«Har du virkelig opplevd noe så jævlig?»

På tide med en liten update da kanskje. Kjenner at iveren for å blogge ikke er heeelt til stede for tiden, er liksom litt tom i skolten, og ikke skjer det noe nevneverdig å skrive heller. Hverdagen har liksom ikke helt kommet i gang for fullt, men det blir vel til uken tenker jeg. Håper da på å få til et møte som jeg har prøvd på en stund nå, og jeg har behandling igjen, treningen skal økes (var på trening i går, første økten på nesten 2.5 uke, og selv om jeg trente på samme nivå som før jula, så er jeg støl som en østers i dag). Til helgen (altså neste uke), så setter jeg nesen mot Oslo, og deretter Modum. Det gleder jeg meg til, å få treffe igjen alle sammen, det er jo en ren evighet siden sist. Skulle ønske at den gruppe vi var innlagt samme med også skulle tilbake nå, men de avsluttet ikke før til sommeren, så da skal de ikke tilbake før nå i sommer igjen. Savner jo dem også da. Men men, blir uansett kjekt å treffe dem jeg får treffe.

Nå er det helt greit for meg at jula er over, komme tilbake i noen av rutinene jeg hadde. Det ble mye mat og lite bevegelse i jula, noe jeg i grunnen regnet med at det ble, men likevel håpet jeg kunne få til annerledes. Meeen, det er et tiltak å komme seg ut i jula, for dagene blir jo ikke som vanlige dager. Jeg ble sittende oppe til langt på natt, sov lenge enkelte dager, så var det filmer på tv, middag, vi fikk besøk, og var på besøk. Så da gikk jo dagene da. Nå blir det andre boller her.  Skal få rydda vekk jula her hjemme hos meg selv i løpet av helgen også, ikke like kjekt nå som jula er over. Men jeg er vandt med, fra da jeg var lita, at julen først ble ryddet vekk på denne tiden, for vi ventet til 13. dag, altså til i morgen, som også er bursdagen min (grøss). Så får vel holde på den tradisjonen jeg også, høhø.

Det jeg egentlig skulle skrive om i dag (måtte jo bare skrive en liten oppdatering først, må jo vise dere hvor spennende livet er), er et spørsmål jeg fikk i jula, av en slektning, som tydeligvis har fått med seg litt av bloggen. Jeg har fortalt om den til noen i slekta, men visste jo ikke hvem, og hvor mange av dem som faktisk hadde vært innom, selv om jeg visste av noen av dem. Anyway, vi kom inn på min spiseforstyrrelse, og mitt opphold på Modum bl.a, og deretter kom også spørsmålet «Har du virkelig opplevd noe så jævlig?», hentydet til traumet. Nå har jeg altså ikke skrevet hva det traumet er. Noen har kanskje gjort seg tanker, ut i fra hva de har hørt angående traumer, men jeg har tidligere skrevet et innlegg om hva traumer er, at det kan være alt fra «små» ting, til store og voldsomme.

Da jeg fikk det spørsmålet av denne slektningen, så ble jeg for det første nesten litt satt ut fordi hun faktisk hadde fått det med seg, at jeg har skrevet at det er noe der. Jeg vet ikke om hun selv har lest bloggen, eller fått det fortalt, men hun vet om den. Jeg ble også litt overrasket over at hun var interessert og kunne prate åpent om det. Men nå er det jo sånn at jeg kan svare om noen spør, uten at jeg forteller hva det er, om jeg ikke ønsker det. Hadde jeg kunne fortelle det, så hadde kanskje flere virkelig kunne skjønt hvorfor det er vanskelig. For det første er det ikke alle som vet hva et traume egentlig er, heller ikke hvor «små» ting som faktisk kan kalles et traume. Jeg gjorde ikke det selv heller for veldig kort tid tilbake. Men enkelt fortalt (om du ikke har tatt deg bryet med å lese innlegget om hva traumer er), så betyr traume «Sår i sjelen». Så enkelt. Enda enklere fortalt, et traume kan være en ting som har skjedd som gjør at det til tider kommer tilbake i tankene dine, og setter i gang noe i deg, om det er skyldfølelse, dårlig samvittighet, noe du ikke ønsker å tenke på osv i den gaten. Det som noen kan blåse vekk og ikke være til bekymring for enkelte, kan være vanskelig for andre. Vi er ulike, og har ulike reaksjonsmønstre. Noen kan plages med traumer hele livet (altså tanker og reaksjoner på det), mens for andre kan det mildnes eller til og med glemmes i hverdagen, selv om det selvsagt er en del av livet til den personen. La meg ta et eksempel jeg har nevnt før. For 12-13 år siden, da jeg bodde i Oslo, og jobbet i en matbutikk, så opplevde jeg et ran mens jeg var på jobb. Jeg hadde ansvaret den dagen, og hadde nøklene til safen. Ranerne var selvsagt veldig stresset, for det måtte jo foregå fort. Jeg hadde ikke nøklene på meg, noe som stresset dem enda mer. Mens jeg satt der på gulvet, slo den ene raneren (som var veldig ung) meg i hodet med knivskaftet, og slo meg i ansiktet (riktignok med flat hånd), før han rev meg opp og geleidet meg inn på pauserommet der nøklene lå, tvang meg inn på kontoret for å låse opp safen. Han skulle også ha meg til å legge penger og telekort (for en idiot, det var sånn de ble avslørt..) i en pose. Men der satte jeg meg på bakbeina, selv om jeg hadde lært at det var viktigere å gjøre som de sier, enn å utsette meg selv for enda mer fare. Til tross for at han hadde kniv, så sa jeg at om han skulle ha noe, fikk han faen hakke skjære meg ta det selv. Noe han gjorde.

Hele ranet provoserte meg noe så grønnjævlig, fordi jeg så hvor unge de var. Det gjorde meg lynforbanna rett og slett, noe jeg også påpekte under avhøret, mens moren og søsteren til han ene var der. Akkurat det brydde meg fint lite, at han fikk høre hva jeg mente om han og det han hadde gjort. Den episoden skremte meg så klart, og det var ikke kjekt å være på jobb på kveldstid i tiden like etter, skjønt vi fikk en vekter til å komme innom hver kveld ved stenging, og vi fikk ransalarm til å ha rundt halsen. Jeg tror at sinnet mitt hjalp meg en god del i den saken, at det ikke skulle ødelegge for meg. Alle vi som var på jobb den dagen fikk time med psykolog etterpå, noe som er standard. Jeg ville ikke ha flere timer enn den ene, mens hvertfall en av de andre gikk der over en lengre periode. Det betyr på ingen måte at jeg var sterkere enn henne, men vi reagerte ulikt, og vi tok valg etter hva vi hadde behov for.

Sånn er det for alle typer traumer, vi reagerer ulikt, og har ulike behov i etterkant. Noen trenger kanskje bare noen å prate med, som står dem nær, noen trenger behandling, kortsiktig eller langsiktig. Noen klarer å jobbe med det, andre ikke, ikke der og da. Noen trenger mer tid. Noen har problemer med å prate om ting de har opplevd, andre har det ikke. Det avhenger ofte hva traumet handler om. Jeg har en del ting som jeg kun har fortalt til mine behandlere, ting jeg synes er vanskelig å prate om. Jeg har kunne pratet om noe, andre ting ikke. Ofte fordi jeg ikke har ord, eller fordi det har satt i gang følelser som det er vanskelig å prate om. Så svaret på det spørsmålet jeg fikk, er ja. For meg er det jævlig, selv om det for andre kanskje ikke hadde så jævlig, det kommer litt an på en del ting, uten at jeg skal nevne hva. Noen kan også få traume av ting som kanskje ikke angår dem direkte, men er en reaksjon på noe som har skjedd med noen som står dem nær f.eks, eller at de har sett noe skje med andre. Det kan rett og slett være så mangt, men det er ikke alle klar over, og derfor trekker enkelte veldig raske beslutninger som kan være helt på jorde og ikke stemme over hodet. Derfor kan det i grunnen være greit å oppdatere seg litt på hva det kan være, før man kommer med en uttalelse i det minste, eller trekker en beslutning.

Hva ligger bak?

Noen av oss er veldig nysgjerrige på å finne ut hva som ligger bak all galskapen vår, hva det var som gjorde at vi ble syke, om det finnes en konkret årsak, eller om det er en blanding av ulike elementer. Det er også behandlere som gjerne vil til bunns i nettopp dette, noe som forståelig nok er et must, sånn for å se om det er noe i fortiden som kan tas tak i, og jobbes med. Mange vet hva som kan ha utløst deres psykiske lidelser, mens andre igjen skulle mer enn gjerne ha visst. For meg startet det hele med en diett som gikk så altfor galt, og for en del kan det rett og slett være den ene årsaken, uten at det trenger ligge noe mer bak, samtidig kan det være mer som ligger bak, som gjør at en blir et så «lett» offer for f.eks en spiseforstyrrelse. Etter at jeg begynte i behandling i 2006, så har jeg fått en del spørsmål om fortiden så klart, og vi har pratet og gravd i det meste. For som min forrige behandler sa, det må ha vært noe med meg som gjorde at spiseforstyrrelsen ble en så «lett» løsning for meg, eller for å si det mer korrekt, at jeg ble disponibel for den. Siden jeg er den eneste i søskenflokken som har utløst en spiseforstyrrelse f.eks, så må det være noe med min personlighet. Sårbarhet, lavt selvbilde. Noe må ha utløst det. Sånn er det vel for de  fleste som sliter psykisk. Det ligger alltid noe mer bak.

Jeg har både lest, og hørt, andre som forteller om sine historier, der de har gått i behandling over lengre tid, for ulike psykiske lidelser, og gravd dypt i sine historier, og funnet noen svar de visste at de var i besittelse av. Hendelser helt tilbake til tidlig barndom. Ting de aldri har tenkt over kunne bety noe som helst, eller som rett og slett er blitt glemt. Ting som kan virke så ubetydelige at det ikke settes spørsmålstegn ved det. Da jeg innlagt på Modum hadde vi en del undervisninger om ulike temaer, bl.a om seksualitet og kjærlighet. Der lærte vi bl.a hvor viktig det er at et barn får oppmerksomhet og kjærlighet helt fra første øyeblikk. Et barn trenger nærhet, bli sett, bli forstått, bli elsket. Et barn er avhengig av sin mor først og fremst, for mor skal også gi mat. Når et barn ligger i mors armer for å få melk, så ligger det sånn at blikkontakt er nær, og barnet søker mors blikk for å få tryggheten og kjærligheten. Mor blir rollemodellen, og barnet speiler seg i mors ansikt. Blir et barn avvist, uten noe særlig blikkontakt, nærhet og smil, så vil barnet speile alvoret og bli utrygg. Det sier seg nesten selv at et barn som vokser opp med usikkerhet, selv vil bli usikker og på den måten også sårbar.

Jeg klarer ikke huske så langt tilbake i tid, men jeg var enebarn fram til jeg var nesten 4 år, og mamma var ikke i jobb da, og pappa hinket rundt på krykker over lengre periode da jeg var lita, og var derfor hjemme, så jeg var jo alene om å få oppmerksomheten. Jeg ønsket meg riktignok en lillebror da mamma gikk gravid, og var såvidt jeg vet litt sur fordi det ble en lillesøster, men kan heller ikke huske om jeg sånn alt i alt syntes det var så ille likevel. Da jeg ble noe større, så var det ikke så kjekt å ha henne dinglende rundt beina da jeg var sammen med mine venner, men vi hadde likevel et fint søskenforhold. (En gang så ga jeg henne en 25-øring for å bli kvitt henne. Sa hun kunne gå og kjøpe seg noe godt istedenfor å klenge på meg og vennene mine…Hyggelig?). Oppveksten min var vel ikke så ulik som andre jeg vokste opp med, jeg hang riktignok mye sammen med gutter, vi var 3 jenter oppi strøket der jeg bodde, resten var rampegutter. Så jeg var vel ikke helt den usikre typen, men om noe likevel henger igjen fra oppveksten er jeg ikke sikker på. Underbevisstheten driver jo sitt eget spill, den lagre ting som blir glemt, men som ikke forsvinner. Og om/når det dukker opp lignende hendelser i senere tid, så kjører underbevisstheten inn og setter i gang noe i oss og gjør noe med oss, uten at vi klarer å fatte hva som skjer, eller hvorfor det skjer.

Jeg har fått nøstet opp i en del ting i min behandling, uten at det har ført meg så veldig langt bak i tid, ikke helt tilbake til barndommen. Jeg vet ikke om jeg får nøstet opp noe mer, enda lengre bak i tid, men jeg har hvertfall funnet noen tråder i løpet av de årene jeg har vært syk. Løsnet opp noen knuter. Jeg har vel egentlig i mange år vært klar over noen av mønstrene, samtidig som at jeg har reflektert mer rundt flere områder, og kommet fram til enda klarere bilder. Spesielt på ett område ser jeg mønsteret veldig klart og tydelig, og derfor er jeg der nå at jeg ønsker at det mønsteret skal brytes. (Jeg snakker ikke om noe som har med spiseforstyrrelsen å gjøre her). Jeg har tanker om hvordan jeg ikke ønsker det, men jeg kan jo aldri være sikker på at det ikke blir sånn, for det er like mye ytrestyrt som indrestyrt. Jeg har hvertfall tanker og meninger om hvordan jeg ser for meg at det skal være, eller hvordan jeg skal håndtere det. Jeg føler meg sterkere på visse områder, så da gjenstår det å se om jeg også kan leve opp til det når det kommer.

Det fine med behandling er at det faktisk er mulig å finne svar på en del ting, og å finne løsninger for å jobbe seg ut av det, eller verktøy man kan bruke for å overleve. Samtidig er det vanskelig, for det er kanskje ikke alt det finnes svar på, og man er like uklok. Det kan til tider være veldig frustrerende synes jeg, for når jeg ikke finner svar, og spørsmålene likevel kommer, så blir jeg litt oppgitt over å måtte gi det ene svaret jeg har, jeg vet ikke. Jeg har hatt noen sånne timer i det siste. Jeg vet ikke, nei, nei, jeg vet ikke. «Hva har du behov for i timen, hva trenger du?». Det er nesten så jeg grøsser når jeg får det spørsmålet, det setter meg rett tilbake til Modum, og alle de vanskelige episodene jeg hadde der. «Hva trenger du nå?». Grine? Hyle? Løpe? Knuse noe? Spy? Jeg var så frustrert og sint at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg (pga mat, vektoppgang), og så spør de hva jeg trenger?? (Samtale hjalp jo ikke alltid. Og hadde jeg visst hva jeg skulle gjøre, annet enn lite hensiktsmessige metoder, så hadde jeg vel gjort det??). Jeg-vet-ikke! Det er litt sånn i timene mine nå også, jeg aner ikke hva jeg trenger. For å være helt ærlig. Vi prater om traumet, noe jeg egentlig ikke har så lyst til å prate om, selv om det nå er ute av skapet og blitt snakket en del om. Om jeg vil arkivere traumet? Nei, jeg vil slette det. Vil du legge det i en skuff, og la det bli liggende? (Ny vri på spørsmålet..). Nei, jeg vil viske det ut. Det er vel en grunn til at du fortalte det, så du vil vel bli ferdig med det på en måte? Jeg fortalte det fordi det føltes riktig å fortelle det til frøken rocken roll på Modum, og fordi det kanskje var på tide å si noe, men jeg vil slette det. Viske det bort. Det går ikke. Så, hva har jeg behov for? Jeg vet ikke.

Jeg kjenner at jeg er veldig sliten av å grave i fortiden, svare vet ikke, fordi jeg rett og slett ikke vet. Jeg er lei av behandling, lei av å sitte i den blå stolen og svare på de samme tingene time etter time, med en litt annen variant. Jeg sa til psykologen min for ikke så altfor lenge siden, at jeg gjerne skulle ha visket ut mye av fortiden min, og heller levd noen år om igjen, gjort ting annerledes, med den viten jeg har i dag. Det går jo ikke, så da får jeg heller bare la være å se meg tilbake på flere områder. Jeg kan angre på ting, men det tjener jo ikke til noe, så jeg lar det være med at gjort er gjort, og holder på tanken om at det aldri vil bli sånn igjen. På mange områder har jeg lært, the hard way. Det tar på å skulle vende blikket bakover, for å løse opp disse trådene og finne sammenhenger. Jeg kan hvertfall ikke finne noe veldig langt bak, men gjør meg jo tanker dagen lang. Kan det være slik? Var det sånn? Jeg blir jo enda mer gal av å tenke. Jeg er tenkeforstyrret. Og derfor er det også sånn at dager med behandling kan være vanskelige. For mye tanker. Nå er det sånn at det var flere områder som gjorde meg virkelig frustrert i siste time, så jeg er nå veldig glad for at jeg ikke skal ha time kommende uke, tror det skal bli godt å ha en uke fri nå.

 

Traumetriggere.

Jeg vet ikke om jeg skal kalle det rart eller ei, på en måte er det kanskje det, en annen måte ikke. Det dukker stadig opp triggere som tar meg tilbake i tid, i en tid jeg ikke vil befinne meg i, tankemessig. Jeg er jo der ikke fysisk lengre, og det kommer selvsagt ikke til å skje igjen heller, ikke på den måten. Likevel blir jeg ofte dratt tilbake, av ulike årsaker. Det kan være ulike ting som trigger fram traumer, og da mener jeg traumer generelt, navn, gjenstander, lignende opplevelser, historier man leser eller hører, lyder, lukter osv, som trigger fram flash backs, i form av tanker og bilder. For min del kan tankene bare plutselig komme, uten at de nødvendigvis kommer fra triggere, men tankene som bare vandrer, men som oftes er det i form av triggere.

I løpet av den siste måneden har jeg lest tre bøker, tre ulike former for bøker, ulike historier, der historiene på ingen måte i seg selv handler om noe som tilsier at triggere skal komme, likevel har det vært noen få setninger i hver av de bøkene som har skapt triggere. Jeg blir ganske fortvilt når jeg ikke en gang kan lese en bok, uansett om hva, uten at jeg kan få den pausen fri fra tanker. Jeg lever meg inn i historiene, bøker er avkobling fra tanker og følelser, likevel er det noe i enkelte av dem som altså bringer fram minner. I to av bøkene var det snakk om gjenstander, i den tredje, en beskrivelse. I natt, i en drøm. Det har vært flere drømmer, og jeg husker stort sett de aller fleste av drømmene mine, og når jeg drømmer om det jeg ikke vil tenke på, så husker jeg dem hvertfall. Jeg er selvsagt glad når jeg våkner, og innser at det kun var en drøm, likevel hadde jeg aller mest ønsket at drømmene også kunne være frie. Men underbevisstheten jobber jo hele tiden, så det er vel kanskje for mye å be om at drømmene skal være frie. Jeg trenger kanskje ikke si at jeg ikke likte drømmen, hvertfall deler av den. Jeg tror jeg våknet like etter en bitteliten hendelse der, for jeg husker ikke noe etter det hvertfall. Det var ikke et mareritt, ikke noe voldsomt som gjorde at jeg bråvåknet, likevel våknet jeg, noe som er like greit.

I de to første bøkene jeg leste, var det faktisk den samme triggeren som dukket opp, selv om det var to helt ulike historier, og ulike forfattere. I den siste boken, som jeg forøvrig startet på i dag, var det noe helt annet, likevel kom tankene på det samme, eller et element i samme historie, fram. Jeg driver fortsatt å skyver alt som har med dette å gjøre langt bak i hjernebarken, og jeg får reaksjoner i form av små grøsninger før jeg rekker å skyve dem vekk. Jeg vil ikke godta, eller innfinne meg at det skjedde, selv om jeg ikke har annet valg.

Tankene gikk også tilbake til den timen jeg hadde med min forrige behandler, der han ikke hadde lest mailen med historien som jeg hadde sendt, sånn at jeg måtte fortelle det. Hvordan jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle legge det fram, selv om jeg da hadde fått ordet traume som utgangspunkt. Jeg klarte ikke se på han da jeg fortalte, og jeg veide ordene mine. Jeg skjønner nesten ikke at jeg i det hele tatt klarte å fortelle det.Det føltes helt annerledes da jeg fortalte det til presten på Modum, for han hadde jo ikke lest mailen som min behandler der hadde fått. Til han måtte jeg fortelle. Ikke at det var enklere å fortelle det til han, selv om jeg da alt hadde fortalt det til min eks behandler. Det var kanskje noe annet med presten, jeg hadde ikke hatt han som behandler i tre år, som aldri hadde fått historien servert før. Kanskje var det enklere fordi han var prest og var god på dette med skyld og skam, kanskje var det fordi jeg følte på det at jeg burde ha fortalt det til behandleren min som jeg faktisk hadde hatt i tre år..

Jeg vet, i noen tilfeller, og tror, i andre tilfeller, grunner til at jeg har tatt valg jeg har gjort i ettertid, hvorfor jeg gjør slik eller sånn, hvorfor jeg tenker slik eller sånn, tenker eller føler på ulike måter og områder. Noen mister hukommelsen, eller fortrenger visse ting sånn at de ikke kommer på overflaten, jeg skulle gjerne ha fortrengt det mer enn jeg prøver på, men det er jo ikke mulig når triggerne dukker opp på de minst tenkelige områdene. Vi jobber hvertfall med det i timene, ikke at det gjør det lettere på noen måte, for jeg vrir meg i avsky på enkelte ting hun sier, eller formulerer ting på, selv om det på en måte er riktig, jeg vil bare ikke se det på den måten. Akkurat nå kjenner jeg meg bare kvalm og uvel av det hele….

«Deler du for mye?»

På fagdagen med IKS så kom det bort en jente for å hilse på meg, hun fortalte meg at hun hadde sendt meg mail der hun lurte på om jeg hadde lyst til å delta på et masterprosjekt hun skal skrive, om spiseforstyrrelser og blogging. Noe jeg sa ja til. Hun sendte 14 spørsmål hun ville at jeg skulle svare på, noe jeg akkurat har brukt litt tid på å fylle ut. Det var ikke akkurat spørsmål jeg ikke har fått før, for mange av dem var de samme som de jeg ble spurt om i forskningsprosjektet jeg deltok i for et par år siden, der temaet også var blogging, spiseforstyrrelser, men også behandling. Det blir vel kanskje gjerne sånn, at når temaet blogging er en del av oppgaven, så vil det også bli ganske like spørsmål. Siden Finn Skårderud er veileder for denne jenta her også, så ble det vel kanskje naturlig å spørre de av oss som også var med på forrige prosjekt, for hun skulle visst bruke 5-6 bloggere i oppgaven. Jeg regner bare med at mange av svarene vi gir blir ganske like.

Et av spørsmålene jeg har fått begge gangene, er om jeg synes jeg deler for mye av meg selv i bloggen, og om jeg skriver sannheten. Her vil jeg svare nei, og ja. Hvertfall nå. I begynnelsen, da jeg opprettet bloggen, så var jeg jeg i en mye sykere periode enn jeg er nå, på flere områder. Livet var et totalt kaos, på flere områder. Jeg var veldig deprimert da, og blogginnleggene gjenspeilet nettopp dette. Mange av blogginnleggene var dystre og tragiske, og jeg delte kanskje ting jeg ikke trengte å dele. Jeg har slettet en god del innlegg i bloggen, spesielt fra den første tiden. Ikke det at jeg ikke står for det jeg skrev, men en del ting er kanskje ikke ment å være leselig for alle og enhver, det var hvertfall noe jeg mente i ettertid (og fortsatt gjør) når jeg var kommet litt lengre opp og fram i prosessen i behandling. Jeg slet på den tiden med en del ting som ikke er relevant nå, som jeg nå ser på som noe som er privat og som ikke alle trenger å få innpass i. Det er fortid, det er en del av historien min, men noe som jeg kun trenger å la de som står meg nærmest trenger å vite noe om. Jeg trenger ikke å ha det skriftlig i en blogg for å kunne se meg tilbake og se at jeg har kommet meg langt på vei på den biten. Dessuten skrev jeg et par ting som ikke bør ligge der ute og sveve. Det aller meste jeg skrev ligger der fortsatt, og når jeg blar meg tilbake, så ser jeg stor forskjell fra da og nå. Sånn var forløpet, sånn har veien vært, kronglete og lang. Selv om jeg har slettet en del, så betyr det ikke at det ikke var sannheten jeg skrev, jeg har bare etterhvert blitt flinkere til å sette grenser for meg selv, til å la noe være privatliv. Om jeg kommer til å slette flere innlegg, det vet jeg ikke, om jeg en dag kommer til å slette hele bloggen fordi jeg er drittlei av den, det vet jeg heller ikke, men det betyr heller ikke at det jeg har skrevet ikke er sant.

Jeg har som sagt blitt flinkere til å sette grenser, for jeg har ikke behov for å la hele verden ha tilgang til alle mine tanker, følelser og handlinger. Jeg deler det som har med sykdom og gjøre, en del hverdag og interesser, men jeg utelukker mye. Jeg skriver svært lite om familien min, jobb skriver jeg nesten ikke om i det hele tatt, og mange tanker og følelser havner i rommet hos behandleren min. Traumet skriver jeg heller ikke om, og det kommer jeg heller aldri til å dele i bloggen. Jeg har fortalt dere at det er et traumet, hva traumer er sånn generelt (sår i sjelen alt fra små ting til store ting), og litt om tanker og følelser, uten å gå inn på hva det dreier seg om. Jeg har ikke lyst til å dele det, og jeg har ikke behov for å skrive om det her. Det forblir mellom behandler og meg, det er hos henne jeg skal jobbe med det, ikke blogge om det. Også ved å fortelle dere at det er ting jeg ikke deler, så sier det seg vel egentlig selv at jeg da ikke har grunn til å fortelle annet enn sannheten. Jeg kunne jo fort ha diktet opp et helt annet liv her bak skjermen enn det som faktisk er sannheten, men, så er det jo sånn da, at jeg har kjente som også leser bloggen, og de ville kanskje ha syntes det var merkelig om jeg skrev en ting, mens sannheten var en annen. Jeg tror nok at de som kjenner meg, og som har blitt kjent med meg, får det samme inntrykket av meg i virkeligheten som det de leser her. Om man ser bort i fra hvordan jeg oppfatter meg selv så klart. Men nå tenker jeg på historien jeg skriver i bloggen. Ikke hvordan jeg ser ut og mener om meg selv.

Så, hvorfor blogger jeg? Jo, mål og mening har hele veien vært å gjøre spiseforstyrrelser mindre tabu, gjøre det mindre skambelagt. Og kunne vise at selv om man sliter psykisk, så kan man være oppegående og ha et mer eller mindre normalt liv. Selv om jeg kan spøke med sykdommen min, og har galgenhumor, og sier at jeg er kokko i topplokket, så er jeg jo ikke kokko lokko på den måten at jeg er innestengt bak høyemurer og vinduer meg hengelås. (Kanskje jeg burde vært det til tider?). Det finnes både fysisk og psykiske sår, uten at det gjør en til et mindreverdig eller mer kokko menneske. Om bloggen min kan være til hjelp for andre, om det være seg at andre kjenner seg igjen, føler seg mindre alene, får innsikt og forståelse, at den sprer informasjon, ja, så er hele poenget nådd fram. Som en spiseforstyrret på veien mot en friskere tilværelse, så er jeg, som så mange andre av oss, interessert i å kunne bidra med økt forståelse om sykdommen. Sette den enda mer på dagsorden på en måte. Det er heller ikke bare «mannen i gata» som trenger mer forståelse, men det gjelder også for helsepersonell, for det er tross alt den syke som sitter på ekspertisen, og som går gjennom helvetet. Gjennom kommunikasjon med pasient, så vil også kunnskapet blant helsepersonell øke. Og så lenge det finnes syke, så trengs det behandlere, og da er det selvsagt nødvendig at de kan gi mest mulig riktig behandling.

Så ja, jeg forteller sannheten, jeg ser ikke noen poeng i å finne på gode historier. Da kunne jeg likesågodt ha blogget anonymt og lagt på i tjukke lag og dramatisert det hele til en thriller uten sidestykke. Hva andre der ute, som ikke kjenner meg privat måtte mene, er meg revnende likegyldig, det har dere kanskje fått med dere alt. Blogginnleggene mine deles også på facebook, der jeg har familie og venner, så det hadde kanskje vært litt drøyt å lyve, å lure alle sammen kraftig rundt lillefingeren ved å si at joda, det går framover, jeg har det dårlig, men jeg klarer å holde meg oppreist, nå har jeg klart slik eller sånn, mens jeg i virkeligheten hadde ligget halvveis i koma hjemme, fordi jeg ikke har spist på et halvt år, eller at magesekken har revnet og spiserøret spruket, fordi jeg har overspist og kastet opp i 23 timer i døgnet. Nei, jeg er en av de som brenner for å sette spiseforstyrrelser på mer på dagsorden.

Og nei, jeg deler langt ifra alt. Dere skulle bare visst hvor mye jeg faktisk ikke deler. Jeg ønsker ikke å dele tragiske historier, eller andre private ting. Ja, jeg har en kaotisk historie bak meg, men det holder at de som har vært involvert i handlingene og opplevelsene vet. Nå er det jo gjerne sånn at samhandler med andre mennesker i de fleste situasjoner, så selvsagt vet mange mye, men jeg ønsker ikke på noen som helst måte at andre skal vite disse tingene. Mye er tilbakelagte stadier, enkelte ting vil jeg bare viske vekk eller glemme, noe er jeg ferdig med, andre ting ligger det en del skam bak, og jeg ønsker ikke utlevere det til dere. Jeg har levd et liv med oppturer og nedturer, som alle andre, men mye har vært kronglete og kaotisk som sagt. Mye av det passer det seg ikke å skrive om, om alle har behov for privatliv, jeg holder mye av det innenfor grensen jeg har satt opp, og deler det kun med de jeg føler for. Akkurat sånn det skal være. Sett grenser og ikke la noen rive dem ned.

Mellom mild og moderat.

Blir litt forvirra over ukedagene når jeg har vært ute og reist, og kommer hjem midt i uka. Henger litt etter på den måten. Når det ikke skjer noe spesielt, så gjør det ikke saken akkurat bedre. Livet dere. Selv om enkelte dager snegler seg avgårde, så går tiden likevel ganske fort, når jeg ser tilbake vel og merke. Akkurat nå ønsker jeg meg tilbake en uke i tid, til Oslo, og alle fine menneskene jeg traff der. Men jeg skal mest sannsynlig tilbake allerede i november, da er det landsmøte for IKS, og siden vi nå er i gang med lokallag her, så er det vel i grunnen på sin plass å dra nedover, helt sikkert nyttig på alle mulige måter. Må bare forhøre meg litt med de andre også, om det er flere som vil dra, eller om det bare blir meg denne gangen også. Hadde jo vært kjekt om vi var flere da. So we’ll see.

Nå gleder jeg meg bare i grunnen til mandag, for da skal vi ha møte, vi 4 som skal starte opp her, for å planlegge hva som skal skje videre. Jeg har allerede en del tanker og ideer, så får vi se hva de andre sier. Jeg klør i grunnen i fingrene etter å få kommet skikkelig i gang, men jeg kan jo ikke kjøre hele løpet alene. Det blir nok bra, det bli bra, jeg skal gjøre det jeg kan for at det skal bli bra hvertfall.

Ellers fikk jeg forespørsel om å være deltager i en hovedoppgave som skal skrives, om spiseforstyrrelser og blogging, så har en del spørsmål jeg må fylle ut i forhold til det. Igjen så er Finn Skårderud veileder. De er heldige de som velger temaet spiseforstyrrelser og får han som veileder altså. Mannen er jo eksperten over alle eksperter. Nevnte jeg at jeg var i ekstase da jeg var på fagdagen og hørte på han? Jeg må virkelig prøve og få med meg flere sånne muligheter. Jeg er stygt redd for at jeg kanskje kunne ha blitt frisk om jeg hadde hatt han som behandler, hadde vel ikke kunne kommet meg unna på noen punkter da, høhø. Men, behandler jeg har er flink hun også da. Hadde jo time med henne på onsdag…Vet ikke hva jeg skal si om timen jeg. Var virkelig ikke i humør, og det ble en del halvveise svar fra min side, «Vet ikke. Har ikke tenkt på det. What ever, nei, ja, vet ikke, tvilsomt, nei, sikkert» osv osv. Lei? Ja. Pratet om traumet, hva formålet mitt med å fortelle det var, for jeg sa at jeg innimellom tenker at jeg angrer på at jeg fortalte noe. «Vel, hovedsakelig var det fordi jeg tenkte at det kanskje var på tide å fortelle om det. Og først og fremst fordi at behandleren jeg hadde på Modum kanskje kunne hjelpe, hun var jo den første jeg fortalte det til. Og det var en årsak til det. Kanskje kunne da noen brikker falle på plass. Thats it i grunnen». Av samme grunn fikk også min tidligere behandler vite noe, fordi jeg har gått hos han i 3 år. Skjønt jeg vet ikke helt hvorfor jeg fortalte det til han, for jeg hadde jo kun et par ganger igjen hos han før jeg fikk ny behandler.

Det er jo på en måte positivt at hun jeg har nå får være med fra starten av, på den historien, men hun har jo ikke vært med meg i alle årene tidligere, så hun får jo ikke de brikkene til å falle på plass. Ikke at det betyr noe, men det var hovedsakelig årsaken til at jeg åpnet meg opp for de to andre. Hun lurte på om jeg ville få ryddet opp i traumet, legge det i en skuff, bearbeide det. «Jeg vil viske det ut». Men det er jo ikke mulig. «Jeg vet, men jeg vil viske det ut. Jeg vil viske ut mye i livet, om jeg kunne». Igjen, ikke mulig. I know, but I wish I could. Hun spurte om del ting som kan relateres til traumet, sånn i ettertid. Jeg vet sånn ca noe, og aner ikke på andre områder. «Vet ikke, har ikke tenkt på, klarer ikke tenke på». Jeg følte meg i grunnen sånn halvveis med i timen, og når det ene svaret mitt er «Jeg er likegyldig», så vet jeg at en liten depresjon er på plass. Terapeuten jeg hadde på Modum sa at jeg måtte være obs på depresjoner, for jeg var i grenseland mellom mild og moderat depresjon da jeg ble skrevet ut etter boosteroppholdet. Jeg er klar over det, og jeg kjenner på det. Jeg vet at det er en del av «spillet». Jeg vet også at det kommer og går igjen. Sånn er livet.

Jaujau. Nå er det hvertfall fredag igjen, og det betyr nøkkelord fra søkemotor. Hysterisk morsomt liksom. Gawd.

 

feit mann – høyest søkestatistikk…jaja..kommet til rett plass skjønner jeg.

krystaller i ørene – well, du kan godt kalle de uekte øredobbene jeg knapt nok bruker for krystaller, det høres jo fort mye bedre ut da…Det klinger bra i ørene mine det liksom.

ordtak som hjelper deg når du er lei av alt – Hm..»Go to bed».

tungt å leve når alt er ork – Ja, best å legge seg.

lås porten når dere går ut – Kan jeg velge hvilken som helst port? Har ingen her you see..

muggen leverpostei i pose – Leverpostei er muggen uansett hvor den er. Grøss og gru, hundemat spør du meg.

de tre fordømte ordene – Øøh, det er vel 4 ord vel?

tips mot bulimi – Ikke få det.

«jeg har ikke sett elg» – «Det har jeg». Har blant annet en hel haug med elgbamser. Du kan få se dem hvis du vil.

nå sitter jeg utenfor rektors kontor – Akkurat som det er noe å skryte av. Jeg har vært inne på kontoret jeg.

stalker å sånt – Fæle folk.

utrolig slitsom analkløe – Kan jeg tenke meg ja…rævslit sikkert..

hvordan satse når man hopper høyde – Jeg ville nok ha satset høyt, skjønt jeg burde vel ikke ha lagt lista så høyt i første omgang..En gang så landa jeg rett oppå stanga. Fikk svært blåmerke på ryggen.

konsekvenser av ledningsforstyrrelser – At du ikke kan ha ledninger?

noen har lest legejournalen min – Tror noen har lest min også, jeg mistenker legen.

høstens fine blad – Bare sånn for å avslutte litt koselig liksom…

 

Jeg er visst fornøyd med traumet….(svar på tiltale)

Av og til så får jeg veldig glupe kommentarer her i bloggen, noen som føler de har noe «lurt» og komme med, eller mene noe om. Og selvsagt er alle disse (ikke mange gjennom de tre årene jeg har blogget da) anonyme. Who dare to face it liksom. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine (av oppgitthet) over disse glupisene når de kommer, for dessverre, så viser de bare at det fortsatt finnes folk der ute som ikke klarer og se et helhetsbilde. «Det er jo bare og skjerpe seg» kommentarer. Sweet lord. Men, det positive med disse kommentarene er at jeg kan skrive egne innlegg ut av dem, som svar på tiltale, eller bare prøve og gi litt innsikt. Dagens glupis (ha overbærenhet med vedkommende, og er du enig (med vedkommende altså), såer det lov til å nikke og smile, jeg lover at jeg ikke skal bryr meg, kors på halsen):

«Kanskje du kan velge å rett og slett bli bedre? Være mer fornøyd med terapeuten din, feks? Innse at Modum og poliklinisk ikke er det samme? Og bearbeidingen av dette såkalte “traumet” som du virker veldig fornøyd med å ha i bagasjen, hva med det? Er det egentlig vits i å gå så veldig inn på det en gang i uka? Det virker mer som om du fremdeles er i behov av mer stabilisering, men hva vet vel jeg. Synes bare du virker så veldig kritisk og uengasjert i forhold til dem som prøver å hjelpe deg. Lykke til videre i behandling, håper du klarer å nyttiggjøre deg den etterhvert».

Velge ja, nei, you see, jeg synes det er så ufattelig gøy å være syk, at jeg ikke gidder å velge frisk. Hver dag er en fest, hver tanke er som fløyelsmyk musikk, hver vonde følelse føles som en varm og trygg klem. Mmmm, hvem vil vel ikke velge det? Frisk høres jo så sørgelig trist ut, at jeg liksågodt kunne ha tatt en tornerose. Nei takke meg til å være oppgående,nei  takke til å kunne mestre absolutt alt, nei takk til å kunne gi en jamt god faen i mat, tanker og følelser om kropp, utseende, selvfølelse, traume.  Høres dødsens kjedelig ut spør du meg, tenk og kunne være fri for alt som binder meg fast, som gjør meg fastlåst? Nei, det høres ut som et fengsel i seg selv, å være frisk. Da er det myye bedre og føle seg fri i lenkene som binder meg fast. Sier seg vel selv at jeg velger å være syk, når det ikke finnes noen bakside av det.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har påpekt at behandleren min er flink? At hun kan, og gjør jobben sin? At hun tar tak? At hun er litt «strengere» enn min forrige? At hun jobber på riktig måte i forhold til hva jeg behandles for? Mmm, tror jeg har nevnt det noen ganger. Det jeg har følt på, er at jeg ikke føler jeg kommer noen vei, og at det har vært noe ustabilt i behandlingen siden januar. Det har absolutt ingenting å gjøre med om jeg liker behandleren min eller ei, og heller ikke noe om jobben hun gjør. Hun er flink, hun kan det hun gjør, og jeg føler meg nå, etter å ha vært der en del ganger, trygg på henne. Kjemi og tillit på må bygges opp, og behandlerbytte er ikke bare bare. Vi har bygget opp en god tone og en god kjemi. Jeg er fornøyd med henne. Og er det noe jeg vet veldig godt, så er det forskjellen mellom Modum og poliklinisk. Believe you me darling.

Og ja, det er faktisk et traume. Nå akter jeg ikke, på noen som helst måte å dele dette med webverdenen, så nei, du får ikke noen hint som kan oppklare noe. Det betyr heller null nada niks for meg om du tror på meg eller ei, jeg svarer bare på den glupe kommentaren du la igjen. Når noe jeg har opplevd har blitt en svart hemmelighet som jeg lovet meg selv å aldri fortelle til noen, pga skam og skyld, vel, da er det vel neppe et «såkalt traume». Jeg vet heller ikke hvor mange ganger jeg har skrevet at jeg mer enn gjerne skulle ha visket ut alt som har med det traumet og gjøre. Vi snakker om år jeg vil viske ut helt. Er det noe jeg kunne ha gått tilbake og endret på i livet, så er det det. Jeg kan jo gi deg et lynkurs i hva et traume defineres som, når jeg først er i gang. Det er jo greit at du vet hva du har og forhold deg til, hva et traume er mener jeg.

Traume: (fra gresk «skade, sår») er en skade på kroppen av enten fysisk eller psykisk karakter.

Håper ikke det ble for voldsomt å sette seg inn i? La oss ta et lite eksempel. Om du satte fast noe i halsen, og hadde problemer med å få det opp igjen, og du begynner å bli stresset og redd fordi du tror du skal kveles. <– Traume. Fordi det er en hendelse som setter et støkk i deg, som gjør noe med deg, og det er garantert en hendelse du vil tenke tilbake på med et lite grøss, og tanke «tenk om». Again, traume. Dette var altså et eksempel på hvor «liten» en hendelse kan være for at det kan kalles for et traume. (Behandleren minforklart meg dette). Er du klokere? Ganske enkelt å forstå i grunnen. Du har sikkert dine traumer du også, hvis du tenker deg godt om. De små nissene som er med på lasset you know. Søk opp traume, så kan du lese hvor vidt det begrepet faktisk er.

Så jada, når jeg har en svart hemmelighet, traumet altså, som har vært med meg i 15 år, så ja, klart jeg har lyst til å ha det. Det føles så godt å kjenne på skam og skyld, det er så godt å kjenne på noe av det verste jeg vet, og som jeg vil bli kvitt for alt i verden (selv om jeg vet at det aldr ivil skje). Oohh yeah, give me more. Sier seg selv at jeg ønsker å ha disse minnene som jeg gjør alt jeg kan for å bli kvitt når de dukker opp. «La minnene komme! Neei, gå bort, gå bort». Jauda, sånn går nå dagan.

Og ja, jeg hadde trengt stabilisering fra utskrivelsen fra Modum i januar. Sånn ble det dessverre ikke. Jeg tok i mot det jeg fikk av timer, det min daværende behandler kunne gi meg. Legen min har aldri vært inn i bildet, annet enn ved reseptutskrivelser, og fylle ut skjema for blodprøve. Så jeg har kun behandler og forholde meg til. På Modum anbefalte de, eller mente er vel kanskje mer riktig og si, at etter en utsrivelse, nettopp for å klare å vedlikeholde jobben en har gjort, for å klare og vedlikeholde stabiliteten, så er 1-3 timer i uken ofte nødvendig. Jeg hadde 2 timer på en 3 ukers periode, så nei, jeg ble ikke stabil nok, dessverre. Og ja, jeg burde stabiliseres, og det er derfor jeg har sagt flere ganger at jeg burde hatt behandling litt oftere (flere timer).  Det er det ikke kapasitet til, så sånn blir det ikke. Og det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Da blir det som det blir, dag for dag, gjør det jeg klarer, akkurat sånn det skal, og gjøres. Du skriver at jeg virker kritisk og uengasjert i forhold til behandlingen jeg får. Nå nevnte jeg akkurat at jeg har behandling 1 gang i uken, innimellom blir det hver andre, og jeg tar selvsagt de timene som blir satt opp. Så hva mener du med at jeg er uengasjert? At jeg skriver at jeg føler jeg står i stampe, og at det ikke er så mye framgang da eller? Sånn som kan skje i behandling? Er jeg kritisk fordi jeg har sagt at jeg føler at vi aldri får kommet i gang skikkelig? Vel, jeg hadde trengt og tatt tak i traumet alt fra mai av, jeg fikk ny behandler i midten av mai, og så gikk jo de første timene med til å bli kjent, så ble det sommerferie, og nå er vi i gang igjen, og har brukt de to siste timene til kun å fokusere på traumet, på det vi hovedsakelig skal forholde oss til. Det har tatt 4 måneder, fra jeg endelig turte åpne meg, til vi er skikkelig i gang.  Siden jeg endelig åpnet opp for det, og var klar for å prate om det, så burde det vært tak i tvert. Det jeg har sagt derimot, fordi det har tatt så lang tid før vi i det hele tatt har fått satt i gang noe, er at jeg til tider angrer på at jeg har fortalt om det i det hele tatt. Sånn, da vet du det, håper du ble litt klokere?

Husker du fortsatt konklusjonen på traume? («Sår, skader», av fysisk eller psyksisk art)

Sååååå, den kommentaren du så fint la igjen, den sier meg at du selv ikke har noen erfaring med å være psykisk syk, for da hadde du (håper jeg) aldri kommet med en så stupid uttalelse. En som selv har slitt vet at det ikke er «bare bare». Men kanskje (håper jeg) har du lært litt mer nå?  Og selv om jeg ikke føler at jeg gjør noen framgang i behandlingen (som jeg også sier til behandleren), så må jeg jo likevel ha det, siden jeg forteller mer og mer av en historie jeg aldri før har fortalt fullt og helt, selv om jeg synes det er vanskelig og fortelle? Eller? Jeg vet ikke hvor kravstor du er til størrelsen på skritt (you know, framskritt), selv setter jeg listen litt vel høyt altså, jeg vet jeg må senke den, og heller klappe meg selv på skulderen for det jeg faktisk gjør framskritt på.

Jeg deler heller ikke alt her, bare så det er sagt. Jeg holder igjen mye, fordi jeg må ha grenser for meg selv. Ikke er jeg interessert i å dele alt. Its not your business anyway. Det er kun behandleren min jeg deler alt med, og kun henne. Hva du mener og tror, er meg revnende likegyldig. Grunnen til at jeg tar meg bryet med å skrive et eget innlegg for å svare, er at jeg syntes at det kanskje var på sin plass å mate det inn med t-skje, sånn at det ikke burde være noe problem med å forstå svarene.Og så må jeg jo avslutte med en liten overraskelse til deg. Ser du pilen sånn øverste til venstre i skjermbildet ditt, den som peker mot venstre også? Hvis du trykker på den, så skjer det noe magisk.

Selv om jeg ikke sier like mye hver gang…

så betyr ikke det at alt går på skinner her. Men det har kanskje noen av dere skjønt? Jeg har ikke sensasjonelle oppdateringer å komme med til enhver tid, jeg får ikke aha-opplevelser daglig, jeg får ikke til alt daglig, selv om jeg skulle ønske det. Jeg mister litt motet når jeg ikke får til, jeg blir forbanna og irritert fordi det skal være så vanskelig å komme seg helskinnet gjennom en dag. Tankene gir meg aldri fred, når har de tenkt og holde kjeft? Når har de tenkt å ta en aldri så liten ferie? Og da mener jeg ikke for bare noen få timer, men gjerne over dager, det hadde vært veldig fint. Det går litt opp og ned med bloggingen også, for jeg orker rett og slett ikke å oppdatere det samme hver dag. Det er de samme kampene hver dag, oppi hodet mitt. Men jeg prøver så godt jeg kan og holde fast ved det jeg klarer å få til, de skrittene som går i riktig retning, om da snakker jeg ikke bare om spiseforstyrrelsen. Det skjer ett og annet utenom den også, tross alt.

Forhåpentligvis får jeg svar, eller oppklaring, eller hva jeg skal si, på et par ting denne uken, så får jeg ta det derifra. Time will show, right? Det skjer hvertfall noe i løpet av uken, det er jobb, møte x 2?, tannlege, trening. Ikke behandling denne uken, men har time igjen tidlig neste uke. Helt greit, å prate om traumet er ikke det morsomste jeg vet, selv om det sikkert trengs, for å komme litt til bunns i diverse følelser som er med på og kødde i hodet mitt.

Og så venter jeg på det nye speilreflekskameraet mitt da. Tamtitam ta. Blir gira når det kommer til kameraer altså. Dette er kanskje noe mer finurlig enn det enkle jeg har, så det blir morsomt og holde på med. Det er jo så kjekt å ta bilder! Fotobloggen min får ikke akkurat gjennomgå av bilder, for jeg er jo helfrelst på instagram da, så de havner liksom der, bildene altså. Bilder tatt med speilrefleksen, et digitalt kamera, eller fra tlf. Å ta bilder er litt terapi, for da går mye av fokuset på å lete etter detaljer eller fine motiv i naturen. Og så er det litt gøy med redigering. Lek med foto folkens, fun fun. Legger ved et lite knippe av bilder fra mitt instagram galleri. Mitt nick der er krakeli btw. Skikkelig orginalt.

 

De vanskelige ordene.

Jeg hadde time med psykologen in i går, jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke egentlig. Eller, det blir kanskje feil og si, for jeg tenker kanskje litt for mye, eller tankene blir satt i et høyere gir når jeg er der, og det gires ikke ned før langt ut på dagen, neste dag, eller noen dager i etterkant. Vi prater, hun spør, jeg svarer etter beste evne. Traumet, med noen spiseforstyrra innspill. Alt henger jo sammen. Det er litt vanskelig og fortelle, eller forklare, følelsene rundt temaet, for de er både i fortid og nåtid. Ambivalens, blandede følelser. Jeg skjønner spørsmålene, jeg skjønner hva hun vil fram til, men jeg har litt vanskelig for å formidle det på riktig måte, for jeg vil ikke at hun skal tro at det hun oppfatter er riktig, når det ikke er riktig. Traumet er en del år tilbake, men jeg kan fortsette kjenne på følelsene, de har vært med meg hele veien. Jeg kjenner fortsatt mye av de samme følelsene over dette. Jeg kjenner på irritasjon i timene, når jeg ikke føler at jeg får snakket ferdig, eller når det virker som hun kanskje ikke oppfatter det jeg forteller, på en riktig måte. Jeg kjente på den irritasjonen i timen i går, men tok meg selv i og ikke frese opp, men sa heller at det er nettopp derfor det er så vanskelig og fortelle, når følelsene er så komplekse, det har vært en av største årsakene til at jeg aldri har fortalt noe, ved siden av skam og skyldfølelsen. Hvordan kan noe forstå når det var så mange motstridende tanker og følelser? Hvordan kan noen forstå når det var så innviklet? Det er vanskelig og helt sette ord på alt.

Ikke misforstå meg, for hun vet hvor komplekst og innviklet det er, hun skjønner at det kan være vanskelig og forklare, og jeg tror hun skjønner at det ikke alltid er lett og fortelle. Jobbes hennes, er å få meg til å klare og forsone med fortiden, plassere traumet der det hører hjemme, at jeg skal tilgi meg selv, at jeg skal legge bort selvhatet. Legge lokk på det, og skyve inn skuffen. «Skjer ikke. Vil aldri skje. Jeg vil bare slette det. Ha det bort.» Det går ikke, det vet jeg. Jeg vet ikke om jeg får noe ut av timene, men vi prater jo om det, kanskje er det bare det som skal til. Jeg har ikke noen forventing om hva som skal skje, eller hvordan jeg skal komme dit, men vi er vel på vei til noe. Jeg har hvertfall åpnet opp, noe jeg aldri trodde jeg noen gang kom til og gjøre.

Etter timen hadde jeg et møte. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente, men jeg forventet ikke det som kom, selv om det som kom i grunnen var bra det også. Jeg skal i en nytt møte neste uke, så får jeg bare se hva som kommer ut av det, virket hvertfall litt lyst etter telefonsamtalen jeg hadde i etterkant av møtet. Ble veldig positivt overrasket over at jeg fikk en tilbakemelding allerede få timer etter møtet. Positive ting liker jeg. Alle små skritt som fører framover er bra, så da fortsetter jeg og går framover da.

Dro fram noen bilder fra Modum i går kveld, skulle finne et bilde, og hærregud som jeg savner jentene og plassen. For en knallfin høst vi hadde, der Monicka og jeg lå og rullet i gresset for og ta bilder, der vi hele gruppen vandret rundt på området for å hanke inn fine løv og blomster. Collagene vi laget, fine kvelder vi hadde sammen, avdelingen vår, bilder på veggene, stua, uteområdet. Det var fint, rart og trist å se på bildene. Fint fordi jeg hadde det så bra oppi alt det vanskelige, og trist fordi jeg savner. Men jeg har mange gode minner, og de tar jeg med meg.

Da var det blitt helg igjen, vet ikke hvor uken ble av, en del av den gikk med til snufsing og hodepine, noe som gjorde at det ble lite trening. 2 treningsøkter på 2 uker…det er virkelig lenge siden det har vært så lite trening for min del. Jeg har riktig nok gått en god del turer, men det er ikke trening for meg. Når jeg sa det til  treningspedagogen på Modum, så protesterte han høylytt. Jaja, han ser jo på det på en annen måte enn meg… Jeg har har hvertfall ikke vært inaktiv da, så jeg har ikke så veldig dårlig samvittighet egentlig. Jeg kunne jo fint ha stukket ned for å trene. Men det bli i dag da. Hvertfall en liten økt. Og siden det er fredag, så sier det seg vel selv hva innlegget her avsluttes med…

 

kom hit – Du kan komme hit, nå er det helg, orker ikke komme dit nå.

finne på på en lørdags kveld – Komme hit?

leve med hjulbeinthet – Knærne er ikke helt god, men jeg tviler i grunnen på at jeg holder på og utvikle hjulbeinthet..

lailastakk – Hender at jeg både stikker og stakk ja, av og til så må jeg bare bort liksom, men gidder ikke nå altså.

det var kosleig å se deg igjen etter så mange år – Jaha..sikker på at d traff meg? Kan ikke huske at det var kosleig og se noen etter mange år, men godt mulig at det var det altså..

hvit fot på russ – Det hører til sjeldenheten, ikke vanlig og ha hvit fot når man er russ.

hørselvern tannhelse – Jeg hadde satt pris på hørselvern innimellom når jeg sitter i den grufulle stolen, mens borret som omtrent like stort som meg durer og går i kjeften på meg. Ikke favorittlyden..

bartje snus balla – Enda et sånt fancy navn som folk skal kalle kidsa? Skjønner ikke at alt skal være så spesielt..hva skjedde med Kari, Knut og Ola?

ca hvor mange nisser i en pose med juleskum? – Alt for få.

hjernen dovner bort halvveis – Vel, problemet er bare det at når den ene hjernecella tar kvelden, dovner hele hjernen bort. Da er det såvidt jeg klarer å åle meg bortover som en sel, der mage og bein bare slepes bortover. Ikke at jeg vet hva jeg skal, for det har jo hjernecella glemt og fortelle meg, så driver egentlig bare og sleper meg rundt uten mål og mening.

forskrekka menesker – Mennesker? Eller mener du menisk, som i kneet? Folk hadde sikkert blitt forskrekka og de så at jeg drev og slepte meg bortover gulvet her som en annen hvalross, menisken hadde sikkert og begynt og lure den også..

kroppen min beveger seg ikke så mye sovn. hvordan har du det? – Kanskje hjernen din også har dovna bort? Mens du sov? Jo takk, jeg driver nå og sleper meg rundt da..

 

Jeg sjekka opp i går hvilke to bilder jeg faktisk hadde sendt inn til fotokonkurransen jeg var med i. To av de jeg la med i forrige innlegg hadde jeg ikke sendt inn i det helt. Og ett av de jeg sendte inn, hadde jeg altså ikke tatt med i forrige i mitt forrige.Så jatta. Jeg vant visst med bilde nr.1

 

Tar jeg meg vann over hodet?

Av og til så lurer jeg litt på hvordan jeg holdt ut det kjøret jeg drev meg selv gjennom før, med full utdannelse, og en nestenfulltidsjobb vedsiden av, og i tillegg trene flere ganger i uken, og var samboer. Det var ikke mye ledig tid, det var noe hele tiden. Jeg bare kjørte og kjørte, uten helt å ha øynene på veien til enhver tid, for plutselig så kjørte jeg utenfor. «Kan ikke ta pause, ikke nå, det passer ikke, jeg kan ikke, andre trenger meg, kan ikke si nei, jeg må stille opp, jeg må lese, jeg må trene, jeg må jobbe. Må, må, må. Jeg kjente ikke så godt til ordet «Nei» da, og jeg har ikke blitt så godt kjent med det ennå heller, selv om jeg skulle ønske at jeg kjente det litt bedre. For innimellom så trenger jeg og kunne bruke det. Jeg har vanskelig for å bruke ordet «Nei», sånn direkte, det blir gjerne mye rundt grøten. «Passer ikke, kan ikke, skulle gjerne, men..», ofte kan det rett og slett bare bety «Nei», andre ganger passer det selvfølgelig ikke. Sånn er det, men jeg vet at jeg kanskje skulle brukt ordet «Nei» innimellom, bare for å ha brutt den barrieren. For av og til må et «Nei» til. Jeg må øve meg.

Jeg kjenner at jeg er litt sliten for tiden. Nei, ikke «litt» sliten, men sliten. Og likevel sier jeg ja, fordi jeg ikke klarer si nei, selv om jeg kanskje trenger g si nei. Men det går bra, det går jo alltid bra, for jeg klarer meg jo. Ikke sant? Jo. Og så tenker jeg at det kanskje er bra at jeg sier ja, og ikke nei, for da gjør jeg noe for og avlede og få tankene over på noe annet. Ja, nei, jeg vet ikke.

Det ser ut til at det kan bli litt mange baller i luften framover, og jeg tar meg i og tenke på hvor mye er for mye. Selv om det er ting jeg vil, og brenner for. Når det er ting jeg brenner for, da får jeg vel kanskje ekstra energi, og da må det jo bare bli bra? Jeg må velge og se sånn på det. Det blir bra, det kan bli bra, om jeg klarer og sjonglere alle ballene. Nå vet jeg ikke hvor mange baller det blir, ikke sikkert at det blir så mange heller, det får tiden vise, mendet ligger an til at det kan bli mange, men det kan jo hende at det bare blir noen få. Jeg håper bare at jeg ikke har tatt meg vann over hode. Jeg har jo også behandling i tillegg, en sykdom jeg må pleie.

Jeg snakker kanskje litt i gåter nå, men jeg kommer tilbake til alt når jeg vet mer, enn så lenge kan det være litt «hemmelig». Det skjer hvertfall noe framover, og det kan bli bra. Det må bli bra.

I går var jeg hos psykologen min igjen, og vi er nå godt i gang (om jeg kan si det etter to timer) med traumet. Selv om jeg vet at jeg må jobbe med det, og at det er det jeg vil, så er det en del der som likevel ikke vil. Jeg blir så tappet av å prate om det. Det gir meg altfor mange bilder og tanker. Dagen ble ikke bra, men jeg vet jo årsaken, det er da noe. Det har vært litt mye den siste uken, med hundepass, legetime, tannlege, psykolog osv. Men jeg står da fortsatt oppreist. Fikk endelig snakket med damen jeg har prøvd og få tak i en stund nå, så da har vi en avtale til uken. Finally.

Noen timer igjen på jobb, og så er det helg. I kveld skal jeg nyte en kaffe og baileys, eller to, eller tre. Snille eks’n kom hjem fra syden i går, og vi gjorde en byttehandel, han fikk bikkja og utstyret, jeg fikk 1 liter Baileys, godis, og en søt lilla ♥ t-skjorte. Snille mannen.

Jeg ble nesten gladelig overrasket over søkeordene denne uken, lurte på folk tok seg sammen da jeg sa at jeg syntes det har vært så kjedelig de siste ukene. Så det er noen flere denne gangen:

 

nakken norsk jenter – tror de fleste norske jenter har nakke ja, du vil nok merke om noen ikke har det, tror kanskje det vil se ganske merkelig ut uten mener jeg..

edderkopp hals – mener du sånne langhals edderkopper? Edderkoppenes utgave av sjiraffer. De finnes. Ganskel ekkel. Du ser bare et hode gå forbi stuebordet liksom, da er den ute og spionerer, for å se om det er trygt og gå forbi.

det som er mest irriterende er når folk snakker om noe man ikke har peiling på – hva pokker prater du om nå?? Gawd!

en mongolid bæsj – er det en sånn litt utenom det vanlige?

brudd i tærne– går det bra? Tog du an?

tar det lang tid å utredes for bipolar – For meg tok det kanskje ett kvarter første gang, da fikk jeg diagnosen, selv om jeg ikke kjente meg igjen i den, så fikk jeg en skikkelig utredning, over 3 måneder liksom, jeg hadde den ikke likevel, men den står der ennå.

får lett beinhinnebetennelse men elsker å løpe – kan dessverre ikke løpe fra den..

frekke støvletter – gi dem en omgang med skobørsten, da tenker jeg det blir stille.

bivirkning av sult- sulten?

vet ikke hva jeg skulle skal – Nei, det skjønner jeg godt.

sover edderkopperom natten – Nja, litt usikker. Jeg har laget en liten seng til mine, av fyrstikkesker, med små biter av tøy til dyner, det ser ut som de har ligget i sengene, men jeg mistenker at de er ute på sprell om natten. Får sette opp kameraet en kveld tenker jeg.

smerter i navle – DET ER DERFOR DU IKKE SKAL RØRE NAVLEN! Hold fingrene av fatet hvertfall. Grøss og gru.

papegøye rumpe stump – pappa hadde en papegøye en gang, men han husker ikke hva den heter. Den lå visst på ryggen og sprella med beina. Ville sikkert bli klødd på magen. Den hadde helt sikkert en stump også.

varm øyerusk søvn – jeg traff en liten tass her tidligere i sommer. Han gned seg i øynene, og jeg lurte på om han var trøtt, men det var han ikke, han hadde bare natt i øynene sa han. Og dette var på på høylys dag.

jeg sliter med små djevler– ta den ene og deng den med den andre. Funker.

symptomer på knekt finger – den er neppe i vater. Ligger vel litt mer i loddrett vinkel. Det var jeg i fylla en gang, loddrett vinkel altså. Trener min sa at jeg hvertfall ikke var i vater, da vi hadde en sommeravslutning. Jeg hadde bristet noen ribbeina, og jeg skjønte ikke hvordan det hadde gått til, så jeg måtte spørre han om han husket noe…det gjorde han ikke. Så jeg lurer fortsatt på hvordan det skjedde, det er vel 3 år siden nå, så det forblir vel et evig mysterium.

jeg har et vennerpar – Holy crap. Lucky bastard.

vann på kneet – Det er jeg ikke så begeistret for, så når jeg dusjer så prøver jeg å unngå å ha det ene kneet litt sånn utenfor strålene.

kvalm i tomhullet – I hodet?

 

Orker dessverre ikke lese gjennom for å rette opp skrivefeil, finner du noen, så kan du få dem.

Starting again.

Nå er sommerferien til min behandler over, og jeg hadde min første time på over 3 uker igjen i dag. Som jeg har nevnt tidligere, så har jeg faktisk syntes det har vært godt med ferie, fri fra behandling. Hun lurte på hvorfor jeg sa at jeg syntes det var godt å være fri fra behandling, når jeg mener at jeg får for lite behandling. Vel, regnestykket er egentlig ganske enkelt. Jeg burde hatt den tette oppfølgingen fra da jeg kom tilbake fra boosteroppholdet på Modum i mai. Istedenfor ble det en time her, og en time der, en uke uten, 2 uker på. Vi, mange andre, jeg, er, blir, var, ekstra sårbare etter å gå rett fra en plass der alt oser av trygghet, til plutselig igjen å stå alene. Jeg var sårbar, og jeg ble såret. Jeg fikk noen plaster, ble såret mer, og plaster holdt ikke. Når jeg ikke føler at jeg beveger meg framover i det hele tatt, så kjenner jeg på lysten til bare å drite i alt som heter behandling.

Jeg skjønner at man må bruke tid i begynnelsen av en relasjon, jeg måtte dele min historie med min behandler, et par av timene gikk med til det. Og tikk takk, tikk takk, tiden går, jeg får ikke begynt å jobbe med traumet. Så litt fri her og der, og tikk takk. Så gikk tre timer med til å prate om spiseforstyrrelsen, tikk takk, enda mer tid gikk. Så kom ferien, tikk takk. Jeg kom tilbake fra Modum i begynnelsen av mai, nå er vi midt i august, og jeg har ikke tatt mange skrittene fram i forhold til traumet. Tikk takk…DERFOR føler jeg at jeg står på stedet hvil, derfor blir jeg demotivert, derfor syntes jeg det var godt med en pause i sommer. Tror hun skjønte hva jeg mente.

Vi fikk ihvertfall begynt å snakke om det i dag, og fortsettelse følger neste uke. Jeg kjenner på en del irritasjon i timene, men sikkert greit å få det ut også. Helt greit at det er en uke til neste gang, helt greit at timen er over for denne gang. Jeg er lei.

Ellers går det jo i bikkje her da. Han vil fortsatt ikke gå frivillig inn på kjøkkenet. Han står med halve kroppen i gangen, og halve kroppen inn på kjøkkenet, men da må han være fryktelig tørst først. Helt merkelig å se på. Er han inne der, og jeg er på badet f.esks, så løper han ut så snart jeg er i nærheten. Farlig plass ja, må jo forholde seg der på natten, akkurat på samme måte som han må gjøre det hos eks’n. Jaja.

Jeg må si at jeg ikke er så himla begeistret for å treffe andre hunder når vi er på tur. Han + han= sick. Krangler så busta fyker vegg i mellom. Jeg er ikke stor fan av det, spesielt fordi det ikke er min hund.. I dag gikk vi tur og ante fred og ingen fare. Gikk fordi en del vogner og biler, for det er sånn bilshow her nede i kveld. Plutselig rykker skinnet til, og se noe under den ene vogna der da. Jeg hører noen bjeff, og jeg bare…wtf, skvatt ja. Men jeg så ingen. Ikke før vi hadde gått en…tja, halv meter. Da hoppa det fram en sint jævle som knurra og flekket tenner. Jeg måtte jo røske skinnet milevis unna. Fysja meg, sinte hunden. Og så da, noen skritt til, og der kom det jaggu meg enda en sinting fram, og denne var jo heeelt gærn. Tørr ikke tenke på hvordan det hadde gått om han var løs. Gærning.

Vi fikk roa oss litt begge to etterhvert, så vi gikk videre. Tralla la la laaa. Litt oppi bakken, sånn ned i bakken her (ok, litt lengre unna enn nedi bakken da, men det er uansett nedover) så var det en familie som var ute i hagen og sikkert hadde det kjekt, sol og varmt og greier. Plutselig setter han duden i familen i og kauker et navn jeg skjønt var ei bikkje, på full fart mot oss. Båndløs. Fy faen for en fart, og ingen planer om å stanse. Måååka på liksom, og så bare DOING, eller BOOM, rett i brystkassa på skinnet (som fortsatt heter Balto). Jeg skvatt som faen, og brølte ut «WOOAAAAAAAHH», så hele nabolaget sikkert fikk hjertestans. Jeg rasker skinnet unna, for jeg visste jo ikke om det var en tispe eller en hainhoinj. Det er jo klin umulig å vite om enkelte bikkjenavn er jente eller guttenavn..Det var visst en tispe, for skinnet ble bare veldig nysgjerrig på henne. Duden i familyn kom etter da, og beklaget så mye. Jeg sa det gikk helt fint da, men at det var mest det at jeg skvatt så mitt eget skinn nesten revna. «Ja, hun har en tendens til å bare løpe på alt hun kan, og så bokser hun vettu». Jaha, så at trynet var litt sånn knørva ja, boksere er jo gjerne det. Men hun var lita altså, men dæven hu kunne slå fra seg hvertfall. Skinnet bare puffet tilbake, ble vel paff han også.

Jaja, kommet meg gjennom tre turer i dag og, den første var kl. 07.30 liksom….time med behandler 08.30, sweet lord. Være har vært knall i dag også, så lange turer + varmt= sliten og litt sånn tom når kvelden kommer. Ikke vært på trening i dag heller altså.

4 dager oppkastfri, sånn helt på tampen.

Godt med pause nå.

Jeg vet at det er mange som har gruet seg/ gruer seg til sommeren, sånn med tanke på at behandlere går ut i ferie. At man plutselig blir stående uten noen form for oppfølging i det hele tatt i noen uker framover. Samtidig kan sommeren i seg selv være vanskelig for mange, og dermed blir det dobbelt så vanskelig når behandlere i tillegg er borte. Ikke alle har får noe alternativ i de ukene ferien gjelder heller. Jeg har ofte irritert meg over at det har vært lang tid mellom timene mine, spesielt med mine forrige behandler, fram mot innleggelsen på Modum. Det var vanlig at jeg hadde 1 time hver 14. dag, av og til gikk det tre uker mellom, noen ganger bare 1 uke mellom. Det utgjorde ikke store forskjellen sånn i forhold til framgang i sykdomsbildet mitt, jeg følte jeg stod fast, symptomer som like fullt var til stede, selv om det skjedde noen endringer oppi hodet. Å bryte mønster er ikke gjort i en håndvending, og det er vanskelig å gjøre det helt på egenhånd.

Jeg har også vært litt irritert på enkelte som faktisk er så heldige at de har oppfølging både 2 og 3 ganger i uken, som har oppfølging av både en terapeut og legen, de som også har andre hjelpere rundt seg. Jeg har 1 time i uken, noen ganger går det to uker mellom. Jeg har ikke oppfølging av legen. Så jeg håper virkelig dere som har tett oppfølging vet hvor heldige dere er, og at dere vet å verdsette det. Jeg har tatt opp dette med behandleren min et par ganger, og hun vil nå gjerne få legen inn i bildet. Jeg har mine tvil til at det skjer, det vil kun være i forhold til å ta blodprøver innimellom, noe som ikke legen tar. Jeg har hatt han som fastlege siden 2005, han har aldri vært inn i bildet annet enn at han har spurt hvordan det går, de få gangene jeg har vært der, når jeg har trengt medisiner, og angående henvisninger. Nå spiller det ikke så stor rolle for meg lengre heller, at han ikke er inn i bildet, det er sånn det har vært hele veien uansett, og det går helt fint. Jeg er vel også der at jeg ikke liker å løpe til legen i tide og utide, og selv de 3-4 gangene (maks) jeg er der i løpet av ett år synes jeg er for mye. Filleting, andre hadde trengt den timen mer enn meg. Jeg er så heldig at legekontoret jeg er tilknyttet har et system hvor man bare kan sende en melding, så kan man få time dagen etter, eller skrevet ut en resept to dager etter, som man hente på apoteket. Skulle det bli krise, så er det bare å sende en melding uansett.

Jeg hadde time med psykologen min i går, hele timen gikk med til å prate om spiseforstyrrelsen igjen. Hun har hele veien sagt at hovedfokuset i første omgang bør omhandle traumet, men de 3 siste timene har altså gått med til sf’n. Det er altså hvertfall over en måned siden vi pratet om traumet. Jeg har sagt at spiseforstyrrelsen godt kan legges litt til side nå, for motivasjonen mangler, ambivalensen er igjen sterkere. Det er kanskje derfor hun likevel vektlegger  det såpass nå, men jeg har jo lenge nå følt at det kanskje er på tide å begynne å ta fatt på andre ting. Anyway, hun har hvertfall sendt avgårde brev til legen min, i forhold til innkallelse til blodprøve. Jeg har ikke hørt noe derifra, men det er jo ferietid, så godt mulig har har ferie nå, det vet jeg ikke. Så da skulle hun ha meg til å oppsøke legen selv, hvertfall for å ta en blodprøve. Om jeg kunne gjøre det? Joda, selvsagt kan jeg det…Ikke at jeg er så himla glad i disse blodprøvene, men joda, jeg skal da få til det. Innen neste timene jeg skal ha med henne. Det er 3 uker til, så jeg skal nok klare det, jeg kjenner bare at jeg ikke orker å stresse med det nå.

Ny time med behandler 16. august, og jeg kjenner at det ikke gjør noe som helst i år. Det skal faktisk bli godt med en pause noen uker nå. 3 uker fra eller til spiller ingen rolle når det har vært så sporadisk siden mai likevel. Det hadde kanskje føltes litt vanskeligere om jeg hadde hatt tettere oppfølging alt fra januar, at det hadde vært framgang, men nå kjenner jeg bare at jeg er så utrolig lei av behandling. Jeg står jo på stedet hvil uansett, så ser ikke helt poenget med noe. Jeg har igjen vært inne på tanken om å avslutte behandling. Det jeg har trengt å jobbe med siden april/ mai er fortsatt ganske uberørt, det er nesten så jeg angrer på at jeg fortalte om traumet i utgangspunktet, for så langt har det jo ikke skjedd noe i forhold til det. Men men, kanskje en gang…

Nå vil det uansett, mest sannsynlig hvertfall, bli noen endringer i hverdagen fra august av, så får bare se hva det blir til med alt. Fram til da vet jeg ikke noe, dagene vil nok gå denne sommeren også. I dag har jeg hvertfall hatt en hyggelig tlf samtale med «Den flinke jenta» og truffet fine Camilla. Og jeg har vært ute og tatt noen bilder i samme slengen. 3 timer ute på ettermiddag, ut av huset, gjort noe. Jeg må si jeg savner litt sol, opplevelse av sommeren, den er meget fraværende her. Lenge siden jeg har vært litt solbrent, for å si det sånn. Men kan jo alltids håpe på at det blir litt sol og varme før august er ferdig. Kan jo slenge med noen bilder som lyser opp litt da. For å få en positiv avslutning mener jeg.

 

Kryss i taket.

Jeg vet ikke helt hvor det gikk galt, eller hvor det begynte å gå galt, når. Det gikk forsåvidt ganske greit da jeg kom hjem fra Modum i januar. Forsåvidt greit, fordi jeg spiste 5-6 måltider om dagen. Ikke helt optimalt, men noe som funket. Det tok heller ikke mange dagene før jeg gikk på en smell. Det var langt uti januar før jeg klarte 100 oppkastfrie dager. Ikke etterhverandre, men totalt siden 5. oktober. Med kroppsmisnøyen kraftig intakt, så ble et ok inntak av mat til litt mindre, og litt mindre. For meg var det helt ok, men i følge kostlista, og det jeg hadde lært på Modum så var det ikke ok. Og jeg visste det. Men nå var det opp til meg, og jeg måtte ha en plan som kunne fungere for meg, som gjorde at jeg holdt ut. Selv om jeg kuttet ned litt på matinntaket, så var det ikke farlig lite, men ganske så normalt. Kanskje sånn normalt som andre mennesker spiser, jeg spiste bare andre ting, delte opp måltidene litt mer. Gjorde det utholdbart. Jeg holdt det ut, til en viss grad, selv om jeg egentlig ikke holdt det ut. Det smalt innimellom, men det gikk som regel greit. Jeg klarer ikke si at det gikk bra, for det føltes jo ikke bra. Det kan jo ikke ha vært bra da, når jeg jobbet i mot spiseforstyrrelsen, som på ingen måten mente at dette var bra. Den var mer fornøyd når det smalt, når jeg var tilbake i gamle velkjente spor. Jeg klarte meg altså ok i begynnelsen, da var jeg kommet inn i et spor hvor det gikk greit å spise flere måltider, rytmen fra Modum. Innimellom blir det ikke helt som planlagt, ikke sånn det var før. En dagsplan ser helt annerledes ut hjemme enn når man er innlagt. Jobb, trening, avtaler. Man må legge opp kostholdet jevnt utover, sånn at det passer inn, uten at det går for lang tid mellom hvert måltid.

Noe av det jeg slet mest med i begynnelsen av innleggelsen, var å gå mett fra ett måltid, til det neste. Sånn var det de første ukene. Fra frokost, til lunsj, til middag, til kvelds. Dagen lang var jeg mett og oppblåst, og de fire første dagene, forstoppet. En helt vanlig faktor for mange spiseforstyrrede som skal tilbake til «normalen» igjen. Jeg husker hvor glad og lettet jeg var den dagen det endelig løsnet (excuse my info). Jeg kunne egentlig ikke huske at jeg hadde hatt noen problemer på det området før innleggelsen, men tydeligvis funket systemet hvertfall ikke som normalt. Det ble overload av mat, kroppen rakk ikke fordøye før det kom mer, det hopet seg opp. Ikke rart jeg følte meg som en sprekkeferdig ballong. Men som med det meste, det går over. Det gikk over. allongfølelsen gikk ikke over, men det ble ikke overload hver dag.

Så kom jeg hjem, og det gikk en stund, så gikk det sakte men sikkert litt nedover. Dagene men oppkast var fortsatt i mindretall i forhold til «gode dager». Jeg skriver «Gode dager» fordi før innleggelsen så tenkte jeg alltid at om jeg først hadde kastet opp en dag, så var hele dagen ødelagt, da var det bare å kjøre på resten av dagen også. Det jeg lærte på Modum, var at hele dagen er ikke ødelagt fordi det går galt med ett måltid. Det står fortsatt 3 måltider igjen (eller 4-5) og 3 er bedre enn 1. De måltidene jeg klarer veier (ironisk nok) mer enn det måltidet som gikk galt. «Det er bare å reise seg og fortsette der du glapp» fikk jeg høre en del ganger. Joda, jeg ser den, jeg må bare snu tankegangen, venne meg til å heller tenke sånn, framfor det jeg alltid har gjort. De 3 T’ene. Ting Tar Tid. Det har jeg smertelig fått erfare. Fordømt lang tid tar det. FLT.

Jeg husker behandleren min sa til meg at det ikke gjorde noe at det gikk galt den ene gangen i romjula,hun ble ikke skuffet på noen som helst måte. «Tenk på alt du har fått til». Jeg tenkte på det. Tidligere en gang fortalte hun meg om en tidligere pasient som slet mye, og at det var kryss i taket de dagene det gikk bra. For meg ble det kryss i taket når det gikk dårlig. Vi er ulike, det som gikk bra for meg, kan være veldig vanskelig for andre. Det som går bra for andre, kan være vanskelig for meg. Jeg tror, om jeg husker riktig, 4 kryss i taket før jeg ble skrevet ut derifra 10.januar. De 3 siste kom i løpet av de par siste dagene, og jeg hadde ikke engang dårlig samvittighet. På boosteroppholdet kastet jeg også opp. Jeg brøt en regel, jeg hadde planlagte overspisinger. Jeg var i oppløsning på det oppholdet, mye hardere emosjonelt, fordi de gikk ikke rundt grøten, det var pålen rett i hjerterota, det var intenst, lite tid på å fordøye, prate om det. Samtidig hadde jeg fortalt om traumet. Jeg holdt ikke ut kaoset, så jeg brukte gamle mestringsstrategier for å holde ut. Men jeg fikk fortalt det, jeg åpnet opp døren. Ikke bare på gløtt, men fullt og helt. Mest til presten, siden det var derfor jeg hadde timer med han. Og han trengte å høre historien for å kunne gi meg tilbakemeldinger, for at vi kunne ha en samtale. Selv om det var vanskelig, så var det lett å prate med han. Han er så sympatisk, empatisk, utrolig flott mann. Han burde vært behandler, det hadde han klart med glans. Jeg pratet ikke særlig om det med behandleren min, hun hadde fått historien på mail, så vi forholdt oss til hva traumer er, og vi fylte ut skjemaer. Jeg snakket litt med primærkontakten min om det, hun hadde også lest mailen. Vi hadde aldri lange samtaler om det, det ble mest prat i koridoren. Den nest siste dagen der så fortalte jeg det til en av de andre i spis-teamet. Hun var god å prate med, en erfaren og utrolig flink behandler. Det gjorde godt.

Så reiste jeg hjem igjen, med visshet om at det var to uker til neste time med ny behandler. Tiden gikk, spiseforstyrrelsen tok mer og mer plass. Det gikk nedover, jeg var igjen i spiralen, på vei ned. Med stormkast. Den virvlet meg rundt, jeg følte meg som en kasteball der jeg smalt veggimellom. Tankene om at jeg overlever uansett tok mer og mer plass. Jeg tåler å bli kastet veggimellom, jeg tåler turen ned spiralen, det går greit, jeg klarer meg. No problem. Been there, done that before. «De fleste kommer aldri helt nederst i spiralen igjen etter innleggelsen» sa noen på Modum. Jeg trodde på det, og kjente at det var sant. Nå vet jeg ikke lengre. Jeg er hvertfall ikke langt ifra bunnen, men det er greit. Jeg greier meg. Jeg går ikke til grunne. Jeg overlever. Jeg kan umulig være den eneste som har falt så langt tilbake igjen. Det er nok derfor flere har hatt både to og tre innleggelser på Modum, og andre plasser for den del. Det er ikke dermed sagt at om man ikke klarer det på første forsøk, så er det over og ut. Man kan klare det på andre, tredje, fjerde forsøk. Sånn er det med det meste man synes er vanskelig. Så jeg tror fortsatt ikke 100% på at jeg aldri vil bli frisk, men akkurat nå så finner jeg det vanskelig å tro på det. Men det som er vanskelig trenger flere forsøk.

Nå er jeg heller ikke der at jeg ønsker en ny innleggelse, akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke orker tanken engang. Alt gjennom det helvete igjen? Trokke det. Sist time hos behandleren min, forrige uke, så spurte hun om jeg ikke kunne prøve å ha oppkastfri dager, uten at jeg skulle tenke at alt går til helvete om det smeller en gang. At jeg ikke skal gi opp, selv om jeg går på trynet en gang. Jeg lurte litt på om hun hadde forstått meg riktig. Jeg hadde riktignok motstridende utsagn, sa at jeg egentlig ikke helt bryr meg for tiden, jeg klarer meg. At motivasjonen er ganske bortevekk. Samtidig sa jeg at jeg selvsagt ønsket at jeg klarte å ha oppkastfrie dager. Det er ikke noe feil med ønsket, jeg er bare litt for svak for spiseforstyrrelsen, gir meg når den gnåler og maser, fordi det er det enkleste, da får jeg fred, da får jeg bort uroen, da får jeg tiden til å gå. Da blir ensomheten mer utholdelig. Men selvsagt, klarer jeg dager uten overspising og oppkast, så er jo det bra.

Vel, utrolig nok, og kryss i taket, så klarte jeg å være oppkastfri i forgårs. Og jaggu, tror du ikke jeg har klart det i dag også? Jeg slet meg grønn i forgårs, overspisingstrangen (med oppkast så klart) var enorm på søndag. Men det gikk med et nødskrik. Mye fordi jeg ikke orket dra på butikken. Den som er søndagsåpen ligger et stykke borte. Tiltak å gå bort når det striregner. I dag har jeg vært sliten. Uopplagt, stiv og støl, giddasløs. Da kjenner jeg på irritasjon, blir kvalm(ooh the ironi again) av tanken på overspise og kaste opp. Det vrengte seg liksom. Jeg var på butikken tidligere i dag, fordi jeg trengte enkelte ting. Tanken på å handle inn noe var tilstede, men jeg maktet ikke. Senere dro jeg på trening, måtte komme meg ut og gjøre noe, få vekk uroen. Jeg tok med meg lommeboken, just in case liksom. På vei hjem vurderte jeg fram og tilbake, men tanken gjorde fortsatt at jeg vrengte meg. Så jeg syklet forbi, og rett hjem. Jeg laget meg heller en kopp med varm sjokolade, noe som er lenge siden jeg har gjort. Det smakte. Og her sitter jeg, uten trangen, med litt uro, men best av alt, med to kryss i taket.

Vil, vil ikke.

Vet du hvor slitsomt det er når ambivalensen river deg i fillebiter, og lar deg ligge der og prøve å få puslespillet til å gå opp på en eller annen måte? Når du ikke klarer å velge den ene siden framfor den andre? Når du ikke klarer å få bitene i puslespillet til å gå opp, uansett hvilken brikke du prøver? Kan du forestille deg frustrasjonen når alt du prøver ikke går? Når noe blir feil uansett? Vel, sånn har jeg det nå. Noe blir feil uansett, enten for fornuften, eller for spiseforstyrrelsen. Vil jeg jobbe med spiseforstyrrelsen? Ja, og nei. Vil jeg bli frisk? Ja, og nei.

Da jeg startet hos min nye behandler, så ble det «bestemt» at vi i første omgang skulle jobbe med traumet, og legge spiseforstyrrelsen litt til sides. Jeg var delt på den «avgjørelsen», fordi jeg trenger egentlig å jobbe med begge deler, siden de henger sammen. Men så gikk nå ukene, ting skle mer og mer ut, noen uker uten behandling, og randome timer. Sist time, forrige uke, så gikk plutselig hele timen med til å snakke om bulimien. Ikke fordi jeg ville unngå å prate om traumet, men fordi jeg ville at hun skulle vite hvordan ståa var i forhold til spiseforstyrrelsen. Så satt vi der da, og vips så var timen gått. Tråden ble selvsagt tatt opp i dag også, ved at jeg fikk start spørsmålet «Hvordan har du det? Hvordan har det gått siden sist?» På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke bare å prate om det negative, men vektlegge at det også har skjedd en del positive ting. Så svaret mitt var delt. Jeg hadde spist rett før jeg dro ned, så jeg var mett, og det gjør at jeg føler meg dobbelt så stor. Ubehag. Samtidig hadde jeg akkurat avtalt en kaffedate med ei venninne, hyggelig.

Deretter gikk da praten på maten. Hvorfor er det vanskelig å være mett? Jobbet dere med dette på Modum, med å nyansere følelsene bak? Finne strategier for at det skulle bli enklere? Grep du kunne gjøre i forhold til å mestre mettheten etterhvert? Jeg svarte etter beste evne, ting jeg har fortalt henne før, og nye ting. Vi snakket mye om dette med ambivalensen også, hvor vanselig den er nå, kontra Modumoppholdet. Hva som skal til for å holde motivasjonen oppe, eller finne tilbake til den, kontra Modum. Alt var selvsagt enklere å få til på Modum, der hadde jeg jo hjelpere rundt meg hele tiden, det har jeg ikke nå. Der hadde jeg forpliktelser, både overfor meg selv, gruppen, kontrakten og behandlerne. Nå har jeg bare meg selv. Jeg har i alle år sagt, og ment, at det ikke er så nøye med meg, jeg klarer meg. Det går greit, jeg overlever. Null respekt overfor meg selv kanskje? Jeg føler det fortsatt sånn. Så lenge jeg klarer meg, så er det ikke noe stress. Hun lurte selvsagt på om jeg ville bli frisk. Jeg sa både ja og nei. Nei fordi sykdommen er trygg, den kan jeg, jeg vet hva jeg har. Det friske er skummelt, fordi det er så mange år siden jeg levde i friskverdenen. Og så kom vi inn på dette med vekt. Det evige vektproblemet. Jeg fortalte henne at jeg er livredd for å ende opp som overspiser, at vekten skal øke drastisk, og overspisingen (uten oppkast) skal eskalere i uendelige høyder. Ikke aktuelt. Jeg har en vektgrense hvor jeg ikke vil over. Ingen nedre grense. Hun sa at jeg tenker veldig sort/ hvitt. No joke. Uansett hvor mye jeg går opp= BAD. Uansett hvor mye jeg går ned= GOOD. Sort, hvitt. Det er enten slik eller sånn. Farvene i mellom er igjen blitt visket ut. Og jeg kan hisse meg opp i den diskusjonen angående vekten. Det er slik eller sånn, end of story. Jeg ser fornuften, men jeg toucher den ikke. Jeg bjeffer, jeg glefser. Touchy tema. Kropp, vekt, mat, tanker, følelser. Ustabil. Emosjonell ustabil. Min nye diagnose, hurra meg rundt, tenna i tapeten og hæla i taket.

Sånn halvveis i timen, så tok hun igjen opp dette med hva vi skal fokusere på framover, traumet, og legge spiseforstyrrelsen litt til sides så lenge, men selvsagt ikke glemme den. Den skal også tas opp innimellom, når det trengs. Og hva jeg syntes om det? Jeg sa at den syke delen av meg jubler, for det går greit, ikke noe stress. Jeg klarer meg. Nei, det var viktig å ta tak i den, og dermed gikk resten av timen med til temaet. Jeg ville egentlig bare bli ferdig med det, men tiden går jo i timene, uten at vi kan gjøre noe med akkurat det. Det var det vi rakk. På en måte er det jo bra at hun tar begge temaene på alvor, at den ene biten ikke skal glemmes selv om vi skal jobbe med den andre. Men nå så befinner jeg meg der at benektelsen igjen er på plass, og blir irritert når vi snakker om spiseforstyrrelsen, samtidig som jeg forteller det akkurat som det er, uten å legge to fingre i mellom. Kanskje høres jeg ut som en drittunge, med selvinnsikt. Nesten tragisk, tragikomisk. Her har jeg gått i behandling for spiseforstyrrelser i flere år, og har vært oppgitt mange ganger, men så kommer hun, og setter litt krav, eller sier ting på en litt annerledes måte enn jeg er vandt med fra forrige behandler, og så blusser plutselig motstanden opp voldsomt. Hærregud. Ja, det er pokker meg tragikomisk. Men jeg ser det jo selv da. Det er vel noe.

Hun lurte også på hvor mye legen min er inn i bildet. Hvor mye han vet osv. Han vet, han har vært fastlegen min siden 2005. Jeg har fortalt han en del, det jeg har rukket i de få minuttene en legetime varer. Han har sett meg i en ille tragisk tilstand (ikke sf relatert), han har henvist meg til psyk.pol, ernæringsfysiolog og for å sjekket bentettheten. Og min forrige behandler sendte han noen sammendrag sånn innimellom. Men det skle visst litt ut etterhvert. Nå har jeg ikke vært hos legen siden februar, angånede de skranglete knærne. Jeg har ikke tatt blodprøver siden før Modum. Så jeg aner ikke hvordan det står til. Kanskje ikke fullt så bra som jeg innbiller meg, med tanke på at det har vært en del oppkast i det siste. Men jeg føler meg bra altså. Stort sett alltid vært frisk og rask sånn fysisk, scoret bra på de testene, i positiv forstand. Psykologen min mente at han kanskje burde bringes mer på bane, nettopp i forhold til blodprøver hvertfall. For han vet jo også hvordan det kan påvirkes fysisk. Jeg sa jeg nesten var usikker. Hun sa hvertfall at hun skulle skrive et sammendrag til han, og ta opp nettopp dette. Og jeg bare….gawd. Skal jeg plutselig bli innkalt til jevnlige sjekker nå da liksom?? Sweet lord. Dette ble tatt opp de siste miniuttene før timen var over, og siden jeg hadde en kaffedate akkurat når timen var over, stod bare og trippet og ville gå. Åpnet døren gjorde jeg også, som et tydelig tegn på at jeg faktisk var veldig klar for å gå. Så da får vi se da, hva det blir til. I samme slengen, sånn helt på tampen, med døra åpen, så lurte hun på om jeg kunne sette meg en konkret mål til neste time. Som f.eks å være oppkastfri, eller, å ikke bare gi faen i alt selv om det går galt en gang. Jeg sa til henne at det er liksom målet mitt hver dag, men at også problemet, eller trangen til å overspise og kaste opp, også kommer hamrende over meg hver dag. Så det er en drakamp hele tiden.

Nå blir det to uker til nesten time. Kjenner at det ikke er noe stress akkurat nå. Drittungen i meg er likeglad. Den blir obsternasig når den møter motstand. Da skal den hvertfall ikke, ikke snakk om i svarte helvete. Meeeen, nå skrev jeg jo i innlegget i går at målet mitt nettopp er å prøve å være oppkastfri, så langt det lar seg gjøre. Jeg gikk jo trynet allerede i dag da, men brukte hvertfall ikke flere hundre kr på mat, det er da noe. Så kommer en ny dag igjen i morgen. Tralla la.

Plutselig blir det uviktig.

Hvert år, spesielt når sommeren kommer, og ferien skal tas ut, så dukker de samme tankene opp for veldig mange psyke, hva nå? Hva skjer nå som behandler skal ut i ferie i noen uker? Plutselig står man på bar bakke. Ofte så kan det virke som at alle, behandlere inkludert, at de tror at psykdom også tar ferie. Det gjør den ikke. Den kan være like hissig som ellers. Mange pasienter trenger stabiliteten et behandlingstilbud gir, tryggheten det gir, framgangen det gir. Når det plutselig blir et opphold på 3-4-5 uker, så kan det fort gå på trynet. Enkelte er så heldige at de er innlagte, og har i det minste bemanning rundt seg, selv om det ikke er deres behandlere.  Andre får tilbud om å ta kontakt om det skulle være noe. Mange andre blir stående på bar bakke.

Jeg tilhører den siste gruppen. Jeg kan jo alltids ringe akutteamet om det virkelig skulle bli ille, men det er en mulighet jeg aldri kommer til å benytte meg av, fordi jeg synes det er vanskelig å be om hjelp. Derfor klarer jeg meg, uansett hvor vanskelig det er. Jeg har jo klart meggjennom somrene før, selv om det har vært rimelig skakkjørt til tider. Sommeren 2009 var veldig destruktiv f.eks, på flere områder. I fjor…vel, da var jeg på min laveste, og sykdommen herjet villt med meg.

Nå er ferien som regel på 3-4 uker, noen har 5 uker. Det er kanskje ikke så lenge, en vanlig ferie. Men er man syk, og har behov for hjelp, så er de ukene veldig lange. Jeg skjønner jo selvsagt at behandlere også må ha fri, skulle bare mangle. Men det burde kanskje ha vært langt opp en plan over andre muligheter om det skulle bli riktig vanskelig for pasienter. Noen får det, mens andre igjen får bare «God sommer. kos deg, gjør det beste ut av den» slengt i trynet. Joda, det er jo hyggelig sagt det, men kanskje vanskelig for noen.

For min del, så klarer jeg nesten ikke kjenne at jeg bryr meg nå. Behandlingen har vært så hakketede siste månedene, at jeg ikke har fått noe stabilitet, trygghet eller kontinuitet på noen måte. Jeg har time nå på torsdag, så vet jeg ikke hvordan det blir uken etter, hun skulle være borte deler av uken, så får vi se da, om jeg får en time eller ei. Så er det ferie. Så lenge jeg ikke føler at det gir meg stabilitet, på noen som helst måte, så kjenner jeg at blir likegyldig. Det blir plutselig ikke så viktig å prate om traumet likevel. I dont care, føler at jeg ikke orker forholde meg til det, det går greit, jeg overlever. Same old shit. Jeg har flere ganger tenkt tanken på å avbryte behandlingen, jeg ser ikke helt poenget. Hvor langt har jeg kommet da? Sett bort i fra Modum? Jeg har tatt mange mange skritt tilbake igjen. Ja, det er min oppgave å jobbe, ja, det er jeg som må gjøre jobben, I know, I know. Tingen er bare den at jeg har blitt kraftig innhentet av fortiden, sykdommen kom etter i større fart enn jeg hadde sett for meg.

Jeg er uansett der at jeg fortsatt skyver vekk tanker og følelser. På Modum snakket de litt om å tåle tankene. Jeg klarer ikke tåle dem, fordi jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Da skyver jeg dem vekk. Så da står jeg fast i samme spor som før. Og da spiller det jo ingen rolle da, om vi prater om det eller ei. Da er det egentlig ikke så viktig. Jeg lurer jo litt på hvorfor jeg egentlig fortalte noe i det hele tatt. Men men, ikke noe jeg kan endre på nå.

Jeg vet ikke om jeg skal beklage mye negativitet på bloggen i det siste, men jeg er i en veldig dårlig periode, som jeg har nevnt mange ganger nå. Jeg vurderer da fram og tilbake om jeg i det hele tatt skal skrive innlegg. Jeg føler at jeg ikke har så mye nytt å skrive, for jeg er stuck on repeat.  Og så ønsker jeg jo ikke å trigge, eller gi inntrykk av at jeg har gitt opp alt håp. Derfor blir det litt amputert for tiden, ikke blogging hver dag.

Kanskje har jeg noe positivt å fortelle i morgen, da skjer det nemlig noe. Tiden får vise. Jeg skal ikke skrive noe om det nå, men det kan bli bra. Jeg håper det blir bra. Jeg krysser fingrene.

Når alt flyter ut.

Innimellom så reflektere jeg litt, selv om jeg nå er i en periode hvor alt går litt på skinner. På skitne skinner. Innimellom så dukker det opp noen «aha» tanker, eller tanker som sier «kanskje er det sånn, eller kan det være derfor?». Jeg sliter med søvnen min, og jeg blir liggende lenge våken før søvnen kommer og tar meg. I løpet av den tiden før søvnen kommer, så dukker det opp tanker. Jeg trenger ikke nødvendigvis reflektere over noe spesielt heller, men spørsmål, eller svar, kan likevel poppe fram. I natt var det sånn. Jeg sliter med kroppsaksepten min, jeg takler ikke vektoppgang, jeg takler ikke kroppen sånn jeg ser ut nå. Jeg har mange ganger snakket om skam her. Nå skammer jeg meg ikke over at jeg er syk i seg selv, men jeg bærer på skam over andre ting. Ting som jeg har holdt for meg selv lenge. Jeg har spist og spydd bort mange følelser, spist og spydd for å slippe tankekjøret. Spist og spydd bort bilder som har dukket opp i hodet mitt, bilder, tanker og følelser jeg ikke vil kjenne på, eller «se». Derfor har jeg jobbet aktivt for å få dem bort. Spist og spydd.

I natt kom da spørsmålet opp, kan det være sånn at jo mer jeg går opp i vekt, jo større plass jeg tar, jo mer kroppen eser ut, så vil også skammen ese mer ut, og presse seg mer og mer ut av meg, sånn at også den blir mer synlig? Når jeg tenker på hvordan ting har utviklet seg siden i høst, så har jo det jeg aldri har villet pratet om, kommet nærmere og nærmere overflaten. Jo mer jeg har gått opp i vekt, jo mer lærdom jeg har inntatt, jo nærmere overflaten har også traumeopplevelsen kommet. Jeg tyter ut, skammen tyter ut. Jeg føler jeg sprekker, fordi vekten har gått opp, og skammen tyter ut, for jeg har endelig fortalt noen om det. Kanskje har jeg vært redd for det i behandling, at det skulle gå så langt at jeg en dag skulle fortelle. At jeg, i takt med at jeg ble mer synlig fysisk, også skulle bli mer synlig i forhold til traumet. At når kroppen blir større, så vil skammen bli doblet, fordi jeg ikke holder ut kroppsaksepten, samtidig som skammen også blir større. At skammen da tar så stor plass, fordi det blir mer plass til den, og dermed må den ut, sånn at den ikke skal ta plass?

Samtidig så føler jeg meg ikke mindre, eller at den tar mindre plass, men den har hvertfall kommet opptil overflaten, og sevet ut. Jeg har holdt igjen i mange år, skøvet det bort, spist og spydd det bort. Jo mer jeg snakket med mine behandlere, jo mer opgaver de ga meg å tenke over, jo mer innskt jeg har fått, jo mer har traumet tatt plass. Akkurat det jeg har vært redd for. Det kom nærmere og nærmere overflaten, i takt med at kroppen vokste. Jo mer jeg spiste, jo mer plaget vanskelige tanker og følelser meg. Jo mer jeg gikk opp i vekt, jo større ble skammen. Da jeg spiste mindre, da jeg veide mindre, da jeg spiste og spydde mer, jo mindre plass fikk skammen også. For da fikk den ikke tid til å plage meg, for jeg skøv den bort hele tiden. Nå er det igjen blitt mye spising og spying, for jeg ønsker ikke at traumet, skammen, skal være så påtakelig. Jeg vil ha det bort, ikke tenke på det, ikke kjenne på det.

Det er sikkert vel og bra at jeg har sprukket hull i boblen, men jeg ønsker likevel at jeg slapp alt som har med det å gjøre. Jeg føler ikke noe annerledes nå i forhold til før jeg fortalte om det. Jeg har fortalt det, men føler det samme. Jeg bør jobbe med det, samtidig så kjenner jeg at jeg blir irritert over å prate om det. Behandleren min har ikke lest historien jeg skrev, og sendte til behandleren jeg hadde på Modum. Min forrige behandler fikk den også tilsendt, men har tydeligvis slettet den. Jeg ba min nåværende behandler om å høre med min forrige, om å la henne få lese den. Når hun nå ikke fikk lest, så sa jeg at jeg kunne sende den til henne. Men hun liker ikke at sånt blir sendt via nett. Det er ikke sånn vi kommunisere sier hun. Joda, jeg ser den, men det hadde vært greit om hun leste den, for jeg har fått med mye der. Samtidig sa hun at det også er for min sikkerhet at det ikke bør sendes, mye forsvinner jo i løse luften via worldwebben, men jeg sa at det var greit for min del, jeg har jo alt sendt den to ganger. Hun skulle tenke på det, vurdere det. Det er to uker siden, og hun nevnte det ikke i timen i går. Da vi tok det opp sist time, forrige uke, så sa jeg at da får det bare være, det er ikke så viktig. Kjente jeg ble noe irritert.

Jeg aner ikke hva det blir til, vi snakket som sagt ikke om det i timen i går, for da gikk hele timen med til å snakke om bulimien, hvordan ståa er nå. Neste uke blir hun borte, uken etter var hun der noen dager i løpet av uken, så jeg vet ikke om jeg får time, deretter har hun 3 uker ferie. Jeg kjenner at jeg blir likegyldig, ser ikke poenget, driter i det. Jeg vet ikke. Men hun vet hvertfall om historien, selv om det hun vet er ganske lite. Jeg fløt utover, og det samme gjorde skammen, hemmeligheten. Det ble for mye. Den økte i takt med kroppen min som ble større.

No way.

Tomt i hodet. Ingen nye aha-opplevelser, ingen nye refleksjoner. Stuck on the same track. Repeat, repeat, repeat. Det har gått en måned, og vi er fortsatt der at jeg forteller litt om hva jeg har gjort den siste uken, hvordan det har gått. Litt om jobb, litt om foto, litt om trening. Og traumet. Mye av de samme spørsmålene som stilles om og om igjen, bare på litt ulike måter. Jeg forteller og forteller. Vi er fortsatt på «bli kjent med Laila» stadiet. En måned har gått, og jeg er på samme plass, ikke fått jobbet noe med det essensielle, stort sett bare fortalt. I grove trekk, svart på det jeg har blitt spurt om. Før kunne jeg se fram til timene, nå gjør jeg ikke akkurat det. Jeg får ikke så mye ut av dem ennå. Og snart er det vel ferie også. Jeg føler ikke at jeg kommer noen vei.

Tikk, takk, tikk, takk. Tiden går, og ting er som før. Nesten, foruten den lille detaljen at jeg har fortalt om noe jeg lovet meg selv å aldri fortelle. Den eneste forskjellen er at noen vet. Hjelper det meg? Ikke nevneverdig. Men men, gjort er gjort, jeg kan ikke ta tilbake ordene nå, nå er det skrevet, og nå er de sagt. Ord kan ikke tas tilbake. Jeg skulle nesten ønske at det gikk an, for jeg føler ikke at det har utgjort noe i positiv retning. Nå er det bare flere som kjenner til skammen. Like før timen med psykologen min i dag, så sa hun: «Så du ønsker å få ryddet op i historien, og plassere den i en skuff, ikke sant?» Er det ikke innlysende tenkte jeg. «Jeg vil helst slette det fra hukommelsen» sa jeg. Selv om jeg vet at det ikke går. Tig går opp og ned, mye ned. Noen dager bedre enn andre. Ikke bra, men bedre. Sånn er det for alle, livet er en berg- og dalbane. Livet, hverdagen, blir til det man gjør det til. Det blir bare så forferdelig vanskelig når jeg gjør alt på egenhånd, dag inn og dag ut. Jeg liker å trene, jeg trener. Jeg liker å sykle, jeg sykler. Jeg liker å lese, jeg leser. Jeg liker å ta bilder, jeg tar bilder. Men alltid alene.

Jeg fungerer bra på jobb, mindre bra hjemme. Jeg fungerer bra de gangen jeg er sosial, mindre bra alene. Det er to ulike verdener. Jeg fungerer i begge, men på ulik måte. I helgen får jeg forhåpentligvis en dag i den fine og gode verdenen. Om det blir fint vær. En dagstur til Trollstigen og Geiranger. Fin utsikt, my vakker natur, fine bildermuligheter, og godt selskap. Ut fra leiligheten, plassere øynene på andre ting enn tv’n, pc’n og de fire veggene. Vekk fra Molde, vekk fra de plassene jeg har vært tusen ganger før. Til noe fint og urørt. Jeg har aldri vært i Geiranger før, men har ønsket å dra dit, fordi det er så fint der. Jeg ønsker meg fint vær, for jeg vil så gjerne se utsikten, få med meg naturen, de vakre omgivelsene. Løfte hodet fra porselenskålen, ta steget ut døra, og nyte det naturen har skapt. Jeg vil fange det i bilder.

«Veien hit» av LilleMy.

Nå blir det et innlegg uten meg og mitt her. Jeg har fått tillatelse av en søt og kjær dame til å postet hennes artikkel her. Jeg håper du vil ta deg tid til å lese gjennom dette her.

VEIEN HIT
Først vil jeg presentere NLP slik at dere kan få en hvis forståelse av hvordan det fungerer.
I korthet er NLP (Nevro Lingvistisk Programmering) læren om hvordan mennesket og hjernen fungerer. NLP erkjenner at mennesket er enestående av natur, og at vi alltid har et mye større potensial enn vi utnytter. NLP er et effektivt verktøy for å skape endringer og positiv utvikling, og kan anvendes på alle områder i livet.
Viktig i NLP er å forholde seg til den ubevisste delen av hjernen og til de store muligheter som ligger der. Ved samspillet mellom det bevisste og ubevisste kan du skape positive endringer for deg selv og andre, og du vil kunne bevege deg fokusert og raskt mot ønskede mål. Coaching er å slippe en persons potensial løs. Det er en forandringsprosess hvor den enkelte (individ, gruppe eller team) hjelpes til å komme videre, men er ansvarlig for sin egen utvikling og suksess. Med NLP kan du bedre mestre relasjoner og kommunikasjonen med andre. Du lærer hvordan du kan fjerne uønsket frykt og tvil, og erstatte dette med motivasjon og selvtillit.

Jeg ønsker å dele min historie for å kunne vise til at det fins muligheter for å komme seg opp og igjennom de vanskeligste hendelser og opplevelser som oppstår i livene våre. For vi alle opplever vel at livet går nedover og oppover fra tid til annen… Jeg ønsker å sette fokus på at bak enhver handling finnes det en positiv årsak, og at strategier og handlingsmønster danner vi ut i fra hva som er til det beste for oss selv. Jeg håper å kunne motivere deg til å se hva som ligger i deg. Hvor uendelig mange muligheter du har, og til å se at om du ønsker å endre på noe så er at mulig.
Jeg har selv opplevd å finne ressurser i meg selv som til syvende og sist førte meg helt hit jeg er i dag og jeg er overbevist om at det er noe alle kan gjøre.
Veien har til tider både vært både stormfull og smertefull, men i dag ca 40 år etter veien startet har jeg det godt.
I LIVET OG MED LIVET

Det startet en natt i april 1972: Jeg meldte min ankomst ca seks uker før tiden og alle ble ganske overrasket, inklusiv meg selv tror jeg. Fram til jeg var tre år husker jeg bare fra bilder og historier som er meg vis og fortalt.
Da jeg var 3-4 år hadde jeg en klar fornemmelse av at jeg ikke opplevde livet slik de fleste andre rundt meg gjorde. Så klart den gangen kunne jeg ikke sette ord på hva spesifikt fikk meg til å føle det slik, men jeg har et klart minne om at jeg var anner-ledes. Jeg likte å synge – turne og danse- noe de fleste på den alderen gjør, men fornemmelsen av at dans og musikk var ekstra viktig for meg ble bare forsterket jo mer jeg gjorde det. Uten at jeg da viste hvorfor. Jeg hadde en ‘Livlig fantasi’ og var over gjennomsnittet aktiv. I dag heter det vist ADHD… Jeg snakket med mine ”usynlige” venner og var mye alene. Når jeg lekte med noen, så var det med biler og gutter

Da jeg var fem år skjedde det en endring i mitt liv… En hendelse jeg med hele min bevissthet opplevde som noe av det vondeste som livet til da hadde gitt meg. Jeg ble misbrukt.
En voksen mann tok noe som ikke var for han å ta. Kroppen min har vel aldri hatt det så vondt, ikke en gang etter flere timers hard dansetrening. Ingenting kan sammenlignes med Den smerten, Den første gangen.
Vel, bortsett fra da jeg i 2010 var med på en Tidslinjeteknikk under utdanningen min som NLP helsecoach/terapeut og oppdaget da Den aller første gangen, da dette startet… Da var jeg tre år.
I mitt bevisste sinn husker jeg bare bruddstykker av mitt liv fra tidsrommet 5-7 år. Og de minnene handler om dans, sang, og noen flotte sommerminner. Jeg husker jeg var mye alene, mye ute i naturen og fant de små øyeblikk så uendelig vakre. Som da en sommerfugl plutselig letter fra en blomst, en lukt av nystekte kaker, andres barns lek i hagene omkring…
Da jeg var fylt sju år husker jeg en ny hendelse, men da bare følelsene, luktene, kvalmen og berøringen. Og at smerten i kroppen var gått over til å være nummen. Som om jeg var delt i to. Hodet gav kroppen beskjed om å gå i dvale. Så forsvant hodet mitt inn i et tomt rom, der ingenting ble lagret. Alt er blankt…

Dans og musikk var og er fortsatt veldig viktig i mitt liv! Dette har vært min redning/overlevelsesteknikk for å bearbeide de vonde hendelsene jeg opplevde. Mange timer, blod, svette og tårer har jeg lagt igjen på parketten for å kunne fungere ”normalt” i livet mitt. Alt som var i meg kom ut i dansen, via musikken som fylte meg. Jeg hadde også andre strategier for å holde følelsene under kontroll… Å holde meg aktiv. Full kalender, ingen tid til hvile. Jeg tror noen ville kalt det Hypomani om jeg hadde fått hjelp den gangen. Og når det var ekstra vanskelig å holde kontroll på tanker og følelser sluttet jeg å spise, og det skjedde på ren autopilot! Sultfølelsen bare forsvant.
Neste gang jeg bevisst husker og kan beskrive med ord er det som skjedde var da jeg var 17 år. Det var en fredag og jeg var akkurat kommet hjem og var i greit humør. Jeg skulle bare slappe av og kose meg den helgen. Etter å ha sittet på rommet en stund går jeg ut og der står han, midt i gangen… Noen hadde glemt å fortelle at han skulle komme på besøk. Jeg husker godt den dag i dag hvordan min kropp først stivnet, så ble jeg nummen, kvalmen kom veltende og hjertet banket hardt i ørene. Inni meg startet skriket, som aldri nådde min munn…. Alle lukter ble forsterket og smerten i kroppen gjorde det umulig for meg å bevege meg vekk fra han. Da han kom mot meg og tok omkring meg var jeg tapt. Jeg befant meg utenfor meg selv og så hvordan han nøt makten han hadde over meg… En klem, en klem som fortalte meg hva jeg hadde i vente denne helgen om jeg ble værende hjemme. Jeg rømte – stakk – uten å si noe til noen.

Fra den dagen da jeg for siste gang var uforberedt på et møte med han gjorde jeg alt jeg evnet og maktet for å glemme, fortrenge og rømme… Den dagen utløste jeg min Diagnose (tror jeg): Post Traumatisk Stress Disorder, men A-Typisk Anorexi. (som jeg fikk i jan 2011)
Den dagen, tror jeg, at diagnosen (Post Traumatisk Stress Disorder og A-typisk Anoreksi, ble utløst). Jeg fikk diagnosene i januar 2011.

Flotte ord… sant!
Jeg fikk vel en form for behandling da på bakgrunn av spiseproblematikken (Anoreksi) en stund etter denne hendelsen… Men da var jeg så inn i min egen verden at jeg tok ingenting til meg. Jeg sluttet etter kort tid i samtaleterapi. Jeg gikk ned og ned i vekt… Dans, jobb, skole og venner var livet! Jeg var vel ca 45-48 kg den gangen, men jeg levde.
Slik gikk årene fram til jeg ble 21 år. Da ble jeg gravid, fødte mitt første barn og gikk inn i en fødselsdepresjon i etterkant. I ren frykt for at datteren min skulle oppleve det samme som meg… Depresjonen utløste anoreksien, og da jeg var 25 år var jeg i full jobb, mor og 36 kg. Veien tilbake fra der var lang, men viljen til å leve var stor. Musikk, dans, tilbud om ny jobb og datteren min. Jeg så på dette som min mulighet til å kjempe, si JA til livet.
Noen år gikk og alt var tilsynelatende rolig. Helt til ulykken skjedde. Jeg møtte en trailer front i front. Året er 2001. Mørbanket og på krykker, kom hele livet fram til da opp til overflaten SMERTENE var nesten ikke til å holde ut, men jeg levde! Jeg hadde så mange måter å takle livets hendelser på at jeg gikk over på den teknikken som funket best der og da. Fyll kalenderen, og se deg aldri tilbake. Du skal ikke den veien! Overse og overdøve smertene. Ta en pille og kjør på. Vekten gikk ned, og aktivitetene opp.

Da jeg i 2003 på nytt ble gravid var jeg lykkelig. For å få en pust i bakken. Vekten gikk opp og jeg var normalvektig 58 kg da min sønn kom sent dette året. Kun kort tid etter ble jeg gravid igjen og livet snudde seg på nytt. Jeg hadde ikke overskudd, og da min datter ble født 15 mnd etter sin bror hadde jeg slike smerter i kroppen at trapper og bakker måtte gås baklengs. Alt dette ble overskygget av ekstrem aktivitet. To-tre jobber, tre barn, og alt det som hører familielivet til.

VENDEPUNKTET
Vendepunktet kom da jeg i 2008 kjempet meg til en hofteoperasjon, for det jeg fikk høre var bekkenløsning var egentlig Avaskulær Nekrose, og hoftekulene mine var blitt innhule, benstrukturen var borte.
2009 – smertene var like sterke og jeg fikk på nytt kranglet meg til en ny operasjon. Denne gangen en protese. Men jeg fikk disse ordene på kjøpet: Husk du kan komme til å sitte i rullestol når du er 60! Fysikalsk behandling og mye egenvilje førte til at jeg kom meg fort. SMERTEFRI, som jeg endelig var blitt! Fysisk vel og merke.. Og da jeg fikk grei beskjed om å omskolere meg kom nedturen. Jeg som var så god på det jeg kunne. Jeg var 36 år og tenkte… Nei nå… Hva kan jeg bli?

Via noen venner fant jeg NLP og fikk mye god innføring i hva NLP er og tenkte: Wenche du har fått en ny mulighet til å leve! Og tanken på at når en dør lukkes så åpnes en ny ble veldig virkelig da.

I løpet med NAV og skole og det å ta grep om mitt liv falt alt sammen. Jeg ble SYK! Syk for første gang og trengte hjelp. Da vekten var nede i 49 kg ble jeg reddet, og hjulpet opp via gode nære mennesker.

Læreren min, medelevene mine, et par gode venner og min lege. Jeg var så sliten så sliten, men igjen… skolen ble da mitt halmstrå fordi: Det jeg hadde lært og fått muligheten til å forløse der var uvurderlig for meg. Jeg så en ny mulighet til å få et liv.
Et liv jeg kunne leve. Ikke bare eksistere. Det skulle ta 22 år før jeg fikk diagnosen… PTSD-ATA og startet i behandling. Men jeg er takknemlig, jeg er glad for min diagnose.
Det gav meg forklaring på mangt og mye, og det gav meg noe å jobbe for/mot, alt ettersom man velger å si det. Siden jeg fortsatt er her og kan fortelle om dette:

VEIEN HIT:

Jeg anser meg selv som frisk. For jeg vet at en diagnose er ikke hvem jeg ER, jeg ER ikke min diagnose. Jeg ER så utrolig mye mer. Jeg ER et menneske med kunnskap i overlevelse og beskyttelses teknikker. Jeg ER et menneske med erfaringer, ressurser og evner. Jeg ER et menneske med et inderlig ønske om å hjelpe og støtte andre på sin Vei. Jeg VET at uansett hva jeg tror jeg ER, så ER jeg så mye MER. Jeg VET at jeg har de ressurser jeg trenger for å komme dit jeg vil. Jeg VET at hvis noe ikke virker… Prøv noe annet. Og jeg VET at alt dette har Du også. Alt dette kan DU også. Men bare DU kan endre på deg og ditt. Kan JEG kan DU.

*Det er min overbevisning*
*Feel the fear, ad do it anyway* (Susan Jefferson)

Dette er min historie og jeg har en formening om at andre kanskje kan få en liten dytt til å finne sin vei til et friskere liv, at det nytter å finne sin(e) halmstrå for å finne tilbake til livet. Jeg er i dag 40 år, og har fortsatt noen begrensninger og overbevisninger å overvinne, men jeg vet at ved å ta et steg om gangen vil jeg nå helt fram, få oppfylt noen av mine drømmer og kanskje, kanskje en dag klarer jeg å bestå sertifiseringen som NLP Helsecoach/terapeut.

Tusen takk for at jeg fikk dele dette fine Wenche ♥

Jeg hoppet igjen..

Jeg tok sats, og hoppet. Først en gang, med en landing som endte i fall. Nå har jeg tatt sats og hoppet igjen. Hele to ganger. Hvordan landingen blir, gjenstår å se. Det vil si at jeg nå stå og svever i luften. Man kan jo aldri være sikker på hvordan en landing blir, når man hopper. Det gjelder å ha stødig kurs, ha troen på at det skal gå bra, men det vil alltid være ytre faktorer som påvirke utfallet. Noen man ikke alltid kan gjøre noe med, for innimellom er man faktisk avhengig av andre for at landingen skal gå bra. Innimellom trenger man altså hjelp og veilledning. Støtte og motivasjon, spørsmål og svar. Altså, flere faktorer kan påvirke et utfall. Når man hopper, så håper man jo selvsagt at landingen skal gå bra, helst knirkekritt, men nå er det jo sånn at ikke alle landinger er knirkefrie, men atman likevel lander, og holder seg oppe. Unngår fall. Hopper man ikke, så får man heller aldri vite utfallet. Og så har vi uttrykket «Det er bedre å hoppe i det, enn å krype i det». Har måtte gjort det noen ganger, og uansett utfall, så er jeg her ennå. Like hel, verden gikk ikke under, jeg dævva ikke, jeg har gått på en smell, men har reist meg igjen. Børstet støvet av henden og kommet meg videre.

Det er ikke alltid like enkelt å hoppe, noen ganger virker landingsplassen veldig langt vekk, og avsatsen for stor. Skremmende, skummelt, frykt, angst. Andre ganger virker ikke hoppbakken like skummel, den virker overkommelig, og skulle en falle, så vil ikke skadene bli så store. Det er helst i den minste bakken man bør begynne, sånn for ikke å gape over for mye på en gang. Man tar ikke sitt første hopp i hoppbakken i Vikersund, som er verdens største skiflyvningsbakke, da begynner man heller med å lage et bittelite hopp på plenen bak huset. Da bør selvsagt den plene helle nedover, og det bør gjerne være på vinterstid. Man kan eventuelt hoppe høyde, hvor listen ligger på et nivå som kan være overkommelig. Ikke to meter.

Hva som er skummelt, er selvsagt individuelt. Noen kan synes at lav høyde er skummelt i seg selv, mens andre er litt tøffere og legger lista litt høyere og bryr seg ikke om en skulle falle litt hardt. Noen liker høyden litt bedre enn andre. Noen synes det er spennende selv om det er bratt, og langt ned til landingsfeltet. Vi er ulike. Noen er mer redd for utfallet enn andre, noen tåler avvisning og nederlag bedre enn andre. Vi er ulike. Noen takler et «Nei» bedre enn andre. Vi er ulike. En sats som for noen kan virke som småhopp, kan for andre virke som store hopp, på lik linje som at dørstokkmila for noen er gigantiske å komme over, mens for andre er den helt flat og uproblematisk å overstige. Igjen, vi er ulike.

Jeg. Jeg kan være dårlig på å takle et nei, jeg kan være redd for å satse, jeg kan være redd for å hoppe. Det kommer faktisk an på dagsformen, hvordan humøret er, hvordan motivasjonen er, om jeg kjenner på håpløsheten, eller troen. Om jeg føler meg tøff eller feig. Om jeg føler at jeg fortjener det, eller ei. Om jeg føler at det er verdt det, eller ei. Jeg har før tatt sats og hoppet, selv om jeg var sikker på at jeg ikke kom til å overleve det, at jeg skulle komme meg gjennom det. Jeg fortalte om min spiseforstyrrelse. Jeg fikk ulike reaksjoner, men mest positive. Jeg tok kontakt for å komme meg i behandling. Jeg var livredd for å ikke bli tatt på alvor, at jeg ikke skulle være syk nok. Jeg ble trodd, og jeg fikk hjelp fort. Jeg var ambivalent, ville ikke ha hjelp, ville ha hjelp. Jeg valgte å få hjelp. Jeg valgte å søke meg til Modum, selv om en stor del av meg ikke ville, selv om en del av meg angret på det valget, selv om jeg var livredd. Jeg fikk plass, jeg presset meg selv til bristepunktet daglig, men jeg hoppet, og selv om landingen var meget utsø, så landet jeg. Og overlevde.

Jeg tok sats, og hoppet. Etter 15 år fortalte jeg noen som jeg hadde lovet meg selv å aldri fortelle til noen. Aldri skulle det komme fram i lyset. Skammen, og skyldfølelsen var for stor. De er fortsatt store, men nå har jeg åpnet opp for det. Det var vanvittig skummelt å skulle la noen andre få ta del i den hemmeligheten. Jeg brukte 4 måneder fra jeg først begynte å tenke tanken på å kanskje fortelle det, til jeg faktisk gjorde det. Det var tøft, og det var vanskelig. Men tilbakemeldingene jeg fikk gjorde at landingen ble noenlunde stødig. Nå har jeg delt historien med flere, nå skal jeg begynne å jobbe med det. Jeg står litt stødigere i forhold til dette nå. Det var kanskje det vanskeligste hoppet jeg har tatt så langt. Men det å be om hjelp i utgangspunktet, og å søke seg til Modum, var også to store hopp for meg. De har alle vært de største hoppene jeg har tatt, fram til de ble tatt.

Jeg er ikke ferdig med å leve ennå, jeg har forhåpentligvis mange år foran meg ennå, og det vil helt sikkert dukke opp flere vanskelige hopp, men en ting er hvertfall sikkert, at de valgene, eller hoppene, man tar hvor utfallet går på psyken, er de aller vanskeligste å ta. Da vil så mye annet virke som bagateller i forhold. Likevel kan det være store hopp som kan virke skumle å sette utfor, eller overkomme om du vil. Bare tenk på at enkelte mennesker synes det er vanskelig å bevege seg utenfor døren, fordi de har angst, andre har vanskelig for å ta heisen, noen har vanskelig for å ta en telefon, noen synes det er vanskelig å spise. For veldig mange er dette ting som en ikke tenker på en gang, at det er den naturligste ting i verden. Vi er ulike.

Dette ble et langt innlegg om satsing og hopping. En spasertur rundt grøten. Jeg ønsker ikke å fortelle om hoppene jeg har tatt akkurat nå. Det får gjenstå og se om jeg skriver om det senere. Jeg ville bare fortelle at jeg har tatt noen hopp i det siste, hopp som virket litt skumle å ta, men nå kom den en liten daredevil i meg, så jeg tok sats, og hoppet. Et fall, to der jeg nå står i løse luften og svever og ikke vet utfallet på. Jeg er spent på landingen. Det jeg vet for sikkert, er at fallene ikke vil bli så store at jeg blir hardt skadet. Kanskje vil jeg få noen skrubbsår, men det er noe vi alle får innimellom, det er noe jeg har fått mange ganger, uten at jeg har gått til grunne av den grunn. Jeg har da plaster i skapet.

I faced my fear.

Det kommer mange utfordringer med det å ha en spiseforstyrrelse. Mat, kropp, vekt, uttalelser fra andre, triggere som finnes overalt, tanker og følelser som dukker opp. Det er mye som må eksponeres for å gjøre frykten mindre. Ved mye øvelse, så kan det man frykter bli ufarliggjort, eller hvertfall mindre farlig, ikke fullt så skummelt som det tidligere føltes. Det behøver nødvendigvis ikke si at frykten forsvinner helt, for har man fryktet noe over lang tid, så kan det også ta lang tid før det ikke lengre føles farlig eller skummelt. Jeg frykter fremdeles ganske mye av det jeg i så mange år har fryktet, mat, vektoppgang, kjenne på følelser, la tanker være tanker. Det er flere ting som fortsatt trigger meg, uten at jeg nødvendigvis gjør noe med det. Jeg gjør fortsatt en god del spiseforstyrra ting, jeg har fortsatt adferd som viser at jeg er langt ifra frisk. Mye av det gamle henger igjen, mye av det vil ta lang tid for å bli kvitt, jeg har fortsatt mye å jobbe med. Ofte føles det håpløst, at jeg aldri vil komme meg videre, selv om jeg har redskapene i sekken. Når jeg er i dårlige perioder, så føles det ikke ut som jeg bare tar ett lite skritt tilbake, men hundre. Ikke helt tilbake til scratch, men sånn midt i mellom scratch og der jeg var på mitt friskeste. Tilbakefall er helt vanlig, som sagt, ikke helt tilbake, men langt tilbake. Tilbakeskritt er veldig vanlig, da ikke så langt tilbake som tilbakefall naturlig nok. Vi lærte om dette på Modum, at det ikke alltid, for alle, kaller det for tilbakefall, men tilbakeskritt. Det kommer jo an på hvor langt tilbake man faktisk ender.

Har man redskapene, så kan man plukke opp seg selv igjen, hente seg inn, noe som ikke alltid er like lett. Det kommer jo helt an på hvor langt tilbake man faller, eller går.  Selv om det ikke nødvendigvis er så mange skritt tilbake, eller et så stort fall, så føles det ofte som at jeg har trynet kraftig, og slått meg halvt ihjæl. Når jeg ligger nede og prøver å kave meg opp, så glemmer jeg helt alt jeg faktisk har fått til, alle de tingene jeg gjør i riktig retning, for det føles da plutselig ikke bra nok. Jeg ser bare fallet, de kampene jeg tapte, eller taper. Det oppleves som å ha falt helt tilbake, men når jeg ser realistisk på det, så klarer jeg jo å se at det ikke er like ille som det var. At flere tanker er endret, at adferd har forbedret seg i positiv retning. Selv om jeg enkelte dager føler for å drite i alt som har med mat å gjøre, så spiser jeg, selv om det ikke alltid er optimalt. Jeg blir sulten, jeg vet at jeg må ha i meg noe, så jeg spiser noe. Selv om jeg føler for å gjøre det eller det, så tenker jeg meg godt om, spør meg selv om det er verdt det, hva er gevinsten framfor konsekvensen.

Etter hovedoppholdet på Modum, fra januar, så eksponerte jeg meg mye. Jeg spiste full kostliste, jeg spiste middager, jeg skeiet ut med desserter og godteri, jeg gikk med tettsittende klær, jeg unngikk vekten, jeg prøvde redusere kroppssjekking, jeg klarte flere runder i butikken uten å ty til innkjøp av mat til overspising og oppkast. Jeg fortalte om vanskelige ting. Jeg vant mange kamper, men tapte også noen. Akkurat sånn det skal være, sånn det blir. Man blir jo ikke frisk av et 3 måneders opphold på Modum, og det var jeg jo fullt klar over. Det var jo realistisk å tenke at det skulle bli sånn. Det har dessverre blitt sånn at jeg har tapt flere kamper enn jeg har vunnet, siden det siste oppholdet på Modum. Jeg har pratet om vanskelige ting, ting jeg såvidt har fått begynt å jobbe med. Jeg har rippet opp i gamle sår, ting som er sårt å prate om, følelser i forhold til det, som er vanskelige å håndtere. Jeg skyver det fortsatt vekk, vil ikke tenke på det, vil ikke kejnne på det. Vil helst ikke ha noe med det å gjøre. Jeg vil at det skal forsvinne for godt. Noe jeg ikke kan, noe som aldri vil skje. Jeg kan ikke annet enn å akseptere det faktum, likevel vil jeg ha det bort. Samtidig har det vært andre faktorer inn i bildet, som har gjort det veldig vanskelig de siste månedene, og jeg bruker derfor fortsatt spiseforstyrrelsen som en mestringsstrategi for å komme meg gjennom. Jeg blokkerer ut mye, orker ikke forholde meg, vil helst ikke kjenne på, eller tenke. Vil ofte legge meg ned, gi opp. Men jeg blir jo ikke liggende nede likevel, jeg står opp, jeg kommer meg gjennom dagen, møter utfordringer, og gjør det jeg klarer, selv om det ikke alltid føles nok.

For et par dager siden utfordret jeg meg selv på noen som jeg ikke har gjort på veldig lenge. Fordi jeg hadde tenkt tanken lenge, og fordi jeg ville se om jeg taklet det. Ikke fordi noen andre utfordret meg, eller ba meg om å gjøre det, men fordi jeg tenkte at det kanskje var på tide å face den frykten jeg har unngått, for å unngå å bli trigget. Jeg gikk på vekten, for første gang siden februar/ mars. Jeg veide meg da jeg kom hjem fra Modum i januar, og gjorde det i noen uker etterpå. Jeg husker hva jeg veide da. Jeg prøvde også, i forberedelsen, å huske på at jeg har trent mye styrketrening siden januar, og veldig lite kondisjon. At det er noramlt å gå opp i vekt når kroppen får mer muskler. Jeg tenkte: xx kg er «greit», er jeg rundt der omkring, så skal jeg ikke gå av skaftet. Er den lavere, så blir jeg selvsagt glad, er den høyere, så ja…» Så jeg hoppet på den, og jeg veide 300 gr mindre enn det tallet som var «greit». Jeg regnet med at jeg kunne ligge sånn omtrent der, uten at jeg kunne være sikker så klart. Samtidig som det var «greit» å ligge der, så er det selvsagt ikke greit. Det er x kg mer enn jeg er komfortabel med. Tankene surret og planla tvert. Plutselig blir styrketrening mindre attraktivt, for jeg vil jo ikke veie mer. Men jeg liker å trene styrketrening, så jeg blir jo å fortsette med det.

Det jeg synes er veldig vanskelig å forholde meg til, sånn i forhold til at jeg veide meg, er den totale vektoppgangen jeg har hatt siden innleggelsen. Nå hadde jeg jo to vekter å forholde meg til, en her hjemme, og en på Modum. Det er 2 kg forskjell på dem. Noe som i seg selv skapte litt kaos i hodet mitt, for hvilken skulle jeg forholde meg? Hvilken av dem viste mest riktig tall? Uansett, det er den jeg har hjemme jeg må forholde meg til framover, selv om det er uvisst hvor mye jeg vil bruke den. Jeg klarer fortsatt ikke kvitte meg med den, selv om det hadde vært til det beste. Men nå har jeg jo bevist for meg selv, og dere, at jeg faktisk har klart å ha den i hus uten å gå på den, i rundt 3 måneder. Så den blir nok her til den dagen jeg kanskje finner ut at den ikke har noe her å gjøre, den dagen er ikke kommet ennå. Så da blir det den å forholde seg til, derfor må jeg ta utgangspunkt i hva jeg veide i oktober, kontra nå, for å sammenligne. 16 kg opp siden oktober. Det vil si 3 kg opp siden januar, og utskrivelsen. Forhåpentligvis 3 kg muskler. I følge dem på Modum, så skal ikke kostlisten jeg gikk på få meg til å gå opp i vekt, men stabilisere meg. Nå har jeg jo ikke akkurat klart å følge den hele veien, så da skal den hvertfall ikke få meg opp i vekt, derfor velger jeg hvertfall å tro at det må være muskler. Jeg må overbevise meg selv om det for å klare å holde det ut. Jeg freaket utrolig nok ikke ut da jeg veide meg, men å vite at vektoppgangen har vært så stor, det svir, det må jeg ærlig innrømme. Andre syke har gått opp mye mer enn hva jeg har gjort, kanskje det dobbelt av hva jeg har gjort, det er jeg fullstendig klar over, men for meg er dette ille nok. Det svir ikke mindre av å vite at andre har gått opp mer, for jeg kan kun sammenligne det med meg selv, min tidligere vekt.

Men nå har jeg hvertfall facet vekten, selv om det var med blandede følelser og blandede reaksjoner og tanker om det. Kanskje mener noe at det var dumt gjort av meg, kanskje burde jeg latt være, samtidig mener jeg at å gå fra å veie seg to ganger daglig over år, kontra en gang i løpet av 3 måneder er ingenting. Jeg har unasett ingen planer om å verken veie meg daglig eller to ganger daglig framover. Skulle jeg føle for det, så kan jeg veie meg, vekten står der. Ikke som en trigger, men en utfordring og en trygghet. Det er fortsatt en eksponering å ha den stående her, og det går jo fint, jeg er ikke så avhengig av den som jeg en gang var, så det er jo et stort framskritt i seg selv.

Andre time hos psykologen.

Da ble det faktisk time med psykologen igjen, nesten to uker siden sist. Jeg hadde ingen forventninger til timen, jeg ante egentlig ikke hvordan den ville bli, om vi skulle ta opp tråden fra sist gang, bli mer kjent, altså, at jeg fortalte mer, fordypet, eller om vi kom til å gå videre med det jeg faktisk trenger å jobbe med. Jeg hadde noe jeg også trengte å få blåse ut. Det ble en blandet time, jeg fikk fortalt hvordan det har gått siden sist, som ikke har gått så veldig bra. Jeg fikk sagt i fra om at jeg synes det er for dårlig oppfølging, for lenge mellom timene. Jeg har kun hatt en time siden jeg kom hjem fra Modum nå sist, og det er nesten en måned siden. Når det blir så sporadisk som det har blitt til nå, så kjenner jeg at motivasjonen synker mer og mer, at tanken om å gi opp hele behandlingsopplegget har vært tilstede. Jeg har følt på stillstand i behandlingen, at jeg har måtte holde ut, holde igjen, for jeg går jo med tankene og følelsene for meg selv hele tiden. Jeg får jo skrevet noe av det her, men det er jo bare en liten del av det. Jeg utbroderer ikke alt her, og det har jeg heller ikke til hensikt å gjøre.

Jeg spurte også om vi får kommet i gang med utredningen angående ptsd (posttraumatisk stresslidelse) i forbindelse med traumet jeg har åpnet opp om. Hun visste ikke mer enn den ene setningen som stod i epikrisen som kom fra det siste oppholdet fra Modum, og noe jeg nevnte sist time. Så jeg måtte da selvsagt fortelle hele historien på nytt, noe som var veldig vanskelig i dag. Jeg følte for å grine hele timen (som sist gang), men jeg holder igjen, jeg griner utrolig sjeldent foran andre. Som de andre behandlerne jeg har fortalt det til, så skjønte også hun hvor ille det var. Akkurat det føles egentlig litt godt, at hun, og de andre, klarer å se, eller forstå, årsaken til hvorfor det er mye kaos oppi hodet mitt. Hvor vanskelig det hele er. At jeg fortalte dette var en begynnelse på selve utredningen, og neste time (som selvsagt ikke er neste uke, men om 1.5) så blir det til at hun skal spørre mer systematisk rundt det. Så da er vi hvertfall i gang, og det blir hovedsakelig det vi tar sikte på å jobbe med. At jeg sliter med maten er jo et symptom på alt som foregår i meg, så får vi se da, om det bedrer seg i takt med at jeg får jobbet med det jeg bør jobbe med.

Begge timene jeg har gått ut derifra, så har jeg følt meg både tom og full på en gang. (Altså, full av følelser). Trist, men det er kanskje en bra ting, for da har det rørt noe viktig i meg. Samtidig er det vondt og smertfullt så klart. Noe det gjerne ofte er når det rippes opp i vanskelige ting. I forhold til min forrige behandler, så blir jeg utrolig emosjonell i timene hos henne. Jeg vet ikke om det er måten hun prater på, det hun spør om, måten hun vinkler og ser det hele på. Hennes måte å jobbe på. Min forrige behandler var jo mann (noe som ikke plaget meg på noen som helst måte) og han hadde sin måte å jobbe på igjen. Vi hadde en måte å prate på, en måte å jobbe på. Han kjenner meg, jeg var trygg på han, og tonen og tilværelsen på hans kontor var helt annerledes, på en positiv måte. Jeg savner han fortsatt, det er fortsatt like rart at det ikke er han som kommer og henter meg på venterommet der. De jobber helt ulikt, noe som i seg selv er positivt. Hun danner seg jo et eget inntrykk av meg og min historie, hun ser kanskje på det fra en annen vinkel. Nå så jo også min forrige behandler meg i mine verste perioder, på det sykeste. Han vet alt det destruktive, ting som ikke lengre er inn i bildet.  Jeg har hvertfall ikke problemer med å fortelle om det som er vanskelig, så det vil jo gjøre at jeg får jobbet med det viktigste.

Yes, det var timen. Nå er det helg igjen. Noe jeg ikke er så veldig glad i for tiden, men jeg kommer jo ikke unna dem akkurat. Det eneste jeg har på planen er trening. Skal en tur nedover litt senere, og i dag står det skuldertrening på programmet. Jeg vil si at jeg er flink på det området da, at jeg deler opp muskelgruppene, sånn at jeg ikke sliter ut alle på hver økt jeg har. Har liksom litt system på det. Nå hadde jeg treningsfri i går, så ser fram til økten i dag. (Ser fram til hver økt da) Er kanonstøl i underkroppen, så det er tvilsomt at det blir noe beinhard trening på de områdene i dag, men man vet aldri. Får se. Etter å ha dratt fram sykkelen, og har syklet ned og opp fra trening, så er rumpe og lår helt kanakkas. You see, det er bare oppover, hele veien hjem, og denne jenta går ikke av sykkelen fordi det blir litt tungt. Er hesblesende hver gang jeg kommer helt opp. Trener jo ikke akkurat så mye kondisjon lengre, noe jeg merker. Så bør komme meg ut og sykle litt i det minste.

Sist fredag ble det ikke nøkkelord for søkemotor, hele innlegget jeg skrev forsvant i worldwebben en plass, borte ble det, og jeg gadd ikke skrive et nytt. Men i dag slenger jeg hvertfall med noen, så da blir det litt fredagsfeeling hvertfall, for de av dere som liker den.

sinnssykehus – jeg liker å kalle det for kokkoheimen jeg da, synes liksom det er litt bedre å være kokko enn sinnsyk, skjønt det går jo ut på det samme…potato potatoe..

vinterklær sokker – nå må du rull inn, nå er det sommer, da snakker vi ikke om vinteren. Jeg hater vinter. Punktum. Men jeg har mer enn nok av sokker altså.

har utvekst på foten – tær kalles det.

halsbetennelse varighet – den varer faktisk helt til den er ferdig. Helt sant.

å få rettet opp en skjev nese – troooor ikke jeg har behov for det..?

sykle med låsen på – det blir en skikkelig langtur får’n si. Et halvt tråkk? Hvis vi tar i litt.

hva om jeg spiser en hel pose peanøtter – da koser du deg, så det må du ikke finne på å gjøre.

å tilgi blogg – så langt har bloggen vært ganske snill mot meg, så trenger vel ikke tilgi den..

gipsen går helt opp til øverst på låret – ok, var akkurat det jeg lurte på ja.

oppgaver med gjennomsnittsregning – da har du virkelig kommet til rett plass you see, dette er jo regnebloggen nr 1.

på nett med vett – jeg mister som regel alt jeg har vett når jeg er på nett.

hvor langt kan en struts løpe på ett sekund – vel, den rekker vel kanskje å løfte beinet.

21:04 spiller du – da spiller jeg ikke, har jo mistet vettet da.