Søvnforstyrrelser.

Jeg har i mange mange år slitt med søvnen. Helt siden jeg var liten har jeg sovet veldig lett, våknet så snart mamma satte en finger på meg da hun vekket meg til skoledagene. Mange våkennetter, netter med noen få timer søvn, netter med urolig søvn, avbrutt søvn. Det jeg har slitt aller mest med, er å sovne inn. Jeg har tilbrakt utallige timer på nattestid, der jeg bare har skiftet stilling, makket hit og dit, mens hodet aldri har falt til ro. Jeg har prøvd å stå opp og legge meg til samme tid, ta naturpreparater, drukket beroligende te (the ironi, da blir jeg jo løpende på do resten av natten), pusteøvelser, lest bøker, hørt på musikk, telle sauser, stoppe tankene. Jeg har prøvd å slite ut kroppen, i form av trening, holdt meg opptatt med noe hele dagen, og ja, jeg har blitt fortvilt over at ikke en gang overspisinger og oppkast har slått meg helt ut.

Jeg husker ikke hvem av oss som tok det opp, legen, behandler, eller meg, men sovemedisiner ble hvertfall et tema på ett eller annet tidspunkt. Det er vel 2-3 år siden nå. Jeg har alltid vært i mot medisiner, jeg har ikke ville blitt avhengig av noe. Likevel endte det opp med at jeg startet opp på antidepressiva, samtidig som jeg fikk noe å sove på. Sovemedisinen er ikke egentlig sovemedisin, men allergitabletter, som gjør at man blir søvning. De er ment til innsovning. Ikke virker de akutt heller, skal jeg få skikkelig effekt av dem, så bør jeg ta med 4-5 timer før jeg skal legge meg, til tross for at det står at de skal tas 1 time før sengetid. Jeg lurer på hvem som har testet dem ut, og synes det mennesket er heldig som fikk en så kjap virkning av dem. Jeg endte opp med å bli verre når jeg gikk på antidepressiva, og enda verre da de satte meg på type nr to. Om jeg ikke var deprimert og føkka i hodet fra før av, så ble jeg det hvertfall da. Jeg ble enda mer deprimert, og det var langt ifr den virkningen jeg var ute etter. For å gøre det enda verre, så var en av bivirkningene på den ene type antidepressiva jeg gikk på, mareritt. Virkelig ille mareritt. Jeg fikk selvsagt den bivirkningen, for jeg sov jo så godt fra før av liksom. Dette førte selvsagt til at søvnen ble enda dårligere. Våknet oftere, dårlig kvalitet på søvnen, som igjen førte til dårligere kvalitet dagsform, og livskvalitet.

Jeg ønsket å slutte med antidepressiva, noe behandleren min i grunnen ikke hadde noe han skulle ha sagt på uansett, for jeg hadde kuttet dem ut likevel, selv om man ikke skal bråseponere på dem. Jeg maktet bare ikke lengre gå på medisiner som gjorde at jeg satt med suicidale tanker og skadetrang, som igjen førte til at jeg ble liggende med enda verre tanker og følelser enn tidligere, fordi jeg var enda verre mentalt. Jeg ble satt på stemningsstabiliserende istedenfor. Jeg kan fortsatt kjenne på depresjoner som kommer, men ikke i like stor grad som tidligere, jeg er ikke der at jeg ønsker å dø. Men de funker bedre enn antidepressiva. Jeg har flere ganger de siste månedene tenkt tanken på å avslutte medisinbruken, for hvis det ikke er verre enn dette her, så skal jeg jo overleve. Men jeg vet jo ikke om det er medisinene som virker, eller om det faktisk er sånn, at de har sluttet å fungere, fordi kroppen er så vant med dem. Det skal ikke være «farlig» å bråslutte med stemningsstabiliserende, ikke som med antidepressiva. Jeg prøvde meg på det en gang, en uke uten, og at jeg grein og grein og alt var helt for jævlig. Jeg gjorde ikke det flere ganger. Jeg tror ikke det vil gi samme effekt ved å slutte på stemningsstabiliserende. Det er andre kjemikalier i dem, de føkker ikke opp på samme måte som antidepressiva. (Jeg har skrevet et innlegg som antidepressiva tidligere, «Lille pille» ). Jeg kjenner at jeg er litt lei av medisiner på en måte. Innimellom så glemmer jeg å ta dem også, husker ikke om jeg tok dem jeg stod opp, eller før jeg la meg. Jeg bryr meg ikke stort heller, for det er bare enkelt tilfeller. En gang om dagen sånn av og til. Det er heller ikke sånn at jeg merker at jeg ikke har tatt dem.

Men, on the good side. Jeg har ikke tatt noe å sove på på 1.5 uke nå. Jeg får det for meg innimellom, at jeg skal prøve uten, for å se hvordan det går. Den første natten uten, så sovnet jeg aldri. 1.5 døgn uten søvn. Så jeg måtte jo bare holde meg våken da dagen også kom, for jeg hadde virkelig til lyst til å sove neste kveld. Jeg trente, prøvde slite ut kroppen maks. Og jeg fikk sove, uten å ta noe. Jeg ble nesten sjokkert. Jeg våknet riktignok flere ganger i løpet av natten, av at jeg må på do som regel, men det gjør i grunnen ingenting, så lenge jeg sovner igjen. Dagen før jeg reiste til Oslo, så sov jeg 1.5 time, så var det å reise fra kl. 08 til 15. Jeg sovnet heldigvis ganske kjapt da jeg sov over hos Tuva, og så var det jo opp tidlig neste morgen, fordi det var fagdag. Jeg lå over hos en annen venninne også, og selv om det tok litt tid før jeg sovnet, så våknet jeg ikke før hun vekket meg neste dag, i 10 tiden. Resten av Osloturen sov jeg hos søstern, det betyr at jeg våknet rundt kl. 07 hver morgen, av en liten tass på 3 som ropte at han var våken.

Jeg har 1 gang igjen på resepten min, der jeg kan ta ut to esker til med sovemeds, men jeg vil fortsette og klare meg uten. Er overrasket over at jeg har fått sove hjemme, for det er jo her jeg sliter som mest. Jeg sovner til slutt, jeg våkner noen ganger i løpet av natten, men sovner igjen, og jeg er kanontrøtt om morgenen. I går var det spesielt ille. Jeg hadde time med behandleren min kl.09.00 (umenneskelig), til tross for 4 times søvn, så kom jeg meg opp. Timen var….ja…Jeg var i dårlig humør, likegyldig, sliten og lei. På en måte ødelagt. Dro hjem, satte meg ned for å lese litt, men jeg var så sliten at jeg måtte kapitulere, og legge meg litt. Jeg sov i nesten 4 timer, og følte meg like sliten og uopplagt da jeg våknet. Jeg vurderte å drite i dagen, trekke dyna over hodet og la verden gå sin gang, men jeg stod opp, og kom meg avgårde på trening en tur. Var ikke helt på topp der heller, og ble selvsagt enda mer sliten etter treningsøkten. Det tok ikke lang tid før jeg søvnet etter å ha lagt meg i rent sengtøy etter en dusj i går kveld.

Bare det å kjenne at jeg faktisk blir trøtt om kveldene, uten å ha tatt noe for å bli det, det føles godt. Litt sånn lettelse over å kjenne på at jeg mest sannsynlig får sove den natten også. Jeg er i grunnen fornøyd med at jeg har sluppet å ta noe for  få sove, samtidig som jeg har vært inne på tanken om at en liten depresjon har en finger med i spillet. Men, jeg vil ha søvn, tross alt.

(Er for trøtt til å sjekke korrektur)

I got mail.

Jeg trodde virkelig jeg skulle gå på veggen natt til i går. Jeg var veldig sliten på tirsdagskvelden, så jeg håpet at jeg skulle sovne ganske så kjapt. Men sånn for sikkerhets skyld, fordi jeg skulle opp tidlig på jobb i går, så tok jeg en innsovningstablett. Det er sånn at de skal virke veldig kjapt, innen en halv times tid. Så jeg slukka lyset, og la meg. Snu og vri, tankene på høygir, umulig å slappe av, umulig å stenge av tankene som skyter opp som raketter. Jeg prøvde finne gode liggestillinger, avslappingsøvelser, pusteteknikker, men ingenting hjalp. Etter å ha ligget lenge og bare snudd og vridd på meg, som kom også sulten snikende. Da får jeg hvertfall ikke sove, så da spiste jeg en nutribar, for å stagge det verste. Det pleier å hjelpe litt, men ikke da. Tankene fortsatte å rase, jeg fortsatte å snu og vri. Jeg var veldig trøtt, så jeg stod ikke opp for å gjøre noe annet, for jeg håpet på at søvnen ville komme til slutt. Sist jeg kikket på klokken, så var den 03.30. Enda ble jeg liggende en stund til før jeg endelig sluknet. Klokken ringte 07.10, og det virket som jeg akkurat hadde lukket øynene. Det er helt forferdelig å måtte stå opp og komme seg avgårde når jeg er så utslitt og lite uthvilt etter natten.

Jeg kom meg gjennom dagen på jobb, tiden gikk sånn passe fort, det gikk greit. Trasket meg hjemover i fire tiden, hjem halv fem, en liten pust i bakken, spiste litt, skifta og kom meg ned på trening og fikk en god og hard økt for armer, ben og rumpe. Tok meg helt ut, og det føltes veldig godt.

Jeg fikk en mail i går. Nå er det riktignok sånn at jeg får flere mailer daglig, men denne var litt spesiell. Den kom fra ei i IKS (Interessegruppa for spiseforstyrrelser) Hun hadde fått mail fra Norsk folkehjelp som skal arrangere et menneskebibliotek i Molde allerede nå på lørdag, og lurte på om hun kunne sette han som sendte mailen, i kontakt med noen som kunne vært interessert i å bidra. Så hun lurte da på om jeg var interessert i å være med.

«I et Menneskebibliotek kan du låne et menneske på samme måte som du låner en bok på biblioteket. I «boksamlingen» finner du levende mennesker vi ofte har fordommer mot. Menneskebiblioteket er for deg som vil lære mer om mennesker du sjelden har kontakt med – men som vi ofte har mange meninger om.

Menneskebiblioteket formidler virkelige historier om mennesker som blir utsatt for fordommer som får negative konsekvenser i hverdagen. Blant bøkene finner du for eksempel homofile, muslimer, hiv-positive, personer med spiseforstyrrelser, blinde, rullestolbrukere, asylsøkere og flyktninger. I Menneskebiblioteket får du møte dem ansikt til ansikt og spørre dem om alt du er nysgjerrig på» 

Du kan lese mer om menneskebibliotek på Norsk folkehjelps nettside.

Jeg aner ikke hvor, eller når på lørdag dette skal skje. Jeg sendte en mail tilbake for å høre om hun kan finne ut noe mer angående dette her. Mulig hun ringer meg etter jobb i dag, så får vi se da. Det hadde jo vært en fin ting å være med på, og jeg kjenner andre som har vært med på det, og som har syntes det var veldig interessant. Så, skal, skal ikke? Jeg traff på behandleren min på treningssenteret i går, og jeg fortalte selvsagt dette til han. Han var da interessert i å få en mail fra meg om jeg bestemte meg for å være med, sånn at han kunne møte opp. Om jeg ikke var litt nervøs fra før av (siden jeg kanskje vil stille opp, siden jeg ser på dette som en utfordring), så ble jeg jo ikke mindre nervøs av at han vil prøve å møte opp. Hærregud…Det er kun 2 dager til, og her sitter jeg og aner ikke noe som helst ennå. Regner med jeg vet mer når jeg kommer hjem fra jobb i dag. Skummelt og spennende..

Får vel avslutte med å gratulere alle kvinner med dagen i dag.

Hva pokker skjedde?

Jeg var helt herpa i går kveld.Følte meg som en dvask sokk. Vekkerklokka skulle ringe 07.10, jobb kl.08.20. Men hvem våkner kl. 06? Og ikke får sove igjen? Tror den indre vekkerklokka er lost, litt sliten kanskje. Må vel bytte batterier. Litt irriterende, for 07 er meer enn tidlig nok for min del, så da er det veldig drøyt at jeg skal våkne kl.06. Midt på natta liksom. Men jeg kan ikke akkurat tvinge meg selv til å sove. Hadde det vært så enkelt. Så da var det bare å pelle seg opp, få seg i klærne, spise litt og komme seg avgårde. Våkna litt til når jeg først kom meg ut i frisk luft. Fint vær var det hele dagen også, og det er på høy tid med litt vårstemning her. Det snør og regne omhverandre. Så det er digg når det kommer dager med sol, hvor snøen er regnet bort, og det har tørka opp igjen. Utenfor blomstrer snøklokkene, og krokusene er på vei. Da er det vår.

Arbeidsdagen gikk greit, tiden gikk ganske fort, og det er jo ekstra godt på en fredag. Etter jobb var det å beina hjemover, trykke i trynet noe enkelt og greit, og så traske ned på trening. Det stenger tidligere på fredagene, så om jeg skulle få meg et par timer, så måtte jeg bare komme meg avgårde. Styrketrening på rygg og skuldre og mage. Ble stående side om side (omtrent, vi stod egentlig face to face da) med behandleren min, skjønt det ble vel egentlig ikke noen konkurranse. Jeg er helt klart sterkere enn han. 30 kg i minus. Bare vent, jeg kommer krypende etter. Jeg fikk hvertfall en skikkelig økt. Løftet ikke maks i alle øvelser i går, men det ble litt mengdetrening. Flere repetisjoner, økt siden sist. Så når treningsøkten var over, og jeg kom meg hjem, så var jeg helt skutt. Jeg følte meg litt som et slakt. Siden det var helg, så tenkte jeg at jeg skulle drite i å ta noe å sove på, for jeg følte meg så sykt sliten. (også mentalt) Skulle ikke søvnen komme, så har jeg jo innsovningstabletter liggende. Jeg spilte litt på tlf etter at jeg la meg, men måtte bare slå av etter en stund, for jeg trodde seriøst jeg skulle svime av. Og så..? Jo, jeg våkner av at jeg måtte tømme blæra, sånn ca 2-3 timer senere. Og jeg bare…? Wtf? Hva skjedde? Sovna jeg? Uten å ta noe for å sove? Seriøst? Nå får jeg vel ikke sove igjen nå da, etter å ha vært på dass. Men hva skjer? Jo, jeg sovner. Igjen. Men jeg våkner igjen etter 1-2 timer, ny tur på dass. Sovner, våkner og må på dass. Stod opp i 11-tida, da fikk jeg ikke sove lengre.

Det var nesten så jeg var sjokkskada da jeg våkna sånn på ordentlig i dag. Tenk, jeg som sliter så sykt med å sove, sovna uten å ta en dritt i går. Da er jeg sliten assa. Det er jo godt å slippe å ta noe hver natt. Eller, la meg omformulere det, det er godt å ha en sånn natt, en gang i jubelåret. Jeg var bare rett og slett for sliten i går, det var helt tomt oppi hodet også. Tunge tanker, likegyldighet. Så det kortslutta vel bare. Men så lenge det betyr noen timer søvn, uten kjemikalier, så skal jeg ikke klage. Dagen i dag orker jeg ikke skrive om.

Uro om natten.

Kriblingen i magen, som om alt på innsiden er i opprør. Følelsen du føler når det er noe du er urolig for, eller gruer deg til. Tankene som surret går som en evighetsmaskin på tomgang. Som en lyd du ikke helt vet hva er, som aldri stopper, og du tror du skal bli gærn. Som en lyd som går deg på nervene, aldri gir deg fred, mens fred er det eneste du ønsker deg. Følelsen og opplevelsen av stillhet, en indre ro, hvor du kan senke skuldrene, legge deg ned, lukke øynene og bare flyte avsted uten bekymringer.

Jeg ønsker meg den stillheten. Jeg ønsker å bli kvitt den indre uroen som ligger over meg som et tungt teppe, som truer med å kvele meg. Hver eneste natt ligger jeg og vrir meg, finner ikke roen, lengter etter at søvnen skal ta meg. Tankene vil ikke roe seg, jeg kjenner på følelser av bekymringer, selv når jeg ikke trenger å bekymre seg. Selv om jeg sier til meg selv at alt vil ordne seg, selv om jeg har hatt en god dag. Selv om jeg gleder meg til planene dagen etter.

Hver natt må jeg ta noe å sove på, for i det hele tatt få noen timers søvn. Likevel tar det lang tid før jeg sovner. I flere timer blir jeg liggende å kjenne på disse følelsene, tenke på disse tankene. På dager hvor jeg ramler, overspiser og kaster opp, eller trener mye. Ting som gjør at jeg blir veldig sliten, sliter meg ikke nok ut. Dette skaper en ekstra frustrasjon, fordi det sier noe om at jeg ikke blir utslitt nok til at kroppen er helt skutt på kvelden, og bare kortslutter av seg selv. Det er ytterst sjeldent at jeg er så sliten at jeg bare må avslutte kvelden tidlig. Og selv da blir jeg liggende lenge før kropp og hode gir etter.

Da jeg skulle legges inn på Modum, så trodde jeg, eller håpet jeg, at all den harde jobben jeg skulle gjennom kom til å slå meg helt ut, at jeg kom til å bli så sliten etter dagene at jeg ville segne om. Det skjedde ikke. Hodet var enda mer oppspilt, bekymringene enda verre, tankene surret enda mer. Jeg følte meg aldri opplagt til en ny dag, jeg var bare forferdelig sliten og trøtt. Jeg hadde problemer med å komme meg opp etter at søvnen bet seg fast i meg. Jeg hadde problemer med å holde øynene åpen i en del av gruppetimene. Ikke kunne jeg sove litt på dagtid heller, for da ville jeg fått enda større problemer med å sove til natten igjen.

Jeg kan ikke sove på dagtid nå heller,  og jeg unngår det til enhver pris. Jeg vil heller prøve å bli sliten og kanskje få muligheten til en god natts søvn. Når jeg endelig får virkning av sovepillene, (som egentlig bare er allergitabletter man blir søvnig av, som man ikke blir avhengig av) så er jeg veldig trøtt når jeg må opp dagen etter. Da vil kroppen sove mer. Dermed kan mye av dagen gå bort i søvn. Jeg har prøvd ulike metoder for å få bedre søvn. Jeg har prøvd te, urter, stå opp og legge meg til samme tid. Stått opp på natten for å gjøre noe annet før jeg prøver igjen. Jeg har prøvd pusteteknikker, telle sauer (men de bare flokker seg og lager kaos.) Jeg har hørt på musikk, men lydene har bare blitt til uromomenter. Jeg leser bøker, spiller spill på tlf. Jeg snur og vrir, men til ingen nytte. Da kommer også frustrasjonen på besøk, som en uvelkommen gjest. Når jeg blir liggende for lenge uten å få sove så kommer sulten og forsterker problemet enda mer.

Det er utrolig frustrerende å måtte slite med dette hver eneste kveld. Å alltid bli liggende å kjenne på denne uroen som nødvendigvis ikke har et opphav. Jeg blir helt tappet for energi, får vondt i hodet, og blir veldig rastløs og irritert. Øynene er veldig trøtt, men det er ikke tankene, deres favorittid på døgnet er midt på natten, mens resten av kroppen trenger en avkobling, litt hvile, en pust i bakken.