Jeg er visst fornøyd med traumet….(svar på tiltale)

Av og til så får jeg veldig glupe kommentarer her i bloggen, noen som føler de har noe «lurt» og komme med, eller mene noe om. Og selvsagt er alle disse (ikke mange gjennom de tre årene jeg har blogget da) anonyme. Who dare to face it liksom. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine (av oppgitthet) over disse glupisene når de kommer, for dessverre, så viser de bare at det fortsatt finnes folk der ute som ikke klarer og se et helhetsbilde. «Det er jo bare og skjerpe seg» kommentarer. Sweet lord. Men, det positive med disse kommentarene er at jeg kan skrive egne innlegg ut av dem, som svar på tiltale, eller bare prøve og gi litt innsikt. Dagens glupis (ha overbærenhet med vedkommende, og er du enig (med vedkommende altså), såer det lov til å nikke og smile, jeg lover at jeg ikke skal bryr meg, kors på halsen):

«Kanskje du kan velge å rett og slett bli bedre? Være mer fornøyd med terapeuten din, feks? Innse at Modum og poliklinisk ikke er det samme? Og bearbeidingen av dette såkalte “traumet” som du virker veldig fornøyd med å ha i bagasjen, hva med det? Er det egentlig vits i å gå så veldig inn på det en gang i uka? Det virker mer som om du fremdeles er i behov av mer stabilisering, men hva vet vel jeg. Synes bare du virker så veldig kritisk og uengasjert i forhold til dem som prøver å hjelpe deg. Lykke til videre i behandling, håper du klarer å nyttiggjøre deg den etterhvert».

Velge ja, nei, you see, jeg synes det er så ufattelig gøy å være syk, at jeg ikke gidder å velge frisk. Hver dag er en fest, hver tanke er som fløyelsmyk musikk, hver vonde følelse føles som en varm og trygg klem. Mmmm, hvem vil vel ikke velge det? Frisk høres jo så sørgelig trist ut, at jeg liksågodt kunne ha tatt en tornerose. Nei takke meg til å være oppgående,nei  takke til å kunne mestre absolutt alt, nei takk til å kunne gi en jamt god faen i mat, tanker og følelser om kropp, utseende, selvfølelse, traume.  Høres dødsens kjedelig ut spør du meg, tenk og kunne være fri for alt som binder meg fast, som gjør meg fastlåst? Nei, det høres ut som et fengsel i seg selv, å være frisk. Da er det myye bedre og føle seg fri i lenkene som binder meg fast. Sier seg vel selv at jeg velger å være syk, når det ikke finnes noen bakside av det.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har påpekt at behandleren min er flink? At hun kan, og gjør jobben sin? At hun tar tak? At hun er litt «strengere» enn min forrige? At hun jobber på riktig måte i forhold til hva jeg behandles for? Mmm, tror jeg har nevnt det noen ganger. Det jeg har følt på, er at jeg ikke føler jeg kommer noen vei, og at det har vært noe ustabilt i behandlingen siden januar. Det har absolutt ingenting å gjøre med om jeg liker behandleren min eller ei, og heller ikke noe om jobben hun gjør. Hun er flink, hun kan det hun gjør, og jeg føler meg nå, etter å ha vært der en del ganger, trygg på henne. Kjemi og tillit på må bygges opp, og behandlerbytte er ikke bare bare. Vi har bygget opp en god tone og en god kjemi. Jeg er fornøyd med henne. Og er det noe jeg vet veldig godt, så er det forskjellen mellom Modum og poliklinisk. Believe you me darling.

Og ja, det er faktisk et traume. Nå akter jeg ikke, på noen som helst måte å dele dette med webverdenen, så nei, du får ikke noen hint som kan oppklare noe. Det betyr heller null nada niks for meg om du tror på meg eller ei, jeg svarer bare på den glupe kommentaren du la igjen. Når noe jeg har opplevd har blitt en svart hemmelighet som jeg lovet meg selv å aldri fortelle til noen, pga skam og skyld, vel, da er det vel neppe et «såkalt traume». Jeg vet heller ikke hvor mange ganger jeg har skrevet at jeg mer enn gjerne skulle ha visket ut alt som har med det traumet og gjøre. Vi snakker om år jeg vil viske ut helt. Er det noe jeg kunne ha gått tilbake og endret på i livet, så er det det. Jeg kan jo gi deg et lynkurs i hva et traume defineres som, når jeg først er i gang. Det er jo greit at du vet hva du har og forhold deg til, hva et traume er mener jeg.

Traume: (fra gresk «skade, sår») er en skade på kroppen av enten fysisk eller psykisk karakter.

Håper ikke det ble for voldsomt å sette seg inn i? La oss ta et lite eksempel. Om du satte fast noe i halsen, og hadde problemer med å få det opp igjen, og du begynner å bli stresset og redd fordi du tror du skal kveles. <– Traume. Fordi det er en hendelse som setter et støkk i deg, som gjør noe med deg, og det er garantert en hendelse du vil tenke tilbake på med et lite grøss, og tanke «tenk om». Again, traume. Dette var altså et eksempel på hvor «liten» en hendelse kan være for at det kan kalles for et traume. (Behandleren minforklart meg dette). Er du klokere? Ganske enkelt å forstå i grunnen. Du har sikkert dine traumer du også, hvis du tenker deg godt om. De små nissene som er med på lasset you know. Søk opp traume, så kan du lese hvor vidt det begrepet faktisk er.

Så jada, når jeg har en svart hemmelighet, traumet altså, som har vært med meg i 15 år, så ja, klart jeg har lyst til å ha det. Det føles så godt å kjenne på skam og skyld, det er så godt å kjenne på noe av det verste jeg vet, og som jeg vil bli kvitt for alt i verden (selv om jeg vet at det aldr ivil skje). Oohh yeah, give me more. Sier seg selv at jeg ønsker å ha disse minnene som jeg gjør alt jeg kan for å bli kvitt når de dukker opp. «La minnene komme! Neei, gå bort, gå bort». Jauda, sånn går nå dagan.

Og ja, jeg hadde trengt stabilisering fra utskrivelsen fra Modum i januar. Sånn ble det dessverre ikke. Jeg tok i mot det jeg fikk av timer, det min daværende behandler kunne gi meg. Legen min har aldri vært inn i bildet, annet enn ved reseptutskrivelser, og fylle ut skjema for blodprøve. Så jeg har kun behandler og forholde meg til. På Modum anbefalte de, eller mente er vel kanskje mer riktig og si, at etter en utsrivelse, nettopp for å klare å vedlikeholde jobben en har gjort, for å klare og vedlikeholde stabiliteten, så er 1-3 timer i uken ofte nødvendig. Jeg hadde 2 timer på en 3 ukers periode, så nei, jeg ble ikke stabil nok, dessverre. Og ja, jeg burde stabiliseres, og det er derfor jeg har sagt flere ganger at jeg burde hatt behandling litt oftere (flere timer).  Det er det ikke kapasitet til, så sånn blir det ikke. Og det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Da blir det som det blir, dag for dag, gjør det jeg klarer, akkurat sånn det skal, og må gjøres. Du skriver at jeg virker kritisk og uengasjert i forhold til behandlingen jeg får. Nå nevnte jeg akkurat at jeg har behandling 1 gang i uken, innimellom blir det hver andre, og jeg tar selvsagt de timene som blir satt opp. Så hva mener du med at jeg er uengasjert? At jeg skriver at jeg føler jeg står i stampe, og at det ikke er så mye framgang da eller? Sånn som kan skje i behandling? Er jeg kritisk fordi jeg har sagt at jeg føler at vi aldri får kommet i gang skikkelig? Vel, jeg hadde trengt og tatt tak i traumet alt fra mai av, jeg fikk ny behandler i midten av mai, og så gikk jo de første timene med til å bli kjent, så ble det sommerferie, og nå er vi i gang igjen, og har brukt de to siste timene til kun å fokusere på traumet, på det vi hovedsakelig skal forholde oss til. Det har tatt 4 måneder, fra jeg endelig turte åpne meg, til vi er skikkelig i gang.  Siden jeg endelig åpnet opp for det, og var klar for å prate om det, så burde det vært tak i tvert. Det jeg har sagt derimot, fordi det har tatt så lang tid før vi i det hele tatt har fått satt i gang noe, er at jeg til tider angrer på at jeg har fortalt om det i det hele tatt. Sånn, da vet du det, håper du ble litt klokere?

Husker du fortsatt konklusjonen på traume? («Sår, skader», av fysisk eller psyksisk art)

Sååååå, den kommentaren du så fint la igjen, den sier meg at du selv ikke har noen erfaring med å være psykisk syk, for da hadde du (håper jeg) aldri kommet med en så stupid uttalelse. En som selv har slitt vet at det ikke er «bare bare». Men kanskje (håper jeg) har du lært litt mer nå?  Og selv om jeg ikke føler at jeg gjør noen framgang i behandlingen (som jeg også sier til behandleren), så må jeg jo likevel ha det, siden jeg forteller mer og mer av en historie jeg aldri før har fortalt fullt og helt, selv om jeg synes det er vanskelig og fortelle? Eller? Jeg vet ikke hvor kravstor du er til størrelsen på skritt (you know, framskritt), selv setter jeg listen litt vel høyt altså, jeg vet jeg må senke den, og heller klappe meg selv på skulderen for det jeg faktisk gjør framskritt på.

Jeg deler heller ikke alt her, bare så det er sagt. Jeg holder igjen mye, fordi jeg må ha grenser for meg selv. Ikke er jeg interessert i å dele alt. Its not your business anyway. Det er kun behandleren min jeg deler alt med, og kun henne. Hva du mener og tror, er meg revnende likegyldig. Grunnen til at jeg tar meg bryet med å skrive et eget innlegg for å svare, er at jeg syntes at det kanskje var på sin plass å mate det inn med t-skje, sånn at det ikke burde være noe problem med å forstå svarene.Og så må jeg jo avslutte med en liten overraskelse til deg. Ser du pilen sånn øverste til venstre i skjermbildet ditt, den som peker mot venstre også? Hvis du trykker på den, så skjer det noe magisk.