Over for denne gang.

Om noen timer vender jeg snuten hjemover igjen. Da er Oslodagene over. Ikke at jeg føler så veldig for å reise hjem igjen, men nå går hvertfall flyet avgårde senere i dag. Helga har vært veldig hyggelig og ikke minst nyttig. Jeg fikk truffet masse hyggelige jenter, både kjente og ukjente. Det er noe helt eget ved stemningen og samholdet mellom medlemmene i IKS. Tonen er lett og ledig, til tross for bakgrunnene til at vi alle er en del av denne organisasjonen. Der føler vi oss hjemme og avslappet, hvertfall er det sånn jeg føler meg der.

Flere av oss var ute og spiste både fredag og lørdag kveld. Veldig hyggelig, selv om det å spise middager fortsatt er en utfordring. Men godt selskap hjelper jo på. Lørdagen var alle ute samlet. Vi dro på en kinesisk/japansk eller noe i den retning restaurant, der måten var insane sterk. Tror ikke det var noen som gikk ut derifra uten svidd tunge eller hals. Hun som tok i mot bestillingene våre informerte oss riktignok om at maten var sykt sterk, men jeg trodde likevel ikke at mild skulle være så sykt sterkt. Klarte jo ikke spise opp alt en gang. Maten fløt i chillisaus. Holy crap.

Jeg har nå masse nyttige tips å ta med meg hjem til lokallaget mitt, så skal vi prøve og få gjort mest mulig ut av det, for å få hjulene til å rulle best mulig. Jeg fikk akkurat melding fra hun søte damen som intervjuet Camilla og meg på torsdag, og artikkelen står i avisen i dag… Jeg får ikke sett det før senere i dag, så aner ikke hvordan resultatet er. Jaja, ikke noe å gjøre med det nå uansett..

Nå er det bare 10 dager igjen til den planlagte temakvelden vår, begynner å bli litt stressa kjenner jeg…. Men, som de på hovedkontoret her sa, og flere fra andre lokallag, så må vi være forberedt på at det kanskje ikke dukker opp noen. Det er vi klar over, og forberedt på i grunnen, jeg kan skjønne at mange kanskje finner det vanskelig å skulle komme, men det får gå som det går. Kommer det ingen, så får hvertfall vi 4 en hyggelig stund sammen.
Om noen lurer på når og hvor det skal være (om det er noen fra fylket som leser her..For alle er velkommen) så er det den 15. november kl.18.30- 20.30, ved voksenhabiliteringen, den gamle psyk. pol., på nedsiden av sykehuset. Kom kom.
Vi kan kontaktes på molde@iks.no om noen lurer på noe. Ellers har vi vår egen blogg. Molde-iks

Nei, nå skal vi (svogern) min og jeg, kjøre inn til Oslo (er altså nå i Ski). Blir noen timer der for meg, før flyet suser avgårde i ettermiddag. Sikkert nyttig å vite vil jeg tro.

Borte, men likevel her. På en måte.

Jadda, jeg sitter nok med gnagsår i rævskrotten allerede, når dere leser dette. Sikkert himla trøtt også, men forhåpentligvis våken i det minste. (Men vet jo aldri). Kjekt at det går an å skrive innlegg på forhånd, og planlegge publisering, så selv om jeg er borte, så er jeg her på en måte likevel. Aner ikke hvordan det blir med nettilgang i helga, jeg har en tlf som er litt kokko sånn sett, kommer seg ikke på nett overalt. Må vel legge den inn for behandling, sånn at det blir en mulighet, for det kan fort bli kjedelig å ikke kunne komme på nett til tider for å oppdatere seg på all dritten folk informerer om. Må jo henge med litt. Verst blir det vel for min ene partner in crime på instagram (jeg er moderator for den taggen som heter water_perfection), for to av oss er borte samtidig, og hun må gjøre jobben alene i et par dager, jaja, hun klarer vel det. Tredjemann visste ikke helt om han kommer seg på nett, men håpet det, sånn at han hvertfall kan hjelpe henne litt. I tilfelle jeg ikke kommer meg på nett. Det er jo tross alt en himla viktig jobb vi har der. (Selv om de som admin ikke liker at vi kaller det jobb, for det er jo bare på gøy). Morsomt da hvertfall, blitt litt kjent med dem, og kan i grunnen dele det meste. Ei godt voksen dame i USA, en unghingst i Canada, og så lille meg da. Cool.

Jada, neida. Jeg har det hvertfall helt sikkert kjekt i Oslo, alltid kjekt å komme tilbake hit, er jo masse fine jenter i IKS, så hyggelig å treffe på dem. Får sikkert med meg noe nyttig herifra også. Jeg kommer sikkert ikke til å sove så godt disse nettene, for hotellet ligger jo midt i sentrum, og det er helg, og det betyr vel partay og støy. Men men, overlever sikkert det også. Nei, får vel peile inn på et viktigere fokus her tenker jeg.

 

sjukk mann – Sjuk? Kjempe sjukk sjuk? Godt mulig, vet ikke om noen for øyeblikket. Kan opplyse deg når jeg vet.

sitte på huk – Det hender, men med skrale knær, så kneler jeg ikke så ofte akkurat. Føler meg ei skrulle på 80 når jeg reiser meg..

black pepper saus bunnpris – Ja, altså, nå er det ikke akkurat sånn at jeg er en matbutikk her, så skjønner i grunnen ikke helt hvordan du klarte å havne her..

oppdumgdumsiyl – Ja du kan så si…*sukk*

bjarte tjøstheim kjæreste – Hmm, søk om dette her hver eneste uke, men jeg tviler sterkt på at jeg er kjæresten hans. Aldri hørt om han hvertfall.

«føles ut som jeg er mett, kjenner meg sulten» – Eeeh…du føler deg mett, men likevel sulten? Sååå, hva blir det til?

lårmuskel markert over dump – Mener du fartsdump?

stikk i rumpe – Som jeg har nevnt noen gang før, så stakk jeg en passer i rumpa på en jeg gikk på barneskolen med. Han skjønte ingenting, men skrek opp som en stukken gris.

pinefull død for de som ikke klarer å holde kjeft på biblioteket – Oiisann, hissig?

 

Må vel være de kjedeligste søkene i manns minne. Kjedet meg nesten ihjæl.

 

Intervju gjennomført.

Tidlig i morges var det klart for intervju med avisen her i byen, angående lokallaget vårt, og den første temakvelden vi skal holde i midten av november. En veldig hyggelig ung dame kom for å intervju oss (vi var to), og knipse noen bilder i vinden (jeg finnes ikke fotogen, så det ble en del sletting av bilder…+ at vi selvsagt blunket på noen av dem, og håret blåste i alle retninger. Trakk på meg luen etterhvert..). Jeg tror vi fikk med det mest vesentlige + at hun damen hadde vært innom iks sin nettside og lest litt der også. Det vil faktisk bli en A-sak som hun kalte det, dvs at vi får en helside i avisen. Jædda…håper ikke bildet blir blåst opp voldsomt..(grøss). Men, positivt at de vil prioritere saken såpass hvertfall, for da kan heller ikke folk unngå å legge merke til den (håper jeg). Når den vil dukke opp i avisen var ikke helt avgjort, men hvertfall i løpet av de nærmeste dagene, så jeg er på en måte glad for at jeg rømmer byen i morgen (IKS lokallag- og landsmøte), og blir borte til mandag. (Kan jo fort bli litt stressende å bli kjendis mener jeg). Så da gjenstår det å se om noen tør å dukke opp på temakvelden da, kjipt å skulle stå der og snakke til oss selv, blir ikke særlig spennende i grunnen. Kaffe skal vi nok klare å drikke opp sånn i tilfelle, men hadde jo vært hyggelig å kunne dele den med flere da. Kan jo alltids håpe at noen fagfolk tar seg tid til å dukke opp også, for de tar ikke skade av å få litt inside information de heller….

Etter intervjuet tok Camilla og jeg turen innom en kafe for å skravle litt videre, og trøkke i oss noen kopper kaffe, før vi labbet videre. Stakk innom det ene kjøpesenteret her + en matbutikk for å henge opp noen plakater om temakvelden. Ikke at vi spurte om lov, så håper bare at det får bli hengende. Jeje, dagen rampestrek (uten at det i grunnen er så rampete). Jeg har fått hamstret inn noen miniprodukter til reisen i helga, orker ikke at de på flyplassen skal knebbe fra meg shampo, balsam, hårspray, tannkrem, deo and so on. Har på en måte planer om å dusje i løpet av dagene jeg er borte. Nå er det klesvask på gang (djez så interessant å vite), og jeg har stappet i meg hele 3 stykk kakemenn (enda en interessant opplysning). Har en sånn dag der jeg er insane sulten hele tiden, hva er greia? Har til og med (som vanlig) drukket en stor kopp varm sjokolade, som i seg selv en mettende. Jaja, det blir jo uansett mer mat utover dagen, har ingen videre plan om å sultestreike på noen måte. Nå er planen å legge meg godt til rette for å slappe av litt (blir litt skrullete i hodet av å snakke om sf i mange timer), og høre på lydbok. Får se om det blir en aldri så liten treningsøkt senere, for jeg skal jo tross alt sitte på ræva i mange timer i helga, for det er kurs i morgen, lørdag og søndag. Redd jeg kommer til å få gnagsår i skinka, men har jo selvsagt muligheten til å skifte sittestilling, og vi får noen pauser innimellom.

Har ikke pakket en dritt for turen i morgen enda, men har ingen planer om å drasse meg halvt ihjæl, så det blir rett og slett bare å kaste noen klær i en bag, og ferdig med det. Trenger ikke all verden for noen få dager. Jeg har en tendens til alltid å pakke med for mye, så skal prøve å begrense meg denne gangen (Haha). Må prøve å komme meg i seng til en noenlunde normal tid i kveld, for må opp tidlig i morgen. Kurset begynner kl. 12 alt, så må ta et tidlig fly. Nå våknet jeg faktisk allerede i 06.30 tiden i morges, selv om jeg kunne sove helt til kl. 08.30 (ikke at det er så lenge heller da). Typisk å ikke få sove igjen. Meeeen, da blir jeg kanskje trøtt litt tidligere i kveld da. Kan jo håpe på litt søvn i natt også.

Dagen har hvertfall vært nyttig og god så langt, så satser på at resten av dagen blir likedan. God altså.

You guys rock.

Jeg vil takke dere alle for engasjement i de siste innleggene jeg har skrevet. Istedenfor å skirve svar til hver enkelt på forrige innlegg, så skriver jeg en felles kommentar til dere her. Jeg synes det er knallbra å lese de ulike meningene, synspunktene og erfaringene dere har på området e-tjenester i behandling. Selv om jeg ikke fikk meg alt, så har dere utfylt enda mer. Jeg er enig i alle punkter dere skriver, for det er jo sånn at det er både + og – med den typen måte å forholde seg til behandlere på. Nå har ikke jeg opplevd eller hatt det på samme måte som flere av dere andre, så jeg setter selvsagt pris på at dere har tatt dere tid til å dele det dere tenker og har erfart. Meningen med innlegget var jo også å kunne få ulike innfallsvinkler og meninger, så tusen takk for at der deler alle sammen. Kjempe flott.

Jeg er helt skutt nå, dagen har gått i ett her, først jobb, så rett på trening, først nå kan jeg slappe av litt, og dagen er pokker meg snart over…jaja, dagen har hvertfall gått. Jeg kan vel ta helg med god samvittighet tenker jeg. Det har skjedd litt av hvert denne uken, så har på en måte fått unna er del. I går måtte jeg ha en litt tidligere tannlegetime enn det som var planen.For et par uker siden fikk jeg satt inn en midlertidig bro ned i kjeften, og det ble da borret litt i en tann jeg har en del smerter i, sånn at broen kan festen til den tanna. Tannlegen mente at vi skulle se det litt an med tanna, og smertene roet seg etterhvert, men siden har holdt på med den (uten å fikse den), så ble jo smerten bare verre. Jeg levde på smertestillende to ganger om dagen i 1.5 uke uten at det ga seg, så da måtte jeg bare ringe og få timen tidligere. Så da ble det rotfylling i går. Ikke at jeg gledet meg til det akkurat, men det gikk jo helt fint. Å få satt bedøvelsen gjorde ikke vondt en gang i  går, enda det er den som som regle er det verste. Det verst i går var faktisk å ta røntgenbilde, det er så skarpe kanter på den dritten, så er sår på tunga faktisk…jaja, skal ikke klage, for smertene i tanna er heldigvis borte. Nå kan jeg tygge på den siden igjen også. Om to uker kommer permanent bro inn. Nærmer seg slutten på denne behandlingen, og godt er det.

Ellers har vi i lokallaget hatt enda et møte, og er nå mer eller mindre klar for å ha vår første åpne temakveld. Iiiiik. Jeg og ei til skal holde foredrag om hva IKS står for, og hvilket arbeid de (vi) gjør, og kan tilby, samtidig som vi skal snakke om spiseforstyrrelser. Jeg har avlevert informasjon på poliklinikken her, og vi skal sende ut en pressemelding til avisen, så håper vi får en  artikkel der. Må jo nesten profilere oss om folk skal få vite om tilbudet. 15.november braker det løs…Har også fått opp vår egen blogg, der jeg skal holde styringen… den kan, for de som er interessert, finnes HER. Neste helg fyker jeg avgårde til Oslo i forbindelse med et lokallagstreff på fredagen, og landsmøte lørdag og søndag, med IKS. Blir kjekt å treffe igjen de som jobber på hovedkontoret, og jenter fra andre lokallag rundt i landet. Forhåpentligvis får jeg noe jeg kan bringe med meg hjem, til vårt lokallag. Vi er jo rykende ferske, så nå gjelder det å ta med alt vi kan. Det vil bli veldig bra tror jeg. En helg på hotell er heller ikke å forakte.

Yeah yeah, helg..fredag…ya know what that means. Sal vi se, da får jeg loke meg inn på nøkkelord for søkemotor da, og se om jeg finner noe spennende denne uken også…lets see…..Ok, det var ikke så mye å skryte av akkurat, men her er hvertfall noen..

 

naken mann – Det er pokker meg med hver eneste uke, og kan garantere dere, at det ikke finnes en naken mann her, ikke at jeg kommer til å vise han fram om han dukker opp heller da.

lenge leve materalistisk lykke – Hell yes! Julebrus og pepperkaker!! Lykke.

sprute på føtter – Julebrus? Det er sløsing.

kropp i dag – Jada jeg har kropp i dag også.

jeg trenger et lån @hotmail.com 2012 – Jaha, og du tror kanskje ta jeg driter penger da kanskje?

den følelsen når du får vite – Ja den ja..den altså..

fortrengte følelser i hoftene – Var de kaotiske? Sånn at du ikke gadd kjenne på dem? Kanskje du bare kan ta bort hoften, da blir det sikkert bedre skal du se.

hvordan kan man få spiseforstyrrelser etter man har fått det vekk – Fått vekk? Janei det..ikke godt å si altså..

hvis du har trekt noen tenner kan du da sette i stift etter det – Vel, for noen år siden så var jeg og fikk fikset det som en gang var en tann der jeg nå skal fylle igjen med en bro. Jeg satt jo der i stolen og bare ventet på at timen skulle bli ferdig da, er ikke videre glad i å borre, selv om jeg som regel ikke kjenner en pøkk etter bedøvelsen. Tanna ble da som ny den, helt til jeg en gang plutselig knakk en bit av den. Jaja tenkte jeg, det går sikkert bra å drite i å gå for å fikse den, en halv tann er jo bedre enn ingenting. Så spiste jeg karamell..jeg var hekta på maoam en periode for noen år siden, og så en dag så bare plutselig…wtf? Skjer a? Mista jeg en bit til nå? Så da tok jeg jo selvsagt ut karamellen da,  for å se hva pokker som skjedde, og så sitter jeg der da, med den godt tygde karamellen, med den halve tanna godt plantet inni. Og jeg bare…wtf er det på den biten der da? En stift? Hvor i helsike kom den fra? Jeg hadde ikke hørt noe om stift av tannlegen…det som var kjekt da, var at jeg jo bare kunne stappe den ned igjen..så det gikk jo opp og ned lenge, alt etter hva jeg spiste. Fancy, right? Så jada, stift kan du få, vil du ha tegnestift?

er det bra å unne seg noe usunt en gang i uken – Det håper jeg virkelig, for jeg knasker drops og kjærleik på pinne omtrentlig daglig (ikke rart tennene som i utgangspunktet ikke er bra, ryker så det holder..) + at jeg drikker en stor kopp kakao daglig..Ingen dævver av å fore kroppen med litt dritt innimellom.

hvor lenge skal man holde ut i et forhold – Altså..eeh..hvis du går inn i et forhold med den holdningen, der du bare går og tenker…gaaawd, når skal det egentlig bare ryke? Daaaa tror jeg kanskje du heller kan kjøpe deg en kjøter. Eller noe. En bamse kanskje.

stum behandler – Høres spennende ut.

naturlig skal det faen ikke være! sånne mennesker burde ha blitt brent til helvete!! rett å slett torturert….. – stumme behandlere? Hva pokker gjør de galt liksom.. Hvis du er så voldsom, så er det kanskje ikke rart de er stum..

 

Jædda.

 

Død over dagen.

Ikke det at jeg nødvendigvis hater mandager, de er dager som alle andre dager, men dagen i dag kan gå og dø for min del. Møkkadag. Skjer a? Vel, ikke det at det har skjedd noe som gjør dagen rævva, men enkelte dager suger bare, fordi humøret ikke helt er på plass. Det var i grunnen labert fra jeg stod opp i dag, uten at jeg tror at jeg stod opp med noe feil bein. Ikke ramla jeg ut av sengen heller, men jeg ble vekket av at telefonen ringte. Ikke bare en gang, men 3? 4? Og når jeg ikke kjenner nummeret, så tar jeg den rett og slett ikke, spesielt ikke når den ringer 3 ganger på rad, og det er litt ulike nummer, der ett av tallene er endret. Selgere? Hell yes, og dem finner jeg ytterst lite interessant å prate med, uansett tid og sted.

Har også et par elementer som forstyrrer meg litt akkurat nå, og jeg aner ikke helt hva jeg skal gjøre i forhold til det egentlig. Vil det ordne seg? Er det lurt å ta et usikkert valg? Jeg aner ikke akkurat nå, så bør vel legge dette med valget litt på is hvertfall. Og det andre, om det vil ordne seg? Vel, det går rykter om at det ordner seg for snille jenter, men da igjen begynner jeg jo å lure på om jeg egentlig er snill. Jaja, det får vel gå som det går uansett, og så får jeg bare begrave dagen i dag, og trampe hardt på den og håpe at morgendagen blir noe lysere. Den må jo bare bli det, skal jo ha IKS møte, og det vet jeg jo er hyggelig.

Kan jo, sånn for å avslutte litt hyggelig, si at jeg har kommet meg velberget gjennom dagen uten overspising og oppkast, og jeg har fått en fin treningsøkt. Og til tross for at det har vært litt regn i dag, så har jeg vasset litt i løvet. Høsten har hvertfall vært fin så langt, og jeg håper den har tenkt å vare en stund til, for jeg er ikke klar for vinter.

 

Jeg burde ha banket han.

I dag ble jeg litt overrasket, selv om jeg kanskje burde ha blitt det for flere dager siden, forrige uke f.eks. Jeg var jo på biblioteket forrige uke, og etter å ha brukt lang tid der inne, så gikk jeg ut med 3 bøker og en lydbok. Lydboken brukte jeg to dager på, og den ene boken gikk også rimelig kjapt. I dag skulle jeg altså begynne på en av de  andre, så jeg kikket på dem, for å se hvilken jeg skulle ta først. Vel, valget var rimelig enkelt da det viste seg at jeg hadde lånt samme bok og lydbok….Meningen var vel at jeg i utgangspunktet skulle lese boken, men så fant jeg lydboken, så glemte jeg å sette tilbake boken. Jeg kikket jo ikke gjennom dem da jeg skulle registrere dem, for da var det jo bare å legge dem oppå et lite sånn borde, deer de ble scannet. Da synes jeg nesten det var verre at bibliotekaren ikke sa noe. You see, kortet mitt var gått ut, så hun forlenget det for meg, og registrerte dermed bøkene i samme slengen, bak disken….Kanskje hun trodde jeg var overvettes interessert i boken. (Som forøvrig er Karin Fossum’s «Elskede Poona»).

I ettermiddag gikk jeg nedover til trening, da jeg nesten var framme, så ser jeg min eks-behandler komme, 30 meter unna meg. Han skulle også trene, men jeg fortsatte bare å gå, og tenkte at hvis han ville gå meg igjen, så klarte han sikkert det. Han kom litt kjappere enn jeg hadde forventet (for jeg så nesten for meg at han kom til å hanke meg inn), han kom løpende den tullingen, typ 10 cm unna meg, nesten inni meg, og jeg brøla jo ut da. Og så ler han.  «Ja, raaasende festlig xxxxxxx. Jeg ventet nesten at du skulle ta meg igjen, meg hallo i luken». «Sånt er så morsomt, haha. Spesielt om man brøler i tillegg…».  Mhm. Burde ha banket han sønder og sammen, men det er kanskje ikke så snilt, skal jo være hyggelige mot eldre mennesker. Men kanskje jeg hadde tatt meg vann over hodet om jeg hadde prøvd å legge han i bakken, han er vel en meter høyere enn meg, og sikkert 40-50 kg mer. I muskler. Jeg burde jo likevel ha prøvd.

Det var det mest spennende jeg hadde å fortelle dere, det tar jo helt av her. Meldt fint vær til i morgen ser jeg, kanskje det blir en tur blant trærne da også. Anyway, helga kom plutselig igjen.

 

voltaren når maner forkjølet – Jeg får som regel voltaren når jeg sliter med en senebetennelse (ikke at det hjelper..), men jeg må si jeg er litt usikker på hvordan det funker når man driver og maner fram forkjølelser.

nok setning – Jeg har jo såvidt begynt jo…

makrellfiske på hvaler – Jeg fisker aldri, om det er på svaberg, båt eller hvaler. Tviler forresten sterkt på at jeg hadde satt meg på en hval for å fiske makrell i utgangspunktet..Stakkars hval liksom, det er grov utnyttig.

stopp laipai fra å ? – skrive flere setninger? I dare you.

la meg få bo hos deg – skeptisk til sånne forespørsler..

total rot og kaos, bombadert husog kaos er det ensykdom – Ja, det er det, giddesløshet heter den. Fæl greie.

orkan i hodet når jeg svelger – Da er det best å spytte ut…

stor tromme dager molde – Hvis du finner ut når det er, vennligst gi meg beskjed, sånn at jeg kan mure meg inne.

aa, blir kvalm av dæ – Flaks for meg at jeg er LK da…phew.

hvorfor du står og kikka meg på tryne – Aner ikke. Kanskje du er morsom å se på.

er det normalt å gå på krykket når du har lør høne? – Lur høne? Ler høne? Lir? Er det det du mener? Tror ikke man trenger krykker for det…Hadde du spurt om lårhøne, så er det også heller svært tvilsomt, men det kommer jo an på hvor langt du går for å overdrive smertene så klart.

Vet ikke.

Av og til (eller egentlig ganske ofte), så kan jeg bli litt små irritert på meg selv, fordi jeg enten ikke får samlet tankene helt, eller rett og slett fordi jeg ikke finner et svar med to streker under. Det er ikke sånn at jeg alltid må ha et svar med to streker under, for jeg tviler på at jeg alltid vil ende opp med et sånt svar, men på noen områder vil jeg gjerne ha nettopp et sånt svar. Tanker kan plutselig ramle ned i hodet på meg, det kan være gamle tanker som plutselig dukker opp igjen, eller kanskje en ny vri på dem. Så begynner tankene å spinne, jeg grubler, spør meg selv, leter etter forklaringer og løsninger, og så ender jeg opp med «vet ikke» på enkelte av dem. «Vet ikke??», men for pokker, det er kanskje vesentlig at jeg bør finne et svar på nettopp det, at det kan forklare noe, men neida, jeg sitter med et vet ikke, for uansett hvordan jeg vender og snur på forklaringene, så blir det feil, det er ikke løsningen, eller svaret. Vet ikke. Jeg kan da kjenne på at jeg blir frustrert og litt oppgitt, hvis ikke det stemmer, eller at det er svaret, hva betyr det da? Hvis de vinklene jeg peiler meg inn på ikke føles rett eller riktig, hva er rett eller riktig da? Jeg har i årene som har gått funnet en del svar på hvorfor ting er slik eller sånn, hvorfor ting har blitt slik eller sånn, men enkelte ting står der forsatt uløst, ikke sortert. Jeg vet at det kan ta lang tid og få sortert alt, men pokker da, jeg blir litt utålmodig når ett eneste spørsmål forblir ubesvart med et klart svar.

Ofte sier jeg at jeg føler meg helt tom i hodet, men sannheten er jo den at det surrer og går hele tiden. Mye kaos som ikke helt er så lett å få løst opp. Trådene knyter seg litt for hardt, som et nøste som floker seg noe enormt. Flere har nok kjent på irritasjonen og frustrasjonen av å ikke klare å få nøstet opp en floke skikkelig, at tanken på å kaste hele driten hadde vært det mest fristende, men så vil man jo egentlig bare få nøstet den opp. Det er litt sånn med tankene også, det tar tid å nøste opp, og irritasjon og frustrasjon tar plass. Da kan det være lurt å legge det litt til sides, og heller prøve på nytt igjen litt senere. Sånne floker har en tendens til å dukke opp når jeg driver å trener har jeg merket. Når jeg sitter på spinningsykkelen, og bena bare flyter av seg selv, i takt med musikken. Jeg kan sitte og se meg rundt, på alle de andre, mens tankene bare vandrer. Så er det noe som setter seg, og så er tankespillet i gang. Hvorfor er det slik? Hva er det som gjør at det blir sånn? Jeg vet ikke. Men faen da, det er jo en grunn! Det er sikkert det. Men det kan jo tenkes at svaret, eller årsaken, var en helt annen enn den er nå, at det som nå føles feil, kanskje var riktig en gang. Ting kan jo snu. Det er til å bli gal av.

La meg ta et eksempel, sånn at det kanskje kan bli litt mer forståelig, sånn at det kan settes inn i en sammenheng. Hvorfor liker jeg ikke kroppen min? Hvorfor er det vanskelig for meg å gå opp i vekt. Et så konkret spørsmål. Jeg vet ikke. Svaret har alltid kommet helt av seg selv: Jeg trives ikke i kroppen min, trives ikke med den vekten jeg har, misliker kroppen, hater kroppen, føler meg for stor, tar for mye plass. Samme svar, med litt ulike nyanser. Men hvorfor? Vet ikke. Vil ikke bli sett, men blir jo sett, på en eller annen måte. Redd for å ikke bli likt? Men blir jo likt. Få oppmerksomhet om jeg blir mindre? (Lavere i vekt). Jeg vil jo ikke ha den oppmerksomheten, ikke på den måten. For at andre skal like meg bedre? Men hvorfor skal andre like meg bedre? Fordi jeg tror at andre skal synes bedre om meg da? Men jeg driter jo i hva andre mener og synes. Så hva pokker er grunnen da? Jeg vet ikke. Og jeg blir litt irritert når jeg ikke vet, når jeg ikke finner svaret. Dette var et eksempel, for å vise hva jeg skal fram til. Det er flere områder jeg tenker og grubler på lignende sørsmål. Og dette fordømte «Vet ikke» dukker opp.

Irriterende, ikke sant? Jeg påstår at jeg har liten tålmodighet til tider, men det er vel kanskje helt motsatt, for jeg har jo ingen annen mulighet enn å være tålmodig, så vil det kanskje dukke opp svar på de ulike tingene etterhvert likevel. Da er det hvertfall fint å kunne gi tankene litt avløsning, når det kjennes som jeg skal gå på veggen til tider. Komme meg ut, gi hodet andre inntrykk og frisk luft, kanskje kan det løsne opp litt spenning på den måten. Jeg synes i grunnen jeg har vært litt flink til det i det siste, å gi meg selv pusterom, for jeg orker jo ikke at alle de irriterende tankene skal puste meg i nakken til enhver tid. De kan dra seg langt pokker i vold, så kan jeg dra meg på turer.

Jeg skrev i sist innlegg at jeg skulle dra kadavret ut og nyte den fine dagen, komme meg ut i naturen, og ta flere bilder. Det blir gjerne sånn at jeg tar turene litt på sparket, går dit bena orker å bære meg. Går så langt jeg orker, uten å ha satt meg et mål. På den måten blir jeg heller ikke skuffet om det skulle vise seg at jeg ikke orker å gå hele turen jeg hadde satt meg som mål, men at det kanskje heller blir lengre, fordi jeg rett og slett ikke hadde noe konkret mål å komme meg til. Tar det som kommer. Det ble en lang tur på tirsdag også, været var så fint, og det var så godt å bare vandre rundt oppi marka her. Jeg gikk opp til toppen av slalombakken vi har her, selv om jeg har bodd her siden 2005, så har jeg aldri vært der opp, men nå er det nyig åpnet en ny vei opp dit, og da passet det jo bare helt glimrende. Jeg ante ikke hvor langt det var å gå opp, det virket som en evighet, men det tok ikke så lang tid som det virket som. Utsikten ble bare bedre og bedre, og med musikk i ørene så var også energien der. Jeg kom meg ut sent, og det var bekmørkt da jeg kom på toppen. Ikke er det lys oppover der heller, og månen skinte selvsagt ikke den kvelden. Jeg så for meg at turen ned igjen kom til å bli lengre, siden det var kaldt og ja, totalt mørkt, umulig å se mange meterne foran seg. Men der oppe, på toppen, så traff jeg på en eldre herremann som begynte å prate med meg, og begge var på vei ned igjen. Så da hadde jeg selskap hele veien ned, og en hyggelig prat. Han skysset meg et godt stykke på hjemveien også. Det ble en fin pause som gjorde godt for hodet. Takk for sånne dager.

 

Venn med meg selv?

Alle burde nok ha vært bestevenn med seg selv, siden vi forholder oss til oss selv døgnet rundt. Vi er de eneste som vet alt om oss. Ikke alle liker seg selv, og jeg må nok innrømme at jeg er en av dem, men det igjen er vel ikke ensbetydende med at jeg ikke bør være snill mot meg selv, eller hva? Jeg har såvidt nevnt dette tidligere også, men det skader jo aldri å si en god ting for ofte. Da jeg var på fagdagen som IKS hadde i slutten av september, så var det en av foreleserne der som spurte om vi ville ha behandlet en venn på samme måte som vi behandler oss selv (på en destruktiv måte). Vi alle svarte nei på det. Selvsagt ville vi ikke ha sagt og tenkt så dårlig om venner, som vi gjør mot oss selv. Selvsagt ville ikke en med en spiseforstyrrelse overtalt en venn til å overspise og kaste opp, sulte seg, eller overtrent f.eks. Selvsagt ville ikke en selvskader ha sagt til en venn at hun/han skulle ha skadet seg selv. Og vi ville vel heller ikke sagt til en venn at han/hun så feit og jævlig ut, hvor dårlig menneske denne vennen var, at den personen er feil, eller ikke er verdt noe. Men vi gjør det, nesten gladelig, mot oss selv.

Jeg gikk å tenkte disse tankene igjen da jeg var på vei til timen med min behandler i dag, hvor slem jeg faktisk er mot kroppen min, den eneste jeg har, hvor jeg holder bolig, og skal gjøre det resten av livet. Jeg ville jo ikke ha gjort det i en leilighet jeg bor i, ødelagt og gjort det stygt og følt, sånn at jeg ikke hadde trivdes der, og jeg ville definitivt ikke gjort det mot en venn. Men mot med selv, no problem. Jeg burde vært min beste venn, og behandlet meg selv bra. Tingen er den, etter så mange år som psyk, at jeg ikke alltid er det like bevisst, at det liksom bare turer og går av seg selv, fordi det alltid har vært sånn, at det er hverdagen, tankene og følelsene mine overfor meg selv. Ubevisste handlinger stort sett, skjønt det innimellom også er bevisste handlinger, for jeg har jo peiling på forskjellen mellom bra og dårlig. Det er der ambivalensen slår inn med full styrke, vil, vil ikke, bør, bør ikke, må, må ikke. Jeg slites i to retninger, frisk vs psyk. Heldigvis, så er det ikke alltid det psyke som får viljen sin, for fornuften, den friske siden, den vinner jo innimellom den også. Det er ikke sånn at det bare går dårlig.

Vi snakket litt om dette i timen i dag. Jeg sa at jeg har litt problemer med hva jeg skal svare folk når de spør meg om hvordan det går. Automatisk tenker, og svarer, sett i fra psykdom. Jeg vet ikke helt hvorfor, det bare slo meg akkurat nå. Men tingen er jo den at livet er mer enn psykdom, tross alt. Jeg er jo ikke psykdommen, jeg er hele meg, med alt det innebærer. Sånn er det for absolutt alle. Ingen er psykdommen sin. Psykdom er noe vi bærer med oss, som en del av oss, men den definerer oss ikke som menneske. Likevel er det det jeg svarer ut i fra. «Nja, jo, det går da, på et vis. Opp og ned, jeg lever da…». Når jeg tenker over det, sånn helhetlig sett, så er det jo bedringer på flere måter, tross alt. Jeg spiser mer, jeg har oppkastfrie dager, jeg klarer å stå i mot jaget som herjer i meg når jeg går opp og ned mellom hyllene i butikken, jeg går meg turer og nyter fint vær, mens jeg tar bilder, noe jeg elsker å gjøre, jeg koser meg med gode bøker, jeg koser meg når jeg er sammen med familie og venner. Jeg nyter en kopp varm sjokolade, så og si hver eneste dag. Jeg har dager der jeg bare sitter i godstolen, uten å trene eller går turer. Det kan riktignok bli lange dager og det klør i kroppen etter å bevege meg, men jeg gjør det likevel, uten at jeg går til grunne. Jeg holder meg i form, jeg kan småpynte meg og føle meg ok med det. Jeg er i godt humør og ler sammen med andre. Jeg gir meg selv pauser fra psykdomesmessige tanker og følelser. Alt dette er jo fine ting som gjør at jeg er snill mot meg selv, og som gjør at jeg har det bra, det er framgang, oppturer.

Veldig ofte, i timer med behandleren min, de det første hun alltid spør om, er hvordan jeg har det, så svarer jeg «Joda..så der..ok, greit nok..». I dag så svarte jeg at jeg har det faktisk veldig greit akkurat nå, for selv om det går «opp og ned», så har jeg hatt det ganske fint siden sist. Jeg har truffet venner, vært på kafe, vært på møte, trent, gått med fine turer i det fantastiske høstværet. Jeg elsker høsten når den er akkurat sånn. Sånne ting drar hverdagskvaliteten opp, da må jeg jo klare å huske på disse tingene også, ikke bare ta utgangspunkt i de dagene der jeg går på en smell, som kun varer i noen timer i løpet av en hel dag. Jeg kan ha 12 fine timer mot 2-3 mindre gode, det fine er jo helt klart i overtall, og det er jo sånn hver dag. Hvertfall for det meste, for klart, innimellom kommer det jo dritt dager, men sånn er det jo for alle. Ingen svever gjennom hver dag, hele livet, med bare gode dager. Ingen, den som sier noe annet lyver så det renner. Jeg må si at jeg ikke er så stor fan av den trenden der enkelte kun oppdatere hvor herlige og fantastisk livet er, på facebook f.eks, det har jo fått en god del fokus i det siste, men likevel, så synes jeg jo det er mye bedre enn de som alltid kun skriver negativt. Nå er det ikke sånn at jeg bryr meg så stort om den trenden der alt er bare fryd og gammen, men livet er jo tross alt ikke sånn, og da blir det falskt å framstå slik, men heller det enn bare eder og galle. Jeg kjenner at jeg blir irritert over mennesker som kun fokuserer på hvor fælt og jævlig de har det, til enhver tid. Igjen, spesielt på facebook, men også i blogger så klart, der det virker som at de ikke har noe som helst positivt i hverdagen, selv om det har kjærester, gode venner de har det fint med, og familie, og til og med hobbyer og fine interesser. Fokuser på det også da, ikke bare dra fram det du synes er tragisk for faen! Livet er ikke bare dritt, selv om du tror det.

Så langt har jeg hatt en fin dag, en god time hos behandleren min, jeg har drukket en stor kopp varm sjokolade, sola skinner, og nå skal jeg pokker meg gå meg en tur i naturen og ta flere bilder. Nye høsten, gjøre fine ting. Ikke skal jeg ned på trening heller. Jeg skal være venn med meg selv, og gjøre ting som gjør meg godt, som jeg liker og som får humøret mitt opp. Selv om jeg ikke har oppdatert på noen dager her inne, så betyr heller ikke det at jeg har hatt det dårlig, jeg har bare ikke hatt noe interessant å skrive, og følt for noen dager fri fra blogging, jeg har det veldig greit, selv om det går opp og ned, selv om det går «Greit nok», for hver dag har inneholdt noe fint, tross alt.

 

Det turer og går.

Jeg blir så glad når vi får sånne perfekte høstdager som i går, der sola skinner og fargene spiller så vakkert i naturen. Jeg tenkte at jeg bare ikke kunne sitte inne da altså, så jeg pakket med meg 2 kameraer og trasket meg ned mot byen. Målet var biblioteket. De åpnet i nye lokaler nå i sommer, og jeg hadde enda ikke vært der. Var i grunnen klar for nye bøker å sette øynene i. Det er utrolig fint der nede, men jeg fant jo pokker meg ikke fram til noe omtrent. Meeeen, jeg gikk hvertfall ut derifra med to bøker og en lydbok da. Brukte vel en time der inne. Gawd. Vegg i vegg, sånn uten å måtte gå ut altså, så er det en liten kafe/restaurant, så jeg satte meg ned der og drakk to kopper kaffe mens jeg lest litt i den ene boken jeg lånte.(Som ser ut til å være bra så langt. «Bebudelse» av Selma Lønning Aarø). Men jeg hadde jo med meg kamera, så jeg kunne jo ikke akkurat gro fast der heller. Ut og nyte sola!

Jeg hadde sånn egentlig ingen konkret plan på hvor jeg skulle gå, så jeg gikk bare, sånn etter hvor blikket dro meg. Det ble i grunnen langt og lengre enn langt det gitt…endte til slutt langt oppi gokk, det vil si det høyeste punktet i Molde (sett bort i fra fjellene), Varden. Der er det utsikt over så og si hele Molde. Midt  naturen, og jeg knipset som en gal. Med musikk i ørene, kameraer og pepsi max i sekken, og sola i øynene, så trasket jeg så fint og godt i løvet, noe som er det beste med høsten. Jeg elsker å vasse i løvet! Det begynte jo selvsagt å bli litt kaldt etterhvert da, noe det gjerne blir når det lakker og lir mot kveld, og jeg hadde jo ikke tenkt på å ta med meg hansker må du tro, så jeg fant ut at det kanskje var på tide å bevege seg hjemover. Det var bare det at jeg fant jo stadig nye ting jeg bare måtte ta bilder av da, og da går det enda litt mer tid da. Og så blir jeg ikke helt fornøyd, så må jeg ta flere bilder, noen fra den kanten, og noen fra den andre. Og så litt den veien så klart. Neste gang skal jeg huske på å ta med meg hansker, for jeg trodde seriøst jeg skulle fryse fingrene av meg. Blæra var ganske så stappa også, så jeg gikk krokrygget og kjapt hjemover. Trodde jo aldri jeg skulle komme fram. Måtte jo også ta noen flere bilder på veien så klart, for plutselig var jo sola ganske lav, og da blir det jo fint og rødlig. Kan ikke gå glipp av det. Men jeg kom da hjem til slutt. Utrolig nok. Da hadde jeg vært ute i 8.5 time…phew. Sliten, men fornøyd med å ha hatt en fin dag.

Nuh er det helg igjen, og jeg skal på møte med de andre jentene i dag, vi som skal starte opp lokallag. Så nå skjer det snart noe på ordentlig her. Så det blir vel å begynne å planlegge vår første temakveld. Mer om det senere. Blir en kjapp kopp kaffe med hun ene først, før vi trasker oss opp til avtalt møtested. Blir kjekt. Deretter blir det en treningsøkt for min del hvertfall. Må jo pumpe litt jern også. Såååe, ja, fredag, helg. Need I say more?

 

sint ulv – Ser ingen sinte ulver noen plass jeg. Ingen her hvertfall. Så riktignok en edderkopp på veggen i går da, senere var den plutselig bort.

hvordan fortelle psykologen – ? Altså, jeg skjønner at det blir vanskelig å fortelle psykologen noe som helst om du bare avslutter en setning på den måten der……Jeg bare..??

drøvelen fjerne bivirkninger – Jaha..? Hvilke bivirkninger fjerner den da? Kvalme? Den reiser seg og liksom bare «Talk to tha hand, her kommer du ikke forbi!», eller kan man dingle litt på drøvelen, og så justerer man svimmelheten f.eks? Hvis du drar i den, så fjerner du hodepine? Eller kan man liksom suge den litt inn, prøve å få dradd tyngdekraften litt opp på en måte, sånn at rygg og knær skal slippe den store belastningen av drøvelen? You tell me pretty please with sugar on top?

blæra fylles opp så ofte – Sikkert noen knep man kan gjøre med drøvelen, så kan det kanskje bli noe bedre. Jeg trenger sårt et drøvel-fjerner-bivirkninger tips, for blæra mi holder ikke mye væske før den hyler og bæljer.

hvorfor suger nettet mitt så hardt – Du får be det rulle inn litt.

rompa i været, sa jeg. er du døv eller dum? – Hm? Har en drøvel i hvert øre, hører ikke en døyt jeg. Ser du beveger på leppene, men er dessverre dårlig på å lese på lepper altså..

eg orker ikkje meir fortelling – Nei, du får holde for ørene, eventuelt stikke et par drøvler i dem. I ørene altså.

hvor lang tid tar det for å blir frisk hvis man får – Njaa…det kan nok ta sin tid det ja, men det er sikker ikke noe drøvelen ikke kan hjelpe med!

kaffe i rumpa – Jeg foretrekker oralt framfor analt…noe med smaken liksom….Av kaffe altså.

er det vondt og sette inn tenner -Hm…ville kanskje ha lurt på det motsatte jeg da, men nå har jeg jo erfaring på begge områdene….vet ikke hva jeg skal si er verst jeg…å borre ned tenner til røttene, etter å ha fått x antall sprøyter, eller å røske ut en tann eller to eller tre eller fire, eller det å kjenne på et liten puff og et krrcccc når tenner settes inn…njæææ…

skli dæ vækk ditt spøkels – Ååååhåååhåå. Ypper du? Pass deg så jeg ikke sparker deg i drøvelen! Ha! Kiiiiaaaaah.

stakk fingeren i halsen kaste opp halsbetennelse – Du kastet opp halsbetennelsen? Ble den borte da du kasta opp? Hm..er det metoden ja…men…stoppa ikke drøvelen oppkastet? Eller fingrene for den del? Sånn typ, «Ooyyy, give me five!» eller «Stop it right there. Talk to tha hand!»

bomullshode forelsket – i en q-tips da eller? Ligner i grunnen litt på en drøvelen den..endene altså.

tror på meg kan du ikke bare trykke på den selv så ser du – Trykke på drøvelen?? Vel, funny story faktisk. For mange år siden, så hadde jeg insane halsbetennelse, så ille at det knapt var noe ledig plass å svelge noe på, og jeg var jo så sykt hoven, og det var slim der inne liksom. På mandler og drøvel og sikkert ned i hele gapet. Så dra brukte jeg faktisk en q-tips for å fjerne noe av det, synes det var så kvalmt å se på, høhø. For du vet, har man halsbetennelse, så gaper man jo gjerne som en gal for å se hvor ille det egentlig står til nedi der..

vem opfant hanher – Beklager, men jeg kan ikke skryte på meg å kunne alle verdens språk, og det der skjønte jeg ikke en pøkk av. Men sikkert veldig riktig det du sier…tror jeg.

hva liker smurfer? – Funny story. Akkurat da jeg leste dette søkeordet, så var det reklame av smurfer på tv…og jeg bare…wth? De spiste ikke da, aner i grunnen ikke hva de gjorde. Danset? Smurfet?
Jaujau…

Vil dere se hvor fin dag i går var eller? I noen bilder?

 

Har ikke dævva enda.

Still very much alive. Har bare forferdelig lite å informere. Sitter med hodet nedi pepperkakeboksen, om det skulle være av interesse å vite? Tenkte i grunnen at det kunne være på sin plass å spandere på seg det etter en totimers treningsøkt. Ser derimot at jeg bør stoppe spisingen nå, for halvparten er allerede fortært. Jaja, sånn kan det gå. Pepperkaker er dessuten best før jul, og jeg spiser det ikke i jula, for da er det så mye som er bedre enn pepperkaker. Jeg har klart å holde meg unna marsipangrisen da, det må poengteres synes jeg.

Er litt tom i hodet for tiden, litt sliten og lei av det meste. Kobler ut med filmer og bøker. Maten er det opp og ned med, men det blir da noen måltider i løpet av dagen. Jeg blir jo tross alt sulten som de fleste andre.

I koma.

I dag (igjen), har jeg erfart hvordan det er å være zombie. Jeg har jo inngått en sånn halvveis avtale med psykologen min om at jeg skal ta noen blodprøver innimellom. Vi kom vel egentlig fram til at en gang i måneden burde være greit, for i takt med sykdommen, så svinger jo også verdiene i kroppens indre utøy. Så, i natt sendte jeg en melding til legekontoret, for å be om en time i dag. (Vi kan få time på dagen her, genialt opplegg). Siden jeg sovnet i 4-5 tiden i natt, så var jeg jo ikke helt sikker på om jeg kom til å høre meldingen som ville pipe inn litt over klokken 08 i morges, da folkene der er kommet på jobb, og får svart. Men nå er det jo ikke akkurat sånn at jeg sover som tornerose når jeg først sovner, så jeg regnet med at jeg våknet sånn i den tiden uansett. Og det gjorde jeg. Fikk time klokken 11.00, hos et menneske jeg aldri har hørt om før. Greit nok, det hender det er vikarer (eller turnusleger kaller de seg visst) innimellom. Jeg satte hvertfall vekkerklokken på 09.50, da hadde jeg litt tid på meg. Trodde jeg. Bråvåknet (for jeg sovnet jo selvsagt igjen) da klokken var 10.20, og heldigvis var hjernen såpass oppegående at den tenkte «Legetime klokken 11.00!!!!» tvert. Jeg måtte jo da sjekke om jeg virkelig hadde sovet meg gjennom denne vekkingen da, skjønt jeg vet at det aldri skjer. Neida, hadde stilt klokken på 10.50 jeg. Smart, men det viser vel kanskje bare hvor trøtt jeg faktisk var da jeg våknet en av gangen grytidlig i dag. Jeg måtte velte meg ut av sengen i helsikes til fart, på med klær og litt sparkel,kaste bena på nakken og strene nedover. Jeg kom utrolig nok inn til tiden.

Jeg var trøtt og sliten, sånn uopplagt kalles det vel. Jeg hadde aldri sett trynet på denne unge søte legen før (en dame), men har jo av tidligere erfaringer oppdaget hvor lang tid de faktisk bruker på å skrive ut et skjema og krysse av  for hva en skal sjekke etter i blodprøven. Når legen min gjør dette, så tar det 3 minutter, hun her brukte sikkert 10 minutter. Og jeg bare…gaaawd. Jeg fikk også ordnet meg med sovetabletter, for det er så utrolig slitsomt å måtte ligge og vri seg til det blir tidlig morgen. Så var det å vente på den fordømte blodprøven da. Jeg liker det virkelig ikke. Skulle gjerne tatt den blodprøven uten sprøyte. Det gjør jo egentlig ikke vondt, men det er så ubehagelig, og å se på at sprøyten bankes inn i åren er bare å glemme. Hadde jeg i det minste kunne fått en premie når jeg har vært flink, i det minste et klistremerke, så hadde jeg kanskje sett fram til å ta blodprøvene til og med. Men neida, det eneste jeg får er en bomullsdott med en teipbit over. Og en litt sår blodåre så klart. For ikke å nevne hvor fantastisk godt det gjør å rive av teipen i etterkant. Mmmm, godsaker det.

Jeg måtte trave bort til et apotek, så hjem. Og det tar sin tid. Vanligvis liker jeg å gå lange turer, og i tillegg har det jo vært en knallfin høstdag. Men når det føles som jeg har to ti kilos blokker rundt bena, ja da går det tregt, da blir turen lang. For å si det sånn. Men jeg følte ikke for å sette meg ned på bakken sånn midt i ruten heller. Måtte jo hjem. Nådde målet til slutt. Tenkte at jeg skulle slappe av og lese bok. Joda, jeg leste jeg, helt til øynene begynte å gå i kryss, og gjøre setningene utydelig. Da gadd jeg ikke mere. Kan jo ikke sove på dagtid heller da, blir for dumt. Så da stakk jeg på trening. Da vil jeg sikkert få litt mer energi tenkte jeg. Det fikk jeg ikke. Selv om det gikk greit å komme seg gjennom planen jeg hadde satt opp, så kjente jeg den velkjente «nå dævver du snart» følelsen komme snikende. Da blir jeg litt sur, men ikke vits i å være der bare for å være der heller. Så da gikk jeg hjem. Jeg er fortsatt i koma, gleder meg til jeg skal slenge hodet på puta i natt. Men først er det en del crap på tv, og så skal jeg se enda mer skrekk i natt (sett skrekkfilm flere kvelder på rad nå. Elsker det! Har dere forslag til filmer, så brøl ut!!).

Heldigvis, siden jeg er i koma i dag, så skrev jeg kladd på nøkkelord for søkemotor i natt. Kjenner at jeg ikke hadde orket det nå altså, da hadde det nok ikke blitt i dag. Men nå blir det likevel. Havner vel i koma dere også, etter å ha lest dette.

 

bulimi fingre – Jada, jeg har fingre selv om jeg har bulimi. Det er ikke sånn at ett av symptomene er å miste fingrene altså.

kan man få vondt i halsen av vallergan – Kanskje hvis de sitter fast? Men da skal du ha bra trang hals, for de pillene er jo knøttsmå. Men hvis du har halsbetennelse, så er det jo vondt å svelge det meste så klart.

hvis æ fikk være sola di du skulle aldri fryse – Jaha..vel, hvis jeg får sånne små grøss da? Eller gåsehud? Det kan jeg få rett som det er, selv om sola skinner aldri så mye..Nei, du er meg en bra tullefant du.

nervebetennelse i ansiktet – Når jeg leser noen av nøkkelordene for søkemotor, så kan jeg fort få litt nervebetennelse i ansiktet altså…

vet jeg var stygg på bildet altså, men hallo jeg har jo flydd i flere timer 😦 #sliten #but – Har jeg sagt noe om at du var stygg? Det var i tilfelle veldig stygt av meg, Unnskyld. Fløy du langt da eller?

lukter det fisk av hval? – Jeg kan fortelle deg en liten hemmelighet, så kan du jo tenke ut resten selv. Hval er ikke en fisk.

har overvunnet min frykt for treningssentre, og har vært på første trening idag. stolt hane nå ass – Glad det aldri har vært et problem for meg altså…hadde dævva om jeg hadde fryktet treningssenter…*grøss*. Men…hurra for deg hanefar?

klarer ikke si at jeg er sliten – Kanskje du kan framtvinge litt nerveskader i trynet i stedenfor? Burde jo vært litt åpenlyst hva du mener da mener jeg…

trene knebøy ved patellafemoralt syndrom – Vil ikke anbefale det, det gjør…vondt. Og det er dumt..

har du møtt veggen? – Jada, opp til flere ganger. Ikke alle er like hyggelige, men flere av dem er i grunnen ganske ok.

Forbedringer.

Det er nesten litt rart hvordan ett og samme tema kan komme på bane på kort tid, selv om situasjonene er ulike, og praten ikke helt handler om det samme. For noen dager siden så nevnte jeg at jeg hadde en fin prat med en flott dame, en dame jeg kunne åpne meg for og som det føltes naturlig å prate med. (Uten at jeg gikk i detalje i alt jeg pratet om så klart). Vi kom inn på endringene jeg har gjort de siste årene, der mer innsikt i sykdommen har kommet, og at jeg har blitt mer reflektert rundt enkelte ting, som at jeg nå f.eks til tider kan tenke litt over hvorfor det gikk galt med maten en dag, hva det var som førte til at det gikk som det gikk. Eller at jeg klarer å se sammenhenger som jeg ikke helt har sett før. Hun sa til meg at jeg ikke burde henge meg for mye opp i at det går galt, at jeg kanskje skal godta at sånn ble det, men heller fokusere på at jeg klarer å reflektere rundt hvorfor det ble sånn, at jeg kan gjenkjenne andre lignende situasjoner, at jeg klarer å finne andre alternativer neste gang osv. Hun sa også at jeg var kommet langt som klarte å se sammenhenger, at jeg hadde innsikt i sykdommen, for det er ikke alle som har det, selv om det har vært syk på en eller annen psykisk måte i mange år. Jo, ja, jeg den. Hun mente at jeg burde heise flagget og feire de tingene jeg klarer. Vel, der butter det i mot for min del. Jeg ser det fra en litt annen side enn utenforstående, for jeg tenker at det liksom burde være en selvfølge at jeg har kommet dit jeg er i dag, etter å ha vært syk i så mange år. Kanskje er det ikke en selvfølge, for jeg har jo jobbet for det, jeg har brukt mye energi på det, men likevel føles det bare sånn, at det skulle jo bare mangle. Men jeg kan si meg enig i at det er forbedringer på enkelte områder.

I dag hadde jeg time hos psykologen min, og selv om vi på en måte har blitt enige om å legge spiseforstyrrelsen litt på «is», så kommer vi stadig inn på temaet. Fordi vi snakker om ting i fortiden, som har med andre ting å gjøre, men der spiseforstyrrelsen likevel har en stor rolle. Nå ønsker jeg ikke å utdype det noe mer, men vi snakket om en del ting som har en rød tråd i seg, og jeg nevnte noe som gjorde at vi kom inn på et spesielt tema. Jeg fortalte noe jeg hadde sett, og tenkt over for ikke så lenge siden, hvor gjenkjenbart det var. Hun sa at hun også kunne kjenne igjen det jeg pratet om, men siden det ikke har vært noe på dette området på en stund, så spør hun meg om jeg jobber for å endre på disse tingene, for å få til en forbedring. Jeg kan ikkeakkurat si at jeg jobber med det, for det har bare blitt sånn, fordi situasjonen er som den er nå. Hvordan det eventuelt vil komme til å bli en gang, på det området, det kan jeg ikke svare på nå, selv om jeg sitter med en formening om det. Men uansett så er det jo en endring her og nå, fordi jeg ikke står i en situasjon der det kunne ha vært en slik mulighet. Det er fortsatt elementer i meg som kunne ha vært kapabel til det, men jeg vet ikke hvor sannsynlig det ville ha vært den dag i dag, kanskje fullt mulig, kanskje ikke. Men her og nå er det jo på en måte en forbedring.

Jeg har fortsatt en del tanker rundt visse ting som jeg vet ikke er bra for meg, uten at jeg lar det bli med annet enn tankene. Det tar tid å endre på, eller jobbe med tankene, men på de områdene så klarer jeg, så langt, å la det bli med tankene. Så der er det også forbedringer. Det er heller ikke noe jeg klarer å heise flagget for, eller klappe meg selv på skulderen for, for det har liksom «bare blitt sånn». Jeg suger rett og slett på å gi meg selv creds for ting som går bra, og det er vel en ting vi egentlig skulle begynne å jobbe med i timen i dag, men som ble ikke ble nevnt fordi vi kom inn på andre temaer. Hun sa hvertfall sist gang at vi måtte jobbe med det. Da tenkte jeg bare «Naaaaaai, gawd. Ikke det da…». Vanskelig og touchy tema kanskje..skryte av seg selv? Gud forby. (Nå er jeg ikke kristen av meg altså, men enkelte ganger passer sånne uttrykk seg litt bedre for å forklare, if you know what I mean). Jaja.

Sånn ellers, så får jeg jo også til en del oppkastfrie dager, så det er jo forbedringer der også, sånn innimellom. Noen dager går det rimelig greit, andre dager er litt vanskeligere, og atter andre dager så er det insane vanskelig. Sånn er det, men det forhindrer meg ikke å klare å få til andre ting, så sånn sett er det jo overkommerlig og levelig. Ting må gå seg til, og ting tar tid.

Og så må jeg jo fortelle at det er blitt forbedringer i kjeften også. I går fikk jeg en midlertidig bro nede, altså to stykk nye tenner, eller, det blir det hvertfall om 1 måneds tid, da porselenet skal inn. Fram til nå har det kun vært et stort gapende hull der, siden to av tennene var trekt, så jeg må si at det er litt merkelig at det plutselig ikke er åpent der lengre. Jeg har flere ganger spurt tannlegen min om det står igjen mye arbeid, men hver gang får jeg samme svar, som ikke gjør meg klokere, «Det begynner å bli bra nå». Og jeg bare…?? Sånn foruten at den ordentlige broen skal inn i november, så vet jeg at jeg skal trekke ut en rot, men sånn utenom det, så aner jeg ikke. Jeg har riktignok hatt en del smerter i den ene tanna nede, en av de som broen er festet til, så om det ikke roer seg, så er det mulig jeg må rotfylle den. Hurra. Men jeg håper jo at vi kan bli ferdig i år da, har jo holdt på i 1.5 år nå….og det har ikke akkurat vært gratis med så store forbedringer. Det er riktignok en livsinvestering, så det er jo verdt det, men crap assa, det koster. Så jeg skal være glad den dagen jeg har betalt ferdig alt. For å si det sånn. Heldigvis er det ikke noe stress i forhold til nedbetalingen da, jeg betaler når jeg kan, utifra hva jeg har råd til. Og godt er det.

Helt til slutt, når jeg er inne på forbedringer/ endringer, så kan jeg jo nevne at vi nå endelig er i gang med lokallaget vårt. Det vil si, vi er endelig 4 stykk som er blitt et lite styre, og vi har alt hatt et møte. Neste uke blir det enda ett, og så har vi tenkt å satse på en åpen temakveld i midten av november, om alt går etter planen. Endelig er vi så smått i gang her, og jeg ivrer etter å få kommet skikkelig i gang her. Gøy gøy gøy.

Just for fun.

 

Gammel og ny sammenheng.

Jeg har tenkt tanken i en del år nå, og skjønt litt av sammenhengen, at sånn må det være, sånn må det ha vært, det må ha vært årsaken hele veien. Det må ha vært årsaken til at jeg har søkt etter det jeg har søkt etter. Med årene har det på en måte føltes naturlig, uten at det kanskje nødvendigvis er det, kanskje det ville ha vært annerledes om livet hadde tatt en annen vending enn det gjorde. Jeg kjenner ennå på at det er mest naturlig å søke i den retningen jeg har vært i i noen år, at det ikke føles naturlig å være helt i den motsatte enden. En gang i tiden var jeg nærmere den motsatte enden enn jeg er i dag, men det føltes naturligvis mer naturlig da, nå kjenner jeg på at det vil føles feil, selv om det nødvendigvis ikke trenger å være det. Jeg kan ta feil, men jeg tenker og føler at det ikke vil føles riktig. Samtidig er det ikke helt riktig å være i den enden jeg er nå heller, selv om det er hit jeg har søkt meg i mange år. Jeg har tenkt at det beste kanskje hadde vært å landet på midten.

Disse tankene er ikke nye, jeg har tenkt dem i noen år, uten at jeg har tenkt dem helt på samme måte som nå. Så den er likevel litt ny også. Jeg ser det fra en litt annen vinkel, med et nytt lys, eller nye øyne. Jeg stopper aldri å reflektere over ting, og det fører tydeligvis med seg nye spørsmål og svar. Begge måtene å se det på er nok riktige, på hver sin måte. Det føles like riktig for meg å tenke på begge måtene, sånn var det da, og slik er det nå, det betyr ikke at den ene er mer riktig enn den andre. Likevel er det en viss forskjell på dem. Jeg oppsøker ikke, eller søker ikke etter, det som en gang var, for som sagt, så tenker jeg nå at jeg bør finne den gyldne middelvei. Det trenger ikke være sånn at det er der jeg til slutt lander, men det er der jeg tenker at det vil være mest riktig for meg å være, av ulike årsaker. Jeg tror kanskje at det vil være mest riktig, eller gunstig, når det kommer til spiseforstyrrelsen også. At jeg tenker at den gyldne middelvei kanskje er der jeg ønsker å være, så finnes det fortsatt en liten del av meg som fortsatt ønsker å være i den enden jeg har vært de siste årene, uten at grunnen til at jeg har vært der er tilstede.

Jeg liker å finne sammenhenger, for det gir meg noen svar som tilsier at jeg ikke er helt blåst i hodet likevel. At det har vært, og er, årsaker til det meste jeg gjør, tenker og føler.  Jeg vet at jeg alltid har hatt valg, at det har vært helt opp til meg å velge hvilken retning jeg skulle ha gått, men det var en tid der jeg var mer selvdestruktiv, ga mer faen, ikke brydde meg, eller mente at jeg ikke var verdt noe uansett, så det spilte liksom ingen rolle. Nå tenker jeg annerledes. Nå har jeg gått på en tredje vei, vekk fra begge de to andre, der jeg har trekt meg unna. Jeg vet at jeg må snu en dag, men ikke i dag. Jeg kommer ikke til å gå til noen av de to ytterpunktene, men skal prøve og balansere meg en plass i midten.

Jeg har snakket med noen om det, men det er både lenge siden, og ganske nylig. Ganske nylig med behandler så klart, og hun klarte å se hva jeg mente med den måten jeg tolket det på før, den gamle måten, før den nye måten også kom inn. Hun var på en måte enig, og det ga mening. Jeg kan ikke helt huske om jeg har nevnt den nye måten, for vi har snakket om så mange ulike ting. Ting som på en måte ikke handler direkte om dette.Kanskje er det ikke av så stor betydning heller, det er mer at jeg selv har reflektert over sammenhenger over ting som var, som nå kun er tanker innimellom.

Jeg hadde en samtale meg en fin dame i dag, ikke om akkurat dette temaet, men litt av det som er årsaken til at det har vært sånn. En dame jeg føler det veldig naturlig å prate med, som jeg kan være med selv fullt og helt med, fordi hun sitter på mye kunnskap og innsikt. (Snakker ikke om behandler her). Det er ulike årsaker til at det føles naturlig å prate med henne, uten at jeg skal gå inn på hva det drier seg om. Jeg kan senke skuldrene, være åpen, fortelle mer enn jeg kanskje ville ha gjort med andre, uten å fortelle detaljer, eller hele historier. Det er en dame jeg kunne ha sittet og pratet med i timevis, selv om jeg ikke har kjent henne lenge, jeg har faktisk kun truffet henne to ganger, likevel føles det som full klaff når det kommer til å prate om det meste. Hun ser på ting på en litt annen måte enn meg også, eller har mer fokus på andre måter å se ting på, ting som jeg selv også har tenkt, gjort og følt. Hun setter også ord på ting som jeg har tenkt, at det er naturlig at det ting har vært som de har vært, og blitt som det ble. Og hun har helt rett.

Mellom mild og moderat.

Blir litt forvirra over ukedagene når jeg har vært ute og reist, og kommer hjem midt i uka. Henger litt etter på den måten. Når det ikke skjer noe spesielt, så gjør det ikke saken akkurat bedre. Livet dere. Selv om enkelte dager snegler seg avgårde, så går tiden likevel ganske fort, når jeg ser tilbake vel og merke. Akkurat nå ønsker jeg meg tilbake en uke i tid, til Oslo, og alle fine menneskene jeg traff der. Men jeg skal mest sannsynlig tilbake allerede i november, da er det landsmøte for IKS, og siden vi nå er i gang med lokallag her, så er det vel i grunnen på sin plass å dra nedover, helt sikkert nyttig på alle mulige måter. Må bare forhøre meg litt med de andre også, om det er flere som vil dra, eller om det bare blir meg denne gangen også. Hadde jo vært kjekt om vi var flere da. So we’ll see.

Nå gleder jeg meg bare i grunnen til mandag, for da skal vi ha møte, vi 4 som skal starte opp her, for å planlegge hva som skal skje videre. Jeg har allerede en del tanker og ideer, så får vi se hva de andre sier. Jeg klør i grunnen i fingrene etter å få kommet skikkelig i gang, men jeg kan jo ikke kjøre hele løpet alene. Det blir nok bra, det må bli bra, jeg skal gjøre det jeg kan for at det skal bli bra hvertfall.

Ellers fikk jeg forespørsel om å være deltager i en hovedoppgave som skal skrives, om spiseforstyrrelser og blogging, så har en del spørsmål jeg må fylle ut i forhold til det. Igjen så er Finn Skårderud veileder. De er heldige de som velger temaet spiseforstyrrelser og får han som veileder altså. Mannen er jo eksperten over alle eksperter. Nevnte jeg at jeg var i ekstase da jeg var på fagdagen og hørte på han? Jeg må virkelig prøve og få med meg flere sånne muligheter. Jeg er stygt redd for at jeg kanskje kunne ha blitt frisk om jeg hadde hatt han som behandler, hadde vel ikke kunne kommet meg unna på noen punkter da, høhø. Men, behandler jeg har er flink hun også da. Hadde jo time med henne på onsdag…Vet ikke hva jeg skal si om timen jeg. Var virkelig ikke i humør, og det ble en del halvveise svar fra min side, «Vet ikke. Har ikke tenkt på det. What ever, nei, ja, vet ikke, tvilsomt, nei, sikkert» osv osv. Lei? Ja. Pratet om traumet, hva formålet mitt med å fortelle det var, for jeg sa at jeg innimellom tenker at jeg angrer på at jeg fortalte noe. «Vel, hovedsakelig var det fordi jeg tenkte at det kanskje var på tide å fortelle om det. Og først og fremst fordi at behandleren jeg hadde på Modum kanskje kunne hjelpe, hun var jo den første jeg fortalte det til. Og det var en årsak til det. Kanskje kunne da noen brikker falle på plass. Thats it i grunnen». Av samme grunn fikk også min tidligere behandler vite noe, fordi jeg har gått hos han i 3 år. Skjønt jeg vet ikke helt hvorfor jeg fortalte det til han, for jeg hadde jo kun et par ganger igjen hos han før jeg fikk ny behandler.

Det er jo på en måte positivt at hun jeg har nå får være med fra starten av, på den historien, men hun har jo ikke vært med meg i alle årene tidligere, så hun får jo ikke de brikkene til å falle på plass. Ikke at det betyr noe, men det var hovedsakelig årsaken til at jeg åpnet meg opp for de to andre. Hun lurte på om jeg ville få ryddet opp i traumet, legge det i en skuff, bearbeide det. «Jeg vil viske det ut». Men det er jo ikke mulig. «Jeg vet, men jeg vil viske det ut. Jeg vil viske ut mye i livet, om jeg kunne». Igjen, ikke mulig. I know, but I wish I could. Hun spurte om del ting som kan relateres til traumet, sånn i ettertid. Jeg vet sånn ca noe, og aner ikke på andre områder. «Vet ikke, har ikke tenkt på, klarer ikke tenke på». Jeg følte meg i grunnen sånn halvveis med i timen, og når det ene svaret mitt er «Jeg er likegyldig», så vet jeg at en liten depresjon er på plass. Terapeuten jeg hadde på Modum sa at jeg måtte være obs på depresjoner, for jeg var i grenseland mellom mild og moderat depresjon da jeg ble skrevet ut etter boosteroppholdet. Jeg er klar over det, og jeg kjenner på det. Jeg vet at det er en del av «spillet». Jeg vet også at det kommer og går igjen. Sånn er livet.

Jaujau. Nå er det hvertfall fredag igjen, og det betyr nøkkelord fra søkemotor. Hysterisk morsomt liksom. Gawd.

 

feit mann – høyest søkestatistikk…jaja..kommet til rett plass skjønner jeg.

krystaller i ørene – well, du kan godt kalle de uekte øredobbene jeg knapt nok bruker for krystaller, det høres jo fort mye bedre ut da…Det klinger bra i ørene mine det liksom.

ordtak som hjelper deg når du er lei av alt – Hm..»Go to bed».

tungt å leve når alt er ork – Ja, best å legge seg.

lås porten når dere går ut – Kan jeg velge hvilken som helst port? Har ingen her you see..

muggen leverpostei i pose – Leverpostei er muggen uansett hvor den er. Grøss og gru, hundemat spør du meg.

de tre fordømte ordene – Øøh, det er vel 4 ord vel?

tips mot bulimi – Ikke få det.

«jeg har ikke sett elg» – «Det har jeg». Har blant annet en hel haug med elgbamser. Du kan få se dem hvis du vil.

nå sitter jeg utenfor rektors kontor – Akkurat som det er noe å skryte av. Jeg har vært inne på kontoret jeg.

stalker å sånt – Fæle folk.

utrolig slitsom analkløe – Kan jeg tenke meg ja…rævslit sikkert..

hvordan satse når man hopper høyde – Jeg ville nok ha satset høyt, skjønt jeg burde vel ikke ha lagt lista så høyt i første omgang..En gang så landa jeg rett oppå stanga. Fikk svært blåmerke på ryggen.

konsekvenser av ledningsforstyrrelser – At du ikke kan ha ledninger?

noen har lest legejournalen min – Tror noen har lest min også, jeg mistenker legen.

høstens fine blad – Bare sånn for å avslutte litt koselig liksom…

 

Søvnforstyrrelser.

Jeg har i mange mange år slitt med søvnen. Helt siden jeg var liten har jeg sovet veldig lett, våknet så snart mamma satte en finger på meg da hun vekket meg til skoledagene. Mange våkennetter, netter med noen få timer søvn, netter med urolig søvn, avbrutt søvn. Det jeg har slitt aller mest med, er å sovne inn. Jeg har tilbrakt utallige timer på nattestid, der jeg bare har skiftet stilling, makket hit og dit, mens hodet aldri har falt til ro. Jeg har prøvd å stå opp og legge meg til samme tid, ta naturpreparater, drukket beroligende te (the ironi, da blir jeg jo løpende på do resten av natten), pusteøvelser, lest bøker, hørt på musikk, telle sauser, stoppe tankene. Jeg har prøvd å slite ut kroppen, i form av trening, holdt meg opptatt med noe hele dagen, og ja, jeg har blitt fortvilt over at ikke en gang overspisinger og oppkast har slått meg helt ut.

Jeg husker ikke hvem av oss som tok det opp, legen, behandler, eller meg, men sovemedisiner ble hvertfall et tema på ett eller annet tidspunkt. Det er vel 2-3 år siden nå. Jeg har alltid vært i mot medisiner, jeg har ikke ville blitt avhengig av noe. Likevel endte det opp med at jeg startet opp på antidepressiva, samtidig som jeg fikk noe å sove på. Sovemedisinen er ikke egentlig sovemedisin, men allergitabletter, som gjør at man blir søvning. De er ment til innsovning. Ikke virker de akutt heller, skal jeg få skikkelig effekt av dem, så bør jeg ta med 4-5 timer før jeg skal legge meg, til tross for at det står at de skal tas 1 time før sengetid. Jeg lurer på hvem som har testet dem ut, og synes det mennesket er heldig som fikk en så kjap virkning av dem. Jeg endte opp med å bli verre når jeg gikk på antidepressiva, og enda verre da de satte meg på type nr to. Om jeg ikke var deprimert og føkka i hodet fra før av, så ble jeg det hvertfall da. Jeg ble enda mer deprimert, og det var langt ifr den virkningen jeg var ute etter. For å gøre det enda verre, så var en av bivirkningene på den ene type antidepressiva jeg gikk på, mareritt. Virkelig ille mareritt. Jeg fikk selvsagt den bivirkningen, for jeg sov jo så godt fra før av liksom. Dette førte selvsagt til at søvnen ble enda dårligere. Våknet oftere, dårlig kvalitet på søvnen, som igjen førte til dårligere kvalitet dagsform, og livskvalitet.

Jeg ønsket å slutte med antidepressiva, noe behandleren min i grunnen ikke hadde noe han skulle ha sagt på uansett, for jeg hadde kuttet dem ut likevel, selv om man ikke skal bråseponere på dem. Jeg maktet bare ikke lengre gå på medisiner som gjorde at jeg satt med suicidale tanker og skadetrang, som igjen førte til at jeg ble liggende med enda verre tanker og følelser enn tidligere, fordi jeg var enda verre mentalt. Jeg ble satt på stemningsstabiliserende istedenfor. Jeg kan fortsatt kjenne på depresjoner som kommer, men ikke i like stor grad som tidligere, jeg er ikke der at jeg ønsker å dø. Men de funker bedre enn antidepressiva. Jeg har flere ganger de siste månedene tenkt tanken på å avslutte medisinbruken, for hvis det ikke er verre enn dette her, så skal jeg jo overleve. Men jeg vet jo ikke om det er medisinene som virker, eller om det faktisk er sånn, at de har sluttet å fungere, fordi kroppen er så vant med dem. Det skal ikke være «farlig» å bråslutte med stemningsstabiliserende, ikke som med antidepressiva. Jeg prøvde meg på det en gang, en uke uten, og at jeg grein og grein og alt var helt for jævlig. Jeg gjorde ikke det flere ganger. Jeg tror ikke det vil gi samme effekt ved å slutte på stemningsstabiliserende. Det er andre kjemikalier i dem, de føkker ikke opp på samme måte som antidepressiva. (Jeg har skrevet et innlegg som antidepressiva tidligere, «Lille pille» ). Jeg kjenner at jeg er litt lei av medisiner på en måte. Innimellom så glemmer jeg å ta dem også, husker ikke om jeg tok dem jeg stod opp, eller før jeg la meg. Jeg bryr meg ikke stort heller, for det er bare enkelt tilfeller. En gang om dagen sånn av og til. Det er heller ikke sånn at jeg merker at jeg ikke har tatt dem.

Men, on the good side. Jeg har ikke tatt noe å sove på på 1.5 uke nå. Jeg får det for meg innimellom, at jeg skal prøve uten, for å se hvordan det går. Den første natten uten, så sovnet jeg aldri. 1.5 døgn uten søvn. Så jeg måtte jo bare holde meg våken da dagen også kom, for jeg hadde virkelig til lyst til å sove neste kveld. Jeg trente, prøvde slite ut kroppen maks. Og jeg fikk sove, uten å ta noe. Jeg ble nesten sjokkert. Jeg våknet riktignok flere ganger i løpet av natten, av at jeg må på do som regel, men det gjør i grunnen ingenting, så lenge jeg sovner igjen. Dagen før jeg reiste til Oslo, så sov jeg 1.5 time, så var det å reise fra kl. 08 til 15. Jeg sovnet heldigvis ganske kjapt da jeg sov over hos Tuva, og så var det jo opp tidlig neste morgen, fordi det var fagdag. Jeg lå over hos en annen venninne også, og selv om det tok litt tid før jeg sovnet, så våknet jeg ikke før hun vekket meg neste dag, i 10 tiden. Resten av Osloturen sov jeg hos søstern, det betyr at jeg våknet rundt kl. 07 hver morgen, av en liten tass på 3 som ropte at han var våken.

Jeg har 1 gang igjen på resepten min, der jeg kan ta ut to esker til med sovemeds, men jeg vil fortsette og klare meg uten. Er overrasket over at jeg har fått sove hjemme, for det er jo her jeg sliter som mest. Jeg sovner til slutt, jeg våkner noen ganger i løpet av natten, men sovner igjen, og jeg er kanontrøtt om morgenen. I går var det spesielt ille. Jeg hadde time med behandleren min kl.09.00 (umenneskelig), til tross for 4 times søvn, så kom jeg meg opp. Timen var….ja…Jeg var i dårlig humør, likegyldig, sliten og lei. På en måte ødelagt. Dro hjem, satte meg ned for å lese litt, men jeg var så sliten at jeg måtte kapitulere, og legge meg litt. Jeg sov i nesten 4 timer, og følte meg like sliten og uopplagt da jeg våknet. Jeg vurderte å drite i dagen, trekke dyna over hodet og la verden gå sin gang, men jeg stod opp, og kom meg avgårde på trening en tur. Var ikke helt på topp der heller, og ble selvsagt enda mer sliten etter treningsøkten. Det tok ikke lang tid før jeg søvnet etter å ha lagt meg i rent sengtøy etter en dusj i går kveld.

Bare det å kjenne at jeg faktisk blir trøtt om kveldene, uten å ha tatt noe for å bli det, det føles godt. Litt sånn lettelse over å kjenne på at jeg mest sannsynlig får sove den natten også. Jeg er i grunnen fornøyd med at jeg har sluppet å ta noe for  få sove, samtidig som jeg har vært inne på tanken om at en liten depresjon har en finger med i spillet. Men, jeg vil ha søvn, tross alt.

(Er for trøtt til å sjekke korrektur)

Som en annen verden.

Å våkne opp av lyden av barnestemmer, der jeg roper ned en liten tass på 3 år, som kommer med godt humør, en god klem og nysgjerrige spørsmål. «Hva er detta? Hva er detta? Hva er detta?»
To barn som sitter tett inntil meg, og bare være god. Tantebarn. Smil, klemmer, kiling og nærhet. Og nusseleken, der det strengt tatt som regel er meg som nusser.

Å våkne opp på sofaen, enten alene, eller med en annen venn i den andre lengden. Godt innpakket i dynen, trøtt og håret rett til værs. Det er riktignok en dagligdags greie, håret i alle retninger. Jeg har tilbringet tid på tre ulike sofaer de siste dagene. Den første sammen med en overnatter til, 3 jenter, hyggelig prat, og noen glass vin. En natt hos min søster og hennes familie, og en natt hos en kjær og god venninne jeg ikke har fått sett på lenge. Filmkveld under pleddet, 2 stykk skrekkfilmer. Jeg ble vekket i dag tidlig, og dagen startet med kaffe og hjemmelaget cookie mens jeg fortsatt lå med dynen godt pakket rundt meg for å unngå og fryse ihjæl. Mimring, oppdateringer, småsladder, meninger. Venneprat.

Kafé med venner som kun har vært kjente via internett. Klemmer, gleden over å treffes, praten som ikke rekker og ta en pause. Latter, masse kaffe. Treffe andre i lignende situasjoner, samhold, forståelse.

Å gå i Oslos høstgater, der det er mer enn nok bare å bli stående og se på andre mennesker som stresser forbi. Kontrastene i bybildet. Velkledde, tiggere. Lyshudede, mørkhudede. Norske, etniske. Høye, lave. Rike, fattige. Unge, gamle. Narkomane. Særpreg, anonym.
Ønsker noen å være anonym, er Oslo en fin plass og mingle i. En av mange.

Turist i egen hovedstad. Karl Johan, stortinget, slottet, nasjonal theateret, Aker brygge, Akershus festning. Jeg flyttet fra Oslo for 10 år siden. Kjærlighet gjør blind, jeg har mange ganger angret på at jeg flyttet, men det får jeg ikke gjort noe med nå uansett. Men tankene «Tenk om, hva hvis» dukker selvsagt opp til tider. Jeg liker Oslo, jeg savner Oslo, så jeg synes alltid det er hyggelig å reise hit. Kanskje flytter jeg tilbake hit igjen en dag, tiden får vise. Nå står det uansett en del på planen framover, jobbmessig og IKS messig.

Dagene her går i ett, jeg har mange jeg vil treffe, så jeg organiserer og omorganiserer. Vil jo få tid til de fleste. Her har jeg ikke ensomheten, her har jeg mange. Det er som en annen verden. Kontrasten er stor når det kommer til hverdag og tur. Fra tid alene, til tid med mange, til tid alene igjen. Her har jeg det bra. Selv om jeg har mange her, selv om jeg trives her, så er det ikke bare å flytte, ikke sånn livssituasjonen er akkurat nå. Men kanskje en gang. Jeg gleder meg over det dagene fylles med her. Jeg våkner med smil og viten om at jeg skal tilbringe dagen med fine mennesker.

To fine dager.

Et kjapt innlegg for å avlegge en rapport om at jeg har hatt det knallbra så langt. Timer på kafé med fine Marthe, før vi ble hocket opp av Tuva søte, og vi dro hjem til henne. Masse skravling og vin. Veldig hyggelig jentekveld.

I dag var det fagdag for IKS som er 25 år. Fikk truffet enda flere fine venner og bloggvenner. Jeg synes det er så kjekt å treffe folk jeg har kjent med kun via nett. Klemmer og fin prat. Foredragsholderne var fantastiske, et av høydepunktene var selvsagt Finn Skårderud, helten over alle helter. Men jeg har nå også en ny helt, psykolog Svein Øverland. Fy faen så sinnsykt morsom han er. Vi holdt på å dævve hele gjengen. Humor dere, noe av det beste innenfor behandling. For alt er jo tross alt ikke bare gravalvorlig bestandig.

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg reiste, for miljøet er fantastisk! Nå gleder jeg meg bare enda mer til vi også får kommet i gang i Molde, og dermed komme enda mer i kontakt med resten av IKS gjengen også.

Nå har jeg kommet meg til Ski, hos søstern, kjekt å treffe dem igjen. Tantebarn kos. I morgen bærer det inn til Oslo igjen, for da blir det overnatting hos en god venninne som jeg ikke har sett på leeeenge. Skal også få truffet et par andre, må jo få med meg det jeg kan når jeg først er her.

Har det altså veldig bra. Ble riktignok bombadert av hagl da jeg kom til Ski. Så for meg 100 små blåmerker på kroppen, for haglene var ikke nådig. Så, torden, hagl, regn og sol. Og for å gjøre det hele komplett, så tok regnbuen turen og viste seg fram så klar og fin.

Gå i stormen.

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan jeg klarer å holde ut når overspisingstrangen kommer, eller oppkasttrangen for den del. Vel, jeg må jo bare begynne med å si at jeg ikke klarer det alltid, men jeg har dager der det går bra og holder ut. Klart, jeg kjenner jo på det suget som dukker opp, for det kommer som regel hver eneste kveld, men noen kvelder er litt enklere og holde ut enn andre. Dagsform og humør spiller også en stor rolle så klart. Enkelte dager kan jeg være så liten og lei at tanken på å overspise og kaste opp bare gjør meg enda mer sliten, eller at det bare vrenger seg i meg. Andre ganger kan det ha helt motsatt effekt, at det er nettopp da det kan gå galt.

Jeg ønsker jo å klare meg oppkastfri så klart, så jeg gjør det jeg kan for å komme meg gjennom. Og det gjelder og ikke bli liggende i gjørma og kave om det går galt. Jeg må opp og fram igjen, jeg må opp og fortsette å gå veien. For selv om jeg har det tungt og vanskelig innimellom, så er jeg ikke der lengre, at jeg ønsker å gi opp alt. Og selv om den tanken kan dukke opp, så forsvinner den igjen. Jeg prøver og bruke tiden min på noe som gjør at jeg kan få fokuset over på noe annet, om det er å lese en bok, blogge, trene, gå tur eller hva som helst. Jeg er en sucker for kjærlighet på pinne, noe som fungerer å trykke i trynet for min del, når jeg kjenner at jeg «Får lyst på noe» (overspise og kaste opp). Jeg driter i kaloriene de inneholder, har jeg lyst på noe søtt, så kan jeg godt stappe i meg både 4 og 5 kjærlighet på pinne. En sjokolade funker også, da blir det gjerne en kinder maxi f.eks., eller mørk kokesjokolade. Ellers har jeg også alltid epler i kjøleskapet.En skål med cottage cheez med yoghurt i fungerer også veldig bra når suget dukker opp, det er virkelig blitt en stor hit for meg. Cottage cheez med JA vanilje yoghurt er min favoritt, insane godt.

Å finne metoder for å holde ut, og komme seg gjennom, blir litt som å gå i stormen. Har du et mål du skal nå, så går du, selv om det blåser kraftig. Kanskje blåses du ut av balanse og må ta noen skritt tilbake, eller til siden, men du fortsetter likevel å gå. Skal du på jobb, og du må gå, så snur du ikke etter 300 meter fordi det blåser. Du vet du må på jobb, så du har ikke annet valg enn å bare fortsette. Kanskje må du gå litt før du egentlig pleier, sånn for å beregne litt ekstra tid, men du blir ikke hjemme. Du trekker ikke dyna over hodet, og ringer sjefen for å si at du ikke kommer bare fordi det blåser (kraftig) ute. Her forrige uke så regnet det noe helt sykt her, og jeg hadde selvsagt tannlegetime. Jeg hadde lyst til å ringe og avlyse, men det ville jo bare for det første ha utsatt problemet, for jeg måtte jo gjennom det uansett, og for det andre så er jeg faktisk vanntett, selv om ikke klærne er det. Jeg nevnte dette for tannlegen min, og han lo og fortalte meg at det var faktisk en mann som hadde ringt og avlyst timen hos han, nettopp på grunn av at det regnet ute. Og han bodde nærmere enn det jeg gjør. Det tar meg 20 minutter å gå ned kanskje. Det frister kanskje og ringe og avlyse når det stormer, men hvor god er ikke den følelsen når du kommer deg fram, velberget? «Yes! I freaking did it!»

Å slite psykisk kan oppleves litt på samme måte. Jeg opplever det på samme måte, som å gå i stormen. Mot stormen. Det har stormet som verst, jeg har har tatt skritt tilbake og til siden, men likevel har jeg jo hele tiden også gått framover. Selv om jeg har vært langt nede, så ble jeg ikke liggende der. Jeg fikk en utdannelse, jeg har jobbet, jeg har hatt forhold, jeg kom meg ut av selvskading og andre selvdestruktive metoder, jeg går i behandling, jeg ble innlagt, jeg har snakket, jeg har spist, jeg har holdt ut. Jeg har i løpet av det siste halve året tatt en del initiativ til ting som kan forbedre framtiden min, søkt om ny jobb, er i gang med å opprette et lokallag for iks. Jeg trener, jeg reiser litt, jeg går på kafe med venner.

Jeg har alltid tenkt, og tenker fortsatt, at ting vil kanskje stabilisere seg litt mer, når jeg også får mer stabilitet i hverdagen. Så når nyåret kommer, og jeg skal inn i nye jobb, så vet jeg, ut i fra det vi har snakket om, at jeg vil få både utfordrende og spennende arbeidsoppgaver. Samtidig får vi snart i gang lokallaget for real. Vi skal ha møte nå i oktober, for å sette opp en videre plan. Da blir det også en del planlegging og temaoppsetting i forhold til det. Samtidig har jeg fortsatt behandlingen, og tannlegebehandlingen skal avsluttes etterhvert, jeg skal fortsette med treningen, og jeg har spiseforstyrrelsen som en fulltidsjobb.  Det vil med andre ord bli en del jobbing framover, på flere områder. Jeg skal fortsette å gå i storm, og gjøre de krumspringene som må til for at jeg skal komme meg fra A til B. Det skal bli veldig godt og få noen nye arbeidsoppgaver å drive med, noe som vil kreve en del av meg, som vil ta litt tid, for på den måten vil jeg forhåpentligvis klare å holde spiseforstyrrelsen enda mer på avstand.

Om 3 dager reiser jeg til Oslo, først og fremst fordi jeg skal på fagdagen som IKS skal ha neste torsdag. Forhåpentligvis vil jeg gå ut derifra med masse nyttig informasjon som jeg kan ta med meg videre til vi skal starte opp her. Jeg skal treffe masse fine mennesker, venner jeg har fått via blogging blant annet. Jeg gleder meg enormt! Jeg skal også til søsteren min og hennes familie, og pappa skal også nedover samtidig, han og søstern skal komme seg gjennom Oslo maraton. (Ikke helt sikker på hvilken løype de skal løpe, men det er ikke hel. Pappa har i alle år vært maratonmann, men har vel ikke løpt en helmaraton på noen år nå.). Jeg gleder meg til å treffe dem alle, og til å kunne kose med tantebarna mine.

På grunn av at jeg skal til Oslo, så har jeg ikke kunne brukt noen penger i det siste heller, noe som på en side er positivt, om jeg ser på det matmessig (og økonomisk så klart).For jeg har nemlig ikke hatt penger til å kunne gå amok i butikken for å ha overspisinger med oppkast. Det igjen vil si at jeg nå faktisk er inne på min åttende dag oppkastfri. Og det er som sagt 3 dager til jeg skal til Oslo. Der skal jeg være i 6 dager. 8 + 3 + 6= 17 dager. Det er så langt jeg i første omgang vil ta utgangspunkt i. Når jeg har kommet meg så langt, så kan det jo være at det blir enklere framover også, men jeg må selvsagt bare ta det dag for dag. Og vet dere hva? De siste 4 dagene har jeg laget meg middag igjen også. Det er lenge siden sist, for jeg har som regel spist andre ting enn varm mat. I går laget jeg meg laks med grønnsaker og ris! Ris dere! Det er lenge siden det. Blir jaggu meg det samme til middag i dag også, har litt laks i frysern som det kanskje er på tide å få i seg, spiser ikke så mye fisk at det gjør noe. I går spiste jeg faktisk både laks, og makrell i tomat. Kroppen var vel glad. Ikke at det var så forferdelig godt og være mett, men jeg var skikkelig sulten før jeg spiste, typ rumling i magen og tung i hodet, så det var i grunnen bare godt å spise da. Dessuten ble middagen litt sen, så på den måten kjente jeg heller ikke på noe sug på kvelden. Og så kom husverten ned med en flaske hvitvin, så det ble kveldskosen min i går. Og, for å imponere dere enda mer, så har jeg vært på trening kun 2 dager denne uka. Været har jo vært så tragisk at det knapt har vært mulig å bevege seg utendørs. Det så ikke så ille ut sånn utpå dagen i går, så jeg skiftet og pakket sekken, klar for å stikke ned på trening. Da jeg kom ut fra badet, og kikket ut igjen, så høljet det ned. Da ble det te og ringenes herre x 2 istedenfor. Kanskje får jeg muligheten til å stikke ned i dag. Time will show.

Så, dere, det nytter å gå selv om det stormer. Du beveger deg hele tiden framover på ett eller annet vis, selv om det ikke føles sånn, for livet går jo sin gang. Du går kanskje på skole, du jobber kanskje, har et forhold? Er ute med venner? Trener? Blogger? Leser? Strikker? Har en hund du må ta deg av? Ett eller annet? Alle har noe å holde fast ved, hvertfall de aller fleste. Bruk de virkemidlene du har. Men jeg vil nødig anbefale paraply i stormen, med mindre du driter i om den blåses i fillebiter da. Men det er fullt mulig å bevege seg i en storm, for uansett så vil stormen blåse deg den ene eller den andre veien, du er stadig i bevegelse, med mindre du velger å legge deg ned så klart. Det er kjedelig det, å bli liggende der i stormen, da hadde hvertfall jeg dævva av kjedsomhet.

Galskap i galskapen.

I gårkveld var jeg så heldig at jeg fikk treffe fineste Annika! Vi har blitt blogg og facebook venner, men aldri truffet hverandre før.  Ikke rart når vi har bodd på hver vår ende av landet. Men nå hadde det seg sånn at hun var her i byen, av alle ting, og da kastet jeg meg rundt og lurte på om hun ville treffe meg. Det ville hun. Jeg digger og treffe nye mennesker, og det er selvsagt ekstra stas når vi har kjent hverandre noen år (via blogg altså). Det jeg digger enda mer enn å treffe folk jeg har kjent via worldweben, er når tonen og kjemien stemmer, når skravla går som om vi hadde kjent hverandre hele livet, når det å prate om alt føles naturlig å dele. Vi har jo spiseforstyrrelsen + et par ting til felles, altså, Annika er frisk nå, men hun har vært «der» liksom, veldig syk. Selv om vi har hver vår historie, så er jo en del likt også. Vi slipper å forklare, vi bare vet vet, nikker og samtykker. «Been there, done that. Mhm, know that feeling, done that shit».

Selv om jeg ikke er i frisklandet ennå, og hun er det, så har jeg galgenhumoren på min side. (Det har hun også, i store doser. Noe som helt sikkert er ganske så vanlig blant mange syke). Vi delte opplevelser, og vi lo. «At det går an å bli så koko. Hærregud, tenk å grine over ei skive med brødskive, eller å drikke en næringsdrikk. Tenk å hyle og bælje over mat. Mat!». Det er jo galskap i grunnen. Selv om mat er forferdelig vanskelig når en spiseforstyrrelse roper og skriker, så er det jo rent tragisk at det skal være så vanskelig og få i seg mat. Det burde jo være den mest naturligste ting i verden. Alle må spise for å overleve. Man dævver faktisk ikke av å spise har jeg erfart, the hard way. «Faen ta den maten! Hvorfor må jeg trykke i meg den jævla fisken når jeg ikke liker den engang? Smør på brødskiva????? Er du gal menneske??? Hvem spiser vel 6 brødskiver i løpet av en dag??? Det er ikke normalt å spise 4 måltid i løpet av dagen!!». Vel, jo, det er faktisk normalt. Jeg vet jo det. Galskap.

Det er vanskelig å holde ut spydighetene en spiseforstyrrelse messer inn i hodet på meg, det er vanskelig å holde ut de følelsene som hamrer løs som det stod om liv. Det er vaskelig å holde ut den trangen om å overspise og kaste opp. Og kjedsomheten, ensomheten, uroen, rastløsheten. Hærregud, helt forferdelig når det står på som verst. Nevnte jeg uroen? Er det noe jeg mer enn gjerne skulle ha kastet på dør, så er det uroen. Ensomheten kan jeg til en viss grad gjøre noe med, når noen orker å treffe meg. Kjedsomheten kan jeg også gjøre noe med, og gud skal vite at jeg prøver å unngå den daglig, samtidig som jeg vet at det å kjede seg er ganske så normalt for alle. Men uroen og rastløsheten…den er ikke like lett å hamle opp med. Det er mye på grunn av disse grunnene at det som oftes går galt for meg, det er som oftes når disse overnevnte tingene er så frekke å gjøre inntog at jeg tror jeg skal krepere. Da mener visse deler av hodet mitt (les: spiseforstyrrelsen og borderline) at det er fryktelig lurt å gjøre noe destruktivt. Ja, la oss nå hamre løs med nyttige handlinger, la oss spise og spy, for det er så festlig. La oss kutte ut noen måltider, for det er så morsomt. La oss gjøre ditt og datt, for da har vi det så gøy at vi knapt klarer å reise oss etter å flire oss halvt ihjæl. Galskap.

Jeg vet jo at spiseforstyrrelsen er galskap, det drister jeg til å si. Jeg kan si til folk at jeg er litt koko lokko, at jeg ikke er helt vel bevart, at det skurrer oppi topplokket, at den ene hjernecella er ute av drift til tider. «You see, jeg var innlagt på kokkoheimen». Jeg er klinkende klar over alvorlighetsgraden over å ha en spiseforstyrrelse, det har jeg jo smertelig erfart på flere områder, men jeg må le også, av meg selv og mine reaksjoner og handlinger. Det ække mye normalt å stå med hodet nedi dass vettu, det er ikke normalt å ikke ville spise, det er ikke normalt å tro at mat er farlig. Again, kokko. Galskap.

Det føles i grunnen alltid deilig og befriende å prate med andre som har vært gjennom mye av det samme, for da kan vi le av det sammen. Så sant vi har humor på området så klart. Jeg foretrekker å være sammen med de som gir meg noe, som godt selskap i positiv retning, selv om det blir sykdomsprat. Jeg er ikke så glad i å være sammen med de som tapper meg for energi, energivampyrer som Annika kalte det. Jeg er ikke interessert i å høre hvordan folk går ned i vekt, om de som snakker om alt som er negativt og destruktivt. Det er for det første veldig triggende, og for det andre utrolig slitsomt. Ja, vi snakket om sykdom, men på en humoristisk måte. Det blir liksom litt naturlig å prate om det, men det var ikke triggende eller negativt. «Vi er/var kokko». «Jeg sa og gjorde sånn, jeg oppførte meg slik. Er det mulig liksom?». Galskap.

Jeg synes det er befriende å være sammen med andre syke (eller de som har blitt frisk) og som har galgenhumoren på plass. Jeg hadde ikke kunne vært helt meg selv om jeg ikke kunne ha delt opplevelser uten å kunne le av mye. Jeg vet at mange syke ikke tåler å høre at andre spøker om sykdommen, alt til en viss grad så klart, men jeg klarer seriøst å le av mye av det selv, heldigvis. Om noen spøker om det, på en godmodig måte, så kan jeg le meg skakk og være så hjertens enig.»Sånn! Akkurat sånn er det faktisk!». Why? Fordi det setter det virkelig på spissen, det treffer spikeren på hodet, det er virkelig gjenkjenbart. Da kan det faktsik bli hysterisk gøy. «Tenk at jeg begynte å grine av å spise en skål med grøt! Tenk at jeg hadde lyst til å kaste den jævla middagsporsjonen rett i veggen. Tenk at jeg trodde verden gikk under fordi vekten gikk opp med 400 gram. Tenk at jeg faktisk ikke klarte å glede meg litt over den gangen da vekten gikk litt ned. «Bare vent til neste uke, da er jeg opp igjen». Hallais positivitet. Galskap.

Det er sykdom som skal tas på alvor, samtidig som det er galskap, om man bare klarer å se fornuftig på det. Vi lever i en til tider gal verden, og så har vi galskapen oppi galskapen. Det blir mye galskap det. Annika klarer nå å se at hun var kokko, jeg klarer å se at jeg fortsatt er kokko, samtidig som vi begge vet alvoret i det hele. Og pokker så digg det er å kunne se begge siden av saken. Vi klarer å skille mellom sykdom og galskap.

Det var veldig hyggelig og treffe henne med andre ord, og ordene og latteren bare fløt. Trist at tiden gikk så fort egentlig, for jeg er sikker på at vi kunne ha sittet der i en evighet og bare skravlet videre, delt opplevelser og latt latteren strømme ut. Jeg smilte da jeg gikk hjemover midt på svarte natten. Og for å gjøre det hele enda bedre, så var himmelen dekket av tusener på tusener at blinkede stjerner. Jeg kunne ha lagt meg ned rett på gaten og bare beundret det hele i timevis. Men det hadde kanskje blitt litt kaldt, og veldig dumt om det kom biler og most meg sønder og sammen. Da kunne jeg nok aldri ha sluppet løs latteren igjen. Det hadde blitt for dumt, for jeg liker i grunnen å ha deler av den galskapen i meg. Ikke sykdommen altså, men galskapen. Den sunne galskapen. Så jeg kan bare ikke bli most under 4 voldelige hjul.

Sprøyte gal.

Tannlegen min er veldig hyggelig, men innimellom liker han å være litt sado. Han synes det er gøy å stikke meg ned med sprøyter, to svære jævler langt bak i kjeven, fordi en ikke ga nok virkning. De er vonde som et langt år, og jeg spurte nesten med litt panikk i stemmen om han måtte sette en likedan en gang til, da jeg ikke kjente bedøvelsen i leppa. «Må nok det». Jeg spente fast kroppen, men han sa jeg måtte huske å puste. Jeg pustet visst ikke da han satte den første, for da han var ferdig med å sette den, så raste hjerteslagene avgårde, og hodet dundret i hundre. Ikke lurt å holde pusten sånn i flere minutter. Jeg la merke til at jeg hvertfall pustet på andre forsøk, samtidig som jeg kjente den helsikes smerten så klart. Men jeg merket bare en ørliten prikking i leppa etter de to forsøkene, så da satte han likså godt to sprøyter til, rett rundt tennene han skulle jobbe med. Den type sprøyte med gift som smaker høgg og hai. Hvorfor har ikke noen funnet opp gift med god smak i det minste? Jeg ble hvertfall bedøvd, og han måtte sette den derre surkle snurren mellom tennene og tunga mi, for han sa at tunga løp løpsk, kjente ikke en dritt jeg.

En ny bro er på gang, nå skal hølet i nedre del av kjeften etterhvert tettes. Det manger to tenner der, tannlegen sa at det skulle bli bra for meg å få noe å tygge med der også. Joda, det blir nok det, bare vi blir ferdige snart. Men, jeg har time igjen 3.oktober, da får jeg to stykk nye porselenbiter satt inn. Da nærmer vi oss slutten. Jeg må trekke ut en rot, men vet ikke om jeg må ha krone der også. Kunne jo likså godt ha kjøpt meg et par sånne vampurgebiss som man kan kjøpe på lekebutikken. Hadde hvertfall blitt mer lønnsomt. Men, jeg gjør jo en livsinvestering nå da hvertfall.

Med dundrende hodepine, og noe smerte etter timen, så travet jeg meg hjemover i plaskregn. Kunne ikke holdt seg til jeg kom hjem, neida, måtte bli søkkavåt og iskald i tillegg. Paraply hjelper litt, men når det regner vannrett, så er det klin umulig å komme seg hjem uten å føle seg som en druknet og lurvete katt.  Det var bare å mekke varm sjokolade da jeg kom hjem, var jo ikke mulig å spise noe. Nå er jeg bare ufattelig trøtt og sløv, så det blir ikke trening i dag heller. Ikke vært der siden mandag nå, dette er for dårlig altså. Satser på at det ikke regner elefanter hele helgen, sånn at det kan være mulig å bevege seg utendørs, uten å drukne.

Nå er det hvertfall helg.

 

flott, nå er politiet på utkikk etter meg nok en gang i ålesund, jeg lurer på hva de vil denne gangen??? – vel, jeg akter ikke å bli enda mer ødelagt av hverken. (x 3 søk.) – Nei, hverken kan ødelegge ganse mye, så du får nok bare høre hva de vil deg, så kanskje det går over.

føler at jeg stinker – du gjør sikkert det, med indre du har noe feil med luktesansen da.

«chiller`n hjemme» psykiatri ålesund tvang (x 5 søk) – Er det sånn og forstå at det er chill å være innlagt på tvang? Nekter å tro det. Lygarhank.

fjerne drøvelen – den henger og dingler ennå.

– jeg så den komme, men det gikk så fort – Ja, det er fort gjort.

på veien til målet snubler jeg kanskje eller treffer noen steiner som vil såre, men jeg skal aldri miste håpet og fortsette å jobbe hardt. jeg tror at ingenting. – Steiner kan være riktig så frekke altså.

trestamme inne – jeg har en pinne, den har nok en gang vært på et tre, teller det? Den er fin, og er pyntet med det norske flagget.

syk av å holde seg i 2 timer – Kan fort bli pratsjuk av å holde meg ja.

spiseforstyrrelser vanlig å plystre – ett av de verste symptomene..fæle greier.

verdensmester i tyggis blåsing – Jeg foretrekker å tygge tyggisen, blir så smakløst å bare blåse på den.