Its been a while.

Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg skal komme med en liten update herifra, uten at det har blitt noe av (obviously..). Har begynt å tenke noen ord i hodet, og så bare…neeeei, ooorker ikke likevel. Føler liksom ikke at jeg har så mye nytt å komme med, skjønt det har jo skjedd mye siden sist. Jeg tenker at det kanskje ikke har noe nytteverdi her inne, men for meg personlig betyr det alt. Selv om det er 1.5 måned siden jeg skrev sist, så er det folk innom bloggen og leser. Så da tenkte jeg at jeg kanskje skulle skrive noen ord likevel da, sånn at det kan være noe nytt når folk tar turen innom liksom. So, whats been up? Jo..jeg har blitt samboer igjen. For de som har fulgt med her inne, så fikk dere kanskje med dere at det gikk rimelig fort i svingene når det kom til dette forholdet. Vi hadde kjent hverandre sånn ca. 1 måned før vi ble sammen, men begynte liksom ikke å henge skikkelig sammen før etter noen uker, og vips vaps så var vi sammen etter noen fine turer og magiske stunder sammen. Han har vært her fra dag en, hos meg altså. Og her blir han. (Slipper han ikke nå, for å si det sånn). På søndag som kommer nå, har vi vært sammen i hele…hold dere fast…4 måneder. Aiaiaiai. Og jeg har vært like forelsket hele veien. Jeg har det så bra sammen med han. Og familien hans…ååååååh, de er så fiiiiiine alle sammen.

Jeg har et vikariat i en jobb jeg trives veldig godt i, men det er litt usikkert på hvordan det blir framover, av ulike årsaker, så får bare se hvordan det blir. Jeg trives hvertfall veldig godt.

Ellers…torsdag skal vi endelig få kommet litt i gang med IKS-gruppen vår. Vi skal hvertfall ha et møte, og se hva vi kommer fram til der. Vi har fått en forespørsel som jeg synes høres spennende ut, så får se hva vi kommer fram til angående det. Mandag neste uke har jeg endelig fått time hos fysioterapeut. Det tok bare en ren evighet, men nå skal jeg hvertfall nedover og høre hva de mener og tror kan være lurt. Om det i det hele tatt er hensiktsmessig med noe behandling der. Jeg må riktignok ordne meg en ny legetime før timen, for de vil ha en nyere henvisning, siden den jeg har er ett år gammel…så skal bestille time til lege om et par dager. Neste tirsdag har jeg min aller siste time med nåværende behandler. Hun blir borte fra jobb i en del måneder framover, så da fant vi ut at det beste da er å henvise meg til privat psykolog. Dette ble gjort for noen måneder siden, men ikke hørt noe enda. Det stresser meg ikke, for jeg er lei av behandling (og har lyst til å ha en tilværelse uten), men vet samtidig at det kanskje ikke er så smart å kutte ut all behandling. Så jeg nyter heller tiden jeg har uten. Det er en god stund siden jeg har hatt time nå, for behandleren min har hatt sommerferie. Helt greit.

Såå, hvordan går det da med spiseforstyrrelsen? Jo..nei..det går, på et vis. Det går ikke glimrende, det går ikke kjempebra, men..greit? Jeg tryner ofte, det er sjeldent det går dager der oppkast ikke er inne i bildet, men likevel føler jeg at det går..greit? Jeg spiser flere måltider om dagen, så jeg får i meg mat. Riktignok er jeg redd for en del typer mat, så det går mye i salater med ulike typer proteinkilder, cottage cheese blandet med yoghurt og frukt. Men, innimellom blir det også litt andre ting. Jeg kan (svært sjeldent må sies) spise litt pizza, og det har vært grillmat. Jeg har også nå hele tiden brød liggende (typ veldig mørkt brød med mye fiber. Sånn som holder seg vel og lenge). Jeg spiser det ikke daglig, men flere ganger i uken. På den måten får jeg også i meg litt pålegg. Jeg bruker ikke smør, men majones, så jeg er ikke så ekstrem som jeg en gang var. Vekten har gått opp noe etter at jeg fikk kjæreste, men selv om det freaker meg litt ut, så er det ikke sånn at jeg gjør alt jeg kan for å få vekten ned igjen. Jeg er fortsatt medlem på treningssenteret, men nå går det en ren evighet mellom hver gang jeg er der. Jeg foretrekker heller kvalitetstid med Mr.Right. Vi farter en del rundt, og går litt turer, så jeg er ikke stillestående i det minste. Jeg sykler også ofte til jobb, og går en god del i jobben. Så jeg får beveget meg litt likevel. Jeg kan vel gå så langt som til å si at jeg klarer å være litt mer avslappet i forhold til kropp/vekt. Men det må også sies at det ikke er like avslappende når/om vekten går mer opp..

Å være mett er fortsatt veldig vanskelig, selv om det er salat med ett eller annet i. Jeg prøver da så godt jeg kan og roe ned kranglingen oppi hodet mitt. Som regel går det greit, fordi vi som oftes finner på noe etterpå, men innimellom går det også bokstavelig talt i do. Jeg klarer også å unne meg diverse, uten at det tar livet av meg (ikke at jeg tror det vil gjøre det uansett da..). Jeg er sjuk etter både salt og søtt, men det søte er enklere å beholde enn det salte. Jeg er fortsatt like hekta på varm sjokolade og maoam f.eks. Og nå er også iskaffe en greie. Må ha det, bare mååå ha det. Det er litt enklere å få til måltider når jeg har Mr.Right ved min side. Og det blir naturlig at vi lager mat sammen. Jeg synes det er godt at han vet alt, det gjør det litt enklere. Jeg synes riktignok synd på han når spiseforstyrrelsen er på sitt verste, og lager et sant helvete når vi er i butikken. For da kan sinne og irritasjon være veldig tilstede. Når den ikke får det som den vil. Vi har hatt noen samtaler i etterkant av butikkturer der jeg har vært hissig og irritabel, og det bare er kaos i hodet. Han kommer med masse forslag på mat vi kan lage, og jeg er sur og tverr, fordi enten er det uaktuelt å spise og beholde den maten, eller så har jeg ikke lyst på det han foreslår, men heller mat jeg kan overspise og kaste opp på. Dette går selvsagt utover han også, som blir frustrert og oppgitt. Men vi får som regel pratet ut om det, og så gjør vi nye forsøk for hver gang vi er innom butikken. Av og til går det bra, andre ganger ikke. Må bare nevne at i dag måtte vi innom tre ulike butikken for å handle (noen butikker manglet det vi trengte…), og det var for meg utfordring x 3. Jeg var med inn i to av dem, den tredje lot jeg være å bli med inn i. Vi gikk ut fra alle butikken uten noe som helst som spiseforstyrrelsen kan fråtse i.

Vekten er også noe jeg har holdt meg unna i noen måneder nå. Jeg har den stående, men går ikke på den. Selv om jeg ser at vekten har gått litt opp, så vil jeg ikke se tallet som bekrefter det. Jeg vet at det vil sette i gang noe oppi hodet mitt, selv om jeg er forberedt på vektoppgangen. Så enn så lenge så er det nok mest fornuftig å la det være. Kroppssjekkingen er dessverre fortsatt tilstede. Jeg målet, klyper og klemmer. Og jeg gransker kroppen i speilet og alle vinduer jeg går forbi. Vel, ikke alle gamle vaner kan endres på kort tid. Det viktigste er at Mr.Right liker meg som jeg er.

Jaaah, dette ble en lang oppdatering det, trodde faktisk ikke jeg hadde så mye å skrive om, høhø. Jaja, da vet dere hvordan ståa er sånn ca. Skal ikke se bort i fra at jeg plutselig er tilbake igjen neste gang.

 

Sur? Ja.

Jeg liker ikke når planer går i vasken, da blir jeg sur. Hvertfall når det er noe jeg liker, eller har lyst til. Jeg hadde altså en plan om å stikke ned på trening i stad. Rakk å lade mp3’n i noen minutter etter at jeg kom hjem fra jobb, før jeg var klar for å dra nedover. Den kom seg opp et hakk, så da visste jeg hvertfall at det holdt gjennom turen nedover, en økt på 1 time, og hjem igjen. Da jeg kom hjem fra jobb, så vrengte jeg av meg 3 lag med klær (ja, det var kaldt ute), og da jeg skulle ut igjen, så var det på med 3 lag igjen (ja, det var fortsatt kaldt), og kom meg ut døra. Så begynte jeg å labbe i vei, slo på mp3’n og la i vei. Sangen som startet orka jeg ikke høre på, så jeg trykket videre, og så starta samme sangen om igjen, og jeg bare..?? wtf? Skippa og skippa, men nei da, skulle tro at jeg hadde lagret samme sangen hundre ganger, og jeg gadd fortsatt ikke høre på akkurat den. Trykket som en gal, og fikk endelig ordna det. Trodde jeg. Dvs, det kom to sanger til, men jeg ville høre noe annet, og så bare…?? wtf? 3 sanger på spilleren bare, når jeg vet at jeg har mange mange flere? Trodde jeg skulle klikke i vinkel nedi gata her. Jeg orker seriøst ikke dra på trening (og gå opp og ned) og høre på de tre samme sangene om og om igjen. Da droppa jeg hele trening, for da var jeg sur. Gikk heller innom butikken og handlet dasspapir og pepsi max. Jeg er fortsatt sur. Må seriøst finne ut av det her altså, jeg er jo avhengig av å høre musikk når jeg er ute og går da. Men det er greit det, nå skal jeg kose meg med en kopp varm sjokolade og slappe heeeelt av. Dævvsliten etter arbeidsdagen.

Men det var i det minste hyggelig og komme hjem til hyggelig post. En utgave av IKS sitt medlemsblad, der t.o.m. jeg har en tekst i denne gangen (kanskje på tide, etter å ha vært medlem i 12 år?), og så kom det et helt uventet postkort (hun syntes det var litt trist at ikke alle jeg skriver til gir respons, så da skrev hun ett, høhø) med et skrapelodd i (jeg vant ikke…) Tusen takk Monika, you made my day. Dessuten fikk jeg en mini flaske med absolutt vodka i pakkekalenderen jeg fikk av en venninne, nå blir det kanonfylle. Er det forresten flere som har kosedager på jobb nå i desember eller? Typ, spisekosedager? Lunsjen + pausen min i dag har bestått av kakemenn og twist. Fine greier..som at det ikke er nok spising av usunne fristelser i jula liksom..jaja. Jeg tok ikke helt av da, det må sies, det jobber tross alt flere der også, og så må jeg jo lage plass til julematen. Gleder meg ikke akkurat så mye til akkurat den biten, men får bare gjøre det beste ut av det, får komme meg ut og gå noen turer i jula også, kan jo ikke sitte inne i dagevis, da kommer jeg tilbake som en julegris, orker ikke være en julegris.

Nå har jeg en sånn halvveis plan for hva jeg skal ha med meg hjem til jul, av klær altså, litt sånn finklær. Resten aner jeg ikke. Bør jeg pynte meg hele jula? Pysjbuksa blir definitivt med hjem, så da har jeg jo noe å ha på meg halve dagen, hver dag. Skulle nesten ha vært litt mer glad i å pynte meg, så hadde det ikke vært et så stort problem, men finstasen har en tendens til å ryke rett av så snart jeg ikke trenger å ha den på meg mer. Det er vel ikke noe bedre enn å vrenge av seg kjolen på kvelden på julaften, for så å hoppe inn i noe mer behagelig å gå i. Gleder meg allerede.

Nå orker jeg ikke skrive mere heller, for jeg er fortsatt litt muggen, så siden det ikke ble søkemotor forrige uke (fordi jeg var litt sur og sliten, og muggen), så får jeg vel slenge med noen i dag da, tror det skal bli greit med juleferie snart, for jeg vet ikke om jeg orker å skrive det da, men skal jo aldri si aldri.

ja jeg er tullete 🙂 hehe… gæærn – ja, det får’n si altså, tenk å tulle da.

bilder av uttøyning av pasienter – Altså, to behandlere som drar en pasient i hver sin ende? Det har jeg ikke bilde av.

ikke få panikk! det er bare angst skjorte – Mange som får angst av skjorter.

» bare klorer meg tak, tar å klamrer meg fast, tar den tynne slitte tråden min å holder den hardt. – Høres ut som en solid tynn tråd du har der..

finner det litt forstyrrende at foretrekker å torturere kakemenn framfor å spise dem – Du bør bures inn bak stengte dører…

hvorfor tvinge oss men til å rydde når vi kun bruker sofaen – kanskje fordi dere bare sitter i sofaen??

symptomer på spiseforstyrrelser ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||| – Oi, det var mange streker.

gnagsår i underlivet etter håndball – Daaaaa tror jeg du har misforstått hva du skal bruke ballen til…

hvordan går det med …..? med hva da.? – Og du bør legge ned flaska høres det ut som.

drømmene mine får du ikke – Takk for det, har mer enn nok med mine egne i grunnen.

barbering av beina for å unngå beinhinnebetennelse – Vel, jeg har barbert beina mange ganger, men får like fullt beinhinnebetennelse altså..

Gå i stormen.

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan jeg klarer å holde ut når overspisingstrangen kommer, eller oppkasttrangen for den del. Vel, jeg må jo bare begynne med å si at jeg ikke klarer det alltid, men jeg har dager der det går bra og holder ut. Klart, jeg kjenner jo på det suget som dukker opp, for det kommer som regel hver eneste kveld, men noen kvelder er litt enklere og holde ut enn andre. Dagsform og humør spiller også en stor rolle så klart. Enkelte dager kan jeg være så liten og lei at tanken på å overspise og kaste opp bare gjør meg enda mer sliten, eller at det bare vrenger seg i meg. Andre ganger kan det ha helt motsatt effekt, at det er nettopp da det kan gå galt.

Jeg ønsker jo å klare meg oppkastfri så klart, så jeg gjør det jeg kan for å komme meg gjennom. Og det gjelder og ikke bli liggende i gjørma og kave om det går galt. Jeg må opp og fram igjen, jeg må opp og fortsette å gå veien. For selv om jeg har det tungt og vanskelig innimellom, så er jeg ikke der lengre, at jeg ønsker å gi opp alt. Og selv om den tanken kan dukke opp, så forsvinner den igjen. Jeg prøver og bruke tiden min på noe som gjør at jeg kan få fokuset over på noe annet, om det er å lese en bok, blogge, trene, gå tur eller hva som helst. Jeg er en sucker for kjærlighet på pinne, noe som fungerer å trykke i trynet for min del, når jeg kjenner at jeg «Får lyst på noe» (overspise og kaste opp). Jeg driter i kaloriene de inneholder, har jeg lyst på noe søtt, så kan jeg godt stappe i meg både 4 og 5 kjærlighet på pinne. En sjokolade funker også, da blir det gjerne en kinder maxi f.eks., eller mørk kokesjokolade. Ellers har jeg også alltid epler i kjøleskapet.En skål med cottage cheez med yoghurt i fungerer også veldig bra når suget dukker opp, det er virkelig blitt en stor hit for meg. Cottage cheez med JA vanilje yoghurt er min favoritt, insane godt.

Å finne metoder for å holde ut, og komme seg gjennom, blir litt som å gå i stormen. Har du et mål du skal nå, så går du, selv om det blåser kraftig. Kanskje blåses du ut av balanse og må ta noen skritt tilbake, eller til siden, men du fortsetter likevel å gå. Skal du på jobb, og du må gå, så snur du ikke etter 300 meter fordi det blåser. Du vet du må på jobb, så du har ikke annet valg enn å bare fortsette. Kanskje må du gå litt før du egentlig pleier, sånn for å beregne litt ekstra tid, men du blir ikke hjemme. Du trekker ikke dyna over hodet, og ringer sjefen for å si at du ikke kommer bare fordi det blåser (kraftig) ute. Her forrige uke så regnet det noe helt sykt her, og jeg hadde selvsagt tannlegetime. Jeg hadde lyst til å ringe og avlyse, men det ville jo bare for det første ha utsatt problemet, for jeg måtte jo gjennom det uansett, og for det andre så er jeg faktisk vanntett, selv om ikke klærne er det. Jeg nevnte dette for tannlegen min, og han lo og fortalte meg at det var faktisk en mann som hadde ringt og avlyst timen hos han, nettopp på grunn av at det regnet ute. Og han bodde nærmere enn det jeg gjør. Det tar meg 20 minutter å gå ned kanskje. Det frister kanskje og ringe og avlyse når det stormer, men hvor god er ikke den følelsen når du kommer deg fram, velberget? «Yes! I freaking did it!»

Å slite psykisk kan oppleves litt på samme måte. Jeg opplever det på samme måte, som å gå i stormen. Mot stormen. Det har stormet som verst, jeg har har tatt skritt tilbake og til siden, men likevel har jeg jo hele tiden også gått framover. Selv om jeg har vært langt nede, så ble jeg ikke liggende der. Jeg fikk en utdannelse, jeg har jobbet, jeg har hatt forhold, jeg kom meg ut av selvskading og andre selvdestruktive metoder, jeg går i behandling, jeg ble innlagt, jeg har snakket, jeg har spist, jeg har holdt ut. Jeg har i løpet av det siste halve året tatt en del initiativ til ting som kan forbedre framtiden min, søkt om ny jobb, er i gang med å opprette et lokallag for iks. Jeg trener, jeg reiser litt, jeg går på kafe med venner.

Jeg har alltid tenkt, og tenker fortsatt, at ting vil kanskje stabilisere seg litt mer, når jeg også får mer stabilitet i hverdagen. Så når nyåret kommer, og jeg skal inn i nye jobb, så vet jeg, ut i fra det vi har snakket om, at jeg vil få både utfordrende og spennende arbeidsoppgaver. Samtidig får vi snart i gang lokallaget for real. Vi skal ha møte nå i oktober, for å sette opp en videre plan. Da blir det også en del planlegging og temaoppsetting i forhold til det. Samtidig har jeg fortsatt behandlingen, og tannlegebehandlingen skal avsluttes etterhvert, jeg skal fortsette med treningen, og jeg har spiseforstyrrelsen som en fulltidsjobb.  Det vil med andre ord bli en del jobbing framover, på flere områder. Jeg skal fortsette å gå i storm, og gjøre de krumspringene som må til for at jeg skal komme meg fra A til B. Det skal bli veldig godt og få noen nye arbeidsoppgaver å drive med, noe som vil kreve en del av meg, som vil ta litt tid, for på den måten vil jeg forhåpentligvis klare å holde spiseforstyrrelsen enda mer på avstand.

Om 3 dager reiser jeg til Oslo, først og fremst fordi jeg skal på fagdagen som IKS skal ha neste torsdag. Forhåpentligvis vil jeg gå ut derifra med masse nyttig informasjon som jeg kan ta med meg videre til vi skal starte opp her. Jeg skal treffe masse fine mennesker, venner jeg har fått via blogging blant annet. Jeg gleder meg enormt! Jeg skal også til søsteren min og hennes familie, og pappa skal også nedover samtidig, han og søstern skal komme seg gjennom Oslo maraton. (Ikke helt sikker på hvilken løype de skal løpe, men det er ikke hel. Pappa har i alle år vært maratonmann, men har vel ikke løpt en helmaraton på noen år nå.). Jeg gleder meg til å treffe dem alle, og til å kunne kose med tantebarna mine.

På grunn av at jeg skal til Oslo, så har jeg ikke kunne brukt noen penger i det siste heller, noe som på en side er positivt, om jeg ser på det matmessig (og økonomisk så klart).For jeg har nemlig ikke hatt penger til å kunne gå amok i butikken for å ha overspisinger med oppkast. Det igjen vil si at jeg nå faktisk er inne på min åttende dag oppkastfri. Og det er som sagt 3 dager til jeg skal til Oslo. Der skal jeg være i 6 dager. 8 + 3 + 6= 17 dager. Det er så langt jeg i første omgang vil ta utgangspunkt i. Når jeg har kommet meg så langt, så kan det jo være at det blir enklere framover også, men jeg må selvsagt bare ta det dag for dag. Og vet dere hva? De siste 4 dagene har jeg laget meg middag igjen også. Det er lenge siden sist, for jeg har som regel spist andre ting enn varm mat. I går laget jeg meg laks med grønnsaker og ris! Ris dere! Det er lenge siden det. Blir jaggu meg det samme til middag i dag også, har litt laks i frysern som det kanskje er på tide å få i seg, spiser ikke så mye fisk at det gjør noe. I går spiste jeg faktisk både laks, og makrell i tomat. Kroppen var vel glad. Ikke at det var så forferdelig godt og være mett, men jeg var skikkelig sulten før jeg spiste, typ rumling i magen og tung i hodet, så det var i grunnen bare godt å spise da. Dessuten ble middagen litt sen, så på den måten kjente jeg heller ikke på noe sug på kvelden. Og så kom husverten ned med en flaske hvitvin, så det ble kveldskosen min i går. Og, for å imponere dere enda mer, så har jeg vært på trening kun 2 dager denne uka. Været har jo vært så tragisk at det knapt har vært mulig å bevege seg utendørs. Det så ikke så ille ut sånn utpå dagen i går, så jeg skiftet og pakket sekken, klar for å stikke ned på trening. Da jeg kom ut fra badet, og kikket ut igjen, så høljet det ned. Da ble det te og ringenes herre x 2 istedenfor. Kanskje får jeg muligheten til å stikke ned i dag. Time will show.

Så, dere, det nytter å gå selv om det stormer. Du beveger deg hele tiden framover på ett eller annet vis, selv om det ikke føles sånn, for livet går jo sin gang. Du går kanskje på skole, du jobber kanskje, har et forhold? Er ute med venner? Trener? Blogger? Leser? Strikker? Har en hund du må ta deg av? Ett eller annet? Alle har noe å holde fast ved, hvertfall de aller fleste. Bruk de virkemidlene du har. Men jeg vil nødig anbefale paraply i stormen, med mindre du driter i om den blåses i fillebiter da. Men det er fullt mulig å bevege seg i en storm, for uansett så vil stormen blåse deg den ene eller den andre veien, du er stadig i bevegelse, med mindre du velger å legge deg ned så klart. Det er kjedelig det, å bli liggende der i stormen, da hadde hvertfall jeg dævva av kjedsomhet.

Såvidt i gang med IKS lokallag i Molde.

Helt siden begynnelsen av året, så har jeg puslet litt i forhold til å få i gang et lokallag for IKS, interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser, her i Molde. Jeg tok kontakt med hovedkontoret i Oslo, og fikk klarsignal der. Deretter kom jeg i kontakt med en jente her i byen som var interessert, og deretter et par til. Jeg har lest brosjyrer og informasjoner som trengs, og har sendt mailer i øst og vest for å få satt opp en avtale så vi som har kapasitet til å stille opp kunne ha en brainstorming. Vi fikk utvekslet erfaringer og ulik komepetanse, hva den enkelte kunne bidra med, og hvordan den enkelte kunne tenkt seg å jobbe i gruppen. Jeg ble utnevt til å være «sjef», stå i søkelyset, høhø. Vi har, heldigvis, allerede lokal i boks, noe som jeg egentlig hadde sett for meg som den verste oppgaven å få gjennomført. Telefoner her, samtaler og kontrakter der. Hun ene har lokale disponibelt på arbeidsplassen sin, noe som er genialt. Og det kan vi bruke gratis. Perfect. Vi har såvidt snakket litt om ulike temaer vi kan ta for oss på de åpne kveldene, og hvor ofte vi skal arrangere dem. Så nå blir det endelig fart på sakene her, og det føles veldig veldig bra! Vi må selvsagt profilere oss, sånn at folk får vite om tilbudet, så det får vi ta etter neste møte vi skal ha. Uansett, om det er noen fra Molde og nær omegne som leser her, eller kjenner noen her, så kan det tas kontakt på molde@iks.no.  Det er også mulig å kontakte meg på min mailadresse, som du finner i menyen på venstre side her.

Nå har jeg også bestilt meg billett til fagdagen som IKS skal ha i Oslo den 20.september, der temaet for dagen er «Under overflaten». Samme tema som jeg vant fotokonkurransen med. (Speilrefleksen jeg vant er nå på vei, hurra!). En av foredragsholderne er Finn Skårderud, og jeg gleder meg som en helt til å høre på. Det er et tettpakket program den dagen, så jeg vil forhåpentligvis ta med meg nyttig informasjon tilbake til vårt lokallag. Så nå blir det en 6 dagers tur til Oslo. Det blir bra med et avbrekk fra hverdagen her.

Ellers kan jeg jo fortelle at jeg har vært i et møte med Idrettskretsen her i byen, angående jobbing fra nyåret av. Så nå har vi sånn ca. en plan for hvordan de har tenkt seg det. Der vil jeg både få gjennomgang hvordan idrettsorganisasjonene jobber, og samtidig bruke min erfaring om spiseforstyrrelser. Holde foredrag, ha stands, knytte kontakter and so on. Jeg fikk et navn og et tlf.nr. oppgitt, av et helseforetak som er interessert i å komme i kontakt med lokallaget vårt, og det er jo veldig positivt at de viser interesse, og at vi kan spre kunnskap og informasjon som de kan ta med seg videre. Helse og spiseforstyrrelser går jo tross alt hånd i hånd. Jo flere helseforetak og organisasjoner vi kan knytte kontakt med, jo bedre. Det er nesten så jeg kan takke for at jeg har spiseforstyrrelsen nå, sånn at jeg/vi kan være med på å spre informasjon, for det er jo et veldig aktuelt tema, spesielt innenfor idretten. Godt å kunne få råd og tips i forhold til hvem vi kan ta kontakt med, for å knytte nettverk. Håper at dette kan være bra for byen her.

Ellers? Jo, tannlege i morgen, hurra liksom. Men må jo gjøre ferdig alt. Ny time med behandler på mandag, så det er en del møter og avtaler nå, men det trengs. Må prøve og få puttet inn noen treningsøkter også tenker jeg. I går kjøpte jeg meg kenesio-tape, sånn fancy alternativ til smertelindring og muskelstøtte. Jeg har jo uskelsmerter i begge armene (myalgi som det så fint heter), så jeg har teipet begge armer, og tok samtidig en omgang på knærne. Kikket gjennom en del you-tube videoer for å se hvordan det skulle teipes. Tjohei,ser ut som en zombie. Ikke at det funker så veldig godt i armene, jeg har jo tross alt hatt disse smertene i 3 år, og da er det vel kronisk, men verdt et forsøk. Smertene skal liksom lindres umiddelbart.. Men kjekt å ha da, for det kan jo dukke opp andre smerter innimellom også. Tviler derimot på at det funker å tepie hodet, sånn at tanker lindres. Jeg kan hvertfall føle meg litt spååårty da, for denne teipen er det mange toppidrettsutøvere som bruker også. Dere så kanskje på OL? Der var det flere som var teipet med fin blå teip. Den finnes i ulike farver på nett, det er en billigere variant, kinesiologiteip. På apoteket der jeg var, hadde de en dyrer variant, som visstnok er litt mer «seriøs», for de som virkelig er sporty liksom, kinesio-teip. De hadde bare svart og beige, så da valgt jeg beige, den er liksom litt nøytral, og ikke vekker ikke så mye oppsikt, høhø.

 

Tar jeg meg vann over hodet?

Av og til så lurer jeg litt på hvordan jeg holdt ut det kjøret jeg drev meg selv gjennom før, med full utdannelse, og en nestenfulltidsjobb vedsiden av, og i tillegg trene flere ganger i uken, og var samboer. Det var ikke mye ledig tid, det var noe hele tiden. Jeg bare kjørte og kjørte, uten helt å ha øynene på veien til enhver tid, for plutselig så kjørte jeg utenfor. «Kan ikke ta pause, ikke nå, det passer ikke, jeg kan ikke, andre trenger meg, kan ikke si nei, jeg må stille opp, jeg må lese, jeg må trene, jeg må jobbe. Må, må, må. Jeg kjente ikke så godt til ordet «Nei» da, og jeg har ikke blitt så godt kjent med det ennå heller, selv om jeg skulle ønske at jeg kjente det litt bedre. For innimellom så trenger jeg og kunne bruke det. Jeg har vanskelig for å bruke ordet «Nei», sånn direkte, det blir gjerne mye rundt grøten. «Passer ikke, kan ikke, skulle gjerne, men..», ofte kan det rett og slett bare bety «Nei», andre ganger passer det selvfølgelig ikke. Sånn er det, men jeg vet at jeg kanskje skulle brukt ordet «Nei» innimellom, bare for å ha brutt den barrieren. For av og til må et «Nei» til. Jeg må øve meg.

Jeg kjenner at jeg er litt sliten for tiden. Nei, ikke «litt» sliten, men sliten. Og likevel sier jeg ja, fordi jeg ikke klarer si nei, selv om jeg kanskje trenger g si nei. Men det går bra, det går jo alltid bra, for jeg klarer meg jo. Ikke sant? Jo. Og så tenker jeg at det kanskje er bra at jeg sier ja, og ikke nei, for da gjør jeg noe for og avlede og få tankene over på noe annet. Ja, nei, jeg vet ikke.

Det ser ut til at det kan bli litt mange baller i luften framover, og jeg tar meg i og tenke på hvor mye er for mye. Selv om det er ting jeg vil, og brenner for. Når det er ting jeg brenner for, da får jeg vel kanskje ekstra energi, og da må det jo bare bli bra? Jeg må velge og se sånn på det. Det blir bra, det kan bli bra, om jeg klarer og sjonglere alle ballene. Nå vet jeg ikke hvor mange baller det blir, ikke sikkert at det blir så mange heller, det får tiden vise, mendet ligger an til at det kan bli mange, men det kan jo hende at det bare blir noen få. Jeg håper bare at jeg ikke har tatt meg vann over hode. Jeg har jo også behandling i tillegg, en sykdom jeg må pleie.

Jeg snakker kanskje litt i gåter nå, men jeg kommer tilbake til alt når jeg vet mer, enn så lenge kan det være litt «hemmelig». Det skjer hvertfall noe framover, og det kan bli bra. Det må bli bra.

I går var jeg hos psykologen min igjen, og vi er nå godt i gang (om jeg kan si det etter to timer) med traumet. Selv om jeg vet at jeg må jobbe med det, og at det er det jeg vil, så er det en del der som likevel ikke vil. Jeg blir så tappet av å prate om det. Det gir meg altfor mange bilder og tanker. Dagen ble ikke bra, men jeg vet jo årsaken, det er da noe. Det har vært litt mye den siste uken, med hundepass, legetime, tannlege, psykolog osv. Men jeg står da fortsatt oppreist. Fikk endelig snakket med damen jeg har prøvd og få tak i en stund nå, så da har vi en avtale til uken. Finally.

Noen timer igjen på jobb, og så er det helg. I kveld skal jeg nyte en kaffe og baileys, eller to, eller tre. Snille eks’n kom hjem fra syden i går, og vi gjorde en byttehandel, han fikk bikkja og utstyret, jeg fikk 1 liter Baileys, godis, og en søt lilla ♥ t-skjorte. Snille mannen.

Jeg ble nesten gladelig overrasket over søkeordene denne uken, lurte på folk tok seg sammen da jeg sa at jeg syntes det har vært så kjedelig de siste ukene. Så det er noen flere denne gangen:

 

nakken norsk jenter – tror de fleste norske jenter har nakke ja, du vil nok merke om noen ikke har det, tror kanskje det vil se ganske merkelig ut uten mener jeg..

edderkopp hals – mener du sånne langhals edderkopper? Edderkoppenes utgave av sjiraffer. De finnes. Ganskel ekkel. Du ser bare et hode gå forbi stuebordet liksom, da er den ute og spionerer, for å se om det er trygt og gå forbi.

det som er mest irriterende er når folk snakker om noe man ikke har peiling på – hva pokker prater du om nå?? Gawd!

en mongolid bæsj – er det en sånn litt utenom det vanlige?

brudd i tærne– går det bra? Tog du an?

tar det lang tid å utredes for bipolar – For meg tok det kanskje ett kvarter første gang, da fikk jeg diagnosen, selv om jeg ikke kjente meg igjen i den, så fikk jeg en skikkelig utredning, over 3 måneder liksom, jeg hadde den ikke likevel, men den står der ennå.

får lett beinhinnebetennelse men elsker å løpe – kan dessverre ikke løpe fra den..

frekke støvletter – gi dem en omgang med skobørsten, da tenker jeg det blir stille.

bivirkning av sult- sulten?

vet ikke hva jeg skulle skal – Nei, det skjønner jeg godt.

sover edderkopperom natten – Nja, litt usikker. Jeg har laget en liten seng til mine, av fyrstikkesker, med små biter av tøy til dyner, det ser ut som de har ligget i sengene, men jeg mistenker at de er ute på sprell om natten. Får sette opp kameraet en kveld tenker jeg.

smerter i navle – DET ER DERFOR DU IKKE SKAL RØRE NAVLEN! Hold fingrene av fatet hvertfall. Grøss og gru.

papegøye rumpe stump – pappa hadde en papegøye en gang, men han husker ikke hva den heter. Den lå visst på ryggen og sprella med beina. Ville sikkert bli klødd på magen. Den hadde helt sikkert en stump også.

varm øyerusk søvn – jeg traff en liten tass her tidligere i sommer. Han gned seg i øynene, og jeg lurte på om han var trøtt, men det var han ikke, han hadde bare natt i øynene sa han. Og dette var på på høylys dag.

jeg sliter med små djevler– ta den ene og deng den med den andre. Funker.

symptomer på knekt finger – den er neppe i vater. Ligger vel litt mer i loddrett vinkel. Det var jeg i fylla en gang, loddrett vinkel altså. Trener min sa at jeg hvertfall ikke var i vater, da vi hadde en sommeravslutning. Jeg hadde bristet noen ribbeina, og jeg skjønte ikke hvordan det hadde gått til, så jeg måtte spørre han om han husket noe…det gjorde han ikke. Så jeg lurer fortsatt på hvordan det skjedde, det er vel 3 år siden nå, så det forblir vel et evig mysterium.

jeg har et vennerpar – Holy crap. Lucky bastard.

vann på kneet – Det er jeg ikke så begeistret for, så når jeg dusjer så prøver jeg å unngå å ha det ene kneet litt sånn utenfor strålene.

kvalm i tomhullet – I hodet?

 

Orker dessverre ikke lese gjennom for å rette opp skrivefeil, finner du noen, så kan du få dem.

Når alt bli et ork.

Du veit den følelsen når du er så fordømt sliten at du bare har lyst til å grine? Fordi du er så sliten? Når alt virker som en oppgave av en annen verden? Når selv den minste lille ting kan få deg til å ville slå hodet hardt i veggen, for så å segne om? En sånn dag har jeg i dag. Eller har hatt, den er jo snart over. Dagen har forsåvidt vært ok den, ikke så altfor stressende på jobb, men klart, utover dagen så vil man jo kjenne at man faktisk har vært på jobb i noen timer. Når energien begynner å ta slutt, når hodet blir tungt, når øynene går i kryss. Og det har vært himla varmt i dag. Ikke sånn at hele dagen harbestått av sol fra skyfri himmel, neida, mer sånn trykkende, nesten klamt. Og regn, og sol.  Sommerregn. Og vindstille. Ikke et aldri så lite puff engang, knotten sværmet rundt, og bare ventet på at et hode skulle stikke ut av døra. Da er de over deg som kjøtt etende monstre, med en vid åpen kjæft hvor sikkelet sprutet veggimellom. Og du kommer inn igjen, og ser ut som du har fått et akutt tilfelle av røde hunder. Sånn er det her.

Luften går alltid ut av meg etter at arbeidsdagen er over, da siger jeg sammen til en klump. Sliten, trøtt og lei. Sånn sliten at jeg bare har lyst å skrape meg selv sammen, og slenge meg borti en krok hvor jeg kan grine mine sutretårer. Og så er det jo trening da..skal, skal ikke, skal, skal ikke. Bør, burde, må. Jeg var der ikke i går, og jeg var der ikke på tirsdag. Jeg glante ut av vinduet 2-3 ganger, bare for å se om det virkelig skulle begynne å regne igjen eller hva. Det ble liksom været som ble avgjørende for om jeg skulle dra eller ei. Det så ut som det skulle begynne å regne, men det gjorde det ikke. Så da dro jeg. Sliten i kroppen, vondt i ryggen, tom i hodet, tappet. Må, må, må.

På sånne dager, så føler jeg at treningen min også blir sånn halvveis. Jeg blir irritert fordi det er begrenset hva jeg kan gjøre. Knærne er ikke helt bra, betennelse i bicepsene, og tydeligvis en muskelstrekk like under ene skulderbladet. Noen øvelser gjør vondt, og blir da bare halvveis, og da blir jeg sur. Jeg har pratet med en personlig trener der nede, og hun anbefalte meg å trene bicepsene, lavere vekter, flere repetisjoner. En betennelse er avfallsstoffer som ikke har blitt tømt, derfor må jeg trene, for å få blodsirkulasjonen i gang, sånn at betennelsen kan avta. Det har faktisk blitt bedre, selv om det ikke er bra. Men jeg liker ikke at treningen min blir amputert. Og når jeg først er irritert, så blir også kroppssynet forverret, da ser jeg hvertfall bare feil. All over. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til, eller tenkt tanken, på å pælme manualene i speilet foran meg. Fordi jeg ikke orker se meg selv, lårene mine, magen…På en dag som denne, så går nesten verden under når jeg er så sliten, og i tillegg må forholde meg til skikkelsen i speilet. Sånne dager er bare slitsomme.

Jeg fikk trent litt, jeg tok meg ikke helt ut, selv om hodet sa en ting, så ga jeg meg faktisk etter kun 1 time. Da maktet jeg ikke mer, og jeg skulle i tillegg gå hjem, og det tar en halv time, oppover. Satser på å hente inn litt energi igjen i løpet av helgen. Jeg skal hvertfall sove lenge i morgen. Trenger det kjenner jeg. I dag fikk jeg en litt spennende mail. Mailen i seg selv var vel ikke så spennende kanskje, men det som stod. Nå er en avtale i boks, så blir det spennende å se hvordan det blir. Men først helg. Og dere vet vel hva det betyr…har skrapet sammen noe denne uka også..gud som dere gleder dere.

 

trusa mi – jeg aner ikke hvor den er, om det var det du lurte på. Ikke vil jeg vite det heller.

langfota kongle – seriøst, det kom inn en her i går, jeg trodde jeg skulle dævva av slag. Men jeg var snar, så jeg rakk det første slaget. Knock out.

plastikk planter

smerter navle lave jernlager – JEG BLIR KVALM BARE JEG TENKER PÅ NAVLEN. Det er nesten smerte å tenke tanken på å skulle røre den, grøss og gru. Jeg blir dårlig. Jeg rører aldri navlen altså, derfor har jeg sperra igjen min navle med en piercing.

jeg ønsker eller jeg skulle ønske – å få røre navlen? Er du gærn? Ingen ønsker det vettu, get a life.

dødelig terapi bok –Navleloen’s hemmelige liv? Hørtes uansett alvorlig ut.

flat top jakke med brunt skinn foran – Du kommer ikke til å se meg i noe sånt. For å si det sånn.

anti – slenge – døra – i – veggen – Ja, er man lynforbanna, så er det faktisk ikke noen ting som er bedre enn å gå stille i dørene. In yar face liksom.

hva skal man spise til kveldsmat – Navlelo? Kødda.

hva skal man tenke på for å spise – Ikke navle.

forbudte søkeord? Navle burde vært forbudt. Dessuten søkes det på så mye sjukt at halvparten burde vært forbudt. Men ikke så forbudt som navle.

 

I dag har jeg kjøpt meg moreller. Og så orker jeg ikke korrigere skrivefeil. Jeg har nemlig tatt helg.

Overdose.

Kroppen er tappet, beina er gele, huden prikker, det suser i hodet og øyene truer med å klappe igjen. Jeg vet ikke om jeg har feberfantasi, eller om kroppen rett og slett bare er kokvarm. Det verker under beina, jeg er sliten, ganske tom for energi. Overdose på frisk luft. Jeg har travet opp og ned i marka omtrent siden jeg stod opp i dag. Jeg har funnet meg en ny vei til jobb, skog omtrent hele veien. Oppover så klart, stigningen endret seg ikke akkurat, bare fordi jeg fant en ny vei. Jeg har sett maur, biller, mark, og en til min store fryd en øyenstikker. Den var borte omtrent før jeg rakk å sukke ferdig. Jeg traff ikke på elg da, selv om jeg var på utkikk.

Jeg har vært innpakket i to lag klær, for her vet man aldri om man står opp til vår, sommer eller høst, selv om det er sommer. Sola tok seg selvsagt bryet med å komme fram i dag, helt sikkert fordi jeg hadde pakket på meg sånn. I går, da jeg kun hadde ett lag, da regnet og blåste det kaldt. Jeg har svettet ut flere plagg, jeg er helt stram i trynet etter flere timer i sola, og jeg har til og med klart å hanke inn hele to myggstikk. Eller, det var vel i grunnen knott som gikk til hardt angrep. Jævla tøffe i trynet de der assa.

Guess what? Jeg har spist en kanelsnurr i dag. God var den og. Helt fersk. Hjemmelaget. Fikk nesten ikke dårlig samvittighet. Ok da, litt, men ikke mer enn at jeg klarte nyte den likevel. Da jeg kom hjem så fant jeg en sånn der litt skummel konvolutt som ventet på meg. Hater sånne konvolutter, hvertfall når jeg ikke venter noe som skal anonymt. Jeg kjenner liksom den derre gufne klumpen i magen, og den første tanken er : Hva nå da? A fuckings kredittkort….Og jeg bare…lol. Første tanke? SAKS. Den kortet rekker ikke å bli gammelt, for å si det sånn.

Det skjer i grunnen svært lite spennende ting på denne kanten her. Det er liksom jobb og trening det går i. Og nå håper jeg det blir fint vær i helgen, sånn at vi får kommet oss avgårde på den turen til Geiranger og trollstigen. Jeg er meget klar for å shoote litt mer bilder. For å si det sånn. Trenger litt avkobling, la tankene få hvile på noe hyggelig og fint. La de tunge og vanskelige tankene og følelsene få flyte vekk med skyene for mange timer. Kjenne litt på lykke, litt hverdagsmagi. Selv om det er på helg. Helgemagi.

Nå har jeg også fått sletta mange bilder fra bloggen min, renska opp i litt grums og gammelt støv. Må jo ha litt plass til nyere bilder som kan dukke opp innimellom. Nå poster jeg bildene for det meste på instagram, og derifra deles dem på facebook, twitter og tumblr.

Jeg fikk spørsmål her om dagen om jeg ikke kunne legge ut noen bilder jeg er fornøyd med, og hvorfor jeg er fornøyd med dem. For noen uker siden la jeg over alle bildene jeg hadde på pc’n over til cd’er. Det var….en del, for å si det sånn. Så nå har jeg kun bilder fra mai/ juni liggende. Jeg har jo alt postet en god del av dem tidligere, i form av collage. Det vil sikkert bli flere av dem framover, sånn innimellom. Det er jo begrenset med kapasitet i bloggen, hvor mye bilder jeg kan laste opp, derfor blir ikke bloggen bombadert. Derfor opprettet jeg for noen dager siden bildebloggen på tumblr. Da kommer jo bildene automatisk opp når jeg poster på instagram. (Laipai er brukernavnet mitt på instagram btw) Jeg har jo en egen wordpressfotoblogg også, men damn så dårlig jeg er på å legge ut bilder der. Får se om jeg sletter den eller ei, siden jeg nå har en ny på tumblr. Får se hva jeg gjør.

Kan jo slenge med et bilde her sån på tampen da, siden det bll etterspurt. Jeg er veldig glad i å ta marco bilder, og nå på sommeren blir det jo en del blomsterbilder. Mye fint å se. Så da knipser jeg jo i vei da. Og siden rosa og lilla er så fint…

 

Kave i gjørma.

Det striregner, sludder og blåser. Skikkelig høstvær, midt på våren, mens det ellers omkring, mange steder i Norges vidstrakte land, skinner sola og får gradstokken til å gå amok. Her var det hele 1 grad tidligere på dagen. 3-4 lag på med klær er virkelig ikke særlig ønskelig for min del på denne tiden av året. Det er jo helt greit når jeg er inne på jobb, men faen ta, jeg skal jo liksom hjem igjen også da. Paraplyen vrenger seg frenetisk, mens jeg prøver å unngå å bli gjennomblaut. Jeg måtte riktignok ha på meg regnbukse, ellers hadde jeg kunne vridd opp meg selv da jeg kom hjem. Det verste er å gå på stiene på vei hjem, gjørmete og jævlig. Med paraplyen i hånda, dukking under svære greiner fra trærne, bekker av vann som renner nedover stien. Et sekund med øynene rett fram, og jeg kjenner at underlaget gir etter, og jeg sklir og ramler rett på skinka. Der ligger jeg og kaver i gjørma og banner høyt for meg selv. Just freakin great. Hell i uhell at regnbuksa var dratt langt over ræva, og at resten av veien hjem var kort.

Heldigvis har dagen på jobb vært veldig fin. Jeg har fått gjort litt som jeg vanligvis ikke pleier å gjøre, stemningen har vært god, jeg har rappet med meg 4 nye bøker ( flere folk har tatt med seg bøker de vil bli kvitt, og da var bare å ta med. Trengte ikke gi meg den beskjeden to ganger, jeg har vel tatt med meg 9 bøker totalt nå..) jeg har hatt pause så klart, og en samtale med sjefen min som jeg syntes var litt nødvendig. Kaffe og kaker har det også vært. Jeg har også gått rundt i svime fordi jeg har vært trøtt, men det er jo ikke akkurat uvanlig her i gården. Jeg er så dævvsliten for tiden, føler meg som et slakt etter at jeg kommer hjem fra jobb. Trøtt, sliten, grinete, irritabel. Jeg føler at jeg kaver litt i gjørma sånn generelt om dagen. Det er vel en blanding av ulike årsaker. Det går greit å komme seg gjennom dagene på jobb, det er ikke det, men når dagen er over, så er jeg helt tappet for krefter. Dessuten kan de dagene jeg er på jobb være ekstra vanskelig, fordi jeg sliter litt med maten. Jeg spiser både frokost og lunsj, likevel går jeg konstant med tanker om at jeg har overspist, selv om jeg ikke har gjort det. Mot slutten av arbeidsdagen så begynner jeg som regel å bli sulten igjen, så da kan det bli litt frukt eller kjeks, og ergo føler jeg at jeg spiser unødvendig mye.

Jeg vet at det jeg spiser i løpet av en arbeidsdag er nødvendig, for det blir en del stress i løpet av dagen, og kroppen bruker jo en del energi tross alt, likevel føles det bare så uhorvelig mye innimellom. Jeg synes faktisk det er enklere å få til maten de dagene jeg har fri. Da har jeg mer kontroll. Når jeg er sulten blir jeg irritert, er jeg mett blir jeg irritert. Og alt dette trigger de spiseforstyrra tankene. Er jeg mett, føler jeg meg feit. Er jeg sulten blir jeg irritert fordi kroppen trenger mer mat, som igjen fører til at jeg føler meg feit. Treningen blir et ork, men jeg prøver likevel å få til en god økt når jeg er der. Men igjen, jeg blir enda mer irritert fordi form og humør ikke er tilstede, til tross for at jeg har spist nok. Tankene surrer og går, «Faen heller, jeg har bare lyst til å spise og spy. Nei, pokker assa, jeg orker ikke spise!» Sånn svirrer tankene hver gang jeg er innom butikken omtrent. Null matlyst på de dagene jeg er helt utmattet, men likevel går også tankene på overspising og oppkast. For selv om jeg ikke orker noe som helst der og da, så kan det jo hende at trangen kommer senere på kvelden, da er det jo liksom «greit» å ha noe tilgjengelig. Det er jo ikke greit. Langt ifra.

Jeg er bare så trøtt og sliten for tiden, og det går utover humøret mitt, og jeg blir dratt i begge retninger. Stabilitene vakler, og jeg strever. Er det for mye for meg å jobbe såpass mye som jeg gjør? Da har jeg jo noe å gå til, men jeg blir helt utslitt, og maten føles vanskeligere. Har jeg fri, så kan dagene bli litt lange, om jeg da ikke har andre avtaler, som tannlege og behandling, men da får jeg til å takle maten bedre, og humøret er ikke fullt så ille. Nå er det ikke sånn at jeg går rundt og er sur og grinete på jobb, for jeg jobber med hyggelig mennesker og trives der, og får gjort det jeg skal, men jeg merker at det tunge humøret daler ned over meg så snart jeg går ut døra derifra. Men de fleste blir vel sliten og trøtt etter en arbeidsdag, det er jo ikke unormalt det, så jeg får bare henge med så godt jeg kan, så får jeg heller si ifra om det blir litt mye. Skjønt jeg er jo ikke så flink til å si nei, eller si ifra når det blir for mye…det er liksom det der at «de trenger meg på jobb» blir viktigere enn formen, sånn det alltid har vært. Men nå vet jo sjefen ståa, så det burde jo ikke være noe problem å si ifra, sånn sett. Jeg vet at jeg vil få forståelse for det. Heldigvis.

Nå har jeg hvertfall fri en stund framover, og i morgen er det time hos behandleren min igjen, tror det kan bli greit nå. Fint at han vet hvordan det står til, og at jeg kan lesse av meg litt dritt på kontoret hans, og få noen kloke ord tilbake kanskje. Skulle egentlig ha hatt en sånn miniversjon av han, som jeg kunne ha putta i lomma og hatt med meg, så kunne jeg dratt han fram når det ble litt ekstra vanskelig. Satt han på skuldra mi, så kunne han ha sittet der og dinglet med beina og snakka fornuft inn i øret mitt, det hadde vært no det.

Hva pokker skjedde?

Jeg var helt herpa i går kveld.Følte meg som en dvask sokk. Vekkerklokka skulle ringe 07.10, jobb kl.08.20. Men hvem våkner kl. 06? Og ikke får sove igjen? Tror den indre vekkerklokka er lost, litt sliten kanskje. Må vel bytte batterier. Litt irriterende, for 07 er meer enn tidlig nok for min del, så da er det veldig drøyt at jeg skal våkne kl.06. Midt på natta liksom. Men jeg kan ikke akkurat tvinge meg selv til å sove. Hadde det vært så enkelt. Så da var det bare å pelle seg opp, få seg i klærne, spise litt og komme seg avgårde. Våkna litt til når jeg først kom meg ut i frisk luft. Fint vær var det hele dagen også, og det er på høy tid med litt vårstemning her. Det snør og regne omhverandre. Så det er digg når det kommer dager med sol, hvor snøen er regnet bort, og det har tørka opp igjen. Utenfor blomstrer snøklokkene, og krokusene er på vei. Da er det vår.

Arbeidsdagen gikk greit, tiden gikk ganske fort, og det er jo ekstra godt på en fredag. Etter jobb var det å beina hjemover, trykke i trynet noe enkelt og greit, og så traske ned på trening. Det stenger tidligere på fredagene, så om jeg skulle få meg et par timer, så måtte jeg bare komme meg avgårde. Styrketrening på rygg og skuldre og mage. Ble stående side om side (omtrent, vi stod egentlig face to face da) med behandleren min, skjønt det ble vel egentlig ikke noen konkurranse. Jeg er helt klart sterkere enn han. 30 kg i minus. Bare vent, jeg kommer krypende etter. Jeg fikk hvertfall en skikkelig økt. Løftet ikke maks i alle øvelser i går, men det ble litt mengdetrening. Flere repetisjoner, økt siden sist. Så når treningsøkten var over, og jeg kom meg hjem, så var jeg helt skutt. Jeg følte meg litt som et slakt. Siden det var helg, så tenkte jeg at jeg skulle drite i å ta noe å sove på, for jeg følte meg så sykt sliten. (også mentalt) Skulle ikke søvnen komme, så har jeg jo innsovningstabletter liggende. Jeg spilte litt på tlf etter at jeg la meg, men måtte bare slå av etter en stund, for jeg trodde seriøst jeg skulle svime av. Og så..? Jo, jeg våkner av at jeg måtte tømme blæra, sånn ca 2-3 timer senere. Og jeg bare…? Wtf? Hva skjedde? Sovna jeg? Uten å ta noe for å sove? Seriøst? Nå får jeg vel ikke sove igjen nå da, etter å ha vært på dass. Men hva skjer? Jo, jeg sovner. Igjen. Men jeg våkner igjen etter 1-2 timer, ny tur på dass. Sovner, våkner og må på dass. Stod opp i 11-tida, da fikk jeg ikke sove lengre.

Det var nesten så jeg var sjokkskada da jeg våkna sånn på ordentlig i dag. Tenk, jeg som sliter så sykt med å sove, sovna uten å ta en dritt i går. Da er jeg sliten assa. Det er jo godt å slippe å ta noe hver natt. Eller, la meg omformulere det, det er godt å ha en sånn natt, en gang i jubelåret. Jeg var bare rett og slett for sliten i går, det var helt tomt oppi hodet også. Tunge tanker, likegyldighet. Så det kortslutta vel bare. Men så lenge det betyr noen timer søvn, uten kjemikalier, så skal jeg ikke klage. Dagen i dag orker jeg ikke skrive om.

Halsen vrenges.

So far so good med utfordringen om å klare å spise middager og holde ut å være mett. Mantra som kverner rundt i hodet, «Mat er medisin, mat er medisin, kroppen trenger mat, du dør ikke. Det går bra. Det går bra.» Det går bra, selv om det ikke har vært videre behagelig. Men det går jo over. Jeg er ikke mett i en evighet, selv om tiden jeg er mett aldri virker å skulle gå over. Men det gjør det. Jeg blir sulten igjen etterhvert, og bare det føles godt også, en idikator på at kroppen gjør jobben sin, akkurat som den skal. Det hjelper selvsagt veldig å lage noe smaker godt, noe med smak. Jeg er glad i sterke krydderblandinger, men de siste dagene har det blitt mye pesto. Jeg elsker pesto. Jeg liker best å lage meg sene middager, bytter om på kveldsmaten og middagen. Jeg trener alltid om ettermiddagen/tidlig kveld, og jeg synes ikke det er godt å være mett når jeg skal trene. Jeg kan innta samme energimengde, men ikke noe som tynger sånn i magen. Etter trening føles det mer greit for min del. Det hjelper også å dempe litt på overspisingstrangen som kommer utover kvelden.

Ser fram til en ny treningsøkt senere i dag, da blir det å gå løs på rygg og skuldre. Og jeg må selvsagt få gjort øvelsene som skal trene opp disse skrale knærne igjen. Det synes som at det går litt bedre med dem, jeg merker ikke like mye smerte som tidligere, men de er der ennå. Jeg må fortsatt være forsiktig, ikke belaste dem for mye. Først må jeg bare komme meg gjennom arbeidsdagen. Og så en kjapp tur hjemom, trene, og så er det helg. Igjen. Fredag, andre dag inn i mars, noe som liksom skal være en vårmåned. Kiss my fat arse, her kaver og snør det store våte filler. Akk og ve, er så drita lei av sludd og slaps nå. Men ja, det var fredag ja. Søkemotor. Søk som har ført folk inn på bloggen min. Jeg lurer, hver uke, på hvordan i helsike de har funnet min blogg ved å søke på det de søker på. Jeg lurer sånn generelt på hva de egentlig skal med opplysninger på det søker etter…Just take a look…

Copyright symbol – © There ya go

Begravelse illusjon – Dæggern, skulle blitt bra folksomt om alle begravelser hadde vært illusjon..ohoy..

Katt med inntrykket nese – Synes det høres merkelig ut med katt med nese jeg da..

Sliten røyker – Reduser pattingen på røyken kanskje?

Same hår – de har meget spesielt hår, noe for seg selv.

Macedonia nøtt – De har sikkert nøtter i Macedonia også ja.

Endelig tømme blæra – Letter litt på trykket kan du si.

Kjæresten min er syk – Hvis denne kjærsten er en gutt, så får du bite tennene sammen og holde ut, jeg vet det er veldig mye syting da..

Frost i ørene elefant – Helt vanlig problem for elefanter, spesielt for de som er i afrika.

Tovet artikkler – Aldri prøvd, høres noe spesielt ut spør du meg.

Hvor mange skritt skal man gå i løpet av en dag? – Spørs hvor du skal, når du står opp og når du legger deg vil jeg tro.

Hva gjør man når man er sulten og har anoreksi? – Eeh..mat?

Drit i setet – Foretrekker dass’n jeg.

Hvor er du? – Her.

Halsen vrenges – Du får passe godt på den, tror kanskje ikke innsiden av halsen trives så godt på utsiden..

Lekepapegøye til salgs – Nei takk, står over.

Sport management bachelor oppgave – Ja, jeg slapp nok ikke unna akkurat…

Elg på fylla – Nei han så ikke så god ut han jeg traff på i baren i fjor.

Ekle drømmer rister – Jaha, og hva pokker har du drømt? Om jordas undergang? Det big bang?

Støl innside lår – Trust me! Helt sykt.

 

 

Vet ikke hva jeg skal svare.

Forrige uke traff jeg på en kollega på butikken. Jeg er venn med henne på facebook, så hun har da fått med seg litt om oppholdet på Modum, at jeg var kommet hjem, og hvordan det går sånn ca. Hun spurte vel hvordan det går, eller, hun sa kanskje at hun hadde fått det med seg på facebook. Jeg husker ikke helt, hukommelsen kan ikke være med på alle punkt. I går dro jeg opp på jobb en tur for å si hei, for å si at jeg er tilbake, og at jeg strax er klar for å begynne å jobbe litt igjen. Ikke hver dag, men begynne sånn sakte men sikkert. Jeg er redd for at det fort kan bli litt mye å kjøre på for fullt akkurat nå, så tidlig etter hjemkomst. Jeg har gått på den smellen før, at jeg kjørte meg for hardt ved oppstart på jobb. Sånn ca 14 dager etter at jeg begynte rett i ny jobb, så måtte jeg få meg en sykemelding, depresjonen og bulimien gjorde at jeg havna i grøfta.

Nå hadde det seg sånn da, at jeg traff på en del kollegaer da jeg var på besøk. Jeg måtte jo selvsagt prate med dem. «Hei, så koselig å se deg igjen da. (Og så fikk jeg en klem.) » Hvordan går det med deg?» spurte en kollega. » Jooooda, neida, det går da, på et vis…» «Ja, du får bare samle deg, og ta ting litt og litt.» «Ja, jeg må nok det» Og så skravla vi videre da. Så traff jeg enda en kollega. «Neeei, er det du som kommer på besøk (og så fikk jeg en klem), «hvordan går det med deg?» «Jooooda, neida, det går da…på et vis.» «Ja, det er jo ikke bare bare å komme hjem og skulle klare alt alene» «Nei, det er sikkert og visst» svarte jeg. Og så skravla vi en god del. Så gikk jeg for å prate med enda en kollega. «Neei, er det du som kommer på besøk. Hvordan går det med deg nå da?» «Joooda, neida, det går på et vis..Mye å jobbe med kan du si.» «Du har nå lagt på deg hvertfall, du ser nå bedre ut nå enn før du ble lagt inn, da var du for tynn.» «Grrrrrrrrrrr» tenkte jeg. Men prøvde å bevare fatningen. Så skravla vi litt da. «Kaster du ikke opp lengre nå da?» spør hun videre? (Hun spør ganske så direkte kan du si) «Tjo, ja…det hender jo at jeg går på snøra innimellom da…men det går da på et vis..«Hun skulle lage vafler, så jeg passet på å skygge banen før de ble ferdige.

Så labbe jeg videre da, for å hilse på sjefen sjøl. «Neh, er det du, så koselg å se deg da. Hørte av noen andre at du var her ja. Hvordan går det med deg?» «Joooa, deeet…tja, tjo..ja. På et vis» Og så spurte hun en del da, om Modum og ja, en god del. Så avtalte vi at jeg strax begynner å jobbe litt igjen. Så gikk jeg videre. Da hadde jeg altså vært der en stund da, og det begynte å nærme seg middagstid  for meg (etter å ha vært på Modum i 3 mnd, så begynner magen å bli sulten sånn i 15-16 tiden, det er jo nesten samme tid som gamlingene på gamlehjemmet spiser middagen sin. Ok, deeet var kanskje å overdrive litt, det er vel nærmere tiden for kveldsmat for dem da.) Da jeg kom ut døra, traff jeg to kollegaer til. Bl.a hun jeg traff på butikken. Jeg sier «halla«, hun sier «halla» Hun andre sier «næh, er det du som er her, det var lenge siden. Hvordan går det med deg?» Jeg åpner munnen, men før jeg rekker å si noe, så sier hun jeg traff på butikken «Joda, det går da på et vis» Vi ser på hverandre, jeg nikker, vi ler litt. Jeg sier «Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si når folk spør jeg..»  Hun andre sa «Det skjønner jeg godt, for alle spør vel om det samme» «Mmmhm!» Så prata vi litt, og så kom jeg meg endelig avgårde. Og godt var det, for jeg holdt på å fryse av meg ræva. Det var kaldt må skjønne.

Men seriøst, jeg vet nesten ikke hva annet jeg skal svare enn «Tjo, tja, joda, neida, det går på et vis. Du vet…» For det er jo faktisk sånn det er. Jeg går på et vis. Jeg går opp, og det går ned, og så går det opp igjen. «Det humper og går. Sånn hompetitten, hompetatten»

 

En tragisk dag..

Dagen startet i grunnen bra,til tross for tidligvakt,og jeg måtte velte meg ut av senga i umenneskelig tid,så kom jeg meg opp. Jeg fikk skyss til jobb,arbeidsdag starta rolig og behagelig,og sånn gikk den også fram til rundt kl. 12.30. Da kom det første slaget. En skikkelig inner tier. Jeg visste ikke hva jeg skulle si,det var ikke noe å si. Ca. 2 timer senere får jeg atter en inner tier,en melding med et innhold jeg ville vært foruten. En informasjon jeg ikke klarte helt å ta til meg,jeg trodde jeg skulle få sjokk. Jeg klarer nesten ikke fatte det ennå. Det har vært litt for mye akkurat i dag,jeg er bare helt tom. Jeg vet egentlig ikke så mye akkurat her og nå,jeg håper bare at jeg ikke får en ny inner tier i løpet av de neste dagene,jeg er da redd for å gå på en smell. Samtidig er det drama på et annet plan akkurat nå,og jeg fatter ikke hvorfor det dramaet aldri tar slutt. Det kan vel snart skrives et bind på 10 bøker av det. Er ufattelig drittlei av at saken ikke bare kan legges død,og begraves. Jeg gidder ikke bruke mer energi på det. Jeg legger det vekk,jeg er ferdig med det,men det kommer stadig tilbake. Utrolig slitsomt med sånne folk som ikke klarer å gjøre seg ferdig med en sak,men som bare må gnage på det om og om igjen.

Jeg har hatt det veldig bra i det siste,om man ser bort i fra dette med maten som virker som en umulig oppgave å legge fra seg. Den ene dagen tar den andre,og maten er på samme plan. Jeg klarer ikke ta fatt på det,men jeg prøver å gjøre det beste ut av det jeg kan. Jeg har gleda meg til ting som skal skje,og sommeren,og følt at ting har lettet litt,at den tunge svarte skyen over hodet mitt har gått over til å bli hvit,og til og med sluppet fram sol lys. Dagene har føltes bedre,jeg har fått vært mye sosial. Flotte påskedager med 2 av mine søsken,mine 2 små tantebarn,min svoger og hans bror,Karianne,Karianne og Ida. Jeg har kommet meg ut på 2 joggeturer,til tross for at jeg ikke liker å jogge,for to dager siden hadde jeg en fin tur opp til varden her i byen med Anne-Helene,og vi gjentok turen i dag. I går var jeg på kafe med en kompis. Jeg har hatt hyggelige timer med husvertene i sola med et par pils. Og i morgen skal jeg treffe en av mine beste venninner som kommer på dagsbesøk til Molde. Vi har ikke sett hverandre på veldig lenge fordi hun har flyttet ned til Sandnes. Jeg gleder meg veldig masse til å se henne igjen,det skal bli godt. Men i dag kom den svarte skyen tilbake,og jeg aner ikke hvor lenge den blir der,men jeg er redd for at noe av det som skjedde i dag kan få en langvarig effekt. Det vil vise seg…

Akkurat nå er jeg bare veldig sliten.  50/50 sliten. Fysisk/psykisk. Jeg er ikke der at jeg ønsker en pause fra alt,jeg er bare..ja,sliten. Å sette en pause fra hverdagen,livet,løser ingenting,for når pausen er over,så vil den bare fortsette der den stoppet,hva er da poenget med å ønske seg en pause? Jeg trenger en pust i bakken,et avbrekk,og det vil jeg nok få i morgen ved å tilbringe tid med venninna mi,og det skal jeg nyte hvert minutt av,jeg vil gjøre det beste ut av hele dagen i morgen,for fredagen vil bli forferdelig. Da må jeg ta tunge skritt inn i en situasjon jeg skulle ønske jeg slapp..

Driving home for x-mas

Fy faen,atter en sykt hektisk dag. Opp gørr-tidlig,går omtrent i søvne opp til jobb,svett og like trøtt da jeg kommer fram. På med nisselua som er statisk og får håret til å bli flatere enn flatest. Flere kopper kaffe (våkna litt,og klarte å late som jeg var hyper,men egentlig var det fordi jeg om noen timer hadde juleferie) Gnafse litt sjokkis og marsipan i pausen (som varte 1 time,noe vi likte veldig godt) Da klokken endelig ble tre så delte jeg ut noen klemmer og noen «god jul» før jeg føyk på dør. Snille eks’n min henta meg,og skulle plukke meg opp for å kjøre meg hjem før han skulle komme tilbake  45 min. senere for å kjøre meg ned til bussen. Jeg fikk satt inn kopper,drukne-vanne den ene planten (de andre er grønn planter,så de fikk nøye seg med en skvett),sørge for at søpla kom ut dørene,dusje,på med klær,av med klær,og på med klær igjen.Pakke ferdig kofferten,ned med gaver,ut med gaver,og ned igjen. En tung koffert og en huge pose med gaver og meg selv på lasset kom jeg meg ut døra og inn i bilen. Selvsagt kjørte vi ned midt i rushtrafikken,men det gikk med nød og neppe. Jeg kom ned til terminalen 4 min. før bussen gikk.

Da jeg fikk sagt «takk skal du ha for skyssen,hils familien,god jul,hadetbra» og gitt en klem,så måtte jeg gi penger til bussmannen  så fikk jeg endelig  planta ræva i bussetet. Da hadde jeg skuldrene oppunder ørene,var kvalm og sinnsykt sliten og var superstressa. Ikke hjalp det at jeg blir buss syk heller. Jeg måtte selvsagt sette meg rett foran en dude som pusta som en blåsebelg,og som når tlf ringte snakka så høyt at forbipasserende biler måtte ha daua av skrekk. Personen i andre enden hadde visst dårlig hørsel ettersom jeg forstod…No joke.

Litt før jeg var hjemme sendte jeg melding til søster’n om hvor jeg var,for hun skulle komme og møte meg og hjelpe meg å bære ned alt. Men ingen var å se,så da måtte jeg labbe ned alene. Og hvem er det som står i døra da jeg kom inn? Jessda,søstern her self. «Ka faen,æ skulla akkurat te å gå opp å møt dæ æ no...» Jeg bare:» &#%¤&%&(&TFG,litt sent nå kanskje…» Jeg fikk julebrus og kaffe,og så fant jeg nøtter i skapet. Jeg prøvde senke skuldrene. Da kom tante og kidsa på besøk…skravle,drikke mer kaffe,skravle..så kom mamma hjem fra jobb,som et pakk esel. Hun skulle ikke handle med seg noe hjem sa hun,men kom med 3 poser…djeez.

Jeg fant sofaen og «se og hør.» (som ingen leser…)

Juletreet var kommet opp (så klart…),fikk slengt gavene fra meg gaven,ble beglodd av de 5 nissene på dass,og nå sitter jeg i senga på det iskalde soverommet med fingre som truer med å fryse til istapper. Og på bare et fordømt døgn,så har alle bloggene jeg leser oppdatert,og det ga meg lesestoff på godt over en time,så nå er dere skyldig i at jeg er blitt sittende her til langt på natt. Takk skal dere faen hakke meg ha. Nå får denne dagen her takke for  seg,og det samme gjør jeg. (med mindre fatter’n som fortsatt er oppe og trasker ikke holder meg våken en stund til. Da må jeg opp og røske tak i han,kan da ikke holde på sånn,hallo,han fikk tross alt et par tjukksokker av meg i farsdagsgave i dag)

Mamma har pynta med omkring 20 nisser bare på rommet her,inkludert i disse er det en elgnisse,en lykketrollnisse,en nissekatt,en nisserotte (eller mus som ser ut som en rotte?) og en jævla nisseheks hengende på lampeskjermen 20 cm fra trynet mitt. Godt jobba mutter’n,det skal ikke stå på med julestemning her,hele leiligheten ser ut som nissens juleverksted på nordpolen. God jul.

Julestreeeess

Hvert eneste år så lover jeg meg selv at «neste jul,da skal jeg ikke stresse at all,skal ordne alt i gooood tid…» Jadda..Snakk om å lyve så man tror det selv..samme ulla hvert år. Tradisjon som alt annet med jula. Stresser ræva av meg hvert år. Jeg er en av de som vet veldig godt at innen den datoen,da må (bør) alt som skal sendes av gaver sendes. Jeg rekker det med nød og neppe. Peller meg avgårde i den tro at det ikke skal være noe kø,siden jeg tar det på butikken her nede,men nåneidu,alltid er det folk i kø. Men skal vel ikke klage på at det står 2 mennesker foran meg..Men like pokker er det kjedelig å vente. Kø er ikke det morsomste jeg vet.

Etter å ha sovet i ca.3-4 timer kom jeg meg faktisk opp av loppekassa i dag og. Traske oppover og oppover og komme fram hesblesende og svett (som vanlig) Bælme innpå noen kopper kaffe for å holde opp energien, og knaske ei pære og noen klementiner til frokost. Dagen på jobb var egentlig  ganske slæck ,og det kan vi jo ikke ha noe av,så da fiksa jeg liksågodt ei bøtte med grønnsåpevann og begynte å vaske ned litt. Drakk mer kaffe,spiste litt mer klementiner,bøtta innpå en kopp te,synger og svanser rundt i nisselue,og så var det dags for å komme seg ut derifra. Labbe ned mot byen,shoppe det siste i gaven til foreldrene mine,kjøpe gave til brutter’n. Fram og tilbake,farge? Str? Hvor? Melder med mutter’n:»hva har dere kjøpt til han?» Hun:»blablabla...» Jeg: «Faen,jeg står med det samme i hendene her..hvilken farge har dere kjøpt i?» Hun:»blablabla» Jeg:»faen,jeg og...» Ok,traske tilbake,finne ny,«den vil jeg kjøpte» tenkte jeg, Men neida,måkke tro de hadde riktig str i den fargen…neida. «Ok,da får jeg ta den...» og den tok jeg. Betale,pelle seg ut i en satans til fart. Innom butikken,hadde selvsagt ikke det jeg skulle ha,men fant det jeg heller burde kjøpe,så da kjøpte jeg det og stakk derifra. Labbe hjem,og faen,der var det slutt på strømmen på mp3’n gitt. Helvet. Fram med ledning,plugge i tlf. En skurrende radio,helvete! Søke på ny kanal,der ja,endelig. Kunne godt ha fått litt høyere lyd,men da var jeg stivfrossen på hendene,så fikk hele spisse ørene. Traske,labbe,traske,labbe. Vel hjemme,pakke inn den siste gaven til foreldrene mine. Og dere må ikke tro at den kom i en eske eller noe,neida,så fram med papp her og papp der,teipe og pirke og banne og steike. (en tradisjon jeg har er at jeg teiper ihjæl gaver..i følge mamma,så de får en liten jobb i år også..) Teipen stakk av,julebånden krølla seg unna,papiret truet med å revne. Fikk fiksa brutter’n sin,så var det å pakke og rulle inn søster’n sin. Så skulle jeg da lage en nisse til mamma,var planen. Styre på,stressa. Og resultatet? Hærregud,ser om som en rød dott som kunne ha vært  i en skrekkfilm. Jeg satte den liksågodt oppi vinduskarmen min her jeg,så nå sitter den å glaner meg i nakken..scary little devil.

Pakka kofferten,hva skal jeg ha med? Hvor mange dager skal jeg være? Har jeg nok truser? Får jeg plass til alt? Kommer jeg til å bruke alt,eller kommer jeg hjem med ca. halvparten ubrukt som vanlig? Regne ut hvor mye meds jeg skal ha med.Inn i pilleboksen,ut av pilleboksen,telle telle,regne,regne. (har dosett) Mekker mat for en bp,spise spise,drikke drikke,spy. Vaske kopper,vaske komfyr,kopper og kjøkkenbenk (husvertene må låne komfyren når jeg er borte,de skal visst være mange oppe her i jula,og da må det se noenlunde ok ut her nede,og ikke som et bombenedslag som det ofte ser ut som etter utallige bp raptuser)

Jeg er stressa…men nå har jeg kun igjen arbeidsdagen i morgen og å raske med meg kofferten,2 svære poser med gaver samt meg selv og komme meg avgårde. Dægger’n det skal bli godt å få slengt de gavene under treet og planta stress-rævva i godstolen og få seg en kopp kaffe i morgen. Det er nesten så jeg blir ilter om jeg ikke har g ått ned 10 kg til i morgen. Nå fryser jeg også,har faktisk ikke tent et fordømt telys i dag heller (jeg pleier fyre opp ca. 20 hver dag…)

Arbeidsdagen i morgen tror jeg kan bli genial. Jeg må dog stå opp før hanen i morgen,for jeg skal åpne på jobb. Men,så er det julelunsj for de ansatte,og da skal alle ha 1 time pause! Woooptidoo. Og så peller jeg ræva mi ut derifra kl.15,og da_er_det_juleferie!! Oh sweet Jesus.

Hærregud,nå står Beyonce og hyler på tv’n,tror jeg slår av jeg. Hun kan godt ta juleferie hun også nå synes jeg.

Frosty days

Veltet kroppen ut av senga nesten før klokka ringte gry-tidlig,gikk i halvsøvne bort til badet,pissa min daglige morradose,pakka meg inn i 3 lag klær,bøtta innpå morramedsa,på med sko,jakke,skjer og lue. Plugge musikken i ørene og labbe seg i vei,tidlig en frostmorgen. Kom hele 10 min. før jeg begynte på jobb. Trodde jeg. Hadde tatt feil av vaktene,så jeg kom hele 3 kvarter før jeg egentlig skulle starte. Jeg kunne ha mosa meg selv i veggen i ren frustrasjon. I det jeg kom på jobb så kunne jeg egentlig ha velta meg ut av senga. Jeg gjør ikke den tabben igjen i morgentidlig. For å si det sånn.

For å komme inn der hvor jeg jobber,så må jeg gå gjennom en liten sti. Her er jeg da altså på den stien. Og her…

Ja,akkurat her,hvor jeg står…

Her vettu,observerte en kollega av meg 3 elger sist vinter…Man kan si at jeg har øyne i nakken også når jeg nå går på denne stien,og går sabla fort,sånn for å unngå å bli omringet av elg og mokka rett ned,bare noen meter ifra døra inn til jobb. Synes ikke det hadde tatt seg helt ut. «Nei du skjønner,jeg kommer meg dessverre ikke inn på jobb til jeg skal i dag,kanskje ikke i det hele tatt,selv om jeg er et halv minutt unna,fordi,jo nå skal du høre,jeg har blitt mørbanka av elg…» Virker litt suspekt..så satser på å unngå å bli uvenner med noen elger. (Jeg digger jo elger,men tror ikke de skjønner det om jeg begynner å veive med armer og ben,og setter opp peace tegnet aldri så mye…) Jeg kom velberga fram i dag også.

Vel hjemme etter jobb så var det å fyre opp varm sjokolade,tenne telys og gjøre klar iskald pepsi max,for da var det duket for besøk med en av de aller beste. Anne-Helene & Laila tid. Skravling som bare jenter kan,varm sjokkokos,og film.» A nightmare before x-mas.» Herlig herlig (men man kan jo lure på hva som foregår oppi hodet på Tim Burton da han laget den filmen…røyka han opium?)

Oooh hoooy,jeg fant en uåpnet liten maoam karamellom i godstolen i dag. A runaway caramel. A naughty little devil.

Siden det ble julebilde i gårsdagen innlegg,så droppa jeg å legge ut bilde av hva som befant seg bak luke nr.1 i kalenderen ,så da blir det dobbelt opp i dag gitt. Jeg følger min tradisjon tro,og har gått til innkjøp av en sjokoladekalender. Woot woot. Bak luke nr.1  fant jeg følgende: en sjoladebit av et lys.

I luke nr. 2: Hold dere fast…et fly!!!!! OMG! Wooohooohoooo. *Dancing the happy dance*  Nå er jeg spent på morgendagens luke. (som teknisk sett er i dag,siden midnatt er pasert,men som likevel ikke er i morgen,fordi jeg har ikke sovet ennå)

Og siden jeg fortsatt er på 2.desember: Gratulerer så masse med dagen Sven! Og siden vi teknisk sett er inn i 3.desember:

GRATULERER SÅ MASSE MED 30 ÅRS DAGEN KJÆRE JANNE!! (Lillesøstra mi) HÅPER DU FÅR EN FANTASTISK FIN DAG!!

Gawd,der trodde jeg at en ny karamell var på rømmen,men jeg hadde visst spist den…*phew*

Jeg har en «jeg føler meg feit» dag…just great.

Let there be light

WARNING! Det ble et fordømt langt innlegg,anbefales som sovemedisin om du sliter med å sove…

I gårkveld var det dags for en ny nattevakt. Rett før jeg dro så fant jeg en gammel dagbok til,som jeg tok med meg nedover for å lese. Tingen med den er at den har en liten lås på,og gud vet hvor nøkkelen til den er liksom.Så da måtte jeg gå hardt til verks gitt for å få den opp…

Dårlig bilde,men den gull farva dingsen under selve låsen er da den dingsen som var festet i permen som hadde den ene dingsen man fester selve låsen i…see? Så jeg måtte da altså røske opp hele shiten.

Og så var det dags for å begynne å lese hva jeg hadde skrevet i den boka…Det viste seg at den var fra 1999. Da bodde jeg i Oslo. Delte leilighet med 3 andre jenter,og var sammen med en fra Bosnia.

Det var nesten litt rart å lese den,for jeg var kun 4 år inni spiseforstyrrelsen min her. Utrolig nok så kasta jeg ikke opp så ofte i begynnelsen fra da jeg begynte å skrive (september) men det tok seg opp derifra.  Det er også det jeg husker,at det var fra da jeg bodde i Oslo at jeg begynte å planlegge mine bp’er. Uansett da,det som overrasket meg veldig,som jeg nesten helt hadde glemt,var at jeg var mye ute og jogga!! Jeg som ikke liker å jogge engang!! Men da var jeg ute en tur nesten hver dag,+ at jeg sykla mye,gjerne begge deler på samme dag. Fra september til desember det året gikk jeg ned 8 kg. Hallo liksom,kanskje på tide å begynne å komme seg ut og jogge igjen?? Jeg mener,nå har jeg gått ned 10 kg på et helt år liksom!!  1 fuckings år!! Nei,best å børste støvet av joggeskoene og komme seg på veien igjen tror jeg. Ble jo nesten motivert av å lese vettu.

Sånn ellers i natt da,så satt jeg litt på gulvet..

Og så fikk jeg plutselig litt vondt i magen..

Og ellers ble det en kamp uten like mot søvnen som truet med å ta meg sånn i 06-tiden. Jeg må si jeg var sjeleglad da nestemann kom på jobb så jeg kunne karre meg hjemover mot senga. Har et lite stykke å gå hjem da,så det er ikke uvanlig at jeg våkner sånn veldig godt på vei hjem da,og i dag var intet unntak. Dessuten tydet det på å bli en veldig flott da,og da er det jo klart at jeg skal måtte tilbringe dagen under dyna…

Men da jeg kom hjem så var fin soloppgang og alt annet som blåst ut av huet på meg,da var det kun senga og søvn som betydde noe. Det ble en avbrutt søvn utover dagen da,sov noen timer,våkna,sov litt,våkna,sov litt til før jeg dro skrotten ut av senga i halv seks tiden eller noe sånt. Da var det bare å gjøre ferdig noe som skulle sendes i posten,for så å traske nedover mot butikken.

Da jeg kom hjem igjen starta dagens første omgang. Jeg kjente at formen ikke var helt med,at kroppen var uopplagt og jeg var litt småkvalm? Slengte liket ned på sofaen og slo på tv’n og begynte å gnafse litt potetgull. Tingen med potetgull er at jeg ikke klarer å stoppe å spise det. Og da får det heller ikke bli liggende lenge i magen min. Så når jeg da likevel først var i gang med å spise så fortsatte jeg bare. Det ble ikke neon heftig omgang da,for Camilla meldte og lurte på om jeg ville ha besøk,så da gjorde jeg kort prosess med maten før de kom. Koslig med besøk,alltid like trivelig å ha Camilla her 🙂 Vi planla også at vi kanskje skal ta oss en tur ut i morgen. Jeg husker seriøst ikke sist gang jeg var ute,for det er en ren evighet siden sist. Så da får vi se da,hva morgendagen bringer. Vi ble sittende å skravle litt og glane tv,drikke pepsi max og spise litt smågodt (skjønt de var ikke noen storspisere akkurat)

Jaja,mer på meg da 😀

Åå jaa,hærregud,hør på dette her da. I sommer engang så gikk lyset oppi taket her på stua. Jeg fikk en til å hjelpe meg å sette i ny pære,for jeg rekker pokker ikke opp når jeg står på sofaen engang. Men det ble fortsatt ikke noe lys der,så jeg sa ifra til husvertene da,at det kanskje var noe feil med det elektriske. Det har nemlig vært noen problemer med noen av kretsene her i huset,så strømmen har gått en del ganger tidligere. Anyway,jeg sa ifra til husverten da,og han sa at han skulle se på det. Men så er det nå engang så da at dagene kommer og dagene går uten at noe blir gjort. Og ikke var det hastverk for min del heller,det var jo tross alt sommer og lyst ute. Ittno stress liksom. Dessuten har jeg en stålampe borti hjørnet. Meeen,så gikk pokker meg lyset i den også,dagen før jeg fikk besøk av Lene min,første helga i august. Da begynte det å bli liiitt mørkere på kvelden,så måtte da ta den ene nattbordslampa inn på stua så vi fikk litt lys. I september begynte husvertene for alvor å bygge og snekre på huset (bygger ut,og pusser opp) og det skulle bl.a komme en elektriker hit. Jeg har da selvsagt sikringsskapet nede hos meg,så da måtte han inn hit. Jeg var på jobb da han kom,men jeg sa ihvertfall ifra til husvertene at de kunne nevne dette med den lampa i samme slengen da. Noe de gjorde,men tror dere han tok en kikk på den fordømte lampa da? Næh.Men han kunne derimot fortelle at ved 90% av alle tilfellene så var det det at pæra ikke var skrudd skikkelig i.Jeg nevnte dette for personen som hjalp meg,men h*n sa at pæra var skrudd i skikkelig,det var h*n hvertfall sikker på. Anyway (denne historien er ikke akkurat kort…) jeg satt der hvertfall uten noe taklys,brukte kun den lille nattbordslampa mi. Jeg fikk ikke sjekka den lampa i taket selv da,for som sagt så når jo ikke jeg opp da. Og så tenker jeg ikke på det,og dagene kommer og dagene går og ja,sånn går nå dagan. I forgårs måtte husverten og svigerfaren ned hit for å fikse noe på kjøkkenet mitt,og da kom vi på den derre lampa da. Så han fikk tatt av kuppelen,og skrudde litt på pæra,og VIPS,SÅ BLE DET LYS! 😀 Det får’n si,pæra som var skikkelig skrudd i det tenker jeg…*lord* Her har jeg sittet i flere mnd uten taklampe fordi «joooodaaa,pæra var skrudd skikkelig fast ja» Jaddasann…

Weee,let there be light,og lyset kom!!! *hopper opp og ned av glede*

Etter at Camilla & X dro så sa bulimien «hei og hallo,der var du ja,da var det oss to igjen» På menyen stod det taco. 6 store lefser,en pk kjøttdeig,2 hjertesalater,en boks mai,tomat,løk,en boks lett rømme,et glass tacosaus & jalapenoes. Fylle på til randen,brette,føre opp til kjeften,glefse over,tygge,tygge,svelge,glefse,tygge,svelge.Drikke,tygge,svelge,drikke. Masse drikke,masse mat. Sterk mat. Mat som fyller opp magesekken og truer med å eksplodere om jeg fyller på med en eneste bit mer. Jeg spiste opp alt. Det holdt akkurat,men da hadde jeg ikke kunnet stappa innpå noe som helst mer. Jeg er så full i magen at jeg ikke klarer å stå oppreist. Det er sånn,jeg spiser til magen er så fullstappa at jeg ikke kan stå oppreist,at jeg må krøke meg inn på badet. Av og til gjør det så fordømt vondt at du vet ikke om du skal kaste opp eller legge deg ned og grine og vente på at det skal gå over av seg selv. Men sist nevnte er jo aldri et alternativ uansett. Men lettelsen som kommer når alt er ut igjen er helt enorm. Da er det bare å gå inn igjen,stappa oppi en snus og slappe av litt før neste runde..

Oppvasken hoper seg opp når man er bulimiker…

 

Men gidder jeg å ta den?

Næh!

Våken natten

Natt til i dag var da nattevakt igjen,etter at jeg hadde hatt tidligvakt på dagen..så jeg var i grunnen møkk trøtt allerede da jeg dro på jobb i går kveld,men jeg hadde jo ikke noe valg enn å holde meg våken til jeg skulle dra nedover og komme i gang. Sånn ca.1 time før jeg skulle på jobb (begynte 22.15) så oppdaget jeg at jeg hadde fått melding på tlf fra posten. Skoene mine som jeg har bestilt hadde ankommet butikken her nede. DA våkna jeg da. Slengte på meg jakke og sko og beina nedover som jeg aldri før har beinet. Jeg måtte kjappe meg,for jeg skulle jo komme med på jobb i tide også. Jeg er så glad,så glad,og nå skal jeg endelig få noen flere cm på høyden min (9cm) Nå er jeg over stadiet dverg.

Men ja,hvertfall,jeg kom faktisk tidsnok til jobb også,og litt mer våken etter å ha syklet nedover. Trim og frisk luft hjalp på. Litt blek,men fattet.

Første timene går som regel alltid kjapt,glaner tv,pludrer litt på nett,leser bok. Man holder øynene rimelig bra opp,energien er tålelig bra. Man holder seg oppe på to bein. Men når klokka var sånn omtrent 05,da måtte jeg virkelig begynne å smøre meg med tålmodighet…

Og når klokken begynner å bli så mange,og øynene truer med å smelle igjen når som helst,da er det om og gjort å bruke kreativiteten for å holde seg oppegående. Så da tenkte jeg at jeg kunne jo alltids tøye ut litt,det tar jo sinnsykt på å sitte på ræva

Og så lurte jeg på om jeg kunne kutta av meg lilletåa, og om det kom til å gjøre sinnsykt vondt. Kniven var dessverre litt for sløv til å engang å komme gjennom sokken.

Så da tenkte jeg at jeg kanskje skulle lese litt om Hannibal Lector da,for å få noen gode tips om andre grusomme ting å finne på for å få tiden til å gå. Så nå vurderer jeg å forhøre meg om hvor jeg kan få tak i amylnitrat (englestøv,metamfetamin og litt syre) og se hva jeg får ut av det. (Lector ga det til en pasient,og fikk han så til å flå av seg ansiktet og gi det til hunden sin…Ja,Lector er syk,eller..har god fantasi)

Lurer på om jeg hadde blitt litt sånn om jeg hadde prøvd noe sånt…

Og hvis noen hadde sett meg da,så kunne jeg jo bare ha satt opp et uskyldig ansikt bare sånn at de ikke skulle ha følt seg truet sånn med det samme før jeg hadde satt inn støtet.

Men jeg hadde ikke noe amylnitrat,så da var det bare å smøre seg med litt mer tålmodighet da…Og klokka er fortsatt like mange liksom,da kan dere tenke dere hvor sakte tiden går…

Slengte meg liksågodt oppi godstolen igjen for da begynte det en mafiafilm fra 80-tallet,og den måtte jo bare være bra tenkte jeg.

Allerede ved introen skjønte jeg at den kanskje ikke var så bra likevel…men da hadde jeg jo allerede benka meg foran tv’n

og ordna meg med litt godis..

Da filmen (som var sykt dårlig) var ferdig var klokka faktisk blitt 06.30 og jeg hadde bare 1 time igjen,da klarte jeg faktisk å åpne øynene en smule høyere og hjertet begynte å slå akkurat som det gjør når man er i ekstase. Jeg skulle snart hjem til senga mi!

I kveld er det en ny nattevakt….

Paradise beach

70 varmegrader (det kjentes hvertfall sånn ut) og sol på omtrent skyfri himmel.
Solbrente armer.
Likbleike lår.
Smilende mennesker.
Badetemperatur i vannet.

I dag,etter jobb,var det på tide å endelig labbe avgårde for å ta en tur på stranda. Ingen planer om noen strandtur sånn egentlig,men etterhvert som arb.dagen gikk,så tenkte jeg at jeg bare måtte melde jentene for å høre om vi skulle ta en strandtur,for jeg vet med meg selv at hadde jeg gått hjem etter jobb,så hadde jeg mest sannsynlig tilbrakt dagen innendørs,og det igjen hadde ført til svart samvittighet over å ha kastet bort en så fin og varm dag.
Fikk med Ida lille,så vi traska i vei og ikk innom butikken for å kjøpe med oss pepsi max og blå druer. Fant oss en plass på gresset mellom barnefamilier og fjortiser. Stranda var stappa full,folk vet å nyte de fine sommerdagene vi har. Bleke kropper,brune kropper.Tjukke kropper,slanke kropper.Kropper med rar fasong,dvaske kropper,stramme kropper,tatoverte kropper. Barn som krangler,barn som skriker av fryd,fryktløse barn som kaster seg uti vannet,barn som skriker og skråler,barn som hyler og griner. Et barn som tasser rundt på trass,fordi han er trøtt og sliten og vet ikke helt hva han vil. Han drar seg i fantesnabben og tramper rundt på små bleke lubne barneføtter. I ren barnetrass kaster han bleien sin i været,fordi han vet ikke helt om han vil ha bleie eller ei.

Anna og Filip småkrangler som søsken skal gjøre,dama bak oss trykker i seg potetgull. Folk griller,folk bader,folk griller kroppene sine. Min kropp blir grillet selv om jeg ikke bevisst griller den. Egentlig er det bare armene og hodet som blir grilla,for jeg er ikke akkurat den kjappeste med å kle av meg på sommeren. Jeg er ikke videre fornøyd nok med kroppen til å gjøre noe sånt. Jeg føler meg som en strandet hval,en jævla bleiksjuk hval.

Men til tross for kropp,så vrengte jeg av meg tightsen jeg hadde under dongrishortsen,fordi jeg trosset «hval» følelsen,og tenkte at lårene hadde godt av litt sol. Ida og jeg tasset barfot over gresset,ned på den fine sanden,og vasset i vannet,helt opp til knærne (skulle gjerne hatt med meg bikini i dag,for da hadde jeg jaggu meg kasta meg uti vannet,tro det eller ei, men sånn ble det ikke i dag. Men vi skal ta det igjen. Jeg kan uansett skryte på meg at jeg har vært i vannet i år,det skjer ikke hvert år) Det var skikkelig digg! Skjønt vi rygget litt unna de som kom travende i en helsikes fart så vannspruten stod,vann på klær er ikke bra på stranda. Vi syntes at de heller kunne sprute på de som allerede lå i vannet og plaska..

Jeg husker ikke sist jeg hadde strand sand mellom tærne.
Men det var en god følelse.
Jeg skulle ønske jeg var et lite bekymringsløst barn igjen,som kunne bruke sommerdagene til å løpe og herje på stranda,plaske i vannet og glemme tid og sted.
Men som voksen har jeg rastløsheten i kroppen,og etter masse god prat,sol på kroppen,hei og hallo til kjentfolk i 3 timer så dro vi hjemover.

Men er man på stranda,så er det ikke til å unngå matlukt,spisende mennesker,potetgull,kjeks,lefser,sjokolade,grillmat og til og med en peppes pizza. Det er i grunnen greit nok,men når da attpåtil tankene begynner å tankeonanere om alt man har lyst på,ja da planla jeg faktisk en bp. Heller det enn å gå der og tankeonanere så jævlig om mat at jeg kom til å gå på en helsikes huge smell. Jeg hadde faktisk lyst på en bp også. Så da kjøpte jeg inn litt bp-mat.Ikke en brøkdel omtrent av det jeg vanligvis ville ha hamstret inn,men noe jeg fikk lyst på der og da. Magen og formen var litt shabby på hjemveien,så det var i grunnen ikke så mye jeg hadde lyst på heller.

Jeg har spist litt potetgull og cashewnøtter,som gikk i dass,bokstavlig talt,og jeg har faktisk ikke lyst på noe mer i kveld. Det holdt med den lille bp’n der,det dempet tankeonanien. Og jeg synes det er helt greit,jeg klarte tross alt 4 dager (fordi bp’n kom så seint på kvelden klarte jeg 4 hele dager) Jeg er uansett fornøyd med 4 dager bp-fri. Og jeg er heller ikke misfornøyd med den lille bp’n jeg hadde nå. 1 bp på 4 dager er minst 11 mindre enn hva det mest sannsynlig ville ha blitt på de 4 dagene tilsammen ellers. Det er vel noe? Jeg er fornøyd,da har dere med å være fornøyd også 😉 Det handler tross alt ikke om å kutte brått og brutalt og gå på en heftig smell,men å redusere der man kan redusere.

Nydusja,sliten og igrunnen fornøyd med dagen i varmen.
I morgen er det legetime,stilnoct skal diskuteres,og jeg har en ting jeg i følge min psyk. burde tatt opp med legen,vi får se…Mulig jeg skal ut med Camilla i morgen,men har ikke tatt en endelig avgjørelse ennå,tror jeg skal se an formen før jeg bestemmer meg.
Men nå skal jeg hvertfall la skrotten få litt hvile.

Ja,hallo?

Jeg burde ha skjønt det da jeg stod opp og så at det var regn ute. «Dette kan umulig bli en bra dag» Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke så det.

La meg ta det fra begynnelsen av…

Jeg bråvåkna kl.04.10 fordi jeg trodde jeg hadde forsovet meg..skulle opp kl.06.30…sovna,og bråvåkna (igjen) da klokka ringte. Kikka ut vinduet;regn. «Just great» Finne fram andre klær enn det som var planlagt. Hoppe i klærne,stappe en nektarin i kjeften,på med sko og jakke,og labbe i vei ut døra.

Måtte selvsagt innom butikken på veien,for jeg må jo ha min daglige dose av pepsi max,snus og troika.Så labbet jeg videre. Kom på jobb,fikk beskjed om at det som det var litt trøbbel med i går hadde blitt verre. «Just great» Men håpa det skulle bedre seg etter noen timer da det kom noen som kunne se på det. Så skulle R****** komme en 1/2 time etter meg. I går fikk jeg fortalt at han har en tendens til å forsove seg,så jeg måtte bare ringe han om han ikke var der når han skulle. Så jeg venta..og venta litt til,og jaggu måtte jeg ikke ringe gitt…»just great» Så litt senere kom K**** som jeg håpa skulle fikse problemet fra i går. Men neidadu,så enkelt var det ikke nei,la meg kort ramse opp her:

*Ring ring*
-Ja,hallo,det er ****,jeg skulle ha snakka med *** angående ***
–hm,da må du ringe *** Jeg skal sette deg over,vent litt.
-*vente,vente,vente*
–Ja hallo?
-Ja,hei. Jeg skulle ha snakket med *** ang. *** jeg.
–Da må du ringe ***,hold linja,så skal jeg sette deg over…
-Den er grei
–Hallo? Hva gjelder det?
-Jo,nå skal du høre. Vi har en sak her,vi må ordne ***,hva skal vi gjøre?
–Da må du nok ringe ***
-«nei du sier ikke det?» tenkte jeg. Ok,skal jeg ringe *** da?
–Du får prøve der ja,vi kan dessverre ikke hjelpe deg.
-«JO,FOR I HELVETE,DET KAN DU!» tenkte jeg.

Dere ser poenget? Og gjett hva…dette her var bare begynnelsen. Denne samtalen over her var det K**** som tok. Og vet dere hva? Hun hadde den samtalen der 3 ganger. Jepp,3 ganger. Så visste ikke hun mer hun kunne gjøre,så hun dro. Så var det min tur….*sukk* *Trekke pusten dypt,og sette i gang. Here we go!*

-Ja hei,Laila som ringer fra ***,vi har et problem ang. ***,så vi må få fiksa det.
–Ja nei da må du ringe ***,hold linja litt du,så skal jeg sette deg over. Værsågod…
–Ja hallo?
-Ja hei,Laila her,jeg ringer i fra ***. Vi har en sak her ang *** og det må fikses i dag.
–Ja,nei da må du nok snakke med noen på *** Vent litt du,så skal jeg sette deg over..
-Rampti tamtam…»vente,vente»
–Ja hallo?
-Ja hei,Laila fra *** som ringer. Du,jeg trenger å fikse *** jeg,fordi det var litt tull i går og i natt,og det ble gjort det og det i natt da,og det må fikses i dag.
–Ok,men da må du snakke med ***,hold linja du så skal jeg sette deg over…
-Jessda,jeg holder linja jeg vettu…(«gaaaawd daaaamn it woman!!!»)
–Ja hallo?
-Ja hei,det er Laila som ringer fra ***…
–Å,er det deg igjen?
-ja…(«crap»)

Ok,dere ser tegninga? Jeg satt vel i tlf fra kl.10-12.30. Og alle samtalene var på denne måten her. Innimellom samtalene så prøvde jeg å få i meg en kopp kaffe,men siden det ble å løpe hit og dit,og å notere meg her og notere meg der,så ble alle kaffekoppene jeg prøvde å få i meg kalde før jeg hadde kommet til sup to liksom.
Da kl. ble 12.30 ringte den personen som fikk 2 stjerner i boka fra meg i dag: legen! Snille snille mannen. Han skulle skrive en henvisning som vi kunne hente,og vips vaps fillibombombom,så havna vi her.

Etter mye om og men kom vi fram dit vi skulle….
Og der ble vi sittende da og vente…og vente…og vente…(leger er ikke videre kjent for å være raske…) Så da tusla jeg litt rundt da,når ræva meldte at den hadde sittet litt vel lenge i ro.

Vi var tilbake igjen først 2 timer etter at vi dro hjemmefra. Og da var det bare på sykehuset vi var. Selve tingen som måtte ordnes opp i tok kanskje 10 min. I say no more,I rest my case.
Så skrev jeg en rapport langt som et år,og vips så hadde jeg 1.5 time overtid gitt. *caaashiing»

Da jeg endelig kom meg ut dørene så bar det ned på IcaMaxi,10 kr. marked er en farlig ting for bulimikere. Jeg var så sliten at jeg knapt nok la merke til hva jeg slengte oppi kurven,men da jeg kom hjem etter å ha labbet sørgmodig og dausliten på vei oppover alle bakkene i byen,så så jeg at jeg i det miste hadde kjøpt noe jeg liker. Men det er ikke dermed sagt at jeg kan forberede alt jeg kjøper….

Bakte poteter om noen lurte..Jeg meldte søstra mi som er kokk og lurte på hvor lenge de burde stå i ovnen da. Hun sa ca.1 time på 180 grader. Mhm,1 time in my ars. Harde inni ennå da ja. Så jeg lot dem stå en halv time til,tok dem ut,spretta dem opp,klæska oppi hvitløkssmør og krydra på med salt,pepper og chili. Men jaggu var de ikke harde inni ennå…så da satte jeg dem inni en gang til,mens de var spjælet opp. Jeg bare satte på ovnene igjen jeg da,og lot dem stå en stund til…Jeg kikka ikke engang på hvor mange grader jeg satte ovnen på for andre gang…etterhvert så syntes jeg det begynte å lukte litt svidd…

*taaataaaaaam*

Det var litt varmt da,og i kantene var det litt sånn svidd sølvfolie som satt fast..men men,kunne ikke la det stoppe meg.
Men det ble ikke i nærheten av sånn bakt potet du får kjøpt når man går ute og spiser. Mine ble bare helt herpa,så da herpa jeg dem liksågodt litt mer..og slengte på masse hvitløkssmør,og krydra som bare faen med salt og chili. Da ble det greit liksom.
Så jadda,å mekke bakt potet suger tydeligvis.

Nå ligger jeg som et slakt oppi sofaen.

Haster avgårde til Oslo city

Klokka ringer kl.09.00,nekter nesten å tro at det er sant at jeg må opp allerede.Men kunne visst ligge litt lengre.Spiller spill på tlf,ergrer meg at jeg for pokker ikke kommer på neste level. Tvinger meg etterhvert opp fordi husverten knakker på døra for å fortelle at hun skulle ut en tur.»Er det noe du trenger?» «Ja,en pepsi max» «Ok,det skal jeg ordne for deg» «Flott,so long»

Av med dyna,på med klærne,opp og vaske.Vaske tørk,vaske,tørk.Feeeerdi. «Shit,time to go to work» halvløpe nedover,Sahara i munnen,inn på butikken,gripe tak i en pepsi max og en troika. «Blir 10.min. forsinka» «Det er i orden :)» Halveløper videre.Kjenner hver minste stein under foten,for skoene har verdens tynneste såler.Kom på jobb,i følge klokka der så kom jeg bare 2 min. over tiden. Blablabla,»god tur,kos deg» «Takk for det,ha det bra»

Slappe av en liten time.Bla i avisa,skrive opp noen tlf.nr,kaste øynene bort på tv’n,tar dem tilbake.Steke kjøttdeig,koke pasta,kutta rødløk,kutte sjampignon,sop i hop,opp av stolen,sett deg her,spis. Jeg spiser med. Dette tar litt tid. Vaske opp etter rotet,rydde ut av oppvaskmaskina,stappe inn nytt. Ferdig,opp i sofaen.En pitteliten pust i bakken,med «vil du bli millionær» på tv.
Et lite besøk som kom og gikk. «Skal vi gå oss en tur ut kanskje?» Jepp,and so we did.

På med klær og caps.Ut av døra,tusle ned mot byen. Treffer Camilla,blablabla,bye bye,see you later. Treffer Ian,blablabla. Han henger på,skravle skravle,Ian er flink og skravle (som meg,så det går bra) Heimat vi går. Av med klær,inn med mat,oppi sofaen. Slutt på jobb,»hey ho,skravle skravle,ha det bra»

Blablabla med Ian på vei hjem,blablabla,hele veien hjem (djezez that man can talk) Jeg ville gå minst i dobbelt tempo som han,men neida…»Jeg må hjem,nååå.Nuh,helst i går!!» «Faen dette går treiiigt!!!» Ha det bra,see you later. Traske fort fort hjem. Av med ytterklær,kaste i seg ostepop,potetgull og troika. Klokken er blitt 00.30,maten (kaller det mat) skal opp nå,og jeg burde vært i seng for hvertfall en time siden. I better hurry up!!!

Jeg reiser til Oslo om 7 timer!

Stress gjør meg irritert når det vedvarer hele dagen.Tjas og mas,og kav!!!!!

NUH! Off to badet,så senga.

Ha det bra,so long!