Hvordan forteller man om sin spiseforstyrrelse til sine nærmeste?

For litt siden fikk jeg en mail fra en jente som sendte meg noen spørsmål angående dette med å fortelle om sin spiseforstyrrelse til sine nærmeste. Jeg legger ikke ut hele mailen her,men bare de spørsmålene som hun lurte på om jeg kunne hjelpe henne med.

«Mitt spørsmål er om du kunne delt noen av dine erfaringer i forhold til å si dette til nærmeste, og særlig kjæreste. Hvordan sier man det? Hvordan har de reagert når de har fått vite det? Hvordan har dette påvirka forholdet videre? Hvordan har dette påvirket forholdet med mat og det styret der?»

Å slite med en spiseforstyrrelse er for mange veldig skambelagt,og synes det er veldig vanskelig at de nærmeste skal få ta del i dette problemet. Sånn har det også vært for meg. Ennå den dag i dag er det mange som ikke vet at jeg har en spiseforstyrrelse,uten at jeg nødvendigvis ikke ønsker å dele det med dem,men fordi det rett og slett ikke blir et tema (som flere kollegaer på jobb f.eks. Men både sjefen og et par andre vet om det)

Det tok ikke lang tid før noen fikk vite om min spiseforstyrrelse. Like etter at den utviklet seg ble jeg samboer. Han merket at jeg hadde g ått ned en del i vekt,og visste at jeg holdt på med denne dietten som utløste det hele for meg. Jeg gikk på videregående på den tiden,og da han kom hjem fra jobb om dagene var det første han spurte om mange ganger hva jeg hadde spist den dagen,eller om jeg i det hele tatt hadde spist. Han fersket meg også et par ganger. Jeg hadde kastet opp en dag,og da jeg kom ut av badet satt han på kjøkkenet som lå rett ved badet og kikket på meg…det var ikke en videre hyggelig opplevelse. Ikke bedre var det den gangen jeg hadde glemt å trekke ned etter meg…Han pratet med sin far om dette (med tillatelse av meg) og de hadde gått til anskaffelse av litt informasjon om spiseforstyrrelser,og vi pratet en del om dette uten at det egentlig førte noe med seg.Men en dag så ga han meg et ultimatum: «meg eller spiseforstyrrelsen» Jeg ville jo ikke miste han da,så jeg valgte han. Jeg spiste flittig,og vi meldte oss inn i et treningsstudio sammen. Men samtidig som at vekten gikk opp,jo verre følte jeg meg. Og jeg synes det var forferdelig å måtte spise måltidene vi hadde.Forholdet tok etterhvert slutt,av andre grunner enn spiseforstyrrelsen.

Jeg flyttet hjem en periode etter bruddet,og jeg husker faktisk ikke hvordan,eller hvor ille maten var for meg akkurat da. De hjemme visste ikke noe.Vennene mine som jeg hang med visste heller ikke noe om det den gang.  Etterhvert flytta jeg til Oslo,og inn i en leilighet med 3 andre jenter.En periode der så var det ei 4 jente som bodde med oss. Hun hadde også en spiseforstyrrelse,og hun og jeg prata en del rundt dette. Hun ene av de jeg bodde med der ble en veldig god venninne ( og hun er fortsatt en av mine beste) og hun visste heller ingenting. En dag skjedde det noe som utløste en krangel mellom hun andre med en sf og meg. Og med denne krangelen så presterte hun å fortelle mine gode venninne at jeg hadde en sf. Hun ble selvsagt veldig lei seg fordi jeg ikke hadde sagt noe,og jeg følte meg helt jævlig,fordi jeg fikk dårlig samvittighet,og fordi det var jævlig at dette ble avslørt. Det eneste jeg klarte å gjøre der og da var å banke på døren hennes og lånte henne en håndbok om sf. Senere prata vi om det.Hun har ved senere anledninger vært en pådriver for at jeg skulle oppsøke lege.

Sånn som vi bodde,studenter,og jobbet i butikker,så hadde vi aldri faste måltider sammen,vi spiste ofte hver for oss,og andre ganger sammen bare noen av oss. Jeg kasta opp det meste,men prøvde samtidig spise lite når det kun var jeg som spiste. Det var mens jeg bodde der at sf utviklet seg i en ny retning; jeg begynte å handle mat  for å spise og kaste opp. Altså,planlagte runder med maten. Jeg var alltid veldig påpasselig med at det ikke skulle merkes at jeg hadde kasta opp. En av de andre jentene som bodde der var søsteren til hun gode venninna mi,og hun hadde også fått med seg at jeg hadde en sf,men hun sa aldri noe.Jeg hadde på den tiden jeg bodde der etterhvert gått ned omkring 8-10 kg.Dette ble selvsagt lagt merke til,men de sa ikke noe om det.

Da jeg bodde der fikk jeg meg også ny kjæreste.Jeg fortalte det til han,og han «godtok» det,uten at det sånn egentlig ble et problem for oss. Vi bodde aldri sammen,og det ble dermed aldri et problem måltidsmessig.Var vi ute og spiste (det skjedde ganske ofte,han inviterte meg mange ganger) så beholdt jeg aldri maten. Det var også på den tiden,ved en anledning at jeg var hjemme i Kr.sund,og den ene søsteren min også var hjemme,at jeg fortalte det til henne (hadde drukket…) Hun ble først sint,og deretter ble det et tema vi prata en god del om. Hun fortalte det ikke til foreldrene mine,fordi jeg ba henne la vær. Hun tok imidlertid kontakt med hun gode venninna mi i Oslo,og de prata også litt om dette.

Etter noen år i Oslo så flytta jeg til Ålesund med en ny kjæreste (Jada,fra den ene til den andre…rastløshet,og troen på at gresset er grønnere på den andre siden er også et ganske typisk bulimisk tegn…) Vi ble samboere. Før vi ble sammen så fortalte jeg om min spiseforstyrrelse. Han var (aner ikke hvordan han er nå) en type som ikke snakket mye om problemer,visste aldri hva han skulle si. Jeg slet med maten,og kaste opp det meste av det jeg spiste. Men likevel ble mye beholdt. Jeg kom opp på min høyeste vekt noengang. Jeg hatet kroppen min vanvittig,men jeg trente hvertfall også veldig mye,og det gjorde det litt bedre. Jeg spinnet som en gud,trente apparater,var med på body combat,og body pump.Ble muskuløs.

Så flyttet vi til Molde,fordi han jobbet der og det ble veldig tungvindt med pendlingen hver dag. Jeg ville ikke til Molde,men søkte skole,og kom inn,så da ble det til at vi flyttet. Maten var et problem,få måltid ble beholdt. Jeg begynte å trene Taekwon-Do,gikk ofte til skole (tok bortimot 1 1/2 time) og syklet en del. Prøvde å få vekten ned igjen. Forholdet vårt hadde skrantet veldig ganske lenge,og det tok etterhvert slutt.På den tiden hadde jeg fått en del nye venner på skolen,og jeg fortalte dem om min spiseforstyrrelse. Da var jeg kommet inn i en periode hvor jeg var blitt mye mer åpen.

Jeg flyttet for meg selv,og det var i den perioden at ting virkelig begynte å bli ille. Jeg trente mye,hadde fullt og helt styring på maten alene,og gjorde som jeg ville.Vekten raste ned igjen,og jeg kom ned på mitt laveste til da.Jeg begynte å slite mer med depresjonen,og alt var veldig tungt. Han ene som jeg hadde blitt kjent med,og etterhvert ble sammen med mer eller mindre satt et ultimatum til meg om at jeg måtte oppsøke hjelp,fordi han slet veldig med min sf. Jeg var skrekkslagen,og hadde virkelig ikke lyst. Alt var et helvete.Men det var da jeg oppsøkte rådgiveren på skolen den dagen.

Jeg begynte etterhvert i gruppeterapi. Og siden dette skulle være 1 dag i uken i et helt år,så tenkte jeg at det var på tide å informere foreldrene mine.11 år hadde gått siden det hele startet før de fikk vite noe. Det føltes rart,men samtidig en lettelse,fordi jeg nå slapp å skjule noe. Jeg reiste hjem en dag og ga dem masse informasjon,lesestoff fra IKS,håndbøker,og fortalte selv.Det var ikke akkurat festlig,men nødvendig kanskje.

Å ha måltider sammen med andre som vet om min sf er ikke alltid lett.Fordi de vet hva som vil skje etter at jeg har spist. Det er ikke en god følelse å gå på do og vite at de skjønner at jeg henger over doskåla og spyr.Men det er vanskelig for meg å begrense inntaket av mat,og enda verre å beholde maten. Men det er aldri et tema vi snakker om,det bare skjer.Problemet er der,og siden foreldrene mine har vanskelig for å ta opp dette med meg,så blir det aldri prata om.

Jeg har kanskje hatt det veldig lett på den måten ved å fortelle det til andre,og ved at andre vet. Men alle er ikke like heldige. Man vet jo aldri hvordan de nærmeste vil ta det,og hvilke eventuelle konsekvenser det vil føre med seg. Jeg var selv redd for hvordan foreldrene mine ville ta det,og det var derfor det tok så lang tid før jeg fortalte det.

Skal du bo med noen over lengre tid,så kan det være en fordel at de får vite,for på denne måten å tilrettelegge,eller støtte deg gjennom dagene,humørmessig,og måltidsmessig,og til å være en motivator for å ta steget mot å søke hjelp. Som andre har foreslått før meg,så vil jeg anbefale å søke hjelp,rådgiver,fastlege,en du har tillit til og stoler på. Om du skal,eller vil dele med dine nærmeste,så må du selv avgjøre hvilken betydning det vil få for deg om det vet det,eller ikke.Hvilket forhold du har til dine foreldre avhenger også mye.Men om det er vanskelig å si noe,face to face,kan det å skrive et brev være et alternativ,og også gi dem informasjon sånn at de kan lese og lære litt. F.eks gi dem link,eller materiale fra IKS. Er du i behandling kan du jo alltids ta opp denne problemstillingen med din behandler for å høre hva h*n mener.

 

Reklamer

19 thoughts on “Hvordan forteller man om sin spiseforstyrrelse til sine nærmeste?

  1. Det så fint at du trosser egne plager for å støtte andre. Har så sansen for det. Tror egentlig at tross noen fall er du ganske sterk. Du har ihvertfall et hjerte som banke for flere enn deg selv.

  2. Veldig bra innlegg! Dette er då utrolig viktig å forholde seg til- på en eller annen måte. viktig å skape forståelse fremfor fortielse.
    Tusen takk for innlegget.

    Som du muligens har sett, har jeg måttet legge ned bloggen- moren min fant den og fikk paddesjokk, hun er veldig redd for offentlig eksponering.
    Jeg synes det er trist, fordi jeg fikk mye ut av det, men slik er det å være umyndig (bare vent til neste år, da skal jeg ALDRI ALDRI tørke håret mitt med hårtørker igjen NOENSINNE! waste og time and energy… Moren Min mener jeg vil få lungebetennelse om jeg ikke gjør det- men det er tøv, håret mitt lufttørker uhyre fort)

    Men heldigvis kan jeg fortsette å kommentere andres blogger!

    Mange store klemmer –
    Vamp <3<3<3

    • Ja,jeg la merke til at bloggen din var slettet…kan du ikke opprette en ny,på en finurlig måte? savner innleggene dine…Men så lenge du ikke er helt borte så er jo det bra da hvertfall 🙂
      klemmer til deg ❤

  3. Takk for at du deler dine erfaringer ❤

    Jeg tror nok (innerst inne) også at det er lurt å dele det man går igjennom med sin familie. Da vet de, og man slipper at de skal gå rundt å tenke og si noe, som ikke stemmer i det hele tatt. Men, huff.. Lett er det ikke.

  4. veldig bra innlegg Laila, takk for at du delte dette,tror mange kan ha hjelp av å lese dette og kanskje kjenne seg igjen i en del ifht hvordan det er å forholde seg til andre når man har sf. og evt pårørende kan kanskje kjenne igjen en del!! Gosj kjenner meg veldig igjen i det å spise sammen med andre som vet at en har sf og at den fæle (skam?)følelsen når man går på do og man vet at de andre vet.
    Jeg har ikke glemt å trekke ned noen gang,men en gang så ble ikke alt trekt ned skikkelig og samboeren min kom til et mindre hyggelig syn i doskåla en gang og konfronterte meg med det,jeg følte meg såååå skamfull og flau, han tok det bra egentlig da,men jeg følte meg så ekkel!!

    *sender deg mange gode klemmer* ❤

    • Ja,det er den verste følelsen synes jeg…at de vet at jeg står og spyr…jeg prøver da å overbevise meg selv om at de skjønner at det er en sykdom,og at sånn er det bare akkurat nå,men det er likevel veldig ubehagelig…

  5. Tusen takk for at du delte dine erfaringer Laila!
    Jeg synes også det verste er at de vet jeg går å kaster opp etterpå..spesielt ille er det når man er på restaurant og får påspandert mat! får så vondt inni meg av dårlig samvittighet 😦
    når jeg spiser sammen med andre som vet om sfen..så venter jeg kanskje tre kvarter med maten i magen etter måltid før jeg kaster opp.. sånn at jeg liksom «tilfeldigvis» går på do.. og at siden det er så «lenge» siden måltidet så håper jeg at de ikke skjønner det… og jeg tror det har funka noen ganger! for de fleste tror vel at man går tvert etter maten!
    gjør du også sånt? er bare så jævlig å sitte der med full mage og vente på å gå på do…. 😦

  6. Kjempebra innlegg Laila! Liker måten du formidler erfaringene dine på, senderen av denne mailen må være målløs for gode svar! Og det er jeg også av et veldig godt innlegg. Som fler sier så tror jeg det er vanskelig å si at noe er galt uansett hva det er. Selv følte jeg veldig på at jeg ikke ville være unormal, men som alle andre. Jeg ville ikke gjøre noen bekymret eller oppta større plass. I mitt tilfelle fant mamma det ut via bekymrede på skolen, og da jeg var ute for å snakke i telefonen da hun ikke fant meg (en hjelpetelefon faktsik,jeg trodde jo jeg var blitt gal). Det var rimelig tøft.

  7. Veldig bra innlegg, Laila, takk for at vi får ta del i livet ditt! Jeg føler liksom jeg kjenner deg nå, jeg 🙂
    … Egentlig ble det et litt tåpelig utsagn med tanke på at du har fortalt om din spiseforstyrrelse, og ikke nødvendigvis fra deg selv, men fra en spiseforstyrret til en annen tenker jeg at måten sfen utarter seg på kanskje sier endel om en som person også. Kanskje… 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s