«Det er jo bare…»

Jeg har lyst til å skrive en liten fortsettelse på innlegget jeg skrev på søndag, «Jeg vet hvordan du har det«. En liten forlengelse kanskje. Noen skrev en kommentar i det innlegget, en annen setning som irriterer minst like mye som «Jeg vet hvordan du har det». Nei, stryk minst like mye, enda mer er det riktige her, hvertfall for min del, men jeg vet også at mange andre er enige med meg her. «Det er jo bare å…». Det er jo bare å spise, det er jo bare å la være å kutte seg, det er jo bare å smile, det er jo bare å glemme, det er jo bare å face, det er jo bare, det er jo bare. Joda, det er jo bare, vi har alle valg, vi kan jo bare gjøre. Det er bare det at det ikke alltid er like enkelt, at det er enklere sagt enn gjort i mange tilfeller, og da spesielt i tilfeller der psyken kommer inn. Jeg har full forståelse for at destruktive handlinger er uforståelig for de som selv ikke er der, selvsagt har jeg det, for jeg kan jo ikke helt forstå det selv heller, når det kommer til andre lidelser enn den jeg selv har, like fullt har jeg forståelse for det. Jeg har forståelse, uten at jeg helt forstår.

Jeg regner med at det er flere enn meg som en eller annen gang har hatt kjærlighetssorg f.eks? Det gjør vondt, og tusen tanker raser gjennom hodet. Jeg kunne ha gjort bedre, jeg kunne ha oppført meg annerledes, jeg hadde ikke trengt å sagt ditt eller datt, jeg burde, jeg burde. Jeg er ikke bra nok, jeg er en taper, jeg er ikke fin nok and the list goes on and on. Og vet dere hva? Sånne tanker er faktisk destruktive, selvdestruktive, fordi man drar seg selv unødvendig lengre ned i grøfta. Tilintetgjør seg selv på en måte, småliggjør seg selv. Og det verste i en sånn situasjon, noe jeg selv også har opplevd, er når andre sier, det er bare å glemme ham/henne, drit i ham/henne, du fortjener bedre osv osv. Jo, kanskje fortjener man noe bedre om man er blitt dumpet, og spesielt om det er blitt gjort på en umoden måte. Likevel sitter man der, midt opp i kjærlighetssorgen, og bare ønsker at ting skal fikse seg. Sånne tilbakemeldinger er jo som regel ment i beste mening, som støtte og omsorg, likevel kan de være irriterende, fordi man rett og slett fortsatt har følelser for den «drittsekken». «Det blir bedre». Ja, en gang vil det selvsagt også bli bedre, men der og da er alt bare vondt, «Det blir bedre» hjelper ikke der og da. Jeg ble lynforbanna en gang jeg fikk en sånn kommentar, selv om jeg visste at den ikke var annet enn godt ment. Og jeg freste tilbake. Jeg burde kanskje ikke ha gjort det, men der og da var det den eneste tilbakemelding jeg kunne komme med, fordi jeg satt med vonde følelser, og ønsket bare at alt skulle ordne seg, om jeg så måtte forandre meg. Noe som i seg selv er totalt feil, om man ikke kan bli elsket for den man er.

Nå var det ikke kjærlighetssorg jeg skulle snakke om, men det var et enkelt eksempel, som kanskje flere kunne kjenne seg igjen i, som kanskje (forhåpentligvis) gjør at det også går an å se på psykiske lidelser og atferd som følge av det, med litt andre øyne. Nå kan det selvsagt ikke sammenlignes helt, men mye blir på en måte likedan likevel, som at det ikke er bare bare. Når jeg, som sliter med mat/kropp/vekt/kaotiske tanker og følelser, og har gjort det i 17 år, får en kommentar som «Det er jo bare å spise, og la være å kaste opp», så gråter jeg innvendig og vrir meg i avmakt. På grunn av lite innsikt, og uvitenhet fra den som uttaler en sånn kommentar. Hvordan kan noen si noe sånt, når de ikke kan sette seg inn i hva en spiseforstyrrelse går ut på? Jeg vet at det ikke er en enkel problematikk å sette seg inn i, for all del, men likevel, når det er så mye informasjon om spiseofrstyrrelser, så burde man hvertfall skjønne såpass at det ikke er så enkelt. Hadde det vært så enkelt, så hadde ingen slitt, med mindre de virkelig ønsket det så klart. Noen velger jo å kalle en spiseforstyrrelse, kanskje da spesielt anoreksi, for en livsstil. No fucking way sier jeg. Og joda, det kan kanskje virke som et enkelt valg å bare spise den brødskiva eller hva det nå enn skulle være, det er jo bare å åpne kjeften, tygge og svelge. Men det er faen så vanskelig. Jeg satt ikke å grein under flere måltider på Modum fordi jeg syntes det var enkelt, eller gøy. Nei, det var fordi jeg syntes det var vanskelig. Noe så grunnleggende og naturlig som det å spise, var, og er, vanskelig. Og ja, jeg smurte på brødskiva, jeg åpnet kjeften, jeg tygde og svelget, men kaoset oppi hodet var en rent og skjært helvete. Uten sidestykke.

Det er heller ikke sånn, som mange kanskje tror, at de av oss som sliter, ikke prøver. For det gjør vi. Jeg synes ikke det er hysterisk morsomt å ha overspisinger og oppkast, det er tragisk, rett og slett, likevel tryner jeg innimellom. Det igjen betyr ikke at jeg aldri klarer å spise normalt, for det gjør jeg ofte. Hver dag faktisk. Dessuten har flere destruktive handlinger forsvunnet for min del, fordi jeg har fått jobbet med det, og fordi andre faktorer har vært inn i bildet. Jeg kuttet ut antidepressiva f.eks, som gjorde meg så mye verre. De hadde motsatt av ønsket effekt, jeg ble mer depressiv og destruktiv av å gå på dem. Det var sånn de virket på meg. Heldigvis fungerer de for andre igjen. Det som virker for noe, trenger ikke nødvendigvis virke for andre. For meg virket det å kutte dem ut, for på den måten forsvant mye av det destruktive.

Da jeg gikk på høyskolen, så hadde vi et fag som heter «Prestasjonspsykologi», og et av temaene vi hadde der var «Løsningsfokusert tilnærming», LØFT. Der er det 8 trossetninger, der en av dem er «Når noe ikke fungerer, prøv noe annet». Ikke det at jeg alltid har den setningen i bakhodet, likevel gjør jeg nettopp dette, bevisst eller ubevisst, på grunn av ting jeg har lært og erfart i behandling. Jeg prøver å gjøre noe annerledes, finner andre løsninger, prøver å få tankene over på noe annet, gjør noe som distraherer, gjør ting på en annen måte. Ting som gjør at det skal fungere best mulig, selv om det er vanskelig. Noen ganger blir det på en måte tvang, at jeg må tvinge meg gjennom det for å klare å få det til. Spise og prøve å glemme at jeg har spist f.eks. Ikke bli sittende og dvele ved det, la tankene på maten i magen plage meg sønder og sammen. Heldigvis vil jeg si, så liker jeg jo mat, og spiser selvsagt det jeg liker. Og når jeg er sammen med andre, så kan jeg også spise selv om det vi spiser er vanskelig for meg. Jeg prøver da å tenke at det jeg spiser ikke tar livet av meg, jeg dør ikke om jeg spiser det, og at kroppen trenger mat for å fungere. Men er det enkelt? Ikke i det hele tatt. Nettopp fordi mat har vært et stort problem for meg i mange år. Når det ble snakk om innleggelse for min del, så ble det som å lære å spise på nytt igjen. Noe så enkelt og banalt som å spise, måtte «læres» på nytt. Langt i fra enkelt, men nødvendig, og dessuten hadde jeg ikke noe valg heller.

Face your fear. Ja, det er det som må til. Like fullt er det ikke enkelt. Det å spise opp den brødskiva eller den middagen er likevel ikke ensbetydende med at spiseforstyrrelsen blir borte over natten. Det er ikke enkelt. Hadde spiseforstyrrelsen fått bestemm, så hadde ikke den maten gått inn i munnen, det var et valg jeg måtte ta ved hvert måltid, det er et valg jeg må ta hver dag, uten at det er enkelt. Ja, det er til syvende og sist mitt valg, vårt valg, men enkelt? Langt i fra, og til tider er det ikke bare å…. Det er nok enkelt å bare for de som ikke sliter, for det er jo ikke normalt å sulte seg, overspise og kaste opp, kutte seg, ligge i sengen hele dagen på grunn av depresjon, la være å gå ut døra and so on. Det er heller ikke uten grunn at flere trenger behandling, nettopp fordi det ikke er enkelt å bare.

Det er jo bare å spise. Det er jo bare å la være å kutte seg. Det er jo bare å smile. Det er jo bare å glemme. Det er jo bare å drite i. Det er jo bare å tenke på. Det er jo bare å overse følelsene. Det er jo bare å la være å sulte seg. Det er jo bare å la være å kaste opp. Det er jo bare å la være å overspise. Det er jo bare å slutte med tvangshandlinger. Det er jo bare å unngå. Det er jo bare bare. Nei, det er ikke bare bare. Det må jobbes med.

Det er våre valg, det er vår frykt, det er våre utfordringer, men det er ikke enkelt, og det skal det vel heller ikke være. Men prøv, om du kan, å ha i bakhodet at det ikke alltid er bare bare, selv om det for deg er bare bare. For de fleste av oss prøver nemlig å gjøre vårt beste, og vi prøver å komme oss dithen at vi også kan si, til oss selv, at det er jo bare, no problem.

Jeg jobber med matproblematikken hver eneste dag, noen valg er blitt enklere å ta, men langt i fra alle. Og enda, etter mange år i behandling, er det fortsatt mye som ikke er bare bare. Ting tar tid, og selv om jeg innimellom kjenner på at jeg er så utålmodig, at ting burde ha vært mye bedre, så er jo mye blitt bedre, for spiseforstyrrelsen opptar ikke hjernen min 90% lengre. Det handler om utfordringer og målsettinger, og når jeg klarer å prestere, så kan jeg, til en viss grad, kjenne på mestring, og det er jo en god følelse. (Jeg vet derimot at jeg burde bli enda bedre på å vedkjenne meg det jeg faktisk presterer…). Det er ikke bare bare å slite.

Det er mine meninger og synspunkter om dette temaet.