Hvorfor velge Modum Bad?

Vi har fritt sykehusvalg, og kan til en viss grad få bestemme litt selv hvor vi ønsker å søke om innleggelse om det trengs. For min del kunne jeg velge mellom Levanger, Tr.hjem, men også Modum. Jeg hadde hørt mange uttalelser fra andre spiseforstyrrede, om deres opplevelser og erfaring fra de ulike plassene de har vært innlagt. Hvordan det fungerte der de har vært, hvordan behandlingen virket for dem, positive og negative erfaringer. Jeg forhørte meg med andre før jeg i det hele tatt fikk satt i gang en søknad om innleggelse. Jeg har hørt noe negativt om Modum, men de aller fleste jeg har vært i kontakt med, som selv har vært på Modum, har hatt positive opplevelser og erfaringer derifra. Å sette i gang en prosess om en innleggelse kan være veldig skummelt. Er jeg klar for å bli frisk nå? Skal jeg tørre å gå denne veien? Vil jeg komme meg gjennom? Hvordan vil livet bli etter en tilfriskningsprosess? Vil det i det hele tatt hjelpe? Jeg satt hvertfall med mange tanker, mange spørsmål. Jeg har hatt min spiseforstyrrelse i 16 år, det har vært en stor del av livet mitt, den har tatt mye plass. Og nettopp fordi den har vært en så stor del av livet mitt, så har den blitt hverdagen min, det jeg kjenner best til, det jeg kan. Det er min mestringsstrategi. Den har vært mitt sikkerhetsnett. Den har gjort meg trygg i det utrygge. Jeg kjenner til hverdagen og livet med en spiseforstyrrelse, den har vært der med meg i alle disse årene. Den har vært med meg på godt og vondt. Alltid der. Jeg kjenner til hver krok i min spiseforstyrrede verden. Jeg vet hva jeg har, hva den gir, hva den tar og hvordan den pleies. Det har vært min trygge grunn å gå på. Det er det eneste jeg kan best. Jeg kan den inn og ut. Derfor var det en stor utfordring for meg i det hele tatt å ta initiativ selv til å søke om en innleggelse på Modum. Det er det skumleste steget jeg noen gang har tatt så langt i livet. Jeg må ærlig innrømme at jeg angret mange ganger i etterkant av at søknaden ble sendt, hva inn i helvete har jeg gjort?? Hvorfor gjorde jeg dette? Hvorfor vil jeg utsette meg selv for en så smertefull reise når jeg kjenner, og klarer å leve i den smerten min spiseforstyrrelse gir meg i hverdagen?

Å søke om en innleggelse betyr å gi seg selv en sjanse. En sjanse til å rette opp det som ødelagt så mye. Finne tilbake til det livet en en gang hadde. Tilrettelegge og jobbe mot det å bli fri. Komme seg løs fra lenkene man er fanget i. Det handler om å finne nøkkelen til å åpne opp og slippe løs det som ikke har rett til å befinne seg på innsiden. Det som ødelegger, sårer, og gjør skade. Det handler om å fjerne det destruktive, og finne fram det konstruktive, det fine, lyset, håpet og gleden i livet. Det handler å fikse seg selv og livet. Finne nye veier å gå. Nye mestringsstrategier. Å fjerne den svarte skyen som henger over hodet på en, og la den vike plass, sånn at solstrålene kan finne fram. Det handler om å lære på nytt eller å finne tilbake til det som engang var. Før det syke kom og tok over alt. Når alt det friske er ukjent terreng, noe nytt, noe spennende, noe skremmende, så er det lett for å bli redd og lar vær å gjøre noe, heller velge å stå i det man kjenner til. Det syke, der man er vandt med å ferdes, det man kjenner til. Å skulle bevege seg ut i ukjent farvann er ikke bare bare. Man blir utrygg der, for man vet ikke hva som befinner seg bak neste sving, hva man finner noen meter lengre framme. Det kan føles som å sveve i løse luften uten å vite hvor man lander, akkurat som Alice in Wonderland. Det kan føles som man ikke får puste, som når man faller i dypt vann, og lungene fylles med vann, man kaver og får panikk. Det er da det gjelder å beholde roen, få orden på tankene og finne mestringsstrategier for å få ting på plass igjen. Det kan være en tøff og utfordrende oppgave.

Nå kan ikke jeg sammenligne Modum med andre plasser hvor man kan søke om innleggelse siden dette er min første innleggelse, men jeg vil si at jeg er veldig fornøyd med å være her. Det er utrolig fint her, jeg føler på ingen måte at jeg er innlagt på et psykiatrisk sykehus. Modum gir ingen sykehusinntrykk i det hele tatt. Her er det hjemmekoslig, trygt og bare fint. Hele plassen uttrykker god stemning. Det er stille og fint. Naturen rundt er vakker, og de andre bygningene rundt om på stedet her er veldig koselige. Det er flotte mennesker som jobber her, her blir man sett og hørt, får hyggelige, trøstende og støttende samtaler. Jeg har ikke møtt på et eneste menneske her som på noen måte har vært mindre hyggelige, som har kommet med kommentarer som har gjort med utrygge, eller gitt meg lysten til å rømme langt vekk herifra. Her blir man tatt imot med åpne armer, og det er alltid folk tilgjengelig, dag som natt. Behandlerne som jeg har med å gjøre har god kompetanse, de har veldig god innsikt etter å ha jobbet her i mange år, man trenger ikke legge skjul på noe, for de har opplevd det aller meste fra før av. Tanker, følelsesutbrudd og atferd. Her er det lov til å si akkurat hvordan man har det uten at man får en moralpreken. Her er det rom for det meste. Her føler jeg meg trygg og vet at jeg er i trygge hender. Jeg kan blåse ut på tyngste dagene. Vi får mye ansvar på egenhånd, vi blir utfordret, vi samarbeider, og finner løsninger. Selvsagt har det også mye å si at man er heldig med gruppa man havner i, og jeg må bare si at jeg har vært veldig heldig gruppa jeg har kommet i. Vi er skikkelig sammensveiset, og har det veldig kjekt sammen. Vi ler mye, og vi klynger oss ofte sammen i sofaen, deler ting fra livene våre, har fine samtaler, deler ut klemmer, trøstende og støttende ord. En hånd å holde i når ting blir tøft. Jeg har kun vært her i 18 dager, og jeg er blitt glad i dem allerede. Jeg savner de som er på perm i helga, selv om jeg har det hyggelig med de to andre som er her. Hele gruppa er en enhet, vi hører liksom sammen, og derfor er det litt rart når de ikke er her. Blir koslig når de kommer tilbake igjen i morgenkveld.

Så om det er noen der ute som vurderer å søke om en innleggelse, om det er for spiseforstyrrelser, traumer, angst eller depresjon (og noen til som jeg ikke helt husker i farten), så vil jeg anbefale Modum Bad. Her har de kompetansen som trengs, her er det store muligheter for å bli frisk(ere). Det er virkelig verdt å søke seg hit og gjøre et forsøk. Hva har du å tape?

 

Advertisements

23 thoughts on “Hvorfor velge Modum Bad?

  1. Alt det du skriver om Modum høres så bra ut! Her kan ørkenvandrere komme inn i en oase hvor livsspirene bak skadene igjen kan skyte nye skudd. Håper de etterhvert fyller alt rom slik at skadene drysser av som gamle,visne blader.

  2. Skulle tro du leste tankene mine :O Har begynt alvorlig å lure på om kanskje ikke Modum var noe for meg likevel, at kanskje ikke det var så bra likevel og tvilt veldig de siste dagene… så jeg trengte virkelig dette innlegget for å friske opp hvorfor jeg ville til Modum i første omgang! takk ❤

  3. Jeg tror du har vært veldig heldig med modum. Med selve behandlingen, men også med samholdet pasientene i mellom, og at personalet skjønner(?) viktigheten i det! 🙂

    (Jeg har flere ganger opplevd å få «kjeft» og «straff» fordi gruppa er for knyttet til hverandre, at vi hjalp hverandre FOR MYE. Og DER mister man litt tillitt til personalet, og trekker seg unna gruppa. Trenger vel ikke si mer?)

  4. Et utrolig godt blogginnlegg, Laila:-) og veldig godt å høre at du har det så bra og trives så godt, tross alt. Jeg heier på deg og du har all grunn til å være stolt av at du greier deg så bra mht bp osv. Stå på, kjære venn:-)
    Stor klem fra oss!

  5. Fint å høre at du er fornøyd med Modum 🙂 Har fått et veldig positivt inntrykk av plassen ut i fra det jeg har lest om den.

  6. Av steder å søke behandling så er absolutt modum lengst oppe på listen. Det virker som et utrolig bra sted, de virker så flinke der og det er virkelig et flott og vakkert sted. Selv om jeg har intrykk av at Vikersund ikke er verdens navle. Blir det noen gang aktuelt med innleggelse er det helt klart dit jeg vil! Og det du skriver gir bare et enda bedre inntrykk av stedet.

    ❤ ❤

    • Jepps, vil anbefale det på det sterkeste 😀 Høhø, Vikersund er ikke akkurat en plass du kan rote deg bort i..hvertfall ikke i sentrum…eller «sentrum». Ei gate som tar deg 4 min. å gå fra ende til ende…

  7. Ønsket meg dit selv, men har vist gått for lite i behandling hos psyk. enda. Det er veldig synd, for startet hos henne i August, men hun har det jo så fullt opp med pasienter hos seg at jeg bare har fått 4 behandlingstimer der enda. Da rekker vi jo ikke akkurat å bli kjent… Så hun sa at hun ikke kunne søke meg, for «annen behandling må være utprøvd». Kjedelig system. Mange (nok) behandlingstimer ser jeg for meg blir lang, lang tid med spiseforstyrrelse. Jeg er vist ikke så tålmodig av meg, jeg!

    • Ja, det er nok sånn at de vil at man skal prøve all annen behandling først, så du får jøre et forsøke senere om poliklinisk ikke funker for deg 🙂

    • Nå har ikke jeg vært innlagt på traume, men regner jo bare med at alle har enkeltrom der også, sånn som vi hadde, for de tar jo inn grupper på så så mange pasienter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s