Here we go again.

Jeg er ikke av dem som verken har vært lengst i behandling, eller prøvd utallige metoder. Likevel har jeg prøvd en del. Jeg har vært i gruppeterapi, hatt timer med psykiatrisk sykepleier, psykologspesialist, et opphold på Modum, og timer med ernæringsfysiolog. Jeg har, til tross for tilbakeskritt, hatt framgang i årene i med behandling, selv om det ikke alltid er like lett å se det. Men jeg er helt klart på et annet stadie nå, på visse områder, enn jeg var for noen få år siden. Jeg har mer selvinnsikt, jeg har åpnet for det hemmeligste, jeg har utfordret meg (og mestret), prøvd og feilet, ramlet og reist meg. Jeg har kuttet medisiner, og enkelte mennesker. Alt for å bedre situasjoner. Flere symptomer er borte, og vil (bank i bordet) forhåpentligvis aldri dukke opp igjen. Så selv om det ikke føles som at jeg har kommet så veldig langt, så er det betydelig framgang/bedring. (Fornuften klarer å se dette).

Nå er jeg såvidt i gang med psykomotorisk behandling, og i går hadde jeg min aller første time med privat psykolog. Denne gangen er det en mann igjen, en som jeg kan like. Han har det beste og mest behagelige kontoret jeg noen gang har vært hos med tanke på behandling. Der er det bare å velge om man vil slenge seg på en sofa, eller lene seg godt tilbake i en skinnsofa. Det er et stort og mykt teppe på gulvet, så skoene må av, og beina kan dermed slenges oppi i stolen. Jeg ble tilbydd kaffe, og tonen var veldig fin, til tross for at temaet selvsagt er sykdom, og det er jo ikke alltid like hyggelig. han hadde (heldigvis?) fått tilsendt en bunke papirer, både fra lege, siste behandler, og epikrisen fra Modum. Så han fikk et innblikk i det mest vesentlige. (Jeg fikk lese det som var blitt tilsendt..). Likevel ville han jo ha mine egne ord. Jeg satt der i 2 timer og liret ut av meg, og svarte på spørsmål, så jeg fikk fortalt det en god del. Vi pratet om spiseforstyrrelsen, så traumet ble ikke tatt opp, men det kommer nok. Han var veldig lett å prate med, og han spurte en del spørsmål om spiseforstyrrelsen, for han vet jo ikke alt om hvordan det fungerer. Han er en type som kommer med noen vittigheter, sikkert for å uskadeliggjøre litt av praten, noe som er helt fint for meg, for jeg har selvironi og galgenhumor, så jeg kan fint spøke om sykdommen også. Noe jeg sa til han at går helt fint, sånn at han ikke trenger å trå så varsomt hele veien. Det er godt å kunne le litt av det også, for visse episoder er jo tragikomiske.

Jeg fikk melding fra han på mandag, om at jeg hadde fått time i går, så det gikk rimelig fort sånn sett. I dagene i mellom, så har jeg gått og lurt på hva pokker jeg skal svare når han spurte om hva jeg trenger i behandlingen. Jeg skjønte jo at jeg kom til å få det spørsmålet. Spiseforstyrrelsen er veldig tilstede nå, og dermed er også ambivalensen stor. Jeg har lenge nå vært møkk lei alt av behandling, og har syntes det har vært godt med store deler behandlingsfri, og dermed også vært usikker på hav jeg trenger og vil. Jeg sa dette til han, men selv om jeg er lei, så vet jeg jo også at jeg trenger det, for jeg er helt fastlås når det kommer til å få til dette helt alene. (Vet at det er jeg som må gjøre jobben altså). Han sa at det er helt opp til meg om jeg ønsker at vi skal fortsette. Jeg trengte ikke svare der og da, men kunne ta betenkningstid og finne ut av det. Jeg vurderte om jeg skulle gjøre det, men bestemte meg for at det er lurt å bare hoppe i det, prøve det og se hvordan dette vil fungere for meg, jeg har jo ingenting å tape på det. Fungerer det ikke, så er det ikke verre enn at jeg kan avslutte det. Nå liker jeg også behandlingen jeg får hos fysioterapeuten, der vi jobber mye med kroppen, det å kunne øve på å være i kroppen, framfor å se på den som et fælt objekt. Kroppsbevissthet med andre ord. Dermed står jeg nå med to litt ulike typer behandling, som matcher hverandre. Fysioterapeuten fungerer også fint som en «pratebehandler», for hun kunne like gjerne ha vært en typ psykolog, for hun gir meg ganske mye like tilbakemeldinger som en behandler har gjort. Så dette her må jo bare bli bra? Jeg har ny time med psykologen igjen neste uke. Jeg kunne selv velge hvor ofte jeg ville ha timer. Dessuten setter han opp litt tid, sånn at det ikke blir stress og vi må avslutte midt i et tema f.eks. Han liker å ha god tid i timene sa han. Jeg er positiv, til dem begge to, og det er godt å gå ut fra timene med gode opplevelser.

Som jeg såvidt nevnte over her, så er det vanskelig med maten for tiden, jeg har problemer med å bryte destruktive mønster (overspising og oppkast), men kanskje kan det gå seg til igjen etterhvert nå som behandlingen kommer skikkelig i gang. Jeg fikk med meg undersøkelse hjem fra psykologen i går, en sånn personlighets test, for å se hvordan det står til. Jeg har tatt det før, for noen år siden, og kan selv se, ut i fra spørsmålene, at situasjonen hvertfall ikke er helt lik. Likevel blir det jo spennende å se resultatene av den. Vi snakket såvidt om et par ting vi kan jobbe med, men det lå litt humor i det også. Vi snakket om kropp, dvs, jeg snakket om kropp, og at jeg har vanskelig for å akseptere kroppen, spesielt når vekten går opp, og jeg allerede misliker den når vekten er lavere. (Har altså gått opp noen kilo etter at jeg kom inn i et forhold igjen). Jeg sa at jeg vet at det ikke er bra å være undervektig, når kroppen min i utgangspunktet ikke har en lav trivselsvekt (der kroppen altså normalt vil ligge, ikke hodet mitt). Så fornuften vil ha en sunn og sterk kropp, der jeg ønsker å en stram kropp, gjerne med litt muskler. Samtidig er det jo sånn at med muskler, så øker også vekten (sånn er det for meg hvertfall). Dermed blir ufornuften kokko. Mer vekt= uakseptabelt. Dermed vil jeg ikke ha muskler likevel. Han spurte da om jeg f.eks synes det er fint å ha flat og formløs rumpe (som nevnt, jeg kan spøke om kropp og syke tanker, så jeg ble ikke akkurat satt ut av spørsmålet). Jeg sa at jeg ikke synes det er fint, og at jeg gjerne vil ha rumpe (nå er det jo ikke sånn at den blir borte da..), men da må jeg jo trene for å få litt muskler der. Vil ha rumpe, men muskler? Hjelpes..han måtte le litt. Ser nesten for meg at vi skal jobbe med rumpa mi da, haha. Ikke at jeg skal trene styrke der da, høhø. Blir vel kanskje å jobbe litt med kroppsaksept der også? Jeg vet ikke. Time will show. Dette kan jo bli gøy…øøøhh høhø.

Ellers? Joda, kjærligheten blomstrer så fint så fint. Vi er jo samboere, og selv om det har gått fort i svingene her (vi har jo kun vært sammen i 5 måneder), så går det veldig bra. Leiligheten min er ikke den aller største, men jeg føler ikke på noen måte at vi tråkker oppi hverandre, eller går hverandre på nervene. Alt i dette forholdet føles bare så utrolig riktig. Det er det første forholdet jeg har vært i der jeg føler stabilitet og ro. Jeg har ikke dette jaget i meg der jeg føler at det må finnes noe annet og bedre der ute. Det er ikke skjæringer, store misforståelser og rot og kav i dette forholdet. Vi har selvsagt noen krangler vi også, det er jo helt normalt, med det er ofte bagateller som vi får ordnet opp i. Dessuten har jeg, mye på grunn av psykdom, mine utblåsninger og irritasjonsmomenter til tider, men kan hvertfall si det som det er. Jeg føler en del på at jeg er den store stygge ulven innimellom, som reagerer som jeg gjør, men jeg kan ikke noe for at følelsene dukker opp, så da sier jeg det. De går over etterhvert uansett, og det er noe jeg må jobbe med. Men vi har det bra sammen, og forteller hverandre flere ganger daglig hvor glad vi er i hverandre. Det er med på å forsterke forholdet, og vedlikeholde forelskelsen og alt det fine. Det er veldig viktig. Dette er en gutt jeg vil dele livet mitt med.

Yes, det er det jeg kommer på i farten, eller som jeg tid til å skrive akkurat nå, for vi skal strax avgårde på en kjøretur til Ålesund, før vi tar helg helt. Så da får jeg ønske dere en god helg også.

18 thoughts on “Here we go again.

  1. Det var godt å se et livstegn fra deg, det høres ut som det var kjemi mellom deg og den nye behandleren og det er superviktig.
    Galgenhumor skal man ikke kimse av, uten den så hadde livet vært kjedelig, det meste gå det an å spøke om og med.
    Ønsker deg en fin helg

  2. Elsk på dej! Så brat at du he fått en behandler du lika godt (i alle fall etter første møte), å så godt å lese at du e positiv til de som skal skje eller ikkje skje framover – I love it!!😀 Å ej låv ju, veit du🙂

    Kos å klem å skikkeli go helg ønska ej dej å din kjære :*

  3. Godt å høre fra deg igjen! Det høres jo ut som om den nye psykologen kan være en som kan hjelpe deg litt videre, ut i fra hva du skriver her høres han ut som en grei fyr. Det er viktig med litt humor synes jeg, men skjønner at mange behandlere vegrer seg litt for å spøke med ting. Jeg kan nemlig enten le eller bli dødelig fornærmet av omtrent det samme utsagnet, så det er vel viktig å trå forsiktig og se an pasienten litt.

    Veldig godt å lese at du har det så godt sammen med kjæresten/samboeren din! Høres ut som om dere har det veldig bra sammen, håper det varer! Du fortjener en fyr som gjør deg glad🙂

    • Jeg tåler heldigvis mye når det kommet til å spøke om sykdommen. Skal myyyye til før jeg blir satt ut.
      Takk skal du ha, og god helg ♡

  4. Spennende med ny behandler🙂 Håper det går like bra når jeg treffer min nye for første gang neste uke!

    Herlig å lese at det går bra med kjærligheten😀

    God helg!❤

  5. Veldig godt å se at du har fått ny behandler, at førstesamtalen gikk såpass greit, og at du i tillegg får mye hjelp fra psyk.fysio. Håper det vil være mye god hjelp i dette, at det vil fungere bra.
    God helg❤

  6. Ble så glad når jeg kom hjem fra jobb og så et blogginnlegg fra deg, koselig å se og gøy å lese om kjærleiken, høres ut som en virkelig bra forhold og det gjør meg så glad på dine vegne🙂🙂
    Det var så fint å lese om en terapeut som virket ok, god kjemi og litt humor, håper du finner ut av det og at det blir til god hjelp videre i kampen. Lykke til meg alt sammen og ha ei kjempe god helg🙂❤❤

  7. Oi så spennende Laila! Jeg håper dette blir veldig bra for deg, og ser frem til et innlegg fra deg om det etter hvert🙂
    *klem*

    ps! skulle ønske pratedama mi hadde mykt teppe og sofa også….

  8. Spennande med ny behandlar! Syns du e kjempeflink Laila!❤

    Har vore lite inne her i det siste, men følge med:)
    klem. håpa du har hatt ei fin helg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s