Bruk av e-tjeneste i behandling?

(Et ps i begynnelsen av innelgget, det er langt. Sånn, nå er du advart og forberedt på det).

Etter at Kali lurte på om det var mulig å ønske seg innlegg, som jeg skrev i går, så lurte også perlesnor på noe, hun ble visst litt glad fordi det gikk an å ønske seg innlegg.

«Jippi! Ønsker: tanker om bruk av e-tjenester i behandling. Type blogg, forum, chat og Mail. Åpne eller lukket. Leser dine behandlere bloggen? Fordeler/ulemper og hvor står du i dette? Mange poliklinikker blir strengere i sin kommunikasjon bua Mail (har jeg inntrykk av), men så er det mange artikler om bruk av e tjenester. Jeg har maaaange tanker her… Haha. Spent på om du, eller andre, kan dele sine.»

Dette temaet er faktisk noe jeg har snakket om med min nåværende behandler, da i forhold til å kunne sende henne dokumentet jeg skrev til min behandler på Modum, om traumet. Det er langt, men forklarer det som trengs for å skjønne og forstå. Sånn at hun kunne sette seg inn i historien, med en god del detaljer, som jeg kanskje kunne glemme å fortelle i en time. Jeg har bare 1 time å prate på hver gang jeg er hos henne, og når hun kommer med spørsmål og innfallsvinkler, så blir det jo ofte sånn at jeg ikke får med alt, kanskje til og med vesentlige ting i historien. Når jeg skriver, så bruker jeg tross alt mer tid, og får på den måten skrevet ned mye. Jeg skrev jo hele 6 pc skrevne sider som jeg sendte avgårde til behandleren min på Modum. I tillegg så la jeg ved mailer vi sendte til hverandre etter at hun hadde lest den, sånn at min tidligere behandler her, som jeg slutte hos først i mai, også kunne få lese hva hun hadde skrevet, for jeg bestemt meg til slutt for også å sende det til han. Jeg hadde aldri klart å fortelle om dette til han, til tross for at jeg hadde han som behandler i 3 år. Jeg hadde fortalt at det var noe jeg aldri kom til å fortelle til noe, men han spurte ikke så mye om det, ikke før jeg nevnte at jeg vurderte å sende en mail til min behandler på Modum. Jeg begynte for alvor å vurdere på å fortelle det til henne først etter hovedoppholdet mitt, like før jeg skulle tilbake på boosteroppholdet. Han prøvde da å lirke noe ut av meg, men jeg gikk rundt grøten, uten å fortelle hva det dreide seg om.

Min nåværende behandler sa til meg at det å sende mailer ikke er en form for kommunikasjon de vil bruke her nede, at behandlingen skal være en toveis dialog, face to face. Samtidig mente hun at det var en risiko å ta, at det var av sikkerhetsmessige årsaker at de ikke vil bruke den metoden, da med tanke på at ting som sendes via internett kan forsvinne, og at det kan havne i andres hender (eller skjermer). Jeg kjente at jeg ble rimelig forbannet når jeg fikk den tilbakemeldingen (og kan kjenn på det ennå), fordi jeg syntes det var greit å sende den, jeg hadde jo tross alt gjort det to ganger tidligere allerede. Hun spurte meg hva de på Modum sa til meg, i forhold til å sende den mailen, noe min behandler der skrev til meg i mail, for jeg måtte jo skrive og spørre om jeg kunne sende den, for hun hadde jo andre pasienter i den perioden jeg var hjemme, der hun svarte at jeg enten kunne sende det på mail, eller sende det via post. Altså, hun ga meg klarsignal på at det var helt greit, at det var opp til meg om jeg ville skrive til henne, om bestemte meg for å gjøre det, for jeg skrev at jeg var usikker på om jeg komme til å sende noe, men jeg ville hvertfall forhøre meg om hun hadde kapasitet og mulighet, om jeg bestemte meg for å gjøre det. Min nåværende behandler sa ikke akkurat hva hun tenkte om at de på Modum sa at det var greit, men at det ikke var sånn de gjorde det her. Jeg forstår på en måte argumentet, samtidig som jeg syntes det var litt rart, fordi jeg sendt jo flere mailer til min forrige behandler, uten at han sa noe om at det ikke var sånn han, eller de, opererte der nede. Jeg går i behandling på samme sted nå. Ekstra rart er det kanskje fordi min forrige behandler er leder der nede…Nå var det ikke sånn at jeg spurte før jeg sendte avgårde mailer til han, men jeg fikk alltid tilbakemeldinger, men aldri noe om at det ikke var greit. Han sa til og med at jeg gjerne måtte sende han oppdateringer fra Modum, sånn at han fikk vite hvordan det gikk med meg der, noe jeg gjorde.

Jeg kjenner flere som har veldig tette bånd med sine behandlere, både innenfor psykiatrien og leger, der de har full mulighet til å både sende mailer, men også ta kontakt via mobil, dag som natt om det er behov for det. Jeg kjenner også et par stykker som har egne lukkede blogger, der kun behandler har innsyn. Jeg fortalte dette til min behandler, men hun syntes ikke at det var riktig for oss å gjøre, at det ikke er sånn de gjør det her nede. Da jeg sa at til henne at det ikke var et problem for meg at jeg kunne sende henne mailen med dokumentet, så sa hun at jeg heller kunne printe det ut og ta det med i timen. Jeg vet at flere har brukt den metoden, men jeg aktet ikke, på noen som helst måte, å ta med dette dokumentet i hånden, for kanskje å måtte sitte der og lese det opp. Ikke hadde jeg printer heller, og ville ikke sende det andre steder, for å printe det ut der, selv om eks’n min ga meg det tilbudet. Når jeg ikke vil at noen andre skal lese det, så ville jeg ikke gjøre det på den måten. Han sa riktignok også at vi kunne dra ned på jobben hans en lørdag, sånn at jeg kunne få printet det ut, men jeg ble så provosert av tilbakemeldingen av behandleren min, at det var helt utelukket å gjøre det. Jeg sa forresten til henne at om hun ikke ville ta imot mailen, så kunne det bare være det samme, da fikk hun ikke lest den, så enkelt. Hun hadde spurt min forrige behandler om han fortsatt hadde den liggende, men han har tydeligvis slettet den. Nå er det likevel sånn at jeg har fortalt mye av historien til henne, så hun vet vel for det meste hva som står i dokumentet likevel. Jeg har ikke lest gjennom det igjen for å se om det er noe som er vesentlig å ta med, mer enn det vi alt har pratet om, så nå spiller det ikke noen rolle uansett. Nå vet hun, og vi prater om det, og jeg svarer så godt jeg kan i forhold til det hun lurer på. Og hun spør også om ting jeg ikke helt har svar på, eller har tenkt gjennom, så det fungerer jo helt fint i grunnen, for på den måten får jeg fortalt om ting jeg igjen kanskje ikke har skrevet om i dokumentet. Hun jobber på en helt annen måte enn min forrige behandler, så det er jo bra.

Jeg vet at mange behandlere der ute er imot den måten å kommunisere på, via mail, eller tlf,mens andre igjen synes det er en god måte å gjøre det på, for det er ikke alle pasienter som synes det er like enkelt å prate om alt, men at det er tryggere, og bedre og heller skrive, noe flere behandlere vet, og har forståelse for. Jeg befinner meg i begge de sonene, jeg kan prate, men synes også det hadde vært veldig greit å kunne skrive, for som sagt, det er ikke alt jeg rekker å prate om i løpet av en time. Dessuten er det ofte sånn at jeg har dårlige dager, der tusen tanker raser, og følelsene er kaotiske, mens jeg kan ha en forholdsvis god dag da jeg har en time, dermed får jeg heller ikke uttrykt alt. Da hadde det vært veldig greit å kunne skrive og sende det der og da, sånn at vi kunne tatt det opp i en time. Jeg prøver å få med de tunge dagene, fortelle om det, og vi kan prate om det, likevel får jeg jo ikke med alt. Som nevnt over, så finner jeg ikke tanken på å skulle skrive ned ting for hånd, for så og ta det med i timene og lese det opp. Så jeg skulle mer enn gjerne hatt den muligheten, til f.eks å sende mail, eller skrive en lukket blogg. Kanskje ikke å sende meldinger eller ringe, for jeg er dårlig på å ta kontakt på den måten, og forholdet mellom min nåværende behandler og meg er ikke så tett ennå, som det var mellom meg og min forrige, så jeg hadde nok syntes at det var kleint å skulle kontakte henne på den måten. Og tanken på å sulle bruke av tiden hennes, på privattiden hennes, hadde vært ubehagelig, og for pågående. På Modum var det litt enklere, for der hadde jeg dem, både min behandler og primærkontakt, rundt meg daglig, og vi hadde et veldig fint forhold, fordi vi så hverandre så ofte, fordi de har kunnskap, erfaring og full forståelse på området. De delte også mye av seg selv og sitt privatliv, noe min forrige behandler også til en viss grad gjorde, men jeg vet ikke noe om min nåværende, annet enn at hun har hvertfall ett barn, og at hun også trener på treningssenteret jeg trener på. (Var skikkelig kleint her på mandag, for da var min eks behandler der, noe jeg er vant med, og ikke plages med, og vi prater ofte, men jeg så plutselig at min nåværende også trener der, jeg har aldri sett henne der før, og nå var plutselig begge der…).

Misunnelig er kanskje feil ord å bruke her, men jeg synes at de som har en mulighet til å kunne ta kontak med sine behandlere på en eller annen måte utenfor timene, ved behov, uansett når, er veldig heldige, for på den måten blir også behandler/pasient forholdet mye sterkere tror jeg. For det er jo heller ikke sånn at det bare er på dager med behandling man kan ha det vanskelig, men som oftes på alle dagene i mellom. Noen er så heldige at de har både to og tre timer i uken med behandling, der oppfølgingen dermed blir tett og god (om man kommer godt overens med behandler så klart), men for min del, så har jeg kun den ene timen i uken, og innimellom kan det gå både 1.5 og 2 uker mellom timer, men det er heldigvis ikke så ofte at det skjer. Min lege er heller ikke inn i bildet, så jeg har kun min psykolog å forholde meg til, 1 time i uken, og det er jo den uken i mellom timene som blir vanskelige, all tid rundt den ene timen. Det er jo min oppgave å jobbe, likevel er jo behovet for behandlingen der. Nå sier jeg ikke at min behandling ikke er god, men jeg har ikke på den måten en tett oppfølging sånn som mange andre har.

Min psykolog leser ikke bloggen min, såvidt jeg vet, hun har hvertfall ikke sagt noe om det. Min forrige behandler har lest noen innlegg, det første som kom på vg.no (da hadde han pokker meg printet det ut det neste time…), + at jeg sendte han noen få som jeg mente kunne være vesentlig at han leste. Han lurte til og med på om han kunne vise det ene innlegget jeg sendte, til sine kollegaer, så da var det kanskje nyttig. Min behandler på Modum leste bloggen min mens jeg var innlagt, og er innom sånn innimellom nå også fortalte hun meg. Det var flere ansatte på Modum som lurte på om de kunne få linken til bloggen, og som var innom den. Det ble jo tatt opp som et tema da jeg var innlagt, dette med sosiale medier, hvor heldig/uheldig det kunne være, først og fremst med tanke på personvern og den biten der, men jeg fikk heldigvis blogge, for de var innom bloggen og leste, og mente at måten jeg skrev på, og det jeg skrev, var bra. Dessuten hadde jeg informert jentene jeg innlagt med, at jeg blogget, og de var også innom den, og de mente også at den var bra. Jeg forsikret dem om at jeg ikke hadde til hensikt å skrive om dem, eller legge ut bilder av dem, med mindre jeg fikk klarsignal om det. Jeg skriver jo tross alt om meg selv, og mitt her.

Så, jeg skjønner at det er både fordeler og ulemper med å kommunisere på den måten, alle fordelene har jeg nå skrevet masse om, men selvsagt, det kan jo også være sånn at ting forsvinner her på worldwebben, man kan ikke være 100% sikker på at alt havner i rette hender (eller skjermer) til enhver tid. Enkelte pasienter vil kanskje også bli veldig avhengige av sine behandlere ved at en sånn type kommunikasjon blir brukt, at de skaper seg forventninger om at behandler alltid vil være der, og de blir omsorgspersoner, mer enn behandler, at det på en måte blir misbrukt, selv om mange behandlere synes at det er helt greit at forholdet blir sånn. (Likevel vil man jo miste behandler etterhvert, de vil jo ikke alltid være der). Jeg for min del, savner å kunne ha en sånn type kommunikasjon, og mener at det er en fin måte å forbedre behandlingen på, for da får man ofte satt mer ord på tanker og følelser, og mer kan kanskje da bli tatt tak i. Andre igjen synes at det er mer enn nok å forholde seg kun til timene i behandling.

Igjen, som jeg skrev i forrige innlegg, dette er mine synspunkter og meninger. Kom gjerne med innspill og deres meninger eller erfaringer på dette området, for vi har jo ulike opplevelser og forhold til våre behandlere, og kummunikasjon og hvordan systemene er rundt omkring.

Kreds til dere som har lest gjennom hele innlegget uten å sovne.

 

16 år siden jeg kastet opp for første gang i dag

Jakten på tallet på vekten var i gang,hjernen var aktivert og innstilt på denne jakten,og den var intens. Det hadde ikke gått mange ukene her siden jeg startet på dietten som skulle sette livet mitt på hode og føre meg inn en runddans jeg ikke på noen som helst måte kunne forestille meg. Kropp og vekt hadde jo aldri vært tema for meg,jeg hadde vel aldri hatt tid eller grunn til å være opptatt av sånt. Hvorfor skulle jeg det? Jeg hadde jo alltid vært en aktiv sjel når det kom til trening,jeg drev med elite turn i en del år,fra jeg var rundt 8-9 år,fram til jeg ble 14. Jeg begynte deretter med friidrett,og fotball etter det igjen. Det var aldri noen form for kroppsfokusering,for fokuseringen lå på å klare øvelsene riktig,klare best mulig tid og å vinne kamper. Det gikk på å ha det gøy,og kjenne på mestringen ved å få til ting. Helt fra jeg var lita,hadde jeg “kjærester”,her snakker vi om naboguttene,kompisene jeg vokste opp med,hvor vi dristet oss til å holde hverandre i hendene og skrive små kjærlighetsbrev til hverandre,”Jeg liker deg. Du er snill og søt”. Etterhvert ble det litt nussing,og det første tungekysset kom da jeg var 14. Jeg fikk min første skikkelige kjæreste da jeg var 15,og vi holdt sammen et år. Deretter gikk det et år til som singel,før jeg ble sammen en ny. Vi ble forlovet og var samboere. Jeg tilbrakte mye tid med vennene mine,kino,vandret nedi byen,klassefester,filmkvelder og rånerunder på byen. Jeg hadde en kjæreste som var glad i meg,og likte meg akkurat som jeg var,hvorfor skulle da kropp og vekt plage meg? Det gjorde ikke det.

Men nå som jeg var blitt 18 år,og hadde begynt på en diett (fordi min daværende venninne mente hun trengte å gå ned noen kilo,og jeg slengte meg med sånn bestevenner gjør,de henger sammen på det meste,nødvendig eller ei) ble jeg besatt av å se tallet gå ned til hver måling vi var på. Men vekten gikk ikke fort nok ned,jeg ville ha større nedgang,jeg ville ha stor nedgang hver eneste gang,ikke kun i ny og ne. Hvorfor? Jeg aner ikke,jeg gikk jo ned uansett,så jeg vet ikke hvorfor jeg ville at det skulle være mer for hver gang. Kanskje fordi dette var nytt og spennende,og jeg ville gjøre det bra her også? Nå har jeg aldri vært av typen som har satt meg skyhøye mål,satt lista usansynlig høyt,men jeg var som de fleste,som ville mestre det jeg gjorde. Jeg hadde hørt fra andre om noen jenter som gikk i parallellklassen min som hadde kastet opp frivillig,så det var nok der jeg fikk den ideen fra. Og så lenge jeg bodde hjemme,så ble det vanskelig å la vær å spise uten at det ble lagt merke til. Å spise sunnere gikk jo greit,for jeg spiste jo da. Derfor ble det å kaste opp enklere,for det kunne jeg skjule. På den måten gikk jeg kjappere ned i vekt også,og nedgangen ble større ved hver måling. Jeg spiste av og til frokost hjemme,andre ganger da jeg kom på skolen. Lunsjen ble også inntatt på skolen så klart. Jeg spiste av og til hjemme,andre ganger ikke. Og som regel var jeg ikke hjemme på kveldene,så kveldsmat var ikke akkurat et fast mltid. Det var på denne måten lett å kutte ned på måltidene også. 9 mnd etter at jeg begynte å kaste opp flyttet jeg sammen med min daværende kjæreste.

Jeg kastet opp ofte etterhvert,men kun små mengder,kun de måltidene jeg inntok,og eventuelt det jeg spiste når det var filmkvelder og det stod godis på menyen. Jeg kunne kaste opp en go morgen yogurt til middager. Jeg hadde også en periode hvor jeg spiste en halv yogurt om dagen. Den virkelige onde sirkelen var i gang,og jeg ånde og levde i den,mens jeg sakte men sikkert spant nedover. Etter 3 år begynte de psykisk ettervirkningene virkelig å gjøre seg gjeldende for alvor. Depresjon,slevhat og dårlig selvbilde trådte fram for fullt. Jeg hatet kroppen min intenst og følte meg skikkelig utilpass,feit og jævlig. Treningsmenden tiltok. Jeg meldte meg inn på treningssenter,syklet mye og begynte å jogge ofte. På denne tiden var samboerskap og forlovelse brutt,og jeg hadde flyttet til Oslo for å begynne skole. Til tross for hvordan jeg følte meg og så på meg selv,så fikk jeg også her en kjæreste som elsket meg og likte meg akkurat sånn jeg var. Men det hjalp lite på selvbildet mitt. Likevel kjøpte jeg masse nye klær og prøvde å føle meg ok med korte skjørt,tettsittende topper og lignende. Prøvde føle meg tiltrekkende og føle at andre skulle vise at de ikke synes kroppen min var så fæl som jeg anså meg selv som. Jeg fikk tilbakemeldinger som jeg ønsket,og det føltes bra,uten at mitt syn på meg selv endret seg. På denne tiden økte rundene med maten,det var på den tiden at jeg begynte med planlagte runder,og mengden med mat økte. Spiralen nedover ble enda dypere. Likevel var tankene aldri der at jeg vurderte profesjonell hjelp. Vekten kom heller aldri ned på et nivå som gjorde at tilstanden ble kritisk. Jeg fortalte det til legen jeg hadde den gang,uten at mer skjedde. Etter 3 år i Oslo flyttet jeg til Ålesund hvor spiseforstyrrelsen fortsatte i samme grad,men her ble det mye overspising. Jeg var samboer på nytt,og middager ble en fast greie,og det var ofte utskeielser på usunt på kveldene. Jeg jobbet også da i ferskvareavdelingen i en matbutikk,og mat var tilgjengelig hver eneste dag. Vekten økte,og jeg kom opp i vekt som var høyere enn da jeg begynte på dietten i -95.

Etter 3 år i Ålesund flytta jeg til Molde. Her eskalte spiseforstyrrelsen seg i vanvittig høyde. Det tok helt av. Rundene med overspising og oppkast tok helt av. Jeg spiste og spydde dag ut og dag inn. Mengder av bakevarer,potetgull,middager,sjokolade. Ned på høykant,opp i rekordfart. Jeg hang med hodet over doskåla 24/7. Depresjonen trakk meg ned i en dyp og mørk dal,og jeg kom i en kritisk tilstand psykisk. Det var først her,etter 11 år med bulimi at jeg oppsøkte profesjonell hjelp etter mange dytt i ryggen av de rundt meg. 11 år i en ensom sykdom hvor ingen visste hvor ille det egentlig stod til med meg,og da spesielt psykisk. Jeg var dødsredd for hjelp,til tross for at jeg visste at jeg trengte det,så var jeg ikke motivert. Jeg grudde meg voldsomt til første møte med psykiatrisk poliklikk. Å sitte på et kontor med en psykolog og en psykiatrisk sykepleier fra akutt teamet var rart og skremmende. Jeg følte meg liten og avkledd der de satt og over meg og spurte om min historie. Samtidig føltes det godt å prate om det med noen som forstod. Jeg var ærlig og åpen,og jeg fikk gode tilbakemeldinger på at jeg var så reflektert og hadde så mye selvinnsikt over egen sykdom. Det gjorde at det ble enda enklere å fortelle. Jeg fortalte samtidig historien til fastlegen min. Og dermed begynte jeg også på medisiner,til tross for at jeg var svært skeptisk til det. Men jeg tenkte at det ikke kunne skade å gi det et forsøk. Hva hadde jeg å tape på det? Kanskje ville det hjelp på depresjonen i det minste. Fontex som jeg begynte på skulle også hjelpe mot bulimien på den måten at suget på å ha runder med overspising og oppkast skulle reduseres. Dessverre tok det ikke mange ukene før kroppen ble vant med dem,og tilstanden gikk tilbake der jeg var før jeg begynte på dem. Ikke hjalp det meg å gå i gruppeterapi heller,heller tvert imot. Bulimien var og ble et vedvarende faktum,på den fortsatt samme høye måten som tidligere. Depresjonen ble noe redusert,men den kom også tilbake i nye høyder etterhvert. Overdoser,og ny type antidepressiva. Gruppeterapien var jeg ferdig med,og jeg fikk individualbehandling. Tankemessig har situasjonen endret seg mye,men ikke sykdommens handlinger. Den nye antidepressivaen gjorde meg enda verre enn den forrige. Jeg skjønte ikke hvorfor en antidepressiva gjorde meg enda mer deprimert enn utgangspunktet. Nye overdosert,selvskading,rus og alkohol. Og bulimiens heftige runddans. Jeg var sykt sliten og medtatt. Men jeg valgte til slutt å kutte ut antidepressivaen helt,jeg orka ikke dette mere.

Jeg var sjeleglad for valget jeg tok med tanke på medisinene. Den verste depresjonen forsvant når jeg ble satt på stemningsstabiliserende som jeg fortsatt står på. Overdosene forsvant,det samme gjorde selvskadingen,og rusingen. Drikkingen har også blitt kraftig redusert. Nå er det meget sjeldent jeg drikker,og jeg husker ikke sist jeg var på fylla,det var vel kanskje i fjor en gang. Nå blir jeg kvalm av tanken på hvordan situasjonen min var spesielt i 2009,med alt dette selvdestruktive. Det er godt å slippe trangen til å ruse seg,til overdoser og til å kjenne på måtte selvskade. Jeg er glad det stadiet er over og ut. Bulimien med sine overspisinger og oppkast er fortsatt like gjeldende,jeg spiser og spyr,spiser og spyr. De siste årene,da sepsielt etter at jeg kom til Molde,har vært de verste i alle disse årene. Sykdomsbildet er på topp,symptomene er på topp. Nå er det flere uker siden jeg har hatt en oppkastfri dag,jeg klarer det ikke. Sykdommen har symptom messig bare forverret seg med årene,med overspisingen og oppkast. Etter som årene går så vil kroppen tåle mer,høyere tolleranse,kløften er blitt dypere,og det er en himla lang vei å komme seg opp. Men nå er det kun 17 dager igjen til jeg skal til Modum for å jobbe med bulimien. Jeg er redd og spent,vil dette hjelpe meg til å etterhvert bli kvitt bulimien fullt og helt,eller vil den hjelpe meg til å komme dithen at jeg får verktøy med meg videre i livet til å klare å holde meg stabil og kanskje aldri helt bli kvitt den. Framtiden får vise,men nå er jeg hvertfall i gang med den største og viktigste oppgaven jeg har hatt så langt i livet. Og det vil bli helvete på jord,selv om de 16 årene med bulimien også har vært et helvete til tider.

 

Kutt kutt,da blir det så bra atte.

Da har «Torsdagskveld fra Nydalen» akkurat tatt kvelden,og ønsket oss god jul. Jeg skjønner jo godt at de ikke vil være noe dårligere enn handlesstanden,så de viser at de også vil understreke at jula kommer jævlig tidlig. Var rent så jeg kom i julestemning her jeg sitter innpakka i 3 lag klær under pleddet mitt,med en varm pc i fanget,telys som brenner og en vedovn som akkurat har slukt sin siste flamme for i kveld. (Nå må jeg ut på ved jakt før jeg kan fyre igjen,så da er det bare å vente til husvertene stikker på jobb,sånn at jeg kan luske meg ut på røvertokt (selv om de har sagt at jeg bare henter meg ved whenever I want,men det er ikke like spennende som å gå på røvertokt!) Det er m.a.o. ganske kaldt her i Molde,og for meg som fryser bare jeg ser at det er meldt litt kaldt på værmeldinga,så blir 13 minusgrader litt vel mye når jeg skal ut døra om morgenen. To skritt ut,og jeg er allerede en istapp.

Ikke nok med at det er jævlig kaldt,det har vært en ganske så slitsom dag på jobb i dag. Jeg gikk ut derifra med øresus. Det var jo da selvsagt også begynt å mørkne litt da jeg gikk hjem,og det er svin glatt ute (vi snakker om en by som er islagt) og lyktestolper er egentlig ikke ment for å gi lys,men til å være pynt,så da var det jo å sette all energien inn på å konse om hvor jeg gikk for å unngå å griseknuse trynet i isen. Jeg kikka opp et par ganger,og da var jeg faretruende nær ved å miste fotfestet,så det gjorde jeg ikke flere ganger for å si det sånn. Jeg går gjennom en liten sti i en liten «skog» på veien,og der er det jo selvsagt ingen som strør så mye som et lite gruskorn,og ikke er det særlig med dagslys som får pressa seg gjennom trærne,så da blir det å gå sidelengs,litt sånn på kanten av stien,mens man kjører beina hardt i snøskorpa for i det hele tatt å få litt fotfeste. Akkurat mens jeg gikk der og balanserte som en helt,så begynte en helevetes bikkjejævel, med en grov bassrøst, å gneldre så jeg holdt på å sette hjertet i halsen. Det var hakket før jeg kauka at den måtte holde kjeft,fordi jeg prøvde konse noe sykt,og det siste jeg trengte da var noe som kunne få meg ut av balanse. Jeg mer eller mindre skle nedover,og kasta meg mot trestammer og greiner mens jeg var så svai i ryggen at det var hakket før jeg gikk ned i bro. Jeg var utmatta og halvdævv da jeg kom inn døra hjemme. «yay,jeg overlevde i dag også»

Jeg er sur. Sur fordi noen folk ikke klarer legge fra seg en sak som var over og ut for flere mnd siden. «Get-over-it,og gå videre! Saken er død,og begravet. Ikke gidd å fortsette å spinne om dette,og gjøre saken enda mer skakkjørt og usann enn den allerede er. Snakk om at fem fjær blir til ti høns. Djeez»

Jeg ble ikke mindre sur da jeg leste i avisa i dag,at om det blir avgjort at det skal bli budsjettkutt i helse vedtaket,så vil det si at 30 stillinger innen psykiatrien her står i fare neste år. Det vil si: krise for psykisk syke her i byen. Og med min flaks så vil vel det si at de tenker: «Hmm,Laila ja,det er vel kanskje litt i overkant at hun har psyk. timer 1 gang hver 2-3 uke,så kanskje vi skal la det bli med 1 time i mnd?» Wooptidoo,her i byen vil det gå rimelig kjapt å få noe framgang i behandlingen skal jeg si dere. Anbefaler dere virkelig å flytte til Molde,en fantastisk flott kommune å bo i. Alt løser seg på glimrende måter her. Dere bor i feil by. Definitivt.

Men for all del,jeg klager ikke,jeg har time i morgen jeg, har t.o.m. fått kludra ned 1 1/2 side på den oppgaven jeg skulle gjøre. Jeg vurderere nesten å kludre ned noen ord til,sånn at vi har 2 episoder å prate om,sånn at vi får timen til å gå.

 

 

God jul.

Diagnonsens

Jeg satt og pratet med ei venninne på msn her tidligere i kveld,og vi kom i snakk om diagnoser. Hun har nå flyttet til en annen by,og fått ny behandler. Da hun var på inntaksmøte på den nye plassen sin fikk hun vite at den forrige behandleren hennes hadde satt en diagnose på henne som hun ikke har fått vite noe om,og som hun absolutt ikke kjenner seg igjen i. Og det er heller ikke den diagnosen noe vil høre at de kommer inn under…

Jeg har selv opplevd å få vite lenge i etterkant (sånn typ et par år) at jeg hadde fått en diagnose jeg ikke var klar over at jeg hadde i det hele tatt. Jeg fikk diagnosen «uspesifisert personlighetsforstyrrelse»,en diagnose som ikke betyr en dritt,en diagnose alle og enhver mann kan få,fordi alle mennesker har et eller annet symptom på den diagnosen. Altså,den betyr ingenting,så sånn sett så skjønner jeg ikke at den diagnosen i det hele tatt eksisterer,og at den i det hele tatt ble satt på meg.

(Tekst fortsetter under bildet)


Anyway,jeg søkte opp dette med å sette diagnoser,og fant dette her:

«Psykologer er pliktig til å føre journal i henhold til Helsepersonell-loven. Dette innebærer i praksis at det vil bli ført en oversikt over de områder som man går igjennom i samtalene, og hvilke tiltak/tilnærminger som blir brukt i behandlingen. Psykologer i offentlig sektor og psykologer med driftsavtale hos helseforetak er også pliktig til å sette en diagnose i journalen. Formålet med dette er blant annet at andre instanser i helsevesenet som evt. vil være involvert i behandlingen (som leger hvis medisinisk behandling er nødvendig) skal kunne tilby best mulig oppfølging og at de ressurser settes inn på en raskest og best mulig hensiktsmessig måte. Dette betyr imidlertid ikke at klientene får «tildelt» eller vite hvilken diagnose de har på samme måte som du hos legen for eksempel får vite at du har «bronkitt». Grunnen til at det ofte ikke uoppfordret opplyses om diagnose, er hovedsakelig fordi det i mange tilfeller ikke hjelper klienten. Når du får en diagnose hos legen, kan dette ofte føre til lettelse over at noen vet hva som er galt med deg, og hvilke medisiner du bør få. Når det gjelder det å få en psykisk diagnose, vil mange ofte føle det som et «stempel» eller som noe negativt, og skamme seg og oppleve at diagnosen er noe en bærer med seg resten av livet. Det hadde vært bedre å tenke at akkurat som du har «bronkitt» på et tidspunkt i livet, og dette vil gå over på et senere punkt i livet, vil også en psykiske diagnose kunne gå over på et senere tidspunkt i livet. Dette er imidlertid ikke alltid så lett, og mye av grunnen til at dette kan være vanskelig, er at det ofte ikke finnes noen «rask» løsning på en psykisk lidelse eller på et problem man sliter med. I tillegg er det også fortsatt slik at mange opplever at det er mindre flaut å gå til legen enn å gå til psykologen. Noen mennesker kan likevel oppleve det som en lettelse og trygghet også å få en psykisk diagnose, og dermed ønske å få opplyst diagnosen sin.»
(
Kilde: Oslopsykologen)

Jeg vet at mange,meg inkludert, gjerne vil vite diagnosen(e) sine,fordi da kan man få en liten klarhet i hvorfor ting er som de er.Det kan være forklarende,og for mange, en lettelse å få et navn på det de sliter med. Det viktigste er ikke å få diagnosen,sånn sett,og man er ikke diagnosen,men likevel er det greit å vite hva det er som gjør at man føler/har det/tenker/handler som man gjør. Og ikke minst kan det være avgjørende for mange med tanke på medisinering,få vite hvorfor de skal gå på den og den medisinen,hvordan den virker i forhold til diagnosen,og i det hele tatt hvilken behandling som bør tilrettelegges.

Jeg kan bare svare for meg selv her,men jeg føler så absolutt ingen skam over det å være psykisk syk.Jeg er åpen om det,og jeg tror jeg har mange andre med meg på akkurat det.

Jeg må si at jeg ble veldig overrasket da jeg i så lang tid i etterkant fikk vite at jeg hadde en diagnose på papiret som jeg ikke hadde fått vite om,selv om den er en diagnose uten betydning.
Og jeg vet at jeg hadde kommet til å mislikt å fått vite i etterkant nå,at jeg hadde fått flere diagnoser uten å fått vite noe om den/dem på forhånd,uavhengig av om at helsepersonell-loven sier at pasienten ikke nødvendigvis skal få vite noe.

Jeg ser ikke helt meninga med å sette en «hemmelig» diagnose på noe. Hvorfor ikke snakke med pasienten om det? Ta en utredning,og finne ut av dette sammen med pasienten? Er det bedre for pasienten å få vite at de har en diagnose de ikke var klar over sånn i ettertid??

Jeg skal hvertfall høre med min psyk. neste time,om han har satt en diagnose på meg,som jeg ikke allerede er klar over,fordi jeg vil gjerne vite det av han,og ikke en eventuell ny behandler.

Brevet fra IKS

Det skjer ikke så ufattelig mye spennende på denne kanten for tiden,om dere da ikke synes det er rasende festlig å lese om at jeg har sovet lenge i dag? Eller,det er ikke rart jeg sov så lenge i dag,sånn egentlig. For sånn rundt 11.30 så banka det på døra mi,ikke bare en gang,og ikke to,men tre! faktisk…Er det ikke vanlig at man venter litt før man banker på igjen? Man forventer vel ikke at folk skal komme å åpne før de har banket på omtrent? Og det er vel heller ikke en selvfølge at alle har stått opp kl.11.30? Anyway,jeg pakka dyna rundt meg og ropte:»Jaja,jeg er på vei» og i det jeg runder hjørnet så hører jeg et klikk,og en dude står i døråpningen og bare «øøhh..hei…ja altså..jeg er elektrikeren..skulle ha sett litt på sikringsskapet jeg..» «Åja,du får komme inn da. Hvordan er temperaturen ute? Kaldt? varmt? Ikke så varmt nei? Som i går? Ok..høsten kom jaggu meg fort du..Ok,men jeg går nå å legger meg igjen jeg,du trenger ikke låse døra igjen om du skal inn flere ganger…» Så gikk jeg å la meg igjen. Sov vel kanskje i 5-10 min. før jeg hørte han tusla inn på kjøkkenet igjen,så gikk han,og låste etter seg. Jeg sovna,og våkner at at han jaggu meg banker på igjen!! «Inn i helvete tenkte jeg,er det mulig å få sove litt i fred eller?? Han har jo nøkkel gawd damn it!!» Så jeg kauka bare»JAAA» «eeh,ja du,det er bare meg igjen…» jeg gadd ikke svare engang. Det var hvertfall det siste jeg hørte fra han før jeg sovna igjen. Våkna av noe inni helsike med banking og saging og gud vet hva,men sovna igjen…(de driver å bygger ut huset her…ikke fred å få i det hele tatt. De tar ikke mye hensyn til at jeg trenger å sove til langt på dag…tenk om jeg skulle begynt med sånn leven midt på natta når jeg er våken! Skulle tatt seg ut tenker jeg. Men anyway. Da kl. ble 16.30 tvang jeg meg selv ut av senga,for å legge meg på sofa’n.

 

I frykt for å gro fast i sofa’n så gikk jeg meg liksågodt en tur ned til butikken,fikk avgårde et brev,raska med meg litt varer og labba sånn halvdau hjem igjen. Resten av dagen (eller da hadde det jo allerede blitt kveld da..) har jeg tilbringt oppi *trommevirvel* sofa’n! Men klart,jeg har jo selvsagt også hengt litt over kjøkkenbenken. Jeg har vasket opp en haug med kopper og fat og kasseroller og ildfaste former etter mine bulimiske raptuser de siste få dagene før jeg satte i gang med dagens runder. Kl. er nå blitt 01.15,og jeg sitter og har kveldens siste bp. Spise,bælmer pepsi max,taster litt,kaster noen blikk på tv’n,spiser. Spagettirett nr.2 er i gang,mer pepsi max..


Tenkte jeg skulle dele et brev med dere i dag (natt). Dette var mitt første møte med hjelpeapparatet på noen som helst måte. Jeg bodde i Oslo på den tiden,mitt 3 år der. Mitt 6 år som spiseforstyrret. Jeg husker ikke hvor mange rundt meg som visste noe på den tiden,men han jeg var sammen med den gange visste det så klart,og de nærmeste av mine venninner i Oslo.

Det var mens jeg bodde i Oslo at sf begynte å utvikle seg til å gå fra å kaste opp det jeg spiste,til å begynne å planlegge bp’er. Jeg husker spesielt en episode,jeg tror kanskje det var den første gangen jeg satte meg ned å spise for å gå å kaste opp. Jeg delte leilighet med 3 andre jenter. Vi hadde hvert vårt rom,og delte kjøkken,stue og 2 bad. Vi leide en stoor leilighet i en blokk på Vestli. Butikken var rett oppi bakken (2 av oss jobbet der) Jeg husker jeg hvertfall kjøpte meg en pose potetgull,ost og løk,jeg husker ikke hva mer jeg kjøpte,men hvertfall den. Jeg låste døra til rommet mitt,satte meg ned og leste en bok mens jeg frenetisk tygde unna. Tenkte over hvordan jeg skulle få til dette uten at de andre hørte meg,forhørte meg om hvor i leiligheten de var…

Bulimien forverre seg derifra. Jeg flytta for meg selv etterhvert,muligheten for å leve ut bulimien tiltok.Inntak og uttak ble økte. Jeg visste ikke hvor ille det skulle bli med årene…

Helt fra ung aldre har jeg likt å lese bøker. Da jeg bodde i Oslo fant jeg den første boka jeg har lest som handler om sf. En sann-historie-bok. «My body,my enemy» En anorektisk jentes historie. Det ble min bibel. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest den boka. Jeg kjøpte meg også sterk/svak av Finn Skårderud. Jeg leste hele boka på 2 dager. Siden inn og side ut. For de som ikke vet hvilken bok det er snakk om her,så er det en håndbok for sf.
Jeg kjøpte meg også en mindre utgave av håndbok om sf,en for pårørende. Bakerst i den boka finner jeg adr. til IKS (Interessegruppa for kvinner med sf)

Jeg brukte en stund på å tenke over om jeg skulle skrive et brev til dem eller ikke…jeg følte meg ikke klar til å ta det første steget på en eller annen måte. På å sette meg ned å skrive om det,formulere ordene…det føltes veldig vanskelig,og det tok litt tid før jeg fikk knotet ned noen ord og sendt det avgårde. Jeg husker jeg grudde meg for å sende det avgårde,og jeg grudde meg for svaret,om jeg fikk noe svar i det hele tatt. Men mest av alt angra jeg på at jeg sendte det avgårde,uten at jeg hadde noen som helst grunn til å angre i det hele tatt.

Jeg fikk svar. Jeg fikk et brev. Med hjertebank og masse tanker i hodet,så åpnet jeg brevet….

«Kjære Laila.

Takk for brevet ditt.
Du gir uttrykk for at du er veldig lei av denne måten å leve på,det å ha en spiseforstyrrelse. Det forstår jeg veldig godt,fordi jeg har vært der selv. Skjønner derfor også behovet for å ha noen å prate med om problemet. Det kan være vanskelig for andre,uten spiseforstyrrelser å forstå hetl hvordan en sliter,og hvorfor en holder på som en gjør.
Derimot kan det være lettere å snakke med en som har erfaring. Man får ofte en følelse av at endelig er det noen som forstår.

Det IKS kan tilby er ulike typer kurs,temakvelder og selvhjelpsgrupper. Alle disse tilbudene gir deg anledning til å treffe andre med spiseforstyrrelser.
Du er også velkommen til å ringe kontoret vårt her i Oslo.

Her kan du snakke (anonymt om du vil) med kvinner som selv har erfaring med spiseforstyrrelser. Du kan også avtale tid for en samtale på kontoret. Dette er en uformell samtale hvor du kan ta opp det du har på hjertet i forhold til spiseforstyrrelsen. Alt dette kan være starten på å komme seg ut av spiseforstyrrelsen og få bedre livskvalitet med tiden.

Du forteller i brevet ditt at du ikke har vært hos noen lege eller noe. Hvis du her tenker på psykolog,vil jeg bare nevne at de fleste med spiseforstyrrelse har god nytte av samtaleterapi. Dette fordi at det å ha en spiseforstyrrelse til syvende og sist handler om å takle følelser.
Men du må selv finne ut av hvor det er mest rett for deg å begynne.

Jeg vil ønske deg lykke til videre. Det går an å gjøre noe med dette du sliter med.

Vennlig hilsen ****** »

Jeg satt med gråten i halsen. Nummen. Noen forstod. Jeg hadde delt noe med noen som forstod.
Dette var i juli 2001. Jeg hadde for første gang tatt et skritt i retning av å gi lyd ifra meg innenfor et hjelpeapparat. Men jeg våget aldri å ta en tlf ditt,eller å troppe opp på kontoret dems,men jeg meldte meg inn i IKS. Året etter flyttet jeg fra Oslo.

Det tok 3 år til uten at jeg hadde noen jeg kunne snakke med fullt og helt om min sf. Jeg pratet om det med venner,og med søsteren min,men ikke på den måten som jeg kan prate med andre med en sf på. Så fant jeg andre med en sf,på nett. Jeg fikk endelig noen jeg kunne dele mine tanker og følelser på,uten å måtte forklare meg ihjæl. Derfor brukte jeg også forferdelig mye tid på nettet,både i en selvhjelpsgruppe i IKS,og et forum for sf. På det forumet jeg først ble medlem på. Jeg nevnte i et innlegg for noen dager siden (om pro-ana) hvor fort det kan gå utenfor når man finner sånne sider,men samtidig har jeg truffet så utrolig mange herlige mennesker som jeg har blitt veldig glad i,som jeg fortsatt har kontakt med. Jenter fra USA,england,Irland (jeg var også på besøk til ei i Belfast for noen somre siden,og ble der i 10 dager) Australia,Nederland…Nå har jeg mange flotte venner her i Norge som jeg har mye kontakt med,og som er blitt mine nærmeste venner. Jeg er så heldig å ha 2 av dem her i Molde. Jeg har også opprettet et eget venneforum for oss med en sf,sammen med ei venninne. Og jeg har fått en del nye sf venner blant dere bloggere 🙂

Det var ikke før jeg flyttet hit til Molde at jeg tok opp min sf hos fastlegen min,og jeg begynte min behandling hos psyk. Mitt første møte var med akutt teamet her,før jeg ble satt i gruppeterapi. Og nå går jeg hos en psykiatrisk sykepleier.

Det tok meg 5 år fra jeg skrev brevet til IKS før jeg kom i behandling. Det tok meg 11 år fra jeg fikk min sf før jeg kom i behandling. Jeg har nå gått i behandling i 4 år,av totalt 15.

Når helsenorge svikter

Det er på tide å rette blikket mot helsenorge igjen….
Jeg blir like forbanna hver eneste gang jeg hører hvordan så mange med en spiseforstyrrelse blir behandlet i psykiatrien,eller ikke blir behandlet er vel det rette å si. Dette gjelder ikke kun for de med en sf,men også så mange andre psykiske lidelser,men her vil jeg fokusere på sf.

Jeg slutter aldri å forundre meg over hvorfor tilbudet er så dårlig for så mange.Hvorfor det ikke settes inn mer midler til å øke tilbudene.Hvorfor enkelte psykiatriske avd. blir lagt ned eller at tilbudene reduseres.At det ikke finnes nok folk som har kompetanse nok til å gi et fullbyrdet behandlingsopplegg for de som trenger det.Det finnes nok,og mer enn nok mennesker der ute som trenger disse tilbudene.Så hvor et midlene?Hvorfor finnes det ikke mer,eller bedre tilbud for mange?

Jeg vet også at det er mange som får nok og riktig behandling,og heldigvis for det.Dessverre er ikke tilbudet like godt for så mange andre. For å ta et enkelt eksempel da: psyk.avd som stenger for sommeren.De tar sommerferie,alle ansatte tar ferie samtidig.Hvor er logikken? Mener de at de som trenger tilbudet i de 4 ukene tar ferie fra sine sf? Skal alt gå på skinner disse ukene? Skal de plutselig,helt ut av det blå være frisk i de ukene,når de til vanlig må ha oppfølging etter hvert måltid,fire,fem,seks ganger om dagen?

Eller om man plutselig viser seg å ikke være i en kritisk situasjon vektmessig,så trappes behandlings tilbudet ned. At man går opp i vekt,og ikke lengre nødvendigvis er like tynn som tidligere,så betyr ikke det at man ikke er like syk og trenger den samme hjelpen.
For en person som sliter med sf er vektoppgang den største frykten,og det er nettopp i en sånn situasjon,når man går opp i vekt,at man burde fått tettere oppfølging,med tanke på at hodet da er i krisemodus,og vil gjøre alt for å kvitte seg med disse kg igjen,fordi de ikke takler å være i egen kropp.Det er nettopp da de trenger en like tett oppfølging! De skal da ikke bli overlatt til seg selv,og få redusert behandlingstilbud! Dette her finnes ikke logisk for fem flate øre.

Jeg mener ikke at mennesker med en sf skal bli institusjonalisert heller,for alle må til syvende og sist lære seg å leve alene og klare å håndtere sine problemer,sakte men sikkert.Men når folk mer eller mindre blir overlatt til seg selv,før de faktisk er klar for det,eller er frisk nok til det,da er det stor sjanse for tilbakefall. En av mine venninner er akkurat i en sånn situasjon,og jeg synes virkelig ikke dette er holdbart i det hele tatt. Hun burde i det minste fått tilbudet om åpen retur om hun skulle trenge det. Får de ikke den hjelpen de trenger i det kritiske øyeblikket kan det gå riktig ille. Dessverre er det mange som blir utsatt for nettopp denne situasjonen.

Fordi systemet er som det er pr dags dato,og fordi det er mangel på kompetanse,som igjen fører til et lavterskel tilbud,så vedlikeholder mange sin spiseforstyrrelse over så mange år som de fleste har gjort.

Så jeg bare spør igjen: Hvor er midlene? Hvor ligger logikken i dette?

Overgrep mot barn


I dag vil jeg skrive om tanker jeg har gjort meg rundt overgrep mot barn,og hvilke spørsmål jeg har rundt dette temaet.

Når et barn på 4 år blir utsatt for seksuelt misbruk,og faktisk forteller om dette til noen,og ikke blir trodd,hvilke tanker står i hodet på de voksne som får dette fortalt? På hvilket grunnlag kan de si til et barn at det må være noe de finner på for å få oppmerksomhet? At det ikke finnes noe sannhet i det de sier? At det hele bare er oppspinn,og at barnet skal slutte å tulle?

Hvordan kan noen si at en sånn historie er noen et barn finner på selv,når et barn på 4 år engang ikke vet hva sex,eller et overgrep er? Om ikke barnet blir misbrukt,hvordan kan da barnet fortelle detaljer om ting de i utgangspunktet ikke skal vite noe om? Et barn på 4 år har ikke begrep om hva sex er,så hvordan skal de da klare å finne på en sånn historie?

Jeg skjønner ikke at et barn som deler sånne grusomme hendelser ikke blir trodd. At h*n får slengt tilbake at h*n kun søker oppmerksomhet. Er det da rart at det barnet lukker seg inne og ikke tør snakke mer om det,fordi de vil unngå bråk. Eller at de føler skyld i hendelsen? Barnet lukker seg helt,prøver å fortrenge det som hendte. De kan få fortalt så mange ganger at det kun er fantasi,at de på en måte fortrenger det hele,og tror selv at det kun er fantasi.

Det er dessverre så altfor mange barn som opplever noe sånt i livet sitt,og går gjennom denne prosessen med å ikke bli trodd,eller blir beskyldt for å finne på en historie for å få oppmerksomhet. Og veldig mange av disse barna vil utvikle en psykisk lidelse,mange med ulike typer personlighets forstyrrelser,fordi de ikke lengre vet hva som er virkelighet og hva som er fantasi. Innebygd raseri,skam,skyldfølelser,sinne,svik..

Man kan fortrenge opplevelser,men de kan også komme tilbake i flashback’s. Plasser,mennesker,lukter og lyder kan være med på å bryte ned på fortrengelsene,og vonde minner og følelser vil slippe til. De vil oppleve forvirring og smerte de ikke kan sette ord på,fordi de ikke lengre kan huske ting de har blitt utsatt for,og det kommer tilbake i små glimt i ulike settinger..Det er ikke rart så mange har utviklet en psykisk lidelse når de er blitt så splittet i sinnet.

Men hvor er hjelpeapparatet i slike situasjoner lurer jeg på. Hvorfor blir ikke alle sånne saker tatt på alvor? Alle voksne har et ansvar overfor barn,de er rollemodeller,de skal skape tillitt,og gir barn trygghet,trygge rammer i livet. De er forpliktet til å ta vare på barna.

Barn har rettigheter! Hvor er de oppi alt dette??

Overgripere må ta ansvar for sine egne handlinger,barns liv skal komme før ens egne lyster og behov! De har ingen rett til å være så egoistiske at de utsetter et barn for tillitssvikt!
Hvilke tanker sitter de selv igjen med i etterkant av et overgrep? Eier de i det hele tatt noen form for skyldfølelser? Tenker de over hvilke konsekvenser dette vil gi et barn?

Barn skal vokse opp i trygge rammer,de har krav på sine rettigheter,de har rett til å bli hørt,og tatt på alvor!!

Hvor er hjelpeapparatet??!!

Psykiske lidelser.


Jeg satt å prata om dette med psykiske lidelser med noen venner,og jeg nevnte noe jeg så stod på framsiden av VG eller Dagblandet her for noen dager siden,om at Norge er en pille nasjon. Vi tar en pille for alt. Og det er så sant. Vi kaster gjerne innpå piller for den minste ting,og enkelte leger mer eller mindre kaster resepter etter deg om du såvidt,i en bisetning nevner at du var litt nedfor her en dag,eller at du sov litt dårlig en natt tidligere i uka. Typen til venninna mi er farmasøyt,og hun kom med en veldig passende uttalelse som han har sagt :»Ta ikke en pille for alt som er ille» Men det gjør vi altså. Jeg kan ikke huske at oldemor tok noe smertestillende liksom. Hun var ei sunn og jordnær dame,som var sterk. Hun hadde sine sykdommer,og det var et under at hun overlevde en del av dem,men jaggu gjorde hun. Dama ble godt over 90 år. Tiden forandrer seg.

Men nå kan det jo også være sånn at siden mange psykiske lidelser er blitt mindre tabulagte,så tør folk å ta opp sine problemer med sine leger,får utredninger og dermed får medisiner. Det er ikke godt å vite om det er sånn,helt eksakt,om det er kun det som har vært med på å øke pillenbruken her i landet,eller om det er sånn at flere leger har blitt for *snille*,og skriver lettere ut medisiner,og at folk benytter seg av det…sikkert en god blanding.

Jeg ble litt nysgjerrig ang. dette med psykiske lidelser,om det er noe som har økt med årene,eller om det kun er det at det tabulagte er årsaken til at det nå er mer fokus på psykiske lidelser. Jeg googlet litt,og jeg fant dette her:

«Det hevdes ofte at psykiske lidelser øker. For psykiske lidelser generelt er dette ikke dokumentert. Intervjuer i utvalg av befolkningen viser at færre opplever ”nervøse plager” nå enn før, og kartlegginger tyder på at de alvorligste lidelsene (psykosene) er stabile. Men det er påvist at visse typer lidelser har økt de siste tiårene, for eksempel spiseforstyrrelser, og det er antakelig blitt flere tilfeller av depresjoner og personlighetsforstyrrelser»

· Stadig flere får behandling

· Det store flertallet blir ikke innlagt, men får poliklinisk behandling

· Flertallet av pasientene er kvinner

· Sykehusoppholdene blir stadig kortere

· Stadig flere polikliniske behandlinger i psykisk helsevern.

· … og stadig færre og kortere innleggelser.

Tjenestene gis fra spesialisthelsetjenesten, så vel som primærhelsetjenesten. Kommunene har generelt bygget opp tjenestetilbudet innenfor psykisk helsevern, og selv om antall sengeplasser i sykehusene er redusert betraktelig, har antall terapeutstillinger knyttet til poliklinikkene økt tilsvarende. Antall årsverk i spesialisthelsetjenesten er økt fra 13.000 i 1990 til nesten 16.000 i 2005.

Polikliniske konsultasjoner var 271 606 i 1990, i 2005 var det 888 080, altså over en tredobling. Mens antall liggedøgn i institusjon har gått ned i samme periode fra 2 524 700 i 1990, til 1 601 523 i 2005. Antall døgnplasser er redusert tilsvarende.

Tallene viser altså er markant økning av pasientstrøm, og at det er flere i behandling for en psykisk lidelse nå, enn for 15 år siden. Men det er ikke sikkert at det er flere psykisk syke nå enn tidligere, og kanskje tallene avslører at fastlegene er blitt flinkere til å henvise pasienten videre til spesialisthelsetjenesten eller til den kommunale psykiatritjenesten.

De siste 15-20 årene har over 40% av sengeplassene ved de store psykiatriske behandlingsinstitusjonene blitt lagt ned.

Når antallet med psykiatriske pasienter som er i behandling økes,så lurer jeg kraftig på hvorfor de legger ned så mange sengeplasser. Hvorfor det ikke blir satt inn mer ressurser på psykiatrien,når det er så tydelig at flere trenger mer enn en poliklinisk behandling.
Jeg fatter det ikke…men det er nå meg da. Sleng heller piller etter folk hvis det er så ille.

I look like a mental patient

Det ble sagt av Carrie fra «Kongen av queens» i dagens episode,etter at hun hadde klipt seg kort. Alle lo av den nye hårsveisen hennes,og gjorde narr av den. Jeg må si meg enig,den så mer eller mindre ut som en tupe som hadde blitt kastet på henne,uten videre ettertanke. Jeg holdt på å le meg ihjæl av den uttalelsen hennes,men det fikk jo tankene mine til å begynne å gruble da…Hvordan ser en psykisk pasient ut?! Kan man se det på hårsveisen? Har alle mentale case’s kort hår? Er det er kriterier å ha kort hår for å bli en mental case? Var det derfor Britney Spears gikk amok med barbermaskinen,fordi hun trodde ikke hun ville bli tatt på alvor om hun kom helt loka med det lange lyse håret sitt? Blir alle som dukker opp på et psykolog kontor,med langt hår satt bakerst i køen? Kommer man dårligere ut med langt hår? Er man mindre troverdig om man har mer hår på hodet? Og bør man bestille seg en frisørtime for å få vekk de lange lokkene før man ber legen sin henvise deg til psykolog?

Så det var bare flaks at jeg fikk psykolog da? (eller,jeg har jo psyk. sykepleier da,men,same same…Ikke same som i folk oppi nord altså,men det er et engels uttrykk…)

Her har jo håret mitt vokst litt da,så det betyr vel at jeg her egentlig ikke trengte,eller hadde rett på psykolog? (eller psykiatrisk sykepleier)
Men har ikke psykiatriske pasienter (eller mental case) rar gange også? Sånn vuggende,psykotisk,og ikke-tilstede-værende gange? Og er de ikke paranoide? For edderkopper f.eks? (ok,nå blir jeg paranoid! Noe rart skjer med teksten når jeg skriver her,den hopper liksom ned på linjen under,istedenfor å fullføre hele veien ut….som over her…hvertfall ser jeg det,ikke sikkert det blir sånn når jeg publiserer det..men it creeps me out!!!!)

Carrie har kanskje en del av disse egenskapene over her,men i denne episoden så gikk det på håret liksom!

Nå sitter jeg her med et dilemma…skal jeg fortsette å ha kort hår,og sørge for å ha muligheten til å gå i behandling en stund til,eller skal jeg spare til langt hår,og plutselig bli fri fra alle problem,og leve lykkelig i alle mine dager?!

Er psykisk syke dårligere mennesker?

Har gått og grublet over at noen mennesker faktisk mener det. Jeg lurer på hvorfor de mener det,hva er grunnlaget for å ha en sånn mening. Mister man menneskeverdet fordi man sliter med en psykisk sykdom? Hvorfor? Og hvorfor tror disse menneskene som har disse meningen at de er bedre mennesker fordi de ikke har en psykisk lidelse? Så jeg tolker det,så skulle man tro at de mener at psykisk syke valgte å bli psykisk syk. Ingen velger vel å ha psykiske problemer.

Den eneste forskjellen på folk som sliter psykisk,og de som ikke gjør det,er at de som sliter har fått en tøffere vei å gå i livet.De (eller vi bør jeg vel skrive,siden jeg er en av de psykiske) vet hva det virkelige liv kan by på,vi får erfare at livet ikke er en dans på rose,og dette igjen gjør at vi vet å verdsette så mye mer i livet,vi ser at et liv som kun fokuserer på det overfladiske og materielle ikke har så stor verdi når alt kommer til alt. Vi tar ikke livet som en selvfølge.Det gjør oss til sterker mennesker,fordi vi verdsetter de virkelig viktige tingene i livet.

De har heller ikke et clue om hva det innebærer å slite psykisk,de vet kun det de har lest og hørt,men det er kun halvparten av hva det hele dreier seg om.Derfor har de heller ingen rett til å uttale seg,eller heve seg over andre.Jeg mener det er patetisk å ha en sånn holdning,da de ikke har grunnlag for å mene noe om det.

Det andre mener er vanskelig eller problematisk i livet,er ingenting i forhold,med mindre det handler om andre sykdommer som rammer mennesker,som f.eks kreft.
Det handler om å se på det som er viktig i livet. Materielle ting er ikke viktig.Å fikse silikon i puppene er ikke vitkig.Å ha et «perfekt» ytre er ikke viktig.Å ha den største og beste flatskjerm tv’n er ikke viktig.Det er mye her i livet som man tar for gitt,som man mener er viktig,men som ikke har en damn shit viktighet i seg at all.
Begynn å se dere rundt,se på det som virkelig teller,det som gir livet en mening.Ikke ta livet for gitt,vær heller takknemlig for det du har.Og ikke minst,vær takknemlig for at akkurat du er heldig som slipper å ha en psykisk lidelse.Og skulle du ende opp med å få det,da får du endelig opp øynene for hva livet kan by på.Livet handle om godt og vondt,og noen får mer vondt enn godt,og omvendt,men det igjen betyr ikke at de som får mer vondt er mindre verdt,eller er dårligere mennesker.Men en ting er hvertfall sikkert,de blir bedre rustet in the end.

Jeg synes det er veldig synd at det settes så lite ressurser på psykisk helse,fordi fler og fler blir avhengig av systemet,men får ikke en sjanse en gang,fordi tilbudet er så dårlig som det er mange plasser.Samtidig synes jeg synd at psykisk lidelser er et såpass tabu emne ennå,og at det gjør at ikke alle tør snakke om sine problemer fordi man ikke vil at andre skal rakke ned på dem.Dessverre har altfor mange et snevert syn på psykisk lidelser.Med den oppfatningen som er blant mange mennesker,skjønner jeg at mange ikke tør legge fram sine problemer.

Jeg er ikke redd for å stå fram med at jeg sliter med en spiseforstyrrelse,fordi jeg skammer meg ikke over å ha det.Jeg skulle selvsagt vært foruten,men sånn er ikke realiteten.Det er en del av meg,og folk får derfor akseptere meg for den jeg er.Gjør de ikke det,ja da er jeg ikke villig til å ha disse menneskene i livet mitt heller.Jeg klarer meg fint uten.Jeg har nok folk rundt meg som tar meg for den jeg er uansett.Jeg velger å stå fram om dette fordi jeg vil vise andre at jeg klarer å ha et godt liv,og håndterer det på min måte,selv om det er vanskelig til tider.Flere mennesker der ut bær får mer innsikt i hva det dreier seg om,og få endret på synet de har fra før av.

Noen av de sterkeste og tøffeste menneskene jeg vet om er Lise og Karianne,fordi de tør å være seg selv,de er ekte,og rett fra levra.De gir psykiske lidelser et ansikt.De som mener noe annet eier ikke et fnugg av fornuft oppi skolten.

Det er min mening,rett fra levra.

Litt av hvert på hjertet

Da klokken ringte kl.7 i morges kunne jeg ha pælma klokka rett i veggen!! Jeg ville sove mer!! Mye mer!!! Det hjalp ikke å legge seg kl.20…jeg trengte pokker meg enda mer søvn enn det jeg fikk. Opp av senga. På med Klær. Ute å gå i regnet. Fram på jobb. Var på småbarnsavdelinga i dag, med småkidsa. En herlig gjeng. Men når man er trøtt, sliten og uopplagt, så blir dagen litt lang uansett. Bp i lunsjen. Hjem kl. 16. 2 bp’er.

Det kosligste med å komme hjem i dag var en pakke som stod i døra mi, fra Ida min. Hun har laget den søteste esken til meg da..et fint lite skrin. Oppi ligger sånne mintdrops, sånn mintdrops, sånne helt blanke vett… Her ser dere bilde av den, samt en kopp varm sjokolade…mm, høstkos. Tusen tusen takk nydelige Ida, du er så herlig, gleder meg til å gi deg en klem igjen. Glad i deg.Lillesøstra mi er 18 år i dag! Holy crap assa..hun er myndig!!! Hvordan i helsike klarte hun å bli så gammel, så plutselig??!! Vil det si at jeg også har blitt eldre?? Jeg nekter!!!!! Nekter!

Faen!!!! Tlf min driver å skrur seg av hele tiden, jeg tror det er dags for ny mobil!! Nå har den vært mongo altfor lenge!!! Den har tross alt holdt i et år..Ny mobil så snart jeg får råd til det..Thats for sure!!!

Hvorfor jeg finner behandling skeptisk…

Som spiseforstyrret er man redd for å spise og beholde mat. Redd for vektoppgang. Redd for å føle seg enda mer mislykket, hate seg selv enda mer, for det er det som skjer. Selvbildet blir verre, og det man ser i speilet blir enda verre å takle og å håndtere.
Når man ikke liker seg selv sånn man er nå, når man ikke takler kroppen sin, alle formene, utseendet, hvordan skal man da klare å like det når vekten går enda mer opp?! Tankene blir enda mer deprimerende.
I januar i fjor så prøvde jeg å spise sunt, noe atkins opplegg, kalorier, men ikke så mye karbohydrater. Bare for i prøve å få i meg noe, noe jeg kunne beholde, uten å få så dårlig samvittighet. Noe som ikke ga meg så mye metthetsfølelse. Å være mett er noe av det vondeste jeg vet, både fysisk og psykisk. Jeg har ei bok som heter «Er du mett er du feit» Den tittelen beskriver den følelsen jeg har når jeg er mett.
Jeg holdt ut i 14 dager. I motsetning til andre som går ned i vekt av å gå på en sånn diett, så gikk jeg opp. Kroppen min takler ikke å beholde mat, den suger til seg alt den kan når jeg spiser, og jeg går opp. Det sier klikk oppi hodet, og mine sf atferd kommer tilbake, kjært og trygt. Vekten går da igjen sakte men sikkert noe ned. Tilbake til der jeg var.

Derfor er jeg redd for å slippe taket. Redd for å begynne å spise og beholde maten. Selv om jeg gjerne skulle vært frisk. Jeg skulle gjerne vært frisk, men samtidig ikke gått opp i vekt. Dette er noe som de fleste som sliter med en sf ønsker. Å være frisk,med en lav vekt. Alle er redde for vektoppgang, og tankene og følelsene det setter i gang å gå opp i vekt.

Derfor er det også vanskelig å gå 100% inn med motivasjon eller vilje til å bli frisk. For oss som sliter med en sf er sf noe som er en viktig del av livet vårt, noe som for oss er *trygt* å forholde oss til. Noe som er vårt. En del av vår personlighet.

Behandling er vanskelig. Man kan sikkert få inntrykk av at vi ikke vil, at vi motarbeider oss hjelpen, at vi er negativt innstilt..det er bare halve sannheten. Man må være i situasjonen selv for å kunne skjønne. Det er forferdelig masse frustrasjon inn i bildet. En redsel, en frykt. Frykt for det ukjente, en frykt for å miste holdepunktet.
Ingen av oss ønsker å ha det sånn. Mange tror det. Men det er heller ikke sannheten. Men vi er redde for å få det enda verre. For vi vet hvilket landskap vi er i nå, hva som kommer av reaksjoner og *bivirkninger*. Når vi beveger oss inn i ukjent landskap så ser vi ikke hva som kommer, hva som ligger foran oss.

Jeg har vært i gruppeterapi i 1 år, hvor gruppa bestod av 7-8 stk med ulike problemstillinger. Vi skulle ta ordet selv, snakke om det vi hadde på hjertet. 1 time i uka. Hver time startet med en lang stillhet. Ingen turte ta ordet. Alle satt med blikket ned i gulvet. Håpet at en av de andre ville si noe først. Psykiateren som var gruppeleder satt like stille som oss. Hun åpnet aldri samtalen annet enn å ønske alle velkommen og eventulet gi beskjeder om noen ikke var tilstede.
Hun hadde sagt ifra at det var vi som skulle starte timen.

Jeg fikk aldri noe ut av den behandlingen. Det gav meg ikke noe å sitte der å høre på de andres problematikk. Å høre på de samme historiene gang etter gang. Jeg ble mange ganger sittende å tenke over hva jeg skulle handle på hjemmeveien, hva jeg skulle ha bp på da jeg kom hjem. Jeg kjente en irritasjon over enkelte i gruppa, som alltid, og da mener jeg alltid var negativt. Som aldri hadde noe som helst positivt å dra fram. Jeg sa i fra, spurte spesielt den ene personen, hvordan inni helsike det var mulig å si at h*n mente at å begynne på en medisin som ville gjøre h*n avhengig resten av livet var bedre enn alt annet. Jeg fatter det ikke. H*n gjentok den samme historien, omtrent ordrett, gang etter gang. Jeg holdt på å klikke i vinkel. Jada, vi har fått med oss historien din nå, i det uendelige. Kan du ikke ta opp noe annet, noe nytt? Men nei..
Jeg kjente jeg bleverre av å være der. Samboeren min da så det også.
Jeg måtte bare trekke meg ut av gruppa da det nærmet seg det obligatoriske året nærmet seg slutten, jeg makta ikke kaste bort tida mi der til ingen nytte mer.

Jeg hadde 4-5-6 timer hos en psykolog og en psykiatrisk sykepleier før jeg havnet i den gruppa. De klarte å snakke med meg på en helt annen måte. Vi snakket og reflekterte rundt mine tanker og følelser. De gav meg noe. Dessverre var de kun i akutteamet. Jeg kunne ikke ha dem som behandlere videre. Jeg trivdes veldig godt med han ene. Han gav meg trygghet, forståelse, gode tilbakemeldinger.

I januar i år begynte jeg hos psykiater igjen. Psykiatrisk sykepleier. Jeg vet faktisk ikke hvor hvor godt utdannet han er innen psykiatrien..men mange rundt meg har reagert på at jeg har en psykiatrisk sykepleier, og ikke en psykiater eller psykolog med fordypning i mitt problemområde. Jeg trives med han jeg går hos nå,men det hjelper jo lite når jeg føler at jeg ikke kommer noen vei.

Nå skal jeg mest sannsynlig begynne i ny behandling. Igjen. Samtaler med noen som har utdanning innen mitt problemfelt. Jeg er skeptisk, nettopp fordi jeg ikke har kommet noen vei med tidligere behandling. Det igjen betyr ikke at jeg ikke gir det en sjanse. Jeg kan ikke forkaste det før jeg har snakket med dem, får vite hva det hele går ut på, hvilke muligheter jeg får der.
Jeg er på randen til å gi opp hele psykiatrien og behandlingene, for jeg er så drittlei av å bruke tid der, til ingen nytte.

Ja, tror det får holde for denne gang jeg. Dette innlegget er jo eviglangt allerede.

Vil bare helt til slutt her slenge med linken til spm siden min.

Noe dere lurer på? Vil ha forklart? Ja,whatever, så sleng det inn her

 

*Leger veeet hva de gjør*

Atter en gang får man bevis fra mange andre menensker som også sliter med ulike psykiske lidelser, og deres virkninger på diverse medisiner. Det som irriterer vettet av meg er at når jeg tar opp at jeg ikke har fått noe virkende effekt på mine medisiner, så får jeg tilbakemeldinger på rams…*det kan være det…det kan være fordi du gjør sånn..og ikke sånn….det har ikke gått lang nok tid…* Bladi bladi føkkings blaaa liksom.
Uansett…jeg fikk tilsendt en link til en side hvor folk har delt sine negative effekter av nettopp å gå på medisiner som liksom skulle ha gjort problemene deres litt bedre å leve med..Jeg vise her bare til de som har skrevet om Efexor, da det er denne type medisin jeg går på akkurat nå. ENJOY PEOPLE!!

SSRI-medikamenter og legers generelle mangel på kunnskaperJeg kunne gjerne stått fram under fullt og helt navn, mine erfaringer med legevesenet og psykologi/psykiatri er ikke noe jeg er ‘flau’ over eller tror ville bety noe negativt for min familie (jeg er alenefar med en snart 16 år gammel datter). For meg har det alltid vært underlig at det skal være forbundet noen form for ‘skam’ ved psykiske lidelser kontra fysiske lidelser. Kjenner man noen med kreft som er ‘flau’ over sin sykdom? For å bekjempe alle samfunnets fordommer mot psykiske lidelser, burde vi alle bruke navn og ikke skjule oss for offentligheten. (Men jeg forstår jo at dette ikke er så enkelt for de aller fleste som lever i denne kulturen med de fordommer som finnes her).

SSRI-preparatet Efexor ble jeg forskrevet av en lege i mars 2003 og brukte fram til mars i år, 2009. Altså 6 år, inkludert et par måneders opptrapping og et par måneders selvvalgt nedtrapping. Jeg har på ingen måte noen ekstremt dramatiske bivirkninger å fortelle om.

Mine 6 år på Efexor gjorde meg 12 kilo tyngre (og det er i seg selv mer slitsomt og skadelig for selvfølelse og livsglede enn det meste), ødela fullstendig søvnmønsteret mitt – i perioder på opptil 6 uker sov jeg maksimalt 2 timer i døgnet, i andre periodet sov jeg opptil 14 timer (da ble jeg vekket, men jeg tror jeg hadde sovet mange timer til om ingen hadde helt ei bøtte kaldt vann i ansiktet mitt). Ellers har jeg blitt trøttere og trøttere fysisk, mindre engasjert i omgivelsene og menneskene rundt meg, mer sosialt isolert og verst av alt for meg: fullstendig ikke-kreativ. Jeg har alltid laget musikk og skrevet skjønnlitteratur, men etter at jeg begynte med SSRI-medikamentet Efexor forsvant all kreativiteten. Det gjorde vondt!

Det tok meg lang tid å skjønne sammenhengen mellom Efexor og alle problemene jeg hadde med søvn, trøtthet, sosiale forhold, manglende kreativitet og den synkende interessen for verden rent generelt, alt engasjement i meg sivet ut. Det var rart å gå fra normalvekt med BMI på 23 til overvekt og 28 i BMI. Men da jeg endelig tok meg sammen – dyttet av familien – og gjorde det jeg visste jeg burde gjøre, nemlig slutte å bruke SSRI-medikamenter, var det et tungt løp. Jeg hadde prøvd å slutte 3 år tidligere, men måtte gi opp pga abstinensproblemene. Denne gangen tok jeg meg god tid, gikk fra 75mg depot til 37,5mg-tabletter og brukte det i 6 uker, så halv tablett et par uker og så ingenting. Nå har jeg vært fri for SSRI-medikamenter et par måneder og opplever at verden får farge, at jeg blir kreativ, jeg har allerede tatt av 6 kilo og føler meg langt bedre enn noen gang i de årene jeg brukte Efexor.
Norske leger er så dårlige i farmakologi at alle nordmenn bør selv sjekke medisinen de har fått utskrevet ved søk på nettet. Jeg fikk utskrevet SSRI-medikament fordi jeg hadde enormt med frustrasjoner og var svært trist over konkrete forhold – når skal legene forstå at dette er fullstendig gal bruk av medikamentet? Jeg har alltid vært livsglad og munter som grunnleggende personlighetstrekk, men når omgivelsene sliter så med å forstå at min emosjonelle personlighetsforstyrrelse gir utslag som ikke er ‘godtatte’ her i landet og man blir frosset ut av jobber osv, så blir man jo frustrert og trist – men IKKE ‘deprimert’!!

kvinne, 35:

Gikk på bl.a Zoloft, Tolvon, Efexor i 6 år. Bare bivirkninger med dem alle, som kramper i beina mens jeg sov, trøtt og uopplagt, kaldsvetting hver natt, konsentrasjonen ble veldig dårlig, følte meg litt hjernedød, interessene mine ble uinteressante og gadd ikke lengre noen ting, sosialt utillpass osv osv… Lite eller dårlig hjelp. Fikk ikke psykolog, men samtale med en psykriatisk sykepleier som påstod at plagene mine var i forbindelse med MENSEN !!! Og dette ansetter man i helsevesenet. Ikke var hun særlig vennlig heller og snakket nedsettende om det som jeg hadde gjordt, altså selvmordsforsøket. Gikk aldri tilbake til det der mennesket.

annonym:

For omtrent 7 år siden møtte jeg veggen. Jeg gråt masse og trengte en sykemelding fordi jeg jobbet som selger og ikke godt kunne gråte foran kunder. jeg traff en psykiater som ga meg Efexor.
Bivirkningene i starten var ille, men det ble verre. Jeg klarte ikke lenger å konsentrere meg. Romaner hadde vært min store glede hele livet, men da kunne jeg ikke lenger lese ukeblad. Jeg forstod ikke hva som sto der. Klarte ikke konsentrere meg fra begynnelsen av et avsnitt til slutten. Så ble jeg enda mer deprimert av det, og psykiateren økte dosen…. Ca 3⁄4 år sto jeg på 225 mg Efexor. Det året har jeg bare svake minner fra, og det er nok like greit. Jeg så at en annen kvinne her på Efexor følte hun hadde fått et nytt ”alkoholgen”. Jeg røyket. Satt med sigaretten i hånda og hadde behov for å tenne meg en ny. Jeg tygget nikotintyggis mens jeg røyket. Jeg gikk ikke opp i vekt som mange andre her, for jeg hadde ikke initiativ til å ordne meg mat.

kvinne 35:

Jeg har nå gått på 1 tabl. Efexor om dagen i litt over et halvt år. Føler at Efexor gjør meg hjerne død(hukommelses tap/fjern). Uten informasjon om nedtrapping sluttet jeg i fire dager. Følgene ble: brekninger, uvel, hissig og støt/strømninger i hode, armer og ben. Har også erfart at alkohol og Efexor ikke hører sammen(noe som burde stå skrevet i pakningsvedlegget).Dagen derpå husket jeg kun få detaljer»Black out». Jeg har nå tatt en halv tabl. pr. dag i ca. 14 dager og det ser ut til å gå greit.

annonym:

Jeg ønsker å være anonym, men dersom andre har noe å fortelle om bivirkninger etter efexor så håper jeg dere kan sende det inn til motkur. Har gått på Efexor siden høsten 2004, dosen har vært oppe i 225 gram. Da jeg etter noen måneder følte meg ubeskrivelig trøtt og sliten, ba jeg om å få sjekket blodprosent og jernlager. Blodprosenten var svært lav og jernlager var nede i 3. Nå har jeg redusert dosen til 75 gram, men føler meg fremdeles sliten selv om jeg har fått opp blodprosent og jernlager ved å spise jerntabletter.Jeg føler meg rett og slett helt kraftløs, har underlige smerter i ledd og muskler som jeg ikke hadde før. Hender og føtter er så og si alltid iskalde, selv om jeg alltid har hatt kalde føtter er dette noe helt annet, de føles nærmest som hendene til et lik.Jeg har også gått på Imovane i ca ett år (7,5 gram) og har Pinex Forte som jeg tar når hodepine/migrene er i ferd med å sprenge hodet mitt. I tillegg har jeg Somadril som skal virke avslappende.Før var jeg nærmest for avholdsmenneske å regne, var aldri innom Polet og tenkte aldri på at nå måtte jeg kjøpe ny forsyning av rødvin. I den siste tiden har jeg tatt meg mer enn et glass rødvin om kveldene litt for ofte, skjønner ikke hva det kommer av, som om jeg har fått inn et nytt «alkoholgen»… Det føles skremmende.

Ja, jeg kunne ha slengt inn mange fler innlegg her,men jeg legger heller ved linken til nettopp denne siden alt dette her står på, så kan de av dere som vil lese mer om dette her gå inn og lese der.
Man kan jo begynne å lure da..Først så tror man jo på det leger eller psykiatere sier til en, men når man da leser at også veldig mange andre ikke har effekten de er lovet, eller får andre virkninger.

Legger med linken her:
http://www.motkur.no/erfaringer.htm

Psykiatrien i Norge

Jeg blir så inderlig forbanna når jeg får vite hvordan pasienter blir behandlet i det norske helsevesenet. Da tenker jeg spesielt på det som kommer inn under spiseforstyrrelser, selvskading og den biten der. Jeg har mange venner som er innlagt, men likevel sitter de der og føleer seg verre enn noen gang. De har vært bedre i perioder,men tilbakefallene har vært enda verre. Hvorfor i all verden skal det være mulig å være innlagt og samtidig ha muligheten til å kunne utføre selvmordsforsøk?? Hvorfor blir de bare dopet ned for å kunne få sove, få fred fra tankene og følelsene som er akkurat like sterke når de våkner igjen? Hva faen er pointet?? Jeg ser det virkelig ikke!!! Mange legges inn på tvang,men blir de bedre? Nei..mange blir faktisk enda verre enn de var før de kom inn..Hva er det jeg har misset her egentlig? Hvorfor har man egentlig enheter for folk med en sf ++ når de ikke engang får den hjelpen de trenger? Ja, jeg vet at det også er de som blir friske av behandlingen de får, men nå snakker jeg faktisk om de som sliter like masse også etter endt behandling..og hvor er hjelpeapparatet i etterkant? Man kan da ikke bare gi slipp på alle pasienter og tro at nå er alt bra.Det er ikke sånn det fungerer..vi som sliter med problemene vet så altfor godt at det ikke er sånn det virker. Jeg har aldri vært innlagt selv, og ikke vet jeg om jeg vil bli det heller med tanke på akkurat dette her..hva faen er vitsen å jobbe så jævla hardt for å bli frisk når sjansen er så føkkings stor for å få tilbakefall igjen? Er det da verdt det lurer jeg på. JA vil sikkert mange si,men jeg er ikke så sikker. Å ha en spiseforstyrrelser handler om så mye mer enn bare mat og kropp. Tankene kverner rundt 24 timer i døgnet, man får aldri fred. Stememr i hodet forteller deg hele veien om du er bra nok eller om du har gjort en god nok jobb. Og som regel er det aldri godt nok før det går for langt. Tankene sliter en ut…tapper en for krefter. Alt som er i fokus er å gjøre det som tankene sier er riktig. Du spiser for masse, du trener for lite, du er ikke verdt en dritt, du kan så mye bedre enn dette, du kommer aldri til å bli et godt menneske, du tar opp for stor plass, du er udugelig, skad deg selv for du fortjener ikke annet, døøø..vi gir oss ikke før du er dø…så kom igjen, kutt deg, pul rundt, drikk deg fra sans og samling, rus deg på alt du kan, ta overdoser, hopp på sjøen, heng deg..hva som helst bare du dør. Verden har ikke bruk for deg, og du er ingenting uten meg…Sånn pågår det hele tiden oppi hodene våre. Det kan ikke fikses med medisiner. Det må mer til enn det.

Bare i løpet av det siste døgnet har jeg snakket med 3 stykker som vil dø. Ei er fra Finland, hun kontaktet meg i natt og lurte på om hun kunne ringe meg..hun var desperat, og hadde ingen der hun kunne prate med. Jeg prata med henne i 1 time, og fikk henne fra å gjøre noe dumt.Før hun ringte meg hadde hun satt seg midt uti trafikken i håp om å bli påkjørt…
I dag har jeg pratet med to..og de er mine venner. Jeg vet hva de har planlagt og jeg kan ikke snakke dem vekk fra det. Jeg føler meg så fordømt hjelpesløs når jeg står i en sånn situasjon og ikke kan gjøre noe som helst. Det gjør meg så vondt langt inni hjerterot å vite at de ikke ønsker å leve mer fordi de kommer ikke fri fra sine problemer. De ser ikke håpet. Jeg skjønner og forstår dem så utrolig godt,for jeg sitter med de samme tankene. Men jeg bryr meg ikke om meg selv og mitt eget liv. Jeg setter dem foran meg selv. Jeg vil at de skal oppleve livet. Men jeg kan ikke endre på valgene de har tatt. Jeg kan ikke leve livet for dem, men jeg skulle ønske jeg kunne. De og jeg ser ikke noen grunn til å leve..hva er vi her for? Og hva er pointet med å leve livet om man skal ha det så tungt hele tiden? Da er det faktisk bedre å dø. Slippe å kjenne på alt det vonde. Slippe å føle seg totalt ubrukelig og null verdt. Her komemr også grunnen for at så mange av oss ruser oss eller skader oss på en eller annen måte inn, vi vil rømme vekk fra de vonde tankene og følelsene. Vi vil ha litt fri…fred og ro. Som Bjørn Eidsvåg så fint synger det : det einaste ho ønska seg, det var en solskinnsdag, skyfri himmel, ein problemfri time i gode venners lag. Nykter men svimmel, svimmel av glede og så glad for litt fred, det ekkje for mykje å ønske seg det.Det ble aldri slik, hun ble såra av for mange svik.. Det er akkurat sånn det føles..det er sånn vi ønsker å ha det,men pga tanker som kværner rundt som en tornardo døgnet rundt blir det aldri slik. Vi kan kun få litt fred om vi er( be)ruset..

Jeg kan jo skrive litt om hvilke tanker som kværner rundt oppi hodet mitt i det hverdagslige, bare for å vise hvor slitsomt det kan være i en enkel hverdag:
*Kan jeg ha på meg dette her? Hvordan ser jeg ut når jeg har på meg dette her? Hva vil andre se når jeg har på meg dette her? er jeg feit? ser de valkene mine? Kan de se at jeg føler meg ukomfortabel?
* skal jeg gidde å lage meg noe mat i dag? hva skal jeg eventuelt ha? er det for mye? er det for mye må jeg kaste opp, fordi det gjør vondt å være mett, er du mett er du feit. Hvor mange kalorier er det i dette? går jeg opp i vekt om jeg beholder dette?
* Kan jeg drikke dette? skal jeg kutte ut maten når jeg skal drikke alkohol? er magen tom tåler man mindre, billigere fylle + at man sparer kalorier..Jeg kan kaste opp etter å ha drukket en del, da kan jeg fylle på mer etterhvert..
* Jeg kjenner en trang til å kutte meg for jeg trenger å skade meg..jeg fortjener ikke ha det bra. Jeg vil ta en overdose for å få sove fordi jeg er så sliten…hva kan jeg kjøpe for å ruse meg? Hvor kan jeg få tak i det? hvem kan jeg spørre?
* Jeg lar folk utnytte meg for sex, for da får jeg en bekreftelse på at menn har et annet syn på kroppen min enn det jeg har selv. De kan bare utnytte meg, det er jo det eneste jeg duger til likevel.
* Kan jeg stå sånn på et bilde? fra hvilken vinkel ser jeg best ut? vises magen min nå? ser de hvor svære lårene mine er? Hva tenker de om arrene på armen min? Hva tenker de om meg generelt? Ser de det samme som jeg gjør?
Ja, jeg kunne ha skrevet i det uendelige…

Man blir ikke alltid behandlet for nettopp disse tingene når man er innlagt. Mange plasser fokusere de kun på maten, mengder kalorier du får i deg, hvor mye du veier…tall tall tall…som at vi ikke fokuserer nok på tall fra før av.
Hvor er behandlingen hvor man får medmenneskelighet? omtanke? der de ser deg som menneske og ikke kun som en pasient? Hva med å tilnærme seg selve personen bak alle problemene? Gi nærhet…av og til skal det faktisk ikke mere til enn å få en klem..å se at andre mennesker ser deg, og bryr seg om deg.

Jeg blir bare så forferdelig oppgitt over at systemet virker på denne måten det gjør..Sett inn flere ansatte som jobber med det medmenneskelige sier jeg bare. Ikke bare folk som har en fin tittel, og kun jobber etter oppskriften i boka.