Ikke sammenlign med andre.

Veldig mange av oss er flinke til å sammenligne oss selv med andre, uansett hva det gjelder. Enten tror vi at vi er bedre enn andre, eller at andre er bedre enn oss. Mange av oss sliter psykisk heller nok mer mot sistnevnte, uten at jeg skal dra alle over en kam, bare så det er sagt med det samme. Vi sammenligner oss selv med andre på mange områder i livet, men nå ønsker jeg å vinkle det inn på et område som har vært, og til dels er, gjeldende for meg, og sikkert for en del andre. Behandling, og friskveien. Jeg hadde en chat her om dagen, og det satte i gang tankerekkene som førte til dette innlegget. «Hvis det ikke fungerte for deg, hvorfor er det da vits for meg å prøve?». Det er utgangspunktet jeg vil ta her. For nettopp den setningen, eller tenkemåten, har jeg tenkt flere ganger selv. Jeg har mye lettere for å sammenligne meg med dem som faktisk ikke klarer det, enn med de som klarer det. Å bli bedre, frisk. Hvorfor? Vel, fordi jeg har vært syk i så mange år, og fordi jeg i de fleste av de årene aldri har klart å se for meg at jeg noen gang skal bli kvitt spiseforstyrrelsen. Negativ tenkning. Andre kan få det til, bare ikke jeg. Virker uoppnåelig, for usannsynlig.

I forkant av innleggelsen min på Modum, så leste jeg noe som noen jeg kjenner hadde skrevet. At det ikke gikk så bra etter en utskrivelse av behandling for spiseforstyrrelser. En innleggelse som hadde vart over noen måneder, akkurat som det jeg også skulle. Da jeg leste dette, så satt jeg med motstridende følelser. Noen som sa «Jeg kan bare gi opp først som sist, det funker jo tydeligvis ikke for henne, så da funker det sikkert ikke for meg heller». Samtidig så tenkte jeg at jaja, om hun kan gjøre slik eller sånn nå som hun er hjemme, så kan jeg også gjøre det, ikke noe stress, det ordner seg. Utingen var bare den at det var spiseforstyrrede tanker som tenkte begge de tankene. For den løsningen hun brukte etter utskrivelse var ikke optimal, sånn den burde være, men mer en nødløsning, en som gjorde at det ble litt lettere, uten at jeg skal gå mer inn på det. Jeg tenkte dermed at enten vil det gå greit, eller det vil gå helt på trynet, og det ville jo bare bevise hva jeg alltid har tenkt, og jeg kan gå tilbake til det gamle vante, da hadde jeg hvertfall prøvd. Jeg tenkte ikke tanken om at det faktisk kunne fungere for meg, selv om det ikke fungerte for henne.

Da jeg i tillegg, mens jeg var i selve behandlingen, fikk høre en historie der noen hadde vært frisk i så så mange år, men fått tilbakefall igjen, da kjente jeg også litt på mismotet. Og det til tross for at jeg vet så inderlig godt at tilbakefall er helt normalt, og at det kan gå år i mellom. Det er bare det at når jeg da stod midt i det verste av det verste, og målet var å jobbe mot det fornuftige og normale, så føltes det veldig vemodig å høre sånne ting, for jeg tok som sannhet for meg også. Når de ikke klarte det, så klarer ikke jeg det heller. Må jeg virkelig gjennom alt dette når utfallet likevel vil være det samme gamle? Jeg valgt uansett å fullføre oppholdet, og jeg lærte mye, det var verdt det.

Nå har det seg riktig nok sånn at jeg har hatt et stort tilbakefall, eller skritt som behandleren min på Modum sa. Mange skritt tilbake. Og det var det samtalen på chatten gikk ut på, hvorfor skulle h*n prøve, når det ikke gikk så bra med meg? Selv om jeg også tenkte sånn i forhold til andre, og kan til en grad gjøre det ennå, så kjenner jeg på en litt oppgitthet. For det første var det snakk om to ulike behandlingssteder, og dermed garantert to ulike opplegg, og ulike kostlister. Jeg sa at h*n ikke måtte sammenligne seg med meg, fordi vi alle responderer ulikt i behandling. Dette er noe jeg må minne meg selv på også, for jeg må virkelig tenkte sånn. Vi kan ikke sammenligne oss med andre, ikke på en negativ innstilt måte, selv om det er lett å tenke sånn. Jeg for min del, vet at det er spiseforstyrrelsen som lener seg på den tankegangen. «Når det ikke funker for hun/han, så funker det ikke for meg heller. Fint, da trenger jeg ikke gjøre noe med det». Jeg ble jo heldigvis motbevist da jeg var innlagt, fordi jeg opplevde jo at jeg fikk til mye, i friskretning. Og jeg klarte å vedlikeholde det lenge, før det begynte å gå nedover igjen. (Nevner ikke årsaker).

Det er viktig at vi husker på at vi er ulike, og ikke minst, dette må jeg prente inn i mitt eget hodet også, at noen trenger lengre tid på å bli frisk. Noen må gå en litt lengre vei, med litt flere hinder. Og det kan det jo være ulike årsaker til, støttespillere, hvor god oppfølging man får, rutiner i hverdagen, for å nevne noe. Jeg glemmer ofte at jeg kun har vært i behandling i omtrent 1/4 del av tiden jeg har vært syk. Jeg trenger nok litt mer tid, og dessuten har jeg nå åpnet opp for flere ting som trenger å tas tak i, så veien er fortsatt humpete.

Behandleren min har lurt på om jeg har tenkt over å søke om en ny innleggelse på Modum. Selvsagt har jeg jo tenkt tanken, og jeg vet at jeg har den muligheten, og til og med at jeg kanskje trenger en runde til, samtidig sitter den ambivalensen på skulderen min igjen da. Skal jeg orke å gå gjennom det der en gang til? Jeg kjenner at jeg blir litt matt ved tanken, så jeg har ikke helt forholdt meg til det. Jeg fylte jo ut en hel haug med skjemaer som må besvares før ettervernet jeg skal på, og så jo at jeg ikke akkurat vil få toppscore på gode resultater. Jeg «bestod» noen av delene, men langt ifra alt. Altså, bare så det er sagt, dette er ikke noen tester vi får resultater på der og da, og vi får heller ikke bestått/ikke bestått på resultatet, det var bare en uttrykksmåte. Resultatene vil nok bli sammenlignet med utskrivelse i januar i fjor hvertfall, vil jeg tro, så får vi se da.  Jeg kan ikke se bort i fra at en reinnleggelse kan bli tatt opp, men jeg orker ikke forholde meg til det akkurat her og nå, og det trenger jeg heldigvis ikke heller. Det er kun snakk om noen få dager før jeg er der igjen. Jeg reiser avgårde til Oslo på lørdag, og vender snuten mot Modum på søndag.

Moralen i innlegget; ikke sammenlign deg med andre, vi er ulike, og vi responderer ulikt. Du kan ha stort utbytte av noe som andre kanskje ikke har. Og det aller viktigste, vi bør våge å satse, for vi vet aldri når vi vinner potten. Om ikke akkurat nå, så kanskje om et halvt år, 1 år, 2 år? You never know until you try. Jeg vet hvertfall (selv om jeg ikke gjør noe med det…), at jeg blir ikke lottomillionær så lenge jeg ikke tipper. Blir du?

(Et ps her, i tilfelle det ikke var like klart for alle. Dette er ment like mye for min egen del, som et råd, eller hva jeg enn skal kalle det, til andre).

24 thoughts on “Ikke sammenlign med andre.

  1. Så viktig dette her, men akk så vanskelig å endre når man først har havnet inn på «sporet». Man sammenligner jo i forhold til… alt?!? Alt fra tegninger på barneskolen til det du beskriver her.
    Viktig å huske på at vi har ulike forutsetninger og ulike behov. Gener, oppvekst, miljø – alt spiller jo inn. Allikevel sammenligner vi. Vi mennesker er noen rare dyr😉

    Godt at du har muligheten til reinnleggelse hvis du finner det aktuelt da. Godt tur tilbake. Lykke til, og kos deg med gjensyn av «gamle» venner❤

    ps. Jeg har store planer om å vinne den store potten – fordet om jeg ikke tipper😉 Denslags har jeg ikke råd til.

    *god klem*

    • Ja, det er godt å vite at jeg kan søke om nytt opphold, for det hjalp jo på mange måter å være der, tross alt. Og kanskje vil det bli enklere på forsøk to🙂 Ja, den potten vil jeg også vinne, haha.❤

  2. Viktig påminning til alle. Man tenker kanskje ikke over hvor mye man sammenligner seg og hvor forskjellig man er. Og det er jo ikke forgjeves selv om det ikke er den endelige løsningen. Selv om du ikke ble frisk denne gangen, har du tatt første steget liksom.❤

  3. Godt innlegg🙂 Jeg har hatt dette i bakhode gjennom min behandling, og vet at det som funket for meg – ikke nødvendigvis fungerer for andre. For et år siden ble jeg lagt inn for spiseforstyrrelser etter et år med sykdom, og jeg vil nå anse megselv som frisk (noe behandlerne har gjort for lenge siden). Det kommer ikke av selveste behandlingen, den hjalp, den ga meg det jeg trengte. Men måten jeg har arbeidet på med meg selv, og måten de pårørende rundt meg har fått meg til å arbeide, har gjort til at jeg er der jeg er idag. Ikke alle har mitt nettverk, og hvis de hadde hatt det – det er ikke sikkert de likevel hadde kommet dit jeg er idag. Det kommer rett og slett av den personen jeg er, og mine ekstreme ønsker om å bli frisk, troen på at jeg kan klare alt jeg vil, og behovet komme meg ut av helvette. Likevel er det noen ting/ tips fra andre som har vært i en lignende situasjon som har hjulpet meg på veien, for noe kan hjelpe for flere.

    Sykdommer er forskjellige og virker annerledes for alle (så si), årsakene til sykdom kan komme fra alt mellom himmel og jord, samt hva som ligger bak ønsket om å bli frisk.

    Ønsker deg lykke til, og håper ikke du gir opp, men står på videre🙂
    Jeg har likevel troen på selv om alle er forskjellige kan ALLE klare å kjempe kampen om å bli helt frisk.

    • Gode støttespiller er viktig. Jeg har behandleren min, og de jeg har opprettet lokallag med, og det hjelper jo selvsagt, men står jo for det meste helt på egne bein, og derfor er det vanskelig å hanke seg inn når jeg går litt utfor. Jeg gir ikke opp, jeg har jo allerede våget en innleggelse, tross alt. Så får vi se hva det blir til videre🙂 Takk🙂

  4. Flott innlegg, Laila, og jeg tror du har veldig rett. Å skylde på at det ikke fungerte for andre kan være en enkel unnskyldning for en selv for å slippe å gå igjennom noe veldig tøft – som jeg tror et slikt opphold på Modum i aller høyeste grad er. Det er nok vanlig å ha ambivalente følelser i forhold til det å bli frisk, og da tror jeg mange kan støtte seg til slike unnskyldninger for å rettferdiggjøre hvorfor man ikke prøver et spesielt opplegg.

    En annen ting jeg kom til å tenke på da jeg leste dette, er at noen har en tendens til å fortelle andre hva de skal gjøre for å bli friske, og fremstille det som fungerte for dem som den eneste fasiten. Det er greit å gi andre råd, men det blir feil å gå ut i fra at den eneste måten å bli frisk(ere) på er å gjøre som en selv har gjort. De fleste er nok heldigvis klare over at det er mange veier til Rom!

    • Ja, ikke sant. Den unnskyldningen er jo finfin for sf’n å lene seg på. Jeg er veldig enig med deg, og jeg har skrevet et innleg om det tidligere en gang, at selv om noe funket for noen, så er ikke det den eneste løsningen. Det irriterer meg når folk kommer med sånne utsagn!!

  5. Vil komme med et fint råd jeg fikk høre i dag:
    «De som har kommet lengst her i livet er de som tør å ta en risiko».
    Du må risikere masse i forhold til deg selv og spiseforstyrrelsen.. Men kanskje du kan klare å komme langt? Vet det kan være vanskelig å tro at det skal gå bra, men våg å tro og ta en risiko! Livet varer ikke evig, lev det mens du har det🙂❤

  6. Viktig å huske på, selv for de som ikke sliter. Ingen bør sammenligne seg med andre (selv om vi alle gjør det hele tiden). Alle er unike. Du er fin, Laila!

  7. Veldig, veldig sant dette. Det er en menneskelig greie å sammenligne seg med andre (kanskje spesielt med de som er i en lignende situasjon), og jeg tror man veldig fort «ser forbi» det faktum at alle har forskjellige utgangspunkt. Flott å få en oppkvikker på dette!

  8. Kloke ord, Laila. Har tenkt disse tankene så mange ganger. Selv har jeg ikke lenger tro på tilbakefall. Alt er bare en del av prosessen mot å bli frisk. Har man først begynt på veien til friskhet, så er det dit man er på vei. Det går opp og ned, men jeg kommer ALDRI tilbake dit jeg var.
    Lykke til på oppfølgingsoppholdet, håper det gir deg masse motivasjon.
    Klem❤

    • Ja, skrittene bakover hører også med, for man lærer jo på veien, og får med verktøy å bruke på de vanskelige bitene.
      Takk kjære❤

  9. Du skriver bra om dette her, men jeg sitter med en følelse av at systemet sammenligner pasienter, eller diagnoser. Har du den diagnosen så oppfører du deg sånn, eller sånn.
    Det er nok lett å sammenligne seg med andre, kanskje ikke bestandig for å se at det hjelper ikke, men kanskje for å se at det hjelper.
    Noen ganger ser vi etter andre i samme situasjon for å få håp. Ønsker deg en fin helg

    • Nå var innlegget rettet mot det å skulle velge behandling eller, i forhold til andres resultater i forhold til det. God helg til deg også🙂

  10. der fikk eg noke å tenke på gitt… glemmer også at eg tross alt ikkje har vert i behandling så lenge, i forhold til hvor lenge eg har vert syk.❤

  11. Ja jeg har sammenliknet meg med andre hele livet, jeg måtte begynne slik som barn da jeg ikke fikk lov å utvikle og lære slik som jeg burde så jeg målte absolutt alt i hva alle andre likte eller ikke likte osv, jeg sliter maks med å se innover for den delen av meg som ser utover er så sterk og alltid vært der,
    Viktig tema som jeg tror mange kjenner seg igjen i og gir opp fordi som du beskrev andre ikke fikk til…❤❤❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s