Tiden går så fort.

Ikke det at jeg ikke henger med, at jeg ikke får med meg hvilken dag, dato og måned det er, men likevel slo det meg i dag, at vi nå snart er inn i september, og at det snart er gått hele 11 måneder siden jeg ble innlagt på Modum. Jeg kan nesten ikke tro at det er så lenge siden. Det har nok med og gjøre at jeg hadde min siste uke, før utskrivelsen av hovedoppholdet, i januar, og at jeg var tilbake på et boosteropphold i april/mai. Men likevel, tenk, snart et helt år. Jeg bladde meg tilbake i arkivet mitt, og oppdaget at det er ett år (i morgen), siden jeg fikk innkallelsen til oppholdet. Ved vurderingsoppholdet i fjor sommer, så sa de til meg at en innleggelsen ville skje inen halvt år, til ett år. Da jeg noen uker etter og ha vært der, fikk et brev fra dem hvor det stod at jeg stod på venteliste først fra 2.mai 2012, så senket jeg skuldrene noen hakk. Det var ennå god tid til noe skulle skje. 28.august kommer et nytt brev, der det står at jeg hadde fått plass 5.oktober. 28.august i fjor skriver jeg om panikken som veltet opp i meg da jeg fikk det brevet.

 

«Det koker oppi topplokket. Tankene løper i panikk i alle retninger. Ingen orden, bare totalt kaos som råder. Vill panikk, full kræsj. Jeg går på tomgang føler jeg, jeg føler alt og ingenting på en gang. Jeg nekter, jeg gjør meg blind, jeg vil grine,jeg vil rope, jeg vil skrike til jeg mister stemmen. Jeg vil slå i veggen, løpe langt vekk, synke gjennom gulvet. Jeg er stressa, hvordan skal jeg få ordnet med alt? Ikke nå? Ikke allerede nå??? Jeg vil nekte, jeg vil snu, jeg vil ikke være med lengre, jeg vil gi meg mens leken er god. Jeg vil feige ut, gjemme meg og nekte å komme fram. Jeg vil ikke gi slipp, jeg vil tviholde til jeg blir gul og blå, til knokene hvitner. Til svetten pimpler, til kreftene ikke klarer mer. Jeg vil vente litt. Litt til. Bare litt til. Ikke så kjapt, slakk litt ned på farten, jeg klarer ikke henge med. Jeg vil ikke ha det så travelt.

 

Alt i meg vrenger seg, vrir seg i vrede og avmakt. Nekter. Låser seg fullstendig. Sunn fornuft blåses vekk som sandkorn mellom fingrene på meg. Nå gjelder det å nyte, eller unytte,den siste tiden med min venn, min fiende. Den siste tiden der det aller meste fortsatt er trygt og sikkert, fordi det er her jeg har befunnet meg de siste 16 årene. Den siste tiden der ufornuften får råde. Jeg har nå en gitt tid igjen med bulimien min,snart skal den rives ned bit for bit. Forholdet skal splittes, vi skal bli dratt i hver vår retning, samtidig som begge to prøver å holde hverandre i hendene og fortvilte rop og hjerteskjærende gråt. Tenk deg at du hadde fått satt en viss dato for når du måtte skilles med den som stod deg nærmest. Tenk deg sorgen. Tenk på den nye hverdagen du må begynne å bygge opp på nytt helt alene etterpå. Alle forandringene, alt du må endre på, ting du bør unngå for å ikke skulle bli minnet på alt det som engang var, som du aldri igjen vil få tilbake. Det er sånn det føles når jeg må kvitte meg med spiseforstyrrelsen. Den er  en venn og en fiende. En venn fordi den alltid er der når du trenger den, og en fiende fordi den skader deg. Men du er bergtatt, du er oppslukt, du elsker og omfavner. Den er den som kjenner deg best, som gjør den uryddige hverdagen din trygg. Et sikkerhetsnett, fordi du vet hva du har,men du vet ikke hva du går til. Å bevege seg i nytt terreng kan være skummelt. Som å vandre rundt i et tåkebelagt område, og du ikke ser mer enn en meter foran deg. Hvor skal du gå? Hvor er det trygt å gå? Hva vil befinne seg to meter lengre borte? Vil du snuble, vil du ramle? Utenfor?

 

Jeg ble helt slått ut. Jeg nektet å tro på at en innkallelse kunne komme så fort. Jeg hadde håpet på litt mer tid. At det ville gå noen mnd til. Jeg visste jo at jeg kunne bli kalt inn når som helst fra den dagen jeg svarte at jeg kan komme inn tidligere om noen andre falt fra, men jeg håpet på at det ikke ville komme så fort. Selv om jeg vil legges inn for å gi meg selv denne sjansen, så er det så fordømt vanskelig å gi slipp etter alle disse årene. Til tross for at det er forferdelig slitsomt, til tross for at det er et helvete på jord, så er det hverdagen min. Det er det jeg kan best. Det er sånn jeg overlever. Og jeg er livredd for å bli frisk. Og det er lov. Tross alt. Det vet jeg. Ambivalensen blinker som store discokuler, «warning! Run! Run like you have the devil after you! Save yourself!» Jeg vil bli, jeg vil løpe. Jeg vil stå oppreist, jeg vil synke sammen og nekte å reise meg. Jeg vil si ja,jeg vil rope et høyt og klart nei! Mest av alt har jeg bare lyst til å grine, til å nekte å kjenne på den delen som sier at jeg ikke trenger å bli frisk, fordi jeg klarer meg så fordømt bra akkurat som det er! Jeg klarer meg! Jeg trenger ikke bli frisk! Please la meg slippe å bli frisk!! Ikke gå ifra meg! Jeg vil ikke gå ifra deg min kjære. Jeg elsker deg, men faen som jeg hater deg!

(…..) Jeg slites i to, i tre, i alle retninger. kaos. Frustrasjon, oppgitthet, avmakt. Jeg vil legge meg ned før jeg i det hele tatt får begynt. Jeg vil trekke meg. Nei,det vil du ikke! Jeg blir gal. Nå er det virkelig. Nå skal det skje. Nå er jeg snart kommet dithen som jeg i alle år har vært redd for å dra til. Jeg kan ikke trekke meg nå? Jeg vil! Å som jeg vil trekke meg. Men jeg skal hoppe i det. Jeg kan ikke trekke meg nå, hvor mye jeg enn vil det. Gjør jeg det, så vet jeg at hvertfall behandleren min vil kaste meg i veggen. Men det igjen vil jo gjøre mindre vondt, ikke sant? Det vil bli en kortvarig smerte. Innleggelsen vil gi meg 3 måneder med smerte. Mye smerte.»

 

Jeg kan fortsatt kjenne på de følelsene som brevet utløste i meg, jeg kan fortsatt kjenne på panikken det ga meg. Jeg hadde aldri før vært innlagt, jeg hadde aldri før hatt en intensiv behandling, så jeg visste ikke hva jeg gikk til. Jeg hadde jo vært på vurderingsoppholdet, men det viste jo kun en brøkdel av hva som ventet meg. Jeg kunne ikke forutse hvor hardt det egentlig skulle bli, jeg kunne ikke forutse alle følelsene som skulle velte seg opp i meg, vektoppgangen som gikk så fort og ble så stor. Jeg kunne ikke forutse noen ting, annet enn kostlisten, men ikke hvor vanskelig det faktisk skulle bli. Jeg kan ennå kjenne igjen følelsene av stresset dette brevet satte i gang i meg, over hvor kort tid jeg plutselig hadde igjen før alvoret satte i gang.

 

Samtidig er det litt rart og tenke tilbale på, for mye av det samme er likt nå, og en del av annerledes. Jeg sitter med mange flere verktøy nå, en del av tankegangen er endret, nye ting er kommet til overflaten. Vekten var mye lavere, situasjonenog hverdagen var en annen. Jeg hadde håpet, eller hvertfall sett for meg, at jeg skulle ha kommet mye lengre enn det jeg har gjort til nå, dette har jeg nevnt flere ganger, så jeg må stadig minne meg selv på at jeg likevel har tatt en del skritt fram, skritt jeg aldri har kunne tatt på egenhånd. Når jeg ser tilbake, så kan jeg se skrittene jeg har tråkket på veien.