Gå i stormen.

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan jeg klarer å holde ut når overspisingstrangen kommer, eller oppkasttrangen for den del. Vel, jeg må jo bare begynne med å si at jeg ikke klarer det alltid, men jeg har dager der det går bra og holder ut. Klart, jeg kjenner jo på det suget som dukker opp, for det kommer som regel hver eneste kveld, men noen kvelder er litt enklere og holde ut enn andre. Dagsform og humør spiller også en stor rolle så klart. Enkelte dager kan jeg være så liten og lei at tanken på å overspise og kaste opp bare gjør meg enda mer sliten, eller at det bare vrenger seg i meg. Andre ganger kan det ha helt motsatt effekt, at det er nettopp da det kan gå galt.

Jeg ønsker jo å klare meg oppkastfri så klart, så jeg gjør det jeg kan for å komme meg gjennom. Og det gjelder og ikke bli liggende i gjørma og kave om det går galt. Jeg må opp og fram igjen, jeg må opp og fortsette å gå veien. For selv om jeg har det tungt og vanskelig innimellom, så er jeg ikke der lengre, at jeg ønsker å gi opp alt. Og selv om den tanken kan dukke opp, så forsvinner den igjen. Jeg prøver og bruke tiden min på noe som gjør at jeg kan få fokuset over på noe annet, om det er å lese en bok, blogge, trene, gå tur eller hva som helst. Jeg er en sucker for kjærlighet på pinne, noe som fungerer å trykke i trynet for min del, når jeg kjenner at jeg «Får lyst på noe» (overspise og kaste opp). Jeg driter i kaloriene de inneholder, har jeg lyst på noe søtt, så kan jeg godt stappe i meg både 4 og 5 kjærlighet på pinne. En sjokolade funker også, da blir det gjerne en kinder maxi f.eks., eller mørk kokesjokolade. Ellers har jeg også alltid epler i kjøleskapet.En skål med cottage cheez med yoghurt i fungerer også veldig bra når suget dukker opp, det er virkelig blitt en stor hit for meg. Cottage cheez med JA vanilje yoghurt er min favoritt, insane godt.

Å finne metoder for å holde ut, og komme seg gjennom, blir litt som å gå i stormen. Har du et mål du skal nå, så går du, selv om det blåser kraftig. Kanskje blåses du ut av balanse og må ta noen skritt tilbake, eller til siden, men du fortsetter likevel å gå. Skal du på jobb, og du må gå, så snur du ikke etter 300 meter fordi det blåser. Du vet du må på jobb, så du har ikke annet valg enn å bare fortsette. Kanskje må du gå litt før du egentlig pleier, sånn for å beregne litt ekstra tid, men du blir ikke hjemme. Du trekker ikke dyna over hodet, og ringer sjefen for å si at du ikke kommer bare fordi det blåser (kraftig) ute. Her forrige uke så regnet det noe helt sykt her, og jeg hadde selvsagt tannlegetime. Jeg hadde lyst til å ringe og avlyse, men det ville jo bare for det første ha utsatt problemet, for jeg måtte jo gjennom det uansett, og for det andre så er jeg faktisk vanntett, selv om ikke klærne er det. Jeg nevnte dette for tannlegen min, og han lo og fortalte meg at det var faktisk en mann som hadde ringt og avlyst timen hos han, nettopp på grunn av at det regnet ute. Og han bodde nærmere enn det jeg gjør. Det tar meg 20 minutter å gå ned kanskje. Det frister kanskje og ringe og avlyse når det stormer, men hvor god er ikke den følelsen når du kommer deg fram, velberget? «Yes! I freaking did it!»

Å slite psykisk kan oppleves litt på samme måte. Jeg opplever det på samme måte, som å gå i stormen. Mot stormen. Det har stormet som verst, jeg har har tatt skritt tilbake og til siden, men likevel har jeg jo hele tiden også gått framover. Selv om jeg har vært langt nede, så ble jeg ikke liggende der. Jeg fikk en utdannelse, jeg har jobbet, jeg har hatt forhold, jeg kom meg ut av selvskading og andre selvdestruktive metoder, jeg går i behandling, jeg ble innlagt, jeg har snakket, jeg har spist, jeg har holdt ut. Jeg har i løpet av det siste halve året tatt en del initiativ til ting som kan forbedre framtiden min, søkt om ny jobb, er i gang med å opprette et lokallag for iks. Jeg trener, jeg reiser litt, jeg går på kafe med venner.

Jeg har alltid tenkt, og tenker fortsatt, at ting vil kanskje stabilisere seg litt mer, når jeg også får mer stabilitet i hverdagen. Så når nyåret kommer, og jeg skal inn i nye jobb, så vet jeg, ut i fra det vi har snakket om, at jeg vil få både utfordrende og spennende arbeidsoppgaver. Samtidig får vi snart i gang lokallaget for real. Vi skal ha møte nå i oktober, for å sette opp en videre plan. Da blir det også en del planlegging og temaoppsetting i forhold til det. Samtidig har jeg fortsatt behandlingen, og tannlegebehandlingen skal avsluttes etterhvert, jeg skal fortsette med treningen, og jeg har spiseforstyrrelsen som en fulltidsjobb.  Det vil med andre ord bli en del jobbing framover, på flere områder. Jeg skal fortsette å gå i storm, og gjøre de krumspringene som må til for at jeg skal komme meg fra A til B. Det skal bli veldig godt og få noen nye arbeidsoppgaver å drive med, noe som vil kreve en del av meg, som vil ta litt tid, for på den måten vil jeg forhåpentligvis klare å holde spiseforstyrrelsen enda mer på avstand.

Om 3 dager reiser jeg til Oslo, først og fremst fordi jeg skal på fagdagen som IKS skal ha neste torsdag. Forhåpentligvis vil jeg gå ut derifra med masse nyttig informasjon som jeg kan ta med meg videre til vi skal starte opp her. Jeg skal treffe masse fine mennesker, venner jeg har fått via blogging blant annet. Jeg gleder meg enormt! Jeg skal også til søsteren min og hennes familie, og pappa skal også nedover samtidig, han og søstern skal komme seg gjennom Oslo maraton. (Ikke helt sikker på hvilken løype de skal løpe, men det er ikke hel. Pappa har i alle år vært maratonmann, men har vel ikke løpt en helmaraton på noen år nå.). Jeg gleder meg til å treffe dem alle, og til å kunne kose med tantebarna mine.

På grunn av at jeg skal til Oslo, så har jeg ikke kunne brukt noen penger i det siste heller, noe som på en side er positivt, om jeg ser på det matmessig (og økonomisk så klart).For jeg har nemlig ikke hatt penger til å kunne gå amok i butikken for å ha overspisinger med oppkast. Det igjen vil si at jeg nå faktisk er inne på min åttende dag oppkastfri. Og det er som sagt 3 dager til jeg skal til Oslo. Der skal jeg være i 6 dager. 8 + 3 + 6= 17 dager. Det er så langt jeg i første omgang vil ta utgangspunkt i. Når jeg har kommet meg så langt, så kan det jo være at det blir enklere framover også, men jeg må selvsagt bare ta det dag for dag. Og vet dere hva? De siste 4 dagene har jeg laget meg middag igjen også. Det er lenge siden sist, for jeg har som regel spist andre ting enn varm mat. I går laget jeg meg laks med grønnsaker og ris! Ris dere! Det er lenge siden det. Blir jaggu meg det samme til middag i dag også, har litt laks i frysern som det kanskje er på tide å få i seg, spiser ikke så mye fisk at det gjør noe. I går spiste jeg faktisk både laks, og makrell i tomat. Kroppen var vel glad. Ikke at det var så forferdelig godt og være mett, men jeg var skikkelig sulten før jeg spiste, typ rumling i magen og tung i hodet, så det var i grunnen bare godt å spise da. Dessuten ble middagen litt sen, så på den måten kjente jeg heller ikke på noe sug på kvelden. Og så kom husverten ned med en flaske hvitvin, så det ble kveldskosen min i går. Og, for å imponere dere enda mer, så har jeg vært på trening kun 2 dager denne uka. Været har jo vært så tragisk at det knapt har vært mulig å bevege seg utendørs. Det så ikke så ille ut sånn utpå dagen i går, så jeg skiftet og pakket sekken, klar for å stikke ned på trening. Da jeg kom ut fra badet, og kikket ut igjen, så høljet det ned. Da ble det te og ringenes herre x 2 istedenfor. Kanskje får jeg muligheten til å stikke ned i dag. Time will show.

Så, dere, det nytter å gå selv om det stormer. Du beveger deg hele tiden framover på ett eller annet vis, selv om det ikke føles sånn, for livet går jo sin gang. Du går kanskje på skole, du jobber kanskje, har et forhold? Er ute med venner? Trener? Blogger? Leser? Strikker? Har en hund du må ta deg av? Ett eller annet? Alle har noe å holde fast ved, hvertfall de aller fleste. Bruk de virkemidlene du har. Men jeg vil nødig anbefale paraply i stormen, med mindre du driter i om den blåses i fillebiter da. Men det er fullt mulig å bevege seg i en storm, for uansett så vil stormen blåse deg den ene eller den andre veien, du er stadig i bevegelse, med mindre du velger å legge deg ned så klart. Det er kjedelig det, å bli liggende der i stormen, da hadde hvertfall jeg dævva av kjedsomhet.