Gammel og ny sammenheng.

Jeg har tenkt tanken i en del år nå, og skjønt litt av sammenhengen, at sånn må det være, sånn må det ha vært, det må ha vært årsaken hele veien. Det må ha vært årsaken til at jeg har søkt etter det jeg har søkt etter. Med årene har det på en måte føltes naturlig, uten at det kanskje nødvendigvis er det, kanskje det ville ha vært annerledes om livet hadde tatt en annen vending enn det gjorde. Jeg kjenner ennå på at det er mest naturlig å søke i den retningen jeg har vært i i noen år, at det ikke føles naturlig å være helt i den motsatte enden. En gang i tiden var jeg nærmere den motsatte enden enn jeg er i dag, men det føltes naturligvis mer naturlig da, nå kjenner jeg på at det vil føles feil, selv om det nødvendigvis ikke trenger å være det. Jeg kan ta feil, men jeg tenker og føler at det ikke vil føles riktig. Samtidig er det ikke helt riktig å være i den enden jeg er nå heller, selv om det er hit jeg har søkt meg i mange år. Jeg har tenkt at det beste kanskje hadde vært å landet på midten.

Disse tankene er ikke nye, jeg har tenkt dem i noen år, uten at jeg har tenkt dem helt på samme måte som nå. Så den er likevel litt ny også. Jeg ser det fra en litt annen vinkel, med et nytt lys, eller nye øyne. Jeg stopper aldri å reflektere over ting, og det fører tydeligvis med seg nye spørsmål og svar. Begge måtene å se det på er nok riktige, på hver sin måte. Det føles like riktig for meg å tenke på begge måtene, sånn var det da, og slik er det nå, det betyr ikke at den ene er mer riktig enn den andre. Likevel er det en viss forskjell på dem. Jeg oppsøker ikke, eller søker ikke etter, det som en gang var, for som sagt, så tenker jeg nå at jeg bør finne den gyldne middelvei. Det trenger ikke være sånn at det er der jeg til slutt lander, men det er der jeg tenker at det vil være mest riktig for meg å være, av ulike årsaker. Jeg tror kanskje at det vil være mest riktig, eller gunstig, når det kommer til spiseforstyrrelsen også. At jeg tenker at den gyldne middelvei kanskje er der jeg ønsker å være, så finnes det fortsatt en liten del av meg som fortsatt ønsker å være i den enden jeg har vært de siste årene, uten at grunnen til at jeg har vært der er tilstede.

Jeg liker å finne sammenhenger, for det gir meg noen svar som tilsier at jeg ikke er helt blåst i hodet likevel. At det har vært, og er, årsaker til det meste jeg gjør, tenker og føler.  Jeg vet at jeg alltid har hatt valg, at det har vært helt opp til meg å velge hvilken retning jeg skulle ha gått, men det var en tid der jeg var mer selvdestruktiv, ga mer faen, ikke brydde meg, eller mente at jeg ikke var verdt noe uansett, så det spilte liksom ingen rolle. Nå tenker jeg annerledes. Nå har jeg gått på en tredje vei, vekk fra begge de to andre, der jeg har trekt meg unna. Jeg vet at jeg må snu en dag, men ikke i dag. Jeg kommer ikke til å gå til noen av de to ytterpunktene, men skal prøve og balansere meg en plass i midten.

Jeg har snakket med noen om det, men det er både lenge siden, og ganske nylig. Ganske nylig med behandler så klart, og hun klarte å se hva jeg mente med den måten jeg tolket det på før, den gamle måten, før den nye måten også kom inn. Hun var på en måte enig, og det ga mening. Jeg kan ikke helt huske om jeg har nevnt den nye måten, for vi har snakket om så mange ulike ting. Ting som på en måte ikke handler direkte om dette.Kanskje er det ikke av så stor betydning heller, det er mer at jeg selv har reflektert over sammenhenger over ting som var, som nå kun er tanker innimellom.

Jeg hadde en samtale meg en fin dame i dag, ikke om akkurat dette temaet, men litt av det som er årsaken til at det har vært sånn. En dame jeg føler det veldig naturlig å prate med, som jeg kan være med selv fullt og helt med, fordi hun sitter på mye kunnskap og innsikt. (Snakker ikke om behandler her). Det er ulike årsaker til at det føles naturlig å prate med henne, uten at jeg skal gå inn på hva det drier seg om. Jeg kan senke skuldrene, være åpen, fortelle mer enn jeg kanskje ville ha gjort med andre, uten å fortelle detaljer, eller hele historier. Det er en dame jeg kunne ha sittet og pratet med i timevis, selv om jeg ikke har kjent henne lenge, jeg har faktisk kun truffet henne to ganger, likevel føles det som full klaff når det kommer til å prate om det meste. Hun ser på ting på en litt annen måte enn meg også, eller har mer fokus på andre måter å se ting på, ting som jeg selv også har tenkt, gjort og følt. Hun setter også ord på ting som jeg har tenkt, at det er naturlig at det ting har vært som de har vært, og blitt som det ble. Og hun har helt rett.