i motebransjen  er feil. At jenter må rote med spiseproblematikk for å kunne få tittelen modell, da er det noe riv ruskende feil. Det er tragisk at så mange modeller faktisk har anoreksi, bare fordi de skal kunne passe inn i yrket. At et yrke i det hele tatt faktisk «godkjenner» en spiseforstyrrelse, at det er det som må til. Kvinner skal faktisk ha former. Det er det som gjør dem kvinnelige. JA til former.

Vekt, eller ei? Hva mener du?

De på Modum anbefaler at vi kvittet oss med vektene våre. Få dem bort, gi den til noen andre, kanskje til en behandler, noen i familien, eller rett og slett kast den. Det er som å ha en tikkende bombe i hus for de av oss som har en spiseforstyrrelse. Den er en trigger, den kan få verden til å rase sammen som et skjørt korthus på et lite blunk. Viser tallet noen hundre gram opp, du faller i raset og bli begravd under tyngden av ordet «failed. Mislykket» Mission not completed. «Tallet på vekten betyr ingenting, den måler ikke din verdi som person. Stol på kroppen din, aksepter den som den er, bli fornøyd med deg selv, ikke la tallet avgjøre hvordan du skal føle deg. Tallet betyr ingenting» I’ve heard it all before. Og jeg vet hvor riktig det er. Tallet betyr egentlig ingenting. Tallet bør ikke avgjøre min verdi av meg selv. Jeg vet det så inderlig godt. Den fornuftige meg vet det. Den syke meg bryr seg ikke om hva som er fornuftig. Tallet har stor verdi for ufornuften. Jeg hatet å måtte veie meg på Modum, det gjorde vondt hver mandag. Jeg skulle gjerne ønske å ha sluppet unna veiingene, men likevel var jeg jo like håpefull hver gang, når vi likevel måtte veies, at tallet kanskje var gått ned. Jeg konfronterte primærkontakten min angående veiingene. De fortalte oss at vekten ikke betyr noe, likevel skulle de veie oss. Hvorfor? Jo, fordi de ville se, og samtidig vise oss, at vekten faktisk vil stabilisere seg over tid. (Vel, dette fikk jo ikke jeg bevist der da) Jeg skjønner at de med undervekt, som trenger å gå opp i vekt må veies. Jeg skjønner jo meningen, men det fikk utrolig stor betydning for meg. En vond betydning. Jeg kunne selvsagt latt være å se på vekten da jeg gikk på den, men det klarte jeg ikke, for jeg ville vite.

Før jeg ble innlagt på Modum, så veide jeg meg to ganger daglig. Da jeg stod opp, og før jeg la meg. Rett etter jeg ble skrevet ut veide jeg meg noen ganger i uka, og så ble det en gang i uka. Jeg ville se om vekten faktisk stabiliserte seg. Den holdt seg sånn noenlunde stabil, noe opp, noe ned. Sist jeg veide meg, så var den opp. Og det raste. På et blunk gikk humøret fra ok, til faen-i-helvete! Jeg har de siste ukene hatt som målsetting å redusere kroppssjekkingen min. Veie meg mindre, redusere bruken av målebånd, bruke mindre tid foran speilet,redusere det å klemme og ta på kroppen min for å sjekke omkrets. Jeg bruker fortsatt litt tid foran speilet, jeg klyper og klemmer en del, og jeg er det bevisst når det skjer. Derfor kan jeg også ta meg i å slutte. I løpet av de siste to ukene har jeg ikke veid meg, eller brukt målebånd. 2 uker siden siste veiing. Jeg har muligheten foran meg hver dag, jeg ser vekten hver dag. Men jeg unngått  å gå på den, for jeg har ikke ønsket at tallet skulle avgjøre humøret på dagene mine.  Jeg var faktisk litt stolt og fornøyd da jeg kom til timen med behandleren min på fredag, og kunne fortelle at jeg faktisk ikke har veid meg.

Utfallet ble ikke akkurat sånn jeg hadde forventet det. «Det har vært veldig vanskelig siden sist, trynet en del, men jeg har hvertfall ikke veid meg» , var noe av det jeg sa. «Jeg vet at jeg i utgangspunktet burde kvitte meg med vekten, men en del av meg vil ikke det heller…» Vel, tilbakemeldingen jeg fikk var «Ved å si at du burde kvitte deg med vekten, så lager du deg et nytt problem. Det er helt vanlig å ha vekt i hus, nesten alle har det. Hvorfor kan du ikke bare ha den der, og heller godta det tallet vekten viser deg, uten at det skal ødelegge?» Jeg trodde seriøst jeg skulle klikke i vinkel. Igjen. For helt i begynnelsen av timen snakket vi om noe annet som ble tolket helt feil, og jeg hevet stemmen og ble lynforbanna. Denne uttalelsen hjalp ikke akkurat på humøret mitt. Jeg raste! Jeg kokte! Hvordan i helvete kan behandleren min sitte der og si at det er normalt å ha en vekt i hus, til meg, som sliter med kropp og vekt????? Ja, det er normalt å ha vekt i hus, mange har det. Men fornuften min vet at det i utgangspunktet ikke er bra for meg å ha den tikkende bomben liggende. Her prøver jeg å komme med friske tanker, (selv om den syke delen ikke er enig og synes det er vanskelig å kvitte seg med vekten) og så får jeg et sånt svar. Det høres kanskje rart ut at jeg ble sint, for spiseforstyrrelsen vil jo ha vekten stående, men jeg prøvde her altså å få fram et friskt argument.

Jeg forstår også poenget til behandleren min, at istedenfor å unngå å veie meg, så må jeg lære å face tallet som står på vekten. Jeg skjønner det, men, det er ikke et problem for meg å tenke at jeg en dag kanskje bør kvitte meg med vekten. Det er ikke noe jeg går å grubler og tenker på, ikke noe jeg bruker energi på. Det er en tanke. Om et framtidig mål. For det andre, vekten står der tilgjengelig, jeg kan veie meg når som helst, så sånn sett kan jeg kanskje si at det å ha den der på en måte er eksponeringsterapi for meg. At jeg tåler å ja den der, uten å manisk måtte hoppe på den. Jeg burde kanskje hoppe på den, bare for å lære meg å face tallet, uten å måtte ty til destruktiv atferd. Det er jo også eksponering på høyt plan. Men på Modum snakket primærkontakten min om at jeg bør sette meg ned for å lage en «livspai.» En sirkel med ulike «kakestykker» hvor jeg skal fylle inn andre ting enn elementer som har med spiseforstyrrelsen å gjøre. Positive ting som gir meg noe bra. Noe som fyller dagene med fine ting, for å erstatte spiseforstyrrede tanker, følelser og atferd. Ikke unngå, men erstatte.Fylle inn flere og flere fine ting, sånn at spiseforstyrrelsen får mindre og mindre plass.

Så for meg var det å ikke gå på vekten altså et positivt skritt. En del av veien å gå for å redusere kroppssjekkingen. Å gå på vekten vil si å fortsterke de spiseforstyrrede tankene. Jeg har tidligere skrevet en del om triggere som finnes rundt meg, oss, som vi ikke kan styre. Reklame, media, butikker osv osv. De er overalt. Det er ikke til å unngå å bli påvirket, men man kan selv velge hvor mye man vil la seg påvirke. På Modum fikk vi ofte høre at det kunne være lurt å unngå triggere så sant det lot seg gjøre, hvertfall litt og litt, sånn for ikke å forverre situasjonen. Altså, velge bort det som ikke er bra. Unngå det man kan unngå, så lenge det gir en positiv effekt. Det er sånn jeg de siste ukene har tenkt angåenede vekten. Den står der, jeg kan selv velge om jeg vil gå på den eller ei. Jeg har ikke gått på den, men valgt det bort. Det har ikke vært noe problem å latt være å gå på den heller, fordi jeg rett og slett ikke har ønsket å vektlegge tallet. For meg har det faktisk vært et stort steg i riktig retning. For meg har det vært en styrke å latt være. En positiv ting. Ett lite skritt. Så når utfallet av timen ble som den ble på fredag (det var en del andre ting som ble tatt opp også), så satt jeg der og kokte nesten over. Jeg hevet stemmen, jeg raste, jeg var så sint som jeg aldri noengang har vært der før. Jeg sa at jeg ikke skjønte hvorfor i helvete jeg i det hele tatt gadd å være der, og hadde mest lyst til bare å ta på meg jakken og gå. Den lille seieren jeg følte ved å la være å veie meg falt sammen, og forsvant på et blunk. Jeg følte seieren ble tatt fra meg, målet knust i fillebiter og tilintetgjort. Så hva skal jeg jobbe med nå? Jeg føler meg litt låst, hva pokker er meningen med å jobbe med dette når det jeg gjør ikke betyr en dritt?

Som sagt over her, så ønsker jeg egntlig ikke å kvitte meg med vekten, men fornuften forteller meg at så lenge jeg sliter med en spiseforstyrrelse, så er den en tikkende bombe som er lettantennelig om jeg stiller meg oppå den. Mulig jeg aldri kommer til å kvitte meg med den, kanskje jeg en dag klarer å gjøre det. Det kan jeg ikke svare på nå. Jeg kommer uansett til å gå på vekten kun om jeg skulle føle for det. For meg er det faktisk en seier å klare å la være, for det gjør at jeg jobber mot spiseforstyrrelsen som mer enn gjerne skulle visst hva vekten viser, for så å ty livshiten ut av meg. 1-0 til meg, for hver eneste dag jeg lar være. Det gir meg mestringsfølelse, det føles riktig, for meg. «Gjør mer av det som virker» Løsningsfokusert tilnærming. Det virker for meg.

Jeg vil enda en gang understreke at jeg skjønner hva behandleren min mener. Jeg vet ikke helt om jeg får fram hva jeg skal fram til her, om dere skjønner hva jeg mener. Jeg vil gjerne ha vekten, eller, jeg synes det er vanskelig å kvitte seg med den. Poenget her er at jeg mener måten jeg har jobbet med målet mitt på er fornuftig, og riktig, og at anbefalingen om å ha en vekt i huset er feil.(Fornuftig sett) Så la oss kjøre en liten meningsmåling her, hva mener du? Ingen svar eller meninger er feil, her er det rom for ulike synspunkt.

Bør tannleger ha innsikt i spiseforstyrrelser?

Det første jeg fortalte tannlegen min da jeg begynte å gå der,var om min spiseforstyrrelse,fordi tennene mine var (og er) helt føkka. Etter 16 år med bulimi og mye oppkast av magesyre så sier det seg selv at det fort kan bli store skader på tennene. Jeg er en av dem som har vært maks uheldig når det kommer til store tannskader,hvor jeg har knekt biter av tenner fordi de har blitt skikkelig porøse,hatt masse hull og betennelser. Jeg har rotfylt mange tenner,jeg har trekt mange tenner,og jeg har fått fjernet my amalgan. Jeg må nå ha bro på begge sider nede,jeg må ha krone på alle 4 fortennene oppe,fordi de er blitt helt tynnslitte,nesten gjennomsiktige. Og jeg må selvsagt på fikset de hullene jeg har igjen før de utvikler seg og blir verre. Heldigvis kan alt fikses og ordnes på,så en dag kan jeg smile et skikkelig smil med tenner som er friske og raske.

Tannlegen min har hele veien vist interesse for spiseforstyrrelsen min,hvordan den oppleves,hva jeg er redd for,hvordan hverdagen med bulimien foregår osv. Er det noe han lurer på,uansett hva,så spør han meg. Han har lite peiling på spiseforstyrrelser,og klarer selvsagt ikke sette seg inn i hvordan det er. Jeg prøver å fortelle hvordan det hele oppleves for meg,mine tanker rundt det,og om spiseforstyrrelser sånn generelt,alt etter hva han lurer på. Han har spurt meg masse spørsmål angående innleggelsen jeg har foran meg,hva jeg gruer meg for,og hvorfor. Og selvsagt vil han jo vite hvordan det har gått når jeg skal tilbake til han igjen når jeg kommer tilbake hit. Siden jeg hadde min siste time nå på onsdag,så pratet vi om innleggelsen og litt generelt rundt da spesielt bulimi og tenner. Han sa at han også hadde hvertfall 5-6 andre pasienter som han kom på i farten,som også sliter med bulimi. Han sa også at han som tannlege fort legger merke til syreskader på tennene,men om pasienten selv kanskje ikke sier noe,så er det ikke først og fremst han sin oppgave å ta opp problematikken,fordi han ikke vet hvordan han skal forholde seg til det,hva han bør si og spørre om,fordi de ikke har opplæring i å gå fram på nettopp det området. Man vil jo ikke akkurat skremme vekk pasientene som kanskje virkelig trenger å få fikset skadene. Noe jeg forstår veldig godt. Jeg vet at mange tannlegekontor gir pasientene et spørreskjema om ulike spørsmål når de kommer til første time,hvor de kan oppgi en del informasjon som kan være nødvendig i forhold til tannhelsen. På den måten kan det kanskje være med på å gjøre det litt lettere for enkelte pasienter som synes det er vanskelig å fortelle om det.

Jeg synes det er rart at tannleger ikke får opplæring,at det er en del av utdannelsen,om spiseforstyrrelser,med tanke på at nettopp tennene tar så mye skade av oppkast. Det burde kanskje ha vært obligatorisk at de hadde fått litt opplæring i å forholde seg til pasienter med spiseforstyrrelser i tannbehandling. Ikke alle pasienter tar det opp med tannlegene sine så sant det ikke er tegn på skader,og andre igjen vil kanskje ikke at det skal være et tema. Men samtidig er det en stor fordel av tannlegen kan gi gode tips til å forebygge videre skader som kan oppstå. Tennene skal man jo helst leve med resten av livet,og da er det jo greit å ta med seg gode råd og anbefalinger fra tannlegene. De vil også det beste for pasientene sine. Ikke minst er det himla dyrt å gå til tannlege,med mindre du er under 18,eller får det dekt fordi du kommer innunder hjemmetjenesten f.eks. Private tannleger koster flesk,og det kan fort føre til store utgifter. Da vil man jo helst prøve å få redusert skadeomfanget og forebygge videre skader. Nå har det jo lenge vært snakk om et ønske å få en ordning hvor man kun betaler en egendel på lik linje som ved helseforetak,og jeg håper virkelig at det en dag går i boks,det er jo tross alt tannhelse.

Jeg synes det er veldig flott at tannlegen min involverer seg i problematikken spiseforstyrrelser,at han gjerne ønsker å vite mer om det,og spør rett ut om det han lurer på,hva det enn måtte være. Jeg hadde aldri kunne følt meg vel med å gå hos han om han ikke hadde hatt forståelse. Nettopp fordi han viser interesse,så føles det veldig greit å gå der,at jeg kan være så åpen om det. Vi har en veldig god kjemi,noe som også er med på å redusere tannlegeskrekken. Han er rolig og hyggelig. Spør om det går greit,og tar seg god tid,for han vil gjøre det skikkelig. Han er også veldig grei når det kommer til å få betalt regningene. Siden det koster så himla mye for hver behandling,så blir det fort veldig dyrt. Men som han sa til meg,det viktigste er ikke at jeg betaler alt der og da,men at jeg godt kan dele det opp og betale det jeg har råd til. Det viktigste for han er at han får fikset tennene mine skikkelig. «Alt for kunden» behandling. Han er alltid blid og hyggelig,og smiler mye. Det inngir ro,og gjør at jeg kan slappe av. Jeg har fortalt at det ikke er noe jeg liker ved å gå hos tannlegen,så den første gangen jeg hadde time,så beroliget han meg med at jeg hvertfall ikke skulle dævve oppi hans stol. Det var jo greit å vite. Til tross for at jeg har gått gjennom mye allerede,så har det gått veldig greit. Ingen store smerter eller plager som han ikke har kunne gjort noe med. Jeg hadde ei tann som holdt på å ta knekken på meg,og som var den utløsende faktoren for at jeg i det hele tatt kom meg avgårde til tannlegen,den plaget meg en del til tross for rotfylling,men etter 2 eller 3 antibiotika kurer,så ble det helt bra.

Jeg har fortsatt igjen de største behandlingene,som å bygge bro og få krone på fortennene,men forhåpentligvis vil det gå like smertefritt. Så lenge han er så rolig og forsiktig som han er,så vil nok ikke det bli så altfor ille vil jeg tro (håper jeg). Ikke alle tannleger er som han,ikke like forsiktige og forståelsesfulle,og nettopp på grunn av det,så mener nå hvertfall jeg at tannleger burde hatt problematikken spiseforstyrrelser som et tema i utdanningen. Når ikke alle tannleger vet hvordan de skal forholde seg til pasienter med spiseforstyrrelser,vite hva de skal si og hvordan de skal gå fram,så hadde det vært veldig greit å fått en liten gjennomgang av det. Så er det da videre opp til pasienten hvor mye han/hun ønsker å fortelle/dele.  Men det burde helt klart vært en fordel at tannleger hadde hatt litt innsikt i sykdommen.

 

Let’s talk about sex again

Its time to talk about sex. Innovertiss og utovertiss. Dirty sex,fin sex,heavy sex,fin sex. Tøff sex,fin sex. Kvinner,menn,horer og horer? Et tema ingen kommer utenom. Om ikke alle snakker så høyt om det,så tenker vi alle. Vi har erfaringer og opplevelser. Meninger og synspunkter. Noe fint,noe ufint. Noe vakkert,noe stygt. Det jeg tenkte å skrive om i dag er dette med antall sexpartnere,og kvinnesynspunkt. Jeg (og garantert en hel skokk til) har vel ofte lurt på dette med skjellsordet «hore» Det første man da tenker på er i hovedsak kvinner som prostituerer seg på gaten. Men vi må ikke glemme at det også finnes menn der. Men det er ikke den slags horer jeg tenker på her,men på de jentene som blir kalt horer fordi de har hatt sex med flere partnere. Hvorfor er det «greit» å kalle en jente for hore når hun har hatt flere partnere,mens gutter som har hatt flere partnere,han er bare en sjarmør,en flørt,a lady’s man osv? Hva eksakt er forksjellen egentlig? Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke ser forskjellen…Og nei,jeg er ikke blind.

What’s the boy word for slut?

Hvorfor er det så feil at en jente skal ha flere sexpartnere for så å bli kalt hore,mens det samme ikke gjelder for menn? Det er jo ikke snakk om at hverken han eller hun tar seg betalt,annet enn å få sex tilbake. Jeg har hatt mine sexpartnere gjennom livet jeg også,men jeg kjenner også gutter som har hatt det tredoble av hva jeg har hatt. Kan han da kategoriseres som hore?  Hvorfor er gutter så kjappe på avtrekkeren med å kalle en jente for hore om han finner ut av en jente,la oss si, f.eks har hatt sex med to ulike partnere i løpet av en uke? Mens en gutt som har gjennomført det samme iløpet av samme periode han får klapp på skuldrene av kompisene,og er «the man» Hva er greia? Hva er forskjellen? Nada spør du meg. Om jeg velger å ha sex med 2 gutter i løpet av en uke,så er det min sak,og det er ingens sak å kalle meg en hore.  Jeg har heller ikke på samme grunnlag noen rett til å kalle noen andre for hore om det var de som hadde hatt sex med ti i løpet av en uke,uavhengig hvilket kjønn som gjennomførte aktene. For hvem er de som tror at de kan forbeholde seg retten til å kalle noen andre for hore for samme atferd som de selv kanskje har? Hvorfor tror enkelte gutter at de er så mye bedre enn enkelte jenter?

Da kommer vi inn på den andre biten jeg vil skrive om her. Menns synspunkt på kvinner,og da spesielt i saker som omhandler voldtekt. Nå er det sånn at det begås voldtekter av både nordmenn og utlendinger. (Ingen skal utelukkes.) Men når det er utlendinger som har forklart seg i etterkant av at de har blitt tatt,så har mange kommet med utsagnet: «De ber om det selv. De kledde seg utfordrende. De ville bli voldtatt» osv osv i samme ulla. Ber om det? Vil bli voldtatt?? Jeg tror ikke det du. Ingen ønsker å bli voldtatt. Jenter liker å pynte seg når de skal ut,men det er på absolutt ingen måte en invitasjon til menn om at de «kan komme å forsyne seg» Den er for drøy. En jente skal få lov til å kle seg som hun vil uten av noen fjotter av menn skal komme og gjøre hva faen de tror de har «krav» på,eller at de tror at det er en invitasjon. Wake up,og lær og forstå at det er annerledes i Norge enn der dere kommer fra. Her dekker vi oss ikke til. Her kler vi oss som vil ønsker og vil. Jeg skrev en gang et lite innlegg om «menn som voldtar» eller noe i den duren. Da fikk jeg en kommentar tilbake «norske jenter er horer»   Den kommentaren understreker jo bare poenget mitt her,og viser jo bare kulturforskjellen som mange utlendinger som voldtar ikke har forstått. At norske jenter ikke er som jentene i deres land,som må dekke seg til fra topp til tå,eller som ikke kan ha sex før ekteskapet. Men sånn har vi det her i Norge,det er ikke menn som bestemmer. Det er ikke sånn at kvinner skal stå på kjøkkenet og betjene mennenen. Vi er forbi det stadiet for mange herrens år siden.

Her flettes da de to temaene jeg skriver om her inn i hverandre. Gutter kan ha så mye sex de vil,mange utlendinger som voldtar mener at jenter kler seg som horer,og ber om bråk. Gutter tror de kan ha så mye sex de bare gidder,og likevel ikke er horer,mens jenter som har sex før ekteskapet,eller kler seg utfordrende,de er horer. Da lurer jeg på; er de guttene som voldtar,de som mener at jenter er horer,er de da horekunder? Jenta tar seg ikke betalt,og gutten betaler ikke. Hun må ta imot,mens han tar for seg. Hun er hore sier du. Er du da horekunde? Eller er du kanskje også en hallik? Av og til så må jeg nesten le av de tåpelige utsagnene som voldtektsmenn kommer med,fordi det ene uten det andre g år ikke,man er ikke hore uten å få betalt. Ergo,hun er hore,du er horekunde. Jeg tror ikke de tenker helt over hva de sier når de ytrer noe sånt. Men kanskje de burde begynne å gjøre det? At når de slenger ut av seg noe så stygt om/til en jente,så slår det egentlig tilbake på dem selv også. Mange sier at om en jente har på seg et miniskjørt,og en utringet topp,så byr hun seg fram. Kanskje,kanskje ikke,men det er opp til jenta å avgjøre om hun ta med seg noen hjem eller ei. Så,betyr det da at om jeg ser en mann står med buksa på knærne,og sluren ut av boxer’n i et hjørne for å pisse,byr han seg da fram for meg? Kan jeg da bare gå å «forsyne» meg som jeg selv ønsker? Han er jo utfordrende i en sånn situasjon. Og han viser til og med fram hele stasen,det er mer enn hva en jente som kler seg i et miniskjørt og en utringet topp gjør. «Jasså,du står her og tømmer blæra ja,ikke akkurat hva jeg vil kalle diskre heller,da kan jeg vel bare forsyne meg da,eller hur? Siden du tilbyr deg mener jeg..» Jeg kan jo alltids prøve ut dette nesten gang jeg ser en står der og gjør sitt fornødne..

Hva mener dere om dette her? Er det kun jenter som har hatt flere partnere som kan kalles horer,og ikke menn? Og hvorfor er ikke menn horekunder om de mener at den de forgriper seg på er horer?

Jeg var kjæreste med en muslim

Rasediskriminering. Rasehat. Krig mellom religioner. Jeg har aldri skjønt det. Hva er formålet med å rakke ned på,og å hate andre raser? Hva skal det være godt for? Hva skaål oppnås? Hva er meningen med å skape så stor splid mellom mennesker på grunn av ulike raser? Hva spiller det vel for rolle om du er kristen,muslim,buddist,jødisk, eller hva du enn nå måtte være? Vi er alle sammen mennesker,vi er bygd opp likt. Vi er skapt likt,den eneste synlige forskjellen er hudfarven vår. Vi har ulike religioner,men vi har alle en gud vi tror på. Vi har ulike trosretninger,ulike normer og verdier,men betyr det at den ene religionen er hevet over andre? For det er sånn det er blitt,og det er sånn samfunnet er. Og sånn jeg ser det,og får inntrykk av,så tror mange kristne av deres religion er viktigere,betyr mer,enn andre religioner. Og da er det et spesielt hat mot jøder og muslimer. Hvorfor? Jeg har aldri forstått nazistenes jødehat,og kamp for en ren arisk rase. Hva er så spesielt med den ariske rase? Hva gjør oss liksom så mye bedre?

Det er mye snakk om «Islamering» Mange mener at vårt samfunn er blitt for islamsk. Mange av våre landsmenn er islamer. De fleste av dem er hederlige flotte mennesker. Dessverre er det sånn at det er så lett å dra alle over en kam om en musli gjør noe galt. Da er hele rasen forferdelige. «Ut av landet med dem,vi trenger ikke sånne folk i Norge (eller hvorhen i verden det enn måtte være)» Ja,send ut de kriminelle,send ut terrorister,uansett hvilket land de kommer ifra. Sånne mennesker ønsker vi ikke å ha,uansett nasjonalitet,inkludert kristne nordmenn. Den ene er ikke bedre,eller verre,enn den andre. Det er sånn at når utlendinger kommer inn til Norge,så bør de rette seg etter norske lover og regler,på lik linje som vi må gjøre det om vi flytter til andre land med andre levesett. Man skal innfinne seg etter reglene og normene som finnes i det landet man befinner seg i. Det gjelder for alle.

Da jeg flytta til Oslo for 12 år siden (gash som tiden flyr!) så ble jeg sammen med en fantastisk gutt. Han var muslim,fra Bosnia. Vi var sammen i 3 år. Han var utrolig hyggelig,veldig høflig,en gentleman. Han spanderte,han viste meg sin kjærlighet. Han stilte opp og var der. Han ga av seg selv. Alltid smilende og blid. Han hadde en herlig humor som gjorde at vi var en god match. Han tok meg med på ulike utflukter,innviet meg i livet sitt. Jeg ble kjent med familien hans,og vennene hans. En utrolig hyggelig gjeng. Du kan ikke unngå å legge merke til hvor oppmerksomheten de gir deg. At de står der med åpne armer og et åpent sinn. Jeg følte meg veldig velkommen,og inkludert.

Vi var akkurat som alle andre kjærestepar. Vi gikk på kino,vi spilte biljard,vi gikk ut og spiste middag,vi reiste på sydentur,vi hang med venner,og gikk var ute og festet og hadde det kjekt. Det eneste som skilte oss (foruten et par år) var våre religioner. Nå er ikke jeg en troende,men min religion er kristendommen. Han fulgte ikke sin religion slavisk,han drakk f.eks,og gjorde det han ville. Han la seg ikke ned for å be. Men,han spiste ikke svinekjøtt,og han feiret de religiøse høytidene de har (skjønt han var en liten rakker som spiste på høylys dag til tross for at det var ramadan) Vi hadde aldri konflikter som gikk utenfor det som er typiske for et kjærestepar. Vi hadde aldri problemer med den andres religion. Det hadde heller ikke foreldrene våre. Jeg ble tatt åpent imot hos hans familie,og det samme ble han hos min. Han var ofte med meg hjem til Kr.sund når jeg reiste hjem. Han var til og med med meg hjem og feiret jul med oss en gang. I en periode hvor jeg var på utkikk etter ny plass å bo,men ikke fant noe på en stund,så ble jeg boende hjemme hos han og foreldrene hans i noen få måneder.

Dette bildet er tatt på Mallorca,septeber 2001. Vi var der når World trade sentere ble angrepet.

Jeg har kjent mange hyggelige muslimer,og ingen av dem har vært fanatiske på noen måte,sånn man kan få inntrykk av fra mange av de som hater muslimer. De snakket om religionen sin,fortalte meg sine historier fra hva de opplevde under krigingen mellom serbere og muslimer i Bosnia-Herzegovina. Sterke historier,og de sitter igjen med tøffe minner. Men det var aldri snakk om religiøs fanatisme. Vennene hans var rolige og koslige mennesker som jeg ble godt kjent med. Min daværende kjæreste var ikke verre på noen måte enn mine andre kjærester. Jeg ser tilbake på de 3 årene med han som en fin tid,til tross for at vi selvsagt hadde våre krangler,men hvilket par har vel ikke det?  Jeg blir sittende å smile når jeg ser på bilder av oss,ting vi gjorde. Fine minner. Og jeg kunne ikke brydd meg mindre om at han var muslim. Det betydde ingenting for meg. For min del handler det om mennesket,ikke religionen hans. Det er han som person ble jeg ble forelsket i,jeg tok ikke avstand fordi han var muslim. Jeg satt veldig stor pris på han,og han viste meg ofte at han satte pris på meg.

Kan vi ikke alle bare være venner? Hver søster og hver bror?

Barn og vektpress

Det er veldig fokus på dette med barn og vekt for tiden. Noen mener at barn bør veies,for det er så mye overvekt og da må det jo settes inn tiltak. Og da passer det seg best å slenge kidsa på vekta. «Så på det tallet du,å fysja meg,sånn en feit julegris. Nei,her blir det en brødskal og et glass vann i uka,nå skal julegrisen forvandles til ei høvelflis!» Det sier seg jo selv at løsningen er å dumpe barn på ei vekt. Det løser absolutt alt. En mirakelkur. Yeah right. En vekt kan være et glimrende verktøy,en guideline,for voksne mennesker. Mennesker som selv velger å hoppe oppå den for å få tallet sitt slengt midt i fleisen. Et barn,i barneskolealder velger ikke selv å hoppe på vekten.Et barn i barneskolealder skal ikke plages av tankene på hvor mye de veier.De skal knapt vite at det er noe som heter «veie»

Jeg vet at mange mener at det er helt riktig å veie barn,men jeg er ikke tilhenger av den skaren mennesker. Jeg er så langt du kan komme i den andre enden av skalaen. Jeg er totalt imot det,for problemet med fedme hos barn løses ikke ved at barn bli satt på vekten,men at aktivitetsnivået økes,og kostholdet får en litt sunnere vri. Og hvem kan endre på disse strategiene? Jo,foreldre og skoler f.eks. Hva med å øke antall timer med gym på skolen? Eventuelt opprette et nytt fag,hvor det f.eks kan legges opp til ulike utendørsaktiviteter? Barn har uansett godt av å komme seg ut i frisk luft,få satt neseborene i en annen luftdimensjon enn en svett og ekkelt gymsal,eller i et basseng med klor. Hva med turer ute i naturen? Legge opp til diverse leker,som hinderløyper,orientering,sangleker,badmington,sekkeløp,hoppe tau,slåball og you name it. Hva med å bruke litt ekstra midler til sånne aktiviteter framfor å dumpe barn oppå ei vekt og tro at det løser alt? Dessuten kan skoleverket også helt sikkert gjøre noe med matvaner. Legge opp litt ernæringskunnskap f.eks. Bare et eksempel…

Og så har vi dette med kostholdet da,og det er her mye av løsningen ligger. Parents of today har ikke tid til å mekke sammen skikkelige sunn husmannskost til barna sine lengre. «Tidsklemma» vet dere. «Har ikke tid. Jobben krever alt» Hva med å legge en slagplan? Har du skaffet deg barn,så er det faktisk den viktigste jobben du har i livet. PRIORITER DEN! Bruk tid med barna dine,involver dem i middagsplanene feks. La dem være med å lage,da blir det morsommere for dem å spise også,selv om det ikke ble MacDonalds. Det går an å lage fiskekaker i pitabrød f.eks. Lag «tapas» for barn. Kutt grønnsaker,noe kjøtt/fiskekaker. Og det finnes andre typer brød enn loff og kneip Det finnes andre typer pålegg enn sjokoladepålegg,nugatti og prim. Det finnes en lett-variant av o’boy.  Du trenger ikke gi etter for kidsa som griner seg gul og blå i butikken hver gang de går fordi godishylla. Ungene dine trenger ikke Cola for å komme seg gjennom hverdagen. Det er faktisk bare å gidde å bruke fantasien,og ikke minst; «kom i gang!»

Dessuten,kjære foreldre: dere er faktisk også medansvarlige for å holde barna i aktivitet.De dævver ikke av å ha noe annet å gjøre enn å sitte å trykke på pc’n,spille tv-spillet eller å glane på tv’n. Det er dere som foreldre som skal begrense barnas tidsbruk på disse tingene. Aktiviser dem! Få dem interessert i en eller annen form for idrett,ta dem med dere uti marka,et eller annet,just do it! Det er deres ansvar! Barna er deres ansvar til dere velger å la dem fly ut av redet. Om barna dine er overvektige,(og det ikke skyldes noe arvelig) så er det faktisk deres feil. Det er dere som gir barna næring. Så få dem i aktivitet og gi dem riktig og variert næring!

Jeg blir så sint når det kommer til sånne saker. Barn som knapt har satt sin fot inn på en barneskole skal faen ikke være nødt til å bekymre seg om ting som vekt. De skal ikke være nødt til å få knust sitt selvbilde bare fordi det forventes at man ikke skal få lov til å ha valpefettet sitt engang,det som forsvinner når man vokser seg til. Barn skal ikke være utsatt for mobbing,kroppsperfeksjonisme og vektpress. Det er sånn som bør holde seg i voksenverdenen,når det først er til mener jeg. Det er helt sykt å se forskjellen på sånn det var da jeg var lita,og nå. Jeg visste knapt hva en pc var. Ikke var det morsomt å sitte inne å glane på tv,annet enn barne-tv. Jeg hadde ingen venner som ikke var med i en eller annen form for idrett. Å være inne var gørr kjedelig. Jeg var med venner så sant jeg kunne. Vi spilte fotball,lekte boksen går,gikk på ski,akte,laget snøhuler,gikk på skøyter på et fryslagt vann,eller fotballbane,gikk på badestranda,klatret i trær,campet i telt,gikk på blåbær turer,syklet,hoppet strikk,paradis,basketball. Vi gjorde noe hele tiden!

Jeg gikk på turn i 5-6 år,jeg spilte fotball i noen år,jeg drev med friidrett. Jeg gikk i speidern (djezez,det syntes jeg ble drittkjedelig etter noen år da,men da var jeg allerede kommet opp i ungdomskole alder) Jeg drev med et eller annet hele tiden! Jeg aner ikke hva jeg skulle ha brukt tiden min på om jeg ikke gjorde noe. Jeg hadde vel kommet til å støve ned og visnet. Og på den tiden fantes det ikke noe sånt som badeland,lekeland,skøyteishaller,eller hva enn man kan slenge barna med på i dag. Og ikke hadde vi Burgerking da….Mamma laget alltid middager,og vi spiste alltid som en samlet familie. Og det var variert mat. Alt ifra Spagetti med mamma’s hjemmelagede saus (favorittmaten),potetball,ball av fisk (komle for de av dere som ikke aner hva ball er for noe…),bacalao,fiskekaker,fisk og stappe,pannekaker,hønsefrikase,betasuppe,lapskaus,koteletter,seibiff,spekesild,grøt,fiskeboller,gryteretter,kjøttkaker…Stort sett var det potet til de fleste måltider,det var vel kun til gryteretter det ble brukt ris. Grønnsaker ble brukt. Dessert hadde  vi av og til på søndagene. Godis var forbeholdt lørdagene. Da fikk søsteren min og jeg en liten skål med noe godteri oppi,+ en liten skål med potetgull og en flaske brus hver. Da jeg var lita,så var det som nå er en 250 gr. pose potetgull,en stor pose potetgull. I dag er det for meg en liten pose…

Jeg kan ikke huske at det var noen form for kropps og vektpress heller. Jeg var lita og tynn,og jeg holdt på med noe hele tiden,derfor var vekt aldri et problem for meg heller. Før jeg ble 18. Men jeg må bare si at jeg er jævlig glad for at jeg ikke er barn i dag….for å si det sånn.

Det er faen hakke ikke rart at fler og fler utvikler spiseforstyrrelser og sliter med selvbildet.

ET HELVETES HØYT OG TYDELIG NEI TIL Å INNFØRE VEIING AV BARN FRA MEG!

I rest my case!

Liker du tusjete kropper?

Da er det bloggstafett på gang,og dristig som jeg er så, slenger jeg med meg i løpet. «Bloggere mot retusjert relame» er i gang. Flere barne,og ungdomsorganisasjoner har opprettet et nettverk:»ungdom mot retusjert reklame.» Bevisstgjøring av det syke skjønnhetsidealet dagens samfunn baserer seg på. Tynn,feilfri kropp. Null cellulitter,ingen rynker,smal midje,tynne lår,flat mage,stram rumpe,barnerumpeglatte tryner,perfekt hår og you name it and they have it. Målet er å merke retusjert reklame med en advarsel.

Som spiseforstyrret og tankeforstyrret når det kommer til kropp,og vet bedre enn som så, at tynn ikke betyr en gawd damn shit,så er «perfekte,tynne kropper» reklame noe jeg er veldig i mot. Sannheten er ikke sånn. Alle mennesker eldes og med alderen så må man bare akseptere at det kommer ekstra kilo på kroppen,at rynkene kommer,at appelsinhuden ikke er til å skjule. Sånn er det for alle. Det er ikke mye normal å være 40 år og rynkefri. Sorry mac,life’s a bitch,deal with it. Samme regelen går for alle.

Retusjerte reklamer og bilder gir usunne verdier til barn og ungdom. Slank deg og du kommer til «the top of the world» Livet vil bli en dans på roser,du vil få et perfekt liv. In my black stinking ars.

Ta deg litt tid til å se på denne videoen da,om du ikke allerede har sett den.

Jeg har egentlig aldri helt skjønt greia med å retusjere bilder jeg..Redigering er en ting,det gjør jeg selv,men det handler om lys,kontraster og farver osv. Men å retusjere meg selv for å skjule hvordan jeg egentlig ser ut er for meg bare WTF? Tenk da hvilket sjokk folk ville fått om de plutselig oppdaget at jeg hadde et totalt annet tryne eller kropp den dagen jeg måtte face dem…lordies…Nei,Long live naturale beauties!

Vær med på å spread the word da people out there. Its for a darn good case! Og om du velger å blogge om det,så kan du sende linken til motretusjering@gmail.com om du vil da ja..

Ta stafettpinnen og få rævva i gir,denne stafetten klarer jaggu meg du å komme deg gjennom også,du trenger ikke joggesko engang.

NAV er ikke riktig naglet!

Jeg kan ikke si nok hvor inkompetente mange regler og vedtak som finnes i systemet til NAV. Det er helt på trynet tragisk! Man skulle tro at de som sitter der høyt oppe har funnet på mange av vedtakene sånn der og da,bare sånn for morro skyld liksom og funnet ut at «hey,hvis vi kobler sammen litt her og litt der,så får vi en «glimrende» regel,så ja,det tror jeg jaggu meg vi gjør du..» Det er til å rive seg i håret av,mildt sagt. Når man tror man har fått gjort unna en papirmølle og fått ting på plass,janeida skal man pokker meg starte helt på nytt igjen,fordi man ikke kryssa av på et punkt,eller man ikke leverte til den og den datoen,men datoen etter. Eller om du mottar dagpenger,og jobber 22 timer i løpet av en 14 dagers periodeistedenfor 21,5 time,janeida får du jaggu meg ikke et rødt øre. HVA FAEN MENER DU MED HJELP FRA DERE?? Ja,jeg bare spør…Så om du er vikar,og selvsagt tar på deg de dagene du kan,for i det hele tatt å få litt på lønnsslippen,og kanskje har 2 dager den ene uka,og 3 dager uka etter,og neste 14 dagers peiode igjen kanskje jobber kun 2 dager,og du da ender opp med 22 timer,istedenfor 21.5 time (som er et helt skrudd lite timeantall spør du meg) janeida kan vi dessverre ikke hjelpe deg du,for da har du jaggu meg jobba i massevisjadu..Jaddasann,hurra for rikeNorge…Inn my ars sier jeg bare. Dette var kun noen eksempler på ting som bare ikke fatter bæret av…

Og nå,nå vettu,nå hamrer de løs på Gudrun. Når jeg trodde at det var mer enn nok inkompetanse og høl i hau opplegg fra før av,så tar de jaggu meg kaka enda en gang…

Les denne helt inni gamperæva,helt påtrynet skakkjørte saken til Gudrun som kom i dagbladet.

Jeg trodde ikke noe mer kunne overraske meg mer når det kommer til Nav,men så feil tok jeg altså. Og nå gidder jeg virkelig ikke legge to fingre i mellom om hva jeg mener om Nav.

Det er noe jeg lurer på,som jeg håper noen fra Nav kan svare meg på…Og bare så det er sagt,sånn i samme slengen,mens jeg er igang liksom,så mener jeg ikke å gå løs på budbringerne av systemet,jeg sikter til politikerne som lover og lover (og lyver og lyver) om hvor flott og fint alt skal være…

Så tilbake til det jeg lurer på da…Når noen er arbeidsufør,som Gudrun er,hva mener dere at de skal gjøre i den perioden de ikke kan jobbe? Sitte hjemme å glo i veggen? Ligge under dyna og hylgrine? La vær å dusje,og labbe rundt som en muggen zombi,dag ut og dag inn? Gnage på en pill råtten ostebit,sånn fordelt over flere dager,fordi de føler at de ikke bare bruke opp det lille de får utbetalt,for er man syk,så må man gjøre det skikkelig liksom. Skal de denge hodet i veggen? Skal de planlegge selvmord? Skal de sitte i en nedstøvet stol i en møkkete leiligehet og røyke rullings og la verden utenfor gå forbi,uten å delta i den selv??? Sal man slette seg selv fullt og helt?

Er ikke poenget at man skal være i behandling,og få hverdagen tilrettelagt på best mulig måte,sånn at de en dag kommer seg ut i jobb igjen?? Ja jeg bare lurer…Og bare sånn at det er sagt,enda en gang,jeg går ikke til angrep mot de ansatte i Nav som kun gjør jobben sin,men de som sitter der høyt oppe,og ikke eier et fnugg av forståelse for hva mange mennesker går gjennom i livet,og hvor tungt og vanskelig er å sliter psykisk,som er Gudruns tilfelle her.

Stå på Gudrun,du har mange med deg i denne saken,tro du meg.

Takk for meg!

Kjære anonym

Ho ho ho,jeg fikk en sånn morsom kommentar igjen!! Og dere vet jo at jeg elsker sånne kommentarer,fordi da får jeg noe å skrive om! Så først av alt vil jeg selvsagt takk for kommentaren kjære anonym (så klart en man anonym)

Jeg klarte å slette kommentaren,skjønt meninga var å publisere den (uups) men det spiller vel i grunnen ikke så stor rolle,jeg skriver jo et eget innlegg om det anyway,så ja. (Jeg har jo sagt det før,og jeg sier det igjen,alt for dere (innimellom) )

Kommentaren var noe i denne duren her:
«Der ser du at du har gjort noe sjææææl…blablabla ( som jeg ikke husker,sikkert fordi det varjævlig uinteressant) Kanskje du skulle fokusere mindre på deg selv og sykdommen din ( jøss,jegmå nå hvertfall få gi anonym creds for at h*n ser at det faktisk er en sykdom da) Kanskje du skulle tatt deg en tur til Pakistan og opplevd noe der» Ja,noe sånt hvertfall.

Kjære anonym, i got a message for you!

Aner dessverre ikke hva jeg har gjort sjæææææææææææl,men om du mener at jeg har «gjort» sf sjææææææl,så må jeg nok dessverre skuffe deg og si at dette er noe som utvikler seg over tiiiid.

Og hvorfor skal jeg fokusere på andre ting enn meg selv og min sykdom her inne? Dette er tross alt min blogg,og hele poenget med bloggen er å informere og fortelle om hvordan det er å leve med en sf. Det kunne ikke falt meg inn å hatt en blogg om sminke,fashion,hester,den rosa hverdag,anmelde filmer i hytt og gevær,om mote eller hva det enn skulle være som interesserer meg langt opp rævskrotten. Så take it or leave it,du leser nå her da hvertfall,tydeligvis,siden du tar deg bryet med å kommentere mener jeg 😉

Og hva pokker har jeg i Pakistan å gjøre??? Kan ikke du dra dit da,så kan du oppdatere meg,pleeeaasseeee?? Skjer det noe der forresten?? Noe jeg har gått glipp av? Fashion week eller noe? Hestestevne? Sminkekurs? Let me knooow,pretty pliiiis with sugar on top! Fordi jeg vil mye heller reise til mange andre steder i verden.

Var det noe mer du lurte på da

??

Out of here,eller noe hvis du skal være en sånn sytpeis. Eller du kan fortsette å komme innom,om du vil legge igjen kommentar eller whatever,fordi du er jo tross alt med på å øke statistikken min. Tusen takk for det 🙂

Brutal fakta

Harde fakta,les på eget initiativ. Kan være triggende,selv om det ikke på noen som helst måte er ment å være triggende,men,som advarende!

Jeg satt og pratet med min kjære Karianne på msn her tidligere i kveld,og vi kom inn på temaet pro-ana. Vi begge to tenkte tanken på å skrive et innlegg om dette temaet i bloggen vår. Karianne’s innlegg kan du leser her.

Jeg må si at jeg ikke er så utrolig begeistret for medias framstillinger innimellom. Hvordan de påpeker og vinkler visse emner. Istedenfor at det gir den virkningen de tror det skal gi,så gir det motsatt effekt. Istedenfor at det skremmer,så trigger det,eller setter igang nysgjerrigheten til folk. Til unge folk.Folk som ikke burde fått innblikk i visse temaer i det hele tatt i den alderen de er i.

Pro-ana. De som dyrker en spiseforstyrrelse. Pro anorexia. For anoreksi.
Det finnes nok folk der ute som dyrker en sf. De ånder og lever for sin anoreksi. De påstår det er en livsstil,ikke en sykdom,men hvorfor kalle de seg anorektikere da? Anorexi er jo en diagnose,en diagnose syke mennesker får. Men de er jo ikke syk,det er jo en livsstil sier de. Så hva mener de egentlig? Ingen sf er en livsstil,det er sykdommer. Eller lidelser om du vil. Psykiske lidelser.

Jeg oppdaget pro-ana sider ved at jeg leste en artikkel av en jente som selv har slitt med anoreksi. Hun advarte mot pro-ana sider,men for meg gav dette en motsatt effekt.Jeg ble nysgjerrig. Jeg googlet det opp..jeg ble besatt. Men jeg vil samtidig si at da hadde jeg allerede hatt min bulimi i 11 år. Det var ikke nytt for meg,men det påvirket meg. I verre grad. Jeg fant forum som jeg ble medlem av,og som jeg er medlem av den dag i dag. Men jeg ble likevel besatt. Siden jeg hadde slitt med sf i så mange år som jeg hadde så lærte jeg ikke nye triks,jeg kunne dem alle inn og ut,det var ikke noe nytt for min del,men jeg fikk andre mennesker å dele min historie med. Fokuset på sf økte. Det forverre min sf.

Jeg kan vel si meg «heldig» som allerede hadde hatt en sf i så mange år allerede,i forhold til dem som er helt fersk i gamet,eller for dem som faktisk lærer seg måter å gå ned i vekt på,for så å utvikle en sf. Det er så mange som tror at ved å bruke triks som er typiske ved en sf er » quick fix«,at det bare skal være for en liten periode,til de når ønsket vektnedgang,så skal de slutte. Tingen er at det er vanskelig å stoppe når man først er i gang,og at det som regel er forsent å stoppe når man først har havnet inn i sirkelen.

Det finnes absolutt ingenting kult med å være pro-ana. Det finnes ikke kult å dyrke en spiseforstyrrelse. Jeg skal fortelle dere litt om medaljens bakside. Jeg skal fortelle dere litt om hva som befinner seg bak fasaden. Virkelighetens brutale fakta. Om bulimi.

«Bulimia nervosa eller bare Bulimi (oksehunger) er en spiseforstyrrelse som kjennetegnes av overopptatthet av mat, periodevis overdrevent stort matinntak, avløst av perioder med selvfremkalte brekninger, faste eller bruk av medikamenter (avføringsmidler, vanndrivende medisiner eller stoffskiftestimulerende medisiner) for å kompensere overspising. Tilstanden er klassifisert som en psykisk lidelse i det offisielle diagnosesystemet ICD-10. Personer med bulimia nervosa har en sykelig frykt for overvekt, og har ofte målsetninger om å oppnå svært lav vekt. Mennesker med bulimi kan ha vanlig, høy eller lav kroppsvekt.»
(kilde:wikipedia)

Mat. Overopptatthet av mat. Store mengder mat. Overdrevent stort inntak av mat.
På bildet under her er en brøkdel av mitt innkjøp til helgen…..

Vil du vite hele innkjøpet? Let me inform you…:

-600 gr karbonadedeig
-1 pose potetgull,350 gr
-2 x poser french fries
-1 pose cheez doodles
-1 gullbrød (sjokoladen)
-3 x troika
-3 pk smil
-2 x 3 pk bounty
-1 mandelstang
– 2 pk sjokoladepudding
-2 pk karamellpudding
-2 pk lefser
-1 brød
-1 pk sognemorr
-1 pk røkelaks
-1 glass seifiletgreier på glass
-2 pk salami
-1 liter melk
-3 tomater
-10 x 1 1/2 liter pepsi max
-2 pk potetmos
-føltegratinerte poteter
-1 kg poteter
-makrell i tomat
-peppermakrell
-4 bokser battery
-ca 1 kg smågodt
-1 pose sour creme and onion potetgull
-1 reke baguett
-1 boks lett rømme
-1 pose tortilla
-1 glass med tacosaus
-dent,lakerol,ifa,vepsebol,kjærlighet på pinne

Det er det jeg kommer på. Når jeg spiser sånne mengder kan jeg kalle det for bp (binge and purge= fråtse,spy) Mange har misforstått betydningen av hva en bp betyr. Man har ikke en bp om man spiser og spyr en 5 pk med kinder maxi. Man har ikke en bp om man spiser og kaster opp 2 skiver med brød. Fordi; B står for binge,fråtsing. Man fråtser ikke om man spiser en 5 pk med kinder maxi! Man fråtser ikke om man spiser 2 skiver brød! Man fråtser om man spiser mengden jeg skrev over her. Det er å ha bp! Men,så lenge man spiser og kaster opp,uansett mengde,så har man bulimi,eller anoreksi med a-typiske tegn,man kaster opp i tillegg.

Det er ikke kult å være pro-ana.






Hvor kult er det???

Er det kult å være den som klarer å spise minst mulig gjennom en dag?
Er det kult å leve på vann?
Er det kult å besvime?
Er det kult å bruke alle pengene sine på mat?
Er det kult å plutselig gå fra å være supersosial til å stenge verden ute,fordi du bruker all tiden din på å spise og spy?
Er det kult å ikke takle skole eller jobb?
Er det kult å være innlagt?
Er det kult å måtte få mat intravenøst?
Er det kult å miste håret?
Er det kult å ødelegge tennene sine?
Er det kult å føkke opp saltbalansen i kroppen?
Er det kult å miste viktige vitaminer og mineraler som kroppen trenger?
Er det kult å miste søvn?
Er det kult å utvikle depresjon?
Er det kult å måtte begynne å ta sovemedisiner og å ta anti depressiva?
Er det kult å ønske å dø?

Nei,det er ikke kult. Ikke i det hele tatt. Og skal jeg fortelle deg mer som ikke er kult? Ok,let me tell you….

Det er ikke kult å spise så mye at du føler at magen kan sprekke hvert sekund.Det er ikke kult å måtte gå krokrygget inn på badet fordi du er så full i magen at du ikke klarer å gå oppreist. Det er ikke kult å måtte stille seg over dass og stikke hånda langt nedi halsen,fordi du har gjort dette i så mange år at spyrefleksen til tider ikke virker. Du må så og si stikke hele hånda langt ned før du i det hele tatt begynner å brekker deg. Det er ikke kult å spy så hardt at ditt eget oppkast skvetter rundt deg. Nedi do,oppetter doen,over doen,på veggen,på gulvet,oppi ditt eget ansikt og hår,på hånden din,på klærne dine…er det kult mener du? Det er ikke kult,jeg lover deg. Det er ikke kult å tørke opp etter seg. Tørke ren doen,gulvet,veggene….Vaske av seg spyet man har på henden,nok til at det ikke lengre stinker spy av deg.Og hvor kult er det å dag etter dag å fylle badet ditt med din egen spylukt? Og den vedvarer selvsagt til alle de neste gangene du skal inn å spy på nytt igjen. Det er ikke kult å se seg selv i speilet etterpå,se de hovne kinnene,de rødsprengte øynene,tårene som forrædersk renner ned på kinnene sammen med mascaraen. Og som regel takler du ikke se deg selv i øynene i speilet engang,fordi du forrakter deg og det du gjør så høyt.

Vil du ha mer? Ok,du skal få mer…

Jeg er ikke av de verste. Jeg kjenner mange som sliter med en sf. Jeg kjenner til mange historier,mange skjebner. Så jeg skal fortelle dere mer om medaljens bakside…

Hvor kult er det å spise og spy,for å spise og spy det du allerede har spydd en gang til fordi du er så desperat etter å må-spise-mer men ikke har penger til å handle mer mat? Er det kult mener du? Å spise ditt eget oppkast? (dette er ikke erfart av meg selv,bare så det er sagt)

Hvor kult er det å hamstre mat,sette seg desperat i en park og trykke ned en vanvittig mengde mat,for så å oppdage at du ikke har planlagt hvor du skal kaste opp,så du blir enda mer desperat,og kaster opp på «første og beste» plass du finner,og det kan f.eks være en lekebåt på en liten lekepark…er det kult?

Hvor kult er det å lete desperat etter mer mat i søpla? Hvor kult er det å spise rester etter andre mennesker på f.eks macdonald eller burger king? Hvor kult er det å spise frossen mat,fordi man ikke klarer vente til man får forberedt maten?

Å være pro-ana,å dyrke pro-ana er i mine øyne patetisk. Uvitenhet. Dumskap.
Sett deg ned,ta deg tid til å lære litt om spiseforstyrrelser,hva det går ut på,hva det gir av bivirkninger og skader.Sett deg inn i hva det hele dreier seg om før du begir deg ut på farlig farvann. Du aner ikke hva du går til om du frivillig begynner å bruke såkalte «smarte triks». Det er lureri,glamourisering av dødelig spill.

Ta imot mitt råd og hold deg unna sånn dumskap,du føkker opp så mye for deg selv som du vil angre på i lang tid i etterkant,for jeg lover deg,når du sitter fast i saksen,så ønsker du så inderlig at du aldri begav deg ut på dette i første omgang. Tro meg på mitt ord.

Selv er jeg veldig anti-pro-ana.

Jeg slenger med link til et tidligere innlegg jeg har skrevet om samme tema.

«Tips og triks«