«Har du virkelig opplevd noe så jævlig?»

På tide med en liten update da kanskje. Kjenner at iveren for å blogge ikke er heeelt til stede for tiden, er liksom litt tom i skolten, og ikke skjer det noe nevneverdig å skrive heller. Hverdagen har liksom ikke helt kommet i gang for fullt, men det blir vel til uken tenker jeg. Håper da på å få til et møte som jeg har prøvd på en stund nå, og jeg har behandling igjen, treningen skal økes (var på trening i går, første økten på nesten 2.5 uke, og selv om jeg trente på samme nivå som før jula, så er jeg støl som en østers i dag). Til helgen (altså neste uke), så setter jeg nesen mot Oslo, og deretter Modum. Det gleder jeg meg til, å få treffe igjen alle sammen, det er jo en ren evighet siden sist. Skulle ønske at den gruppe vi var innlagt samme med også skulle tilbake nå, men de avsluttet ikke før til sommeren, så da skal de ikke tilbake før nå i sommer igjen. Savner jo dem også da. Men men, blir uansett kjekt å treffe dem jeg får treffe.

Nå er det helt greit for meg at jula er over, komme tilbake i noen av rutinene jeg hadde. Det ble mye mat og lite bevegelse i jula, noe jeg i grunnen regnet med at det ble, men likevel håpet jeg kunne få til annerledes. Meeen, det er et tiltak å komme seg ut i jula, for dagene blir jo ikke som vanlige dager. Jeg ble sittende oppe til langt på natt, sov lenge enkelte dager, så var det filmer på tv, middag, vi fikk besøk, og var på besøk. Så da gikk jo dagene da. Nå blir det andre boller her.  Skal få rydda vekk jula her hjemme hos meg selv i løpet av helgen også, ikke like kjekt nå som jula er over. Men jeg er vandt med, fra da jeg var lita, at julen først ble ryddet vekk på denne tiden, for vi ventet til 13. dag, altså til i morgen, som også er bursdagen min (grøss). Så får vel holde på den tradisjonen jeg også, høhø.

Det jeg egentlig skulle skrive om i dag (måtte jo bare skrive en liten oppdatering først, må jo vise dere hvor spennende livet er), er et spørsmål jeg fikk i jula, av en slektning, som tydeligvis har fått med seg litt av bloggen. Jeg har fortalt om den til noen i slekta, men visste jo ikke hvem, og hvor mange av dem som faktisk hadde vært innom, selv om jeg visste av noen av dem. Anyway, vi kom inn på min spiseforstyrrelse, og mitt opphold på Modum bl.a, og deretter kom også spørsmålet «Har du virkelig opplevd noe så jævlig?», hentydet til traumet. Nå har jeg altså ikke skrevet hva det traumet er. Noen har kanskje gjort seg tanker, ut i fra hva de har hørt angående traumer, men jeg har tidligere skrevet et innlegg om hva traumer er, at det kan være alt fra «små» ting, til store og voldsomme.

Da jeg fikk det spørsmålet av denne slektningen, så ble jeg for det første nesten litt satt ut fordi hun faktisk hadde fått det med seg, at jeg har skrevet at det er noe der. Jeg vet ikke om hun selv har lest bloggen, eller fått det fortalt, men hun vet om den. Jeg ble også litt overrasket over at hun var interessert og kunne prate åpent om det. Men nå er det jo sånn at jeg kan svare om noen spør, uten at jeg forteller hva det er, om jeg ikke ønsker det. Hadde jeg kunne fortelle det, så hadde kanskje flere virkelig kunne skjønt hvorfor det er vanskelig. For det første er det ikke alle som vet hva et traume egentlig er, heller ikke hvor «små» ting som faktisk kan kalles et traume. Jeg gjorde ikke det selv heller for veldig kort tid tilbake. Men enkelt fortalt (om du ikke har tatt deg bryet med å lese innlegget om hva traumer er), så betyr traume «Sår i sjelen». Så enkelt. Enda enklere fortalt, et traume kan være en ting som har skjedd som gjør at det til tider kommer tilbake i tankene dine, og setter i gang noe i deg, om det er skyldfølelse, dårlig samvittighet, noe du ikke ønsker å tenke på osv i den gaten. Det som noen kan blåse vekk og ikke være til bekymring for enkelte, kan være vanskelig for andre. Vi er ulike, og har ulike reaksjonsmønstre. Noen kan plages med traumer hele livet (altså tanker og reaksjoner på det), mens for andre kan det mildnes eller til og med glemmes i hverdagen, selv om det selvsagt er en del av livet til den personen. La meg ta et eksempel jeg har nevnt før. For 12-13 år siden, da jeg bodde i Oslo, og jobbet i en matbutikk, så opplevde jeg et ran mens jeg var på jobb. Jeg hadde ansvaret den dagen, og hadde nøklene til safen. Ranerne var selvsagt veldig stresset, for det måtte jo foregå fort. Jeg hadde ikke nøklene på meg, noe som stresset dem enda mer. Mens jeg satt der på gulvet, slo den ene raneren (som var veldig ung) meg i hodet med knivskaftet, og slo meg i ansiktet (riktignok med flat hånd), før han rev meg opp og geleidet meg inn på pauserommet der nøklene lå, tvang meg inn på kontoret for å låse opp safen. Han skulle også ha meg til å legge penger og telekort (for en idiot, det var sånn de ble avslørt..) i en pose. Men der satte jeg meg på bakbeina, selv om jeg hadde lært at det var viktigere å gjøre som de sier, enn å utsette meg selv for enda mer fare. Til tross for at han hadde kniv, så sa jeg at om han skulle ha noe, fikk han faen hakke skjære meg ta det selv. Noe han gjorde.

Hele ranet provoserte meg noe så grønnjævlig, fordi jeg så hvor unge de var. Det gjorde meg lynforbanna rett og slett, noe jeg også påpekte under avhøret, mens moren og søsteren til han ene var der. Akkurat det brydde meg fint lite, at han fikk høre hva jeg mente om han og det han hadde gjort. Den episoden skremte meg så klart, og det var ikke kjekt å være på jobb på kveldstid i tiden like etter, skjønt vi fikk en vekter til å komme innom hver kveld ved stenging, og vi fikk ransalarm til å ha rundt halsen. Jeg tror at sinnet mitt hjalp meg en god del i den saken, at det ikke skulle ødelegge for meg. Alle vi som var på jobb den dagen fikk time med psykolog etterpå, noe som er standard. Jeg ville ikke ha flere timer enn den ene, mens hvertfall en av de andre gikk der over en lengre periode. Det betyr på ingen måte at jeg var sterkere enn henne, men vi reagerte ulikt, og vi tok valg etter hva vi hadde behov for.

Sånn er det for alle typer traumer, vi reagerer ulikt, og har ulike behov i etterkant. Noen trenger kanskje bare noen å prate med, som står dem nær, noen trenger behandling, kortsiktig eller langsiktig. Noen klarer å jobbe med det, andre ikke, ikke der og da. Noen trenger mer tid. Noen har problemer med å prate om ting de har opplevd, andre har det ikke. Det avhenger ofte hva traumet handler om. Jeg har en del ting som jeg kun har fortalt til mine behandlere, ting jeg synes er vanskelig å prate om. Jeg har kunne pratet om noe, andre ting ikke. Ofte fordi jeg ikke har ord, eller fordi det har satt i gang følelser som det er vanskelig å prate om. Så svaret på det spørsmålet jeg fikk, er ja. For meg er det jævlig, selv om det for andre kanskje ikke hadde så jævlig, det kommer litt an på en del ting, uten at jeg skal nevne hva. Noen kan også få traume av ting som kanskje ikke angår dem direkte, men er en reaksjon på noe som har skjedd med noen som står dem nær f.eks, eller at de har sett noe skje med andre. Det kan rett og slett være så mangt, men det er ikke alle klar over, og derfor trekker enkelte veldig raske beslutninger som kan være helt på jorde og ikke stemme over hodet. Derfor kan det i grunnen være greit å oppdatere seg litt på hva det kan være, før man kommer med en uttalelse i det minste, eller trekker en beslutning.

Reklamer

Hva ligger bak?

Noen av oss er veldig nysgjerrige på å finne ut hva som ligger bak all galskapen vår, hva det var som gjorde at vi ble syke, om det finnes en konkret årsak, eller om det er en blanding av ulike elementer. Det er også behandlere som gjerne vil til bunns i nettopp dette, noe som forståelig nok er et must, sånn for å se om det er noe i fortiden som kan tas tak i, og jobbes med. Mange vet hva som kan ha utløst deres psykiske lidelser, mens andre igjen skulle mer enn gjerne ha visst. For meg startet det hele med en diett som gikk så altfor galt, og for en del kan det rett og slett være den ene årsaken, uten at det trenger ligge noe mer bak, samtidig kan det være mer som ligger bak, som gjør at en blir et så «lett» offer for f.eks en spiseforstyrrelse. Etter at jeg begynte i behandling i 2006, så har jeg fått en del spørsmål om fortiden så klart, og vi har pratet og gravd i det meste. For som min forrige behandler sa, det må ha vært noe med meg som gjorde at spiseforstyrrelsen ble en så «lett» løsning for meg, eller for å si det mer korrekt, at jeg ble disponibel for den. Siden jeg er den eneste i søskenflokken som har utløst en spiseforstyrrelse f.eks, så må det være noe med min personlighet. Sårbarhet, lavt selvbilde. Noe må ha utløst det. Sånn er det vel for de  fleste som sliter psykisk. Det ligger alltid noe mer bak.

Jeg har både lest, og hørt, andre som forteller om sine historier, der de har gått i behandling over lengre tid, for ulike psykiske lidelser, og gravd dypt i sine historier, og funnet noen svar de visste at de var i besittelse av. Hendelser helt tilbake til tidlig barndom. Ting de aldri har tenkt over kunne bety noe som helst, eller som rett og slett er blitt glemt. Ting som kan virke så ubetydelige at det ikke settes spørsmålstegn ved det. Da jeg innlagt på Modum hadde vi en del undervisninger om ulike temaer, bl.a om seksualitet og kjærlighet. Der lærte vi bl.a hvor viktig det er at et barn får oppmerksomhet og kjærlighet helt fra første øyeblikk. Et barn trenger nærhet, bli sett, bli forstått, bli elsket. Et barn er avhengig av sin mor først og fremst, for mor skal også gi mat. Når et barn ligger i mors armer for å få melk, så ligger det sånn at blikkontakt er nær, og barnet søker mors blikk for å få tryggheten og kjærligheten. Mor blir rollemodellen, og barnet speiler seg i mors ansikt. Blir et barn avvist, uten noe særlig blikkontakt, nærhet og smil, så vil barnet speile alvoret og bli utrygg. Det sier seg nesten selv at et barn som vokser opp med usikkerhet, selv vil bli usikker og på den måten også sårbar.

Jeg klarer ikke huske så langt tilbake i tid, men jeg var enebarn fram til jeg var nesten 4 år, og mamma var ikke i jobb da, og pappa hinket rundt på krykker over lengre periode da jeg var lita, og var derfor hjemme, så jeg var jo alene om å få oppmerksomheten. Jeg ønsket meg riktignok en lillebror da mamma gikk gravid, og var såvidt jeg vet litt sur fordi det ble en lillesøster, men kan heller ikke huske om jeg sånn alt i alt syntes det var så ille likevel. Da jeg ble noe større, så var det ikke så kjekt å ha henne dinglende rundt beina da jeg var sammen med mine venner, men vi hadde likevel et fint søskenforhold. (En gang så ga jeg henne en 25-øring for å bli kvitt henne. Sa hun kunne gå og kjøpe seg noe godt istedenfor å klenge på meg og vennene mine…Hyggelig?). Oppveksten min var vel ikke så ulik som andre jeg vokste opp med, jeg hang riktignok mye sammen med gutter, vi var 3 jenter oppi strøket der jeg bodde, resten var rampegutter. Så jeg var vel ikke helt den usikre typen, men om noe likevel henger igjen fra oppveksten er jeg ikke sikker på. Underbevisstheten driver jo sitt eget spill, den lagre ting som blir glemt, men som ikke forsvinner. Og om/når det dukker opp lignende hendelser i senere tid, så kjører underbevisstheten inn og setter i gang noe i oss og gjør noe med oss, uten at vi klarer å fatte hva som skjer, eller hvorfor det skjer.

Jeg har fått nøstet opp i en del ting i min behandling, uten at det har ført meg så veldig langt bak i tid, ikke helt tilbake til barndommen. Jeg vet ikke om jeg får nøstet opp noe mer, enda lengre bak i tid, men jeg har hvertfall funnet noen tråder i løpet av de årene jeg har vært syk. Løsnet opp noen knuter. Jeg har vel egentlig i mange år vært klar over noen av mønstrene, samtidig som at jeg har reflektert mer rundt flere områder, og kommet fram til enda klarere bilder. Spesielt på ett område ser jeg mønsteret veldig klart og tydelig, og derfor er jeg der nå at jeg ønsker at det mønsteret skal brytes. (Jeg snakker ikke om noe som har med spiseforstyrrelsen å gjøre her). Jeg har tanker om hvordan jeg ikke ønsker det, men jeg kan jo aldri være sikker på at det ikke blir sånn, for det er like mye ytrestyrt som indrestyrt. Jeg har hvertfall tanker og meninger om hvordan jeg ser for meg at det skal være, eller hvordan jeg skal håndtere det. Jeg føler meg sterkere på visse områder, så da gjenstår det å se om jeg også kan leve opp til det når det kommer.

Det fine med behandling er at det faktisk er mulig å finne svar på en del ting, og å finne løsninger for å jobbe seg ut av det, eller verktøy man kan bruke for å overleve. Samtidig er det vanskelig, for det er kanskje ikke alt det finnes svar på, og man er like uklok. Det kan til tider være veldig frustrerende synes jeg, for når jeg ikke finner svar, og spørsmålene likevel kommer, så blir jeg litt oppgitt over å måtte gi det ene svaret jeg har, jeg vet ikke. Jeg har hatt noen sånne timer i det siste. Jeg vet ikke, nei, nei, jeg vet ikke. «Hva har du behov for i timen, hva trenger du?». Det er nesten så jeg grøsser når jeg får det spørsmålet, det setter meg rett tilbake til Modum, og alle de vanskelige episodene jeg hadde der. «Hva trenger du nå?». Grine? Hyle? Løpe? Knuse noe? Spy? Jeg var så frustrert og sint at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg (pga mat, vektoppgang), og så spør de hva jeg trenger?? (Samtale hjalp jo ikke alltid. Og hadde jeg visst hva jeg skulle gjøre, annet enn lite hensiktsmessige metoder, så hadde jeg vel gjort det??). Jeg-vet-ikke! Det er litt sånn i timene mine nå også, jeg aner ikke hva jeg trenger. For å være helt ærlig. Vi prater om traumet, noe jeg egentlig ikke har så lyst til å prate om, selv om det nå er ute av skapet og blitt snakket en del om. Om jeg vil arkivere traumet? Nei, jeg vil slette det. Vil du legge det i en skuff, og la det bli liggende? (Ny vri på spørsmålet..). Nei, jeg vil viske det ut. Det er vel en grunn til at du fortalte det, så du vil vel bli ferdig med det på en måte? Jeg fortalte det fordi det føltes riktig å fortelle det til frøken rocken roll på Modum, og fordi det kanskje var på tide å si noe, men jeg vil slette det. Viske det bort. Det går ikke. Så, hva har jeg behov for? Jeg vet ikke.

Jeg kjenner at jeg er veldig sliten av å grave i fortiden, svare vet ikke, fordi jeg rett og slett ikke vet. Jeg er lei av behandling, lei av å sitte i den blå stolen og svare på de samme tingene time etter time, med en litt annen variant. Jeg sa til psykologen min for ikke så altfor lenge siden, at jeg gjerne skulle ha visket ut mye av fortiden min, og heller levd noen år om igjen, gjort ting annerledes, med den viten jeg har i dag. Det går jo ikke, så da får jeg heller bare la være å se meg tilbake på flere områder. Jeg kan angre på ting, men det tjener jo ikke til noe, så jeg lar det være med at gjort er gjort, og holder på tanken om at det aldri vil bli sånn igjen. På mange områder har jeg lært, the hard way. Det tar på å skulle vende blikket bakover, for å løse opp disse trådene og finne sammenhenger. Jeg kan hvertfall ikke finne noe veldig langt bak, men gjør meg jo tanker dagen lang. Kan det være slik? Var det sånn? Jeg blir jo enda mer gal av å tenke. Jeg er tenkeforstyrret. Og derfor er det også sånn at dager med behandling kan være vanskelige. For mye tanker. Nå er det sånn at det var flere områder som gjorde meg virkelig frustrert i siste time, så jeg er nå veldig glad for at jeg ikke skal ha time kommende uke, tror det skal bli godt å ha en uke fri nå.

 

Traumetriggere.

Jeg vet ikke om jeg skal kalle det rart eller ei, på en måte er det kanskje det, en annen måte ikke. Det dukker stadig opp triggere som tar meg tilbake i tid, i en tid jeg ikke vil befinne meg i, tankemessig. Jeg er jo der ikke fysisk lengre, og det kommer selvsagt ikke til å skje igjen heller, ikke på den måten. Likevel blir jeg ofte dratt tilbake, av ulike årsaker. Det kan være ulike ting som trigger fram traumer, og da mener jeg traumer generelt, navn, gjenstander, lignende opplevelser, historier man leser eller hører, lyder, lukter osv, som trigger fram flash backs, i form av tanker og bilder. For min del kan tankene bare plutselig komme, uten at de nødvendigvis kommer fra triggere, men tankene som bare vandrer, men som oftes er det i form av triggere.

I løpet av den siste måneden har jeg lest tre bøker, tre ulike former for bøker, ulike historier, der historiene på ingen måte i seg selv handler om noe som tilsier at triggere skal komme, likevel har det vært noen få setninger i hver av de bøkene som har skapt triggere. Jeg blir ganske fortvilt når jeg ikke en gang kan lese en bok, uansett om hva, uten at jeg kan få den pausen fri fra tanker. Jeg lever meg inn i historiene, bøker er avkobling fra tanker og følelser, likevel er det noe i enkelte av dem som altså bringer fram minner. I to av bøkene var det snakk om gjenstander, i den tredje, en beskrivelse. I natt, i en drøm. Det har vært flere drømmer, og jeg husker stort sett de aller fleste av drømmene mine, og når jeg drømmer om det jeg ikke vil tenke på, så husker jeg dem hvertfall. Jeg er selvsagt glad når jeg våkner, og innser at det kun var en drøm, likevel hadde jeg aller mest ønsket at drømmene også kunne være frie. Men underbevisstheten jobber jo hele tiden, så det er vel kanskje for mye å be om at drømmene skal være frie. Jeg trenger kanskje ikke si at jeg ikke likte drømmen, hvertfall deler av den. Jeg tror jeg våknet like etter en bitteliten hendelse der, for jeg husker ikke noe etter det hvertfall. Det var ikke et mareritt, ikke noe voldsomt som gjorde at jeg bråvåknet, likevel våknet jeg, noe som er like greit.

I de to første bøkene jeg leste, var det faktisk den samme triggeren som dukket opp, selv om det var to helt ulike historier, og ulike forfattere. I den siste boken, som jeg forøvrig startet på i dag, var det noe helt annet, likevel kom tankene på det samme, eller et element i samme historie, fram. Jeg driver fortsatt å skyver alt som har med dette å gjøre langt bak i hjernebarken, og jeg får reaksjoner i form av små grøsninger før jeg rekker å skyve dem vekk. Jeg vil ikke godta, eller innfinne meg at det skjedde, selv om jeg ikke har annet valg.

Tankene gikk også tilbake til den timen jeg hadde med min forrige behandler, der han ikke hadde lest mailen med historien som jeg hadde sendt, sånn at jeg måtte fortelle det. Hvordan jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle legge det fram, selv om jeg da hadde fått ordet traume som utgangspunkt. Jeg klarte ikke se på han da jeg fortalte, og jeg veide ordene mine. Jeg skjønner nesten ikke at jeg i det hele tatt klarte å fortelle det.Det føltes helt annerledes da jeg fortalte det til presten på Modum, for han hadde jo ikke lest mailen som min behandler der hadde fått. Til han måtte jeg fortelle. Ikke at det var enklere å fortelle det til han, selv om jeg da alt hadde fortalt det til min eks behandler. Det var kanskje noe annet med presten, jeg hadde ikke hatt han som behandler i tre år, som aldri hadde fått historien servert før. Kanskje var det enklere fordi han var prest og var god på dette med skyld og skam, kanskje var det fordi jeg følte på det at jeg burde ha fortalt det til behandleren min som jeg faktisk hadde hatt i tre år..

Jeg vet, i noen tilfeller, og tror, i andre tilfeller, grunner til at jeg har tatt valg jeg har gjort i ettertid, hvorfor jeg gjør slik eller sånn, hvorfor jeg tenker slik eller sånn, tenker eller føler på ulike måter og områder. Noen mister hukommelsen, eller fortrenger visse ting sånn at de ikke kommer på overflaten, jeg skulle gjerne ha fortrengt det mer enn jeg prøver på, men det er jo ikke mulig når triggerne dukker opp på de minst tenkelige områdene. Vi jobber hvertfall med det i timene, ikke at det gjør det lettere på noen måte, for jeg vrir meg i avsky på enkelte ting hun sier, eller formulerer ting på, selv om det på en måte er riktig, jeg vil bare ikke se det på den måten. Akkurat nå kjenner jeg meg bare kvalm og uvel av det hele….

«Deler du for mye?»

På fagdagen med IKS så kom det bort en jente for å hilse på meg, hun fortalte meg at hun hadde sendt meg mail der hun lurte på om jeg hadde lyst til å delta på et masterprosjekt hun skal skrive, om spiseforstyrrelser og blogging. Noe jeg sa ja til. Hun sendte 14 spørsmål hun ville at jeg skulle svare på, noe jeg akkurat har brukt litt tid på å fylle ut. Det var ikke akkurat spørsmål jeg ikke har fått før, for mange av dem var de samme som de jeg ble spurt om i forskningsprosjektet jeg deltok i for et par år siden, der temaet også var blogging, spiseforstyrrelser, men også behandling. Det blir vel kanskje gjerne sånn, at når temaet blogging er en del av oppgaven, så vil det også bli ganske like spørsmål. Siden Finn Skårderud er veileder for denne jenta her også, så ble det vel kanskje naturlig å spørre de av oss som også var med på forrige prosjekt, for hun skulle visst bruke 5-6 bloggere i oppgaven. Jeg regner bare med at mange av svarene vi gir blir ganske like.

Et av spørsmålene jeg har fått begge gangene, er om jeg synes jeg deler for mye av meg selv i bloggen, og om jeg skriver sannheten. Her vil jeg svare nei, og ja. Hvertfall nå. I begynnelsen, da jeg opprettet bloggen, så var jeg jeg i en mye sykere periode enn jeg er nå, på flere områder. Livet var et totalt kaos, på flere områder. Jeg var veldig deprimert da, og blogginnleggene gjenspeilet nettopp dette. Mange av blogginnleggene var dystre og tragiske, og jeg delte kanskje ting jeg ikke trengte å dele. Jeg har slettet en god del innlegg i bloggen, spesielt fra den første tiden. Ikke det at jeg ikke står for det jeg skrev, men en del ting er kanskje ikke ment å være leselig for alle og enhver, det var hvertfall noe jeg mente i ettertid (og fortsatt gjør) når jeg var kommet litt lengre opp og fram i prosessen i behandling. Jeg slet på den tiden med en del ting som ikke er relevant nå, som jeg nå ser på som noe som er privat og som ikke alle trenger å få innpass i. Det er fortid, det er en del av historien min, men noe som jeg kun trenger å la de som står meg nærmest trenger å vite noe om. Jeg trenger ikke å ha det skriftlig i en blogg for å kunne se meg tilbake og se at jeg har kommet meg langt på vei på den biten. Dessuten skrev jeg et par ting som ikke bør ligge der ute og sveve. Det aller meste jeg skrev ligger der fortsatt, og når jeg blar meg tilbake, så ser jeg stor forskjell fra da og nå. Sånn var forløpet, sånn har veien vært, kronglete og lang. Selv om jeg har slettet en del, så betyr det ikke at det ikke var sannheten jeg skrev, jeg har bare etterhvert blitt flinkere til å sette grenser for meg selv, til å la noe være privatliv. Om jeg kommer til å slette flere innlegg, det vet jeg ikke, om jeg en dag kommer til å slette hele bloggen fordi jeg er drittlei av den, det vet jeg heller ikke, men det betyr heller ikke at det jeg har skrevet ikke er sant.

Jeg har som sagt blitt flinkere til å sette grenser, for jeg har ikke behov for å la hele verden ha tilgang til alle mine tanker, følelser og handlinger. Jeg deler det som har med sykdom og gjøre, en del hverdag og interesser, men jeg utelukker mye. Jeg skriver svært lite om familien min, jobb skriver jeg nesten ikke om i det hele tatt, og mange tanker og følelser havner i rommet hos behandleren min. Traumet skriver jeg heller ikke om, og det kommer jeg heller aldri til å dele i bloggen. Jeg har fortalt dere at det er et traumet, hva traumer er sånn generelt (sår i sjelen alt fra små ting til store ting), og litt om tanker og følelser, uten å gå inn på hva det dreier seg om. Jeg har ikke lyst til å dele det, og jeg har ikke behov for å skrive om det her. Det forblir mellom behandler og meg, det er hos henne jeg skal jobbe med det, ikke blogge om det. Også ved å fortelle dere at det er ting jeg ikke deler, så sier det seg vel egentlig selv at jeg da ikke har grunn til å fortelle annet enn sannheten. Jeg kunne jo fort ha diktet opp et helt annet liv her bak skjermen enn det som faktisk er sannheten, men, så er det jo sånn da, at jeg har kjente som også leser bloggen, og de ville kanskje ha syntes det var merkelig om jeg skrev en ting, mens sannheten var en annen. Jeg tror nok at de som kjenner meg, og som har blitt kjent med meg, får det samme inntrykket av meg i virkeligheten som det de leser her. Om man ser bort i fra hvordan jeg oppfatter meg selv så klart. Men nå tenker jeg på historien jeg skriver i bloggen. Ikke hvordan jeg ser ut og mener om meg selv.

Så, hvorfor blogger jeg? Jo, mål og mening har hele veien vært å gjøre spiseforstyrrelser mindre tabu, gjøre det mindre skambelagt. Og kunne vise at selv om man sliter psykisk, så kan man være oppegående og ha et mer eller mindre normalt liv. Selv om jeg kan spøke med sykdommen min, og har galgenhumor, og sier at jeg er kokko i topplokket, så er jeg jo ikke kokko lokko på den måten at jeg er innestengt bak høyemurer og vinduer meg hengelås. (Kanskje jeg burde vært det til tider?). Det finnes både fysisk og psykiske sår, uten at det gjør en til et mindreverdig eller mer kokko menneske. Om bloggen min kan være til hjelp for andre, om det være seg at andre kjenner seg igjen, føler seg mindre alene, får innsikt og forståelse, at den sprer informasjon, ja, så er hele poenget nådd fram. Som en spiseforstyrret på veien mot en friskere tilværelse, så er jeg, som så mange andre av oss, interessert i å kunne bidra med økt forståelse om sykdommen. Sette den enda mer på dagsorden på en måte. Det er heller ikke bare «mannen i gata» som trenger mer forståelse, men det gjelder også for helsepersonell, for det er tross alt den syke som sitter på ekspertisen, og som går gjennom helvetet. Gjennom kommunikasjon med pasient, så vil også kunnskapet blant helsepersonell øke. Og så lenge det finnes syke, så trengs det behandlere, og da er det selvsagt nødvendig at de kan gi mest mulig riktig behandling.

Så ja, jeg forteller sannheten, jeg ser ikke noen poeng i å finne på gode historier. Da kunne jeg likesågodt ha blogget anonymt og lagt på i tjukke lag og dramatisert det hele til en thriller uten sidestykke. Hva andre der ute, som ikke kjenner meg privat måtte mene, er meg revnende likegyldig, det har dere kanskje fått med dere alt. Blogginnleggene mine deles også på facebook, der jeg har familie og venner, så det hadde kanskje vært litt drøyt å lyve, å lure alle sammen kraftig rundt lillefingeren ved å si at joda, det går framover, jeg har det dårlig, men jeg klarer å holde meg oppreist, nå har jeg klart slik eller sånn, mens jeg i virkeligheten hadde ligget halvveis i koma hjemme, fordi jeg ikke har spist på et halvt år, eller at magesekken har revnet og spiserøret spruket, fordi jeg har overspist og kastet opp i 23 timer i døgnet. Nei, jeg er en av de som brenner for å sette spiseforstyrrelser på mer på dagsorden.

Og nei, jeg deler langt ifra alt. Dere skulle bare visst hvor mye jeg faktisk ikke deler. Jeg ønsker ikke å dele tragiske historier, eller andre private ting. Ja, jeg har en kaotisk historie bak meg, men det holder at de som har vært involvert i handlingene og opplevelsene vet. Nå er det jo gjerne sånn at samhandler med andre mennesker i de fleste situasjoner, så selvsagt vet mange mye, men jeg ønsker ikke på noen som helst måte at andre skal vite disse tingene. Mye er tilbakelagte stadier, enkelte ting vil jeg bare viske vekk eller glemme, noe er jeg ferdig med, andre ting ligger det en del skam bak, og jeg ønsker ikke utlevere det til dere. Jeg har levd et liv med oppturer og nedturer, som alle andre, men mye har vært kronglete og kaotisk som sagt. Mye av det passer det seg ikke å skrive om, om alle har behov for privatliv, jeg holder mye av det innenfor grensen jeg har satt opp, og deler det kun med de jeg føler for. Akkurat sånn det skal være. Sett grenser og ikke la noen rive dem ned.

Mellom mild og moderat.

Blir litt forvirra over ukedagene når jeg har vært ute og reist, og kommer hjem midt i uka. Henger litt etter på den måten. Når det ikke skjer noe spesielt, så gjør det ikke saken akkurat bedre. Livet dere. Selv om enkelte dager snegler seg avgårde, så går tiden likevel ganske fort, når jeg ser tilbake vel og merke. Akkurat nå ønsker jeg meg tilbake en uke i tid, til Oslo, og alle fine menneskene jeg traff der. Men jeg skal mest sannsynlig tilbake allerede i november, da er det landsmøte for IKS, og siden vi nå er i gang med lokallag her, så er det vel i grunnen på sin plass å dra nedover, helt sikkert nyttig på alle mulige måter. Må bare forhøre meg litt med de andre også, om det er flere som vil dra, eller om det bare blir meg denne gangen også. Hadde jo vært kjekt om vi var flere da. So we’ll see.

Nå gleder jeg meg bare i grunnen til mandag, for da skal vi ha møte, vi 4 som skal starte opp her, for å planlegge hva som skal skje videre. Jeg har allerede en del tanker og ideer, så får vi se hva de andre sier. Jeg klør i grunnen i fingrene etter å få kommet skikkelig i gang, men jeg kan jo ikke kjøre hele løpet alene. Det blir nok bra, det bli bra, jeg skal gjøre det jeg kan for at det skal bli bra hvertfall.

Ellers fikk jeg forespørsel om å være deltager i en hovedoppgave som skal skrives, om spiseforstyrrelser og blogging, så har en del spørsmål jeg må fylle ut i forhold til det. Igjen så er Finn Skårderud veileder. De er heldige de som velger temaet spiseforstyrrelser og får han som veileder altså. Mannen er jo eksperten over alle eksperter. Nevnte jeg at jeg var i ekstase da jeg var på fagdagen og hørte på han? Jeg må virkelig prøve og få med meg flere sånne muligheter. Jeg er stygt redd for at jeg kanskje kunne ha blitt frisk om jeg hadde hatt han som behandler, hadde vel ikke kunne kommet meg unna på noen punkter da, høhø. Men, behandler jeg har er flink hun også da. Hadde jo time med henne på onsdag…Vet ikke hva jeg skal si om timen jeg. Var virkelig ikke i humør, og det ble en del halvveise svar fra min side, «Vet ikke. Har ikke tenkt på det. What ever, nei, ja, vet ikke, tvilsomt, nei, sikkert» osv osv. Lei? Ja. Pratet om traumet, hva formålet mitt med å fortelle det var, for jeg sa at jeg innimellom tenker at jeg angrer på at jeg fortalte noe. «Vel, hovedsakelig var det fordi jeg tenkte at det kanskje var på tide å fortelle om det. Og først og fremst fordi at behandleren jeg hadde på Modum kanskje kunne hjelpe, hun var jo den første jeg fortalte det til. Og det var en årsak til det. Kanskje kunne da noen brikker falle på plass. Thats it i grunnen». Av samme grunn fikk også min tidligere behandler vite noe, fordi jeg har gått hos han i 3 år. Skjønt jeg vet ikke helt hvorfor jeg fortalte det til han, for jeg hadde jo kun et par ganger igjen hos han før jeg fikk ny behandler.

Det er jo på en måte positivt at hun jeg har nå får være med fra starten av, på den historien, men hun har jo ikke vært med meg i alle årene tidligere, så hun får jo ikke de brikkene til å falle på plass. Ikke at det betyr noe, men det var hovedsakelig årsaken til at jeg åpnet meg opp for de to andre. Hun lurte på om jeg ville få ryddet opp i traumet, legge det i en skuff, bearbeide det. «Jeg vil viske det ut». Men det er jo ikke mulig. «Jeg vet, men jeg vil viske det ut. Jeg vil viske ut mye i livet, om jeg kunne». Igjen, ikke mulig. I know, but I wish I could. Hun spurte om del ting som kan relateres til traumet, sånn i ettertid. Jeg vet sånn ca noe, og aner ikke på andre områder. «Vet ikke, har ikke tenkt på, klarer ikke tenke på». Jeg følte meg i grunnen sånn halvveis med i timen, og når det ene svaret mitt er «Jeg er likegyldig», så vet jeg at en liten depresjon er på plass. Terapeuten jeg hadde på Modum sa at jeg måtte være obs på depresjoner, for jeg var i grenseland mellom mild og moderat depresjon da jeg ble skrevet ut etter boosteroppholdet. Jeg er klar over det, og jeg kjenner på det. Jeg vet at det er en del av «spillet». Jeg vet også at det kommer og går igjen. Sånn er livet.

Jaujau. Nå er det hvertfall fredag igjen, og det betyr nøkkelord fra søkemotor. Hysterisk morsomt liksom. Gawd.

 

feit mann – høyest søkestatistikk…jaja..kommet til rett plass skjønner jeg.

krystaller i ørene – well, du kan godt kalle de uekte øredobbene jeg knapt nok bruker for krystaller, det høres jo fort mye bedre ut da…Det klinger bra i ørene mine det liksom.

ordtak som hjelper deg når du er lei av alt – Hm..»Go to bed».

tungt å leve når alt er ork – Ja, best å legge seg.

lås porten når dere går ut – Kan jeg velge hvilken som helst port? Har ingen her you see..

muggen leverpostei i pose – Leverpostei er muggen uansett hvor den er. Grøss og gru, hundemat spør du meg.

de tre fordømte ordene – Øøh, det er vel 4 ord vel?

tips mot bulimi – Ikke få det.

«jeg har ikke sett elg» – «Det har jeg». Har blant annet en hel haug med elgbamser. Du kan få se dem hvis du vil.

nå sitter jeg utenfor rektors kontor – Akkurat som det er noe å skryte av. Jeg har vært inne på kontoret jeg.

stalker å sånt – Fæle folk.

utrolig slitsom analkløe – Kan jeg tenke meg ja…rævslit sikkert..

hvordan satse når man hopper høyde – Jeg ville nok ha satset høyt, skjønt jeg burde vel ikke ha lagt lista så høyt i første omgang..En gang så landa jeg rett oppå stanga. Fikk svært blåmerke på ryggen.

konsekvenser av ledningsforstyrrelser – At du ikke kan ha ledninger?

noen har lest legejournalen min – Tror noen har lest min også, jeg mistenker legen.

høstens fine blad – Bare sånn for å avslutte litt koselig liksom…

 

Jeg er visst fornøyd med traumet….(svar på tiltale)

Av og til så får jeg veldig glupe kommentarer her i bloggen, noen som føler de har noe «lurt» og komme med, eller mene noe om. Og selvsagt er alle disse (ikke mange gjennom de tre årene jeg har blogget da) anonyme. Who dare to face it liksom. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine (av oppgitthet) over disse glupisene når de kommer, for dessverre, så viser de bare at det fortsatt finnes folk der ute som ikke klarer og se et helhetsbilde. «Det er jo bare og skjerpe seg» kommentarer. Sweet lord. Men, det positive med disse kommentarene er at jeg kan skrive egne innlegg ut av dem, som svar på tiltale, eller bare prøve og gi litt innsikt. Dagens glupis (ha overbærenhet med vedkommende, og er du enig (med vedkommende altså), såer det lov til å nikke og smile, jeg lover at jeg ikke skal bryr meg, kors på halsen):

«Kanskje du kan velge å rett og slett bli bedre? Være mer fornøyd med terapeuten din, feks? Innse at Modum og poliklinisk ikke er det samme? Og bearbeidingen av dette såkalte “traumet” som du virker veldig fornøyd med å ha i bagasjen, hva med det? Er det egentlig vits i å gå så veldig inn på det en gang i uka? Det virker mer som om du fremdeles er i behov av mer stabilisering, men hva vet vel jeg. Synes bare du virker så veldig kritisk og uengasjert i forhold til dem som prøver å hjelpe deg. Lykke til videre i behandling, håper du klarer å nyttiggjøre deg den etterhvert».

Velge ja, nei, you see, jeg synes det er så ufattelig gøy å være syk, at jeg ikke gidder å velge frisk. Hver dag er en fest, hver tanke er som fløyelsmyk musikk, hver vonde følelse føles som en varm og trygg klem. Mmmm, hvem vil vel ikke velge det? Frisk høres jo så sørgelig trist ut, at jeg liksågodt kunne ha tatt en tornerose. Nei takke meg til å være oppgående,nei  takke til å kunne mestre absolutt alt, nei takk til å kunne gi en jamt god faen i mat, tanker og følelser om kropp, utseende, selvfølelse, traume.  Høres dødsens kjedelig ut spør du meg, tenk og kunne være fri for alt som binder meg fast, som gjør meg fastlåst? Nei, det høres ut som et fengsel i seg selv, å være frisk. Da er det myye bedre og føle seg fri i lenkene som binder meg fast. Sier seg vel selv at jeg velger å være syk, når det ikke finnes noen bakside av det.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har påpekt at behandleren min er flink? At hun kan, og gjør jobben sin? At hun tar tak? At hun er litt «strengere» enn min forrige? At hun jobber på riktig måte i forhold til hva jeg behandles for? Mmm, tror jeg har nevnt det noen ganger. Det jeg har følt på, er at jeg ikke føler jeg kommer noen vei, og at det har vært noe ustabilt i behandlingen siden januar. Det har absolutt ingenting å gjøre med om jeg liker behandleren min eller ei, og heller ikke noe om jobben hun gjør. Hun er flink, hun kan det hun gjør, og jeg føler meg nå, etter å ha vært der en del ganger, trygg på henne. Kjemi og tillit på må bygges opp, og behandlerbytte er ikke bare bare. Vi har bygget opp en god tone og en god kjemi. Jeg er fornøyd med henne. Og er det noe jeg vet veldig godt, så er det forskjellen mellom Modum og poliklinisk. Believe you me darling.

Og ja, det er faktisk et traume. Nå akter jeg ikke, på noen som helst måte å dele dette med webverdenen, så nei, du får ikke noen hint som kan oppklare noe. Det betyr heller null nada niks for meg om du tror på meg eller ei, jeg svarer bare på den glupe kommentaren du la igjen. Når noe jeg har opplevd har blitt en svart hemmelighet som jeg lovet meg selv å aldri fortelle til noen, pga skam og skyld, vel, da er det vel neppe et «såkalt traume». Jeg vet heller ikke hvor mange ganger jeg har skrevet at jeg mer enn gjerne skulle ha visket ut alt som har med det traumet og gjøre. Vi snakker om år jeg vil viske ut helt. Er det noe jeg kunne ha gått tilbake og endret på i livet, så er det det. Jeg kan jo gi deg et lynkurs i hva et traume defineres som, når jeg først er i gang. Det er jo greit at du vet hva du har og forhold deg til, hva et traume er mener jeg.

Traume: (fra gresk «skade, sår») er en skade på kroppen av enten fysisk eller psykisk karakter.

Håper ikke det ble for voldsomt å sette seg inn i? La oss ta et lite eksempel. Om du satte fast noe i halsen, og hadde problemer med å få det opp igjen, og du begynner å bli stresset og redd fordi du tror du skal kveles. <– Traume. Fordi det er en hendelse som setter et støkk i deg, som gjør noe med deg, og det er garantert en hendelse du vil tenke tilbake på med et lite grøss, og tanke «tenk om». Again, traume. Dette var altså et eksempel på hvor «liten» en hendelse kan være for at det kan kalles for et traume. (Behandleren minforklart meg dette). Er du klokere? Ganske enkelt å forstå i grunnen. Du har sikkert dine traumer du også, hvis du tenker deg godt om. De små nissene som er med på lasset you know. Søk opp traume, så kan du lese hvor vidt det begrepet faktisk er.

Så jada, når jeg har en svart hemmelighet, traumet altså, som har vært med meg i 15 år, så ja, klart jeg har lyst til å ha det. Det føles så godt å kjenne på skam og skyld, det er så godt å kjenne på noe av det verste jeg vet, og som jeg vil bli kvitt for alt i verden (selv om jeg vet at det aldr ivil skje). Oohh yeah, give me more. Sier seg selv at jeg ønsker å ha disse minnene som jeg gjør alt jeg kan for å bli kvitt når de dukker opp. «La minnene komme! Neei, gå bort, gå bort». Jauda, sånn går nå dagan.

Og ja, jeg hadde trengt stabilisering fra utskrivelsen fra Modum i januar. Sånn ble det dessverre ikke. Jeg tok i mot det jeg fikk av timer, det min daværende behandler kunne gi meg. Legen min har aldri vært inn i bildet, annet enn ved reseptutskrivelser, og fylle ut skjema for blodprøve. Så jeg har kun behandler og forholde meg til. På Modum anbefalte de, eller mente er vel kanskje mer riktig og si, at etter en utsrivelse, nettopp for å klare å vedlikeholde jobben en har gjort, for å klare og vedlikeholde stabiliteten, så er 1-3 timer i uken ofte nødvendig. Jeg hadde 2 timer på en 3 ukers periode, så nei, jeg ble ikke stabil nok, dessverre. Og ja, jeg burde stabiliseres, og det er derfor jeg har sagt flere ganger at jeg burde hatt behandling litt oftere (flere timer).  Det er det ikke kapasitet til, så sånn blir det ikke. Og det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Da blir det som det blir, dag for dag, gjør det jeg klarer, akkurat sånn det skal, og gjøres. Du skriver at jeg virker kritisk og uengasjert i forhold til behandlingen jeg får. Nå nevnte jeg akkurat at jeg har behandling 1 gang i uken, innimellom blir det hver andre, og jeg tar selvsagt de timene som blir satt opp. Så hva mener du med at jeg er uengasjert? At jeg skriver at jeg føler jeg står i stampe, og at det ikke er så mye framgang da eller? Sånn som kan skje i behandling? Er jeg kritisk fordi jeg har sagt at jeg føler at vi aldri får kommet i gang skikkelig? Vel, jeg hadde trengt og tatt tak i traumet alt fra mai av, jeg fikk ny behandler i midten av mai, og så gikk jo de første timene med til å bli kjent, så ble det sommerferie, og nå er vi i gang igjen, og har brukt de to siste timene til kun å fokusere på traumet, på det vi hovedsakelig skal forholde oss til. Det har tatt 4 måneder, fra jeg endelig turte åpne meg, til vi er skikkelig i gang.  Siden jeg endelig åpnet opp for det, og var klar for å prate om det, så burde det vært tak i tvert. Det jeg har sagt derimot, fordi det har tatt så lang tid før vi i det hele tatt har fått satt i gang noe, er at jeg til tider angrer på at jeg har fortalt om det i det hele tatt. Sånn, da vet du det, håper du ble litt klokere?

Husker du fortsatt konklusjonen på traume? («Sår, skader», av fysisk eller psyksisk art)

Sååååå, den kommentaren du så fint la igjen, den sier meg at du selv ikke har noen erfaring med å være psykisk syk, for da hadde du (håper jeg) aldri kommet med en så stupid uttalelse. En som selv har slitt vet at det ikke er «bare bare». Men kanskje (håper jeg) har du lært litt mer nå?  Og selv om jeg ikke føler at jeg gjør noen framgang i behandlingen (som jeg også sier til behandleren), så må jeg jo likevel ha det, siden jeg forteller mer og mer av en historie jeg aldri før har fortalt fullt og helt, selv om jeg synes det er vanskelig og fortelle? Eller? Jeg vet ikke hvor kravstor du er til størrelsen på skritt (you know, framskritt), selv setter jeg listen litt vel høyt altså, jeg vet jeg må senke den, og heller klappe meg selv på skulderen for det jeg faktisk gjør framskritt på.

Jeg deler heller ikke alt her, bare så det er sagt. Jeg holder igjen mye, fordi jeg må ha grenser for meg selv. Ikke er jeg interessert i å dele alt. Its not your business anyway. Det er kun behandleren min jeg deler alt med, og kun henne. Hva du mener og tror, er meg revnende likegyldig. Grunnen til at jeg tar meg bryet med å skrive et eget innlegg for å svare, er at jeg syntes at det kanskje var på sin plass å mate det inn med t-skje, sånn at det ikke burde være noe problem med å forstå svarene.Og så må jeg jo avslutte med en liten overraskelse til deg. Ser du pilen sånn øverste til venstre i skjermbildet ditt, den som peker mot venstre også? Hvis du trykker på den, så skjer det noe magisk.

Selv om jeg ikke sier like mye hver gang…

så betyr ikke det at alt går på skinner her. Men det har kanskje noen av dere skjønt? Jeg har ikke sensasjonelle oppdateringer å komme med til enhver tid, jeg får ikke aha-opplevelser daglig, jeg får ikke til alt daglig, selv om jeg skulle ønske det. Jeg mister litt motet når jeg ikke får til, jeg blir forbanna og irritert fordi det skal være så vanskelig å komme seg helskinnet gjennom en dag. Tankene gir meg aldri fred, når har de tenkt og holde kjeft? Når har de tenkt å ta en aldri så liten ferie? Og da mener jeg ikke for bare noen få timer, men gjerne over dager, det hadde vært veldig fint. Det går litt opp og ned med bloggingen også, for jeg orker rett og slett ikke å oppdatere det samme hver dag. Det er de samme kampene hver dag, oppi hodet mitt. Men jeg prøver så godt jeg kan og holde fast ved det jeg klarer å få til, de skrittene som går i riktig retning, om da snakker jeg ikke bare om spiseforstyrrelsen. Det skjer ett og annet utenom den også, tross alt.

Forhåpentligvis får jeg svar, eller oppklaring, eller hva jeg skal si, på et par ting denne uken, så får jeg ta det derifra. Time will show, right? Det skjer hvertfall noe i løpet av uken, det er jobb, møte x 2?, tannlege, trening. Ikke behandling denne uken, men har time igjen tidlig neste uke. Helt greit, å prate om traumet er ikke det morsomste jeg vet, selv om det sikkert trengs, for å komme litt til bunns i diverse følelser som er med på og kødde i hodet mitt.

Og så venter jeg på det nye speilreflekskameraet mitt da. Tamtitam ta. Blir gira når det kommer til kameraer altså. Dette er kanskje noe mer finurlig enn det enkle jeg har, så det blir morsomt og holde på med. Det er jo så kjekt å ta bilder! Fotobloggen min får ikke akkurat gjennomgå av bilder, for jeg er jo helfrelst på instagram da, så de havner liksom der, bildene altså. Bilder tatt med speilrefleksen, et digitalt kamera, eller fra tlf. Å ta bilder er litt terapi, for da går mye av fokuset på å lete etter detaljer eller fine motiv i naturen. Og så er det litt gøy med redigering. Lek med foto folkens, fun fun. Legger ved et lite knippe av bilder fra mitt instagram galleri. Mitt nick der er krakeli btw. Skikkelig orginalt.