Fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser.

Det er ganske irriterendeå vite at andre har rett, og at din formening er så feil at det ikke ligner noe. (Selv om du vet at den andre faktisk har rett). Før jeg ble lagt inn på Modum, så var treningsaktiviteten min mye lavere enn den hadde vært bare ett år tidligere. Jeg slet en del med depresjoner (i noe større grad enn nå), noe som gjorde at alt ble et tiltak, orket ingenting, det var ikke gøy, jeg maktet ikke. Så jeg kuttet ut treningen mer og mer, men jeg dukket opp på en trening her og en trening der, sånn innimellom, om jeg hadde en god dag. (Taekwon-Do forresten). Da jeg først var der, så hadde jeg det utrolig hyggelig, og tanken var derfor der at jeg tenkte at jeg skulle stikke ned neste trening også (mandager og onsdager). Da neste gang kom, så orket jeg ikke likevel. Da ble det plutselig veldig tungt å reise seg, et ork å dra ned, jeg ville heller fortsette med det jeg holdt på med, og jeg hadde nesten glemt hvor kjekt det var forrige gang. Jeg kunne heller gå meg lange turer, og jeg syklet innimellom, trente litt pilates og styrke, på hjemmebane, innimellom. Men det å gå turer så jeg aldri på som trening, (jeg tenker fortsatt litt sånn) men jeg vet hvertfall at det går an å h økter der aktiviteten ikke er så høy for hver gang.

 

Vi hadde undervisning med treningspedagogen veldig tidlig i oppholdet på Modum, og da fikk jeg meg en liten oppvekker. Den mengden som jeg så på somliten og ubetydelig, var visst overtrening. Og tidligere hadde jeg trent enda mer. Jeg trener riktignok mye nå også, men jeg har hvertfall redusert siden begynnelsen av året, da jeg trente 5 ganger i uke på treningssenteret + turer utenom. Nå er jeg nede på 3 ganger i uken, og kan gå meg turer om været tillater det, eller om/når jeg orker, eller når jeg skal noe, ned til byen, på møter osv. Dessuten spiser jeg mer nå enn jeg gjorde før innleggelsen. En del av meg kjenner på dette med at jeg ikke er helt fornøyd med at treningsmengden er redusert, samtidig så gjør jeg ikke noe med det, for jeg vet jo at kroppen trenger pauser også, jeg dævver ikke av den grunn. Og jeg klarer å være litt fornuftig til tider, og tenke at jeg var der i går, og skal mest sannsynlig tilbake i morgen, så jeg overlever fint. Med mindre det er helg da, for da er jeg der som regel ikke lengre. Men jeg overlever altså.

Da jeg var på IKS treff i helga, så fant jeg en brosjyre liggende der, utarbeidet av ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser), om nettopp fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser. Der står det akkurat det samme som treningspedagogen på Modum fortalte oss..(Irriterende much).

«Fysisk aktivitet defineres som «all kroppslig bevegelse som produseres av skjeettmuskulatur, og som øker kroppens energiforbruk utover hvilenivå» Det betyr at f.eks rolig gange, husarbeid, lek og yogaøvelser i lavt tempo også er fysisk aktivitet. For mye fys. aktivitet påvirker både fyfysisk form og mental helse. Når det blir for mye fys.aktivitet i forhold til restitusjon (mat, drikke, søvn og hvile), vil du bli fortere sliten, sove dårligere, bli mer humørsyk og mer nedstemt. Trening når du er overtrent er bortkastet! For personer med spiseforstyrrelser vil restitusjonestiden bli lengre fordi de ofte er underernærte/feilernærte, og har det vanskelig psykisk».

 

Råd til deg som er for mye fysisk aktiv:

  • Tenk over hvorfor du er fysisk aktiv. (For å redusere vekten? Regulering av følelser? For å straffe deg selv? For å være sosial? Fordi det er gøy?)
  • Gradvis nedtrapping er å anbefale.
  • Erstatt gjerne den fysiske aktiviteten med andre former for aktivitet.
  • Restitusjon er viktig.
  • Vi anbefaler at du er regelmessig aktiv i fys.aktivtet etter at du er ferdig med behandling, men det holder med 3 ukentlige økter på inntil 60 minutter pr. gang, eller 30 min. moderatintensiv fys.akt. daglig.
  • Det skal være gøy.

For oss med en spiseforstyrrelse bør ha kontakt med en lege når det kommer til dette med fysisk aktivitet, for å finne en balanse, og fordi det ikke skal bli skadelig på noen måte. Finne en balanse for at det ikke skal tippe over. Noen må kanskje kutte ut trening en helt en periode, for å stable seg litt på bena, før man kan begynne å bygge opp kroppen igjen, sakte men sikkert, på en hensiktsmessig måte. Jeg må nesten si at jeg er heldig som ikke er i den gruppen, for jeg tror seriøst jeg hadde blitt gærn om jeg ikke hadde kunne vært aktiv. Jeg merker at jeg fort blir rastløs på dagene jeg ikke trener, men jeg har hvertfall noe fornuft langt der inne, som klarer å tenke på overnevnte punkter. Dessuten så kjenner jo også jeg på at kroppen blir sliten, og at den trenger hvile innimellom. Orker jeg ikke, så drar jeg heller ikke nedover. Jeg merker også at om ikke kroppen er helt uthvilt, så blir treningen mindre optimal, og jeg kan faktisk kjenne at det ikke blir stort utbytte av den på den måten.

Nå har jeg faktisk ikke vært særlig fysisk aktiv de siste 5 dagene, det har ikke vært lange gåturer heller, for jeg har sitte mange timer av både fredag og lørdag, og delvis søndag, på treffet i helga. Vi gikk ut for å spise to kvelder, men når hovedlokalet vi var i, og hotellet vi lå på, lå midt i sentrum, så tok det ikke mer enn noen få minutter å gå dit vi skulle.Og det tok et halvt minutt å gå fra hotellet til hovedlokalet. Jeg vurderte å stikke ned på trening i dag, men jeg orker ikke likevel, så jeg venter til i morgen. Det er vel positivt, selv om den lille djevelske samvittigheten forteller meg noe. Men nå er det jeg som bestemmer, og da blir det sånn.

Yes, det var dagens lille forelesing her, kanskje er det flere som fikk en liten oppvekker her. Kan jo alltids håpe. Ellers er det ikke så forferdelig mye å fortelle. Artikkelen med intervjuet Camilla og jeg var på før helgen, kom i avisen i går…Som en av de anbefalte artiklene å lese i avisen faktisk. Trodde ikke at det skulle bli så stort. I følge eks’n min, så var det den femte mest leste saken i avisen i går..wææææh. Fått noen positive tilbakemeldinger, så det er jo hyggelig da. Ble veldig overrasket da jeg leste den, for den står pokker meg skrevet på nynorsk av alle ting. Ikke prater vi nynorks, og ikke er Molde dialekten nynorsk heller..Nå har jeg også fått opp en egen facebook side for lokallaget vårt, som man kan følge via bloggen vår.

IKS Molde sin blogg.

Artikkelen som kom i avisen.

 

 

 

Bruk av e-tjeneste i behandling?

(Et ps i begynnelsen av innelgget, det er langt. Sånn, nå er du advart og forberedt på det).

Etter at Kali lurte på om det var mulig å ønske seg innlegg, som jeg skrev i går, så lurte også perlesnor på noe, hun ble visst litt glad fordi det gikk an å ønske seg innlegg.

«Jippi! Ønsker: tanker om bruk av e-tjenester i behandling. Type blogg, forum, chat og Mail. Åpne eller lukket. Leser dine behandlere bloggen? Fordeler/ulemper og hvor står du i dette? Mange poliklinikker blir strengere i sin kommunikasjon bua Mail (har jeg inntrykk av), men så er det mange artikler om bruk av e tjenester. Jeg har maaaange tanker her… Haha. Spent på om du, eller andre, kan dele sine.»

Dette temaet er faktisk noe jeg har snakket om med min nåværende behandler, da i forhold til å kunne sende henne dokumentet jeg skrev til min behandler på Modum, om traumet. Det er langt, men forklarer det som trengs for å skjønne og forstå. Sånn at hun kunne sette seg inn i historien, med en god del detaljer, som jeg kanskje kunne glemme å fortelle i en time. Jeg har bare 1 time å prate på hver gang jeg er hos henne, og når hun kommer med spørsmål og innfallsvinkler, så blir det jo ofte sånn at jeg ikke får med alt, kanskje til og med vesentlige ting i historien. Når jeg skriver, så bruker jeg tross alt mer tid, og får på den måten skrevet ned mye. Jeg skrev jo hele 6 pc skrevne sider som jeg sendte avgårde til behandleren min på Modum. I tillegg så la jeg ved mailer vi sendte til hverandre etter at hun hadde lest den, sånn at min tidligere behandler her, som jeg slutte hos først i mai, også kunne få lese hva hun hadde skrevet, for jeg bestemt meg til slutt for også å sende det til han. Jeg hadde aldri klart å fortelle om dette til han, til tross for at jeg hadde han som behandler i 3 år. Jeg hadde fortalt at det var noe jeg aldri kom til å fortelle til noe, men han spurte ikke så mye om det, ikke før jeg nevnte at jeg vurderte å sende en mail til min behandler på Modum. Jeg begynte for alvor å vurdere på å fortelle det til henne først etter hovedoppholdet mitt, like før jeg skulle tilbake på boosteroppholdet. Han prøvde da å lirke noe ut av meg, men jeg gikk rundt grøten, uten å fortelle hva det dreide seg om.

Min nåværende behandler sa til meg at det å sende mailer ikke er en form for kommunikasjon de vil bruke her nede, at behandlingen skal være en toveis dialog, face to face. Samtidig mente hun at det var en risiko å ta, at det var av sikkerhetsmessige årsaker at de ikke vil bruke den metoden, da med tanke på at ting som sendes via internett kan forsvinne, og at det kan havne i andres hender (eller skjermer). Jeg kjente at jeg ble rimelig forbannet når jeg fikk den tilbakemeldingen (og kan kjenn på det ennå), fordi jeg syntes det var greit å sende den, jeg hadde jo tross alt gjort det to ganger tidligere allerede. Hun spurte meg hva de på Modum sa til meg, i forhold til å sende den mailen, noe min behandler der skrev til meg i mail, for jeg måtte jo skrive og spørre om jeg kunne sende den, for hun hadde jo andre pasienter i den perioden jeg var hjemme, der hun svarte at jeg enten kunne sende det på mail, eller sende det via post. Altså, hun ga meg klarsignal på at det var helt greit, at det var opp til meg om jeg ville skrive til henne, om bestemte meg for å gjøre det, for jeg skrev at jeg var usikker på om jeg komme til å sende noe, men jeg ville hvertfall forhøre meg om hun hadde kapasitet og mulighet, om jeg bestemte meg for å gjøre det. Min nåværende behandler sa ikke akkurat hva hun tenkte om at de på Modum sa at det var greit, men at det ikke var sånn de gjorde det her. Jeg forstår på en måte argumentet, samtidig som jeg syntes det var litt rart, fordi jeg sendt jo flere mailer til min forrige behandler, uten at han sa noe om at det ikke var sånn han, eller de, opererte der nede. Jeg går i behandling på samme sted nå. Ekstra rart er det kanskje fordi min forrige behandler er leder der nede…Nå var det ikke sånn at jeg spurte før jeg sendte avgårde mailer til han, men jeg fikk alltid tilbakemeldinger, men aldri noe om at det ikke var greit. Han sa til og med at jeg gjerne måtte sende han oppdateringer fra Modum, sånn at han fikk vite hvordan det gikk med meg der, noe jeg gjorde.

Jeg kjenner flere som har veldig tette bånd med sine behandlere, både innenfor psykiatrien og leger, der de har full mulighet til å både sende mailer, men også ta kontakt via mobil, dag som natt om det er behov for det. Jeg kjenner også et par stykker som har egne lukkede blogger, der kun behandler har innsyn. Jeg fortalte dette til min behandler, men hun syntes ikke at det var riktig for oss å gjøre, at det ikke er sånn de gjør det her nede. Da jeg sa at til henne at det ikke var et problem for meg at jeg kunne sende henne mailen med dokumentet, så sa hun at jeg heller kunne printe det ut og ta det med i timen. Jeg vet at flere har brukt den metoden, men jeg aktet ikke, på noen som helst måte, å ta med dette dokumentet i hånden, for kanskje å måtte sitte der og lese det opp. Ikke hadde jeg printer heller, og ville ikke sende det andre steder, for å printe det ut der, selv om eks’n min ga meg det tilbudet. Når jeg ikke vil at noen andre skal lese det, så ville jeg ikke gjøre det på den måten. Han sa riktignok også at vi kunne dra ned på jobben hans en lørdag, sånn at jeg kunne få printet det ut, men jeg ble så provosert av tilbakemeldingen av behandleren min, at det var helt utelukket å gjøre det. Jeg sa forresten til henne at om hun ikke ville ta imot mailen, så kunne det bare være det samme, da fikk hun ikke lest den, så enkelt. Hun hadde spurt min forrige behandler om han fortsatt hadde den liggende, men han har tydeligvis slettet den. Nå er det likevel sånn at jeg har fortalt mye av historien til henne, så hun vet vel for det meste hva som står i dokumentet likevel. Jeg har ikke lest gjennom det igjen for å se om det er noe som er vesentlig å ta med, mer enn det vi alt har pratet om, så nå spiller det ikke noen rolle uansett. Nå vet hun, og vi prater om det, og jeg svarer så godt jeg kan i forhold til det hun lurer på. Og hun spør også om ting jeg ikke helt har svar på, eller har tenkt gjennom, så det fungerer jo helt fint i grunnen, for på den måten får jeg fortalt om ting jeg igjen kanskje ikke har skrevet om i dokumentet. Hun jobber på en helt annen måte enn min forrige behandler, så det er jo bra.

Jeg vet at mange behandlere der ute er imot den måten å kommunisere på, via mail, eller tlf,mens andre igjen synes det er en god måte å gjøre det på, for det er ikke alle pasienter som synes det er like enkelt å prate om alt, men at det er tryggere, og bedre og heller skrive, noe flere behandlere vet, og har forståelse for. Jeg befinner meg i begge de sonene, jeg kan prate, men synes også det hadde vært veldig greit å kunne skrive, for som sagt, det er ikke alt jeg rekker å prate om i løpet av en time. Dessuten er det ofte sånn at jeg har dårlige dager, der tusen tanker raser, og følelsene er kaotiske, mens jeg kan ha en forholdsvis god dag da jeg har en time, dermed får jeg heller ikke uttrykt alt. Da hadde det vært veldig greit å kunne skrive og sende det der og da, sånn at vi kunne tatt det opp i en time. Jeg prøver å få med de tunge dagene, fortelle om det, og vi kan prate om det, likevel får jeg jo ikke med alt. Som nevnt over, så finner jeg ikke tanken på å skulle skrive ned ting for hånd, for så og ta det med i timene og lese det opp. Så jeg skulle mer enn gjerne hatt den muligheten, til f.eks å sende mail, eller skrive en lukket blogg. Kanskje ikke å sende meldinger eller ringe, for jeg er dårlig på å ta kontakt på den måten, og forholdet mellom min nåværende behandler og meg er ikke så tett ennå, som det var mellom meg og min forrige, så jeg hadde nok syntes at det var kleint å skulle kontakte henne på den måten. Og tanken på å sulle bruke av tiden hennes, på privattiden hennes, hadde vært ubehagelig, og for pågående. På Modum var det litt enklere, for der hadde jeg dem, både min behandler og primærkontakt, rundt meg daglig, og vi hadde et veldig fint forhold, fordi vi så hverandre så ofte, fordi de har kunnskap, erfaring og full forståelse på området. De delte også mye av seg selv og sitt privatliv, noe min forrige behandler også til en viss grad gjorde, men jeg vet ikke noe om min nåværende, annet enn at hun har hvertfall ett barn, og at hun også trener på treningssenteret jeg trener på. (Var skikkelig kleint her på mandag, for da var min eks behandler der, noe jeg er vant med, og ikke plages med, og vi prater ofte, men jeg så plutselig at min nåværende også trener der, jeg har aldri sett henne der før, og nå var plutselig begge der…).

Misunnelig er kanskje feil ord å bruke her, men jeg synes at de som har en mulighet til å kunne ta kontak med sine behandlere på en eller annen måte utenfor timene, ved behov, uansett når, er veldig heldige, for på den måten blir også behandler/pasient forholdet mye sterkere tror jeg. For det er jo heller ikke sånn at det bare er på dager med behandling man kan ha det vanskelig, men som oftes på alle dagene i mellom. Noen er så heldige at de har både to og tre timer i uken med behandling, der oppfølgingen dermed blir tett og god (om man kommer godt overens med behandler så klart), men for min del, så har jeg kun den ene timen i uken, og innimellom kan det gå både 1.5 og 2 uker mellom timer, men det er heldigvis ikke så ofte at det skjer. Min lege er heller ikke inn i bildet, så jeg har kun min psykolog å forholde meg til, 1 time i uken, og det er jo den uken i mellom timene som blir vanskelige, all tid rundt den ene timen. Det er jo min oppgave å jobbe, likevel er jo behovet for behandlingen der. Nå sier jeg ikke at min behandling ikke er god, men jeg har ikke på den måten en tett oppfølging sånn som mange andre har.

Min psykolog leser ikke bloggen min, såvidt jeg vet, hun har hvertfall ikke sagt noe om det. Min forrige behandler har lest noen innlegg, det første som kom på vg.no (da hadde han pokker meg printet det ut det neste time…), + at jeg sendte han noen få som jeg mente kunne være vesentlig at han leste. Han lurte til og med på om han kunne vise det ene innlegget jeg sendte, til sine kollegaer, så da var det kanskje nyttig. Min behandler på Modum leste bloggen min mens jeg var innlagt, og er innom sånn innimellom nå også fortalte hun meg. Det var flere ansatte på Modum som lurte på om de kunne få linken til bloggen, og som var innom den. Det ble jo tatt opp som et tema da jeg var innlagt, dette med sosiale medier, hvor heldig/uheldig det kunne være, først og fremst med tanke på personvern og den biten der, men jeg fikk heldigvis blogge, for de var innom bloggen og leste, og mente at måten jeg skrev på, og det jeg skrev, var bra. Dessuten hadde jeg informert jentene jeg innlagt med, at jeg blogget, og de var også innom den, og de mente også at den var bra. Jeg forsikret dem om at jeg ikke hadde til hensikt å skrive om dem, eller legge ut bilder av dem, med mindre jeg fikk klarsignal om det. Jeg skriver jo tross alt om meg selv, og mitt her.

Så, jeg skjønner at det er både fordeler og ulemper med å kommunisere på den måten, alle fordelene har jeg nå skrevet masse om, men selvsagt, det kan jo også være sånn at ting forsvinner her på worldwebben, man kan ikke være 100% sikker på at alt havner i rette hender (eller skjermer) til enhver tid. Enkelte pasienter vil kanskje også bli veldig avhengige av sine behandlere ved at en sånn type kommunikasjon blir brukt, at de skaper seg forventninger om at behandler alltid vil være der, og de blir omsorgspersoner, mer enn behandler, at det på en måte blir misbrukt, selv om mange behandlere synes at det er helt greit at forholdet blir sånn. (Likevel vil man jo miste behandler etterhvert, de vil jo ikke alltid være der). Jeg for min del, savner å kunne ha en sånn type kommunikasjon, og mener at det er en fin måte å forbedre behandlingen på, for da får man ofte satt mer ord på tanker og følelser, og mer kan kanskje da bli tatt tak i. Andre igjen synes at det er mer enn nok å forholde seg kun til timene i behandling.

Igjen, som jeg skrev i forrige innlegg, dette er mine synspunkter og meninger. Kom gjerne med innspill og deres meninger eller erfaringer på dette området, for vi har jo ulike opplevelser og forhold til våre behandlere, og kummunikasjon og hvordan systemene er rundt omkring.

Kreds til dere som har lest gjennom hele innlegget uten å sovne.

 

P3 dokumentaren, les og hør med respekt.

Jeg sitter sånn halvveis med hjertet i halsen for å legge ut dette her. Jeg har ikke problemer med å skrive om min spiseforstyrrelse her i bloggen, og jeg har heller ikke problemer med å snakke åpent om den med folk. Det som er skrevet i artikkelen er på en måte greit å lese, men nå er det også lagt med noen få lydklipp, og jeg døde nesten inni meg når jeg hørte på dem. Å høre meg selv på den måten føles veldig…rart. Så nå har jeg brukt noen timer, fram og tilbake, på å vurdere om jeg i det hele tatt skulle legge det ut…men jeg fortalte jo om intervjuet i går, så da hadde det kanskje vært dårlig gjort å ikke lagt det ut her, haha.

Dokumentaren i seg selv handler om Ingeborg (surfer), som forteller om det å være pasient med tvangslidelser og spiseforstyrrelser på en psykiatrisk avdeling. Hun forteller en sterk historie. Hun blogger ikke noe særlig lengre, men det kommer noen innlegg i ny og ne, og bloggen ligger der tilgjengelig, så jeg vil anbefale dere å ta turen innom. Mitt bidrag er et lite «vedheng» til selv dokumentaren kan man si, og den finner du helt nederst på siden på «Radiodokumentaren» Artikkelen baserer seg på et innlegg jeg skrev i påska i fjor, om det å ha matorgie. Jeg fikk spørsmål av Ingeborg den gangen,om jeg kunne skrive litt om akkurat hvordan dette foregår. Det ble det selvsagt et helt innlegg om, og det fikk litt oppmerksomhet. Innlegget kan leses på «Matorgie«

Ok, da gjelder det for meg å trykke på publiser her, og få det gjort. Så, les med respekt, og du, be gentle. Dette er noe ubehagelig å publisere…at det ligger ved lydklipp mener jeg..

Intervju, done and done.

Når man blogger åpent, sånn at alle og enhver kan finne bloggen, så kan det fort by på muligheter. Her i høst fikk jeg jo en mail fra sjefspsykiater Finn Skårderud himself. Spesialist innenfor spiseforstyrrelser, og ellers en mediakjent psykiater. Da fikk jeg spørsmål om jeg ønsket å bli med i et forskningsprosjekt om blogging/spiseforstyrrelser/terapi, som noen psykologistudenter skulle ha. Selvsagt ville jeg det. Det er tross alt ikke hverdagskost å få en mail fra Finn Skårderud. I helgen som var stilte jeg opp som «bok» i temaet «menneskebiblioteket» hvor jeg brukte mange timer av lørdagen på å svare på spørsmål om spiseforstyrrelser, om min historie. Jeg pratet med en person i dag som jobber i idrettsfrobundet her i byen, hun skulle egentlig ha vært med på det kurset de holdt i helgen, men det ble ikke noe av for hennes del. Hun visste heller ikke at det var jeg som skulle være med på lørdagen, men jeg fortalte det til henne i dag. Hun syntes da selvsagt at det var veldig dumt at hun ikke fikk det med seg. Hun fortalte meg at det var flere på jobben hennes som hadde fått sterke inntrykk av å høre på meg, noe som varmet hjertet mitt å høre så klart. At det jeg fortalte faktisk var til hjelp, til å gi mer innsikt i sykdommen. Hun spurte om jeg hadde mulighet til å stille opp og ha foredrag om de finner ut at de igjen skal sette fokus på spiseforstyrrelser i idretten her. Det kan jeg gjøre sa jeg, om det er med til å forebygge at andre kan utvikle en spiseforstyrrelse, så stiller jeg mer enn gjerne opp. Hun skulle viderebringe dette her til de andre på jobben sin.

I dag fikk jeg både mail og melding fra ei i P3. De holder på å lage en radiodokumenter om tvangslidelser og spiseforstyrrelser, og hun lurte på om jeg hadde mulighet til å stille opp på en telefonintervju etter jobb i dag. Jeg stiller opp. Som sagt, så gjort. Rett hjem fra jobb, skifte og gjøre meg klar for en treningsøkt etterhvert, så var det å vente på telefon. Det ble gjort lydopptak mens intervjuet ble gjort, så det spørs da om ikke det blir lagt ut en lydfil etterhvert. Hun skulle klippe og lime litt, så skulle jeg få et utkast i morgen. Så jadda, her klabber det på seg med muligheter kan man si…Men så lenge jeg kan være med på å spre litt informasjon, så er det veldig flott. Kan det hjelpe andre fra å ramle i fella for en spiseforstyrrelse, så føler jeg hvertfall at historien min kan ha en betydning. Tross alt.

Tykk vs tynn?

Ja, jeg sliter med mitt eget selvbilde. Ja, jeg er misfornøyd med min egen kropp. Ja, jeg synes selv at jeg har for mye på kroppen. For mye former. Men, det er et sykt selvbilde. Andre ser på meg og min kropp på en helt annen måte enn hva jeg selv gjør. De fleste vil nok si at jeg er normal. De som er syke vil sikkert si at jeg er stor (der sier jeg meg enig), de som er større enn meg vil si at jeg er tynn. Vi ser, og oppfatter, med ulike øyne. Ofte plager det meg, det jeg ser i speilet. Andre ganger kan jeg si «ok..du er…ok. Bra nok, som du er.» I korte øyeblikk klarer jeg å være.., vel, fornøyd er kanskje å ta hardt i, men å synes at ok er ok. I korte øyeblikk. I friske øyeblikk dømmer jeg ikke meg selv nedenom og hjem. Hvis jeg kaster et raskt blikk på speilet, før jeg snur meg rundt, så kan jeg tenke «Ok. Its ok»

Jeg er syk. Jeg er spisesyk. Jeg er kroppssyk. Jeg er vektsyk. Jeg har ikke et normalt syn på kropp. Når det kommer til meg selv. Jeg klarer å ha et normalt syn på andres kropp. Om noen veier mer enn meg, har mer former enn meg, så kan jeg synes det er kledelig på dem, synes de er knallfine, sexy, flotte, vakre. Det er bare min egen kropp jeg mislikker så inderlig sterkt. Selvbildet er ikke bra. Jeg jobber med saken, prøver å godta at sånn er det, sånn ser jeg ut, sånn er normalt for meg å se ut. Godta meg selv, rett og slett. Vanskelig? Ja, definitivt. Jeg har dager hvor jeg dømmer meg selv rett vest, dager hvor jeg ønsker å kaste inn håndkleet og takke for meg. Gi opp. Legge meg ned. Men vet du hva? Jeg gjør ikke det. Jeg spiser, jeg beholder. Og ja, kaster opp også, men det jeg kaster opp kommer utenom det jeg spiser og beholder. Jeg har aldri vært fanatisk når det kommer til kalorier. Jeg kan ikke kaloriguiden ut og inn som mange andre. Jeg teller ikke kalorier på nøyaktig tall. Jeg kan grovregne. Legger på litt ekstra i regningen, for å være på den «sikre» siden.

Jeg aner fortsatt ikke hvor mye kalorier mye av det jeg spiser inneholder. Men jeg har begynt å regne litt. Fortsatt ikke fanatisk, men jeg teller fordi jeg prøver å passe på at jeg har fått i meg nok. Jeg holder meg alltid til rundt 2000 kcal daglig. Har jeg spist litt mindre på dagtid, så kan jeg unne meg litt ekstra på kveldstid, uten at jeg dør av den grunn. Sånn sett synes jeg det er bedre å legge kaloriinntaket litt høyere på kvelden, fordi det er da overspisinstrangen melder seg som verst.

Jeg regner med at flere har fått med seg saken om «nakenbildene som startet kroppsbråket» ? Jeg blir oppriktig glad når jeg leser om sånne saker. Der kvinner med former får plass i media. Når det blir sånne diskusjoner. For temaet trengs virkelig å bli tatt tak i. I mange år nå har de tynne, de sykelig tynne, kroppen fått mye plass og oppmerksomhet på catwalken. Har du ikke en skrapa kropp, så kan du aldri bli modell. Kvinner skal være tynne. Skraptynne. Da kan de bli modeller. Altså, normalt tynne kvinner er helt greit for min del. Mange har naturlig for å være tynne, ikke noe feil med det. Nå snakker jeg om det presset, de kravene som faktisk må ligge til grunn for at man skal «passe inn» som modell. Jeg blir sint når jeg leser uttalelsene til moteredaktører om hva som er den «beste» kroppen egnet til å være modeller. Hvis man ser på de modellene som vakler på catwalken, så ser de ikke mye sunne ut. Skrapa til beinet, tynne som stilker. Hvor mange av verdens kvinner har sånne kropper normalt? Vel, de fleste kvinner har faktisk former. Det er normalt for kvinner å ha former, uansett hva man måtte mene om det.

Å være skrapa inn til beinet er kanskje «normalt» for alle, at det er sånn de er, og alltid har vært vært, men mange må jobbe ræva av seg for å bli sånn. For å passe inn. For å få jobben som modell. For å passe inn i klærne som designerne har designet. Ville de ikke ha solgt mer om de faktisk hadde designet klær for alle størrelser? En skulle jo tro det. Kanskje tenker de ikke så rasjonelt, hvem vet. Men en kan ikke tro det akkurat. Jeg synes det er veldig bra at det blir debatt om dette temaet, få blest om større kropper. Få former på dagsorden! Å spise et eple om dagen for å komme seg inn i visse designeres klær er ikke normalt!

Atter en gang vil jeg få understreke at jeg ikke mener det er feil med jenter som er tynne. Vi er skapt ulikt. Noen er tynne, noen er større. Jeg mener at synspunktet om kroppssyn i motebransjen  er feil. At jenter må rote med spiseproblematikk for å kunne få tittelen modell, da er det noe riv ruskende feil. Det er tragisk at så mange modeller faktisk har anoreksi, bare fordi de skal kunne passe inn i yrket. At et yrke i det hele tatt faktisk «godkjenner» en spiseforstyrrelse, at det er det som må til. Kvinner skal faktisk ha former. Det er det som gjør dem kvinnelige. JA til former.

Lavkarbo hvor enn man snur seg.

Jeg har aldri vært vært noen fan av ulike slankedietter, pulver meg her, og pulver meg der. Mange går sikkert ned masse av å gå på de ulike pulverdiettene, men så snart de begynner å spise normal mat igjen, så fyker man opp alt man har gått ned, + enda litt til igjen. So whats the point? Jeg ser det ikke. Men det som tar helt av nå, hvor enn man snur seg, er lavkarbodiett. Det er svært få plasser man kan lese om et normalt kosthold der både fett, proteiner og karbohydrater er viktige å få i seg. I hvert enest ukeblad, i annehver reklame på tv, diskusjoner på tv og radio. Og enkelte treningssenter har også begynt å reklamere for det ene eller det andre.  Det er ikke til å unngå. Her sitter jeg og jobber meg ut av en spiseforstyrrelse, hvor vi får innprentet hvor viktig det er å få i seg alt som kroppen trenger for at den skal fungere optimalt, for kroppen trenger karbohydrater, fett, proteiner, vitaminer og mineraler. Alle organer trenger de ulike delene av et kosthold. Jeg må ærlig si at jeg sliter en del selv når det kommer til karbohydrater, at det er vanskelig for meg å få det i meg når jeg er på hjemmebane. Her på Modum har jeg jo ikke noe valg, her må jeg spise det jeg får, men er jeg hjemme, så må jeg ordne alt selv. Og når det er snakk om lavkarbo hele veien, så blir jeg lett påvirket. Når vi sitter her og ser på tv, så er annenhver reklame om mat, om dietter, om lavkarbo. Det er ikke til å unngå. Det blir mye påvirkning utenifra, og det kommer jeg ikke ifra. Jeg kan ikke la være å gå utenfor døra fordi jeg kan bli påvirket heller.

Jeg synes det er litt trist at det skal være et så stort fokus på lavkarbo, at alt skal dreie seg om slanking, når det er så mange som faktisk sliter en del med mat, for en med en spiseforstyrrelse skal det ikke mye til før man blir trigget, og med et sånt fokus overalt, så komer man heller ikke unna disse triggerne. Vi som er i behandling lærer, og får innprentet hvor viktig det er å opprettholde et normalt kosthold, hvor viktig det er for at vekten skal stabilisere seg og at kroppen skal fungere optimalt. Vi vet hva kroppen trenger, hva som er normalt, og hvorfor det er så nødvendig å ha et variert kosthold, men det er ekstra vanskelig å lande helt stødig på bena når hele samfunnet er så opptatt og fokusert på slanking, at media slår så stort opp om dette til enhver tid. Jeg har pratet med flere i gruppa mi her, og jeg vet om andre som sliter/ har slitt, med mat og som har vært medlemmer av treningssenter hvor poenget med treningen har vært å få et normalt forhold til trening, for å holde formen, og lære å trene på en sunn og fornuftig måte, men har blitt møtt av personlige trenere som nesten har tatt det som en selvfølge at poenget med treningen har vært å gå ned i vekt, eller for å stramme opp kroppen. «Vil du gå ned i vekt? Stramme opp kroppen? Gå opp i vekt? Alle ønsker seg jo en strammere kropp» Hvorfor tror så mange pers. trenere at dette er en selvfølge for alle som trener? Mange ønsker faktisk ikke noen av disse delene, men rett og slett bare vedlikeholde formen, eller komme i form. Å trene anbefales, kroppen skal jo ikke forfalle på hverken den ene eller den andre måten, men å holde seg i form er bra for alle.

Jeg vet om spiseforstyrrede som har dratt fra et treningssenter de har ønsket å melde seg inn i for å komme i form på en fornuftig måte, i raseri, fordi de har blitt møtt på en måte hvor en pers.trener har tatt for gitt at målene for den som er/har vært syk, er å gå ned i vekt eller ønsket å stramme opp kroppen. Hvorfor er det så vanskelig for mange pers.trenere å spørre noen som ønsker å melde seg inn på et treningssenter, om hvilke mål de har med å begynne å trene? Så enkelt kan det faktisk spørres om. Jeg vet om hvertfall to stykker som har konfrontert pers. trenere om at de faktisk er i en tilfriskningsfase av en spiseforstyrrelse og at målet med treningen så langt ifra er å gå ned i vekt. Mange spiseforstyrrede har i mange år overtrenet og trenger å normaliser trening. Andre har kanskje aldri trent noe særlig, og ønsker å komme i gang for å komme i form. Vi alle har ulike grunner for å begynne å trene, derfor er det veldig synd at mange pers.trenere er så opptatt av at folk vil ned i vekt. Jeg hørte her for et par dager siden, av ei jeg er innlagt sammen med, som hadde vært innom et treningssenter for å vurdere å melde seg inn, og ble møtt på en sånn måte av en av de som jobber der. I tillegg reklameres det om hvordan gå ned i vekt, timer hvor man kan forbrenne så så mye osv. Hvor ble det av fokuset på viktigheten av å trene for å holde seg i form, trene på en sunn måte?

Som vi alle vet, så er fokuset på sunne oppskrifter, ulike dietter, trening osv i januar er helt enormt. Da skal julematen trimmes vekk, da skal vi få tips og råd på hvordan vi kan lage lavkarbo mat, gå ned de kiloene vi eventuelt har gått opp i jula. Da skal det trimmes og trenes for harde livet. Da har mange nyttårsforsett om å begynne å trene. Hva med å trene jevnt og trutt gjennom hele året? Hvorfor begynne akkurat i januar? De aller fleste går kanskje litt opp i vekt i jula, men det er jo pga julematen, at man gjerne unner seg å skeie litt ut. Likevel går det fint an å trene jevnt og trutt gjennom hele året, ikke bare nitrene rett før jul, eller å trene beinhardt like over jul. De fleste av oss har vel forhåpentligvis også fått med oss at det i lengden ikke er bra for kroppen å kjøre på for fullt med lavkarbo over en lengre periode. Kroppen tåler faktisk ikke å få i seg for lite karbohydrater over lang tid. Mange spiser kanskje for mye karbohydrater, og da kan det jo kanskje være greit å redusere litt, få det ned på et normalt nivå. Mange ønsker selvsagt å gå ned i vekt også, at de begynner å trene på dette grunnlaget, men ved å endre kostholdet, få det litt sunnere, så går det faktisk fint an. Man ikke leve på en lavkarbodiett for å gå ned i vekt. Fysisk aktivitet og et sunt og fornuftig kosthold er den beste muligheten for å gå ned i vekt, for å pleie kroppen på best mulig måte. Det skal faktisk ikke mye trening til heller for å holde seg i form.

Nå har jeg etter å ha vært innlagt her på Modum lært en del om ernæring og fysisk aktivitet, og lært viktigheten av et variert kosthold, og hvor mye kroppen forbrenner på ulike ting, og hva kroppen bruker forbrenningen på. Men da er det selvsagt tatt utgangspunkt i et variert og normalt kosthold. Med både karbohydrater, proteiner, fett, mineraler og vitaminer. Jeg skrev om dette i et tidligere innlegg her også, men det skader jo ikke å gjenta noe som er positivt.

Hva brukes energien på?

  • Fysisk aktivitet: 10-40 %
  • Fordøyelse: 5-15 %
  • Forbrenning i hvile/ basalmetabolisme: 55-75 %

Les gjerne innlegget «Ernæring og kosthold» om du ønsker å lære mer om hva vi har lært av vår ernæringsfysiolog.

Det er som sagt ikke enkelt å ikke la seg påvirke. Og jeg som syk påvirkes ganske lett, til tross for at jeg vet hva jeg burde gjøre, fordi spiseforstyrrelsen fortsatt er så sterkt i meg. Men selv om jeg er veldig redd for karbohydrater, så kommer jeg ikke til å kutte dem ut.

Hvordan skapes ondskapen?

Til tross for at alle mine tanker går til de som omkom i tragedien i Oslo og på Utøya,til pårørende og alle berørte,at det er nærheten,samholdet og kjærligheten som nå teller og som får vår oppmerksomhet. Likevel så gjør jeg meg tanker om hva det er som får fram en sånn ondskap som det gjerningsmannen har gjennomført. Hva var det som foregikk oppi topplokket hans? Hvor i livet hans tok det en så forferdelig stygg sving? Eller var det alltid der? Opplevde han noe som gjorde at han følte at verden gikk imot han,og han måtte hevne seg på en eller annen måte? Hva var det som skapte denne ondskapen? Hvorfor blir noen mennesker så iskalde og kyniske at de volder så store skader og utøver så mye sorg for andre mennesker? Noe må jo være feil bygd oppi hodene på dem fra de spede barneårene? Jeg er nok ikke alene om å ikke skjønne dette her. De fleste av oss klarer ikke sette oss inn i noe som absurd som den handlingen denne gjerningsmannen har utført. At det går an å opptre så kynisk,at det går an å ikke vise noen som helst følelser,ingen reaksjoner. Han må jo være helt lost i sin egen verden hvor absolutt ingenting av fornuft enn hans egen ufornuft betyr noe. Jeg skjønner ikke hvordan noen mennesker kan bli så ondskapsfulle at de klarer å skade andre mennesker og kjenne fryd ved det,at de klarer å se det andre mennesket i øynene og sette et skudd i dem uten snev av medmenneskelighet. Hvordan klarer de å opptre så iskaldt? Jeg klarer virkelig ikke å skjønne det,uansett hvor mye jeg snur og vender på det. Man kan være så uenig man bare vil når det kommer til det politiske synet i samfunnet,men de aller fleste av oss holder oss til verbale diskusjoner,vi stemmer ved valg,vi går aldri til sånne ondskapsfulle handlinger som AP spesielt har blitt utsatt for nå. Hvem utnevnte han til gud? Hva får enkelte mennesker til å tro at de kan heve seg over andre mennesker og bestemme at deres liv ikke skal være mer? Hvem tror de at de er? Og hvorfor tror de at de er hevet over andre mennesker?

Det er ubegripelig for meg. Jeg kan ikke for mitt bare liv fatte det. Jeg skjønner,og forstår at mange opplever vanskelige og tunge ting i livet,at det fører til psykiske lidelser,at det kan omskape menneskers måte å tenke og handle på,men jeg skjønner ikke hvordan enkelte mennesker kan bli ondskapsfulle og utføre så drastiske og grusomme handlinger. Det er helt sinnsykt å tenke på hvor hjernevasket mange kan bli,hvor mye de fyrer opp under sine oppfatninger og trosretninger,at det blir det eneste de ånder og lever for,at det blir det eneste de tenker og tror på. Jeg har også mine oppfatninger,meninger og syn,men selv om andre er ueninge med meg og ser ting annerledes,så går jeg ikke hen og tar livet av dem,jeg hever meg ikke over dem og tror at jeg er bedre enn dem,at jeg bestemmer hvor lenge de skal få beholde livene sine. Et normalttenkende menneske tenker ikke sånn. Vi forholder oss til virkeligheten,vi klarer å holde fast ved virkelighetsoppfatningen vår. Jeg og mange andre sliter psykisk,vi har en forvridd oppfatning av visse ting,men vi klarer likevel å forholde oss til virkeligheten,vi går ikke til så sinnsyke handlinger som å frarøve andre mennesker livet de har så kjært,vi utsetter ikke andres kjære og nære en så forferdelig smerte. Vi gjør det bare ikke,fordi vi eier medmenneskelighet,vi vet at alle mennesker har like mye menneskeverd,vi vet at alle er likeverdige. Vi vet at sånne handlinger er sinnsyke. Mange opplever ting de aldri skulle ha opplevd,blitt utsatt for ting man ikke skal utsettes for,men det gjør dem ikke til terrorister,drapsmenn,monstre,levende ondskapsfulle mennesker uten snev av medmenneskelighet.

Når det kommer til gjerningsmannen i tragedien som nå har satt hele Norge i sorg,så er det nesten så jeg ikke vet om jeg skal synes synd på jan,eller ei. Men det heller mot ei. En gang i tiden,før denne grusomme handlingen han har klart å gjennomføre,var det nok synd på han,fordi han var så syk og skadet på sinnet. Tenk om noen hadde trengt igjennom hjertet hans og myknet det opp og gitt det medmenneskelighet. Men det var for sent,for ingen visste hva som rørte seg under topplokket på han. Han fikk gjennomført det han åndet og levde for i så mange år. Nå er det ikke synd på han mer,annet enn på den måten at man synes synd på noen som er så ødelagt oppi hodet at de har mistet virkelighetsoppfatningen og ikke lengre henger med. At han har satt seg selv på en sånn plass at alle føler avsky mot han. Hvorfor vil noen mennesker utsette seg for noe sånt,bare for å få gjennom sitt politiske budskap? Er virkelig politikken viktigere enn livet? Jeg kan ha forståelse for,og skjønne,at mange mennesker som sliter sterkt psykisk kan ha ønske om å ta livet sitt,fordi de finner livet vanskelig å leve,men jeg har aldri skjønt hvorfor selvmordsbombere har tatt livet sitt for sin gud,sin tro,sin politikk. Jeg skjønner ikke hvorfor det de tror så hardt på skal hevnes,og gå utover andre uskyldige menneskers liv. Hva galt har de gjort,annet enn å tro,mene og synes noe annet enn dem? At de har en annen oppfatning. Skal man miste livet av den grunnen?

Jeg kan bare ikke annet enn å tenke de tankene,selv om det aller viktigste nå er å tenke på alle som er igjen,og vise at vi står sammen og kjemper mot vold.

You should listen to your heart, and not the voices in your head.

Et tilbud jeg ikke kan si nei til.

Jeg sliter virkelig med motivasjonen for tiden. Om jeg først får et lite grep om den,så forsvinner den mellom fingrene på meg igjen ganske snart,akkurat som sand mellom fingrene. Det kan være små ting som gjør at det glipper,små ting som drar med rett tilbake til stedet der motivasjon ikke finnes. Det kan være noe så ubetydelig som at vekten har gått opp 100 gr,eller å se speilbildet som innbiller hjernen min at jeg ser større ut enn i går,eller at jeg rett og slett føler meg større,til tross for at det ikke er noe som tilsvarer at det er realistisk. Jeg hadde et grep om motivasjonen i går,i dag er den forsvunnet. Tallet på vekten,speilbildet,følelsen. Jeg føler meg dyster,litt tung til sinns. Jeg bladde akkurat gjennom vg.nett og kom over denne artikkelen : «fysisk aktivitet hjelper mot bekymringer og stress» Jeg vet jo det så inderlig godt at bare man kommer seg ut og gjør noe,holder kroppen i gang,og ikke minst gir den litt frisk luft,så hjelper det så mye. I artikkelen sier professor ved Norges idrettshøyskole, Gunnar Breivik  «Det er ikke tilfeldig at man i psykiatrien har fysisk aktivitet som en viktig ingrediens i behandling av mange psykiske lidelser. Å være i aktivitet betyr at man har noe å gjøre. Det kan forebygge at en blir sittende for mye å tenke og gruble. For mye tankespinn kan i seg selv medføre kroppslig passivitet og gå ut over psyken. Skulle man i denne situasjonen pådra seg en depresjon eller slite med angst, så er fysisk aktivitet viktig for å få det bedre og gjenvinne funksjon» Det er så sant som det er sagt. Selv om det ikke heler de tankene og følelsene man sitter med,så hjelper det hvertfall å redusere dem. Jeg sitter veldig ofte med en indre uro,og det hjelper hvertfall meg å få redusert denne uroen ved å trene litt,om det så gjelder bare det å gå en tur.

Jeg sitter å kjenner på den indre uroen akkurat nå,og det føles som jeg skal gå på veggen anytime. Jeg må ut,jeg må ha frisk luft,jeg må klarne tankene,lufte tanker og følelser. Jeg orker ikke sitte inne oppi stolen,under pleddet og sitte å hamre på tastaturet og fortsette å kjenne på dette her resten av dagen.Eller,det er jo klart at jeg egentlig orker det,at lysten på å gå ut også føles som et ork,som et tiltak,men om jeg ikke kommer meg opp og ut,så blir jeg gærn,og jeg er gærn nok som det er allerede. Det blir ikke akkurat bedre av å sitte her og se på de samme nyhetene om og om igjen om hendelsene fra Oslo og Utøya. Jeg bryr meg,jeg følger med og jeg engasjerer meg,men innimellom de slagene så må jeg også koble litt ut,gjøre noe annet,noe som er litt lystigere. Jeg har jo likevel fått med meg det siste som er oppdater på den fronten. Det har gått med mye tid til å sitte stille og få med seg nyheter den siste uka,da har fysisk aktivitet på en måte kommet litt i bakleksa. Det er forresten helt sykt å tenke på at det har gått en uke siden denne tragedien inntraff allerede. Og på en uke har det blitt mange triste og tunge beskjeder og oppdateringer,og det er klart at det det går inn på meg også,som på alle andre. Jeg skal nå klappe sammen pc’n og komme meg ut litt,og forhåpentligvis vil jeg føle meg en smule bedre når jeg kommer inn igjen.

Ellers så fikk jeg et tilbud jeg bare ikke kan si nei til i går. Jeg fikk hakeslepp når jeg mottok den første mailen fra en jeg ser veldig opp til. Jeg måtte lese den om og om igjen for å sjekke at jeg hadde fått med meg det jeg  leste første gangen. Jeg ble i ekstase,mildt sagt. Og jeg føler meg utrolig heldig,ydmyk og takknemlig for at jeg nå har fått denne sjansen til å være med på noe sånt. Det er noen flere av mine kjære flotte venner som også har fått dette tilbudet,og jeg må bare få si at vi er a luck bunch of girls doing a great job her. Jeg avventer noen flere praktiske opplysninger i denne saken,så jeg vil vente litt med å fortelle mer her på bloggen,selv om jeg ikke helt har klart å holde kjeft om det på et par andre nettsider…sånt er jo bare stas.com. Jeg kan vel røpe at det gjelder spiseforstyrrelser. To be continued…

Stay strong

you will make it through.

«Å spise eller ikke….»

Tragedien som har rammet Oslo,Utøya,og hele Norge har fått all fokus de siste dagene også her på bloggen. Selvsagt. Man kan ikke la vær å bry seg når noe så ufattelig skjer. Man klarer ikke la vær å ta det inn over seg. Når noe så grusomt skjer,i vårt lille fine land så blir man lamslått,man blir målløs,det slår pusten ut av en helt. Hvordan er det mulig? Hvordan var det mulig? Sånt skal ikke skje! Dessverre skjedde det,det kan ikke bli ugjort. Man kan ikke annet enn å bli engasjert,det slår imot oss overalt,på tv,i aviser,på radio,det snakkes om. Det er ikke til å unngå å bli konfrontert med det som skjedde,og man skal ikke unngå å engasjere seg i denne saken. Det er nå viktig at vi står sammen og frammer samholdet og viser vår sympati,empati,sympati,kjærlighet,støtte og kondolanser. Vi sørger for de som omkom,vi tenker på alle de skadde og pårørende. Vi takker de som hjalp til for å hjelpe,og de som fortsatt står på og gjør hva de kan for å gjøre det som fortsatt må gjøres. Alle er med på å bidrar med det vi kan,og jeg synes at det er blitt gjort en fantastisk jobb så langt med å støtte opp,all heder og ære til alle sjeler som har gjort en så stor og vanskelig oppgave. De burde alle sammen bli hedret som helter. For et land! Jeg tror nok vi alle kan føle oss stolte over landet vårt,uten å føle at vi av den grunn er nasjonalister,sett på en negativ måte. «Ja vi elsker dette landet» synger vi så stolte i vår nasjonalsang,hvorfor skal vi ikke få lov til å føle på nettopp denne kjærligheten til landet vårt også nå i disse dagene,når vi synger så stolte på vår egen nasjonaldag? Jeg er glad i mitt lille fine Norge,også uavhengig av denne tragedien vi nå er blitt utsatt for.

Min egen hverdag med spiseforstyrrelsen har kommet veldig i bakleksen her i bloggen de siste dagene,jeg har ikke helt følt for å skrive noe om det når det nå er andre ting som opptar både andre og meg nå. Likevel så lever vi alle livene våre samtidig. Vi gjør det vi må,og det trenger å gjøre,selv om det nå kanskje blir en del redusert. Mange føler at våre egne problemer blir så ubetydelig når noe sånt som denne tragedien har skjedd i Oslo og på Utøya. Ting blir satt i perspektiv,selvsagt blir de det. Vi får atter en påminnelse om hvor skjørt livet er,hvor fort man kan miste noen som står oss nær fordi det finnes gærninger der ute. Mange finner det vanskelig å stole på at noe sånt kan skje igjen. Kanskje ikke i like stort omfang,men denne episoden her viser at en «tilsynelatende» oppegående mann kan finne på noe sånt. Man får en påminnelse om hva som virkelig er viktig,de som står en nær,kjærligheten,finne,og tenke på gledene i livet,det fine vi opplever og finner. Vi lærer å sette pris på det vi har,og at vi må bli enda flinkere til å sette pris på det livet har å by på. Likevel er det sånn,dessverre kan man kanskje si,at det alltid vil finnes noen som har det så mye mye verre enn det vi selv har det. Det igjen betyr ikke at våre egne «ubetydelige» problemer som mange nå vil kalle det,forsvinner. En depresjon vil ikke bare oppheves,en selvskader vil ikke bare slutte å kutte seg. Angsten vil ikke stoppe,kanskje den nå er blitt forverret for mange. En misbruker vil ikke stoppe å misbruke. En alkoholiker vil ikke slutte å drikke. En spiseforstyrret vil ikke plutselig begynne å spise normalt og bli fornøyd med sitt eget speilbilde. Det vil fortsatt være tilstede. Man må fortsatt jobbe for å bli bedre,bearbeide minner og traumer. Jobbe med spisemønster,jobbe med tanker og følelser. Man må fortsette å skrive,føle,tenke,prate. Man må fortsette å leve. Livet går videre,det kan ikke settes på pause,og det stopper ikke opp. Vi må huske å gripe etter livet når det går forbi. Livet kommer,livet går,livet er. Livet ditt er,livet mitt er. Her og nå.

Jeg jobber med skjemaet mitt. Jeg fyller det ut hver dag. Hva jeg overspiser,hva jeg kaster opp,antall avf.tabl.,trening,antall ikke-slankende måltider,og hva jeg faktisk beholder. Mine mål å jobbe med mot innleggelsen på Modum,er å prøve å redusere antall overspisinger/runder med oppkast,trene på en «fornuftig» måte,dvs at det skal være gøy,at det skal være meningsfylt,fornuftig,ikke tvangspreget. Jeg skal prøve å få i meg ett ikke-slankede måltid hver dag. (Et ikke-slankende måltid vil si et måltid som står på kostlisten til Modum. Frokost,lunjs,middag eller kvelds. Frokost,lunjs og kvelds er det samme innholdsmessig) Middag er for meg det vanskeligste måltidet,og ikke det jeg vil jobbe med nå i første omgang,ergo blir det ett av de andre. Nå er det sånn at det mest sannsynlig ennå er en god stund til innleggelsen,så jeg hviler meg litt på det at jeg ikke trenger stresse med å jobbe så hardt med det ennå. Men det er jo egentlig nettopp på det grunnlaget jeg burde begynne å jobbe med det,sånn at jeg sakte men sikkert klarer å komme inn i den rutinen med å få det til,og kanskje også jobbe meg opp med enda et måltid. Når jeg kommer til Modum er det ingen kjære mor,da blir det å hoppe rett inn i 4 måltider om dagen fra dag 1. I dag begynte jeg på uke 4 i skjemaregistrering,og tallene som lyser imot meg er stygge. Jeg trenger vel ikke nevne at overspising og oppkast dominerer med høye tall? Dessverre må jeg samtidig meddele at ikke-slankende måltider omtrent går i minus. I løpet av 3 uker,altså 21 dager,så har jeg klart 2. Nesten 2 er kanskje mer riktig å si. Jeg ligger fortsatt noe under kaloriinntaket o måltidene. Kanskje jeg egentlig bare skal innse at det tilsammen er litt i overkant av ett fullt måltid…Ærlighet varer visst lengst…De andre punktene i skjemaet vil jeg ikke nevne. Egentlig. For de er heller ikke pene,men jeg pynter hvertfall ikke på sannheten for å få det til å se finer og flottere ut. Dessuten så skriver jeg det for min egen del. Jeg trenger ikke gjøre det,men jeg gjør det. Jeg tenker på å klare det,jeg føler meg litt fram,og på enkelte dager så får jeg i meg tilsvarende kalorier totalt i  løpet av dagen mot summen av et måltid i forhold til kostlisten. Det er da kanskje noe,jeg går hvertfall aldri en eneste dag uten å spise noe. Jeg faster aldri,det begynner det å bli noen år siden jeg gjorde. Jeg får i meg noe,for å holde forbrenninga oppe,for å gi kroppen noe å fungere på. For å være ærlig,så er jeg av den typen spiseforstyrrede som ikke liker å være sulten. Jeg lever ikke på euforien mange føler av sulten. Jeg trener meg heller ikke ihjæl. Jeg har mange dager hvor jeg ikke trener.

De siste dagene har selvsagt vært veldig spesielle,det har gått med mye tid foran tv-skjermen,men jeg prøver å få til litt andre ting innimellom. Lese bøker,skrive,gjøre litt husarbeid. I g år var jeg ute og gikk en tur med en kompis. I dag har jeg hatt besøk av lillesøstra mi og svogeren min. Vi har benyttet oss av en solskinnsdag nedi byen. En tur på kafe,litt shopping,trasking i bygatene,kaffe på bryggekanten. Det har vært en veldig hyggelig dag med mine nærmeste. Kvalitetstid. Samtidig har også nyhetene stått på her,vi følger med. Spiseforstyrrelsen får den tiden som er igjen etter alt det andre er gjort. Det vil si at den tidsbegrenset,den har ikke lengre hele fokuset mitt. Små mål,men likevel betydningsfulle mål i riktig retning. Every step counts. Aldri har vel den setningen føltes så god,fordi den forteller meg at selv om jeg gjør bittesmå ting som jeg ofte ser på som ubetydelige,likevel er meningsfulle og betydelige når alt kommer til alt.

To eat, or not to eat, that shouldn’t be the question.

Men det er det….

Vi må være takknemlige

Noe av det verste som kunne ha skjedd i Norge har skjedd. Vårt land har mistet mange mange flotte medborgere som ikke fikk lov til å være med videre i livet,som ikke får være med på å bygge opp vårt land og kjempe for sin sak. Denne tragedien har slått pusten ut av oss,lammet oss,gitt oss en vanvittig stor sorg,landet rundt. Hele landet har stått sammen i denne sorgen,den har fått oss til å stå tettere sammen,vi står så uendelig mye sterke sammen. Vi som medborgere har gjort hva vi kan for å stille opp og gir vår støtte og sympati for pårørende som sitter igjen med tapet av sine kjære,vi har hedret og minnet de som har omkommet,vi har lyttet til,og grått sammen med de overlevende. Vi har gått i fakkel, og rosetog,vi har lagt ned blomster,vi har sendt våre kondolanser og støttemeldinger,vi har tent lys,vi har sendt tanker. Vi viser kjærlighet og omsorg,men en del viser også sinne og hat.Og det er selvsagt veldig forståelig,for hvem blir vel ikke sint på noen som kan utføre en sånn grusom handling som påfører så mange store skader,og en så stor sorg? Men hvor langt kommer vi med hat og tanker om hevn? Om vi vil det eller ei,så er gjerningsmannen et menneske,og han har de samme rettighetene som alle andre,også når det kommer til en strafferamme. Dessverre kan mange si,fordi han fortjener den verste straff han kan få,og dessverre så er livstidsdommen i Norge ikke en virkelig livstid. Forhåpentligvis får han livstid og forvaring,men det kan bety at han en dag kommer ut i samfunnet igjen. Hva vil skje den dagen? Er det fortsatt noen som sverger hevn på han den dagen? Jeg synes også det er på sin plass å minne om at hans forsvarer ikke skal hetses på noen måte,det er faktisk jobben hans.

Dessverre har også en del mennesker i Norge vært raskt ute med å kritisere måter ting har blitt gjennomført i disse dager. At politiet ikke var raskt nok på plass på Utøya f.eks. Men tenk over hvor mange ressurser de faktisk har. Hvor mange politibåter har de tilgjengelig? Hvor nært Oslo ligger Utøya? Og trengs det ikke planlegging for hvordan de skal gå fram i en sånn sak for å spare sine egne liv? Bare tenk gjennom det et lite øyeblikk. Og hva med hvordan vi tolker politikeres uttalelser? Mange vrir det i verste meninger. Inegn av dem mener jo å lage vondt verre,og alle støtter her opp om det alle går gjennom. De møter de pårørende,lytter til deres historier,og trøster og gir sin sympati,viser sin sorg sammen med dem. Jeg synes at sånne ting burde komme i bak kant nå,sånne ting burde få ligge litt,fordi det er ennå kun gått 4 dager siden denne forferdelige dagen hvor alt dette skjedde. Pårørende sitter i dyp sorg og er veldig takknemlige for det som er blitt gjort,for den hjelpen og støtten de har fått i disse dagene. Nå burde ikke kritikk være en del av tragedien. Nå bør takknemlighet og kjærlighet være øverst på listen,det er kun på den måten at vi kan være med på å lindre en del av sorgen,og å stå sammen videre. Uavhengig av hvordan vi står politisk,så mener jeg og veldig mange andre rundt om i Norges land at Jens Stoltenberg har gjort en formidabel jobb. Han har ikke bare vært statsminister,men først og fremst et medmenneske i sorg,på lik linje med så mange andre. Han har gjort alt han kunne,og kan,for å være til stede. Han er i dag norges største forbilde for veldig mange mennesker. Han fortjener kun heder og ære. Han har hatt en veldig tøff jobb i disse dager,og det har også hjelpemannskap i denne saken gjort. De har gjort hva de kunne,på den måten de har kunne stille opp og hjelpe. De er alle sammen helter.

Mange har også kritisert media for måten de har lagt ut bilder av omfanget bl.a,for at de har vist oss så mange sterke bilder,av likene i likposene rundt om på Utøya,store skader på mennesker osv. Jeg forstår den kritikken,at så mange mener at det virker så sterkt inn på spesielt de pårørende. Likefullt er det medias oppgave å informere oss,det hadde ikke vært til å unngå,fordi så mange mediakilder rundt om har vært til stede. Medias oppgave er å være til stede,og for å store saker i nyhetene sine. Samtidig,til tross for at det i mange sammenhenger kanskje hadde vært unødvendig å vist så sterke bilder,så ville vi heller ikke fått innblikk i det store og faktiske omfanget av saken. Da hadde vi ikke fått sett realiteten sånn den er. Realiteten er grusom,og ikke pyntet på. Det er sterk,det er forferdelig,det er grusomt. Dessverre. Denne hendelsen skulle ikke ha skjedd i første omgang,dessverre har det skjedd. Kanskje burde ikke alle disse grusomme bildene heller ikke ha vært vist. Jeg sier som sagt ikke at det er riktig,men det har også nå skjedd. Nå vet vi det store omfanget.

La oss nå vise takknemlighet over det fantastiske arbeidet som er lagt ned på alle områder,hedre de som omkom og vise støtte og sympati med alle de som sitter igjen i sorg. Det kan komme en tid for kritikk i etterkant,etter at det aller aller meste av sorgen og tapet har lagt seg en smule. Vær tilstede på den måten du kan,Vis respekt.

Er det feil å bruke det norske flagget?

Det er nå veldig mange,spesielt på facebook kan vi se dette,som mener at det er feil at vi bruker det norske flagget som vi gjør,setter det i våre profilbilder. Mange mener at dette er nasjonalisme,at det er nettopp dette gjerningsmannen bak terrorangrepet ville ha fram. Det er delte meninger om nettopp denne bruken av flagget vårt,noen mener at det er helt feil,mens mange andre mener at dette er riktig å gjøre. Jeg leste akkurat bl.a disse uttalelsene på facebook:

«Det er forskjell på det å være glad i landet sitt og ønske å vise sin støtte, og det å være totalt patriotisk og fasistisk. Synes ikke det norske flagg skal skambelegges bare på grunn av at Behring på sett og vis drepte i landets navn.»

«Det er vårt flagg, ikke hans.»

«Hvis man gir etter for terroristens mening, så endrer man symbolikken til flagget. Vi vil jo ikke at flagget skal symbolisere hat eller terrorisme. Og det blir jo akkurat det hvis man blir redd for å vise flagget.»

Bruker vi ikke det norske flagget i disse dagene nettopp for å vise at vi står samlet som en samlet nasjon i en tid hvor hele Norge nå er i sorg. Norge har blitt utsatt for et terrorangrep mot den norske stat,våre stortingsrepresentanter som styrer landet vårt,som setter opp lover og paragrafer for hvordan landet skal styres. Er ikke hele landet samlet nå i disse dager for å vise at vi ikke lar oss true på noen måte,at vi ikke finner oss i sånne feige og voldelige handlinger,uansett om gjerningsmannen er en av våre egne landsmenn? Som det sies i uttalelsene over her : det er ikke hans flagg,men Norge,hele folket,Norge som eget land,for alle nordmenn? Alle land rundomkring i verden bruker også det norske flagget når de nå viser sin støtte for hele Norges sorg. Er det feil?

Jeg vil gjerne oppfordre alle til å gå inn på linken som jeg legger ved her for å lese hva Jøran Smenes skriver på facebook.

«Flagget»

 

Hva mener du?

Norge, *beste* landet å bo i…vel vel…

Jeg vil ikke akkurat si meg helt enig i det altså. Joda, det er mye bra med norge, vi har mange goder som vi kanskje ikke skal klage over,men en ting som jeg ikke liker, og mange med meg, er temaet helse. I denne artikkelen kan man altså lese at Norge er på tiende plass når det kommer til helse. Norge gikk ned to plasser fra fjorårets målinger grunnet: quote: «Årsakene til at Norge ikke når lenger opp på listen er blant annet for lang ventetid, for dårlig tilgang til fastlegen ved hastebehov og direkte tilgang til spesialist» Jeg er ikke overrasket over dette resultatet, det beskriver jo bare hvordan de faktisk forholdene innen helsevesenet er i Norge.

Folk dør mens de står i kø, de blir sendt hjem selv om de så absolutt burde være under overvåking, de slippes ut fra psykiatrisk klinikker med den tro av de ansatte at pasienten er *bedre*, og pasienten gir opp og begår selvmord, folk blir oversett, de narkomane havner nederst på rangstigen når det kommer til behandling både av fastleger og annet helsevesen, og eldreomsorgen kan man diskutere ned og opp i mente, hva med folk som er trygdet? Nav og papirmøller uten like…. Ja, jeg kunne ramset opp i fleng.

Hvis Norge er så bra som man skal ha det til, (ja, som sagt så har jeg ikke sagt at alt er dårlig stilt, men henviser her til temaet helse! ) hvorfor er det da så dårlig stilt med så mange? Hvorfor tar det så lang tid å få hjelp eller støtte? Bør man kanskje ikke da øremerke litt (mye) penger til disse vedtektene? Oljefondet står liksom å blomstrer, men ikke pokker om det skal røres. Og her går folk å sliter og lever med en økonomi som er under fattigdomsgrensa. Eehh…assa…hmm?

Jeg mener faktisk at man kanskje heller burde satset mer på helse-Norge framfor å bruke så vanvittig masse penger på f.eks kongo-moland og french..?! Det er snakk om 2 nordmenn som ikke en ganghar rent mel i posen, mens her hjemme går vanvittig mange og ikke har nok penger til å få kommet seg til fastlegen sin engang…hvor er logikken? Ja, jeg bare spør…



"Ranet og slått i hodet med knivskaft

«Kristiansundsjenta Laila K***** har opplevd det de fleste frykter, men sjeldent blir utsatt for. Hun ble slått ned og ranet» (fra vg eller dagbladet)

«Like før stengetid 16.desember 2001. To menn bevæpnet med kniver, og maskert med finlandshetter, stormet inn i butikken mens de ropte at alle skulle legge seg ned på gulvet.
-Jeg befant meg inne i butikken. Nøkkelen til safen lå inne på pauserommet. Da de ba om nøkkelen, sa jeg at jeg ikke hadde den på meg, noe som ble besvart med to tette slag, og en kul i hodet etter slaget av knivskaftet. Han ene kleppet tak i meg og geleidet meg inn for å hente nøkkelen, for så å gå inn på kontoret og åpne safen. Han ba meg legge pengene nedi posen han hadde med (noe jeg ikke gjorde, skulle han ha penger, fikk han faen meg ta dem selv!! )
Ranerne sa ikke så mye underveis, og det hele gikk ganske så kjapt. (men det virket som en evighet mens det stod på…)

Ranerne kom seg unna til fots,men de ble tatt. Vi som var på jobb fikk psykologtilbud av Volvat, noe som alle må på hvertfall en gang etter en sånn hendelse. Jeg var der kun den ene gangen,mens en av de andre gikk der flere ganger, da dette var det andre ranet hun ble utsatt for..i samme butikk.
Hun psykologen vi gikk til (alle 3 var der samtidig) spurte en del hvordan vi opplevde dette ranet, hvilke tanker og sånt vi satt med i etterkant..og så lurte hun på hvilke tiltak vi kunne tenkt oss sånn at dette ikke skjedde igjen, noe jeg svarte tilbake med; «Jeg skulle ønske vi kunne gå med balltre eller bazooka på jobb, sånn at vi kunne ha dælja løs på dem eller plaffa dem ned» Hun satt bare å kikka rart på meg…hahahaha.

Sjefen min;Hege og meg måtte i rettsak noen måneder senere. Det var ikke videre kult,men jeg var så forbanna på de to unge guttene som utførte dette ranet (var vel mellom 17-19 år eller noe) at jeg brukte kjeften min for å uttrykke hva jeg mente for å si det mildt. De ble dømt, men aner ikke hvilken straff de fikk. Dustegutter…..hahahaha. Bongo loyd i hodet eller noe.

Vi fikk ransalarm etterhvert, som vi gikk med oss på jobb hele tiden, + at det var vektere innom med jevne mellomrom for å høre om ting gikk greit. Jeg var vaktleder på den tiden, og da hadde jeg ansvaret på ukene jeg jobbet kveldsskift.

Vi hadde en noen vanskelige kunder innimellom, og han ene trua meg en gang…Han var narkoman, og han stjal mye fra butikken, så vi måtte passe godt på han. En gang da jeg nevnte dette for en ny ansatt hos oss, så klikka det for han. Han skulle stå utenfor etter stengetid sa han…Jeg spurte om han truet meg og ville ha politianmeldelse på seg…
Han dukka ikke opp etter stengetid..

En stund etter dette kom han faktisk innom butikken og snakka med Hege, meg og ei til som han hadde vært spesielt ufine mot. Han ba om unnskyldning, og ga fra seg navn og nummer. Han kunne rett og slett ikke bli utestengt fra butikken, fordi dette var hans nærbutikk. Og det var langt unna til neste butikk. Så vi satte veldig stor pris på at han var så ydmyk og kom å prata med oss. Vi hadde ikke noe problemer med han i etterkant av dette heller.

Dette her var i Oslo forresten, jeg bodde der i 3 år.

Meg i media

Oslo: Når norgesmesterskapet i grilling går av stabelen i Oslo til helgen, stiller et sterkt lag fra Ålesund ved grillen.

Laila Krakeli er en av deltakerne på Ålesund-laget ”Mega’s Angels”, som for første gang stiller til start under årets norgesmesterskap i grilling. Sammen med sine lagvenninner, Liv og Birgitte, skal hun slåss for den gjeve tittelen under lørdagens begivenhet i hovedstaten.

”Mega’s Angels” har høye ambisjoner foran mesterskapet, som er i regi av Opplysningskontoret for kjøtt.

– Selvfølgelig går vi for gull, sier Krakeli, som kan fortelle at laget har forberedt seg i mange uker. Hun vil forøvrig ikke røpe lagets hemmeligheter, men lover at både marinering og steking vil bli håndtert etter alle kunstens regler.

Dette her tok plass på akerhusfestning sommeren 2005.
Vi var kreativ og jobbet mye med menyen vår i måneden før vi dro til Oslo. Vi hadde grillforsøk på søndager, hvor vi den ene søndagen bl.a grillet på bakside av butikke vi jobbet i, fordi det vae nærmeste inngangen til ferskvare avd. i butikken. Over denne butikken er det masse leiligheter, hvor det stor sett bor eldre folk. På baksiden, der vi stod, er det er stor åpen plass, og tilleggsplass for cruisebåter bl.a.

Den ene søndagen inviterte vi typen til Liv med kollegaer til prøve smaking av menyen…Han var brannmann…og var på vakt..så de dukket jo da opp med en svær brannbil…Noe som satt en støkk i beboerne så klart..hehe.

Vi fikk trampet gjennom at vi virkelig ville reklamere for laget vårt, så jeg kom på ideen med mega’s angels, og tok som utgangspunkt Charlies angels, og vi fikk mekket denne plakaten som kostet Coop 5000 kr!! Sjefen vår gikk såvidt med på at vi stilte opp i mini-skjørt, men siden han var en ung mann gikk det igjennom :)

Husker ikke plasseringen vi endte opp med sånn totalt sett,emn vi kom på 3. plass for desserten vår hvertfall. Hoho. Ikke uventet vant gilde sitt spesialteam. Skulle bare mangle….

Byens sprekeste ungdommer! ( høsten 2008, Molde høyskole,årsstudium i idrett)

MOLDE: Det ferske årsstudiet i idrett består av tjuefem prosent aktivitetslære. Studentene får blant annet instruksjon i taekwondo, turn, friidrett, svømming, boksing, fekting og ski. I går var det bordtennis i Skytterhallen med instruktør Terje Fossheim som sto på timeplanen.

– Studiet har vært veldig bra så langt. To dager i uka får vi instruksjon i ulike idretter. Sjøl vurderer jeg å bruke dette faget inn mot kroppsøving og læreryrket etter hvert, sier Kjørsvik, som uansett fortsetter som Træff-spiller fram til sommeren.
Håvard Lomsdal (håndballtrener Træff/Rival), Iver Bjørnerem (Molde Undervannsklubb) og Laila Krakeli (Molde Taekwon Do Klubb) er blant de øvrige studentene med lokal tilhørighet.
( jeg er den ivrige rødhåra gærningen frammerst helt til venstre)

Jeg har gått 3-årig Sport Management studiet ved høyskolen i Molde, så jeg joinet denne gjengen her kun i et fag da. Men det var kjempe morsomt! Og vi hadde Taekwon-Do, som jeg trener til vanlig. Min trener,Ole Hosen helt til høyre i bildet.

Kjære Janne

Her kan jeg endelig gi deg beviset for at det faktisk finnes en Mr.Blueman. Jeg har jo prøvd i så mange år å få deg til å tro på deg nå,men du har ment hele veien at det bare var noe jeg fant på. Han her bodde faktisk uti Bolga for mange år siden, og nå har han emigrert tilbake til USA.Han er t.o.m. blitt kjent pga sin hudfarge.

Så nå måtte jeg bare lag et innlegg til deg, sånn at du kunne få se det med dine egne øyne. Jeg skjønner ikke hvorfor du kunne tro at jeg kunne finne på at det var en blå mann…Jeg er rystet langt inni sjela. Og endelig kan jeg renvaske meg.
Det har amerikanske Paul Karason førstehåndserfaring med, og har nå forsonet seg med at han antakelig vil være blå resten av livet.

Han har gått sin seiersgang på amerikanske talkshows og fortalt om hvordan han begynte å behandle seg selv med fint oppmalt sølvstøv blandet med væske mot en hudsykdom, fordi han fryktet å gå til legen.

– Jeg er ivrig etter å prøve grønn. Man blir litt lei av blå, spøker han i et nytt intervju på TV-programmet today.

- Han har fått en forgiftningstilstand som heter argyri. Da blir man faktisk blågrå i huden, forklarer avdelingsoverlege Steinar Madsen i Statens Legemiddelverk.

crazy familie

Savnet gutt (6) funnet bak falsk vegg hos bestemor

(VG Nett) Gutten ble meldt savnet for to år siden. I går ble han funnet i god behold, skjult bak en falsk vegg hos bestemor.

Seksåringen fra Illinois i USA skal ha blitt bortført etter en bitter barnefordelingssak, skriver Associated Press.

Seksåringen skal ha blitt skjult i et spesialbygd, hemmelig rom på halvannen ganger tre meter, omtrent like høyt som en vaskemaskin.

Bestemorens hjem har blitt gjennomsøkt flere ganger tidligere i jakten på gutten, uten at politiet har klart å finne ham.

Guttens mor og bestemor er begge siktet for å ha bortført gutten og holdt ham skjult. Moren er fortsatt på rømmen fra politiet.

Gutten skal ha vært i god form. Han er nå hos farens familie, under oppsyn av barnevernet.

Jeg fatter og begriper ikke hva som foregår oppi skolten på mødre (og bestemødre) som klarer å gjøre noe sånt mot sitt eget barn (eller barnebarn) Altså, jeg skjønner jo at man blir veldig desperat når det er snakk om hvem som skal ha barnet ved et skillsmisseoppgjør,men å kidnappe sitt eget barn, og gjemme det på denne måten er helt ubegripelig for meg!De burde ha vært sperra inne i rom med skumgummi isolertevegger! Foreldre bør kunne finne fram til en felles ordning som funker for begge parter når det gjelder å ha omsorgen for barnet. Som foreldre vil man vel gjøre det som er til det beste for barna,vil man ikke? Et barn har bruk for både en mor og en far,så når det er snakk om at begge foreldreparter vil ha barnet, så er det tross alt til det beste for barnet at foreldrene har barna på omgang?! Når en av foreldrepartene går så langt som dette for å beholde omsorgen for barnet alene, da har det tippet over for lenge siden i følge min mening! Helt mongo-bongo loyd!
La barn involveres i begge foreldres liv, ikke la barn(a) bli en liden part fordi om foreldrene ikke klarer å få et forhold til å virke over lengre tid!

rareee nyheter

*A man sued his doctor because he survived his cancer longer than the doctor predicted.

*Two robbers were in the process of their crime when one changed his mind and arrested the
other.

*A woman had her husband’s ashes made into an egg timer when he died so he could stil help
in the kitchen.

*Only 68 of 200 Anglican priests polled could name all Ten Commandments, but half said they
believed in space aliens.

*SUPERPRODUKTIV: En manns testikler produserer ti millioner nye sædceller hver dag. Det er nok til at han kan gjenbefolke hele planeten på bare seks måneder!