Full av følelser, men tom for ord.

Det spinner rundt og rundt oppi hodet, det står aldri stille. Masse tanker. Jeg kan bli litt sliten av for masse tanker, og hvertfall når jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne for å fortelle om dem, eller hva jeg skal si, eller hvem jeg skal si det til. Jeg kjenner at jeg blir litt små gal av alt som svirrer rundt. Gjør meg litt frustrert og oppgitt. Nå har jeg ikke tenkt å gå i detalj om alt her, for noe er personlig. Samtidig har vi da denne spiseforstyrrelsen og alt den bringer med seg, og det er jo ikke rent lite. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si om situasjonen, noe er som før, noe er forandret, eller forbedret, for øyeblikket. Maten..der er det litt som før (overspising og oppkast, spiser stort sett det samme som før), samtidig har det gått ganske så bra når det kommer til middagene. Jeg har spist og beholdt veldig mange middager siden det nye året startet (jula nevner vi ikke…). Det går riktignok i salater med ulikt tilbehør (feta, kylligkjøttdeig, laks.. eller wok. Jeg burde nok turt å spise andre ting også, men jeg er ikke helt der nå. Så jeg er fornøyd med at jeg faktisk spiser og lar kroppen få beholde mat. Det er fortsatt vanskelig å være mett, men jeg minner meg selv på hva jeg har spist, og at vi kanskje skal på trening etterpå, eller skal ut på ett eller annet, og det gjør det enklere å klare å beholde det. Selv om jeg ikke får i meg tilstrekkelig i forhold til aktivitetsnivå, så er den dårlige samvittigheten ute og går likevel, den forteller meg at jeg har spist altfor mye i løpet av dagen. Jeg skyver det vekk, vil ikke tenke på det.

Sliter fortsatt mye med tanker om kropp. Liker ikke det jeg ser i speilet, eller føler når jeg har på meg tettsittende klær. Ett øyeblikk vil jeg trene på meg mer muskler (er i gang med mer styrketrening igjen), og i det neste vil jeg ikke ha muskler, men gå ned i vekt. Bør spise regelmessig og sunt, få i meg masse proteiner, så vil jeg ikke ha mat i det hele tatt, sånn egentlig. Jeg vil stramme opp den rumpa da (trener mye styrke på rumpe/lår), men når jeg tar på meg buksa (ikke joggebuksa nei), og kjenner at rumpa tar litt mer plass i den, så vil jeg pokker ikke ha muskler i den i det hele tatt. (Joda, det vil jeg, hadde sett verre ut om det var tom for alt..). Men ja, skjønner du tegninga? Er så ambivalens at jeg tror jeg skal grine. Dette her er selvsagt arbeidsområdet hos fysioterapeuten, kropp, fokus på kropp. Vil jeg det, sånn egentlig? Nei. Trenger jeg det? Ja. Det fine er jo at hun snur litt på ting, og spør om jeg ikke kan se og tenke omvendt av det jeg gjør. Vinkler ting på en litt annen måte enn andre behandlere, selv om hun ikke spør eller forteller meg noe jeg aldri har vært borti før. Jeg liker henne, hun er fin å prate med. Og det er variasjon i timene, det liker jeg. Vi gjør både øvelser og har pratetimer. Jeg har time med henne i morgen (dvs i dag, siden vi har bikket midnatt). Og vi skal jobbe med ryggøvelser, og ja…kropp. For første gang siden jeg begynte hos henne, så kjenner jeg på at jeg ikke har lyst til å dra til den timen, nettopp pga det vi skal jobbe med. Nettopp fordi tanker og opplevelse av egen kropp er så påtrengende og sterk akkurat nå. Kanskje vil det hjelpe at jeg drar, kanskje vil det bli verre en stund, jeg vet ikke. Jeg har ikke tenkt å skippe unna altså, jeg drar, men kanskje fortelle henne hvordan jeg har det. (Da vil hun hvertfall at vi skal jobbe med det..*sukk*)

Jeg har ikke tatt kontakt med psykologen for hva jeg vil videre. Rett og slett fordi jeg ikke aner hva jeg trenger at han skal hjelpe meg med. Jeg vet ikke helt hva jeg trenger hjelp til (nå jobber vi jo med kropp hos fysio da..), og ikke vet jeg helt om jeg klarer noe nå. Ambivalensen er enorm, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre i forhold til videre behandling hos han. Og hvem kan jeg prate med for å finne ut hva jeg skal gjøre?? Jeg trenger en psykolog for å prate om hva jeg skal gjøre videre med psykologen. Føler meg helt låst i den situasjonen. Men jeg har hvertfall fysioterapeuten.

Ellers…kjærligheten går finfint. 9 måneder allerede. Snart et helt år jo. Han er en fin fyr assa. Gir meg masse komplimenter, og det går ikke en dag uten at han forteller meg at han elsker meg. Kjærlighet er med på å bevare kjærligheten dere.

Blir litt foto også ja…

 

vann

17 thoughts on “Full av følelser, men tom for ord.

  1. Kaos og ambivalens,- vanskelige greier. Og jeg kjenner meg så sykt igjen om det du skriver om kropp, på en måte godt at ikke bare jeg har det slik, selv om jeg selvsagt ikke unner noen som helst andre å ha det slik.
    Uansett – godt å høre fra deg, finingen🙂 Kanskje du heller skal gjøre noe kjekt med kjæresten enn å gå til psykologen? Hehe, bare en impulstanke altså.

    Du tar knallfine bilder🙂 🙂

  2. Legger igjen noen gode klemmer, kjenner meg veldig igjen❤❤❤
    Glad for at kjærleiken går bra😀❤
    Nydelige bilder, du er så flink❤

  3. Du beskriver nøyaktig det jeg selv opplever for tiden. Vekten går oppover på grunn av overspising, og jeg prøver å trene styrke så ofte som mulig, samtidig som jeg bare vil gå ned i vekt. Timene hos psykiateren har jeg ikke kommet meg til på en måned heller, på grunn av natlige overspisningsepisoder. Denne sykdommen unner jeg ikke min verste fiende.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s