Blir bulimi litt glemt bort?

Det er et spørmål jeg har hatt litt i tankene i det siste, av en grunn jeg ikke skal nevne her. Bulimi er jo ofte blitt nevnt som en usynlig sykdom, fordi de aller fleste bulimikere er normalvektige. Ikke alle, men de fleste. «Hvordan kan du ha en spiseforstyrrelse, du er jo ikke tynn». Jeg vet at det er mange som har fått den setningen, og tilsvarende, slengt i trynet. Jeg fikk en kommentar om at jeg var «lubben», da jeg veide 55-56 kg, fordi jeg fortsatt var normalvektig, og langt ifra i «faresonen» når det kommer til BMI. Det vil si, jeg var i nedre sjikte på normalskalaen, hvis en tar utgangspunkt i at en BMI på under 20 er undervekt, noe de tar utgangspunkt i på Modum f.eks. Dette var en kommentar fra en behandler. Bulimi er den type spiseforstyrrelse som er størst i prosent. Mange er i behandling, men tenkt på alle de som faktisk ikke er i behandling, som dermed ikke er med i beregningen. Mange tør ikke oppsøke hjelp, av ulike grunner, men jeg vet at en del ikke tør ta kontakt med hjelpepersonell, nettopp på grunn av at de redde for å få slengt overnevnte kommentar i trynet. Og det kan jeg forstå meget godt. For det første føler veldig mange skam over å ha en spiseforstyrrelse, over at de kaster opp, og skulle de i tillegg da få en sånn type kommentar som gjør at de føler seg enda mer skamfull, så er det fullt forståelig at mange vegrer seg for å oppsøke hjelp. Mange har erfart å ikke bli tatt på alvor.

Jeg er heldigvis en av de som har blitt tatt på alvor, men dessverre blir ikke alle det. Dessverre finnes det helsepersonell som ikke har såpass innsikt i sykdommen at de ikke tar alle pasienter på alvor. Dette gjelder forøvrig ikke bare helsepersonell, men mannen i gata generelt. Veldig mange forbinder fortsatt det å ha en spiseforstyrrelse med å være sykelig tynn. Mange tror at det å ha en spiseforstyrrelse kun handler om å slanke seg mest mulig ned i vekt. Når en spisesyk er veldig undervektig, er sykdommen synlig for de fleste, den blir sett, og får ofte mye fokus. Hvor mange artikler, bøker, dokumentarer osv finnes om anoreksi kontra bulimi? Hva får mest fokus? Anoreksi, fordi det blir sett. Hvilken type spiseforstyrrelser har størst prosentandel? Bulimi, men den blir ikke sett i like stor grad.

Begge sykdommene er like alvorlige, begge sykdommene utgjør store skader, begge sykdommene kan ha alvorlige bakenforliggende årsaker, som er det som bør tas tak i i første omgang. Å sulte seg, kaste opp, overtrene, misbruke avføringspiller, skade seg and so on, er bare symptomer på at noe annet er fryktelig galt. Er du forkjølet, så er hoste, rennende neser, sår hals og feber symptomer på at kroppen er blitt angrepet av virus og basilusker. Rennende neser er ikke en sykdom i seg selv, ikke hoste heller. En spiseforstyrrelse fungerer på samme måte, man har sykdommen, og symptomene. Om noen sulter seg, og andre kaster opp, betyr ikke at kun en av delene er alvorlig, for begge gjør skade på en eller annen måte.

At en person er syltynn, og en annen normalvektig, betyr ikke at den normalvektige er mindre syk enn den andre. Å kaste opp fører til ubalanse i elektrolyttene, det påfører stor belastning for hjertet, man mister viktige vitaminer og mineraler som gjør at verdier synker, man blir avhengig av det. For å nevne noe. Der anoreksi ofte handler om kontroll, ses bulimi som tap av kontroll, og masse kaos. Og er det noe jeg kan skrive under på, så er det at bulimi skaper mye kaos, både tankemessig, og følelsesmessig. At jeg er normalvektig betyr ikke at jeg er mindre syk enn en som har anoreksi. Definisjonen på en spiseforstyrrelse er i grunnen ganske enkel og forklarerende.

«Når tanker og atferd i forhold til mat og vekt begynner å begrense livsutfoldelsen og forringe livskvaliteten, har man en spiseforstyrrelse»

(Kilde: Finn Skårderud, «sterk/svak» 2000)

Om man tar utgangspunkt i den definisjonen, så ser vi at det ikke står noe om at man må ha en BMI under 16 for å ha en spiseforstyrrelse. Det står ikke at man veie 30 kg, eller aldri spise mat. Det står at når livsutfoldelsen og livskvaliteten blir forringet og begrenset, noe den ofte blir, uansett type spiseforstyrrelser, om det er anoreksi, bulimi, overspising, eller en suppe av salig blanding. Så hvorfor er det som oftes anoreksi som blir sett, mens bulimi og overspising blir satt litt til side? Er det fordi mange med bulimi og overspising til en viss grad klarer å fungere i hverdagen? Blir sykdommen mindre alvorlig av den grunn? Når vi ser i media, så blir også overspising ofte sett på som et svakhetstegn, da er man lat, og spiser usunt. Hvor mange av de som er overvektige har vel ikke også et spiseproblem?

Heldigvis har også bulimi og overspising fått litt mer plass i årene som har gått, og langt flere i helseforetak har klart å ta disse problematikkene mer alvorlig, men når det kommer til mannen i gata, så er det fortsatt mange der ute som er av den oppfatning at man kan da neppe ha en spiseforstyrrelse når man er normalvektig. Og på den måten blir bulimi glemt litt bort. Trist, men sant. Det som er mest trist, er at mange ikke tør be om hjelp, fordi de er redd for å ikke bli tatt på alvor.

102 thoughts on “Blir bulimi litt glemt bort?

  1. Well spoken!!

    Veldig viktig å få fram dette. Sykdommen ødelegger veldig mye selv om den ikke er synlig for alle en møter. Den er ødeleggende, ikke bare for kroppen, men også for ulike relasjoner og sosialt liv. Hele tilværelsen blir begrenset av en spiseforstyrrelse.

    Det er mange som er redde for å be om hjelp. Jeg har hatt god erfaring. Det er vondt og vanskelig, men jeg har blitt sett og hørt og fått hjelp. Skulle bare ønske jeg hadde bedt om hjelp før det hadde gått så mange år.

    • Ikke sant, en sf ødelegger på mange plan, som ikke andre kan skjønne, eller tenker over. Ja, det tok jo meg hele 11 år før jeg søkte hjelp, nettopp fordi jeg trodde at jeg ikke kom til å bli hørt. Mange år kunne ha vært unngått i sykdom.

  2. Dette var veldig bra skrevet og jeg kjenenr meg godt igjen. jeg har bedt om hjelpi flere år, men har ikke blitt tatt på alvor fordi jeg ikke er tynn. Det er vondt at man blir mindre sett fordi man har en mindre synlig spiseforstyrrelse. Nå er det jo ikke sånn at man sliter for å få oppmerksomhet, men man tregner jo hjelp i samme grad som en som er undervektig…

  3. Veldig bra skrevet! Jeg har opplevd selv å ikke bli tatt på alvor når jeg var normalvektig. Når det er sag så er det ikke automatisk at man får hjelp om man blir undervektig heller, har fått beskjed om flere ganger at det er mange som er MYE sykere og ikke blitt tatt på alvor(med alvorlig undervekt)har også opplevd å ikke blitt trodd på og blitt fortalt at jeg ikke har bulimi( pga undervekt og man «skal» være normalvektig/overvektig med bulimi) så det går litt begge veier. Har alltid hatt greie blodprøver(ifh til elektrolytter osv) og da får jeg høre at det ikke kan stemme at jeg kaster opp utallige ganger daglig,-som om jeg ville løyet om noe sånt?!

    • Nei, det er ikke en selvfølge at man blir trodd, uansett hva det gjelder egentlig. Jeg har også stort sett hatt fine blodprøver hele veien, med noe unntak så klart, og derfor har jeg også tenkt at jaja, det spiller jo ingen rolle om jeg er syk, for jeg klarer meg jo..
      Ikke sant, det er jo ikke akkurat sånn at det er gøy å kaste opp, så hvorfor lyve om det liksom..

  4. Så fint at du tar opp dette, Laila. Det er veldig mange som har alvorlige problemer med mat og vekt, men assosiasjonene vi har skapt mellom spiseforstyrrelser og den avmagrede anorektikeren har nok holdt mange både fra å ta sitt eget og andres problem alvorlig. Dessverre har jeg også sett unge jenter med anoreksi som skammer seg over diagnosen fordi andre kanskje ikke syns de er tynne nok til å passe med den stereotype imagen. Spiseforstyrrelsens alvorlighetsgrad har mer sammenheng med hvor mye man lider, hvor mye man misliker seg selv og sin kropp og hvor mye tid som går med på livsødeleggende tanker og handlinger enn det har med ytre kjennetegn å gjøre. Og det er så alt for mange som lider. Faktisk er det blitt så vanlig for kvinner i vår kultur å slanke seg og skamme seg over sin kropp at jeg tror vi tar som normalt det vi egentlig burde kjempe sammen for å fri oss fra.

  5. Det er ekstremt viktig det du tar opp her. Dette er noe som jeg også tenker på ganske ofte. Altså så er jeg 130 % enig i det du her skriver!!!
    Da jeg hadde anoreksi var det alle som la merke til det. Mens nå når jeg ikke er sykelig tynn, er det i grunn ikke så mange som legger merke til det. Jeg får jo kommentarer som «du er heldig som er slank». Men jeg er personlig veldig glad for at sf ikke vises på den samme måten. Jeg er fortsatt like spiseforstyrret (om ikke mer), tross det ikke lengre vises..
    Men tilbake til det du skriver; det er viktig å få frem at bulimi er minst like farlig (om jeg skal våge å bruke det ordet) som anoreksi er… Dessverre…❤

  6. Å Herregud så glad jeg er for at du satte fokus på dette! Takk!

    Jeg har helt sluttet å snakke om den sf-en jeg har (i hvert fall ut fra definisjonen over), nettopp fordi jeg har fått kommentarer av det slaget du beskriver. Drit lei.

    Igjen: Takk.

  7. Bra du informerer om dette. Veldig bra skrevet. Bulimi og overspising bør bli tatt mere på alvor, for det er et stort problem. Jeg tror man kan føle mere skam ved å ha bulimi og overspising i forhold til anoreksia. Jeg har hatt perioder hvor jeg har vært så tynn og spist veldig lite så flere har trodd jeg har anoreksia, og jeg har hatt (og har) perioder hvor jeg spiser alt for mye og blir overvektig. Jeg foretrekker å ha de periodene hvor jeg ikke vil ha mat. Men det er ikke sånn jeg klarer å velge. Det beste hadde vært å ha en stabil vekt i midten. Og selvsagt ikke kaste opp maten, noe som ikke er bra for kroppen, og som sikkert gjør noe med selvbildet.

  8. NETTOPP. Amen.
    jeg har selv erfart realiteten av kontrastene anoreksi og bulimi.
    Da anoreksien slukte meg, var alle på vakt. Alle ville hjelpe meg over sine evner og jeg fikk hjelp til hvert minste steg i livet. hvorfor? Fordi jeg var sykelig undervektig og hadde blodprøver som viste at jeg var dødssyk. Jeg ble tatt alvorlig og jeg ble overøst med hjelp.
    Da bulimien tok form i meg, var det noe helt annet. Jeg var normaltvektig – var jeg ikke da frisk? Jeg hylte ut til alle rundt meg at jeg holdt på å spise og spy meg til hjertestans tjuefire timer i døgnet, men selv behandlerne mine tok meg om min situasjon mindre alvorlig på dette tidspunktet – uavhengig av at jeg knuste knyttneven i bordet fordi jeg så sårt trengte å bli sett og hørt. Det skal til og med understrekes at jeg har opplevd bulimien som min verste fiende, og at jeg på dette stadiet, behøvde mer hjelp enn noen gang. Likevel forsvant hjelpen gjennom fingrene mine; blodprøvene var nemlig fine, og kroppen min så normal ut – da sett bortifra at jeg sikkert hadde vannansamlinger på omlag 10 kg i bare ansiktet.
    Det er galskap. Ren vanvidd. En spiseforstyrrelse er en spiseforstyrrelse – akkurat som du sier. En spiseforstyrrelse er et symptom på at det er noe alvorlig gale på innsiden. En spiseforstyrrelse, uavhengig av form og resultat i form av atferd og/eller kroppslig synlighet, er en sykdom som trengs å bli tatt seriøst uansett. UANSETT.
    Godt innlegg, Laila. Dette må belyses så mye som overhodet mulig.

    • Exactly what I mean liksom. Fordi man er normalvektig, og ikke lengre har like mye symptompress, så er man liksom frisk og rask. Hadde det vært så enkelt, så hadde vel ingen vært syk? Djez.❤

  9. Alle burde vært som deg, Laila❤

    Det er synd at så mange trenger å -se- det for å skjønne at folk sliter… Selv med svar på tiltale, så går det ikke inn hos folk. Blir så lei.

  10. Tenker litt høyt i det stille for meg selv her (jeg fant nettopp på et herlig selvmotsigende uttrykk! ) og erflekterer fritt. Er det litt slik at anoreksi er mere stuerent enn bulimi? I et samfunn som er besatt av selvkontroll og «slank = Sunn/perfekt» kommer jo anoreksi bedre ut enn ukontrollert matinntak med påfølgende selvpåførte brekninger. Jeg tilhører sistnevnte gruppe, bare så det er sagt.. Anoreksi er gjerne mere synlig enn bulimi, naturligvis, men tvangsspising og overspising er også spiseforstyrrelser, men de forsvinner også. Det kan være vanskelig å se om en person er anorektisk eller «bare modellslank» (jeg snakker selvfølgelig ikke om de mest ekstreme anorektikerne!)

    Uansett hva man lider av innenfor spiseproblematikk er den enkelte fylt av så mye skam, selvforakt og negative følelser, at det burde vært mere åpenhet om dette. Hva som hjelper skal jeg ikke uttale meg om, men dersom noen har gode løsninger – ring meg..

    • Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det jeg det..stuerent…tja, kanskje det er et bra uttrykk? Veldig veeeeeelig mange ønsker jo å gå ned i vekt, og dermed assosierer mange det med en sf. Jeg har hatt utallige søk på «Jeg ønsker å bli tynn, jeg ønsker meg en spiseforstyrrelse» i bloggen min (får opp oversikt over hva folk søker på, som førte dem inn hit). Det er bare…tragisk. Dessverre er det en del søk på «Hvordan lære å kaste opp…», alt for å gå ned i vekt. Samfunnets kroppssyn er ikke akkurat det beste heller, eller hur? Skulle gjerne ringt deg altså..haha.

  11. Utrolig bra skrevet! Det er et viktig tema, og du setter lys på problemstillingen på en veldig bra måte her…Selv er jeg blant de som sliter (men det er forferdelig vanskelig å innrømme annet enn anonymt), men som ikke tørr å oppsøke hjelp. Jeg er livredd for ikke å bli trodd, da jeg tidligere ble møtt med: «skjønner ikke hvorfor du trenger disse timene egentlig..»Menmen, det går jo bra. Det gjør jo det😉

    Har lest bloggen din ganske lenge nå, og du skal vite at du er veldig dyktig på dette med blogging. beundrer deg for åpenheten!!

    • JAAAAA!!!! Gjett om jeg kjenner igjen det derre «Hva får du egentlig ut av timene? Du gjør jo ikke hva jeg foreslår, bla bla bla» kommentarene. Og jeg har også, hele veien, som du kanskje også har fått med deg om du har lest bloggen en stund, at jeg tenker, og mener, at jeg klarer meg jo alltids, det går bra, klart meg så langt, vil alltid fortsette og klare meg. Gosh. Tusen takk🙂

      • Har fått med meg det at du tenker og mener at det går bra, ja🙂 Har fulgt deg i over et år (tror jeg), og jeg må bare påpeke at du skriver utrolig bra! Det er utrolig lett å kjenne seg igjen i det du skriver, du skildrer nok det mange ikke tør å si. Creds for det!❤ Jeg klarer meg også. Tror jeg da. Er i fasen hvor det skal holdes hemmelig nå, gudene må vite hva som skjer hvis noen finner ut hva jeg holder på med (annet enn helsesøstra og en lærer som visste det når jeg gikk på vgs…Men nå er det liksom tid for å bevise at jeg klarer meg alene, klarer å bo alene. Og da passer det seg ikke inn å komme med innrømmelsen om at maten, ja, nei, den liker vi ikke å beholde.) jeg vet jo at det ikke er bra, men tenker at så lenge det bare er jeg som vet at jeg fortsatt holder på, så går det bra. Det må gå bra!

      • Ikke sant…snakk om å lure seg selv trill rundt liksom, selv om man vet at man lyver. VI vet (ikke man, haha)
        Takk for fine ord🙂

  12. Tilbaketråkk: Spiseforstyrrelser er mer enn anoreksia nervosa | Uten mat og drikke dør helten

  13. Tenker du overspising er det samme som tvangsspising? Jeg ville brukt det siste som definisjon på dette problemet ganske enkelt fordi mennesker (som meg) ikke alltid har overspist men hatt tvangstanker rundt mat (og forsåvidt fortsatt har det). I perioder spiste jeg mye, hadde null kontroll over det jeg spiste og følte meg mett og sulten på samme tid. Definitivt overspising. Men, i andre perioder opplevde jeg en besettelse rundt maten og klarte ikke spise på flere timer. Var ikke uvanlig å bare spise frokost og spise veldig lite til kvelds 12 timer senere. Maten hadde en så stor makt at jeg ikke klarte å spise normalt i det hele tatt, hverken på den ene måte eller den andre. Tvangsspising har mange av de samme tankene som en anorektiker eller en med bulimi. Mat er en besettelse men oftere enn å sulte seg spiser man ukontrollert mye, uten å kaste opp slik som med bulimi. Jeg aner ikke om du forstår hva jeg vil frem til. Det handler ikke bare om å overspise.

    Som de andre har sagt, bra innlegg. Å sette fokus på andre litt mer glemte spiseforstyrrelser er bra. Kanskje det vil få leger og annet personell til å tenke annerledes med tiden når det kommer til spiseforstyrrelser. Anoreksi er noe du ser, de andre synes ikke så godt, gjemt bak en «normal» eller feit kropp.

    • I et samfunn som forherliger tynne kropper og selvbeherskelse er det ikke så rart at bulimi blir litt borte. Jeg har ett inntrykk av at bulimi er mindre «stuerent» enn anoreksi. Mange som ikke har peiling på hva dette handler om, tror gjerne at det er slanking og selvkontroll som har gått litt for langt, mens bulimi er det stikk motsatte. Overspising ( mangel på selvkontroll) og påfølgende selvpåførte brekninger. Så feil kan man ta! Uansett godt skrevet🙂

    • Jeg sliter ikke med noen form for tvang selv, men jeg tenker at tvang også kanskje ses på som et symptom på noe annet? Det må nesten noe som sliter med tvang svare på. Men, overspising er en egen diagnose🙂 Hvordan en sf forløper, vil varierer fra person til person, uansett om man har lik diagnose. Vi er alle ulike individer med ulik historie og balast…

    • Jeg sliter ikke med noen form for tvang selv, men jeg tenker at tvang også kanskje ses på som et symptom på noe annet? Det må nesten noe som sliter med tvang svare på. Men, overspising er en egen diagnose🙂 Hvordan en sf forløper, vil varierer fra person til person, uansett om man har lik diagnose. Vi er alle ulike individer med ulik historie og balast…

  14. Nå begynner jeg å krible av engesjement! Det er så vanvittig viktig å være klar over nettopp det du skriver om. Både jeg selv og bekjente av meg har opplevd det samme – at man ikke blir sett på som en «ekte» spiseforstyrret person om man har en vekt i normalområdet. Ingen vet hva som skjer bak lukkede dører, og spesielt i et lukket sinn, så det er et veldig viktig poeng du henter fram.

    • Ikke sant. Dessverre er det jo sånn at mange fortsatt det kun handler om å gå ned i vekt, nekte å spise, trene mye. HADDE de bare visst! Vi visste jo ikke at det kunne gå den veien vi heller…hadde bare VI visst..

  15. Svar: Veldig viktige spørsmål du stiller her Laila. Vet at det ikke er det «riktige» svaret, men jeg er faktisk livredd for at folk skal forstå at jeg sliter. Jeg er ikke redd for å si at jeg er svak, men jeg er redd for at folk skal dømme meg. Og jeg er redd for at folk skal se ned på meg. Jeg vet at det ikke er helt riktig å se på det sånn. Og samtidig ser jeg jo IKKE ned på folk som åpner seg og forteller om sine ting. Som for eksempel du; Jeg beundrer deg for din åpenhet og for at du klarer å fortsette med det. Og jeg blir så motivert av den måten du klarer det på. Men samtidig klarer jeg ikke å skjønne at folk ville gjort det samme om de får vite «min historie». Psyko..nei, men redd..ja
    Jeg har et mål om at jeg skal klare å åpne meg, kanskje også åpne bloggen om aldri så lenge… MEN det vi ta tid. Så takk for at du tross alt forstår!❤

    • Of course I do, vært der sjæl vettu😉 Startet anonymt jeg også, selv om det ikke varte så lenge, haha.
      Your choice, du må bestemme og sette grenser🙂❤❤❤

  16. Kjempe viktig!! Eg blei jo heller ikj tatt på alvor første gangen eg tok kontakt med legen, og etter det gikk det stupbratt nedover… skummelt å tenke på.
    Klem til Laipai for at du setter fokus på dette.❤

  17. Veldig bra innlegg. Jeg lider lider ikke av bulimi, men noe jeg ville kalt «ufrivillig» bulimi. Dvs at kroppen reagerer med oppkast om jeg spiser over en viss mengde eller om jeg spiser noe før jeg tar noe i munnen som ikke kan spises (f.eks tannbørsten) eventuelt om jeg presser kroppen (trening) eller i kalde eller skiftende omgivelser. Jeg ville ikke sagt jeg har spiseforstyrrelser da dette er ikke noe som skjer av bevisst handling, men noe kroppen selv gjør. Det er for øvrig veldig irriterende å ikke kunne pusse tennene etter frokost eller kveldsmat eller ta en kort løpetur for da går maten opp igjen.
    Det jeg lurer på, er om noen lider av det samme? Søker jeg opp problemene mine kommer jeg bare til mammaforum, og jeg har ikke vært gravid i 4 år….
    Da det begynte gikk jeg ned veldig mye, men har klart å stabilisere vekten min. Jeg har vært hos flere spesialister på øre, neste hals og tatt prøver av magesyre og gastroskopi og ikke minst CT uten at de har funnet en logisk forklaring. Jeg har tidligere gått til psykolog uten at de har funnet noe traumatiske opplevelser som kan ha utløst dette.

    • Oi, høres veldig komplisert ut. Nå er ikke jeg lege, så jeg kan dessverre ikke gi deg noe svar som leger og andre fagfolk ikke kan gi deg. Men jeg ville nok heller ikke kategorisert det som en spiseforstyrrelse når kroppen reagerer som den gjør, at det ikke er en bevisst handling fra din side.
      Har de funnet noe sånn i forhold til lukkemuskelen din?

      • Jeg har sjekket lukkemusklene også, samt tatt allergiprøver og prøver fra magesekken. Har igrunn sjekket alt som er fra munn til magen uten at de har funnet noe spesiell årsak som utløser det. Jeg har blitt satt på diverse tabletter og nesesprayer for å se om det kunne dempes. Den ene tabletten jeg fikk hjalp endel, men så ble jeg ganske døsig av den så det var ikke noe jeg kunne ta hver dag. Funket for øvrig veldig greit da jeg var hos tannlegen ihvertfall =)

      • Hmm…ja nei da vet jeg ikke du…det er hvertfall noe som ikke stemmer, det kan jeg jo si da, uten at jeg er lege, haha. Håper du finner noen som kanskje kan gi deg et svar en gang hvertfall🙂

  18. Trofaste gode deg som alltid kommenterer på bloggen min, og nå for tida så er jeg ekstremt dårlig til å kommentere på din.. Jeg kommer sterkere tilbake for å lese og kommentere!! Nå bare vaser jeg rundt, føler jeg selv, og da er jeg ikke god på å lese❤
    Gratulerer med å bli valgt ut til lesernes vg!!!🙂

  19. Veldig bra innlegg!!🙂
    Har selv slitt med bulimi og insulin purging i 10 år… For meg utartet det seg slik at jeg spiste snop, chips osv for å straffe meg selv… jo usunnere jo større ble smerten.. Det var som om noen slo en pisk over ryggen på meg.. For meg så var dette mange år i helvette, ingen så at jeg ikke hadde det bra og ingen tok hintene.. så jeg er veldig glad og takknemlig for at du tar opp temaet!!

    Stå på!!

    • Ikke sant, det skal en del for at andre skal se det, og det er jo derfor bulimi blir kalt den usynlige type for spiseforstyrrelser. Det samme gjelder jo for overspising også..
      Tusen takk🙂

  20. VELDIG bra skrevet..
    Jeg sliter også med bulimi, men har følt meg lite trodd fordi jeg er normalvektig..
    Jeg fikk til med denne slengt i tryne av sjefspsykologen på akutt psyk;
    «Bulimi er jo bare et mislykket forsøk på anoreksi!»
    Den svei!😦 Vondt å høre at det er fler av oss som ikke får ordentlig behandling fordi man «bare» har bulimi.: Stå på, kjære! Tenker på deg ♥♥ Klemmer

    • Det er tragisk å få slengt sånne kommentarer i trynet, samtidig er det jo nettopp sånn mange med bulimi føler det også, at de er mislykkede anorektikere…
      Tusen takk❤

  21. Jeg mannet meg opp for nøyaktig ett år siden og gikk til legen og ba om hjelp. Fikk henvisning til konsultasjon på sykhus, men beskjed om at det var lang kø. Jeg hørte aldri noe mer, og nå tror jeg ikke jeg orker å prøve igjen… Fikk følelsen av å ikke være viktig, at man kunne bruke ressursene på andre som er «sykere». Men ingen vet at jeg kastet opp 2-3 ganger om dagen, for jeg dro på universitetet hver dag og klarte meg godt, men da jeg kom hjem lå jeg i en stol resten av dagen, fordi jeg var så sliten og deprimert.

    Tusen takk for at du skrev dette innlegget…. Det betyr utrolig mye å lese slikt.

    • Ikke sant, det er lett å gi opp når man ikke blir trodd. Det tok meg 11 år før jeg i det hele tatt oppsøkte hjelp, men det med et stort push i ryggen, og fordi depresjonen ble et stort problem i tillegg. Jeg var også veldig redd for å ikke bli trodd, jeg hadde jo hele veien vært normalvektig..Jeg håper likevel at du tør å kaste deg ut i det igjen, for heldigvis finnes det jo også behandlere der ute som tar pasientene sine på alvor🙂

  22. Et fantastisk innlegg, og et viktig innlegg. Som nevnt over, nå sitter jeg med en utrolig kribling i kroppen og følelsen av at noen har sett rett inn i sjelen på meg. Du stiller kritiske sprøsmål til samfunnet og idealistiske oppfatninger, samtidig som at du minner leserne (meg) på at det er viktig å søke hjelp. Til og med kommentarfeltet ditt gir meg mot og et brennende ønske om å en dag kunne fortelle de rundt meg om hva jeg sliter med. Da ville nok mye falt på plass for dem også. Takk for et flott innlegg:)

    • Jeg håper du kommer dit hen at du tør å fortelle om problemet ditt. Jeg vet hvor skummelt det er å skulle fortelle det, for det tok meg faktisk 11 år før jeg i det hele tatt fortalte noe til foreldrene mine. Jeg hadde fortalt det til andre i årene som hadde gått, men ikke til dem…Selv om det er trist at du også sliter, så er jeg glad for at innlegget ga deg noe🙂 Takk.

  23. Veldig bra skrevet og jeg kunne ikke vaert mer enig.
    Sykdom er sykdom, selv om symptomene ikke alltid er like tydelige. Ei veninne av meg har problemer med overspising, hun foler ubehag og frykt om hun ikke faar i seg nok mat. Problemet er at «nok» mat for henne er nok til aa holde 2 voksene menn gaaende. Hun er naa paa bedringens vei og har til aa med begynt aa trene. Det tok flere aar for henne, men det er mulig bare man faar hjelp.

    • Enig med deg der, sykdom er sykdom, selv om ikke symptomene er synlig. Sykdommen forløper ulikt for oss alle, men det betyr ikke at den er mindre viktig å ta tak i enn andre.
      Godt å høre at hun er på bedringens vei🙂

  24. Utrolig flott skrevet.. .
    Jeg kjenner meg veldig godt igjen, har slitt med dette i noen år nå.. Har aldri søkt hjelp, for jeg er livredd for å søke hjelp. Jeg er ikke tynn, men jeg er heller ikke direkte sjukk. Men er sikkert litt overvektig, men jeg tør bare ikke. Når jeg fortalte noen at jeg hadde hatt det, trodde ikke folk på meg engang. Hva om det samme skjer hvis jeg går å søker hjelp?

    Håper at psykologer og slik kan bli mer ops på det og behandle det på lik linje som anoreksi.. Det er akkurat som de som sier at folk som ler og er glad mest, lider mest på innsiden. Vel, vi fleste ser jo ganske fin ut, men ikke på innsiden.. .

    Takk for at du skrev! Blir glad at det er fremdeles folk som tar dette opp.
    Hilsen en litt lykkeligere 15 åring.

    • Husk at du ikke nødvendigvis trenger å oppsøke hjelp hos en lege. Helsesøster/rådgiver er også personer du kan ta det opp med. Det viktigste er at du begynner en plass, og når/om du først gjør det, så er det viktig at du understreker hvor vanskelig dette faktisk er for deg. Mange skjønner heldigvis at man ikke behøver å være en strek for at det er alvorlig. Stå på.

  25. Jeg kjenner meg igjen. Selv om det var anorexi jeg hadde. «Du har ikke anorexi, for du veier over 30 kg..» fikk jeg høre. Men det er ikke normale personer som spiser et eple i uka og 50-100 avføringspiller hver dag? Så begynte jeg å spy. Bulimi. Tror det var fordi det virket lettere å få det ut den veien. Det gikk liksom raskere. Jeg var jo helt ødelagt av pillene. Men det var jo etterhvert veldig godt med mat!! Det stemmer det med full kontroll – kontra ingen kontroll og fullstendig kaos. Da jeg spiste så andre så det, så fikk jeg berømmelse fordi da var jeg sikkert frisk igjen. Det var litt farlig for jeg kunne fortsette å spise offentlig og spy alene, siden familie/venner sluttet å mase. Jeg handlet store matposer hver dag, men alt gikk i dassen. Vekten økte jo, men selvfølelsen var jo helt på bunn. Man juger jo som en helt.. Men alle tenkte at se der – nå er hun frisk igjen.. Man blir veldig ensom når man har en slik sykdom. Jeg vil tro at overspiserene har det på samme måte. Det er jo på en måte det samme, men uten å spy. Håper alle som lider får hjelp, god hjelp. Jeg er «frisk» nå, men har fremdeles ikke badevekt. Ingen burde ha det!

    • Veldig mange, både pårørende, venner og også helsepersonel (dessverre), tror at en blir bedre bare fordi man går opp i vekt. Tankene er der, følelsene er der, kaoset er der, og som du sier, mange går fra anoreksi over til bulimi, det er veldig vanlig. På Modum fikk vi vite at hele 93% av de som tidligere har slitt med anoreksi, etterhvert går over til bulimi. Kroppen når en viss grense før den faktisk ikke lengre klarer et lavt inntak av mat, og for mange blir derfor bulimi veien, for selv om kroppen ikke tåler det lave inntaket av mat lengre, og mat igjen blir et alternativ, så betyr det ikke man er frisk.

  26. Kjempebra skrevet! Jeg har slitt med overspisingsforstyrrelse, men siden jeg bare har tvangstrent og ikke kastet opp (fordi jeg får det ikke opp rent fysisk) har jeg kun fått henvisning til enæringsfysiolog. Ikke EN gang har jeg fått tilbud om psykolog når jeg har fortalt om hva jeg har slitt med! Ikke EN! Jeg vet jævlig godt hva jeg bør spise eller ikke spise, men jeg klarte bare ikke stoppe bingene, på samme måte som en bulimiker heller ikke får det til sånn uten videre.

    Jeg tror anoreksi er den «politisk korrekte» spiseforstyrrelsen. Der skjønner alle at det ikke bare er å koble til litt intravenøs næring og få personen til normal vekt. Der skjønner man at det er psykologiske vanskeligheter bak. Ved bulimi og overspisingsforstyrrelse er det mye lettere at det blir forklart i form av «lav selvkontroll» eller «dårlig impulskontroll» eller lignende. Utrolig fortvilende!

    • Det er tragisk å høre at du faktisk aldri har fått tilbud om mer hjelp, at noen har foreslåt det. Det viser jo bare at noen behandlere lett bare blåser bort enkelte former for spiseforstyrrelser…trist at det fortsatt er sånn. Og ja, det er utrolig fortvilt at det skal være sånn.

  27. Først av alt; bra skrevet.

    Kjenner meg sånn sett litt igjen. Har hatt av og på stress relatert bulimi i en del år, og det er en bråte med folk som ikke tror meg når jeg sier det.

    Husker det var en gang jeg ikke kunne gjøre annet enn å flire. Hadde vært hos legen og tatt noen blodprøver i forbindelse med noe annet. Det eneste test-resultatene viste var at jeg var noe dehydrert, men hadde fastlegen da sjekket i papirene mine hadde kanskje alarm-klokkene ringet hos ham (fikk ny for et par år siden og han vet ikke om bulimien ennå).

    • Det er det jeg mener, mange tror dessverre ikke på at det er mulig å ha en sf så lenge man ikke er tynn nok. Det er tragisk at så mange fortsatt tror at en sf kun handler om å være tynn.

  28. Nå har jeg lest hele teksten og jeg kunne ikke sagt det bedre selv. I motsetning til deg har jeg ikke fått noen diagnose, men jeg tror jeg har bulimi eller ednos. Ednos blir vertfall glemt, få vet hva det egentlig er. Men som du sier, sliter mange med å søke hjelp spesielt om de er normaltvektig og frykter å få kommentarer om at man ikke er tynn nok. Jeg blir utrolig såret når slikt skjer og vil bytte psykolog hos bup (er 17 år) for hon bare har bestemt seg for at jeg ikke har en spiseforstyrrelse. Jeg føler at hun ser på meg som en som lager meg en spiseforstyrrelse, men slik er det slettes ikke! Tror hun jeg vil kaste opp? At det er lett å snakke om det og at jeg VIL i perioder hate meg selv for jeg er så stygg?! for det kan jeg si til meg selv. Synes jeg er feit osv.. det er ikke noe gøy, det ødelegger meg jo. Jeg vil bytte fastlege og snakke med en jeg ikke kjenner. Men en del av meg vil gi spiseforstyrrelsen alt, og skjule alt jeg gjør + spise lite, trene og kaste opp. Dessverre. Får vel få ny fastlege siden jeg ikke har og være ærlig.
    For forrige gang jeg var til legesjekk viste det seg at jeg mangler salter. Kommer det av oppkasten?
    Spiseforstyrrelsen var verre før, men den er søren meg ikke borte. Det som er greia.. har gått i 9 mnd og slitt med maten og kroppen og vet ikke hva jeg skal gjøre siden psykologen min ikke hører på meg.
    Men tusen takk for dette inlegget, håper mange lærer. Bulimi er minst like farlig og en spiseforstyrrelse er langt mer enn å være undervektig.. evt. For jeg er tre kg fra undervektig, men ikke helt god i hodet, det som er greien.

    • Trist at du ikke blir ikke blir hørt og tatt på alvor. Jeg skrev et nytt innlegg i dag, som du også kan lese gjennom om du vil. Der retter jeg litt fingeren mot helsepersonell. Jeg synes du skal sette ned foten litt, og si ifra hva du ønsker fra dem.
      Mangel av salter kommer nok som følge av mye oppkast ja, og det er skummelt, så du burde fått skikkelig hjelp (selv om sf’n selvsagt mener noe helt annet…).

  29. leste en kommentar her og må bare spørre om dehydrering, har det noe med spiseforstyrrelse å gjøre? finner ikke så mye om det på nettet og jeg drikker veldig mye vann og må på do hele tiden og er så tørst. Om jeg drikker for mye vann, skyller det vekk viktige vann i kroppen?

    • Dehydrering kan være følger av misbruk av avføringspiller og mye oppkast. Og mye vi drikker er jo også vanndrivende, så det fyker jo ut en del kan du si…

  30. Jeg skammer meg sånn over overspisingen min at jeg ikke orker å snakke med noen lege om det. Jeg er feit, ergo er jeg dum og svak og uten vilje. Når jeg får sånne replikker – uansett hvor pent pakket inn de er – fyker jeg rett til sjokoladehylla. Jeg handler litt og litt i forsjellige butikker så ingen skal reagere på mengdene jeg kjøper. Aner ikke hvor det skal ende, men frykter det verste. Du behøver ikke kommentere, ville bare fortelle litt om hvor skambelagt overspising er. Anoreksi synes – bulimi kan også synes – men når man blir skikkelig feit (og jeg kjenner mange, mange, mange med lignende problemer som meg), tør jeg påstå at 90% lider av en eller annen grad av overspising. Selv om magen er så full at jeg nesten sprekker, går hånden automatisk til sjokoladeskåla – jeg putter i munnen, tygger og svelger og gråter og skammer meg.

    • Det er sånn det fungerer for mange, dessverre. Det blir litt sånn for meg også, uansett hvor mye jeg spiser og kaster opp, så fortsetter og fortsetter det, uansett hvor sliten kroppen er, eller blir. Det har heldigvis bedret seg mye for meg. Jeg fikk god hjelp på Modum, så selv om jeg ikke er frisk, så har jeg kommet et godt stykke på veien. Jeg håper at du tør ta det opp med legen din, for du kan få det bedre. Det er noe det går an å jobbe med. Jeg vet alt om skam, men ved å prate om det, så gjør du skammen litt mindre. Takk for at du deler, alle historier fortjener å bli hørt, uansett hvilken type spiseforstyrrelse man har.

  31. Bra innlegg, om et VELDIG viktig tema. Håper mange som jobber innen helsevesenet leser dette innlegget. Heldigvis er det mange flinke som tar alle spiseforstyrrede på alvor, men er nok desverre veldig mange som kun ser de » veldig tynne», og som ikke klarer å forstå at vekt har liten betydning når det gjelder hvem som er syk og ikke. Vekt betyr egentlig ingen ting i denne sammenheng.

  32. Er helt enig! Et budskap som er viktig å få frem. Har selv opplevd å få «jaja, du er jo ikke akkurat dødssyk, da» slengt i trynet av behandlere da jeg var normalvektig. Det bidrar bare til skammen, jeg for min del tenkte «herregud, jeg klarer jo ikke å ha en spiseforstyrrelse på ordentlig en gang».

  33. At det finnes mange feiloppfatninger innen helsevesenet når det gjelder spiseforstyrrelser er nok sant. Jeg har selv opplevd at de som er overvektige som regel blir behandlet som om de har en spiseforstyrrelse, uansett hva årsaken er til de ekstra kiloene. En del overvektige har vekta som følge av andre sykdommer som ikke er psykiske, herunder hormonelle sykdommer som f.eks. stoffskiftesykdommer og PCO/PCOS. Men også disse tvinges igjennom samme opplegg med livsstilsendringskurs hvis de f.eks. ønsker hjelp til å gå ned i vekt, et kurs der årsaken til deres overvekt tillegges psykiske problemer og ikke rent fysiske sykdommer. Så at mnages oppfatning av spiseforstyrrelser er helt feil, er sikkert.

  34. VELDIG bra skrevet! Kjenner meg utrolig godt igjen i det at bulumien fort blir glemt. Det ER en farlig sykdom. Har selv kombinasjonen av anoreksi og bulumi (kaller dem anna og mia. Kan i visse tilfeller kalle dem begge «baluba», siden de bare lager kaos i livet. Liker ikke ordene anoreksi og bulumi)
    Selv om både venner og familie vet om det, og man er på bedringens vei, er det fort gjort for de rundt deg å mase på deg ang mat. Enkelt å greit fordi «du ser frisk ut». Dette maset gjør ikke situasjonen bedre, og man faller lett tilbake til gamle rutiner. Underspiser man derimot hele tiden, ser de rundt en sykdommen, og er mer på vakt. De vil hjelpe, og har litt mer respekt for hvordan man skal bli bedre.
    Virkelig trist at bulumien blir glemt på denne måten. Denne sykdommen kan ende i en like plutselig død, som anoreksi, bare mer overraskende.

  35. Hei, jeg leste nettopp det du skrev, og synes det var godt skrevet! Men jeg lurer på noe. Jeg har en venninne som har bulimi. Hun fortalte meg om det for ca to uker siden, Jeg har snakket og snakket men hun er for sta. Hun sa at siden hun synes at det er så lett å spy ut maten, så kan hun gjøre det om og om igjen. Hun var ikke lubben eller overvektig, hun var normal i vekten. Hun gikk fra å hate vann og sunn mat, til å tvinge i seg vann, smoothie og alt som hun mener er sunt. Hun spiser heller aldri noe mat som inneholder for mye sukker, osv. Hun trener og har blitt avhengig av det. Hun vil heller ikke kontakte en psykolog fordi det koster mye og hun mener at hun kommer til å svikte moren hennes hvis hun får vite om det. Hun blir sint på meg når jeg prøver å gi henne f.eks en brus eller potetgull, eller når jeg sier at hun burde slappe av. Hun blir vanligvis ikke sint på meg…Jeg føler at livstilen hennes blir forandret, men på en negativ måte. Hva skal jeg gjøre?

    • For det første så må du huske at det ikke er din jobb til å være behandler, eller pushe henne på noen måte, det kan faktisk være med på og gjøre det vanskeligere for henne. Hvis hun føler at hun kan prate med deg, men at du helst vil at hun skal søke hjelp, så kan det føre til at hun også lukker seg helt for deg. La henne vite at du er der om hun har behov for å prate, og prøv å få henne med på hyggelige ting som hvertfall kan gi henne noen timer fri fra sykdom.

  36. Hei:-) Så linken til denne bloggen helt tilfeldig når jeg rotet rundt på nette, å den traff meg veldig.. Jeg har en kjæreste som i 2 år har hatt Bulemi, å livet hennes går veldig opp å ned for tiden.. Har du noen gode råd til hva jeg kan gjøre som pårørende?:-) Og om det er mulig å Nå deg på mail?

    Fantastisk innsats med denne bloggen, og flott at du gjør andre mer beviste over hvor utbredt det faktisk er med Bulimi!:-)

    • Like under headeren min så ligger den en link som heter «for pårørende», du kan jo ta en titt innom der. Ellers ligger mailadr. min på forsiden av bloggen, i venstremenyen🙂 Svarer på mail når jeg får tid.

  37. Veldig bra skrevet Laila. Er også veldig glad for at mange har lest denne, nettopp fordi det er så utrolig viktig, og ikke minst så sant..
    klem!❤

  38. «Det ser ikke ut son du har spiseforstyrrelser», har jeg fått høre mange ganger. Vekten min er som en berg og dal bane. Og hver gang jeg går opp i vekt får jeg også høre, «så bra du ikke kaster opp lenger». Når de la ned avdelingen for spiseforstyrrelser hvor jeg bor, fikk jeg høre at jeg ikke var syk nok for Bergen. Selv om jeg kastet opp 15-20 ganger om dagen, var jeg ikke tynn nok, derfor var det ikke alvorlig. Synes det er trist når bulimi på en måte blir satt på siden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s