Fristed.

Jeg tror alle trenger et eget lite fristed, der de få en pust i bakken, trekke seg vekk fra mas og tjas som hverdagen bringer med seg. Vi som sliter psykisk trenger det kanskje ekstra mye, fristed altså. Der sykdom hvertfall til en viss grad kan få en pause. Jeg trenger det hvertfall, fordi sykdom trekker meg bare lengre ned i grøfta enn jeg strengt tatt nødvendig trenger å være. Jeg elsker å lese bøker, og å ta bilder, så det er pusterom for meg når jeg sysler med sånne ting. Da får jeg fokusert på andre ting, la andre tanker fare litt avgårde. Nå er det sånn at det ofte kan dukke opp triggere når jeg leser en bok, eller ser en film for den saks skyld, men da er jeg rask med å se vekk, eller lese fort igjennom. For jeg orker det ikke, orker ikke tenke på det når jeg skal ha  fritid. Og den fritiden vil jeg egentlig bare nyte i fred og ro.

Det siste året har jeg blitt mer og mer interessert i det å ta bilder. Jeg er ofte ute og går turer, i ens ærend for å ta bilder, og jeg får jo turen og naturomgivelsene på kjøpet, noe som er et stort pluss for min del. Jeg er en i hugget fan av instagram, eller, dvs jeg var en i hugget fan, jeg postet mange flere bilder der tidligere enn hva jeg gjør nå, skjønt jeg poster noen der nå også, men ikke fullt så ofte og så mye. Jeg er samtidig moderator på en av taggene der inne (water perfection), så jeg er jo der. Men nå har jeg funnet en annen side, streamzoo. Det er på en måte det samme som instagram, men likevel litt annerledes. Jeg liker meg mye bedre der, hele greia er liksom litt lysere og lystigere enn mørke instagram.

Jeg vet at mange bruker sykdommen sin for alt den er verdt, der de bruker både forum, blogger, facebook, twitter og instagram (og sikkert mange flere andre steder) for å prate/dele. Jeg har også twitter og facebookside der innleggene mine dukker opp, men jeg prøver å publisere andre ting enn det på min egen profil. (Facebook, er svært sjeldent på twitter, glemmer liksom at jeg har en profil der..høhø). Så instagram og streamzoo er sykdomsfritt for meg. Det er mine frisoner, mine fristeder der jeg fokuserer på andre ting enn sykdom. Jeg ser ikke poenget med å aldri kunne ha sykdomsfri soner, uansett i hvilken sammenheng det gjelder. Det er ikke om og gjort for meg at alle jeg kommuniserer med i hele verden skal vite at jeg har en spiseforstyrrelse, nettopp fordi jeg synes det er urelevant i sånne sammenhenger der greia er å dele bilder, for fun liksom. Jeg skjønner at det kan være kjekt for noen å dele disse tingene over alt altså, men for meg blir det helt feil, og det er ikke sånt jeg er ute etter akkurat der. Alt i livet dreier seg tross alt ikke om sykdom.

Det samme gjelder litt for disse teite søkemotorinnleggene også, jeg vil at de i all hovedsak skal utelukke sykdom. Det hender selvsagt innimellom at det blir med noen der også, men da gjerne fordi et ord eller søk bare er helt vanvittig. Det er mange søk som omhandler sykdom her, sånne alvorlige søk, derfor uteblir de fullt og helt. Sykdom skriver jeg nok om som det er ellers her i bloggen. Jepp, det var dagens peptalk, og noe å tenke på kanskje? Anyway, blant alle syke (høhø) søk, så fant jeg et bittelite knippe av andre også…så da kjører vi på da…

 

elefant på ryggen til en mann – Er det en form for utvekst? Da er jeg glad jeg har sluppet unna. For å si det sånn.

kjærester til middag kryssord – Sååå du skal servere kryssord? Høres spennende ut, blir nok en vellykket middag det.

helelaila.wordpress.com – Beklager, men her får du nok bare bruddstykker gitt.

hvor fort går tankene mine – Hakke pepling. Mine går hvertfall veldig fort.

pipipi iiiiiiiiiiiiii pi – Ok, du virker veldig gira, roe reka kanskje? Jeg forresten filme om Pi her forrige uke. Helt grei den assa.

kirker i norge – Det er en nedi veien her, den skal du få billig av meg.

domo kun speil – Feil. Domo er den kuleste bamser med den største kjæften. Han ruler. Han står forresten i bokhylla mi og passer på at ingen stjæler dem.

da er det mandag igjen – Såvidt jeg vet, så er det fredag i dag…eller?

 

Slenger forresten med et bilde helt på slutten her denne fredagen også jeg. Det har seg sånn at jeg fikk en utfordring på instagram tidligere i uken, der jeg skulle poste 5 bilder av et tema jeg fikk. Temaet var low key (har med spesiell lyssetting å gjøre). Aldri hørt om det en gang, så søkte det opp og skjønte at jeg hadde en utfordring foran meg, men det gikk da til slutt. Phew.

 

skygge 4

Venneforespørsler.

Innimellom, så får jeg venneforespørsler på facebook, fra folk som følger bloggen min, eller som popper innom. Jeg godtar noen, men langt ifra alle. Det er mennesker somaldri noen gang har lagt igjen en eneste kommentar i bloggen, som sier de har fulgt meg lenge. Det kan være noen som har lagt igjen en kommentar en gang for hundre år siden, det kan være noen som kjenner noen jeg kjenner. Vel, altså, det er ikke sånn at jeg er interessert i å godkjenne hvem som helst bare fordi de leser bloggen, når jeg ikke på noen som helst måte har en dialog med vedkommende. Jeg er blitt venner med mange som leser og følger bloggen min, men dt på grunn av at vi har hatt en dialog her, fordi de har lagt igjen kommentarer, og gjort seg til kjenne. Og, om de blogger selv også, så blir kontakten selvsagt enda bedre, og det føles naturlig at vi blir venner.

Mange føler kanskje at de «kjenner» meg etter at de har fulgt bloggen min over lengre tid, og joda, dere vet mye om meg, men ikke alt så klart. Og om du er en jeg aldri har sett en eneste kommentar av, eller ikke hatt noe som helst kontakt med, så trenger du ikke sende meg forespørsel. Jeg er ikke så veldig interessert i å bli venn med villt fremmede personer, bare fordi noen leser bloggen min. Verst er det når noen bare sender en forespørsel, uten en gang å nevne hvem de er, akkurat som at jeg skal vite hvem de er. Kjenner jeg ikke mennesket, så godkjenner jeg ikke, selv om vi har aldri så mange felles venner. Det handler også om å ha litt privatliv, jeg trenger ikke at hvem som helst skal bli min venn der.

Så, om din forespørsel ikke har blitt godkjent, så er det fordi jeg ikke aner hvem du er, og da hjelper det nok dessverre ikke om du leser bloggen min. Det er derimot mulig å følge bloggen min via facebook, og selv om det som regel er innleggene mine som dukker opp der, så skjer det at det også dukker opp ett og annet utenom det også. Sånn en gang i jubelåret. Har vurdert å slenge inn noe litt oftere, skjønt jeg er flink til å glemme det..skjerpings.

Sånn, da var det sagt.

«Deler du for mye?»

På fagdagen med IKS så kom det bort en jente for å hilse på meg, hun fortalte meg at hun hadde sendt meg mail der hun lurte på om jeg hadde lyst til å delta på et masterprosjekt hun skal skrive, om spiseforstyrrelser og blogging. Noe jeg sa ja til. Hun sendte 14 spørsmål hun ville at jeg skulle svare på, noe jeg akkurat har brukt litt tid på å fylle ut. Det var ikke akkurat spørsmål jeg ikke har fått før, for mange av dem var de samme som de jeg ble spurt om i forskningsprosjektet jeg deltok i for et par år siden, der temaet også var blogging, spiseforstyrrelser, men også behandling. Det blir vel kanskje gjerne sånn, at når temaet blogging er en del av oppgaven, så vil det også bli ganske like spørsmål. Siden Finn Skårderud er veileder for denne jenta her også, så ble det vel kanskje naturlig å spørre de av oss som også var med på forrige prosjekt, for hun skulle visst bruke 5-6 bloggere i oppgaven. Jeg regner bare med at mange av svarene vi gir blir ganske like.

Et av spørsmålene jeg har fått begge gangene, er om jeg synes jeg deler for mye av meg selv i bloggen, og om jeg skriver sannheten. Her vil jeg svare nei, og ja. Hvertfall nå. I begynnelsen, da jeg opprettet bloggen, så var jeg jeg i en mye sykere periode enn jeg er nå, på flere områder. Livet var et totalt kaos, på flere områder. Jeg var veldig deprimert da, og blogginnleggene gjenspeilet nettopp dette. Mange av blogginnleggene var dystre og tragiske, og jeg delte kanskje ting jeg ikke trengte å dele. Jeg har slettet en god del innlegg i bloggen, spesielt fra den første tiden. Ikke det at jeg ikke står for det jeg skrev, men en del ting er kanskje ikke ment å være leselig for alle og enhver, det var hvertfall noe jeg mente i ettertid (og fortsatt gjør) når jeg var kommet litt lengre opp og fram i prosessen i behandling. Jeg slet på den tiden med en del ting som ikke er relevant nå, som jeg nå ser på som noe som er privat og som ikke alle trenger å få innpass i. Det er fortid, det er en del av historien min, men noe som jeg kun trenger å la de som står meg nærmest trenger å vite noe om. Jeg trenger ikke å ha det skriftlig i en blogg for å kunne se meg tilbake og se at jeg har kommet meg langt på vei på den biten. Dessuten skrev jeg et par ting som ikke bør ligge der ute og sveve. Det aller meste jeg skrev ligger der fortsatt, og når jeg blar meg tilbake, så ser jeg stor forskjell fra da og nå. Sånn var forløpet, sånn har veien vært, kronglete og lang. Selv om jeg har slettet en del, så betyr det ikke at det ikke var sannheten jeg skrev, jeg har bare etterhvert blitt flinkere til å sette grenser for meg selv, til å la noe være privatliv. Om jeg kommer til å slette flere innlegg, det vet jeg ikke, om jeg en dag kommer til å slette hele bloggen fordi jeg er drittlei av den, det vet jeg heller ikke, men det betyr heller ikke at det jeg har skrevet ikke er sant.

Jeg har som sagt blitt flinkere til å sette grenser, for jeg har ikke behov for å la hele verden ha tilgang til alle mine tanker, følelser og handlinger. Jeg deler det som har med sykdom og gjøre, en del hverdag og interesser, men jeg utelukker mye. Jeg skriver svært lite om familien min, jobb skriver jeg nesten ikke om i det hele tatt, og mange tanker og følelser havner i rommet hos behandleren min. Traumet skriver jeg heller ikke om, og det kommer jeg heller aldri til å dele i bloggen. Jeg har fortalt dere at det er et traumet, hva traumer er sånn generelt (sår i sjelen alt fra små ting til store ting), og litt om tanker og følelser, uten å gå inn på hva det dreier seg om. Jeg har ikke lyst til å dele det, og jeg har ikke behov for å skrive om det her. Det forblir mellom behandler og meg, det er hos henne jeg skal jobbe med det, ikke blogge om det. Også ved å fortelle dere at det er ting jeg ikke deler, så sier det seg vel egentlig selv at jeg da ikke har grunn til å fortelle annet enn sannheten. Jeg kunne jo fort ha diktet opp et helt annet liv her bak skjermen enn det som faktisk er sannheten, men, så er det jo sånn da, at jeg har kjente som også leser bloggen, og de ville kanskje ha syntes det var merkelig om jeg skrev en ting, mens sannheten var en annen. Jeg tror nok at de som kjenner meg, og som har blitt kjent med meg, får det samme inntrykket av meg i virkeligheten som det de leser her. Om man ser bort i fra hvordan jeg oppfatter meg selv så klart. Men nå tenker jeg på historien jeg skriver i bloggen. Ikke hvordan jeg ser ut og mener om meg selv.

Så, hvorfor blogger jeg? Jo, mål og mening har hele veien vært å gjøre spiseforstyrrelser mindre tabu, gjøre det mindre skambelagt. Og kunne vise at selv om man sliter psykisk, så kan man være oppegående og ha et mer eller mindre normalt liv. Selv om jeg kan spøke med sykdommen min, og har galgenhumor, og sier at jeg er kokko i topplokket, så er jeg jo ikke kokko lokko på den måten at jeg er innestengt bak høyemurer og vinduer meg hengelås. (Kanskje jeg burde vært det til tider?). Det finnes både fysisk og psykiske sår, uten at det gjør en til et mindreverdig eller mer kokko menneske. Om bloggen min kan være til hjelp for andre, om det være seg at andre kjenner seg igjen, føler seg mindre alene, får innsikt og forståelse, at den sprer informasjon, ja, så er hele poenget nådd fram. Som en spiseforstyrret på veien mot en friskere tilværelse, så er jeg, som så mange andre av oss, interessert i å kunne bidra med økt forståelse om sykdommen. Sette den enda mer på dagsorden på en måte. Det er heller ikke bare «mannen i gata» som trenger mer forståelse, men det gjelder også for helsepersonell, for det er tross alt den syke som sitter på ekspertisen, og som går gjennom helvetet. Gjennom kommunikasjon med pasient, så vil også kunnskapet blant helsepersonell øke. Og så lenge det finnes syke, så trengs det behandlere, og da er det selvsagt nødvendig at de kan gi mest mulig riktig behandling.

Så ja, jeg forteller sannheten, jeg ser ikke noen poeng i å finne på gode historier. Da kunne jeg likesågodt ha blogget anonymt og lagt på i tjukke lag og dramatisert det hele til en thriller uten sidestykke. Hva andre der ute, som ikke kjenner meg privat måtte mene, er meg revnende likegyldig, det har dere kanskje fått med dere alt. Blogginnleggene mine deles også på facebook, der jeg har familie og venner, så det hadde kanskje vært litt drøyt å lyve, å lure alle sammen kraftig rundt lillefingeren ved å si at joda, det går framover, jeg har det dårlig, men jeg klarer å holde meg oppreist, nå har jeg klart slik eller sånn, mens jeg i virkeligheten hadde ligget halvveis i koma hjemme, fordi jeg ikke har spist på et halvt år, eller at magesekken har revnet og spiserøret spruket, fordi jeg har overspist og kastet opp i 23 timer i døgnet. Nei, jeg er en av de som brenner for å sette spiseforstyrrelser på mer på dagsorden.

Og nei, jeg deler langt ifra alt. Dere skulle bare visst hvor mye jeg faktisk ikke deler. Jeg ønsker ikke å dele tragiske historier, eller andre private ting. Ja, jeg har en kaotisk historie bak meg, men det holder at de som har vært involvert i handlingene og opplevelsene vet. Nå er det jo gjerne sånn at samhandler med andre mennesker i de fleste situasjoner, så selvsagt vet mange mye, men jeg ønsker ikke på noen som helst måte at andre skal vite disse tingene. Mye er tilbakelagte stadier, enkelte ting vil jeg bare viske vekk eller glemme, noe er jeg ferdig med, andre ting ligger det en del skam bak, og jeg ønsker ikke utlevere det til dere. Jeg har levd et liv med oppturer og nedturer, som alle andre, men mye har vært kronglete og kaotisk som sagt. Mye av det passer det seg ikke å skrive om, om alle har behov for privatliv, jeg holder mye av det innenfor grensen jeg har satt opp, og deler det kun med de jeg føler for. Akkurat sånn det skal være. Sett grenser og ikke la noen rive dem ned.

Endring done and done.

Jeg gjorde det pokker meg. Endret bloggen altså. Veldig uvant, men det går seg vel til håper jeg. Alt som lå inne på den forrige ble med over gitt, så slapp å gjøre noe mer ut av det heldigvis. Nå er menyen på høyresiden plutselig, ble jo helt speilvendt jo. Men det var faktisk det jeg var vant med fra den første bloggen jeg hadde på blogspot også, så det vil kanskje føles riktig etterhvert? Jaja, blir jeg ikke fornøyd, så er det bare å endre den igjen.

Kom meg jaggu ut på en sykkeltur i dag også, vurderte litt sånn fram og tilbake, kikka ut på været, ville sola holde seg sånn noenlund på plass, eller ville regne skylle over meg i bøtter og spann mens jeg var langt hjemmefra? Ikke særlig kjekt å sykle når det plaskregner synes jeg, ikke nok med at jeg blir søkkings av regnet, men det spruter jo verre enn verst når bakhjulet bestemmer seg for å huke tak i regnet som ligger på bakken i tillegg. Joda, jeg har en bakskjerm, men det er bare unødvendig stæsj virker det som. Jeg må også si at jeg var vanvittig støl i beina etter at jeg har syklet til og fra trening noen dager denne uka. Nedover til trening går det jo veldig greit, da triller jeg for det meste, men hjemover? Gawd have mercy. De som har vært og besøkt meg vet hvor langt og bratt det er opp hit. Om jeg går av sykkelen og triller den? Never. Pusher meg til jeg kjenner melkesyra sive ut av lårene, true story. I tillegg hadde jeg en økt med trening av ben i går, på treningssenteret altså. Men jeg kunne jo ikke bli sittende inne og stirre i veggen i dag av den grunn. Da hadde jeg gått bananas tror jeg. Av kjedsomhet, og sykdomhet. (Fant jeg opp et nytt ord nå?)

Halve grunnen til turen var å ta bilder. Jeg syklet opp til en plass som heter Skaret, and you guessed it. Opp, opp, opp. Running up that hill. Eller sykle. Dermed ble sånn ca. 70 % av turen i oppoverbakker. Opp, opp, opp, helt hjemmefra opp dit. Så litt rundt, og opp, der oppe. Så litt flatt, så litt ned, typ helt ned, og så ooooopp, ooopp, opp igjen. Det ble mye opp kan du si. I tillegg var jeg innom butikken da jeg kom ned, dermed ble det typ 3-4 kg i sekken i tillegg til opp, opp, opp. Det blir tungt og mye opp det skal jeg si deg. Når har jeg lammelår. (Lam i lårene, som i kanakkas, melkesyra ligger igjen nedi bakken, utenfor her. Nå blir det fotball legger, kanonlår og stålrumpe. Kraist. Men det er deilig å komme seg ut da, ta en utetrening/ aktivitet. Og den følelsen når jeg tråkket på som en helt og føyk avgårde i en lang nedoverbakke, med vinden i trynet så tårene trillet, musikken på full trøkk i ørene, og trær og biler raser forbi. Da kjenner jeg på frihet. Og synger selvsagt, i håp om at ingen av bilene som kjører forbi har vinduet åpent..skjønt de hadde vel ikke hørt forskjellen på meg og ei kråke. Kun en ting irriterer meg litt hver gang jeg er ute og sykler. At uansett retning jeg sykler i, så er det pokker meg alltid motvind! Hva er greia? Turen blir jo dobbelt så hard fordi du må kjempe mot kreftene i vinden hele tiden. Men jeg ga meg pokker ikke altså. Jeg gikk av sykkelen kun for å ta noen bilder.

Og en god ting til. Butikkturen gikk strålende. Selv om jeg vandret litt hit og dit, og lurte og vurderte, så ble det kun med det. Det var jo heldigvis ikke plass til mer i sekken heller. Hadde jo hele to stykk fotoapparat der også. Kjenner at det begynner å krible litt i meg, trang til å overspise og kaste opp, men nuh er det forsent anyway, for jeg orker ikke gå ned på butikken, dessuten stenger den som ligger nærmest meg, om kun 4 minutter. Ikke vil jeg sløse vekk mer penger heller. Det har gått nok galt de siste dagene, så jeg trenger denne pausen her nå. Jeg må nok bare holde ut. Kjøpte meg noen kjærlighet på pinne, og en pose med drops da, det hjelper litt når det verste suget kommer. This day I win.

Endring?

Jeg sitter nå litt i tenkeboksen angående å gjøre litt endringer på bloggen her…kjenner jeg er mektig lei av hvordan den ser ut, designet liksom..Nå har ikke jeg kjøpt meg et eget domene, selv om jeg også har tenkt den tanken, det får eventuelt komme senere. Men jeg har altså vurdert å bytte tema…var innom et som var sånn okish, tingen er bare den at jeg ikke vet om alt som ligger inne her nå blir med hvis jeg endrer. Som widget..meeen, det er jo ikke verre enn at det går an å fikse. Det vil i tilfelle se annerledes ut her, men hey ho, forandring fryder…denne bloggen har jo sett gørr lik ut lenge nå, med kun noen få små nesten ikke merkbare, endringer. Skal gnage litt på det i det noen timer..Tenkte bare å advare på forhånd liksom. Så hyggelig er jeg. What say you? Ready for some changes?

Dommen er satt

Jeg må bare få si at jeg liker svart dårlig å være nålepute. Huden min har virkelig ikke på noen som helst måte lyst til å få en sprøytespiss kjørt tvers gjennom seg. I dag kjente jeg stikket veldig godt, så konklusjonen er fortsatt den at jeg ikke liker blodprøver. Ikke at det er direkte dritvondt, men skikkelig ubehagelig. Liker ikke sprøyter, så jeg håper ikke dette vil bli en vane. Men jeg må tilbake igjen neste onsdag da, for da skal det sjekkes blodsukker og speil på lamictal…*grøss* Men om de skal finne ut årsaken til hvorfor vekten har skutt i været i rekordfart, så må det takes prøver, så sånn sett er det i grunnen helt ok. Jeg skal altså veies hver dag framover, noe jeg ikke hopper i taket av glede over, men også noe som må til. Vekten fortsetter å gå litt opp, og jeg får noia. Nå var den ikke mye opp fra i går, vi snakker 300 gr., men det hjelper så himla lite oppi hodet mitt når den går feil vei. Det vil også si at det ikke er noe vann som slipper. Jeg vet at det kan ta lang tid før det kan gi slipp, men det freaker meg ut at vekten går opp. Måltidene blir jo også ekstra vanskelig når det er sånn. Men jeg har nok ikke annet valg enn å stå i det og holde ut. Jeg har ingen planer om å kaste opp, derfor er jeg altså nå oppe i 8 oppkastfrie dager. Det er vel noe…

I dag har vi hatt undervisning i fysisk aktivitet, noe som for min del var en repitasjon av hva jeg faktisk lærte i utdannelsen min, men fikk også lært et par nye ting. Bl.a hva de anser som hensiktsmessig trening/fysisk aktivitet her, sånn i forhold til inntak av næring. Konklusjonen på overdreven trening er trening/fysisk aktivitet som er basert på å forbrenne kalorier, og er tvangsbasert. Dermed røk min oppfatning om at jeg ikke overtrener. Å gå lange turer på 2-3 timer er i mine øyne ikke trening, men det er det visst. Og jeg var jo, før innleggelsen, mye ute og gikk turer, jeg var en god del ute og jogget og trente styrke. + at jeg syklet en god del da jeg hadde sykkelen i stua, og drev med litt pilates. Jaja, ting endret seg dermed en del sånn utifra skjemaer jeg har svart på tidligere. Shit happens. Ellers har vi begynt med litt utredninger i dag, så det skal jo bli spennende å se hvilke resultater som kommer ut i fra det.

Jeg har egentlig hatt en god dag i dag, fine timer, og maten har gått tålelig greit, men sliter fortsatt med at jeg blir mett. Det er en vanskelig følelse. Vondt rett og slett. Men som sagt, jeg holder det ut, fordi å kaste opp er ikke et alternativ. Tankene er der selvsagt, bulimien har ikke på noen som helst måte forsvunnet på 8 dager, og jeg er fullstendig klar over at jeg må jobbe beinhardt med dette her lenge. Jeg vet også at det ligger mange feller foran meg, men nå må jeg jobbe med å komme meg over fellene som dukker opp en etter en, når de dukker opp. Jeg tenker ikke på neste felle før den kommer. Jeg tror heller ikke på noen måte at jeg aldri igjen vil kaste opp, jeg vil aldri si aldri, for jeg vet at da vil jeg dra meg selv hardt ned i grøfta om en smell skulle komme. Jeg prøver heller å fokusere på å komme meg gjennom dagene en etter en. Jeg håper jo selvsagt på at jeg skal fortsette å klare meg etterhvert som dagene går. Jeg har jo fine behandlere her som hjelper meg. Dessuten har vi det sinnsykt morsomt under måltidene, så tankene rundt maten dras litt vekk, og det føles veldig greit. Da blir det litt enklere for meg å komme meg gjennom dem uten å gå helt til grunne her. Jeg er veldig overrasket, og glad for at maten her faktisk er god og ikke minst variert. Det også gjør det litt enklere. Selvsagt er det enkelte måltider som er mindre god enn andre, men sånn vil det jo alltid være. Det har hvertfall ennå ikke dukket opp noe som jeg har brekt meg ufrivillig av. Jeg sleit meg riktig nok gjennom en fiskekakemiddag her forrige uke, men det sklei ned. Jeg har jo som sagt ikke noe valg heller. Vi har helt fram til nå spist yoghurt til dessert hver eneste dag, men i morgen får vi faktisk muligheten til å velge sjokoladepudding med vaniljesaus. Det er en utfordring i seg selv, men jeg tror nok jeg går for den, for å få litt variasjon. På den måten får jeg også dempet litt sjokoladesug. Det blir fisk til middag, så da får det bare stå til.

Tenkte jeg skulle kjøre på med en liten treningsøkt etterpå, sammen med et par av de andre her, kanskje ta en sykkeltur i det fine været. Nyte sola mens den er her, for i morgen er det treningsfri dag igjen her. Dessuten har vaktmesteren vært her og fikset alle feilene som var på badet mitt, og da må jeg svette meg litt ut, sånn at jeg kan ta en dusj uten å måtte legge fra meg dusjhodet når jeg skal vaske hår og skrott. Skal nesten bli litt digg, rene julaften jo. Vi hadde et aldri så lite møte angående sosiale medier i dag. Det ante meg at det kom til å bli snakk om blogging, facebook og twitter. Jeg satt der og var veldig spent på hva utfallet av timen skulle bli, om jeg fikk lov til å blogge videre eller ei mens jeg er her. Det er jo snakk om å begrense hva man skriver om andre pasienter, ansatte eller deler av behandlingen her, personvern og taushetsplikt. Heldigvis fortalte jeg de andre i gruppa mi om bloggen første dagen, og de har muligheten til selv å gå inn og lese det jeg skriver, og de blir dermed på den måten trygg på at jeg ikke på noen som helst måte utleverer dem uten at det er greit for dem. Det er heller ikke hensikten min med å blogge, det gjør jeg for min egen del. Det er min historie jeg forteller her, mine opplevelser og erfaringer. Så nå lurer dere kanskje på om dette er mitt siste innlegg her eller ei..Vel, jeg skal gjøre lidelsen kort og brutal. Jeg- får..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

LOV TIL Å BLOGGE!!!!

 

 

De har et bilde her på huset som jeg synes beskriver ganske bra hvordan dette oppholdet for meg.

 

Bildet heter «Utdrivelsen» og er malt av Ferdinand Wyller.

I morgen faller dommen over blogging

Jeg har hatt time med min behandler i dag, og vektoppgangen i går ble tatt opp. Jeg har også pratet med ernæringsfysiologen og legen, og alle synes at det er litt rart at jeg har hatt så stor vektøkning. Det mistenkes at det er vann, noe fornuften min selvsagt også tenker. Likevel beroliger det meg ikke så veldig akkurat nå, fordi jeg må forholde meg til kroppen sånn den er blitt. Jeg bor i den, og jeg ser og føler de drastiske endringene som har skjedd på så få dager. Jeg er den i gruppa som har hatt størst økning, og det føles bare helt forferdelig. Jeg gruer meg til hvert eneste måltid, og jeg skulle bare ønske at jeg aldri mer trengte å spise. Jeg hater kroppen min veldig intenst nå, og jeg føler meg så forferdelig ubekvem med meg selv. En av de ansatte her fortalte meg at hun også så endringer i ansiktet mitt, og hun traff meg først i  går..Jeg fikk i dag beskjed om at jeg nå skal få en tett oppfølging framover sånn at de kan finne ut hva det kan skyldes av jeg har gått opp så mye, om det er vann eller andre ting. Dvs at jeg nå må veies hver dag, noe som satte en ekstra skrekk i meg så klart, men samtidig er det på en måte greit, for da kan vi få avklart litt underveis. Jeg har heller ikke noe vektkrav lengre, og jeg har snakket med ernæringsfysiologen angående kostplanen min. Jeg har vært på somatisk undersøkelse igjen i dag, og i morgen skal jeg ta nye blodprøver og urinprøve.

Om det skulle vise seg at det ikke er bare vann som har gitt meg vektøkning er det mulig at jeg må inn på undersøkelser på sykehuset, altså utenfor Modum. Så det er godt å vite at jeg blir fulgt opp og at de vil finne ut av dette. Jeg ble som sagt veid igjen i dag, og vekten viste akkurat det samme som i går, så ingen nedgang til tross for at jeg har fått vært på do, og at vi hadde en time med fysisk aktivitet i dag. Er selvsagt glad for at den ikke hadde gått opp. Jeg har fått blåst ut av meg det jeg tenker og føler, og de skjønner meg godt, heldigvis. De skjønner også at tanker om å ville hoppe av nå er tilstede. Om jeg skulle finne på å løpe ut dørene her, så vil de ikke gi slipp på meg, ikke skrive meg ut, men sørge for at jeg vil få oppfølging når jeg kommer hjem, og gi meg returrett. Selv om en del av meg ønsker å dra, så vil jeg selvsagt fortsette å være her også, fordi jeg trives så godt med gruppa og de ansatte her. Derfor er det viktig for meg at jeg også forteller hvordan jeg har det, hva jeg tenker og føler, om det er aldri så pessimistisk akkurat nå. Jeg hører og forstår hva de sier til meg, og jeg skjønner det selv også, men akkurat nå er det tanken på tallet på vekten som opptar alle tanker og følelser. Og det er heldigvis lov, for det er akkurat sånn situasjonen er nå. Jeg føler meg bare dritt. Jeg krysser bare fingrene for at vi finner ut hva som gjør at vekten har gått opp så mye, og at om det er vann, at de snart vil slippe litt opp og at vekten går litt ned igjen. Uansett hvordan jeg føler meg nå, så gjør jeg alt jeg kan for å holde ut. Selv om en del av meg ønsker å kaste opp etter hvert eneste måltid, så gjør jeg det ikke. Det er liksom noe som ikke virker som et alternativ når jeg er her. Så det er jo en stor endring. Jeg er nesten litt (veldig) overrasket over dette selv. Jeg har så langt vært 7 dager oppkastfri, og er fortsatt på ny rekord, det vil jeg jo være for hver dag som går nå. Og jeg velger å fortsette å være her.

Så jeg vil få tett oppfølging på flere områder denne uka, og det hjelper på. Det gjør at jeg kan senke skuldrene et lite hakk, skjønt jeg føler meg like jævlig. Vi har muligheter for å ha 4 timer med trening i løpet av uka, foruten de to timene med fysisk aktivitet som står på ukeprogrammet. Jeg har tenkt å benytte meg av dem, sånn at det kan hjelpe meg til å føle meg litt bedre. Har avtalt noen treningsøkter med noen av de andre her. Ellers så har vi i dag fått beskjed om at vi skal ha undervisning om sosiale medier i morgen, og da får jeg vite om jeg får fortsette å blogge eller ei regner jeg med. Så dette her kan jo bli det siste innlegget med en skikkelig og fullstendig oppdatering herifra. Jeg krysser fingrene for at jeg får fortsette å skrive, for det er en form for terapi for meg å få skrive. Jeg skriver jo uansett for min egen del i første omgang, og jeg utleverer jo ingen andre med mindre jeg får tillatelse til det. De andre her vet at jeg blogger, og Monicka f.eks har gitt meg tillatelse til å legge ut bilder av henne. Dette var noe hun hadde bestemt seg for før jeg i det hele tatt snakket med henne om det. Jeg spør dem også om de vil bli tatt bilder av, og at jeg ikke ønsker å legge ut bilder av dem hverken her eller på facebook med mindre de selv ønsker det. Bloggen min er ikke ment å være en plass hvor jeg skal henge ut noen andre, eller legge ut ting og bilder av dem. Dette er min blogg, og jeg ønsker kun å dele mine erfaringer og opplevelser. Men ja, nå får morgendagen vise hva som vil skje framover. Jeg vil kjempe med nebb og klør for å få lov til å fortsette. Høhø.

Nå har vi resten av dagen fri her, sånn sett bort i fra kveldsmaten, og senkveldsen for min del da så klart. Jeg har bedt om å få litt ekstra oppfølging etter middagene om jeg skulle føle behov for det. Det har gått bra i dag, så jeg valgte å ha litt tid for meg selv her, jeg trenger litt alenetid innimellom også, for dagene er tettpaket av program. I dag har det gått i ett med timer og gjøremål. Frokost, møte med idrettsgruppa hvor jeg er representant for spisavdelingen, fysisk aktivitet, lunsj, time med behandler, veiing, gruppemøte, lege, og middag. Phew. Nå er det en time til kveldsmat, så jeg vurderer på å komme meg ut i sola med kameraet mitt. Få litt luft mellom ørene. Føler det fort kan bli litt mye innetid, og med luften her så føler jeg at jeg tørker inn. Jeg må forresten også lese ferdig ei bok jeg fikk låne av en ansatt her. Jeg satt med litt collage her på søndagskvelden, og da hadde jeg funnet et bilde av en elg som jeg hadde limt på plakaten, og da måtte jeg jo fortelle om mitt forhold til elger, og jaggu kom hun ikke med ei bok om en elg på mandag, som jeg kunne låne, haha. Den er skrevet på nynorsk da, men jeg har kommet meg gjennom den snart, og den er utrolig koslig og morsom. En søt historie om en forvirret elg.

 

 

I forrige uke spiste vi faktisk elg til middag. Jeg hadde litt dårlig samvittighet, både overfor kroppen min og for den stakkars dævve elgen. Unnskyld elg.

Første dag på Modum

Da sitter ræva plantet på en pinnestol på rommet mitt på Modum. Dagen har vært lang, men den har likevel gått fort. Sykt masse info, og trasking hit og dit…Jeg er steintrøtt og utrolig sliten, for jeg jeg var jo oppe før hanen gol i dag også. Jeg har delt rom med mitt lille tantebarn i natt, og til tross for at han bare er 2 år, så snorker han som en voksen kar. Og han kaver og makker noe inn i granskauen. Men han er jo så kul da, så kan jo ikke annet enn å le av han, selv om det betydde at jeg ikke fikk en sammenhengende søvn i natt. Men koslig å stå opp til to små skjønne tantebarn med litt lek og klemmer før jeg satte nesen mot Modum. Søstern og jeg roadtrippet hjemmefra tidlig, og himmelen sa at dette måtte bli en god dag.

 

Gaver fra søstern. En fin boks med følgende innhold:

Bok, me love.

Fin liten bok med bilder, nydelig ord og dikt som søstern har laget.

Og så har hun fått venner og familie til å skrive brev og mailer med «lykke til» hilsener til meg. Jeg fikk såvidt begynt å lese noen av dem rett før lunsjen, så det ble jo grining nesten før jeg fikk satt beina innafor hus her i dag. Tusen tusen takk alle sammen, dere er nydelige! Jeg setter utrolig stor pris på det. Ordene deres vil henge på veggen min her, sånn at jeg kan se på dem hver eneste dag! Janne, Tommy, Aron, Ronja, mamma, Anette og Vidar, gudfar m/ kone og barn, Sven, Marianne, Stian (broren til min svoger) og hans (og selvsagt min svogers) foreldre Unni og Rune, Edith, Annicen,May, Monica og Anne-Helene. Tusen tusen takk!

Nå er hvertfall ikke rommet grått og trist. Jeg skal nede på artoteket her og låne et par bilder som jeg skal få hengt opp på veggene her også. Jeg har  vært veldig heldig med rommet, for jeg har utsikt mot baksiden av bygget, og jeg har stoooor vinduskarm jeg kan sitte i!! Ooooh lykke!! Dagen har som sagt gått i ett her, jeg har hatt time med behandleren min og en miljøterapeut, lege og ernæringsfysiolog. Det har vært lunsj og middag, med gruppemøte rett etter middagen. Snart er det kveldsmat og deretter gruppemøte igjen. Vi er en fin gruppe på 8, og jeg trives godt med dem allerede. Dette må jo bare bli bra, eller hur? Jeg og en medpasient var ute og gikk oss en liten tur rundt på området her i stad, måtte jo få litt frisk luft mellom ørene etter alt som har skjedd i dag. En veldig koslig tur og prat.

Maten har vært vanskelig synes jeg, men det var jeg jo forberedt på. Store måltider i forhold til hva jeg har pleid å gi skrotten kan man si…Men jeg har holdt ut, jeg har spist det jeg skal, og jeg har beholdt det. (Det er liksom meningen her da Laila! Dooh) Har begynt å skrive på registreringsskjemaet som skal leveres ved ukeslutt, så krysser fingrene for at resten av uka forblir oppkastfri. Det er målet…Jeg føler meg mett, tung, huge.com,oppblåst, enorm og jah, der veit, ei feit dundre på over hundre. Her har dere meg liksom. (I et fordømt nøtteskall!) Gawd! Men her er det flinke folk, og vi får jo ikke annet enn nyttige og fornuftige ord, så det hjelper på. Jeg har fått en del beroligende ord i løpet av dagen også, så jeg får fortsette å bite sammen tennene…Lordies, ennå er det bare første dag liksom…Kjeven kommer til å ligge i ruiner etterhvert om jeg skal bite sånn..jaja, kjeven og resten av innholdet er jo under oppbygging anyway, så jah…litt mer arbeid skader vel ikke da…høhø. (Sparegrisen liker seg ikke da, i motsetning til meg så liker den jo å være tjukk og god og misliker slanking sterkt…)

Angående blogging…tja..jeg venter i spenning. Det ble nevnt kjapt, men som et tema vi skal ta opp…så er spent der…Fram til det blir tatt opp, så skriver jeg, høhø. I’m the redhead daredevil. Jeg har jo uansett ikke til hensikt å blottlegge meg inn til beinmargen, legge ut navn, bilder eller info om de som jobber her eller mine medpasienter så sant de ikke gir meg lov til det. Jeg vet hva taushetsplikt og folkeskikk er (tro det eller ei…)

Jeg skal få prøve å lest noen blogger underveis også, men aner ikke hvor mye kapasitet jeg har til rådighet, men jeg skal prøve å henge med når jeg har litt tid altså…Skal jo også få oppdatert noen statuser i ny og ne på facebook, sånn at dere får litt livstegn. (Ikke at jeg har til hensikt å dævve her på Modum da, men, under sånne tøffe tak kan man fort krepere mener jeg..) Ellers kan jeg jo meddele at jeg springer ræva av meg for å tømme blæra, wtf liksom, hvor i helsike kommer det ifra? Drikker jo noen glass med vann, og litt kaffe, men hellow in tha luk liksom. Makan. Ok, too much info, men jeg veit dere liker litt snusk. So there ya go. Nå er det pokker meg ikke lenge til kveldsmat gitt, på tide å spise liksom…haff. Jaja, jeg overlever det også jeg. Nemlig. Dere får bare holde ut skrivefeil og sånt nå altså, ha meg unnskyldt liksom, men jeg gidder bare ikke gå gjennom og rette opp eventuelle feil nå. Sliten.com in tha head.

Note to self:

Husk å lukke døra når du sitter på dass, du bor på bakkeplan, folk kan gå forbi, og de har innsyn rett på skinka di om de skulle glane inn…(Nå gikk det faktisk akkurat forbi en dude her, og blæra mi holder på sprenges veggimellom…det var nære på!!)

Jeg vil også si tusen tusen millioner (lord Laila..) til alle dere fantastiske lesere som har ønsket meg lykke til på ferden! Setter så utrolig stor pris på dere og ordene deres! Jeg tar dem med meg, believe me! YOU ROCK!

1 år på WordPress. Da blir det smågodt.

14.september 2010:

Ok,da ser det jaggu meg ut som jeg har kommet meg over til WordPress jeg også gitt…det tok sin tok,og det har vært vurdert opp og ned i mente,fram og tilbake,hit og dit. Følte meg liksom veldig trygg på blogspot som jeg har oppholdt meg i over 1 år,og da er det alltid litt skummelt å flytte bloggplatform…men nå får vi se da om jeg klarer meg like bra her…(ting tar tid..)

For eventulle nye leser; hey how,nice to see you

Nei,jeg skal visst tidlig opp på jobb i morgen,og jeg ser at klokka sier at jeg kanskje bør komme meg i seng…(jeg blir liksom litt hekta når jeg først kommer meg i gang med noe nytt,og da kan jeg bli sittende i en ren evighet)

Men det er ikke bønn,nå må jeg likevel bare gi etter,om jeg vil eller ei..*sukk*

Ikke hver dag man kan feire bursdag,så når man først kan det,så får man gjøre det med glans,eller hur? Nå har jeg riktignok blogget i 2 år,men altså 1 år på WordPress,the place to be. Jeg hadde opprettet meg en blogg på WordPress tidligere også,det var ment å være en anonym blogg,men så brukte jeg så mye tid på den åpne bloggen min som jeg den gang hadde på blogspot,så jeg kastrerte hele wordpressbloggen. Men så synes jeg det ble litt kjedelig på blogspot da (kjeder meg lett kan du si),ønsket meg noe nytt,noe annereledes (nå var det jo ikke sånn at wordpress var heeeelt nytt da,men du skjønner tegninga)). Så da ble det til at jeg stakk snuten litt ut av buret og snuste meg fram. Forhørte meg litt om hvordan jeg kunne dra med meg hele blogspotbloggen over til WordPress (hadde jo vært kjipt å måtte starte heeelt fra scratch igjen mener jeg),og opprettet ny blogg der,og vips vaps fillibombombom,så fikk jeg dratt med hele bloggen over gitt. WordPress virket noe innviklet i begynnelsen,men sånn er det alltid når det er noe nytt,man trenger litt tid for å finne ut av det hele. Nå skjønner jeg ikke hvorfor jeg synes det var så innviklet egentlig..men så er det jo veeeldig enkelt på blogspot også da,det må bare sies. Savner noen få ting derifra,men jeg er veldig fornøyd med wordpress.

Hurra for WordPress. Me love you.Did ya know? Ok,ikke det nei,but I do. Now you know. See?

Siden det er feiring,og dere ikke er tilstede her så rent fysisk,så blir det dessverre ikke kake på dere (ikke at jeg hadde gidda bake kake til dere heller),så da tenkte jeg heller at jeg skulle kjører på med et innlegg av en salig blanding,akkurat som en pose smågodt. Ikke minst noen vitser! Dette er jo en gledens dag folkens! Da skal man le og ha det gøy (Ja gud bedre så gøy vi har det du) Og så skal jeg jaggu meg trøkke på med noen ordtak og råd også,det er jo alltid kjekt å ta med seg videre i hverdagen. Skal ikke se bort ifra at det sniker seg inn noen sånn derre uber morsomme glupiser også.

-Og så var det kona fra Hedmark som hadde fått seg hytte på Hvaler. Men utsikten ble forstyrret av alle windsurferne. Derfor stilte hun seg opp på stranda og skreik: SURF ITTE HER! SURF ITTE HER!

-En kanin spurte i butikken: har du gullerøtter? Nei,sa butikkmannen. Neste dag så spurte kaninene igjen: -Har du gullerøtter? Nei,sa mannen igjen. Neste gang kaninen spurte,ble mannen irritert og sa: spør du etter gullerøtter en gang til,så spikrer jeg fast øra dine til veggen! Neste dag kom kaninen igjen til butikken,og spurte: -Har du spiker? Nei,sa mannen – Har du gullerøtter?

-Et ungt par dro ut i skogen for å plukke blomster. Jentas mor var med,så de plukket blomster.

-En mann som stammet,kom inn i en bar og sa: -Je-hei ska-skal ha en ø-øl! -ge-he.reit! sa bartenderen. -D-du kø-hødder med m-meg!utbrøt den stammende. -Ne-hei,j-jeg s-s-stammer j-jeg og! Så kom det en mann inn i baren: -Jeg skal ha en øl! -Den er grei du! Sier bartenderen. Men da sier den stammende: – S-se d-der,d-du kø-hødda m-med meg! -N-n-nei,j-jeg kø-hødda m-med han a-andre!

 Gutten og jenta på vei for å plukke blomster. Mor følger med.

Gå til pølseboden med din glede,men ikke gå til kjøleskapet med din sorg. – Jaja,gjelder hvertfall ikke meg. Går aldri til kjøleskapet med min sorg.

Den eneste måten å overvinne en fristelse på,er å gi etter for den. – Nettopp. Det jeg og mener ja. Så egentlig er jeg ikke syk,men bare veldig dårlig på å stå imot fristelser…

-Kjedelig situasjon: Du er døgnflue og er uheldig med været. – Godt råd: ta på klær som kan brukes i all slags vær!

-En dårlig unnskyldning er bedre enn ingen. – Kunne ikke sagt det bedre selv,ærlighet varer ikke alltid lengst,av og til kan en god unnskyldning suge såpass at man må trå til og være en lygarhank.

Løgneren snubler oftere enn han halter. – Jaja,snubler man så kan man bare reise seg. Halter man så er man stuck liksom..

En mann uten en kvinne er som en elg uten hårnett. – Nemlig,det ser jævla rart ut uten hårnett.

Hva skulle man gjort uten snøen? Båret skiene? – Nei,det gidder vi ikke. Så dropp snøen please.

Hva skulle fiskene ha gjort uten havet? Brukt beina? – Ja det hadde tatt seg ut du..

Mange drømmer om et evig liv,men er i tvil om hva de skal finne på en rainy søndag. – Skjønner ikke hva du mener. Kjeder meg aldri,jeg har nemlig en tvilling å leke med.

14. og 15. september i 2009 la jeg ut noen innlegg av noen bøker jeg har lest,så for bok interesserte,her er noen linker dere kan ta en titt på:

Hege Arstad sine bøker om spiseforstyrrelser.

Marya Hornbacher’s bok «wasted»,om hennes spiseforstyrrelser.

Karin Fossum’s bok «De gales hus»,»Eva’s øye»,og «Den som elsker noe annet»

Melissa panarello med «100 tak med hårbørste før sengetid» (Filmen heter «Maria with grace»)

Katerina Janouch’s bok «Ved hans side»,om rus og alkoholavhengighet.

Jepps,da har dere fått litt av hvert her,nå bør dere jaggu meg være fornøyd. Dette ble jo bursdag,julaften og 17.mai på en gang. Nå skal jeg feire med å dusje,lage meg varm sjokolade og lese videre i boka «Lolita»

Intervju done and done. Og så Nidarosdomen da.

Etter kun 2 timers søvn i natt så kan jeg ikke si at jeg følte meg så forferdelig opplagt akkurat. Hjalp litt på en kopp kaffe og en dusj. Så bar det avsted ned mot St.olavs hospitalet for intervjuet jeg skulle være med på ang. forskningsprosjektet om spiseforstyrrelser/terapi/blogging. Intervjuet skulle skje på et møterom på gynekologisk avd. på Kvinne-Barn senteret. Det var en befrielse å sitte der å vite at jeg i det minste slapp å spre beina i hytt og gevær. Her ble jeg da sittende utenfor en stund og hutret og frøs. Var tidlig ute,og skulle egentlig treffe en som ikke møtte opp….how rude. Hørt om å sende mld kanskje?

Jeg ble plukka opp av en hyggelig student som først forklarte litt sånn praktisk rundt intervjuet,før hun planta lydopptakeren noen cm ifra trynet mitt. Hun hadde en haug med spørsmål,og jeg svarte etter beste evne. Jeg kan kunsten å skravle,så jeg la ut i det vide og brede og prøvde å få med det som var relevant utifra spørsmålene,selv om jeg også skravla i vei om episoder for å gi eksempler. Timen var ment å skulle vare i 1 1/2 time,men det ble så mye prat at vi endte opp med å sitte der i 2 timer. Da hadde vi ikke møterommet tilgjengelig lengre,og hun hadde parkering fram til kl.13,så da måtte vi bare avslutte om vi ville eller ei. Etter disse 2 timene så hadde jeg prata meg helt tørr i kjeften,og jeg higet etter pepsi max’n min som jeg hadde liggende i veska. Nå er det gjort,så nå håper jeg at prosjektet deres vil perfekt. De har hvertfall fått tilstrekkelig med informasjon fra oss som har deltatt vil jeg tro. Ute fortsatte det grå og hustrige været,håret føyk i alle retninger og det regnet litt. Skikkelig surt,så jeg holdt på å fryse ihjæl. Jeg labbet meg innover mot sentrum,men før jeg kom dit,så måtte jeg jo selvsagt innom Nidarosdomen for å knipse litt bilder.

Planen var å få til å treffe Roffen,men så fikk vi litt kræsj viser det seg. Jeg fikk ikke meldingen gjennom,og han den lille luringen hadde tastet inn et tall for mye når han sendte til meg..Ærre mulig? Mannfolk.com. Trasket litt rundt,før jeg fant ut at det var på tide å bussen hjemover til søstern igjen,å vandre ute for å fryse på seg baller så jeg ikke noen videre hensikt i.

Det var ben og folk overalt,alle ville visst hjem akkurat når jeg vil hjem jo. Jeg trodde jeg skulle kjede vettet av meg mens jeg ventet på bussen som nesten aldri kom. Så stod jeg der og lurte på hva pokker jeg skulle finne på for å få tiden til å gå. Tenkte jeg skulle leke litt med en due som gikk forbi,men ja,den gikk forbi. What tha fuck to do then? Jo,så bare slo det ned en strålende ide,lyktestolping.

Stolpekos.

Sikkert mye hjelp i støvelen på venstrefoten når hele hælen hadde revna…

Nå holder jeg på å dævve av varme. Sitter under det varmeste pleddet,ser ut som pelsen på en bjørn. De er jo tykke og varme vil jeg tro. Burde ha gått til anskaffelse av en isbjørn når vinteren kommer,sånn at jeg kanskje har noen til å holde meg varm på kalde kvelder før jeg skal sove,og han skal stå vakt utenfor.

Fyker hjemover til Molde igjen i morgen,ræva mi savner godstolen sin,men gruer seg til bussturen som den må gjennom først. Men jeg har en liten gladmelding i dag også jeg. Jeg har beholdt middag (taco),og,jeg er på tredje dag oppkastfri. 1 år siden jeg har klart så mange dager i strekk. Jeje..

Nå gidder jeg ikke skrive mer.

«Å spise eller ikke….»

Tragedien som har rammet Oslo,Utøya,og hele Norge har fått all fokus de siste dagene også her på bloggen. Selvsagt. Man kan ikke la vær å bry seg når noe så ufattelig skjer. Man klarer ikke la vær å ta det inn over seg. Når noe så grusomt skjer,i vårt lille fine land så blir man lamslått,man blir målløs,det slår pusten ut av en helt. Hvordan er det mulig? Hvordan var det mulig? Sånt skal ikke skje! Dessverre skjedde det,det kan ikke bli ugjort. Man kan ikke annet enn å bli engasjert,det slår imot oss overalt,på tv,i aviser,på radio,det snakkes om. Det er ikke til å unngå å bli konfrontert med det som skjedde,og man skal ikke unngå å engasjere seg i denne saken. Det er nå viktig at vi står sammen og frammer samholdet og viser vår sympati,empati,sympati,kjærlighet,støtte og kondolanser. Vi sørger for de som omkom,vi tenker på alle de skadde og pårørende. Vi takker de som hjalp til for å hjelpe,og de som fortsatt står på og gjør hva de kan for å gjøre det som fortsatt må gjøres. Alle er med på å bidrar med det vi kan,og jeg synes at det er blitt gjort en fantastisk jobb så langt med å støtte opp,all heder og ære til alle sjeler som har gjort en så stor og vanskelig oppgave. De burde alle sammen bli hedret som helter. For et land! Jeg tror nok vi alle kan føle oss stolte over landet vårt,uten å føle at vi av den grunn er nasjonalister,sett på en negativ måte. «Ja vi elsker dette landet» synger vi så stolte i vår nasjonalsang,hvorfor skal vi ikke få lov til å føle på nettopp denne kjærligheten til landet vårt også nå i disse dagene,når vi synger så stolte på vår egen nasjonaldag? Jeg er glad i mitt lille fine Norge,også uavhengig av denne tragedien vi nå er blitt utsatt for.

Min egen hverdag med spiseforstyrrelsen har kommet veldig i bakleksen her i bloggen de siste dagene,jeg har ikke helt følt for å skrive noe om det når det nå er andre ting som opptar både andre og meg nå. Likevel så lever vi alle livene våre samtidig. Vi gjør det vi må,og det trenger å gjøre,selv om det nå kanskje blir en del redusert. Mange føler at våre egne problemer blir så ubetydelig når noe sånt som denne tragedien har skjedd i Oslo og på Utøya. Ting blir satt i perspektiv,selvsagt blir de det. Vi får atter en påminnelse om hvor skjørt livet er,hvor fort man kan miste noen som står oss nær fordi det finnes gærninger der ute. Mange finner det vanskelig å stole på at noe sånt kan skje igjen. Kanskje ikke i like stort omfang,men denne episoden her viser at en «tilsynelatende» oppegående mann kan finne på noe sånt. Man får en påminnelse om hva som virkelig er viktig,de som står en nær,kjærligheten,finne,og tenke på gledene i livet,det fine vi opplever og finner. Vi lærer å sette pris på det vi har,og at vi må bli enda flinkere til å sette pris på det livet har å by på. Likevel er det sånn,dessverre kan man kanskje si,at det alltid vil finnes noen som har det så mye mye verre enn det vi selv har det. Det igjen betyr ikke at våre egne «ubetydelige» problemer som mange nå vil kalle det,forsvinner. En depresjon vil ikke bare oppheves,en selvskader vil ikke bare slutte å kutte seg. Angsten vil ikke stoppe,kanskje den nå er blitt forverret for mange. En misbruker vil ikke stoppe å misbruke. En alkoholiker vil ikke slutte å drikke. En spiseforstyrret vil ikke plutselig begynne å spise normalt og bli fornøyd med sitt eget speilbilde. Det vil fortsatt være tilstede. Man må fortsatt jobbe for å bli bedre,bearbeide minner og traumer. Jobbe med spisemønster,jobbe med tanker og følelser. Man må fortsette å skrive,føle,tenke,prate. Man må fortsette å leve. Livet går videre,det kan ikke settes på pause,og det stopper ikke opp. Vi må huske å gripe etter livet når det går forbi. Livet kommer,livet går,livet er. Livet ditt er,livet mitt er. Her og nå.

Jeg jobber med skjemaet mitt. Jeg fyller det ut hver dag. Hva jeg overspiser,hva jeg kaster opp,antall avf.tabl.,trening,antall ikke-slankende måltider,og hva jeg faktisk beholder. Mine mål å jobbe med mot innleggelsen på Modum,er å prøve å redusere antall overspisinger/runder med oppkast,trene på en «fornuftig» måte,dvs at det skal være gøy,at det skal være meningsfylt,fornuftig,ikke tvangspreget. Jeg skal prøve å få i meg ett ikke-slankede måltid hver dag. (Et ikke-slankende måltid vil si et måltid som står på kostlisten til Modum. Frokost,lunjs,middag eller kvelds. Frokost,lunjs og kvelds er det samme innholdsmessig) Middag er for meg det vanskeligste måltidet,og ikke det jeg vil jobbe med nå i første omgang,ergo blir det ett av de andre. Nå er det sånn at det mest sannsynlig ennå er en god stund til innleggelsen,så jeg hviler meg litt på det at jeg ikke trenger stresse med å jobbe så hardt med det ennå. Men det er jo egentlig nettopp på det grunnlaget jeg burde begynne å jobbe med det,sånn at jeg sakte men sikkert klarer å komme inn i den rutinen med å få det til,og kanskje også jobbe meg opp med enda et måltid. Når jeg kommer til Modum er det ingen kjære mor,da blir det å hoppe rett inn i 4 måltider om dagen fra dag 1. I dag begynte jeg på uke 4 i skjemaregistrering,og tallene som lyser imot meg er stygge. Jeg trenger vel ikke nevne at overspising og oppkast dominerer med høye tall? Dessverre må jeg samtidig meddele at ikke-slankende måltider omtrent går i minus. I løpet av 3 uker,altså 21 dager,så har jeg klart 2. Nesten 2 er kanskje mer riktig å si. Jeg ligger fortsatt noe under kaloriinntaket o måltidene. Kanskje jeg egentlig bare skal innse at det tilsammen er litt i overkant av ett fullt måltid…Ærlighet varer visst lengst…De andre punktene i skjemaet vil jeg ikke nevne. Egentlig. For de er heller ikke pene,men jeg pynter hvertfall ikke på sannheten for å få det til å se finer og flottere ut. Dessuten så skriver jeg det for min egen del. Jeg trenger ikke gjøre det,men jeg gjør det. Jeg tenker på å klare det,jeg føler meg litt fram,og på enkelte dager så får jeg i meg tilsvarende kalorier totalt i  løpet av dagen mot summen av et måltid i forhold til kostlisten. Det er da kanskje noe,jeg går hvertfall aldri en eneste dag uten å spise noe. Jeg faster aldri,det begynner det å bli noen år siden jeg gjorde. Jeg får i meg noe,for å holde forbrenninga oppe,for å gi kroppen noe å fungere på. For å være ærlig,så er jeg av den typen spiseforstyrrede som ikke liker å være sulten. Jeg lever ikke på euforien mange føler av sulten. Jeg trener meg heller ikke ihjæl. Jeg har mange dager hvor jeg ikke trener.

De siste dagene har selvsagt vært veldig spesielle,det har gått med mye tid foran tv-skjermen,men jeg prøver å få til litt andre ting innimellom. Lese bøker,skrive,gjøre litt husarbeid. I g år var jeg ute og gikk en tur med en kompis. I dag har jeg hatt besøk av lillesøstra mi og svogeren min. Vi har benyttet oss av en solskinnsdag nedi byen. En tur på kafe,litt shopping,trasking i bygatene,kaffe på bryggekanten. Det har vært en veldig hyggelig dag med mine nærmeste. Kvalitetstid. Samtidig har også nyhetene stått på her,vi følger med. Spiseforstyrrelsen får den tiden som er igjen etter alt det andre er gjort. Det vil si at den tidsbegrenset,den har ikke lengre hele fokuset mitt. Små mål,men likevel betydningsfulle mål i riktig retning. Every step counts. Aldri har vel den setningen føltes så god,fordi den forteller meg at selv om jeg gjør bittesmå ting som jeg ofte ser på som ubetydelige,likevel er meningsfulle og betydelige når alt kommer til alt.

To eat, or not to eat, that shouldn’t be the question.

Men det er det….

Har fornuften blitt fornuftigere på 1 år?

Jeg har sittet her og bladd litt tilbake i bloggen min,1 år tilbake. Der finner jeg et innlegg jeg kaller «Kampen mot meg selv» Fornuft vs fornuft,Laila vs Laila. Jeg reposter innlegget her:

Kampen mot meg selv.

Laila vs Laila.

Det ufornuftige mot det fornuftige.
Jeg vet ikke lengre hva som er reelt og ikke,fornuftig eller ufornuftig,med tanke på mat,følelser og tanker.Sf min har vært en del av meg i 15 år,alt er blitt innebygd i meg,så det som er ufornuftig for alle andre,er fornuftig for meg.

På et par av timene jeg har hatt med min psyk. sa har han spurt meg hva Laila mener opp i alt dette.Hva sier min fornuft i forhold til sf tankene. Sf tankene sier en ting,fornuften sier noe annet,men hva mener Laila? Det er vanskelig for meg å klare å skille mellom alle disse ulike fornuftene,fordi det som for meg virker fornuftig i utgangspunktet ikke er fornuftig. Jeg vet det jo,jeg vet jo hva som i et naturlig-fungerende hode er fornuftig,likevel regjerer sf fornuften,som egentlig ikke kan kalles en fornuft i det hele tatt,men som likevel er det for meg.

Når det blir så mye kaos med så mange ulike former for furnuft,så er det ikke rart det blir vanskelig å komme i gang med friskhets kampen heller,fordi det inni meg kjempes kamper mellom ulike typer for funuft som vil regjere.
Jeg må kjempe mot meg selv,men når man må kjempe mot seg selv,så blir kampen ekstra vanskelig,fordi man må nøste opp i,og klare å skille mellom de ulike fornuftene som er viklet seg inn i hverandre.De er viklet sammen som et edderkopp nett,og uansett hvor man går i dette nettet,så vikles man mer inn,og veien ut virker som et eviglangt arbeid.

Sf fornuften
Den fornuftige fornuften
Laila fornuften

Me,myself and I.
Alt er meg.

“Men hva sier Laila?”
-Jeg sier alt,fordi alle disse foruftene er meg. Ufornuftige eller ei. Alt er i meg,alt er meg.

Det har gått et helt år. 1 år i behandling siden da,og likevel så er ståa ganske så lik. Har jeg da ikke fått noe mer sunn fornuft i løpet av det siste året,eller er det bare det at jeg ikke klarer å se det som er endret? Det er jo fortsatt sånn at jeg vet at det å bli frisk er fornuftig,jeg vet at det å kaste opp ikke er en bra ting å gjøre,jeg vet at folk gir en lang marsj i hva jeg veierjeg vet at jeg ikke burde veie meg flere ganger om dagen,jeg vet at det er viktig å få i seg nok og riktig næring,jeg vet at jeg må våge å stå i det når det stormer. Jeg vet alt dette,jeg vet hva som er fornuftig å gjøre,likevel så sier ufornuften meg at det jeg gjør,og sånn jeg tenker er fornuftig. Det fornuftige og ufornuftige er en salig miks. Jeg vet hva som er ufornuftig,fordi fornuften forteller meg det. Ufornuften igjen,forteller meg at det som fornuften mener er ufornuftig,er fornuftig. Det blir en kamp mellom fornuftene,hvorav den ene er ufornuftig. Når de vikler seg sånn inn i hverandre,så forsvinner den største delen av dem alle. Laila. Jeg blir dradd med i dragsuget mellom fornuft og ufornuft,og der inne blir jeg værende og kave rundt i en labyrint av tanker.

Jeg har kanskje tatt en del nye og fornuftige valg det siste året,enkelthendelser,litt pjask her,og litt pjusk der. En viss mengde pjusk og pjask som tilsammen ikke utgjør en sammenheng. Det er masse løse tråder,som ikke er flettet sammen ennå. Men om enda 1 år,så kanskje jeg har fått løst opp,og flettet sammen en brikke i lappeteppet? Ufornuften sier jeg ikke kan,fornuften sier «Hold kjeft,du kan!»

 

 

 

 

Mail fra leser

I går mottok jeg denne mailen fra en leser:

«Kom over bloggen din for en stund siden, og vil bare takke deg for at du hjalp meg å sette ord på det jeg sliter med!
Var til stor hjelp når jeg endelig fikk motet til å søke hjelp

Hilsen likesinnet

 

Sånne tilbakemeldinger er godt å lese,at noen faktisk har fått utbytte av det jeg skriver her i bloggen. Om det kan hjelpe noen,så føler jeg også at det er verdt å blogge.

Å ta det første steget er veldig vanskelig,hvor begynner man? Hvordan går man fram? Hva vil skje? Hvor lang tid vil det ta? Man har tusen tanker i hodet,man er redd og har angst for det ukjente man skal gå inn i,men en eller annen gang må man bare hoppe i det for å komme noen vei. Det kommer til å bli tøft,og verre enn verst,men absolutt verdt det. Dette sier jeg like masse til meg selv,som til dere som leser og vurderer å søke hjelp,og til deg som sendte denne mailen til meg.

 

Oktober 2006

«#&*§{}£${{{!!!!!!!!!! <—-? Søk det opp!

Som om jeg ikke var mongo mentalt fra før av,så klikker jeg snart enda mer mentalt. Klikker i vannrett,loddrett og i vinkel. Why? Først og fremst fordi JÆVLA BLOGSPOT er helt fåkkface! Til tross for at jeg får logget inn på google-kontoen min,så får jeg pokker meg ikke logget inn på blogspot-kontoen,selv om det er det fordømt samme passordet! FTW?? Har det klikka helt for blogspot (igjen)? Ikke får jeg endret mailadr.,ikke får jeg endret passord. Nå har jeg prøvd å endre passordet så mange ganger at jeg pokker ikke aner hvilket som gjelder,men som nevnt over her,så skal det jo da liksom være det samme som på google-kontoen min. Og så kommer det opp følgende beskjed en eller annen plass som beskriver hvorfor det kan være problemer:»hvis du ikke har vært inne på bloggen siden 2007,så vil den bli slettet…» HALLO,i 2007 så blogget jeg for faen ikke en gang!! Ikke får jeg sletta bloggen heller,for jeg kommer meg jo for pokker ikke inn dit. SÅ PGA ALT DETTE HER,SÅ FÅR JEG DESSVERRE HELLER IKKE LAGT INN KOMMENTARER TIL DE AV DERE SOM HAR BLOGSPOT BLOGGER. Nei,kom dere over på wordpress,eller til nød blogg.no. I say no more,bare kaos med blogspot. De lukkede bloggene jeg leser kommer jeg ikke inn på at all nå…Og det mest mongo’e av alt da…Når jeg har vært innlogget på blogspot,og skulle lagt igjen en kommentar hos noen,da kunne jeg velge hvilken konto jeg ville bruke å kommentare i…google,wordpress,anonym…Mens nå som jeg ikke kommer meg inn på blogspot og kommentert via google,nei da får jeg pokker meg ikke alternativ i det hele tatt!!! Hva med å la lesere få valget først,ikke etterpå??? Altså,om jeg ville ha valgt google,så kunne jeg heller ha logget meg på,men nå får jeg liksom ikke svar alternativer i det hele tatt så lenge jeg ikke får logget meg inn på blogspot!!! JEG KLIKKER!

Ikke nok med det,kom meg plutselig ikke inn på mailen min heller vettu,så nå har jeg pokker meg måtte opprette ny mailadr. Så alle som ar meg på msn på min gamle hotmail (lailakrakeli@hotmail.com that is..),så er jeg altså ikke der lengre,og det nytter ikke sende meg mail,får jo ikke lest dem likevel. Kan endre passord,om jeg hadde husket svaret på sikkerhetsspørsmålet jeg svarte på for mange herrens år siden.Men det gjør jeg ikke.

NY MAIL-ADRcrazyhobby@hotmail.com

Og så er det disse søkene da…lord sier jeg bare…

Bulimi tips – Driiiit i å kast opp!

feit stygg jævelBLOGSPOT

truser – lurer du på hvordan dem ser ut da eller??

drit feit – gå deg en tur?

naken thai – nei,naken norsk

sitter med gråten i halsen, anti-depressiv – du sitter med gråten i halsen,men er anti depressiv?

kan man bli grønnsak av imovane – Ja,du kan faktisk bli et kålhau..

utnyttet seg sexuelt av nedbrutt kvinne – problemer med å få deg damer på en normal måte skjønner jeg…

«tisset på seg» – ikke en fast vane jeg har nei…

tatoveringer av tingeling – nei,men jeg har en sjøhest..

for feit for spiseforstyrrelse – ja nei du skjønner det sje,at det er en grense på hvor mye man kan veie for å ha en sf….70 kg. Er du over,så får du ingen..

podium legging pipål – aldri hørt om podium legging…

gammel mann i dusj– nå må dere rulle inn assa…er det en sånn fetisj der ute,på gamle menn,feite menn,nakne menn osv? Får jo opp sykt mange sånne søk her…

bitchendu -ja,jeg er en bitch,and this bitch bites back…

søppelpose – foretrekker Ica Maxi sine bæreposer,de er ekstra store..

hvem kan farge håret rødt – bare de som får godkjent søknaden.

funker bulimi – funker som sakte selvmord ja..

oppvask – jeg gadd endelig å ta min i går..

kropp mann treningsprogram stranda – mener du terminator-Arnold?

spiseforstyrrelser i syden de har ikke noe sånt der.

skumle gravstøtter – mm,jeg samler på dem..bruker gå på gravstøttejakt mens andre folk sover..

vil ikke kle meg naken, bulemi – bra du sier ifra til bulemien,håper den hører på deg.

fitte med juleribbe – mhhm,nyeste innen helsekost,skal visst være sunt og saftig.

komiker i arbeid tarmskylling – spørs om det egentlig var så komisk..

nakne gutter som kliner – search for porn

husverten min mobber meg i det stille – mine gjør det høylytt,men så tar jeg bare å tupper han (hun er litt snillere da) i ræva

møkka rom ovenfra – og så kommer du hit? Altså,greit det kan være litt her støv her innimellom,men møkkete? Fuck you.

-utdeling av morsomme diplomer på personalfest – ja,for diplomer er jo såååå festlig

sko på føttene – det er det jeg foretrekker ja..

-jeg har spiseforstyrrelser hvordan spyr jeg? – har du en sf,eller har du ikke?

lurer net – det er godt mulig det ja..

kle seg ut på bokstaven m– åååå,har du en sånn diger M-bokstav? En sånn stor en som du kan stå på? De hadde sånne på Hove festivalen da jeg var der i fjor..

-hamster håravfall rynker – her finner du både håravfall og rynker,men ingen hamster..

kraftig sjø –  ——-> sjøsjuk.no…

jeg liker ikke bli dum – da må du la vær…

hvor fort blir man kvitt avhengigheten av pepsi max når man slutter? – best å la vær å sjekke.

må man være tynn for å ha anoreksi?– nei

sprit og sennep cellulitter – Seriøst,er det noe som heter det? Sprit cellulitter og sennep cellulitter? ftw…

leppe formet sofa – akkurat det jeg ønsker meg…

utvaska meninger – mjooo,mjaa…njee…

dope avføringsmidler – ka faen? Skal du dope avføringsmidler? Har du tatt for mye av medisinene dine igjen nå? Er du heeelt pokko lokko?

hva betyr Laila?

*Laila er et kvinnenavn av finsk eller arabisk opprinnelse. De to opphavene er uavhengige av hverandre. Det finske opphavet kan være fra finsk-samisk Aila/Áila som er en form av Helga.og betyr «hellig», mens den arabiske betydningen er «natt»

laila fitte – sist jeg sjekka hvertfall

sykler.sv – sykler.no? sykler.com? sykler.net? Nei,ikke det nei…

finne ut hva folk har søkt på for å finne bloggen din -BINGO

anorektiker på vekta – har ikke hørt noe om at det er en typisk greie nei…

blod i munnen om morgenen – håper det er noe forbigående..

hva er paranormal aktivitet – når du hører smystiske uforklarige lyder du kan høre midt på natta f.eks,at du hører noen går,åner skapdører,klirrer med glass,knuser ting,slår på lyset osv. Men det kan like godt være hybelkaninene dine som kødder med deg..

nedstemthet bacelor – du finner garantert mye om det emnet.

jeg vil ha en diagnose – hvilken en vil du ha?

«spise snusen» – vil ikke akkurat kalle det for å spise da men…

-bivirkning piercing navle – hallusinasjoner er helt vanlig

jogge laila – kanskje litt drøyt å kalle meg jogge-Laila etter 3 joggeturer..

craze pingviner – aldri hørt om…

innhul i hodet – enda en bivirkning av å ta piercing i navlen..

symptomer som hjertebank følelsesløs i fingre og tær fryser vektøkning depresjon – høres ut som du har tatt piercing i navlen..

de sikkert har glemt hendelsen, tenker jeg på den hver kveld idet jeg legger meg, og de gangene som har endt opp hos legevakta, de overdosene som har endt opp med pumping og enda en natt på intensiven, er det denne hendelsen jeg – I’m speachless..

spiserør til en gris – klarte ikke ta bilde av spiserøret mitt,brekte meg bare når jeg prøvde stappe kameraet nedi halsen..

Husk ny mailadr. nå da,for godness sake.

crazyhobby@hotmail.com

Søk?

Da er det dags for ukas søkemotor..

-ld. nå leter de etter kusina, sal laden & hans senile bestefar hvorvardet jeg laden – Mener du: CIA melder idag at flere av Bin Ladens slektninger er tatt i forvaring! Hans mor Marme laden, hans yngste bror Sjoko laden og hans eldste bror Remu laden. Lørdag tok de hans søster Pina co laden. Nå leter de etter hans senile farfar Hvor var det jeg laden…..??

-frøy anoreksi –Nei,Laila bulimi

-aimee-Nei! Laila!!

indre skader i mage ved bulemi ? Magesekken begynner å bli litt herpa tror jeg..litt sånn som en lurven utgått sokk..

grønt hår – Prøvde en grønn parykk en gang

knust hjerte – lim det sammen.

elg t-skjorte – Ja,fikk gave av Edith

kjente personers russekort – Her skal dere hvertfall få et bilde av en kjent russ,russekortet er et VIP,og kan dermed ikke vises offentlig med tanke på rikets sikkerhet.



kjeft klistremerker – og hva galt har klistremerket gjort?

norske hav – Ja,norske hav..

bin laden vits senile bestefar hvor var det jeg la han -Hvor du la bestefaren?

fønnyhamster

(googled smoogled)

mageknip kaldsvette – høres merkelig kjent ut…

hva er limitede edition – sånn f.eks..

en jente arm alene!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! – Hæææ?????? En jentearm alene????? Fy faaaaen!

er det lov til å ha på seg russedressen når man skal sitte i undertøy? – Jaja,eller bukse og genser,opp til deg.

påfugl han – Er han påfugl? Jøss..

kan schizofreni slå ned som lyn fra klar himmel -Ja,pass opp,Guds veier er uransakelige.

betydelige mennesker – Ja det kan du si..

cider med alkohol – Ja,alkoholfritt er ikke noe for meg.

tips for å spy bulimi – Jeg ønsker også et tips på hvordan jeg skal spy bort bulimien. Mottas med stor tusen takk!!

på bunnen av det mørke hav – har jeg ikke lyst å være,for å si det sånn..

-kan du drikke litt alkohol når du går på efexor – drakk som pokker når jeg gikk på efexor jeg..en uting det der,efexor ga meg økt alkosug…

-jeg liker å omgås med barn håper de liker å omgås deg også da.

-flekkende tenner – av og til så flekker jeg tenner til meg selv i speilet,ingen grunn til bekymring,det er helt normalt.

-godter uten anger spiseproblem – mener du å forteller meg at godteriet uten anger har et spiseproblem? Har du snakket med godteri u/anger om dette her,eller er det bare noe du mistenker?

-jenter som sitter på do å skal drite – har hørt om dem ja,det er jævlig spesielt spør du meg..

-lakris fløyte – så lenge det ikke er blokkfløyte så..

-hvit russ – Jesus?

-ungdomstid og seksualitet – aldri hørt om..

-https://laipai.wordpress.com/ – bingo

-kappe brud – må ærlig innrømme at jeg foretrekker brudekjole. Gidder ikke gifte meg i kappe jeg hvertfall.

-hjmme – hjmme ja,tar du deg en tur? Ringeklokka virker ikke,så du kan banke på vinduet.

-bæsja på leggen tatovering – det blir den neste tatoveringen min ja tenkte jeg..

-gruer meg – Ja,det gjør jeg og..

-anoreksi speil – tivolispeil du mener?

-hvordan skal man omgås frekke venner – nei,man kan jo f.eks knipse dem hardt på snuten,det gjør vondt,og det burde kanskje lukket nebbet på dem en stund hvertfall..

-rosa elefant med vinger – kanskje du skulle ha droppa den hasj’n?

-efexor sommerfugler – ja,droppe hasj’n helt klart…

-hvordan oppstår språket – nei,det går vel i arv da..Hadde du derimot spurt hvordan det oppstod,så lurer jeg på det samme…

-mongo mennesker – her har du to stykk som ikke alltid er helt god..


-skal jeg spise og spy eller ikke – thats the question…

-ulv om natten – ja,av og til så våkner jeg midt på natten og bare «hø? faen som det klør bak øret da…»

-varflom av klaer molde – ja,typisk Molde

-tråkket over hvor lang tid varer smertene –  var det langt å tråkke over da? Jeg må bare ærlig innrømme at jeg ikke vet hvor langt «lang tid varer smertene» er jeg assa…

-skummle bilder av engler


-hvis du spyr etter fem minutter, vil du legge på deg da? – Jeg ville heller ha sagt at du ville ha vært dårlig..

-opptrening fra anoreksia blogg – da tror jeg du er på feil blogg..

-ulming i magen – kanskje du må bæsje?

-datt uti – var en del på fylla i min tid,så jeg datt garantert uti en del..

-is emballasje – papir du mener?

-tom pepsi flaske – er sorgen..men det gjelder kun pepsi max.

-kaste opp innimellom – Ja,det hender jeg kaster opp sånn innimellom ja..

-pannebånd – har et fint rosa et,som er formet som en krone,et som er tovet.


-gruer meg til alt – er du litt nervøs kanskje?

-gjøre opp tannlegetime men hadde ikke penger på konto, bedrageri – er det bedrageri at du brukte opp pengene dine?

-rosa hunder – du droppa ikke hasj’n nei…

-spiseforstyrrelser til ny kjæreste – skal du gi kjæresten spiseforstyrrelser? Ikke lite frekt vil jeg si..

-å være syk trenger ikke være enkelt – Å faen..

-frost om natta – har hørt at det kan forekomme ja..

-langt brunt slett hår – nei,kort rødt bustete hår..

-hokey sveis – kort-rødt-bustete-hår sier jeg jo..lord,har du røyka igjen nå?

-begynner bli gammel – ja,står hvertfall med den ene foten i grava..

-lita vaskemaskin til hybel som tar ca. 2 kg tøy – kan ikke hjelpe deg,sette inn annonse i avisa kanskje?

-kvalm komme på jobb? -synes kvalm kan holde seg hjemme

-jeg ble dum – trist å høre…

-hvordan ungå slafsing når man spiser – klapper igjen nebbet.

-spiselig klær – aldri funnet noe

-uten sko – sitter uten sko nå

-m�tt veggen – traff på den blå veggen her en gang..


-miste kjønnshår – du får ta deg opp igjen da..

-hva trenger på – akkurat nå trenger søvnen seg på.


søkte søk…

På tide å ta en titt på søkeord igjen da…you sick sick people..

mini rulator – Jaah…here you go…

bokhylle – Jatta,behandleren min sammenlignet meg med en bokhylle en gang…

takk for turen kvikk lunsj – Kaller du meg kvikk lunsj? Har jeg vært på tur med deg?

tannpine uten årsak – det må være noe faenskap,jeg synes det er mer enn ille nok når det er en grunn til det….

går med gråten i halsen, depresjon – Ikke noe godt..liker ikke å ha gråten i halsen…depresjon  er heller ikke gøy.

1 kvise i panna – Kan ikke si at jeg har noen for øyeblikket akkurat…

-kontrollere følelser – La oss si at jeg suger balle på det området.

pro ana kjærlighet på pinne – Kan man få pro-ana på pinne? Hvor? Er de gode?

cickawolf – Sikkert drit tøft!

feit mann – værsågod,enjoy….

grandiosa og øl – namnam,men er du gutt,og kun lever på det,så kan det fort hende at du ender som han over her…

smie blåsebelg – det er det jeg har som våpen ved senga mi det…

brunt+heroin – vil ikke anbefales

hvilken mat er lettest å kaste opp – Jo,nå skal du høre…..

psykisk nedbrutt – det hender seg det ja…

erfaringer med lamictal? – yes,I have. Gått på det i 2 år nå.

brukket rotfylttann – det har jeg også..i skrivende stund faktisk…the joy…

sleepyhead -Begynner å røyne på nå ja kjenner jeg,klokka er jo tross alt 04.10 as I’m writing this…

bulimi sår på tunga slim – har ikke heeeelt fått med meg at det er noe som heter bulimisår på tunga og  at det er av slim…men greit å vite..

advarer vØr mai – Ja,jeg vil advare vØr mai på det sterkeste! Kom bare ikke å si at jeg ikke advarte om det!

da pon og zi krangler – det er nesten så det skjærer meg i hjertet når de krangler,de som er så glad i hverandre…

dattera tissa på seg – ooff,stakkars…sikkert veldig ubehagelig..

buksa nedi sokkene- joda…men klart,det er finest om buksa er utenpå sokkene..for å si det sånn,men hver sin smak…

hva er cellulitter– Kom hit så skal jeg vise deg…

hvor mye går man ned bulimi – Ja Bulimi? Hvor mye går man ned?

sinnssykehus øyet metode- sinnsykehus øynet mange metoder,finnes nok av bevis for det..

hvorfor meg? – Nei,akkurat det kan jeg ikke svare deg på du..

hva betyr slu- nei,kan være flere ting det…Sveriges Lantbruksuniversitet f.eks..eller Saint Louis university.

kuk i rumpa, jeg digger – smaken er som baken…digg i vei.

during fra kjøleskapet – da er det bare å ta turen innom Ida.

begrense utgiftene til mat- det er nok en ordning jeg kunne ha trengt…

jeg er i helvete – hender hvertfall jeg tar turen innimellom ja..

min kjærest synes jeg er for tynn …blir sur – Vi kan godt bytte hvis du vil? Jeg blir ikke sur.

boka om tortur- den har jeg ikke lest,bør jeg lese den?

laila regine haraldsen – heter jeg ikke…men jeg kunne ha het det…

eg skal slå opp med en jente -Hva galt har jenta gjort deg da?

kondom snøfnugg  – de må seriøst være små..hmm…

vepsebol drops + alkohol – er en trygg blanding. I promise you!

28 dager diett- prøv 16 år…

russ naken- jeg løp naken for å ta et russemerke…

mhe-klinikken i mora – hørt en del bra om den,men ikke vært der eller hatt erfaringer med den.

troka pa meg- troka som i tråkka? Mamma tråkka på meg en gang.

nice kropp– Jo takk du….(liar)

hvordan klare å spy- tenkte jeg skulle skrive en bok om nettopp det…

tannlegehistorie- skrekkhistorier mener du?

lailakrakeli@hotmail.com blogg.no – du traff på mail adr,men jeg blogger ikke på blogg.no!

-klarer ikke spise- skulle ønske jeg kunne si det samme…

jeg gikk ned i vekt av fontex – merka ikke noe av noe vektnedgang jeg…

hellas imovane – jeg liker Hellas

tora berger stygg – vær nå snill med jenta da.

gruer meg til tannlege – da er vi to….

-laila + spiseforstyrrelse –  there you go,der har du meg ja..

slutte med lamictal-  tror ikke det er så veldig lurt å slutte akkurat nå hvertfall…

billig og bra føler til varmekabler – bør jeg ha en sånn?

nav er dum- det hender de slår til ja…

sol og kropp- blir mye av det framover.

lær deg å kaste opp- er tittelen på boka mi…

sanne dej jeg elsker-  Jeg heter ikke Sanne,men hyggelig at du elsker meg.

slutte med lamical? Nei sa jeg..

du vet du er gammel når-  …når??

ostehøvel russen – er det noe nytt?

sick alkohol- det hender at jeg blir veldig sick om jeg drikker alt for masse ja…

flykte fra seg selv- det har jeg prøvd på mange ganger,men jeg innhenter alltid meg selv…funker ikke en gang når jeg drikker meg sick på alkohol..

dikt om å være ldum- 

ldum

dlum

muld

dulm

mldu

udlm

dmul

lumd

ldum

spørsmål til personalfest- hvem blir med å setter tennene i tapeten?

god morgen yoghurt pingvin- ja,hva med dem? Jeg spiste en i dag tidlig,om det var det du lurte på..?

lamictal vallergan – Ja,det er det jeg tar ja..

kroppen er min fiende- kort sagt…

-salvador dali- er den kuleste kunstneren ever.

-søt elefant- finnes mange av dem,har en haug med hybel-elefanter du kan komme å se på om du vil..

-russ drita– hendte seg at jeg var drita når jeg var russ ja…

-kjøre båt- tar ferge av og til…senest for 4 dager siden..

sengen ropa etter meg..- ja,den roper på meg også. Go natt.

Your crazy searches…

Av og til blir jeg sittende å klø meg bak øret og lurer på hvordan i helsike bloggen min dukker opp på mange søk som blir gjort assa…mange er nesten naturlig,som de som har med spiseforstyrrelser,bulimi,bivirkninger,skader osv,men andre ting igjen,wtf liksom…Let me show you what I mean….

picture of thomas hayne cutbush– Det er visst Jack the ripper….ikke akkurat en mann jeg skriver om…

gravid etter voldtekt,jeg ble dopet ned,voldtatt– Altså,dette er seriøse greier,og dessverre realiteten for mange,men såvidt jeg vet så har ikke jeg blitt hverken dopet ned,blitt voldtatt og gravid….

růžový slon – Denne er et mysterium,even for me…

hotd spion 4 koma -Denne også….

feite overarmer -Den er jeg med på ja..

livet er så urettferdig -Det har du rett i…

erfaring med grapefrukt diett -Har ikke litt erfaring engang..grapefrukt er så surt atte…eller bitter kanskje…

blåruss– Jeg var rødruss…

agressiv atferd + speil -Blir ikke akkurat agressiv mot speilet,men heller det jeg ser i speilet…

grønt hår -har jeg ikke hatt,men brukte en grønn parykk en gang….

tjola hopp tjola hei tjola hopp sa sa -sann…

blå mann -Søstern og jeg hadde en greie da vi var små,om «blue man»,og jeg har faktisk postet et innlegg om en mann som drikker en greie så blir han blå…syke syke mannen…

vondt i magen -Kan jeg aldri tenke meg…

talg på duk -Ekle greier…

feit mage -No joke…

rksf stjørdal -Ja,samma si…

kan man bli hjernedød av imovane -Håper da ikke det…? Ingen erfaring…aldri gått på Imovane..

-hot body -Er det et kompliment?? Takk…tror jeg..jugarhank..

gjemsel inne -Her må du være maur for å kunne leke gjemsel…

så store øyne du har ulv! gå vekk, jeg driter -Det er en vits,og den finner du faktisk her inne…

nummen på innsiden av finger -Høres ikke godt ut…

simsiyah -Say what?

eg gjør feil, og til tider har jeg ingen kontroll og i blandt er jeg helt ræva å ha med å gjøre. men om du ikke godtar meg når jeg er som verst, fortjener du meg heller ikke når jeg er på mitt beste. – Helt klart!

سوداء – ?????

černá -….???

krykker til barnehagen -…??

sikling av vallergan -Kan ikke si at det er et problem akkurat…

film baklengs -Sikkert morsomt for dem som gidder liksom…

vekt 100 kg på vekta -Akkurat det kan jeg garantere at jeg aldri har veid… feil er ikke vekta mi,tross alt…

slank sparegris -Prøv innhul,så har du min…

våken rose -……

hjernen i hodet -Har vi hjerne andre steder??

gjømme mat psykisk lidelse -Gjømme??

tar ut brett -Bakebrett? Akebrett? Pillebrett? Buksebrett?

opp og ut på travetur -Travetur og travetur fru Blom…

hæler hansker pikk -Ja,hva skal man si..?

elsk din sjebne -sjebne?

langt hår knute .Lenge siden jeg har hatt langt hår gitt,men jeg gikk aldri med hår knute…

regnjakke .Kjekt å ha…

blokkfløyte -Grusom oppfinnelse som datteren i huset her synes er ustyrtelig morsomt å bruke…

sjokolade sund troikaSund troika? Er’n ødelagt?????

fakta om operaen i oslo -Finner du hvertfall ikke her inne…opera er liksom ikke min greie..for å si det sånn…

promiskuøsitet -Hmm…vel…kanskje en gang…

drowning -Den verst tenkelige måten å dø på for min del…

elefant – fler meg hvertfall som en ganske ofte..

ulv -det derimot føler jeg meg ikke som…

natta sov godt -God natt ja.

Fækk off sunday!

Jeg våket ikke av kirkeklokkene i dag heller,«sov i ro» er pokker meg en genial oppfinnelse. Skulle bare ønske at innsovningspillene var like effektive…På pakningen står det at jeg skal ta de 1 time før jeg legger meg,de holder ikke mål,skrive heller 5 timer,og advar mot at de i tillegg ikke hjelper mot makk og kav i senga før de virker. Når jeg først sovner så virker de hvertfall,det skal de ha,men ikke på en så god måte at du ikke våkner når en så heftig kvalme melder seg at du ikke har annet valg enn å løpe mot badet og henge over doskåla fordi det kjennes ut som du skal spy hvert sekund. Jeg er ikke videre fan av å henge på den måten over doskåla,og puste inn lukta av vannet som ligger og godgjør seg der nede. Ikke kaster jeg opp heller. Jeg hadde vel ikke noe å kaste opp,likevel satt jeg der og nesten brakk meg,og svelget og svelget unna. Jeg skulle egentlig bare ønsket at noe kom opp,og blitt ferdig med det. Men samtidig kanskje ikke likevel,fordi det forsvant nesten like fort som det kom. Jeg sovnet heldigvis rimelig kjapt igjen. Jeg står virkelig ikke opp kl.05.00 en søndagsmorgen.

Kroppen hyler og skriker etter varm sjokolade,men jeg har hverken melk eller koke sjokolade,og været suger maks. Det frister virkelig ikke å gå ut døra og labbe mot butikken i vind og sidelengs regn. Det er nesten så jeg angrer på at jeg ikke gjorde det i går,men været var på samme nivå da,så da gadd jeg heller ikke gå utenfor dør. Kanskje like greit,fordi det betyr to dager uten pengebruk på noe som likevel hadde funnet veien ned kloakken uten så mye som å fått fordøyd seg på noen måte før det kom i retur i helvetes fart så snart jeg hadde svelget siste bit. Den oppføkka spiseforstyrrede delen oppi hodet mitt tenker som så,at på samme måte som andre mennesker så spiser jeg også mat,den går nedi magen,men jeg kvitter meg med den før den kommer ut på andre måter som andre venter på at det skal gjøre. Ulempen for min kropp er at den på den måten ikke får tatt opp viktig innhold fra maten som kroppen mer enn gjerne har lyst å gripe fatt i og beholde for å holde meg i gang på en riktig og fornuftig måte. Sånn tenker ikke spiseforstyrrelsen,den er ikke interessert i sånt sludder. Jeg har spist litt frukt,den får hvertfall litt vitaminer. Men på den måten går kroppen på tomgang,og den får ikke på noen som helst måte dekket de behovene kroppen trenger,og ergo ender dette også opp med et helvetes sug. Kroppen hyler og griner som en jævla snørrunge på butikken som ikke får alt den peker på. Jeg har nå sittet her i flere timer og kjent på denne trangen,men har vært beinhard,og unngått å kjøre på med noen runder enda hvertfall. Jævla matmas på en søndag,en såkalt hviledag. In my ass! Så for å få tankene over på litt andre ting,så har jeg distrahert meg med følgende:

Mange av dere har kanskje fått med dere hvor anti fotball og anti blogg-awardness jeg er,hvis ikke så vet dere det nå. Bokorm som jeg er blitt nå,så resignerte jeg da husverten anbefalte meg å lese boka til fotballspilleren Freddy Dos Santos fordi den var så himla morsom,og,at den handlet ikke om fotball. Kun det første argumentet holder til en viss grad mål..Gutten har det i kjeften,og i hånda,jeg har trekt på smilebåndet et par ganger,det skal jeg innrømme,men har jo ikke akkurat noe å gjøre med at han er fotballspiller. Til tross for at han er fotballspiller,så kan han jo faktisk være morsom som person. Boka derimot,handler om fotball fra perm til perm. Jeg ante jo ugler i mosen da hun sa at den ikke handlet om fotball,når tittelen på boka er «Freddy Dos Santos,mitt liv som ganske god fotballspiller». Den er hvertfall lettlest,og jeg har jo en viss peiling på de fleste han skriver om (fotballspillere og Røkke…),så da kommer jeg meg gjennom den på en rimelig grei måte. Den er jo også med på å trekke opp antall bøker jeg leser. Ellers er det ikke særlig nytteverdi å hanke inn av å lese boka. Bloggawards er lame-stuff. Og det må da virkelig være noe så inni gamperæva søvndyssende å lese hva jeg lirer ut av meg på det området. Bloggen kan være rimelig søvndyssende fra før av. Men av respekt for awardness giver,så er det vel på sin plass å få det unnagjort and be done with. Denne gangen var det vakre Marthe som delte ut award. (Anbefaler bloggen hennes,dette er ei tøff ung jente som fronter sin spiseforstyrrelse)

Awarden innebærer å fortelle 8 ting om seg selv, gjerne noe dere ikke visste fra før. Og, sende den videre til 8 andre bloggere.

1.Jeg misliker bloggawards,til tross for at giveren mener det i beste mening…

2.Jeg synes ufattelig synd på bitre folk som ikke kan la «bye gones be by gones» Move on!

3.Jeg elsker high-heels sko,fordi dette hjelper meg å få litt høyde,jeg er nemlig på høyde meg dverger (1.58)

4.Min favoritt te er «Earl grey»

5.Tar aldri med meg kvitteringen etter at jeg har handlet,med mindre den er en garanti for et eller annet..

6.Biter ikke på reklamer av produkter som lover deg gull og grønne skoger,typ sminke,kremer,såkalte slankeprodukt osv…

7.Er glad denne awardutfyllelsen snart er ferdig…

8.Er glad den er ferdig…

Sendes videre til 8 (kjøtt)stykker som kjeder vettet av seg og vurderer å knalle hodet hardt veggen av ren frustrasjon. There you go,væresågod.

Not pretty please,with sugar on top,leave me the hell alone fra awarder i framtiden,I’ll bite! Får vel samtidig takke Marthe for awarden,hun kan vel ikke noe for at jeg er en så antiblodfan av sånne ting. Du er god da Marthe,det skal du ha. For there rest of you: you are here by warned. Ellers pælmer jeg boka til Dos Santos i hodet på dere.

Nå tror jeg at jeg skal gå å begrave meg selv og vente med å stå opp til i morgen. Jeg virkelig bare elsker søndager…They make me so so happy..

 

Fækk off sunday.

Blogging this?

Jeg har fått noen spørsmål angående bloggen,og bloggingen min,så da skal jeg jo selvsagt svare dere på det også kjære lesere.

Hvor lenge har du blogget?

Jeg begynte å blogge 1.juni 2009 (måtte sjekke det opp,høhø…)

Dette er dog ikke bloggens første innlegg,det kan du derimot finne her…

Hvorfor blogger du?

Det begynte egentlig bare for gøy,prøvde meg litt fram for å se om dette var noe å gidde å bruke tid på,rett og slett. Etterhvert så tenkte jeg at jeg ønsket at bloggen skulle gi et innblikk hos andre om hvordan det er å leve en hverdag med en spiseforstyrrelse,hvordan det fortoner seg,hva det gjør med en,hvor stor makt en spiseforstyrrelse faktisk har. Hva den gjør med en. Og jeg ønsket å gi informasjon om spiseforstyrrelser. La folk få mer forståelse av hva det egentlig vil si.


Leser de nærmeste bloggen din,og hva synes de om det?

Jeg blogger jo åpent,og mine blogginnlegg kommer på facebook,så det er jo ikke til å unngå at hvem som helst kan lese den.Så mine venner vet at jeg blogger,og jeg vet at mange leser den. Av min familie så vet jeg at den ene søstra mi leser den fast,om mine andre to søsken leser den fast vet jeg ikke helt,men den andre søstra mi sier at hun hvertfall har lest innlegg innimellom om vi kommer i snakk om bloggen. Jeg har fått tilbakemeldinger av flere av mine venner som synes jeg er tøff som tør være så åpen om min spiseforstyrrelse og at de også på den måten lærer mer,både om spiseforstyrrelser,og om meg. Søsteren min har jeg også fått positive tilbakemeldinger på,fordi siden vi bor på ulike kanter av landet,og ikke snakker sammen hver dag,så blir dette også en måte for henne å oppdatere seg litt om min hverdag på. Men når vi snakker sammen så tar vi gjerne opp temaer dypere enn jeg skriver om her inne. Både hun og svogeren min leser,og jeg at det også mange ganger er tøff lesning for dem…Foreldrene mine vet jeg blogger,og mamma har lest noen få innlegg a long time ago,og hun synes det var for sterkt å lese…men ingen av dem er pc-mennesker,og eier ikke en pc selv,så de er ikke inne og leser.

Hva betyr bloggen for deg?

Blogging er først og fremst noe jeg gjør fordi jeg synes det er gøy,eller kjekt eller jah…og nå har jeg jo hatt den en god stund og da blir man kanskje litt glad i den? Om man kan si det om en nettside,haha. Og den betyr en plass å lesset ut av seg alt fra fjas og tull til langt mer alvorloge ting jeg sitter inne med som jeg ønsker å dele,om det er av interesse eller not…Jeg bare spyr ut av meg (høhø) og så får den som gidder og vil ta seg bryet med å lese.

Hva har du fått ut av å blogge?

For det første så liker jeg å skrive,og å formidle,og jeg har fått tilbakemeldinger på at flere synes det har gitt dem mye å lese bloggen,og det er jo alltid kjekt å få høre,at andre kan kjenne seg igjen (altså,det er tragisk at folk sliter med en spiseforstyrrelse,men når de først  gjør det mener jeg…). Å skrive om sykdommen har også vært terapi,det hjelper å blåse ut når det stormer som verst. 

Dessuten har jeg blitt kjent med så mange flotte mennesker som jeg nå anser som venner,uten bloggingen hadde jeg aldri ville blitt kjent med dere. Dere er en gjeng med flottinger,og jeg gleder meg til å treffe flere av dere som jeg enda ikke har møtt.

Og jeg har fått så vanvittig masse gode tilbakemeldinger fra dere lesere,i form av støtte. Det setter jeg uendelig stor pris på! Det er alltid like kjekt å komme inn her og lese kommentarene dere legger igjen,det gjør ofte dagen min,og jeg finner motivasjon i mange av dem. Fordi mange av dere skjønner,og fordi mange av dere har troen på at jeg en dag vil komme ut av dette her.

Tusen takk til alle mine trofaste lesere,tusen takk til alle som kommer innom på besøk,og tusen takk for alle flotte kommentarer dere legger igjen,kjente som ukjente!

Jeg setter veldig stor pris på dere!