Det er over.

Jeg kan ikke spise, jeg kan ikke drikke, selv om jeg vil. Sulten er her ikke akkurat nå, så det går greit, men tørsten.. Jeg blør, selv om jeg ikke vil. Jeg vet det vil gro, det vil bli bedre. Stingene er med på å dempe noe av de verste blødningene, men den dumpe smerten. Den vil også gi seg etterhvert, men ubehaget fram til den tid.. Jeg liker det ikke, likevel kjenner jeg på en lettelse. Det gjorde ikke vondt, ikke der og da, det er følelsen etterpå som er den verste, helt til det blir bra igjen, men jeg kan jo ikke gjøre annet enn å vente på at det blir bedre, det må heles av seg selv nå, såret. Det er over nå, og den vissheten gjør meg lettere til sinns, det føles godt. Jeg har hatt min siste time hos tannlegen. Etter 1.5 år med behandling er jeg ferdig for denne gang, jeg hoppet opp og ned og bare smilte av glede, så langt munnen tillot meg å smile, der jeg stod og bet sammen to kompressdingser for å stoppe noe av blødningene etter at tannen var røsket ut. Dvs, roten som var igjen etter en tann. Hærregud for en lettelse det er å slippe å skulle sitte i den stolen igjen på nesten et helt år! Da vil han ha meg inn igjen, bare for å sjekke forholdene. I mellomtiden håper jeg virkelig at det ikke dukker opp noe som gjør at jeg må ned dit igjen med det første.

Dritten nå er å ikke kunne drikke på et par timer til, for såret må lukke seg, og blødningen avta. Går som sagt greit å ikke spise på noen timer, for jeg spiste en grei porsjon til frokost, for jeg visste jo at det ble noen timer til neste inntak. Men den tørsten assa..Det gjør det jo verre når jeg vet at jeg ikke kan, eller ikke burde. Spytte blod, og ikke kunne drikke…oooh the joy. Men jeg er ferdig dere!!! Nå gjenstår bare regningene, det er ikke like gøy. Men, i forhold til trekkingen i dag, så skulle han sjekke ut om jeg kan få mer refusjon enn det jeg alt vil få, i forhold til at jeg har diagnosen. Så regningen der vil komme i posten etterhvert. Det er ikke det dyreste å trekke en tann da hvertfall. Jeg har 6 kroner i kjeften, det var noe dyrere, men ikke i nærheten av hva jeg trodde det skulle koste meg. Heldigvis. (Altså, jeg har ikke 6 kroner, som i penger i kjeften, det hadde jo ikke vært så dyrt i grunnen..måtte bare oppklare det med det samme).

Julegavehandelen drar også penger ut av meg nå, jula er i grunnen ran på høyt nivå, så prøver å begrense det litt da. Det blir ikke gaver på hundre venner lengre heldigvis. Jeg har fått unna en del allerede, men har også noen igjen, håper å bli ferdig til uken. Må jo få sendt avgårde noen også, og det er jo en frist på det, så får holde meg innen den. Julekalenderen åpnes flittig, en hver dag. Uansett om trangen til overspising er aldri så stor, så går jeg ikke løs på den stakkars kalenderen min, den skal få stå i fred, som den alltid har fått gjort. Det er kun den dagen jeg reiser til Kr.sund at jeg åpner resten, for jeg orker ikke drasse med meg den, da har jeg mer enn nok å ta med meg.

Nå er jeg bare trøtt som ei julestrømpe, så jeg tror jeg skal lene meg tilbake i stolen her, og høre på lydbok, mens jeg enter på at tiden skal fly, sånn at jeg kan trykke noe flytende i kjefte og ned i svelget. Blod smaker liksom ikke så veldig godt synes jeg.

Gruings…

Holy crap dere, om hellet er på min side nå (at det ikke oppstår noe uventet mener jeg), så har jeg kun 1 time igjen hos tannlegen!! Det er nesten så det er for godt til å være sant, så jeg bør nok banke i bordet, sånn for ikke å jinxe meg selv. Meeen, i dag ble rotfylling del 2 gjennomført, + at jeg fikk satt inn permanent bro nede. Nå gjenstår det kun å få trekt ut en fordømt rot oppe. Det er noe jeg har ville utsatt lenge nå, er det noe som virkelig er dritt med å gå til tannlegen, så er det å trekke. Eller, selve trekkingen går greit, så lenge bedøvelsen virker som den skal, men den bløsningen som aldri tar slutt!!! Gawd. Han satte til og med opp hee 45 minutter til den oppgaven, den så ikke akkurat ut til å være enkel å få ut sa han, og jeg bare…*sukk*. Men han fikser det nok. I dag trengte han faktisk rådgivning fra en annen tannlege der nede (tror hvertfall hun er det, hun er  ny der), for det er nemlig sånn at i en tann, eller i røttene da, så er det to rotkanaler, men ikke hos meg. Ikke i den tanna. Neida, de har vokst seg sammen de, så det var liksom ikke bare bare å få fylt den skikkelig da, eller å komme til skikkelig. Dette stod de og pratet om, rett over hodet på meg. Jeg tenkte jo selvsagt det verste, og stønnet stille inni meg. De to kanalene var visst formet som et 8 tall. Etter at hun dama gikk ut, så forsikret han meg om at det ikke var noe big deal da, «Bare litt flisespikkeri, sånn at vi får det ordentlig». PHEW.  Jaja, nå er rotfylling og hele pakka der nede fiks ferdig. 1 time igjen i desember. Jeg sa til dem at det skal bli godt å slippe å se trynene deres igjen, høhø. Nå gjenstår regningen…lord. Men det er hvertfall ikke så ille som jeg så for meg før jeg begynte behandlingen. Under halvparten av hva det egentlig ville ha kostet meg, så sånn sett kom diagnosen, og mediseringen meg til gode. Får en del refusjon på enkelte behandlinger. Og så har han vært snill et par ganger da…

Han hadde fått med seg at vi skal ha temakveld i morgen da, hadde jo lest artikkelen i avisa, «Jaa, så du var blitt kjendisyndling». Og jeg bare..såpass ja, yndling faktisk.  Han fortalte at han en gang hadde spurt en lege om han hadde noen råd om hvordan han kunne gå fram når det kom pasienter med en spiseforstyrrelse, sånn i forhold til dårlige tenner, og svaret han fikk var «Be dem ta seg sammen!», så han har full forståelse for at enkelte i helsevesenet virkelig trenger å lære om sf. No joke.

Såååå, nuh på denne tiden i morgen, er vi strax ferdig…djez. Ja, jeg gruer meg altså, må innrømme det. Nå er dagen der plutselig liksom. Enda godt vi er fire stykker der, selv om kun er to som skal holde foredraget. Men hvertfall godt å vite at jeg ikke skal stå der framme helt alene. Så får vi se da, om det dukker opp noen i det hele tatt. Vi har hvertfall fått i gang noe her, så kan det jo hende at det tar seg opp etterhvert i det minste. Får bare se sånn på det. Kan jo ikke få både i pose og sekk sånn med det samme heller da. Men dette er jo et prosjekt vi håper å få til på lang sikt, så det kan jo bli bra.

I kveld skal jeg faktisk ta noe å sove på, sånn at jeg hvertfall er uthvilt til i morgen. Sovna ikke før i 5 tiden i morges, hjalp ikke at jeg hørte på lydbok en gang. Ble jo sulten igjen til slutt også, så satt der i fire tiden i natt og gnafset på knekkebrød da, var en smule pissed egentlig. Foretrekker i grunnen å få litt søvn i løpet av natten. Forhåpentligvis får jeg det i natt.

Wish me luck. (Hører dere ikke noe fra meg etter morgendagen, så har jeg dævva av gruings)

Sprøyte gal.

Tannlegen min er veldig hyggelig, men innimellom liker han å være litt sado. Han synes det er gøy å stikke meg ned med sprøyter, to svære jævler langt bak i kjeven, fordi en ikke ga nok virkning. De er vonde som et langt år, og jeg spurte nesten med litt panikk i stemmen om han måtte sette en likedan en gang til, da jeg ikke kjente bedøvelsen i leppa. «Må nok det». Jeg spente fast kroppen, men han sa jeg måtte huske å puste. Jeg pustet visst ikke da han satte den første, for da han var ferdig med å sette den, så raste hjerteslagene avgårde, og hodet dundret i hundre. Ikke lurt å holde pusten sånn i flere minutter. Jeg la merke til at jeg hvertfall pustet på andre forsøk, samtidig som jeg kjente den helsikes smerten så klart. Men jeg merket bare en ørliten prikking i leppa etter de to forsøkene, så da satte han likså godt to sprøyter til, rett rundt tennene han skulle jobbe med. Den type sprøyte med gift som smaker høgg og hai. Hvorfor har ikke noen funnet opp gift med god smak i det minste? Jeg ble hvertfall bedøvd, og han måtte sette den derre surkle snurren mellom tennene og tunga mi, for han sa at tunga løp løpsk, kjente ikke en dritt jeg.

En ny bro er på gang, nå skal hølet i nedre del av kjeften etterhvert tettes. Det manger to tenner der, tannlegen sa at det skulle bli bra for meg å få noe å tygge med der også. Joda, det blir nok det, bare vi blir ferdige snart. Men, jeg har time igjen 3.oktober, da får jeg to stykk nye porselenbiter satt inn. Da nærmer vi oss slutten. Jeg må trekke ut en rot, men vet ikke om jeg må ha krone der også. Kunne jo likså godt ha kjøpt meg et par sånne vampurgebiss som man kan kjøpe på lekebutikken. Hadde hvertfall blitt mer lønnsomt. Men, jeg gjør jo en livsinvestering nå da hvertfall.

Med dundrende hodepine, og noe smerte etter timen, så travet jeg meg hjemover i plaskregn. Kunne ikke holdt seg til jeg kom hjem, neida, måtte bli søkkavåt og iskald i tillegg. Paraply hjelper litt, men når det regner vannrett, så er det klin umulig å komme seg hjem uten å føle seg som en druknet og lurvete katt.  Det var bare å mekke varm sjokolade da jeg kom hjem, var jo ikke mulig å spise noe. Nå er jeg bare ufattelig trøtt og sløv, så det blir ikke trening i dag heller. Ikke vært der siden mandag nå, dette er for dårlig altså. Satser på at det ikke regner elefanter hele helgen, sånn at det kan være mulig å bevege seg utendørs, uten å drukne.

Nå er det hvertfall helg.

 

flott, nå er politiet på utkikk etter meg nok en gang i ålesund, jeg lurer på hva de vil denne gangen??? – vel, jeg akter ikke å bli enda mer ødelagt av hverken. (x 3 søk.) – Nei, hverken kan ødelegge ganse mye, så du får nok bare høre hva de vil deg, så kanskje det går over.

føler at jeg stinker – du gjør sikkert det, med indre du har noe feil med luktesansen da.

«chiller`n hjemme» psykiatri ålesund tvang (x 5 søk) – Er det sånn og forstå at det er chill å være innlagt på tvang? Nekter å tro det. Lygarhank.

fjerne drøvelen – den henger og dingler ennå.

– jeg så den komme, men det gikk så fort – Ja, det er fort gjort.

på veien til målet snubler jeg kanskje eller treffer noen steiner som vil såre, men jeg skal aldri miste håpet og fortsette å jobbe hardt. jeg tror at ingenting. – Steiner kan være riktig så frekke altså.

trestamme inne – jeg har en pinne, den har nok en gang vært på et tre, teller det? Den er fin, og er pyntet med det norske flagget.

syk av å holde seg i 2 timer – Kan fort bli pratsjuk av å holde meg ja.

spiseforstyrrelser vanlig å plystre – ett av de verste symptomene..fæle greier.

verdensmester i tyggis blåsing – Jeg foretrekker å tygge tyggisen, blir så smakløst å bare blåse på den.

 

Såvidt i gang med IKS lokallag i Molde.

Helt siden begynnelsen av året, så har jeg puslet litt i forhold til å få i gang et lokallag for IKS, interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser, her i Molde. Jeg tok kontakt med hovedkontoret i Oslo, og fikk klarsignal der. Deretter kom jeg i kontakt med en jente her i byen som var interessert, og deretter et par til. Jeg har lest brosjyrer og informasjoner som trengs, og har sendt mailer i øst og vest for å få satt opp en avtale så vi som har kapasitet til å stille opp kunne ha en brainstorming. Vi fikk utvekslet erfaringer og ulik komepetanse, hva den enkelte kunne bidra med, og hvordan den enkelte kunne tenkt seg å jobbe i gruppen. Jeg ble utnevt til å være «sjef», stå i søkelyset, høhø. Vi har, heldigvis, allerede lokal i boks, noe som jeg egentlig hadde sett for meg som den verste oppgaven å få gjennomført. Telefoner her, samtaler og kontrakter der. Hun ene har lokale disponibelt på arbeidsplassen sin, noe som er genialt. Og det kan vi bruke gratis. Perfect. Vi har såvidt snakket litt om ulike temaer vi kan ta for oss på de åpne kveldene, og hvor ofte vi skal arrangere dem. Så nå blir det endelig fart på sakene her, og det føles veldig veldig bra! Vi må selvsagt profilere oss, sånn at folk får vite om tilbudet, så det får vi ta etter neste møte vi skal ha. Uansett, om det er noen fra Molde og nær omegne som leser her, eller kjenner noen her, så kan det tas kontakt på molde@iks.no.  Det er også mulig å kontakte meg på min mailadresse, som du finner i menyen på venstre side her.

Nå har jeg også bestilt meg billett til fagdagen som IKS skal ha i Oslo den 20.september, der temaet for dagen er «Under overflaten». Samme tema som jeg vant fotokonkurransen med. (Speilrefleksen jeg vant er nå på vei, hurra!). En av foredragsholderne er Finn Skårderud, og jeg gleder meg som en helt til å høre på. Det er et tettpakket program den dagen, så jeg vil forhåpentligvis ta med meg nyttig informasjon tilbake til vårt lokallag. Så nå blir det en 6 dagers tur til Oslo. Det blir bra med et avbrekk fra hverdagen her.

Ellers kan jeg jo fortelle at jeg har vært i et møte med Idrettskretsen her i byen, angående jobbing fra nyåret av. Så nå har vi sånn ca. en plan for hvordan de har tenkt seg det. Der vil jeg både få gjennomgang hvordan idrettsorganisasjonene jobber, og samtidig bruke min erfaring om spiseforstyrrelser. Holde foredrag, ha stands, knytte kontakter and so on. Jeg fikk et navn og et tlf.nr. oppgitt, av et helseforetak som er interessert i å komme i kontakt med lokallaget vårt, og det er jo veldig positivt at de viser interesse, og at vi kan spre kunnskap og informasjon som de kan ta med seg videre. Helse og spiseforstyrrelser går jo tross alt hånd i hånd. Jo flere helseforetak og organisasjoner vi kan knytte kontakt med, jo bedre. Det er nesten så jeg kan takke for at jeg har spiseforstyrrelsen nå, sånn at jeg/vi kan være med på å spre informasjon, for det er jo et veldig aktuelt tema, spesielt innenfor idretten. Godt å kunne få råd og tips i forhold til hvem vi kan ta kontakt med, for å knytte nettverk. Håper at dette kan være bra for byen her.

Ellers? Jo, tannlege i morgen, hurra liksom. Men må jo gjøre ferdig alt. Ny time med behandler på mandag, så det er en del møter og avtaler nå, men det trengs. Må prøve og få puttet inn noen treningsøkter også tenker jeg. I går kjøpte jeg meg kenesio-tape, sånn fancy alternativ til smertelindring og muskelstøtte. Jeg har jo uskelsmerter i begge armene (myalgi som det så fint heter), så jeg har teipet begge armer, og tok samtidig en omgang på knærne. Kikket gjennom en del you-tube videoer for å se hvordan det skulle teipes. Tjohei,ser ut som en zombie. Ikke at det funker så veldig godt i armene, jeg har jo tross alt hatt disse smertene i 3 år, og da er det vel kronisk, men verdt et forsøk. Smertene skal liksom lindres umiddelbart.. Men kjekt å ha da, for det kan jo dukke opp andre smerter innimellom også. Tviler derimot på at det funker å tepie hodet, sånn at tanker lindres. Jeg kan hvertfall føle meg litt spååårty da, for denne teipen er det mange toppidrettsutøvere som bruker også. Dere så kanskje på OL? Der var det flere som var teipet med fin blå teip. Den finnes i ulike farver på nett, det er en billigere variant, kinesiologiteip. På apoteket der jeg var, hadde de en dyrer variant, som visstnok er litt mer «seriøs», for de som virkelig er sporty liksom, kinesio-teip. De hadde bare svart og beige, så da valgt jeg beige, den er liksom litt nøytral, og ikke vekker ikke så mye oppsikt, høhø.

 

Yet another day..

Dere skulle bare visst hvilken kamp jeg kjempet i natt, holy crap. Bikkjeskinnet skulle ligge på kjøkkenet om natten, det er liksom litt sånn skjermet på en måte, ikke vegg i vegg med soverommet mitt, og ikke vegg i vegg med gangen der det er så lytt inn til husvertene at han hadde gått helt i spinn når de stod og dro avgårde til jobb om morningen. Jeg pakket sammen for kvelden, pusset tennene og kledde av meg, da gjenstod det bare å si godnatt til skinnet. Men nå nei du, han skulle for pokker ikke inn dit nei. Han løp som en gal fra gangen til stua, halvveis under bordet, tilbake til gangen, og stua and so on. I en evighet liksom. Hver gang jeg kom bort, så la han selv helt flat, og kom opp med en mine som sa «Klaaaaapp meg, kose på maaagen». Og jeg bare, kom hit, nuh er det natta, og du skal inn dit! Nope, ikke snakk om gitt. Jeg måtte stenge dørea inn til stua, og sette opp et hinderpå gangen, men neida, da lekte han liksom hest, og skulle galoppere. Jeg trodde jeg skulle klikke i vinkel assa. Jeg måtte seriøst ta på han båndet til slutt, og dra han inn på kjøkkenet. Gawd, dette skal bli finfint om det blir sånn hver kveld i en uke. Det er såvidt han lusker inn på kjøkkenet på dagtid, ennå maten og vannet står der. Han er vel redd for at døren skal lukke seg bak han. På dagtid liksom, hallo i luken. Skjer ikke. Jaja, jeg sovnet hvertfall til slutt, og han sluttet å pipe.

Og så er han helt villmann om morgenen da, jeg har lært av erfaring, etter at han sov over en natt her i fjor en gang, at det er best å kle på seg først, og åpne døre mens jeg liksom står klistret inntl veggen, bare sånn for å unngå å få klør spiddet inn i lårene. Det synes jeg ikke er så kult egentlig. Trikset funka det, så det skal brukes framover for sure.

Han fikk seg hvertfall en morgentur, men det var bare å glemme å få i seg frokost først, det har han ikke tid til å vente på. *Sukk*. Heldigvis var været strålende i dag også, så helt greit å komme seg ut. Jeg lurer litt på en ting, dere hundemennesker: er det normalt at hunder slikker av hundedrittresten i pelsen? Rimelig kvalmt, men kanskje normalt? Jeg syntes det var helt ok altså, så slapp jeg å få det på gulvteppet. Jeg passet bare på at han ikke hoppet og sleika på meg etterpå. Og så skjønner jeg ikke helt hvorfor de stresser sånn på tur? Altså, jeg skjønner at de vil snuse og lukte, og se om noen har lagt igjen et kjærlighetsbrev på lyktestolper og steiner og sånt, men når de trekker og drar framover, for man vet jo aldri om det er noe spennende den neste meteren, men når de kommer dit da, så bare…nei, her var det ikke no gitt, så da stresser vi videre. Tenk om de hadde skjønt at de vil komme seg framover selv omm de ikke stresser, og tenk om de hadde skjønt at jo mer de stresser, jo fortere vil turen bli ferdig. Da kan de angre på at det ikke ble lengre tid ute…

Han her vil helst være ute hele tiden, og en tur vi kunne brukt langt over en time på, den er vips vaps over på en halvtime. Vi går ikke tur, mer som småjogger. Så jeg må jo legge løypene til lengre og lengre turer, sånn for i det hele tatt å rekke å være ute jo. Ikke rart jeg er pumpa etter 3-4 timer på tur med han, i løpet at en dag. Jaja, fint med tur nå  det er så fint ute. Håper det ikke blir regn på en uke framover.
Ikke lenge til vi må ut igjen nå da, selv om det bare er et par timer siden vi kom tilbake fra forrige tur, han har plantet seg på gangen nå, hint hint liksom..Jaujau, her skal det trimmes. Jeg blir enda flinkere med turer i løpet av denne uken hvertfall. Av og til har vi stirrekonkurranse. Fra hans side betyr det «Ut på tur?». Og jeg bare..»rull inn». Men han er veldig snill da, han er bare veldig oppmerksomhetssjuk, og vil helst ute og snuse opp hele Molde. Og lord, eks’n kjøpte en sånn liten lekehund til han da det var jazzfestival her (og den fikk han slevsagt i en gjennomsiktig pose, så jeg lurte på om han kanskje ville at jeg skulle stappe den i veska..gubben er 50 liksom…), og det er batteri i den, så når den slås på da, så gneldrer og piper den. Balto som bikkjeskinnet heter, har en greie for små hunder. Så snart de tøffer seg, og gneldrer først, så er han på hugget tvert. Holder de små kjefte, (noe de aldri gjør), så er han rolig. Så nårvi da slår på den lille lekehunden, så gyver han løs. Hele kjevepartiet på den stakkars leken er helt herpa. Den kan aldri lukke kjeften igjen.

Ok, nok bikkjeprat. Jeg hadde tannlegetime igjen i dag, så stresset meg nedover, i den tro at jeg sikkert kom til å være der sånn akkurat, selv om jeg vet at om jeg går i mitt tempo, så er jeg der på 20 minutter. Timen var 13.30, jeg gikk hjemmefra 12.45, og var selvsagt framme 13.05. Og jeg bare…pokker. Prøvde ta en telefon, men neida, ikke hjelp å få der i dag, ring i morgen. Greeeiiit. Knipse bilder av skyer da, yay, aldri gjort før liksom. Og så gikk jeg opp, og leste i et blad, eller, bladde gjennom er vel mer riktig. Bare mote jo, da blar jeg fort gjennom. Klær har jeg nok av, smykker og dall er ikke helt min greie, klarer med den ringen og det smykket jeg som regel bruker. Og så kom jeg inn da. Han skulle fikse en tann vi var blitt enig om, for den iser. En sprøyte, borr. Ok, iser ennå ja. Ny sprøyte, borre borre, og han bare «Jeg merker at det fortsatt iser litt for deg..». Jeg bevet meg ikke i det hele tatt, og laget ikke en eneste lyd, for isingen var minimal, og bare litt sånn av og til. Jeg skjønner ikke hvordan han klarte å merke det? Var hvertfall fort gjort, halve tiden gikk jo til å vente på at bedøvelsene skulle virke, og at han kikket på røntgenbilder, og helt til slutt, at fyllingen skulle størkne. Tjohei. On the good side: JEG ER SNART FERDIG!!!!!!!! Bare en bro nede, og trekke en rot av det som en gang var en tann. Han tok nye røntgenbilder i dag, og det er null hull, og alt ser bra ut. Hurra hurra!

En liten oppsummering helt på slutten her, for å vektlegge det positive ved dagen så langt:

 

*Fint vær, strålende sol og veldig varmt, to dager på rad nå!! (Bank i bordet…)

*Fått to turer so far, en til strax. (Har droppet treningen jeg vanligvis har på onsdager, blir jo tross alt en del turer..)

*Snart ferdig hos tannlegen.

*3 dager spyfri!!!! På rad! (Lenge siden sist…)

*En stor kopp varm sjokolade (jepps, selv om det er varmt ute, så smaker det godt!)

*Fått litt mer farve, selv om det er litt rødt (farve er farve, right?)

*Jeg har støvsuget opp noe som minst må være ei halv bikkje

*Vi har vært ved stranda (selv om kun var i noen minutter)

*Jeg var innom butikken og handlet, uten at det kom med noen bad intensions!

*Jeg har gått i shorts! (Takk fine været)

*Jeg har pepsi max igjen

 

Jaaah, det var da en del det.

 

Ny sjekk.

I dag var jeg hos tannlegen igjen, har ikke vært der siden april. Jeg skulle selv ta kontakt for ny time da jeg kom tilbake fra Modum i begynnelsen av mai, men så har det blitt utsatt, glemt, utsatt, glemt. Da jeg endelig tok kontakt igjen, så hadde han akkurat gått ut i ferie. Selvfølgelig. Alt har gått helt fint mellom april og fram til jeg ringte. Et bare dager etter at jeg ringte, da han var ut i ferie, da knakk jeg selvsagt en bit av ei tann. Jeg har ikke kunnetygd på høyresiden siden da, for det bare iste. Tydeligvis åpent ned til nerven eller noe. Han fikk sett på det i dag, og heldigvis var det ikke noe verre enn at det var en bit av fyllingen som var ramlet bort. Fort gjort å fikse. En bedøvelse, borret vekk litt, og inn med ny fylling. Greit at ikke alle inngrep er like omfattende. Grei pris også.

Jeg hadde time midt på dagen, så jeg hadde pakket med meg treningsklær, sånn at jeg kunne ta dagens økt da jeg ferdig, det er bare 3 etasjer lengre ned. Jeg skulle se turnfinale på kvelden, så da tenkte jeg at jeg likeså godt kunne få unna treningen tidlig, istedenfor å dra ned igjen litt senere. Legekontoret ligger vegg-i-vegg med tannlegen min, så da stakk jeg hodet inn for å høre om jeg bare kunne sette meg ned og vente for å ta den blodprøven som behandleren min helst ser at jeg får gjort. Om det var noe spesielt jeg skulle få sjekket? Vel, hvertfall kalium sier jeg. Da må du ha legetime. Dessuten har du ikke tatt blodprøve siden slutten av september, så da må du nok ha en legetime. Har en time ledig om en time. Jeg tenkte at det var litt vel drøyt å sitte der å vente i en time, + litt lengre, siden timene alltid blir forsinket. Ikke rakk jeg å trene noe særlig på en time heller, så jeg spurte om det var noe ledig i morgen. Da må du ringe igjen i morgen. Eller vent litt…jeg setter deg opp på time kl. 08.50 jeg. Og jeg bare….zzzzzzz. Men greit. Da får jeg det gjort, kommer meg opp tidlig, og får kanskje noe ut av dagen. Ta meg en treningsøkt igjen når jeg først er der nede. Med mindre jeg svimer av etter blodprøven, you never know.

Nå har jeg ikke trent styrketrening siden torsdag, 4 dager uten. Jeg har kun gått turer de dagene, så jeg trodde jo at jeg var fit for fight igjen nå. Men det var utrolig tungt å løtfe i dag. Som at all styrken i meg var helt blåst bort. Tungt, tungt, tungt. Treningen føltes som et ork, noe ble halvhjertet, noe ble med lavere vektere. Jeg blir så irritert når treningen blir sånn. Når alt bare føles feil. I tillegg så ser jeg kroppen i speilet, og alt jeg ser er bare feil der også. For mye her, for mye der. «Opp på tredemølla!!» Jeg gikk på tredemølla etterhvert. Men jeg kan jo ikke løpe, på grunn av knærne. Så jeg gikk. Spesielt høyrekneet var ikke begeistret for det i dag. Verst var det på vei hjem. Men jeg kan jo ikke slutte å gå heller. Og jeg overbelastet jo ikke knærne. Jeg bare gikk. Når jeg kjenner på betennelser, føler at alt er tungt, og hater det jeg ser i speilet, så blir jeg bare sur og irritert. Hat, hat, hat. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått foran speilet og løftet vekter, og hatt lyst til å pælme vektene i speilet, i blindt raseri over det jeg ser. Da må jeg bare trekke pusten, og se vekk en stund.

På sånne dager går det galt. Og selv om det i utgangspuntet ikke er greit, så er det greit likevel, if you see what I mean. Det er ikke sånn at jeg blir mer irritert når det går galt, irritasjonen er den samme uansett. Noen dager føles bare mer feil enn andre. Det trenger ikke å ha skjedd noe, det holder i massevis at jeg har en såkalt «feitdag». Der jeg føler meg 100 kilo tyngre enn dagen før, selv om jeg ikke ser noen endringer i speilet. Det holder i massevis at jeg ser det samme fettet som jeg så i går, og så blir det dobbelt så ille i dag enn det var i går.

Jeg har en liten oppgave jeg må gjøre, har ikke noe bestemt tid jeg må få gjort det innen, men vil jo helst få det gjort så snart jeg kan. Grubler meg halvt ihjæl på hvordan jeg gjøre den. Men det blir det blir, jeg får det vel til på et vis, så får det gå som det går. Jeg har jo forsåvidt såvidt begynt så lenge jeg tenker, haha. Det er vel der de fleste oppgaver begynner, i tankeprossesen.

Jeg har fått en liten dose med idrettslykke i dag. Turn for kvinner. Jeg elsker turn. Det er noe jeg har likt i alle mine år, helt siden jeg selv drev med det. Det er ikke ofte det vises på tv, så det går 4 år mellom hver gang jeg ser da. Det er noe magisk over turn. Det går heldigvis flere kvelder denne uken, så jeg skal hvertfall ha med meg kvinne finalene. Må si jeg er litt imponert over han derre pil og bue fyren assa, han har jo gjort det bra i dag. Heia Norge.

Må vel nesten hoppe tidlig i seng i kveld, sånn at jeg kommer meg opp for å bli stukket ihjæl i morgen tidlig. Gleder meg ikke akkurat.

Nye tenner.

Det verste med å gå til tannlegen, for min del, er faktisk bedøvelsen. Jeg er i utgangspunktet svært lite glad i sprøyter, jeg har sprøyteskrekk, til en viss grad så klart. Jeg takler fint å se en spøryte, og jeg får heller ikke panikk av å måtte sette sprøyter, men jeg klarer ikke se på at den blir satt, aller minst at den går inn i blodårene. Jeg grøsser bare at tanken, og jeg kjenner seriøst nesten fysisk smerte av tanken, selv om det selsagt er psykisk. Jeg klarer ikke engang se det på tv/film, da holder jeg for øynene, eller snur meg vekk. Jeg kan jo på den måten hvertfall utelukke 100% at jeg aldri kan bli noen sprøytenarkoman. Da jeg fikk valget mellom B12 i tablettform eller sprøyte, så sa jeg høyt, klart og veldig tydelig, at jeg hvertfall ikke skulle ha noen sprøyte. Kan jeg unngå det, så unngår jeg det virkelig. Når jeg er hos tannlegen, så må jeg ha bedøvelse, no matter what, uansett hvor mye jeg misliker å få sprøyter. Å få sprøyter i kjeften er vel den verste formen jeg har vært borti, kanskje med minus av den jeg en gang for mange herrens år siden fikk satt rett i muskelen i ræva. Men det var jo en sånn «Like-glad» sprøyte, så et minutt senere omtrent, så holde jeg på å le meg skvett ihjæl. Jeg måtte ta meg sammen for ikke å dævve liksom. Av latter. Men sprøyte i tannkjøtt, og spesielt i ganen, er noe så inn i gampe ræva vondt. Da kommer tårene om jeg vil eller ei.

For 1.5 uke siden ca., så var jeg hos tannlegen for å borre ned alle 4 fortennene oppe. Borret dem ned så det kun stod igjen 4 stygge stubber. Deretter ble det filet og pusset, tatt 2-3 avstøpninger, og deretter fikk jeg en midlertidig løsning. 4 tenner som det ikke en gang var mellomrom mellom. Jeg var livredd for å  tygge med dem, for jeg ante ikke om de kom til å løsne eller ei. Dette fortalte jeg til tannlegen i dag, og han sa at det faktisk kunne skje, men vanligvis gikk det greit. Han sa at det uansett var bra at jeg hadde vært forsiktig. I dag skulle han egentlig fikse en tann nede som er litt vond når jeg tygger innimellom. Han nevnte at den muligens må rotfylles. «Selvsagt» tenkte jeg. Det kan jo bare ikke være et hull…Da jeg kom dit i dag, og hadde satt meg, så han «Er du spent nå da?» Og jeg bare…spent? På å rotfylle, tenkte jeg? Nei, ikke så veldig. Gleder meg ikke akkurat. Men han skulle visst ikke ta den likevel..istedenfor var broen jeg skulle ha oppi ferdig. 4 kroner i porselen. Jeg fikk samme drittbedøvelsen som sist, altså typ veldig ekkel. I tannkjøttet like under nesen. To stykk. Så kunne jeg skylle ut. Etter et par minutter kom han for å røske ut de midlertidige tennene. Han måtte bruke litt makt, så det knaket og smalt da de løsnet. Så pirket han litt borti, og han traff rett på et punkt ved den ene tanna så jeg spratt himmelhøyt. Fy faen så vondt det gjorde. Dermed måtte han sette 2 sprøyter til. Så kunne jeg skylle ut, og det iset noe så inn i helvete. Så, da ble det enda en sprøyte, denne gangen oppi ganen. Det er helt forferdelig vondt. Men etter to sekunder så gjorde det hvertfall ikke vondt mer, og han kunne dermed begynne arbeidet med å sette inn de nye tennene.

Etter 17 år med oppkast, 17 år med omtrentlig daglige runder med møte mellom magesyre og tenner, så blir tennene veldig ødelagt. Noen er veldig heldige og slipper unna med så store skader, men jeg har alltid hatt problemer med tennene, helt siden jeg var lita. Jeg kan ikke huske å noengang ha kommet ut fra en tannlege med null hull. Tennene mine har gått gjennom flere runder med store behandlinger, men likevel har de blitt mer og mer ødelagt. Fortennene mine var nå helt gjennomsiktige, nedslitt, og jeg hadde mistet biter av dem. De var stygge tvers gjennom. Å smile med åpen munn har ikke vært første prioritert for å si det sånn. Jeg har fortsatt en del igjen å gjøre, jeg må også ha bro nede, mest sannsynlig på begge sider. Jeg mangler nå to tenner nede på venstre side, og en på høyre side. Jeg må trekke roten av en tann oppe (heldigvis litt bak, så den vises ikke), og må vel ha krone der også. Ellers er det da muligens den rotfyllingen på tannen nede, og så er det noen hull til. Det blir totalt sett en veldig kostbar affære, men så er det jo for resten av livet, og det trengtes virkelig å ta en storopprydding.

Tannlegen min er veldig hyggelig, og vi har en avtale på at jeg kan få betale litt hver måned, for jeg har virkelig ikke råd til å slenge ut 30-40. 000, som totalsummen helt sikkert kommer til å lande på. Jeg får noe refundert, siden jeg har diagnosen bulimi, og i tillegg går på medisiner som kan føre til munntørrhet, som igjen kan skade tennene. NAV dekker ikke noe, så det er ikke mulig å få dekt dette her. Men det får ta den tiden det trenger å få det nedbetalt. Er ikke annet å gjøre. Det viktigste er å få fikset alle tennene. Det motiverer jo også til at ønsket om å redusere oppkast blir sterkere, samtidig er det sånn at sykdommen ikke bare forsvinner av den grunn. Hadde det bare vært så enkelt. Målet om å klare å bli helt oppkastfri etterhvert ligger jo der uansett. På lang sikt. Nå er jeg hvertfall glad for at jeg har fått nye fortenner, og at jeg igjen kan smile med åpen munn, uten å måtte skjule tennene fordi de er så stygge. Og det føles veldig bra!

Jeg tok et veldig dårlig bilde av tennene sånn de var før, men det ble mørkt og utydelig. Gadd liksom ikke gå to meter til, inn på badet, i skikkelig belysning, så beklager at det er så dårlig. Det blir da også vanskelig å se forskjellen  så tydelig, men shit la gå, her er uansett før og etter bilde.

Det iser fortsatt en del i den ene tannen, men jeg håper at det vil gi seg etterhvert, hvis ikke må jeg ringe for å høre om det er noe som kan gjøres. Timeplanen hans er full fram til langt uti april, men blir det ikke bedre, så får han finne tid. Ordner det seg, så skal jeg faktisk ikke tilbake før etter oppholdet på Modum. Første ledige time var faktisk den dagen jeg skal inn på Modum, så det passa jo veldig dårlig. Men det får gå, jeg får nå hvertfall smilt med nye tenner!

I tannlegestolen.

Jeg så med skrekk på tannlegetimen jeg skulle ha i går. i 2 1/2 uker har jeg gått og gruet meg for å begynne jobben med å fikse på fortennene. Slitte, nesten gjennomsiktige tenner etter 17 år med oppkast. Porøse tenner hvor flere biter har ramlet ut, misfarvede tenner. Jeg har i alle år, helt siden barneskolen, hatt tannlegeskrekk. Barnetannlegen jeg hadde var rett og slett fæl.  Beryktet, og det var flere som ikke likte han. Mamma fikk nok etterhvert, og fikk byttet tannlege til meg, noe som gjorde det litt bedre, uten at tannlegeskrekken forsvant av den grunn. Jeg har de siste 12 årene hatt flere store runder med tannlegetimer. Jeg har trekt flere tenner, hatt en god del rotfyllinger, og selvsagt hatt masse hull. Den behandlingen jeg er i gang med nå, her i Molde, er den mest omfattende. Jeg har alt trekt 3 tenner, og må trekke ut en rot som står igjen, tannen knekte, og er borte. Jeg har et par rotfyllinger, og må mest sannsynlig ta en til. Jeg må ha bro på begge sider nede, og har fortsatt en del hull som må fikses. Nå var det fortennene som stod for tur.

Tannlegen beroliget meg sist jeg var der, med at det som skulle gjøres ikke kom til å være så ille. Det kom selvsagt til å bli litt ubehagelig med bedøvelsen. Jeg har sprøyteskrekk i tillegg…Jeg var riktignok rolig da jeg satte meg ned, og tenkte bare, jaja, om noen timer er det verste over. Bedøvelsen var ubehagelig. I tannkjøttet, rett under nesen…det kom noen tårer trillende, i det sprøyta traff noen ømfintlige nerver. Han satte vel 4 sprøyter, og det føltes etterhvert ut som halve ansiktet eksploderte. Jeg følte at overleppa var så stor at den opptok plass i halve trynet alene. Assistenten forsikret meg om at leppen ikke var opphovnet i det hele tatt. Det visste jeg jo, men det føltes sånn. Nå var oppgaven sånn at han skulle borre ned alle 4 tennene, sånn at det kun stod igjen noen stubber der. Selve borringen gikk fint, jeg kjente ikke noe, men jeg trodde jeg skulle miste hørselen helt, fy faen for et lydnivå. Jeg vurderte å spørre om hørselvern, men jeg lukket øynene istedenfor. Ikke at lyden forsvant, men jeg knep sammen og holdt ut.

Nakken holdt på å knekke, og jeg trodde kjeven skulle gå ut av ledd. Å ligge der i 2 timer, med kjeften på vidt gap var slitsomt. Jeg fikk heldigvis litt pause innimellom, sånn at jeg kunne spytte, skylle kjften, vri på nakken, og klappe igjen nebbet. Ikke nok med at han stakk sprøyter og borret, men jeg tok 3 ulike tannavtrykk, med 3 ulike guggegreier jeg måtte sette tennene i. En hvit, en oransj og en lilla. Ingen av dem smakte videre godt. I tillegg kom selvsagt blodet. Mot slutten så skulle han bare legge tråd rundt stubbene før han tok en ny avstøpning, sånn at nye tenner kan ordnes. Det var faktisk det mest smertefulle av alt i dag. Da han tok tråd rundt tennene, og brukte den derre prikegreia og stakk den godt inn i tannkjøttet. Fy faen, det var smerte assa. Jeg fokuserte hele tiden på at det finnes verre smerte enn det der, og at det kom til å bli bedre utover dagen, men det var et helvete når det stod på. Da begynte hodepinen å komme, og etter voldtekten av tennene, så begynte flere tenner å verke. Jeg var helt ødelagt. Klarte knapt å gape eller røre meg. Tannlegen ble overrasket da den biten der gjorde vondt, og at han burde satt en ny bedøvelse, men da var det jo over. Helt til slutt ble det tatt enda en ny liten avstøpning, som han tok ut og pusset. Det ble da min midlertidige løsning fram til porselenløsningen kommer. Da timen var over måtte jeg spørre om han hadde smertestillende, men de var selvsagt tom, så han skrev ut en resept til meg.

Tung i hodet, sår i kjeften, sliten og slapp så kom jeg meg bort til kjøpesenteret, inn på apoteket og få smertestillende. Fikk samtidig kjøpt med meg noen næringsdrikker, kunne jo ikke tygge på noen timer. Inntaket ble ikke fullverdig i går, det tok en del timer fra jeg spiste lunsj til jeg igjen kunne spise. Men det gikk greit, småspiste litt ekstra på kvelden, så det ble ikke så langt unna der jeg burde ligge. Da jeg kom hjem hadde jeg fått brev i posten om pakke. Ååååh, paaakke!!! Jeg visste at den var på vei da, men det ble jo ikke mindre gøy av den grunn. Så etter å ha hvilt noen timer, så gikk jeg ned for å hente den da.

Bildet er malt av ingen ringere enn kjekke Rolf. Jeg elsker bildet ♥ Fikk velge farvene selv, så ventet bare spent på utfallet.

Fikk også med et brev, og jeg vil gjerne ta med noe av det han skrev i det : «Bildet symboliserer veien ut av kaoset. Det er malt med tanke på hvordan jeg opplever din kamp, etter å ha fulgt deg på bloggen din. Faktisk har en kunstner sett bildet, og mener det er det beste jeg har malt til nå. Håper du liker det.» Liker det er et altfor svakt ord, jeg elsker det! Igjen, tusen tusen takk Rolf. Jeg har plassert det strategisk, sånn at jeg hele tiden ser det når jeg sitter her i godstolen. Its perfect.

Aiaiai, nå er innlegget her langt og lengre enn langt allerede, men kan jo ikke avslutte det uten å ha tatt med noen nøkkelord fra søkemotor. Så her kommer noen av siste ukes ville søk.

Påske kylling – jasså, har han begynt å luske rundt hjørnene alt?

Okse på kjøpesenter – han er sikkert på utkikk etter påskekyllingen, den har vel stukket av fra bondegården.

Rare busser som skal til helvete – timeekspressen mellom Molde og Oslo? Det er hvertfall et helvete å sitte på buss så langt…

Spise surt – Innimellom er det litt surt å spise ja, men jeg vet at det bare er spiseforstyrrelsen som kauker.

kaos oppi hodet? – Aldri vært borti…

overspisning på telekort – surt å spise..

ikke dytt jeg har en yoghurt i ryggsekken – jeg kan godt spise den, så kan jeg vente med å dytte deg.

tett i ørene verre i høyden – er det en smittsomt sykdom?

Ømt og sårt å tygge med gebiss oppe – det er godt mulig, håper jeg slipper gebiss altså..

dør matte – tviler sterkt på at matte noen gang vil dø ut, selv om jeg synes det er døden med matte..

jeg hente meg – Åh? Har du stukket av?

Det var alt jeg gadd å ta med denne gangen. Når dette publiseres er jeg på jobb, og er grisetrøtt, jeg bare vet det. Men slutter tidlig, siden jeg har tidligvakt i dag. Senere blir det selvsagt en treningsøkt før jeg tar helg. Gleder meg. Ønsker dere alle en finfin fredag.

Tusen takk for tilbakemeldinger på gårsdagens innlegg folkens, setter stor pris på dere.

Full forvirring.

«Her står det at pakken din er reigistrert på at du bor på Ona..» sa damen på postens kundeservice.Ona? For fucks sake, ser det ut som jeg bor på Ona? Jeg har aldri i mitt bare liv satt en eneste fot på Ona, ikke har jeg sett det berømte fyret der heller. «Du får nesten kontakte leverandøren for å få rettet opp i dette, eventuelt be dem om å ta kontakt med sin kontakt i posten.» Hærregud, for et kaos. Ona liksom. 25 januar bestilte jeg 3 produkt via nett (skal ikke utlevere leverandør her), 2 stykk løpetightser og en t-skjorte, til en knallpris. (566 totalt, inkl. frakt) Jeg venta og venta. Det varte og det rakk, og det varte og det rakk enda lengre. Jeg syntes det tok uhorvelig lang tid, så til slutt bestemte jeg meg for å spore opp denne bortevekk pakken. Fant fram referansenummeret, punchet det inn, og fikk opp detaljene. Yesda, den var blitt sendt i retur dit den kom fra, grunnet adressat ukjent. Jeg bare…..? Så, jeg sendte en mail til leverandør og forklarte at jeg ikke hadde fått noen hentemelding fra posten, og dermed ikke fått pakken. De lurte da på om jeg hadde oppgitt riktig tlf nr på siden deres da jeg la inn bestillingen. Jeg gikk for å dobbelsjekke. Jada, riktig tlf nr og adresse. De skulle selvsagt sende den på nytt. Denne gangen har jeg fulgt med på sporingen. Siste oppdatering var 15. februar, da var den ankommet Molde, og skulle videresendes. Jeg ventet og ventet, sjekket daglig, men det stod ikke mer enn det. I går ringte jeg postens kundeservice for å høre om de visste noe. Da fortalte damen meg altså at det stod fåkking Ona på pakken. Jeg ble noe irritert, mildt sagt. Igjen mailet jeg leverandør, og fikk tilbakemelding om at jeg hadde registrert 6483 Ona. Og jeg bare…? Inn på kontoen min enda engang, og der står det svart på hvitt min riktige adresse. Det var nesten så jeg lurte på om jeg så feil, eller om jeg var kokko.

Jeg sende enda en gang mail til leverandør for å fortelle at jeg nå hadde vært inn på kontoen min for å sjekke minst 5 ganger, at alt var riktig. Jeg fikk et svar som jeg tolket som at de ble litt snurt, at det umulig kunne være dem som hadde gjort feil, men hun hadde hvertfall gitt beskjed til posten om adr. endringen. Jeg klikket nesten mentalt (som så mange ganger før, av ulike grunner), så jeg kopierte rett og slett skjermsiden over ordren jeg hadde inne, og sendte det med som vedlegg. Etter det fikk jeg ikke svar. Så det står og faller på at de har gjort en feil. At øynene deres må ha gått i kryss da de punchet inn postnr. på pakken før de sendte den avgårde. Fikk akkurat en hentemelding om at jeg kunne hente pakken i Askim. Jada, stikker innom i kveld liksom. Ona og Askim, fort gjort å ta feil av bokstavene i ordet Molde. Blir spennende å se om jeg i det hele tatt får den pakken, eller hvor den havner neste gang. Mo i rana kanskje. De to første bokstavene er jo hvertfall like med Molde. Snakk om forvirring.

Etter å ha gitt dem fasiten i trynet, så labbet jeg nedover, noe bekymret, til tannlegen. Første time siden før innleggelsen. Tannlegen min hadde før jeg dro, så veldig lyst å røske ut roten på en tann som er borte. Smertefull bedøvelse og fare for å blø ihjæl var ikke noe jeg ønsket i dag akkurat. Dessuten mistet jeg en bit av ei fortann i forgårs. Den er blitt satt inn så midlertidig. Til min store lettelse ville han fikse en annen tann først, det var visst 2 hull i den, og han ville ha ut hele den fordømte fyllingen. Så da satt jeg der da, i noe som virket som en ren evighet, hvor hele hodet rista og dundret av borringen. Bedøvelsen gikk smertefritt, kjente nesten ikke stikket. Hadde ikke smerter underveis heller, annet enn at jeg trodde kjeven aldri skulle kunne lukkes igjen, at den var blitt låst fast i stillingen. Det var litt ubehagelig. Gapet som en helt på slagmarken. Men han ble da ferdig til slutt, og fikk altså ordnet litt på fortanna igjen. Jeg har fått ny time om 2 uker, og da skal de 4 fortennene oppi, som er gjennomsiktige og nedslitte til margen etter alle disse årene med oppkast, files ned og fikses. Porselen, here I come. Jeg så for meg at dette kom til å bli et smertehelevet uten like, men han forsikret meg om at det eneste som kunne være ubehagelig, er bedøvelsen. Jaja, mulig jeg overlever det, men er ikke helt overbevisst.

Jeg så også for meg at jeg måtte svi av en smertefull pris i dag, men så viste det seg at jeg tidligere har betalt inn 500 kr for mye, og det ble jo trekt fra i dag da, og jeg stod igjen med den nette sum av 200 kr å betale. Men så var det noe klikk med nettverket akkurat da, så bankkortet lå like kaldt og fint da jeg gikk ut derifra. Kjente ikke noe særlig til bedøvelsen heller, for den oppholdt seg inn i hjørnet av kjeften, hverken tunga eller leppa ble berørt. Fantastisk. Fikk eks’n, som jobber i bygget ved siden av, til å komme ned for å skravle litt. Og så kjørte han meg liksågodt hjem. Fikk bursdagsgaven min samtidig (det er langt over en mnd siden, men ting tar jo litt tid innimellom), en fin dorullholder. Han har visst forbannet seg over at dassrullen alltid bare har stått oppå søppelbøtta. Det ligger altså en dassrullholder i skapet mitt på badet, men sugekoppen vil ikke suge seg fast til veggen, og jeg har aldri brydd meg om å kjøpe en ny holder. Dassruller forsvinner jo på et blunk uansett. Men nå henger den hvertfall fint på badet. Får vel sørge for å pisse mindre nå da, sånn at den kan henge litt. Nå høres det kanskje ut som jeg kun har en dassrull, men jeg har flere altså.

Etterpå skal jeg trene.

Bør tannleger ha innsikt i spiseforstyrrelser?

Det første jeg fortalte tannlegen min da jeg begynte å gå der,var om min spiseforstyrrelse,fordi tennene mine var (og er) helt føkka. Etter 16 år med bulimi og mye oppkast av magesyre så sier det seg selv at det fort kan bli store skader på tennene. Jeg er en av dem som har vært maks uheldig når det kommer til store tannskader,hvor jeg har knekt biter av tenner fordi de har blitt skikkelig porøse,hatt masse hull og betennelser. Jeg har rotfylt mange tenner,jeg har trekt mange tenner,og jeg har fått fjernet my amalgan. Jeg må nå ha bro på begge sider nede,jeg må ha krone på alle 4 fortennene oppe,fordi de er blitt helt tynnslitte,nesten gjennomsiktige. Og jeg må selvsagt på fikset de hullene jeg har igjen før de utvikler seg og blir verre. Heldigvis kan alt fikses og ordnes på,så en dag kan jeg smile et skikkelig smil med tenner som er friske og raske.

Tannlegen min har hele veien vist interesse for spiseforstyrrelsen min,hvordan den oppleves,hva jeg er redd for,hvordan hverdagen med bulimien foregår osv. Er det noe han lurer på,uansett hva,så spør han meg. Han har lite peiling på spiseforstyrrelser,og klarer selvsagt ikke sette seg inn i hvordan det er. Jeg prøver å fortelle hvordan det hele oppleves for meg,mine tanker rundt det,og om spiseforstyrrelser sånn generelt,alt etter hva han lurer på. Han har spurt meg masse spørsmål angående innleggelsen jeg har foran meg,hva jeg gruer meg for,og hvorfor. Og selvsagt vil han jo vite hvordan det har gått når jeg skal tilbake til han igjen når jeg kommer tilbake hit. Siden jeg hadde min siste time nå på onsdag,så pratet vi om innleggelsen og litt generelt rundt da spesielt bulimi og tenner. Han sa at han også hadde hvertfall 5-6 andre pasienter som han kom på i farten,som også sliter med bulimi. Han sa også at han som tannlege fort legger merke til syreskader på tennene,men om pasienten selv kanskje ikke sier noe,så er det ikke først og fremst han sin oppgave å ta opp problematikken,fordi han ikke vet hvordan han skal forholde seg til det,hva han bør si og spørre om,fordi de ikke har opplæring i å gå fram på nettopp det området. Man vil jo ikke akkurat skremme vekk pasientene som kanskje virkelig trenger å få fikset skadene. Noe jeg forstår veldig godt. Jeg vet at mange tannlegekontor gir pasientene et spørreskjema om ulike spørsmål når de kommer til første time,hvor de kan oppgi en del informasjon som kan være nødvendig i forhold til tannhelsen. På den måten kan det kanskje være med på å gjøre det litt lettere for enkelte pasienter som synes det er vanskelig å fortelle om det.

Jeg synes det er rart at tannleger ikke får opplæring,at det er en del av utdannelsen,om spiseforstyrrelser,med tanke på at nettopp tennene tar så mye skade av oppkast. Det burde kanskje ha vært obligatorisk at de hadde fått litt opplæring i å forholde seg til pasienter med spiseforstyrrelser i tannbehandling. Ikke alle pasienter tar det opp med tannlegene sine så sant det ikke er tegn på skader,og andre igjen vil kanskje ikke at det skal være et tema. Men samtidig er det en stor fordel av tannlegen kan gi gode tips til å forebygge videre skader som kan oppstå. Tennene skal man jo helst leve med resten av livet,og da er det jo greit å ta med seg gode råd og anbefalinger fra tannlegene. De vil også det beste for pasientene sine. Ikke minst er det himla dyrt å gå til tannlege,med mindre du er under 18,eller får det dekt fordi du kommer innunder hjemmetjenesten f.eks. Private tannleger koster flesk,og det kan fort føre til store utgifter. Da vil man jo helst prøve å få redusert skadeomfanget og forebygge videre skader. Nå har det jo lenge vært snakk om et ønske å få en ordning hvor man kun betaler en egendel på lik linje som ved helseforetak,og jeg håper virkelig at det en dag går i boks,det er jo tross alt tannhelse.

Jeg synes det er veldig flott at tannlegen min involverer seg i problematikken spiseforstyrrelser,at han gjerne ønsker å vite mer om det,og spør rett ut om det han lurer på,hva det enn måtte være. Jeg hadde aldri kunne følt meg vel med å gå hos han om han ikke hadde hatt forståelse. Nettopp fordi han viser interesse,så føles det veldig greit å gå der,at jeg kan være så åpen om det. Vi har en veldig god kjemi,noe som også er med på å redusere tannlegeskrekken. Han er rolig og hyggelig. Spør om det går greit,og tar seg god tid,for han vil gjøre det skikkelig. Han er også veldig grei når det kommer til å få betalt regningene. Siden det koster så himla mye for hver behandling,så blir det fort veldig dyrt. Men som han sa til meg,det viktigste er ikke at jeg betaler alt der og da,men at jeg godt kan dele det opp og betale det jeg har råd til. Det viktigste for han er at han får fikset tennene mine skikkelig. «Alt for kunden» behandling. Han er alltid blid og hyggelig,og smiler mye. Det inngir ro,og gjør at jeg kan slappe av. Jeg har fortalt at det ikke er noe jeg liker ved å gå hos tannlegen,så den første gangen jeg hadde time,så beroliget han meg med at jeg hvertfall ikke skulle dævve oppi hans stol. Det var jo greit å vite. Til tross for at jeg har gått gjennom mye allerede,så har det gått veldig greit. Ingen store smerter eller plager som han ikke har kunne gjort noe med. Jeg hadde ei tann som holdt på å ta knekken på meg,og som var den utløsende faktoren for at jeg i det hele tatt kom meg avgårde til tannlegen,den plaget meg en del til tross for rotfylling,men etter 2 eller 3 antibiotika kurer,så ble det helt bra.

Jeg har fortsatt igjen de største behandlingene,som å bygge bro og få krone på fortennene,men forhåpentligvis vil det gå like smertefritt. Så lenge han er så rolig og forsiktig som han er,så vil nok ikke det bli så altfor ille vil jeg tro (håper jeg). Ikke alle tannleger er som han,ikke like forsiktige og forståelsesfulle,og nettopp på grunn av det,så mener nå hvertfall jeg at tannleger burde hatt problematikken spiseforstyrrelser som et tema i utdanningen. Når ikke alle tannleger vet hvordan de skal forholde seg til pasienter med spiseforstyrrelser,vite hva de skal si og hvordan de skal gå fram,så hadde det vært veldig greit å fått en liten gjennomgang av det. Så er det da videre opp til pasienten hvor mye han/hun ønsker å fortelle/dele.  Men det burde helt klart vært en fordel at tannleger hadde hatt litt innsikt i sykdommen.