Fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser.

Det er ganske irriterendeå vite at andre har rett, og at din formening er så feil at det ikke ligner noe. (Selv om du vet at den andre faktisk har rett). Før jeg ble lagt inn på Modum, så var treningsaktiviteten min mye lavere enn den hadde vært bare ett år tidligere. Jeg slet en del med depresjoner (i noe større grad enn nå), noe som gjorde at alt ble et tiltak, orket ingenting, det var ikke gøy, jeg maktet ikke. Så jeg kuttet ut treningen mer og mer, men jeg dukket opp på en trening her og en trening der, sånn innimellom, om jeg hadde en god dag. (Taekwon-Do forresten). Da jeg først var der, så hadde jeg det utrolig hyggelig, og tanken var derfor der at jeg tenkte at jeg skulle stikke ned neste trening også (mandager og onsdager). Da neste gang kom, så orket jeg ikke likevel. Da ble det plutselig veldig tungt å reise seg, et ork å dra ned, jeg ville heller fortsette med det jeg holdt på med, og jeg hadde nesten glemt hvor kjekt det var forrige gang. Jeg kunne heller gå meg lange turer, og jeg syklet innimellom, trente litt pilates og styrke, på hjemmebane, innimellom. Men det å gå turer så jeg aldri på som trening, (jeg tenker fortsatt litt sånn) men jeg vet hvertfall at det går an å h økter der aktiviteten ikke er så høy for hver gang.

 

Vi hadde undervisning med treningspedagogen veldig tidlig i oppholdet på Modum, og da fikk jeg meg en liten oppvekker. Den mengden som jeg så på somliten og ubetydelig, var visst overtrening. Og tidligere hadde jeg trent enda mer. Jeg trener riktignok mye nå også, men jeg har hvertfall redusert siden begynnelsen av året, da jeg trente 5 ganger i uke på treningssenteret + turer utenom. Nå er jeg nede på 3 ganger i uken, og kan gå meg turer om været tillater det, eller om/når jeg orker, eller når jeg skal noe, ned til byen, på møter osv. Dessuten spiser jeg mer nå enn jeg gjorde før innleggelsen. En del av meg kjenner på dette med at jeg ikke er helt fornøyd med at treningsmengden er redusert, samtidig så gjør jeg ikke noe med det, for jeg vet jo at kroppen trenger pauser også, jeg dævver ikke av den grunn. Og jeg klarer å være litt fornuftig til tider, og tenke at jeg var der i går, og skal mest sannsynlig tilbake i morgen, så jeg overlever fint. Med mindre det er helg da, for da er jeg der som regel ikke lengre. Men jeg overlever altså.

Da jeg var på IKS treff i helga, så fant jeg en brosjyre liggende der, utarbeidet av ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser), om nettopp fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser. Der står det akkurat det samme som treningspedagogen på Modum fortalte oss..(Irriterende much).

«Fysisk aktivitet defineres som «all kroppslig bevegelse som produseres av skjeettmuskulatur, og som øker kroppens energiforbruk utover hvilenivå» Det betyr at f.eks rolig gange, husarbeid, lek og yogaøvelser i lavt tempo også er fysisk aktivitet. For mye fys. aktivitet påvirker både fyfysisk form og mental helse. Når det blir for mye fys.aktivitet i forhold til restitusjon (mat, drikke, søvn og hvile), vil du bli fortere sliten, sove dårligere, bli mer humørsyk og mer nedstemt. Trening når du er overtrent er bortkastet! For personer med spiseforstyrrelser vil restitusjonestiden bli lengre fordi de ofte er underernærte/feilernærte, og har det vanskelig psykisk».

 

Råd til deg som er for mye fysisk aktiv:

  • Tenk over hvorfor du er fysisk aktiv. (For å redusere vekten? Regulering av følelser? For å straffe deg selv? For å være sosial? Fordi det er gøy?)
  • Gradvis nedtrapping er å anbefale.
  • Erstatt gjerne den fysiske aktiviteten med andre former for aktivitet.
  • Restitusjon er viktig.
  • Vi anbefaler at du er regelmessig aktiv i fys.aktivtet etter at du er ferdig med behandling, men det holder med 3 ukentlige økter på inntil 60 minutter pr. gang, eller 30 min. moderatintensiv fys.akt. daglig.
  • Det skal være gøy.

For oss med en spiseforstyrrelse bør ha kontakt med en lege når det kommer til dette med fysisk aktivitet, for å finne en balanse, og fordi det ikke skal bli skadelig på noen måte. Finne en balanse for at det ikke skal tippe over. Noen må kanskje kutte ut trening en helt en periode, for å stable seg litt på bena, før man kan begynne å bygge opp kroppen igjen, sakte men sikkert, på en hensiktsmessig måte. Jeg må nesten si at jeg er heldig som ikke er i den gruppen, for jeg tror seriøst jeg hadde blitt gærn om jeg ikke hadde kunne vært aktiv. Jeg merker at jeg fort blir rastløs på dagene jeg ikke trener, men jeg har hvertfall noe fornuft langt der inne, som klarer å tenke på overnevnte punkter. Dessuten så kjenner jo også jeg på at kroppen blir sliten, og at den trenger hvile innimellom. Orker jeg ikke, så drar jeg heller ikke nedover. Jeg merker også at om ikke kroppen er helt uthvilt, så blir treningen mindre optimal, og jeg kan faktisk kjenne at det ikke blir stort utbytte av den på den måten.

Nå har jeg faktisk ikke vært særlig fysisk aktiv de siste 5 dagene, det har ikke vært lange gåturer heller, for jeg har sitte mange timer av både fredag og lørdag, og delvis søndag, på treffet i helga. Vi gikk ut for å spise to kvelder, men når hovedlokalet vi var i, og hotellet vi lå på, lå midt i sentrum, så tok det ikke mer enn noen få minutter å gå dit vi skulle.Og det tok et halvt minutt å gå fra hotellet til hovedlokalet. Jeg vurderte å stikke ned på trening i dag, men jeg orker ikke likevel, så jeg venter til i morgen. Det er vel positivt, selv om den lille djevelske samvittigheten forteller meg noe. Men nå er det jeg som bestemmer, og da blir det sånn.

Yes, det var dagens lille forelesing her, kanskje er det flere som fikk en liten oppvekker her. Kan jo alltids håpe. Ellers er det ikke så forferdelig mye å fortelle. Artikkelen med intervjuet Camilla og jeg var på før helgen, kom i avisen i går…Som en av de anbefalte artiklene å lese i avisen faktisk. Trodde ikke at det skulle bli så stort. I følge eks’n min, så var det den femte mest leste saken i avisen i går..wææææh. Fått noen positive tilbakemeldinger, så det er jo hyggelig da. Ble veldig overrasket da jeg leste den, for den står pokker meg skrevet på nynorsk av alle ting. Ikke prater vi nynorks, og ikke er Molde dialekten nynorsk heller..Nå har jeg også fått opp en egen facebook side for lokallaget vårt, som man kan følge via bloggen vår.

IKS Molde sin blogg.

Artikkelen som kom i avisen.

 

 

 

Bruk av e-tjeneste i behandling?

(Et ps i begynnelsen av innelgget, det er langt. Sånn, nå er du advart og forberedt på det).

Etter at Kali lurte på om det var mulig å ønske seg innlegg, som jeg skrev i går, så lurte også perlesnor på noe, hun ble visst litt glad fordi det gikk an å ønske seg innlegg.

«Jippi! Ønsker: tanker om bruk av e-tjenester i behandling. Type blogg, forum, chat og Mail. Åpne eller lukket. Leser dine behandlere bloggen? Fordeler/ulemper og hvor står du i dette? Mange poliklinikker blir strengere i sin kommunikasjon bua Mail (har jeg inntrykk av), men så er det mange artikler om bruk av e tjenester. Jeg har maaaange tanker her… Haha. Spent på om du, eller andre, kan dele sine.»

Dette temaet er faktisk noe jeg har snakket om med min nåværende behandler, da i forhold til å kunne sende henne dokumentet jeg skrev til min behandler på Modum, om traumet. Det er langt, men forklarer det som trengs for å skjønne og forstå. Sånn at hun kunne sette seg inn i historien, med en god del detaljer, som jeg kanskje kunne glemme å fortelle i en time. Jeg har bare 1 time å prate på hver gang jeg er hos henne, og når hun kommer med spørsmål og innfallsvinkler, så blir det jo ofte sånn at jeg ikke får med alt, kanskje til og med vesentlige ting i historien. Når jeg skriver, så bruker jeg tross alt mer tid, og får på den måten skrevet ned mye. Jeg skrev jo hele 6 pc skrevne sider som jeg sendte avgårde til behandleren min på Modum. I tillegg så la jeg ved mailer vi sendte til hverandre etter at hun hadde lest den, sånn at min tidligere behandler her, som jeg slutte hos først i mai, også kunne få lese hva hun hadde skrevet, for jeg bestemt meg til slutt for også å sende det til han. Jeg hadde aldri klart å fortelle om dette til han, til tross for at jeg hadde han som behandler i 3 år. Jeg hadde fortalt at det var noe jeg aldri kom til å fortelle til noe, men han spurte ikke så mye om det, ikke før jeg nevnte at jeg vurderte å sende en mail til min behandler på Modum. Jeg begynte for alvor å vurdere på å fortelle det til henne først etter hovedoppholdet mitt, like før jeg skulle tilbake på boosteroppholdet. Han prøvde da å lirke noe ut av meg, men jeg gikk rundt grøten, uten å fortelle hva det dreide seg om.

Min nåværende behandler sa til meg at det å sende mailer ikke er en form for kommunikasjon de vil bruke her nede, at behandlingen skal være en toveis dialog, face to face. Samtidig mente hun at det var en risiko å ta, at det var av sikkerhetsmessige årsaker at de ikke vil bruke den metoden, da med tanke på at ting som sendes via internett kan forsvinne, og at det kan havne i andres hender (eller skjermer). Jeg kjente at jeg ble rimelig forbannet når jeg fikk den tilbakemeldingen (og kan kjenn på det ennå), fordi jeg syntes det var greit å sende den, jeg hadde jo tross alt gjort det to ganger tidligere allerede. Hun spurte meg hva de på Modum sa til meg, i forhold til å sende den mailen, noe min behandler der skrev til meg i mail, for jeg måtte jo skrive og spørre om jeg kunne sende den, for hun hadde jo andre pasienter i den perioden jeg var hjemme, der hun svarte at jeg enten kunne sende det på mail, eller sende det via post. Altså, hun ga meg klarsignal på at det var helt greit, at det var opp til meg om jeg ville skrive til henne, om bestemte meg for å gjøre det, for jeg skrev at jeg var usikker på om jeg komme til å sende noe, men jeg ville hvertfall forhøre meg om hun hadde kapasitet og mulighet, om jeg bestemte meg for å gjøre det. Min nåværende behandler sa ikke akkurat hva hun tenkte om at de på Modum sa at det var greit, men at det ikke var sånn de gjorde det her. Jeg forstår på en måte argumentet, samtidig som jeg syntes det var litt rart, fordi jeg sendt jo flere mailer til min forrige behandler, uten at han sa noe om at det ikke var sånn han, eller de, opererte der nede. Jeg går i behandling på samme sted nå. Ekstra rart er det kanskje fordi min forrige behandler er leder der nede…Nå var det ikke sånn at jeg spurte før jeg sendte avgårde mailer til han, men jeg fikk alltid tilbakemeldinger, men aldri noe om at det ikke var greit. Han sa til og med at jeg gjerne måtte sende han oppdateringer fra Modum, sånn at han fikk vite hvordan det gikk med meg der, noe jeg gjorde.

Jeg kjenner flere som har veldig tette bånd med sine behandlere, både innenfor psykiatrien og leger, der de har full mulighet til å både sende mailer, men også ta kontakt via mobil, dag som natt om det er behov for det. Jeg kjenner også et par stykker som har egne lukkede blogger, der kun behandler har innsyn. Jeg fortalte dette til min behandler, men hun syntes ikke at det var riktig for oss å gjøre, at det ikke er sånn de gjør det her nede. Da jeg sa at til henne at det ikke var et problem for meg at jeg kunne sende henne mailen med dokumentet, så sa hun at jeg heller kunne printe det ut og ta det med i timen. Jeg vet at flere har brukt den metoden, men jeg aktet ikke, på noen som helst måte, å ta med dette dokumentet i hånden, for kanskje å måtte sitte der og lese det opp. Ikke hadde jeg printer heller, og ville ikke sende det andre steder, for å printe det ut der, selv om eks’n min ga meg det tilbudet. Når jeg ikke vil at noen andre skal lese det, så ville jeg ikke gjøre det på den måten. Han sa riktignok også at vi kunne dra ned på jobben hans en lørdag, sånn at jeg kunne få printet det ut, men jeg ble så provosert av tilbakemeldingen av behandleren min, at det var helt utelukket å gjøre det. Jeg sa forresten til henne at om hun ikke ville ta imot mailen, så kunne det bare være det samme, da fikk hun ikke lest den, så enkelt. Hun hadde spurt min forrige behandler om han fortsatt hadde den liggende, men han har tydeligvis slettet den. Nå er det likevel sånn at jeg har fortalt mye av historien til henne, så hun vet vel for det meste hva som står i dokumentet likevel. Jeg har ikke lest gjennom det igjen for å se om det er noe som er vesentlig å ta med, mer enn det vi alt har pratet om, så nå spiller det ikke noen rolle uansett. Nå vet hun, og vi prater om det, og jeg svarer så godt jeg kan i forhold til det hun lurer på. Og hun spør også om ting jeg ikke helt har svar på, eller har tenkt gjennom, så det fungerer jo helt fint i grunnen, for på den måten får jeg fortalt om ting jeg igjen kanskje ikke har skrevet om i dokumentet. Hun jobber på en helt annen måte enn min forrige behandler, så det er jo bra.

Jeg vet at mange behandlere der ute er imot den måten å kommunisere på, via mail, eller tlf,mens andre igjen synes det er en god måte å gjøre det på, for det er ikke alle pasienter som synes det er like enkelt å prate om alt, men at det er tryggere, og bedre og heller skrive, noe flere behandlere vet, og har forståelse for. Jeg befinner meg i begge de sonene, jeg kan prate, men synes også det hadde vært veldig greit å kunne skrive, for som sagt, det er ikke alt jeg rekker å prate om i løpet av en time. Dessuten er det ofte sånn at jeg har dårlige dager, der tusen tanker raser, og følelsene er kaotiske, mens jeg kan ha en forholdsvis god dag da jeg har en time, dermed får jeg heller ikke uttrykt alt. Da hadde det vært veldig greit å kunne skrive og sende det der og da, sånn at vi kunne tatt det opp i en time. Jeg prøver å få med de tunge dagene, fortelle om det, og vi kan prate om det, likevel får jeg jo ikke med alt. Som nevnt over, så finner jeg ikke tanken på å skulle skrive ned ting for hånd, for så og ta det med i timene og lese det opp. Så jeg skulle mer enn gjerne hatt den muligheten, til f.eks å sende mail, eller skrive en lukket blogg. Kanskje ikke å sende meldinger eller ringe, for jeg er dårlig på å ta kontakt på den måten, og forholdet mellom min nåværende behandler og meg er ikke så tett ennå, som det var mellom meg og min forrige, så jeg hadde nok syntes at det var kleint å skulle kontakte henne på den måten. Og tanken på å sulle bruke av tiden hennes, på privattiden hennes, hadde vært ubehagelig, og for pågående. På Modum var det litt enklere, for der hadde jeg dem, både min behandler og primærkontakt, rundt meg daglig, og vi hadde et veldig fint forhold, fordi vi så hverandre så ofte, fordi de har kunnskap, erfaring og full forståelse på området. De delte også mye av seg selv og sitt privatliv, noe min forrige behandler også til en viss grad gjorde, men jeg vet ikke noe om min nåværende, annet enn at hun har hvertfall ett barn, og at hun også trener på treningssenteret jeg trener på. (Var skikkelig kleint her på mandag, for da var min eks behandler der, noe jeg er vant med, og ikke plages med, og vi prater ofte, men jeg så plutselig at min nåværende også trener der, jeg har aldri sett henne der før, og nå var plutselig begge der…).

Misunnelig er kanskje feil ord å bruke her, men jeg synes at de som har en mulighet til å kunne ta kontak med sine behandlere på en eller annen måte utenfor timene, ved behov, uansett når, er veldig heldige, for på den måten blir også behandler/pasient forholdet mye sterkere tror jeg. For det er jo heller ikke sånn at det bare er på dager med behandling man kan ha det vanskelig, men som oftes på alle dagene i mellom. Noen er så heldige at de har både to og tre timer i uken med behandling, der oppfølgingen dermed blir tett og god (om man kommer godt overens med behandler så klart), men for min del, så har jeg kun den ene timen i uken, og innimellom kan det gå både 1.5 og 2 uker mellom timer, men det er heldigvis ikke så ofte at det skjer. Min lege er heller ikke inn i bildet, så jeg har kun min psykolog å forholde meg til, 1 time i uken, og det er jo den uken i mellom timene som blir vanskelige, all tid rundt den ene timen. Det er jo min oppgave å jobbe, likevel er jo behovet for behandlingen der. Nå sier jeg ikke at min behandling ikke er god, men jeg har ikke på den måten en tett oppfølging sånn som mange andre har.

Min psykolog leser ikke bloggen min, såvidt jeg vet, hun har hvertfall ikke sagt noe om det. Min forrige behandler har lest noen innlegg, det første som kom på vg.no (da hadde han pokker meg printet det ut det neste time…), + at jeg sendte han noen få som jeg mente kunne være vesentlig at han leste. Han lurte til og med på om han kunne vise det ene innlegget jeg sendte, til sine kollegaer, så da var det kanskje nyttig. Min behandler på Modum leste bloggen min mens jeg var innlagt, og er innom sånn innimellom nå også fortalte hun meg. Det var flere ansatte på Modum som lurte på om de kunne få linken til bloggen, og som var innom den. Det ble jo tatt opp som et tema da jeg var innlagt, dette med sosiale medier, hvor heldig/uheldig det kunne være, først og fremst med tanke på personvern og den biten der, men jeg fikk heldigvis blogge, for de var innom bloggen og leste, og mente at måten jeg skrev på, og det jeg skrev, var bra. Dessuten hadde jeg informert jentene jeg innlagt med, at jeg blogget, og de var også innom den, og de mente også at den var bra. Jeg forsikret dem om at jeg ikke hadde til hensikt å skrive om dem, eller legge ut bilder av dem, med mindre jeg fikk klarsignal om det. Jeg skriver jo tross alt om meg selv, og mitt her.

Så, jeg skjønner at det er både fordeler og ulemper med å kommunisere på den måten, alle fordelene har jeg nå skrevet masse om, men selvsagt, det kan jo også være sånn at ting forsvinner her på worldwebben, man kan ikke være 100% sikker på at alt havner i rette hender (eller skjermer) til enhver tid. Enkelte pasienter vil kanskje også bli veldig avhengige av sine behandlere ved at en sånn type kommunikasjon blir brukt, at de skaper seg forventninger om at behandler alltid vil være der, og de blir omsorgspersoner, mer enn behandler, at det på en måte blir misbrukt, selv om mange behandlere synes at det er helt greit at forholdet blir sånn. (Likevel vil man jo miste behandler etterhvert, de vil jo ikke alltid være der). Jeg for min del, savner å kunne ha en sånn type kommunikasjon, og mener at det er en fin måte å forbedre behandlingen på, for da får man ofte satt mer ord på tanker og følelser, og mer kan kanskje da bli tatt tak i. Andre igjen synes at det er mer enn nok å forholde seg kun til timene i behandling.

Igjen, som jeg skrev i forrige innlegg, dette er mine synspunkter og meninger. Kom gjerne med innspill og deres meninger eller erfaringer på dette området, for vi har jo ulike opplevelser og forhold til våre behandlere, og kummunikasjon og hvordan systemene er rundt omkring.

Kreds til dere som har lest gjennom hele innlegget uten å sovne.

 

P3 dokumentaren, les og hør med respekt.

Jeg sitter sånn halvveis med hjertet i halsen for å legge ut dette her. Jeg har ikke problemer med å skrive om min spiseforstyrrelse her i bloggen, og jeg har heller ikke problemer med å snakke åpent om den med folk. Det som er skrevet i artikkelen er på en måte greit å lese, men nå er det også lagt med noen få lydklipp, og jeg døde nesten inni meg når jeg hørte på dem. Å høre meg selv på den måten føles veldig…rart. Så nå har jeg brukt noen timer, fram og tilbake, på å vurdere om jeg i det hele tatt skulle legge det ut…men jeg fortalte jo om intervjuet i går, så da hadde det kanskje vært dårlig gjort å ikke lagt det ut her, haha.

Dokumentaren i seg selv handler om Ingeborg (surfer), som forteller om det å være pasient med tvangslidelser og spiseforstyrrelser på en psykiatrisk avdeling. Hun forteller en sterk historie. Hun blogger ikke noe særlig lengre, men det kommer noen innlegg i ny og ne, og bloggen ligger der tilgjengelig, så jeg vil anbefale dere å ta turen innom. Mitt bidrag er et lite «vedheng» til selv dokumentaren kan man si, og den finner du helt nederst på siden på «Radiodokumentaren» Artikkelen baserer seg på et innlegg jeg skrev i påska i fjor, om det å ha matorgie. Jeg fikk spørsmål av Ingeborg den gangen,om jeg kunne skrive litt om akkurat hvordan dette foregår. Det ble det selvsagt et helt innlegg om, og det fikk litt oppmerksomhet. Innlegget kan leses på «Matorgie»

Ok, da gjelder det for meg å trykke på publiser her, og få det gjort. Så, les med respekt, og du, be gentle. Dette er noe ubehagelig å publisere…at det ligger ved lydklipp mener jeg..

Intervju, done and done.

Når man blogger åpent, sånn at alle og enhver kan finne bloggen, så kan det fort by på muligheter. Her i høst fikk jeg jo en mail fra sjefspsykiater Finn Skårderud himself. Spesialist innenfor spiseforstyrrelser, og ellers en mediakjent psykiater. Da fikk jeg spørsmål om jeg ønsket å bli med i et forskningsprosjekt om blogging/spiseforstyrrelser/terapi, som noen psykologistudenter skulle ha. Selvsagt ville jeg det. Det er tross alt ikke hverdagskost å få en mail fra Finn Skårderud. I helgen som var stilte jeg opp som «bok» i temaet «menneskebiblioteket» hvor jeg brukte mange timer av lørdagen på å svare på spørsmål om spiseforstyrrelser, om min historie. Jeg pratet med en person i dag som jobber i idrettsfrobundet her i byen, hun skulle egentlig ha vært med på det kurset de holdt i helgen, men det ble ikke noe av for hennes del. Hun visste heller ikke at det var jeg som skulle være med på lørdagen, men jeg fortalte det til henne i dag. Hun syntes da selvsagt at det var veldig dumt at hun ikke fikk det med seg. Hun fortalte meg at det var flere på jobben hennes som hadde fått sterke inntrykk av å høre på meg, noe som varmet hjertet mitt å høre så klart. At det jeg fortalte faktisk var til hjelp, til å gi mer innsikt i sykdommen. Hun spurte om jeg hadde mulighet til å stille opp og ha foredrag om de finner ut at de igjen skal sette fokus på spiseforstyrrelser i idretten her. Det kan jeg gjøre sa jeg, om det er med til å forebygge at andre kan utvikle en spiseforstyrrelse, så stiller jeg mer enn gjerne opp. Hun skulle viderebringe dette her til de andre på jobben sin.

I dag fikk jeg både mail og melding fra ei i P3. De holder på å lage en radiodokumenter om tvangslidelser og spiseforstyrrelser, og hun lurte på om jeg hadde mulighet til å stille opp på en telefonintervju etter jobb i dag. Jeg stiller opp. Som sagt, så gjort. Rett hjem fra jobb, skifte og gjøre meg klar for en treningsøkt etterhvert, så var det å vente på telefon. Det ble gjort lydopptak mens intervjuet ble gjort, så det spørs da om ikke det blir lagt ut en lydfil etterhvert. Hun skulle klippe og lime litt, så skulle jeg få et utkast i morgen. Så jadda, her klabber det på seg med muligheter kan man si…Men så lenge jeg kan være med på å spre litt informasjon, så er det veldig flott. Kan det hjelpe andre fra å ramle i fella for en spiseforstyrrelse, så føler jeg hvertfall at historien min kan ha en betydning. Tross alt.

Tykk vs tynn?

Ja, jeg sliter med mitt eget selvbilde. Ja, jeg er misfornøyd med min egen kropp. Ja, jeg synes selv at jeg har for mye på kroppen. For mye former. Men, det er et sykt selvbilde. Andre ser på meg og min kropp på en helt annen måte enn hva jeg selv gjør. De fleste vil nok si at jeg er normal. De som er syke vil sikkert si at jeg er stor (der sier jeg meg enig), de som er større enn meg vil si at jeg er tynn. Vi ser, og oppfatter, med ulike øyne. Ofte plager det meg, det jeg ser i speilet. Andre ganger kan jeg si «ok..du er…ok. Bra nok, som du er.» I korte øyeblikk klarer jeg å være.., vel, fornøyd er kanskje å ta hardt i, men å synes at ok er ok. I korte øyeblikk. I friske øyeblikk dømmer jeg ikke meg selv nedenom og hjem. Hvis jeg kaster et raskt blikk på speilet, før jeg snur meg rundt, så kan jeg tenke «Ok. Its ok»

Jeg er syk. Jeg er spisesyk. Jeg er kroppssyk. Jeg er vektsyk. Jeg har ikke et normalt syn på kropp. Når det kommer til meg selv. Jeg klarer å ha et normalt syn på andres kropp. Om noen veier mer enn meg, har mer former enn meg, så kan jeg synes det er kledelig på dem, synes de er knallfine, sexy, flotte, vakre. Det er bare min egen kropp jeg mislikker så inderlig sterkt. Selvbildet er ikke bra. Jeg jobber med saken, prøver å godta at sånn er det, sånn ser jeg ut, sånn er normalt for meg å se ut. Godta meg selv, rett og slett. Vanskelig? Ja, definitivt. Jeg har dager hvor jeg dømmer meg selv rett vest, dager hvor jeg ønsker å kaste inn håndkleet og takke for meg. Gi opp. Legge meg ned. Men vet du hva? Jeg gjør ikke det. Jeg spiser, jeg beholder. Og ja, kaster opp også, men det jeg kaster opp kommer utenom det jeg spiser og beholder. Jeg har aldri vært fanatisk når det kommer til kalorier. Jeg kan ikke kaloriguiden ut og inn som mange andre. Jeg teller ikke kalorier på nøyaktig tall. Jeg kan grovregne. Legger på litt ekstra i regningen, for å være på den «sikre» siden.

Jeg aner fortsatt ikke hvor mye kalorier mye av det jeg spiser inneholder. Men jeg har begynt å regne litt. Fortsatt ikke fanatisk, men jeg teller fordi jeg prøver å passe på at jeg har fått i meg nok. Jeg holder meg alltid til rundt 2000 kcal daglig. Har jeg spist litt mindre på dagtid, så kan jeg unne meg litt ekstra på kveldstid, uten at jeg dør av den grunn. Sånn sett synes jeg det er bedre å legge kaloriinntaket litt høyere på kvelden, fordi det er da overspisinstrangen melder seg som verst.

Jeg regner med at flere har fått med seg saken om «nakenbildene som startet kroppsbråket» ? Jeg blir oppriktig glad når jeg leser om sånne saker. Der kvinner med former får plass i media. Når det blir sånne diskusjoner. For temaet trengs virkelig å bli tatt tak i. I mange år nå har de tynne, de sykelig tynne, kroppen fått mye plass og oppmerksomhet på catwalken. Har du ikke en skrapa kropp, så kan du aldri bli modell. Kvinner skal være tynne. Skraptynne. Da kan de bli modeller. Altså, normalt tynne kvinner er helt greit for min del. Mange har naturlig for å være tynne, ikke noe feil med det. Nå snakker jeg om det presset, de kravene som faktisk må ligge til grunn for at man skal «passe inn» som modell. Jeg blir sint når jeg leser uttalelsene til moteredaktører om hva som er den «beste» kroppen egnet til å være modeller. Hvis man ser på de modellene som vakler på catwalken, så ser de ikke mye sunne ut. Skrapa til beinet, tynne som stilker. Hvor mange av verdens kvinner har sånne kropper normalt? Vel, de fleste kvinner har faktisk former. Det er normalt for kvinner å ha former, uansett hva man måtte mene om det.

Å være skrapa inn til beinet er kanskje «normalt» for alle, at det er sånn de er, og alltid har vært vært, men mange må jobbe ræva av seg for å bli sånn. For å passe inn. For å få jobben som modell. For å passe inn i klærne som designerne har designet. Ville de ikke ha solgt mer om de faktisk hadde designet klær for alle størrelser? En skulle jo tro det. Kanskje tenker de ikke så rasjonelt, hvem vet. Men en kan ikke tro det akkurat. Jeg synes det er veldig bra at det blir debatt om dette temaet, få blest om større kropper. Få former på dagsorden! Å spise et eple om dagen for å komme seg inn i visse designeres klær er ikke normalt!

Atter en gang vil jeg få understreke at jeg ikke mener det er feil med jenter som er tynne. Vi er skapt ulikt. Noen er tynne, noen er større. Jeg mener at synspunktet om kroppssyn i motebransjen  er feil. At jenter må rote med spiseproblematikk for å kunne få tittelen modell, da er det noe riv ruskende feil. Det er tragisk at så mange modeller faktisk har anoreksi, bare fordi de skal kunne passe inn i yrket. At et yrke i det hele tatt faktisk «godkjenner» en spiseforstyrrelse, at det er det som må til. Kvinner skal faktisk ha former. Det er det som gjør dem kvinnelige. JA til former.

Lavkarbo hvor enn man snur seg.

Jeg har aldri vært vært noen fan av ulike slankedietter, pulver meg her, og pulver meg der. Mange går sikkert ned masse av å gå på de ulike pulverdiettene, men så snart de begynner å spise normal mat igjen, så fyker man opp alt man har gått ned, + enda litt til igjen. So whats the point? Jeg ser det ikke. Men det som tar helt av nå, hvor enn man snur seg, er lavkarbodiett. Det er svært få plasser man kan lese om et normalt kosthold der både fett, proteiner og karbohydrater er viktige å få i seg. I hvert enest ukeblad, i annehver reklame på tv, diskusjoner på tv og radio. Og enkelte treningssenter har også begynt å reklamere for det ene eller det andre.  Det er ikke til å unngå. Her sitter jeg og jobber meg ut av en spiseforstyrrelse, hvor vi får innprentet hvor viktig det er å få i seg alt som kroppen trenger for at den skal fungere optimalt, for kroppen trenger karbohydrater, fett, proteiner, vitaminer og mineraler. Alle organer trenger de ulike delene av et kosthold. Jeg må ærlig si at jeg sliter en del selv når det kommer til karbohydrater, at det er vanskelig for meg å få det i meg når jeg er på hjemmebane. Her på Modum har jeg jo ikke noe valg, her må jeg spise det jeg får, men er jeg hjemme, så må jeg ordne alt selv. Og når det er snakk om lavkarbo hele veien, så blir jeg lett påvirket. Når vi sitter her og ser på tv, så er annenhver reklame om mat, om dietter, om lavkarbo. Det er ikke til å unngå. Det blir mye påvirkning utenifra, og det kommer jeg ikke ifra. Jeg kan ikke la være å gå utenfor døra fordi jeg kan bli påvirket heller.

Jeg synes det er litt trist at det skal være et så stort fokus på lavkarbo, at alt skal dreie seg om slanking, når det er så mange som faktisk sliter en del med mat, for en med en spiseforstyrrelse skal det ikke mye til før man blir trigget, og med et sånt fokus overalt, så komer man heller ikke unna disse triggerne. Vi som er i behandling lærer, og får innprentet hvor viktig det er å opprettholde et normalt kosthold, hvor viktig det er for at vekten skal stabilisere seg og at kroppen skal fungere optimalt. Vi vet hva kroppen trenger, hva som er normalt, og hvorfor det er så nødvendig å ha et variert kosthold, men det er ekstra vanskelig å lande helt stødig på bena når hele samfunnet er så opptatt og fokusert på slanking, at media slår så stort opp om dette til enhver tid. Jeg har pratet med flere i gruppa mi her, og jeg vet om andre som sliter/ har slitt, med mat og som har vært medlemmer av treningssenter hvor poenget med treningen har vært å få et normalt forhold til trening, for å holde formen, og lære å trene på en sunn og fornuftig måte, men har blitt møtt av personlige trenere som nesten har tatt det som en selvfølge at poenget med treningen har vært å gå ned i vekt, eller for å stramme opp kroppen. «Vil du gå ned i vekt? Stramme opp kroppen? Gå opp i vekt? Alle ønsker seg jo en strammere kropp» Hvorfor tror så mange pers. trenere at dette er en selvfølge for alle som trener? Mange ønsker faktisk ikke noen av disse delene, men rett og slett bare vedlikeholde formen, eller komme i form. Å trene anbefales, kroppen skal jo ikke forfalle på hverken den ene eller den andre måten, men å holde seg i form er bra for alle.

Jeg vet om spiseforstyrrede som har dratt fra et treningssenter de har ønsket å melde seg inn i for å komme i form på en fornuftig måte, i raseri, fordi de har blitt møtt på en måte hvor en pers.trener har tatt for gitt at målene for den som er/har vært syk, er å gå ned i vekt eller ønsket å stramme opp kroppen. Hvorfor er det så vanskelig for mange pers.trenere å spørre noen som ønsker å melde seg inn på et treningssenter, om hvilke mål de har med å begynne å trene? Så enkelt kan det faktisk spørres om. Jeg vet om hvertfall to stykker som har konfrontert pers. trenere om at de faktisk er i en tilfriskningsfase av en spiseforstyrrelse og at målet med treningen så langt ifra er å gå ned i vekt. Mange spiseforstyrrede har i mange år overtrenet og trenger å normaliser trening. Andre har kanskje aldri trent noe særlig, og ønsker å komme i gang for å komme i form. Vi alle har ulike grunner for å begynne å trene, derfor er det veldig synd at mange pers.trenere er så opptatt av at folk vil ned i vekt. Jeg hørte her for et par dager siden, av ei jeg er innlagt sammen med, som hadde vært innom et treningssenter for å vurdere å melde seg inn, og ble møtt på en sånn måte av en av de som jobber der. I tillegg reklameres det om hvordan gå ned i vekt, timer hvor man kan forbrenne så så mye osv. Hvor ble det av fokuset på viktigheten av å trene for å holde seg i form, trene på en sunn måte?

Som vi alle vet, så er fokuset på sunne oppskrifter, ulike dietter, trening osv i januar er helt enormt. Da skal julematen trimmes vekk, da skal vi få tips og råd på hvordan vi kan lage lavkarbo mat, gå ned de kiloene vi eventuelt har gått opp i jula. Da skal det trimmes og trenes for harde livet. Da har mange nyttårsforsett om å begynne å trene. Hva med å trene jevnt og trutt gjennom hele året? Hvorfor begynne akkurat i januar? De aller fleste går kanskje litt opp i vekt i jula, men det er jo pga julematen, at man gjerne unner seg å skeie litt ut. Likevel går det fint an å trene jevnt og trutt gjennom hele året, ikke bare nitrene rett før jul, eller å trene beinhardt like over jul. De fleste av oss har vel forhåpentligvis også fått med oss at det i lengden ikke er bra for kroppen å kjøre på for fullt med lavkarbo over en lengre periode. Kroppen tåler faktisk ikke å få i seg for lite karbohydrater over lang tid. Mange spiser kanskje for mye karbohydrater, og da kan det jo kanskje være greit å redusere litt, få det ned på et normalt nivå. Mange ønsker selvsagt å gå ned i vekt også, at de begynner å trene på dette grunnlaget, men ved å endre kostholdet, få det litt sunnere, så går det faktisk fint an. Man ikke leve på en lavkarbodiett for å gå ned i vekt. Fysisk aktivitet og et sunt og fornuftig kosthold er den beste muligheten for å gå ned i vekt, for å pleie kroppen på best mulig måte. Det skal faktisk ikke mye trening til heller for å holde seg i form.

Nå har jeg etter å ha vært innlagt her på Modum lært en del om ernæring og fysisk aktivitet, og lært viktigheten av et variert kosthold, og hvor mye kroppen forbrenner på ulike ting, og hva kroppen bruker forbrenningen på. Men da er det selvsagt tatt utgangspunkt i et variert og normalt kosthold. Med både karbohydrater, proteiner, fett, mineraler og vitaminer. Jeg skrev om dette i et tidligere innlegg her også, men det skader jo ikke å gjenta noe som er positivt.

Hva brukes energien på?

  • Fysisk aktivitet: 10-40 %
  • Fordøyelse: 5-15 %
  • Forbrenning i hvile/ basalmetabolisme: 55-75 %

Les gjerne innlegget «Ernæring og kosthold» om du ønsker å lære mer om hva vi har lært av vår ernæringsfysiolog.

Det er som sagt ikke enkelt å ikke la seg påvirke. Og jeg som syk påvirkes ganske lett, til tross for at jeg vet hva jeg burde gjøre, fordi spiseforstyrrelsen fortsatt er så sterkt i meg. Men selv om jeg er veldig redd for karbohydrater, så kommer jeg ikke til å kutte dem ut.

Hvordan skapes ondskapen?

Til tross for at alle mine tanker går til de som omkom i tragedien i Oslo og på Utøya,til pårørende og alle berørte,at det er nærheten,samholdet og kjærligheten som nå teller og som får vår oppmerksomhet. Likevel så gjør jeg meg tanker om hva det er som får fram en sånn ondskap som det gjerningsmannen har gjennomført. Hva var det som foregikk oppi topplokket hans? Hvor i livet hans tok det en så forferdelig stygg sving? Eller var det alltid der? Opplevde han noe som gjorde at han følte at verden gikk imot han,og han måtte hevne seg på en eller annen måte? Hva var det som skapte denne ondskapen? Hvorfor blir noen mennesker så iskalde og kyniske at de volder så store skader og utøver så mye sorg for andre mennesker? Noe må jo være feil bygd oppi hodene på dem fra de spede barneårene? Jeg er nok ikke alene om å ikke skjønne dette her. De fleste av oss klarer ikke sette oss inn i noe som absurd som den handlingen denne gjerningsmannen har utført. At det går an å opptre så kynisk,at det går an å ikke vise noen som helst følelser,ingen reaksjoner. Han må jo være helt lost i sin egen verden hvor absolutt ingenting av fornuft enn hans egen ufornuft betyr noe. Jeg skjønner ikke hvordan noen mennesker kan bli så ondskapsfulle at de klarer å skade andre mennesker og kjenne fryd ved det,at de klarer å se det andre mennesket i øynene og sette et skudd i dem uten snev av medmenneskelighet. Hvordan klarer de å opptre så iskaldt? Jeg klarer virkelig ikke å skjønne det,uansett hvor mye jeg snur og vender på det. Man kan være så uenig man bare vil når det kommer til det politiske synet i samfunnet,men de aller fleste av oss holder oss til verbale diskusjoner,vi stemmer ved valg,vi går aldri til sånne ondskapsfulle handlinger som AP spesielt har blitt utsatt for nå. Hvem utnevnte han til gud? Hva får enkelte mennesker til å tro at de kan heve seg over andre mennesker og bestemme at deres liv ikke skal være mer? Hvem tror de at de er? Og hvorfor tror de at de er hevet over andre mennesker?

Det er ubegripelig for meg. Jeg kan ikke for mitt bare liv fatte det. Jeg skjønner,og forstår at mange opplever vanskelige og tunge ting i livet,at det fører til psykiske lidelser,at det kan omskape menneskers måte å tenke og handle på,men jeg skjønner ikke hvordan enkelte mennesker kan bli ondskapsfulle og utføre så drastiske og grusomme handlinger. Det er helt sinnsykt å tenke på hvor hjernevasket mange kan bli,hvor mye de fyrer opp under sine oppfatninger og trosretninger,at det blir det eneste de ånder og lever for,at det blir det eneste de tenker og tror på. Jeg har også mine oppfatninger,meninger og syn,men selv om andre er ueninge med meg og ser ting annerledes,så går jeg ikke hen og tar livet av dem,jeg hever meg ikke over dem og tror at jeg er bedre enn dem,at jeg bestemmer hvor lenge de skal få beholde livene sine. Et normalttenkende menneske tenker ikke sånn. Vi forholder oss til virkeligheten,vi klarer å holde fast ved virkelighetsoppfatningen vår. Jeg og mange andre sliter psykisk,vi har en forvridd oppfatning av visse ting,men vi klarer likevel å forholde oss til virkeligheten,vi går ikke til så sinnsyke handlinger som å frarøve andre mennesker livet de har så kjært,vi utsetter ikke andres kjære og nære en så forferdelig smerte. Vi gjør det bare ikke,fordi vi eier medmenneskelighet,vi vet at alle mennesker har like mye menneskeverd,vi vet at alle er likeverdige. Vi vet at sånne handlinger er sinnsyke. Mange opplever ting de aldri skulle ha opplevd,blitt utsatt for ting man ikke skal utsettes for,men det gjør dem ikke til terrorister,drapsmenn,monstre,levende ondskapsfulle mennesker uten snev av medmenneskelighet.

Når det kommer til gjerningsmannen i tragedien som nå har satt hele Norge i sorg,så er det nesten så jeg ikke vet om jeg skal synes synd på jan,eller ei. Men det heller mot ei. En gang i tiden,før denne grusomme handlingen han har klart å gjennomføre,var det nok synd på han,fordi han var så syk og skadet på sinnet. Tenk om noen hadde trengt igjennom hjertet hans og myknet det opp og gitt det medmenneskelighet. Men det var for sent,for ingen visste hva som rørte seg under topplokket på han. Han fikk gjennomført det han åndet og levde for i så mange år. Nå er det ikke synd på han mer,annet enn på den måten at man synes synd på noen som er så ødelagt oppi hodet at de har mistet virkelighetsoppfatningen og ikke lengre henger med. At han har satt seg selv på en sånn plass at alle føler avsky mot han. Hvorfor vil noen mennesker utsette seg for noe sånt,bare for å få gjennom sitt politiske budskap? Er virkelig politikken viktigere enn livet? Jeg kan ha forståelse for,og skjønne,at mange mennesker som sliter sterkt psykisk kan ha ønske om å ta livet sitt,fordi de finner livet vanskelig å leve,men jeg har aldri skjønt hvorfor selvmordsbombere har tatt livet sitt for sin gud,sin tro,sin politikk. Jeg skjønner ikke hvorfor det de tror så hardt på skal hevnes,og gå utover andre uskyldige menneskers liv. Hva galt har de gjort,annet enn å tro,mene og synes noe annet enn dem? At de har en annen oppfatning. Skal man miste livet av den grunnen?

Jeg kan bare ikke annet enn å tenke de tankene,selv om det aller viktigste nå er å tenke på alle som er igjen,og vise at vi står sammen og kjemper mot vold.

You should listen to your heart, and not the voices in your head.