Ikke sammenlign med andre.

Veldig mange av oss er flinke til å sammenligne oss selv med andre, uansett hva det gjelder. Enten tror vi at vi er bedre enn andre, eller at andre er bedre enn oss. Mange av oss sliter psykisk heller nok mer mot sistnevnte, uten at jeg skal dra alle over en kam, bare så det er sagt med det samme. Vi sammenligner oss selv med andre på mange områder i livet, men nå ønsker jeg å vinkle det inn på et område som har vært, og til dels er, gjeldende for meg, og sikkert for en del andre. Behandling, og friskveien. Jeg hadde en chat her om dagen, og det satte i gang tankerekkene som førte til dette innlegget. «Hvis det ikke fungerte for deg, hvorfor er det da vits for meg å prøve?». Det er utgangspunktet jeg vil ta her. For nettopp den setningen, eller tenkemåten, har jeg tenkt flere ganger selv. Jeg har mye lettere for å sammenligne meg med dem som faktisk ikke klarer det, enn med de som klarer det. Å bli bedre, frisk. Hvorfor? Vel, fordi jeg har vært syk i så mange år, og fordi jeg i de fleste av de årene aldri har klart å se for meg at jeg noen gang skal bli kvitt spiseforstyrrelsen. Negativ tenkning. Andre kan få det til, bare ikke jeg. Virker uoppnåelig, for usannsynlig.

I forkant av innleggelsen min på Modum, så leste jeg noe som noen jeg kjenner hadde skrevet. At det ikke gikk så bra etter en utskrivelse av behandling for spiseforstyrrelser. En innleggelse som hadde vart over noen måneder, akkurat som det jeg også skulle. Da jeg leste dette, så satt jeg med motstridende følelser. Noen som sa «Jeg kan bare gi opp først som sist, det funker jo tydeligvis ikke for henne, så da funker det sikkert ikke for meg heller». Samtidig så tenkte jeg at jaja, om hun kan gjøre slik eller sånn nå som hun er hjemme, så kan jeg også gjøre det, ikke noe stress, det ordner seg. Utingen var bare den at det var spiseforstyrrede tanker som tenkte begge de tankene. For den løsningen hun brukte etter utskrivelse var ikke optimal, sånn den burde være, men mer en nødløsning, en som gjorde at det ble litt lettere, uten at jeg skal gå mer inn på det. Jeg tenkte dermed at enten vil det gå greit, eller det vil gå helt på trynet, og det ville jo bare bevise hva jeg alltid har tenkt, og jeg kan gå tilbake til det gamle vante, da hadde jeg hvertfall prøvd. Jeg tenkte ikke tanken om at det faktisk kunne fungere for meg, selv om det ikke fungerte for henne.

Da jeg i tillegg, mens jeg var i selve behandlingen, fikk høre en historie der noen hadde vært frisk i så så mange år, men fått tilbakefall igjen, da kjente jeg også litt på mismotet. Og det til tross for at jeg vet så inderlig godt at tilbakefall er helt normalt, og at det kan gå år i mellom. Det er bare det at når jeg da stod midt i det verste av det verste, og målet var å jobbe mot det fornuftige og normale, så føltes det veldig vemodig å høre sånne ting, for jeg tok som sannhet for meg også. Når de ikke klarte det, så klarer ikke jeg det heller. Må jeg virkelig gjennom alt dette når utfallet likevel vil være det samme gamle? Jeg valgt uansett å fullføre oppholdet, og jeg lærte mye, det var verdt det.

Nå har det seg riktig nok sånn at jeg har hatt et stort tilbakefall, eller skritt som behandleren min på Modum sa. Mange skritt tilbake. Og det var det samtalen på chatten gikk ut på, hvorfor skulle h*n prøve, når det ikke gikk så bra med meg? Selv om jeg også tenkte sånn i forhold til andre, og kan til en grad gjøre det ennå, så kjenner jeg på en litt oppgitthet. For det første var det snakk om to ulike behandlingssteder, og dermed garantert to ulike opplegg, og ulike kostlister. Jeg sa at h*n ikke måtte sammenligne seg med meg, fordi vi alle responderer ulikt i behandling. Dette er noe jeg må minne meg selv på også, for jeg må virkelig tenkte sånn. Vi kan ikke sammenligne oss med andre, ikke på en negativ innstilt måte, selv om det er lett å tenke sånn. Jeg for min del, vet at det er spiseforstyrrelsen som lener seg på den tankegangen. «Når det ikke funker for hun/han, så funker det ikke for meg heller. Fint, da trenger jeg ikke gjøre noe med det». Jeg ble jo heldigvis motbevist da jeg var innlagt, fordi jeg opplevde jo at jeg fikk til mye, i friskretning. Og jeg klarte å vedlikeholde det lenge, før det begynte å gå nedover igjen. (Nevner ikke årsaker).

Det er viktig at vi husker på at vi er ulike, og ikke minst, dette må jeg prente inn i mitt eget hodet også, at noen trenger lengre tid på å bli frisk. Noen må gå en litt lengre vei, med litt flere hinder. Og det kan det jo være ulike årsaker til, støttespillere, hvor god oppfølging man får, rutiner i hverdagen, for å nevne noe. Jeg glemmer ofte at jeg kun har vært i behandling i omtrent 1/4 del av tiden jeg har vært syk. Jeg trenger nok litt mer tid, og dessuten har jeg nå åpnet opp for flere ting som trenger å tas tak i, så veien er fortsatt humpete.

Behandleren min har lurt på om jeg har tenkt over å søke om en ny innleggelse på Modum. Selvsagt har jeg jo tenkt tanken, og jeg vet at jeg har den muligheten, og til og med at jeg kanskje trenger en runde til, samtidig sitter den ambivalensen på skulderen min igjen da. Skal jeg orke å gå gjennom det der en gang til? Jeg kjenner at jeg blir litt matt ved tanken, så jeg har ikke helt forholdt meg til det. Jeg fylte jo ut en hel haug med skjemaer som må besvares før ettervernet jeg skal på, og så jo at jeg ikke akkurat vil få toppscore på gode resultater. Jeg «bestod» noen av delene, men langt ifra alt. Altså, bare så det er sagt, dette er ikke noen tester vi får resultater på der og da, og vi får heller ikke bestått/ikke bestått på resultatet, det var bare en uttrykksmåte. Resultatene vil nok bli sammenlignet med utskrivelse i januar i fjor hvertfall, vil jeg tro, så får vi se da.  Jeg kan ikke se bort i fra at en reinnleggelse kan bli tatt opp, men jeg orker ikke forholde meg til det akkurat her og nå, og det trenger jeg heldigvis ikke heller. Det er kun snakk om noen få dager før jeg er der igjen. Jeg reiser avgårde til Oslo på lørdag, og vender snuten mot Modum på søndag.

Moralen i innlegget; ikke sammenlign deg med andre, vi er ulike, og vi responderer ulikt. Du kan ha stort utbytte av noe som andre kanskje ikke har. Og det aller viktigste, vi bør våge å satse, for vi vet aldri når vi vinner potten. Om ikke akkurat nå, så kanskje om et halvt år, 1 år, 2 år? You never know until you try. Jeg vet hvertfall (selv om jeg ikke gjør noe med det…), at jeg blir ikke lottomillionær så lenge jeg ikke tipper. Blir du?

(Et ps her, i tilfelle det ikke var like klart for alle. Dette er ment like mye for min egen del, som et råd, eller hva jeg enn skal kalle det, til andre).

«Har du virkelig opplevd noe så jævlig?»

På tide med en liten update da kanskje. Kjenner at iveren for å blogge ikke er heeelt til stede for tiden, er liksom litt tom i skolten, og ikke skjer det noe nevneverdig å skrive heller. Hverdagen har liksom ikke helt kommet i gang for fullt, men det blir vel til uken tenker jeg. Håper da på å få til et møte som jeg har prøvd på en stund nå, og jeg har behandling igjen, treningen skal økes (var på trening i går, første økten på nesten 2.5 uke, og selv om jeg trente på samme nivå som før jula, så er jeg støl som en østers i dag). Til helgen (altså neste uke), så setter jeg nesen mot Oslo, og deretter Modum. Det gleder jeg meg til, å få treffe igjen alle sammen, det er jo en ren evighet siden sist. Skulle ønske at den gruppe vi var innlagt samme med også skulle tilbake nå, men de avsluttet ikke før til sommeren, så da skal de ikke tilbake før nå i sommer igjen. Savner jo dem også da. Men men, blir uansett kjekt å treffe dem jeg får treffe.

Nå er det helt greit for meg at jula er over, komme tilbake i noen av rutinene jeg hadde. Det ble mye mat og lite bevegelse i jula, noe jeg i grunnen regnet med at det ble, men likevel håpet jeg kunne få til annerledes. Meeen, det er et tiltak å komme seg ut i jula, for dagene blir jo ikke som vanlige dager. Jeg ble sittende oppe til langt på natt, sov lenge enkelte dager, så var det filmer på tv, middag, vi fikk besøk, og var på besøk. Så da gikk jo dagene da. Nå blir det andre boller her.  Skal få rydda vekk jula her hjemme hos meg selv i løpet av helgen også, ikke like kjekt nå som jula er over. Men jeg er vandt med, fra da jeg var lita, at julen først ble ryddet vekk på denne tiden, for vi ventet til 13. dag, altså til i morgen, som også er bursdagen min (grøss). Så får vel holde på den tradisjonen jeg også, høhø.

Det jeg egentlig skulle skrive om i dag (måtte jo bare skrive en liten oppdatering først, må jo vise dere hvor spennende livet er), er et spørsmål jeg fikk i jula, av en slektning, som tydeligvis har fått med seg litt av bloggen. Jeg har fortalt om den til noen i slekta, men visste jo ikke hvem, og hvor mange av dem som faktisk hadde vært innom, selv om jeg visste av noen av dem. Anyway, vi kom inn på min spiseforstyrrelse, og mitt opphold på Modum bl.a, og deretter kom også spørsmålet «Har du virkelig opplevd noe så jævlig?», hentydet til traumet. Nå har jeg altså ikke skrevet hva det traumet er. Noen har kanskje gjort seg tanker, ut i fra hva de har hørt angående traumer, men jeg har tidligere skrevet et innlegg om hva traumer er, at det kan være alt fra «små» ting, til store og voldsomme.

Da jeg fikk det spørsmålet av denne slektningen, så ble jeg for det første nesten litt satt ut fordi hun faktisk hadde fått det med seg, at jeg har skrevet at det er noe der. Jeg vet ikke om hun selv har lest bloggen, eller fått det fortalt, men hun vet om den. Jeg ble også litt overrasket over at hun var interessert og kunne prate åpent om det. Men nå er det jo sånn at jeg kan svare om noen spør, uten at jeg forteller hva det er, om jeg ikke ønsker det. Hadde jeg kunne fortelle det, så hadde kanskje flere virkelig kunne skjønt hvorfor det er vanskelig. For det første er det ikke alle som vet hva et traume egentlig er, heller ikke hvor «små» ting som faktisk kan kalles et traume. Jeg gjorde ikke det selv heller for veldig kort tid tilbake. Men enkelt fortalt (om du ikke har tatt deg bryet med å lese innlegget om hva traumer er), så betyr traume «Sår i sjelen». Så enkelt. Enda enklere fortalt, et traume kan være en ting som har skjedd som gjør at det til tider kommer tilbake i tankene dine, og setter i gang noe i deg, om det er skyldfølelse, dårlig samvittighet, noe du ikke ønsker å tenke på osv i den gaten. Det som noen kan blåse vekk og ikke være til bekymring for enkelte, kan være vanskelig for andre. Vi er ulike, og har ulike reaksjonsmønstre. Noen kan plages med traumer hele livet (altså tanker og reaksjoner på det), mens for andre kan det mildnes eller til og med glemmes i hverdagen, selv om det selvsagt er en del av livet til den personen. La meg ta et eksempel jeg har nevnt før. For 12-13 år siden, da jeg bodde i Oslo, og jobbet i en matbutikk, så opplevde jeg et ran mens jeg var på jobb. Jeg hadde ansvaret den dagen, og hadde nøklene til safen. Ranerne var selvsagt veldig stresset, for det måtte jo foregå fort. Jeg hadde ikke nøklene på meg, noe som stresset dem enda mer. Mens jeg satt der på gulvet, slo den ene raneren (som var veldig ung) meg i hodet med knivskaftet, og slo meg i ansiktet (riktignok med flat hånd), før han rev meg opp og geleidet meg inn på pauserommet der nøklene lå, tvang meg inn på kontoret for å låse opp safen. Han skulle også ha meg til å legge penger og telekort (for en idiot, det var sånn de ble avslørt..) i en pose. Men der satte jeg meg på bakbeina, selv om jeg hadde lært at det var viktigere å gjøre som de sier, enn å utsette meg selv for enda mer fare. Til tross for at han hadde kniv, så sa jeg at om han skulle ha noe, fikk han faen hakke skjære meg ta det selv. Noe han gjorde.

Hele ranet provoserte meg noe så grønnjævlig, fordi jeg så hvor unge de var. Det gjorde meg lynforbanna rett og slett, noe jeg også påpekte under avhøret, mens moren og søsteren til han ene var der. Akkurat det brydde meg fint lite, at han fikk høre hva jeg mente om han og det han hadde gjort. Den episoden skremte meg så klart, og det var ikke kjekt å være på jobb på kveldstid i tiden like etter, skjønt vi fikk en vekter til å komme innom hver kveld ved stenging, og vi fikk ransalarm til å ha rundt halsen. Jeg tror at sinnet mitt hjalp meg en god del i den saken, at det ikke skulle ødelegge for meg. Alle vi som var på jobb den dagen fikk time med psykolog etterpå, noe som er standard. Jeg ville ikke ha flere timer enn den ene, mens hvertfall en av de andre gikk der over en lengre periode. Det betyr på ingen måte at jeg var sterkere enn henne, men vi reagerte ulikt, og vi tok valg etter hva vi hadde behov for.

Sånn er det for alle typer traumer, vi reagerer ulikt, og har ulike behov i etterkant. Noen trenger kanskje bare noen å prate med, som står dem nær, noen trenger behandling, kortsiktig eller langsiktig. Noen klarer å jobbe med det, andre ikke, ikke der og da. Noen trenger mer tid. Noen har problemer med å prate om ting de har opplevd, andre har det ikke. Det avhenger ofte hva traumet handler om. Jeg har en del ting som jeg kun har fortalt til mine behandlere, ting jeg synes er vanskelig å prate om. Jeg har kunne pratet om noe, andre ting ikke. Ofte fordi jeg ikke har ord, eller fordi det har satt i gang følelser som det er vanskelig å prate om. Så svaret på det spørsmålet jeg fikk, er ja. For meg er det jævlig, selv om det for andre kanskje ikke hadde så jævlig, det kommer litt an på en del ting, uten at jeg skal nevne hva. Noen kan også få traume av ting som kanskje ikke angår dem direkte, men er en reaksjon på noe som har skjedd med noen som står dem nær f.eks, eller at de har sett noe skje med andre. Det kan rett og slett være så mangt, men det er ikke alle klar over, og derfor trekker enkelte veldig raske beslutninger som kan være helt på jorde og ikke stemme over hodet. Derfor kan det i grunnen være greit å oppdatere seg litt på hva det kan være, før man kommer med en uttalelse i det minste, eller trekker en beslutning.

Inn igjen.

Vil begynne med å informere om at det ikke er noe ille på gang, bare fordi jeg ikke orket skrive det typiske innlegget på fredag. Ser at folk har lagt igjen hjerter og klemmer, noe som er hyggelig, men det er ikke sånn at jeg ligger i grøfta og ikke kommer meg opp altså. Er bare litt sliten. Jeg stresser litt rundt for tiden, førjulsforberedelser f.eks, løpe hit og løpe dit, fikse ditt og fikse datt. Opp og ned til byen, fram og tilbake, klippe, lim, skrive, pakke, og ja, you know the december game. Så på fredag var jeg dævvsliten. På torsdag fikk jeg en pakke i posten, dvs, jeg fikk hentelappen, og innimellom så hender det at den havner på et postkontor et stykke unna her. Noe som er meget irriterende, når jeg kan hente pakker på butikken 7 min nedenfor meg. Men joda, det var jo fint vær på fredag da, så tok det som en tur. Da kunne jeg samtidig stikke innom en annen butikk borti strøket der, for å se om jeg kunne finne noen av de få gavene jeg hadde igjen å kjøpe. Fant noen gaver, så stakk jeg ned på butikken og handlet litt, og hentet samtidig pakken der. Håpet at jeg fikk den nedi posen liksom. Men neiiidaa, måkke tro det nei. En svær pakkejævel som jeg måtte bære under arma, hele veien hjem (halv time ca. Jeg kjører jo ikke bil…). Armene holdt på å ramle av da jeg kom hjem igjen. Men det var jo en hyggelig overraskelse som ramlet ut da jeg åpnet den, for det var ikke en stor julegave der, men 24 gaver, en for hver dag fram til jul. Yaaay. Pakkekalender, bare at det ikke var en kalender der, men bare gavene. Det kom fra ei god venninne av meg som mente at jeg fortjente det. Jeg gjorde det samme til henne en gang, og hun syntes det var så kjekt, så nå ville hun gjøre det samme. Fikk åpne 6 stykker den dagen, siden den ikke kom fram til 1.desember. Alle gavene ligger på utover på gulvet, sammen med noen nisser. Senere på dagen dro jeg ned til kjøpesenteret for å få gjort unna de siste gavene, før jeg dro meg selv hjem igjen. Ble sittende til langt utpå natta og pusle. Fredagen fortsatte jeg der jeg glapp, og ryddet og ordnet her hjemme, før det ble trening, så jah, var egentlig bare helt tappet på fredagskvelden.

I går ble det en hyggelig dag da, kaffedate med en venninne nedi byen, og jeg fikk samtidig levert en haug med bøker og lydbøker, og lånt noen flere. Godt når det går bort timer på hyggelig samvær, da føles det også mye bedre å skulle sitte hjemme resten av kvelden, framfor å sitte hjemme hele dagen lang. Akkurat nå så flyter det med gaver, gavepapir, julekort og poser her, så har litt å gjøre. Det hører jo med i desember, men kjenner at det skal bli godt å få sendt avgårde siste rest snart. 3 julekort og 2 pakker skal avgårde, og da står det igjen å få med seg alt det andre hjem til Kr.sund når jeg tar juleferie. Blir nok å drasse med seg dit også.. Og enda mer på hjemveien når ferien er over sikkert…jaja.

På fredag fikk jeg også brev fra Modum. Innkallelse til oppfølgingsoppholdet i januar, da er det ett år siden utskrivelsen av hovedoppholdet. 13. januar ryker det inn på Modum igjen, og jeg skal være der i 5 dager. Rart å tenke på at det nesten er gått et helt år siden utskrivelsen. Men, jeg var der jo på boosteropphold i april/mai da, så det er jo ikke så lenge siden jeg var der. Gleder meg til å treffe igjen alle, så håper at alle fra gruppen min dukker opp. Det er jo ikke tvang å komme, men jeg håper de fleste kommer da hvertfall. Blir kjekt å treffe igjen alle i spis-teamet også, savner dem innimellom, og nå er det plutselig bare litt over en måned igjen til jeg får se dem, weeee. Tiden fram til da vil nok gå fort tror jeg, nå står jo jula straks for dør, så dagene vil gå.

I morgen er det time med behandler igjen, og temaet blir bulimi, hun har noen tråder hun vil ta opp fra forrige time sa hun. Og i løpet av uken skal jeg faktisk ordne meg en legetime, bør vel ta en blodprøve igjen, sånn for å være på den sikre siden liksom. Ikke at jeg synes det er så himla morsomt med disse prøvene men.. Senere på dagen i morgen skal vi fire i lokallaget ha vårt siste møte før det nye året ringes inn, får vel legge en slagplan for 2013, og drikke masse kaffe. Blir hyggelig.

Søvnen kommer og går for tiden, går mer enn den kommer, og det hjelper jo ikke akkurat på energinivået at det blir mangel på søvn heller. Men hvertfall greit å ha lydbøker i hus, så får jeg hvertfall noe annet å holde fokuset på når jeg legger meg, og så sovner jeg etterhvert. Med et par unntak, så har jeg ikke tatt noe å sove på på flere måneder nå, ennå jeg har igjen hvertfall 1 gang til på resepten jeg har liggende. Synes det er best å få til denne søvnen uten, tross alt. Men så lenge lydbok til en grad fungerer, så er det helt greit. Kan nesten anbefales som sovemedisin det.

Ellers nyter jeg førjulstiden i heimen, to år siden sist, så det er koselig å pynte og kjenne på julestemningen. Stjerne og stake i vinduet, nisser rundt omkring, jeg hører på julemusikk, ser julefilmer, tenner te-lys, drikker varm sjokolade og gomler klementiner til den store gullmedaljen. Skal ikke stå på C-vitamin mangel hvertfall. Og så er jeg så glad for at pink lady eplene er tilbake i butikken, etter at de forsvant en periode for de norske eplene. Sweeetness assa. Små gleder.. Og jaggu kom det snø i går kveld også gitt. Til jul så ønsker jeg meg faktisk sånn stemning som vi hadde her i oktober.

 

IMG_0866

Forbedring?

Nå må vi nesten prate litt om trening dere. Jeg skrev riktignok et innlegg om trening for noen dager siden, eller, det var faktisk om fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser da, men nå skal jeg snakke pittelitt om trening, som i trening. Helt siden jeg var lita har jeg trent med ett eller annet, jeg er en sånn person som må holde meg aktiv på den fronten, det har alltid vært en del av meg, det ligger liksom naturlig i livet mitt. Jeg har vært innom en del ulike typer idretter. Jeg drev med turn da jeg var rundt 7-8 år, og holdt på i noen år, før jeg ble nesten fjortis, og fant ut at det var andre ting som var mer interessant (les: gutter). Jeg har i en god del år egentlig angret på at jeg sluttet, for jeg likte det jo egentlig veldig godt, og jeg savner det på en måte. Nå er jeg utgammel, og kan liksom ikke fortsette der jeg slapp. Men, jeg likte også fotball, men jeg sluttet jo der også, når andre ting begynte å interessere meg (igjen: gutter, bare i en eldre versjon). Da jeg begynte på taekwon-do, så følte jeg på en måte at jeg fant min greie, i voksen aldre. Kampsport er noe jeg også har hatt lyst til å begynne med, i mange år. Aller mest kickboksing, men det var det ikke oppstart på den høsten jeg var meeeget klar for å begynne. Men, taekwon-do var kjekt, for miljøet der var knall. Jeg trente ofte, møtte opp hver gang, uansett hvor lang tid det tok meg å gå, uansett vær.

I takt med spiseforstyrrelsen, så kom depresjonen sigende på, og det gjorde at alt jeg interesserte meg for forsvant helt. Jeg trappet ned på treningen, orka ikke møte opp, utsatte, maktet ikke. Gleden og motivasjonen forsvant. Dessverre, for jeg hadde det jo så kjekt de få gangene jeg gadd gå ned, selv om det var en gang i jubel året. I fjor høst kom lysten tilbake igjen, og jeg dukket opp på treningene igjen. Jeg børstet støvet av utstyret, og jeg var med på kurs. Klar for å bli hjelpetrener, og gradere meg videre mot svart belte. Så kom brevet fra Modum…og så forsvant muligheten når jeg først var i gang igjen. Jeg hadde som mål å starte på igjen på nyåret, da oppholdet på Modum var ferdig, og jeg skulle gradere meg til påsken igjen. Jadda, sånn skulle det ikke gå gitt, for jeg, lur som jeg var, klarte jo å trene på meg den fordømte betennelsen i knærne da. Trente det jeg fikk lov til, + litt til, da jeg var på Modum. Hadde jo vanskelig for å forholde meg til den vektoppgangen da…så treningen ble noe ufornuftig, noe jeg har fått merket nå i ettertid. Jeg fikk denne dritten for ett år siden, og har det fremdeles, selv om jeg er flink til å la være å belaste knærne når jeg trener nå.

Så, da jeg kom hjem fra Modum, så meldte jeg meg jo inn på treningssenteret her da. Nå skulle det trenes, for nå skulle det bygges muskler! Treningspedagogen vår på Modum anbefalte meg selvsagt å kun trene 3 dager i uken, helst bare 4 timer i løpet av uken, og da ikke med høyt gir. Og jeg bare…mmmhmm, sææærlig. Jeg vil trene hver dag!! Da må du spise mer, sier han. Din gledesdreper tenkte jeg bare da, i mitt stille sinn. Jeg så faktisk for meg at jeg skulle trene hver dag, for jeg var jo så gira på å bygge muskler. Det som overrasket meg litt, var at jeg faktisk klarte å ha to treningsfrie dager i uken, akkurat som vi hadde på Modum. Det var liksom som at jeg hadde en miniutgave av treningspedagogen sittende på den ene skulderen min, og hele tiden minnet meg på at kroppen hvertfall trengte to dager med fri. «Restitusjon Laila, kroppen trenger restitusjon». Jeg klarte å vedlikeholde dette helt fram til boosteroppholdet vi hadde 4 måneder senere, der jeg stolt kunne fortelle at jeg faktisk hadde klart å forholde meg til dette. Jeg tør påstå at han ble litt stolt over meg. Han sa hvertfall at det var veldig bra.

Men så dere, ikke det at det begynte å skli ut, men jeg tillot meg faktisk å også ha tre dager fri i uken, uten at jeg fikk noia av den grunn. Det var greit, jeg hadde hele tiden dette i minnet, at kroppen ikke tar skade av noen fridager. Tidligere stakk jeg innom trening hvertfall en dag i løpet av helgen også, men nå…nå er det nesten sånn at bare tanken kjeder meg. Da er det så stille og rolig der. Jeg liker faktisk at det er litt folk der når jeg trener jeg, kanskje treffe på noen kjente tryner og skravle litt. Det er det dårlig med i helgene gitt. Så, nå har jeg ikke bare to treningsfrie dager i uken, ikke tre heller, men fire! Og vet dere hva? Jeg synes det er helt greit. Jeg er liksom der at jeg ikke orker stikke ned i helgene, når jeg vet at piffen kanskje ikke er der helt. Så jeg tar faktisk helgene helt fri. Trener tre dager i uken, og resten går til andre ting, avslapping som regel. På ettermiddagene altså. Dagene går jo som regel med til jobb, møter, tannlege, behandling og den biten der. Innimellom, om været er bra, og jeg føler for å stikke ut og ta noen bilder, så kan jeg gå meg turer, men jeg er litt sånn væravhengig jeg da. Plaskregner det, eller sludder, som det gjerne gjør på denne kanten av landet på denne tiden, så gidder jeg ikke gå ut. «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær» regla kan gå og legge seg for min del. Jeg går ikke ut, bare fordi det oppi hodet mitt brøler at jeg burde gå ut. Turene skal være hyggelige mener jeg. Selv om helgene kan bli utrolig lange og dryge, så kan jeg godt holde meg inne hele tiden, om været stinker altså. Er det fint vær, så får jeg nesten dårlig samvittighet om jeg bare sitter inne.

Jeg har som nevnt tidligere, en vanvittig med uro i meg til tider, kan fort bli veldig rastløs, men om det plaskregner, da får jeg bare være rastløs altså. (Selv om hodet helt sikkert hadde hatt godt av litt frisk luft. Men da kan jeg jo bare stikke hodet ut av døra, er ikke verre enn det). Uansett vær eller vind, poenget mitt her er hvertfall at jeg faktisk har klart å roe ned treningsmengden min ganske så mye siden oppstart i januar. Og det føles helt greit. Jeg klarer meg fint med tre dager, + at det innimellom blir noen gåturer med kameraet i hånden. Jeg må riktignok innrømme at jeg kan bli litt stressa når jeg reiser bort i flere dager og vet at jeg ikke har treningsmulighet, men jeg overlever faktisk det helt fint også. Jeg dævver ikke om jeg har noen dager fri. Jeg må nesten klappe meg selv litt på skulderen over det faktum at jeg faktisk har trappet ned jeg. Så fornuften er heldigvis på plass i noen tilfeller, og alt som er fornuftig er jo skritt på veien. Tross alt. Og om jeg tar utgangspunkt i de timene vi hadde med fysisk aktivitet/trening på Modum, i løpet av en uke, noe som utgjorde ca. 6 timer totalt (to timer med fysisk aktivitet på planen, for var obligatorisk, + 4 timer vi kunne bruke utenom), så er jeg faktisk der nå også. Pluss dagene med fri da, bare at jeg nå har to mer enn det vi hadde på Modum. Jaggu, det hadde jeg aldri trodd i januar da jeg meldte meg inn på treningssenteret.

Jeg tør derimot nesten ikke tenke på hvor mye mer jeg kanskje må kutte ned den dagen jeg ender opp i en time hos en fysioterapeut, som skal anbefale meg øvelser som skal være bra for knærne, og den teite muskelbetennelsen jeg har i armene. Jaja, den tid den sorg..

Bruk av e-tjeneste i behandling?

(Et ps i begynnelsen av innelgget, det er langt. Sånn, nå er du advart og forberedt på det).

Etter at Kali lurte på om det var mulig å ønske seg innlegg, som jeg skrev i går, så lurte også perlesnor på noe, hun ble visst litt glad fordi det gikk an å ønske seg innlegg.

«Jippi! Ønsker: tanker om bruk av e-tjenester i behandling. Type blogg, forum, chat og Mail. Åpne eller lukket. Leser dine behandlere bloggen? Fordeler/ulemper og hvor står du i dette? Mange poliklinikker blir strengere i sin kommunikasjon bua Mail (har jeg inntrykk av), men så er det mange artikler om bruk av e tjenester. Jeg har maaaange tanker her… Haha. Spent på om du, eller andre, kan dele sine.»

Dette temaet er faktisk noe jeg har snakket om med min nåværende behandler, da i forhold til å kunne sende henne dokumentet jeg skrev til min behandler på Modum, om traumet. Det er langt, men forklarer det som trengs for å skjønne og forstå. Sånn at hun kunne sette seg inn i historien, med en god del detaljer, som jeg kanskje kunne glemme å fortelle i en time. Jeg har bare 1 time å prate på hver gang jeg er hos henne, og når hun kommer med spørsmål og innfallsvinkler, så blir det jo ofte sånn at jeg ikke får med alt, kanskje til og med vesentlige ting i historien. Når jeg skriver, så bruker jeg tross alt mer tid, og får på den måten skrevet ned mye. Jeg skrev jo hele 6 pc skrevne sider som jeg sendte avgårde til behandleren min på Modum. I tillegg så la jeg ved mailer vi sendte til hverandre etter at hun hadde lest den, sånn at min tidligere behandler her, som jeg slutte hos først i mai, også kunne få lese hva hun hadde skrevet, for jeg bestemt meg til slutt for også å sende det til han. Jeg hadde aldri klart å fortelle om dette til han, til tross for at jeg hadde han som behandler i 3 år. Jeg hadde fortalt at det var noe jeg aldri kom til å fortelle til noe, men han spurte ikke så mye om det, ikke før jeg nevnte at jeg vurderte å sende en mail til min behandler på Modum. Jeg begynte for alvor å vurdere på å fortelle det til henne først etter hovedoppholdet mitt, like før jeg skulle tilbake på boosteroppholdet. Han prøvde da å lirke noe ut av meg, men jeg gikk rundt grøten, uten å fortelle hva det dreide seg om.

Min nåværende behandler sa til meg at det å sende mailer ikke er en form for kommunikasjon de vil bruke her nede, at behandlingen skal være en toveis dialog, face to face. Samtidig mente hun at det var en risiko å ta, at det var av sikkerhetsmessige årsaker at de ikke vil bruke den metoden, da med tanke på at ting som sendes via internett kan forsvinne, og at det kan havne i andres hender (eller skjermer). Jeg kjente at jeg ble rimelig forbannet når jeg fikk den tilbakemeldingen (og kan kjenn på det ennå), fordi jeg syntes det var greit å sende den, jeg hadde jo tross alt gjort det to ganger tidligere allerede. Hun spurte meg hva de på Modum sa til meg, i forhold til å sende den mailen, noe min behandler der skrev til meg i mail, for jeg måtte jo skrive og spørre om jeg kunne sende den, for hun hadde jo andre pasienter i den perioden jeg var hjemme, der hun svarte at jeg enten kunne sende det på mail, eller sende det via post. Altså, hun ga meg klarsignal på at det var helt greit, at det var opp til meg om jeg ville skrive til henne, om bestemte meg for å gjøre det, for jeg skrev at jeg var usikker på om jeg komme til å sende noe, men jeg ville hvertfall forhøre meg om hun hadde kapasitet og mulighet, om jeg bestemte meg for å gjøre det. Min nåværende behandler sa ikke akkurat hva hun tenkte om at de på Modum sa at det var greit, men at det ikke var sånn de gjorde det her. Jeg forstår på en måte argumentet, samtidig som jeg syntes det var litt rart, fordi jeg sendt jo flere mailer til min forrige behandler, uten at han sa noe om at det ikke var sånn han, eller de, opererte der nede. Jeg går i behandling på samme sted nå. Ekstra rart er det kanskje fordi min forrige behandler er leder der nede…Nå var det ikke sånn at jeg spurte før jeg sendte avgårde mailer til han, men jeg fikk alltid tilbakemeldinger, men aldri noe om at det ikke var greit. Han sa til og med at jeg gjerne måtte sende han oppdateringer fra Modum, sånn at han fikk vite hvordan det gikk med meg der, noe jeg gjorde.

Jeg kjenner flere som har veldig tette bånd med sine behandlere, både innenfor psykiatrien og leger, der de har full mulighet til å både sende mailer, men også ta kontakt via mobil, dag som natt om det er behov for det. Jeg kjenner også et par stykker som har egne lukkede blogger, der kun behandler har innsyn. Jeg fortalte dette til min behandler, men hun syntes ikke at det var riktig for oss å gjøre, at det ikke er sånn de gjør det her nede. Da jeg sa at til henne at det ikke var et problem for meg at jeg kunne sende henne mailen med dokumentet, så sa hun at jeg heller kunne printe det ut og ta det med i timen. Jeg vet at flere har brukt den metoden, men jeg aktet ikke, på noen som helst måte, å ta med dette dokumentet i hånden, for kanskje å måtte sitte der og lese det opp. Ikke hadde jeg printer heller, og ville ikke sende det andre steder, for å printe det ut der, selv om eks’n min ga meg det tilbudet. Når jeg ikke vil at noen andre skal lese det, så ville jeg ikke gjøre det på den måten. Han sa riktignok også at vi kunne dra ned på jobben hans en lørdag, sånn at jeg kunne få printet det ut, men jeg ble så provosert av tilbakemeldingen av behandleren min, at det var helt utelukket å gjøre det. Jeg sa forresten til henne at om hun ikke ville ta imot mailen, så kunne det bare være det samme, da fikk hun ikke lest den, så enkelt. Hun hadde spurt min forrige behandler om han fortsatt hadde den liggende, men han har tydeligvis slettet den. Nå er det likevel sånn at jeg har fortalt mye av historien til henne, så hun vet vel for det meste hva som står i dokumentet likevel. Jeg har ikke lest gjennom det igjen for å se om det er noe som er vesentlig å ta med, mer enn det vi alt har pratet om, så nå spiller det ikke noen rolle uansett. Nå vet hun, og vi prater om det, og jeg svarer så godt jeg kan i forhold til det hun lurer på. Og hun spør også om ting jeg ikke helt har svar på, eller har tenkt gjennom, så det fungerer jo helt fint i grunnen, for på den måten får jeg fortalt om ting jeg igjen kanskje ikke har skrevet om i dokumentet. Hun jobber på en helt annen måte enn min forrige behandler, så det er jo bra.

Jeg vet at mange behandlere der ute er imot den måten å kommunisere på, via mail, eller tlf,mens andre igjen synes det er en god måte å gjøre det på, for det er ikke alle pasienter som synes det er like enkelt å prate om alt, men at det er tryggere, og bedre og heller skrive, noe flere behandlere vet, og har forståelse for. Jeg befinner meg i begge de sonene, jeg kan prate, men synes også det hadde vært veldig greit å kunne skrive, for som sagt, det er ikke alt jeg rekker å prate om i løpet av en time. Dessuten er det ofte sånn at jeg har dårlige dager, der tusen tanker raser, og følelsene er kaotiske, mens jeg kan ha en forholdsvis god dag da jeg har en time, dermed får jeg heller ikke uttrykt alt. Da hadde det vært veldig greit å kunne skrive og sende det der og da, sånn at vi kunne tatt det opp i en time. Jeg prøver å få med de tunge dagene, fortelle om det, og vi kan prate om det, likevel får jeg jo ikke med alt. Som nevnt over, så finner jeg ikke tanken på å skulle skrive ned ting for hånd, for så og ta det med i timene og lese det opp. Så jeg skulle mer enn gjerne hatt den muligheten, til f.eks å sende mail, eller skrive en lukket blogg. Kanskje ikke å sende meldinger eller ringe, for jeg er dårlig på å ta kontakt på den måten, og forholdet mellom min nåværende behandler og meg er ikke så tett ennå, som det var mellom meg og min forrige, så jeg hadde nok syntes at det var kleint å skulle kontakte henne på den måten. Og tanken på å sulle bruke av tiden hennes, på privattiden hennes, hadde vært ubehagelig, og for pågående. På Modum var det litt enklere, for der hadde jeg dem, både min behandler og primærkontakt, rundt meg daglig, og vi hadde et veldig fint forhold, fordi vi så hverandre så ofte, fordi de har kunnskap, erfaring og full forståelse på området. De delte også mye av seg selv og sitt privatliv, noe min forrige behandler også til en viss grad gjorde, men jeg vet ikke noe om min nåværende, annet enn at hun har hvertfall ett barn, og at hun også trener på treningssenteret jeg trener på. (Var skikkelig kleint her på mandag, for da var min eks behandler der, noe jeg er vant med, og ikke plages med, og vi prater ofte, men jeg så plutselig at min nåværende også trener der, jeg har aldri sett henne der før, og nå var plutselig begge der…).

Misunnelig er kanskje feil ord å bruke her, men jeg synes at de som har en mulighet til å kunne ta kontak med sine behandlere på en eller annen måte utenfor timene, ved behov, uansett når, er veldig heldige, for på den måten blir også behandler/pasient forholdet mye sterkere tror jeg. For det er jo heller ikke sånn at det bare er på dager med behandling man kan ha det vanskelig, men som oftes på alle dagene i mellom. Noen er så heldige at de har både to og tre timer i uken med behandling, der oppfølgingen dermed blir tett og god (om man kommer godt overens med behandler så klart), men for min del, så har jeg kun den ene timen i uken, og innimellom kan det gå både 1.5 og 2 uker mellom timer, men det er heldigvis ikke så ofte at det skjer. Min lege er heller ikke inn i bildet, så jeg har kun min psykolog å forholde meg til, 1 time i uken, og det er jo den uken i mellom timene som blir vanskelige, all tid rundt den ene timen. Det er jo min oppgave å jobbe, likevel er jo behovet for behandlingen der. Nå sier jeg ikke at min behandling ikke er god, men jeg har ikke på den måten en tett oppfølging sånn som mange andre har.

Min psykolog leser ikke bloggen min, såvidt jeg vet, hun har hvertfall ikke sagt noe om det. Min forrige behandler har lest noen innlegg, det første som kom på vg.no (da hadde han pokker meg printet det ut det neste time…), + at jeg sendte han noen få som jeg mente kunne være vesentlig at han leste. Han lurte til og med på om han kunne vise det ene innlegget jeg sendte, til sine kollegaer, så da var det kanskje nyttig. Min behandler på Modum leste bloggen min mens jeg var innlagt, og er innom sånn innimellom nå også fortalte hun meg. Det var flere ansatte på Modum som lurte på om de kunne få linken til bloggen, og som var innom den. Det ble jo tatt opp som et tema da jeg var innlagt, dette med sosiale medier, hvor heldig/uheldig det kunne være, først og fremst med tanke på personvern og den biten der, men jeg fikk heldigvis blogge, for de var innom bloggen og leste, og mente at måten jeg skrev på, og det jeg skrev, var bra. Dessuten hadde jeg informert jentene jeg innlagt med, at jeg blogget, og de var også innom den, og de mente også at den var bra. Jeg forsikret dem om at jeg ikke hadde til hensikt å skrive om dem, eller legge ut bilder av dem, med mindre jeg fikk klarsignal om det. Jeg skriver jo tross alt om meg selv, og mitt her.

Så, jeg skjønner at det er både fordeler og ulemper med å kommunisere på den måten, alle fordelene har jeg nå skrevet masse om, men selvsagt, det kan jo også være sånn at ting forsvinner her på worldwebben, man kan ikke være 100% sikker på at alt havner i rette hender (eller skjermer) til enhver tid. Enkelte pasienter vil kanskje også bli veldig avhengige av sine behandlere ved at en sånn type kommunikasjon blir brukt, at de skaper seg forventninger om at behandler alltid vil være der, og de blir omsorgspersoner, mer enn behandler, at det på en måte blir misbrukt, selv om mange behandlere synes at det er helt greit at forholdet blir sånn. (Likevel vil man jo miste behandler etterhvert, de vil jo ikke alltid være der). Jeg for min del, savner å kunne ha en sånn type kommunikasjon, og mener at det er en fin måte å forbedre behandlingen på, for da får man ofte satt mer ord på tanker og følelser, og mer kan kanskje da bli tatt tak i. Andre igjen synes at det er mer enn nok å forholde seg kun til timene i behandling.

Igjen, som jeg skrev i forrige innlegg, dette er mine synspunkter og meninger. Kom gjerne med innspill og deres meninger eller erfaringer på dette området, for vi har jo ulike opplevelser og forhold til våre behandlere, og kummunikasjon og hvordan systemene er rundt omkring.

Kreds til dere som har lest gjennom hele innlegget uten å sovne.

 

1 år er gått.

5. oktober er en rar og spesiell dato for meg, og det er litt rart at det faktisk har gått 1 år allerede. For 1 år tilbake i tid, på denne dag, så hadde jeg min første dag på Modum. Hvor pokker har tiden blitt av? Vel, det har jo selvsagt skjedd en del siden den dagen. Det er jo heller ikke så lenge siden jeg var på Modum sist, så det føles jo ikke så lenge ut likevel. Men den første dagen var jo veldig spesiell, da var den store jobben i gang. Jeg leste gjennom innlegget jeg linker til over her, og jeg må nesten le litt, for jeg var så positivt innstilt at det var ikke måte på. Det var jo selvsagt en god ting det da, at jeg var så positiv der og da, samtidig som jeg holdt på å pisse på meg fordi jeg var redd også. Den dagen skjedde det mye, det gikk i ett, mye nytt å forholde seg til. Jeg husker nesten ikke alt en gang. Men jeg husker hvor mye jeg gruet meg til denne innleggelsen, hvor stor omveltninger jeg plutselig skulle gå i møte. Alt skulle bli totalt annerledes, snudd opp ned fullstendig. Alt føltes utrygt, selv om jeg visste at jeg var trygg der. Men dette var noe helt nytt, så det var jo ikke rart at det føltes både spennende og skremmende på en og samme tid.

Selv om livet mitt, hverdagen, var en litt annen før innleggelsen, enn det er nå, så klarer jeg likevel ikke helt å se den store forskjellen. Jeg husker kanskje ikke hvor ille det var enkelte ganger. Mye har jo forandret seg nå, men mye er også ved det samme gamle. Jeg har savnet Modum ganske mye siden jeg ble skrevet ut, men det har selvsagt gått i bølgedaler. Den første tiden hjemme var savnet størst, det var rart og plutselig være hjemme igjen, det føltes liksom ikke helt rett å være her igjen. Men det gikk seg jo til, sakte men sikkert. Jeg fikk litt rutiner, og hjemmefølelsen kom litt etter litt. Nå savner jeg Modum kun sånn innimellom, men da folkene og selve stedet, ikke programmet jeg gikk gjennom. Jeg kjenner at jeg ikke hadde orket å gått gjennom det helvetet en gang til, uten at jeg skal si med 100% sikkerhet at jeg aldri havner der igjen, for med livet vet man aldri. Selv om jeg kunne tenkt meg tilbake, sånn på besøk helst, så frister det jo ikke med en innleggelse igjen. Jeg er tilbake der at jeg ikke vil legges inn igjen. Men besøk hadde vært finfint. For å hilse på alle igjen, og gå i skogen.

Om ikke så altfor lenge, så får jeg jo faktisk den muligheten igjen, for i januar så er det jo ett år siden vi ble skrevet ut fra hovedoppholdet, så da skal vi tilbake på ett-års oppfølging. Tror vi skal være der i 5 dager da. Så gleder meg jo til å få treffe alle der igjen da. Det er selvsagt frivillig å reise tilbake da, men jeg husker at behandleren min sa til oss at hun håpet alle ville komme tilbake da, uansett hvordan det hadde gått. Det er jo sånn de på Modum også kan få tilbakemeldinger på hva som har virket og ikke. Det kan jo enkes at når januar kommer, så orker jeg ikke dra, men tiden får vise. Her og nå tenker jeg hvertfall at jeg skal reise. Jeg skal jo også begynne i ny jobb i januar, men jeg har alt sagt ifra om at det blir et kort opphold på Modum da, og det var greit.

Jeg savner gruppen min, og også den andre gruppen vi var innlagt sammen med. Heldigvis har jeg truffet på noen av dem i etterkant. Når jeg var i Oslo for et par uker siden, så traff jeg faktisk på to av jentene som var i den andre gruppen. Veldig hyggelig å treffe dem igjen. Søte fine jentene. Jeg har fortsatt kontakt med de i gruppen min også, selv om det ikke er så ofte, men det er fint å vite at de er der, og at jeg kan legge igjen et hjerte her, en hilsen der. Jeg har også mailet litt med behandleren jeg hadde der, henne savner jeg hvertfall. Skulle kidnappet henne med til Molde, det hadde vært supert å hatt henne som behandler videre.

Selv om det var et tøft opphold, så sitter jeg igjen med mange fine minner, og flotte venner jeg ble kjent med der. Jeg har samlet sammen et lite collage av bilder fra oppholdet.

 

(Ps: innlegg med søkemotor kommer i eget innlegg senere i dag. Woop woop, to innlegg på en og samme dag gitt)

Å verdsette seg selv.

Jeg husker en time vi i gruppen hadde da jeg var innlagt på Modum. Vi skulle sette opp målsettinger, som vanlig. Jeg syntes det var litt vanskelig og sette opp mål, rett og slett fordi ikke ante hva jeg skulle utfordre meg på. Nå er det ikke sånn at jeg er redd for å spise visse typer mater, sett bortifra den spiseforstyrra meningen om at det som ikke er uber sunt, ikke er verdt å spise. Alle har vel ting de ikke liker, og da er det selvsagt ganske naturlig å velge det bort, men vi hadde blant annet nugatti som et påleggsalternativ der. Jeg liker nugatti, ikke det beste jeg vet så klart, men jeg liker det, og det var noe jeg spiste sånn innimellom. Smør måtte jeg ha på skiva, melk måtte jeg drikke, sauser, brød og ris måtte jeg spise.  Det å spise i seg selv var jo en stor utfordring, men der hadde jeg ikke mye valg, men når det kom til å skulle sette opp mål å jobbe med for uken, eller helgen, så ble det alltid de samme målene for meg, «Være oppkastfri, følge kostlista, følge treningsplanen». Samme målenen, uke etter uke.

Sånn et godt stykke ut i oppholdet foreslo en av de andre i gruppen at eg til neste gang, kanskje skulle prøve og finne noe positivt ved meg selv. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine av det forslaget, for hvordan i helsike mente de at jeg skulle klare og finne noe positivt ved meg selv, når jeg mislikte meg selv enda mer enn jeg hadde gjort tidligere? Med 10 kilo ekstra på kroppen i tillegg? Jeg ble bare irritert da forslaget kom, selv om jeg vet at det var godt ment, som litt drahjelp når jeg selv stod fast. Men var det noe jeg ikke ønsket, så var det å skulle finne noe positivt ved meg selv, for jeg så ingenting. Jeg tviler på at «Lillefingeren er ok. Den på høyrehånda vel og merke, den på venstrehånda har jo et arr etter at jeg stappa hånda oppi påleggsmaskina», hadde vært bra nok. Det hadde kanskje ville vært en for liten innsats, eller de ville nok ikke tatt det alvorlig en gang. Det gjorde jo ikke jeg heller. Ikke aktet jeg å stå foran speilet for å prøve å finne noe heller, jeg som ville snu meg vekk hver gang jeg gikk forbi et speil.

Jeg har vært flink til å kaste shit på meg selv halve livet, og tatt imot alle de stygge og ufine kommentarene som har haglet fra spiseforstyrrelsen. «Du er feit, du er ekkel, du er stygg, du fortjener ikke mat, du må trene mer, du er verdiløs, du betyr ingenting, du er ikke bra nok, du blir aldri god nok» osv osv.  På fagdagen forrige uke, så var det en av foreleserne som spurte oss om vi hadde kommet til å godtatt disse kommentarene om det var noen andre som hadde sagt dem til oss, eller om vi ville ha sagt noe sånt til en venninne. Selvsagt ikke, ikke om man er en god venn hvertfall. Jeg kunne aldri ha sagt noe sånt til en venn, ikke at jeg bryr meg om hvordan mine venner ser ut heller, det er ikke på grunn av utseendet deres at jeg liker dem. Hadde noen av mine venner, eller ukjente for den del, sagt noe sånt til meg, så hadde det enten blitt på hue og ræva ut, eller virkelig fått passet påskrevet.  Selv om jeg kan være enig i utsagn andre sier om meg, så betyr det ikke at jeg trenger å ta imot dritten. Si ifra, sett grenser, stå opp for deg selv, stå opp for meg selv.

Verdsett meg selv, finn verdi i meg selv. Jeg er virkelig ikke god på det. Det vil selvsagt behandleren min gjøre noe med. «Vi må jobbe med det framover, at du skal klare å gi deg selv kreds for ting du får til, se det positive ved deg selv». Jeg kjente det vrengte seg i meg. Terapeuten jeg hadde på Modum mente at jeg trengte å jobbe med selvmedfølelse. Medfølelse er noe jeg kan ha overfor andre, gjerne om de er i samme situasjon som meg, det spiller egentlig ingen rolle, men jeg klarer ikke ha medfølelse overfor meg selv, i gitt situasjon. (Nei, jeg snakker ikke om å synes synd på meg selv, med om medfølelse). Det er vel gjerne sånn at det er enklere å føle med andre enn seg selv. Andres situasjoner virker verre enn vår egen, selv om den er akkurat lik. «Strakkars deg, det er ikk så nøye med meg». Jeg har jo i alle år sagt «det går greit, jeg klarer meg», derfor oppleves det ikke så ille når jeg står opp i situasjoner heller, fordi det har vært hverdagen, livet, så lenge. Typ, en helt vanlig dag, no worries, been there, done that. Klarer meg, ikke noe stress. Hadde noen jeg kjente hatt det likt, så ville jeg ha latt den personen vite at jeg er der om han/hun ville prate, gitt en klem, sagt fine ord og vist at jeg bryr meg. Jeg klarer bare ikke ha den medfølelsen overfor meg selv, selv om mine behandlere mener at jeg definitivt bør jobbe med nettopp det. Så det skal jo bli spennende framover…kjenner jeg vegrer meg for å skulle rose meg selv på noe vis, gi meg selv et klapp på skuldra, gud forby. Jeg synes fortsatt det ofte er kleint å ta imot kompliment, selv om jeg er blitt flinkere til å takke framfor å fjase det bort.

Ja, jo, nevnte jeg at jeg har time med psykologen min i morgen tidlig klokken 09.00? Da skal vi vel i gang med dette her, om hun ikke har glemt det, noe hun neppe har, siden hun noterte ivrig da hun nevnte det sist. Pokker.