Død over dagen.

Ikke det at jeg nødvendigvis hater mandager, de er dager som alle andre dager, men dagen i dag kan gå og dø for min del. Møkkadag. Skjer a? Vel, ikke det at det har skjedd noe som gjør dagen rævva, men enkelte dager suger bare, fordi humøret ikke helt er på plass. Det var i grunnen labert fra jeg stod opp i dag, uten at jeg tror at jeg stod opp med noe feil bein. Ikke ramla jeg ut av sengen heller, men jeg ble vekket av at telefonen ringte. Ikke bare en gang, men 3? 4? Og når jeg ikke kjenner nummeret, så tar jeg den rett og slett ikke, spesielt ikke når den ringer 3 ganger på rad, og det er litt ulike nummer, der ett av tallene er endret. Selgere? Hell yes, og dem finner jeg ytterst lite interessant å prate med, uansett tid og sted.

Har også et par elementer som forstyrrer meg litt akkurat nå, og jeg aner ikke helt hva jeg skal gjøre i forhold til det egentlig. Vil det ordne seg? Er det lurt å ta et usikkert valg? Jeg aner ikke akkurat nå, så bør vel legge dette med valget litt på is hvertfall. Og det andre, om det vil ordne seg? Vel, det går rykter om at det ordner seg for snille jenter, men da igjen begynner jeg jo å lure på om jeg egentlig er snill. Jaja, det får vel gå som det går uansett, og så får jeg bare begrave dagen i dag, og trampe hardt på den og håpe at morgendagen blir noe lysere. Den må jo bare bli det, skal jo ha IKS møte, og det vet jeg jo er hyggelig.

Kan jo, sånn for å avslutte litt hyggelig, si at jeg har kommet meg velberget gjennom dagen uten overspising og oppkast, og jeg har fått en fin treningsøkt. Og til tross for at det har vært litt regn i dag, så har jeg vasset litt i løvet. Høsten har hvertfall vært fin så langt, og jeg håper den har tenkt å vare en stund til, for jeg er ikke klar for vinter.

 

Vet ikke.

Av og til (eller egentlig ganske ofte), så kan jeg bli litt små irritert på meg selv, fordi jeg enten ikke får samlet tankene helt, eller rett og slett fordi jeg ikke finner et svar med to streker under. Det er ikke sånn at jeg alltid må ha et svar med to streker under, for jeg tviler på at jeg alltid vil ende opp med et sånt svar, men på noen områder vil jeg gjerne ha nettopp et sånt svar. Tanker kan plutselig ramle ned i hodet på meg, det kan være gamle tanker som plutselig dukker opp igjen, eller kanskje en ny vri på dem. Så begynner tankene å spinne, jeg grubler, spør meg selv, leter etter forklaringer og løsninger, og så ender jeg opp med «vet ikke» på enkelte av dem. «Vet ikke??», men for pokker, det er kanskje vesentlig at jeg bør finne et svar på nettopp det, at det kan forklare noe, men neida, jeg sitter med et vet ikke, for uansett hvordan jeg vender og snur på forklaringene, så blir det feil, det er ikke løsningen, eller svaret. Vet ikke. Jeg kan da kjenne på at jeg blir frustrert og litt oppgitt, hvis ikke det stemmer, eller at det er svaret, hva betyr det da? Hvis de vinklene jeg peiler meg inn på ikke føles rett eller riktig, hva er rett eller riktig da? Jeg har i årene som har gått funnet en del svar på hvorfor ting er slik eller sånn, hvorfor ting har blitt slik eller sånn, men enkelte ting står der forsatt uløst, ikke sortert. Jeg vet at det kan ta lang tid og få sortert alt, men pokker da, jeg blir litt utålmodig når ett eneste spørsmål forblir ubesvart med et klart svar.

Ofte sier jeg at jeg føler meg helt tom i hodet, men sannheten er jo den at det surrer og går hele tiden. Mye kaos som ikke helt er så lett å få løst opp. Trådene knyter seg litt for hardt, som et nøste som floker seg noe enormt. Flere har nok kjent på irritasjonen og frustrasjonen av å ikke klare å få nøstet opp en floke skikkelig, at tanken på å kaste hele driten hadde vært det mest fristende, men så vil man jo egentlig bare få nøstet den opp. Det er litt sånn med tankene også, det tar tid å nøste opp, og irritasjon og frustrasjon tar plass. Da kan det være lurt å legge det litt til sides, og heller prøve på nytt igjen litt senere. Sånne floker har en tendens til å dukke opp når jeg driver å trener har jeg merket. Når jeg sitter på spinningsykkelen, og bena bare flyter av seg selv, i takt med musikken. Jeg kan sitte og se meg rundt, på alle de andre, mens tankene bare vandrer. Så er det noe som setter seg, og så er tankespillet i gang. Hvorfor er det slik? Hva er det som gjør at det blir sånn? Jeg vet ikke. Men faen da, det er jo en grunn! Det er sikkert det. Men det kan jo tenkes at svaret, eller årsaken, var en helt annen enn den er nå, at det som nå føles feil, kanskje var riktig en gang. Ting kan jo snu. Det er til å bli gal av.

La meg ta et eksempel, sånn at det kanskje kan bli litt mer forståelig, sånn at det kan settes inn i en sammenheng. Hvorfor liker jeg ikke kroppen min? Hvorfor er det vanskelig for meg å gå opp i vekt. Et så konkret spørsmål. Jeg vet ikke. Svaret har alltid kommet helt av seg selv: Jeg trives ikke i kroppen min, trives ikke med den vekten jeg har, misliker kroppen, hater kroppen, føler meg for stor, tar for mye plass. Samme svar, med litt ulike nyanser. Men hvorfor? Vet ikke. Vil ikke bli sett, men blir jo sett, på en eller annen måte. Redd for å ikke bli likt? Men blir jo likt. Få oppmerksomhet om jeg blir mindre? (Lavere i vekt). Jeg vil jo ikke ha den oppmerksomheten, ikke på den måten. For at andre skal like meg bedre? Men hvorfor skal andre like meg bedre? Fordi jeg tror at andre skal synes bedre om meg da? Men jeg driter jo i hva andre mener og synes. Så hva pokker er grunnen da? Jeg vet ikke. Og jeg blir litt irritert når jeg ikke vet, når jeg ikke finner svaret. Dette var et eksempel, for å vise hva jeg skal fram til. Det er flere områder jeg tenker og grubler på lignende sørsmål. Og dette fordømte «Vet ikke» dukker opp.

Irriterende, ikke sant? Jeg påstår at jeg har liten tålmodighet til tider, men det er vel kanskje helt motsatt, for jeg har jo ingen annen mulighet enn å være tålmodig, så vil det kanskje dukke opp svar på de ulike tingene etterhvert likevel. Da er det hvertfall fint å kunne gi tankene litt avløsning, når det kjennes som jeg skal gå på veggen til tider. Komme meg ut, gi hodet andre inntrykk og frisk luft, kanskje kan det løsne opp litt spenning på den måten. Jeg synes i grunnen jeg har vært litt flink til det i det siste, å gi meg selv pusterom, for jeg orker jo ikke at alle de irriterende tankene skal puste meg i nakken til enhver tid. De kan dra seg langt pokker i vold, så kan jeg dra meg på turer.

Jeg skrev i sist innlegg at jeg skulle dra kadavret ut og nyte den fine dagen, komme meg ut i naturen, og ta flere bilder. Det blir gjerne sånn at jeg tar turene litt på sparket, går dit bena orker å bære meg. Går så langt jeg orker, uten å ha satt meg et mål. På den måten blir jeg heller ikke skuffet om det skulle vise seg at jeg ikke orker å gå hele turen jeg hadde satt meg som mål, men at det kanskje heller blir lengre, fordi jeg rett og slett ikke hadde noe konkret mål å komme meg til. Tar det som kommer. Det ble en lang tur på tirsdag også, været var så fint, og det var så godt å bare vandre rundt oppi marka her. Jeg gikk opp til toppen av slalombakken vi har her, selv om jeg har bodd her siden 2005, så har jeg aldri vært der opp, men nå er det nyig åpnet en ny vei opp dit, og da passet det jo bare helt glimrende. Jeg ante ikke hvor langt det var å gå opp, det virket som en evighet, men det tok ikke så lang tid som det virket som. Utsikten ble bare bedre og bedre, og med musikk i ørene så var også energien der. Jeg kom meg ut sent, og det var bekmørkt da jeg kom på toppen. Ikke er det lys oppover der heller, og månen skinte selvsagt ikke den kvelden. Jeg så for meg at turen ned igjen kom til å bli lengre, siden det var kaldt og ja, totalt mørkt, umulig å se mange meterne foran seg. Men der oppe, på toppen, så traff jeg på en eldre herremann som begynte å prate med meg, og begge var på vei ned igjen. Så da hadde jeg selskap hele veien ned, og en hyggelig prat. Han skysset meg et godt stykke på hjemveien også. Det ble en fin pause som gjorde godt for hodet. Takk for sånne dager.

 

Venn med meg selv?

Alle burde nok ha vært bestevenn med seg selv, siden vi forholder oss til oss selv døgnet rundt. Vi er de eneste som vet alt om oss. Ikke alle liker seg selv, og jeg må nok innrømme at jeg er en av dem, men det igjen er vel ikke ensbetydende med at jeg ikke bør være snill mot meg selv, eller hva? Jeg har såvidt nevnt dette tidligere også, men det skader jo aldri å si en god ting for ofte. Da jeg var på fagdagen som IKS hadde i slutten av september, så var det en av foreleserne der som spurte om vi ville ha behandlet en venn på samme måte som vi behandler oss selv (på en destruktiv måte). Vi alle svarte nei på det. Selvsagt ville vi ikke ha sagt og tenkt så dårlig om venner, som vi gjør mot oss selv. Selvsagt ville ikke en med en spiseforstyrrelse overtalt en venn til å overspise og kaste opp, sulte seg, eller overtrent f.eks. Selvsagt ville ikke en selvskader ha sagt til en venn at hun/han skulle ha skadet seg selv. Og vi ville vel heller ikke sagt til en venn at han/hun så feit og jævlig ut, hvor dårlig menneske denne vennen var, at den personen er feil, eller ikke er verdt noe. Men vi gjør det, nesten gladelig, mot oss selv.

Jeg gikk å tenkte disse tankene igjen da jeg var på vei til timen med min behandler i dag, hvor slem jeg faktisk er mot kroppen min, den eneste jeg har, hvor jeg holder bolig, og skal gjøre det resten av livet. Jeg ville jo ikke ha gjort det i en leilighet jeg bor i, ødelagt og gjort det stygt og følt, sånn at jeg ikke hadde trivdes der, og jeg ville definitivt ikke gjort det mot en venn. Men mot med selv, no problem. Jeg burde vært min beste venn, og behandlet meg selv bra. Tingen er den, etter så mange år som psyk, at jeg ikke alltid er det like bevisst, at det liksom bare turer og går av seg selv, fordi det alltid har vært sånn, at det er hverdagen, tankene og følelsene mine overfor meg selv. Ubevisste handlinger stort sett, skjønt det innimellom også er bevisste handlinger, for jeg har jo peiling på forskjellen mellom bra og dårlig. Det er der ambivalensen slår inn med full styrke, vil, vil ikke, bør, bør ikke, må, må ikke. Jeg slites i to retninger, frisk vs psyk. Heldigvis, så er det ikke alltid det psyke som får viljen sin, for fornuften, den friske siden, den vinner jo innimellom den også. Det er ikke sånn at det bare går dårlig.

Vi snakket litt om dette i timen i dag. Jeg sa at jeg har litt problemer med hva jeg skal svare folk når de spør meg om hvordan det går. Automatisk tenker, og svarer, sett i fra psykdom. Jeg vet ikke helt hvorfor, det bare slo meg akkurat nå. Men tingen er jo den at livet er mer enn psykdom, tross alt. Jeg er jo ikke psykdommen, jeg er hele meg, med alt det innebærer. Sånn er det for absolutt alle. Ingen er psykdommen sin. Psykdom er noe vi bærer med oss, som en del av oss, men den definerer oss ikke som menneske. Likevel er det det jeg svarer ut i fra. «Nja, jo, det går da, på et vis. Opp og ned, jeg lever da…». Når jeg tenker over det, sånn helhetlig sett, så er det jo bedringer på flere måter, tross alt. Jeg spiser mer, jeg har oppkastfrie dager, jeg klarer å stå i mot jaget som herjer i meg når jeg går opp og ned mellom hyllene i butikken, jeg går meg turer og nyter fint vær, mens jeg tar bilder, noe jeg elsker å gjøre, jeg koser meg med gode bøker, jeg koser meg når jeg er sammen med familie og venner. Jeg nyter en kopp varm sjokolade, så og si hver eneste dag. Jeg har dager der jeg bare sitter i godstolen, uten å trene eller går turer. Det kan riktignok bli lange dager og det klør i kroppen etter å bevege meg, men jeg gjør det likevel, uten at jeg går til grunne. Jeg holder meg i form, jeg kan småpynte meg og føle meg ok med det. Jeg er i godt humør og ler sammen med andre. Jeg gir meg selv pauser fra psykdomesmessige tanker og følelser. Alt dette er jo fine ting som gjør at jeg er snill mot meg selv, og som gjør at jeg har det bra, det er framgang, oppturer.

Veldig ofte, i timer med behandleren min, de det første hun alltid spør om, er hvordan jeg har det, så svarer jeg «Joda..så der..ok, greit nok..». I dag så svarte jeg at jeg har det faktisk veldig greit akkurat nå, for selv om det går «opp og ned», så har jeg hatt det ganske fint siden sist. Jeg har truffet venner, vært på kafe, vært på møte, trent, gått med fine turer i det fantastiske høstværet. Jeg elsker høsten når den er akkurat sånn. Sånne ting drar hverdagskvaliteten opp, da må jeg jo klare å huske på disse tingene også, ikke bare ta utgangspunkt i de dagene der jeg går på en smell, som kun varer i noen timer i løpet av en hel dag. Jeg kan ha 12 fine timer mot 2-3 mindre gode, det fine er jo helt klart i overtall, og det er jo sånn hver dag. Hvertfall for det meste, for klart, innimellom kommer det jo dritt dager, men sånn er det jo for alle. Ingen svever gjennom hver dag, hele livet, med bare gode dager. Ingen, den som sier noe annet lyver så det renner. Jeg må si at jeg ikke er så stor fan av den trenden der enkelte kun oppdatere hvor herlige og fantastisk livet er, på facebook f.eks, det har jo fått en god del fokus i det siste, men likevel, så synes jeg jo det er mye bedre enn de som alltid kun skriver negativt. Nå er det ikke sånn at jeg bryr meg så stort om den trenden der alt er bare fryd og gammen, men livet er jo tross alt ikke sånn, og da blir det falskt å framstå slik, men heller det enn bare eder og galle. Jeg kjenner at jeg blir irritert over mennesker som kun fokuserer på hvor fælt og jævlig de har det, til enhver tid. Igjen, spesielt på facebook, men også i blogger så klart, der det virker som at de ikke har noe som helst positivt i hverdagen, selv om det har kjærester, gode venner de har det fint med, og familie, og til og med hobbyer og fine interesser. Fokuser på det også da, ikke bare dra fram det du synes er tragisk for faen! Livet er ikke bare dritt, selv om du tror det.

Så langt har jeg hatt en fin dag, en god time hos behandleren min, jeg har drukket en stor kopp varm sjokolade, sola skinner, og nå skal jeg pokker meg gå meg en tur i naturen og ta flere bilder. Nye høsten, gjøre fine ting. Ikke skal jeg ned på trening heller. Jeg skal være venn med meg selv, og gjøre ting som gjør meg godt, som jeg liker og som får humøret mitt opp. Selv om jeg ikke har oppdatert på noen dager her inne, så betyr heller ikke det at jeg har hatt det dårlig, jeg har bare ikke hatt noe interessant å skrive, og følt for noen dager fri fra blogging, jeg har det veldig greit, selv om det går opp og ned, selv om det går «Greit nok», for hver dag har inneholdt noe fint, tross alt.

 

Det turer og går.

Jeg blir så glad når vi får sånne perfekte høstdager som i går, der sola skinner og fargene spiller så vakkert i naturen. Jeg tenkte at jeg bare ikke kunne sitte inne da altså, så jeg pakket med meg 2 kameraer og trasket meg ned mot byen. Målet var biblioteket. De åpnet i nye lokaler nå i sommer, og jeg hadde enda ikke vært der. Var i grunnen klar for nye bøker å sette øynene i. Det er utrolig fint der nede, men jeg fant jo pokker meg ikke fram til noe omtrent. Meeeen, jeg gikk hvertfall ut derifra med to bøker og en lydbok da. Brukte vel en time der inne. Gawd. Vegg i vegg, sånn uten å måtte gå ut altså, så er det en liten kafe/restaurant, så jeg satte meg ned der og drakk to kopper kaffe mens jeg lest litt i den ene boken jeg lånte.(Som ser ut til å være bra så langt. «Bebudelse» av Selma Lønning Aarø). Men jeg hadde jo med meg kamera, så jeg kunne jo ikke akkurat gro fast der heller. Ut og nyte sola!

Jeg hadde sånn egentlig ingen konkret plan på hvor jeg skulle gå, så jeg gikk bare, sånn etter hvor blikket dro meg. Det ble i grunnen langt og lengre enn langt det gitt…endte til slutt langt oppi gokk, det vil si det høyeste punktet i Molde (sett bort i fra fjellene), Varden. Der er det utsikt over så og si hele Molde. Midt  naturen, og jeg knipset som en gal. Med musikk i ørene, kameraer og pepsi max i sekken, og sola i øynene, så trasket jeg så fint og godt i løvet, noe som er det beste med høsten. Jeg elsker å vasse i løvet! Det begynte jo selvsagt å bli litt kaldt etterhvert da, noe det gjerne blir når det lakker og lir mot kveld, og jeg hadde jo ikke tenkt på å ta med meg hansker må du tro, så jeg fant ut at det kanskje var på tide å bevege seg hjemover. Det var bare det at jeg fant jo stadig nye ting jeg bare måtte ta bilder av da, og da går det enda litt mer tid da. Og så blir jeg ikke helt fornøyd, så må jeg ta flere bilder, noen fra den kanten, og noen fra den andre. Og så litt den veien så klart. Neste gang skal jeg huske på å ta med meg hansker, for jeg trodde seriøst jeg skulle fryse fingrene av meg. Blæra var ganske så stappa også, så jeg gikk krokrygget og kjapt hjemover. Trodde jo aldri jeg skulle komme fram. Måtte jo også ta noen flere bilder på veien så klart, for plutselig var jo sola ganske lav, og da blir det jo fint og rødlig. Kan ikke gå glipp av det. Men jeg kom da hjem til slutt. Utrolig nok. Da hadde jeg vært ute i 8.5 time…phew. Sliten, men fornøyd med å ha hatt en fin dag.

Nuh er det helg igjen, og jeg skal på møte med de andre jentene i dag, vi som skal starte opp lokallag. Så nå skjer det snart noe på ordentlig her. Så det blir vel å begynne å planlegge vår første temakveld. Mer om det senere. Blir en kjapp kopp kaffe med hun ene først, før vi trasker oss opp til avtalt møtested. Blir kjekt. Deretter blir det en treningsøkt for min del hvertfall. Må jo pumpe litt jern også. Såååe, ja, fredag, helg. Need I say more?

 

sint ulv – Ser ingen sinte ulver noen plass jeg. Ingen her hvertfall. Så riktignok en edderkopp på veggen i går da, senere var den plutselig bort.

hvordan fortelle psykologen – ? Altså, jeg skjønner at det blir vanskelig å fortelle psykologen noe som helst om du bare avslutter en setning på den måten der……Jeg bare..??

drøvelen fjerne bivirkninger – Jaha..? Hvilke bivirkninger fjerner den da? Kvalme? Den reiser seg og liksom bare «Talk to tha hand, her kommer du ikke forbi!», eller kan man dingle litt på drøvelen, og så justerer man svimmelheten f.eks? Hvis du drar i den, så fjerner du hodepine? Eller kan man liksom suge den litt inn, prøve å få dradd tyngdekraften litt opp på en måte, sånn at rygg og knær skal slippe den store belastningen av drøvelen? You tell me pretty please with sugar on top?

blæra fylles opp så ofte – Sikkert noen knep man kan gjøre med drøvelen, så kan det kanskje bli noe bedre. Jeg trenger sårt et drøvel-fjerner-bivirkninger tips, for blæra mi holder ikke mye væske før den hyler og bæljer.

hvorfor suger nettet mitt så hardt – Du får be det rulle inn litt.

rompa i været, sa jeg. er du døv eller dum? – Hm? Har en drøvel i hvert øre, hører ikke en døyt jeg. Ser du beveger på leppene, men er dessverre dårlig på å lese på lepper altså..

eg orker ikkje meir fortelling – Nei, du får holde for ørene, eventuelt stikke et par drøvler i dem. I ørene altså.

hvor lang tid tar det for å blir frisk hvis man får – Njaa…det kan nok ta sin tid det ja, men det er sikker ikke noe drøvelen ikke kan hjelpe med!

kaffe i rumpa – Jeg foretrekker oralt framfor analt…noe med smaken liksom….Av kaffe altså.

er det vondt og sette inn tenner -Hm…ville kanskje ha lurt på det motsatte jeg da, men nå har jeg jo erfaring på begge områdene….vet ikke hva jeg skal si er verst jeg…å borre ned tenner til røttene, etter å ha fått x antall sprøyter, eller å røske ut en tann eller to eller tre eller fire, eller det å kjenne på et liten puff og et krrcccc når tenner settes inn…njæææ…

skli dæ vækk ditt spøkels – Ååååhåååhåå. Ypper du? Pass deg så jeg ikke sparker deg i drøvelen! Ha! Kiiiiaaaaah.

stakk fingeren i halsen kaste opp halsbetennelse – Du kastet opp halsbetennelsen? Ble den borte da du kasta opp? Hm..er det metoden ja…men…stoppa ikke drøvelen oppkastet? Eller fingrene for den del? Sånn typ, «Ooyyy, give me five!» eller «Stop it right there. Talk to tha hand!»

bomullshode forelsket – i en q-tips da eller? Ligner i grunnen litt på en drøvelen den..endene altså.

tror på meg kan du ikke bare trykke på den selv så ser du – Trykke på drøvelen?? Vel, funny story faktisk. For mange år siden, så hadde jeg insane halsbetennelse, så ille at det knapt var noe ledig plass å svelge noe på, og jeg var jo så sykt hoven, og det var slim der inne liksom. På mandler og drøvel og sikkert ned i hele gapet. Så dra brukte jeg faktisk en q-tips for å fjerne noe av det, synes det var så kvalmt å se på, høhø. For du vet, har man halsbetennelse, så gaper man jo gjerne som en gal for å se hvor ille det egentlig står til nedi der..

vem opfant hanher – Beklager, men jeg kan ikke skryte på meg å kunne alle verdens språk, og det der skjønte jeg ikke en pøkk av. Men sikkert veldig riktig det du sier…tror jeg.

hva liker smurfer? – Funny story. Akkurat da jeg leste dette søkeordet, så var det reklame av smurfer på tv…og jeg bare…wth? De spiste ikke da, aner i grunnen ikke hva de gjorde. Danset? Smurfet?
Jaujau…

Vil dere se hvor fin dag i går var eller? I noen bilder?

 

Mellom mild og moderat.

Blir litt forvirra over ukedagene når jeg har vært ute og reist, og kommer hjem midt i uka. Henger litt etter på den måten. Når det ikke skjer noe spesielt, så gjør det ikke saken akkurat bedre. Livet dere. Selv om enkelte dager snegler seg avgårde, så går tiden likevel ganske fort, når jeg ser tilbake vel og merke. Akkurat nå ønsker jeg meg tilbake en uke i tid, til Oslo, og alle fine menneskene jeg traff der. Men jeg skal mest sannsynlig tilbake allerede i november, da er det landsmøte for IKS, og siden vi nå er i gang med lokallag her, så er det vel i grunnen på sin plass å dra nedover, helt sikkert nyttig på alle mulige måter. Må bare forhøre meg litt med de andre også, om det er flere som vil dra, eller om det bare blir meg denne gangen også. Hadde jo vært kjekt om vi var flere da. So we’ll see.

Nå gleder jeg meg bare i grunnen til mandag, for da skal vi ha møte, vi 4 som skal starte opp her, for å planlegge hva som skal skje videre. Jeg har allerede en del tanker og ideer, så får vi se hva de andre sier. Jeg klør i grunnen i fingrene etter å få kommet skikkelig i gang, men jeg kan jo ikke kjøre hele løpet alene. Det blir nok bra, det bli bra, jeg skal gjøre det jeg kan for at det skal bli bra hvertfall.

Ellers fikk jeg forespørsel om å være deltager i en hovedoppgave som skal skrives, om spiseforstyrrelser og blogging, så har en del spørsmål jeg må fylle ut i forhold til det. Igjen så er Finn Skårderud veileder. De er heldige de som velger temaet spiseforstyrrelser og får han som veileder altså. Mannen er jo eksperten over alle eksperter. Nevnte jeg at jeg var i ekstase da jeg var på fagdagen og hørte på han? Jeg må virkelig prøve og få med meg flere sånne muligheter. Jeg er stygt redd for at jeg kanskje kunne ha blitt frisk om jeg hadde hatt han som behandler, hadde vel ikke kunne kommet meg unna på noen punkter da, høhø. Men, behandler jeg har er flink hun også da. Hadde jo time med henne på onsdag…Vet ikke hva jeg skal si om timen jeg. Var virkelig ikke i humør, og det ble en del halvveise svar fra min side, «Vet ikke. Har ikke tenkt på det. What ever, nei, ja, vet ikke, tvilsomt, nei, sikkert» osv osv. Lei? Ja. Pratet om traumet, hva formålet mitt med å fortelle det var, for jeg sa at jeg innimellom tenker at jeg angrer på at jeg fortalte noe. «Vel, hovedsakelig var det fordi jeg tenkte at det kanskje var på tide å fortelle om det. Og først og fremst fordi at behandleren jeg hadde på Modum kanskje kunne hjelpe, hun var jo den første jeg fortalte det til. Og det var en årsak til det. Kanskje kunne da noen brikker falle på plass. Thats it i grunnen». Av samme grunn fikk også min tidligere behandler vite noe, fordi jeg har gått hos han i 3 år. Skjønt jeg vet ikke helt hvorfor jeg fortalte det til han, for jeg hadde jo kun et par ganger igjen hos han før jeg fikk ny behandler.

Det er jo på en måte positivt at hun jeg har nå får være med fra starten av, på den historien, men hun har jo ikke vært med meg i alle årene tidligere, så hun får jo ikke de brikkene til å falle på plass. Ikke at det betyr noe, men det var hovedsakelig årsaken til at jeg åpnet meg opp for de to andre. Hun lurte på om jeg ville få ryddet opp i traumet, legge det i en skuff, bearbeide det. «Jeg vil viske det ut». Men det er jo ikke mulig. «Jeg vet, men jeg vil viske det ut. Jeg vil viske ut mye i livet, om jeg kunne». Igjen, ikke mulig. I know, but I wish I could. Hun spurte om del ting som kan relateres til traumet, sånn i ettertid. Jeg vet sånn ca noe, og aner ikke på andre områder. «Vet ikke, har ikke tenkt på, klarer ikke tenke på». Jeg følte meg i grunnen sånn halvveis med i timen, og når det ene svaret mitt er «Jeg er likegyldig», så vet jeg at en liten depresjon er på plass. Terapeuten jeg hadde på Modum sa at jeg måtte være obs på depresjoner, for jeg var i grenseland mellom mild og moderat depresjon da jeg ble skrevet ut etter boosteroppholdet. Jeg er klar over det, og jeg kjenner på det. Jeg vet at det er en del av «spillet». Jeg vet også at det kommer og går igjen. Sånn er livet.

Jaujau. Nå er det hvertfall fredag igjen, og det betyr nøkkelord fra søkemotor. Hysterisk morsomt liksom. Gawd.

 

feit mann – høyest søkestatistikk…jaja..kommet til rett plass skjønner jeg.

krystaller i ørene – well, du kan godt kalle de uekte øredobbene jeg knapt nok bruker for krystaller, det høres jo fort mye bedre ut da…Det klinger bra i ørene mine det liksom.

ordtak som hjelper deg når du er lei av alt – Hm..»Go to bed».

tungt å leve når alt er ork – Ja, best å legge seg.

lås porten når dere går ut – Kan jeg velge hvilken som helst port? Har ingen her you see..

muggen leverpostei i pose – Leverpostei er muggen uansett hvor den er. Grøss og gru, hundemat spør du meg.

de tre fordømte ordene – Øøh, det er vel 4 ord vel?

tips mot bulimi – Ikke få det.

«jeg har ikke sett elg» – «Det har jeg». Har blant annet en hel haug med elgbamser. Du kan få se dem hvis du vil.

nå sitter jeg utenfor rektors kontor – Akkurat som det er noe å skryte av. Jeg har vært inne på kontoret jeg.

stalker å sånt – Fæle folk.

utrolig slitsom analkløe – Kan jeg tenke meg ja…rævslit sikkert..

hvordan satse når man hopper høyde – Jeg ville nok ha satset høyt, skjønt jeg burde vel ikke ha lagt lista så høyt i første omgang..En gang så landa jeg rett oppå stanga. Fikk svært blåmerke på ryggen.

konsekvenser av ledningsforstyrrelser – At du ikke kan ha ledninger?

noen har lest legejournalen min – Tror noen har lest min også, jeg mistenker legen.

høstens fine blad – Bare sånn for å avslutte litt koselig liksom…

 

De vanskelige ordene.

Jeg hadde time med psykologen in i går, jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke egentlig. Eller, det blir kanskje feil og si, for jeg tenker kanskje litt for mye, eller tankene blir satt i et høyere gir når jeg er der, og det gires ikke ned før langt ut på dagen, neste dag, eller noen dager i etterkant. Vi prater, hun spør, jeg svarer etter beste evne. Traumet, med noen spiseforstyrra innspill. Alt henger jo sammen. Det er litt vanskelig og fortelle, eller forklare, følelsene rundt temaet, for de er både i fortid og nåtid. Ambivalens, blandede følelser. Jeg skjønner spørsmålene, jeg skjønner hva hun vil fram til, men jeg har litt vanskelig for å formidle det på riktig måte, for jeg vil ikke at hun skal tro at det hun oppfatter er riktig, når det ikke er riktig. Traumet er en del år tilbake, men jeg kan fortsette kjenne på følelsene, de har vært med meg hele veien. Jeg kjenner fortsatt mye av de samme følelsene over dette. Jeg kjenner på irritasjon i timene, når jeg ikke føler at jeg får snakket ferdig, eller når det virker som hun kanskje ikke oppfatter det jeg forteller, på en riktig måte. Jeg kjente på den irritasjonen i timen i går, men tok meg selv i og ikke frese opp, men sa heller at det er nettopp derfor det er så vanskelig og fortelle, når følelsene er så komplekse, det har vært en av største årsakene til at jeg aldri har fortalt noe, ved siden av skam og skyldfølelsen. Hvordan kan noe forstå når det var så mange motstridende tanker og følelser? Hvordan kan noen forstå når det var så innviklet? Det er vanskelig og helt sette ord på alt.

Ikke misforstå meg, for hun vet hvor komplekst og innviklet det er, hun skjønner at det kan være vanskelig og forklare, og jeg tror hun skjønner at det ikke alltid er lett og fortelle. Jobbes hennes, er å få meg til å klare og forsone med fortiden, plassere traumet der det hører hjemme, at jeg skal tilgi meg selv, at jeg skal legge bort selvhatet. Legge lokk på det, og skyve inn skuffen. «Skjer ikke. Vil aldri skje. Jeg vil bare slette det. Ha det bort.» Det går ikke, det vet jeg. Jeg vet ikke om jeg får noe ut av timene, men vi prater jo om det, kanskje er det bare det som skal til. Jeg har ikke noen forventing om hva som skal skje, eller hvordan jeg skal komme dit, men vi er vel på vei til noe. Jeg har hvertfall åpnet opp, noe jeg aldri trodde jeg noen gang kom til og gjøre.

Etter timen hadde jeg et møte. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente, men jeg forventet ikke det som kom, selv om det som kom i grunnen var bra det også. Jeg skal i en nytt møte neste uke, så får jeg bare se hva som kommer ut av det, virket hvertfall litt lyst etter telefonsamtalen jeg hadde i etterkant av møtet. Ble veldig positivt overrasket over at jeg fikk en tilbakemelding allerede få timer etter møtet. Positive ting liker jeg. Alle små skritt som fører framover er bra, så da fortsetter jeg og går framover da.

Dro fram noen bilder fra Modum i går kveld, skulle finne et bilde, og hærregud som jeg savner jentene og plassen. For en knallfin høst vi hadde, der Monicka og jeg lå og rullet i gresset for og ta bilder, der vi hele gruppen vandret rundt på området for å hanke inn fine løv og blomster. Collagene vi laget, fine kvelder vi hadde sammen, avdelingen vår, bilder på veggene, stua, uteområdet. Det var fint, rart og trist å se på bildene. Fint fordi jeg hadde det så bra oppi alt det vanskelige, og trist fordi jeg savner. Men jeg har mange gode minner, og de tar jeg med meg.

Da var det blitt helg igjen, vet ikke hvor uken ble av, en del av den gikk med til snufsing og hodepine, noe som gjorde at det ble lite trening. 2 treningsøkter på 2 uker…det er virkelig lenge siden det har vært så lite trening for min del. Jeg har riktig nok gått en god del turer, men det er ikke trening for meg. Når jeg sa det til  treningspedagogen på Modum, så protesterte han høylytt. Jaja, han ser jo på det på en annen måte enn meg… Jeg har har hvertfall ikke vært inaktiv da, så jeg har ikke så veldig dårlig samvittighet egentlig. Jeg kunne jo fint ha stukket ned for å trene. Men det bli i dag da. Hvertfall en liten økt. Og siden det er fredag, så sier det seg vel selv hva innlegget her avsluttes med…

 

kom hit – Du kan komme hit, nå er det helg, orker ikke komme dit nå.

finne på på en lørdags kveld – Komme hit?

leve med hjulbeinthet – Knærne er ikke helt god, men jeg tviler i grunnen på at jeg holder på og utvikle hjulbeinthet..

lailastakk – Hender at jeg både stikker og stakk ja, av og til så må jeg bare bort liksom, men gidder ikke nå altså.

det var kosleig å se deg igjen etter så mange år – Jaha..sikker på at d traff meg? Kan ikke huske at det var kosleig og se noen etter mange år, men godt mulig at det var det altså..

hvit fot på russ – Det hører til sjeldenheten, ikke vanlig og ha hvit fot når man er russ.

hørselvern tannhelse – Jeg hadde satt pris på hørselvern innimellom når jeg sitter i den grufulle stolen, mens borret som omtrent like stort som meg durer og går i kjeften på meg. Ikke favorittlyden..

bartje snus balla – Enda et sånt fancy navn som folk skal kalle kidsa? Skjønner ikke at alt skal være så spesielt..hva skjedde med Kari, Knut og Ola?

ca hvor mange nisser i en pose med juleskum? – Alt for få.

hjernen dovner bort halvveis – Vel, problemet er bare det at når den ene hjernecella tar kvelden, dovner hele hjernen bort. Da er det såvidt jeg klarer å åle meg bortover som en sel, der mage og bein bare slepes bortover. Ikke at jeg vet hva jeg skal, for det har jo hjernecella glemt og fortelle meg, så driver egentlig bare og sleper meg rundt uten mål og mening.

forskrekka menesker – Mennesker? Eller mener du menisk, som i kneet? Folk hadde sikkert blitt forskrekka og de så at jeg drev og slepte meg bortover gulvet her som en annen hvalross, menisken hadde sikkert og begynt og lure den også..

kroppen min beveger seg ikke så mye sovn. hvordan har du det? – Kanskje hjernen din også har dovna bort? Mens du sov? Jo takk, jeg driver nå og sleper meg rundt da..

 

Jeg sjekka opp i går hvilke to bilder jeg faktisk hadde sendt inn til fotokonkurransen jeg var med i. To av de jeg la med i forrige innlegg hadde jeg ikke sendt inn i det helt. Og ett av de jeg sendte inn, hadde jeg altså ikke tatt med i forrige i mitt forrige.Så jatta. Jeg vant visst med bilde nr.1

 

Kaos i hodet

Etter solskinn kommer storm. Jeg hadde en veldig fin dag i går, alt føltes veldig greit, jeg klarte senke skuldrene, jeg kjente sola i ansiktet, jeg klarte å nyte dagen. Men det var i går. Gårsdagen er bak meg. I dag kjennes ikke sola like god ut, farvene på løvet forsvinner, alt av lyder lager kaos, tankene er kaos, følelsene er kaos. Dagen er kaostisk. Jeg klarer ikke sortere tankene, klarer ikke la fornuften styre. Hver eneste mandagsmorgen står jeg opp med en visst håp om at kanskje, kanskje vil tallet på vekten være snill mot meg i dag. Kanskje vil det få meg til å føle meg ok, kanskje vil det gi motivasjonen et dytt bak, kanskje vil jeg få beviset på at kostlisten er bra for kroppen min. Kanskje, kanskje. Hver mandag blir det lille håpet knust, hver mandag stoler jeg mindre på kostlista, hver mandag kommer lysten til å bryte dette oppholdet, hver mandag har jeg lyst å gi opp, for jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut panikken som kommer. Uansett om jeg følger treningsprogrammet mitt, og spiser de faste måltidene, så stiger bare vekten videre oppover. Dermed blir absolutt alt jeg gjør bare feil oppi hodet mitt. Alt det jeg jobber med her henger ikke på greip for meg. Jeg er her på oppfeiting, det er det jeg opplever, det er det jeg erfarer. Alt annet blir uviktig. Hva så at jeg har klart 26 dager oppkastfri, hva så?? Det betyr ingenting, fordi konsekvensen av det = 9 kg opp på 27 dager. At kroppen trenger mat for å leve betyr ingenting, at jeg tillater kroppen å få beholde næring betyr ingenting. At jeg blir friskere betyr ingenting, for alt jeg vil er å bli kvitt de kiloene igjen. Jeg vil se det tallet gå ned igjen, det betyr noe. Jeg vil veie mindre, det betyr noe. Jeg vil kaste opp alt, føle meg tom, det betyr noe. Jeg vil kjenne på det å være sulten, det betyr noe. Det betyr at jeg føler meg ok med meg selv. Monicka sa noe i stad som forklarer situasjonen min veldig bra, jeg føler meg mindre verdt for hver kilo jeg går opp. Jeg føler meg mer og mer ukomfortabel, feit og ekkel for hvert fordømte gram jeg går opp. Jeg takler ikke kroppen min et sekund nå. Jeg klarer ikke forholde meg til den. Jeg må skjule meg. Dette er noe av det jævligste jeg har gått gjennom, og jeg fatter ikke poenget. Jeg har ikke lyst til å fortsette dette her. Jeg aner hvirkelig ikke hvordan jeg skal holde det ut.

Selvsagt er det jo også treningsfri dag i dag, fordi de vet nok at det for flere ville blitt tvangstrening om vekten går opp på sånne dager. Det er jo også noe som en del må jobbe med, å ikke trene kun på tvang. Jeg kjenner jeg er kraftig irritert på akkurat dette punktet, fordi alt jeg ønsker etter veiing er nettopp å trene, for å forbrenne, og for å få ut sinne. Jeg og Monicka tok oss en liten pratetur rett borti hugget etter veiingen, men jeg har bare lyst å løpe meg en lang lang tur. Men det som nå står på programmet er middag. Og det er det aller siste jeg har lyst til akkurat nå.

 

Stillhet

Søndag, solskinn, svak bris, stillhet. Solskinnsdager gjør noe med meg, jeg får dårlig samvittighet om jeg bare blir sittende inne hele dagen. Jeg må ut, få frisk luft, sol i ansiktet. I det jeg fikk på meg klærne, tok med meg kameraet mitt og var på vei ut, kom jeg på at jeg hadde glemt både musikk og solbriller. Men jeg gikk ikke inn igjen for å hente det, for jeg bestemt meg for å få sola i øynene, og la stillheten ute være musikken i ørene på denne turen. Jeg ville bruke denne turen til en oppmerksomhetstrening, bare lytte til lydene rundt, la blikket fange omgivelsene. Bare være oppmerksom på naturen rundt meg på de områdene jeg vanligvis har musikk i ørene når jeg er ute og går eller løper. Turer jeg tar når jeg trenger å koble ut det verste tankekaoset som så ofte surrer og går. Temperaturen var god, været var flott, og det var deilig å kjenne sola varme i ansiktet. Å vandre i det farverike løvet som har falt på bakken om høsten er noe jeg ser fram til hvert eneste år. Høsten er min favorittårstid, fordi jeg elsker jordfarvene, flammefarvene som gjør naturen så utrolig fantastisk i mine øyne. Her er det perfekte turområder, med mange veier å gå. Her kan man virkelig nyte stillheten, la tankene vandre, her får man tid til å tenke og kjenne etter. Lukten av ren luft og natur, ingen forstyrrende lyder, bare stillhet. Sola som skinner mellom trærne, mykt underlag, sand, løv, mose og masse kongler. Her er det mulighet for å få litt fred og ro.

Når jeg føler for å være litt alene, komme meg litt utenfor dørene, så tar jeg meg ofte turer inn i skogen. Der får jeg muligheten til å tenke, til å kjenne litt på friheten, og å få være alene en liten stund. Det er godt å ha denne muligheten, at skogen bare er et steinkast unna, at jeg slipper å gå så langt unna for å bare få være i naturen, vekk fra alt og alle når jeg trenger det. Men jeg kjenner at jeg savner havet, muligheten til å bare sitte og høre på bølgene som slår mot strandkanten. Bare det å sitte å se på havet gir meg også ro. Det er et lite vann i skogen her, som kalles «Det sorte hav», og jeg liker meg der. Finner motiv til bilder, gjenspeilingene av trærne i vannet, løvet som bare ligger der og pynter opp vannflaten. Navnet på vannet der passende, for det ser virkelig sort ut. Det er magisk. Det er det vakreste området her på Modum, om man trenger å komme seg litt vekk fra avdelingen, vekk fra andre mennesker. Bare sitte der og la tankene vandre. Noe å hvile øynene på, noe som gir en indre ro. Å sitte der gir meg litt mental hvile, og det er noe jeg virkelig trenger etter lange og slitsomme dager som krever mye energi og tankevirksomhet.

 

Det var virkelig deilig å gå alene på tur i dag, det får meg til å glemme avdelingen litt, få noe annet å se på, det gir meg en annen følelse, jeg klarer å slappe litt mere av, jeg senker skuldrene noen hakk. Jeg stresser ned, prøver å få fokuset vekk fra måltidene og vekten. Slipper vekk fra mas og jag. Det gir meg en mulighet til bare å være meg, ikke pasient. Uten musikk i ørene fikk jeg brukt sansene mine bedre, kjenne på solskinnet, høre på løvet som raslet svakt i den svake brisen. Lyden av underlaget jeg gikk på, fugler som kvitret i trærne, et barn som gråt et lite stykke unna der jeg gikk. Jeg la merke til detaljene rundt meg, skjegg på gamle trær, farven på mosen, høyden på trærne, farvene på busker, løv og visne granbar. Fottrykk i sanden, sola mellom trestammene og andre mennesker som også var ute og gikk tur på denne fine dagen. Jeg fant også en liten skatt mellom gresstustene.

 

Jeg liker meg også veldig godt på baksiden av bygget vi bor i, her klarer jeg også å kjenne på denne stillheten og roen. Det er vakkert her, og jeg kan sette meg ned uten å bli forstyrret, selv om det også er andre mennesker ute, for her er det ikke støy. Å bare sitte og nyte sola, la tankene vandre, reflektere og nyte omgivelsene. Og jeg elsker de høye trærne som kaster lange skygger i sola, og alt løvet som ligger på bakken. Her kan jeg bare sitte og nyte tiden jeg har til rådighet mellom slagene her. Jeg trenger det, og jeg synes det er utrolig deilig å kunne være ute og nyte en sånn fantastisk høst som det er her. Den har vært helt perfekt så langt.

 

Jeg skal ta meg mange flere sånne turer, uten musikk som forstyrrer tankene og følelsene som kommer. Jeg skal la dem få komme, og jeg skal benytte meg av muligheten jeg har til å øve på oppmerksomhetstrening. Legge merke til, og kjenne etter. Det er fint.

 

Dag 5 på Modum

Frokosten er inntatt, og det er pokker meg ikke lenge til det er lunsj. Jeg synes klokka går litt vel fort mellom slagene her, så det føles ut som jeg spiser hele tiden. Det er sikkert normalt for folk å spise med 3-4 timers mellomrom, men for oss som ikke har et normalt forhold til mat, så blir dette her litt vel tett. Vi rekker liksom ikke bli sulten før neste måltid. Ikke rart jeg går med magen i helspenn dagen lang. Omfanget på maten har videt seg ut betraktelig på disse få dagene her. I morges, før frokost, så var magen endelig avslappet, og magen er blitt større enn den var ved start på dette oppholdet. Jeg har en kostliste på 2300 kalorier, og målet med listen er selvsagt at jeg skal opp i vekt fordi jeg var undervektig i forhold til den BMI grensen de tar som utgangspunkt her på Modum (BMI 20). Jeg har dessverre lett for å legge på meg, så vekten kommer til å fyke i været som en rakett på speed, da kan dere tenke dere hvor fort den går opp. I morgen skal vi hoppe på vekten igjen, og jeg ser for meg en katastrofisk dag for de fleste her. Panikken har satt seg hos meg, og jeg har et stort ønske om å drite dagen lang .(Neida, jeg har ikke til hensikt å legge to fingre mellom her, skal dere lese bloggen, så får dere holde ut dritpraten også. Det blir nok mindre av det etterhvert. Kanskje. Skjønt jeg driter jo i om dere vil høre det elle ei, her får dere servert fakta på gullfat, you know me) Få tømme magen mest mulig. Det verste er at veiingene kommer først etter lunsj, etter to av dagens fire måltider. (Jeg har et femte måltid også da, men det siste er flytende føde. Den vil bli tatt vekk igjen om noen uker, så sant vekten fortsetter å bare gå opp.)

Rommene i seg selv her er ganske så triste, så vi har vært litt kreative de to siste dagene her. På fredag fikk vi en oppgave som vi skulle lage i løpet av helgen, et collage hvor temaet var «målsetting av oppholdet på Modum» Jeg og ei til satt i noen timer i går og klippet og limte. Disse bildene skal såvidt jeg vet, henge på grupperommet vårt. Jeg har ikke tatt bilde av det, men jeg laget et lignende for å henge på rommet mitt. Må jo få inn noe som liver opp litt.

To av oss har laget, og fortsetter å lage, bilder som vi har gitt hverandre/skal gi hverandre. Spesielt «my partner in crime» og jeg har mekket en del bilder allerede. I hadde hun laget en til meg.

Kan ikke annet enn å digge den dama,hun har jo tross alt samme humor som meg. Hun er også alltid blid og ler mye. Kul humor hun også så klart. I går kveld tror jeg vi hadde drukket litt mye kaffe, for da fikk vi det for oss at vi skulle feste litt plastfolie over dasskåla til Monicka, selvsagt i håp om at hun ikke skulle merke det før hun lot vannet sile…Dessverre oppdaga hun det. Vi har en frøken her som,mm…la oss kalle henne «ut på røvertokt». Det startet med at hun hadde «funnet noe» på et par rom her (på barne- og ungdoms rommene) som hun tok med seg på rommet sitt, hun «lånte det» som hun så fint sa. Så det har blitt en inter greie det der at om det er noe vi ser på huset, så bør vi spørre henne om hun kan knabbe det for oss. Så det hender vi snoker litt rundt om rapper ting for å pynte opp litt på rommene våre. Det er jo uansett innenfor Modums område tenker vi da, så da er det greit liksom. Jeg har ennå ikke funnet noe jeg kunne tenkt meg at hun knabbe for meg da, men finner helt sikkert noe etterhvert. «My partner in crime» derimot rappa med seg ikke bare en heftig bukett med blomster da vi gikk tur ute i går, men også en liten plante hun fant. Vi har fått beskjed om at vi kan plukke blomster vi finner ved gartneren da, for det skal uansett kastet fordi frosten melder vel sin ankomst etterhvert, men om det også gjelder plantene vet jeg ikke…Hun er hvertfall ikke beskjeden av seg, så hun ranet jo nesten alt av Modums blomster – og planteliv i går…

Jeg derimot, er mer beskjeden av meg…

Det er forskjell på folk….

Fredagen satte vi opp en målsetting for helgen, og i går klarte jeg min. Min målsetting var å klare å slå rekorden på 4 oppkastfrie dager, som er det lengste jeg har klart siden i fjor sommer. Jeg klarer ikke helt å kjenne på mestringsfølelsen, fordi jeg sliter veldig med å godta at jeg har spist og beholdt så mye mat, og vektøkningen jeg ser at jeg har hatt. Jeg slet vanvittig med alle måltidene i går, og var urolig, trist, sint, fortvilt og ja, you name it, og kjente veldig på trangen til å kaste opp. Jeg holdt meg opptatt, med tid for meg selv på pc’n etter frokosten, og sammen med jentene etter alle de andre måltidene, så jeg kom meg meg gjennom det. Men det var ikke en god dag for meg i går når det kommer til maten. Heldigvis var dagen sånn ellers veldig bra. Vi gikk som sagt tur, hadde en fotoshoot med Monicka, laget collage, kødda litt, og kikka litt på tv. Til middag hadde vi to alternativer, hvor det ene var risengrynsgrøt, og til kveldsmaten hadde vi også litt flere påleggsalternativer, bl.a. reker, så jeg fikk også lørdagsfeeling. Fint å merke forskjell på hverdag og helg når jeg er innlagt, for det blir jo ikke akkurat på samme måte som når man er i jobb, normal jobb i en frisk hverdag. Vi jobber 24/7 her da, men ikke på samme måte som normalt. Vi har så langt fått med oss de typiske fredag – og lørdagsprogrammene på tv også, så stemningen blir litt annerledes i forhold til hverdagene.

I morgen starter vi med vår første fulle uke, med masse på programmet. Foruten måltidene, og gruppemøtene etter de to siste måltidene, så blir det utover uka samtale med individualbehandlere, ernæringsfysiolog, mulighet for legetime etter behov, undervisningssamtaler, fysisk aktivitet to ganger i uka, og planlegginger. På tirsdag har jeg også mitt første møte med idrettsrådet jeg er avd. representant for. Hver mandag er det veiing, skrekkens dag for alle. Selvsagt har de satt mandagene til en treningsfri dag. Mandager og torsdager er treningsfrie. Det blir en spennende og skremmende uke. Gruegleder meg. Mildt sagt. Egentlig er jeg bare skrekkslagen, men jeg må jo prøve å virke litt positiv også her da, for å gi dere et bra inntrykk mener jeg. Sliter fortsatt med søvnen, til tross for at jeg har lange og slitsomme dager, og det gjør det jo enda litt verre. Tar medisinene mine, men jeg er like langt (so far) som før jeg kom hit. Håper det bedrer seg, ellers vil jeg bli totalt utslitt av å være her. Litt av meningen med oppholdet er jo også å tillate seg selv å kunne senke skuldrene og slappe av.

Jeg vil også nevne at frøken Monicka er musiker, noe jeg digger. Hun spiller både gitar og piano, så etterhvert, når jeg får summet meg litt, skal jeg legge ut litt flere bilder av henne, og også musikkvideo av hvertfall en nydelig sang hun har skrevet selv som ligger ute på youtube. Hun har en veldig fin stemme, og skriver og synger akkurat den type musikk hvertfall jeg liker best. Litt melankolsk og gjenkjennelige tekster. En gang sang hun med Sivert Høyem, you know, vokalisten i Madrugada.

Kule, tøffe, flinke jenta mi.

Nå er det strax mat her, rent så jeg dævver av sult her jeg sitter. Næt.