Kryss i taket.

Jeg vet ikke helt hvor det gikk galt, eller hvor det begynte å gå galt, når. Det gikk forsåvidt ganske greit da jeg kom hjem fra Modum i januar. Forsåvidt greit, fordi jeg spiste 5-6 måltider om dagen. Ikke helt optimalt, men noe som funket. Det tok heller ikke mange dagene før jeg gikk på en smell. Det var langt uti januar før jeg klarte 100 oppkastfrie dager. Ikke etterhverandre, men totalt siden 5. oktober. Med kroppsmisnøyen kraftig intakt, så ble et ok inntak av mat til litt mindre, og litt mindre. For meg var det helt ok, men i følge kostlista, og det jeg hadde lært på Modum så var det ikke ok. Og jeg visste det. Men nå var det opp til meg, og jeg måtte ha en plan som kunne fungere for meg, som gjorde at jeg holdt ut. Selv om jeg kuttet ned litt på matinntaket, så var det ikke farlig lite, men ganske så normalt. Kanskje sånn normalt som andre mennesker spiser, jeg spiste bare andre ting, delte opp måltidene litt mer. Gjorde det utholdbart. Jeg holdt det ut, til en viss grad, selv om jeg egentlig ikke holdt det ut. Det smalt innimellom, men det gikk som regel greit. Jeg klarer ikke si at det gikk bra, for det føltes jo ikke bra. Det kan jo ikke ha vært bra da, når jeg jobbet i mot spiseforstyrrelsen, som på ingen måten mente at dette var bra. Den var mer fornøyd når det smalt, når jeg var tilbake i gamle velkjente spor. Jeg klarte meg altså ok i begynnelsen, da var jeg kommet inn i et spor hvor det gikk greit å spise flere måltider, rytmen fra Modum. Innimellom blir det ikke helt som planlagt, ikke sånn det var før. En dagsplan ser helt annerledes ut hjemme enn når man er innlagt. Jobb, trening, avtaler. Man må legge opp kostholdet jevnt utover, sånn at det passer inn, uten at det går for lang tid mellom hvert måltid.

Noe av det jeg slet mest med i begynnelsen av innleggelsen, var å gå mett fra ett måltid, til det neste. Sånn var det de første ukene. Fra frokost, til lunsj, til middag, til kvelds. Dagen lang var jeg mett og oppblåst, og de fire første dagene, forstoppet. En helt vanlig faktor for mange spiseforstyrrede som skal tilbake til «normalen» igjen. Jeg husker hvor glad og lettet jeg var den dagen det endelig løsnet (excuse my info). Jeg kunne egentlig ikke huske at jeg hadde hatt noen problemer på det området før innleggelsen, men tydeligvis funket systemet hvertfall ikke som normalt. Det ble overload av mat, kroppen rakk ikke fordøye før det kom mer, det hopet seg opp. Ikke rart jeg følte meg som en sprekkeferdig ballong. Men som med det meste, det går over. Det gikk over. allongfølelsen gikk ikke over, men det ble ikke overload hver dag.

Så kom jeg hjem, og det gikk en stund, så gikk det sakte men sikkert litt nedover. Dagene men oppkast var fortsatt i mindretall i forhold til «gode dager». Jeg skriver «Gode dager» fordi før innleggelsen så tenkte jeg alltid at om jeg først hadde kastet opp en dag, så var hele dagen ødelagt, da var det bare å kjøre på resten av dagen også. Det jeg lærte på Modum, var at hele dagen er ikke ødelagt fordi det går galt med ett måltid. Det står fortsatt 3 måltider igjen (eller 4-5) og 3 er bedre enn 1. De måltidene jeg klarer veier (ironisk nok) mer enn det måltidet som gikk galt. «Det er bare å reise seg og fortsette der du glapp» fikk jeg høre en del ganger. Joda, jeg ser den, jeg må bare snu tankegangen, venne meg til å heller tenke sånn, framfor det jeg alltid har gjort. De 3 T’ene. Ting Tar Tid. Det har jeg smertelig fått erfare. Fordømt lang tid tar det. FLT.

Jeg husker behandleren min sa til meg at det ikke gjorde noe at det gikk galt den ene gangen i romjula,hun ble ikke skuffet på noen som helst måte. «Tenk på alt du har fått til». Jeg tenkte på det. Tidligere en gang fortalte hun meg om en tidligere pasient som slet mye, og at det var kryss i taket de dagene det gikk bra. For meg ble det kryss i taket når det gikk dårlig. Vi er ulike, det som gikk bra for meg, kan være veldig vanskelig for andre. Det som går bra for andre, kan være vanskelig for meg. Jeg tror, om jeg husker riktig, 4 kryss i taket før jeg ble skrevet ut derifra 10.januar. De 3 siste kom i løpet av de par siste dagene, og jeg hadde ikke engang dårlig samvittighet. På boosteroppholdet kastet jeg også opp. Jeg brøt en regel, jeg hadde planlagte overspisinger. Jeg var i oppløsning på det oppholdet, mye hardere emosjonelt, fordi de gikk ikke rundt grøten, det var pålen rett i hjerterota, det var intenst, lite tid på å fordøye, prate om det. Samtidig hadde jeg fortalt om traumet. Jeg holdt ikke ut kaoset, så jeg brukte gamle mestringsstrategier for å holde ut. Men jeg fikk fortalt det, jeg åpnet opp døren. Ikke bare på gløtt, men fullt og helt. Mest til presten, siden det var derfor jeg hadde timer med han. Og han trengte å høre historien for å kunne gi meg tilbakemeldinger, for at vi kunne ha en samtale. Selv om det var vanskelig, så var det lett å prate med han. Han er så sympatisk, empatisk, utrolig flott mann. Han burde vært behandler, det hadde han klart med glans. Jeg pratet ikke særlig om det med behandleren min, hun hadde fått historien på mail, så vi forholdt oss til hva traumer er, og vi fylte ut skjemaer. Jeg snakket litt med primærkontakten min om det, hun hadde også lest mailen. Vi hadde aldri lange samtaler om det, det ble mest prat i koridoren. Den nest siste dagen der så fortalte jeg det til en av de andre i spis-teamet. Hun var god å prate med, en erfaren og utrolig flink behandler. Det gjorde godt.

Så reiste jeg hjem igjen, med visshet om at det var to uker til neste time med ny behandler. Tiden gikk, spiseforstyrrelsen tok mer og mer plass. Det gikk nedover, jeg var igjen i spiralen, på vei ned. Med stormkast. Den virvlet meg rundt, jeg følte meg som en kasteball der jeg smalt veggimellom. Tankene om at jeg overlever uansett tok mer og mer plass. Jeg tåler å bli kastet veggimellom, jeg tåler turen ned spiralen, det går greit, jeg klarer meg. No problem. Been there, done that before. «De fleste kommer aldri helt nederst i spiralen igjen etter innleggelsen» sa noen på Modum. Jeg trodde på det, og kjente at det var sant. Nå vet jeg ikke lengre. Jeg er hvertfall ikke langt ifra bunnen, men det er greit. Jeg greier meg. Jeg går ikke til grunne. Jeg overlever. Jeg kan umulig være den eneste som har falt så langt tilbake igjen. Det er nok derfor flere har hatt både to og tre innleggelser på Modum, og andre plasser for den del. Det er ikke dermed sagt at om man ikke klarer det på første forsøk, så er det over og ut. Man kan klare det på andre, tredje, fjerde forsøk. Sånn er det med det meste man synes er vanskelig. Så jeg tror fortsatt ikke 100% på at jeg aldri vil bli frisk, men akkurat nå så finner jeg det vanskelig å tro på det. Men det som er vanskelig trenger flere forsøk.

Nå er jeg heller ikke der at jeg ønsker en ny innleggelse, akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke orker tanken engang. Alt gjennom det helvete igjen? Trokke det. Sist time hos behandleren min, forrige uke, så spurte hun om jeg ikke kunne prøve å ha oppkastfri dager, uten at jeg skulle tenke at alt går til helvete om det smeller en gang. At jeg ikke skal gi opp, selv om jeg går på trynet en gang. Jeg lurte litt på om hun hadde forstått meg riktig. Jeg hadde riktignok motstridende utsagn, sa at jeg egentlig ikke helt bryr meg for tiden, jeg klarer meg. At motivasjonen er ganske bortevekk. Samtidig sa jeg at jeg selvsagt ønsket at jeg klarte å ha oppkastfrie dager. Det er ikke noe feil med ønsket, jeg er bare litt for svak for spiseforstyrrelsen, gir meg når den gnåler og maser, fordi det er det enkleste, da får jeg fred, da får jeg bort uroen, da får jeg tiden til å gå. Da blir ensomheten mer utholdelig. Men selvsagt, klarer jeg dager uten overspising og oppkast, så er jo det bra.

Vel, utrolig nok, og kryss i taket, så klarte jeg å være oppkastfri i forgårs. Og jaggu, tror du ikke jeg har klart det i dag også? Jeg slet meg grønn i forgårs, overspisingstrangen (med oppkast så klart) var enorm på søndag. Men det gikk med et nødskrik. Mye fordi jeg ikke orket dra på butikken. Den som er søndagsåpen ligger et stykke borte. Tiltak å gå bort når det striregner. I dag har jeg vært sliten. Uopplagt, stiv og støl, giddasløs. Da kjenner jeg på irritasjon, blir kvalm(ooh the ironi again) av tanken på overspise og kaste opp. Det vrengte seg liksom. Jeg var på butikken tidligere i dag, fordi jeg trengte enkelte ting. Tanken på å handle inn noe var tilstede, men jeg maktet ikke. Senere dro jeg på trening, måtte komme meg ut og gjøre noe, få vekk uroen. Jeg tok med meg lommeboken, just in case liksom. På vei hjem vurderte jeg fram og tilbake, men tanken gjorde fortsatt at jeg vrengte meg. Så jeg syklet forbi, og rett hjem. Jeg laget meg heller en kopp med varm sjokolade, noe som er lenge siden jeg har gjort. Det smakte. Og her sitter jeg, uten trangen, med litt uro, men best av alt, med to kryss i taket.

Panikken ved vektoppgang.

Da jeg skulle inn til vurderingsopphold på Modum i fjor sommer, like før innkomst til hovedoppholdet, midt i hovedoppholdet, og ved boosteroppholdet, så måtte vi fylle ut et par skjemaer. Det samme skjemaet hver gang, for å se de ulike endringene på ulike områder. Livssituasjon, humør/depresjon, syn på en selv, kroppsopplevelse, mat/ oppkast, ønske om vektnedgang osv osv. Det var store endringer på flere områder for min del, men jeg fikk toppscore hver gang, når det kom til syn på egen kropp, og frykt for vektoppgang. Det endret seg ikke i det hele tatt, og det er kanskje ikke så rart. Jeg har alltid mislikt kroppen min, og det ble da selvsagt ikke noe bedre av at vekten gikk opp. Da jeg gikk over grensen for det tallet som er uakseptabelt, så var hodet i full gang, for fullt, å planlegge vektnedgang igjen. Ikke faen om jeg kunne akseptere at vekten skulle ligge der. No way.

Da jeg kom hjem fra hovedoppholdet mitt, og veide meg på min egen vekt her hjemme, så var jeg like under det tallet jeg fryktet mest. Det er 2 kg i forskjell på vekten min og den på Modum, så jeg tok utgangspunkt i min, siden det var den jeg skulle forholde meg til framover. Jeg veide meg ikke så mange ganger før jeg satte meg som mål å la det være. Det varte fra februar til mai før jeg igjen gikk på den, og mente at jeg da var klar for å takle tallet den viste. Jeg hadde gått opp enda 2.5 kg. 16 kg oppgang på 8 måneder. Jeg klarte til en viss grad å godta det, for jeg minnet meg selv på at jeg hadde trent mye styrke fra januar fram til mai, og jeg hadde regnet med at jeg lå sånn ca. der. Likevel satte det gang noe i meg, et nytt jag om å gå ned. Det jaget sitter fortsatt i meg.

Jeg satt nå å leste gjennom dagboken som skrev da jeg var innlagt på Modum, og frustrasjonen og sinnet over vektoppgangen. Nå blogget jeg også hver dag mens jeg var innlagt, men jeg tenkte likevel at jeg skulle dele deler av det jeg skrev i dagboken, da den delen som går på vektoppgangen, for å vise dere hvor vanskelig det var, og hvor hardt jeg tok det. Det er ord i fortvilelse, harde ord. Det er sårt å lese det, samtidig som at jeg nå også kan tenke : «Hærregud, selv om du hadde gått opp så så mye da, så var du hvertfall lavere i vekt enn du er nå». Men det varte jo bare i noen uker, og så gikk jeget lite stykke til over det jeg er nå, og det ble jo bare verre og verre for hver mandag som gikk.

Ved innkomst, 5. oktober, så veide jeg xx kg. (Tallet er uvesentlig å nevne, jeg ønsker ikke å oppgi det her). Det var 3 kg mer enn hva vekten min hjemme viste. Jeg visste fra veeingen om sommeren at det var to kilo forskjell, så jeg tok utgangspunkt i at kroppen hadde samlet opp en del vann pga en stor runde med overspising og oppkast kvelden i forveien, + at jeg hadde spist frokost og lunsj før veiingen den dage, derfor var 1 kg til opp nokså naturlig. (Både inntak av mat og væske).

Det var 4 måltider om dagen, dvs 4 måltider mer enn jeg hadde spist og beholdt før innleggelsen. Jeg var oppblåst, og full i magen konstant. Jeg både så, og kjente hvordan kroppen este ut for hvert måltid som gikk. 8.oktober, dag 4 skriver jeg: «Jeg er ganske så sikker på at jeg har gått opp minimum 2 kg på disse 4 dagene. Hater det så instenst!!! Gruer meg til veiingen i på mandag!»

Mandag 10.oktober, dag 5: «Dette har vært en helt forjævlig dag. Vi har hatt vår aller første veiing. Opp 6.5 kg på 5 dager, dette er helt uakseptabelt!!! Hele dagen ødelagt pga det forpulte tallet!! Jeg ville bare avbryte oppholdet og reise hjem. Jeg trodde jeg skulle klikke helt.»

Tirdag 11.okt: «Jeg får tetter oppfølging av veiing framover, jeg skal veies daglig, og ta undersøkelser. (….) Jeg har fått kuttet ned x fra kostlisten.(…..) Vektøkningen har tatt vekk noe av motivasjonen min. Jeg hater kroppen min, og mistrives i meg selv.»

Onsdag 12.oktober: «Måtte på vekten igjen, den var 300 gr. opp, og jeg veier nå xx kg. Jeg blir like frustrert hver gang. Det går så utrolig feil vei, og det er vanskelig å bite i seg.»

Torsdag 13.oktober: «Vekten fortsetter å gå opp. Nå er den oppe på xx kg Dette er bare så utrolig frustrerende! Jeg klarer ikke stole på at denne kostlista ikke får meg til å legge på meg!! Jeg har jo allerede gått opp nesten 7 fuckings kilo på 9 dager!»

Fredag 14.oktober: «I dag var det veiing igjen. xx kg, ned 100 gr. Men for meg er det ingenting. Det er fortsatt ille. Jeg føler meg bare utrolig feit og jævlig»

Mandag 17. oktober: «Vekten fortsetter å gå opp. xx kg. Jeg får noia av dette her!! (….) Dette er virkelig ikke bra!»

Onsdag 19.oktober: «Ny veiing i dag også, og vekten fortsetter å gå opp. xx kg nå. Det går sakte men sikkert mot xx kg, og jeg får helt

panikk!!!»

Mandag 24. oktober: «Fy faen som jeg hater mandager!! Den fordømte veiingen ødelegger pokker meg alt! Opp igjen! xx kg. Jeg ønsker å se at tallet går ned litt snart. Jeg sleit som faen med middagen i dag, tvang det ned.» (Oppkasttrang)

Tirsdag 1.november: «Veiing i går. Vekten er oppe på xx kg. Jeg føler meg bare helt håpløs. xx tallet nærmer seg med stormskritt, og panikken er veldig tilstede. (….) xx kg er uakseptabelt!!!!»

Ingen skriving 7. november, men vekten hadde gått opp ytterlige 6oo gr. Onsdag 15. november skriver jeg : «Veiigen på mandag gikk til helvete igjen. xx kg….Veldig deprimerende. Spiseforstyrrelsen jobber på spreng. Pratet med xx etter veiingen, og xx på kvelden, det fikk opp humøret mitt litt.»

Deretter er det hejmmeuke, der vi skulle prøve oss på egenhånd, med samme rammer rundt kostliste og treningsplan. Jeg var redd for å spise for lite, sånn at vekten skulle gå ned, for da ville vektoppgangen uken etter der igjen garantert ha gått opp enda mer, og slaget i trynet ville ha blitt større…Det går to uke før jeg skriver igjen:

Søndag 4.desember: » Dette har vært en helvetes uke! Etter veiingen på mandag, så har alt bare stoppet opp. xx kg. Jeg takler dette dårligere og dårligere. Jeg har slitt med maten hele uka. (……) Spiseforstyrrelsen herjer veldig nå, og oppkasttrangen har vært veldig stor, ikke bare etter middag.(…….) Jeg har hele uken gruet meg til veiingen i morgen, for jeg er veldig redd for at vekten har gått over xx kg, tallet jeg virkelig ikke vil over.»

Mandag 5.desember: » Endelig en god start på uken. Vekten var ned på xx kg. Jeg er utrolig lettet, og kunne nyte dagen.»

Mandag 12.desember: » En ny drittmandag. Vekten var opp på xx kg. Jeg ble slått rett i bakken atter en gang, et slag rett i trynet. (….) I går var jeg ute og spiste med pappa, Henning og Janne (bror og søster), angrer på at jeg spiste så mye. (Buffet). Kjente på oppkasttrang.»

Jeg skriver ikke igjen før 26.desember. Jeg har skeiet ut mye i jula, gitt meg selv lov, men føler jeg har lagt på meg mye. I romjula har jeg min første overspising og oppkast siden 4.oktober. Jeg gruer meg til å reise tilbake til Modum, med tanke på veiingen, for å se skaden som er blitt gjort i jula. Jeg oppdaterer ikke noe i dagboken før 9. januar, dagen før utskrivelsen:

«xx kg. Jeg er helt knust. Helt ned i kjelleren enda en gang. Hvordan kan de si at kostlista er bra for meg?! At den stabiliserer vekten min?? Jeg har gått opp 13 fuckings kilo!! Sånn sett er jeg glad jeg skal hjem i morgen, ingen mer kostliste å følge. Ingen grenser på trening. Nå vil jeg bare ned i vekt. (…) Jeg orker ikke ha den kroppen jeg har nå, det er ikke snakk om å ese ut enda mer, aldri i verden.»

På min vekt, så veide jeg litt mindre enn den på Modum, så en var sånn ca. stabil den lille perioden jeg veide meg fram til februar. Med mitt kosthold. Da jeg veide meg igjen i mai, var den akkurat det samme som ved utskrivelsen. På mitt kosthold, med mye mer trening, hovedsakelig styrke. Altså, det var egentlig ikke balanse i inntak og uttak, sånn treningspedagogen og ernæringsfysiologen påpekte viktigheten av flere ganger. Men jeg klarte ikke. Jeg klarte ikke mer vektoppgang. Jeg klarte ikke akseptere kroppen min.

Jeg klarer det fortsatt ikke. Og jeg har skrevet mye i det siste om hvor dårlig det går. Hvor dårlig det går skal jeg ikke skrive, men jaget etter vektnedgangen er stor igjen. Jeg må oppriktig i at jeg ikke klarer å se for meg at jeg skal akseptere vekten, kroppen. Det er vanskelig. Vekt er vanskelig, kropp er vanskelig, å komme seg ut av dette er vanskelig. Faen så vanskelig.

 

Vil, vil ikke.

Vet du hvor slitsomt det er når ambivalensen river deg i fillebiter, og lar deg ligge der og prøve å få puslespillet til å gå opp på en eller annen måte? Når du ikke klarer å velge den ene siden framfor den andre? Når du ikke klarer å få bitene i puslespillet til å gå opp, uansett hvilken brikke du prøver? Kan du forestille deg frustrasjonen når alt du prøver ikke går? Når noe blir feil uansett? Vel, sånn har jeg det nå. Noe blir feil uansett, enten for fornuften, eller for spiseforstyrrelsen. Vil jeg jobbe med spiseforstyrrelsen? Ja, og nei. Vil jeg bli frisk? Ja, og nei.

Da jeg startet hos min nye behandler, så ble det «bestemt» at vi i første omgang skulle jobbe med traumet, og legge spiseforstyrrelsen litt til sides. Jeg var delt på den «avgjørelsen», fordi jeg trenger egentlig å jobbe med begge deler, siden de henger sammen. Men så gikk nå ukene, ting skle mer og mer ut, noen uker uten behandling, og randome timer. Sist time, forrige uke, så gikk plutselig hele timen med til å snakke om bulimien. Ikke fordi jeg ville unngå å prate om traumet, men fordi jeg ville at hun skulle vite hvordan ståa var i forhold til spiseforstyrrelsen. Så satt vi der da, og vips så var timen gått. Tråden ble selvsagt tatt opp i dag også, ved at jeg fikk start spørsmålet «Hvordan har du det? Hvordan har det gått siden sist?» På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke bare å prate om det negative, men vektlegge at det også har skjedd en del positive ting. Så svaret mitt var delt. Jeg hadde spist rett før jeg dro ned, så jeg var mett, og det gjør at jeg føler meg dobbelt så stor. Ubehag. Samtidig hadde jeg akkurat avtalt en kaffedate med ei venninne, hyggelig.

Deretter gikk da praten på maten. Hvorfor er det vanskelig å være mett? Jobbet dere med dette på Modum, med å nyansere følelsene bak? Finne strategier for at det skulle bli enklere? Grep du kunne gjøre i forhold til å mestre mettheten etterhvert? Jeg svarte etter beste evne, ting jeg har fortalt henne før, og nye ting. Vi snakket mye om dette med ambivalensen også, hvor vanselig den er nå, kontra Modumoppholdet. Hva som skal til for å holde motivasjonen oppe, eller finne tilbake til den, kontra Modum. Alt var selvsagt enklere å få til på Modum, der hadde jeg jo hjelpere rundt meg hele tiden, det har jeg ikke nå. Der hadde jeg forpliktelser, både overfor meg selv, gruppen, kontrakten og behandlerne. Nå har jeg bare meg selv. Jeg har i alle år sagt, og ment, at det ikke er så nøye med meg, jeg klarer meg. Det går greit, jeg overlever. Null respekt overfor meg selv kanskje? Jeg føler det fortsatt sånn. Så lenge jeg klarer meg, så er det ikke noe stress. Hun lurte selvsagt på om jeg ville bli frisk. Jeg sa både ja og nei. Nei fordi sykdommen er trygg, den kan jeg, jeg vet hva jeg har. Det friske er skummelt, fordi det er så mange år siden jeg levde i friskverdenen. Og så kom vi inn på dette med vekt. Det evige vektproblemet. Jeg fortalte henne at jeg er livredd for å ende opp som overspiser, at vekten skal øke drastisk, og overspisingen (uten oppkast) skal eskalere i uendelige høyder. Ikke aktuelt. Jeg har en vektgrense hvor jeg ikke vil over. Ingen nedre grense. Hun sa at jeg tenker veldig sort/ hvitt. No joke. Uansett hvor mye jeg går opp= BAD. Uansett hvor mye jeg går ned= GOOD. Sort, hvitt. Det er enten slik eller sånn. Farvene i mellom er igjen blitt visket ut. Og jeg kan hisse meg opp i den diskusjonen angående vekten. Det er slik eller sånn, end of story. Jeg ser fornuften, men jeg toucher den ikke. Jeg bjeffer, jeg glefser. Touchy tema. Kropp, vekt, mat, tanker, følelser. Ustabil. Emosjonell ustabil. Min nye diagnose, hurra meg rundt, tenna i tapeten og hæla i taket.

Sånn halvveis i timen, så tok hun igjen opp dette med hva vi skal fokusere på framover, traumet, og legge spiseforstyrrelsen litt til sides så lenge, men selvsagt ikke glemme den. Den skal også tas opp innimellom, når det trengs. Og hva jeg syntes om det? Jeg sa at den syke delen av meg jubler, for det går greit, ikke noe stress. Jeg klarer meg. Nei, det var viktig å ta tak i den, og dermed gikk resten av timen med til temaet. Jeg ville egentlig bare bli ferdig med det, men tiden går jo i timene, uten at vi kan gjøre noe med akkurat det. Det var det vi rakk. På en måte er det jo bra at hun tar begge temaene på alvor, at den ene biten ikke skal glemmes selv om vi skal jobbe med den andre. Men nå så befinner jeg meg der at benektelsen igjen er på plass, og blir irritert når vi snakker om spiseforstyrrelsen, samtidig som jeg forteller det akkurat som det er, uten å legge to fingre i mellom. Kanskje høres jeg ut som en drittunge, med selvinnsikt. Nesten tragisk, tragikomisk. Her har jeg gått i behandling for spiseforstyrrelser i flere år, og har vært oppgitt mange ganger, men så kommer hun, og setter litt krav, eller sier ting på en litt annerledes måte enn jeg er vandt med fra forrige behandler, og så blusser plutselig motstanden opp voldsomt. Hærregud. Ja, det er pokker meg tragikomisk. Men jeg ser det jo selv da. Det er vel noe.

Hun lurte også på hvor mye legen min er inn i bildet. Hvor mye han vet osv. Han vet, han har vært fastlegen min siden 2005. Jeg har fortalt han en del, det jeg har rukket i de få minuttene en legetime varer. Han har sett meg i en ille tragisk tilstand (ikke sf relatert), han har henvist meg til psyk.pol, ernæringsfysiolog og for å sjekket bentettheten. Og min forrige behandler sendte han noen sammendrag sånn innimellom. Men det skle visst litt ut etterhvert. Nå har jeg ikke vært hos legen siden februar, angånede de skranglete knærne. Jeg har ikke tatt blodprøver siden før Modum. Så jeg aner ikke hvordan det står til. Kanskje ikke fullt så bra som jeg innbiller meg, med tanke på at det har vært en del oppkast i det siste. Men jeg føler meg bra altså. Stort sett alltid vært frisk og rask sånn fysisk, scoret bra på de testene, i positiv forstand. Psykologen min mente at han kanskje burde bringes mer på bane, nettopp i forhold til blodprøver hvertfall. For han vet jo også hvordan det kan påvirkes fysisk. Jeg sa jeg nesten var usikker. Hun sa hvertfall at hun skulle skrive et sammendrag til han, og ta opp nettopp dette. Og jeg bare….gawd. Skal jeg plutselig bli innkalt til jevnlige sjekker nå da liksom?? Sweet lord. Dette ble tatt opp de siste miniuttene før timen var over, og siden jeg hadde en kaffedate akkurat når timen var over, stod bare og trippet og ville gå. Åpnet døren gjorde jeg også, som et tydelig tegn på at jeg faktisk var veldig klar for å gå. Så da får vi se da, hva det blir til. I samme slengen, sånn helt på tampen, med døra åpen, så lurte hun på om jeg kunne sette meg en konkret mål til neste time. Som f.eks å være oppkastfri, eller, å ikke bare gi faen i alt selv om det går galt en gang. Jeg sa til henne at det er liksom målet mitt hver dag, men at også problemet, eller trangen til å overspise og kaste opp, også kommer hamrende over meg hver dag. Så det er en drakamp hele tiden.

Nå blir det to uker til nesten time. Kjenner at det ikke er noe stress akkurat nå. Drittungen i meg er likeglad. Den blir obsternasig når den møter motstand. Da skal den hvertfall ikke, ikke snakk om i svarte helvete. Meeeen, nå skrev jeg jo i innlegget i går at målet mitt nettopp er å prøve å være oppkastfri, så langt det lar seg gjøre. Jeg gikk jo trynet allerede i dag da, men brukte hvertfall ikke flere hundre kr på mat, det er da noe. Så kommer en ny dag igjen i morgen. Tralla la.

Not so good.

Jeg får innimellom sprøsmål om hvordan det går med meg. Til noen svarer jeg at jeg er ok-ish. Til andre svarer jeg at ting er pretty bad. Det kommer litt an på hvem som spør, og på hvor mye jeg orker å gre ut om situasjonen. Får jeg spørsmålet over en sms, så orker jeg hvertfall ikke greie ut om det. Da har jeg det ok-ish. De som sliter på samme område, eller som vet mye om situasjonen min, de kan jeg fortelle det som det er til, for de har hørt det før, de forstår, jeg slipper lange forklaringer. Så sånn sett, så setter jeg bare en grense for meg selv, overfor andre, på hvor mye jeg ønsker å involvere dem, eller å dele med dem. Jeg har det bra, jeg har det ok-ish, jeg har det vanskelig. Hva er sannheten? Tildels begge svarene.

Jeg kommer meg på jobb, og jeg fungerer der. Jeg stikker ned på trening, skjønt jeg har vært veldig sliten og uopplagt i det siste. Jeg går meg turer, jeg tar bilder, jeg skriver, jeg leser. Det er veldig ensformig, men så lenge jeg plotter inn disse tingene i hverdagen, så gjør hvertfall de at det blir ok-ish. Hele dagen er da hvertfall ikke gjennomsyret tung og vanskelig. Det er med andre ord noen lysglimt også, positive innspill, alt er ikke bare død og tragedie. I dag har jeg kjøpt meg litt lykke f.eks. Jeg klipte meg, og jeg spanderte på meg et nytt tilbehør til leketøyet mitt. (Speilrefleksen). Lykkefølelsen over å eie noe nytt man har ønsket seg lenge, den er god. Da kjennes det ut som det er hakket før jeg skal lette over bakken. Det kostet litt, men det er noe jeg forhåpentligvis skal ha resten av livet (snakker fortsatt om speilrefleksen), og jeg bruker det mye. Så det var absolutt verdt pengene. Jeg kjøpte meg et nytt objekt, macrolinse. Det som var med kameraet hadde en zoom på 18-55 m. Det jeg nå kjøpte har en zoo på 18-200. Awesome, jeg løp rett fra butikken, og opp til et utemuseeum her i byen. Knipset masse bilder. Åååh, lykke.

Jeg ruinerte meg ikke på objektet, jeg valgte et som jeg kunne ta meg råd til, men, og det er vel kanskje et positiv men, jeg må da klare å avstå fra å gå banans i butikken. Nå er jo det enkelre sagt enn gjort, men jeg tenker sånn: en butikktur ender som regel mellom 2-400 kr, pr dag.  Mesteparten av det spiser og spyr jeg, men noe er andre ting også. Så, om jeg klarer å være å bruke penger til overspising i x-antall dager, så har jeg spart inn de pengene som jeg brukte på objektet i dag. Altså, hadde jeg ikke kjøpt det objektet, så hadde de pengene gått med til overspising og oppkast. Skal jeg samtidig bruke så mye penger på overspising og oppkast, så blir det sjukt mye penger. Det kan jeg bare ikke. Jeg tenker jo inni hodet mitt at det skal gå greit, å ikke skulle bruke så mye penger på mat som ender i dass et par timer senere, men jeg har jo erfart hvor vanskelig det er når jeg står i det. Jeg har jo mat, jeg skal jo fint klar meg, sånn egentlig.

Det har vært mye bulimi i det siste. Det har bare blitt verre og verre. Det har eskalert skikkelig igjen. Jeg er sår i halsen, det rasper i halsen, stemmen er hes. Det er spesielt ille når jeg våkner, i halsen altså, da må jeg hoste og kremte for å i det hele tatt sjekke om det er igjen noe av stemmen. Det har så langt, vært verst i dag, jeg har hørtes ut som en skjære hver gang jeg har pratet med noen, og jeg har lurt på om de lurer på om jeg har en sånn ru stemme til vanlig. Men det har jeg altså ikke. Den er bare helt herpa, etter mye oppkast, brekninger. Og jeg tenker: i morgen kan jeg rett og slett bare ikke kaste opp, for jeg orker virkelig ikke miste stemmen (og det som verre er). Så kommer neste dag…same old shit. Det var sårt i går, og verre i dag, likevel kaster jeg opp. Not good. Jeg ønsker, og trenger en pause, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare å hente meg inn igjen, nå som det har sklidd så mye ut. Jeg har verktøyene, det vet jeg, det er bare så vanvittig vanskelig å klare å bruke dem år mer eller indre har sklidd helt ut igjen.

Jeg tør ikke si at dette skal gå som fot i hose, jeg får bare ta en dag av gangen, og se hvordan det går. Jeg prøver jo å gjøre ting som distraherer meg, som i det minste utsetter tiden jeg får til rådighet til overspising og oppkast. Likevel smeller det ut på kvelden. Hver kveld. Nå husker jeg faktisk ike sist jeg var oppkastfri. 3 uker? Det er vanskelig, veldig vanskelig. Det er ikke bedre at jeg ikke har så fordømt mye å gjøre for å få tiden til å gå. Når jeg gjør de samme tingene om og om igjen, daglig, så blir det fort kjedelig, og det gjør det jo bare enda vanskeligere. Men men, jeg skal hvertfall prøve å bruke minst mulig penger, skjønt regningene må jo betales da.

 

 

I morgen har jeg time med behandleren min igjen, og jeg får spørsmålet om hvordan jeg har det, hvordan det har gått siden sist. Jeg får vel fortelle om det positive som har skjedd siden sist, for det har jo vært noe av det.

Plutselig blir det uviktig.

Hvert år, spesielt når sommeren kommer, og ferien skal tas ut, så dukker de samme tankene opp for veldig mange psyke, hva nå? Hva skjer nå som behandler skal ut i ferie i noen uker? Plutselig står man på bar bakke. Ofte så kan det virke som at alle, behandlere inkludert, at de tror at psykdom også tar ferie. Det gjør den ikke. Den kan være like hissig som ellers. Mange pasienter trenger stabiliteten et behandlingstilbud gir, tryggheten det gir, framgangen det gir. Når det plutselig blir et opphold på 3-4-5 uker, så kan det fort gå på trynet. Enkelte er så heldige at de er innlagte, og har i det minste bemanning rundt seg, selv om det ikke er deres behandlere.  Andre får tilbud om å ta kontakt om det skulle være noe. Mange andre blir stående på bar bakke.

Jeg tilhører den siste gruppen. Jeg kan jo alltids ringe akutteamet om det virkelig skulle bli ille, men det er en mulighet jeg aldri kommer til å benytte meg av, fordi jeg synes det er vanskelig å be om hjelp. Derfor klarer jeg meg, uansett hvor vanskelig det er. Jeg har jo klart meggjennom somrene før, selv om det har vært rimelig skakkjørt til tider. Sommeren 2009 var veldig destruktiv f.eks, på flere områder. I fjor…vel, da var jeg på min laveste, og sykdommen herjet villt med meg.

Nå er ferien som regel på 3-4 uker, noen har 5 uker. Det er kanskje ikke så lenge, en vanlig ferie. Men er man syk, og har behov for hjelp, så er de ukene veldig lange. Jeg skjønner jo selvsagt at behandlere også må ha fri, skulle bare mangle. Men det burde kanskje ha vært langt opp en plan over andre muligheter om det skulle bli riktig vanskelig for pasienter. Noen får det, mens andre igjen får bare «God sommer. kos deg, gjør det beste ut av den» slengt i trynet. Joda, det er jo hyggelig sagt det, men kanskje vanskelig for noen.

For min del, så klarer jeg nesten ikke kjenne at jeg bryr meg nå. Behandlingen har vært så hakketede siste månedene, at jeg ikke har fått noe stabilitet, trygghet eller kontinuitet på noen måte. Jeg har time nå på torsdag, så vet jeg ikke hvordan det blir uken etter, hun skulle være borte deler av uken, så får vi se da, om jeg får en time eller ei. Så er det ferie. Så lenge jeg ikke føler at det gir meg stabilitet, på noen som helst måte, så kjenner jeg at blir likegyldig. Det blir plutselig ikke så viktig å prate om traumet likevel. I dont care, føler at jeg ikke orker forholde meg til det, det går greit, jeg overlever. Same old shit. Jeg har flere ganger tenkt tanken på å avbryte behandlingen, jeg ser ikke helt poenget. Hvor langt har jeg kommet da? Sett bort i fra Modum? Jeg har tatt mange mange skritt tilbake igjen. Ja, det er min oppgave å jobbe, ja, det er jeg som må gjøre jobben, I know, I know. Tingen er bare den at jeg har blitt kraftig innhentet av fortiden, sykdommen kom etter i større fart enn jeg hadde sett for meg.

Jeg er uansett der at jeg fortsatt skyver vekk tanker og følelser. På Modum snakket de litt om å tåle tankene. Jeg klarer ikke tåle dem, fordi jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Da skyver jeg dem vekk. Så da står jeg fast i samme spor som før. Og da spiller det jo ingen rolle da, om vi prater om det eller ei. Da er det egentlig ikke så viktig. Jeg lurer jo litt på hvorfor jeg egentlig fortalte noe i det hele tatt. Men men, ikke noe jeg kan endre på nå.

Jeg vet ikke om jeg skal beklage mye negativitet på bloggen i det siste, men jeg er i en veldig dårlig periode, som jeg har nevnt mange ganger nå. Jeg vurderer da fram og tilbake om jeg i det hele tatt skal skrive innlegg. Jeg føler at jeg ikke har så mye nytt å skrive, for jeg er stuck on repeat.  Og så ønsker jeg jo ikke å trigge, eller gi inntrykk av at jeg har gitt opp alt håp. Derfor blir det litt amputert for tiden, ikke blogging hver dag.

Kanskje har jeg noe positivt å fortelle i morgen, da skjer det nemlig noe. Tiden får vise. Jeg skal ikke skrive noe om det nå, men det kan bli bra. Jeg håper det blir bra. Jeg krysser fingrene.

Når alt flyter ut.

Innimellom så reflektere jeg litt, selv om jeg nå er i en periode hvor alt går litt på skinner. På skitne skinner. Innimellom så dukker det opp noen «aha» tanker, eller tanker som sier «kanskje er det sånn, eller kan det være derfor?». Jeg sliter med søvnen min, og jeg blir liggende lenge våken før søvnen kommer og tar meg. I løpet av den tiden før søvnen kommer, så dukker det opp tanker. Jeg trenger ikke nødvendigvis reflektere over noe spesielt heller, men spørsmål, eller svar, kan likevel poppe fram. I natt var det sånn. Jeg sliter med kroppsaksepten min, jeg takler ikke vektoppgang, jeg takler ikke kroppen sånn jeg ser ut nå. Jeg har mange ganger snakket om skam her. Nå skammer jeg meg ikke over at jeg er syk i seg selv, men jeg bærer på skam over andre ting. Ting som jeg har holdt for meg selv lenge. Jeg har spist og spydd bort mange følelser, spist og spydd for å slippe tankekjøret. Spist og spydd bort bilder som har dukket opp i hodet mitt, bilder, tanker og følelser jeg ikke vil kjenne på, eller «se». Derfor har jeg jobbet aktivt for å få dem bort. Spist og spydd.

I natt kom da spørsmålet opp, kan det være sånn at jo mer jeg går opp i vekt, jo større plass jeg tar, jo mer kroppen eser ut, så vil også skammen ese mer ut, og presse seg mer og mer ut av meg, sånn at også den blir mer synlig? Når jeg tenker på hvordan ting har utviklet seg siden i høst, så har jo det jeg aldri har villet pratet om, kommet nærmere og nærmere overflaten. Jo mer jeg har gått opp i vekt, jo mer lærdom jeg har inntatt, jo nærmere overflaten har også traumeopplevelsen kommet. Jeg tyter ut, skammen tyter ut. Jeg føler jeg sprekker, fordi vekten har gått opp, og skammen tyter ut, for jeg har endelig fortalt noen om det. Kanskje har jeg vært redd for det i behandling, at det skulle gå så langt at jeg en dag skulle fortelle. At jeg, i takt med at jeg ble mer synlig fysisk, også skulle bli mer synlig i forhold til traumet. At når kroppen blir større, så vil skammen bli doblet, fordi jeg ikke holder ut kroppsaksepten, samtidig som skammen også blir større. At skammen da tar så stor plass, fordi det blir mer plass til den, og dermed må den ut, sånn at den ikke skal ta plass?

Samtidig så føler jeg meg ikke mindre, eller at den tar mindre plass, men den har hvertfall kommet opptil overflaten, og sevet ut. Jeg har holdt igjen i mange år, skøvet det bort, spist og spydd det bort. Jo mer jeg snakket med mine behandlere, jo mer opgaver de ga meg å tenke over, jo mer innskt jeg har fått, jo mer har traumet tatt plass. Akkurat det jeg har vært redd for. Det kom nærmere og nærmere overflaten, i takt med at kroppen vokste. Jo mer jeg spiste, jo mer plaget vanskelige tanker og følelser meg. Jo mer jeg gikk opp i vekt, jo større ble skammen. Da jeg spiste mindre, da jeg veide mindre, da jeg spiste og spydde mer, jo mindre plass fikk skammen også. For da fikk den ikke tid til å plage meg, for jeg skøv den bort hele tiden. Nå er det igjen blitt mye spising og spying, for jeg ønsker ikke at traumet, skammen, skal være så påtakelig. Jeg vil ha det bort, ikke tenke på det, ikke kjenne på det.

Det er sikkert vel og bra at jeg har sprukket hull i boblen, men jeg ønsker likevel at jeg slapp alt som har med det å gjøre. Jeg føler ikke noe annerledes nå i forhold til før jeg fortalte om det. Jeg har fortalt det, men føler det samme. Jeg bør jobbe med det, samtidig så kjenner jeg at jeg blir irritert over å prate om det. Behandleren min har ikke lest historien jeg skrev, og sendte til behandleren jeg hadde på Modum. Min forrige behandler fikk den også tilsendt, men har tydeligvis slettet den. Jeg ba min nåværende behandler om å høre med min forrige, om å la henne få lese den. Når hun nå ikke fikk lest, så sa jeg at jeg kunne sende den til henne. Men hun liker ikke at sånt blir sendt via nett. Det er ikke sånn vi kommunisere sier hun. Joda, jeg ser den, men det hadde vært greit om hun leste den, for jeg har fått med mye der. Samtidig sa hun at det også er for min sikkerhet at det ikke bør sendes, mye forsvinner jo i løse luften via worldwebben, men jeg sa at det var greit for min del, jeg har jo alt sendt den to ganger. Hun skulle tenke på det, vurdere det. Det er to uker siden, og hun nevnte det ikke i timen i går. Da vi tok det opp sist time, forrige uke, så sa jeg at da får det bare være, det er ikke så viktig. Kjente jeg ble noe irritert.

Jeg aner ikke hva det blir til, vi snakket som sagt ikke om det i timen i går, for da gikk hele timen med til å snakke om bulimien, hvordan ståa er nå. Neste uke blir hun borte, uken etter var hun der noen dager i løpet av uken, så jeg vet ikke om jeg får time, deretter har hun 3 uker ferie. Jeg kjenner at jeg blir likegyldig, ser ikke poenget, driter i det. Jeg vet ikke. Men hun vet hvertfall om historien, selv om det hun vet er ganske lite. Jeg fløt utover, og det samme gjorde skammen, hemmeligheten. Det ble for mye. Den økte i takt med kroppen min som ble større.

Jeg vet ikke.

Det er rart hvor stort et fall kan bli etter gode dager. Om det er fine opplevelser, eller etter å ha vært sammen med andre mennesker. Å gå fra å ha det veldig fint, til å plutselig ramle ned i gjørma igjen, der det ikke finnes fint i det hele tatt. Dette er ikke noe nytt fenomen for min del, å ramle ned igjen, etter fine dager. Kontrasten blir så stor, fra å se noe fint, oppleve noe nytt, være sammen med andre mennesker, bort fra sykdom og ensomhet. Tomheten blir på en måte ekstra stor å kjenne på. Humøret går fra å være ganske høyt, til veldig lavt, på kort tid. Hverdagen, og realiteten slår tilbake med full makt. Ikke misforstå meg, jeg klarer selvsagt å ta vare på de fine minnene.

Dagen har vært tom, lang, tung. Humøret har stupt, tankene surrer, og det går nedover. Jeg er lei, av alt. Om noen spør meg om jeg kan spesifisere det, så vil svaret bli «Jeg vet ikke». Hva føler du? Jeg vet ikke. Hva vil du? Jeg vet ikke. Hva går galt? Jeg vet ikke. Vil du prøve? Jeg vet ikke. Hva trigger? Jeg vet ikke. Er det noe du kan gjøre? Jeg vet ikke. Jeg er tom for tanker, samtidig som jeg er full av dem, men akkurat nå er alt «Jeg vet ikke». Jeg orker ikke forholde meg, alt er et tiltak. Det glipper, og jeg klarer ikke holde meg fast. Det spinner avgårde, ned i spiralen. Det virker meningsløst å svirvle nedover, det virker meningsløst å prøve. Om det gir mening.

Jeg prøver å finne svar oppi hodet mitt, men jeg klarer ikke tenke, alt bare glipper når jeg prøver å få fatt i det. Det sklir vekk, legger seg lengre bak, sånn at det blir vanskeligere å få tak i det igjen. Fornuften sklir bort, spiseforstyrrelsen tar plass. Den jager meg videre, lengre og lengre ut på vidda. «Ikke gi opp, du har jobbet så hardt». Jeg vet det, jeg vet det, likevel glipper det. Mer og mer. Skal det virkelig være så fordømt vanskelig? Ja, det skal visst det. Tankemønsteret er der, jeg tråkker på gamle velkjente stier, brillene sitter hardt på, speilet viser min verdi. I form og fasong. Speilvendt. Jo større kroppen er, jo mindre verdi. Jeg klarer ikke akseptere det jeg ser. Jeg ser bare feil. Jeg er der at jeg ikke klarer forestille meg at den kroppsaksepten noen gang vil komme. Akkurat nå klarer jeg ikke det. Jeg vet ikke. Akkurat nå føles alt så vanskelig, uansett hvilke hindere jeg prøver å forsere. Det gjør meg irritabel og oppgitt. Likegyldig. Noen sier at det er den «skumleste» følelsen, likegyldighet, for da spiller ingenting noen rolle.

Man blir sårbar i perioden etter en utskrivelse, da er da det gjelder, det er da en må være obs. En sykdom sniker seg ubemerket fram, små skritt om gangen, til du plutselig er innhentet igjen, og du er midt oppi den gamle kampen. Jeg kjenner igjen på den følelsen av at andre kanskje hadde forventet mer, mer friskhet, at jeg skulle klare holde hardere fast på friskheten. Spiseforstyrrelsen gjør alt den kan for at det ikke skal skje. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, for akkurat nå er jeg likegyldig. Jeg trodde kanskje at den dårlige perioden skulle vare en liten stund, men den lille stunden er blitt stor synes jeg. Jeg måtte være obs på depresjon sa min behandler på Modum, i følge scorene jeg fikk på det siste skjemaet jeg fyllte ut, nest siste dag ved siste innleggelse. Jeg er obs på den, jeg kjenner at den er der. De fine øyeblikkene setter den bare på pause.

Jeg vet ikke.

No way.

Tomt i hodet. Ingen nye aha-opplevelser, ingen nye refleksjoner. Stuck on the same track. Repeat, repeat, repeat. Det har gått en måned, og vi er fortsatt der at jeg forteller litt om hva jeg har gjort den siste uken, hvordan det har gått. Litt om jobb, litt om foto, litt om trening. Og traumet. Mye av de samme spørsmålene som stilles om og om igjen, bare på litt ulike måter. Jeg forteller og forteller. Vi er fortsatt på «bli kjent med Laila» stadiet. En måned har gått, og jeg er på samme plass, ikke fått jobbet noe med det essensielle, stort sett bare fortalt. I grove trekk, svart på det jeg har blitt spurt om. Før kunne jeg se fram til timene, nå gjør jeg ikke akkurat det. Jeg får ikke så mye ut av dem ennå. Og snart er det vel ferie også. Jeg føler ikke at jeg kommer noen vei.

Tikk, takk, tikk, takk. Tiden går, og ting er som før. Nesten, foruten den lille detaljen at jeg har fortalt om noe jeg lovet meg selv å aldri fortelle. Den eneste forskjellen er at noen vet. Hjelper det meg? Ikke nevneverdig. Men men, gjort er gjort, jeg kan ikke ta tilbake ordene nå, nå er det skrevet, og nå er de sagt. Ord kan ikke tas tilbake. Jeg skulle nesten ønske at det gikk an, for jeg føler ikke at det har utgjort noe i positiv retning. Nå er det bare flere som kjenner til skammen. Like før timen med psykologen min i dag, så sa hun: «Så du ønsker å få ryddet op i historien, og plassere den i en skuff, ikke sant?» Er det ikke innlysende tenkte jeg. «Jeg vil helst slette det fra hukommelsen» sa jeg. Selv om jeg vet at det ikke går. Tig går opp og ned, mye ned. Noen dager bedre enn andre. Ikke bra, men bedre. Sånn er det for alle, livet er en berg- og dalbane. Livet, hverdagen, blir til det man gjør det til. Det blir bare så forferdelig vanskelig når jeg gjør alt på egenhånd, dag inn og dag ut. Jeg liker å trene, jeg trener. Jeg liker å sykle, jeg sykler. Jeg liker å lese, jeg leser. Jeg liker å ta bilder, jeg tar bilder. Men alltid alene.

Jeg fungerer bra på jobb, mindre bra hjemme. Jeg fungerer bra de gangen jeg er sosial, mindre bra alene. Det er to ulike verdener. Jeg fungerer i begge, men på ulik måte. I helgen får jeg forhåpentligvis en dag i den fine og gode verdenen. Om det blir fint vær. En dagstur til Trollstigen og Geiranger. Fin utsikt, my vakker natur, fine bildermuligheter, og godt selskap. Ut fra leiligheten, plassere øynene på andre ting enn tv’n, pc’n og de fire veggene. Vekk fra Molde, vekk fra de plassene jeg har vært tusen ganger før. Til noe fint og urørt. Jeg har aldri vært i Geiranger før, men har ønsket å dra dit, fordi det er så fint der. Jeg ønsker meg fint vær, for jeg vil så gjerne se utsikten, få med meg naturen, de vakre omgivelsene. Løfte hodet fra porselenskålen, ta steget ut døra, og nyte det naturen har skapt. Jeg vil fange det i bilder.

Hva er min uro?

I går mottok jeg bladet «Kvinnekraft», som IKS utgir 4 ganger i året. Temaet var «Uro». Man kan sende inn tekster og bilder til hver utgave. Til tross for at jeg har vært medlem siden 2000, så har jeg aldri sendt inn noe der. Jeg tenker tanken, men så blir det glemt. Likevel blir jeg jo sittende å tenke på hvordan de ulike temaene som har blitt tatt opp oppleves for meg. Jeg har skrevet veldig mye om uro i bloggen tidligere, for den har jeg kjent mye på i løpet av årene som syk. Inder uro. Jeg har ikke alltid helt klart å definere hva den uroen egentlig er, men den er en samlebetegnelse for mange følelser. Jeg har kort fortalt den, eller betegnet den som en rastløshet, men det er jo også grunner til hvorfor rastløshet oppstår, hva som ligger bak.

Når uroen kommer, så følelse det som tusen maur har tatt bolig i meg, det kribler og kryper overalt, i hele meg. Det er ubehagelig å sitte stille, jeg føler at jeg må gjøre noe, for å få den til å gå bort, eller at den skal dempes. Jeg har prøvd å bruke ulike metoder for å dempe denne uroen, gå turer, trene, holde meg opptatt med noe som kan fjerne tanker og følelser, men som oftes har jeg brukt maten. Den tar som regel bort den aller verste uroen jeg kjenner på. For noen år siden fikk jeg også medisiner når det stod på som verst. Til bruk ved behov. Etter en periode fikk jeg ikke lengre gå på dem. Bestemt av behandler og lege.

En uro kommer ikke uten at noe ligger bak. Noe utløser det alltid, selv om det kan være vanskelig å få tak i hva. Nå har jeg lært mye ved å gå i behandling, nå klarer jeg å se hva som kan utløse denne uroen for meg. Det kan være ulike årsaker. Ensomhet, tristhet, depresjon, nederlag, følelse av å ikke mestre, savn, utmattelse, oppgitthet, sinne, frykt, oppspilthet. Kjært barn har mange navn. Når jeg kjenner på noen av disse følelsene, så kommer uroen. Og når uroen kommer, så ønsker jeg å få dem bort, eller få dekket behovene, fylle denne uroen med noe annet, noe positivt. Alle følelser får jeg ikke dekket behovene for. Jeg kan ikke fylle ensomheten når jeg ikke har noen jeg kan være sammen med. Jeg klarer ikke alltid få ut sinne og oppgitthet, når jeg ikke har noen å prate med. Jeg får ikke dekket savnet, når den, eller det jeg savner ikke er innenfor rekkevidde. Men det hjelper litt å skrive. Det hjelper litt å trene. Men det som fungerer best, er å misbruke maten. Når jeg kan spise opp følelsene, for så å kaste dem opp igjen. Da kan jeg se dem forsvinne ned i do, og bli spylt langt vekk. Ulempen er bare den at uroen kan komme tilbake i dobbel styrke etterpå, da kommer alt veltende over på meg på nytt, fordi behovene har jo ikke blitt dekt, bare spist og spydd bort, for en stakket stund.

Uroen er minimalt til stede når jeg har det bra. Jeg kan kjenne snev av den, men som regel er den ikke der. Da blir behovene dekket. Når jeg er sammen med andre, når jeg kan prate, når jeg får en klem og gode ord. Når jeg føler på en tilhørighet. Når jeg kjenner på gleden ved livet. Når jeg mestrer. Når jeg ikke mestrer, så føler jeg meg mislykket, og alt jeg faktisk har lyktes med, forsvinner som dugg for solen. Når jeg ser hvor bra andre rundt meg har det, så føler jeg meg mislykket, når jeg ser hva andre rundt meg har oppnådd, så føler jeg meg mislykket. Når jeg ikke får til maten, så føler jeg meg mislykket, fordi jeg burde ha klart meg bedre. Når jeg ikke klarer å få ut sinnet, så bygger det seg bare opp. Kanskje kan jeg trene bort mye av det, men som regel spiser jeg det bort. Dekker behovene destruktivt. Er jeg oppspilt, så kan jeg også da spise og spy det bort, fordi jeg ikke har noen å dele gleden jeg føler. Sånn fysisk dele det med noen. Når jeg ikke kan dele det jeg mestrer med noen, så kjenner jeg på savnet av å være med noen, noen som kan anerkjenne det jeg har klart, sammen med meg.

Nå er det jo sånn at jeg ikke skal være nødt til å få alle behovene dekket gjennom andre, at jeg skal sammenligne meg med andre, eller være avhengig av andre, men alle trenger vi også å få dekket noen av behovene via andre. Tilhørighet. Uroen ved å kun ha meg selv til selskap så ofte, kun ha meg selv å forholde meg til, ikke ha noen å finne på noe med, det er egentlig den aller største årsaken til min uro. Samtidig så var også uroen til stede da jeg var sammen med andre, jeg trodde hele tiden at gresset måtte være grønnere andre steder. At uroen kanskje kunne finnes om jeg flyttet til et annet sted, ved å finne en ny jobb, ved å treffe andre mennesker. Jeg har alltid kjent dette jaget i meg, savnet etter å falle til ro, føle trygghet, og ha stabilitet rundt meg. Men da hadde jeg heller ikke jobbet nok med meg selv, på de syke områdene, sykdommen jaget meg videre framover. Spise mer, spy mer, trene mer, for jeg klarte jo ikke alltid å si ifra hva jeg trengte, fordi jeg ikke visste hva jeg trengte. Nå vet jeg litt mer, nå kan jeg hvertfall gjenkjenne hvilke følelser som utløser uroen for meg, selv om jeg ikke nødvendigvis får dekket behovene. Jeg må bare ikke gi opp håpet om at jeg en dag kan falle helt til ro og få dekt alle behov.

 

Jeg sporer av.

Jeg er litt tom for ord for tiden, og jeg orker ikke helt å gjenta meg selv til det uendelige. Det er i grunnen ikke så mye å oppdatere heller, føler jeg står litt stand-by. I en vond sirkel. Mistet litt piffen, hvor det er vanskelig å hente seg inn igjen. Jeg har et jag i meg, som har vart en stund nå. Symptomer har tatt seg opp, jeg er sliten og lei. Mye tanker og mye følelser, likevel føler jeg meg helt tom og tappet. Når det blir overload i hodet, så orker jeg ikke kjenne på alt. Jeg vil bare fryse alt, stoppe opp, pause bildet, ta en pust i bakken. Og det er da symptomene kommer inn i bildet.

Jeg trenger vel ikke si så mye om det, det ligger jo i kortene hva jeg mener. Jeg vet ikke hvor motivasjonen ble av, den ramlet av lasset. Det vil ikke si at jeg ikke prøver, jeg får i meg mat, jeg prøver å gjøre ting som avleder meg, prøver å skyve vekk sykdomstanker som dukker opp, likevel klarer de fint å påvirke meg. Brillene sitter fint på, og jeg ser ting jeg vet jeg ikke burde se, likevel ser jeg det. Klart og tydelig. I need a smack in the head. Skjønt det hadde vel kanskje bare skapt enda mer kaos oppi topplokket, rota det enda mer til der oppe.

Jeg vil bare si at selv om det er mye kaos for tiden, og ting har sklidd ut, så er jeg ikke helt tilbake der jeg var på det verste. Jeg spiser, om ikke så mye som jeg burde, så spiser jeg. Flere ganger om dagen. Jeg kjenner på sult, og på metthet. Kroppen passer på å si ifra når den er sulten. Jeg føler jeg spiser for mye, selv om jeg vet jeg ikke spiser nok. Og er det en ting jeg er redd for, så er det å bli en overspiser. Jeg ønsker ikke på noen som helst måte å ende der. Jeg hadde realistiske forventninger av det å være innlagt i 3 måneder, jeg visste at jeg ikke kom ut frisk, men jeg må jo ærlig innrømme at det ikke skulle bli så vanskelig å klare å holde fast, at det ikke skulle rase så fort. Jeg har ikke mistet verktøyene mine, de har jeg med meg, det er bare så lett å glemme å ta dem fram. Jeg kan til og med ta dem fram, men det blir ofte til at jeg bare ser på dem, og legger dem bort. Ja, jeg burde ta meg sammen, ja jeg burde burde. I praksis er det vanskeligere sagt enn gjort når det begynner å skli ut. Og jo mer det sklir ut, jo vanskeligere blir det å finne tilbake til riktig spor. Jeg har uansett kommet meg et stykke framover i forhold til der jeg var på det sykeste, det klarer jeg jo å se selv også, men ikke nok.

Jeg hadde kanskje trengt en lengre innleggelse, mer oppfølging, men sånn ble det ikke, og sånn er det ikke. Det er jo jeg som skal klare mitt eget liv, ikke andre. Ja, nei, I’ll leave it here. Enough said. Det er helg igjen, hipp hurra. Null planer, så den får bli som den blir. Fredag betyr vel også søkemotor, men pokker så lite spennende det er for tiden. Mye, veldig mye sykdomssøk. Og det skriver jeg seriøst mer enn nok om, så orker ikke ta det med i søkemotor i tillegg.

 

eg er naken – da tror jeg nesten at jeg skygger banen…

ikke se inn i en fiberkabel – takk for advarselen, men det kan godt tenkes jeg har glemt det allerede etter at jeg har skrevet her.

skal jeg si at noe sitter fast grov humor – Hm, å si at noe sitter fast, er det grov humor? Da må jeg si at du har dårlig humor. Jeg trakk ikke på smilebåndet engang…

hvorfor oppstår ekstrem samlemani – fordi noen liker å samle på ting?

nakne piker uten klær – jeg må ærlig innrømme at jeg trodde at det å være naken faktisk betydde å ikke ha klær på seg jeg..men mulig jeg tok feil?

åpen bok – jeg har en bok her jeg kan åpne om du vil? Jeg derimot, kan ikke alltid leses som en åpne bok.

nabo som gjødsler med kumøkk,klagerett på lukt – du kan jo kjøpe en neseklype. Sikkert det enkleste. Eller kanskje du kan gå i protesttog, så har du noe å gjøre samtidig. Fin trim.

 

Som sagt, jeg føler meg litt tom for ord for tiden, selv om det likevel blir noen ord. Er det noen som ønsker jeg skal skrive om noe spesielt, så spør gjerne.

 

Hvorfor er vekten så viktig?

«Jeg prøver å forstå hvordan det er å se gjennom brillene. Hva betydde det for deg at du så/ser stor og feit ut med brillene på? Hva gjør det så viktig for deg å se liten ut?» Jeg fikk disse spørsmålene av Eva i gårsdagens innlegg, «Jeg tok aldri av meg brillene»

Vel, som spiseforstyrret, så ser man et forvrengt bilde av egen kropp, en egen oppfatning av hvordan en ser ut, noe som nødvendigvis ikke stemmer med virkeligheten. Vi ser oss selv på en helt annen måte enn mange andre gjør. Mange tenker jo heller ikke over hvordan andre ser ut, og at det hvertfall ikke er av betydning, for selv om jeg vet det så alt for godt, så er det jo ikke vekten vår som setter verdien av oss som menneske. Når man er spisesyk, og kroppen blir et viktig, eller veldig stort element i det hele, så finner man kun feil ved seg selv. Alt det negative blir forsterket, man finner feil man så gjerne vil prøve å endre på. Bli mindre, få bort mest mulig fett fra kroppen, siden det ofte er en stor fiende. For fett gjør at man blir feit. Og mange av oss har den oppfatningen at vi blir enda feitere enn andre, om vi spiser fett. Vi trenger det ikke, vi vil helst ikke ha det.

Det handler jo i utgangspunktet ikke om at det er viktig å være liten, men det er en del av sykdommen, å gå mest mulig ned i vekt, fordi man er misfornøyd med seg selv. For ikke så altfor lenge siden, så fikk jeg en liten aha-opplevelse. Jeg hadde hatt time med behandleren min, og reflekterte i etterkant av timen, hva vi hadde pratet om, og om sykdommen generelt. Hvorfor det er så vanskelig å gi slipp, hvorfor jeg holder fast ved den, hvorfor det er så vanskelig å akseptere kroppen sånn den har blitt etter oppholdet på Modum, hvor jeg gikk opp 13 kg. Skam. Mye handler om skam. Jeg skammer meg ikke lengre over at jeg har bulimi, men jeg har skam over andre ting, hemmeligheten jeg ganske nylig har åpnet opp for. Den er stor, skammen, og det slo meg at grunnen til at jeg har så vanskelig for å akseptere meg selv ved  den vekten jeg har nå, er at skammen blir større i takt med vektoppgangen. Går jeg ned i vekt, så forminskes også skammen. Jeg føler i tillegg at det er for mye av meg, og jeg ønsker ikke å være mye. Jeg føler jeg tar stor plass med høyere vekt, jo mindre jeg er, jo mindre plass tar jeg.

Jeg følte meg mere vel med meg selv da jeg veide mindre, jeg klarte å puste, jeg kjente ikke på den kvelningsfornemmelsen jeg nå kjenner på, den som ble verre og verre for hver kilo jeg gikk opp. Jeg kunne til tider være fornøyd, en stakket stund kunne jeg senke skuldrene noen hakk, selv om spiseforstyrrelsen hentet meg fort inn igjen, og fant alle feil. Alt fettet som lå overalt, og jaget etter vektnedgang økte. Og jeg klarte å oppnå mål, jeg hadde en viss kontroll over vekten, jeg klarte hvertfall å oppnå noe. Jeg kunne se meg i speilet og være fornøyd når jeg klarte å gjennomføre noe som sykdommen var fornøyd med.

Det er lenge siden jeg har vært så misfornøyd med kroppen som jeg er nå, som jeg har vært siden oktober, da vektoppgangen begynte. Jeg gråt flere ganger i dusjen da jeg var på Modum, fordi vekten bare gikk opp. Jeg prøvde å unngå å se på selv da jeg dusjet, da jeg kledde av meg om kveldene, da jeg kledde på meg om morgenene, da jeg gikk forbi speilet uti korridoren vår. Blikket gransket likevel kroppen, for å bekrefte at det jeg følte var et faktum, at det var så ille som jeg følte det. Det jeg så, og kjente, stemte overens med det tallet på vekten viste. Jeg ønsket, hver gang jeg så meg i speilet, eller kjente og klemte på kroppen, at det likevel ikke skulle være så ille. Ønsketenkning, noe som aldri gikk i oppfyllelse.

Jeg tenker at andre folk ser på meg på samme måte som jeg selv gjør, at jeg er stor og feit, og det føles enda verre når alle tenker det samme. Nå vet jeg jo at alle ikke tenker sånn, men sykdommen tenker sånn. Jeg blir veldig synlig, og jeg ønsker ikke å være så synlig. Ta så mye plass. Jeg sammenligner meg selv med andre, som er mindre enn meg, vektmessig, og jeg føler meg derfor enda større, dobbelt så stor. Jeg liker ikke det jeg ser i speilet, jeg kjenner veldig på det ubehaget jeg føler, og det oppleves innimellom som at alle ser hva jeg tenker, og derfor føles det som at kroppen vokser enda mer. Jeg trener en del, så jeg vet jo at jeg også har muskler, likevel sliter jeg veldig med å akseptere lårene mine spesielt. Jeg trener likevel i løpetights, noe som framhever formene mine, fordi det er behagelig å trene i, men samtidig så blottlegger jeg meg føler jeg. At det blir så synlig hvordan jeg ser ut. Jeg går veldig sjeldent i trange klær foruten på trening, fordi jeg er så misfornøyd med kroppen min, så ønsker jeg å skjule den mest mulig. Jeg føler alltid andres blikk på meg, uansett om de ikke ser på meg, men det er noe jeg føler, eller innbiller meg.

Men aller mest er det skammen som jeg føler vokser og reduseres i takt med vekten. Kanskje vil skammen reduseres etterhvert nå som jeg får begynne å jobbe med den, jeg vet ikke. Jeg har vanskelig for å tro det akkurat nå, men jeg kan jo ikke vite det. Kanskje vil jeg da også klare å se på meg selv på en annen måte, om den reduseres. Kanskje vil jeg klare å bli mer fornøyd med meg selv når tilværelsen blir bedre, for det er mye som ikke er på plass nå.

Jeg vet ikke om dette ble forståelig, at du fikk svar på det du lurte på. Jeg vet ikke om andre føler det litt på samme måte. Det er hvertfall sånn jeg kan forklare det nå.

 

 

I faced my fear.

Det kommer mange utfordringer med det å ha en spiseforstyrrelse. Mat, kropp, vekt, uttalelser fra andre, triggere som finnes overalt, tanker og følelser som dukker opp. Det er mye som må eksponeres for å gjøre frykten mindre. Ved mye øvelse, så kan det man frykter bli ufarliggjort, eller hvertfall mindre farlig, ikke fullt så skummelt som det tidligere føltes. Det behøver nødvendigvis ikke si at frykten forsvinner helt, for har man fryktet noe over lang tid, så kan det også ta lang tid før det ikke lengre føles farlig eller skummelt. Jeg frykter fremdeles ganske mye av det jeg i så mange år har fryktet, mat, vektoppgang, kjenne på følelser, la tanker være tanker. Det er flere ting som fortsatt trigger meg, uten at jeg nødvendigvis gjør noe med det. Jeg gjør fortsatt en god del spiseforstyrra ting, jeg har fortsatt adferd som viser at jeg er langt ifra frisk. Mye av det gamle henger igjen, mye av det vil ta lang tid for å bli kvitt, jeg har fortsatt mye å jobbe med. Ofte føles det håpløst, at jeg aldri vil komme meg videre, selv om jeg har redskapene i sekken. Når jeg er i dårlige perioder, så føles det ikke ut som jeg bare tar ett lite skritt tilbake, men hundre. Ikke helt tilbake til scratch, men sånn midt i mellom scratch og der jeg var på mitt friskeste. Tilbakefall er helt vanlig, som sagt, ikke helt tilbake, men langt tilbake. Tilbakeskritt er veldig vanlig, da ikke så langt tilbake som tilbakefall naturlig nok. Vi lærte om dette på Modum, at det ikke alltid, for alle, kaller det for tilbakefall, men tilbakeskritt. Det kommer jo an på hvor langt tilbake man faktisk ender.

Har man redskapene, så kan man plukke opp seg selv igjen, hente seg inn, noe som ikke alltid er like lett. Det kommer jo helt an på hvor langt tilbake man faller, eller går.  Selv om det ikke nødvendigvis er så mange skritt tilbake, eller et så stort fall, så føles det ofte som at jeg har trynet kraftig, og slått meg halvt ihjæl. Når jeg ligger nede og prøver å kave meg opp, så glemmer jeg helt alt jeg faktisk har fått til, alle de tingene jeg gjør i riktig retning, for det føles da plutselig ikke bra nok. Jeg ser bare fallet, de kampene jeg tapte, eller taper. Det oppleves som å ha falt helt tilbake, men når jeg ser realistisk på det, så klarer jeg jo å se at det ikke er like ille som det var. At flere tanker er endret, at adferd har forbedret seg i positiv retning. Selv om jeg enkelte dager føler for å drite i alt som har med mat å gjøre, så spiser jeg, selv om det ikke alltid er optimalt. Jeg blir sulten, jeg vet at jeg må ha i meg noe, så jeg spiser noe. Selv om jeg føler for å gjøre det eller det, så tenker jeg meg godt om, spør meg selv om det er verdt det, hva er gevinsten framfor konsekvensen.

Etter hovedoppholdet på Modum, fra januar, så eksponerte jeg meg mye. Jeg spiste full kostliste, jeg spiste middager, jeg skeiet ut med desserter og godteri, jeg gikk med tettsittende klær, jeg unngikk vekten, jeg prøvde redusere kroppssjekking, jeg klarte flere runder i butikken uten å ty til innkjøp av mat til overspising og oppkast. Jeg fortalte om vanskelige ting. Jeg vant mange kamper, men tapte også noen. Akkurat sånn det skal være, sånn det blir. Man blir jo ikke frisk av et 3 måneders opphold på Modum, og det var jeg jo fullt klar over. Det var jo realistisk å tenke at det skulle bli sånn. Det har dessverre blitt sånn at jeg har tapt flere kamper enn jeg har vunnet, siden det siste oppholdet på Modum. Jeg har pratet om vanskelige ting, ting jeg såvidt har fått begynt å jobbe med. Jeg har rippet opp i gamle sår, ting som er sårt å prate om, følelser i forhold til det, som er vanskelige å håndtere. Jeg skyver det fortsatt vekk, vil ikke tenke på det, vil ikke kejnne på det. Vil helst ikke ha noe med det å gjøre. Jeg vil at det skal forsvinne for godt. Noe jeg ikke kan, noe som aldri vil skje. Jeg kan ikke annet enn å akseptere det faktum, likevel vil jeg ha det bort. Samtidig har det vært andre faktorer inn i bildet, som har gjort det veldig vanskelig de siste månedene, og jeg bruker derfor fortsatt spiseforstyrrelsen som en mestringsstrategi for å komme meg gjennom. Jeg blokkerer ut mye, orker ikke forholde meg, vil helst ikke kjenne på, eller tenke. Vil ofte legge meg ned, gi opp. Men jeg blir jo ikke liggende nede likevel, jeg står opp, jeg kommer meg gjennom dagen, møter utfordringer, og gjør det jeg klarer, selv om det ikke alltid føles nok.

For et par dager siden utfordret jeg meg selv på noen som jeg ikke har gjort på veldig lenge. Fordi jeg hadde tenkt tanken lenge, og fordi jeg ville se om jeg taklet det. Ikke fordi noen andre utfordret meg, eller ba meg om å gjøre det, men fordi jeg tenkte at det kanskje var på tide å face den frykten jeg har unngått, for å unngå å bli trigget. Jeg gikk på vekten, for første gang siden februar/ mars. Jeg veide meg da jeg kom hjem fra Modum i januar, og gjorde det i noen uker etterpå. Jeg husker hva jeg veide da. Jeg prøvde også, i forberedelsen, å huske på at jeg har trent mye styrketrening siden januar, og veldig lite kondisjon. At det er noramlt å gå opp i vekt når kroppen får mer muskler. Jeg tenkte: xx kg er «greit», er jeg rundt der omkring, så skal jeg ikke gå av skaftet. Er den lavere, så blir jeg selvsagt glad, er den høyere, så ja…» Så jeg hoppet på den, og jeg veide 300 gr mindre enn det tallet som var «greit». Jeg regnet med at jeg kunne ligge sånn omtrent der, uten at jeg kunne være sikker så klart. Samtidig som det var «greit» å ligge der, så er det selvsagt ikke greit. Det er x kg mer enn jeg er komfortabel med. Tankene surret og planla tvert. Plutselig blir styrketrening mindre attraktivt, for jeg vil jo ikke veie mer. Men jeg liker å trene styrketrening, så jeg blir jo å fortsette med det.

Det jeg synes er veldig vanskelig å forholde meg til, sånn i forhold til at jeg veide meg, er den totale vektoppgangen jeg har hatt siden innleggelsen. Nå hadde jeg jo to vekter å forholde meg til, en her hjemme, og en på Modum. Det er 2 kg forskjell på dem. Noe som i seg selv skapte litt kaos i hodet mitt, for hvilken skulle jeg forholde meg? Hvilken av dem viste mest riktig tall? Uansett, det er den jeg har hjemme jeg må forholde meg til framover, selv om det er uvisst hvor mye jeg vil bruke den. Jeg klarer fortsatt ikke kvitte meg med den, selv om det hadde vært til det beste. Men nå har jeg jo bevist for meg selv, og dere, at jeg faktisk har klart å ha den i hus uten å gå på den, i rundt 3 måneder. Så den blir nok her til den dagen jeg kanskje finner ut at den ikke har noe her å gjøre, den dagen er ikke kommet ennå. Så da blir det den å forholde seg til, derfor må jeg ta utgangspunkt i hva jeg veide i oktober, kontra nå, for å sammenligne. 16 kg opp siden oktober. Det vil si 3 kg opp siden januar, og utskrivelsen. Forhåpentligvis 3 kg muskler. I følge dem på Modum, så skal ikke kostlisten jeg gikk på få meg til å gå opp i vekt, men stabilisere meg. Nå har jeg jo ikke akkurat klart å følge den hele veien, så da skal den hvertfall ikke få meg opp i vekt, derfor velger jeg hvertfall å tro at det må være muskler. Jeg må overbevise meg selv om det for å klare å holde det ut. Jeg freaket utrolig nok ikke ut da jeg veide meg, men å vite at vektoppgangen har vært så stor, det svir, det må jeg ærlig innrømme. Andre syke har gått opp mye mer enn hva jeg har gjort, kanskje det dobbelt av hva jeg har gjort, det er jeg fullstendig klar over, men for meg er dette ille nok. Det svir ikke mindre av å vite at andre har gått opp mer, for jeg kan kun sammenligne det med meg selv, min tidligere vekt.

Men nå har jeg hvertfall facet vekten, selv om det var med blandede følelser og blandede reaksjoner og tanker om det. Kanskje mener noe at det var dumt gjort av meg, kanskje burde jeg latt være, samtidig mener jeg at å gå fra å veie seg to ganger daglig over år, kontra en gang i løpet av 3 måneder er ingenting. Jeg har unasett ingen planer om å verken veie meg daglig eller to ganger daglig framover. Skulle jeg føle for det, så kan jeg veie meg, vekten står der. Ikke som en trigger, men en utfordring og en trygghet. Det er fortsatt en eksponering å ha den stående her, og det går jo fint, jeg er ikke så avhengig av den som jeg en gang var, så det er jo et stort framskritt i seg selv.

Spørsmål om Modum Bad, og innleggelse.

I løpet av helgen har jeg mottatt mailer fra tre jenter, angående innleggelse på Modum Bad. En av dem har mailet meg tidligere, og har nå akkurat vært på vurderingsopphold. En har nylig fått avgårde en søknad, og den siste av dem vurderer å søke. De to førstnevnte lurte i hovedsak på hvor lang tid det vil at før man eventuelt får en innleggelse, den ene i forhold til etter å ha vært på vurderingsopphold, den andre i forhold til å ha sendt avgårde søknaden. Sistnevnte lurte i grunnen på det meste. Skulle hun tørre å be behandler om å søke, hvordan er opplegget på Modum, tar søkeprosessen lang tid? Jeg har også tidligere mottatt flere mailer, fra flere jenter, som har lurt på flere ting angående et opphold der. Et spørsmål som har gått igjen flere ganger er «Er det bare tynne folk der?» Jeg tror at nettopp det spørsmålet surrer og går i hodene på de aller fleste som skal legges inn, eller som vurderer det. Ikke så rart egentlig, spiseforstyrrede er jo så kroppsbevisste, og er, uansett hva de veier, redd for å være størst, at alle andre skal være tynnere. Man er redd for å bli trigget, for å føle seg utenfor, ikke syk nok, føle seg enda verre enn man alt gjør fra før av, fordi veldig mange føler seg mislykket i forhold til andre som veier enda mindre. Årsakene kan være mange.

Jeg satt med mange av de samme tankene og spørsmålene før min innleggelse. Jeg var først der at jeg ikke ville legges inn, så kom jeg dit at jeg tenkte at jeg kanskje burde gi meg selv den sjansen, for jeg kunne jo ikke si at jeg aldri kom til å bli frisk, uten å ha prøvd de mulighetene jeg kunne. Så jeg ba til slutt min behandler om å sende avgårde en søknad. Jeg var både skremt og lettet på en gang. Jeg hadde hoppet i det, tok en sjanse. Og kom i gang med en prosess som jeg flere ganger i etterkant angret på at jeg hoppet i. For å skulle ta det steget er skummelt. Når man vet hva man har, men ikke hva man får, så er det skummelt. Tankene surret enda verre enn før, og jeg var livredd da jeg fikk svar, at jeg hadde blitt kalt inn til vurderingsopphold. Jeg gruet meg som en gal, og følelsen som satt seg i magen da jeg var på vei, den var ekkel. Uro, redsel, frykt, spent, redd. Vurderingsoppholdet skremte meg litt, mest fordi alt var så nytt, og fordi det var så mye informasjon på så få dager. Heldigvis kom jeg i en liten gruppe med veldig hyggelige folk, det hjalp selvsagt. Det hjalp også at vi fikk prate med dem som da var innlagt, de svarte på spørsmål fra oss, og fortalte i det hele tatt om hvordan det var å være innlagt.

Jeg gruet meg enda mer til selv innleggelsen, da var det ingen vei tilbake, da var tiden kommet til å hoppe i det, til å gi meg selv sjansen. Jeg kunne selvsagt ha avlyst alt, jeg kunne selvsagt ha reist derifra i begynnelsen, men da hadde jeg også fratatt meg selv den sjansen jeg ga meg selv. Så jeg ble, jeg holdt ut, jeg øvde meg, jeg lærte mye, jeg fikk enda mer innblikk, jeg ble kjent med fantastiske mennesker, jeg fikk en ro over meg, jeg fikk bo i nydelige omgivelser, jeg fikk mange nyttige verktøy å ta med meg videre. Om jeg angret? Aldri. Jeg er utrolig takknemlig over at jeg fikk den sjansen, og glad for at jeg til slutt tok det valget om å få sendt avgårde en søknad.

Kostlista er vel det de fleste gruer seg aller mest til. Det gjorde jeg også. Naturlig nok. Når mat er noe av det skumleste å forholde seg til, og kostlista er en av de mest vesentlige delene der, så er det klart at man blir skremt. Og det var vanskelig, veldig vanskelig. Det ble mange tårer, det var irritasjon, sinne, oppgitthet og frustrasjon. Heldigvis hadde jeg den fine gruppa mi, heldigvis er spis-teamet fantastisk. Der har man muligheten til å snakke med noen hele tiden. Og vet du hva? Det går seg utrolig nok til med tiden. Det blir litt lettere, selv om det fortsatt er vanskelig også. Det er full kostliste fra dag en, og det forventes at du gjør ditt aller beste, skulle det bli for vanskelig, får man selvsagt samtaler for å prate med personalet. Det er også behandlere under måltider i begynnelsen, til lunsj og middag. Noe som kan være til stor hjelp for noe som synes det er ekstra vanskelig. Man får en kostliste å forholde seg til, og det henger en liste på kjøkkenet, hvor det står hvor mye man skal ta av det ene eller det andre. Man får svar, og hjelp til det man lurer på, og trenger.

«Er det bare tynne der?». Vel, som spiseforstyrra, så anser de fleste at «tynn» betyr undervektig, gjerne sykelig undervektig. Tynnere enn man selv er. Tynn kommer an på øyet som ser, og med friske øyne, så er også normalvektig tynn. Jeg var i den aller første gruppen etter at de gjorde om på gruppene der. Tidligere var det gjerne skille mellom bulimi og anoreksi, til en viss grad. Det var selvsagt blanding av begge, men noen trengte et litt strenger program, med mer oppfølging enn andre. Nå har de satt sammen de to gruppene til en. Sammensatte spiseforstyrrelser. Den består av både anorektikere og bulimikere. Det vil at det varierer vektmessig også. Fra tynn, til normal, til overvektig. Poenget er at en spiseforstyrrelse defineres ikke kun ut i fra vekt. Vekt, utseende, mat. Alle har et problematisk forhold til mat, uavhengig av vekt. Og man trenger hjelp til å normalisere dette. Vi var 14 jenter totalt på avdeling, i to grupper. I forhold til meg, så var det jenter der som veide både mindre og mer enn meg. Men etterhvert som man blir kjent med hverandre, så ser man liksom ikke på kroppene lengre, men de fine personene bak. Man tilpasser seg personene, og man kan identifisere seg, fordi mye er likt hos alle, uansett vekt.

Når det kommer til hvor lang tid en søknadsprosess tar, så varierer det veldig. For noen kan det ta opp til ett år, for andre noen måneder, for atter andre, bare uker. For meg tok det, alt i alt, et halvt år, fra søknaden ble sendt, til jeg ble innlagt. Behandlingstiden på søknaden er satt til 3-4 uker. Noen vil få avsalg, andre vil bli bedt om å skrive et eget, kortfattet brev om «nåværende» situasjon, og deretter eventuelt få tilbud om vurderingsopphold. På det oppholdet får man vite om man får tilbud om innleggelse eller ei. Man kan takke ja eller nei der og da. Takker man ja, er det bare å vente på brev om når man blir satt på venteliste. Jeg fikk brev om at jeg stod på venteliste fra 2.mai, i år. Men jeg kunne også takke ja til å bli tatt inn før, om noen andre trakk seg. Noe jeg gjorde, og dermed fikk jeg plass alt i oktober. En av de andre i gruppen min fikk tilbud om plass allerede tre uker etter vurderingsoppholdet. Så det varierer veldig, for de tar inn grupper på 8 ( i den gruppen jeg var i.), og sier noen nei, så får andre som står på venteliste tilbud om plassen(e). Noen får kanskje beskjed om at de må stabilisere seg litt mer, på hjemmebane, før de blir tatt inn. Så det er ikke noen fasit på hvor lang tid en sånn prosess vil ta. Man må også ta med i betrakningen at det er påskeferie, juleferie, sommerferie. Da blir selvsagt behandling av søknad satt på vent. Mange er utålmodige etter å komme inn, mens andre igjen helst vil ha det så langt fram i tid som mulig. Det kommer helt an på hvor man er i sykdomsbildet. Uansett, vær tålmodig, vær forberedt.

Uansett tanker, skal, skal ikke, gi det en sjanse. Det verste som kan skje, er at du ikke synes det fungerer, og du kan reise hjem, for den muligheten har du. Det er en frivillig innleggelse der, det er ikke tvang. Helt til slutt her vil jeg legge ved link til et tidligere innlegg jeg har skrevet. En del av det samme som står her, står også der, men det er skrevet mens jeg var innlagt, så det skrives om der og da opplevelsen av det. En del av dere har kanskje lest det før, andre leser dette kanskje for første gang. Kanskje kan det være til hjelp for noen å lese. Jeg håper det. Er det noen som lurer på noe i forbindelse med en innleggelse på Modum, så er det også lov til å sende mail, så skal jeg svare så godt jeg kan. Mail adr. min står i menyen på høyre siden.

«Hvorfor velge Modum Bad?»

 

Endring done and done.

Jeg gjorde det pokker meg. Endret bloggen altså. Veldig uvant, men det går seg vel til håper jeg. Alt som lå inne på den forrige ble med over gitt, så slapp å gjøre noe mer ut av det heldigvis. Nå er menyen på høyresiden plutselig, ble jo helt speilvendt jo. Men det var faktisk det jeg var vant med fra den første bloggen jeg hadde på blogspot også, så det vil kanskje føles riktig etterhvert? Jaja, blir jeg ikke fornøyd, så er det bare å endre den igjen.

Kom meg jaggu ut på en sykkeltur i dag også, vurderte litt sånn fram og tilbake, kikka ut på været, ville sola holde seg sånn noenlund på plass, eller ville regne skylle over meg i bøtter og spann mens jeg var langt hjemmefra? Ikke særlig kjekt å sykle når det plaskregner synes jeg, ikke nok med at jeg blir søkkings av regnet, men det spruter jo verre enn verst når bakhjulet bestemmer seg for å huke tak i regnet som ligger på bakken i tillegg. Joda, jeg har en bakskjerm, men det er bare unødvendig stæsj virker det som. Jeg må også si at jeg var vanvittig støl i beina etter at jeg har syklet til og fra trening noen dager denne uka. Nedover til trening går det jo veldig greit, da triller jeg for det meste, men hjemover? Gawd have mercy. De som har vært og besøkt meg vet hvor langt og bratt det er opp hit. Om jeg går av sykkelen og triller den? Never. Pusher meg til jeg kjenner melkesyra sive ut av lårene, true story. I tillegg hadde jeg en økt med trening av ben i går, på treningssenteret altså. Men jeg kunne jo ikke bli sittende inne og stirre i veggen i dag av den grunn. Da hadde jeg gått bananas tror jeg. Av kjedsomhet, og sykdomhet. (Fant jeg opp et nytt ord nå?)

Halve grunnen til turen var å ta bilder. Jeg syklet opp til en plass som heter Skaret, and you guessed it. Opp, opp, opp. Running up that hill. Eller sykle. Dermed ble sånn ca. 70 % av turen i oppoverbakker. Opp, opp, opp, helt hjemmefra opp dit. Så litt rundt, og opp, der oppe. Så litt flatt, så litt ned, typ helt ned, og så ooooopp, ooopp, opp igjen. Det ble mye opp kan du si. I tillegg var jeg innom butikken da jeg kom ned, dermed ble det typ 3-4 kg i sekken i tillegg til opp, opp, opp. Det blir tungt og mye opp det skal jeg si deg. Når har jeg lammelår. (Lam i lårene, som i kanakkas, melkesyra ligger igjen nedi bakken, utenfor her. Nå blir det fotball legger, kanonlår og stålrumpe. Kraist. Men det er deilig å komme seg ut da, ta en utetrening/ aktivitet. Og den følelsen når jeg tråkket på som en helt og føyk avgårde i en lang nedoverbakke, med vinden i trynet så tårene trillet, musikken på full trøkk i ørene, og trær og biler raser forbi. Da kjenner jeg på frihet. Og synger selvsagt, i håp om at ingen av bilene som kjører forbi har vinduet åpent..skjønt de hadde vel ikke hørt forskjellen på meg og ei kråke. Kun en ting irriterer meg litt hver gang jeg er ute og sykler. At uansett retning jeg sykler i, så er det pokker meg alltid motvind! Hva er greia? Turen blir jo dobbelt så hard fordi du må kjempe mot kreftene i vinden hele tiden. Men jeg ga meg pokker ikke altså. Jeg gikk av sykkelen kun for å ta noen bilder.

Og en god ting til. Butikkturen gikk strålende. Selv om jeg vandret litt hit og dit, og lurte og vurderte, så ble det kun med det. Det var jo heldigvis ikke plass til mer i sekken heller. Hadde jo hele to stykk fotoapparat der også. Kjenner at det begynner å krible litt i meg, trang til å overspise og kaste opp, men nuh er det forsent anyway, for jeg orker ikke gå ned på butikken, dessuten stenger den som ligger nærmest meg, om kun 4 minutter. Ikke vil jeg sløse vekk mer penger heller. Det har gått nok galt de siste dagene, så jeg trenger denne pausen her nå. Jeg må nok bare holde ut. Kjøpte meg noen kjærlighet på pinne, og en pose med drops da, det hjelper litt når det verste suget kommer. This day I win.

Andre time hos psykologen.

Da ble det faktisk time med psykologen igjen, nesten to uker siden sist. Jeg hadde ingen forventninger til timen, jeg ante egentlig ikke hvordan den ville bli, om vi skulle ta opp tråden fra sist gang, bli mer kjent, altså, at jeg fortalte mer, fordypet, eller om vi kom til å gå videre med det jeg faktisk trenger å jobbe med. Jeg hadde noe jeg også trengte å få blåse ut. Det ble en blandet time, jeg fikk fortalt hvordan det har gått siden sist, som ikke har gått så veldig bra. Jeg fikk sagt i fra om at jeg synes det er for dårlig oppfølging, for lenge mellom timene. Jeg har kun hatt en time siden jeg kom hjem fra Modum nå sist, og det er nesten en måned siden. Når det blir så sporadisk som det har blitt til nå, så kjenner jeg at motivasjonen synker mer og mer, at tanken om å gi opp hele behandlingsopplegget har vært tilstede. Jeg har følt på stillstand i behandlingen, at jeg har måtte holde ut, holde igjen, for jeg går jo med tankene og følelsene for meg selv hele tiden. Jeg får jo skrevet noe av det her, men det er jo bare en liten del av det. Jeg utbroderer ikke alt her, og det har jeg heller ikke til hensikt å gjøre.

Jeg spurte også om vi får kommet i gang med utredningen angående ptsd (posttraumatisk stresslidelse) i forbindelse med traumet jeg har åpnet opp om. Hun visste ikke mer enn den ene setningen som stod i epikrisen som kom fra det siste oppholdet fra Modum, og noe jeg nevnte sist time. Så jeg måtte da selvsagt fortelle hele historien på nytt, noe som var veldig vanskelig i dag. Jeg følte for å grine hele timen (som sist gang), men jeg holder igjen, jeg griner utrolig sjeldent foran andre. Som de andre behandlerne jeg har fortalt det til, så skjønte også hun hvor ille det var. Akkurat det føles egentlig litt godt, at hun, og de andre, klarer å se, eller forstå, årsaken til hvorfor det er mye kaos oppi hodet mitt. Hvor vanskelig det hele er. At jeg fortalte dette var en begynnelse på selve utredningen, og neste time (som selvsagt ikke er neste uke, men om 1.5) så blir det til at hun skal spørre mer systematisk rundt det. Så da er vi hvertfall i gang, og det blir hovedsakelig det vi tar sikte på å jobbe med. At jeg sliter med maten er jo et symptom på alt som foregår i meg, så får vi se da, om det bedrer seg i takt med at jeg får jobbet med det jeg bør jobbe med.

Begge timene jeg har gått ut derifra, så har jeg følt meg både tom og full på en gang. (Altså, full av følelser). Trist, men det er kanskje en bra ting, for da har det rørt noe viktig i meg. Samtidig er det vondt og smertfullt så klart. Noe det gjerne ofte er når det rippes opp i vanskelige ting. I forhold til min forrige behandler, så blir jeg utrolig emosjonell i timene hos henne. Jeg vet ikke om det er måten hun prater på, det hun spør om, måten hun vinkler og ser det hele på. Hennes måte å jobbe på. Min forrige behandler var jo mann (noe som ikke plaget meg på noen som helst måte) og han hadde sin måte å jobbe på igjen. Vi hadde en måte å prate på, en måte å jobbe på. Han kjenner meg, jeg var trygg på han, og tonen og tilværelsen på hans kontor var helt annerledes, på en positiv måte. Jeg savner han fortsatt, det er fortsatt like rart at det ikke er han som kommer og henter meg på venterommet der. De jobber helt ulikt, noe som i seg selv er positivt. Hun danner seg jo et eget inntrykk av meg og min historie, hun ser kanskje på det fra en annen vinkel. Nå så jo også min forrige behandler meg i mine verste perioder, på det sykeste. Han vet alt det destruktive, ting som ikke lengre er inn i bildet.  Jeg har hvertfall ikke problemer med å fortelle om det som er vanskelig, så det vil jo gjøre at jeg får jobbet med det viktigste.

Yes, det var timen. Nå er det helg igjen. Noe jeg ikke er så veldig glad i for tiden, men jeg kommer jo ikke unna dem akkurat. Det eneste jeg har på planen er trening. Skal en tur nedover litt senere, og i dag står det skuldertrening på programmet. Jeg vil si at jeg er flink på det området da, at jeg deler opp muskelgruppene, sånn at jeg ikke sliter ut alle på hver økt jeg har. Har liksom litt system på det. Nå hadde jeg treningsfri i går, så ser fram til økten i dag. (Ser fram til hver økt da) Er kanonstøl i underkroppen, så det er tvilsomt at det blir noe beinhard trening på de områdene i dag, men man vet aldri. Får se. Etter å ha dratt fram sykkelen, og har syklet ned og opp fra trening, så er rumpe og lår helt kanakkas. You see, det er bare oppover, hele veien hjem, og denne jenta går ikke av sykkelen fordi det blir litt tungt. Er hesblesende hver gang jeg kommer helt opp. Trener jo ikke akkurat så mye kondisjon lengre, noe jeg merker. Så bør komme meg ut og sykle litt i det minste.

Sist fredag ble det ikke nøkkelord for søkemotor, hele innlegget jeg skrev forsvant i worldwebben en plass, borte ble det, og jeg gadd ikke skrive et nytt. Men i dag slenger jeg hvertfall med noen, så da blir det litt fredagsfeeling hvertfall, for de av dere som liker den.

sinnssykehus – jeg liker å kalle det for kokkoheimen jeg da, synes liksom det er litt bedre å være kokko enn sinnsyk, skjønt det går jo ut på det samme…potato potatoe..

vinterklær sokker – nå må du rull inn, nå er det sommer, da snakker vi ikke om vinteren. Jeg hater vinter. Punktum. Men jeg har mer enn nok av sokker altså.

har utvekst på foten – tær kalles det.

halsbetennelse varighet – den varer faktisk helt til den er ferdig. Helt sant.

å få rettet opp en skjev nese – troooor ikke jeg har behov for det..?

sykle med låsen på – det blir en skikkelig langtur får’n si. Et halvt tråkk? Hvis vi tar i litt.

hva om jeg spiser en hel pose peanøtter – da koser du deg, så det må du ikke finne på å gjøre.

å tilgi blogg – så langt har bloggen vært ganske snill mot meg, så trenger vel ikke tilgi den..

gipsen går helt opp til øverst på låret – ok, var akkurat det jeg lurte på ja.

oppgaver med gjennomsnittsregning – da har du virkelig kommet til rett plass you see, dette er jo regnebloggen nr 1.

på nett med vett – jeg mister som regel alt jeg har vett når jeg er på nett.

hvor langt kan en struts løpe på ett sekund – vel, den rekker vel kanskje å løfte beinet.

21:04 spiller du – da spiller jeg ikke, har jo mistet vettet da.

Hvorfor hyler og skriker du sånn??

Hva faen har jeg gjort deg? Hvilken faens rett har du til å bestemme hva jeg skal gjøre? Hva jeg skal tenke og føle? Hvorfor i helvete snek du deg inn i mitt liv? Hvorfor strammer du grepet så hardt? Hvorfor kan du ikke bare løsne det litt? Hvorfor mener du at det er så farlig at jeg ikke skal holde deg i hånden til enhver tid? Hele tiden? I det hele tatt? Hvorfor kan vi liksom ikke gå hver vår vei? Selv om jeg synes du kan gå en annen vei, så vet jeg at du ikke synes jeg skal gå en annen vei, motsatt vei. Hvorfor er det så vanskelig for deg å gi slipp? Det er for pokker meg meg det er vanskelig for. Du gjør livet mitt til et helvete. Jeg har full rett til å gå, hvor jeg enn vil, uten at du må dilte etter, komme med innspill, peke ut retninger, komme med meninger.

Hvor hyler og skriker du, når det er jeg som trenger å hyle og skrike? Hvorfor skal din behov liksom alltid komme før mine? Tror du at du er viktigere kanskje? At dine meninger og tanker er viktigere enn mine? Betyr ikke mine meninger og tanker noe som helst sier du? Visst faen gjør de det. Visst faen gjør de det! Visst faen har jeg lov til å ta plass, visst faen har jeg lov til å mene, tenke og føle det jeg gjør. Hvorfor skal jeg alltid høre på deg? Hvorfor skal du ha mer plass enn meg? Hva tror du at du er? Hvem tror du at du er? Hvem er du til å dømme? Hvem er du til å sparke meg, når jeg ligger nede? Hvem er du, til i det hele tatt å sparke meg? Vet du hvor ofte jeg har lyst til å sparke deg? Legge deg i bakken, og sprake deg mens du ligger der og vrir deg, hyler og skriker. Du vet jeg kan, du vet jeg har gjort det før. Men vet du hvor lyst jeg har til å gjøre det igjen, igjen, og igjen? Jeg har lyst til å sparke høl i deg, helt til luften går ut av deg, og du forsvinner, og blir borte.

Kanskje vil jeg aldri kunne klare å sparke luften helt ut av deg, kanskje vil jeg aldri helt klare å slenge deg i bakken hardt nok til at du blir liggende der heller. Men jeg håper at hvert lille spydige stikk jeg kommer med, svir. At det svir hardt, brutalt og nådeløst. På lik linje med de spydige kommentarene du kommer med. Dommene du kommer med, som bryter meg så langt ned at jeg aldri tror jeg skal komme meg opp igjen. Men du ser at jeg reiser meg igjen, selv om jeg faller. Jeg blir ikke liggende, selv om jeg mange ganger nesten ønsker å bli liggende, sånn at jeg kan få fred fra deg, sånn at jeg slipper alt det spydige du lirer ut av deg. Sånn at jeg slipper å innta giften du sprøyter inn i meg, som lammer meg, som gjør meg maktesløs. Håpløsheten du mater meg meg, hvor udugelig jeg liksom jeg, målet mitt som du stadig flytter lengre og lengre fra meg, sånn at det virker umulig å komme dit. Faen ta deg, faen ta deg for at har satt meg i denne situasjonen.

Men tro du meg, jeg gir meg ikke uten kamp, det kan du være sikker på. For jeg vil være spydig tilbake, jeg vil også komme med stikkere som svir, jeg garanterer deg, jeg sparker og sparker, til du ligger nede og blir hjelpesløs, sånn du har gjort mot meg. Og jeg skal hyle og skrike så du blir sår i ørene og drittlei. Vær du sikker. Du gjør det vanskelig for meg nå, stikkene, spydighetene og sparkene og slagene dine er harde å ta i mot, men en dag så er det jeg som slår og spraker hardest. Jeg øver og jobber, jeg faller, jeg reiser meg. En dag står jeg stødigere, og da skal du få så det synger «bjelleklang» lang vei. Bare vent din jævel, bare vent, en dag er det du som løper med beina på nakken og skriker i redsel. Være ikke for trygg, du er ikke så tøff i trynet som du tror du er. Alene er du bare liten og redd.

«La meg fortelle deg om ensomheten»

Les med respekt.

Jeg savner veldig ofte den tiden da jeg bodde i Kr.sund, fram til jeg ble 20, ikke fordi jeg savner selve byen, men fordi jeg alltid var sammen med alle vennene mine der. Jeg traff daem daglig, vi fant alltid på noe. Nå bor de aller fleste av dem i ulike byer, spredt omkring. Jeg savner den tiden jeg bodde i Oslo, hvor jeg i begynnelsen bodde sammen med 3 jenter som jeg ikke kjente fra før av, men som raskt ble veldig gode venner av meg, venner jeg fortsatt holder kontakten med, venner jeg fortsatt setter høy pris på, som jeg savner å tilbringe tid med. Jeg fikk også en kjæreste kun noen uker etter at jeg flyttet dit, og jeg ble kjent med mange av hans venner, det gikk ikke en dag uten at noe skjedde. Jeg savner tiden jeg bodde i Ålesund, hvor jeg ble kjent med enda flere fine mennesker, hvor hver dag også ble fyllt med noe, alt fra besøk, til fester, til trening. Jeg har i alle år alltid tilringt tid med venner og bekjente, gjort hyggelig ting, vært veldig sosial. Det var sånn at når det tilfeldigvis ikke skjedde noe en dag, en dag det ikke var noen planer, så var dagen kjærkommen. Skjønt jeg var jo samboer størsteparten av disse årene, enten med venner eller kjærester, så alenetid ble det ikke noe av. Innimellom kjente jeg at jeg kunne savne å ha noen dager alene, noen få dager ble det jo sånn, og det holdt i massevis.

Jeg savner de første tre årene her i Molde, da jeg gikk på skolen, da jeg ble kjent med mange nye mennesker, da det ofte skjedde noe. Jeg ble etterhvert også samboer her, så det ble ikke mye alenetid da heller, men jeg har alltid vært veldig sosial av meg, og liker å ha folk rundt meg, jeg kjeder meg fort om jeg ikke har noe å gjøre. Mange som går på høyskoler kommer gjerne fra andre yer, og flytter kanskje tilbake til sine egne byer, eller nye byer, når de er ferdig med studiene, det var ikke noe unntak med de jeg ble kjent med. Samboerskapet tok slutt etterhvert, flere av vennene mine flyttet til andre steder i landet, og ofte blir det jo da at kontakten reduseres en god del. Venner blir mer bekjente.

Nå bor jeg alene. Kollegaene mine er etablerte, de har mann og barn, et familieliv. Eks samboeren mine ser jeg veldig sjeldent. Jeg har et vennerpar jeg nesten aldri ser, de jobber fullt begge to, og har en liten gutt og venter nå nr to om en ukes tid. (vi var faktisk på kafé en tur sammen i går, en evighet siden sist vi treftes, og det var veldig hyggelig) Jeg har en venninne her som jeg nesten aldri ser. Jeg prøver å få til noen avtaler innimellom med enkelte, men ofte blir det avlyst av ulike årsaker. Jeg trener, men ikke sammen med noen. Jeg venter som regel med å dra på trening til ettermiddag/ kveld, fordi da er det mye folk der nede, og kanskje treffer jeg på noen jeg kjenner, som jeg kan slå av en prat med. Og jeg trener sent fordi jeg trenger å få kvelden til å gå, fordi det er da sykdom ønsker å ta aller mest plass.

80% av dagene går med til alenetid, 80% av tiden griper sykdommen muligheten til å ta plass. Jeg prøver å få litt avbrekk med å lese bok, sitte på pc’n, gå turer, ta bilder, se tv. Noe, bare for å få tiden til å gå. Jeg kjenner ofte på rastløsheten og uroen, og ofte er det ikke til å holde ut, og sykdom får plass. Gjerne også fordi jeg får tiden til å gå på den måten. Ting blir ikke alltid like kjekt å gjøre, når de må gjøres alene, og lysten til å gjøre det forsvinner også dermed.

Jeg reiste fra ensomheten til Modum. Der hadde jeg folk rundt meg i 3 måneder, og det var veldig sjeldent at jeg kjente på behovet for å være alene. Og de gangene jeg trengte det, så gikk jeg som regel en tur i skogen, hvor jeg kunne kjenne på roen det ga meg, eller at uroen og sinnet kunne dempes litt. Jeg visste jo at da jeg kom tilbake, så var det noen der. Jeg gruet meg til å reise hjem til hjemmeuken vi hadde, for der ble jeg uke alene. Jeg gruet meg til å reise derifra, hjem til ensomheten igjen. Jeg hadde påsken å se fram til, da skulle hele familien være sammen, da kom søsteren min, svogeren min, og tantebarna mine til Kr.sund også. Jeg gledet meg igjen til boosteroppholdet på Modum noen uker etter, for da fikk jeg treffe igjen alle de fine menneskene jeg har blitt glad i. Jeg gruet meg igjen til å reise hjem, men hadde turen til Oslo, og Metallicakonserten å se fram til, tre uker senere.

Da jeg kom til Oslo, laget jeg flere avtaler på de få dagene jeg var der. Jeg odde hos søsterene min med familie, og jeg traff flere venner. En av mine beste venner som jeg ble kjent med i Ålesund, som nå bor på en annen kant av landet, som jeg ikke har sett på veldig veldig lenge, skulle også på konserten. Jeg hadde det så fint i Oslo, fordi jeg var borte fra Molde, jeg var tilbake i byen jeg trives i, og fordi jeg fikk tid familie og venner. Jeg fikk pause fra hverdagen uten mening. Jeg kjente på glede og frihet fra sykdom. Jeg klarte å leve, smile, ha det gøy. Timene fly, som de vanligvis gjør når man har det bra. Jeg kjente på roen. Igjen, jeg gledet meg ikke på noen som helst måte til å reise hjem igjen. Men her er jeg, og nå har jeg ikke noe å se fram til. Ingen flere reiser, eller avtaler. Ikke noe som skjer. Jeg har litt jobb, jeg har treningen.

Jeg har veldig lyst å flytte herifra, helst tilbake til Oslo, hvor jeg har så mange venner, og familie. Der er det muligheter til det meste. Det er mye som må på plass før jeg kan få gjort noe. Jeg trenger en jobb, for det er ikke akkurat gratis å bo i Oslo. Det er dyrt, og jeg trenger en inntekt som kan dekke det jeg trenger.De midlene har jeg ikke nå, det jeg tjener nå går til husleie, andre regninger som tlf, studielån, og tannlege. Jeg har også tannlegebehandlingen jeg bør få gjort unna. Han har full oversikt, vi er godt i gang, og ja, det er dyrt, men det er faktisk ikke fullt så dyrt som hos mange andre. Dere skulle bare visst hvor lite det faktisk kostet meg å få satt inn fire kroner, fortennene jeg nå har fått fikset. Jeg har behandling, men det har jo virkelig fått en dårlig start, så det føler jeg egentlig veldig lite for akkurat nå, ser ikke poenget. Trening får jeg i Oslo også, der det er enda mer utvalg. Jeg svever i løse luften, og vet ikke i hvilken ende jeg skal begynne med noe.

Dagene er tunge, sykdom får mye plass. Jeg liker ikke alle disse rød-dagene som gjør at det blir så utrolig mange søndager denne måneden. Andre folk er sammen, ikke tilgjengelige. Det er ikke jobb, og i dag er heller ikke treningssenteret åpent. Jeg vurderer nå å dra fram sykkelen, børste støvet av den, og ta med en tur, få litt tid til å gå. Og jeg er mett, til tross for en lett frokost (eller lunsj om du vil), og jeg makter ikke bare sitte her og kjenne på det, for det trigger.

Sånn er situasjonen nå, ikke noe glansbilde, men livet er ikke alltid en dans på roser, dessverre. Hadde jeg bare valgt ensomheten selv, så hadde det jo ikke vært noe problem, men det gjør jeg ikke, den bare er der. Nå vet dere noe av det såreste for meg, og jeg har vurdert fram og tilbake om jeg i det hele tatt skulle skrive dette. Det er dessverre sånn at mange kvier seg for å prate om ensomheten, å la andre få vite at de ikke har noen å dele livet med. Det er ikke helt sånn for meg, jeg har jo mange venner jeg kan dele ting med, men de bor bare ikke her, eller, jeg bor ikke der. Kanskje jeg kan se på det å dele dette som et lite skritt fram, at jeg våger å prate om enda en ting som er vanskelig nå.

Jeg vil bare til slutt få understreke at jeg verdsetter de fine opplevelsene jeg får, tar vare på minnene, og at jeg nyter hvert sekund jeg er sammen med andre, når jeg kan få kjenne på friheten fra sykdom og ensomheten.

Just my luck.

Faen nå er jeg forbanna assa! Jeg skrev nettopp et innlegg som bare «poff», forsvant ut i intet…derfor gidder jeg seriøst ikke skrive hele greia på nytt igjen, da får dette bli en litt annen vri. Klikker assa. Akkurat nå er det bare litt for mye. Orker pokker ikke skrive om søkemotorordene heller denne gangen, sånn at dere er advart liksom. Jeg er pissesur i dag, alt bare baller på seg liksom. Jeg tvang meg opp grytidlig i dag, fordi jeg hadde time med psykologen min kl. 09, men hva skjer? Joda, etter at jeg har kledd på meg og spist frokost, så ringer de pokker meg fra poliklinikken og sier at timen er avlyst!! Sykt barn…greit, barn blir syke, det skjønner jeg, men det passet meg veldig dårlig nå. 1.5 uke siden sist, og nå blir hun i tillegg borte i 2 uker..3.5 uke uten behandling…1 time behandling siden jeg kom hjem siden Modum, fram til nå. Dette er en så jævlig dårlig oppstart at jeg har ikke ord. Jeg trenger sårt behandlingen nå, for det går utrolig dårlig for tiden. Jeg har nye ting jeg burde fått begynt å jobbe med allerede rett etter at jeg kom hjem. Nå blir også den derre «bli kjent» oppstarten bare utsatt enda mer, og det vil ta enda lengre tid før jeg får kommet i gang med noe som helst. Believe me, jeg har vurdert å bare avslutte alt som heter behandling, for jeg føler at jeg ikke kommer noen vei anyway nå…Trenger vel ikke si at det hele føles håpløst?

På tirsdag røk mp3-spilleren min rett til helevet da jeg skulle lade den på pc’n til søstern, så i dag måtte jeg ned til et kjøpesenter et stykke herifra for å kjøpe meg en ny. Den må selvsagt lades opp før bruk. Jeg skal snart ned på trening, før det stenger for kvelden liksom, og jeg er avhengig av å ha musikk i ørene, uansett hvor jeg skal. Heldigvis hadde jeg hvertfall det meste av musikken fra forrige spiller inne på pc’n, så slapp å begynne å styre med det i tillegg. På trening skal jeg uansett, nå har det blitt 3 dager uten, og det klør i hele kroppen. Det har selvsagt blitt en del gåing i Oslo, men det blir ikke helt det samme. Dessuten har jeg spist en del «skummel» mat de dagene jeg var borte, og da kjenner jeg ekstra på at jeg må få trent litt. Tenk det, jeg har spist både smågodt, is, pizza og hamburger. I tillegg ble det noen pils…Jeg spiste ikke så mye av disse tingene, men likevel er det nei-mat, sånn egentlig. Men jeg spiste det likevel, og siden dagene var så bra, så plaget det meg ikke så veldig mye som det ville ha gjort om jeg spiste det her hjemme. Det er vel en liten seier i seg selv, uten at det føles sånn.

Nå skal jeg komme meg i treningsklærne og komme meg avgårde her, nå orker jeg ikke sitte her og trykke mer, og så får det bli en ekstra dose med søkemotor neste fredag, om jeg ikke finner på å skrive et litt senere i dag, får se hva gidder rett og slett, om humøret har steget noen hakk til at jeg føler at jeg gidder bruke energi på det.

Takk for meg.

Take-off to Oslo.

Da er baggen pakket, jeg har fått trent og dusjet, plantene har fått vann, søpla er kastet, sola skinner og jeg er klar til å dra. Må jo bare en lynkjap rut innom for å si hei og hå. Gleder meg sykt til å reise vekk fra stuslige Molde nå assa, back to the big city, og treffe fine mennesker. Det skal bli et kjærkomment påfyll i den grå og nitriste hverdagen nå. Thats for damn sure. Tenkte jeg skulle trimme litt til i dag, to timer var liksom ikke nok..Siden sola skinner fra en skyfri himmel, så kan jeg liksom ikke unngå det fine været heller. Så i dag skal jeg jaggu meg traske bortover til flyplassen. Ikke at det er så fordømt langt fra meg akkurat, men en halv times tid må jeg hvertfall beregne. Og så går vi jo gjerne omborde i flyet litt før. Det går 16.25 by the way. Tenkte jeg skulle traske avgårde så snart jeg har skrevet noen ord her, da har jeg god tid, og slipper å stresse, blir nok varmt nok som det er. Har til og med smurt meg med solkrem, denne skrantne kroppen blir jo solbrent bare det er meldt sol på tv’n. Solfaktor 50 bør holde for denne sarte huden.

Håret er farvet knallrødt igjen, og neglene er utrolig nok lakket med neglelakk. Det er en sjeldenhet skal jeg si dere. Fikk en sånn plutselig innskytelse i går kveld. Sikkert fordi jeg oppdaget neglelakken som lå oppi den lille kurven..lilla of course. Om noen timer skal jeg klemme på tantebarna, det er glede det. Nå skal det bli 4 dager hvor matstyret skal bli ok, trenger å hente meg inn, den siste tiden har vært møkk og faen ta. Kroppen trenger noen fine dager nå. Nei, nå gadd jeg ikke skrive mer, så da stakk jeg. Dere får ha en fin dag folkens, kos dere i sommerværet, dere som har det.

I ekstase, snart Metallica konsert.

Vet ikke helt hva jeg skal si om dagen. Det er mye indre kaos, stress, uro. Når det er sånn, så går selvsagt utover maten. Jeg er matlei, samtidig som kroppen hele tiden suger etter mat. Utrolig frustrerende. Det har gått veldig dårlig den siste uken, og jeg har ikke klart å hente meghelt inn igjen. Det drar meg selvsagt enda lengre ned. Jeg blir ikke liggende nede, det er bare så vanskelig å holde seg oppreist. De to ukene på Modum var jo på sett og vis nyttige, samtidig som de dreide seg om traumet, og der fikk jeg jo ikke mye tid til å jobbe med det, og dermed står jeg litt i løse luften og kaver nå. Jeg har åpnet opp om noe, men ikke fått begynt å jobbe med det. I tillegg ligger det en del andre bekymringer på meg, så samlet sett blir det kaotisk og vanskelig å håndtere. Når jeg i tillegg står veldig alene, så sier det seg kanskje selv at det blir enda vanskeligere. Jeg har ikke time med behandleren min igjen før på fredag, jeg vil klare meg fint fram til da, for i morgen reiser jeg til Oslo, og skal tilbringe dagene fram til torsdag med fine mennesker. Etter det vet jeg ingenting. Jeg er veldig lei tilværelsen her.

Jeg gleder meg nå bare helt sykt til å reise til Oslo. Jeg fyker avgårde i morgen ettermiddag. Skal bo hos søster’n med family. Blir kjekt å se dem igjen, og få tilbringe tid med tantebarna ( de kaller meg tanto Laila, hoho). Det er alltid godt å komme seg litt vekk fra Molde, oppleve noe annet, treffe andre mennesker. Jeg har veldig lyst tilbake, men da er det ganske mye som må på plass for å få det til. Så tiden får vise…Anyway, på onsdag er det klart for Metallica konsert, og sattan i gatan som jeg gleder meg!! Billetten er lagt fram på bordet her, bare sånn at den ikke blir glemt liksom. Målet er også å prøve å få til å treffe en av mine beste venninner, sånn at vi kan henge sammen under konserten. Det er en evighet siden jeg har sett henne nå, hun har jo selvsagt flytta helt ned i huttiheita (Sandnes), da bør vi klare å treffes, og være sammen når vi begge to skal å se på heltene våre. Headbange og bli ødelagt i nakken mens vi begge to sikler på James Hetfield. Thaaa maaaan I want to marry.

Svoger’n min, som også skal på konserten sammen med meg, la ut Metallica’s spilleliste på facebook i dag, så nå har jeg oversikten. Har nå sittet her og hørt på en del av sangene, og det kribler fra topplokket og helt nedi tærne, det kommer til å bli så rått!! Det er visst meldt fint vær også, så det kan ikke bli annet enn helt konge. Det er vel best å ha på seg gode sko som jeg kan hoppe mye i, uten av føttene blir helt ødelagte..Om det er noen flere der ute som skal på konserten, og lurer på hva de skal spille, take a look:

Ser virkelig fram til å stå der og være forelsket igjen i noen timer. Jeg har vært på konsert med dem en gang tidligere, på Roskilde festivalen for noen år siden, og jeg var i ekstase da også, det kommer ikke til å bli noe annerledes denne gangen.

(Bildet er hentet herifra)

HOTSTUFF INDEED.